av Mathias Bismo
Verdensbanken fremstiller seg i dag som den drivende kraften for bekjempelse av fattigdommen internasjonalt. Ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Den er i dag som i tidligere tider, et redskap for kapitalistisk ekspansjon. Hvis man mener noe med fattigdomsbekjempelse, er nedlegging av Verdensbanken et nødvendig krav.
De som var på Åpent Forum i Oslo 23. juni i forbindelse med demonstrasjonene mot Verdensbanken, fikk høre usedvanlig spake representanter for Verdensbanken og deres støttespillere, representert ved utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen. De sa seg i det store og hele enige i kritikken mot Bankens tidligere bravader. Det som skilte debattantene, var at mens disse hevdet at Banken hadde endret innretning nå, at de hadde forlatt strukturtilpasningsprogrammene (SAP), mente kritikerne at dette ikke var tilfelle.
Denne artikkelen vil gi sistnevnte rett. Den vil vise at Banken fortsatt, på alle måter, er et redskap for kapitalen. Dens nye slagord om «fattigdomsbekjempelse» er ikke annet enn en ny retorikk for å gjøre det som tidligere het SAP (strukturtilpasningsprogrammene) mer spiselig. Strategien er som den alltid har vært – å gjøre land i den tredje verden til billige produsentland for den vestlige verden og dermed øke de vestlige firmaers profitt.
Myten om fattigdomsbekjempelse
Strukturtilpasningsbegrepet har, helt rettmessig, fått et ganske dårlig rykte. Fattigdomsbekjempelse har imidlertid en langt bedre klang. Fattigdom er et reelt problem i verden i dag. I følge Bankens egne tall var 24 prosent av verdens befolkning fattige i 1998 (1). Disse tallene viser imidlertid langt fra den fulle sannheten.
Verdensbanken går ut fra en fattigdomsgrense med en disponibel inntekt på 1 US$ om dagen. Som Tabell 1 viser, er dette et dårlig mål. Denne viser et utvalg land undersøkt av stiftelsen Labour Behind the Label som undersøker forholdene i tekstilindustrien (2). I Bangladesh, det av disse landene som i følge uavhengige undersøkelser har det laveste økonomiske behovet, er fortsatt det reelle behovet på over dobbelt så mye som Bankens grense. På Filippinene er situasjonen enda fjernere fra Verdensbankens skrivebordsteori. Med en månedslønn på 108-146 US$ i måneden bruker tekstilarbeiderne 70 %, eller 70-100 US$, på mat og bolig. Ut fra Bankens teorier er dette imidlertid ikke noe problem. Det gjør heller ikke noe om disse arbeiderne går ned i lønn. Med en lønn på 35-50 US$ i måneden vil de fortsatt være «ikke-fattige», selv om de bare har råd til halvparten av de livsnødvendighetene de i dag forbruker.
Fattigdommen kan ikke bare måles i kroner og øre. Dersom en stor del av forbruket er unndratt det kapitalistiske markedet gjennom naturalhusholdninger, enkelt bytte eller lignende, vil det rene økonomiske behovet, målt ved hjelp av lønn, være mindre. Videre har det nasjonale prisnivået for å oppnå en anstendig levestandard mye å si. Det samme har faktorer som sanitære forhold, utdanning, infrastruktur etc. Noe som skjules i Tabell 1, er hvor mange overtidstimer som er inkludert i lønningene. Dette er for for eksempel Indonesias vedkommende 100 timer i måneden i gjennomsnitt, noe som tyder på større fattigdom enn tallene i seg selv viser. Selvsagt er folk som lever på under 1 US$ om dagen fattige, men de er ikke alene. Og det er ikke bare i Verdensbanken at disse ikke berøres. Bankens rolle som «verdenssamfunnets fremste ekspert på fattigdomsbekjempelse» har gjort at deres definisjoner i dag er adoptert av både andre internasjonale organisasjoner, som FN, og de fleste regjeringer rundt om i verden.
En strategi for proletarisering
World Development Report (WDR) 2000/01 viser likevel at man ved å definere inntekter på under en tredel av det gjennomsnittlige konsumet i landet som fattigdom, vil få hele 37 prosent fattige (3). Den benytter seg imidlertid ikke av dette i resten av sitt materialet. Da ville fokus måtte bli endret. Og det er ikke hensikten med den «nye» strategien. Målet på 1 US$ om dagen har en helt klar funksjon for Verdensbanken og dens strategi for kapitalistisk ekspansjon.
En stor del av de fattige etter Verdensbankens standard, deltar i den såkalt «uformelle økonomien». Dette er en heterogen kategori. Den består av alt fra prostituerte til håndverkere, fra tiggere og røvere til naturalbønder. Det som er felles for disse, er imidlertid at de ikke er en del av den «legale» internasjonale markedsøkonomien. Prostituerte, tiggere og røvere deltar for så vidt som de er en del av kapitalismens avsetningsmarked, men de deltar ikke i den kapitalistiske verdiproduksjonen. Håndverkere og naturalbønder, på sin side, verken produserer for eller konsumerer i hovedsak av markedet.
Det er derfor ikke underlig at Banken vier store deler av sitt materiale om de fattige til strategier for bekjempelse av den «uformelle økonomien». På en side er dette en økonomi som ikke skaper profitt, og som dermed ikke bidrar til kapitalistisk akkumulasjon. På den andre siden vil en forflytting av denne arbeidskraften til den kapitalistiske industrien gi dem en høyere målbar lønn, i de aller fleste tilfeller er mer enn 1 US$ om dagen. Som sådan vil proletarisering av slike grupper ha en «fattigdomslindrende» effekt. Fra Bankens ståsted er altså proletarisering og fattigdomsbekjempelse to sider av samme sak.
Mer enn bare å øke arbeiderklassens antall i den tredje verden er dette også en strategi for å skape billig arbeidskraft. Dette er noe også Banken sier rett ut. Bekjempelse av fattigdommen, dvs. sterkest mulig proletarisering, er ikke en oppgave for bare de fattige, alle må bidra med det de kan. Lave lønninger er et klart insitament for investorer til å hyre inn mer arbeidskraft. Med andre ord: Lavere lønninger, så lenge de holder seg over 1 US$ om dagen, er et viktig bidrag for bekjempelse av fattigdommen (!!!), og her må arbeiderne bidra med sitt, dvs. å akseptere en luselønn. Utallige eksempler finnes da også på at Banken sine reformer, både under og etter SAP, har hatt drastiske lønnsnedslag som direkte følge.
Verdensbanken og den «globaliserte» økonomien
Det er imidlertid ikke nok med proletarisering alene. Bedriftene i den tredje verden skal inngå i et helt bestemt mønster ved at deres produksjon skal være eksportrettet. Dette gir i sin tur kapitalistene enorme fordeler da prisene i den vestlige verden kan settes langt høyere enn i produsentlandene. Siden merverdien er så stor som den er i produksjonen i den tredje verden – hos Nike mottar for eksempel en arbeider i Bangladesh kun 0,5 % av den prisen en jakke selges for (4) – er kjøpeevnen tilsvarende lav. Hvis en jakke selges for 60 US$, en sum som ikke en gang tilsvarer en arbeidsdag i USA, vil den tilsvare en til to månedslønner i Bangladesh.
Et viktig tiltak for å få folk vekk fra den «uformelle økonomien», er å konkurranseutsette jordbruket. Dette har (minst) to helt klare fordeler for kapitalen. For det første tar det knekken på mange småprodusenter som i sin tur kan føres ut i industrien. For det andre skapes et avsetningsmarked for de store kornreservene som finnes i andre land. Hvis alt kornet som produseres i USA selges på det nasjonale markedet, vil det føre til et enormt prisfall. Hvis det derimot kan selges i andre land, vil prisen kunne opprettholdes samtidig som man får solgt «overskuddskornet». Når dette ofte selges til lave priser, er det ytterligere med på å forsterke den første faktoren. Dermed kommer man inn i en prosess som blant annet har hatt den merkverdige effekten at Ukraina, en gang kjent som Sovjetunionens kornkammer, i dag er nettoimportør av korn.
Et ytterligere tiltak som står sentralt i de nye dokumentene med det svært lite passende navnet Poverty Reduction Strategy Papers (PRSP) er større fleksibilitet i forhold til valutaen. Valutaer i land der det er lav produktivitet pr. arbeidstime, tenderer til å synke i forhold til land med større produktivitet. For å demme opp mot inflasjon har land i den tredje verden tidligere valgt å ha en politisk styrt valutakurs. Når slike inngripener blir forbudt, fører det til at det relativt sett blir billigere å kjøpe varer fra landene, samtidig som importvarer relativt sett blir dyrere. Dermed får industrilandene en ytterligere fordel av Verdensbankens reformer, samtidig som folk i den tredje verden synker ned i ytterligere armod.
Markedsmakt og subsidiaritet
Verdensbanken slår i WDR 2000/01 fast at markeder er bra for fattige mennesker, uten å gi noen begrunnelse for denne påstanden. Bankens slagord om muligheter, maktoverføring og sikkerhet, slagord det skrytes mye av, er ikke annet enn slagord for strategier beregnet på å sikre markedsavhengighet også på produsentsiden (5).
Sentralt i vår sammenheng står begrepet om maktoverføring. Det er liten tvil om at mange av de strukturene som finnes i land i den tredje verden, er uheldige for innbyggerne i landene. Men når makten som ligger i disse, overføres til markedet gir det ikke vanlige folk mer makt. Dette forsøker imidlertid Banken å skjule med å si at siden de fattige er blitt en del av markedet, vil overføring av makt til markedet gi mer makt til de fattige. Som om de fattige ikke også er en del av de strukturene Banken ønsker å avskaffe!?!
I Vesten har fagforeningene vært en sentral drivkraft for å gi arbeiderne en viss makt i markedet. Selv om denne er liten og stadig utsatt for press, er det like fullt innrømmelser kapitalen har vært tvunget til å gi. I ord er heller ikke Verdensbanken negativ til fagforeninger i den tredje verden, men det er her snakk om helt bestemte typer fagforeninger, foreninger som bidrar til produktivitetsvekst ved å organisere folk og som ikke stiller «urimelige» krav. Samtidig legges det vekt på retten til ikke å organisere seg, med den begrunnelsen at man vil unngå «monopolisering» innen arbeidslivet, noe som kort og godt betyr at de ikke skal ha noen rolle som kollektiv organisator slik de tradisjonelt har hatt i vesten. Den sanne karakteren i dette «engasjementet» viser seg likevel best når man ser på de forholdene som råder i den tredje verdens industri i dag. Mens Banken legger lik vekt på retten til å organisere og ikke organisere seg, er situasjonen i dag preget av et tilnærmet fravær av fagforeninger i noen form.
Banken overser imidlertid glatt slike brudd på organisasjonsretten. De uttrykker faktisk i ord at brudd på denne retten ikke kan være grunnlag for sanksjoner – trolig det eneste stedet der Banken eksplisitt uttrykker seg mot sanksjoner på grunnlag av brudd på dens retningslinjer. Brudd på disse rettighetene skal heller løses av markedet. Dermed er man i en noe snodig situasjon: makt skal overføres til markedet, og hvis markedet ikke er i stand til å gi gode nok forhold for arbeidere, skal også dette løses av markedet. Forstå det den som kan. Sannheten er at det er kapitalen, ikke arbeiderne – både «fattige» og «ikke-fattige» – som skal tjene på nedbyggingen av de gamle maktstrukturene.
Når det kommer til sosiale tjenester, har Banken en dobbel argumentasjon. På den ene siden gjelder den ovenfor nevnte logikken med økt markedsmakt. Men: Samtidig innser Banken at ikke alle oppgaver kan overføres til markedet. Hvordan skal folk flest få større innflytelse over disse? Jo, ved at de overføres til «fellesskapet». Med dette mener Banken at det er folk nærmest mulig den eller de det gjelder, som skal stå for hjelpen. Men mens staten har et visst forråd av penger, er økonomien langt svakere i disse «fellesskapene». Det som ikke kan overføres til markede, skal altså i hovedsak utføres ved hjelp av gratisarbeid.
Dette kalles subsidiaritetsprinsippet og er en del av en strategi for å redusere statens utgifter. Det samme er tilfelle med Bankens krav om å kutte ut subsidier for «ikke-fattige» og kutte ned på, eller «målrette», som Banken kaller det, subsidier for «fattige». Reduksjon av statens utgifter skal i sin tur føre til reduksjon i skatter. Disse reduksjonene skal imidlertid ikke fordeles jevnt; det er tollavgifter, kapitalbeskatning osv. som skal kuttes først. Og hvis ikke dette hjelper, anbefaler Banken også en omlegging fra disse formene for beskatning til forbruksbeskatning.
Et fleksibelt arbeidsmarked
Et annet sentralt krav i PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) er et fleksibelt arbeidsmarked. Mer spesifikt legges det opp til større fleksibilitet i forhold til lønn og arbeidskontrakter.
Hva gjelder lønningene, skulle man tro at det kunne være et insentiv for arbeiderne til større produktivitet for å få høyere lønn. Men her har Verdensbanken sikret seg. I WDR 2000/01 slår Banken klart fast at lønnsnivået ikke bør ligge høyere enn det lokale gjennomsnittet. Dermed blir det kapitalen som tjener på fleksibiliteten. I perioder med høy avkastning vil det ekstra overskuddet gå til kapitalistene, mens arbeiderne i nedgangsperioder kan oppleve reduksjoner i lønningene. Alt i tråd med Bankens egne strategier og teorier.
Fleksibilitet i forhold til arbeidskontrakter setter arbeiderne i en ytterliggere forverret situasjon. Ved svekket oppsigelsesvern vil det være lett å sparke arbeidere. I 1991 benyttet den internasjonale skofabrikanten Bata seg av dette. De sparket den organiserte arbeidskraften som tjente 3 US$ om dagen og erstattet den med uorganisert arbeidskraft som nøyde seg med 1 US$ (6). Dette kunne de gjøre takket være inngripen fra Verdensbanken. Når de «fattige» blir arbeidere og «ikke-fattige», havner de i en høyst usikker situasjon. I perioder der etterspørselen synker, har bedriftene mulighet til å både senke lønningene og å sparke «overflødig» arbeidskraft. I en slik situasjon må man omstille seg raskt siden det ikke finnes ekstra ressurser å tære på. En motsatt omstilling, derimot, vil neppe gå like raskt. Dersom driften inn og ut av arbeidsplasser går raskt, vil med andre ord arbeiderne/de arbeidsløse finne seg i en situasjon med konstant armod.
Igjen er dette i tråd med kapitalens logikk. Mennesker som går inn og ut av industrien, er det Marx omtalte som den flytende industrielle reservearme. I oppgangstider har disse den egenskap at kapitalistene kan hyre dem inn for å få tilfredsstilt etterspørselen. I nedgangstider, derimot, kan de kastes ut. Når de er arbeidsløse, fungerer de som en advarsel til arbeiderne om hva som kan skje dersom de stiller «urimelige» krav i forhold til lønn og arbeidsforhold.
Oppsummert: Verdensbankens «nye» strategi er å få stadig nye mennesker ut av den «uformelle økonomien» og å gjøre dem til lavt betalte proletarer som lever på et eksistensminimum og i en usikker situasjon i et verdensmarked som fungerer på kapitalens premisser. Dette gir den vestlige verden fordeler både på import- og eksportsiden, samtidig som det gir vestlige bedrifter en gyllen anledning til å tjene ytterlig flere grunker.
Hvor ligger makten?
Man kan spørre seg hvorfor land i den tredje verden finner seg i dette. En ting er herskerne som lever i luksus. For dem betyr det lite fra eller til. Men det skaper også en usikker situasjon for dem dersom armodet slår over i opprør fra en misfornøyd befolkning, slik det nylig har skjedd i Argentina (se artikkelen til Olaf Svorstøl i Røde Fane nr 2, 2002).
Bakgrunnen ligger i 80-tallets gjeldskrise. Land i den tredje verden hadde tatt opp lån de ikke var i stand til å betale. For å unngå en finanskrise gikk Banken og Det internasjonale pengefondet (IMF) inn med midler. Dermed ble landene bundet fordi de, dersom de ikke fulgte kravene, ville miste innsprøytningen av midler, og dermed bli «svartelistet» internasjonalt.
Dette har Banken og IMF fått mye velfortjent kritikk for, både fra akademikere, aktivister og enkelte statsledere i den tredje verden. Og derfor er det ikke rart de forsøker å toe sine hender. En del av denne «renselsesprosessen» er de nye institusjonene PRSP, Sectorwide Approaches (SWAP) og Comprehensive Development Framework (CDF). Banken og IMF hevder at disse tilhører klientstatene selv, og at de dermed står ansvarlige for eventuelle feil. Dette er ansvarsfraskrivelse.
Rett nok utvikles PRSP, der den overordnede strategien legges for hvert enkelt land, av landenes egne regjeringer. Men de må utvikles etter retningslinjer fra Banken og IMF, og godkjennes av disse før de kan trå i kraft. Eiendomsforholdet er altså i virkeligheten mer den til en politisk sekretær, uten at noen hevder at det er de politiske sekretærene som har eiendomsretten til en politikers tale.
Også SWAP må utarbeides etter samme retningslinjer og godkjennes av Banken/IMF. Dette er en av de viktigste «nyskapingene» i og med at de tar for seg hver enkelt sektor i en stat, og ikke som SAP, hele statens økonomiske virksomhet. De utarbeides av arbeidsgrupper med representanter for landets regjering, IMF, Banken, investorer og ideelle organisasjoner. Sistnevnte har imidlertid vist seg ikke å ha særlig mye å si.
CDF, i sin tur, kanskje Bankens mest oppskrytte prosjekt i dag, er i virkeligheten ikke annet enn en SWAP for hele samfunnet, med de samme maktstrukturene. SWAP og CDF skal fungere i samspill med hverandre, noe som trolig vil ha den funksjonen at det særegne potesialet som finnes i SWAP vil bli motarbeidet av CDF, siden det tross alt er CDF som er den virkelige konkretiseringen av PRSP, selve grunnlaget for Bankens/IMFs engasjement.
Om ikke dette er nok, legges det opp til sinnrike systemer for å overvåke implementeringen. Det snakkes blant annet om en allment tilgjengelig nettside som oppdateres daglig slik at investorene skal få en daglig oppdatering på hvordan pengene brukes. Dette vil gi enda mindre frihet til landene enn det som var tilfelle under SAP. Ut over dette legges det opp til at IMF skal overvåke de makroøkonomiske aspektene spesielt, mens Banken skal ta for seg de politiske og sosiale aspektene.
En sentral del av kritikken mot Banken tidligere har vært den store makten USA har hatt. Det er imidlertid viktig å ha med seg at det ikke bare er fordi det er de som skyter mest penger inn. Det kanskje viktigste er at det er de som stiller størst garantier for investorer. For i motsetning til i private banker, har investorer i Verdensbanken garantier fra 183 lands regjeringer. Selv om den politiske makten utøves av USA og deres allierte, ligger dens materielle basis i støtten fra investorene. Det er dette som er Verdensbankens virkelige økonomiske fundament – det er tross alt en bank. Det som er nytt med CDF og SWAP, i motsetning til SAP, er at investorene også får større politisk innflytelse på Bankens gjøren og laten. Det bør derfor ikke overraske noen om Banken får enda mer penger å rutte med fremover, nå som investorene i større grad enn tidligere får være med på moroa.
Legg ned Verdensbanken
Paul Cammack har omtalt Verdensbanken som alle regjeringers mor. Selv om dette utsagnet muligens er noe overdrevet, er det liten tvil om at Banken, sammen med IMF og WTO, er blant de fremste representantene for en verdensorden på kapitalens premisser. Den er ikke bare et økonomisk, men også et politisk redskap, noe som gjør den særlig interessant å investere i for vestlige firmaer. Det er derfor umulig, slik blant annet AUF krevde under demonstrasjonen i Oslo 24. juni, å demokratisere Verdensbanken. Kravet om å legge ned Banken er det eneste som gjenspeiler realitetene.
Verdensbankens offensiv er et resultat av en stadig synkende profittrate og dermed kravet om ekspansjon av markedene. Sammen med andre sider ved den såkalte «globaliseringen», som også har drastiske følger for folk i den rike delen av verden, er dette en utvikling som er mer eller mindre nødvendig, sett fra kapitalens side. Derfor er også kravet om å legge ned Verdensbanken, sammen med IMF og WTO et krav som bærer i seg et revolusjonært potensial.
Noter
- 1) World Bank, World Development Report 2000/01: Attacking Poverty, New York: Oxford University Press 2001, side 23 [Tilbake]
- 2) Labour Behind the Label, Wearing Thin, Norwich: LBL, side 43-51 [Tilbake]
- 3) World Bank, ibid. side 24 [Tilbake]
- 4) Labour Behind the Label, ibid. side 28 [Tilbake]
- 5) Mer om dette: Cammack, Paul, Den virkningsfulle fattigdommen, i «Til kamp mot imperialistisk globalisering», utgitt av Internasjonalt utvalg i AKP, juni 2002 [Tilbake]
- 6) Chossudovsky, Michel, The Globalisation of Poverty, London: Zed Books, 1997, side 127 [Tilbake]