Rosa Luxemburg lever!

Av Tomine Sandal

2019-01

Et reisebrev fra 100-års­markeringen av mordet på Luxemburg og Liebknecht

Marxismens store far, Karl Marx, hevdet at all historie er historien om klassekamp. Jeg vil hevde at de fleste gode historier trenger helter. Ikke nødvendigvis helter som skal kjempe kampen på vegne av flertallet, men helter som kan inspirere og engasjere til å mobilisere motmakt. Rosa Luxemburg er ett eksempel på en slik helt. Hun var ikke perfekt, tvert imot hadde hun mange «mangler». Luxemburg var kvinne, jøde, innvandrer og funksjonshemmet. I utgangspunktet hadde hun få forutsetninger for å lykkes som en innflytelsesrik revolusjonær. Men det brydde hun seg åpenbart svært lite om.

Av Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i tidsskriftet Gnist.
Foto: Rosa Luxemburg-Stiftung

I sin selvoppofrende ånd bestemte hun seg i ung alder for å flytte til Tyskland, først og fremst fordi det var der hun anså at hun i størst grad kunne tjene verdensrevolusjonen. Hun dro til arbeiderbevegelsens frontlinjer, agiterte, skrev sylskarpe polemiske tekster og kritiserte både meningsmotstandere og meningsfeller. Da første verdenskrig stod for døren, stod hun stødig imot krigshisserne, og hun brukte rettsakene mot seg som en mulighet for å fremme sitt politiske antikrig-standpunkt.

Rosa Luxemburg var ikke bare en dyktig marxistisk teoretiker, hun var også en enormt dedikert aktivist. Hun viet bokstavelig talt livet sitt til kampen for et sosialistisk samfunn. I likhet med personer som Che Guevara, står hun nærmest igjen som en sosialistisk martyr. Dette er sterke ord, men når vi nå markerer at det er hundre år siden Rosa Luxemburg og hennes allierte Karl Liebknecht ble drept, så er det slik det virkelig føles.

Da jeg ble medlem i Rød Ungdom i 2010, var jeg knapt fylt femten år. I utgangspunktet var det feminisme og Palestina-solidaritet som fikk meg til å velge Rød Ungdom, men etter hvert ble jeg bedre og bedre kjent med historien om sosialismen. Det var slik jeg først møtte Rosa Luxemburg. I utgangspunktet er jeg skeptisk til politisk heltedyrking, men som sosialist, kvinne og funksjonshemmet er det umulig å ikke la seg fascinere av denne utrolig viljesterke, kunnskapsrike og brilliante kvinnen.

Da Rosa Luxemburg ble gravlagt i Berlin i 1919, skal ti tusenvis av mennesker ha fulgt henne til graven. Siden 1996 har en allianse av venstresidepartier og -organisasjoner organisert en årlig markering og demonstrasjon tilknyttet dødsdagen. I år bestemte jeg meg for å dra til Berlin og delta på markeringen. Det samme gjorde flere ulike venstresidepartier, -organisasjoner og -grupperinger, og enkeltpersoner, fra mange ulike land. Media rapporterte om rundt 20 000 deltakere i demonstrasjonen, som gikk fra Frankfurter Tor til det sosialistiske minnesmerket ved Friedrichsfelde, hvor Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og flere andre myrdede sosialister ligger begravet.

Ved årets 100-årsmarkering var hovedparolen til demonstrasjonen «In spite of all!». Til tross for at Rosa Luxemburg ble drept, så lever hun fortsatt videre. Tekstene og teoriene hennes trykkes på ny, idéene hennes om en demokratisk sosialisme har en sentral betydning for venstresidens organisering, hennes kompromissløse antikrigsretorikk er like aktuell i dag. Hennes inspirerende, om enn tragiske, livshistorie fortsetter å engasjere sosialister over hele verden.

Parolen «In spite of all!» reflekterer også Rosa Luxemburgs liv som kvinne i et svært mannsdominert politisk miljø. Hun fikk aldri stemmerett eller mulighet til å stille til valg selv. Likevel var hun ledende i SPD, som på den tiden var verdens største venstresideparti, lærer på partiskolen og deltok uredd i de viktigste, og mest kontroversielle, interne politiske debattene. I motsetning til sin nære venninne, Clara Zetkin, var hun likevel ikke en fremtredende kvinnesaksforkjemper. Rosa Luxemburg og feminisme har derfor vært et mer åpent spørsmål i ettertiden.

I en panelsamtale arrangert av Rosa Luxemburg Stiftelsen som vi fikk med oss i Berlin, spekulerte Ernst Piper, historiker og Rosa Luxemburg-biograf, i at Luxemburg unnlot å delta på det tyske sosialdemokratiske partiets kvinnemøter, på grunn av manglende interesse. Han la til at han selv ville gjort samme vurdering.

Jeg tror ikke det nødvendigvis handlet om manglende interesse. Rosa Luxemburg var nok klar over at hun som kvinne hadde interesse av kvinnekamp, men kjønnet hennes ble aktivt brukt mot henne i politiske debatter. Nina Björk refererer i Drömmen om det röda til et utdrag fra partiavisen Die Neue Zeit, hvor partifellen August Bebel omtaler Luxemburg i følgende ordlag:

Det är en konstig sak med kvinnor. Om deras speciella åsikter eller känslor eller fåfänga ifrågasätts å något sätt och inte tas hänsyn till, kan de inte hantera det utan att bli fientliga till absurditetens gräns. Kärlek och hat går sida vid sida; ett styrande förnuft existerar inte. (Björk, s. 96)

Denne type karakterisering av kvinner i politikken (og i samfunnet for øvrig) er dessverre veldig velkjent også i dag, over hundre år etter at det ble skrevet. Rosa Luxemburg utfordret mannsdominansen i det tyske sosialdemokratiske partiet ved å være kvinne. Dersom man ser på feminisme som en normbrytende ideologi, vil jeg absolutt tilskrive henne feminist-poeng. Dessuten burde man ikke undervurdere hvor utrolig viktig hun har vært for senere generasjoner med kvinnelige sosialister. Hun er et bevis på at marxismen ikke er så mannsdominert som den kan virke ved første øyekast.

Rosa Luxemburg har ikke kun vært viktig for ettertidens sosialister, hun var også en sentral og innflytelsesrik revolusjonær i sin samtid. At hennes innholdsrike liv endte med et brutalt drap, fikk store konsekvenser. Hundre år etter drapet er det to viktige historier som må fortelles: fortellingen om hvordan det ble og historien om hva som kunne blitt.

Historien om 1900-tallets Europa henger tett sammen med historien om Rosa Luxemburg. Første verdenskrig, som Rosa Luxemburg opponerte kraftig mot, tok slutt i 1918 og Tyskland hadde tapt. I kjølvannet av krigen gjorde tyske matroser opprør, og resultatet ble Novemberrevolusjonen. De revolusjonære deltok i opprøret og forsøkte å bruke det som et springbrett for en sosialistisk revolusjon. Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) sviktet, og muligheten for en sosialistisk revolusjon fikk sitt banesår da Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble drept.

Ut av Novemerberrevolusjonen vokste det likevel frem en motkultur, særlig hos kunstnere. Ved Berlinische Galerie Museum of Modern Art fant vi da vi var i Berlin, en midlertidig utstilling kalt «Freedom – The art of the Novembergruppe 1918–1935». Novembergruppen var en gruppe med kunstnere som vokste frem i Berlin under opprøret i 1918. De brukte kunst som en plattform for å uttrykke, diskutere og kommentere frihet, demokrati og mangfold. De jobbet innenfor mange ulike kunstuttrykk, og de var ikke redd for å bryte med normer eller status quo. I tillegg arrangerte de visstnok flere virkelig legendariske fester. Hva er vel revolusjon uten dansing, eller hva?

I likhet med Rosa Luxemburg var flere av kunstnerne tilknyttet Novembergruppen jødiske. Utover mellomkrigstiden ble det vanskeligere og vanskeligere å være jødisk i Tyskland, og ikke minst vanskelig å være fremtredende revolusjonære, jødiske kunstnere. Da Hitler kom til makten, begynte for alvor krigen mot kunsten. I 1937 arrangerte nazistene utstillingen «Entartete Kunst» (Degenerert Kunst), hvor moderne kunst, konfiskert av nazistene, ble vist fram. Målet med utstillingen var å vise at denne «degenererte» kunsten var laget som et hån mot «tyske idealer», og at kunstnerne var en del av «jødebolsjevikenes» konspirasjon mot Tyskland. Flere kunstverk av Novembergruppe-assosierte kunstnere ble utstilt, og mange av dem ble destruert av nazistene i etterkant av utstillingen, mens andre verk fortsatt er forsvunnet. Utover 30-tallet ble mange av kunstnerne utsatt for trakassering, noen ble drevet til selvmord eller myrdet i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Andre klarte å flykte ut av landet. Historien om Novembergruppen viser at kunst og ­politikk henger tett sammen, og at motmakt kan vokse frem på ulike måter. Drømmen om sosialismen kan uttrykkes på mange måter: i politiske tekster, gjennom kunst og gjennom politisk handling.

Den andre viktige historien som må fortelles, er historien om hva som kunne blitt. Rosa Luxemburgs liv endte altfor tidlig. Den britiske forfatteren Paul Mason, som også var i Berlin i anledning 100-årsmarkeringen, uttalte i en panelsamtale at «Her marxism was cut short». Det er betimelig å undre: Hvordan kunne verden sett annerledes ut, dersom Rosa Luxemburg hadde fått leve?

Rosa Luxemburg er kjent for å ha uttalt: «Bourgeois society stands at the crossroads, either transition to socialism or regression into barbarism». Paul Mason, løst parafrasert av meg, fulgte opp dette sitatet i panelsamtalen: «Alt dritt som har skjedd de siste hundre årene, er barbarisme og et resultat av kapitalisme. Kapitalisme har skapt en verden der det er umulig å være et menneske, vi blir barbarer».

Rosa Luxemburg representerer en marxisme og sosialisme som er noe mer enn bare økonomi. Det handler om hva type mennesker vi vil være. Ikke kun på individnivå, det viktigste er hva slags menneskehet vi vil skape i fellesskap. For Luxemburg står handlingen i sentrum – mennesket blir hva mennesket gjør.

Drapene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht var et tap for den marxistiske idéhistorien, men også for menneskene rundt dem, den tyske venstresiden og for Rosa og Karl selv, som ble frarøvet sine liv. Men drapsmennene lykkes ikke i å tie dem. Denne kalde vinterhelgen i Berlin hvor dødsdagen ble markert, viste meg tydeligere enn noen gang hvor levende Rosa Luxemburg er i dag. Stadig flere tekster hun har skrevet, blir trykket i nye opplag, i nye oversettelser og nye bøker om henne blir utgitt. Her i Skandinavia er det verdt å trekke fram tidligere nevnte Nina Björks Drömmen om det röda og Ellen Engelstad og Mímir Kristjánssons Rosa Luxemburg – en biografi. I Tyskland har Luxemburgs Herbarium blitt utgitt. Her er en rekke av hennes notatbøker med pressede blomster og planter, noen av dem fra da hun satt fengslet, blitt samlet, digitalisert og utgitt i bokform.

Rosa Luxemburg lever fortsatt også utenfor bokform. Da jeg spaserte langs gatene i Berlin, så jeg plakater og graffiti med portretter av henne, på t-banen så jeg en reklame for et arrangement Rosa Luxemburg Stiftelsen arrangerte dagen før demonstrasjonen, og på ­flyturen hjem satt det en ung mann like ved meg og leste Reform eller revolusjon.

Rosa Luxemburg har fått en velfortjent renessanse de siste årene, og godt er det. Hun må aldri glemmes. Dette framholdt også Clara Zetkin i et brev hun sendte til Luxemburgs sekretær Mathilde Jacob den 19. januar 2019:

Mathilde, will we be able to live without the two of them, without Rosa? The attempt to do so will only make sense if I give to my life the following purpose: To work in their spirit among and with the masses and to make sure that the spirit of these murdered comrades will continue to be our guide. That is Rosa’s testament as far as I am concerned. (Zetkin, s. 143)

Takket være folk som Clara Zetkin og Mathilde Jacob er arven etter Rosa Luxemburg bevart. Det er opp til oss å hjelpe til med å holde deres løfte om at Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht skal holdes i live. «They will not only continue to live for us, but they will and must remain alive for the masses for whom they sacrificed their bodies and souls. Can hearts like theirs cease to beat? Can minds like theirs stop to scintillate and to be creative?» (Zetkin, s. 144)

I 2021 er det 150 år siden Rosa Luxemburg ble født. Da samles vi igjen, for å feire livet hennes og for å fortsette å fortelle historien om Rosa Luxemburg, og historien om klassekampen.

Litteratur:

Björk, Nina. Drömmen om det röda, 2016, Wahlström & Widstrand

Zetkin, Clara. Selected Writings, edited by Philip S. Foner, 2015, Haymarket Books