Susan George: Deres krise – våre løsninger

Av Victoria Backer-Grøndahl Stadheim

2012-02

Susan George er ærespresident i Attac Frankrike, styreleder i tenketanken Transnational Institute og en fremstående aktivist-akademiker. På 80- og 90-tallet skrev hun et antall bøker om gjeldskrisen i den tredje verden. Nå er hun aktuell med boka Whose Crisis, Whose Future om dagens økonomiske krise.

Søndag 4. mars besøkte Susan George den svenske fagbevegelsens lokaler i Stockholm. Victoria Backer-Grøndahl Stadheim fra redaksjonen var der for å rapportere.

Victoria Backer-Grøndahl Stadheim er med i redaksjonen til Rødt!

I dag står verden overfor en rekke kriser: den økonomiske krisen, klimakrisen og matvarekrisen. I stedet for å se dem som isolerte kriser, tar Susan George for seg hvordan disse er knyttet sammen. Hun viser blant annet at det er en nær sammenheng mellom finanskrisen som startet i Nord, og matvarekrisen som først og fremst har rammet land i Sør, og som har ført til folkelige opprør i rundt 35 land.

Susan George startet foredraget med å legge frem fire sfærer som hun mener det er nyttig å forstå verden ut i fra. Disse sfærene, nemlig: finansverdenen, realøkonomien, samfunnet for øvrig og til slutt miljøet, står i et hierarkisk forhold til hverandre der finans har blitt styrket på bekostning av realøkonomien de siste 30 årene. En årsak til dette er den enorme mengden ressurser som har blitt overført fra arbeid til kapital. I Europa har den gjennomsnittlige andelen av BNP som går til arbeidere, falt fra 70 til 60 prosent. Med andre ord har gevinsten til kapital, altså «de som kan tjene penger, mens de sover», økt fra 30 til 40 prosent. George hevdet at dette har skjedd parallelt med endringer i finanssystemet som gjør det mulig å ta ut profitt uten å investere i produktivt arbeid. I motsetning til hva som kommer frem av Marx’ analyse, kan man, i følge henne, nå investere direkte i penger uten å gå om realøkonomien og produksjon.

For Susan George, er det ingen tvil om at det er finans som har den reelle makten i dag. Staten og samfunnet for øvrig tar ordre fra finanssektoren. Den fjerde sfæren, miljøet, er nederst på rangstigen. Slik har man klart å konstruere et system som er «too big to fail». Eksempler hun viste til, er hvordan finanssektoren i USA har brukt en formue på lobbyvirksomhet for å få bort en rekke reguleringer, at Goldman Zachs har en uttalt strategi som går på å få ex-partnere inn posisjoner med stor politisk innflytelse, og at finans nå får styre direkte i Hellas og Italia. Videre påpekte hun at den økonomiske krisen brukes som en mulighet til å gå til angrep på arbeiderklassens seiere fra de siste hundre årene. Dette kaller hun en moralsk krise:

Först den dåliga nyheten

Det är en kris med många ansikten.

En ekonomisk kris – som fråntar miljontals människor deras möjlighet att försörja sig, och förvägrar många mat och vatten.

En social kris – med en ökande fattigdom och ojämlikhet, som kan medföra att våra samhällen bryts sönder i konflikter och krig.

En ekologisk kris – som håller på att förvandla vår planet till en soptipp och till och med hotar människans hela livsmiljö.

Sedan den goda nyheten

Krisen är inte ofrånkomlig.

Vi skulle kunna leva i en ren och rik värld där alla har ett drägligt och värdigt liv.

Världen har aldrig varit så rik, och vi har till vårt förfogande all den kunskap och de verktyg som behövs.

Hindren är inte tekniska, praktiska eller finansiella – utan politiska, intellektuella och ideologiska.

Vi premierer de skyldige og straffer de skyldige. Vi straffer de som ikke hadde noe med krisen å gjøre – som nå må betale med sitt eget blod og med sine barns framtid (…)

Jeg kaller dette også en moralsk krise – det er en demokratisk krise og en moralsk krise. Jeg kjenner ikke til noen religion som sier at man bør premiere de skyldige og straffe de uskyldige.

Vi har løsningene!

I følge Susan George har vi en tendens til å undervurdere potensialet som ligger i kollektiv handling. Vi har mislykkes i å organisere oss like godt som «fienden», eller det hun kaller «Davos-klassen», som i all hovedsak består av bankmenn og investorer. Til tross for dette, er hun optimistisk når det gjelder å komme med alternativer til dagens system:

Folk som dere – og folk som meg – har makt til å foreslå løsninger. Det betyr ikke at noen kommer til å lytte til oss – de lytter ikke med mindre du har makt til å tvinge dem til å lytte – men vi har ideene, vi vet hva som trengs å gjøres, og vi vet til og med hvordan det bør gjøres.

Hennes egne løsningsforslag inkluderer gjeldsslette for land i Sør, bekjempelse av skatteparadis, opprettelse av euro-obligasjoner, progressive skatter for både individer og selskaper, at man skal slutte å redde banker og heller la dem feile, samt skatt på finanstransaksjoner, som har vært et av Attacs fremste krav. Inntektene av dette bør brukes på klimatilpasning i Sør og tradisjonell bistand. Videre er George tilhenger av lokal matproduksjon, småskala jordbruk og bærekraftige løsninger.

Det mest radikale forslaget hun legger frem, er å omorganisere eiendomsrettighetene i deler av kredittsystemet. I likhet med marxistiske politiske økonomer som Gregory Albo, Leo Panitch og Alfredo Saad Filho, tar Susan George til orde for sosialisering av banker:

Jeg foreslår at banker som har mottatt (….) offentlige penger, bør sosialiseres enten helt eller delvis.

George presiserer at det er sosialisering, og ikke nasjonalisering, som er ønskelig. Forskjellen ligger i at det ikke bare er eierskap, men også makt over bankene som er av interesse. Det er ikke nok at staten eier bankene. Tvert i mot mener George at det kan være uheldig om staten har fullstendig kontroll over finanssystemet. Derfor anbefaler hun at også representanter for bankansatte, låntakere og småskala næringsliv sitter i bankenes styre.

Det som trengs er en Green New Deal

Hensikten med å sosialisere bankene er, i følge George, nettopp å dirigere investeringer i en grønnere retning. Hun er en av flere akademikere som tar til orde for en såkalt Green New Deal. Dette er et begrep som anvendes også i FN-sirkler, og som har blitt lansert som svaret på den «triple krisen». Bakgrunnen for et slikt forslag er en kritikk av dagens krisepolitikk, nemlig en beinhard budsjettdisiplin og reduksjon av offentlig gjeld. I stedet mener tilhengerne av Green New Deal at man bør anvende lærdommen fra 1930-tallet da strategien for å komme ut av uføret var å bruke penger. Det var den keynesianistiske politikken bak New Deal som fikk verden ut av krisen på 30-tallet. Mens New Deal handlet om en ekspansiv økonomisk politikk som skulle skape arbeidsplasser, handler Green New Deal om å skape grønne arbeidsplasser.

For Susan George er da sosialisering av bankene ett av flere tiltak som skal til for å implementere en Green New Deal. Slik kan man orientere investeringer mot økologiske initiativ, småskala og middels store foretak som satser på miljømessig bærekraftige prosjekter, og familier som ønsker å bygge energinøytrale hus. I tillegg mener George at en Green New Deal krever at man foretar store investeringer felles for Europa fremfor i hver enkel nasjonalstat. Dette inkluderer jernbane og transport langs elvene og produksjon av energi. Hun mener at dette kan finansieres gjennom inntektene av skatt på finanstransaksjoner og gjennom opprettelsen av euro-obligasjoner.

Referanser:

  • George, Susan (04.03.12): Deras kris, våra lösningar – Om Europas framtid.(Foredrag) http://abflive.se.
  • George, Susan (2012): «The Davos Class», Transnational Institute. http://tni.org
  • George, Susan (2011): «A Coup D’Etat in the European Union?», Transnational Institute. http://tni.org
  • George, Susan (2011): «End Financial Control of European Governance», Transnational Institute. http://tni.org
  • Schuftan, Claudio (2011): «Book Review of Whose Crisis, Whose Future? by Susan George». http://www.thebrokeronline.eu/Blogs/Global-green-economics/Whose-Crisis-Whose-Future