Skal vi banke nazisvina?
Av Tor Bach
Det er farlig å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå.
I forrige nummer av Røde Fane tar lederartikkelen opp spørsmålet om å banke opp nazister. Argumentasjonen bygger på et forsvar av den maoistiske masselinjen. Det fremheves at forskjellen på partier av AKPs type og organisasjoner av typen RAF og Røde Brigader er synet på folk. Det vises videre til viktigheten av massemobilisering i den antirasistiske kampen. I artikkelen heter det:
«Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk …» Det hevdes at det finnes tendenser til oppbygging av eliteorganisasjoner blant unge radikale antirasister, opp mot dette oppfordres folk til å slutte opp om SOS Rasisme.
La meg si med en gang at dette ikke er et innlegg mot massemobilisering i den antirasistiske kampen eller mot at SOS får økt oppslutning. Undertegnede er så absolutt tilhenger av begge deler.
Det er imidlertid en del ting i lederartikkelen som bør kommenteres:
For det første: En kan lett få det inntrykk at det settes likhetstegn mellom militante antifascister og tyske terrorister på 1970-tallet. Jeg håper og tror at dette ikke er lederskribentens hensikt. Imidlertid kan det synes som om dette kunne vært uttrykt noe klarere.
For det andre: virkeligheten er ikke fullt så enkel som det som beskrives. Jeg skal ikke stikke under en stol at en del antirasister har gjort uoverveide ting. Jeg mener imidlertid at debatten ikke handler om massemobilisering kontra vold og eliteorganisering. Alle er enige om at det er flott når tusenvis av mennesker vender rasistene ryggen. Det som imidlertid også er et faktum er at rasister og fascister er aktive hele tiden, ikke bare når Myrdal og hans begersvingende neandertalere kommer til byen.
I Oslo har fascistene jobbet planmessig for å erobre gatene. Dette har foregått på den maten at de har samlet seg på bestemte puber, for så å gå ut på byen for å banke folk de ikke liker, enten det nå er blitzere, homofile eller svarte.
Det har faktisk ikke vært mulig å massemobilisere når dette har skjedd, av den enkle grunn at en ikke har visst om det, før folk har blitt slått ned. I disse tilfellene har en mobilisert de en kunne få fatt i og ja, kjeppjaget nazisvina. En kan gjerne beklage at det er sånn, at det ikke er mulig å lynmobilisere tusen mennesker i Oslo sentrum en lørdags kveld. Det er imidlertid sånn at disse «slå tilbake»-aksjonene har vært vellykket i den forstand at nynazistene ikke har fått fotfeste i Oslos gater – nettopp fordi de er blitt kjeppjaget.
Når «Bootboys», «Ariske brødre» og hva de nå kaller seg, forsøker å erobre gatene, føyer dette seg pent inn i nazistisk tradisjon, parallellen til 20-tallets «Sturmabteilung» er klar. De vil alltid forsøke å gjennomføre mest mulig av den fascistiske politikken i dag, uavhengig av om de kontrollerer maktapparatet.
Der hvor fascistene kan etablere makt, vil de også forsøke å gjøre det. Den eneste makten de er i stand til å etablere i dag, er voldsmakt i gatene. Fra januar til mars i år ble rundt 20 mennesker overfalt av nynazister i gatene. Jeg mener det ville være galskap om ikke de som kunne mobiliseres til å stoppe det, aksjonerte. Det er faktisk et spørsmål om betimelig nødverge.
På en kveld ble 5 forskjellige mennesker slått ned av herjende nazibander, politiet holdt øye med dem uten å gripe inn. Til sist stormet rundt 30 antifascister utestedet «Trappa» og slo tilbake. Jeg mener dette var riktig. Det var hverken heroisk eller ønskelig, men et resultat av at nazistene terroriserte folk på byen. Denne typen aksjoner har ført til at nazistene er redde for å marsjere åpent i gatene. Det har hindret dem i å rekruttere av den enkle grunn at de har framstått som en gjeng fordrukne tapere som alltid får bank. Det er faktisk det verste som kan skje en bande folk som skal markedsføre seg som den militante, ariske eliten.
Nå er det sånn at hvis de kreftene som har stått for disse motaksjonene, bare hadde stått for en linje med å løpe rundt og banke nazister, ville vi hatt et problem. Det var imidlertid de samme kreftene som stod for å storme «Trappa», som to uker senere stilte seg i spissen for å lage en stor demonstrasjon utenfor det samme stedet, i protest mot at det var et fristed for nynazister.
Det er de samme folkene som trofast har mobilisert til kjempedemonstrasjonen mot radio Nite rocket, mot Italias fascistiske miljøminister og et utall andre massemønstringer mot fascisme og rasisme. Jeg kjenner meg ikke igjen i en virkelighetsbeskrivelse som omhandler eliteorganisering. Det er snakk om at en, i hvert fall i Oslo, har etablert en antirasitisk front som består av mange miljøer og organisasjoner. Det har vært snakk om at folk har evnet å samarbeide og få til bra ting sammen, på tvers av uenigheter og forskjellige måter å jobbe på. Det er dette samarbeidet, det at folk utfyller hverandre, som har gjort at det ikke løper glattrakede støvlepussere rundt i byen og banker folk.
Vi er nødt til å innse at voldsbruk kan være riktig. Vi er også nødt til å innse at voldsbruk aldri kan være den eneste måten å jobbe på, at folk og mobilisering av folk, det å få dem til å ta stilling er den viktigste måten å jobbe på. Dette har imidlertid antirasister i Oslo forstått og tatt konsekvensen av. Jeg kan gå med på at det etter aksjoner av typen storme «Trappa» kan være ønskelig med agitasjon omkring hvorfor det skjedde, at en går ut blant folk og diskuterer og deler ut løpesedler og prøver ut meningene sine. Det er også ønskelig at antirasister i langt større grad diskuterer mål og virkemidler og hvordan en vinner folks hoder og hjerter.
Det jeg imidlertid tror er farlig, er å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå. Det er ikke der skillelinjene står i praksis. Jeg tror at en sånn debatt bare vil føre til overkjøring av verdifulle aktivister og til å bryte ned en antirasistisk front som hittil har vist seg slagkraftig.