«Spekkhoggersosialismen», en parlamentarisk illusjon
Av Ukjent forfatter
Populistene ønsker å stå fram med en strategi for å endre samfunnet og få slutt på kapitalismen. Den er oftest svært tåkete, det blir mest prat om hvordan et ideelt samfunn uten motsetninger kunne være, mens anvisningene om veien dit er vage, uferdige eller helst villedende. Audgunn Oltedal sier f.eks. at det er to punkter
1 Å ta utgangspunkt i lokalsamfunnet,
2 Å undergrave kapitalismen ved å gå inn for krav og alternativ som bryt med systemets logikk (strukturreformer).
De eksempler hun nevner på dette er kamp for bedrifts-demokrati, kamp for å prioritere felleskonsum framfor privatkonsum.
Metodene hun nevner for å vinne fram mot disse målene er lokale aksjoner og «… vi meiner ikkje det er umogeleg å endre systemet gjennom parlamentarisk veg, og at det difor ikkje er nokon grunn til å slå inn på ein rein antiparlamentarisk strategi.» (Norsk populisme, Oslo 1972).
Hartvig Sætra utdyper dette i synet på «lokal kamp» og «parlamentarisk støtte» i boka si, Populismen i norsk sosialisme (Oslo 1971). Han kaller det spekkhoggarprinsippet. «Målet for den populistiske sosialismen er å gjera slutt på kapitalismen.» Han tar avstand fra revolusjonen, og sier: «Alternativet går kort og godt ut på å rive sektorar av det kapitalistiske samfunnet ut av hovudstrukturen ved hjelp av lokal og/eller fagleg mobilisering, kombinert med parlamentariske vedtak. En slik strategi vil eg kalle sosialistisk revolusjon etter spekkhoggar-prinsippet». Nå innbyr Sætra sjøl til å bruke landsbygda som eksempel en prøvestein på hva populistene mener å kunne oppnå. Vi siterer, om hva strukturreform er:
«Krav om varetaking av busettinga på bygdene er slikt som vi normalt kan stø opp om uten atterhald. Men måten det heile skal oranniseras på, må vi ha vårt eige alternativ til, slik at vi formar ut konturane av det nye samfunnet innafor det gamle. Generelt kan dette skje gjennom å fremje samvirke mellom arbeidande produsentar. Dermed kan vi halde dei små einingane i bygdenæringane ved like og dessutan nyte godt av visse storskala fordelar. Og for det tredje kan produsentane utvikle kontroll nedan frå i næringa. Mønsteret kjenner vi godt frå jordbrukssamvirket». (s 136).Vi ser at populistene setter opp jordbruksordningen som ideal, den skal løse problemene. Analysen av jordbrukssamvirket i en annen artikkel i Røde Fane viser at dette bare er å erstatte mange ulike former for utplyndring av folket på landsbygda med paralleller til landbruksmonopolene. Det kan ikke bety annet enn at småindustri, fiske, skogsdrift etc. skal samles under kontroll av staten og et nytt «utkantmonopol». Dette monopolet vil få valget mellom å utplyndre utkantene i samarbeid med staten, eller å bli knust i kamp mot de andre monopolene og staten.
Det betyr at Sætra setter opp landbruksmonopolet som et ideal for bygdefolk når de skal bygge opp sosialismen. Erfaringer til nå med over 30 års virksomhet med landbruksmonopolene gir ikke folket særlig håp om å vinne fram til noen «sosialisme» etter Sætras anvisninger. Sannheten er tvert om at jorbruks-«samvirket» i dag nettopp er det viktigste våpnet for å undertrykke og utbytte småbøndene! Hvis Sætra vil bygge nye monopoler for småindustri og fiskeforedling, så får han i alle fall la være å kalle slikt sosialisme.
Sætra foreslår i fullt alvor at f. eks. fiskerne skal kopiere landbruksmonopolet med «fiskemeierier», fiskerute for å hente inn råstoff fra sjarkeieren, sentrallager etc. Alt dette er kopiering av tiltak som i dag faktisk legger det voldsomste press på småbøndene og bidrar til å drive dem fra gårdene.
For å sitere Sætra sjøl:
«Innanlands må fiskaren ha kontroll fram til detaljist, eventuelt fram til grossistledd i forbrukarsamvirket. Dette vil summa summarum gi satelittane i kystbygdene makt over sine eigne arbeidsplassar og sin eigen lagnad. Metropol/satelitt-strukturen vil rivast opp, og fiskerisektoren vil «tre ut av kapitalismen» i ganske omfattande meining».
Det betyr at Sætra legger fram som den endelige løsning for småfiskere og småbønder at dersom de bare eier omsetningsapparatet, så vil de klare seg bra. Og ikke bare det, de skal dermed kunne «tre ut av kapitalismen» og «få kontroll med sin egen skjebne». Det eneste som må til er å overbevise endel stortingsmenn slik at Stortinget kan garantere for driften med lovverk etc!
Det virker jo unektelig enkelt for folket å sikre «sosialismen» ut fra Sætras resept. Ikke rart at populisten Sætra tar avstand fra revolusjonen hvis han tror på dette. For han må det bare være to ting som hindrer sosialismen: Arbeidsfolks uvitenhet om samvirkets fortreffelighet, og noen manglende lovvedtak på Stortinget for å sikre at samvirket får gode levevilkår. Egentlig er det jo rart at ikke samvirkebevegelsen med sine hundretusener av medlemmer ikke for lenge siden har styrtet kapitalismen under ledelse av Peder Søiland (formann i NKL og i ledelsen for Ja til EF) og Hans Borgen (formann i Landbrukets sentralforbund og i representantskapet i Norsk Hydro 1970). Sistnevnte kunne jo som tidligere oldelstingspresident ha skyndet på eventuelle lovvedtak.
Hva er galt med «spekkhogginga»?
Sætra unnlater behendig å svare på tre spørsmål som avgjør om hans «teorier» virkelig kan føre til noe annet enn undertrykking:
– Hvem er hovedfienden til arbeidende bønder og fiskere, og til proletariatet? Er det virkelig slik at folk kan kjøpe seg ut av kapitalismen?
– Kan staten uten videre omformes ved stortingsvedtak til å sikre de nye samvirkene?
Sætra hevder at det må en slags «geografisk dimensjon» med i klassebegrepet, dvs. at folk i utkantstrøk er utbyttet av byene. Sjølsagt er dette bare tull. En arbeider i byen utbytter slett ikke folket på landsbygda. Det er monopolkapitalen – uansett hvor den hører hjemme, som er den viktigste utbytteren av både proletariatet og det arbeidende folket på landsbygda. Endel væreiere, industrikapitalister, bankfolk og storbønder deltar sjøl i utbyttinga, selv om de bor aldri så meget på landet.
Disse utbytterne og deres mektige våpen med lave priser på f.eks. jordbruksprodukter og svær gjelds- og rentebyrde for folket, må bekjempes med politisk og økonomisk kamp, ved å kreve gjeldsanering og ved å angripe de svære profittene i foredling, handel og bankvesen og statens aktive «sanering av landsbygda» med skatte- og avgiftspolitikken. Så lenge disse angrepene er så dominerende, må en samle flest mulig for å forhindre dem i å øke. Og da blir det lite tyngde i «samvirke» som løsning av utkantenes grunnleggende problemer.
Et viktig punkt for å forstå dette er å sette søkelyset på samvirket og dets oppgaver. Sætra tar stort sett bare opp den økonomiske virksomheten +lobbyvirksomheten i Stortinget. Vi marxist-leninister må sette opp mot dette at lokalorganiseringen i distriktene må være i hovedsak politisk, rettet mot monopolkapitalens politiske makt. Vi kan nesten sammenligne med forskjellen mellom «rein» lønnskamp slik enkelte fagforeningsfolk forestiller seg veien til makta og spørsmålet om å organisere for politisk kamp, f.eks. kamp mot imperialismen og kamp for politiske krav, slik ml-erne driver i fagforeninger, og som disse fagforeningsfolka tar avstand fra.
Bare slik kan folket i lokalsamfunnene bli i stand til å forsvare seg mot de massive angrepene som monopolkapitalen har rettet mot alle samvirkeforsøk for å sikre at de ikke skal svekke monopolenes interesser.
Disse angrepene har stilt de såkalte «spekkhoggingsforsøkene» i en umulig situasjon.
Det kan være verdt å gå nærmere inn på Sætras eksempel med å bruke fisket som prøvestein på om slike forsøk er mulige. – Hva vil skje når et lokalsamfunn «trer ut av kapitalismen» med eget samvirkelag og foredlingsproduksjon?
For det første vil de bare oppnå en midlertidig gevinst. Enkelte kapitalkrefter i deres sektor blir tatt vekk, væreieren eller småkapitalisten forsvinner. Men skal laget kunne eksistere, så står det i konkurranse med all annen produksjon. Fordelene som er vunnet må forsvares, gjennom kapitaloppsamling for ikke å bli avhengige av andre, ved markedsføring ut fra prinsippet om å skaffe overskudd, uten det vil spekkhoggerne fort bli drevet ned. Resultatene kjenner vi fra all «økonomisk» samvirke: Det blir nøyaktig den samme, gamle politikken som drives, bare at det er de nye samvirkelederne som står ansvarlige. Se på landbruket, eller på EF-forkjemperen Søiland i NKL.
De driver samme politikk som et monopolforetak, med profitten som rettesnor for all virksomhet, med strukturrasjonalisering for å øke samvirkets overskudd, kapitaloppsamling som storbankene etc.
For det andre blir spekkhoggerne bare en sektor i en hel monopolkapitalistisk stat. De skal selge til varehuskjeder, f.eks. Arbeiderpartiets samvirkelagsmonopol. De må konkurrere med andre, f.eks. i utlandet om leveringer. Derfor vil ledelsen raskt stå overfor valget mellom hva som er ønskelig og hva konkurransen krever.
Det betyr at de må velge mellom å tjene medlemmenes interesser eller å overleve som monopolforetak. Resultat: De deltar ivrig i å undertrykke medlemmene.
For det tredje vil sjølsagt et slikt tiltak møte angrep. Både politisk og økonomisk. På lånemarkedet der bankfinansen har full kontroll med utlån (se på Distriktenes utbyggingsfond eller A/S Strukturfinans!). På salgsmarkedet der sperring av engrosleddet for fiender, avtaler med kjeder i matvarer er helt avgjørende for om et tiltak skal overleve. Så sant det er snakk om noen «revolusjon» slik Sætra håper, kan en ikke vente mye velvilje. – Og dessuten i selve produksjonen. Eksempler som kontraktsalg fra slakterier direkte med bønder, egne stortrålere for å sikre fryserikjeder etc. kan sjølsagt true selve samvirket. Både som konkurrent i salget og som konkurrent i å splitte opp samvirket ved å by bedre vilkår (på kort sikt) enn det noe samvirkelag kan by. Vi må jo ta med i regningen at det er nær sagt ubegrenset kapital som kan kastes inn for å produsere ihjel slike tiltak. Og paroler som «kjøp dyrt hos oss, vi tjener folket» slår ikke videre an.
Nå har det faktisk vært prøvd med spekkhogging i Norge, i alle fall i noen grad. Det var samvirkeproduksjon og fiskernes egne salgslag helt fram til eksport. Dette ble etablert rett etter krigen, og ble truet i kne i løpet av ti–femten år. Det er egentlig et illustrerende, men trist bevis på hvor det bærer hen med spekkhoggerne. (Per Otnes har forklart dette utførlig i Kontrast nr. 29).
For det fjerde vil samvirke-opplegget slik som Sætra legger det opp bli en faktor som direkte hindrer motstanden på bygdene. Vi kjenner fra for politikken til NKL, Landbrukets sentralforbund, kortvarig fabrikkovertaking av bedrifter etc-. De stiller parolen «vern om samvirket vårt», eller «Høyere lønn vil svekke oss sjøl», eller «rasjonalisering her vil tjene oss alle». Det er paroler som forkludrer monopolkapitalens diktatur ved å la et mellomsjikt av folk få lov til å utføre det. Resultatet fra LO-toppen kjenner alle som grelle eksempler.
Konklusjonen kan bare bli at «samvirkelaget» rett og slett blir et eget monopol, og uegnet til å redde medlemmene fra monopolkapitalens undertrykking. Uten politisk makt, kontroll med staten, kan ikke folk oppnå noen varig slutt på utbyttingen.
Kan Stortinget redde folket?
For å forsøke å dekke til dette hullet hevder så Sætra og andre populister at Stortinget, ved hjelp av populistiske representanter, skal forby monopolkapitalen i banker og foredlingsindustri å ødelegge samvirket. Det er egentlig det samme som å anta at Stortinget skulle kunne avskaffe kapitalismen, i alle fall hvis disse vedtakene varig skulle stanse utbyttinga på landsbygda.
Sjølsagt kan Stortinget vedta lover, men hvilken ramme de må holde seg innenfor avgjøres av hele den politiske situasjon. Forsøk på å ramme monopolkapitalens utbytting blir mott med trusler om kapitalflukt, voldsomt press på vaklende stortingsmenn, trusler om intervensjon fra andreland, eller at hæren griper inn. Så seint som i Paris 1968 så vi det i praksis. EEC-kampen er et eksempel på hvilke krefter som settes inn selv når det bare er snakk om å stoppe monopolkapitalens egne framstøt. Populistene tenker seg, så vidt jeg kan skjønne, en massiv, folkelig støtte til Stortinget. Poenget er vel da å slå fast at en slik støtte må være sterkt sammensveiset, og villig til, om nødvendig (og det er det), å bruke vold for å gjennom-føre folkets krav.
Ut fra dette blir det relativt lite igjen av teorien om at sosialisme kan nås gjennom vedtak i parlamentet. Enten så truer ikke populistene monopolkapitalen. Da kan de nå fram til sine mål, men da løser de ikke folket fra undertrykking. Eller også vil populistene en sosialistisk revolusjon og fullstendig avskaffing av monopolkapitalens herredømme. Heller ikke da kan de nå fram, rett og slett fordi de undervurderer motstanden og de midlermonopolkapitalen er villig til å bruke.
Når populister som Oltedal og Sætra kommer med sine teorier om at folk kan løsrive seg isolert fra monopolkapitalens stat ved å organisere samvirke bedrifter, vil jeg hevde at de villeder og hindrer folkets kamp. De tar ikke hensyn til hva som preger hele samfunnet, rett og slett at det er en klasse, monopolborgerskapet, som har den politiske makten over den norske staten.
Sætras spekkhoggingspopulisme vil hindre kampen fordi den avpolitiserer den, gjør det til et spørsmål om å produsere seg ut av kapitalismen +parlamentarisk arbeid. Dermed kan den heller aldri fortelle bygdefolket hvem som er deres virkelige fiender, monopolkapitalen og staten. Samtidig vil slike populistiske ideer hindre folkets kamper med tanker som å «vernemeieriet mot lønnsøkninger» etc.
Hva kan folk gjøre?
Det er viktig å slå fast at dette ikke betyr at samvirke er feilaktig å drive med. Både på landsbygda og i byene har folk brukt samvirke for å forsvare sine interesser under kapitalismen, og hatt nytte av det, så langt det rekker. Det kan fortsatt bli til nytte i en del sammenhenger. Men som hovedform i kampen er det umulig. Sjølsagt kan samvirkevirksomhet være en begynnende skole i sosialisme, på den organiseringa som kan ta til under sosialismen i Norge. Akkurat som f.eks. dugnad i et borettslag kan sveise folksammen i kollektiv. Faren er der når folket tror at dugnaden kan løse borettslagets problemer med å betale husbankens avdrag, eller at folka i borettslaget har meldt huset sitt ut av kapitalismen. Da hindrer dugnaden den nødvendige kampen mot boligdyrtida, husleiestreik blir f.eks. umulig (det angriper jo vårt borettslag som er ansvarlig til staten!).
Sjølsagt skal folk organisere seg lokalt, forsøke å bruke de eksisterende interesseorganisasjoner der det går, eller, om nødvendig, starte nye. Organiseringen på landet, liksom i byen, må alltid peke mot fienden i hovedsak. Derfor må folk på landsbygda først og fremst reise kamp mot de som nå ut-bytter dem: Landbruksmonopolene, (priser, lån, innkjøpsregler), bankene (renteutplyndring), staten (skatter). Det betyr at produksjonen må komme i annen rekke, mens det å få folk til å forstå hvem fienden er og bekjempe den, må komme i første rekke.
På landsbygda er det absolutt nødvendig å hindre at kampen blir utvannet eller splittet. Derfor må alle forsøk på å kjøpe folk ut gjennom gunstige kontraktforhold til slakteriet for noen etc. bekjempes politisk. Derfor må f.eks. organisering blant bønder ta utgangspunkt i småbøndene og ikke de stores krav om særrettigheter.
I tillegg må de undertrykte på landsbygda knytte nære bånd til alle andre undertrykte i Norge. Framfor alt må de knytte nære bånd til den største og viktigste revolusjonære klassen i Norge, proletariatet. Men også småhandlere, lastebilkjørere etc. er kampfeller. Så lenge det er den samme monopolkapitalen vi står overfor må alle krefter forenes dersom det skal være mulig å vinne.
For å kunne delta i denne kampen, og for å kunne lede den må det marxist-leninistiske partiet grundig kjenne til klasseforholdene på landsbygda. Bare derved kan det lages et grundig program for kampoppgavene på landsbygda, og bare ved å føre kamp kan folket slå monopolkapitalen tilbake og forberede den sosialistiske revolusjonen!