Russisk femtekolonne i Norge

Av Ukjent forfatter

Nr 1 1974

Ville NATO-motstandere, AKP(m-l) og fagforeninger støtte Sovjet?

I 60-åra var det vanlig å si på venstresida at «det er utenkelig at Sovjet skal angripe Norge». Faren er vel ikke så overhengende akkurat nå. Utenkelig er det likevel ikke– særlig om vi tenker noen år framover.

I utenrikspolitikken står Sovjet i 70-åra fram som en brutal og aggressiv imperialistisk stat som gjerne deltar i militære eventyr. Tsjekkoslovakia 1968, grensekrigen mot Kina1969 og støtten til Indias «Bangla Desh»-invasjon er eksempler på det.

Nå har Sovjet interesser på grensa mot Kina, og i Midt-Østen-området. Øst-Europa krever også store militærstyrker – tenk på Polen 1970. Likevel kan det vel tenkes at Sovjet i tilfelle konflikter i Europa skulle kunne besette Norge. Altså: ingen åpenbart usannsynlig angriper.

Hvem venter man da skal støtte russerne? Telegrammene som er kjent fra1970 og framover nevner «SUF» (dvs. AKP(m-l)s  ungdomsorganisasjon, som idag heter Rød Ungdom). «FNL-grupper». «Kampanjen Norge ut av NATO». «NATO-motstandere». «Ekstremist-grupper». «Demonstranter». «Studenter» (bl.a. i Bergen og Trondheim). «Streikende arbeidere» (bl.a. i Trondheim, Odda, Sør-Varanger). En løpeseddel som deles ut, bærer parolen: «Leve Mao og det sanne demokrati». Altså «Maoisten».

Omskrevet til vanlig norsk betyr dette: marxist-leninistene – AKP(m-l) og Rød Ungdom. Marxist-leninistene er det eneste partiet som har det på programmet at det bygger på Mao Tsetungs tenkning. Flere enhetsfrontorganisasjoner der marxist-leninistene alltid har spilt en sentral rolle. «NATO-motstandere» og «ekstremister» som om det ikke skal begrenses til å gjelde AKP(m-1) og RU, også må omfatte medlemmer og tilhengere av SV, folk i AUF og til venstre i arbeiderpartiet, kanskje Unge Venstre? Den radikale, demonstrerende ungdommen. Universitetsstudentene. Arbeiderne i radikale og aktive fagforeninger, bl.a. i jernindustrien og kjemisk industri. Disse er det altså som ifølge øvelsestelegrammer skal demonstrere, stelle til kaos og lage sabotasje for å støtte en sovjetisk invasjon!

Den politiske støtten til Sovjet er snever i Norge

Da Sovjet gikk inn i Finnmark for 30 år siden fikk den Røde Hær også virkelig brei støtte i befolkninga. Det var ikke bare fordi den dreiv ut tyskerne. Det var også fordi Sovjet hadde brei sympati den gangen – nettopp blant kommunister, radikale arbeiderpartifolk, radikal ungdom, fagorganiserte.

Men akkurat disse gruppene har mistet tilliten til dagens Sovjet-regjering. Ingen som kjenner norske arbeidsplasser skal kunne påstå at det noe sted finnes grunnlag til å sette i gang streik som støtte til en sovjetisk angriper! Samtidig som arbeiderne radikaliseres, er skepsisen stor mot det som kalles «sosialisme» i Øst-Europa, og ingen kan vente å vinne masseoppslutning på å innføre et slikt system her. Blant universitetsstudentene finnes det ingen støtte av betydning for dagens Sovjet. Forholda er slik at når Bresjnev-tilhengeren Georg Ovesen (NKP) skal innlede for Sovjet blant studenter, så begynner han foredraget med å si oppgitt at «jeg veit jo at jeg ikke vil få noen støtte for mitt syn her»! Disse synspunktene er typiske for hele den radikale ungdommen– alle dem offisersbladene kaller «yrkesdemonstranter».

Å beskylde marxist-leninistene, AKP(m-1) og Rød Ungdom, for å ville støtte et sovjetisk angrep, må vel være det mest absurde av det hele. For marxist-leninistene er den eneste politiske gruppa i Norge som har sagt i mange år at vi vil bekjempe et overfall på Norge uansett hvor det kommer fra – enten det kom-mer fra Sovjet, fra USA eller fra Vest-Tyskland. Vi har også sagt at vi vil fortsette kampen sjøl om hæren gir opp.

Det finnes intet grunnlag for samarbeid mellom Sovjet og AKP(m-1). AKP(m-l) ser Sovjet som en imperialiststat på linje med USA. Sovjetlederne har heller ingenting til overs for revolusjonære kommunister, «maoisten» som de kaller dem. Der Sovjet finner dem, slår de ned på dem.

I tilfelle et sovjetisk angrep, ville ikke AKP(m-1) og Rød Ungdom bare være mer pålitelig i forsvaret enn alle andre politiske partier. Vi ville også være langt mer pålitelige enn den norske staten og den norske hæren!

Disse kreftene, den sikreste motstanden Sovjet ville møte i et angrep i Norge, er det man «øver seg mot» som en mulig «pro-russisk femtekolonne»!

Finnes det støtte for Sovjet i norske partier?

Vi har sett hvor den sovjetiske femtekolonnen ikke finnes –- nemlig der den er blitt utpekt i øvelsestelegrammene. La oss gå over til å se om vi klarer å oppdage hvor den finnes. Først de politiske partiene.

AKP(m-1) – det eneste partiet som klart er utpekt gjennom antydninger og insinuasjoner i telegrammene («SUF»-grupper – «Mao og demokrati») – er altså det partiet der man kan være sikrest på å ikke finne støtte til Sovjet.

Hva med de borgerlige partiene? Tanken på at det skulle finnes noen prosovjetiske fraksjoner i det politiske spektrum som går fra Hunde-Lange til Halvard Eika er bare latterlig. (Den eneste som har påstått noe sånt er Helge Seip, som ser Khrusjtsjov spøke i Unge Venstre.) Det finnes kanskje korrupte enkelt individer som i hemmelighet gir Sovjet opplysninger. Her finnes nok også folk som ville stille seg til tjeneste om andre makter angrep. Men noen brei politisk støtte til Sovjet er utenkelig.

Om DNA vil vi si det samme som de åpent borgerlige. Her finnes det nok riktignok enkelte medlemmer og tillitsmenn med pro-sovjetiske sympatier. Men politisk sett er de uten makt og betydning i partiet.

Gjenstår SV. SF har ledere som er pro-sovjetiske. SF klarer ikke å ta avstand fra Sovjet-ledelsen. Men det avspeiler ikke synet til det overveldende flertallet av medlemmer og tillitsmenn. Tvert imot: I SF snakker man åpent om det «problemet» det er at NKP er pro-sovjetisk. SF som parti er ikke pro-sovjetisk. Det er bare så opportunistisk at det ikke klarer å ta seg sammen til å ta klart avstand fra Sovjet i dag, sjøl om flertallet er mot politikken som føres der! Å tro at SF som parti eller det store flertallet av SFs medlemmer skulle støtte en Sovjet-invasjon, er derfor absurd.

Til slutt NKP. NKP støtter og forsvarer Sovjets politikk. Men erfaring viser at dette forsvaret er ikke fullstendig slavisk, og det skjer ikke automatisk. NKP tok avstand fra invasjonen i Tsjekkoslovakia, sjøl om det var på en svak og dårlig måte. I NKP finnes det mange eldre, hederlige mennesker, som har vent seg til å solidarisere seg med Sovjet gjennom et langt liv og som ikke får seg til å tro at Sovjet har endret politikk 180 grader. Men disse folka er ikke landsforrædere og femtekolonnister av den grunn. Vi tror at et stort flertall av dem ville vende seg fra Sovjet i avsky dersom det overfalt Norge. Og det finnes også en del medlemmer og tillitsmenn som alt nå er mot Sovjets politikk.

I NKP finnes det utvilsomt et mindretall som er Sovjet-imperialismens politiske agenter, og som kunne tenkes å bli quislinger under et russisk angrep. Men NKP i dag er ikke av den grunn noe quislingparti, slik NS var det i 1940. NS var et parti angriperen kunne rekne med i sine planer. Men en russisk angriper kan ikke rekne med NKP-apparatet eller et flertall av medlemmene. For øvrig er NKP nå et meget lite parti, hvis medlemstall ikke lenger kan reknes i tusener.

En håndfull i NKP, pluss noen slengere fra andre partier – det er den politiske femtekolonnen en sovjetisk angriper i første omgang kan rekne med i Norge.

Fagforeningene og organisasjonene?

Hva med organisasjonene, industrien, statsapparatet?

En utenlandsk angriper kan tenkes å nytte seg av styrkeposisjoner i viktige organisasjoner – kontroll over styrer, massestøtte. Har en sovjetisk femtekolonne slik støtte i Norge?

Jeg har vært inne på fagbevegelsen. Felles med andre masseorganisasjoner gjelder det der at pro-sovjetiske standpunkter ikke noen steder har noen virkelig massestøtte – fram for alt ikke noe som skulle kunne mobiliseres til å støtte en invasjon! Folk i styrer som ville støtte Sovjet er slengere her og der og ingenting av virkelig betydning. Pro-sovjetiske frontorganisasjoner finnes ikke. Om man da ikke skal rekne de forskjellige øst-europeiske vennskapsforeningene. Til dels

finnes det der folk med all slags syn og meget forskjellig bakgrunn. For en sovjet-tjenestemann som skal samle kontakter og informasjon er det sikkert nyttig. Men nettopp derfor er det også tåpelig å tro at de skulle få militær betydning.

En angriper kan noen ganger benytte seg av at den er alliert med viktige finansgrupper inne i den angrepne staten. Jfr. den franske overklassens sterke sympati for Hitler. Men noen tilsvarende sympati for Sovjet finnes ikke blant norske monopolister. Om vi da ikke skal tro at Hydro er blitt pro-sovjetisk pga. oljekjøp?

En angriper kan ofte utnytte en junta av pro-imperialistiske embetsmenn eller militære på sentrale poster i fiendens stat. Slik kunne USA ta over Hellas i 1967, Kambodsja i 1970 og Chile i 1973. En slik pro-sovjetisk junta finnes ikke og kan ikke finnes i det norske statsapparatet. Den kunne ikke rekne med noen støtte blant lavere embetsmenn og offiserer, som er en betingelse for at en pro-imperialistisk fraksjon skal kunne overleve. Den pro-sovjetiske politiske femtekolonnen i organisasjoner, næringsliv og statsapparatet glimrer altså med sitt fravær.

Hva slags folk er i det sovjetiske spionasjeapparatet?

Det sovjetiske spionapparatet vil sjølsagt fungere som femtekolonne i en krig. Nøyaktige informasjoner om det er ofte vanskelig å finne, ikke minst på grunn av den sky av desinformasjon som blir spredd av norske SIPO-folk og reaksjonære journalister som Grundt Spang og Heradstveit. Disse folka beskylder ikke bare uskyldige for å ha kontakter med russerne, de avleder også oppmerksomheten fra en del av det russiske etterretningsvesenets vanligste arbeidsområder.

Det er opplagt at et russisk spionasje-apparat som skal ha betydning i en krig, ikke i hovedsak kan bygge på en og annen avhoppet polakk eller forkledt russer med falskt norsk pass. Hovedmassen av agenter må være nordmenn. Slike agenter vil være av to typer.

Den ene typen agent er en som frivillig og ut fra en politisk overbevisning gir opplysninger til en fremmed makt. Slik fikk de forskjellige allierte – Sovjet, England, pluss det norske XU – bygd opp sine etterretningsnett i Norge under krigen. Dette var meget gode etterretningsorganisasjoner i forhold til mye som ellers er vanlig.

Grunnen var sjølsagt at mange hatet tyskerne. Følgelig fikk de allierte spionene opplysninger fra folk sentralt i alle slags organisasjoner, i sentrale eller meget betrodde stillinger i viktige kontorer, bedrifter osv. Effektiviteten i denne typen spionasje er følgelig i stor grad avhengig av hvor brei sympati det finnes for oppdragsgiverens synspunkter.

Sovjets store problem har vært at sympatien i 20 år nå har vært synkende –først på grunn av McCarthyismen, seinere fordi den nye radikale ungdommen vendte seg mot Sovjet-lederne. Altså vil ikke spionasjeapparatet ha så mange å velge mellom, og heller ikke så godt materiale. Det gjør det sjølsagt også mye vanskeligere å «plante» en agent i en spesiell type betrodde og sentrale poster.

Den andre typen agent er den som er kjøpt – og kanskje også presset. Det dreier seg om folk som er skruppelløse og ofte også moralsk svake. Noen har vært alkoholikere eller har hatt andre store personlige vansker, f.eks. i pengesaker. En slik agent kan ha et politisk syn stikk motsatt av oppdragsgiveren. Den russiske storspionen, svensken general Wennerstrøm, var f.eks. nazisympatisør.

Alt norsk materiale tyder også på at det er denne siste typen agenter som er de viktigste – kanskje også fleste – i det russiske spionasjeapparatet. De overbeviste Sovjet-tilhengere som har blitt tatt, har vært småkårsfolk uten stor etterretningsmessig betydning. Grunnlaget for arrestasjon og straff har i noen tilfeller også vært heller tvilsomt. De viktige agentene som er blitt avslørt siden krigen, har uten unntak vært korrupte embetsmenn og offiserer som en knapt kunne mistenke for politisk sympati med Sovjet.

Vi kjenner ikke størrelsen på Sovjets spionapparat i Norge. Det kan altså godt være betydelig. Men alt tyder på at de viktigste agentene er korrupte nordmenn, og ikke politisk overbeviste tilhengere av Sovjet-ledelsen.

Hvem vil støtte en russisk invasjon?

La oss gjøre en oppsummering av det som er sagt til nå.

I Norge ville en russisk invasjon ikke få støtte av de revolusjonære, av massene av radikal ungdom og andre på venstresida, av studentene, av de fagorganiserte. Kort sagt: «Wintex-femtekolonnen».

Den kunne rekne med støtte fra et mindretall av forskrudde folk i NKP –kanskje et meget lite mindretall – og endel slengere fra andre partier.

Pluss et agent- og spionapparat av ukjent størrelse. Dets militære verdi er tvilsomt, fordi det bygger på korrupsjon og personlige svakheter mer enn på politisk overbevisning.

Dette er hele den faste støtten russerne i første omgang kunne rekne med å bygge en femtekolonne på.

Hvem ville kanskje ikke kjempe mot en russisk invasjon?

En større fare enn femtekolonnen ville antakelig «6.-kolonnen» være. 6. kolonne var det Helge Krog spydig kalte de norske monopolister, statstjenestemenn og offiserer som slett ikke hadde ønsket noen tysk invasjon (de sympatiserte med England) og som derfor ikke hadde samarbeidet med Tyskland før krigen, men som av «praktiske) årsaker samarbeidet svært bra med tyskerne straks de var i landet.

De «praktiske» årsakene var å hindre at monopolistene fikk avbrekk i produksjonen og fikk redusert profitten sin, særlig ettersom krigen skapte et veldig marked. For å sikre at «hjulene rullet» blei ledende ikke-nazistiske, borgerlige embetsmenn også lojalt sittende i stillingene og administrere landet for okkupasjonsmakta. Og som Hartmann har vist: General Ruge, øverstkommanderende for de norske styrkene i 1940, sa seg villig til å organisere norsk grensevakt mot Sovjet for Nazi-Tyskland! (Heldigvis for Ruge sa nazistene nei.) Disse folka satt i administrasjonsrådet i 1940 og i Hjemmefront-ledelsen seinere. I begge tilfeller gjorde de alt for å hindre at det blei ført virkelig kamp mot nazismen på norsk jord.

Slike folk var det som i det øyeblikk nazistene hadde inntatt norske byer gikk i gang med å opprette fred bak fronten mens tyskerne fortsatt kjempet mot nordmenn noen kilometer eller mil borte. Det var folk som «motstandshelten» biskop Berggrav som oppfordret norske soldater til å desertere. Det var folk som ordføreren som lot innrykke annonse om at befolkningen måtte hjelpe til med å bygge tyske militærflyplasser – mens kampene ennå pågikk i Nord-Norge.

Militærvesenet i 1940 hadde mange offiserer som var nazister, en del som ganske enkelt forduftet og noen som virkelig kjempet – ikke alltid like dyktig, men likevel kjempet. Det er ukjent for mange at den norske hæren som kjempet i slutten av april 1940 faktisk var en ganske ny og improvisert styrke som ikke liknet så mye på hæren fra en måned før.

Offiserene i 70-åra – vil de kjempe?

Det er en kjent sak at det norske forsvaret bare er bereknet på å vare noen få dager mot russerne for å gi tyskere og amerikanere et pusterom. Det er mange offiserer som tviler på om engang det er mulig.

Det finnes en historie om norsk offisersmoral. Jeg vil ikke påstå at den er sann. Det heter seg at i forbindelse med Cuba-krisen i 1963 gikk det ut internt krisevarsel på forsvarets nett i Nord-Norge. Av en eller annen grunn – kanskje en feil ved meldinga pluss den opphissete stemninga som hersket – fikk mange for seg at dette var krigsutbruddet. Det påstås at masser av offiserer forsvant – opp i fjellet, over til Sverige, og at den siste blei plukket opp i Paris mange måneder seinere.

Historien kan godt være løgn fra ende til annen. Jeg har hørt den i mange år nå, fra kull etter kull av rekrutter som har vært i Brigade Nord. Historien er gammal og den lever tydeligvis godt av seg sjøl. Rekrutter og andre som kjenner norske offiserer, tror i hvert fall gjerne på det den forteller.

VESTLIG FEMTEKOLONNE

De andre mulige angriperne

Skal vi tro på historien, heter ikke den mest sannsynlige angriperen mot Norge Sovjet. For i svært mange tilfeller er det som skjer at angriperen er et større land som har vært – eller tilmed er – alliert med det mindre, angrepne landet.

Det kan gjelde reine kolonier, som de portugisiske koloniene i Afrika. Det kan være halvkolonier, som USAs quislings-stat Sør-Vietnam. I Kambodsja innsatte USA først et pro-amerikansk regime og deretter invaderte USA landet. USA angrep sin tidligere satellitt Cuba. USA okkuperte Santo Domingo. England og Frankrike okkuperte Suez-kanalen, som England i sin tid kontrollerte. USA gjennomførte kupp i sitt interesseområde: Hellas, Chile. Sovjet okkuperte sin allierte Tsjekkoslovakia. Tyskland angrep Polen, som tidligere hadde vært en viktig tyskalliert. Tyskland innlemmet Østerrike, som allerede var på vei inn i Tysklands interessesfære. Mussolini innsatte fascisten, Zog, som konge i Albania. Mindre enn 20 år seinere overfalt Mussolini Albania, jaget sin quisling Zog og gjorde landet til italiensk koloni. Belgia gjorde Congo (i dag Zaire) sjølstendig, og okkuperte landet like etter.

Det er ingenting merkelig i dette. Større land som har mindre i sin interessesfære, skaffer seg stadig mer betydelige interesser der. Det gjelder ikke bare kolonier. Det gjelder også et lite imperialistisk land som Norge som domineres av andre og større allierte imperialistmakter. Jo større interesser, jo større grunn til å beskytte disse interessene dersom de på noen måte skulle være truet. I ekstreme tilfeller kan det føles som trusel nok bare at en ikke sjøl har full kontroll over det mindre og dominerte landet – at det finnes en formelt sjølstendig regjering, uansett hvor servil den er.

Norge er mer industrialisert enn Sør-Vietnam og Chile, med en utviklet og allsidig økonomi der deres er underutviklet og ensidig. Økonomisk og militært er Norge viktigere for Vesten enn Sør-Vietnam, Chile, Hellas … Oljen kommer i tillegg, som en enda kraftigere grunn til å sikre at Norge ikke går sin egen vei.

Hva heter altså logisk sett de mest sannsynlige angriperne? USA, Vest-Tyskland, England, Frankrike, – en av de tre største eller kombinasjoner …

Den svære pro-vestlige femtekolonnen

La oss raskt bruke samme mønster som vi nettopp brukte på Sovjet, og se hvem som kan tenkes å være femtekolonne for et vestlig angrep. Denne femtekolonnen vil kunne veksle nokså mye i størrelse utfra hva slags norsk regjering som sitter når landet blir angrepet. Det finnes jo tilmed en mulighet for at en norsk regjering skulle invitere slike styrker inn! La oss ta litt godt i, for alle tilfellers skyld for å se åssen det kunne gå om det gikk svært ille.

I befolkninga: monopolistene og de solide borgerne, mange borgerlige velgere og velgere på høyre-sida i DNA, USA-, EEC- og NATO-tilhengere av det mer fanatiske slaget.

Partier: de eneste partiene som sikkert ikke ville støtte fienden er AKP(m-l) og SV. Ellers avhengig av situasjonen. Norske soldater øver seg i angrep på palestinsk gerilja.

Organisasjoner: trolig bare toppen og spesielt dårlige deler av fagbevegelsen. Ikke studentorganisasjonene, elevorganisasjonene, ungdomsorganisasjonene utenom de høyreorienterte. Ellers svært mange muligheter.

Masser av aviser. Nøkkelpersoner i radio og fjernsyn.

Industri, næringsliv: toppsjefene i alle monopoler og omtrent all annen betydelig økonomisk virksomhet, og reaksjonære sjefer langt nedover.

Statsadministrasjonen: En betydelig del av de mange tusen som godtok Wintex-øvelsen uten å blunke (ifølge direktoratet for sivilt beredskap) må heretter reknes som i hvert fall mulige quislinger for en vestlig besettelse. Gjelder ikke bare sentraladministrasjonen, men også fylker og kommuner.

Departementer – ikke minst UD, som har vist seg å inneholde mange ekstremt vestlige og pro-reaksjonære embetsmenn.

Den militære ledelsen, der det sitter mange med fascistiske sympatier. Mange offiserer. Ditto innafor politiet.

De fascistiske organene innafor statsapparatet: SIPO og enda mer hemmelige og spesielle organisasjoner.

Utenlandske agent- og spionorganisasjoner. I hvert fall er CIA og BND (vest-tysk) svært godt utbygd i Norge, infiltrerer i tillegg fra topp til bånn staten, LO, DNA og andre store partier og organisasjoner, offiserskorpset, politiet, de norske spionorganisasjonene …

Som man ser: en ikke ubetydelig femtekolonne, både allerede organisert og potensiell. Litt av en hjelp for fremmedinvasjon! Så pass betydelig at i en del land har det vist seg at invasjon var ikke engang nødvendig .. .

Slik ville en virkeligøvelse mot femtekolonnen være

Lørdag 14. januar har Jens Schultz et artig leserbrev i Dagbladet. Han peker på at det er usannsynlig at det skulle komme noen trusel mot Norge fra venstrekanten. Siden faren for statskupp kommer fra ultrareaksjonære, foreslår han «… at kommende øvelser for våre stridende krefter fikk opplegg som f.eks.: 'Unge Høyre på ville veier', 'Norske oberster går amok', 'Farmand farer fram', eller kanskje helst: 'Hundeguttene slår til'.»

Schultz treffer spikeren på kornet, fordi han antyder hvordan formen ville være hvis det virkelig var femtekolonnen øvelser av Wintex-typen rettet seg mot.

La oss spinne litt videre på det. La oss tenke oss – ikke en radikal norsk regjering, – men en regjering av SP og KrF. La oss tenke oss krig i Midt-Østen og avstengte oljekraner. La oss tenke oss at regjeringa av en eller annen grunn følte seg presset til å holde steilt fast på norske oljeinteresser. Da er invasjon sjølsagt tenkbart. La oss videre – bare for hypotesens skyld – gå ut fra at det av en eller annen merkelig grunn ikke har vært mulig å gjennomføre noe kupp. Tyske, engelske og amerikanske styrker må altså inn utenfra. Fint grunnlag for en øvelse, ikke sant? Den kunne gjerne hete «Broken Pledge» – som betyr «brutt løfte» .. .

Stabsøvelse »Broken Pledge»2

Øvelsestelegram:

«Den allierte overkommandoen meddeler at innrykkinga i Norge ikke dreier seg om noen form for angrep eller innblanding i Norges indre anliggender. Det er den spente internasjonale situasjon som gjør innrykkinga nødvendig. Norge må ta imot de allierte styrkene som et ledd i sine forpliktelser innafor det vestlige forsvarssamarbeidet».

Øvelsestelegram

Leder i Aftenposten:

Den farlige utvikling som regjeringen har ført Norge inn i tjener ikke landets interesser. Den truer det norske demokratiets eksistens. Regjeringen må nå ikke gjøre vondt verre ved å forsøke å hindre innrykkingen fra våre allierte, som er et livsnødvendig ledd i det vestlige forsvarssamarbeidet i dagens spente situasjon: En slik militær aksjon mot våre allierte, som sikret Norges eksistens under krigen, vil fylle begeret til overflod for mange solide og sindige borgere. Det kan styrte Norge ut i anarki . …»

Øvelsestelegram

«UH demonstrasjoner i Oslo, Bergen, Sandefjord, Kristiansand. Det ble båret plakater og ropt slagord som 'Nei til Norge i drift', 'Ja til demokrati', 'Vekk med Vårviks kommunistiske regjering'.»

Øvelsestelegram

«SACEUR meddeler at Vårviks erklæring om at Norge ikke har planer om å trekke seg ut av NATO og det vestlige forsvarssamarbeidet ikke vil medføre at NATOs omplasseringer av styrker til Norge opphører. SACEUR peker på at disse omplasseringene ikke har noe å gjøre med interne forhold i Norge, men er betinget av strategiske hensyn som må tas pga. den spente situasjonen i Europa.»

Øvelsestelegram

«Det meddeles at mobiliseringen i Sør-Norge går dårlig. Mange mobiliseringsordrer er ikke sendt ut pga. sabotasje, og mange er forsvunnet i posten. Mobiliserte soldater er delvis blitt demobilisert.

Mange vernepliktige offiserer har ikke vist seg. Det er likevel mangel på uniformer og annet utstyr til soldatene, fordi lagrene er i en elendig forfatning.»

Øvelsestelegram

«Ledende statsfunksjonærer har uteblitt fra arbeidet i Oslo i de siste dagene. Det har vært intens aktivitet fra flere fremmede ambassader, særlig overfor politikere, statsfunksjonærer og offiserer. Et ukjent fly slapp løpesedler over Oslo sentrum i dag med oppfordring til befolkningen om å samarbeide med 'Norges NATO-allierte', som ikke kommer til å blande seg inn i Norges indre anliggender'.»

Øvelsestelegram

«Offiserer og fallskjermtropper arresterte femti norske soldater som ikke ville bøye seg for kommanderende Generals ordre om ikke å gjøre motstand mot den vest-tyske landgangen ved Kristiansand. En soldat som løsnet skudd mot offiserene ble henrettet ved standrett.»

Øvelsestelegram

«I betraktning av den norske regjeringsmotstand mot landsettingen av NATO-tropper tross at den er tvingende nødvendig ut fra den spente situasjon i Europa har norske politikere avsatt regjeringen Vårvik. En ny regjering er innsatt med bred politisk støtte. Statsminister: Helge Seip. Utenriksminister: Åse Liones. Finansminister: Erik Gjems-Onstad. Innenriksminister: Haakon Lie. Forsvarsminister: General Zeiner Gundersen. Et spesielt ministerium for indre sikkerhet er opprettet under ledelse av minister Asbjørn Bryhn. Pressesensur er innført inntil videre av sikkerhetsgrunner.

Regjeringen har oppløst alle anti-NATO-partier og forbudt alle demonstrasjoner, møter og ansamlinger av mer enn tre mennesker. Gatene i Oslo patruljeres nå av panservogner. Etter at en demonstrasjon med om lag 2 000 deltakere ble oppløst før i dag er det innført 24 timers portforbud. Situasjonen i resten av Østlandet er klar. Fra Nord-Norge meddeler kommanderendegeneral ved Brigade Nord at alt er rolig.»

Ganske artig, ikke sant? Og huff, huff, vi beklager, vi beklager at vi kom til å bruke virkelige navn på mennesker, organisasjoner, statsinstitusjoner og land ….

Stabsøvelse «Broken Pledge III»

Til slutt en liten smakebit fra en virkelig stabsøvelse mot femtekolonnen ved en russisk invasjon. For å gjøre det hele enkelt skal vi forutsette at Norge blir angrepet uten at det fører til at noen vestmakt blir innblandet – kanskje fordi de er opptatt på annet hold.

Øvelsestelegram

«Via en avhoppet funksjonær ved den russiske ambassaden har forsvarets overkommando fått vite at russerne har alle opplysninger om brigade nord i detalj opptil for 10 dager siden. Kilden er en stabsoffiser som russerne har presset i flere år etter at de fikk vite at han for 4  år siden ble sterkt avhengig av morfin under et langt tjenesteopphold i USA. Ingen har fattet mistanke til tross for at offiseren hadde et dyrt levesett og var kjent for å tape store summer i spill.»

Øvelsestelegram

«Brigade Nord befinner seg i oppløsning etter den russiske framrykkingen i Øst-Finnmark i natt. Kontakt mellom norske og russiske styrker er ikke oppnådd etter at russerne gikk rundt de norske grensepostene. Mange av offiserene er på vei sørover på egen hånd. Kommunistiske elementer blant de vernepliktige propaganderer for at soldatene skal kjempe mot russerne uten offiserer.»

Øvelsestelegram

«Ordfører Myrvold, (DNF) i Bergen, oppfordrer i et intervju med Bergens Tidende befolkningen til å holde seg i ro og gå på arbeidet. 'Alle føler vi vel det samme i disse dagene', sier Myrvold: 'Men livet må gå videre.' Myrvold sier at okkupasjonsmakten har oppført seg korrekt og er meget disiplinert. Folk bør vise ansvar og avholde seg fra demonstrasjoner og provokasjoner. Særskilt vil han be kranførerne i Bergens havn om å ta opp igjen arbeidet. Om ungdommene på den såkalte 'indre front' i Hordaland, sier han:

'Meningsløs heroisme har ingen hensikt. Det de gjør, skader de mange. De burde dra hjem og ta fatt der de slapp, med arbeid og skolegang'.»

Øvelsestelegram

Aftenposten refererer over 6 spalter øverstkommanderende for den sovjetiske militærmisjon. Han roser det norske folks og de norske myndigheters holdning. Russerne gjør ikke vanlige nordmenn ansvarlige for den uro som små grupper av forskrudde maoister prøver å skape.»

Oppsummering: Stabsøvelse i borgerkrig

Øvelsene av typen «Wintex» retter seg mot Sovjet, som er en mulig angriper. Men de ignorerer alltid en rekke andre stater som er like sannsynlige eller mer sannsynlige angripere – USA, Vest-Tyskland, England, NATO-alliansen.

De peker ut som «femtekolonne for russerne» nettopp folk som ikke kan tenkes å støtte en sovjetisk invasjon –massene av fagorganiserte arbeidere og universitetsstudenter, radikal ungdom, NATO-motstandere og progressive, partiet AKP(m-1).

De unnlater å peke ut som fiender sannsynlige femtekolonnister for Sovjet: korrupte og bestukne embetsmenn og offiserer.

De unnlater også fullstendig å forberede totalforsvaret på «6. kolonnen» – embetsmenn, forretningsmenn og andre som av opportunistiske grunner vil samarbeide med fienden så snart den er en maktfaktor på norsk jord.

De unnlater ikke bare fullstendig å peke på muligheten for angrep fra vest. Øvelsene unnlater også helt å bygge opp forståelsen for truselen fra den pro-vestlige femtekolonnen, som er så stor og omfattende at den kanskje kunne opp-rette en ny norsk regjering uten å trenge utenlandsk militærstøtte.

Jeg har vist at øvelser av typen «Wintex» ikke har den minste likhet med virkelige øvelser mot femtekolonnister slik de måtte være dersom Norge virkelig blei angrepet fra øst eller vest.

Vi har altså påvist at stabsøvelsene mot, «indre fiender» ikke har det aller minste å gjøre med forberedelse til forsvar mot femtekolonnister.

Hva kan være hensikten?

Det kan tenkes at utviklinga i Norge blei slik at vestlige imperialistmakter følte sine interesser i Norge truet. (Som jeg har antydet i skissen til «Broken Pledge II» behøvde ikke grunnen være noen revolusjonær situasjon.) I så fall ville monopolene og vestlige imperialister være interessert i et fascistisk statskupp i Norge – kanskje også at Norge blei okkupert av militære styrker fra vest.

Hvem ville kjempe hardest mot et slikt kupp? Nettopp fienden i Wintex-øvelsene – fagorganiserte arbeidere, studenter, ungdommer, radikalere, kommunister. Dem er det man øver seg mot. Men fordi man ikke våger å si åpent at man øver seg i statskupp, kaller man det »forsvar mot femtekolonnisten.

I virkeligheten er det stabsøvelser i fascistisk borgerkrig mot nordmenn. I virkeligheten er det monopolenes og imperialistenes egen femtekolonne som øver seg sjøl i å kjempe mot de som vil forsvare Norge: arbeidsfolk, progressive og revolusjonære.