Ukategorisert

Strateg på roterommet

Av

Pål Steigan

Fysikk på Roterommet var et populært fjernsynsprogram, lagd av fysikerne Helmut Ormestad og Otto Øgrim for NRK Fjernsynet. Programmet ble første gang sendt under Fjernsynets prøvesendinger på slutten av 1950-tallet. Det fortsatte til nærmere 1990.

 

Otto Øgrim, Trons far, var sammen med Helmut Ormestad en av de aller fremste folkeopplyserne innen naturfagene i Norge. Hans tilnærming med å gjøre fysikken dagligdags og forståelig, helst med bruk av utstyr man finner på et middels kjøkken, eller et roterom, var nærmest genial, og det var ikke for ingenting at serien ble uhyre populær.

Jeg har kalt dette foredraget «Strateg på roterommet», dels som en hilsen til gamle Otto, og dels som både en hyllest til og en fleip mot min gamle venn og kampfelle Tron.

Ta fleipen først: Tron var et utrolig rotehue. Han hadde en enestående evne til å lage kaos i heimen og fjellstroka innafor. Og når Tron aldri tok på seg lederansvar i ml-bevegelsen, var det fordi han var veldig klar over akkurat dette. Men rotehuet hadde en enda mer utrolig evne til å holde styr på de mest obskure fakta, de merkeligste sammenhenger og de mest overraskende forbindelser. Og han hadde arva farens pedagogiske evner, og sannsynligvis bestefarens (som var kommandør i Frelsesarmeen) karisma.

Tron var, sammen med meg sjøl og en liten håndfull andre, en av grunnleggerne av det som kom til å bli det største maoistpartiet i Vesten. Vi ble, ikke helt uten grunn, kritisert for å være for opphengt i utenlandske forbilder og spørsmål som hadde liten eller ingen betydning for politikken i steinrøysa her hjemme.

Men, og her kommer jeg til den andre sida ved tittelen på mitt foredrag. Tron og vi andre var aldri kinesere eller albanere. Som Tron sa, vi foretrekker å gjøre våre egne feil, framfor å repetere andres.

En gang i oktober 1968 satt Tron Øgrim og jeg på samvirkelagskafeen på Hovin. Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han: «Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen

Tron var da 21 år og jeg var 19. Tron var formann i Oslo/Akershus fylkeslag av Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF, der jeg også satt i styret. Jeg var redaktør for SUFs tidsskrift Ungsosialisten. Begge satt vi i SUFs sentralstyre.

Bakgrunnen for at Tron i det hele tatt kunne komme med et sånt forslag, var at vi hadde bygd opp den styrken som skulle til for å gjennomføre det. Oslo/Akershus SUF hadde nesten 1000 medlemmer på den tida, og det store flertallet av dem regna seg som revolusjonære eller maoister. Pluss at alle var aktivister. Gjennom systematiske innsamlingskampanjer og hardt arbeid hadde vi bygd opp et trykkeri som var i stand til å trykke aviser i riktig format, og vi var flinke til å ta vare på penger gjennom innsamlingskampanjer og salg av materiell.

Vi hadde folka, vi hadde produksjonsmidlene og vi hadde apparatet. Og vi var ikke skuddredde.

Jeg var umiddelbart entusiastisk til forslaget. Både Tron og jeg så på den tida opp til våre kamerater i Sverige, og hadde lært mye praktisk organisasjonsarbeid fra dem. Med ei månedsavis ville vi være på høyde med våre læremestre. Det var også en opplagt fordel med ei avis for å bygge det partiet som både Tron og jeg gikk inn for, for vi hadde ingen som helst tro på Sosialistisk Folkeparti, som vi da fortsatt var medlemmer av. Det eneste jeg var uenig i var navnet. Jeg tror jeg ville ha noe mer som «Rødt flagg» eller noe sånt, på linje med det kommunistavisene på kontinentet het. Men Tron vant. Vi ble enige om navnet, og i løpet av den neste timen eller så utforma vi det som skulle bli den redaksjonelle linja til Klassekampen fra starten, og vi ble enige om at avisa ikke skulle utgis av SUF, men av «ei gruppe marxist-leninister». Dette var for å vise at avisa fra starten av var mynta på noe større enn å være avis for et ungdomsforbund. Av samme grunn var vi enige om å finne en redaktør utafor SUFs sentralstyre.

Hvis noen skulle lure på når beslutninga om å etablere Klassekampen ble tatt, så skjedde det altså der på samvirkelagskafeen på Hovin i oktober 1968. Det neste vi måtte gjøre var å selge ideen til SUFs daværende formann, Sigmund Grønmo, og det gikk som skudd i ost. Og da var det egentlig bare å strø sand på det i sentralstyret. Og så sørga vi for at første nummer av avisa var klar til landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti i februar året etter. Dette ga oss naturligvis et veldig overtak i det miljøet som etter dette bruddet befant seg til venstre for SF.

Tron og jeg hadde hatt massevis av samtaler med marxist-leninister fra andre land, og vi hadde sett masser av ulykksalige partidannelser – det vi kalte postkassepartier, fordi de var lite annet enn postkasser for mottak av Beijing Review. Noe sånt ville vi ikke ha. Vi ville ha et ordentlig parti, ikke kinesisk eller albansk importvare. Derfor gikk vi veldig hardt mot alle forslag om en rask partidannelse etter bruddet med SF. Vi ønska å få så mange som mulig over på en kommunistisk plattform før vi etablerte partiet, og vi ønska å skaffe oss en bedre forankring i den norske arbeiderklassen, slik at vi ikke bare ble et parti av studenter. Typisk nok var hovedoppslaget på forsida på den første utgaven av Klassekampen en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.

Fra 1965 til 1984 jobba Tron og jeg så tett sammen at vi i perioder så mer av hverandre enn av familiene våre, og vi var sammen om alle politiske initiativer av noe format. Tron sa om dette politiske partnerskapet at vi var som to tømmerhoggere, der en går foran og feller trær og den andre kommer etter og barker og kvister – helt til de bytter på.

Ikke det at jeg vil stille lyset mitt under ei bøtte, som det heter i den offisielle bibeloversettelsen, men jeg må innrømme at det var Tron som var strategen. Det var Tron som kom om med de sprøeste og de smarteste ideene. Min rolle var ofte å ta livet av ideer som ikke holdt mål, eller å trimme de gode ideene, slik at de lot seg gjennomføre i praksis.

Det var Tron som foreslo at vi skulle opprette forlaget Oktober, plateselskapet Mai, gjennomføre proletariseringskampanjen og gjøre Klassekampen til dagsavis. Men disse strålende ideene hadde aldri latt seg gjøre uten en masse folk som visste hvordan gode ideer kan omsettes til praksis.

Jeg spoler filmen noen år fram, til 1974–75. Da blåste det en kraftig venstrevind over den internasjonale ml-bevegelsen, blant annet inspirert fra Kina og Albania, men også i høy grad inspirert av lærdommene fra det USAstyrte kuppet mot Allende i Chile og av frigjøringsbevegelsens seire over USA i Sørøst-Asia.

Tron var misfornøyd med mangt og mye i AKP, og satte seg ned for å skrive et dokument som etter hvert kom til å hete «Teser om høyreavviket». Det var en kritikk av omtrent alt vi hadde gjort opp til da. Og det førte til en kraftig kursendring i AKP. Sjøl om dokumentet i bunn og grunn var en mistillitserklæring til oss sjøl, fikk det til slutt nokså samla oppslutning fra sentralkomiteen. Jeg leste det og diskuterte det med Tron før det ble lagt fram for ledelsen, så jeg har i høy grad mine fingeravtrykk på dokumentet. Men først og sist var det Trons verk. I partiledelsen førte dokumentet til at Sigurd Allern trakk seg som partiformann og at jeg ble valgt, mot min egen stemme, til hans etterfølger.

Tesene tok opp en del viktige problemer i forhold til både taktikk og organisasjon, men kritikken skjøt langt over mål. Den positive sida ved diskusjonen om Tesene var at det ble skapt en partiorganisasjon som ble i stand til å gjennomføre det halsbrekkende prosjektet med å gjøre Klassekampen til dagsavis. Den negative sida var at den førte til en ekstern og intern sekterisme, som var veldig skadelig, og at vi utvikla en partimodell som kan kalles krigskommunistisk.

Tron var aldri villig til å gå inn på en kritisk diskusjon av Tesene, men han forlot dem i virkeligheten noen få år seinere. I boka Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion legger han an et helt annet syn på teoriens rolle og på partimodellen enn det han hadde anlagt i tekstene sine fra 1974 til 1978.

Den monolittiske partimodellen som prega tenkninga hans i Teser om høyreavviket, blir erstatta med en tenkning der han ikke forventer å finne alle svar i marxismen eller hos marxistiske klassikere, og der han oppfordrer de revolusjonære til å tenke sjøl og knytte tenkninga si til praksis, til norsk og internasjonal virkelighet her og nå.

Seinere i Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l) utdyper han dette nærmere. AKP(m-l) møtte veggen i 1979–80 og det oppstod ei krise i partiet, som er kommentert av mange. Tron Øgrims forklaring på denne krisa, slik han så det i 1982, var:

«Jeg mener… at vår utilstrekkelige forståelse av kapitalismen, og vår utilstrekkelige analyse av samfunnsforholda og den kapitalistiske utviklinga i vårt eget samfunn, som igjen fører til vår utilstrekkelige forståelse av sosialismens nødvendighet, mulighet og sannsynlige karakter i vårt land, er sjølve den politiske kjerna i partikrisa nå.»

Fra 1979 hadde Tron og jeg jobba en del med å se på hva den kommende datarevolusjonen ville føre til, blant annet i form av endring av klasseforholda i Norge, og store endringer i hvordan produksjon og tjenester ville bli utført i framtida. Vi mente at et revolusjonært parti av vår tid, kunne ikke fortsette å terpe på tekster om kollektiviseringa i Sovjet eller kulturrevolusjonen i Kina. Det måtte bruke marxistisk teori til å forstå verden av i dag, Norge av i dag, og på det grunnlaget legge fram en strategi for veien framover.

I konklusjonen på boka fra 1982, skriver Tron videre:

«Sjuken til AKP(m-l) er «den vestlige maoismens sjuke»: Vi behersker ikke en konkret, teoretisk, marxistisk kritikk av vårt eget samfunnssystem, og har følgelig ikke en teori for sosialismen, og ikke en strategi og delvis en taktikk som er utleda av det

For kort tid sia kom tidsskriftet Rødt! ut med en redigert utgave av Øgrims siste debatt. Dette er egentlig en nettdebatt som Tron førte mellom 15. og 28. mars i 2007, sannsynligvis for en stor del på natta. Tidsskriftet finnes til salgs her, og jeg anbefaler det varmt. I formen er det en kritikk mot et par revolusjonære smågrupper, men i virkeligheten er det Øgrims måte å oppsummere hvor han stod i 2007 i forhold til hvor han hadde stått tidligere. Siden det ble hans siste debattinnlegg, og siden han anla et så bredt perspektiv på innlegget, har det stor offentlig interesse.

Igjen skriver han om sitt forhold til kommunismen, sosialismen og partimodellen. Det interessante her er at han erklærer at han kanskje i høyere grad enn noen gang regna seg som kommunist, det vil si som tilhenger av at det kapitalistiske profittsamfunnet må erstattes med det klasseløse, kommunistiske samfunnet som produserer for behov. Samtidig kritiserer han den formen for sosialisme som verden har sett til nå, og som vi begge brukte mye tid på å propagandere for i ungdommen. Jeg kjenner igjen opprøreren Tron. Når han forkaster begrepet «proletariatets diktatur», er det ikke fordi han er blitt borgerlig, men fordi han mener at disse regimene aldri var i nærheten av å være arbeiderklassens herredømme. Han mener at den maoistiske kritikken av sovjetsystemet aldri kom i mål, fordi Maos eget system i altfor høy grad likna på det han skulle kritisere.

Mest interessant er det kanskje å lese det Tron skriver om marxistisk teori og partimodell. Når det gjelder partimodellen, så tar han ikke avstand fra den kommunistiske kaderorganisasjonen til Lenin. Han sier at den antakelig vil fungere i en borgerkrigs- eller krigssituasjon, men at siden vi ikke har en slik situasjon i dag, er den uegna under dagens forhold i Norge.

Når det gjelder revolusjonær teori, er den gamle Øgrim en videreutvikling av det han stod for i Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion, bare enda mer. Han forkaster en forestilling om kanoniserte «klassikere», som han brukte mye av syttitallet på å forsvare. Og han åpner opp for andre revolusjonære tenkere. Dette er både et brudd og ikke et brudd.

Det er et brudd for dem som har lest Øgrims programutkast og taler fra 1970-tallet, men som en som har jobba nært innpå Øgrim i en halv menneskealder, ser jeg det også som et ikke-brudd. Det var Tron som fikk oss til å lese den irske revolusjonære James Connolly, og det var han som kom fra Peru med skriftene til José Carlos Mariategui. Innlegget fra 28. mars har et konkluderende avsnitt, der Tron i korte, spissformulerte punkter redegjør for hvor han stod:

«Jeg ER IKKE «ml-er». Jeg tror ikke på «marxismen-leninismen» i noen av dens versjoner, heller ikke «marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning.»

Jeg er revolusjonær marxist. Jeg studerer Lenin og Mao (og Connolly, Mariategui, Gramsci, Dimitrov og Razlatsky, for å nevne folk jeg har lært av, men ikke nødvendigvis alltid er enig med. Men jeg er «mot all den offisielle skitten».

Jeg tror f.ex. ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.»

For meg er dette kamerat Tron på godt og vondt. På godt, fordi det som alltid er rett fra levra, ærlig, og – etter min mening – bra, men også på vondt, for når han har brukt 20 år av sitt liv til å propagandere for proletariatets diktatur, så hadde det vært nyttig om han hadde brukt mer enn fire linjer på å forklare hvorfor han kaster dette begrepet, slik det ble utvikla i de sosialistiske landa, på dynga.

Øgrims alternativ er ikke så spissformulert. Han skriver at han mener at det trengs et revolusjonært parti, men fortsetter:

«Jeg trur heller ikke på at det fins EI form for «revolusjonært parti» som er likt i ALLE land og i ALLE situasjoner, i ekstrem illegalitet og borgerkrig og i langvarig, fredelig og åpent arbeid, uavhengig av tid, sted og politisk kultur.»

For dem som måtte tro at gamle Øgrim hadde lagt kommunismen på hylla oppi alt dette, kan det være greit å bla til første side i debattinnlegget, der han skriver:

«Jeg rekner meg fortsatt som kommunist. Kanskje mer nå enn for 30 år sia.»

Øgrim var til sin død fullstendig overbevist om at kapitalismen driver menneskeheten mot kanten av stupet, at det ikke finnes noen framtid for menneskeheten med kapitalismen som system. Derfor ønsket han seg også en revolusjon. Men han ville ikke lenger kalle seg sosialist, fordi sosialismen knytter seg for mye til Sovjetunionen, den gamle østblokka, Kina, Albania osv.

Det Øgrim så for seg, var en type klasseløst samfunn der kapitalismens teknologiske og vitenskapelige landevinninger er frigjort fra det private eierskapets tyranni, der 1 % av menneskeheten eier 50 % av ressursene på kloden. Han ønska seg et samfunn der alle mennesker på hele kloden kunne frigjøre seg fra den globaliserte nyliberalistiske kapitalismens åk, og sammen bygge et samfunn uten klasser og i en fornuftig økologisk balanse. På Rød Ungdoms sommerleir i fjor (2006, red.) lanserte Tron begrepet «sammenisme» for å vise det hverdagslige og velkjente med kommunismen, for å vise at folk har flere erfaringer med kommunistisk tenkning og praksis enn de forestiller seg.

Han hadde ingen klar strategi for hvordan vi skal komme dit, men han var til sin død overbevist om at denne revolusjonen er nødvendig, og han hadde et håp om at framtidige generasjoner av revolusjonære skal bli i stand til å kartlegge veien dit på en bedre måte enn folk som han og jeg har gjort.

Før dette seminaret har jeg sagt at jeg vil snakke om «den øgrimske metoden». Det er kanskje litt pretensiøst, men jeg skal forklare hva jeg mener.

Tron var marxist på sin hals siden han oppdaga Marx i tenåra, og det han brukte hele livet på, var å prøve å bruke en marxistisk tenkemåte og metode på konkret analyse av Norge, verden, historia, både i fortid, nåtid, og – i den grad det går, i framtid.

Tron leste utrolige mengder fakta fra de forskjelligste kilder. Han leste dem han var enig med, og dem han var rasende uenig med, og dem i mellom.

Tron hadde et umettelig vitebegjær, og spurte og grov til han fikk vite det han var ute etter. Så satte han den nye kunnskapen inn i sin måte å tenke på.

Tron hadde en stor fantasi, og var ikke redd for å gå helt nye veier. Noen ganger tok fantasien helt av, og da hadde han stor nytte av å ha folk rundt seg som kunne fortelle ham det.

Tron var internasjonalist. Han reiste over hele verden – han hadde vært i over 100 land – og studerte forholda der. Han snakka med folk fra alle kontinenter og var åpen og nysgjerrig overfor det han så.

Tron kunne også gjøre store feil, med den samme elegansen, med samme karisma og innlevelse som når han hadde rett. Men han var aldri likegyldig. Han var alltid spennende, original og relevant. Jeg tror dette er ei innstilling det er nyttig lære av.

La meg bare ta ett område, teknologi. Tron og jeg begynte å studere datarevolusjonen og dens mulige samfunnsmessige konsekvenser fra rundt 1980. Tron ble etter hvert en av Norges mest brukte og definitivt den mest fargerike foredragsholdere og skribenter innen datateknologi og annen ny teknologi. Han så operativsystemet Linux og den åpne kildekoden som et forvarsel om en kommunistisk samfunnsorganisering, og det samme gjorde han med Wikipedia. Og han kunne snakke med glød om dette til libertarianere og Bush-tilhengere, slik at de, om ikke konverterte, så i alle fall applauderte.

Jeg sier ikke at Tron hadde rett i alle analysene sine. Men han hadde rett i de mest grunnleggende tinga. Han så veldig tidlig at den teknologiske revolusjonen måtte få store samfunnsmessige virkninger, og han kunne i mange tilfeller beskrive disse virkningene lenge før de skjedde.

Og Tron overførte dette til praksis. Da vi starta Klassekampen som ei offset-avis i 1968, var det ny teknologi den gangen. På den tida var alle aviser satt med bly. Klassekampen var også en av de første avisene i Norge der journalistene skreiv rett inn i dataanlegget, uten å gå veien om et setteri.

Da jeg snakka med Tron sist vinter, var han ikke opptatt av avis. Han snakka derimot mye om nettbasert radio og nettbasert TV, teknologier som er så billige og så enkle å bruke at hvem som helst kan ha egen radiostasjon og TV-stasjon. På det grunnlaget snakka han seg varm om hvordan nettbasert radio ville kunne brukes i kampen mot HIV i Afrika, eller til å organisere den revolusjonære bevegelsen i Norge.

Vi hadde aldri noen tradisjon for persondyrking i AKP, og jeg har ikke tenkt å begynne nå. Jeg kjente Tron for godt til å gjøre ham til en helgen. Men når det er sagt, har jeg vanskelig for å finne en større strateg i Norge de siste femti åra enn nettopp Tron Øgrim. Når det ikke er anerkjent, har det naturligvis med det å gjøre at han aldri gjorde avbikt.

I en artikkel i Dagbladet i 2000 under tittelen «Men unnskyldningen min får dere ikke» skrev han:

«Og UNNSKYLD at jeg var med? Den skal jeg rope, hvis de fanger og binder meg og brekker armer og bein. Men når jeg har rømt og beina er spjelka, trekker jeg unnskyldninga tilbake igjen!»

Han lot seg aldri presse til å fornekte marxismen eller sitt revolusjonære grunnsyn. Han forble den rølpete, sjenerte, kunnskapssøkende brumlebassen av en kommunist til han døde.

Og det er jeg veldig takknemlig for.