Tok Karl Marx feil?
Av Peder Martin Lysestøl
Har det gått slik, at klassemotsetningene i Norge er forenklet til «to store klasser»?
Peder Martin Lysestøl er pensjonert sosialøkonom og forfatter. Undervist ved Høgskolen i Sør Trøndelag (NTNU). Vært, og er politisk aktiv i AKP, RV og Rødt. Deltatt i solidaritetsarbeid med Palestina siden stiftelsen i 1969. Har også skrevet en rekke bøker.
Foto: Txetxu / Flick
En av Karl Marx’ mest kjente påstander er:
Vår epoke, borgerskapets epoke, særkjennes imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat. (Marx/Engels: Manifestet. Falken forlag, s.10).
Med industrialiseringen, og særlig etter 1905, var det ikke vanskelig å registrere at arbeiderklassen var i vekst. I 1885 var det 95 000 industriarbeidere i Norge. I 1930 var antallet industriarbeidere økt til hele 215 000. I tillegg kom arbeidere i bygg og anlegg, handel og offentlig sektor og de tusener av kvinner og menn som jobbet som lønnsmottakere i landbruket og i husene til rikfolk. I 1936 laget den unge sosialøkonomen Arne Skaug, på grunnlaget av folketellingen 1930, en analyse av det han kalte befolkningens «socialstilling». (Skaug ble seinere direktør i Statistisk Sentralbyrå og satt i Gerhardsens regjering på 50-tallet). Lønnstakere som har typiske funksjonærstillinger, regner han ikke til arbeiderklassen. Han kommer til at arbeiderklassen utgjør 60 % av yrkesbefolkningen og at selvstendige handverkere, småbønder og ei voksende funksjonærgruppe til sammen utgjør om lag 30 %. Borgerskapet utgjør da om lag 10 %. Stemte dette med Marx sitt utsagn om en utvikling mot to store klasser? Mye tydet på det.
Den kraftige industrialiseringen etter den andre verdenskrigen førte til at stadig flere jobbet i industrien. I 1960 ble det registrert hele 358 000 industriarbeidere. I 1965 laget NKPs ledende teoretiker, Hans I. Kleven, en analyse av klassenes stilling. Han kommer til at arbeiderklassen nå utgjør hele 79 % av yrkesbefolkningen. Mellomlagene utgjør bare 19 %, og borgerskapet er redusert til en liten elite på 2 %. Kleven hadde definert arbeiderklassen annerledes enn Skaug 30 år tidligere. Han regnet så å si alle funksjonærene til arbeiderklassen. Kontorsjefer, prester, lektorer og ingeniører var nå blitt arbeidere. Slik hadde Kleven fått tallene til å samsvare med Marx sitt utsagn om to store klasser. Men stemte det med Marx sin definisjon av hva en arbeider er? Ikke noe i Marx sine tallrike skrifter tyder på at Marx regner alle lønnsmottakere til arbeiderklassen. I ulike sammenhenger skriver Marx om grupper i mellomlagene som statstjenestemenn og prester, som lever av merverdien, et resultat av arbeidsfolks slit.
Arbeiderklassen er i Marx sin analyse klassen som blir utbyttet, utnyttet og trakassert, og som utvikler en felles klassebevissthet som fører til at de ønsker å avskaffe kapitalismen. Nettopp på grunn av sitt antall og sin undertrykte posisjon skriver Marx at: «Av alle klasser som i dag står mot borgerskapet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse». Klevens klasseanalyse er en klar revidering av Marx, Engels og Lenin sine analyser av hvem som tilhører arbeiderklassen.
Midt på 70-tallet, ti år etter Kleven, lager AKP en klasseanalyse basert på folketellinga 1970. Selv om industriarbeidere nå var enda flere enn da Kleven laget sin analyse, kommer AKP til at arbeiderklassen bare utgjør 60 % av yrkesbefolkninga mot Klevens 79 %. Den viktigste årsaken til at AKP kommer til at arbeiderklassens andel nå er langt mindre, er at de regner en stor del av lønnsmottakerne å tilhøre mellomlagene. På samme måte som Marx i sine skrifter og Skaug i 1930, skiller AKP mellom de store gruppene lavtlønte servicearbeidere som tilhører arbeiderklassen og lønnsmottakere med høyere lønn, høyere utdanning, og friere arbeidssituasjon. De siste regner AKP til «småborgerskapet». I 1970 hadde både velferdsstaten og forbruksvarerevolusjonen vært under utvikling i mange år og skapt grunnlag for kraftig vekst i tallet på lønnsmottakere i tjenesteytende sektor. Dette førte til at mellomsjiktet hadde vokst kraftig. Men stemte dette med Marx sitt utsagn om at samfunnet beveget seg mot to store klasser?
En viktig endring i klassesammensetningen skjedde etter 1974. Da nådde tallet på industriarbeidere sitt høyeste antall i Norge, 408 000. Deretter har tallet på industriarbeidere gått tilbake år for år. I 2018 var det i Norge bare 207 000 industriarbeidere, færre enn på 30-tallet. (Kilde: SSB). Det er ingen tvil om at arbeiderklassen var i kraftig forandring og at «kjerneproletariatet», de som jobbet på de store arbeidsplassene i industrien, var blitt færre. Hvordan har dette påvirket forholdet mellom klassene i Norge? Igjen avhenger det av hvordan arbeiderklasse defineres. Sysselsettingsstatistikken viser at tallet på sysselsatte i Norge har vokst fra 1,4 millioner i 1970 til 2,8 millioner i 2019. Dersom det store flertallet av lønnsmottakere regnes til arbeiderklassen, kan det se ut til at Marx sin tese om at vi beveger oss mot «to hovedklasser», fortsatt stemmer. Med en slik definisjon regnes de store utdanningsgruppene til arbeiderklassen; lærere og lektorer, sykepleiere og leger, ingeniører og sivilingeniører etc. Hva mener de to sosialistiske partiene SV og Rødt om dette?
SV skriver i sitt Prinsipprogram at «de er et parti for arbeiderklassen», men forklarer ikke hva de mener med «arbeiderklassen». Rødt ser ut til å definere «arbeiderklassen» på samme måte som NKP i 1965. Men Rødts Prinsipprogram er uklart. I Kap. 2 står det: «Arbeiderklassen består av de som lever av å selge sin arbeidskraft». Her er ingen forbehold. Professoren, overlegen og avdelingsdirektøren er lønnsmottakere og dermed også en del av arbeiderklassen. Men, i Kap. 7 står det noe annet. Her står det at «akademikere og friere mellomlag» i større grad får felles interesser med arbeiderklassen. Leser en bare Kap. 2 er det ingen tvil om at Rødt mener arbeiderklassen i Norge har vokst kraftig. Tar en også hensyn til det som står i Kap. 7, oppstår en usikkerhet. Hva mener Rødt med «akademikere»? Mest sannsynlig mener partiet folk i «akademiske stillinger», som ifølge ordboka er universitets- og høgskoleansatte. Dette dreier seg om 20–30 000 personer. Tar en med alle i arbeidsstyrken som har en mastergrad eller høyere, utgjør dette om lag 330 000 personer. Men hva med de store utdanningsgruppene som ikke betegnes som «akademikere», lærere, ingeniører, sosionomer, sykepleiere m.fl.? Tilhører disse arbeiderklassen? Rødts Prinsipprogram tyder på at partiet mener et disse gruppene tilhører arbeiderklassen. Dette utgjør et sjikt på ca. 640 000 yrkesaktive. Dette sjiktet har vokst kraftig og selv om en trekker fra «akademikere», ser det ut til at en med Rødts definisjon kommer til at den norske arbeiderklassen fortsatt vokser.
Jeg tror Rødt, med en slik klassedefinisjon, undervurderer de store endringene i den globale økonomien som har skjedd de siste 50 årene. Jeg kommer tilbake til dette.
Men først vil jeg vise hvilke resultater jeg har kommet til med en mer snever definisjon av arbeiderklassen enn det Rødt har i sitt Prinsipprogram. Basert på SSBs arbeidskraftsundersøkelse 2018 har jeg forsøkt å lage en analyse av klassene i Norge der jeg regner alle som har Bachelor-utdanning og høyere (unntatt de jeg regner til borgerskapet), å tilhøre mellomlagene. Lønna til mange av disse gruppene er bare ubetydelig over lønna til arbeidere, men de har en friere stilling i produksjonen og på arbeidsmarkedet. Det er en klar tendens til at mange av disse gruppene, som lærere og sykepleiere, sosionomer og ingeniører proletariseres. Likevel mener jeg de skiller seg såpass mye fra arbeiderklassen at det er riktigere å plassere dem i mellomlagene.
Min analyse viser at arbeiderklassen i 2011 utgjorde 53,7 % av yrkesbefolkningen og i 2018 48,5 %. Bare de siste sju årene er arbeiderklassens relative stilling merkbart redusert. Både på 30-tallet og 70-tallet ble arbeiderklassen anslått til 60 % av yrkesbefolkningen med omtrent samme klassedefinisjon som den jeg har brukt. Det betyr at arbeiderklassens andel av yrkesbefolkningen siden 70-tallet har vært i tilbakegang. Veksten har kommet i mellomlagene. Dette gjelder særlig for kvinner der det i dag er større vekst i kvinners yrkesdeltaking i mellomlagene enn i arbeiderklassen. I 2018 tilhører 43,3 % av yrkesbefolkningen mellomlagene. Norge er trolig et av landa i verden med størst andel av yrkesbefolkningen i gruppen «mellomlag». I tillegg til at arbeiderklassen relativt sett er redusert, har det skjedd store endringer i arbeiderklassens sammensetning. Bare om lag 20 % tilhører «kjerneproletariatet», dvs. de jobber i industriyrkene.
En slik utvikling av klassene i Norge tyder ikke på at vi beveger oss mot «to store klasser». Betyr dette at Marx sin analyse av kapitalismens utvikling er feil? Både ja og nei. Jeg mener det særlig er to forhold Marx ikke kunne forutse. Det første er hvor omfattende reproduksjonssektoren har blitt i de mest utvikla kapitalistiske landa. Dette skyldes både de omfattende teknologiske revolusjonene som har tvunget gjennom høyere utdanning, og det skyldes politiske forhold. Imperialistisk superprofitt har gitt borgerskapet mulighet til å betale en stor de av lønnsmottakerne lønner godt over eksistensminimum.
Dette sjiktet av bedre betalte lønnsmottakere finnes først og fremst i velferdsstatsyrkene, men også i mellomledersjiktet i industri, handel og finans. Disse utgjør til sammen et politisk stabiliserende sjikt som har fungert som en viktig buffer mot en revolusjonær utvikling i samfunnet.
Det andre trekket ved utviklingen som de marxistiske klassikerne ikke kunne se for seg, er forflyttingen av store deler av den industrielle produksjonssektoren fra i-landa til den 3. verden. Denne prosessen startet etter Vietnamkrigen og den påfølgende økonomiske krisa 1973–75. Synkende profitter gjorde at de store industrimonopolene begynte å jakte på billigere arbeidskraft. Fabrikker, som før hadde bygd storparten av produktene sine på et sted, begynte å sette ut deler av produksjonen til delprodusenter i land der arbeidskraften var langt billigere. Særlig skjedde en veldig industrialisering i Kina og andre asiatiske land der lønningene kunne ligge på bare 5 % av lønningene i Europa og USA. I disse landa er fortsatt i dag levekårene for arbeiderklassen slik de var i Europa på Marx sin tid. I 2012 jobbet 82 % av verdens industriarbeidere i den 3. verden. (Kilde: J.B. Foster. New Imperialism. Monthly Review, 2015, 67/3). Dette er en dramatisk endring i forhold til situasjonen på 70-tallet. Mens tallet på industriarbeidere har økt kraftig i verden, har tallet på industriarbeidere i i-land, gått tilbake.
Nå kan vi lese om stadig større streikekamper i Bangladesh, i Kina og i India. Dette er kamper som langt overgår klassekampene i i-landa. Nyhetskanalen Al Jazeera påsto at de store streikene i tekstilindustrien i Bangladesh i januar 2019, trolig var de største som noen gang har vært i historia. I disse landa er det i rask utvikling en klassebevisst fagbevegelse med ledere som blir stadig bedre skolert. Både Marx og Mao studeres ifølge Al Jazeera!
Har de store endringene i de globale klasseforholda gått opp for de sosialistiske partiene og fagbevegelsen i Norge? Lite tyder på det. Etter min mening er det på tide å følge med på hva som skjer i de nye, store industrilanda.
Så tilbake til Marx. Kanskje han likevel har sitt på det tørre? Marx beskriver ikke i Manifestet utviklingen i hvert enkelt land, men utviklingen i «Vår epoke, borgerskapets epoke». I dag omfatter «borgerskapets epoke» hele kloden og ser vi til den kraftige industrielle utviklingen i land som Kina, er kanskje det typiske ved utviklingen at «hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre».