Ukategorisert
av Bente Aasjord
Mat kan vanskelig sidestilles med andre handelsprodukter fordi det dreier seg om den viktigste materielle komponent i den menneskelige eksistens. Uten mat kan verken enkeltindividet eller samfunnet som helhet opprettholde sine aktiviteter og funksjoner. Hva vil være den viktigste matpolitiske flaskehalsen i framtida – kontroll over matressurser og produksjonsfaktorer eller marked?
Mat er makt. Både internt i de enkelte land, mellom stater og verdensdeler. Samfunnets rammer for befolkningens matvaresikkerhet er et av de viktigste kvalitative samfunnsmål.
I denne erkjennelsen ligger nøkkelen til å forstå hvorfor internasjonale mål for reduksjon av sult har så vanskelig med å lykkes. Betingelsene makthavere og kommersielle aktører setter for produksjon og forsyning av mat, er et mektig våpen og pressmiddel. Kampen mot sult er derfor også en kamp mot etablerte maktstrukturer.
Det vil i årene framover være en stigende knapphet på mat. Denne oppfatningen legges til grunn både av FAO og norske myndigheter. Årsakene til den tiltakende matknappheten er sammensatt, og tilskrives blant annet forhold som klimaendringer, erosjon, en mer ressurskrevende matproduksjon, økt forurensing, endret forbruksmønster og en økt befolkning. Poenget er at mål om å redusere sult og fattigdom ikke bare er et spørsmål om fordeling av kjøpekraft. Det dreier seg også om strukturen på matproduksjonen – hvordan mat produseres og hvem som skal ha rett til å gjøre det. «Verdensmarkedet» for mat er ikke et utømmelig overskuddsmarked.
Tross teknologioptimistenes stadige løfter om nye og mer effektive produksjonsmetoder er det noen grunnleggende faktorer vi ikke bør overse:
- Dersom vi forutsetter at dagens gjennomsnittlige forbruk skal opprettholdes på samme nivå, må verdens samlede matvareproduksjon i følge FAO økes med 75% de kommende 20 år.
- En stor del av verdensforsyningen av animalsk og marint protein har hittil kommet fra beitemarkene og havfiskeriene. Her har produksjonen nå stagnert eller er på tilbakegang fordi grunnlagsressursene er uttømt. Den nye virkeligheten er at fiskeriene og husdyrholderne ikke lengre kan bidra til å dekke opp økningen i jordens matvarebehov.
- Enten matvarene skal skaffes fra oppdrettsfisk, kjøtt eller vegetabilske produkter er det for første gang i vår sivilisasjon de planteproduserende bøndene som må dekke opp hele økningen alene.
WTO – kamp om ressurser og rettigheter
Det foregår et globalt stormløp for å deregulere handel på alt biologisk materiale. Det skjedde innen EU, med planlegging av det indre markedet, og gjennom GATT via Uruguayrunden. Det biologiske området var da det siste som var underlagt betydelig regulering i de fleste land på grunn av hensyn til miljø og helse – men også politisk og økonomisk beskyttelse av egen matproduksjon.
«Frihandel» blir samtidig koblet med investeringsregler for kommersielle aktører. Dette er en brutal kamp om basisressurser som griper direkte inn i befolkningers grunnleggende rettigheter til egne ressurser.
Hvem skal ha rett til å eie?
Hvilke grunnleggende rettigheter til lokale ressurser skal ikke kunne underkastes vårt vestlige eiendomsbegrep? Hvem skal eie jorda, vannet, de genetiske ressursene og kunnskapen? Hva med de bøndene som marginaliseres og presses ut?
«Survival of the fattest?»
Debatten om internasjonale handelsregler dreier seg først og fremst om hvem som skal ha rett til å styre utviklingen. Maten og matproduksjonens grunnleggende rolle i ethvert samfunn gjør at dette feltet ikke kan sidestilles med produksjon og omsetning av industrivarer. Makt over matmarkedene både globalt og i mange enkeltstater dreier seg i ytterste konsekvens om hvem som skal ha rett til å skille mellom liv og død. Stormløpet for «liberalisert» matvarehandel gjennom WTO kan derfor bli en prosess der man institusjonaliserer og lovfester «den sterkestes rett» på områder der lokale rettigheter, kunnskap og tradisjoner har vært lokalbefolkningenes eneste vern mot sult.
De som vil ha størst nytte av friere handel med mat, er de store matvareeksportørene som USA, EU og landene i den såkalte Cairns-gruppa (Canada, Australia, New Zealand, Argentina og Brasil). For disse er det to forhold som er viktige. For det første investeringsregler: private aktørers rett til å kjøpe kontroll over viktige produksjonsressurser for mat (jord, vann, patenter på genetisk materiale m.m.). For det andre: tollfrihet og forbud mot «diskriminering», dvs.: fri tilgang for sine industrielt framstilte produkter til kjøpekraftige markeder også i den 3. verden.
Doha-erklæingen
Doha-erklæringen fra november 2001 fastslår at både tollvernet og landbruksstøtten skal reduseres, særlig alle former for produksjonsstøtte. Ingen ting tallfestes, så dette skal det forhandles om. Men retningen er gitt. Kravet fra mange land i 3. verden har vært at internasjonale handelsregler først og fremst må inneholde forbud mot eksportsubsidier, der de store eksportlandene dumper produkter, og at dette må komme før andre utvidelser.
Ved siden av en rekke afrikanske land er det særlig India som har uttrykt motstand mot en ny og omfattende WTO-runde. Allerede gjennom gjeldende avtaler er India tvunget til å åpne seg for sterke utenlandske interesser, noe som ikke minst har gått på bekostning av egen småindustri og millioner av småbønder. Indisk landbruk har derfor store problemer, noe som blant annet har medført en selvmordsbølge blant indiske bønder. Indiske myndigheter ønsker revisjoner av internasjonale patentavtaler. Dette for å redusere vestlige storselskapers muligheter til å støvsuge India for matvekster og medisinplanter for patentering, samtidig som India får færre muligheter til å forsyne andre u-land med billig medisin.
Mat som menneskerett
På FNs toppmøte i Roma 1996 (World Food Summit) ble matvaresikkerhet definert som «en tilstand der alle mennesker til en hver tid har adgang til sikker og næringsrik mat som grunnlag for et sunt og aktivt liv». I dag lever 800 millioner mennesker uten en slik sikkerhet.
FNs matvaretoppmøte slo fast at en bærekraftig matforsyning som kan redusere verdens sultende befolkning behøver strategier for å utnytte det naturlige produksjonsarealet i alle land, samt å sikre lokalbefolkningers rett til egne produksjonsresurser. Utgangspunktet for dette var erkjennelsen av den nåværende og framtidige stigende globale knapphet på mat. Dette innebærer en forpliktelse for alle land, både til å utnytte egne produksjonsressurser, og å brødfø egen befolkning. Tiltaksplanen fra toppmøtet koblet videre mat som menneskerett opp mot mekanismene hjemlet av FNs menneskerettighetskonvensjon. Dette var omstridt fordi det kan tolkes som en folkerettslig hindring mot frihandel for mat ved at stater kan reservere seg mot framtidige WTO-regler ut fra hensynet til menneskerettigheter.
I sluttdokumentene fra Roma ligger også en henvisning til at alle enkeltstater har rett til å gi støtte til tradisjonell matproduksjon og til det som benevnes som «multifunksjonelt landbruk». Det siste omfatter «ikke-handelsmessige hensyn» som distriktsbosetting, matkultur, miljø, trygg mat og dyrevern. Norge har spilt en aktiv rolle i denne sammenheng, både for å samordne arbeidet og å gi det multifunksjonelle landbruket et innhold som både kan aksepteres internasjonalt, og som kan være med å muliggjøre en internasjonal avtale for matvarehandel som ikke bare er på de store eksportlandenes betingelser. World Food Summit endte med et strategidokument og en handlingsplan mot sult. I sluttdokumentet fra den nylig avholdte «World Food Summit Five Years Later», ble punktet om mat som menneskerett styrket.
Kravet om frihandel som toneangivende WTO-land ønsker å iføre også på matvaresektoren, kommer lett i konflikt med vedtatte mål i FN. WTOs generaldirektør for de kommende tre årene, Supachai Panitchpakdi, var i april i år i Norge og uttalte til pressen at Norge ikke trengte å dyrke mat, og at alle former for importvern og produksjonsstøtte derfor burde fjernes. Norge hadde råd til å finansiere sin egen matsikkerhet gjennom import, mente han.
Den internasjonale småbrukerorganisasjonen Via Campesina (VC) har krevd at handel med mat tas ut av WTO, fordi et frihandelsregime på mat truer matvaresikkerheten. Som en forlengelse og konkretisering av matvaresikkerhetsbegrepet definert på FNs toppmøte i 1996, har Via Campesina etablert begrepet «food sovereignty» – definert som «the right of peoples to define their agricultural and food policy, without dumping to other countries». I dette inngår blant annet:
- å prioritere produksjon av sunn, høyverdig mat, primært for innenlands marked.
- å tilby bøndene akseptable priser, som innebærer muligheten til å beskytte innenlandske markeder mot import av lavprisvarer.
- å regulere produksjonen på det innenlandske marked for å unngå overproduksjon.
- å stoppe en ødeleggende industrialisering av produksjonsmetoder og å utvikle et bærekraftig familiejordbruk.
- å hindre alle direkte og indirekte former for eksportsubsidier.