Seier eller nederlag? Utdrag fra Juniuspamfletten
Av Rosa Luxemburg
Dagens verdenskrig er, redusert til sin historiske betydning, en kamp om verdensherredømme innenfor en fullt utviklet kapitalisme – en konkurranse om utbytting av de siste restene av ikke-kapitalistiske deler av verden.
Av Rosa Luxemburg
Rosa Luxemburg (1871–1919) var en polsk-tysk revolusjonær. Hun var aktiv både i det polske og det tyske sosialistpartiet og var en av grunnleggerne av det tyske kommunistpartiet. Ble drept i 1919 etter ordre fra sosialdemokratiets ledere. Rosa Luxemburg har bak seg en stor litterær produksjon og regnes som en av de viktigste inspirasjonskildene for ulike venstrekommunistiske bevegelser.
Den kapitalistiske produksjonens utvikling kommer her til uttrykk i det høye teknologiske nivået på våpnene, i deres tilintetgjørende kraft, som nesten er identisk i alle de krigførende landene. Samtidig gjenspeiler drapsindustriens internasjonale organisering seg i at den militære balansen, til tross for at den svinger, stadig vekk jevner seg ut og utsetter den endelige avgjørelsen. Mangelen på resultat fører til at stadig flere reserver sendes ut i ilden, og at tidligere nøytrale land trekkes inn. Krigen finner sitt materiale i imperialistiske ønsker og motsetninger, skaper selv nye, og sprer seg som en steppebrann. Og jo mer som trekkes inn i krigen, og jo flere land som deltar, desto lenger vil den vare.
Resultatet av dette er noe helt nytt hva moderne kriger angår. Uavhengig av seier eller nederlag, vil den føre til økonomisk ruin i alle de krigførende landene, og i økende grad også i land som ikke er involvert. For hver måned krigen varer, jo sterkere vil dette gjøre seg gjeldende, og jo lenger ut i evigheten ligger de forventede fruktene av den militære suksessen. Dette resultatet påvirkes til syvende og sist ikke av seier og nederlag. Tvert imot blir det stadig mindre sannsynlig at krigen vil avgjøres militært, og stadig mer sannsynlig at den vil avsluttes som følge av ekstrem utmattelse på alle fronter.
Under disse omstendighetene vil en tysk seier – selv om den imperialistiske krigshissingen skulle lykkes med å fullføre massemordet til det punktet at alle motstandere er knust – bare være en Pyrrhos-seier. Krigsutbyttet vil bare bestå av noen utarmede, avfolkede landområder, og hjemme vil ruinen så snart de krigslånsfinansierte kulissene av «urokkelig nasjonal velstand» er skjøvet til side og virkeligheten åpenbarer seg, grine mot en.
Selv for den mest overflatiske observatør, bør det være klart at selv ikke den mest seierrike staten kan forvente en krigsskadeerstatning som er i nærheten av å kunne kompensere for skadene krigen har påført. Om det skulle skje, ville det bare bety at de beseirede landene – i dette tilfellet Frankrike og England – ville synke ned i enda dypere ruin. Samtidig er dette blant de landene Tyskland er tettest knyttet til økonomisk, land Tyskland er avhengig av velstand i for sin egen gjenoppbygging.
Det som vil vente det tyske folket etter krigen – vel å merke hvis den skulle bli «seierrik» – er en tilbakebetaling av forskuddet den patriotiske nasjonalforsamlingen «bevilget» til å dekke krigskostnader, dvs. en umåtelig byrde av skatter. Dette, i tillegg til en styrket reaksjonær militærmakt, vil være det eneste varige, håndgripelige resultatet av en «seier». Og akkurat det samme vil være tilfellet ved et nederlag. Den eneste forskjellen vil da være de koloniale besittelsene. Konsekvensene av selve krigføringen er i dag av natur så dyptgripende og vidtrekkende at det militære resultatet kan gjøre lite for å endre dem.
La oss likevel for et øyeblikk tenke oss at den seirende staten hadde vært i stand til å flytte de største tapene fra seg selv og over til den beseirede motstanderen, og dermed legge alle slags hindringer i veien for motstanderens økonomiske utvikling. Kan den tyske arbeiderklassens fagforeninger ha fremgang etter krigen dersom de franske, engelske, belgiske og italienske arbeiderne hindres av økonomisk tilbakegang?
Frem til 1870 holdt arbeiderbevegelsen på for seg selv i hvert enkelt land, ja, til og med i hver enkelt by. Det var på de parisiske fortauene proletariatets kamper ble utkjempet og avgjort. Dagens arbeiderbevegelse, derimot – dens økonomiske dagskamp og dens masseorganisering – er basert på samvirke mellom alle land basert på kapitalistisk produksjon. Om det er slik at arbeidernes sak bare kan få kraft og styrke under sunne og vitale økonomiske forhold, så gjelder ikke det bare i Tyskland, men også i Frankrike, England, Belgia, Russland og Italia. Og hvis arbeiderbevegelsen stagnerer i alle de kapitalistiske statene i Europa, hvis de er preget av lave lønninger, svake fagforeninger og liten motstandskraft fra de utbyttede, kan fagbevegelsen umulig blomstre i Tyskland. For proletariatets stilling i de økonomiske kampene er det i bunn og grunn likegyldig om den tyske kapitalismen styrkes på bekostning av den franske, eller den engelske på bekostning av den tyske.
La oss derimot se på de politiske resultatene av krigen. Her burde forskjellen være klarere å se enn på det økonomiske området. Tradisjonelt har jo proletariatets sympati og støtte ligget hos den krigende parten som forfekter historiske fremskritt fremfor reaksjon. Men hvilken side er det som representerer fremskrittet i denne krigen, og hvem representerer reaksjonen? Det er klart at dette spørsmålet ikke kan bedømmes i henhold til ytre kjennetegn ved de krigførende statene, slik som «demokrati» eller «absolutisme», men bare etter de objektive verdenspolitiske tendensene de respektive sidene representerer.
Før vi kan bedømme hva en tysk seier vil bety for det tyske proletariatet, må vi vurdere hvordan det vil påvirke den politiske situasjonen i Europa helt generelt. En klar tysk seier vil trolig føre til anneksjon av Belgia, i tillegg til enkelte landutvidelser i øst og vest og deler av de franske koloniene. Samtidig vil det føre til at habsburgermonarkiet overlever og at Tyrkias fiktive «integritet» opprettholdes under tysk beskyttelse, altså at Lilleasia og Mesopotamia forvandles til tyske provinser i en eller annen form. Videre vil det resultere i faktisk militært og økonomisk hegemoni for Tyskland i Europa.
Dette er ikke resultatene av en klar tysk seier fordi det samsvarer med dagens imperialistiske krav i den pågående krigen, men fordi det er helt uunngåelige konsekvenser av den verdenspolitiske posisjonen Tyskland har inntatt – av motsetningene mellom Tyskland på den ene siden og England, Frankrike og Russland på den andre – og som i løpet av krigen har vokst langt ut over sine opprinnelige dimensjoner. Det holder imidlertid å se for seg hvordan dette vil arte seg for å forstå at dette ikke skaper noen verdenspolitisk likevekt. Uansett hvor mye skade krigen påfører de deltakende, og spesielt de beseirede, partene, vil forberedelsene til en ny verdenskrig begynne dagen etter fredsslutningen, under Englands ledelse, i den hensikt å styrte åket til den prøyssisk-tyske militarismen som har invadert Europa og Midtøsten. En seier til Tyskland vil derfor bare være et forspill til en forestående andre verdenskrig, og dermed bare et signal om ny febrilsk militær opprustning og frigivelse av den svarteste reaksjon i alle land, men først og fremst i Tyskland.
Motsatt vil en seier til England og Frankrike mest sannsynlig føre til at Tyskland mister i hvert fall en del av koloniene sine og deler av sitt eget territorium. Det vil også føre til bankerott for den tyske imperialismens verdenspolitiske stilling, noe som innebærer at Østerrike-Ungarn deles opp og at Tyrkia likvideres. Uansett hvor erkereaksjonære begge disse statene er, og uansett hvor mye deres oppløsning svarer til en progressiv utvikling, kan ikke oppløsning av habsburgermonarkiet eller Tyrkia i dagens verdenspolitiske miljø, føre til noe annet enn at disse landene og folkene deres utleveres til Russland, England, Frankrike og Italia. En slik omfattende omfordeling og maktforskyvning på Balkan og rundt Middelhavet vil ubønnhørlig følges av en annen i Asia – likvidering av Persia og en ny oppdeling av Kina.
Men dermed rykker også Englands motsetningsforhold til Russland og Japan inn i forgrunnen av verdenspolitikken, noe som fort vekk vil kunne føre til en ny verdenskrig om Konstantinopel så snart dagens verdenskrig er over, eller i hvert fall gjøre det til et uunngåelig perspektiv videre. Også en engelsk seier vil altså føre til en ny runde med febrilsk bevæpning, i dette tilfellet med det beseirede Tyskland i spissen, og dermed forberede en ny epoke med militarismens og reaksjonens udelte makt i hele Europa, med en ny verdenskrig i sikte.
Hvis den proletariske politikken skulle ta den ene eller den andre siden i dagens krig ut fra en holdning til fremskritt og demokrati, gjør verdenspolitikken og dens videre utsikter det hele til et valg mellom to onder. Under disse omstendighetene koker spørsmålet om seier eller nederlag, både politisk og økonomisk, ned til et håpløst valg om hvem som skal svinge pisken. Derfor er det ikke noe annet enn en skjebnesvanger vrangforestilling når de franske sosialistene tror at de ved å beseire Tyskland, beseirer militarismen eller til og med imperialismen med militære virkemidler, og baner vei for et fredelig verdensdemokrati. Tvert imot, bare imperialismen, med militarismen i sin tjeneste, kan tjene på seier og nederlag i denne krigen, hvis ikke det internasjonale proletariatet samler seg i en revolusjonær intervensjon og kullkaster imperialismen og dens kalkulasjoner.
Den viktigste politiske lærdommen proletariatet kan trekke av dagens krig, er derfor at det verken i Tyskland eller Frankrike, verken i England eller Russland, kan gjøre seg til et ukritisk ekko av slagordet: Seier eller nederlag. Dette slagordet har bare et reelt innhold sett fra imperialismens ståsted, og er for enhver stormakt identisk med spørsmålet om tilegnelse eller tap av verdenspolitisk makt, anneksjoner, kolonier og militært overherredømme.
For det europeiske proletariatet som helhet, fra dets klassestandpunkt, er seier eller nederlag for hver av de krigførende leirene like katastrofalt. Uansett militær utgang, innebærer krigen som sådan det største tenkelige nederlaget for det europeiske proletariatet. Det er bare ved å nedkjempe krigen og håndheve freden gjennom internasjonal kamphandling at den proletariske saken kan seire. Og det er også bare denne seieren som kan berge både Belgia og demokratiet i Europa.
I denne krigen kan det klassebevisste proletariatet ikke identifisere seg med noen militær leir.
For imperialismen er verdenskrigen et vendepunkt. For første gang har alle de ravende beistene den europeiske kapitalismen har sluppet løs over hele verden, slått til i hjertet av Europa. Det gikk et ramaskrik gjennom verden da Belgia, denne dyrebare lille juvelen i den europeiske kulturen, og de aktverdige kulturminnene i det nordlige Frankrike, ble utsatt for en blind, tilintetgjørende kraft.
Den «siviliserte verden» har taust vært tilskuere til at imperialismen har dømt titusener av hereroer til en grufull undergang, akkompagnert av redselsskrik og dødskamp fra de mange som tørstet i hjel i Kalahari-ørkenen. Den har vært tilskuer til at industriens håndlangere over en tiårsperiode torturerte førti tusen mennesker til døde i Putomayo, mens de gjorde resten av folket til krøplinger. Den har vært tilskuer til at europeiske soldater har stukket den urgamle kinesiske kulturen i brann og utsatt den for brutale ødeleggelser og det rene anarki, til at Persia har blitt kvalt, uten å være i stand til å motstå det fremmede tyranniet, til at ilden og sverdet har tvunget araberne i Tripoli til å bøye seg for kapitalens åk, til at kulturen deres og hjemmene deres har blitt jevnet med jorden. Men det er først nå som de imperialistiske beistene har satt klørne i sitt eget liv, i den borgerlige kulturen i Europa, at den samme «siviliserte verden» har blitt klar over at de imperialistiske beistenes bitt er dødelig.
Men også denne innsikten presser seg bare gjennom i en forvrengt form av borgerlig hykleri, der de enkelte folkene bare gjenkjenner ondskapen i de andres militæruniformer. Man snakker om tyske barbarer, som om ikke enhver nasjon som tar sikte på organisert drap blir til en horde av barbarer i samme øyeblikk. Eller så snakker man om kosakkenes grusomheter, som om ikke krigen i seg selv var det mest vederstyggelige av alle vederstyggeligheter, som om ikke hyllester av masseslakt av mennesker i en sosialistisk ungdomsavis ikke var åndelig kosakkisme i sin reneste form.
Men det raseriet av imperialistisk bestialitet vi ser i Europa i dag, har enda en konsekvens som ikke har opprørt eller smertet den «siviliserte verden» – det europeiske proletariatets masseundergang. Aldri før har en krig utryddet så store folkemasser, og ikke på hundre år har en krig grepet om seg i alle Europas store og siviliserte land. Millioner av menneskeliv blir tilintetgjort i Vosges, Ardennene, Belgia, Polen, Karpatene og Sava, og ytterligere millioner blir forkrøplet. Og blant disse millionene er ni av ti arbeidsfolk i by og land.
Det er vår styrke, vårt håp, som slås ned. Det er de beste, mest intelligente, best skolerte kreftene i den internasjonale sosialismen, bærerne av de helligste tradisjoner og den internasjonale arbeiderbevegelsens dristigste heltemot – arbeiderne i England, Frankrike, Belgia, Tyskland og Russland – som nå kues i hopetall og slaktes ned. Det er nettopp disse arbeiderne i de ledende kapitalistiske landene i Europa som har det historiske oppdraget det er å gjennomføre den sosialistiske revolusjonen.
Det er bare fra Europa, bare fra de eldste kapitalistiske landene, signalet for den menneskebefriende sosiale revolusjonen kan utgå. Bare de engelske, franske, belgiske, tyske, russiske og italienske arbeiderne kan lede an i hæren av utnyttede og underkuede i alle fem verdensdeler. Det er bare de, som når tiden er moden, kan holde kapitalismen ansvarlig og ta hevn for århundrer med forbrytelser mot alle de tilbakeliggende folkene, for ødeleggelsene de har stått bak verden rundt. Men for at sosialismen skal kunne vinne frem, er det behov for et sterkt, handlekraftig og skolert proletariat – skarer av arbeidere som har makt i egenskap av sin intellektuelle kultur og sitt antall.
Nå blir disse massene desimert av verdenskrigen. Den modne og ungdommelige styrken hos hundretusener, produktet av tiår med sosialistisk utdannings- og agitasjonsarbeid i England og Frankrike, i Belgia, Tyskland og Russland, faller og forsvinner på slagmarken. Den samme gjør flere hundretusener som i morgen kunne ha blitt vunnet over til sosialismen. Frukten av flere tiår med generasjoners oppofring og innsats blir ødelagt i løpet av få uker, det internasjonale proletariatets kjernetropper rives opp med roten.
Blodbadet i juni 1848 skulle vise seg å lamme den franske arbeiderbevegelsen i halvannet tiår. Blodbadet da kommunen ble slaktet, satte dem tilbake igjen med mer enn et tiår. Det som foregår nå, er et enestående masseslakt som i økende grad reduserer den voksne yrkesaktive befolkningen i alle ledende siviliserte land til kvinner, eldre og krøplinger. Det er et blodbad som truer med å la den europeiske arbeiderbevegelsen blø i hjel. En slik verdenskrig til, og utsiktene til sosialisme vil bli begravd under ruinene det imperialistiske barbariet har stablet opp.
Dette er mye mer enn den uhyggelige ødeleggelsen av Louvains og katedralen i Reims. Dette er ikke et attentat mot fortidens borgerlige kultur, men mot fremtidens sosialistiske kultur. Det er et dødelig slag mot den kraften som bærer menneskehetens fremtid i sitt skjød, og som alene kan redde fortidens skatter inn i et bedre samfunn. Her blotter kapitalismen sin dødningsskalle, her avslører den at dens historiske rett til å eksistere er forspilt, at dens fortsatte herredømme ikke er forenelig med fremgang for menneskeheten.
Verdenskrigen viser seg her ikke bare å være et enormt mord, men også den europeiske arbeiderklassens selvmord. Det er sosialismens soldater, proletarene i England, Frankrike, Tyskland, Russland og Belgia, som selv har slaktet hverandre ned på kapitalens ordre, stukket dødelige våpen inn i hverandres hjerter, og sammen vakler de, omfavnet av døden, ned i samme grav.
«Deutschland, Deutschland, über alles! Lenge leve demokratiet! Lenge leve tsaren og det slaviske! Titusener av presenninger, garantert i samsvar med regelverket! Hundretusener kilo av flesk og kaffeerstatning, tilgjengelig for umiddelbar levering!» Utbyttene stiger, proletarene faller, og med hver og en forsvinner en ridder for fremtiden, en soldat for revolusjonen, en frelser for menneskeheten fra kapitalismens åk, ned i graven.
Vanviddet vil bare stoppe, og det blodige helvetes spøkelse vil først forsvinne, når arbeiderne i Tyskland og Frankrike, i England og Russland, endelig våkner opp fra rusen, rekker ut en hånd til hverandre, og overdøver krigshissernes bestialske kor og de kapitalistiske hyenenes hese skrik med arbeidernes gamle og mektige kamprop: Arbeidere i alle land – foren dere!