Ukategorisert

Rasenes oppfinnelse

Av

AKP

Bokomtale ved Morten Falck

«Det er farlig å tro at man kan restaurere historisk blodbefengte begreper som ‘den nordiske rasen’ ved å tilbakestille deres historie og plassere dem i en form for steril språklig-politisk vakuumtilstand,» sier Torgeir Skorgen mot slutten av den spennende og viktige boka Rasenes oppfinnelse. Han påpeker at vi aldri har tatt noe ordentlig oppgjør med rasetenkningen, og oppfordrer oss til å ta det en gang for alle. Det er overmodent. Boka hans er det mest omfattende angrepet mot rasismen på norsk hittil.

«Med fornuften som målestokk kan vi gjerne kalle dem barbarer, men sammenligner vi dem med oss selv, vil vi se at vi langt overgår dem i barbari,» skrev den franske essayisten Michel de Montaigne (1533-92) om kannibalene i den nye verden. Det var ikke uvanlig at indianerne spiste menneskekjøtt. Den slags barbariske skikker sørget spanskekongen for å forby, og den siviliserte conquistadoren Hernan Cortéz ga ordre til at en indianer som ble tatt på fersk gjerning, skulle brennes levende. Han begrunner det slik: «Derfor lot jeg ham brenne for å ha spist og drept noen, fordi jeg ville at man ikke skulle drepe noen.» Men verken Montaigne eller Cortéz brukte begrepet rase for å skjelne mellom forskjellige folkeslag. Når franskmannen forsvarte de edle ville, eller Cortéz slaktet for fote, brente og torturerte, var det ikke ut fra at et syn på andre «raser». Det vesentlige skillet mellom ulike folkeferd gikk mellom kristne og hedninger.

De såkalte menneskerasene er en ny oppfinnelse i historien, knyttet uløselig til det europeiske borgerskapets oversjøiske slavehandel og erobringer (ikke så uventet, kanskje) og – paradoksalt nok – til opplysningstida. Merkelig nok finnes det fortsatt folk som har vanskelig for å godta dette. Det er ganske vanlig å tro at mennesker fra fremmede strøk har vært betraktet som rase i tusenvis av år, og det er ikke spesielt knyttet til den politiske høyresida. Ellers fornuftige og vitenskapelig innstilte folk langt ut på venstresida kan komme med påstander som: «Det er lett å se på et menneske hvor i verden det kommer fra, og disse tydelige, ytre forskjellene velger jeg å kalle rase.»

Da er det en sann og dennesidig velsignelse at noen går grundig inn i temaet. Ja, boka Rasenes oppfinnelse må være det nærmeste vi kommer til en sensasjon i norsk bokverden denne høsten. Torgeir Skorgen påviser hvordan rasebegrepet strider mot antikkens og middelalderens, ja til og med renessansens grunnleggende syn på verden og menneskenes tilhørighet. Han viser hvordan ordet gradvis oppsto på slutten av middelalderen, og hvordan det fikk sitt innhold under 1700-tallets forsøk på å bryte med overleverte oppfatninger fra antikken og katalogisere og forstå den fysiske verden. Forfatteren har et klart blikk for hvordan begrepet utformes nettopp med røtter i antikkens forestillinger om menneskets temperamenter og de fire grunnleggende fysiske elementene, akkurat de teoriene man prøvde å frigjøre seg fra.

Skorgens bakgrunn som litteraturhistoriker gir boka noen av dens sterkeste sider. Han går grundig inn i et materiale som blir oversett av de fleste som skriver om dette emnet, men som er viktig. I vår tid er kunnskapene så overveldende at ingen enkeltforfatter kan beherske alle felter. De som skriver om rasebegrepet er vanligvis orientert mot biologien. Men menneskene, de levende kvinner og menn som befolker verden og beveger historien, er hele mennesker, de blir påvirket av kunst, litteratur, musikk og andre kulturelle ytringer, og ikke minst av skjønnhetsidealer. Det er ikke naturhistorikerne, men folk som den sveitsiske forfatteren (og presten) Lavater og den tyske kunsthistorikeren Winckelmann som har formet våre ofte ubevisste oppfatninger om «rasenes» karakteristiske utseende. De ga jødene krumme neser og påførte oss skjønnhetsidealer som fortsetter å ødelegge våre liv, og som ble normgivende for å vurdere «verdien» av forskjellige mennesker. Uten at vi ser denne påvirkningen og hvor disse ideene kommer fra, blir det umulig å ta oppgjør med dem, umulig å bli kvitt dem.

En av de sterkeste sidene ved Skorgens bok er at den tar for seg den norske tradisjonen, helt fra Bergensbispen Erik Pontoppidans forsvar for slavehandelen midt på 1700-tallet, via Det Norske Selskab og historikere som Keyser, til maurflittige rasehygienikere som den trønderske militærlegen Halfdan Bryn og Oslo-apotekeren Jon Alfred Mjøen. Denne tradisjonen har vært godt skjult siden 2. verdenskrig, men den er viktig å forstå. For den sier noe om hvor utbredt rasetenkningen var, og den viser oss den norske intellektuelle orienteringen mot Tyskland i hele denne perioden. Verken Bryn eller Mjøen var angstbitere fra det ytterste høyre, de var liberale venstremenn. Tanken om å «forbedre» menneskene ved å gi det naturlige utvalget en hjelpende hånd, var så utbredt og så akseptert at ikke engang en aktiv anti-rasist som Karl Evang greier å fri seg helt fra den, selv ikke i kampskriftet Rasepolitikk og reaksjon.

Meget tydelig dokumenterer Skorgen at begrepet «rase» ikke har noe klart innhold, at det er vilkårlig og kan defineres etter behov til enhver tid – og at det ikke kan rives løs fra sin blodige historie. Den som etter å ha lest denne boka fortsetter å dele menneskene inn i «raser», må ha politiske eller økonomiske interesser av å gjøre det. Skorgen er krystallklar. Han oppfordrer som sagt til et skikkelig oppgjør. Vi må slutte å bruke dette begrepet, slutte å dele inn menneskene etter uvesentlige ytre kjennetegn, og møte dem som individer på like fot.

Som Røde Fanes lesere vil forstå, er boka ikke skrevet ut fra et klasseperspektiv. Det er en svakhet i forhold til å forstå rasismen. For rasebegrepet slik vi kjenner det i vår tid, er oppstått som et ideologisk redskap i klassekampen. Det er først når vi ser det, at det blir mulig å forstå hva dette begrepet virkelig er. Dersom vi skal få tatt det oppgjøret Skorgen går inn for, må vi se hele bildet.

Derfor er det en svakhet at Skorgen «går glipp av» Boulainvilliers. Det skjer fordi han i sin framstilling følger den naturhistoriske tråden på 1700-tallet, og legger vekt på Linné, Kant, Herder, Blumenbach osv. Grev Henri de Boulainvilliers som utformet rasebegrepet i sin Histoire de l’Ancien Gouvernement de la France (utgitt posthumt i 1727), var historiker. Skorgen nevner ham, men ser ikke den politiske betydningen av det han kaller grevens «tofolksteori». Derfor nevner han ham bare som en tematisk innledning til skildringen av Gobineau og 1800-tallets forsvar for imperialismen, i kapittelet «Herskerrasens oppfinnelse». Kronologien burde vært en varselklokke. Boulainvilliers kom før Linné, som ga ut den 10. og endelige utgaven av sitt Systema Naturae i 1758. Og det er først når vi ser at rasebegrepet er utformet for å rettferdiggjøre undertrykking det blir mulig å forstå hvorfor det er så vanskelig å gi det en klar biologisk definisjon – og hvorfor det er nødvendig å slutte å bruke det. Begrepet oppstår i historievitenskapen som legitimering for klasseherredømme, det smitter fra den intellektuelle diskusjonen rundt Boulainvilliers’ bok til biologien, og etter hvert som vitenskapen får en mer og mer sentral rolle for å forklare verden, blir det viktigere og viktigere å begrunne rasebegrepet i biologi og antropologi.

Skorgen er ikke biolog, og det gjør at framstillinga av biologien også har sine svakheter. Diskusjonen om rasebegrepet blir ikke fullstendig uten at man ser klart hvordan biologiens definisjoner blir klarere, hvordan systematikken blir mer og mer basert på regler som utelukker rasismens gamle blodsmystikk og bindes opp i et internasjonalt vedtatt regelverk. Biologene har forlatt begrepet «rase». Zoologene snakker om underart, botanikerne om varietet (det finnes flere begreper også). Ordet rase blir nå bare brukt i sammenhenger hvor det er et ønske å nå et større publikum, og derfor unngå fagterminologien. Vi er tilbake der hvor rasebegrepet tyter inn i biologien utenfra – og det store oppgjøret med rasebegrepet har god støtte i biologien.

Dersom Skorgen hadde vært helt oppdatert på genetikernes utforskning av menneskets arvestoff, ville han fått med seg sterke argumenter. En av konklusjonene fra forskerne som kartlegger menneskets gener, er at ideen om menneskeraser ikke finner støtte i genetikken. Og de genetikerne som på grunnlag av tusener på tusener av genetiske analyser kartlegger menneskets vandringer fra Afrika og vår historiske spredning over resten av kloden, er helt klare og samstemt: Det finnes ikke menneskeraser. Den som tror det er mulig å se på et menneske hvor det har sine røtter, er i beste fall naiv.

Men disse innvendingene er underordnet. Skorgens bok er et storartet bidrag til å legge rasebegrepet under torva, en enestående kilde til kunnskap og forståelse, en inspirasjon til å tenke selv. Den bør leses og studeres av alle anti-rasister, og den bør bli en spore til spennende diskusjoner.