Ukategorisert
I den brasilianske delen av Amazonas er et område like stort som Spania og Frankrike tilsammen i ferd med å bli overdratt fra den føderale statens eie til private hender. Nyere lovgivning fører til privatisering av regnskogen.
Mens norske myndigheter mener at Brasil har «stor troverdighet» når det gjelder klima, ser brasilianske sosiale bevegelser på regnskogpolitikken med stor bekymring.
Victoria Backer-Grøndahl Stadheim har en master i globalisering og utvikling, og gjorde feltarbeid i Amazonas i forbindelse med sin masteroppgave om privatisering av jord.
Loven som skal privatisere nesten 70 millioner hektar jord i Amazonas, ble vedtatt etter en dyp politisk strid våren 2009. I Brasil er kampen om regnskogen preget av klare motsetninger mellom agrointeressene på den ene siden, og miljøbevegelsen og sosiale bevegelser på den andre siden. Opprinnelig hadde den brasilianske regjeringen lansert et lovforslag som skulle komme små og mellomstore produsenter til gode. Bønder med opp til 100 hektar jord skulle få eiendomsrettigheter gratis, og bønder med opp til 400 hektar skulle få kjøpe den statlig eide jorda til en symbolsk pris. På grunn av landbrukselitens innflytelse i Kongressen ble lovforslaget endret til å omfatte storbønder med opp til 1500 hektar jord. Lov 11.952 ble vedtatt omtrent samtidig med at de norske overføringene til Amazonas-fondet startet. Så langt har Norge overført 2,55 milliarder kroner for å bidra til redusert av-skoging i Amazonas. I tråd med hva brasilianske miljø- og småbondebevegelser sier, er det all grunn til bekymring. Nylig vedtatte lover i Brasil reflekterer ikke et genuint ønske om å bevare regnskogen. Paradoksalt nok legitimeres loven med en «pro-fattig» diskurs der det hevdes at privat eiendomsrett vil komme fattige småbønder til gode, og at regnskogen kun kan reddes dersom man rydder opp i de kaotiske eiendomsforholdene. Den brasilianske utviklingen er ikke et isolert tilfelle. Tvert imot reflekterer fokuset på privat eie av jord et større nyliberalt prosjekt der det å sikre eiendomsrettigheter for småbønder ansees som veien til både utvikling, fattigdomsreduksjon og miljømessig bærekraftighet.
Småbønder og privat eiendomsrett
Mens småbønder ble marginalisert av Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer på 80-tallet, dukket jordreform opp på bankens agenda på 90-tallet. Banken omfavnet ideen om at småskala jordbruk kunne være en måte å øke produktiviteten i jordbruket på, i tillegg til å redusere fattigdommen på landsbygda. Markedsstyrt jordreform, med frivillige jordtransaksjoner mellom «villige kjøpere» og «villige selgere», skulle sørge for at fattige fikk tilgang på jord. Parallelt med dette var et fokus på institusjoner innen nyklassisk økonomi. Institusjonen sikker tilgang til jord («secure land tenure») fikk en sentral plass på Verdensbankens agenda, og dette skulle man sikre ved å distribuere dokumenter på privat eiendomsrett gjennom det som kalles «land titling programmes». Ideen var at dersom fattige bønder fikk sikre eiendomsrettigheter, ville de bli motivert til å investere mer, og dermed også øke jordbruksproduksjonen. Dette ville føre dem ut av fattigdom.
Det beste eksempelet på denne nyinstitusjonelle tankegangen er Hernando de Sotos bok The Mystery of Capital – Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else (2000). Der hevder han at den viktigste årsaken til at kapitalismen ikke fungerer i utviklingsland, er mangelen på formelle eiendomsrettigheter blant de fattige. I følge de Soto, mangler de fattige verken sparepenger, eiendeler eller oppfinnsomhet. Men de mangler formelle eiendomsrettigheter, og resultatet er at enorme mengder sparepenger forblir «død kapital». For å vekke liv i denne døde kapitalen må man gi de fattige dokumenter på eiendommen deres slik at de kan bevise hva de eier. Dette vil gjøre det mulig for dem å handle utenfor den lokale økonomien, og å bruke eiendomspapirene som sikkerhet for lån i banken. Dette vil igjen føre til økte investeringer, økt produktivitet og mindre fattigdom.
Primitiv akkumulasjon
Debatten om privat eierskap går helt tilbake til John Locke og Karl Marx. For mainstream økonomi er privat eiendomsrett noe naturlig som bringer velstand med seg. Nyklassisk økonomi problematiserer ikke hvorfor noen har eiendom og andre ikke har det. Motstykket til dette er Marx’ kritikk av den politisk økonomi, der han for det første forklarer hvordan privat eiendomsrett har oppstått historisk, og for det andre behandler eiendom som en sosial relasjon. Marx’ fortelling om den «primitive akkumulasjon» er ikke bare en historietime. Tvert i mot kan dette begrepet hjelpe oss til å forstå prosesser som pågår i dag.
Primitiv, eller opprinnelig akkumulasjon var den sosiale endringen som skulle til for at kapitalismen skulle kunne slå rot. I sin mest skjematiske form kjennetegnes den kapitalistiske produksjonsformen ved at det finnes en klasse som eier produksjonsmidlene, kapitalistene, og en klasse arbeidere som er avhengige av å selge sin egen arbeidskraft. Arbeiderne jobber for kapitalistene mot at de får en lønn, men det de tjener er mye mindre enn verdien av det de produserer. Differansen, eller merverdien, er det kapitalisten som får. Arbeiderne blir altså utbyttet i den forstand at deres arbeidstid går med på å berike noen andre. Kapitalistenes profitt stammer fra deres innsats. For at denne arbeidsrelasjonen kunne oppstå, var det noen grunnleggende forutsetninger som måtte være til stede. For det første var det helt nødvendig med en klasse som ikke selv hadde tilgang til produksjonsmidlene. Hadde de hatt det, ville de ikke behøvd å ta jobb som lønnsarbeidere. Som Marx skriver:
… det kapitalistiske system krevet … folkemassenes underkastelse, folkets forvandling til tjenere og arbeidsmidlenes forvandling til kapital. (Marx, 1931 s. 204)
Primitiv akkumulasjon er da «intet annet enn den historiske prosess som adskilte produsentene og produksjonsmidlene », og som dermed forvandler dem til lønnsarbeidere (Marx 1931, s.199). Marx beskrivelse av overgangen fra føydalisme til kapitalisme tar utgangspunkt i Storbritannia og inngjerdingsbevegelsen (The Enclosure Movement) som startet i siste del av 1400-tallet. Det var i jordbruket de avgjørende omveltningene skjedde, ettersom det var den dominerende sektoren både når det gjaldt produksjon og sysselsetting (Fine og Saad-Filho 2009). Inngjerdingsbevegelsen handlet om at bøndene ble fratatt både individuelle rettigheter til jord og retten til å bruke felles beiteområder. Denne separasjonen mellom produsentene og produksjonsmidlene ble presset frem av de store jordeierne, av aristokratiet og av staten. Statens voldsapparat var helt nødvendig for å tvinge frem disse endringene som ble møtt med stor motstand fra bøndenes side.
Fordrivelsen av bøndene førte til at både jord og arbeidskraft ble omgjort til handelsvarer. Først da bøndene ble fratatt produksjonsmidlene, fikk man et jordløst proletariat som ikke hadde noe annet valg enn å selge sin egen arbeidskraft. Fra og med da ble det Marx kaller «selvopptjent privat eiendom» erstattet med «kapitalistisk privat eiendom». Den nye eiendomsstrukturen dannet utgangspunktet for et produksjonssystem basert på utbytting av arbeiderne. Det at jorden ble gjort om til en handelsvare, åpnet også for en konsentrasjon av eierskapet og en differensiering av bøndene. I følge Friedrich Engels:
er det nettopp individuelt jordbruk betinget av individuelt eierskap som driver småbonden til sin undergang … de vil uunngåelig bli drevet fra hus og hjem og deres gammeldagse produksjonsform vil bli erstattet av kapitalistisk storskala produksjon. (Engels, i Araghi 2009, s.114)
Primitiv akkumulasjon i dag?
Selv om primitiv akkumulasjon refererer til de endringene som fant sted i forstadiet til kapitalismen, har begrepet også blitt brukt til å forklare sentrale trekk ved dagens kapitalisme, altså nyliberalismen. Marx la selv vekt på at kapitalistisk akkumulasjon kontinuerlig reproduserer en separasjon mellom arbeidere og produksjonsmidler, noe som har blitt påpekt av Massimo De Angelis (2001, 2004). Også ved privatisering av statlige selskaper og velferdstjenester skjer det en separasjon fordi arbeidere, konsumenter eller samfunnsborgere slutter å ha indirekte eierskap eller tilgang til disse godene. I følge dagens marxister har privatisering under nyliberalismen vært et resultat av kapitalens behov for å trenge gjennom stadig flere samfunnsområder for å fortsette å akkumulere. David Harvey (2003, 2006) gir opprinnelig akkumulasjon en ny vri og snakker om «akkumulasjon gjennom frarøvelse» («accumulation by dispossession ») under nyliberalismen. For ham dreier nyliberalismen seg om en klassekamp der arbeiderklassen har blitt nedkjempet, noe som har vært helt nødvendig for å kunne overføre ressurser fra massene til en liten overklasse. I følge Harvey, er privatisering av offentlig eiendom en av kanalene for akkumulasjon gjennom frarøvelse under nyliberalismen. Videre skriver Harvey at alle trekkene som Marx tillegger primitiv akkumulasjon, fortsetter å kjennetegne kapitalismen. Enten det er snakk om privatisering av velferdstjenester eller ekspropriering av jord fra bønder, dreier dette seg om akkumulasjon gjennom frarøvelse.
Privatisering av jord i Amazonas
Gjennom programmet Terra Legal skal staten overføre jord til bønder. Bakgrunnen for dette er at eiendomsforholdene i Amazonas er svært uklare, og at store deler av denne jorda allerede er okkupert av både småskala bønder og større økonomiske aktører og jordeiere som har tatt seg til rette på ulovlig vis. Beslutningen om å vedta lov 11.952 er ikke det eneste vedtaket som truer regnskogen og mange av menneskene som bor der, men denne loven er særlig viktig på grunn av den enorme mengden jord som omfattes. Tre argumenter preger den offisielle begrunnelsen for programmet Terra Legal. Det som følger er basert på politiske dokumenter og et intervju med koordinatoren for Terra Legal i delstaten Amazonas.
For det første argumenteres det med at privat eiendomsrett vil gagne fattige bønder i Amazonas, som per dags dato har tilgang til, men ingen offisiell rett til jorda de bruker. I tråd med de Sotos idé blir privat eiendomsrett ansett som en mulighet for akkumulasjon for husholdningsøkonomien. Det at småskala bønder blir «bragt til lovlighet» gjennom eiendomsdokumenter, vil gi dem mulighet til å ta opp lån i banken og dermed øke både de produktive investeringene og inntekten deres.
For det andre, presenteres loven som et tiltak for å bevare regnskogen. Tanken er at når man regulerer eiendomsretten, blir det lettere å regulere avskogingen fordi man kan håndheve skoglovgivningen og gjøre individer ansvarlige for jorda de eier. Idéen om at privat eiendomsrett er den eneste måten å ivareta miljøet på, har et tydelig ekko av Garrett Hardins (1968) innflytelsesrike artikkel «The Tragedy of the Commons». Med et nyklassisk teoretisk rammeverk, hevder Hardin at kun under privat eiendomsrett kan rasjonelle og inntektsmaksimerende individer bli motivert til å ta vare på miljøet.
En tredje begrunnelse for lov 11.952 er at det skal redusere konflikter om jord. Fordi innvandringen til Amazonas har vært uregulert og uregelmessig, er det svært vanlig at flere aktører hevder å eie samme jord. Store bønder har ofte presentert småbønder med falske eiendomsdokumenter, og fordrevet dem på denne måten. Når småbønder viser motstand, resulterer dette ofte i voldelig konflikt. Terra Legal skal forestille å beskytte småbønder mot trakassering fra større økonomiske aktører.
Amazonas plass i den nasjonale økonomien
I følge offisielle begrunnelser skal Terra Legal altså løse problemene som er knyttet til uklare eiendomsforhold, avskoging og konflikt. I tillegg til å være et eksempel på nyliberal jordpolitikk, må programmet sees som en fortsettelse av historiske prosesser som har knyttet Amazonas til kapitalismens utvikling i Brasil. Forsøket på å privatisere offentlig jord i Amazonas er et svar på tidligere prosesser som har ført til avskoging og konflikt om jord. Disse problemene er i stor grad en konsekvens av en politikk som tok sikte på å befolke Amazonas og integrere regionen i den nasjonale utviklingen, særlig fra 1960 og 1970-tallet.
I Brasil er fordelingen av jord svært ujevn, og dette går helt tilbake til kolonitida. I tillegg finnes det et stort jordløst proletariat. På 1960-tallet ble kravet om jordreform mer og mer fremtredende. Trusselen om omfordeling av jorda var en av grunnene til at landbrukseliten organiserte et militærkupp i 1964. Jordreformen, som da var i gang, ble reversert, og småbondebevegelsene ble brutalt undertrykt av det nye regimet. Militærdiktaturet satte i gang med et moderniseringsprogram der ekspansjonen av det kapitalistiske jordbruket sto i sentrum. Med mekaniseringen mistet 28 millioner bønder og arbeidere sitt livsgrunnlag mellom 1960 og 1980 (Ianni 1979, Vergara- Camus, upublisert).
Parallelt med moderniseringen av jordbruket førte myndighetene en aktiv politikk for å befolke Amazonas og for å integrere regionen i landets økonomiske utvikling. Flere utbyggingsprosjekter ble satt i gang, og man stiftet Det Nasjonale Instituttet for Bosetting og Jordreform (INCRA). Man prøvde også å stimulere storskala jordbruk og gruvedrift i regionen. Det var lett å tiltrekke arbeidskraft, ettersom mange av de som hadde mistet jorda, reiste til Amazonas (enten frivillig eller ufrivillig) på leting etter arbeid eller urørt jord. Amazonas representerte et til da «uutnyttet område», og de jordløse arbeiderne fra andre regioner fungerte som en reservearmé av arbeidskraft. Fra 1973 krevde sosiale bevegelser en «bred og massiv jordreform». De ønsket distribusjon av jord i sine respektive regioner, ikke å bli (tvangs)flyttet til Amazonas. Den sosiale spenningen var stor. Regjeringen fremstilte bosettingen som en form for jordreform, men denne politikken var heller et svar på sosial uro og kapitalens behov for å ekspandere enn på kravet om jordreform. Dette har fått Ianni (1979) til å kalle bosettingspolitikken «kontra-jordreform», altså det motsatte av jordreform.
Jordokkupasjon, fordrivelse og avskoging
Dagens uklare eiendomsforhold og konflikter om jord i Amazonas har røtter i bosettingspolitikken fra 1960- og 1970-tallet. Relasjonene mellom ulike grupper som ankom regionen, var alltid problematiske, og dette påvirker dagens sosiale dynamikk. Majoriteten av de som reiste til Amazonas under militærdiktaturet var jordløse arbeidere. Selv om myndighetene hadde oppfordret dem til å reise dit, fikk de som regel ikke formelle eiendomsrettigheter til jorda. De ble posseiros, som refererer til bønder som dyrker jord på uformelt vis uten å ha formelle rettigheter. Posseiros er som regel svært fattige. Store jordeiere og selskaper ankom også Amazonas på 1960- og 1970-tallet. Mange av disse tok seg ulovlig til rette og okkuperte store områder statlig eid jord ved å produserer falske eiendomsdokumenter. Når de etablerte seg, ble gjerne eksisterende samfunnsformer oppløst, og småbondesamfunn ble fordrevet fra jorda, i tråd med Marx’ beskrivelse av den opprinnelige akkumulasjonen i England. I følge Ianni (1979) var urbefolkningen de første til å bli fordrevet, og deretter fulgte posseiros. Avskoging har skjedd parallelt med dette, ettersom det å hugge trærne på et område er en måte å markere et territorium, og vise at jorda er i bruk. Derfor har ulovlig jordokkupasjon, avskoging og ekspropriering av bl.a. posseiros historisk gått hånd i hånd.
Sivilsamfunnets bekymringer
De neste avsnittene belyser de vanligste bekymringene hos sivilsamfunnet i Brasil og erfaringer fra andre jordreguleringsprogrammer. Det som følger er basert på intervjuer med aktivister fra De jordløses bevegelse, Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MST) og den kristne søsterbevegelsen Comissão Pastoral da Terra (CPT). De er begge marxistisk inspirerte bevegelser som jobber for jordreform, og de er medlem av Via Campesina. CPT jobber tett opp mot posseiros og andre sårbare grupper i Amazonas.
Den vanligste kritikken av lov 11.952 er at den representerer legaliseringen av ulovlig jordokkupasjon. Miljøbevegelsen og sosiale bevegelser i Brasil har derfor vært svært kritiske til loven. Siden ulovlig jordokkupasjon, avskoging og fordrivelse av småbønder ofte er del av samme prosess, kan loven ansees som den offisielle tilgivelsen av fortidens «akkumulasjon gjennom frarøvelse». Når jordeiere som har anskaffet jord på ulovlig vis, får offisielle eiendomsrettigheter, er dette en måte å legitimere både tyveri av statlig jord på, og fordrivelse av småbønder. Statens distribusjon av eiendomsrettigheter blir derfor en måte å konsolidere de store jordeiernes makt på vis-à-vis de små.
I tillegg til å konsolidere historiske prosesser, vil loven og programmet Terra Legal også sette i gang nye prosesser. Hva slags prosesser som blir igangsatt, kommer an på hvem programmet kommer til gode. En vanlig oppfatning i sivilsamfunnet er at mesteparten av jorda vil bli overført til storskala bønder og jordeiere som okkuperer 90 prosent av jorda (Rattner 2009). I lovteksten står det at aktører med opp til 1500 hektar vil få overdratt eierskap. Gilmar Mauro fra MST kaller programmet «det motsatte av jordreform» og hevder at programmet først og fremst vil komme store jordeiere til gode:
jeg mener (vi ser en) en akselerert privatiseringsprosess. Det er mer enn 60 millioner hektar som skal overføres til private hender. Av disse 60 millioner hektar vil det være noen eiendommer som vil forbli hos småbønder. Men en stor del – størsteparten – av disse 60 millioner hektarene vil tilfalle storbønder med mer enn tusen hektar.
Mer jordokkupasjon og avskoging
Ettersom loven premierer aktører som har okkupert relativt store områder jord, er en bekymring at loven vil oppmuntre til ytterligere ulovlig jordokkupasjon og avskoging blant storbønder. I følge Brito og Barreto (2009) er det sannsynlig at loven vil
oppfordre til mer avskoging, siden tilbudet om gratis jord gjør det mer lønnsomt å invadere og avskoge nye områder enn å investere i å øke produktiviteten på jord som allerede er avskoget.
Et slikt argument utfordrer Hardins idé om at privat eiendomsrett er den eneste måten å sikre bærekraftig bruk av naturressurser. Tvert imot kan det tyde på at det motsatte er tilfellet. Fearnside (2009) hevder også at
det nye tiltaket både belønner dagens ulovlige okkupanter og skaper forventninger om legalisering av fremtidige krav i tillegg.
Dersom loven fører til at økonomiske aktører blir oppfordret til å okkupere mer jord, er det sannsynlig at en bieffekt av dette vil være ytterligere fordrivelse av småbønder og dermed en fortsettelse av separasjonen mellom produsenter og produksjonsmidler.
Ikke i småbønders interesser
Til tross for at størsteparten av territoriet vil tilfalle storbønder, er det ting som tyder på at også middels- og småskala bønder og posseiros kan komme til å få eiendomsrettigheter gjennom Terra Legal. På programmets nettside er det listet personer med ned til én hektar jord. Informasjonen fra aktivistene fra MST og CPT tyder imidlertid på at distribusjon av privat eiendomsrett ikke tjener interessene til småbønder og posseiros slik som de Soto og brasilianske myndigheter hevder.
En av informantene fra CPT, Marta Valeria Cunha Spontan, påpekte hvordan nyliberal jordpolitikk som favoriserer privat eiendomsrett, fører til at jordmarkedet «blir hetere og hetere» og presser prisene oppover. I følge henne, er ikke distribusjon av privat eiendomsrett i fattige bønders interesser fordi det gjør det lettere å selge jord og fører til at «storbonden kommer og kjøper opp alt». Med andre ord er «ufrivillige» salg av jord en mekanisme for ekspropriering. Dette er et velkjent fenomen i litteraturen om jordreguleringsprogrammer. Blant annet hevder Musembi (2007) at en hvilken som helst endring i eiendomsrelasjoner vil ha vinnere og tapere, og at jordkjøp og salg ikke nødvendigvis er frivillige transaksjoner mellom «like spillere» på markedet. Det å gjøre jord mer salgbart kan derfor være uheldig for fattige bønder som står i fare for å selge jorda ut i fra et akutt behov for penger, og som risikerer å bli stående uten både arbeid og produksjonsmidler.
«Akkumulasjon gjennom frarøvelse»
Gilmar Mauro fra MST påpekte også at fordypningen av privat eiendomsrett gjennom bl.a. Terra Legal øker presset ikke bare på småskala bønder, men også på storskala kapitalistiske landbruksforetak. Dette skyldes at det utvikler seg et marked som regulerer kjøp og salg av jord. Han understreket at denne formen for regulering av jord akselererer konsentrasjonen av eierskapet
fordi i det øyeblikket du regulerer jorda til småskala og mellomskala [bønder] så skjer det at de små ender opp med å tape mot presset fra de de store uten a klare å konkurrere, og dette genererer en form for jord-konsentrasjon som er svært sterk.
At jordreguleringsprogrammer kan føre til en konsentrasjon av eierskap har tidligere blitt understreket av kritikere. Amanor (2009) hevder at Prosessen med å sikre rettigheter gjennom legalisering vanligvis skaper nye muligheter for investeringer og akkumulasjon av jord og rikdom, noe som ofte undergraver rettighetene til de fattige.
Otto (2009) skriver også at empiri fra de fleste land viser at «formalisering kan drive opp priser, stimulere jordspekulasjon og skyve de fattige ut i periferien.» Dette tyder på at i den grad Terra Legal kommer posseiros til gode, vil programmet også bidra til en økt kommersialisering av jorda, i hvert fall på sikt ettersom lov 11.952 ikke tillater småbønder å selge jorda før det har gått 10 år.
Det er grunn til å tro at privatisering ikke vil føre til mer sikker tilgang på jord for fattige bønder, slik som nyliberale argumenter skal ha det til. I tråd med Harveys begrep om «akkumulasjon gjennom frarøvelse » under nyliberalismen, er jordregulering en mekanisme som tillater kapitalen å trenge gjennom nok et område siden jord som tidligere har tilhørt staten, blir omgjort til en handelsvare. Selv om eiendomsdokumenter kan bety en forbedring i den juridiske sikkerheten til posseiros som per dags dato ikke har noen formelle rettigheter til jorda de bruker, kan privatisering bidra til økt markedspress og i siste instans utskvising av de som ikke klarer å konkurrere på markedet. Som under den opprinnelige akkumulasjonen innebærer dette en separasjon mellom arbeiderne og produksjonsmidlene.
Sosiale bevegelsers alternativer
Det at privatisering av jord kan ha den uheldige konsekvensen at sårbare bønder blir fordrevet, betyr ikke at en eller annen form for jordregulering ikke er ønskelig. I Amazonas er det mange grupper som fører en politisk kamp i samarbeid med sosiale bevegelser som CPT for å få formelle rettigheter til jorda de dyrker. Både Cunha Spontan fra CPT og posseiros som ble intervjuet i Amazonas i 2010, ga utrykk for at jordregulering faktisk øker småbønders trygghet fordi det setter en stopper for de store aktørenes ulovlige jordokkupasjon og bruk av våpen for å fordrive posseiros. Dette er tegn på at bøndene føler et reelt behov for å formalisere sin tilgang på jord.
Det er fullt mulig å gi posseiros og andre grupper formelle rettigheter til jord uten at dette trenger å innebære privat eiendomsrett. I Brasil finnes det flere mekanismer for jordregulering, og flere av disse gir bønder bruksrett til statlig eid jord i stedet for privat eiendomsrett. Dette innebærer at de har rettigheter til jorda så lenge de dyrker den og bor på den. Etterkommere kan overta bruksretten. Noen av disse mekanismene innebærer kollektiv drift av jorda, mens andre er basert på individuelt jordbruk. Til forskjell fra privat eiendomsrett innebærer bruksrett at man ikke har lov til å selge jorda. Det er denne formen for jordregulering som MST og CPT tar til orde for, og som til en viss grad har blitt implementert i MSTs bosettinger, selv om statens preferanse for privat eiendomsrett har blitt tydeligere og tydeligere. Til tross for at uformelle jordsalg forekommer i MSTs bosettinger, er bruksrett et alternativ som i langt mindre grad kommersialiserer og konsentrerer jorda. MST og CPTs preferanse for bruksrett reflekterer en oppfatning om at jord verken er en handelsvare eller et investeringsobjekt, og at det er de som dyrker jorda som bør ha rett til den (Vergara- Camus, 2005).
Utfordringene er politiske!
Utfordringene som er knyttet til alternative former for jordregulering, er først og fremst politiske. Selv om MST og andre sosiale bevegelser har stor tyngde i Brasil, vil enhver analyse av de sosiale kreftene vise at landbrukseliten og agribusinessen står langt sterkere. Politisk står de i et motsetningsforhold, og det er de sistnevnte som utøver mest innflytelse over politikken som føres. I Brasil er jord en politisk slagmark. Jord er ikke bare en kilde til penger men også til makt. Tiltak som lov 11.952 bør først og fremst sees som et utrykk for den brasilianske landbrukselitens enorme makt på alle politiske plan, og ikke som et forsøk på å redde regnskogen eller de fattige småbøndene i Amazonas. Det er i de store aktørenes interesse at jord blir forvandlet til en handelsvare, og dette går på bekostning av jordreform og alternative former for jordregulering. Samtidig er det et stort behov for å distribuere jord fordi mange fattige ikke får plass i den formelle økonomien. For at jord skal bli regulert på en måte som er i småbønders interesse, er sosial mobilisering helt nødvendig. Det følgende utrykket fra CPT er kanskje en god retningslinje for bøndenes kamp:
«Se nós não faz, alguem faz por nós – contra nós»
«Hvis ikke vi gjør det, gjør noen andre det for oss – men imot oss.»
Litteraturliste:
- K.S. Amanor (2009) «Tree Plantations, agricultural commodification, and land tenure security in Ghana», i Ubink et al. (eds.) Legalising Land Rights. Social Practices, State Responses and Tenure Security in Africa, Asia and Latin-America. Amsterdam: Leiden University Press.
- M. De Angelis (2001) Marx and Primitive Accumulation: The continuous character of capital’s enclosures, The Commoner, No.2
- M. De Angelis (2004) «Separating the Doing and the Deed: Capital and the Continuous Character of Enclosures», Historical Materialism, Vol. 12, No. 2
- F. Araghi (2009) ‘The invisible hand and the invisible foot: peasants, dispossession and globalization’ i A.H. Akram-Lodhi and C. Kay (red.) Peasants and Globalization. Political economy, rural transformation and the agrarian question. New York: Routledge.
- H. De Soto (2000) The Mystery of Capital. Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else. London: Bantam Press.
- B. Fine og A. Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx. Larvik: Tidsskriftet Rødt!
- G. Hardin (1968) «The Tragedy if the Commons», Science. Vol. 162.
- D. Harvey (2003) The New Imperialism. Oxford: Oxford University Press.
- D. Harvey (2006) Spaces of Global Capitalism: Towards a Theory of Uneven Geographical Development. London: Verso.
- O. Ianni (1979), Colonizacão e Contra-Reforma Agrária na Amazônia, Rio de Janeiro: Editora Vozes Ltda.
- K. Marx, (1867) Kapitalen (Oslo: Fram forlag ,1931 utgave)
- C. N. Musembi (2007) «De Soto and Land Relations in Rural Africa: breathing life into dead theories about property rights», Third World Quarterly, Vol. 28, No. 8.
- J. M. Otto (2009) «Rule of Law Promotion, land Tenure and Poverty Alleviation: Questioning the Assumptions of Hernando de Soto», Hague Journal of the Rule of Law, Vol. 1.
- H. Rattner (2009) «Mudancas climáticas, desmatamento e a legislacao da posse de terras na Amazônia.» Revista Espaco Acadêmico, No. 103
- L. Vergara-Camus (2005) «The Experience of the Landless Workers Movement and the Lula Government», Inter thesis.
- L. Vergara-Camus (forthcoming) «Property rights, social conflicts, and divergent paths of development in Brazil and Mexico», Journal of Peasant Studies.
Informanter:
- M. V. de Andrade Cunha Spontan, intervju (juli 2010). Aktivist i Comissão Pastoral da Terra (CPT).
- G. Mauro, intervju (juli 2010). Medlem av Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MSTs) nasjonale styre.
- L.A. Nascimento de Souza, intervju (august 2010), koordinator for Terra Legal I delstaten Amazonas.
- M. Sebastiana da Maisceno, intervju (juli 2010), posseiro i Uberê i delstaten Amazonas.
- I. Soares Frota, intervju (juli 2010), posseiro i Uberê i delstaten Amazonas.og president i assosiasjonen for posseiros i området.