The Endless Crisis (omtale)
Av
The Endless Crisis
Monthly Review Press, 2012
Den internasjonale finanskrisa ble ikke spådd av mange. Et lite miljø i New York, USA, var, i likhet med andre venstrekritikere, opptatt av den voldsomme ekspansjonen til finans-, forsikrings- og eiendomsmarkedet som tok av på åtti-tallet og ekspanderte videre. Men særegent for deres analyse var at bakgrunnen for denne ekspansjonen var stagnerende veksttakt i økonomien generelt i USA, Europa og Japan (den såkalte Triaden). Som mål på dette brukte de som oftest nedgangen i veksttakten til bruttonasjonalproduktet (BNP). BNP er langt fra et nøyaktig mål på de kapitalistiske bedriftenes evne til å akkumulere og vokse, men det nærmeste man kan komme som indikasjon. Denne tabellen fra boka viser hva de mener.
Nå er finanskrisa løst ved at mye av den usikra gjelda som de store finansmonopolene hadde, ble overført til samfunnet ved inngripen fra de ulike statsinstitusjonene og statsbankene. Hvorfor de ble redda? Jo, fordi konsekvensene for det kapitalistiske systemet ville være katastrofale. Den kapitalistiske (vel og merke) økonomien ville gå i stå. De største finansinstitusjonene ville gå konkurs, og da måtte hele finans- og pengevesenet sosialiseres! For en tragedie for våre finansmilliardærer!
Men denne løsningen på finanskrisen med å sy puter under armene på finanskapitalen har ikke løst det underliggende problemet: stagnerende vekst. Tvert imot, veksten for Triaden har ikke vært så lav siden 2. verdenskrig. Tesene til våre venner i New York (som organiserer seg rundt månedstidsskriftet Monthly Review, som har kommet ut siden 1949) om stagnerende vekst som de har kjørt fram siden 1960-tallet, står sterkere enn noen gang. Kan hende at analysen bak denne tesen har mye for seg!
Den siste boka, i en lang rekke som strekker seg tilbake til Sweezy og Barans Monopolkapitalen fra 1966, har fått tittelen The Endless Crisis. Den prøver å gjøre opp status for ikke mindre enn verdensøkonomien anno 2012. Et modig og nødvendig prosjekt, etter min mening.
Boka åpner med å redegjøre for stagnasjonstendensene og den sentrale rollen som den finansielle monopolkapitalen har fått. Deretter følger en lengre idé-historisk gjennomgang av forholdet mellom vareproduksjon og finansiell kapital, som viser at etterhvert som kapitalismen modnes i Triaden, spiller finansmonopolistisk kapital en stadig mer dominerende rolle. I den nåværende fasen har gjelds-/finansekspansjonen både vært hoveduttrykket for stagnasjonstendensene, men også hovedmåten for å opprettholde kapitalakkumulasjonen.
Dernest går boka inn på en analyse av overgangen fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme og dens videre utvikling på 1900-tallet og betydningen dette hadde for konkurranseformene, veksttakten og oppbygging av overflødig kapital. Dagens monopoler har vokst slik at de ikke lengre bare er nasjonale monopoler som kontrollerer et hjemmemarked, men er monopoler som kjemper om makta i den globaliserte økonomien. Forfatterne er stappfulle av kunnskap om de ulike teoretiske retningene og de ulike utviklingstendensene og underbygger sine påstander med tabeller og figurer.
 |
Internasjonaliseringa av produksjonen, markedet og finansene settes deretter inn i et imperialismeperspektiv der monopolene bruker de ekstremt lave lønningene i «underutvikla» land til å få superfortjenester. Forfatterne påpeker at denne utviklingen ikke fører til framgang for vanlige folk i disse landa, men til økt utbytting i verden som helhet, samtidig som de interne motsetningene i det globale systemet skjerpes. Arbeiderne i de undertrykte landa superutbyttes, og «outsourcingen» til lavlønnslanda setter press på lønningene i de modnere kapitalistiske økonomiene som fører til reallønnsstagnasjon eller til og med nedgang. Kapitlet om massearbeidsløsheten begynner med Marx sin analyse av den «overflødige befolkningen» og «reservearmeen av arbeidskraft» og mekanismene rundt denne og ender opp med å slutte seg til mye av standpunktene til den egyptiske økonomen Samir Amin. Amin trekker inn hvordan proletarisering av hundrevis av millioner fattigbønder fungerer til å mate Triadens monopoler med ekstra billig arbeidskraft. Boka leverer mange eksempler på økonomien bak iPhone, Nike-sko, Barbiedokka osv. Skremmende lesing.
Det avsluttende kapitlet går inn på Kinas rolle. Her mener forfatterne at de ser klare tegn til en gjelds- og akkumulasjonskrise. De mener at Kina ikke vil kunne fungere som et lokomotiv for verdensøkonomien, heller tvert i mot. Jo mer Kina integreres i den globale økonomien og de siste restene fra revolusjonen i 1949 blir nedkjempa (særlig fattigbøndenes bruksrett til sine familiekontrollerte jordlapper), øker Kinas økonomiske problemer.
Som sagt, prøver boka å gripe helheten i dagens globale økonomi. Man kan jo bare forstå de enkelte områdene og delene av dagens internasjonale økonomi, dersom man forstår hvordan de henger sammen i en helhet som gjensidig påvirkende og avhengige av hverandre. Men det er jo et ganske halsbrekkende prosjekt å gi seg ut på. Etter mitt syn er boka et modig, spennende og nødvendig forsøk. Om forfatterne har 70 eller 90 prosent rett, er ikke jeg den rette til å si. Men jeg liker det jeg leser, om enn man sitter igjen med mange spørsmål om hva dette skal bety i praksis for oss som driver dagskampen her og nå i verdens rikeste land.
Underveis i boka argumenteres det for en ny arbeiderinternasjonale, og boka avsluttes med det kjente sitatet fra det kommunistiske manifest:
Dette levner oss med kun et endelig valg: «den revolusjonære omformingen av hele samfunnet, eller … de kjempende klassenes felles undergang.»
Systemet har aldri tidligere vært mer modent for utskifting.
Det som etter min mening kjennetegner denne boka, i motsetning til andre bøker om krisa fra venstresida, er at den ikke bare har en kritikk av finanskrisa, eller avgrenser seg til å påpeke at finanskrisa skyldes problemer i realøkonomien, at løsningene som regjeringene verden over følger i forbindelse med finanskrisa ikke vil føre fram osv. Boka går mye lengre og er mye grundigere, den setter dagens situasjon inn i en historisk sammenheng der den prøver å analysere kapitalismens generelle utviklingstrekk de siste 150 årene. Den tar for seg de prinsipielle spørsmålene om betydningen av monopolenes utvikling, av den globaliserte produksjonen og markedet. Den tar for seg betydningen av at arbeidskrafta er stedbunden, mens kapitalen har fri flyt. Og ikke minst tar den for seg betydningen av at kapitalen nå kan utnytte arbeidskraftens internasjonale reservearmé på en helt annen måte enn tidligere. Siste ord er ikke sagt. Men denne allsidige tilnærmingen er det vi trenger for å få et bedre innblikk i de krav som stilles til de av oss som ser at det er noe riv ruskende galt ved dagens verden. Krava har ikke blitt mindre med åra, dessverre. Men mulighetene for endring har økt!
Johan Petter Andresen
