Snakk fram kvinners erfaringer

Av Siri Jensen

Nr 1 2014

– Å få fram kvinners erfaringer og en felles forståelse av hvilket arbeid man gjør, hvilken kompetanse man har, hvilken livssituasjon man har, det er et arbeid som kvinner må gjøre sammen. Vi må snakke erfaringene virkelige, gjøre dem til virkelighet. Det som ikke har ord, eksisterer ikke.

Dette sa Siri Jensen i en innledning på konferansen Kvinner på tvers i september 2013. Her legger hun fram erfaringer med bakgrunn i 40 år i arbeidslivet, organisering av kvinner i fagforeninger, Kvinnefronten, Kvinner på tvers og som leder av AKP.


Siri Jensen var leder av AKP fra 1988 til 1992, og var med å starte Kvinner på tvers. Har blant annet skrevet heftet Kvinnelønna (Forlaget Rødt!, 2008, 3.utg.).

I 1972 begynte jeg å jobbe som ufaglært bokbinderassistent på det gamle Oslotrykkeriet Aas & Wahl. Jeg kom fra en studenttilværelse til et område der det var ulik utdanning for jenter og gutter i samme fag. Guttene ble bokbindersvenner (med svennebrev), og jentene ble bokbinderassistenter. Jentene var utdannet til å assistere bokbindersvennene, de fikk to år i lære på luselønn, og de fikk ikke noe bedre fagbeskyttelse eller høyere lønn enn meg som kom rett inn fra gata. I tillegg var det hjelpearbeiderne, som ikke hadde noen fagutdanning i det hele tatt, de fikk høyere lønn enn assistentene som hadde gått to år i lære. De var selvfølgelig menn.

Jeg fikk ei venninne på bokbinderiet, faglært assistent, eneforsørger og veldig opprørt. Mange av damene syntes den ulike lønna var veldig urettferdig. Vi tok opp dette i fagforeninga, Oslo bokbinderforening. Da var for så vidt foreninga positiv. Men han fra forbundet som kom på et av møtene om dette, svarte følgende: «Arbeiderbevegelsens pionerer sloss ikke for goder de selv kunne nyte godt av, men for sine barns framtid». Takk, sa jeg. Jeg er 25 år.

Det var tydelig at veien gjennom forbundet ble veldig lang. Foreningen fremmet ulike forslag, men fikk ikke gjennomslag. Vi startet en kvinnefrontgruppe i grafisk industri. KF-gruppa så ikke på den ulike lønna som et innviklet faglig spørsmål som måtte løses gjennom lange og kronglete forhandlinger. Gruppa så på dette som en himmelropende utdatert ordning, der gutter og jenter ikke fikk lik utdanning. Jentene fikk ikke engang vite, at det fantes noen annen mulighet. Så mange følte seg rimelig snytt.

Dere har negler som vil brekke!

KF-gruppa lagde et åpent møte, der vi inviterte Kari Vangsnes fra Likestillingsrådet, som var opptatt av lønnsforskjellene i Grafisk, og noen fra arbeidsgiverne. Mange av jentene hadde vært hos arbeidsgiver og spurt om å få bli svenner, når de oppdaget at guttene kunne bli det, og møtte følgende argumenter som de lagde sketsj om, sitat:

  • Dere vil gifte dere og slutter.
  • Dere får menstruasjon hver måned.
  • Dere er ikke høye nok.
  • Dere er ikke sterke nok.
  • Dere har lange negler som vil brekke.
  • Dere tåler ikke møkk på fingra.
  • Dere har ikke greie på maskiner.

Disse argumentene tålte ikke dagens lys. Kvinnefrontgruppa arrangerte videre en markering utenfor et landsstyremøte i Grafisk (Norsk Grafisk Forbund) der Oslo bokbinderforening hørte til, utenfor Drøbak – 18 jenter med plakater og bannere. Dette var ikke alminnelig på den tida, for å si det sånn. De ble så overrasket, at vi ble invitert inn for å lese opp kravene våre.

Det ble en overgangsordning fra assistenter til svenner i 1978, og da ble det etter hvert ganske mange jenter som ble svenner. Det ble en bevegelse for at jenter burde ta denne utdanninga. Underveis førte denne kampen til det første kvinnekurset i Oslo bokbinderforening i 1975.

Det var også mange som ikke tok utdanninga til svenn. Fordi de hadde allerede et fag! Det var ikke faget og arbeidet de var misfornøyd med, men lønna og den manglende anerkjennelsen i samfunnet. Jeg trodde faktisk lenge, i min naivitet, at faglærte yrker krevde mer opplæring, og at ufaglærte yrker ikke krevde så mye opplæring. Det er heller slik: De yrkene som damer hadde hatt, ble ufaglærte yrker, og de yrkene menna hadde hatt, ble faglærte yrker. Kjønn var det overordna. I historieboka om Oslo grafiske fagforenings historie, står det et morsomt sitat fra laugsreglene i Nürnberg i 1687:

For det 14.: Skal den gesell som arbeider ved siden av en pike, sette henne til tarvelig og gement arbeid, men ikke anvende henne til hefting eller annet gesellarbeid*. Ved overtredelse av dette er straffen to dager og en natt.

Dette var min første erfaring med samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Ved å bringe inn Kvinnefronten og et blikk som var både innenfra og utenfra, klarte vi å endre perspektivet på kravet vårt, fra å være et internt bokbinderanliggende som var veldig vanskelig å løse med arbeidsgiverne, til å bli et spørsmål om rettferdig behandling av kvinner. Disse erfaringene ble viktige for meg. Kvinner på tvers bygger på krafta for forandring som ligger i å bringe inn et kvinneperspektiv i faglige saker. Kampen om kvinnelønna handler på mange måter om det samme. Løfte lønnsspørsmålet fra å være kompliserte tariffspørsmål inne i det enkelte forbund til å bli et samfunnsspørsmål som handler om at kvinner tjener mindre enn menn og dermed har mindre ressurser til å skape et godt liv både for seg selv og eventuelle barn.

Kvinneorganisering i Grafisk

I 1981 startet Ellen Jacobsen fra typografforeningen, Kirsti Næss fra litografforeningen og meg fra bokbinderforeningen, alle med bakgrunn i kvinnebevegelsen, et arbeid med å overta og videreutvikle de kvinneorganiseringene som fantes i Grafisk. Vi var heldige, Grafisk hadde en historie med kvinneorganisering helt fra begynnelsen av århundreskiftet, med ny organisering fra 1930-tallet. Mange menn mente at det ikke var nødvendig med egne møter for kvinner i tillegg til de vanlige møtene. Grafisk organiserte jo for det meste fagarbeidere og der var det lik lønn mellom kvinner og menn, det var da noe alle visste.

Det første vi gjorde, var å samle damene. Samtidig starta kampen om fakta. Men det å finne fakta var slett ikke enkelt. Likelønnsavtalen mellom LO og NAF hadde avskaffet lønn etter kjønn, og det var veldig bra. Før var det jo i tariffen, kvinner skulle ha så mye, menn så mye. Men samtidig avskaffet de statistikk over kvinner og menn hver for seg, og da ble det vanskeligere å finne ut hvordan det var. Da vi undersøkte, viste det seg at i Grafisk var 4/5 av kvinnene og nesten halvparten av menna ufaglærte (da regnes bokbinderassistentene som ufaglærte). Ikke bare kvinnene, men også de ufaglærte menna ble synlige. I tillegg var det større lønnsforskjeller i Grafisk mellom kvinner og menn enn i industrien som helhet, og det var lønnsforskjeller mellom mannlige og kvinnelige fagarbeidere. Det siste ble møtt med vantro. Men det skyldtes at menna fikk mer tillegg, og at kvinner jobbet i bedrifter med lavere lønnsnivå enn menn. Lyder det kjent?

Kampen om fakta stod ikke bare i Grafisk. Omtrent samtidig på 80-tallet jobbet jeg politisk i AKP, og AKP er et parti som tenker at arbeiderklassen er veldig viktig, og at det er arbeiderklassen som bør styre og ha makta. Så damene tok med seg erfaringene sine fra kvinnekampen, abortkampen, pornokampen, arbeidsplassene sine, faglig arbeid, fra forskjellige kampområder, inn i partiet sitt, og begynte å stille spørsmålstegn om denne arbeiderklassen var så mannlig som den tradisjonelt ble framstilt. Var det sånn at arbeiderklassen var menn, eller kunne det være sånn at den var damer?

Vi gravde fram statistikk, snakka med folk, og kom fram til den uhyrlige påstanden at flertallet av arbeiderklassen var damer. Igjen, kampen om fakta: Dette kan ikke være sant. Det ble sant først når en veldig fornuftig mann gjorde en undersøkelse i en by i Norge, av hvordan arbeiderklassen var, og han kom fram til at flertallet av arbeiderklassen var damer.

I begge disse tilfellene var tallene noe som ble jobbet kollektivt fram: kombinasjonen av tall og erfaringer.

Under et tre i Bihar

I 1990 var jeg i India, invitert av politiske aktivister i et parti som AKP hadde forbindelser med, for å snakke om kvinnekampen i Norge og i AKP. Vi besøkte to landsbyer i Bihar, som er en relativt fattig delstat øst for Dehli. Landsbyen hadde jagd ut godseieren og tatt over makta, og her snakker vi om godseiere som ikke bare eier jorda, men også folka, og kvinnene spesielt. Kvinnene hadde vært aktive i kampen, og mot overgrep mot kvinner. Det var litt absurd å snakke om kvinnekamp i Norge under sånne omstendigheter, men det var to ting av det jeg sa, som de ble opptatt av. Den ene var likelønn og økonomisk sjølstendighet, og de fortalte at hos dem, handlet det om å eie jord i eget navn. Nå skulle jorda fordeles, og de ville ha i eget navn. Det var bare én dame som hadde fått i sitt eget navn. Det var diskusjon på møtet. Noen av menna sa: – Hvorfor er dere ikke mer aktive og kommer på møtene? (Har noen hørt dette før?) Damene: – Men vi blir ikke innkalt til møtene. De som innkaller til møtene, går utenfor husene, så vi får ikke vite noe. Dessuten er møtene når vi lager mat og steller unger.

Der sitter jeg under et tre i Bihar, og diskusjonen kunne vært ført på et fagforeningsmøte i Norge.

Det andre de var opptatt av, var kampen mot kvinnemishandling. AKP hadde akkurat da vedtatt vedtekter om at kvinnemishandling skulle være forbudt i partiet og en eksklusjonsgrunn. Det ble de veldig opptatt av. De hadde nå kasta ut en godseier som mishandla dem, men de stod igjen med kamerater som slo dem. – Her slår de oss, var det de sa. Det er lettere å organisere seg og slåss mot godseieren, enn å klare å ta opp kampen mot kamerater som man har stått sammen med i en sånn kamp. Jeg har møtt kvinneaktivister fra mange deler av verden, og en felles erfaring har vært: Kampen for de økonomiske krava er det ikke så vanskelig å få støtte til fra bevisste fagforeningsfolk og partikamerater. Men når det kommer til kampen mot vold mot kvinner og motsetningene i egne rekker, er det fryktelig mye vanskeligere, og det bagatelliseres ofte. For kvinnene i Bihar var kvinnemishandlingen et like brennende spørsmål som eiendomsretten til jord. Det handler om å overleve hver dag.

Etter at jeg var leder i AKP (1988–92) begynte jeg som kontoransatt i barne- og ungdomspsykiatrien i 1993, omskolert etter en whiplash. Tjue år etter møtet med to utdanninger i bokbinderfaget, møtte jeg et nytt lavt lønnet kvinneyrke. I offentlig sektor. Skillet mellom bokbinderassistent og svenn ble erstatta med akademikerprofesjon og kontoransatt. Like skarpt, kanskje enda mer definerende. Dette opplevde jeg da: «Anne» var kontorlederen vår, alle syntes hun var strålende, ledelsen sa hun var uunnværlig, hva skulle de gjort uten henne! Men lederen hennes, som hadde en ukentlig avtale om organiseringa av arbeidsoppgavene, han ga blaffen i avtalen, kom når det passa ham, eller kom ikke, ga ingen beskjed. Ingen respekt for arbeidet. Hun gikk i svangerskapsperm, og hjertelig avslutning med taler, hvordan skal vi klare oss når du er borte? Mens hun var borte, omorganiserte de arbeidet og fjernet stillingen hennes, uten engang å ta kontakt med henne. Dette kunne vært historien om en dårlig sjef. Men dette er historien om kontrasten når det gjelder kontorfaglig ansatte. Mellom hyllesten til den enkelte person som er så fryktelig viktig på den ene siden, og den manglende respekten for fag, yrkesgruppe, faggruppe på den andre. Dette ble jeg veldig opptatt av.

Kontorfaget

Da jeg etter dette begynte på Nic Waals institutt som sekretær, fikk jeg muligheten til å være studieleder for en videreutdanning for kontorfaglig ansatte, som noen kontorfaglige sjøl hadde tatt initiativet til, og jeg har seinere vært ansvarlig for den i over ti år. I forbindelse med det fikk jeg anledning til å gjøre en intervjuundersøkelse. Jeg spurte om deres erfaringer og prøvde å få tak på: Hva er det som er dette faget? Hva er det kontorfaglig ansatte må kunne og vite, for å gjøre jobben sin på en god måte?

De syntes jeg spurte veldig vanskelig, de hadde ikke ord på arbeidet sitt og ikke på kompetansen sin. Det hadde jo ikke jeg heller. Så vi begynte å snakke sammen, snakke med folk på utdanninga – vi begynte å snakke fram kompetansen. Vi delte erfaringer konkret. Det viste seg at veldig mye av kompetansen var skjult under ord som hjelp og god på service. Bak ordene lå omfattende kompetanseområder, som datakompetanse. Tenk på alle påstander om at kvinner ikke driver med data, mens det er ei svær gruppe med kvinner som driver med data hver dag, og med support og opplæring, det er ikke anerkjent som kompetanse, bare noe hjelp de driver med. På samme måte med opplæringskompetanse: De lærer opp nye ansatte i rutiner, forklarer hva reglene betyr i praksis, det er jo det folk lærer av. Men også denne kompetansen er skjult.

Fra å være opptatt av arbeid og kompetanse, har jeg også blitt opptatt av dette merkelige uttrykket støttefunksjon. Kontorfaglig ansatte er en støttefunksjon; de er ikke vanlig ansatte, men de støtter vanlig ansatte. Da kan ledelsen organisere dem litt på sida av de vanlige. Det er altså slik at det ikke er ord på arbeidet, kompetansen, ikke på funksjonene de har, og de finnes ikke i organisasjonsteorien. Ei yrkesgruppe som finnes nesten overalt, er noen som bare er der og gjort usynlige. Dette holder jeg på med. Det er viktig, for det handler om å gjøre kvinners erfaringer synlig, snakke dem fram og gjøre dem til noen som har en betydning i samfunnet.

Å få fram kvinners erfaringer og få fram en felles forståelse av hvilket arbeid man gjør, hvilken kompetanse man har, hvilken livssituasjon man har, det er et arbeid som kvinner må gjøre sammen. Vi må snakke erfaringene virkelige, gjøre dem til virkelighet. Det som ikke har ord, eksisterer ikke. Kvinnemishandling og incest ble snakket fram. Det er klart at fenomenet fantes før også, men det var ikke et samfunnsmessig fenomen, det var ikke noe man gjorde noe med, for det fantes ikke. I det øyeblikket det ikke er ens egen skam, ens egne gærne valg, ens egen utilstrekkelighet, men noe som gjelder flere, så er det mulig å gjøre noe med det. Da kan det bli en kraft for forandring.

Vi så det i Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, som jeg jobba med på 1980-tallet; vi lagde møter, store og små, mest små, om sekstimersdag, kvinnelønna, vi hadde alltid runder der folk fortalte om sitt arbeid på sin jobb, og hvordan de snodde arbeidslivet sitt rundt mannens arbeid, ungas arbeid eller bestemora, altså andres krav og behov. Disse erfaringene ble en utrolig viktig kraft i kampen for 6-timersdagen. Det viste seg at sekstimersdag var den felles saken en kunne gå inn for, for å gjøre livet lettere. Kortere arbeidstid. Også de som jobba heltid, dreiv og snodde livet sitt. Også de som ble kalt hjemmeværende, gjorde det, de hadde vært i jobb, ville i jobb, eller hadde liv som gjorde at de akkurat nå ikke var der. Gjennom denne erfaringsdelinga ble det så tydelig at det er ingen avgjørende forskjeller i livet til damene som velger ulike løsninger.

Kvinneorda forsvinner

Det som er skummelt nå, er at kvinneorda forsvinner: Kvinneundertrykking, kvinneutvalg, kvinnepolitikk. Nå er det kjønnspolitikk, kjønnsforskning, likestillingsutvalg, kjønnspolitiske utvalg. Når kvinneordene forsvinner, blir rommet for å dele erfaringer trangere. Ordet kvinneundertrykking er til dels skilt ut og brukes om innvandrerkvinner! Folk som overhodet ikke bryr seg om kvinneundertrykking og som ikke har peiling på temaet, kan friskt snakke om kvinneundertrykking når det gjelder innvandrerkvinner. Eller minoriteter. Der brukes ordet som en markør av den store forskjellen mellom oss som er likestilte og hurra.

Vi må gjenerobre kvinneorda! Hvis vi ikke bruker dem, hvordan skal vi da forklare at kvinner trenger å samle seg og dele erfaringer? Det er mange argumenter mot det. «Nå er det likestilling, da er det ikke nødvendig for damer å ha møter for seg selv.» «Det er likestilling her, vi undertrykker jo ikke dere.» «Vi er feminister, vi også.» «Kvinner er sterke nok nå.» «Hele organisasjonen må være med, det nytter ikke at damer sitter sånn for seg selv og kukelurer.»

Men det å samle kvinner for å snakke sammen om erfaringer handler ikke om svakhet og svake kvinner. Det handler om tid og rom, tid er like viktig som rom, rom er like viktig som tid. Det trengs fordi kvinner har andre erfaringer i samfunnet enn menn. Derfor er kampen for retten til tida og rommet for å gjøre det, også en kamp om fakta. Vi må holde fast på talla og følge med på hvordan de utvikler seg, og vi må holde fast på erfaringene som viser at mye har forandra seg, men mye har ikke forandra seg. Fortsatt trengs kampen for å holde dette rommet åpent.

Vi må tåle kritikk og uenigheter oss imellom. Vi som tilhører majoriteten, må tåle kritikk fra minoritetskvinner mot majoritetsarroganse. Vi må ikke bli som de menna i partier og fagbevegelse som ikke tåler kampen mot deres vold mot kvinner. Motsetninger finnes også blant kvinner, og vi må ikke gjøre noens erfaringer til en norm for andre. Innvandrerkvinner og andre med egne erfaringer må også ha tid og rom til å snakke sammen. Som kvinnenettverket med utgangspunkt i EMI er et eksempel på (Enhet for mangfold og integrering, Oslo kommune).

Jeg har i disse 40 åra vært med i ulike bevegelser som har tatt plass og åpnet rommet for at kvinner deler erfaringer og snakker fram ny forståelse av samfunnet. Det har vært det mest givende i mitt liv. På 80-tallet var det for eksempel legitimt å holde kvinnemøter på landsstyremøter i Grafisk. Er det like legitimt i dag? Det var mange flere typer kvinnegrupper og kvinneutvalg i organisasjonene enn det er i dag. Dersom rommet ikke brukes, lukkes det, og kvinners erfaringer kan igjen bli private. Det er mange flotte, aktive kvinnelige tillitsvalgte fagbevegelsen, som sjølsagt bringer kvinners saker inn i klubbstyrer, foreninger og forbund og gjør en flott jobb. Men det er ikke nok! For det er ikke i de foraene at kvinners erfaringer kommer fram og får plass. Der er det felleserfaringene, som er mange og viktige i fagbevegelsen, som vil dominere. Det er ikke der man snakker om at man har tatt abort. Det er behov for egne rom, slik at våre erfaringer ikke blir skjulte under kjønnsnøytralitetens dekke, slik den ulike lønna mellom kvinner og menn i Grafisk ble skjult under mangel på statistikk i likelønnsavtalen – i den beste mening.

Kvinner på tvers bidrar til å holde rommet åpent, og må fortsette med det. Hvis kvinners erfaringer ikke snakkes fram, kan vi ikke forandre verden.