Dette er den siste av tre artiklar om «venstre»-opportunismen i Norge. Med «venstre»-opportunisme meiner vi dei ideologiske og politiske tendensane som framstår som «superrevolusjonære» i ord, men like fullt spelar ein reaksjonær rolle i politikken.
Vi skal i denne siste artikkelen om «venstre»-opportunismen ta opp spørsmål som det klassemessige grunnlaget for «venstre»-opportunismen, hvordan de stiller seg i klassekampen og spesielt deres forhold til enhetsfrontarbeid og arbeid i fagforeningene.
De tidligere artiklene har tatt for seg de ulike ultra-«venstre»-gruppene i Norge, deres viktigste synspunkter og deres forhold til marxismen-leninismen (Se Røde Fane 5 og 6 1973).
Tre hovedtendenser
Vi har pekt på at ultra-«venstre» i Norge består av tre hovedtendenser.
– Trotskistene. For det første har vi ei bitte lita gruppe på under 10 personer, som er organisert i noe de kaller «Oktober»-gruppa ved universitetet i Oslo. Dette er de norske tilhengerne av den såkalte «4. Internasjonalen». Disse representerer de erklærte trotskistene i Norge. Vi har pekt på at trotskistene har en ytterst lite ærerik historie. Helt siden Trotski startet den «4. Internasjonalen» i mellomkrigstida, har de trotskistiske gruppene stått for åpent reaksjonære linjer og standpunkter. I hele denne tida har trotskistene fungert som borgerskapets forlengede arm i bestrebelsene på å sverte det tidligere sosialistiske Sovjetunionen under Stalins ledelse, på å sverte Komintern, revolusjonen i Kina og Albania osv. De har likeledes drevet systematisk splittelses virksomhet der d ehar hatt anledning til det. De mest kjente eksemplene er deres opptreden i den spanske borgerkrigen, der de angrep den spanske folkefronten mens kampene mot Francos fascister var på det bitreste, og iVietnam i 40-åra der de drev åpen undergravingsvirksomhet overfor den nasjonale, revolusjonære bevegelsen som under kommunistenes ledelse sloss for å frigjøre Vietnam fra den franske imperialismens åk.
I årevis har trotskistene stått fram med en rekke av de reaksjonære linjene som i dag erf elles standpunkter for ultra-«venstre»: De har utvikla teorien om at bøndene er «reaksjonære». De har propagandert mot alt enhetsfrontsarbeid som ikke er «sosialistisk», de har stått fremst i borgerskapets hets mot kommunismen og «stalinismen».
Trotskistene i dagens Norge er ei ytterstubetydelig gruppe .Den politiske og «teoretiske» virksomhet de bedriver er ytterst amatørmessig. Grunnen til at vi har trukket fram en del av de synspunktene de representerer, er for å vise hvordan disse sammenfaller med de andre «venstre»-opportunistiske gruppenes synspunkter på viktige spørsmål.
– «KAF». For det andre har vi gitt ei vurdering av det såkalte «KAF», eller Hovden-gruppa. Denne gruppa kaller seg «marxist-leninistisk», og framstiller seg som de «virkelige kommunistene». Vi har vist at deres sekteriske og frase «revolusjonære» standpunkter slett ikke har noe med marxismen-leninismen å gjøre. Tvert om er «KAF» ei trotskistisk gruppe som under dekke av å være «marxist-leninistisk» fører ut åpent reaksjonære og trotskistiske standpunkter.
Hovden-gruppa pleier gjerne å framstille seg som en «arbeiderorganisasjon». Til det er å si at gruppa er en liten og isolert sirkel, uten noen organisasjon på arbeidsplassene. Ettersom Hovdengruppa i landsmålestokk maksimalt utgjør 30 personer, skal det lite til å gjøre krav på å være en «arbeiderorganisasjon». Rett nok fins det noen arbeidere i «KAF». Men først og fremst er gruppa, og ikke minst dens ledelse og kjerne, prega av småborgerlige og borgerlige elementer: en høyere likningsfunksjonær, enkelte akademikere, sjølstendig næringsdrivende, høyere funksjonær i statens kornmonopol osv. Og siden det ikke er så mange å velge blant, sier det seg sjøl at dette utprega småborgerlige skiktet utgjør det viktigste sosiale grunnlaget for gruppa.
Vi har tidligere pekt på at gruppa formelt fungerer som en sjølstendig organisasjon, men reelt framstår som ei norsk celle av den større og mer betydelige svenske trotskistorganisasjonen «KFML(r)». I de fleste politiske spørsmål har «KAF» ført ut linjer den har fra «KFML(r)», og har også intime forbindelser med denne organisasjonen, noe «KAF» sjøl ofte gjør et nummer av i sin egen propaganda.
Hovden-gruppa har inngått en prinsippløs, taktisk allianse med ei nystarta studentgruppe ved universitetet i Oslo, som kaller seg «Kommunistisk universitetslag), «KUL». Denne gruppa inneholder elementer som over lang tid har propagandert at Stalin var en «borgerlig kontrarevolusjonær», som aktivt har tatt avstand fra Kinas utenrikspolitikk osv. Likeledes har lederen for denne gruppa, Harald Berntsen, aktivt gått mot den marxistiske filosofien ved bl. a. å hevde at Engels la grunnlaget for framveksten av revisjonismen i forrige århundre.2
«KAG». For det tredje har vi vært inne på studentgruppa «KAG) i Bergen, som deler en rekke av de andre «venstre»-opportunistiske gruppenes synspunkter, men som i praksis mer og mer har drevet i retning av SV. I flere konkrete saker har denne gruppa, tross sine super-revolusjonære fraser, alliert seg med høyrekreftene i SV. Et eksempel på dette er 1. mai i Bergen i fjor da gruppa slutta opp om det partisjåvinistiske «sosialistisk. valgfront»-toget som SV sto bak, og aktivt gikk mot «Enhet-Solidaritet» der AKP(m-1) deltok. I valget slutta de nærmest vilkårsløst opp om SV. Gruppa har konsentrert mesteparten av sin aktivitet til angrep på kommunismen og på AKP(m-1), og er spesielt opptatt av å propagandere mot Stalin.
Sekterismen som prinsipp
Vi har vist hvordan «venstre»-opportunistene, uten unntak, deler en virkelighetsfjern og umarxistisk klasseanalyse. De hevder at bøndene i Norge er «reaksjonære» og «utbyttere»23, og hopper lettvint over det faktum at det overveldende flertall av norske bønder lever av eget arbeid, og ikke har ansatte lønnsarbeidere de kan utbytte.
Felles for «venstre»-opportunistene er også at de i praksis stiller seg mot alt progressivt enhetsfrontsarbeid. «KAF», f. eks., har så lenge gruppa har eksistert gått til angrep på anti-imperialistiske frontorganisasjoner som Solidaritets-komiteen for Vietnam. De har likeledes prøvd å pådytte Vennskapssambandet Norge–Kina ei sekterisk linje om at «bare den som i Norge støtter kampen for sosialisme og proletariatets diktatur kan være medlemmer av Vennskaps-sambandet». Etter at denne linja resolutt ble avvist av sambandets medlemmer, har «KAF» konsekvent sabotert det organiserte vennskapsarbeidet med Kina i Norge.4 Og dette er en organisasjon som påstår at den støtter Kina!
Vi har ut fra slike saker og andre spørsmål som har blitt behandla vist at de «venstre»-opportunistiske gruppene har opphevet sekterismen til et politisk prinsipp, noe som har ført til at de i praksis har sabotert og gått mot det anti-imperialistiske arbeidet i Norge, og har dermed motsatt seg all kamp somarbeiderklassen har ført for dagskrav osv. Vi skal i denne artikkelen se litt nærmere på «venstre»-opportunistenes forhold til enhetsfronten og klassekampen i Norge i dag.
«Venstre»-opportunistene og fagforeningsarbeidet
«KAF» har utvikla den teorien at «fagbevegelsen er en del av statsapparatet». I offentlige diskusjoner har «KAF» og deres allierte i «KUL» hevda at dette gjelder helt ned til «klubber og fagforeningen.5 Ut fra dette tar de avstand fra at kommunister skal ta tillitsverv i fagforeninger, de går mot arbeidet for å nedkjempe høyre-sosialdemokratiet i fagbevegelsen og gjenreise fagorganisasjonene som kamporganisasjoner for arbeiderklassens interesser.
I samband med streiken ved Holmenkolbanen i Oslo har «KUL»-talsmenn hevda at «bare ville streiker fører fram, mens arbeidet forå gjenreise fagforeningene og klubbene som kamporganisasjoner nok en gang har vist seg å være en illusjon».
Som kommunister må vi slå fast at sånn snakker bare dårer uten kjennskap til fagforeningsarbeidet og uten røtter i arbeiderklassen. En vesentlig forutsetning for streiken har vært det støttearbeidet som klubber og foreninger, der kommunister og andre progressive klassekjempere har sittet i ledelsen, har stått for. Trur for eksempel tåkefyrstene i Hovden-gruppa med studentvedheng at den sympatiaksjonen som ble gjennomført i Oslo Sporveier hadde vært mulig uten det langvarige og seige arbeidet som har foregått for å gjøre denne fagforeninga til en kjempende fagforening?»
Revolusjonær fagopposisjon»
«KAF» påstår at de vil arbeide i faglige grunnorganisasjoner som «fora for propaganda, agitasjon og forberedelse til andre viktige politiske kampformer og aksjoner». Og de sier at «Gjennom å kjempe fram det kommunistiske forbundets enhetsfrontslinje vil kampen innen de faglige grunnorganisasjoner etter hvert ta form av en revolusjonær fagopposisjon hvor de kommunistiske cellene må utvikles til å bli den viktigste politiske og organiserende kraft under det kommunistiske forbundets ledelse». 6
I det faglige «programmet» til «KAF», hvor disse sitatene er hentet fra, er det ikke nevnt et eneste ord om fagbevegelsens karakter av masseorganisasjon og klasseorganisasjon for hele arbeiderklassen. Ikke et eneste ord er nevnt om nødvendigheten av å nedkjempe høyre-sosialdemokratiets posisjoner i fagbevegelsen gjennom å erobre de faglige grunnorganisasjoner på klassekampens grunn og gjøre dem til kamporganisasjoner.
Tvert om vrøvles det om å utvikle en «revolusjonær fagopposisjon under ledelse av det kommunistiske forbundets celler». «KAF» ønsker med andre ord i dagens situasjon å stille hovedmotsigelsen i fagforeningene mellom revolusjonære arbeidere og arbeidere som i dag ikke står på et revolusjonært grunnlag (og det er faktisk flertallet! ), i stedet for å samle flertallet av de fagorganiserte på klassekampens grunn mot høyresosialdemokratiet og monopolkapitalen.
En slik politikk er så fjern fra virkeligheten som det går an å bli. Likeledes er den så fjern fra kommunistisk taktikk forfagbevegelsen som det overhodet går an å bli, nettopp fordi en slik politikk vil splitte arbeiderklassen i den nåværende situasjon og gjøre det uhyre enkelt for sosialdemokratiet å befeste sine posisjoner. Det sekteriske vrangbildet av en faglig politikk «KAF» har formulert er altså ikke noen kommunistisk politikk. Tvert om er det en reaksjonær politikk, fordi den ville gi Brattelis sosialdemokrati lett spill, om den hadde fått noen oppslutning.
I tillegg er det viktig å nevne at «KAF»s «faglige linje» ikke bare er virkelighetsfjern sekterisme. Den er også en skrivebordskonstruksjon. Til dags dato, etter at Hovden-gruppa har fungert i nærmere tre år som egen organisasjon, har ingen sett noe til de «kommunistiske cellene» deres.
Sosialdemokratiet må isoleres!
Mot dette sekteriske, virkelighetsfjerne og fraseradikalistiske pratet står det en virkelig kommunistisk politikk, og den er det AKP(m-1) som står for.
For det første innser vi kommunister sjølsagt nødvendigheten av kommunistiskarbeid og organisering på arbeidsplassene. I motsetning til «KAF» driver også1, kommunistene et utstrakt, revolusjonært arbeid i arbeiderklassen, gjennom utstrakt skolering i marxismen-leninismen, spredning av kommunistisk propaganda, rekruttering osv. Men vi står også for noe mer. Vi arbeider målbevisst for å isolere sosialdemokratiet, få oppslutning og enhet blant de fagorganiserte på nødvendigheten av å samle flest mulig på klassekampens grunn, mot høyresosialdemokratiets klassesamarbeid med arbeidskjøperne. På dette grunnlaget jobber vi også for å forene flest muligarbeidere i å slåss fram progressive tillitsmenn, for dermed å fravriste sosialdemokratiet deres faglige posisjoner.
«KAG» i Bergen har stort sett vært mer opptatte a vå produsere kvasiteoretiske stensiler, enn å forme ute i linje for arbeidet i fagforeningene. Men i den utstrekning de har prøvd seg, har det falt lite heldig ut. En «KAG»-leder ved navn Arne Overein har uttalt seg om spørsmålet, og kommet til følgende: De revolusjonære må overveie «å gå innfor å bygge opp nye, revolusjonære fagforeninger».7
Stikk i strid med Lenins og Stalins analyse av nødvendigheten for kommunistene av å jobbe i de eksisterende fagforeningene, stikk i strid med kommunistenes erfaringer over hele verden gjennom årtier om viktigheten av å gå inn i fagforeningene og kjempe, formulerer «KAG»-lederen Overrein at «de revolusjonære må bygge nye, revolusjonære fagforeninger». En ting kan sies om slikt skvalder som Lenin kalte «barneaktig radikalisme»: «KAG» kan være viss på at mektige krefter ville slutte opp om ei slik linje; spesielt trur vi Aspengren og Selvig ville gjøre det!
«Venstre»-opportunistene og de anti-imperialistiske frontene
Siden slutten av 60-åra har det vært et betydelig oppsving for det anti-imperialistiske arbeidet i Norge. Særlig har støtten til de indokinesiske folkene vært stor. Sentralt i dette arbeidet har Solidaritetskomiteen for Vietnam stått. Denne organisasjonen har hele tida stått på prinsipper som å støtte det vietnamesiske folkets kamp på dets egne vilkår, nødvendigheten av å forene folk av ulik politisk oppfatning i Norge til å støtte og drive solidaritetsarbeid osv. Så lenge den har eksistert har Hovden-klikken, og dermed det nåværende «KAF», propagandert mot Solidaritetskomiteen. Som grunnlag for denne linja har «venstre»-opportunistene hevda at all støtte til Indokinas folk og andre folk som slåss mot imperialismen bare har noe for seg «dersom den er knytta til den proletariske internasjonalismen».
På samme vis har «KAF» og andre «venstre»-opportunisiske grupper tatt avstand fra og sverta progressive frontorganisasjoner som f. eks. Kvinnefronten, og de har slutta seg til den samme linja som «KFML(r)»-gruppa og uttrykt at de ønsker å «knuse de småborgerlige frontene».8
Mange andre sider ved «venstre»-opportunistenes standpunkter og politiske linjer kunne vært trukket fram. Men utfra de saker som vi har tatt opp til nå, må vi slå fast at de «venstre»-opportunistiske gruppene spiller en entydig reaksjonær rolle i klassekampen:
– De står for en sekterisk og virkelighetsfjern politikk i forhold til fagforeningsarbeidet.
– De saboterer vennskapsarbeidet med de sosialistiske landa, og «ønsker å knuse» frontorganisasjonene.
– De deltar ikke i noen form for interessekamp, og avviser å ta opp og støtte arbeiderklassens kamp for dagskrava.
«Venstre»-opportunismens klassemessige grunnlag
De «venstre»-opportunistiske gruppene er totalt dominert av småborgerlige intellektuelle. Samtlige, med unntak av «KAF» er utelukkende knytta til universitetsmiljø. De siste åra har det utvikla seg en stadig breiere venstre-bevegelse blant studentene. I denne har kommunistene stått sentralt, stadig flere tenderer i retning marxismen og ønsker å knytte studentenes kamp til arbeiderklassens kamp.
Den åpne reaksjonen har vært ute avstand til å framstå som noe alternativ kraft til den voksende progressive og revolusjonære bevegelsen blant studentene. I tråd med dette har det helt siden slutten av 60-åra dukket opp ulike typer småborgerlige retninger i «venstre»-form innafor den progressive studentbevegelsen. På slutten av 60-tallet antok slike småborgerlige, opportunistiske strømninger en åpent anti-kommunistisk karakter samtidig som den prøvde å framstille seg som «revolusjonær». Ikke minst den amerikanske ideologen Herbert Marcuse ble ideologisk fanebærer for disse strømningene, og hans ideer om «at arbeiderklassen i vesten var blitt borgerliggjort» og at «studentene nå var den viktigste revolusjonære krafta» ble grepet begjærlig av en del småborgerlige intellektuelle. Men etter at den kommunistiske bevegelsen vokste fram, konsoliderte seg og ble den ledende i studentbevegelsen, fikk slike åpent reaksjonære ideer stadig mindre gjennomslagskraft.
Denne utviklinga har ført til at småborgerlige, opportunistiske strømninger som vil forene opportunisme med radikalisme, har vært nødt til å framstå som «marxistisk».
For den småborgerlige radikalismen står kampen for å løse kompliserte kampoppgaver i klassekampen, behovet for å utvikle en kommunistisk taktikk, perspektivene for at kampen for sosialismen blir lang og hard osv., i direkte motsetning til slike småborgerlige ideer som drømmen om «raske framganger».
En annen ide som står sterkt blant «venstre»-opportunistene og som har klar sammenheng med deres atskillelse fra arbeiderklassen og massene, er ideen om at «intellektuelle helter» kan erstatte arbeiderklassen som den ledende krafta i revolusjonen. I formen kjører «venstre»-opportunistene svært mye på at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære krafta. Men både deres teori og praksis viser at de i realiteten står for det motsatte.
Klassestandpunktet
For det første går samtlige av de «venstre»-opportunistiske studentgruppene mot den marxist-leninistiske teorien om klassestandpunktet. I likhet med Mao Tsetung står vi kommunister her i Norge på det standpunktet at det viktigste kriteriet for om en person er revolusjonær er knytta til om han eller hun fullt og helt ønsker å tjene proletariatets interesser, og i praksis er villig til å forene seg med arbeiderklassens og massenes kamp. Dette betyr f. eks. at en arbeider, som kanskje ikke har lest så mange bøker, men som står fast i klassekampen og ønsker revolusjon, utvilsomt er en proletarisk revolusjonær. På den andre sida betyr det også at en intellektuell, uansett om vedkommende har lest aldri så mye bøker, men som i praksis nekter å forene seg med arbeiderklassen og ikke deltar i klassekampen på ingen måte kan kalles en proletarisk revolusjonær og kommunist.
«KUL» har f. eks. flere ganger påstått følgende: «Å innta et riktig klassestandpunkt har (i ml-bevegelsen) aldri vært oppfattet som å tilegne seg teorien om nødvendigheten av den sosialistiske revolusjonen i sin fulle bredde og dybde, men å erklære en subjektiv og moralsk rettet vilje til ‘å tjene folket’».9
Et slikt standpunkt kan ikke oppfattes på annen måte enn at bare den er revolusjonær som har en omfattende teoretisk skolering, ved siden av en omfattende revolusjonær praksis. Noe annet kan ikke presiseringa «fulle bredde og dybde» bety.
Vi kommunister er sjølsagt av den oppfatning at det er et viktig mål å skolere flest mulig revolusjonære mest mulig i marxismen-leninismen. Men å
kreve at kommunist er bare den som har oppnådd dette, er i realiteten å overordne formell skolering i høve til klassestandpunktet. For det andre har «venstre»-opportunistene ved sin praksis med aldri å ta del i klassekampen og ved sin oppblåste overvurdering av «sitt teoretiske arbeid», vist at de fornekter proletariatets ledende rolle i klassekampen og revolusjonen.
Den dialektiske materialismen
Et viktig område, som klart viser «venstre»-opportunistenes småborgerlige karakter, er deres stilling på filosofiens område. Vi har ikke her anledning til å gå inn på en omfattende diskusjon av «venstre»-opportunistenes stilling til den dialektiske materialismen. Det er en polemikk vi skal ta opp i andre sammenhenger. Men noen saker er interessante å nevne.
Jeg har i en tidligere artikkel påpekt at «venstre»-opportunistene har en feilaktig klasseanalyse, og dermed en feilaktig politikk, fordi de konsekvent unnlater å undersøke virkeligheten. Når de kommer til at «bøndene er reaksjonære», er ikke dette etter en analyse der marxismen-leninismen tas i bruk for å analysere hvordan den norske virkeligheten ser ut. Tvert om, de stiller seg på idealismens grunn ved å ta utgangspunkt i sine egne småborgerlige forestillinger om bøndenes stilling, ved å ta utgangspunkt i løsrevne sitater fra marxismens klassikere osv.
Denne småborgerlige idealismen er ikke en ubevisst konsekvens av «venstre»-opportunistenes manglende kunnskap om marxismen-leninismen og virkeligheten. Den er et resultat av et bevisst forhold – nemlig det forhold at de på sentrale områder går mot marxismen-leninismens filosofi, den dialektiske materialismen.
«KUL»-lederen Harald Berntsen har gang på gang åpent tatt avstand fra den grunnleggende marxist-leninistiske tesen om at våre tanker ideer osv. er en mer eller mindre bra refleksjon av materie i bevegelse, av en objektivt eksisterende, virkelig verden. I skrift og tale har den samme Berntsen tatt avstand fra sentrale marxist-leninistiske verker på filosofiens områdesom Engels’ «Anti-Dühring» Lenins «Materialisme og empiriokritisisme», Stalins «Den dialektiske og historiske materialismen» osv. I stedet har han og hans tilhengere holdt fram åpent borgerlige og revisjonistiske ideologer som Lukacs, Habermas, Adorno osv.
I forordet til en bok av revisjonisten Bernstein,10 hevder Berntsen bl. a. at det filosofiske grunnlaget for utvikling av revisjonisme ligger i forestillingen om at dialektikken virker både i naturen og i samfunnet. Dette fører til at en utvikler ideen om at «revolusjonen kommer med nødvendighet». En slik forestilling fører med seg at en mister det revolusjonære perspektivet, og gir seg i kast med utelukkende å arbeide for sosiale reformer i påvente av at «revolusjonen kommer av seg sjøl».
For det første er å si til dette at Berntsen ikke har forstått naturdialektikken. Han hevder nemlig at Engels hadde det synspunkt at «foreteelsene i samfunnet er en refleks av lovene i naturen». Det Engels og alle andre marxister har hevda er at både foreteelser i naturen og foreteelser i samfunnet reflekteres i menneskenes bevissthet, og at både naturen og samfunnet utvikler seg etter dialektikkens lover. Dette betyr at all korrekt kunnskap må søkes i en dialektisk og helhetlig analyse av faktiske forhold i naturen og av praksis i samfunnet. Bare et slikt materialistisk utgangspunkt gjør det mulig for oss kommunister å gå i spissen for å forandre verden gjennom revolusjon. Mao sier om dette:
«Ifølge den marxistiske filosofi er loven om motsetningenes enhet universets fundamentale lov. Denne loven virker universelt, såvel i naturens verden, i menneskesamfunnet som i menneskets tenkning.»11
Mot dette grunnleggende marxist-leninistiske standpunktet som her formuleres, stiller Berntsen en småborgerlige, intellektuell idealistisk teori. Det har alltid vært et framtredende trekk ved opportunisme og revisjonisme at den først søker å oppløse grunnleggende sannheter i marxismen-leninismens filosofi. Det er dette «venstre»-opportunistene har prøvd på i Norge også.
Kamp mot «venstre»-opportunismen!
Vi har i denne artikkelserien slått fast at samtlige av de «venstre»-opportunistiske gruppene er små, sekteriske sirkler nesten utelukkende knytta til universitetsmiljø.
Vi har vist at de i sin analyse av klassene i Norge forlater et dialektisk materialistisk standpunkt, og setter i stedet småborgerlig idealisme og metafysikk. Resultatet blir at de stempler de arbeidende bøndene som reaksjonære, i motsetning til kommunistene som holder fram den leninistiske politikken om at klasseforbundet mellom proletariat og de arbeidende bøndene er en viktig sosialkraft i kampen mot monopolkapitalen og for sosialismen.
Vi har vist at «venstre»-opportunistene erstatter behovet for å utforme en kommunistisk taktikk og ta del i klassekampen og kampen for dagskrava, med en fraseradikal og sekterisk politikk. De krever at kommunistene bare skal ha en strategi, noe som fører til at kampen for dagskrava overlates til sosialdemokratiske demagoger og klassesamarbeidere.
De oppfordrer i all sin sjøltilfredse sekterisme til å bekjempe enhetsfronten og progressive frontorganisasjoner og stiller seg således direkte i motsetning til de progressive kreftene i klassekampen.
Vi har sett hvordan «venstre»-opportunistene åpent går til angrep på den marxist-leninistiske filosofien – på den dialektiske materialismen – og vil erstatte denne med en småborgerlig idealisme som ikke har noe annet felles med marxismen-leninismen enn navnet. Tvertom henter den sitt materiale og tankegods fra erklærte anti-marxister og revisjonister som Lukacs, Habermas o.l.
Vi har også påpekt at det klassemessige grunnlaget for «venstre»-opportunismen er klart småborgerlig og at slike saker som småborgerlig vakling, manglende røtter til arbeiderklassen, småborgerlig idealisme, teorien om at intellektuelle «helter» kan erstatte arbeiderklassen som ledende kraft i politikken osv. ligger til grunn for den opportunismen de står for i klassekampen og ideologien.
På dette grunnlaget må vi trekke den konklusjon at ultra-«venstre»-gruppene ikke er noen «fraksjon innafor kommunismen», men tvertom representerer den svarteste reaksjon.
«Venstre»-opportunismen i Norge utgjør maksimalt 150 personer i organisert forstand. Vi kommunister må innse at sjøl om de således på mange vis utgjør en ubetydelig strømning, er det ingen grunn til ikke å slåss aktivt mot dem og slå hardt til. De står for linjer som har gjort skade, og som kan gjøre større skade om de ikke bekjempes resolutt.
Splittelse, usikkerhet, vakling
En viktig sak vi skal være klar over, er at «venstre»-opportunistene seg i mellom preges av store motsigelser. Dette henger sammen med at siden de subjektivt knytter an til marxismen og kommunismen, finnes det ærlige kamerater i deres rekker som ønsker å tjene revolusjonen. Når deres påståtte kommunisme stadig kommer i konflikt med de krav klassekampen i Norge stiller til en kommunistisk bevegelse, når de «venstre»-opportunistiske ideene stadig kommer i konflikt med marxismen-leninismens klassikere og stadig kommer i konflikt med prinsipper som deles av en samla, internasjonal kommunistisk bevegelse, så fører dette til splittelse, usikkerhet og vakling.
Et viktig eksempel er den svenske Baude-gruppa, det såkalte «KFML(r)».Denne gruppa har relativt sett vært en sterk gruppe, og har således gjort en god del skade for kommunismen og for klassekampen i Sverige.
Nå har det vist seg at denne gruppa har begynt å gå i oppløsning, og preges av store politiske og ideologiske motsigelser. Blant annet har de vært nødt til å ta åpent avstand fra mye av de groveste sekteriske feila de har stått for i politikken, de har vært nødt til å innrømme at de har stått på trotskistiske standpunkter, og de har måttet innrømme at de direkte og indirekte har angrepet de sosialistiske landa. De har likeledes måttet innrømme det vi kommunister gang pågang har påvist, nemlig at de bevisst har forfalsket de marxistiske klassikerne for å få disse til å stemme med sin egen forkvaklede sekterisme.12
Dette betyr ikke at de har blitt kommunister. Men det betyr at kommunistenes politikk for klassekampen i Sverige, SKPs ideologiske kritikk, av dem osv. har ført til at de har måttet strekke våpen. Men fortsatt er de en splittelsesorganisasjon som kjemper mot det kommunistiske partiet i Sverige.
I Norge deler «venstre»-opportunistiske organisasjoner som «KAF» og «KUL» slike synspunkter som Baude-gruppa i Sverige har spilt fullstendig fallitt på. Dette vil antagelig føre til motsigelser og splittelser i disse gruppene. Men som
Mao sier: «råtne trær faller ikke uten at en slår til dem!» Derfor er det nødvendig for enhver revolusjonær å gå resolutt til kamp mot «venstre»-opportunismen, og avsløre dens reaksjonære karakter punkt for punkt.
Noter.
- Jfr. Oktoberhefte: Kominterns linje i Spania.
2. Jfr. bl.a. Forord til E. Bernsteins «Sosialismens Forutsetninger», Pax 1973.
3. Jfr. «Dokumenter fra KAFs 1. landsmøte». Diverse numre av KAFs organ, «Den røde arbeideren» og diverse numre av trotskistenes blad, «Oktober».
4. Hovden-gruppa, nå «KAF», brøyt kollektivt med Vennskapssambandet Norge-Kina på årsmøtet høsten 1972. Jfr. referat fra årsmøtet i sambandets blad, «Kina og Vi».
5. Et synspunkt som gjentatte ganger har blitt ført fram i offentlige debatter, bl.a. i DNS i Oslo. - Jfr. «Dokumenter fra KAFs 1. landsmøte», s.25.
7. Jfr. A. Overein: «Ved en skillevei».
8. Jfr. intervju i «Den røde arbeideren» med representant for KFML(r).
9. «KUL»-stensil, «Mot revisjonismen og den småborgerlige sosialismen». - Jfr. note 2.
- Mao, «Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket».
- Jfr. «Resolusjon fra CK-møte i KFML(r)», januar 1974.