Ukategorisert

Spennende sosialismedebatt

Av

AKP

av Pål Steigan

For første gang siden 1970-tallet konkurrerer Sosialistisk Ungdom med Rød Ungdom om hvem som er mest sosialistiske og revolusjonære. Dette er veldig gledelig. Det viser at markedsliberalismens seier ikke er total og at drømmen om å fjerne det brutale kapitalistiske systemet fra jordas overflate ikke på noen måte er død blant dagens unge. Jeg har blitt bedt om å komme med en kort kommentar til vedtakene fra de to organisasjonene og for meg er det aller viktigste dette at de begge sier veldig klart at de vil kjempe for en revolusjon som avskaffer kapitalismen og skaper et demokratisk sosialistisk samfunn. Jeg ser ikke bort fra at det finnes skillelinjer, både politisk og ikke minst historisk og organisatorisk mellom dem, men ut fra det de har vedtatt, burde det være grunnlag for en konstruktiv debatt og en felles kamp for felles mål.

Det er ikke urimelig at begge de to organisasjonene legger stor vekt på at sosialismen må skapes av og blant folk flest og ikke være et diktatur som presse ned over hodene på dem. Sosialismens historie gjør det nødvendig å understreke dette. Men samtidig tror jeg de gjør problemet enklere enn det er. Jeg tror også de har forventinger til sosialismen som den ikke vil kunne innfri. Jeg merker meg at verken Rød Ungdom eller Sosialistisk Ungdom klarer å gi noen kort og entydig definisjon på hva sosialismen som økonomisk system egentlig er.

I vedtaket fra SU heter det:

«Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.»

Dette er fornuftig. Sosialismen må gjøres konkret, gjennomførbar og forståelig, og den må ikke framstilles som en utopisk samling av alt som er bra. Problemet er at SU sjøl ikke makter å gjøre dette. Det legges ikke fram noen sånn beskrivelse av sosialismen eller veien dit som organisasjonen sjøl sier at vi trenger.

RUs sosialismevisjon er konkret

På dette punktet kan vedtaket leses som en kritikk av for eksempel Rød Ungdoms sosialismeprogram, uten at jeg vet om det har vært hensikten. Rød Ungdom er nemlig svært detaljert og konkret i å beskrive sin sosialismevisjon. På den andre sida kan RU kritiseres for nettopp å samle alt det gode og tilskrive dette til sosialismen. Organisasjonen er svært opptatt av politikk og organisering og svært utydelig når det gjelder økonomien. Der den er detaljert er der den beskriver tiltak som i sitt vesen går ut over sosialismen og peker i retning kommunismen. Som kjent har Marx i en kort definisjon av prinsippet for den sosialistiske økonomien beskrevet det som et samfunn der folk «yter etter evne og får etter innsats». Det er klart at det er noe annet enn å dele ut goder gratis, slik RU skriver om. Det man antakelig har innsett er at en økonomi der folk «yter etter evne og får etter innsats» vil innebære betydelige ulikheter som igjen kan skape sosiale forskjeller osv. Og det er helt riktig, men slik vil sosialismen være, i dette ligger dens ustabilitet og dens overgangskarakter.

Begge de to organisasjonene er svært opptatt av det som hos SU kalles «sosialisme nedenfra» og som hos RU beskrives som et svært desentralisert samfunn. Det begge stikker under en stol er at innføringa av sosialismen også vil være en autoritær handling «ovenfra». Den sosialistiske staten vil simpelthen måtte konfiskere og ekspropriere kapitalistisk eiendom i stor målestokk. Dette må skje i pakt med en sosialistisk massebevegelse på grasrota, men det kan bare gjennomføres ovenfra, og det må gjennomføres raskt og med stor kraft før kapitalistene får tappet landet for alle verdier og får omgruppert seg og sine internasjonale venner til motangrep.

Jeg synes ingen av de to organisasjonene viser at de har innsett hva slags raseri et nytt sosialistisk samfunn vil bli møtt med fra en imperialistisk omverden. Uansett hvor fredelig og vennlig overgangen blir, er det meget sannsynlig at i det man konfiskerer kapitalistisk eiendom, vil utenlandsk etterretning og mediegigantene være i gang med å konstruere «den blonde Saddam» eller «Nordens Milosevic». Eventuelle voldshandlinger som har skjedd i overgangen vil bli overdrevet, multiplisert, tatt ut av sin sammenheng og pervertert. I tillegg vil det høyst sannsynlig bli blokade (husk Cuba), sabotasje og provokasjoner. Hvordan vil sosialismen forholde seg til dette?

Sentralisme og grasrot

Det loves gratis barnehager, skoler, sjukehus osv, og dette lar seg helt opplagt gjennomføre med ett slag. Det er så overmodent at det strengt tatt kunne vært gjort under kapitalismen. Men å gjøre dette i nasjonal skala er naturligvis å sette noe av det lokale sjølstyret ut av spill. Du kan ikke overlate til det kommunale sjølstyret om det skal være gratis barnehage eller kontantstøtte hvis du vil ha noenlunde like rettigheter for alle. Dagens sosialismediskusjon bagatelliserer denne dialektikken mellom sentralisme og grasrot. Alt som er sentralisme blir satt i forbindelse med byråkratvelde og diktatur. Men uten sentralisme på noen helt vesentlige områder, blir det ingen sosialisme! Det gjelder eiendomsrett og kontroll over de viktigste produksjonsmidlene, det gjelder makta i statsapparatet, det gjelder bank og finans, det gjelder grunnleggende infrastruktur, miljøkrav og utenrikshandel. Uten sentralisme på disse områdene blir det en barnelek for kapitalismen og imperialismen å destabilisere og velte det sosialistiske regimet før det får vist hva det duger til.

I forhold til Rød Ungdoms vedtak er pressemeldinga fra SU svært kortfattet. Det er mulig at SU har behandlet for eksempel statens rolle mer inngående i programmet sitt, hvis ikke er dette et svakt punkt. Hvilken rolle spiller staten i det kapitalistiske samfunnet? Hvilken rolle spiller den i det sosialistiske samfunnet? Det hadde vært en fordel for den videre debatten om standpunktene til dette ble videreutviklet.

Det er en tendens blant revolusjonær og utålmodig ungdom til å overdrive sosialismens fortreffelighet og undervurdere dens innebygde motsigelser og problemer. Dette er høyst forståelig. Jeg har vært der sjøl, så dette vet jeg alt om. Men det blir ikke riktigere av den grunn. Sosialismen vil måtte være et klassesamfunn. Den vil inneholde mye av den organisatoriske og politiske arven fra kapitalismen. Sosialismen skal styres av mennesker som har fått hele sin politiske trening og sitt verdensbilde formet under kapitalismen. Dette forsvinner ikke av seg sjøl. Den næringsstrukturen og infrastrukturen som kapitalismen har skapt vil være der lenge. Det samme vil forskjellene i utdanning, ressurser, kontaktnett osv. Man kan med en gang ta i bruk tiltak for å begynne å bryte ned skillet mellom de som styrer og de som blir styrt, men skillet vil fortsatt være der.

Staten

Den fremmedgjørende staten vil være der, og den vil faktisk på kort sikt bli styrket ved at den tar over eiendomsretten fra storkonsernene. Den revolusjonære ungdommen later på en måte som om dette problemet kan unngås. Jeg tror det ville være mye lurere og mye mer strategisk nyttig å se fanden i kvitøyet og innrømme sosialismens begrensninger. Da ville folk lettere kunne tro på den. Man ville lettere kunne vise hvordan sosialismen kan innføres her og nå og ikke i en fjern og tåkete framtid.

En slik forståelse ville også tvinge fram forståelsen av at sosialismen ikke er noen endestasjon, men bare en stasjon på veien. Det ville få fram behovet for å diskutere et samfunn der «enhver yter etter evne og får etter behov», altså det Marx kalte det kommunistiske samfunn.

Vend blikket

Denne diskusjonen bør man ta, for sosialismen er egentlig et produkt av industrialismen. Den er et produkt av den sentralstyrte masseproduksjonen. De produksjonsmidlene som utvikles i dag bærer i seg muligheter til å gå forbi sosialismen og langt videre i retning av en bruksverdiøkonomi. Til nå har diskusjonen hengt for mye igjen i det tjuende århundrets teknologi og historie. (Ennå ser vi at folk på venstresida diskuterer arbeiderråd som om fabrikkene besto av tusenvis av folk i kjeledress. I et fabrikkråd i de automatiserte fabrikkene ville jo ingeniørene når som helst kunne stemme ned de få arbeiderne som er igjen.) Det er på tide å vende blikket inn i det nye århundret og diskutere sosialismens muligheter og oppgaver i dag. Det kunne bli virkelig spennende.