Gnist

Thatcherismen lever

Av

2013-02A

Rolv Rynning Hanssen er ansvarlig for abonnementsregisteret i tidsskriftet Rødt!, og fører regnskapet. Han er tidligere bussjåfør i Trondheim, og arbeider nå i Public Services International, fagforeningsinternasjonalen for offentlig ansatte.

Jeg ble bedt om å skrive denne artikkelen med utgangspunkt i at jeg ble faglig tillitsvalgt under tida Maggie Thatcher fikk herje. Bakgrunnen min er tillitsvalgt fra det kommunale busselskapet i Trondheim (Trondheim Trafikkselskap) – og vi var vel de første som virkelig fikk smake full pakke av thatcherismen som kom til Norge.

Thatcher sa i biografien sin at hun så privatisering som «fundamentalt for å forbedre Storbritannias økonomiske yteevne.»

I dagene etter hennes død ble det slått fast at hun initierte privatiseringsbølgen som ble kopiert verden rundt. Mer enn femti store selskap ble solgt/privatisert. Dette var viktige selskaper for landets infrastruktur: gass, elektrisitet, vann, telekom, stål, skipsverft, havner og mye mer.

Vi kan se at over hele verden er disse virksomhetene under press, og private ønsker å gjøre profitt på det som da var offentlige.

The enemy within

Thatcher beskrev fagbevegelsen som «the enemy within». Den indre fienden. Vi var nok en del av det, og mange at Thatchers virkemidler ble satt ut eller forsøkt satt ut i livet i Norge og.

De viktigste antifaglige tiltakene Thatcher fikk vedtatt, var:

• Å stoppe ordningen med pliktig medlemskap i fagforeninger (noe som var viktig i England).
• Å forby sympatistreiker.
• Å legge sterke restriksjoner på streikevakter (picket lines).
• Å legge restriksjoner på hva man kunne streike for/imot.
• Detaljerte regler om hvordan streik kunne startes (bl.a. gjennom postavstemminger hvor det skulle tas inn advarsel om streik på stemmeseddelen.)
• Fagforeningene kunne bli økonomisk ansvarlig for ikke å overholde disse reglene.
• Fagforeningen ble pålagt å ta avstand fra ulovlige streiker.
• Arbeidsgiverne fikk tillatelse til å bruke en rekke nye virkemidler for å stoppe streikene.
• Myndighetene kunne (som under gruvestreiken) beslaglegge streikefond.

De konservative med Thatcher i spissen hadde regjeringsmakt fra 1979 til 1997. I disse årene ble medlemstallet i fagbevegelsen i Storbritannia redusert fra 12,6 til 7,5 millioner takket være slike tiltak.

Disse tiltak har ikke blitt reversert med Labour-regjerninger (Blair mfl).

I Norge har man prøvd, men ikke greid å svekke alle disse rettighetene, men man prøver for eksempel stadig å redusere retten til sympatistreik.

Markedsliberalismen

Thatchers ideer kom til Norge. Det interessante er at vi i fagbevegelsen, både på topp- og grunnplan var uforberedt. Det som skjedde, var utenkelig. Toppledelsen var mer eller mindre et speilbilde av regjeringa, men også på grunnplanet ble vi tatt på senga. Vi var vant til å slåss en lokal klassekamp. Direktører og sjefer i bedriften var de vi sloss mot. Det kunne være vanskelig nok, men på en måte var vi ganske gode til å slåss lokalt. Det var framgang, vi krevde nye reformer, og den gang betydde reformer noe positivt, ikke nedskjæringer. Og gjennomslag kom. Kapitalen fikk stort sett jobbe i fred og avspiste oss med små, men for oss viktige forbedringer.

Vi så det rå kjøret mot gruvearbeiderne og bevilget støtte, og fikk pengene fram. Vi begynte å skjønne at dette var mer enn en vanlig arbeidskonflikt da vi så hvor vanskelig det var å få fram pengene på grunn av forbudet mot internasjonal støtte. Men dessverre – Thatcher knuste gruvearbeiderne, og inspirerte lokale størrelser til fagforeningsknusing.

Angrepene i Norge kom etter hvert på bred front. De kom ikke i form av lokale tiltak – men i hovedsak kom de som et resultat av en nasjonal politikk hvor privatisering sto i fokus. Riktignok bruker en ikke ordet privatisering – ansvaret og risikoen forble offentlig, men drift av offentlige oppgaver og muligheten til profitt ble privatisert.

Markedsliberalismen var på vei inn for fullt. Ikke bare Thatchers «ære», ideologien hadde blitt lagt i god tid i forveien, men Thatchers rå stil kjempet den gjennom og inspirerte andre nyliberale til å ta over.

Ikke knytta til noe politisk parti

Litt konkurranse skader vel ingen, var ordene vi stadig vekk fikk høre. Det var AP-regjeringen som ivret for anbud og konkurranse på slutten 90-tallet og la grunnlaget for loven som seinere har ført til en massiv nedgang i lønns- og arbeidsvilkår for min yrkesgruppe. Syse-regjeringa tok over for Brundtland og fremma lovforslaget, og da Brundtland kom tilbake igjen, fullførte hennes regjering jobben. En skikkelig H–AP allianse med andre ord. Dette var ett eksempel av mange. Men for oss som analyserte dette og skjønte at konkurransen vi skulle drive med var å vinne flere tilhengere for kollektive løsninger på bekostning av privatbilen – ikke konkurrere med kamerater i andre kollektivselskap – var det oppoverbakke.

Vi fikk ikke støtte i LO, langt i fra. De var et ekko av Brundtland. Vi fikk ikke støtte i eget forbund, slett ikke. Å slåss mot loven var fraksjonsvirksomhet og daværende leder i Kommuneforbundet Liv Nilsson slo beinhardt ned på vår lobbyvirksomhet, drevet av noen lokale fagforeninger i bussbransjen.

Og vi hadde ingen allierte, jeg kan huske de diskusjonene vi hadde med framtredende RV-ere, som heller ikke skjønte at anbud og konkurranseutsetting var markedsliberalisme og ville føre til lønnsnedslag og nedskjæringer.

Men vi var sju fagforeninger i bussbransjen som var enige og som så konsekvensene av konkurransen komme. Vi så at eneste mulighet til å konkurrere var på prisen på arbeidskrafta, lønn, arbeidstid, sosiale goder, pensjon og fleksibilisering. Arbeidsgiverne så også dette. De utnyttet hele tida muligheten. De bedrev tariffhopping – sjøl opplevde vi sosial dumping i form av forsøk på å skifte tariffavtale ved å melde selskapet ut av KS og inn i NHO. Sjølsagt var ikke endringene til fordel for arbeidstakerne. Selskapet kunne kanskje spare 60–70 000 per ansatt per år.

Fagforeninga mi var en av organisatorene av de første Trondheimskonferansene. Det var viktig for oss i denne kampen. Vi kunne drive politisk «undervisning» av andre fagforeninger i konkurranseutsettingsspørsmålet, vi kunne bygge støtte fra likesinnede, og nettverket konferansen utgjorde, var ekstremt viktig. Vi så det ikke minst etter at vår streik sjølsagt ble dømt tariffstridig og vi ble dømt til en kjempebot. Diskusjonen gikk på hvordan vi kunne slå foreninga konkurs, og om vi ville makte å gjenoppstå. Men nettverket vi hadde bygd gjennom streiken og konferansene, var overveldende og sørget gjennom mange, mange bidrag for at vi kunne fortsette som fagforening og kanskje mer enn noen gang bidra til at andre også kunne få støtte.

Privatiseringa vi ble utsatt for, var først og fremst drevet av muligheten til lønnsdumping. Så ble det bygd ei slags ideologisk plattform omkring dette.

Når vi så gikk til Norges første streik mot sosial dumping, fikk vi til fulle føle metoder i Thatchers ånd, folk fikk rekommanderte brev på døra med beskjed om ikke å møte på jobb neste dag.

Snudde for seint

I 1994 – tre år etter at lovendringa som åpna for anbud ble vedtatt, vant vi fram. Forbundslederen var død. En ny ledelse under Jan Davidsen tok over Kommuneforbundet og lokalforeningene fikk endelig støtte i kampen mot sosial dumping og markedsliberalisme.

Men det var for seint, loven var der, og i dag er 68 % av busstrafikken på anbud i følge NHO. Å snu dette, med Stortinget fylt til randen av markedsliberalere, er vanskelig.

Tvert om så ser vi på felt etter felt at de markedsliberale turer fram og gjennomfører Thatcher-inspirerte forsøk på område etter område. Om det ikke privatiseres direkte, skal man drive offentlig virksomheter etter markedsprinsipper. Et grelt eksempel er organiseringen av sykehusforetaka, hvor man med offentlig eierskap styrer etter bedriftsøkonomiske retningslinjer. Dette skjer på område etter område.

Vi kan ikke gi Thatcher skylda for alt dette, men skiftet skjedde i hennes regjeringstid. Eksporten av ideene har tatt lenger tid, men det kommer stadig nye ideer for å innføre markedstenkning. Jeg husker godt hvordan vår lille bedrift ble delt opp i resultatenheter. Man sendte regninger til hverandre, bussene måtte betale parkeringsavgift til en annen del av bedriften for å stå på bedriftens eiendom og andre selsomme utslag.

Resultatet er nedslående for arbeidsfolk. Og enda mer nedslående fordi man ikke fikk lov til å ta kampen da den kunne vinnes – hovedavtalen tillot arbeidsgiver å manipulere. Tariffhopping er ordet vi oppfant når anbud var på trappene. Fagforeningsknusing er et annet, knallharde tiltak mot radikale fagforeninger, støtte – i alle fall underhånden – til å danne alternative fagforeninger og å etablere fagforeninger til å slåss med hverandre om retten til medlemmer og innflytelse. Så kaotisk kan det bli etter thatcherismens stille inntog i Norge.

Oppsummering

Et lite streif, i en liten del av Thatchers innflytelsessfære, men nokså typisk. I ettertid er Thatchers innflytelse åpenbar. Men da var ikke koblinga så klar.

Vi var ikke forberedt. På 80-tallet trudde vi det bare kunne gå oppover. Vi fikk ikke politisk støtte fra der vi burde fått det. Heller ikke i egen organisasjon fikk vi støtte før det var for seint. Men frontene blir tydeligere nå. EØS-avtalen gjør med oss som Thatcher gjorde med gruvearbeiderne sine: forsøker å knuse den organiserte arbeiderklassen.

Vi levde i ei tru om at det i alle fall ikke kunne bli verre – sjøl om vi kanskje sa det fra tid til annen. Men at det virkelig skulle ramme oss, var ikke særlig sannsynlig. Gruvearbeiderne i Storbritannia streika i et år – da de tapte var det fritt fram for nyliberalismen. Vi drev streikestøttearbeid. Fagforeningene, også min, bevilga solide bidrag. Vi sendte penger med kurér til England for å omgå Thatcher. Men den internasjonale støtten burde vært mye større – vi visste ikke riktig hvor viktig kampen deres var. Nå veit vi det. Nå føler vi det.

Det betyr at internasjonal solidaritet blir mye, mye viktigere. Og vi skal ikke tru at det ikke kan bli verre. Thatchers regime økte andelen fattige på pensjon fra 13 % til 43 %. Dette gjennom kutt i pensjonsytelser og velferdsytelser. I Storbritannia har andelen fagorganiserte blitt halvert siden Thatcher kom til makta. Det er denne kampen vi kjemper nå. Det kan bli verre. Mye verre.

Sjøl om Thatcher er borte, slåss også folk i landet vårt for reformer som følger hennes idealer. Reformer betyr nå nedskjæringer. Arbeidsfolk må organisere for å møte dette!