Rødt, valgkamp og revolusjonære reformer

Gnist har snakket med Sofie Marhaug, stortingspolitiker og energipolitisk talsperson for Rødt

 

Hvordan ser den politiske situasjonen og landskapet ut for Rødt i dag, etter åtte år på Stortinget. Hvilke styrker og svakheter har Rødt som bevegelse, hvor er vi nå og hvordan kommer vi videre?

 

Jeg tenker at Rødt egentlig har et mye større potensiale enn det vi har klart å ta ut, både når gjelder å øke oppslutninga i valg, men også når det kommer til å bygge partiet. Vi er fortsatt over 13 000 medlemmer og mange av dem er aktive, men for å bli en enda sterkere parlamentarisk og utenomparlamentarisk kraft må vi aktivisere flere. Mange av medlemmene vil helt sikkert være fornøyde med å være støttemedlemmer, men jeg har troen på at det finnes et mellomsjikt som kan tenke seg å delta mer om forholdene legges bedre til rette for det. Det handler om utfordringer på et organisatorisk plan, at vi ikke greier å aktivisere flere.

 

Men hva slags aktivitet er det egentlig Rødt tilbyr?

Studier er blant tingene jeg tenker er viktig. Akkurat nå planlegger vi grunnsirkel i prinsipprogram, men vi har også et studiehefte med overskriften «Hvorfor ut av NATO», som er høyaktuelt. Så trenger heller ikke alt skje gjennom det enkelte lokallaget, det kan like gjerne skje på tvers av lokallag. Her har fylkesnivået et potensiale for å koordinere aktivitet og tenke ut hvordan vi kan få flere aktive og engasjerte medlemmer. Som bevegelse trenger vi også mer av ideologiske diskusjoner. Selvsagt er praktisk politikk også ideologisk, men de lengre linjene og hvordan verden ser ut, må vi diskutere med hverandre i partiet. Selvtillit å diskutere ideologi og aktuelle politiske saker i «omlandet vårt», våre venner, enten det er i Klassekampen, fagforeninga, i lokalavisa eller på jobben eller skolen for den saks skyld.

 

Apropos ideologiske diskusjoner, hvor finner du verktøy til å forstå tiden vi er inne i nå?

 

Jeg har faktisk funnet fram igjen Naomi Kleins gamle klassiker Sjokkdoktrinen. Jeg opplever akkurat nå med uroligheter knyttet til Trumps mange manøvre, krigen i Ukraina, og Gaza og mye som skjer veldig fort internasjonalt i, at det er mye kunnskap å hente der. Spesielt hvordan vi skal forstå hvorfor høyresiden kjører på for å nærmest hasteinnmelde Norge i EU, kutte i velferden for å finansiere opprustning og skrote klimamål av samme grunn.

 

Hva med revolusjonære reformer, som er en del av Rødts valgkampstrategi, hvordan kan de se ut? Gnist har tidligere oversatt en artikkel av Mark Engler og Paul Engler som beskrev André Gorz’ tanker om ikke-reformistiske reformer.

 

Det er jo et stort spørsmål, som mange har tenkt og skrevet mye om, men for Rødt i valgkampen nå i 2025 og framover, så handler det om politiske krav som kan være systemendrende utover det konkrete innholdet. På strøm-feltet, som jeg jobber mye med, så finnes det et potensial for slike reformer. Der er jo politikken vår å gå inn og begrense hva kraftselskapene kan ta betalt for strømmen. Og det handler jo grunnleggende sett om å forstå strøm som et behov og ikke en kommersiell vare. SV har i sitt nye program tatt bort at de vil endre energiloven for å for å omdefinere strøm fra en kommersiell vare, de ser for seg at alt skal være basert på spotpris. Da mister man det systemforandrende av syne. Høyrekreftene og de som tjener penger på høye strømpriser, vil at vi skal glemme at vi har hatt politisk styring på strømmen tidligere, at vi faktisk kan styre kraftdistribusjonen på en annen måte enn gjennom børsen. Hva som er demokratiets rekkevidde er et dypt ideologisk spørsmål. Det er avgjørende å få strømprisen under demokratisk kontroll. Det gjør det mulig å fatte fornuftige beslutninger om strømpris, men også fordi det viser at vi kan ta kontrollen tilbake over områder av samfunnet som har blitt underlagt markedslogikken. Hva skal vi bruke strømmen til? Den vanligste innvendingen mot strømpolitikken til Rødt er: «Skal dere rasjonere da?» Men rasjonering er faktisk mer rettferdig enn det systemet vi har i dag, hvor hvem som får hvor mye, avgjøres av hvor mye man kan betale. Da må de fattige skru av varmen, mens de rike kan sløse som før.

 

I tradisjonen om de ikke-reformistiske reformene eller revolusjonære reformer, så er én ting innholdet i reformen, noe annet er måten de vinnes på. Er det folk som kjemper gjennom sine krav, eller er det reformer som skjenkes ovenfra og ned av velmenende teknokrater? La oss si at vi vinner, folkevalgte tar kontroll og strømmen taes av børs. Har vi en organisasjon som gjør at medlemmene kan delta og mobilisere folk? Eller er de henvist til å være en heiagjeng for Rødts politikere på Stortinget?

 

De siste årene har jeg jobbet veldig mye med vindkraft, og der ser jeg hvordan folk som egentlig ikke er så interessert i politikk, begynner å engasjere seg mot å bygge ut et vindkraftverk. Så oppdager de at dette henger jo sammen med en rekke andre ting. Utbyggerne kommer ikke bare fra utenfor bygda, men fra lyssky investeringsselskaper i skatteparadis. Det har jeg opplevd i energipolitikken, vanlige mennesker har blitt radikalisert på den positive måten gjennom den kampen. Og bare for noen uker siden så var jeg i Modalen, som jeg tror er en av de minste kommunene i Norge, det bor 393 mennesker der. De hadde en folkeavstemning, som nei til vindkraft med knusende margin. Der er det et ganske skurkete selskap som vil bygge ut 100 vindturbiner på 250 meter. Det ødelegger jo naturen der fullstendig, så de blir jo forsøkt kjøpt opp. De skal få tilsvarende 200 000 kroner hver, altså hver innbygger. Men en tidligere ordfører i kommunen holdt et innlegg der han snakket om at noen ting ikke kan kjøpes for penger og talte kapitalen midt imot. Han var tidligere Høyre-mann, men hadde meldt seg ut. Det viser meg at når folk engasjerer seg konkret mot kapitalkreftene, med utgangspunkt sitt eget samfunn, så blir de mer radikale.

 

Det jeg sier nå, vil noen kanskje ta ille opp, men noen av de folkene som står i slike kamper, blir i praksis langt mer radikale enn de som er med i Rødt eller enn noen som nærmest er på venstresiden, av bare å ha lest, teoretiske grunner. Når det kommer til stykket, så er de veldig gode. De har opplevd presset fra kapitalen direkte, og den typen erfaringer har stort potensiale til å forandre folk. Jeg har dyp respekt for de erfaringene, og det er veldig verdifullt og gir håp, og hva som gjør at folk organiserer seg på varig basis. Fra å kjempe mot vindkraft blir man mot kraftbørsen, for man ser hvordan profittjaget henger sammen med at nærnaturen raseres. Sammenhengene mellom kapitalismen, makta som bestemmer og lokalsamfunnet, blir tydelig.

 

Et annet eksempel er kampen mot Green Mountains datasenter på Jørpeland, et israelsk selskapet. Der har motstanden mot okkupasjonen av Palestina blitt sentralt i den kampen. Disse konkrete sakene får folk til å se sammenhenger i kapitalismen som de ikke hadde sett før. Og som radikaliserer dem på en positiv måte, mener jeg. Denne sammenhengen mellom lokale kamper og kapitalismen er det kanskje mest nærliggende å tenke foregår i fagbevegelsen, der man jo ofte er i direkte konfrontasjon med kapitalen. Men jeg mener at vi nå ser det samme i større og større grad i disse natur- og kraftsakene.

 

Dette høres jo veldig lovende ut med tanke på potensialet for systemendring og revolusjonære reformer, når vi snakker om strøm og vindkraft. Et felt hvor jeg tenker at Rødt ikke har fått utnyttet potensialet sitt, er dagligvarebransjen. Der har det jo tidvis vært et voldsomt sinne mot de store kjedene, enten det har vært snakk om dyrere matvarer, småprodusenter som blir presset ut eller «krympflasjon». Her skulle jeg ønske Rødt hadde tatt til orde, eller i alle fall beredt grunnen for å kunne nasjonalisere distribusjonen av dagligvarer. Men i stedet har vi hatt utspill hvor vi sier at «Rødt har vært et parti som ønsker bedre konkurranse og mer åpenhet». Da trekker vi i feil retning tenker jeg, og bidrar til å normalisere og idealisere illusjonen om en «fri» konkurranse i markedet?

 

Ja, jeg skjønner hva du mener med det. Noen ganger jobber vi med saker som handler om å fremme prinsipielle standpunkt og bevege opinionen, og noen ganger jobber vi med saker vi også kan få flertall for. Nå jobber vi med forslag som går direkte på grossistleddene og som er mer radikale. Jeg tror vi har et uforløst potensial her for mer radikal politikk. Innen dette feltet, ikke bare dagligvarekjedene, men landbruket og hele verdikjeden, så finnes det jo noen rester av tidligere ikke-kapitalistisk organisering, samvirkene. Disse opplever at de presses av konkurransen fra kommersielle aktører, og at det er i gang et kappløp mot bunnen der verken butikkmedarbeiderne eller bøndene får betalt for strevet. Poenget er at det er mange steder i dette systemet der det er rom for å bygge breie allianser rundt radikale krav. Når matvareprisene stiger uten at de som jobber i butikken, de som handler i butikken og de som produserer maten til butikken har blitt rikere, så er det jo noe riv ruskende galt et sted. Lederen av Bonde- og småbrukerlaget, Tor Jakob Solberg, sier noe klokt, at vi må tenke at vi alle sitter rundt samme bord. De er opptatt av å kunne ha en anstendig inntekt, men de er jo også opptatt av at folk skal ha råd til mat. At vi sitter rundt samme bord, de fleste av oss, er en god metafor for å tenke alliansebygging og felles interesser.

 

Men hvordan finner man balansen mellom realistiske krav og systemoverskridende reformer?

 

Her kommer vi jo litt inn på det her som jeg føler vi har jobbet med innenfor kraft, og som vi sikkert bør jobbe mer med innenfor flere felter: Hvordan kan vi få folk til å tro at dette ikke bare er noe virkelighetsfjernt, men at dette faktisk går an? Hvordan kan vi få det som er systemendrende til å komme innenfor rekkevidde av det folk tenker er mulig å få til? En måte vi forsøker å gjøre det på Stortinget, er å lage planer. For å kunne peke framover, men også for å tenke høyt om hvordan vi kommer oss fra den praktiske politikken i dag til det målet vi vil nå lenger fram. Vi har laget en plan for hvordan vi kan innføre makspris, for hvordan vi skal få profitten ut av velferden, for hvordan vi kan få en universell tannhelsereform og så videre.

 

Jeg synes jo Rødts kraftplan har masse god politikk. Men hvis vi tenker planene opp mot andre dokumenter som vedtas på landsmøtet, som arbeidsprogram og handlingsplan, så er jo disse nedenfra og opp, diskutert og vedtatt av partiet. Men planene, som sikkert kan være langt mer politisk effektive, de er i sin natur mer ovenfra og ned?

 

Ja, det er jo en utfordring som kommer av å bli et mer profesjonalisert parti. Vi har flere ansattressurser, og noen av dem er forbeholdt Stortingsgruppa. Vi har ikke lov til å flytte dem til partikontoret. Så de ressursene blir naturlig nok viktige i utformingen av planer. Men så er jo poenget at planene skal uttrykke det som står i de demokratisk vedtatte dokumentene til partiet. Så ja, de planene er mer ovenfra og ned, men det er heller ikke sånn at de er løsrevet fra de demokratiske prosessene.

 

En tendens i organisasjoner er jo at de som sitter på toppen gradvis får mer makt. Ikke fordi de er umoralske, men fordi de i kraft av sin posisjon får mer av den kunnskapen som trengs, og blir flinkere enn de som ikke er like sentralt plassert. Dere som sitter på Stortinget blir jo stadig flinkere til å sitte på Stortinget. Hvordan skal Rødt ha råd til å bytte dere ut om fire år, for ikke si åtte eller tolv?

 

Det er absolutt en politisk utfordring. For min egen del så er jeg ganske sliten, så jeg har veldig lyst til å bli byttet ut. Jeg bare tror at vi ikke har råd til, etter kun én periode over sperregrensen, å sjanse på å bytte ut, da. Det er min vurdering.

 

Jeg tror det er veldig mange som vil være enig i det.

 

Nettopp det gjør det jo til et reelt problem. Det handler jo ikke om vond vilje. Det handler rett og slett om at de som var på topp sist, ofte vil være de de som er best å ha på topp nå?

 

Hvis absolutt alle de samme tar gjenvalg igjen om fire år, så ja, så er vi nærmere det problemet. En ting som er bra med Rødt, som gjør at vi har prøvd å sikre oss litt mer enn andre partier, eller sikre oss litt mot å bli akkurat som andre partier, det er jo at vi har dette partiskattesystemet. Og at vi har en såkalt folkevalgterklæring som binder våre representanter litt mer til masten enn andre. Det handler både om at vi skal følge vedtatt politikk og at vi skal betale partiskatt.

 

Det høres kanskje litt rart ut å knytte de privilegiene til det, men jeg mener i hvert fall at det henger litt sammen. Det er ikke sunt å tjene for mye, hvis man skal ha en viss forståelse av hvordan det er å være en vanlig nordmann. Jeg tror det materielle påvirker holdningene våre. Kanskje ikke sånn én-til-én, men i det små. Det er i hvert fall en liten sikring mot å bli akkurat som de andre partiene. Så må vi jobbe for å flytte penger fra Stortinget til partiene.

 

Er det andre måter å hindre eller bremse en sånn utvikling mot mer makt på toppen?

 

Aktive medlemmer er selvsagt en nøkkel. Også for å bygge opp folk slik at vi kan ha utskifting på toppen. Men først og fremst slik at vi har sterke lokallag eller sterk distriktsorganisering flere steder, slik at det er flere folk med politisk ballast og posisjoner andre steder enn på Stortinget. I lokalvalget 2023 så vi at vi gikk litt tilbake i byene der vi typisk hadde blitt valgt inn på Stortinget: i Oslo, Trondheim, Stavanger, Bergen. Da tenker jeg at vi mangler noen av de maktbasene, som vi kanskje hadde før.

 

Men hvordan kan den delen av partiet som ikke handler om folkevalgtarbeid, styrkes?

 

Da er vi tilbake på spørsmålet fra i sted, om hva medlemmene skal gjøre. Jeg mener ikke alle må være på alle møter. Noen kommer på årsmøtet og kjenner seg som et fullgodt medlem som deltar aktivt. Det synes jeg er helt fint. Men som lag, eller som distriktsorganisasjon, så er det avgjørende at man kobler seg på ting som skjer lokalt. I Bremanger på Vestlandet, der er det en ammoniakkfabrikk som noen skurkekapitalister fra Australia ønsker å bygge ut, og da vil de sprenge en øy, eller i alle fall et nes. Og vi kom ikke inn i kommunestyret der. Da diskuterte de litt frem og tilbake. Og da var noe av konklusjonen at «OK, vi kommer ikke inn i kommunestyret».

 

Vi må koble lagsaktiviteten til den folkeaksjonen som jobber for å redde Holmaneset, uansett om vi sitter i kommunestyret eller ikke. Flere av lagene i Sogn og Fjordane tenker på den måten – vi skal ikke ha et lag for å ha et lag, vi skal koble oss på de konkrete politiske sakene og bevegelsen som skjer rundt dem. Det tror jeg er oppskriften på en sterk partiorganisasjon og i alle fall på politisk motivasjon. En annen ting jeg har tro på, er å faktisk vedta politikk på møtene.

 

Det å måtte skrive en uttalelse om en lokal ting som skjer, og legge ut på nettsiden eller på Facebook eller hvor det skulle være. Da er vi litt inne på hva det er som gir deg makt, eller hva det er som gjør deg til et politisk subjekt. Der er det avgjørende at folk føler at de bidrar, ikke bare med løpeseddelutdeling, men bidrar til politikkutvikling. Det tror jeg gir folk følelse av at det er meningsfullt å være politisk aktiv i det laget.

 

Finnes det eksempler på noen som greier å gjøre det her over tid? Eller er laget da dømt til å bli et fenomen som vokser og faller med en bevegelse?

 

Det er flere lag som er gode på det, å engasjere seg i flere saker. Og dette er jo typisk lag som har stått sterkt før òg, men som fortsatt står sterkt. Mo i Rana har vært veldig gode på det. De har vært flinke til å koble seg på når det har vært skolenedleggelser, og nå er de veldig koblet på kampen mot vindkraft på Sjonfjellet. Det er ikke bare én politisk sak der det er bevegelse, men at de kobler seg på flere nye saker hele tiden. Og det tror jeg handler om at en del av de folkene der har vært gode på organisering lenge.

 

Jeg tror det er lettere òg på steder som er mellomstore, faktisk. I de store byene får ikke nødvendigvis ett enkelt lag eierskap til store saker, mens på veldig små steder skjer det kanskje ikke så mye, eller de er få å dele arbeidet på. Men de mellomstore stedene, småbyene, da har du flere arbeidsplasser og flere ting som skjer, som gjør at det er lettere å opprettholde en sånn aktivitet uten at laget må rekke over alt.

 

En ting er hva vi ønsker at partilagene skal gjøre. Men noe av det vi virkelig gjør mye av hver dag, og hver for oss, er jo å sitte på skjerm. Hvordan skal vi tilpasse oss en tid hvor så stor del av folks, og kanskje spesielt unges hverdag foregår digitalt?

 

Jeg er ikke så veldig bekymra for at Simen Velle og Ola Svenneby har mange visninger på Tiktok. Jeg er mer bekymret for at unge folk ikke organiserer seg overhodet, ikke kun at de ikke organiserer seg i politiske partier. Du kan være ganske politisk på Instagram, men du er ikke med i et politisk parti. Og det er en kjempeutfordring som er veldig vanskelig å gjøre noe med.

 

For det er jo også noen materielle rammer som bidrar til denne utviklingen. Teknologisk, at vi bruker mye mer tid foran skjerm, for eksempel.

 

Anton Jâger, i boka Hyperpolitics, skriver at i tiden vi lever i, er alt politisk, men ingenting er mulig?

 

Ja, og sånn føles det ofte foran skjermen og på telefonen, men jeg tror at mye av det engasjementet i sosiale medier, fins i virkeligheten også. Det er kjempemange folk som går på Palestina-demo for eksempel. Det er like verdifullt, minst, å gå på en politisk demonstrasjon som å være på et politisk møte. Begge deler er politiske aktiviteter som er viktig. Men det å være et sted sammen med andre, fysisk, betyr noe. De borgerlige medienes bagatellisering av den typen engasjement må vi ikke falle for. For å se hverandre på demonstrasjon, det gir jo en helt annen følelse av håp enn å bare se de videoene i sosiale medier. Sånn er det for meg etter at jeg har vært på en demonstrasjon.