Ukategorisert
av Tina Wikstrøm Moen
Jeg skal bli en engel, ikke i dag, men om lenge, fly opp i skyene for å se jorda ovenfra.
Når jeg ser på tv, leser avisa og hører på radio, ser jeg hvordan kvinner blir møtt med nye angrep.
Kvinner som er ansatt på prosjektstillinger og som har midlertidige ansettelser, blir skjøvet ut av arbeidslivet på grunn av at de skal føde barn.
Kvinner må jobbe halve stillinger eller enda mindre deltidsstillinger. Mange kvinner får ikke annet, selv om de vil jobbe mer. Andre klarer ikke å jobbe heltid på grunn av helsa eller store omsorgsoppgaver.
Kvinner har i gjennomsnitt 100.000 kroner mindre i inntekt enn menn. De økonomiske forskjellene øker.
Porno blir mer utbredt. På tv, via mobiltelefonene, Internettet, reklame, bladene. Før måtte vi oppsøke pornoen, nå må vi slåss for å unngå. I dag må jeg skjerme datra mi mot porno som står ved siden av prinsessebladene i hyllehøyden hennes på Narvesen. Dette er et ledd i å opprettholde og videreutvikle holdninga til kvinner som blikkfang og bruksgjenstander, og ikke som individer og mennesker.
Tilvenninga av at kvinner er til pynt, er i dag kommet så langt at vi ikke en gang reagerer når fantastiske musikere og sportsutøvere må vise fram kroppen sin i tillegg til å være flinke, for å få oppslutning og bli sett.
Det ergrer meg når Liv Grete Skjelbreid Poiree, mester i skiskyting, blir referert som «supermamma» som om det er rart at hun kan skyte, hun som er mor. Når det gjelder mannen Raphael, er det helt naturlig at han skyter.
Vi blir fra morgen til kveld påminnet om at vi er «det annet kjønn», slik Simone de Beauvoir formulerte det. Barn gjøres til et yrkesmessig problem for kvinner, vi får mindre lønn, og det blir forventet at vi skal være både sexy, dyktig og reinslig.
Samfunnet motarbeider kvinner
Jeg synes jenter i Norge i dag er for lite politiske.
Vi må se på situasjonen vi er i:
I Oslo i dag lever 40.000 mennesker under FNs fattigdomsgrense. Det er ikke narkomane, alle sammen. Det hadde vært interessant å vite hvor mange av disse som er enslige mødre med barn.
Er disse dumme? Har de satt seg i denne situasjonen og kan takke seg selv? Har de kasta pengene sine i Akerselva? Jeg tror ikke noen av delene. Samfunnet vi lever i i dag er bygd på strukturer som gjør det så vanskelig å være enslig med barn!
Fordi:
- Barnehageprisene er skyhøye.
- Bolig: Det er egentlig billigere i det lange løp å eie enn å leie. Men når en tjener lite, får en ikke lån. Kommunalt kriselån blir ikke gitt. De som har lite fra før, må leve dyrere enn de som har mye.
- Enslige mødre: Mindre attraktive på arbeidsmarkedet.
- Avhengighet: Mange kvinner er avhengige av en mann med bedre lønn.
Jeg vil ikke ha et slikt samfunn. Jeg kan ikke forholde meg til en slik hverdag. Derfor vil jeg endre den. Derfor er jeg organisert.
Mine tanker om feminisme
Hva betyr feminisme for meg, og hva kreves for meg?
Vi må ha mange aksjoner. På forskjellig plan og over hele linja. Vi må være der det skjer, vi må jobbe på forskjellige måter. Kvinnekampen føres alle steder.
Noen var aktive for å få Rosemari Køhn som biskop da hun søkte den jobben. Motstanden var stor i kirkelige kretser. En kvinne som biskop? Hei, det ville nok ikke Gud like. Men både religiøse og ikke-religiøse kvinner støttet henne – ut fra et ønske om likhet for loven. Hun vant.
Noen reagerer og roper opp om en kvinnefiendtlig film og får debatt. Noen går i åttendemarstog og viser fram kvinners krav og kampvilje. Noen aksjonerer fordi en kvinnelig politibetjent blir sjikanert og tråkka på. Noen aksjonerer for at jenter skal få hoppe i Vikersundbakken og delta i de største mesterskapene. Noen arrangerer studiesirkler, de sitter sammen og leser og diskuterer for å forstå bedre hvorfor ting skjer. Andre skriver artikler og fortellinger. Noen vil arrangere festival og vise fram kvinners kunnskap og mangfoldige liv.
Jenter slåss for å bestemme over sin egen kropp og kle seg som de vil. Noen får beskjed om å skjule magen på skolen. Andre blir kritisert fordi de går med skaut på hodet. Alltid skal mannssamfunnet bry seg med jenter.
Noen slåss for at jenter med innvandrerbakgrunn skal bestemme over sitt eget liv. Noen bryr seg med diskrimineringen som innvandrerkvinner møter i arbeidslivet. Noen slåss for at vi får en sekstimers normalarbeidsdag, slik at langt flere kvinner kan ha full jobb og full lønn. Noen organiserer ly for kvinner som er utsatt for vold.
Det er så mye kvinner vil endre! Vi må samle oss i små grupper der vi bor og si i fra om urettferdigheten. Vi må også være mange, synlige og jobbe kontinuerlig. Da må vi organisere oss og tenke et stykke framover!
Feministisk organisering
Noen må ta på seg jobben og organisere på lang sikt. Menge kvinner over hele landet som går sammen, diskuterer hva som skal gjøres, samler inn penger for å få noe av dette til, det er organisering.
En organisasjon, altså mennesker sammen, utretter mye mer og helt andre ting enn hva et enkeltmenneske kan klare. Jeg med mitt liv, med mann, barn, jobb og mange oppgaver, kan likevel klare å dukke opp på et møte å bidra med mitt. Jeg gjør en oppgave til neste gang. Alle gjør litt, og vi får til en hel masse! Vi skal ikke organisere oss for organisasjonens skyld. Men med mange samla under samme tak kan 2 + 2 bli 5.
Organisasjonen trenger vi for å samle erfaringer på makt og styrke og videreføre den fra det ene leddet til det andre. En aksjon i Kongsvinger er kjempebra og kjempeviktig, men hvem sprer kunnskapen videre og sier i fra til jentene i Bergen så de kan gjøre det samme der?
Hvem tar ansvar for penga? Vi har ikke Orkla i ryggen. Penger må komme fra et sted. Hver og en må bidrar med sitt.
Mange år
Vi må ha organisasjoner bygd på demokrati, som kan bidra til å opprettholde kontinuiteten og arbeidet over mange år. Kampen for å forandre verden og for å oppnå kvinnefrigjøring er langt der framme et sted. Kampen for selvbestemt abort var et blodslit som varte i over åtti år. Det trengtes organisering for å få det til. Det samme gjaldt stemmeretten. Hundrevis av aksjoner over hele landet, i alle byene, over mange år. Det var det som trengtes. Fordi jeg tenker slik er jeg med i Kvinnefronten og sitter i Oslo-styret. Vi må ha landsomfattende kvinneorganisasjoner som jobber langsiktig.
Kapitalismen hindrer kvinnefrigjøring
Jeg tror likevel ikke vi kan oppnå full likestilling og kvinnefrigjøring i det samfunnet vi har i dag. Kapitalismen hindrer det. Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismen på tusen måter. Og undertrykking av kvinner er en av mange former for undertrykking. Samfunnet er bygd på at noen har avmakt, for at andre skal ha makt. Det er kapitaleierne som har den reelle makta i Norge. Derfor er jeg også med i AKP, fordi jeg vil forandre disse strukturene.
Vi må tenke på flere enn naboen og dem vi kjenner. Vi må også tenke på vaskerne på skolen, på sentralbordama på kontoret til mamma, og også utenfor Norges grenser.
Det er ikke likegyldig for meg hva folk tenker rundt meg. Det er ikke likegyldig hva folk mener, hvis du vil endre den verden du lever i.
Jeg har tre punkter til en plan:
- 1. Se på virkeligheten. Den skal vi betrakte, snakke om, skrive om og pille fra hverandre.
- 2. Sette mål! Jeg er litt misunnelig på gutter, for mange av dem er gode på det. («Jeg har en gitar – jeg skal bli rocke stjerne.») Vi må også lage konkrete mål, og organisere oss for å oppnå akkurat det.
- 3. Gjennomføre!! Vi må komme med krav! Det er ikke å syte, men å vise styrke! Vi skal ikke ta bort kvinnekampen fra feminismen, men komme med krava vi har i feminismens navn!!
Mindretall kan bli flertall
Det jeg ønsker meg er at folk med hjertet på venstresida skal kunne organisere seg sammen. Sjøl om vi på noen områder er forskjellige, må vi likevel kunne enes om enkeltsaker og stille samme krav. Det skjer jo også. For eksempel mot pensjonsreformen, for gratis barnehager og for kriminalisering av horekunder.
Vi er mange mindretall som samles og blir til flertallet!
Se verden som engel
Jeg skal bli en engel. Ikke i dag, men om lenge. Men om jeg hadde blitt det i dag, ville jeg flydd opp i skyene for å se jorda ovenfra. Som Kjersti Ericsson har sagt, vi kan ikke klare å se hvilket lappeteppe vi sitter i, og hva slags mønster dette har, når vi sitter midt oppi det. Vi må se det ovenfra, og det er dette jeg som engel nå prøver å gjøre.
Jeg ser at det er sammenheng mellom mønstrene i høyre hjørne og nederst til venstre.
Jeg kan se at den røde tråden jeg trodde gikk igjen gjennom det hele, slettes ikke er rød, men helt blå. Kanskje må vi rekke opp hele greia for å få det riktig.
Jeg ser også at mønsteret er bygd på kvadrater, jeg vil ha rundinger.
Jeg ser store hull og brennemerker, som er kamuflert med falske diamanter. Jeg vil reparere hullene.
Dette er det vi som feminister framover må gjøre. Jobbe for å klare å se sammenhengene og strukturene. For å sammenfatte det vi klarer å se, må vi organisere oss, og danne forum der vi kan lære hverandre det vi finner ut.
Vi må samarbeide med andre organisasjoner, som fagbevegelsen, og vi trenger støtte og hjelp fra vanlige menn. Vi trenger langsiktige planer. Vi vil se store resultater og nå målet vårt!!