Ukategorisert
av John Bellamy Foster
For bare litt over en måned siden mens jeg skrev dette, før 11. september, viste det masseopprøret mot kapitalistisk globalisering som begynte i Seattle i november 1999 og som fortsatt samlet styrke så seint som i Genova i juli 2001, motsigelsene i systemet på en måte vi ikke har sett på mange år.
Likevel var dette opprørets spesielle karakter slik at begrepet imperialisme var blitt så godt som utradert, til og med på venstresida, og erstattet av begrepet globalisering, som antyder at noen av de verste utslaga av internasjonal utbytting og rivalisering på en eller annen måte hadde avtatt.
En ny bok av Michael Hardt og Antonio Negri, med tittelen Empire (Imperium), kan stå som eksempel på en stadig mer populær mote i venstresidas behandling av globaliseringa – en mote som er like tiltrekkende for herskerne, om vi skal dømme etter hvilken oppmerksomhet den har fått i massemedia. Boka ble gitt ut i fjor av Harvard University Press, og har fått uforbeholden ros slike steder som i New York Times, magasinet Times og i London Observer. Den har ført til gjesteopptreden for Hardt i The Charlie Rose Show og en underleder i The New York Timeside. Dens påstand er at verdensmarkedet under innflytelse av informasjonsrevolusjonen blir globalisert hinsides nasjonalstatenes evne til å påvirke det. Nasjonalstatenes suverenitet forsvinner, og blir erstattet av en nylig tilsynekommende global suverenitet eller «imperium» som vokser fram av sammensmeltingen av «en rekke nasjonale og overnasjonale organismer som blir forent under en eneste herskerlogikk», uten noe klart internasjonalt hierarki (side xii).
Plassen tillater meg ikke her å gå inn på alle aspekter ved denne argumentasjonen. Jeg vil heller kommentere bare ett spørsmål: påstanden om at imperialismen er forsvunnet. Uttrykket «imperium» i Hardt og Negris analyse refererer ikke til sentrums imperialistiske dominans over periferien, men til en altomfattende enhet som ikke anerkjenner noen begrensende territorier eller grenser utenom seg selv. I sin glanstid, hevder de, «var imperialismen i virkeligheten en utvidelse av de europeiske nasjonalstatenes suverenitet utover deres egne grenser» (side xii). Imperialismen eller kolonialismen i denne forstand er nå død. Men Hardt og Negri erklærer også at nykolonialismen, industrimaktenes økonomiske dominans og utbytting uten direkte politisk kontroll, er død. De insisterer på at alle former for imperialisme, i den grad de representerer begrensninger på verdensmarkedets homogeniserende krefter, er dødsdømt av det samme markedet. På den måten er «imperiet» både «postkolonialt og postimperialistisk» (side 9).Vi blir fortalt at «imperialismen er en maskin av global lagdeling, kanalisering, koding og territorialisering av kapitalstrømmene, som blokkerer noen strømmer og fremmer andre. Verdensmarkedet krever derimot et jevnt felt av ukodede og territorieløse strømmer … imperialismen ville betydd kapitalens død hvis den ikke var blitt overvunnet. Den fulle realiseringen av verdensmarkedet er nødvendigvis slutten på imperialismen (side 333).
Forfatterne argumenterer for at begrep som sentrum og periferi nå er så godt som ubrukelige. «Gjennom desentraliseringen av produksjonen og konsolideringen av verdensmarkedet, er den internasjonale delingen og strømmene av arbeid og kapital blitt oppsplittet og mangedoblet, slik at det ikke lenger er mulig å avgrense store geografiske soner som sentrum og periferi, Nord og Sør.» Det er «ingen vesensforskjell» mellom USA og Brasil, Storbritannia og India, «bare gradsforskjeller» (side 335) (1).
Forestillingen om USA-imperialismen som en sentral makt i verden i dag, er også forsvunnet. «USA,» skriver de, «utgjør ikke sentrum i et imperialistisk prosjekt. Ingen nasjonalstat kan gjøre det i dag. Imperialismen er over. Ingen nasjon vil bli verdensleder på den måten moderne europeiske nasjoner var det» (side xiii-xiv). «Vietnam-krigen,» erklærer Hardt og Negri, «kan sees som den imperialistiske tendensens sluttpunkt, og derfor som en overgang til et nytt regime for Konstitusjonen» (side 178-79). Denne overgangen til et nytt, globalt konstitusjonelt regime kommer til syne i Golfkrigen. Der framsto USA «som den eneste makten som var i stand til å forvalte internasjonal rett, ikke som en funksjon av sine egne nasjonale motiver, men i den globale rettens navn … Når USA opptrer som verdenspoliti, er det ikke ut fra imperialistiske interesser, men i «imperiale» interesser (dvs ut fra det territorieløse Imperiets interesser). I denne forstand varslet Golfkrigen virkelig en ny verdensordens fødsel, slik George Bush erklærte» (side 180).
Imperiet, som er navnet de gir denne nye verdensordenen, er et produkt av kampen om suverenitet og statsrett på det globale nivå, i en tid hvor en ny global jeffersonisme (2) – utvidelse av USAs forfatningsform til det globale plan – er blitt mulig. Forfatterne går imot lokale kamper mot Imperiet, de tror at kampen nå bare gjelder formen globaliseringa skal ta – og i hvilken grad Imperiet vil leve opp til sitt løfte om å få «den globale utvidelsen av USAs interne forfatningsprosjekt» (side 182) til å bære frukt. Argumentasjonen deres støtter anstrengelsene til «massene mot Imperiet» – dvs. massenes kamp for å bli et selvstendig politisk subjekt – men de argumenterer for at dette bare kan skje innenfor «de ontologiske vilkår Imperiet setter» (side 407).
István Mészáros
Så langt om dagens mer moteriktige synspunkter. Nå vil jeg gå over til det avgjort umoderne. I kontrast til Empire representerer István Mészáros’ nye bok Socialism or Barbarism (Sosialisme eller barbari) på mange måter toppen av det umoderne – til og med på venstresida (3). I stedet for å love en ny universalitet som har muligheten til å oppstå av kapitalismens globaliseringsprosess hvis denne bare tar den riktige formen, hevder Mészáros at å bevare for evig et system som er dominert av kapitalen vil garantere akkurat det motsatte: «Til tross for dets tvungne ‘globalisering’ er kapitalens uhelbredelig skjendige system strukturelt uforenlig med universalitet i noen meningsfull betydning av begrepet … det kan ikke være noen universalitet i samfunnsverdenen uten grunnleggende likhet» (side 10-11).
For Mészáros kan kapitalens herredømme best forstås som en sosial stoffskifteprosess, som kan sammenlignes med stoffskiftet i en levende organisme. Det må derfor studeres ut fra at det rommer et sammensatt sett av relasjoner. Hva kapitalismen enn oppnår av «horisontal» frigjøring, blir negert av dens dominerende «vertikale» orden, som alltid utgjør dens avgjørende moment. Denne altoverskyggende antagonismen betyr at «det kapitalistiske systemet framstår som et jungelaktig nettverk av motsigelser som bare kan styres mer eller mindre vellykket en viss tid, men aldri overvinnes for godt» (side 13). Blant de grunnleggende motsigelsene som er uovervinnelige innafor kapitalismen er de mellom: (1) produksjonen og kontrollen med den; (2) produksjon og forbruk; (3) konkurranse og monopol; (4) utvikling og underutvikling (sentrum og periferi); (5) økonomisk ekspansjon på verdensbasis og rivalisering kapitalistene imellom; (6) akkumulasjon og krise; (7) produksjon og destruksjon; (8) dominansen over arbeidskrafta og avhengigheten av arbeidet (9) sysselsetting og arbeidsløshet; og (10) utbyttevekst for enhver pris og ødelegging av miljøet (4). «Det er helt utenkelig å overvinne en eneste av disse motsigelsene,» sier Mészáros , «for ikke å snakke om deres uløselig sammenvevde samlede nettverk, uten å innføre et radikalt alternativ til kapitalens måte å kontrollere det sosiale stoffskiftet på» (side 13-14).
Ifølge denne analysen er perioden for kapitalismens historiske oppstiging til makten nå slutt. Kapitalismen har ekspandert over hele kloden, men i mesteparten av verden har den bare skapt enklaver av kapital. Det finnes ikke lenger noe løfte om at den tredje verden som helhet skal «ta igjen» de avanserte kapitalistiske landene økonomisk – eller i det hele tatt om varig økonomisk og sosial framgang i mesteparten av «periferien». Levekårene for det store flertallet av arbeidere forverres over hele verden. Systemets langvarige strukturelle krise, som har vart siden 1970-åra, hindrer kapitalen i å hanskes effektivt med sine motsigelser, om så bare midlertidig. Den hjelpen staten tilbyr utenfra, er ikke lenger nok til å stive opp systemet. Av den grunn blir kapitalens «destruktive ukontrollerbarhet» – dens ødeleggelse av tidligere tiders samfunnsforhold og dens manglende evne til å erstatte dem med noe levedyktig – mer og mer synlig (side 19 og 61).
Imperialismens mest dødelige fase
Kjernen i Mészáros’ argumentasjon ligger påstanden om at vi nå lever i det som «potensielt er imperialismens dødeligste fase» (tittelen på det andre kapittelet i boka hans). Imperialismen, sier han, kan deles i tre tydelige historiske faser: (1) den tidlige moderne kolonialismen, (2) den klassiske fasen av imperialismen slik Lenin beskrev den, og (3) den globale hegemoniske imperialismen, med USA som sin dominerende kraft. Den tredje fasen blei konsolidert etter annen verdenskrig, men var ikke til å ta feil av fra og med utbruddet av kapitalismens strukturelle krise i 1970-åra (side 51).
Ulikt de fleste analytikere argumenterer Mészáros for at USAs hegemoni ikke sluttet i 1970-åra, selv om USA i 1970 hadde opplevd en nedgang i sin økonomiske posisjon vis-à-vis de andre ledende kapitalistiske statene, sammenlignet med 1950-åra. Med utgangspunkt i Nixons avskaffing av dollarens gullstandard markerer 1970-tallet snarere begynnelsen på en mye mer besluttsom innsats fra den amerikanske statens side for å etablere sin globale forrang på det økonomiske, militære og politiske området – å konstituere seg som surrogat for en verdensregjering.
På det nåværende stadiet av kapitalens globale utvikling, insisterer Mészáros, «er det ikke lenger mulig å unngå å se i øynene en av systemets fundamentale motsigelser og strukturelle begrensninger. Denne begrensninga er systemets alvorlige svikt når det gjelder å danne en stat for det kapitalistiske systemet som sådan, som svarer til dets overnasjonale målsettinger og forgreininger.» Derfor er det her at «USA, farlig oppsatt på å ta på seg rollen som stat for det kapitalistiske systemet som sådan, mens det legger under seg alle rivaliserende makter med alle midler det har til rådighet,» kommer inn i bildet som det nærmeste man kan komme til «en stat for det kapitalistiske systemet» (side 28-29).
Men sjøl om USA var i stand til å stoppe nedgangen i sin økonomiske posisjon i forhold til de andre ledende kapitalistiske statene, er den amerikanske staten ute av stand til på egen hånd å oppnå tilstrekkelig økonomisk dominans til å regjere verdenssystemet – som uansett ikke lar seg regjere. USA forsøker derfor å bruke sin enorme militære makt til å etablere sin globale overlegenhet (5). «Det som står på spill i dag,» skriver Mészáros, «er ikke kontrollen over en spesiell del av kloden – hvor stor den enn måtte være – en kontroll som hemmer, men fortsatt tolererer uavhengige handlinger fra noen rivaler. Men det er en eneste hegemonisk økonomisk og militær supermakts kontroll over hele kloden, med alle midler den har til rådighet – til og med de mest ekstremt autoritære og om nødvendig, militære voldsmidler. Dette er det den endelige rasjonaliteten til den globalt utviklete kapitalismen krever, i sitt forgjeves forsøk på å få kontroll over sine uforenlige motsetninger. Men problemet er at en slik rasjonalitet – som kan skrives uten anførselstegn, siden den virkelig svarer til kapitalens logikk på det nåværende historiske stadiet av global utvikling – samtidig er det mest ekstreme irrasjonalitet i historien, inkludert nazistenes forestilling om verdensherredømme, når det gjelder hvilke vilkår som kreves for at menneskeheten skal overleve» (side 37-38).
De som påstår at dagens imperialisme, som framfor alt representeres av USA, på en eller annen måte er svekket av det faktum at det er lite direkte politisk styre over andre staters territorier, forstår ganske enkelt ikke de problemene vi står overfor. Som Mészáros påpeker, okkuperte den europeiske kolonialismen faktisk bare en liten del av områdene i periferien. Nå er midlene annerledes, men imperialismens globale rekkevidde er enda større. USA okkuperer for tida fremmede territorier i form av militærbaser i sekstini land – et antall som fortsetter å øke. Dessuten har «den store økninga i militærarsenalets ødeleggelsesevne i våre dager – spesielt luftvåpnenes katastrofale potensiale – i en viss utstrekning endret formene for å tvinge et land som skal kues til å bøye seg for imperialistiske diktater (bakkestyrker og direkte okkupasjon er ikke like nødvendig), men de har ikke endret diktatenes innhold» (side 40).
Med Sovjetunionens sammenbrudd og slutten på Den kalde krigen er det blitt nødvendig for imperialismen å kle seg om. Den kalde krigens gamle rettferdiggjøring av intervensjoner virker ikke lenger. Mészáros påpeker at Saddam Hussein representerte en slik ny rettferdiggjøring, men bare midlertidig. Selv da måtte USA presentere sine krigsønsker forkledd som en universell allianse som kjempet for den globale retten, selv om USA spilte rollen som både dommer og bøddel.
Sosialisme eller barbari
Blant de foruroligende utviklingstrekk som Sosialisme eller barbari peker på, er: Det enorme antall ofre blant sivile irakere i løpet av krigen mot Irak og over en halv million døde barn som følge av sanksjonene etter krigen; det militære stormløpet og okkupasjonen på Balkan; Natos ekspansjon mot øst; USAs nye politikk med å anvende Nato som en offensiv militær styrke som kan erstatte FN; USAs forsøk på å omgå og undergrave FN ytterligere; bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd; utviklingen av sikkerhetspakten mellom Japan og USA, som er rettet mot Kina; og USAs tiltakende aggressive militære holdning overfor Kina – som mer og mer blir sett på som en oppadstigende supermaktsrival. På lenger sikt kan en heller ikke ta den nåværende tilsynelatende harmonien mellom USA og EU for sikker, ettersom USA fortsetter sin jakt på verdensherredømme. Og det finnes heller ingen svar på dette problemet innafor systemet på det nåværende stadium av kapitalens utvikling. Globaliseringa har gjort en verdensomfattende stat nødvendig for kapitalen, argumenterer Mészáros, men den innebygde karakteren til kapitalens sosiale stoffskifteprosess, som krever et mangfold av kapitaler, gjør en slik stat umulig. Slik har «Imperialismens potensielt dødeligste fase» å gjøre med det stadig videre omfanget av barbari og ødeleggelse som slike forutsetninger nødvendigvis må skape.
Vi har å gjøre med to syn på globalisering/imperialisme – det mer og mer moderne som fokuserer på framveksten av verdensherredømme (kalt Imperium) og det avgjort umoderne synet som peker på «Imperialismens potensielt dødeligste fase». Hvordan står disse to synspunktene seg i dag, etter begivenhetene den 11. september og etter at en global krig mot terrorisme startet i Afghanistan?
Det går kanskje an å hevde at analysen i Empire blir bekreftet fordi det ikke var en nasjonalstat som utgjorde en utfordring for det framvoksende system av verdensherredømme, men internasjonale terrorister utafor Imperiet. Fra dette synspunkt kan en mene at USA gjennomfører en aksjon som «verdenspoliti» i Afghanistan «ikke ut fra sine egne nasjonale motiver, men i verdensrettens navn» – som Hardt og Negri beskrev USAs handlinger i Golfkrigen. Det er mer eller mindre slik Washington beskriver sine egne handlinger.
Sosialisme eller barbari ville nok heller foreslå en helt annen tolkning, en som ser USA-imperialismen som sentral i terrorkrisen. Ut fra dette synet gikk terroristene som angrep World Trade Center og Pentagon ikke til angrep på verdensherredømmet eller sivilisasjonen (det var ikke FN-bygningen i New York som ble angrepet) – og enda mindre angrep de verdier som frihet og demokrati, slik den amerikanske staten påsto. De siktet seg bevisst inn på symbolene for USAs finansielle og militære makt, altså USAs globale makt. Disse terroristaksjonene kan ikke forsvares på noen måte, men de går uansett inn i et større historisk bilde av USA-imperialismen og USAs forsøk på å oppnå globalt hegemoni – spesielt i historien om USAs intervensjoner i Midtøsten. Videre reagerte ikke USA med en straffeprosess ut fra global statsrett, eller i form av en ren politiaksjon, men imperialistisk ved ensidig å erklære krig mot internasjonal terrorisme og slippe krigsmaskinen sin løs mot Taliban-regjeringa i Afghanistan.
I Afghanistan prøver USAs militære styrker å ødelegge terroriststyrker som de en gang sjøl var med på å skape. Så langt fra å holde seg til sine egne konstitusjonelle prinsipper på det internasjonale området, har USA lenge støttet terroristgrupper hver gang det passet inn i dets egne imperialistiske planer, og har selv utført statsterrorisme som har drept sivilbefolkning. Washington har erklært at den nye krigen mot terrorisme kan kreve militær intervensjon fra USA i tallrike land utenom Afghanistan – nasjoner som Irak, Syria, Sudan, Libya, Indonesia, Malaysia og Filippinene er allerede pekt ut som mulige åsteder for videre intervensjoner.
Alt dette, knyttet sammen med en verdensomspennende økonomisk nedgangskonjunktur og økt undertrykking i de ledende kapitalistiske statene, ser ut til å antyde at kapitalens «ødeleggende ukontrollerbarhet» kommer mer og mer i forgrunnen. I prosessen med å blokkere en sjølsentrert utvikling i periferien – det vil si sikre utvikling av underutvikling for all evighet – har imperialismen avlet terrorisme, som har slått tilbake på den ledende imperialistmakta sjøl, og skapt en spiral av ødeleggelse uten noen synlig slutt.
Siden en verdensregjering er umulig under kapitalismen, men nødvendig i dagens mer globaliserte virkelighet, insisterer Mészáros på at systemet blir mer og mer overlatt til «et eneste hegemonisk, imperialistisk lands ekstremt voldelige herredømme over hele verden på permanent basis: en … absurd og ikke bærekraftig måte å regjere verden på» (side 73).
For ti Monthly Reviews redaktører Harry Magdoff og Paul Sweezy:
«Det ser ut som USA har låst seg på en kurs som har de mest alvorlige følger for hele verden. Forandring er den eneste sikre loven i universet. Den kan ikke stoppes. Hvis samfunn (i periferien av den kapitalistiske verden) blir hindret i å prøve å løse problemene sine på sin egen måte, vil de helt sikkert ikke løse dem på måter som blir diktert av andre. Og om de ikke kan bevege seg framover, vil de uvegerlig bevege seg bakover. Det er dette som skjer i store deler av verden i dag, og USA, den sterkeste nasjonen med ubegrensede tvangsmidler til sin disposisjon, ser ut til å si til de andre at dette er en skjebne de må akseptere hvis de vil unngå voldsom ødeleggelse.
Alfred North Whitehead, en av det forrige århundrets største tenkere, sa en gang: «Jeg har aldri sluttet å leke med den tanken at menneskeheten kan stige til et visst punkt, for så å forfalle og aldri bli i stand til å ta seg opp igjen. Mange andre former for liv har gjort det. Evolusjonen kan gå ned så vel som opp.» Det er en tanke som gjør en urolig, men som ikke på noen måte er usannsynlig at formen og de aktive bestanddelene i denne nedgangen kanskje dannes rett for øynene på oss i disse avsluttende årene av det tjuende århundret i vår tidsregning.
Med dette vil vi sjølsagt ikke antyde at en ugjenkallellig nedgang er uunngåelig før den har skjedd. Men vi vil antyde at slik utviklingen har vært det siste halve århundret, og spesielt det siste året, innebærer den en slik mulighet. Og det er også for å erkjenne at vi, det amerikanske folket, har et spesielt ansvar for å gjøre noe med det, siden det er vår regjering som truer med å spille Samson i menneskehetens tempel.» (Redaktørene, «Pax Americana,» Monthly Review, juli-august 1991)
Det mest destruktive landet på jorda
De siste ti årene har bare bekreftet holdbarheten i denne analysen. Ut fra enhver objektiv målestokk er USA den mest destruktive nasjonen på jorda. Siden annen verdenskrig har den drept og terrorisert flere mennesker verden over enn noen annen nasjon. Dens makt til å ødelegge er tilsynelatende ubegrenset, bevæpnet som den er med ethvert tenkelig våpen. Dens imperieinteresser, som tar sikte på verdensherredømme, er praktisk talt grenseløse. Som svar på terroristangrepene på New York og Washington har USAs regjering nå erklært krig mot terrorister som den hevder bor i mer enn seksti land. Dessuten truer den med militære aksjoner mot de regjeringene som gir dem ly. I det den presenterte som bare første fase i en lang kamp, har den sluppet krigsmaskinen sin løs i Afghanistan, hvor den allerede krever en fryktelig pris i menneskeliv, inkludert dem som dør av matmangel.
Hvordan kan vi se denne utviklinga som annet enn voksende imperialisme, barbari og terrorisme – som gjensidig ernærer seg av hverandre – i en tidsalder der kapitalismen synes å ha nådd grensene for sin historiske oppstigning til makten? Under disse vilkåra ligger det håpet menneskeheten har igjen i å gjenoppbygge sosialismen og, mer umiddelbart, i framveksten av en folkelig kamp med sentrum innafor USA – for å forhindre at Washington fortsetter sitt dødelige spill som Samson i menneskehetens tempel. Aldri har parolen «sosialisme eller barbari», som Rosa Luxemburg en gang formulerte så treffende, hatt en mer verdensomspennende aktualitet enn i dag.
Noter
- 1) Hardt og Negri referer til Samir Amins bøker, spesielt til Empire of Chaos (Monthly Review Press, 1992), som det ledende alternativet til deres eget syn på imperialisme/imperium – et syn som avviker skarpt fra deres på spørsmålet om sentrum/periferi. Se Hardt og Negri, Empire (sidene 9, 14, 334, 467). [Tilbake]
- 2) o.a: etter Thomas Jefferson – USAs tredje president; hovedansvarlig for utformingen av Uavhengighetserklæringen; sto for kjøpet av området Louisiana i 1803 og sendte ut Lewis og Clark-ekspedisjonen (1743-1826) (Encyclopædia Britannica). [Tilbake]
- 3) Sosialisme eller barbari» (2001) og Mézáros’ viktigste teoretiske arbeid Beyond Capital (1995) er begge utgitt av Monthly Review Press. [Tilbake]
- 4) Dette er en forkortet og litt modifisert versjon av Mézáros’ liste over grunnleggende motsigelser i boka si. [Tilbake]
- 5) USAs strategi med å etablere verdensherredømme gjennom global bruk av sin militære makt blir gransket i detalj i David E. Gibbs, «Washington’s New Interventionism: U.SIDE Hegemony and Interimperialist Rivalries,» Monthly Review 53:4 (September 2001): 5-37. [Tilbake]