Ut av krisa

Av

2012-03


Fredrik V. Sand er medlem av arbeidsutvalget i Rødt, og er med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

I en tid med krise i den globale kapitalismen, når venstreradikale partier i flere europeiske land gjør suksess, er den norske venstresida svakere enn på lenge. Selv om kriser i kapitalismen er gammelt nytt, trenger vi en ny diskusjon om hva slags svar som skal til.

Det tydeligste politiske svaret på krisa i kapitalismen har hittil vært Sigbjørn Johnsens moderasjonsformaninger og Arbeiderpartiets Trygg styring, som også var slagordet til Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet på årets 1. mai. Arbeiderpartiets paroler har vi sett bli satt ut i livet blant annet gjennom nedjusteringer av den forventa lønnsveksten i revidert statsbudsjett, som førte til storstreik, og i regjeringas forslag til jordbruksoppgjør, som skapte bondeopprør.

Krisa i kapitalismen avtar ikke i styrke. I Hellas, som er hardest rammet, er partiene som er ansvarlige for kuttpolitikken som forsterker krisa, gjenvalgt, mye takket være et udemokratisk valgsystem utformet av de samme partiene. Flere av EUs og verdens største økonomier, som Spania og Italia, ser ut til å følge bak i køen.

Norge har hittil framstått som en relativt idyllisk øy i et stormfullt Europa. Arbeidsledigheten har til og med gått nedover i flere perioder. Unntaket har vært enkelte fylker og kommuner hvor bedrifter har røket, som solcelleprodusenten REC i Telemark og Nordland, og treforedlingsbedriften Peterson & Sønn i Moss. De siste månedene har derimot utviklingen snudd, og den generelle arbeidsledigheten økt.

Krisa og venstresida

I media og i samfunnsdebatten er den økonomiske krisa også tydelig. Alle budsjetter legges fram med krisa som ramme. Krisa trekkes fram som en sentral grunn til at den rødgrønne regjeringa ble gjenvalgt i 2009. På sin årlige pressekonferanse pekte Jens Stoltenberg på finanskrisa og dens virkning på Norge som hovedutfordringen framover. En venstreside som stiller de riktige kravene i en slik situasjon, kan ha store muligheter. Nationens Kari Gåsvatn skriver på kommentarplass at «Norge er ingen isolert øy. Europa etter krisa kan ha nye partimønstre». Kriser i kapitalismen har også tradisjonelt gitt rom for ny politikk og ideologi, enten Keynes eller Friedman har stått som avsendere.

For å stille de riktige kravene, fremme en riktig kriseløsning og jobbe for en endring til det positive trenger vi en kriseanalyse i bunn som er god nok. Dette er utgangspunktet for den tyske skribenten og finansanalytikeren Guenther Sandlebens bok Finanskrise – myte og realitet (Forlaget Rødt, 2012) som er en kritikk av teoriene om «finanskapitalens dominans» som årsaken til krisa, og viser hvordan krisa oppstod i produksjonen, noe som så skapte krise i finansmarkedene.

Å si at krisa først oppsto i finansmarkedene og deretter hoppa inn i realøkonomien, er å gjøre en av krisas framtredende ytringsformer til krisas årsak, hevder Sandleben. Denne tolkninga oppstår fordi krisa i kreditt- og banksektoren, og store omveltninger i finansmarkedet preges av spektakulære og støyende hendelser. Dette blir blendende og dramatisk for tilskuere, kommentatorer og aktører. De dypere årsakene til krisa, de motstridende kreftene i den kapitalistiske vareproduksjonen, blir for det meste ikke tema. Man tar ikke hensyn til den indre sammenhengen som finnes mellom utvidelsen av kredittsystemet, bankenes forretningspolitikk og utvikling av nye finansprodukter på den ene sida, og den virkelige kapitalakkumulasjonen på den andre. Sandleben viser denne sammenhengen med en kronologisk gjennomgang av kriseforløpet:

Krisas første utslag var ikke i finansmarkedene, men som en delkrise i boligmarkedet og bygningsindustrien, først og fremst i USA. Det ble bygd for mange hus i forhold til betalingsdyktig etterspørsel. Dette førte til tilbakegang i byggeaktiviteten, og derfor økte arbeidsløsheten i byggebransjen og i leveringsindustriene. Slik fikk man en nedadgående spiral hvor de som jobbet i disse sektorene, ble arbeidsløse, ikke kunne betjene huslån og selv ble husløse. Samtidig som husene ble fraflyttet, økte tilbudet på boligmarkedet, og prisnedgang igjen ga ytterligere nedgang i produksjonen.

Denne delkrisa spredde seg så til kredittsektoren blant annet gjennom de mye omtalte «subprime»-lånene1. Bankene måtte i siste instans bære risikoen, og det oppsto ei bankkrise av kredittkrisa. Det var altså som en følge av krise på boligmarkedet og i bygningsindustrien at finans- og banksektoren først ble rammet.

Neste ledd i krisa kom da etterspørselen gikk sterkt tilbake, og alle store næringsgrener innenfor vareproduksjonen ble rammet. Bankene reagerte med strengere kredittvurdering og redusert kredittyting. En konkursbølge innenfor industri og handel slo inn i kredittsystemet, og rammet et allerede svekket banksystem. Altså var det igjen forhold i produksjonen som påvirket bankene. Som Sandleben skriver: «Kredittog bankkrisa er her alltid en følge av krisa skapt av overproduksjon av varer – ikke omvendt.» Nå var krisa samtidig overproduksjonskrise, penge-, kreditt-, børs- og bankkrise.

Ulike stater har siden gått inn med redningspakker og annen hjelp. Sandleben skriver:

I stedet for at staten levde av økonomien, levde den kapitalistiske økonomien av staten.

Økonomikrisa ble slik mildna, men risikoen ble flyttet over til stat og seddelbank gjennom massiv intervensjon. Konsekvensen ble statsgjeldkrise. Følgene av dette har hittil vært økt skatt for folk flest, kutt i sosialytelser og lønnskostnader, framfor alt innenfor offentlig sektor, og bedre vilkår for rask kapitalakkumulasjon.

Produksjon og marked skilles

Kapitalismen fører til at produksjon og marked skilles. Konsekvensen er overproduksjon og avvik mellom tilbud og kjøpekraft, som kapitalismen «løser» gjennom ødeleggelse av kapital: Bedrifter slås konkurs, fabrikker legges ned, arbeidere sies opp. Jo mer markedet er løsrevet fra produksjonen, dess større blir krisa.

Overproduksjonskriser er et uttrykk for en økonomi som utelukkende produserer for profitt. Vi ser at utviklinga i markedet ikke henger sammen med de reelle behovene i samfunnet. Med boligkrisa som eksempel: Når krisa slår til, øker både antallet husløse og tilbudet på boligmarkedet. Et bilde som sirkulerer på Facebook under tittelen The absurd contradictions of capitalism viser at det er 18,4 millioner tomme hjem i USA og 842 000 hjemløse. Kapitalismen har produsert alt for mange hus, men samtidig mange husløse. Når vi snakker om overproduksjon, dreier det seg først og fremst om opphopning av kapital. Denne kapitalen blir ikke investert i samfunnsnyttig produksjon med mindre det eksisterer betalingsdyktighet. Kapitalismen forstår ikke andre behov enn de den får betalt for å forstå.

Konsekvensen av kapitalismens veksttvang er at vareproduksjonen skaper mer kapital enn den kan bruke. Finanssystemets vekst følger så av at det overproduseres kapital i den faktiske produksjonen, og vi får penger som søker andre profittarenaer. Utslagene i finanssystemet følger av den kapitalistiske produksjonen.

Med en slik analyse av krisa er det åpenbart at statlig støtte til banker og moderate lønnsoppgjør for arbeidere, kjøper de som er ansvarlige for krisa, fri, og sender regninga til folk flest. Når industri- og handelsnæringa framstilles som ærlige, i motsetning til snyltende finansspekulanter og bankfolk, fører det til at folk tar parti for det som i bunnen har skapt krisa. Framfor å mobilisere støtte til faktiske kriseløsninger, redder man kapitalismen.

Det er nemlig ikke slik at markedene er stabile i utgangspunktet, kapitalismen er grunnleggende ustabil. Derfor skaper den tidvis grunnlag for reguleringer av finansmarkedene, og til andre tider deregulering. Utbyttinga av det store flertallet arbeidstakere, som skaper grunnlaget for de kapitalistiske virksomhetenes produksjon og profitt, består.

Vi trenger en politikk for å bli kvitt kapitalismen, ikke for å redde den.

Løsninger på krisa

I forrige nummer av tidsskriftet Rødt! etterlyste Samir Amin dristige alternativer fra den radikale venstresida, og strategier for arbeiderne og folkene som gjør det mulig for dem å komme på offensiven. I flere land i Europa er enkelte venstrepartier i voldsom framgang, med dristige krav og strategier i møte med den politiske situasjonen.

Et av disse er danske Enhedslisten som har fått mye oppmerksomhet og økt oppslutning over lengre tid, spesielt etter at de i sommer trakk seg som støtteparti for den danske regjeringa, da den valgte å inngå skatteforlik med opposisjonen til høyre framfor Enhedslisten. Per Claussen, gruppeleder for Enhedslisten på Folketinget, sier at man ikke kan underlegge seg styrkeforholdene i klassekampen, men må ligge foran. Samtidig må man ikke rykke i fra – fordi det finnes grenser for hvor langt man kan ligge foran resten av samfunnet hvis en skal bli troverdig.

Dette utgjør et godt utgangspunkt for en diskusjon om hva slags krav som skal stilles i situasjonen vi er i: Hvilke radikale, men troverdige politiske krav, er riktige i dagens situasjon, hvis målet er å bli kvitt en kriseridd kapitalisme?

Omfordeling av penger og makt

99 %-bevegelsen, som først og fremst har vært stor i USA, har oppstått i protest mot konsentrasjonen av penger og makt. Forsøkene på å organisere en slik bevegelse i Norge har ikke fått særlig fotfeste, på tross av at forskjellene øker, også i Norge. Bare under de rødgrønne har antallet milliardærer blitt fordoblet.

I følge valgundersøkelser mener folk flest at det er viktigere å bygge ut offentlige tjenester enn å sette ned skatten, at høye inntekter burde beskattes høyere enn i dag, og at Norge ikke har kommet langt nok i å redusere økonomiske forskjeller. Derfor er det et stort rom for å møte krisa med krav om en annen økonomisk politikk.

Fellesskapets verdier kan ikke gå til å lønne de som har mest fra før av. En VG-måling viser at 55,5 prosent mener at ledere i delvis statseide selskaper ikke skal tjene mer enn to millioner. Topplederlønningene vokste i fjor ifølge VG med 18 prosent i gjennomsnitt i de statseide, børsnoterte selskapene Statoil, Telenor, Kongsberg-gruppen, DNB, Norsk Hydro og Yara. Tilsvarende var økningen for folk flest på kun 4,2 prosent. Toppsjefenes lønn var 8,7 millioner kroner i snitt i disse selskapene. «Vi har ikke lyktes med å holde lederlønningene nede,» er næringsminister Trond Giskes kommentar.

Kravet om makslønn er stilt av både Mélenchons venstrefront i Frankrike og norsk fagbevegelse. Rødt-leder Bjørnar Moxnes fikk mye oppmerksomhet om kravet rundt Rødts landsmøte. En slik politikk kan også kombineres med et krav om selvregulerende prosentvis minstelønn: Ingen skal tjene mindre enn en viss andel av de høyeste lønningene. Norge kan ha godt av en omfordelingsreform.

En økonomisk omfordeling vil svekke overklassens makt over mennesker og ressurser, men for å virkelig gå i rette med det kapitalistiske systemet, må det stilles krav som går inn på eiendomsretten. Kapitalismen sosialiserer tapene og privatiserer gevinsten, tar fra fellesskapet og gir til de rikeste – som en omvendt Robin Hood. Det trengs en omvendt sosialiseringsprosess.

Krisas dramatiske finansuttrykk burde i det minste ha lagt til rette for en fullstendig sosialisering av bank- og finansvesenet, med formål å drive med samfunnsmessig virksomhet på en sunn måte, framfor å forsterke kapitalismens kriser. Samtidig må det skje store endringer innenfor produksjonen. Derfor bør sosialisering fremmes som et alternativ til markedsøkonomien på vitale områder for folks liv og samfunnets overlevelse.

Sett markedet til side

«Noe har unektelig skjedd med auraen rundt den nyliberale ideen om selvregu-lerende markeder,» skriver Ali Esbati, økonom i Manifest Analyse. Krisa i kapitalismen bør være en anledning til å ta et oppgjør med høyresidas dogmer. Den synliggjør at markedets mekanismer fører til overproduksjon og kriser, framfor å dekke folks og samfunnets behov. Motstanden mot privatisering og markedsretting bør styrkes gjennom kamp for å ta politiske områder ut av markedet. Slik kan man sette folks behov og produksjon i sammenheng, i stedet for kapitalismens modell med et marked som skilles fra produksjonen. Her er to konkrete forslag til hvor det kan være hensiktsmessig å starte:

1. Over lengre tid har vi kunnet følge medieoppslag

om et boligmarked som har løpt løpsk og stadig blir mer klassedelt. Den markedsliberale politikken skaper store og økende prisforskjeller. Boligspekulasjon og priskrig oppover har ført til at det ikke lenger er noen sammenheng mellom folks økonomi og boligprisene. Dette gjør at ungdom uten rike foreldre sliter med å komme inn på markedet, og at det å skaffe seg en ok bolig har blitt dyrere og dyrere. For å dekke behovene til folk flest trenger vi boliger utenfor markedet. En måte å gjøre dette på, kan være å følge opp samfunnsøkonom Roar Eilertsens forslag om en tredje boligsektor, utenfor markedet.

Dagens Næringsliv kunne i vår melde om «Milliardærprotester på Oslo vest». De rikeste bruker det de har av økonomiske ressurser og advokater til å drive klassekamp for å holde «sine» områder urørte, boligbyggingen nede og boligprisene oppe. Det er langt fra amerikanske tilstander i Norge, men krisa viser tydelig at det ikke er tilstrekkelig i seg selv med økt boligbygging for å motvirke et klassedelt boligmarked og husløse. Det er imidlertid nødvendig med omfattende boligbygging for folk flest på bekostning av luksus.

2. Dagens politikk står også i veien for en offensiv satsning på grønn industri. Solenergiselskapet REC besluttet i april å legge ned all produksjon av solceller i Norge, og 1200 arbeidere mistet jobben. Trond Giske uttalte i forkant av nedleggelsen: «Det er ikke så mye staten kan gjøre om hvorvidt arbeidsplasser videreføres eller ikke», og at «Det er markedet som er RECs problem». Markedet står altså i veien for en framtidsretta samfunnsutvikling, men regjeringa vil heller la markedet råde enn å redde arbeidsplasser og miljøet.

Si opp EØS-avtalen

Dette tar oss videre til en større utfordring. En ting er hva regjeringa ønsker, en annen er hva som er mulig. Siden Norge er tilsluttet EØS-avtalen, har EUs regler forrang for norsk politikk. Vi har fått statsstøtteregler som begrenser adgangen til å sette markedet til side og gå inn med statlig støtte. All offentlig støtte som kan påvirke konkurransen, er i utgangspunktet forbudt. Det er ikke sikkert at EU-domstolen ville akseptert at staten sørget for enkelte grønne industribedrifter. Vi har fått anbudsregler for offentlige oppdrag som kunne stått i veien for målretta offentlige anskaffelser, for eksempel av solcellefangere til offentlige tak levert av REC, for å stimulere utsatt grønn industri.

Avtalen gir et visst handlingsrom innenfor for eksempel miljøvern, men intensjonen er å la markedet i fred. Vi står altså overfor retningslinjer vi blir påtvunget ovenfra som sementerer systemet. Disse politiske kampene blir vanskelig å vinne hvis de hele tida må føres på overmaktas premisser. Derfor må EØS-avtalen sies opp. Vi står i en politisk situasjon hvor en samlet fagbevegelse opplever hvordan avtalen kan stå i motsetning til grunnleggende krav som retten til faste ansettelser. Det er økonomisk krise i hele Europa, og EU bidrar til å forsterke denne. Å svekke Norges tilknytning til denne galskapen er logisk.

Uansett må det også sørges for at EØSavtalen får motbør. Grensene må tøyes, for eksempel burde kommunestyrer og fylkesting gjøres til arenaer for å prøve ut hvor grensene går for den lokale handlefriheten. Hvis man får utfordra grensene her, vil det gi ringvirkninger gjennom å utvide handlingsrommet for alle som jobber politisk. EØS-reglementet kan ikke stå i veien for faste ansettelser, egenregi framfor privatisering eller støtte til utsatte grønne arbeidsplasser. Hvis det er tilfellet, må rammene sprenges.

Det ble møtt med ramaskrik fra blant andre byrådslederen i Oslo da Gamle Oslo bydel i 2010 vedtok å boikotte israelske produkter fordi «Oslo kommune ikke driver med utenrikspolitikk». Selv om det kan bety en «utidig innblanding» i utenrikspolitiske anliggender, bør krisa i kapitalismen møtes med det som er riktig, ikke det som er anstendig fra EU og makthavernes synsvinkel. Det verste som kan skje, er en reaksjon som vil synliggjøre både konsekvensene av EØS-avtalen og løfte fram en alternativ politikk.

Trygghet i hverdagen

Kapitalismen har vist seg utilstrekkelig for å oppfylle fellesskapets behov, fordi den er for opptatt med forsøk på å skape fortjeneste. Bare ved at arbeidere, folk flest, har den faktiske kontrollen over produksjonen kan den bli et reelt samfunnsmessig verktøy, ikke et privat tilsynelatende upolitisk markedsanliggende.

Målet må altså være mer demokrati. Sosialisering bør ikke bare bety klassisk nasjonalisering. For sektorer som er helt avhengige av nasjonal styring, vil dette være det riktige, men begrepet må samtidig fylles med et breiere innhold. Sentralisering er ofte feil virkemiddel, hvis målet er mer demokrati. Statliggjøring kan ikke være det eneste saliggjørende. Krisehåndtering fra statshold hittil tyder på at det ikke er grunn til å stole på at staten kan regulere kapitalismen. Mer direkte kontroll for lokalbefolkning og arbeidstakere bør derfor være en sentral del av verktøykassa. Slik at samfunnet kan bygges lag på lag nedenfra, gjennom borettslag, samvirkelag og andre former.

Arbeiderklassen må være i sentrum for denne politiske kampen. Arbeiderklasse oppfattes av mange som noe abstrakt. Slik er det ikke i virkeligheten. Klasse er noe folk flest lever hver dag, som vanlige arbeidsfolk som selger arbeidskrafta si, i motsetning til kapitalister som lever av andres verdiskapning. Dette må effektivt synliggjøres gjennom å reise krav som samler arbeiderklassen.

Vi risikerer at et Europa i krise med felles arbeidsmarked fører til en nedadgående spiral for lønns- og arbeidsvilkår. En sterk og offensiv fagbevegelse er avgjørende for å hindre en slik utvikling. Den økte bruken av innleie og EUs vikarbyrådirektiv utgjør en trussel mot dette. Framfor arbeiderkollektiv og trygghet får man fragmenterte arbeidsliv og usikkerhet. Dette forklarer motstanden mot vikarbyrådirektivet fra en samlet fagbevegelse, og hvorfor kravet om likebehandling ved innleie har stått sentralt i vårens tariffoppgjør. Når krisa løser seg selv, blant annet gjennom arbeidsløshet, ser vi hvordan kapitalismen står i direkte motsetning til noe så grunnleggende som retten til faste ansettelser. Retten til fast jobb er et helt avgjørende krav.

LO i Oslo valgte å ha en annen 1. maiparole enn Samarbeidskomiteens formulering. De sa Trygghet i hverdagen – avvis arbeidsgivernes, høyresidas og EUs angrep på våre rettigheter. I motsetning til Arbeiderpartiets Trygg styring har en slik parole både forståelse for folk flests bekymringer og rom for en faktisk løsning på krisa. Den gir også grunnlag for å skape en breiere bevegelse for å komme dit. Også i Norge ser vi eksempler på hvordan kapitalismen ikke egner seg til å sikre helt grunnleggende behov, som fast jobb, sted å bo og et bærekraftig miljø.

En mobilisering mot en kriseskapende økonomi krever at man tar folks hverdag på alvor. Da handler det om å møte krisa med å fremme grunnleggende behov. I motsetning til sommerens VG-forside, «Slik tjener DU på krisen», med anbefalinger om å investere sparepenger i aksjefond som reaksjon på eurorkrise og skjelvende børser. Selv om diskusjon om kriseforståelse og politiske løsninger på krisa er nødvendig, er det samtidig utilstrekkelig for å nå målet om å bli kvitt kapitalismen og dens kriser. Dét krever bevegelse i samfunnet, spesielt på grunnplanet i fagbevegelsen. Det krever også en mye større diskusjon om et alternativt samfunnssystem, om sosialisme. For vi kan diskutere politiske grep for å komme oss nærmere en løsning på krisa, men løsninga, den ligger i å bli kvitt kapitalismen.

Den kapitalistiske måten å produsere varer og tjenester på, er årsaken til at vi nå ser den dypeste økonomiske krisa siden mellomkrigstida. Den eneste varige, gode løsninga på en slik krise krever en mobilisering av arbeidsfolk om framtida, basert på skillelinjene mellom arbeid og kapital.

Noter:

  1. Høyrentelån for lånetakere med lav kredittverdighet, som oppsto i et forsøk på å motvirke mangelen på betalingsdyktig etterspørsel i boligmarkedet.