Ukategorisert
av Ebba Wergeland
Den arabiske verden kjenner «krigen mot terrorisme». Israel har i femti år rettferdiggjort krigshandlingene sine som gjengjeldelser for palestinske «terroraksjoner». I virkeligheten har de selvsagt vært ledd i langsiktige strategier, iverksatt når anledningen bød seg.
USAs angrep på Afghanistan kan heller ikke forklares som svar på aksjonene 11. september. Krig krever langvarig planlegging, etterretning og risikovurdering. Da USA for flere år siden plasserte bin Laden i skurkerollen, la de propagandamessig grunnlag for angrep mot Afghanistan ved passende anledning. Når de nå setter planene i verk, varsler det en revidert strategi for fortsatt verdensherredømme. Fokus rettes mot Sentral-Asia og mot Russlands og Kinas nærområder. Olje er stadig et stikkord. USA stoler på at militær styrke skal garantere «the American Way of Life». Arabiske analytikere har lenge advart mot fascistisk utvikling i USA på grunn av den stadige bruken av militærmakt som problemløser. «Krigen mot terror» der alle middel er tillatt, inkludert såkalte anti-terroristlover som gir FBI og CIA vide fullmakter på bekostning av rettsikkerhet, bekrefter at det er grunn til bekymring.
I kjølvannet av angrepene mot Afghanistan har USA fått hastverk med å opprette en palestinsk stat (etter 54 års tenkepause). De trenger ro og orden i Palestina. Alliansen med araberstatene kommer ikke gratis. Derfor snakker Bush, Blair, Jagland, Petersen og til og med Sharon plutselig om en palestinsk stat. Ikke et fritt og demokratisk Palestina, men et Palestina som likner USAs arabiske favoritter: fattig på demokrati og menneskerettigheter.
Israel vil tjene på hastverks-Palestina. Det blir en formalisering av dagens bantustansystem, ekstremt sårbart for israelsk press gjennom blokkering av veier, vann og elektrisitetsforsyning. Palestinerne trenger ingen rask løsning, men forhandlinger. Kall det gjerne en videreføring av Oslo-prosessen. Mange av Oslo-avtalens kritikere måtte tenke seg om en gang til da Sharon erklærte den død og maktesløs. Sharon forstår Palestina-konflikten som Arafat, men fra motsatt side. Han avviste Oslo-avtalen av samme grunn som Arafat aksepterte den. Fordi den representerte en historisk innrømmelse fra Israel: anerkjennelse av PLO og palestinernes nasjonale rettigheter, og dermed dypest sett en innrømmelse av sioniststatens tvilsomme legitimitet. Siden 1993 har palestinerne i denne prosessen gradvis fått internasjonal aksept (sabotert av USA og Israel) for at sentrale FN-resolusjoner skal legges til grunn for en avtale om Palestina, og for at FN har et overordnet ansvar for palestinernes situasjon.
Fordrivelse av palestinerne har alltid eksistert som mulig løsning for sionistene. Ikke som en dramatisk operasjon, men gradvis, i alle sammenhenger der det er mulig. Det gir mening til det siste årets konsentrerte angrep mot kristne byer i Palestina: Bethlehem, Beit Jala, Beit Sahour. Mange kristne palestinere har familie i USA og dermed mulighet for å flykte. Parallelt satser sionistene på innvandring av jøder. Dagens sikkerhetsproblemer og dårlige PR ødelegger for dem.
Palestinernes mulighet ligger i evnen til å bevare enheten, og til å klore seg fast på palestinsk jord. Befolkningsutviklingen arbeider for dem. Et viktig element i den andre intifadaen er den økte oppslutningen den får fra etterkommerne etter den opprinnelige palestinske befolkningen inne i Israel. De utgjør omlag en seksdel av Israels folketall.
Det finnes alternativ til krigen om folketall og opprettelsen av bantustans. Opprinnelig vurderte PLO sameksistens med jødene i Palestina som den eneste realistiske løsningen. De godtok to-stats løsningen fordi sameksistens ble avvist. Også blant jøder i Israel finnes det nå noen som tør snakke om to folk, en stat, som den mest realistiske løsningen. Det vil bety slutten for den politiske sionismen, og dermed endelig en mulighet til varig fred i Palestina.