Studentenes økonomiske situasjon

av Bjørgulf Claussen

Studielånene var på topp i 1978. Siden falt de i verdi inntil Giske-reformen hevet dem skikkelig i høst. Derimot har stipendandelen økt fra 13 % i 1993 til 30 % fra 1998. Reformen har sendt stipendet i været, til 40 %, men vel å merke for dem som gjennomfører studiet på normert tid, og hvem er det?

«Normalstudenten» (enslig, inntekt under 5.200 kr per måned) kunne få inntil 69.500 kr fra Lånekassa i året 2001-02 (note 1). Av dette var 30 % stipend. De fleste kunne få lån i maksimalt åtte år.

De som var i studier med normert tid fra 10 til 13 semestre, fikk ettergitt fra 22.535 kr til 53.165 kr av lånet dersom de holdt normen, den såkalte hovedfagsavskrivningen (note 2). Ordningen ble innført for endel år tilbake for å stimulere studenter til å fullføre studiet på normert tid. Det har ikke vært mulig å finne ut hvor mange som får dette «turbostipendet», men antakelig er det få utenom odontologi, medisin og psykologi.

Hvordan har lånene utviklet seg?

Tabell 1 viser at den såkalte kostnadsnormen har holdt seg påfallende lik i alle år siden 1975 (note 3). Kostnadsnormen er mesteparten av lånet. For standardstudenten kommer bare boktillegget på noen hundre kroner i tillegg.

Det vanlige studielånet økte fram til 1978, da det var høyest (tabell 1). Siden ble det satt litt ned, men har holdt seg konstant siden 1993. Stipendandelen har derimot økt, fra 13 % i 1992 til 30 % fra 1998 til våren 2002.

Normen til Lånekassa holdt følge med utviklingen i gjennomsnittlig industriarbeiderlønn fra 1975 til 1987, men har siden falt sterkt i forhold til vanlig velstandsutvikling. Mens kostnadsnormen til Lånekassa var 3,86 ganger høyere i antall kroner i 2000 enn i 1975, var gjennomsnittlig industriarbeiderlønn 5,53 ganger høyere, ifølge offisiell statistikk.

Tabell 1:

Kostnadsnormen til Lånekassa deflatert til 2000 kroner, og indekser for kostnadsnorm og gjennomsnittlig industriarbeiderlønn etter år, 1975 = 100 (noter 1, 4 og 5)

Studentenes levekår

I 1998 gjorde Statistisk sentralbyrå en spørreundersøkelse om levekårene til alle studenter ved høyskoler og universitet (note 4 og 6). Her er noen resultater som gjaldt for 1997:

• Lånekassa var viktigste inntektskilde for 2/3 av studentene, men lånet dekket ikke mer enn 2/3 av forbruket i snitt. Eget arbeid var viktigst for 1/5, foreldre for 1/10 og ektefelle/samboer for 1/20.
• Gjennomsnittlig innkomst var110.000 kr i året, mot 136.000 kr for andre unge.
• Minst hver annen student arbeidet ved siden av studiet, i gjennomsnitt 7 timer per uke. Den gjennomsnittlige arbeidsinntekten var 54.000 kr i 1997.
• Gjennomsnittlig lån var 42.000 kr, maksimalt lån 62.700 kr, alt beregnet å vare for 10 måneder.
• Støtte fra foreldre var gjennomsnittlig 5.000-10.000 kr i 1997. 9 % bodde hjemme, der de fleste ikke betalte husleie.
• Av universitetsstudentene var 33 % allerede forsinket i studieprogresjonen, og ytterligere 12 % regner med å bli det.
• 35 % av universitetsstudentene hadde hatt et opphold i studiet. Årsakene var uklare, men om lag 12 % var forsinket pga barn, 25 % pga jobb og noen pga verneplikt.

Forrige levekårsundersøkelse var i 1973 (note 4 og 6). Da hadde mindre enn 1/3 av alle studenter arbeid ved siden av studiene.

Økonomien syntes likevel å være bedre. Unge enslige i arbeid hadde et gjennomsnittsforbruk som lå 17-24 % over den enslige studenten. I 1997 var forskjellen oppunder 40 %. I dag bruker studenten like stor andel av pengene sine til mat som for 25 år siden, hele 22 %, mot 8 % blant andre unge enslige. Dette er oppsiktsvekkende, for en så stor del av inntektene til mat er et fattigdomstegn. Utgiftene til bolig har økt, mens utgiftene til fritid er gått ned, tross økingen i inntekt fra betalte jobber.

Det er ulikheter også blant studenter (note 4 og 6). 10 % av studentene hadde ikke studielån i 1997. Halvparten av studentene hadde eller disponerte bil, mot praktisk talt alle andre unge. 9 % av studentene hadde innkomster over 150.000 kr, mot 40 % av andre unge, mens 58 % hadde under 100.000 kr i 1997, mot 14 % av andre unge.

36 % av studentene var gift eller samboere (note 6). 72 % av de mannlige ektefellene/samboerne til kvinnelige studenter arbeidet, 46 % av ektefellene/samboerne til de mannlige studentene. 1/3 av disse ektefellene/samboerne tjente over 300.000 kr i 1997.

Undersøkelser av levekårene til studenter er påfallende mangelfull, til tross for at mesteparten styres av myndighetene. Vi kan konkludere med at studenter har fått en katastrofalt dårlig økonomi siden 1970-årene, sammenliknet med resten av befolkningen. Betalt arbeid ved siden av studiene dominerer stadig mer. Samtidig er det forskjeller mellom studenter. Familiens økonomi betyr fortsatt mye.

Giske-reformen

Giskes «kvalitetsreform» ble vedtatt av Stortinget desember 2001 (note 9 og 10). De økonomiske ordningene blir slik for studieåret 2002/03 (note 11):

Du kan få opptil 80.000 kr i lån, beregnet på ti måneder. Før ble lånet utbetalt to ganger i året. Nå får du 16.000 kr ved semesterstart. Siden blir det vel 7.000 kr per måned til og med juni 2003.

Dersom du følger normert studieprogresjon (10 vekttall per semester), blir stipendandelen 40 % (note 11 og 12). Det betyr at hele økingen på 1.000 kr i måneden blir dekket av økningen i stipendandelen fra 30 % i fjor. Stortinget innførte denne satsen fra 1. november 2002, så for inneværende studieår blir stipendandelen gjennomsnitt for året, dvs 35 %.

En del av lånet omgjøres til stipend etter studiet, når vekttallsproduksjon og skattelikning er klar. 25 % stipend får du uansett vekttall, men det såkalte konverteringsstipendet på 15 % er avhengig av vekttallet du oppnår hvert semester. Dersom du får under 5 vekttall, får du ikke konverteringsstipend det semesteret, men får du 20 vekttall neste semester, f.eks. ved grunnfag, jevner det seg ut. Dersom du produserer mellom 5 og 10 vekttall i semesteret, blir konverteringsstipendet tilsvarende redusert. 7,5 vekttall er 7,5/10 = tre firedeler av fullt konverteringsstipend eller 15 % x 3/4 = 11,25 % konverteringsstipend. Siden fullt konverteringsstipend er 1.200 kr per måned (15 % av 8.000 kr), får du 900 kr måneden i konverteringsstipend i dette semesteret.

La oss ta et konkret eksempel for å se på de økonomiske konsekvensene av den nye stipendordningen. En student bruker sju år på et mastergradstudium under den nye finansieringen, delvis fordi han jobber ved siden av, delvis pga. et krevende hovedfag. Han stryker i to semestre (ingen vekttall) og bruker tre år på mastergraden. Han får da fire semestre uten vekttall når vi ser saken fra Lånekassas nye synspunkt. Økonomien hans blir slik sammenliknet med normert studieprogresjon på fem år:

Han får altså 36 % stipend mot 40 % for studenten med normert tid. Dersom han brukte åtte år (det maksimale man får lån til under vanlige forhold) fordi vekttallsproduksjonen var ytterligere redusert pga lønnet arbeid, ville stipendandelen falle til 34 %.

Dette fallet i stipendandel virker ikke stort. De studentene som fullfører en master på de åtte årene de har til rådighet, får fortsatt over 30 % stipend. Men lånet de skal tilbakebetale, blir forholdsvis mye større, slik tallene over viser. Dette vil virke urimelig for de studentene som gjennomfører et langt studium pga krevende fag, mens det kan være rimelig for dem som bruker lang tid pga mye annen jobbing.

Den forandringen som har vakt mest motstand, er at stipendet for reiser i Norge og Norden er falt bort. Dermed blir det dyrere å studere for dem som må reise hjemmefra. Reiser til studiestedet i utlandet blir også dyrere, fordi reisestipendet gjelder bare for reiser fra grensene i Norden.

NSU har også klaget over at hovedfagsavskrivningen faller bort. Dette er urimelig, fordi det er en nødvendig konsekvens av studienormeringen i Giske-reformen som NSU støtter så varmhjertet.

Fra 15. august 2002 kan du tjene inntil 100.000 kr eller ha trygdeytelser på inntil 53.500 kr i året utenat det går utover lån og stipend (note 11). Tjener du mer, blir stipendet redusert med 60% av overskytende beløp, mens lånet ikke berøres. Stipendandelen regnes ut først etterat siste skattelikning er oppgjort etter endt studium.

En rekke spesialordninger ser ut til å bli opphevet, for eksempel forsørgertillegg for ektefelle, spesielle stipend til nordiske høyskoler og kanskje kunstfagstipendet (note 10). Dette vil være markante tilbakeslag for noen få studenter.

Økonomiske konsekvenser av Giske-reformen

Noen vil antakelig være fornøyd med reformen, først og fremst fordi studier flest blir kortere. Foreløpig tror mange at undervisningen blir mer målrettet, og at studentene får mer presise krav å stille til universiteter og høgskoler, men det kommer nok først og fremst an på bevilgningene fra staten. Antakelig blir kravene i mange fag senket, og det vil endel studenter være fornøyd med.

Noen vil også ha fordel av den nye studieøkonomien. Det gjelder dem som kan gjennomføre studiene på normert tid. De vil få flere kroner per måned (lånet øker fra 7.000 til 8.000 kr i studieåret), men ikke økt lån (full stipendøking dekker akkurat økingen i lånet). Men de som har store økonomiske fordeler av reformen, vil antakelig være få. De må enten

• greie å leve på 8.000 kr i måneden, eller
• greie full studieprogresjon ved siden av betalt arbeid, eller
• ha foreldre eller ektefelle som støtter dem økonomisk.

Det er ikke umulig å leve på 8.000 kr per måned i 10 måneder av året. Budsjettet kan for eksempel være slik:

• Husleie 3.500 kroner
• Strøm 500 kroner
• Månedskort 600 kroner
• Telefon 500 kroner
• Mat 2.000 kroner
• Diverse 900 kroner

Et slikt budsjett er ikke bare trangt. Det forutsetter at du jobber to måneder per år for å dekke bokinnkjøp, klær og depositum for hybel. Det betyr også at du som student lever helt annerledes enn praktisk tatt alle andre voksne nordmenn. For eksempel har du nesten ingen penger til ferier, større reiser, liv på byen, osv. Belønningen er et større stipend når studiet er over.

Effektive og flinke studenter er der alltid noen av. De er ikke interessante her.

Mer realistisk er det at noen studenter får støtte hjemmefra og derfor kan leve mer normalt og samtidig få fullt stipend. Det vil gjelde en del av de vel 50 % av førsteårstudentene i Oslo i 1991 som hadde foreldre med høy utdanning, og det vil gjelde de fleste av de 5 % av alle studenter som hadde ektefellen som viktigste inntektskilde. Med andre ord vil studenter fra relativt velstående familier ha stor fordel av reformen, ikke bare studentparlamentarikere som alltid er enige med politikerne.

De fleste studentene vil fortsatt måtte ta betalt arbeid i studieåret og ikke greie studiet på normert tid. Noen vil også ønske å bruke mer enn fem år på en master, gjerne av meget gode grunner. For dem er grunnene til å gå mot reformen sterke:

• Høyere lån å betale tilbake, lavere stipend.
• Større tidspress for å oppnå et visst stipend.
• Vanskeligere å gjennomføre krevende studier som må ha lengre tid enn normen.
• Mindre økonomisk frihet med månedlige utbetalinger.

For disse tilbakeslagene er det en liten fordel å få 1.000 kr mer per måned i lån.

Litteratur

• 1. www.lånekassa.no. Stipend og lån over 19 år, 4. mars 2002.
• 2. www.lånekassa.no. Forskrifter, kap. VIII, 4. mars 2002.
• 3. www.lånekassa.no. Statistikk, 4. mars 2002.
• 4. Lyngstad J. Studenters inntekt og økonomiske levekår. Rapport 99/35, Statistisk sentralbyrå, 1999.
• 5. NHO. Lønnsstatistikk; Statistisk sentralbyrå. Lønnsstatistikk.
• 6. Lyngstad J, Øyangen I. Sjung om studentens lyckliga dar. Studenters levekår 1998. Rapport 99/15, Statistisk sentralbyrå, 1999.
• 7. St.meld. nr. (1999-2000). Utjamningsmeldinga.
• 8. Berg L (red). Begynnerstudenten. Oslo: NAVFs utredningsinstitutt, 1992.
• 9. http://www.stortinget.no/innb/200102-012-010.html, 4. mars 2002.
• 10. St.meld. nr. 27 (2000-2001). Gjør din plikt – krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 2001.
• 11. www.lånekassa.no. Stipend og lån over 19 år, 8. august 2002.
• 12. NSU. Studieboka 2002/2003. Oslo: NSU, 2002.
• 13 St.meld. nr. 14 (1993-94). Studentfinansiering og studentvelferd. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 1993.