The Case for the Green New Deal
Av Daniel Vernegg
Ann Pettifor:
The Case for the Green New Deal
London: Verso Books, 2019, 208 s.
I The Case for the Green New Deal presenterer økonomen Ann Pettifor på drøyt 170 sider sin visjon for en radikal og omfattende Green New Deal (GND). Gjennom penge- og finanspolitisk reform kan vi, ifølge Pettifor, både ta makten over økonomien tilbake fra «the 1 %» og sikre avkarboniseringen, som er tvingende nødvendig for at klimakrisa ikke skal få et katastrofalt utfall.
Daniel Vernegg er samfunnsgeograf og aktiv i Kritisk Bynettverk
Foto: Verso Books
Hva er The Green New Deal?
Venstresiden har i land etter land omfavnet ulike varianter av ideen om en GND som strategi for å omstille økonomien i møte med klimakrisa. I USA er ideen blitt omfavnet av presidentkandidaten Bernie Sanders, i Storbritannia har det nyradikaliserte Labour programfestet det de kaller en «Green Industrial Revolution» og her hjemme har tankegodset funnet veien inn i programmene til både SV og Rødt. GND synes å være på alles lepper. Men hva går ideen om en GND egentlig ut på?
Pettifor påpeker at det finnes flere ulike utgaver av planen om en GND. Selv om disse kan være ulike på enkelte punkter, identifiserer hun syv nøkkelprinsipper som ligger til grunn for både den britiske versjonen hun selv er talsperson for, og den amerikanske versjonen foreslått av den sosialistiske kongressrepresentanten Alexandria Ocacio-Cortez. Disse er 1) en økonomi av stabil størrelse, 2) oppfyllelse av begrensende behov, ikke av ubegrensede lyster, 3) selvforsyning, 4) en blandingsøkonomi, 5) en arbeidsintensiv økonomi, 6) penge- og finanspolitisk koordinasjon og 7) at en forlater alle illusjoner om evig økonomisk vekst.
Kort oppsummert kan en si at punktene over samlet definerer GND som en plan for å ved hjelp av mer aktiv statlig kontroll over økonomien skape en nullvekstøkonomi som er økologisk bærekraftig, sosialt rettferdig, har full sysselsetting og hvor nasjonal selvforsyning og kontroll prioriteres foran globale forsyningskjeder og markedsintegrasjon over landegrenser.
Penge- og finanspolitikk
Inspirasjon til hvordan en politikk som kan sikre disse målene bør se ut, finner Pettifor primært i økonomen John Maynard Keynes (1883 – 1946). Særlig fokuserer hun på hvordan alternativer til dagens penge- og finanspolitikk er nødvendige forutsetninger for en GND. Faktisk kan en si at boka vel så mye omhandler penge- og finanspolitikk som GND.
Finanspolitisk argumenterer Pettifor for keynesiansk motkonjunkturpolitikk i form av offentlige investeringer i grønn omstilling. Hun går inn for at denne kan finansieres gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjoner hvor rentenivået settes lavt. Når økonomien som følge av investeringene ekspanderer og genererer nye arbeidsplasser, vil også statens skatteinntekter øke, og den vil kunne betjene rentene på statsobligasjonene. Slik kan en sikre at investeringer går inn i produktiv grønn industri som generer arbeidsplasser fremfor å havne i den uproduktive finanssektoren.
Selv om Keynes gjerne primært forbindes med finanspolitikk av typen beskrevet over, var det for Pettifor pengepolitisk at han gjorde de mest sentrale nyvinningene, noe hun illustrerer blant annet ved hjelp av en gjennomgang av Keynes 1919-forslag for gjenoppbygging av Tyskland etter første verdenskrig. Sentralt for Pettifor er at pengepolitikken må underlegges offentlig og nasjonal kontroll. Hun argumenterer for intet mindre enn en «demontering […] av det nåværende globaliserte finanssystemet (s. 59)» og for at det i dets sted må bygges en likhets- og samarbeidsbasert infrastruktur for regulering av finans globalt.
Hvordan få til radikal reform?
Å skissere opp tekniske løsninger er én ting, det å faktisk implementere disse en annen. I Pettifors diskusjon av hvordan en GND vil kunne realiseres, spekulerer hun i at det vil være sannsynlig at kommende kriser – både økonomiske og økologiske – vil kunne komme til å medføre at stadig større deler av befolkningen vil reise krav om politikk som utfordrer det bestående, og at dette vil tvinge politikere til å ta mer radikale grep enn hva det har vært politisk vilje til hittil. Da vil det være essensielt at venstresiden har utformet konkrete og realistiske alternativer. Det er nettopp slike alternativer Pettifor med denne boka søker å bidra til å skissere opp, noe som er verdifullt, selv om motstanden fra høyresida vil være stor.