• Ida Blom og Gro Hagemann (1977): Kvinner selv … Sju bidrag til norsk kvinnehistorie. Aschehoug
• De Facto (2001): Tida er inne, nye muligheter for 6-timersdagen
• Hilde H Holte, Steinar Krokstad og Per Magnus (2000): Årsaker til uførepensjonering. Rapport 5:2000. Statens institutt for folkehelse
• Erika Jahr (red), Gro Balas, Anne Marie Berg, Brit Førde og Margit Glomm (1982): Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? Pax
• Siri Jensen (1986): 37 1/2 times uke – på vei mot 6-timersdagen. AKP og RV
• Siri Jensen (1997): "Kvinner og kvinnekamp i arbeid og fagforening", i Fra bly til bytes. Oslo Grafiske Fagforening 1872-1997
• Samordningsgruppa for sekstimersdagen (2003): Kampen om arbeidstida. Lysbildeforedrag
• Britt Schultz (red), Tone B Jamholt og Kristin Moksnes (1982): På dagsorden: 6-timersdagen. Tiden

---

Annonse:

Kellogg’s – mer enn cornflakes!

Visste du at arbeiderne på Kellogg’s-fabrikken hadde seks timers arbeidsdag i 55 år?

Ei spennende bok om dette er nå oversatt til norsk:

6-timersdagen på Kellogg’s
av Benjamin Kline Hunnicut

Boka er utgitt på norsk av For sekstimersdagen

Pris: 120 kroner pluss porto

Bestilles fra: boka@6-timersdag.net

 

Kampen for sekstimersdagen ble på slutten av åttitallet møtt av fleksibilitetsbølgen. Ideen om ulike behov i ulike faser av livet slo inn. Det ble moderne å hevde at arbeidstakerne sto så sterkt at det var mulig å avtale fleksibilitet på den enkeltes premisser. Kravet støtte også mot solidaritetsalternativet, dvs. at fagbevegelsen skulle avstå fra lønnsøkninger – og dyre reformer – for å minske arbeidsløsheten. I stedet reiste LO krav om en tidskontoordning, der hver enkelt skulle kunne disponere noen ekstra dager slik de sjøl ville og i tillegg sjøl spare opp tid.

 

I dag har flere sett hva fleksibilitet betyr i praksis. Kravet om sekstimersdagen reises igjen i og utafor fagbevegelsen. Arbeidsgivernes angrep har satt behovet for en egen felles arbeidstidspolitikk fra fagbevegelsens side på dagsorden, med krav som kan bringe fagbevegelsen på offensiven, ikke bare slåss med ryggen mot veggen. Der kampen ikke står på den enkelte arbeidsplass – men der det er mulig å mobilisere felles styrke. Det økende presset på to foreldre med fulle jobber skjerper spørsmålet om en familiepolitikk som ikke bygger på at mor er mer hjemme.

Utdrag fra LOs handlingsprogram "LO ønsker at den enkelte arbeidstaker skal ha mulighet for å kombinere arbeid og familieliv. 6 timers dag/30 timers uke er et langsiktig mål. Det har, både i Norge og de andre nordiske land, vært forsøksordninger med 6 timers arbeidsdag både i privat og offentlig sektor. Mange av forsøkene har vist positiv effekt på sykefravær og produktivitet. LO ønsker å bruke kunnskap fra disse, og forsterke satsingen på forsøksordninger når det gjelder arbeidstidsreformer." LOs leder Gerd-Liv Valla har gått aktivt ut med krav om seks timers normalarbeidsdag.

LO-vedtaket

Pensjonsdebatten har også satt en arbeidsdag å leve med på dagsordenen. Regjeringa understreker at det blir færre yrkesaktive i forhold til trygda og pensjonister. Motstanderne av reformen har satt søkelyset på det store antallet mennesker som ufrivillig støtes ut av arbeidslivet. LO-ledelsen og LO-kongressen har argumentert med at forutsetninga for å godta nedskjæringer i pensjonene er at det blir et virkelig inkluderende arbeidsliv, slik at det er mulig for folk å jobbe lenger. Sjøl om dette ikke er vårt argument, vi er mot pensjonskutt og for sekstimersdag av hensyn til folk og ikke til budsjettene, så gir det en taktisk situasjon som tilhengerne av sekstimersdagen kan bruke. LO-kongressen vedtok da også å kreve omfattende forsøk med sekstimersdagen både i privat og offentlig sektor. Sekstimersdagen er blitt et mer realistisk tiltak. Det er viktig at kravet reises i andre deler av fagbevegelsen også.

I stedet for å straffe folk som støtes ut av arbeidslivet med lavere pensjon/trygd, vil sekstimersdagen være et tiltak som gjøre det mulig for folk å stå i arbeid lenger. Ikke fordi de presses til det, men fordi det store flertallet ønsker å jobbe.

Sett i gang!

Utgangspunktet er derfor bedre enn på lenge. Nå må diskusjonen reises flest mulig steder. Det finnes lysbildeforedrag og annet materiale utvikla av Samordningsgruppa for sekstimersdagen, nå For sekstimersdagen, som kan bestilles og brukes.

Det er ingen grunn til å vente!

For sekstimersdagen Ta kontakt med For sekstimersdagen ved å skrive til OSA t-banen v/Anne Lise Nestande Økernveien 9 0653 Oslo eller send epost til osa-tbanen@sporveien.no

---

 

Påstand 1: Sekstimersdagen angår ikke min yrkesgruppe.

Dette ble brukt både av ansatte i Handel og kontor, hvor så mange jobber deltid, og av lærere som har egne arbeidstidsbestemmelser.

Svar: Normalarbeidsdagen har betydning for alle, fordi den er utgangspunktet for alle særegne avtaler. For deltidsansatte vil sekstimersdagen ha stor betydning, alle deltidsansatte med vil få høyere lønn, fordi stillingsprosenten deres vil bli høyere. For mange vil det bety et høyere tillegg enn de noen gang vil få i et tariffoppgjør. For lærere vil kortere normalarbeidsdag måtte oversettes til lavere leseplikt/mindre bunden tid.

Påstand 2: Sekstimersdagen vil tvinge alle til å jobbe seks timer hver dag.

Dette har vært et viktig argument i forhold til pendlere som ikke drar hjem hver dag, men er også brukt i diskusjonen av svært mange flere enn dem. Nevnes også omkring for eksempel nattskift på sykehus.

Svar: Sekstimersdagen skal erstatte åtte- (eller 7½-)timers dagen i dag, det vil sjølsagt fortsatt måtte eksistere bestemmelser som tar hensyn til ulike konkrete forhold. Sekstimersdag på oljeplattform, istedenfor lengre friperioder, vil neppe vinne særlig oppslutning. Kortere normalarbeidsdag vil i slike tilfelle måtte bety lengre friperioder.

I skiftordninger kan det være aktuelt at nattskiftene er noe lengre for å unngå vaktskifte midt på natta; dette er spørsmål som kan og må løses konkret.

Påstand 3: Sekstimersdagen vil bare bety at vi må løpe enda fortere.

Særlig var dette et argument fra folk i helsesektoren.

Svar: Det er helt nødvendig å kreve full stillingskompensasjon i deler av offentlig sektor og andre steder der det er aktuelt. Dette må være en viktig del av kampen. Arbeidspresset er dessuten nå så høyt at det uansett vil være bedre for folk å jobbe seks timer. Den store andelen deltidsansatte viser at svært mange gjør dette allerede i dag, uten lønnskompensasjon.

Påstand 4: Sekstimersdagen er for kort for barn i barnehager og beboere i institusjoner. De får for mange ulike folk å forholde seg til.

Svar: Dagens lange arbeidstid fører til mange deltidsansatte og stort sjukefravær. Fast sekstimersdag for flere vil gi bedre stabilitet, ikke dårligere.

Påstand 5: Mange vil gjerne jobbe lenger enn seks timer i sitt yrke.

Svar: Javel. Hvis de har yrket sitt som hobby, er det ingen som legger seg borti om de jobber 24 timer. Vi snakker her om lønnsarbeidet.

Påstand 6: Vi har ulike behov i ulike faser av livet.

Svar: Dette ble hevda med tyngde av Arbeidstidsutvalget i dets innstilling i 1987. Noen av oss vil ha lengre ferie, noen vil ha lavere pensjonsalder, noen vil ha mer permisjoner og noen vil ha kortere dag. Det må legges til rette for mer individuelle arbeidstidsordninger som tar hensyn til dette.

Denne argumentasjonen ble satt aktivt inn da sekstimersdagsbevegelsen var på sitt høyeste. Seinere har argumentasjonen blant annet bygget opp til LOs forslag i 1999 om en timekonto, der en individuelt skulle spare opp tida og bruke den slik vi ønsker det.

Etter hvert som det er blitt tydeligere hvor arbeidsgiverne vil med individuell fleksibilitet, blir det klarere at fagbevegelsen må slåss for kollektive arbeidstidsordninger. Et problem med ønsket om individuell fleksibilitet er at det ser bort fra maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Vanlige arbeidere har ikke makt til å sikre seg gode arbeidstidsordninger på egen hand. Kvinner som trenger arbeidstid tilpassa unger, må ofte ta det de får.

Arbeidstidsordninger på én arbeidsplass har også konsekvenser for andre, for eksempel når mannsarbeidsplasser tar lenger helgefri istedenfor kortere dager, så virker det til å holde kvinner med barn ute og gjør at arbeidsplassen forblir en mannsdominert arbeidsplass. Hvis arbeidere en plass går med på gjennomsnittsberegning av arbeidstida fordi det passer dem, legger det større press på arbeidere på andre arbeidsplasser.

Slik er en vant til å tenke når det gjelder lønn, men ikke med arbeidstid. Vide generelle rammer og individuelle ordninger betyr at arbeidsgiverne får større makt. Kollektive ordninger med mest mulig konkrete rettigheter gir arbeidsfolk makt.

Det viktigste med livsfaseargumentet er likevel at det ser helt bort fra at alle kvinner møter konsekvensene av dagens arbeidstidsmønster, blant annet i form av lav kvinnelønn. Sekstimersdagen er ikke bare et forslag til forbedring for enkeltkvinner, det er et forslag til endring av hele systemet, slik at alle kvinner kommer sterkere ut. Ingen av de andre formene for arbeidstidsreformer har den samme effekten. Sekstimersdagen vil gjøre at flere jobber heltid, og dermed styrke forholdene for alle kvinner.

En variant av dette argumentet er kravet om kortere arbeidstid bare for småbarnsforeldre.

Påstand 7: Mange menn vil ta to jobber og jobbe mer overtid, slik at menn fortsatt har lengre arbeidstid enn kvinner.

Svar: Ja, det er en mulighet. Virkninga av sekstimersdagen vil kunne begrenses av andre deler av samfunnsutviklinga. Ved økonomiske problemer kan det enkleste være at menn jobber overtid eller tar to

jobber, og økt krav til overtid i en del jobber, vil gjøre det vanskeligere for kvinner å jobbe full tid.

Sekstimersdagen løser ikke alle problemer, men den vil gjøre det lettere å slåss for likestilling. Det er viktig å understreke at det er lite kvinnene får automatisk, og at diskusjonene rundt og kampen for sekstimersdagen vil ha stor betydning for resultatet. Dette er en av grunnene til at mulighetene sekstimersdagen innebærer for kvinner, må være sentral i argumentasjonen for kravet.

 

I Europa har kampen for arbeidstidsforkortelse stått sterkest i Tyskland og Frankrike. Begge land har etter lang kamp innført 35-timersuke, om enn på hvert sitt vis og ikke for alle. Disse arbeidstidsforkortingene har mange svakheter.

I Frankrike er den ikke gjennomført fullt ut, og den er kritisert for å åpne for ei undergraving av normalarbeidsdagen. I Tyskland har 35-timersuka blitt gjennomført i vest. Den er ikke blitt gjennomført i øst, arbeiderne der tapte en stor streik om dette i 2003. Noe av problemene skyldes den manglende framgangen for kravet ellers i Europa: Italia, Spania, Norden. I dag er situasjonen at EU-kommisjonen går inn for lengre arbeidstid for å konkurrere med USA, arbeidsgiverne i de største konsernene truer med utflagging, blant annet til Øst-Europa, om ikke arbeiderne går med på å forlenge arbeidsdagen.

Det er kravet om redusert ukentlig arbeidstid som har dominert i Europa, og utgangspunktet for kravet har vært den store arbeidsløsheten. Kvinneperspektivet er særegent for Norge og Norden, og med det vekt på den daglige arbeidstida og slagord som "Vi vil leve hver dag". Men også i Norge står diskusjon om tretti timers uke kontra seks timers dag.

Skråstreken

Etter hvert som sekstimersdagskampen kom mer på defensiven i forhold til kravet om økt fleksibilitet, ble kravet flere steder erstatta med seks timers dag/tretti timers uke, gjerne kalt "skråstreken". En ting er at skråstreken kan bety at kravet er seks timers dag i fem dager per uke. En annen ting er å likestille sekstimersdagen med tretti timers uke. Ofte har det vært uttrykk for at det var det siste det var mulig å få enhet om.

Dette kan være en vanskelig diskusjon. Det er viktig å forene dem som er for arbeidstidsforkortelse, og en forkortelse av arbeidsuka er sjølsagt bra. Folk av begge kjønn tenker at hele fridager er bra, framfor fem kortere, men like fullt stressende dager. Lang reisevei for mange spiller også inn.

På den andre sida er det lettere å bruke kortere arbeidsuke til å gjennomføre økt fleksibilitet (f.eks. arbeidsdager på 3×10 timer) på en måte som i stedet gjør det vanskeligere for dem som har omsorgsansvar hver dag. Barn kan ikke stues unna og tas igjen i helgene. Slik fleksibilitet er mulig for dem som har bakkemannskap hjemme, og som trur at deres veldig gode helse vil vare evig.

Kortere uke opprettholder kjønnsskillene

Kravet om sekstimersdagen har tvert imot vært formulert som et krav om å leve hver dag. Kortere uke vil trolig også virke til å opprettholde skillet mellom manns- og kvinnearbeid og mellom manns- og kvinnearbeidsplasser, som vil ta ut forkortelsen på systematisk ulikt vis. Dette vil fortsatt begrense mulighetene for dem som har omsorg for barn, og virke til å videreføre den kjønnsbestemte arbeidsdelinga mellom kvinner og menn. Trettitimersuka vil derfor ikke ha samme virkninger som sekstimersdagen.

Kampen for sekstimersdagen er også en forsvarskamp for normalarbeidsdagen. Da må hovedkravet være redusert daglig arbeidstid. Med gjennomsnittsberegning av ukentlig arbeidstid i tråd med dagens signaler, kan det fort bli lite igjen av en kollektiv forkortelse, dersom kravet bare stilles på redusert uke.

Mer skift? Toskiftssamfunn?

Et annet forslag som er kommet opp, er at tilhengerne av sekstimersdagen skal gå aktivt inn for å utvide rammene for normalarbeidsdagen med to timer, 6-18 eller 7-19, i bytte mot to skift á seks timer. Begrunnelsen er blant annet at dette vil gjøre sekstimersdagen lønnsom i mange bransjer og dermed mer realistisk å få gjennomført. Dette er et forslag som må diskuteres. På 1980-tallet ble muligheten for at sekstimersdagen kunne føre til mer skift, brukt som et argument mot kravet.

Sekstimersdagen vil føre til mer skiftarbeid. Mange arbeidsgivere som i dag bare har dagtid, vil presse fram to skift for å øke driftstida, men dette vil variere med situasjonen innafor ulike bransjer. Kampen vil stå om rammene for den daglige arbeidstida. Skal den utvides til 6-18, eventuelt 7-19, med plass til to skift uten at det gis tillegg, eller skal en fortsatt ha ei normal ramme som i dag?

Forsvar rammene

Vårt utgangspunkt er at fagbevegelsen må slåss for at rammene for normalarbeidsdagen ikke økes. Arbeidslivet skal i størst mulig grad legge til rette for at vanlig arbeid skal kunne forenes med eneomsorg for barn hver dag og for kollektiv fri tid. Tillegg for ubekvem arbeidstid bidrar til å begrense innføring av skift, og utvida normalarbeidsdag vil også kunne brukes til andre former for fleksibilitet og kutt i kompensasjon.

Samtidig vil presset for utvidelse av driftstida fortsette i mange bransjer, uavhengig av sekstimersdagen. To skift på seks timer innafor et tidsrom fra klokka 6 (eller 7) til klokka 18 (eller 19) vil uansett være mindre belastende enn toskiftsordninger med dagens arbeidstid, for mange også i forhold til 7½ time på dagtid. Fordeling av arbeidstida over et lengre tidsrom vil også kunne forkorte reisetida for mange.

Ei slik ordning vil også forutsette at barnehagene utvider sine åpningstider i tråd med det som blir vanlige arbeidstider, med de problemer så tidlig start vil medføre for barn og foreldre.

Et taktisk spørsmål

Diskusjonen er vanskelig, fordi den må ta hensyn til at vi slåss for sekstimersdagen, mens arbeidsgiverne er på offensiven for økt fleksibilitet. Vi må holde fast i at vi slåss for en sekstimersdag som skal gjøre det mulig for både kvinner og menn å kombinere arbeid med eneomsorg for unger, en sekstimersdag som skal styrke kvinners stilling og gi arbeidsfolk større mulighet til å delta i styring av samfunnet.

Uansett er det arbeiderklassens styrke og styrken i bevegelsen for sekstimersdagen som vil bli avgjørende for hvordan den vil se ut. Derfor spiller det også en viktig rolle om ei slik løsning kan virke splittende eller samlende.

Lov eller avtale

Kampen for åttetimersdagen ble ført både som en kamp for lovfesting og en kamp innafor den enkelte tariffavtale og på den enkelte arbeidsplass. Målet for kampen for sekstimersdagen må være ei lovfesting av seks timers normalarbeidsdag for alle. Samtidig må en diskutere hvordan tariffoppgjørene kan brukes, både til å fremme et slikt lovkrav og til avtalefesting som et skritt på veien. Her hører også diskusjonen om det er mulig å innføre sekstimersdagen skrittvis – for eksempel med en halv times forkortelse av gangen.

På 1980-tallet var det mange i offentlig sektor som var opptatt av at sekstimersdagen må innføres i ett jafs, blant annet fordi de var redd for at mindre forkortelser ikke ville bli kompensert med flere stillinger. Sekstimersdagen krever også ei større omlegging av skiftordninger osv der en jobber skift/turnus, noe som vil være vanskelig å få til med trinnvise forkortelser. Andre mente at sjutimersdag ville være et skritt på veien og et nødvendig krav for å komme videre. Denne diskusjonen kunne virke noe lammende. Det er interessant å se fra historia om åttetimersdagen at ulike krav ut fra ulik situasjon kan virke som en del av en felles kamp.

Prøveordninger nå!

Med LO-kongressens krav om forsøksvirksomhet med sekstimersdagen, er det mulig for mange å diskutere forsøk på sin egen arbeidsplass og hvordan et slikt forsøk skal se ut. Slike diskusjoner gjør sekstimersdagen levende og konkret og gir ideer om hvordan hverdagen kan endres. Det bidrar til mobilisering bak kravet også om en ikke får til forsøk i første omgang. Gode forsøk vil ha stor betydning, og det viktigste nå må være å utnytte LOs vedtak mest mulig. Noen steder kan det også være mulig å få til varige ordninger, slik som hos Nardo. Det behøver ikke på død og liv være forsøk.

 

Kvinnenes inntog i arbeidslivet er den viktigste endringa i arbeiderklassen etter krigen.

Den økte yrkesaktiviteten blant kvinnene førte til økt faglig aktivitet, og i 1981 ble det sendt inn mange forslag om sekstimersdagen til LO-kongressen. Blant annet spilte Oslo faglige kvinnebevegelse og NTLs stedsstyre i Oslo og omegn en viktig rolle i forarbeidet. Oslo faglige kvinnebevegelse var danna som en fortsettelse av Samorgs kvinnenemnd i Oslo, etter at kvinnenemndene ble nedlagt ved kongressvedtak i 1969.

Argumentene for nedsatt arbeidstid på kongressen var både likestillingspolitiske og sysselsettingspolitiske.

Den første samordningsgruppa

På landsmøtet i 1982 vedtok Kvinnefronten å gjøre kampen for sekstimersdagen til ett av sine to satsingsområder. Det var på dette tidspunktet uenighet med deler av SV om hvorvidt det var nødvendig å kreve full lønnskompensasjon. Etter hvert ble det oppretta ei samordningsgruppe for sekstimersdagen. Denne besto av organisasjoner som hadde sekstimersdagen på programmet, både fagforeninger, kvinneorganisasjoner og politiske partier. For fagbevegelsen var full lønnskompensasjon sjølsagt. Både AP, SV og RV/AKP deltok i gruppa, som dreiv aktiv opplysningsvirksomhet.

Bevegelsen vokser

Bevegelsen vokste kraftig i løpet av 1980-tallet, og i 1984 hadde forbund som representerer minst 40 prosent av medlemmene og om lag 70 prosent av kvinnene i LO, gitt støtte til kravet om sekstimersdagen. LO-kongressen fatta vedtak om sekstimersdagen i 1985, kombinert med kravet om lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Også Høyrekvinnene hadde vedtak om sekstimersdagen. Presset var så sterkt at det ble det nedsatt et offentlig utvalg for å utrede mulige arbeidstidsforkortelser.

Bevegelsen var på topp i 1986 og spilte ei viktig rolle for at lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer, 37½ timers uke, ble gjennomført ved tariffoppgjøret. For mange betød det en halv time kortere arbeidsdag. Den sterke bevegelsen for sekstimersdagen bidro til at denne arbeidstidsforkortelsen mange steder ble tatt ut som daglig redusert arbeidstid, selv om det også var mange arbeidsplasser som reduserte arbeidstida på fredager.

"Det åpne samfunn"

Samtidig var kravet om sekstimersdagen utover 1980-tallet blitt møtt med den nye offensiven for økt fleksibilitet i arbeidslivet. Det begynte med forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsens (Høyre) "åpne samfunn", der butikkene skulle være åpne døgnet rundt. Arbeiderpartiet fulgte opp. Handel og kontor ble i denne omgangen stående mye aleine i sitt forsvar for butikkansattes arbeidstid og vilkår, selv om angrepet på normalarbeidsdagen gjaldt mange flere enn dem.

Fleksibiliteten vinner fram

Arbeidstidsutvalget, som kom med si innstilling i 1987, bygde opp under fleksibiliteten med sin argumentasjon om at vi alle har ulike behov i ulike faser av livet og at sekstimersdagen var et krav for foreldre med småbarn, mens andre ville ha det på andre måter. Arbeidstidsspørsmålet ble gjort til et spørsmål om den enkeltes individuelle behov. Kortere arbeidstid som samfunnsmessig reform ble bevisst skjøvet i bakgrunnen. Sekstimersdagen ble aktivt satt opp mot lavere pensjonsalder (slik det var gjort på LO-kongressen allerede i 1977), lengre ferie og mer svangerskapspermisjon.

Etter hvert kom fleksibilitetsargumentene på offensiven og bevegelsen ble svekka. LO-ledelsen var fornøyd med arbeidstidsforkortelsen i 1986 og ble mer opptatt av fleksibilitet. Samordningsgruppa ble oppløst i 1989. I 1993 var standpunktet for sekstimersdagen trua i LOs handlingsprogram, men ble redda av en allianse av lederne i kvinneforbund som Fagforbundet, Handel og kontor og Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO).

Prøveprosjekt

Allerede i andre halvdel av 1980-tallet jobba ansatte ved Lindeberg sjukehjem i Oslo fram et prøveprosjekt med sekstimersdagen etter inspirasjon fra Kiruna. På begynnelsen av 1990-tallet ble ideen tatt opp igjen. Etter initiativ fra Kvinnefronten jobba ei gruppe med representanter både fra fagforeninger og politiske partier fram et forsøk om

prøveprosjekt i Oslo kommune. Dette ble vedtatt etter mye strid. Forsøket ble gjennomført i perioden 1995-97 og spilte en viktig rolle i å holde sekstimersdagen levende i de kvinnedominerte fagforbunda i offentlig sektor.

Den andre samordningsgruppa

I 1995 ble Samordningsgruppa gjenoppretta etter initiativ fra RV på Stortinget. Kort tid etter besto gruppa av Norsk helse- og sosialforbund, Norsk lærerlag, Norsk kommuneforbund Akershus, Heismontørenes fagforening, Kvinnefronten, Oljearbeidernes fellessammenslutning, SV og RV. Gruppa har bidratt med viktig materiale til å holde diskusjonen varm gjennom de siste ti åra og har nå skifta navn til For sekstimersdagen.

Noen lærdommer

Vi vil trekke fram noen lærdommer fra denne perioden: Styrken i bevegelsen bygde på at kravet er avgjørende for kvinnenes mulighet til å jobbe full tid og delta fullt ut i arbeidsliv og samfunn – dette ble kjørt tydelig fram. Kvinneperspektivet bidro til å utvide kampen for sekstimersdagen. Det førte til økt forståelse for betydninga av redusert daglig arbeidstid og gjorde det blant annet lettere å se og analysere offensiven mot normalarbeidsdagen.

Alliansebygging

Samtidig ble det utvikla en helt nødvendig allianse med mannsdominerte foreninger/forbund og menn i fagbevegelsen, noe som blant annet var viktig for å få gjennom vedtak i LO. Alliansen bygde både på sekstimersdagen som klassekrav og på forståelse for betydninga for kvinnene.

Det var nødvendig med en allsidig argumentasjon som gjorde det mulig for flest mulig å identifisere seg med kravet, for mannsyrker/kvinneyrker, for privat/offentlig sektor, for betydninga for masseidretten og kulturen (fri tid), for faglig og politisk aktivitet osv.

Motkreftene

Analysen av hva som var motkreftene og deres strategi, pekte ut hele fleksibiliseringsoffensiven som kjerna i kapitalens strategi for økt profitt. Dette gjorde det mulig å knytte kampen for sekstimersdagen direkte til kampen mot kapitalens offensiv. Eksempler på fleksibilisering ble henta fra Tyskland, Frankrike og Belgia med blant annet arbeidsuker på 3 x 12 timer. Disse eksemplene understreka også viktigheten av at den daglige arbeidstida ble forkorta. Kampen for sekstimersdagen var både en offensiv kamp og en forsvarskamp for normalarbeidsdagen. Kampen for sekstimersdagen spilte ei sentral rolle i motstanden mot fleksibiliseringa. Mange faglige tillitsvalgte fikk si første skolering i dette gjennom sekstimersdagskampen.

Kvinnekrav eller felleskrav?

Vekten på sekstimersdagen som kvinnekrav inneholder et dilemma, fordi det innebærer at en synliggjør det som er ulikt for kvinner og menn, samtidig som en slåss for enhet i kampen. Dette kan være en vanskelig balanse. Kvinner som var aktivister for sekstimersdagen, kunne til tider oppleve at det var vanskelig å nå fram med argumentasjon for sekstimersdagen fra kvinneperspektiv, og at de kunne bli oppfatta som moralistiske, fordi argumentene ikke stemte med mange menns virkelighet.

Å legge vekt på den særegne betydninga for kvinnene innebærer å jobbe for en annen forståelse av enhet enn den som har vært vanlig i fagbevegelsen. Enhet og solidaritet i fagbevegelsen har bygd på understreking av det som er felles, med lite plass til forskjeller. Virkelig enhet bygger på at det er rom for å ta opp undertrykkingsforhold og motsetninger innad i arbeiderklassen. Sekstimersdagskampen handler også om å endre maktforholdet mellom kvinner og menn. Samtidig må en holde fast ved at vanlige menn har interesse både av sekstimersdagen og kvinnefrigjøring.

"Jentelus"

Vekten på betydninga for kvinnene støter også mot det eldgamle problemet med at om en sak gjøres til kvinnesak, så blir den mindre viktig – den får på en måte "jentelus" . Historisk har dette f.eks. i LO ført til at en nedla kvinnenemndene og oppretta familie- og likestillingsutvalg med deltakelse fra menn, slik at sakene skulle få høyere status.

I sekstimersdagskampen på 1980-tallet valgte en å kjøre fram kvinneperspektivet på tross av dette – og risikerte å provosere noen menn. Dette ble gjort ut fra det synet at uten ei omfattende mobilisering av kvinner vil det ikke være mulig å oppnå stor nok styrke bak kravet, og det vil være vanskelig å vinne fram med redusert daglig arbeidstid. Kvinnene må sjøl bli klar over hvilken sentral rolle de må spille i denne kampen.

Aldri viktigst

Ei viktig erfaring var at sekstimersdagen aldri i noen sammenheng var det viktigste kravet. Det kunne være enighet om at det var viktig, men det kom aldri høyere enn på tredje eller fjerde plass i prioriteringa, sjøl i kvinneforbund, f.eks. i tariffoppgjør eller når landsmøtevedtak skulle gjøres om til konkret handling. Også sekstimersdagstilhengerne måtte ofte være enig. Kanskje handler dette om at kravet framtrer som så stort at de tilsynelatende mer realistiske krava får plass først. Eller kanskje er det en spesiell variant av det Kjersti Ericsson kaller "den uendelig rekka av systematiske tilfeldigheter", som gjør at saker som er viktige for kvinner ikke kommer opp til behandling, får plass i avisa eller liknende. Fordi kvinner ikke er viktigst.

Kvinner på tvers

Bevegelsen for sekstimersdagen ble jobba fram gjennom et utstrakt nettverk av små møter på tvers mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, og da særlig kvinner i fagbevegelsen, men også menn. Det fantes en virkelig bevegelse for sekstimersdagen med basis i de store endringene i kvinners yrkesaktivitet og situasjon, men den hadde ikke noe felles organisatorisk uttrykk som kunne gi den tyngde. Dette var noe av bakgrunnen for opprettelsen av Kvinner på tvers, et samarbeid mellom kvinnedominerte fagforeninger og kvinnebevegelsen, som sammen med Samordningsgruppa har spilt en viktig rolle for å holde kravet levende.

Så sant, så sant, Sigbjørn … "Spørsmålet om sekstimersdagen må ikke reduseres til en forkortelse av arbeidstiden i tradisjonell forstand. Drivkraften er kravet om et endret samfunn – med et endret sett å leve på. I dette samfunnet er det naturlig at kvinne og mann tar samme ansvar for barn og hjem – og at begge har samme mulighet til å ta aktivt del i arbeids- og samfunnsliv. I kravet om seks timers arbeidsdag ligger ønsket om et framtidssamfunn med større åpenhet – bedre kvalitet og menneskelig omtanke. Det kreves mot og politisk vilje til å skape et slikt samfunn. Vi er en rik nasjon – med store menneskelige, økonomiske og naturgitte ressurser. Bruk av disse ressursene til å omforme samfunnet vil være ledetråden i arbeiderbevegelsens framtidige politiske arbeid." (Sigbjørn Johnsen i Jamholt, Moksnes og Schultz (1982): På dagsorden: 6-timersdagen. Johnsen var den gang stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Seinere ble han blant annet finansminister og leder for pensjonskommisjonen.)

---

I England gikk tekstilarbeiderne i Oldham i streik for åttetimersdagen i april 1834. Det var den første kampen for åttetimersdagen. De vant ikke fram, men kampen var i gang. I England og USA fortsatte streiker og demonstrasjoner i åra framover. Kravet var åtte timers dag, men ti timer var også en kampsak i mange tilfeller.

 

 

Kapitalen er dødt arbeid. Den kan som en vampyr bare holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid, og jo mer arbeid den suger inn, desto mer lever den. (Karl Marx: Kapitalen, første bok)

 

I Norge, som i resten av verden, var tolv timers arbeid seks dager i uka normalt for de fleste i arbeiderklassen i andre halvdel av 1800-tallet. Et av krava fra fyrstikkarbeiderskene under streiken i 1889 var ei arbeidstid fra 7 til 19, i stedet for fra 6 til 18.30 og 19.30.

En tolvtimersdag inneholdt normalt en og en halv time med pauser. Netto arbeidsdag var derfor 10½ time. Da jern- og metallarbeiderne forhandla fram den første landsomfattende tariffavtalen i april 1907, var pauser holdt utenom. Dette ble seinere en viktig forskjell mellom arbeidere og de funksjonærene som hadde spisetida inkludert i arbeidstida, noe som var utgangspunkt for konflikt så seint som i 1986.

Forslag om ti timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke ble reist av Arbeiderkommisjonen, som forberedte den første arbeidervernloven i Norge, fabrikktilsynsloven. I Norge gjorde Stortinget sitt første vedtak om alminnelig arbeidsdag i 1915, arbeidstida skulle være på ti timer.

Argumentene

Argumentet for dette var økt produktivitet. Kortere arbeidstid skulle gi større arbeidsytelse per dag. Arbeiderkommisjonen av 1892 la særlig vekt på vernet om arbeidernes helse, sjøl om også den mente at innføringa ville lønne seg. Den la også vekt på arbeidernes politiske utvikling, stemmerett ville kreve tid og anledning til å sette seg inn i samfunnspolitiske spørsmål.

Motstanderne la vekt på at en ikke med lov kunne hindre "den frie voksne mann" å bestemme over egen arbeidstid. Når det gjaldt økonomien, la de vekt på konkurransen med utlandet. I 1915 argumenterte de først og fremst mot lovregulering, arbeidet med å tvinge fram like regler skulle overlates til fagforeningene.

Samtidig pågikk kamper på arbeidsplassene. I 1909 ble det oppgitt at nesten 20 prosent av arbeiderne på vanlig dagtid hadde 54 timers uke, gjennomsnittlig ni timers dag eller mindre. I 1914 var dette økt til 30 prosent.

Kampen for åttetimersdagen og organiseringa av arbeiderbevegelsen

Åttetimersdagen var den organiserte arbeiderklassens krav fra slutten av 1880-åra. Den amerikanske fagorganisasjonen American Federation of Labor beslutta i 1888 å arrangere en demonstrasjon for

kravet, og Den andre internasjonalen vedtok på sin første kongress i 1889 å gjøre første mai til internasjonal demonstrasjonsdag for åttetimersdagen.

Kravet om åtte timers dag og første mai som kampdag spilte en veldig rolle som organisator og motor for den politiske og faglige utviklinga av arbeiderbevegelsen, og det førte etter hvert til stadig større forkortelse av arbeidstida.

Lærdommer – hva måtte til?

Kampen for åttetimersdag var ikke noen rettlinja affære. Tvert imot, det ble reist krav om ti og åtte timers dag samtidig. Det ble inngått avtaler om nitimersdag for noen fag og ti timer for andre i samme periode. Styrken til arbeiderklassen bygde seg imidlertid opp over tid, og etter hvert evna klassen å kjempe igjennom en åttetimersdag med 48 timers uke.

Kravet om åttetimersdagen var nært forbundet med styrka organisering av arbeiderbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt.

Revolusjonen i Russland i 1917 ga stor inspirasjon til arbeiderklassen over hele verden. Borgerskapet ble tilsvarende urolig og gikk med på forkortelser av arbeidstida for å dempe arbeiderklassens revolusjonslyst i Vesten. Åttetimerskravet ble innfridd i alle land der arbeiderklassen var tilstrekkelig godt organisert til å utgjøre en trussel. Det var et gjennombrudd. Først ute var Russland og Finland i 1917. I 1918 skjedde dette i Norge, Tyskland, Polen, Luxemburg, Tsjekkoslovakia og Østerrike, i 1919 i Danmark, Spania, Frankrike, Portugal, Sveits, Serbia, Sverige og Nederland. Av de større landa var det bare England og USA som ikke lovfesta åttetimersdagen, men lot den være i tariffavtale.

Også kapitalistene hadde behov for å regulere konkurransen seg i mellom. Dersom ulike bedrifter konkurrerte med hverandre, enten ved at de solgte samme vare, eller ved at de konkurrerte om den samme arbeidskrafta, var dette impulser for ei generell regulering av arbeidstida i avgrensa områder. Også utviklinga av produktiviteten ble etter hvert et viktig argument for kortere arbeidstid, slik at arbeiderne skulle orke å stå på hele arbeidsdagen og hele livet. Kapitalismen skaper sjøl betingelser for kortere arbeidstid.

Fire dager etter oktoberrevolusjonen bestemte den nye sovjetregjeringa at åttetimersdagen skulle innføres. Det ble lov å sette ned arbeidstida til seks eller sju timer, hvis arbeidet var farlig for helsa. Overtida ble begrensa. Søndager og andre helligdager ble fridager. I åra etter ble arbeidsuka ytterligere redusert til 46 og deretter til 42 timer. Som i resten av verden var det først og fremst mennene som nøt godt av kortere arbeidstid. Kvinnene tjente også på nedkortinga, men i mindre grad, fordi de også hadde ansvaret for hus- og omsorgsarbeidet. På slutten av 1920-tallet hadde mange arbeidere i Sovjet verdens korteste arbeidsdag, sju timer. Produktiviteten økte, og det var også noe av målet. I forbindelse med andre verdenskrig ble arbeidstida utvida til åtte timer per dag og førtiåtte timer i uka i 1940. Åttetimersdagen fortsatte til slutten på femtitallet, da sjutimersdagen ble gjeninnført. Dette samsvarer med Sovjetunionens ratifisering av ILOs 40-timerskonvensjon i 1956.

Kampen for førtitimersuka – sekstimersdagskravet reises

Kapitalismen opplevde økende problemer fra og med den store depresjonen som satte inn i 1929. På trettitallet ble kampen for førtitimersuka reist av fagbevegelsen i Frankrike og England. ILO vedtok i 1935 sin konvensjon om førti timers uke. Vedtaket fra ILO argumenterer med at arbeidstidsforkortelse er et viktig middel for å bekjempe arbeidsløsheten internasjonalt.

ILO Den internasjonale arbeidsorganisasjon (International Labour Organisation). Ble danna i 1919 som et mottrekk mot den revolusjonære delen av arbeiderklassen. Lik representasjon av arbeidere, kapitalister og statsmakta. ILO skulle drøfte reformer som skulle bedre arbeidernes kår. FN-sambandet omtaler ILO som FNs vaktbikkje i arbeidslivet. ILOs mandat er å få bedre arbeids- og levekår gjennom vedtak av internasjonale konvensjoner om for eksempel lønn, arbeidstid, ansettelsesvilkår og sosial sikkerhet.

I Norge

Kravet om sekstimersdagen var reist allerede tidlig på 1920-tallet, blant annet av arbeiderne i Sulitjelma. Arbeidsløsheten på 1930-tallet førte til at seks- og sjutimersdag ble sett på som et krisekrav for å dele arbeid.

Ny lov om arbeidervern kom i 1936. Nye store grupper arbeidere fikk lovfesta åtte timers dag og ni dagers ferie.

Arbeidstidsforkortinger i Norge etter krigen 1959: 45 timers uke 1968: 42½ timers uke 1976: 40 timers uke, 8 timers dag 1977: Arbeidsmiljøloven 1987: 37½ timers uke tariffestes

Kamp om kvinners rett til arbeid

LO avviste å dele på arbeidet gjennom kortere arbeidstid uten lønnskompensasjon. De retta skytset mot den lille andelen gifte kvinner som hadde lønnsarbeid. LO-kongressen i 1925 påla de fagorganiserte og deres tillitsmenn å motarbeide at gifte kvinner tok fast arbeid. I 1928 vedtok Oslo kommune – med stemmene fra Arbeiderpartiet – forbud mot å ansette gifte kvinner. Det var et uvirksomt tiltak mot arbeidsløsheten. Det fungerte splittende. Vedtaket i LO vakte misnøye blant kvinnene og var noe av bakgrunnen for krav om eget kvinneutvalg i LO.

"Det som har vært diskutert hos oss, er hvorvidt kvinner som har såkalt forsørger skal få lov til å beholde sitt arbeide utenfor hjemmet. Ut fra den sosialistiske oppfatning kan det sies på en annen måte: hvorvidt kvinner som ifølge den moderne arbeidsfordeling har sitt arbeid utenfor husarbeidet, skal få lov til å gifte seg." (Johanne Reutz, en av de tre første kvinnene i LOs representantskap, som kom inn i 1939, frontfigur i kampen mot innskrenkning av gifte kvinners rett til arbeid.)

Tariffavtale eller lov

Den tariffesta arbeidstidsforkortinga i 1986 ble ikke fulgt opp med ei forbedring av arbeidsmiljølovens bestemmelser, slik at i loven står det fortsatt åtte timers dag og førti timers uke. Kravet om lovfesting av arbeidstida er gammelt.

Da kravet om normalarbeidsdag ble reist på slutten av 1800-tallet, ble det først og fremst reist som et lovkrav. Hovedlinja til arbeiderbevegelsen var å få arbeidstidsbestemmelsene både inn i tariffavtalene og i lovene. En lov omfatter alle, uansett om de er omfatta av en tariffavtale eller ikke, og en lov er ofte vanskeligere å endre enn en tariffavtale.

Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO ville på femtitallet forlate lovveien. Det synet fikk ikke tilslutning på grunnplanet. De siste ti åra er loven ikke blitt justert i takt med forbedringene som er innført i forhandlinger. Arbeidsmiljøloven har dermed fortsatt bestemmelse om førtitimersuke. Heller ikke den femte ferieuka er lovfesta. LO-ledelsen dekker seg bak at "det skal lønne seg å være fagorganisert". Men det vil ikke lønne seg dersom denne linja vinner fram. Arbeidsgivere som ikke har tariffavtale, kan helt lovlig ansette en arbeider til å jobbe førti timers uke. Og det er lettere for arbeidsgivere å presse fram endringer i tariffavtaler enn å endre loven. Økende konkurranse, fleksibilisering og økende arbeidsløshet vil kunne presse fram lengre arbeidstid – i tråd med EU-kommisjonens ønsker.

I Norge har fagbevegelsen varsla at den vil følge opp endringene i arbeidsmiljøloven med krav om å få de gamle bestemmelsene tatt inn i tariffavtalene. Det er helt nødvendig at slike krav – og eventuell avtalefesting – følges opp med kamp for å vinne tilbake bestemmelser i loven.

Utviklinga av ferietida 1916: Avtaler med fire til seks dagers ferie var utbredt. 1919: Tariffrevisjonen gav seks dagers ferie. 1920: Tolv dager. 1922: Åtte dagers ferie. 1937: Tolv dager. Det var i tillegg lokale avtaler som var bedre enn loven. 1947: Ferieloven av 1947. Industriarbeidere og store funksjonærgrupper fikk 18 arbeidsdager fri (tre ukers ferie). 1965: Ferieloven: 24 arbeidsdager fri (fire uker). 1976: De over 60 år: Ei uke ekstra fri. 1981: Gro-dagen som begynnelse på den femte ferieuka. Den femte ferieuka er ikke innført i loven. Men arbeidere med tariffavtale fikk fem ukers ferie i 2002.

 

Mange kan være enige i kravet om seks timers arbeidsdag, men ser på det som et helt urealistisk krav. Men i virkeligheten lever sekstimersdagen i beste velgående mange steder.

Sex timmar ger mer än åtta

"I Hässleholm har alla begrepp om arbetstider ställts på ända. Där har kortare arbetstid gett högre lön, nära tio procents högre produktion och lägre sjukfrånvaro.

I snart fyra år har 25 metallarbetare vid Hässleholms Ytbehandling arbetat sex timmar om dagen."

(Aftonbladet 21. desember 2002)

Det finnes faktisk bedrifter som har innført sekstimersdagen allerede, både i Norge, Sverige og Finland, og det har også vært flere forsøksprosjekter. Vi skal først ta for oss tre av de mest kjente eksemplene.

Sekstimersdagen i Kiruna

• Ansatte i den kommunale hjemmetjenesten har seks timers arbeidsdag med full lønn.
• Omfatter i dag 218 personer i den åpne hjemmetjenesten.
• Innført 1. februar 1989, som en del av lønnsoppgjøret, forhandla fram av Kommunalarbetarförbundet i full forståelse med personalavdelinga i kommunen.
• I følge personalkontoret i Kiruna kommune har ansatte med sekstimersdag i snitt 18 færre sjukedager i året enn dem som arbeider åttetimersdag i eldreinstitusjonene.
• Kommunalarbetarförbundet har flere ganger etterlyst evaluering av virkningen av sekstimersdagen, men det er foreløpig ikke gjennomført.
• Forsøk på å utvide ordninga til flere grupper ansatte i kommunen har ikke lykkes.
• Nå har kommunen sagt opp avtalen fra 1. januar 2006. Fagforbundet er uenig.

Sekstimersdagen ved Nardo Bil i Trondheim

• Innført fra 14. februar 2005 etter initiativ fra ledelsen. Gjelder ansatte i bilverkstedet; andre har samme arbeidstidsordning som tidligere.
• Innført for å utnytte verksted og teknisk utstyr lenger enn åtte timer om dagen. Alternativet var å bygge nytt for å utvide verkstedet.
• Basert på toskiftordning: 06.00-12.30 og 12.15-18.30 med et kvarters overlapping. Formiddags- og ettermiddagsskift annenhver uke. I tillegg en kortere arbeidsdag hver fjerde eller femte lørdag.
• Mista ubekvemstillegget.
• Innført som varig ordning, evaluering etter ett år.

Sekstimersdagsforsøket i Oslo

• Varte i 22 måneder fra juni 1995 til mars 1997.
• Gjennomført i kommunehelsetjenesten i daværende bydel Uranienborg – Majorstua, i ett sjukehjem og ett distrikt for hjemmetjenester.
• 103 hjemmehjelpere, hjelpepleiere og sykepleiere deltok. 17 av dem var nyansatt på grunn av forkorta arbeidstid.
• Alle arbeidde seks timers dag med full lønnskompensasjon. I sjukehjemmet ble det lagt om fra todelt til tredelt vaktturnus. Alle endringer bygde på de ansattes erfaringer.
• Skulle se om sjukefraværet gikk ned.
• Evaluert av forskningsstiftelsen Fafo.
• Alle yrkesgruppene reduserte korttidsfraværet. I hjemmesjukepleien ble korttidsfraværet halvert, og vikarutgiftene gikk ned.
• Langtidsfraværet gikk drastisk ned hos hjemmehjelperne, mens det økte i sjukehjemmet og hjemmesjukepleien. 17 gravide var blant deltakerne her, ei gruppe som normalt har mer langtidsfravær.
• Turnus i sjukehjemmet ble lagt om til større personaltetthet på tidspunkt da pasientenes behov, ut fra personalets erfaringer, var størst.
• Personalet rapporterte om mer overskudd og arbeidsglede.
• Personalet rapporterte om mindre stress og press, bedre tid til pasienter og brukere.
• Pasienter, pårørende, ansatte og leder ga uttrykk for bedre tjenestekvalitet.
• Forsøket ble i mediene framstilt som mislykka. De slo stort opp at langtidsfraværet ikke gikk ned, og de mange positive sidene ved forsøket ble fortidd.
• Fagforeningenes representanter lagde i 1999 en kortrapport hvor flere sider kom fram.

Flere eksempler

Andre eksempler er Toyota i Göteborg, der bilmekanikerne jobber sekstimersdag i to skift. Flere bedrifter i privat sektor i Finland har gått over på seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Plastbedriften Orthex innførte kortere arbeidsdag allerede på 1980-tallet for å lokke til seg arbeidskraft. Plastbedriften KWH Pipe i Vasa i Finland starta opp i 1996. Nokias dekkfabrikk har gjort det. Imatra Steel kan vise til økt produktivitet og bedre lønnsnivå for de ansatte. Essilor Oy produserer optiske linser på bestilling, nå med 17 prosent lavere kapitalkostnader.

I tillegg kommer ordninger hvor en understreker at tiltaket ikke har noe med sekstimersdagen å gjøre, men som handler om seks timers arbeidsdag som alternativ til sykemelding eller avtalefesta pensjon (AFP) for arbeidstakere over 62 år, i blant annet Oslo Sporveier og Bærum kommune.

Erfaringer

Vi vil se litt nærmere på erfaringene:

1. Sekstimersdag har positive virkninger på folks liv, og folk er fornøyde med ordningene.

2. Flere av stedene som er nevnt, har tilsatt flere folk.

3. I offentlig sektor har kortere arbeidsdag gjort det mulig å organisere arbeidsdagen annerledes, slik at det også er gitt bedre tilbud til dem som mottar offentlige tjenester, som på sjukehjem og i hjemmetjeneste.

4. Erfaringene viser at noen arbeidsgivere kan ha interesse av sekstimersdagen fordi det lønner seg for dem. I privat sektor har dette gjerne vært knytta til utvidelse av driftstida til to skift, slik at arbeidsgiverne får utnytta produksjonsutstyret bedre. I Kiruna kommune har besparelsene først og fremst vært knytta til at en har fått flere ansatte på heltid og redusert sjukefravær. Prosjektene i Bærum kommune og i Oslo Sporveier har bidratt til å holde folk i jobb, framfor at de tar ut avtalefesta pensjon, når både arbeidsgiver og ansatte er interessert i det. Dette gir store besparelser.

5. Eksemplene vi har brukt her, har i prinsippet vært med full lønnskompensasjon.

6. Sekstimersdagen har vært innført som samarbeidsprosjekter, ikke ved store faglige kamper, og arbeiderne har noen steder, for eksempel på Nardo, også gitt noe.

Sekstimersdagen møter motstand

Sekstimersdagen har møtt stor politisk motstand. Flere steder er forsøksprosjekter trenert og/eller stemt ned i kommunestyrer. I Oslo var det stor strid rundt prøveprosjektet i kommunen, som til slutt ble strippa ned til en størrelse som undergravde muligheten for representative resultater. Det ser ut til at det er faren for politiske ringvirkninger – som økt oppslutning om det generelle kravet om sekstimersdagen – som ligger til grunn for motstanden, mer enn konkrete argumenter mot prosjektene.

Dette henger sammen med at sekstimersdagen er en reform som vil gå ut over kapitalens profitt.

Det er motsetninger mellom interessene til enkelte kapitalister, kanskje også enkeltbransjer, som sjøl kan ha fordel av å innføre sekstimersdagen, og kapitalistklassen som helhet. Arbeidsgivernes organisasjoner, som uttrykk for deres felles klasseinteresser, vil derfor gå hardt imot en slik reform. Det samme vil partier som forsvarer kapitalens interesser.

Konkrete eksempler viser at sekstimersdagen er mulig

Eksemplene viser at andre arbeidstidsordninger er mulige allerede i dag, både i privat og offentlig sektor. De bidrar til å rokke ved ideene om at sekstimersdagen er umulig og utopisk, ideer som i dag hindrer aktiv oppslutning om kravet.

Enkeltprosjekter er derfor en viktig del av en felles kamp for å bygge styrke bak kravet, men det kan aldri erstatte hovedsaken: kampen for en felles arbeidstidsforkortelse til seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for alle.

Styrke bygges opp gjennom sjølve kampen

Det er den samla styrken til arbeiderklassen, kvinnebevegelsen og andre folkelige bevegelser som vil avgjøre kampen om sekstimersdagen. Kampen kan imidlertid ikke vente til fagbevegelsen og kvinnebevegelsen er sterke nok til å vinne. Styrke er noe som må bygges opp underveis. Fagbevegelsen bygde opp mye av sin styrke gjennom den internasjonale kampen for åttetimersdagen. På samme måte kan kravet om sekstimersdagen virke organiserende og samlende i dag; det forener en av fagbevegelsens grunnleggende kampsaker med et strategisk krav for kvinnebevegelsen.

Kvinneorganisasjoner og mange kvinnedominerte fagforbund slåss for sekstimersdagen som en arbeidsdag som både kvinner og menn kan leve med, og som en del av kampen for økonomisk sjølstendighet for kvinner. Kortere normalarbeidsdag – og likere arbeidstid mellom kvinner og menn – er også ei forutsetning for å heve kvinnelønna og oppnå likelønn.

Store deler av fagbevegelsen, både kvinner og menn, både i privat og i offentlig sektor, slåss i dag mer samla enn før mot fleksibilisering, brutalisering av arbeidslivet og nedbryting av normalarbeidsdagen. Stadig flere i denne bevegelsen ser at kampen for sekstimersdagen er en nødvendig del av denne motstanden.

Det er også mulig å utvikle allianser med alle typer organisasjoner og bevegelser som slåss mot markedsliberalismen og for demokrati og folkelig deltakelse, både i Norge og på verdensbasis. Attac har for eksempel kasta seg aktivt inn i alliansen Oslo 2005, som setter sekstimersdagen på dagsordenen. Alle organisasjoner som bygger på frivillig innsats, som f.eks. idrettsbevegelsen og ulike typer kulturell virksomhet, har også interesse av kortere arbeidstid.

Kravet om sekstimersdagen gir mulighet til å utvikle enhet i arbeiderklassen, mellom kvinner og menn, mellom privat og offentlig sektor, og det kan knytte fagbevegelsen og kvinnebevegelsen nærmere sammen. Kravet diskuteres, det kan utløse felles handling, og når noen aksjonerer, kan få de støtte fra andre. Forutsetninga for å få dette til, er gjensidig respekt og forståelse for at en må ta hensyn både til kvinners stilling og til felles klasseinteresser når kravet skal kjempes gjennom. En slik respekt kan bare utvikles gjennom konkret samarbeid.

Styrke og enhet kan bare bygges opp nedenfra. I dag betyr det å reise kravet fra grunnplanet i fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og flest mulig organisasjoner, og styrke samarbeidet på tvers av bevegelsene, på tvers av offentlig og privat sektor, blant annet gjennom å invitere hverandre til felles diskusjon og aksjoner for felles krav.

 

 Dersom en vet litt om hvordan den kapitalistiske økonomien fungerer, er det lettere å forstå hvorfor kapitalismen skaper vilkåra for sekstimersdagen.

Kapitalistens millioner og milliarder av kroner eller dollar er ingenting verdt, om ikke arbeidere lager noe med dem. Pengene kunne like godt vært brukt som tapet. På en fabrikk, ei systue, et hotell eller en byggeplass skjer det ingenting hvis ikke arbeiderne kommer og jobber. Det er bare arbeid som skaper verdi. Verdien av det som blir skapt, er det kapitalisten som bestemmer over.

Arbeidskrafta er en vare som kapitalisten kjøper for å kunne tjene mer penger. Arbeideren er avhengig av å selge arbeidskrafta si for å leve, enten det er til Hennes & Mauritz, Aker Verdal eller stat og kommune.

Arbeideren skaper verdi gjennom arbeidet hun tilfører i produksjonen. En del av denne verdien får hun tilbake i form av lønn. Hun får så mye som skal til for at hun skal klare seg til neste lønning blir utbetalt. Resten av verdien som hun har skapt, tar kapitaleieren. Det er ubetalt arbeid. Det kalles merverdi. Merverdien er et resultat av utbyttinga. Det er slik kapitalen øker. I et sosialistisk samfunn vil den økte verdien brukes av samfunnet i fellesskap, ikke av et mindretall som nå.

Hva hvis du spikker ei kulepenn?

En vares verdi bestemmes ut fra hvor mye arbeidstid som er lagt ned i den. Ei kulepenn er veldig billig fordi flere tusen hives ut av en maskin hvert minutt. Hver kulepenn får i seg litt av det arbeidet, eller den arbeidstida rettere sagt, som fra før er lagt ned i maskinen og i råvarene, og litt fra den tida som arbeideren bruker på å kontrollere kulepennene på en dataskjerm. Prisen blir lav, kanskje ei krone, men det kan hende det er arbeidstid tilsvarende et kvart øre i kulepenna.

Hvis du spikker og skrur sammen ei handlagd kulepenn, vil du ikke kunne ta ei krone for den. For du har jobba i ei uke og må ha like mye penger som denne uka tilsvarer i arbeidstid. Du skal jo leve mens du lager kulepenna. Du får neppe 6000 kroner. Det er nemlig slik at varens verdi, og dermed i grove trekk prisen på den, bestemmes ut fra hva som er en vanlig måte å produsere akkurat denne varen på akkurat nå. Et annen måte å si det på: Varens verdi bestemmes ut fra den gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidstida som er nedlagt i varen.

Den teknologiske utviklinga gjør at ting lages på kortere tid, og dermed synker varenes verdi. Dette er et problem for kapitalistene. De vil kompensere ved å få folk til å kjøpe enda flere varer. Det kommer vi snart tilbake til.

Arbeidskrafta er en vare

Verdien av varen arbeidskraft bestemmes på den samme måten som for enhver annen vare, som kulepenner. Vi ser på hvor mye arbeidstid det er lagt ned i de varene som arbeideren trenger i livet sitt. "Trenger" betyr i et bestemt samfunn og i ei bestemt tid, som "Norge på femtitallet" eller "Syria på nittitallet". Beviset på at arbeideren får omtrent det som trengs for å klare seg, er at arbeiderne ikke blir rike, de samler seg ikke kapital og blir skipsredere, fabrikkeiere eller eiere av globale forsikringsselskaper. Men det er heller ikke slik at de dør ut. Av de verdiene de skaper, får de tilbake den delen som tilsvarer det som skal til for å holde den vanlige levestandarden der og da.

Her er det variasjoner. Havet sett på lang avstand er helt flatt. Men kommer vi nærmere, ser vi bølger. Slik er det også med forholdet mellom verdi og pris, enten vi snakker om varen kulepenn eller varen arbeidskraft. Varen betales gjennomsnittlig med en pris som tilsvarer verdien (nedlagt arbeidstid). Likevel, noen over og noen under. Noen arbeidere blir betalt over det de må ha for å leve, og de kan kjøpe ekstra ting. Noen betales litt under, og de lever fattigere enn det som er vanlig.

Barna og andre er også med

De pengene arbeideren får, som tilsvarer en del av arbeidstida hun har brukt hos arbeidsgiveren, skal ikke bare holde henne i live. Det skal produseres ny arbeidskraft, som erstatter den gamle som slites ut og dør. Når vi skal bestemme hva arbeidskraftas verdi er, må vi derfor ta med barn og andre som ikke kan forsørge seg sjøl. Under kapitalismen er forsørginga av menneskene et privat ansvar, lagt til familiene. Familien er en økonomisk grunnstein i samfunnet, en institusjon for privat forsørging og for det omsorgsarbeidet som følger med. Familiens jus handler om eiendom, forsørgelsesplikt og arv.

Det er mye nødvendig omsorgsarbeid i familien. For at barn skal leve opp, må voksne ta seg av dem. Noen må også ta seg av dem som er gamle, sjuke og andre som helt eller delvis ikke kan forsørge seg sjøl eller klare seg sjøl praktisk. Samfunnet gjør noe, men i stor grad er det familiene og familiemedlemmer som gjør det.

Av historiske grunner er det kvinnene som gjør mesteparten av dette tidkrevende omsorgsarbeidet. Samfunnet reproduserer dette forholdet hele tida. Det fører til at mange kvinner ikke rekker å jobbe full tid med lønnsarbeid. Nesten halvparten reduserer på timene de er i lønnsarbeid. Det fører til at mange kvinner er delvis forsørga av mannen i familien.

Kvinner jobber 30,5 timer i uka med lønnsarbeid. Menn jobber 38,1.

Mengden arbeid har økt

Hele tida snakker vi om hva som er vanlig i det samfunnet vi analyserer. På 1950-tallet var det ikke vanlig at kvinnene i familien hadde lønnsarbeid. Det arbeideren fikk med hjem i form av lønn, var det som tilsvarte det familien på mor, far og to-tre barn måtte ha, med den levestandarden og den teknologiske utviklinga som var gjennomsnittlig da. De samla seg ikke opp kapital og ble kapitalister, men de døde heller ikke ut.

For 50 år sida jobba mannen 48 timer og kvinna kanskje 5. Til sammen 53 timer. Nå jobber mannen gjennomsnittlig 38,1 og kvinna 30,5. Til sammen 68,6 timer. Til sammen har altså gjennomsnittsfamilien i dag 1,8 jobber. Det er blitt gjennomsnittet – mengden arbeidstid for å holde en familie med gjennomsnittlig levestandard har økt. Dette forteller at kapitalisten får atskillig mer merverdi ut av familiens arbeidskraft nå enn for 50 år sia. Med andre ord, han tar mer av den verdien arbeiderne skaper. Når arbeiderne slåss for høyere lønn og sosiale goder som kortere arbeidstid, er det deler av denne merverdien de slåss om. Talla forteller at arbeiderne har gode argumenter for å slåss for seks timers normalarbeidsdag: Noe av den ekstra merverdien som kapitalistklassen har tatt, vil vi ha tilbake – i form av kortere arbeidsdag.

I noen distrikter i landet er det vanlig med to inntekter, uten at folk blir rike av det. Det kan være særlig høye boligutgifter der. Andre steder kan to inntekter gi en levestandard litt over gjennomsnittet. Enslige forsørgere ligger under gjennomsnittet. Det er derfor fattigdom er nokså utbredt blant dem.

Her vil vi skyte inn at i et sosialistisk samfunn må den private forsørginga gradvis erstattes av ordninger som gjør at menneskene ikke er avhengige av å bli forsørga av andre privatpersoner. Å være økonomisk uavhengig er et av kriteriene for å være et fritt menneske.

Konkurransen skaper økt produktivitet

Den kapitalistiske produksjonsmåten betyr at effektiviteten stadig må forbedres. Konkurransen mellom bedriftene fører til det. Hvis en fabrikk produserer sjokolade på kortere tid enn det som er vanlig, får den en fordel, for prisen følger gjennomsnittlig nedlagt arbeidstid. Mindre arbeidstid, men samme pris som før, gir ekstra fortjeneste – i alle fall midlertidig. Konkurrentene følger også på med produktivitetsøkning, ellers taper de i konkurransen og kan til og med bukke under. Den viktigste måten å effektivisere på er å bruke ny teknologi slik at det produseres flere varer og tjenester på samme antall timer.

Dette gjør at bedriftens behov for arbeidskraft vil minke, dersom de ikke samtidig utvider produksjonen. Men om det skal være noen vits i å utvide produksjonen, som å lage enda flere sjokolader eller fjernsyn enn før, så må det være noen som har råd til å kjøpe varene. Samtidig er kapitalistene interessert i å betale arbeiderne minst mulig i lønn, pensjoner og trygder – noe som ikke styrker deres kjøpekraft. Arbeidsløshet skaper heller ikke stor kjøpekraft.

Dette er ei motsetning som rir kapitalismen som ei mare: Produksjonsevnen øker i sterkere takt enn forbruksevnen. Dette gir seg utslag i overproduksjonskriser. Produksjonskapasiteten er større enn kjøpekrafta. Dette igjen fører til at den samfunnsmessige økonomiske veksten er ustabil og at veksten avtar over tid.

For at det kapitalistiske systemet skal overkomme sine kriser, må den ekspandere, slik at flere områder blir kapitalistiske. Altså at flere tjenester blir varer. Derfor ser vi de sterke forsøka på å gjøre tjenester vi i dag får fordi vi betaler skatt, om til varer. Pensjonsreformen i Norge er det viktigste eksemplet på det. Andre eksempler er sjukehusreformen og innføring av private skolekjeder.

I verden er tendensen klar: En stadig større del av økonomien blir trukket inn i den kapitalistiske vareproduksjonen. Kapitalistene sørger til og med for at vannet er en vare i mange fattige land. Det stiller Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Verdensbanken krav om.

Kapitalismen skaper betingelsene for kortere arbeidstid

Kapitalismen kan ikke handtere den teknologiske utviklinga og den økte produktiviteten på en måte som er god for arbeiderklassen. I stedet fører produktivitetsøkninga til konkurser og arbeidsløshet.

Den økte kapitalen brukes til å leite etter nye områder de kan sette i gang vareproduksjon på, for å kompensere for verdisenkinga som den økte produktiviteten fører til (arbeidstida som går med til å lage varene minker, dermed synker verdien).

Alt blir varer, folk skal bruket livet sitt på å bytte strømleverandører og telefonselskaper i et sett. Den ekstremt økende reklamen i alle medier og på gater og torg er et resultat av dette: Kjøp, kjøp, kjøp!

Naturen ødelegges når den skal bli varer fortest mulig. Kapitalgruppene konkurrerer om makt over ressurser som olja, den viktigste varen og maktredskapet i dag, og går til krig. Med andre maktforhold hadde dette ikke skjedd. Teknologisk utvikling og økt produktivitet kan brukes slik at tungt arbeid blir redusert. Det innsparte arbeidet kan brukes til å lage nye og gode ting som folk har bruk for, til å sette ned arbeidstida betraktelig, dele på arbeidet og styrke velferden for dem som trenger det. I et kommunistisk samfunn som kjennetegnes ved at det ikke er klasser, vil menneskene kunne bruke teknologien som en felles ressurs og lage en plan som er god for dem sjøl. Ikke som nå, – et anarki som på kaotisk vis skaper ødeleggelser for mennesker, teknologi og natur – bare for at noen ytterst få kapitaleiere skal øke sin rikdom og makt enda mer.

Men den økte produktiviteten, som betyr at det vi trenger, produseres på kortere tid, legger grunnlaget for å forkorte den daglige arbeidstida. Hvis ikke det skjer, er det bare kapitalistene som sitter igjen med fordelen av denne økte produktiviteten.

Kapitalismen er i krise

Stadig større kapital gjør det paradoksalt nok ikke lettere å få til forbedringer i menneskenes liv, men vanskeligere! Under kapitalismen fører forbedring i produktiviteten og bedre teknologi til en desperat kamp mellom kapitalistene om størst mulig avkastning og til en stadig krisesituasjon. Det er denne situasjonen som fører til angrepa på arbeiderklassen: Kapitalistene vil at arbeiderne skal kunne utbyttes i 13 timer om dagen, de vil senke lønningene gjennom sosial dumping og svekke fagforeningenes makt, og de vil gjøre folk fattigere gjennom å angripe folketrygda og pensjonene og gi pensjonsordningene til banker og forsikringsselskaper.

Alt dette er resultatet av desperat konkurranse. Det er ikke kapitalens styrke som viser seg. Det er bare tilsynelatende. Det er kapitalismens svakhet og krise vi er vitne til.

Krig er et annen velbrukt middel kapitalistene bruker. Da får de ødelagt produksjonsmidler og kan investere i produksjon av nye. USAs angrep på Irak varmer hjertet til mang ei kapitalgruppe, også Statoil, som skal inn og skaffe seg mer profitt.

Reformen kan vinnes

Kapitalistene sitter med makta over arbeidskraft, teknologi og naturens ressurser. Det er ikke naturlover, men kamp mellom samfunnsklassene som avgjør utviklinga.

 

Sekstimersdagen framstilles ofte som et håpløst dyrt prosjekt. Mange er også vant til at det minste krav på jobben blir møtt med at bedriften ikke har råd, og at det i stedet er innsparing som står på dagsorden. Det er ikke rart om et kutt i arbeidstida på tjue prosent da framstår som urealistisk. 

Sekstimersdagen kan ikke først og fremst ses som en reform på den enkelte bedrift, men må ses som en endring av samfunnet som helhet. Økonomiske virkninger må måles i forholdet til den norske statens økonomi, og den er som kjent svært god. Den sterke norske økonomien burde nettopp brukes til å gjennomføre strategiske reformer for å skape et bedre samfunn.

Prisen

De facto er en forskningsinstitusjon som i hovedsak tar oppdrag for fagbevegelsen. I rapporten Tiden er inne (2001) tar de for seg en del beregninger av hva sekstimersdagen vil koste. De facto ser på utviklinga i landets produksjon og forbruk fra 1920 til i dag og slår fast at det er en svært liten del av produktivitetsøkninga som er tatt ut som redusert arbeidstid. De viser at sjøl om disse talla ble redusert med 20 prosent for en arbeidstidsreduksjon fra 7½ til 6 timer, så ville talla vise en meget sterk vekst. På samme måte viser De facto at utviklinga de siste 30 åra ville gitt en betydelig vekst også med en så stor arbeidstidsforkortelse. Og dette er med pessimistiske anslag, dvs. at en ikke regner med eventuelle positive virkninger som sekstimersdagen vil ha for økonomien.

I forbindelse med arbeidstidsutvalgets arbeid ble det i 1987 gjort beregninger av hva en arbeidstidsforkortelse på 10 prosent ville koste under bestemte forutsetninger om økt produktivitet, økning i antall ansatte osv. Ut fra disse regnestykkene ville en sekstimersdag (20 prosent reduksjon i tid) gi et tap av inntekt og produksjon på 8-10 prosent av bruttonasjonalproduktet sammenlikna med forholda uten endra arbeidstid.

Mindre målbare sider ved reformen

Disse regnestykkene viser at sekstimersdagen ikke ligger langt utenfor det som er mulig, slik motstanderne liker å framstille det. Men et problem er at de ikke griper tak i de mer omfattende virkningene av en sekstimersdag. Disse er vanskeligere å måle med tradisjonelle modeller. Hva medfører det for eksempel for samfunnet at det er færre som blir sjuke av å jobbe (som er noe annet enn nedgang i sjukefraværet), færre som støtes ut av arbeidslivet, mindre stress, økt livskvalitet og økt aktivitet på fritida? Og ikke minst hva er virkningene av større grad av likestilling mellom kvinner og menn?

Pensjonene

I forbindelse med pensjonsdebatten blir det store antallet pensjonister i framtida framstilt som den viktigste trusselen mot samfunnsøkonomien. Det blir angivelig ikke nok til de gamle, derfor må det skjæres i pensjonene. Slik skal en oppnå to ting på en gang, både kutt i utgifter og at folk jobber lenger. Motstanderne av kutt framhever at det er arbeidslivet som må forandres – og viser nettopp til at sekstimersdagen vil være avgjørende for at folk skal ha mulighet til å stå i arbeid så lenge de ønsker. Det er også en hån å snakke om at folk skal presses til å jobbe lenger, så lenge så mange som ønsker det, ikke får jobbe – eller ikke får fulle stillinger.

Det finnes folk! – Det er offisielt over 100.000 arbeidsløse. – Det er over 308.000 på uførepensjon. – Det er 200.000 på attføring og sjukdom. – Det er 200.000 undersysselsatte (folk som ønsker mer arbeid). – Titusener av funksjonshemma er ekskludert fra arbeidslivet. Dette betyr ikke at alle disse menneskene kunne hatt arbeid eller st de ikke fortjener trygda si. Men det er lett å skjønne at mange tusen som ønsker det, vil kunne være i arbeid med en kortere normal arbeidsdag.

Offentlig sektor

I debatten blir det ofte vist til at det i offentlig sektor ikke vil være mulig å kompensere en arbeidstidsforkortelse med økt produktivitet, tvert imot vil det være helt avgjørende å ansette flere, dersom det skal være en god reform for de ansatte – og for brukerne. Dette vil bety økte utgifter, men samtidig vil det føre til flere i arbeid, som kan betale skatt og sikre framtidige pensjoner.

De facto-rapporten går særskilt inn på de økonomiske konsekvensene for offentlig sektor og opererer med et grovt anslag på 17,5 milliarder. Samtidig peker de på at dette er et håpløst forenkla regnestykke, blant annet fordi det ikke tar med ringvirkningene av økt aktivitet. De facto tror imidlertid det er mer realistisk å regne med at innføring av sekstimersdagen vil styrke de offentlige budsjetta så mye, blant annet gjennom innsparing når det gjelder sjukefravær og uførepensjon, at det er mer sannsynlig at den kan bli et direkte lønnsomt prosjekt.

Det er også interessant å ta med at kvinnene i følge De factos anslag årlig subsidierer kommunesektoren med 9 milliarder kroner pga lavere betaling fordi de er kvinner. Så det er ingen grunn til moderasjon, kommunene har opparbeidet nok "gjeld" til kvinnene til både høyere lønn og sekstimersdag.

Sekstimersdagen og arbeidsløsheten

Internasjonalt er dette den viktigste drivkrafta i arbeidstidskampen, og kronisk arbeidsløshet gjør at kampen skjerpes. Arbeidsfolk opplever at folk mister jobbene, samtidig som produktiviteten i bedriftene øker ved at maskiner erstatter mennesker og ved at de som er igjen må jobbe hardere. Mange steder øker bruken av overtid. Disse erfaringene fører til krav om arbeidstidsreduksjon som middel mot arbeidsløsheten. Det er meningsløst at de som har jobb, jobber helsa av seg, mens andre som ønsker å jobbe, støtes ut av arbeidslivet. Kravet om sekstimersdagen må reises uavhengig av om det er stor eller liten arbeidsløshet. Samtidig ser vi at arbeidsløshet styrker kravet om sekstimersdagen i fagbevegelsen.

En reduksjon i daglig arbeidstid på 1½-2 timer vil ikke nødvendigvis kompenseres gjennom økt produktivitet, sjøl om arbeidsgiverne vil prøve å organisere arbeidet slik at dette blir mulig, f.eks. med utvida driftstid, fjerning av pauser osv. I mange bransjer vil en arbeidstidsforkortelse måtte føre til at flere folk kommer i arbeid, i andre vil det stå kamp om dette. Noen steder vil det kunne hindre at folk blir sagt opp.

Offentlig sektor

I store deler av offentlig sektor vil nettopp stillingskompensasjon ved gjennomføring av sekstimersdagen være et helt nødvendig krav å stille, dersom folk ikke skal jobbe seg i hjel og tilbuda til innbyggerne ikke skal innskrenkes.

Arbeidstidsforkortelse kan likevel ikke løse arbeidsløsheten på lengre sikt. Den skyldes ikke mangel på arbeid og kan ikke bekjempes ved å dele på det arbeidet som er. Årsaken til arbeidsløsheten er kapitalismens krav om maksimal profitt. Dette er imidlertid ikke noe argument mot å reise kampen for arbeidstidsforkortelse som et virkemiddel for arbeid til flere.

Kampen om profitten

Sekstimersdagen vil altså kunne være samfunnsmessig lønnsom. Samtidig møter den stor motstand. Den viktigste årsaken til dette er at innføring av seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil innebære at en større andel av verdiskapninga tilfaller de ansatte, og da blir en mindre del igjen til kapitaleierne. Kampen om sekstimersdagen er derfor en del av klassekampen, og styrkeforholdet mellom klassene er avgjørende for om kravet vinner fram.

Arbeidsgiverne vil argumentere med at bedriften ikke vil overleve med seks timers dag, og at folk derfor vil miste jobben. Dette fører til at en del av dem som arbeider i virksomheter med lav lønnsomhet eller som er utsatt for sterk konkurranse fra utlandet, er skeptiske til sekstimersdagen – naturlig nok.

Alltid trusler

Delvis er dette trusler som arbeidsgiverne bruker i forhold til alle reformer, uansett om bedriften har god lønnsomhet eller om lønnskostnadene bare utgjør en liten andel av utgiftene. For mange firmaer er det andre rammebetingelser enn lønn som er avgjørende, som EØS-avtalen og kraftpriser.

Ikke arbeidsfolks ansvar

Men det finnes allerede i dag bedrifter som nedlegges, fordi de ikke kan betale lønna til de ansatte. Innføring av sekstimersdagen kan, som andre reformer, virke inn på dette. Under kapitalismen fører konkurransen til at noen bedrifter må nedlegges, mens nye starter opp. Dette kan ikke løses ved at arbeidsfolk går ned i lønn og godtar dårligere arbeidsvilkår. Dersom det er viktige samfunnsmessige argumenter for at slike bedrifter bør bestå, må dette løses gjennom kamp om de statlige rammebetingelsene.

Norge er et rikt land, med en helt eksepsjonelt god økonomi. Det gjør det mulig å legge til rette for reformen på en god måte, både i offentlig og privat sektor.

 

"Kokkepikene skal styre staten," skreiv Lenin i 1916. Dette sitatet illustrerer et ønske vi har om et samfunn der arbeidsfolk legger premissene for samfunnsutviklinga og utøver direkte styringa av staten. I vårt samfunn er vi vant til å tenke at dette er oppgaver som krever høyt utdanna folk, et embetsverk og heltidspolitikere. Men for å ivareta arbeidsfolks interesser og bidra til ei samfunnsutvikling som folk flest ønsker, er det nødvendig at det er nettopp arbeidsfolk som sitter ved roret, – som styrer staten.

I forbindelse med kommunevalg og stortingsvalg har vi de siste tiåra sett en nedgang i valgdeltakelsen. Folks manglende tillit til politikere og valgløfter nevnes ofte som årsak. Borgerskapet i Norge liker å framstille vårt samfunn som et av verdens beste demokratier. Da tar det seg ikke ut at folk ikke viser større samfunnsmessig engasjement. Men vi har ingen illusjoner om at makthaverne ønsker engasjerte arbeidsfolk med reell innflytelse.

Demokrati og demokrati

Utfordringa for borgerskapet blir derfor å skape inntrykk av demokrati for alle, men samtidig hindre reell innflytelse. Vi blir for eksempel til stadighet forsøkt innbilt at valg av strømleverandør er en demokratisk rettighet, at å kunne velge sykehus ved en planlagt innleggelse er et demokratisk gode og at kontantstøtta til småbarnsforeldre er en valgmulighet som styrker demokratiet.

Men disse små valga gir ikke makt over sjukehuspolitikken, over samfunnets energiressurser eller over levekåra til småbarnsforeldre.

Vi lever i et klassesamfunn, der mindretallet, borgerskapet, bestemmer. Arbeiderklassen må bruke kreftene til å forsvare seg mot at folketrygda ødelegges, mot sosial dumping, for kortere arbeidstid.

Den lange arbeidstida og stadig mer arbeid utenfor normalarbeidsdagens ramme er av det som hindrer folks aktive deltakelse i utforminga av samfunnet. Med et arbeidsliv som krever stadig mer innsats fra den enkelte, blir det lite tid og krefter igjen til å delta i politisk arbeid eller annet foreningsarbeid i lokalsamfunnet.

Det er en liten elite av folk, i all hovedsak menn, som sitter i lukka styrerom og politiske organer og bestemmer. Disse befinner seg ofte langt fra vanlige folks hverdag. I disse lukka romma tas det avgjørelser som får store konsekvenser for folks daglige liv uten at de det gjelder, er med i prosessen.

Folk opplever at det er langt til Brussel, og Stortinget og regjeringa trer EU-vedtak nedover hodene våre. Folk pasifiseres i forhold "storpolitikken". Men også i nærmiljøet og i kommunepolitikken ser vi at det blir vanskeligere å få folk til å ta verv. Dette gjelder spesielt for kvinner. I 2004 er kvinneandelen i kommunestyrene bare 36 prosent. 17 prosent av ordførerne og 13 prosent av rådmennene er kvinner. Mange kvinner opplever at det blir for tøft å skulle ha jobb, familie og barn og i tillegg delta i politisk arbeid. Det kreves tid og ork for å kunne sette seg inn i alle dokumenter og sakspapirer man får. (Å dynge folk ned med omfattende sakspapirer skrevet i et utilgjengelig "politikerspråk" er i seg sjøl en herskerteknikk som minsker folks muligheter for å delta.)

For at folk skal kunne delta i styring av samfunnet, må arbeidstida være kortere. Seks timer er fortsatt for lang arbeidsdag. Mange har fått økt reisetid til og fra jobb. Seks timers arbeidsdag med økt reisetid nærmer seg kanskje det åttetimersdagen var før. Fire timers dag eller kortere vil øke sjansen for at vanlige folk tar del i kampen om styring av samfunnet. Slipp kokkepikene til!

Fri tid

Lønnsarbeid er ikke noe vi kan velge, og innafor arbeidstida er det arbeidsgiveren som har styringsrett over arbeidstakeren. Kampen om arbeidstida er en kamp om hvor mye av tida gjennom døgnet, uka og året arbeideren sjøl skal råde over. Tida uten lønnsarbeid er tida som står til arbeiderens rådighet, arbeiderens frie tid.

Sekstimerdagen på Kellogg's De fleste kjenner Kelloggs cornflakes, men sekstimersdagen på Kellogg-fabrikken har hittil vært en godt bevart hemmelighet. Ved denne fabrikken, som ligger i en liten by i Michigan i USA og som lager frokostblandinger, ble sekstimersdagen innført over natta 1. desember 1930. Arbeiderne på fabrikken var ikke organisert. Det var eieren, W. K. Kellogg, som erstatta tre åttetimersskift med fire sekstimersskift. På denne tida var arbeidsløsheten stor, og ved å legge til et helt nytt skift, skulle mange arbeidsløse få jobb. Sekstimersdagen fungerte utmerket. Arbeiderne var svært fornøyd med å få mer tid for seg sjøl, trass i at de fikk litt mindre i lønningsposen. Timelønna ble satt opp med 12,5 prosent da fabrikken gikk over til sekstimersskift. Året etter ble timelønna økt med ytterligere 12,5 prosent. Sekstimersdagen på Kellogg's var en umiddelbar suksess, og den vakte i sin tid stor oppsikt i mediene. President Herbert Hoover tente på ideen. Både kapitalister og arbeiderledere støtta initiativet. Observatører fra hele verden gjorde seg tanker om sekstimersdagen kunne være den praktisk veien ut av depresjonen. Kampen for lavere arbeidstid hadde pågått et hundreår, og arbeidstida hadde jamt og trutt blitt kortere. Mange mente at sekstimersdagen på Kellogg's var en forsmak på videre arbeidstidsforkorting som måtte komme. Men slik skulle det ikke gå. I USA ble "New Deal" et svar på den store arbeidsløsheten. Økonomien skulle ikke overlates til det frie markedet. Myndighetene greip inn, sprøyta inn penger, satte i gang prosjekter og garanterte for arbeid. New Deal bidro til å skape arbeid til flere, men samtidig ble målet om kortere arbeidstid satt til side. På Kellogg-fabrikken var det seig og langvarig motstand mot å gå tilbake til åttetimersdagen. Men avdeling for avdeling måtte til slutt gi opp. De siste 530 arbeiderne, tre firedeler av dem kvinner, overga seg i februar 1985. Sekstimersdagen på Kellogg's hadde da vart i 55 år.

Fri fra slitet

Kampen for kortere arbeidstid, kampen for åttetimersdagen, var fagbevegelsens viktigste kamp på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Slagordet var "8 timers arbeid, 8 timers hvile og 8 timers fri tid". Rundt 1920 var åttetimersdagen vunnet. Kampen for kortere arbeidstid hadde da pågått kontinuerlig over lang tid, og det var en utbredt tanke at den skulle fortsette. Steg for steg skulle arbeiderne frigjøre seg fra det tunge slitet. Teknologisk utvikling gjorde det mulig å overlate mer og mer arbeid til maskinene. Det var ei vanlig oppfatning at effektiviseringa av arbeidet skulle tas ut i kortere arbeidstid. Gradvis skulle arbeiderne befris fra det tunge rutinearbeidet og bruke kreftene sine på andre områder. Når dagens arbeid var over, kunne en ta av seg arbeidstøy, vaske av seg svette, støv og skitt og gjøre seg klar for det egentlige livet: den frie tida, tida en sjøl bestemte over!

I mellomkrigstida ble arbeidstidsforkorting av mange kapitalister sett på som en nødvendig følge av den teknologiske utviklinga og den store produksjonsøkninga. På cornflakes-fabrikken Kellogg's i Michigan, USA innførte bedriftsledelsen sekstimersdag i 1930. Forfatteren av boka 6-timersdagen på Kellogg's intervjua flere av arbeiderne på Kellogg-fabrikken. I dette utdraget snakker han med Grace Lindsey, som begynte å jobbe sekstimersdag i april 1932.

"Da hun i 1989 ble spurt om hva hun hadde gjort med de to daglige ekstratimene, ble hun litt i villrede: Det var ikke så mye å gjøre … Du besøkte naboene og dro ikke noen steder … bare til familie og venner – ikke tv eller handleturer … jeg mener, slik underholdning som vi har i dag.

De ekstra to timene

Men når hun mintes dagene slik de var, kom også språket fra disse tidene tilbake. Først husket hun den sosiale delen av å jobbe ved Kellogg's i trettiåra: en piknik eller middag i all enkelhet, og softball to ganger i uka, vi hadde våre egne grupper og holdt sammen. Hun husket også at "du fikk gjort alt husarbeidet før du gikk på arbeid", og at "mennene kunne arbeide på skiftet sitt og så ta seg av barna" og "hjelpe til hjemme". Med litt hjelp hjemme ga "de ekstra to timene" hver dag henne litt tid til "å gjøre mer av det jeg hadde lyst til". Hun var i stand til å gjøre en rekke ulike ting utenom både arbeid og husarbeid, for eksempel kveldsturer til Kalamazoo og turer rundt i byen. Mot slutten av intervjuet begynte hun å snakke om pingpong, og unnskyldte seg for å snakke om noe så uvesentlig. Hun husket med tydelig glede dagene da hun drev med denne idretten, og assosierte den med det korte skiftet ved Kellogg's:

Pingpong

Pingpong. Jeg spilte pingpong. Noen av disse avisene [som hadde skrevet om prestasjonene hennes] har jeg ennå – vi spilte pingpong hele tida … Jeg vant i delstaten, vi reiste overalt. Jeg gjorde mange ting … Jeg har glemt det … Det var viktig for meg den gangen … Her er alle avisene jeg har tatt vare på … Vi hadde et pingpong-bord i inngangshallen på Kellogg's … og spilte pingpong. Jeg har glemt at … jeg spilte ett år etter at datteren min var født. En gang ble jeg slått i delstatsmesterskapet, og jeg kom tilbake året etter for å vinne mesterskapet … Det var en familiesak. Hele familien var med. Vi holdt sammen. Vi hadde et pingpong-bord, og hele slekta kom til middag og slikt, og alle sammen spilte pingpong. Det var det jeg gjorde."

Et nødvendig onde

I tidligere tider var synet at lønnsarbeidet var et nødvendig onde, som stjal tida di, kreftene dine og helsa di, langt tydeligere enn det er i Norge og den vestlige verden dag. En årsak kan være at den teknologiske utviklinga har fjerna mye av det tyngste og mest møkkete arbeidet, men ikke så mye som man tror. Det har også skjedd et bevisst ideologiskifte. Etter andre verdenskrig ble det for bedriftene i det private næringslivet sett på som lønnsomt og viktig å knytte arbeiderne nærmere til bedriften. En bedrift kunne framstå nærmest som en stor familie, eller ett stort vi! Virkemidler kunne være uniformering, bedriftsidrettslag hvor de ansatte skulle kjempe for bedriftens ære, julebord, og andre sosiale tilstelninger for de ansatte, kick-off ved presentasjon av nye produkter. Den enkeltes identitet skulle skapes gjennom jobben. Å binde den ansatte følelsesmessig til arbeidsstedet er sjølsagt lønnsom strategi for arbeidsgiver. Når arbeidsgiver gir de ansatte opplevelsen av å være betydningsfull for bedriften, blir det ikke fullt så enkelt å slåss for kortere arbeidstid.

Jobben viktigst?

Sjøl om de aller fleste gleder seg til helga og ferien, er det kanskje slik i dag at flere enn før opplever jobben som den viktigste delen livet. Sekstimersdagen kan få oss på andre tanker. Hjelpepleieren Jytte, som var med på sekstimersdagsforsøket i Oslo fra juni 1995 til mars 1997, sa det slik:

"Aldri hadde jeg trodd at en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil.

Etter at vi fikk innført sekstimersdagen har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min, Adrian, er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.

Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic."

Tidstyven

Jobben stjeler tida vår, den frie tida. Tida vi kan bruke til å tilegne oss kunnskap om verden vi lever i. Tida vi kan bruke til å lese, studere, diskutere med andre, skrive! Tida vi kan bruke til å hente oss inn, få inspirasjon og kraft. Tida vi kan bruke til å organisere. Tida vi kan bruke til å forandre verden. Tid for solskinn og tanker og opprør, som Kjersti Ericsson uttrykker det i diktet "Vi vil leve hver dag":

Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
For solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!

Mindre muskel-skjelett-plager med sekstimersdag?

Da åttetimersdagen ble lovfestet i begynnelsen av dette hundreåret, var det blant annet som botemiddel mot "industrial fatigue" (industritrøtthet). Dette var en kronisk overanstrengelse eller utmattelse som var utbredt i den nye industriarbeiderklassen, og som man mente skyldtes for stor arbeidsmengde og for lite hvile. Arbeiderkvinner ble regnet for å være særlig utsatt, fordi de i tillegg til jobben hadde ansvaret for hus og unger.

av Ebba Wergeland

Våre dagers "belastningslidelser" minner mye om "industrial fatigue", selv om det nå snakkes mest om trøtthet og smerter i muskulaturen og ikke generelt i kroppen.

Langvarig muskelbelastning fører normalt til smerte og trøtthet. Dette går over med hvile eller skifte til annen aktivitet. Men hvis belastningen fortsetter uforandret, kan forbigående smerter etter hvert bli kroniske. Balansen mellom belastning og hvile ser ut til å være viktig akkurat som ved "industrial fatigue".

Andre fellestrekk er at kvinner er mest utsatt og at store grupper blir varig arbeidsuføre. Varsler epidemien av belastningslidelser simpelthen at det er på tide med en ny arbeidstidsreduksjon?

Kortere arbeidsdag kan ha gunstig virkning på flere måter. Det korter ned varigheten av uheldige belastninger, for eksempel i tungt fysisk arbeid. Den som må jobbe over evne, blir svært sliten i løpet av en 7½ timers dag. Dermed øker risikoen for muskel-skjelett-skader, for trøtthet svekker koordineringsevnen og presisjonen i bevegelsene.

Kvinner har tungt arbeid

Blant yrkesaktive kvinner i Norge er det vanlig å ha tungt arbeid i alle aldersgrupper. Tunge løft er for eksempel like vanlig blant de eldste som blant de yngste (Levekårsundersøkelsen 2003). Men kreftene blir mindre med årene. Derfor øker andelen som mener at jobben innebærer stor risiko for belastningslidelser, med økende alder. Blant mennene minker andelen som har tunge løft med alderen, en fordeling som passer bedre med normale aldersforandringer. Andelen som synes jobben innebærer risiko for belastningslidelser øker først med alderen, men faller igjen for de eldste der andelen er omtrent som for de yngste. Forklaringen kan være at menns "karrierer" ofte går mot lettere arbeid, men også at menn har bedre råd til å gå av med pensjon i tide, når arbeidet blir for tungt. Uansett årsaken til kjønnsforskjellene sier denne statistikken oss at helsegevinsten av kortere dag i tungt arbeid kan være spesielt stor for eldre kvinner.

Kortere varighet av uheldig belastning kan også oppnås med mer pauser, trening i arbeidstida eller mer variasjon i jobben. Men kortere dag har en virkning som ikke kan oppnås på andre måter: det vil gi mer daglig fri tid.

Kortere arbeidsdag vil gi mer tid til hvile og mosjon. En ganske original norsk undersøkelse har forsøkt å finne ut hvorfor noen arbeidstakere unngår muskel-skjelett-lidelser gjennom et langt yrkesliv (Møller Ekker 1998). To erfarne mannlige verkstedarbeidere ble spurt hva de brukte å gjøre når de fikk muskelsmerter eller kjente seg trøtte etter arbeidsdagen. Mekanikeren la seg alltid på sofaen en time når han kom hjem. Sveiseren gikk tur i marka i helgene for å kople av. Han brukte også å komme tidlig på jobb for å ha god tid, og han sørget for å legge seg tidlig. Svarene deres forteller om betydningen av fri tid, og gir dessuten noen ideer om hvorfor kvinner får muskel-skjelett-lidelser oftere enn menn.

Arbeidstiden har innvirkning

Kortere arbeidsdag gir også mer tid til annet arbeid. Det blir mindre tidspress i husarbeidet, og mindre konflikt mellom omsorgsansvar og jobbansvar. Begge deler kan redusere risikoen for muskel-skjelett-lidelser.

Tre forsøk med sekstimers arbeidsdag (Oslo, Helsingborg, Stockholm) har registrert muskel-skjelett-lidelser før og under arbeidstidsforkortelsen (Bjørnskau 1997, Varg 1998, Olsson 1999). Alle tre forsøkene gjaldt pleiearbeid i sykehjem og hjemmetjenester. I Stockholm var også førskoler inkludert. I alle tre forsøk var det stilt spørsmål om smerter i nakke/ skuldre og smerter i korsrygg (eller rygg) før og under forsøket. I Oslo og Helsingborg ble det også spurt om fysisk trøtthet etter arbeidsdagen.

Etter ett til halvannet år med sekstimersdag var forekomsten av smerter i nakke/ skuldre redusert i alle tre forsøk. Reduksjonen var betydelig (omtrent en tredel i to av forsøkene) Det var en tilsvarende stor reduksjon for fysisk trøtthet etter arbeid, mens det ikke var noen klar trend for ryggsmerter.

Forsøksresultatene er ikke noe endelig bevis for hvordan sekstimersdag vil virke. Når effekten på nakke/skuldersmerter går igjen i alle tre forsøk, er det likevel sannsynlig at vi har å gjøre med en virkelig effekt av kortere arbeidsdag.

Fraværsprosenten, et dårlig suksessmål

Kortere arbeidsdag kan føre til at uførepensjonering med muskel-skjelett-lidelser utsettes noen år. Det samme kan skje med uførepensjonering for tilstander som gir nedsatt fysisk arbeidskapasitet (hjerte-kar- og lungesykdommer). Selv om den enkelte ansattes fraværsbehov blir mindre, kan totalfraværet på sykehjemmet eller i industrien der sekstimersdagen innføres, komme til å øke. I så fall kan det skyldes at flere med moderate muskel-skjelett-lidelser (eller moderat nedsatt arbeidskapasitet av andre grunner) forblir i arbeidsstyrken. De har kanskje mer fraværsbehov enn gjennomsnittet, men det viktigste må være at de får bli i jobb. Økt fraværsprosent er en billig pris, hvis man oppnår å redusere uførepensjoneringen. Men det betyr at fraværsprosenten er et upålitelig suksessmål for et sekstimersdagsforsøk. Oslo-forsøket blir for eksempel ofte oppsummert som mislykket, fordi fraværet ikke falt. Sannheten er at det var svært vellykket for de ansattes helse og trivsel og for tjenestekvaliteten.

Nye forsøk med sekstimersdag bør omfatte både kvinner og menn, og flere typer arbeid med kjent risiko for muskel-skjelett-lidelser: tungt, men variert arbeid (for eksempel omsorgsarbeid, industri og transport), helkroppsvibrasjon (for eksempel transport), oppmerksomhetskrevende arbeid (for eksempel kontor, undervisning, klientarbeid), ensidig gjentakelsesarbeid (for eksempel industri, kontor) og ekstremt stillesittende arbeid.

Det foregår i 2005 et spennende "forsøk" med sekstimersdag på et bilverksted ved Trondheim etter mønster fra tilsvarende svenske bedrifter. Etter hvert vil flere komme etter. Det er slik de tidligere arbeidstidsreduksjonene er kommet. Først møtes kravet med dommedagsvarsler om konkurranseevnen, så prøver noen framsynte arbeidsgivere seg og får godt resultat. Etter hvert går kravet igjennom, bransje for bransje, og etter tilstrekkelig press blir arbeidstidsforkortelsen lovfestet: 10 timer, 8 timer, 6 timer.

---

Opp mot kravet om seks timers normalarbeidsdag står ikke mindre enn borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen.

Økt fleksibilitet er et nøkkelord i denne utviklinga, dvs. arbeidsgivernes rett til å utnytte arbeidskrafta når og hvor lenge de vil ut fra produksjonens behov, helst uten å betale ekstra tillegg i lønna. Et mål er at lønn og arbeidstid skal avtales på den enkelte arbeidsplass med den enkelte arbeidstaker. Arbeidsmiljølov og tariffavtaler står i veien for dette, særlig de kollektive bestemmelsene om arbeidstid som regulerer normalarbeidsdagen. Derfor kommer det støtt endringsforslag, som den nylig vedtatte arbeidsmiljøloven, som det fortsatt står kamp om.

Normalarbeidsdagen

Når vi snakker om "normalarbeidsdagen", så inkluderer dette to forhold, arbeidstidas lengde og dens plassering i døgn og uke. I dag har vi en normalarbeidsdag på 7½ til 8 timer per dag og fem dagers uke. Det er lovfesta 40 timers uke med ei maksimal ramme på 9 timer per døgn. I tariffavtalene er det 37½ times uke, for de fleste med 7½ time per dag. Men det finnes mange muligheter for å avtale annen arbeidstid, ved at en gjennomsnittsberegner over lengre perioder. Angrepa på normalarbeidsdagen har blant annet bestått i stadig nye muligheter for fagforeninger til å forhandle fram alternative ordninger.

I den nye arbeidsmiljøloven (vedtatt våren 2005, men ennå ikke trått i kraft) åpnes det også for at arbeidsgiver skal kunne avtale både gjennomsnittsberegning og økt overtid med den enkelte arbeidstaker uten at fagforeninga er med.

Arbeidsmiljølov og tariffavtaler gir også rammene for når på døgnet det er normalt å arbeide – stort sett mellom klokka 7 og 17. Arbeidstid utover dette utløser kompensasjon i form av tillegg eller kortere arbeidstid, og er til dels også begrensa ved lov, som nattarbeid og helgearbeid. Gjennomsnittsberegning av arbeidstida brukes til å unngå slik kompensasjon. Bestemmelser om normalarbeidsdagens lengde og plassering har altså stor betydning for alle dem som ikke har ordinær arbeidstid på dagtid.

Arbeidsgiverne og normalarbeidsdagen

Normalarbeidsdagen har begrensa arbeidsgivernes frihet til å tøye arbeidstidas lengde i konkurransen om størst mulig profitt. Også for kapitalistene som klasse har det hatt betydning at arbeidstidsbetingelsene har vært noenlunde like innafor de enkelte produksjonsgreinene, slik at ikke konkurransevilkåra forrykkes. Samtidig prøver den enkelte kapitalisten alltid å undergrave avtalene for å vinne fram i konkurransen.

Normalarbeidsdagen er viktig for lønna. Den er grunnlaget for kravet om ei lønn å leve av – uten å måtte forlenge arbeidsdagen eller ta to jobber. Oppløses normalarbeidsdagen, er det ikke lenger en norm for et fast timetall som skal gi deg det du trenger for å leve. Lønna presses nedover. I bransjer med mye deltid er det gjerne slik at timelønna for deltidsansatte er lavere enn for heltidsansatte.

Normalarbeidsdagen og det unormale

Normalarbeidsdagen legger grunnlaget for avtaler om tillegg for ubekvem arbeidstid. Om vi ikke har bestemmelser om hva som er normalt, er det straks mye vanskeligere å fastslå hva som er unormalt – og altså ubekvemt. Dette illustreres av at i bransjer der flertallet jobber utenfor normalarbeidsdagen, som i hotell og restaurant, er ubekvemstillegga veldig små. I 2002 streika nettopp hotell- og restaurantarbeiderne for høyere kvelds- og natt-tillegg.

Arbeidsgiverne har i mange år argumentert med at belastninga ved ubekvem arbeidstid ikke lenger er så stor, fordi flere jobber utenom normalarbeidsdagen. De er blant annet ute etter å fjerne tillegga for de store gruppene av turnusarbeidere i offentlig sektor. Et stort flertall av dem er kvinner.

Normalarbeidsdagen begrenser arbeidsløsheten. Den reduserer arbeidsgivernes mulighet til å forlenge arbeidstida når det er mye å gjøre og til å ansette folk på deltid bare de timene behovet er ekstra stort. En jobb skal bety en normal arbeidsdag. Økt fleksibilitet, som for eksempel midlertidige ansettelser, betyr derfor ikke flere jobber, slik arbeidsgiverne argumenterer, men færre. Når arbeidsgiverne går mot å lovfeste rett til heltidsjobb, handler det nettopp om at det reduserer deres fleksibilitet.

Normalarbeidsdagen sikrer arbeidernes rett til fritid, dvs. lovbeskyttelse mot utnytting utover arbeidsdagens lengde. Og det sikrer er viss grad av kollektiv fritid, at folk i stor grad har fri på samme tidspunkt og kan drive med organisasjonsvirksomhet av ulike typer. De nye utvidelsene av mulighetene for overtid undergraver denne beskyttelsen.

Normalarbeidsdagen har vært så sjølsagt at vi ikke er vant til å tenke på at den er en del av den grunnleggende organiseringa av samfunnet, en vanlig arbeidsdag med full lønn, felles rettigheter og ansettelsesforhold. Alternativet er individuelle ansettelsesforhold, arbeidstid og lønn og oppløsning av kollektive rettigheter. Dette ser vi i dag særlig i bransjer der fagbevegelsen står svakt. Det er blant annet dette kampen mot sosial dumping og for norske lønns- og arbeidsforhold for alt arbeid i Norge handler om.

En normalarbeidsdag på 7½ – 8 timer har vist seg å være for lang til å kunne være normalarbeidsdag for alle. Den tar utgangspunkt i en mannlig arbeidstaker som tradisjonelt har vært regna som arbeidskraft uten omsorgsansvar. Mange kvinner har sett det som nødvendig å søke deltidsarbeid. Dette har blitt utnytta av arbeidsgiverne i mange bransjer til å tilby dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Oppløsning av normalarbeidsdagen går hardest utover kvinnene, nettopp fordi mange er avhengig av en jobb som kan kombineres med omsorgsansvaret.

Dersom det skal være mulig å stå sammen og føre en effektiv kamp for å forsvare normalarbeidsdagen, må det være en normalarbeidsdag som passer for både kvinner og menn og som gjør det mulig å forene lønnsarbeid med omsorg for unger. Kampen for sekstimersdagen – seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon – er derfor også en forsvarskamp mot råkjøret for økt fleksibilisering. Det er ikke tilfeldig at det nettopp var kampen for sekstimersdagen i 1980-åra som først satte forsvaret av normalarbeidsdagen på dagsordenen i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Dette har bidratt til at arbeidsgiverne på ingen måte er kommet så langt i fleksibiliseringa som de har ønska.

Ordninga med at kvinner i tredelt turnus jobber 1,9 timer mer i uka enn menn i helkontinuerlig skiftarbeid, ble allerede i 1996 erklært i strid med likestillingsloven. Ansatte i tredelt turnus arbeider nå over to uker mer i løpet av ett år enn dem som jobber helkontinuerlig skift. Dette til tross for at arbeidsbelastningene er dokumentert som like store. Skift/turnus-saken har ved en rekke anledninger vært oppe til behandling i Stortinget. Til tross for støtte i forskning, ulike utredninger, høringer og politiske løfter har saken stått på stedet hvil. I forbindelse med behandlinga av arbeidsmiljøloven juni 2005 la Arbeiderpartiet fram et kompromissforslag som ble vedtatt i Stortinget. Det går ut på at regjeringa skal ta initiativ til et møte med partene for å se på hvordan ei slik ordning kan være. På tross av at saken har ligget hos partene i årevis. I vedtaket står det også at dersom ikke partene kommer fram til ei løsning vil man igjen vurdere behovet for å endre definisjonen av sammenliknbart arbeid i loven. Bare SV og SP stod på sitt forslag om å rette dette opp i loven nå. Samme kamp Rett til heltid er et viktig krav. Samtidig er heltid slik den er i dag, vanskelig å ha for mange kvinner. Derfor hører kampen for heltid og kampen for sekstimersdagen sammen.

Seks timers dag med full lønnskompensasjon

Vårt krav om sekstimersdagen er et krav om seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Det er ikke et krav om kortere arbeidstid med lavere lønn. Det ville i praksis være en form for tvungen deltid.

Mot dette står tre typer argumenter:

• Sekstimersdagen er så viktig for kvinnene at vi må godta noe lønnsnedgang for å få det til.
• Sekstimersdagen kan være et middel til å dele på arbeidet og da kan en ikke kreve lønnskompensasjon.
• Sekstimersdagen kan være en måte å kombinere en bedre hverdag med nødvendig reduksjon i forbruket av miljømessige grunner.

Full lønnskompensasjon et kvinnekrav

Vårt svar er at sekstimersdagen uten lønnskompensasjon rammer arbeidsfolk og undergraver de kvinnepolitiske målene. Lønnsreduksjon vil undergrave målet om økonomisk sjølstendighet for kvinner. I dag er det vanskelig å forsørge unger på ei vanlig lønn om en er eneforsørger, sjøl om en ikke hører til de aller mest lavtlønte. Det store flertallet av kvinner trenger både høyere lønn og sekstimersdag. En må heller ikke se bort fra at mange kvinner er avhengige av mannens inntekt, fordi de av ulike grunner ikke har lønna arbeid. Lavere familieinntekt vil også føre til økt press i retning av mer overtid, svart arbeid eller to jobber. Det vil føre til at menns arbeidsdag i praksis fortsatt vil være åtte timer for å opprettholde lønna, mens kvinnene blir sittende med seks timer eller kortere, pluss husarbeidet.

Noen argumenterer med at de høytlønte må gå ned i lønn og de lavtlønte opp. Andre har foreslått at det skal sikres gjennom skatteendringer at lavtlønte ikke taper. Disse forslaga er helt urealistiske, og ville også være helt umulig å kontrollere. Dersom reformen ikke sikrer alle full lønnskompensasjon, vil det i praksis være de med høyest lønn som står sterkest til å sikre seg gjennom egne avtaler. Full lønnskompensasjon til alle er nødvendig nettopp for at det store flertallet med lave og vanlige inntekter ikke skal gå ned i lønn.

Gjennomføring av sekstimersdagen avhenger av styrken i arbeiderklassen og breiest mulig allianser. Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å oppnå en slagkraftig kamp for en reform som innebærer lønnsnedslag for mange. Full lønnskompensasjon kan se urealistisk ut, men et krav om seks timers dag med lønnsnedslag vil virkelig gjøre kampen umulig å vinne.

Slik det er i barnehager i Sverige, vil vi ikke ha det!
Fra kommunal barnehage i Karlstad kommune: Her må barna leveres tidligst en halv time før tidspunktet du begynner på jobb og hentes seinest en halv time etter at arbeidsdagen er slutt. Er du uten arbeid eller i svangerskapspermisjon, har barn med plass i barnehage bare rett til 15 timer i uka.
Barnehagen har ei bemanning på to fulle stillinger og ei 60%-stilling på ei småbarnsavdeling (barn under tre år). Med 15 barn og ei åpningstid fra 06 til 17 kan det virke helt nødvendig med slike restriksjoner i oppholdstida.

Grønne argumenter for deling av arbeid uten lønnskompensasjon

I 1994 tok Framtiden i våre hender (FIVH) et initiativ til en kampanje for kortere arbeidstid. Deres politikk var at man kunne ha kortere arbeidstid uten full lønnskompensasjon, og at man skulle åpne for mer fleksibilitet. De framheva samtidig søppelkjørerne i Århus, som – for å avhjelpe arbeidsløsheten – hadde kjempa fram et system der fire søppeltømmere gjorde jobben til tre. De delte på å gå på ledighetstrygd ei uke i måneden. Hovedideen var å dele på arbeidet for å få ned arbeidsløsheten.

Men man senker ikke arbeidsløsheten ved å spre den på flere hender. I stedet for å ha en helt arbeidsløs søppelkjører, hadde en nå fire undersysselsatte søppelkjørere. Dette var likevel et positivt tiltak som styrka solidariteten på arbeidsplassen. Nettopp det faktum at søppelkjørernes løsning styrka arbeiderklassen, er grunnen til at staten og arbeidskjøperne kjemper hardt mot at slike ordninger innføres i Norge. De hindrer den frie flyten av arbeidskraft og styrker fellesskapsfølelsen. I Norge har myndighetene hindra slike løsninger ved å legge inn vilkår for når arbeidsløshetstrygd kan utbetales.

Men ei slik løsning er ingen arbeidstidsforkortelse. En nedgang i arbeidstid uten lønnskompensasjon, samtidig med en svekkelse av normalarbeidsdagsbestemmelsene, vil først og fremst være en gavepakke til kapitalen.

Arbeidsfolk har felles interesser av kortere arbeidstid, og høyere lønn og kortere arbeidstid har vært arbeiderbevegelsens grunnleggende krav. Det handler om tid som en sjøl rår over, fri fra slit, utbytting og arbeidsgivernes styringsrett. Kampen for åttetimersdagen var motoren i organiseringa av fagbevegelsen internasjonalt.

Lønnsarbeidet organiserer menneskenes liv, fordi det store flertallet er helt avhengig av ei inntekt å leve av. Samtidig har kvinner og menn ulikt forhold til lønnsarbeid og til lønnsarbeidets oppdeling i arbeidstid og fritid. Det betyr ikke at hver enkelt kvinne og mann nødvendigvis har det slik, men at samfunnet er organisert slik at det opprettholder ulikhet mellom kvinner og menn.

Menn først

Menn har, som hovedforsørgere, hatt en sjølsagt plikt og rett til å sette lønnsarbeidet først – på godt og vondt. Jobben har lagt premissene for resten av livet, og for omfang av og tidspunkt for ansvar og omsorg for familien. Fortsatt er det yrker der menn beordres rundt og familien følger med på lasset. Og fortsatt er menns høyere lønn – og viktigere jobb – et hovedargument for at det er kvinner som må ta permisjoner og deltid.

Lønnsarbeid er noe vi er tvunget til. Samtidig gir inntekten økonomisk sjølstendighet og en fullverdig plass i arbeidslivet med alt det innebærer. Menns forsørgerplikt har vært en viktig del av grunnlaget for menns identitet og dominerende stilling, men det har også vært en byrde.

Kvinners oppgaver

For kvinner har det vært annerledes. Sjøl om mange kvinner har vært forsørgere, har de ikke hatt forsørgerlønn og status. Samfunnet har pålagt kvinnene hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjennom måten arbeids- og samfunnsliv er organisert på. Dette skaper og forsterkes av både menns og kvinners forståelse av hvordan menn og kvinner er, og hva som er deres oppgaver.

Kvinnenes yrkesaktivitet har økt kraftig de siste tretti åra, og kvinner har fått ei stadig sterkere tilknytning til arbeidslivet. Samtidig har de ikke fått tilsvarende mindre ansvar hjemme, sjøl om mange menn gjør litt mer i hjemmet – og sjøl om mange kvinner pusser vinduer og gjør reint sjeldnere enn før. Uansett konkret arbeidsfordeling er det fortsatt stort sett kvinnene som tar hovedansvaret hjemme.

Det kan ofte bli diskusjon om hvem som har rett: de som peker på de store forandringene som har skjedd i kvinnenes stilling, eller de som er opptatt av at mye er det samme gamle. Etter vårt syn har begge parter rett. Økt yrkesaktivitet har endra kvinners plass i arbeidsliv, politikk og på nesten alle samfunnsområder. Kvinnene har sjøl kjempa fram store forandringer. På den andre sida er det noen grunnleggende mønstre som består, fordi samfunnets organisering ikke er endra. Motsetninga i dette legger grunnlag for skjerpa kvinnekamp.

Skvisen

Skvisen kvinnene står i – mellom ansvaret hjemme og på jobben – er derfor blitt kraftig skjerpa. Her ligger også noe av grunnlaget for kvinners evige dårlige samvittighet og for opplevelsen av tidsklemma. Det ligger på ingen måte i genene. Sjølsagt kan menn også oppleve at hverdagen ikke går opp. Menn som tar omsorgsansvaret alvorlig, er viktige eksempler på at det går an å gjøre ting annerledes, og de kan spille en egen rolle i kampen for kortere arbeidstid. Men menn står ikke overfor den samme skvisen mellom to ulike oppgaver som samfunnet forventer. Det oppfattes fortsatt slik at menn som tar ansvar hjemme, gir noe til familien, mens kvinner som har yrkesarbeid, tar noe fra den.

Deltid og ubekvem arbeidstid

Det er fortsatt en underliggende norm, til tross for likestillingsidealene, at kvinner kan være i arbeid dersom (de har organisert det slik at) familiens behov samtidig ivaretas. Derfor er det da også overvekt av kvinner blant dem som jobber utenfor normalarbeidsdagen, og det er flest kvinner som jobber skift.

Dette illustreres også på en annen måte. Yrkesaktiviteten har økt, i de seinere åra særlig hos kvinner med små barn. Statistikken viser at mens bare 33 prosent av barna under to år har barnehageplass (2003), så er hele 77 prosent av mødrene deres i arbeid. Her er spriket størst, men en kan se det samme for alle aldersgrupper. Hvor er det blitt av resten av barna? De er hos dagmamma, familie, fedre når mor er på jobb – alt organisert av mødrene, som snor jobben sin til i forhold til dette.

Undersøkelser viser at mens stress hos menn går ned når arbeidsdagen på jobb er over, er det omvendt hos kvinnene. Hos dem øker stresset når arbeidsdagen nærmer seg slutten, de skal hjem til en ny «jobb».

Blant kvinner med grunnskoleutdanning jobber 63 prosent deltid. Blant kvinner med universitets- eller høyskoleutdanning jobber 32 prosent deltid (SSB 2003).

Deltid som tilpasning

Deltid er derfor ei viktig tilpasning til skvisen – når det av ulike grunner synes umulig å få dagen til å gå rundt, dersom det er økonomisk mulig å slippe unna. 43 prosent av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid, og prosenten har holdt seg relativt stabil (SSB 2003). Dette er ei tilpasning som kvinnene sjøl betaler dyrt for. Blant annet er minstepensjon et resultat for mange. Deltid er heller ikke jamt fordel blant kvinner, det er de med lavest utdanning som jobber mest deltid. Dette er ofte kvinner som har de mest slitsomme jobbene, med arbeidstid som er vanskelig å kombinere med omsorg for barn. Det er også flest med lav utdanning i de eldre aldersgruppene. I tillegg er det mye deltid i helsevesenet, også blant kvinner med høyskoleutdanning.

Samtidig skaper deltid en arbeidsintensitet i mange jobber som er vanskelig å orke på full tid, og slik oppstår en ond sirkel. I dag er det i stadig større grad arbeidsgiverne som ønsker deltid, mens mange kvinner ønsker seg flere timer eller full stilling. Kommunene tilsetter for eksempel hjelpepleiere i veldig varierende brøker for å få turnusen til å gå opp.

På toppen av det hele får kvinnene sjøl av mange ansvaret for deltidsarbeidet, også av deler av kvinnebevegelsen. Kvinnene anklages for å «velge feil», mens hovedproblemet ligger i organiseringa av arbeidsliv og samfunn.

Kvinner som jobber heltid, deltid eller er hjemmearbeidende har felles interesser i å skape et arbeidsliv som tar utgangspunkt i at alle skal kunne stå i full jobb, ikke bare menn uten omsorgsansvar.

14 prosent av hele arbeidsstokken har såkalt ufrivillig deltid – av disse er 14 prosent menn og 73 prosent kvinner (SSB 2003). Vi skriver «såkalt» fordi bruk av begrepet ufrivillig deltid om denne gruppa innebærer at en sier at alle andre former for deltid er frivillig valgt. Grensa mellom frivillig og ufrivillig deltid er umulig å trekke så lenge det er organiseringa av samfunnet som ligger i bunn. I pensjonsreformen brukes ufrivillig deltid som et begrep som skiller mellom dem som er verdige til å få pensjonsopptjening og dem som ikke er det. Her begrenses «ufrivillig deltid» til dem som får arbeidsløshetstrygd for den andelen de ikke har jobb.

Konsekvenser for lønn og pensjon

Kvinner har i snitt ca 65 prosent av menns inntekt og pensjon, alle trygdeytelser inkludert, også barnetrygd. Kvinner har 85 prosent av menns lønn.

Dette har store konsekvenser for livet hver eneste dag. Det bestemmer tilgang til alt som koster penger: mat, klær, helse, aviser, fritidsaktiviteter, reiser. Flertallet av kvinner som lever alene eller er eneforsørgere, har dårlig råd. For gifte og samboende kvinner betyr det økonomisk avhengighet, lavere status og mindre makt i forholdet. Det kan også bety mindre reell rett til skilsmisse.

Stortinget har nå vedtatt en pensjonsreform der pensjonen i enda større grad enn i dag skal være direkte avhengig av hva du har tjent gjennom livet. Dette vil bare øke forskjellene. «Besteårsregelen» er fjerna. Den gikk ut på at de tjue åra du hadde høyest inntekt, skulle være grunnlaget for utregning av pensjonen. Denne regelen var kvinnevennlig (og god for alle).

Den viktigste enkeltårsaken til forskjellen i inntekt og lønn er den ulike lengden av betalt arbeidstid. Både direkte, ved at deltid og perioder hjemme gir lavere inntekt, og indirekte. Den lave kvinnelønna henger blant annet sammen med at deltida bidrar til å opprettholde systemet med at menn er forsørgere og kvinner delvis forsørget. Dette rammer alle kvinner – også dem som sjøl jobber full tid hele livet.

Snittinntekt 2002
Mann 45 år: 450.000 kroner

Kvinne 45 år: 275.000 kroner

Et samfunn der kvinner er likeverdige mennesker

Kampen for sekstimersdagen dreier seg ikke bare om lettelser for den enkelte kvinne eller for kvinner i bestemte livsfaser. Flere kvinner i full jobb innebærer endringer i kvinnenes samfunnsmessige stilling, og det har konsekvenser for alle. Alle kvinner, også de uten barn eller eldre de tar omsorg for, rammes i dag av kvinners annenrangs stilling på arbeidsmarkedet. Kvinnelønna er kanskje det beste eksemplet på dette. Sekstimersdagen vil legge et bedre grunnlag for et samfunn der kvinnene er likeverdige mennesker.

I et slikt perspektiv kan også enkelte argumenter som brukes for sekstimersdagen være problematiske. «Sekstimersdagen vil gi kvinner bedre tid til å ta seg av familien,» er et slikt argument. Vi tenker ikke at en arbeidstidsforkortelse skal ha som mål at kvinner bruker mer tid med barna. Målet må være at kvinner har mer fri tid, tid til å bruke slik de sjøl vil, for eksempel til alt utenom jobb og hjem som livet kan bestå av. Om noen velger å bruke denne tida sammen med barna sine, er det deres valg, men det skal ikke ligge noen føringer om at dette er et riktigere valg enn andre. Mange kvinner har i dag et stort behov for mer tid til seg sjøl. Sekstimersdagen må ikke føre til noe krav om at barn må hentes tidligere i barnehagen, eller til at skolefritidsordninga innskrenkes eller til at familien stiller mer opp på sjukehjemmet.

For den enkelte kvinne kan kontantstøtte være et midlertidig svar på skvisen mellom arbeid og familie, men det er en ordning som svekker kvinners stilling og lar samfunnet i fred for krav om endring. Det viser seg også at småbarnsforeldre heller vil ha barnehageplass. 48 prosent av mødre med barn i kontantstøttealder sier at de foretrekker barnehage framfor kontantstøtte. I tillegg ønsker 28 prosent en kombinasjon av barnehage og annen barnepass. I 2003 var det ca 67 prosent av barn i kontantstøttealder som mottok kontantstøtte. 4 prosent av dem som mottar kontantstøtte er menn. (Tall fra 2004.)

Mer tid til familien?

Vi ser det heller ikke som noen kampsak at menn og kvinner samla bruker mer tid i familien. Vi er for utbygging av offentlige tjenester som avlaster den private familien. Men vi ser det som viktig at sekstimersdagen kan bety mer lik arbeidstid for kvinner og menn, og at den kan gjøre det lettere for kvinner å slåss for ei mer rettferdig arbeidsdeling hjemme. Sånn at menn tar mer ansvar hjemme, og at kvinner får frigjort tid til andre ting.

En viktig del av fronten

I løpet av tjue år fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1980-tallet økte antallet yrkesaktive kvinner med bortimot en halv million. Først og fremst var dette gifte kvinner, etter hvert også med små barn. Dette er kalt den store kvinnerevolusjonen. Den førte til enorme forandringer i folks hverdagsliv, også menns. Men det ble ingen virkelig revolusjon, arbeidslivets og samfunnets organisering endra seg lite – i hovedsak er det kvinnene sjøl som har tilpassa seg og vært nødt til å være ekstremt fleksible. Presset fra endringene og fra kvinnebevegelsen har likevel ført til permisjonsordninger som gjør det lettere for oss å kombinere arbeid og unger enn det er i land utenom Norden.

Kvinnene har gjort felles erfaringer, både om sin egen styrke og likeverdighet med menn, og om hvordan vi fortsatt behandles som annenrangs når det kommer til arbeidstid, lønn og pensjon. Krafta i kravet om sekstimersdagen ligger nettopp i at det er et krav om at samfunnet må ta konsekvensene av de svære endringene. Sekstimersdagen handler om mer enn arbeidstidsforkortelse. Kravet er et symbol for et samfunn og et arbeidsliv med plass til både kvinner og menn med og uten unger og familie. Samtidig legger kravet grunnlaget for å sprenge rollene og skape et annet samfunn.

Kvinnebevegelsen og de kvinnedominerte fagforbunda har vært motoren i bevegelsen for sekstimersdagen. At vi ser hvor viktig kravet er for kvinner, har vært og er nødvendig for at kvinnene skal se seg sjøl som en avgjørende kraft i denne kampen. Men også menn har interesse av at kvinnenes stilling i arbeidslivet styrkes, blant annet fordi det gir arbeiderklassen større kraft. Kampen krever at menn setter seg inn i denne delen av argumentasjonen. Samtidig må sjølsagt både kvinner og menn reise kampen for sekstimersdagen ut fra de argumentene som de sjøl synes er viktigst.

Slik det er i barnehager i Sverige, vil vi ikke ha det! Fra kommunal barnehage i Karlstad kommune: Her må barna leveres tidligst en halv time før tidspunktet du begynner på jobb og hentes seinest en halv time etter at arbeidsdagen er slutt. Er du uten arbeid eller i svangerskapspermisjon, har barn med plass i barnehage bare rett til 15 timer i uka. Barnehagen har ei bemanning på to fulle stillinger og ei 60%-stilling på ei småbarnsavdeling (barn under tre år). Med 15 barn og ei åpningstid fra 06 til 17 kan det virke helt nødvendig med slike restriksjoner i oppholdstida.

Felles interesser

Kampen for sekstimersdagen har to grunnleggende elementer. Det ene handler om at arbeidsfolk erobrer mer tid fri fra utbytting og undertrykking – til egen disposisjon og til sterkere deltakelse i kampen om styringa av samfunnet. Det andre handler om at samfunnet og arbeidslivet organiseres slik at menn og kvinner er likeverdige mennesker med like muligheter til å delta, samtidig som de tar ansvar og omsorg for unger. Disse elementene bygger opp under hverandre.

 

Seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil

 

• bety en lettere hverdag for det store flertallet, med mindre stress og mindre helseskader;
• gi kvinner større muligheter til å jobbe full tid, med full lønn og full pensjonsopptjening – noe som vil styrke kvinners øonomiske sjølstendighet;
• kunne gi menn og kvinner likere arbeidstid, noe som vil styrke kampen for å heve kvinnelønna og legge grunnlag for likere arbeidsfordeling i familien;
• gi arbeidsfolk av begge kjønn mer tid og overskudd til å delta i faglig, politisk og kulturell virksomhet – og i kampen om hvordan samfunnet skal se ut i framtida;
• gi økt fritid og hindre at jobben spiser opp folks liv;
• gi økt lønn for dem som jobber deltid, fordi stillingsbrøken øker;
• gjøre det lettere å kombinere alle typer jobber med omsorg for barn, og dermed gi større reell valgmulighet når det gjelder yrke, arbeidsplass og faglig utvikling, – særlig for kvinner, men også for menn som har/tar omsorgsansvar;
• gi menn større mulighet for samvær med barn;
• kunne gi arbeid til flere;
• gi arbeidsfolk større andel av den enorme produktivitetsutviklinga.

Høsten 2003 ble tidsklemma heftig debattert i norske medier: folks vansker med å få tida til å strekke til med jobb, hjem, trening og sosialt liv. Det var kvinner som dominerte debatten, men også menn sto fram og ønska mer tid til å være hjemme med barna sine.

Noen avviste problemene som syting, andre forklarte tidsklemma med perfeksjonisme og for høye krav. Noen mente at menn også burde begynne å jobbe deltid, slik at de kunne få tid sammen med ungene sine. Kravet om seks timers arbeidsdag ble spilt inn. Noen ville ha kortere arbeidstid for småbarnsforeldre. Andre tok opp kravet på generelt grunnlag.

Arbeidslivet har endra seg

Grunnlaget for tidsklemma finner vi i organiseringa av samfunn og arbeidsliv. Kvinners stilling i samfunnet har endra seg mye de siste tretti åra – likevel er det mye som er grunnleggende uendra. I arbeidslivet har en ikke tatt konsekvensene av kvinners økte yrkesdeltakelse. Arbeidstidsordningene er tilpassa en situasjon der mannen for det meste er hovedforsørger, mens kvinnene jobber i den grad det best passer med familiens behov. Mangelen på barnehager og skolefritidsordninger er et annet tegn på samme mistilpassing.

Det er dette som kommer til uttrykk i tidsklemma – og som gjør at den først og fremst presser seg fram som et samfunnsproblem.

Arbeidets betydning

Lønnsarbeid er en nødvendighet for de aller fleste av oss. I arbeidstida har arbeidsgiverne styringsretten. Arbeidets organisering og innhold har svært stor betydning for oss, og det virker også sterkt inn på resten av våre liv, blant annet på hvor lenge vi lever.

Menns liv er i hovedsak avhengig av og knytta til deres eget lønnsarbeid, sjøl om også konas jobb kan ha noe betydning. For gifte og samboende kvinner har derimot mannens lønnsarbeid ofte store konsekvenser, også for dem som sjøl er i jobb.

Organiseringa av lønnsarbeidet har altså avgjørende betydning for arbeidsdelinga mellom kvinner og menn, noe vi ser blant annet i inndelinga i kvinne- og mannsdominerte yrker.

Arbeidsorganiseringa, og da særlig arbeidstida, virker også inn på hvilke muligheter folk har til å delta i organisert aktivitet for å påvirke utviklinga i samfunnet.

Når vi her tar til orde for en kortere normalarbeidsdag, er det derfor fordi arbeidsdagens lengde er helt avgjørende for hva slags liv vi skal leve og hva slags samfunn vi skal ha.

Kampen om arbeidstida skjerpes

Sommeren 2004 gikk Jens Ulltveit-Moe (tidligere president i NHO, Næringslivets hovedorganisasjon) ut i mediene og sa at arbeidstida i eksportindustrien burde økes til 40 timer per uke. Bakgrunnen for dette var den vellykka kampen som eierne av Siemens i Tyskland hadde ført. De fikk sine arbeidere med på å øke arbeidstida fra 35 til 40 timer i uka, uten kompensasjon. Trusselen var utflagging til land lenger øst med dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Også EU-kommisjonen går inn for lengre arbeidstid – i ei tid med massiv, kronisk arbeidsløshet.

Her hjemme har Stortinget nettopp vedtatt en ny arbeidsmiljølov. Den gir økt adgang til overtid og til nattarbeid, og den åpner for gjennomsnittsberegning av arbeidstida med inntil 13 timers arbeidsdag i perioder. Dessuten skal arbeidstida i større grad kunne avtales individuelt med den enkelte arbeidstakeren – uten innblanding fra fagforeningene.

Dette er eksempler på at kampen om arbeidstida skjerpes. Historisk er da også denne kampen av de aller viktigste for arbeiderbevegelsen.

På høy tid med sekstimersdagen

Vi mener at kravet om sekstimersdagen er overmodent, og at vi, særlig i de høyt industrialiserte landa, har hatt råd til den i mange tiår. Produktiviteten har økt enormt sia innføringa av åttetimersdagen. Skal ikke arbeidstakerne snart kunne ta ut noe av dette?

Noen synes nok at kampen for sekstimersdagen er urealistisk. Vår oppfatning er at det er omvendt. Nettopp i dagens situasjon, med økende fleksibilisering og brutalisering, er det nødvendig å samle arbeidsfolk i kampen for en normalarbeidsdag som det er mulig å leve med.

Kampen for sekstimersdagen er både en kamp for reform og en forsvarskamp mot ytterligere undergraving av normalarbeidsdagen. Det som vil avgjøre om kampen vinner fram, er arbeiderklassens styrke og enhet og dens evne til allianser med andre bevegelser som har kravet på dagsordenen, for eksempel kvinnebevegelsen.

Samtidig er det også slik at kampen i seg sjøl kan bidra til å bygge opp styrke og enhet. Men dette forutsetter at den makter å forene kvinner og menn, offentlig og privat sektor, fagbevegelse og kvinnebevegelse. Slik enhet kan bare oppnås på grunnlag av forståelse og respekt for at kvinner og menn i dag står i ulik posisjon i samfunnet, og at kravet er en sekstimers arbeidsdag som gjør det mulig for både kvinner og menn i større grad å jobbe full tid med full lønn.

Kampen for sekstimersdagen kan spille den samme samlende rollen i dag som kampen for åttetimersdagen gjorde for hundre år sia, og den kan bidra til å bygge opp arbeiderklassens, fagbevegelsens og kvinnebevegelsens styrke til å slåss om samfunnsutviklinga i vår tid.

Oppgaven nå må være å reise kravet og debatten fra grunnplanet i flest mulig organisasjoner. Dette heftet er ment som en hjelp for dette arbeidet.

 

Kina er ett av de to landa AKP har regna som sosialistisk i den samtida partiet har eksistert i. Utover 1980-tallet var det flere heftige debatter om hvorvidt Kina fortsatt hadde beholdt rødfargen. AKP brøt de offisielle forbindelsene med Kinas kommunistiske parti (KKP) først etter den brutale knusinga av opposisjonsbevegelsen i 1989, sjøl om vi i hele tiåret før dette kritiserte sider ved den økonomiske reformpolitikken som forfatterne av den boka du nå har foran deg, tar for seg. Vi kritiserte også nedtoninga av proletarisk internasjonalisme som fulgte parallelt med reformpolitikken.

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i AKP

Dette er forordet til Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

---

Spørsmålet om hva slags stat Kina er i dag, har ikke bare å gjøre med en teoretisk forståelse av hva et sosialistisk overgangssamfunn er. Kina er en av hovedspillerne på den internasjonale arenaen i dag, og landet får sannsynligvis enda større betydning i de nærmeste årtier. Det å forstå Kina er derfor også nødvendig for å forstå imperialismen i vår tid og får følger i praktisk internasjonal politikk på flere områder. Dette gjelder enten en fortsatt ser på Kina som et sosialistisk land, eller som den framtidige hovedutfordreren til USA, eller først og fremst som et reservoar for den kapitalistiske verdensøkonomien. I det siste tilfellet står vi overfor spørsmålet om Kina kan gi en ny giv for imperialismen eller om innlemmelsen av dette veldige landet i den kapitalistiske verdensøkonomien allerede er i ferd med å skape større problemer enn fordeler for systemet?

Den boka du nå har foran deg, er skrevet av to amerikanske, marxistisk orienterte professorer i økonomi. Dersom du vil kikke Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett nærmere etter i korta, kan du "google" deg inn på dem via Internettet. De sier klart fra om at deres hovedanliggende er et varsku til de radikalere som er usikre på om Kina fortsatt er sosialistisk, eller i det minste spiller en progressiv rolle og kan være en modell for utviklingsland. Som du vil se, mener de at Kina for lengst har tatt farvel med sosialismen, og at landet også spiller en negativ rolle for klassekampen internasjonalt ved å gjøre situasjonen vanskeligere for arbeidsfolk, enten det er i nabolanda til Kina eller i Mexico eller for den saks skyld i USA. Et uklart syn på Kina mener de også er skadelig for dem som skal vinne oppslutning om sosialisme som alternativet til dagens kapitalisme, fordi det skaper forvirring om målet og veien dit.

Noen vil nok mene at AKP, som parti, ved å drøye så lenge med det formelle bruddet med KKP, bør føle seg truffet av deler av den kritikken som denne boka reiser. At vi har bidratt til å forsterke den usikkerheten om hva sosialisme er, som fortsatt preger venstresida også i Norge. På den andre sida gir ikke en diagnose av hva slags samfunn Kina var under Mao, eller er i dag, det fulle svaret på hva som generelt er sosialisme eller spesifikt hvordan den norske sosialismen vil være. Spør du ti stykker i Norge i dag, som sjøl regner seg som sosialister, om hva sosialisme er, får du nærmere ti enn ett svar.

Denne boka er et viktig bidrag til den debatten som har gått, og går, på venstresida om Kinas historie fra slutten av 1979-tallet og fram til i dag. En innvending kan kanskje være at den i liten grad trekker linjene tilbake i tida, både til den sosialistiske fasen og perioden med nydemokratisk og antikolonial kamp helt fra siste halvdel av 1800-tallet av. Sjøl om forfatternes intensjoner jo ikke har vært å lage en fullstendig historisk analyse av vekst og fall for den kinesiske sosialismen vi opplevde noen tiår i forrige århundre, hadde det vært en styrke å sette ting i litt lengre historisk perspektiv?

De refleksjonene jeg kommer med videre her er knytta til debattene som går her hjemme. De står for egen regning, da det fortsatt er slik at det i AKP er ulike syn på Kina, både på historia og den nåtidige rolla.

Håp og begeistring

Også her i Norge finner vi nok gamle Kina-venner, også kommunister, som fortsatt ikke definitivt har avskrevet Kina som sosialistisk. Men den største Kina-begeistringen finner vi i dag blant kapitalister og folk som befinner seg på den politiske høyresida. Det norske borgerskapet satser stort på Kina både som varemarked og investeringsområde.

Norges samhandel med Kina har økt sterkt. I 2004 var Kina Norges femte største leverandør av tradisjonelle varer, ca. 5 % av importen målt i verdi. Bare Sverige, Tyskland, Danmark og Storbritannia lå foran. Det dreier seg ikke bare om klær, men i like stor grad edb-utstyr og andre typer maskiner. Den norske eksporten har økt tilsvarende de siste 15 åra. Her ligger fisk og kunstgjødsel i teten, fulgt av råolje. Figurene nedenfor, som er tatt fra et SSB-notat (1) illustrerer dette.

Også når det gjelder kapitaleksport, følger norske kapitalister den internasjonale trenden med valfart østover. De føler seg sikre på at Kina fortsatt vil gi god avkastning på kapitalen deres. Ifølge Økonomisk rapport 20.01.05 (2) har nå nesten alle større norske bedrifter etablert seg i Kina. Bladet nevner Norske Skog, Hydro, Elkem, Kenmore, Kongsberg Automative og den såkalte "17-gruppen" som produserer skipsutstyr (hvor de 17 nå er flere enn 30). Også mindre bedrifter følger etter. Til sammen over 200 ifølge NHO, mens flere tusen importerer deler fra Kina til sin produksjon her i Norge. I tillegg til flytting av hovedvirksomheten til Kina er det også flere og flere som kaster seg på den såkalte "call-center"-bølgen, hvor deler av virksomheten flyttes ut. Det er ikke bare lave lønninger i Kina som driver fram etableringer og out-sourcing, men også det enorme, kinesiske hjemmemarkedet.

I tråd med det Hart-Landsberg og Burkett peker på, får inntoget i Kina også følger for klassekampen i Norge – gjennom nedlegging av arbeidsplasser og økt lønnspress. Dette nører opp under de norske arbeidskjøperne sin begeistring for dagens Kina. Samtidig som det imperialistiske Norge bindes opp til den fortsatte utviklingen i det svære vertslandet.

Tilbake til dem som fortsatt ser "håp i hengende snøre" for sosialismen i Kina. Hart-Landsberg og Burkett bringer gode argumenter for å konkludere med at Kina ikke lenger er et sosialistisk land, og heller ikke kan snus inn på den "sosialistiske veien" uten en ny politisk og sosial revolusjon. Det er imidlertid ikke alle argumentene som er like gode. De to legger stor vekt på reformenes iboende "faenskap": at da de først ble satt i gang, krevde de nye oppfølginger som førte landet lengre og lengre inn i kapitalismen. Den konkrete analysen viser at det har gått den veien, og med akselererende fart fra starten på 1990-tallet. Men det blir etter mitt syn noe deterministisk og mekanisk å si at det nærmest var "skjebnebestemt" å skulle bli slik, da reformene i 1979 ble satt ut i livet. Da skulle NEP-politikken* på starten av 1920-tallet i Sovjet også betydd begynnelsen på slutten for sosialismen der.

* NEP: Under intervensjonskrigene på starten av 1920-tallet tok Sovjet i bruk en del kapitalistiske insitamenter for å styrke produksjonskapasiteten og den økonomiske basisen for samfunnet.

Den økonomiske politikken er også avhengig av klassekampen. Mens Lenin så NEP-perioden som et nødvendig, midlertidig skritt tilbake for å kunne komme sterkere igjen med å bygge en sosialistisk økonomi seinere, så Deng Xiaoping & co på reformene som et positivt skritt framover. Med hans tilhengere i ledelsen var det derfor naturlig at reformene ble fulgt opp av nye av samme slag. Reformene fra 1979 kan heller ikke sees isolert fra forsøk i samme retning tidligere, med Liu Shaoqi * som hovedpådriver, rundt 1957-58 og før Kulturrevolusjonen på 1960-tallet. Det var helt fra starten av, på 1950-tallet, brytninger og partikamper i KKP om den økonomiske politikken. Stridens kjerne var balansen mellom kapitalistiske og kommunistiske produksjonsforhold, som jo reflekterer at sosialismen er et overgangssamfunn mellom de to samfunnsformene.

* Liu Shaoqi: en av lederne i Folkerepublikken Kina fra starten av, lenge sett på som en sannsynlig etterfølger etter Mao, sjøl om han sto i opposisjon til Mao i viktige spørsmål. Falt i unåde under Kulturrevolusjonen og døde uten særlig politisk innflytelse i 1972.

Maos linje var stadig å minske markedets rolle og han brukte massemobilisering for å få gjennom dette. Med unntak for kortere perioder hadde han overtaket over dem han kalte for "vandrerne på kapitalismens vei", som mente de burde gå saktere fram i å fjerne markedet og som også var for å reversere kollektiviseringa ved noen korsveier. Da Mao var borte, var det denne fløya som etter noen år fikk overtaket og har beholdt den siden. Sjøl om Mao gjorde sine feil, om de nå bunna i en idealistisk vurdering av hvor raskt Kina kunne gå over i kommunismen eller tiltak pressa fram av maktkampen, så kan vi oppsummere at han hadde rett i vurderinga av "kapitalistvandrerne". Kina starta på veien med å bryte ned sosialismen fra 1979 av. Et annet spørsmål er når vi skal regne den sosialistiske perioden som endelig avslutta. Da kommer vi inn på definisjonen av et sosialistisk samfunn, som det er mer "matnyttig" å drøfte, men også vanskeligere.

Etter mitt syn må både vurderinger av produksjonsforholda, arbeiderklassens innvirkning på politikken og utbyttet den får av samfunnets verdiskapning, tas med i regnskapet. I tillegg vil jeg trekke inn den rolla staten spiller i den internasjonale klassekampen og kampen mot imperialismen, da kampen mellom sosialisme og kapitalisme også er internasjonal i imperialismens tidsalder.

De forholda som Hart-Landsberg og Burkett avdekker, sammen med det vi kan legge til om Kinas rolle i den internasjonale klassekampen de seineste 10-15 åra, mener jeg er nok til å konkludere med at Kina i dag er et kapitalistisk og imperialistisk land, sjøl om det ennå er både kommunistiske og føydale islag i den økonomiske basisen.

Nok er nok

Når en slår fast at Kina er kapitalistisk, er det imidlertid en tendens blant revolusjonære til å rakke ekstra ned på landet og snu det meste mot det. Det syns jeg forfatterne av denne boka også har en tendens til. Som når de på side 62-63 framhever at Kina er en trussel mot økonomien i de andre landa i regionen ved at de suger til seg mesteparten av de utenlandske investeringene. Hvis premisset er at det er skadelig å satse på å tiltrekke seg for mye utenlandsk kapital, som Kina jo gjør, blir det litt sært å argumentere med at det skader arbeidsfolk i Sør Korea osv. at Kina står i veien for kapitalimport dit.

Mens dette mer er å regne som en kuriositet, blir det mer tendensiøst når de på side 47 gjennomgår inntektsutviklingen i Kina. De tar her utgangspunkt i Gini-koeffisienten for inntekten til husholdningene. Utviklingen av denne de siste vel 20 åra illustrerer de voksende ulikhetene i Kina. Dette er et ubestridt faktum, som myndighetene også er pinlig klar over og ser på som en kilde til sosial uro.

Gini-faktoren forteller imidlertid ikke alt. Den sier ingenting om utviklinga av gjennomsnittsinntekten. Det forfatterne tar med her, er å hevde at flesteparten av de kinesiske arbeiderne strever med å få endene til å møtes, mens et lite mindretall av småborgere og borgere lever på nivået til de mest velstående i USA. Det siste stemmer nok hvis vi oppjusterer "lite mindretall". Den velstående middelklassen i Kina er nå større enn i India. Dvs. det er snakk om et tresifret tall millioner mennesker, med et lite mindretall styrtrike (De "400 rike familiene"). Det er også riktig at majoriteten av arbeiderne langt fra har det "fett" i forhold til i USA. Men det hører også med i bildet at antallet fattige, definert etter UNDP-standarden, har sunket kraftig siden 1980. UNDPs fattigdomsrapport fra 2000 nevner de offisielle kinesiske tallene, som viser at antall fattige sank fra 260 millioner i 1980 til 42 millioner i 1998, men mener at Verdensbankens overslag på over 100 millioner i 1998 nok sannsynligvis er riktigere. De siste åra har denne utviklinga stagnert, og kanskje snudd?

Videre bør det ikke underslås at gjennomsnittsinntekten i Kina i reformperioden har steget kraftig i forhold til land det er er naturlig å sammenligne med. Noe som er hovedårsak til at den globale gjennomsnittsinntekten har steget betydelig de siste tiåra, til tross for voksende ulikheter innad i de fleste landa og mellom rike og fattige land. Figurene nedenfor illustrerer dette. Ved å gå inn og klikke fram sammenligninger mellom ulike land på nettlenken (3) får du illustrert at det blir feil å bruke Gini-koeffisienten til å framstille det som at Kina beveger seg ned på nivået til Indonesia. Eller hvis du sammenligner med Bangladesh, som har en Gini-koeffisient på linje med Norge, fordi det store flertallet som lever der er fattige.

[De to grafene illustrerer forholdet mellom antall innbyggere og inntektsnivå i Kina og hele verden i henholdsvis 1978 og 2000. Det røde feltet er Kina og det grå er verden som helhet.]

Det at arbeiderklassen og det store flertallet av folket skal få det bedre materielt er ett viktig kriterium for et sosialistisk land. Men den generelle inntektsutviklingen er heller ikke det eneste målet for levestandarden. Nedbygginga av kollektive, sosiale goder i Kina undergraver det som er oppnådd gjennom inntektsutviklinga. Og som Hart-Landsberg og Burkett påviser, er andre forhold som må tas med i regnskapet så dominerende at det ikke bør være vanskelig å være enig i deres konklusjon om at Kina for lengst har opphørt å være et sosialistisk land. At den utviklingsmodellen de nå følger, heller ikke bør være noe eksempel for andre land er også greit. Men så er det vel heller ingen som har forutsetninger for å kunne følge den.

---

Noter

1. Rapport fra Statistisk sentralbyrå fra 14.04.05, Kinahandelen øker. [Tilbake]

2. Økonomisk rapport 20.01.05, Elisabeth Lund. [Tilbake]

3. Graf over inntektsutvikling i verden og 11 ulike land mellom 1970 og 2000. Laget av økonomen Xavier-Sala-i-Martin, bygd på statistikk fra Human Developement Report. [Tilbake]

 

Dette er forordet i Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

Erfaringer fra kinesisk økonomi er fortsatt en viktig kilde til kunnskap når det gjelder utfordringene ved å bygge sosialismen. Dessverre er det vi ser i dag, stort sett negativt. Tragisk nok har den kinesiske regjeringas program for "markedsreform", som det blei sagt skulle blåse nytt liv i sosialismen, i stedet ført til ei utvikling med økende kapitalistisk og utenlandsk dominans. Resultatet har blitt enorme sosiale kostnader, både innenlands og internasjonalt. Det gjør ikke saken bedre at mange progressive, også mange som kaller seg sosialister, fortsetter å forsvare den kinesiske økonomiske politikken og oppfordrer meningsfeller i andre land til det samme.

Vi tror at dette kommer av betydelig allmenn forvirring omkring hvordan kapitalismen utvikler seg og hva sosialisme er, noe som må klares opp i om vi skal kunne gjøre framskritt på vegen mot en bedre verden. Vi håper at denne studien av erfaringene med kinesisk "markedssosialisme" kan være et lite, men meningsfullt bidrag i den retning.

Mange har bidratt til vår forståelse av Kinas erfaringer, og også av hvordan dette ideologisk og økonomisk virker inn på dagens verden. Spesielt må vi framheve Mike Lebowitz, Barbara Foley, Leo Panitch, Sam Ginden, Patrick Bond, Minqi Li, Andong Zhu, David Kotz, Victor Wallis, Susan Williams, Stephen Frost og Tim Pringle. Vi vil også takke redaktørene av Korean Journal of Political Economy, som publiserte en tidligere versjon av tankene i denne boka. I tillegg takker vi Aimin Chen for at vi fikk tilgang til hennes eksemplarer av Statistisk årbok for Kina, Andrew Nash og hele staben hos forlaget Monthly Review Press for hjelp og oppmuntring, og familiene våre for den støtta de har gitt heile tida: Sylvia Hart-Landsberg, Leah Hart-Landsberg, Rose Hart-Landsberg og Suzanne Carter, samt Patrick Burkett og Molly Burkett. Vi vil ikke unnlate å nevne at vi står i gjeld til arbeidsfolk i Kina, ikke bare for innsatsen de har gjort for sosial forandring, men også for innsatsen i dag mot "sosialistisk kapitalisme" og for en virkelig sosialisme.

Kina og sosialisme … i de tre første tiåra etter at Folkerepublikken Kina blei oppretta i 1949, kunne det virke som om disse orda for alltid ville skulle utgjøre en inspirerende enhet.

Dette er innledninga i Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

---

 Kina hadde måtta tåle ydmykende tap for Storbritannia i Opiumskrigen i 1840-42. Seinere fulgte stadig nye avtaler som gav andre land økt tilgang til kinesiske havner. Det kinesiske folket var underlagt, ikke bare det despotiske styret til keiseren og ei rekke krigsherrer, men også trykket fra imperialismen, som delte landet i ulike utenlandskontrollerte innflytelsessfærer. Fra begynnelsen av 1920-åra begynte Kinas kommunistiske parti, under ledelse av Mao Zedong, å organisere økende folkelig motstand mot den utenlandske dominansen, mot utbyttinga av landet og mot diktaturet til Chiang Kai-shek. Og i 1949 seira omsider revolusjonen under ledelse av Kinas kommunistiske parti, som proklamerte at det ikke bare ville bringe folkets lidelser til opphør, men også skape ei ny demokratisk framtid basert på bygging av sosialismen.

Det kan ikke være tvil om at den kinesiske revolusjonen var en hendelse av verdenshistorisk betydning, og at storslåtte resultat blei oppnådd under sosialismens fane i tiåra som fulgte. Samtidig må ikke dette, etter vår mening, hindre oss i å se tre viktige faktum. For det første: Da Mao døde i 1976, var en fortsatt langt unna å oppfylle løftet om sosialisme. For det andre: I 1978 starta Kinas kommunistiske parti en reformprosess der en baserte seg på markedet. Dette blei sagt å skulle få fart på bygginga av sosialismen, men i virkeligheten gikk det i motsatt retning, til høy pris for det kinesiske folket. Og endelig: Progressive i heile verden fortsetter å identifisere seg med og la seg inspirere av utviklinga i Kina, spesielt på grunn av den raskt økende eksportbaserte veksten. Dette tas enten som en bekreftelse på fordelene med markedsbasert sosialisme eller, uansett hvilken merkelapp en måtte velge å sette på det, som et bevis på at aktiv statlig styring av økonomien kan gi ei vellykka utvikling innafor et kapitalistisk verdenssystem.

Vi blei også inspirert av den kinesiske revolusjonen. Likevel har vi ei tid ment at det er ei alvorlig feiltolkning av erfaringene med de kinesiske reformene, når progressive stadig identifiserer seg med Kina og den "sosialistiske markedsøkonomien". Ja, ikke bare det: enda viktigere er det at dette er et betydelig hinder for å utvikle både den teoretiske og den praktiske forståelsen som er nødvendig for virkelig å kunne fremme sosialismen, både i Kina og ellers.

Vi vil i denne boka argumentere for vårt syn, som er at Kinas markedsreformer ikke har ført til en sosialistisk fornyelse, men heller ei fullstendig gjeninnføring av kapitalismen, inkludert en økende utenlandsk økonomisk dominans. Det er viktig å merke seg at dette har blitt drevet fram ikke bare av grådighet og av klasseinteresser. Etter at markedsreformene var satt i gang, har hvert nytt steg i reformprosessen i stor grad blitt drevet fram av spenninger og motsigelser som er skapt av reformene sjøl. Når den sentrale planlegginga blei svakere, førte dette til stadig større avhengighet av markeds- og profittinsentiver, noe som igjen førte til at private selskap blei prioritert foran statseide, og deretter at utenlandske selskap og markeder fikk høyere prioritet enn innenlandske. En korrekt analyse av dynamikken i Kinas reformprosess støtter den marxistiske oppfatninga av markedssosialisme som en ustabil konstruksjon. Likevel er denne viktige innsikten ofte oversett på grunn av at mange progressive fortsatt mener at Kina på en eller annen måte framleis er et sosialistisk land. Dette kan ikke føre til annet enn forvirring omkring hva sosialisme er, samtidig som det styrker sosialismens motstandere ideologisk.

Mange andre progressive intellektuelle og aktivister avviser debatten om sosialisme som irrelevant for de utfordringene som folk i hele verden står midt oppe i når det gjelder utvikling. De ser Kinas rekordhøye og stabile eksportbaserte vekst, og de konkluderer med at Kina er en modell for utvikling med en strategi for vekst som kan og bør kopieres av andre land. Vi mener, og argumenterer for det i denne boka, at denne opphausinga av Kina er en alvorlig feil. Den gjenspeiler en misforståelse ikke bare av de kinesiske erfaringene, men også av dynamikken og motsigelsene i det internasjonale kapitalistiske systemet. Om en studerer hvilken effekt endringene i Kinas økonomi har hatt på andre økonomier i regionen, ser vi tydelig at landets vekst styrker konkurransepresset og krisetendensene, stikk i strid med interessene til arbeiderne i regionen, inkludert i Kina.

Denne uenigheten med folk på venstresida hadde kanskje aldri resultert i ei bok, om det ikke hadde vært for ei reise til Cuba i mai 2003, der vi deltok på en internasjonal konferanse om marxisme. (1) Mens vi var i landet, prøvde vi å finne ut mest mulig om hvordan Cuba forholdt seg til sine økonomiske vanskeligheter, og hvordan dette var forma av regjeringas forståelse av sosialismen og eventuelle forpliktelser i den sammenheng. Vi ble stadig fortalt at mange kubanske økonomer vurderte den kinesiske "markedssosialistiske" vekststrategien som en gunstig mulighet for Cuba.

Vi håpa at dette ikke var rett. Men i løpet av konferansen, da diskusjonen begynte å gå inn på Cubas utfordringer, gikk flere kubanske økonomer offentlig ut og støtta tiltak som dem Kina hadde iverksatt: rask eksportbasert vekst med grunnlag i direkte utenlandske investeringer. Dette blei sett som Cubas eneste håp for å kunne fortsette sitt sosialistiske prosjekt under de rådende internasjonale forholda. Enda om disse økonomene bare gjentok argument vi hadde hørt tidligere fra progressive i andre land, så var det ekstra ubehagelig å høre dem på en konferanse som handla om marxismens betydning i dag – og i en sammenheng der det ikke kunne være mye å hente for økonomene som leverte dem. Fidel Castro var også på konferansen, og den kubanske regjeringa hadde allerede klart avvist tanken om markedssosialisme.

Vi er slett ikke de første samfunnsviterne som kritiserer utviklinga i Kina fra et marxistisk ståsted. (2) Men det virker på oss som om forholda i Kina blir stadig viktigere i debatter om utvikling og sosialisme. Og vi trur at forvirringa omkring Kinas erfaringer etter reformene viser ei dypere teoretisk og politisk forvirring når det gjelder marxisme og sosialisme. Dette skader i stor grad våre kollektive forsøk på å bygge en verden uten fremmedgjøring, undertrykking og utbytting. Derfor prøver vi å gi vårt bidrag til emnet Kina og sosialisme, der vi ser kritisk på den økonomiske utviklinga, de sosiale konsekvensene og de politiske følgene av Kinas markedsreformer. Enda om vi fokuserer på Kina, håper og mener vi at temaene vi drøfter, også kan ha betydning for folk som er opptatt av sosial utvikling og kamp i andre land.

Boka starter, i kapittel 1, med ei drøfting av Kinas framvekst som en positiv referanse for utviklingsøkonomer. Vi legger vekt på sammenbruddet i Sovjetunionen og satelittøkonomiene og på krisa i Asia i 1997-98. Vi forklarer også tendensen hos økonomer, også på venstresida, til å formulere og begrunne sine nasjonale politiske visjoner gjennom å vise til "utstillingsvinduer", altså enkeltland med tilsynelatende suksessfylte erfaringer, heller enn ved å se på akkumulasjonens ujamne utvikling og klassekampen på verdensbasis.

I kapittel 2 ser vi kritisk på de grunnleggende utviklingstrekka i Kinas markedssosialisme, og vi viser hvordan hvert steg i prosessen – fra plan til marked, fra produksjon for egne behov til eksportretta produksjon, og fra statlig til privat til i stadig større grad utenlandsk kontroll – har flytta systemet vekk fra noe som kan sies å likne på utvikling henimot sosialisme, altså et system som fokuserer på behova og mulighetene til grasrota, arbeiderne og lokalsamfunna. Denne gjennomgangen gjør det også klart at hvert steg var en logisk følge, ikke av objektive behov for ei videreutvikling av menneskets, naturens eller samfunnets produktivkrefter, men av motsigelser skapt av foregående reformer. Vi viser videre at den raske økonomiske veksten som fulgte reformene, i hovedsak skyldtes andre faktorer enn effektivitetsgevinster fra markedstilpasning og privatisering. Argumentasjonen i dette kapitlet slår beina under ei gjengs oppfatning om en klok kinesisk ledelse, som varsomt og planmessig har gjennomført en relativt stabil og kostnadsbesparende overgang til et mer produktivt, markedsstyrt regime.

I kapittel 3 fokuserer vi på de indre motsigelsene i Kinas reformprosess. Vi viser at de omfattende kostnadene ved markedstilpasninga (økende arbeidsledighet, økonomisk usikkerhet, ulikhet, økende utbytting, svekka helse- og utdanningstilbud, eksploderende statsgjeld og ustabile priser) ikke er midlertidige bivirkninger, men heller grunnleggende forutsetninger for økonomisk vekst i form av rask kapitalakkumulasjon under kinesiske forhold. Vi ser også nærmere på den økende (om enn spredte) kampen kinesiske arbeidere fører til forsvar for rettighetene som tilsynelatende blei garantert dem av regimet før reformene tok til, og mot noe av den verste utbyttinga under det nye systemet. Dette ser vi i lys av dagens statlige undertrykking av all uavhengig fagorganisering og lokal organisering ellers.

I kapittel 4 argumenterer vi for at de økonomiske erfaringene fra Kina ikke fullt ut kan forstås isolert fra utviklinga av den globale kapitalismen generelt, spesielt når det gjelder ujamn utvikling og overproduksjon. Vi legger hovedvekta på hvordan utviklinga i kinesisk økonomi både har profittert på og styrka motsigelsene i den kapitalistiske utviklinga i andre land, særlig i Øst-Asia. Dette perspektivet viser tydelig at Kinas vekst, så lenge den er basert på utenlandske investeringer og eksportorientering, ikke nødvendigvis kan kopieres av andre land.

Til slutt sammenfatter vi de viktigste lærdommene av dette arbeidet, ved å sette lys på den marxistiske teoriens fortsatte berettigelse og på viktigheten av å bygge bevegelser for endring basert på prinsippa om internasjonal solidaritet og engasjement for arbeiderklassens og lokalsamfunnas kamper mot kapitalens mål. Deretter skisserer vi – med utgangspunkt i nettopp arbeidsfolk og lokalsamfunn – en alternativ modell for ei sosialistisk utvikling, der eksport og utenlandske investeringer ses på som redskap til å oppfylle grasrotas behov og muligheter, og til internasjonal solidaritet.

---

Noter

1. "Konferansen om Karl Marx' arbeider og utfordringene for det 21. århundre" blei avholdt i Havana, Cuba, 5.-8. mai 2003. Foredrag derfra er å finne på www.nodo50.org/cubasigloXXI. [Tilbake]

2. Se for eksempel William Hinton: The Great Reversal: The Privatization of China 1978-1989 (New York: Monthly Review Press, 1990); Maurice Meisner: The Deng Xiaoping Era: An Inquiry into the Fate of Chinese Socialism, 1978-1994 (New York: Hill and Wang, 1996); Robert Weil: Red Cat, White Cat: China and the Contradictions of "Market Socialism" (New York: Monthly Review Press, 1996); Gerard Greenfield og Apo Leong: "China's Communist Capitalism: The Real World of Market Socialism", i Leo Panitch (red.): Socialist Register 1997: Ruthless Criticism of All That Exists (New York: Monthly Review Press, 1997); Barbara Foley: "From Situational Dialectics to Pseudo-Dialectics: Mao, Jiang, and the Capitalist Transition", i Cultural Logic (2002); Liu Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", Links nr 21 (mai – august 2002); Richard Smith: "Creative Destruction: Capitalist Development and China's Environment", New Left Review 222 (mars – april 1997); Eva Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", Links 11 (januar – april 1999). [Tilbake]

 

Den raske økonomiske veksten i Kina etter reformene har gjort at mange progressive ser på landet som et forbilde innen utvikling, med erfaringer som viser at det finnes praktisk gjennomførbare alternative veger til vekst innafor dagens kapitalistiske verdenssystem.

Dette er kapittel 1 i Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

---

Et betydelig antall økonomer – med ulike politiske ståsted – har også valgt seg Kina som utviklingsforbilde, enda om dette ikke er særlig kjent blant progressive.

Grunnlaget for denne hyllesten til de kinesiske veksterfaringene er velkjent. Det dreier seg om landets hurtige økonomiske ekspansjon, raskt økende eksport og voksende investeringer fra utlandet. Tabell 1 og 2 viser noen indikatorer på dette. (Alle tabellene det refereres til, finner du her. Og her finner du også ei liste med forklaringer på ord, uttrykk og navn.) Ifølge offisielle opplysninger har Kina ikke bare tosifra vekst i realverdien av bruttonasjonalproduktet (til faste priser) gjennom det meste av tiåret 1985-95. Landet har fortsatt med rask vekst, på over 7 prosent per år, i åra under og etter den østasiatiske krisa i 1997-98. At eksporten spilte ei vesentlig rolle i ekspansjonen, går klart fram av den høye vekstraten og av eksportens økende andel av bruttonasjonalproduktet. Tall fra FNs konferanse for handel og utvikling (Unctad) viser at Kina i 2000 hadde 6,1 prosent av verdens eksport og dermed var verdens fjerde største eksportør, bare overgått av USA, Tyskland og Japan. I perioden 1985-2000 var Kina det landet i verden som økte eksportandelen sin mest, med mer enn dobbelt så mye som nummer to, USA. (1)

Årlig netto tilgang av direkteinvesteringer fra utlandet til Kina har også eksplodert i verdi, fra 1 milliard US-dollar i 1985 til over 50 milliarder i 2002. Disse utgjorde en betydelig andel av landets kapitalinvesteringer i perioden. «Også i 2001 og 2002, da mengden av direkte utenlandske investeringer globalt falt med henholdsvis rundt en halvpart og en tredjedel, fortsatte strømmen til Kina å øke»; så mye at Kina i 2002 ble «verdens mål nummer en for direkte utenlandske investeringer». (2)

Men dette er bare fakta. De forklarer ikke hvorfor de har blitt grunnlaget for at utviklingsøkonomer over hele det politiske spekteret feirer Kina som et forbilde for utviklingsland. Resten av denne boka er en kritikk av dette synet på de kinesiske erfaringene. Men først er det viktig å se på de skiftende verdenshistoriske sammenhengene dette framstod i. Dette vil bidra til å rydde av vegen noe av den teoretiske og politiske forvirringa – og klargjøre en del utfordringer – slik at det sosialistiske prosjektet kan fortsette.

Kina som en nyliberalt forbilde

Da Sovjetunionen brøyt sammen i 1989, og de tidligere sovjetiske republikkene og satellittlanda i Øst-Europa innførte sin nyliberale politikk, kunne vi i starten se ei skamløst triumferende stemning innen nyliberale kretser. At de tidligere «sosialistiske» regjeringene raskt slutta med planlegging, privatiserte statsforetak og åpna opp markeda for import og utenlandske investeringer (alt etter råd og støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken), så ut til å være bevis på den nyliberale ideen om «historias slutt». Tragisk nok førte denne sjokkterapien av en politikk til økonomiske sammenbrudd (spesielt i Russland) med ødeleggende konsekvenser for arbeidsfolk i Øst-Europa, noe som ikke har endra seg fram til i dag. Disse tilbakeslaga hadde to virkninger på tradisjonell utviklingsteori.

For det første kom det til debatt om hva som er rett tempo og rekkefølge i nyliberale reformer, og om hvilke institusjonelle krav som må stilles. (3) Konservative nyliberalere som Jeffrey Sachs tenderte til å gi regjeringskorrupsjon og for lite forpliktende innsats i reformarbeidet skylda for de elendige resultata av sjokkterapien. Mer moderate nyliberalere, som Joseph Stiglitz, stilte derimot spørsmål ved hvor klokt det var å foreta ei så altomfattende liberalisering og privatisering på en gang. Denne siste grupperinga anbefalte mer sindige reformer, der makroøkonomisk stabilitet og pålitelighet var viktigere enn brå innføring av frihandel og fri kapitalbevegelse.

Trass i disse forskjellene var begge gruppene tro mot det endelige målet: en konkurransedyktig markedsøkonomi, frihandel og fri kapitalbevegelse. Følgelig så begge på konkurranseevne på eksportmarkedet og evne til å tiltrekke seg utenlandske kapitalinvesteringer som nøkkelkomponenter i ei vellykka utvikling. En kan derfor si at de tradisjonelle utviklingsdebattene i kjølvannet av sjokkterapi-katastrofene faktisk gjorde det tydelig hvor samstemte de nyliberale var om kjerneelementa i ideologien sin.

For det andre: Ettersom ideen om at det «ikke er noe alternativ» (There Is No Alternative, eller TINA) til nyliberal kapitalisme fortsatte å dominere, blei det nødvendig å leite etter nye nyliberale suksesshistorier, etter at Øst-Europa ikke lenger kunne brukes som forbilder. Opportunismen i denne strategien var åpenbar, om en så på tidligere forsøk på å sette Sør-Korea i utstillingsvinduet for frihandel, enda landet åpenbart ikke hadde fulgt noen slags fri markedspolitikk (gradvis eller på annen måte), verken når det gjaldt handel eller utenlandske investeringer. Problemet var at det ikke var noen åpenbare tilfeller av kapitalistisk utviklingssuksess tilgjengelig. (4) Det var derfor slik at når en så at Thailand, Malaysia og Indonesia tidlig på nittitallet hadde rask økonomisk vekst som hovedsakelig skyldtes investeringer fra utlandet og produksjon for eksport, ja da ble Sør-Korea raskt gitt på båten som forbilde til fordel for disse landa som vokste fram som plattformer for den transnasjonale kapitalens eksportproduksjon. Så kom Øst-Asia-krisa, noe som nødvendiggjorde ny leiting etter nye land til utstillingsvinduet. At resultatet av dette blei Kina, gjenspeiler både de taktiske uenighetene og den grunnleggende samstemtheten mellom konservative og moderate nyliberalere. (5)

De konservative nyliberalernes svar på den østasiatiske gjeldskrisa var grovt opportunistisk. De levna lite ære til de kriseramma landa og sa de var håpløst korrupte «kameraderikapitalist»-regimer med et desperat behov for fullstendig restrukturering til det frie marked. Dette var de samme regima som bare uker eller dager i forvegen var blitt rost som frihandelens suksesshistorier. Det internasjonale pengefondet og de kriseramma regjeringene fulgte de nye råda og devaluerte valutaen, innførte stram pengepolitikk og budsjettkutt og satte i gang et omfattende privatiseringsprogram i de allerede svekka og gjeldstynga økonomiene. De rygga litt tilbake først da det blei klart at en reprise på sjokkterapikatastrofen etter Sovjetunionens fall var i emning (og etter at de fleste plommene blant Øst-Asias bedrifter allerede var blitt høsta av utenlandske investorer).

I mellomtida flytta konservative nyliberalere oppmerksomheten mot Mexico, for å kunne oppvise gode resultater av politikken sin. Tidlig på 1990-tallet hadde de oppfordra landet til å ta lærdom fra Øst-Asia. Og når de nyliberale reformene hadde mislykkes, skyldtes det angivelig korrupsjon og kameraderi. Likevel fortsatte Mexico å ha økonomisk vekst i perioden fra 1996 til 2000. Ja, landet gjorde faktisk dette samtidig som det la om økonomien for å bli et utgangspunkt for eksportproduksjon: Det liberaliserte reglene for direkte utenlandske investeringer og handel, bekjempa lønnskrav fra arbeiderne og privatiserte statseide industriforetak og banker. Slik ble Mexico det nye foregangslandet og framstod i et gunstig lys sammenlikna med Øst-Asia.

Denne nyvunne berømmelsen skulle vise seg å være av kort varighet. En lavkonjunktur ramma Mexico i 2001, i stor grad fordi den nyliberale politikken hadde gjort landet mer avhengig av eksport til USA, som nå opplevde nedgangstider. Men også da USA opplevde en svak oppgang, fortsatte stagnasjonen i Mexico, ettersom stadig flere utenlandske produsenter av eksportvarer flytta produksjonen til Kina, der lønningene var betraktelig lavere. (6) Konservative nyliberalere reagerte først med å anklage Mexico for korrupsjon og manglende konsentrasjon om kosteffektivitet og reformer i retning et fritt marked. Deretter begynte de å vise til Kinas gedigne økonomiske resultater som bevis på kraften i nyliberalismen, særlig om en «uten forbehold forplikta seg til reformer». (7) Når Kina lyktes der Mexico hadde feila, sa Verdensbanken, var det fordi Kina på mer effektivt vis hadde «omforma seg sjøl bort fra et investeringsfiendtlig miljø» ved å gå mer heilhjerta «inn for globaliseringa på områder som handel og direkteinvesteringer fra utlandet». (8)

Moderate nyliberalere så annerledes på krisa i Øst-Asia. De mente årsaka var for rask avregulering av den innenlandske finanssektoren og – framfor alt – at fri bevegelse av kortsiktig kapital over landegrensene blei innført for raskt. Joseph Stiglitz og andre kritiserte også den stramme makroøkonomiske politikken (spesielt de høye rentene), devalueringspolitikken og de omfattende privatiserings- og avreguleringstiltaka som Pengefondet og de østasiatiske regjeringene satte i verk. De mente dette bare kunne forsterke nedgangstidene i regionen, destabilisere finansvesenet og ytterligere undergrave tilliten i næringslivet.

De moderate nyliberalerne hadde rett i denne kritikken, enda om deres egne analyser av årsakene til sjølve krisene var ganske grunne. De overså avgjørende faktorer, som intensivert konkurranse om utenlandske investeringer, den store importandelen i utenlandskeide bedrifter som produserer for eksport, og regional og global overproduksjon. Disse og andre forhold i en eksportbasert vekst er avgjørende for hvordan det går med liberaliseringa av kapitalmarkedet. (9) Men når det gjelder temaet for denne boka, er det viktigste ved kriseanalysen til de moderate nyliberalerne at den også gav et gunstig bilde av Kina, et bilde som ikke avveik grunnleggende fra ei kjernesetning i nyliberalismen, nemlig at «utbredelsen av global kapitalisme har et enormt potensiale til beste for fattigfolk». (10)

Stiglitz pekte faktisk på Kinas system med kapitalkontrolltiltak og den ekspansive makroøkonomiske politikken for å forklare hvordan landet unngikk de verste virkningene av Øst-Asia-krisa. (11) Med utgangspunkt i denne sammenlikninga tegna han et mer allment bilde av Kina » som eksempel på et land som på vellykka vis har latt seg integrere i verdensmarkedet, – men på en måte som utfordrer «the Washington Consensus»». (12) Denne analysen sier at «Kina har godtatt privatisering og reduserte handelsbarrierer, men gradvis, slik at det har hindra at den sosiale veven er blitt revet i stykker i prosessen. Uten særlig rådgiving fra Pengefondet har landet oppnådd høy vekstrate, samtidig som en har redusert fattigdommen!» (13) I motsetning til de russiske erfaringene med sjokkterapi, sier Stiglitz,

valgte Kina å skape konkurranse og nye virksomheter og jobber, heller enn å privatisere og omstrukturere eksisterende virksomheter. Enda om Kina anerkjente at det var viktig med stabilitet på makronivå, så forveksla en aldri mål og middel, og en førte aldri kampen mot inflasjonen ut i det ekstreme. Kina slo fast at om landet skulle beholde den sosiale stabiliteten, måtte en unngå massiv arbeidsledighet. Jobbskaping måtte gå hand i hand med omstrukturering. Da Kina liberaliserte, blei det gjort gradvis og på en måte som sikra at ressursene som blei ledig, blei omplassert til noe mer nyttig, ikke overlatt til fruktesløs arbeidsledighet. (14)

Stiglitz gikk så langt at han «i en tale i Beijing i juli 1998 kalte Kina ‘det absolutt mest vellykka av lavinntektslanda’ når det gjelder utvikling i retning markedsøkonomi». (15)

Dette bildet, der markedstilpassinga av den kinesiske økonomien skjer rolig og til lav kostnad, er ei ensidig idealisering. Ikke desto mindre er det et bilde som tillater Stiglitz og andre moderate nyliberalere å markere en uavhengig politisk posisjon på kort og mellomlang sikt, enda om de fortsetter å sverge troskap til at markedet, frihandelen og de utenlandske investeringene, kort sagt deltakelse i den globale kapitalistiske arbeidsdelinga, er eneste gangbare veg til økonomisk utvikling. Nicholas Lardy gir oss ei nyttig oppsummering av dette nyliberale credoet anvendt på Kina:

Kinas utsikter til vekst … er fortsatt sterke. I hovedsak er dette på grunn av den samla effekten av mer enn tjue år med økonomiske reformer. Viktigst er det at den gradvise prisliberaliseringa har kommet så langt at markedet nå fastsetter prisene på stort sett alt av varer. Like viktig er det at reformene har økt konkurransen dramatisk, ikke bare innafor industriproduksjon, men også i byggevirksomhet og store deler av tjenestesektoren. Markedspriser og konkurranse har trengt inn over alt, og dette fører til bedre ressursfordeling. … Rollen eksportsektoren spiller i å øke konkurransen på hjemmemarkedet, er spesielt viktig og blir altfor ofte undervurdert. (16)

Slik er bildet av Kina som, i hvert fall i øyeblikket, det ledende utstillingsvinduet for nyliberalismen.

Kina som progressivt forbilde

Avviklinga av de påstått sosialistiske økonomiene i Sovjetunionen og Øst-Europa gjorde at mange på venstresida kom på defensiven. Rimeligvis blei økonomene på venstresida interessert i Kina, men av grunner som, i det minste på overflata, var diametralt motsatt av nyliberalistenes. I motsetning til de raske ideologiske og strukturelle forandringene som fulgte den russiske typen «sjokkterapi», hevda Kinas regjering at den fortsatt var fast bestemt på å bygge sosialismen. I tillegg så det ut til at den mer gradvise reformpolitikken skapte rask og bærekraftig økonomisk vekst.

At Kinas økonomiske reformer var av en desentralisert og markedsorientert natur, gjorde landet mer attraktivt for mange på venstresida, særlig blant akademikere. Økonomer flest hadde lenge hevda at sentral planlegging og statlig eierskap var ineffektivt, og da østeuropeiske regjeringer avviste sosialismen og omfavna kapitalismen, var det en slags bekreftelse på dette standpunktet. For mange på venstresida så Kinas reformprogram i første omgang ut til å tilby en «tredje vei» mellom kapitalisme og sentralisert statssosialisme. Mens en fortsatt lot statlige virksomheter spille en sentral rolle, reduserte en den sentrale planlegginga av økonomien, økte innflytelsen til lokale myndigheter, åpna for nye foretaksformer (herunder små private så vel som kollektivt eide lokalforetak). Videre blei det lagt vekt på å gi arbeiderne intensiver basert på profittskaping og produktivitet. Og forholda på markedet skulle bidra til å stimulere effektiviteten i alle foretak, inkludert dem i den fortsatt dominerende statssektoren. Denne «markedssosialistiske» politikken framstod som immun mot standardkritikken av sentral planlegging. Den var også lettere å forsvare ved å bruke argumenter fra tradisjonell markedsanalyse i en akademisk verden som i økende grad var dominert av nyliberalismen.

Tidlig på 1990-tallet skreiv flere progressive og radikale akademikere artikler som – enda om de framstod som usikre på hva framtida ville bringe – viste sterk tro på at markedssosialismen var levedyktig og endatil overlegen, noe som i stor grad var basert på Kinas sterke økonomiske utvikling. M J Gordon hevda eksempelvis at

Kinas erfaringer sia 1978 har vist at en politikk som kan karakteriseres som «markedssosialisme», innebærer et levedyktig og vellykka alternativ … Disse reformene er kanskje ikke en modell som kan kopieres rett over andre steder. De viser likevel at en middelveg er mulig. (17)

Og Victor Lippit brukte de kinesiske erfaringene til å stille spørsmål ved påstanden om at «den kalde krigen er over og kapitalismen ser ut til å ha vunnet fullstendig»:

Kinas økonomiske suksess tvinger oss til å foreta ei mer varsom vurdering av den populære tesa som henviser sosialismen til historia. Offentlig politikk i Kina er retta mot å etablere et system av markedssosialisme, der statlig eide virksomheter sameksisterer med kollektivt og privat eide. Dersom ei slik sammenblanding av produksjonsforhold kan opprettholdes, og om en kan etablere folkelig/demokratisk kontroll over nasjonens økonomiske og politiske liv, er det mye mulig at dette vil vise seg å være en overgangsfase på veg til sosialismen. På den andre sida, dersom de kapitalistiske virksomhetene skulle bli viktigere enn de statlige og kollektive, da vil det være omforming til kapitalisme som står på dagsordenen. Poenget er at dette spørsmål ikke er avklart ennå. Og sia det fortsatt er mulig med ei sosialistisk utvikling, gir det kinesiske eksempelet et nytt perspektiv på kapitalismens påståtte seier. (18)

Kinas tilsynelatende suksess med markedssosialistiske reformer gav altså mange på venstresida et fornya håp om at nyliberal, globalisert kapitalisme faktisk ikke innebar slutten på historia. Den tjente også som et positivt referansepunkt for nytolking av kampen mellom kapitalisme og sosialisme på verdensplan. (19)

Dette positive synet på Kina – både analytisk og ideologisk – var ikke en rein akademisk øvelse. Det var også stor interesse for den kinesiske modellen i de få gjenværende statssosialistiske landa, spesielt Vietnam og Cuba. Tross alt hadde Cuba sjøl blitt utsatt for et økonomisk sjokk på grunn av at sovjetsystemet brøyt sammen. Landet var på desperat jakt etter en ny strategi, som kunne gi utenlandsk valuta for å kompensere for tap av markedsandeler og utenlandshjelp.

Kubanske økonomer, og også den kubanske regjeringa, var rimeligvis imponert over Kinas vedvarende økonomiske vekst, og enda mer over den stadig større suksessen når det gjaldt å tiltrekke seg utenlandske investeringer og å skape industrieksport. Etter først å ha studert forholda ei tid, besøkte Fidel Castro i 1995 Kina og Vietnam. Deretter kom et skisseforslag om omlegging av Cubas økonomiske strategi. Dette var sterkt påvirka av Kinas erfaringer. (20) Den kubanske regjeringa annonserte i ettertid at den ikke ville følge den sosialistiske markedsstrategien som Kina og Vietnam hadde valgt. Likevel fortsatte kubanske økonomer å beundre Kinas vellykka «innpassing i det globale nettverket» av industriproduksjon og handel, ei innpassing som en kubansk økonom mente var «av avgjørende betydning for å oppnå utvikling i dag». (21)

Mange kubanske økonomer etterlyser fortsatt tiltak fra regjeringa for at Cuba skal kunne tiltrekke seg mer avansert industri knytta til globale produksjonsnettverk, dette som et supplement til turisme og andre kilder en i dag har til utenlandsk valuta. (22) Enda om det motsatte hevdes, er dette i praksis et argument for at Cuba skal velge en eksportorientert vekststrategi, basert på utenlandsk kapital og teknologi. Og dette må bety økt bruk av markedskrefter, innføring av blandingsøkonomi og desentralisering av statlige virksomheter. Alt sammen slikt som er sterkt påvirka av den kinesiske modellen.

Det er lett å forstå at den kubanske regjeringa er tilbakeholden med offisielt å anerkjenne Kina som et forbilde, særlig når en ser at reformprosessen der har styrka markedskreftene og kapitalistiske samfunnsforhold på bekostning av sosialismen. (23) Generelt kan en også si at det er blitt færre på venstresida som mener Kina utvikler seg mot sosialisme, etter som resultatet av reformene blei tydeligere utover 1990-tallet. Likevel er nok hovedstandpunktet blant progressive fortsatt at Kina vurderes som et forbilde innen utviklingspolitikk.

Til tross for at Kina åpenbart er i ferd med å gjeninnføre kapitalismen, er tanken på Kina som forbilde svært robust. Dette er mulig dels på grunn av landets suksess innen eksport og vekst og dels på grunn av flere historisk-intellektuelle tendenser på venstresida. Folk som fortsatt regna seg som sosialister, kunne nok se at Kina bevegde seg vekk fra sosialismen. Men de så stort sett ikke at endringene i Kina kunne ha stor betydning for hvordan verdenskapitalismen utvikler seg ujamnt og til sist går under, slik en i klassisk marxisme har analysert tidligere situasjoner der kapitalismen har utvikla nye nasjonale og regionale senter. (24)

Slike omfattende strukturelle og strategisk-historiske fortellinger var ikke på moten i en atmosfære av «historias slutt»-tenking, som den som utvikla seg etter 1989, spesielt med postmodernismens vekst og akademiseringa av vestlig marxisme. For mange sosialister så det derfor ut som at det beste en kunne håpe på innen utviklingsteori og -politikk, var å drive forsvarskamp mot nyliberalismen og for politisk demokrati, heller enn å foreta et frontalangrep på kapitalismen. Sjøl om dette perspektivet ikke alltid førte til at en gav full støtte til den kinesiske modellen, var det en tendens til at en begrensa både den systematiske kritikken av Kinas utviklingsstrategi og visjonene av ikke-kapitalistiske alternativer.

I mellomtida var det mange progressive som var blitt desillusjonerte og følte avstand til offisiell sosialisme og marxisme (både før og etter Sovjets sammenbrudd). Denne gruppa hadde ganske bevisst sett til Øst-Asia for å finne sosioøkonomiske organisasjonsmodeller som kunne bidra til motstand mot og alternativer til nyliberalismen. I 1980-åra og tidlig på 1990-tallet var Japan den mest populære modellen. Progressive pekte på en sterk, intervensjonistisk stat, tilsynelatende harmoniske forhold på arbeidsplassene, full sysselsetting, relativt lik lønn og overlegenhet innen eksport som bevis på at systemet der var mer arbeidervennlig og mer effektivt enn en nyliberal kapitalisme av USA-typen. Ut fra en slik tanke om «progressiv konkurranseevne» viste erfaringene fra Japan at en burde velge et kapitalistisk system med sosial orientering og statlig og kooperativt eierskap, både av hensyn til menneskene og økonomien. (25)

På midten av 1990-tallet var det imidlertid klart at den japanske økonomien var inne i en langvarig stagnasjon. De som var talsmenn for progressiv konkurranseevne, flytta gradvis oppmerksomheten over til Sør-Korea, og tidvis mot noen av de nye sørøstasiatiske landa med utenlandskeid eksportindustri, særlig Thailand og Malaysia. Så kom krisa i 1997-98, og disse landa blei stående i stampe. Det verste for de progressive var kanskje at regjeringene i disse landa svarte på de nasjonale krisene ved stort sett å akseptere de nyliberale forklaringene og sette i verk nyliberal politikk.

Mange progressive blei nå naturlig trukket mot Kina. De måtte leite etter alternative forbilder. De kunne tatt utgangspunkt i arbeidsfolk og lokalsamfunn som var i kamp på grunn av og mot kapitalismens ujamne utvikling, men da måtte de hatt noe de mangla: et (marxistisk) analyseverktøy og en (klasse)politikk. Kina fulgte i stadig større grad en vekstmodell lik den som var brukt i tidligere østasiatiske suksesshistorier. Men i skarp kontrast til disse landa hadde Kina motsatt seg brå liberalisering og følgelig kommet seg gjennom de regionale krisene med minimale skader.

Nå var faktisk argumenta som de progressive brukte for å rettferdiggjøre si beundring for det kinesiske systemet, ganske lik de som ble brukt av moderate nyliberalere, og dette forklarer hvorfor forfatterskapet til Joseph Stiglitz blei stadig mer populært på venstresida. På samme måte som Stiglitz forklarte de progressive Kinas økonomiske suksess med ei mer kontrollert og avgrensa liberalisering av handel og finans. Og på samme måte som Stiglitz applauderte de at Kina valgte å basere seg på utenlandske investeringer heller enn ustabil kortsiktig kapitalinngang (som Kinas regjering fortsatte å regulere stramt). De var også enige om at Kinas motstand mot devaluering var ei politisk beslutning av kritisk betydning, som hindra den østasiatiske krisa fra å bli langt verre enn den ellers kunne ha blitt.

Slik forsøkte de progressive å bruke moderate nyliberale analyser når de forsikra om at deres standpunkt fortsatt var progressiv konkurranseevne – og mot nyliberalerne. Kina vokste raskt og gikk, i det minste i tale, fortsatt inn for en sosialisert (statlig og kollektiv) sektor og planøkonomi. Men landet hadde også desentralisert og økt innflytelsen til markedskreftene, ja endatil blitt blant verdens fremste eksportører, og også av de største mottakerne av produktive utenlandsinvesteringer.

Det var derfor ei rekke venstreprogressive krefter som bifalt de kinesiske erfaringene, og det uten å bry seg særlig med om dette var sosialistisk eller ikke. Slik begeistring for dynamikken i den kinesiske økonomien kunne noen forskere i tillegg framvise overfor utenlands-kinesiske handelsnettverk i «Stor-Kina»-regionen. (26) Uansett var betydninga av den kinesiske revolusjonære arven nærmest blitt redusert til det å ha skapt en sterk stat og tilrettelagt på anna vis for landets nåværende økonomiske dynamikk og konkurranseevne, mens mulighetene for å flytte makt over til arbeidsfolk og lokalsamfunn var glemt. Tidligere oppnådde resultat innen velstands- og inntektsfordeling og levestandard for massene nevnte de stort sett bare for å trekke en løs forbindelse til Kinas vellykka inntreden i den globale kapitalistiske økonomien. Walden Bello skreiv for eksempel at

Kinas økonomiske dynamikk kan ikke skilles fra en begivenhet som de fleste av oss i sør gikk glipp av: En sosial revolusjon seint på førtitallet og tidlig på femtitallet, som fjerna de verste ulikhetene når det gjaldt fordeling av jord og inntekter, og klargjorde landet for et økonomisk kraftløft da markedsreformene blei innført i landbrukssektoren seint på 1970-tallet … På samme vis viser Kina hvordan en frigjøringsbevegelse som fast og bestemt fravrister utenlandske interesser kontrollen over den nasjonale økonomien, samtidig gir et kritisk viktig bidrag til framtidig økonomisk utvikling. Kina er en sterk stat, født i revolusjon og stålsatt gjennom flere tiår av varm og kald krig. … Forskjellen blir tydelig når en ser på Kinas forhold til utenlandsk kapital og sammenlikner med andre land i sør. Beijing er tøff overfor utenlandske investorer og har full kontroll i sine forbindelser med det internasjonale forretningssamfunnet. Likevel er utenlandske investorer overivrige etter å komme inn i Kina, restriksjoner eller ikke. … Respekt er det Kinas regjering får fra investorene. Respekt er noe vår regjering ikke har. Når det gjelder å hevde nasjonale økonomiske interesser, er det dette som skiller Kina fra mange av våre land: seierrik revolusjonær nasjonal kamp har blitt institusjonalisert til en handlekraftig stat. (27)

Slik sett vil ideene om progressiv konkurranseevne omforme sosialisme og revolusjon fra å være virkemidler for menneskets utvikling og frigjøring til å bli forutsetninger for kapitalistisk utvikling og konkurranseevne. De som inntar dette perspektivet, overser gjerne det faktum at når utenlandske investorer har respekt for Kinas regjering og dens «restriktive» vilkår for utenlandske investeringer, så er det i stor grad på grunn av at Kina villig forsyner dem med mengder av billig og produktiv arbeidskraft. Sagt på en annen måte er den lettvinte koplinga mellom Kinas postrevolusjonære resultater og landets nåværende kapitalistiske suksess noe som avleder oppmerksomheten fra den viktigste forutsetninga for det sistnevnte: En stadig mer utrygg arbeidsstyrke, som gjør forsøk på å organisere seg, men som heile tida undertrykkes av en av verdens mest autoritære stater.

Forvirring om Kina

Det at Kina omfavnes både av progressive og av nyliberale, viser den analytiske og ideologiske forvirringa som eksisterer nå etter den kalde krigen. Som et svar på motsigelsene i kapitalismen, velger altså mange å virre fra det ene landet til det andre som plakat til utstillingsvinduet sitt. Dessverre ser det ut til at dette er en prosess som er mye mer skadelig for venstresida enn for mer tradisjonelle analytikere og politikere. Den viktigste grunnen er at nyliberale politiske krefter opererer fra en maktposisjon. De kan dermed dominere tolkninga av begivenheter og ideologiske konflikter.

En mer spesifikk grunn er at stadig leiting etter nasjoner som kan være forbilder, bidrar til å styrke en antakelse om at det er mulig å lage progressive politiske program basert på erfaringer med kapitalistisk vekst i enkeltnasjoner. Problemet er, som Marx, Lenin og Trotskij fastslo, at de nasjonale suksesshistoriene ikke kan forstås isolert fra utviklinga og motsigelsene i kapitalismen på regionalt og globalt plan generelt. Gitt kapitalismens ujamne utvikling og dens kriser, vil tenking basert på nasjonale forbilder raskt føre til ei endeløs jakt på den ene suksesshistoria etter den andre, historier som blir stadig mer problematiske. Til slutt mister vi enhver evne til å se virkelige alternativer, til teoretisk klarhet og til å se saker i et grasrotperspektiv.

Den skissa vi her har presentert av hvordan Kina blei et forbilde, har fokusert på allmenne tendenser innafor nyliberalismen og i progressive grupper. I virkeligheten er det sjølsagt ikke fullstendig enighet om Kina verken på venstre- eller høyresida. Men også her virker det som om uenighetene tenderer til å være mer skadelig for progressive enn for de nyliberale.

De nyliberale er ofte uenige om nøyaktig hvor stor framgang et land har hatt langs de frie markedsreformers veg. (For noen blir det aldri nok deregulering og privatisering.) Men slike uenigheter gir nyliberalismen et betydelig manøvreringsrom, dersom det landet som akkurat nå er i utstillingsvinduet, skulle rammes av uventa kriser. Til tross for Kinas nåværende status som forbilde er det ikke vanskelig å finne nyliberale advarsler om tilbakeslag som kan komme, om ikke reformprosessen blir fullført og korrupsjonen utrydda. I mellomtida bruker nyliberalerne Kinas reformerfaringer til å kritisere Cuba for ikke fullt ut å markedstilpasse sin økonomi. (28) Og om det går dårlig for Kina, kan en alltids finne en annen frihandelssuksess som kan stå i fin kontrast til Cuba og andre «tilbakeliggende» nasjoner.

For dem som er interessert i ei radikal forandring til en økonomi som setter arbeidsfolk og lokalsamfunn i sentrum, vil det imidlertid gjerne være slik at analytiske uenigheter betyr ulike oppfatninger av kollektive verdier, av visjoner og strategier, altså felt som ikke enkelt lar seg reversere uten store politiske omkostninger. Det er tross alt slik at for progressive vil det å bygge en bevegelse måtte være forankra i klare og konsise verdier, visjoner og strategier, mens nettopp det motsatte er tilfelle for forsvarerne av status quo. For dem er politisk demobilisering av massene noe positivt, og den forvirringa som det raske byttet av forbilder fører til, bidrar til slik demobilisering.

For å oppsummere: Ikke bare er vi uenige med progressive som ser på Kina som et utviklingsforbilde (sosialistisk eller ikke), men vi tror også at måten de har kommet fram til standpunktet sitt på, setter søkelyset på et enda mer alvorlig problem: De progressives allmenne forkasting av marxismen. Vi mener marxismen er det mest effektive rammeverket for å forstå kapitalismen, så vel som for å bygge bevegelser som er i stand til å avløse den. Derfor er denne forlovelsen med Kina noe langt mer enn en akademisk debatt om erfaringene fra et land. Det dreier seg om å utvikle en teoretisk klarhet og et strategisk perspektiv som er nødvendig for at vi skal kunne forandre verden.

---

Noter

1. Unctad: World Investment Report 2002: Transnational Corporations and Export Competitiveness (New York: Forente nasjoner, 2002). [Tilbake]

2. Nicholas R Lardy: «The Economic Rise of China: Threat or Opportunity?», Economic Commentary, Federal Reserve Bank of Cleveland, 1. august 2003, side 1. [Tilbake]

3. Ronald I McKinnon: The Order of Economic Liberalization, 2. utgave (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1993). [Tilbake]

4. Martin Hart-Landsberg: The Rush to Development: Economic Change and Political Struggle in South Korea (New York: Monthly Review Press, 1993). [Tilbake]

5. Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: Development, Crises and Class Struggle: Learning from Japan and East Asia (New York: St. Martin’s Press, 2000), kapittel 13. [Tilbake]

6. Martin Hart-Landsberg: «Challenging Neoliberal Myths: A Critical Look at the Mexican Experience», Monthly Review 54, nr 7 (desember 2002). [Tilbake]

7. Stephen Roach: «The Hypocrisy of Bashing China», Financial Times 7. august 2003. [Tilbake]

8. Shang-Jin Wei: «Is Globalization Good for the Poor in China?», Finance and Development 39, nr 3 (2002), side 27. [Tilbake]

9. Burkett og Hart-Landsberg: Development, Crisis and Class Struggle, kapittel 11-12. [Tilbake]

10. Eyal Press: «Rebel with a Cause: The Re-Education of Joseph Stiglitz», The Nation 10. juni 2002, side 13. [Tilbake]

11. Joseph E Stiglitz: Globalization and Its Discontents (New York: Norton, 2002), side 125-126. [Tilbake]

12. Press: «Rebel with a Cause. The Re-Education of Joseph Stiglitz», side 13. [Tilbake]

13. Ibid, side 13-14. [Tilbake]

14. Stiglitz: Globalization and Its Discontents, side 184. [Tilbake]

15. Vanessa Lau: «Forgotten Generation», Dollars and Sense (mars – april 2000), side 11. [Tilbake]

16. Lardy: «The Economic Rise of China», side 2. [Tilbake]

17. M J Gordon: «China’s Path to Market Socialism», Challenge 35, nr 1 (januar – februar 1992), side 53. [Tilbake]

18. Victor D Lippit: «But What About China?», Rethinking Marxism 6, nr 1 (våren 1993), side 128-129. [Tilbake]

19. John E Roemer: «Can There be Socialism after Communism?», i Market Socialism: The Current Debate, red. Pranab K Bardhan og John E Roemer (New York: Oxford University Press, 1993); John E Roemer: A Future for Socialism (London: Verso, 1994); Paul Bowles og Xiao-yuan Dong: «Current Successes and Future Challenges in China’s Economic Reforms», New Left Review, nr 208 (november – desember 1994). [Tilbake]

20. Julio Carranza, Luis Gutierrez og Pedro Monreal: Cuba: La Reconstruccion de la Economia (utkast) (Havana: Centro de Estudios sobre America, januar 1995); Rolando H Castaneda og George Plinio Montalvan: «The ‘New’ Cuban Economic Model (Or Socialism With Cuban Characteristics)», in Cuba in Transition: Volume 5, Fifth Annual Meeting of the Association for the Study of the Cuban Economy, 1995. [Tilbake]

21. Pedro Monreal: «Cuba: The Challenges of Being Global and Socialist … at the Same Time», Socialism and Democracy 15, nr 1 (vår – sommer 2001), side 16. [Tilbake]

22. Ibid. [Tilbake]

23. Maurice Meisner: The Deng Xiaoping Era: An Inquiry Into the Fate of Chinese Socialism, 1978-1994 (New York: Hill and Wang, 1996); Robert Weil: Red Cat, White Cat: China and the Contradictions of «Market Socialism» (New York: Monthly Review Press, 1996). [Tilbake]

24. Karl Marx og Friedrich Engels: On Colonialism (Moskva: Progress Publishers, 1974); Karl Marx og Friedrich Engels: Marx and Engels on the United States (Moskva: Progress Publishers, 1979); V I Lenin: Imperialism, the Highest Stage of Capitalism, i V I Lenin: Selected Works, bind 5 (New York: International Publishers, 1943); Leo Trotskij: The Permanent Revolution and Results and Prospects (London: New Park, 1962). [Tilbake]

25. Burkett og Hart-Landsberg: Development, Crisis and Class Struggle, kapittel 4. [Tilbake]

26. Constance Lever-Tracy, David Ip og Noel Tracy: The Chinese Diaspora and Mainland China: An Emerging Economic Synergy (London: Macmillan, 1996); Constance Lever-Tracy og Noel Tracy: «The Three Faces of Capitalism and the Asian Crisis», Bulletin of Concerned Asian Scholars 31, nr 3 (juli – september 1999). [Tilbake]

27. Walden Bello: «China at 50: A View from the South», Focus on the Global South, 1999. [Tilbake]

28. Castaneda og Montalvan: «The ‘New’ Cuban Economic Model»; Roger R Betancourt: «Cuba’s Economic ‘Reforms’: Waiting for Fidel on the Eve of the Twenty-First Century», i Cuba in Transition: Volume 9, Ninth Annual Meeting of the Association for the Study of the Cuban Economy, 1999. [Tilbake]

 

Dette er kapittel 2 i Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

De økonomiske reformene etter Mao i historisk sammenheng ||| Reformprosessen etter Mao ||| Reformprosessen: Første fase (1978-83) ||| Reformprosessens andre fase (1984-91) ||| Reformprosessen: Tredje fase (fra 1991 til i dag) ||| Konklusjon

---

Da lederne i Kinas kommunistiske parti annonserte planene for markedssosialisme i 1978, argumenterte de med at dette var nødvendig for å overvinne de økende problema knytta til økonomisk stagnasjon og sløseri. Disse, blei det sagt, var forårsaka av Mao-periodens altfor sentraliserte statlige plan- og produksjonssystem. Kinas raske vekst og de industrielle endringene i 1980-åra har fått mange på venstresida, både i og utafor Kina, til å se på markedssosialismen som en gunstig metode for å oppnå varig vekst, egalitær distribusjon av varer og tjenester og nye former for demokratisk deltakelse i de økonomiske beslutningsprosessene.

Motsatt av det mange på venstresida setter sin lit til, er hovedpoenget vårt at Kinas markedsreformprosess ikke har ført landet mot en ny form for sosialisme, men heller mot en stadig mer hierarkisk og brutal form for kapitalisme. I dette kapittelet skal vi leite etter svar på hvordan og hvorfor en reformprosess som blei ansett å være en veg til fornyelse av sosialismen, på mindre enn to tiår i stedet førte til gjenoppretting av kapitalismen.

Det enkle svaret på dette spørsmålet er at prosessen blei kapra av en partielite som frykta at den skulle miste privilegia sine. Stilt overfor folkelige krav om forandringer valgte de en reformprosess som bedre kunne sikre dem kontrollen med landets rikdommer, og som førte til at de, etter prøving og feiling, foretrakk en kapitalisme med "kinesiske særtrekk".

Det kan ikke være tvil om at partieliten har profittert på prosessen med gjeninnføring av kapitalisme. Likevel mener vi at det var mer enn ganske enkel grådighet som var årsaken. Som vi skal argumentere for seinere, var gjeninnføringa av kapitalismen i Kina også et resultat av strukturelle motsigelser som blei skapt gjennom sjølve reformprosessen. Enda om ethvert land vil ha sine egne erfaringer som er forma av særegne historiske faktorer, og som derfor er unike, mener vi at det å forstå de kinesiske erfaringene vil være viktig lærdom for sosialister overalt. Mer spesifikt mener vi at disse erfaringene er et sterkt argument mot at markedssosialismen skulle kunne medføre styrking av arbeidermakta på lang sikt.

De økonomiske reformene etter Mao i historisk sammenheng

Kina under Mao fulgte en strategi for å bygge sosialismen som la vekt på tungindustri, sentralisert økonomiplanlegging, statlig eierskap av produksjonsmidla og partikontroll med det politiske og kulturelle livet. Den kinesiske revolusjonen og politikken videre gjorde slutt på utenlandsk dominans i landet og på føydale forhold på landsbygda. Den førte til full sysselsetting, grunnleggende sosial sikkerhet og generell likhet for kinesiske arbeidsfolk. (1)

Disse store og viktige landevinningene hadde imidlertid store sosiale omkostninger. Omveltningene som er knytta til Det store spranget (1958-61) og Kulturrevolusjonen (1966-76), førte til betydelig sosial ustabilitet, og mange liv gikk tapt. Arbeidsfolk i byene blei i økende grad frustrert over partiets motstand mot demokrati på arbeidsplassene, inkludert motviljen mot å gi arbeiderne en mer sentral rolle i bedriftsledelsene. Den eneste legale fagbevegelsen, kinesisk LO (All-China Federation of Trade Unions), var ikke til noen hjelp. Den opererte under streng partikontroll og hadde som hovedoppgave å fremme produksjon og arbeidsdisiplin. (2) I 1949-52, 1956-57 og 1966-67 var det streiker for høyere lønn, arbeidermakt på grunnplanet og mulighet til uavhengig organisering. (3) Jackie Sheehan gir oss et inntrykk av den organisatoriske innsatsen og den politiske tankegangen som lå bak og som vokste ut av disse aksjonene:

Seint på våren 1957, høydepunktet for både Hundre-blomster-kampanjen og bølgen av uro på arbeidsplassene som hadde bygd seg opp det foregående året, møtte partimyndighetene … ikke bare individuell misnøye, men organisert kollektiv motstand fra visse deler av arbeidsstyrken. Autonome fagforeninger blei danna, ofte kalt "foreninger for å avhjelpe klagemål". Stort sett var disse gruppene begrensa til enkeltbedrifter, men det var også noe kontakt og koordinering av aksjoner mellom ulike foretak og distrikt … Nå som alt fra lønninger til lengden på læretida var blitt standardisert på tvers av bransjer og regioner, var arbeiderne fullt klar over at problema deres i det store og heile var direkte resultat av nasjonale vedtak, både når det gjaldt enkeltspørsmål og bedriftsorganisasjon. Følgelig "blei mye av sinnet deres retta mot kadrer med posisjoner på fabrikken, i regjeringa, i partiet og i fagforeninga". (4)

Økende folkelig misnøye med den økonomiske, politiske og sosiale utviklinga førte til slutt til Tienanmen-episoden 5. april 1976. Dagen før, den tradisjonelle dagen for å hedre de døde, hadde opp mot en halv million kinesere lagt ned kranser og dikt på Tienanmen-plassen til minne om Zhou Enlai (som døde i januar samme år). Zhou hadde blitt kritisert av rødegardistene under Kulturrevolusjonen (delvis fordi han hadde forsvart noen av dens ofre). Myndighetene tolka derfor denne hendelsen som en kritikk av regjeringas politikk. De "fjerna kransene fra plassen i løpet av natta, noe som førte til utbredt uro, til dels med voldsinnslag, dagen etter, 5. april. Bevegelsen dette skapte, var dominert av arbeidere og organisert rundt arbeidsplassene. Regjeringa slo brutalt ned på det, da arbeiderne gav uttrykk for avvikende meninger om en nokså utbredt praksis med favorisering, hykleri og ulikebehandling." (5)

Til tross for de faktiske framgangene som revolusjonen hadde ført til, så var altså det kinesiske folket, da Mao døde i september 1976, fortsatt langt unna å ha ei stødig og sikker økning i levestandarden eller å kunne utøve demokratisk kontroll med det økonomiske og politiske livet. Maos død gav derfor folket ei viktig mulighet til å revurdere innsatsen fram til da, til å ta nye initiativ og til å fortsette bygginga av sosialismen.

Deng Xiaoping, som Mao under Kulturrevolusjonen hadde kritisert for å være en "vandrer på kapitalismens veg", viste seg som en listig politisk strateg. Han klarte å dra fordel av usikkerheten i den første tida etter Mao til raskt å bli rehabilitert på bakgrunn av at han mante til "enighet og stabilitet". (6) Mot slutten av 1978 etterfulgte han Mao som Kinas ubestridte leder.

Mens han offentlig proklamerte at han var tro mot sosialismen, gikk Deng i gang med å skape det han og hans allierte kalte markedssosialisme. Deres synspunkt var at Mao hadde ført landet ut i et økonomisk uføre, hovedsakelig fordi politikken hadde vært for ideologisk og ikke i tråd med en vitenskapelig forståelse av de objektive forholda. De hevda at den avgjørende oppgaven for partiet var å bidra til å bygge landets produktivkrefter, noe som ville gjøre det nødvendig å ta i bruk markedskreftene. Bare disse kunne bringe Kina ut av stagnasjonen og sikre den økonomiske framgangen som var nødvendig for å kunne videreutvikle sosialistiske produksjonsforhold. (7)

I virkeligheten var den kinesiske økonomien på slutten av 1970-åra langt fra i noen katastrofe, spesielt ikke i industrien. Mellom 1952 og slutten av Mao-perioden økte for eksempel industriproduksjonen med et årlig gjennomsnitt på 11,2 prosent. Til tross for produksjonsforstyrrelser under Kulturrevolusjonen (1966-76) økte produksjonen da med et årlig gjennomsnitt på over 10 prosent. (8) I tillegg kommer at denne økninga blei oppnådd med liten støtte utafra. Faktisk stod Kina overfor en fiendtlig økonomisk omverden, bortsett fra hjelp fra Sovjet på 1950-tallet. Resultatet av denne veksten var at Kina var et av få tredjeverden-land som gikk inn i 1980-åra heilt uten gjeld til utlandet.

Utviklinga av jordbruket var, alt i alt, mye mindre vellykka. For eksempel var det så vidt matproduksjonen veide opp for befolkningsveksten. Maurice Meisner sier det slik:

Levestandarden på landsbygda stod nærmest stille de to siste tiåra av Mao-perioden. Den økte i gjennomsnitt med mindre enn 1 prosent per år, og det fra et elendig utgangspunkt. Mens bruttoproduktet i industrien blei tidobla fra 1952 til 1975, blei jordbruksproduksjonen bare dobla. Og dette oppnådde en utelukkende takka være ei stor økning i antallet jordbruksarbeidere. (9)

Noen av årsakene til at det gikk så dårlig, var utilstrekkelige investeringer i jordbruket, ugunstige bytteforhold for gårdsprodukter (for å subsidiere tungindustrien) og den allment autoritære og lite fleksible jordbruksforvaltninga under systemet med folkekommuner. (10) Men samtidig opplevde de kinesiske bøndene gjennom folkekommunene betydelige forbedringer i offentlig helsestell, boligstandard, utdanning og sosiale ytelser. Dessuten var "den ekstreme forskjellen mellom fattig og rik, som eksisterte før 1949, borte". (11) Og uttrykt i rein produksjon gjorde Kinas jordbrukssektor det fortsatt mye bedre enn mange andre land i den tredje verden. Mark Selden skriver: "I 1977 dyrka Kina 30-40 prosent mer mat per innbygger [enn India] på 14 prosent mindre dyrkbart areal og fordelte det mye mer rettferdig til ei befolkning som er 50 prosent større." (12)

Ved slutten av Mao-tida stod Kina likevel overfor alvorlige og voksende problemer som en bare kunne overvinne ved å innføre ei ny politisk linje. Den økonomiske planlegginga hadde blitt altfor sterkt sentralisert, og ettersom økonomien blei stadig mer kompleks, var plansystemet ute av stand til å gi en effektiv og rasjonell respons på folks behov. Det var overproduksjon av noen varer og underproduksjon av andre, ineffektiv transport og fordeling og problemer med å opprettholde kvaliteten på varene.

Det var også vansker i organiseringa av industriproduksjonen: produktiviteten sank, og skulle produksjonsresultatet øke, måtte dette skje ved stadig større kapitalinvesteringer og en voksende arbeidsstyrke. Fabrikkene ansatte arbeidere på livstidskontrakter, noe som betydde at mange blei brukt til uproduktive sysler. Lønningene blei fastsatt nasjonalt og i hovedsak frosset på 1956-nivå. I tillegg var det få muligheter og lite oppmuntring å få for arbeidere som skulle ønske å ta kontroll over produksjonsforholda og gjøre endringer der det måtte være nødvendig.

Økonomien led også av ubalanse i investeringene, da for mye ressurser blei kanalisert inn i tungindustrien på bekostning av lettindustri og jordbruk. Bøndene betalte for denne strategien ved at de fikk lave priser for sine varer, samtidig som de hadde pliktleveringer til staten. Industriarbeiderne på si side leid under mangelen på forbruksvarer.

Kulturrevolusjonen, som var et forsøk på å riste opp i systemet, hadde også negative følger utover avbrudda i produksjon, investeringer og teknologisk utvikling. Den gav ikke arbeidsfolk mer makt gjennom å styrke den kollektive organiseringa. Tvert imot sleit de stadige toppstyrte kampanjene dem ut, og de sosiale og moralske appellene fungerte stadig mindre motiverende. Og etter Kulturrevolusjonen blei den hierarkiske partikontrollen gjeninnført i produksjonen og på alle nivå i samfunnet. (13) Fagforeningene hadde for eksempel i praksis vært suspendert. Da de til slutt blei satt i drift igjen mot slutten av 1970-åra, blei de reorganisert for å sikre bedre partikontroll med virksomheten. (14)

Kort sagt var det stor slitasje i systemet, og misnøyen blant arbeidere og bønder økte. Om en skulle skape nye strukturer for planlegging og beslutning, ville det være heilt nødvendig å ta utgangspunkt i det positive en tidligere hadde oppnådd – og slik styrke arbeidsfolks og bønders innflytelse. Blant annet burde økonomien og beslutningsprosessen i staten omstruktureres og desentraliseres, slik at arbeiderne fikk direkte kontroll med arbeidvilkåra og produkta av arbeidet. Dessverre var det ikke slik regjeringa nå etter Mao valgte å svare på folks ønsker om endringer.

Reformprosessen etter Mao

Partiet, under ledelse av Deng, hevda at for å løse Kinas økonomiske problemer, måtte en øke landets produksjonskrefter og ikke drive videre eksperimentering rundt nye sosialistiske produksjonsforhold. Og den beste måten å styrke produksjonskreftene på, var ifølge Deng, å øke bruken av markeder. Disse ville bidra til å overvinne gårsdagens problemer med for sentraliserte beslutninger, og de ville føre til mer effektiv bruk av ressursene, inkludert arbeidskrafta. Det ville gi som resultat raskere vekst og teknologiske framskritt, i tillegg til ei vedvarende øking i forbruk og velferd for forbrukerne.

Det var partiet som vedtok å åpne den kinesiske økonomien for markedet. Det var ingen massebevegelser som krevde at Kinas mange økonomiske og sosiale problemer skulle løses ved å styrke markedskreftene. Robert Weil forklarer det slik:

"Markedet" blei pådytta det kinesiske folket gjennom regjeringsvedtak, noe som var mest merkbart i at en påbød å avvikle folkekommunesystemet i landbruket. Dette var utvikla under ledelse av Mao Zedong, og det blei avløst av et system med individuelle familiekontrakter. Like merkbart var ei rask avvikling av sosialistiske former for kollektiv offentlig velferd som blei gjennomført ved statseide bedrifter og alle andre større enheter i samfunnet, inkludert universiteta. (15)

Enda om det i begynnelsen var et partivedtak å innføre markedspolitikk, viste det seg, som vi skal se, raskt at markedets lover var umulig å kontrollere. Hver etappe i reformprosessen skapte nye spenninger og motsigelser, som bare kunne løses gjennom ytterligere styrking av markedets makt. Dette førte så til ei ytterligere konsolidering av en kapitalistisk politisk økonomi. Så i stedet for å "bruke kapitalisme for å bygge sosialisme", som reformatorene sa ville skje, har virkeligheten vært at markedssosialismen "brukte sosialisme til å bygge kapitalisme". (16)

Reformprosessen: Første fase (1978-83)

På det tredje plenumsmøtet til Kinas kommunistiske parti i desember 1978 blei større bruk av markedskreftene presentert som nøkkelen til å oppnå "ei historisk vending mot sosialistisk modernisering". Partiet gikk inn for å gi mer myndighet til planleggingsorgan på region- og provinsnivå og å gi sjefene i statlige firma større høve til å organisere produksjonen. Det oppmuntra også til mer varierte produksjonsformer, inkludert kooperativer og private firma. I partidokument het det at det fortsatt skulle være slik at sentral planlegging bestemte den generelle strukturen og retninga innen økonomiske aktiviteter, men at ny vekst i økende grad skulle fremmes og organiseres gjennom de økonomiske aktørene som nå var tildelt nye rettigheter. Denne tilnærmingsmåten hadde et grunnleggende og samlende nøkkelelement: kreativ og fleksibel bruk av markedet. Statlige firma og lokale regjeringsorgan skulle motiveres av en ny frihet til å søke profitt, og markedskreftene skulle sikre at enkeltbeslutningene var i samsvar både med folks behov og de samla planinitiativa til partiet.

Reformene blei først innført i en del byområder tidlig i 1979. Sentralt i den statlige innsatsen for å fremme markedssosialismen var det å skape et arbeidsmarked. Om sjefene ikke kunne disponere "arbeidsressursene" fritt, kunne de heller ikke foreta rasjonelle omstruktureringer av produksjonen i respons til signaler fra markedet, – og slik øke økonomiens totale effektivitet og produktivitet. Ettersom regjeringa innså at denne politikken slo beina under et viktig resultat av den kinesiske revolusjonen, innførte den arbeidsmarkedsreformer først som pilotprosjekt. Sjefene på utvalgte bedrifter ble gitt myndighet til å avslutte livstidskontrakter, ilegge disiplinærtiltak og til og med legge ned noen ineffektive firma.

I 1983 tok staten et stort steg ved å gi statlige bedrifter ordre om at nye arbeidere skulle ansettes på kontraktbasis. Det betydde at ansettelsen ville være for ei begrensa tid, uten den jobbsikkerheten og de velferdsytelsene som vanlige statsansatte arbeidere hadde. (17) "Fram til april 1987 hadde Kinas statseide bedrifter tatt inn 7,51 millioner kontraktarbeidere, omtrent 8 prosent av arbeidsstyrken i industrien," og ytterligere 6 millioner arbeidere i statsselskap stod overfor "ansettelsesreformer som ville resultere i at de blei ansatt på kontrakt". (18) Kontraktarbeidssystemet førte åpenbart til at forskjellene og oppsplittinga innad i industriarbeiderklassen økte.

Noen statsbedrifter fikk også tillatelse til å produsere og selge varer til over de offentlig fastsatte prisene, etter at de hadde oppnådd planmåla. I tillegg kunne de større statsbedriftene beholde en del av profitten til investeringer og bonuser. (19)

Også privat sektor fikk nye oppmuntringer som del av reformprosessen. Opprinnelig kunne private bedrifter ansette maksimalt sju familiemedlemmer og "lærlinger". Denne begrensinga blei imidlertid sjelden håndheva, og den ble fjerna i 1987. Arbeidsstyrken i privat sektor vokste fra omtrent 240.000 på slutten av 1970-tallet til 1,1 millioner i 1981 og 3,4 millioner i 1984. (20)

Staten oppmuntra samtidig til vekst i kollektivbedrifter i byene. Blant disse var en del nokså store bedrifter som produserte lette forbruksvarer og ellers mindre industribedrifter med mer tradisjonelle handarbeidsprodukt pluss ganske store detaljhandels- og servicebedrifter. Enda om de i utgangspunktet var avhengig av den statlige sektoren, var kollektiva i byene "innretta på profitt … og mange av dem var i virkeligheten private firma som hadde en falsk "rød merkelapp" for å oppnå fordeler ved leveranser, kreditt og skatt". (21) Kollektivarbeiderne var fullt ut lønnsarbeidere, og ikke kollektive medeiere av bedriften sin. Dessuten nøt de ikke godt av jobbeskyttelse eller andre fordeler som statsarbeiderne hadde, og de blei som oftest dårligere betalt. Tabell 3 viser at midt på 1980-tallet stod kollektiver i byene for en betydelig andel av den totale sysselsettinga innen vareproduksjon og innenrikshandel.

På tross av disse initiativa fortsatte statsbedriftene å dominere, og statlig planlegging dirigerte det meste av virksomheten i økonomien i denne første fasen. For eksempel var fortsatt omtrent 70 prosent av alle arbeidere i byene ansatt i statsbedrifter midt i 80-åra. Som en ser av tabell 3, var dette likevel en betydelig nedgang fra andelen på 78 prosent i 1978. Særlig innafor innenrikshandelen var det en tydelig relativ nedgang i statlig sysselsetting.

Et viktig trekk, helt fra begynnelsen av reformprosessen, var at staten la stor vekt på å tiltrekke seg utenlandske multinasjonale selskap. En av grunnene til dette var at utenlandske firma blei ansett å være det beste middelet for å innføre og legitimere de kapitalistisk orienterte markedsprinsippa som partiet håpa på å fremme. Partiet kunne ikke regne med å omdanne statsbedriftene til profittmaksimerende firma over natta. Ledere og arbeidere hadde lite erfaring med markedsprosessene, og mange kunne av ulike grunner antas å ville motarbeide dem. Utenlandske firma derimot forventa og kunne innrømmes betydelig frihet over organiseringa av og retninga på de økonomiske aktivitetene. De kunne derfor fungere som forbilder og oppmuntre til den ønska omstruktureringa av produksjonsforholda.

Deng lanserte derfor i 1979 det han kalte "den åpne dørs" politikk. Det blei organisert fire særskilte økonomiske soner for utenlandske investorer langs kysten av provinsene Guangdong og Fujian. Han hevda at utenlandske investeringer ville bidra til å skape nye jobber og innføre ny teknologi, og at de ville fungere som "skoler" der en kunne lære å operere i en markedsøkonomi. Disse sonene blei det reklamert for vidt og bredt, men i begynnelsen hadde de ikke særlig suksess. I et forsøk på å tiltrekke seg mer utenlandske direkteinvesteringer, løste den kinesiske regjeringa i 1983 opp på restriksjonene som hadde begrensa utenlandske investeringer til felles eide selskaper (joint ventures), og en aksepterte nå selskap som var fullstendig utenlandsk eid.

Blant de første resultata av reformprosessen i byene var økte priser. Statsbedriftene tok til å forskyve salget til det uregulerte markedet, der de kunne ta høyere priser. Private produsenter fulgte etter. Offisielt steig prisene med 6 prosent i 1979 og 7 prosent i 1980. Den virkelige inflasjonen var høyere. Dette undergravde lønningene til statsansatte arbeidere. I et forsøk på å komme i forkjøpet av eventuell reformmotstand blant arbeiderne, gav staten ekstra midler til statsbedriftene, slik at de kunne heve lønningene. Denne ekstra utgiftsposten gjorde at statsbudsjettet gikk med underskudd, og i 1981 begynte staten å utstede obligasjoner for å skaffe midler, for første gang sia tidlig på 1950-tallet. (22)

Nedlegginga av en del statsbedrifter, samt nye offentlige reguleringer av arbeidet i statlige foretak, førte også til arbeidsledighet. Staten reagerte på disse problema med å intensivere støtta til private og kollektive bedrifter, delvis fordi de ikke var avhengig av statlige midler.

I 1981, da inflasjon og arbeidsfolks motstand mot endra ansettelsesvilkår skapte frykt for sosial og økonomisk uro, bestemte staten seg for å ta en pause i reformprosessen i byene. Den økonomiske aktiviteten blei bremsa opp, og en gjeninnførte sentral kontroll med statsbedriftenes virksomhet, særlig når det gjaldt salg og priser.

Statlige tiltak for reform av økonomien på landsbygda begynte ikke lenge etter at reformer var innført i byene. Hensikten var å øke jordbruksproduksjonen ved hjelp av markedsbaserte reformer. Våren 1979 økte staten prisene med 20 prosent på leveringspliktig korn og tilbød 50 prosent bonus for korn levert utover kvotene. Også prisene på andre landbruksprodukt blei økt. (23) I tillegg letta en de statlige restriksjonene på landsbymarkeda og økte maksimal lovlig størrelse på private jordstykker innafor folkekommunene. (24)

I september 1980 tok regjeringa et stort steg videre i reformprosessen. Den gav ordre om å avkollektivisere jordbruket. Nedlegginga av kollektiva innebar en serie tiltak der folkekommunene blei erstatta av et produksjonssystem basert på familier og hushold. Allerede i 1983 opererte omtrent 98 prosent av alle bondehusstandene ut fra logikken i dette nye systemet. De brukte kollektivjorda til å produsere landbruksprodukter for salg på markedet. Mens jorda i teorien fortsatt var i offentlig eie, hadde den i praksis blitt privateiendommen til de familiene som hadde fått kontrakt på å bruke den. (25) Nye regjeringsvedtak i 1983 og 1984 gjorde at de som dreiv jord på kontrakt, kunne bruke lønnsarbeidere i produksjonen eller leie ut jorda til forpaktere. Mot slutten av 1980-åra hadde innehaverne av landkontrakter fulle rettigheter til å leie ut jorda, selge den eller overdra den til arvingene sine.

Kommunesystemets død innebar også at politisk og økonomisk makt blei overført til nye styringsorgan. Den nye forfatninga av desember 1982 gav de politiske og administrative rettighetene som folkekommunene tidligere hadde, til nye lokale myndigheter. Disse tok også eierskap over folkekommunenes industrieiendommer, som blei omstrukturert til lokale foretak.

Framveksten av disse lokale foretaka var av det i den kinesiske reformstrategien som mest tiltalte progressive, særlig utafor Kina. Venstrekritikk av statssosialismen hadde fokusert på sløsing og manglende demokrati som følge av svært sentralisert kontroll med de statseide bedriftene og ovenfra-og-ned-prega ledelse i dem. De lokale foretaka blei sett som ei lovende alternativ organisasjonsform, ettersom de blei sagt å være kollektivt organisert og markedsorientert.

Antallet lokale foretak økte raskt, fra 1,5 millioner i 1987 til 25 millioner i 1993. (26) Dette året hadde de mer enn 123 millioner ansatte arbeidere, opp fra 28 millioner i 1978 (se tabell 4). Men disse foretaka bidro aldri til å gi arbeiderne økt makt eller til å fremme sosialismen. I virkeligheten er få av dem kollektiver der arbeiderne fatter beslutninger; de er egentlig "private bedrifter i forkledning". (27) I mange tilfeller er det lokalregjeringas medlemmer som driver dem, som peker ut lederne og som bestemmer hvordan overskuddet skal disponeres. I noen tilfeller er de joint ventures, der utenlandsk kapital har ei kontrollerende stilling gjennom å dominere styret. De kan gå konkurs, og noen gjør det. Det er vanlig at mange av arbeiderne er midlertidig ansatt, og direktørene kan ansette og sparke arbeidere som de vil. (28)

I tillegg har arbeidernes lønninger holdt seg lave. Dette er ikke overraskende, ettersom lokalforetaka "faller utafor mange av reguleringene som er lagd for å verne om arbeiderrettigheter og arbeidsforhold i byene. Fagforeningene er vanligvis små eller fraværende på slike arbeidsplasser, og det er lite de har fått til når det gjelder velferd, rettigheter, helse og sikkerhet." (29) Undersøkelser har vist at "i gjennomsnitt får arbeidere i lokalforetak ei grunnlønn som er lavere enn minimumslønna, slik at de må tjene resten ved overtid og akkord. Ikke en gang grunnlønna er garantert, siden minimumslønna fastsettes av lokale myndigheter, som har ei grunnleggende interesse – både på institusjonens og egne vegne – knytta til maksimering av profitten." (30) Foretakas "konkurranseevne og fortjenestemarginer" er for en stor del garantert ved at de har "rikelig tilgang på latterlig billig arbeidskraft fra landsbygda". Dette er arbeidsfolk som er fristilt gjennom oppløsninga av folkekommunesystemet og utarminga av de enkelte bondefamiliene. (31)

De lokale foretakas bidrag til sysselsettinga nådde sin topp både relativt og i absolutte tall midt på 1990-tallet. Etter 1996 har både antallet arbeidere og deres relative andel av den totale arbeidsstyrken avtatt, enda om foretaka fortsatt har en betydelig del av sysselsettinga på landsbygda (se tabell 4). I stor grad er dette et resultat av en ny statlig politikk som legger vekt på fordelene ved privatisering. Et resultat av nedgangen i lokalforetak er at flere og flere arbeidere på landsbygda (over 100 millioner nå, i følge de fleste vurderinger) i perioder av året drar inn til byene for å leite etter arbeid. Der utgjør de en stor reserve av billig arbeidskraft, som private bedrifter i byene bruker til å disiplinere industriarbeidsstyrken. (32)

Endringene i landbrukspolitikken, som er belyst over, førte til ei stor økning i jordbruksproduksjonen mellom 1978 og 1984. I følge Meisner var dette "kanskje den økonomisk mest vellykka perioden i det kinesiske landbrukets historie". (33) Bruttoproduktet på landsbygda inkludert produksjonen fra lokal industri, vokste med i gjennomsnitt 9 prosent per år, sammenlikna med 4 prosent det siste tiåret Mao levde. Som resultat av dette blei den gjennomsnittlige inntekta per person i landområda dobla i perioden 1978-84. (34)

Den kinesiske regjeringa hevda at grunnen til denne framgangen var politikken med økt privatisering og markedsretting. Men årsaken var nok heller at regjeringa betalte mer for jordbruksprodukta, samtidig som den flytta en større del investeringene over til jordbruket og lettindustrien på landsbygda. (35) Faktum er at økninga i jordbruksproduksjonen stoppa opp i 1985. Avviklinga av folkekommunene førte til forfall i og kollaps av infrastrukturen i distrikta og i det sosiale velferdssystemet. Kornproduksjonen sank, og bønder som fikk problemer med å brødfø seg sjøl og familiene sine, forlot jorda til fordel for industriarbeid. (36)

Reformprosessens andre fase (1984-91)

Ved å legge reformpolitikken på is i byene og å foreta økonomiske innstramninger i 1982-83, lyktes partiet i å stabilisere byøkonomien. Oppmuntra av framskritta en så i produksjon og inntekter på landsbygda, beslutta staten så i 1984 å fornye, i virkeligheten akselerere, reformarbeidet i byene. Bakgrunnen var ei overbevisning i partiet om at inflasjon og arbeidsløshet i hovedsak skyldtes at de tidligere reformtiltaka i byene hadde vært nokså begrensa, og om at den beste måten å løse begge problema på, var å drive reformene videre framover. De mente at om statseide firma og lokalregjeringer fikk større økonomisk frihet, ville de bli bedre i stand til å organisere produksjonen og dermed redusere kostnadene og prisene. I mellomtida skulle nye initiativ oppmuntre til privat vekst, spesielt i utenlandsk eide selskap, for å holde arbeidsløsheten innafor akseptable grenser.

Partiet presenterte opprinnelig markedsreformene som en mekanisme for å øke effektiviteten i den sentrale planlegginga og driften av de statseide selskapa. Likevel medførte den andre fasen av reformene et politikkskifte og baserte seg nå mer på markedskreftene og "ikke-statlig" produksjon. Den 12. partikongressen i 1982 hadde gitt økonomisk planlegging første rang, og markedsregulering andre. Nå tok partiet, på det tredje plenum til denne kongressen, i bruk betegnelsen "planstyrt vareøkonomi", og økte derved statusen til markedskreftene. (37)

De nye reformene innebar en videre reduksjon i den sentrale kontrollen over og støtta til statlige bedrifter. Tidligere fikk statsbedriftene full finansiering fra staten, og til gjengjeld tilbakeførte de alt av inntekter. De nye reformene gjorde slutt på dette forholdet. I stedet for å motta midler fra staten, var det nå forutsatt at statsbedriftene skulle finansiere driften ved fortjenesten de satt igjen med etter skatt, og ved lån fra det statlige banksystemet. "Ettersom låna var rentebærende og skulle betales tilbake, antok en at dette ville oppmuntre fabrikkdirektørene til å bruke knappe kapitalressurser mer forsiktig og økonomisk rasjonelt, og på den måten lindre det kroniske problemet med overproduksjon av noen produkter, mens det var stadig mangel på andre." (38)

Staten endra også det budsjettmessige forholdet til lokale og regionale myndigheter. Disse fikk nå rett til å beholde en større del av skatteinntektene, samt større frihet til å bruke dem som de ville. Dette skulle oppmuntre dem til å ta hensyn til markedet ved investeringer i og organisering av bedrifter de hadde myndighet over.

Etter at en hadde vedtatt å stole på markedskreftene når det gjaldt beslutninger om produksjon og investeringer, hadde staten få andre muligheter enn å avvikle den statlige priskontrollen. Ei partiforordning fra oktober 1984 tillot frislipp av prisene på de fleste forbruksvarer og jordbruksprodukt, slik at de kunne følge markedet. Prisene på industrivarer blei stort sett også sluppet fri, men innafor grenser satt i statlige planer. Bare prisene på grunnleggende varer som stål, kull og olje skulle fortsatt fastsettes av regjeringa sentralt. (39)

Partiets tette omfavning av markedskreftene krevde også grunnleggende reformer på arbeidsmarkedet. Disse var nødvendig for å sikre at statlige bedriftsledere stod fritt til å søke maksimal profitt under skiftende markedsvilkår. Allerede i 1982 hadde Kinas kommunistiske parti "fjerna streikeretten i den nye grunnloven". (40) Men forslag om å fjerne ansettelsesgarantien for statsansatte arbeidere var enda mer kontroversielt. (41) En kom fram til et kompromiss innad i partiet. Dette innebar at arbeidere som var ansatt i statsbedrifter per oktober 1985 fortsatt skulle ha jobbsikkerhet og trygderettigheter, mens nye arbeidere ville bli ansatt på kontrakt for en begrensa periode. (42) Videre ville de kunne få sparken, dersom lederne mente de ikke var produktive nok.

Som et mål på hvor fort reformprosessen i Kina bidro til å gjøre arbeidskrafta om til en vare, finner vi at vanlige statsansatte arbeidere i 1984 bare utgjorde 40 prosent av industriarbeidsstyrken i Kina (inkludert på landsbygda). (43) Så enda om statsbedriftene utover midten av 1980-tallet stod for en relativt stabil andel av industriarbeidsstyrken, skjuler dette en reell nedgang i jobbsikkerhet for statsansatte.

Blant de ansatte var det naturligvis motstand mot denne utviklinga mot en to-sjikts arbeidsstyrke og økt makt og flere rettigheter for direktørene. Gerard Greenfield og Apo Leong forklarer det slik:

Det var sterk motstand blant arbeiderne mot kontraktarbeidersystemet. Men i offentlige tale blei vanskene med å sette kontraktarbeidsloven av 1986 ut i live på statlige og kollektive bedrifter, tilskrevet byråkrati og dårlig forståelse for hvorfor og hvordan det skulle gjøres. Enda om direktørene fikk enda større makt i 1988, nemlig offisiell myndighet til å si opp arbeidere, klarte de ikke å overvinne motstanden mot kontraktarbeidersystemet på verkstedgolvet. I 1986 var bare seks prosent av arbeiderne i statlige bedrifter under kontraktsystemet, men dette økte til en firedel i 1994. (44)

Arbeidernes motstand mot det nye kontraktsystemet kunne også sees i redusert vekst i arbeidsproduktiviteten, ettersom ansatte arbeidere nekta å gi slipp på jobbsikkerheten, mens de som var nye på arbeidsmarkedet, fortsatt krevde tilgang til sikre jobber i statlig sektor. (45) Som et resultat av dette blei "reformene kraftig nytolka, forandra og svekka, særlig av fagforeningene, før de blei satt i verk på arbeidsplassene". (46) Nye prestasjonsbaserte lønnssystem blei for eksempel bare i svært liten grad satt ut i live. (47)

Samtidig fortsatte staten å prioritere utenlandske investeringer høyt. I 1984 blei territoriet til de fire opprinnelige særskilte økonomiske sonene utvida, og fjorten nye kystbyer blei åpna for utenlandske investeringer. I 1985 blei tre store regioner åpna på samme måte: Zhujiang-deltaet (Perleelva), Min-deltaet og Yangtze-deltaet. Så å si heile kysten var nå åpna for utenlandske investeringer.

Disse tiltaka var begrunna med den påståtte suksessen til Shenzhen-sonen når det gjaldt å fremme eksportorienterte utenlandske investeringer. Sonen blei sagt å være "spydspissen for reformer i byene". I virkeligheten var Shenzhen langt fra noen suksess. (48) Det var stor økonomisk aktivitet i sonen, mest synlig var offentlig bygging av lokaliteter for utenlandske investorer, særlig fra Hong Kong. Og forretningsfolk fra Hong Kong investerte nok i sonen, men bidraga deres var minimale. Virksomhetene dro nytte av den lave lønna til ansatte i regionen, men gjorde lite for å utvikle fagkunnskap eller overføre teknologi. De bidro også lite til å øke Kinas inntekter i utenlandsk valuta. "Varene blei i liten grad eksportert. Omtrent 70 prosent av det som blei produsert i Shenzhen, blei solgt på det kinesiske hjemmemarkedet, ofte illegalt mot fremmed valuta. Dessuten blei mesteparten av det Shenzhen importerte, enten fra utlandet eller fra andre deler av Kina, ikke forbrukt i sonen, men heller videresolgt med ulovlig profitt til kjøpere i indre strøk av landet." (49)

Til og med etter at det var klart at Shenzhen primært fungerte som en base for å skape illegal privat profitt, fortsatte staten sin strategi for særskilte soner. I 1986 innførte regjeringa nye og mer liberale reguleringer på utenlandske investeringer. Herunder var å senke skatter og andre utgifter for bedriftene, å gi utenlandske selskap større frihet til å ansette og sparke arbeidere, og å gjøre det lettere for dem å få tilgang til fremmed valuta.

I mars 1987 foreslo Zhao Ziyang, som da var generalsekretær i kommunistpartiet (KKP), at en skulle tilby utenlandske investorer nye fordelaktige vilkår som et ledd i en utviklingsstrategi for kystområda. I en rapport med tittelen La oss videreutvikle sosialismen – med kinesiske særtrekk, som Zhao presenterte for KKPs 13. nasjonalkongress i oktober 1987, erklærte han at Kina "burde gå mer dristig ut på den økonomiske verdensarenaen", og at målet skulle være å utvikle en "eksportorientert økonomi". (50) Zhaos strategi blei støtta av partikongressen.

Som tidligere skapte reformframstøta nesten umiddelbart alvorlige spenninger og ubalanse i økonomien. Ettersom de nå hadde økt frihet til å søke profitt, satte de statlige bedriftene og lokalforetaka opp prisene, og de begynte å ta opp lån for å øke produksjonskapasiteten. Lokalregjeringene tok til å kjøpe opp jordbruksland og gjøre det om til industriformål. Kostnadene til bygningsmaterialer skjøt i været. Det gjorde også prisene på andre investeringsvarer. Denne etterspørselseksplosjonen førte til ei sterk økning i importen, særlig av basisvarer og maskiner. Kinas handelsbalanse fikk betydelige underskudd i 1985 og 1986, på henholdsvis 14,9 milliarder og12,0 milliarder dollar. (51)

Inflasjon blei også et betydelig problem. Etter at prisene hadde steget med en årlig rate på omtrent 8 prosent i åra 1985-87, blei oppgangen på over 18 prosent både i 1988 og 1989. De steig enda mer, med så mye som 30 prosent, i Beijing og andre storbyer. Denne store økninga i inflasjon tvang så regjeringa til å øke lønningene til statsansatte. Dette gav i sin tur et økende sentralt budsjettunderskudd: rekordhøye 5,9 milliarder dollar i 1986, nye rekorder på over 6 milliarder i 1987 og over 9 milliarder dollar i 1988. (52) Disse underskudda blei finansiert ved statlig opplåning, noe som igjen økte inflasjonspresset.

Det tok flere år før det blei klart hvor alvorlig situasjonen var med inflasjon, synkende reallønner og handels- og budsjettunderskudd. I begynnelsen så det ut til at reformene hadde vært en storslått suksess. I åra 1980-89 steig Kinas bruttonasjonalprodukt i faste priser med et årlig gjennomsnitt på 9,7 prosent. Dette var, på linje med Sør-Korea, den høyeste vekstraten i verden.

Et mer direkte bevis på suksess var noe alle kunne se, økt levestandard både på landsbygda og i byene i de første par åra av denne fasen i reformprosessen. Som nevnt over, økte jordbruksproduksjonen tidlig på 1980-tallet, og det var vekst i industrien på landsbygda. Dette førte til raskt økte inntekter i disse områda. Regjeringa støtta i tillegg lettindustrien, og den førte en politikk med underskuddsbudsjettering og underskudd på handelsbalansen. Dette førte samla sett til både økende etterspørsel etter og rikelig tilførsel av varer og tjenester.

Imidlertid satte sammenbruddet i folkekommunesystemet og økte priser på innsatsvarer i jordbruket til slutt en skvis på landbruksproduksjonen, som så stagnerte i midten av 1980-åra. Inntektene i jordbruket, som økte med 15 prosent per år fra 1978 til 1984, steig bare med 5 prosent i året fra 1985 til 1988 og med fattigslige 2 prosent i 1989-91. (53) Industrien på landsbygda, som hadde hatt en gjennomsnittlig årlig produksjonsvekst på 37,7 prosent mellom 1984 og 1987, møtte også økende problemer i åra som fulgte, hovedsakelig på grunn av inflasjon og det at regjeringa flytta fokus mot industrien i byene. (54)

Inflasjonen ramma også arbeiderne i byene hardt. Regjeringa vedgikk at 20 prosent av familiene i byene opplevde nedgang i levestandarden i 1987. (55) En upublisert rapport fra kinesisk LO anslo at gjennomsnittlig reallønn for bybefolkninga hadde falt med 21 prosent det året. (56) Og ettersom inflasjonen akselererte i de følgende åra, er det sannsynlig at fattigdomsproblema vokste, spesielt for dem som var ansatt i statlig sektor.

Økende handels- og budsjettunderskudd, inflasjon, matmangel og stadig større uro blant arbeiderne førte til at regjeringa mot slutten av 1988 beslutta å stoppe reformframstøta og kjøle ned økonomien gjennom å redusere pengemengden i omløp og mulighetene for banklån og investeringer. Økonomien gikk inn i en lavkonjunktur i 1989. Lokalforetaka blei ramma særlig hardt, ettersom de i stor grad baserte seg på banklån. Arbeidsløsheten på landet steig voldsomt, og mange av disse arbeidsløse gav seg inn til byene for å søke arbeid. Protester over de økonomiske forholda blei også mye mer vanlig blant arbeidsfolk i byene. Som svar på dette "valgte regjeringa ei tøffere linje":

Statsminister Li Peng bad politiet holde et våkent øye med tegn til "sosial uro", samtidig som kontrollen med media blei stramma til … redaktørene fikk ordre om å ikke kritisere de økonomiske reformene, ikke snakke om politiske reformer, og være veldig forsiktig med å rapportere om streiker mot prisøkninger for eksempel i Polen. (57)

Denne historia gir bakgrunnen for framveksten av den kinesiske demokratibevegelsen, for hendelsene på Tienanmen-plassen og for den politiske undertrykkinga som fulgte, og som særlig retta seg mot arbeidere som hadde danna autonome arbeiderforeninger i solidaritet med studentene. Den kinesiske regjeringa opprettholdt den tøffe politiske linja og økonomisk status quo gjennom heile 1990.

Reformprosessen: Tredje fase (fra 1991 til i dag)

Nok en gang bidro nedkjøling av økonomien til å skape stabilitet, noe som oppmuntra regjeringa til å gjenoppta ekspansjonspolitikken i 1991. Og tidlig i 1992 lanserte Deng Xiaoping den neste etappen av reformprosessen, mens han var på en månedslang rundtur i det sørlige Kina. På et besøk i den særskilte økonomiske sonen i Shenzhen erklærte han at "så lenge det blir penger av det, er det bra for Kina".

Den 14. partikongressen, i oktober 1992, proklamerte at den var fast beslutta på å etablere en "sosialistisk markedsøkonomi med kinesiske særtrekk". (58) Sjølsagt virka markeder allerede fritt i Kina. Det viktige nye på dette stadiet av reformprosessen var at partiet bestemte seg for å oppgi et standpunkt de lenge hadde hevda: at statseide bedrifter skulle være sjølve ankeret i kinesisk økonomi.

W K Lau forklarer: "Den offisielle politikken for reform av statlige bedrifter hadde vært at de fleste av dem skulle revitaliseres … ved å gi dem økt sjølstyre, ved å gi lederne rom til å bruke insentiver, og ved å underlegge dem sterkere markedsdisiplin, statlige utviklingstiltak og liknende." (59) Nå hadde imidlertid den kinesiske staten vedtatt å krympe statssektoren, ikke bare ved å oppmuntre til raskere vekst i ikke-statlig sektor, men ved direkte privatisering av statlige selskap.

Dette krevde ei varsom omformulering av partiets tidligere standpunkt om at statssektoren måtte spille en ledende rolle i økonomien, dersom Kinas utvikling fortsatt skulle være sosialistisk av karakter:

I november [1993] vedtok det tredje plenum av den fjortende [partikongressen] en resolusjon om hvordan en skulle etablere en "sosialistisk markedsøkonomi". I samsvar med linja fra den trettende kongressen skulle offentlig sektor fortsatt være den "viktigste delen" av økonomien. Dette skulle oppnås ved at den hadde en "dominerende posisjon" totalt sett. Statsøkonomien skulle videre spille en "ledende rolle" gjennom å ha "kontrollerende eierandeler" i bedrifter i "de bærende bransjene" og i "nøkkelbedrifter" i "grunnleggende bransjer". Med andre ord så en for seg private eierandeler i alt utenom militære foretak og statlige bedrifter som produserte "enestående produkt". (60)

Statens plan var å gjøre utvalgte store og mellomstore statsbedrifter om til ulike typer aksjeselskap. En type skulle ha mellom to og femti aksjeeiere. En annen skulle ha mer enn femti aksjeeiere og kunne tilby offentlige aksjeemisjoner. Hundre sentralt styrte og 2.500 lokalt styrte statseide bedrifter blei valgt ut for denne omlegginga, som i hovedsak var fullført mot slutten av 1998. (61)

Mot slutten av 1994 blei privatiseringspolitikken utvida under slagordet "gripe det store og oppmuntre det lille". Denne politikken innebar at staten skulle beholde kontrollen over de tusen største statseide foretaka, mens "alle de øvrige statlige firmaene ville bli lagt ut for leasing eller salg til private." (62) Denne privatiseringa blei "gjort de jure eller de facto gjennom omdanning til såkalte aksjebaserte kooperativ. I disse forutsettes aksjene å bli solgt utelukkende til firmaets ansatte (derfor ordet "kooperativ"). Men uttrykket "ansatt" (zhigong) inkluderer ledelsen, og i praksis har lønnsomme firma i hovedsak blitt privatisert gjennom at ledelsen har kjøpt dem, mens arbeidere blir tvunget til å overta de ulønnsomme firmaene for å redde jobbene sine." (63)

Fra 1995 har privatiseringa av små statlige bedrifter fortsatt i høyt tempo. Ironisk nok fikk privatiseringa dampen opp, samtidig som mange venstreorienterte og progressive økonomer jubla over at Kina nå utvikla en ny sosialismemodell. På slutten av 1990-tallet var det bare 83 millioner ansatte i statlige bedrifter, det vil si bare 12 prosent av den totale arbeidsstyrken og bare litt over en tredel av de ansatte i byene. Bidraget deres til bruttonasjonalproduktet hadde sunket til 38 prosent. (64)

Som et resultat av denne utviklinga blei aksjeselskapet den dominerende forma for firmaorganisering. For eksempel:

Mot slutten av 1996 var 4.300 statlige selskap blitt omdanna til aksjeselskap. I 1997 var det over 9.200 aksjeselskap i Kina. Dette inkluderte både nystarta firma og slike som var omdanna fra eksisterende (både statlige og lokale selskap). 107 av aksjeselskapa var blant Kinas 500 største industriforetak, og 62 var blant de 500 største innen servicebransjen. Deres gjennomsnittlige netto anleggskapital var 500 milliarder yuan. Dette utgjorde over 20 % av totalen for alle statlige industriselskap. (65)

Privatiseringsprosessen fortsatte. I september 1999 utvida det fjerde plenumet av den 15. partikongressen "politikken med å slippe taket" til å inkludere mellomstore så vel som små statseide bedrifter. I juli 2000 kunngjorde endatil Beijings byregjering at statlig og kollektivt eierskap skulle fases ut i alle små og mellomstore statlige bedrifter i løpet av tre år. (66) I 2001 stod statlige selskap for bare 15 prosent av totalt antall ansatte innafor industri og mindre enn 10 prosent av sysselsettinga i innenlandsk handel (se tabell 3).

Det kinesiske kommunistpartiet forsvarte denne privatiseringsprosessen ved å innta det nyliberale økonomiske standpunktet at private firma grunnleggende sett er mer effektive enn statlige. Partiet hevda at tidligere økonomiske problem hadde sin årsak i statlige selskapers manglende evne til å innrette produksjonen og fastlegge investeringene fullt ut etter det å hente profitt fra markedet. Selskapa hadde fortsatt for mange arbeidere ansatt, de produserte ineffektivt, og de var altfor avhengige av banklån og statlige subsidier for å holde det gående.

Imidlertid viser en gjennomgang av teoretisk og empirisk litteratur om privatisering at det ikke er grunnlag for å si at private selskap kommer bedre ut enn statlige. Det er heller enighet (utenom blant innbitte nyliberalere) om at privatiseringas virkning på effektiviteten avhenger av markedsforholda i de relevante bransjene (inkludert finansielle og teknologiske forhold), av kvaliteten på ledelsen i de private selskapa og graden av ineffektivitet og korrupsjon i sjølve privatiseringsprosessen (f. eks. prissetting av det som selges ut). (67) Den oppskrytte "effektiviteten" til private firma kontra statlige kommer ofte av at de private uhemma kan gå etter profitt. Statlige selskap er derimot gjerne belasta med andre økonomiske og politiske mål, som sysselsetting, velferdstiltak og fabrikker og andre faste anlegg. Dette har høy samfunnsmessig prioritet, sjøl om det ikke er profitabelt for det selskapet som får ansvaret. En detaljstudie der statlige industriselskap i Kina blei sammenlikna med ikke-statlige i perioden 1978-2000, viste at forskjellene i lønnsomhet mellom dem fullt ut kunne forklares av at de statlige selskapa betalte mer skatt og av at de var mer kapitalkrevende. Begge deler hadde sin årsak i regjeringas særskilte prioriterings-/diskrimineringsvedtak overfor statsselskapa. (68)

I realiteten er privatiseringa i Kina drevet fram ved bruk av klassemakt og reformprosessens egen natur. En standard virkemåte er at "kommunistkaderen bruker partiboka for å "låne" statsmidler så de kan etablere seg som kapitalister, mens de – under slagordet "sosialisme med kinesiske særtrekk" – griper klubba og knuser arbeidernes "risbolle av jern" – dvs. deres rettigheter til ansettelse, bolig, matrasjoner og andre goder". (69) Denne "tappinga" av bedriftene, som foretas av folk i bedriftenes eller partiets indre kretser, kan skje på mange forskjellige måter, eksempelvis bedrageri, selektive overføringer av eiendeler til uavhengige datterselskap (innenlands eller i Hong Kong), kanalisering av bedriftens statsmidler til privat forbruk (skolepenger for barna, underholdning og reiseutgifter f.eks), skatteunndragelse og skattesnyteri, for lav verdifastsettelse av statlige eiendeler ved opprettelsen av joint venture-selskap, opportunistisk bruk av andelsselskapsformen (aksjeselskap og / eller kooperativer), ulovlig salg av statlige eiendeler eller lovlig salg til for lave priser, og/eller tvilsom gjeldspraksis. (70)

Uansett metode gjør dette ranet av eiendeler statseiendom om til kapitalverdier som kan brukes til å utbytte fristilt arbeidskraft. Derved gjentas det Marx kalte "opprinnelig kapitalakkumulasjon", men denne gangen under betegnelsen "sosialistisk markedsøkonomi". Russell Smyth gjengir ""grove overslag" over daglige tap av statseiendom på mellom 100 og 300 millioner yuan". (71) Andre studier støtter konklusjonen om at ran av statlige verdier er et alvorlig problem:

I 1994 forberedte Folkets bank i Kina en oversikt med tittel, "Studie over tap av statseiendom", basert på et utvalg på 50.000 statlig drevne industribedrifter. Den fant at bare 5 % av statlig eid kapital økte i verdi, mens 62 % sank og 23 % tapte heile sin verdi. I følge en separat undersøkelse av 124.000 statlige bedrifter, foretatt av Det nasjonale administrasjonskontoret for statseiendom i 1994, beløp tap av verdier og utgifter uten bilag seg til 11,6 % av de totale verdiene i de samme selskapa. Situasjonen har blitt mye verre etter den femtende kongressen i september 1997. (72)

Denne utviklinga er ikke et resultat bare av personlig grådighet, men også et ubønnhørlig resultat av at partiet har fremmedgjort seg fra sin opprinnelige basis i arbeiderklassen. Dess lenger en dreiv markedsreformene, dess mer "fremmed blei (partiet) for arbeidsfolk, og jo mer akutt føltes behovet for å gjenopprette privateiendommen, slik at privilegiene kunne gå i arv til byråkratenes barn". (73) Som Eva Cheng bemerker har partiets press for å innføre "kapitalisme i alt annet enn navnet" blitt "ivrig støtta av byråkrater lokalt, på provinsnivå og i det militære, folk som har fått økt sine muligheter til personlig vinning kraftig på grunn av de materielle ressursene fra den gjennomgripende desentraliseringa innen skattesystemet". (74)

Denne utviklinga i klassekampen var altså viktig for at partiet gikk inn for privatisering. I tillegg var det av avgjørende betydning hvilken effekt reformprosessen hadde på den finansielle stabiliteten i statssektoren og i banksystemet. Før reformene kom regjeringas inntekter i hovedsak fra en enkel indirekte skatt på statlige bedrifter og fra direkte overføring av inntekter fra de samme. Fra 1957-78 stod statlig industri for 75 prosent av alle skatteintekter. (75) Statlige planleggere fordelte så midler til produksjon og investeringer i bedriftene ut fra planprioriteringer og for å støtte velferdspolitikken.

Dette budsjettsystemet kunne imidlertid ikke holde tritt med reformprosessen. Under markedssosialismen overførte ikke lenger statsbedriftene automatisk alle sine inntekter til sentralregjeringa. De fortsatte å betale skatt, men beløpet blei begrensa av synkende inntekter. En viktig grunn til nedgangen i inntekter var reformprosessen. Ved å åpne markedet for konkurrerende private bedrifter, som slapp de mange ansettelses- og velferdsforpliktelsene som statseide bedrifter hadde, underminerte partiet statssektorens monopolmakt og lønnsomhet. (76)

Mens statlige bedrifter stod overfor voksende finansielle problem, kunne privat sektor glede seg over rask vekst. I 1995 stod den for 40,4 prosent av all sysselsetting utenom landbrukssektoren, 35 prosent av registrert kapital, 33,8 prosent av industriproduksjonen, 45,1 prosent av detaljsalget og 47,7 prosent av eksporten. (77) Videre nøt privat sektor godt av spesielt gunstige skattesatser. Som et resultat av dette bidro den bare med 11,4 prosent av skatteinntektene, enda om den stod for omtrent 40 prosent av landets verdiskaping. (78) Konsekvensen var at skatte- og avgiftsinntektene som andel av bruttonasjonalproduktet falt fra rundt 35 prosent i 1978 til under 11 prosent i 1996. (79) Staten fikk derved et voksende budsjettunderskudd. Denne utviklinga var særlig uheldig for den sosiale stabiliteten, sia sentralregjeringa, som et ledd i arbeidet med å få gjennomført reformene, hadde tatt over ansvaret for velferdstiltak som helsestell og arbeidsløshetstrygd.

Statlige selskap stod også i stadig større grad uten driftsmidler. En grunn var den kvelende skattebyrden. Mellom 1982 og 1996 tok staten 86 prosent av heile statssektorens nettoinntekter i skatt. (80) Denne situasjonen gjorde bedriftene mer avhengig av banklån. Samtidig betydde bedriftenes reduserte inntekter at statsbankene gav stadig mer kreditt til bedrifter som mer og mer var ute av stand til å betale tilbake. Dette utgjorde en stor risiko for det kinesiske banksystemet:

Nyhetsbyrået Xinhua melder at direktøren i sentralbanken, Dai Xianglong, vedgår at ubetjente lån stod for 26,6 prosent av totale utlån i Kinas fire største statseide forretningsbanker. I slutten av september forrige år [2001] beløp disse låna seg til 1,8 billioner yuan (US $ 217 milliarder) … Situasjonen kan være verre enn det høres ut, fordi Kina i stor grad gir lavere anslag over ubetjente lån enn internasjonal bokføringsstandard tilsier. Statsbankene klassifiserer et lån som ubetjent først når det ikke har vært betalt renter på to år … Internasjonal standard er derimot at lån klassifiseres som dårlige om de ikke har vært betjent på tre måneder. I følge Ernst & Young risikerer en at opp mot halvparten av alle lån i kinesiske banker ikke blir betalt tilbake. (81)

Enda om de var klar over dette problemet, var myndighetene lite villige til å beordre stopp i utlåna, dette av frykt for at konkurser i statssektoren ville forsterke den begynnende finanskrisa og skape et potensielt farligere arbeidsløshetsproblem. Slik førte reformprosessen til ustabilitet i statssektoren, noe som blei videreført både til sentralregjeringas skatteinntekter og statsbankene. (82)

Partiet så privatisering som det gunstigste svaret på denne situasjonen. En ting var at salg av statlige bedrifter ville gi statskassa desperat tiltrengte inntekter. En antok videre at nyprivatiserte bedrifter ville være mindre avhengig av det statlige banksystemet for driftsmidler. Shenyang by, "som en gang var en tungindustriell hjørnestein i planøkonomien", er et godt eksempel på omfanget av privatiseringene som kom ut av dette. "Byregjeringa lagde et joint venture med et firma i Hong Kong, som var datterselskap av en britisk investeringsbank. Byregjeringa la 126 statlige selskap og 18 industrigrupper i selskapets portefølje for salg til innenlandske og utenlandske investorer." (83)

Omtrent slik gikk det også til da de fleste lokalforetaka blei privatisert. Ettersom reformprosessen fortsatte på begynnelsen av 1990-tallet, mista lokalforetaka mange av sine tidligere fordeler. Samuel P S Ho, Paul Bowles og Xiaoyuan Dong forklarer:

Bankene var hovedkilden for midler når lokalforetaka skulle ekspandere på midten og slutten av 1980-tallet. Men bankene blei nå satt under økende press for å benytte mer forretningsmessige kriterier og å granske lånesøknadene grundigere. Bedriftsreformer i statlig sektor reduserte også sjølstyrefordelene som foretaka hadde hatt framfor statlige selskap. Videre hadde situasjonen for mye av det lokalforetaka produserte, skifta fra selgers til kjøpers marked. De møtte økt konkurranse, samtidig som økonomien generelt tok til å skrante. Dette passa dårlig for lokalforetaka, som (inspirert av en ny giv i økonomien etter Dengs reise i sør) hadde investert tungt i 1993-94, mye finansiert ved banklån. (84)

Det var like ødeleggende for lokalforetaka at mange sjefer så de nye mulighetene til å tjene på privat produksjon og derfor illegalt tok til å overføre eiendeler eller produkter fra bedriftene til private selskap, som de kunne få større utbytte fra. Denne tilraninga av verdier akselererte midt på 1990-tallet, da partiet begynte å privatisere små statsbedrifter. Overbevist om at "bedriften deres ville bli solgt til dem før eller sia … [antok] sjefene at jo mer selskapets verdier sank, jo lavere ville prisen de måtte betale, bli, når den lokale regjeringa endelig bestemte seg for å selge." (85)

Stilt overfor synkende profitt og avindustrialisering, forstod lokale tjenestemenn hinta fra høyere hold og begynte å selge lokalforetak i raskt tempo fra 1996. Som oftest solgte de foretaka de kontrollerte, til dem som hadde vært sjefer der, og antok at dette var den beste måten å få slutt på robbinga av verdier som hadde oppmuntra til privatiseringa fra først av. (86)

Som et resultat av denne utviklinga er Kinas økonomiske framtid nå i stor grad avhengig av hvordan privateide selskap gjør det, en realitet som kommunistpartiet har erkjent, kanskje endatil ønska velkommen. I 2002 åpna partiet for medlemskap for private bedriftseiere og -ledere. Og i desember 2003 anbefalte det at Den nasjonale folkekongressen forandra grunnloven for å gi et nytt og sterkere lovgrunnlag for privat eiendom ved å sette den "på lik linje med offentlig eiendom".

Privatisering var altså én strategi som sentralmyndighetene måtte følge på grunn av motsigelsene i sjølve reformarbeidet. Men det var ikke den eneste. Som vi så av Shenyang-eksempelet, så økte staten sin innsats kraftig for å tiltrekke utenlandske investeringer. Dette var viktig delvis fordi det ikke var så mange innenlandske investorer som hadde nok ressurser til å kjøpe aksjer i de store og middelsstore bedriftene som skulle privatiseres. En regna også med at utenlandske selskap kunne bidra til å fremme ei profittmaksimerende holdning i heile økonomien, slik en ønska det. En antok videre at de kunne sørge for den eksporten som trengtes for å dekke Kinas økende handelsunderskudd.

Den kinesiske regjeringa satte i verk en mengde tiltak for å tiltrekke seg utenlandske investeringer, blant anna åpna den nye regioner og nye bransjer for disse. Etter regjeringas ønske har det meste av utenlandske investeringer – omtrent 90 prosent mellom 1986 og 1999 – gått til kystområda. (87) I begynnelsen kom investeringene i hovedsak fra utenlandskinesere, men fra tidlig på 1990-tallet har US-amerikanske, europeiske og japanske investorer økt sin andel kraftig. (88) Inntil nå har det meste av utenlandske investeringer vært i fabrikkproduksjon. Det virker imidlertid som om det foregår ei spesialisering basert på investorenes nasjonalitet. Elissa Braunstein og Gerald Epstein forteller:

Investorer fra den kinesiske diasporaen i Hong Kong, Taiwan osv er på den ene sida og investerer først og fremst i arbeidsintensive eksportfirma med lave lønninger; på den andre sida er bedrifter fra Japan som investerer i halvfabrikata og høykvalitetsvarer for det japanske markedet; og US-amerikanske og europeiske firma som hovedsakelig investerer i bedrifter som de håper vil selge på det kinesiske markedet. Sjølsagt er US-amerikanske bedrifter kjent for å tegne kontrakter med lavtlønnsbedrifter om produksjon av eksportvarer. (89)

Kinas suksess når det gjelder å tiltrekke seg utenlandske investeringer, og viktigheten av disse investeringene for den kinesiske økonomien på dette stadiet av reformene, kan vises på flere forskjellige måter. Tabell 2 viser for eksempel den raske veksten i utenlandske direkte investeringer i dollar så vel som i prosent av brutto investeringer, fra og med første halvdel av 1990-tallet. Som et resultat av disse investeringene økte andelen produsert i fabrikker med utenlandsk tilknytning raskt og stødig fra 2,3 prosent av det totale varesalget i 1990, til 14,3 prosent i 1995 og til 31,3 prosent i 2000 (tabell 5).

Kanskje viktigst er det at utenlandske investorer, med regjeringas støtte, har bidratt til å omgjøre Kina til en eksportbasert økonomi. Eksporten i forhold til bruttonasjonalproduktet vokste stødig gjennom 1990-åra, fra 16 prosent i 1990 til over 26 prosent i 2002 (se tabell 1). Og som tabell 6 viser, var denne eksporten i økende grad produsert av bedrifter med utenlandsk kapitalbasis; de står nå for over 50 prosent av landets totale eksport. I denne prosessen økte industriens andel av totaleksporten fra 48,6 prosent i 1980, via 55,7 prosent i 1990 til 85,5 prosent i 1996. (90) Resultatet av denne utviklinga er at Kinas økonomiske vekst har blitt mer og mer avhengig av den eksporten som utenlandske transnasjonale selskaper står for.

Disse endringene blei intensivert av krisa i Øst-Asia i 1997-98. Den førte til en stagnasjon i utenlandske investeringer og trua med å utløse en økonomisk nedgang med alvorlige følger for sysselsetting og sosial stabilitet i Kina. Som svar på dette jobba regjeringa hardt for å berolige de utenlandske investorene og gi nye insentiver for ytterligere investeringer. Framfor alt krevde dette en vedvarende innsats for å få bli med i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Kina lyktes med dette i desember 2001.

Denne prestasjonen vil sannsynligvis føre til ytterligere avvikling av statssektoren og til at utenlandsk produksjon får en fast posisjon som den ledende krafta i kinesisk økonomi. Unctad forklarer:

Strukturen i kinesisk industriøkonomi er tosidig. Landet har en svært konkurransedyktig arbeidsintensiv, eksportorientert produksjonssektor, som er dominert av selskaper med utenlandsk kapitalbasis. Landet har også en ganske tradisjonell kapitalintensiv industrisektor, som er dominert av statseide bedrifter, samt en jordbrukssektor som nyter en relativt høy grad av støtte og beskyttelse fra regjeringa. Enda om de statseide selskapa står for omtrent halvparten av Kinas eksport, er salget deres i stor grad innretta på heimemarkedet. Statsbedriftene har gjennomgått endringer og restruktureringer over flere år, men reformprosessen er langt fra fullført. Om handelsbarrierer og subsidier avvikles raskt, kan de statseide bedriftene bli utsatt for mer konkurranse fra utlandet. Dette kan igjen undergrave eksportevnen deres, i tillegg til at det kan føre til en bølge av import. (91)

Det sannsynlige resultatet av denne økte utenlandskonkurransen er enten konkurser i store deler av statlig sektor eller privatisering. Og med massiv import vil regjeringa tvinges inn i en enda større avhengighet av eksport. Slik den kinesiske økonomien er bygd opp, vil det uten tvil bety at utenlandsk eide selskap ytterligere styrker si dominerende stilling.

Konklusjon

Som vi har sett, har den kinesiske økonomien gjennomgått en reformprosess i tre ulike faser. Den første fasen innebar svekking av sentral planlegging med mål å skape en ny, mer effektiv markedssosialistisk økonomi. I den andre fasen fikk markedet forrang framfor planen. Den tredje har gitt forrang til private selskap framfor statlige, og i økende grad til utenlandske selskap og mmarkeder framfor innenlandske. En kan sammenlikne reformprosessen med det å gå i en glatt unnabakke. Straks en slo inn på vegen mot mer marked, blei hvert nytt skritt i stor grad drevet fram av spenninger og motsigelser, som var skapt av reformprosessen i seg sjøl. Denne dynamikken ser ut til å bekrefte nyere marxistisk teoretisk kritikk av markedssosialistiske modeller. (92)

Denne analysen av Kinas reformer står i motsetning til de progressive som fortsetter å se på Kina som et forbilde for nasjonal utvikling – enda om de nå unnlater å snakke høyt om sosialisme. Deres synspunkt er at kontrasten mellom Kinas suksess og tilbakeslaga i de østasiatiske "mirakel"-landa viser at statlig intervensjonspolitikk fortsatt virker bedre enn nyliberalisme. Men som vi har sett, har Kinas reformprogram undergravd muligheten til å gjennomføre en statlig plan og til å styre den økonomiske aktiviteten. Dette har igjen oppmuntra til å ta i bruk en vekstmodell der en i økende grad er avhengig av utenlandsk kapital og eksport. Det er samme slags vekstmodell som blei avslørt av den østasiatiske krisa i 1997-98. (93)

Uavhengig av intensjoner så har det kinesiske kommunistpartiet satt i gang en økonomisk endringsprosess som i sum har skapt en økonomi som har lite med sosialisme å gjøre. Om venstreorienterte skulle velge å bruke sosialisme som betegnelse på dette, skaper de forvirring om hva sosialisme virkelig er, og de styrker derved den ideologiske posisjonen til dem som bekjemper sosialismen.

---

Noter:

1. Stephen Andors: China's Industrial Revolution: Politics, Planning, and Management, 1949 to the Present (New York: Pantheon Books, 1977); John G Gurley: China's Economy and the Maoist Strategy (New York: Monthly Review Press, 1976); E L Wheelwright og Bruce McFarlane: The Chinese Road to Socialism, Economics of the Cultural Revolution (New York: Monthly Review Press, 1970). [Tilbake]

2. Craig R Littler og Martin Lockett: "The Significance of Trade Unions in China", Industrial Relations Journal 14, nr 4 (1983); Seung Wook Baek: "The Changing Trade Unions in China", Journal of Contemporary Asia 30, nr 1 (2000). [Tilbake]

3. Jackie Sheehan: Chinese Workers. A New History (New York: Routledge Press, 1998). [Tilbake]

4. Ibid, side 69; Elizabeth J Perry: "Shanghai's Strike Wave of 1957", China Quarterly nr 137, sitert av Sheehan, side 69. [Tilbake]

5. Tim Pringle: "Summary of the Chinese Labour Movement Since 1949", China Labour Bulletin 17. august 2001. [Tilbake]

6. Cliff DuRand: "The Exhaustion of Developmental Socialism: Lessons from China", Monthly Review 42, nr 7 (desember 1990), side 13. [Tilbake]

7. Trini Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot: Workers and Unions in China's Market Socialism (Hong Kong: Asia Monitor Resource Center, 1988), side 3-4. [Tilbake]

8. Maurice Meisner: The Deng Xiaoping Era: An Inquiry Into the Fate of Chinese Socialism, 1978-1994 (New York: Hill and Wang, 1996), side 189; Mobo C F Gao: "Debating the Cultural Revolution, Do We Only Know What We Believe?", Critical Asian Studies 34, nr 3 (september 2002), side 424-425. [Tilbake]

9. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 192. [Tilbake]

10. Eva Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", Links nr 11 (januar – april 1999), side 61. [Tilbake]

11. Ibid, side 60. [Tilbake]

12. Sitert i Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 193. [Tilbake]

13. DuRand: "The Exhaustion of Developmental Socialism", side 11-13. Det var også framskritt for folk under Kulturrevolusjonen. For eksempel blei det gjort viktige nyvinninger innafor medisin; bønder blei opplært til å gi helsetjenester, og en gjorde framskritt innen bruk av tradisjonell medisin. Folkelig deltakelse i kulturlivet økte, noe som førte til ny utvikling innafor bildekunst, musikk og teater. På samme vis var det en eksplosjon innen magasiner, aviser og bøker. "I følge et overslag ble det for eksempel produsert mer en ti tusen forskjellige aviser og brosjyrer av vanlige folk (laobaixing) i Kina under Kulturrevolusjonen." Se Mobo C F Gao: "Debating the Cultural Revolution, Do We Only Know What We Believe?", side 428. [Tilbake]

14. Malcom Warner: "Industrial Relations in the Chinese Factory", Journal of Industrial Relations 29, nr 2 (juni 1987), side 220. [Tilbake]

15. Robert Weil: Red Cat, White Cat: China and the Contradictions of "Market Socialism" (New York: Monthly Review Press, 1996), side 13. [Tilbake]

16. Ibid, side 230. [Tilbake]

17. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 59-62. [Tilbake]

18. Ibid, side 61. [Tilbake]

19. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 53-54. [Tilbake]

20. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 265 og 269. [Tilbake]

21. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 47. [Tilbake]

22. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 263. [Tilbake]

23. Ibid, side 221. [Tilbake]

24. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 61. [Tilbake]

25. Ibid, side 61. [Tilbake]

26. Gerard Greenfield og Apo Leong: "China's Communist Capitalism: The Real World of Market Socialism", i Socialist Register 1997: Ruthless Criticism of All That Exists, red: Leo Panitch (New York: Monthly Review Press, 1997), side 107. [Tilbake]

27. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 53. [Tilbake]

28. Greenfield og Leong: "China's Communist Capitalism", side 110. [Tilbake]

29. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 65. [Tilbake]

30. Greenfield og Leong: "China's Communist Capitalism", side 112. [Tilbake]

31. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 52; Richard Smith: "Creative Destruction: Capitalist Development and China's Environment", New Left Review nr 222 (mars – april 1997), side 6 og 10. [Tilbake]

32. Smith: "Creative Destruction", side 6; Anita Chan: China's Workers Under Assault: The Exploitation of Labor in a Globalizing Economy (Armonk, New York: M. E. Sharpe, 2001). [Tilbake]

33. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 235. [Tilbake]

34. Ibid, side 235. [Tilbake]

35. Smith: "Creative Destruction", side 10. [Tilbake]

36. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 238-239. [Tilbake]

37. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 50; Raymond Lau: "Economic Determination in the Last Instance: China's Political-Economic Development Under the Impact of the Asian Financial Crisis", Historical Materialism nr 8 (sommeren 2001), side 221-222. [Tilbake]

38. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 289. [Tilbake]

39. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 54-55. [Tilbake]

40. Liu Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", Links, nr 21 (mai – august 2002), side 53. [Tilbake]

41. Ching Kwan Lee: "From Organized Dependence to Disorganized Despotism: Changing Labor Regimes in Chinese Factories", China Quarterly nr 157 (mars 1999), side 55-56. [Tilbake]

42. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 60. [Tilbake]

43. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 291. [Tilbake]

44. Greenfield og Leong: "China's Communist Capitalism", side 99. [Tilbake]

45. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 61. [Tilbake]

46. Ibid, side 61. [Tilbake]

47. John Child: "Changes in the Structure and Prediction of Earnings in Chinese State Enterprises During the Economic Reform", International Journal of Human Resource Management 6, nr 1 (februar 1995); Warner: "Industrial Relations in the Chinese Factory", side 226-228. [Tilbake]

48. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 130-131. [Tilbake]

49. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 279. [Tilbake]

50. Ibid, side 373. [Tilbake]

51. Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2002, side 128. [Tilbake]

52. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 294-295. [Tilbake]

53. Weil: Red Cat, White Cat, side 47. [Tilbake]

54. Meisner: The Deng Xiaoping Era, side 241. [Tilbake]

55. Ibid, side 386. [Tilbake]

56. Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot, side 74. [Tilbake]

57. Ibid, side 74. [Tilbake]

58. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 50. [Tilbake]

59. W K Lau: "The 15th Congress of the Chinese Communist Party: Milestone in China's Privatization", Capital & Class nr 68 (sommeren 1999), side 52. [Tilbake]

60. R Lau: "Economic Determination in the last Instance", side 222. [Tilbake]

61. Ibid, side 222-223. [Tilbake]

62. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 45. [Tilbake]

63. R Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 223. [Tilbake]

64. Unctad: Trade and Development Report 2002: Developing Countries in World Trade (New York: Forente nasjoner, 2002), side 148. [Tilbake]

65. Russell Smyth: "Asset Stripping in Chinese State-Owned Enterprises", Journal of Contemporary Asia 30, nr 1 (2000), side 7. [Tilbake]

66. R Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 246. [Tilbake]

67. Se for eksempel Ben Fine: "Privatization: Theory and Lessons from the UK and South Africa", Seoul Journal of Economics 10, nr 4 (1997); Tony Killick og Simon Commander: "State Divestiture as a Policy Instrument in Developing Countries", World Development 16, nr 12 (desember 1988); T T Ram Mohan: "Privatization: Theory and Evidence", Economic and Political Weekly, 29. desember 2001; Andong Zhu: "Growth, Equity and State Enterprises: International and Chinese Perspectives", bidrag på konferansen Rethinking Marxism ("Marxism and the World Stage"), Amherst, Massachusetts, 6.-8. november 2003. [Tilbake]

68. Carsten A Holz: "Long Live China's State-Owned Enterprises: Deflating the Myth of Poor Financial Performance", Journal of Asian Economics 13, nr 4 (juli – august 2002). [Tilbake]

69. Smith: "Creative Destruction", side 12. [Tilbake]

70. Smyth: "Asset Stripping in Chinese State-Owned Enterprises", side 4-11. [Tilbake]

71. Ibid, side 3. [Tilbake]

72. Ibid, side 4. [Tilbake]

73. Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", side 54. [Tilbake]

74. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 45. [Tilbake]

75. R Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 225. [Tilbake]

76. W K Lau: "The 15th Congress of the Chinese Communist Party", side 74. [Tilbake]

77. Ibid, side 33. [Tilbake]

78. R Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 225. [Tilbake]

79. Ibid, side 226. [Tilbake]

80. Ibid, side 225. [Tilbake]

81. Christopher Lingle: "China's Insoluble Banking Mess", Taipei Times, 16. juni 2002. [Tilbake]

82. Ronald I McKinnon: The Order of Economic Liberalization, 2. utgave (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1993), kapittel 11. [Tilbake]

83. R Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 224. [Tilbake]

84. Samuel P S Ho, Paul Bowles og Xiaoyuan Dong: ""Letting Go of the Small": An Analysis of the Privatization of Rural Enterprises in Jiangsu and Shandong", Journal of Development Studies 39, nr 4 (2003), side 8. [Tilbake]

85. Ibid, side 10. [Tilbake]

86. Ibid, side 19-21. [Tilbake]

87. Elissa Braunstein og Gerald Epstein: "Bargaining Power and Foreign Direct Investment in China: Can 1.3 Billion Consumers Tame the Multinationals?", Working Paper nr 46, Political Economy Research Institute, University of Massachusetts, Amherst (2002), side 8. [Tilbake]

88. Chen Zhilong: "Two Decades of Utilizing FDI in China: States, Structure and Impact", China Report 38, nr 4 (2002), side 473. [Tilbake]

89. Braunstein og Epstein: "Bargaining Power and Foreign Direct Investment in China", side 7. [Tilbake]

90. Dette var ei rask omforming, til og med målt etter østasiatiske land. For eksempel: I Malaysia vokste industriens andel av total eksport fra 55,2 prosent i 1990 til 76,8 prosent i 1996. I Thailand økte prosentandelen fra 63,4 til 71,4 i den samme perioden. Se Dilip K Das: "Changing Comparative Advantage and the Changing Composition of Asian Exports", World Economy 21, nr 1 (1998), side 125. [Tilbake]

91. Unctad: Trade and Development Report 2002, side 143. [Tilbake]

92. Harry Magdoff: "A Note on 'Market Socialism'", Monthly Review 47, nr 1 (høsten 1985); Bertell Ollman: "Market Mystification in Capitalist and Market Socialist Societies", Socialism and Democracy 11, nr 2 (høsten 1997); Dimitris Milonakis: "New Market Socialism: A Case for Rejuvenation or Inspired Alchemy?", Cambridge Journal of Economics 27, nr 1 (januar 2003). [Tilbake]

93. Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: Development, Crisis and Class Struggle: Learning from Japan and East Asia (New York: St. Martin's Press, 2000). [Tilbake]

Dette er kapittel 3 i Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

Ei ustabil økonomisk utvikling ||| Dei sosiale følgjene av økonomiske reformer ||| Skiljelinjene vert tydelegare ||| Motstand ||| Samanfatting

---

Mange progressive er einige i at Kina ikkje er eit sosialistisk land, men hevdar likevel at den kontrollerte endringsprosessen i landet har vore ein suksess. Han har skapt rask økonomisk vekst og aukande levestandard for det store fleirtalet av kinesarane. Men i røynda har marknadstilpassinga, privatiseringa og den aukande utanlandske innverknaden på økonomien skapt veksande spenningar og motseiingar. Desse har underminert den økonomiske stabiliteten og påført arbeidsfolk i Kina uakseptabelt høge kostnader.

Ei ustabil økonomisk utvikling

Dagens manglande stabilitet i Kina kan bli spora tilbake både til innebygde spenningar og motseiingar i kapitalistisk akkumulasjon allment – og til utgangspunktet for reformprosessen. Da Deng sjøsette marknadsreformprogrammet sitt, var det med utgangspunkt i ein økonomi forma av Mao sitt ønske om å sikre at dei fleste regionane vart sjølvberga produksjonsmessige nettverk. Det førte til at det nasjonalt var fleire av kvart slag produksjonsanlegg. Desentraliseringa til Deng gjorde at bedrifter og lokal administrasjon vart oppmuntra til å sette i verk investeringar og produksjon i forhold til marknaden. Ein gjekk ut frå at ein slik kunne overvinne "ineffektivitet" gjennom å fremje meir spesialisering, og dermed stimulere produktivitet og vekst. Arbeidet vart støtta opp av ein ny økonomisk politikk som oppmuntra bankane til "heller å gje renteberande lån til verksemder enn tilskot som ikkje ville bli betalt tilbake … med sikte på å oppmuntre verksemdene til å bruke dei økonomiske ressursane sine meir effektivt". (1) Når alt kom til alt var det "ikkje noko formelt krav til bankane om å halde fram med å låne til tapsbringande verksemder". (2)

På bakgrunn av politiske eigeninteresser og korrupsjon førte dei nye politiske retningslinjene til at statsbankane meir eller mindre passivt tilpassa seg kredittetterspørselen frå statsverksemdene og dei lokale styresmaktene. Desse ivra etter å utvide eksisterande produksjon og/eller sette i verk ny i håp om å bli rike. På det viset skjedde investering og produksjon "innanfor eit system av 'mjuke budsjettvilkår'", der "etterspørselen frå verksemder (eller provinsar) eller tilgangen på investeringsmiddel frå bankane, ikkje alltid blei grundig vurdert med omsyn på risiko og effektivitet". (3) Bankane hadde hypotetisk makt "til å ikkje gi kreditt til tapsbringande verksemder og til å krevje restrukturering av dei", men denne vart "knapt nok brukt" i praksis. Dermed var konkurs "ikkje nokon alvorleg trussel for bedriftsleiarane". (4)

I staden for å skape ein meir spesialisert og effektiv økonomi, styrkte dette spelet berre den "doble næringsstrukturen gjennom å tillate kvar produksjonsgrein å halde fram med omfattande utviding av produksjonen både på sentralt og lokale nivå". (5) Eit eksempel: "I 1997 ville 22 av 30 provinsar ha eigen bilindustri. Til saman var 122 sluttmonteringslinjer i drift med ein samla årleg produksjon på berre 1,5 millionar kjøretøy. 80 % av anlegga produserte mindre enn 1.000 og berre 6 anlegg meir enn 50.000 kjøretøy i året." (6)

Statlege verksemder vart til og med gitt ekstra oppmuntring til å auke produksjonen og til "å gå i gang med aktivitetar ut over plan". Tilleggsfinansiering vart også skaffa til veges til lokale styresmakter for å fremje "samfunnsøkonomisk utvikling innanfor deira ansvarsområde". (7) Det kunne ikkje overraske at verksemder og forvaltingseiningar var snare med å dra fordel av desse subsidiane og den nye fridommen til å søke profitt. "Statlege verksemder var for ivrige etter å auke investeringane sine. Leiarar og arbeidarar kunne få høgare betaling viss prosjekta vart vellykka, og dei ville knappast tape noko om dei slo feil. Lokale styresmakter var gitt meir autonomi når det gjaldt å bruke sin del av skatteinntektene. Dei gjekk også inn for høg økonomisk vekst, og dei tvinga ofte statsbankane til å finansiere verksemder." (8)

Alle desse investeringane dreiv sjølvsagt opp økonomisk vekst. Men dei skapte også ein massiv tilleggsetterspørsel etter varer og tenester, noko som var inflasjonsdrivande og skapte økonomisk ustabilitet. Dette tvinga regjeringa til å bremse økonomien og slik stoppe første fasen av reformprosessen i 1981-83. Prosessen vart starta på nytt i form av ein andre fase i 1984. Men endå ein gong tvinga aukande inflasjon og økonomisk ustabilitet regjeringa til å snu, i 1988-90. Kort fortalt: "kredittmessig overekspansjon" hadde vorte "ein vedvarande tendens … slik at pengepolitikken vingla frå grøft til grøft." (9) Det var ein generell tendens til stadig nyetablering av finansinstitusjonar og til å legge meir vekt på å auke forvaltningskapitalen, noko som medverka til dette problemet, av di "det mangla sentral kontroll med det stadig meir mangslungne og desentraliserte finanssystemet." (10)

Regjeringa sette i verk tredje fase av reformprosessen i 1991. Som tidlegare ekspanderte økonomien raskt med ein rekordvekst i bruttonasjonalproduktet på 14,2 prosent i 1992, 13,5 prosent i 1993 og 12,6 prosent i 1994 (sjå tabell 1). Men det planlause viset veksten skjedde på, dreiv på ny fram ein massiv inflasjon. Prisane på forbruksvarer auka etter offisielle tal til rekordhøge 14,7 prosent i 1993, 24,1 prosent i 1994 og 17,1 prosent i 1995 (sjå tabell 7).

Mens inflasjonsspiralen nådde nye høgder, leita regjeringa etter nye vegar for å gjenvinne kontrollen over fordelinga og bruken av ressursane. For å redusere straumen av middel til lokale styresmakter til fortrengsel for dei sentrale, innførte regjeringa nye skattelover. Ho sette også i verk tiltak for på ny å sentralisere banksystemet. I 1994 vart det danna tre bransjebankar som skulle overvakast av sentralregjeringa. Til slutt reorganiserte sentralregjeringa Folkets bank (sentralbanken) ved å skifte ut provinsnivået med eit regionnivå, slik at ein reduserte provinsstyresmaktene si innblanding i låneaktiviteten.

Men reformprosessen førte ikkje berre til auka inflasjon. Han underminerte også stabiliteten og levedugleiken til den statlege sektoren. Som drøfta i kapittel 2, fann statlege verksemder inntektene sine utilstrekkelege til å bere drifta, særleg på bakgrunn av at reformprosessen hadde redusert lønsemda deira. Dette gjorde dei statlege verksemdene i aukande grad avhengige av lån frå statsbankane til drift. Statsbankane heldt fram med å låne ut til tapsbringande statseigde føretak og samla opp stadig fleire "rotne" lån – eit problem som vart enno tydelegare av at bankane gjerne gav nye lån både for å refinansiere dei gamle og for å dekke nye tap i føretaka. (11) Som eit resultat av dette auka forholdet mellom lånekapital og eigenkapital frå 23 prosent i 1980 til 440 prosent i 1998. Samstundes auka andelen ubetjente lån i statsbankane (forsiktig estimert) til rundt 24 prosent like før den austasiatiske krisa i 1997-98, og vidare til minst 29 prosent rett etter. (12)

Sentralregjeringa prøvde ta tak i desse låneproblema gjennom å danne eigne administrasjonsselskap, som skulle ta hand om "rotne" lån og selje dei under pålydande. Men marknaden for desse resirkulerte gjeldspostane viste seg å vere så liten at administrasjonsselskapa vart tvinga til å gjere gjelda om til aksjar i dei fallerte selskapa. Desse aksjane vart deretter tatt inn i rekneskapen til administrasjonsselskapa. På denne måten vart dei potensielle avskrivingane berre overførte til Folkets bank, som står bak dei nye selskapa. (13) Så langt har altså regjeringa vore ute av stand til å finne ei løysing på dei aukande produksjons- og økonomiproblema i statssektoren.

Dei sosiale følgjene av økonomiske reformer

Den kinesiske økonomien fungerer i dag i all hovudsak i samsvar med kapitalistisk logikk. Dette blir ikkje berre avspegla i næringsstrukturen, men også i den tilhøyrande omforminga av dei sosiale forholda og alt det som formar arbeids- og leveforholda til fleirtalet av arbeidsfolk i Kina. Bakgrunnen er at næringsstrukturen i aukande grad blir prega av aktiviteten til private profittskapande selskap. For eksempel har oppløysinga av den statlege sektoren ført til alvorlege arbeidsløyseproblem. Frå 1995 til utgangen av 1999 fall talet på statleg eigde næringsverksemder frå omtrent 100.000 til 60.000. (14) Denne nedtrappinga førte til omfattande permittering av arbeidarar. For eksempel mista rundt 36 millionar tilsette i statlege verksemder arbeidet frå 1996 til 2001. I den same perioden permitterte kollektiv-eigde selskap 17 millionar arbeidarar. (15)

Trass i desse omfattande permitteringane hevdar styresmaktene at arbeidsløysa i byane berre auka frå 2,9 til 3,1 prosent i perioden 1995-2000 (tabell 7). Men denne statistikken er svært skeiv, og då helst slik at tala blir for låge. For det første undervurderer styresmaktene sin måte å måle på sterkt arbeidsløysa blant dei som bur på landsbygda, og blant dei som er på flyttefot mellom bygd og by. (16) For det andre omfattar ikkje statistikken arbeidarar som er permitterte frå statlege verksemder. Desse arbeidarane er ikkje talde som arbeidslause. Dei er i staden klassifiserte som xiagang (ute av teneste), og dei held fram med å vere registrerte som knyta til verksemdene sine. Prosentdelen av statlege arbeidarar som er registrerte som xiagang, har auka dramatisk. Ching Kwan Lee seier:

I ein gjennomgang av overtalige arbeidarar i 17 provinsar fann ein at årleg xiagang hadde auka jamt frå 0,7 prosent i 1988 til 10 prosent i 1994. 1988 var det året bedriftsleiarane først fekk lov til å "optimalisere" bruken av arbeidskraft. Men i 1995, da bruken av kontraktsarbeid var i auking, steig omfanget av xiagang brått opp til 23,8 prosent og vidare til 35,8 prosent i 1996. (17)

I sum har den offentlege arbeidsløysa vorte verande låg fordi berre "oppsagte arbeidarar under 50 år (for menn) eller 45 (for kvinner) offisielt er klassifiserte som arbeidslause. Millionar av andre er verken xiagang eller oppsagte, men utan arbeid fordi verksemdene deira rett og slett ikkje har nokon aktivitet lenger." (18)

Instituttet for sosial og økonomisk politikk, ein uavhengig forskingsinstans i Hong Kong, har prøvd å korrigere for manglane. Tabell 8 viser forskarane sine overslag over arbeidsløyse. Desse avdekker ein klår og veksande skilnad mellom offisiell og verkeleg arbeidsløyse gjennom perioden 1993-98. Andre analysar peikar mot ei endå høgare reell arbeidsløyse i byane: "Sentralbanksjefen, Dai Xianglong, estimerte byarbeidsløysa i første halvår 1996 til 12-14 millionar, eller 7-8 prosent av arbeidsstyrken i byane." (19) Rene Ofreneo bruker eit tal på omtrent 13 prosent, mens Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har brukt eit overslag på 17-20 prosent. (20)

Kinesiske arbeidarar har all grunn til å frykte permitteringar eller arbeidsløyse. Xiagang-arbeidarane får i teorien "framleis ein del av si tidlegare løn, og dei har framleis husvære som det offentlege eig", men overfor mange arbeidarar blir ikkje slike lovnader haldne. Resten av dei arbeidslause "overlever på støtte på mindre enn 10 dollar i månaden". (21) I følgje Times of India har den kinesiske regjeringa vedgått at:

ho står overfor eit "fælt" arbeidsløyseproblem, og problemet ser ut til å vekse til den verste arbeidsmangelkrisa i landet nokon sinne. Situasjonen er oppfatta som så alvorleg at han "kan undergrave den sosiale stabiliteten", sa viseministeren for arbeid og sosial tryggleik, Wang Dongjin, sitert av den statlege China Daily … Denne uvanleg opne vedgåinga i eit land som tradisjonelt har hevda usannsynleg låg arbeidsløyse, kom i kjølvatnet av vekevis med uro på industriarbeidsplassane med senter i det skrantande nordvestlege industrikjerneområdet. Mange av demonstrantane i det som har vore blant dei største protestane som har råka landet på mange år, var permitterte

arbeidarar frå ineffektive statlege verksemder. Mange økonomiske ekspertar ventar at denne sektoren vil kome til å li enda meir no når Kina er vorten med i WTO. (22)

Reformprosessen har også ført til større ulikskap når det gjeld inntekter. Gini-koeffisienten for hushaldsinntekt i Kina steig frå 0,33 in 1980 til 0,40 i 1994 og til 0,46 i 2000. Det siste talet tydar høgare ulikskap enn i Thailand, India og Indonesia. (23) Observatørar flest har mistanke om at Gini-koeffisienten i Kina no er over 0,50, noko som plasserer landets inntektsulikskap nær det brasilianske og sørafrikanske nivået. (24)

Mens fleirtalet av kinesiske arbeidarar slit for å få endane til å møtast, apar ein liten minoritet av kinesisk småborgarskap og borgarskap etter ein livsstil som liknar høginntektsgrupper i USA. Dette blir fullendt gjennom ein husstandard som i forstadene i Sør-California – med luksusbilar, gurmekjøkken og siste mote når det gjeld klede og smykke. (25) Den kinesiske regjeringa brukar no første mai til å ære dei rike utbyttarane, slik som i 2002, då kinesisk LO dekorerte "leiarane i fire privateigde selskap" med medaljar, mens "17 andre forretningsmenn vart hylla som "modellarbeidarar" i den nordvestlege provinsen Shaanxi, der Mao ein gong hadde sitt revolusjonære hovudkvarter". (26)

Kvinnelege arbeidarar er særleg hardt ramma av reformprosessen. Kvinner utgjer rundt 60 prosent av dei permitterte arbeidarane frå statseigde verksemder, trass i at berre 40 prosent av arbeidsstyrken i desse er kvinner. (27) Og i tillegg er det slik at gjennomsnittleg varer arbeidsløysa blant kvinnene lenger enn blant mennene. "75 prosent av arbeidslause kinesiske kvinner er framleis på søk etter arbeid etter eitt år, mens mindre enn 50 prosent av mennene er i same situasjon." (28)

Dei som framleis har arbeid, blir i aukande grad trengt saman i låglønna tenestejobbar (til dømes vaktmeister, hushjelp og servering på restaurantar), mens dei høgare betalte posisjonane i produksjon og leiing er reservert for menn. Til og med innanfor kvar yrkesgruppe er det i aukande grad lønsdiskriminering mot kvinner. Gapet mellom kvinners og menns løner er mykje større innanfor dei fristilte selskapa enn dei statseigde. (Dette gjeld også når ein korrigerer for arbeidsinnhald. Dei fristilte selskapa kviler ofte på utanlandske investeringar.) (29) For dei kvinnene som finn arbeid innanfor vareproduksjonen, er belønninga ofte helseskadeleg og farleg slit for skral lønning – særleg i den hardt konkurrerande lette eksportsektoren. (30) Langt meir enn berre nokre få kvinner (overslag spenner frå titusenvis til hundretusenar) er fanga inn av den veksande svarte marknaden for kvinnearbeid (og giftarmål) – ein marknad som er garantert, ikkje berre på grunn av fattigdom på landsbygda og etterspørsel etter billeg arbeidskraft, men også av den kjønnsskeive abortfrekvensen. (På landsbygda i Kina blir det født seks gutar for kvar femte jente.) (31)

Svekkinga av arbeidsforholda til kinesiske arbeidarar kan vere den viktigaste målestokken for samanbrotet i den kinesiske reformprosessen. I det han skriv om desse forholda, observerer Tim Pringle:

Dei siste fem åra har brot på av rettane til kinesiske arbeidarar vorte dokumentert i stort omfang, både innanfor og utanfor landet. Tvungen overtid, ulovleg arbeidstid, lønningar som ikkje vert utbetalt og skrekkelege helse- og tryggleiksforhold er vanlege. Det allmenne arbeidstempoet har auka dramatisk. Konkurransen tvingar bedriftene til å prioritere tidsfristar og produksjonsmål framfor eit trygt og verdig arbeidsmiljø. "Åttetimarsdagen eksisterer ikkje lenger i Kina," forklarte eit privat arbeidsformidlingsselskap i Shulan i Nordaust-Kina. (32)

I følgje New York Times "har Kina vakse fram som Asias leiande eksportør av industrivarer til USA. Men arbeidarane som produserer desse varene, er offer i ei bølgje av dødelege sjukdommar i puste- og sirkulasjonsorgana og i fordøyings- og nervesystema, lik det amerikanske og europeiske arbeidarar lei under i starten på industrialderen." (33) Kinas statlege administrasjon for arbeidstryggleik rapporterte om 140.000 dødsulykker på arbeidsplassane i 2002 mot 100.000 to år tidlegare. Talet på alvorlege industriskadar er utan tvil mykje høgare, men vanskeleg å fastslå på grunn av det store talet på ulykker "som fell utanfor offisiell teljing, enten fordi sjefen ikkje har forsikring, eller fordi arbeidarane ikkje er lovleg tilsette eller fordi tenestemenn er under press for å vise at dei har kontroll med tryggleiken". (34)

Øydelegginga av folkekommunane og omforminga av statsverksemdene har ført til at arbeidsfolk flest har mista det sosiale tryggingsnettet, inkludert pensjonar, husvære, helsetenester og i aukande grad til og med grunnskule og vidaregåande utdanning. Statleg eigde verksemder sikrar til dømes ikkje lenger pensjonen. Den enkelte arbeidaren skal no bli sikra gjennom eit nasjonalt organisert system, finansiert ved innskot frå arbeidarane, staten og arbeids-givarane. I 1997 skulle 78 prosent av arbeidstakarane i statleg eigde verksemder og 95 prosent av dei som var pensjonert frå desse, ha vore overført til dette nasjonale systemet. Men tragisk nok finst det, på grunn av den statlege finanskrisa, ikkje pengar til å sikre gode nok pensjonar. (35)

Statlege verksemder tilbyr heller ikkje lenger nye arbeidarar hjelp til husvære. Dei som allereie er tilsette, blir fortalde at dei enten må betale marknadsleie eller kjøpe husværet som dei bur i (med lån frå offentlege institusjonar), dersom dei framleis vil bu der. (36)

Statleg eigde verksemder yter vidare ikkje helsetenester til dei tilsette. På same måten som med pensjonane skal no bedriftsbaserte helsetenester erstattast av eit nasjonalt system, finansiert av tre partar. Men som med pensjonane, manglar staten finansiering som kan sikre eit minimum av helsetenester. Det aukande talet på arbeidarar som "blir sjuke eller skadde på jobben", blir i stadig større grad "tvinga til å ta vare på seg sjølve med lita eller inga helseforsikring". (37) På landsbygda har oppløysinga av folkekommunane også ført til samanbrot i det offentlege helsevesenet. "Ein stor del av dei 800 millionane kinesarar som bur på landsbygda, er i fritt fall når det gjeld tilgang på helsetenester. Over det siste tiåret har det ein gong så stolte systemet med "berrfotlegar" og gratis landsbyklinikkar falle saman." (38) Og som ei følgje av dette har "bønder i storparten av landet vanskar med å kome til lege eller med i det heile å få tak i medisin eller medisinsk behandling". (39)

Nasjonalt dekte den offentlege helsetenesten i 1997 4 prosent av folket, ned frå 90 prosent i 1978. (40) "I dag er helsetenester i Kina nesten fullt ut knyta til den individuelle betalingsevna til pasientane – og det finst inga offentleg helsetrygding for dei fattige." (41) I samsvar med dette "rangerer WHO – Verdas helseorganisasjon – no Kina sist blant utviklingsland, når det gjeld lik tilgang til helsetenester." (42) På same måten som med omstruktureringa av arbeidsmarknaden har ulik tilgang til helsetenester ramma arbeidarklassekvinnene særleg hardt. (Dette inkluderer tenester knyta til graviditet og til yrkesrelaterte sjukdommar og skadar.) (43)

Sars-krisa i 2003 gir oss den klaraste illustrasjonen på kor omfattande samanbrotet i Mao-perioden sitt velferdssystem er. (44) Eit forvarsel på dette såg ein i kor veikt både styresmaktene og helsetenestemarknaden har svart på dei stadig verre tuberkulose- og hiv-epedemiane. (45) I realiteten gjorde både samanbrotet i dei offentlege helsetenestene og den aukande fattigdomen sitt til å skjerpe begge problema. Aller mest tragisk er dette når det gjeld hiv, som har spreidd seg som ein ukontrollert skogbrann gjennom at utarma landarbeidarar sel blodet sitt. Ein reporter frå Guardian skreiv slik om samanhengen mellom reformprosessen og dagens helsekrise i Kina:

Tilgangen på helsetenester og sosial tryggleik for dei store folkemassane var kanskje den viktigaste enkeltvinninga til den kinesiske revolusjonen. Men til og med på sitt høgste hadde det kommunistiske systemet aldri ei nasjonal helseteneste. Tilgangen til helsetenester var knyta til ei arbeidseining – ein fabrikk, ein skole, ein folkekommune – som hadde ansvaret for å ta vare på arbeidarane og familiane deira. Det var eit opplegg som dekte folk flest, men med Deng Xiaoping si dreiing mot marknadsøkonomi var systemet dømt til undergang … Økonomisk liberalisering førte til avviklinga av dei fleste av dei nemnte arbeidseiningane: statleg næringsdrift blir avvikla, landbrukskommunar er for lengst eit avslutta kapittel og landbruket har vorte privatisert. Ingenting har kome i staden, og tenestene som einingane brukte yte, har brote saman. Ansvaret for folkehelsa kviler på lokale styresmakter, som verken synest å ha finansiering til eller interesse for å oppretthalde slike tenester. Til og med i byane, der to tiår med økonomiske reformer har ført til ein allmenn auke i levestandard, er medisinske tenester i dag i all hovudsak eit privat ansvar, som mange ikkje har råd til … Sars-utbrotet minte kinesarane om kva som har gått tapt gjennom meir enn to tiår med økonomisk vekst. Dei oppdagar eit elendig offentleg helsestell ute av stand til å kjempe mot ein epidemi, som knapt nok kan melde om han på ein god måte. (46)

Dei same grunnleggande kreftene stør oppunder ei liknande utvikling innanfor utdanningssystemet i Kina. Etter som "kinesiske skolar i aukande grad blir privatiserte, krev dei stadig høgare skolepengar frå foreldra". (47) Frå 1980-åra av har det funne stad ein rask auke i talet på private eliteskolar i byane. I desse skolane har utanlandske investorar ei avgjerande rolle. (48) Aukande skolepengar og låge inntekter "held stadig fleire born ute av klasseromma", særleg på landsbygda. (49) Sidan sentralregjeringa "for ein stor del slutta å subsidiere grunnutdanning for eit tiår sidan … er utdanning i aukande grad blitt ei luksusvare i Kina sine fattigaste landsbyar, kjøpt berre når økonomien tillet det – og langt oftare til gutar enn til jenter." (50) I nokre landsbyar går berre 20 prosent av jentene og 40 prosent av gutane på skole. Det finst heile provinsar der mindre enn halvparten av jentene går på skole i det heile tatt – og mange som startar, droppar ut før dei er ferdige med barneskolen. (51)

Det er ikkje overraskande at øydelegginga av det sosiale tryggingsnettet ikkje har vore kjønnsnøytral. Kvinner har allment vorte kalla til å bere større byrder i hushaldet. Det svekkar sjansen deira til å finne høveleg sysselsetting i Kina sin stadig meir avregulerte arbeidsmarknad. Ching Kwan Lee forklarer det slik:

I reformperioden har bedriftsansvar blitt avvikla, og tenester er gjort om til varer i marknaden. Det inneber at reproduktivt ansvar er privatisert, at arbeidarar må betale for slikt som barnepass, kantinemåltider og helsetenester eller husvære. Eller i så stor grad som muleg må dei erstatte det med ubetalt arbeid frå kvinnene i hushaldet … [Som resultat] er det ikkje overraskande å finne at marknaden for jobb nummer to eller for jobbskifte også blir vridd til ugunst for kvinner, både fordi dei ikkje har skaffa seg så mange dugleikar for marknaden som mannlege motpartar har, og fordi det tyngre hushaldsansvaret gjer dei mindre fleksible og geografisk mobile, noko som blir kravd for tilleggsjobbar eller jobbar utanfor den statlege sektoren. (52)

Skiljelinjene vert tydelegare

Dei negative sosiale følgjene av dei økonomiske reformene har ikkje berre øydelagd liva til tallause kinesarar. Ved å undergrave hushalda si kjøpekraft styrkar dei den destruktive utviklinga i reformprosessen, og dermed gjer dei elendet både breiare og djupare. Dei som blir utan arbeid på grunn av nedrigginga av den statlege sektoren, har vorte tvinga til å redusere konsumet sitt dramatisk. Til og med dei som finn nytt arbeid, oftast i private hushald eller i den kollektive sektoren i byane, synest å tene mindre. Det set grenser for kjøpa deira. Og fordi arbeidarar flest no må finansiere helsetenester og pensjonar sjølv, er mange pressa til auka sparing – igjen på kostnaden til konsumet.

Bygdeøkonomien er ikkje immun i forhold til denne utviklinga. Som The Economist forklarer, så "har inntektene til dei fleste som bur på landet (og det er 65 prosent av befolkninga), stagnert over dei siste fire åra [1998-2001]". (53) Ei løysing, som vart foreslått av regjeringa, gjekk ut på flytte småbønder over til andre sektorar. Men industrien på bygdene har gått tilbake og tapt arbeidsplassar. Og byane har vore ute av stand til å skape ei nødvendig mengd jobbar til å halde eiga arbeidsløyse under kontroll, så langt mindre er dei i stand til å absorbere tilstrøyming av overskotsarbeidskraft frå bygdene. Som eit resultat av dette har kjøpekrafta til fleirtalet av bygdefolk (og av dei som er på flyttefot frå bygd til by) stagnert. (54)

Arbeidsfolk sin etterspørsel har altså stagnert, relativt sett. Dette kombinert med den ekstra industrikapasiteten som vart bygt opp gjennom tidlegare investeringar i anlegg og utstyr, har ført til ei overkapasitetskrise, særleg innanfor produksjonen av varige forbruksgode. I 1995 var for eksempel kapasitetsutnyttinga 44,3 prosent i motorkjøretøyindustrien, 46,1 prosent innan produksjonen av farge-tv, 54,5 prosent innan sykkel og 50,4 prosent innan kjøleskap. (55)

Som peika på av Bertell Ollman, er slike overproduksjonsproblem eit avgjerande teikn på at økonomien i Kina har vorten offer for den utbytande og anarkistiske utviklinga av kapitalakkumulasjonen. (56) "Inntektsevna til Kinas notorisk underbetalte arbeidarar (det er få som tener meir enn 60 dollar i månaden) har halde innanlandsk forbruk langt bak den raskt veksande produksjonen til fabrikkar og verkstader i Kina. Og veksten i utanlandsmarknadane, som har vore imponerande stor, har likevel ikkje vore stor nok til å hanke inn slakken." (57) Liu Yufan dreg den same vettuge slutninga: "Overproduksjon og underkonsumpsjon er to sider av same sak, og saka heiter kapitalisme." (58)

Eit anna teikn på at overproduksjon har fått grepet i Kina, er skiftinga frå inflasjon til deflasjon. Prisane på forbruksvarer auka med over 24 prosent i 1994. I 1996 auka dei berre med 8,3 prosent (tabell 7). Frå andre kvartal i 1998 har konsumprisindeksen falle til under null i 22 månader på rad. Mens innanlands ubalanse genererte ein nedgangstrend på prissida, gjorde den asiatiske finanskrisa, som skapte nedgang i eksporten og tanlandsinvesteringane, deflasjonspresset endå verre. Når det gjaldt eksport, fall vekstrata frå 21 prosent i 1997 til berre 0,5 prosent i 1998 (sjå tabell 1). Prisane vaks noko i 2000 og 2001, men fall igjen i 2002 (tabell 7).

Den kinesiske regjeringa, som var redd for at vedvarande deflasjon skulle føre til eit massivt samanbrot i den statlege nærings- og finanssektoren, svara med fleire initiativ for å drive opp etterspørselen. I mai 1996 vart rentene senka for å stimulere lån og forbruk. Då dette ikkje vart nokon suksess, sette regjeringa inn sterkare tiltak. I 1998 auka regjeringa offentleg konsum kraftig. (59) Ho heldt fram med store underskot i budsjetta i 1999 og 2000. Sakte vrei regjeringa også innrettinga på utlegga sine, frå infrastruktur over mot velferdsprogram, da særleg helsetilbod og pensjonar for arbeidarar som var permitterte frå statsselskap, men også mot forsking og utvikling. I tillegg støtta regjeringa eit omfattande frislepp av bankkredittar.

Mens desse initiativa lyktest i å oppretthalde (i offisielle tal) ein realvekst på 7 prosent eller meir per år (sjå tabell 1), har dei ikkje gjort noko med dei ustabile tilhøva som ligg i botn. Det var ikkje berre deflasjonen som dukka opp igjen i 2002. Dei ekstra offentlege kjøpa forverra også staten sitt aukande gjeldsproblem. Regjeringa hevdar at den offentlege gjeldsbelastninga framleis er under kontroll.

"Som del av BNP var Kinas budsjettunderskot på 1,7 prosent og uteståande gjeld på omtrent 10 prosent i 1999, godt under tryggleiksnivået på hhv 3 prosent og 60 prosent." (60)

Men forholda er ikkje så positive som dei kan ha skinn av å vere. For det første er regjeringa sin definisjon av underskot problemfylt. Før 1994 bokførte regjeringa for eksempel offentleg gjeldsopptak som ein del av inntektene, noko som gav eit alt for lågt bilete av underskota. I tillegg var det ikkje før i 2000 at regjeringa starta med å rekne rentebetaling som ei budsjettmessig utgift. Om ein berre justerte for denne sistnemnte endringa, blir underskotet på 2000-budsjettet 2,9 prosent av BNP. (61) "Det er enda viktigare at om ein tar med banklån som burde vore avskrivne som tap, så ville bare det føre den samla gjelda opp til meir enn 45 % av BNP." (62)

Slike forholdstal mellom gjeld og BNP blir langt meir problematiske når ein tar omsyn til at inntektene i offentleg sektor i Kina berre er 13 prosent av BNP, samanlikna med 30 prosent eller meir som er typisk i mange europeiske land (og i Kina før reformene). Det er langt vanskelegare å dekke eit underskot på 3 prosent av BNP i Kina enn i andre land, fordi veksten i BNP genererer langt mindre inntekt til det offentlege. "Eit mål på evna til å betale tilbake er gjeldsavhengighetsgraden i budsjettet, dvs storleiken på låneopptaka delt på samla utgifter det året. I sentralregjeringa sitt budsjett har dette forholdet vore over 50 prosent frå 1994 av, og det var over 70 prosent i 1998. Dette er truleg noko av det høgste i verda." (63) Slik sett er det ei reell grense for kor mykje meir den kinesiske regjeringa på ein trygg måte kan auke underskotsbudsjetteringa si.

På toppen av dette veks krava til det sentrale budsjettet fort på grunn av nye permitteringar, og fordi nye nasjonalt finansierte pensjonsfond og velferdsprogram er føresett å kome i staden for dei som tidlegare var finansiert og organisert av kvar enkelt statleg verksemd. Slik sett står den kinesiske økonomien ansikt til ansikt med aukande strukturproblem, som det ikkje blir lett å løyse. Viss regjeringa for eksempel reduserer utlegga sine eller strupar penge- og kredittveksten kraftig, kan både dei statlege verksemdene – og ein god del ikkje-statlege verksemder også – fort bukke under. Det kan føre til ein alvorleg konjunkturnedgang, samtidig som det vil auke offentleg budsjett- og garantiansvar, blant anna for dårleg sikra lån i statsbankane og kredittadministrasjonsselskapa.

Fordi offentlege kjøp ikkje har løyst overproduksjonsproblemet, dvs det at det vert overopphoping av pengar og realkapital i forhold til profitable og produktive høve til å bruke av denne kapitalen, har langtidseffekten vorte å nøre oppunder ein spekulativ boom i fast eigedom over heile landet. No finn ein altså både overprisa og for ein stor del ledige luksusbustader og forretningsbygg og stor overkapasitet i produksjonsindustrien. I september 2003 var rundt "17 % av nye banklån knyta til eigedom, noko som er ny rekord". (64) Ein bør merke seg at Kinas førre runde med spekulasjon i fast eigedom "førte til ei stor opphoping av "rotne" banklån". Den runden tok slutt for åtte år sidan og var mykje mindre vidtfemnande og intens enn den noverande. "Viss ei ny fallittbølgje er stor nok, vil ho få alvorlege følgjer," ikkje berre for bankane, men au for "berørte næringsgreiner som sement og stål og for jobbar i bygg- og anleggssektoren", for ikkje å gløyme alle dei i middelklassen som vil sette svært liten pris på eit fall i bustadverdiane." (65)

Stilt overfor stadig svakare resultat av meir tradisjonelle val av politikk, er det ikkje rart at reformprosessen har pressa den kinesiske regjeringa til å leggje stadig større vekt på eksport og utanlandske investeringar for å nøre opp under økonomien. Det er lett å finne bevis på at utanlandsk økonomisk aktivitet blir stadig meir viktig: eit 21 prosents sprang opp i eksport utgjorde grovt rekna ein tredel av Kinas vekst i BNP i 1997; ein årsvekst når det gjaldt eksport på 38 prosent, stod for grovt rekna fire femdelar av BNP-veksten i første halvår i 2000. (66) I følgje Stephen Roach, sjeføkonom ved Morgan Stanley, var det slik at trass i at eksport utgjorde berre omtrent 26 prosent av økonomien i 2002, stod han for 74 prosent av veksten i den kinesiske økonomien det året. Mykje av dei gjenståande 26 prosentane, knyta til innanlands etterspørsel, var indirekte bundne til statlege kjøp og til utanlandske investeringar i Kina. (67)

Det at Kina er stadig meir avhengig av eksport og av utanlandske investeringar, forklarer regjeringa sin iver etter å bli godkjent som medlem i WTO. Men at Kina går inn i WTO, har ein høg pris. For å få foten innanfor døra var Kina tvinga til å underteikne ein avtale om "normale handelsforhold" med USA. Som Eva Cheng har merkt seg, så dekker avtalen

i realiteten mest alle sektorar. Eit avgjerande punkt er opphevinga av statsmonopolet innanfor import, omsetting og eksport av dei fleste varer innan tre år. Dette gjeld både industri, landbruk og transport, til og med sensitive sektorar som telekommunikasjonar, engros, vedlikehald og reparasjon … I tillegg vil stadig fleire av mengderestriksjonane på import bli oppheva i løpet av fem år (berre to år for varer USA har prioritert, som fiberoptiske kablar) … Når det gjeld alle hovudkategoriane av tenester, har restriksjonane på utanlandsk eigarskap vorte mykje letta. (Innafor nokre område er full kontroll tillaten.) … Spesielt når det gjeld bankar og forsikringsselskap, er den imperialistiske kapitalen sin langvarige kamp for å sikre seg retten til å selje tenester til den kinesiske befolkninga, i all hovudsak vunnen. (Dette gjeld hittil følsame område som lokale pengetransaksjonar med kinesiske firma eller konsern, helsestell, pensjonar og forsikringar.) (68)

Avtalen om normale handelsforhold gjeld meir enn utanlandsk investering og handel. Han grip djupt inn i dei innanlandske økonomiske strukturane. "Kina lova … å tillate at marknaden skulle sette prisane på varer og tenester innanfor alle sektorar, med unnatak av nokre få produkt som vart spesifiserte i protokollen." (69) Avtalen føreset at "statseigde selskap og statlege investeringsselskap skal handle etter kommersielle prinsipp, og at regjeringa ikkje vil gripe inn i dei kommersielle avgjerdene til statsselskapa". (70) Det er inga overdriving å hevde at WTO sine krav ikkje berre "inneber fullstendig og irreversibel knusing av dei siste restane av planøkonomien og gjenreiser kapitalismen fullstendig. Dei er også einstydande med at ein gir frå seg vesentlege delar av det økonomiske sjølvstyret til imperialismen." (71)

WTO-avtalen kan berre akselerere dei negative sosiale trendane og spenningane som vi har omtalt tidlegare. Ofreneo seier difor at "mengden av fattige på landsbygda og av omstreifande etter alle solemerke vil vekse":

For å oppfylle krava til WTO, vil Kina redusere alle slags subsidiar som har kome kornbønder til gode, og i stadig aukande grad liberalisere kornimporten. Alt no er US-amerikanske og andre utanlandske kornselskap klare til å dumpe kveite, mais og andre landbruksprodukt, som i dag har høgare prisar i Kina. Landbruk er klart eit område der USA ventar å erobre marknader i Kina under WTO sitt regelverk. (Det andre hovudområdet er høgteknologiprodukt.) (72)

Arbeidarane i dei statseigde selskapa må også vente å bli ramma. Slik forklarer ein fagforeiningsleiar i Hong Kong det:

Det endelege målet er å dra til seg utanlandske investorar som kan investere i eller kjøpe opp statlege verksemder. Som del av avtalar gjort for å sikre inngangsbilletten til WTO, vil den kinesiske regjeringa dei neste 3 til 5 åra fjerne restriksjonar på utanlandsk eigarskap i viktige sektorar. Det inneber at leiarar med ansvar for viktige statseigde selskap no førebur selskapa på deleige med utanlandske investorar og til og med full overtaking … Nøkkeltiltak i strevet etter å bli attraktive for utanlandske investorar, er aggressiv nedskalering av arbeidsstyrken og kutt i kostnadene til arbeidskraft. I desse kutta ligg å fjerne alle økonomiske plikter overfor tidlegare tilsette. Saman med omfattande korrupsjon blant dei som administrerer statlege selskap, har kutta drive mange statsselskap til å bryte lovnader gitt til fristilte arbeidarar og til å avvise å betale lønningar, pensjonar og erstatningar. (73)

Til og med Unctad varslar aukande arbeidsløyse som sannsynleg resultat av opninga av den kinesiske økonomien. Unctad ventar ei importbølgje som vil konkurrere direkte med produksjon i den statseigde sektoren, og slik truge arbeidsplassane til mange av dei som framleis arbeider i statsselskap.

Samtidig kan ein truleg ikkje foreta ei rask overføring av arbeidskraft til meir konkurransedyktig, eksportorientert og arbeidskraftintensiv produksjon. Slikt er heller ikkje tilrådeleg, sidan det ville overfløyme marknadane for desse produkta og provosere fram moglege vernetiltak frå Kinas handelspartnarar, som til dømes tidsavgrensa produktspesifikke vernetiltak, noko som er nemnt i vilkåra Kina har gått med på for å kome inn i WTO. Trass i at ein kan ta i bruk mange innanlandske politiske verkemiddel for å forsvare arbeidsplassane, slikt som å velje ei meir gradvis reform, er det venta tilpassingsproblem både på kort og mellomlang sikt i sektorar som er dominert av statseigde selskap. (74)

Unctad takserer omfanget av omstruktureringane slik:

Fjerning av subsidiar, reduksjon i tollsatsar og i andre handelshindringar, og fjerning av gunstig behandling vil utan tvil skape eit stort trykk overfor desse [statseigde selskapa] med krav om betre effektivitet og konkurranseevne, noko som kan føre med seg omfattande omstruktureringar og kutt i arbeidsstokken. … Omfanget av omstruktureringar som gjenstår, er enorm. Det er estimert at rundt 35 millionar arbeidarar, eller 17 prosent av arbeidskrafta i byane, er overflødig. I følgje ein nyleg utført studie kan Kinas innmarsj i WTO føre til at arbeidsløysa aukar med 25 millionar over perioden 2001-2006. (75)

At dei utanlandske operasjonane som nyleg er komne i stand, i stadig større grad er kapitalintensive, aukar sysselsettingsproblemet. Og utanlandske investeringar innanlands kan til og med redusere sysselsettinga, sidan dei involverer kjøp av, eller auka konkurranse med, verksemder som på førehand eksisterer. Slik ser Yufan dette:

Stadig fleire utanlandske investeringar går no til å kjøpe opp statleg eigde selskap. Dette øydelegg arbeidsplassar framfor å skape dei. Til og med når dei utanlandske bygger heilt nye anlegg, er desse vanlegvis innretta på å erobre marknader som tidlegare høyrde til dei statleg eigde selskapa. Dette inneber at fleire arbeidsplassar vil forsvinne, samtidig med at nye arbeidsplassar blir skapt i dei utanlandske selskapa. (76)

Dei eksportorienterte utanlandske investeringane treng ikkje ha den same jobbfortrengingseffekten. Likevel kan ikkje Kina håpe på å kunne utvide den meir tradisjonelt arbeidskraftintensive eksporten tilstrekkeleg til å sikre så stor vekst i sysselsettinga som landet har behov for. Tabell 9 viser at i 1995 hadde sysselsettinga i industriell vareproduksjon alt begynt å gå ned, både i absolutte tal og i prosentdel av total sysselsetting. Dette skjedde trass i samanhengande rask vekst i industriell vareproduksjon og eksport. Det har difor vore opp til den tenesteytande sektoren og til bygg- og anleggssektoren å assimilere det aukande talet på arbeidarar som går ut av jordbruket og frå andre slag landsbygdsyssel. (Bygg- og anleggssektoren er på si side i hovudsak avhengig av offentleg etterspørsel og av bobla "fast eigedom".)

Kina si evne til å skape arbeid til dette enorme arbeidskraftoverskotet er dessutan truga av fokuset på eksport til USA-marknaden. Tiltak frå USA for å redusere Kinas aukande handelsoverskot er stadig meir sannsynlege. Regjeringa i USA pressar for eksempel Kina hardt for at landet skal skrive opp valutaen sin og opne marknaden sin raskare for US-amerikanske landbruksprodukt. Dette skjer i eit forsøk på å redusere Kina sitt store bilaterale handelsoverskot. I tillegg til dette er det lite sannsynleg at USA sitt handelsunderskot kan halde fram med å vekse utan noka grense, uavhengig av kva tilhøve ein i USA skulle ønske å ha til Kina.

I sum er det slik at den kinesiske økonomien, trass i den raske veksten, blir stadig meir ute av balanse og stadig meir sårbar for kriser. Og samtidig blir leve- og arbeidsforholda for ei aukande mengd kinesiske arbeidsfolk svekte. Til no har vi sett på smalt definerte økonomiske spenningar og motseiingar som blir skapt av reformprosessen. Men i den grad suksessen i denne prosessen (i kapitalistisk forstand) både er avhengig av og forsterkar undertrykkinga av arbeidsfolk, må ein vente at prosessen au vil skape aukande motstand i arbeidarklassen. Dette kan vise seg å bli den sterkaste motseiinga som endringane i Kina skapar.

Motstand

Kinesiske arbeidarar har ofte vorte avskrivne som ein passiv masse, ute av stand til å organisere seg sjølve eller til å gjennomføre kollektive aksjonar. Ein slik karakteristikk representerer ei alvorleg feiltolking av kinesisk historie. For eksempel gjennomførte storbyarbeidarar fleire heroiske massestreikar i 1920- og 1930-åra til støtte for den revolusjonære rørsla. Også i Mao-tida deltok arbeidarar i direkte aksjonar, både til forsvar for eigne nære interesser og for å sikre større demokratisk kontroll over leiinga av verksemdene. Som nemnt i det førre kapitlet, gjennomførte arbeidarar i byane både streikar og gå-sakte-aksjonar frå 1949 til 1952, aksjonar som vart møtt med sterk motstand frå partiet. Ein såg ny aktivisme midt på 1950-talet. Det heile kulminerte i ei streikebølgje i april – mai 1957. Denne var påverka både av hendingane i Ungarn og av Mao si "Hundre blomster"-rørsle. I ly av den nye fridomen under Kulturrevolusjonen, gjennomførte arbeidsfolk ei streikebølgje til i 1967. Og i 1976 uttrykte dei allmenn uro med dei økonomiske, politiske og sosiale forholda. Dette skjedde i hendingar rundt 5. april-episoden.

Ser vi tilbake på denne historia, burde det ikkje overraske oss at arbeidarane med aukande energi og tyngde har protestert mot dei negative sosiale følgjene av den kapitalistiske gjenreisinga. Eit eksempel:

Frå 1979 av prøvde arbeidsfolk å bruke den opninga som "demokrativegg"-rørsla (1978-81) hadde skapt, til å uttrykkje opposisjon til Dengs reformprosess. Dei nytta metodane og strategiane som dei hadde lært under Kulturrevolusjonen, og dei var påverka av framveksten av fagrørsla Solidaritet i Polen. Dei danna uoffisielle grupper og publikasjonar med sikte på å presse fram fridom til å forme uavhengige fagforeiningar. "Fleire utbrot av uro på kinesiske arbeidsplassar i tidlege 1980-år vart rapportert å ha kulminert i krav om at frie fagforeiningar måtte bli oppretta. Blant desse utbrota var konflikten ved Taiyuan jern- og stålverk i 1981." (77)

Ei fråsegn i bladet "Seglande skip", ein uoffisiell publikasjon laga av arbeidarar ved Taiyuan jern- og stålverk, illustrerer korleis stadig fleire arbeidarar oppfatta sin eigen situasjon i denne perioden:

Dei [arbeidarane] ser at viss dei ønskjer å endre dei elendige forholda dei lever under, kan dei ikkje sette sin lit til ein frelsar. Dei må organisere seg sjølve, lite på eigen styrke og velje sine eigne talspersonar. Og om dei valde ikkje representerer dei på ein skikkeleg måte, må dei bli kalla tilbake, og nye må bli valde. Denne typen krav frå dei breie folkemassane er det sosiale grunnlaget til den demokratiske reforma i Kina. (78)

Deng støtta i starten "demokrativegg"-rørsla, fordi han fann ho nyttig i sin eigen kampanje mot Kulturrevolusjonen. Men han skifta fort posisjon då hans eigen politikk vart skyteskive, og han fengsla mange av leiarane og forbaud publikasjonane til rørsla. Men etter som dei sosiale forholda vart verre utover i tiåret, tok studentar opp arven frå denne rørsla og reiste si eiga demokratirørsle i 1989.

Nokre studentar tok til å samlast på Tienanmen-plassen i april for å krevje politisk reform. Etter kvart som demonstrasjonane og folkemengdene vaks i omfang i vekene som kom, vart stadig fleire arbeidsfolk involvert. Ei kjernegruppe av arbeidarar vart inspirert til å danne Forbundet av frie arbeidarar i Beijing. Forbundet vaks raskt til å ha eit medlemstal på mellom 10.000 og 20.000, men dette talet var meir uttrykk for politisk støtte til arbeidarrettar enn eit mål for organisatorisk styrke på arbeidsplassane. Etter kvart som interessa for demokratirørsla spreidde seg til andre byar utover i mai, vart det danna nye "forbund av frie arbeidarar", og desse knyta seg saman i nettverk.

2. juni kravde det offisielle kinesiske LO at forbunda av frie arbeidarar måtte bli forbode som illegale organisasjonar. To dagar seinare brukte regjeringa makt for å få slutt på demokratirørsla. Arbeidarar som hadde vore aktive i forbunda, var viktige mål for straffetiltak.

Det var fleire nye forsøk på uavhengig arbeidarorganisering på tidleg 1990-tal. Kinas frie fagforeiningar vart danna i Beijing i 1991. I 1994 vart Ligaen for vern av rettane til arbeidsfolk etablert i Beijing. Same året vart Føderasjonen av leigearbeidarar danna i Shenzhen. Alle desse gruppene var små, og dei hadde kort levetid i møte med undertrykkinga frå styresmaktene. Men fordi desse initiativa var meir direkte opptatt av arbeidarorganisering, representerte dei eit klart steg framover frå forbunda av frie arbeidarar. (79)

Gjennom fengsling av arbeidaraktivistar lyktest ein i å knuse forsøka på å bygge uavhengige arbeidarklasseorganisasjonar på 1990-talet. Men dette stoppa ikkje den vedvarande og aukande veksten i arbeidaraktivisme. Dei første reformåra var motstanden frå arbeidarklassen for det meste avgrensa til den særskilte eksportindustrisona på austkysten, der modige arbeidarar (for ein stor del leia av kvinner) kasta seg ut i ville streikar, gå-sakte-aksjonar og individuelle sabotasjehandlingar for å protestere mot utbytande arbeidsforhold – spesielt i fabrikkar som kvilte på utanlandsk kapital. (80) Etter kvart har arbeidarprotestane spreidd seg til også å omfatte permitterte arbeidarar frå statseigde bedrifter, arbeidarar i privatiserte selskap som blir utsette for kutt i lønn og andre ytingar, eller som blir drivne til stadig høgare arbeidstempo – og til bønder og andre fattige på landsbygda.

Til og med stilt overfor "jernhard statleg undertrykking av arbeidaraktivistar" har kinesiske arbeidarar over heile landet tatt del i offentlege protestar med krav om at rettane deira til livsopphald må bli verna. (81) 24. desember 1997 formidla New York Times "talrike rapportar om mindre arbeidarprotestar over heile landet knyta til slike problem som at lønningar og pensjonar ikkje blei betalt ut, at ein var redd for å miste jobbane etter eigarskifte, og i tillegg konfliktar rundt oppseiingar og venteløn". (82) To dagar seinare meldte Associated Press:

Millionar av arbeidslause kinesarar, som er ofra for å redde avfeldig statleg industri, er på leit etter arbeid – det er ein hær av misnøgde som har skaka den kommunistiske regjeringa med ei stadig breiare protestbølgje … Til no har protestane vorte verande små og sentrerte rundt lokale saker … Demonstrasjonane har skapt uro i Kina heile året – meir enn 450 berre i første halvår i følgje Han Dongfang, arbeidaraktivist i eksil. Mykje av uroa … har funne stad i Sichuan, ein innlandsprovins full av forelda fabrikkar, langt unna dei blomstrande kystmarknadene. Men dei siste få vekene har protestane spreidd seg til Hefei i aust og til Jiaohe, ein kolgruveby i nordaust. (83)

Los Angeles Times oppsummerte situasjonen slik våren 1999:

Det florerer med rapportar om arbeidaruro over heile landet, frå Hunan-provinsen i sør til her i Kina sitt nordaustlege rustbelte … Regjeringa er redd for at arbeidarar – særleg dei arbeidslause, som utgjer mellom 15 og 25 millionar i Kina – kan kome til å organisere seg i masseomfang og bli opphavet til ny opposisjon mot kommuniststyret. Eller – endå verre – at utilfredse arbeidarar kan prøve å knyte band til andre rettslause grupper, for eksempel politiske dissidentar, med sikte på å skape ein samla nasjonal front. (84)

Offisiell kinesisk statistikk stadfestar rapportane om veksande arbeidarmotstand. Det var 198.000 rapporterte arbeidskonfliktar i 1999. Dette talet auka til 327.152 i 2000. Pringle uttrykker det slik: "Denne statistikken viser ein tydeleg auke i konfliktar, ei utvikling som tok til tidleg på 1990-talet." (85) Desse tala inkluderer både individuelle arbeidskonfliktar, som ofte blir løyste gjennom rettsapparatet i Kina, og meir omfattande kollektive aksjonar. Ser vi berre på dei siste, som normalt krev og/eller skaper større organisering, einskap og klassemedvit, finn vi ein liknande trend. Det var 6.767 kollektive aksjonar (stort sett streikar eller gå-sakte-aksjonar der minst tre personar deltok), som omfatta 251.268 personar i alt, i 1998. Dette innebar ein vekst i kollektive aksjonar på 900 prosent frå 1992 av. I 2000 vaks etter offisielle kjelder talet på kollektive aksjonar til 8.247, og 259.445 arbeidarar deltok. (86)

Ei ny og endå viktigare bølgje av arbeidaraktivisme begynte våren 2002. I følgje ein analytikar ligg det viktige i det faktumet at det no var "fastare medlemskap og einskap, leiarskap og eit betre organisasjonsnivå". (87) Frå mars til mai tok rundt 80.000 arbeidarar i to nordaustlege provinsar del i demonstrasjonar utan sidestykke – og desse varte i månadsvis. Rundt 50.000 oljearbeidarar marsjerte og demonstrerte i byen Daqing i Heilongjiang-provinsen. Over 30.000 arbeidarar frå meir enn 20 statseigde verksemder demonstrerte i byen Liaoyang i Liaoning-provinsen. "I begge tilfella reiste arbeidarane krav om utbetaling av forfalne lønningar, pensjonar og erstatningar. I tillegg protesterte dei mot korrupsjon og ulovlege handlingar blant lokale tenestemenn og bedriftsleiarar. Og i begge tilfella vart politi og væpna soldatar brukt for å slå ned protestane." (88)

Arbeidarprotestane i Daqing omfatta forminga av ein uavhengig arbeidarorganisasjon, Daqing provisoriske union av overflødige arbeidarar. Unionen organiserte ei stor mengd arbeidarar frå den same arbeidsplassen. Trass i regjeringa sitt forsøk på å isolere arbeidarane, spreidde kjennskapen til aksjonane seg ut frå Heilongjiang-provinsen. Det førte til at oljearbeidarar i andre provinsar sette i verk solidaritetsstreikar og protestar. (89)

Protestane som arbeidarane ved stållegeringsfabrikken i Laioyang-provinsen sette i verk, tok til som relativt små aksjonar blant berre nokre få tusen arbeidarar, men aksjonane vaks både i styrke og breidde som svar på den statlege undertrykkinga. Slik forklarer Trini Leung det:

Politiet sin brutalitet mot demonstrasjonane og det at fleire tillitsvalde vart arresterte ei veke etter dei første protestaksjonane, førte 30.000 arbeidarar frå meir enn eit dusin fabrikkar ut i gatene i Liaoyang for å vise støtte og solidaritet til arbeidarane ved stållegeringsfabrikken. Desse organiserte så regulære demonstrasjonar i månadsvis. Dei kravde at regjeringa skulle sleppe fri dei tillitsvalde og svare på krava om å undersøke korrupsjon både i bedrifta og i lokalforvaltninga. Hovudstyrken til protestane i Liaoyang ligg i det høge organisasjonsnivået som samla arbeidarane på anlegget rundt eit ope leiarskap. I den forstand har arbeidarane ved stållegeringsfabrikken i Liaoyang organisert den mest vellykka prototypen på ei uavhengig fagforeining i Kina sidan 1949. (90)

På landsbygda ser vi samtidig at "småbøndene, som tidlegare gjennom Kinas historie har drive regjeringar frå makta, er i ferd med å bli rastlause igjen. Dermed er dei med på å styrke rekkene av landets utilfredse, og står side om side med permitterte arbeidarar, kjempande pensjonistar og dei millionane av kinesarar som har vandra frå landsbygda til byane der dei så vidt klarer å overleve." (91) Bøndene protesterer mot låge prisar på landbruksvarer, høge skattar og administrative avgifter (for ein stor del brukt til å finansiere luksuslivet til partitoppane), og mot politiet sin praksis med å jule opp dei som ikkje klarer betale skatten. (92) Kanskje fann den viktigaste bondeprotesten stad i august 2000 i Yuandu i Jiangxi-provinsen (i det sørlege Sentral-Kina):

Meir enn 10.000 sinte småbønder strøymde mot det toetasjes kvite flislagde rådhuset her i august. Dei kravde nedsetting av høge skattar og administrative avgifter som et opp eit kvart overskot frå landbruket … I følgje folk som bur i byen, barrikaderte forskremde tenestemenn seg inne i bygninga 17. august, inntil 30 lastebilar med væpna politi kom og spreidde mengda. Minst ein bonde vart alvorleg banka i det basketaket som følgde, og meir enn eit dusin andre vart frakta bort … Då rykta om Yuandu-protesten spreidde seg, var tusenvis av andre bønder på krigsstien gjennom byane i nærleiken … Dei knuste vindauge og gjekk til og med til angrep på heimane til nokre tenestemenn. Bøndene hevdar at politiet framleis er på leit etter leiarane for protestane. (93)

Den kinesiske arbeidarrørsla gir eit hovudinntrykk av spontan, desentralisert og ukoordinert motstand – men det er meir. Då tusenvis av permitterte arbeidarar i Mianyang i Sichuan-provinsen gjennomførde ein gatedemonstrasjon 7. juli 1997 "for å krevje nye jobbar", skildra arbeidaraktivistar i eksil aksjonen som vakse fram av protestar som hadde gått føre seg i månadsvis, og "som omfatta heile 100.000 menneske i alt". (94) Protestbølgja hadde tydelegvis "ikkje berre omfatta arbeidarar, men også småbønder … som samarbeidde tett med dei" og som hadde "sete i verk sit-ned-aksjonar og demonstrasjonsmarsjar" i minst eitt år. "Tap av arbeidsplassar har ikkje vore den einaste saka. Dei eldre har kravd forsinka pensjonar utbetalt, og småbønder har kravd kompensasjon for jord som regjeringa har tatt frå dei." (95)

Også nokre mindre enkelthendingar har hatt innslag av planlegging. Då politiet i august 1997 med slag og spark gjekk til angrep på 20 permitterte som demonstrerte utanfor kontora til byleiinga i Dujiangyan i Sørvest-Kina, vart arbeidsfolk rasande. Etter som kjennskapen til samanstøytane spreidde seg, svarte dei med å organisere "dagevis med store og høglydte protestar", som vart støtta av rickshaw-kjørarar som "hjelpte til med å sperre trafikken dei neste dagane". (96)

Kanskje var det Daqing-arbeidarane som gjennomførte det mest slåande eksempelet på organisert aksjon. "Det har vorte sagt at førebuingane (til Daqing provisoriske union av overflødige arbeidarar) hadde funne stad ei lang tid før hendingane i mars. Dette peikar mot at aksjonen ikkje var spontan … Det høge organisasjonsnivået og den forholdsvis lange førebuingsperioden før protestaksjonane braut laus, kan visast ved det at den provisoriske unionen sendte ut meldingar signert av leiarane." (97)

Opp til no har regjeringa hatt hell med å avgrense arbeidarprotestane og med å isolere og undertrykke aktivistane. Sophie Beach ser det slik:

Utan uavhengige fagforeiningar og bondeorganisasjonar til å forsvare interessene deira, gjennomfører arbeidarar og landsbyfolk regelmessig offentlege protestar mot korrupsjon, arbeidsløyse og økonomiske ulikskapar som tillet dei rike å bli rikare, mens dei fattige ofte ikkje ein gong får betaling for det dei gjer eller leverer. Men når dei protesterande peikar på årsakene til problema og krev demokrati og lovmessig vern av rettane sine, er styresmaktene raske med å slå ned på dei. (98)

Den stadig meir borgarlege kinesiske staten har møtt den gryande kampviljen til arbeidarane med å stramme opp dei juridiske og fysiske undertrykkingsreiskapane til staten. I november 1999 annonserte regjeringa "nye reglar for offentlege samlingar, der ein krev at om meir enn 200 skal samlast, må ein innhente løyve frå lokalt politi. Samlingar av meir enn 3.000 menneske krev løyve frå tryggingsstyresmakter på høgare nivå." (99) Trass i at tiltaka tilsynelatande rettar seg mot nye åndelege rørsler som Falun Gong, er det ingen tvil om at reglane også kjem til å bli brukt mot arbeidarar og lokalmiljø som protesterer. "Enda om få vestlege kommentatorar synest å hugse det, er kommunistregimet svært klar over at klagemål knyta til økonomi og arbeid spela ei viktig rolle i protestane i 1989." "Faren for arbeidaruro plagar [derfor] leiarane i det kinesiske kommunistpartiet mest av alt." (100) Sentralregjeringa held fram med å arrestere einkvar som prøver på å danne ein uavhengig arbeidarorganisasjon. Og for å gjere intensjonane sine eintydige, gav regjeringa i januar 2001 "byar over heile landet ordre om å styrke antiopprørspolitiet". (101)

Samanfatting

Som vi har sett, har dei økonomiske reformene i Kina skapt både alvorleg økonomisk ubalanse og vekst i industrien. For ein stor del har reformene også øydelagd rammeverket og institusjonane som ein treng om ein vil skape ein nasjonalt integrert politisk økonomi som kan ta omsyn til folks behov.

Ei aukande mengd kinesiske arbeidsfolk har betalt ein høg pris for omdanning mot kapitalisme, og mange av dei har begynt å vise at dei både vil og har evne til å forsvare interessene sine. Regjeringa sin suksess med å kvele arbeidarprotestane så langt, endrar ikkje det faktum at den pågåande omdanninga av den kinesiske økonomien i retning kapitalisme mest truleg vil føre med seg ei vidare forverring av leve- og arbeidsforholda for mange kinesiske arbeidsfolk. Derfor kan ein vente ny og kanskje endå meir organisert motstand mot den statlege politikken. Dette kan føre til alvorlege problem for Kina sin eksportorienterte og utanlandsavhengige økonomi. (102)

Det er opp til progressive å avgjere korleis dei stiller seg til arbeidarklassens aktivisme i Kina, no og i framtida. Dei kan halde fram med å sjå på Kina som ei "sosialistisk" (eller heller ei progressiv) suksesshistorie når det gjeld utvikling. I så fall vil dei sette seg sjølv i ein stadig meir reaksjonær posisjon i høve til kinesisk politikk og til den kampen som arbeidsfolk og lokalmiljø fører. Som kinesisk erfaring tydeleg viser, har det aldri vore større behov for å styrke kritikken av marknaden og av marknadssosialismen frå ein klassevinkel. Og behovet er også stort for å vende tilbake til ein sosialismevisjon der makta ligg hos dei sameinte produsentane.

---

Noter:

1. Paul Bowles og Gordon White: "Contradictions in China's Financial Reforms: The Relationship Between Banks and Enterprises", Cambridge Journal of Economics 13, nr 4 (desember 1989), side 485. [Tilbake]

2. Ibid, side 487. [Tilbake]

3. Oktay Yenal: "Chinese Reforms, Inflation and the Allocation of Investment in a Socialist Economy", World Development 18, nr. 5 (mai 1990), side 709. [Tilbake]

4. Bowles og White: "Contradictions in China's Financial Reforms", side 488. [Tilbake]

5. W K Lau: "The 15th Congress of the Chinese Communist Party: Milestone in China's Privatization", Capital & Class nr 68 (sommaren 1999), side 54. [Tilbake]

6. Ibid, side 78. [Tilbake]

7. Cheng Yuk-shing: "Fleeing from the Asian Financial Crisis: China's Economic Policy in 1997-2000", China Report 38, nr 2 (2002), side 265. [Tilbake]

8. Ibid, side 265. [Tilbake]

9. Bowles og White: "Contradictions in China's Financial Reforms", side 488. [Tilbake]

10. Ibid, side 485 og 488. [Tilbake]

11. John P Bonin og Yiping Huang: "Dealing with the Bad Loans of the Chinese Banks", Journal of Asian Economics 12, nr 2 (sommaren 2001), side 198. [Tilbake]

12. Ibid, side 199-200. [Tilbake]

13. Keith Bradsher: "Another Asian Nation Battling a Crisis In Its Banking System", New York Times 26. oktober 2002; David Lague: "A Government Move to Clean Up Loans Backfires", Far Eastern Economic Review 14. november 2002. [Tilbake]

14. Christopher Lingle: "China's Economic Data Still Erratic", Taipei Times 10. mars 2002. [Tilbake]

15. Andong Zhu: "Growth, Equity and State Enterprises: International and Chinese Perspectives", bidrag på konferansen Rethinking Marxism, "Marxism and the World Stage", Amherst, Massachusetts, 6.-8. november 2003, side 35. [Tilbake]

16. IHLO (International Hong Kong Liaison Office): "Official Jobless Rate in China", Monthly News Bulletin 18. november 2002. [Tilbake]

17. Ching Kwan Lee: "From Organized Dependence to Disorganized Despotism: Changing Labor Regimes in Chinese Factories", China Quarterly nr 157 (mars 1999), side 55-56. [Tilbake]

18. Raymond Lau: "Economic Determination in the Last Instance: China's Political-Economic Development Under the Impact of the Asian Financial Crisis", Historical Materialism nr 8 (sommaren 2002), side 233. [Tilbake]

19. Eva Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", Links nr 11 (januar – april 1999), side 62-63. [Tilbake]

20. Rene Ofreneo: "Changing Labour Markets in a Globalising Asia: Challenges for Trade Unions", Asian Labor Update nr 45 (oktober – desember 2002); Richard Smith: "Creative Destruction: Capitalist Development and China's Environment", New Left Review nr 222 (mars – april 1997), side 6. [Tilbake]

21. R Smith: "Creative Destruction", side 6. [Tilbake]

22. "China Admits Grim Unemployment Situation", Times of India 29. april 2002. [Tilbake]

23. Gene H Chang: "The Cause and Cure of China's Widening Income Disparity", China Economic Review 13, nr 4 (2002), side 337. [Tilbake]

24. Liu Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", Links nr 21 (mai – august 2002), side 55. [Tilbake]

25. Keith Bradsher: "China's Car Culture Hits Some Potholes", New York Times 11. januar 2004; Craig S Smith: "For China's Wealthy, All But Fruited Plain", New York Times 15. mai 2002; Elisabeth Rosenthal: "North of Beijing, California Dreams Come True", New York Times 3. februar 2003. [Tilbake]

26. Craig S Smith: "China: Heroes of Capitalism", New York Times 2. mai 2002. [Tilbake]

27. Malcolm Warner: "In the Red: China's State-owned Enterprises at the Crossroads", Asia Pacific Business Review 5, nr 2 (vinteren 1998), side 224; Vanessa Lau: "Forgotten Generation", Dollars and Sense (mars – april 2000), side 12. [Tilbake]

28. V Lau: "Forgotten Generation", side 12. [Tilbake]

29. Margaret Maurer-Fazio og James Hughes: "The Effects of Market Liberalization on the Relative Earnings of Chinese Women", Journal of Comparative Economics 30, nr 4 (desember 2002). [Tilbake]

30. Joseph Kahn: "Ruse in Toyland: Chinese Workers' Hidden Woe", New York Times 7. desember 2003; Smith: "Creative Destruction", side 7-9; Philip P Pan: "Poisoned Back into Poverty", Washington Post 4. august 2002. [Tilbake]

31. Elisabeth Rosenthal: "Harsh Chinese Reality Feeds a Black Market in Women", New York Times 25. juni 2001; Erik Eckholm: "Desire for Sons Drives Use of Prenatal Scans in China", New York Times 21. juni 2002. [Tilbake]

32. Tim Pringle: "The Path of Globalization: Implications for Chinese Workers", Asian Labor Update nr 41 (oktober – desember 2001). [Tilbake]

33. Joseph Kahn: "Making Trinkets in China, and a Deadly Dust", New York Times 18. juni 2003. [Tilbake]

34. Joseph Kahn: "China's Workers Risk Limbs in Export Drive", New York Times 7. april 2003. [Tilbake]

35. Lau: "Economic Determination in the Last Instance", side 234. [Tilbake]

36. Smith: "Creative Destruction", side 10-11. [Tilbake]

37. Pan: "Poisoned Back into Poverty". [Tilbake]

38. Elisabeth Rosenthal: "Without 'Barefoot Doctors', China's Rural Families Suffer", New York Times 14. mars 2001, side A1. [Tilbake]

39. Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", side 61. [Tilbake]

40. Ibid, side 61. [Tilbake]

41. Elisabeth Rosenthal: "Blinded by Poverty: The Dark Side of Capitalism", New York Times 21. november 2000. [Tilbake]

42. Ibid. [Tilbake]

43. V Lau: "Forgotten Generation", side 13-14; Pan: "Poisoned Back into Poverty". [Tilbake]

44. David Murphy: "The SARS Outbreak: A Shot in the Arm", Far Eastern Economic Review 5. juni 2003. [Tilbake]

45. Jiang Xueqin: "Consuming Problem", Far Eastern Economic Review 21. desember 2000; Elisabeth Rosenthal: "Deadly Shadow Darkens Remote Chinese Village", New York Times 28. mai 2001. [Tilbake]

46. Isabel Hilton: "Economic Liberalisation Destroyed China's Health Service – Now It Must Rely on Police, Not Doctors, to Fight Sars", Guardian 22. mai 2003. [Tilbake]

47. V Lau: "Forgotten Generation", side 39. [Tilbake]

48. Ben Dolven og Trish Saywell: "Private Lessons", Far Eastern Economic Review 8. januar 2004. [Tilbake]

49. Elisabeth Rosenthal: "School a Rare Luxury for Rural Chinese Girls", New York Times 1. november 1999. [Tilbake]

50. Ibid. [Tilbake]

51. Ibid. [Tilbake]

52. Lee: "From Organized Dependence to Disorganized Despotism", side 54. [Tilbake]

53. "A Dragon Out of Puff", The Economist 13. juni 2002. [Tilbake]

54. Kathy Wilhelm: "The Great Divide", Far Eastern Economic Review 30. november 2000. [Tilbake]

55. Cheng Yuk-shing: "Fleeing from the Asian Financial Crisis", side 267. [Tilbake]

56. Bertell Ollman: "The Question Is Not 'When Will Capitalism Die?' but 'When Did It Die, and What Should Our Reaction Be?'", Nature, Society, and Thought 12, nr 4 (oktober 1999), side 474-475. [Tilbake]

57. Ibid, side 475. [Tilbake]

58. Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", side 55. [Tilbake]

59. Cheng Yuk-shing: "Fleeing from the Asian Financial Crisis", side 269. [Tilbake]

60. Ibid, side 271. [Tilbake]

61. Ibid. [Tilbake]

62. Bonin og Huang: "Dealing with the Bad Loans of the Chinese Banks", side 201. [Tilbake]

63. Cheng Yuk-shing: "Fleeing from the Asian Financial Crisis", side 272. [Tilbake]

64. Ben Dolven: "The Danger of Blowing Bubbles", Far Eastern Economic Review 25. september 2003, side 33. [Tilbake]

65. Ibid. [Tilbake]

66. Wall Street Journal: "China Warns Exporters to Shape Up", 18. mars 1999; Kathy Wilhelm: "China, Starting to Sizzle", Far Eastern Economic Review 24. august 2000. [Tilbake]

67. Stephen Roach: "China's Economy – It's the Real Thing", South China Morning Post 26. februar 2003. [Tilbake]

68. Eva Cheng: "China: Sino-U.S. Trade Deal Will Cement Capitalist Restoration", Green Left Weekly nr 406, 24. mai 2000. [Tilbake]

69. Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", side 56. [Tilbake]

70. Ibid, side 57. [Tilbake]

71. Ibid. [Tilbake]

72. Ofreneo: "Changing Labour Markets in a Globalising Asia: Challenges for Trade Unions". [Tilbake]

73. Elizabeth Tang: "China and the WTO: A Trade Union View of Social Impacts & Workers' Responses", Hong Kong Confederation of Trade Unions, mai 2002. [Tilbake]

74. Unctad: Trade and Development Report 2002: Developing Countries in World Trade (Dei sameinte nasjonane, 2002), side 143. [Tilbake]

75. Ibid, side 149. [Tilbake]

76. Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", side 58. [Tilbake]

77. Jackie Sheehan: Chinese Workers, A New History (New York: Routledge Press, 1998), side 187. [Tilbake]

78. Ibid, side 187-188. [Tilbake]

79. Trini Leung: "The Third Wave of the Chinese Labour Movement in the Post-Mao Era", China Labor Bulletin 2. juni 2002. [Tilbake]

80. Trini Leung Wing-yue: Smashing the Iron Rice Pot: Workers and Unions in China's Market Socialism (Hong Kong: Asia Monitor Resource Center, 1988); Anita Chan: "Labor's Long March: China's Workers Rebel Against the New World Order", In These Times 6. februar 1995. [Tilbake]

81. R Smith: "Creative Destruction", side 9. [Tilbake]

82. Eric Eckholm: "Chinese Democracy Campaigners Push for Free Labor Unions", New York Times 24. desember 1997. [Tilbake]

83. Associated Press: "China's New Threat: Army of Unemployment Creating Wave of Protests Across Nation", Tribune-Star, Terre Haute 26. desember 1997. [Tilbake]

84. Henry Chu: "Chinese Rulers Fear Angry Workers May Finally Unite", Los Angeles Times 4. juni 1999. [Tilbake]

85. Tim Pringle: "Industrial Unrest in China – A Labor Movement in the Making?", China Labor Bulletin 31. januar 2002. [Tilbake]

86. Ibid. [Tilbake]

87. Leung: "The Third Wave of the Chinese Labour Movement in the Post-Mao Era". [Tilbake]

88. Tang: "China and the WTO: A Trade Union View of Social Impacts & Workers' Responses". [Tilbake]

89. Leung: "The Third Wave of the Chinese Labour Movement in the Post-Mao Era". [Tilbake]

90. Ibid. [Tilbake]

91. Chu: "Chinese Rulers Fear Angry Workers May Finally Unite". [Tilbake]

92. Craig S Smith: "China's Farmers Rebel Against Bureaucracy", New York Times 17. september 2000, side 1. [Tilbake]

93. Ibid. [Tilbake]

94. "Troubled Sleep in Sichuan", The Economist 26. juli 1997, side 35. [Tilbake]

95. Ibid. [Tilbake]

96. Associated Press: "China's New Threat". [Tilbake]

97. Leung: "The Third Wave of the Chinese Labour Movement in the Post-Mao Era". [Tilbake]

98. Sophie Beach: "Tiananmen Plus Ten", The Nation 14. juni 1999, side 7. [Tilbake]

99. Erik Eckholm: "China: Crowd Control", New York Times 25. november 1999. [Tilbake]

100. Chu: "Chinese Rulers Fear Angry Workers May Finally Unite". [Tilbake]

101. Erik Eckholm: "Chinese Officials Order Cities To Bolster Riot Police Forces", New York Times 30. januar 2001. [Tilbake]

102. Dong Xulin: "Looming Social Crises: China at a Cross Road", bidrag på Socialist Scholars Conference, New York, 16. mars 2003. [Tilbake]

Dette er kapittel 4 i Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

Regionale motsetninger skapt av endringene i Kina ||| Nasjonale erfaringer ||| Sørøst-Asia ||| Sør-Korea ||| Japan ||| Nord-Amerika ||| Reformenes fallitt ||| Konklusjon

---

Kina er blitt en ledende regional og global økonomisk makt. Ikke bare har landet opplevd tosifra vekst i bruttonajonalproduktet (til faste priser) gjennom det meste av perioden 1985-95, men det klarte også å opprettholde veksten på over sju prosent under og etter Øst-Asia-krisa i 1997-98. I følge Stephen Roach, sjeføkonom i Morgan Stanley, er "Kinas vekstrate nå sterk nok til at den [i 2002] stod for 17,5 prosent av veksten i verdens samla bruttonasjonalprodukt – bare overgått av USA". (1) I 2002 stod Kina for 17 prosent av Asias BNP og 20 prosent av eksporten. (2) Enkelte anslag over kjøpekraft tilsier at Kina står for halvparten av Asias BNP. (3)

Trollbundet av Kinas hurtige eksportbaserte vekst, har mange progressive forskere og aktivister slått fast at landet er en økonomisk suksess. Og viktigere: de har kjørt fram Kina som et utviklingsforbilde som kan og bør etterliknes av andre land. Vi har, med utgangspunkt i en analyse av utviklinga i Kinas hjemlige økonomi, argumentert for at dette er en alvorlig tabbe, og at den gjenspeiler ei mistolkning av de erfaringene Kina har gjort. I dette kapittelet styrker vi argumentasjonen ved å vise hvordan det å lovprise "Kina som forbilde" også viser en dårlig forståelse av det internasjonale kapitalistiske systemets motsetningsfylte logikk.

Som vi skal se, kan ikke innholdet i og følgene av Kinas hurtige økonomiske endringer forstås isolert fra den generelle utviklinga i den globale kapitalismen, særlig når det gjelder ujamn utvikling og overproduksjon. Analysen vår understreker hvordan Kinas økonomiske vekst både har sitt opphav i og forsterker motsetningene i kapitalismen ellers. Med andre ord både gjenspeiler og bidrar denne veksten til at kapitalismen får begrensa utviklingsmuligheter i verden. I stedet for å være et utviklingsforbilde som fortjener vår støtte, styrker denne vekststrategien konkurransepresset i regionen, noe som er til skade for arbeiderne, både individuelt og som gruppe.

Regionale motsetninger skapt av endringene i Kina

Som tidligere påpekt har Kinas voksende økonomiske dominans i regionen i stor grad sammenheng med at landet har lyktes i å trekke til seg utenlandske direkteinvesteringer. Som tabell 10 viser gjør nettoinvesteringene i Kina i 1997-2002 nabolanda til dverger på dette feltet. Med unntak for Kina og Hong Kong, og ei midlertidig økning i "gribbinvesteringer" i kjølvannet av krisa i Thailand og Sør-Korea, opplevde faktisk de viktigste østasiatiske økonomiene enten stagnasjon eller negativ utvikling i åra etter krisa i 1997-98. Følgen av dette er at Kina, om vi ser bort fra Japan, har blitt regionens viktigste eksportsenter.

Tabell 11 viser at Kina er det eneste landet, bortsett fra Indonesia (en betydelig oljeeksportør), som ikke opplevde fall i eksporten i 2001 i kjølvannet av nedgangen i de utenlandske kjernemarkeda, særlig USA. Legg også merke til at den totale eks-porten fra de store østasiatiske økonomiene har vokst mye tregere etter 1995 enn før, da tendensen var ei dobling hvert femte år. Kort sagt tilegner Kina seg en økende andel av en stadig mer stagnerende eksport fra regionen.

Ikke bare vil Kina dominere denne eksporten. Landet endrer også hurtig sin egen eksport. I 1985 var for eksempel 49 prosent av eksporten råvarer og produkter fra råvarebearbeidende industri. I 2000 hadde disse produkta bare omtrent 12 prosent av eksporten, mens produkter fra annen industri utgjorde omtrent 88 prosent. Høyteknologiens andel økte fra 3 til 22 prosent i samme periode. (4)

At Kina raskt har vokst til å bli en stor elektronikkeksportør ser vi i en undersøkelse utført av Det japanske forbundet for elektronikk- og informasjonsteknologibedrifter (JEITA). I følge denne vil Kina være verdens største elektronikkeksportør i 2003. Landet vil markedsmessig være størst i åtte av tolv eksportkategorier, nemlig mobiltelefoner, fjernsynsapparater, bærbare datamaskiner, stasjonære datamaskiner, PDAer (håndholdte datamaskiner), DVD-spillere, DVD-draiver og bilstereoer. Dette innebærer en jamn vekst for Kina. I 2000 var landet på topp i bare to av kategoriene, i 2001 i tre og i 2002 i fem. "I de fire kategoriene Kina ikke vil dominere, antas Japan å bli størst innen digitalkameraer og bilnavigasjonsutstyr, Indonesia i videoopptakere og Singapore i harddisker. Det er imidlertid sannsynlig at Kina tar igjen Indonesia og Singapore i løpet av to år, ettersom produksjonen av videokameraer og disker vokser hurtig." (5)

Som Stephen Roach påpeker, har endringene i eksporten naturligvis blitt drevet fram av utenlandske selskap:

I mer enn et tiår har kraften i Kinas eksportvekst langt mer skyldtes bevisste utskillingsstrategier hos vestlige multinasjonale selskaper, heller enn den raske veksten til de kinesiske selskapa. Fra 1994 til medio 2003 blei Kinas eksport tredobla fra 121 til 365 milliarder dollar. Det viser seg at "foretak med utenlandske investeringer" – altså datterselskap i Kina av globale multinasjonale selskap og joint ventures med selskap i industrilanda – står for heile 65 prosent av den totale økninga i Kinas eksport i denne perioden. (6)

Utenlandsselskapas dominans innen Kinas høyteknologieksport er betegnende. I 1996 stod firma med tilknytning til utenlandske selskap for 59 prosent av denne eksporten. Tallet var 74 prosent i 1998 og 81 prosent i 2000. (7)

På grunn av disse endringene i eksporten utgjør Kina en svært alvorlig trussel for de andre eksportbaserte økonomiene i regionen. For eksempel skriver den filippinske økonomen Rene Ofreneo:

I dag opplever til og med de mer utvikla asiatiske økonomiene, som Singapore, konkurransetrusselen fra en lys våken kinesisk drage, etter som denne langsomt lykkes i å utvikle industristrukturen, både i dybde og i kvalitet. I tillegg til arbeidsintensive lavprisprodukt, som barneklær, produserer Kina nå mer og mer middels avanserte teknologiske lavprisprodukt, for eksempel elektriske apparater som fjernsyn, vaskemaskiner og kopimaskiner og elektronikkprodukter som pc-er og tilbehør til disse. For så å si alle de sørasiatiske økonomiene er Kina i dag som en konkurrent å regne. (8)

Bank for International Settlements sier noe av det samme:

Kina er allerede storprodusent av arbeidsintensive produkter. Og som følge av landets inntreden i WTO forventes det å erobre en stor andel av det liberaliserte verdensmarkedet innen tekstil og bekledning, når WTO-avtalen om tekstiler og klær går ut i 2005. Kina er altså en kraftig utfordrer for dagens produsenter av tekstiler og andre arbeidsintensive produkter i det sørøstlige Asia. I tillegg har landet klatra jamt oppover i verdiskapingskjeden (med sine mer bearbeidde varer), og eksporten av maskiner og høyteknologiske produkt har vokst hurtig. Kinas andel av Asias totale elektronikkeksport har blitt mer enn dobla de siste fem åra, til 30 % i 2002. Motsatt har Malaysias og Singapores andeler falt hurtig. Det ryktes også at produksjonsanlegg i høyteknologi-sektorene skal flyttes til Kina, både fra Øst-Asia og fra Japan. (9)

Den viktigste forklaringa på Kinas regionale dominans er at landet har blitt det mest attraktive utgangspunktet for den østasiatiske eksportens angrep på det US-amerikanske markedet. Utenlandske selskap som opererer i Kina, "har handelsoverskudd først og fremst i forhold til USA og underskudd i forhold til økonomiene i Øst- og Sørøst-Asia. Dette tyder på at investorer i Øst-Asia investerer i Kina for videre eksport til vestlige markeder, og at de henter nødvendige innsatsvarer til disse operasjonene fra hjemlandet." (10)

Tabell 12 viser denne utviklinga tydelig. Vi ser Kinas økende andel av regionens eksport til USA. Igjen er tendensen at Kina tilegner seg en stadig større andel av en regional eksport som vokser saktere. Tabell 13 viser at mens det er blitt en stadig større del av Kinas eksport som er retta mot USA, så setter de fleste andre større østasiatiske økonomiene noe mindre lit til USA. Tabell 14 viser de samme endringene i et større perspektiv. Generelt sett: Andelen av Kinas eksport som går til Asia, minker sammenlikna med eksporten til viktige markeder utafor regionen. Utviklinga i andre østasiatiske land er et speilbilde av dette.

Mens progressive som støtter Kina, har tendert til å unngå å si noe om hvorvidt Kinas vekst representerer en trussel mot økonomien til andre land i regionen, har nyliberale analytikere vært mer rett på sak. De fleste har hevda at Kinas vekst, på tross av det vi har sagt her om investerings- og eksporttendensene, i virkeligheten representerer en mulighet for andre land i regionen, snarere enn en trussel. Tross alt, sier de, er ikke dette den første betydelige omstruktureringa av produksjonsforholda i regionen. Tidligere omstruktureringer har munna ut i de legendariske vekstmirakla i Japan, i de fire "små tigrene" (Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hong Kong) og sist i de eksportbaserte vekstmirakla i det såkalte Asean-3 (Association of Southeast Asian Nations) – Malaysia, Indonesia og Thailand.

Ja, det hevdes at den store absolutte størrelsen på den kinesiske økonomien og det faktum at Kinas eksport er avhengig av import, gjør landets vekst til et stadig kraftigere lokomotiv for økonomien i regionen. For å realisere dette potensialet kreves det bare av de østasiatiske landa at de møter de nye mulighetene med å omstrukturere sin egen produksjonsaktivitet på en passende måte. Dette innebærer å fjerne alle hindringer for fri flyt av penger, varer og produktiv kapital mellom landa i regionen (og deregulere hvert enkelt lands indre økonomi tilsvarende), slik at transnasjonal kapital kan etablere ei mer "effektiv", dvs. profittmaksimerende, regional arbeidsdeling. Bare dersom de ulike landa unnlater å gjøre dette, vil Kina framstå som en trussel og ikke en mulighet.

I tråd med dette avviser Ramkishen Rajan den "økende frykten for at Sørøst-Asia skal bli 'hengende etter' i den intense kampen mot Kina om å få tak i utenlandske investeringer". Han mener også at "eksportpessimismen, slik denne blir uttrykt av regionale observatører og politikere", bygger på "feilslutninger i tankerekkene":

Med de store forbedringene som er gjort innen transport, samordning og kommunikasjonsteknologi, medfører globaliseringa økte muligheter til å splitte opp varer og tjenester, som før var heilheter, i sine grunnleggende produksjonselement. Disse kan i sin tur fordeles geografisk på grunnlag av komparative fortrinn. Det viktige med slik "produksjonsdeling" er at det indikerer at åpenhet vil tjene alle involverte parter ved at mulighetene for internasjonal spesialisering og handel øker … Sett gjennom produksjonsdelings-briller bør kostnadseffektiviteten i Folkerepublikken kunne gavne alle landa som er med i produksjonsnettverket." (11)

David Roland-Holst, økonom i Den asiatiske utviklingsbanken hevder på samme vis at Kinas "framvekst … like mye byr på muligheter som risiko når politiske beslutninger skal fattes i Øst-Asia". Han spår at Kinas "langsiktige utviklingsbane vil gjøre landet til en framtredende importør i Øst-Asia", i tillegg til å være en formidabel eksportkonkurrent. (12) For "den enkelte østasiatiske økonomi" medfører Kinas voksende regionale og globale økonomiske nærvær "et behov for å tilpasse seg en mer åpen multilateralisme, ved regionalt eller globalt å gå sammen om å redusere handelshindringer. Bare slik kan de unngå å bli pressa ut av sine etablerte eksportmarkeder, og heller gripe de nye eksportmulighetene fullt ut. … Disse er representert hovedsakelig av Folkerepublikken, direkte ved landets blomstrende etterspørsel innenriks, indirekte ved behovet for halvfabrikata for å dekke eksportetterspørselen fra resten av verden." (13)

Kombinasjonen av Kinas framvekst og regional integrasjon kan skape utviklingssynergier, noe som er grunnlaget for en nyliberal optimisme knytta til at Kina ventes å bli med i AFTA (frihandelsområdet til Asean) innen 2010. Ei prinsipperklæring om dette blei utarbeidd under Asean-møtene i november 2002. Resultatet av dette vil bli Asean-China Free Trade Area (ACFTA), som i følge den thailandske økonomen Suthipand Chirathivat vil "senke kostnadene, øke handelen innen regionene og øke den økonomiske effektiviteten", noe som i sin tur vil "styrke realinntekta i begge regionene, ettersom ressursene vil tilflyte sektorer der de kan brukes mer effektivt og produktivt". (14) En annen thailandsk økonom, som er ansatt i Asean-sekretariatet, bruker "det velkjente bildet av flygende gjess på kollektiv utvikling". Han hevder at ACFTA vil skape "kommersielle gevinster som vil føre til økte inntekter, strukturelle endringer og modernisering, fattigdomslindring og sosiale framskritt i heile regionen":

Denne prosessen forutsetter og lettes av, for det første, gjensidig liberalisering av handel og investeringer og tilhørende standardisering og forenkling av prosedyrer og forordninger, … for det andre, at sektorer, bransjer og foretak som berøres, gjennomgår gjensidige endringer, øker i mangfold og fornyer seg; for det tredje, at en oppretter og utvikler ulike felles- og partnerskap mellom selskap på tvers av grensene, og til sist at en utvikler et felles ståsted i handelsdiplomatiet og i forhandlingsforum både i og utafor regionen. (15)

Av flere grunner er imidlertid slike nyliberale "vinn-vinn"-scenarier alt for rosenrøde. Som oftest overser de klassedimensjonen i den kapitalistiske utviklinga, og også den innebygde ujamne og ulike utviklinga innen global arbeidsdeling, så lenge denne formes av behova til konkurrerende transnasjonale kapitaler. Følgelig ser en i nyliberale framstillinger bort fra at tidligere vekstmirakler og økonomiske omstruktureringer i Øst-Asia (heilt fra Japan på 1950-tallet) i seg sjøl var prega av ustabilitet og kriser. Og utviklinga var knapt nok slik at sluttresultatet blei reint positivt, om en ser regionens eller verdens økonomi som et heile. I tillegg kommer at kostnadene for arbeidsfolk var ekstremt høye, til og med i "mirakellanda". (16)

En kan også si at de nyliberale unnlater å komme inn på sammenhengen mellom de blindvegene innen utvikling som landa i det østlige og sørøstlige Asia har prøvd, og landas fortsatte avhengighet av utenlandske investeringer og eksport (som jo er årsaken til at Kina framstår som slik en trussel mot dem). Faktisk innebærer jo den foreslåtte tilpasninga til Kinas nye rolle i transnasjonal kapitalistisk produksjon at økonomiene i regionen må bli enda mer retta mot utenlandske investeringer og eksport. Gitt at den regionale krisa i 1997-98 i stor grad skyldtes regional overproduksjon av eksportvarer og reduserte investeringer fra utlandet (og en påfølgende finansspekulasjonsspiral), vil ei slik utvikling bare bidra til å sette økonomiene i regionen ytterligere ut av balanse. (17)

I denne sammenhengen legger ikke nyliberalerne tilstrekkelig vekt på farene ved at regionen blir stadig mer avhengig av ytre markeder. Denne faren understrekes av størrelsen på USAs handelsunderskudd, av den økende ubalansen i USAs økonomi og av stagnasjonen vi nå ser i Europa. Like problematisk er det at i det nyliberale scenariet blir regionens vekstmuligheter knytta sterkere til hvor sunt og stabilt et system basert på Kinas eksport til USA er. Imidlertid trues sunnheten og stabiliteten i den kinesiske økonomien av stadig større budsjettunderskudd og finansiell ubalanse, deflasjon og økende sosiale kostnader og motstand. (18)

Videre er det implisitt i det nyliberale "vinn-vinn"-scenariet at alle landa i regionen kan omstrukturere næringslivet sitt i tråd med den transnasjonale kapitalens diktat. Viss ikke fører en de landa som ikke vil eller kan endre politikken sin i henhold til dette diktatet, over på lista over "utviklingsfiaskoer", i motsetning til den stadig skiftende (og, ser det ut til, stadig kortere) lista over nyliberale fyrtårn. Scenariet ser også bort fra (eller tar for gitt at "det ikke finnes noe alternativ") at forsøk på å tiltrekke seg utenlandske investeringer i konkurranse med Kina bare kan bety nye statlige bestrebelser på å intensivere utbyttinga av arbeidere og miljø.

Nasjonale erfaringer

I det følgende skal vi se på sannsynlige effekter Kinas nye rolle vil kunne ha på enkelte av de store østasiatiske økonomiene. Vi skal se at den utenlandsk-drevne framveksten av Kina som ei eksportmakt bare vil forsterke de økonomiske spenningene og motsetningene i regionen på bekostning av arbeidsfolk i samtlige land. Denne virkelighetsbeskrivelsen gir ytterligere gode bevis for hvorfor Kina ikke bør sees på som et utviklingsforbilde som fortjener vår støtte. For å si det på en annen måte: Kinas vekst kan ikke forstås atskilt fra de negative virkningene den har på andre land i regionen og ellers i verden. Å framheve Kina, å se landets strategi som et forbilde, er derfor å gjøre seg blind for den ujamne og sammensatte utviklingsprosessen som kjennetegner kapitalismen som verdenssystem.

Sørøst-Asia

Kinas vekst er trolig mest truende for Asean-4 – Indonesia, Thailand, Malaysia og Singapore. Kinas eksportvekst trekker til seg innsatsvarer fra hele regionen, også disse fire landa. Men det er lite sannsynlig at dette vil gi dem ny og stabil vekst. Det er to hovedårsaker til dette: for det første er eksporten deres til Kina konsentrert om noen få produkttyper, som i mange tilfeller ikke vil kunne bidra til noe omfattende industrialiseringsprogram. For det andre vil eventuelle gevinster være langt mindre enn tapa ved at Kina overtar deres nåværende eksportmarkeder. (19) Følgelig vil den påtvungne omstruktureringa sannsynligvis føre til at industrien blir mer ensidig og oppsplitta, noe som vil ha kraftige negative følger for dem som arbeider der.

Analytikere flest er enige om at Kinas endra eksportprofil utgjør en alvorlig trussel mot den framtidige konkurranseevnen til eksportnæringene i de fleste sørøstasiatiske landa. I følge Chia Siow Yue, seniorforsker ved Singapore Institute of International Affairs, er overlappinga mellom Kinas og Indonesias eksport på 83 prosent, mellom Kina og Singapore er den 38 prosent. (20) Verdensbanken sier omtrent det samme: "Eksportkorrelasjonen, selv på femsifra (SITC) nivå, mellom Kina og mellominntektsland som Indonesia og Thailand er signifikant og har økt." (21) Denne trusselen mot indonesisk og thailandsk eksport

bekreftes av analyser basert på markedsvise og produktvise sammenlikninger for utvalgte land. I denne analysen identifiserer vi hvilke eksportområder retta inn mot US-amerikanske og japanske markeder som er "i faresonen", ut fra betydninga disse har for eksportørlandet og ut fra hvor mye de konkurrerer med tilsvarende produkter fra Kina. Eksport innen produktkategorier som karakteriseres både av en høy andel av kinesisk import (minst 5 prosent) og stykkpris nær den kinesiske, er nødvendigvis i størst fare. For Thailand og Indonesia viser resultata at 15-25 prosent av eksporten til USA og Japan er i fare grunna økt konkurranse fra Kina. (22)

Kles- og tekstilindustrien er særlig utsatt. Malaysia, Thailand, Indonesia og Filippinene antas alle å ville tape markedsandeler i USA og Vest-Europa, når kvotene på eksport av kinesiske tekstiler og klær oppheves. Et anslag går ut på at Kinas eksport av klær vil vokse med 330 prosent over en tiårsperiode, nå når landet er blitt medlem av WTO. Kinas andel av verdenseksporten vil da være over 44 prosent. (23)

Kinas vekst trekker til seg import fra disse landa, men denne importen kan egentlig ikke kompensere for tapet av eksportmarkeder. I tilfellet Indonesia, for eksempel, er eksporten til Kina i stor grad konsentrert rundt råvarer som olje, gummi, palmeolje og tømmer. Verdensbanken hevder i sin sedvanlige optimistiske tone at Indonesia, dersom økonomien liberaliseres, kan trekke fordeler av nye muligheter som skapes av de pågående endringene i Kinas økonomi, og slik sikre videre utvikling i egen industrisektor. For eksempel:

Muligheten er til stede for at Indonesia kan delta i globale produksjonsnettverk – kosmetikk, maskineri og audiovisuelt utstyr, for eksempel – der utenlandske investeringer kan øke i Kina og Indonesia samtidig. Og, som andre middelinntektsland i Asean, har Indonesia potensiale til å utvikle rollen som deleleverandør til bilproduksjon, gitt den omorganiseringa av industrien som nå finner sted i regionen … Indonesia må skreddersy en egen strategi for å gripe mulighetene for mer handel og økte investeringer, dersom den forventa nedgangen i eksport til USA, Japan og EU skal kompenseres for. Viktige faktorer vil være tiltak for å gjenopprette investorenes tillit og å øke konkurranseevnen. Indonesia må unngå å ha overdrevne beskyttelsestiltak for sine egne nasjonale produsenter, og i stedet legge til rette for ei tilpasning innen produksjonssektoren, slik at mulighetene blir som på det kinesiske markedet. Tiltak som de nylig iverksatte midlertidige tiltaka mot import av klær, for eksempel, vil bare forlenge tilpasningsfasen Indonesia må gjennom for å bli i stand til å realisere sine regionale komparative fortrinn. (24)

Med bakgrunn i nåværende tendenser virker det imidlertid tvilsomt om Indonesia vil kunne tiltrekke seg de utenlandske investeringene som trengs for å kunne gjennomføre den anbefalte produktspesialiseringa. "Avtalte investeringer de første ni månedene dette året [2003] var samla sett på bare 6,1 milliarder dollar, ei økning på 3,7 prosent i forhold til samme periode i 2002, men langt unna nivået på midten av 1990-tallet, før krisa." (25) Ja, ettersom "deler av den arbeidsintensive produksjonssektoren … flytter til lavkostkonkurrenter som Vietnam og Kina", har netto (inngang av) utenlandske investeringer blitt stadig mer negativ (se tabell 10). (26)

I store trekk er Thailands økonomiske situasjon lik Indonesias. Landets handelsmuligheter overfor Kina er i all hovedsak landbruksprodukter som planteoljer, sukker, trevarer og bomull. Og etter hvert som industrien skvises og mister markeder i tredjeland, vil Thailand måtte tilpasse industristrukturen, om målet er å opprettholde produksjonen i industrisektoren. Verdensbankens anbefaling er derfor som følger:

Om Thailand kommer til å forlate samlebåndsproduksjonen eller oppgradere sitt potensial, avhenger i stor grad av politikken som føres – de kan enten satse på konkurranseevne og produktivitetsgevinster bevirka av handel eller la seg forlede til kortsiktige proteksjonistiske tiltak: Produsenter klager allerede over import av billige elektriske apparater og motorsykler fra Kina. Det er også viktig med tilbudsfaktorer, blant annet lokal tilgang til ingeniør- og driftskompetanse. Det samme gjelder at myndighetene gir insitamenter for å fornye teknologien. (27)

Igjen går Verdensbanken inn for økt deregulering og avnasjonalisering av økonomien, i den tro at nye utenlandske initiativ kan skape den omstruktureringa en ønsker. Denne strategien ville sjølsagt binde Thailand enda sterkere til en utenlandskdominert eksportbasert vekststrategi med Kina som senter.

Den malaysiske økonomien er mer utvikla enn den indonesiske og thailandske, men også denne står foran store utfordringer. Malaysias eksportprofil har allerede skifta fra tekstiler og klær til elektrisk utstyr, så Kinas forventa vekst innen tekstil vil ikke være så ødeleggende. Elektriske maskiner utgjorde i 1980 9,9 prosent av Malaysias eksport. Dette økte til 26,6 prosent i 1990 og 33,6 prosent i 1996. For Kinas del blei eksporten av elektriske maskiner nesten dobla (til 12,3 prosent) i perioden 1990-96, og den har vokst kraftig etter det. (28)

Dermed truer de stadige endringene i Kinas eksport nå en av Malaysias viktigste eksportsektorer. Enda om det at 16.000 jobber i landets elektronikkindustrielle sentrum i Penang forsvant i 2001, delvis skyldtes nedgangen i USA, er det et faktum at "det har blitt mindre av nye investeringer etter hvert som bedrifter velger å utvide i Kina i stedet." (29) Far Eastern Economic Review viser til et fall i Malaysias elektronikkeksport på 39 prosent (justert for tid på året) i tredje kvartal 2003 (etter et fall på 14,5 prosent kvartalet før), og bemerker: "Talla bekrefter et ubehagelig faktum: Det at elektronikkselskaper som lager personlige datamaskiner, mobiltelefoner og rutere, flytter fra Malaysia til mer konkurransedyktige produksjonssentre, særlig Kina, begynner å merkes." (30)

Særlig viktig er her det mulige tapet av japanske investeringer innen elektronikksektoren. Disse har vært avgjørende for utviklinga av Malaysias eksportevne. En regional analytiker oppsummerer:

Innen datautstyrs- og elektronikksektoren, som utgjør Malaysias viktigste industrieksport, vil også den arbeidsintensive delen påvirkes negativt. På den andre sida er den malaysiske høyteknologieksporten som benytter seg av faglært arbeidskraft, heilt avhengig av utenlandske investeringer … I 1998 utgjorde japanske direkteinvesteringer i produksjonsselskaper i den elektriske og elektroniske sektoren 4.408 millioner RM (malaysiske ringgit), det vil si 57 prosent av de samla japanske investeringene i landet. Til sammenlikning utgjorde US-amerikanske investeringer i denne sektoren samme år bare 770 millioner RM, noe som var 35 prosent av de samla US-amerikanske investeringene i landet. Japanske investeringer utgjorde 56 prosent av de totale utenlandske investeringene innen elektrisk og elektronisk sektor i 1998, mens USA er den tredje største investoren med en andel på 9,8 prosent. Følgelig er høyteknologieksportens framtid avhengig av framtidige japanske investeringer i denne sektoren. (31)

Generelt kan en si at det var japansk styrte regionale utenlandsinvesteringer som bidro til å fremme rask vekst og industrialisering, ikke bare i Malaysia, men også i Thailand og Indonesia. I dag ser det ut til at japanske firmaer har bestemt seg for å flytte sin regionale produksjonsbase til Kina. Denne endringa innebærer at grunnlaget for de sørøstasiatiske vekststrategiene har blitt kraftig svekka, om ikke knust. Enda om nyliberalerne hevder at Asean-landa kan motvirke dette problemet ved å oppgradere produksjonen sin teknologisk i retning produkter med høyere verdiandel, er Kina sjøl "i gang med å selge mer sofistikerte varer til US-amerikanske forbrukere, som datamaskiner og DVD-spillere." (32)

Den intensiverte konkurransen fra Kina merkes også i det teknologisk sofistikerte Singapore. Faktisk er Singapore det Asean-landet som er hardest ramma av at Kina har blitt et kraftsenter for eksport. I en rapport fra J P Morgan heter det at elektronikkindustrien er den sektoren der Singapore har tapt mest, på tross av at landets industri har større bearbeidingsgrad enn Kinas. "Etter som elektronikkselskaper har flytta til Kina og etablert produksjonsområder i Nord-Asia," heter det, "har Singapores regionale status i elektronikkkjeden blitt underminert." Med andre ord er det ingen garanti at en har mer en sofistikert produksjon. Fra 1997 til 2002 økte Kinas andel av elektronikkeksporten fra Asia (unntatt Japan) fra 14,3 til 30,1 prosent. Mens de fleste landa, herunder Thailand og Malaysia, opplevde nokså små fall, gikk Singapores andel merkbart ned fra 19,3 til 9,8 prosent. (33)

Dersom en ikke ser noe alternativ til utvikling enn å delta i transnasjonale kapitalistiske produksjonskjeder, er det ikke vanskelig å forstå at Asean-landa blir stadig mer desperate i sine anstrengelser for å få til en rask økonomisk integrasjon med formål å tiltrekke seg utenlandske investeringer som trengs for igjen å kunne styrke eksport og vekst. Derfor var det i tida før Asean-møtene i oktober 2003 utelukkende snakk om hvordan en skulle "møte konkurransen fra Kina … Asean er nødt til å innse at en har mislykkes i å realisere et gammelt mål: integrasjon i ett felles marked som er attraktivt for utenlandske investorer". (34) At det plutselig hasta slik å akseptere Kinas tilbud om å opprette et Asean-kinesisk frihandelsområde, bør sees i lys av dette. Mens Rajan hevder at "en umiddelbar bieffekt av ACFTA-forslaget er at det ser ut til å ha oppmuntra de sørøstasiatiske landa til å få fart på integrasjonen innen Asean", er det motsatte utvilsomt også riktig. (35)

I motsetning til de nyliberale omstruktureringsteoretikernes optimistiske oppfatninger, mener enkelte analytikere at Asean-landa ganske enkelt burde akseptere Kinas industrielle dominans og fokusere sin utviklingsinnsats på naturressurser og turisme. ""Det er, om du spør meg, mer realistisk enn å fortsette å si at vi skal konkurrere med Kinas industri hva gjelder avanserte produkter, for Kina er også i rask utvikling på dette feltet," sa Toh Kin Woon, minister for økonomisk planlegging i delstaten Penang." (36) Og etter å ha studert konkurransetrusselen fra Kina på de områda som dreiv fram "vekstmirakla" i Asean, kommer to økonomer fra National University of Singapore fram til at:

Kinas framvekst som et globalt industrisenter har tilsynelatende ført til at de fleste Asean-økonomiene opplever ei drastisk uthuling av industrien sin … Dette understreker behovet for at Asean-landa må foreta strukturelle nasjonale reformer, og det vil tvinge Asean-økonomiene til å basere framtidig økonomisk vekst på de komparative fortrinna de virkelig har. For å møte utfordringene fra Kina må Asean-landa spesialisere produksjonen sin og utvikle styrke og kjernekompetanse innen jordbruk, naturressurser og tjenester som turisme. (37)

Det begrensa utviklingspotensialet som ligger i en strategi basert på naturressurser og turisme, er imidlertid smertelig klart. For eksempel:

Daniel Lian, økonom hos Morgan Stanley i Singapore, har sine tvil. I 2002 utgjorde industrieksport fra Malaysia, Singapore, Thailand, Indonesia og Filippinene 54 prosent av de fem landas samla bruttonasjonalprodukt på 566 milliarder dollar … Lian anslår at omtrent 90 milliarder av denne eksporten, eller 30 prosent av totaleksporten, vil forsvinne til Kina i løpet av ti år, mens det neppe er realistisk å anta at årlige inntekter fra økt turisme, i stor grad fra Kina, vil bli på mer enn 20-25 milliarder dollar … "Turisme kan ikke erstatte industri," uttalte han i en rapport. (38)

Alt i alt er det vanskelig å se hvordan Kinas nye rolle i den regionale økonomien skal kunne støtte opp om en positiv økonomisk utviklingsprosess i de sørøstasiatiske landa. Veksten vil fortsette å være eksportretta og avhengig av utlandet. Og den vil i enda sterkere grad bli forma av regionale og internasjonale krefter, som står enda fjernere fra arbeidsfolk i disse landa og som sannsynligvis ikke vil gi dem noen varige fordeler. Så desperate etter fortsatte utenlandske investeringer som regjeringene i disse landa ser ut til å være, må en faktisk anta at de vil fortsette å ofre sine arbeideres leve- og arbeidsforhold på konkurranseevnens alter.

Sør-Korea

Sør-Korea har en langt sterkere etablert og mer nasjonalt orientert industriell basis enn Asean-landa vi nå har undersøkt. Og analytikere flest mener at Sør-Korea nyter store fordeler av Kinas nye vekststrategi. Ja, det er riktig at Sør-Korea har gjort seg kraftig gjeldende i det kinesiske markedet. "I følge en rapport fra Korea Trade-Investment Promotion Agency, der en undersøkte Koreas, Taiwans og Japans forhold til det kinesiske markedet, økte Koreas eksport de siste ti åra [fra 1992 til 2002] med 530 prosent, sammenlikna med 290 prosent for Taiwan og 230 prosent for Japan." (39) Dermed økte Sør-Korea sin andel av Kinas totale import fra 5,16 prosent til 9,68 prosent. (40)

I 2002 blei Kina Sør-Koreas største handelspartner i Asia, en posisjon Japan hadde tidligere. Kina er nær ved å erstatte USA som Sør-Koreas fremste eksportmarked. Videre har Sør-Korea hatt handelsoverskudd med Kina hvert år sia 1992. Kina har også blitt den fremste mottakeren av sørkoreanske utenlandsinvesteringer (40 prosent i første kvartal i 2003, mens 28 prosent gikk til USA). (41)

Det økende samkvemmet med Kina har imidlertid en alvorlig ulempe for den langsiktige tilstanden til Sør-Koreas økonomi, som i virkeligheten sliter. En viktig årsak er at direkteinvesteringene som stilte nødvendig utenlandsk valuta til disposisjon etter krisa i 1997-98, i stor grad har forsvunnet. Utenlandske investeringer i Sør-Korea falt fra 15,2 milliarder dollar i 2000 til 9,1 milliarder i 2002 og videre til 2,7 milliarder i første halvdel av 2003. (42) I stor grad er dette et resultat av to faktorer. For det første benytta utenlandske investorer seg av mulighetene etter krisa til å kjøpe opp sørkoreansk eiendom, noe de nå i stor grad er ferdig med. For det andre er Kina et mer attraktivt sted for nye investeringer enn Sør-Korea.

I sin desperasjon etter å snu denne tendensen foreslår den sørkoreanske regjeringa særlige insitamenter for å tiltrekke seg utenlandske investeringer, noe som ikke bare vil føre til videre oppsplitting og økt utenlandsk dominans innen den sørkoreanske økonomien, men også til svekkelse av arbeidsfolks rettigheter. For eksempel har regjeringa bedt nasjonalforsamlinga om å godkjenne at det opprettes ei rekke særskilte økonomiske soner for å gjøre Sør-Korea til "navet i Øst-Asias forretningsliv". Utenlandske selskap med virksomhet i disse sonene skal kunne nyte godt av lavere skatter og unntak fra diverse miljø- og arbeidslivsreguleringer. Utenlandske selskap vil også få enerett til å anlegge og drive utdannings- og helseinstitusjoner. Disse skal ikke bare betjene utenlandske statsborgere i sonene, men også sørkoreanere. I tillegg er regjeringa innstilt på å tilby utenlandske høyteknologiinvestorer et støttebeløp tilsvarende 20 prosent av totalverdien på investeringene de gjør. (43)

Et medlem av presidentens planleggingskommisjon nevnte at "Storbritannia, Irland og Kina, for eksempel, tilbyr store støttebeløp til utenlandske investorer, der størrelsen bestemmes ut fra en detaljert analyse av den enkelte investeringsplanen." Derfor, la han til, "planlegger også den koreanske regjeringa å innføre liknende insentivsystemer for utenlandske investorer, særlig innafor raffinert teknologi." (44)

Men Sør-Korea taper ikke bare kampen for å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Det er også stor kapitalflukt fra sørkoreanske selskap. Korea Herald forteller:

Koreansk industri flytter ut fortere enn bedrifter i andre utvikla økonomier, og den såkalte industrielle uthulinga vil sannsynligvis bli et alvorlig problem innen 2007, hevda Koreas ledende næringslivsorganisasjon i går. … I følge en rapport fra Federation of Korean Industries, ei lobbygruppe for landets forretningskonglomerater, eller chaebolene, utgjorde Koreas direkte utenlandsinvesteringer [netto] 5,8 prosent av bruttonasjonalproduktet i løpende priser ved utgangen av 2000. Det er nesten på nivå med Japan, der bruttonasjonalinntekten per innbygger var fire ganger så høyt som i Korea … Dersom tendensen med rask industriutflytting fortsetter, vil forholdstallet øke til 9,7 i 2007. Samtidig vil industriens andel av bruttonasjonalproduktet synke kraftig, noe som i følge organisasjonen gir grunn til alvorlig bekymring for at industrien skal uthules … Industriflukten, som tidligere fant sted først og fremst innen lettindustrier som sko- og klesproduksjon, sprer seg raskt til andre sektorer, inkludert elektronikk, telekommunikasjon, metall- og maskinindustri, blei det sagt. (45)

Sørkoreanske bedriftsledere sier at de blir drevet til å forlate landet av de høye kostnadene og kampviljen hos sørkoreanske arbeidere. De krever at regjeringa skal ta initiativ for å svekke fagforeningene og bidra til dårligere lønninger og arbeidsvilkår. (46) Og de sier at de vil fortsette med å flytte produksjonen sin "over Gulehavet til Kina, der lønningene er lavere og arbeidernes krav sjelden fører til hodepine for arbeidsgiverne", dersom ikke regjeringa imøtekommer krava deres. (47)

Dette er ingen tom trussel. For eksempel lager allerede Samsung Electronics, LG Electronics og Daewoo Electronics halvparten av varige forbruksgoder sine i fabrikker utafor Korea, mange av dem i Kina. (48) Samsung Electronics meldte i september 2003 at de nå ville flytte alt av pc-produksjon til Kina. (49)

Denne overføringa av produksjon til Kina kan godt føre til styrka lønnsomhet for sørkoreanske multinasjonale selskaper. Det er imidlertid usannsynlig at dette vil bedre den sørkoreanske økonomien. Det vil i hvert fall gjøre det vanskeligere for sørkoreanske arbeidere å sikre retten til et arbeid og ei lønn en kan leve med og av.

Kinas nye økonomiske strategi er en trussel mot den sørkoreanske økonomien også på en annen måte. Den har lenge vært sterkt avhengig av eksport, og tendensen har økt etter krisa i 1997-98. Hittil har Sør-Korea lykkes i å opprettholde handelsoverskudd med Kina. Enkelte hevder at dette handelsoverskuddet vil bli enda større, etter hvert som sørkoreanske investeringer i Kina tilskynder ny eksport internt i selskapa. I virkeligheten må en imidlertid anta at slike gevinster snart vil bli oppveid av eksporttap som følge av at Kina produserer og eksporterer varer som Sør-Korea i dag leverer til Kina og tredjeland.

Mens Kina og Sør-Korea opprinnelig hadde et komplementært handelsforhold, handler de to landa nå med varer mye godt innafor de samme områda, blant anna stål- og petrokjemiprodukter. Et poeng i denne sammenhengen:

I 1992 utgjorde eksport av tungindustriprodukter til Korea 1 prosent av Kinas samla eksport; i dag er tallet 47 prosent. Kina er Koreas nest største kilde for stålimport, men det er også det største markedet for stål- og petrokjemiprodukter. Korea opprettholder sin styrke innen informasjonsteknologien – 16 prosent av all koreansk eksport til Kina – men ser ut til å tape grunn når det gjelder tekstiler. I følge Korea International Trade Association er Kina Koreas fremste kilde for tekstilimport. (50)

I følge Korea Economic Institute, et forskningsinstitutt i USA som støttes av den sørkoreanske regjeringa, "antas det at kinesiske selskap vil utkonkurrere koreanske produsenter av enklere elektroniske produkter hjemme og utenlands i løpet av de neste ti åra. Forskningsinstitusjoner og næringslivsorganisasjoner melder allerede om redusert salg av koreanske husholdningsprodukter på hjemmemarkedet." (51) Studier utført av private og statlige forskningsinstitusjoner i Korea kommer med den samme advarselen, at "Kinas konkurranseevne innen eksport i noen tilfeller var bedre enn Koreas innen sektorer som maskineri, elektronikk og husholdningsapparater, tekstiler og en del informasjonsprodukter. Studiene viste også hva Kinas inntreden i WTO vil bety for Korea, og forutså – ikke overraskende – at Kina ville trekke utenlandske investeringer vekk fra Korea og øke sin konkurranseevne og andel av det globale markedet innen jordbruk og husholdningsutstyr." (52)

Kinas innsats for å beskytte utenlandske firma som har produksjon der, er en annen trussel mot sørkoreansk eksport. For eksempel:

Kina har i de seinere åra begynt å legge antidumpingtoll på koreansk import for å forhindre dumping og økt konkurranse fra koreanske selskaper. I løpet av 2002, i sitt første år som medlem av WTO, iverksatte Kina et betydelig antall dumpingundersøkelser mot koreanske produkter. Kina har begrensa eller trua med å begrense ei rekke av Koreas viktigste eksportvarer – råpolyester, bestrøket papir og stål. Departementet for handel, industri og energi skriver (i en rapport om koreansk eksports konkurransemuligheter i Kina) at det er en sammenheng mellom det økende antallet av slike dumpingundersøkelser mot koreansk import og bedra konkurranseevne på de samme produkta hos utenlandske produsenter i Kina. (53)

Alt i alt utgjør endringene i Kina en alvorlig trussel mot Sør-Koreas økonomi. Kina trekker i økende grad til seg sørkoreanske investeringer, og landet produserer varer som sannsynligvis vil konkurrere tungt med sørkoreansk eksport hjemme og i tredjeland. Økonomer flest mener at Sør-Korea kan unngå at dette fører til tidlig uthuling av økonomien ved å stole på at markedskreftene oppmuntrer til teknologisk fornyelse, slik at en kan produsere og eksportere mer bearbeidde varer. Dette betyr naturligvis at Sør-Korea må tiltrekke seg betydelige nye utenlandske investeringer, noe landet ikke har lykkes med på tross av forsøk fra regjeringa på å svekke fagbevegelsen.

Det mest sannsynlige resultatet av dagens regionale og internasjonale utvikling er at den sørkoreanske økonomien vil bli enda mer eksportorientert og bundet til Kinas økonomiske framtid. Dette vil motvirke stabilitet og likevekt, og økonomien vil i langt mindre grad være i stand til å bidra til vesentlige forbedringer i leve- og arbeidsvilkåra for det store flertallet av sørkoreanske arbeidere.

Japan

I følge Verdensbanken burde Japan være blant de landa i Asia som tjener mest på Kinas eksportvekst og medlemskap i WTO. (54) Kinesisk-japansk handel vokser hurtig, og nådde for første gang 100 milliarder amerikanske dollar i 2002. Japans eksport til Kina økte med 28,2 prosent til 39,9 milliarder dollar i 2002. Kina er nå, nest etter USA, det største markedet for japansk eksport. Og Kina har tatt over etter USA som den største eksportøren til Japan. Dette skjedde i 2002, da eksportverdien nådde 61,7 milliarder dollar. (55) Analyser tilsier at handelen mellom de to landa vil fortsette å vokse hurtig de neste par åra.

Kinas vekst skaper akkurat nå muligheter for den japanske økonomien på to måter. For det første er den kinesiske og japanske økonomien "for øyeblikket grovt sett komplementære. Kina spesialiserer seg på arbeidsintensive produkter, mens Japan utmerker seg innafor høyteknologiske varer som krever kapital og utviklingsekspertise." (56) Følgelig "er områda der de konkurrerer mot hverandre, fortsatt relativt få – omtrent 16 prosent. I 2002 stod Kina for bare 17,8 prosent av Japans totale import, eller omtrent 1,3 prosent av Japans BNP." (57)

For det andre "er Japan en mektig eksportør av kapitalvarer, og det er for tida et kraftig oppsving i salg av slike varer i Kina." (58) "Bestillinger fra Kina utgjør en stor del av den økte etterspørselen etter deler, kapitalutstyr og [høykvalitets] forbrukerelektronikk, som Japan fortsatt produserer bedre enn noen andre." (59) Disse bestillingene har bidratt til det (noe nølende) oppsvinget i den japanske økonomien etter lavkonjunkturen i 2001.

Dessverre sørger dagens utvikling i handel og investeringer for at det bare er de dominerende japanske selskapa som faktisk vil tjene på den arbeidsdelinga som er på gang mellom Kina og Japan, og ikke flertallet av japanske arbeidsfolk. De produktområda (og sysselsettingsmulighetene) der Japan har et komparativt fortrinn framfor Kina, blir raskt færre. "I Kina dreier det seg ikke lenger bare om store mengder billig arbeidskraft; det handler i stadig større grad om en kombinasjon av dette og faglært humankapital." (60) Enda viktigere er det at en økende andel av de produkta som eksporteres fra Kina til Japan, er lagd av japanske komponenter og/eller av japanske selskaper i Kina. Japansk kapital har faktisk et betydelig industrielt nærvær i Kina, og dette nærværet vokser hurtig. Allerede i 2000 hadde Japan 772 produksjonsanlegg i Kina, sammenlikna med bare 692 i USA. (61) "Per 2001 hadde Japan investert 32,3 milliarder dollar i Kina, ikke medregna Hong Kong og Macao, og var dermed blitt den nest største investoren i fastlands-Kina, etter USA." (62)

Denne utenlandske investeringsbølgen styrker altså for tida japansk eksport av kapitalvarer og komponenter til Kina. Denne stigninga er imidlertid i stor grad en midlertidig "oppstartseffekt", og den vil sett fra den japanske økonomiens, ikke kapitalens, ståsted, på sikt mer enn oppveies av tapte eksportmarkeder og intensivert importkonkurranse. Den japanske økonomien har hatt to liknende kortvarige oppganger etter stagnasjoner. Først etter valutakrisa i 1985 og igjen i åra før den østasiatiske krisa i 1997-98. Begge oppgangene var drevet av eksport av kapitalvarer og komponenter til andre land i Sørøst-Asia, som produserte videre for eksport (pluss til USA, der særlig japanske bilfirmaer etablerte nye produksjonsanlegg). (63) Som i de to tidligere tilfella er det sannsynlig at når Kina nå blir den nye produsenten av eksportvarer for japansk kapital, så vil det gi den japanske økonomien færre sektorer innen vareproduksjon der landet er konkurransedyktig nok internasjonalt til å kunne skape anstendige jobbmuligheter.

Flyttinga av produksjon til Kina og andre naboland var faktisk en avgjørende faktor bak det at japansk industrisysselsetting falt fra 15,7 millioner i 1992 til 14,6 millioner i 1995 og 13 millioner i 2001. (64) Både tendensen med færre jobber og Kinas sentrale rolle i dette ventes å fortsette, i følge New York Times:

[Våren 2001] slutta Toshiba Corp å lage fjernsynsapparater i Japan, for så å la fabrikkene sine i Kina fornye hjemmemarkedet. Kort tid etter erklærte Minolta Co at de ville fase ut kameraproduksjonen sin i Japan og importere fra Shanghai i stedet … Så seint som sist måned, som fallende dominobrikker, la ei rekke andre japanske firma fram planer om å importere sykler, motorsykler, busser og mobiltelefoner fra sine kinesiske fabrikker … "Vi ser på Kina som det viktigste vekstmarkedet," sa Yukio Shotoku, utenlandsdirektør for Matsushita Electric Works Ltd. Selskapet hans stenger 11 fabrikker og sender 8.000 arbeidere ut i førtidspensjon i Japan. Han beskreiv arbeidsutgiftene der som "den største hodepina" … Det siste tiåret har japanske investeringer i Kina blitt dobla, slik at mer enn halvparten av handelen mellom Kina og Japan foregår mellom japanske selskap. (65)

Og etter hvert som Kinas økonomiske omstrukturering fortsetter, vil trulig flere sektorer av den japanske økonomien bli regionalisert. For eksempel antas Japans bilindustri å gjennomgå omfattende endringer etter hvert som japanske produsenter inkluderer Kina i produksjonssystemet sitt. "Når WTO-reglene får virkning, vil Kinas toll på biler kuttes med 25 prosent i 2006, og importrestriksjonene vil bli avvikla. Av denne grunn flytter japansk bilindustri i stort monn til Kina. Der sikter de seg inn mot det framtidige kinesiske bilmarkedet. I tillegg kan de spare 10 til 20 prosent av produksjonskostnadene på det som skal eksporteres." (66) Verdensbanken forutser som et resultat av denne utviklinga at det vil bli omfattende kutt i bilproduksjonen i Japan. (67)

Japanske arbeidere kan åpenbart ikke konkurrere mot kinesisk produksjon, når "en kinesisk fabrikkarbeider, bare ei kort båtreise unna … er villig til å arbeide i to dager for det samme som enkelte japanske arbeidere tjener på en time". (68) Videre regionalisering av japansk produksjon kan antas å gjøre økonomien enda mer eksportretta og i ubalanse, i tillegg til at dagens sysselsettings- og lønnsproblemer vil intensiveres. (69)

Akkurat som ved tidligere tilfeller av omstrukturering på 1970-, 80- og 90-tallet vil heller ikke flyttinga av japansk industrikapital til Kina redusere Japans avhengighet av markeder utafor regionen – særlig USA. Tvert imot, når Kinas eksport i stadig økende grad blir avhengig av det US-amerikanske markedet, vil Japans eksportgrunnlag, i den grad det er retta mot Kina, vokse eller minske i tråd med USAs behov for import. Slik var det også da Japan retta seg mot de fire "små tigrene" og mot Asean-3 før det. Japans vekst vil dermed fortsatt være følsomt for de sykliske bevegelsene i den US-amerikanske økonomien og for langsiktige problem (inkludert proteksjonistisk press) med utgangspunkt i USAs enorme og uholdbare handelsunderskudd.

Nord-Amerika

Vi har fokusert på regional utvikling, ettersom de analytikerne som er positive til den kinesiske modellen, hevder at Kina kan fungere som et lokomotiv som kan gi ny kraft til østasiatisk vekst. For å tilbakevise denne påstanden kan vi enkelt utvide analysen vår. Vi skal se at når Kina vokser fram som en mellomstasjon der transnasjonal kapital produserer for eksport, så fører det til mer spente forhold for arbeidere verden over, også i Nord-Amerika.

For eksempel har Kinas markedsandel i USA økt markant på bekostning av Mexico. I følge Business Week:

I dag er Mexico den nest største eksportøren til USA, etter Canada. Men, om vi utelukker et større tilbakeslag på grunn av SARS-epidemien, vil Kina fravriste Mexico denne posisjonen en gang i løpet av året [2003] … Dette er et ødeleggende tilbakeslag for et land som de siste ti åra har nytt privilegert adgang til verdens største marked under frihandelsavtalen Nafta (North American Free Trade Agreement). "Vi er i vansker. Kina vokser så fort. De har billig arbeidskraft, og de gir selskaper mange insentiver for å investere hos seg," sier Oscar Garcia, sjef for Melco Display Devices' fabrikk i Mexicali. Fabrikken, som er eid av japanske Mitsubishi Corp og lager bilderør til dataskjermer, stenger i slutten av juli. Det skjer fordi den ikke lenger kan konkurrere med billigere kinesisk produksjon. (70)

Sysselsettinga i maquiladora-industrien hadde i 2003 falt med nesten 20 prosent sia toppen på 1,4 millioner i 2000. (71) Dette fallet skyldtes bare delvis lavkonjunkturen i USA – for mens meksikansk eksport til USA stod så å si stille i 2002, vokste Kinas med 20 prosent. (72) Ei like viktig, kanskje viktigere, forklaring er at et økende antall maquiladora-produsenter flytter produksjonen sin til Kina. Blant anna er de ute etter enda lavere lønninger: "En samlebåndsarbeider i Guadalajara tjener mellom 2,5 og 3,5 amerikanske dollar i timen; det tilsvarende i Guangdong er 50 til 80 cent." (73)

"Mexico har nesten tapt kampen om ufaglært arbeidsintensiv industriproduksjon, ettersom landet rett og slett ikke kan konkurrere med kinesiske arbeidskostnader. Sannsynligvis vil de fortsette å miste markedsandeler," sier Merrill Lynch. (74) Den meksikanske regjeringa forsøker i dag å stoppe denne utviklinga ved å skape enda mer lønnsomme forhold for utenlandsk produksjon, i stor grad på arbeidernes bekostning. (75) I det store og heile befinner Mexicos vekststrategi med utenlandsk eid produksjon for eksport seg nå i krise, i stor grad fordi utviklinga i Kina har skapt forhold som er enda mer attraktive for utenlandsk kapital.

Også arbeidsfolk i USA kjemper for å forsvare seg mot konkurransepress skapt av den kinesiske vekststrategien. USAs handelsunderskudd med Kina nådde 103 milliarder dollar i 2002, med en US-amerikansk eksport på bare 22 milliarder dollar mot Kinas 125 milliarder. "Talla er oppsiktsvekkende. Kinesisk eksport økte med 22 prosent [i 2002]. Og det er ikke bare billige håndklær. Eksporten av data- og telekomutstyr vokser med 60 prosent i året." (76)

Veksten i utenlandske industriinvesteringer i Kina har, som vi har sett, endra den kinesiske eksporten. Til USA er den i økende grad av et slag som også truer høyere betalte arbeidere. (77) "Mens bare 30 prosent av importen fra Kina konkurrerte med varer produsert i høytlønnsindustrier på det US-amerikanske markedet i 1989, hadde andelen økt til 50 prosent i 1999." (78) Et resultat er at "industriselskaper fra elektronikk til møbler og fiskeagn stenger eller flytter produksjonen til Kina." (79)

En hovedgrunn til at Kina i dag har det største handelsoverskuddet noe land har med USA, er at mange asiatiske produsenter som tidligere eksporterte til USA fra andre land i Asia, nå produserer i og eksporterer fra Kina. Sjølsagt benytter også US-amerikanske selskap seg av mulighetene i Kina og øker investeringene sine der. Som Financial Times påpeker: "Mens mange små selskap og tekstilprodusenter lider under konkurransen med Kina, blomstrer store amerikanske selskap som GM, GE, DuPont og Yum Brands, som KFC er en del av, i fastlands-Kina." (80) I mange tilfeller bidrar disse investeringene direkte til det voksende US-amerikanske handelsunderskuddet med Kina. "I løpet av få år har amerikanske multinasjonale selskap som opererer i Kina, gått fra å være nettoeksportører til Kina til å bli nettoeksportører til USA, noe som bare vil øke med økte utenlandsinvesteringer i Kina og som dermed vil bidra til å øke USAs handelsunderskudd ytterligere." (81) Dette kan være med på å forklare hvorfor det US-amerikanske handelsunderskuddet overfor Kina har fortsatt å vokse, trass i at kinesisk økonomi vokser raskere enn den amerikanske. (82)

Enda om det er lønnsomt for enkelte av de største US-amerikanske selskapa, er de økonomiske endringene i Kina og landets eksportsuksess langt fra gunstig for amerikanske arbeidsfolk og for økonomisk trygghet og stabilitet i USA. Dette har bidratt til å ødelegge US-amerikansk industriproduksjon og arbeidsplasser, til forfall i amerikanske leve- og arbeidsvilkår og til større økonomisk ubalanse og ustabilitet i den amerikanske økonomien og i verdensøkonomien.

Reformenes fallitt

Kapitalismen mangler evne til å finne alternativer til konkurranseøkonomiens kappløp mot bunnen, slik dette genereres av eksportbasert vekst. Dette ses tydelig av de strategiske forslaga som reises av de få økonomene som erkjenner at Kinas eksportsuksess har skapt internasjonale motsetninger. Se for eksempel på Pierre Goad, spaltist i Business Week, når han forklarer "hvorfor Kina ikke har noe annet valg enn å benytte seg av en forbruksbasert modell":

Landet er rett og slett for stort til å kopiere naboenes eksportbaserte modell. Sør-Koreas 47 millioner innbyggere eksporterte for en verdi av 31,2 milliarder amerikanske dollar til USA i fjor [1999]. Dersom kinesisk eksport per arbeider skulle nå et koreansk nivå, måtte Kina eksportere verdier tilsvarende 837 milliarder dollar til USA i fjor – eller 83 prosent av verdens samla eksport dit. Det kommer ikke til å skje. (83)

Goads observasjon er riktig, men når han antyder en ny "forbruksbasert" vekststrategi, står det i motsetning til Kinas økende avhengighet av eksport. Og Goad forklarer heller ikke hvordan masseforbruk kan kompensere for tapet som vil oppstå ved ei reversering av eksporttendensene. Dette gitt den stadig mer ulike inntektsfordelinga som skapes ved Kinas endring i kapitalistisk retning, og som hindrer arbeiderklassens inntog på forbrukermarkedet.

Inntektsulikhetene i landet er nå større enn i India og Indonesia, og er på høyde med Brasil og Sør-Afrika. Dette har sitt grunnlag i stagnerende kjøpekraft blant flertallet av folk på landsbygda og intensivert utbytting og undertrykking av industriarbeiderne, samtidig som den nye kapitalistklassen og deres allierte i Kinas kommunistiske parti raner til seg fra statskassa. (84) New York Times melder: "Enkelte næringslivsledere er fortsatt skeptiske til om forbruket av mobiltelefoner og andre forbrukerprodukter vil kunne vokse særlig mye mer i en økonomi der industriarbeiderne fortsatt regnes som heldige om de tjener over 200 dollar i måneden. 'Så lenge lønningene er så lave, vil det være vanskelig å øke forbruket,' sier Hans-Jorg Bullinger, president i det store tyske kontraktforskningsselskapet Fraunhofer-Gesellschaft." (85)

Et mer grunnleggende problem med forslaga om en mer forbruksbasert kapitalistisk vekst er at de baserer seg på at problema knytta til overproduksjon og eksportavhengighet bare gjenspeiler feil politikk eller dårlige beregninger hos selskapa, og ikke den kapitalistiske konkurranseakkumulasjonens grunnleggende lover. Analytikere flest reflekterer ikke engang over det at overproduksjonen (reflektert i deflasjon og voksende overskuddskapasitet, særlig innen varige forbruksvarer) og den voksende eksportandelen av Kinas vekst opptrer samtidig. Kunne kanskje dette være et symptom på et dypereliggende problem, særlig ettersom økninga av forskjellene skjer på de samme felta? I virkeligheten er overproduksjon og eksportavhengighet, som eksempelet Kina viser så godt, to sider av samme kapitalistiske tendens til å utvikle produktivkreftene bare gjennom å utbytte arbeidet og dets naturlige og samfunnsmessige forutsetninger, en prosess som begrenser massemarkedets vekst i forhold til produksjonskapasiteten.

Ut fra dette perspektivet er det sannsynlige resultatet av en "forbruksbasert" strategi for Kinas kapitalistiske omforming ikke en balansert og bærekraftig vekst, men heller en forbruksvareproduksjon for kapitalistiske og småborgerlige eliter som kamuflerer at veksten fortsatt er heilt grunnleggende avhengig av utenlandske investeringer og eksport som motor. Dette mønsteret vil bety fortsatt press for dårligere leve- og arbeidsvilkår for flertallet både i Kina og i konkurrerende land. Den kinesiske regjeringa kan sikkert forsøke å motvirke overproduksjonstendensen ved å øke sitt eget forbruk og innta ei avslappa holdning til økte kreditter (mens den fortsetter med de kapitalistiske reformene som støtter opp under sjøve overproduksjonen). Men slik statlig støtta driving av etterspørselen, i mangel av et levedyktig arbeiderklassemarked, har sine begrensninger, noe som var tydelig allerede høsten 2003. En kunne da se en stadig økende overkapasitet. I tillegg blei det som var av positive etterspørselsimpulser, absorbert av en landsomfattende spekulativ vekst i eiendomssektoren – med bygging av alt for mange mer eller mindre luksuriøse boliger, i tillegg til forretningsbygg. (86)

Konklusjon

Hensikten med å understreke de ødeleggende konsekvensene av endringene i Kinas økonomi, er ikke å påstå at kinesiske arbeidere nå er den viktigste årsaka til de økonomiske og sosiale problema som rammer arbeidsfolk i Øst-Asia og andre steder. Som vi har sett, har Kinas raske eksportvekst kosta også kinesiske arbeidere dyrt, i tillegg til at den ikke har ført til flere produksjonsjobber innenlands. Når en ser på kinesiske offisielle data, er det klart at Kina ikke "stjeler jobber" fra andre lands arbeidere. Statistikken viser at landets totale industrisysselsetting, etter å ha vokst fra 83,5 millioner i 1985 til 109,6 millioner i 1995, falt til bare 83,1 millioner i 2002. (87)

Virkeligheten er at i Kina og heile den kapitalistiske verden har den sterke konkurransen etter profitt en innebygd tendens til å redusere antallet jobber. Dette skjer ved at arbeidet mekaniseres og intensiveres og ved overproduksjon og påfølgende lavkonjunktur og sparepolitikk. I Kina skjer dette gjennom omstrukturering, privatisering og stenging av statlige bedrifter. I USA har samtidig mye av de siste års fall i industrisysselsettinga å gjøre med lavkonjunkturen i 2000-01, og med landets "hurtig voksende produktivitet, som gjør det mulig å tvinge ut flere varer ved hjelp av færre folk". Men også industriell kapitalflukt og importtrykk har vært viktige faktorer. (88) Som Karl Marx en gang påpekte:

"Den industrielle krigen kapitalister imellom … har den særegenheten at slaga i mindre grad vinnes ved nyverving til enn ved avskjedigelse fra arbeiderhæren. Generalene (kapitalistene) konkurrerer med hverandre om hvem som kan avskjedige det største antallet industriarbeidere." (89)

Kort fortalt er ikke hensikten vår å baktale Kina, men å vise at landets kapitalistiske vekststrategi skaper regionale og globale motsetninger, i tillegg til nasjonale. I den grad Kina knytter hele den østasiatiske regionen nærmere an til en eksportbasert vekststrategi, øker omforminga av landet faren for overproduksjon og ustabilitet. Eksportbasert vekst presser det regionale lønnsnivået ned, undergraver forbruket innenlands og skaper en ødeleggende regional konkurranse om utenlandske investeringer og eksportproduksjon. Den øker også avhengigheten av USAs evne til å forbruke stadig større mengder av importerte varer. Nye kriser blir stadig mer sannsynlig under disse forholda. Faren er sjølsagt at arbeidere i ulike land vil se på hverandre som fiender, i stedet for på det kapitalistiske systemet som former forholda dem imellom og setter dem opp mot hverandre i en ødeleggende konkurranse.

---

Noter:

1. Stephen Roach: "China's Economy – It's the Real Thing", South China Morning Post 26. februar 2003, side 19. [Tilbake]

2. Bank for International Settlements: 73rd Annual Report (Basel, Sveits: Bank for International Settlements, 2003), side 44. [Tilbake]

3. Elena Ianchovichina, Sethaput Suthiwart-Narueput og Min Zhao: "Regional Impact of China's WTO Accession", i East Asia Integrates: A Trade Policy Agenda for Shared Growth, red: Kathie Krumm og Homi Kharas (Washington DC: Verdensbanken, 2003), side 57. [Tilbake]

4. Unctad: World Investment Report 2002: Transnational Corporations and Export Competitiveness (New York: Forente nasjoner, 2002), side 161. [Tilbake]

5. Mi-Kyung Jung: "China, Emerging Giant in Electronics Market", Dong-A Ilbo 4. mai 2003. [Tilbake]

6. Stephen Roach: "The Hypocrisy of Bashing China", Financial Times 7. august 2003. [Tilbake]

7. Unctad: World Investment Report 2001: Promoting Linkages (New York: Forente nasjoner, 2001), side 26. [Tilbake]

8. Rene Ofreneo: "Changing Labour Markets in a Globalising Asia: Challenges for Trade Unions", Asian Labour Update nr 45 (oktober – desember 2002). [Tilbake]

9. Bank for International Settlements: 73rd Annual Report, side 44-45. [Tilbake]

10. Unctad: Trade and Development Report 2002: Developing Countries in World Trade (New York: Forente nasjoner, 2002), side 156. [Tilbake]

11. Ramkishen Rajan: "Emergence of China as an Economic Power: What Does It Imply for South East Asia?", Economic and Political Weekly 28. juni 2003, side 2639-2640. [Tilbake]

12. David Roland-Holst: "An Overview of PRC's Emergence and East Asian Trade Patterns to 2020", Research Paper nr 44, Asian Development Bank Institute (oktober 2002), side 6. [Tilbake]

13. Ibid, side 8. [Tilbake]

14. Suthiphand Chirathivat: "Asean-China Free Trade Area: Background, Implications and Future Development", Journal of Asian Economics 13, nr 5 (september- oktober 2002), side 674. [Tilbake]

15. Thitapha Wattanapruttipaisan: "Asean-China Free Trade Area: Advantages, Challenges, and Implications for the Newer Asean Member Countries", Asean Economic Bulletin 20, nr 1 (april 2003), side 45. [Tilbake]

16. Martin Hart-Landsberg: The Rush to Development: Economic Growth and Political Struggle in South Korea (New York: Monthly Review Press, 1993); Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: "Contradictions of Capitalist Industrialization in East Asia: A Critique of 'Flying Geese' Theories of Development", Economic Geography 74, nr 2 (april 1998); Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: Development, Crisis and Class Struggle: Learning from Japan and East Asia (New York: St. Martin's Press, 2000); Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: "A Critique of 'Catch-Up' Theories of Development", Journal of Contemporary Asia 33, nr 2 (2003); Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: "The Economic Crisis in Japan: Mainstream Perspectives and an Alternative View", Critical Asian Studies 35, nr 3 (september 2003). [Tilbake]

17. Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: "Crisis and Recovery in East Asia: The Limits of Capitalist Development", Historical Materialism nr 8 (sommeren 2001). [Tilbake]

18. Eva Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", Links nr 11 (januar – april 1999); Raymond Lau: "Economic Determination in the Last Instance: China's Political-Economic Development Under the Impact of the Asian Financial Crisis", Historical Materialism nr 8 (sommeren 2001); Liu Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", Links nr 21 (mai – august 2002). [Tilbake]

19. Fred Herschede: "Competition Among Asean, China, and the East Asian NICs: A Shift-Share Analysis", Asean Economic Bulletin 7, nr 3 (mars 1991); Jan P Voon og Ren Yue: "China-Asean Export Rivalry in the U.S. Market: The Importance of the HK-China Production Synergy and the Asian Financial Crisis", Journal of the Asia Pacific Economy 8, nr 2 (2003); Nicholas R Lardy: "The Economic Rise of China: Threat or Opportunity?", Economic Commentary, Federal Reserve Bank of Cleveland, 1. august 2003, side 3. [Tilbake]

20. Japan Times: "China Seen as 'Second Engine' of Growth for Asean Nations", 25. april 2003. [Tilbake]

21. Ianchovichina m.fl.: "Regional Impact of China's WTO Accession", side 66. [Tilbake]

22. Ibid, side 67. [Tilbake]

23. Tham Siew-Yean: "Can Malaysian Manufacturing Compete with China in the WTO?", Asia-Pacific Development Journal 8, nr 2 (desember 2001), side 11. [Tilbake]

24. Ianchovichina m.fl.: "Regional Impact of China's WTO Accession", side 69-70. [Tilbake]

25. John McBeth: "Warning Signs", Far Eastern Economic Review 4. desember 2003. [Tilbake]

26. Ibid. [Tilbake]

27. Ianchovichina m.fl.: "Regional Impact of China's WTO Accession", side 72-73. [Tilbake]

28. Tham: "Can Malaysian Manufacturing Compete", side 5. [Tilbake]

29. Erik Eckholm og Joseph Kahn: "Asia Worries About Growth of China's Economic Power", New York Times 24. november 2002, side 6. [Tilbake]

30. Leslie Lopez: "Hidden Weakness", Far Eastern Economic Review 20. november 2003. [Tilbake]

31. Tham: "Can Malaysian Manufacturing Compete", side 12. [Tilbake]

32. Karby Leggett og Peter Wonacott: "Burying the Competition", Far Eastern Economic Review 17. oktober 2002. [Tilbake]

33. Elgin Toh: "China Hits Singapore Hardest in Asean", Business Times (Singapore) 11. februar 2003. [Tilbake]

34. Barry Wain: "Identity Crisis", Far Eastern Economic Review 4. september 2003, side 19. [Tilbake]

35. Rajan: "Emergence of China as an Economic Power", side 26-43. [Tilbake]

36. Alan Wheatley: "Asia Seeks Answer to China's Ascent", Reuters News Service 9. mars 2003. [Tilbake]

37. John Wong og Sarah Chan: "China's Emergence as a Global Manufacturing Centre: Implications for Asean", Asia Pacific Business Review 9, nr 1 (høsten 2002), side 91. [Tilbake]

38. Wheatley: "Asia Seeks Answer". [Tilbake]

39. Kim Mi-hui: "Korea Outpaces Japan, Taiwan in China", Korea Herald 4. juni 2003. [Tilbake]

40. Ibid. [Tilbake]

41. William Pesek jr: "South Korea's Roh Looks to China, Not Japan", Bloomberg.com 20. mai 2003. [Tilbake]

42. Andrew Ward: "South Korea Feels the Chill in China's Shadow", Financial Times 25. september 2003. [Tilbake]

43. Vi drøfter restruktureringene i Sør-Korea etter krisa nærmere i Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: "Economic Crisis and Restructuring in South Korea: Beyond the Free Market-Statist Debate", Critical Asian Studies 33, nr. 3 (september 2001). [Tilbake]

44. Yoo Cheong-mo: "Seoul Hopes Cash Will Lure Foreign Firms", Korea Herald 6. juni 2003. [Tilbake]

45. Kim Hyun-chul: "Chaebol Lobby Warns of Exodus", Korea Herald 27. juni 2003. [Tilbake]

46. Moon Ihlwan: "South Korea: Can Roh Handle a Summer of Strikes?", Business Week 7. juli 2003, side 46. [Tilbake]

47. Don Kirk: "Contract at Hyundai Raises Sights of Korean Workers", New York Times 19. august 2003, sideW1 og W7. [Tilbake]

48. Lee Joo-hee: "More Home Electronics Plants Move Overseas", Korea Herald 9. januar 2003. [Tilbake]

49. Ward: "South Korea Feels the Chill". [Tilbake]

50. Caroline G Cooper: "China and Korea: Partners or Competitors?", Korea Insight 4 nr 9 (september 2000), side 1. [Tilbake]

51. Caroline G Cooper: "Trade Winds Blow from West to East", i Korea's Economy 2003, red: Korea Economic Institute (Washington DC: Korea Economic Institute 2003), side 54. [Tilbake]

52. Caroline Cooper: "Does China Pose an Economic Threat to Korea?", Korea Insight 4 nr 1 (januar 2002), side 1. [Tilbake]

53. Cooper: "Trade Winds Blow from West to East", side 55-56. [Tilbake]

54. Ianchovichina m.fl.: "Regional Impact of China's WTO Accession", side 63. [Tilbake]

55. Anthony Rowley: "China Beats U.S. to Emerge as Top Exporter to Japan", Business Times 19. februar 2003. [Tilbake]

56. James Brooke: "Japan's Recovering Economy is Relying Heavily on China", New York Times 21. november 2003. [Tilbake]

57. Ronald Morse: "Long March Back to China", Japan Times 17. mai 2003. [Tilbake]

58. Brooke: "Japan's Recovering Economy is Relying Heavily on China". [Tilbake]

59. Henry Sender: "A Rude Awakening", Far Eastern Economic Review 13. november 2003. [Tilbake]

60. Ibid. [Tilbake]

61. Morse: "Long March Back to China". [Tilbake]

62. Suvendrini Kakuchi: "Japan Strives to Adapt to a Strong China", Asia Times (Taiwan), 2. april 2003. [Tilbake]

63. Burkett og Hart-Landsberg: "Contradictions of Capitalist Industrialization in East Asia", side 92-97; Burkett og Hart-Landsberg:Development, Crisis and Class Struggle, side 116-120. [Tilbake]

64. Burkett og Hart-Landsberg: "The Economic Crisis in Japan", side 351. [Tilbake]

65. James Brooke: "Hot Growth in China Brings Chill to Japan", New York Times 22. november 2001. [Tilbake]

66. Morse: "Long March Back to China". [Tilbake]

67. Ianchovichina m.fl.: "Regional Impact of China's WTO Accession", side 64. [Tilbake]

68. James Brooke: "Accelerating Decline in Japan Evokes Rust Belt Comparisons", New York Times 31. august 2001. [Tilbake]

69. Overraskende nok ser enkelte ikke-nyliberale økonomer på flyttinga av japansk produksjon til Kina som nok et steg i retning av vellykka regionalisering av den japanske utviklingsmodellen. Se for eksempel Edith Terry: "Crisis? What Crisis?", Working Paper nr 50, Japan Policy Research Institute, oktober 1998; og Edith Terry: "The World Bank and Japan", Working Paper nr 70, Japan Policy Research Institute, august 2000. Vi har tatt for oss dette synet tidligere i Burkett og Hart-Landsberg: "Contradictions of Capitalist Industrialization in East Asia"; og i Burkett og Hart-Landsberg: "The Economic Crisis in Japan". [Tilbake]

70. Geri Smith: "Mexico, Wasting Away", Business Week 2. juni 2003, side 42. [Tilbake]

71. Ibid, side 44. [Tilbake]

72. Juan Forero: "As China Gallops, Mexico Sees Factory Jobs Slip Away", New York Times 3. september 2003. [Tilbake]

73. Smith: "Mexico, Wasting Away", side 44. [Tilbake]

74. Forero: "As China Gallops, Mexico Sees Factory Jobs Slip Away", side A3. [Tilbake]

75. Martin Hart-Landsberg: "Challenging Neoliberal Myths: A Critical Look at the Mexican Experience", Monthly Review 54, nr 7 (desember 2002). [Tilbake]

76. Ron Scherer: "Booming China Trade Rankles U.S.", Christian Science Monitor 5. august 2003. [Tilbake]

77. Leggett og Wonacott: "Burying the Competition". [Tilbake]

78. James Burke: "U.S. Investment in China Worsens Trade Deficit", Briefing Paper, Economic Policy Institute, 2001, side 2. [Tilbake]

79. Scherer: "Booming China Trade Rankles U.S". [Tilbake]

80. Richard McGregor: "Thriving U.S. Companies Ignore China Trade Surplus Issue", Financial Times 7. august 2003. [Tilbake]

81. Burke: "U.S. Investment in China Worsens Trade Deficit", side 4. [Tilbake]

82. Anwar M Shaikh, Gennaro Zezza og Claudio H Dos Santos: "Is International Growth the Way Out of U.S. Current Account Deficits? A Note of Caution", Policy Note 2003/6, Jerome Levy Economics Institute, 2003. [Tilbake]

83. G Pierre Goad: "Economies: Turning Point", Far Eastern Economic Review 31. august 2000. [Tilbake]

84. Gene H Chang: "The Cause and Cure of China's Widening Income Disparity", China Economic Review 13, nr 4 (2002), side 337; Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", side 55. [Tilbake]

85. Keith Bradsher: "Consumerism Grows in China, With Beijing's Blessing", New York Times 1. desember 2003. [Tilbake]

86. Thomas Crampton: "China's Bounding Economy Fuels Both Hope and Concern", New York Times 11. november 2003; Ben Dolven: "The Danger of Blowing Bubbles", Far Eastern Economic Review 25. september 2003. [Tilbake]

87. Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2002, side 124-125; Den asiatiske utviklingbanken Key Indicators 2003, side 157. [Tilbake]

88. Edmund L Andrews: "Imports Don't Deserve All That Blame", New York Times 7. desember 2003, side 4. [Tilbake]

89. Karl Marx: Wage-Labor and Capital (New York: International Publishers, 1976), side 45. [Utgitt på norsk som "Lønnsarbeid og kapital", Forlaget Ny Dag 1951.] [Tilbake]

Dette er kapittel 5 i Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

Me har argumentert mot å halde fram Kina som ein økonomisk suksess eller eit utviklingsførebilete. Men korfor er det så viktig korleis sosialistar og andre progressive vurderer Kina? Er det bare eit akademisk ønske om å tolke den kinesiske modellen på rett vis, eller er det politisk sekterisme grunna på ei a priori oppfatning av "rein" sosialisme? Svaret er nei; vi vil meine at det er særs viktige saker som står på spel.

For det første: Å halde fram Kina som ein suksess, drar merksemda bort frå den ujamne og samansette utviklinga av kapitalismen. Når ein jaktar på land som kan vere førebilete ut frå nasjonale økonomiske og konkurransemessige kriterium, seier ein samstundes at fleire land samtidig kan oppnå Kina-liknande økonomisk suksess på grunnlag av ein Kina-liknande politikk. Men det er ei misoppfatning i den forstand at veksten i Kina har bakgrunn i særlege historiske vilkår, som har latt landet trekke til seg rikeleg med utanlandske investeringar og oppretthalde svært låge lønningar – vilkår som forutset den motsette utviklinga i kapitalismen i andre land.

Veksten i Kina både skuldast og er skuld i dei stadig større problema i Aust-Asia og Mexico når det gjeld vekst basert på utanlandske investeringar og eksport. Det same gjeld motsetningane i den kapitalistiske "modninga" i dei utvikla landa, særleg Japan og USA. Kinas nasjonale konkurransekraft må ikkje gjøre oss blinde for at den raske industrialiseringa har vore uløyseleg knyta til ujamn utvikling og overproduksjon av kapital på verdsbasis. Når progressive går saman med nyliberalarar om å finne nasjonaløkonomiske suksessar (og fiaskoar), fører det diverre til at dei ender opp med å vurdere enkeltland, isolerte frå den djupare logikken og utviklinga i kapitalismen. Eller at dei ukritisk tar kapitalismen som naturgitt. Tilfellet Kina syner korleis ei slik tilnærming kan føre til at progressive stør politikk og regime som er øydeleggjande for interessene til arbeidsfolk.

For det andre viser dei kinesiske erfaringane at marknadsreformer har sin eigen dynamikk. Omforminga av Kina frå desentralisering til vekst basert på utanlandske investeringar og eksport er drive fram av indre krefter. Nokon har hevda at Kina viser at marknadssosialismen er levedyktig og attråverdig. Men dei kinesiske erfaringane avslører i røynda at marknadssosialismen er ein ustabil skipnad med ein indre logikk som marginaliserer sosialismen til fordel for marknaden og full gjenoppbygging av kapitalismen.

Dette fører oss til eit tredje punkt; det at ein ser på Kina som ein suksess, betyr at ein godtar eksportbasert utvikling som ein "sunn" og til og med "progressiv" utviklingsstrategi. Men å hylle Kina si svært konkurransedyktige eksportorientering og dei utanlandske investeringane og den innanlandske marknadsrettinga som skapte ho, er å legitimere nyliberale suksesskriterium. Denne tendensen til å bruke gjengs suksessomgrep når ein skal vurdere om noko er progressivt, har sin parallell i den opportunistiske måten dei kinesiske leiarane manipulerer med marxismen på. Eit døme er den stegvise omforminga av sosialismen i kinesisk praksis – frå risbollen av jern og folkekommunane, til den sentrale rolla til statlege selskap, til den vedvarande vekta på "offentleg sektor" (medrekna kvasi-kollektive selskap), og til sist den leiande rolla til kommunistpartiet sjølv (særleg til partifunksjonærane), uavhengig av dei reelle kapitalistiske tilhøva i økonomien.

Slik ideologisk manipulasjon fjernar konkret klasseanalyse frå marxismen og gjør han om til ei kjelde til overhistorisk "visdom" til bruk for elitane. (1) Marx sjølv åtvara russiske sosialistar mot dei som ville forvrenge metoden hans til ein "hovudnøkkel", dvs. "ein generell historisk-filosofisk teori, som har som si høgste dygd at han er overhistorisk". (2)

For det fjerde, ved å måle "framsteg" ut frå vanlege suksesskriterium, tenderer venstreorienterte til å gjere ulike samfunnsmessige sider ved kinesisk politikk uviktige. Veksande arbeidsløyse, ulikskap og manglande tryggleik; nedskjeringar i helsestell og utdanning på lokalnivå; aukande undertrykking av kvinner; marginalisering av jordbruket; eit mangfald av miljøkriser. Alt dette vil ein sjå som uvesentlege bieffektar, ikkje som vesentlege vilkår for og uunngåelege resultat av den kapitalistiske utviklinga i Kina.

Det er ein grunnleggjande marxistisk observasjon at ei kapitalistisk utvikling inneber å skilje arbeidarane samfunnsmessig frå produksjonsvilkåra, medrekna naturen, og å gjere desse vilkåra og arbeidskrafta om til reiskapar for å produsere varer for profitt. I freistnadene på å vere meir nyliberale enn dei nyliberale, mistar progressive lett dette av syne. Med andre ord ser dei ikkje det faktum at kapitalistisk produksjon er klasse-framandgjørande og klasse-utbyttande produksjon. Ein konsekvens er at dei glømmer eit viktig spørsmål. Vi veit at den moderne kapitalismen er svært samfunnsmessig organisert, han er ressursintensiv, og han både nyttar og verker sterkt inn på naturen kring oss. Utfrå dette, kan denne kapitalismen på nokon måte lykkest når det gjeld berekraftig utvikling av produktivkreftene (dei menneskelege, sosiale og økologiske) i global skala? Og glømmer ein dette spørsmålet, vil ein i sin tur sjå bort frå det faktum at det skapande elementet i kapitalismens "skapande øydelegging" no blir heilt overskygga av det øydeleggjande elementet, særleg når ein tar med i reknestykket dei globale sosioøkonomiske og økologiske "bieffektane" av nasjonale kapitalistiske suksessar. Når ein jaktar på land ein kan bruke som utviklingspolitiske fyrtårn, så er ikkje dette nøytralt, men noko som heller sterkt i favør av nyliberalismen.

For det femte undergrev tendensen til å godta kapitalistiske utviklingskriterium internasjonal solidaritet. La oss tenkje oss at kinesiske arbeidarar og lokalsamfunn på ein meir effektiv måte skulle ta til å utfordre ikkje bare den politiske undertrykkinga, men au omdanninga av samfunnet mot marknad og kapitalisme, – noko me bør håpe dei gjør. Om kampen blir ført mot eit system som ikkje-kinesiske venstreorienterte har omfamna som sosialistisk og progressivt, vil ikkje dei same venstreorienterte da ha vanskar med å by kinesiske arbeidarar si støtte?

Når ein på den eine sida har den kinesiske regjeringa si eliteorienterte tolking av sosialismen, og på den andre sida har utanlandske radikale som omfamnar landets "sosialistiske marknadsøkonomi", er det lett å skjønne at kinesiske arbeidaraktivistar kunne komme til å avvise sosialismen i det heile. I det minste kan ein vente spenningar og forvirring mellom desse aktivistane og ei internasjonal venstreintellektuell rørsle, som har motvilje mot (eller problem med å godta) kampen, fordi han undergrev førebiletet dei har valt. Dette er den politiske kostnaden ved å velje ein progressiv utviklingsmodell som baserer seg på ein elite sitt ønskje om å bli ein vellykka del av det kapitalistiske verdssystemet.

David McNally legg vekt på dette: "Revolusjonær politikk byrjar … med det sunne folkevettet til arbeidarklassen." Politikken må "freiste å skissere og systematisere det verdssynet som ein finn i motstandspraksisen [til arbeidarklassen]", særleg når han viser fram "folkelege verdiar som solidaritet, samarbeid og likskap". (3) I staden for å bygge modellar for progressiv kapitalisme ut frå erfaringane til dei nyaste fyrtårna, bør venstreorienterte intellektuelle aktivistar vere "krafta som allmenngjør motstandserfaringane til eit stadig meir systematisk program; krafta som utfordrar dei tradisjonelle og dominerande tankane arbeidarane har arva (patriotisme, sexisme, rasisme osv), ved å vise korleis dei er i konflikt med interessene og måla som motstanden mot utbytting og undertrykking inneber". (4)

Utviklingsvisjonar og politikk rotfesta i kampen til arbeidarrørsla vil ikkje fjerne all usemje (så langt i frå!), men er meir truande å kunne bli ein solidarisk strategi som finn gjenklang i folket enn det leitinga etter progressive nasjonalkapitalistiske suksessar vil. Særleg det å rope hurra for den vellykka veksten i Kina, er å omfamne ein utviklingsmodell som set kinesiske arbeidarar opp mot arbeidarar i andre land i ei tevling mot botnen, og det har ingenting å gjøre med noka form for progressiv utvikling av produktivkreftene om ein ser heilskapleg på det. Dette kan ikkje vere grunnlag for å bygge sosialisme eller for å fremme sosialistiske verdiar som berekraft, likskap, solidaritet og demokrati.

For betre å illustrere kva slags val me står framfor, skal me avslutte denne teksten med å sette søkelyset på nokre grunnprinsipp i ei alternativ tilnærming til utviklingsvisjonar. Me startar med å minne om at såvel krisa i Aust-Asia som Kinas retur til kapitalismen har fått arbeidsfolk til i nokså stort monn å kjempe mot at dei skal bere hovudbyrda av krisa og kostnadene ved restruktureringa, noko kapitalen og styresmaktene strevar hardt for å få til. Jamvel om desse kampane så langt i hovudsak har vore oppstykka forsvarskampar, har dei hindra at liberaliseringa og innstrammingspolitikken i Asean-landa og Sør-Korea heilt har fulgt Pengefondet si oppskrift. Dei har vidare slått beina under det brutale Suharto-diktaturet i Indonesia, og tvinga den kinesiske regjeringa til i det minste å bry seg noko med den veksande helse- og velferdskrisa i landet. Det ligg i alle desse kampane ein allmenn motstand mot at marknads- og profittkriterium, og ikkje menneskelege behov, skal avgjøre arbeids- og levekåra.

Om det skulle vere noko håp for ei meir progressiv utvikling og samvirke i Kina-Aust-Asia-regionen, så ligg det i desse militante tendensane som industrialiseringa i regionen har skapt. Målt kvar for seg er det sant at arbeidarrørslene i desse landa står etter måten svakt, når det gjeld å kunne tvinge gjennom forandringar i samsvar med folkelege krav. Men om dei maktar å sameine seg, vil dei stå mykje sterkare når det gjeld å sjå for seg og å kjempe for ei regional utvikling tufta på menneskelege behov. Vi ser at utviklinga i Kina fører til ein meir regionalt fundert kapitalisme, slik at arbeidarane i regionen vert utsetne for mykje godt det samme konkurransepresset. Dette betyr at dei kan finne eit felles grunnlag for nasjonale kampar, og av dette ser vi at det også er mogleg å utvikle ein meir regionalisert klassekamp.

Frå ein slik synsstad er ikkje problemet arbeidarane står framfor, eksportproduksjon i seg sjølv, men heller at det ikkje er noko alternativ til profittstyrt eksport – alternativ som stør oppunder ei menneskeleg utvikling. Med andre ord er ikkje handel i seg sjølv problemet. Ein strategi som er fast forankra i menneskelege grunnbehov, og som gradvis går vidare til meir sekundære behov, vil utan tvil kreve import og føre til produksjon av varer og tjenester for eksport. Derfor er det råd å sjå for seg ein alternativ måte å eksportere på, og det er mogleg å tenkje seg eit regionalt økonomisk samvirke basert på behov, etterspørsel og ressursbruk i kvart einskilt land. (5) Dette i motsetnad til ein kapitalistisk eksportbasert utviklingspolitikk, som den som skapte dei austasiatiske "mirakla" og endringane i Kinas økonomi. Denne fører til nasjonal innordning i transnasjonalt dominerte produksjonsnettverk, hardare konkurranse arbeidarane imellom, og omdanning av innanlandske samfunnsinstitusjonar (utdanning, helsestell, lovverk, miljøkrav osv) i tråd med krava til lønsemd og konkurranseevne.

Til dømes vil oppbygging av eit nasjonalt helsestell kreve ein byggeindustri som kan sette opp klinikkar og sjukehus, ein legemiddelindustri for å behandle sjukdom, ein maskinvareindustri som kan lage utstyr, ein programvareindustri til journalføring og dokumentasjon, eit utdanningssystem for å utdanne legar og sjukepleiarar osv. Dette vil verte forma av behova og evnene til folket på lokalt, nasjonalt og regionalt plan – behov og evner som endrar seg med tida. Det vil vere behov for å mobilisere store ressursar og utvikle ny teknologi og ny organisering, og alt dette vil vere avhengig av stor folkeleg entusiasme for og deltaking i utviklingsprosessen.

Oppnår ein dette, er det truleg at nokre delar av eit slikt folkeleg basert helsestell kan utvikle stor eksportevne. Det å halde ved like og utvikle eit slikt helsestell vil på same vis kreve noko import og investeringsavtalar med utanlandske selskap for å unngå ressursmessige og teknologiske flaskehalsar. Slik handel og investeringar vil hjelpe til å utvikle lokale produkt og prosessar, grunna i helsebehova og kompetansen på grasrota, framfor bare heilt enkelt å bygge opp ein økonomi basert på produkt og prosessar utvikla av transnasjonal kapital. Cubas helsestell, bioteknologi og farmasøytiske sektor, utvikla under USA-blokaden, illustrerer dei praktiske moglegheitene og problema på detta området. (6)

Helsestell er bare eit eksempel på at ein utviklingsstrategi som er rotfesta i behova og kompetansen til arbeidsfolk, ikkje treng å vere ein uoppnåeleg draum. Så lenge eksport og import veks ut av ressurstildeling og investeringar styrt av folkelege og menneskelege utviklingsbehov, treng ikkje internasjonal handel redusere folk og samfunn til bare å vere element i profittbasert vareproduksjon. Det viktige er at produksjonen er basert på bruksverdiar det er sosial semje om, ikkje på krav frå klasseutbyttande pengeakkumulasjon.

Sjølvsagt vil dei menneskelege og naturgitte ressursane i eit land vere med å forme det særeigne utviklingsmønsteret der. Det gjør det ennå viktigare at den behovsbaserte strategien blir sett ut i livet i eit mangfald av land. Desse kan så utvikle samhandel og -investeringar mellom seg som eit naturleg resultat av utviklinga av produksjonskreftene, rotfesta i kvart einskild land sine særlege historiske, kulturelle og ressursmessige vilkår (og i klassekampen der).

Ein slik felles og utfyllande utviklingsprosess ville vere noko heilt anna enn aktivitetane og tilhøva som vert skapt gjennom ein nyliberal eksportbasert utviklingsstrategi. Den nyliberale metoden utelukkar folkeleg mobilisering og deltaking i investerings- og ressurstildeling, og han fører til øydeleggande konkurranse mellom arbeidsfolk og nasjonar – noko som framhevar kapitalismens innebygde tendens til ujamn utvikling, overproduksjon og kriser. (7)

Marxismen har kraft i seg til å avsløre kor motsetnadsfylt og utbyttande den globale kapitalismen er. Men at det er ein stor jobb som må gjørast for å attreise marxismen, skjøner vi i og med at det faktisk er naudsynt å føre ein debatt blant progressive om kva som ligg i dei kinesiske økonomierfaringane, og at ein også må argumentere for at ein ny utviklingsmodell må basere seg på prinsippa vi har nemnt ovanfor.

Som me har sett, å halde fram med å hylle den kinesiske økonomiske modellen har verkelege politiske konsekvensar. Desse konsekvensane gjør det smerteleg klart at det vi no driv med ikkje berre er eit abstrakt-teoretisk arbeid, men ei avgjørande og konkret oppgåve for dei av oss som freistar bygge ei ny og betre verd.

---

Noter:

1. Robert Well: "On 'Emancipating the Mind'", Socialism and Democracy 15, nr 2 (hausten 2001); Barbara Foley: "From Situational Dialectics to Pseudo-Dialectics: Mao, Jiang, and Capitalist Transition", Cultural Logic 2002. [Tilbake]

2. Marx' brev til redaksjonen i Otechestvenniye Zapiski, november 1877, i Karl Marx og Frederick Engels: Selected Correspondence (Moskva: Progress Publishers, 1975), side 294. [Tilbake]

3. David McNally: "Language, History, and Class Struggle", Monthly Review 47, nr 3 (juli/august 1995): side 26- 27. [Tilbake]

4. Ibid, side 26. [Tilbake]

5. Clive Y Thomas: Dependence and Transformation: The Economics of the Transition to Socialism (New York: Monthly Review Press, 1974). [Tilbake]

6. Sjå til dømes Sergio Diaz-Briquets: The Health Revolution in Cuba (Austin: University of Texas Press, 1983); Julie Margot Feinsilver: Healing the Masses: Cuban Health Politics at Home and Abroad (Berkeley: University of California Press, 1993); Kamran Nayeri: "The Cuban Health Care System and Factors Currently Undermining It", Journal of Community Health 20, nr 4 (august 1995); Amina Aitsiselme: "Despite U.S. Embargo, Cuban Biotech Booms", NACLA Report on the Americas, 35, nr 5 (mars – april 2002); Mark Ingebretsen: "A Biotechnology Powerhouse Is Emerging Off Our Shores", The Daily Scan (Wall Street Journals nettutgave) 25. november 2003; Ernesto López Mola, Boris F Acevedo, Ricardo Silva, Bianca Tormo, Ricardo Montero og Luis Herrera: "Development of Cuban Biotechnology", Journal of Commercial Biotechnology 9, nr 2 (januar 2003); Reuters: "Cuban Vaccine to Help Poor Kids", 23. november 2003. [Tilbake]

7. Paul Burkett og Martin Hart-Landsberg: Development, Crisis and Class Struggle: Learning from Japan and East Asia (New York: St. Martin's Press, 2000), kapittel 11 og 12. [Tilbake]

Dette er kapittel 5 i Rødt!s norske utgave av
Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

 

Den norske redaksjonen er ansvarlig for disse forklaringene på ord, begreper og navn.

---

Asean, Association of South-East Asian Nations, De sørøstasiatiske nasjoners forbund, danna i 1967 for å fremme økonomisk vekst og styrke stabiliteten i Sørøst-Asia. Medlemmene er Brunei, Filippinene, Indonesia, Kambodsja, Malaysia, Laos, Myanmar, Singapore, Thailand og Vietnam. Sekretariat i Jakarta.

BNP, bruttonasjonalprodukt, et lands totale verdiskaping og opptjent bruttoinntekt fra innenlandsk produksjon. Det er tre metoder for beregning av BNP: produksjonsmetoden, utgiftsmetoden og inntektsmetoden. Følgende er en variant av produksjonsmetoden: BNP = produksjon (basispriser) ÷ produktinnsats (kjøperpriser) + produktskatter ÷ produktsubsidier ÷ korreksjon for indirekte målte finansielle tjenester (FISIM). BNP regnes som et mål på et lands økonomiske utviklingsnivå, men metoden er omstridt. Kritikerne mener at den har en tendens til å undervurdere økonomien i utviklingsland. De foreslår noe som kalles purchasing power parity (PPP) eller kjøpekraftsparitet, der man tar hensyn til hva man kan få kjøpt for egen valuta på det innenlandske markedet. Forskjellen mellom BNP og PPP kan være stor. BNP per innbygger i Mexico er 6.100 US dollar, mens PPP er 9.000 US dollar.

chaebolene, koreansk Chaebol, det vil si konglomerat. Store økonomiske enheter som omfatter flere industri- og næringsgreiner. De har vært dominerende i sørkoreansk økonomi sia slutten av Korea-krigen. Flere regjeringer har forsøkt å reformere dem og redusere deres makt, uten å lykkes i noen særlig grad. De mest kjente er Hyundai, Samsung, LG og Daewoo.

Chiang Kai-shek eller Jiang Jieshi, 1887-1975, kinesisk general og politiker. Han blei i 1925 leder for nasjonalistpartiet Guomindang og fikk etter hvert kontroll over hele Kina. Brøt med kommunistene i 1927, men pga Japans angrep i 1931 blei han tvunget til å slutte borgfred med dem 1937-45, og han var Kinas leder i krigen mot Japan. Han blei president i 1943, men etter det nye bruddet med kommunistene i 1945 smuldra makta hans opp. Han gikk av som president i 1949 og måtte med restene av nasjonalisthæren trekke seg tilbake til Taiwan (Formosa), der han fortsatte som president for ei etablert nasjonalistisk regjering.

deflasjon (av latin deflare, blåse ut), prisfall pga minska pengemengde i forhold til varemengden. Motsatt inflasjon.

demokrativegg-bevegelsen, betegnelse på en bevegelse som uttrykte seg gjennom veggaviser på en vegg i Xidan-distriktet i Beijing. Bevegelsen tok utgangspunkt i kommunistpartiets politikk med "de fire moderniseringene". Wei Jingsheng satte opp ei veggavis 5. desember 1978 som krevde ei "femte modernisering", nemlig demokratisering. Bevegelsen hadde til en viss grad beskyttelse i deler av partiledelsen, men da kritikken mot regjeringa blei skarpere, blei veggen stengt i 1979.

Den asiatiske utviklingsbanken, Asian Development Bank (ADB), begynte sin virksomhet i 1966. Har til formål å fremme økonomisk utvikling og samarbeid i Asia og stillehavsregionen. 61 medlemmer (2003), de fleste fra regionen. Sete i Manila, Filippinene.

Deng Xiaoping, Teng Hsiao-ping, 1904-97, kinesisk politiker, deltok i "Den lange marsjen" i 1930-åra, en av Mao Zedongs nærmeste medarbeidere, finansminister 1953-54, generalsekretær i kommunistpartiet fra 1954, medlem av politbyrået 1955-69. Under Kulturrevolusjonen kom Deng i miskreditt, avsatt 1968. Etter en rehabiliteringsperiode 1975-76 blei han løst fra alle sine verv. Rehabilitert på nytt 1977. Visestatsminister, viseformann i partiet og leder av generalstaben. Kinas mest innflytelsesrike politiske leder etter avsettelsen av partiformannen Hua Guofeng i 1981. Ansvarlig for militæraksjonen mot studentdemonstrasjonene i Beijing mai-juni 1989. Trakk seg i 1990 fra alle offentlige funksjoner, men hadde fortsatt betydelig makt.

Det store spranget framover, betegnelse på det kinesiske kommunistpartiets andre femårsplan, kunngjort i mai 1958. Ved å mobilisere den menneskelige arbeidskraft og organisere den i sjølforsørgende folkekommuner skulle jordbruket og tungindustrien utvikles i meget høyt tempo ("tjue år på én dag"). Det store spranget førte til store problemer i kinesisk økonomi. Jordbruket blei neglisjert til fordel for industrien, og tungindustrien blei favorisert i forhold til lettindustrien. Dette førte til enorme forsyningsproblem og blant anna til hungersnød i de mest utsatte områdene.

Ernst & Young, internasjonalt revisjonsfirma som blant annet jobber for AOL Time Warner, WalMart, Amazon.com, Oracle, Intel, Hewlett-Packard og Coca-Cola. I april 2004 blei selskapet involvert i en skandale der milliarder av dollar i pensjonsmidler skulle ha forsvunnet.

Falun Gong, kinesisk, egentlig "lovhjulets store lov", åndelig praksis og bevegelse i Kina. Har røtter i buddhisme og taoisme. Antallet tilhengere er omstridt. Hevder sjøl at de er 100 millioner, derav 70 millioner i Kina. Offisielle kinesiske kilder sier at de er omtrent ti millioner. Bevegelsen blir undertrykt på ulike måter.

Gini-koeffisienten, mål på (økonomisk) ulikhet, utvikla av den italienske statistikeren Corrado Gini i artikkelen "Variabilità e mutabilità". Det er interessant å legge merke til at utvikla europeiske land har en ginikoeffisient på 0,24 til 0,36, mens USA ligger over 0,4, noe som viser en større ulikhet der.

"historias slutt" – The End of History and the Last Man er ei bok av Francis Fukuyama som utkom i 1992. Han argumenterer for at avslutninga av Den kalde krigen innebærer slutten på progresjon av menneskehetens historie. Sluttpunktet i denne utviklinga skulle i følge Fukuyama være det liberale vestlige demokratiet, som den endelige forma for menneskelig styresett.

Hundre-blomster-kampanjen, betegnelse på en politisk kampanje i Kina i 1956-57, som opprinnelig hadde til hensikt å mobilisere de store intellektuelle ressursene i Kina for å bygge sosialismen. Statsminister Zhou Enlai ga signal til at det skulle være tillatt å kritisere myndighetene. "Uten kritikk vil ikke regjeringa kunne fungere som folkets demokratiske diktatur. Og dermed kan vi ikke lære av fortidas feil," sa Zhou i en av sine taler. Men partiet mista kontrollen over kampanjen, og en oppfatta etter hvert kritikken som kontrarevolusjonær. I juli 1957 beordra Mao kampanjen avslutta. Mange av dem som hadde benytta anledninga til å kritisere, blei utsatt for represalier.

inflasjon (av latin inflare, blåse opp), prisstigning med tilsvarende senking i pengeverdien. Det motsatte av deflasjon. – inflatorisk, som fører til inflasjon og forringer pengeverdien.

J P Morgan, US-amerikansk finanskonsern, skapt i 1895 av finansmannen John Pierpont Morgan, 1837-1913. Dreiv særlig jernbaner med stort utbytte. I 1901 kjøpte han Andrew Carnegies stålselskaper og skapte verdens første milliard-dollar-selskap, US Steel Corp. J P Morgan Chase, som er navnet etter nye fusjoner, driver alle slags bank- og finanstjenester.

Jeffrey D Sachs, født 1954, US-amerikansk nyliberal økonom. Han er kjent og berykta for sitt arbeid som rådgiver for regjeringer i Latin-Amerika, Øst-Europa, Asia og Afrika. Han foreslo sjokkterapi som ei løsning på den økonomiske krisa i disse områda, noe som igjen bidro til ei fordyping av krisa. Spesialrådgiver for Kofi Annan. Har vært rådgiver for Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, OECD, WHO og UNDP.

Joseph Stiglitz, født 1943, US-amerikansk moderat liberal økonom, nobelprisvinner 2001. Han har markert seg som en moderat kritiker av den nyliberale økonomien, inkludert Verdensbanken mens han var visepresident og sjeføkonom samme sted. Skreiv i 2002 at grunnen til den internasjonale protestbevegelsen mot Pengefondet ligger i at institusjonen setter interessene til "sin største aksjonær" (USA) over interessene til de fattige landa den skulle ha tjent.

Kinas rustbelte, betegnelse på den nordøstlige regionen av Kina med provinsene Liaoning, Jilin og Heilongjiang, som tradisjonelt har vært den kinesiske industriens vogge. Har svært mye tungindustri, gruver, oljeindustri osv. Har vært kalt planøkonomiens siste skanse i Kina.

konjunktur (av latin conjungere, sammenføye), de markedsmessige forholda næringslivet arbeider under. I et marked med fri prisdannelse vil den økonomiske aktiviteten danne en bølgebevegelse. Høykonjunktur (oppgangstider) preges av stigende produksjon og oftest stigende priser; lavkonjunktur (depresjon, nedgangstider) av synkende produksjon, arbeidsløshet og fallende priser.

Kulturrevolusjonen, omveltninger i Kina i tida 1962-69. Den foregikk i flere faser og var sammensatt av kampanjer. Den første konsentrerte seg om å fremme et kollektivistisk samfunnssyn. I 1966 fikk revolusjonen et mer direkte politisk preg. Store utrenskninger fant sted, og kritikken blei retta til og med mot toppsjefene i kommunistpartiet. Samtidig blei det sluppet løs nye kampgrupper, "røde garder", som fikk lov til å drive vilkårlig undertrykking av dem de så på som sosialismens fiender. Bevegelsen blei stadig mer ekstrem og mange uskyldige mennesker blei offer for overgrep. En stor rolle spilte også veggavisene. Særlig etter 1966 utvikla det seg ei sterk persondyrking av Mao Zedong. Revolusjonen blei avvikla av hæren under ledelse av Lin Biao. I 1981 tok kommunistpartiet offisielt avstand fra Kulturrevolusjonen.

Li Peng, født 1928, kinesisk politiker, elektroingeniør. Medlem av kommunistpartiets sentralkomite 1982 og av politbyrået 1985. Visestatsminister 1983-87, statsminister 1987-98. En av de ansvarlige for militæraksjonen mot demokratibevegelsen juni 1989. 1998-2003 president i folkekongressen.

maquiladora-industrien. En maquiladora (eller maquila) er en fabrikk, stort sett på den nordlige grensa i Mexico. Importerer råvarer og utstyr fritt for avgifter og skatter for å sette sammen deler eller drive industriproduksjon. De må drive i henhold til Maquila-dekretet, som krever at alle deres produkter må eksporteres fra Mexico. De er stort sett 100 prosent utenlandsk eid, stort sett av US-amerikanske selskaper.

Morgan Stanley, US-amerikansk investeringsbank grunnlagt i 1935 av J P Morgan & Co. En finansskandale førte til at selskapet fikk en bot på 125 millioner US dollar. Seinere fikk selskapet også en bot på 54 millioner dollar for kjønnsdiskriminering.

opprøret i Ungarn (1956), et opprør mot den kommunistleda regjeringa i Ungarn. Opprøret blei slått ned av sovjetiske styrker i en meget blodig aksjon der tusenvis av opprørere og også sovjetiske soldater blei drept. Nær en kvart million mennesker rømte fra landet etterpå.

risbolle av jern, kinesisk begrep som betegner trygghet for jobb, inntekter og goder, vanligvis for de militære og statsansatte. Da Deng Xiaoping satte i gang sine reformer fra 1980 var noe av det første som blei gjort å "knuse risbollen av jern", noe som førte til omfattende arbeidsløshet.

rødegardistene. Under kulturrevolusjonen i Kina, spesielt i åra 1966-68, danna store grupper skoleungdom og studenter Røde garder, som med Mao Zedongs støtte blei en slags fortropp for Kulturrevolusjonen. De blei for alvor mobilisert etter at Mao tok på seg rødegardistenes armbind foran øynene på to millioner rødegardister på Tienanmen-plassen.

SITC, Standard International Trade Classification, ei statistisk klassifisering av varer. Et redskap for å måle varehandelen og gjøre sammenlikninger mellom ulike lands handel.

Solidaritet, polsk Solidarnosc [-darnåsjtsj], polsk faglig landsorganisasjon og politisk bevegelse. Solidaritet var den første landsomfattende uavhengige fagorganisasjonen i Øst-Europa. Grunnlagt september 1980 etter at de streikende arbeiderne ved skipsverftet i Gdansk hadde inngått en avtale med myndighetene som åpna for uavhengige fagforeninger. Under lederen Lech Walesa blei Solidaritet i løpet av kort tid en masseorganisasjon med en dominerende posisjon i polsk arbeidsliv. Forbudt da det blei innført unntakstilstand desember 1981. Etter nye omfattende streiker blei Solidaritet legalisert 1989, og danna så regjering med Tadeusz Mazowiecki som statsminister. I åra som fulgte, gav de forskjellige politiske retningene innen Solidaritet opphav til flere politiske bevegelser. I en allianse med andre høyreparti vant Solidaritet valget 1997, og bevegelsens kandidat Jerzy Buzek danna regjering i allianse med den liberale Frihetsunionen. Tapte valget 2001.

The Bank for International Settlements (BIS) er en internasjonal finansinstitusjon som blei oppretta i 1930. Den fikk seinere følge av Pengefondet og Verdensbanken, da disse blei oppretta gjennom Bretton Woods-avtalen i 1944.

The Washington Consensus er et knippe politiske tiltak som angivelig skulle gi økonomisk vekst i Latin-Amerika. Opprinnelig foreslått av John Williamson fra Institute for International Economics i 1989. Tiltaka var typisk nyliberale og omfatta knallhard budsjettdisiplin, senking av skattene, særlig for dem med høyest inntekt, liberalisering av handelen gjennom lave tollsatser og åpning for utenlandske investeringer, privatisering, deregulering osv. Kritikerne mener at denne politikken har ført til ei mer omfattende krise og større fattigdom.

Tienanmen-plassen, sentral plass i Beijing, oppkalt etter Tienanmen eller Den himmelske fredens port, hovedinngangen til Den forbudte byen. Plassen blei anlagt i 1417 og måler 880 ganger 500 meter. Etter 1949 blei plassen omkransa av noen av de viktigste statlige bygningene i folkerepublikken, blant anna Folkets store hall. På plassen ligger Monumentet til folkets helter og Mao Zedongs mausoleum. Plassen har vært arena for flere sentrale "episoder" i Kinas nyere historie. På side 25 i omtales en fra 1976. Men kanskje mest kjent er det våren 1989 da Tienanmen-plassen var scene for en serie med studentdemonstrasjoner. Demonstrantene krevde demokratisering av Kina. Bevegelsen varte fra 15. april til den ble slått ned av den 27. arme av Folkets frigjøringshær 4. juni.

tigrene (østasiatisk økonomi), også omtalt som "Asias fire små drager", henviser til økonomien i Taiwan, Hong Kong, Sør-Korea og Singapore, kjent for høye vekstrater og rask industrialisering fra 1960- til 1990-tallet.

Unctad, United Nations Conference on Trade and Development, FNs konferanse for handel og utvikling, oppretta 1964. Hovedsete i Geneve. Formålet er å styrke internasjonal handel, særlig med tanke på å bedre utviklingslandas økonomi.

Zhou Enlai, Chou En-lai, 1898-1976, kinesisk politiker, kommunist. Statsminister fra 1949. Spilte en betydelig utenrikspolitisk rolle, forhandla 1972 med president Nixon om gjenoppretting av de diplomatiske forbindelsene med USA. Regnes som en svært betydelig diplomat og politiker. Han var heile tida en nær alliert av Mao, men blei oppfatta som en som modererte Maos politikk og bidro til å bygge bruer mellom fraksjonene i Kina.

 

Dette er tabellene i Rødt!s norske utgave av
Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

 

---

• Tabell 1: BNP (bruttonasjonalprodukt i faste priser) og eksportindikatorer for Kina
• Tabell 2: Nøkkeltall for direkte utenlandske investeringer (DUI) i Kina
• Tabell 3: Stats- og kollektivforetaks andel av total sysselsetting
• Tabell 4: Sysselsetting i lokalforetak
• Tabell 5: Utenlandskeide produksjonsenheters andel av den totale vareproduksjonen i Kina
• Tabell 6: Utenlandsfinansierte foretaks andel av eksport og all handel i Kina
• Tabell 7: Inflasjon og arbeidsledighet i Kina
• Tabell 8: Arbeidsledighet i byene: Offisielle og anslåtte rater
• Tabell 9: Sysselsetting i Kina, totalt og sektorvis (i millioner og prosent av totalen)
• Tabell 10: Netto direkte utenlandske investeringer i Kina og andre østasiatiske land (milliarder US$)
• Tabell 11: Eksport i milliarder US$, med prosentvis andel for hvert land av totalsummen i tabellen
• Tabell 12: Eksport til USA i milliarder US$, med prosentvis andel for hvert land av totalsummen i tabellen
• Tabell 13: Andel av eksport til USA i prosent av total eksport for hvert land
• Tabell 14: Prosentvis andel av østasiatiske lands eksport til forskjellige regionale markeder

---

Tabell 1:
BNP (bruttonasjonalprodukt i faste priser) og eksportindikatorer for Kina

År	Årlig vekst i BNP (%)	Årlig vekst i eksport (%)*	Forhold mellom eksport og BNP (%)
1985	13,5	4,6	9,0
1986	8,9	11,5	10,5
1987	11,6	27,5	12,3
1988	11,3	20,5	11,8
1989	4,1	10,6	11,7
1990	3,8	18,2	16,0
1991	9,2	15,7	17,7
1992	14,2	18,2	17,6
1993	13,5	8,0	15,3
1994	12,6	31,9	22,3
1995	10,5	23,0	21,2
1996	9,6	1,5	18,5
1997	8,8	21,0	20,4
1998	7,8	0,5	19,4
1999	7,1	6,1	19,7
2000	8,0	27,8	23,1
2001	7,3	6,8	23,0
2002	8,0	22,1	26,2

* US$, FOB (Free on Board, dvs verdi ved utskipning)

Kilder: Kinas nasjonale statistikkontor: Kinas statistiske årbok 2002 (Beijing: China Statistics Press, 2002), Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2002, og Asian Recovery Information Center: Indicators, 2003.

---

Tabell 2:
Nøkkeltall for direkte utenlandske investeringer (DUI) i Kina

År	DUI (milliarder US$)	Årlig vekst i DUI (%)	Forhold i % mellom DUI og bruttoinvesteringer
1985	1,03	-8,4	1,1
1986	1,43	38,3	1,6
1987	1,67	17,1	1,7
1988	2,34	40,4	1,9
1989	2,61	11,5	2,3
1990	3,49	33,7	3,5
1991	4,37	25,2	3,9
1992	11,01	151,9	7,3
1993	27,52	150,0	12,3
1994	33,77	22,7	17,3
1995	37,52	11,1	15,4
1996	41,73	11,2	14,9
1997	45,28	8,5	14,9
1998	45,46	0,4	13,6
1999	40,29	-11,4	11,3
2000	40,80	1,3	10,4
2001	46,77	14,6	10,5
2002	52,77	12,8	10,4

Legg merke til: Direkte utenlandske investeringer er nettotall, henta fra statistikken over betalingsbalansen. Bruttoinvestering er brutto investering i fast kapital, inkludert boliger og andre bygg.

Kilder: Kinas nasjonale statistikkontor: Kinas statistiske årbok 2002 (Beijing: China Statistics Press, 2002), Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2002 og Key Indicators 2003.

---

Tabell 3:
Stats- og kollektivforetaks andel av total sysselsetting

	Statsforetakas andel (%)			Andelen til kollektive foretak i byene (%)
År	Produksjon	Innenlandsk handel*	Bybefolkning	Produksjon	Innenlandsk handel	Bybefolkning
1978	45,9	79,6	78,3	21,5	15,1	21,5
1980	44,1	73,7	76,2	22,8	17,2	23,0
1985	40,1	34,7	70,2	21,7	31,1	26,0
1990	39,4	33,4	60,7	20,6	26,8	20,8
1991	39,4	33,1	61,1	20,2	26,2	20,8
1992	38,7	32,3	61,0	19,2	24,8	20,3
1993	37,1	29,3	59,8	17,2	21,5	18,6
1994	34,6	26,9	60,1	15,8	18,3	17,6
1995	34,0	24,7	59,1	14,5	16,2	16,5
1996	33,0	23,4	56,4	13,8	14,8	15,1
1997	31,3	21,6	53,1	12,9	13,3	13,9
1998	22,6	14,9	41,9	8,9	8,9	9,1
1999	20,3	12,8	38,2	7,7	7,3	7,6
2000	17,6	11,3	35,0	6,5	6,1	6,5
2001	14,8	9,4	31,9	5,3	4,6	5,4

* Innenlandsk handel omfatter både engros- og detaljhandel samt serveringssteder.

Kilder: Kinas nasjonale statistikkontor: Kinas statistiske årbok 2002 (Beijing: China Statistics Press, 2002).

---

Tabell 4:
Sysselsetting i lokalforetak *

År	Antall millioner sysselsatt i lokalforetak	Lokalforetakas andel i % av sysselsetting på landsbygda	Lokalforetakas andel i % av total sysselsetting
1978	28,3	9,2	7,0
1980	30,0	9,4	7,1
1985	69,8	18,8	14,0
1987	88,1	22,6	16,7
1988	95,5	23,8	17,6
1989	93,7	22,9	16,9
1990	92,7	19,6	14,5
1991	96,1	20,1	14,8
1992	106,3	22,0	16,2
1993	123,5	25,3	18,6
1994	120,2	24,6	17,9
1995	128,6	26,3	18,9
1996	135,1	27,6	19,6
1997	130,5	26,6	18,8
1998	125,4	25,6	17,9
1999	127,0	25,9	18,0
2000	128,2	26,2	17,8
2001	130,9	26,7	17,9

Kilder: Ming Lu, Jianyong Fan, Shejian Liu og Yan Yan: "Employment Restructuring During China's Economic Transition", i Monthly Labor Review 125, nr 8 (august 2002), samt Kinas nasjonale statistikkontor: Kinas statistiske årbok 2002 (Beijing: China Statistics Press, 2002).

---

Tabell 5:
Utenlandskeide produksjonsenheters andel av den totale vareproduksjonen i Kina

År	Andel i %
1990	2,3
1991	5,3
1992	7,1
1993	9,1
1994	11,3
1995	14,3
1996	15,1
1997	18,6
1998	24,3
1999	27,7
2000	31,3

Kilde: Unctad: World Investment Report 2002: Transnational Corporations and Export Competitiveness (New York, Forente nasjoner, 2002).

---

Tabell 6:
Utenlandsfinansierte foretaks andel av eksport og all handel i Kina

År	Andel av eksport i %	Andel av all handel i %
1990	17,4	12,6
1991	21,4	16,8
1992	26,3	20,5
1993	34,3	27,5
1994	37,0	28,7
1995	39,1	31,5
1996	47,3	40,7
1997	47,0	41,0
1998	46,7	44,1
1999	48,4	45,5
2000	49,9	47,9
2001	50,8	50,1

Kilder: Chen Zhilong: "Two Decades of Utilizing FDI in China: States, Structures and Impact", China Report 38, nr 4 (2002), samt Kinas nasjonale statistikkontor: Kinas statistiske årbok 2002 (Beijing: China Statistics Press, 2002).

---

Tabell 7:
Inflasjon og arbeidsledighet i Kina

År	Årlig inflasjon på konsumvarer (%)	Arbeidsledighet i byene (%)
1985	9,3	1,8
1986	6,5	2,0
1987	7,3	2,0
1988	18,8	2,0
1989	18,0	2,6
1990	3,1	2,5
1991	3,4	2,3
1992	6,4	2,3
1993	14,7	2,6
1994	24,1	2,8
1995	17,1	2,9
1996	8,3	3,0
1997	2,8	3,1
1998	-0,8	3,1
1999	-1,4	3,1
2000	0,3	3,1
2001	0,9	3,6
2002	-0,8	4,0

Kilder: Kinas nasjonale statistikkontor: Kinas statistiske årbok 2002 (Beijing: China Statistics Press, 2002), Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2002, og Asian Recovery Information Center: Indicators 2003.

---

Tabell 8:
Arbeidsledighet i byene: Offisielle og anslåtte rater

År	Offisiell rate (%)	Anslått rate (%)
1993	2,6	3,3 – 3,7
1994	2,8	3,6 – 4,1
1995	2,9	4,4 – 5,0
1996	3,0	5,1 – 6,0
1997	3,1	6,8 – 7,8
1998	3,1	7,9 – 8,3

Kilde: Social and Economic Policy Institute: Overview of Current Labor Market Conditions in China, januar 2002.

---

Tabell 9:
Sysselsetting i Kina, totalt og sektorvis (i millioner og prosent av totalen)

År	Total	Landbruk		Industri *		Annet **
	Sysselsatte	Sysselsatte	Andel	Sysselsatte	Andel	Sysselsatte	Andel
1985	498,73	311,30	62,4 %	83,49	16,7 %	103,94	20,8 %
1986	512,82	312,54	60,9 %	89,80	17,5 %	110,48	21,5 %
1987	527,83	316,63	60,0 %	93,43	17,7 %	117,77	22,3 %
1988	543,34	322,49	59,4 %	96,61	17,8 %	124,24	22,9 %
1989	553,29	332,25	60,0 %	95,68	17,3 %	125,36	22,7 %
1990	639,09	341,17	53,4 %	96,98	15,2 %	200,94	31,4 %
1991	647,99	349,56	53,9 %	99,47	15,4 %	198,96	30,7 %
1992	655,54	347,95	53,1 %	102,19	15,6 %	205,40	31,3 %
1993	663,73	339,66	51,2 %	104,67	15,8 %	219,40	33,1 %
1994	671,99	333,86	49,7 %	107,74	16,0 %	230,39	34,3 %
1995	679,47	330,18	48,6 %	109,63	16,1 %	239,36	35,2 %
1996	688,50	329,10	47,8 %	109,38	15,9 %	250,02	36,3 %
1997	698,20	330,95	47,4 %	107,63	15,4 %	259,62	37,2 %
1998	706,37	332,32	47,0 %	93,23	13,2 %	280,82	39,8 %
1999	713,94	334,93	46,9 %	90,61	12,7 %	288,40	40,4 %
2000	720,85	333,55	46,3 %	89,24	12,4 %	298,06	41,3 %
2001	730,25	329,74	45,2 %	89,32	12,2 %	311,19	42,6 %
2002	737,40	324,57	44,1 %	83,08	11,3 %	329,45	44,7 %

* Inkluderer gruvedrift og infrastruktur. ** Inkluderer bygg og anlegg.

Kilde: Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2002 og Key Indicators 2003.

---

Tabell 10:
Netto direkte utenlandske investeringer i Kina og andre østasiatiske land (milliarder US$)

Land	1997	1998	1999	2000	2001	2002
Kina (Folkerepublikken)	45,28	45,46	40,29	40,80	46,77	52,77
Hong Kong	–	-2,22	5,21	2,57	12,43	-3,98
Taiwan	-3,00	-3,61	-1,49	-1,77	-1,37	-3,44
Singapore	4,45	7,14	7,83	6,40	1,32	1,97
Sør-Korea	-1,61	0,67	5,14	4,28	1,11	-0,70
Indonesia	4,68	-0,36	-2,75	-4,55	-5,88	-7,07
Thailand	3,30	7,36	5,74	3,37	3,65	0,86
Malaysia	5,56	2,19	2,32	1,76	0,29	1,30
Filippinene	1,11	1,59	1,92	1,45	1,14	1,03

Kilder: Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2002 og Key Indicators 2003; og Asian Recovery Information Center: Indicators. Data for Folkerepublikken Kina er en oppdatert versjon av data fra Kinas nasjonale statistikkontor: Kinas statistiske årbok 2002 (Beijing: China Statistics Press, 2002).

---

Tabell 11:
Eksport i milliarder US$, med prosentvis andel for hvert land av totalsummen i tabellen

Land	1985	1990	1995	1998	1999	2000	2001	2002
Kina (Folkerep.)	27,33	62,76	148,96	183,74	194,93	249,20	266,14	371,42
	(14,6)	(15,0)	(17,0)	(20,0)	(20,0)	(21,2)	(24,2)	(31,3)
Hong Kong	30,18	82,14	173,56	73,69	173,79	201,99	189,84	139,50
	(16,1)	(19,6)	(20,0)	(18,9)	(17,8)	(17,2)	(17,2)	(11,8)
Taiwan	30,73	67,21	111,66	110,58	121,59	148,32	122,87	130,60
	(16,4)	(16,0)	(12,7)	(12,1)	(12,5)	(12,6)	(11,2)	(11,0)
Singapore	22,81	52,75	118,19	109,89	114,73	137,93	121,72	125,09
	(11,9)	(12,6)	(13,5)	(12,0)	(11,8)	(11,7)	(11,1)	(10,5)
Sør-Korea	30,29	67,81	131,31	132,70	143,65	171,83	149,84	153,28
	(16,2)	(16,2)	(15,0)	(14,5)	(14,7)	(14,6)	(13,6)	(12,9)
Indonesia	18,60	25,68	45,43	48,84	48,65	62,10	64,82	63,04
	(9,9)	(6,1)	(5,2)	(5,3)	(5,0)	(5,3)	(5,9)	(5,5)
Thailand	7,12	23,07	57,20	54,49	58,50	68,96	65,11	68,85
	(3,8)	(5,5)	(6,5)	(5,9)	(6,0)	(5,9)	(5,9)	(5,8)
Malaysia	15,41	29,42	73,72	73,47	84,55	98,15	88,20	96,23
	(8,2)	(7,0)	(8,4)	(8,0)	(8,7)	(8,3)	(8,0)	(8,1)
Filippinene	4,61	8,19	17,37	29,50	35,48	38,06	32,14	36,55
	(2,5)	(2,0)	(2,0)	(3,2)	(3,6)	(3,2)	(2,9)	(3,1)
Total	187,08	419,04	877,39	916,91	975,87	1.176,54	1.100,67	1.186,57

Kilde: Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2003.

---

Tabell 12:
Eksport til USA i milliarder US$, med prosentvis andel for hvert land av totalsummen i tabellen

Land	1985	1990	1995	1998	1999	2000	2001	2002
Kina (Folkerep.)	2,34	5,31	24,74	38,00	42,00	52,16	54,36	108,23
	(4,6)	(5,6)	(14,3)	(19,2)	(19,6)	(20,8)	(24,2)	(41,5)
Hong Kong	9,30	19,82	37,85	40,70	41,50	47,08	42,41	17,93
	(18,2)	(21,0)	(21,9)	(20,5)	(19,3)	(18,8)	(18,9)	(6,9)
Taiwan	14,77	21,75	26,41	29,38	30,90	34,82	27,65	26,76
	(28,9)	(23,1)	(15,3)	(14,8)	(14,4)	(13,9)	(12,3)	(10,3)
Singapore	4,83	11,22	21,58	21,86	22,06	23,89	18,76	19,11
	(9,5)	(11,9)	(12,5)	(11,0)	(10,3)	(9,5)	(8,4)	(7,3)
Sør-Korea	10,79	19,42	24,34	23,08	29,60	37,81	31,36	33,76
	(21,1)	(20,6)	(14,1)	(11,6)	(13,8)	(15,1)	(14,0)	(13,0)
Indonesia	4,04	3,36	6,32	7,05	6,91	8,49	9,92	9,44
	(7,9)	(3,6)	(3,7)	(3,6)	(3,2)	(3,4)	(4,4)	(3,6)
Thailand	1,40	5,24	10,08	12,18	12,67	14,71	13,25	3,52
	(2,7)	(5,6)	(5,8)	(6,1)	(5,9)	(5,9)	(5,9)	(5,2)
Malaysia	1,97	4,99	15,31	15,89	18,53	20,16	17,82	21,37
	(3,9)	(5,3)	(8,9)	(8,0)	(8,6)	(8,0)	(7,9)	(8,2)
Filippinene	1,66	3,10	6,22	10,15	10,49	11,41	8,99	10,39
	(3,2)	(3,3)	(3,6)	(5,1)	(4,9)	(4,6)	(4,0)	(4,0)
Total	51,10	94,21	172,85	198,26	214,66	250,52	224,51	260,51

Kilde: Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2003.

---

Tabell 13:
Andel av eksport til USA i prosent av total eksport for hvert land

Land	1985	1990	1995	1998	1999	2000	2001	2002
Kina (Folkerep.)	8,5	8,5	16,6	20,7	21,5	20,9	20,4	29,1
Hong Kong	30,8	24,1	21,8	23,4	23,9	23,3	22,3	12,9
Taiwan	48,1	32,4	23,6	26,6	25,4	23,5	22,5	20,5
Singapore	21,2	21,3	18,3	19,9	19,2	17,3	15,4	15,3
Sør-Korea	35,6	28,6	18,5	17,4	20,6	22,0	20,9	22,0
Indonesia	21,7	13,1	13,9	14,4	14,2	13,7	15,3	14,5
Thailand	19,7	22,7	17,6	22,3	21,7	21,3	20,3	19,6
Malaysia	12,8	16,9	20,8	21,6	21,9	20,5	20,2	22,2
Filippinene	35,9	37,9	35,8	34,4	29,6	30,0	28,0	28,4

Kilde: Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2003.

---

Tabell 14:
Prosentvis andel av østasiatiske lands eksport til forskjellige regionale markeder

Eksporterende land	År	Asia	Vest-Europa	Nord- og Sentral-Amerika	Resten av verden
Kina	1990	68,8	10,3	10,2	10,7
	1998	49,9	16,6	23,6	9,9
	2000	46,0	15,9	30,3	7,8
	2001	47,5	16,0	27,7	8,8
	2002	43,4	15,6	32,1	8,9
Hong Kong	1990	46,5	19,8	27,3	6,4
	1998	49,7	16,9	27,2	6,2
	2000	53,5	15,9	25,0	5,6
	2001	54,3	15,8	24,5	5,4
	2002	63,6	14,7	15,8	5,9
Taiwan	1990	38,2	18,2	36.0	7,6
	1998	51,2	13,9	34,9	0,0
	2000	56,4	12,7	30,9	0,0
	2001	56,4	12,7	30,9	0,0
	2002	56,9	14,2	23,0	5,9
Singapore	1990	51,1	15,9	23,1	9,9
	1998	51,0	18,3	22,5	8,2
	2000	57,2	15,4	20,4	7,0
	2001	58,6	15,2	18,4	7,8
	2002	61,8	13,0	17,3	7,9
Sør-Korea	1990	35,4	15,5	33,4	15,7
	1998	41,3	19,9	22,9	15,9
	2000	43,0	16,2	29,3	11,5
	2001	44,7	15,1	27,1	13,1
	2002	46,1	13,2	27,9	12,8
Indonesia	1990	67,7	12,2	13,9	6,2
	1998	52,8	17,9	18,4	10,9
	2000	58,0	15,3	17,9	8,8
	2001	58,4	14,9	17,5	9,2
	2002	59,6	13,9	16,2	10,3
Thailand	1990	39,2	24,1	25,3	11,4
	1998	45,0	20,5	26,0	8,9
	2000	48,9	18,0	24,7	8,4
	2001	49,2	18,0	23,3	9,5
	2002	51,5	15,7	21,9	10,9
Malaysia	1990	59,8	15,6	18,1	6,5
	1998	50,8	17,7	24,2	7,3
	2000	53,8	14,9	24,9	6,4
	2001	55,6	14,9	22,7	6,8
	2002	56,3	13,0	23,7	7,0
Filippinene	1990	37,5	18,8	40,2	3,5
	1998	37,1	21,9	38,6	2,4
	2000	42,1	19,7	35,9	2,3
	2001	46,6	18,2	32,8	2,4
	2002	48,6	17,4	30,7	3,3

Kilde: Den asiatiske utviklingsbanken: Key Indicators 2000, 2001, 2002 og 2003.