Stat, marked og makt – et overblikk over marxistisk statsteori

Av Yngve Solli Heiret

Nr 2A 2021

Gjennom et historisk overblikk over statsteori i den marxistiske tradisjonen diskuterer denne teksten den nyliberale statens klassekarakter og mulige strategiske implikasjoner for sosialistisk strategi. 


Av Yngve Solli Heiret. Stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist.
 

De siste tiårenes systematiske nedbygging av velferdsstaten og forsøk på å innføre markedsmekanismer i stadig nye sfærer av samfunnet har ført med seg ideen at staten har mistet sin sentrale rolle i samfunnet. Denne forestillingen forsterkes av det nyklassiske dogmet om at markeder fungerer optimalt om de får utvikle seg fritt fra statlig innblanding. Stat og marked, politikk og økonomi, forstås som gjensidig utelukkende sfærer, og de siste tiårenes politiske utvikling fremstilles følgelig som en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte markeder. Store deler av venstresiden har godtatt dette narrativet, og respondert med å føre en anti-nyliberal politikk som motsetter seg nedbygging av velferdsstaten og som kjemper for å beholde, og potensielt utvide, den statlige styringen av økonomien. Venstresidens strategier har derfor i stor grad har kommet til å handle om å kjempe for en større og sterkere stat, med mer statlig styring og kontroll over økonomien.   

Som økonomen Grace Blakeley har påpekt, tydeliggjør koronakrisen hvordan dette synet på forholdet mellom stat og marked, og strategiene det har ført med seg, er basert på en mangelfull virkelighetsbeskrivelse. Koronakrisen viser hvordan sterk statlig styring ikke nødvendigvis står i motsetning til kapitalen og den øvrige høyresidens interesser. Snarere tvert imot har det vokst frem en sterk stat som gjennom omfattende statlig pengebruk og regulering har bidratt til å opprettholde akkumulasjonen uten å stille krav til kapitalen. Statsmakt har blitt utøvet for aktivt å styrke kapitalen på bekostning av folk flest. Krisen vi står overfor, gjør derfor at venstresiden tvinges til å revurdere sin forståelse av staten og hvilken rolle den kan spille i sosialistiske strategier.

Marx om staten 

For mange sosialister er det naturlig å konsultere Marx når en står overfor slike teoretiske og strategiske veiskiller som spørsmålet om staten i dag skaper. Men han gjør det ikke nødvendigvis enkelt for oss: Marx var notorisk utydelig når det kom til spørsmålet om staten, og kom med en rekke motsetningsfylte utsagn hva gjaldt forholdet mellom staten og kapitalen. Kjente formler som base/overbygning, hvor staten fremstår som en relativt passiv mottaker av økonomiske lover, er å finne hos Marx. Andre steder, som i Manifestet, finner man forenklinger og polemikker som ikke tar oss stort lengre, for eksempel den kjente formuleringen «den moderne statsmakt er ingenting annet enn en komité hvis fremste oppgave er å forvalte bourgeoisklassens virksomheter».

I Grundrisse og Kapitalen kan man finne mer historisk forankrede formuleringer om staten, og særlig i de delene som tar for seg den opprinnelige akkumulasjonen av kapital. Her er Marx opptatt av å vise at kapitalismen ikke oppstod naturlig og spontant, men som følge av en systematisk og ofte voldelig tvangsfordrivelse av bønder fra jorden. Staten var helt sentral i denne prosessen ved å bruke lovverket til å omgjøre allmenninger til privat eiendom, og siden ved å anvende sitt voldsmonopol til å håndheve det. I motsetning til hva base/overbygning-metaforen antyder, viser Marx her gjennom konkret historisk analyse hvordan staten tvert imot er en forutsetning for, og en aktiv deltaker i å forme kapitalens utvikling. 

I tillegg til at staten skaper og håndhever den private eiendomsretten gjennom lov, beskriver Marx hvordan kapitalen avhenger av at staten bygger infrastruktur som krever store investeringer og som sjelden gir den kortsiktige avkastningen som enkeltkapitalister krever. I visse tilfeller kan staten derfor opptre som en felleskapitalist, eller en aktør som sikrer infrastruktur og tjenester som hver enkelt kapitalist avhenger av, men ikke evner å bygge og regulere på egenhånd. Staten er derfor en forutsetning for at kapitalen i det hele tatt kan eksistere og ekspandere. 

Marx beskriver altså noen grunnleggende funksjoner som den borgerlige staten har i kapitalistiske samfunn, og viser hvordan disse funksjonene har oppstått og utspilt seg gjennom konkrete historiske prosesser hvor kapitalen utvikler seg i tett samspill med staten. Videre tilbakeviser han den liberale antagelsen om at markeder oppstår spontant og at de kan utvikle seg uavhengig av statens synlige hånd. Likevel finner vi ikke i Marx en systematisk teori om statens rolle og funksjon under kapitalismen, og hvilke implikasjoner dette har for sosialistisk politikk. En rekke ulike tilnærminger til staten har følgelig vokst ut av den marxistiske tradisjonen. Denne teksten vil ta for seg noen av grunntrekkene i den videre utviklingen av marxistisk statsteori, for så bruke disse teoriene til å diskutere den nyliberale staten og dens klassekarakter.

Staten i den klassiske marxistiske tradisjonen

I Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, utarbeidet Engels en mer eksplisitt teori om staten enn hva Marx hadde gjort. Her hevdet Engels at staten oppsto sammen med fremveksten av klassesamfunnet. Han forklarer fremveksten av klassesamfunnet med at utviklingen av produktivkreftene tillot overskuddsproduksjon og dermed også muligheten til at noen kunne tilegne seg fruktene fra andres arbeid gjennom privat eiendom. Staten vokste vokste ifølge Engels frem som en makt som modererte klassemotsetningene og konfliktene som disse produksjonsforholdene skapte. Ifølge Engels vokste altså staten ut av motsetninger i samfunnet, men utviklet seg til å bli en makt som tilsynelatende separerte seg fra og stod over samfunnet. Selv om staten aktivt regulerer klassekonflikten og slik tjener den herskende klassen, fremstår derfor staten likevel som autonom og nøytral. 

Dette synet på staten, som et organ for klassedominans og undertrykkelse som fremstår som nøytralt, er utgangspunktet for Lenins teori om staten. På Lenins tid hadde teorien om staten som et regulerende organ i klassemotsetningene blitt utviklet av moderate sosialdemokrater som hevdet at staten dermed kunne fungere som en forsonende makt mellom klassene. En slik forståelse av staten, som en relativt nøytral part som kan forsone klassekonflikter, finner vi også hos dagens sosialdemokrater som gjerne ser på trepartssamarbeidet som historiens endepunkt. Lenin mente at en slik forsoning mellom klassene var umulig, da statens regulerende rolle neppe var et uttrykk for nøytralitet. Snarere tvert imot så Lenin på staten som et organ for klassedominans, hvor dens regulerende rolle handlet om at den herskende klassen bruker statens voldsmonopol til å opprettholde kapitalakkumulasjonen og sitt klasseherredømme.

I tråd med dette var Lenin opptatt av at økt, direkte, statlig deltagelse i økonomien ikke nødvendigvis endret statens klassekarakter. Snarere tvert imot beskrev han en tendens mot statsmonopolkapitalisme, hvor en høy andel av statlig eierskap og kontroll over økonomien går hånd i hånd med interessene til monopolkapitalister. Gjennom omfattende statlig pengebruk og regulering, kan staten aktivt skape forhold som legger til rette for enkelte kapitalisters videre ekspansjon, som for eksempel gjennom statlig støttet internasjonalisering og imperialisme. På denne måten sikrer staten seg potensiell økonomisk stabilitet og fremtidige skatteinntekter. På tross av sin knusende kritikk av den borgerlige staten, mente Lenin likevel at sosialistisk kamp måtte rette seg mot å ta kontroll over staten for så på sikt å gjøre den overflødig gjennom å oppheve klassemotsetningene. 

For den italienske kommunisten Antonio Gramsci kunne statens voldsmonopol bare delvis forklare hvordan staten bidro til å opprettholde overklassens interesser. Gramsci skilte mellom det han kalte det «politiske samfunnet» og «sivilsamfunnet». Det politiske samfunnet utgjorde det en finner hos Lenin, altså voldsmonopolet og lovverket som utøver det Gramsci kalte «undertrykkende» og «negative» aktiviteter gjennom tvang. Gramsci var imidlertid opptatt av hvordan statsmakt også utøves gjennom sivilsamfunnet, altså institusjoner som familien, kirken, fagforeninger, skoler og lignende som utøver «positive» og «siviliserende» aktiviteter gjennom samtykke. Gjennom sivilsamfunnet kunne overklassen oppnå hegemoni, eller utøve makt gjennom å gjøre sine borgerlige verdier, normer og kultur som allmenngyldige ved at arbeiderklassen tok disse kulturelle faktorene til seg som sine.

Gramsci mente altså at staten bestod av både det politiske samfunnet (tvang) og sivilsamfunnet (samtykke), og han beskrev situasjoner hvor det oppstod en balanse mellom tvang og samtykke – hvor det i liten grad er nødvendig å utøve tvang for å opprettholde klassedominans – som en integralstat. I en norsk sammenheng kan en si at hovedavtalen av 1935 innlemmet arbeiderbevegelsen i en slik integralstat, da den åpne klassekonflikten ble institusjonalisert som et klassekompromiss i trepartssamarbeidet som siden skulle bli grunnmuren for velferdsstaten. I forlengelse av denne forståelsen av staten som kombinasjonen av det politiske samfunnet og sivilsamfunnet, mente Gramsci at politisk kamp også måtte føres i sivilsamfunnet og den kulturelle sfæren, ved å bygge mothegemoni som kunne skape en autonom og sterk arbeiderklasse. 

Reguleringsskolen

Gramscis utvidede forståelse av staten har fått stor betydning for den videre utviklingen av marxistisk statsteori. I 1976 kom den franske økonomen Michel Aglietta med boken A Theory of Capitalist Regulation, som dannet utgangspunktet for det som kom til å bli kjent som reguleringsskolen. Aglietta kritiserte økonomifagets forståelse av den kapitalistiske økonomien som en spontan og selvjusterende sfære, hvor statlige reguleringer ble ansett som ‘eksternaliteter’ som forstyrret økonomiens naturlige utvikling og dermed skapte ustabilitet og kriser. Aglietta mente at den kapitalistiske økonomien er iboende motsetningsfull og ustabil, og at det ikke er reguleringer som skaper økonomisk ustabilitet og kriser, men snarere at reguleringer er det som i det hele tatt muliggjør perioder av stabilitet i en ellers iboende turbulent økonomi. 

Reguleringsskolen mener at staten, forstått i Gramscis brede forstand som det politiske samfunn + sivilsamfunnet, altså lovverket og tvang såvel som samtykke og hegemoni, er helt sentrale faktorer i å regulere og på denne måten stabilisere kapitalakkumulasjonen. Ikke ulikt Gramscis integralstat, bruker reguleringsskolen begrepet akkumulasjonsregimer til å betegne perioder av økonomisk stabilitet, hvor et historisk spesifikt sett av sosiale og politiske reguleringer muliggjør en spesifikk form for stabil kapitalakkumulasjon. Begrepet fordisme, som først ble brukt av Gramsci til å forklare en tendens hvor stadig flere av samfunnets sfærer underordnes industrielle produktivitetsmål ved at arbeidsprosessen og folks liv rasjonaliseres og standardiseres, blir brukt til å betegne etterkrigstidens akkumulasjonsregime. Etterkrigstidens fordistiske akkumulasjonsregime bar således preg av en intervensjonistisk og korporativ stat som la til rette for et organisert arbeidsliv og standardisert industriell masseproduksjon- og konsumpsjon, hvilket igjen la grunnlaget for høye profittrater såvel som en generell økt levestandard for arbeiderklassen. 

Reguleringsskolen bidrar med dette til å videreutvikle Marx’ innsikt om at det vi tenker på som økonomien, alltid er sosialt og politisk skapt. Denne teoretiske videreutviklingen gjør oss i stand til å forstå koronakrisens sterke klassestat som en forlengelse av de siste tiårenes nyliberale utvikling, hvor utbredelsen av markeder ikke har vært ensbetydende med statens tilbaketrekning, men snarere som utviklingen av en spesifikk nyliberal stat. For å forstå klassekarakteren til denne staten, må vi imidlertid først innom Nicos Poulantzas. 

Staten som ting og subjekt

Omtrent samtidig med Aglietta og utviklingen av reguleringsskolen, pågikk det en omfattende debatt om statens rolle i det kapitalistiske samfunnet mellom den britiske sosiologen Ralph Miliband og den franske filosofen Nicos Poulantzas. Begge tok utgangspunkt i Lenins teori, men fra to forskjellige perspektiver. I boken The State in Capitalist Society fra 1969 hevdet Miliband at Lenins syn på staten som et instrument for kapitalens klassedominans lenge simpelthen var blitt tatt for gitt av marxister, at man bare antok at staten tjente kapitalens interesser. For Miliband var Lenins påstand om statens klassekarakter noe som måtte undersøkes empirisk gjennom å se på hvorvidt den økonomisk dominerende klassen, altså borgerskapet, også utøvde politisk dominans og dermed var den faktisk herskende klassen. Gjennom en omfattende empirisk studie av borgerskapets direkte og indirekte innflytelse over statlige institusjoner i en rekke europeiske stater, fastslo han at, ja, den dominerende klasse utgjorde også den herskende klasse.

Poulantzas mente at staten ofte ble sett på enten som en ting, eller et passivt instrument som aktører relativt enkelt kunne ta kontroll over, eller som et subjekt, altså en autonom aktør med en egen vilje og selvstendige interesser. Med sitt empiriske fokus på hvem som til enhver tid hadde innflytelse på statens institusjoner, mente Poulantzas at Miliband reproduserte synet på staten som ting, hvor staten ble fremstilt som et passivt instrument for klassekamp som arbeiderklassen ganske enkelt kunne overta og bruke til å tjene sine interesser. Miliband manglet derfor en teoretisk forståelse av statens strukturelle funksjoner under kapitalismen, som Poulantzas mente gjorde seg gjeldende uavhengig av hvem som satt ved makten. Poulantzas’ kritikk av Miliband kan sies å være relevant også for dagens venstreside, som i liten grad diskuterer de strukturelle funksjonene den borgerlige staten har under kapitalismen, for eksempel statens avhengighet av økonomisk vekst og skatteinntekter fra kapitalen, og hvilke utfordringer dette skaper for venstresidens politiske strategier. 

Staten som sosial relasjon

Poulantzas hadde imidlertid en tendens til å overdrive statens strukturelle koblinger til kapitalakkumulasjonen, og Miliband kritiserte ham for å teoretisere staten som fullstendig bestemt av skjulte abstrakte strukturer uten henvisning til konkrete historiske prosesser. Miliband mente at Poulantzas var i overkant strukturalistisk og dermed utelukket at arbeiderklassen kunne påvirke retningen på statens utvikling. I sin siste bok, State, Power, Socialism fra 1978, reviderte derfor Poulantzas noe av sin mest hardbarka strukturalisme, og tok til orde for en forståelse av staten som en sosial relasjon. Med dette begrepet mente Poulantzas å forstå staten på samme måte som Marx forsto kapitalen, som noe som bare kan forstås i lys av de sosiale prosessene den utvikler seg gjennom, eller med Poulantzas’ ord, som «en materiell kondensasjon av forholdet mellom klassene og klassefraksjoner, […] i en nødvendigvis spesifikk form». Poulantzas’ teori om staten som en sosial relasjon innebærer at den på én og samme tid formes av og bidrar til å forme maktrelasjoner i samfunnet forøvrig. 

Staten, og politikken som utformes og utøves gjennom den, formes gjennom utviklingen av maktrelasjonene i samfunnet som helhet, og en kan dermed si at staten vokser ut av samfunnet. Samtidig bruker Poulantzas begrepet materiell kondensasjon for å vise til hvordan disse maktrelasjonene materialiserer seg i statens institusjoner gjennom lov, hegemoni og sosial praksis og dermed sementerer visse maktrelasjoner. Denne prosessen, hvor maktbalansen i samfunnet institusjonaliseres i staten, skaper et visst handlingsrom for noen sosiale grupper og begrenser handlingsrommet for andre. Som en materiell kondensasjon av forholdet mellom klassene bidrar staten derfor til å regulere klassekonflikten på historisk og geografisk spesifikke måter.

Velferdsstaten er et eksempel på nettopp en slik materiell kondensasjon, hvor arbeiderklassens årelange kamp institusjonaliserte en ny maktbalanse i staten, hvilket igjen skapte større handlingsrom for nye sosiale reformer. I tillegg til politisk kamp, var denne forskyvningen i statens maktbalanse betinget av fremveksten av det fordistiske akkumulasjonsregimet, hvor høye lønninger og sterk statlig styring la grunnlaget for økonomisk vekst og dermed gode profittrater. Heller enn at arbeiderbevegelsen bygget seg inn i sosialismen, kom velferdsstaten til å effektivt regulere kapitalismen ved å stabilisere kapitalakkumulasjonen samtidig som den sikrer folk flest økt levestandard gjennom omfordeling av den økonomiske veksten. Etterkrigstidens erfaring viser dermed hvordan den borgerlige statens klassekarakter kan endres gjennom sosial kamp, men bare innenfor rammene av hva det strukturelle kravet om fortsatt kapitalakkumulasjon til enhver tid tillater. 

Den nyliberale staten

Da det fordistiske akkumulasjonsregimet gikk inn i en krise på 70-tallet, kom dette til å utfordre maktbalansen velferdsstaten representerte. Krisen bar med seg høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon som utspilte seg samtidig med høy inflasjon, og en klarte ikke å stabilisere kapitalakkumulasjonen gjennom de reguleringene som en hadde tydd til i etterkrigstiden. For å stabilisere kapitalakkumulasjonen forlot en derfor politiske mål som hadde vært sentrale i etterkrigstiden, slik som full sysselsetting, samtidig som en begynte å liberalisere en rekke sektorer som hadde ligget under offentlig kontroll, slik som bolig, bank- og energisektoren. På denne måten forsøkte man å bøte på den økonomiske stagnasjonen gjennom å åpne opp for privat kapitalakkumulasjon i stadig nye sfærer av samfunnet samtidig som en underla offentlig sektor profittmotivert produksjon. 

I frykt for at akkumulasjonen skulle kollapse, åpnet man altså opp for at kapitalen kunne ta kontroll over og drive profittmotivert produksjon i større deler av samfunnet, hvilket har innebært en forskyvning i styrkeforholdet mellom klassene. Det er vanlig å hevde at denne nyliberale prosessen har innebært en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte kapitalistiske markeder. Følger vi reguleringsskolen og Poulantzas’ begrep om staten som en sosial relasjon, kan vi imidlertid si at nyliberalismen har vært et klasseprosjekt hvor staten har spilt en sentral rolle gjennom reguleringer som i økende grad har lagt til rette for at kapitalen får makt og innflytelse over stadig nye sfærer av samfunnet. 

Heller enn å snakke om dereguleringer, hvor disse prosessene fremstilles som en mindre regulert kapitalisme, er det mer presist å se på nyliberalismen som en prosess som innebærer rereguleringer, hvor en gjennom nye typer reguleringer befester kapitalens makt på bekostning av folk flest. For, som Marx påpekte og som Aglietta seinere utdypet, kan ikke markeder ekspandere uten statens aktive og synlige hånd. Og som Poulantzas hjelper oss å forstå, innebærer denne prosessen en endring av statens klassekarakter. I tråd med dette har David Harvey hevdet at Marx’ formulering i Manifestet, at den moderne statsmakt er ingenting annet enn en komité hvis fremste oppgave er å forvalte bourgeoisklassens virksomheter, er mer treffende enn noensinne under nyliberalismen. Dette er ikke alene et resultat av strukturelle funksjoner, men av de konkrete historiske prosessene og klassekampen vi har sett de siste tiårene.

Staten og sosialistisk strategi

Kapitalistiske markeder kan altså bare eksistere gjennom statlige reguleringer. Å stable på beina et samfunn hinsides nyliberalismen gjennom simpelthen å bygge ut en større stat uten å konfrontere dagens maktrelasjoner, kan derfor føre til den uintenderte konsekvensen å styrke enkelte sektorer av kapitalen. Slik Poulantzas har vist oss, må en effektiv sosialistisk strategi som har som mål å utfordre nyliberalismen, ta hensyn til de historisk spesifikke maktrelasjonene som ligger til grunn for dagens statlige reguleringer og stille seg spørsmålet hvilke interesser man vil at staten skal tjene. Samtidig skal man være forsiktig med å redusere staten til et organ som i kraft av sin essens utøver klassedominans. Å opprettholde kapitalakummulasjonen er en sentral funksjon for den borgerlig staten, men dens klassekarakter og politikk kan ikke reduseres til denne funksjonen alene. Staten kan bedre forstås som et sett av institusjoner som, under betingelsen at de avhenger av en relativt stabil kapitalakkumulasjon, er under kontinuerlig endring gjennom konkrete historiske prosesser og maktkamper. 

Vi må derfor forstå staten som en dynamisk regulator av klassekampen, hvor statens klassekarakter endres gjennom den endrede maktbalansen i samfunnet. Denne maktbalansen institusjonaliseres i staten og bidrar igjen til å regulere sosiale konflikter i favør av spesifikke gruppers interesser. Innenfor rammene av kapitalismen er den borgerlige statens klassekarakter derfor under kontinuerlig endring gjennom endringer i maktbalansen mellom grupper i samfunnet. Ikke ulikt det Lenin fremholdt, kan vi med Poulantzas si at venstresidens mål må være å utvide sitt handlingsrom innenfor den borgerlige staten ved gjennom kamp å institusjonalisere nye maktbalanser i staten som går i favør av arbeiderklassen og på bekostning av kapitalen, men alltid med et mål om på sikt å overskride kapitalismen og dermed den borgerlige staten. Her må en også ta lærdom av Gramscis strategiske konklusjoner, som påpeker viktigheten av at klassekampen må utøves gjennom mothegemonisk kulturkamp såvel som aktiv kamp innenfor «det politiske samfunn». 

Videre må vi forstå staten som en sosial relasjon i en videre forstand enn hva Poulantzas gjorde. Mens Poulantzas først og fremst tenkte på klasserelasjoner, er det fruktbart å bruke hans rammeverk til å analysere hvordan staten institusjonaliserer også andre undertrykkelsesmekanismer slik som patriarkatet og rasisme, og ikke minst hvordan feministisk og antirasistisk kamp aktivt bidrar til å endre maktbalansen som uttrykkes gjennom statens institusjoner. Slik kan en bred venstreside føre sosial kamp på flere arenaer, i og utenfor «det politiske samfunn», og på denne måten institusjonalisere nye maktbalanser som utvider venstresidens handlingsrom og dermed vår mulighet til på sikt å overskride den borgerlige staten.