Ukategorisert
Bokomtale
av Erik Ness
Det er noen bøker jeg skulle ønske at mange ville lese. Biografien til Nelson Mandela, Veien til frihet, er en av dem.
Da jeg var yngre var jeg på jakt etter boka som kunne fortelle meg hva marxisme er. Jeg leste Mao, Marx, Lenin og Kollontaj, men var det ikke noen som på en enkel og grei måte kunne oppsummere, og si at dette er marxisme?
Jeg fant sjølsagt aldri den boka. Marxisme er en kritisk teori med arbeiderklassens interesser som utgangspunkt og mål. Den er uløselig knyttet til praksis. Tar du vekk praksisdelen (virkeligheten), står du igjen med teorien, som regel et dogme. På den annen side: Fjerner du teorien, ser du ikke mulighetene, det som ligger utenfor det umiddelbare, for eksempel at kommunisme er en virkelig mulighet.
Nelson Mandela er ingen marxist, men han forholder seg veldig til praksis, og har tenkt mye om hvorfor og hvordan. Han vil forandre, han vil ha rettferdighet, sier sjøl i boka at han «heller mot å være sosialist», og han sier at han tidlig mente den historiske materialismen er et nyttig redskap for å forstå verden. Det skriver bondegutten som er medlem av Metodistkirken, og var den som ledet oppbygginga av de væpnete styrkene til ANC, MK.
Veien til frihet, Mandelas biografi, begynte han å skrive på mens han satt fengslet på Robben Island, deler av den smuglet ut på papirlapper. Det er en lettlest bok der Mandela forteller om barndom, oppvekst og politisk organisering og kamp. For meg var den også en introduksjon til nyere sør-afrikansk historie.
Av de virkelig vanskelige spørsmålene, som går som en rød tråd gjennom boka, er forholdet til kommunistpartiet og spørsmålet om bruk av vold i den politiske kampen.
Da Mandela var med å stifte ANCs ungdomsorganisasjon i 1943, var han erklært antikommunist. Han forteller i boka at han stemte for og foreslo at medlemmer av kommunistpartiet ikke skulle få være medlemmer av ANC. Han delte ikke deres syn, og mente de fikk holde seg til sin egen organisasjon. I samme periode var han like konsekvent i forhold til indere (som er en stor innvandrergruppe i Sør-Afrika) og hvite. ANC var ikke for dem.
Antikommunisten Mandela
«Jeg hellet til den ultra-revolusjonære strømningen i den afrikanske nasjonalismen. Jeg var rasende på den hvite mann, ikke på rasismen. Selv om jeg ikke ville kaste de hvite på sjøen, ville jeg blitt svært fornøyd om de rett og slett gikk om bord i dampskipene sine og forlot kontinentet frivillig.» (Side 115.)
«Jeg mente at det var ren afrikansk nasjonalisme, ikke marxisme eller et samarbeid mellom flere raser som ville frigjøre oss. Sammen med noen få kolleger i Forbundet gikk jeg så langt som til å forstyrre møter i kommunistpartiet ved å storme scenen, rive ned skilter og overta mikrofonen. På den nasjonale konferansen til ANC i desember (1947) la Ungdomsforbundet frem et forslag med krav om at alle medlemmer av kommunistpartiet skulle ekskluderes, men vi tapte grundig.» (Side 111.)
Sjøl oppsummerer han sine tidlige standpunkter i forhold til indere og hvite som rasistiske, og sine holdninger til kommunistene som firkanta og umodne. Fordi: Praksis viste at inderne (med sine store organisasjoner), en god del hvite og medlemmene av kommunistpartiet jobbet mot raseskillet, for demokratiske rettigheter, mot fattigdom og undertrykking. Nettopp Mandelas ærlighet i å vurdere egne standpunkter i ettertid, gjør boka spesielt lærerik. I en annen sammenheng skriver han: «Jeg var en ung mann som forsøkte å oppveie min egen uvitenhet ved å være militant.» (Side 139.)
På slutten perioden han satt i fengsel (1962-1990) tok Mandela et privat initiativ for å få forhandlinger med Nasjonalistpartiet. Spørsmålet om forholdet til kommunistene var ett av to nøkkelspørsmål (det andre var forholdet til vold). Slik beskriver han sitt svar til lederne for apartheidregimet:
«Fremfor alt, sa jeg, vil ingen frihetskjemper med selvrespekten i behold ta imot ordre fra den regjeringen han kjemper mot eller kaste vrake på en mangeårig alliert for å kunne glede en motstander. Så forklarte jeg grundig at partiet og ANC var egne, atskilte organisasjoner med de samme kortsiktige mål, nemlig å gjøre slutt på raseundertrykkelsen og få frem et ikke-rasistisk Sør-Afrika, men at våre langsiktige interesser ikke var de samme.» (Side 523.)
Boka er full av eksempler på alliansebygging, skoleeksempler som kunne supplert Dimitrovs artikler om enhetsfronten. Det er nettopp ved å lese om de ulike tilfellene der man må vurdere mulighetene for å stå sammen, at man blir klok. Det er ingen tilfeldighet at PKK blant annet studerte erfaringene fra Sør-Afrika.
Vold som politisk middel
Etter en rekke rettssaker og fengslinger bestemte ledelsen i ANC at Mandela i 1961 skulle gå under jorda og bygge opp en militær organisasjon (MK) som skulle være atskilt fra ANC. ANC skulle fortsatt gå ut på ikke-vold.
«Da vi planla hvilken retning og form MK skulle få, vurderte vi fire typer voldelig virksomhet: sabotasje, gerilja, terrorisme og åpen revolusjon. For en liten, knapt flyvedyktig hær ville en åpen revolusjon være utenkelig. Terrorisme ville uvegerlig gi dem som beskyttet seg av den, et dårlig bilde, slik at den ville undergrave den eventuelle støtten vi ellers kunne ha fått blant publikum. Geriljavirksomhet var en mulighet; men ettersom ANC hadde vært lite villig til å gå inn for vold i det hele tatt, virket det fornuftig å begynne med den formen for vold som gjorde minst skade på enkeltpersoner: Det vil si sabotasje.
Fordi sabotasje ikke førte til tap av menneskeliv, var dette den voldsformen som ga best håp om forsoning rasene imellom etterpå.» (Side 276.)
MK ble bygd opp med hjelp fra flere afrikanske land og Kina.
Når man er mest frustrert, mest opprørt, er det lett å ta av og proklamere lettvinte løsninger. Kapittel 17 handler om tidlig 1950-tall da Mandela var nyutdannet advokat. Medlemmer av ANC begynte å diskutere om ikke-voldslinja var tilstrekkelig. Han forteller om møtene på Freedom Square i bydelen Sophiatown i Johannesburg. ANC hadde møter der hver søndag. Mandela forteller:
«Jeg begynte å tale om den økende undertrykkingen fra regjeringens side i kjølvannet av Ulydighetskampanjen. Jeg sa at regjeringen nå fryktet det afrikanske folkets makt. Mens jeg talte, ble jeg fylt av en stadig sterkere harme. På den tiden var jeg litt av en demagog. Jeg likte å hisse opp tilhørerne, og det gjorde jeg den kvelden.
Da jeg fordømte regjeringen for dens hensynsløshet og lovløshet, gikk jeg over streken. Jeg sa at det var slutt på den tiden med passiv motstand, at ikke vold var en ubrukelig strategi og aldri kunne styrte et hvitt mindretallsregime som var fast bestemt på å beholde makten for enhver pris. Når alt kommer til alt, sa jeg, var vold det eneste våpenet som kunne tilintetgjøre apartheid, og vi måtte være forberedt på å bruke dette våpenet i den nærmeste fremtid.
Mengden ble oppglødd; særlig ungdommen klappet og jublet. De var villige til øyeblikkelig å ta meg på ordet. På dette tidspunktet begynte jeg å synge en frihetssang der det heter i teksten: «Det finnes fiender, la oss ta våpnene våre og angripe dem.» Jeg sang denne sangen, og folk sang med, og da sangen var slutt, pekte jeg på politiet og sa: «Der, der er fiendene våre!» Mengden begynte igjen å juble og gestikulere aggressivt i retning av politiet. Politiet virket nervøst, og en del pekte tilbake til meg for å si: «Mandela, vi skal ta deg for dette.» Jeg hadde ikke noe imot det. I øyeblikkets hete tenkte jeg ikke på konsekvensene.
Men det jeg sa denne kvelden, var ikke hentet ut fra luften. Jeg hadde tenkt på fremtiden. Regjeringen hadde det travelt med å treffe tiltak for å hindre at noe slikt som Ulydighetskampanjen skulle skje igjen. Jeg hadde begynt å analysere kampen ut fra andre forutsetninger. ANC ønsket å føre massekamp, å få arbeiderne og bøndene i Sør-Afrika med i en kampanje så stor og mektig at den kanskje kunne seire over den nåværende hvite undertrykkingen. Men nasjonalistregjeringen gjorde det umulig for meg å gi uttrykk for min uenighet eller protest på en lovlig måte. Jeg forsto at de hensynsløst kom til å undertrykke enhver berettiget protest far det afrikanske flertallet. Det virket som om en politistat ikke var langt unna.
Jeg hadde begynt å få en anelse om at det snart ville bli umulig å komme med både lovlige og utenomparlamentariske protester. I India sto Gandhi overfor en fremmed makt som i siste instans var mer realistisk og fremsynt. Det var ikke tilfellet med afrikaanerne i Sør-Afrika. Ikke-voldelig passiv motstand er effektiv så lenge motstanderen følger de samme reglene som en selv. Men hvis fredelige protester blir møtt med vold, er den ikke lenger hensiktsmessig. For meg var ikke-vold ikke et moralsk prinsipp, men en strategi. Det er ikke noe moralsk godt ved å bruke våpen som ikke fungerer. Men jeg hadde ennå ikke gjennomtenkt dette spørsmålet, og jeg hadde talt for tidlig.
Dette mente avgjort den nasjonale eksekutivkomiteen. Da de fikk høre om talen min, ble jeg alvorlig irettesatt for å ha gått inn for et så alvorlig brudd på den godkjente politikken. Selv om en del av ledelsen sympatiserte med det jeg hadde sagt, kunne ingen støtte den ubeherskete måten jeg hadde sagt det på. Ledelsen ga meg en refselse og sa at den impulsive politikken jeg hadde oppfordret til, ikke bare var overilt, men farlig. Slike taler kunne provosere fienden til å knuse organisasjonen helt, mens fienden var sterk og vi ennå var svake. Jeg aksepterte irettesettelsen, og senere forsvaret jeg trofast politikken om ikke-vold offentlig. Men innerst inne visste jeg at ikke-vold ikke var svaret.» (Side 159.)
Sitater av Mandela:
- «Aviser er bare en dårlig avspeiling av virkeligheten; opplysningene i dem er viktige for en frihetskjemper, ikke fordi de forteller sannheten, men fordi de røper fordommene og oppfatningene både hos dem som skriver avisen, og hos leserne.» (Side 176.)
- «En sterk overbevisning er hemmeligheten bak det å kunne overleve mangelen på alt: Ånden kan være full selv når magen er tom.» (Side 406.)
- «Jeg har fått inntrykk av at kommunistene betrakter Vestens parlamentariske system som udemokratisk og reaksjonært. Jeg for min del beundrer tvertimot et slikt system.» (Side 358.)
- «Castro ventet ikke, han handlet – og han seiret. Venter man på de forholdene som er beskrevet i håndboken, inntreffer de aldri.» (Side 265.)