Revolusjonens A – Å: Sosial reproduksjon

Av Jokke Fjeldstad

2018-01

Sosial reproduksjon er alt som må til for at arbeideren skal kunne gå på jobb dag etter dag, for at nye generasjoner med arbeidere skal vokse opp, og for at gamle og syke arbeidere blir tatt vare på. Sosial reproduksjonsteori forklarer sammenhengen mellom undertrykking og den kapitalistiske økonomien.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Flickr.com

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR. Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

I marxistisk teori skrives det om reproduksjon i en rekke sammenhenger med forskjellig betydning. Harald Minken har en god redegjørelse av reproduksjonsskjemaene i Gnist 4/17. Hos Marx handler reproduksjon hovedsaklig om reproduksjon av det kapitalistiske systemet. På 1970 og 80-tallet ble det utviklet en feministisk kritikk av marxismen som påpekte at man i liten grad var opptatt av den delen av reproduksjonen som skjedde i hjemmet, husarbeidet og reproduksjonen av selve arbeidskraften. Kjersti Ericssons Søstre Kamerater og Den flerstemmige revolusjonen er en norsk referanse i denne diskusjonen. Johanna Brenner og Barbara Laslett forsøkte å rydde i begrepene ved å snakke om samfunnsmessig og sosial reproduksjon. Samfunnsmessig reproduksjon er den reproduksjonen som Marx beskrev, mens den sosiale reproduksjonen er

«… aktiviteter og holdninger, oppførsel og følelser, og ansvar og forhold direkte involvert i å ivareta livet, både på en daglig basis og mellom generasjoner. Det inkluderer forskjellige former for sosialt nødvendig arbeid — mentalt, fysisk og følelsesmessig — rettet mot å sørge for de historiske og sosiale, så vel som biologiske, definerte vilkårene for å opprettholde og reprodusere befolkningen. Sosial reproduksjon handler blant annet om hvordan mat, klær og hjem er gjort tilgjengelig for umiddelbar forbruk, hvordan barnepass og oppdragelse blir oppnådd, hvordan vi tar vare på våre eldre og uføre, og hvordan seksualitet er sosialt konstruert.»1

Kapitalismen er et økonomisk system der arbeidskrafta blir utbytta av kapitalistene. I følge Marx skjer dette fordi arbeidskrafta kan skape større verdier enn det koster arbeidsgiveren å betale arbeideren. Prisen på arbeidskrafta blir bestemt av hva det koster å reprodusere den. Lønna må være stor nok til å dekke de utgiftene som blir sett på som sosialt nødvendig for at arbeideren med familie kan overleve til neste lønning. Fordi arbeideren produserer større verdier enn lønna, kan kapitalisten tilegne seg en merverdi.

Teorien om sosial reproduksjon stiller spørsmålet: Hvordan blir arbeidskrafta produsert? Dette er et ganske omfattende spørsmål. For å finne et svar må vi ha en forståelse av arbeidskraft som en helt særegen vare i den kapitalistiske varesirkulasjonen, og dette kan oppsummeres i fire punkter. For det første er arbeidskraft det eneste som kan tilføre varen merverdi. Uten arbeidskraft som tilfører en større verdi til produktet, ingen merverdi for kapitalisten. For det andre selges arbeidskraft til den kostnaden det koster å produsere den. Størrelsen av den kostnaden er ikke konstant. Den eksisterer i en historisk kontekst, og den er en del av den sosiale relasjonen mellom arbeid og kapital. Menneskene har evnen til å akseptere en lavere levestandard hvis nødvendig og venner seg til en høyere levestandard hvis de får mulighet til det. For det tredje er kapitalisten alltid ute etter å kjøpe arbeidskraft billigst mulig, samtidig som han er avhengig av at arbeiderne har kjøpekraft så det finnes et marked som vil kjøpe de forbruksproduktene som blir skapt. For det fjerde er arbeidskraft en unik vare fordi den produseres utenfor den kapitalistiske varesirkulasjonen, samtidig som den er en vare som er helt avgjørende for den samme vare­sirkulasjonen.

La oss tenke litt på hva som skal til for å reprodusere arbeidskrafta til neste dag når arbeideren er ferdig med sin sju og en halv times arbeidsdag. Hva skal til for at hun kan komme tilbake på jobb dagen etter? Hun trenger et hjem å oppholde seg i, mat å spise, en seng å sove i. Slike fysiske behov er ganske opplagt. Men arbeideren trenger kanskje en skulder å gråte på etter en tøff dag på jobben. Eller noen å le sammen med. Dette kan være like viktig for å komme tilbake klar for en ny dag på jobb.

Arbeidskraft skal ikke bare reproduseres fra en dag til en annen, men den må også reproduseres i generasjoner. Av biologiske grunner får kvinner en helt spesiell rolle i den sosiale reproduksjonsteorien. I tillegg har også kvinners kjønnsroller blitt sosialt og kulturelt tillagt en rekke av oppgavene som skjer i reproduksjonen av arbeidskraften. Kvinneundertrykking er på denne måten et integrert element i kapitalismen.

Når kapitalismen trenger mer arbeidskraft enn den som reproduseres innen nasjonen, blir ny arbeidskraft tilført gjennom innvandring. Etniske skiller og rasisme integreres i kapitalismen for å kunne etablere flere forskjellige nivåer av levestandard, og dermed også ulike lønnsnivå.

Den sosiale reproduksjonen skjer ikke bare innenfor rammene av hjemmet og familien. Når arbeideren skader seg, trenger hun helsevesenet. Barn må utdannes for å bli ny arbeidskraft. Jo mer avansert teknologi i produksjonen, jo mer må arbeideren kunne før hun selger arbeidskraften sin. Velferdssystemet og staten har altså en helt sentral rolle i den sosiale reproduksjonen.

Markedet spiller også en rolle i den sosiale reproduksjonen gjennom at arbeiderne er forbrukere av varer i et kapitalistisk samfunn. Disse varene er nødvendige for å leve, både praktisk, sosialt og kulturelt.

Nøkkelen til å forstå sosial reproduksjonsteori er at produksjonen av varer og tjenester og produksjonen av livet vi lever, er en del av en stor integrert prosess. Utbytting og undertrykking er ikke det samme. Begge deler er integrert i kapitalismen. Sosial reproduksjonsteori hjelper oss med å se hvordan undertrykking, for eksempel kvinneundertrykking og rasisme, henger sammen med den kapitalistiske sirkulasjonsprosessen. Teorien er en historisk materialistisk teori som ikke sier at kapitalismen må være sexistisk eller rasistisk, men at den er det fordi den har oppstått innenfor spesifikke historiske rammer.

Les videre
Tithi Bhattacharya (red): Social reproduction theory – Remapping Class, Recentering Oppression, Pluto Press, London, 2017

Note:
1. Johanna Brenner og Barbara Laslett sitert i Tithi Bhattacharya (red): Social reproduction theory – Remapping Class, Recentering Oppression, Pluto Press, London, 2017. s.6–7. Opprinnelig fra Johanna Brenner og Barbara Laslett, “Gender , Social Reproduction, and Women’s Self-Organization: Considering the US Welfare State.”, Gender & Society 5, no.3 (1991). Artikkelforfatters oversettelse.