av Peter M Johansen

Bangalore er Indias it-by framfor alle, tidlig kalt «Indias Silicon Valley».

Det er noe feil med rytmen. Pulsen er i ulage der trafikken stamper langs Kempe Gowda Road der hvor Palace Road, Avenue Road og Post Office Road i retning av byens jernbanestasjon og sentrale bussholdeplass.

Utenfor Hotel Janatha, mellom veske- og skobutikken Bata og apoteker Gururaja Medicals, står det bortimot stille store deler av dagen. Selv de svarte og gule autorickshawene har vansker med å manøvrere seg i gunstige posisjoner til neste rykk kommer. Det meste går fortsatt ikke raskt i «funky it town» Bangalore i krysset der den imperialistiske globaliserte verden møter den tradisjonelle tredje verden.

De optimistiske prognosene og uttalelsene står tett i kø. I boka The Unfinished Revolution tegner professor Michael Dertouzos ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) drømmen hvor en dag 15 millioner indere begynner å selge sine servicetjenester på det globale markedet. Om de krever bare 10.000 dollar hver, vil det alene fordoble Indias nasjonalinntekt, regner dr. Srinivasan Ramani, direktør for Hewlett Packards forskningsavdeling i Bangalore, ut. Han mener at minst 10 millioner indere vil være ute på det globale servicemarkedet om få år. Det hører med til de mer vidløftige prognosene.

Rajat Gupta ved konsulentfirmaet McKinsey spår at it-tjenester og regnskapsoppgaver vil femdobles innen 2008; det vil si rundt fire millioner indere som vil utgjøre rundt sju prosent av Indias brutto nasjonalprodukt (BNP) og trekke inn vel 420 millioner kroner i året i eksportinntekter.

Uansett hvilke tall og prosenter, variabler og konstanter som blir dyttet inn i prognosemodellene bygger de på den samme oppleste oppskriften: Japan reiset seg ved hjelp av de enorme framgangene innen elektronikkindustrien, Kina løftet seg med framstillingsindustrien som satsplanken innen «de fire moderniseringene», og India skal følge opp med den globale tjenesteindustrien som har blitt mulig på grunn av revolusjonen innen informasjonsteknologien.

Prognosene blir servert bak glisende fasader i de samme farger og former som har blitt globaliseringens mainstreamarktiktur, uten det kinesiske eller arabiske tilsnittet som en finner i Kina og Sørøst-Asia og i Golfen. Flatene reflekterer de håndmalte skiltene som kler Bangalore på engelsk og lokalspråket kannada og som gjør at byen er som de fleste andre indiske storbyene, med et grønt pluss som gjør at den blir kalt «Hagebyen». Det fins knapt offentlig kommunikasjon, og trafikkulykkene holder nær tritt med it-prognosene. Regnet får gater og dreninger til å flomme over i uskjønn forening. Strømmen kommer og går; vannet er knapt og gjelder hele Deccan-høylandet. I fjor var det mer enn 200 utbrudd av denguefeber og rundt 1.500 tilfeller av matforgiftning (gastroenteritis). Astma, malaria og tuberkulose har gått i været i tida etter møtet med «den nye verden». Tida det tar fra sentrum til Electronic City har nå kommet opp i en time og tre kvarter.

Heller ikke prognosemakerne underslår at det ligger hindringer i veien. «Den digitale kløften er ikke bare en fysisk hindring. I virkeligheten er det tre hindringer for indere som vil på internett. Først skal folk hoppe over språkkløften, deretter skal de hoppe over den økonomiske kløften og til sist skal de hoppe over kommunikasjonskløften,» medgir Ramadi.

Bare 60 prosent av hjemmene i India har elektrisitet; en tredel av rundt en milliard indere er analfabeter. I dag er vel ti millioner indere ute på internett. Det er de store talls lov som hele tida slår ut; i det ene tilfellet viser den de enorme kontrastene, i det andre tilfellet blir likevel antallet profitabelt nok for kapitalen. På tre år har antallet telefoner, fast og mobil, steget fra 20 til 60 millioner. Den politiske ledelsen i Karnataka har skiftet de siste ti årene, og flere av ministrene har skiftet parti med de rådende vindene, konstaterer Jaganath. Han har slåss for jorda si i et utbyggingsområde for den nye hi-techen langs med Sarjapur Ring Road. Han har selv hyret inn landarbeidere fra Tamil Nadu til sine tre acres og nyter godt av den korte avstanden til markedet.

«Det eneste som teller er at de er for big industry. De har gått fra Janata Dal til Congress da de vant valget, og går over til Bharatiya Janata Party (BJP) om de skulle vinne det neste valget. De har støtte fra de utenlandske investorene, og de har sine mellommenn for bearbeider bøndene til å selge jorda for å kunne anlegge industriparker, uten skatt, uten dokumentavgifter.»

Industriparkene har blitt lagt ut langs ringveiene. Bak står Karnataka Industrial Area Development Board (KIADB) som blir ledet av delstatsministeren fra Kongresspartiet, S M Krishna som selv har store teplantasjer i fjellområdet vest i delstaten. Jaganath har ingen høye tanker om KIADB eller om hva som foregår over og under bordet. Han er ung, sint, uredd med hva han sier.

Bønder blir truet. De har rett til å forhandle med KIADB blant annet om prisene på land, men får slett ikke si nei uten å bli møtt med tiltak. Utbyggerne har sine kontakter i KIADB. «Det handler om pengemakt og innflytelse, forbindelser og politiske kontakter. Og det handler om bestikkelser. Bøndene protesterer. Men hvem har hensyn til bønder?» spør Jaganath. Det er i grunnen intet spørsmål, heller en konstatering. «Det er å stjele land i informasjonsteknologiens navn.»

Tidligere fattigbønder og landarbeidere går igjen på anleggsområdene. Blå og gule hjelmer beveger seg fra sandhaugene til sementblanderne, fra mursteinstablene til bambusstillasene. Mange kommer fra nabodelstaten Tamil Nadu. Billig arbeidskraft som bor i teltbyer ved nærmeste elv eller dam. Moderne anleggsmaskiner som former de programmerte post- og post-postmodernistiske byggene langs ringveiene rundt Bangalore. Her er RMZ Ecoworld på Sarjapur på vei opp.

«It-industrien skaper arbeidsplasser, med lønningen som ligger to til to og en halv ganger høyere,» opplyser Babu Matthews, professor ved National Law School of India University, med en pekefinger til en del av venstresidas avskrivning av alle sider ved globaliseringsøkonomien.

«Unge kvinner er glade fordi dette er deres første ansettelser. Mange av de nye eller utenlandske selskapene har strengere holdninger mot trakasseringer på arbeidsplassene, har barselpermisjon og betaler mer enn minstelønn. Men kravet er ingen fagforeninger og fritt fram for å hyre inn og sparke folk. Selskapene vil skape en holdning om at det ikke er nødvendig med fagforeninger fordi de ansatte oppnår likevel goder uten.»

Bangalore er dessuten et unntak. Bakgatekontorene og call centres blir flere; det har vært en sterk vekst i it, software og tekstilindustrien, sistnevnte sysselsetter 200-300.000 kvinner, ifølge Matthews. Kontrasten er de mange negative opplevelsene som folk har med korrupte, ineffektive offentlige ordninger som Hospital Insurrance Schemes (HIS). Ingen som har råd til noe annet, lar seg åpne på et HIS-sjukehus.

Endringene blir dyttet inn gjennom bakdøra. Det blir opprettet nye kategorier som blir flettet inn i arbeidslovene for å utvanne og undergrave dem. Fleksibilitet er et stikkord, og hvor er fleksibiliteten større enn i den uformelle sektoren? spør Matthews. Igjen en konstatering mer enn et spørsmål.

Det er få formelle endringer i lovverket; det gjelder bare ikke lenger når det kommer inn kategorier som time contract workers, som betyr det samme på hindi som kannada som bengali som på arbeidsspråket engelsk: «Hire and fire.» «Jeg kaller det et stykke lovgivende svindel,» sier professoren – og det fins hundrevis av stykker og biter.

Høyesterett hadde lenge dommere som støttet faglige rettigheter og fortolket lovene slik fagbevegelsen fortolket dem. Siden det er vanskelig å fjerne presedens, tyr høyesterett og myndighetene nå i stedet til forenklinger og rasjonaliseringer for å fjerne presedensen. En kan alltid kalle det forenklinger, rasjonaliseringer, klargjøringer, men i praksis betyr det å fjerne rettigheter som er vunnet gjennom 100 år med kamp.

Det er her de transnasjonale selskapene (TNCs) kommer inn. De benytter seg av de nye smutthullene, blant annet gjennom å koke opp tap i de første årene for å kreve endringer under trusler om å stenge butikken. Matthews viser til det amerikanske selskapet Kenna Metal (tidligere eid av Krupp) i Bangalore som fikk lov av myndighetene i Karnataka til å sparke halvparten av arbeidsstokken på grunn av «tapene». I november var General Electric som var ute etter «endringer» og ble møtt med streik.

Det er de samme «endringene», de lovmessige vriene, som bonden Jaganath har stått overfor. Da naboene var i ferd med å selge, fikk han dem med på å ville lage en egen it-korridor på en begrenset del av landsbyenes områder. Myndighetene sa nei til planene, og viste til at de ikke ville få tilgang til elektrisitet, vann og andre offentlige tjenester.

«Oppkjøperne og entreprenørene, med sine kontakter i KIADB, fikk derimot tilslag. Vi ble nektet å utvikle vår egen jord, men de fikk tillatelse til å utvikle vår jord! Jorda ble solgt videre til Intel for en billig penge. Regelrett tjuveri!» sier Jaganath. Han sitter på utrygg grunn. En dag blir kanskje området lagt ut som it-land. Det han kaller «prinsene», sønner av ministre og andre innflytelsesrike personer i Bangalore, opererer i markedet. «Ministrene investerer framtiden for sine i vår jord fordi de vet at det blir en boom fordi de selv investerer i og tilrettelegger for den, også her i Bellandeer. Myndighetene gjør bøndene fattige,» mener han. De kan ikke kjøpe ny jord eller eiendom for pengen de får i kompensasjon. De kjøper seg bil, klokker, mobiltelefoner, smykker og er «gloriøst rike» for en stund.

«De vet ikke hvordan de kan bruke pengene til å investere i noen produktivt, og det ender ofte med familiekrangler. De er på vei ned,» sier han om de tapte nabolagene. Noen har imidlertid klart å leie ut hus. Vel 30 prosent i den nye it-landsbygen kommer fra nabodelstaten Kerala som har et langt høyere utdanningsnivå enn Tamil Nadu.

Heller ikke direktørene er fornøyd med tingenes tilstand i Bangalore. «Vi har ingen planer på nåværende tidspunkt å bruke Bangalore som vårt utviklingssenter for software. Vi mener at dette området ikke håndterer trafikk og folks behov ved et slikt senter godt nok. Problemer med elektrisiteten fortsetter, og vi blir stadig mer avhengig av å produsere vår egen,» sa Azim Premji, styreleder for WISO, til tidsskriftet Outlook i november.

«Er vi villig til å se 100.000 hjerner som sitter fastlåst bak rattet i trafikkorker eller vil vi at de styrer oss mot en økonomisk spennende framtid?» følger Kiran Mazumdar Shaw, styreleder og administrerende direktør for Biocon i Bangalore.

Mange middelklasseindere har levd etter Rahim, dikterministeren under mogul Akbar: «Thathe paon pasariye jitti lambi saur,» strekk på beina dine slik at ikke beina stikker utenfor teppet. Tidsskriftet India Today tegner opp det offisielle rosenrøde bildet av den nye tidas liv på kreditt under følgende ingress: «Inderne har aldri hatt det så godt. Lave renter og lett tilgang på billige lån gir dem råd til sjanser til å oppgradere sien hjem, biler og livsstil, inkludert det cruiset i Karibia de alltid har lengtet etter. Og de går for det.» Noen har åpenbart fått bein å gå på; andre får knapt plass under teppet under trafikkerte fly-overs.

av Ingrid Baltzersen

«Historisk sionisme har endt i konkurs (…) Den verkelege sionismen, den heilage med djupe røter, eksisterer berre der dei verkeleg religiøse jødane bur, i fjella i Judea og i dalane i Samaria.» (Rabbi Azri’el Ariel, Shahak 1999:88, IBs oversetjing.)

Sionismen, slik han vart utforma av blant anna David Ben Gurion, er ikkje lengre den samlande ideologien i Israel i dag. Israelarane identifiserer seg ikkje lengre med dei sosialistiske nybyggjerane som bygde landet og budde i kibbutzar. Den sekulære, venstreorienterte sionismen har mista oppslutning, mens høgre- og religiøs sionisme har vunne framgang. På deler av venstresida er det også debatt om ein heller skal finna fram til ein postsionisme, ein israelsk nasjonalisme som bygger på at ein er israelarar, ikkje jødar.

Palestinakomiteen har tradisjonelt sagt at sionistar ikkje er jødar, og at me er antisionistiske, ikkje antisemittiske. Argumentasjonen har vore basert på at Israel har vore styrt av sekulære sionistar, som også har vore opptekne av å skilja mellom sionisme og jødedom. Busetjaren med hekla kippa og uzi over skuldra er blitt eit symbol på Israel. Samtidig er han ein relativt ny person i israelsk historie, eit produkt av rørslene som vaks fram etter krigen i 1967. Fram til då hadde dei venstreorienterte sionistane vore dei som var dominerande i politikken. Den nye situasjonen i maktforholda i Israel, krevjer ein ny type antisionistisk argumentasjon, som skil mellom jødar eller jødedom og sionisme sjølv om dei religiøse sionistane ikkje gjer det sjølv.

Tre sionistiske retningar

Israelsk sionisme kan delast i tre retningar: venstresionisme, høgresionisme og religiøs sionisme. Felles for høgre- og venstresionismen er at dei er overveiande sekulære. Skiljet mellom høgre- og venstresionisme er like gamalt som den moderne jødiske innvandringa til Israel, og er mykje basert på motseiingar mellom ulike grupper av jødiske immigrantar frå Europa (ashkenazi-jødar). Hovudmotseiinga går på kor viktig det er å halda heile Israel, der høgresionistane har vore veldig opptekne av å behalda Vestbreidda og Gaza (eller Judea og Samaria som dei kallar det). Høgresionistane har lettare for å bruka religiøse argument, og for å samarbeida med dei religiøse til dømes i regjering. Høgresionistane var meir pragmatiske når det gjaldt å innrømma at det budde araberar i Palestina før jødane kom, men dei meinte samtidig at jødane hadde meir rett på landet enn palestinarane, og var fanatiske når det gjaldt å halda på retten sin. Det var til dømes den høgresionistiske Stern-banden som utførte terroråtak mot britane under andre verdskrig, fordi dei meinte at jødane skulle styra landet, ikkje britane.

Den religiøse sionismen fekk ikkje noko særleg oppsving før på 1970-talet. Både høgre- og venstresionistane var sekulære, og dei ortodokse jødane hadde til då vore antisionistiske eller nøytrale til staten Israel. Dei såg på ideen om ein jødisk stat som blasfemisk, for berre gud kunne oppretta ein slik stat, men dei såg at det var enklare å bu der enn i Europa, der dei hadde blitt forsøkt utrydda.

På 70-talet vart denne situasjonen endra. For det første var den demografiske situasjonen (sammensetninga av befolkninga) sterkt endra sidan staten vart oppretta. Dei første innvandrarane var jødar frå Europa, som for det meste var sekulære sionistar. No var fleirtalet av befolkninga orientalske jødar som ikkje hadde nokon tradisjon for venstreideologien, som prega Israel. Dei såg på venstresionistane som ei overklasse, med heilt andre verdiar enn dei sjølv hadde. Da Likud, det største høgresionistiske partiet, vann valet i 1973, vart dette sett på som eit opprør mot styret til Arbeidarpartiet som hadde vart ubrote frå staten Israel vart oppretta i 1948.

Dei religiøse vart sionistar

Den tradisjonelle haldinga til store delar av dei jødiske skriftlærde hadde vore at sionismen var blasfemisk. Berre den sanne Messias kunne leia det jødiske folket til Israel. Sionistane var i tillegg overveiande sekulære, noko som ikkje gjorde dei betre i auga til dei religiøse jødane. Rabbi Kook (1865-1935) løyste desse motseiingane med å seie at innfriinga av jødedommen ikkje nødvendigvis kom med ein Messias som var ein person, men heller ved ein messiansk tidsalder der einskapen mellom Lova (Torah), folket (Israel) og landet (Erez Israel) vart verkeleggjort. Sionismen varsla i følgje Kook denne tidsalderen. Kook bortforklarte det at sionistane var sekulære med at dei ikkje skjøna rolla si i Guds plan, men at dei kom til å bli religiøse etter kvart.

Sonen til Rabbi Abraham Kook, Zvi Yehuda Kook, var ein av dei sentrale i styrkinga av den religiøse sionismen. Han var i 1974 med på å starta Gush Emunim (blokka av trufaste), som er ei ekstrem religiøs og nasjonalistisk busetjingsrørsle. Fram til då hadde dei religiøse sionistane vore opptekne av interne saker som rørde ved religionen, slik som familielovgjeving. Etter okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza i 1967 såg dei på utanrikspolitikken som ein religiøs sak, dei gav erobringa rolle som eit ledd i «den endelege forløysinga».

Religiøs sionisme – arvtakar etter venstresionismen?

Busetjarane vert ofte framstilt som ei sjølvstendig gruppe av ekstreme, ortodokse jødar, fjernt frå staten og det offisielle Israel. Det er ikkje rektig. For det første er ikkje busetjarane ortodokse. Dei er religiøse, men trua deira på at staten Israel er eit teikn på ein messiansk tidsalder, strid med tradisjonell jødisk tolkning. Dei har også til dømes hatt ein kvinneleg leiar, noko som ville vore uhøyrd blant dei fleste ultraortodokse og ortodokse. Dei internasjonale støttespelarane deira er i stor grad kristne (som til dømes Karmel-instituttet i Noreg).

Busetjarane opererer heller ikkje utan styring frå staten Israel. Likud har heile tida hatt tett samarbeid med busetjarane, og dei er viktige veljarar for Likud. Israel har bygd ut busetjingar jamnt og trutt, eit prosjekt som arbeidarpartipolitikarar også har vore aktive i. Shimon Peres var sentral i oppstarten av dette på starten av 70-talet, og det har aldri blitt bygd så mykje busetjingar som når Ehud Barak, Arbeidarpartiets siste statsminister, sat ved makta i Israel.

Det å vera venstresionist i dag betyr berre at ein ynsker å oppretthalda det beståande. Busetjarrørsla har derimot eit prosjekt som er ei vidareføring av det opphavlege sionistiske prosjektet, ein stat for jødar i heile Erez Israel, og etter kvart ein jødisk stat. Dette er også eit prosjekt som har potensiale til å rekruttera blant grupper som ikkje tidlegare har vore særleg sionistiske, dei tradisjonelle og dei ortodokse. Derimot har det ikkje så mykje oppslutning blant den sekulære befolkninga, men her kan ein sjå ei utvikling, fleire og fleire sekulære vert religiøse. Høgreorienterte religiøse sionistar, spesielt slike som Gush Emunim, har overtatt den rolla som venstresionistane hadde tidlegare, som ei offensiv politisk drivkraft i sionistrørsla.

Etniske og religiøse konflikter

Israel er i dag delt av mange typar konfliktar. Dei europeiske jødane hadde makta frå staten vart oppretta, men er ikkje lengre i fleirtal. Størstedelen av befolkninga er orientalske jødar, det vil seie jødar som har budd i Midtausten heile tida. Dei kjem mellom anna frå Jemen, Iran, Irak, Syria, Marokko, Tunis og Palestina. Ein har også andre store etniske grupper som dei etiopiske jødane og dei russiske jødane, begge desse gruppene har hatt problem med å bli godtekne som jødar. Store deler av den russisk-jødiske befolkninga i Israel kan lite hebraisk, bur i eigne område og har liten kontakt med andre etniske grupper. Skilnadane mellom dei etniske gruppene går også på religion: Dei fleste europeiske jødane var sekulære, nokre få var ortodokse. Veldig få av dei orientalske jødane har vore sekulære.

Tidlegare var det dei europeiske jødane som dominerte politikken, men no har dei andre gruppene også blitt politisert. Sjølv om typiske ashkenaziparti som Arbeidarpartiet og Likud framleis dominerer, vert det fleire sentrale politikarar med annan etnisk bakgrunn i desse partia, og dei starter også eigne parti. Døme på dette er Shas, eit parti som er dominert av ortodokse orientalske jødar. Ein av reaksjonane til dei sekulære ashkenazi-jødane er å slutta opp om Shinui, eit israelsk sentrum-parti som har som hovudsak å vera anti-religiøse, noko som i konsekvens vert å vera mot verdiane til dei orientalske jødane.

Politiseringa av fleire befolkningsgrupper fører til endringar i den israelske politikken. Dei nye gruppene er ikkje så venstreorienterte som dei europeiske jødane var. Til gjengjeld er dei ikkje så ideologiske sionistar, men dei har samtidig meir å mista enn israelarane av europeisk oprinnelse. Dei fleste har ikkje noko å reise tilbake til, mens mange av ashkenazi-jødane har minst dobbelt statsborgarskap. Ein ser no når situasjonen i Israel er så vanskeleg, både tryggleiksmessig og økonomisk, at fleir og fleir av dei som kan, flyttar ut av Israel.

Er sionisme blitt jødedom?

Det har gått ein debatt blant anna i Noreg, om sionismen og jødedommen no har blitt det same. Ein israelsk skribent som heiter Israel Shamir har vore sentral i denne debatten med boka Blomar frå Galilea som kom i 2002.

Shamir kritiserer opposisjonen mot Israel for å vera for redd for å bli stempla som antisemittar, slik at viktig kritikk ikkje vert fremja. Kritikken hans kan sikkert treffa nokon, men palestinarørsla i Noreg har i alle fall ikkje dette problemet. Shamir skriv at antisemittisme ikkje er problemet i dag, men derimot israelske krigsbrotverk. At jødehat ikkje er eit stort problem i dag, betyr ikkje at me skal viska ut skiljet mellom kritikk av den sionistiske rasistiske ideologien og den jødiske religionen og tradisjonen. Sionismen som ideologi er tufta på møtet med jødehat og nasjonalsjåvinisme i Europa på slutten av attenhundretalet. Sionistane stilte rett diagnose, jødehat, men laga feil medisin, sionistisk rasisme. Jødehat frå palestinavener styrkar sionistane sin argumentasjon og skyv bort moglege allierte blant jødane. Ein kan peika på sjåvinistiske trekk i jødisk religion, men slike trekk finst i dei fleste religionar og nasjonar, og er ikkje spesielt for jødedommen.

Ein kan vera einig i delar argumentasjonen til Shamir og andre som deler hans syn, men konklusjonane vert galne. Til dømes er det riktig at det finst ein stor jødisk israelskvennleg lobby i USA, men makta denne lobbyen har, vert trekt ut av proporsjonar. Og det er sant at det finst mange rasistar i Israel, men rasismen kan ikkje berre forklarast med religion og jødisk tradisjon, det er ein medviten statsbyggande ideologi. Sionistane har gjort rasismen jødisk, men jødisk tru og tradisjon treng ikkje automatisk å føra til rasisme eller sionisme.

Ein annan veg ut – postsionisme

Ein del israelarar ser på postsionisme som ein veg ut av problema. Dei seier at sionismen var ein koloniserande ideologi for å bygga staten Israel, men no er dette målet oppnådd. Postsionistane ynsker å omdefinera israelsk nasjonalitet, og sei at ein israelar er ein person som bur i Israel anten ho er muslim, kristen, druzar eller jøde. No finst det 137 nasjonalitetar ein kan vera registrert som i Isralel, men ingen av dei er «israelar», fordi alle vert definert av religion eller etnisk gruppe, som til dømes jøde eller arabar.

Postsionismen virkar på meg som eit ynske om å normalisa staten Israel. Det er eit ynske om at staten Israel skal slutta å vera ein stat berre for jødar, men også for dei andre folka som bur der. Spørsmålet er om dei leiande bak denne ideologien, som eg oppfattar at er intellektuelle og sekulære jødar, vil alliera seg med andre grupper, eller om det berre er tomme ord.

av Harriet Rudd

Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt ikke har forslagsrett. I Norge vedtar Stortinget lover, men utøver dem ikke.

Den nye Grunnloven skal erstatte alle de tidligere EU-traktatene. Formålet er å gjøre regelverket mer oversiktlig. Dessuten var EUs traktater tilpasset et mindre EU. For å opprettholde et effektivt beslutningssystem også i et EU med 25 – eller flere medlemmer – måtte EU bli mer overnasjonalt og sammensetning og stemmevekt i EUs organer måtte endres. Fordi Grunnloven går så langt i å gi EU lovgivende og lovtolkende myndighet, kan det hevdes at EU-grunnloven er en forfatning mer enn en traktat.

Viktigste endringer

De to kanskje viktigste endringene i forhold til tidligere er at EU får omfattende myndighet til å inngå traktater med andre land, og at EU får så å si selvstendig myndighet til å gi og tolke lover.

Internasjonale traktater

Grunnlovens artikkel 1-12 gir EU enekompetanse til å inngå internasjonale avtaler når inngåelsen er nevnt i en EU-rettsakt, eller når det er nødvendig for å gi unionen mulighet til å utøve sin kompetanse på internt plan, eller for så vidt det kan berøre felles regler eller endre deres rekkevidde. Med andre ord, på alle områder der EU har myndighet. Samtidig oppheves EUs søylesystem. EUs politikkområder har vært delt i tre søyler. Det var overnasjonalitet bare i søyle en, mens søyle to og tre i utgangspunktet var mellomstatlige. Også i søyle to og tre kunne EU gjøre vedtak ved flertallsbeslutninger, men EF-domstolen har ikke hatt myndighet til å dømme på områder innenfor disse to søylene.

Opphevelsen av søylesystemet betyr at EU-samarbeidet i praksis blir overnasjonalt på alle felt. Man skal lete lenge i grunnlovsforslaget for å finne et område hvor det spesifikt står at EU ikke har kompetanse. I tillegg baserer lovtolkning i EU seg utelukkende på selve traktatteksten og avgjørelser i domstolen. Det har i praksis betydd at alle hovedregler har blitt tolket utvidende og alle unntak fra felles regelverk tolket innskrenkende. Summen av alt dette er at det ikke gjenstår noen, eller eventuelt svært få, områder hvor Norge selv vil kunne inngå internasjonale avtaler.

EU og nasjonalstatene

I den nye Grunnloven blir EUs myndighet delt mellom områder hvor EU får enekompetanse, delt kompetanse og områder hvor EU kan vedta understøttende, koordinerende og supplerende handlinger. Dette erstatter det tidligere søylesystemet. EU skal ha enekompetanse på områdene:

• konkurransereglene for det indre marked
• penge- og valutapolitikken til de land som har innført euroen
• handelspolitikken
• tollunionen
• bevaring av fiskeressursene
• internasjonale avtaler

Delt kompetanse

EU har delt kompetanse på de områdene som omfatter det indre marked, politi og justis, landbruk, fiske, transport, energi, sosial- og arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk og annen utjevningspolitikk, miljø, forbrukerbeskyttelse og felles folkehelseproblemer.

I tillegg har EU fått delt kompetanse på alle områder hvor Grunnloven ikke spesifikt slår fast at EU har enekompetanse eller kan vedta understøttende handlinger. Uttrykket delt kompetanse er misvisende. Nasjonalstatene kan bare utøve myndighet hvis EU ikke har vedtatt regler på området. Med andre ord kan medlemslandene bare vedta ting som ikke kommer i konflikt med lover og vedtak i EU.

Gummiparagrafen

Allerede i Romatraktaten ble det tatt inn en såkalt gummiparagraf. Paragrafen er videreført i den nye Grunnlovens artikkel 1-17. Hvis forfatningen ikke gir EU hjemmel til å vedta lover på ett område, kan Ministerrådet med enstemmighet likevel innføre rett til å vedta lover.

Men man nøyer seg ikke med det. Etter artikkel IV-7A kan EUs ministerråd på eget initiativ med enstemmighet vedta at Ministerrådet kan gjøre vedtak med kvalifisert flertall på områder hvor de ikke får denne retten etter Grunnloven. De får fullmakt til å gi seg selv større makt enn det som man har blitt enige om i forhandlingene om Grunnloven, og som har blitt ratifisert av de nasjonale parlamentene. Disse artiklene gir EU både myndighet til å utvide områdene der EU kan vedta lover og hvordan lover skal vedtas.

EU-retten styrkes

Grunnlovens artikkel 1-9.2 kan ved første gjennomlesing høres ut som en paragraf som begrenser EUs myndighet, men i virkeligheten kan denne bestemmelsen gi EU mer makt enn tidligere. Artikkelen lyder: «I medfør af princippet om kompetencetildeling handler Unionen inden for rammerne af de beføjelser, som medlemsstaterne har tildelt den i forfatningen, med henblikk på at opfylde de mål, der er fastsat heri. Beføjelser, der ikke er tildelt Unionen i forfatningen, forbliver hos medlemsstaterne.» Poenget er at dette kan gi EU kompetanse til å tolke hvor langt EUs makt strekker seg. Det vil for eksempel gå foran avgjørelsene i dansk og tysk høyesterett som slo fast at det er opp til dem å tolke de internasjonale traktater som henholdsvis Danmark og Tyskland har inngått.

Det er allerede gjeldende rett i EU at EUs lover har forrang framfor nasjonale lover, men det har vært basert på rettspraksis. Nå blir regelen også slått fast i lovform (artikkel 1-5a). EUs rettslige stillinger blir også styrket gjennom å få status som juridisk person (artikkel 1-6).

Institusjonelle endringer

Vi har sett at EUs myndighetsområde blir sterkt utvidet med den nye Grunnloven. Men det blir også vesentlig endringer som berører EU-institusjonene. Det har vært relativt lite diskusjon om økt overnasjonalitet og politikk i forbindelse med grunnlovsarbeidet, men det har vært store uenigheter om sammensetningen av Kommisjonen og medlemslandene stemmevekt i Ministerrådet. Kommisjonen skal fra 2014 bestå av en representant fra 2/3 av medlemslandene. Representasjon skal rotere mellom medlemslandene. De fleste vedtak i EU skal etter den nye Grunnloven vedtas med kvalifisert flertall i Ministerrådet. Kvalifisert flertall betyr i vanlige tilfeller 55 prosent av medlemslandene som utgjør minst 15 land og representerer 65 prosent av unionens befolkningstall. Et blokkerende mindretall må bestå av minst 4 land.

EU skal også få en utenriksminister. Stillingen skal omfatte det som nå er kommisjonæren for eksterne forbindelser og EUs høye representant. Den nye utenriksministeren skal sitte i EU-kommisjonen, men står til ansvar for medlemsstatene. Et annet nytt element er en permanent president for rådet. I dag roterer presidentskapet hver sjette måned. Presidenten vil ha vervet i fem år og ha som mandat å «drive» unionens arbeid og representere EU utad. Dette styrker EU både internt og ekstern som statsdannelse.

Ny konstruksjon

Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt ikke har forslagsrett. I Norge vedtar Stortinget lover, men utøver dem ikke. Regjeringen utøver lover, men kan ikke vedta dem. Det gir et vern mot maktmisbruk. EU har tre utøvende organer: Kommisjonen, Det europeiske råd og Ministerrådet. Det europeiske råd består av statslederne, mens Ministerrådet er sammensatt av nasjonale ministre med samme ansvarsområder. Ministerrådet er viktigste lovgivende organ, mens Kommisjonen har monopol på å foreslå lover. I Norge har regjeringen ansvaret for å styre landet. Men for å gjøre noe som forplikter borgerne, må de ha en lovhjemmel. For å få en lovhjemmel, må de ha flertall i Stortinget. Det vil si at de må ha støtte fra flere for å utøve makt. I EU vedtar statsrådene selv de lovene de skal utføre i sine respektive hjem, slik undergraves prinsippet om at de må søke legitimering fra andre enn seg selv.

Politikken skal ensrettes

Den sterkeste pådriveren for et sterkt og integrert EU er Kommisjonen, som har monopol på å framme lovforslag. De har brukt initiativretten til «gradvis å skape den integrasjonen vi har i dag», heter det på EUs nettsider. Kommisjonen skal ivareta interesser som går på tvers av nasjonalstatene, blant annet næringslivet og hensynet til unionens tyngde som internasjonal aktør. Kommisjonærene skal heve seg over nasjonale interesser.

Noen hevder at Ministerrådet fungerer som motvekt mot Kommisjon. Irak-krigen blir ofte brukt som eksempel på at EU ikke er en monolittisk blokk. Men det er et grunnlovsfestet mål å utjevne de politiske ulikhetene. For eksempel sier Grunnloven at utformingen av forsvarspolitikken skal være «progressiv» og «kan føre til et felles forsvar». Medlemslandene skal støtte unionens felles utenrikspolitikk «aktivt og uforbeholdent» og «i en ånd av lojalitet og gjensidig solidaritet». Videre skal nasjonalstatene «avstå fra handlinger som strider mot Unionens interesse eller som med sannsynlighet vil hemme dens effektivitet». EUs motto «forenet i mangfold» handler i hvert fall ikke om politisk mangfold!

Mange hevder at Grunnloven gjør EU mer demokratisk. Det er en påstand som ikke holder vann. EU-parlamentet får delt lovgivende myndighet på alle områder som krever kvalifisert flertall i Ministerrådet, men har fortsatt ikke forslagsrett og Grunnloven skaper heller ikke tydeligere skiller mellom utøvende og lovgivende makt.

Grunnleggende udemokratisk

I tillegg grunnlovsfestes mye av EUs politikk. Dermed blir det ikke mulig gjennom valg, verken på nasjonalt eller EU-nivå å endre politikken EU skal føre. Artikkel 1-3, som skisserer Unionens mål, lyder: «Unionen gir borgerne et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet uten indre grenser og et indre marked med fri og lik konkurranse.» «Unionen arbeider for et Europa med bærekraftig utvikling basert på en balansert økonomisk vekst og prisstabilitet, en sosial markedsøkonomi med høy konkurranseevne, der det tilstrebes full sysselsetting og sosiale framskritt, og et høyt nivå for beskyttelse og forbedring av miljøkvaliteten.» Grunnloven slår altså fast at grunnlaget for velferd er fri og uhemmet konkurranse, prisstabilitet og en konkurransestyrt markedsøkonomi.

Et forsøk på å involvere borgerne

Det har blitt argumentert med at prosessen frem mot en ny EU-grunnlov i hvert fall var et (godt) forsøk på å trekke borgerne med i prosessen. Forslaget ble utarbeidet av et Konvent bestående av 105 representanter fra kommisjonen, EU-parlamentet, regjeringene og de nasjonale parlamentene. Da Giscard, som ledet Konventet la fram forslaget, sa han at Konventet var «praktisk talt enstemmig». I realiteten hadde ikke utkastet vært stemt over én gang. Konventets medlemmer la fram rundt 5.000 endringsforslag som aldri ble stemt over. Den britiske EU-parlamentarikeren Gisela Stuart satt i konventet og i konventets «arbeidsutvalg» og var sterkt kritisk til måten grunnlovsarbeidet foregikk på. I etterkant har hun skrevet pamfletten The Making of Europe’s Constitution om sine erfaringer med grunnlovsarbeidet. «Ikke én gang i løpet av de 16 månedene jeg satt i konventet, ble det stilt spørsmålstegn ved om dypere integrasjon er det folk i Europa ønsker seg,» skriver Stuart.

EUs demokratiske dilemma

I tillegg til de demokratiske problemene skissert ovenfor, sliter EU med et uoverstigelig demokratisk dilemma. Et demokrati slik vi kjenner det, må bety at EU-parlamentet får mer makt. Da må EU gå i mer overnasjonal retning. Et sterkt parlament som forholder seg til problemstillinger som går utover enkeltlandene interesser krever at partier stiller lister i alle land. Det må skapes en europeisk offentlighet, men det finnes ikke noe felles språk eller felles offentlig debatt i EU. Dermed blir avstanden mellom de som styrer og de som styres, større. Et mer overnasjonalt EU betyr samtidig at borgernes vei til makthaverne blir lengre.

Folkeavstemninger om EU-grunnloven

I følge grunnlovsforslaget må alle land ratifisere EU-grunnloven før den trer i kraft. Det betyr at den må godkjennes av EU-landenes nasjonale parlamenter. Diskusjonen om EU-grunnloven skal legges ut til folkeavstemning, går nå høyt i flere EU-land. Til nå har Danmark, Storbritannia, Irland, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania og Tsjekkia varslet at de kommer til å gjennomføre folkeavstemninger. Folkeavstemninger gjør det mer sannsynlig at ett eller flere land vil forkaste EU-grunnloven fordi folk i EU-landene er mer skeptiske til økt integrasjon enn politikerne.

Men selv om Grunnloven skulle bli forkastet vil hovedpunktene sannsynligvis bli iverksatt – enten gradvis, eller ved at Ministerrådet likevel ratifiserer Grunnloven etter to år. Grunnloven gir nemlig Det europeisk råd mandat til å vurdere hva som skal skje videre dersom Grunnloven etter to år ikke er ratifisert i alle medlemslandene (Artikkel IV-7, pkt. 4).

av Jan Myrdal

Eg er nett tilbake frå Kina. Det var åttande besøket mitt; i alt har eg vore rundt 3 år i Kina på desse førti åra, og Kina har vore i sentrum for verdsbildet mitt i rundt seksti år. Eg er imponert. Eg er djupt uroleg.

Imponert av resultata frå den ekstremt raske og uavbrotne økonomiske utviklinga, og uroleg for at landet kan bli delt opp i ei sosial endring så rask at det nesten er revolusjon, der noen blir rikare enn noen eg har hørt om i Europa, og mange millionar på same tid mistar all tryggleik, fotfestet i livet.

Men ennå meir uroleg er eg når eg hører Voice of America. Retorikken frå USA er nok ein gong – som i 1845 eller 1890 – den frå Manifest Destiny (sjå fotnote 1 og 2). Men i Kina – etter den traumatiske katastrofen opiumskrigen var – har det politiske målet til alle nasjonale leiarar, frå reformistane på slutten av keisartida til regjeringa i dag, vore at Kina må gjøre ende på den nasjonale og økonomiske nedgangen gjennom 1800-tallet og nok ein gong – som under Han-dynastiet (206 f.Kr-220), Tang (618-907), Ming (1368-1644) og tidleg Qing (1644-ca 1810) – ta sin tradisjonelle og rettmessige plass i verda. Eit sterkt og sameint Kina, ein økonomisk, kulturelt og teknologisk leiande nasjon. Nå går Kina fram år for år. På den sekstande nasjonale partikongressen i november 2002 kunne Jiang Zemin stolt peike på at vekstraten i Kinas BNP hadde vore 9,3 % i snitt årleg sidan den femtande kongressen fem år tidlegare (8 % meldt for 2002) og at:

«Kina nå var oppe på sjetteplass i verda når det galdt økonomisk makt.»

Men Jiang Zemin var litt for forsiktig. Om du reknar i BNP målt mot kjøpekraft er Kina alt på andreplass i verda. Bare USA er føre. Og Kina vil snart passere USA.

Likevel treng Kina framleis femti år til med varig økonomisk utvikling før landet når det Deng Xiaoping omtalte som tredje stadium, og blir «eit velståande samfunn» og har vunne tilbake sin normale historiske posisjon. Men vegen landet tar, er lada med store indre farar, og vil Washington sjå roleg på at Kina – pga storleik, store historiske tradisjonar og ressursane til den enorme befolkninga – på eit par tiår blir ei makt som uunngåeleg gjør USA til ein dverg, om landet får lov til å halde fram den nåverande utviklinga? Ganske visst treng Kina leiarar som er vidsynte, listige – og omsynslause – som Zhuge Liang (181-234, strateg og statsmann, kjent av alle kinesarar frå Romance of Three Kingdoms (note 3)) – om landet skal vere i stand til halde fram utviklinga utan å bli riven i bitar som Sovjetunionen eller Jugoslavia, eller bli utsett for kjernefysisk holocaust. Men eg minner stadig meg sjølv om kva Mao Zedong sa til «den gamle sekretæren» i Liu Lin, Li Yuhua, og dei andre arbeidarheltane frå grenseregionen i Shensi-Kansu-Ningsia på konferansen dei vanskelege dagane i november 1943:

«I røyndommen er det tusenvis av Zhuge Liangar blant det kinesiske folket; kvar landsby har sin eigen.»

Som eg kjem attende frå det som har vore Liu Lin, håper eg han har rett.

Så hugsar eg at den verkelege, heroiske og klarsynte machiavellianske patrioten Zhuge Liang (streng med tjenestemennene, kravde dei skulle la folket i fred) døydde utan å ha oppnådd hovudmålet som var samling av Kina att. I røynda skulle det ta nye tri hundre år før Kina igjen var samla under Sui (580-618). Mao Zedong og forsamlinga hans i det vanskelege året 1943 kjente godt både historiene og skuespilla og dikta om Zhuge Liang og realitetane frå Kinas historie gjennom dei turbulente åra frå slutten av Han-tida til byrjinga av Sui-tida.

At Kina på lang sikt vil vinne attende posisjonen sin verkar bestemt; landet har gjort det før, og er godt på veg til målet. Men korleis vil den nåverande supermakta på andre sida av Stillehavet reagere?

For førti år sidan, i august 1962, kom eg til produksjonsbrigaden Liu Lin sør for Yenan i Shaanxi-provinsen saman med Gun Kessle og Pei Kuangli. Derifrå rapporterte me om livet og arbeidet til kinesiske bønder i det nordvestlege løsslandet som streid for å ta eit sprang frå elende til fattigdom. Michel Leiris valte ut rapporten – Rapport fra en kinesisk landsby (Gyldendal, 1965) – til serien L’espéce humaine (Gallimard, 1964).

Me var ikkje sinologar. Men me vaks opp under andre verdskrigen i den antifascistiske rørsla som let seg inspirere av det kinesiske folkets kamp – beskrive av Edgar Snow og Agnes Smedley, Nym Wales og andre. Etter å ha brukt fire etterkrigsår i hovudsakleg fattige landsbygdområde, såkalla tilbakeståande regionar i Afghanistan, India og det som den gongen var sovjetisk sentral-Asia; det hadde endra perspektivet vårt – og verdiane våre. Det var ikkje for ingenting eg, mens eg jobba med ein film på Cuba i 1967, skreiv ein roman på engelsk, på fransk kalla Confessions d’un Européen Déloyal (En illojal europeers bekjennelser, Pax 1970).

Sju år etter første opphaldet vårt i Liu Lin, i oktober 1969, i den mest turbulente tida under kulturrevolusjonen, var Gun Kessle og eg tilbake i Liu Lin. I utlandet var omveltingane i Kina på den tida i hovudsak sett ovanfrå, frå synsstaden til byane og dei intellektuelle. Me ønska derfor i staden å gå tilbake til produksjonsbrigaden Liu Lin for å sjå og høyre kva som hende i baklandet. På den tida var det uvanleg å få innvilga eit slikt ønske. Edgar Snow kjente til Liu Lin både frå den første tida i Kina og frå reisa i 1960. Så hadde han lese Rapport fra en kinesisk landsby og skreiv nå til Beijing og fortalde meg at han venta på å få vite kva me kunne rapportere. Den andre rapporten vart så utgitt i Frankrike som Liou-Lin aprés la révolution culturelle (Kina: Revolutionen går vidare, Bokförlaget Pan/Norstedts 1970) i serien Témoins saman med den første rapporten (Gallimard, 1970).

Eg skriv detta fordi eg framleis held desse rapportane gyldige, og au fordi dei er gyldige i den forstand at folka eg skildrar, sa seg samde i det eg skreiv. Kapitla både i den første og den andre rapporten vart lesne høgt for bøndene i Liu Lin, som diskuterte dei og heldt dei for korrekte, og informerte meg om det. Då eg vitja Liu Lin for tredje gong i 1975 skreiv eg eit lite hefte som vart utgitt i Tyskland i 1976: Dritter Bericht aus Liu Lin. (Hvad sker der i Kina?: 1975 – et gensyn med folkekommunen Liu Ling. 1976 – Kina efter formand Maos død, Mellemfolkeligt Samvirke, 1977.) Eit år seinare fekk eg eit brev frå Kina datert 19. april 1977. «Me har fått og lese gjennom den kinesiske omsettinga av den tredje rapporten din … Dei fattige og lågare mellomklassebøndene frå produksjonsbrigaden Liu Lin har derfor gitt revolusjonskomiteen i oppgåve å skrive for å takke deg …»

Mange vestlege skribentar har lojalitetar som får dei til å sjå det i eit anna lys, men for meg er eit slikt brev viktig, slik det er viktig at den på mange vis kritiske boka mi om India – Indien väntar (Norstedt 1980) – blir utgitt i India – på ulike språk (som i Tyskland og USA) – men ikkje i England.

Nå er det 2002 og me tri, eg, Gun Kessle og Pei Kuangli er tilbake i Liu Lin. Me står utanfor døra til Li Yangqin og ser på Naopanshan, bydelen som klatrar i åssida på andre sida av dalen. Li Yangqin er enke nå og har flytta frå dei gamle hulene i åssida der til eit nytt hus på denna sida av dalen.

Det finst sjølvsagt ingen produksjonsbrigade meir; kollektivet er historie i Liu Lin som i Kina elles. Jamvel om det har tatt nesten ti år og noen konfliktar etter vedtaket i Beijing om endring i politikken til det kunne settast ut i livet i Liu Lin og kollektivet vart oppløyst. Men ikkje bare er kollektivet oppløyst nå i 2002, det er ikkje ein einaste åker tilbake. Li Yangqin serverte oss maiskolbar til middag. Ho visste kor glad me var i det. I 1962 hadde ho delt nyplukka maiskolbar med oss. Men denna gongen kom maiskolbane frå marknaden i Yenan. Ingenting blir dyrka i Liu Lin lenger. Korfor?

Svaret blir gitt av det lange godstoget trekt av eit stort diesellokomotiv som passerer sørover i dalen under åssida me står. Jernbanen har leigd rett til bane gjennom dalen, og sporet går over det som var den gode jordbruksjorda i landsbyen. Men dei nåverande 163 familiane i den tidlegare produksjonsbrigaden Liu Lin eig framleis marka. I 1999 betalte jernbaneselskapet 1 million Yuan for å bruke marka, i 2000 hadde leiga auka til 1,5 millionar Yuan, og i 2001 betalte selskapet landsbybuarane 2,1 millionar Yuan.

Inntekta blir delvis fordelt på dei 163 familiane – og til dei gamle, sjuke og trengande – men i hovudsak brukt til investeringar. Kontorblokkar og utleigehus langs hovudvegen til Yenan. Det er lagt planar – vakkert teikna ut av arkitektar – for den nye forstaden som nå blir bygd.

Om det hadde vore ei typisk endring på den kinesiske landsbygda, ville Kina vore idealet til småborgarlege franske rentenistar på 1800-tallet. Men endringa er ikkje typisk, bare symbolsk.

Men det er ikkje symbolsk at dei nye og utvendig sett moderne husa erstattar dei tidlegare steinhulene i skråninga i Naopanshan, og at dei falleferdige gamle jordhulene høgt oppe i dalsida dei siste ti åra er leigde ut av dei nå meir velståande landsbybuarane til den nye og svært fattige underklassen av omreisande folk utan legale bustadrettar.

Detta må ein sjå i perspektiv.

Romalderen

På veg til Liu Lin i 1962 kikka eg gjennom hyllene med fremmendspråklege bøker i bokhandelen Hsinhua i Loyang, 3. august. Det var ein studentbokhandel og hadde i hovudsak bøker om språk og vitskap. Eg fann og kjøpte (for 3 yuan) eit kinesisk opptrykk av bindet Space Flight. 1. Environment and Celestial Mechanics av Krafft A Ehricke i serien Principles of Guided Missile Design. I 1969 vart me, noe forundra, tatt med til ein satelittsporingsstasjon i Nanking.

Nå, 2. september 2002, som me førebur oss til turen til Liu Lin, drikk me te og diskuterer romteknologi på Kinas Romforskingssenter i Beijing med to av dei legendariske kinesiske romvitskapsfolka, professor Liang Sili og dr. Zhuang Fenggan. På same vis som kollegaer og venner på kjernefysikk var dei blant dei mange patriotiske vitskapsfolka som reiste frå lønnsame akademiske og industrielle karrierar i USA etter 1949, for å reise attende til Kina.

«I 1956 godkjente formann Mao Zedong og statsminister Zhou Enlai langtidsplanen for vitskapleg og teknologisk utvikling. Framdrifta låg under forsvarsdepartementet, og frå starten fekk me hjelp frå Sovjetunionen med tri typar rakettar. Det var starten på rakettprosjektet vårt. Men under konflikten med Sovjetunionen reiste ekspertane deira og tok med seg både dokumentasjon og delar. Me hadde eit dilemma. Kva skulle me gjøre? Men formann Mao Zedong, statsminister Zhou Enlai og marsjall Nie Rongzhen, som var leiar i komiteen for vitskap og teknologi, sa me måtte lite på eigne krefter; utvikle vårt eige opplegg og våre eigne elektroniske komponentar. I 1962 vart den første rakettesten mislykka. Systema våre virka ikkje.

16. oktober 1964 gjennomførte Kina første atombombeprøva. Me hadde kula, men ingen pistol! Men nederlag er mora til framgang. 27. oktober 1966 kunne me offentleggjøre at Kina hadde testa ei kjernefysisk sprengladning i ein rakett og hadde blitt den femte atommakta.

Frå 1965 arbeidde me på eit langsiktig prosjekt. I løpet av åtte år skulle me ha fire rakettypar med dobbelt rekkevidde. Kulturrevolusjonen førte til noen forsinkingar, men i 1980 kunne me teste den første interkontinentale ballistiske raketten.

Etter det har Kina som kjent utvikla teknologien og skote opp mange kommersielle satelittar.

Det er mange romforskingsprogram, ikkje minst på biologi. Å halde spirande frø vektlaust i ti eller fjorten dagar kan til dømes auke avkastinga med 10 til 20 %, og me samarbeider med ulike departement om det. I rommet kan ein produsere perfekte krystall utan feil. Ja, det er mange fascinerande prosjekt.

I januar 1962 vart programmet for utprøving av bemanna romferder godkjent. Den 20. november 2000 gjennomførte me første vellykka prøveturen med romskipet Shenzhou. Det gjennomførte alle planlagte oppgaver før det på vellykka vis snudde og landa på planlagt stad. Etter det har me helde fram med å prøve ubemanna romturar og returnert skipet til jorda. Ubemanna fordi mest alle prøver, men ikkje alle, kan utførast utan menneske i rommet. Men framleis er det nødvendig med bemanna ferder. Me planlegg første bemanna turen i 2003 eller seinast 2004.

Akkurat nå gjennomfører me forstudiar for ein planlagt bemanna romstasjon. Det er eit langsiktig prosjekt. USA, Russland og 14 andre land samarbeider om ein slik romstasjon. Men me vil ha vår eigen. Det er ulike problem som må løysast.

Sjølvsagt har alt det her både sivil og militær betydning. Noen departement vurderer noen av prosjekta som interessante, men for kostbare. Det er ikkje merkeleg. Me må diskutere og håpe dei vil bli overtydde!»

Kva med det nye bildet av Kina?

Det er ikkje bare statistikken som syner ei rask, svært rask, økonomisk utvikling i Kina. Utviklinga endrar sjølvet utsjånaden på Kina. Alle som kjem til Beijing – for ikkje å snakke om dei som kjem til Shanghai – kan sjå det. Dei gamle smale gatene i Beijing der me sykla for førti år sidan, forsvinn raskt. Beijing har vorte ein by med høgreiste kontorbygningar og seksfelts motorvegar.

Nyplantinga av skog i nordlege Shaanxi som vart diskutert ein generasjon tilbake, har blitt vellykka. Eg kunne sjå endringa då me kjørte nordover. Og byane og småbyane i provinsen endrar seg. Jamvel den tunge forureininga som kjenneteikna byar som Xian i nittiåra er mindre.

I Yenan er det au lettare å puste nå. For ti år sidan, i 1993, var tåka så tjukk at eg ikkje kunne sjå til enden av hotellkorridoren.

«Ja, me gir fordelar til dei hushalda som går frå kol til gass,» sa Wang Zhixiao i Xian. «Det er grunnen til at lufta er så mykje reinare nå enn då me møttest for tjue år sidan.»

«Men kokken som er van med kol har problem med å få same kvalitet på maten med gass eller elektrisitet,» sa Gun. «Eg veit det fordi eg diskuterte problemet med kokkane i Shandong i 1976.»

«Sant nok, det er grunnen til at me justerer prisen på kol og gass så dei kan løyse desse problema.»

Sjølv med globalisering og åpning ut er det framleis sosial kontroll på marknaden, i det minste på noen vis.

Det er generelle problem knytt til den nåverande høge byggetakten i Kina. Reinare luft og fjerning av slum er positivt. Men det nye kinesiske bylandskapet er problematisk. Nedre Manhattan er ikkje eit ideelt miljø for menneske.

Det moderne Beijing som førebur seg til olympiske leiker, minner meg om ein diskusjon eg hadde i 1974 med kinesiske venner som jobba med kulturutveksling. På den tida var ikkje slik utveksling så fri som nå, men kontrollert og overvaka. Sverige hadde då gått gjennom ein periode på fire tiår der byane og infrastrukturen, vegane og trafikksystema var moderniserte og radikalt endra. Svenske arkitektar og byplanleggarar forsto – då det var for seint – mistaka som var gjort. Dei faglege organisasjonane deira og avdelinga for byplanlegging på Chalmers Tekniska Högskola i Göteborg førebudde eit seminar for kinesiske arkitektar og byplanleggarar om våre mistak.

«Men dere forstår ikkje,» sa den ansvarlege kinesiske tjenestemannen, «eit slikt seminar vil verke mot sin hensikt. Våre yngre arkitektar vil ikkje sjå det som mistak, bare som modernisering. Dei vil ut av slum og fattigdom. Dei kjem bare til å etterlikne det dere har gjort!»

Det som uroa – og fascinerte – meg i attreisinga og urbaniseringa av Sverige frå midt i trettiåra til nittiåra i førre hundreåret, var at me gjorde alle planleggingsfeila som alt var gjort i andre land. Trass i at byplanleggarane og arkitektane våre hadde studert nøye korleis ein skulle unngå feila. Eg har framleis rapportane frå før andre verdskrigen om kva ein skulle gjøre for å unngå det ein då kalla «eit amerikansk trafikkbilde».

Kina gjør i dag det me gjorde den gongen i mykje, mykje større skala. Så langt eg kan sjå, har dei ikkje lært noe frå erfaringane og diskusjonane i våre land, på same vis som me ikkje lærte noe. Kanskje det er grunnleggande menneskeleg, ein kan ikkje unngå det!

Om steinhuler

Eller kan ein det? Då me sto og kikka på Naopanshan på den andre sida av dalen, kunne me sjå dei nye og moderne husa som var bygde i åssida der produksjonsbrigaden for ein generasjon sidan hadde planlagt nye steinhuler. Dei er omtalt i litteraturen som steinhuler, men dei er ikkje huler. Dei er ikkje jordhuler jamvel om dei frå utsida gir eit slikt inntrykk. Dei er hus med bua steintak med seks fot tjukke stampa jordveggar, ein byggetradisjon i nordlege Shaanxi og nordvestover. Dei er framifrå hus som høver til klimaet. Kjølege om sommaren, varme om vinteren. Eg veit det ettersom eg har budd i dei både ein varm sommar og ein kald vinter.

«Og dei kan stå i fem hundre år utan behov for reparasjon,» sa Mao Keye i 1962.

Han var ein meister til å bygge, og beskreiv i detalj og viste meg korleis dei vart teikna og bygd. Den framstillinga gav meg ei utmerking som eg er meir enn stolt av – det vart ein fotnote i Joseph Needhams store verk om vitskap og teknologi i Kina.

I den siste fasen av kulturrevolusjonen, då produksjonsbrigaden Liu Lin hadde nådd eit visst velstandsnivå, skulle heile landsbyen bli bygd opp att med steinhuler – som skulle stå i 500 år. Planane for den nye landsbyen vart diskutert av bøndene. Byggemateriala – stein og løss – kom frå landsbyen sjølv. Bøndene skulle sjølve bygge. Det vakre gitterverket vart laga av snikkaren på staden; det enkelte individuelt forma for å passe familien som bygde hula. Hausten 1977 var store delar av planen gjennomført og folk flytta til nye steinhuler. Det var ein godt planlagt ny landsby. Godt planlagt fordi han vart planlagt og bygd på staden av folk som sjølv skulle bu der.

Den konstruksjonen var langt betre og rasjonell enn dei nye, såkalla moderne, husa som er kalde om vinteren og varme om sommaren, som bulldosarane hadde rydda åssida til! Men så er det ikkje lenger økonomisk grunnlag for den tidlegare landsbyen av steinhuler.

Eg veit ikkje om det i dag er noen verkeleg diskusjon om detta i Kina. Skal eg dømme etter stoda i mitt eige land, Sverige, vil det ta minst ein generasjon til før ungdommen vil byrje undre seg over om mykje av det som kallast moderne er fornuftig.

To linjer

I vesten oppfatta og oppførte mange seg den gongen som om politikken som kom til uttrykk i Kina frå 1962 – då formann Mao Zedong oppmoda folk til «ikkje å glømme klassekampen» opp gjennom kulturrevolusjonen – var uverkeleg. Som dei var diskusjonar frå middelalderen om kva kjønn englane hadde, og bare skjulte maktkampen som gjekk føre seg. Andre, på ytste venstre, brukte uttrykka som dei skulle vere trylleformlar. Professor Bo Gustafsson i Uppsala vart angripe av unge studentar som ropte: «Knus den kinesiske Krustsjov frå Sverige!»

Men den politiske kampen i Kina var ein verkeleg kamp mellom ulike grupper som sto for ulik politikk. Orda samsvarte med realitetar. Det eksisterte ein svært verkeleg «kamp mellom to linjer». Det er viktig å sjå klart kva dei ulike linjene var.

Den tredje plenumssesjonen til den ellevte sentralkomiteen i KKP fatta det strategiske vedtaket at fokus i partiets arbeid frå 1979 skulle skifte til sosialistisk modernisering og slik «løyse spørsmålet som hadde vore uløyst sidan 1957». Det var – for å seie det enkelt – ein siger for «dei som gjekk den kapitalistiske vegen».

Det var ikkje – jamvel om noen sa det i den politiske kampens hete – ein kamp mellom dei som ønska at Kina skulle utvikle seg og dei som ikkje ønska det. At det fanst grupper («firerbanden») som var irrasjonelle og ønska korrekte tog framfor tog som gjekk etter planen, var ikkje hovudspørsmålet. Dei var sosialt uviktige, ei mellombels plage. Det verkelege spørsmålet, som hadde vore diskutert i «kampen mellom dei to linjene», var ikkje OM, men KORLEIS ein skulle utvikle seg.

Ein må hugse at frå 1949 har Kina hatt kontinuerleg økonomisk utvikling. I dei førti åra frå 1953 – då Nasjonalkonferansen om finansielt og økonomisk arbeid drøfta hovudlinja for økonomisk utvikling – til 1993 steig Kinas BNP med 7 % årleg. Det er den tredje høgaste utviklingsraten i verda. (Bare Singapore (8,4 %) og republikken Korea (8,1 %) passerte Kinas utviklingsrate.)

Når ein ser tilbake på dei siste meir enn hundre åra med kinesisk politikk, er det tydeleg at alle nasjonale politikarar (unntatt dei som synte seg som forrædarar og kriminelle i tjeneste for Japan eller andre imperialistar) vore samde i to krav:

• å forsvare eit uavhengig og sameina Kina.
• Kina må ta tilbake den normale posisjonen sin som leiande økonomisk, vitskapleg og kulturell verdsmakt.

For å seie det enkelt: Dei er alle samde om det, dei ærlege patriotiske tjenestemennene til keisarriket, Sun Yat-sen, Chang Kai-shek, Mao Zedong, Deng Xiaoping.

Det er ingen skilnad i standpunkta til Deng Xiaoping på møtet i sentralkomiteen i desember 1978 og det Mao Zedong sto for under kulturrevolusjonen.

Eg har til gode å møte ein kinesar som ikkje kjenner til at dei såkalla mørke åra i Europa fell saman med Tang-dynastiet i Kina og at – slik Mao Zedong skal ha sagt om USA – det er skilnad på tenkinga til politikarane i ein stat som har eksistert i to hundre år, og dei i ein stat med ei fire tusen år gammal historie.

Det kjem to millionar besøkande til Yenan i året nå. Med svært få unnatak er dei alle kinesarar. Dei fleste er unge og utdanna. Dei kjem til Yenan for å sjå dei revolusjonære stadene. Dei kjem for å vise respekt for Mao Zedong. Men dei må gjennom Huangling for å komme dit. Der har dei besøkt kista til den gule keisaren, Huangdi Ling, kista til den mytiske stamfaren og den første herskaren over Han-folket. Huangdi skal ha regjert midt i tredje tusenåret f.Kr. Han gav folket hjulet, kunsten å lage metall, rustningar, skip, keramikk og kunsten å lage vin.

Me har tatt turen til denna kista kvar gong me har reist gjennom Huangling. Slik au i 1969, under kulturrevolusjonen, kom folk for å vise respekt for «Han-folkets far» som i kalligrafien til Guo Morou (1892 – 1978, som la grunnlaget for moderne kinesisk poesi i 1921; og som var leiar i Vitskapsakademiet etter 1949) som er skriven i minnesteinen som er reist ved grava. Denna gongen er templet nedanfor kista bygd om. Det krydde med besøkande.

Men kor hadde desse kinesiske besøkande starta reisa for å vise respekt? I Xian! Der ligg den første keisaren, han som samla Kina, Qin Shihuangdi, gravlagt og vakta av ein underjordisk hær. I det nye museet i Xian står dei menneskestore soldatane i terrakotta bak ei høg glassplate …, men dei besøkande har klart å kaste papirpengar over glassplata som eit offer; figurane står i ei dyne av papirpengar.

Ja, detta er ei nasjonal treeinighet! Den gule keisaren. Den første keisaren. Formann Mao. Han-folkets far; grunnleggaren av den kinesiske staten og gjenoppstoda til Kina. Dei besøkande er for det meste unge.

I ein styrt marknadsøkonomi, i ein sosialisme med kinesisk preg slik det offisielt blir kalla, har Kina verkeleg tatt gigantiske steg sidan 1978. Om Deng Xiaoping kunne sjå ned på det som er utført, hadde han all grunn til å vere stolt. Trass i reklameplakatane for MacDonalds og Kentucky Fried Chicken og alle dei overflatiske teikna på Cocacolonisering er folket umåteleg stolte av den kinesiske arven.

Fare lurer

Ja, Kina er godt på veg til å ta den tradisjonelle plassen ho fortjener i verda, som – fordi ho er den mest folkerike staten i verda – den økonomisk, kulturelt, vitskapleg leiande makta. Om, det er eit om. OM ho ikkje blir splitta opp og riven sund av sosiale konfliktar. Det har hendt før i kinesisk historie. Nå er det ikkje hestefolket frå nord som truar eit Kina som svekkast. Nå er faren at haukane i USA, den nåverande leiande verdsmakta, vil nytte høvet til å stoppe eit mellombels svekka Kina.

Men korleis skulle det gå til? Kommunesystemet, ulikt som det var i detta enorme landet, gav i prinsipp majoriteten av den fattige bondebefolkninga grunnleggande tryggleik, eit uutvikla men eksisterande helsestell og starten på eit allmennt skolestell for barna. Jamvel Verdsbanken meldte det. I industrien kunne risen vere sparsam, men vart servert i «jernbollen»; det var tryggleik sjølv om han var reint grunnleggande.

Nå som dei politiske endringane etter desember 1978 er udiskutable realitetar, er ikkje ei slik historisk vurdering av kommunesystemet lenger kontroversiell. Men i dag er det bare historie, jernbollen er knust, helsestellet for massane avskaffa og privatisert, utdanninga slett ikkje lenger obligatorisk og ikkje ein gong teoretisk gratis. Det flytande folket, tidlegare kommunemedlemmer som vandrar på leiting etter arbeid til byane, og som manglar bustadsrettar, skal vere rundt 150 millionar.

Den nåverande økonomiske utviklinga er ekstremt rask, men i den nye økonomien finst det ikkje oppsamla midlar til altomfattande, allmenne velferdsordningar. Når tretti millionar statleg tilsette blir fjerna frå trygge jobbar, trygge husvære, trygge helsetrygdsystem og omgjort til kontraktarbeidarar og utsett for fullskala forsøk – alt for å auke den raske økonomiske utviklinga – vil noen millionar sjølvsagt bli frigjorte til å stige opp i det marknadsregulerte systemet, mens andre blir taparar.

På same tid undergrev kriminalitet og korrupsjon samfunnet. Partiet og staten grip inn mot dei korrupte, men går dei verkeleg etter store kriminelle? Kor høgt vågar dei gå?

«Alle veit at undersøkingar stoppar på eit visst nivå,» sa ein gammal venn til meg. «Du veit at narkotika blir spreidd i landet. Nok ein gong er Kina heimsøkt av opiumsseljarane. Men korleis trur du det kjem inn i landet? Huskar du kor reint Kina var for førti år sidan? Trur du stoff kan komme inn i landet frå det gylne trianglet utan hjelp av korrupte tjenestemenn på grensa? Og trur du tollbetjentane kan gjøre noe utan vern ovanfrå? Frå provinsregjeringa og jamvel høgare opp. Det må finnast personar heilt på toppnivå som er korrupte. Det er det alle i Kina trur.»

Eg møtte herr Wang Wenyuan. Som viseformann i Folkets Høgsterett frå 1992 til 1998 hadde han det overordna ansvaret for antikorrupsjonsarbeidet. Nå viseformann i Det kinesiske folkets rådgivande politiske konferanse. Han snakka om denna faren.

«Korrupsjon et opp staten. Me er budd på å ta alle som er skuldige. Uansett kor høg og viktig.»

Eg vonar han har rett. Eg ønsker å tru det. Korrupsjonen er djupt hata i Kina – men likevel finst det korrupsjon og kriminalitet på alle nivå.

«Veit du, Jan,» sa ein gammal venn, «det er visse kadrar, ansvarlege slike, som ser prostitusjon som eit døme på ny økonomisk fridom. Og sjølvsagt finn du prostituerte på alle store turisthotell.»

Vennen min hadde rett. Jamvel eg blei vekka klokka eitt på natta på det store hotellet i Beijing av ei ung jente som baud seg fram. Vakker, sexy kledd. Med ein mobiltelefon i handa. Ho orsaka seg. Ho var tilkalla av ein kunde, men hadde banka på feil dør.

Den økonomiske utviklinga har vore følgt av eit visst sosialt forfall. Denna utviklinga ber med seg store farar. Samfunnet er blitt djupt splitta. Noen individ og familiar er blitt umåteleg rike. Mange hundre millionar er blitt velståande. Men noen millionar er kasta tilbake i forferdeleg elende. Det flytande folket, bønder utan sjanse til å leve av jordbruket sitt, er tvungne å freiste levebrødet i byar og landsbyar. Men dei har ingen rettar. Ikkje legal burett.

Alle veit, eller burde vite, at detta er farleg. Det er alt nå sosial uro på landsbygda ulike stader i Kina, og millionar blir kasta ut i arbeidsløyse i ein globalisert marknad som krev omstrukturering av dei gamle industriane. Dei utgjør ein potensiell kraft som kan destabilisere heile staten. Potensiell fordi dei har verken ideologi eller organisasjon.

Om det ikkje finst medvite ideologi som kan tjene interessene til desse millionane som blir taparar i den nye økonomien, så er vegen åpen for sekter. Falun Gong eller islamistiske fornyarar i fjerne Nordvest er bare symptom. Det er svært urovekkande. Eg spørte ein leiande kader på den sentrale partiskolen til KKP korleis partiet organiserte og arbeidde blant det flytande folket. Eg fekk ikkje noe klart svar. Det såg ut til hovudarbeidet var å organisere hjelpetiltak for dei fattige. Noe som er himmelropande langt frå organiseringa av fattigbøndene i tidlegare tider.

Og jamvel om det er millionar av besøkande ved grava til den gule keisaren og dei revolusjonære stadene i Yenan, er det ei verkeleg kulturell forvirring blant mange utdanna frå den yngre generasjonen. Ei jente i tjueåra, student som såg etter arbeid, sa til Gun:

«Eg likar ikkje gamle romanar som Romance of Three Kingdoms eller framsyningar av gammal Beijing-opera. Eg forstår dei ikkje. Eg føretrekk Madonna.»

Mangelen er ikkje bare kulturell. Eg spørte ein student i Xian om kva han visste om Korea-krigen og korleis den så verkelege trusselen mot Kina hadde blitt avverga for femti år sidan. Han var ein hyggeleg ung mann som hadde fått eit stipend av mormonarane for å studere engelsk, og som nå jobba som reiseførar og tolk. «Eg tenker aldri på slike ting. Eg har hørt svært lite om det.»

Alt i 1993 hørte eg synspunkt i Kina om farane ved velferdsstaten. Synspunkt som fekk Margaret Thatcher til å framstå som venstreorientert.

I Beijing får ikkje barna til det flytande folket – dei utgjør millionar – lov til å gå på skolen av kommunestyret, ettersom det flytande folket ikkje har noen rettar i Beijing (eller andre byar dei flyttar til). Så når det flytande folket prøvar starte eigne skolar for ungane, blir dei stengt og rivne ned av kommunestyret fordi dei er ulovlege.

Farane ved detta er ikkje ukjente. Dr Ding Ningning, direktøren i Departementet for forsking på sosial utvikling under regjeringa arbeidde med det og hadde skrive om det.

Når alt kom til alt var det ein svært enkel økonomisk grunn til dei ulike lovene om obligatorisk og gratis utdanning i Tyskland, Frankrike, Sverige og andre land der kapitalismen utvikla seg på 1800-tallet.

Men på underleg vis ser det ut til at dei nåverande leiarane i Kina ikkje ser det; eller au trur dei at det ikkje stemmer i Kina …

«Eg er glad eg gjekk ut av universitetet for ti år sidan,» sa ei ung kvinne. «I dag ville ikkje ei ung jente frå ein familie på landsbygda som eg ha sjanse til å få høgare utdanning. Men på andre sida er eg frå landet og eg har ingen forbindelsar, så jamvel med min eksamen har eg problem med å finne jobb. Alt ser ut til å avhenge av forbindelsar nå.»

At høgare utdanning har blitt eit vern for dei som tjener på det nåverande systemet er alt blitt så farleg.

Men eg kom over noe ennå meir farleg i Yenan.

Daddelhagen, Yang jia ling, er ein av dei heilage stadene til den kinesiske revolusjonen. Formann Mao budde der, på same vis som Zhou Enlai og Zhu De og andre leiarar. Der ligg au forsamlingshallen der partiet heldt sin sjuande nasjonale kongress i 1945. Kongressen der Mao Zedong trakk opp politikken etter det kommande nederlaget til Japan, og der partiet formelt tok opp Mao Zedongs tankar i vedtektene sine. Hallen er rehabilitert og malt for å framstå som i april 1945.

Ein kan leige ei uniformsjakke og lue med stjerne, kle seg opp som raudegardist frå den tida og bli fotografert. Det kostar 4 yuan. Jenta som leiger ut uniforma er atten år. Men ho kan verken lese eller skrive: «Familien vår er alt for fattig. Dei hadde ikkje råd til å sende meg på skole.»

Hadde ho vore ti år eldre, ville ho i det minste fått ei grunnleggande utdanning på skolane som vart drivne av produksjonsbrigadane i folkekommunane! Utdanning er ikkje lenger gratis, og om ho er obligatorisk for dei sosiale sjikta som nå blir velståande, gjeld det ikkje dei fattige på landsbygda eller det flytande folket i byane.

Det er ein lurande klassekonflikt her. Ein verken dr Ding Ningning eller noen andre snakka om denna gongen. Eg hugsar det min gamle venn Liu Hualan sa i 1978 – sjølv om eg ikkje likar å minnest det. Då me første gongen møttest og arbeidde saman i 1952, var ho ei svært streng intellektuell og revolusjonær kader. Ho vart svært opprørt då eg kritiserte det ulne og firkanta propagandaspråket. «Det er ein småborgarleg måte å sjå på verda på!»

Ho vart ikkje utsett for noe særleg under kulturrevolusjonen, faren var ein respektert gammal framstegsmann som hadde kjent Lenin og tjenestegjort i kinesiske ambassaden i Sovjetunionen under andre verdskrigen, og hadde fått spesielt vern av statsminister Zhou Enlai. Men nevøen hennar som var teknikar på flyplassen, var blitt sendt til Indre Mongolia. Der hadde han passa kyr.

«Kan du tenke deg,» sa ho, «arbeide med kyr!»
«Kva med det,» sa eg, «det gjorde eg som gutt. Å passe kyr og griser og vite kor maten din kjem frå er bra.»

Ho snøfta. Så byrja ho snakke om arbeidar-bondestudentane som under kulturrevolusjonen hadde fått høve til å studere på universitetet:

«Me vil hive dei ut,» sa ho, «me vil sende dei tilbake der dei hører til.»

Hatet i røysta hennar gjorde meg uvel.

Eg er redd at måten kommunestyret i Beijing handterer spørsmålet om utdanning for ungane frå det flytande folket, ungane til dei fattige, ikkje blir avgjort bare av kommuneøkonomien, men au av djup indignasjon frå kulturrevolusjonens tid då kader vart sendt ut for å lære av dei fattige og lågare mellombøndene.

Den klare og nåverande faren

Kina tar tilbake plassen sin i verda. Det er noe eg har håpa på heilt sidan eg las slike rapportar som dei frå Edgar Snow, Nym Wales og Agnes Smedley i eit Sverige omringa av tyske styrkar under andre verdskrigen. Den krigen var – slik me i min generasjon såg det – ikkje bare ein frigjøringskrig frå fasciststatane, aksen med Hitler-Tyskland, Mussolinis Italia og Hirohitos militaristiske Japan, det var au ein krig der tidlegare koloniar og avhengige land ville bli fri og uavhengige. Først blant dei sjølvsagt India og Kina.

Den vegen Deng Xiaoping symboliserer inneber store farar, men au store maulegheter. Eg møtte mange leiande personar som verka ha stor innsikt i både farane og mauleghetene.

Eg har aldri før hatt så åpne og frie diskusjonar i Kina som denna gongen. Ein kan seie at hendingar byrjar få rette namn – zheng ming, retting av namn kunne ein seie slik Konfusius sa. I ein fjernsynsserie som Tri avgjørande slag om siste fasen i borgarkrigen blir Lin Biao framstilt som ein strålande general og strateg. Som han var. Chiang Kai-shek blir ikkje karikert, han blir framstilt som ein som har tapt, og at det var grunnar til det. Men han tapte.

I bokhandelen finn eg igjen engelske utgaver av den store moderne kinesiske filosofen Fung Yulan og av kinesiske klassikarar som Å skape gudar (som Mao – som Lu Xun og dei fleste kritikarane – ville funne for full av overtru og litterært den minst viktige av romanane frå det store Ming-dynastiet), men eg finn au dei samla revolusjonære operaane frå kulturrevolusjonen på DVD, og ei sekstibinds utgave med tekstane til Karl Marx og Friedrich Engels, basert på den nye Marx Engels Gesamtausgabe, og omsett frå dei originale tekstane under oppsyn av professor Wei Jianhua, medlem av redaksjonsrådet i Internationalen Marx-Engels Stiftung.

Det er håp i mykje

Men det er som eg har skrive, store indre farar i utviklinga i dag. Sjølv om det er sant at store – og aukande – mengder folk opplever velstand, eller i det minste moderat velstand, er det verkeleg fattigdom og verkeleg nød for mange millionar som har tatt eit hopp bakover frå fattigdom til elende. Det kan true den indre stabiliteten i Kina.

Den raske økonomiske utviklinga dei siste tiåra med åpning og globalisering har skjedd, mens staten har hatt ein absolutt sosial kontroll over marknaden. Utan den kontrollen ville ikkje den stabile økonomiske utviklinga vore mauleg. Men med medlemskap i WTO vil ikkje Kina lenger ha høve til å kontrollere marknadskreftene. Det er ein medviten politikk. Farane er kjente. Den maulege vinsten skal vere stor. Men det er eit spill der innsatsen er høg.

Det er vel kjent at det eksisterer ein trussel mot einskapen i Kina frå etniske og religiøse grupper i Tibet og Xinjiang. Men det finst andre truslar som stammar direkte frå den nåverande oppåpningspolitikken. I ein tidleg periode prøvde ein å motstå marknadskreftene for å prøve å utlikne skilnaden i økonomisk utvikling mellom dei ulike regionane i Kina (sjå til dømes om Gansu i kapittelet «La ville de l’acier» i boka mi La route de la soie, Gallimard 1980) (Sidenvägen: en resa från Höga Pamir och Ili genom Sinkiang och Kansu, Norstedt, 1977). Akselerert ulik utvikling mellom regionar på WTO-vilkår kan føre til ein situasjon der sterke lokalleiarar – særleg i sør – lagar verkeleg uavhengige regionar med støtte frå utanlandsk kapital, jamvel mens dei – iallfall i dag – opprettheld formelle band til sentralregjeringa i Beijing.

Farane innebygd i den nåverande utviklinga er store. Ikkje rart at Kina held ein mykje lågare profil enn for tretti år sidan, og ser seg nøydd til å trø svært varsamt på den internasjonale scenen. Så låg profil at Kina – trass i sine langsiktige interesser – let USA etablere ei ny verdsordning.

Noen seier at detta er naudsynt ettersom den nåverande økonomiske utviklinga er grunnlagt på eksport. Eksporten er retta mot marknaden i USA. All verkeleg konflikt med politikken til USA kan føre til nedgang i eksporten som ikkje bare vil hindre vidare økonomisk utvikling, men jamvel tilbakeslag og krise. Men ikkje alle mine kinesiske venner var overtydde om at denna politikken var den beste valet for Kina.

Den nåverande utviklinga kan au sette i fare sjølve eksistensen av Kina på anna vis. Eg hugsar kommunane frå seksti- og syttitallet. Dei følgde rådet frå Mao og førebudde seg på krig. Ved å lagre korn, organisere folkemilts og utvikle lokal industri. Mao Zedong såg det naudsynt å gå på begge beina. Han var svært klar på behovet for å bu seg på krig både med høgteknologi – rakettar og atombombar – og ved å stole på kommunane som base for å kunne føre ein langvarig folkekrig. Som han sa i april 1969 på første plenum i den niande sentralkomiteen:

«Om dei kjem eller ikkje, må me vere budd. Ikkje vent at senteret skal sende materiell, ikkje ein gong til produksjon av handgranatar. Handgranatar kan lagast over alt, i alle provinsar. Alle provinsar kan til og med lage riflar og lette våpen. (…) Eg seier at me ikkje vil la oss provosere. Jamvel om dere inviterer oss ut, vil me ikkje komme ut, men om dere skulle gå til åtak på oss, vil me ta oss av dykk. Det avheng av om dere går til åtak i liten eller i stor skala. Om det er i liten skala, vil me kjempe ved grensa. Om det er i stor skala, går eg inn for å gi slepp på noe territorium. Kina er ikkje eit lite land. Om det ikkje er noe å hente for dei der, trur eg ikkje dei vil komme.»

Hausten 1969 i Beijing snakka ein kinesisk venn til meg om detta, det var etter kampane ved grensa.

«Om Moskva går til krig, kan russarane sjølvsagt sende pansertroppane sine for å okkupere Beijing. Me ville slåst. Det ville ikkje bli ei militær promenade, men dei kunne okkupere Beijing.

Men det ville bare vere starten. Dei kan ikkje vinne. Dei ville i det lange løp drukne i folkekrigen. Kommunane gjør det mauleg for oss å forsvare oss mot kva fiende som helst. Panservognene og flya deira kan nedkjempast, det veit me, og dei kjernefysiske våpna kan ikkje gi dei siger i ein slik krig. Dei veit det. Det er grunnen til at me ikkje trur dei vil prøve seg på krig.»

I dag har ikkje Kina ein slik mauleghet lenger. Det finst ikkje lenger kommunar på landsbygda som kan tjene som basar for ein planlagt folkekrig. Jamvel om Kina har rakettar og kjernefysiske våpen, er landet sårbart og i noen tiår til relativt svakare enn ei verkeleg supermakt som USA.

I røynda er landet like sårbart som ein hummar som skiftar skall!

Ikkje at det kinesiske folket ikkje veit det. Lu Xun peika i 1923 på at alle kinesarar kjenner og set pris på The Romance of the Three Kingdoms. Det er framleis slik. Dei forstår godt den nåverande farlege situasjonen, og kor viktig åpningsorda i historia er:

«Parlons maintenant de la situation générale du monde. Ce qui fut longtemps divisé doit assurément, un jour, retrouver son unité. Et ce qui, longtemps fut uni, doit un jour, fatalement, se diviser à noveau.» (Les Trois Royaumes, Nghiêm Toan et Louis Ricaud. Tome I, p.6, Saigon 1960.)

(Den engelskspråklege utgava ved C H Brewitt-Taylor omsett det til: «Imperium veks og går attende; statar splittrast sund og inngår alliansar.»)

Notar

(1) Manifest Destiny – uttrykk brukt av leiarar og politikarar på 1840-tallet for å forklare/forsvare USAs ekspansjon – ei «oppgave» eller nasjonal skjebne for USA. [Tilbake]

(2) Manifest Destiny (vår skjebnebestemte oppgave) er ein frase som vart skapt av John L O’Sullivan i avisa han eigde, United States Magazine and Democratic Review, i 1845, og skulle forsvare den historiske oppgava, og dermed moralske plikta USA hadde til å legge under seg territorium, framfor alt i sør og vest. Manifest Destiny har etter det til og frå vore brukt av ekspansjonistar i USA til å rettferdiggjøre anneksjonar av til dømes Texas, Oregon, New Mexico og California, og seinare USAs innblanding i Alaska, Hawaii og Filippinane. (Fotnote i den svenske omsettinga av Hans Isaksson i Clarté.) [Tilbake]

(3) Romance of the Three Kingdoms, skriven for 650 år sidan av Luo Guanzhong, om Han-dyanstiet i det andre og tredje hundreåret. Har gitt opphav til ma film og dataspill. [Tilbake]

av Daniel Ducrocq

Det finnes tre likhetstrekk mellom Norge og Algerie. Begge landene er unge nasjoner, de har store olje- og gassressurser, de har sterke bånd til EU – men USA passer på.

Utover dette er Norge og Algerie stort sett forskjellige – enten det dreier seg om økonomiske, sosiale, geografiske, klimatiske eller kulturelle og religiøse forhold. Dessuten er Algerie en voksende makt med ambisjoner om å bli hørt i verden. Algerie er i dag medlem av FNs sikkerhetsråd, har stor innflytelse i Afrika og kan på sikt bli Nato-medlem. Siden 2000 har den algirske presidenten blitt invitert som gjest på hvert møte i G8-gruppen.

Også på den diplomatiske arenaen spiller landet en voksende rolle. Det er for eksempel den tidligere algirske utenriksministeren, Lakhdar Brahimi, som ble håndplukket for å være FNs representant i Kabul fra 2001 til 2003 og i Baghdad i 2004.

En sterk oljenasjon

Det er selvfølgelig olje og gass som gir landet en betydelig posisjon i verden. Den daglige produksjonen har steget fra 850.000 fat i 2000 til 1,25 millioner i år. Med olje- og gassinntekter på 24 milliarder dollar i fjor, og en valutareserve på 33 milliarder dollar på slutten av 2003, er algirske finanser sterke og sunne. Høye oljepriser som følge av krigen i Irak gjøre situasjonen enda bedre. Men, som de fleste oljenasjoner, er Algerie sårbar økonomisk. Olje og gass står for 90 % av eksporten, og et betydelig fall i oljeprisene på verdensmarkedet vil få katastrofale konsekvenser.

Algerie er for eksempel Afrikas største importør av matvarer: 80 % av kornet, 33 % av melken, 95 % av matoljen og nærmest 100 % av sukkeret som trengs, er importert. Landbruksproduksjonen i landet dekker kun 20 % av den totale etterspørselen. Da landet ble selvstendig i 1962, var den katolske kirken den største eieren av landbrukseiendommer. Disse ble nasjonaliserte, og paven fikk økonomisk kompensasjon av den unge staten. Seinere har landets myndigheter gjort hederlige forsøk på å øke landbruksproduksjonen, også ved hjelp av privatisering av jordeiendommer. Og produksjonen har økt med 4 % årlig mellom 1990 og 2000, og med 7 % i 2001 og i 2002. Men produksjonskapasiteten har flere begrensninger: tilgang på vann og avfolking av distriktet. Som overalt i verden flytter algirere til de store byene, som konsekvens av industrialisering og som konsekvens av borgekrigen som har rammet først og fremst folk på landsbygda.

Borgerkrigen

Borgekrigen er mer eller mindre det vi hører om når det ved en sjeldenhet skrives om Algerie i norske media. Men hva er bakgrunnen for konflikten?

Da landet ble selvstendig i 1962, gjaldt det for den unge staten å kvitte seg med 130 år kolonistyring. En måte å gjøre det på, var å dyrke frem en sterk arabisk identitet. På skolen skulle en ikke lære fransk lenger, men arabisk. Siden de fleste lærere hadde fransk bakgrunn og hadde forlatt landet, ble det mangel på lærere. Derfor så en seg nødt til å importere arbeidskraft fra andre arabiske land og det var spesielt egyptiske lærere som etablerte seg i Algerie. De var mer eller mindre uønsket i landet sitt på grunn av deres religiøs overbevisning gjennom medlemskap i organisasjon Muslimske brødre. De var politisk brysomme, og Nasser ønsket å kvitte seg med dem. De fikk stillinger i det algirske skolesystemet, og selvfølgelig var undervisningen deres sterk religiøst preget. På denne måten ble det skapte religiøse strømninger som forklarer oppslutningen til de muslimske partiene ved valget i 1991.

Men dette er ikke hele forklaringen. Allerede på 1980-tallet ble moskeer samlingssteder hvor den sosiale misnøyen kom til uttrykk. For selv om det pumpes opp mye olje, er det ikke mye som drypper på folket. Arbeidsledigheten er sannsynligvis 10 % høyere enn de offisielle 30 %. (80 % av de arbeidsledige er under 30 år.)

Gjennomsnittsinntekt per innbygger sank fra 3.524 dollar i 1990 til 1.600 dollar i 2000. Boligsituasjonen er heller ikke god: Det bor i gjennomsnitt syv mennesker per rom i dagens Algerie.

Det har oppstått et gap mellom en mer og mer frustrert befolkning og Front National de Libération (FLN). FLN er det partiet som alene har regjert i Algerie fra 1962 omtrent til våre dager. Den første presidenten, Ahmed Ben Bella, ble fjernet fra første stund av et militær kupp ledet av Houari Boumedienne. Boumedienne regjerte fra 1965 til 1979. Det var han som skapte en sterk og sammensveiset algirsk stat. Grunnpilarer for denne staten har vært det nasjonale oljeselskapet, Sonatrach, med en stivbeint administrasjon og et mektig militært apparat. Som de fleste unge stater, nylig frigjorte fra kolonimakten, søkte Algerie støtte i Sovjetunionen. Det er verdt å merke seg at den sosiale uroen, kanalisert av muslimske partier og organisasjoner, vokste frem på det tidspunktet hvor Sovjetunionen gikk mot slutten. FLN mistet sin støttespiller utad, samtidig som protester innad ble mer og mer høylytte. Rammet av indre generasjonsmotsetninger, klarte ikke FLN å foreta de nødvendige tiltak for å rette opp situasjonen (som for eksempel bekjempe korrupsjon i administrasjonen). Valget i 1991 ble en seier for Front Islamique de Salut (FIS) som fikk oppslutning fra alle som ønsket en forandring, enten de var fattige troende muslimer eller middelklassens liberaler. Regjeringen stanset valgprosessen, muslimske ledere ble arrestert, og en borgekrig som skulle ta livet av over 100.000 mennesker på 10 år begynte.

Etter borgerkrigen

I terrenget vant de militære. I dag er muslimske geriljagrupper mer eller mindre utradert. Men krisen i det algirske samfunnet er ikke løst av den grunn, og det er ingen som lenger fanger opp og kanaliserer misnøyen. Den kommende generasjonen (50 % av befolkning er under 30 år) klamrer seg til håpet om et bedre liv ved å emigrere. Vi har sett nok en reportasje om overfulle båter som forsøker å nå den spanske eller den italienske kysten. Spanske myndigheter antar at så mange som 8.000 mennesker kan ha druknet mellom 1999 og 2003 utenfor Spania. De som velger å ikke emigrere klarer seg, takket være den voksende uformelle økonomien, det vil si svart arbeid, privatkopiering av data- og videoprodukter og trabendo (privat import og salg av varer på det uformelle markedet). Man antar at trabendo står for 60 til 70 % av den private sektorens handelsaktiviteter og ansetter 100.000 personer. Regjeringen lukker øyene velvitende at det ulmer under overflaten. Ethvert forsøk på å kvele den uformelle økonomien ville fort føre til sosialt opprør.

FLN er ikke kommet styrket ut av borgekrigen. I forkant av presidentvalget 19. april i år, så splittelsen dagslyset. Den sittende presidenten Abdelaziz Boutlefika klarte ikke å få flertall i FLN for sitt kandidatur. Det var en annen kandidat som fikk flertall i partiet, den tidligere statsministeren Ali Benflis. Som alle konflikter internt i partier gikk striden mellom Boutlefika og Benflis hardt for seg. Bouteflika gikk rettens vei: Høyesteretten bestemte at flertallet i FLN ikke fikk lov til å bruke FLNs navn, apparat og penger for å drive kampanje for Benflis. Med støtte fra mindretallet i FLN og fra RND (Rassemblement national démocratique) vant Bouteflika presidentvalget.

Mens Benflis er kjent for å være mannen som ønsker å modernisere FLN og landet, anses Bouteflika for å være konservativ i ordets rette forstand. Dette illustreres godt med at Bouteflika i sin forrige presidentperiode valgte Abdelaziz Belkhadem som utenriksminister. Belkhadem ønsker ikke sterke bånd til Frankrike og EU og er tilhenger av en aktiv arabisering av det algirske samfunnet.

Fremtiden

Abdelaziz Bouteflika er gjenvalgt som president. Hva innebærer dette for fremtiden?

I forhold til islamistiske bevegelser, kommer Bouteflika til å satse på forsoning. Har han ikke allerede i september 1999 sørget for å få vedtatt en lov som ga amnesti til geriljasoldatene som la ned våpnene? Denne loven ble svært kritisert av borgerkrigens ofre som krever et skikkelig oppgjør med fortiden. Men et slik oppgjør vil også ramme de militære. En konfrontasjon med generalene er for risikabelt for Bouteflika og hans regjering.

I forhold til kvinners rettigheter forsøker Bouteflika å reformere noe. Men kvinnenes rettigheter er en meget følsom sak i Algerie. Ethvert reformforsøk på dette området krever en ekstrem forsiktighet fra presidenten, og han har små politiske marginer å gå på. For det er slik at kvinnenes kår i Algerie reguleres av to sett lovverk: Selve grunnloven som regulerer kvinnenes rettigheter i den offentlige sfæren, og Familiekodeksen som regulerer kvinnenes rettigheter i den private sfæren. Grunnloven sikrer kvinnene de samme formelle rettighetene som menn: stemmeretten, retten til å bli politisk valgt, retten til utdanning (56 % av de som tok artium i 2002 og 52 % av dagens studenter er kvinner), retten til høyere administrative eller juridiske stillinger, osv. Familiekodeksen som ble satt ut i livet av FLN i 1984 med sjariaen som utgangspunkt, begrenser sterkt kvinnenes rettigheter. En algirsk kvinne kan ikke gifte seg uten verge, kan ikke gifte seg med en mann som ikke er muslim, og kan bli skilt (bli bortstøtt) fra sin mann på stedet (en fraskilt kvinne er mer eller mindre rettsløs). Polygamiet er ubetinget mannens rettighet.

Sterke reaksjonære krefter krever at Familiekodeksen ikke skal røres, mens kvinnebevegelser krever at denne oppheves, enkelt og greit. I oktober 2003 utnevnte Bouteflika en kommisjon på 52 medlemmer (parlamentarikere, jurister, teologer, sosiologer osv) som hadde som oppgave å fremlegge et reformforslag av kodeksen. Forslaget ble vedtatt i regjeringsrådet 19. august 2004 og står på den parlamentariske dagsorden denne høsten. Blir det vedtatt, vil algirske kvinner kunne gifte seg uten verge, polygamiet vil kunne tillates kun med samtykke fra de involverte kvinnene, en skillsmisse vil kunne bli en juridisk prosedyre. Det er langt fra kravet om monogami, like rettigheter for begge parter ved skillsmisse, ubetinget rett til arbeid for kvinner, osv.

Reformen av Familiekodeksen er ikke den eneste saken hvor Bouteflika balanserer på en line. Også i forhold til EU og USA utfordres de diplomatiske evnene til presidenten og hans regjering. EU er fortsatt den viktigste handelspartneren, med Frankrike som hovedleverandør (23 % av importmarkedet) og Italia som hovedkunde. Sistenevnte er uten atomkraft og derfor avhengig av olje- og gass fra Algerie. Men bildet kan være på vei til å endre seg. Importen fra Frankrike har sunket fra 3,5 milliarder dollar i 2001 til 2,5 milliarder dollar i 2002. Alt tyder på at algirere forsøker å importere fra forskjellige kanter av verden: fra USA (1 milliard dollar i 2002), fra Russland (1,2 milliard dollar for innkjøp av femti Mig-29 i år) og fra Kina som forsyner Algerie med det meste innen basis infrastruktur.

Eksporten går fortsatt hovedsakelig til EU-land, mens eksporten til USA nå er på samme nivået til Frankrike (2,5 milliarder dollar i 2002). Skeptisismen til EU har vokst i Algerie. Utvidelsen østover har tatt Brussels oppmerksomhet (og de økonomiske midlene som hører til) fra Middelhavsbassenget til de nye medlemslandene. Dessuten gir den voksende motstanden i EU mot å innlemme Tyrkia i Unionen, av religiøse og kulturelle grunner, dårlige signal til Nord-Afrika.

Derfor er forholdet til USA på sitt beste. To ganger har Bouteflika gjestet Bush i Det hvite hus. Han gjentok han ikke den diplomatiske feilen som den første algirske presidenten Ben Bella gjorde i 1962: å besøke Cuba på veien hjem fra et offentlig besøk i USA!

Ellevte september har bidratt til enda tettere forhold mellom Alger og Washington. Både CIA og FBI har nå kontor i flere store byer. I desember 2002 leverte amerikanere helikopter og annet militært utstyr. Amerikanske og algirske anti-terrorpoliti samarbeider nært. Slikt skaper politiske bånd. Derfor ser algirere gjennom fingrene med den amerikanske støtten til rivalen Marokko i Vest-Sahara-konflikten. Og derfor velger USA å ikke blande seg i algireres planer om å bli en atommakt: Det finnes uran i landet og det finnes atomteknikere. Algerie har ikke ratifisert den internasjonale avtalen om ikke-spredning av atomvåpen.

Etter å ha vært en del av det franske imperiet fra 1830 til 1962 er Algerie dratt med i rivaliseringen mellom stormaktene. De enorme naturressursene gjør landet attraktivt for den internasjonale kapitalen. Går algirere en ny kolonitid i møte uten sterke progressive og mobiliserende politiske krefter?

Kilder:

• Jean Jolly: L’Algérie de Bouteflika, 2004
• Tidsskriftet Jeune Afrique

av Tina Wikstrøm Moen

Det er jævlig at media ikke kan si en eneste positiv ting om ungdom, når det er 5 % som står for 99 % av de dårlige overskriftene.

Jeg jobber til daglig med narkotika som arbeidsfelt. Da under kategorien «forebygging» og narkotikapolitikk i en ungdomsorganisasjon. Når hverdagen min består i å ha på Ungdom Mot Narkotika-briller, er det lett å ta som en selvfølge at de aller fleste skjønner tankemåten og prinsippene bak en god og human narkotikapolitikk.

Men dette stemmer kanskje ikke helt. Jeg oppdager at alle ryggmargsreflekser jeg har, ikke er allmenne. UMN, organisasjonen jeg har vokst opp i, har en politikk som ikke alle har hørt om. Jeg trodde, i mitt møte med politisk venstreside, at UMN hadde arva tankegangen sin fra venstresida? Jeg ser nå at politikken vi fører i UMN er unik. Det er slettes ikke noe folk på venstresida tar selvfølgelig, og den narkotikapolitikken som føres på norsk venstreside er dessverre nesten like tilfeldig som i resten av landet. Jeg skal derfor skrive litt om ungdom og narkotika, sett med UMN-aktivist-øyne.

«Vi er de typene våre foreldre advarte oss mot, og vi har grunner til å gråte uten tåregass. Hver stein dere river ned kaster vi tilbake, for hva er vel en knust rute mot et knust liv? Uansett er det mer realitet i en times handling enn år med snakk, og dessuten må vi lære oss å drømme fremover!» (Slå tilbake, 2/86)

Ungdomspolitikk

UMNs politikk hviler på to bein: ungdomspolitikk og narkotikapolitikk.

Skal man tro avisene, er det slik at snart alle ungdommer i Norge har prøvd dop. Slik er det heldigvis ikke. Faktum er at det er over 80 % av norsk ungdom som aldri har prøvd dop!

Motkraft til liberalisering og stempling av unge

I utgangspunktet er narkotikaproblemet i Norge lite, om vi sammenligner oss med andre land som oss. Likevel får liberaliseringstanken og narkotikabruken stor plass i offentligheten. Til tross for at bare i overkant av 12-14 prosent av ungdom i Norge en eller annen gang prøver narkotika (Statens institutt for rusmiddelforsking, SIRUS), er det lett å sitte igjen med inntrykket av at det er langt flere. Mediene har særlig en tendens til ikke å avspeile den sosiale virkeligheten, men konstruerer en virkelighet som er tilpasset deres økonomiske situasjon. Slik manipulerer de det virkelige livet i stykker. Dette kan ha en lite heldig effekt på utviklingen av bruk. Ungdom kan lett føle at det er bare de selv som ikke prøver.

9 av 10 er mot dop

Problemet som vi ønsker å komme til livs, er det generelle inntrykket av at narkotika er en vanlig og naturlig del av ungdomskulturen. Dette må vi gjøre noe med ved å la ungdom selv danne stammen av narkotikamotstand i sine egne miljøer, og ved å skolere ungdom slik at de får rede på hvordan virkeligheten faktisk ser ut.

Det er jævlig at media ikke kan si en eneste positiv ting om ungdom når det er 5 % som står for 99 % av de dårlige overskriftene. Når avisene skriver at ungdommene i byen knuser ruter, doper seg på fester, raner gamle damer og drikker og slåss, og ingen sier avisa i mot, så blir folk redde for at all ungdom gjør disse tingene.

Kriminalisering av ungdom

Ungdom og ungdomstiden har til alltid vært betraktet med skepsis. Sokrates talte om forfallet i sin tid som begynte med ungdommen. Ungdommer var late og hadde beina på bordet. De svarte voksne frekt og hadde liten respekt. I dag kan vi lese og høre det samme fra aviser og politikere. Kriminalitet og vold. Narkotika og ulykker. Enhver ungdom kjenner at dette blir feil. Man kjenner seg ikke igjen, men tror at det bare er en selv som er annerledes fra «normen».

Tidligere sjefsredaktør i Dagbladet og nå talsmann for Pressens faglige utvalg (PFU) sa i et radiointervju i forbindelse med Aksjonsuka mot narkotika, at etter hans mening er pressen objektiv i beskrivelsen av ungdom og narkotika. Han forsikret at han var klar over at ikke alle ungdommer bruker narkotika, men la til at i HANS område, Bærum, var det helt normalt at ungdommer bruker narkotika, det kunne han selv se i gatebildet.

Dette er beskrivende for snøblindheten til voksensamfunnet når det gjelder ungdom.

Men hva skjer videre med disse ungdomma som hører om sin egen gruppe og deres ugagn hver dag? At de slåss, bruker dop og stjeler. Det klinger meg i øret et lite begrep: «selvoppfyllende profeti». Er det ikke sånn, at når du får høre ti tusener av ganger at du er dum, så tror du at du er det? Det er som når det står i avisa «ti måter å sjekke om ungdommen bruker dop», og dette resulterer i at øya blir sjekka av foreldra hver gang en kommer hjem fra fest. Hvis en aldri har prøvd dop før, er dette kanskje måten å provosere frem lyst! Hvis det forventes av ungdom at de er kriminelle og at de bruker dop, hvor lenge skal de være nødt til å motbevise? Hva skal de leve opp til? Det er som med å ta på seg russedress, det forventes en viss oppførsel med den drakta. Eller når du setter foten om bord i danskebåten. Hva med det sekundet du konfirmeres?

Ungdom forebygges i hjel

For å motvirke ungdoms tilsynelatende naturlige utvikling, er det satt sammen mange forebyggingsprogrammer som formidles gjennom skole og fritidstilbud. Vi snakker om at ungdom forebygges i hjel. Ethvert tiltak som settes i gang for innbyggere mellom 13 og 20 år blir budsjettert som forebyggende tiltak. Tiltak som gis for å unngå at de blir narkomane, prostituerte, kriminelle.

Likevel er de eneste tiltakene for ungdom som ikke har annen hensikt enn å være et fritidstilbud, idrett. Store ressurser fra frivillige foreldre, lokale klubber, og kommuner legges til dem som spiller fotball. De som ikke spiller fotball, får ikke slike midler.

Kampen for fritidsklubber var en stor sak på 1980-tallet. Da man brukte begrunnelsen «forbygging», ble mange klubber opprettet. De fleste av disse klubbene har i løpet av siste halvdel av 90-tallet forsvunnet. Bare nå, høsten 2004, har 5 klubber blitt lagt ned i Oslo, og langt flere står for tur.

Jeg leser på Ungdom og fritids hjemmeside: «Nå er det kommunene som bestemmer selv, og det stilles ingen krav. Ikke om innhold. Ikke om de ansatte. Ikke om lokaler. Ikke om hva tilbudet skal være. Ikke om hva det bør være av tilgjengelige midler. Klubbene sloss om den slunkne pengesekken i hver kommune. Sammen med de eldre, skolene, barnehagene, og alt det andre det stilles krav til at kommunene har som tilbud. Krav som staten stiller. Barn og ungdom er da det første som strykes fra budsjettene.»

Siden ungdom er sosiale, er det naturlig å møtes. Når tilbud nedlegges, finner ungdom andre møtesteder. Når oppholdsstedet flyttes utendørs, blir de et naturlig mål for kartlegging fra politiet. Gjengkriminalitet er en selvfølgelig slutning når ungdom sees i flokk. Nok en gang kan dette virke selvoppfyllende. Vil all ungdoms samvær uten voksne til stede ende med kriminalitet og vold? Hvor er tilliten til ungdom?

Det er viktig at ungdom får tilbud om kulturelle aktiviteter, men det er galt at alt ungdom skal få gjøre, skal gjøres i forebyggende ånd. Ungdomstiden er en tid som er preget av mye konflikter. Det er en viktig periode i livet mot voksentilværelsen og den har sin verdi i seg selv. Hva om voksne fikk opera for å holde seg unna puben, slik ungdom får fritidsklubb for å holde seg unna narkotikaen? Hva med dilemmaet det ofte kan være når gruppen på fem skatere ønsker seg et skateanlegg, og må bruke forebyggingsargumentet om seg selv? Ungdomstiden er verdifull. Ungdommer er ressurser for samfunnet, seg selv og sine omgivelser. Ungdom som får ansvar blir ansvarlige. Ungdom er ressurser – ikke klienter.

Ung til ung

Ung-til-ung-formidlingen er den viktigste kommunikasjonsformen i arbeidet mot narkotika.

«Vi tror at vi fortsatt kan forandre på verden, og at vi gjør mye mer ved å faktisk prøve enn å snakke om hva som gjøres. Vi har en drøm om hvordan verden bør være, og vi tror den kan gjennomføres. Vi drømmer om et samfunn der rusgifter ikke brukes til å flykte fra virkeligheten, der alle har et ålreit liv, der du slipper å følge strømmen for å bli godtatt.» (Slå tilbake, 2004)

Det er brukerne selv som vet best hva slags tilbud de vil ha. Medbestemmelsesrett eller brukerdemokrati betyr innflytelse over egen fritid. Det er i det hele tatt min mening at ungdom ikke alltid trenger voksne til stede i sine tilbud. Selvstyrte ungdomshus som for eksempel Blitz, har overlevd 20 år med suksess. Ungdom Mot Narkotika er også en organisasjon som bare styres av ungdom, og har gjort det i over 23 år.

Narkotikapolitikk

Det er jo slik at det er lovverket som regulerer hva som er lov og ikke lov. I Norge er det ikke lov å besitte, bruke eller omsette narkotika. Dette er det pågående diskusjoner om, fordi man i enkelte andre land liberaliserer og avkriminaliserer bruk av narkotika. Det er mange som jobber for at dette skal skje også i Norge, men det er heldigvis ikke flertall for dette, og det skal vi sørge for at det heller ikke skal bli! England har nå avkriminalisert bruk, og i Nederland har man jo hatt såkalte coffee shops lenge. Det er ingen ting som tyder på at dette gir mindre bruk, snarer tvert imot. Bruken av narkotika ligger der på det tredobbelte av hva vi har i Norge, samtidig som alkoholkonsumet ikke har sunket. Det er en del land som ser opp til Norden og den restriktive narkotikapolitikken vi har drevet, og for eksempel Italia har nå gått fra å ha en liberal holdning til å stramme inn regelverket og jobbe for en mer restriktiv narkotikapolitikk.

Norge har, gjennom FN, forpliktet seg til å jobbe mot narkotika. FN har narkotikakonvensjoner fra 1961, 1971 og 1988 som sier at narkotika ikke skal være lov, og at landene må jobbe mot narkotikaindustrien og mot tiltak som legitimerer bruk av narkotika. Samtidig slås det fast i FN-konvensjonen om barns rettigheter at barn har rett på trygge oppvekstmiljøer uten narkotika.

På bakgrunn av dette har det vært diskusjoner om tiltak som sprøyterom og coffee shops er i strid med de internasjonale reglene.

Legaliseringsbevegelsen

Det er viktig å være klar over at det står mange store og mektige mennesker bak i kulissene og jobber for å få liberalisert holdningene til narkotika og for å få legalisert bruken av dette. Dette er en kynisk industri det ligger enorme penger i, og de vil gjerne tjene enda mer penger. Det er faktisk sånn at enkelte tobakksfirmaer har tatt patent på maskiner som kan produsere ferdige hasj-sigaretter. Dette for å kunne masseprodusere i det øyeblikket cannabis eventuelt blir lovlig.

Vi må være klar over at narkotika er avkriminalisert i de fleste EU-land. Det vil si at man ikke får straff for å bruke eller bære narkotika opp til en viss mengde som varierer fra land til land. I Frankfurt og Amsterdam opp til 15 gram hasj til daglig(!) bruk. Lovene mot narkotika blir stadig mildere og mildere i EU. I et område der narkotika får flyte fritt, setter det landet med den mest liberale lovgivningen standarden for hva du finner av narkotika i resten av EU.

Harm reduction

Legaliseringsbevegelsen jobber også for narkotikapolitiske tiltak som kalles harm reduction eller skadebegrensende på norsk. Harm reduction dreier seg om hvordan vi skal lære å leve med narkotika, ikke om begrensing av bruk og etterspørsel. Det dreier seg ikke om å bli kvitt narkotikaen, men å begrense skadene narkotika gjør. «Narkotika er kommet for å bli – og nå er det på vår jobb å gjøre det beste ut av det.» Her kan vi nevne sprøyterom (som ikke har vist entydig nedgang i antall overdoser), sprøyteutdeling, medisinsk bruk av marihuana, vann og pilletesting på disco osv. I Sveits kan heroinmisbrukere også få heroin over disk. En slik tilnærming har fått et stadig større fotfeste i flere vestlige land (også Norge, her har Stortinget gått inn for en prøveordning med sprøyterom). Dette er en tilnærming hvor man har gått bort fra å jobbe for et narkotikafritt samfunn, man innfinner seg med at dette er et problem som alltid vil være der, og vil heller prøve å «begrense skadene». Dette er mot prinsippet om å tro på handling og forandring, og i mot grunntanken om at vi skal jobbe for det samfunnet vi ønsker å ta del i – et samfunn fritt for narkotika.

Handel og utnytting

Narkotikaindustrien er verdens tredje største industri, etter våpen og menneskehandel/prostitusjon. Dette betyr at det er mer penger involvert i handel med narkotika enn det er med de fleste andre varer. Klær og mat kommer langt ned på lista. Hvem er det så som tjener på dette?

En ting er sikkert: det er ikke de som produserer det! Narkotika dyrkes i fattige land preget av krig og konflikter. Tar man marihuana som eksempel er noen av de viktigste dyrkeområdene for dette land som Afghanistan og Marokko, land som tydelig sliter med uro. Kokainens påvirkning på Colombia er et annet eksempel på at narkotikaproduksjon er ødeleggende for samfunnstrukturene. Fordi det ligger så enorme penger i disse varene blir fattige bønder utnyttet til å produsere for krigsherrer og geriljagrupper, som igjen bruker pengene på våpen og krigføring. Bøndene som burde produsere mat, ender derfor heller opp som slaver for folk i vestlige land sine luksusbehov. Det at det produseres store mengder narkotika i disse landene gjør at problemene med avhengighet eksploderer også i produksjonslandet.

Vi må rette søkelyset mot industrien rundt narkotikahandelen. Det er en industri som må tas på alvor. Det er et apparat som får konsekvenser både for oss i vestlige land som forbrukere og for land i sør som uten spesiell stor egeninntjening produserer og opplever konsekvenser av dårlige arbeidskår, fattigdom og stort misbruk. I følge FN mangedobles misbruket av for eksempel heroin i India i takt med omsetningen her i vesten. Samtidig vet vi at misbrukere i India har langt mindre mulighet til å få hjelp enn vi tross alt har her i nord.

Industrien får ofte også fotfeste der de sosiale ressursene er minst. Det er en industri som utnytter de økonomiske og samfunnsmessige svakhetene i sør, og som samtidig utnytter mennesker med rusbehov i nord.

Norsk narkotikapolitikk

Norge har, i forhold til sørligere europeiske land, en veldig helhetlig narkotikapolitikk. Likevel må det påpekes at ikke alle delene i kjeden nedenfor prioriteres i like stor grad.

Vi må ha gode tiltak når det gjelder:

• Forebygging
• Lavterskeltiltak til rusgiftsmisbrukere
• Behandling
• Lovhåndhevelse
• Forskning og dokumentasjon

Dette innebærer at man må ha gode tiltak og satse offensivt på alle sider som berøres av narkotikaproblemet. Det må legges til rette for at ungdom har gode steder å være, hvor de kan drive med spennende ting slik at man skaper reelle alternativer til rusgifter. Man må også støtte opp organisasjoner som UMN slik at vi kan nå ut til ungdom i alle landets hjørner, og fortelle hvem vi er og hva vi mener. UMN mener at vi er forebyggende bare ved å være til! Om vi kommer til en skole og holder foredrag, og klarer å starte opp et lokallag på denne skolen, vil dette ha ringvirkninger ut i mange miljøer på en helt annen måte enn offentlige kampanjer klarer. Det er mer forebyggende å få den tøffeste jenta på skolen til å gå med antinarkotikabudskap på genseren sin i skolegården, enn at en helsesøster holder foredrag for hele skolen om farene ved narkotikabruk.

Lenger sør i Europa sees problemet med helt andre briller. En trend er å ikke se sammenheng mellom alkohol og narkotika, ungdomstilbud og narkotika, mediapåvirking og narkotika. Da blir vi stående med et helt annet utgangspunkt, og med helt andre løsninger på problemer. Her kommer vi tilbake til for eksempel harm reduction.

Ungdom er ressurser, ikke klienter!

UMN mener at man ikke kan være for ungdom, uten å være mot narkotika. Noen mener at narkotika er en naturlig del av ungdomskulturen, men det er like lite saklig som å si at alle voksne liker å høre på Elvis.

Ungdom Mot Narkotika syns det er på tide at ungdom blir respektert som nettopp: UNGDOM! Ungdom skal bli sett, hørt og få aksept for akkurat det de er! Ungdom må få lov til å være ungdommer på egen premisser. Det får være slutt på at voksensamfunnet alltid skal vite hva som er best «for ungdommen nå til dags».

UMN mener ungdom skal brukes som ressurs i samfunnet, for det er jo nettopp ungdom som er fremtiden! Hør på ungdom, se på ungdom, ta med ungdommer i beslutninger! Ungdom er ikke potensielle kriminelle eller mindreverdige!

Ungdom må være en del av ryggraden i arbeidet mot narkotika. Derfor må ungdom være med i ekspertpanelet og i arbeidet mot narkotika. Ungdom er ressurser!

Årsrapporten om narkotikasituasjonen i Norge 2003 er utarbeidet for Det europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk – EMCDDA. IRUS er norsk kontaktpunkt for EMCDDA-samarbeidet. De grafiske framstillingene som illustrerer denne artikkelen, er hentet fra denne rapporten og bekrefter ellers tendensen vi har sett i de senere år om at andelen som uttrykker en positiv holdning til narkotika, ikke lenger øker. De siste to-tre år har omkring 10 prosent av 15-20 åringer på landsbasis og 13 prosent i Oslo gitt uttrykk for at de synes at cannabis bør kunne selges fritt her i landet.

(Artikkelforfatteren takker for god hjelp til denne artikkelen fra Ungdom Mot Narkotika.)

Oppdaterte grafer fra årsrapporten 2004

http://www.sirus.no/scripts/cgiip.exe/WService=forebygging/d_emneside.html?hPKey=8605&hParent=75&hDKey=8

(1) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Norge som oppgir at de har brukt cannabis henholdsvis noen gang og i løpet av siste seks måneder 1986-2004.

(2) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Oslo som oppgir at de har brukt cannabis henholdsvis noen gang og i løpet av siste seks måneder, 1968-2004 (treårig glidende gjennomsnitt).

(3) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Norge som noen gang har brukt forskjellige narkotiske stoffer, 1986-2004.

(4) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Oslo som noen gang har brukt forskjellige narkotiske stoffer 1970-2004 (treårig glidende gjennomsnitt).

av Kvinneutvalget i AKP
ved Turid Kjernlie og Astri Melheim

Vi snakker om patriarkatet, ikke bare om kapitalismen, for å gjøre kvinnebevegelsen, kvinner i fagforeningene, alle jenter og kvinner bedre forberedt på å kunne slåss mot det som venter.

Med patriarkat mener vi mannsherredømme, mannsrett, mannens førsterett, eller samfunnsstrukturer med mannsdominans. Vi kommer ikke til å gå inn på ulike teorier om patriarkatet. Vårt ståsted er at kvinner undertrykkes både av det kapitalistiske systemet og det patriarkalske systemet. Vi vil prøve å identifisere det patriarkalske systemet i Norge i dag.

• I arbeidsløshetstider pleier menn å gå foran kvinner i jobbkøen. Ser vi det i dag?
• Tradisjonelt har menn slåss mot kvinners rett til lønnsarbeid i slike tider. Ser vi det i dag? Eller ser vi andre måter hvor kvinner «går først» – ut av arbeidslivet?
• Er «engasjementsstillingene» et av redskapene for det?
• Er det riktig at det ikke er «in» å snakke om kvinners stilling i arbeidslivet?
• Blir mannens makt styrka i lovverket – på bekostning av kvinnene?
• Ser vi ei kampanje for ekteskap, hvite bruder og «den gode mor», og i tilfelle hvorfor?
• Hvorfor blir unge jenter så sterkt utsatt for et skjønnhetstyranni?
• Vil noen styrke forsørgerpremisset?
• Hvorfor er det så mye vold mot kvinner – så mange som hater dem?

Vi spør, og har ikke alle svar. Men vi er ivrige etter å få en diskusjon.

Det kan hende kvinner har fordel av å se at det er både kapitalismen og mannsretten de slåss mot, ved å sette navn på begge, kjenne dem igjen og snakke om de felles erfaringene med dem. Fordi det har vært lite snakk i den revolusjonære bevegelsen om patriarkatet i flere år, vil vi snakke om det.

Historisk utvikling eller forandringsarbeid er ikke prega av ei rett linje som peker fram og opp. Gang på gang har historia vist oss at kvinners kamp har ført til viktige delseire, men at mange av disse seirene undergraves gjennom at makta iverksetter mottiltak. Vi velger å kalle denne makta mannsmakta eller patriarkatet. For at dette skal være nyttige begreper, må vi prøve å identifisere nærmere hvordan denne mannsmakta eller patriarkatet ser ut i dag. Hva slags innflytelse har den, hvor ser vi den, og hvem utøver den?

Vi skal ta for oss fem områder:

• 1. Økonomisk sjølstendighet for kvinner
• 2. Familien
• 3. Farsmakt
• 4. Skjønnhetstyranni – med vold som følgesvenn
• 5. Volden mot kvinner

Eller sagt på en annen måte: Vi skal gå inn i forskjellige skap:

• Pengeskapet
• Ekteskapet og moderskapet
• Farskapet
• Toalettskapet og klesskapet
• Redselskabinettet

Menn har fordeler. I AKPs partiprogram står det (punkt 1.5.8):

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir undertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket ei rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirkning på sjøloppfatningen og verdensbildet deres. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot si rolle som undertrykkende kjønn for å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

Vi er enig i det som sies her. Menn gis en rekke materielle fordeler, en rekke sosiale fordeler, og en rekke psykologiske fordeler. Derfor tenker de annerledes om seg sjøl, om verden og ikke minst om seg sjøl i verden. Dette er en annen måte å omtale patriarkatet på.

1. Økonomisk sjølstendighet for kvinner
– eller pengeskapet

I tematittelen til denne innledninga heter det: «Inn i skapet?» Det er ett skap vi som kvinner gjerne skulle hatt større tilgang til, og det er pengeskapet. Det forventes at kvinner skal sette pris på mange typer skap, – ekteskap, moderskap, klesskap, toalettskap, men pengeskapet hører liksom ikke til den kvinnelige sfæren. Vi syns dette er det viktigste skapet for kvinner. Økonomisk sjølstendighet er en forutsetning for både likestilling og kvinnefrigjøring.

De siste 20 åra har kvinners yrkesaktivitet økt fra å ligge 23 prosentpoeng under menns yrkesaktivitet til i dag ligge 7 prosentpoeng under.

Den økte yrkesaktiviteten blant kvinner har ført til at det for unge jenter er sjølsagt å tenke seg ei framtid der yrkesaktivitet og sjølforsørging naturlig hører med. De aller fleste unge jenter i dag tenker at de skal ha arbeid, og ikke bare arbeide mens de venter på å gifte seg og få barn, slik en vanlig holdning på 1950- og 1960-tallet var. Likevel er mange kvinner mer eller mindre forsørget av menn.

I gjennomsnitt tjener menn kr 88.300 mer enn kvinner, og gapet har økt med kr 4.900 siden 1998. En viktig grunn til at kvinners inntekt er mye mindre enn menns, er kvinners deltidsarbeid. Men dette er ikke hele forklaringa på inntektsforskjellen mellom kjønnene. (Heltidsarbeidende kvinner har i snitt ca. 85 prosent av menns lønn.) Deltid gir mindre penger, så et viktig mål for oss må være at kvinner ser på heltidsjobb som like sjølsagt som det å skulle være yrkesaktiv. Her får vi lite hjelp fra makthaverne i Norge. Regjering, Storting og kapitalmakta trekker den motsatte veien. Vi drister oss også til å identifisere disse kreftene som patriarkatet.

Angrep på kvinners rett til arbeid

At kvinnene har gått ut i lønna arbeid, og at unge jenter ser det som sjølsagt å skulle ha en jobb og være sjølforsørga, er en stor seier for kvinnekampen. Tåles denne seieren, eller vil noen/patriarkatet ha revansj? Vi syns vi ser tydelig tegn på det siste. Vi ser:

• Gravide kvinner som mister jobben.
• Innføringa av kontantstøtta.
• Nye bidragsregler som gjør kvinner (og barn) fattigere.
• Forslag om en pensjonsreform som gjør kvinner fattigere.
• Offentlige meningsytringer som hevder at skolen favoriserer jenter.
• Undergraving av normalarbeidsdagen.
• At gapet mellom kvinners og menns lønn øker.
• Angrep på offentlig sektor: Kvinnearbeidsplasser forsvinner eller får dårligere arbeidsvilkår.
• At fagforeningene ikke snakker om kvinnelønn i samme grad som før.
• At menn kvoteres inn i skole og barnehage («barn trenger menn»).

Noen av disse punktene handler om svekking av kvinners stilling i arbeidslivet. Andre handler om en tydeligere mannsprofil på velferdsstatens ytelser. Men de fører til det samme: å gjøre kvinner fattigere og dermed mer avhengig av menns forsørging.

Barn skaper kvinner som tilpasser seg

Å få barn for menn og å få barn for kvinner tror vi får helt forskjellige konsekvenser og helt forskjellig betydning. For kvinner betyr det at du plutselig har fått helt andre rammer som styrer livet ditt. Alt det synlige og usynlige hus- og omsorgsarbeidet tar på et slags vis styringa over hverdagen din alt må snos rundt det. Det forventes av andre og av deg sjøl at dette er ditt ansvar – det er din skam om du ikke klarer det, eller gjør det dårlig. Og du kan sole deg i glansen av suksess hvis du lykkes.

Ingen mann får sitt liv målt opp mot hvordan barn og hushold skjøttes.

Han kan delta mye eller lite, han kan være snill og flink mann som får mye ros og åtgaum fordi han hjelper til hjemme, eller han kan være en som ikke gjør noe særlig med husets sysler – og da får han verken det ene eller andre – han er vel i grunnen helt vanlig.

Arbeidsdelinga utvikles fort

I dag har vi 42 ukers svangerskapspermisjon med full lønn (52 uker hvis du vil/kan velge 80 prosent lønn) som i all hovedsak tas ut av kvinner. Fedrepermisjon er på 4 uker. At kvinner tar ut så mye lenger permisjon enn menn, fører til at kjønnsdelinga av arbeidet lett blir slik at mor tar hovedansvaret for hjem og barn, og far tar hovedansvar for penger og forsørging. Kjønnsrollene forsterkes på denne måten fra dag 1 etter at barnet er født. Lengre svangerskapspermisjoner for kvinner mener vi vil sementere ei slik arbeidsdeling mellom kvinner og menn.

Kontantstøtta

Kontantstøtta forsterker denne utviklinga. Kontantstøtte (3.657 kroner per måned) er ikke noe å leve av. Regjeringa sier at hensikten med kontantstøtta er at den skal gi avlastning til en stressa småbarnsfamilie og mulighet for familien til å være mer hjemme med barna når de er små. Med dagens lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er det ikke noen overraskelse at av de som velger å bruke kontantstøtta og være hjemme, er det mor som gjør det. Men langt de fleste velger å ha dagmamma for barnet og kanskje jobbe redusert.

Kampen for gode vilkår

Når kvinnebevegelsen og kvinnefagforeninger har slåss, og en del fortsatt slåss for sekstimers normalarbeidsdag, heving av kvinnelønna og gode barnehagetilbud til alle unger, er det fordi dette er vilkår for kvinners deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.

Det handler ikke bare om et bedre liv for den enkelte kvinne med små barn, men det handler om store samfunnsmessige endringer av kvinners rolle.

En slik endring vil få konsekvenser for mannsherredømmet, og er en trussel for patriarkatet. I så fall vil denne kampen ha motkrefter som strekker seg langt utafor det kapitalistiske maktapparatet.

Hvordan ser det ut i fagbevegelsen? Mange fagforeninger har droppet sekstimersdagskravet, unge medlemmer i for eksempel Norsk Sykepleierforbund sier de er mot å snakke om kvinnelønn, kvinnekrav, kvinneperspektiv osv. Det er som vi ser det en motoffensiv mot nødvendige krav som vil styrke kvinners stilling også der.

2. Familien – eller ekteskapet og moderskapet

Antall inngåtte ekteskap var færre i 2001 enn i 2000 og 1999, og det kan derfor synes som et paradoks at media en stund har beskrevet ekteskap, store bryllup og barnefødsler som en ny trend blant unge. Det er krefter som forsøker å relansere ekteskapet og kjernefamilien, og det er deres propaganda vi nå utsettes for. Både kapitalismen og patriarkatet er tjent med en styrking av familien, og den primære målgruppa for propagandaen deres er kvinner. Brud med stor B blir forsøkt gjort til noe attraktivt for jenter/kvinner. Hvorfor?

Hva er familien?

Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Et privat forsørgingssystem for dem som ikke er økonomisk sjølstendige. Familien har også ansvaret for det private arbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta. Mat, hvile, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.

Opp mot denne forståelsen av familien kan vi i regjeringas familiemelding lese: «Familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet – den viktigste arena for tilhørighet, nærhet og fellesskap og den beste ramme rundt barns oppvekst.» (Stortingsmelding nr 29, 2002-2003, side 5.)

Familien romantiseres

At regjeringa og vi, Kvinneutvalget i AKP, ser ulikt på hva familien er, er ikke overraskende, men vi møter den samme ideologien fra mange hold. Familien forsøkes fremstilt som en frivillig valgt samlivsform. En samlivsform som velges av så mange fordi den er den beste til å ivareta kjærlighetsbehov, omsorgsbehov, trygghet og stabilitet. Dette er en form for sukkerspinn rundt det faktum at familien er et hinder for kvinnefrigjøring. Familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. For bare med en slik ideologi og romantisering av familien kan den framstå som attraktiv for jenter og kvinner.

Kvinners arbeid i familien

Hvis ikke kvinnene tok ansvar for omsorgsoppgavene helt frivillig og gratis, måtte enten det offentlige ta det ansvaret, eller vi måtte ha lønn som kunne dekke kjøp av disse oppgavene.

Tidsnyttingsstudier viser at kvinner bruker noe mindre tid på husholdsarbeid (husarbeid, vedlikeholdsarbeid, omsorgsarbeid, kjøp av varer/tjenester, annet husholdsarbeid og reiser i samband med husholdsarbeid) i dag enn for tretti år siden, men menn bruker ikke tilsvarende mer.

Familien gir kjærligheten trange kår

Vi ønsker oss et samfunn der hvert individ er økonomisk sjølstendig, der hus- og omsorgsarbeidet er organisert kollektivt, og der relasjoner mellom mennesker ikke er knytta til økonomisk forsørging. Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige vilkår. Hvis ikke familien var en økonomisk grunnenhet, hva slags samlivsformer ville vi da velge, hva slags kjærlighetsforhold ville vi utvikle, – og til hvem?

Menn har mange personlige privilegier å miste ved oppløsning av familien som forsørgersystem. Menn er vant med fra de er små at de er hovedpersoner ikke bare i eget liv, men i alles liv. De får omsorg, noen ordner de sosiale relasjonene, noen er limet som holder familie og venner sammen og skaper trivsel og hygge. Disse noen er damer. Menn har kort og godt koner og mødre som tilrettelegger for dem.

I følge en MMI-undersøkelse om lykke, som var førstesideoppslag i slutten av juni i år, så var skilte menn de mest misfornøyde. Det må vel være fordi de får mye i familien som de ikke klarer å ordne på egen hånd. De er jo vant til at noen (mor – kone) ordner det meste. Er det da i menns interesser å oppløse familien? Vi mener sjølsagt ja, men samtidig understreker vi at oppløsning av familien som økonomisk grunnenhet i samfunnet er en trussel mot patriarkatet. Derfor ser vi nå en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rollen familien spiller.

Forsørgerpremisset er nå lagt tungt inn i tenkninga om kvinner med utenlandsk bakgrunn. Fra før har vi den kvinneundertrykkende regelen som sier at kvinner ikke har sjølstendig status ved skilsmisse (hvis skilsmissen skjer før de tre årene er gått før de har permanent oppholdstillatelse.) Nå er det flere, både SV og FrP, som går inn for å sette aldersgrenser og strengere krav til forsørgelsesplikt ved ekteskap, hvis det er snakk om å gifte seg med utlending. Dette er virkelig patriarkalske holdninger satt i system.

Familiens sosiale rolle har blitt et viktig område for propaganda. I april i år kom regjeringas familiemelding der det uttrykkes bekymring over at utviklingstendensen er at færre gifter seg. I september 2003 skriver Aftenposten: «En romantisk bryllupsvind feier friskt over Norge.» Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at antall inngåtte ekteskap har økt i 2002, og ikke siden midten av 1970-tallet har tallet vært høyere. Er det propagandaen som har virket? Samtidig viser statistikken en økning i antall skilsmisser og samlivsbrudd. Mens skilsmissetallene stabiliserte seg på 1990-tallet, øker antallet nå. I familiemeldinga stiller man dermed spørsmålet «Er det for enkelt å skille seg?»

Vi tror det er helt andre spørsmål man burde stille seg!

Er lykken avhengig av mann og barn?

Mange lever uten fast kjæreste deler eller hele livet, men det blir sett på som litt mindreverdig. Du har ikke lyktes, sjøl om du sjøl syns du har det fint. Sex og singelliv er en tv-serie som handler om jenter som har gode jobber og hverandre som venner. Men fokuset er på jakten etter «mannen i livet». Sterke jenter som burde kunne leve gode liv, men mannen mangler. Budskapet til unge jenter er tydelig i denne og liknende serier. Lykken er knytta til mann, barn og familie.

3. Farsmakt – eller farskap

Forslaget om tvungen delt omsorg, eller kalt ved dets rette navn «boplikt for barn» var kanskje det første forslaget som her i landet satte fokus på farsmakta i betydningen å gi rettigheter til far som samtidig fratar mor (og barn) rettigheter. Senere har det blitt flere. Den nye barneloven med de nye bidragsreglene og utvida fokus på biologisk farskap er et eksempel. Regjeringas familiemelding som er gjennomsyret av holdningen om mer makt til far, er et annet.

Vi er for en endring av farsrollen, og vi er for et lovverk som ivaretar mødre og fedres rettigheter. Men vi vil slåss mot den ideologien som vil øke farsmakta og samtidig svekke kvinners innflytelse og rettigheter. Dette er en kvinnefiendtlig ideologi som når den får fritt utløp, viser sin iboende kvinneforakt.

For tida kommer det mange ytringer av mindre seriøs art som fremstiller kvinner som hinderet for menns kontakt med barn, ja for menns utfoldelse i det hele tatt, – derfor må kvinnene nå settes på plass. Noen som kaller seg «Familievern for menn» krever for eksempel abortveto for menn innafor ekteskapet. Den mer kjente Foreningen 2 foreldre har konsekvent tatt rollen som en organisasjon som vil styrke farsmakta.

Menn ser seg ikke som menn

Daglig leder (Per Christian Dotterud) i Reform Ressurssenter for menn uttaler til Dagbladet: «Menn definerer seg ikke ut fra kjønn, slik mange kvinner gjør. Menn er mer opptatt av egen situasjon og sine egne personlige problemer. Som at dagens kvinner kan velge bort menn i livene sine. Kvinner er ikke avhengig av oss på samme måte som før. Det er noe som skremmer. Klart dette er vanskelig for menn.» (Dagbladet 1. juni 2003.)

Vi tror det er rett at menn ikke definerer seg ut fra kjønn. I patriarkatet er menn mennesket, og kvinner er kjønn. Vi ser det allerede i barnehagen. Jentelus er noe helt annerledes forferdelig enn guttelus. For jenter å få guttekopp er i grunnen helt greit, for gutter å få jentekopp er en katastrofe. For gutter smitter det annenrangs ved jenter over, for jenter smitter det førsterangs over – og det er jo ikke farlig.

Kvinner tar alle mannsjobber, det gir status. Menn tar ikke kvinnejobber, det trekker dem ned.

Kampen for mer makt til menn

Internasjonalt snakker man om en Fatherhood Movement eller Dads movement. Det er ikke en progressiv bevegelse som slåss for en ny farsrolle, men en bevegelse som vil øke og utvide menns makt over kvinner. Organisasjonene innafor denne bevegelsen har som utgangspunkt at kvinner har for stor makt over familie og barn, og at lovverket diskriminerer menn ved et samlivsbrudd. Som Fathers-4-justice i England sier på sitt nettsted: «If we tolerate this, then our children will be next.»

Million Dads March, som har sitt utspring i USA, men med forgreininger i Europa sier at bevegelsen har tre store fiender: 1) skilsmisseindustrien, 2) militante feminister, 3) oss selv (på grunn av uvirksomhet og innbyrdes strid). Som mange andre organisasjoner innafor «farsbevegelsen» påberoper de seg å handle i Guds navn.

Sjøl om mye av den internasjonale farsbevegelsen er langt mer ultrakonservativ enn de norske organisasjonene som slåss for økt farsmakt, så syns vi det er nødvendig å ha det internasjonale perspektivet klart for oss når vi vurderer utspillene fra for eksempel Foreningen 2 foreldre.

Far kan nå velge vekk barnet sitt

Den nye barneloven som trådte i kraft 1. april i år gir rett til å kreve farskap fastslått gjennom DNA-testing. Dette gjelder også gamle saker der det har vært avsagt dom tidligere. Likeså kan menn som mener de er far til et barn, kreve å få dette testet. Aftenposten 6. juli 2003 skriver: «I forskningen hevdes det at for mellom tre til ti prosent av barn som fødes i norske ekteskap, er «far» neppe den biologiske far.» Hva så, spør vi. For hvem og på hvilken måte er dette et problem?

Vektlegginga av biologisk foreldreskap slik det kommer til uttrykk gjennom barneloven, stiller krav til barn om at de skal måtte leve med et bytte av far. Fra barnets perspektiv vil en DNA-test som viser en annen biologisk far enn den faren man har hatt i kanskje 10-12 år, oppleves som et stort svik. Du velges vekk som datteren/sønnen til faren din. I alt snakket om «barns beste» og at kvinnene nå må sette barna foran kvinnekampen, er det i dette tilfelle lite snakk om hva som er best for barnet.

I vinter skreiv AKPs avis, akp.no, om dette. Vi sakser:

«I noen land skal ikke kvinner ha kontakt med andre menn enn sin nære familie og etter hvert sin ektemann. Kvinnen låses inne, for å si det enkelt. Det skal ikke være tvil om hvem som er far til barna. Patriarkatet rår.

I Norge brukes teknologi og staten for å sørge for det samme. Samfunnet går inn på vegne av mennene for å overprøve kvinnens rett til å si hvem som er far til barnet. I ettertid. Patriarkatet rår.

Barnet får jo en ny far …

Men hvis barnet mister den han trodde var far, så får han jo en ny far – en biologisk! Slik er det forklart så fint i Odelstingsproposisjon nr. 93, 2001-2002:

«Dersom en endringssak fører til at barnet får en annen juridisk far, vil dette kunne få store praktiske konsekvenser for barnets daglige liv. En juridisk far kan gå til sak for å få del i foreldrebeføyelser over barnet. Dette betyr at han vil kunne få fastsatt samvær og eventuelt få del i foreldreansvaret. Den tidligere juridiske far mister alle rettigheter i forhold til barnet, samtidig som barnet mister alle rettigheter i forhold til ham. Dersom farskapssaken fører til et samlivsbrudd mellom mor og den som har vært barnets juridiske far, kan barnet miste kontakten med den mannen som har vært juridisk og sosial far for barnet. Barnet vil imidlertid kunne få opprettet kontakt med den som er barnets biologiske far.»

Det er moderne å mene at biologi betyr alt. En mann hvis sæd viser seg å ha bidratt til et barn, har rettigheter over alle menneskelige hensyn.» (Slutt sitat akp.no.)

Bidragsreglene

Det siste vi skal ta opp under overskriften farsmakt er de nye bidragsreglene som trådte i kraft i oktober 2003. Disse reglene slår svært urettferdig ut for den som barnet bor fast hos. De aller fleste bidragsmottakere (kvinner) får mindre bidrag, og de aller fleste bidragsytere (menn) skal betale mindre. Reduksjonene i bidrag gjelder også i de tilfellene der far ikke har samvær med barnet. Bidragsytere med høy inntekt kommer best ut med de nye bidragsreglene, og mange kvinners økonomiske situasjon forverres. Dette rammer også ungene, men igjen er fokuset på «barns beste» fraværende. Vi ser igjen at barnas beste ikke er så relevant når menn slåss for fordeler/privilegier.

4. Skjønnhetstyranniet
– eller klesskapet og toalettskapet

I økonomiske nedgangstider forsøker kapitalismen og patriarkatet å uthule kvinners rettigheter og muligheter til å jobbe for å bli økonomisk sjølberga og uavhengige. I kjølvannet av dette propaganderes den avhengige kvinnen. Motene forandrer seg, kvinner kles hjelpeløse og små. Kvinner skal bry seg maksimalt om utseendet som veien til lykken.

Vi mener at patriarkatet slår tilbake mot 1970- og særlig 1980-tallets mer uavhengige kvinner.

Vi skal nå se på moten, skjønnhetstyranniet. Naomi Wolf sier i boka Skønnhetsmyten som kom ut i USA i 1991: «»Skjønnhet» er et verdimål på lik linje med gullstandarden. Den er som all økonomi politisk bestemt, og er i moderne tid den ideologi som best bevarer og opprettholder menns makt.» «Skjønnhetsmyten handler ikke om kvinner idet hele tatt. Den handler om menns institusjoner og om institusjonell makt.»

Kvinner gjøres små

Moten er stort sett slik at kvinner skal kle seg for å behage menn, ikke henne sjøl. Kvinners klær og sko skal gjøre kvinner tiltrekkende for heteroseksuelle menn, de skal gjøre kvinnene små eller få dem til å virke små, slik at de fleste menn kan virke større enn dem. Sjøl om det kan bety at kvinner skades, at de fryser, at de ikke kan løpe.

«Behag menn og bli forsørga»

I korsettets tid hadde ikke gifte kvinner rett til å eie penger. (I 1888 fikk gifte kvinner rett til særeie.) Tjente hun penger, hadde mannen rett til dem. Hun hadde ikke stemmerett. Hun fikk ikke utdanne seg. Skulle hun leve sammen med andre enn foreldrene sine, måtte hun gifte seg.

På 1950- og utover 1960-tallet, var det ikke vanlig at kvinnene forsørga seg sjøl. Kvinnene ble jaga fra lønnsarbeidet de hadde hatt før og under krigen, mennene skulle ha det når de kom tilbake. Men før og under krigen begynte kvinner å gå i langbukser og sko de kunne arbeide i. Da kvinnene ble fratatt arbeidet, oppstod atter en feminin mote, kvinnene skulle igjen leve for å behage menn mot å bli forsørga.

Så kom 1970-tallet med ny epoke med kvinner i lønnsarbeid. Den kapitalistiske produksjonen og administrasjonen trengte flere arbeidere. Denne situasjonen førte til at en ny kvinnebevegelse oppstod, med kamp for kvinners rettigheter på mange områder. Moten endra seg igjen, som under krigen. Bort med stiletthæler og andre upraktiske plagg. Langbukser, skjorter og gåsko blei vanlig.

I dag øker arbeidsløsheten. I dag ser vi igjen resultatet av at mannsmakta slår tilbake. Kvinnen som skal leve for å behage mannen er ikke fullt ut på plass, men en slik kvinne som ideal vokser fram. Hun som er behagende hustru for mannen, mor til hans barn og som er pen for alle menn. Når det viktigste er å få seg en mann, er vi på’n igjen med å kle oss for å behage. Nå tripper jenter igjen med bittesmå, høyhæla sko ved siden av gutten som går som et menneske i vanlige sko. Hun fryser i alt for lite klær. Han har t-skjorte, jakke og langbukser. Hun går med liten babyveske, han har klær med lommer. Hun kler seg for å virke liten i forhold til han som ser større ut.

Kvinnekroppen er alltid feil – operer!

Forandringa av kvinner kan nå gjøres enda mer grundig. Den teknologiske utviklinga har skapt kosmetiske operasjoner som markedsføres aggressivt. Ansikt, øyne, nese, panne, kinn, lepper, hake, hals, pupper, mage, lår, knær, ankler, alt har prislapper på operasjonslegenes lister. De opererer friske kvinner for å tjene seg styrtrike på skjønnhetstyranniet. Og jentene kommer, for vi lærer hver dag hvor stygge og fulle av feil vi er. Naomi Wolf sier at det er et resultat av fysisk diskriminering. Markedsføringa begrunner operasjonene som «kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp», altså som et framskritt. Men naturlige kvinnekropper er tydeligvis mindreverdige og må opereres. «Kvinner er kandidater til operasjonsbordet fordi vi på linje med andre tilsidesatte folkegrupper betraktes som mindreverdige», sier Wolf i Skjønnhetsmyten. Det er tilstrekkelig å være kvinne for å bli operert!

Sjølforakt

Hva gjør det med unge jenter når de fra alle husvegger, aviser, blader, filmer, musikkvideoer, får det samme budskapet om hvordan de «egentlig» skal være, og at de ikke har det rette utseendet? At mange blir lei seg, alt for sjølkritiske og misfornøyde, er helt sikkert. Det er veldig trist at flott unge jenter utvikler en ekstremt negativt syn på sin egen kropp. I tillegg utvikler mange jenter sjølforakt. Når egen verdi blir så sterkt knytta til hvordan en mener en ser ut, synker også egenverdien i egne øyne. En blir lite verdt, rett og slett. Hvor lett er det å slåss for en viktig plass i forholdet til andre mennesker hvis en synes en er så verdt det? Vi tror konsekvensen av skjønnhetstyranniet er mye større enn at noen jenter er litt misfornøyd og kjøper litt for mye klær .

Det er vanskelig å påvise, men lett å tenke seg, at kvinnebildet i pornoen også påvirker hvordan jenter vil gjøre seg tiltrekkende for gutter. Pornoen har i dag kanaler for massespredning, og trenger inn til alle mennesker. Det obligatoriske pornoutstyret dermed likeså. Alle gutter lærer hvordan sexy kvinner skal være. Jenter også. Pornoen er altså et sterkt virkemiddel for å få jenter til å kle seg slik at de behager alle (hetero) menn.

Jenter er sterke!

Så kan det innvendes: Svartmaler vi? Jenter utdanner seg, kvinner jobber, driver organisasjoner, skriver bøker, er over alt. Jenter er sterke, og viser det!

Vi svarer: Ja, jenter kan alt og er sterke. Det er mannsmaktas problem. Derfor får vi de samme fortellingene om og om igjen om kvinner som utdanna seg, har gode jobber, men som forstår hvor de virkelige verdiene ligger, og det er hos familien. Både litt jobb og mye familie. Alle disse kvinnene er pene og lykkelige.

Ideologien passer sammen med dagens kapitalisme som sørger for stadig høyere arbeidsløshet, omgjøring av offentlig sektor til profittindustri, barnehager for den som kan betale. Motstanden mot dette blir mindre hvis kvinnene mørnes med propaganda om familielivets lykke. Mannsmakta sørger for at mennene får jobbene med mindre motstand fra kvinnene, hvis kvinnene er mørnet. Mannsmakta og kapitalismen holder i hverandre som to foldete hender.

Kvinner skal ta seg av mennene og deres barn, kvinner skal være pene for menn, men ikke et sjølstendig individ på likefot med menn. Økonomisk ulikhet og ulikhet i makt setter kvinnene i en situasjon som er farlig for dem. Vi skal vise hvordan det gir seg utslag i vold mot kvinner.

5. Vold mot jenter og kvinner
– eller redselskabinettet

Vold er et alvorlig helseproblem for jenter/kvinner, og fører også til mye redsel. Det er ikke kapitalismen som slår og voldtar, det er gutter og menn som gjør det. Det er i hovedsak menn som har laget lovene, som er politiet og som er dommere. Det er i hovedsak kvinner som er ofrene, både for voldsmennene, politiet, lovene og dommerne.

Vold er svært utbredt

Organisasjonen Menn mot vold gjorde en spørreundersøkelse i Trondheim i 2002. De delte ut skjemaer til 2.000 kvinner utafor butikkene på samme dag og klokkeslett. De fant:

• Minst hver niende norsk kvinne i alderen 20-49 år har vært utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk, trolig flere.
• Bare ett av 19 overgrep blir anmeldt, sannsynligvis færre.
• Fire av fem overgripere er norske.
• Flere enn fem av seks overgrep foregår i Norge.
• I flere enn fire av fem tilfeller har offer og overgriper kjennskap til hverandre.
• Ett av tre ofre for voldtekt eller voldtektsforsøk blir offer to eller flere ganger i livet.
• Antall voldtekter/voldtektsforsøk har økt på 1990-tallet.

(Populasjon: 1.997 skjemaer. Svar: 973 (48,7 %). Ofre: 215. Antall ofre sett på hele populasjonen: 10,8 %.)

Av de anmeldte voldtektene fører bare en av ti anmeldelser til at mannen blir dømt (Kvinnefrontens hefte Vold mot kvinner, 2002). Kvinnen må nemlig bevise at hun ble voldtatt. FN har kritisert Norge for dette.

På krisesentrene rundt om i landet var det 2.654 kvinner i år 2000 som overnattet, og det var ca 25.000 kvinner som tok kontakt med krisesentre (Krisesentersekretariatet 2001).

Mishandling og drap

Alternativ til vold har gått ut med tall som sier at 100.000 kvinner blir mishandlet i løpet av et år. Dette er usikre tall, men vi velger likevel å presentere dem for å vise at omfanget av kvinnemishandling er stort, og mørketallene er enorme.

Tall fra Kripos viser at i 2000 ble 11 kvinner drept av sin ektemann/tidligere ektemann eller samboer/tidligere samboer. Det utgjorde 28,9 % av alle drapene begått i 2000. I alt ble 21 kvinner drept dette året (Kripos, drapsstatistikk). Halvparten av de kvinnene som ble drept i fjor, ble drept av en mann de sto eller hadde stått meget nært (Ellestad 2000).

Volden er akseptert

Menns vold mot kvinner, og samfunnets neglisjering av den, er det tydeligste tegnet på mannsmakta i samfunnet. Mannlig overmakt kommer ikke først og fremst av at mannen er fysisk sterkere, men først og fremst er sterkere økonomisk, sosialt og politisk i samfunnet. Det er derfor menn kan kjøpe seg adgang til kvinners kroppsdeler via prostituerte, eller kjøpe seg koner fra Øst-Europa eller Sørøst-Asia. Det er nesten ingen som reagerer på det, nettopp fordi det er en mannsrett. Et uttrykk for patriarkatet kan godt kalles mannsretten.

Når det er lov for menn å kjøpe kvinner for å tilfredsstille seg sjøl seksuelt, slik det gjøres i prostitusjonen, er det bare et uttrykk for at menn har rett til å utøve voldelige handlinger mot kvinner. Dette er så allment akseptert, nesten ingen reagerer.

Vold er akseptert i lek

Vold mot kvinner er en innarbeida og akseptert del av vår kultur. I barnehagen må gutter lære å ikke slå, og det er nødvendig å bekjempe de voksnes aksepterende holdning om at «gutter er gutter» når de gjør det.

På skolen blir jenter systematisk opplært til å tåle gutters vold, og i stedet for at lærerne nedkjemper den voldelige sida ved guttekulturen, plasserer de jenter som fysiske hindre mellom voldelige gutter.

På ungdomsskolen blir gutters trakassering og vold mot jenter forklart av voksne som at han bare flørter, eller at gutter har så mange hormoner og derfor ikke kan noe for det.

Drepte kvinner er underholdning

I underholdningsfilmene og TV-seriene er stadig vekk kvinner ofrene for menn, de er voldtatt og drept, vi får nærmest inntrykk av at det er et slikt liv kvinner naturlig må vente seg.

I ukebladene får vi historiene om den stakkars mannen som har det fælt og derfor slår. Vi kvinner forstår mannen, og forsøker å oppføre oss slik at han endrer seg – i det lange løpet. Det veldig lange løpet etter hvert …

Det er ikke tvil om at porno forteller budskapet om at kvinner liker vold. Det forteller også den omvendte historia om vold: Nemlig at kvinner skal få vold om de ikke liker det. For de fortjener ikke noe annet, de er nemlig noen fordømte luddere og tisper.

Hele tida, makt, makt, makt, mannlig makt.

Både skjønnhetskravet, pornoen og familiepremisset er farlig for kvinner. Alle tre tinga blir aktivt fremmet i dag. Vi må møte det med kamp mot skjønnhetsreklamen, mot porno og med kamp for at jenter går inn for å forsørge seg sjøl.

Avslutning

Vi har i denne teksten satt fokus på det vi ser av de viktigste offensivene mot kvinners tilkjempa rettigheter. Vi har prøvd å synliggjøre patriarkatets rolle i denne motoffensiven. Usynliggjøring, – ikke bare av kvinner, men av kvinneundertrykkinga er et trekk ved det kapitalistiske patriarkatet som skiller det fra andre epokers patriarkat. Harriet Holter (1976) skriver at dette henger sammen med overgangen fra fysisk/personlig herredømme til indirekte upersonlig herredømmeformer som kjennetegner utviklinga fra føydalisme til kapitalisme. Vi vil legge til at den formelle likestillinga også bidrar til en slik usynliggjøring. Hvordan kan man snakke om kvinneundertrykking i et land med likestillingslov? Vi tror derfor det er nødvendig å være årvåkne for patriarkatets revansjelyst, og at en slik årvåkenhet vil tjene den videre kampen mot kvinneundertrykking og fram mot kvinnefrigjøringas tid.

av Peter M Johansen

Gjennom glipen i den stengte porten kan en se den stille sjakten og inn i Indias moderne fortid og moderne nåtid. Kolar Gold Fields var ledende innen den indiske industrireisningen da den utenlandske moderniseringen kom til landet i første runde. I dag, under den siste runden, ligger feltet bom stille.

Kolar Gold Fields ligger på strake veien fra Bangalore til Chennei (Madras), nær grensa til nabodelstaten Tamil Nadu. Gullfeltet er så kjent gjennom lang tid at selskapets navn er avmerket som stedsnavn på kartet, på engelsk, ikke på delstatspråket kannada. Skjønt tamilsk er på mange måter lokalspråket. I tiår har selskapet hentet inn arbeidskraft fra Tamil Nadu. Tamil Nadu er en kuli-stat. Det har kommet mange kristne dalits (lavkaster) til KGF.

Kolar og nabobyen Bangarbete lever av to bokstavkombinasjoner, KGF og BEML (Bharat Earthmovers Ltd). Selskapene har ofte gått hånd i hånd. Bangar betyr gull på kannada. Gullalderen er forbi. Hver dag tar 20.000 unge mennesker turen til Bangalore for å søke arbeid. I tidligere tider rømte folk til KGF fra Tamil Nadu og Kerala fra fengselstraff, fordi Kolar hadde falt mellom alle instanser: Mysore, Hyderabad, Kerala. Myndighet, politi, alt lå under britisk kontroll.

Selskapet har dumpet sine ansatte i de tre årene som gruvene har vært stengt. Landsbyen Orgaum gisper etter vann, og offentlige myndigheter har måttet ta over vannforsyningen som selskapet tidligere sto for. Men tankbilene kommer sjelden. Det fins en latrine for 2.500 mennesker. Den har ikke vært reingjort på tre år. Det var også en av de sosiale tjenestene som KGF sto for tidligere.

Gamle R M Anthony er født i KGF. Faren og mora kom fra Ranipet i Tamil Nadu lenge før Frigjøringen i 1947. Anthony er 80 år. Han står foran foreldrehjemmet. To generasjoner har ikke gitt mye. Anthony kan i hvert fall ikke skryte av at «min bestefar hadde en elefant».

«Jeg begynte i gruvene i 1942,» forteller Anthony. «Jeg hadde ansvaret for telefonene, for signalene og for belysningen. Jeg jobbet i alle sjaktene, ikke bare i en. Det var et slit. Vi hadde ingen heis på den tida. Vi måtte klatre opp og ned av sjaktene, ned til 6.200 fot, til det 78. nivået.»

R M gikk av i 1982 og ble boende i landsbyen. KGF hadde solide velferdsgoder i sine velmaktsdager. Men Anthony er alene. Han giftet seg aldri og har dermed ingen barn. Naturligvis er ikke lenger far og mor i live, men han har heller ingen søsken. Gruva ble livet, og han ble sperret inne da den raste sammen.

I 1880 kom John Taylor til området. Den britiske kolonimakten likte seg i Bangalore. Byen var grønnere og lå høyere enn garnisonsbyene på de støvete slettene i nord. John Taylor & Co hadde 22.500 ansatte. Kolar ble et indisk Klondyke, men innenfor ordnede rammer, som lært på militærakademiet Sandhurst. KGF ble den første byen i India som fikk elektrisitet, i 1902. Gruva ga fra seg 6.200 kilo gull i 1880, og i tida fra 1881 til 1900 ble det hentet ut rundt 7.800 kilo i året. I 1910 hadde KGF levert 170.800 kilo. Det var gull alt som glimret. I 1940 var arbeidsstokken redusert til 18.000 ansatte, mest av alt på grunn av rasjonaliseringer og bedre produksjonsmetoder. KGF lå fortsatt i spiss. Selskapet ble nasjonalisert etter Frigjøringen.

Det går 900 kilometer med tunneler under KGF og 200 kilometer med sidetunneler. Åtte kilometer av dette er produksjonstunneler, eller med en mer klangfull betegnelse: gullårer. Gullet ligger langt nede, ikke bare på verdensmarkedet, men fysisk. KGF er den dypeste gullgruva i verden etter Kimberley i Sør-Afrika. Det krever nyinvesteringer.

Sjefingeniør K M Divakaran er tredje generasjon. Han er nå formann for de nedlagte gruvene. Hans besteforeldre kom fra Kerala for over 70 år siden. Alt har stanset opp. Selskapsbussene går ikke lenger; selskapets sjukehus minner om en herregård hvor «familien» forsøker å holde på den gamle tida uten å vite hva som skjer rundt den. En drar kjenning på en stemning fra litt eldre latinamerikanske filmer eller forsøket på balansekunst.

«Vi var det siste i teknologiske nyvinninger til britene dro. Hele den sosiale infrastrukturen med skoler, sjukehus, busser, kino (…) alt ble bygd ut mellom 1920 og 1956,» forteller Divakaran som nå er formann for stillstanden. Kolar lå lenger fram enn Mysore, maharajaens residensby, og var samtidig en isolert plass.

«KGF ble kalt Little England,» minnes Divarakaran. I 1956 ble gruvene tilbakeført til Mysore som delstaten het før den skiftet navn til Karnataka. Men de lokale myndighetene klarte ikke driften, og i 1961 tok den indiske staten over. I fem år lå KGF under finansdepartementet før det ble overført til gruvedepartementet i 1966. Divakaran raser mot regjeringens politikk, da som nå, og mot en stivbeint fagbevegelse som er knytte til Kongresspartiet. Han hevder at siden 1972 er gullet fra KGF solgt for en tredel av markedspris fordi selskapet ikke selv fikk stå bak salget.

«Det er mange som har satt tennene i KGF og fylt sine plomber. Selskapet solgte med tap og ble tynget med gjeld uten at verken regjeringen, delstatsregjeringen eller fagbevegelsen brøy seg,» kritiserer Divakaran, hele tida avbrutt av mobiltelefonen i den pløsete oksehudstolen. «Og har du fått stemplet som tapsbringende selskap, kommer det ikke penger inn,» slår han ironisk fast når han kommer til 1989 i sin beretning, da selskapet gikk ut på det åpne markedet. Utenlandske og private interesser ble invitert inn, men etter tre år med tap, ble selskapet satt under administrasjon i henghold til loven.

«Fagbevegelsen spurte aldri hvorfor? Hvordan kunne det ha seg at selskapet som hadde større verdier enn gjeld, ble satt under administrasjon? Hvorfor ble selskapet underpriset? Ledelsen i forbundet sa bare «vi vet ingen ting, vi vet ingen ting»,» aper formannen.

«I 1992 hadde vi sakket akterut teknologisk, og ingen tok ansvar. I 1995 ble det sørafrikansk-australske selskapet New Anglo-American møtt med streik i stedet for å bli møtt med en rød løper,» mener han. «I 2000 kom myndighetene i stedet for å stenge, det som var resultatet av en totalt feilslått politikk av en inkompetent ledelse med feilaktige intensjoner,» mener Divakaran.

«Det var regjeringen som gjorde de groveste bruddene på våre menneskelige rettigheter. Det fins gullreserver: 3.000 tonn, minst, ifølge gruvedepartementet. Innenfor en område på 100 til 200 meter. Vi har en rettslig kjennelse på at myndighetenes granskning ikke har vært god nok, at analysene ikke stemmer, at det ikke var rett å stenge gruvene.»

«Men det er ingen politiker eller fagbevegelse som presser på,» fortviler Divakaran. Karnataka er styrt av Congress; Congress har den største fagbevegelsen i KGF. Men opposisjonen styrker seg.

Nå vaker utenlandske interesser i regjeringskontorene, mens de venter på at prisene går ned. I april kan det være snakk om en overtakelse fra selskapet IMC. Divakaran ser et lys i enden av tunnelen for de noe over 2.000 ansatte som er igjen.

KGF vil uansett ikke bli som før. Det er et monument over industrialderen.

Tuberkulosen har spredt seg, og det har ikke blitt sprøytet mot malaria på tre år. Tidligere ble arbeiderne undersøkt regelmessig for silikose. Ettersom det var mest lønnsomt å jobbe under jorda, ville arbeiderne med støvlunger helst ikke ut av sjakta. Tidligere fikk de KGF-ansatte både andre jobber og kompensasjon når de fikk annet arbeid på bakken.

I dag får ingen på hospitalet lønn, men de forsøker likevel å opprettholde en viss primærbehandling mot diaré og annet. De kommer likevel, personalet og folkene i Orgaum.

Porten er stengt. «Utenfor» raser globaliseringen.

av Ingrid Baltzersen

Utopi betyr idealsamfunn eller draumesamfunn, i framtida. Denne artikkelen handlar om bøker om draumesamfunn, og ikkje om dystopiar, som er marerittsamfunn.

For å vera kommunist må ein vera ein draumar. Kommunismen er eit vitskapleg, realistisk prosjekt, men hovudgrunnen til at eg fortset å jobba politisk, er at eg har draumar om ei anna verd for oss sjølv eller etterkommarane våre, draumar så sterke at sjølv ikkje all motgong det daglege knekk kamplysta.

Dei første sosialistane var utopistar. Engels kritiserte dei for dette i boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, men samtidig sa han at drauminga deira er inspirerande. Han oppfordra oss til å gledja oss «over de geniale tankekimene og tankene som overalt bryter gjennom det fantastiske hylsteret».

Science fiction gjev oss muligheit til slike tankeeksperiment. Science fictionen gjev ikkje inntrykk av å vera politiske verk, slik som verka til dei første sosialistane Engels prata om. Likevel ser eg på det på same måten, eg vil bli inspirert av dei gode ideane og tankane som ein kan finna på når ein brukar fantasien, og ikkje bry meg med at det ikkje er særleg sannsynleg eller vitskapleg.

Ordet utopi kjem frå Thomas More si bok Utopia som han skreiv i 1515-16. Her skreiv han om eit framtidssamfunn. Hans samfunn er ikkje akkurat vårt ideal, men ordet utopi har blitt verande, og betyr idealsamfunn eller draumesamfunn, ofte i framtida. Eg vil i denne artikkelen halda meg til å skriva om bøker om draumesamfunn og ikkje skriva om dystopiar, altså marerittsamfunn, sjølv om det også kan vera spanande på same måte. Det er mange kjente dystopiar, til dømes George Orwell: 1984 og Aldous Huxley: Brave new world.

Muligheitene i Science fiction

Science fiction, eller fabelprosa som det ofte blir oversatt til norsk, er litteratur om framtida, ofte med innslag av stjernereiser, aliens osv. Det kan bli veldig teknisk eller eventyraktig for min smak, men det eg likar er muligheitane for å leika med verda. Den vanlegaste måten ein får fram dette med, er å la to ulike typar verder møta kvarandre, til dømes ei kapitalistisk verd og ei kommunistisk eller anarkistisk eller likestilt verd. Ofte lar ein eit samfunn som liknar det noverande møta framtida, gjennom tidsreiser eller gjennom stjernereiser. På den måten får ein vist fram begge samfunna godt, og ein kan visa kulturskilnader mellom folk som er sosialisert til å vera likestilte, og folk som er sosialisert til å vera over- og underordna. Ein kan få mange morosamme møter ut av dette.

Kultursjokk

I Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy møter Connie, ei fattig kvinne av mexikansk oprinning, eit framtidssamfunn der kvinner og menn er likestilte. I dette samfunnet er folk saman fordi dei er glade i kvarandre, ikkje av økonomiske grunner. Barn blir mødra av ei gruppe menneske som alle kan amme, både menn og kvinner. Connie blir forbausa når ho oppdagar at den første framtidspersonen ho møter, er ei kvinne, fordi denne kvinna har ein ubevisst autoritet som Connie forbinder med menn. Samtidig er ho omtenksam, noko ho forbinder med kvinner. Folk i denne verda ser på kvarandre som menneske, ikkje kjønn. Folk kan ha preferansar på partnaren sitt kjønn når det kjem til seksuelle forhold, men dei har ikkje legning.

Same type kultursjokk får ein andre vegen i The Disposessed av Ursula Le Guin. Her møter me Shevek, ein mann frå ein planet som er befolka av etterkommarane av folk som gjennomførte ein anarkistisk revolusjon og flytta frå ein kapitalistisk planet. Shevek reiser tilbake og møter kapitalistane, men klarer ikkje å setja seg inn i tankemåten deira. Til dømes møter han ei kvinne som er gift med ein rik mann, og ho flørtar med han. Shevek lurer på om ho er prostituert, sidan ho ikkje har nokon jobb, og får pengane sine frå ektemannen og ellers frå menn som spanderer på ho. Han synest ho oppfører seg rart når ho speler dum og flørtar med han, og synest det er pent, men rart og upraktisk med alle dei tinga ho brukar for å pynta seg. Denne boka viser samtidig problem på den anarkistiske planeten. Dei lever eit tøft liv på ein ugjestmild planet, og må oftare og oftare gjera kompromiss med sin eigen fridom for å få ting til å fungera. Folk må ofra familieliv og yrkesynskje for å få produsert mat, og når situasjonen normaliserer seg, heng dette igjen. Kampen for at revolusjonen er kontinuerleg er viktig. Samfunnet må ikkje stagnera, ein skal alltid stilla spørsmålsteikn, og ikkje godta dogme.

Barneoppdragelse og utdanning

Noko begge desse forfattarane fokuserer på, er barneoppdragelse. Barna i desse samfunna blir oppdratt av fleire enn to personar, og dei brukar mykje tid i fellesskap med andre ungar. I The Disposessed søv alle barn åleine etter dei blir eit par år, samtidig som foreldra kan ha mykje kontakt med dei. Dei vert både samfunnsmenneske og har samtidig nære band med foreldra (som ikkje er berre to), og foreldra ser fordeler og ulemper med begge typer band. Også i ei anna bok, James P. Hogan si Voyage from Yesteryear, er utdanning viktig. Her har planeten blitt befolka av menneske som er dyrka fram frå celler, og oppdregne av robotar. Dei eldste er blitt 40 år, og dei har både barn og barnebarn. Alle er aktive i samfunnslivet. Ungane jobbar saman med dei vaksne, og utvikler evnene sine slik dei sjølv ynskjer. I dette framtidssamfunnet har dei også utvikla ein økonomi som ikkje er kapitalistisk, fordi det er mest effektivt. Argumentasjonen er at folk likar å gjera det dei er god i, og at folk etter kvart slutter å samla ting dei ikkje treng viss alt er gratis.

Straff

Det å ikkje følgja samfunnsnormene får ganske lik reaksjon i desse bøkene. Vald og seksuelle overgrep vert reagert på med terapi, viss det gjentek seg vert den som har gjort noko gale utestengt frå samfunnet – eller drepen. Det kan virka brutalt, men samtidig er dette samfunn som ikkje har juss og domstolar. Lokalsamfunna bestemmer korleis dei skal styra. Så lenge ein ikkje skader andre, kan ein gjera som ein vil (omtrent som i Kardemomme by). Synet på straff er viktig i dagens debattar også. Virkar straff? Skal folk få lov til å vera antisosiale eller å øydeleggja for andre?

Nye typar menneske

Det som er morosamt med science fiction-litteratur, er at forfatterane kan leika med nye typar menneske som er fysisk annleis frå oss. I Kvinne ved tidens rand kunne alle amme, fordi dei var modifiserte. Barna var også dyrka kunstig. Dette er for å ha kontroll over at banda mellom born og vaksen er sosiale, dei som ammer er mødre til ungen, men ingen føder.

Ursula Le Guin har skrive ei bok som heiter The left hand of darkness der alle er inkjekjønna unntatt ein gang i månaden når dei vert kjønna, anten menn eller kvinner. Det betyr at statsministeren kan vera både mor og far til ungar, og at den seksuelle gnisten kun eksisterer ein gong i månaden. Til gjengjeld er han då ganske sterk. Det eg likte med denne ideen, er at Le Guin kan då forsøka å beskriva kva ho trur bestemmer forholdet mellom folk. Kva deler av forholdet mellom folk er seksuelt, kva gjer ein til ei mor eller ein far og så vidare. Ved å endra på korleis menneska er fysisk, endrar ein også på forholdet mellom folk.

Egalias døtre

Det som også kan vera morosamt, er å snu opp ned på verda. Gerd Brantenberg si bok Egalias døtre er eit eksempel på det. I Egalia er alle like, men kvinner er jo likare. Det at Petronius vil bli ei mannleg froskekvinne, er jo berre morosamt, og vert ikkje tatt seriøst. Alle menn må bruka ph, penishaldar, for at penisen deira skal sjå stiv ut. Språket er også gjort om, slik at dei «kvinner» seg opp, yrker har skifta kjønn osv. På denne måten får ein fram det absurde i vårt patriarkalske samfunn, når ein ser kor absurd det er i eit matriarkalsk.

Bolo ‘Bolo

Bolo ‘Bolo er ei skildring, laga på midten av åttitalet, som fortel om korleis ein skal gjennomføra ein overgang til eit anarkistisk verdssamfunn. Tidsplanen er at dette skal vera gjennomført i 1987, noko som altså ikkje slo til. Skildringa av samfunnet er veldig detaljert, med plansjar og det heile. Samfunnet er bygd opp av grupper på om lag 300 personar som vert kalla boloar. Dette er anten nabolag i byar eller bygder. Desse boloane er samanknytta anten laust eller fast med naboboloar, og kan knytta seg saman i regionale samanslutningar. Dei skal vera sjølvforsynte på basisgoder, men må slutta seg saman for å få organisert bytte av større goder. Kulturelt er boloane svært ulike, du har alko-bolo, les-bolo, marx-bolo, anarko-bolo, jesu-bolo og mange fleire.

Min utopi?

Eg meiner ikkje at alle desse ideane er ein del av min utopi. Men det er morosamt å leika med tankar om korleis framtida skal vera, og då ser ein ofte kor usemje ligg i notida også. Eg meiner til dømes at kjønn og legning er veldig sosialt bestemt, og at det kjem til å endra seg i framtida. Eg trur at viss menneska er frie, vil dei også bli fri frå slike kategoriar. Når eg fortel om korleis eg vil at framtida skal vera, kanskje nokon ikkje er einig i dette, og så kan me få ein spanande diskusjon om feminisme i notida?

av Mikael Nyberg

Eurovenstre minner om de kommunistene som for noen tiår siden forestilte seg at Sovjetunionen var den eneste tenkbare motvekten til USAs verdensherredømme, skriver forfatteren i denne artikkelen fra september 2003, før ØMU-avstemningen i Sverige.

Direktørklubben European Round Table of Industrialists klaget etter den forrige krigen mot Irak over at den økonomiske kjempen EU opptrådte som en politisk dverg på den internasjonale arenaen. Umberto Agnelli, en av de sentrale personene i kretsen, har siden uttalt at ØMU-prosjektet burde følges av en samordning av medlemslandenes utenriks- og forsvarspolitikk. Innskrenkning av den nasjonale suvereniteten ville være en pris «verdt å betale for å sikre vår stilling i verden de neste 50 årene.» (1)

Eurovenstre argumenterer nå i samme spor. Jürgen Habermas, Jacques Derrida og andre intellektuelle har alle uttrykt sin tro på EU som en redning fra USAs globale hegemoni. Unionen må «hevde seg som en tredje pol mellom De forente stater og Orienten,» skriver Umberto Eco. Den nye valutaen bør følges av en «felles utenrikspolitikk og et eget forsvarsvesen». Å «invadere Kina eller slåss mot De forente stater» er riktignok ikke aktuelt, men Europa må «være klar for intervensjoner» uten Natos deltakelse. (2) Hvor disse militære inngrep skal finne sted og med hvilken hensikt presiseres ikke nærmere.

For Jan Guillou er EU «den eneste tenkbare motvekten til amerikansk verdensherredømme. (3) Lasse Berg (4) er av samme oppfatning: «Det er ikke behov for kapprustning, men kanskje likevel en troverdig europeisk militærstyrke.» (5) Anders Ehnmark (6) etterlyser et «europeisk sverd». Derfor bør venstresida stemme ja til euroen.

Denne støtten til EU og valutaunionen er et typisk uttrykk for den europeiske venstresidas resignasjon.

I følge Bush-doktrinen, som ble proklamert høsten 2002, mener USA å ha en egenmektig rett til å iverksette militært angrep på en hvilken som helst stat landet har utpekt til å være en trussel mot sin sikkerhet. USA evner også med sin overlegne militære styrke å avskrekke potensielle utfordrere blant de mektigste statene fra å lage problemer. FN-traktaten og andre institusjoner som har regulert forholdet mellom stormaktene er skjøvet til side. USA trenger allierte, heter det, men landet skal ikke la seg binde opp av allianser. Til og med Nato settes på sidelinjen.

Bush-doktrinen er en «up yours» mot de vesteuropeiske stormaktene og deres drømmer om å være jevnbyrdig med USA. Det var derfor det ble bråk før krigen mot Irak. Britene valgte det sporet de har fulgt siden Suez-krisen i 1956, å følge trofast etter. De styrende i Frankrike og Tyskland tok kampen i FN.

Det handlet ikke om noe prinsipielt forsvar for Folkeretten og FN-traktaten. Under bombingen av Jugoslavia i 1999 nølte ikke Frankrike og Tyskland før de satte seg over FN sammen med de andre Nato-landene. Nå insisterte de på et vedtak i Sikkerhetsrådet. Ved å jobbe gjennom FN forsøkte de å tvinge et allerede krigsklart USA til samråd.

25.000 franske soldater sto klare til å slutte seg til marsjen mot Bagdad bare vilkårene var de riktige. (7) Kravet fra den franske regjeringen og deres allierte var at USA skulle oppgi sin unilaterale holdning. Krigsministeriet i Washington ble oppfordret til å lytte til «verdenssamfunnet», det vil si de andre stormaktene.

Den tidligere britiske utenriksministeren Douglas Hurd advarte mot amerikanernes visjoner om en omfattende omveltning av Midtøsten. (8) I dag frykter han at en allmenn motstand skal utvikle seg i Irak. «Vi har ikke råd til å mislykkes.» Landet har strategisk betydning for vesten. «Følgelig må også de som var mot krigen støtte anstrengelsene for å vinne freden …» (9)

Igjen foregår det forhandlinger om å gjøre okkupasjonen til en fellesrisikooperasjon. I bytte mot en viss økonomisk ettergivenhet har de øvrige stormaktene gjennom FN gitt Paul Bremers styre en viss legitimitet, men så lenge Washington nekter å gi dem medinnflytelse holder de tilbake de soldatene USA stadig sterkere etterspør.

I Sveriges ØMU-debatt lever eurovenstres drømmer videre. Göran Persson gjentar reglen deres: «Så vidt jeg vet finnes det bare en kraft i min levetid som kan sørge for balanse mot USA, og det er EU.» Men for å presisere: «Ikke en antagonistisk kraft, men en partner som man hører på.» (10)

Bestrebelsene på å gjenopprette forbindelsene over Atlanteren betinger forsiktighet. Innbyggere i sju av EUs 15 medlemsland er fengslet av den amerikanske krigsmakten og plassert hinsides lov og rett på Guantánamobasen på Cuba. EU har ennå ikke gjort noe forsøk på å samle seg bak et felles fremstøt i saken. Den franske regjeringen forteller at man ikke vil «helle olje på bålet» nå etter bråket om Irak. En svensk talsperson sier til Financial Times at det er «alt for følelsesladet siden det handler om 11. september». (11)

Motvekten er taus i slike henseende, men under toppmøtet i Thessaloniki hørtes andre signaler: EU skal bli mer «proaktivt» for sammen med USA å håndtere uregjerlige utkantsstater. Formuleringene vil skjerpes under toppmøtet i Roma, forsikrer diplomater Financial Times. Det skal bli snakk om «regimeskifter» og «forebyggende angrep». Der er ord som krigsministeriet i Washington lytter til. (12)

ØMU og stabilitetspakten presser regjeringene til å minske de offentlige utgiftene. Det har hemmet de militære ambisjonene. I forslaget til ny grunnlov for unionen foreslås det derfor at EU-landene skal oppmuntres til å forsterke sine krigsstyrker. Et særskilt byrå opprettes for å få fart på våpenproduksjonen. (13) Tyskland, Frankrike og Italia krever dessuten at slike utgifter skal unntas valutaunionens budsjettregler. (14) Tak på de sosiale utgiftene, minstekrav for de militære – slik fordypes det europeiske samarbeidet.

De sterkeste statene får i forslaget til grunnlov en særstilling. De får rett til å på egen hånd gå foran i utviklingen av EU til en militærmakt. Småstater som vil delta må overbevise de ledende statene om at de passer inn. (15)

Regjeringen innordner som best den kan det svenske forsvaret i disse planene. Den vil bidra til motvekten. «For første gang på 40 år har Sverige snart en tungt bevæpnet flystyrke som er klar til å sendes til andre land,» melder Dagens Nyheter entusiastisk 8. august. 280 soldater og åtte kampfly står klare: «Vingene er forsterket, speedometrene er endret fra kilometer til knop, flyene er utrustet for lufttanking etter Natos fly og ny kommunikasjonsutrustning som passer Natos kampledelse. Samtidig pågår det for tiden utprøving av bombefester med Nato-standard.»

Det er nok ikke Washington som skal bombes.

Eurovenstre minner om de kommunistene som for noen tiår siden forestilte seg at Sovjetunionen var den eneste tenkbare motvekten til USAs verdensherredømme. Rivaliseringen mellom de to store skapte virkelig rom for svakere stater og fortrykte folk til å manøvrere i, men de bevegelsene som lot seg underordne stormaktsspillet gikk under i svik og harde nederlag.

En selvstendig kraft svekket både USAs og Sovjetunionens styrke. Det var folkenes streben etter frigjøring. Eurovenstre drømmer seg langt vekk fra den.

Noter:

• 1) Financial Times (FT) 19.03.97.
• 2) Dagens Nyheter (DN) 15.06.03.
• 3) Aftonbladet (AB) 04.05.03.
• 4) Svensk venstreorientert forfatter, journalist og filmskaper.
• 5) DN 09.02.03.
• 6) Svensk venstreorientert forfatter og journalist.
• 7) FT 06.08.03.
• 8) FT 03.01.03.
• 9) FT 04.07.03.
• 10) DN 04.08.03.
• 11) FT 17.07.03.
• 12) FT 21.06.03.
• 13) Utkast til beretning om en europeisk grunnlov, vedtatt med konsensus av det Europeiske Konventet 13. juni og 10. juli 2003, artikkel I-40.
• 14) FT 20.05.03.
• 15) Utkast til beretning om en europeisk grunnlov, vedtatt med konsensus av det Europeiske Konventet 13. juni og 10. juli 2003, artikkel III-213.

av Jan Myrdal

Om den uunngåelege klassekampen som utviklar seg i Kina skreiv eg ganske utførleg i Ein fest i Liu Lin i 1994. At klassekampen formar Kina au, er ei sak, men det blir ein skeiv diskusjon, ein teologisk ein, når venstreorienterte ofte diskuterer abstrakt om ein kan definere Kina som sosialistisk.

Ein europeisk kommunist som vil ha ei meir teoretisk belysning av KKPs nåverande perspektiv og samfunnssystemet i Kina, ut frå historia til dei sosialistiske statane, bør sjå nærare på NEP-perioden i Sovjetunionen, men framfor alt undersøke Walter Ulbrichts «Nye økonomiske system for planlegging og styring» (NÖSPL) etter 1963.

Skilnadene mellom Kina og DDR er svært store. Det avgjørande var at DDR aldri kunne bli sjølvstendig; den nye herskande klassen i Moskva heldt landet i eit jerngrep. Men likt Deng Xiaoping var Walter Ulbricht ein kommunist med lang erfaring. Etter at kampen mellom to linjer i Kina vart avgjort for lang tid ved partiets kursomlegging til Deng Xiaopings linje i desember 1978, svarer Kina til det perspektivet Walter Ulbricht formulerte åpent, i kjettersk strid med Moskva i 1967:

«Sosialismen er ikkje ein kortvarig overgangsfase, men ein relativt sjølvstendig samfunnsøkonomisk formasjon i den historiske epoken då kapitalismen går over til kommunisme i verdsmålestokk.»

Detta perspektivet gjør mauleg – naudsynt – ein annan økonomisk politikk enn den som kjenneteikna sovjetstaten. Som Walter Ulbricht formulerte det ved 150-årsfeiringa av fødselen til Karl Marx i mai 1968:

«Sosialismens økonomiske system i DDR er, historisk sett, den fullstendige tilpassinga eit høgindustrialisert samfunn gjør til fordelane og drivkreftene i den vitskaplege og tekniske revolusjonen.»

Dermed får au den nye tekniske og vitskaplege eliten, intelligentsiaen, ei ny rolle. Strukturen og klassebasisen til partiet blir endra. Om Kina kan ein seie, slik eg på pervers måte let Zweiling seie om DDR i romanen Karriere i 1975, at «den vitskapleg-tekniske revolusjonen blir bore fram av personar innan vitskap og teknikk og organisasjon, kjenneteikna av at dei er evnerike, og at sosialismen som sjølvstendig samfunnsøkonomisk formasjon inneber frigjøringa av evnerikdommen».

I kampen mellom to linjer i Kina – som eigentleg ikkje var det mange (deriblant eg) den gongen oppfatta som ein direkte kamp mellom sosialismen og kapitalismen – blei det den linja som sigra med Deng Xiaopings politikk i desember 1978, og som hadde massiv støtte i kadrane i partiet, staten og økonomien på mellomnivå.

Det styrer ikkje bare Kinas åpning mot vest, men det styrte au Walter Ulbrichts freistnader på å åpne så vel dei kulturelle som politiske sambanda med vest. Det var Bonn som nekta gå med på Walter Ulbrichts framlegg om at vesttysk presse kunne seljast i DDR om DDRs presse kunne seljast i forbundsrepublikken. Det var Moskva som hand i hanske med dei mest reaksjonære kreftene i forbundsrepublikken Tyskland heile tida stengte for DDRs freistnader på å åpne mot Bonn.

På same vis som den herskande klassen i Moskva blokkerte all naudsynt ny økonomisk politikk i DDR, gjennom militær og økonomisk dominans, bremsa og avgrensa han DDRs høve til å åpne samfunnet for slikt økonomisk og politisk utbytte med vest som ville fremme den vitskaplege og tekniske revolusjonen.

Den 21. august 1970 var Walter Ulbricht i Moskva og snakka åpent med Bresjnev. Han gjorde framlegg om økonomisk samarbeid, men sa au:

«Gjennom samarbeidet ønsker me utvikle oss til ein ekte tysk stat. Me er ikkje Kviterussland, me er ingen sovjetrepublikk. Altså eit ekte samarbeid.»

Bresjnev svarte på den uhørte utfordringa med å inspirere den Moskva-tru fraksjonen i SED til handling, til å be Bresjnev om at Walter Ulbricht blei fjerna. Det skjedde. DDR tapte med det sitt eige eksistensgrunnlag.

At Deng Xiaoping lykkast der Walter Ulbricht mislykkast, er svært enkelt forklart. DDRs geopolitiske situasjon var umauleg. Moskvas dominans altfor stor. Kina kunne ikkje – som DDR – beherskast frå Moskva då den nye klassen tok makta der som klasse for seg. Kina var altfor sterkt og Mao Zedong altfor medviten.

At Kina nå tar tilbake sin plass i verda, er bra. Det retter opp ubalansen som kolonialismen og imperialismen har skapt. Korleis klassekampen seinare vil utvikle seg i Kina, er ei anna sak. Noen motsats til den nye klassen i den gamle sovjetstaten – som kom fram som resultat av partiposisjonar, utan å representere gaverikdommen og den teknisk vitskaplege revolusjonen, som blei ein klasse for seg og seinare grenselaust griske og korrupte stal sovjetfolkets rikdommar og styrta landet i elende – har eg ikkje sett i Kina. Partiet har vist seg på vakt mot slike tendensar; talsmenn for slikt blir skotne. Eit reinhald i folkets interesse som opprører vestlege humanistar langt meir enn den fattigdommen og den synkande livslengda som er resultatet av at dei gamle partifunksjonærane frå Sovjetunionen har forandra seg til ein ny klasse av oligarkar.

Sjølv meiner eg at Mao Zedong såg au den framtidige utviklinga klart.

av Eli Aaby

15 år etter murens fall eter EU seg østover, og folk i «østblokken» må slåss nye kamper.

Utgangspunktet mitt er at det jo allerede er noen som har erfaring med «østutvidelse», nemlig folk i tidligere Øst-Tyskland. Mange føler seg som annenrangs borgere, i en spørreundersøkelse fra i sommer svarte hver fjerde at de ønska muren tilbake!! Arbeidsledigheten er dobbelt så høy og lønningene lavere enn i «vest», og en av tre sier de ikke er bedre økonomisk stilt enn før muren falt.

Da lovgivinga skulle samordnes i de to landene, var det mest kamp om abortloven. I vest var abort regulert i straffeloven, og det er tvungen rådgiving før abortbegjæring fremmes. Sånn er det i hele Tyskland nå. De fleste rådgivingskontorene drives av katolske organisasjoner. Det er erfaringer med at rådgiving til etnisk tyske kvinner legger vekt på å beskytte det ufødte livet, mens kvinner med ikke-vestlig bakgrunn får innvilga abort med et pennestrøk. Muren falt, og kvinnene i øst mista retten til sjølbestemt abort.

Det er store ulikheter når det gjelder abortlovgiving i EU. Estland, Latvia og Litauen, Hellas, Finland, Sverige og Danmark er de eneste EU landa med sjølbestemt abort, uten tvungen rådgiving. Til og med i liberale Nederland må kvinnene til en lege som attesterer på at hun veit hva hun velger. I Portugal, Irland og Polen er abort forbudt under alle omstendigheter, også hvis den gravides liv er i fare. For oss som ser på sjølbestemt abort som en grunnleggende rettighet og viktig for kvinnehelse, er det all grunn til å følge med hvis det kommer forslag om å samordne abortlovgivinga i EU. Vi har sett hvordan valgresultatet i USA er en oppmuntring for abortmotstandere i Norge, det brukes for alt det er verdt i resten av Europa også.

Det er mest fokus rundt østutvidelsen er arbeidsvandring og sosial dumping. Enkelte forskere snakker om «care drain», dvs at når kvinnene forsvinner, forsvinner omsorgen ut av landsbyene i øst. Kvinner beskrives som «mødre, koner og tanter». Når kvinnene med utdanning arbeidsvandrer, er det «brain drain». Jeg mener at disse begrepene hindrer kvinnebevegelsen og fagbevegelsen i å se at det er problemene med sosial dumping vi står overfor, som når fagarbeidere og håndverkere arbeidsvandrer. Arbeidsvandring i seg sjøl er ikke problemet, men hvordan arbeiderne blir utnyttet.

Den kvinnelige arbeiderklassen får jobber som hushjelp, vaskehjelp og au-pair. Hvordan ser vi på hushjelparbeid? Er det arbeid som er helt ok bare de som gjør det, har ordentlige arbeidsvilkår? Jeg er helt uenig med dem som sier «alle skal ta sin egen møkk og sitt eget rot». Jeg mener dette er en form for moralisme som hindrer en kampanje for bedre arbeidsforhold for vaskehjelpene som jobber svart, uten rettigheter av noe slag.

Vi trenger en holdningskampanje for at de som får vaska huset sitt, ser på seg sjøl som arbeidsgivere, som har ansvar for arbeidsforholda til hun som vasker.

Kvinnene som arbeider som hus- og vaskehjelper, au-pair har krav på ordna lønns- og arbeidsforhold. Sentralt er: Lønn, definert arbeidstid og fritid, avgrensa oppgaver og kontrakter som gir oppsigelsesvern og sosiale rettigheter. Vi er «heldige» her i landet, fordi reglene for «hvitt arbeid» er relativt enkle pga det som er gjort før for å få bort det «svarte» dagmammamarkedet.

Sannsynligvis vil det bedre arbeidsforholdene dersom vaske- og hushjelpene tar arbeid i firmaer, istedenfor å inngå avtaler med en og en familie.

Det finnes organisasjoner som jobber for å organisere hushjelper, au-pairer og lignende som jobber i andre land enn sitt eget opprinnelsesland. En av dem er filippinske Migrante (www.migrante.org) Vi har mye å hente på å lære av og å samarbeide med dem. En særegen utfordring er at det ikke er tradisjon for organisering av hushjelper i Norge.

I Kvinnefrontens handlingsprogram om familiepolitikk ønsker vi oss reingjøringspatruljer, billige kantiner, døgnåpne barnehager og boligbygging som åpner for mer kollektive løsninger enn boenheter for kjernefamilier. Vi ser på det å tømme familien for sånne oppgaver som en vei for frigjøring av kvinner (og menn og barn), ikke som et problem i videre likestillingsarbeid.

En enda større trussel mot kvinners rettssikkerhet, liv og helse er den økende handelen med kvinner til prostitusjon. Større trussel fordi det er brutal utnyttelse og svært skadelig med utsatthet for dødelige sykdommer og vold.

Det er allerede oppretta et Nettverk mot prostitusjon av norske kvinneorganisasjoner, og etablert et eget nordisk-baltisk samarbeid mot kvinnehandel. (Se www.kvinnefronten.no.)