Gnist

Syrizas seier sett fra Pireus

Av Katy Fox-Hodess

2015-02

Avtalen med troikaen som kom i stand i kjølvannet av kollapsen i gresk økonomi, inneholdt en bestemmelse om å selge lønnsomme statseide selskaper for å tilbakebetale lån til utenlandske långivere.

Dette førte til en delvis privatisering av Pireus, Hellas’ største havn.

Siden den gang har havnearbeidere ført en militant og vedvarende kamp for å få havnen tilbake til fullt offentlig eierskap og for å forbedre de dårlige arbeidsforholdene ved de privatiserte COSCO-terminalene.

Katy Fox-Hodess er doktorgradsstudent i sosiologi ved University of California, Berkeley, der hun skriver sin avhandling om internasjonal solidaritet mellom havnearbeidernes fagforeninger.

Giorgos Gogos er havnearbeider og fagforeningsleder fra Pireus Havn. Han er medlem av Syriza, er aktiv på partiets regionale nivå og i dets fagforeningsarbeid.

Intervjuet sto i http://www.internationalviewpoint.org rett etter valget, og er oversatt av Karin Hågensen.

Hvordan har folk i nabolaget ditt reagert på valgresultatene?

Generelt ble det mottatt med stor entusiasme av mange, ikke bare av de som stemte på Syriza, men også andre mennesker som tradisjonelt hørte til andre partier og ikke kunne bryte med forpliktelsene sine der. Jeg tror alle sa «OK, la oss se hvordan denne nye linja er» og «vi må på en eller annen måte forsøke oss på en ny måte å nærme oss hele problemet på».

Partiene

Når du sier andre partier, mener du da Pasok og kommunistpartiet?

For det meste Pasok og Nytt Demokrati. Jeg har ikke mange bekjente fra Kommunistpartiet, men jeg tror at folk som ikke tilhører partiets struktur, som ikke er medlemmer av partiet, aksepterer dette valgresultatet med lettelse. I begynnelsen kan vi si at det var en negativ reaksjon. De stilte seg tvilsomme til muligheten av å regjere sammen med Anel, Uavhengige grekere, som jo er et høyrepopulistisk parti, selv om alle uttalelsene deres egentlig er ganske anti-Troika og anti-avtale (anti-memorandum). Men jeg tror at etter at den nye regjeringen ble dannet, den nyvalgte regjeringen, så forstår mange mennesker at det må til samarbeid innen regjeringen. Den nye regjeringen har vært ganske samkjørt, og vi har sett de første kunngjøringene fra flere ministre som bekrefter overfor folket at hovedlinjene i valgkampprogrammet skal settes ut i livet med en gang.

Hvordan har reaksjonen vært i havnen?

I havnen var vi virkelig glade, spesielt etter at vi fikk høre de første kunngjøringene fra den nye marineministeren. Han bekreftet nok en gang at privatiseringsprosessen i havnene skulle avsluttes, spesielt i Pireus havn og i Thessaloniki havn.

En av de første kunngjøringene fra Syriza etter valget var å stoppe privatiseringen av havnene. Hvorfor tror du Syriza har prioritert dette så høyt, og hvorfor er det viktig å kjempe for offentlige havner?

Du vet, i havna sier vi at alle som har vært imot havnearbeiderne i Pireus, har mistet makten, har mistet regjeringsmakten, har blitt slått ut, så ikke kjemp mot oss. Javel, dette er en ganske macho forklaring, den er ikke politisk. For Syriza er privatisering generelt noe som ikke er akseptabelt. Den privatiseringen som skjedde veldig, veldig raskt var privatiseringen av havnene, spesielt Pireus havn. Derfor tror jeg det var symbolsk, og på samme tid var det en viktig melding om at vi ikke skal privatisere. Og selvfølgelig, det er jo veldig viktig at havne-arbeiderne og dokkarbeiderne i Pireus har vist vilje og styrke til å forsvare den offentlige havna.

Først og fremst er det et strategisk poeng for et land som Hellas, ikke bare på grunn av de mange øyene som forbinder folk som bor der og som reiser der, ikke bare på grunn av at det er hovedporten for innkommende og utgående last og varer. Det er også på grunn av at når et statseid selskap går over til private investorer, så er de private investorene opptatt av profitten sin og ikke noe annet. Derfor vil ikke folkets transportbehov bli tilfredsstilt. Bortsett fra dette påvirker det samfunnet og økonomien generelt. Det var, og vil bli lønnsomt. Den har ikke hatt tap de siste femti årene. Og en regjering som Syriza trenger lønnsomme offentlige selskap slik at man kan omfordele rikdom. Dessuten vil vi miste jobbene våre og arbeidsrettighetene våre, og organiseringen av arbeidet vårt vil komme under press og trues, og det vil påvirke familiene våre. Så vi kjemper for jobbene våre og for barna våre.

Blir Pireus privatisert?

Er du optimistisk når det gjelder at Syriza vil lykkes i prosessen med å konfrontere COSCO og troikaen og med å stoppe privatiseringsprosessene i havnene?

Syriza er sterke bare hvis de forplikter seg til valgkampprogrammet. I tillegg trenger de støtte fra folket og samfunnet. For eksempel er vi sikre på at de vil få press fra utlandet, fra Kina, fra Den europeiske unionen, fra troikaen og fra medlemsstater i Europa. Men alt dette vil bli mindre effektivt hvis folk står bak regjeringens beslutninger. En av de første tingene Alexis Tsipras sa til Dijsselbloem (Eurogruppens leder), var at han vil gjøre ting forskjellig fra de som hadde makten før ham. Han sa at han vil følge de løftene han ga til folket. Det er viktig å høre dette fra en leder, fra stats-ministeren, at han vil følge programmet han har vist folket, og som han ble valgt på. På denne måten kan de ikke gå tilbake på planene, og i tilfellet de må forandre planene, må de først spørre om folkets og samfunnets mening.

Jeg har tillit til kameratene mine i Syriza. Og jeg har tillit til at de ikke bare vil være ansvarlige, men at de også vil følge det de har sagt. Jeg har tillit til at de har mottatt meldingen fra samfunnet som sier: Sett i gang og gjør det dere har sagt at dere vil gjøre. Selvfølgelig vet vi at som fagforening har vi vår selvstendighet. Vi kommer ikke slavisk til å følge noe et medlem av Syriza sier eller noe en minister fra Syriza sier. Vi har et veldig sunt og ærlig samarbeid.

Er det viktig for fagforeningen og for koalisjonen i Pireus å organisere og bli mobilisert for å presse på nedenfra for at Syriza skal holde løftene sine?

Selvsagt. Organisering og mobilisering av fagforeningen generelt, og spesielt i en sektor som vår, er det en nødvendighet og en betingelse for alt du ønsker å gjøre på et hvilket som helst tidspunkt. Uansett hvilket parti som har makten, uansett hva avgjørelsene dreier seg om. Hittil har alle avgjørelsene vært negative for fagforeningene. Det er første gang i Helles at vi ser noe pro-arbeid og anti-privatisering osv. Men vi ønsker likevel å bli mobilisert. Vi ønsker ikke at folk skal holde seg i sofaene sine. Vi vil heller være på vakt og fremme våre krav slik at de ikke skuffer oss. Og vi vil fremme kravene våre og regjeringens avgjørelser, de som Den europeiske unionen eller andre land ikke aksepterer, og som de presser den greske regjeringen til å gi opp. Vi har allerede begynt å ha diskusjoner oss imellom. Alle har vært glade hele denne uka. Det er første gang vi har ledd etter annonseringen av en ny regjering, men samtidig, eller neste dag, begynte vi å snakke om det, og si: Nå har vi en regjering som sier nei til privatisering, men i tilfelle de blir presset av Europa til å ofre havnene, hva skal vi gjøre da? Vi skal stå utenfor døra til Sjøfartsdepartementet og havna vår, og vi skal fortsette kampen vår.

Samme dag som Syriza kunngjorde at de ville stoppe prosessen med privatisering av havnene, kunngjorde de også at de skulle gjeninnsette renholdsarbeiderne fra Finansdepartementet og tusenvis av folk som hadde blitt ulovlig oppsagt fra offentlig sektor. Hva er viktig ved å prioritere disse avgjørelsene?

Det er først og fremst veldig symbolsk, for denne gruppen av kvinner var veldig militante, veldig aktive og veldig sterkt tilstede i hver eneste kamp som fant sted i Athen. Så det er veldig symbolsk og et veldig godt eksempel. Ikke på alle måter, for de gjorde visse feil etter min mening, og det var noen som ville si mye rart, men de er likevel helter. Men jeg liker ikke å bruke ordet helt for det setter dem helt utenfor og så glemmer du dem og på den andre siden så bløffer du. De er folk som oss, de er kvinner som oss, og de er veldig ivrige i kampen. Så det er veldig viktig for Syriza å støtte dem og å løse problemet deres. Det oppfordrer andre fagforeninger til å bli like ivrige.

Fagforeningene i Hellas

Hva betyr valget for arbeidere og fagforeninger i Hellas generelt?

Det er det viktigste øyeblikket i demokratiet. Det er øyeblikket da vi alle skal velge hvem som skal representere oss og støtte og forsvare rettighetene og stillingen vår. Vi er ikke redd for valg. Tvert imot tror jeg at grekerne burde spørres oftere. For eksempel er det konstitusjonelt tillatt å ha folkeavstemninger, og jeg tror den nye regjeringen vil bruke denne prosessen og mobilisere folk til å være deltakere og ikke tilskuere. Dette er viktig. Det trengs tid. Det er ikke noe som vil forandres i løpet av ett, eller to eller fem år. Men hvis en venstreregjering kan holde seg ved makten i mer enn fem år, i to regjeringsperioder, og bygge et sterkt grunnlag, da vil den forandre holdningene våre som borgere. Vi tror på dette, fordi som fagforening bruker vi hyppige avstemninger, og vi har kollektive avgjørelsesprosesser.

Tror du Syriza vil prioritere å reversere anti-arbeiderlovgivningen til den forrige regjeringa, som rettet seg mot kollektive forhandlinger og fagforeninger?

Det er en av de første tingene de sier de skal ordne. De skal reversere alle disse negative lovene som hindrer kollektive forhandlinger og gjeninsette alle de lovene som beskyttet den mindre mektige parten i markedet, som er arbeiderne og ikke arbeids-giverne. Det er et løfte, og jeg tror det er en av de første lovene de vil reversere.

Anel

Hva mener du om alliansen mellom Syriza og Anel?

I begynnelsen var jeg ganske skeptisk. Men majoriteten med 149 parlamentsmedlemmer gir dem muligheten til å spille en rolle med denne regjeringen. Det greske samfunnet generelt er ikke så progressivt. En stor del av det greske samfunnet er ganske konservativt, ikke bare i sin tenkemåte, i sin væremåte, men i sin måte å se en rekke ting på, for eksempel seksuell orientering eller menneskerettigheter for immigranter. Dette er tema som mange grekere ikke er for. De er ganske konservative. Størsteparten av det greske folket er ikke så religiøse, men de er ganske bundet til tradisjonen med Den ortodokse kirke. Eden som den nye statsministeren, Tsipras, avla, var politisk med hensyn til lederen for Den greske kirke, da han sa at jeg skal avlegge en politisk ed, men jeg ønsker også dine gode ønsker for at denne regjeringen skal lykkes. Det peker på noe viktig. Ja, man trenger et konservativt parti som kan støtte i denne kampen, i den felles kampen mot avtalepolitikken, og etter det tror jeg det greske folket kan godta at for eksempel ekteskap mellom lesbiske, homofile, bifile og transpersoner ikke er det avgjørende, man kommer ikke til å bli påvirket, man kommer ikke til å bli smittet, det er en menneskerett. Man blir sterkere av å ha et konservativt parti med seg og etter en tid, et år, seks måneder ved makten så har du vist at du tror på det du sier, og at du kjemper for det og ønsker å gjennomføre det. Det er viktig å ha en konservativ stemme i en slik regjering for å formidle visse ideer. Det er lurere, vet du, å ha dem på innsiden, og ærlig talt, på den måten at du for eksempel kan si til dem: OK karer, vi har et problem med noen tusen unger som er født her i Hellas, foreldrene deres var statsborgere i andre land og de har ikke noe statsborgerskap, men de er greske, der er oppvokst her, de har gått på greske skoler, de er våre barns venner, så vi burde gi dem statsborgerskap, de er greske.

Så du sier at når Anel er med i koalisjonen, så tvinger det Syriza til å forsøke å snakke og overbevise mennesker på høyresiden?

Ja, og jeg tror det er et redskap for å gjøre konservatismen i Hellas mindre. Kanskje er det jeg sier for romantisk og at det ikke har noen politisk forklaring, men det er mitt personlig inntrykk. Jeg har sett dette i fagforeningen min. Noen konservative folk har sett medlemmer av fagforeningen vår, venstreside-karer, som er engasjerte og hardt arbeidende, og gjennom deres eksempel har de blitt overbevist om at uansett om du står til høyre eller venstre, kjemper du for noe som er riktig. De stoler mer på deg, og de blir overbevist om at det er OK at du stemte på Syriza. Hvis du skal bake brød, tilsetter du mel og vann og blander det, og så får du brød. Denne prosessen tror jeg vil foregå i regjeringen, og den vil bli overført også til samfunnet.

Er det ikke en risiko for at Syriza vil bevege seg mot høyre?

Nei, ikke på grunn av Anel. Jeg tror ikke det er noen fare fordi Anel er i regjeringen. Hvis vi får en slik bevegelse, vil det være på grunn av andre krefter utenfor regjeringen, mektigere spillere i dette spillet, staten eller store kapitalister – hele systemet, på en måte. Men ikke fra Anel.

Hva er de største utfordringene og det største presset Syriza vil møte når de skal gjennomføre sitt program?

Først og fremst, hvis vi legger til side saken med havnen og privatisering og alt det, så vil anti-privatiseringspolitikken bli det området der troikaen vil presse oss. For eksempel, hvis du ikke følger vårt program, stopper vi pengetilførselen. Det første de må gjøre, er å behandle gjeldskrisa på europeisk nivå. Det er ikke lett. Det er flere artikler denne uka, for eksempel, om hvordan de to statsministrene Mariano Rajoy i Spania og Pedro Passos Coehlo i Portugal avviser et slikt forslag. De sier det vil bli ødeleggende for oss alle og at markedet vil straffe oss, akkurat slik Antonis Samaras, den forrige statsministeren for eksempel ville si. Men jeg tror at hvis denne saken tas opp av folket og de europeiske sosialdemokratiske partiene som fremdeles har noen venstresynspunkter av betydning igjen, så tror jeg at man kan finne flere allianser og flere alliansepartnere. Dette er det første. For gjelden ikke bare kveler oss, den truer også de sunnere økonomiene. Selv Tyskland har slike problemer. Det er ikke så synlig nå, men det vil komme senere. Og på den andre siden, når det gjelder innenrikspolitiske saker, mener jeg de burde begynne å gi signaler om at borgerne er hovedsaken, ikke selskapene. De burde, som jeg sa, for eksempel begynne å forbedre arbeidslovgivningen og gjøre endringer i helse- og utdanningssystemet og gjøre alvorlige forsøk på å skattlegge store formuer. Dette ville være signaler til samfunnet og til de fattigste delene av samfunnet om at noe er forandret, at de ikke er som de andre, at de rike ikke er urørlige og at resten av oss ikke vil bli rundlurt om igjen.

Tror du at koalisjonen med Anel vil vare?

Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke at denne typen regjering vil vare særlig lenge. Jeg vet ikke om det vil bli et år eller to år, men jeg tror ikke det vil vare i fire år. De vil stå overfor store utfordringer i nærmeste fremtid. Jeg setter en frist, la oss si til sommeren, når vi kommer til å stå overfor de første alvorlige problemene med å betale tilbake noe av gjelda. Hvis vi ikke får noen alternative ressurser til å betale disse pengene, tror jeg vi vil få nye valg. Så Syriza må i løpet av denne perioden vise folket hvilken retning de har og at de er forskjellige fra den forrige regjeringen. Så kan de styrke, kanskje med bedre resultater, den nye regjeringen. Egentlig ser jeg helst at denne koalisjonen ikke varer i fire år. Jeg ser gjerne at venstrepartiet blir mektigere gjennom denne koalisjonen slik at vi snart ser lys i tunnelen og går til nye valg med en større oppslutning for Syriza, slik at de får et absolutt flertall.

Hva bør arbeidere og fagforeninger i Hellas generelt gjøre for å støtte Syriza?

De bør bli mer aktive og reagere på oppfordringene om dialog. Syriza har forpliktet seg til at ingen avgjørelser vil bli tatt uten en dialog mellom regjeringen og de partene som er involvert. Derfor må vi først og fremst arbeide hardere for å lage uttalelser slik at vi har noe vi skulle ha sagt, og ikke bare si lydig ja eller nei, men fortsette å være kritiske. På den andre siden må vi begynne prosesser, debatter og ta initiativ for å se at vi ikke er de eneste som har problemer, men at det ved siden av oss er folk med større eller mindre problemer. På den måten kan vi ha jevnbyrdige forhold med andre som er nær oss.

Det er ikke vanskelig å få dette til å skje, spesielt i Pireus, for vi har arbeidssenteret. Dessverre ligger makten hos Kommunistpartiet (KKE) når det gjelder fagforeningsvirksomhet, og de er ikke så samarbeidsvillige. De har ikke bare en bestemt oppbygging og bestemte diskusjoner, de følger også bestemte direktiver fra partiet sitt. Og deres målsetting er å få mer makt til partiet i stedet for å utvikle et mer sammenhengende program og nærme seg arbeiderne. Jeg tror vi har masse arbeid foran oss hvis vi ønsker å være konstruktive, og hvis vi ønsker å utvide ideen om solidaritet og samhandling. Jeg tror de dagene da hver sektor kjempet hver for seg, er over. Det er ikke effektivt lenger. Og hvis Syriza ikke gjør det bra og mister makt, vil en mer konservativ regjering uten tvil komme til makten. Så vi må gjøre det beste ut av denne tiden, ikke bare for å forandre ting til det bedre, men, i tilfellet vi får dårlige resultater, må vi være forberedt på å møte den konservatismen som garantert vil komme. Men dette er den pessimistiske måten å se ting på. Det finnes et mer optimistisk synspunkt, å være konstruktive, utvikle forslag, å ta selvkritikk på hvorfor vi ikke lyktes som fagforeninger tidligere, og å se på hva slag ting som må forandres i strukturer og i prosesser for å bli mer demokratisk og mindre klientilistisk. Vi har masse å gjøre.

Hvordan er forholdet mellom Syriza og fagforeningene? Er det sterke bånd?

Nei, det er ikke sterke forbindelser, for egentlig er Syrizas oppslutning innenfor fagforeningsstrukturen den samme som den var for fem år siden. Så folk fra Syriza er i mindretall i fagforeningene. Selv om samfunnet har forandret seg, som følge av klientilisme, personlige forbindelser og alle de råtne systemene, det er ikke lov å puste på demokratisk vis. Så Syriza ved makten skaper en bedre stilling for å sette disse prosessene fremst og i fokus. Men jeg vet ikke hvor stor motstanden vil bli, spesielt fra kommunistenes side. Fordi Kommunistpartiet dessverre er en del av denne klientilismen og har spesielle ikke-demokratiske måter å beholde makten innenfor fagforeningene på. Jeg har hørt fryktelige historier, og jeg vet at de ikke bare er historier, om hvordan fagforeninger som tilhører Kommunistpartiet bruker veldig udemokratiske midler for å beholde makten sin.

Hovedproblemet er med andre ord fagforeningenes struktur – at de er klientilistiske og ikke særlig demokratiske – noe som gjør det vanskelig for Syriza å skaffe seg innpass i fagforeningene?

De var veldig nær de partiene som hadde makten. Syriza må ikke gå i fellen med å bruke makten sin i regjering til å så de samme frøene på dette området. De må la fagforeningene være i fred slik at de kan forandre seg selv.

Et parti av folket?

En kritikk av Syriza går ut på at partiet er dominert av universitetsintellektuelle, ikke av folk fra fagbevegelsen – deler du dette synspunktet?

Det er mer eller mindre sant. Men som jeg sa, problemet er ikke at folk i fagforeningene som er medlemmer av Syriza, er få i antall. Og for å være ærlig, etter min mening, jeg fremhever meg ikke som fagforeningsmann i Syriza og som medlem av Syriza i fagforeningen. Dette er to forskjellige roller. Jeg forsøker å skille og å handle etter hvor jeg er. Når det gjelder disse to rollene, prioriterer jeg selvfølgelig å være havnearbeider og forsvare arbeidskameratene og jobben min så godt jeg kan. Men bortsett fra dette trenger jeg noen politiske verktøy for å få dette til. Jeg tror det vil bli færre universitetskarer og flere fagforeningsfolk med tiden. Men jeg må også si at fagforeningsvirksomhet er ganske dårlig ansett i Hellas.

Det er negative holdninger til fagforeninger?

Ja, på grunn av den sterke forbindelsen mellom partiene Nytt Demokrati og Pasok og fagforeningene. Jeg tror jeg sa tidligere at mange av lederne i Konføderasjonen av greske arbeidere blir ministre etterpå, uten at de forklarer seg eller at det er en åpen prosess i forhold til folket eller fagforeningene. Det ble bare en veldig personlig avgjørelse å gå fra én rolle til en annen. Så alle disse handlingene skapte problemer og folk forlot fagforeningene. Det vi forsøker å gjøre i vår forening, er å bekjempe slik atferd. Vi har heller veldig åpne tilnærminger, vi forsøker å mobilisere folk, vi forsøker å trekke nye medlemmer og unge medlemmer inn i avgjørelsesprosesser i fagforeningen. Så selv om vi kanskje ikke er av de beste, så mener jeg vi har en ganske god tilnærming til dette. Og vi mener at fagforeningsvirksomhet er et verktøy for å få frem felles krav og for å kjempe for våre felles krav. Det burde ikke ses på som bare et skritt for en person til å bli mektigere eller mer dominerende. De som innehar disse stillingene, skal tjene til det beste for alle sammen, ikke tjene sine personlige interesser.

Pireus B valgdistrikt i nærheten av havnen hadde den sterkeste støtten til Syriza i valgene i 2012 og 2015. Hvorfor har det vært så sterk støtte der?

Generelt er det slik at i de fattigste områdene fikk Syriza den største oppslutningen. Stemmingen var ganske klasseorientert. I Pireus og i området rundt Pireus tror jeg Syrizas seriøse tilnærming, den oppriktige handlingsmåten, alle aktivitetene de siste tre årene, vet du, har gitt Syriza denne oppslutningen i valget.

Du har vært veldig aktiv i å organisere sammen med partiet i Pireus. Hva slag aktiviteter har Syriza vært med på der?

Solidaritet for alle i Pireus, en organisasjon støttet i hovedsak av Syriza, serverer daglige måltider. Det er også «solidaritetstimer», gratistimer for studenter som ikke har råd til å ha privattimer før universitetseksamener, og sosiale apotek og sosiale leger som sjekker folk gratis og skriver ut resepter osv. Dette er direkte handlinger overfor samfunnet som gjøres uten at man sjekker folks status, i motsetning til Gyllent Daggry. Alle sårbare personer blir mottatt. Det er en sunn handling overfor samfunnet. Vi forsøker selvfølgelig å fortelle folk at de bør mobilisere og kreve sine rettigheter kollektivt. Men det er ikke slik at vi gjør dem til medlemmer av Syriza eller får dem til å arbeide for Syriza osv.

Det finnes også en enhet av anti-fascister i Pireus, og vi er med i den. Vi har ikke våre egne kampanjer. Vi forsøker å støtte de felles kampene, de anti-fascistiske kampene. Kommunistpartiet har helt motsatt stilt seg utenfor dette med sine egne aksjoner, som er svært svake, må jeg si. De har sjelden protester o.l., selv om de var mål for, og fremdeles er mål for fascistene. Men de er veldig redde for å bli blandet inn i en felles kamp. På den andre siden har vi veldig et godt forhold til folk fra Antarsya, spesielt i de anti-fascistiske kampene, på tross av våre forskjeller. Jeg tror ikke det er en eneste anti-fascistisk bevegelse eller demonstrasjon, i de minste i Pireus, der vi ikke deltar.

De brune

Støtten til Gyllent Daggry er mindre enn den var for ett, to eller tre år siden. Hvorfor tror du det er sånn?

Etter min mening burde de være enda mindre sterke, de burde miste mer enn 5 prosent av oppslutningen. Dessverre beholder de 6,5 prosent eller noe sånt. Det er stor oppslutning hvis du tar i betraktning at lederskapet er i fengsel, at de ikke har de økonomiske ressursene de pleide å ha, og, ikke minst viktig, at det nå er vel kjent at de er innblandet i kriminelle handlinger. Så det er et uheldig resultat og det er ganske smertefullt å ha omtrent 6 000 av naboene dine som stemmer på Gyllent Daggry. Jeg forventer fra Syriza først og fremst at de stiller dem for retten, gir dem en rettferdig dom, og samtidig, fra stillingen i regjering fremmer anti-fascisme og anti-rasisme, slik at det skapes forandring i tenkningen til de menneskene som nå stemmer på Gyllent Daggry, for å forandre deres orientering og for å avsløre overfor samfunnet deres kriminelle ansikt.

Som fagforeningsleder og Syriza-medlem, når du snakker til medlemmer av din egen fagforening eller til arbeidere generelt som ikke er medlemmer eller tilhengere av Syriza, hva slags argumenter har folk og hvordan svarer du og forsøker å organisere dem?

Først og fremst er de redde for at de skal opptre som de tidligere regjeringene. De sier nå at de ikke kommer til å privatisere havnen, men til syvende og sist vil de gjøre det. Dette er de viktigste argumentene jeg hører. Jeg sier at jeg oppriktig talt ikke tror de vil gjøre det, men i tilfelle de presses eller de forandrer mening, er jeg sikker på at vi vil sloss fra en bedre posisjon. Vi kommer opplagt til å ha en mer demokratisk regjering. Jeg er sikker på at vi kommer til å delta i en åpen dialog, og i alle fall er det ikke bare en evne, men også en plikt for oss å kjempe. Og vi kommer til å være mot alle, selv Syriza ved makten, som undergraver rettighetene og arbeidet vårt. Det er klart.

Er det andre strategiske sektorer du gjerne skulle sett overlatt til offentlig eierskap?

Helt sikkert energiselskap. Jeg trenger ikke å nevne helsevesenet og utdannings-systemet, universitetene. Tog og veier burde tas tilbake fra underkontraktører som har tatt en veldig stor del av pengene. Jeg reiste for eksempel nylig til min fødeby, som er 350 km fra Athen, i juleferien, og vi betalte 45 euro i bompenger, for veier som staten betalte da de ble bygget. Jeg vil gjerne treffe faren min, men jeg vil ikke betale 45 euro for å reise å treffe ham. Så jeg mener alle disse sektorene burde forbli offentlige.

Euroen

Hva mener du om argumentene til Syriza-representanter som Costas Lapavitsas for at Hellas bør forlate eurosonen?

Personlig mener jeg at euroen som valuta er et middel, ikke et mål. Den er et middel til å ha en økonomi. Hva er en økonomi? En økonomi er OK hvis den tjener folk og sørger for et visst nivå av sikkerhet hos folket – arbeid, helsevesen, utdanning. Så, på den måten er euroen et redskap. Ved siden av dette er den et politisk spørsmål. Jeg vil foretrekke å se hvilke sjanser vi har innenfor eurosonen. Og deretter, i hvert fall innenfor den Europeiske unionen, som er noe annet. Og etter det, hvis de insisterer, hvis de sier, du må fortsatt finne deg i å bli rundlurt, du må ofres for å bli i eurosonen, nei. Jeg synes at hvis det øyeblikket kommer, burde vi ha en folkeavstemning og avgjøre det hele. Og med hensyn til Lapavitsas, jeg fulgte ham gjennom 2011 og 2012 – i to år fulgte jeg med på talene hans. Jeg var ganske åpen for å høre slike meninger, men jeg ble ikke overbevist om at de har et klart svar, spesielt ikke for den første overgangsperioden fra euro til lokal valuta. De overbeviste meg ikke om at de har noe konkret å foreslå til folket for de første kritiske seks overgangsmånedene. Og, som du vet, har ikke vårt samfunn kunnskap eller trening til å lide under slike forhold. For eksempel, hvis du forlater euroen, vil iPhone’n bli tre ganger så dyr. Det betyr ikke noe for meg. Jeg gir blaffen. Men mange mennesker bryr seg om noen ting som de ikke engang har råd til å betale for i euro. Jeg kan godt vente på bensin og gjøre det jeg kan og ikke kreve mer, men jeg kjenner mange karer rundt omkring som er fornøyd med bare å få sin del og sin families del hver måned. Så jeg tror ikke vi er nok trent til å møte en slik fare.

Det har vært noe kritikk rundt at Syriza har beveget seg i retning av personalistisk lederskap og er blitt for fokusert på individuelle politikere – deler du disse synspunktene?

De har blitt for presidentaktige, ja. Det er sant. Jeg er en av dem som kritiserer Tsipras selv om jeg godtar at han er veldig karismatisk, veldig flink, veldig effektiv. Han kan representere våre kjerneideer og alt det som vi kaller Syriza. Uheldigvis har vi de siste seks månedene sett at partiprose-dyrer ikke har blitt respektert og at noen avgjørelser har blitt tatt av en liten gruppe rundt presidenten. Dette er et problem. Dette er et problem som vi har reist overfor ham innenfor partiets organer. Det er noe vi ikke kan avverge nå, nå når han er statsminister. Denne slags ting vil skje mer og mer, tror jeg. Men jeg håper de kollektive reaksjonene, de kollektive inngrepene vil forbedre dette. Og selvfølgelig sier jeg ikke at han er som Georgios Papandreo eller Samaras. Han er en venstrekar. Og han kommer ikke til å oppføre seg på den måten. Men OK, innenfor venstrespekteret har han gjort noen feil – å ikke respektere partiets organer – og han forsøkte spesielt i perioden før valget å holde ting tilbake så godt som mulig og ha mindre kollektive prosedyrer. Jeg er kritisk til dette. Men jeg vet ikke om det er avgjørelser fra folk som er rundt ham. For eksempel er det en eller to typer som etter min mening ikke er særlig flinke og som ikke har en kollektiv måte å handle på, selv om jeg ikke ønsker å minske hans eget ansvar. Jeg foretrekker å gi ansvar til et team, et parti, en fagforening. Det er derfor jeg anklager lederskapsteamet. Det gjelder ikke bare én mann.

Akoa. Femtitregruppen

Deltar du i en politisk retning innenfor Syriza?

Jeg deltok i møtene til Akoa, Nye kommunistiske økologiske venstre, et eurokommunistisk parti og en av grunnleggerne av Syriza. Innenfor Syriza skapte Akoa sammen med to mindre grupper Anasa, som på gresk betyr puste. Anasa ble en offisiell politisk retning. Den har ikke noen struktur, det er en åpen dialog mellom Anasa og noen karer fra majoriteten i partiet, noe som betyr nært Tsipras og nært presidentens gruppe. De er kritiske og de lagde det som kalles Femtitregruppen, femtitre medlemmer av sentralkomiteen. Så ble denne Femtitregruppen større og større. Det er ikke femtitre lenger, det er flere. Vi har ikke noen sterk struktur. Egentlig er det en dialoggruppe som forsøker å fremme kollektivitet i partiet, forsøker å hindre fraksjonering, forsøker å hindre lederskapet i å ta beslutninger uten at de er godkjent av kollektivet, og forsøker å hindre at lederskapsgruppen gjør feil og tar avgjørelser over hodet på partiet.

Hva kan arbeiderbevegelser generelt lære av denne erfaringen?

Dette emnet kunne vi snakke om i lang tid. Hør her, mottoet som Syriza brukte i perioden før valget, var at det er håp. Så nå føler vi at håpet har kommet, og vi tror det er en god anledning for arbeiderklassen til å begynne å puste. Etter min personlige mening er det en periode med ansvar for oss alle til å gå ut over oss selv, ikke først og fremst å kreve for vår fagforening, for oss selv, men å forsøke å utvikle mer kollektive krav, mer grunnleggende krav, og å begynne det harde arbeidet med positiv kritikk, med tema som har stor betydning. For nå tror jeg at vi kjemper fra en bedre posisjon, men vi kjemper fortsatt. Det betyr ikke at bare fordi vi har en veldig karis-matisk statsminister med gode ministre, så er det slutten på historien, nei. Jeg har kjent disse karene i mange år. De er karer som oss selv. Så jeg kan forestille meg hvor viktig det ville være for meg å ha folkets støtte hvis jeg var i dere stilling. Jeg ville følt meg tryggere hvis folk støttet meg. Å ikke følge dem og å si ja til alt de sier, nei. Men å støtte de rette avgjørelsene, å gjøre seg gjeldende, å holde seg til linja vår og være aktiv i alle avgjørelser som tas. Det er virkelig alvorlig, og jeg føler mer ansvar fordi, som generalsekretær for fagforeningen er det masse arbeid for meg med å mobilisere folk, og å oppfylle deres hovedkrav, som betyr at havnen ikke skal selges. Jeg vil at staten skal eie den. Det er vanskelig. Men det er den eneste måten vi skal lykkes når vi vet at programmet ikke er revolusjonært. Det er et klart sosialdemokratisk program. Men for at vi skal oppnå et sosialistisk samfunn, trenger vi litt tid, slik at vi kan gå gjennom en sosialdemokratisk fase med sosialisme som det endelige målet.

Hvilken betydning har valget for arbeidere utenfor Hellas?

Jeg må fortelle deg at jeg har mottatt mange, mange meldinger og gratulasjoner, veldig optimistiske meldinger fra våre venner som er havnearbeidere i Europa. De venter, i hvert fall de folkene jeg er i kontakt med, og de står veldig nært min måte å tenke på, de ble veldig glade. Og de ønsker virkelig at denne regjeringen skal lykkes, for de føler at det vil utløse forandringer i samme retning i deres land. Jeg tror virkelig at regjeringsendringen i Hellas kan ha en snøballeffekt.

Hva kan folk utenfor Hellas gjøre for å støtte den politiske prosessen i Hellas?

Først og fremst bør de ikke høre på de store massemediene, og de bør forsøke å finne alternativ informasjon. Det er virkelig viktig. Jeg har fulgt med på hva massemediene i Tyskland har sagt de siste to eller tre dagene, og de er virkelig altfor partiske. De er imot den nye regjeringen, og de forteller ikke sannheten. Det andre er at de bør vise sin solidaritet aktivt. For eksempel vet jeg at i dag (31. januar) har Podemos en stor demonstrasjon i Madrid for å kritisere Rajoy for hans uttalelser på det europeiske møtet om europeisk gjeld. Denne typen handlinger oppmuntrer virkelig det greske folket og oppmuntrer den nyvalgte greske regjeringen til å fortsette. Til europeere må jeg si at vi må stå sammen og fortsette sammen som nasjoner, ikke som selskaper eller som multinasjonale selskaper. Syriza er et nytt gresk eksperiment. Hellas har vært et eksperiment i nedskjæringspolitikk de siste fem årene. Nå tror jeg vi vil bli et eksperiment i fremgang.