SV – ET PROGRESSIVT PARTI ELLER ET BORGERLIG ARBEIDERPARTI

Av Abonnent, Oslo

1975-06

Brev og debatt

Utgangspunktet for spørsmålet i overskrifta er Røde Fanes behandling av Sosialistisk Valgforbund/Venstreparti fra våren 1973 og fram til kommunevalget 1975. Foran stortingsvalget i 1973 ble SV karakterisert som et progressivt parti, i dag kalles partiet for et borgerlig arbeiderparti. Mellom disse ytterpunktene vil en finne en rekke tvetydige vurderinger av SV, stort sett preget av når artiklene ble skrevet.

Røde Fane og SV i 1973

La oss starte med behandlinga i 1973. I nr. 4 heter det følgende: »Sosialistisk Valgforbund er et progressivt parti, og det skal ikke stå på AKP om vi skal oppnå enhet med det.» (side 19).

Lenger framme i bladet begrunnes dannelsen av Rød Valgallianse på denne måten:
»Rød Valgallianse av AKP(rn-1) og uavhengige sosialister er ikke først og fremst skapt fordi Sosialistisk Valgforbund har en tvilsom politikk og taktikk i enkelte viktige spørsmål, f.eks. holdninga til ei DNA-regjering. Hovedårsaken er at en annen politikk i praksis ville bety en kapitulasjon for en viktig rest fra
McCarthy-tidas kommunisthets: Tendensen til å utelukke kommunistene fra politisk samarbeid på felter der venstresida reelt er enige. » (side 7, vår understrekning)

En får klart inntrykk av at det først og fremst er to ulike oppfatninger av hvordan enhetsfrontarbeidet skal drives som hindrer enhet ved valget. De politiske motsetningene spiller en liten rolle.

Kommentatorene etter stortingsvalget følger stort se tt den samme argumentasjonen. Reidar T. Larsen karakteriserte valgresultatet som innledning til en ny epoke i historia til den norske arbeiderrørsla. Røde Fane hadde følgende kommentar til denne påstanden:
»Dersom SV frå no av og framover kastar seg sjølve og venene sine med kraft ut i arbeidet for å styrke einskapen i arbeidarklassen og folket, kastar all partisjåvinisme til sides, og legg vinn på å få i gang ei open og djuptgåande diskusjonsrørsle om linjene for ein arbeidarpolitikk i Noreg, da trur vi han får
rett.» (RF 5/75, side 5)

Røde Fane er imidlertid ikke aleine om disse vurderingene av SV og vanskene med å danne en samlet valgfront i 1973. En rask gjennomlesning av »Klassekampen» gir samme resultatet.
Og i Politisk Beretning fra AKP(m-l)s første landsmøte i februar 197 3 går de samme tonene igjen:
»Det som i dag først og fremst hindrer et vidtgående samarbeid med SF er etter landsmøtets oppfatning den partisjåvinisme som i en lang rekke saker har preget SFs politiske ledelse.» (side 133)

Men selv om slike vurderinger er de dominerende i Røde Fane 1973 og i begynnelsen av 1974, så er de på ingen måte enerådende. Ved siden av slike kraftsatser s om vi har referert til, vil en også finne syns punkter som knytter SV
til den sosialdemokratiske tradisjon i norsk arbeiderbevegelse. Selv i nr. 5-73 ble SV satt i bås med den politiske linja Tranmæl og Nygaardsvold sto for i norsk politikk i 1920 – og 1930-åra. (side 10-11 og 14-15). I det samme nummeret blir det også slått fast at SVs forslag til politisk plattform, som ennå var på det heilt
forberedende stadium, lå til høyre for det programmet DNA vedtok i 1930. Men konsekvensene av denne analysen blir ikke trukket.

SV og Røde Fane 1975

Hovedinntrykket RF gir i 1973 er at Sosialistisk Valgforbund er et progressivt parti, – sjøl om det også finnes andre synspunkter. I 1975 er imidlertid bildet et helt annet. For eksempel skriver Finn Sjue om samlingskongressen til SV i Trondheim i Røde Fane nr. 3- 75 følgende:

»Det var en midlertidig allianse av ulike borgerlige retninger i og utafor arbeiderbevegelsen som satte seg stevne». (side 48)

SV er karakterisert som et borgerlig arbeiderparti. Denne argumentasjonen følger redaksjonen opp i nummeret etter ved å trykke en artikkel av Lenin om »Imperialismen og kløyvinga i sosialismen»:
»Kjensgjerninga er at ‘borgarlege arbeiderparti’ allereide har teke form som eit politisk fenomen i alle dei fremste kapitalistiske landa. Og dersom det ikkje vert ført ein målmedveten og ubøyeleg strid over heile lina mot desse partia – eller gruppene, straumdraga osb., det er det sama alt i hop – kan det ikkje kome på tale med nokon strid mot imperialismen eller med nokon marxisme eller med ei sosialistisk arbeidarrørsle.» (RF nr. 4- 75, side 36)

Den karakteristikken som Røde Fane sjøl ga av SV i 1973 kan vanskelig komme inn under betegnelsen »ein målmedveten og ubøyeleg strid over heile lina mot desse partia». Det spørsmålet som da melder seg er hvorfor denne endringa har funnet sted i vurderinga av hva Sosialistisk Venstreparti står for, ideologisk og politisk? Det kan i alle fall tenkes to forklaringer på denne endringa.
– SV som parti har beveget seg til høyre i løpet av denne perioden, bl.a. som et resultat av krisa i kapitalismen og skjerpinga av klassekampen både nasjonalt
og internasjonalt.
– AKP(m-1) og Røde Fane har forandret oppfatning av SV i løpet av perioden. SV som parti står stort se tt for den samme teori og praksis i 1975 som i 1973.

M-L-bevegelsen før 1973 og synet på SF/NKP

Før vi prøver å svare på det spørsmålet som er stilt ovenfor kan det være fruktbart å se litt nærmere på SUF(m-l)s analyse av SF og NKP. På sitt 6. landsmøte vedtok SUF(m-1) et politisk program hvor det blant annet heter følgende under overskrifta »Kamp mot Opportunismen.» NKP. På sitt 6. landsmøte vedtok SUF(m-1) et politisk program hvor det blant annet heter følgende under overskrifta »Kamp mot Opportunismen.»

»Opportunismen er et uttrykk for borgerliginnflytelse i arbeiderbevegelsen. Kapitalen sikrer seg representanter i arbeiderbevegelsen ved å skape et privilegert skikt av arbeider»ledere» som kapitalen knytter til seg ved ulike former for bestikkelser. Dette arbeiderbursjoasiet (eller arbeider-borgerskapet) har de samme klasseinteressene som monopolkapitalen, og gjør seg til talsmann for ideer som passer for den. Disse borgerlige ideene får i første rekke grobunn hos proletariserte småborgere, som nylig er kommet inn i arbeiderbevegelsen og fremdeles sjøl sleper på en del borgerlig tankegods. Ved å støtte opportunismen søker kapitalen alltid å svekke enheten i arbeiderbevegelsen og undergrave dens kampkraft.

I Norge har høyre-sosialdemokratiet – DNA – vært monopolkapitalens viktigste agent i arbeiderrørsla. DNA tjener stadig mer åpenlyst monopolkapitalens interesser.

SUF(m-l) bekjemper sosialdemokratiet, avviser all klassesamarbeidspolitikk som undergraver arbeidernes kampvilje og tilintetgjør sosialdemokratiets innflytelse i arbeiderrørsla. SUF(m-1) vil gjøre felles sak med alle i fagrørsla som vil kaste ut pampene, innføre faglig demokrati og føre kampen mot monopolkapitalen framover. Av kamp mot sosialdemokratiet følger kamp mot venstresosialdemokratiet, som i dag i første rekke er leda av SF og NKP-ledelsen.

SUF(m-1) vil konsekvent avsløre og bekjempe disse ulike uttrykkene for opportunismen i arbeiderrørsla. Felles for dem er at de forsøker å hindre arbeiderklassen fra å fylke seg om sin virkelige ideologi, marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning, avspore arbeiderklassens kamp og lede den inn på »den fredelige vegen» og slik står fram som agenter for borgerskapet.»

(Statutter for SUF(m-1) og andre viktige vedtak fra det 6. landsmøte side 11 – 12)

Da AKP(m-1) ble stifta 4 år seinere blir det foreslått valgsamarbeid med disse borgerlige agentene i arbeiderbevegelsen. Beretninga som ble vedtatt på dette første landsmøte nevner to argumenter for hvorfor dette er mulig i 1973, og ikke i 1969.
a. For det første oppsummerer beretninga at SUF(m-l)s holdning til SF/ NKP delvis var preget av venstrefeil:
»Spesielt stor skade gjorde her tendenser til å se på alle partier som en blokk, uten en dialektisk og materialistisk analyse av deres klasseinnhold, hovedinnholdet i politikken osv.» (Side 136 i Arbeidernes Kommunistparti
(m- 1), programmer og vedtak fra det l. landsmøtet februar 1973, mine understrekninger.)
b. For det andre pek er beretninga på at klassekampen har minsket avstanden mellom AKP(m-1) og SF/NKP:
»I dagskampen var avstanden mellom oss og SF/NKP også større i 1969 og I 971 enn den er i 1973 – ikke minst fordi disse partiene nå går inn for mange paroler som vi i begynnelsen var aleine om.» (samme sted, side 135)
Videre heter det også:
«Når AKP(m-1) i dag ønsker å delta i et frontsamarbeid med partier som NKP og så skyldes det utviklinga av massebevegelsen og enhetsfrontarbeidet» (side 136).

Har SV beveget seg til høyre?
Nå kan vi ta opp igjen spørsmålet om SV har beveget seg til høyre siden Valgforbundet ble dannet, våren I 973. I en viss forstand mener jeg dette er en riktig beskrivelse av utviklingen av SV, både samlet og partiene hver for seg. Både i fagbevegelsen, i Stortinget, i de anti-imperialistiske frontene og i andre masseorganisasjoner de har deltatt i, har partiet mer åpenlyst stått for ei reaksjonær linje enn de gjorde i perioden 1972-1973.

Men SV kan vel ikke bare bedømmes ut fra slike kriterier? Spørsmålet om SV er et progressivt eller et borgerlig arbeiderparti kan ikke besvares ved å se på partiets taktiske standpunkt til konkrete politiske stridsspørsmål som for eksempel ilandføring av olje til Skottland eller Norge.

Det går et fundamentalt skille i den internasjonale arbeiderbevegelsen, og dette skillet er på ingen måte av ny dato. Det går et skille mellom revolusjon og reformisme, mellom klassekamp og klassesamarbeid, mellom proletariatets diktatur og den borgerlige parlamentarismen. Det går et skille mellom de
partiene og de bevegelsene som bekjemper imperialismen, og de som går imperialismens ærend ved aktivt eller passivt å støtte opp om imperialismens interesser.

Dersom vi legger slike kriterier til grunn, – så har SY på ingen måte beveget seg verken til høyre eller venstre. Partiet, partiene, har stått for den fredelige veien til sosialismen både i 1961, 1969, 1973 og 1975. Partiene har i hele denne perioden vært aktive. talsmenn for statsmonopolkapitalismen, og for samarbeid et med høyre-sosialdemokratene i DNA.

Partiene har aldri bekjempet sosialimperialismen, men nøyd seg med å ta avstand fra dens aller værste utvekster, t.d. invasjonen av Tjekkoslovakia. Partiene har derimot støttet opp om den sosialimperialistiske ekspansjonen i India og Bangla Desh. SVs holdning til sosialfascismen i Portugal er derfor ikke noe nytt, men bare fortsettelse av denne linja.

Partiet/partiene har videre aktivt støttet opp om imperialismen og sosialimperialismens gigant-bløff om en all-europeisk sikkerhetsordning. Partiet er til og med denne politikkens fremste talsmenn i Norge. På denne måten
støtter Sosialistisk Venstreparti direkte opp om imperialistenes krigsplaner.

SVs klassekarakter
Ut fra de kriteriene som er lagt til grunn ovenfor mener jeg at SV er el opportunistisk parti, – et borgerlig arbeiderparti. Partiet har nok beveget seg til høyre innenfor den opportunistiske skalaen, men dette har ikke rokket ved partiets grunnleggende karakter. SV er et borgerlig arbeiderparti, det var et borgerlig arbeiderparti ved stiftelsen, og partiene SF og NKP var hver for seg klare borgerlige partier før den midlertidige samlinga fant sted, og vil være det etter at bruddet mellom SV og NKP er et faktum også. I stedet for å trekke fram de prinsippielle skillene mellom marxismen-leninismen og ulike opportunistiske retninger, så gjør Røde Fane seg til talsmann for vent og se-linja.
SV kan utvikle seg i flere retninger. Så seint som i nr. 3- 74 heter det:

»I tida etter stortingsvalet har SV som heilskap i sak etter sak valt ein taktikk som ligg til høgre for den politikken vi trudde var mest sjølsagt for heile venstresida for kort tid sidan. Denne høgredreidde taktikken samler seg i to hovudsaker. Den eine er ei line for taktiske alliansar og våpenkvile med høgre-
sosialdemokratiet, på Stortinget, i fagrørsla, i solidaritetsarbeidet. Det andre er ei blanding av nøytralitet og forsvar andsynes den indre og ytre politikken til dei nye tsarane i Kreml. Framtida til SV vert avgjort av om denne taktikken får utvikla seg og blir til strategi, eller om partiet vel å stø arbeidarane og kjempa sjølstendig for dei» (Røde Fane nr. 3- 74, side 39)

Artikkelforfatternes syn på SVs klassekarakter er i beste fall mangelfullt, i verste fall direkte feilaktig. Det er ingen grunn til å bli forbauset over at et borgerlig arbeiderparti inntar reaksjonære standpunkter. Reaksjonene tyder på at SV fortsatt blir betrakta som et parti som i alle fall kan bli progressivt, et parti for arbeiderklassen, ikke borgerskapet.

Røde Fane og revisjonismen

Artiklene i Røde Fane, spesielt nr. 4 og 5. -1973 utgjør et revisjonistisk avvik fra marxismen-leninismen. Arbeiderklassens ideologi lærer oss at det ikke finne s »noen fredelig vei til sosialismen», og den lærer oss at borgerskapets agenter i arbeiderbevegelsen, som nettopp sprer slike ideer, må bekjempe s. Derfor sier Lenin at dersom det ikke bli ført en målbevisst og ubøyelig strid mot disse partiene over heile linja, så kan »det ikkje kome på tale med nokon strid mot imperialismen eller med nokon marxisme eller med ei sosialistisk arbeiderrørsle.» Å karakterisere et borgerlig arbeiderparti som et »progressivt» parti, er et grovt opportunistisk avvik. Det er også klart hvis interesser det tjener. Lenin karakteriserer det slik i »Imperialismen og Kløyvinga i sosialismen»:

».. Ved å tale for samhald med opportunistane, …. verner de i røynda at det imperialistiske borgarskapet trælllbind arbeidarane med hjelp av sine beste agentar i arbeidarrørsla .. ..» (RF 4 /7 5, s. 30) RF har i høy grad bidratt til å forsterke illusjonene om SV som et parti som kunne bli til noe godt for arbeiderklassen, og derved bidratt til å styrke dette borgerlige agenturets innflytelse i arbeiderklassen. Unnfallenhet overfor opportunismen er ei hjelpende hand til imperialismen.

Samtidig viser dette sitatet at artikkelforfatteren så alvorlig på SVs forhold til sosialimperialismen og til DNA. Og både AKP(m-1) og RF hadde en marxist-leninistisk, og ikke revisjonistisk analyse av disse spørsmåla. Dette gir en av årsakene til å forstå at den opportunistiske holdninga til SV har kunnet bli korrigert. Hele veien, også i 1973, har det vært retta viktig kritikk mot avgjørende punkter i SVs teori og praksis, i kjerna marxismen-leninismens kritikk av revisjonismen, sjøl om det ikke alltid har vært klart. Årsaken til at viktig kritikk hele tida ble reist, er den samme som årsaken til at SV nå blir analysert som et borgerlig arbeiderparti: At AKP(m-1) og Røde Fane i hele perioden, på tross av alvorlige feil, grunnleggende har s tått på marxismen-leninismens standpunkt, ikke på revisjonismens. Det har gjort det mulig å utvikle kritikken av SV til en riktig analyse.

Allikevel – det kan ikke underslås at det er viktige feil som er begått. Og det er viktig å finne årsakene. Ikke minst siden den marxist-leninistiske bevegelsen tidligere hadde en i hovedsak riktig analyse av revisjonismen, en analyse som bevisst ble forkastet (Jfr. sitatet fra partiprogrammet ovenfor). Her er det rom for mer diskusjon!