Radikale i Norge kaller seg antiimperialister og deltar i demonstrasjoner og aksjoner til støtte for palestinerne. Vi sier med stolthet at vi er mot USA-imperialismen over hele verden, mot NATO og mot EU – men for FN.

Gnist har intervjuet historikeren og medlem av Internasjonale sosialister, Helge Ryggvik, om Norge i en imperialistisk verden. Er Oljefondet våre sparepenger?

 

Erik Ness: Har Norge svin på skogen som gjør at Norge bør kalles imperialistisk?

 

Helge Ryggvik: Ja, helt klart, men selv mange på venstresiden har problemer med å ta det innover seg. Norge er et lite land, og små land kan vel ikke være imperialistiske? Norge har dessuten selv lange tradisjoner med å slåss for nasjonal frigjøring, imot utenlandsk dominans – mot Danmark, mot Sverige. Ja, under andre verdenskrig også mot en okkupant, Tyskland. Denne forhistorien spilte en mobiliserende rolle da flertallet stemte nei til EU i 1972 – og i 1994. Både Klassekampens Mari Skurdal og Civitas Kristin Clement skrev for et par år siden neste likelydende artikler om den «gode norske nasjonalismen».

 

Og har ikke Norge tradisjonelt vært en råvareprodusent? Er det ikke typisk for råvareproduserende land å være et offer for imperialisme, heller enn å være imperialistisk selv?

 

Erik: Hva mener du med imperialisme?

 

Helge: Mange kommunister og sosialister starter gjerne med Lenins teser når imperialisme skal defineres. Fordi tiden etter det forrige århundreskiftet er et skremmende eksempel på hvordan imperialistisk rivalisering kan lede til en verdenskrig, er det verdt å lese hva som ble skrevet på den tiden. Lenin var ikke den eneste. Bukharin, Hilferding, Hobson skrev også mye bra.

 

Men la oss holde oss til essensen hos særlig Lenin og Bukharin; nemlig at imperialismen er et naturlig stadium i kapitalismens utvikling. Lenin brukte betegnelsen «det høyeste stadiet». Siden verdenskapitalismen, og også imperialismen, har vært gjennom mange stadier etter det, kan det diskuteres hvor riktig det var. Men kjernen i forståelsen er ganske opplagt: Kapitalisme er et ekstremt ekspanderende system. Kapitalister lokalisert i ett land vil alltid komme til et punkt hvor de ikke kan øke kapitalakkumulasjon innenfor egne landegrenser.

 

Et selskap som bruker sin økonomiske makt til å presse igjennom bestemte politiske endringer når det opererer i et annet land, opptrer imperialistisk. En slik imperialistisk intervensjon blir dypere hvis selskapene, som de nesten alltid gjør, utnytter den politiske, økonomiske og militære makten til deres hjemstater for å fremme egne interesser i andre land. Men som vi kjenner fra historien, vil det ofte være de kapitalistiske statene som er de sterkeste drivkreftene. Ved å bruke militær og politisk makt tilrettelegger de for de kapitalistene som de selv lever av.

 

I tiårene etter andre verdenskrig har venstresidens fokus når det gjelder imperialisme, vært rettet mot vestlig utbytting i fattige land i Sør. Sovjetunionen var en slags motmakt, men med egne imperialistiske trekk. Invasjonen i Afghanistan var ikke det eneste eksemplet på det. I dag, hvor kapitalakkumulasjonen har nådd et langt høyere nivå også utenfor den vestlige sfæren, ser vi med Kina i spissen en enda sterkere rivaliserende, imperialistisk motmakt. Det er dette som gjør verdenssituasjonen så farlig. En ny storkrig virker å komme nærmere.

 

Erik: Men vil ikke Norge uansett være en liten brikke i en slik rivalisering mellom stormaktene?

 

Helge: Når Norge opptrer som imperialist i dag, foregår det først og fremst gjennom NATO-medlemskapet og en tett integrering i et globalisert kapitalistisk, vestlig dominert økonomisk system. Men det er viktig å forstå hvilken rolle Norge spiller innenfor et slikt system óg hvordan norsk kapitalekspansjon skaper en norsk imperialistisk offensiv. Da er det viktig å kjenne det norske borgerskapets karakter som i dag inkluderer den store mengden statlig kapital.

Fra dansketiden

Norge har et borgerskap som går tilbake til dansketiden. Det finnes kjøpmannsslekter i Bergen med aner helt tilbake til slavetiden. Men på slutten av 1700-tallet, samtidig med den kapitalistiske industrialiseringen av ikke minst Storbritannia, hadde danske og andre utenlandske investorer store skogeiendommer i Norge. Slik sett fantes det elementer av imperialistisk rovdrift på norske råvarer som lokalbefolkningen fikk lite igjen for. Etter 1814 ble imidlertid disse familiene assimilert inn i et fremvoksende norsk borgerskap. På slutten av 1880-tallet hadde akkumulasjonsprosessen i norsk trelastnæring kommet så langt at norske kapitalister kjøpte skog og etablerte drift i Finland så vel som langt nord og øst i russiske Sibir. Her opptrådde de på samme imperialistiske vis som deres forfedre en gang hadde opptrådt i Norge. Den første som påpekte at dette dreide seg om en slags imperialistisk drivkraft, var faktisk Høyre-historikeren Francis Sejersted.

 

Til havs

I den andre halvparten av 1800-tallet hadde skipsfart overtatt som den viktigste kapitalistiske næringen i Norge. Rederne hadde en sterkere norsk forankring enn «plankeadelen». Mange etablerte seg som småkonger i store og mindre byer langs norskekysten. Mange var også involvert i byggingen av skip. Men siden inntektene fra selve skipsfarten kom fra salg av tjenester og handel, ikke direkte utbytting av arbeidere i andre land, bidro ikke det til ambisjoner om norske landkrav. Men for å kunne operere fritt på verdenshavene, var rederne avhengige av å holde seg inne med den til enhver tid dominerende, maritime makten. Delvis av samme grunn var det avgjørende å befinne seg innenfor det dominerende handelsregimet. Rederstanden har derfor siden vært en pådriver for at den norske staten skulle holde seg inne med den til enhver tid dominerende makten på havene.

 

Dette har egentlig ikke forandret seg mye. Når Norge nå går til innkjøp av nye fregatter, er tankegangen den samme. Kommandørkaptein Steinar Paulsen skrev nettopp i Forsvarets Forum at med den store norske handelsflåten er det avgjørende for Norge «å sikre fri ferdsel på alle hav». Skipene vil imidlertid inngå i en britisk hangarskipstyrke som er tiltenkt å kunne operere under NATO-kommando i en eventuell konflikt med Kina i Asia.

 

Erik: Hva med tida mellom de to verdenskrigene?

 

Helge: I den perioden ser man fremveksten av en særegen, lokal, norsk imperialistisk offensiv. Denne var dels drevet frem av imperialismens ideologiske tvillingbror: nasjonalismen. Det mange historikere har beskrevet som den norske ishavsimperialismen, hadde også en økonomisk dimensjon. Med fremveksten av kapitalistisk drevet hvalfangst fikk Norge økonomiske interesser både i nordområdene og i Antarktisk hvor konsentrasjonen av ressurser var stor. Hvalfangsten var en slags blanding av skipsfart, råvareutvinning og industriell virksomhet til havs. Den hadde for øvrig sitt gjennombrudd allerede på slutten av 1800-tallet.

 

Fiskernes opprør i Mehamn i 1903 mot denne næringens hensynsløse rovdritt på ressursgrunnlaget langs finnmarkskysten, hadde karakter av å være et slags anti-imperialistisk opprør mot kapitalkrefter i sør. Opprøret vant frem og gjorde hvalfangst langs kysten forbudt. Næringen ekspanderte da i stedet til andre havområder. Den stoppet ikke før hvalene i verdenshavet var nær å bli utryddet.

 

Jeg trenger ikke redegjøre for undertrykkelsen av samene både før og etter det inspirerende Meham-opprøret i dette tidsskriftet. Det bør være klart for venstresiden at den brutale fornorskningskampanjen både var klassisk imperialistisk, nasjonal undertrykkelse, samtidig som det var en del av en ekspansjonistisk norsk politikk for å sikre territorier i nord.

 

Gjør Norge stort igjen

Historien om norsk ishavsimperialisme er lang. I en tid når Trump truer med å okkupere Grønland, er det verdt å minne om at den norske regjeringen i 1931 støttet en privat okkupasjon av Øst-Grønland. Parolen var den samme som for Trump i dag: Gjør Norge stort igjen. Nasjonalistene drømte seg tilbake til vikingetiden og «Norgesveldet» tidlig i den norske middelalderen. Dagbladet og Tidens Tegn (VG) støttet entusiastisk okkupasjonen. Heldigvis valgte regjeringen å akseptere en internasjonal rettssak i stedet for militær konflikt med Danmark. Det var frustrasjonen med dette som bidro til at forsvarsminister Quisling dannet sitt eget parti, Nasjonal Samling. På andreplass på Oslolisten var nazisten Adolf Hoel, stifteren av Norsk Polarinstitutt og den store strategen bak norsk ishavsimperialisme. Til tross for NS-medlemsskapet og en tydelig nazistisk, rasistisk ideologi la han premisser også for Arbeiderpartiets nordområdepolitikk både rett før og rett etter andre verdenskrig.

 

Blant forskere og andre som i dag forholder seg til havspørsmål, er det vanlig i si at mens Norge i de fleste sammenhenger regnes som et lite land, er Norge en stormakt når det gjelder havspørsmål. Med interessen for oljen på kontinentalsokkelen og nå havbunnsmineralene i dype havområder helt inn i Grønlandshavet og opp til områdene vest for Svalbard, har den norske staten de siste tiårene drevet en intens imperialistisk ekspansjon i verdenshavene. Det geopolitiske spillet Norge bedriver i disse områdene, er langt farligere for verdensfreden, livet i havet og klimaet enn Norge noen gang har vært i stand til.

 

I strid med det som var grunnideen da FNs Havrettstraktat ble vedtatt i 1981, at verdens dyphav tilhørte hele menneskeheten, har Norge bedrevet en ekspansiv land- eller «dyphavspolitikk» der offeret ikke minst er naturen.

«Oljealderen»

Erik: Hvilken betydning har oljen hatt for utviklingen av den norske kapitalismen og det du kaller norsk imperialisme?

 

Helge: Det er liten tvil om at den norske kapitalismens karakter har endret seg radikalt med «oljealderen». Det er stor forskjell på den norske statens økonomiske grunnlag i dag hvis man sammenligner med den under kampene mot EF i 1972. Oljenæringens første år var preget av kamp mot utenlandsk dominans. Fra tidlig på 1990-tallet og frem til i dag har det økonomiske fundamentet vært knyttet til at norske, imperialistiske trekk har nådd et helt nytt nivå, mye på grunn av Oljefondet.

 

Det dreide seg ikke bare om at norske selskaper ble integrert i en stadig mer globalisert kapitalisme. Den norske staten brukte også store ressurser på å støtte norske bedrifter i prosjekter som hadde en klar imperialistisk karakter. De verste eksemplene på denne drivens imperialistiske karakter kom allerede på slutten av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet. Jens Stoltenberg ble i 1996 intervjuet i Dagsrevyen mens han skuet ut over havet i Aserbajdsjan. Han sa at pengene i den norske statskassen om noen år ville komme herfra. Lederen for fagorganiserte norske oljearbeidere, Terje Nustad, hadde en bedre analyse: «Vi ser på det norsk oljevirksomhet driver med, som moderne vikingetokter.» På denne bakgrunnen er det ikke overraskende at den norske staten støtter opp om NATOs «out of area»-strategi fra slutten av 1990-tallet.

 

På 1990-tallet ledet Statoil, Norsk Hydro og Saga, sammen med en rekke store oljeleverandører, an i denne utviklingen. Men også mange andre selskaper var med. Typisk for disse var en sterk statlig tilknytning. Det gjaldt for eksempel selskaper som Telenor, deler av det gamle Hydro-konsernet og i de senere årene Statskraft.

Oljefondet

Erik: Vi kommer ikke unna spørsmålet om Oljefondets betydning for Norge og norsk økonomi.

 

Helge: Fra tidlig på 2000-tallet og frem til i dag har det økonomiske fundamentet vært knyttet til at norske imperialistiske trekk har nådd et helt nytt nivå, mye på grunn av Oljefondet.

 

Det er åpenbart et ekstremt viktig krav fra Palestina-bevegelsen at Oljefondet trekker seg ut av Israel. Norske investeringer i Israel er i selskaper som er direkte involvert i krigsøkonomien eller i hvilken som helst annen økonomisk virksomhet. De styrker Israels undertrykkende, militære makt – og pågående folkemord. Utbyttet som hentes ut både direkte og indirekte, er basert på utbytting av palestinere.

 

Mange radikale bruker politiske argumenter om at Oljefondet skal brukes for å skape en bedre verden. De bør merke seg at å bruke økonomisk makt på den måten, i seg selv inneholder elementer av imperialisme – selv om intensjonene kan være de beste. De som tror at dette er «sparepengene våre», lever i beste fall på en illusjon.

 

La oss ta utgangspunkt i en marxistisk analyse av hva Oljefondet egentlig er. Det startet med innskudd fra oljeinntekter som oversteg det som skulle til for å sikre norske oljeselskaper og oljeleverandører gigantoverskudd og utbetaling av rimelig bra oljearbeiderlønninger. En vesentlig del av oljeinntektene hadde dessuten gått inn i statsbudsjettet. Pengene som ble satt inn i Oljefondet, dreier seg derfor utelukkende om grunnrente. Grunnrente oppnår den som har eierkontroll over spesielt rike ressurser fra naturens side. Men de ekstra pengene det dreier seg om, vil som Marx ville ha påpekt, være hentet fra de i utlandet som må betale mye mer enn det det koster å utvinne ressursene – altså i bunn og grunn blodslitet til arbeiderne som har skapt verdiene der.

 

Idag består imidlertid mer enn 60 prosent av de årlige inntektene til Oljefondet av utbytte fra tusener av selskaper rundt omkring i verden der fondet eier aksjer. Fra et marxistisk ståsted består et slik overskudd utelukkende av kapitalistisk utbytting av verdens arbeiderklasse. Som verdens største, suverene kapitalfond har Norge tilranet seg en enorm makt. Men det betyr samtidig at ingen annen stat i verden har en tilsvarende økonomisk interesse av at dagens kapitalistiske utbytting og imperialistiske system fortsetter som før. Tenk hvis arbeiderne utenfor Norge skulle starte en massiv streikebølge som reduserer kapitalistenes profitter.

 

Et krav om at den norske staten bruker sin kapitalmakt til å trekke seg ut av det krigførende Israel, er selvsagt ikke en form for snill norsk imperialisme. Men alt annet enn at all verdi av salget går til palestinerne, som er utbyttet, vil være en billig, moralsk renvasking.

 

Norge skylder palestinerne hele aksjeutbyttet fra Oljefondets investeringer frem til et salg. Hvis Norge selger aksjene med gevinst, bør overskuddet tilfalle palestinerne. Hvis Norge selger seg ut med tap, vil effekten kun være at andre kapitalister kommer inn og tar over utbyttingen der den norske staten slapp. Uansett bør inntektene fra et slikt salg gå til palestinernes sak.

 

Tenk om arbeiderne tar kontroll over produksjonsmidlene, altså innfører virkelig sosialisme. Da vil Oljefondets verdi falle til null over natten.

 

Oljefondet er medskyldig i folkemordet i Gaza og støtter Israels okkupasjon av Gaza og Vestbredden. Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond Utland, er Norges viktigste utenrikspolitiske instrument. Anerkjennelsen og regjeringens verbale støtte til Palestina er flott, men Norge kunne rammet Israels krig og okkupasjon på en helt annen måte gjennom Oljefondet. 

 

Den norske politiske eliten sier at Oljefondet må styres uten politikere, og at det såkalte Etikkrådet med bakgrunn i etiske regler skal sørge for at Oljefondet ikke bidrar til brudd på internasjonal lov. Dette er politisk ansvarsfraskrivelse som i dagens akutte situasjon ikke fungerer. Oljefondet har forvaltningsregler som er laget for å beskytte krigsprofitten framfor ofrene for krigsinvesteringene. 

 

Jeg kunne skrevet mye om Oljefondet som imperialistisk verktøy. Oljefondet har hentet sine inntekter fra olje- og gasspriser som har holdt den fattige delen av verden nede og satt eliten i Norge på toppen. Jeg hørte lederne for de politiske ungdomspartiene diskutere Oljefondet under Arendalsuka nå i august. Det var navlebeskuende, ingen reiste for alvor spørsmålet om rettferdigheten i at Norge gjennom oljeprisene og Oljefondets kapitaleksport henter profitt fra arbeideres og bønders arbeid jorda rundt. 

 

Jeg skal begrense meg til Israel og Palestina, det er ille nok.

 

Investeringer i våpenindustri

Det er umulig å svare på hvor mye Oljefondet har investert i våpenindustri som leverer til Israel. Det er et definisjonsspørsmål. Er aksjene i Caterpillar, som leverer bulldosere som Israel bruker både i Gaza og på Vestbredden, å regne som våpenaksjer? Skal vi regne med Mercedes, Ford og Toyota, som leverer kjøretøyer som brukes til forflytning av soldater og tanks?

 

Den amerikanske kveker-organisasjonen American Friends Service Committee (AFSC) fikk Nobels fredspris i 1947. De har utarbeidet en liste over selskaper som bidrar med våpen til Israels folkemord. Lista er langt fra komplett, de har for eksempel ikke gjort mye for å finne underleverandører. Derfor er ingen av våpenselskapene i Norge med, selv om 6 av dem bidrar med store leveranser av deler til jagerflyet F 35, som Lockheed Martin selger til Israel. Men norskeide Nammo USA er med, siden de leverer ferdige våpen direkte til Israel. 

 

Oljefondet har aksjer i 22 av 53 selskaper på lista til AFSC. Verdien er 154,2 milliarder norske kroner (NOK), opp fra 116,4 milliarder ved siste årsskifte. 

 

Den svenske SIPRI-databasen regner bare opp de våpenselskapene som leverer direkte til Israel. Dermed blir ikke våpen som tar en sving innom lager i USA med i regnestykket. Koalisjonen Don´t buy into Occupation, der LO, Fagforbundet og Norsk Folkehjelp er med, har utarbeidet en rapport med utgangspunkt i SIPRI-databasen. Den viser at Oljefondet har aksjer for 22 milliarder NOK i 4 selskaper som leverer til Israel.

 

Vi i Palestinakomiteen har valgt å følge investeringene i 8 våpenselskaper. Alle produserer våpen som havner i Israel. Som vi ser av tabellen med Oljefondets investeringer er verdien av aksjene i disse selskapene nå 58,8 milliarder NOK. Verdiøkningen på 17,8 milliarder NOK siden nyttår skyldes 3 faktorer; svakere norsk krone, økning i aksjekurser, og Oljefondets oppkjøp/nedsalg for noen av selskapene. (Nedsalget i L3 Harris skyldes at Oljefondet til slutt måtte innrømme at de var en del av USAs atomvåpenprogram). Oljefondet har økt eierandelen i Rheinmetall, General Electric og RTX betydelig det siste halvåret. 

Våpenselskaper	Investering mrd NOK 30.06.24	Investering mrd NOK 31.12.23	Investering mrd NOK 31.12.22
General Dynamics, USA	8,32	7,24	5,84
General Electric, USA	20,96	11,79	6,04
L3 Harris, USA	0	3,20	3,28
Leonardo, Italia	1,16	0,93	0,95
Rheinmetall, Tyskland	5,48	2,24	1,88
Rolls-Royce, USA	11,80	7,81	1,82
RTX, USA	10,34	6,70	15,22
ThyssenKrupp, Tyskland	0,75	1,11	1,12
Sum	58,8	41,0	36,2
Økning siden forrige	17,8	4,8
Økning i % siden forrige	43,4 %	13,3 %

 

General Dynamics produserer nesten 1 tonn tunge bomber (MK 84) som Israel bruker til å bombe Gaza flatt med. Reuters meldte 29. juni at USA har sendt 14000 MK 84 bomber til Israel siden 7. oktober. Israel har brukt slike bomber i Gaza i flere kriger de siste 10 årene. FN konkluderte allerede etter Gazakrigen i 2014 at bruk av slike bomber i tettbefolkede områder er en krigsforbrytelse. 

 

5. september 2024 meldte Norges Bank at de endelig, etter langvarig press, har solgt seg ut av General Dynamics. Begrunnelsen er at de produserer «sentrale komponenter til kjernevåpen». Vi tar dette som en seier, men synes det er ganske merkelig at bidrag til krigsforbrytelser og folkemord ikke er en del av begrunnelsen.

 

Oljefondet høster ekstrem profitt på at aksjekursene i våpenindustrien går gjennom taket som følge av krigene i Gaza og Ukraina. Når Israel bomber Gaza, renner pengene inn på Oljefondets konto.

 

Etiske regler

Oljefondet har etiske regler. I «Retningslinjer for observasjon og utelukkelse fra SPU», fastsatt av Finansdepartementet heter det (utdrag):

3.Kriterier for produktbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Fondet skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer:

utvikler eller produserer våpen eller sentrale komponenter til våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper, herunder biologiske våpen, kjemiske våpen, kjernevåpen, ikke-detektbare fragmenter, brannvåpen, blindende laservåpen, antipersonellminer og klaseammunisjon.

4.Kriterier for atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjon eller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for:

grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene

alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner

salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på en måte som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene.

 

Disse kriteriene har dannet grunnlag for å utelate store våpenprodusenter fra investeringene til Oljefondet, for eksempel Lockheed Martin, som er med på USAs atomvåpenprogram, og i en periode Raytheon (nå RTX), som produserte klasevåpen. Det er ingen tvil om at salg av våpen til Israel bryter med retningslinjenes paragraf 4c, det er som å lese om General Dynamics og deres megabomber.

 

Den internasjonale domstolen (ICJ) konkluderte i januar med at Israels krig mot Gaza utgjør et sannsynlig folkemord. Da har alle stater en plikt til å gjøre alt de kan for å forhindre folkemord. Denne plikten gjelder selvfølgelig også for Oljefondet. 

 

Men hvorfor gjør ikke Oljefondet alt de kan, hvorfor fungerer ikke deres egne retningslinjer? Ordene grove, alvorlige og systematiske kan tolkes; hvor grove, hvor alvorlige, hvor systematiske? Hvor stor må andelen av selskapets virksomhet som bidrar til folkemord, være for at Etikkrådet skal gripe inn? 

 

I tillegg kommer tidsperspektivet. Hvis et våpenselskap skal utelukkes, gjelder følgende prosedyre: 

Palestinakomiteen kan sende inn ei melding om et våpenselskap som leverer våpen som dreper sivile. Først undersøker Etikkrådet påstandene. Hvis de vurderer at det er alvorlig eller systematisk nok, så skriver de til selskapet og ber om deres syn på saken. Kan de endre praksis? Etter en vurdering av svarene sender Etikkrådet en anbefaling til Norges Bank, som kan vedta nedsalg i selskapet. Så skal aksjene selges ut slik at det blir minst mulig økonomiske tap for fondet. Først når det har skjedd, får offentligheten vite om Etikkrådets anbefaling. Denne prosessen tar gjerne mer enn et år. 

 

Dette er regler og saksgang som er skapt for å vokte pengene. I ei tid med et pågående folkemord trengs tydelige signaler raskt, vi kan ikke ha forbehold om at vi ikke skal tape penger før det reageres. Oljefondets etiske regler kan ikke trumfe Folkemordkonvensjonen! Etikkrådet fungerer som et skalkeskjul for at Oljefondet skal kunne hente krigsprofitt!

 

Hvem er så Etikkrådet? Det består av fem medlemmer. Tre av dem kommer fra styrerommene i Norsk Hydro, Equinor og Norges Bank, utdannet som sivilingeniør, jurist og økonom. En kommer fra Universitetet i Bergen og er biolog, mens den siste er folkerettsjurist. Ingen har særskilt utdannelse for det de skal sysle med i Etikkrådet, nemlig etikk.

 

FNs svarteliste

FNs menneskerettighetsråd fikk i 2016 utarbeidet en rapport om de israelske bosettingenes virkning på det palestinske sivilsamfunnet. Alle selskaper som bidrar med utstyr og konstruksjonsmaterialer, overvåkingsutstyr, utstyr for rivning av boliger, banktjenester, bruk av naturressurser, forurensing med mere ble listet i en database. FN anbefaler at det ikke skal investeres i disse selskapene.

 

Denne databasen ble oppdatert 30. juni 2023, og inneholder 97 selskaper. Oljefondet har 30. juni 2024 aksjer for 38,7 milliarder NOK i 19 av disse selskapene. Etikkrådet ville ikke svare på hvorfor de ikke vil følge FNs anbefaling da Palestinakomiteen spurte om det i mars 2024. 

 

ICJ uttalte 19. juli 2024 at okkupasjonen er ulovlig og krevde at okkupasjonen stopper umiddelbart. ICJ er i sin uttalelse krystallklar på at alle stater må bidra til å stanse okkupasjonen og støtte FNs arbeid for selvbestemmelse for palestinerne. De nevner spesifikt at økonomisk samarbeid må stanses. Utenriksminister Espen Barth Eide sa at dette var en kraftfull uttalelse og at «alle andre stater og internasjonale organisasjoner er pålagt å bistå til at disse ulovlighetene stanser.»

 

Utenriksdepartementet sendte i mars ut retningslinjer der det «frarådes norske selskaper å drive handel og næringsvirksomhet som bidrar til å opprettholde de folkerettsstridige israelske bosetningene». I pressemeldingen sendt ut med retningslinjene sa utenriksministeren at

 … norsk næringsliv bør være oppmerksomme på at de, gjennom økonomisk eller finansiell aktivitet i de folkerettsstridige israelske bosettingene, risikerer å bidra til brudd på internasjonal humanitærrett eller menneskerettighetene». 

 

Men denne anbefalingen gir altså Oljefondet blaffen i. 

 

Nytt oppkjøp i okkupasjonen

Om det ikke har vært klart før: Oljefondet motarbeider FN og støtter Israels okkupasjon av Palestina. I løpet av årets første 6 måneder har fondet kjøpt aksjer for 31,6 millioner NOK i et nytt israelsk selskap, Villar. Dette entreprenør- og eiendomsselskapet har betydelige eiendommer i industrisonene på Vestbredden, noe av det bygd ut på oppdrag av den israelske staten. Et av datterselskapene til Villar har samarbeidet med israelske fengselsmyndigheter. Villar står i FNs svarteliste, så Oljefondet kan ikke si at de ikke visste. Altså en direkte og bevisst støtte til okkupasjonen. 

 

Etter uttalelsen til ICJ forventer jeg at regjeringen følger opp egne retningslinjer og uttalelser. De må nå instruere Oljefondet om å kvitte seg med alle økonomiske bånd til bosettingene og selskaper med interesser i bosettingene. 

 

Investeringer i Israel

Oljefondet har 30. juni 2024 aksjer for 16,2 milliarder NOK i 77 israelske selskaper. Dette er en økning på 0,9 milliarder NOK i løpet av 2024. Den største enkeltinvesteringen er i Teva Pharmaceutical Industries, som er Israels største industriselskap. Her har verdien av Oljefondet sine aksjer økt fra 4,4 til 6,1 milliarder NOK i løpet av 2024, til tross for et visst nedsalg.

 

Paris-protokollen, som er et tillegg til Oslo-avtalen, har sørget for at store deler av palestinsk næringsliv er underlagt israelsk lovverk og tollmurer. Bare medisiner godkjent og registrert i Israel er lovlige på Vestbredden og i Gaza! Rimelige medisiner fra India, Kina og Russland er ikke tilgjengelig. Dette har gitt Teva enorme fordeler på det palestinske markedet, og gjort det umulig å utvikle palestinsk farmasøytisk industri. 

 

Teva er et eksempel på at israelske selskaper profiterer på okkupasjonen. Å investere i Teva er å hindre utvikling i Palestina og støtte den israelske okkupanten. Akkurat det motsatte av hva ICJ og FN ber om, Norge bidrar til å bryte ned den staten vi sier vi anerkjenner. Palestinakomiteen oppfordrer til boikott av Teva.

 

Norge kan gjøre en forskjell for Palestina

Den israelske statens økonomi er i sterk tilbakegang. I en artikkel i Mondoweiss 19. juli 2024, skriver Shir Hever om produksjonsnedgang, kapitalflukt, konkursras og om hundretusenvis av israelere som forlater landet. Utenlandske investeringer uteblir, Intel stanset nettopp en investeringsplan i Israel verdt 25 milliarder amerikanske dollar. Israel sliter med energiforsyningen og turistnæringen er helt død. I en slik situasjon er Oljefondets støtte til Israel gull verdt for apartheid-staten, så her kan Norge virkelig legge press. 

 

Når Oljefondet tvert om støtter Israels krig og okkupasjon, blir anerkjennelsen av Palestina dobbeltmoral. Oljefondet følger god gammel pro-sionistisk tradisjon, slik Norge har gjort siden vi solgte tungtvann til Israels atomvåpenproduksjon, og siden Trygve Lie som generalsekretær i FN var med å presse gjennom det ulykkelige vedtaket om å dele Palestina i to.

 

Anerkjennelsen av Palestina var et viktig symbolvedtak. Men en ordre fra regjeringen om uttrekk fra israelske selskaper og selskaper som støtter okkupasjonen vil virkelig svi. Hvis et slikt signal fra norske myndigheter får støtte internasjonalt kan det være dødsstøtet for det sionistiske prosjektet Israel, og et viktig bidrag for et fritt Palestina.