Verdien til en vare er det antall timer som trengs til å lage den. Men vel å merke dreier det seg ikke om hvor mange arbeidstimer som faktisk gikk med til å lage akkurat dette eksemplaret av denne varen, men hvor mange timer som normalt vil trenges til å lage denne slags varer, om man bruker den framherskende produksjonsteknologien og arbeider effektivt.
Dette kaller Marx abstrakt arbeid. Verdien av en vare, altså mengden abstrakt arbeid den inneholder, kan synke etter at den er produsert, men før den er solgt, dersom det i mellomtida har kommet mer effektive produksjonsmetoder i bruk.
I første og andre bok av Kapitalen legger Marx til grunn at varene selges til sine verdier. På det grunnlaget utreder han hvordan utbyttinga av arbeiderklassen foregår under kapitalismen. Den skjer ved at arbeidskrafta skaper større verdier enn den sjøl koster. Denne merverdien tilfaller kapitalistene.
Etter hvert som kapitalismen utvikler seg og konkurransen mellom kapitalene blir sterkere, vil det ikke lenger være mulig å selge varene til verdien. I stedet vil de bli solgt til kostprisen pluss et prosentvis påslag på den, eller til produksjonsprisen, som Marx kaller det i tredje bind av Kapitalen.
Transformasjonsproblemet
Dette spørsmålet handler om hvordan varenes verdier blir omformet til produksjonspriser. Problemet er første gang formulert i forordet til andre bok av Kapitalen – da som en utfordring til Marx’ kritikere om å forklare hvordan denne omformingen finner sted, og med et løfte om å bringe løsningen i tredje bok. Dette er hva Engels skriver:
Etter Ricardos verdilov vil to kapitaler som i løpet av samme tid anvender like mye levende arbeid til samme lønn, alt annet likt produsere produkter av samme verdi og merverdi av samme størrelse. Om de derimot bruker ulike mengder levende arbeid, kan de ikke produsere like mye merverdi (eller profitt, som rikardianerne kaller det). Men dette stemmer ikke. Faktisk produserer like store kapitaler gjennomsnittlig like stor profitt pr. tidsenhet, uansett hvor mye eller lite levende arbeid de har brukt. Dette motsier verdilova, noe allerede Ricardo så, men som rikardianerne aldri fant noen forklaring på.
Denne motsigelsen har Marx løst allerede i manuskriptet «Zur Kritik». I samsvar med planen for Kapitalen som helhet vil løsningen komme i tredje bok. Det vil enda ta noen måneder før den kan gis ut. Økonomene som mener å ha funnet ut at Rodbertus er den hemmelige kilden og den overlegne forgjengeren til Marx, har derfor nå en mulighet til å bevise hva Rodbertus’ økonomiske lære er god for. Om de kan vise hvordan det kan og må oppstå en lik gjennomsnittsprofittrate på grunnlag av verdilova og uten å endre på den, så kan vi snakkes. Men de må skynde seg. …
I forordet til tredje bok oppsummerer Engels resultatet. Et par kommentatorer var i nærheten av løsningen, men de fleste fant bare på tull. Seinere har transformasjonsproblemet blitt tatt opp av de fleste som har kommentert tredje bok. Noen har skjønt viktige deler av løsningen, men mange har fortsatt misforstått problemet.
Problemet er ikke å utlede produksjonsprisene på grunnlag av vareverdiene, og heller ikke å utlede verdiene på grunnlag av produksjonsprisene. Problemet er å utlede profitten på grunnlag av merverdien. Og det er faktisk det som gjøres i tredje bind av Kapitalen. Vi trenger bare å lese overskriften på første del av boka for å bli overbevist om hva som skjer. Denne delen heter «Merverdiens forvandling til profitt og merverdiratens forvandling til profittrate».
Første kapittel i dette avsnittet heter «Kostpris og profitt». Når det gjelder størrelser, er det ingenting som forandrer seg der. Kostprisen er i størrelse like stor som investeringen, og profitten er like stor som merverdien. Det som forvandler seg, er bare hvordan man ser på tingene. Profitten er merverdien, men forstått som frukten av investeringen som helhet, altså både arbeidskrafta og produksjonsmidlene.
Vi veit fra første bok av Kapitalen at det er arbeidet som skaper verdi, og at det er arbeidet ut over verdien av arbeidslønna som skaper all merverdi. Dette er fortsatt det teoretiske grunnlaget. Ideen om at profitten skapes av hele investeringen, kan altså umulig gå til sakas kjerne! Tvert imot må den være en ideologisk forestilling, et overflatisk inntrykk av hva som skjer. Ved første blikk kan det nok se ut til at det er kapitalen som skaper profitten, arbeidet som skaper lønnsinntektene, og naturen som skaper grunnrenta. Men det er ideologi, eller med andre ord bare det overflatiske førsteinntrykket av hvordan tingene henger sammen.
Er det da bare ideologiske forestillinger som har omdannet merverdien til et sett av inntektskilder for ulike utbyttende klasser og lag? Nei, under gitte forutsetninger vil det nødvendigvis skje, og det nærmest av seg sjøl.
Den første forutsetningen er at arbeidskrafta kan bevege seg fritt mellom bransjene, slik at det danner seg en lik timelønn og en lik arbeidsintensitet i alle bransjer. (Vi ser bort fra mindre forskjeller som skyldes ulike kvalifikasjonskrav, ulik erfaring og liknende.) Dette gjør at vi kan sette kroner og øre på hva en times arbeid er verdt for arbeideren. I dagens samfunn har vi også trolig statistikk for hvor mange arbeidstimer som arbeiderklassen yter pr. år. Vi veit altså størrelsen på arbeiderklassens andel av kaka.
Resten, all inntekt før skatt i hele samfunnet, med unntak av inntekta til sjølstendige næringsdrivende, er merverdi. Vi veit altså både størrelsen på merverdien og størrelsen på arbeiderklassens samlede lønn, eller med marxistisk språkbruk: vi kjenner merverdien, den variable kapitalen og forholdet mellom dem, merverdiraten. For øyeblikket er det bare størrelsen på merverdien vi har bruk for. Vi må nemlig vite størrelsen på det som skal omformes til profitt.
Den andre forutsetningen for beregningen av hvordan merverdien omformes til profitt, er at ikke bare arbeidskrafta, men også kapitalen kan bevege seg fritt dit den kaster mest av seg. Denne forutsetningen innebærer at kapitalen med tida (i alle fall tilnærmet) vil kaste like mye av seg pr. tidsenhet i alle bransjer og anvendelser. Det innebærer en omfordeling av merverdien som er produsert. Prinsippet for omfordelingen er at alle bransjer får sin del av merverdien etter hvor mye kapital de har investert. Hvis det ikke var slik, ville kapitalen som kastet lite av seg, synke i verdi til den blei så liten at avkastningen den tross alt ga, blei prosentvis like stor som gjennomsnittet, og kapital som kastet mer enn gjennomsnittlig av seg, ville øke i verdi til avkastningen prosentvis tilsvarte gjennomsnittsprofitten.
Denne prosessen er beskrevet i andre avdeling av tredje bok. I kapittel 9 sammenlikner Marx det som skjer med det som skjer i et aksjeselskap, der alle får samme avkastning pr. aksje, sjøl om ikke alle aksjonærene har like mange aksjer. Den drevne retorikeren Baumol går et skritt videre, og forklarer med et smil at prinsippet for omfordelingen er «fra enhver etter hvor mye arbeidskraft han bruker, til enhver etter hvor mye kapital han har investert.»
Gitt arbeidskraftas og kapitalens frie bevegelighet, er altså den årlige mengden profitt pr. tidsenhet (år) i et kapitalistisk samfunn lik den årlige mengden merverdi som er produsert. Bedrifter med mye arbeidskraft produserer tilsvarende mye merverdi, siden den frie bevegelsen av arbeidskraft, alt annet likt, skaper samme lønnsnivå og samme arbeidsintensitet i alle bransjer. Samtidig vil bedrifter som det er investert mye kapital i, få tilsvarende mye profitt, siden de frie kapitalbevegelsene drar i retning av at det blir samme prosentvise avkastning på all kapital. Dette er kreftene bak forvandlingen av den produserte merverdien til gjennomsnittsprofitt.
Både merverdi og profitt er ting som finns. På samfunnsnivå er de like store, siden den ene er en omdannet eller refordelt form av den andre. Men merverdien må produseres om den skal kunne fordeles. Derfor er merverdiproduksjonen det vesentlige, og hvordan den fordeles er mer av et overflatefenomen.
Virkningene i økonomien som helhet
Vi har sett at merverdien i en gitt sektor av økonomien kan omformes til profitt. Men har vi dermed omformet hele vareverdien i denne sektoren til varenes produksjonspriser i sektoren? Vareverdien omfatter jo ikke bare verdien av arbeidskrafta som er brukt til å produsere varen, men også verdien av råvarene og slitasjen på produksjonsutstyret, dvs. hele den konstante kapitalen som er forbrukt i produksjonen.
Det er sant nok, men omformingen av merverdi til profitt foregår ikke bare i de sektorene av økonomien som leverer forbruksvarer. Også sektorene som leverer innsatsvarer til produksjonen i andre sektorer vil være med i utjamningen av lønnsforskjeller mellom sektorene og oppleve at kapitalen beveger seg fritt dit den kaster mest av seg. Når disse prosessene har fått utspille seg i hele økonomien, vil siste runde med tilpasninger i arbeidsmarkedet og kapitalmarkedet i prinsippet også være siste ledd i omformingen av verdiene til produksjonspriser i hele økonomien.
I prinsipp kunne hele tilpasningsprosessen vært studert med en generell likevektsmodell. Antakelig er det gjort mange ganger, uten at jeg har kommet over noe eksempel på det. Uansett er jeg sikker på at en slik modell ville kunne vise at prosessen konvergerer til realistiske produksjonspriser. Merverdiene i hver av sektorene vil utvilsomt bli transformert til gjennomsnittsprofitt, og vareverdiene til produksjonspriser.
Komplikasjoner
Verden er jo mer komplisert enn den enkle tankemodellen til Marx og Baumol tar inn over seg. At alle i arbeiderklassen skulle tjene likt, stemmer ikke. Men vi kan kanskje godta det som omtrent riktig for gjennomsnittet av de viktige industribransjene i et land. Landsomfattende fagforbund med tariffavtaler, og konserner med bedrifter på flere steder, vil dessuten bidra til at det blir riktigere i praksis.
At alle skulle jobbe med samme intensitet i alle bransjer, stemmer heller ikke. Men det er mulig at forskjeller i ulemper, arbeidsbelastning og kompetansekrav kompenseres med lønnstillegg, slik at disse forskjellene ikke forhindrer den frie flyten av arbeidskraft.
Det er slett ikke sikkert at avkastningskravet er – eller bør være – det samme i alle bransjer. Bransjene er nemlig forskjellige når det gjelder hvor usikre inntektene deres er og i hvilken grad de samvarierer med andre inntektskilder. Det bør i teorien påvirke avkastningskravet. Investeringene har også ulik levetid, hvilket kan påvirke usikkerheten.
Omslagstida for de ulike delene av kapitalen vil dessuten variere veldig, fra mange tiår for kapital investert i bygg og anlegg til noen dager for kortsiktige salgskampanjer eller lønn til innleid arbeidskraft i forbindelse med enkeltstående tilstelninger. Den gjennomsnittlige omslagstida er også svært forskjellig for kapital som er investert i forskjellige bransjer. Om dette har noen betydning for utjamningen av profitten til gjennomsnittsprofitt, er usikkert. Alle bedrifter, uansett bransje, skal jo avlegge regnskap pr. år, og det er rimelig å anta at utjamningen til gjennomsnittsprofitt også dreier seg om profitt pr. år.
Marx bruker åpenbart en ekstremt forenklet modell av virkeligheten til å forklare hvordan forvandlingen av merverdien til profitt går for seg. Men om de to forutsetningene om fri bevegelse av arbeidskrafta og fri bevegelse av kapitalen er noenlunde riktige, vil merverdien faktisk bli forvandlet til profitt, og profitten vil bli forvandlet til gjennomsnittsprofitt. Det eneste spørsmålet er om likevektspunktene vi finner når vi ser bort fra alle komplikasjonene, er tilstrekkelig nærmere de virkelige likevektene i disse markedene.
Konklusjon
Forutsetningene som ligger til grunn for regnestykket som skal gi likevekt i kapitalmarkedene og i arbeidsmarkedet, er forenklinger av virkeligheten. Likevekt i disse markedene eksisterer nok, men våre enkle regnestykker kan bomme på hvor den er. Det vi likevel kan være sikre på, er teorien:
Varene har sine verdier, som er det antall arbeidstimer som er nødvendig for å produsere dem. En del av vareverdien er merverdi, som er arbeidstimer som det ikke er betalt noen ekvivalent for. Merverdien kan la seg omdanne til profitt, hvilket betyr at den fordeles mellom kapitalistene etter hvor mye kapital de har brukt. Om denne prosessen får virke i hele økonomien, vil all merverdi i samfunnet bli omdannet til gjennomsnittsprofitt, som tilfaller all kapital etter hvor stor den er.
Frie kapitalbevegelser jamner ut profitten, og fri bevegelse av arbeidskrafta jamner ut lønna. Og transformasjonsproblemet er ikke egentlig noe problem.
Tredje bok av Kapitalen
Tredje bok av Kapitalen er slett ikke tilfeldige løse biter fra Marx’ notatbøker, redigert og ispedd kommentarer fra Engels, om noen skulle tru det. Den er tvert imot omhyggelig bygd opp av Marx for å vise hvordan merverdien blir omformet til profitt og en generell profittrate blir dannet når kapitalismen er tilstrekkelig utviklet. Videre viser den hvordan profitten deler seg i renter til de som låner ut kapital og eierinntekter til kapitaleierne, og hvordan de som produserer under særlig gunstige forhold kan sikre seg en grunnrente på toppen av dette.
Alle inntektene til utbytterne – profitten til bedriftseierne, rentene til utlånerne og ekstraprofitten til de som eier særlig verdifulle naturressurser – er fortsatt andeler av merverdien som er produsert, altså den delen av arbeidet til arbeiderklassen som den ikke får betalt for i form av lønn. Verdilæra fra første bok av Kapitalen er verken endret eller modifisert i tredje bok.