av Samir Amin

Diskusjon om fattigdom, og nødvendigheten av å redusere omfanget av den, er nå kommet på mote. Det er en diskusjon om veldedighet, i nittenhundretalls-stil, som ikke søker å forstå de økonomiske og sosiale mekanismene som skaper fattigdommen, selv om de vitenskaplige og teknologiske midlene for å utrydde den nå er tilgjengelige.

Kapitalismen og det nye jordbruksspørsmålet

Alle samfunn før moderne (kapitalistisk) tid var bondesamfunn. Produksjonen ble regulert av forskjellige bestemte systemer og årsakssammenhenger – men ikke av dem som styrer kapitalismen i et markedssystem, så som maksimering av kapitalutbytte.

Moderne kapitalistisk jordbruk – som omfatter både rike familiejordbruk i stor skala, og kooperative landbruksvirksomheter – er nå engasjert i et massivt angrep på den tredje verdens småbruksproduksjon. Grønt lys for dette ble gitt av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) under WTOs sesjon i Doha, Qatar i november 2001. I dette angrepet er det mange ofre, og de fleste er småbrukere i den tredje verden, som stadig utgjør halvparten av menneskeheten.

Kapitalistisk landbruk, styrt av prinsippet om utbytte på kapital, lokalisert nesten utelukkende i Nord-Amerika, Europa, Australia og i det sørlige Latin-Amerika, sysselsetter bare noen få titalls millioner bønder, som ikke lenger er småbrukere. På grunn av mekaniseringsgraden og utstrekningen av gårder drevet av én bonde, er disses produktivitet mellom 1 og 2 millioner kilo korn per bonde.

I skarp kontrast til dette står tre milliarder sysselsatte i småbruksproduksjon. Deres gårder kan grupperes i to atskilte sektorer med svært forskjellige produksjonsmåter, økonomiske og sosiale kjennetegn og effektivitetsgrad. Den ene sektoren har klart å tjene på den grønne revolusjonen, de har skaffet seg kunstgjødsel, plantevernmidler og forbedrede frøsorter, og en viss grad av mekanisering. Produktiviteten til disse småbøndene ligger mellom 10 og 15.000 kilogram korn pr. år, mens den årlige produktiviteten til småbønder som er utelukket fra ny teknologi er anslått til ca 1.000 kilogram korn per bonde.

Forholdet mellom produktiviteten i det mest avansert kapitalistiske segmentet av verdens landbruk og det fattigste, som var ca. 10 til 1 før 1940, nærmer seg nå 2000 til 1! Det betyr at ulikheten i produktiviteten er blitt mye større innenfor feltet landbruk og matproduksjon enn innenfor noe annet felt. Samtidig har denne utviklingen ført til relativt prisfall på matvarer (sammenliknet med andre industri- og serviceprodukter) ned til en femdel av hva de var for 50 år siden. Den nye landbrukssituasjonen er et resultat av denne ulikheten i utvikling.

Modernisering har alltid kombinert konstruktive sider, så som akkumulering av kapital og økt produktivitet, med destruktive sider, – som at arbeid reduseres til samme status som varer solgt på markedet, og ofte ført til ødeleggelse av den naturlige økologiske basis som er nødvendig for liv og reproduksjon, og også polarisering av verdifordelingen globalt. Modernisering har alltid, samtidig, integrert noen, og ekskludert andre som ikke ble med i den nye arbeidsstyrken etter å ha mistet de posisjonene de hadde i det tidligere systemet. I sin framvekst har kapitalistisk global ekspansjon hele tiden integrert mange samtidig med sine ekskluderende prosesser. Men nå ekskluderer den et massivt antall mennesker i den tredje verdens småbrukersamfunn mens den bare inkluderer relativt få.

Spørsmålet som reises her er hvorvidt denne trenden vil fortsette å gjøre seg gjeldende overfor tre milliarder mennesker som stadig lever og produserer i småbrukssamfunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Hva vil skje dersom landbruk og matproduksjon skal behandles likt med annen produksjon, underlagt reglene om fri konkurranse i et åpent og deregulert marked, slik det i prinsippet ble bestemt av WTO på møtet i Doha i 2001. Vil slike prinsipper føre til økt produksjon?

En kan tenke seg at den maten som blir brakt til torgs av dagens tre milliarder småbønder, etter at de har sørget for sitt eget livsopphold, i stedet var blitt produsert av 20 millioner nye, moderne bønder. Betingelsen for at dette skulle bli vellykket ville være: 1) overføring av viktige deler god dyrkingsjord til kapitalistfarmerne (Og denne jorda måtte tas ut av hendene på småbøndene) ; 2) Kapital (til forsyninger og utstyr); og 3) adgang til konsumentmarkedene. Slike bønder kunne utvilsomt konkurrere effektivt med milliarder av småbrukere. Men hva ville skje med disse milliarder av mennesker?

Under disse forholdene vil det å gå med på et generelt prinsipp om fri konkurranse på jordbruksprodukter og matvarer, slik WTO har bestemt, bety å akseptere at milliarder av ikke konkurransedyktige produsenter elimineres i løpet av få tiår. Hvordan vil det gå med disse milliarder av mennesker? De fleste av dem er allerede fattige blant fattige som bare vanskelig kan brødfø seg. I løpet av femti år kan ikke den industrielle utviklingen, selv med en fantasifull hypotese om 7 % årlig vekstrate, engang sysselsette en tredel av denne arbeidskraftreserven.

Hovedargumentet som ble presentert for å legitimere WTOs konkurransedoktrine er at en slik utvikling virkelig fant sted i det nittende og tjuende århundre i Europa og USA hvor resultatet ble et moderne, rikt, urban-industrielt og post-industrielt samfunn med et moderne jordbruk som var i stand til å brødfø nasjonene og eksportere mat. Hvorfor skulle ikke dette mønsteret kunne gjentas i dagens tredje verdens land?

Dette argumentet tar ikke hensyn til to hovedfaktorer som gjør dette nesten umulig i land i den tredje verden. For det første ble den europeiske modellen utviklet i løpet av halvannet århundre med arbeidsintensiv teknologi. Moderne teknologi bruker mye mindre arbeidskraft, og nykommere i den tredje verden må ta den i bruk hvis deres industrieksport skal kunne konkurrere på verdensmarkedet. For det andre hadde Europa fordelen av en massiv utvandring til Amerika av sitt overskudd av arbeidskraft.

Overbevisningen om at kapitalismen virkelig har løst jordbruksspørsmålet i sitt utviklede sentrum har alltid blitt godtatt av store deler av venstresida, for eksempel i Karl Kautskys berømte bok The agrarian question (Jordbrukspørsmålet), som ble skrevet før første verdenkrig. Sovjetideologien arvet dette synet og tok fatt på moderniseringen av jordbruket sitt med dette som basis gjennom den stalinistiske kollektiviseringen, med dårlig resultat. Det man hele tiden har oversett, var at kapitalismen, selv om den løste spørsmålet i sine sentre, samtidig har skapt et gigantisk jordbruksproblem i periferiene, som bare kan løses gjennom folkemord på halve menneskeheten. Innenfor marxismen var det bare maoismen som forsto denne utfordringens omfang. De som anklaget maoismen for «jordbruks-avvik», viser derfor med denne kritikken at de mangler den analytiske evnen til å forstå imperialistisk kapitalisme, som de reduserer til en abstrakt diskusjon om kapitalisme generelt.

Modernisering gjennom kapitalistisk markedsliberalisme, slik det er foreslått av WTO og deres tilhengere, stiller til syvende og sist to komponenter opp side om side, uten at de nødvendigvis virker sammen; matproduksjon i global skala av moderne, konkurrerende jordbruk, i hovedsak i nord, men også muligvis i fremtiden i noen avgrensede områder i sør, og marginalisering, utestenging og ytterligere utarming av flertallet av de tre milliarder småbønder i dagens tredje verden, inntil de ender opp i en form for reservater. Forslaget kombinerer derfor en moderniseringsvennlig, effektivitetsdominert diskusjon med et sett av økologisk-kultur-reservat strategier som gir ofrene mulighet til å overleve i en tilstand av materiell (og økologisk) fattigdom. Det er derfor disse to komponentene kan komme til å komplettere snarere enn komme i konflikt med hverandre.

Kan vi tenke oss andre alternativer og få til en bred debatt om dem? Alternativer der småbruksvirksomhet kan opprettholdes i overskuelig framtid i det tjueførste århundre, men som samtidig gir denne virksomheten del i en kontinuerlig teknologisk og sosial utviklingsprosess? Slik kunne forandringer finne sted på en måte som tillot en gradvis omstilling av småbrukere til virksomhet i andre sektorer enn jordbruk. Et slikt sett av strategiske mål innebærer komplekse kombinasjoner av fremgangsmåter på nasjonalt, regionalt og globalt plan.

På det nasjonale plan betyr det makrostrategier som beskytter småbønders matproduksjon fra den ulike konkurransen fra modernisert landbruk og kooperativer av matvareprodusenter, lokalt og internasjonalt. Dette vil også bidra til å garantere akseptable innenlandske matpriser, løsrevet fra internasjonale markedspriser, som i tillegg blir subsidiert av det rike nord.

Slike strategiske mål stiller også spørsmål ved mønstrene i utviklingen av industrialisering og urbanisering, som bør være mindre fokusert på eksportorienterte hensyn (som å holde lønningene nede, blant annet ved lave matpriser), og mer oppmerksomhet på sosialt balansert ekspansjon på det nasjonale markedet.

Samtidig innebærer dette et helhetlig sett av strategier for å sikre nasjonal sjølberging – et ufravikelig vilkår for at et land kan fungere som aktivt medlem i det globale fellesskapet og nyte godt av en uunnværlig grad av selvstendighet og forhandlingsstyrke.

På det regionale og globale plan innebærer det internasjonale avtaler og strategier som beveger seg bort fra den doktrinære markedsliberalismen som rår i WTO – og erstatter den med visjonære og konkrete løsninger for forskjellige områder, løsninger som tar hensyn til de enkelte særforhold og reelle historiske og sosiale forhold.

Spørsmålet om den nye arbeidskraften

Klodens urbane befolkning representerer nå omtrent halvparten av menneskeheten, minst tre milliarder mennesker, mens småbønder utgjør alt bortsett fra en statistisk sett uvesentlig del av den andre halvparten. De data vi har om denne befolkningen gir oss mulighet til å skille mellom det vi kan kalle middelklassen og underklassen.

I det nåværende stadium av den kapitalistiske utvikling representerer de dominerende klasser, dvs. formelle eiere av de viktigste produksjonsmidlene, og konsernledere som styrer dem, bare en svært liten del av klodens befolkning, selv om inntektene de tar ut av sine samfunns disponible inntekt er betydelig. I tillegg til disse kommer de vi fra gammelt av betegner som middelklassen, dvs. ikke lønnstakere, eiere av småbedrifter og mellomledere. Deres antall er ikke nødvendigvis i tilbakegang.

Det store flertallet av arbeidere i de moderne segmentene av produksjonen består av lønnstakere som nå utgjør mer enn fire femdeler av befolkningen i de utviklede sentrene. Denne massen er delt i minst to kategorier, der skillelinjene både er synlige for utenforstående og oppleves som reelle i de berørtes bevissthet.

Det er dem vi kan betegne som den stabile arbeiderklassen i den forstand at de er relativt sikre i sine jobber, blant annet takket være faglige kvalifikasjoner som gir dem forhandlingsstyrke overfor arbeidsgiverne, og følgelig er de ofte organisert, i det minste i noen land, i sterke fagforeninger. I alle fall har disse massene politisk makt som styrker deres forhandlingsevne.

De andre utgjør den usikre arbeiderklassen, som innbefatter arbeidere som er svekket av sin svake forhandlingsstyrke (som følge av sine lave faglige kvalifikasjoner, sin status som gjestearbeidere, eller rase eller kjønn), i likhet med ikke-lønnstakere (de formelt arbeidsløse og de fattige som arbeider i uformell sektor). Vi kan kalle denne andre kategorien av underklassen for de usikre, snarere enn uintegrerte eller marginaliserte. For disse arbeiderne er helt integrert i den systemlogikken som styrer kapitalkonsentrasjonen.

Ut fra tilgjengelig informasjon for utviklede land og enkelte sørlige land (som vi trekker ut data fra) får vi vite hvilken relativ størrelse hver av de ovenfor definerte kategorier utgjør av klodens befolkning.

Selv om sentrene bare står for 18 prosent av klodens befolkning, er de hjemsted for en tredel av verdens urbane befolkning, siden befolkningen deres er 90 % urban. (Se tabellen.)

Underklassen utgjør tre firedeler av verdens urbane befolkning, mens kategorien usikre representerer to tredeler av verdens underklasse. (Om lag 40 % av underklassen i sentrene og 80 % i utkantene er i den usikre kategorien.) Med andre ord representerer de usikre minst halvparten av verdens urbane befolkning, og mye mer i utkantene.

Et blikk på sammensetningen av den urbane underklassen for femti år siden, like etter annen verdenskrig, viser at strukturene i underklassen da var svært forskjellig fra det de er blitt til nå.

Den gang oversteg ikke den tredje verdens del halvparten av klodens urbane befolkning (om lag en milliard mennesker den gang), mot to tredeler i dag. Enorme storbyer, slik vi kjenner dem i dag i praktisk talt alle land i sør, eksisterte ennå ikke. Det var bare få virkelig store byer, i Kina, India og Latin-Amerika. I etterkrigstiden hadde den urbane underklassen fordelen av det spesielle historiske kompromisset som ble påført kapitalen av arbeiderklassen. Dette kompromisset gjorde det mulig for flertallet av arbeiderne å skaffe seg stabile forhold under den formen for organisering av arbeidet som kalles «Fordist» fabrikksystem. I utkantene var andelen fattige, som alltid, større enn sentrene, men antallet oversteg ikke halvparten av den urbane arbeiderklassen, (mot mer enn 70 % i dag). Den andre halvparten besto ennå delvis av stabile lønnstakere i form av ny koloniøkonomi og av moderne samfunn, og delvis av gamle former for handverk.

Den viktigste sosiale forandringen som kjennetegner andre halvdel av det tjuende århundre kan oppsummeres i en eneste statistikk: Andelen fattige økte fra under en firedel til mer enn halvparten av verdens urbane befolkning, og dette utarmingsfenomenet har gjenoppstått i stor skala i selve de utviklede sentrene. Denne usikre urbane befolkningen har øket fra under en kvart milliard til mer enn halvannen milliard mennesker på femti år. Vekstraten overstiger den økonomiske veksten, og selve urbaniseringsprosessen.

Utarming – det finnes ingen bedre betegnelse for utviklingstrenden i andre halvdel av det tjuende århundre. I og for seg er dette faktum innrømmet og anerkjent i den nye terminologien. «Fattigdomsreduksjon» er blitt et tilbakevendende tema for de målene regjeringsstrategier påstår seg å ha. Men den fattigdommen det er snakk om, blir bare presentert som statistikk, enten svært grovt beregnet som inntektsutjevning, (fattigdomslinjer), eller ikke fullt så grovt, av sammenlignende prognoser (som FNs utviklingsprograms prognoser for menneskelig utvikling), uten engang å stille spørsmål ved hvilke sammenhenger og mekanismer som forårsaker denne fattigdommen.

Vår presentasjon av de samme fakta går lenger fordi den lar oss begynne å forklare fenomenet og utviklingen av det nøyaktig. De brede lag, stabile arbeiderklasselag og fattige underklasselag er alle integrert i det samme system av sosial produksjon, men de har forskjellige funksjoner i det. Noen er til og med ekskludert fra vekstgodene. De ekskluderte er i høyeste grad delaktige i systemet og er ikke marginalisert på den måten at de ikke er integrert – funksjonelt – i systemet.

Utarming er et moderne fenomen som slett ikke kan reduseres til bare å dreie seg om å mangle tilstrekkelig inntekt til å overleve. Det er i virkeligheten en moderne versjon av fattigdom og har ødeleggende effekt på alle sider av det sosiale liv. Innvandrere fra utkantene ble ganske bra integrert i den stabile arbeiderklassen i gullalderen (1945-1975) – de ble ofte fabrikkarbeidere. Nå står de nyankomne i utkanten av produksjonssystemene. De skaper gunstige vilkår for å bytte ut samfunnets solidaritet og klassebevissthet. Samtidig er kvinnene enda mer fange av økonomisk fattigdom enn menn, og resultatet er forverring av deres materielle og sosiale kår. Og selv om feministiske bevegelser utvilsomt har oppnådd viktige fremskritt både med ideer og praksis, er det nesten bare middelklassekvinner som har hatt fordel av dette, og i hvert fall ikke verdens fattige underklassekvinner. Når det gjelder demokrati, blir demokratiets troverdighet – og dermed dets legitimitet – stadig svekket av manglende evne til å bremse utarmingen av en stadig voksende del av underklassen.

Utarmingen henger uløselig sammen med polariseringen på verdensbasis – et arveprodukt av reell eksisterende kapitalisme, som vi derfor må kalle imperialistisk av natur.

Utarming av den utbane arbeiderklassen henger nøye sammen med den utviklingen den tredje verdens småbrukersamfunn er offer for. At disse samfunnene underlegges kapitalistisk markedsekspansjon, fremmer nye former for polarisering som utelukker en stadig større andel bønder fra adgang til dyrkingsjord. Utarmede småbønder og jordløse stimulerer – mer enn befolkningsveksten – økningen i tilstrømming til brakkebyene. Men alle disse fenomenene er dømt til å forverre seg så lenge som kapitalistiske dogmer ikke utfordres, og ingen korrigerende tiltak innenfor dette liberale rammeverket kan hindre at de brer om seg.

Utarming stiller spørsmålstegn ved både økonomisk teori og strategier for sosial kamp.

Konvensjonell økonomisk vulgærteori unngår de virkelige spørsmålene som reises ved kapitalismens ekspansjon. Dette fordi den bytter ut analyse av reell – eksisterende kapitalisme med teorier om en innbilt kapitalisme, unnfanget som en enkel og vedvarende forlengelse av byttehandelen (markedet), mens systemet fungerer og ekspanderer på basis av kapitalistisk produksjon og handel (ikke enkle markedsrelasjoner). Denne ombyttingen kan lett koples til den forestilling, som verken historien eller den rasjonelle tenkning bekrefter, at markedet regulerer seg selv og produserer sosialt optimale forhold. Fattigdom kan da bare forklares med årsaker som ligger utenfor den økonomiske logikken, så som befolkningsvekst og feilslåtte strategier. Forholdet mellom fattigdom og selve akkumuleringsprosessen blir avvist av konvensjonell økonomisk teori. Det resulterende sosiale virus, som forurenser samtidens sosiale tenkning og tilintetgjør evnen til å forstå verden, for ikke å snakke om å forandre den, har trengt dypt inn i de forskjellige venstrebevegelsene som har oppstått etter annen verdenskrig. De bevegelsene som i dag er engasjert i sosial kamp for «en annen verden», og alternativ globalisering vil bare kunne produsere synbar sosial fremgang hvis de blir kvitt dette viruset for så å konstruere en autentisk teoretisk debatt. Så lenge de ikke er blitt kvitt viruset, vil sosiale bevegelser, selv de mest velmenende blant dem, forbli lenket fast i konvensjonell tenkning, og derfor gisler for ineffektive korrigeringsforslag – som næres av retorikken om fattigdomsbekjempelse.

Ovenstående analyse skal bidra til å åpne opp denne debatten. Dette fordi den gjenoppretter relevansen av forbindelsen mellom akkumulering av kapital på den ene siden og fenomenet utarming på den andre. For et hundre og femti år siden innledet Marx en analyse av mekanismene bak denne forbindelsen, en analyse som nesten ikke har blitt fulgt opp siden da, og knapt nok overhodet i global skala.

av Peter M Johansen

«Pengene i husholdningene blir redusert når kvinner mister arbeid, subsidiene faller bort og utgiftene øker. Det betyr at barn dropper ut av skolen, det gjelder i første rekke jenter. Dette er vår side av den imperialistiske globaliseringen.»

«Om en skal frigjøre kvinner, må en ta fått i spørsmålene som har med fattigdom å gjøre. Dette er den viktigste delen av opplysningsarbeidet vårt,» fortsetter Pavana fra Hyderabad, fellessekretær i Andhra Pradesh Chaitanya Mahila Samakhya (APCMS), Kvinneopplysningsforeningen i Indias fjerde største og femte folkerikeste delstat, Andhra Pradesh. Den ligger i kultursonen mellom nord og sør og krysser religiøse skillelinjer og språkgrenser. Det gjør Andhra Pradesh til et dirrende spenningsfelt hvor delstatsministeren Chandrababa Naidu gjennomføre en storstilt «globaliseringskampanje» i konkurranse med delstatene Karnataka (Bangalore) og West Bengal (Kolkata) med den ene handa og en blodig utryddingspolitikk mot naxalitter på landsbygda og revolusjonære arbeidere og fagforeningsleder, intellektuelle og kunstnere med den andre.

Pavana er truet, som hennes far, den revolusjonære forfatteren Varavara Rao.

APCMS har begrenset sitt arbeid til byene, med hovedtyngden i Hyderabad og tvillingen Secunderabad. Byene har nok av slumstrøk å ta fatt i, der hvor fattigdommen har rot.

«I Andhra (Pradesh) står det en hard kamp for å beholde de sosiale subsidiene. Chandrababu Naidu er en av kjæledeggene til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Han aksepterte opprinnelige ikke kravene utad, men handler som beskrevet i IMF-programmene, sier Pavana. Andhra Pradesh har inngått en direkte avtale med Verdensbanken, uten å gå veien om sentralregjeringen i New Delhi, hvor Naidus parti, Telugu Desam Party (TDP), sitter i koalisjonen til Bharatiya Janata Party (BJP).»

«Det er full stans i offentlig sektor i Andhra. Dette rammer naturligvis kvinnearbeidsplasser. De er tapsbringende, hevder regjeringen,» forteller Pavana.

«Kvinner er «ufaglærte», selv om det slett ikke er tilfellet. Familieinntektene blir redusert, og de knappe pengene blir brukt på guttene, blant annet til skolegang. Dette øker problemene i familien og for kvinnene. Spesielt når det blir nedskjæringer i subsidiene på basismat og egenandeler på sjukehusene hvor en må kjøpe medisiner selv fordi de ikke fins på hospitalene som blir sultefôret på offentlige bevilgninger.»

«Tidligere var dette gratis, men nå er det ingen offentlige investeringer. Alt går over til privat sektor. Mye har endret seg,» konstaterer Pavana. Det hun sier, bekreftes i statistikkene som India har rikelige med, og det India ikke selv har, kommer fra internasjonale organisasjoner hvor India så godt som alltid inngår som bakgrunnlands. Slik også i rapporten Unesco Education For All (EFA) Global Monitoring Report som Christopher Colclough la fram i november. Det viser at India befinner seg i bånnsjiktet når det gjelder utdanning for jenter, og årsaken er interne problemer i India, ikke redusert bistand, konkluderer Colclough overfor avisa Times of India.

Nær halvparten av verdens analfabeter befinner seg i India, Pakistan og Bangladesh, og det skyldes ikke bare de store talls lov. India og Pakistan ligger nederst på Unesco-lista sammen med Etiopia og Papua Ny-Guinea, og vil ikke oppnå paritet – like mange gutter og jenter i inntak i grunnskolen – i 2015 om trenden holder seg. Unesco-målene for 2015 ble satt i Dakar i Senegal i april 2000.

Bangladesh har oppnådd kjønnslikhet i grunnskolen, men frafallsraten er høy etter femte klasse, akkurat som i India. Kina, Malaysia, Thailand og Filippinene har høyt inntak.

30 idealminutter fra Delhi, i Sør-Haryana, er de offentlige skolene i ferd med å bli jenteskoler med stagnerende elevtall, konstaterer avisa Indian Express. Foreldre sparer penger for at gutter skal gå på privatskoler, hvor de blant annet lærer engelsk, middelklassekvalifikasjonen for it-økonomien. Men samtidig blir flere jenter tatt ut av skolene.

I Faridabad var nedgangen på ti prosent i offentlige skoler i fjor, og den blir ikke veid opp av økningen i privatskoler. Jentene forsvinner ut av skolene, melder India Exkspress fra felten med Unesco-rapporten i handa. Jentene forsvinner ikke bare fra skolen. De forsvinner fra livet. Millioner av jenter mangler i befolkningsstatistikkene, ikke på grunn av en ettbarnspolitikk som i Kina, men på grunn av fattigdom.

«Medgiften koster minst 50.000 rupis, vel 8.400 kroner. En vanlig familie tjener 4.000-5.000 rupis i måneden. Nesten en årslønn. Med to-tre døtre vil det sette familien i gjeld for resten av livet. Familiene ber ikke bare om penger, men om kjøleskap, fjernsyn, gull og annet,» forteller Pavana. Dette leder til drap på jentefostre, også i Andhra Pradesh, slår hun fast.

«Menn og mennenes familier er den sterke kraften, men også kvinner «velger» abort fordi de selv lider, og ser hvordan døtre lider. De føler at det er bedre å ikke få jenter. «That’s the logic,» ikke å la jentungene lide,» sier hun.

Fattigdom er ikke det eneste svaret; for mange heller ikke det viktigste. Folketellingen fra 2000 som ble offentlig i oktober, viser at i 16 delstater og i 23 byer har fødselsforholdet mellom gutt og gutt forandret seg ekstremt unormalt fra 1991 til 2001. Både i Mumbai og Delhi er kjønnsforskjellen langt under den nasjonale raten, 927 jenter på 1.000 gutter. Statistikken avdekker at ulikhetene i aldersgruppen 0-6 år er størst i Delhi, Punjab, Haryana og Gujarat, de økonomisk fremste delstatene i landet, og i de bedrestilte strøkene i flere av storbyene. «I 56 distrikt i Harjana, Punjab, Himashald Pradesh og Gujarat er forholdstallet under 800, helt ned til 754. Det er dette kvinner opplever når den økonomiske politikken river grunnen under dem,» sier Pavana. «Kjønn er en del av fattigdommen, en del av byrden om den også viser seg av å være en del av rikdommen med hensyn til å velge bort jenter.»

Kvinneopplysningsforeningen

Andhra Pradesh Chaitanya Mahila Samakhya (APCMS) har komiteer i slummen og bydeler, på distriktsnivå og delstatsnivå. De gir ut kvartalstidsskriftet Mahila Maargam (Kvinners vei). Adresse: 52, CIEFL Quarters, CIEFL, OU Campus, Tarnaka Hyderabad – 7 Andhra Pradesh. Leder: Jyothi (40-7625245). Sekretær: Vishnu Priya (8574-80056).

Egenpresentasjon

Kvinneføderasjon, ble opprettet den 24. september 1995 da ti kvinneorganisasjoner i AP slo seg sammen.

Det rådende halvføydale og -koloniale samfunnet er hovedårsak til all utbytting og trakassering av kvinner. I dag er India styrt av føydalherrer og kompradorborgere med ubegrenset makt. Det ved siden av at de imperialistiske kreftene utbytter folk, holder kvinner nede og samler seg rikdommer. Ingen kvinnefrigjøring uten frigjøringen av de undertrykte folkene. Det betyr å bygge en kvinnebevegelse som en del av den nydemokratiske revolusjonen som veien til kvinnefrigjøring. APCMS organiserer kampen mot medgift, obscenity, sosial velferd, trakasseringer på arbeidsplassen og statlig undertrykking. Deltok i masseorganiseringen mot statsundertykkingen i 1996, mot opphevingen av alkoholforbudet, mot nedskjæringene i subsidiene på elektrisitet til bøndene og kuttet i programmet med 2 rupis for en kilo ris for de fattige. Tusener ble arrestert under protestene, men de førte fram og regjeringen måtte trekke tilbake mange av vedtakene sine. Deltok i protestene mot Miss Universe i Bangalore i 1996. Flere aktivister arrestert. 8. mars-arrangementer hvert år.

Mål

• Kjemper for sosial, økonomisk og politisk likhet mellom kvinner og menn.
• Kjemper for slutt på patriarkalsk undertrykking og mot det patriarkalske familiesystemet.
• Kjemper mot den skadelig imperialistiske og føydale kulturen.
• Deltar i den anti-føydale og anti-imperialistiske kampen.
• Støtter kvinnefrigjøring verden over.
• Bygger en kvinnebevegelse for den nydemokratiske revolusjonen.

av Lars Akerhaug

Der de fleste andre kolonimakter vil være interessert i en viss økonomisk utvikling i områdene de okkuperer, har Israel i Gaza skrudd den økonomiske utviklingen tilbake.

Yossi Sarid, medlem av Knesset og tidligere leder av Meretz (note 1), skriver i Haaretz 21. januar om hvorfor de støttet muren: «Jeg skrev, for klargjøringens skyld, at muren burde følge langs grensene fra 1967. Jeg innrømmer at selv i mine verste mareritt ville jeg noensinne trodd at Ariel Sharon ville gå så langt som han har gjort i sine inngjerende bestrebelser.»

De første som snakket om apartheidmuren som hver dag spiser opp nye dunum (mål) av palestinsk jord, var Ehud Barak, tidligere statsminister for det israelske Arbeiderpartiet. Argumentasjonen omkring muren gikk på tradisjonelle argumenter om at «det må være en grense» kombinert med et forsøk på å tilfredsstille den israelske opinionens behov for «sikkerhet». For Arbeiderpartiet har en slik tilnærmingsmåte vært sentral for å kunne rettferdiggjøre en ny fredsprosess i den israelske opinionen.

Dette ser vi blir reflektert i Geneve-planen, som kan forstås dithen at murens foreløpig utbygde trase anses som en realitet, og med det at disse områdene blir innlemmet i det som regnes som det «egentlige Israel». I sammenheng med dette blir palestinerne tilbudt land, eller rettere sagt: en utviding av Gaza inn i Negev. (Kanskje i tråd med det opprinnelige delingsforslaget fra 1948?) Avtalen er for upresis til at det er mulig å spekulere mer om dette, men logikken er klar: land for fred, sikkerhet for fred. De israelske sosialdemokratenes viktigste mål er å oppnå en permanent fred, eller i det minste effektiv våpenstillstand.

Høyresiden har lenge strittet mot dette. Det var slett ikke åpenbart at Sharon ville gå inn for denne muren, som strider med Herut og Begins ide om «Eretz Israel» (sjøen til elven, Eufrat til havet). Mulighetene for israelsk ekspansjonisme blir kraftig redusert med en slik mur, og begrenser seg effektivt til nordområdene. I tillegg betyr muren oppgivelse av noen få utposter som i det store bildet ikke er svært viktige, men som symbolsk betyr mye for den nasjonalreligiøse og sekulær-fascistiske høyresiden i Israel.

Men ettersom Israel er et demokrati for sine jødiske innbyggere, har et kompromiss tvunget seg fram, og dermed en løsning ingen egentlig ønsker. Både høyresiden og venstresiden ville foretrukket andre alternativer, også støttespilleren USA er svært kritisk til dette prosjektet. Realpolitikeren Sharon ser imidlertid sitt snitt til å gjøre det beste ut av situasjonen, og bygge «fakta på bakken» før en fredsavtale alle ser, kommer og innhenter ham. Resultatene av dette kan det i midlertidig være vanskelig å forstå rammene av.

Sara Roy, en amerikansk midtøstenekspert, har beskrevet Israels kolonipolitikk i Gaza som helt særegen. Der de fleste andre kolonimakter vil være interessert i en viss økonomisk utvikling i områdene de okkuperer, rett nok en utvikling basert på et avhengighetsforhold til kolonimakten, har Israel i Gaza skrudd den økonomiske utviklingen tilbake. Formålet med okkupasjonen av Gaza er ikke økonomisk utbytte, men en langsiktig ødeleggelse av hele det palestinske samfunnet og eksistensgrunnlaget. Når muren nå bygges omkring og inn i selve Vestbredden er dette en del av Israels destruksjonspolitikk, som vil ødelegge livsgrunnlaget i det vakre, kuperte landbrukslandskapet. Bønder blir avsondret tilgang på dyrket mark, og befolkningen blir presset inn i store byer. Når dette kombineres med at Israel nekter palestinske arbeidere å jobbe i selve Israel, er det en stor fare for at dette vil få uante konsekvenser selv for det israelske etablissementet.

En av de kortsiktige konsekvensene er internasjonal isolasjon av Israel. Dette virker å være godt kjent og kalkulert i Israel. Fasaden utad ser ut til å være at så lenge Sharons forhold til Bush er godt, er det ikke så farlig med resten av verden. Det er to brister i denne framstillingen. Den ene er stadige rapporter om dårligere klima mellom Tel Aviv og Washington. Uttalelsene fra Condoleezza Rice og USAs godkjenning av at veikartet nå skal gjennomføres av FN sitt sikkerhetsråd, er begge skjær i sjøen for Israels forhold til USA, som nettopp baserer seg på å være bistatlig. Det er lett å se de to tiltakene i sammenheng, og som et symptom på at USA ønsker å engasjere seg mindre direkte i forhold til USA. Den andre bristen er de økende utfallene mot antisemittisme i Europa og resten av verden.

Sharon har forsøkt å bruke en undersøkelse som viser at et overveldende flertall av EUs innbyggere er kritiske til Israels okkupasjonspolitikk, som et bevis på «antisemittisme». Her i Norge har vi sett at Israels ambassadør har fristet å anklage norsk media for ensidig støtte til palestinerne, og igjen: antisemittisme. Denne tendensen er først og fremst et symptom på at Israel ser med økende uro på at opinionen i Europa er sterkt pro-palestinsk og at dette på sikt kan påvirke europeiske regjeringer. Når Sharon spiller «antisemittismekortet», er det et tegn på at Israel ikke klarer å møte logikk med motargumentasjon.

Men den virkelige sprengladningen bak muren ligger bokstavelig talt i det palestinske samfunnet. Desperasjonen og håpløsheten er det viktigste trekket ved den andre palestinske intifadaen. Alternativene til det daglige slitet er enten å flykte, slik noen, men foreløpig ikke veldig mange palestinere har gjort, eller å yte motstand. Og i den situasjonen palestinerne som nå gjennom over tre år har måttet henge opp nye bilder av døde familiemedlemmer og venner, er selvmordsbomber og militær motstand det mest åpenbare våpenet å gripe til.

Alt dette er resultatet av en politikk «duene» i Israel, politikere fra Arbeiderpartiet og Meretz, satte igang for over et år siden. For disse politikerne har målet vært en kontrollert fred, eller i det minste våpenstillstand. Denne freden henger også godt sammen med Geneve-planen, som nettopp åpner for en fredsløsning der de bosettingene muren inkluderer, også inkluderes i en israelsk stat i bytte for at deler av Negev-ørkenen blir en del av Gaza.

Men det virkelige resultatet kan fort bli det motsatte, fortsatt motstand og fortsatte angrep på Israel. For vanlige israelere kan dette bety nye år med ødeleggelse og terror. Men for høyresiden, der ideen om fordrivelse av den palestinske befolkningen i de okkuperte områdene lenge har eksistert, kan muren bli begynnelsen på fullbyrdelsen av en slik tankegang.

For å forstå dette må man analysere motsetningene i det israelske borgerskapet:

• På den ene siden: De vestlige jødene i Arbeiderpartiet som ønsker en kontrollert «fred», der de kan etablere frihandelssoner i Jordan og utvikle Tel Aviv som en regional stormakt, et nytt «Singapore». Naturligvis er dette helt avhengig av normalisering.
• På den andre siden: Det lavere borgerskapet og småborgerskapet, som ikke har det samme behovet for arbeidskraft. Derimot har de interesse av militær ekspansjon som vil åpne nye markeder i entreprenørbransjen, landbruksutvikling og andre småskalasektorer. Byggingen av muren sperrer delvis for en slik utvikling.

Sharon, som tilhører sentrum og ikke høyresiden i israelsk politikk, balanserer mellom fløyene i borgerskapet. Derfor er muren en konstruksjon som i den formen den tar, ikke er ønsket av noen av fløyene, men som heller ikke er kontroversiell nok til å skape noen virkelig israelsk opposisjon. En realitet som skaper reaksjoner få kan forutse.

Fordrivelse, transfer i amerikansk-israelsk sjargong, må ikke først og fremst forstås som en ensidig militær aksjon slik de åpne fascistene propaganderer. Derimot er fordrivelse en mulig løsning på en situasjon der gjentatte militære aksjoner og håpløse fredsinitiativ mislykkes. Dette er ikke en uttalt politikk verken fra Arbeiderpartiet eller Likud. Men i den virkelige verden kan det fort bli resultatet.

Note:

1) Meretz = Sosialistisk og venstresionistisk parti. For bygging av muren tettest opp mot Israels grenser fra 1948. For fredsforhandlinger med palestinerne, ledende folk fra Meretz var med å foreslå høstens «Geneve-plan». [Tilbake]

av Reidun Heiene

Europa kan bli tvunget til å godta fritt salg av mat fra genmodifiserte organismer (GMO).

USA har sammen med flere land anlagt sak mot EU i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) for å få åpnet EU-markedet for GMO-mat. Saken blir antakelig avgjort i 2004.

EU har ikke godkjent nye matvarer med GMO etter 1998, ut fra et økologisk føre-var-prinsipp. USAs hovedforhandler Robert Zoellick sa i en pressemelding: «EUs forbud bryter WTOs regelverk. Folk omkring i verden har spist genmat i årevis uten at helseskader er påvist.» Landbrukssekretær Ann M Veneman sa videre: «Med denne saken kjemper vi for interessene til amerikansk jordbruk. Denne saken handler om å følge de reglene vi har forhandlet fram i god tro.»

Spørreundersøkelser viser at europeiske forbrukere ikke ønsker GMO. I et Eurobarometer fra 2001 viser at 70 prosent av europeiske borgere ikke ønsker mat med GMO, mens 94 prosent ønsker å kunne velge om de vil spise det eller ei.

Mange europeiske politikere er positive til handel med GMO-mat, men frivillige organisasjoner og forbrukere i en rekke EU-land har presset hardt for å beholde føre-var-prinsippet. EU-kommisjonen har nettopp gitt tillatelse til import av den første GMO-matvaren siden 1998 (Syngenta Bt 11 GM mais).

Kronologisk bakgrunn

• April 1990: Et EU-direktiv om regulering og godkjenning av GMO ble vedtatt.
• 1994-1998: 18 GMO-produkter ble godkjent i EU på grunnlag av dette direktivet.
• I 1997 begynte noen medlemsstater å nekte å ta inn EU-godkjente produkter på sine markeder.
• 1998: Ingen flere tillatelser til markedsføring av GMO ble gitt. På flere nivåer uttrykte politikere støtte til «føre-var-prinsippet» i disse sakene. 6 land forbød EU-godkjente GM-produkter (Frankrike, Østerrike, Hellas Tyskland, Italia og Luxemburg), og Den europeiske kommisjonen gikk ikke ut med fordømmelse av disse forbudene.
• 1999: Danmark, Frankrike, Hellas, Italia og Luxemburg sa i en fellesuttalelse at de ikke ville gi nye tillatelser før regelverket om merking og sporbarhet var på plass. Østerrike, Belgia, Finland, Tyskland, Nederland og Sverige sa i en fellesuttalelse at det trengs en grundig «føre-var-prinsipp»-basert tilnærming i disse sakene. Disse uttalelsene ligger til grunn for på det som er blitt kalt «de facto» moratorium (i realiteten stans) for godkjenning av GMO-matvarer i EU, selv om det ikke formelt er vedtatt.
• 2002: Regelverket om merking og sporbarhet kom på plass
• Mai 2003: USA, Canada, Argentina og Egypt anklaget EU inn for WTOs tvisteløsningsmekanisme. De ble støttet av Australia, Chile, Colombia, El Salvador, Honduras, Mexico, New Zealand, Peru og Uruguay.
• EU anklages for å ha brutt regler under flere WTO-avtaler, både GATT (General Agreement on Tariffs and Trade), SPS (Sanitary and Phytosanitary Measures) og TBT (Technical Barriers to Trade).
• Våren 2004: Etter at partene ikke ble enige i løpet av de første meklingsforsøk, ble et tvisteløsningspanel ble satt ned i mars 2004.
• I løpet av våren har et GM-produkt (en mais-sort produsert av et sveitsisk firma: Sygenta BT 11GM mais) blitt godkjent for salg på EU-markedet.

Tvilsteløsningspanelet på tre personer tok i mot innspill fram til slutten av mai, men har nå lukkede møter om saken. Krav om offentlig innsikt i prosessen er blitt reist og avvist. En avgjørelse er ventet i løpet av året.

De facto moratorium

En rekke europeiske politikere ønsker å åpne markedet for GMO. Eksempelvis ledes EUs sentrale Food Standards Authority (FSA) av en overbevist GM-forkjemper, John Krebs. EU-kommisjonen ønsker også liberalisering.

I lang tid var det de opprinnelige 6 enkeltland som stadig blokkerte disse sakene. Bildet er blitt mer uoversiktlig med nye medlemsland og endrede konstellasjoner etter for eksempel valget i Spania.

EU-kommisjonen anbefalte å godkjenne Sygentas GM mais i januar i år, og forsøkte deretter å argumentere med at det ikke eksisterer noe «de facto» moratorium. Dette ble avvist av anklagerne, som opprettholdt saken.

At motstanden er stor blant mange medlemsland, er uansett klart.

Aktivisme og lokalt engasjement

Et Eurobarometer fra 2001 viste at 70 prosent av europeiske borgere ikke ønsker mat med GMO, mens 94 prosent ønsker å kunne velge om de vil spise det eller ei. (Kilde: Eurobarometer 55.2.) Dette er en spørreundersøkelse i 15 EU-land med en rekke spørsmål om befolkningens holdning til forholdet mellom vitenskap, biologi, politisk handlingsrom med mer, trykt i en 62 siders rapport.

George Monbiot skrev i Klassekampen våren 2004 at det ville aldri blitt stans i GMO i Europa uten alle de «direkte aksjonene». Aktivister har marsjert i gatene, lobbyert i korridorene, hengt fra vegger, brent avlinger og gått i frankenstein-kostymer. Media fanget opp debatten, som i land etter land har ført til kraftige reaksjoner og lokalpolitisk handling. I Storbritannia måtte Tony Blair gi opp forsøk på å tillate dyrking av GM-avlinger, og i stedet gå inn for miljøtesting av disse for å vurdere miljøeffekter. I Italia nådde aktivister avisenes forsider omkring et «hemmelig» møte hvor EU-politikere møtte næringslivsledere for å drøfte liberalisering. I Frankrike har 1.200 kommuner og i Italia har over 500 byer erklært seg som GMO-frie soner. En email-kampanje med blant annet Friends of the Earth, Public Citizen, Greenpeace og Action Aid har fått mer enn 110.000 underskrifter våren 2004: www.bite-back.org/

Prosedyrer i WTO og i EU

En tvisteløsningssak pågår som regel i ca 18 måneder. Det begynner med 60 dager konsultasjoner hvor partene skal søke å unngå at det blir sak. Videre kommer meklinger over noen måneder, hvor partene og andre («third parties») kan gi innspill. Hvis det da likevel blir sak, går panelet inn i lukkede drøftinger og avgir sin kjennelse. En kjennelse forventes i denne saken mot slutten av året.

Anklagerne regner med å ha tapt enorme summer på manglende tilgang til EU-markedet. Dersom EU taper, vil EU bli idømt straffetoll på andre produkter, som vil bli beregnet slik at det skal svi økonomisk.

En rekke saksdokumenter er lagt inn på internettstedet www.ictsd.org/issarea/environment/biotech_case.htm.

Når disse sakene skal behandler i EU, gir Den europeiske kommisjonen først sin anbefaling, før sakene går ut til medlemslandene til behandling i 90 dager. Dersom de når kvalifisert flertall, går saken gjennom. Hvis ikke, blir kommisjonen den endelige avgjørende myndighet. Det var slik Sygentas mais ble anbefalt i januar 2004 og endelig godkjent i mai 2004. Monsanto har også en maissort (Monsanto NK 603 GM maize) som er underveis i denne prosedyren nå, og forventes å få en liknende avgjørelse.

Sygenta skal ha signalisert at de ikke vil markedsføre produktet i Europa, på grunn av forbrukerreaksjoner.

Liknende saker i WTO

EU har tidligere tapt sakene i tvisteløsningspaneler om «hormonkjøtt» og bananer.

Siden saken dreier seg om retten til å bruke føre-var-prinsippet, kan den derfor bety mye for muligheten for ethvert land å si nei til import på grunnlag av et økologisk føre-var-prinsipp.

av Unni Nielsen og Erik Ness

Vi var på musikalen (m-l) – en med et utenfrablikk og en med et innenfrablikk. Det ble en samtale over flere eposter. Nedskrevet ble det to tilbakeblikk: på forestillingen og på tida og hendelsene den handler om, SUF(m-l) fra 1967 til AKP 2003.

Politisk CV:

Unni: Vi sitter på Papirhuset i Tønsberg og skal se musikalen (m-l), og mens vi venter, spør jeg meg: Er det ikke litt stusselig at det er blitt kultur, alt sammen nå? Den gamle papirfabrikken i Tønsberg er blitt teatersal, og m-l er altså blitt musikal, og det er noe med drømmer og virkelighet, noe med at vi var unge i -67, og da var det virkelighet, drømmer ingen andre hadde drømt før, ikke bare musikal, liksom. Men på den gamle papirfabrikken som er blitt kultur, mens vi venter på (m-l) som er blitt musikal, spiller de gamle arbeidersanger, i det minste; Rudolf Nilsen: «Gi meg de rene og ranke …»

Musikalen starter med den turbulente tida fra 1967 til -69, demonstrasjoner mot seksdagerskrigen og Israels okkupasjon av Vestbredden, SUF blir til SUF(m-l). I musikalen er det sommerleirsamba og borgerpressetango, og m-l-paret Aksel og Erla som blir kjærester og hovedpersoner, i tillegg til andre, mer kjente, typefiguren Partisekretær og paret Steigan og Øgrim, for eksempel.

På den tida var jeg virkelig utafor. Jeg stemte AP og visste knapt hva SUF var for noe. I -67 seilte jeg til sjøs som telegrafist om bord i en norsk båt som var chartret av United Fruit Company. Vi gikk i fast rute mellom kaianleggene deres på Manhattan og bananrepublikkene deres i Latin-Amerika. Vi demonstrerte, vi også, ja, jøss, mot Vietnamkrigen og alle andre imperialistiske kriger foran FN-bygningen på Manhattan. Vi marsjerte mot kongressen i Washington for borgerrettigheter. Men i USA var det ikke noe særlig snakk om seksdagerskrigen i Israel og slett ikke om m-l. Det spesielle med akkurat den tida, føler jeg, var at vi trodde alt var mulig, alle sammen. Jeg mener, det var ikke bare m-l.

Erik: Noe av det jeg synes musikalen fikk fram best, var holdninga til m-l-bevegelsen, og det virkelig spesielle i det politiske Norge å støtte palestinernes kamp. Det var jo en av årsakene til at SUF(m-l) brøt med SF. Jeg har lest ungdomsboka di Toccata Fuge som med utgangspunkt i New York blant annet handler om motstanden mot Vietnamkrigen. Det var ikke enkelt å være motstander av krigen i USA, men det var ikke akkurat Olaf Palme-tilstander i Det Norske Arbeiderpartiet, mens du demonstrerte utenfor FN-bygningen. Eller tar jeg feil, var spenningene større i AP om Israel og Vietnam enn det jeg tror? Du var jo innafor.

Unni: Hvis vi rykker fram til neste tidsepoke i musikalen (m-l), 1970-åra, så kan du si at jeg var innafor. I Norge var sympatien for Israel enorm, i den grad folk brydde seg i det hele tatt, da. Jeg mente nok på den tida at Israel kjempet med ryggen mot veggen, og klappet nærmest da de «vant» seksdagerskrigen. Mediakjøret for Israel var massivt. Da jeg mønstret av den siste båten min, i Saudi, mellomlandet flyet hjem i Beirut. Der hadde Israel sveipa inn en tid i forveien og bomba alle Libanons kampfly sønder og sammen, på bakken, en liten rakett mot hvert fly. Vi satt i flyterminalen og så kratrene. Og jeg beundret Israel som hadde «klart det». Men så gikk flyet videre til Fornebu, da, og her hjemme var folk opptatt av en eneste ting: Ja eller nei til EF. Resten av verden var bare et annet sted, opplevde jeg.

Erik: Jeg meldte meg inn i SUF(m-l) i 1972 etter å ha tenkt meg lenge om og lest mye Mao og NKPeren Regi Enerstvedts gode bok, Dialektikk og samfunnsvitenskap. SUF(m-l) var en befrielse, det var mange som trodde det var mulig å skape en verden uten sult og krig. Talekorene i begynnelsen av musikalen reagerte jeg kraftig på, og framtoninga av partisekretæren. Jeg fikk assosiasjoner til Hitlerjugend av måten partisekretæren stirret på. Selvsagt var det noe galskap over trøkket vårt på den tida, selvsagt var det enkeltpersoner som ble med og som like etterpå meldte seg inn i Maranata. Men jeg oppfattet oss ikke som fanatiske, mest som befriende – og ganske humoristisk. De blikkene fra han partisekretæren synes jeg var veldig ubehagelige.

Unni: Vi hadde da sannelig nok med vår egen partisekretær, Håkon Lie. Han er også fundamentalist, på sine premisser. Forresten har jeg ett m-l-minne, det må ha vært i -68, om bord i MS Ada av Haugesund, på vei fra Singapore til Kobe. En del av jobben min var å ta værmeldinger hver fjerde time. Det var et nettverk av kystradiostasjoner som sendte værmeldinger på engelsk til alle skip. Radio Singapore dekket området fram til Filippinene, der overtok radio Manila, og da vi kom gjennom Luzonstredet  og inn i Sørkinahavet, overtok Radio Beijing, skjønner du. Og de sendte en helt strøken værmelding til alle skip, på engelsk, de også, bare at den begynte sånn: «Denne værmelding er tilegnet formann Mao, den rødeste sol som skinner i våre hjerter …»

Erik: Jeg tror du syntes Mao-værmeldinga var litt komisk, men hva med partisekretæren?

Unni: Jeg synes Mao-værmeldingen var rørende, ikke komisk. Og for folk i Kina betydde Mao helt åpenbart mange slags store sprang framover. Mao dukker opp i (m-l)-musikalen også. Vi er kommet fram til 1975, til sentralismen og de sosialistiske «fyrtårna» Kina og Albania, og 1976 med Maos død og Albanias brudd og ideologisk krise i m-l-bevegelsen. Dette blir ei vanskelig tid for m-l-erne Erla og Aksel i musikalen også. De er ektepar nå med to barn og store diskusjoner om likestilling og barnepass og «saka» som er viktigere enn alt. For meg betydde den perioden likestilling, kvinneår og alt det derre der, husker jeg. I 1975 og -76 var jeg tilbake i Larvik og jobbet for den lokale AP-avisa, Nybrott. Jeg hadde småbarn og sjonglerte som best jeg kunne med arbeidsfordeling i hjemmet. Du skjønner, jeg hadde seilt til sjøs siden jeg var atten og hatt menn til å lage maten min og gjøre reint rundt meg og ta oppvasken og skjønte veldig godt dem som gjerne ville ha det sånn hele livet. Det skulle jeg også gjerne hatt.

Men for m-l, i virkeligheten, og i musikalen (m-l) var det gudene som falt, da, den rødeste sol som skinte i våre hjerter, og hjelpe og trøste så mye kritikk m-l-erne har fått for den tiden der! Jeg husker at jeg startet en avisdebatt i Nybrott mot ei bok Håkon Lie skrev på den tida, kommunisthets, skrev jeg. Boka, eller pamfletten, het Hvem kan vi stole på?. Han gadd aldri svare, men noen andre ihuga partifeller tok agnet, og det ble da en liten debatt av det. Nå, i tilbakeblikk, kan vi vel bare riste på hodet og spørre oss hvor troverdige Håkon Lie og hans venner i Amerika var. Det var det jeg stilte spørsmål ved den gangen. Og det er jeg litt stolt av, da.

Erik: I 1972 hadde jeg bilde på veggen av Mao og Lenin. Husker fars blikk da han åpnet døra og Vladimir i helfigur slo mot han. Og jeg tenker fortsatt at takk og pris for revolusjonen i Russland og at de turte å prøve å bygge sosialisme til tross for at de som skulle ha blitt maktas herskere ikke kunne lese og strøm bare var forbeholdt rikfolk. Hvordan ville det vært i Kina i dag uten kommunistene og revolusjonen i 1949? Kanskje som i India der folk dør som fluer?

Unni: I musikalen synger reisesekretæren Angrearie tilegnet professor Hagtvet og alle andre lunkne demokrater, går jeg ut ifra. Hva tror du Rudolf Nilsen ville ha sagt om angrekravene fra herrene Helskog og Hagtvet? – «Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil …»

Erik: Jeg likte Rudolf Nilsen bedre før enn nå. Tror ikke vi behøver å være så veldig «rene og ranke», og definitivt bør vi tvile, dvs. stille spørsmålstegn hele tida. Men Rulle hadde rett at vi ikke må gi opp. Jeg tror det er sånn at de mest firkanta holder kortest, for de kommer ikke til å kjenne seg igjen i verden lenge, og en verden som er ukjent er vanskelig å forandre. Marxisme er ikke leveregler eller oppskrifter, men en kritisk teori med utgangspunkt i et klassegrunnlag. Det er en teori i utvikling, men målet er frihet.

Unni: Jeg er hjertens enig i at det er de mest firkanta som først slutter å kjenne seg igjen i verden. Se bare på Håkon Lie. Han skjønte aldri at AP kunne «tape» EU-kampene. Han mener at man må beskytte demokratiet mot menneskene som bor i det.

Men hvorfor føler m-l-erne at de må unnskylde seg hvert eneste valgår for at de har brent for noe? Vi blir så fort historieløse. Jeg husker så tydelig at solidaritet betydde noe helt annet i 70-åra enn i dag, for alle oss andre også, ikke bare for dere i m-l-bevegelsen. Det er bare det at vi må tenke oss om og tenke riktig godt etter for å virkelig legge merke den gradvise egotrippen vi har vært med på alle sammen de siste tretti åra. Hos oss i Arbeiderpartiet for tretti år siden kunne vi ikke ha hatt den stygge kritikken av Jagland for åpen mikrofon som vi hadde før siste valg.

Ja, vi var autoritetstro, vi også. Og ukritiske. Jeg var på Arbeiderpartiets landsmøte i 1977. Der markerte vi Einar Gerhardsens 80-årsdag. Og da 250 delegater sang Internasjonalen, var det høy stemning, fellesskap, solidaritetstripp. Ingen av oss tenkte på at vi skulle ha femretters  jubileumssupé om kvelden da vi sang «De stjeler vårt arbeid, beskjærer vårt brød, til arbeide, liv eller død»… . Og vi tenkte ikke over det da vi sang Sleggene synger neste morgen heller. Jeg mener, det var tross alt gått over tretti år siden krigen og – «Enige skarer i trampende takt, styrker vår sak, øker vår makt», sang vi.

Erik: Jeg husker at det i et eller annet skriv i 1972 sto at SUF(m-l) ledet arbeiderklassen. Jeg trodde de mente noen annet enn det som sto der, bokstavelig talt. For det var sjølsagt bare tull. Men vi prøvde, og på noen områder etter noen år spilte vi en stor rolle i fagbevegelsen.

Unni: Ja, det derre der syntes jeg var ganske patetisk, husker jeg. Ærlig talt. Vi var arbeiderklasse, og trengte vi noen til å tenke for oss? Spurte vi.

Skjønt bevares. Vi var lojale og solidariske i syttiåra, vi også. Det var ikke bare dere. Jeg husker for eksempel at jeg intervjuet en gammel AP-veteran og spurte:

– Var du tilhenger eller motstander av Nato?
– Tilhenger, så klart, det var vi, nesten alle sammen.
– Okei, men hvorfor var DU det?
– Jo, du skjønner, Einar sa det var best, og så tenkte jeg at så var det vel best, da.

Og det var ikke bare Einar. Rundt omkring i kommunene satt det ordførere som ganske mektige bygdehøvdinger i år etter år etter år, akkurat som Einar satt og satt, mange små og store soler rundt omkring, ikke bare i Kina. Og DET var IKKE bare bra.

Erik: Den delen av kritikken av m-l-bevegelsen for å ha vært udemokratisk i sin ungdom, har jeg vanskelig for å forholde meg til. Saklig sett har jeg mange argumenter for at dette var en bevegelse som bygde på et demokrati nedenfra. Jeg husker det første utkastet til partiprogram for AKP. Det delte jeg ut i garderobene på skipsverftet i Tønsberg, Kaldnes Mek. Det var i hvert fall en intensjon om at vi ikke bare skulle lære bort, men være i dialog. Andre forteller at det var hardt å nå fram med synspunkter som var avvikende. Mulig jeg var for nær makta (var leder i Vestfold AKP de første åra), mulig jeg ikke ble herja med, mulig jeg lukker øynene. For etter som tida har gått, er jeg mer åpen for at det var et skeivt forhold mellom demokrati og sentralisme. Kanskje var det kvinneopprøret på midten av 1980-tallet, med en uavbrudt rekke med partiledere fram til Jorun Gulbrandsen i dag som var «oppgjøret» som ble gjort i praksis.

Min erfaring med AP er veldig knyttet til de femten åra jeg var platearbeider. Lars Skytøen var leder av Jern og Metall og Kaldnes-klubben var ledet av Jernlaget. Jeg tror jeg ble valgt til nestleder i klubben på grunn av behovet for å reise kamp mot nedleggingstruslene – men kanskje også som et frisk, og jeg tror demokratisk, pust. Håkon Lie var ikke bare en person, men et begrep, selv om han hadde forlatt APs partikontorer på det tidspunktet.

Du jobbet i Nybrott på den tida. Kjenner du deg igjen, eller må jeg skifte briller?

Unni: På den tida var Håkon Lie blitt en patetisk gammel gubbe, med mine briller. Han var så forbanna på Einar at han reiste seg og forlot landsmøtet da Einars 80-årsdag skulle markeres, og slikt kan en jo bare riste på hodet av. Vi holdt rådslag og studiesirkler om hvert eneste partiprogram, vi også. Men i hvor sterk grad vi ble hørt, er vanskelig å si. Abortsaken som kom inn i programmet etter et benkeforslag på landsmøtet var i hvert fall ei rein arbeidsulykke.

Jeg er enig i at sentralstyringa var udemokratisk. Men solidaritetssamfunnet skulle vi gjerne ha beholdt. Ingen av oss er jo rike og unge og sterke hele livet. Og hvor langt må det gå før folk flest begynner å skjønne det igjen?

Musikalen (m-l) ruller videre til perioden 1999 til 2003. Nå er det Erla og Aksels voksne barn, Runa og Georg som spiller hovedrollen. Runa er blitt med i Rød Ungdom, og Georg har vervet seg til beredskapsstyrken og drar til Kosovo. Og så slutter musikalen der den begynte, ringen sluttes med Runa og kjæresten i Rød Ungdom i demonstrasjon mot Israels aggresjon i Palestina. – «Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil» …

Bokomtale

ved Gunnar Rutle

Kunnskapssenteret De Facto har i mange år forsynt interesserte med argumenter mot nyliberalismen. Boka Privatisering – en kritikk er nylig kommet ut. Boka kan på mange måter ses på som en oppfølger av Den nyliberale revolusjonen – om angrepet på velferdsstaten som Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen skrev for fire år siden.

Eilertsen og Bjerke sin bok har dessverre ikke vakt samme interesse i pressen som Tredje venstre-boka til Marsdal og Wold. Særlig syns jeg det er trist at Klassekampen ikke bryr seg, for etter min mening er De Factos nye bok – og forløperen – viktigere for de som ønsker å bidra til å snu utviklinga i Norge.

Boka gir også en mer materialistisk analyse av de økonomiske drivkreftene bak utviklinga enn det vi finner i Marsdal/Wolds bok.

Moderne – eller tilbake til forrige århundreskifte?

Boka starter med litt historikk i kapitlet «Markedet slår tilbake». Hvis du er blant dem som ikke tror på Erna Solberg og hennes venners prat om at dette er modernisering, så finner du argumenter her.

Noen tiår med ekstrem markedsøkonomi rundt forrige århundreskifte var en medvirkende årsak til at sosial(istisk)e bevegelser vokste seg sterke. De ble i stand til dels å trekke noen områder ut av markedet og over på offentlige (og demokratisk kontrollerte) hender, og dels å vinne oppslutning om at det offentlige bygde ut fellesområder som privat kapital ikke hadde økonomiske muskler nok til å klare.

Fra 70-tallet av har en fallende veksttakt i de kapitalistiske landene presset fram dagens utvikling med privatisering. Kapitalen er på desperat jakt etter nye markeder og nye felt der de kan gjøre profitable investeringer.

Men kampen mellom plan og marked er ikke ny. Den pågikk gjennom hele nittenhundretallet. Ingen av dagens argumenter er nye eller moderne. Ingen av resultatene heller. Tvert imot: Det vi ser nå, er en tilbakevending til den ekstreme markedsøkonomien vi hadde for omtrent 100 år siden.

Eneste dokumenterte resultat: ekstrem forskjell mellom rik og fattig

Fellesoppgaver som post, tele, kraft, samferdsel m.m krevde store fellesløft fra samfunnet – staten – for å kunne bygges ut. Det offentlige tok ansvaret i oppbyggingsfasen. Nå er vi over i høstingsfasen. Ikke rart at Erna Solbergs moderne venner ønsker å overta nå. Og hvorfor skal det ikke være mulig å gjøre profitt på skole og helse?

Boka dokumenterer grundig at privatisering og skatteletter ikke er noe vidundermiddel for vekst. Undersøkelser viser at verdiskapningen ikke er større i land med liten offentlig sektor enn i land med stor. FrPs og Høyres yndlingsargument for skattelette – at det skulle føre til at folk jobber mer – kan heller ikke dokumenteres. Det eneste åpenbare resultat av ekstrem markedsorientering er grotesk polarisering mellom rik og fattig – i USA tjener for eksempel lederne i de største selskapene 1.000 ganger gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Og vi er på god vei også her til lands.

Ansgar Gabrielsen tappet statskassen for hundrevis av millioner uten å bli straffet for det. Historien om det finner du i slutten av kapittel 1. Der, og i kapittel 2: «Kunsten å selge arvesølv», finner du en omfattende gjennomgang av hvordan skiftende norske regjeringer har gått fram for å privatisere de viktigste statsforetakene, og hvem som tjener på det. Du får også beskrivelsen av hvordan boligsektoren ble snudd fra å være offentlig styrt og subsidiert til å bli et lukrativt område for profitt og spekulasjon.

Anbud og konkurranseutsetting funker ikke – la pengene følge pasienten.

I kapittel 3, 4 og 5 går forfatterne inn på metodene som brukes for å slippe profittinteressene inn på de områdene vi tradisjonelt har forbundet med velferdsstaten. Visste du at det meste av konkurranseutsetting i Norge hittil har vært temmelig mislykket, også sett fra kapitalistenes synsvinkel? Problemet har vært at skal du gjøre profitt på skole og helse, må du enten få folk til å arbeide mer eller tjene mindre.

I England klarte Thatcher og etterfølgere å få til det: svake fagforeningene og stor arbeidsledighet gjorde det mulig å presse arbeiderne over på dårligere avtaler. I Norge står fagbevegelsen fortsatt sterkt, og arbeidsledigheten er ganske liten. Dermed har det til nå vært lite å hente.

Gjennom 1990-tallet argumenterte privatiseringstilhengerne helst som voktere av den offentlige pengesekken: Ved å sette offentlige oppgaver ut på anbud skulle de offentlige utgiftene reduseres. Slagordene var av typen «mer helse for pengene». Men siden resultatene har vært dårlige, ser det ut til at privatiseringstilhengerne nå mer og mer satser på en annen vei: «pengene følger brukerne». (Se også artikkelen til Rolv Rynning Hanssen i dette nummeret av Røde Fane, red.) Dette har også den fordelen at de kan bruke argumentet «større frihet for den enkelte», et argument som har stor gjennomslagskraft.

Forfatterne argumenterer godt for hvordan systemet med «pengene følger brukeren» vil drive fram et todelt velferdssystem: Et dårlig – og stadig dårligere – offentlig tilbud for de fattige som ikke har råd til å betale ekstra for tilleggsgoder, og et langt bedre profittbasert tilbud for dem som kan betale ekstra.

Hvordan Oslo kommune tapte 10 millioner på konkurranseutsetting

Kapitlet «Bestemor på anbud» gjennomgår det som har vært prøvd av anbud og konkurranseutsetting av sjukehjem. Dette kapitlet burde være obligatorisk lesestoff for alle kommunestyrerepresentanter som skal ta stilling til slike saker. Ikke minst bør historien om hvordan det svenske (men Orkla-eide) omsorgskonsernet Carema stakk av fra en tapskontrakt på Vinderen sjukehjem i Oslo, være en tankevekker. Kontraktsbruddet påførte Oslo kommune 10 millioner i ekstrautgifter (her snakker vi altså virkelig om å spare penger på konkurranseutsetting). Likevel har Carema gjennom dyktige finansmanipulasjoner (et datterselskap uten verdier og egenkapital) gjort det umulig for Oslo kommune å få erstatning, sjøl om kommunen etter all sannsynlighet vil vinne i en rettssak.

I de neste kapitlene tar forfatterne for seg utviklinga på ytterligere tre områder:

• Privatisering av renovasjonen og de dramatiske følgene av den siste endringen av forurensingsloven.
• Kvalitetsreformen i høyere utdanning, der de blant annet ser på konsekvensene av at universitetene får betalt etter hvor mange studenter de får gjennom studiene uten stryk.
• Og sist, men ikke minst: de gjennomgår og kritiserer forslaget til pensjonsreform.

Det vil føre for langt å gå inn på alle disse feltene i denne anmeldelsen. Les sjøl, og bli vis!

Boka avslutter med et oppsummerende kapittel, som blant annet går inn på konsekvensene for fagbevegelsen.

Jeg syns ikke boka er helt klar i strukturen. Boka skjemmes litt av at enkelte ting gjentas i flere kapitler. Men slike feil er likevel underordnet. Det viktigste nå er å få argumentene og analysene ut til folket. Og det er ikke tvil om at Roar Eilertsen og Paul Bjerke har laget en bruksbok med masse ammunisjon for privatiseringsmotstanderne. Løp og kjøp!

Hva jeg savner – eller en oppfordring til forfatterne

Jeg savner behandling av to saker:

Det ene er en kritikk og analyse av nyorganiseringa av kommune-Norge, der KPMG (og andre konsulentselskap?) gjør seg dobbelt rike:

• Først ved å selge blåkopier av konsulentutredninger om to-nivå-kommuner til et utall kommuner – en kommunemodell som legger til rette for anbud og konkurranseutsetting.
• Deretter på selge konsulenttjenester til de private selskapene skal inn i det nyåpnete kommunemarkedet.

Det andre området jeg savner er en analyse av Clemets stille revolusjon i skolen.

Men det er kanskje emne for en eller flere nye bøker? Ikke vent fire år med dem!

av Siri Jensen

Finanskapitalen i EU har helt siden opprettelsen av det indre markedet ønsket tilgang til de enorme pensjonsmidlene som ligger i de offentlige pensjonsordningene i hele området. Offensiven for privatisering av offentlig sektor har ikke bare handlet om et økt marked for private tjenester, men i like stor grad om økt tilgang til kapital.

Det europeiske rundebord av industriherrer (ERT) (note 1) har derfor lenge vært pådrivere for omlegging av pensjonsordningene, fra systemer bygd på løpende utbetalinger over statsbudsjettet, eller i noen land fra arbeidsgivere, til ordninger basert på oppbygging av fond. Utviklingen har likevel gått for langsomt for kapitalinteressene, og ulike nasjonale regler for plassering av pensjonsmidler hindrer den frie flyten av kapital. I 1999 var den samlede verdien av pensjonsfond i EU anslått til å være på 2.000 milliarder euro. Kommissæren for det indre markedet, Fritz Bolkenstein, uttalte i 2000 at om alle land hadde hatt relativt sett like store fond som Nederland, ville det skaffet 3-5 tusen milliarder euro til EUs kapitalmarked (note 2).

Samtidig har gjennomføring av den økonomiske unionen (ØMU) og innføring av euro ført til at spørsmålet om økende pensjonsutgifter har blitt mer akutt. Stabilitetspakten har ført til at store pensjonsforpliktelser i ett land ikke lenger bare er et nasjonalt anliggende. Det kan føre til underskudd på statsbudsjettene som er i strid med stabilitetskravene, og til at de økonomiske byrdene ved felles valuta veltes over på andre land, dvs. at euroen trues. Det er i dag sterk strid på grunn av at EUs ministerråd lot være å gripe inn i forhold til underskuddene i Frankrike og Tyskland, slik de har gjort i forhold til mindre land.

For det tredje prioriterer EU nå stadig høyere å sikre fri flyt av arbeidskraft. Det er for eksempel noe av hensikten med Østutvidelsen at økt bevegelse av arbeidskraft skal bidra til å bryte ned rettigheter og fagforeninger i de gamle EU-landa. Ulike pensjonsrettigheter i EU-landa hindrer en slik fri flyt, fordi de ikke nødvendigvis er sammenliknbare og lette å ta med seg over grensene.

Dette er bakgrunnen for at pensjon er blitt et sentralt spørsmål innafor EU. ERT legger som vanlig premissene, i et eget notat om pensjon fra 1999, publisert i 2000: «Europeiske pensjoner – en appell om reform. Pensjonssystemer som Europa virkelig har råd til». Her beskriver de situasjonen og trekker opp linjene framover, og kommer med anbefalinger både til EU og til medlemslanda.

Beskrivelsen kjenner vi fra vår hjemlige arena: Det blir for få yrkesaktive til å betale for såkalt generøse pensjoner til den raskt økende andel pensjonister. Resultatet vil være at det trengs høyere skatter og større bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette står i motsetning til forbedringer av konkurranseevne og økt økonomisk vekst. Økt gjeld vil true euroen, økte bidrag fra arbeidstakere kan føre til høyere lønnskrav og til økt arbeidsløshet.

ERT understreker at reformene ikke vil være de samme i alle medlemsland, men slår fast at det trengs felles prinsipper til grunn for reformene hvis de skal bidra til å oppnå felles mål.

Oppfordringer til EU-systemet

ERTs oppfordringer til EU-systemet konsentrerer seg om fri bevegelighet av arbeidskraft og kapital. De fire frihetene er en del av det indre markedet, og nye regler vil derfor kunne bli en del av EØS-avtalen selv om det handler om skattepolitikk og sosiale rettigheter.

ERT mener at retten til å overføre pensjonsrettigheter over grensene bør inkluderes i selve begrepet om unionsborgerskap. Det er nødvendig å gradvis redusere nasjonale regler som gjør dette vanskelig. De nevner særlig regler om ulike former for opptjeningsperioder for å oppnå fulle rettigheter. Hos oss vil dette dreie seg både om regelen om 40 års opptjeningstid for å få full tilleggspensjon (*) og besteårsregelen som sier at størrelsen på pensjonen regnes ut fra de 20 beste år. Dette er nettopp regler som Pensjonskommisjonen (PK) nå ønsker å endre.

Det andre hovedpunktet dreier seg om fri flyt av kapital. Det trengs skatteregler som ikke hindrer fri bevegelse av pensjoner, og det er viktig å hindre at det settes nasjonale begrensninger på hvordan private pensjonsfond skal investeres.

Oppfordringer til medlemslandene

ERT har mange direkte oppfordringer til medlemslandene. De bør prioritere offentlige pensjonsutgifter til det som ikke det private marked kan gjøre, for eksempel å garantere de eldre en grunnleggende levestandard. Dette er tenkningen som ligger til grunn i FrPs pensjonsforslag: felles garantipensjon til alle finansiert av skatten. Utover dette overlates alt til tjenestepensjoner og private forsikringer.

Landa bør sikte seg inn på en riktig balanse mellom offentlige og private pensjonssystemer, dvs. si redusere offentlige systemer, og sørge for at en betydelig andel av pensjonsordningen bygger på fond. De bør åpne et marked for private pensjoner og sørge for konkurranse mellom pensjonstilbydere. Enkeltpersoner skal oppfordres til å spare til pensjonsalderen. PKs forslag imøtekommer disse ønskene, gjennom å redusere nivået på Folketrygden vil de i praksis bidra til økning i private pensjonsforsikringer. Allerede forslaget fra PK har ført til økt marked for forsikringsselskapene. Fondering av deler av pensjonene i Statens Pensjonsfond skal sikre at oljepengene reserveres for investeringer i utlandet, og ikke brukes til utvikling av industri, infrastruktur eller offentlig virksomhet i Norge.

ERT anbefaler en heving av pensjonsalderen, slik det allerede er gjort i flere EU-land, og å sørge for at eldre arbeidstakere har økonomiske fordeler av å jobbe utover pensjonsalderen dersom de ønsker det. PKs modell erstatter dagens mulighet til å gå av med AFP med rett til å gå av ved 62 år med lavere pensjon resten av livet. Lavtlønte skal ikke engang ha den retten, de vil ikke ha tilstrekkelig opptjening.

De mektige industriherrer fraråder at pensjonsutgiftene skal økes gjennom at de knyttes opp til lønnsutviklingen. Gamle, fattige kvinner er langt fra deres virkelighet. PK går inn for at pensjonene ikke lenger skal reguleres etter lønnsutviklingen. Dette har vært en målsetting til nå, og selv om pensjonene i perioder har vært underregulert, har det gitt pensjonistene en plattform å slåss på. Nå skal pensjonene reguleres etter gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen.

ERT mener det er viktig å fremme et sosialt partnerskap mellom arbeidstakere og industrien når det gjelder å framskaffe pensjonsinntekt, dvs. øke betydningen av tjenestepensjoner. Samt sørge for skattefordeler der arbeidstakere bidrar til tjenestepensjonssystemer.

Til slutt går ERT inn for at medlemslanda skal overvåke mer presist utviklingen av framtidige offentlige pensjonskostnader. PK foreslår at det årlig skal lages et regnskap der det framgår hvor mye av de framtidige pensjonsutgiftene som er fondert i Statens Pensjonsfond, og hvor mye som ikke er dekket opp. De vil også legge inn et kontinuerlig press for kutt i pensjonene. Dersom de ufonderte pensjonsforpliktelsene, altså de som ikke er dekket opp i fondet, overstiger en viss prosent av BNP, skal regjeringen være pålagt å foreslå endringer i finanspolitikken eller ytterligere innstramminger i pensjonene. Dette har først og fremst en pedagogisk hensikt, for utbetaling av pensjoner avhenger uansett fond av realøkonomien på tidspunktet pensjonene skal betales ut, ikke hvor mye det er i fond. Pensjonsfondet er et opplegg for at oljepengene aldri skal brukes. Og dette er ikke nok, hver innbygger skal årlig få et brev der det går fram hvor mye av vedkommendes opptjente rettigheter som har dekning i fondet. Slik at alle skal løpe til private forsikringsselskaper.

Oppfølging i EU-systemet

ERT legger normalt premissene for mye av det EUs organer vedtar. Lisboa-strategien (2000) slår fast at EU skal bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi i 2010(!). Som et ledd i dette vedtok rådsmøtet i Stockholm i 2001 en målsetting for gjennomsnittlig yrkesaktivitet blant eldre arbeidere (55-64 år) på 50 % i 2010. EU-toppmøtet i Barcelona mars 2002 vedtok en målsetting om 5 års økning i effektiv pensjonsalder innen 2010. EU-kommisjonen slår fast at dette betyr at landene skal nå et mål om at folk flest skal stå i arbeid til de er 65 år.

Dette er fulgt opp med en serie rapporter og anbefalinger fra EUs økonomiske råd (note 4):

• Øke yrkesaktiviteten hos eldre arbeidere og heve effektiv pensjonsalder.
• Øke sammenhengen mellom det folk betaler inn og hva de får ut, blant annet ved at pensjonene reguleres ned ved økende levealder (det PK kaller delingstall).
• Hindre vekst i utgifter gjennom å fjerne besteårsregler og indeksere pensjonene etter prisutvikling istedenfor etter lønnsutvikling.
• Økt fondering.

Det er også vedtatt et direktiv om tjenestepensjonsordninger (note 5) som et første skritt på veien mot et indre marked for tjenestepensjoner. Direktivet åpner for at institusjoner som tilbyr tjenestepensjoner skal kunne drive virksomhet over landegrensene. Hva som har skjedd med dette direktivet i EØS-sammenheng, har jeg ikke oversikt over.

Hvem bestemmer?

Pensjon ligger i skjæringspunktet mellom de fire friheter og nasjonal kontroll med velferdspolitikken. EU forholder seg til pensjonsreformer på tre nivåer. Stabilitetspakten trekker opp de overordnete rammene for den økonomiske politikken, med sine begrensninger på underskudd.

For det andre er reformer i pensjonssystemene en del av det som heter Broad Economic Policy Guidelines. Dette er sentrale styringsverktøy for koordinering av den økonomiske politikken, og vedtas årlig av finansministrenes råd og godkjennes av Ministerrådet. I 2001 ble EU enige om en tredelt strategi (note 6) for å sikre bærekraftige offentlige finanser og håndtere problemene med flere eldre:

• Øke yrkesaktiviteten.
• Reformere pensjons- og omsorgssystemene for å gi dem et sunt økonomisk grunnlag, inkludert større grad av fondering av offentlige pensjoner.
• Raskere nedbetaling av offentlig gjeld.

På det tredje nivået understrekes det at spørsmål om sosial trygghet ligger innenfor medlemslandenes eksklusive kompetanse. Derfor er det den «åpne metoden med koordinering» som er måten en samkjører diskusjonen av konkret strategi i det enkelte land. I 2002 laget alle medlemslandene en rapport som beskrev deres eget arbeid med å sikre bærekraftige pensjonssystemer. Disse ble diskutert og la grunnlag for en rapport til rådsmøtet våren 2003 som oppsummerer utfordringene og legger grunnlag for felles politikk (note 7). Presset på det enkelte medlemsland er stort.

Det haster

Pensjonssystemene er en integrert del av den offentlige økonomien og av samfunnskontrakten i de enkelte land. Selv om det har skjedd og skjer endringer, går dette ikke så fort som ERT – og EU-kommisjonen ønsker seg. Motstanden er stor og nedskjæringspolitikk har store politiske omkostninger. EU anbefaler metoden med nasjonal konsensus både mellom partier og med fagbevegelsen for å få endringene gjennom, men ser at dette i praksis er vanskelig.

Problemet er at de faktisk har dårlig tid. ERT er i sitt notat opptatt av det de kaller et «mulighetens vindu»: «Det tidsrommet, ‘window of opportunity’, da det er mulig å gjennomføre reformer er veldig begrenset. I de neste 10 til 15 år vil den store etterkrigsgenerasjonen begynne å gå av med pensjon og de politiske omkostningene ved betydelige pensjonsreformer vil bli mye høyere.»

Noter:

• 1) Egil Myklebust, Norsk Hydro, deltar i ERT [Tilbake]
• 2) Sitert etter Andreas Holm Bakke, i Arena Report 4/2000 [Tilbake]
• Note 3 er tatt inn som peker i teksten
• 4) EPC/ECFIN/275 final, Brussel 5. juli 2002 [Tilbake]
• 5) Direktiv 2003/41/EG (svensk utgave) [Tilbake]
• 6) EPC/ECFIN/237/02 final, 5. juli 2002 [Tilbake]
• 7) http://europa.eu.int/comm/employment_social/soc-prot/pensions/index_en.htm#1 [Tilbake]

Stabilitetspakten krever at de nasjonale statsbudsjettene aldri må ha større underskudd enn 3 % av nasjonalproduktet. For hver prosent underskuddet overstiger de 3 prosentene, skal en kvart prosent av nasjonalproduktet betales som depositum til Brussel og først fås tilbake når underskuddet er under 3 %. [Tilbake]

Retting:
I papirutgaven av bladet står det her «full tjenestepensjon». Det skal altså være «full tilleggspensjon». [Tilbake]

av Kjersti Ericsson

Hvordan ser Indias arbeiderklasse ut? Det spørs hvor du leter.

Arbeidsmarkedet i India kan deles i en formell (eller organisert) og uformell (eller uorganisert) sektor. Ifølge en samtale med en Delhi-representant for den sterkt venstreorienterte fagforeninga AICCTU (All India Central Council of Trade Unions), arbeider ca 20 % av Indias arbeiderklasse i den formelle sektoren. Av disse er rundt 50 % i offentlig sektor, 50 % i privat sektor. Den formelle sektoren utgjøres av større bedrifter og firmaer der lønnstakerne har et ordnet ansattelsesforhold, der virksomheten er lovregulert og organisasjonsprosenten høy.

Men flertallet av Indias arbeiderklasse befinner seg i den uformelle sektoren, som består av hele variasjonsbredden fra små bedrifter til arbeidere som jobber på kontrakt i sitt eget hjem. Innimellom er det alle slags overganger. Det finnes boligområder i Delhi der det er en fabrikk nesten i hvert hus. Denne delen av arbeidsmarkedet er utenfor all slags regulering. Mange av småfabrikkene er overhodet ikke registrert, og driver illegalt. Arbeidsforholdene er elendige, faglige rettigheter finnes ikke og organisasjonsprosenten er svært lav. Hittil har ikke de etablerte fagforbundene brydd seg stort om denne delen av arbeidsmarkedet, sjøl om dette er i ferd med å endres nå. Men det er i denne sektoren AICCTU driver virksomheten sin.

Et kjønnsdelt arbeidsmarked

Indias delte arbeidsmarked er også kjønnsdelt. Mennene er i flertall i den formelle sektoren, kvinnene i den uformelle. Raj (1988, side 68) mener dette er en følge av den indiske statens økonomiske strategi: Statens linje var å konsentrere offentlige investeringer om en planlagt oppbygging av tungindustrien. Forbruksvarer måtte dermed produseres i det Raj kaller den «uorganiserte» sektoren. Det dreier seg blant annet om småbedrifter litt i «utkanten» av produksjonslivet. Disse småbedriftene unngår fagorganisering og berøres lite av arbeidervernlovgivning. De unndrar seg en del skatter og trenger ikke konsesjon. Disse småbedriftene ansetter blant annet kvinner som produserer varer hjemme, for stykkpris, i stil med manufakturen i kapitalismens barndom. Slike produksjonsformer er bevisst tatt i bruk for å kunne konsentrere de store midlene på den tungindustrielle satsinga. Kvinnenes skjebne er uløselig knyttet til denne utviklingsmodellen, sier Raj. Deres samfunnsmessige stilling gjør at de har små muligheter i den «organiserte» sektoren, for eksempel i storindustrien. Kvinners behov for inntekt, og for å dekke reine livsnødvendigheter driver dem inn i den eneste sektoren som tar imot dem. Den valgte strategien har skapt to økonomiske sektorer, med radikalt forskjellige lønns- og arbeidsforhold. Kvinnene er blitt et ekstrautbytta underproletariat uten rettigheter.

Den indiske staten satset tidligere på en strategi der en skulle bygge opp egen produksjon for å erstatte import. Fra midten av 1980-tallet er denne strategien blitt lagt om. Nå er det «eksport-ledet vekst» som er i skuddet. I alle havner og kystområder i Delhi finnes det nå spesielle eksportsoner. Og arbeiderne der er ofte unge kvinner. I tillegg til elendige arbeidsforhold og manglende faglige rettigheter hører seksuell trakassering til dagens orden.

En kunne tenke seg at den formelle økonomiske sektoren utgjorde den moderne og «utviklete» delen av indisk økonomi, mens den uformelle delen var et slags tilbakeliggende etterslep, som ville forsvinne etterhvert. Men i dag er det den uformelle sektoren som vokser. Den nye økonomiske politikken har gjort frihandel, privatisering og deregulering til honnørord i det indiske borgerskapet. Mange av småbedriftene ble opprettet for å være underleverandører til store offentlige virksomheter. Men nå bygges offentlig sektor ned, regjeringa privatiserer, og fremmed kapital kommer inn. Ofte er det imidlertid vanskelig å skille mellom utenlandsk og indisk kapital. Lange kjeder av underleverandører gjør det umulig å spore virksomheten tilbake til den virkelige kapitalen bak. Industrislakt er vanlig, kapitalen trekkes ut og brukes til spekulasjon i stedet for produktiv virksomhet. Hovedtendensen nå er at den uformelle sektoren «invaderer» den formelle, blant annet i form av ulike typer kontraktarbeid.

Arbeiderklassen i den formelle sektoren var helt uforberedt på den utviklinga som kom med den nye økonomiske politikken. Nå står de i en defensiv posisjon. Men situasjonen har tvunget de tradisjonelle fagforbundene til å revurdere synet på den uformelle sektoren. De kan ikke lenger ignorere det som skjer der. AICCTU jobber da også systematisk for å bygge allianser mellom arbeidere i formell og uformell sektor – blant annet gjennom gjensidige støtteaksjoner til hverandres kamper. Også i India er det å oppnå enhet mellom den mannlige og kvinnelige delen av arbeiderklassen helt avgjørende for hele klassens framtid.

Men arbeidet med å organisere de som jobber i uformell sektor, støter på mange hindringer. Aller vanskeligst er det kanskje å organisere de hjemmebaserte arbeiderne. Ofte jobber én enkelt arbeider i forhold til én oppdragsgiver. De er svært spredt, har ingen kontakt med hverandre og ser derfor ikke muligheten for kollektiv kamp. I andre tilfelle er det et omfattende hierarki av underkontraktører mellom arbeideren og den som til slutt selger produktene (blant annet som vakre kunsthåndverksouvenirer til turistene). En underleverandør holder arbeideren med utstyr og råmaterialer. Utbyttinga er uhyre grov, men det er ikke lett å organisere folk til å slåss under slike forhold.

En del arbeidere i uformell sektor står dessuten i en slags overgangsposisjon mellom jordbruk og industri. De har fortsatt en viss tilknytning til landsbygda, de sjøl eller familien har kanskje en liten jordlapp. Ved permisjoner, oppsigelser eller nedleggelser trekker de seg tilbake til jordlappen for å prøve å overleve som best de kan i stedet for å slåss på organisert vis. Andre er «fremmedarbeidere» i sitt eget land. De utvandrer fra de fattigste og mest nødstilte områdene. Hvis de får seg jobb i en eksportsone, er de fornøyd med det de får, og lite interessert i å organisere seg. Det er heller ikke så lett å få dem til å kreve arbeidervernloven overholdt: I perioder med store ordrer kan de jobbe masse overtid og tjene ekstra, før permisjonene og oppsigelsene kommer.

Trass i alle disse problemene jobber titusenvis av aktivister utrettelig med organisasjonsarbeid i uformell sektor. Pionerene må imidlertid være forberedt på oppsigelser og ulike former for trakassering. For kvinnenes del inkluderer dette seksuell trakassering. AICCTU jobber med å gjøre kampen mot seksuell trakassering, ikke først og fremst til et kvinnespørsmål, men til en sak for både fagforeningene og andre organisasjoner i lokalsamfunnet, en folkelig kampsak.

«Mann med hjelm» eller lita jente?

Dersom vi forestiller vi oss den indiske arbeideren som en «mann med hjelm», er dette et lite dekkende bilde av hvordan arbeiderklassen i dette veldige landet faktisk ser ut. Vi må også ha med den unge jenta i eksportsonen, kvinnen som jobber i den illegale småbedriften i nabolaget og kvinnen sitter i sitt eget hjem og produserer for en underleverandør. Men heller ikke dette gir et dekkende bilde. Skal bildet av Indias arbeiderklasse bli fullstendig, må vi også ha med den vesle jenta.

Millioner av indiske barn arbeider. Hvor mange millioner, er vanskelig å si. Ifølge Vidyasagar (1995) varierer anslagene fra 13,8 millioner (folketellinga i 1981) til 100 millioner. Det anslaget som aksepteres som mest pålitelig av de fleste, stammer fra en undersøkelse utført av Operations Research Group, Baroda, i 1980. Denne gruppa kom fram til et tall på 44 millioner arbeidende barn, basert på en survey-undersøkelse som dekket 40.000 hushold i hele landet, spredt på 238 bysentra og 805 landsbygdsentra i 77 distrikter. Blant hovedfunnene var følgende:

• Nesten 35 % av alle hushold i India har barn som arbeider.
• I landdistriktene er andelen hushold med arbeidende barn 79 %.
• Hvert fjerde indiske barn mellom 5 og 15 år arbeider.
• Litt over en femtedel av Indias arbeidende barn bor i byer.
• Både i byer og på landsbygda er det flere jenter enn gutter blant de arbeidende barna. For hver 1.000 arbeidende gutter er det 1.198 arbeidende jenter, i byene er det hele 1.267.

Dette er det generelle bildet. Noen industrigreiner er imidlertid særlig beryktet for bruken av barnearbeidere. Dette gjelder teppeveverier, glassverk og keramikkindustrien i delstaten Uttar Pradesh, diamantindustrien i Rajasthan og Guajarat, grafittgruvene i Madhya Pradesh og Andra Pradesh, fabrikker som produserer fyrstikker, fyrverkeri, strømper og lokale sigaretter i Tamil Nadu. I de fleste av industriene i Tamil Nadu er det ikke bare snakk om barnearbeid, men om barns slavearbeid. Og det dreier seg ofte om virksomheter i den uformelle sektoren, hinsides arbeidervernlovgivningens rekkevidde.

Operation Research Groups undersøkelse er altså fra 1980. Vidgyasar mener situasjonen neppe er blitt bedre siden den gang, antakelig snarere tvert imot. Slik han ser det, vil videre liberalisering av verdenshandelen under GATT/WTO-regimet bety intensivert internasjonal konkurranse. Faren er at kapitalistene i ulike land vil forsøke å skaffe seg komparative fordeler i konkurransen på arbeidernes bekostning. I India kan dette bety økt bruk av barnearbeid og underbetalte kvinner, fagforeningsknusing og angrep på kollektive forhandlinger, og avvikling av arbeidervernlovgivningen. Med dagens globaliseringstendens og verdensomspennende frihandel er det all grunn til å tro at barnearbeiderne vil utgjøre en økende andel av Indias arbeiderklasse.Vidyasagar oppsummerer det slik:

«Barnearbeid blir naturlig i en sammenheng der arbeidsmarkedet stadig blir mer uformelt. En slik utvikling mot et stadig mer uformelt arbeidsmarked er det viktigste resultatet av av den liberaliserings- globaliserings- og strukturelle tilpasningspolitikken som følges, både av den indiske regjeringa etter påtrykk fra imperialistene, og av imperialistenes egne institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Kampen for å redde barna våre er derfor en uatskillelig del av en anti-imperialistisk dagsorden.»

Barnearbeidet i India er på den ene sida et tradisjonelt innslag i det indiske samfunnet: Barn er nødvendig arbeidskraft, som må gjøre sin del av oppgavene for at familien skal overleve. Slik var det også i Norge før i tida (se Sogner 1990), og rester av dette finnes fortsatt, som for eksempel når det ventes av barn at de skal bemanne egnestampene under fisket nordpå, slik Solberg (1994) beskriver. Men det som nå utvikler seg, er noe annet. Kapitalisme og imperialisme betyr modernisering. Det innebærer imidlertid ikke at alle tradisjonelle trekk ved samfunnet forsvinner. Snarere er det slik at kapitalismen og imperialismen ofte viser en frapperende evne til å inkorporere og utnytte tradisjonelle trekk ved samfunnet til å øke profitten (se Ericsson 1987). De små jentene og guttene i Indias arbeiderklasse er et dystert eksempel.

Dilemma i kampen mot barnearbeid

Hvordan skal så kampen mot barnearbeidet føres? Vidyasagar mener at fagbevegelsen må stille disse kravene til regjeringa:

• En tidsfrist for når totalforbud mot ansettelse av barnearbeidere skal innføres.
• Straffeaksjoner mot bedrifter som bruker barnearbeid i form av å frata dem lisensen.
• Samling og spredning av fullstendig statistikk over barnearbeidet.
• En faseplan for å erstatte barnearbeidere med voksne arbeidere på anstendig lønn, og passende rehabilitering av de tidligere barnearbeiderne.
• Innføring av obligatorisk skolegang av god kvalitet for alle barn.

Men venstresida i India står overfor noen vanskelige dilemma i kampen mot barnearbeidet. Ett av dem handler om de såkalte «sosiale betingelsene» (social clauses) som imperialistlanda forsøker å få innført som en del av handelsavtalene i WTOs regi. USA og andre rike land ønsker å knytte multilaterale handelsavtaler sammen med minimumskrav til arbeidsforholdene på en slik måte at land som ikke tilfredsstiller disse krava, utsettes for straffereaksjoner gjennom WTO. Det er ingen tvil om at indiske fagforeningsaktivister og andre som slåss mot utbytting og undertrykking er mot barnearbeid. Men de har ikke mye tiltro til de rike landas edle intensjoner. Det kan være svært nyttig for oss i i vår del av verden å bli konfrontert med hvordan vestens humanisme tar seg ut fra deres perspektiv. Slik oppsummerer for eksempel Vidyasagar en del av historia: I 1891 innførte den britiske koloniregjeringa en lov som hevet minimumsalderen for arbeidere i Indias tekstilfabrikker. Grunnen var at de indiske tekstilfabrikkene kunne produsere for lave kostnader på grunn av den store tilgangen på billig barnearbeidskraft. Dette reduserte profitten til de britiske tekstilfabrikkene. Enda tidligere hadde engelske kompanier problemer med å få nok arbeidskraft til plantasjene sine i Sri Lanka, Mauritius, Malaysia, Fiji-øyene osv. De ikke kunne ikke skaffe seg arbeidskraft fra India, for de indiske landarbeiderne var knyttet til jorda som livegne. I 1844 brukte kolonimakta derfor anti-slaveri-loven til å fri landarbeiderne fra bindinga til jorda, slik at de kunne eksportere dem til fjerne plantasjer, der de ble holdt som gjeldsslaver i en ny form for livegenskap. For å legalisere dette nye livegenskapet ble «Loven mot kontraktbrudd i arbeidet» innført i 1859.

Konteksten kan ha forandret seg, men innholdet er det samme også i dag, mener Vidyasagar: «Hver gang imperialistene snakker om et «menneskelig ansikt» er det et ulveansikt bak det «menneskelige ansiktets» maske.» Han peker på at imperialistlanda bryr seg fint lite om barnearbeid i andre sektorer enn de eksportorienterte. Og han siterer første utkast til «Loven for å avskrekke mot barnearbeid» i USA, fremmet av senator Tom Harkin i 1993:

«Voksne arbeidere i USA og andre utviklete land må ikke utsettes for faren for arbeidsløshet på grunn av importvarer produsert av barnearbeid i utviklingsland.»

Så rett fram sies det riktignok ikke i den ferdige lovteksten. Men hykleriet er åpenbart, mener Vidyasagar. USA har sjøl ikke ratifisert FN-konvensjonen om barns rettigheter!

På den ene sida presser altså imperialistlanda på India en økonomisk utvikling som gjør barnearbeidet mer og mer lønnsomt. På den andre sida vil de beskytte sin egen industri mot konkurranse. «Uansett hva de sier, er det ingen som lar seg lure til å tro at de handler ut fra omtanke for de millioner av fattige i den tredje verden,» skriver kvinneaktivisten Srilata Swaninadhan. «Det er helt klart at de håper å bruke disse sosiale betingelsene som en ikke-toll-barriere for å begrense eksporten fra den tredje verden, og som en måte å øke kostnadene i den tredje verdens eksportproduksjon slik at de ikke skal ha en konkurransefordel i forhold til vestlige selskaper.» Men hykleri er ikke noe enestående for imperialistlanda. Like ille, og like viktig å avsløre, er det indiske borgerskapets hykleri, mener Swaminadhan. I 1992, 1993 og 1994 gikk arbeidsfolk i India i hundrevis av demonstrasjoner mot at regjeringa skulle binde landet til GATT/WTO, noe som var mot interessene til 80 % av befolkninga. Demonstrantenes hovedargumenter var følgende:

1. En slik tilknytning ville føre til neo-imperialisme og til at gigantiske transnasjonale selskaper tok kontroll over indisk økonomi.
2. Det ville bety at indisk økonomi og indiske ressurser ville bli utviklet, ikke med sikte på behovene til flertallet av befolkninga, men for å tjene innenlandsk og utenlandsk overklasse. Resultatet ville også bli større økologiske ødeleggelser og plyndring av naturressurser.
3. Det ville øke kløfta mellom fattig og rik og føre til en ytterligere konsentrasjon av all rikdom i hendene på et bittelite mindretall, det ville bety massiv arbeidsløshet, prisstigning, inflasjon og skeivutvikling av jordbruk og industri.
4. Det ville bety enda sterkere angrep på menneskerettighetene, særlig rettighetene til kvinner, barn og andre svake grupper i samfunnet.

Men disse argumentene ble overhodet ikke tatt hensyn til, fortsetter Swaminadhan. GATT/TWO ble en realitet, sammen med strukturtilpasninger, i «nasjonens interesse». Gjennom hver eneste handling viser den indiske regjeringa at den setter likhetstegn mellom «nasjonale interesser» og interessene til det rike mindretallet som styrer landet og kontrollerer alle ressursene, mener hun:

«Nedbygging av offentlig sektor, lønnsstopp, stans i alle jordreformer, liberalisering av økonomien, avskaffing av hardt tilkjempete rettigheter osv. osv er riktignok mot interessene til det overveldende flertallet, men blir likevel ansett for å være i «nasjonens interesse» fordi det er til fordel for en liten elite. Det samme gjelder sosiale betingelser knyttet til handel. Disse vil gå ut over de rike kapitalistene og blir dermed automatisk stemplet som anti-nasjonale! Er det ikke toppen av hykleri når regjeringa ser på det å knytte likelønn for kvinner til handel som et angrep på nasjonens interesser? Er det ikke avslørende at den anser det å garantere stans i barnearbeid som skadelig for landet vårt?»

Verken Vidyasagar eller Swaminadhan har noen illusjoner om imperialistlandas motiver for å kreve sosiale betingelser knyttet til handelsavtaler. Ingen av dem har heller noen illusjoner om den indiske kapitalistklassens motiver for å yte motstand mot slike betingelser. Men de trekker likevel litt ulike konklusjoner. AICCU, som Vidyasagar er knyttet til, støtter motstanden mot sosiale betingelser i handelsavtaler. De krever i stedet en indisk, statlig arbeidskommisjon som skal overvåke at arbeidervernlovgivninga overholdes. Kampen mot barnearbeidet er, for dem, et indre, indisk anliggende. Swaminadhan mener derimot at det arbeidende folket skal gå inn for, ja slåss for, sosiale betingelser i handelsavtalene, som et ledd i kampen mot sitt eget borgerskap. Samtidig må det startes det hun kaller «en ny uavhengighetskamp mot globalt slaveri, ikke-bærekraftig og ødeleggende utvikling.»

De indiske barnearbeiderne gnures mellom to møllesteiner: imperialistisk markedsliberalisme og sitt eget borgerskaps profitthunger. Til sjuende og sist kan barna bare sette sin lit til den indiske arbeiderklassens og det indiske folkets egen kamp. Her hjemme kan vi gjøre vårt ved å solidarisere oss med den kampen, og ved å ta vår tørn når det gjelder å slåss mot den globale markedsliberalismen som truer flertallet, både i India og i Norge.

Litteratur:

• Ericsson, Kjersti: Søstre, kamerater! Oktober forlag, Oslo 1987
• Raj, Maithreyi Krishna: Women and Development. The Indian Experience. Bombay 1988
• Sogner, Sølvi: Han far sjøl i stua og familien hans. Universitetsforlaget, Oslo 1990
• Solberg, Anne: Negotiating Childhood. Nordic Institute for Studies in Urban and Regional Planning. Dissertation 12, Nordplan, Stockholm 1994
• Swaminadhan, Srilata: Social Clauses and Multilateral Trade Agreements. Udatert manus.
• Vidyasagar, R.: Child labour in India: All Work, No Play. AICCTU’s 3rd All-India Conference, Patna, 20.-22. september 1995

av Rolv Rynning Hanssen

«Når det gjelder hensynet til å forbedre den økonomiske bærekraften og den generasjonsmessige balansen i pensjonssystemet, stiller de to hovedmodellene helt likt – i hvert fall teknisk sett.»

Henriette Westhrin fra SV skriver dette i en protokollmerknad i pensjonskomiteens innstilling, og fortsetter: «Dette medlemmet vil imidlertid påpeke at sjansen for å få allmenn aksept i befolkningen for innstrammingstiltak av denne typen neppe vil øke hvis man velger å basere seg på en hovedmodell med en klart dårligere fordelingsprofil.» (RRHs utheving.)

I Klassekampen skriver Henriette Westhrin: «Som SVs representant i pensjonskommisjonen har jeg kjempet for å fjerne minstepensjonistene, gjøre ordningen mer rettferdig, og å skape et forutsigbart og enkelt system. Derfor har jeg ikke kunnet støtte forslaget om modernisert folketrygd, som ofrer de lavlønte til fordel for de høytlønte. Isteden har jeg fremmet en alternativ ordning; universell folketrygd.»

Et av Westhrin og SV sine mål er altså å få allmenn aksept for innstrammingstiltak. Og hele problemet med SVs opptreden er at de aksepterer det grunnleggende i kommisjonens tankegang: det må strammes inn. SV gir ikke de som rammes av innsparingene, noen knagg å henge sin motstand på, man er enig i hovedsaken. Framover vil vi gang på gang få høre om SVs bedre fordelingsprofil i deres forslag om en universell folketrygd. Ja, den er litt bedre, men hva svelger man ikke for å få til dette. I denne artikkelen vil jeg ta for meg en del av de «kamelene» SV svelger i tillegg til å akseptere at innstramming er nødvendig.

SV enig i 14 av 16 hovedpunkter

I kapittel 1.2: Hovedkonklusjoner understrekes det at et bredt flertall i kommisjonen har samlet seg om de 16 hovedkonklusjonene. Ser vi bort fra SVs forslag om en såkalt universell folketrygd, har de gått med på blant annet følgende (jeg tar med de mest oppsiktsvekkende):

SV støtter: Livsløpsopptjening

Hovedpoenget her er som man sier å «skape en tydeligere sammenheng mellom inntekt og pensjon enn i dag». Dagens besteårsregel, dvs at de 20 beste årene ligger til grunn for pensjon, fjernes. Alle år skal gi pensjonspoeng. Dette rammer først og fremst de som har hatt stor forskjell i inntekt gjennom livet, noen som kanskje har hatt omsorgsansvar eller av andre grunner gått deltid en periode. Gjett hvem som først og fremst lider under deltidsproblemet! Kampen mot ufrivillig deltid er en fanesak i tariffoppgjøret nå og et viktig kvinnekrav. Enda viktigere blir det om man i tillegg til lave inntekter også skal straffes for det i folketrygda.

SV støtter: Røveri av velferd

Kommisjonen foreslår det de kaller en automatisk stabiliseringsfaktor – eller et delingstall. Dette skal fungere slik at om levealderen i befolkningen øker over tid, så blir den årlige pensjonen mindre for hver enkelt pensjonist slik at de samlede utbetalingene i tiden som pensjonist blir den samme. En velstandsøkning slår ofte ut i høyere gjennomsnittlig levealder, ja dette er faktisk en indikator på samfunnets velstandsutvikling. Delingstallet skal være likt for kvinner og menn.

Dersom ikke nok folk dør tidlig, vil altså pensjonen gå ned. Dette er det reneste røveri av vanlige folks andel av velferdsutviklinga.

SV støtter: Fleksibel pensjonsalder

Fleksibel pensjonsalder skal innføres mellom 62 og 70 år. Dette er først og fremst et tiltak for å få folk til å jobbe lengre. Jo lengre i arbeid, jo høyere årlig pensjon. Men hovedprinsippet er at den enkelte selv vil måtte dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig. Spør dere selv: hvem vil ha råd til dette?

Ifølge Pensjonskommisjonens kriterier skal de som vil gå av før ordinær pensjonsalder ved 67 år, måttet ha opptjent pensjonsrettigheter tilsvarende en minstepensjon. Inntekten gjennom 40 år summeres. Har du tjent 260.000 til 270.000 kroner i snitt i 40 år, har du akkurat opptjent minstepensjon ved fylte 62 år. Antall år i arbeidslivet spiller i prinsippet ingen rolle, det er totalsummen du har tjent inn som teller. Høytlønnede vil derfor stille friere i forhold til tidlig pensjonering.

Av de 900.000 arbeidstakerne som tjener for lite til å kunne gå av med pensjon ved 62 år etter den nye pensjonsreformen, er to av tre kvinner.

Også dette punktet sluker SVs representant i pensjonskommisjonen uten merknader.

Kuttene i årlig pensjon ved å gå av tidligere enn 67 år er beregnet for en person som har jobbet i 40 år. Her har kommisjonen foreslått like store årlige kutt for både kvinner og menn. Det er pussig at når det for én gang skyld vil gagne kvinnene ikke å bruke kjønnsnøytralitet, da gjennomfører kommisjonen dette. Kvinnene vil tape vesentlig mer enn mennene ved å gå av med tidligpensjon etter kommisjonens forslag. Hvor er likheten for loven i dette tilfellet?

SV støtter: Nytt reguleringsprinsipp

Kommisjonen foreslår at heretter skal løpende utbetalte alderspensjoner reguleres årlig med gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten. I dag reguleres pensjonene i takt med lønnsveksten. Dette betyr kort og godt at de som er pensjonister taper i forhold til tidligere ordning dersom lønnsveksten overstiger prisveksten. Pensjonister skal få en mindre del av velstandsøkningen enn lønnstakere. Er baktanken at det ikke skal lønne seg å være pensjonist?

Uansett så lar også SVs representant være å protestere mot kutt i løpende pensjoner.

SV støtter: Ny handlingsregel

Pensjonskommisjonen foreslår å lage en ny regel i tråd med handlingsregelen som sier noe om hvor mye oljepenger som kan føres inn i statsbudsjettet. For å binde opp framtidige regjeringer foreslår kommisjonen at det vedtas en langsiktig retningslinje om at de ufonderte forpliktelsene knyttet til alderspensjonen i folketrygden ikke skal øke over tid som andel av den samlede verdiskapingen i landet. Dersom denne retningslinjen brytes, pålegges Regjeringen å legge fram en særskilt redegjørelse for Stortinget som en del av de årlige budsjettdokumentene, og med forslag til tiltak for å gjenopprette balansen.

Dette vil si at om pensjonsutgiftene i en periode øker mer enn verdiskapningen (BNP), så må pensjonene reduseres for å opprettholde andelen pensjonsutgiftene utgjør av BNP. Dette vil binde opp framtidige regjeringer til å føre en politikk som har som hensikt å redusere folketrygden, kanskje ikke så forskjellig fra i dag, men nå vil dette være en retningslinje for regjeringen. Det vil øke trykket mot pensjonene og være et kronargument for alle som ønsker å ta fra folk pensjon. Vi kommer til å høre om uansvarlighet, brudd på retningslinjer og framtidig bankerott om Stortinget skulle gå ut over dette. Ideologisk vil dette gjentas så ofte at folk tror at dette er en gitt grense, at folk skal akseptere det.

Men SV synes dette er OK og stemmer for.

SV støtter: De offentlige tjenestepensjonene legges om

Pensjonskommisjonen går inn for at offentlig tjenestepensjon legges om slik at den blir et direkte (netto) tillegg til folketrygden. I dag garanterer disse pensjonene 66-70 % av sluttlønna som pensjon (bruttoordning). Kommisjonen understreker at dette gir bedre sammenheng mellom arbeidsinntekt, pensjonspremie og pensjon i tjenestepensjonsordningen. Det er nettopp denne klare sammenhengen offentlige tjenestepensjoner søker å utjamne gjennom å ta garantere et nivå. I offentlige ordninger er det mange lavlønte og deltidsansatte (kvinner). Disse vil bli de definitive taperne ved at det skal bli en klarere sammenheng mellom pensjon og arbeidsinntekt.

Kommisjonen begrunner også dette med at det vil bli enklere å ta med seg og legge sammen opptjente pensjonsrettigheter ved skifte av arbeid mellom offentlig og privat virksomhet. Med andre ord har man tatt til orde for å gjøre det enklere å privatisere og konkurranseutsette offentlig virksomhet, uten å si ordene rett ut. Det har vært vanskelig å forsvare konkurranseutsettinga med at en skal ta pensjonen fra de lavlønte og utslitte renholderne. Nå får du en samling i bånn kan det se ut som.

Og dette gjøres også med SVs velsignelse i pensjonskommisjonen.

SV og særaldersgrenser

Yrker med særlig store krav til fysikk, eller med særlige faremomenter, har hatt særaldersgrenser. Det typiske er kanskje brannfolk. Du driver ikke med røykdykking når du er 60. Nå vil kommisjonen ha en gjennomgang for å rydde opp og overlate problemet til partene i arbeidslivet. Tanken er at arbeidsgiver skal lage en såkalt yrkeskarriere fram til ordinær pensjonsalder. Dvs. at når du eksempelvis passerer 55, så skal arbeidsgiver finne andre arbeidsoppgaver, dvs. andre yrker slik at du kan stå i jobb til 67. Kommisjonen sitt krav om gjennomgang av disse ordningene varsler avvikling av særaldersgrensene og økt fare for utstøting av arbeidslivet.

Det gjør kommisjonen med SVs godkjennelse.

SV støtter: Uførepensjonen skal utredes

Pensjonskommisjonen har ingen forslag om uførepensjon, bortsett fra at de foreslår at folketrygdens uførepensjonsordning blir utredet nærmere. Men i hele kommisjonens arbeid ligger det under at det er for lett å bli uføretrygdet og at en utredning skal fortsette der kommisjonen slapp i kuttarbeidet. De som først og fremst bruker uførepensjon er sliterne, de som ikke en gang greier å nå fram til AFP. Spørsmålet om rettigheter knytta til uførepensjon er også et klassespørsmål.

Heller ikke her opponerer SV, selv om man kunne foreslått å slå ring om uførepensjonen.

Fagbevegelsen og arbeidsfolk i Norge hadde trengt en støtte i pensjonskomiteen. I det minste en enslig svale, noen som i det minste kunne si at de var uenig i at det er et problem at vanlig folk får en relativt brukbar pensjon, en som heller ville se på hvordan å bygge ut ordningen.

I stedet setter Westhrin seg på samme side av bordet som de som iverksetter det store pensjonsranet, hun, og dermed SV, står i veien for den kampen opposisjonen må føre for å bevare pensjonen. Det er ingen tilfeldighet at hun lander slik, måneder av arbeid og møter har synliggjort hva hun er med på, hun har kunnet bruke ressurser til å foreslå alternativer.

Men SV har bestemt seg for å stå på maktas side mot folk i pensjonskampen.

av Rigmor Tollan

Hvordan kan en markedsliberalistisk og udemokratisk koloss forandres til å bli et redskap i kampen for en fredeligere, grønnere og mer rettferdig verden? Skriver Rigmor Tollan om EU-tilhengerne i SV. Hun har lest temanummeret om EU i SVs medlemsblad Venstre om.

Bakgrunnen for debatten i SV er ifølge lederartikkelen alt det som har endret seg siden 1994 både innad i EU og angående norsk tilknytning til EU. Men også utspillene om ny folkeavstemming i neste stortingsperiode har vært en viktig årsak. Det er et uttalt hovedmål med utgivelsen å skolere SVs medlemmer i forkant av en ny EU-kamp. Ansvarlig for temanummeret er partisekretær og leder i SVs EU-utvalg, Bård Vegar Solhjell. Sammen med de andre i EU-utvalget har han skrevet en flere sider lang innledning om Norge og EU. For øvrig tar avisas artikler opp følgende temaer:

• demokrati
• innflytelse innenfor/handlefrihet utenfor
• ØMU
• miljø
• motvekt mot USA
• alternativer til medlemskap
• EU som potensiell radikal kraft

Redaksjonen har invitert folk fra SV og venstresida for øvrig til å skrive, og på de fleste temaene balanseres stoffet ved at ja- og nei-sida har bidratt med hver sin artikkel.

Jeg har i denne gjennomgangen valgt å referere innholdet i de ulike artiklene så nøytralt som mulig. Helt til slutt gis det en samlet, kort vurdering av de ulike bidragene. Sitater og noe av innholdsreferatet er utstyrt med henvisning til side og spalte. (5,2) betyr for eksempel at det vises til side 5, spalte 2.

EU-utvalgets innledning

Etter å ha presentert SVs politiske mål om en fredelig verden, rettferdig fordeling og bærekraftig miljø tar artikkelen for seg de utfordringer norsk og internasjonal politikk står overfor:

• Markedskreftenes frie spill gir økt fattigdom og groteske forskjeller mellom nord og sør.
• USAs dominerer på det sikkerhetspolitiske området og overkjører internasjonale avtaler og organisasjoner.
• Vi står overfor enorme globale miljøutfordringer.
• Internasjonalt samarbeid, særlig gjennom FN-systemet, er veien SV staker ut for en bedre framtid. FN sies å være «… det eneste globale samarbeidet som kan ta fatt på disse utfordringene». (3,2)

I kampen for både rettferdig fordeling og et bærekraftig miljø er det et uttalt mål å få has på de destruktive globale kapitalkreftene. Også på nasjonalt nivå utpekes markedskreftene som den store utfordringen. «… politikken (må) våge å ta makta tilbake fra markedet, (og) det er venstresidas ansvar å snu utviklinga til forsvar for velferdsstaten og norsk demokrati.» (3,3)

I den innledende artikkelen gis det videre en kort presentasjon av hovedtrekkene i EUs historie, samt en fyldig oversikt over EUs institusjoner. Deretter behandles temaene EUs grunnlov, ØMU, utenriks-/sikkerhetspolitikk og EØS. Artikkelen avsluttes med en kommentar om at tross de sprikende EU-oppfatningene blant SVs medlemmer, er det en del saker partiet står samlet om. Det bredt sammensatte EU-utvalget, som nok avspeiler de ulike oppfatningene i partiet, er enig i følgende saker (7,3):

• EU har demokratiske svakheter.
• Norge har større handlefrihet som ikke-medlem på områdene pengepolitikk og fiskeripolitikk.
• Norge får mer direkte innflytelse i EU ved å bli medlem.

Demokratispørsmålet

Bent Sofus Tranøy har skrevet artikkelen «EU og demokrati – et ja-perspektiv». Tranøy er statsviter og ansatt ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo. Han vektlegger i sin artikkel behovet for et fast internasjonalt samarbeid i Europa. Særlig er dette viktig for et lite land som Norge, hevder han, og begrunner det slik: «Alternativet vil fort være et mer anarkistisk system hvor den sterkestes rett gjelder.» (8,2) Han innrømmer at også innen EU-systemet har de store landa mer makt enn de små, men «… her må de rettferdiggjøre sine valg, og de er bundet opp til spillereglene de selv har vært med på å forme». (8,2)

EØS-tilknytninga vår til EU er ifølge Tranøy elendig, ikke minst på grunn av avtalens dynamiske karakter. I stedet bør vi bli fullverdig medlem, der «Norge kunne spilt en positiv rolle i EU i allianse med land hvor flertallet har oppfatninger som ligner de norske». (9,2)

Motinnlegget heter «Ja til folkestyre – nei til EU» og er skrevet av Ingrid Fiskaa, leder av SU. Hun vil absolutt ikke overlate den politiske arenaen til konsernmakta og elitepolitikere, og påpeker at konsernmakta tar tilbake område for område på bekostning av demokratisk styring. Dette gjelder ikke minst EU, «ein heilt sentral pådrivar for denne prosessen, både i medlemslanda og overfor resten av verda» (10,1). Grunnlovsfestinga av markedsliberalismen er det aller største demokratiproblemet i EU, mener hun.

Fiskaa tar videre opp problemet med EUs mangel på «ein felles arena for politisk debatt blant folk flest» og sier at i den grad det eksisterer en felles debatt, er det et fåtall som har sjanse til å henge med (10,2). Hun påpeker dessuten at de folkevalgte i EU-parlamentet har minimale påvirkningsmuligheter når det gjelder saker som behandles i EU. Det er de ikke-parlamentariske organene som sitter med makta.

Som et tredje argument mot norsk EU-medlemskap, sett i et demokratiperspektiv, viser Fiskaa til EU-lovens suverenitet over medlemslandanes nasjonale lovverk på nesten alle områder. Dette, kombinert med nye vedtaksprosedyrer som favoriserer de store medlemsstatene, har ført til at de små landa gjerne underlegges overstatlige vedtak mot sin egen vilje (10,3).

Innflytelse innenfor EU eller handlefrihet utenfor?

Ja-artikkelen er skrevet av Wenche Fossen, tidligere leder av Europabevegelsen. Hun sitter i dag i Kontaktutvalget for Radikalt Europa. Fossen har kalt sin artikkel «EU er en kampplass». I likhet med Tranøy viser hun til nødvendigheten av internasjonalt samarbeid: «En liten nasjonalstat som Norge har i dag overhodet ingen mulighet til å styre den internasjonale kapitalismen … Et EU med 500 millioner innbyggere kan om det vil.» (12,2) Nettopp dette, å styre kapitalkreftene, er ifølge Fossen … en av de viktigste kampene i EU, og denne kampen går ikke mellom medlemslandene, men mellom radikale og liberalistiske krefter i alle medlemsland. (12,2)

Det alternative arbeidet som nei-sida bedriver på utsida av EU mener hun er «… illusorisk eller i alle fall uten praktisk betydning» (12,3). Norges innsats under FNs miljøkonferanse i Johannesburg blir av Fossen vurdert på følgende vis: «Nei-sida viser ofte til Johannesburg-konferansen. Der delte altså Norge og EU samme syn på miljøspørsmål, men EU kom etter, blir det sagt. Hvis det var slik at EU hørte på oss der, hvorfor skulle EU da ikke ha hørt på oss i interne dragkamper?» (12,2-12,3)

I den viktige kampen som Fossen og hennes radikale meningsfeller vil drive i EU mot kapitalen og for en rettferdig og solidarisk verden, trekker Fossen fram skatt på all valutahandel som et av de viktigste målene. Hun sier at dette målet kan bli nådd dersom EU går i bresjen (12,2). I tillegg til Tobin-skatten mener Fossen at et styrket FN og et endret WTO, der u-landa får mer makt, er sentrale mål for det radikale påvirkningsarbeidet i EU. Hun sier at det for fattige land er «… helt avgjørende hvilken politikk EU fører» (12,3). Men, legger hun til, det forutsetter at «… venstresida (blir) sterkere i EU og samarbeider med globale organisasjoner som Attac» (12,2).

Aina Bartmann sitter i SVs sentralstyre og var tidligere leder av Norsk bonde- og småbrukarlag. I sin artikkel «EU og internasjonal solidaritet» er hun uenig med Fossen i synet på EU og på det enkelte lands muligheter for å hevde sin stemme internasjonalt. Bartmann ser på EU som en direkte «… motpol til … mange av de avtalene som forhandles fram gjennom FN-systemet» (13,1). Konflikten mellom økonomiske særinteresser og hensynet til mennesker, dyr og miljø blir trukket fram som kjernen i mye av den politiske kampen, og som en konkretisering av SVs slagord «Folkemakt mot kapitalmakt» (13,1).

Også Bartmann trekker fram Johannesburg, men her som et argument for å ha en uavhengig stemme i internasjonale forhandlinger. Hun viser også til andre forhandlingsrunder der Norges bidrag har hatt «betydning for milliarder av menneskers daglige brød» (13,2).

Artikkelforfatteren innrømmer at Norge ikke bestandig opptrer like bra som i de eksemplene hun viser til. Vi har ført det hun kaller «EU-politikk» siden 1994, og vi dilter etter EU og USA i mange internasjonale konflikter. Men Norge har muligheten til å bruke sin stemme, noe som enkeltnasjonene i EU ikke har lenger, etter at Nice-traktaten ble vedtatt og EU-land ble pålagt å fremme «… felles standpunkt i internasjonale organisasjoner og ved internasjonale konferanser» (12,2).

Men tross sterkt divergerende oppfatninger om hvilke arenaer som egner seg best for sosialister og deres internasjonale kamp for en bedre verden, er Bartmann enig med Fossen i synet på FN og WTO. «FN er langt fra perfekt, men … det eneste forum der vi alle er med og der formålet med samarbeidet er fordeling, og ikke akkumulering av rikdom hos oss som har mest fra før. Derfor må FN styrkes på bekostning av WTO.» (13,3)

ØMU

Den første av de to artiklene om ØMU, «Öppet brev till dig som är vänster och röstar nej», ble opprinnelig laget i forkant av svenskenes folkeavstemming i fjor høst. Artikkelen er skrevet av Johan Ehrenberg, redaktør for det uavhengige svenske venstretidsskriftet ETC, i samarbeid med økonomen Sten Ljunggren. Artikkelen er i sin helhet faglig forankret. Etter en kort beskrivelse av situasjonen i dagens Sverige der både venstresida, miljøbevegelsen og den faglige radikale bevegelsen har tapt terreng, fungerer artikkelen i hovedsak som et korstog mot markedsmakt i sin alminnelighet og den svenske riksbanken i særdeleshet: «Varför har inte facket kunnat återta det man förlorade på 90-talets början? Jo, varje försök … har mötts av hot om höjda räntor och sjunkande krona! Riksbanken har agerat mot varje försök från politiken eller facken att vända utvecklingen.» (15,2)

For å bedre situasjonen for det faglige arbeidet ønsker Ehrenberg og Ljunggren at Sverige blir med i ØMU. Det er et klart taktisk valg, for de karakteriserer EU som en udemokratisk konstruksjon styrt av eksperter, og sentralbanken som diktatorisk innretning (15,2).

Ehrenberg og Ljunggren oppgir to grunner for at de velger ØMU framfor Riksbanken og nasjonal styring over økonomien. De mener for det første at EUs sentralbank ikke vil kunne gripe så direkte inn som aktør for å punktere den svenske fagbevegelsens lønnskrav som det riksbanken hittil har gjort: «I motsats till Riksbanken blir ECB därför en svag bank.» (15,2) Den andre grunnen til ønsket om innlemmelse i ØMU er svensk fagbevegelses posisjon i EU-sammenheng. «Det är omöjligt för svenska metall att kämpa tillsammans med tyska metall för höjda löner och arbetsrätt. De tyska löntagarna vet ju att svenska kapitalägare kan smita ut bakvägen genom en sänkt krona. Svenska löntagare blir opålitliga i lönekampen. Tar vi bort den svenske kronan försvinner det här hinderet.» (15,3) Dette siste argumentet er svært viktig for dem, fordi de ser en tydelig sammenhengen mellom faglig samarbeid i Europa og mulighetene for en demokratiseringsprosess i EU: «Vi tror ett av de viktigaste målen (for å gjøre EU mer demokratisk) är att fackföreningar i EU-länderna faktiskt jobbar tillsammans.» (15,2)

Også den andre ØMU-artikkelen er skrevet av en svenske, men med et helt annet utgangspunkt. Jonas Sjöstedt sitter i EU-parlamentets miljøkomite som representant for Vänsterpartiet, SVs søsterparti i Sverige. Artikkelen heter «Ett socialistiskt nej till EMU». Etter å ha brukt litt tid på argumentene som demokratiske svakheter, innskrenket selvbestemmelse m.m., av Sjöstedt karakterisert som «korrekta och hedervärda, even från ett socialistiskt perspektiv … men påfallanda allmängiltiga» (16,1), tar han for seg de spesifikt sosialistiske argumentene. Det ene går på bestemmelsene om prisstabilitet og budsjettbalanse. Fordi disse kravene er overordnet alt annet, kan det ikke i EU brukes en økonomiske politikk som verktøy for å nå politiske mål på områder som sysselsetting, velferd og allmenn økonomisk utvikling. Tvert imot har velferd, sysselsetting m.m. blitt et verktøy i bestrebelsene for å oppfylle dogmene i den høyreinnretta økonomiske politikken (16,2). Det å la sysselsetting og velferd bli bufferen når et land har problemer med konvergenskravene, er ifølge Sjöstedt helt uakseptabelt ut fra et sosialistisk ståsted (17,1). Særlig er han opptatt av politikken for full sysselsetting, et av arbeiderbevegelsens hovedmål, som nå har fått en så alvorlig knekk. Dette skyldes imidlertid ikke bare konvergenskravene som hvert enkelt EU-land har plikt til å overholde, men også høyrekreftenes scoop med å frata EU-politikerne innflytelsen over rente- og valutapolitikken og i stedet plassere den hos et «uavhengig» ekspertvelde (17,1-17,2).

Sjøstedt er også inne på valutahandel i et ØMU-perspektiv: «… att finna modeller som tyglar valutaspekulationen och de våldsamma kapitalrörelser försvåras av EMU.» (17,2) Tobins ide om beskatning av valutatransaksjoner er derfor ikke aktuell i ØMU-området. «En sådan Tobinskatt är oförenlig med EMUs krav på fri rörlighet för valutan.» (17,3) I sin avlutningsreplikk sier Sjöstedt at det finnes mange gode argumenter for å avvise ØMU, uansett politisk grunnsyn, men argumentene er ekstra sterke for en sosialist.

Et tredje innlegg om ØMU består av et intervju med Steinar Holden, økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo og rådgiver for forskningsavdelingen til Norges Bank. I likhet med Sjöstedt mener han at ØMUs stabilitetspakt og kontroll over finanspolitikken gjør det vanskelig for det enkelte land å stimulere økonomien i nedgangstider. Men selv om vi får færre verktøy i kassa, tror ikke Holden at stabilitetspakten får noen direkte virkning for norsk finanspolitikk så lenge oljeinntektene sikrer store overskudd på statsbudsjettet (18,2).

På spørsmålet om EUs arbeidsledighet viser Holden til at det ikke bare er ØMU som har skylda for den stramme pengepolitikken og den høye arbeidsledigheten. Samme tendens preget EU også før etableringen av ØMU. Men han innrømmer at ESB har valgt et for lavt mål for inflasjonen, og burde ha tatt høyde for den europeiske realøkonomien (18,2).

Holden er ikke enig i at Norges spesielle situasjon som en olje- og råvarebasert økonomi innebærer behov for en egen valuta- og pengepolitikk. Han synes vi i stedet burde se det som problematisk at kronekursen kan bli for sterkt knyttet opp mot oljeprisen (18,3).

For norsk finanspolitikk ville det være en fordel å bli med i ØMU, forutsatt at finanspolitikken vår er ekspansiv, mener Holden. Det begrunner han med at Norges Bank vil justere renta oppover i en slik situasjon, mens vi som ØMU-medlem kunne ha ført en ekspansiv finanspolitikk uten at renta ble påvirket. Det er disse to alternativene vi har å velge mellom, mener Holden. Alternativet med fortsatt å stå utenfor ØMU og gjeninnføre politisk styring over pengepolitikken her til lands ser han som veldig lite sannsynlig (19,1).

Miljø

Under temaet miljø er det Gunnar Bolstad som slipper til først. Han arbeider i Norges forskningsråd og er tidligere generalsekretær i Europabevegelsen. Han spør i sin tittel: «Er det viktig for verden at EU lykkes?» Bolstad viser til EUs rolle som pådriver for et felles regelverk om miljøstandarder og bruker som eksempler prinsippet om bærekraftighet som for lengst er en innarbeidet målsetting i EUs traktatverk (20), EUs mange standarder som Norge gjennom EØS-avtalen er pliktig til å følge, og som også de nye medlemsstatene må innrette seg etter (21,1), og Kyoto-møtet i 1997. Bolstad hevder at «i den internasjonale klimapolitikken er det ingen tvil om at det er EU som driver arbeidet framover» (21,1). Den store saken nå for EUs miljøkommissær er arbeidet med å skjerpe den europeiske kjemikalielovgivningen (21,2). At det er en kommissær som har satt i gang dette arbeidet, er ikke tilfeldig, for ifølge Bolstad er det innenfor EU-systemet Kommisjonen som er viktigste drivkraft for en ambisiøs miljøpolitikk. På slutten av artikkelen hevder forfatteren at «EU er den eneste politiske organisasjonen i verden som er på vei mot å utvikle et verktøy for virkelig å ta fatt i grenseoverskridende miljøproblemer» (21,2), og i forhold til FN ser han på EU som «… den fremste garantist for at verdensorganisasjonen ikke mister sin betydning» (21,1).

Bolstad har i artikkelen lagt vekt på EUs formaliserte avtaleverk, og innrømmer at også EU sliter med å realisere sine gode forsetter, ikke minst på grunn av kryssende nasjonale interesser. Likevel gjør EU det langt bedre enn annerledeslandet Norge, hevder han, og viser blant annet til vår voldsomme sløsing med energi (21,1) og til norske myndigheter som er helt fraværende i den pågående og viktige debatten om den nye kjemikalielovgivningen (21,2).

Heidi Sørensen, stortingsrepresentant for SV og tidligere leder i både Natur og ungdom og Naturvernforbundet, har skrevet artikkelen «EU og miljø». I motsetning til Bolstad tar ikke Sørensen for seg selve avtaleverket, men velger å se på EUs praksis. Hun starter med Johannesburg-konferansen. Kommisjonen gikk i utgangspunktet inn for forslaget om å la frihandelen ha forrang framfor miljøavtaler, skriver hun. Flere små EU-land var uenige med flertallet i Kommisjonen, men fikk ikke lov til å til å fremme dette standpunktet under konferansen fordi EU skulle tale med én stemme.

For å vise det store spriket mellom miljølovgivning og praksis i EU, tar Sørensen for seg den store trafikkforurensningen som EU sliter med, som følge av Det indre marked. Hun viser til rapporter fra Det europeiske miljøbyrå og fra Verdens helseorganisasjon, som alle viser dystre tall angående naturens bærekraft og menneskers helse (23,2).

Også EU-landbruket blir i Sørensens artikkel trukket fram som en stor miljøsynder. Hun viser til Friends of the Earth som påstår at både forbrukeren, lufta, jorda og vannet blir skadelidende (22,3). Riktignok har EU den senere tid arbeidet med å utforme en ny politikk når det gjelder miljøgifter og kjemikalier, men fortsatt setter EU hensynet til kjemiindustrien høyere enn hensynet til miljøet og til menneskers helse, ifølge miljøbevegelsen (23,2).

Selv om artikkelen i hovedsak tar for seg miljøproblemene som EU sliter med, innrømmer Sørensen at også Norge slett ikke lenger er den miljøforkjemperen som vi fremsto som sist på 1980-tallet og først på 90-tallet. Men dette er ikke for henne et argument for å bli medlem i EU og kjempe for miljøsaken der. Hun avslutter sin artikkel med et sitat fra den enstemmige landsmøteuttalelsen på N&Us landsmøte i januar 2004: «EU har endret seg siden 1994, men miljøbevegelsens argumenter mot norsk medlemskap er styrket.» (23,3)

Utenrikspolitikk

Når det gjelder utenrikspolitikk og forholdet til USA, har Christian Marius Stryken skrevet artikkelen «Er utenrikspolitikk et argument for å norsk EU-medlemskap?» Stryken er forsker ved NUPI. Han innleder med å slå fast at den store globale utfordringen de kommende tiårene blir å organisere motmakt til USA. FN er et viktig organ, men ingen supermakt med muligheter til å ta på seg denne jobben. Heller ikke EU er en global supermakt, særlig ikke militært sett (24,2). Men fordi sikkerhetspolitikk først og fremst handler om å unngå krig og ikke minst bekjempe årsakene til krig, kan vi kalle EU en annerledes supermakt, med en utenrikspolitikk der det er de politiske og økonomiske virkemidlene som står sentralt (24,2).

Stryken innrømmer at EU ennå ikke står samlet i synet på USA. Særlig Irak-krigen har gjort dette helt tydelig. Derfor trengs både et «folkelig opprør mot USA og et samlet, sterkere, globalt EU (og) politisk lederskap for å utforme en langt mer kraftfull og felles EU-holdning» (24,2).

Stryken mener Norge bør delta i en slik utvikling av EU. Når det gjelder Norges nåværende rolle som brobygger og internasjonal megler, mener han at vi kan opprettholde denne rollen også som medlem av EU, selv om det kan bli mer krevende enn i dag, blant annet fordi «et EU-medlemskap vil innebære en informasjonsplikt overfor andre land i fellesskapet» (25,2).

Stein Ørnhøi, tidligere leder av SF, avviser i sin artikkel «EU – en falsk stormakt eller et alternativ til USA?» at EU kan bli en motvekt mot USA. Han viser til historien og sier at det ikke finnes et eneste eksempel på en godlynt supermakt. Tvert imot. «Supermakter ekspanderer, konfronterer og skaper utrygghet. Sovjet-imperiet konfronterte USA, … men terrorbalansen hindret verken Vietnamkrigen eller militær voldtekt av Tsjekkoslovakia.» (26,1) Og når EU-landa Tyskland og Frankrike utfordret USA i forbindelse med Irak-krigen, var årsaken verken høyverdig eller moralsk. Det handlet ganske enkelt om motstridende interesser (26,2).

Det er i stedet FN som kan utfordre USA som militær stormakt. Det gjorde FN i forbindelse med Irak-krigen, og sikkerhetsrådet påførte USA et stort prestisjenederlag, skriver Ørnhøi (26,1-26,2).

I tillegg til spørsmålet om hvilken instans globalt som kan opptre som motvekt mot USA, opererer Ørnhøi med to hovedspørsmål: Finnes det i det hele tatt felles europeiske interesser som gir grunnlag felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk? Og bør Norge knytte sin fremtidige sikkerhet til et EU som i alle fall foreløpig ikke har noen felles sikkerhets- og forsvarspolitikk? Et definitiv NEI er svaret på det første spørsmålet. «Noen av de mest grunnleggende interessekonfliktene i verden går tvers gjennom Europa. Generelt sett handler det om markeder. Men først av alt handler det om olje og gass.» (26,2) Også svaret på det andre spørsmålet om norsk sikkerhetspolitisk tilknytning vurderer Ørnhøi opp mot EUs motstridende interesser når det gjelder energireserver og energiforsyning. Hans svar er: «Norges behov for sikkerhet må søkes i et regionalt samarbeid med land vi har felles sikkerhetspolitiske interesser med.» (27)

Seierstad og Leirvoll

De to siste artiklene omhandler ikke særskilte temaer, men er generelle innlegg som argumenterer for henholdsvis ikke-medlemskap (Dag Seierstad, medlem av SVs sentralstyre, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe, medlem av fagrådet til Attac: «Alternativet til EU-medlemskap») og for et «inn for å påvirke»-standpunkt (Turid Leirvoll, tidligere sekretær for SV, nå landssekretær for Socialistisk Folkeparti i Danmark: «Kan EU bli et radikalt Europa?»)

Hovedargumentene i Leirvolls artikkel er allerede presentert i forbindelse med de ulike temaer som ja-skribentene har tatt for seg (USA og sikkerhetspolitikk, behovet for overnasjonalitet i miljøspørsmålet, EU som eneste mulige kamparena i vår verdensdel, den sterke vektleggingen av viljen til å gjøre noe positivt ut av EU), og jeg finner det unødvendig å gjenta dem her.

Seierstads artikkel omhandler EØS og alternativene til denne avtalen. Siden EØS ikke har betydning for vår markedsadgang til EU-markedet, slik ja-sida hevder, og siden det dessuten er bred enighet om at EØS er en svært dårlig avtale for landet, burde den sies opp. Alternativet til EØS på det nasjonale plan er ganske enkelt at Stortinget tar avgjørelsene, og ikke EU. I handelen med EU vil konsekvensen bli at avtalen automatisk blir erstattet handelsavtalen fra 1974 (28,1).

Et Norge utenfor EU og EØS kan utvikle seg i mange retninger. Det kan bli et EU-likt Norge, men med mulighet for en politisk snuoperasjon for kommende velgere. Eller det kan bli et Norge som i ulikegrad legger vekt på kapitalstyring, solidaritet, miljø og regional balanse.

Kommentarer

I sin lederartikkel skriver Solhjell at temanummeret skisserer «.. dei viktigaste problemstillingane vi må ta stilling til i EU-saken …» (2,1). Jeg synes det er underlig at den desidert viktigste problemstillingen ikke blir nevnt i denne forbindelsen, nemlig: Hvordan kan en markedsliberalistisk og udemokratisk koloss forandres til å bli et redskap i kampen for en fredeligere, grønnere og mer rettferdig verden? Sosialister som ikke hele tida har dette for øye når EU debatteres, går lett i fella.

De ser behovet for radikalt engasjement: «… det er et skrikende behov for at EU blir en radikal kraft både i Europa og globalt, en kraft som driver utviklingen i riktig retning …» (30,1)

De har en god begrunnelse for å bruke EU som plattform: «Felles for mange av disse politiske oppgavene er at de ikke løses innenfor rammen av nasjonalstaten» (30,1), og: «Selv med dens mangler kan jeg ikke se andre arenaer der vi kan utkjempe de kampene som er nødvendige på tvers av nasjonalstaten i vår verdensdel.» (31,3)

Og de ser mulighetene: EUs institusjoner og overnasjonale regelverk finnes.

Ut fra dette kan jeg godt se hvorfor radikale ja-folk er frustrert over sosialistene på nei-sida som velger å jobbe innenfor rammen av nasjonalstaten, og frustrert over at det på nei-sida brukes så mye tid og innsats på å samarbeide med krefter som ofte står langt til høyre for det radikale nei-standpunktet. For det radikale ja fremstår dette som både håpløst gammeldags og som feilaktig bruk av tid og krefter. For dem er nasjonalstaten passé. Overnasjonalitet er nødvendig for å drive sosialistisk kamp i vår moderne og globaliserte verden. På vårt kontinent er EU det eneste verktøyet som finnes.

Enkelte av ja-artiklene ser behov for demokratisering av EU, mens andre formidler en mer teknokratisk tilnærming og fokuserer mest på de virkemidlene EU rår over. I et slikt perspektiv blir det naturlig å hevde at ikke bare EU-parlamentet må styrkes, men at også EU-kommisjonen må tilføres mer makt. Styrking av EUs overnasjonalitet later også til å være en utbredt målsetting blant de sosialistiske EU-tilhengerne, begrunnet med at dette vil gjøre EU til en enda sterkere blokk som venstresida kan bruke i kampen for en bedre verden.

Noen av ja-artiklene minner om at EU alene ikke duger som kamparena. FN og nettverk som bekjemper den globale kapitalen nevnes som aktuelle medspillere. Men ingen av ja-innleggene problematiserer for alvor det faktum at EU er kapitalens og markedsliberalismens fremste spydpiss i Europa. Dette bare registreres, liksom i forbifarten, mens det som vektlegges er en uoppslitelig tro på at EU skal kunne omdannes til å bli et sosialistisk redskap, eller i det minste en kamparena der sosialismen har gode muligheter for å nå fram.

Ikke et eneste sted i dette temanummeret antydes en strategi for hvordan EUs institusjoner og politiske målsettinger skal kunne forvandles i sosialistisk retning. Dette virker like håpløst for meg som om en sann palestinavenn skulle melde seg inn i organisasjonen «Israels venner», med mål om å forvandle den til å bli en kamporganisasjon for palestinerne.

av Pål Steigan

I Klassekampen 1. juni 2004 hadde Cathrine Holst (CH) en kommentar under tittelen «De nye krigene». Artikkelen tar opp tendensen til privatisering av krigen i vår tid, kontraktørenes inntogmarsj, så å si. Men i stikktittel på forsida og framhevet i ramme står følgende utsagn: «Enkle forklaringer om «imperialisme» som årsak til krig kommer definitivt til kort.»

Jeg ga henne et svar i en dobbeltkronikk som sto i Klassekampen noen tid etter. Hun har, så vidt jeg veit, ikke gitt meg noe svar. Etter oppfordring fra Røde Fane har jeg utvidet artikkelen, tatt med noen flere eksempler og noe mer dokumentasjon. Men utgangspunktet er fortsatt at jeg tar et oppgjør med CHs angrep på imperialismeteorien. Dersom CH etter dette skulle føle seg kallet til å gi meg tilsvar, vil jeg med glede fortsette debatten.

CHs artikkel gir dessverre ingen argumenter for utsagnet ovenfor. Det blir stående som et postulat, uten logisk eller konkret underbygging. Artikkelen handler faktisk ikke om årsaken til krig i det hele tatt, men om privatisering av krigen. Men siden en av Klassekampens faste kommentatorer velger å sette fram en slik spissformulering på et felt der Klassekampen har vært kjent for å ha helt andre oppfatninger, bør den likevel få en kommentar.

Jeg kjenner ikke til årsaken til at CH skriver «imperialisme» i anførselstegn. Hun gir ingen nøkkel til det. I politisk retorikk er det vanlig å gjøre slikt når man vil distansere seg fra et begrep.

Under Vietnamkrigen på 1960-tallet sto det strid om imperialismebegrepet. Noen av USAs kritikere mente at krigen ikke var et uttrykk for noe systemtrekk ved kapitalismen. Det var tvert om uttrykk for en uheldig politikk. Men gjennom kampen mot Vietnamkrigen vokste det fram en stadig sterkere erkjennelse av at krigen var en følge av kapitalismen, slik den arter seg i vår tid, og at det var meningsfullt å kalle dette for imperialisme. Avisa Klassekampen var viktig i arbeidet med å skape en slik forståelse.

Imperialismeteorien

Begrepet imperialisme som betegnelse på kapitalismen i vår tid, ble lansert av den britiske økonomen J A Hobson i 1902.

Hobson gjorde en høyst interessant analyse av imperialismens gjennombrudd i USA rundt forrige århundreskifte, og skrev blant annet:

«Det var det plutselige behovet for utenlandske markeder for varer og investeringer, som var så tydelig grunnlaget for imperialismen som det republikanske partiets politikk og praksis. Det var dette partiet de store industrielle og finansielle høvdingene tilhørte, og det tilhørte dem. Den eventyrlystne entusiasmen til president Theodore Roosevelt og hans «åpenbare skjebnebestemmelse» og «sivilisasjonsoppdrag» må ikke få lure oss. Det var d’herrer Rockefeller, Pierpont Morgan og deres sammensvorne som trengte imperialismen og som festet den på skuldrene til den store republikken i vest. De trengte imperialismen fordi de ønsket å bruke de offentlige ressursene i sitt land til å finne profitable anvendelser for kapitalen sin, en kapital som ellers ville ligge brakk.» (John D. Rockefeller, grunnlegger av Standard Oil og J P Morgan, grunnlegger av General Electric og US Steel, var to av sin tids største finanskapitalister, min anm. P.S.)

Hobson knytter altså imperialismen til den moderne finans- og industrikapitalens behov. Han sa at på tross av at fortjenesten som oppnås gjennom å oppnå markeder og råvarekontroll gjennom krig er mindre enn kostnadene med rustningskappløpet, er det interessene til en liten gruppe av kapitalsterke selskaper som driver fram krigen, fordi de ikke kan finne lønnsom investering av den store kapitalen sin uten slik erobring. Legg også merke til at det også på Hobsons tid, akkurat som i dag, var på moten å kalle de imperialistiske erobringskrigene for «sivilisasjonsoppdrag».

Lenin tok opp Hobsons teori og videreførte den i boka Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen fra 1916.

I følge Lenin var det visse særtrekk ved den mest avanserte  kapitalismen, slik den framsto fra tida rundt forrige århundreskifte:

• kapitalen var blitt så konsentrert at det var oppstått monopoler, som helt eller delvis behersket hele sektorer eller dominerte hele markeder,
• bankene hadde vokst fra rollen som mellommenn og blitt selvstendige finansielle operatører – det hadde vokst fram et finansielt fåmannsvelde, kapitaleksporten var blitt vel så viktig som vareeksporten,
• de store industri- og finansmonopolene hadde delt verden mellom seg og oppdelinga av verden mellom stormaktene var sluttført.

Noen mente at dette systemet kunne forbli stabilt og fredelig. Til dem sa Lenin at de lovene som styrer kapitalens utvikling ikke kjenner noen jevn og balansert utvikling. Han mente at det var umulig å tenke seg at alle kapitalistiske land kunne utvikle seg i samme takt over lengre tid. Derfor måtte det komme til stadig nye kriger om omfordeling av makt, markeder, råvarer og rikdom.

Tida etter 1916 har bekreftet dette i rikelig monn.

Veldig mye av den industrielle innovasjonen og veksten foregikk i Tyskland. Den store kolonimakta Storbritannia hadde derimot stagnert. Dette brakte Tyskland i en stadig bitrere kamp om råvarer, kolonier og markeder, i første rekke mot den britiske kapitalens imperium. Denne rivaliseringa endte i to forferdelige verdenskriger.

Jeg regner med at CH i grove trekk kan følge meg i denne framstillinga. Men hun hevder at denne analysemodellen ikke lenger er holdbar. Siden hun altså ikke gir noen argumenter for denne slutninga, er det vanskelig å diskutere.

Det er også litt oppsiktsvekkende at hun lanserer en slik tese akkurat nå som nettopp imperialismebegrepet igjen er blitt stuereint på Bush-fløya i amerikansk politikk. Mens man før ble indignert over påstander om imperialisme, har nå de nykonservative gjort nettopp imperialisme til sin fanesak. USA skal bygge et verdensomspennende imperium. USA skal gå til krig for å forsvare sine økonomiske, politiske og militære interesser hvor som helst i verden. Og USA skal ikke la smålige hensyn til internasjonale avtaler, traktater, menneskerettigheter eller liknende stå i veien for seg.

De nye imperialistiske ideologene

Den nykonservative grupperinga rundt den amerikanske presidenten forsvarer USAs rett til å bygge et verdensomspennende imperium. La oss se hva de sier:

«Først må USA vise det nødvendige lederskapet ved å etablere og beskytte en ny orden som holder løftet om å overbevise potensielle konkurrenter om at de ikke trenger å søke en store rolle eller føre en mer aggressiv politikk for å beskytte sine legitime interesser. For det andre må vi på ikke-militære områder sørge tilstrekkelig for interessene til framskredne industriland til å avskrekke dem fra å utfordre vårt lederskap eller prøve å velte den etablerte politiske og økonomiske orden. Endelig må vi opprettholde mekanismene for å hindre potensielle konkurrenter fra en gang å ha ambisjoner om en større regional eller global rolle.» (Fra Defense Planning Guidance av viseforsvarsminister Paul Wolfowitz.)

«Vi skal måtte føre krigen mot terroristene på andre lands territorium, og alle normer for internajonal orden gjør det vanskelig å gjøre det. Så presidenten blir nødt til å endre de grunnleggende holdningene til slike normer, i motsatt fall vil våre hender være bundet av foreldete institusjoner som ikke er i stand til å forsvare oss.» (Richard Perle, rådgiver for Pentagon.)

Denne nye og mer offensive imperialistiske politikken har naturligvis sine penneknekter i sentrale amerikanske aviser.

Den nykonservative fortroppen innen den amerikanske imperialismen henter fram de store historiske sammenlikningene. Mange ganger sammenliknes USAs nye verdensherredømme med Romerriket, til førstnevntes fordel:

• «USA er den mest storsinnede imperiemakt som noensinne har eksistert,» erklærte Dinesh D’Souza i Christian Science Monitor i 2002.
• «Afghanistan og andre land med problemer roper etter den typen opplyst utenlandsk administrasjon som en gang ble utøvd av selvsikre engelskmenn i ridebukser og tropehjelm,» skrev Max Boot i 2001 i en artikkel i The Weekly Standard under tittelen «The Case for American Empire.»
• I Wall Street Journal forkynte historikeren Paul Johnson at «svaret på terrorismen» er «kolonialisme».
• Mark Steyn, spaltist i National Post, skrev i Chicago Sun-Times, at «imperialisme er svaret».
• I Washington Post skrev Charles Krauthammer: «Faktum er at ikke noe land har vært så dominerende kulturelt, økonomisk, teknologisk og militært i verdenshistorien siden Romerriket.»
• Norman Podhoretz, eks-trotskist, nå nykonservativ sjefsideolog, argumenterer for at det er oppgaven til George W Bush «å føre den 4. verdenskrig (han regner den kalde krigen som den 3. verdenskrigen, min merknad, P.S.) – krigen mot militant islam». Podhoretz gir Eliot Cohen æren for begrepet «4. verdenskrig». Podhoretz mener at før 11. september var Geroge W Bush usikker på hvorfor han hadde valgt å bli president, men fra da av, «visste Bush, som gjenfødt kristen, at Gud hadde plassert ham i Det ovale kontoret med en hensikt. Han hadde plassert ham der for å føre krig mot terrorismen».
• James Woolsey, tidligere sjef for CIA, sa i en tale på UCLA 2. april 2003 at krigen i Irak er starten på den svært ønskelige 4. verdenskrigen. «Vi fører den 4. verdenskrigen, en krig som vil vare lenger enn 1. og 2. verdenskrig. Etter som vi nærmer oss et nytt Midtøsten,» sa han, «vil en masse folk bli veldig nervøse. Og vi ønsker at dere skal være nervøse.»

Striden mellom imperialistmaktene

Riktignok er det slik at USAs regjering har satt ut en god del av denne krigføringa på anbud, og at den delvis føres av private armeer av leiesoldater. Men det kan likevel ikke benektes at disse kontraktørene er der på oppdrag av staten USA og at de finansieres over det amerikanske statsbudsjettet. Det framgår også av sitatet fra Wolfowitz at USAs kriger er kriger for å hindre andre imperialiststater i å ta opp konkurransen. Okkupasjonen av Irak er direkte rettet mot interessene til særlig Frankrike, Tyskland og Russland, som før krigen hadde en langt sterkere posisjon i forhold til landets oljeressurser enn USA.

Akkurat som det var behovene til Rockefeller, Morgan osv. som la grunnlaget for imperialismen slik den framsto for hundre år sia, er det den amerikanske finans- og industrikapitalens interesser som er det helt sentrale grunnlaget for dagens kriger. Det er kampen for å kontrollere verdens oljeressurser, det er kampen for å sikre den amerikanske industrien dens markeder, det er kampen for å hindre rivalene i å bli sterke nok til å ta opp konkurransen for alvor. Det er kort sagt interessene til Halliburton, Exxon, Chevron-Texaco, Lockheed Martin osv.

USA er imidlertid en koloss på leirføtter. I åpen konkurranse taper landet nå markeder til mange av sine konkurrenter. Se på forholdet mellom EU og USA:

Kilde: EUs database: http://europa.eu.int/comm/external_relations/index.htm

USAs handelsunderskudd

På litt lengre sikt er Kina en enda større trussel mot det amerikanske verdensherredømmet. Kinas økonomi vokser nå med ca 8 prosent i året. Kina har allerede flere mobiltelefoner og snart også flere internettbrukere enn USA. Den kinesiske middelklassen utgjør allerede et kjøpekraftig marked som i antall mennesker er større enn USAs befolkning. Og handelsbalansen er en rein katastrofe for USA:

Kilde: US Census Bureau

Gjennom de store handelsunderskuddene med omverdenen har USA opparbeidet en offentlig gjeld på utrolige 7,33 trillioner dollar (estimat per 13.08.2004 fra US Department of the Treasury’s Bureau of the Public Debt). USAs nettogjeld til utenlandske kreditorer passerer i 2004 3,7 trillioner dollar. Den voldsomme militære opprustninga kombinert med store skattereduskjoner bidrar naturligvis vesentlig til dette. Et interessant moment er at skiftet kom under Ronald Reagan. Før reaganomics var USA verdens største kreditornasjon. I løpet av Ronald Reagans åtte år i Det hvite hus var landet redusert til verdens største skyldnernasjon.

De fleste land er nødt til å holde handelsunderskuddet i sjakk for å unngå at valutaen deres bryter sammen. Det slipper USA, fordi dollaren spiller rollen som internasjonal reservevaluta, ikke minst i oljehandelen. Alle land trenger dollar for å kjøpe olje. Mens andre land må skaffe seg disse dollarene ved å handle med USA, kan USA sjøl skaffe seg dollar ved å la seddelpressa rotere fortere. Sentralbankene i Japan, Kina, Sør-Korea, Russland og alle andre kjøper amerikanske obligasjoner for dollarene sine og bidrar dermed til å støtte den amerikanske valutaen på tross av et underskudd på betalingsbalansen mellom USA og omverdenen på 500 milliarder dollar årlig.

Men dette er et meget ustabilt system. Det internasjonale pengefondet IMF advarte allerede i 1999 om at det vil være en grense for hvor lenge utlandet vil være med på å finansiere det amerikanske handelsunderskuddet. Med euroen som en seriøs konkurrent som alternativ reservevaluta, er det bare et tidsspørsmål før en større del av verdenshandelen, også i olje, vil foregå i euro istedenfor i dollar, og da vil det maskineriet som holder dollaren kunstig oppe og tillater USAs regjering å kjøre budsjetter den ikke har dekning for, bli borte.

Dette kan utløse et stort krakk i USA med store og uoversiktlige konsekvenser for verdensøkonomien.

Konkurrentene betaler for USAs herredømme …

Med disse underskuddene er det i realiteten konkurrentene som betaler for den amerikanske imperialismen. USA kan betale sine enorme militærutgifter med seddelpressa, fordi konkurrentene aksepterer en sterkt overvurdert dollar. Skulle de slutte med det, ville det føre til økonomisk katastrofe for USA. Den eneste måten USA kan opprettholde dette ujamne forholdet på, er ved å ha militært strupetak på konkurrentene. Republikanernes verdensomspennende krigsprosjekt er altså ikke bare gale menns verk. Det er en logisk følge av USAs økonomiske svakhet. Hvis vi ser på militærutgiftene til stormaktene, blir dette meget synlig:

Kilde: International Institute for Strategic Studies, tall fra 2002

USAs militærutgifter er ikke bare suverent størst i verden. De er 80 prosent høyere enn utgiftene til de fem andre stormaktene til sammen – og disse tallene er fra før USAs voldsomme opprustning i 2003-2004.

Hvor sårbar den amerikanske imperialismen er understrekes når BBC melder at saudiarabiske investorer har 1.000 milliarder dollar i amerikanske banker og ytterligere tusen milliarder i aksjemarkedet. Hva skjer med amerikansk økonomi hvis disse investeringene blir trukket ut?

I dagens situasjon er det vanskelig å se hvordan USA kan opprettholde sitt verdensherredømme uten å føre stadig nye kriger. Dette understrekes ved at demokratenes presidentkandidat John Kerry i det siste har lagt seg stadig nærmere president Bush i utenrikspolitikken.

I motsetning til hva CH sier i sin kommentar, later det til at en analyse av imperialismen som grunnlag for de nye krigene ikke på noen måte er utdatert. Teoriene om imperialismen virker tvert om overraskende friske og relevante for å forstå dagens situasjon. Det er nettopp de kapitalistiske statenes, og nå i første rekke USAs, kamp for verdensherredømme som driver fram krigen, gjerne med private leiesoldater.

… det gjør også det amerikanske folket

Den ekstreme militariseringa av amerikansk økonomi er blitt gjennomført på bekostning av det amerikanske folket. Velferdsordninger er blitt rasert, helsevesen, skoler, offentlig transport, alt til fordel for den mest ensidige og voldsomste militariseringa av en økonomi som verden noensinne har sett. Hvordan dette slår ut i de føderale budsjettene får man et skremmende bilde av gjennom denne budsjettoppstillinga for 2004-budsjettet:

Militærutgiftene dominerer totalt i et land der de rike er rike som troll og de fattige lever i en fattigdom av dickensk format.

De multinasjonale selskapene

Også de andre hovedpunktene i imperialismeteorien er svært relevante den dag i dag. Ser vi for eksempel på oppdelinga av verden mellom kapitalistiske monopoler, så er den om mulig enda mer ekstrem enn på Lenins tid.

Blant de 100 største økonomiene i verden er 51 multinasjonale selskaper og bare 49 land (sammenlikning BNP/omsetning).

Den samlede omsetninga til de 200 største multinasjonale er større enn alle verdens land til sammen, utenom de ti største.

Omsetninga til de 200 største selskapene utgjør 27,5 % av verdensøkonomien, men de sysselsetter bare 0,78 % av arbeidsstyrken.

(«The rise of corporate global power» av Sarah Anderson and John Cavanagh, 04.12.2004)

 Kilder: Omsetning: Fortune, 31. juli 2000. BNP: World Bank, World Development Report 2000.

De multinasjonale selskapenes rolle er blitt brukt som et argument mot imperialismeteorien, fordi de i stor grad hever seg over nasjonalstatene og opererer som stater i staten, hvor de enn befinner seg. Når de også økonomisk overgår mange av verdens stater i økonomisk tyngde, er argumentet forståelig. Men selv om disse selskapene er multinasjonale, så hindrer det dem ikke fra å være knyttet til ulike imperialistiske stater. Aksjeeierne i General Motors og Exxon finner man over hele verden, men hjemmebasen ligger utvilsomt i USA. Dette ser vi veldig tydelig i tilfellet Irak, der nettopp multinasjonale selskaper med en amerikansk bakgrunn sikrer seg det krigsbyttet som de amerikanske væpnede styrkene har sikret kontrollen over, mens deres utenlandske konkurrenter blir holdt ute. Foreløpig er jo det motsatte tilfelle i Iran, der ikke minst de europeiske selskapene har sikret seg et innpass som amerikanske selskaper ikke har hatt mulighetene til å konkurrere om.

Så langt fra å motsi imperialismeteorien er styrken til de multinasjonale selskapene tvert om en videreføring av den oppdelinga av verden mellom store kapitalistiske selskaper som allerede Lenin omtaler i boka Imperialismen.

Cathrine Holst dømte imperialismeteorien nord og ned, som en foreldet teori fra forlengst forgangne tider. Jeg mener at jeg har ført i marken tunge argumenter for at denne teorien, dessverre må man kanskje si, er høyst aktuell og levedyktig den dag i dag. Den er ikke bare levedyktig, den er kanskje den mest relevante teorien for å forstå den avsindige kampen om verdensherredømme som pågår omkring oss akkurat nå. Derfor burde den studeres mer og grundigere. Og jeg tar gjerne en mer omfattende debatt om den, hvis Klassekampen eller andre aviser eller tidsskrifter skulle finne plass til det.

Bokomtale

ved Ingrid Baltzersen

Magnus E Marsdal og Bendik Wold har skrive eit manifest for «det tredje venstre», ei bok dei ynskjer at skal påverka korleis venstresida skal sjå ut framover.

Boka er hovudsakleg ei grundig analyse og kritikk av den borgarlege individualismen, og dei tre formene denne har: nyliberalismen, «postmodernismen» og underhaldningsindustrien. Andre del av boka handlar om individualismen, om kven dei nye rørslene er, og til slutt forfattarane sitt ynskje om det tredje venstre, og ynskja deira (ti bod) for korleis denne rørsla skal vera.

Den første delen er svært grundig og godt dokumentert. Tredelinga av den borgarlege individualismen fungerer bra, og forfattarane viser korleis nyliberalismen, postmodernismen og underhaldningsindustrien legitimerer kvarandre, sjølv om bodskapen ikkje er den same på dei tre områda. Som dei skriv:

«Man møter det samme verdensbildet overalt. Holdninger hos økonomer, politikere, reklameguruer, kultursynsere og mannen i gata bekrefter hverandre gjensidig. Klassedelingen, klasseinteressene og alt det som fulgte med hører fortiden til. Arbeiderklassen finnes ikke mer.» (Side 15.)

Boka analyserer utviklinga først og fremst idehistorisk, ikkje historisk-materialistisk. Dette er eit problem i kapittelet om nyliberalisme, fordi forfattarane ikkje viser det økonomiske grunnlaget for framveksten av nyliberalismen. Dette er til gjengjeld godt dokumentert i boka Privatisering – en kritikk av Eilertsen og Bjerke, som også er omtala i dette nummeret av Røde Fane. Det økonomiske grunnlaget for nyliberalismen er at profitten har sunke, og det manglar profitable stader i privat sektor å investera i, difor hiv kapitalistane seg over offentleg sektor. Sidan Marsdal og Wold ikkje har ei økonomisk forklaring på utviklinga, manglar dei også en imperialismeteori. Kapitla om postmodernismen og underhaldningsindustrien fungerer betre, nettopp fordi dei knyter ideologi saman med den økonomiske utviklinga.

Det siste kapittelet i boka, «Det tredje venstre», handlar om kor forfattarane vil vidare. Dei presenterer 10 bod om korleis dei vil at venstresida skal sjå ut i framtida. Dei meiner at den nye venstresida ikkje har kome enno, men at me ser kimane til det i det dei kallar det tredje venstre. Boda dei har laga, er ynskja dei har for den nye venstresida.

Manglar klasseperspektiv

Eit gjennomgåande problem i boka er at forfattarane ikkje ser på klasse som viktig. Marsdal og Wold forhold seg til eit fragmentert samfunn der dei som er i den utdanna middelklassa ikkje får auge på klare frontar eller klasseskilje, mens arbeiderklassa og storborgarskapen framleis er homogene grupper (side 65). Forfattarane ser bort frå arbeiderklassa, og ser på den utdanna middelklassa som den revolusjonære krafta. Det tredje venstre har som oppgåve å byggja allianse mellom den moderne middelklassa og den organiserte arbeiderklassa. Forfattarane identifiserer seg sjølv som middelklasse, og skriv i ein kronikk i Dagbladet 9. november 2004: «Selvsagt er livsnytersosialismen forlokkende for oss i Oslos skrivende middelklasse. Men den er noe mye større. Den er for dem som vasker kontorene våre.» Det å laga ein sosialisme på vegne av «dem som vasker kontorene våre» smakar for meg av sosialisme ovanfrå, som dei sjølv kritiserer gjennom heile boka.

Marsdal og Wold skriv om møtet sitt med venstresida, at dei møtte ein «arbeiderisme som dyrker forestillingen om 1930-tallets sixpencekledte arbeidskar som om han hadde Sosialismens hellige gral gjemt under sin loslitte lue» (side 223). Eg meiner ikkje at arbeidarmenn er dei einaste som kan definera sosialismen. Mange har skrive før meg om at kvinner er størstedelen av arbeidarklassa. Men eg meiner at grunnen til at arbeidarklassa er den viktigaste revolusjonære krafta er fordi dei har umiddelbare økonomiske og praktiske interesser av ein revolusjon. Store deler av middelklassa kan også vera revolusjonære, fordi dei også blir proletariserte og har interesse av eit anna samfunn slik som Marsdal og Wold også skriv om. Viss arbeidarklassa ikkje er viktig, så er det sikkert greitt å skriva slik som Marsdal og Wold om «dem som vasker kontorene våre», eller «Vi ler av en arbeiderklasse som gir sin egen LO-leder 800.000 kroner i årslønn» (side 229).

Kor er feminismen?

Det er bra at Marsdal og Wold set i gang ein diskusjon om korleis venstresida skal bli sterk og viktig. Men me hadde kanskje kome litt vidare viss dei også hadde bruka tidlegare norske teoretikarar som har skive om mykje av det dei stiller krav om, demokrati og fokus på behova til individet. Dei har over 300 henvisningar i boka, men ikkje ei henvisning til Kjersti Ericsson.

Det er spesielt å laga ei bok som først og fremst skal handla om demokrati, der ein ikkje nemner teoriutviklinga fleire damer i AKP starta på 1980-talet. Kjersti Ericsson sine to bøker Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen er vel dei mest kjente bidraga. For meg blir det tomt prat om demokrati og individuelle rettar når det einaste konkrete forslaget dei har er at økonomien må inngå i demokratiet. Feministiske sosialistar har vist at viss ikkje kvinner er ein viktig del av den revolusjonære rørsla og den revolusjonære teoriutviklinga, så kjem dei i alle fall ikkje til å bli viktige under og etter revolusjonen. Kjønns- og minoritetsundertrykkjing vil ikkje forsvinna berre ein får kollektivisert økonomien. Her meiner eg faktisk me kan læra noko også av akademisk forsking under postmodernismen, i å sjå minoritetar og forskjellar, ikkje berre kollektive fellestrekk og interesser. Eller som Kjersti Ericsson skriv i Den flerstemmige revolusjonen (side 14-15): «En felles kamp kan ikke bygge på at alle er like. Den må bygge på en allianse der ulike utgangspunkt blir respektert, der motsetninger og undertrykkingsforhold tas opp og bearbeides.»

Dei nye rørslene

Marsdal og Wold har stor tru på dei nye rørslene. Men dei skriv ikkje noko om korleis dei skal organisera seg for å fungera som ei revolusjonær kraft, det tredje venstre. Eg meiner noko av problemet med antiglobaliseringsrørsla og antikrigsrørsla er at det er mange folk og veldig mange retningar. Dei fleste som møter opp i demonstrasjonar og konferansar har ikkje nødvendigvis noko ynskje om å endra dei grunnleggjande maktforholda i verda. Det bør førast ein offensiv diskusjon om revolusjon og reform i desse foruma, men boka Tredje venstre fungerer meir som ei avgrensing mot den organiserte venstresida.