Frode Bygdnes har skrevet to artikler om fiskerinæringa. Artikkelen i dette nummeret handler om grunnrenta fra havet, ressursrenta, og om fartøykvoter. I neste nummer skriver han om Råfiskloven, den nye havressursloven, NOU 2005:10 – Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser.
Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms
Lott er et lønnssystem for fiskerne. Det kommer av norrønt "hlutr", som betyr del av fortjeneste eller avkastning. Utbyttet av fangsten deles opp i lotter. Hver enkelt av mannskapet får en lott. Det kan og settes av en lott til båt og kanskje en ekstra halvlott til skipperen. Om ikke mannskapet stiller med bruk sjøl, kan det settes av en lott til den som holder redskapen. Lotten blir derfor avhengig av den felles fangst en får. Til forskjell av hyre, som er å sammenligne med fast lønn for å stille arbeidskrafta til disposisjon, så er lott avhengig av hva naturen gir. Dermed har alle fiskerne siden norrøn tid fått tatt del i grunnrenta, eller det vi på sjøen heller må kalle for ressursrenta. Det er denne verdien som gjennom fiskerne er blitt spredd rundt om til lokalsamfunnene langs hele kysten som en ekstrainntekt.
Ressursrenta kan forklares med at naturen gir mer igjen enn arbeidsinnsatsen. Når en har jobba i 7,5 time og kommer på land med en fangst til en verdi av det dobbelte av hva en kan forvente å få i lønn for den samme arbeidsdagen i annen virksomhet, da er ressursrenta lik et helt dagsverk og inntekta hele to dagsverk (nettofangst – arbeidsinnsats = ressursrenta). I følge Brox er denne ressursrenta av fisket beregna til 4-5 milliarder for den norske økonomien. Regjeringa regner med å kunne ta ut 7 milliarder i "ressursrente", og for å få det til skal de beskatte fiskerettighetene per fartøy. I regjeringas språkbruk er ressursrenten bare blitt en avgift, derfor har jeg satt deres bruk av ressursrente i anførselstegn, men det er de samme verdiene de er på jakt etter.
Det har vært slik at på en kystfiskebåt med et mannskap på mer en tre, kunne mannskapet få størsteparten av fangsten. I den senere tid med større båter og færre mannskap, har fiskerne mistet andel av denne verdien. Men først nå med struktureringskarusellen til dagens fiskeriminister, har den vanlige fisker blitt fratatt sine historiske rettigheter.
Om en fiskebåtreder selger seg ut av næringa, så selger han også den rettigheten som mannskapet har hatt. Om en fiskebåtreder kjøper opp kvoter og samler disse på en båt, så er det en samling av fiskerettigheter til flere mannskap. I dette salget av omsettelige kvoter, er det den største gruppa av fiskere som sitter ribbet igjen. Noen risikerer å bli satt på land uten noen form for kompensasjon for å ha gitt fra seg sin rett til å fiske. Og enda verre er det at dersom en fisker søker seg hyre på en ny båt, så vil kapitalkostnadene for kvotekjøp til dette nye fartøyet kunne trekkes i lønna. Slik risikerer fiskerne å måtte betale for fremtidige fiskerettigheter som de tidligere hadde. Slik blir fiskerne "husmenn" i struktureringen av flåten.
Dette er et resultat av at fiskerettighetene ble knyttet til båt og at det ble åpna for omsetting av fartøykvoter. Men kvotesystem knytta til fartøy er bare fra 1990-tallet. Det kom som et resultat av dårlige skrei-innsig og var bare ment som en midlertidig ordning. Denne ordninga har derimot nå blitt nøkkelen til privatisering av høstingsretten i denne næringa. Og Norges Fiskarlag har i liten grad ønska å fokusere på mannskapenes rettigheter, der er det kvotebaronene som har makta.
Statlig inndragelse av ressursrenta er det som nå vil kunne rasere kyst-Norge. Kystsamfunnene er basert på at mange får drive fiske i det små, hvor ressursrenta kommer som en ekstra inntekt. Ved å redusere antall fiskere og antall fartøy kan det skapes superlønnsom drift for noen få. Denne ekstrafortjenesten kan også beskattes. Men nå har staten nok av penger, og med EØS-reglene får de ikke pløyd disse verdiene tilbake til lokalsamfunnene. Så hva er da hensikten om det ikke er å kapitalisere fisket, rasere distrikts-Norge og jage kystbefolkningen som reservearbeidskraft inn til byene? Fiskeriministeren er bankenes mann. For den som må låne penger for å kjøpe kvoter, må betale renter til banken. Og denne renta kan føres i likninga for å redusere skatten. Det er laga et system for at finanskapitalen skal stikke av med ressursrenta i fiskeriene. For dem vil det og være mulig å øke ressursrenta, om en henter billig utenlandsk arbeidskraft til båtene fra for eksempel Øst-Europa.
Fiskeribladet melder 12. juli: "Havet blomstrer – kysten visner" og "Frodig åker – magert utbytte". Avisa melder at det aldri har vært så mye botnfisk i havet i nord på flerfoldige årtier. Likevel er fangstverdien mindre nå enn for 20 år siden. Selvfølgelig blir dette utviklinga når bankene og Ludvigsen får grep om ressursrenta.
Lønnsomhetsundersøkelsen til Fiskeridirektoratet viser at det var bankene som tok gevinsten fra fisket i 2003. Det var kapitalkostnadene som spiste opp fortjenesten til fiskerne. For torskebåtene mellom 15 og 21 meter var gjennomsnittlig driftsresultat 100.000 kroner. Når renter og avdrag var betalt var det positive resultatet nede i under 20.000 kroner. For de minste kystbåtene var det bare så vidt et positivt driftsresultat. Når gjeld og renter var betalt, var resultatet før skatt negativt. For båter fra 8 meter til over 28 meter, var finanskostnadene til sammen 3,8 millioner og resultatet før skatt negativt, 2 millioner kroner. 2003 er året før kvotehandelen, så det er all grunn til å tro at bankene tjener enda bedre nå i ei næring som hadde større finanskostnader enn hva den kan betjene. Da presses de minste båtene ut av næringa
Fartøykvoter
Fartøykvoter er en ny kvoteordning for kysten. Tidligere ble fisket regulert med fiskeperioder, slik som jakttider på land. Dersom ilandført kvantum nådde det forsvarlige uttaket, stoppet en fisket. I tillegg regulerte en fangstredskaper og aktiviteten. Rettigheter var knytta til nasjonalitet og til aktivitet, ikke til kapital og fartøy. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette kvoter når det oppstod mottaksproblemer.
For kystflåten regulerer naturen sjøl dette fisket. Sesongene er kortvarige og med dårlig vær i perioder er tilgangen begrensa. Passive redskaper fisker mindre ved dårlig ressurstilgang. Derfor er ikke kystflåten, heller ikke dagens kystflåte, en trussel for bestandene. Trusselen mot bestanden er det havfiskeflåten og dens rovfisket som i all hovedsak står for.
Det var i september 1989 på årsmøtet til Troms fiskarlag at forslaget om fartøykvoter kom opp. "Aldri mer 19. april," konkluderte Fiskarlaget. Meldinga var: "Kvotene er oppfisket, fisket stoppes." Slik regulering kunne invitere til kappfiske. Slik kappfiske gikk ut over de minste båtene og de som drev kombinasjonsdrift. Allikevel delte en inn fartøyene i gruppe I og gruppe II, hvor en fortsatte med kappfiske i gruppe II hvor småbåtene var. Under fiskeriminister Jan Henry T. Olsen ble fartøykvoter innført i 1990, hvor en sikra kvotene for de største kystbåtene. Dette var ment å være en nødløsning. Det var en midlertidig ordning som bare skulle vare til fiskebestanden fikk bygd seg opp.
Tabellen er fra Fiskarkalenderen 2005, Norges Fiskarlags syvende sans fram til 2003.
Tallet for 2004 er hentet fra direktoratet sine tall på nettet.
Som vi ser av diagrammet så innledet 1989 en dramatisk reduksjon på ilandført fersk torsk. På to år ble volumet ilandført torsk halvert. Så var det sannsynlig denne hestekuren som førte til at innsigene av skrei tok seg opp igjen. Allerede i 1993 var torskefisket oppe på det normale og resten av dette tiåret var fisket over det normale. Ordninga med fartøykvoter skulle derfor allerede i 1993 kunne vært avviklet. I stedet har kvoteordninga mer og mer blitt knytta opp til fartøy og kapital.
Deltagerloven skulle være garantien for at fartøykvotene skulle håndteres av aktive fiskere. Deltagerloven gir bare aktive fiskere rett til å eie fartøy. Deltagerloven er systematisk undergravd og i forslaget til ny havressurslov foreslåes det at den skal fjernes.
Vi kan i etterpåklokskap hevde at Troms Fiskarfylking ga kapitalen lillefingeren, og nå tar den heile handa. Det har vært en klar undervurdering av klassekamp i Fiskarlaget. Så kom da og opprettelsen av Norges Kystfiskarlag som et resultat av Fiskarlagets linje.
Fiskeridirektoratets egne nøkkeltall for gytebestanden for alle de sentrale botnfiskene, sier at denne er kommet opp i over 2,2 millioner tonn i 2004. Dette er rekordstort og er 3,6 ganger større enn gytebestanden som innleda kriseårene på 1990-tallet. Det er all grunn til å se optimistisk på disse tallene. Det gir regjeringa muligheter til å åpne allmenningen igjen på havet. Kystbefolkningen med småbåter må få gjenoppta fritt fiske nå. Det ville stoppet kjøp og salg av kvoter. Det ville hindre kapitaliseringa av fisket. Og det ville sørga for at ressursrenta kom tilbake til kystsamfunnene igjen.
Men så er det ikke agendaen til regjeringa. Fiskeriministeren er mer engstelig for kurven over fangstverdien for botnfisket. Den viser bare 6 milliarder kroner i fjor. Det er på samme nivå som for kriseårene på begynnelsen av 1990-tallet. Og hans løsning er å få færre aktører så denne fortjenesten kan fordeles på færre utøvere/fiskere.
Uten politisk analyse av hva som skjer, reduseres kravet fra fiskerne til større uttak som større kvoter for å kompensere manglende avkastning. Presset på bestandene vil øke og enkelte kan i panikk finne på å bare bringe på land den best betalte fisken og kaste ut resten. Dette for at kvota skal gi mest mulig igjen. Dette systemet inviterer til miljøkriminalitet, det stimulerer til kapitalisering av næringa, og det raner fellesskapets verdier fra kystbefolkninga.