Respekter jenter – stopp voldtekt

Av

2013-01


Seher Aydar er leder av Rød Ungdom. Har blant annet skrevet artikkelen Rasisme i Norge idag? i Rødt! nr 2A/2012. Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse.

Den siste tiden har det gått en stor debatt i Norge om voldtekt. Aktørene i debatten er mange, og de er alle enig om en ting: voldtekt er et uakseptabel, grusomt problem som samfunnet må få bukt med. Det er et godt steg på veien at vi er enige om det. Men likevel har vi forskjellige oppfattelser av hva som er problemet, hvorfor problemet oppstår, hvem som bør ta skyld og ansvar, og hvordan vi skal få slutt på voldtektene.

I sommer fikk man i Oslo en ekstrem oppgang i overfallsvoldtekter. Dette spredde mye sinne, og mest av alt mye redsel hos jenter. Denne redselen fratok oss en veldig viktig rettighet – retten til å føle oss trygge i byen vår. Retten til å kunne ferdes fritt. I tillegg til å spre mye frykt, spredde denne voldtekstbølgen også en del fordommer. For eksempel sa flere stemmer i debatten ting som «jenter må ta mer ansvar for hvordan de kler seg». «Jenter må bli flinkere til å passe på seg selv.» «Jenter må ikke gå alene.» «Jenter bør ikke drikke så mye alkohol.» Uten at man sa det direkte, la man på denne måten skyld og ansvar på jentene. Det er vi som er problemet. Det er vi som ikke er forsiktige nok. Det er vi som kler oss uanstendig. Det er vi som ber om å bli voldtatt. Foruten å være ekstremt kvinnefiendtlig, er denne holdningen først og fremst en ansvarsfraskrivelse. Vi må ikke glemme en veldig viktig ting: Problemet er ikke at vi er pene, fristende og deilige – problemet er at vi ikke får den respekten vi fortjener fra noen menn. Problemet er at noen menn tror at kroppene våre er til for deres nytelse. Problemet er at noen menn vil frata oss kontroll over egen kropp.

En annen fordom den norske debatten har skapt, er ideen om at alle voldtekter er overfallsvoldtekter. Det er ikke sant. Vi vet at det anmeldes 8000–16000 voldtekter hvert år, men at bare 1 % av alle gjerningsmenn dømmes. 90 % av alle voldtekter og voldtektsforsøk blir aldri kjent for politiet. Det vi også vet er at kvinner sjeldent anmelder dersom de kjente gjerningsmannen fra før. Dersom han var en venn, kjæreste, ektemann, kollega eller lignende. Derfor er statistikken misvisende, og debatten går i ring rundt de voldtektene det faktisk begås færrest av, overfallsvoldtektene.

Det er fantastisk beundringsverdig hver gang en jente makter å anmelde et overgrep. Disse jentene fortjener oppfølging, og verdig behandling. Dessverre ser vi ofte at det motsatte er tilfellet – jentene blir møtt med mistillit, og ofte blir de ikke trodd av rettssystemet. Dersom jentene har vært fulle, blir det ofte uttalt at de bør ta deler av skylden selv. Det skal veldig klare beviser til for at gjerningmann blir dømt, i de fleste tilfeller blir sakene henlagt, eller gjerningsmann blir frifunnet. Det er et stort problem, og det finnes gode grunner til å tro at maktforhold i samfunnet og kjønnsroller som har skylda.

Tross debatten, og tross politikernes såkalte ønske om å endre den skremmende utviklingen, viser de nyeste tallene at handling haster nå mer enn noensinne.11,4 prosent av kvinnene har opplevd uønsket seksuell omgang før de fylte 16 år. Én av fire kvinner har opplevd seksuelt krenkende atferd før de fylte 16 år. Totalt oppgir 55,3 prosent av kvinnene at de har opplevd en eller annen form for seksuell krenkelse.

Da disse tallene kom, skrev forskjellige aviser om saken under tittelen «Sjokktall!» Dette er en studie som bekrefter det tidligere undersøkelser har vist: At jenter og kvinner er langt mer utsatt for seksuelle overgrep enn gutter og menn. Sammenlignet med menn oppga mer enn ti ganger så mange kvinner i denne studien å ha blitt utsatt for uønsket seksuell omgang. Og hva skjedde etter sjokktallene? Ingenting!

Og debatten har stagnert. Deltakere fortsetter å uttale de samme feilaktige fordommene, politikere fra alle fløyer uttaler seg om voldtekt, men det skjer fremdeles ingenting. Vi vet hvilke grep som skal til for å endre situasjonen. Økt fokus i politiet. Kjønn og seksualitet som fag i skolen. Forebyggende holdningsarbeid. Jentetaxi. Vi sitter på svarene, men det skjer ingenting. I mangelen på handling, gir politikerne utsatte jenter et tydelig signal: dette er ikke samfunnets problem, det er deres. Det er dere som må være forsiktige. Det er dere som må ta vare på dere selv. Altså – jenter blir fortalt at seksuell trakassering, krenkelse og voldtekt er deres problem.

Vi vet at seksuell trakassering er utbredt og de fleste har opplevd en eller annen form for seksuell krenkelse. Det er en altfor stor del av jentenes hverdag i dag. Seksuell trakassering er et eksempel som viser mangel på noe veldig viktig: Respekt for kvinner. Problemet er at noen ikke skjønner at det er vi og bare vi som skal bestemme over kroppen vår.

Seksuell trakassering og voldtekt har noe til felles: Noen gjør noe med kroppen din som du ikke vil. Disse handlingene er handlinger som begrenser vår frihet, og retten vi burde ha til å bestemme over vår egen kropp. Men voldtekt kan uansett ikke sammenlignes med noe. Voldtekt er en av de verste forbrytelsene et menneske kan utsettes for. Likevel fungerer ikke politi og rettsvesen som det skal. De fleste vegrer seg for å anmelde overgrepet til politiet i frykt for at møtet med politi og rettsvesen skal oppleves som et nytt overgrep.

Det er mye en kan gjøre for å stoppe voldtekt, men flere snakker mest om belysning og politi i gatene enn noe annet. Når nivået på å bekjempe voldtekt ligger der, bør vi spørre oss selv om vi virkelig kan løse problemet? Jeg synes ikke belysning i gatene i seg selv er dumt. Hvis det kan hindre at én person blir voldtatt, er det verdt det. Hver eneste ting som blir gjort er bra, men jeg savner politikere som vil se grunnen til problemet. Politikere som skjønner at det ikke bare er handlingen, men også grunnen til handling man må bekjempe. Politikere som vil snakke om helheten i voldtektsproblematikken, ikke bare en del av den. Politikere som vil løse problemet, ikke bare flytte det.

Det er mye vi kan gjøre for å bekjempe voldtekt. Det viktigste er det forebyggende arbeidet, men når det først skjer skal offeret behandles med verdighet og forbryteren skal få konsekvenser. Derfor bør vi opprette politiets sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL). Spesialenheten skal ta seg av og følge opp etterforskning av seksualisert vold og bidra med ressurser og kunnskap om slike saker til politidistriktene. Enheten må være landsdekkende og operativ 24 timer i døgnet. Voldtekt er et samfunnsproblem, og derfor må man vise at å voldta faktisk får konsekvenser. Dersom det skal bli mulig å straffe flere, må det settes inn ressurser for å sikre bevis i voldtektssaker.

En skikkelig behandling av saken og god oppfølging av offeret må være en selvfølge. Det bør tilbys et lavterskeltilbud til personer som er utsatt for voldtekt og andre seksuelle krenkelser i alle kommuner. Vi må lovfeste retten til overgrepsmottak, og at mottakene kvalitetssikres og finansieres. Selvfølgelig må også alle som er blitt voldtatt får tilbud om gratis oppfølging fra psykolog.

Politiet skal stoppe voldtektsforbryterne, men det er vi som må stoppe voldtektene. Det viktigste er å forebygge overgrep. Voldtekt er aldri jenters skyld, men et resultat av samfunnsstrukturer som forteller noen at de har rett på andres kropp. Grensesetting og arbeid mot seksuell trakassering bør inn i pensum på skolen. God opplæring om seksualitet kan forebygge at ungdom begår eller aksepterer seksuell trakassering eller seksuelle overgrep. Vi vil at alle jenter skal føle seg trygge, enten det er på vei hjem fra byen eller på hjemmefest. Det handler om å forstå at nei betyr nei. Vi vil arbeide for at grensesetting og arbeid mot seksuell trakassering skal inn i pensum på skolen. Gutter må forstå grunnleggende respekt for jenter allerede i ung alder – dette samfunnet skal ikke oppdra voldtektsmenn!