Ukategorisert

Rusens politikk

Av

AKP

av Øyvin Aamodt og Reidun Hansen

Det er lenge siden det har vært diskusjon om rus og ruspolitikk på venstresida. På åttitallet hadde AKP og RV en klar og restriktiv holdning både til bruk og salg. Den norske arbeiderbevegelsen har tradisjoner sammen med avholdsbevegelsen, hvor alkoholbruk ble sett på som et hinder i klassekampen.

I RV er det visstnok strømninger i dag som ønsker å liberalisere og legalisere hasj, mens andre vil fastholde den restriktive linja. At samme uenighet finnes i andre deler av den norske venstresida er sannsynlig.

Internasjonalt er det ofte høyrepartiene som står for en restriktiv linje i narkotikapolitikken, mens venstresosialdemokrater og sosialister ofte støtter de liberale, legaliserende bevegelsene. I dette farvannet bør vi ha noe av rusens historie og politiske funksjon før og nå i tankene for ikke å bli ahistoriske, eventuelt apolitiske, i vurderinga og konklusjonene.

I det følgende vil vi kort vise til noen historiske eksempler på rusens funksjon, for deretter å diskutere dagens situasjon, forsøksvis ut fra et klasseperspektiv, et perspektiv som tar utgangspunkt i en holdning om at rusen, bevisst eller ubevisst, har en politisk funksjon i samfunnet.

I oldtidens Hellas skildrer Homer rusbruk som en sosial handling mellom venner – et middel som ble brukt i sosialt lag for å løsne på tungebåndet, løse opp stemningen mellom folk, og øke det sosiale utbyttet. Men det er viktig å ta med at dette selvfølgelig ikke gjaldt alle – ikke kvinner og ikke slaver, som heller ikke ble sett på som fullverdige borgere. Det var altså i hovedsak brukt som et middel innad i herskerklassen, et redskap og hjelpemiddel blant likeverdige.

Vikingenes bruk ser ut til å ha vært liknende, selv om det nordiske samfunnet rundt 1100-tallet var mindre fysisk klassedelt enn i det klassiske Hellas. Det nordiske bondesamfunnet hadde mindre overflod, mindre luksus, færre byer og mer bygdepreg, som igjen ga de rike færre muligheter til kun å omgås sine egne klassefrender. Skildringene om vikingenes forhold til rus innebærer blot og gilder hvor mjød var en sentral del av festen, hvor svir og hor, overdreven fyll var sentralt.

I tillegg ble alkohol brukt som et middel i forhandlinger mellom folk i konflikt hvor alkoholens virkning kunne ha en meklerfunksjon, at uenighetene ble visket ut når man drakk ved samme bord. Sannsynligvis var virkningen i tilfeller også motsatt, at konfliktene ble forstørret.

Å stille med nok mjød for en vert var viktig og lovregulert. Det var lite gjestmildt og direkte straffbart å være knipen på slik drikke. Bruken av fluesopp i forbindelse med berserkenes kamper på skjær og ellers blir beskrevet i Snorre, men om dette var særtilfeller eller ikke er vel vanskelig å si.

Det kan se ut til at drikkemønsteret i Nordeuropa kontra Søreuropa allerede da var forskjellig, at flat- og grøftefyll var mer akseptert her i nord. Om dette kan forklare noe av forskjellene i dagens overdosetall mellom Norge og andre land kan man jo bare spekulere i.

I nærere fortid er rusens funksjon beskrevet mye i samfunnsmessig perspektiv.

Det engelske imperiets bruk av opium for politisk og sosial avsporing av kampviljen er kjent fra Opiumskrigen i Kina. Engelskmennene introduserte opium fra India til kineserne, noe som førte til store sosiale vanskeligheter i Kinas storbyer, hvor opiumsbulene trakk til seg folk. Ideen om å kunne passivisere potensielle motstandere med rus viste seg å slå feil, men på vegen skaptes det passivitet, nød og elendighet.

Den samme utviklinga så vi i Sameland, hvor det norske herrefolket brakte med seg alkohol og skapte store sosiale problemer blant samene.

Blant Nordamerikas urbefolkning, Grønlands inuitter og Australias aboriginere gjelder det samme. Alkohol introduseres inn i kulturer som ikke i utgangspunktet har et slikt rusmiddel. Dette, sammen med brutal undertrykking og diskriminering, ser ut til å føre til en fremmedgjøring hvor alkohol svært lett får ødeleggende fotfeste i store befolkningsgrupper, og kampen mot undertrykkerne avspores, gjerne inn i individuelle konflikter innad og utad. Resultatet har blitt en nedadgående spiral hvor rusen forsterker problemene individuelt, og herrefolket og den undertrykte sjøl får nye forklaringer på hvorfor undertrykkinga må fortsette og at den er rimelig: Hvordan kan et alkoholisert folk ta grep om seg sjøl og sin kultur?

Ved å ha disse historiske eksemplene med oss i dagens diskusjon om rusens funksjon og hva slags prinsipielle holdninger vi skal kjempe for, mener vi det blir enklere å se helheten i et samfunnsperspektiv. Det er i vår tid populært å lete etter individuelle forklaringer og løsninger. For individet kan det isolert sett være hjelpsomt, men for samfunnet blir det å individualisere samfunnsspørsmål, å avpolitisere dem. Dette er nyttig for herskerklassen men svært unyttig og ugunstig for folkets kamp.

Kortfattet kan dagens situasjon på rusmiddelområdet i Norge beskrives med følgende statistikk fra Rusmiddeldirektoratet og Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA):

Norge (sammen med Island og Sverige) har det laveste forbruket av alkohol pr innbygger i Europa. Omsetningen i Norge har de siste 8 år økt med omkring 5%. Siden 1960 har den økt med omkring 60%. I tillegg kommer da smugling, hjemmebrent og svenskehandel som er vanskelig å måle. Antall salgssteder for øl er redusert i Norge siden 1980 fra 4.637 til 4.411 i 1998, stort sett på grunn av sentralisering av matvarehandelen. Antall skjenkesteder har i samme tidsrom økt fra 2.439 til 6.252, dvs med 156%.

Andelen av ungdom i Norge som sier de har drukket alkohol det siste året var i 1986 87%, mens tallet i 2000 var 79%. Debutalder har ikke forandret seg nevneverdig i samme tidsrom, men totalkonsumet pr år ser ut til å ha økt med 45% i gjennomsnitt pr person i samme aldersgruppe. Det ser også ut til at jentene nå drikker mer og oftere enn før, da de konsumerte betydelig mindre enn jevnaldrende gutter.

På narkotikaområdet har 18,8% av ungdom i Norge mellom 15 og 20 år en eller flere ganger røyka hasj (mot 7,8% i 1986). Tilsvarende tall for bruk av amfetamin er 3,9% (1,0% i 1986), for heroin 0,6% (0,5% i 1986). Norge ligger her blant de med lavest forbruk i Europa. Høyest ligger England og Irland. I Oslo ligger tallene over resten av landet i 2000: Hasj: 28,6%, amfetamin: 7,1%, heroin: 0,9%, og ecstasy: 5,7%. Antall heroinmisbrukere i Norge ser ut til å ha økt fra 4-5.000 i 1989 til 9-12.000 i 1999.

I 1986 mente 2,1% av norsk ungdom at hasj burde kunne selges fritt. I dag er tallet 9,9%, noe ned de siste par åra. Tilsvarende tall for Oslo er 4,0% i 1986 og 13,9% i 2000.

Tallene over forteller at selv om rusmiddelbruk er et viktig problem for mange, inkludert både de som rammes direkte og indirekte, i arbeidsliv og samfunnsliv ellers, er fremdeles Norge et av landene i Europa med minst forbruk. Dette gjelder både for alkohol og de illegale narkotiske stoffene.

Årsakene strides de lærde om, men forskning viser, kanskje som noe av det eneste vi kan være bortimot sikre på, at jo større tilgjengelighet det er til rusmidler i et samfunn, jo større blir forbruket. Og jo større forbruk, jo større problemer.

Det eneste området hvor Norge ligger helt i spiss i den gale enden av statistikken er når det gjelder narkotikadødsfall i forhold til innbyggertall. Her ligger Norge høyest på lista med en økning fra 53 i 1985 til 327 i 2000 (iflg. Kriminalpolitisentralen). Ingen har kommet med spesielt gode forklaringer på dette. Noen nevner den restriktive narkotikapolitikken. Noen nevner den store andelen av sprøytebrukende opiatmisbrukere i Norge sammenliknet med andre land (hvor det røykes i større grad). Andre trekker fram mer kulturbetingete årsaksmuligheter, som for eksempel ruskulturen i Norge som ser ut til å være mer ekstrem enn i andre land. Vi kjenner vel alle igjen ideen om at festen ikke er over før alt er drukket opp. Dette kan også gjelde på narkotikaområdet. Uansett er overdosedødeligheten svært høy.

I Vesteuropa har Norge, sammen med i første rekke Sverige, tradisjonelt stått i spissen for en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk hvor de frie markedskrefter ikke har fått virke på alkoholområdet, og hvor strafferammene har vært svært høye når det gjelder narkotikakriminalitet, både for bruk, salg og smugling.

Utviklingen de siste årene har imidlertid endret seg slik at antallet skjenkesteder for alkohol er mer enn doblet, at straffene for mindre narkotikaforbrytelser (som bruk eller oppbevaring til eget bruk) i praksis har blitt mildere, at tilhengerne av legalisering av hasj har blitt flere. Vi ser at antallet anmeldte narkotikalovbrudd har økt fra litt over 11.000 i 1990 til over 40.000 i 1999.

På tross av disse endringene i politikk og holdninger de siste åra, kan vi ikke se noen form for eksplosjon i bruk og misbruk av rusmidler. En fordobling av forbruket av alkohol blant ungdom i perioden 1971 til 2000 er mye, men plasserer likevel Norge blant de landene hvor forbruket er lavest. Det samme gjelder for illegalt bruk av narkotika, selv om det har vært en betydelig økning av andelen som røyker hasj, andelen heroinmisbrukere og antall narkotikadødsfall. For de andre stoffene er det relativt små endringer i negativ retning de siste åra.

Det som er hovedspørsmålet for en politisk analyse, bør være hvordan vi skal finne fram til en holdning som tjener de folkelige interessene i motsetning til hva som tjener kapitalen, og hvordan dette skal konkretiseres i hverdagens politikk. Vi må også ta for oss forholdet til filleproletariatet, de som er utslått og nederst i samfunnet – de kroniske alkoholikerne og narkomane, de som ikke lenger har noen kontroll over rusen, men som har et rusmiddelmisbruk som styrer livet på de fleste områder.

Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning gjorde i 1990 en gjennomgang av data som belyser omfanget av sprøytemisbruk. Det viser at rusmisbrukerne som inngår i undersøkelsen har stor grad av problembelastning. Rundt halvparten hadde rusmisbrukende foreldre, en eller begge. Rundt halvparten hadde som barn hatt tilsyn av barnevernet. 20% hadde vært til behandling for psykiske problemer. 10% hadde som barn vært utsatt for seksuelle overgrep. 43% hadde hatt en eller flere livstruende overdoser og en tredjedel hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

Vårt hovedpoeng er at en restriktiv rusmiddelpolitikk også er en solidarisk rusmiddelpolitikk. Samfunnet i dag utvikler seg også på dette området stadig mer i retninga til den liberalistiske kapitalismen. Markedskreftene framstilles som det eneste riktige, og det er svært liten opposisjon til dette synet. Alternativene blir miskredittert og sosialdemokratiet får stadig et tynnere og tynnere sosialt skall som flere og flere ser gjennom. Det reelle alternativet til det blå sosialdemokratiet oppfattes kun som den åpne og utilslørte markedsstyringa (som jo slett ikke er noen styring i ordets rette forstand).

Dette samfunnet blir i realiteten mer og mer individualistisk, mer og mer «Robinson» (vinn eller forsvinn) hvor målet ikke er å få til ting sammen, men kun å skvise de andre ut og sikre seg sjøl. Et slikt samfunn må med nødvendighet skape fremmedgjøring og oppgitthet, håpløshet og mangel på tru på egne samla krefter. Det undergraver fellesskapet som mulighet, ressurs og nødvendighet for å skape det gode samfunnet, frihetens rike. I denne sammenhengen blir rusmidler lett til et redskap for å slippe å forholde seg til samfunnet og verden. Det er i situasjoner av for eksempel håpløshet og oppgitthet at rusen kommer som et alternativ, bevisst eller ubevisst.

Den kollektive aggresjonen og raseriet mot «verden» som mange av oss bærer med oss daglig, kan enkelt og greit føres ut på avveie ved rusbruk. Vi individualiserer problemene, og dermed også løsningene. Redskapene blir mer å døyve enn å sloss, mer å bedøve enn å kjempe. Denne holdningen sammen med en ideologisk overbygging som slår fast at enhver er sin egen lykkes smed (eller bane) støtter opp under den rådende herskerklasses interesser, nemlig at motstand er umulig og unyttig. Hvis alternativet ikke finnes, eventuelt er umulig å komme til, kan vi like godt fortsette vår ensomme og egosentriske tilværelse.

Kampen mot rusmidler har historisk vært en STOR sak for arbeiderbevegelsen. Det er kanskje symptomatisk at denne kampen i stor grad er borte fra arbeidsklassens organisasjoner og liv. Fagbevegelsen jobber noe med rusproblematikk, blant annet gjennom AKAN, men vi ser også her at dette gjøres til en individuell sak, uten politisk betydning.

En kronisk rusmisbrukers liv er etter vårt syn en karikatur på den kapitalistiske verdens konsekvens: «Det eneste som er viktig er at jeg får det jeg trenger, og jeg trenger det nå! Til resten av verden sier vi bare: Go fuck yourselves.» Dette er filleproletariatets politiske funksjon, en apolitisk apati og individualisme som vi ikke må se på som sjølvalgt, men som et utslag av samfunnets utstøtings- og fremmedgjøringsmekanismer.

To teorier

Det finnes flere teorier om årsak til rusmisbruk. I en politisk sammenheng er det to som peker seg ut for oss:

Symptomteorien som kort referert sier at rusmisbruk må letes fram i menneskets oppvekst og tidligere liv. Stoffmisbruk ses på som et symptom på dype, grunnfestede problemer. Rusen gjør da smerten i livet mindre. Rusen demper, roer og gjør det vanskelige lettere.

Tilgjengelighetsteorien sier at mennesket er styrt av lyst/ulyst, og at det å bruke rusmidler gir en lystfølelse. Misbruk blir derfor en innlært tilstand, og avhengighet utvikles på grunn av bruken i seg selv.

I politisk sammenheng gir disse teoriene forskjellige konsekvenser for handling. Symptomteorien setter misbruket inn i en samfunnsmessig sammenheng og kan føre til en viktig systemkritikk, mens tilgjengelighetsteorien ofte legger mer vekt på løsningsforslag basert på strafferettslige betraktninger.

Vi mener at begge teoriene har mye for seg ut fra ulikt perspektiv. Forskjellene av løsninger på individnivå og samfunnsnivå må ikke utelukke hverandre, tvert imot. Vår kamp mot rusmidlenes ødeleggende virkninger for samfunnet må ikke i konsekvens medføre at vi ignorerer de individuelle mulighetene.

Smerten i livet, mangel på omsorg, dårlige oppvekstvilkår osv. gjør individet mottakelig for rusmiljøene. Når man får hjelp til å bli kvitt et rusproblem, ser vi at rusen er et symptom som når den forsvinner, åpner opp for en lang og møysommelig prosess for å lære å leve igjen, og for å ta en ny plass i samfunnet.

De rusgiftpolitiske liberalerne som er for alle friheter som øker rusmiddelbruk og argumenterer ut fra individets frihet til å velge, er politisk reaksjonære, som ser bort fra det samfunnsmessige perspektivet, de politiske konsekvensene og glemmer at arbeiderklassen trenger alle de kreftene de kan finne for å gå fram i kampen mot kapitalen, for sosialismen. Friheten til å sove under broene, ofte bokstavelig talt, er og blir ufrihet, grunnlagt på fornedring og undertrykking.

De glemmer at arbeiderklassens kamp må være basert på solidaritet, fellesskap og en bevisst klassetilhørighet. Vi trenger felles kamp mot felles mål. Individuelle løsninger på samfunnets problemer kan aldri bli annet enn «den amerikanske drømmen» om å slå seg opp sjøl og individuelt, i kontinuerlig kamp mot alle andre individer.

I et slikt perspektiv blir en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk det eneste rette, samtidig som forholda legges best mulig til rette for at de kroniske rusmissbrukerne (som stort sett er arbeiderklassens sønner og døtre) får en best mulig sjanse til å komme seg ut av det nedverdigende misbruket. Frihetens rike kan aldri komme ut av bedøvende passivitet, men kun ut fra bevisst og aktiv kamp.

Vårt syn er at de kollektive løsningene igjen må i fokus for diskusjonene omkring kapitalisme og sosialisme. Det finnes ingen klasse som er så godt organisert som borgerskapet. Skal vi vinne fram må vi utvikle kollektive løsninger, og vi må bekjempe redskapene kapitalen bruker for å svekke kampkrafta vår.