Bokomtale ved Harald Minken
Jørgen Sandemose var teoretikeren i KUL, som i 70-åra angrep ml-bevegelsen fra venstre, blant annet når det gjaldt enhetsfronten og holdningen til bøndene. I dag kombinerer han en jobb som universitetslærer i filosofi med en jobb som industriarbeider og klubbtillitsmann. Han er utvilsomt en av dem som har best greie på Marx i dette landet. Det viser han igjen i boka han har gitt ut på Aschehoug i år, Stat, religion, økonomi. Karl Marx og kapitalismens former. Samtidig viser han også fram de andre sidene av seg sjøl, slik som stridslyst, retthaveri og overforenkling. Her finner vi de gamle KUL-standpunktene side om side med litt for abstrakte filosofiske argumenter om religion og stat og en hissig diskusjon av faglig politikk. Flere av Røde Fanes lesere vil ha interesse av å lese hva Sandemose skriver.
Det Sandemose vil, er å bruke marxismen til å analysere kapitalismen og klassekampen i vår tid (etter Sovjets fall), både internasjonalt og i Norge. I den forbindelsen trenger han å framheve sider av marxismen som han mener er glømt eller misforstått, men som er avgjørende for å forstå den konkrete samfunnsutviklinga. Han trenger også å supplere og korrigere Marx på visse punkter.
Jeg mener at Sandemose tar feil på flere punkter, men det viktigste er kanskje religionens betydning for arbeidsdisiplinen. Sandemoses syn her er at bare den protestantiske kristendommen gir en arbeiderklasse som er villig til å underkaste seg den kapitalistiske arbeidsdisiplinen fullt ut. Derfor vil kapitalismen i lang tid ennå utvikle seg raskest i protestantiske områder, i motsetning til hva Marx sjøl trudde og hva globaliseringsteoretikerne nå trur. Av samme grunn er trusselen om utflytting av norsk industri til for eksempel Portugal overdrevet. Kapitalistene vil ikke se seg tjent med katolsk arbeidskraft.
I denne anmeldelsen vil jeg kommentere tre sentrale emner fra boka, nemlig religionen og arbeidsdisiplinen, staten og grunnrenta og dens betydning for analysen av det norske samfunnet. Men for å gi en mer fullstendig oversikt over boka og de mange ulike emnene i den, vil jeg først skissere opp kapittel for kapittel hva den handler om og hva jeg syns om framstillinga.
Kapittel for kapittel
I første kapittel behandles Marx’ teori om den kapitalistiske grunneiendommen og grunnrenta, og teorien anvendes på den norske bondestanden og Norge som oljenasjon.
I andre kapittel behandles Marx’ teori om den industrielle reservearmeen, dvs. om arbeidsløshet under kapitalismen. Den industrielle reservearmeen er både et produkt av kapitalakkumulasjonen og en forutsetning for videre akkumulasjon. Det vil si at konkurransen fører til rasjonalisering, bedriftsnedleggelser og teknologisk endring som setter arbeidere på gata. De ledige utgjør en nødvendig kilde til arbeidskraft i nye store og små prosjekter (spesielt hvis de er fleksible nok), samtidig som de utøver et trykk nedover på lønningene til de som har arbeid. Trusselen om å bli satt på gata demper ikke bare lønningene, men skjerper også arbeidsdisiplinen og arbeidstempoet, og fremmer altså den videre akkumulasjonen. Her følger Sandemose Marx nøye. En spesielt verdifull del av denne framstillinga er påvisningen av hvordan den mest forkomne delen av den industrielle reservearmeen blir usynliggjort og ignorert endatil av sosialister og kapitalismekritikere (side 88-91).
I tredje kapittel behandles forholdet mellom religionen og kapitalismen med utgangspunkt i et ungdomsskrift av Marx (Om jødespørsmålet, 1843). I fjerde kapittel behandles Marx’ teori om staten med utgangspunkt i det samme ungdomsskriftet.
Kapittel 5-8 inneholder analyser av henholdsvis Sovjet, den japanske kapitalismen, forholdet mellom industriland og utviklingsland, og EU. Disse kapitalene anvender den ene eller andre av de teoriene om grunneiendom, arbeidsløshet, religion og stat som er utviklet i kapittel 1-4. Det er sikkert ingen tilfeldighet at det som ikke er behandlet, er kapitalismen i USA og den angelsaksiske verden. Den er så å si standardutgava av kapitalismen, som ikke trenger å utbroderes. Det som trenger analyse er de tilfellene der kapitalismen forbinder seg med førkapitalistiske elementer og katolisisme, ortodoks kristendom eller andre kapitalisme-uvennlige religioner.
Det norske kapitalistiske samfunnet trenger en særskilt analyse, først og fremst på grunn av den særlige forma for bondeeiendom og oljeformuen. Men dette er behandlet allerede i første kapittel. Kapittel 9 tar for seg utviklinga i Norge i 90-åra spesielt hva gjelder lønnsdannelsen og arbeidsløsheten. Hovedtrekkene i «solidaritetsalternativet» fra Kleppeutvalgets innstilling i 1992 behandles godt, men den teoretiske kritikken av Kleppe lider under at Sandemose ikke har noe greie på borgerlig samfunnsøkonomisk teori etter 1970. Kleppeutvalgets teori har absolutt minimalt med Malthus eller Keynes å gjøre, men er en bokstavtro anvendelse av boka Unemployment fra 1991 av Layard, Nickell og Jackman. Se mine artikler om Kleppeutvalget i Materialisten nr 3 og 4, 1993.
Kapitlet munner ut i en drøfting av faglig politikk. Tendensen til at opposisjonelle tillitsmenn identifiserer seg med sin bedrift, spesielt når de sitter i bedriftens styre, kritiseres hardt og rettferdig. Sandemose vender seg så mot forsøk på å utviske skillet mellom LO og «gule» foreninger. Han ser slike bestrebelser som utslag av en teori om at samfunnet er en motsetning mellom på den ene sida en stort sett ensartet befolkningsmasse, og på den andre sida en bande reaksjonære kapitalister og statlige embetsmenn, slik at oppgava blir å skape faglig enhet innen en stor, villfaren masse der alle «egentlig» og «objektivt» har samme interesser. Tvert imot, sier Sandemose, reaksjonære, antisosialistiske sjikt og holdninger har en relativt sterk stilling på alle hold.
Årsaka ligger i eiendomsforholdene, som gir mange mulighet til å berge seg på individuelle løsninger som svekker kollektivet.
Teorien om et enhetlig folk mot monopolkapitalen og dens lakeier tilskriver han NKP og AKP, og sier at den «fortjent og endegyldig» har kompromittert dem hos alle de befolkningslag de ville fri til. Han har uten tvil rett når det gjelder NKP, men AKP har da ingen slik teori om et monolittisk enhetlig folk som ikke har skjønt sitt eget beste? På den andre sida ser AKP kanskje ikke fullt så mange grunneiendomsbesittere og karrierister i fagbevegelsen som det Sandemose ser.
Det er god grunn til å ta opp diskusjonen som Sandemose her reiser, for eksempel om karakteren til de «gule» foreningene. Samtidig fører han sjøl diskusjonen ut i urimelige resonnementer om religiøst baserte forskjeller i kampform mellom norske og utenlandske arbeidere, osv.
Det er tre «vedheng» på til sammen 70 sider i boka. I det første prøver Sandemose å modifisere Marx’ reproduksjonsskjemaer for å forklare reproduksjonen av kapitalen og arbeiderklassens stilling i et statskapitalistisk system (Sovjet). Dette er fullstendig mislykket. (I Sandemoses skjema er det en del av samfunnsproduktet som ikke blir reprodusert uten rustningsindustri eller annen sløsing.) I det andre vedhenget klargjør han det marxistiske begrepet om verdiskaping. I motsetning til Sandemose mener jeg at produksjon av tjenester for salg (unntatt finansielle tjenester og handel) er verdiskaping. For øvrig er vedhenget klart og greit, og mange vil ha nytte av å lese det. Det tredje vedhenget er en lita lærebok i marxistisk økonomi. Med unntak av behandlingen av det såkalte «transformasjonsproblemet» (han godtar Marx’ framstilling i tredje bok av Kapitalen) er dette også en nyttig bolk.
Religion og arbeidsdisiplin
Kapitalismen har ikke spredd seg over jorda i den grad Marx hadde ventet seg, mener Sandemose. Han venter heller ikke at den skal gjøre det i framtida. Hovedgrunnen er at kapitalismen utvikler seg best der religionen er protestantisk kristendom. Den utvikler seg nok også andre steder, men halvhjertet og oppblandet med andre elementer. For eksempel har den japanske kapitalismen sterke føydale og paternalistiske elementer, som i følge Sandemose er årsak til den stagnasjonen Japan opplever nå. Områder med katolsk tradisjon «favoriserer småproduksjon, håndverksbasert og familieledet virksomhet» (side 119).
Er dette riktig? Som en allmenn regel kan jeg ikke skjønne at det er det. De første som utviklet noe som liknet på kapitalistisk produksjon, var norditalienske bystater. Frankrike var for sin tid en meget utviklet kapitalistisk økonomi på 1700-tallet. Norditalia og Frankrike er den dag i dag høyt utviklede kapitalistiske økonomier. Kina ser ut til å tilegne seg den kapitalistiske ånd meget raskt, osv. Når det gjelder Japan, er det sikkert en lengre drøfting som skal til for å klarlegge årsaka til stagnasjonen i 90-åra, men det kan vel snu seg til ny oppgang der? I det hele tatt bør folk være forsiktig med å utnevne 10-års-trender til allmenne lover for samfunnsutviklinga. Hvor det finnes hindre for kapitalistisk ekspansjon, er kapitalismen sjøl i stand til å rydde dem til side. Det er ikke ideologien som på langt sikt former produksjonsforholdene, men produksjonsforholdene som former ideologien. Jeg vil tru at under trykket av nødvendigheten av å gjenopprette konkurransekraft på verdensmarkedet kan nær sagt en hvilken som helst religion kvitte seg med de skarpe kantene som bremser frammarsjen. Som da kristendommen kvittet seg med forbudet mot å ta rente – det krevde en livlig teologisk diskusjon og mye skarpsindig tolkning av skriftene!
Den viktigste grunnen til at protestantismen skulle være så velegnet for kapitalismen, ifølge Sandemose, er at den skaper arbeidere med høy grad av arbeidsdisiplin. Den kalvinistiske tanken om predestinasjonen (alt er bestemt av Gud på forhånd) fører til at «arbeidende mennesker uten særlig mye kny innretter seg etter maskinenes monotoni og ‘subsumeres’ under en teknisk produksjonsform som med rette kan kalles kapitalens egen» (side 110-111). I samme retning virker det trekket ved protestantismen som setter den enkeltes tro i høysetet. Den svekker de ytre religiøse autoritetene og styrker de verdslige: «Kuingen under autoriteter, motorisert av en skyldfølelse i en tilværelse hvor det ikke lenger er mulig å få syndsforlatelse fra noen kilde utenfor ens egen sjel og tro, er utvilsomt den dag i dag den mest virksomme faktor i arbeidernes ‘subsumpsjon under kapitalen’. Den tvinger dem inn i kapitalens disiplin på arbeidsplassen […], den kveler opprør mot autoritetene helt fram til dommens dag» (side 112).
Denne teorien om den protestantiske arbeidsdisiplinen er Sandemoses egen, utviklet som et supplement til Marx’ ungdomsskrift. Den finnes verken hos Marx eller Weber. Mens Marx og Weber hovedsakelig drøftet religionen og borgerskapet, legger Sandemose hovedvekta på religionen til arbeiderklassen. Og i motsetning til både Marx og Weber trekker han vidtgående konklusjoner om kapitalismens ekspansjonskraft.
Sandemose gir ikke noe egentlig belegg for sin teori om arbeidsdisiplinen, men melder at «erfaringen fra arbeidsplasser» er at den protestantiske arbeidsstilen er knuget av autoriteten og «har et preg av rutine og tilsiktet nøyaktighet som står godt til det ytterpunkt man ser i enkelte puritanske omgivelser, hvor kirkelyden sitter på faste plasser som til og med kan være prydet med familienavn». De ortodokse kristne, derimot, har en stil som «påfallende tilsvarer den usystematiske bevegelsen som er egen for forsamlingene blant denne kirkens menigheter» (side 115).
Her har Sandemose virkelig forfalt til overflatisk filosofering. Det er nødvendig å trekke fram noen enkle fakta, hvorav de fleste allerede er behandlet av Sandemose andre steder i boka. Den industrielle reservearmeen er et kraftig verktøy til å innføre arbeidsdisiplin. «Vil du ikke, står det nok av folk utafor porten.» Akkordlønn er et annet. Kombinert med autoriteten til formannen eller ingeniøren skulle slike midler etter hvert lære arbeideren hva som krevdes. Autoriteten til disse oppsynsmennene kan naturligvis forsterkes av en ideologi som lærer generell respekt for autoritetene, eller som ser arbeidet som et kall, men forskjellen mellom religionene i så måte er neppe verken stor eller vesentlig. Uansett så er det utsikten til nøden ved å miste arbeidet eller ikke klare akkorden, som lærer arbeideren disiplin.
Vi må skille mellom ulike faser av kapitalismen – manufaktur og maskindrift. Manufakturen baserer seg på en arbeidsdisiplin påført utenfra selve arbeidsprosessen – fra arbeidsledelsen eller fra lønnssystemet. Likevel tar det historisk sett lang tid å oppdra arbeidsstokken til disiplin. Det var mye tull, leik, prat, skoft og unnasluntring på arbeidsplassen i gamle dager. Muligens kan religionen spille en rolle i denne fasen, da også flere folk hadde et alternativ i å vende tilbake til familieproduksjonen. Men med maskindrifta blir det maskinenes egen takt og fart som bestemmer arbeidstempoet. Det er det som kalles arbeidets reelle subsumpsjon under kapitalen. Dersom arbeideren faktisk ikke har noe annet å selge enn arbeidskrafta, spiller det da fint liten rolle hva slags religion han har.
At arbeidsstilen skulle avspeile sider ved gudstjenestens gang i de ulike religionene, virker usannsynlig og trenger dokumentasjon av et helt annet slag enn det Sandemose slenger fram.
Den borgerlige staten
Sandemose skiller mellom statens maktutøvelse og grunnlaget for maktutøvelsen, som er at den anerkjennes som legitim av alle borgerne. Det er det siste aspektet, spørsmålet om statens grunnlag, som han behandler. Han tar utgangspunkt i Marx’ ungdomsskrift om jødespørsmålet. I tråd med det kaller han medlemmene av det borgerlige samfunnet for borgere, og identifiserer borgerne med vareeiere. I denne språkbruken blir arbeiderne også borgere. De eier varen arbeidskraft.
Vareeierne har en felles interesse av å kunne drive forretninger med varene sine på en fri og trygg måte. Derfor trenger de noen som kan beskytte kontraktsfriheten og eiendomsretten og utøve makt mot pengeforfalskere, tjuver og svindlere. I det de gjensidig anerkjenner hverandres rettigheter som borgere, anerkjenner de også staten som en uavhengig og legitim instans for å opprettholde disse rettighetene. Slik blir de statsborgere, mennesker med borgerlige rettigheter.
Så langt samsvarer Sandemoses statsteori med Marx’ ungdomsskrift. Men ikke med det Marx seinere skreiv! I manifestet sier Marx at den moderne statsmakta bare er et utvalg som forvalter hele borgerskapets felles anliggender. Og der er arbeiderklassen ikke en del av borgerskapet!
Marx har blitt uenig med Sandemose, og Sandemose søker etter en formel som kan løse uenigheten. Det første forsøket på løsning er urimelig. Han vil bruke avsnittet om herren og slaven fra Hegels fenomenologi til å vise at gjensidig anerkjennelse ikke er uforenlig med over- og underordningsforhold. Men for det første er det uriktig at dette avsnittet handler om vareeiere. Det handler om opprettelsen av slavesamfunnet. For det andre oppnår ikke herren og slaven den gjensidige anerkjennelsen de er ute etter. Herren kan ikke se sin likemann i slaven, og slaven kan ikke se seg sjøl som noe sjølstendig menneske. Utfallet av dialektikken mellom herren og slaven er at slaven får en stoisk bevissthet. I sitt indre er han fri, uavhengig av de ytre omstendighetene. («Din tanke er fri,» som Arbeiderpartiet synger.) En slik slavenatur kan nok produseres i nåtidas lønnsslaver også, men hvis det legitimerer noen stat, så er det en undertrykkerstat. En stat bygd på gjensidig anerkjennelse, slik som Sandemoses borgerlige stat, kan ikke oppstå på grunnlag av herre- og slaveforhold.
Neste forsøk er bedre. I produksjonen, sier Sandemose, er arbeideren ikke lenger en fri vareeier. Han har solgt sin vare og har mistet sin frihet for tida som salget varer. I det daglige arbeidet er han ufri og ingen statsborger. Likevel er han faktisk en fri vareeier av og til. Han er fri til å skifte jobb. Det står ikke i motsetning til at klassen er ufri.
Til tross for at Sandemose sannelig utleder sin stat på en abstrakt måte, er det likevel en kjerne av sannhet i teorien. Rettsstaten og det borgerlige demokratiet utgjør i visse henseende en beskyttelse også av arbeideren, og staten får noe av sin legitimitet fra det. Men i bunn og grunn er staten borgerskapets stat, og ivaretar bare borgerskapets interesser.
Egentlig trur jeg Marx’ statsteori kan leses ut av Kapitalen. De tre første kapitlene handler om den enkle vareproduksjonen, der alle er små vareprodusenter som eier egne produksjonsmidler og produserer for markedet. De er frie og like eiendomsbesittere. Dette samfunnet krever en overbygning av lover og maktanvendelse som nettopp er Sandemoses stat. Staten mynter ut penger og slår ned på falsknere og svindlere. Det må også oppstå en privatrett som kan handtere konflikter om kontrakter og en strafferett som kan sikre eiendommen.
Men i fjerde kapittel introduseres utbyttinga, og dermed et helt annet samfunn, sjøl om det bevarer den enkle vareproduksjonen og dens overbygning som et element i det nye. I tillegg til at staten skal forvalte pengevesenet og sikre kontraktsfrihet og eiendomsrett, må den da åpenbart også ta seg av forvaltningen av arbeidskrafta og sikring av profitten og akkumulasjonen. Den må kort sagt løse alle oppgaver som er nødvendige for å fortsette kapitalismen, men som den enkelte kapitalist ikke tar seg av sjøl (borgerskapets felles anliggender). Arbeiderklassens interesser kommer bare inn i bildet i den grad staten også tar på seg å være arena for å inngå nødvendige klassekompromisser.
Bønder og olje
Jordbruksproduksjon, gruvedrift, oljeutvinning m.m. er produksjon som avhenger av knappe naturressurser. Noen jorder er mer fruktbare enn andre, noen malmforekomster er rikere og noen oljefelt billigere å utvikle. Hvis etterspørselen (etter korn, poteter, jern, olje) er gitt og produksjonen skal foregå kapitalistisk, vil prisen på kornet fra det dårligste jordstykke som trengs til å dekke etterspørselen, bli akkurat høy nok til at bonden der kan få en normal kapitalistisk profitt. De andre får da en ekstraprofitt ved denne prisen. Ekstraprofitten i andre produksjonsgreiner forsvinner når de mindre produktive konkurrentene tar etter den mest produktive, men dette er ikke mulig i bransjer hvor ekstraprofitten skyldes rikere naturressurser. Derfor kan eieren av den rikere naturressursen tilegne seg ekstraprofitten på varig basis. Dette er grunnrenta. Marx’ teori på dette punktet atskiller seg lite fra standard samfunnsøkonomi i vår egen tid. Han regner imidlertid også med andre former for grunnrente (på grunn av investeringer i jordforbedringer etc, og på grunn av andre former for monopolmakt). Hvis jord kan kjøpes og selges, vil verdien av den være den kapitaliserte verdien av den framtidige grunnrenta.
De norske bøndene eier sin egen jord, og skulle derfor motta grunnrente som eiendomsbesittere. Dette er grunnlaget for Sandemoses kritikk av bøndene som reaksjonære eiendomsbesittere, som har en gratis fordel av de kapitalistiske produksjonsforholdene. Han mener også at klassen av sjøleiende bønder har politisk makt og preger det politiske livet i Norge (og EU) i reaksjonær retning.
For å komme til en slik konklusjon må Sandemose se helt bort fra de konkrete ordningene som regulerer jordbruksprisene i Norge, og endringene i disse ordningene som foregår nå. For eksempel vil fri import av jordbruksvarer straks eliminere nesten all grunnrente i det norske landbruket. Heller ikke i den tida importen var sterkt regulert, hadde vi et jordbrukssystem der grunnrenta var en dominerende inntektskilde for bøndene. Vi hadde et planøkonomisk system der bøndenes årsinntekt i prinsippet skulle bli lik en normal industriarbeiderlønn for tilsvarende arbeidsinnsats. Og sjøl om det ikke var slik for alle bønder, så ville det i alle fall være urimelig å bygge klasseanalysen av småbønder i distriktene på premisset om at de mottok grunnrente. Det er oppsiktsvekkende at Sandemose ikke på noen måte prøver å analysere de norske jordbruksreguleringene, når bøndenes reaksjonære karakter spiller en så stor rolle i analysen hans av Norge.
Norge som oljenasjon står i en tilsvarende stilling som bøndene i Sandemoses teori. Norge tilegner seg grunnrente basert på eiendomsretten til knappe naturressurser. Som motstander av eiendomsretten ser Sandemose ingen grunn til at grunnrenta i oljeproduksjonen skal tilfalle Norge. I stedet burde vi prise olja så lavt at grunnrenta forsvant. Han kritiserer derfor hele venstresida for paroler om at oljepengene tilhører hele det norske folket og må brukes her i landet.
Dette hadde Sandemose hatt rett i, syns jeg, hvis det ikke hadde vært for miljøhensyn. Sandemose er helt taus når det gjelder miljøet. Men dersom trusselen om global oppvarming skal tas alvorlig, kan vi ikke ha en lav oljepris. Det gjenstår å se hvor mye menneskeskapt CO2 bidrar til den globale oppvarmingen, men vi bør i alle fall føre en politikk som tar høyde for at menneskeskapt CO2 er viktig. Hvis vi altså går inn for en høy oljepris, kunne vi ta Sandemoses kritikk alvorlig ved å legge større vekt på å bruke oljeformuen til u-hjelp og støtte til frigjøringsbevegelser.
Miljøhensyn spiller også en vesentlig rolle i spørsmålet og allianse mellom arbeiderklassen og bøndene. Den gamle regelen om å overlate gården til neste generasjon i bedre stand enn man fikk den, er faktisk anti-kapitalistisk fordi den legger vekt på bærekraftighet i stedet for kortsiktig profitt. En vesentlig kritikk av både Sandemoses analyse av Norge og verden for øvrig er derfor at bærekraftighet og miljø ikke spiller noen konkret rolle i analysene.
Konklusjon
Hvis du bare skal kjøpe en bok om marxisme, er dette ikke den boka du skal kjøpe. Hvis du derimot skal kjøpe flere, så må du også ha denne, fordi det går tiår mellom hver slik bok som kommer på norsk. Men les langsomt og kritisk, og oppsøk kildene!