Opp fra sprekkene av en sønderknust økonomi har det i Venezuela vokst fram hundrevis av sosialistiske kommuner de siste årene. Gnist har vært i Caracas og snakket med Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert om hvordan dette har seg.
Cira Pascual Marquina er professor i statsvitenskap ved Universidad Bolivariana de Venezuela (UBV) i Caracas og bidragsyter til Venezuelanalysis.com.
Chris Gilbert underviser marxistisk politisk økonomi ved UBV. Hans siste bok, Commune or Nothing!: Venezuela’s Communal Movement and Its Socialist Project, kom ut på Monthly Review Press i fjor.
Tekst og foto: Peder Ressem Østring.
Peder er redaksjonsmedlem og samfunnsgeograf.
CARACAS: Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert har i en årrekke ledet Escuela de Cuadros, noe så sjeldent som et skoleringsprogram for marxistisk teori kringkastet over statlig TV. Her har de i over tre hundre episoder intervjuet organiske intellektuelle fra fjern og nær, fra Marcello Musto til Michael Löwy, basert på ulike tekster som seeren også oppfordres til å lese.
Denne gangen er det vi som stiller spørsmålene. Det er ikke tilværelsen som talkshow-verter vi skal snakke om, men Venezuelas sosialistiske kommuner.
Den internasjonalistiske duoen har bodd i Venezuela siden 2006 og har blant annet engasjert seg i arbeidet for kommunene. Gnist møter Marquina og Gilbert i deres leilighet i Caracas. Fra 21. etasje har man en imponerende utsikt, men det kan også bli prekært uten heis når strømmen går – noe som fortsatt ikke er uvanlig. Dette er bare én av mange symptomer på sanksjonene som fortsetter å ramme det karibiske landet.
Cira er opprinnelig fra Catalonia, mens Chris er fra USA. De flyttet til Caracas under chavismens glansdager, men har også opplevd de turbulente årene etter Chávez’ død i 2013. Året etter sank oljeprisen i verden til bunns, mens sanksjonene fra USA ble skrudd til helt til de nådde en topp under Trump. Dette har skapt en krise som kan være vanskelig å fatte for folk i vesten.
– Den viktigste enkeltfaktoren for å forbedre livene til flertallet av venezuelanere ville vært å få slutt på sanksjonene, sier Chris. – Vi ser at effektene av sanksjonene rammer hardest på områder som helse og utdanning, områder som er viktige for menneskelig utvikling.
De framholder likevel at venezuelanere ikke er passive ofre, men at folk vender seg til fellesskapsløsninger under krisetider: – En av tingene Cira og jeg oppdaget er at under den verste krisen, så har folk vendt seg til den mest radikale, revolusjonære delen av Chávez’ arv. En sentral del av dette er kommunen. I Chávez siste viktige tale avslutter han med slagordet ‘comuna o nada’ – kommune eller ingenting.
Kommune-rød
For nordmenn vil kanskje ordet kommune gi assosiasjoner til linoleumsgulv, sur kaffe og fiffige slagord. Men her er det snakk om sosialistiske kommuner: territorielle enheter hvor demokratiske beslutninger gjennomsyrer en rekke avgjørelser, og hvor produksjon og planlegging blir bestemt i fellesskap. Cira anslår at om lag fem til ti prosent av Venezuela er styrt som kommuner i dag. Hun tar for seg grunntrekkene: – En kommune er et territorium hvor man kollektivt organiserer politikk og økonomi. Her vil man kollektivt, ved hjelp av fellesråd og samlinger, bestemme hvor mye og hva man skal produsere og hva man gjør med overskuddet.
Cira forteller at grunnstrukturen i kommunene er kommuneråd som består av mellom 300–500 familier. Disse kommer sammen for å løse ulike utfordringer, enten det dreier seg om avløpsvann eller oppussing av den lokale skolen. Sammen kan flere kommuneråd danne en kommune. – En kommune, slik Chávez foreslo det, er et sted hvor flere talspersoner for kommuneråd møtes til et parlament, hvor dette er det høyeste organet. Men kommunen bør også ha en stadig økende kontroll over de økonomiske aktivitetene i samfunnet, av territoriet hvor kommunene eksisterer. Det er ikke alltid det er tilfellet, men jeg tror det er avgjørende at kommuner også har sine egne produksjonsmidler fordi en av tingene man trenger for å omorganisere det kapitalistiske samfunnet, som et minimum, er sosial eiendom. Og i kommunen bestemmer man demokratisk over denne.
Chris kan fortelle at ideen om kommuner faktisk ikke fikk særlig aktiv oppslutning da den først ble lansert av Chávez i 2009: – Ideen slo først ordentlig rot under den verste økonomiske krisa. I slike kriser ser vi ofte at folk tyr til gjensidig hjelp og støtte. Men det særegne her i Venezuela er at dette ikke bare var en spontan oppblomstring, men også understøttet av både et sett med rimelig avanserte lover.
Et filosofisk møte i fengsel
På spørsmålet om hva som var inspirasjonskilden til kommunene, kommer Chris blant annet inn på István Mészáros, en ungarsk filosof og elev av Georg Lukács.
– Det finnes en lang historisk linje med substansielt demokrati som en del av den bolivarianske prosessen. Parallelt pågikk det en samtale mellom Mészáros, Chávez og det venezuelanske folket om hvordan virkelig å bygge sosialisme, etter å ha lært fra både styrker og svakheter ved tidligere forsøk.
Chris peker på at det fantes en forhistorie med å prøve ut ulike økonomiske modeller i Venezuela. Rundt 2003 ble kooperativer både oppmuntret og tilrettelagt for, et prosjekt som fikk blandede resultater. Dette var fortsatt en form for privat eiendom, med konkurransetvang og profittmaksimering, selv om det var en form for privat eiendom samlet på flere hender. Mange bedrifter ble registrert som kooperativer for å få ulike fordeler fra myndighetene, men fungerte i praksis som hvilket som helst annet selskap. Etter kooperativene gikk fokuset over på semi-statlige fabrikker hvor arbeiderne skulle medvirke aktivt. Disse utviklet seg til å bli styrt av kadre fra staten, ikke de på gølvet.
Det er etter disse mislykkede forsøkene at Chávez for alvor vender seg til István Mészáros. Chris kan fortelle at Chávez’ forhold til den ungarske marxisten startet allerede på 90-tallet, mens han satt i fengsel etter et mislykket kuppforsøk. Grunnen var at Chávez’ veileder, Jorge Giordani, en mann som senere skulle bli planleggingsminister, kjente Mészáros fra sin studietid i England og introduserte ham til den kommende presidenten.
– Chávez skjønte at et statseid selskap ikke ville være nok, man trengte et nytt samfunnsmessig stoffskifte. Dette var lærdommer fra det 20. århundrets forsøk på sosialisme hvor man hadde tatt statsmakten, men uten å komme hinsides kapitalens logikk.
Kommuner i by og bygd
Cira nevner to eksempler på konkrete kommuner, den rurale kommunen El Maizal og den urbane kommunen El Panal i Caracas: – Hver kommune har sin egen historie. El Maizal er i et område med en lang historie med landkonflikt og konsentrasjon av jord på veldig få hender. I 2009 kommer Chávez dit og oppfordrer til dannelsen av kommuner, en kollektiv prosess med å ta land. Dette skjer i en kontekst hvor det allerede fra 2001 fantes en lov som tillot jordløse bønder å ta brakkland.
El Panal er den andre kommunen som blir nevnt. Før intervjuet har jeg allerede hatt anledning til å besøke denne urbane kommunen, i barrioen 23 De Enero i Caracas. Det første som møter deg når du ankommer er en plakat av Che Guevara og Hugo Chávez. Her fikk jeg se et allmøte hvor det ble diskutert hvilken ny produksjon man skulle sette i gang med sine tilgjengelige midler. Jeg fikk også se en kommunal spisesal, et vaskeri og en tekstilfabrikk. Ikke minst kunne bydelen, som gjerne ville blitt klassifisert som slum – eller ‘uformell bosetting’ i mer akademisk sjargong – skilte med en nymalt skole og et imponerende utvalg idrettsbaner. En av dagene var det også et selvorganisert bondens marked, med inviterte småbønder fra andesregionen som kom for å selge produktene sine direkte i kommunen. I løpet av noen timer ble grønnsaker og frukt kjøpt inn til en mye rimeligere penge enn i butikkene, som fortsatt eies av private.
Cira tar for seg litt av kommunens historie: – El Panal har sitt utspring i en kaderorganisasjon som klarte å få bort narkokartellene fra bydelen og fikk med det stor lokal støtte. I 2006 utroper de seg til en kommune – dels etter inspirasjon fra Marx’ skrifter om Pariserkommunen, dels inspirert av de nylig etablerte kommunerådene, hvorfra spranget til en kommune kanskje ikke var så langt.
Cira framholder at alle kommuner har sin egen særegne forhistorie. Selv om denne er viktig, har alle kommuner samme mål: Kommunalisering av samfunnet ved å sette menneskelig liv i sentrum i stedet for kapital eller penger.
Kommuner er imidlertid ikke noe helt nytt i Venezuela. Chris forklarer at – urfolkssamfunnene som eksisterte før var organisert på kommunalistisk vis med mange demokratiske grasrotprosesser. Det samme kan sies om samfunnene skapt av rømte slaver. Mange slike eksisterer fortsatt.
Reaksjonære kommuner
Det er lett å bli entusiastisk på studietur, men vi må også spørre: Hvilke utfordringer har de to kommunardene kommet over? Chris svarer: – Suksessfulle kommuner prøver å bygge ikkekapitalistiske byttenettverk seg imellom, noe som er avgjørende for å bygge et hegemonisk prosjekt. Likevel er kommuner fortsatt ikke fri for markedsrelasjoner. Når det er sagt: Uansett hvor beundringsverdig det måtte være å danne en kommune så kan det finnes reaksjonære kommuner. De kan være både patriarkalske og ekskluderende. Derfor er det viktig at kommunene er en del av et strategisk prosjekt for å bygge kommunisme. Chávez sa at kommunen var en byggestein for sosialismen, en celle som skal utgjøre en større kropp av sosialisme. Han sa også at en isolert kommune er kontrarevolusjonær.
Men hvilken rolle spiller staten overfor kommunene? Chris utdyper:
– Det er et dialektisk forhold mellom staten og grasrotbevegelser. Du kan sammenligne zapatismen som oppsto på 90-tallet i Mexico og chavisme. Zapatistene foreslo å bygge folkemakt og en radikal autonomi fra staten – i bunn og grunn en form for antipolitikk. Dette var et prosjekt som med rette tiltrakk seg folk sin oppmerksomhet og beundring rundt om i verden. Likevel tror jeg historien har vist at en prosess som involverer et dialektisk forhold til staten muliggjør en mye større og mer bærekraftig utbredelse av folkemakt enn hva zapatismen noen gang har frambrakt. Ulike folk vil peke på enten grasrota eller statsmakt som viktigst, men det vil være en feil å kun snakke om en nedenfra-og-opp-prosess.
Det er altså gjennom en knipetangmanøver sosialismen skal vinnes, hvor regjeringsmakten legger til rette for et selvforsterkende nettverk av kommuner gjennom både lovgivning og ressurser.
Venezuela ved et veiskille
På besøk i El Panal får jeg anledning til å besøke en liten konfeksjonsfabrikk. Under et stort portrett av ‘El comandante’ Chávez sitter et dusin arbeidere i konsentrert samhandling med symaskiner og tøystykker. Jeg får høre at alle ting kan diskuteres på arbeidsplassen, til og med lønsjpausen – som her er to timer, langt over hva man blir avspist med i privat sektor. Det slår meg at når vi i det globale nord snakker om demokrati, tenker vi stort sett på det å legge en stemmeseddel i en boks annethvert år, mens fabrikkene, kontorene og alle arbeidsplassene hvor vi tilbringer store deler av livene våre stort sett framstår som despotiske sfærer av samfunnet. Prosesser med folkemakt, poder popular, som faller utenfor et vestlig sneversyn på demokrati blir ignorert, mens alle nyheter dreier seg rundt sommerens presidentvalg. Chris framholder likevel at også det forestående valget blir viktig:
– Valget vil være avgjørende for at den folkelige bevegelsen skal gå framover. Mange blant de usynlige massene her belager seg på, og har prosjekter som er avhengige av koblinger – av og til sterke, av og til prekære – med staten. Derfor er kontinuiteten til Marudos regjering viktig, særlig i møte med en høyst reell imperialisme som alltid står klar til å undertrykke folket. Samtidig: kommunardene ender opp med å bruke en hel del energi på valget, noe som er slitsomt, om enn nødvendig.
Cira og Chris opplevde den bolivarianske revolusjonen da det var på sitt mest intense. De kan fortelle om at ting skjedde utrolig fort, at det var en voldsom energi og entusiasme i gatene. Banker ble nasjonalisert og oljepenger flommet inn i statsbudsjettene. Men de har også opplevd den største krisen, da folk døde av mangel på medisiner, folk gikk kraftig ned i vekt på grunn av kaloriunderskudd og kriminalitet florerte. Selv om de på ingen måte vil fristille regjeringen fra kritikk når det kommer til en rekke sentrale beslutninger, advarer de mot å kaste babyen ut med badevannet:
– Jeg vil gjerne legge til at denne regjeringen har gjort feil, noen av dem har vært store, men kommunene er i bunn og grunn det venezuelanske folkets arv. Det skal sies at dette prosjektet fortsatt er prekært og ikke så sammenkoblet som Chávez hadde håpet, sier Cira avslutningsvis. Chris legger til: – Intellektuelle og akademikere i det globale nord ivrer ofte etter å deklamere slutten på ting. De ønsker diskursive begravelser, og de gjorde det med Chávez også. Folk kan ikke leve på nostalgien etter Chávez aleine. På den andre siden kan man heller ikke bare tenke på ting som skulle vært gjort annerledes. Revolusjonen kan bare leve hvis vi tenker på hvordan vi går videre.
Allmøte: Deltakende budsjettering i El Panal
Over ti år etter sin død er Hugo Chávez stadig populær i Caracas’ slumområder
En kafé i Caracas som selger varer fra landets sosialistiske kommuner