Til kamp mot økt utbytting
Av Kjell Hovden
Tross motstanden fra majoriteten i det norske folk, vil myndighetene gå til innføring av moms fra 1970. Den borgerlige koalisjonsregjering fikk et lett spill fordi «opposisjonen» i Stortinget heller ikke baserte seg på flertallets (det arbeidende folket) interesser. Arbeiderpartiet la fram sitt eget alternative moms-forslag med lavere avgift (15 % mot B-momsens 20 %). Sjølsagt er A-momsens lavere avgift «bedre» fordi den ikke slår så hardt til—men de fleste forstår at når prinsippet om overgang til indirekte beskatning er fattet prinsipielt vil spørsmålet om hvor stor avgiften skal være alltid stå åpent, slik at Stortinget til enhver tid kan øke/korrigere denne prosentsats. Myndighetene har også stort sett bare denne mulighet til å regulere skatteinntektene om de måtte øke inntektene,—altså opp med avgiftsprosenten!
At kapitalmakta i landet vil sørge for å presse statens utgifter til egen subsidiering og kanalisere statens økonomiske politikk etter sine profittbehov er klart. At ikke Arbeiderparti-opposisjonen vil reise folket til kamp mot det kapitalistiske system vet vi, men når de ikke vil støtte folkeflertallet mot prinsippet i det nye skattesystem moms, kan en ikke vente at deres opptreden på Stortinget skal kunne utløse den store kampen i folket, slik at det borgerlige skatteforslag virkelig kunne vært veltet!
En folkereising i dette spørsmålet er det fullt grunnlag for, men den ønsker sjølsagt ikke å bli bondefanget allerede i starten. Målsettinga for ei folkereising i skattespørsmålet kunne bare være mot omlegging av skattesystemet til økt indirekte beskatning—altså mot all moms! Dette må være det grunnleggende! Forslaget om A-moms er reaksjonært fordi forslagets eneste virkning er bare den at det splitter opp fronten mot Regjeringas skatteforslag!
Ei folkereising i dette spørsmålet er det fullt grunnlag for, men den ønsker sjølsagt ikke å bli bondefanget allerede i starten. Målsettinga for ei folkereising i reformer om bedring av lønnstakernes forhold og skjerping av skatten for arbeidsfrie inntekter—og den ville også kunne få gjennomført slike krav tross den parlamentariske situasjonen i dag.
Hva kan så gjøres i dag for å «reparere» skadene av sosialdemokratiets forræderi i denne sak?
Først og fremst må arbeiderklassen oppmuntres til å stole på sine egne krefter, det vil si skape kampenhet på grunnplanet som ikke kan splittes av sosialdemokratiet. Det politiske innhold i kampen mot all moms og dens virkninger må fastholdes.
I dag må imidlertid strategien i kampen legges mot virkningen av momsen og de andre reaksjonære økonomiske tiltak som undergraver lønnstakernes og smånæringsdrivendes kår. Dette betyr ikke at kampen mot moms-forslaget er tapt. Det eneste som nå kan slå tilbake kapitalistenes framstøt er at arbeiderne demonstrerer sin vilje til å kjempe mot dens virkninger. La borgerskapet forstå at deres framstøt er fåfengt—fordi det betyr blant annet streikeaksjoner og kompromissløs kamp inntil arbeiderne og småfolkas økonomiske krav er innfridd om full dekning for det de tenkes å bli fraranet—og mer til!
Bare en slik organisert kamplinje kan stagge den borgerlige koalisjonen og dermed skape grunnlag for at moms-forslaget blir knust. Det er derfor all grunn til å legge hovedtyngden av aksjonen til opplegget for vårens tariffoppgjør.
Momsen er dessuten et ledd i en serie av tiltak borgerstaten og kapitalistene har iverksatt for å undergrave lønnstakernes rettmessige andel av sine produksjonsverdier,—med det formål å øke profitten. Vi kan i fleng nevne takstheving på offentlige tjenester som telefon, post og jernbane—noe som vi vet alltid er et kjærkomment signal til alminnelig prisstigning på alle varer—og rentehevinga med forhøyelse av diskontoen (rentestigning på Husbanklån og renteøkning på private boliglån vil øke husleiene kraftig).
Ved siden av en alminnelig forbrukerfiendtlig pris og investeringspolitikk, søker de å kneble fagbevegelsen under sine rasjonaliseringstiltak i industrien ved hjelp av sine «arbeidstvistloven» med streikeforbud, slik at de ustraffet kan presse arbeidsintensiteten opp uten synderlig vederlag—og de har snurpet sammen «regler» for lønnsoppgjørene med riksmeglingsmannens rett til å legge fram ikke anbefalte forslag til «koblede avstemninger»—og ikke minst adgangen til når som helst å anvende «lov» om tvungen lønnsnemd med streikeforbud—kort og godt lønnsdiktat.
Et viktig ledd i deres knebling av arbeiderklassens mulighet til å reise sine rettferdige krav på en slik måte at de kan gjennomføres, er også deres direkte korrumperende infiltrasjon i LOs ledelse av norsk fagbevegelse.
Et resultat av dette er at de har vunnet LO-pampene for sitt opplegg ved at disse på tross av arbeidernes uttrykte krav om frie forbundsvise oppgjør har søkt å presse igjennom et samordnet oppgjør som tydeligvis skal underlegges en velkjent «realøkonomisk ramme». Seinere er det jo da duket for et lønnsnemd-diktat om opposisjonen skulle bli for brysom.
De fagorganiserte må kleve av sine forbund at denne ramma blir brutt. De har gang på gang uttrykt sin forbitrelse over LOs tidligere torpedering av endog LO representantskapets vedtak om frie forbundsvise oppgjør i 1968, og over hele landet har klubber, foreninger og distriktvise forbundskonferanser gjort resolusjonsvedtak med krav om frie forbundsoppgjør i 1970.
Dette må nå munne ut i organisert motstand for å knuse LOs linje om samordnede oppgjør og styrke foreninger og forbund slik at de kan ta direkte opp kampen for sine formulerte krav overfor arbeidsgiver motparten.
Hvilke krav skal reises? For det første må arbeiderne reise krav om full kompensasjon for prisstigninga i perioden og for andel av produksjonsøkninga. Dessuten må de forbund som fikk påtvunget et urettferdig oppgjør i 1968 nå reise krav om dekning for sine reelle tap dengang. Kravet som blei fastholdt av fleire forbund (særlig av omsyn til grupper på normallønn uten lønnsglidning i perioden) var full dekning av prisstigning som ikke var kompensert med indekstillegg i perioden og rettferdig andel av produksjonsøkninga samt arbeidstidsforkorting med kompensasjon.
Arbeidstidsforkortinga blei innført, riktignok med kun 2/3 kompensasjon for akkordarbeiderne. Men det sto igjen en udekket post nemlig en prisstigning i perioden på 8,5% som kun var kompensert med 27 øre i perioden—det vil si 2,7 %. Udekket prisstigning: 5,8%.
Andel av produktivitetsøkninga på 9,5% blei «dekket» med et gjennomsnittstillegg på 12 pluss 4,7 øre, det vil si 1,6%.
Arbeidstidsforkortinga ville «koste så mye» i form av produksjonstap at arbeiderne (særlig var det ille for slike som stod på fastlåste satser) måtte finne seg i å stå igjen med et reelt tap på 13,7%—og for ytterligere å fullbyrde galskapen fikk Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) igjennom med LOs velsignelse at arbeiderne sto igjen uten skikkelig indeksbestemmelse fram til 15. januar 1969—da skulle vi få 20 øre pr time i «innebygd» tillegg.
Hva arbeidstidsforkortinga (til 42,5 time pr uke) har «kostet» beskrives best ved at NAF gjennom sine fullmakter til tidsstudie- og rasjonaliseringstiltak har oppnådd—nemlig at produktiviteten (det vil si produksjonen pr mann) har fortsatt å stige i siste periode!
Siste periode har igjen vist seg å markere prisstigning og produksjonsstigning. Hittil har konsumprisindeksen steget med 4,3 poeng (til juli 1969) og sjøl om vi bare stipulerer en liknende utvikling i resten av perioden vil dette tilsvare ca. 7,5% (da er det ikke beregnet det eksplosjonsartede prissjokk vi vil få på nyåret når momsen og renteøkinga virkelig vil få fart på prisene).
På bakgrunn av utviklinga vi kan lese av Statistisk sentralbyrås opplysninger om produksjonsindeksen hittil i perioden, kan det uten videre stipuleres en beregnet produktivitetsøkning på ca. 9% i perioden fram til april 1970.
Dette betyr: (7,5% pluss 9% =) 16,5% burde kompenseres for denne periode. Av dette har vi altså fått 20 øre (15. januar 1969) som tilsvarer 1,7%.
Det vil si kravet om 14,8% er reelt for å dekke krav om priskompensasjon og andel av produktivitetsutviklinga siste periode (bortsett fra momsen og renteøkinga). Etter tapet ved oppgjøret i 1968 på 13,7% og den rettferdige vurdering av utviklinga siste periode sier det seg sjøl at et generelt krav om 25% heving av lønningene er et beskjedent og defensivt krav om ikke arbeiderne skal få direkte tilbakeslag. For visse grupper er det berettiget å heve kravet.
I tillegg må det reises ytterligere krav om full dekning for momsens virkninger og virkningene av de andre arbeider- og forbrukerfiendtlige tiltak regjeringa måtte iverksette.
Statistisk sentralbyrå og «Aukrust-utvalget» har beregnet at moms-systemet vil gi en ekstra prisstigning på ca. 5,8%. Alle er innforstått med at dette ikke vil holde fordi utvalget bare har kunnet beregne satsen pågrunn av det helt utilstrekkelige materiale de har hatt til rådighet (dette har de også sjøl bemerket). Erfaringene fra andre land; Danmark, Sverige og Nederland viser nettopp at avgiftssystemet har ført til noen ganger fordobling av de «beregnede» prisstigninger. Således viste 12% merverdiavgiften i Nederland til 10-12% stigning i en rekke bransjer utenom avgiften,—og sjøl Norges Utenrikshandel forklarer stigningas årsak til innføring av moms-systemet og i «feil i priskalkuleringa».
Næringslivets menn har også her sjøl antydet at de vil klemme i veg med prisstigning på nyåret «såsnart den urettferdige prisstoppen er opphevet». Representanter for handelsstanden ga helt utvetydig bud om dette i et intervju i Morgenbladet 4. september 1969—vi skulle få en prisstigning som ingen hadde sett maken til!
Fagorganiserte! Vis kapitalmaktens framstøt tilbake—reis kampen for frie forbundsvise oppgjør—reis kampen for full kompensasjon for reallønnstap ved prisstigninga og tap ved urettferdige lønnsoppgjør. Krev full andel av produksjonsstigninga. Avvis kapitaleiernes «reformer»—krev en rettferdigere skattefordeling. Om arbeiderklassen med full tyngde reiser kampen—demonstrer sin vilje til kompromissløs kamp—vil seieren være klar.