av Friedrich Engels

Naturen er prøvesteinen for dialektikken, skriver Engels i denne artikkelen om dialektisk materialisme fra boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap.

Samtidig med og etter den franske filosofien i det 18. hundreåret, hadde imidlertid den nyere, tyske filosofien oppstått og blitt fullbyrda i og med Hegel. Å ta opp igjen dialektikken som den høyeste form for tenking, var den største tjenesten til denne filosofien. De gamle, greske filosofene var alle fødte, naturlige dialektikere, og den mest universelle tenkeren av dem, Aristoteles, har også allerede undersøkt de vesentligste formene for dialektisk tenking. Men sjøl om den nyere filosofien hadde noen strålende representanter for dialektikken (for eksempel Descartes og Spinoza), hadde den kjørt seg mer og mer fast i den såkalte metafysiske tenkemåten, særlig under engelsk innflytelse. Også franskmennene i det 18. hundreåret var nesten fullt og helt under innflytelse av denne tenkemåten, særlig i de spesielt filosofiske arbeidene sine. Utafor den egentlige filosofien var de likevel i stand til å levere dialektiske mesterverk; vi kan bare huske på Nevøen til Rameau av Diderot og Avhandling om opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheta mellom menneskene av Rousseau. Vi skal her kort gjengi det vesentligste ved de to måtene å tenke på.

Når vi tenker over naturen eller historia til menneskene eller vår egen åndelige virksomhet, kommer det først og fremst for oss et bilde av uendelige sammenviklinger av sammenhenger og vekselvirkninger der ikke noe fortsetter å være hva, hvor og hvordan det var, der alt derimot beveger seg, endrer seg, blir til og går under. Vi ser altså først og fremst helhetsbildet der enkelthetene mer eller mindre trer i bakgrunnen, vi er mer oppmerksomme på bevegelsen, endringa, sammenhengene enn på hva det er som beveger seg, endrer seg og henger sammen. Dette opprinnelige, naive, men saklig sett riktige synet på verden tilhører den gamle, greske filosofien og er først klart uttrykt av Heraklit: Alt er og er likevel ikke, for alt flyter, er i stadig endring, blir stadig til og går stadig under. Men så riktig dette synet enn griper fatt i den allmenne karakteren i helhetsbildet av foreteelsene, så duger det likevel ikke til å forklare enkelthetene som dette helhetsbildet er satt sammen av; og så lenge vi ikke kjenner dem, forstår vi heller ikke helhetsbildet. For å kunne erkjenne disse enkelthetene, må vi ta dem ut av den naturlige eller historiske sammenhengen sin og undersøke dem hver for seg etter den egenarten, de særskilte årsakene og virkningene osv. som de har. Dette er først og fremst oppgava til naturvitenskapen og historieforskninga; forskningsgreiner som av svært gode grunnen bare hadde underordna rang hos grekerne i den klassiske tida, fordi det framfor alt var de som først måtte samle inn materialet for dette. Først etter at viten om naturen og historia til en viss grad er samla inn, kan en begynne med kritisk gransking, sammenlikning og inndeling i klasser, ordener og arter. Den nøyaktige naturforskninga begynte derfor hos grekerne først i den aleksandrinske perioden, og blei etterpå videreutvikla av araberne i middelalderen: en virkelig naturvitenskap daterer seg imidlertid først fra den andre halvdelen av det 15. hundreåret, og fra da av har den gjort framskritt med stadig større fart. Forutsetningene for de kjempemessige framskritta som de siste fire hundre åra har brakt oss når det gjelder naturerkjennelse, var oppdelinga av naturen i sine enkelte deler, inndelinga av prosessene og gjenstandene i naturen i forskjellige klasser og undersøkelser av det indre av de organiske legemene med henblikk på den mangfoldige, anatomiske oppbygninga deres. Men denne arbeidsmåten har også vent oss til å oppfatte gjenstandene og prosessene i naturen enkeltvis, utafor den store helhetssammenhengen; dermed ikke i bevegelse, men i stillstand; ikke som noe som etter sitt vesen er foranderlig, men derimot som noe fast bestående; ikke som noe levende, men dødt. Og idet denne synsmåten blir overført fra naturvitenskapen til filosofien, noe som skjedde i og med Bacon og Locke, skapte den det særegne trangsynet fra det forrige hundreåret, den metafysiske tenkemåten.

Tinga og tankebildene deres, ideene, blir betrakta enkeltvis av metafysikeren, det ene etter det andre og uten det andre, faste, urørlige forskningsgjenstander som er gitt en gang for alle; han sier ja, ja, nei, nei, og det som går utover dette, det er av det vonde. Enten så eksisterer en ting for han, eller så eksisterer den ikke: En ting kan nettopp ikke være seg sjøl og noe annet samtidig. Positiv og negativ utelukker hverandre fullt og helt; årsak og virkning står likedan i urokkelig motsetning til hverandre. Denne tenkemåten ser derfor svært så innlysende ut ved første blikk fordi den svarer til såkalt sunt folkevett. Men om det sunne folkevettet er en aldri så god følgesvenn i hverdagshusholdninga, så opplever det noen merkelige eventyr så snart det våger seg ut i den vide verden til forskninga: Og hvor berettiga og til og med nødvendig den metafysiske tenkemåten enn er på så mange og utstrakte områder, alt etter tingenes natur, så kommer det likevel alltid til ei grense før eller seinere. På den andre sida av denne grensa blir den metafysiske tenkemåten ensidig, trangsynt og abstrakt og forviller seg inn i uløselige motsigelser, fordi den ser de enkelte tinga og glømmer sammenhengen, fordi den ser at noe er og glømmer at det har blitt til og skal gå under, fordi den ser ting i ro og glømmer bevegelsen, fordi den ikke ser skauen for bare trær. Til daglig bruk veit vi for eksempel om et dyr lever eller ikke, og kan hevde det med sikkerhet:

Men ved nærmere undersøkelse finner vi at dette mange ganger er ei høyst innvikla sak, noe som juristene veit svært godt, de som har strevd forgjeves med å finne ei rasjonell grense for hva som er mord eller ikke når det gjelder drap av barn i mors liv: Og like umulig er det å fastslå, når døden inntreffer ettersom fysiologien påviser at døden ikke er noe som skjer på en gang og øyeblikkelig, men derimot er en svært langvarig prosess. Likedan er ethvert organisk vesen hvert øyeblikk det samme og ikke det samme; hvert øyeblikk bearbeider det stoff som en tilført utafra og utskiller andre, hvert øyeblikk dør det celler i legemet til ethvert organisk vesen og det dannes nye; alt ettersom det går lengre eller kontere tid, blir stoffet i dette legemet fullstendig fornya med andre stoffatomer, sånn at ethvert organisert vesen er det samme og likevel et annet. Ved nærmere gransking finnen vi også at de to polene i en motsetning, som positiv og negativ, er like uatskillelige som de står i motsetning til hverandre, og at de trass i all motsatthet gjennomtrenger hverandre gjensidig. Likedan at årsak og virkning er forestillinger som i og for seg er gyldige bare når de blir anvendt på det enkelte tilfellet, men at de går sammen så snart vi gransker det enkelte tilfellet i allmenn sammenheng med helheta i verden. De løser seg opp i synet på den universelle vekselvirkninga der årsaker og vinkninger stadig bytter plass, det som her eller nå er virkning, blir der eller da årsak og omvendt.

Ingen av disse prosessene og tenkemåtene passer inn i rammene til den metafysiske tenkinga. Men for dialektikken, derimot, er sånne prosesser som nevnt ovafor, en bekreftelse på dens egen framgangsmåte, fordi dialektikken oppfatter tinga og tenkebildene deres, ideene, som noe som etter sitt vesen står i sammenheng med hverandre, er kjeda sammen, er i bevegelse, oppstår og går under. Naturen er prøvesteinen for dialektikken, og vi må gi den moderne naturvitenskapen æra for at det fins et ytterst rikelig og stadig voksende materiale for denne prøva, og dermed beviset for at det til sjuende og sist går dialektisk for seg i naturen og ikke metafysisk, at naturen ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomgår ei virkelig historie. Framfor alt må en her nevne Darwin som tildelte den metafysiske naturoppfatninga det kraftigste støtet ved at han påviste at hele den nåværende organiske naturen, planter og dyr og dermed også mennesket, er produktet av en utviklingsprosess som har foregått i millioner av år. Men ettersom de naturforskerne som til nå han lært seg å tenke dialektisk, kan telles på fingrene, så er det konflikten mellom forskningsresultatene og den tradisjonelle tenkemåten som er skyld i den grenseløse forvirringa som nå hersker i den teoretiske naturvitenskapen, og som bringer så vel lærer som elev, forfatter som leser til fortvilelse.

Ei nøyaktig framstilling av helheta i verden og utviklinga av denne helheta og av menneskeheten, så vel som gjenspeilinga av denne utviklinga i tankene til menneskene, kan altså bare gis ved hjelp av dialektikken ved stadig å iaktta den allmenne vekselvirkninga mellom det som blir til og det som går under, mellom de endringene som går fram og de som går tilbake. Og i denne ånd stod også den nyere, tyske filosofien straks fram. Kant åpna løpebana si med at han oppløste det uforanderlige solsystemet til Newton, og – etter at det hadde fått det berømte første støtet – evigvarigheta til dette systemet, han oppløste det i en historisk prosess: i at sola og alle planetene hadde oppstått av en roterende tåkemasse. Dermed trakk han den slutningen at i og med at det hadde oppstått, måtte solsystemet nødvendigvis også gå under en gang. Et halvt hundreår seinere blei påstanden hans begrunna matematisk av Laplace, og enda et halvt hundreår seinere viste spektroskopet at sånne glødende gassmasser eksisterte i forskjellige stadier av fortetting i verdensrommet.

Denne nyere, tyske filosofien fant avslutninga si i systemet til Hegel, der – og det er hans store fortjeneste – hele den naturlige, historiske og åndelige verden for første gang blei forstått som og framstilt som en prosess, dvs. som noe i stadig bevegelse, endring, omdanning og utvikling, og det blei gjort forsøk på å påvise den indre sammenhengen i denne bevegelsen og utviklinga. Ut fra dette synspunktet så ikke historia til menneskeheten lenger ut som et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger som alle er like forkastelige framfor domstolen til den nå mer modne, filosofiske fornuften, og som en gjør best i å glømme så fort som mulig, men den stod fram som utviklingsprosessen til menneskeheten sjøl, og oppgava til tenkinga blei nå å følge den gradvise utviklinga til denne prosessen trinn for trinn gjennom alle irrganger, og å påvise den indre lovmessigheta ved alt det som så ut som tilfeldigheter.

At del hegelske systemet ikke løste den oppgava som det stilte seg, er her likegyldig. Den epokegjørende fortjenesten til dette systemet var at det stilte seg denne oppgava. Det en nettopp ei oppgave som ingen enkeltperson noensinne vil kunne løse. Sjøl om Hegel – ved sida av Saint-Simon – var den mest universelle tenkeren i samtida si, så var han hindra for det første av at omfanget av hans egne kunnskaper nødvendigvis var begrensa, og for det andre av at det likeledes var begrensa hvor langt og hvor djupt kunnskapene og erkjennelsene i samtida hans rakk. Men i tillegg til dette kom det enda en tredje ting. Hegel var idealist, dvs han rekna ikke tankene i hodet sitt som mer eller mindre abstrakte bilder av de virkelige tinga og foreteelsene, men tvert om rekna han tinga og utviklinga deres bare som virkeliggjorte bilder av «ideen» som på en eller annen måte hadde eksistert før verden blei til. Dermed var alt stilt på hodet, og den virkelige sammenhengen i verden blei snudd fullstendig opp ned. Og hvor riktig og genialt detaljsammenhenger enn blei oppfatta av Hegel, så måtte mye av denne grunnen, også i detalj, te seg som et lappverk, som noe kunstig, konstruert, kort sagt galt. Det hegelske systemet var i seg sjøl et kolossalt misfoster – men også det siste i sitt slag. Det lei nemlig av enda en indre, uhelbredelig motsigelse: på den ene sida hadde det som vesentlig forutsetning den historieoppfatninga at menneskenes historie er en utviklingsprosess som etter sin natur ikke kan finne sin intellektuelle avslutning ved å oppdage ei såkalt absolutt sannhet; på den andre sida hevda dette systemet at del var sammenfatninga av nettopp denne absolutte sannheta. Et altomfattende erkjennelsessystem for natur og historie som er avslutta en gang for alle, står i motsigelse til grunnreglene for dialektisk tenking; dette utelukker imidlertid ikke på noen måte, men tvert om innebærer at den systematiske erkjennelsen av hele den ytre verden kan gjøre enorme framskritt fra slekt til slekt.

Innsikten i hvor totalt uriktig den tyske idealismen var til nå, førte nødvendigvis til materialisme, men vel og merke ikke til den helt og holdent metafysiske, utelukkende mekaniske materialismen fra det 18. hundreår. Mot denne naiv-revolusjonære, enkle forkastinga av all tidligere historie, ser den moderne materialismen på historia som utviklingsprosessen til menneskeheten, og ser på det som oppgava si å oppdage lovene for bevegelse i denne prosessen. Såvel hos franskmennene i det 18. hundreåret som ennå hos Hegel, hersker den forestillinga om naturen at den er et alltid uforanderlig hele med evige himmellegemer som beveger seg i trange kretsløp, som Newton lærte dem, og at den består av uforanderlige arter av organiske vesener, som Linné lærte dem. Mot dette setter materialismen opp ei sammenfatning av de nyere framskritta i naturvitenskapen, der naturen altså har si historia i tida, at så vel himmellegemene som de organiske artene, som under gunstige forhold lever på dem, blir til og går under, og at kretsløpa, i den grad de i det hele tatt kan godtas, antar uendelig mer storslåtte dimensjoner. I begge fall er materialismen i sitt vesen dialektisk og trenger ikke lenger en filosofi som står over de andre vitenskapene. Så snart en stiller kravet til hver enkelt vitenskap om at den må klargjøre si stilling i helhetssammenhengen mellom tinga og kunnskapen om tinga, så er enhver spesiell vitenskap om helhetssammenhengen overflødig. Det som da blir igjen av hele den eksisterende filosofien som sjølstendig vitenskap, er læra om tenkinga og lovene til tenkinga – den formelle logikken og dialektikken. Alt annet inngår i den positive vitenskapen om naturen og historia.

Imidlertid – mens omslaget i naturerkjennelsen bare kunne foregå i den grad som forskninga kunne gi det tilsvarende positive erkjennelsesmaterialet, så hadde det allerede mye tidligere skjedd historiske kjensgjerninger som medførte at historieoppfatninga tok ei avgjørende vending. I 1831 fant den første arbeideroppstanden sted i Lyon; fra 1838 til 1842 nådde den første, nasjonale arbeiderbevegelsen, den til de engelske chartistene, høydepunktet sitt. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet kom i forgrunnen i historia til de landa i Europa som hadde kommet lengst, i samme grad som på den ene sida storindustrien, på den andre sida det nyerobra, politiske herredømmet til borgerskapet utvikla seg der. Læra til den borgerlige økonomien om at kapital og arbeid har like interesser, om at den frie konkurransen fører til allmenn lykke og velstand for folket, ble stadig mer slagkraftig tilbakevist som løgn av kjensgjerningene. Alle disse tinga kunne ikke lenger avvises, like så lite som den franske og engelske sosialismen som var det teoretiske om enn høyst ufullkomne uttrykket for dem. Men den gamle, idealistiske historieoppfatninga som ennå ikke var fortrengt, kjente ikke til noen klassekamp ut fra materielle interesser, kjente overhodet ikke til noen materielle interesser i det hele tatt; ut fra dette historiesynet forekom så vel produksjonen som alle økonomiske forhold bane på si’ som underordna elementer i «kulturhistoria».

De nye kjensgjerningene gjorde det nødvendig å foreta en ny undersøkelse av hele historia til nå, og da viste det seg at all historia unntatt urtilstanden var historia om klassekampen, at disse samfunnsklassene som kjempa mot hverandre, alltid var frambrakt av produksjons- og samferdselsforhold, kort sagt de økonomiske forholda i tida; at altså den økonomiske strukturen i samfunnet til enhver tid danner det virkelige grunnlaget som i siste omgang forklarer hele overbygningen av rettslige og politiske institusjoner så vel som religiøse, filosofiske og andre forestillinger i ethvert historisk tidsavsnitt. Hegel befridde historieoppfatninga fra metafysikken, han gjorde den dialektisk – men oppfatninga han hadde av historia, var i sitt vesen idealistisk. Nå var idealismen drevet ut av det siste tilfluktsstedet sitt, ut av historieoppfatninga, ei materialistisk historieoppfatning var gitt og vegen var funnet til å forklare bevisstheta til menneskene ut fra eksistensen deres istedenfor som hittil å forklare eksistensen deres ut fra bevisstheta deres.

Heretter framstod ikke sosialismen lenger som en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men som det nødvendige resultatet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, proletariatet og borgerskapet. Oppgava til sosialismen var ikke lenger å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historiske og økonomiske utviklinga som disse klassene og kampen dem imellom nødvendigvis har sprunget ut av, og å oppdage midlene til å løse konflikten i den økonomiske situasjonen som dermed er oppstått. Men den sosialismen som hittil hadde rådd, var like så uforenlig med denne materialistiske oppfatninga som naturoppfatninga til den franske materialismen var med dialektikken og den nyere naturvitenskapen. Hittil hadde sosialismen riktignok kritisert den kapitalistiske produksjonsmåten som fans og følgene av den, men kunne ikke forklare den, altså heller ikke gjøre seg av med den; kunne bare ganske enkelt forkaste den som dårlig. Jo heftigere den argumenterte mot at arbeiderklassen blei utbytta, noe som var uløselig forbundet med denne produksjonsmåten, jo mindre var den i stand til tydelig å påvise hva denne utbyttinga bestod i og hvordan den oppstod. Men det som det dreide seg om, var på den ene sida å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten i sin historiske sammenheng og hvor nødvendig den er i et bestemt historisk tidsavsnitt, og altså også hvor nødvendig det er at den går under, og på den andre sida å blotlegge den indre egenarten til denne produksjonsmåten som fremdeles var skjult. Dette skjedde ved avdekking av merverdien. Det blei bevist at å tilegne seg ubetalt arbeid er grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten, og for den utbyttinga av arbeiderne som dermed skjer; at kapitalisten likevel trekker mer verdi ut av arbeidskrafta til arbeiderne sine enn det han har betalt for den, sjøl om han har kjøpt den til den fulle verdien den har som vare på varemarkedet; og at denne merverdien i siste omgang utgjør den verdisummen som hoper seg opp i hendene på eierklassen som en stadig voksende kapitalmasse. Det var forklart åssen både den kapitalistiske produksjonen og produksjonen av kapital gikk for seg.

Disse to store oppdagelsene: den materialistiske historieoppfatninga og avdekkinga av hemmeligheta ved den kapitalistiske produksjonen ved hjelp av merverdien, har vi Marx å takke for. Dermed blei sosialismen til en vitenskap som det nå først og fremst gjelder å utarbeide videre i alle sine enkeltheter og sammenhenger.

av Arnljot Ask

«Motstanden er folkets egen puls,» sier den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi. «De er banditter og al-Qa’ida-terrorister som kommer inn i landet,» sier Iayd Allawi.

(Al-Qa’ida betyr Basen etter et hus i Peshawar i Pakistan under Sovjets okkupasjon av Afghanistan hvor utenlandske mujahedins holdt til; rekrutteringskontoret til Osama bin Laden. )

Iayd Allawi er den USA-innsatte statsministeren. Alle beskriver de den samme saken: de som motarbeider den amerikanske nykoloniseringen av Irak. Ikke alle kan ha rett.

På tv-skjermene her i Vesten ser vi videoklipp med gisler voktet av truende, maskerte menn med geværer og lange kniver, eller klipp fra redslene etter bombeattentater, som så å si alltid framstilles som sjølmordsaksjoner. Sant skal sies, innimellom får vi også se utbombede boligområder etter såkalte presisjonsbombinger fra amerikanske fly som angivelig var på jakt etter folk som motarbeider regimet. Hvis al-Kubaisi sin karakteristikk stemmer, så er det ikke så rart at disse bildene oftest viser at det er vanlige irakiske borgere, menn, kvinner som barn, som rammes her.

I september 2004 var det de fire-fem gisselaksjonene som tv og andre medier dvelte ved. Vi måtte gå inn i enkeltsetninger i lengre artikler, eller små margnotiser, for å få vite at det i samme tidsrom var rundt 2.700 angrep mot USA-styrker eller irakiske kollaboratører. Hvem sto bak disse? Abu Musab al-Zarqawi eller «grupper med tilknytning til Ansar al Islam» var standardsvaret fra okkupasjonsmakten. Vi behøver strengt tatt ikke se grundigere på virkeligheten i Irak for å skjønne at dette er en propagandafasade tilpasset den amerikanske mission i Irak. Men for vårt behov, vi som er i mot okkupasjonen og ønsker å støtte dem som slåss direkte mot den, er det nødvendig å undersøke dette nærmere, for å avsløre de nye løgnene om Irak.

Før invasjonen dreide løgnene om Irak seg om masseødeleggelsesvåpen og Saddams tilknytning til al-Qa’ida og Twin Tower. Nå dreier løgnene seg om hva som skjer i Irak, og spesielt om hvem som aktivt motsetter seg okkupasjonen.

Siden april 2003 har det dessverre vært slik at også viktige deler av den fronten som hindra at Norge ble med i invasjonskrigen, har stilt seg på sidelinja i kampen mot okkupasjonen. Det eneste det etter hvert ble mulig å få en bred enhet rundt, har vært kravet om at norske soldater ikke skal delta i okkupasjonen. Men deler av fronten ville ikke gå så langt som å si at alle okkupantene, også USA, måtte ut for å komme videre. Det som lå under her, var tenkinga om at «den hvite mann måtte ordne opp for de usiviliserte irakerne», ellers ville de fly i strupen på hverandre. «Okkupanten hadde plikt til å skape ro og orden igjen etter krigen!» Dette slo også inn da Norge skulle være med på å trene opp irakiske sikkerhetsstyrker som skulle jobbe for den USA-innsatte regjeringa. Sjøl SV-ledelsen gikk inn for dette, før den ble korrigert av grunnplanet sitt. Og da Norge 1. november 2004 tok i mot 19 irakiske offiserer og andre kollaboratører for trening på norsk jord, var politiske aktører i kongeriket stort sett tause, sjøl om opinionsmålinger tidligere hadde vist at 71 % av folket var i mot dette. Heller ikke når den USA-innsatte statssjefen i Irak erklærer unntakstilstand, og det var åpenbart at de folka Norge nå trente opp var del av det apparatet som skulle settes inn mot dem som ikke godtar okkupasjonen, ble det noe krav om å sende hjem quislingene.

Vi finner årsaken til denne aksepten av okkupasjonsfred i stor grad i at de nye løgnene om Irak ikke er avslørt. Derfor ser folk gjennom fingrene med at USA prøver å etablere et vasallstyre i landet, da alternativet framstilles som anarki og terror – eller, enda verre, et nytt islamsk prestestyre. Mens det norske politiske etablissementet utnytter denne situasjonen til å reparere forholdet til sin storebror.

Hensikten med denne artikkelen er derfor å spre noe mer informasjon om hva som virkelig skjer i Irak, særskilt å avmystifisere motstandsbevegelsen.

I terrorkrigens skygge

Men først: Det er viktig å være klar over de overordna politiske rammebetingelsene for frigjøringskampen i Irak. Irak er ikke helt parallelt til Vietnam, sjøl om det meste tyder på at USA vil få et nytt nederlag her og at det i begge tilfeller dreier seg om en antikolonial frigjøringskamp. I Vietnam var det en politisk frigjøringsfront som starta en væpna frigjøringskamp, og den fant sted i en periode hvor undertrykte nasjoner, med støtte i et sosialistisk Kina og et sosialimperialistisk Sovjet, frigjorde seg fra politisk overstyring fra den vestlige imperialistiske blokka. I Irak står vi ovenfor et forsøk på nykolonisering av et land, som umiddelbart blir møtt med væpna motstand, før en klar politisk motstandsfront er etablert.

Det er imidlertid en viktig modifikasjon her; motstanden er ikke fri for politisk og ideologiske overtoner. Det er bare det at den er prega av tankegods som gjør det enda vanskeligere å samle støtte til motstandskampen i Vesten; den mest artikulerte ideologiske agitasjonen for motstandskampen er ikke sekulær, men religiøst farga. Det gjelder irakiske grupper, som i tillegg til å slåss for et fritt Irak også vil ha et styre som bygger på islam. Og det gjelder grupper med al-Qa’ida-liknende retorikk, som slåss ikke bare for å frigjøre Irak, men også en sivilisasjonskrig for å utbre islam og knekke den samfunnsformen som den vestlige imperialismen er assosiert med. Sjøl om den siste gruppa utgjør bare et lite mindretall i motstandsbevegelsen, er det nok at den er der og vises fram, for å dempe støtta til motstandskampen i Vesten.

Det er derfor forståelig at okkupantene sørger for å holde fokus på denne siste delen av motstandsfronten. Sjøl om det er en kortsiktig strategi fra okkupantenes side. Den vil ikke minske tilsiget av krefter i Irak og den arabiske verden til motstandskampen. Snarere tvert i mot. Og det er det som skjer i folkedypet i det okkuperte landet og resten av Midtøsten som til sjuende og sist vil veie tyngst. I tillegg bygger også Bush & co med dette opp om rekrutteringa til al-Qa’ida-miljøet i vid forstand og en utvidelse av deres overordna prosjekt, ved å samle enda større deler av den muslimske verden på et ideologisk grunnlag, i kamp mot Vesten. Bush og hans folk har døpt sin krig for å sikre høyst materielle gevinster for herskerne i USA med en klar ideologisk fasade; krigen mot terror. Han spiller opp på en bane hvor han trenger en bin Laden, en al Zarqawi for å legitimere sine erobringstokter, sjøl om det er å nære en slange ved sitt bryst.

Det er under slike rammebetingelser motstandskampen i Irak nå utvikler seg – i terrorkrigens skygge. Den politiske plattformen for en nasjonal sosial og demokratisk frigjøring må utvikle seg ut i fra disse særegne forholda og ut i fra de nasjonale, sosiale og historiske røttene i det irakiske samfunnet og hele den arabiske verden. Frigjøringskampen til irakerne og palestinerne gror også mer og mer sammen på grunn av dette.

Sammensatt motstandsbevegelse

Det er et mylder av grupper og miljøer som deltar i motstandskampen. Både militært og med ulike former for sivil ulydighet. Det som forener er at de ikke vil ha et fremmed styre i landet. I tillegg har okkupantene stått for så mange overgrep mot slektninger og venner at familier og klaner også tar affære på egen hånd for å hevne seg, uten at det står noen annen organisasjon bak.

Rundt 100.000 irakere regnes å ha mista livet siden invasjonen, regner forskere ved John Hopkins School of Public Health i Baltimore med – av krigshandlingene og for tidlig død som følge av sammenbrudd i helsetilbud og ernæringssituasjonen. Før dette kommer de 1,7 millioner som Unicef høsten 2002 anslo hadde dødd for tidlig som følge av sanksjonene fra 1991 av. Det er ikke så rart at det er grobunn for motstand, og at den øker på. Og at all form for vestlig hjelp blir sett på med mistenksomhet. Heller ikke genuine hjelpearbeidere kan være trygge. I november 2003 anslo de militære sjefene til USA i Irak og CIA at det var ca 5.000 «harde» opprørere med et nettverk på 20-50.000 støttespillere. I september i år var anslaget steget til rundt 20.000 «harde». Tidligere våpeninspektør for USA, Scott Ritter, som har god kjennskap til landet, sier at et standardanslag blant antigeriljaeksperter er å regne mellom 1.000 og 10.000 aktive støttespillere bak 100 militært operative geriljasoldater. Dvs flere hundre tusen, sannsynligvis over millionen, er aktivt med i en eller annen form for motstandskamp.

Jeg skal her prøve å gi en oversikt over ulike deler av motstandsbevegelsen, slik den framstår høsten 2004. Jeg bygger mye av opplysningene på en oversikt fra en ukeavis i Bagdad, Al Zawra, utgitt av det irakiske journalistlaget. I tillegg til informasjon jeg har gjennom direkte kontakt med irakere. Det nettbaserte leksikonet Wikipedia har også nyttig informasjon om ulike motstandsgrupper.

Sunni-motstand

Den største gruppa her regnes å være 1920-revolusjonens brigader, offisielt Iraks nasjonale islamske motstandsfront. Den dukket først opp sommeren 2003 og erklærte som målsetting «å frigjøre Irak for utenlandske tropper og politisk okkupasjon og etablere et fritt og uavhengig Irak bygd på islam». Den angriper USA-styrkene militært; hevder sjøl at i perioden 27. september til 7. august 2004 hadde den 10 angrep i snitt per dag, hvor de blant annet skjøt ned to helikoptre (noe som ikke kommer på nyhetene her til lands lenger). Angrepene er konsentrert til områdene vest for Bagdad, inkludert Falluja.

En annen gruppe er Den nasjonale fronten for frigjøring av Irak. Den ble etablert i dagene etter okkupasjonen i april 2003 og består av 10 undergrupper med både nasjonalister og islamister. Den er spredt over større deler av landet, fra Arbil og Kirkuk i Kurdistan til Tikrit, Falluja og Samarra i «sunni-triangelet» til Basra og Babil i sør og Diyali i vest.

Det finnes ellers dusinvis av mindre grupper som delvis samarbeider, men har sin egen kjerneaktivitet. De aller fleste av disse består av folk som var mot Saddam. Flere av de militære i Saddams hær er imidlertid aktive i motstandskampen, men ikke som egne grupper. Baathist-fraksjonens aktiviteter er først og fremst knytta til finansiering av motstandskampen eller etterretningsarbeid, ifølge Al Zawra. Deler av Saddams Fedayeen er imidlertid operative, men først og fremst nå knytta til andre islamittiske og nasjonale grupper.

Den gruppa som ledes av den fengsla Abbar al-Kubaisi, nå kalt Iraks patriotiske allianse (IPA), er den som for oss her i Vesten framstår som mest politisk fundert, med utkast til et helhetlig politisk program for motstandskampen. Den er ikke en rein sunni-gruppering og sprang ut av Nasjonalalliansen som ble etablert på en konferanse i Sverige i 1992. Den jobba for å avskaffe FN-sanksjonene mot Irak, samtidig som den fra eksil lanserte en bevegelse for endring av det politiske systemet i Irak, med ny grunnlov og avskaffelse av Baath-partiets monopol. Høsten 2002 åpna den kontor i Bagdad, og Saddam inngikk da i forhandlinger med dem om de systemendringene de krevde. Hvorvidt Saddam mente alvor med dette, eller det var hans behov for å inngå taktisk allianse med dem som var i mot USA-aggresjonen mot landet, kan vi sjølsagt spekulere i. IPA hadde et nettverk i landet, sjøl om den offisielle ledelsen satt i eksil, som også vil være en kraft for å opprettholde en sekulær statsform i en situasjon hvor det ble dragkamp rundt dette. Store deler av ledelsen kom fra den tidligere sosialistiske og kommunistiske fløyen innafor det opprinnelige Baath-partiet og den panarabiske bevegelsen, som det nasserittiske Sosialistiske enhetspartiet. Sjia-grupperinger og mindre kurdiske grupper er også innafor IPA i dag. Blant annet samarbeider de med Iraks islamske konferanse, som ledes av barnebarnet til den legendariske Sjeik Meladi al-Kalashi, fra 1920-opprøret mot britene.

I tillegg til kravene om tilbaketrekking av alle okkupasjonstropper, stadfesting av at enhver irakisk autoritet satt opp av okkupanten er illegitim og må bekjempes og at samarbeid med okkupanten er forbudt, reiser IPA også kravet om krigserstatning. Når det gjelder den framtidige styringsforma i Irak, så mener de at motstandsfronten må samarbeide om å bygge en ny demokratisk regjering, hvor alle grupper må delta. Hvordan dette skal organiseres er en del av debatten som pågår nå, om det skal jobbes gjennom en konstitusjonsforsamling som vedtar en prosess for utarbeiding av ny grunnlov og valg for eksempel.

Sjia-motstand

Dette dreier seg i hovedsak om Al-Mahdi-armeen, eller gruppa til Moqtada al Sadr. Det regnes at denne armeen har rundt 10.000 veltrente ungdommer. Den har slåss militært mot okkupasjonen. Najaf og Sadr-bydelen i Bagdad har vært hovedarenaen for dette, og den resolutte motstanden har økt al Sadrs popularitet vis a vis det åndelige overhodet for sjiaene, al Sistani, som til nå har unnlatt å gå i konfrontasjon med okkupantmakta. Nå i november 2004 forbereder al Sadr seg på muligheten for å delta i det varsla valget i januar 2005, men har ikke gitt fra seg våpna. Han oppretter et politisk parti, Patriotisk allianse, som foreløpig har en vag plattform. Sannsynligvis opprettholder han kravet om at okkupasjonsstyrkene må ut av Irak umiddelbart, eventuelt seinest når valget i januar er gjennomført. Det er her han sannsynligvis ser muligheten til å utmanøvrere al Sistani, som muligens kan renonsere på dette hvis hans fløy vinner valget. (Valget vil ikke være mellom personer, men mellom partilister. Sannsynligvis blir det danna koalisjoner, og disse vil ikke nødvendigvis følge sjia-sunni-mønstret.) Al Sadr vil sannsynligvis jobbe for en islamsk stat, muligens også en iransk prestestyremodell. Noen mener han har støtte fra Iran.

Utenom al Sadrs gruppe er det Imam Ali-Bin-Abi-Talib Jihadi-brigaden, som har tatt opp militær motstand mot USA, men i mindre omfang. De truer også med å føre krigen ut av Irak, inn i de landa som har tropper i Irak.

Utlendinger

Disse utgjør et lite mindretall av de som slåss mot okkupanten. Men noen gjør mye ut av seg, det er i hovedsak disse som står bak de politiske kidnappingene og henrettelser for åpen tv-skjerm. Dessuten ønsker USA å fokusere på disse, for å kunne sette al-Qa’ida-merkelappen på motstanden og knytte okkupasjonen til «krigen mot terror».

Den mest kjente er gruppa til Abu Musab al Zarqawi. Han får også «æren» for Al Tawid wa al-Jihad-gruppa. Ansar al-Sunnah-bevegelsen sto bak drapet på de 12 nepalske gislene, som utgjør nesten halvparten av de rundt 30 gisseldrapene. Det er også en al-Qa’ida-inspirert gruppe, på lik linje med Den irakiske islamske arme, som tok de to franske journalistene. Flere av sjølmordsbomberne kommer fra Saudi-Arabia, men noen av dem jobber med irakiske grupper.

USA vil tape

Når dette leses, veit vi hva som skjedde i Falluja; at sjøl om USA tok byen, så knekte de ikke motstanden i Irak. Den vil bare øke på fram mot det planlagte valget på nyåret. Og sjøl om Bremer la den irakiske økonomien åpen for Halliburton & co sommeren 2003, så klarer ikke det amerikanske borgerskapets stat å tjene penger på røveriet av irakernes land. Både mannefall og pengesluk svekker USA såpass at de om ikke så lenge blir tvunget til å gjøre noe nytt.

Problemet er at å gi opp Irak-koloniseringa gir dystre utsikter for The new American century. Sjøl om Bush nå fikk mandat til å kjøre videre på den arrogante måten han har lagt i vei på, kan det være at han blir tvunget til å dele byttet i denne omgangen med sine europeiske rivaler? Strateger i hans eget parti var inne på det allerede før valget. Det samme var den gamle ringreven Zbigniew Brzezinski, som for vel fem år siden skisserte scenariet om at USA hadde innen 2015 på seg med å ta kontrollen over den euroasiatiske korridoren, fram til Kinas grenser. Nå foreskriver han at USAs eneste sjanse er å få en allianse med Europa på å få bilagt både Palestina-konflikten, Irak-krigen og Iran-problemet. (Gjengitt i Dagbladet 29. oktober.) Knapt er dette på trykk, før Thorbjørn Jagland kommer med lignende skisser her på berget. Strømningene i fredsbevegelsen som ble beskrevet først i denne artikkelen, viser at garden mot slike hestehandler på det irakiske og det palestinske folkets vegne ikke er så høy. Derfor må vi stå på for å jobbe opp støtten til de tapre folkene som slåss! – ikke bare for seg sjøl, men også for oss og alle som higer etter sjølstendighet og rettferdig fred.

av RUPE, Mumbai

«En dag må noen gi det amerikanske folk en fullstendig rapport om Ford Foundations virksomhet i India. Alle de millioner dollar som utgjør Ford Foundations totale forbruk i landet forteller ikke engang en tidel av historien.» – Chester Bowles, tidligere USA-ambassadør i India.

Sett i lys av den stadige strømmen av midler fra Ford Foundation til Verdens sosiale forum er det bryet verdt å utforske denne institusjonens bakgrunn, dens operasjoner internasjonalt og i India. Dette er relevant både i seg selv, og som en saksstudie av slike virksomheter.

Ford Foundation (FF) ble opprettet i 1936 av en tynn skattefri skive av Ford-imperiets fortjeneste, men aktiviteten forble først begrenset lokalt til staten Michigan. I 1950, da den amerikanske regjeringen fokuserte på å bekjempe «kommunistfaren», ble FF omgjort til en nasjonal og internasjonal stiftelse.

Ford og CIA

Det er et faktum at CIA lenge har operert gjennom en rekke filantropiske stiftelser, først og fremst Ford Foundation. James Petras sier at Ford-CIA-forbindelsen «var et planlagt, bevisst samarbeid for å styrke USAs imperialistiske kulturelle hegemoni og å underminere venstresidas politiske og kulturelle innflytelse». (1)

Frances Stonor Saunders slår fast i et ferskt arbeid om denne perioden at: «Noen ganger virket det som om Ford Foundation ganske enkelt var en forlengelse av regjeringen når det gjaldt kulturell propaganda. Ford Foundation hadde ord på seg for å være nært implisert i hemmelige operasjoner i Europa og samarbeide tett med Marshallplanen og CIA-tjenestemenn på spesifiserte prosjekter.» (2)

Richard Bissell som ledet stiftelsen i årene 1952-54, konsulterte ofte CIA-direktøren Allen Dulles, og han forlot stiftelsen for å bli spesialrådgiver for Dulles i CIA. Bissell ble erstattet med John McCloy som sjef for FF. Hans fremragende karriere før dette inkluderer poster som viseforsvarsminister, president for Verdensbanken, høykommissær for det okkuperte Tyskland, styreformann i Chase Manhattan Bank og Wall Street-advokat for de sju store oljeselskapene. McCloy intensifierte samarbeidet mellom FF og CIA og skapte en egen administrativ enhet innenfor FF spesielt for å ta seg av forbindelseslinjene til CIA, og han ledet personlig en konsultasjonskomite med CIA for å lette bruken av FF for å «dekke og kanalisere» midler. I 1966 ble McGeorge Bundy, inntil da presidentens spesialrådgiver for nasjonal sikkerhet, sjef for FF.

Det var travelt samkvem mellom CIA og FF. «Tallrike CIA-«fronter» mottok større FF-bidrag. Tallrike såkalt «uavhengige» CIA-støttede kulturorganisasjoner, menneskerettsgrupper kunstnere og intellektuelle mottok CIA/FF-bidrag. En av de største donasjonene fra FF var den CIA-organiserte Congress for Cultural Freedom (CCF) som mottok 7 millioner dollar tidlig på 1960-tallet. Tallrike CIA-medarbeidere sikret seg ansettelse i FF og fortsatte å samarbeide tett med CIA. (3)

FFs formål, ifølge Bissell, var «ikke så mye å slå venstresidas intellektuelle i dialektisk kamp, som å lokke dem vekk fra sine posisjoner». (4) Slik kanaliserte FF CIA-midler til CCF på 1950-tallet. Et av CCFs mest berømte tiltak var den stjernespekkede intellektuelle journalen Encounter. Et stort antall intellektuelle lot seg lokke. CIA-FF gikk så langt som til å oppmuntre særlige kunstneriske trender som abstrakt impresjonisme som et motstykke til kunst som reflekterte sosial bekymring.

CIAs infiltrering i USAs stiftelser generelt var massiv. En komite valgt av USAs senat i 1976 oppdaget at i perioden 1963-66 var minst 108 av 700 bidrag, hvert på mer enn 10.000 dollar, helt eller delvis finansiert av CIA. Ifølge Petras «er båndene mellom toppsjefer i FF og USAs regjering tydelige og vedvarende. En oversikt over nylig finansierte prosjekter avslører at FF aldri har finansiert noe betydelig prosjekt som motvirker USAs politikk.»

Slike opplevelser burde ha alarmert intellektuelle og ulike politiske krefter mot farene ved å bli betalt av slike kilder.

FF opplyser (på websiden til sitt New Dehli-kontor) at siden opprettelsen og fram til år 2000 har de delt ut 7,5 milliarder dollar i bidrag, og i 1999 var deres totale bidrag i størrelsesorden 13 milliarder dollar. De hevder også at de «mottar intet bidrag fra regjeringer eller andre utenforstående kilder», men som vi har sett, er realitetene annerledes.

Ford i India

FFs New Dehli-kontors webside hevder at «Etter invitasjon fra statsminister Jawaharlal Nehru etablerte Ford Foundation et kontor i India i 1952». I virkeligheten var det Chester Bowles, US ambassadør til India fra 1951, som satte i gang prosessen. I likhet med resten av USAs utenrikspolitiske institusjoner, var Bowles dypt sjokkert over å ha «mistet» Kina (ved den kommunistiske maktovertagelsen i 1949). I tillegg kom hans akutte engstelse for at den indiske hæren ikke var i stand til å undertrykke det kommunistledede, væpnede bondeopprøret i Telangana (1946-51) «inntil kommunistene selv forandret sitt voldelige program». (5) Indiske bønder ventet seg nå, da den britiske Rai var borte, at deres langvarige krav om land til den som dyrker det ville bli oppfylt, og presset fortsatte over hele India selv etter tilbaketrekkingen av kampen om Telangana.

Bowles skrev til Paul Hoffman, FFs president: «Forholdene kan bedre seg i Kina men situasjonen i India har stagnert … Hvis en slik kontrast utvikler seg videre i de neste fire-fem år, og hvis kineserne fortsetter sine moderate og plausible tilnærmelser uten å true Indias nordgrense … kan framveksten av kommunismen i India bli svært stor. Nehrus død eller avgang kan da bli etterfulgt av en kaotisk situasjon som kan avstedkomme fødselen av en ny kommunistisk nasjon.» Hoffmann delte disse bekymringene, og understreket nødvendigheten av en sterk indisk stat: «En sterk sentralregjering må etableres. … Den harde kjernen av kommunister må holdes under kontroll. … Statsminister Pandit Nehru trenger i høyeste grad forståelse, sympati og hjelp fra folk og regjeringer i andre, frie (!!!) nasjoner.» (6)

New Dehli-kontoret ble snart etablert, og, sier FF, «var Ford Foundations første program utenfor USA, og New Dehli-kontoret er stadig det største i FFs feltoperasjoner». Det dekker også Nepal og Sri Lanka.

«De aktivitetsområdene som ble foreslått (av US State Department) for Ford Foundation», skriver George Rosen, «opplevdes som altfor følsomme for et utenlandsk (amerikansk) regjeringsorgan å arbeide i .. Det sørlige Asia kom raskt i forgrunnen som et område for mulig bistandsarbeid. Både India og Pakistan var på grensen av Kina og framsto som truet av kommunismen. De syntes viktige for amerikansk politikk» (7). FF tilegnet seg uvanlig stor makt over de indiske planene. Rosen sier at «Fra 1950-tallet til tidlig 1960-tall hadde de utenlandske ekspertene ofte mer autoritet enn de indiske», og FF og den (FF/CIA-finansierte) MIT senter for internasjonale studier fungerte som «kvasioffisielle rådgivere for planleggingskommisjonen». Bowles skriver at «Under ledelse av Douglas Ensminger ble Ford-staben i India tett knyttet til planleggingskommisjonen som administrerer femårsplanen. Hvor som helst det var en åpning, fylte de den, enten det var innen landbruk, helse, undervisning eller administrasjon. De overtok, finansierte og administrerte de essensielle arbeidstreningsskolene på landsbynivå.» (8)

Ford Foundations inngrep i indisk landbruk

På bakgrunn av den kinesiske revolusjonen og kampen i Telangana, var USAs prioriterte mål i India å hindre uro blant bøndene. Følgelig var FFs første oppgave «utvikling på landsbygda». FF var tett involvert i den indiske regjeringens samfunnsutviklingsprogram (Community Development Program / CDP) som Nehru lanserte «som en modell for å møte de revolusjonære farene fra venstresida og kommunistiske bondebevegelser som forlanger grunnleggende landbruksreformer». Planen var å gjennomføre landbruksutvikling med midler fra programmet (CDP) og dugnadsarbeid i landsbyene, for slik å bringe fram det Nehru betegnet som «fredelig revolusjon». Etter invitasjon fra den indiske regjeringen hjalp FF til å trene 35.000 landsbyboere for CDP. (9) Fram til 1960 hadde Ford og Rockefeller Foundations til sammen gitt over 15 millioner dollar til den klart største mottakeren av bistandsmidler fra Ford Foundations oversjøiske utviklingsprogram. (10) Imidlertid kunne slike kosmetiske anstrengelser verken bringe utvikling eller løse problemet med sydende misnøye blant bøndene.

I 1959 laget et utvalg ledet av USAs landbruksdepartement Ford Foundations «Rapport om Indias matvarekrise og skritt for å møte den». I stedet for grunnleggende forandringer (som jordfordelingsreform og omfordeling av andre goder på landsbygda) som nøkler til landbruksutvikling, understreket denne rapporten teknologiske forandringer (forbedret såkorn, kjemisk gjødning og kjemisk bekjempelse av plantesykdommer) i små lommer som allerede hadde kunstig vanning. Dette var «grønn revolusjon»-strategien. Ford finansierte til og med intensiv landbruksutviklingsprogrammet (Intensive Agricultural Developement Programme / IADP) som et prøveprosjekt på denne strategien ved å gi subsidiert innsats, gunstige lån, sjenerøse kreditter, prisinsentiver, osv. til rike bønder i områder med kunstig vanning. Verdensbanken satte også sin innflytelse bak denne strategien. (11)

Snart ble dette også tatt opp av den indiske regjeringen, med vidtrekkende virkninger. Jordbruksproduksjonen av ris og hvete i de utvalgte lommene steg umiddelbart. Snakk om landreformer, leierreformer, slutt på ågervirksomhet, osv. ble mer eller mindre droppet fra den offisielle agendaen (for aldri å komme tilbake). Men de innledningsvis spektakulære vekstratene sank etter hvert. Alt i alt har jordbruksproduksjonen i India vokst saktere etter den grønne revolusjonen enn før, og i store deler av landet har jordbruksutbytte per innbygger stagnert eller falt. I dag står også den grønne revolusjonens utvalgte lommer ansikt til ansikt med stagnasjon i utbytte.

Men den grønne revolusjonen var vellykket på andre måter; den ga store markeder til utenlandske selskaper som solgte enten innsatsvarer eller teknologi for å fabrikkere disse varene.

Skifte til å finansiere NGO-«aktivisme»

(NGO står for Non Government Organizations, dvs. ikke-statlige bistandsorganisasjoner.)

Siden 1972 har det vært et skifte i FFs virksomhet i India. Tidligere hadde FF en stor stab, fokusert på landbruk og utvikling av landsbygda, som tilbød teknisk assistanse på disse områdene og gjennomførte sine prosjekter direkte. Nå fortsetter FFs utviklingsaktiviteter under slagordet «ressursbygging og fellesskapsutvikling». (Ford påstår seg ansvarlig for å ha innført begrepet «mikro lånevirksomhet» i India, det som nå blir ivrig omfavnet av Reserve Bank). Men de (FF) har i tillegg to slagord til; «fred og rettferdighet» og «utdanning, media, kunst og kultur». Dette er i tråd med deres endrede finansierings- og bistandspolitikk også i resten av verden, hvormed, siden sent på 1970-tallet, en ny slags «aktivist»-NGOer som engasjerer seg i sosial og politisk aktivitet har blitt systematisk fremmet. Blant Fords målsettinger for «fred og sosial rettferdighet» er å fremme menneskerettighetene, særlig for kvinner, sikre åpne og ansvarlige regjeringsinstitusjoner, styrke «sivile samfunn gjennom bred deltakelse fra enkeltmennesker og institusjoner for å legge kartet for framtida», og å støtte regionalt og internasjonalt samarbeid. (10)

I perioden 1952-2002 har FFs New Dehli-kontor, det første og eldste av FFs oversjøiske kontorer, delt ut 450 millioner dollar i tilskudd. (13) På en pressekonferanse for å markere femtiårsjubileet for FF i India, sa FFs representant at de lanserer et nytt bistandsprogram til 45 millioner dollar – det dobbelte av et vanlig årsbeløp . og vier vesentlige midler til vanskeligstilte grupper som adivasi- og dalitfolkene og til kvinner . «På spørsmål om skiftet av fokus (fra FFs tradisjonelle aktiviteter i utvikling på landsbygda) var påvirket av ulikhetene som var oppstått på grunn av den indiske regjeringens politikk for globalisering og liberalisering, sa han at det var «ikke noe spørsmål om å unngå globalisering, men den (globaliseringen) hadde også voldt noe bekymring. Prosjektene skal derfor virke som korrigeringstiltak for å motvirke de skadelige virkningene av ukontrollerte markedskrefter.» (14)

Dette er nøyaktig Verdensbankens og det internasjonale pengefondets språk: Deres svar på «ukontrollerte markedskrefter» er ikke å kontrollere dem, men å sette opp små, godt offentliggjorte sikkerhetsnett for å fange opp en handfull av de massene som er blitt kastet vekk av markedskreftene.

I tilegg vil FF særlig forsikre seg om at folks kamp mot regjeringen ikke tar form av konfrontasjon: «Selv om vi innrømmer at en del av de frivillige organisasjonene som drar nytte av bistandsprogrammet kan være i konfrontasjon med regjeringen under arbeidet med slikt som velferd for adivasifolket, sa han at FF ikke tror på konflikt med regjeringen. Forsøket var å utfylle og samarbeide med regjeringens tiltak.» (15)

Ford har valgt å fokusere på tre særlig undertrykte områder i det indiske samfunnet, adivasi, dalit og kvinner. Alle tre er potensielt viktige komponenter i en bevegelse for grunnleggende endringer i det indiske samfunnet; noen av de viktigste militante kamper de siste åra har blitt ført av disse gruppene. Men FF er nøye med å behandle problemene til hver av disse gruppene som separate spørsmål som kan løses med spesielt «fremme av rettigheter og muligheter». Siden FFs midler er ubetydelige i forhold til selve de sosiale problemene, tilflyter fordelene av disse midlene en liten talefør del av disse gruppene. Dette er personer som ellers kunne ha ledet sine grupper av adivasi, dalit og kvinner på veien mot «konfrontasjon med regjeringen» for å bringe grunnleggende forandringer for alle. I stedet vil særlige seter for dalitstudier bli finansiert ved ulike institusjoner, kvinner vil bli oppmuntret til å fokusere bare på slike emner som vold i hjemmet heller enn herskerklasse/statsvold. Adivasi vil bli oppmuntret til å utforske sin identitet på seminarer, og tingenes tilstand vil forbli uforandret.

Noter:

1. Petras, «The Ford Foundation and the CIA: A documented case of philanthropic collaboration with the secret police», desember 2001, www.rebelion.org/petras/english/ford010102.

2. The Cultural Cold War: The CIA and the World of Arts and Letters, 2000, p. 139, sitert in Petras, «The Ford Foundation…»

3. Petras, ibid.

4. Petras, sitert fra Saunders, side 140.

5. Bowles, Ambassador’s Report, 1954, side 79.

6. George Rosen, Western Economists and Eastern Societies: Agents of Change in South Asia 1950-70, 1985, sitert fra P.J. James, Voluntary Agencies: The True Mission, 1993, side 65-67

7. Rosen, sitert fra S. K. Ghosh, Development Planning in India: Lumpendevelopment and Imperialism, 2002, side 23.

8. Bowles, op cit, side 220.

9. Sitater fra Ghosh, Development Planning; se side 23-34 for en detaljert oversikt.

10.James, side 69, sitat fra Rosen, side 56.

11. S. K. Ghosh, Imperialism’s Tightening Grip on Indian Agriculture, 1998, side 24.

12. Vi har i denne artikkelen ikke diskutert det siste temaet, nemlig FF sin støtte til #regional og internasjonalt samarbeid (cooperation). Dette er et viktig område for FF i India: Sponsing av institutter, organisasjoner, seminarer, reiser til utlandet, studier osv. angående Indias forhold til utlandet, andre spørsmål om strategi og spørsmål om indre sikkerhet. Gjennom slik støtte har den amerikanske regjeringen vært med å forme indisk utenrikspolitikk, og bidratt til å integrere indiske indre sikkerhetsorganer med USA sine. For eksempel holder det New Dehli-baserte «Institute for Peace and Conflict Studies» – med støtte fra FF – på med et «treårig prosjekt for å studere forskjellige sider sikkerhet i India. … a) Sikkerhetsmessige utfordringer av ikke. Militær karakter, b) Utfordringer med nasjonal integrering, c) Indias sikkerhetsmessig problematikk og d) ledelse og sikkerhet. En annen mottaker av FF sine fond ved det samme instituttet er «et toårig prosjekt for å undersøke mønstrene i Sørøst Asia når det gjelder sikkerhetspolitikk.»

13. www.fordfound.org/news/view_news_detail.cfm?news_index=63.

14. Utheving av RUPE.

15. Hindu, 6/3/02; utheving av RUPE.

Oktober 2004

Det har vært en del uklarhet om World Social Forum (WSF) i Mumbai mottok penger fra Ford Foundation eller ikke. Røde Fane skrev derfor til RUPE og spurte hvordan det var. Svaret følger nedenfor. Red.

«Når det gjelder fortsatt strøm av bistand fra Ford til World Social Forum, (WSF), er situasjonen kompleks. Vi publiserte vår kritikk i september 2003, og den fikk bred spredning. På grunn av slike kritikker, (sammen med forskjellige andre krefter), møtte arrangørene av WSF i Mumbai mye kritikk. Kort tid før WSF rykket den indiske organisasjonskomiteen ut med en erklæring om at de ikke ville ta imot bistand fra Ford og Rockefeller Foundations. Men de sa også at dette var en avgjørelse som gjaldt bare Mumbai WSF. Den brasilianske komiteen var tydeligvis ikke enig, og ville fortsette å motta bistand fra Ford. Dette blir spesielt referert i en artikkel av en av de indiske arrangørene av WSF. Så fremtidige WSF-konferanser vil trolig fortsatt motta bistand fra Ford.

I tillegg kommer at den indiske avgjørelsen ikke var helt grei. For det første er det mange av organisasjonene som mottar bistand fra Ford, noen av dem er fremtredende i WSF. Mumbai WSFs avgjørelse ville ikke utelukke muligheten for å motta midler fra slike organisasjoner. Vi vet ikke om dette har skjedd.

For det andre, som vi har understreket i vår artikkel, er bistanden til den indiske komiteen for WSF bare toppen av isfjellet av bistand, for denne gjelder bare ca. en tiendedel av kostnadene for hele konferansen. Resten bæres av enkeltorganisasjoner som deltar i WSF. Som vi vil beskrive i et kommende nummer av journalen, ble et stort flertall arrangementer på konferansen organisert av organisasjoner som hadde mottatt bistand, ikke av masseorganisasjoner. Mange slike organisasjoner får midler fra Ford Foundation. Eksempler på slik bistand har vi gitt i Appendiks II i vår publikasjon. Det er ikke noe som hindrer for Ford-finansierte organisasjoner i å delta på WSF. I den forstand er det ingen mening i Mumbai WSFs vedtak om ikke å motta Ford-midler direkte – bortsett fra at enkelte arrangører fant det nødvendig å opprettholde en anti-imperialistisk fasade.

Til slutt: Tilfellet Ford ble nevnt bare som et eksempel på hvordan slik bistand brukes for imperialistiske formål. Vi antydet på ingen måte at Ford utgjorde den eneste av slike kanaler. Derfor: Å avstå fra Ford og Rockefellers bistand og invitere bistand fra andre liknende stiftelser/kilder, er å unnvike poenget.

Rajani X. Desai

RUPE»

av Ebba Wergeland

Nok en gang vil diskusjonen om endringer i arbeidervernlovene handle om klasseinteresser og klassekamp. Det nye lovforslaget er drevet fram av en helsefarlig allianse.

Arbeidslivslovutvalget (ALLU) kommer med forslag til ny arbeidslivslov som de kaller det. Utvalget fikk for snart tre år siden til oppgave å revidere arbeidervernlovene. Over en periode på mer enn hundre år er dette lovverket blitt revidert, utvidet og forbedret etter hvert som arbeiderklassen i Norge fikk makt til å stille større krav.

Ved den foreløpig siste store revisjonen, i 1977, kom navnet Arbeidsmiljøloven i bruk i stedet for arbeidervernloven. Dette var en periode preget av borgfred og klassesamarbeid. Det var ikke god tone å si at arbeiderne trengte vern mot arbeidsgiverne. Det gode arbeidsmiljøet ble framstilt som lønnsomt for alle. Bestemmelser om arbeidsmiljøutvalg og arbeidstakermedvirkning vitnet om tillit til at samarbeid førte fram.

Ved den revisjonen som pågår nå, kalles den «arbeidslivsloven». Dette nye navnet passer godt med nyliberale visjoner om å gjøre til den til en lov der arbeidervernet får vikeplikt for kapitalens behov for fleksibel arbeidskraft.

Det er god grunn til å sabotere de stadige navneskiftene, og holde fast ved at det er arbeidervernlover det handler om. De ble til for å verne arbeiderne mot arbeidsgivere som brukte styringsretten uten hensyn til liv, helse og velferd. De er skanser som er reist gjennom kamp, og de kan fort tapes hvis vi glemmer det.

I sunne og sindige spor

Den første arbeidervernloven kom i 1892, i ei tid da borgerskapet var temmelig enerådende i den offentlige debatten. Fagorganiseringen var i sin spede begynnelse og stemmerett var knyttet til eiendom. Som all annen sosiallovgiving var også dette lovarbeidet en «revolusjonsforsikring» for borgerskapet, en måte å unngå sosial uro. Det var bare noen få år siden Pariskommunen, og Marcus Thrane var heller ikke glemt. Gradvis måtte arbeidsgiverne gi slipp på sine formynderposisjoner som ledere i arbeiderorganisasjonene. De som ville bevare samfunnet og maktfordelingen som den var, hadde grunn til en viss bekymring.

Regjeringens begrunnelse for å ta opp «arbeiderspørsmålet» (datidas navn på sosialpolitikk) og nedsette Arbeiderkommisjonen av 1885 for å foreslå verne- og trygdelover, var klar nok. Om ikke annet, ville det berolige arbeiderbevegelsen:

«Vil samfunnets myndigheter ikke ofre en sådan bevegelse tilbørlig oppmerksomhet … kan det lett oppstå fare for at måskje velment, men uforstandig og ensidig agitasjon skal forville opinionen … Selv om der derfor ikke var annet utbytte å vente av å oppta disse spørsmål til offentlig drøftelse … enn at man derved virket til å holde den også innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse i sunne og sindige spor, ville foranstaltningen fra det offentliges side etter departementets mening være vel beføyet …» (1, side 49).

Det kom også klare krav om lovgiving fra arbeiderne. Dette var før LOs tid, men Socialdemokratisk Forening og Fagforeningenes Centralkomite vedtok et fullstendig lovforslag i 1885 (2, side 81). Forslaget er ikke minst interessant på grunn av det konsekvente klasseperspektivet. Det sa blant annet at alt arbeid skulle være forbudt i «fabrikker og verksteder hvor helbred og sedelighet går tapt». Dette skulle tvinge arbeidsgiverne til å innrette arbeidet så det ble ufarlig. Søndagsarbeid skulle være forbudt. Overarbeid, det vil si alt utover ti timers normalarbeidsdag, som også lå inne i forslaget, skulle bare tillates når det var nødvendig for arbeidernes vel, først ved redningsarbeid, dernest ved maskinhavari som kunne gjøre folk arbeidsløse hvis skaden ikke ble utbedret straks. Og endelig hvis produktet ellers kunne bli ødelagt. De ville ha statlige inspektører til å overvåke at loven ble overholdt, men for at inspektørene ikke skulle fristes til å la seg bestikke, måtte de velges av arbeiderne selv.

Mannen i barnet

Frykten for revolusjon var langt fra det eneste motivet. Arbeiderklassens helse var også viktig. Fra hele Europa kom det skildringer av problemene som fulgte industrialiseringen (som vel likevel skapte bedre tider for folk flest). Humanistiske motiver spilte en rolle – de rikes evige dårlige samvittighet for de fattige. Streiken på Grønvold og Bryn i 1889 sjokkerte mange som ellers levde fjernt fra arbeiderklassens virkelighet. Den avslørte uhyggelige forhold, og fikk Bjørnstjerne Bjørnson og andre «radikale moralister» som Bull kaller dem, til å agitere på de streikendes side (3). Fabrikkene brukte giftig fosfor til fyrstikkene til tross for at dette var blitt forbudt i andre land der de i stedet produserte «sikkerhetsstikker». Fosforskadene som rammet fyrstikkpakkerskene, var smertefulle og ødeleggende. Det giftige fosforet trengte inn i kjevebeinet gjennom tennene og tæret bort beinet. Ett av de streikendes krav var at «vann, sepe og håndklær (bør) være til arbeiderskenes rådighet i tilstrekkelige mengder».

Det var også et nøkternt ønske hos borgerskapet om å ta vare på arbeidskraften. Sekretær Jacob Neumann Mohn i Statistisk Centralbyrå hadde fått i oppdrag av kirkedepartementet å forberede en lov om barnearbeid, fordi dette kom i konflikt med ønsker om å utvide skolegangen. Mohn brukte hensynet til arbeiderklassens helse som argument for å begrense barnearbeid i fabrikkene. Han mente at mange skrøpeligheter senere i livet kunne ha bakgrunn i barnearbeidet (1, side 45-49). Å bevare helsa var spesielt viktig i arbeiderklassen, mente Mohn, fordi kroppsstyrken for dem «sedvanligvis blir personens eneste eiendom i manndomsårene, hvorpå hele deres velferd beror. Fabrikklovens eneste hensikt er, som man treffende har sagt, å beskytte mannen i barnet.» Hans forslag til regulering av barnearbeidet kom i 1878, men ble ikke realisert før i loven av 1892.

Konsekvensene av klassesamfunnet for folkehelsa ble også synlig for borgerskapet takket være befolkningsstatistikken. Sunnhetsinspektøren i Oslo, dr. Berner, utga en bok om Dødeligheden i Kristiania inden forskjellige Aldere og Erhvervsgrene 1870-89, som viste store klasseforskjeller i dødelighet. Norsk Magazin for Lægevidenskaben skrev i sin anmeldelse: «det er fra sådanne skrifter der bør hentes argumenter til belysning av arbeidernes sosiale stilling, normalarbeidsdagen og det omfattende viktige lovgivningsspørsmål angående fabrikk- og arbeidshygienen» (2, side 111).

Formålet om å verne arbeiderens helse har fulgt loven fram til idag. Etter hvert kom klassen som hadde egeninteresse av dette, selv til orde i den offentlige debatten, og kunne gjøre sine krav om et anstendig liv gjeldende. Nå til dags spørres det ofte om dette eller hint er helsefarlig, og om noen kan dokumentere at man dør av det? Da, og bare da må det lages forskrifter og forbud. I forbindelse med revisjonen av loven har det i tråd med dette vært forslått å begrense den til det som kan begrunnes medisinsk. Det passer med borgerskapets motivering for loven i 1892. De ønsket å husholde med arbeidskraften, og unngå den sløsingen som fulgte den uregulerte kapitalismen.

For arbeiderklassen har det selvfølgelig handlet om mye mer enn å redusere dødeligheten. Det har handlet om å skape forutsetninger for helse i vid forstand, og om å løfte en hel klasse fram til et anstendig liv. Pionerene krevde for eksempel tid til hvile «så legemet kunne samle styrke og vinne livskraft», så de fikk «leilighed til å utvikle sine åndelige evner», og «tid til å oppdra og veglede sine barn, hvilket no oftest er dem berøvet», som boktrykker Knudsen sa i sitt foredrag på det 3. norske arbeidermøte i 1884 (2, side 79).

Den store striden har aldri stått om å forby farlige maskiner eller giftige stoffer, men om grensene for bruksretten til arbeidskraften: oppsigelsesvernet og normalarbeidsdagen. Da loven fikk en egen formålsparagraf i 1977, var første punkt å sikre «full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger …», annet punkt «å sikre trygge tilsetningsforhold». For uten trygge tilsettingsforhold er arbeideren i dag som i 1892 oftest prisgitt de forholdene som bys, enten de gir trygghet mot skadevirkninger eller ikke.

Samfunnsansvar eller valgfrihet?

Edvard Bull beskriver motsetningen mellom tilhengerne av det liberalistiske frihetsbegrepet, og dem som mener at samfunnet må gripe inn for å verne medlemmer mot konsekvensene av denne friheten, som et hovedtema i utviklingen av arbeidervernet (1, side 104). Motstanden mot den første loven kom fra konservative arbeidsgivere som i pakt med liberalismen mente det var urimelig å hindre voksne menn (kvinner ble ikke nevnt) i selv å avgjøre hvordan de ville bruke sin arbeidskraft. Det ville være «fullstændig i strid med de bestrebelser for personlighetens frigjørelse i enhver retning, der er den moderne utviklingens høyt skattede særkjenne». Mot dem sto de som mente staten måtte begrense arbeidsgivers styringsrett for å verne arbeiderens helse, blant dem flertallet i Arbeiderkommisjonen av 1885: «Det ligger åpent i dagen at der står mange midler til rådighet for den arbeidsgiver der vil fremtvinge en arbeidstid der er lenger enn hans arbeidere ønsker den.»

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen temaet i dag. Regjeringen fikk endret overtidsbestemmelsene i 2003 for, som de sa, å gi den enkelte arbeidstaker frihet til å avtale egen overtid. Arbeidstakerorganisasjonene så det ikke som frihet, men som økt tvang. På samme måte protesterte arbeidstakerorganisasjonene da regjeringen fikk opphevet åpningstidsloven fordi de hevdet at markedet, tilbud og etterspørsel, var bedre egnet enn lovverket til å regulere åpningstidene.

I dagens politiske hverdag er det bare Fremskrittspartiet som åpent bekjenner seg til nyliberalismen. I deres program fra 2002 heter det for eksempel at de vil «forenkle Arbeidsmiljøloven slik at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakere på de enkelte bedrifter». FrPs arbeidervelgere har ikke mer valgfrihet enn andre, men de tror kanskje de har det. Og de er i godt selskap. Det er lett å la seg forføre av tidas maktspråk. I et foredrag på Trondheimskonferansen i 1998 siterte historikeren Harald Berntsen selveste LO-lederen Yngve Hågensens ord om arbeidstidsreformer: «Jeg synes det er et problem at vi kollektivt bestemmer hvilken reform som passer for hver enkelt» (4). Berntsen pekte på det utrolige i at lederen for den norske fagorganisasjonen, som baserer hele sin eksistens på kollektive forhandlinger og avtaler, kunne si dette. Berntsen siterte ved samme anledning en partisekretær i SV, som mente at arbeidstidsforkortelser måtte tas ut etter årsregnskap, fordi «vi må erkjenne at vi har forskjellige behov … og derfor må det være åpent for et mangfold av løsninger». Det er lett å bli påvirket av tidas herskende tanker. LO-ledelsens støtte til forslaget om tidskontoordninger med fullstendig individualisering av arbeidstidsavtalene, viser det samme.

Klasseinteresser

Liberalismens talsmenn lovpriser den individuelle valgfriheten og fordømmer lover og kollektivavtaler som de hevder begrenser denne friheten. De representerer klasseinteresser. Det er kapitalens valgfrihet som begrenses av vernelover og fagorganisering. Hvis vi godtar liberalismens framstilling av virkeligheten, mister vi interessen for fellesskapsløsningene og klapper igjennom mer privatisering av det som i dag er offentlige tjenester, overgang til individuelle avtaler i arbeidslivet, private pensjonsforsikringer framfor folketrygd osv. Det gjelder å huske at valgfrihet for ulven er ufrihet for lammet. Et samfunn som gir folk som Rimi-Hagen og Hydro-Reiten stor valgfrihet, har desto mindre valgfrihet å tilby dem som er ansatt hos de to. Liberalismen hyller individets frihet, men den friheten de skaper ved å rasere vernelover og fagforeninger blir i virkeligheten en frihet for de få, og større ufrihet for de fleste. Jungelens lov, med andre ord.

Det handler om to konkurrerende beskrivelser av virkeligheten, to motsatte klasseinteresser. Den nyliberale troslæren hevder at enhver er sin egen lykkes smed, og at vi alle er aktører på lik linje i markedet. Derfor er markedet den beste problemløseren. Og derfor må arbeidsmarkedet være mest mulig selvregulert, dvs. uten lover som kan forstyrre markedskreftene. Som den nåværende regjeringen sier det:

«Regjeringens visjon er å gjøre arbeidsmarkedet mest mulig selvregulerende og med høy yrkesdeltakelse. Det innebærer at flest mulig av strømmene på arbeidsmarkedet kan skje uten behov for myndighetenes medvirkning. Myndighetene kan da konsentrere sine ressurser til områder hvor markedet ikke leverer tilfredsstillende løsninger» (5).

De fleste har andre erfaringer: Valgfriheten i markedet som kjøper er liten for den som ikke har kjøpekraft (penger), og valgfriheten som arbeidskraftselger er liten for det store, lett utbyttbare flertallet av oss. Da gjelder det å være del av et fellesskap som kan gi støtte og dermed litt mer valgfrihet i livet. De fleste taper på å overlate skjebnen i markedets hender. De fleste tjener på solidariske løsninger bygd på felles interesser: i dag støtter jeg deg, i morgen støtter du meg. Du betaler skatt mens jeg går på skole, og finansierer min utdanning. Når du blir pensjonist, betaler jeg skatt som sikrer din alderstrygd.

De fleste har fordel av at markedet for kjøp og salg av arbeidskraft er regulert av lover og kollektive avtaler. Den som er avhengig av å selge arbeidskraften, står svakt aleine.

Individuell valgfrihet vil vel alle gjerne ha, men i virkelighetens verden har de fleste lite rom for å velge hvordan livet skal bli – eller lage karriereplaner som noen kaller det.

De fleste er avhengige av andres solidaritet for å få valgmuligheter. Det er altså ikke snakk om å velge frihet framfor fellesløsninger slik liberalistene liker å framstille det, men om å vinne frihet gjennom fellesløsninger.

Forutsetninger for helse

Også i helsepolitikken møter vi de samme to konkurrerende beskrivelsene av virkeligheten. Det skyldes selvfølgelig at de samme klasseinteressene kommer i konflikt på alle samfunnsområder. På 1980- og 90-tallet var det ganske stor oppslutning i Norge om en virkelighetsoppfatning som sa at de viktigste forutsetningene for helse ligger utenfor individets kontroll, og må være et samfunnsansvar. Grunnlaget skapes først og fremst gjennom sosial rettferdighet. Norge deltok i en stor WHO-kampanje, Helse for alle år 2000, som hadde en overordnet målsetting om forandring: helseulikhetene mellom privilegerte og vanskeligstilte grupper skulle fjernes. Hovedretningslinjene var oppsummert i Helsedirektoratets grunnlagsdokument for kampanjen (6). Første punkt lød slik: Helse for alle har med likhet å gjøre. Det må derfor legges vekt på å oppspore og fjerne ulikheter.

Så lenge det var liv i kampanjen var helsearbeidere, byråkrater og politikere tilsynelatende skjønt enige om at det gjaldt å sikre de samfunnsmessige forutsetningene for helse. Samfunnsmessige forutsetninger måtte legges til rette slik at de sunneste valgene ble de enkleste valgene for hver enkelt. Slike forutsetninger kunne for eksempel være gode arbeidsmuligheter, lave boligpriser, utbygd kollektivtransport. «Hvis man ikke legger tilstrekkelig vekt på å ivareta forutsetningene for god helse på andre sektorer, vil selv drastiske forsøk innen helsesektoren for å bedre helseforholdene bli lite effektive og de vil kunne bli meget dyre,» sto det i dokumentet fra Helsedirektoratet (6).

Men den nyliberale revolusjonen feide dokumentet vekk fra Helsedirektoratets skrivebord lenge før år 2000. Inn kom de som hevdet at helse først og fremst var et spørsmål om riktige individuelle valg, mens samfunnets ansvar nærmest var å dele ut brosjyrer:

«Den enkelte har et ansvar for egen helse og vil på mange områder ha valgmuligheter og stå ansvarlig for egne valg. Men samfunnet kan og bør påvirke valgene gjennom å informere, tilføre kunnskap og påvirke holdninger,» står det i Folkehelsemeldingen fra 2003 (7). Den nye virkelighetsbeskrivelsen sier at helse og velstand handler om å gjøre kloke individuelle valg og ha god arbeidsmoral. Bare de dumme og dovne blir syke og fattige.

Igjen stilles samfunnsansvar opp mot individuell valgfrihet, mens det i virkeligheten er samfunnet, fellesskapet, som kan skape forutsetningene for flertallets valgfrihet. De fleste av oss har bare marginal valgfrihet også når det gjelder helse, hvis ikke samfunnet legger til rette alt det som ligger utenfor hver enkelts kontroll. For eksempel «et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger … trygge tilsetningsforhold og en meningsfylt arbeidssituasjon …», som det står i formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven).

Pensjonskommisjonen vil ha folk til å jobbe lenger. Hvordan skal det foregå? Lettere jobber, mindre tempo, kortere arbeidsdag? Nei, i følge dagens regjering og nyliberalernes oppskrift, skal det skje ved individuell mestring: Ta deg sammen! Her er helseministerens svar i følge en NTB-melding (Klassekampen 28.01.04): «Med bibelske termer manet helseministeren til en medisinsk vekkelse som skal gjøre det lettere for kronisk syke å mestre både sitt eget liv og arbeidslivet … målet om lavere sykefravær og lavere trygdeutgifter er umulig å nå hvis ikke helsevesen og trygdevesen vektlegger mestring mer enn sykelighet.»

Når folkehelsa i Norge er dramatisk mye bedre i 2004 enn i 1892, skyldes det ikke bare medisinske framskritt. I så fall skulle jo velsignelsen gjelde for folkehelsa globalt. Det skyldes at forutsetningene for god helse, og tilgangen til helserelevante goder er blitt jevnere fordelt, det skyldes folketrygdlov og arbeidervernlov. En klasse er løftet gjennom klassekamp og har hatt styrke nok til å inngå et kompromiss med kapitalen: velferdsstaten. Sammenliknet med andre liknende land har vi også stor individuell valgfrihet, nettopp takket være kollektiv organisering og lovvern. Men med den nyliberale revolusjonen øker ulikhetene igjen, og dermed er folkehelsa i fare.

Ikke så moderne likevel?

Står vi overfor helt nye risikoforhold i det moderne arbeidslivet, sammenliknet med det vi kjenner fra før? Det skjer selvsagt hele tida forandringer, men skraper vi på overflaten oppdager vi ofte at det bare er «mer av det samme». Folk hadde «psykososiale problemer» for hundre år siden også. Arbeidsgiver og -eier krevde omstillingsvillighet og fleksibilitet den gangen også. Unge menn brøt overtids- og akkorddisiplinen og jobbet helsa av seg den gangen også, før datarevolusjonen. Så vi må være forsiktige med å mystifisere det moderne arbeidslivet.

Jeg hørte en berømt engelsk stress-ekspert presentere sitt framtidsscenario – verden av i morgen – med løs jobbtilknytning, stadig jobbskifte, nye arbeidstider, kjernearbeidskraft og perifer arbeidskraft, og sosial dumping med slavekontrakter. Publikum klappet for den visjonære forskeren som kunne forutsi «utviklingen». Men det han beskrev var egentlig et litt oppusset bilde fra 1800-tallets Europa og tida før arbeiderklassens organisering. Det lød som en nøktern framstilling av hva fagforeningsknusing og nyliberalisme bringer oss tilbake til. Det handler ikke om en ustoppelig «utvikling», men om villet politikk.

Kapitalismen er i en annen fase nå enn i 1892, men grunntrekkene er bevart. Noen kjøper og noen selger arbeidskraft, det jages etter merverdi. Derfor er det dypest sett de samme forholdene som truer folkehelsa i dag som i 1892. Kapitalens jakt på maksimal utnyttelse av arbeidskraften er den samme, derfor blir stridstemaene de samme:

Det handler fortsatt om kapitalens forsøk på å tøye arbeidsdagen uten andre grenser enn døgnets 24 timer. Normalarbeidsdagen tøyes mot lengre dager og mer ubekvem tid.

Det handler om kapitalens interesse for stadig større arbeidsintensitet: økt tempo, redusert bemanning. Moderne arbeidssosiologer og arbeidsmedisinere snakker om problemene og helserisikoen som oppstår når «porøsiteten» i arbeidsdagen blir borte, alle de små avbrekkene og uforutsette ventetidene som ga litt pusterom til dem som trengte det. De låner et begrep fra Marx. Han beskriver hvordan kapitalen vant igjen det tapte da ti-timersdagen ble lovfestet, ved å intensivere arbeidet, først og fremst ved hjelp av stykklønn og akkordlønn: «Ti-timersdagens mer intensive arbeidstime inneholder nå like mye eller mer arbeid, det vil si forbrukt arbeidskraft, enn tolvtimers-dagens mer porøse arbeidstime» (8).

Det handler om kapitalens interesse av å svekke arbeidskraftselgerens posisjon ved svekket oppsigelsesvern. En usikker jobb gir svakere forhandlingsposisjon. Frykten for arbeidsløshet er reell nok i dagens Norge, og gjør at arbeidere i 2004 fortsatt godtar arbeidsmiljø med høy sykdomsrisiko. Arbeidsløshet er verre. Vi mangler ikke bestemmelser om «farlige stoffer», men vi mangler tilstrekkelig trygghet for arbeid. For å løse dette problemet har Robert E. Wages, president for USAs olje- og kjemiarbeiderforbund (OCAW) foreslått at arbeidere som mister jobben på grunn av farlige kjemikalier eller produkter blir forbudt, skal sikres kompensasjon for tapt arbeid.

Det handler om kapitalens interesse av å prise arbeidskraften lavest mulig, også under arbeidskraftens verdi, for å bruke et begrep fra Marx igjen. Det vil si at lønna blir for liten til at arbeidskraften kan reproduseres, repareres, gjenskapes. Det er fortsatt mange, spesielt kvinner som må selge arbeidskrafta si så billig at det er helsefarlig. De får for lange dager, eller må utsette pensjonering, eller ikke får nok hvile og tid til å ta seg inn igjen og bevare helsa. De får ikke råd til å bruke nødvendige helsetjenester eller betale for viktige forutsetninger for helse: bolig, transport, ferie.

Det hender også at slitasjen blir så stor at ingen lønn kan gjenvinne det tapte.

For å ta vare på folkehelsa må det tas hensyn til menneskenes tålegrenser. Dagens arbeidervernlov har en bestemmelse i § 14 om at arbeidet skal innrettes etter den enkeltes alder, helse og øvrige forutsetninger. Dette prinsippet er riktig og viktig, men vanskelig å få satt ut i livet. At det er så vanskelig, vitner om en grunnleggende motsetning under kapitalismen. Kapitalens interesse er ikke tilrettelegging etter individuelle behov, men maksimal bruk av arbeidskraften.

Kapitalen spør ikke

Alle skjønner at du ikke kan vente det samme av en 25-årig mann og en 65-årig kvinne, av en frisk person og en med hjertefeil. Du kan ikke vente at alle mennesker kan følge et standardtempo. Du kan ikke vente at mennesker skal oppføre seg som flaggermus og tåle nattarbeid like godt som dagarbeid. Folk er ikke standardenheter av arbeidskraft med gjennomsnittsytelser. Arbeidskraften er mennesker av kjøtt og blod med individuelle «rammebetingelser» avhengig av alder, helse, arv osv. Et arbeidsliv som bryter med disse rammebetingelsene fører ubønnhørlig til sykdom, skader, uførhet og for tidlig død. Og dette er kanskje den mest grunnleggende forklaringen på hvorfor kapitalen truer folkehelsa. Kapitalen respekterer ikke menneskets rammebetingelser:

«Kapitalen spør ikke etter arbeidskraftens levetid. Det den interesserer seg for, er utelukkende det maksimum av arbeidskraft som kan aktiviseres i løpet av en dag. Den oppnår dette ved å forkorte arbeidskraftens varighet, på samme måte som en grisk jordbruker kan oppnå et økt utbytte av jorden ved å ødelegge jordens fruktbarhet» (9).

Helse kan måles på mange måter. En måte er å se på arbeidsførhet. Bladet Du & Jobbet spurte i 2002 sekshundre svenske verneombud hvilke forhold ved jobben som hindret dem i å stå i arbeid til pensjonsalderen, som de altså trodde ville gjøre dem arbeidsuføre. Det vanligste svaret var at arbeidet var «för jäktigt», for hektisk. Hele 72 % mente at dette ville sende dem ut av porten før tida. Mange kan skrive under på dette. Arbeidsintensiteten er presset for høyt, bemanningen er for liten i forhold til arbeidsmengde og tidsfrister. Og det gjør folk uføre.

En annen måte å måle helse på, er dødelighet. Det er fortsatt store forskjeller i dødelighet i Oslo, akkurat som da dr. Berner gjorde sin undersøkelse før den første loven. I perioden 1990-94 var dødeligheten i aldersgruppen 50-69 år en halv gang høyere for kvinner som var ufaglærte arbeidere enn for høyere funksjonærer, for mennene var dødeligheten nesten dobbelt så høy blant ufaglærte som blant høyere funksjonærer (10). Vi har fått bedre folkehelse, men den er fortsatt ulikt fordelt. Større sosial rettferdighet kan gi bedre folkehelse.

Den helsefarlige alliansen

Nok en gang vil diskusjonen om endringer i arbeidervernlovene handle om klasseinteresser og klassekamp. Det nye lovforslaget er drevet fram av en helsefarlig allianse. Forberedelsene starter nok tidligere, men vi kan begynne med Colbjørnsen-utvalget som ble oppnevnt av regjeringen for å forberede lovrevisjonen. Flertallet i dette utvalget foreslo i 1999 revisjon av arbeidstidsbestemmelsene og stillingsvernet. I NHOs høringsuttalelse til regjeringen om Colbjørnsen-utvalgets innstilling, ba de regjeringen om å prioritere nettopp endringene av reglene om arbeidstid og stillingsvern. Dessuten måtte loven tilpasses «utviklingen»:

«Det er ikke minst viktig å ha et regelverk som er tilpasset den utvikling arbeidslivet gjennomgår. NHO erfarer at stadig flere virksomheter har problemer med å overholde dagens regelverk, fordi det ikke er tilpasset blant annet konkurransesituasjonen. Dette er uheldig fordi det undergraver loven og i en del tilfeller tvinger virksomhetene til lovbrudd. Lovverket må tilpasses et arbeidsliv i endring. Det vil føre galt av sted å sette inn stadig mer resurser på å håndheve og sanksjonere et foreldet regelverk» (11).

Tilpass loven til vår praksis, ellers må vi bryte den, skriver NHO. Neste gang er det vel spritsmuglerne som krever at lovene tilpasses praksis.

Regjeringen Bondevik fulgte oppfordringen fra NHO, og lot ikke en gang ALLU arbeide ferdig før de sørget for å få opphevet åpningstidsloven og endret overtidsreglene. De forsøkte også å svekke stillingsvernet med et forslag om mer bruk av midlertidige ansettelser, men da reagerte heldigvis arbeidstakerorganisasjonene samlet og truet med å gå ut av ALLU. Forslaget ble trukket – inntil videre.

Vi står overfor en helsefarlig allianse med klare klasseinteresser. Løpet er planlagt og samkjørt etter en langsiktig strategi. Klasseinteressene er også nedfelt i ALLUs mandat:

«Regjeringens hovedambisjon er at en videreutvikling av Arbeidsmiljøloven vil bidra til … en bedre tilpasning av loven til utviklingen i arbeidslivet …» Det folk flest trenger, er ikke en lov som er tilpasset «utviklingen», det vil si dagens politiske regime. Vi trenger tvert imot en lov som kan bremse en utvikling som går ut over folkehelsa. Arbeidervernloven skal ikke tilpasses brutaliseringen av arbeidslivet, den skal selvfølgelig være et redskap for å regulere og stanse slik praksis.

Derfor er vi bedre tjent med å beholde og forbedre den loven vi har. Arbeidervernet er vunnet gjennom kamp, og kan tapes igjen hvis for mange lar seg forføre av tilbudet om individuell frihet til å avtale sine egne arbeidsvilkår. Slik mange allerede i dag avtaler seg bort fra lovvernet og over på lokale eller individuelle avtaler om arbeidstid og arbeidsforhold. Marx ga dette rådet til arbeiderklassen under kapitalismen (her omtalt med et litt spesielt økenavn): «Til beskyttelse mot ‘deres kvalers slange’ må arbeiderne legge hodene sammen og som klasse framtvinge en statslov, en overmektig samfunnsmessig barriere som vil hindre dem sjøl, gjennom en frivillig kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og slaveri».

Arbeidervernloven er en samfunnsmessig barriere mot det våre illusjoner om «individuell valgfrihet» kan få oss til å gå med på. Den trenger forbedringer, ikke rasering som flertallet i ALLU og den helsefarlige alliansen legger opp til.

Litteratur:

• 1. Bull E. Arbeidervern gjennom 60 år. Utgitt av Statens Arbeidstilsyn. I kommisjon hos Tiden Norsk Forlag. Oslo 1953.
• 2. Hertel-Aas B. «Den sosiale og politiske bakgrunn for Norges første fabrikktilsynslov, loven av 1892». I Årsberetninger fra Arbeidsrådet og Arbeidstilsynet 1942. Oslo: Sjefsinspektøren for arbeidstilsynet, 1943.
• 3. Bull E. Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind I. Oslo: Tiden Norsk Forlag 1985. Side 434-8.
• 4. Berntsen H. «En arbeidstid å leve med – kampen for normalarbeidsdagen og 6-timers dagen». I Rapport fra konferansen Fagbevegelsen mot år 2000, 13.-15.11.98. Trondheim: LO i Trondheim 1999.
• 5. Et velfungerende arbeidsmarked. St.meld. nr. 19 (2003-2004).
• 6. Helse for alle i Norge 2000. Helsedirektoratet. Kommunalforlaget. Oslo 1987.
• 7. Resept for et sunnere Norge. Folkehelsepolitikken. St.meld.nr.16 (2002-2003). Helsedepartementet.
• 8. Marx K. Kapitalen. Første bok, del 3. Oslo: Oktober, 1983, side 52.
• 9. Marx K. Kapitalen. Første bok, del 2. Oslo: Oktober, 1983, side 109.
• 10. Claussen B, Næss Ø. «Dødelighet i Oslo etter ulikheter i yrkesklasse«. Tidsskrift Norsk Lægeforen 2002; 122: 1867-9
• 11. Høringsuttalelse til Kommunal- og regionaldepartementet fra NHO om NOU 1999:34 Innstilling fra Arbeidslivsutvalget. 20.06.2000.

av Arnljot Ask

Er det bra at arbeidsplasser legges ned i Norge og flyttes til Sør? Viser det at «globaliseringa» også har sine gode sider?

«Bak-kontor», eller den delen av den såkalte Business process outsourcing (BPO) som fører til at firmaer i de kapitalistiske sentrene i nord flytter ut deler av virksomheten sin til lavkostland i sør, spretter opp som paddehatter i indiske vekstsentra som Bangalore, Mumbai, Hyderabad eller i de nye high-tech-sentrene rundt Delhi, som Gurgaon. Call-senter, dvs at en bedrift flytter for eksempel sentralbordet eller noe annet som står for kommunikasjon, flere tusen kilometer bort, er kanskje den mest kjente utgaven av dette. Høsten 2003 var rundt 200.000 indere engasjert i call-sentre ifølge det indiske magasinet Outlook. Prognosene for 2008 er på over en million i denne bransjen, pluss kanskje et par millioner til i andre bransjer som finansanalytikere o.l. Norske bedrifter er også berørt, sjøl om språket begrenser hvilke jobber som kan flyttes til den andre siden av kloden. Braathens har for eksempel et tett samarbeid med et it-selskap på Sri Lanka. India er i dag det landet som har trukket til seg de fleste av disse jobbene, både fordi landet har den nest største engelsktalende befolkningen i verden, og fordi de i tillegg har mange med utdanning som gjør dem skikket til å gå inn i disse ettertraktede jobbene.

Er vi kvitt nå?

Dette fenomenet har fått flere, også på den tradisjonelle venstresida, til å finne formildende trekk ved dagens kapitalisme, den såkalte globaliseringa. Den kapitalismekritiske skribenten, George Monbiot, hadde en artikkel i Klassekampen 24. oktober 2003 med samme tittel som artikkelen den artikkelen du nå leser, men uten spørsmålstegnet. Talla ovenfor og de eksemplene Monbiot trakk fram, viser jo at det er en flukt til India av arbeidsplasser som til nå fra vår del av verden. Men når vi skal vurdere effekten og tap-vinning-balansen av dette, må vi spørre: Hvem tjener på dette?

Hvordan kan folk fra Vesten lansere vidtrekkende postulater om mekanismer i den internasjonale økonomien ut i fra fenomener som har en viss betydning her hos oss, uten å sette seg inn i hva som egentlig skjer i den delen av verden, som vi har utbytta helt siden kapitalismens gjennombrudd?

Det er en kjennsgjerning at det merkes hardt i England og USA, som har vært de største eksportørene av slike arbeidsplasser. Hundretusener jobber forsvinner derfra. Og som Monbiot trekker fram, dette gjelder arbeidsplasser som det ble sagt å skulle erstatte tidligere industriarbeidsplasser som forsvant.

Går det an å bifalle dette fordi det bidrar til å bøte på de ugjerningene vi begikk overfor folk i sør i den tidligere koloniseringsfasen? Og: Er det virkelig slik at denne overføringa av arbeidsplasser mildner den form for moderne kolonisering som bedrives – også i dag av nord overfor sør? Vi kunne kanskje her ventet mer enn elegante overflatevurderinger av en av toppsynserne innafor det kapitalismekritiske miljøet som Monbiot?

Hvem tjener?

McKinsey-studien over den amerikanske it-sektoren som Monbiot viser til (og som Aftenposten også bruker i et oppslag 12. januar 2004), viser tydelig at det er først og fremst den amerikanske kapitalen som tjener grovt på BPO-virksomheten. McKinsey viser at it-sektoren i USA i 2009 kan spare 390 milliarder dollar, dvs tre ganger dagens norske oljefond, på denne utflyttinga. (Den reduserer dagens kostnader på 532 milliarder dollar til 142 milliarder dollar.) I tillegg kommer så de løpende innsparingene i åra fram til da.

Som Monbiot viste med eksempler fra England og prognosene som McKinsey og et annet analyseselskap, Forrester, la fram for USA, vil det være arbeidsfolk i disse to landa som betaler gildet for kapitalistene. Forrester forespeiler et tap på over 3 millioner arbeidsplasser i USA fram til ca 2015. Skal vi allikevel se på dette som et solidarisk offer overfor arbeidshungrige i India og andre land i sør?

Vinn-vinn for kapitalen

Et oppslag i Hindustan Times 8. juni 2003 viser, ikke overraskende, at BPO-virksomheten er en vinn-vinn-situasjon for kapitalen. Også den indiske it-sektoren tjener på dette. Call center-sektoren økte med 59 % i 2002. Og andre segmenter innenfor it-sektoren profiterte også. Den nevnte McKinsey-rapporten forespeilte en økning i valutainntekten for India på 17 milliarder dollar per år fram til 2008. Så langt kapitalen. Men er det ikke en kjennsgjerning at den indiske arbeideren også nyter godt av dette?

Hundretusener har allerede fått ettertrakta arbeid som følge av BPO, og kanskje vil tallet stige til to-tre millioner det neste tiåret. Sjøl om dette er småtteri i forhold til de ca 35 millioner registrerte arbeidsledige (i følge Times of India 18. januar 2004), og ikke vil kunne hindre at denne ledigheten øker (20 millioner nye vil søke arbeidsmarkedet de neste fire åra), er det vel verdt å ta med seg? For den enkelte som får jobb gjennom dette, ja. Noen av disse vil også komme seg opp i den indiske middelklassen og bidra til å stimulere det økonomiske systemet som ca en femdel av Indias millardbefolkning kan nyte godt av. Men for den indiske arbeiderklasse?

I motsetning til slik jeg tolker Monbiot, solidariserer jeg meg med de engelske, amerikanske og norske arbeiderne som slåss mot outsourcing, enten det er i denne sektoren eller andre. Fordi fakta viser at dette utslaget av dagens kapitalisme, som markedsføres på denne søtsure måten, ved nærmere ettersyn viser seg å være bare surt og sementerer den urettferdige og utbyttende verdenskapitalismen. Noen indere, filippinere, kinesere osv kan komme seg opp og fram gjennom systemet. Men for flertallet er det med å blokkere for en bedre framtid. Jeg tenker motsatt av Monbiot, som i Klassekampen-artikkelen argumenterer med at dette vil utvikle den indiske kapitalismen og da til sjuende og sist tjene flertallet. For Monbiot må en svak gruppe (arbeiderne i England) finne seg i å lide for at andre svake (indere) skal kunne tjene på det. Jeg vil derfor avslutte med å peke på noen forhold som taler for at dagens BPO-fenomen heller ikke spiller opp til en forbedring av de indiske folkemassenes kår.

Kronisk arbeidsledighet

Dagens imperialisme er annerledes enn den var for ca hundre år siden, da den forrige teknologiske revolusjonen fullbyrda industrialiseringa og kapitaliseringa av landa i nord. Mange av de som trakk inn fra landsbygda til byene, ble sugd inn i den arbeidsintensive produksjonen der. Andre emigrerte til andre land med arbeidskraftbehov, som de ca 700.000 nordmennene som dro til USA.

I dag er emigrasjon av arbeidssøkende fra landsbygda i sør til landa i nord svært vanskelig. Vi finner noen titalls millioner migrasjonsarbeidere, som både befinner seg i nord og i noen sør-land, som etablerte seg fra 1960-tallet og utover. I dag finner vi et begrenset tilsig av nye migrasjonsarbeidere først og fremst til landa rundt Golfen, samt Malaysia og Singapore. Bakgrunnen er at arbeidsledighet er blitt en kronisk sjukdom ved kapitalismen. Den nye teknologiske revolusjonen reduserer arbeidstida per produkt i en slik grad at arbeidsstokken i de tradisjonelle bransjene minsker så raskt at tilsiget i nye bransjer ikke kan veie opp for dette pluss befolkningsøkninga. Arbeidsledigheten øker derfor, også i land som India.

I perioden fra 1993-94 til 1999-2000, hvor India var på full fart inn i den globale markedsliberialismen, økte arbeidsledigheten sterkt bortsett fra gruppen damer i byene som hadde en liten forbedring i sysselsettingsgraden. Hos menn på landsbygda steg ledigheten med 29 %, for damer 21 %, ifølge den nasjonale arbeidsstatistikken. De ca 200.000 som i dag er kommet inn i call-center-virksomheten er utnulla mot bare ett års nedgang i tallet på jobber i offentlig sektor. Og enda utgjør offentlig sektor bare ca 10 % av arbeidsstokken i India. Ca 60 % av de rundt 400 millioner arbeiderne er knytta til landbruket, som altså mister flest arbeidsplasser. Den tradisjonelle industrien mister også arbeidsplasser. Bare i staten Maharastra, hvor Mumbai ligger, stengte ca 6.000 av de totalt ca 35.000 industribedriftene porten fra i 2000 og 2001. 150.000 arbeidere mista jobben.

BPO forsterker problemet

I stedet for å bøte på skavankene ved den globaliserte imperialismen, så er BPO-fenomenet et ektefødt barn av systemet. Uansett om det skulle trekke et par millioner nye indere opp i middelklassen, er den med på å befeste et system hvor det store flertallet havner lengre ned i gjørma. Mange av call center-jentene, for det er flest jenter, blir også overflødige når Kina og Filippinene konkurrerer ut det indiske lønnsnivået, sannsynligvis om ikke så mange år. Som nevnt tidligere er det kapitalen i USA som tjener mest på dette systemet; ca 75 % av verdiskapinga tilfaller den, ifølge McKinsey. I stedet for en privatisering og at de store multinasjonale konsernene underlegger seg økonomiene, trenger også India økt samfunnsstyring og renasjonalisering av økonomien sin.

Den såkalte «flukten til India» må vel sies å være en noe malplassert billedliggjøring, tatt i betraktning hvilke folkeforflytninger vi er vitne til for å søke arbeid – først og fremst innad i India, men også ut: I 2002 dro over 250.000 indere bare til Saudi-Arabia og Golfen for å finne arbeid.

Bokomtale

av Erik Ness

Det er noen bøker jeg skulle ønske at mange ville lese. Biografien til Nelson Mandela, Veien til frihet, er en av dem.

Da jeg var yngre var jeg på jakt etter boka som kunne fortelle meg hva marxisme er. Jeg leste Mao, Marx, Lenin og Kollontaj, men var det ikke noen som på en enkel og grei måte kunne oppsummere, og si at dette er marxisme?

Jeg fant sjølsagt aldri den boka. Marxisme er en kritisk teori med arbeiderklassens interesser som utgangspunkt og mål. Den er uløselig knyttet til praksis. Tar du vekk praksisdelen (virkeligheten), står du igjen med teorien, som regel et dogme. På den annen side: Fjerner du teorien, ser du ikke mulighetene, det som ligger utenfor det umiddelbare, for eksempel at kommunisme er en virkelig mulighet.

Nelson Mandela er ingen marxist, men han forholder seg veldig til praksis, og har tenkt mye om hvorfor og hvordan. Han vil forandre, han vil ha rettferdighet, sier sjøl i boka at han «heller mot å være sosialist», og han sier at han tidlig mente den historiske materialismen er et nyttig redskap for å forstå verden. Det skriver bondegutten som er medlem av Metodistkirken, og var den som ledet oppbygginga av de væpnete styrkene til ANC, MK.

Veien til frihet, Mandelas biografi, begynte han å skrive på mens han satt fengslet på Robben Island, deler av den smuglet ut på papirlapper. Det er en lettlest bok der Mandela forteller om barndom, oppvekst og politisk organisering og kamp. For meg var den også en introduksjon til nyere sør-afrikansk historie.

Av de virkelig vanskelige spørsmålene, som går som en rød tråd gjennom boka, er forholdet til kommunistpartiet og spørsmålet om bruk av vold i den politiske kampen.

Da Mandela var med å stifte ANCs ungdomsorganisasjon i 1943, var han erklært antikommunist. Han forteller i boka at han stemte for og foreslo at medlemmer av kommunistpartiet ikke skulle få være medlemmer av ANC. Han delte ikke deres syn, og mente de fikk holde seg til sin egen organisasjon. I samme periode var han like konsekvent i forhold til indere (som er en stor innvandrergruppe i Sør-Afrika) og hvite. ANC var ikke for dem.

Antikommunisten Mandela

«Jeg hellet til den ultra-revolusjonære strømningen i den afrikanske nasjonalismen. Jeg var rasende på den hvite mann, ikke på rasismen. Selv om jeg ikke ville kaste de hvite på sjøen, ville jeg blitt svært fornøyd om de rett og slett gikk om bord i dampskipene sine og forlot kontinentet frivillig.» (Side 115.)

«Jeg mente at det var ren afrikansk nasjonalisme, ikke marxisme eller et samarbeid mellom flere raser som ville frigjøre oss. Sammen med noen få kolleger i Forbundet gikk jeg så langt som til å forstyrre møter i kommunistpartiet ved å storme scenen, rive ned skilter og overta mikrofonen. På den nasjonale konferansen til ANC i desember (1947) la Ungdomsforbundet frem et forslag med krav om at alle medlemmer av kommunistpartiet skulle ekskluderes, men vi tapte grundig.» (Side 111.)

Sjøl oppsummerer han sine tidlige standpunkter i forhold til indere og hvite som rasistiske, og sine holdninger til kommunistene som firkanta og umodne. Fordi: Praksis viste at inderne (med sine store organisasjoner), en god del hvite og medlemmene av kommunistpartiet jobbet mot raseskillet, for demokratiske rettigheter, mot fattigdom og undertrykking. Nettopp Mandelas ærlighet i å vurdere egne standpunkter i ettertid, gjør boka spesielt lærerik. I en annen sammenheng skriver han: «Jeg var en ung mann som forsøkte å oppveie min egen uvitenhet ved å være militant.» (Side 139.)

På slutten perioden han satt i fengsel (1962-1990) tok Mandela et privat initiativ for å få forhandlinger med Nasjonalistpartiet. Spørsmålet om forholdet til kommunistene var ett av to nøkkelspørsmål (det andre var forholdet til vold). Slik beskriver han sitt svar til lederne for apartheidregimet:

«Fremfor alt, sa jeg, vil ingen frihetskjemper med selvrespekten i behold ta imot ordre fra den regjeringen han kjemper mot eller kaste vrake på en mangeårig alliert for å kunne glede en motstander. Så forklarte jeg grundig at partiet og ANC var egne, atskilte organisasjoner med de samme kortsiktige mål, nemlig å gjøre slutt på raseundertrykkelsen og få frem et ikke-rasistisk Sør-Afrika, men at våre langsiktige interesser ikke var de samme.» (Side 523.)

Boka er full av eksempler på alliansebygging, skoleeksempler som kunne supplert Dimitrovs artikler om enhetsfronten. Det er nettopp ved å lese om de ulike tilfellene der man må vurdere mulighetene for å stå sammen, at man blir klok. Det er ingen tilfeldighet at PKK blant annet studerte erfaringene fra Sør-Afrika.

Vold som politisk middel

Etter en rekke rettssaker og fengslinger bestemte ledelsen i ANC at Mandela i 1961 skulle gå under jorda og bygge opp en militær organisasjon (MK) som skulle være atskilt fra ANC. ANC skulle fortsatt gå ut på ikke-vold.

«Da vi planla hvilken retning og form MK skulle få, vurderte vi fire typer voldelig virksomhet: sabotasje, gerilja, terrorisme og åpen revolusjon. For en liten, knapt flyvedyktig hær ville en åpen revolusjon være utenkelig. Terrorisme ville uvegerlig gi dem som beskyttet seg av den, et dårlig bilde, slik at den ville undergrave den eventuelle støtten vi ellers kunne ha fått blant publikum. Geriljavirksomhet var en mulighet; men ettersom ANC hadde vært lite villig til å gå inn for vold i det hele tatt, virket det fornuftig å begynne med den formen for vold som gjorde minst skade på enkeltpersoner: Det vil si sabotasje.

Fordi sabotasje ikke førte til tap av menneskeliv, var dette den voldsformen som ga best håp om forsoning rasene imellom etterpå.» (Side 276.)

MK ble bygd opp med hjelp fra flere afrikanske land og Kina.

Når man er mest frustrert, mest opprørt, er det lett å ta av og proklamere lettvinte løsninger. Kapittel 17 handler om tidlig 1950-tall da Mandela var nyutdannet advokat. Medlemmer av ANC begynte å diskutere om ikke-voldslinja var tilstrekkelig. Han forteller om møtene på Freedom Square i bydelen Sophiatown i Johannesburg. ANC hadde møter der hver søndag. Mandela forteller:

«Jeg begynte å tale om den økende undertrykkingen fra regjeringens side i kjølvannet av Ulydighetskampanjen. Jeg sa at regjeringen nå fryktet det afrikanske folkets makt. Mens jeg talte, ble jeg fylt av en stadig sterkere harme. På den tiden var jeg litt av en demagog. Jeg likte å hisse opp tilhørerne, og det gjorde jeg den kvelden.

Da jeg fordømte regjeringen for dens hensynsløshet og lovløshet, gikk jeg over streken. Jeg sa at det var slutt på den tiden med passiv motstand, at ikke vold var en ubrukelig strategi og aldri kunne styrte et hvitt mindretallsregime som var fast bestemt på å beholde makten for enhver pris. Når alt kommer til alt, sa jeg, var vold det eneste våpenet som kunne tilintetgjøre apartheid, og vi måtte være forberedt på å bruke dette våpenet i den nærmeste fremtid.

Mengden ble oppglødd; særlig ungdommen klappet og jublet. De var villige til øyeblikkelig å ta meg på ordet. På dette tidspunktet begynte jeg å synge en frihetssang der det heter i teksten: «Det finnes fiender, la oss ta våpnene våre og angripe dem.» Jeg sang denne sangen, og folk sang med, og da sangen var slutt, pekte jeg på politiet og sa: «Der, der er fiendene våre!» Mengden begynte igjen å juble og gestikulere aggressivt i retning av politiet. Politiet virket nervøst, og en del pekte tilbake til meg for å si: «Mandela, vi skal ta deg for dette.» Jeg hadde ikke noe imot det. I øyeblikkets hete tenkte jeg ikke på konsekvensene.

Men det jeg sa denne kvelden, var ikke hentet ut fra luften. Jeg hadde tenkt på fremtiden. Regjeringen hadde det travelt med å treffe tiltak for å hindre at noe slikt som Ulydighetskampanjen skulle skje igjen. Jeg hadde begynt å analysere kampen ut fra andre forutsetninger. ANC ønsket å føre massekamp, å få arbeiderne og bøndene i Sør-Afrika med i en kampanje så stor og mektig at den kanskje kunne seire over den nåværende hvite undertrykkingen. Men nasjonalistregjeringen gjorde det umulig for meg å gi uttrykk for min uenighet eller protest på en lovlig måte. Jeg forsto at de hensynsløst kom til å undertrykke enhver berettiget protest far det afrikanske flertallet. Det virket som om en politistat ikke var langt unna.

Jeg hadde begynt å få en anelse om at det snart ville bli umulig å komme med både lovlige og utenomparlamentariske protester. I India sto Gandhi overfor en fremmed makt som i siste instans var mer realistisk og fremsynt. Det var ikke tilfellet med afrikaanerne i Sør-Afrika. Ikke-voldelig passiv motstand er effektiv så lenge motstanderen følger de samme reglene som en selv. Men hvis fredelige protester blir møtt med vold, er den ikke lenger hensiktsmessig. For meg var ikke-vold ikke et moralsk prinsipp, men en strategi. Det er ikke noe moralsk godt ved å bruke våpen som ikke fungerer. Men jeg hadde ennå ikke gjennomtenkt dette spørsmålet, og jeg hadde talt for tidlig.

Dette mente avgjort den nasjonale eksekutivkomiteen. Da de fikk høre om talen min, ble jeg alvorlig irettesatt for å ha gått inn for et så alvorlig brudd på den godkjente politikken. Selv om en del av ledelsen sympatiserte med det jeg hadde sagt, kunne ingen støtte den ubeherskete måten jeg hadde sagt det på. Ledelsen ga meg en refselse og sa at den impulsive politikken jeg hadde oppfordret til, ikke bare var overilt, men farlig. Slike taler kunne provosere fienden til å knuse organisasjonen helt, mens fienden var sterk og vi ennå var svake. Jeg aksepterte irettesettelsen, og senere forsvaret jeg trofast politikken om ikke-vold offentlig. Men innerst inne visste jeg at ikke-vold ikke var svaret.» (Side 159.)

Sitater av Mandela:

• «Aviser er bare en dårlig avspeiling av virkeligheten; opplysningene i dem er viktige for en frihetskjemper, ikke fordi de forteller sannheten, men fordi de røper fordommene og oppfatningene både hos dem som skriver avisen, og hos leserne.» (Side 176.)
• «En sterk overbevisning er hemmeligheten bak det å kunne overleve mangelen på alt: Ånden kan være full selv når magen er tom.» (Side 406.)
• «Jeg har fått inntrykk av at kommunistene betrakter Vestens parlamentariske system som udemokratisk og reaksjonært. Jeg for min del beundrer tvertimot et slikt system.» (Side 358.)
• «Castro ventet ikke, han handlet – og han seiret. Venter man på de forholdene som er beskrevet i håndboken, inntreffer de aldri.» (Side 265.)

av Daniel Ducrocq

Valg av EU-parlament i juni har vært kommentert i media som om det dreide seg om et stortingsvalg på EU-nivå. Men er EU-parlamentet et parlament i alminnelig forstand?

I Norge, som i andre vestlige parlamentariske demokratier, er parlamenter folkevalgte forsamlinger med lovgivende makt. Også EU-parlamentet er en folkevalgt forsamling, men dog uten lovgivende makt. Den lovgivende makten har Kommisjonen og Ministerrådet, som sammen representerer den utøvende makten (regjeringen).

Å gi regjeringen den lovgivende makten hadde vært utenkelig i Norge og i de andre vestlige parlamentariske demokratier. Men det er dette som skjer i EU.

Dette er en vesentlig forskjell, men ikke den eneste. I Norge og i de andre vestlige parlamentariske demokratier er lover vedtatt av parlamenter etter en offentlig debatt, en debatt som vanlige borgere kan forholde seg til. I EU er lover vedtatt av Kommisjonen og Ministerrådet (regjeringen) uten offentlighet.

Et parlament uten lovgivende makt er ikke et parlament i vanlig tradisjonell forstand. Derfor er selv ordet EU-parlament et misvisende begrep som får opinionen til å tro at demokratiet i EU hviler på de samme prinsippene som i Norge. Egentlig fanger ordet kontrollforsamlingen bedre funksjonen og makten til det som i dag kalles EU-parlamentet.

Allerede i 1993 advarte Torstein Eckhoff mot konsekvenser av et norsk medlemskap i EF: «I tillegg til at det skjer en overføring av myndighet fra norske statsorganer til EF-organer, vil det skje en maktforskyvning fra Storting til regjering.» (Slik styres EF, Nei til EU, mars 1993).

av Harald Minken

Det kan være to grunner til å stille spørsmålet: For det første har det lenge hørt med til repertoaret til motstanderne av Marx å hevde at han var det. (1) For det andre finns det (kanskje i økende grad) antisemitter som påberoper seg støtte fra Marx. I begge tilfeller er det gjerne «Om jødespørsmålet», en Marx-artikkel fra 1843, som brukes som fremste bevis.

I artikkelen «The marxists and the lobby» (2) skriver for eksempel Israel Shamir: «Marxister er imot rasistisk antisemittisme, men heldigvis er denne pesten utryddet. … Enhver marxist kjenner Marx’ negative syn på jødene. Deres gud er pengene, skreiv han. Naturligvis var han ingen rasist, og han trodde at en person av jødisk opphav (som han sjøl) kunne bryte med jødene.» (Min oversettelse, HM.) «Deres gud er pengene» er en setning fra «Om jødespørsmålet».

Her vil jeg ta for meg artikkelen til Marx, og vise at den i virkeligheten er et oppgjør med standpunkter som de Shamir forfekter. Det er feil å kreve av religiøse og etniske minoriteter at de skal la seg assimilere for å oppnå fulle borgerrettigheter, og det er usant at kamp mot den jødiske religionen eller religion generelt er et vilkår for politisk eller sosial frigjøringskamp.

Samtidig inneholder artikkelen en mangel. Den blei skrevet i 1843, da Marx var 25 år. Han var akkurat omvendt til kommunismen, men det var en svært abstrakt kommunisme. Marx i 1843 tror fremdeles at det er handel og penger som er ondet i kapitalismen. Han har ikke identifisert utbyttinga som ondets rot. Denne mangelen har konsekvenser, fordi den lett kan føre til konspirasjonsteorier om hvorfor kjøpmennene og bankierene har blitt så rike. Koplet med forestillingen om at jøder = handel og penger har dette historisk utviklet seg til en skummel vrangforestilling om hva sosial frigjøring består i – bekjemp jødene. Marx gikk ikke sjøl den vegen, men folk som vil gå den vegen, vil gjerne søke støtte i Marx’ 1843-artikkel, har det vist seg.

Bruno Bauer

Marx’ artikkel heter «Om jødespørsmålet» fordi det er en kritikk av Bruno Bauers artikkel med tittelen «Jødespørsmålet». Mens jødene i Frankrike hadde fått samme formelle rettigheter som andre innbyggere i 1790, under den franske revolusjon, var det annerledes i de fleste tyske statene. Det spørsmålet dreide seg om, var om man skulle støtte kravet om at jødene skulle få fulle statsborgerlige rettigheter. Bruno Bauer var imot det. Marx er for det, men framholder at «politisk frigjøring», dvs like borgerlige rettigheter for alle, ikke kan være noe endelig mål.

Marx begynner med å oppsummere Bruno Bauers synspunkter. Bauer mener at å kreve frihet for ens egen gruppe er egoistisk. Hvorfor skal vi støtte dere når dere ikke støtter oss, sier Bauer til jødene. Vi er alle ufrie. Vi må frigjøre oss sjøl før vi kan frigjøre andre. Dere må arbeide som tyskere for frihet i Tyskland, og ikke se deres egne problemer som særegne.

Dette minner jo ikke så lite om Carl I Hagens krav til innvandrerne. Det er religionen som er problemet, mener Bauer. Staten er kristelig, og kan som kristelig ikke gi jødene like rettigheter. Men jødene kan ut fra sitt vesen ikke bli frigjort, heller. Så lenge staten er kristelig og jøden er jødisk er de begge ute av stand til frigjøring. Skal det bli noe framsteg må altså jødene slutte å insistere på å være fremmede og tilhøre en annen religion og nasjon. Religion og frigjøring lar seg ikke forene.

Ifølge Bauer vil det ikke hjelpe om jøden blir statsborger, han vil likevel først og fremst være jøde. (3) Jøden må slutte med å være jøde, og religionen må bli en rein privatsak. For eksempel må vi kunne kreve at jødene går på jobb på lørdager som andre folk. Kort sagt mener Bauer at folk må oppgi religionen sin for å få borgerrettigheter. Når alle først og fremst er medborgere og religionen er blitt en rein privatsak, vil religionen dø ut av seg sjøl.

Denne typen religionskritikk er jo svært utbredt i dag. På høyresida retter den seg mot én religion – islam for Fremskrittspartiet og jødedommen for folk som Shamir og andre som er antisemitter på religiøst og kulturelt grunnlag. På den såkalte «venstresida» retter den seg mot all religion og all nasjonal identitet. Hva sier så Marx til dette?

Marx snur helt på flisa. Han kritiserer ikke religionen for å være et hinder for frigjøring, han kritiserer det begrepet om frigjøring som Bauer har. Fulle og like politiske rettigheter vil ikke gjøre folk like og frie. Et slikt politisk system vil bare videreutvikle og forsterke de sosiale ulikhetene og motsetningene i det borgerlige samfunnet. Han kritiserer ikke den kristelige staten, men staten i seg sjøl, kristelig eller ikke. Han krever ikke politisk frigjøring, men sosial frigjøring. Borgerrettigheter er ikke menneskelig frigjøring.

På dette tidspunktet, i 1843, har Marx som nevnt ennå en veldig grunn kritikk av kapitalismen. Han kritiserer den først og fremst fordi den overlater alle til seg sjøl og gjør dem til egoister som setter egen vinning og pengebegjær i høysetet. La gå med det – det retter han opp seinere, som kjent. Det interessante er at han ser religionen som uttrykk for at det er noe fundamentalt feil eller mangelfullt ved de samfunnsmessige forholdene mellom menneskene. Menneskene trenger religionen fordi de ellers ikke vil kunne finne mening og fornuft i det livet de lever til daglig. Bauer spør jødene om de har rett til å kreve borgerrettigheter når de ikke vil legge av seg sin jødiskhet. Marx spør borgerrettighetsforkjemperne om de har rett til å kreve at jødene legger av seg sin religion, og om de har rett til å frata menneskene religionen, helt generelt?

USA er for Marx det empiriske beviset på at en stat uten statsreligion, og med like borgerrettigheter for alle (han glømmer visst kvinner og slaver?), ikke står i motsetning til religionen, men tvert imot fremmer religiøsitet og religionsutfoldelse. Men ettersom religionen er noe mangelfullt, viser det at det mangler noe ved staten som sådan, ikke bare ved den erklært kristelige staten.

«Vi krever ikke at de (menneskene) må legge av seg sine religiøse bindinger for å kunne fri seg fra sine verdslige lenker. Vi hevder at de vil fri seg fra sine religiøse lenker når de har kastet av seg sine verdslige lenker. … Vi forvandler ikke verdslige spørsmål til teologiske. Vi forvandler teologiske spørsmål til verdslige.»

Er det noe som kjennetegner Shamir, så er det at han forvandler verdslige spørsmål til teologiske. Er det noe han ser som sjølve vilkåret for å komme videre, både i kampen mot sionismen og i andre anti-imperialistiske kamper, så er det kritikk av jødisk religion. Det er så langt nokså ubegripelig at han kan ta denne artikkelen til inntekt for seg.

Sosial frigjøring

I del II av «Om jødespørsmålet» prøver Marx å anvende oppskrifta «Vi forvandler teologiske spørsmål til verdslige». La oss ikke drøfte sabbatsjøden, sier han, la oss drøfte hverdagsjøden. Det som opptar hverdagsjøden, er de praktiske behov, egennytten. Hans praksis er sjakring, og hans verdslige gud er pengene.

«Sjakring» er et ord som så godt som har forsvunnet fra det norske språket. Det kan bety tuskhandel eller småhandel, eller kanskje snarere handel med ting som ikke har noen gitt pris, og der hver av partene prøver å prute og lure hverandre så godt som mulig. Men det kan også brukes om kjøpslåing med prinsipper – «hestehandel».

Her forfaller Marx til en stereotypi. «Jøden» er slik og slik. Vi kan naturligvis unnskylde ham med at det var en svært vanlig stereotypi, men vi kan ikke benekte at når han bruker denne stereotypien, har han hoppet bukk over enhver konkret analyse av klasseforskjeller innafor det jødiske samfunnet og av undertrykkinga av jødene, som noen steder ikke ga dem muligheter til å drive med andre ting enn «sjakring». Det har altså ingenting med marxisme å gjøre. Vi kan heller ikke benekte at denne stereotypien 100 år seinere blei grunnlaget for nazistenes framstilling av jødene, for eksempel i filmen Der ewige Jude. (4)

Hvordan bruker så Marx denne stereotypien? «Nåvel,» sier Marx, «frigjøring fra sjakring og fra pengene, altså fra den praktiske, virkelige jødedommen, ville være frigjøring ved egne krefter i vår tid («die Selbstemanzipation unserer Zeit»). En organisering av samfunnet som opphevet forutsetningene for sjakring, altså mulighetene for sjakring, ville gjort jøden umulig. Hans religiøse bevissthet ville forsvinne lik en emmen lukt i samfunnets virkelige livsluft.»

Den endringa i samfunnet som Marx tar til orde for her, er avskaffing av privat produksjon for markedet, altså det systemet han seinere skulle beskrive i kapittel 1-3 i Kapitalen. I dette systemet eier hver produsent sine egne produksjonsmidler, men produserer ikke for egne behov, men for markedet. Produktene tar form av varer, og en av varene, gullet, skiller seg ut som det materialet de andre varene måler sine verdier i forhold til. Dermed blir det også den varen som brukes til å formidle varebyttet (sirkulasjonsmiddel), til å hope opp skatter (verdioppbevaringsmiddel) og til å betale gjeld (betalingsmiddel). Dette samfunnssystemet avler egoisme, fordi enhver er overlatt til seg sjøl og må bevise eksistensberettigelsen av det arbeidet han har utført på markedet. Det avler pengebegjær, fordi den griske har utsikt til å samle opp skatter uten måte i pengeform ved å kjøpe mindre enn han selger. Det avler fattige og rike, siden noen bukker under i konkurransen, og det avler gjeldsslaver og kreditorer, siden det åpner for handel på kreditt. Ikke minst omgjør det alle ting til varer og gjør pengene til målestokk for alt.

Nå som den intellektuelle eliten behandler «den gamle Marx» som en død hund, vokser det fram mye kritikk av kapitalismen som likner på denne kritikken til «den unge Marx». Det er en overflatisk kritikk, for sjølve kjerna i kapitalismen er ikke dette, men utbyttinga (merverdiproduksjonen, det at en kapitalist kan ansette arbeidere som produserer større verdier i løpet av en dag enn det de får tilbake som lønn). Dette temaet introduseres i kapittel 4 i Kapitalen, og er hovedtema fra da av. Marx’ kritikk av samfunnet i «Om jødespørsmålet» er derfor enda ikke marxisme. Han retter seg mot pengegriskhet, egoisme, alle tings omvandling til varer, kjøpmenn og pengefolk, men han har enda ikke funnet ut hvorfor kapitalistene blir så rike eller identifisert arbeiderklassen som de som skal endre systemet.

Ifølge Marx i «Om jødespørsmålet» har det kristne samfunnet utvikla seg til en rein markedsøkonomi, der alle ting er varer, pengene er gud og egoismen rår grunnen. Slik sett har det kristne samfunnet overtatt guden til den praktiske, virkelige jødedommen. Det borgerlige samfunnet er virkeliggjøringen av det virkelige verdslige vesenet til jødedommen, sier Marx. Denne utviklinga krever og driver fram et omskifte, der produsentene slår seg sammen og produserer for sine felles behov i fellesskap. Ved å arbeide for det, opphever jødene sin særskilte eksistens som jøder, og grunnlaget for både den kristne og den jødiske religionen vil falle bort. «Den sosiale frigjøringa av jødene er frigjøringa av samfunnet fra jødedommen,» avslutter Marx.

Mangelen ved den unge Marx’ teori

Den siste setningen og noen få andre setninger i «Om jødespørsmålet», blant annet setningen om at jødenes verdslige gud er pengene, er tolket som antisemittisme av mange motstandere av Marx, og som støtte for egen antisemittisme av de få antisemittene som vil kalle seg marxister. Den kan ikke tolkes slik. Det er overhode ikke snakk om å nekte jøder noen rettigheter, nekte dem retten til fri religionsutøvelse eller retten til egen kultur og sammenslutninger. Det er snakk om å avskaffe pengehandel, bankvesen og markedsøkonomi og erstatte det med produsentenes frie sammenslutning. Slik samfunnet har utvikla seg, ifølge Marx, er det ingen grunn til å skille mellom jøder og kristne i den kampen.

Likevel er det noe skummelt her. La oss prøve å sette fingeren på det. Det er en gåte hvordan noen kan bli så rike av å handle, dvs bytte like verdier mot hverandre. Det ligger nær å forklare det med snyteri, avtalt spill, sammensvergelse. Her ligger det en tanke som går tilbake til Aristoteles: kjøpmannskap er ikke et moralsk aktverdig yrke, handel med penger er unaturlig, og å ta renter er å dra fordel av andres nød. Dette er grunnlaget for en folkelig motstand mot pengeutlånerne og de rike kjøpmennene som ikke sjelden kunne anta en antijødisk form, og som aldri kan komme til bunns i hva som egentlig er feil. Først når Marx seinere løser denne gåten og viser hvordan merverdien oppstår i den kapitalistiske produksjonen, kan motstanden få en fornuftig retning. Derfor kan «Om jødespørsmålet», med sin uferdige analyse, kanskje tjene som grunnlag for de som vil nøye seg med sammensvergelsesteorier om kapitalismen og moralsk fordømmelse, inkludert de som vil se jødene som opphavet til sammensvergelsen og det onde elementet i samfunnet. Marxisme og arbeiderklassekamp har det under enhver omstendighet ikke noe til felles med.

Ferdig med spørsmålet?

Marx kom aldri tilbake til en systematisk behandling av jødedommen etter 1843. Det er grunn til å tru at han mente at når analysen blei komplettert med et dialektisk materialistisk historiesyn og med Kapitalens analyse av kapitalismen, var saka godt nok utredet i 1843. I alle fall skriver han i brev til Lion Philips 25. juni og 29. november 1864 at jødespørsmålet ikke er noe virkelig spørsmål, det er bare oppkonstruert for å dekke over mer påtrengende problemer. For sin egen del hadde han gjort seg ferdig med spørsmålet en gang for alle i artikkelen fra 1843, sa Marx. (5) Dette gir kanskje en nøkkel til å forstå hvorfor han benytter seg av de aller mest stereotype forestillinger om jødene i artikkelen.

Uansett hvor mye eller lite materialist han måtte ha vært i 1843, så var han i hvert fall dialektiker av den hegelske skolen. Det går ut på å stille opp en motsigelse slik som den ter seg for de som er involvert, og så vise at motsigelsen oppheves når perspektivet blir annerledes eller breiere, så partene kan se saka i en større sammenheng. Om motsigelsen ikke nødvendigvis blir uviktig, så blir den i alle fall bare et aspekt av en større helhet.

Motsigelsen «jøder mot den kristelige staten» tar utgangspunkt i motsigelsen mellom kristendom og jødedom, der begge parter formodentlig har stereotypiske oppfatninger om seg sjøl og den andre. Den utvikler seg med kapitalismen til et punkt hvor begge parter lever sin hverdag som isolerte og egoistiske (og kanskje fortvilte og utarmede) individer i den samme markedsøkonomien. Begge religioner gjenspeiler da den samme virkelighet. Dette skjer i rein form når staten blir konfesjonsløs og religionen en privatsak. Splittelsen mellom det du er «i teorien», som statsborger, og det du er i virkeligheten, til daglig, gjenspeiles da for begge som splittelsen mellom din himmelske og jordiske tilværelse. Denne motsigelsen oppheves når motsigelsen mellom staten og det borgerlige samfunn blir løst, og både jøder og kristne blir produsenter i fellesskap.

Hvilke praktiske konsekvenser trakk Marx av analysen av jødespørsmålet? Han var blitt revolusjonær, og skjønte at han måtte vite mer om økonomien og produksjonsforholdene. Han følte åpenbart ikke noe behov for å studere særtrekkene ved de ulike religionene nøyere enn det han hadde gjort. Men han så betydningen av å framskynde avviklingen av statens kristelige form og innføringen av fulle borgerrettigheter for jødene, som et skritt på vegen. I et brev fra samme år (1843) skriver han: «Nylig kom forstanderen for de herværende israelittene til meg og ba meg om å lage en petisjon til fordel for jødene til Landdagen, og jeg vil gjøre det. Så mye som den israelittiske trua byr meg imot, så syns jeg likevel Bauers syn er for abstrakt. Det gjelder om å slå så mange hull som mulig i den kristelige staten og få smuglet inn litt fornuft, i den grad det står i vår makt.» (6) (Min oversettelse, HM.)

Marxisme mot antisemittisme

Antisemittisme er ideen om at jøder er onde eller mindreverdige av natur, og at de derfor kan besmitte, korrumpere eller ødelegge samfunn og individer som kommer i nærkontakt med dem. Den onde jødiske naturen behøver ikke nødvendigvis være biologisk begrunnet, men kan også stamme fra den jødiske religionen og andre historiske særtrekk. Enten de er biologisk betinget eller ikke, er dette særtrekk som antisemittismen oppfatter som permanente opp gjennom historien og så å si uforanderlige.

For å være antisemitt må en derfor enten ha en biologisk raseteori eller være filosofisk idealist. Marx er ikke antisemitt – ikke i 1843 og i enda mindre grad seinere, da han hadde skaffet seg en teori som la vekt på at alle samfunnsfenomener hadde en historisk forbigående karakter, og at de skiftende ideologiene og samfunnsmessige praksisene gjenspeiler produksjonsforholdene. La oss likevel kort nevne at de som vil gjøre ham til jødehater, også kan vise til løsrevne skjellsord og karakteristikker i brever fra den modne og den gamle Marx. Det gjelder spesielt politiske motstandere, som Lasalle. OK, Marx kunne være raus med skjellsordene. Noen «Marx-vennlige» antisemitter har også ment å finne et par artikler i New York Tribune fra 1856 som er jødefiendtlige. Den ene heter «Jewish Bankers of Europe» og den andre «The Russian Loan». Disse finnes ikke i noen moderne utgave av samlede verker. Jeg ser ikke bort fra at de kan være skrevet av Marx, men er ikke sikker, for artiklene i New York Tribune var ikke signert. Dessuten kan det se ut til at den første ikke er en artikkel i det hele tatt, men et avsnitt fra en større artikkel om bankvirksomheten i Europa. Det stiller vel saka i et annet lys, for ingen skal vente at Marx vil skrive pent om bankierer, uansett religion. Siden jeg ikke har pålitelige opplysninger om disse artiklene, må jeg la være å analysere dem.

Men egentlig er det liten mening i å diskutere Marx’ standpunkt til jødene ut fra enkelte brev og brokker. Faktum er at takket være det marxistiske teoretiske grunnlaget, har arbeiderbevegelsen, og spesielt kommunismen, i bemerkelsesverdig grad vært immun for antisemittismen. Objektivt sett er det Marx’ store fortjeneste på dette området. Men siden også den påstanden er omstridt, skal vi la det ligge til en annen gang.

Noter:

• 1. Søk etter «Marx + anti-semitism» på Google gir 43.000 treff. Det ser ut til at et stort flertall av de 200 første treffene fordømmer Marx som antisemitt. [Tilbake]
• 2. http://www.israelshamir.net/shamirImages/Shamir/Archives.htm [Tilbake]
• 3. Bruno Bauer blei for øvrig seinere organisert antisemitt i Wilhelm Marrs gruppe. [Tilbake]
• 4. En transkripsjon av kommentarene i denne filmen kan finnes på nettet i dansk oversettelse. http://www.holocaust-info.dk/shm/speak_dk.htm. [Tilbake]
• 5. Isaiah Berlin: Karl Marx. His life and environment. Finns i mange utgaver fra 1939 til 1996. [Tilbake]
• 6. Brev til Ruge, 13. mars 1943. [Tilbake]

Bokomtale

ved Birger Thurn-Paulsen

World Social Forum er ikke et instrument for kampen mot globalisering. Det er en avledning fra den, skriver RUPE i heftet som det svenske Folket i Bild har utgitt på svensk.

RUPE står for «Research Unit for Political Economy» – Forskningsinstitutt for politisk økonomi. Det ble dannet på slutten av åttitallet, og de beskriver formålet sitt slik: Forklare den indiske økonomien på et vanlig språk, som er forståelig for vanlige folk. De vil knytte problemene som folk opplever til den underliggende politiske økonomien, for å få fram årsakssammenhenger. De henvender seg i første rekke til ledere for ulike folkelige bevegelser som gjerne vil forstå sammenhengen mellom de enkelte kampene og helheten.

De utgir tidsskriftet Aspects of India’s Economy, og forøvrig bøker og hefter om en rekke temaer. Driften er basert på frivillig arbeidskraft, med et magert budsjett. Inntektene er i hovedsak gaver fra individuelle bidragsytere.

Dette er hentet fra forordet i dette heftet, hvor de i korte trekk presenterer seg selv. Dette heftet handler ikke om RUPE og deres virksomhet. Det er først og fremst en polemikk mot World Social Forum (WSF), den internasjonale bevegelsen som mange vil knytte til Porto Alegre i Brasil. Heftet er på mange måter skrevet i avsløringens form. Det tar sikte på å vise at WSF, Attac og NGOene (non-government organisations) som er knyttet til dette forumet, setter søkelyset på å forme en alternativ politikk innenfor det eksisterende systemet, framfor å rette det inn mot en forandring av selve systemet. De hevder at NGOer byråkratiserer folkelige bevegelser, og at hele NGO-sektoren i India ville kollapse øyeblikkelig uten utenlandsk finansiering og regjeringsstøtte.

De spør: Er WSF et verktøy for kampen? Mot globalisering og imperialisme. De konkluderer slik: «En grundig analyse viser at World Social Forum ikke er et instrument for denne kampen. Det er en avledning fra den.»

Er heftet en slik tilfredsstillende analyse? Det må, som sagt, sees først og fremst som et polemisk skrift. Det bygger opp til konklusjonen ved å se på WSF som helhet, dets uttalte målsetninger, hvordan de store arrangementene foregår, og legger stor vekt på hvordan det hele finansieres. Likedan med Attac og NGOene. Det belegger påstandene, ikke minst, med eksempler fra India – blant annet ved å fortelle om den rollen Ford Foundation spiller der. I det hele tatt bygger heftet i stor grad på forhold i India.

Innledningsvis ser de på motstanden mot WTO, hva som skjedde i Seattle og ved seinere WTO møter, og hvordan denne motstanden er blitt møtt – at den er blitt møtt med forsøk på å klippe klørne, i form av utspill som er myntet på å trekke den inn i «varmen», og at den er blitt møtt med økende grad av demonstrasjonsforbud og et stadig mer brutalt politi.

Heftet legger stor vekt spørsmålet om finansieringen av WTO-bevegelsen og dens deltakende organisasjoner. Bevegelsen som sådan, og de store arrangementene, mottar støtte og forskjellige former for sponsing, både fra regjeringer, foretak og institusjoner. NGOer skal ha fått midler, blant annet fra Verdensbanken, Attac skal motta penger fra EU. Heftet gjør altså et poeng av at bevegelsen alt i alt mottar store beløp fra kilder den egentlig har som mål å kjempe mot.

I så måte går det særlig inn på Ford Foundations rolle i India, som bevisst skal ha flyttet oppmerksomheten over fra andre områder, til sponsing av NGOer og andre organisasjoner og bevegelser i India, rett og slett for å mykne kritikken deres og avlede dem. Det vises også til nære bånd mellom Ford og CIA.

I forhold til kritikken som framføres mot WSF, og særlig spørsmålet om finansieringen, bør det da sies at WSF, i forbindelse med møtet i Mumbai i 2004 sa nei til å motta sponsingmidler fra nettopp Ford Foundation.

At Ford Foundation har sine svin på skogen, både de indiske og andre skoger, er neppe noen bombe. Det samme gjelder Verdensbanken og diverse andre. Heftet fra RUPE legger altså stor vekt på det økonomiske grunnlaget til WSF, og forbindelsene til systemet, om man vil. Heftet kan, imidlertid, ikke leses som en analyse som gir full dekning for påstanden om at WSF i bunn og grunn og praksis er en avledningsmanøver i kampen mot markedsliberalistisk globalisering og imperialisme. Det er en polemikk, nærmest formet som avsløring. WSF, med alle sine ledd og former, er nok mer sammensatt enn som så.

På den andre siden bringer det nyttig, faktisk materiale, og diskusjon om mål og mening, innretting og linjer i kampen er uansett nyttig. Og problematikken i seg selv er viktig. Det er nødvendig å ha et årvåkent øye på at brodden kan trekkes på folkelig motstand og folkelige organisasjoner – og i så fall: Hvorfor og hvordan? Og så er det like nødvendig å ha et årvåkent øye i forhold til enkle og bastante konklusjoner.

av Sinan Koont

I 1996 lanserte den nydannede internasjonale paraplyorganisasjonen for landarbeideres grasrotbevegelser, Via Campesina, betegnelsen «matvareselvstendighet»: retten for folk og stater til på demokratisk vis å velge sin egen matvare- og landbrukspolitikk og til å produsere nødvendig mat i sine egne territorier på en måte som styrket folks kulturelle verdier samt beskyttet miljøet.

En beslektet, men annerledes oppfatning av begrepet «matvaresikkerhet» er blitt definert av FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) til blant annet å omfatte 1) produksjon av og tilstrekkelig tilgang på matvarer; 2) stabil flyt av disse varene; og 3) sikker adgang, både fysisk og økonomisk, tilgjengelige varer for dem som trenger det mest. Nylig har Cuba, til forskjell fra de fleste andre land i verden, måttet kjempe med disse spørsmålene under forhold som ville være en prøvelse for de fleste.

I Det karibiske hav har verken historien av kolonidominans, inkludert slaveri og monolandbrukskultur basert på eksportavlinger, eller klimaet, tropisk og uegnet for matkornproduksjon, tillatt enkle metoder for å tilfredsstille matvarebehovet ved lokal produksjon. Dette ble enda vanskeligere med oppløsningen av Sovjetunionen etter 1990, som resulterte i sammenbrudd i den kubanske eksporten og tap av preferansevilkårene for byttehandelen med kubansk sukker mot sovjetisk olje. I tillegg har det i denne perioden vært en strengere blokade og økende fiendtlighet fra USAs side. Dette er il periodo especial, den spesielle perioden Castro erklærte i 1990. I 1993, mens Cubas produksjon og import raste nedover, sank det daglige gjennomsnitts matinntaket for kubanskenske borgere til 1.863 kilokalorier, inkludert 46 gram protein og 26 gram fett. Alle disse tallene er godt under FAOs anbefalte minimum for et sunt kosthold. Det var åpenbart at noe måtte gjøres, og en hurtig økning av matvareimporten var umulig. Nøkkelordet for matvaresikkerhet måtte nødvendigvis bli selvhjelp, og så langt som mulig, selvforsyning, harde bud for en hvilken som helst karibisk økonomi, og dobbelt så hardt for en økonomi under hard blokade fra en mektig nabo.

Cuba måtte gjøre full og effektiv bruk av alle tilgjengelige ressurser relatert til jordbruk for å 1) produsere mat ved direkte bruk av lokale innsatsmidler, 2) tjene fremmed valuta ved å eksportere matvarer og andre eksportvarer (som tobakk, sukker og kaffe), og/eller 3) produsere innsatsvarer til jordbruket som man tidligere hadde importert, (som petroleum) for å kunne importere nødvendige varer som for eksempel tørrmelk, for på den måten å sikre tilgangen på og stabil flyt av mat.

En rekke tiltak er tatt i bruk i løpet av det siste tiåret for å omsette disse overordnede strategiene til praksis. Det første var å kartlegge og ta i bruk dyrkingsjord som lå brakk. Det neste var å utvikle nye måter å organisere arbeidet på, premieringsmekanismer og oppmuntringer for å stimulere økning, både kvantitativt og kvalitativt, (og effektiv bruk) av jordbruksarbeid. Det tredje tiltaket omfattet forskning, innføring og utbredelse av nye arbeidsmetoder og ny teknologi, også det å finne metoder for å minimalisere kostnader i hard valuta, til slike ting som petroleum og proteinrikt dyrefor. Siden disse dollarutgiftene ikke kunne elimineres totalt, økte man også innsatsen for å komme inn på dollarmarkedene med landbruksprodukter (mat og annet), slik at disse dollarene, i hvert fall de av dem som endte opp i regjeringens hender, kunne brukes, delvis, for å støtte matproduksjonen og til å importere varer man ennå trenger i matproduksjonen og for folks direkte behov.

Å skape «nytt land»

Åtti prosent av Cubas befolkning bor i byer. Cubas regjering, representert ved sitt landbruksministerium (opprettet i 1994), og Cubas nasjonale urbane jordbruksgruppe som ble etablert like etterpå, begynte å fremme ideen om å skape «nytt land» for dyrking som en metode for å finne lokale løsninger på matproblemene i Havanna og andre steder.

For dette formålet skapte man tre typer «nytt land». Den første av disse, kalt organoponicos, var hager som besto av overflatecontainere fylt med kompost og gjødselrik jord (ofte hentet fra andre steder) og konstruert på åpne plasser som var asfaltert eller på annen måte gjort ufruktbare.

Den andre metoden for å skape nytt land var å tilbakeføre til matproduksjon eksisterende fruktbart land som nå lå brakk, på ubebygde tomter og i parker eller som tilhørte firmaer eller kollektiver. Slikt land tilhører som regel staten allerede, i så fall blir det tatt i bruk av granjas (bondegårder) og empresas estatales (statsbedrifter) for markedsproduksjon eller for å fylle rasjoner eller andre forpliktelser for staten, eller som hager for autoconsumo, dvs. for å dekke behovene til arbeidsstyrken til forskjellige statsbedrifter, fabrikker, bondegårder, sukkerrørprodusenter, skoler og sykehus.

Den tredje formen for nytt land omfatter nydyrking i folks villahager og bakgårder.

En annen nyskaping har vært huerto intensivo (intensive hagebruk), som anvender intensive dyrkingsmetoder for å maksimere avlinger på små arealer. Grønnsaker plantes tett sammen i grønnsaksenger hevet over bakken og anriket med organisk materiale for å produsere nok næring for plantene.

Disse tiltakene er typiske statstiltak, kollektiver og kooperativer. Men lokale styresmakter gir også landrettigheter til privatpersoner i form av parseller, for så lang tid som disse blir holdt i hevd og benyttet som de skal. Også privat eid land kan overlates til folk som gjerne vil drive hagebruk hvis eieren ikke setter det «i produktiv stand» innen seks måneder.

Og endelig har det også vært en voldsom spredning av bakgårdshagebruk, de såkalte patios, der pådriver har vært en massebasert nabolagsorganisasjon, CDR, Komite til forsvar for revolusjonen. Tiltaket minner om våre villahager under annen verdenskrig. Sommeren 2003 var antallet produktive patios oversteget 300.000. Målet for framtida er å passere en halv million patios, først og fremst med mål om å øke fruktproduksjonen.

På slutten av 2002 var målet om å utstyre hvert nabolag på over femten hus med sin egen produksjonsenhet, det være seg organiponicos, gruppehager, eller enkeltparseller, i alt vesentlig nådd, og over 18.000 hektar var oppdyrket som by-dyrking i og rundt byene.

Målsettingen om full utnytting har også blitt arbeidet for i landdistriktene, hvor brakkland og underutnyttet land er blitt gitt til folk som er villige til å dyrke det. Eksportprodukter som kaffe, kakao og tobakk og matavlinger så som ris blir nå dyrket ved hjelp av slike planer på hundretusenvis av hektar.

Også på en annen, mer uvanlig måte ble «nytt land» tilgjengelig for matproduksjon i 2002: Et regjeringsvedtak om å legge ned omtrent halvparten av sukkermøllene, og omgjøre arealene, (omtrent 1 million hektar) til matproduksjon og nyplanting av skog. Omtrent 246.000 hektar (inkludert omtrent 100.000 hektar i 2003) vil bli avsatt til årlige avlinger utenom ris, og vil representere 73 % økning i arealer brukt til disse avlingene.

Å bruke arbeidskraft mer effektivt

Reorganiseringen av arbeidsprosessen og innføringen av gode oppmuntringer til arbeidere har vært de viktigste måtene å fremme effektivisering av arbeidet. I 1998 begynte bedrifter, både innenfor jordbruk og ellers, å delta i en ny slags ledelsesprosess – la Sistema de Perfeccionamento Empresarial (løselig oversatt: systemet for avansert lederskap). Under dette systemet starter bedriftene med å føre forbedret statistikk. De går gjennom en «diagnostiseringsprosess» for å identifisere eksisterende mangler og potensial for problemløsning. Til slutt foreslår de planer på områdene personal- og lønnspolitikk, ledelsesstrukturer, og eget valg av økonomiske og effektivitetsfremmende indikatorer som bør brukes for å måle framgangen.

Det er en bestemt vilje til å etablere rettferdige sosialistiske normer for distribusjon på områdene kooperativ og kollektiv produksjon i landbruket, hvor over en million kubanere arbeider. Prinsippet som slås fast er pago por los resultades finales – lønn etter endelig resultat – jo mer du produserer, jo mer får du i lønn. På landbrukssektoren har det viktigste framstøtet vært å skape organisasjonsformer som har gjort denne fremgangsmåten mulig. Dette var hovedgrunnen for 1993-programmet Bind folket til jorda, som brøt opp statsgårdene til mindre kooperativgårder.

Oppstykkingen av statsgårdene har gjort enkeltmennesker og små arbeidslag helt ansvarlige for produksjonen på et gitt stykke jord, og på den måten gjort det mulig for dem å knytte inntektene sine direkte til hva som virkelig blir produsert på dette jordstykket. Små gårder drevet av små grupper av arbeidere (for det meste familiebasert) er blitt etablert innenfor jordbruksbedrifter som ennå er statsdrevet. Disse gårdene er direkte underlagt direktøren for den store bedriften, og arbeiderne blir betalt i forhold til resultatene de oppnår.

Etter å ha organisert arbeidet rundt enkeltmenneskers og smågruppers ansvar, gjenstår selvfølgelig spørsmålet: Hvordan skaffe passende materielle oppmuntringer? Lønn etter resultat, så klart, men nøyaktig hvor mye? Prisene som betales for landbruksprodukter utgjør stadig det viktigste materielle oppmuntringen. Siden 1994 har prisene på matvarer solgt til befolkningen, utenfor rasjoneringskanalene, vært frigitt med etableringen av markeder hvor alle leverandører, private gårder, kollektiver og kooperativer, kunne selge produktene sine til den pris markedet betaler ifølge tilbud og etterspørsel til enhver tid. Prisene for leveranser til staten er blitt høynet for utvalgte produkter som melk, bønner, kaffe og tobakk. Skattepolitikken brukes for å stimulere matproduksjonen, og urban markedsføring, innbefattet skattefritak for småbønder og redusert skatt til bondemarkedene i Havanna by på 5 % mot 15 % i resten av landet.

I og med den doble dollar/peso-økonomien på Cuba, får noen arbeidere en del av lønna i dollar, eller de får tilgang til varer som sykler, arbeidsklær, sko og diverse andre varer som ellers bare er tilgjengelige i dollarbutikker. Fordelsoppmuntringer, så som bedre boliger og bruk av hvile- og rekreasjonsfasiliteter, brukes også for å stimulere produksjonen.

Ny teknologi erstatter import

Et resultat av den kubanskenske krisen har vært den påtvungne omleggingen fra konvensjonelle landbruksmetoder til organisk jordbruk. Avskåret fra fordelaktige jordbruksavtaler med Sovjetunionen og deres allierte for et tiår siden, og uten råd til å kjøpe på det internasjonale markedet, har Cuba blitt til et enormt laboratorium for jordbruk uten petroleum og petroleumsprodukter. Fra sprøytemidler til gjødning og jordforbedring, er kjemien ute og biologien inne. Avlingsbeskyttelsesinstituttet driver mer enn 220 sentre som leverer billige og tallrike nytteinsekter og mikroorganismer som angriper plantesykdommer. Ved hundrevis av kompostsentre omdanner mark organisk avfall og produserte i 2003 en million tonn naturlig kompost årlig. Og dette er bare en av mange nye metoder bønder prøver ut for å forbedre jord av dårlig kvalitet, både på landet og i urbane strøk. Produksjonsøkningen av forskjellige typer organisk kompost skjer svært hurtig, mengden ble sjudoblet fra 2001 til 2002 og nådde femten millioner tonn i 2003. Landbruksministeriet har støttet denne prosessen med et nettverk av utbredelsesagenter og utsalg av innsatsvarer. I 1997 var det sekstisju utbredelsesagenter bare i Havanna, og tolv såkalte frøhus. I Havanna er nå denne innsatsen sentrert i tiendas consultario agricola (TCA), jordbruksrådslagshus. Antallet TCAer er planlagt øket til femti, de skal beskjeftige fem hundre profesjonelle utbredelsesagenter og teknikere. TCAene tilbyr både teknisk rådgiving og frø, jordforbedring, biologiske hjelpemidler og teknisk litteratur. Utbredelsesagentene spiller nøkkelrollen som spredere av informasjon om hjelp og service fra TCA, og som formildere av vitenskaplig/teknisk rådgivning til urbane jordbrukere. Over hele Cuba anvender urbane jordbrukere tjenestene til nærmere ti tusen fagpersoner og over førti tusen teknikere.

Det skjer også fremskritt innenfor de viktigste regionene for jordbruksproduksjon på landsbygda. Særlig merkbar produksjonsøkning er oppnådd for poteter og ris. En svært gledelig teknisk utvikling er innføringen av nye dyrkingsmetoder for ris. Dette kalles Systemet for risintensifisering (SRI) og blir fremmet over hele verden av blant annet Cornell International Institute for Food, Agriculture and Development. Selv om utprøvingen er på begynnerstadiet, har det, der det er forsøkt, doblet og tredoblet risavlingene på Cuba, som ellers i den tredje verden, med redusert innsats av såkorn, vann og petroleumsprodukter. Optimistiske riseksperter hevder at Cuba er på vei til å bli sjølforsynt med ris og i framtida vil bli i stand til å benytte overskuddet fra risproduksjonen som dyrefor. Potetproduksjon er en annen suksesshistorie, skjønt ikke et eksempel på organisk jordbruk. Cuba prøver ennå å opprettholde den tilgangen på syntetisk gjødning som trengs til potetdyrking. Avlingene en har oppnådd har vært imponerende for ei tropisk øy: i 1999 var de 23 tonn/hektar, som i Latin-Amerika bare ble slått av Argentinas 25-27 tonn/hektar, og som er høyere enn i Europa hvis Russland regnes med. Til sammenlikning er Canadas avling 27-28 tonn/hektar. Nylig innført teknologi, så som nye vanningsteknikker (89 % av potetavlingen er kunstig vannet), og nye avlingssorter har hjulpet Cuba å forbedre potetproduksjonen vesentlig.

Den generelle dreiningen mot organisk jordbruk og fornyet bruk av dyr som trekkraft (2.400 oksespann i Havanna by!) har gitt enorme innsparinger på importert kraft og andre petroleumsprodukter. I 2003 bruker landbruksministeriet mindre enn 50 % av dieselforbruket, mindre enn 10 % av kunstgjødning og mindre enn 7 % av syntetiske plantevernmidler i forhold til i 1989. Faktisk er alle sider ved matproduksjonen daglige slagmarker i kampen for å spare energi!

Å trenge inn på markeder som betaler med US dollar

Det er minst tre måter landbruksproduksjon utenom sukker kan bidra til de dollarinntektene som trengs for å sikre mat på Cuba, og i den kubanske debatten understrekes det alltid at disse dollarene er nødvendige for å imøtekomme folkets behov for mat.

For det første er det butikkene som selger til turister, så vel som til kubanere, for dollar. kubanere har fått ha og bruke dollar lovlig siden 1993. Kubanere kan skaffe seg dollar enten gjennom bidrag fra slektninger i utlandet (først og fremst i USA), eller ved å tjene dollar på Cuba (som tips fra turister blant annet). Disse butikkene kalles tiendas de recaudacion de divisa (TRD), fritt oversatt til fremmed valuta gjenvinningsbutikker.

Mat og andre landbruksprodukter solgt i TRDene overstiger 200 millioner US dollar årlig. Alle steiner vendes for å prøve å kapre salg. I de to første månedene av år 2000 kom det inn 22.000 US dollar gjennom innsatsen til birøktere i Ciego de Avila fra deres salg av honning og biprodukter, inkludert kosmetikk, i dollarbutikker og butikker i turisthotellene.

For det andre kommer inntektene fra turistsektoren. Et av problemene med Cubas økende turistindustri (ca. 1,7 millioner turister i 2002) har vært å gjenvinne de dollarene som kommer inn med turistene. I starten på turistboomen tidlig i 1990-åra var de fleste innsatsvarene til turistindustrien, inkludert mat, importert. I prinsippet er det ingen ting i veien for at blomsterdekorasjoner, salat og mango som serveres i kubanskenske hoteller ikke kan dyrkes på Cuba. Landbruksministeriet har hatt noe framgang i sine bestrebelser på å øke kvaliteten og stabiliteten på matvareleveranser til turisthotellene, men resultatene er ennå langt lavere enn potensialet. I 2001 hadde bare 61 % av alle innsatsvarer i turistindustrien kubansk opprinnelse.

Den tredje måten å tjene dollar på for staten, er å eksportere landbruksprodukter. I tillegg til tradisjonelle eksportsektorer som tobakk, kaffe, og nå, sitrusfrukter, har andre, så som biavl og skalldyrindustri begynt å yte sine bidrag. Med mindre det synes merkelig for et land under næringsstress å eksportere matvarer i jakten på matvaresikkerhet, er det ganske fornuftig å eksportere dyre matvarer som honning og skalldyr for å øke tilgangen på anen mat. I 2001 var faktisk import og eksport av mat på Cuba nesten nøyaktig like mye verdt i penger.

Tilgang på mat

I det foregående har vi gitt en oversikt over Cubas anstrengelser for, ved hjelp av produksjon og import, å sikre tilgang og stabilitet på mat i tilstrekkelige mengder for å brødfø folk. Nå går vi over til å diskutere hvordan Cuba prøver å oppnå det like viktige, om ikke viktigere, målet å sikre adgang for alle til tilgjengelige matressurser. Det er selvfølgelig ikke nok for et land å produsere gjennomsnittelig nok mat per person. Hver person må også få nok mat. Svikt i tilstrekkelig og rettferdig matfordeling har resultert i mange eksempler på feilernæring og endog hungersnød i samfunn som produserer store nok mengder mat per hode.

Cuba prøver å holde maten innenfor fysisk og økonomisk rekkevidde for befolkningen på flere forskjellige måter. En av de viktigste er forskjellige rettigheter til mat. Den kubanske revolusjonen har helt siden starten brukt rasjonering som en metode for å bringe rettferdighet inn i matfordelingssystemet. I 1998 var garantert rasjon 5 pund ris, 1 pund bønner og 3 pund sukker per person per måned. Kyllinger, egg, fisk, skinke og soyamel, så vel som poteter, tomater og grønnsaker var også tilgjengelig i små mengder, selv om tilgangen var ustabil, men til lave priser. Det må også nevnes her at hver måned leverer staten 28 pund mat per seng av sin produksjon til sykehus, 13 pund per barn til daghjem, og 10 pund per elev til skoler.

Det foregår også frivillig omfordeling av mat, særlig av avlingene fra folkehagene, parcelas. Noe av dette skjer spontant, ved at produktive urbane jordbrukere deler av sin overflod med trengende naboer, særlig eldre, ut fra sosial solidaritet. Noen lokale myndigheter insisterer mer eller mindre på «frivillige» bidrag til lokale skoler og sykehus, som en slags sosial leie de føler de har rett til, siden bruken av folkehagene ble gitt gratis til folk.

For å holde matprisene innenfor rekkevidde for befolkningen har regjeringen tatt i bruk spesielle tiltak. Selv om åpningen og spredningen av bondemarkeder etter 1994 betydde oppmuntringer for produsentene og enorm økning i variasjon av varer til salgs, er prisene på disse markedene høye nok til å utelukke mange, om ikke de fleste kubanere.

En delvis løsning på problemet med høye priser på bondemarkedene har vært etableringen av statsbaserte konkurrenter. I 1998 startet landbruksministeriet et nettverk av markeder med tilførsel fra statsgårder. Prisene på disse placitas topadas (begrenset pris) markedene holdes lavere enn prisene på bondemarkedene, selv om vareutvalget er mer begrenset.

Regjeringen har ført tiltak for å gjøre dollar, som tidligere var begrenset til familier som fikk bidrag fra utlandet og til folk i turistindustrien som fikk tips i dollar, tilgjengelig for flere kubanere. Som oppmuntring til noen arbeidere i sektorer som ikke tjener dollar direkte, betaler regjeringen en del av lønna direkte i dollar. Kontorer er blitt etablert over hele Havanna, der pesos kan veksles til dollar (og omvendt) til en ganske stabil «markedskurs», for tiden tjueseks pesos per dollar. Som et resultat av dette er andelen av befolkningen som har tilgang på dollar og kan kjøpe konsumentvarer (inkludert mat) som ikke er tilgjengelige på pesomarkendene, steget fra 44 % i 1996 til 62 % i 1999.

Til slutt: tilgang på mat er blitt muliggjort gjennom kostnadsfri adgang til den viktigste forutsetningen for matproduksjon, nemlig dyrkingsjord. Dette prinsippet har gjort det mulig for arbeidskollektiver, fra statsgårder og industrianlegg til skoler og sykehus, å ta i bruk nesten all ledig dyrkingsjord og dyrke avlinger og holde husdyr for de ansattes konsum i arbeidsplasskantiner. Det har også gitt mulighet for at enkeltmennesker som ikke er offisielt integrert i jordbruksarbeidsstyrken på statsgårdene, som for eksempel pensjonister, kan be om egne små parseller til dyrking av egen mat.

Hva er resultatet?

Hvilke frukter har alle disse anstrengelsene og strategiene båret på Cuba? Kanskje den mest enestående udiskutable suksessen finnes i produksjonen av grønnsaker, stivelsesrike rotfrukter så som søtpoteter og plantain (en stivelsesrik bananfrukt som brukes omtrent som poteter). I år 2000 passerte landet nivået fra før krisen i 1989.

De beste resultatene på dette området tilhører utvilsomt de kriserelaterte anstrengelsene for urbant jordbruk, som startet forbløffende tidlig i krisen i Havanna, eksploderte dynamisk på nasjonalt nivå i seinere år og har vist seg å være et utmerket bidrag til matproduksjonen, så vel som en verdifull kilde til arbeid og inntekt for den urbane befolkningen. I 2003 var over 200.000 arbeidere sysselsatt i denne sektoren, 35.000 nye jobber var skapt de foregående åra og sto for 22 % av alle nye arbeidsplasser i den kubanskenske økonomien.

Alt i alt er det svært lovende tegn på økt produksjon og effektivitet. I 1999 var det økning i avlingene av seksten av atten viktige matvarer, som omfatter ikke bare grønnsaker, søtpoteter og plantain, men også mais, bønner, ris, frukt og kaffe. Potet-, kål-, malanga-, bønne- og pepperavlingene er bedre enn ellers i Sentral-Amerika og bedre enn verdensgjennomsnittet. Alle Cubas provinser økte sin produksjon av grønnsaker, rotfrukter og plantain, og tretten brøt historiske produksjonsrekorder. Produksjonstallene for grønnsaker taler for seg selv (i millioner tonn): 1997 0,1; 1999 0,9; 2000 1,7 og 2002 over 3. Resultatet for 2003 ventes å overstige dette, 1,7 millioner tonn er høstet i årets første 6 måneder. Som et resultat hadde salget av grønnsaker og friske urter nådd et nivå av 460 gram per dag per hode i 2000. Dette er godt over FAOs anbefalte nivå som er 300 gram per dag. Cienfuegos og Ciego de Avila leder nasjonalt med henholdsvis 867 og 756 gram, mens Havanna nådde 600 gram per dag i november 2000, og Sancti Spiritus, Granma, Piñar del Rio, Las Tunas og Guantanamo alle lå over 500 gram per dag. I mars 2003 produserte provinsen Havanna 953 gram per dag per hode.

Selvsagt gjenstår sentrale problemområder, særlig når det gjelder melk, kjøtt og egg som fortsatt krever importert dyrefor som Cuba ikke har råd til. Ris, som vanligvis dyrkes på store statsgårder, har også stadig kommet til kort i forhold til planlagte produksjonsnivåer.

Også på disse områdene er det noe bedring og håp for framtida. Når det gjelder ris, er det for eksempel, ved siden av forventningene til SRI-teknologien som er nevnt tidligere, lovende forsøk med «folkets ris»-bevegelsen, inspirert av framgangen med urbant jordbruk, som forsøker å kopiere resultatene herfra innenfor risdyrking. I 2003 vil 300.000 tonn ris bli produsert i landet, en stigning fra 172.000 tonn i 1999. Dette har redusert risimporten med mer enn 50 %.

Midt i alle disse forandringene er det viktig å merke seg at i motsetning til den stadig mindre rollen staten spiller i mange land i den tredje verden i den nåværende nyliberale æra, fortsetter staten og andre kollektive former for økonomisk organisering å spille en ledende rolle på Cuba, både i produksjon, tilgjengelighet og support. Det viktigste grunnprinsippet er at ved slutten av år 2000 nådde mattilgangen på Cuba et daglig kaloriinntak per hode på 2.600 kalorier og mer enn 68 gram protein. FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO regner 2.400 kalorier per dag og 72 gram protein for å være tilstrekkelig. Tross de gjenstående problemområdene er den akutte matvarekrisen over. Det kubanskenske samfunnet har, under atskillig press, gjennomført en vellykket heroisk innsats for å skape sin egen versjon av matvaresikkerhet for befolkningen, og har kanskje vist veien for andre samfunn. 31. mai 2003 åpnet president Hugo Chavez i Venezuela, i nærvær av Cubas ambassadør og FAOs representant i Venezuela, landets første organoponico i sentrum av Caracas. Andre land i den tredje verden ville gjøre klokt i å lære av Cubas erfaringer. De fleste land kan produsere tilstrekkelig mat og sikre et tilstrekkelig kosthold for alle sine borgere.

av Maren Sæbø

Etter elleve år vil Cuba kvitte seg med dollarøkonomien for å begrense den amerikanske innflytelsen.

Cubas president Fidel Castro og hans sentralbanksjef Fransisco Soberon har annonsert via øyas statskanal at kubanere har to uker på seg til å veksle inn sine amerikanske dollar til den kubanske pesoen. Fra den 8. november opphører dermed Cubas dollarøkonomi å eksistere, til fordel for et system med konvertible peso.

«Imperiet forsøker å lage flere problemer for oss,» advarer Fidel Castro, opplagt, men med armen i fatle.

I følge den meksikanske avisen La Jornada er sentralbanken klar for en massiv innveksling av det grønne gullet, også på lørdag og søndag i neste uke, da kubanske banker normalt holder stengt.

Reaksjon

I følge BBC følger forsøket på å avskaffe Cubas dollarøkonomi av at USA i juni strammet sanksjonene mot øya. De nye sanksjonene skulle begrense flommen av dollar sørover. Rundt én milliard dollar blir hvert år overført fra enkeltindivider i USA til slektninger i sør. USA har forsøkt å begrense overføringene til 1200 dollar hvert år per familie.

Kubanske myndigheter har heller ikke vært udelt positive til overføringene som har skapt økte klasseforskjeller på Cuba. Myndighetene har liten kontroll med pengene og ser på den liberale handelen som en undergraving av nasjonens suverenitet.

Nå skal altså kubanske butikker ikke lenger godta det som de siste elleve årene har blitt et stadig viktigere betalingsmiddel på øya. Etter at USA varslet nye sanksjoner i mai stengte alle dollarbutikkene, men etter to uker ble de tvunget til å åpne igjen. Denne gangen skal stengingen være bedre planlagt. Banker vil fortsatt ta imot dollar, men med 10 prosents kommisjon. Målet er å få kontroll over valutahandelen og dollarøkonomien.

Turistdollar

Dollaren ble lovlig betalingsmiddel på Cuba i 1993 for å bøte på den økonomiske krisa øya sank ned i etter Sovjetunionens fall. Frislippet av dollar satt fart i Cubas turistindustri, som i løpet av 1990-tallet ble øyas viktigste inntektskilde.

For å unngå at avskaffelsen av dollar som betalingsmiddel rammer turismen, ber Castro utlendinger ta med seg annen valuta, som euro eller sveitsiske franc, for å unngå det høye vekslingsgebyret. Kredittkort har også fått stadig større utbredelse på Cuba. Så fremt de ikke er utstedt av en amerikansk bank kan de nå brukes ved de fleste større turiststedene.

Myndighetene håper at avskaffelsen av dollarøkonomien vil styrke deres grep om turistpengene som til nå har fått flyte mer eller mindre fritt.

av Ingrid Baltzersen

Skilnaden mellom hjelpeorganisasjonar og okkupasjonsstyrker er i ferd med å bli viska ut fordi USA ynsker det. Når bistandsorganisajonar eller FN vert angripne i Afghanistan og Irak er det forferdeleg, men samtidig ein situasjon ein del av organisasjonane har bidratt til sjølv.

Kva er solidaritet?

Først vil eg definera omgrepa solidaritet og bistand. Det første eksempelet på at ordet solidaritet vart bruka i Noreg, er frå ei streik på Akers Mek i 1884 mot eit lønnsnedslag på 10 %. For første gang vart det samla inn til streikestøtte som verkeleg kunne gje understøtting til dei som streika. Poenget var at streika på Aker gjaldt mange fleire. Seira arbeidsgjevarane der, ville Nyland og andre følgja eksempelet. Solidarisk støtte til dei streikande var «hjelp til sjølvhjelp». Revolusjonære meiner jo også at arbeidarklassa har felles interesser på tvers av landegrensene. Difor er solidaritetsarbeid med alle som kjempar mot undertrykking ein viktig del av revolusjonært arbeid.

Kva er bistand?

Bistand er i motsetnad til solidaritet basert på å gjera undertrykkinga mindre brutal, ikkje å endra forutsetningane for han. Bistand kan samanliknast med suppekjøkkenet som fanst samtidig med streikestøtta på slutten av attenhundretalet. Suppekjøkkenet var veldedighet, og delte mellom verdige og ikkje verdige mottakarar. Organiseringa av streikestøtta kom av at ein såg dei streikande kjempa ein viktig kamp som hadde konsekvensar for ein sjølv.

Norsk bistand, Terje Tvedt

Bistand i internasjonal politikk handlar om vidareføring av eit land sin utanrikspolitikk. I fjor kom boka Utviklingshjelp, utanrikspolitikk og makt av Terje Tvedt, som er ein del av makt- og demokratiutreiinga 1998-2003. Her vert den generelle utviklinga til norske organisasjonar sitt bistandsarbeid dokumentert. Boka skapa stor debatt når ho kom, eg kjem til å gå kort inn på denne også.

Eit av hovudpoenga til Tvedt er at bistand er ein del av norsk utanrikspolitikk, og at bistand er blitt eit tabuområde å diskutera. Noreg som humanitær stormakt har vore viktig for fleire parti, både Arbeidarpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti er opptekne av desse verdiane.

Noko som var svært interessant, var auka i organisasjonar som jobba med bistand. I 1963 var det 7 organisasjonar, i 1998 var det 154 organisasjonar, og i realiteten mange fleire fordi mange av desse organisasjonane er paraplyorganisasjonar. Norsk bistand vert kanalisert gjennom organisasjonsnorge. Desse pengane set spor etter seg i organisasjonane, både når det gjeld kva ein jobbar mest med, og når det gjeld politikk.

Ein av konsekvensane gjeld forholdet til samarbeidspartnerar i utlandet: Norske organisasjonar vert regnskapskontrollørar og gjevarar i forhold til samarbeidspartnerane. Dette er vanskeleg å kombinera med godt politisk samarbeid. I tillegg bestemmer staten samarbeidspartnerar. For at prosjekta skal bli støtta av Norad må dei sjølvsagt vera i tråd med retningslinjene deira. Norad-prosjekt skal ikkje vera i strid med norsk utanrikspolitikk. Potensielle samarbeidspartnerar veit jo også at det ligg mykje pengar i samarbeid med norske organisasjonar, noko som kan føra til litt rare situasjonar på politiske møte der ein vert prøvd verva som bidragsytar til ulike prosjekt. Men det som også fører til ein del absurde utslag er at norske organisasjonar finn på prosjekt som ikkje alltid er så veldig nyttige, fordi dei vert lova ekstra pengar og må finna noko å bruka dei på.

Ein annan konsekvens av pengane frå staten er den organisatoriske utviklinga i Noreg. Dei fleste organisasjonane som har prosjekt i utlandet, opplever at det er ingen politisk aktivitet rundt prosjekta lengre. Før dreiv ein og samla inn pengar og jobba for å få støtte, no veit eit fåtal av medlemane om kva organisasjonen har for prosjekt. Ein av grunnane til dette er at eigenandelen på prosjekta omtrent er forsvunnen. I 1962 måtte organisasjonane stilla med 50 % eigenandel, i 2001 måtte ein stilla med 10 %. Det vil seie at før måtte ein bruka mange av aktivistane til å samla inn pengar til eigenandel. Til gjengjeld får mange organisasjonar ikkje driftsstøtte, slik at for å få pengar til drift må ein driva med mange innbringande prosjekt. Og når ein får færre aktivistar vert dei som er igjen, meir og meir opptekne av prosjektarbeidet. Mange organisasjonar glømmer krav og politikk på grunn av alt prosjektarbeidet.

Helsearbeidet til Palestinakomiteen

Eg vil no gå nærare inn på korleis den solidaritetsorganisasjonen eg kjenner best – Palestinakomiteen – har forholdt seg til dette dilemmaet.

Palestinakomiteen vart starta i 1970, og sendte det første helseteamet til Libanon i 1976. Diskusjonen om bistand og solidaritet har altså vore ein del av organisasjonen frå starten, og mykje av AKP sine linjer på dette området er også utvikla av aktivistar i Palestinakomiteen. Fokuset for helsearbeidet var frå starten solidaritet, ikkje bistand. Ein sendte helsearbeidarar, men dei skulle også jobba politisk når dei kom tilbake til Noreg, og skulle fungera som augevitne og støtte i krigssituasjonen i Libanon eller Palestina.

Splittinga mellom Palkom og Norwac

Norwac vart danna i 1982 av pragmatiske grunner. Palkom vart kasta ut av Libanon saman med PLO, og dei laga ein ny organisasjon. Norwac vart laga i samarbeid med UD og ambassaden og fekk økonomisk støtte frå Norad og UD. Palkom jobba under Norwac sin paraply, men når det vart mogleg å vera Palkom igjen, laga dei eigne prosjekt som var basert på solidaritet. Grunnen til det var at prosjekta til Norwac vart for store og profesjonelle. Palkom sakna det politiske solidaritetsarbeidet som var ulønt og ikkje så profesjonelt helsefagleg. På starten av 1990-talet skilte Norwac og Palkom lag, og Palkom hadde sine heilt eigne prosjekt.

Palkom sitt helse- og solidaritetsarbeidet no

Forholdet mellom bistand og solidaritet er framleis ein aktuell debatt i Palkom. No er dei fleste prosjekta våre, det vil seie kriseteam i Palestina og solidaritet i Libanon heilt eigenfinansierte, folk får politisk skolering før dei drar, det er meininga at dei skal jobba politisk når dei kjem tilbake, og dei får ikkje noko særleg lønn. I tillegg har me eit par meir profesjonelle prosjekt, me har eit UD-støtta psykososialt prosjekt uten eigenandel i Palestina, og kanaliserer Fokus-pengestøtte til prosjekt uten eigenandel i Libanon.

Sjølv om me altså har eit par prosjekt som er støtta av staten, er Palkom framleis ein av dei få organisasjonane som finansierer størstedelen av arbeidet, også i utlandet, på medlemspengar og innsamlingar. Ingen får heller pengar for å samla inn, eller verva gjevarar slik som mange av dei store organisasjonane gjer.

Grunngjevinga for at Palkom vil ha færrast mogleg prosjekt som er statleg støtta, er at ein gjennom dei forsøka ein har hatt har sett at dette fører til endringar av politikken som ein ikkje likar. Palkom vil halda fast på å vera solidaritetsorganisasjon, og å bruka arbeidet ute politisk, noko ein ikkje kan gjera i same grad når det skal vera proft og statsstøtta. Samtidig som eg vil berømma Palkom for denne lina, vil eg også sei at dette er eit resultat av kontinuerleg politisk diskusjon og kamp, og utvikling av teori.

Politiske vurderingar

Solidaritetsorganisasjonar som jobber med prosjekt i utlandet, har mange politiske vurderingar dei må ta. Desse prosjekta kan jo ha stor påverknad på makttilhøva mellom organisasjonane i landa ein har prosjekt. Sjølv om det ikkje er så mykje pengar i Noreg, er det mykje der og nok til å skapa endringar ein kanskje ikkje hadde tenkt på. Det som er viktig her, er at valet av legitim leiing ikkje er vår sak. Me stør frigjeringsrørsler fordi me meiner at dei har rett til å bli fri frå ekstern undertrykking. Viss me skal legga oss opp i val av leiing eller metodar og bruka pengestøtte som sanksjonsmiddel, vert dette eit ujamnt maktforhold som ikkje kan kallast solidaritet. Samtidig er det jo ei solidaritetsrørsle sin rett til å slutta å stø rørsler dei ikkje lengre kan stå inne for. Men viss ein går inn og detaljstyrer politikken og prosjekta for å kunna stå inne for dei, er ein inne på ein farleg veg som minner meir om kolonial veldedighet enn solidaritet. Ein del av denne diskusjonen går jo også på aktuelle diskusjonar om ein skal stø borgarskap, islamistar eller andre rørsler som me ikkje er einige i.

Ein annan sak ein må halda fokus på, er at solidaritetsarbeidet me gjer heime er viktigast. Arbeidet me gjer til dømes i Palestina er viktig fordi det viser at folk ikkje har gløymd dei, fordi ein gjer nyttig praktisk arbeid, og fordi ein lærer mykje i kontakt med folka som har undertrykkinga på livet kvar dag. Men arbeidet me gjer i Noreg er det viktigaste, fordi me som regel ikkje kan vera betre enn folk i krigføring, organisering av helsearbeid osv. i utlandet, men er flinkare til å vinne støtte heime enn det dei som kjempar kan. Ein må jobba for å hugsa på dette, fordi arbeidet ein gjer i utlandet kan virka livsviktig, mens det me gjer her heime ikkje er så spanande eller har så enkle og tydelege resultat.

«Send dem hjem»?

Ulike organisasjonar har ulike måter å forholda seg til dette dilemmaet på. Når landa ein skal solidarisera seg med ikkje lengre er i søkelyset, må ein finna nye måtar å jobba på. Fleire av dei tradisjonelle solidaritetsorganisasjonane har blitt media- eller bistandsorganisasjonar. Eit døme er Afghanistankomiteen, som har jobba i forhold til Afghanistan i snart 25 år. Dei har utvikla seg frå solidaritetsorganisasjon til bistandsorganisasjon, noko som dei også skriv om på heimesidene sine. Mykje av fokuset er på arbeidet i Afghanistan, ikkje i Noreg. Under krigen mot Afghanistan som starta hausten 2001 var Afghanistankomiteen aktive i antikrigsrørsla, og dei har teke klart stilling mot argumenta om at USA si bombing er kvinnefrigjerande. Samtidig synest eg det er synd når Terje Skaufjord uttalar i siste Raude Fane (nr 5, 2003) at Noreg skal ha styrker i Afghanistan. Skaufjord argumenterer for at afghanarane ynskjer styrkene, og at den politiske situasjonen i Noreg krev at me sender styrker, så då er det å senda ISAF-styrker (International Security Assistance Forces, underlagt Nato) det minste onde. Eg meiner det er solidaritetsrørsla og kommunistar si oppgåve å halda opp det som er rett, ikkje å pragmatisk gå inn på det minste vonde. Ein må også stå så fritt at ein kan ta andre vurderingar enn samarbeidspartnarane sine, sjølv om det sjølvsagt er viktig å høyra på dei som lever i situasjonen.

«Riv muren» eller «Fritt Palestina»?

Eit anna eksempel på skilnaden i politikk hos bistandsorganisasjonar og solidaritetsorganisasjonar er den nye kampanja Norsk Folkehjelp og Fellesutvalet for Palestina har teke initiativ til: Riv muren-kampanja. Dette er ei veldig bra kampanje, som set søkelys på dei forferdelege konsekvensane av muren israelarane byggjer i Palestina, ein mur dei sjølv kallar «tryggleiksgjerde» (security fence). Samtidig er problemet med denne kampanja at ho set fokus på palestinarane si liding, ikkje på kampen og overlevingsevnene til palestinarane. Det er veldig viktig at det finst store organisasjonar som kan ha slike kampanjer, og det at Norsk Folkehjelp kan ha ei slik kampanje viser at kampen for Palestina har kome langt i Noreg. Men det er viktig å samtidig ha sterke solidaritetsorganisasjonar som kan visa eit alternativ, halda fram retten til kamp, og som ikkje treng å vera pragmatiske.

Boka til Terje Tvedt fortel om avtalar bistandsorganisasjonar hadde inngått, blant anna ein avtale mellom Norsk Folkehjelp og Statoil, der Norsk Folkehjelp fekk økonomisk støtte til minerydding i Angola, mot som avtalen seier «å arbeide for å fremme Statoil og BPs interesser i Angola». Norsk Folkehjelp blei provosert av blant anna dette, og leiar av Norsk Folkehjelp, Eva Bjøreng uttala til Klassekampen (26.08.03) at dei ikkje ville mottatt utstyr frå Statoil viss det vart stilt krav rundt dette som dei ville ha problem med å akseptera. For meg virkar det som om Norsk Folkehjelp faktisk ikkje har skjønt kva som er kontroversielt i saka. Det er vel og bra at dei har teke ei vurdering om dei kan akseptera vilkåra for avtalane sine, men det ein reagerer på er jo faktisk at dei har gått inn på ein avtale som inneber reklame for eit oljeselskap, samtidig som dei skal driva bistand.

Hjelpeorganisasjonar – ein del av okkupasjonsstyrka?

Skilnaden mellom hjelpeorganisasjonar og okkupasjonsstyrker er i ferd med å bli viska ut fordi USA ynsker det. Når bistandsorganisasjonar eller FN vert angripne i Afghanistan og Irak er det forferdeleg, men samtidig ein situasjon ein del av organisasjonane har bidratt til sjølv. Når millitæroperasjonar vert «fredsbevarande», eller «fredsopprettande», når deler av okkupasjonsstyrkane gjer typisk hjelpearbeid samtidig som hjelpearbeidarane får militæreskorte av okkupasjonsstyrkane, vert det lett å oppfatta hjelpearbeidarane som ein del av okkupasjonen. Det er viktig å jobba for å oppretthalda skiljet mellom okkupasjonsstyrkar og hjelpearbeidarar, men dette er også ein kamp bistandsorganisasjonane må kjempa sjølv. Dei må tenkja over kva type samarbeid med okkupasjonsstyrkane som gjer at dei vert ein del av okkupasjonen, og dei må tenkja over konsekvensane meir langsiktig enn at «viss me ikkje samarbeider med USA vert det berre verre for befolkninga no» (eller «viss me ikkje samarbeider med USA er det nokon andre som får oppdraget»).

Kvifor solidaritet?

Det er viktig at det frivillige arbeidet som revolusjonære har i andre land, skal vera solidaritet, ikkje bistand. Om bistand fungerer eller ikkje fungerer i det heile tatt er jo også ein diskusjon, som eg ikkje har gått inn på her. Samtidig som me jobbar for at fronten skal vera breiast mogleg, bør me kjempa for at det skal vera rom i fronten for å retta kritikk mot bistand frå eit venstrestandpunkt, og at det vert ført kontinuerlege diskusjonar om dette spørsmålet i solidaritetsorganisasjonane.

Kjelder:

• Tvedt, Terje: Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen, Gyldendal 2003
• Wergeland, Ebba: «Hva er revolusjonært solidaritetsarbeid», i Studiebok Imperialismen, AKP 1988

av Peter M Johansen

Når Deepti Gopinath snakker om arbeiderrettigheter, snakker hun ofte med anførselstegn. På den internasjonale flyplassen i Mumbai er det et helt sett av forskjellige lover som bestemmer «rettighetene» under de nyeste arbeidsordningene.

I det travle mylderet som på Mumbais Chhatrapati Shivaji internasjonale flyplass, kjent som Sahar, er de knapt synlige. Det passer ledelsen. De nye kategoriene av løsarbeidere skal være usynlige; det er en av betingelsene for å få være der. Ikke først og fremst av hensyn til passasjerene. Det uorganiserte arbeidet som blir hyret inn gjennom private utleiefirmaer, er noe Airport Authority som har ansvaret for bygging, drift og vedlikehold av flyplassene, ikke vil se. Eller rettere sagt, vil skal bli sett.

«Vi har fått alle slag typer av kontraktarbeid som følge at utskillingen av arbeid til private selskap. Vi har fått uorganisert arbeid midt i en tidligere tungt organisert sektor. For hver kategori av løsarbeidere, enten de er hyret inn for en dag, jobber deltid eller har korttidskontrakter, fins det ulike sett av regler som bestemmer hvilke «rettigheter» de ulike har. Alt for å få dem til å tro at de ikke gjør fullverdig eller likeverdig arbeid i forhold til andre som har fast ansettelse og som er organiserte med reelle rettigheter,» forteller Deepti Gopinath. Hun er generalsekretær i Indians Airports Employees Union.

Rå muskelkraft

Hensikten er å passe på at de ulike kategoriene av kontrakt- og løsarbeidere faller utenfor alle andre kategorier. Arbeidsvilkårene er usle, og lønna ligger under minimumslønna for den er ulike mellom de ulike sektorene over hele India. De private firmaene kan bare velge og vrake, og gjør det ofte med rå muskelkraft.

Gopinath beskriver de kriminelle forholdene som rår bakom de smilende innsjekkingsskrankene, billettkontorene, sikkerhets- og passkontrollen og tax free-butikkene. Men hun er forsiktig med hva som kan komme på trykk. Arbeidet er ingen lek; kampen som hennes forening fører er direkte farlig. Det er mafiaforhold mange steder på Indias vel 120 innenlandske og 6 internasjonale flyplasser hvor det internasjonale Air India og det nasjonale Indian Airlines trafikkerer.

«På grunn av mafiaforholdene er det folk som ikke engang får lønn. De inngår i et system, hafta, som er hindi for bestikkelser, kjent fra når en kjøper seg fri fra politiet,» sier hun.

De må leve på tips fra passasjerene som når de låner ut trolleyer og hjelper til med å fylle ut skjemaer og tilby andre tjenester. Det er vanskelig å unngå disse hjelperne, ved skranker, inn- og utganger, ankomst- og avgangshaller. Bak dem står det ofte rå muskelkraft, både for å ha kontrollen med dem eller for å bruke løsarbeiderne til å ramme andre arbeidstakere for å bryte ned ordningene for de organiserte.

«Det har oppstått et nytt hierarki: En kontraktør med ti inspektører, kalle det gjerne muskelmenn, 200 sweepers, uten minstelønn, uten ansettelsesdokumenter, ingen beviser på at de faktisk gjør en jobb,» forteller Gopinath.

De som blir hyret inn, blir aldri kjent med hverandre. De flyttes rundt i grupper og skift. All kontakt blir brutt ned. De blir fratatt identitetskort når de blir inn til flyplassen, og det fins ingen lønnsslipper.

Sorry to say

«De «eksisterer» ikke når vi skal begynne å organisere dem,» sier den erfarne fagforeningslederen. «Sorry to say-økonomien har tatt helt overhånd i fagbevegelsen. Det mangler en forståelse for class brotherhood,» sier hun. Fagbevegelsen er fortsatt et brorskap i engelsk språkdrakt. Den tradisjonelle fagbevegelsen hadde aldri tenkt på å organisere eller hjelpe eller kjempe for disse arbeiderne.

Øverst sitter det statlige Airport Authority, en mektig sektor i det tunge indiske byråkratiet. De opptrer som landlords, som deler ut kontrakter og samler inn penger – og fordi det dreier seg om India betyr det også i egne lommer, selv om Gopinath ikke sier det. Men hun ledet en to år lang kamp mot de føydale forholdene.

«Vi gikk ut med slagordet: «Ta tilbake passene deres!» Dermed fikk vi oppmerksomhet om noe som var ukjent. På den tida var det ennå interessant for pressa; i dag er det nesten umulig å få inn noe, enten fordi det ikke er «interessant» fordi det er blitt så vanlig eller fordi det har blitt offentlig politikk også i media. Hva kaller de det? Selvsensur?

Vi ventet på folk ved bussholdeplassen ved flyplassen og oppfordret kontraktarbeiderne til ikke å gi fra seg id-kortene sine eller betale «avgifter» av lønningen sine. Det ble dannet en solidaritetskomite til støtte for flyplassarbeiderne, og forholdene ble gransket, fra runwayen til oppholdsrommene.

På grunn av de uklare forholdene rettet vi kampen inn mot kontraktørene. Anbudene lå under de faktiske kostnadene, fordi de var oppgitt uten lønnskostnader. Vi gikk til High Court med paragraf 226, om kontraktarbeid. Dersom samme arbeid blir utført av fast ansatte, skal det gjøres permanent. Det står riktignok ikke i loven, men vi ville prøve det og fikk medhold i høyesterett i 1996,» forteller Gopinath.

Det har imidlertid vært mange avganger siden da. I løpet av to år hadde ledelsen i offentlig sektor og mektige industriledere gått sammen for å få kjent domspremissene ugyldige. I 1998 ble kjennelsen omgjort. Derimot har Airport Authority måttet krype til korset og beholde den for de seks internasjonale flyplassene. Med nye private flyselskaper i lufta kan det fort snu seg, frykter Gopinath.

«En del fagforeninger har endret holdning i forhold til denne type kontrakt- og løsarbeid og er villig til å slåss for dem. Flere har dannet et partnerskap for samarbeid og kamp med oss,» sier hun.

Bokomtale

av Frode Bygdnes

Dag Seierstads hefte Kan EU-fisket reddes? er et glimrende skoleringshefte.

Den nystifta organisasjonen «Kysten inn i EU», som blant annet fylkesordføreren i Troms fronter, prøver å fremstille EU med ny og ressursvennlig fiskeripolitikk. For de veit at kystens befolkning ser på EU-medlemskap som avståelse av ressursene våre. Nasjonen Norge må gi fra seg fiskeressursene og all styring med disse utenfor 12 nautiske mil. Det betviles ikke, men det hevdes at det er nødvendig for å få overnasjonale kontrollordninger som kan fungere. EU fremstilles som redningen for å få bedre kontroll med fisket. En av lederne i Kysten inn i EU, Geir-Ove Ystmark, går så langt som å fremstille skotske og shetlandske fiskere som uansvarlige fiskere hvor EU tar affære. De prøver å skape et bilde av at EUs overordna prinsipper skulle være bærekraftig ressursforvaltning. I deres propaganda overser de helt hva kampen dreier seg om; EU-fiskere skal ha lik rett til å fiske på marginale ressurser som kystbefolkninga.

For å møte denne form for EU-propaganda er Nei til EUs skriftserie nr 1, 2003 – Dag Seierstad: Kan EU-fisket reddes? – et glimrende skoleringshefte. Det ministerrådet har klart å samle seg om i 2003, er bare ord. Ord om økosystemet og ønske om skroting av fiskefartøy. Uten å målrette og adressere overkapasiteten, blir dette meningsløst. Derfor er deres reguleringer ikke troverdige. Vi må se på praksisen.

EU nektet Sverige å frede torsken i Østersjøen i fjor. Fiskerikommissær Fischer vågde ikke å gå inn for full stopp, men foreslo en reduksjon til 1/5-del i det nordlige EU-havet. Selv dette ble for mye for de femten fiskeriministrene. Torskekvotene ble bare redusert med 45 % på en sterkt trua torskestamme. Og denne reguleringa skulle bare vare i 6 måneder. Årets kvoter ble satt til samme nivå som i fjor enda havforskerne anbefalte total stans. Da er ikke EU sitt mål om bærekraftig nivå om 5 år troverdig.

Når EU-havet er trua, har EU sendt sin flåte verden rundt. Blant annet utenfor Afrika betaler EU for å fiske. EU betaler for fiskerettigheter uten noen begrensning på uttaket. Reguleringen går bare på antall båter. Skriftseriens hefte med gjennomgang av erfaringene til den enkelte kyststat i Afrika, er skremmende. Bak EU-flåten tømmes havet, og kystbefolkninga er de som rammes. Mens personer som frontfigurene i «Kysten inn i EU» er det som får gode leieinntekter.

Bare ett av landene i Afrika, Namibia, har lagt forvaltningene inn under nasjonal styring. Annerledeslandet har hatt positiv utvikling fordi de har sjøl kontroll over utviklingen basert på økologisk bærekraftig fiskerinæring. Slik blir Afrika et godt eksempel på at nasjonale reguleringer er den beste forvaltningen av ressursene, og særlig en forvaltning som tar høyde for kystbefolkningens behov.

EU har fisket tomt de afrikanske farvann. Nå ser de etter områder i nord. Og da er det ikke så rart at oppdrettsnæringas folk som tror de eier kysten vår innenfor 12 mil, velger å selge havet vårt i den økonomiske sonen. Men da er det viktig at vi skolerer oss på EU sin historikk. Da blir ikke de nye tonene om EU sine kontrollordninger troverdige. Vi skal ha den historia med oss. Da bør det være uaktuelt å overlate fiskerireguleringene til EU i vår økonomiske sone. Da vil det være uaktuelt å la EU bestemme kvoteandelen for norskregistrerte fiskerifartøy.

I dag er et av de større problemene å få stoppet fiskefusk som utkast ute på havet. Ved EU-medlemskap vil det bli utkastpåbud i norsk økonomisk sone. Ved EU-medlemskap vil råfiskloven, som har vernet kystbefolkninga, falle. Minstepris vil ikke eksistere. Og dersom markedsprisen faller under referansepris, vil fisken måtte trekkes tilbake og ødelegges.

Ved EU-medlemskap vil omsettelige kvoter uten restriksjoner bli innført. Dette vil kystbefolkninga tape på. Når rettighetene er solgt, blir vi som kystbefolkning sittende som statister i fjæra og se på den grådige fiskerikapitalismens herjinger til havet er tomt.

EU er nå inne på en fiskeripolitisk veg som likner mer på USA sin forvaltning av ressursene. De langsiktige interessene må vike for de profitable kortsiktige interessene. Dette vil føre til økt press på ressursene i de norske områdene.

Ved hver korsvei har EU krevd å få fiskekvoter i norske farvann. Kampen mellom EU-statene om stadig knappere fiskeressurser har blitt hardere. Konklusjonen i dette siste heftet til NTEU er at det ikke er noen grunn til å tro at vi kan få en bedre fiskeriavtale med EU nå enn hva vi fikk i 1994.

Fisken er vår viktigste nasjonale naturressurs. EU sin forvaltning og EU-flåtens kapasitet, gjør det helt nødvendig å verne om vår suverenitet. Vi må og skal forvalte fisken slik at kystbefolkninga kan leve av den, slik at vi kan bo her langs kysten.

Det som står om forsvars- og sikkerhetspolitikk i den nye grunnloven, er noe av det minst kontroversielle blant EU-landenes ledere.

Det er få og små endringer i det vedtatte forslaget om dette fra det som var forslaget på møtet i Brussel før jul, der det ikke ble oppnådd enighet om ny grunnlov.

Jens Petter Bonde fra den danske Junibevegelsen og medlem av EU-parlamentet var med i Konventet som laget den nye grunnloven. Han har oversatt hele dokumentet til dansk med kommentarer: www.bonde.dk.

Den felles utenriks- og sikkerhedspolitik

Artikel I-15
Den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik

1. Unionens kompetence inden for den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik omfatter alle udenrigspolitiske områder samt alle spørgsmål vedrørende Unionens sikkerhed, herunder gradvis udformning af en fælles forsvarspolitik, der kan føre til et fælles forsvar.

2. Medlemsstaterne støtter aktivt og uforbeholdent Unionens fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik i en ånd af loyalitet og gensidig solidaritet og respekterer, Unionens indsats på dette område. De afstår fra enhver handling, der strider mod Unionens interesser eller kan skade dens effektivitet.

Artikel I-39
Særlige bestemmelser vedrørende den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik

1. Den Europæiske Union fører en fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik, der bygger på udvikling af gensidig politisk solidaritet mellem medlemsstaterne, fastlæggelse af spørgsmål af almen interesse og opnåelse af en stadig stigende konvergens i medlemsstaternes optræden.

2. Det Europæiske Råd definerer Unionens strategiske interesser og fastlægger målene for den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik. Rådet udformer denne politik inden for rammerne af strategiske retningslinjer fastlagt af Det Europæiske Råd og efter bestemmelserne i forfatningens del III.

3. Det Europæiske Råd og Rådet vedtager de nødvendige afgørelser.

4. Den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik gennemføres af EU-udenrigsministeren og medlemsstaterne under anvendelse af nationale midler og Unionens midler.

5. Medlemsstaterne rådfører sig med hinanden i Det Europæiske Råd og i Rådet om alle udenrigs- og sikkerhedspolitiske spørgsmål, som er af almen interesse, med henblik på at fastlægge en fælles tilgang. Før der træffes foranstaltninger på den internationale scene eller indgås forpligtelser, der kan berøre Unionens interesser, konsulterer den enkelte medlemsstat de øvrige medlemsstater i Det Europæiske Råd eller Rådet. Medlemsstaterne sikrer gennem en konvergent optræden, at Unionen kan gøre sine interesser og værdier gældende på den internationale scene. Medlemsstaterne er indbyrdes solidariske.

6. Europa-Parlamentet høres regelmæssigt om de vigtigste aspekter og grundlæggende valg i forbindelse med den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik. Det holdes underrettet om udviklingen heri.

7. Europæiske afgørelser om den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik vedtages af Det Europæiske Råd og Rådet med enstemmighed, undtagen i de tilfælde, der er omhandlet i del III. De tager stilling på initiativ af en medlemsstat, på forslag af EU-udenrigsministeren eller på forslag af EU-udenrigsministeren med støtte fra Kommissionen. Der kan ikke vedtages europæiske love og europæiske rammelove.

8. Det Europæiske Råd kan med enstemmighed vedtage en europæiske afgørelse om, at Rådet skal træffe afgørelse med kvalificeret flertal i andre tilfælde end dem, der er omhandlet i del III.

Artikel I-40
Særlige bestemmelser i forbindelse med gennemførelsen af den fælles forsvarspolitik

1. Den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik udgør en integrerende del af den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik. Den sikrer Unionen en operationel kapacitet, der gør brug af civile og militære midler. Unionen kan anvende disse i forbindelse med opgaver uden for Unionens område med henblik på fredsbevarelse, konfliktforebyggelse og styrkelse af den internationale sikkerhed i overensstemmelse med principperne i De Forenede Nationers pagt. Udførelsen af disse opgaver bygger på kapaciteter tilvejebragt af medlemsstaterne.

2. Den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik omfatter gradvis udformning af en fælles EU-forsvarspolitik. Denne vil føre til et fælles forsvar, når Det Europæiske Råd med enstemmighed træffer afgørelse herom. Det henstiller i så fald til medlemsstaterne, at de vedtager en sådan afgørelse i overensstemmelse med deres forfatningsmæssige bestemmelser. Unionens politik i henhold til denne artikel berører ikke den særlige karakter af visse medlemsstaters sikkerheds- og forsvarspolitik; den skal overholde de forpligtelser, der følger af den nordatlantiske traktat for visse medlemsstater, der betragter deres fælles forsvar som omfattet af Den Nordatlantiske Traktats Organisation, og skal være forenelig med den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik, der er fastlagt inden for denne ramme.

3. Medlemsstaterne stiller civil og militær kapacitet til rådighed for Unionen til gennemførelse af den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik med henblik på at bidrage til opfyldelsen af de mål, Rådet har opstillet. De medlemsstater, der opretter multinationale styrker i fællesskab, kan ligeledes stille disse styrker til rådighed for den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik. Medlemsstaterne forpligter sig til gradvis at forbedre deres militære kapacitet. Der oprettes et europæisk agentur for forsvarsmateriel, strategisk forskning og militær kapacitet, der skal klarlægge de operationelle behov, fremme foranstaltninger til opfyldelse heraf, bidrage til at påpege og eventuelt iværksætte alle nyttige foranstaltninger til styrkelse af forsvarssektorens industrielle og teknologiske basis, deltage i udformningen af en europæisk kapacitets- og forsvarsmaterielpolitik samt bistå Rådet med at evaluere forbedringen af den militære kapacitet.

4. Europæiske afgørelser om gennemførelse af den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik, herunder afgørelser om iværksættelse af en opgave som omhandlet i denne artikel, vedtages af Rådet, der træffer afgørelse med enstemmighed på forslag af EU-udenrigsministeren eller på initiativ af en medlemsstat. EU-udenrigsministeren kan, eventuelt sammen med Kommissionen, stille forslag om anvendelse af både nationale midler og EU-instrumenter.

5. Rådet kan overdrage gennemførelsen af en opgave på EU-plan til en gruppe af medlemsstater for at bevare Unionens værdier og tjene dens interesser. En sådan opgave gennemføres efter bestemmelserne i artikel III-211.

6. De medlemsstater, der opfylder højere kriterier for militær kapacitet, og som indbyrdes har indgået mere bindende forpligtelser på dette område med henblik på mere krævende opgaver, etablerer et permanent struktureret samarbejde inden for rammerne af Unionen. Dette samarbejde er omfattet af bestemmelserne i forfatningens artikel III-213. Det berører ikke bestemmelserne i artikel III-210.

7. Hvis en medlemsstat udsættes for et væbnet angreb på sit område, skal de øvrige medlemsstater i overensstemmelse med artikel 51 i De Forenede Nationers pagt yde den pågældende medlemsstat al den hjælp og bistand, der ligger inden for deres formåen. Dette berører ikke den særlige karakter af visse medlemsstaters sikkerheds- og forsvarspolitik. Forpligtelserne og samarbejdet på dette område skal være i overensstemmelse med de forpligtelser, der er indgået inden for NATO, som for de stater, der er medlemmer heraf, fortsat udgør grundlaget for deres kollektive forsvar og er organet for iværksættelsen heraf.

8. Europa-Parlamentet høres regelmæssigt om de vigtigste aspekter og grundlæggende valg i forbindelse med den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik. Det holdes underrettet om udviklingen heri.

Retlige og Indre anliggender

Artikel I-41:
Særlige bestemmelser vedrørende området med frihed, sikkerhed og retfærdighed

1. Unionen udgør et område med frihed, sikkerhed og retfærdighed

a) ved at vedtage europæiske love og europæiske rammelove, der om nødvendigt, tager sigte på indbyrdes tilnærmelse af de nationale lovgivninger på de områder, der er angivet i forfatningens del III

b) ved at fremme den gensidige tillid mellem medlemsstaternes kompetente myndigheder, især på grundlag af gensidig anerkendelse af retslige og udenretslige afgørelser

c) gennem operationelt samarbejde mellem medlemsstaternes kompetente myndigheder, herunder politi, toldmyndigheder og andre særlige myndigheder vedrørende forebyggelse og afsløring af strafbare handlinger.

2. De nationale parlamenter kan i forbindelse med området med frihed, sikkerhed og retfærdighed deltage i evalueringsmekanismerne i artikel III-161. De inddrages i den politiske kontrol med Europols aktiviteter og evalueringen af Eurojusts aktiviteter i overensstemmelse med artikel III-177 og III-174.

3. Medlemsstaterne har initiativret på området politisamarbejde og retligt samarbejde i kriminalsager i overensstemmelse med artikel III-165.

Terrorisme-bestemmelsen

Artikel I-42
Solidaritetsbestemmelse

1. Unionen og dens medlemsstater handler i fællesskab på et solidarisk grudlag, hvis en medlemsstat udsættes for et terrorangreb, en naturkatastrofe eller en menneskeskabt katastrofe. Unionen tager alle de instrumenter i brug, der står til dens rådighed, herunder de militære midler, medlemsstaterne stiller til dens rådighed, med henblik på:

a)

• at forebygge terrortruslen på medlemsstaternes område
• at beskytte de demokratiske institutioner og civilbefolkningen mod et eventuelt terrorangreb
• at yde bistand til en medlemsstat på dennes område efter anmodning fra dens politiske myndigheder i tilfælde af et terrorangreb.

b)

• at yde bistand til en medlemsstat på dennes område efter anmodning fra dens politiske myndigheder i tilfælde af en naturkatastrofe eller en menneskeskabt katastrofe.

2. Gennemførelsesbestemmelserne artikel III-231.

av Ingrid Baltzersen

Kvifor bur det to folk på same landområde?

Området Palestina var ein del av det osmanske riket. Då tyrkarane var på den tapande sida under fyrste verdskrigen, delte sigerherrane riket opp, og Palestina vart ein del av det britiske mandatområdet. På denne tida dreiv britane på og forhandla litt på alle kantar om korleis Midtausten skulle sjå ut etter at krigen var ferdig.

Dei laga ein avtale med Sheikh Hussein som leia det arabiske opprøret mot tyrkarane, og som dermed hjelpte britane til å vinna krigen. Dette blir kalla Hussein-MacMahon-korrespondansen. Dei laga også Balfourerklæringa, som seier at det skal bli laga eit jødisk heimland i Palestina. Og sist men ikkje minst, fordi det var denne avtalen som vart mest gjeldande: Dei avtala med Frankrike om korleis dei skulle dela Midtausten i franske og britiske mandatområde. Palestina har altså aldri vore ein eigen stat, sjølv om folket og namnet har eksistert lenge.

Den jødiske innvandringa til Palestina starta på slutten av 1800-talet. Det har alltid budd ein del jødar i Midtausten, dei har budd saman med kristne og muslimske arabarar, og dei har prata arabisk. Innvandrarane som kom, var eit resultat av ei sionistisk kampanje i Europa. Jødane i Europa vart utsette for undertrykking, både økonomisk, politisk og fysisk. Sionistane sa at jødane ikkje kunne leva saman med andre folk, fordi dei alltid kom til å bli undertrykte. Dei haldt også fram negative trekk ved jødane så lenge dei budde hos andre folk, dei vart intellektuelle, veike og utan kontakt med jorda. Dette var i tråd med nasjonalismen på den tida som var veldig basert på blodsbånd til kvarandre og jorda.

Theodor Herzl er kjent som sionismens grunnleggjar. Det er ikkje fordi han tenkte så mange nye tankar, men han var god på å organisera, og fekk laga ein sionistisk kongress som organiserte den sionistiske rørsla. Sionismen hadde ikkje så stor oppslutning blant jødane i Europa. Dei religiøse jødane syntest ideen var blasfemisk, det er berre Gud som kan bringa jødane heim. Dei meir sekulære jødane var ofte like interesserte i å forsøka å bli integrerte i dei landa dei budde i. Sionistane sjølv var for det meste sekulære, men bruka bibelen som historiebok for å grunngje at dei hadde rett på landet.

Antisemittismen og sionismen går hand i hand. Antisemittismen auka, og sionismen fekk meir oppslutning. Dei største innvandringsbølgjene til Palestina før staten Israel vart oppretta, kom når det var innstrammingar av rettar eller progromar i europeiske land. Det var mykje innvandring i mellomkrigstida. Jødane hamna ofte i konflikt med britane, som var mandatmakt, og arabarane, som følte seg trua av innvandringa. Britane innførte etter kvart begrensingar på den jødiske innvandringa til Palestina. Jødane hadde fleire terrorgrupper som utførte aksjonar mot britiske mål, og ein del av høgresionistane såg faktisk på britane, og ikkje tyskarane, som hovudfienden under andre verdskrig.

Når FN laga forslaget til delingsplan i 1947, var sionistane ganske nøgde, mens arabarane såg på det som ei krigserklæring. Sionistane skulle få over halvparten av landet, sjølv om jødane var langt færre enn halvparten. Då britane trakk seg ut 14. mai 1948 og sionistane oppretta staten Israel, gjekk dei arabiske nabolanda til krig. Dei tapte krigen, og staten Israel sat igjen med 78 % av historisk Palestina, og dei beste områda. Dei palestinske områda på Vestbreidda og Gaza var ikkje i kontakt med kvarandre fysisk, og dei var styrt av kvar sine naboland, Egypt og Jordan. Mange palestinarar vart fordrivne, og lever framleis i flyktningleirar i Libanon, Syria, Egypt og Jordan, i resten av Midtausten og i heile verda.

Etter 19 år kom seksdagarskrigen i 1967, då Israel okkuperte Vestbreidda og Gaza. Desse områda vart styrte som okkuperte område, mens dei palestinarane som vart verande innanfor staten Israel sine grenser i 1948, vart statsborgarar i Israel.

Kva er framtida til Palestina?

Ein stat

Palestinarane har gjennom det siste hundreåret utvikla ein sterk palestinsk identitet, og ei sterk kjensle av at dei har blitt urettvist behandla av verda. I starten stolte dei på at dei arabiske naboane kom til å hjelpa dei å hiva ut israelarane, og PLO (Palestine Liberation Organisation) var styrt av dei arabiske landa.

Etter kvart som Fatah og dei ulike kommunistpartia vart oppretta, fekk palestinarane sin eigen politikk på korleis dei ville at Palestina skulle bli frigjort. I 1969 foreslo DFLP, eit kommunistparti, at PLO skulle kjempa for «ein demokratisk stat i Palestina», og dette vart akseptert av det palestinske nasjonalrådet same år. Det er også dette målet palestinarørsla i Noreg har jobba for, ein demokratisk sekulær stat for jødar og arabarar i Palestina.

To statar

I 1974 vedtok det palestinske nasjonalrådet at ein skulle oppretta ei palestinsk myndigheit på eit kvart område av Palestina som vart frigjort. Eg meiner det er ein riktig strategi å gå inn for å ta kontroll og styring over områda ein tar over, samtidig har dette opna for at løysinga kan vera ein stat på Vestbreidda og kanskje Gaza. PLO har gått meir og meir i den retninga. I 1988 aksepterte det palestinske nasjonalrådet formelt at det kan eksistera to statar side om side. Oslo-avtalen gjorde tostatsløysinga til den allment aksepterte løysinga, og ein rekna med at det berre var eit spørsmål om tid før ein palestinsk stat vart erklært på Vestbreidda og Gaza, sjølv om Oslo-avtalen ikkje seier dette eksplisitt. I 1997 annonserte Arafat at PLO skulle erklæra at ein uavhengig palestinsk stat var oppretta 4. mai 1999. Denne datoen vart utsett fleire gonger, og det har aldri blitt gjennomført.

Ahmad Qureia uttaler seg

8. januar i år sa Ahmad Qureia, den palestinske statsministeren, at løysinga kanskje er ein bi-nasjonal stat. Dette var nytt, sidan PLO (eller i alle fall PA) har haldt hardt på tostatsløysinga og Oslo-avtala, vegkartet for fred, og andre forsøk på fredsavtalar. Dette er eit skritt bort frå tostatsløysinga, men det er ikkje sikkert det var så alvorleg meint.

Grunnen til at han uttalte seg kan vera for å pressa Sharon og den israelske regjeringa. Israelarane ynskjer ikkje å vera i ein stat med palestinarane i dei okkuperte områda, dei har nok palestinarar i staten Israel, og i ein slik stat blir jødane i mindretal. Det kan også vera ein måte å beskriva situasjonen den palestinske regjeringa er i, det er ikkje mogleg å laga ein palestinsk stat på Vestbreidda og Gaza så lenge Israel heile tida okkuperer, lagar portforbod, set opp vegsperringar og byggjer mur.

Problemet med tostatsløysing

Sjølv om ein meiner at tostatsløysing er det mest rettvise, eller det som er mest politisk riktig, så kan det vera vanskeleg å gjennomføra. Vestbreidda er i dag full av busetjingar som omringer palestinske byar og skil dei frå kvarandre, ho er skjært opp av busetjarvegar som berre kan brukast av israelarar. Vestbreidda, Jerusalem og Gaza er skilde frå kvarandre.

Viss busetjingane blir, vil det ikkje vera noko meiningsfullt territorium der ein stat kan etablerast. Problemet er også at staten manglar naturressursar. Gjennom 30 år med israelsk okkupasjon har ressursane blitt overflytta frå dei palestinske innbyggarane til busetjarane. Sidan Oslo-avtalen blei skriven under i 1993, har Israel hatt ein politikk med stadige stengingar mellom Israel (inkludert Aust-Jerusalem) og dei okkuperte områda, og dei har bygd opp nettet med militære sjekkpunkt over alt. Økonomien har blitt fullstendig øydelagt av fire år med intifada. Det er kjempehøg arbeidsløyse i dei palestinske områda, spesielt i Gaza. Israel har ført ein politikk for å medvite øydeleggja den palestinske økonomien. Ein palestinsk stat som vert oppretta med desse vilkåra vil berre kunna overleva med massiv bistand. Muren har ført til endå større problem, viss staten skal opprettast innanfor dei grensene muren set, vil han ikkje ha internasjonale grenser. Muren fører også til at endå meir av vassressursane og dei beste jordbruksområda ligg utanfor muren. Ingen israelske planar har enno tilbydd palestinarane nok territorium til å laga ein levedyktig stat. Utan ei total fjerning av busetjingane og ei israelsk tilbaketrekking frå Aust-Jerusalem kan ikkje den tidlegare ideen om ein palestinsk stat på heile Vestbreidda og Gaza med Jerusalem som hovudstad bli realisert. For å gjennomføra denne ideen, må ein anten ha eit Israel som frivillig fjernar busetjingane og trekk seg ut frå Aust-Jerusalem, eller ha ei makt som presser Israel til det. Ingen av desse kriteria er oppfylte i dag.

Ulike einstatsløysingar

Verken palestinarane eller israelarane har tradisjonelt vore for ei einstatsløysing på den måten det vart formulert i 1969. Palestinarane har meint at dei bør få tilbake heile landet sitt, og israelarane er redde for å hamna i minoritet og gje opp ideen om ein jødisk stat.

Det finst to måtar å tenkja einstatsløysing på. Den eine måten er ein binasjonal stat. Denne modellen tar opp i seg at Israel på mange måtar er ein binasjonal stat allereie, dei har ein stor arabisk minoritet som bur i eigne område. Ein kan bruka ulike modellar for ein binasjonal stat, anten bruka kantonmodellen frå Sveits, eller Belgia sin binasjonale modell. Det er ein del problem ein må løysa i forhold til denne måten, for eksempel fordelinga av makt i parlamentet, rett til retur for palestinarar og jødar osv.

Denne ideen kom først opp i 1930-og 40-åra, då europeiske intellektuelle sionistar ynska jødisk sjølvstyre i dei områda dei budde i, og dela resten av landet i kristne og muslimske einingar, men bu saman i samen land. Ein del palestinarar støtta denne ideen fordi dei trudde det kunne vera ein måte å hindra sionistane i å laga ein jødisk stat i Palestina, men dei fleste syntest det var feil og farleg å gje delar av landet til ein utanlandsk minoritet. I dag er det til dømes Azmi Bishara, palestinsk Knesset-medlem, og Edward Said, no avdød palestinsk akademikar, som har støtta denne ideen.

Den andre måten ein kan laga ein einstatsløysing på, er ein sekulær demokratisk stat med ein mann – ein stemme, og ingen inndeling etter etnisitet eller religion. Av israelarar har denne ideen støtte hos antisionistiske jødar som til dømes professor Ilan Pappe ved Universitetet i Haifa, og ein del palestinarar som til dømes Ghada Karmi, palestinsk politikar som bur i London.

Mot og for einstatsløysing

Mange er mot einstatsløysing av ulike grunnar. For det første vert det sagt at jødiske israelarar og palestinarar aldri vil akseptera integrasjon. Valet er difor anten separasjon eller at ei av sidene vert militært overvunne. Separasjon er den mest humane moglegheiten. Men er dette sant? I røynda er det mange eksempel i verdshistoria på integrasjon mellom folk som virka totalt uforeinlege før konflikten vart løyst. Det mest relevante eksemplet er Sør-Afrika, men også til dømes England etter borgarkrigen. Me må ikkje gløyma at meir enn halvparten av den jødiske befolkninga i Israel kjem frå arabiske land, der dei var relativt godt integrerte. Sjølv om flesteparten av desse snakkar hebraisk no, og ser på seg sjølv som israelarar, har dei sterke element av arabisk kultur, og begynnar no å visa desse offentleg.

For det andre vert det sagt at Israel har militær makt til å gjera det dei vil. I denne situasjonen bør palestinarane ta det dei kan få, og leva for å fortsetja kampen seinare. Dette kan vera ein realistisk filosofi, men palestinarane ser ikkje ut som om dei har tenkt å gje opp. Sjølv om dei er militært svake fortset dei å kjempa, fordi dei ser at militær makt ikkje er den einaste formen for makt, og fordi dei ser på det som ei plikt å kjempa mot den uretten dei har blitt påført.

For det tredje vert det argumentert at sjølv om tostatsløysinga ikkje er perfekt, er det ein veg framover som seinare kan bli utvikla til noko som er meir rettvist, til dømes ein føderasjon eller ein økonomisk union. Andre ser på det som eit fyrste skritt på veg til ei einstatsløysing. Mange har dette standpunktet fordi dei meiner at ein vil tapa ein direkte konfrontasjon med sionismen med dei rådande maktforholda. Dei tenkjer at sionismen vil forsvinna etter som dei demografiske og økonomiske forholda utviklar seg. Men dette er ikkje noko godt argument mot einstatsløysing. Asymmetrien i makt mellom ein israelsk og ein palestinsk stat vil føra til at utviklinga alltid vil skje i favør av Israel. Så lenge staten Israel er rasistisk er det vanskeleg å sjå at ein tostatsløysing vil resultera i nokon form for likeverd mellom dei to statane.

For det fjerde vert dei som stør ei einstatsløysing skulda for å dela energien og merksemda frå det som er mogleg å oppnå, altså to statar, til eit mål som er utopistisk, altså ein stat. Dette argumentet er riktig viss ein meiner at ei tostatsløysing er realistisk og ynskjeleg. Eg meiner at Osloprosessen har vist at ei tostatsløysing ikkje er mogleg i dag, så både einstatsløysing og tostatsløysing er like urealistisk. Det som er realistisk er ein aphartaidstat som stenger inne og forsøker å øydeleggja alle moglegheiter for ein sjølvstendig palestinsk stat.

Eit siste argument er at etableringa av ein einskapleg stat møter enorme utfordringar. Korleis skal han etablerast? Skal jødar ha rett til retur på same måte som palestinarane? Kva vil vera karakteren på staten og korleis vil han bli akseptert av nabolanda? Kva skal landet kallast? Said Hamami, ein tidlegare PLO-representant i London pleidde å sei at dei kan kalla han ein agurk viss det er det dei vil.

Ein binasjonal stat er enklare å akseptera for ein del folk enn ei einstatsløysing, sidan ein binasjonal stat kan bli laga slik at han liknar på ei tostatsløysing, og han kan gje mest makt til den sterkaste sida. Men viss ein binasjonal stat skal vera ei akseptabel løysing for palestinarane, og ikkje berre ei gjentaking av uretten gjort mot dei, må dei få gjennomført retten til retur. Staten må også vera ikkje-sionistisk, sidan sionismen er rasistisk.

Kva er framtida?

Den palestinske statsministeren Ahmad Qureia uttalte som tidlegare nemnd, at framtida kanskje var ein binasjonal stat. Den israelske annekteringa av land og ressursar har ført til at det kanskje ikkje er noko anna val. Men israelarane må oppgje noko for å få fred, ein binasjonal stat må gje likeverd til dei to folka, og han må gje rett til retur for dei palestinske flyktningane. Statens sionistiske karakter må opphøra. Og der ligg jo problemet i alle løysingane, eg meiner at det vert ingen løysing utan at Israel slutter å vera sionistisk.

Eit viktig spørsmål å diskutera er om Palestina kan bli frigjort utan væpna kamp. Eg meiner at så lenge sionismen eksisterer, vil staten Israel forsøka å hindra palestinarane å få ein levedyktig stat, sjølv om dei går med på sjølvstyre eller statsdanning på Vestbreidda og Gaza. Dette handlar om vårt syn på staten Israel og sionismen: staten Israel er ein koloni og militær utpost i Midtausten for USA og andre vestlege land. Sionismen underbygger denne rolla. Difor er slagordet «ingen fred uten frihet – ingen frihet uten kamp – støtt intifadaen!» riktig, fordi det vert ingen fridom utan kamp for det palestinske folket.

Difor meiner eg at både ein sekulær stat for alle, ein binasjonal stat eller ei tostatsløysing er like utopisk så lenge sionismen eksisterer. Men det er lettare å selja landet med ei tostatsløysing.

Kvifor meiner me noko om dette?

Eg meiner at frigjeringsrørsler skal definera sine eigne mål. Samtidig er det vår rett som solidaritetsrørsle å ikkje vera einige i dei måla. Eg er mot Oslo-avtalen fordi eg meiner det var ei urealistisk avtale som aldri kom til å gje palestinarane noko. Vegkartet for fred var enno verre. Men eg stør PLO som palestinarane sin representant, og Arafat som palestinarane sin valde president.

Eg meiner det er riktig å oppretta palestinsk sjølvstyre på eitkvart frigjort område. Men eg meiner samtidig at Vestbreidda ikkje lengre er frigjort. Det palestinarane får lov til no er å administrera sin eigen okkupasjon, og det er også det Sharon planegg når han vil trekka seg ut av Gaza. Politikk og frigjeringskamp er ei balanse mellom å oppnå det som er mogleg, samtidig som ein må passa seg for å godta for lite, og for å bli sin eigen fangevaktar.

Kjelde:

Mykje av argumenta mine er bygd på ein artikkel av Ghada Karmi: A Secular Democratic State in Historic Palestine: An Idea Whose Time Has Come? Fleire artiklar av henne og andre artiklar om einstatsløysing finn ein www.one-state.org.

Bokomtale

ved Bjørgulf Claussen

Hvorfor har kapitalismen gjort de fleste i vesten så velstående og virket så bra politisk? Disse to store spørsmålene besvarer den amerikanske finanseksperten og legen William J. Bernstein i en henrivende bestselger, The birth of plenty. Slike store tema skyr gjerne historikere med all sin tvil og grå metodediskusjon.

Her er ingen småtterier. Bernstein skriver godt med stor begeistring. Boka er spennende, klar og nyttig med mye interessante opplysninger. Derfor bør Røde Fanes lesere være oppmerksom på den.

Siste års forskning har vist, sier Bernstein, at helt siden steinalderen har de fleste mennesker produsert nytteverdier til 400-700 dollar per år. I beste fall tredoblet produksjonen per hode seg fra tidenes morgen til moderne tid. Mange steder er det slik fortsatt. Produksjonen per hode begynte først å øke i Nederland og England på 1600-tallet. The birth of plenty skjedde først på alvor i England i 1820 (figuren). Fra 1820 til 1990 tidoblet den seg i England, tjuedoblet i USA. Etter 1820 fulgte de andre vestlige landene, dernest Japan og i de siste årene enkelte deler av den tredje verden. Hvorfor?

Alle disse fire betingelsene må til før økonomien løfter seg:

• Eiendomsrett til produksjonsmidlene og en pålitelig beskyttelse av den.
• Vitenskapelig rasjonalisme for å utforske verden.
• Kapitalmarked for å sette nye oppdagelser i produksjon.
• Kommunikasjon og transportmidler for å sirkulere ideer og varer.

Der hvor ett eller flere av disse vilkårene er svake, går kapitalismen seint eller overhodet ikke. Eksempler er Spania 1500-1975, Tyrkia og den arabiske verden til i dag. Bolsjevismen gikk økonomisk konkurs på sin måte å skape kapitalisme.

Når fattige land fortsatt er fattige, skyldes det de tradisjonelle kulturenes motstand mot forandringer. Imperialismeteorien avvises kort og kontant med svært tynn begrunnelse. Fremtiden diskuteres lite, også dagens stagnerende vekst. Hvis folk bare får frihet, finner vi stadig på mye nytt og får hjulene i gang. Den glade tonen holdes til siste side.

Arbeiderklassen er selvfølgelig uteglemt, likedan alle teorier om merverdi, profittratens fallende tendens og sykliske kriser. Et femte punkt på lista burde vært en arbeiderklasse som har evne og rett til å kjempe. Ellers hadde vi ikke hatt dagens velstand i vesten.

Denne anmeldelsen er ikke ironisk ment, for det er en suksesshistorie som fortelles. Suksessen blir mye tydeligere og bedre behandlet i en annen amerikansk bok som Tronsmo har, om Vesteuropas enorme suksess siden 1945, både økonomisk og politisk. Den gang var alle enige om at det måtte gå dårlig – Europa oppdelt, Østeuropa og Tyskland ødelagt, England konkurs, Italia og Frankrike preget av streiker og sterke kommunistpartier. Forfatteren er en ung statsviter som kan en mengde detaljer, og som framstiller dem helt annerledes enn vi har vært vant til. Han beundrer det europeiske borgerskapet som greidde å inngå allianser med sosialistene om velferdsstat og arbeiderrettigheter så lenge arbeiderklassen var sterk. Stålunionen og senere EU betraktes som et klokt tiltak for å forsone Frankrike med at Vesttyskland skulle bygges opp igjen. Han ser Sovjets behov for selvforsvar og er ingen slitsom anti-kommunist. Raringer som de Gaulle i politikken fascinerer ham stort.

Det viktigste er at han har rett. Vesteuropa har vært en suksess og er det enda. Å mene noe annet er å forveksle den fantastiske helheten med de mindre manglene. Begge forfatterne undervurderer stort røveriene fra den tredje verden, men det kan heller ikke være hovedgrunnen til velstanden vår. Kapitalismen har vært produktiv til nå, og det er et stort gode for svært mange av oss. Det er klokt av sosialister å sette seg mer inn i bakgrunnen for suksessene enn vi har gjort til nå.

Bernstein mangler helt sans for små og store problemer ved kapitalismen. Det er gunstig for å skrive en underholdende bok, men er ikke noe forbilde for borgere flest. Borgerskapet er nok mindre fleksibelt og mer hektisk nå enn det var i 1950- og 60-årene. Kanskje har borgerne likevel ikke stort mer å lære, selvfornøyde som de er?

Bokomtale

ved Thomas Vermes

Mens Ole, Dole og Doffen fant svar på alt mellom himmel og jord i sin hakkespettbok, har EU-interesserte den årvisse årboka fra Nei til EU å ty til.

«Hvis vi må melde oss inn i virkeligheten, så har vi alle en plikt til å undersøke hvordan denne virkeligheten ser ut,» sa Tore Linné Eriksen på Nei til EUs årsmøte i fjor. I år bidrar han til slike undersøkelser, som en av mange bidragsytere i artikkelsamlinga med den underlige tittelen Motvekt til solidaritet.

«Årbok» er ikke en altfor pirrende genrebetegnelse, men de årvisse utgivelsene fra Nei til EU har blitt litt av et bibliotek for folk som trenger å oppdatere seg på hva som skjer i EU, EUs forhold til verden og ikke minst til Norge. Så også med årets utgave, den første med organisasjonens nye utredningssjef Harriet Rudd som redaktør.

Boka inneholder en kavalkade av årets begivenheter som gir effektiv påminnelse om viktige ting som har skjedd, tabeller og andre fakta som er til nytte for så vel EU-motstandere som -tilhengere, bare man altså er interessert i å henge med i svingene på dette feltet. Men her er også meningsytringer og analyser som er egnet til å gi motstanderne ammunisjon og tilhengerne noe å bryne seg på.

At Linné Eriksen leverer en solid pakke om EUs forhold til verdens fattige, der han drøfter om EU fungerer som motvekt eller pådriver for den globaliserte kapitalismen, er ikke overraskende for dem som kjenner hans forskning og forfatterskap.

Usedvanlig heftige forskertanker presenterer imidlertid historieprofessor Øystein Rian ved Universitetet i Oslo om det lokale, norske demokratiet i historisk perspektiv. Kanskje slår han inn åpne dører ved å påstå at EU er dannet av elitene på toppen. Men hva med påstanden om at de to viktigste politiske drivkreftene for prosjektet, sosialdemokratene og kristeligdemokratene, begge er preget av idealisme, og at baksida av idealismens medalje er fanatismen? En fanatisme som ifølge Rian slår ut i at de reagerer stadig mer angstbitersk på kritikk av EU.

Verdt å tygge på er også Rians ståsted om at EU var et fredsprosjekt, men nå har gått så langt i integrering på topplanet, at faren for uro og europeiske kriger kanskje er mer nærliggende på grunn av EU.

Årboka er denne gang delt i fire bolker: EU og verden, der blant annet handels- og forsvars- (angreps-)politikken er tatt opp, EU og forholdet til Norge, en serie intervjuer med interessante personer og endelig en årskavalkade om EUs turbulente år, det siste skrevet av den høyt respekterte EU-eksperten Dag Seierstad.

Tonje Merete Viken gir en god innføring i EUs såkalte naboskapspolitikk og ambisjoner om å gjøre seg gjeldende på verdensplan, blant annet med militære midler. Her hadde det vært nyttig å få enda klarere dokumentert om EU-toppene har argumentert for militær slagkraft kun til bruk mot trusler, eller om sitatene også dreier seg om ønsker om å bruke fysisk makt til å oppnå innflytelse globalt.

Avsnittet avsluttes med en omfattende oversikt over EUs tallrike internasjonale avtaler og engasjement.

Utviklinga i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og EUs opptreden der blir belyst av Attac-leder Steinar Alsos, men dessverre bare fram til Cancún-toppmøtet i fjor. Årboka burde vært oppdatert fram til det viktige toppmøtet i Geneve i sommer, også denne gang med EU i en rolle som fortjener belysning.

Blant de mange artiklene heftet jeg meg særlig ved tallmateriale som statsviter Elisabeth Bakke legger fram om EUs handel med sine åtte nye medlemsland, i tida fram til de ble medlemmer. Hun redegjør for handelsavtaler og eksportkvoter som førte til et gigantisk eksportoverskudd for EU. Bare tre av landene utenfor EU maktet å få handelssamkvemmet til å gå i pluss for seg.

Fagforbundets første nestleder Tove Stangnes gjennomgår bekymringspunktene for fagbevegelsen, med en rekke av EUs direktiver og direktivutkast som truer lønns- og arbeidsvilkår. I omtalen hennes av EUs grønnbok om «tjenester i allmenhetens interesse» savner jeg opplysning om at Bondevik-regjeringen i sin høringsuttalelse oppsiktsvekkende nok advarer EU-kommisjonen mot å reversere liberaliseringen.

Plassen tillater ikke å yte alle forfatterne rettferdighet. Men får du tak i boka, så se på Harriet Rudds tankevekkende spørsmål om EU gjør norske nei-folk rangen stridig som nasjonalister, og tenk over hva det betyr når sosialøkonom Peder Martin Lysestøl kan opplyse at EUs fire største økonomier står for 68 prosent av EUs samla BNP, mens de åtte landene fra eks-østblokken til sammen presterer 4,3.

Bokomtale ved Ingrid Baltzersen

Dei siste åra har Egil Fossum jobba med ei bok om dei kristne i Midtausten. Resultatet er ei spanande bok som eg vil tru er nybrottsarbeid på dette feltet i Noreg.

Boka startar med tre innleiande kapittel som set oss inn i situasjonen til dei kristne i Midtausten, gjennom 2.000 år med splittingar fram til no. Etter det er det kapittel om dei enkelte landa han har vitja, det er Egypt, Libanon, Syria, Jordan og De palestinske områdene og Israel. I tillegg skriv Fossum at han planla å ha med Irak, men at det ikke vart mogleg på grunn av situasjonen.

Det er ei komplisert historie Fossum fortel, i og med at det finst mange splittingar, kjerker og paver å halda styr på. Skildringa av kjerkegården i Alexandria er eit godt eksempel på det. Her er kjerkegården delt i ti for å kunna skilja kristne av ulik konfesjon og etnisitet, også når dei er daude.

Fossum skriv godt om situasjonen til dei kristne i Midtausten, og om kor viktig den religiøse identiteten er i området. Spørsmålet han har stilt alle han har intervjua er: «Er du araber?» og han har fått mange ulike svar. Maronittane i Libanon identifiserer seg med fønikarane, han får også som motsvar: «Er De viking herr Sossun?», og ein egyptar han snakker med seier at eigentleg er koptarane muslimar og vice versa. Gjennomgåande er også frykten for at det ikkje skal vera fleire kristne i Midtausten om nokre år, at dei kristne flyttar til vesten eller vert omvende til islam.

Fossum har beholdt engasjementet sitt for Palestina, og skriv om korleis dei kristne der føler seg forlatt av dei vestlege kristne, som ser ut til å identifisera seg meir med dei jødiske okkupantane. Men også i Palestina føler dei kristne seg pressa av muslimane, men dei han prater med fokuserer på problema med dei israelske okkupasjonen, og ser på opphevinga av den som einaste løysing også for dei kristne i Palestina.

Dei einaste innvendingane eg har mot boka er redaksjonelle. Eg skulle ynske at dei hadde bruka fleire av bileta Fossum har teke, som han også skriv om i boka. Eg skulle gjerne hatt ei tidslinje over viktige splittingar, og eit kart over dei største konsentrasjonane av kristne i Midtausten. Sjølv om det skal vera ei journalistisk bok og ikkje ei fagbok er slike tillegg til stor hjelp.

av Peter M Johansen

Bangalore er Indias it-by framfor alle, tidlig kalt «Indias Silicon Valley».

Det er noe feil med rytmen. Pulsen er i ulage der trafikken stamper langs Kempe Gowda Road der hvor Palace Road, Avenue Road og Post Office Road i retning av byens jernbanestasjon og sentrale bussholdeplass.

Utenfor Hotel Janatha, mellom veske- og skobutikken Bata og apoteker Gururaja Medicals, står det bortimot stille store deler av dagen. Selv de svarte og gule autorickshawene har vansker med å manøvrere seg i gunstige posisjoner til neste rykk kommer. Det meste går fortsatt ikke raskt i «funky it town» Bangalore i krysset der den imperialistiske globaliserte verden møter den tradisjonelle tredje verden.

De optimistiske prognosene og uttalelsene står tett i kø. I boka The Unfinished Revolution tegner professor Michael Dertouzos ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) drømmen hvor en dag 15 millioner indere begynner å selge sine servicetjenester på det globale markedet. Om de krever bare 10.000 dollar hver, vil det alene fordoble Indias nasjonalinntekt, regner dr. Srinivasan Ramani, direktør for Hewlett Packards forskningsavdeling i Bangalore, ut. Han mener at minst 10 millioner indere vil være ute på det globale servicemarkedet om få år. Det hører med til de mer vidløftige prognosene.

Rajat Gupta ved konsulentfirmaet McKinsey spår at it-tjenester og regnskapsoppgaver vil femdobles innen 2008; det vil si rundt fire millioner indere som vil utgjøre rundt sju prosent av Indias brutto nasjonalprodukt (BNP) og trekke inn vel 420 millioner kroner i året i eksportinntekter.

Uansett hvilke tall og prosenter, variabler og konstanter som blir dyttet inn i prognosemodellene bygger de på den samme oppleste oppskriften: Japan reiset seg ved hjelp av de enorme framgangene innen elektronikkindustrien, Kina løftet seg med framstillingsindustrien som satsplanken innen «de fire moderniseringene», og India skal følge opp med den globale tjenesteindustrien som har blitt mulig på grunn av revolusjonen innen informasjonsteknologien.

Prognosene blir servert bak glisende fasader i de samme farger og former som har blitt globaliseringens mainstreamarktiktur, uten det kinesiske eller arabiske tilsnittet som en finner i Kina og Sørøst-Asia og i Golfen. Flatene reflekterer de håndmalte skiltene som kler Bangalore på engelsk og lokalspråket kannada og som gjør at byen er som de fleste andre indiske storbyene, med et grønt pluss som gjør at den blir kalt «Hagebyen». Det fins knapt offentlig kommunikasjon, og trafikkulykkene holder nær tritt med it-prognosene. Regnet får gater og dreninger til å flomme over i uskjønn forening. Strømmen kommer og går; vannet er knapt og gjelder hele Deccan-høylandet. I fjor var det mer enn 200 utbrudd av denguefeber og rundt 1.500 tilfeller av matforgiftning (gastroenteritis). Astma, malaria og tuberkulose har gått i været i tida etter møtet med «den nye verden». Tida det tar fra sentrum til Electronic City har nå kommet opp i en time og tre kvarter.

Heller ikke prognosemakerne underslår at det ligger hindringer i veien. «Den digitale kløften er ikke bare en fysisk hindring. I virkeligheten er det tre hindringer for indere som vil på internett. Først skal folk hoppe over språkkløften, deretter skal de hoppe over den økonomiske kløften og til sist skal de hoppe over kommunikasjonskløften,» medgir Ramadi.

Bare 60 prosent av hjemmene i India har elektrisitet; en tredel av rundt en milliard indere er analfabeter. I dag er vel ti millioner indere ute på internett. Det er de store talls lov som hele tida slår ut; i det ene tilfellet viser den de enorme kontrastene, i det andre tilfellet blir likevel antallet profitabelt nok for kapitalen. På tre år har antallet telefoner, fast og mobil, steget fra 20 til 60 millioner. Den politiske ledelsen i Karnataka har skiftet de siste ti årene, og flere av ministrene har skiftet parti med de rådende vindene, konstaterer Jaganath. Han har slåss for jorda si i et utbyggingsområde for den nye hi-techen langs med Sarjapur Ring Road. Han har selv hyret inn landarbeidere fra Tamil Nadu til sine tre acres og nyter godt av den korte avstanden til markedet.

«Det eneste som teller er at de er for big industry. De har gått fra Janata Dal til Congress da de vant valget, og går over til Bharatiya Janata Party (BJP) om de skulle vinne det neste valget. De har støtte fra de utenlandske investorene, og de har sine mellommenn for bearbeider bøndene til å selge jorda for å kunne anlegge industriparker, uten skatt, uten dokumentavgifter.»

Industriparkene har blitt lagt ut langs ringveiene. Bak står Karnataka Industrial Area Development Board (KIADB) som blir ledet av delstatsministeren fra Kongresspartiet, S M Krishna som selv har store teplantasjer i fjellområdet vest i delstaten. Jaganath har ingen høye tanker om KIADB eller om hva som foregår over og under bordet. Han er ung, sint, uredd med hva han sier.

Bønder blir truet. De har rett til å forhandle med KIADB blant annet om prisene på land, men får slett ikke si nei uten å bli møtt med tiltak. Utbyggerne har sine kontakter i KIADB. «Det handler om pengemakt og innflytelse, forbindelser og politiske kontakter. Og det handler om bestikkelser. Bøndene protesterer. Men hvem har hensyn til bønder?» spør Jaganath. Det er i grunnen intet spørsmål, heller en konstatering. «Det er å stjele land i informasjonsteknologiens navn.»

Tidligere fattigbønder og landarbeidere går igjen på anleggsområdene. Blå og gule hjelmer beveger seg fra sandhaugene til sementblanderne, fra mursteinstablene til bambusstillasene. Mange kommer fra nabodelstaten Tamil Nadu. Billig arbeidskraft som bor i teltbyer ved nærmeste elv eller dam. Moderne anleggsmaskiner som former de programmerte post- og post-postmodernistiske byggene langs ringveiene rundt Bangalore. Her er RMZ Ecoworld på Sarjapur på vei opp.

«It-industrien skaper arbeidsplasser, med lønningen som ligger to til to og en halv ganger høyere,» opplyser Babu Matthews, professor ved National Law School of India University, med en pekefinger til en del av venstresidas avskrivning av alle sider ved globaliseringsøkonomien.

«Unge kvinner er glade fordi dette er deres første ansettelser. Mange av de nye eller utenlandske selskapene har strengere holdninger mot trakasseringer på arbeidsplassene, har barselpermisjon og betaler mer enn minstelønn. Men kravet er ingen fagforeninger og fritt fram for å hyre inn og sparke folk. Selskapene vil skape en holdning om at det ikke er nødvendig med fagforeninger fordi de ansatte oppnår likevel goder uten.»

Bangalore er dessuten et unntak. Bakgatekontorene og call centres blir flere; det har vært en sterk vekst i it, software og tekstilindustrien, sistnevnte sysselsetter 200-300.000 kvinner, ifølge Matthews. Kontrasten er de mange negative opplevelsene som folk har med korrupte, ineffektive offentlige ordninger som Hospital Insurrance Schemes (HIS). Ingen som har råd til noe annet, lar seg åpne på et HIS-sjukehus.

Endringene blir dyttet inn gjennom bakdøra. Det blir opprettet nye kategorier som blir flettet inn i arbeidslovene for å utvanne og undergrave dem. Fleksibilitet er et stikkord, og hvor er fleksibiliteten større enn i den uformelle sektoren? spør Matthews. Igjen en konstatering mer enn et spørsmål.

Det er få formelle endringer i lovverket; det gjelder bare ikke lenger når det kommer inn kategorier som time contract workers, som betyr det samme på hindi som kannada som bengali som på arbeidsspråket engelsk: «Hire and fire.» «Jeg kaller det et stykke lovgivende svindel,» sier professoren – og det fins hundrevis av stykker og biter.

Høyesterett hadde lenge dommere som støttet faglige rettigheter og fortolket lovene slik fagbevegelsen fortolket dem. Siden det er vanskelig å fjerne presedens, tyr høyesterett og myndighetene nå i stedet til forenklinger og rasjonaliseringer for å fjerne presedensen. En kan alltid kalle det forenklinger, rasjonaliseringer, klargjøringer, men i praksis betyr det å fjerne rettigheter som er vunnet gjennom 100 år med kamp.

Det er her de transnasjonale selskapene (TNCs) kommer inn. De benytter seg av de nye smutthullene, blant annet gjennom å koke opp tap i de første årene for å kreve endringer under trusler om å stenge butikken. Matthews viser til det amerikanske selskapet Kenna Metal (tidligere eid av Krupp) i Bangalore som fikk lov av myndighetene i Karnataka til å sparke halvparten av arbeidsstokken på grunn av «tapene». I november var General Electric som var ute etter «endringer» og ble møtt med streik.

Det er de samme «endringene», de lovmessige vriene, som bonden Jaganath har stått overfor. Da naboene var i ferd med å selge, fikk han dem med på å ville lage en egen it-korridor på en begrenset del av landsbyenes områder. Myndighetene sa nei til planene, og viste til at de ikke ville få tilgang til elektrisitet, vann og andre offentlige tjenester.

«Oppkjøperne og entreprenørene, med sine kontakter i KIADB, fikk derimot tilslag. Vi ble nektet å utvikle vår egen jord, men de fikk tillatelse til å utvikle vår jord! Jorda ble solgt videre til Intel for en billig penge. Regelrett tjuveri!» sier Jaganath. Han sitter på utrygg grunn. En dag blir kanskje området lagt ut som it-land. Det han kaller «prinsene», sønner av ministre og andre innflytelsesrike personer i Bangalore, opererer i markedet. «Ministrene investerer framtiden for sine i vår jord fordi de vet at det blir en boom fordi de selv investerer i og tilrettelegger for den, også her i Bellandeer. Myndighetene gjør bøndene fattige,» mener han. De kan ikke kjøpe ny jord eller eiendom for pengen de får i kompensasjon. De kjøper seg bil, klokker, mobiltelefoner, smykker og er «gloriøst rike» for en stund.

«De vet ikke hvordan de kan bruke pengene til å investere i noen produktivt, og det ender ofte med familiekrangler. De er på vei ned,» sier han om de tapte nabolagene. Noen har imidlertid klart å leie ut hus. Vel 30 prosent i den nye it-landsbygen kommer fra nabodelstaten Kerala som har et langt høyere utdanningsnivå enn Tamil Nadu.

Heller ikke direktørene er fornøyd med tingenes tilstand i Bangalore. «Vi har ingen planer på nåværende tidspunkt å bruke Bangalore som vårt utviklingssenter for software. Vi mener at dette området ikke håndterer trafikk og folks behov ved et slikt senter godt nok. Problemer med elektrisiteten fortsetter, og vi blir stadig mer avhengig av å produsere vår egen,» sa Azim Premji, styreleder for WISO, til tidsskriftet Outlook i november.

«Er vi villig til å se 100.000 hjerner som sitter fastlåst bak rattet i trafikkorker eller vil vi at de styrer oss mot en økonomisk spennende framtid?» følger Kiran Mazumdar Shaw, styreleder og administrerende direktør for Biocon i Bangalore.

Mange middelklasseindere har levd etter Rahim, dikterministeren under mogul Akbar: «Thathe paon pasariye jitti lambi saur,» strekk på beina dine slik at ikke beina stikker utenfor teppet. Tidsskriftet India Today tegner opp det offisielle rosenrøde bildet av den nye tidas liv på kreditt under følgende ingress: «Inderne har aldri hatt det så godt. Lave renter og lett tilgang på billige lån gir dem råd til sjanser til å oppgradere sien hjem, biler og livsstil, inkludert det cruiset i Karibia de alltid har lengtet etter. Og de går for det.» Noen har åpenbart fått bein å gå på; andre får knapt plass under teppet under trafikkerte fly-overs.

av Ingrid Baltzersen

«Historisk sionisme har endt i konkurs (…) Den verkelege sionismen, den heilage med djupe røter, eksisterer berre der dei verkeleg religiøse jødane bur, i fjella i Judea og i dalane i Samaria.» (Rabbi Azri’el Ariel, Shahak 1999:88, IBs oversetjing.)

Sionismen, slik han vart utforma av blant anna David Ben Gurion, er ikkje lengre den samlande ideologien i Israel i dag. Israelarane identifiserer seg ikkje lengre med dei sosialistiske nybyggjerane som bygde landet og budde i kibbutzar. Den sekulære, venstreorienterte sionismen har mista oppslutning, mens høgre- og religiøs sionisme har vunne framgang. På deler av venstresida er det også debatt om ein heller skal finna fram til ein postsionisme, ein israelsk nasjonalisme som bygger på at ein er israelarar, ikkje jødar.

Palestinakomiteen har tradisjonelt sagt at sionistar ikkje er jødar, og at me er antisionistiske, ikkje antisemittiske. Argumentasjonen har vore basert på at Israel har vore styrt av sekulære sionistar, som også har vore opptekne av å skilja mellom sionisme og jødedom. Busetjaren med hekla kippa og uzi over skuldra er blitt eit symbol på Israel. Samtidig er han ein relativt ny person i israelsk historie, eit produkt av rørslene som vaks fram etter krigen i 1967. Fram til då hadde dei venstreorienterte sionistane vore dei som var dominerande i politikken. Den nye situasjonen i maktforholda i Israel, krevjer ein ny type antisionistisk argumentasjon, som skil mellom jødar eller jødedom og sionisme sjølv om dei religiøse sionistane ikkje gjer det sjølv.

Tre sionistiske retningar

Israelsk sionisme kan delast i tre retningar: venstresionisme, høgresionisme og religiøs sionisme. Felles for høgre- og venstresionismen er at dei er overveiande sekulære. Skiljet mellom høgre- og venstresionisme er like gamalt som den moderne jødiske innvandringa til Israel, og er mykje basert på motseiingar mellom ulike grupper av jødiske immigrantar frå Europa (ashkenazi-jødar). Hovudmotseiinga går på kor viktig det er å halda heile Israel, der høgresionistane har vore veldig opptekne av å behalda Vestbreidda og Gaza (eller Judea og Samaria som dei kallar det). Høgresionistane har lettare for å bruka religiøse argument, og for å samarbeida med dei religiøse til dømes i regjering. Høgresionistane var meir pragmatiske når det gjaldt å innrømma at det budde araberar i Palestina før jødane kom, men dei meinte samtidig at jødane hadde meir rett på landet enn palestinarane, og var fanatiske når det gjaldt å halda på retten sin. Det var til dømes den høgresionistiske Stern-banden som utførte terroråtak mot britane under andre verdskrig, fordi dei meinte at jødane skulle styra landet, ikkje britane.

Den religiøse sionismen fekk ikkje noko særleg oppsving før på 1970-talet. Både høgre- og venstresionistane var sekulære, og dei ortodokse jødane hadde til då vore antisionistiske eller nøytrale til staten Israel. Dei såg på ideen om ein jødisk stat som blasfemisk, for berre gud kunne oppretta ein slik stat, men dei såg at det var enklare å bu der enn i Europa, der dei hadde blitt forsøkt utrydda.

På 70-talet vart denne situasjonen endra. For det første var den demografiske situasjonen (sammensetninga av befolkninga) sterkt endra sidan staten vart oppretta. Dei første innvandrarane var jødar frå Europa, som for det meste var sekulære sionistar. No var fleirtalet av befolkninga orientalske jødar som ikkje hadde nokon tradisjon for venstreideologien, som prega Israel. Dei såg på venstresionistane som ei overklasse, med heilt andre verdiar enn dei sjølv hadde. Da Likud, det største høgresionistiske partiet, vann valet i 1973, vart dette sett på som eit opprør mot styret til Arbeidarpartiet som hadde vart ubrote frå staten Israel vart oppretta i 1948.

Dei religiøse vart sionistar

Den tradisjonelle haldinga til store delar av dei jødiske skriftlærde hadde vore at sionismen var blasfemisk. Berre den sanne Messias kunne leia det jødiske folket til Israel. Sionistane var i tillegg overveiande sekulære, noko som ikkje gjorde dei betre i auga til dei religiøse jødane. Rabbi Kook (1865-1935) løyste desse motseiingane med å seie at innfriinga av jødedommen ikkje nødvendigvis kom med ein Messias som var ein person, men heller ved ein messiansk tidsalder der einskapen mellom Lova (Torah), folket (Israel) og landet (Erez Israel) vart verkeleggjort. Sionismen varsla i følgje Kook denne tidsalderen. Kook bortforklarte det at sionistane var sekulære med at dei ikkje skjøna rolla si i Guds plan, men at dei kom til å bli religiøse etter kvart.

Sonen til Rabbi Abraham Kook, Zvi Yehuda Kook, var ein av dei sentrale i styrkinga av den religiøse sionismen. Han var i 1974 med på å starta Gush Emunim (blokka av trufaste), som er ei ekstrem religiøs og nasjonalistisk busetjingsrørsle. Fram til då hadde dei religiøse sionistane vore opptekne av interne saker som rørde ved religionen, slik som familielovgjeving. Etter okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza i 1967 såg dei på utanrikspolitikken som ein religiøs sak, dei gav erobringa rolle som eit ledd i «den endelege forløysinga».

Religiøs sionisme – arvtakar etter venstresionismen?

Busetjarane vert ofte framstilt som ei sjølvstendig gruppe av ekstreme, ortodokse jødar, fjernt frå staten og det offisielle Israel. Det er ikkje rektig. For det første er ikkje busetjarane ortodokse. Dei er religiøse, men trua deira på at staten Israel er eit teikn på ein messiansk tidsalder, strid med tradisjonell jødisk tolkning. Dei har også til dømes hatt ein kvinneleg leiar, noko som ville vore uhøyrd blant dei fleste ultraortodokse og ortodokse. Dei internasjonale støttespelarane deira er i stor grad kristne (som til dømes Karmel-instituttet i Noreg).

Busetjarane opererer heller ikkje utan styring frå staten Israel. Likud har heile tida hatt tett samarbeid med busetjarane, og dei er viktige veljarar for Likud. Israel har bygd ut busetjingar jamnt og trutt, eit prosjekt som arbeidarpartipolitikarar også har vore aktive i. Shimon Peres var sentral i oppstarten av dette på starten av 70-talet, og det har aldri blitt bygd så mykje busetjingar som når Ehud Barak, Arbeidarpartiets siste statsminister, sat ved makta i Israel.

Det å vera venstresionist i dag betyr berre at ein ynsker å oppretthalda det beståande. Busetjarrørsla har derimot eit prosjekt som er ei vidareføring av det opphavlege sionistiske prosjektet, ein stat for jødar i heile Erez Israel, og etter kvart ein jødisk stat. Dette er også eit prosjekt som har potensiale til å rekruttera blant grupper som ikkje tidlegare har vore særleg sionistiske, dei tradisjonelle og dei ortodokse. Derimot har det ikkje så mykje oppslutning blant den sekulære befolkninga, men her kan ein sjå ei utvikling, fleire og fleire sekulære vert religiøse. Høgreorienterte religiøse sionistar, spesielt slike som Gush Emunim, har overtatt den rolla som venstresionistane hadde tidlegare, som ei offensiv politisk drivkraft i sionistrørsla.

Etniske og religiøse konflikter

Israel er i dag delt av mange typar konfliktar. Dei europeiske jødane hadde makta frå staten vart oppretta, men er ikkje lengre i fleirtal. Størstedelen av befolkninga er orientalske jødar, det vil seie jødar som har budd i Midtausten heile tida. Dei kjem mellom anna frå Jemen, Iran, Irak, Syria, Marokko, Tunis og Palestina. Ein har også andre store etniske grupper som dei etiopiske jødane og dei russiske jødane, begge desse gruppene har hatt problem med å bli godtekne som jødar. Store deler av den russisk-jødiske befolkninga i Israel kan lite hebraisk, bur i eigne område og har liten kontakt med andre etniske grupper. Skilnadane mellom dei etniske gruppene går også på religion: Dei fleste europeiske jødane var sekulære, nokre få var ortodokse. Veldig få av dei orientalske jødane har vore sekulære.

Tidlegare var det dei europeiske jødane som dominerte politikken, men no har dei andre gruppene også blitt politisert. Sjølv om typiske ashkenaziparti som Arbeidarpartiet og Likud framleis dominerer, vert det fleire sentrale politikarar med annan etnisk bakgrunn i desse partia, og dei starter også eigne parti. Døme på dette er Shas, eit parti som er dominert av ortodokse orientalske jødar. Ein av reaksjonane til dei sekulære ashkenazi-jødane er å slutta opp om Shinui, eit israelsk sentrum-parti som har som hovudsak å vera anti-religiøse, noko som i konsekvens vert å vera mot verdiane til dei orientalske jødane.

Politiseringa av fleire befolkningsgrupper fører til endringar i den israelske politikken. Dei nye gruppene er ikkje så venstreorienterte som dei europeiske jødane var. Til gjengjeld er dei ikkje så ideologiske sionistar, men dei har samtidig meir å mista enn israelarane av europeisk oprinnelse. Dei fleste har ikkje noko å reise tilbake til, mens mange av ashkenazi-jødane har minst dobbelt statsborgarskap. Ein ser no når situasjonen i Israel er så vanskeleg, både tryggleiksmessig og økonomisk, at fleir og fleir av dei som kan, flyttar ut av Israel.

Er sionisme blitt jødedom?

Det har gått ein debatt blant anna i Noreg, om sionismen og jødedommen no har blitt det same. Ein israelsk skribent som heiter Israel Shamir har vore sentral i denne debatten med boka Blomar frå Galilea som kom i 2002.

Shamir kritiserer opposisjonen mot Israel for å vera for redd for å bli stempla som antisemittar, slik at viktig kritikk ikkje vert fremja. Kritikken hans kan sikkert treffa nokon, men palestinarørsla i Noreg har i alle fall ikkje dette problemet. Shamir skriv at antisemittisme ikkje er problemet i dag, men derimot israelske krigsbrotverk. At jødehat ikkje er eit stort problem i dag, betyr ikkje at me skal viska ut skiljet mellom kritikk av den sionistiske rasistiske ideologien og den jødiske religionen og tradisjonen. Sionismen som ideologi er tufta på møtet med jødehat og nasjonalsjåvinisme i Europa på slutten av attenhundretalet. Sionistane stilte rett diagnose, jødehat, men laga feil medisin, sionistisk rasisme. Jødehat frå palestinavener styrkar sionistane sin argumentasjon og skyv bort moglege allierte blant jødane. Ein kan peika på sjåvinistiske trekk i jødisk religion, men slike trekk finst i dei fleste religionar og nasjonar, og er ikkje spesielt for jødedommen.

Ein kan vera einig i delar argumentasjonen til Shamir og andre som deler hans syn, men konklusjonane vert galne. Til dømes er det riktig at det finst ein stor jødisk israelskvennleg lobby i USA, men makta denne lobbyen har, vert trekt ut av proporsjonar. Og det er sant at det finst mange rasistar i Israel, men rasismen kan ikkje berre forklarast med religion og jødisk tradisjon, det er ein medviten statsbyggande ideologi. Sionistane har gjort rasismen jødisk, men jødisk tru og tradisjon treng ikkje automatisk å føra til rasisme eller sionisme.

Ein annan veg ut – postsionisme

Ein del israelarar ser på postsionisme som ein veg ut av problema. Dei seier at sionismen var ein koloniserande ideologi for å bygga staten Israel, men no er dette målet oppnådd. Postsionistane ynsker å omdefinera israelsk nasjonalitet, og sei at ein israelar er ein person som bur i Israel anten ho er muslim, kristen, druzar eller jøde. No finst det 137 nasjonalitetar ein kan vera registrert som i Isralel, men ingen av dei er «israelar», fordi alle vert definert av religion eller etnisk gruppe, som til dømes jøde eller arabar.

Postsionismen virkar på meg som eit ynske om å normalisa staten Israel. Det er eit ynske om at staten Israel skal slutta å vera ein stat berre for jødar, men også for dei andre folka som bur der. Spørsmålet er om dei leiande bak denne ideologien, som eg oppfattar at er intellektuelle og sekulære jødar, vil alliera seg med andre grupper, eller om det berre er tomme ord.

av Harriet Rudd

Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt ikke har forslagsrett. I Norge vedtar Stortinget lover, men utøver dem ikke.

Den nye Grunnloven skal erstatte alle de tidligere EU-traktatene. Formålet er å gjøre regelverket mer oversiktlig. Dessuten var EUs traktater tilpasset et mindre EU. For å opprettholde et effektivt beslutningssystem også i et EU med 25 – eller flere medlemmer – måtte EU bli mer overnasjonalt og sammensetning og stemmevekt i EUs organer måtte endres. Fordi Grunnloven går så langt i å gi EU lovgivende og lovtolkende myndighet, kan det hevdes at EU-grunnloven er en forfatning mer enn en traktat.

Viktigste endringer

De to kanskje viktigste endringene i forhold til tidligere er at EU får omfattende myndighet til å inngå traktater med andre land, og at EU får så å si selvstendig myndighet til å gi og tolke lover.

Internasjonale traktater

Grunnlovens artikkel 1-12 gir EU enekompetanse til å inngå internasjonale avtaler når inngåelsen er nevnt i en EU-rettsakt, eller når det er nødvendig for å gi unionen mulighet til å utøve sin kompetanse på internt plan, eller for så vidt det kan berøre felles regler eller endre deres rekkevidde. Med andre ord, på alle områder der EU har myndighet. Samtidig oppheves EUs søylesystem. EUs politikkområder har vært delt i tre søyler. Det var overnasjonalitet bare i søyle en, mens søyle to og tre i utgangspunktet var mellomstatlige. Også i søyle to og tre kunne EU gjøre vedtak ved flertallsbeslutninger, men EF-domstolen har ikke hatt myndighet til å dømme på områder innenfor disse to søylene.

Opphevelsen av søylesystemet betyr at EU-samarbeidet i praksis blir overnasjonalt på alle felt. Man skal lete lenge i grunnlovsforslaget for å finne et område hvor det spesifikt står at EU ikke har kompetanse. I tillegg baserer lovtolkning i EU seg utelukkende på selve traktatteksten og avgjørelser i domstolen. Det har i praksis betydd at alle hovedregler har blitt tolket utvidende og alle unntak fra felles regelverk tolket innskrenkende. Summen av alt dette er at det ikke gjenstår noen, eller eventuelt svært få, områder hvor Norge selv vil kunne inngå internasjonale avtaler.

EU og nasjonalstatene

I den nye Grunnloven blir EUs myndighet delt mellom områder hvor EU får enekompetanse, delt kompetanse og områder hvor EU kan vedta understøttende, koordinerende og supplerende handlinger. Dette erstatter det tidligere søylesystemet. EU skal ha enekompetanse på områdene:

• konkurransereglene for det indre marked
• penge- og valutapolitikken til de land som har innført euroen
• handelspolitikken
• tollunionen
• bevaring av fiskeressursene
• internasjonale avtaler

Delt kompetanse

EU har delt kompetanse på de områdene som omfatter det indre marked, politi og justis, landbruk, fiske, transport, energi, sosial- og arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk og annen utjevningspolitikk, miljø, forbrukerbeskyttelse og felles folkehelseproblemer.

I tillegg har EU fått delt kompetanse på alle områder hvor Grunnloven ikke spesifikt slår fast at EU har enekompetanse eller kan vedta understøttende handlinger. Uttrykket delt kompetanse er misvisende. Nasjonalstatene kan bare utøve myndighet hvis EU ikke har vedtatt regler på området. Med andre ord kan medlemslandene bare vedta ting som ikke kommer i konflikt med lover og vedtak i EU.

Gummiparagrafen

Allerede i Romatraktaten ble det tatt inn en såkalt gummiparagraf. Paragrafen er videreført i den nye Grunnlovens artikkel 1-17. Hvis forfatningen ikke gir EU hjemmel til å vedta lover på ett område, kan Ministerrådet med enstemmighet likevel innføre rett til å vedta lover.

Men man nøyer seg ikke med det. Etter artikkel IV-7A kan EUs ministerråd på eget initiativ med enstemmighet vedta at Ministerrådet kan gjøre vedtak med kvalifisert flertall på områder hvor de ikke får denne retten etter Grunnloven. De får fullmakt til å gi seg selv større makt enn det som man har blitt enige om i forhandlingene om Grunnloven, og som har blitt ratifisert av de nasjonale parlamentene. Disse artiklene gir EU både myndighet til å utvide områdene der EU kan vedta lover og hvordan lover skal vedtas.

EU-retten styrkes

Grunnlovens artikkel 1-9.2 kan ved første gjennomlesing høres ut som en paragraf som begrenser EUs myndighet, men i virkeligheten kan denne bestemmelsen gi EU mer makt enn tidligere. Artikkelen lyder: «I medfør af princippet om kompetencetildeling handler Unionen inden for rammerne af de beføjelser, som medlemsstaterne har tildelt den i forfatningen, med henblikk på at opfylde de mål, der er fastsat heri. Beføjelser, der ikke er tildelt Unionen i forfatningen, forbliver hos medlemsstaterne.» Poenget er at dette kan gi EU kompetanse til å tolke hvor langt EUs makt strekker seg. Det vil for eksempel gå foran avgjørelsene i dansk og tysk høyesterett som slo fast at det er opp til dem å tolke de internasjonale traktater som henholdsvis Danmark og Tyskland har inngått.

Det er allerede gjeldende rett i EU at EUs lover har forrang framfor nasjonale lover, men det har vært basert på rettspraksis. Nå blir regelen også slått fast i lovform (artikkel 1-5a). EUs rettslige stillinger blir også styrket gjennom å få status som juridisk person (artikkel 1-6).

Institusjonelle endringer

Vi har sett at EUs myndighetsområde blir sterkt utvidet med den nye Grunnloven. Men det blir også vesentlig endringer som berører EU-institusjonene. Det har vært relativt lite diskusjon om økt overnasjonalitet og politikk i forbindelse med grunnlovsarbeidet, men det har vært store uenigheter om sammensetningen av Kommisjonen og medlemslandene stemmevekt i Ministerrådet. Kommisjonen skal fra 2014 bestå av en representant fra 2/3 av medlemslandene. Representasjon skal rotere mellom medlemslandene. De fleste vedtak i EU skal etter den nye Grunnloven vedtas med kvalifisert flertall i Ministerrådet. Kvalifisert flertall betyr i vanlige tilfeller 55 prosent av medlemslandene som utgjør minst 15 land og representerer 65 prosent av unionens befolkningstall. Et blokkerende mindretall må bestå av minst 4 land.

EU skal også få en utenriksminister. Stillingen skal omfatte det som nå er kommisjonæren for eksterne forbindelser og EUs høye representant. Den nye utenriksministeren skal sitte i EU-kommisjonen, men står til ansvar for medlemsstatene. Et annet nytt element er en permanent president for rådet. I dag roterer presidentskapet hver sjette måned. Presidenten vil ha vervet i fem år og ha som mandat å «drive» unionens arbeid og representere EU utad. Dette styrker EU både internt og ekstern som statsdannelse.

Ny konstruksjon

Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt ikke har forslagsrett. I Norge vedtar Stortinget lover, men utøver dem ikke. Regjeringen utøver lover, men kan ikke vedta dem. Det gir et vern mot maktmisbruk. EU har tre utøvende organer: Kommisjonen, Det europeiske råd og Ministerrådet. Det europeiske råd består av statslederne, mens Ministerrådet er sammensatt av nasjonale ministre med samme ansvarsområder. Ministerrådet er viktigste lovgivende organ, mens Kommisjonen har monopol på å foreslå lover. I Norge har regjeringen ansvaret for å styre landet. Men for å gjøre noe som forplikter borgerne, må de ha en lovhjemmel. For å få en lovhjemmel, må de ha flertall i Stortinget. Det vil si at de må ha støtte fra flere for å utøve makt. I EU vedtar statsrådene selv de lovene de skal utføre i sine respektive hjem, slik undergraves prinsippet om at de må søke legitimering fra andre enn seg selv.

Politikken skal ensrettes

Den sterkeste pådriveren for et sterkt og integrert EU er Kommisjonen, som har monopol på å framme lovforslag. De har brukt initiativretten til «gradvis å skape den integrasjonen vi har i dag», heter det på EUs nettsider. Kommisjonen skal ivareta interesser som går på tvers av nasjonalstatene, blant annet næringslivet og hensynet til unionens tyngde som internasjonal aktør. Kommisjonærene skal heve seg over nasjonale interesser.

Noen hevder at Ministerrådet fungerer som motvekt mot Kommisjon. Irak-krigen blir ofte brukt som eksempel på at EU ikke er en monolittisk blokk. Men det er et grunnlovsfestet mål å utjevne de politiske ulikhetene. For eksempel sier Grunnloven at utformingen av forsvarspolitikken skal være «progressiv» og «kan føre til et felles forsvar». Medlemslandene skal støtte unionens felles utenrikspolitikk «aktivt og uforbeholdent» og «i en ånd av lojalitet og gjensidig solidaritet». Videre skal nasjonalstatene «avstå fra handlinger som strider mot Unionens interesse eller som med sannsynlighet vil hemme dens effektivitet». EUs motto «forenet i mangfold» handler i hvert fall ikke om politisk mangfold!

Mange hevder at Grunnloven gjør EU mer demokratisk. Det er en påstand som ikke holder vann. EU-parlamentet får delt lovgivende myndighet på alle områder som krever kvalifisert flertall i Ministerrådet, men har fortsatt ikke forslagsrett og Grunnloven skaper heller ikke tydeligere skiller mellom utøvende og lovgivende makt.

Grunnleggende udemokratisk

I tillegg grunnlovsfestes mye av EUs politikk. Dermed blir det ikke mulig gjennom valg, verken på nasjonalt eller EU-nivå å endre politikken EU skal føre. Artikkel 1-3, som skisserer Unionens mål, lyder: «Unionen gir borgerne et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet uten indre grenser og et indre marked med fri og lik konkurranse.» «Unionen arbeider for et Europa med bærekraftig utvikling basert på en balansert økonomisk vekst og prisstabilitet, en sosial markedsøkonomi med høy konkurranseevne, der det tilstrebes full sysselsetting og sosiale framskritt, og et høyt nivå for beskyttelse og forbedring av miljøkvaliteten.» Grunnloven slår altså fast at grunnlaget for velferd er fri og uhemmet konkurranse, prisstabilitet og en konkurransestyrt markedsøkonomi.

Et forsøk på å involvere borgerne

Det har blitt argumentert med at prosessen frem mot en ny EU-grunnlov i hvert fall var et (godt) forsøk på å trekke borgerne med i prosessen. Forslaget ble utarbeidet av et Konvent bestående av 105 representanter fra kommisjonen, EU-parlamentet, regjeringene og de nasjonale parlamentene. Da Giscard, som ledet Konventet la fram forslaget, sa han at Konventet var «praktisk talt enstemmig». I realiteten hadde ikke utkastet vært stemt over én gang. Konventets medlemmer la fram rundt 5.000 endringsforslag som aldri ble stemt over. Den britiske EU-parlamentarikeren Gisela Stuart satt i konventet og i konventets «arbeidsutvalg» og var sterkt kritisk til måten grunnlovsarbeidet foregikk på. I etterkant har hun skrevet pamfletten The Making of Europe’s Constitution om sine erfaringer med grunnlovsarbeidet. «Ikke én gang i løpet av de 16 månedene jeg satt i konventet, ble det stilt spørsmålstegn ved om dypere integrasjon er det folk i Europa ønsker seg,» skriver Stuart.

EUs demokratiske dilemma

I tillegg til de demokratiske problemene skissert ovenfor, sliter EU med et uoverstigelig demokratisk dilemma. Et demokrati slik vi kjenner det, må bety at EU-parlamentet får mer makt. Da må EU gå i mer overnasjonal retning. Et sterkt parlament som forholder seg til problemstillinger som går utover enkeltlandene interesser krever at partier stiller lister i alle land. Det må skapes en europeisk offentlighet, men det finnes ikke noe felles språk eller felles offentlig debatt i EU. Dermed blir avstanden mellom de som styrer og de som styres, større. Et mer overnasjonalt EU betyr samtidig at borgernes vei til makthaverne blir lengre.

Folkeavstemninger om EU-grunnloven

I følge grunnlovsforslaget må alle land ratifisere EU-grunnloven før den trer i kraft. Det betyr at den må godkjennes av EU-landenes nasjonale parlamenter. Diskusjonen om EU-grunnloven skal legges ut til folkeavstemning, går nå høyt i flere EU-land. Til nå har Danmark, Storbritannia, Irland, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania og Tsjekkia varslet at de kommer til å gjennomføre folkeavstemninger. Folkeavstemninger gjør det mer sannsynlig at ett eller flere land vil forkaste EU-grunnloven fordi folk i EU-landene er mer skeptiske til økt integrasjon enn politikerne.

Men selv om Grunnloven skulle bli forkastet vil hovedpunktene sannsynligvis bli iverksatt – enten gradvis, eller ved at Ministerrådet likevel ratifiserer Grunnloven etter to år. Grunnloven gir nemlig Det europeisk råd mandat til å vurdere hva som skal skje videre dersom Grunnloven etter to år ikke er ratifisert i alle medlemslandene (Artikkel IV-7, pkt. 4).

av Jan Myrdal

Eg er nett tilbake frå Kina. Det var åttande besøket mitt; i alt har eg vore rundt 3 år i Kina på desse førti åra, og Kina har vore i sentrum for verdsbildet mitt i rundt seksti år. Eg er imponert. Eg er djupt uroleg.

Imponert av resultata frå den ekstremt raske og uavbrotne økonomiske utviklinga, og uroleg for at landet kan bli delt opp i ei sosial endring så rask at det nesten er revolusjon, der noen blir rikare enn noen eg har hørt om i Europa, og mange millionar på same tid mistar all tryggleik, fotfestet i livet.

Men ennå meir uroleg er eg når eg hører Voice of America. Retorikken frå USA er nok ein gong – som i 1845 eller 1890 – den frå Manifest Destiny (sjå fotnote 1 og 2). Men i Kina – etter den traumatiske katastrofen opiumskrigen var – har det politiske målet til alle nasjonale leiarar, frå reformistane på slutten av keisartida til regjeringa i dag, vore at Kina må gjøre ende på den nasjonale og økonomiske nedgangen gjennom 1800-tallet og nok ein gong – som under Han-dynastiet (206 f.Kr-220), Tang (618-907), Ming (1368-1644) og tidleg Qing (1644-ca 1810) – ta sin tradisjonelle og rettmessige plass i verda. Eit sterkt og sameint Kina, ein økonomisk, kulturelt og teknologisk leiande nasjon. Nå går Kina fram år for år. På den sekstande nasjonale partikongressen i november 2002 kunne Jiang Zemin stolt peike på at vekstraten i Kinas BNP hadde vore 9,3 % i snitt årleg sidan den femtande kongressen fem år tidlegare (8 % meldt for 2002) og at:

«Kina nå var oppe på sjetteplass i verda når det galdt økonomisk makt.»

Men Jiang Zemin var litt for forsiktig. Om du reknar i BNP målt mot kjøpekraft er Kina alt på andreplass i verda. Bare USA er føre. Og Kina vil snart passere USA.

Likevel treng Kina framleis femti år til med varig økonomisk utvikling før landet når det Deng Xiaoping omtalte som tredje stadium, og blir «eit velståande samfunn» og har vunne tilbake sin normale historiske posisjon. Men vegen landet tar, er lada med store indre farar, og vil Washington sjå roleg på at Kina – pga storleik, store historiske tradisjonar og ressursane til den enorme befolkninga – på eit par tiår blir ei makt som uunngåeleg gjør USA til ein dverg, om landet får lov til å halde fram den nåverande utviklinga? Ganske visst treng Kina leiarar som er vidsynte, listige – og omsynslause – som Zhuge Liang (181-234, strateg og statsmann, kjent av alle kinesarar frå Romance of Three Kingdoms (note 3)) – om landet skal vere i stand til halde fram utviklinga utan å bli riven i bitar som Sovjetunionen eller Jugoslavia, eller bli utsett for kjernefysisk holocaust. Men eg minner stadig meg sjølv om kva Mao Zedong sa til «den gamle sekretæren» i Liu Lin, Li Yuhua, og dei andre arbeidarheltane frå grenseregionen i Shensi-Kansu-Ningsia på konferansen dei vanskelege dagane i november 1943:

«I røyndommen er det tusenvis av Zhuge Liangar blant det kinesiske folket; kvar landsby har sin eigen.»

Som eg kjem attende frå det som har vore Liu Lin, håper eg han har rett.

Så hugsar eg at den verkelege, heroiske og klarsynte machiavellianske patrioten Zhuge Liang (streng med tjenestemennene, kravde dei skulle la folket i fred) døydde utan å ha oppnådd hovudmålet som var samling av Kina att. I røynda skulle det ta nye tri hundre år før Kina igjen var samla under Sui (580-618). Mao Zedong og forsamlinga hans i det vanskelege året 1943 kjente godt både historiene og skuespilla og dikta om Zhuge Liang og realitetane frå Kinas historie gjennom dei turbulente åra frå slutten av Han-tida til byrjinga av Sui-tida.

At Kina på lang sikt vil vinne attende posisjonen sin verkar bestemt; landet har gjort det før, og er godt på veg til målet. Men korleis vil den nåverande supermakta på andre sida av Stillehavet reagere?

For førti år sidan, i august 1962, kom eg til produksjonsbrigaden Liu Lin sør for Yenan i Shaanxi-provinsen saman med Gun Kessle og Pei Kuangli. Derifrå rapporterte me om livet og arbeidet til kinesiske bønder i det nordvestlege løsslandet som streid for å ta eit sprang frå elende til fattigdom. Michel Leiris valte ut rapporten – Rapport fra en kinesisk landsby (Gyldendal, 1965) – til serien L’espéce humaine (Gallimard, 1964).

Me var ikkje sinologar. Men me vaks opp under andre verdskrigen i den antifascistiske rørsla som let seg inspirere av det kinesiske folkets kamp – beskrive av Edgar Snow og Agnes Smedley, Nym Wales og andre. Etter å ha brukt fire etterkrigsår i hovudsakleg fattige landsbygdområde, såkalla tilbakeståande regionar i Afghanistan, India og det som den gongen var sovjetisk sentral-Asia; det hadde endra perspektivet vårt – og verdiane våre. Det var ikkje for ingenting eg, mens eg jobba med ein film på Cuba i 1967, skreiv ein roman på engelsk, på fransk kalla Confessions d’un Européen Déloyal (En illojal europeers bekjennelser, Pax 1970).

Sju år etter første opphaldet vårt i Liu Lin, i oktober 1969, i den mest turbulente tida under kulturrevolusjonen, var Gun Kessle og eg tilbake i Liu Lin. I utlandet var omveltingane i Kina på den tida i hovudsak sett ovanfrå, frå synsstaden til byane og dei intellektuelle. Me ønska derfor i staden å gå tilbake til produksjonsbrigaden Liu Lin for å sjå og høyre kva som hende i baklandet. På den tida var det uvanleg å få innvilga eit slikt ønske. Edgar Snow kjente til Liu Lin både frå den første tida i Kina og frå reisa i 1960. Så hadde han lese Rapport fra en kinesisk landsby og skreiv nå til Beijing og fortalde meg at han venta på å få vite kva me kunne rapportere. Den andre rapporten vart så utgitt i Frankrike som Liou-Lin aprés la révolution culturelle (Kina: Revolutionen går vidare, Bokförlaget Pan/Norstedts 1970) i serien Témoins saman med den første rapporten (Gallimard, 1970).

Eg skriv detta fordi eg framleis held desse rapportane gyldige, og au fordi dei er gyldige i den forstand at folka eg skildrar, sa seg samde i det eg skreiv. Kapitla både i den første og den andre rapporten vart lesne høgt for bøndene i Liu Lin, som diskuterte dei og heldt dei for korrekte, og informerte meg om det. Då eg vitja Liu Lin for tredje gong i 1975 skreiv eg eit lite hefte som vart utgitt i Tyskland i 1976: Dritter Bericht aus Liu Lin. (Hvad sker der i Kina?: 1975 – et gensyn med folkekommunen Liu Ling. 1976 – Kina efter formand Maos død, Mellemfolkeligt Samvirke, 1977.) Eit år seinare fekk eg eit brev frå Kina datert 19. april 1977. «Me har fått og lese gjennom den kinesiske omsettinga av den tredje rapporten din … Dei fattige og lågare mellomklassebøndene frå produksjonsbrigaden Liu Lin har derfor gitt revolusjonskomiteen i oppgåve å skrive for å takke deg …»

Mange vestlege skribentar har lojalitetar som får dei til å sjå det i eit anna lys, men for meg er eit slikt brev viktig, slik det er viktig at den på mange vis kritiske boka mi om India – Indien väntar (Norstedt 1980) – blir utgitt i India – på ulike språk (som i Tyskland og USA) – men ikkje i England.

Nå er det 2002 og me tri, eg, Gun Kessle og Pei Kuangli er tilbake i Liu Lin. Me står utanfor døra til Li Yangqin og ser på Naopanshan, bydelen som klatrar i åssida på andre sida av dalen. Li Yangqin er enke nå og har flytta frå dei gamle hulene i åssida der til eit nytt hus på denna sida av dalen.

Det finst sjølvsagt ingen produksjonsbrigade meir; kollektivet er historie i Liu Lin som i Kina elles. Jamvel om det har tatt nesten ti år og noen konfliktar etter vedtaket i Beijing om endring i politikken til det kunne settast ut i livet i Liu Lin og kollektivet vart oppløyst. Men ikkje bare er kollektivet oppløyst nå i 2002, det er ikkje ein einaste åker tilbake. Li Yangqin serverte oss maiskolbar til middag. Ho visste kor glad me var i det. I 1962 hadde ho delt nyplukka maiskolbar med oss. Men denna gongen kom maiskolbane frå marknaden i Yenan. Ingenting blir dyrka i Liu Lin lenger. Korfor?

Svaret blir gitt av det lange godstoget trekt av eit stort diesellokomotiv som passerer sørover i dalen under åssida me står. Jernbanen har leigd rett til bane gjennom dalen, og sporet går over det som var den gode jordbruksjorda i landsbyen. Men dei nåverande 163 familiane i den tidlegare produksjonsbrigaden Liu Lin eig framleis marka. I 1999 betalte jernbaneselskapet 1 million Yuan for å bruke marka, i 2000 hadde leiga auka til 1,5 millionar Yuan, og i 2001 betalte selskapet landsbybuarane 2,1 millionar Yuan.

Inntekta blir delvis fordelt på dei 163 familiane – og til dei gamle, sjuke og trengande – men i hovudsak brukt til investeringar. Kontorblokkar og utleigehus langs hovudvegen til Yenan. Det er lagt planar – vakkert teikna ut av arkitektar – for den nye forstaden som nå blir bygd.

Om det hadde vore ei typisk endring på den kinesiske landsbygda, ville Kina vore idealet til småborgarlege franske rentenistar på 1800-tallet. Men endringa er ikkje typisk, bare symbolsk.

Men det er ikkje symbolsk at dei nye og utvendig sett moderne husa erstattar dei tidlegare steinhulene i skråninga i Naopanshan, og at dei falleferdige gamle jordhulene høgt oppe i dalsida dei siste ti åra er leigde ut av dei nå meir velståande landsbybuarane til den nye og svært fattige underklassen av omreisande folk utan legale bustadrettar.

Detta må ein sjå i perspektiv.

Romalderen

På veg til Liu Lin i 1962 kikka eg gjennom hyllene med fremmendspråklege bøker i bokhandelen Hsinhua i Loyang, 3. august. Det var ein studentbokhandel og hadde i hovudsak bøker om språk og vitskap. Eg fann og kjøpte (for 3 yuan) eit kinesisk opptrykk av bindet Space Flight. 1. Environment and Celestial Mechanics av Krafft A Ehricke i serien Principles of Guided Missile Design. I 1969 vart me, noe forundra, tatt med til ein satelittsporingsstasjon i Nanking.

Nå, 2. september 2002, som me førebur oss til turen til Liu Lin, drikk me te og diskuterer romteknologi på Kinas Romforskingssenter i Beijing med to av dei legendariske kinesiske romvitskapsfolka, professor Liang Sili og dr. Zhuang Fenggan. På same vis som kollegaer og venner på kjernefysikk var dei blant dei mange patriotiske vitskapsfolka som reiste frå lønnsame akademiske og industrielle karrierar i USA etter 1949, for å reise attende til Kina.

«I 1956 godkjente formann Mao Zedong og statsminister Zhou Enlai langtidsplanen for vitskapleg og teknologisk utvikling. Framdrifta låg under forsvarsdepartementet, og frå starten fekk me hjelp frå Sovjetunionen med tri typar rakettar. Det var starten på rakettprosjektet vårt. Men under konflikten med Sovjetunionen reiste ekspertane deira og tok med seg både dokumentasjon og delar. Me hadde eit dilemma. Kva skulle me gjøre? Men formann Mao Zedong, statsminister Zhou Enlai og marsjall Nie Rongzhen, som var leiar i komiteen for vitskap og teknologi, sa me måtte lite på eigne krefter; utvikle vårt eige opplegg og våre eigne elektroniske komponentar. I 1962 vart den første rakettesten mislykka. Systema våre virka ikkje.

16. oktober 1964 gjennomførte Kina første atombombeprøva. Me hadde kula, men ingen pistol! Men nederlag er mora til framgang. 27. oktober 1966 kunne me offentleggjøre at Kina hadde testa ei kjernefysisk sprengladning i ein rakett og hadde blitt den femte atommakta.

Frå 1965 arbeidde me på eit langsiktig prosjekt. I løpet av åtte år skulle me ha fire rakettypar med dobbelt rekkevidde. Kulturrevolusjonen førte til noen forsinkingar, men i 1980 kunne me teste den første interkontinentale ballistiske raketten.

Etter det har Kina som kjent utvikla teknologien og skote opp mange kommersielle satelittar.

Det er mange romforskingsprogram, ikkje minst på biologi. Å halde spirande frø vektlaust i ti eller fjorten dagar kan til dømes auke avkastinga med 10 til 20 %, og me samarbeider med ulike departement om det. I rommet kan ein produsere perfekte krystall utan feil. Ja, det er mange fascinerande prosjekt.

I januar 1962 vart programmet for utprøving av bemanna romferder godkjent. Den 20. november 2000 gjennomførte me første vellykka prøveturen med romskipet Shenzhou. Det gjennomførte alle planlagte oppgaver før det på vellykka vis snudde og landa på planlagt stad. Etter det har me helde fram med å prøve ubemanna romturar og returnert skipet til jorda. Ubemanna fordi mest alle prøver, men ikkje alle, kan utførast utan menneske i rommet. Men framleis er det nødvendig med bemanna ferder. Me planlegg første bemanna turen i 2003 eller seinast 2004.

Akkurat nå gjennomfører me forstudiar for ein planlagt bemanna romstasjon. Det er eit langsiktig prosjekt. USA, Russland og 14 andre land samarbeider om ein slik romstasjon. Men me vil ha vår eigen. Det er ulike problem som må løysast.

Sjølvsagt har alt det her både sivil og militær betydning. Noen departement vurderer noen av prosjekta som interessante, men for kostbare. Det er ikkje merkeleg. Me må diskutere og håpe dei vil bli overtydde!»

Kva med det nye bildet av Kina?

Det er ikkje bare statistikken som syner ei rask, svært rask, økonomisk utvikling i Kina. Utviklinga endrar sjølvet utsjånaden på Kina. Alle som kjem til Beijing – for ikkje å snakke om dei som kjem til Shanghai – kan sjå det. Dei gamle smale gatene i Beijing der me sykla for førti år sidan, forsvinn raskt. Beijing har vorte ein by med høgreiste kontorbygningar og seksfelts motorvegar.

Nyplantinga av skog i nordlege Shaanxi som vart diskutert ein generasjon tilbake, har blitt vellykka. Eg kunne sjå endringa då me kjørte nordover. Og byane og småbyane i provinsen endrar seg. Jamvel den tunge forureininga som kjenneteikna byar som Xian i nittiåra er mindre.

I Yenan er det au lettare å puste nå. For ti år sidan, i 1993, var tåka så tjukk at eg ikkje kunne sjå til enden av hotellkorridoren.

«Ja, me gir fordelar til dei hushalda som går frå kol til gass,» sa Wang Zhixiao i Xian. «Det er grunnen til at lufta er så mykje reinare nå enn då me møttest for tjue år sidan.»

«Men kokken som er van med kol har problem med å få same kvalitet på maten med gass eller elektrisitet,» sa Gun. «Eg veit det fordi eg diskuterte problemet med kokkane i Shandong i 1976.»

«Sant nok, det er grunnen til at me justerer prisen på kol og gass så dei kan løyse desse problema.»

Sjølv med globalisering og åpning ut er det framleis sosial kontroll på marknaden, i det minste på noen vis.

Det er generelle problem knytt til den nåverande høge byggetakten i Kina. Reinare luft og fjerning av slum er positivt. Men det nye kinesiske bylandskapet er problematisk. Nedre Manhattan er ikkje eit ideelt miljø for menneske.

Det moderne Beijing som førebur seg til olympiske leiker, minner meg om ein diskusjon eg hadde i 1974 med kinesiske venner som jobba med kulturutveksling. På den tida var ikkje slik utveksling så fri som nå, men kontrollert og overvaka. Sverige hadde då gått gjennom ein periode på fire tiår der byane og infrastrukturen, vegane og trafikksystema var moderniserte og radikalt endra. Svenske arkitektar og byplanleggarar forsto – då det var for seint – mistaka som var gjort. Dei faglege organisasjonane deira og avdelinga for byplanlegging på Chalmers Tekniska Högskola i Göteborg førebudde eit seminar for kinesiske arkitektar og byplanleggarar om våre mistak.

«Men dere forstår ikkje,» sa den ansvarlege kinesiske tjenestemannen, «eit slikt seminar vil verke mot sin hensikt. Våre yngre arkitektar vil ikkje sjå det som mistak, bare som modernisering. Dei vil ut av slum og fattigdom. Dei kjem bare til å etterlikne det dere har gjort!»

Det som uroa – og fascinerte – meg i attreisinga og urbaniseringa av Sverige frå midt i trettiåra til nittiåra i førre hundreåret, var at me gjorde alle planleggingsfeila som alt var gjort i andre land. Trass i at byplanleggarane og arkitektane våre hadde studert nøye korleis ein skulle unngå feila. Eg har framleis rapportane frå før andre verdskrigen om kva ein skulle gjøre for å unngå det ein då kalla «eit amerikansk trafikkbilde».

Kina gjør i dag det me gjorde den gongen i mykje, mykje større skala. Så langt eg kan sjå, har dei ikkje lært noe frå erfaringane og diskusjonane i våre land, på same vis som me ikkje lærte noe. Kanskje det er grunnleggande menneskeleg, ein kan ikkje unngå det!

Om steinhuler

Eller kan ein det? Då me sto og kikka på Naopanshan på den andre sida av dalen, kunne me sjå dei nye og moderne husa som var bygde i åssida der produksjonsbrigaden for ein generasjon sidan hadde planlagt nye steinhuler. Dei er omtalt i litteraturen som steinhuler, men dei er ikkje huler. Dei er ikkje jordhuler jamvel om dei frå utsida gir eit slikt inntrykk. Dei er hus med bua steintak med seks fot tjukke stampa jordveggar, ein byggetradisjon i nordlege Shaanxi og nordvestover. Dei er framifrå hus som høver til klimaet. Kjølege om sommaren, varme om vinteren. Eg veit det ettersom eg har budd i dei både ein varm sommar og ein kald vinter.

«Og dei kan stå i fem hundre år utan behov for reparasjon,» sa Mao Keye i 1962.

Han var ein meister til å bygge, og beskreiv i detalj og viste meg korleis dei vart teikna og bygd. Den framstillinga gav meg ei utmerking som eg er meir enn stolt av – det vart ein fotnote i Joseph Needhams store verk om vitskap og teknologi i Kina.

I den siste fasen av kulturrevolusjonen, då produksjonsbrigaden Liu Lin hadde nådd eit visst velstandsnivå, skulle heile landsbyen bli bygd opp att med steinhuler – som skulle stå i 500 år. Planane for den nye landsbyen vart diskutert av bøndene. Byggemateriala – stein og løss – kom frå landsbyen sjølv. Bøndene skulle sjølve bygge. Det vakre gitterverket vart laga av snikkaren på staden; det enkelte individuelt forma for å passe familien som bygde hula. Hausten 1977 var store delar av planen gjennomført og folk flytta til nye steinhuler. Det var ein godt planlagt ny landsby. Godt planlagt fordi han vart planlagt og bygd på staden av folk som sjølv skulle bu der.

Den konstruksjonen var langt betre og rasjonell enn dei nye, såkalla moderne, husa som er kalde om vinteren og varme om sommaren, som bulldosarane hadde rydda åssida til! Men så er det ikkje lenger økonomisk grunnlag for den tidlegare landsbyen av steinhuler.

Eg veit ikkje om det i dag er noen verkeleg diskusjon om detta i Kina. Skal eg dømme etter stoda i mitt eige land, Sverige, vil det ta minst ein generasjon til før ungdommen vil byrje undre seg over om mykje av det som kallast moderne er fornuftig.

To linjer

I vesten oppfatta og oppførte mange seg den gongen som om politikken som kom til uttrykk i Kina frå 1962 – då formann Mao Zedong oppmoda folk til «ikkje å glømme klassekampen» opp gjennom kulturrevolusjonen – var uverkeleg. Som dei var diskusjonar frå middelalderen om kva kjønn englane hadde, og bare skjulte maktkampen som gjekk føre seg. Andre, på ytste venstre, brukte uttrykka som dei skulle vere trylleformlar. Professor Bo Gustafsson i Uppsala vart angripe av unge studentar som ropte: «Knus den kinesiske Krustsjov frå Sverige!»

Men den politiske kampen i Kina var ein verkeleg kamp mellom ulike grupper som sto for ulik politikk. Orda samsvarte med realitetar. Det eksisterte ein svært verkeleg «kamp mellom to linjer». Det er viktig å sjå klart kva dei ulike linjene var.

Den tredje plenumssesjonen til den ellevte sentralkomiteen i KKP fatta det strategiske vedtaket at fokus i partiets arbeid frå 1979 skulle skifte til sosialistisk modernisering og slik «løyse spørsmålet som hadde vore uløyst sidan 1957». Det var – for å seie det enkelt – ein siger for «dei som gjekk den kapitalistiske vegen».

Det var ikkje – jamvel om noen sa det i den politiske kampens hete – ein kamp mellom dei som ønska at Kina skulle utvikle seg og dei som ikkje ønska det. At det fanst grupper («firerbanden») som var irrasjonelle og ønska korrekte tog framfor tog som gjekk etter planen, var ikkje hovudspørsmålet. Dei var sosialt uviktige, ei mellombels plage. Det verkelege spørsmålet, som hadde vore diskutert i «kampen mellom dei to linjene», var ikkje OM, men KORLEIS ein skulle utvikle seg.

Ein må hugse at frå 1949 har Kina hatt kontinuerleg økonomisk utvikling. I dei førti åra frå 1953 – då Nasjonalkonferansen om finansielt og økonomisk arbeid drøfta hovudlinja for økonomisk utvikling – til 1993 steig Kinas BNP med 7 % årleg. Det er den tredje høgaste utviklingsraten i verda. (Bare Singapore (8,4 %) og republikken Korea (8,1 %) passerte Kinas utviklingsrate.)

Når ein ser tilbake på dei siste meir enn hundre åra med kinesisk politikk, er det tydeleg at alle nasjonale politikarar (unntatt dei som synte seg som forrædarar og kriminelle i tjeneste for Japan eller andre imperialistar) vore samde i to krav:

• å forsvare eit uavhengig og sameina Kina.
• Kina må ta tilbake den normale posisjonen sin som leiande økonomisk, vitskapleg og kulturell verdsmakt.

For å seie det enkelt: Dei er alle samde om det, dei ærlege patriotiske tjenestemennene til keisarriket, Sun Yat-sen, Chang Kai-shek, Mao Zedong, Deng Xiaoping.

Det er ingen skilnad i standpunkta til Deng Xiaoping på møtet i sentralkomiteen i desember 1978 og det Mao Zedong sto for under kulturrevolusjonen.

Eg har til gode å møte ein kinesar som ikkje kjenner til at dei såkalla mørke åra i Europa fell saman med Tang-dynastiet i Kina og at – slik Mao Zedong skal ha sagt om USA – det er skilnad på tenkinga til politikarane i ein stat som har eksistert i to hundre år, og dei i ein stat med ei fire tusen år gammal historie.

Det kjem to millionar besøkande til Yenan i året nå. Med svært få unnatak er dei alle kinesarar. Dei fleste er unge og utdanna. Dei kjem til Yenan for å sjå dei revolusjonære stadene. Dei kjem for å vise respekt for Mao Zedong. Men dei må gjennom Huangling for å komme dit. Der har dei besøkt kista til den gule keisaren, Huangdi Ling, kista til den mytiske stamfaren og den første herskaren over Han-folket. Huangdi skal ha regjert midt i tredje tusenåret f.Kr. Han gav folket hjulet, kunsten å lage metall, rustningar, skip, keramikk og kunsten å lage vin.

Me har tatt turen til denna kista kvar gong me har reist gjennom Huangling. Slik au i 1969, under kulturrevolusjonen, kom folk for å vise respekt for «Han-folkets far» som i kalligrafien til Guo Morou (1892 – 1978, som la grunnlaget for moderne kinesisk poesi i 1921; og som var leiar i Vitskapsakademiet etter 1949) som er skriven i minnesteinen som er reist ved grava. Denna gongen er templet nedanfor kista bygd om. Det krydde med besøkande.

Men kor hadde desse kinesiske besøkande starta reisa for å vise respekt? I Xian! Der ligg den første keisaren, han som samla Kina, Qin Shihuangdi, gravlagt og vakta av ein underjordisk hær. I det nye museet i Xian står dei menneskestore soldatane i terrakotta bak ei høg glassplate …, men dei besøkande har klart å kaste papirpengar over glassplata som eit offer; figurane står i ei dyne av papirpengar.

Ja, detta er ei nasjonal treeinighet! Den gule keisaren. Den første keisaren. Formann Mao. Han-folkets far; grunnleggaren av den kinesiske staten og gjenoppstoda til Kina. Dei besøkande er for det meste unge.

I ein styrt marknadsøkonomi, i ein sosialisme med kinesisk preg slik det offisielt blir kalla, har Kina verkeleg tatt gigantiske steg sidan 1978. Om Deng Xiaoping kunne sjå ned på det som er utført, hadde han all grunn til å vere stolt. Trass i reklameplakatane for MacDonalds og Kentucky Fried Chicken og alle dei overflatiske teikna på Cocacolonisering er folket umåteleg stolte av den kinesiske arven.

Fare lurer

Ja, Kina er godt på veg til å ta den tradisjonelle plassen ho fortjener i verda, som – fordi ho er den mest folkerike staten i verda – den økonomisk, kulturelt, vitskapleg leiande makta. Om, det er eit om. OM ho ikkje blir splitta opp og riven sund av sosiale konfliktar. Det har hendt før i kinesisk historie. Nå er det ikkje hestefolket frå nord som truar eit Kina som svekkast. Nå er faren at haukane i USA, den nåverande leiande verdsmakta, vil nytte høvet til å stoppe eit mellombels svekka Kina.

Men korleis skulle det gå til? Kommunesystemet, ulikt som det var i detta enorme landet, gav i prinsipp majoriteten av den fattige bondebefolkninga grunnleggande tryggleik, eit uutvikla men eksisterande helsestell og starten på eit allmennt skolestell for barna. Jamvel Verdsbanken meldte det. I industrien kunne risen vere sparsam, men vart servert i «jernbollen»; det var tryggleik sjølv om han var reint grunnleggande.

Nå som dei politiske endringane etter desember 1978 er udiskutable realitetar, er ikkje ei slik historisk vurdering av kommunesystemet lenger kontroversiell. Men i dag er det bare historie, jernbollen er knust, helsestellet for massane avskaffa og privatisert, utdanninga slett ikkje lenger obligatorisk og ikkje ein gong teoretisk gratis. Det flytande folket, tidlegare kommunemedlemmer som vandrar på leiting etter arbeid til byane, og som manglar bustadsrettar, skal vere rundt 150 millionar.

Den nåverande økonomiske utviklinga er ekstremt rask, men i den nye økonomien finst det ikkje oppsamla midlar til altomfattande, allmenne velferdsordningar. Når tretti millionar statleg tilsette blir fjerna frå trygge jobbar, trygge husvære, trygge helsetrygdsystem og omgjort til kontraktarbeidarar og utsett for fullskala forsøk – alt for å auke den raske økonomiske utviklinga – vil noen millionar sjølvsagt bli frigjorte til å stige opp i det marknadsregulerte systemet, mens andre blir taparar.

På same tid undergrev kriminalitet og korrupsjon samfunnet. Partiet og staten grip inn mot dei korrupte, men går dei verkeleg etter store kriminelle? Kor høgt vågar dei gå?

«Alle veit at undersøkingar stoppar på eit visst nivå,» sa ein gammal venn til meg. «Du veit at narkotika blir spreidd i landet. Nok ein gong er Kina heimsøkt av opiumsseljarane. Men korleis trur du det kjem inn i landet? Huskar du kor reint Kina var for førti år sidan? Trur du stoff kan komme inn i landet frå det gylne trianglet utan hjelp av korrupte tjenestemenn på grensa? Og trur du tollbetjentane kan gjøre noe utan vern ovanfrå? Frå provinsregjeringa og jamvel høgare opp. Det må finnast personar heilt på toppnivå som er korrupte. Det er det alle i Kina trur.»

Eg møtte herr Wang Wenyuan. Som viseformann i Folkets Høgsterett frå 1992 til 1998 hadde han det overordna ansvaret for antikorrupsjonsarbeidet. Nå viseformann i Det kinesiske folkets rådgivande politiske konferanse. Han snakka om denna faren.

«Korrupsjon et opp staten. Me er budd på å ta alle som er skuldige. Uansett kor høg og viktig.»

Eg vonar han har rett. Eg ønsker å tru det. Korrupsjonen er djupt hata i Kina – men likevel finst det korrupsjon og kriminalitet på alle nivå.

«Veit du, Jan,» sa ein gammal venn, «det er visse kadrar, ansvarlege slike, som ser prostitusjon som eit døme på ny økonomisk fridom. Og sjølvsagt finn du prostituerte på alle store turisthotell.»

Vennen min hadde rett. Jamvel eg blei vekka klokka eitt på natta på det store hotellet i Beijing av ei ung jente som baud seg fram. Vakker, sexy kledd. Med ein mobiltelefon i handa. Ho orsaka seg. Ho var tilkalla av ein kunde, men hadde banka på feil dør.

Den økonomiske utviklinga har vore følgt av eit visst sosialt forfall. Denna utviklinga ber med seg store farar. Samfunnet er blitt djupt splitta. Noen individ og familiar er blitt umåteleg rike. Mange hundre millionar er blitt velståande. Men noen millionar er kasta tilbake i forferdeleg elende. Det flytande folket, bønder utan sjanse til å leve av jordbruket sitt, er tvungne å freiste levebrødet i byar og landsbyar. Men dei har ingen rettar. Ikkje legal burett.

Alle veit, eller burde vite, at detta er farleg. Det er alt nå sosial uro på landsbygda ulike stader i Kina, og millionar blir kasta ut i arbeidsløyse i ein globalisert marknad som krev omstrukturering av dei gamle industriane. Dei utgjør ein potensiell kraft som kan destabilisere heile staten. Potensiell fordi dei har verken ideologi eller organisasjon.

Om det ikkje finst medvite ideologi som kan tjene interessene til desse millionane som blir taparar i den nye økonomien, så er vegen åpen for sekter. Falun Gong eller islamistiske fornyarar i fjerne Nordvest er bare symptom. Det er svært urovekkande. Eg spørte ein leiande kader på den sentrale partiskolen til KKP korleis partiet organiserte og arbeidde blant det flytande folket. Eg fekk ikkje noe klart svar. Det såg ut til hovudarbeidet var å organisere hjelpetiltak for dei fattige. Noe som er himmelropande langt frå organiseringa av fattigbøndene i tidlegare tider.

Og jamvel om det er millionar av besøkande ved grava til den gule keisaren og dei revolusjonære stadene i Yenan, er det ei verkeleg kulturell forvirring blant mange utdanna frå den yngre generasjonen. Ei jente i tjueåra, student som såg etter arbeid, sa til Gun:

«Eg likar ikkje gamle romanar som Romance of Three Kingdoms eller framsyningar av gammal Beijing-opera. Eg forstår dei ikkje. Eg føretrekk Madonna.»

Mangelen er ikkje bare kulturell. Eg spørte ein student i Xian om kva han visste om Korea-krigen og korleis den så verkelege trusselen mot Kina hadde blitt avverga for femti år sidan. Han var ein hyggeleg ung mann som hadde fått eit stipend av mormonarane for å studere engelsk, og som nå jobba som reiseførar og tolk. «Eg tenker aldri på slike ting. Eg har hørt svært lite om det.»

Alt i 1993 hørte eg synspunkt i Kina om farane ved velferdsstaten. Synspunkt som fekk Margaret Thatcher til å framstå som venstreorientert.

I Beijing får ikkje barna til det flytande folket – dei utgjør millionar – lov til å gå på skolen av kommunestyret, ettersom det flytande folket ikkje har noen rettar i Beijing (eller andre byar dei flyttar til). Så når det flytande folket prøvar starte eigne skolar for ungane, blir dei stengt og rivne ned av kommunestyret fordi dei er ulovlege.

Farane ved detta er ikkje ukjente. Dr Ding Ningning, direktøren i Departementet for forsking på sosial utvikling under regjeringa arbeidde med det og hadde skrive om det.

Når alt kom til alt var det ein svært enkel økonomisk grunn til dei ulike lovene om obligatorisk og gratis utdanning i Tyskland, Frankrike, Sverige og andre land der kapitalismen utvikla seg på 1800-tallet.

Men på underleg vis ser det ut til at dei nåverande leiarane i Kina ikkje ser det; eller au trur dei at det ikkje stemmer i Kina …

«Eg er glad eg gjekk ut av universitetet for ti år sidan,» sa ei ung kvinne. «I dag ville ikkje ei ung jente frå ein familie på landsbygda som eg ha sjanse til å få høgare utdanning. Men på andre sida er eg frå landet og eg har ingen forbindelsar, så jamvel med min eksamen har eg problem med å finne jobb. Alt ser ut til å avhenge av forbindelsar nå.»

At høgare utdanning har blitt eit vern for dei som tjener på det nåverande systemet er alt blitt så farleg.

Men eg kom over noe ennå meir farleg i Yenan.

Daddelhagen, Yang jia ling, er ein av dei heilage stadene til den kinesiske revolusjonen. Formann Mao budde der, på same vis som Zhou Enlai og Zhu De og andre leiarar. Der ligg au forsamlingshallen der partiet heldt sin sjuande nasjonale kongress i 1945. Kongressen der Mao Zedong trakk opp politikken etter det kommande nederlaget til Japan, og der partiet formelt tok opp Mao Zedongs tankar i vedtektene sine. Hallen er rehabilitert og malt for å framstå som i april 1945.

Ein kan leige ei uniformsjakke og lue med stjerne, kle seg opp som raudegardist frå den tida og bli fotografert. Det kostar 4 yuan. Jenta som leiger ut uniforma er atten år. Men ho kan verken lese eller skrive: «Familien vår er alt for fattig. Dei hadde ikkje råd til å sende meg på skole.»

Hadde ho vore ti år eldre, ville ho i det minste fått ei grunnleggande utdanning på skolane som vart drivne av produksjonsbrigadane i folkekommunane! Utdanning er ikkje lenger gratis, og om ho er obligatorisk for dei sosiale sjikta som nå blir velståande, gjeld det ikkje dei fattige på landsbygda eller det flytande folket i byane.

Det er ein lurande klassekonflikt her. Ein verken dr Ding Ningning eller noen andre snakka om denna gongen. Eg hugsar det min gamle venn Liu Hualan sa i 1978 – sjølv om eg ikkje likar å minnest det. Då me første gongen møttest og arbeidde saman i 1952, var ho ei svært streng intellektuell og revolusjonær kader. Ho vart svært opprørt då eg kritiserte det ulne og firkanta propagandaspråket. «Det er ein småborgarleg måte å sjå på verda på!»

Ho vart ikkje utsett for noe særleg under kulturrevolusjonen, faren var ein respektert gammal framstegsmann som hadde kjent Lenin og tjenestegjort i kinesiske ambassaden i Sovjetunionen under andre verdskrigen, og hadde fått spesielt vern av statsminister Zhou Enlai. Men nevøen hennar som var teknikar på flyplassen, var blitt sendt til Indre Mongolia. Der hadde han passa kyr.

«Kan du tenke deg,» sa ho, «arbeide med kyr!»
«Kva med det,» sa eg, «det gjorde eg som gutt. Å passe kyr og griser og vite kor maten din kjem frå er bra.»

Ho snøfta. Så byrja ho snakke om arbeidar-bondestudentane som under kulturrevolusjonen hadde fått høve til å studere på universitetet:

«Me vil hive dei ut,» sa ho, «me vil sende dei tilbake der dei hører til.»

Hatet i røysta hennar gjorde meg uvel.

Eg er redd at måten kommunestyret i Beijing handterer spørsmålet om utdanning for ungane frå det flytande folket, ungane til dei fattige, ikkje blir avgjort bare av kommuneøkonomien, men au av djup indignasjon frå kulturrevolusjonens tid då kader vart sendt ut for å lære av dei fattige og lågare mellombøndene.

Den klare og nåverande faren

Kina tar tilbake plassen sin i verda. Det er noe eg har håpa på heilt sidan eg las slike rapportar som dei frå Edgar Snow, Nym Wales og Agnes Smedley i eit Sverige omringa av tyske styrkar under andre verdskrigen. Den krigen var – slik me i min generasjon såg det – ikkje bare ein frigjøringskrig frå fasciststatane, aksen med Hitler-Tyskland, Mussolinis Italia og Hirohitos militaristiske Japan, det var au ein krig der tidlegare koloniar og avhengige land ville bli fri og uavhengige. Først blant dei sjølvsagt India og Kina.

Den vegen Deng Xiaoping symboliserer inneber store farar, men au store maulegheter. Eg møtte mange leiande personar som verka ha stor innsikt i både farane og mauleghetene.

Eg har aldri før hatt så åpne og frie diskusjonar i Kina som denna gongen. Ein kan seie at hendingar byrjar få rette namn – zheng ming, retting av namn kunne ein seie slik Konfusius sa. I ein fjernsynsserie som Tri avgjørande slag om siste fasen i borgarkrigen blir Lin Biao framstilt som ein strålande general og strateg. Som han var. Chiang Kai-shek blir ikkje karikert, han blir framstilt som ein som har tapt, og at det var grunnar til det. Men han tapte.

I bokhandelen finn eg igjen engelske utgaver av den store moderne kinesiske filosofen Fung Yulan og av kinesiske klassikarar som Å skape gudar (som Mao – som Lu Xun og dei fleste kritikarane – ville funne for full av overtru og litterært den minst viktige av romanane frå det store Ming-dynastiet), men eg finn au dei samla revolusjonære operaane frå kulturrevolusjonen på DVD, og ei sekstibinds utgave med tekstane til Karl Marx og Friedrich Engels, basert på den nye Marx Engels Gesamtausgabe, og omsett frå dei originale tekstane under oppsyn av professor Wei Jianhua, medlem av redaksjonsrådet i Internationalen Marx-Engels Stiftung.

Det er håp i mykje

Men det er som eg har skrive, store indre farar i utviklinga i dag. Sjølv om det er sant at store – og aukande – mengder folk opplever velstand, eller i det minste moderat velstand, er det verkeleg fattigdom og verkeleg nød for mange millionar som har tatt eit hopp bakover frå fattigdom til elende. Det kan true den indre stabiliteten i Kina.

Den raske økonomiske utviklinga dei siste tiåra med åpning og globalisering har skjedd, mens staten har hatt ein absolutt sosial kontroll over marknaden. Utan den kontrollen ville ikkje den stabile økonomiske utviklinga vore mauleg. Men med medlemskap i WTO vil ikkje Kina lenger ha høve til å kontrollere marknadskreftene. Det er ein medviten politikk. Farane er kjente. Den maulege vinsten skal vere stor. Men det er eit spill der innsatsen er høg.

Det er vel kjent at det eksisterer ein trussel mot einskapen i Kina frå etniske og religiøse grupper i Tibet og Xinjiang. Men det finst andre truslar som stammar direkte frå den nåverande oppåpningspolitikken. I ein tidleg periode prøvde ein å motstå marknadskreftene for å prøve å utlikne skilnaden i økonomisk utvikling mellom dei ulike regionane i Kina (sjå til dømes om Gansu i kapittelet «La ville de l’acier» i boka mi La route de la soie, Gallimard 1980) (Sidenvägen: en resa från Höga Pamir och Ili genom Sinkiang och Kansu, Norstedt, 1977). Akselerert ulik utvikling mellom regionar på WTO-vilkår kan føre til ein situasjon der sterke lokalleiarar – særleg i sør – lagar verkeleg uavhengige regionar med støtte frå utanlandsk kapital, jamvel mens dei – iallfall i dag – opprettheld formelle band til sentralregjeringa i Beijing.

Farane innebygd i den nåverande utviklinga er store. Ikkje rart at Kina held ein mykje lågare profil enn for tretti år sidan, og ser seg nøydd til å trø svært varsamt på den internasjonale scenen. Så låg profil at Kina – trass i sine langsiktige interesser – let USA etablere ei ny verdsordning.

Noen seier at detta er naudsynt ettersom den nåverande økonomiske utviklinga er grunnlagt på eksport. Eksporten er retta mot marknaden i USA. All verkeleg konflikt med politikken til USA kan føre til nedgang i eksporten som ikkje bare vil hindre vidare økonomisk utvikling, men jamvel tilbakeslag og krise. Men ikkje alle mine kinesiske venner var overtydde om at denna politikken var den beste valet for Kina.

Den nåverande utviklinga kan au sette i fare sjølve eksistensen av Kina på anna vis. Eg hugsar kommunane frå seksti- og syttitallet. Dei følgde rådet frå Mao og førebudde seg på krig. Ved å lagre korn, organisere folkemilts og utvikle lokal industri. Mao Zedong såg det naudsynt å gå på begge beina. Han var svært klar på behovet for å bu seg på krig både med høgteknologi – rakettar og atombombar – og ved å stole på kommunane som base for å kunne føre ein langvarig folkekrig. Som han sa i april 1969 på første plenum i den niande sentralkomiteen:

«Om dei kjem eller ikkje, må me vere budd. Ikkje vent at senteret skal sende materiell, ikkje ein gong til produksjon av handgranatar. Handgranatar kan lagast over alt, i alle provinsar. Alle provinsar kan til og med lage riflar og lette våpen. (…) Eg seier at me ikkje vil la oss provosere. Jamvel om dere inviterer oss ut, vil me ikkje komme ut, men om dere skulle gå til åtak på oss, vil me ta oss av dykk. Det avheng av om dere går til åtak i liten eller i stor skala. Om det er i liten skala, vil me kjempe ved grensa. Om det er i stor skala, går eg inn for å gi slepp på noe territorium. Kina er ikkje eit lite land. Om det ikkje er noe å hente for dei der, trur eg ikkje dei vil komme.»

Hausten 1969 i Beijing snakka ein kinesisk venn til meg om detta, det var etter kampane ved grensa.

«Om Moskva går til krig, kan russarane sjølvsagt sende pansertroppane sine for å okkupere Beijing. Me ville slåst. Det ville ikkje bli ei militær promenade, men dei kunne okkupere Beijing.

Men det ville bare vere starten. Dei kan ikkje vinne. Dei ville i det lange løp drukne i folkekrigen. Kommunane gjør det mauleg for oss å forsvare oss mot kva fiende som helst. Panservognene og flya deira kan nedkjempast, det veit me, og dei kjernefysiske våpna kan ikkje gi dei siger i ein slik krig. Dei veit det. Det er grunnen til at me ikkje trur dei vil prøve seg på krig.»

I dag har ikkje Kina ein slik mauleghet lenger. Det finst ikkje lenger kommunar på landsbygda som kan tjene som basar for ein planlagt folkekrig. Jamvel om Kina har rakettar og kjernefysiske våpen, er landet sårbart og i noen tiår til relativt svakare enn ei verkeleg supermakt som USA.

I røynda er landet like sårbart som ein hummar som skiftar skall!

Ikkje at det kinesiske folket ikkje veit det. Lu Xun peika i 1923 på at alle kinesarar kjenner og set pris på The Romance of the Three Kingdoms. Det er framleis slik. Dei forstår godt den nåverande farlege situasjonen, og kor viktig åpningsorda i historia er:

«Parlons maintenant de la situation générale du monde. Ce qui fut longtemps divisé doit assurément, un jour, retrouver son unité. Et ce qui, longtemps fut uni, doit un jour, fatalement, se diviser à noveau.» (Les Trois Royaumes, Nghiêm Toan et Louis Ricaud. Tome I, p.6, Saigon 1960.)

(Den engelskspråklege utgava ved C H Brewitt-Taylor omsett det til: «Imperium veks og går attende; statar splittrast sund og inngår alliansar.»)

Notar

(1) Manifest Destiny – uttrykk brukt av leiarar og politikarar på 1840-tallet for å forklare/forsvare USAs ekspansjon – ei «oppgave» eller nasjonal skjebne for USA. [Tilbake]

(2) Manifest Destiny (vår skjebnebestemte oppgave) er ein frase som vart skapt av John L O’Sullivan i avisa han eigde, United States Magazine and Democratic Review, i 1845, og skulle forsvare den historiske oppgava, og dermed moralske plikta USA hadde til å legge under seg territorium, framfor alt i sør og vest. Manifest Destiny har etter det til og frå vore brukt av ekspansjonistar i USA til å rettferdiggjøre anneksjonar av til dømes Texas, Oregon, New Mexico og California, og seinare USAs innblanding i Alaska, Hawaii og Filippinane. (Fotnote i den svenske omsettinga av Hans Isaksson i Clarté.) [Tilbake]

(3) Romance of the Three Kingdoms, skriven for 650 år sidan av Luo Guanzhong, om Han-dyanstiet i det andre og tredje hundreåret. Har gitt opphav til ma film og dataspill. [Tilbake]

av Daniel Ducrocq

Det finnes tre likhetstrekk mellom Norge og Algerie. Begge landene er unge nasjoner, de har store olje- og gassressurser, de har sterke bånd til EU – men USA passer på.

Utover dette er Norge og Algerie stort sett forskjellige – enten det dreier seg om økonomiske, sosiale, geografiske, klimatiske eller kulturelle og religiøse forhold. Dessuten er Algerie en voksende makt med ambisjoner om å bli hørt i verden. Algerie er i dag medlem av FNs sikkerhetsråd, har stor innflytelse i Afrika og kan på sikt bli Nato-medlem. Siden 2000 har den algirske presidenten blitt invitert som gjest på hvert møte i G8-gruppen.

Også på den diplomatiske arenaen spiller landet en voksende rolle. Det er for eksempel den tidligere algirske utenriksministeren, Lakhdar Brahimi, som ble håndplukket for å være FNs representant i Kabul fra 2001 til 2003 og i Baghdad i 2004.

En sterk oljenasjon

Det er selvfølgelig olje og gass som gir landet en betydelig posisjon i verden. Den daglige produksjonen har steget fra 850.000 fat i 2000 til 1,25 millioner i år. Med olje- og gassinntekter på 24 milliarder dollar i fjor, og en valutareserve på 33 milliarder dollar på slutten av 2003, er algirske finanser sterke og sunne. Høye oljepriser som følge av krigen i Irak gjøre situasjonen enda bedre. Men, som de fleste oljenasjoner, er Algerie sårbar økonomisk. Olje og gass står for 90 % av eksporten, og et betydelig fall i oljeprisene på verdensmarkedet vil få katastrofale konsekvenser.

Algerie er for eksempel Afrikas største importør av matvarer: 80 % av kornet, 33 % av melken, 95 % av matoljen og nærmest 100 % av sukkeret som trengs, er importert. Landbruksproduksjonen i landet dekker kun 20 % av den totale etterspørselen. Da landet ble selvstendig i 1962, var den katolske kirken den største eieren av landbrukseiendommer. Disse ble nasjonaliserte, og paven fikk økonomisk kompensasjon av den unge staten. Seinere har landets myndigheter gjort hederlige forsøk på å øke landbruksproduksjonen, også ved hjelp av privatisering av jordeiendommer. Og produksjonen har økt med 4 % årlig mellom 1990 og 2000, og med 7 % i 2001 og i 2002. Men produksjonskapasiteten har flere begrensninger: tilgang på vann og avfolking av distriktet. Som overalt i verden flytter algirere til de store byene, som konsekvens av industrialisering og som konsekvens av borgekrigen som har rammet først og fremst folk på landsbygda.

Borgerkrigen

Borgekrigen er mer eller mindre det vi hører om når det ved en sjeldenhet skrives om Algerie i norske media. Men hva er bakgrunnen for konflikten?

Da landet ble selvstendig i 1962, gjaldt det for den unge staten å kvitte seg med 130 år kolonistyring. En måte å gjøre det på, var å dyrke frem en sterk arabisk identitet. På skolen skulle en ikke lære fransk lenger, men arabisk. Siden de fleste lærere hadde fransk bakgrunn og hadde forlatt landet, ble det mangel på lærere. Derfor så en seg nødt til å importere arbeidskraft fra andre arabiske land og det var spesielt egyptiske lærere som etablerte seg i Algerie. De var mer eller mindre uønsket i landet sitt på grunn av deres religiøs overbevisning gjennom medlemskap i organisasjon Muslimske brødre. De var politisk brysomme, og Nasser ønsket å kvitte seg med dem. De fikk stillinger i det algirske skolesystemet, og selvfølgelig var undervisningen deres sterk religiøst preget. På denne måten ble det skapte religiøse strømninger som forklarer oppslutningen til de muslimske partiene ved valget i 1991.

Men dette er ikke hele forklaringen. Allerede på 1980-tallet ble moskeer samlingssteder hvor den sosiale misnøyen kom til uttrykk. For selv om det pumpes opp mye olje, er det ikke mye som drypper på folket. Arbeidsledigheten er sannsynligvis 10 % høyere enn de offisielle 30 %. (80 % av de arbeidsledige er under 30 år.)

Gjennomsnittsinntekt per innbygger sank fra 3.524 dollar i 1990 til 1.600 dollar i 2000. Boligsituasjonen er heller ikke god: Det bor i gjennomsnitt syv mennesker per rom i dagens Algerie.

Det har oppstått et gap mellom en mer og mer frustrert befolkning og Front National de Libération (FLN). FLN er det partiet som alene har regjert i Algerie fra 1962 omtrent til våre dager. Den første presidenten, Ahmed Ben Bella, ble fjernet fra første stund av et militær kupp ledet av Houari Boumedienne. Boumedienne regjerte fra 1965 til 1979. Det var han som skapte en sterk og sammensveiset algirsk stat. Grunnpilarer for denne staten har vært det nasjonale oljeselskapet, Sonatrach, med en stivbeint administrasjon og et mektig militært apparat. Som de fleste unge stater, nylig frigjorte fra kolonimakten, søkte Algerie støtte i Sovjetunionen. Det er verdt å merke seg at den sosiale uroen, kanalisert av muslimske partier og organisasjoner, vokste frem på det tidspunktet hvor Sovjetunionen gikk mot slutten. FLN mistet sin støttespiller utad, samtidig som protester innad ble mer og mer høylytte. Rammet av indre generasjonsmotsetninger, klarte ikke FLN å foreta de nødvendige tiltak for å rette opp situasjonen (som for eksempel bekjempe korrupsjon i administrasjonen). Valget i 1991 ble en seier for Front Islamique de Salut (FIS) som fikk oppslutning fra alle som ønsket en forandring, enten de var fattige troende muslimer eller middelklassens liberaler. Regjeringen stanset valgprosessen, muslimske ledere ble arrestert, og en borgekrig som skulle ta livet av over 100.000 mennesker på 10 år begynte.

Etter borgerkrigen

I terrenget vant de militære. I dag er muslimske geriljagrupper mer eller mindre utradert. Men krisen i det algirske samfunnet er ikke løst av den grunn, og det er ingen som lenger fanger opp og kanaliserer misnøyen. Den kommende generasjonen (50 % av befolkning er under 30 år) klamrer seg til håpet om et bedre liv ved å emigrere. Vi har sett nok en reportasje om overfulle båter som forsøker å nå den spanske eller den italienske kysten. Spanske myndigheter antar at så mange som 8.000 mennesker kan ha druknet mellom 1999 og 2003 utenfor Spania. De som velger å ikke emigrere klarer seg, takket være den voksende uformelle økonomien, det vil si svart arbeid, privatkopiering av data- og videoprodukter og trabendo (privat import og salg av varer på det uformelle markedet). Man antar at trabendo står for 60 til 70 % av den private sektorens handelsaktiviteter og ansetter 100.000 personer. Regjeringen lukker øyene velvitende at det ulmer under overflaten. Ethvert forsøk på å kvele den uformelle økonomien ville fort føre til sosialt opprør.

FLN er ikke kommet styrket ut av borgekrigen. I forkant av presidentvalget 19. april i år, så splittelsen dagslyset. Den sittende presidenten Abdelaziz Boutlefika klarte ikke å få flertall i FLN for sitt kandidatur. Det var en annen kandidat som fikk flertall i partiet, den tidligere statsministeren Ali Benflis. Som alle konflikter internt i partier gikk striden mellom Boutlefika og Benflis hardt for seg. Bouteflika gikk rettens vei: Høyesteretten bestemte at flertallet i FLN ikke fikk lov til å bruke FLNs navn, apparat og penger for å drive kampanje for Benflis. Med støtte fra mindretallet i FLN og fra RND (Rassemblement national démocratique) vant Bouteflika presidentvalget.

Mens Benflis er kjent for å være mannen som ønsker å modernisere FLN og landet, anses Bouteflika for å være konservativ i ordets rette forstand. Dette illustreres godt med at Bouteflika i sin forrige presidentperiode valgte Abdelaziz Belkhadem som utenriksminister. Belkhadem ønsker ikke sterke bånd til Frankrike og EU og er tilhenger av en aktiv arabisering av det algirske samfunnet.

Fremtiden

Abdelaziz Bouteflika er gjenvalgt som president. Hva innebærer dette for fremtiden?

I forhold til islamistiske bevegelser, kommer Bouteflika til å satse på forsoning. Har han ikke allerede i september 1999 sørget for å få vedtatt en lov som ga amnesti til geriljasoldatene som la ned våpnene? Denne loven ble svært kritisert av borgerkrigens ofre som krever et skikkelig oppgjør med fortiden. Men et slik oppgjør vil også ramme de militære. En konfrontasjon med generalene er for risikabelt for Bouteflika og hans regjering.

I forhold til kvinners rettigheter forsøker Bouteflika å reformere noe. Men kvinnenes rettigheter er en meget følsom sak i Algerie. Ethvert reformforsøk på dette området krever en ekstrem forsiktighet fra presidenten, og han har små politiske marginer å gå på. For det er slik at kvinnenes kår i Algerie reguleres av to sett lovverk: Selve grunnloven som regulerer kvinnenes rettigheter i den offentlige sfæren, og Familiekodeksen som regulerer kvinnenes rettigheter i den private sfæren. Grunnloven sikrer kvinnene de samme formelle rettighetene som menn: stemmeretten, retten til å bli politisk valgt, retten til utdanning (56 % av de som tok artium i 2002 og 52 % av dagens studenter er kvinner), retten til høyere administrative eller juridiske stillinger, osv. Familiekodeksen som ble satt ut i livet av FLN i 1984 med sjariaen som utgangspunkt, begrenser sterkt kvinnenes rettigheter. En algirsk kvinne kan ikke gifte seg uten verge, kan ikke gifte seg med en mann som ikke er muslim, og kan bli skilt (bli bortstøtt) fra sin mann på stedet (en fraskilt kvinne er mer eller mindre rettsløs). Polygamiet er ubetinget mannens rettighet.

Sterke reaksjonære krefter krever at Familiekodeksen ikke skal røres, mens kvinnebevegelser krever at denne oppheves, enkelt og greit. I oktober 2003 utnevnte Bouteflika en kommisjon på 52 medlemmer (parlamentarikere, jurister, teologer, sosiologer osv) som hadde som oppgave å fremlegge et reformforslag av kodeksen. Forslaget ble vedtatt i regjeringsrådet 19. august 2004 og står på den parlamentariske dagsorden denne høsten. Blir det vedtatt, vil algirske kvinner kunne gifte seg uten verge, polygamiet vil kunne tillates kun med samtykke fra de involverte kvinnene, en skillsmisse vil kunne bli en juridisk prosedyre. Det er langt fra kravet om monogami, like rettigheter for begge parter ved skillsmisse, ubetinget rett til arbeid for kvinner, osv.

Reformen av Familiekodeksen er ikke den eneste saken hvor Bouteflika balanserer på en line. Også i forhold til EU og USA utfordres de diplomatiske evnene til presidenten og hans regjering. EU er fortsatt den viktigste handelspartneren, med Frankrike som hovedleverandør (23 % av importmarkedet) og Italia som hovedkunde. Sistenevnte er uten atomkraft og derfor avhengig av olje- og gass fra Algerie. Men bildet kan være på vei til å endre seg. Importen fra Frankrike har sunket fra 3,5 milliarder dollar i 2001 til 2,5 milliarder dollar i 2002. Alt tyder på at algirere forsøker å importere fra forskjellige kanter av verden: fra USA (1 milliard dollar i 2002), fra Russland (1,2 milliard dollar for innkjøp av femti Mig-29 i år) og fra Kina som forsyner Algerie med det meste innen basis infrastruktur.

Eksporten går fortsatt hovedsakelig til EU-land, mens eksporten til USA nå er på samme nivået til Frankrike (2,5 milliarder dollar i 2002). Skeptisismen til EU har vokst i Algerie. Utvidelsen østover har tatt Brussels oppmerksomhet (og de økonomiske midlene som hører til) fra Middelhavsbassenget til de nye medlemslandene. Dessuten gir den voksende motstanden i EU mot å innlemme Tyrkia i Unionen, av religiøse og kulturelle grunner, dårlige signal til Nord-Afrika.

Derfor er forholdet til USA på sitt beste. To ganger har Bouteflika gjestet Bush i Det hvite hus. Han gjentok han ikke den diplomatiske feilen som den første algirske presidenten Ben Bella gjorde i 1962: å besøke Cuba på veien hjem fra et offentlig besøk i USA!

Ellevte september har bidratt til enda tettere forhold mellom Alger og Washington. Både CIA og FBI har nå kontor i flere store byer. I desember 2002 leverte amerikanere helikopter og annet militært utstyr. Amerikanske og algirske anti-terrorpoliti samarbeider nært. Slikt skaper politiske bånd. Derfor ser algirere gjennom fingrene med den amerikanske støtten til rivalen Marokko i Vest-Sahara-konflikten. Og derfor velger USA å ikke blande seg i algireres planer om å bli en atommakt: Det finnes uran i landet og det finnes atomteknikere. Algerie har ikke ratifisert den internasjonale avtalen om ikke-spredning av atomvåpen.

Etter å ha vært en del av det franske imperiet fra 1830 til 1962 er Algerie dratt med i rivaliseringen mellom stormaktene. De enorme naturressursene gjør landet attraktivt for den internasjonale kapitalen. Går algirere en ny kolonitid i møte uten sterke progressive og mobiliserende politiske krefter?

Kilder:

• Jean Jolly: L’Algérie de Bouteflika, 2004
• Tidsskriftet Jeune Afrique

av Tina Wikstrøm Moen

Det er jævlig at media ikke kan si en eneste positiv ting om ungdom, når det er 5 % som står for 99 % av de dårlige overskriftene.

Jeg jobber til daglig med narkotika som arbeidsfelt. Da under kategorien «forebygging» og narkotikapolitikk i en ungdomsorganisasjon. Når hverdagen min består i å ha på Ungdom Mot Narkotika-briller, er det lett å ta som en selvfølge at de aller fleste skjønner tankemåten og prinsippene bak en god og human narkotikapolitikk.

Men dette stemmer kanskje ikke helt. Jeg oppdager at alle ryggmargsreflekser jeg har, ikke er allmenne. UMN, organisasjonen jeg har vokst opp i, har en politikk som ikke alle har hørt om. Jeg trodde, i mitt møte med politisk venstreside, at UMN hadde arva tankegangen sin fra venstresida? Jeg ser nå at politikken vi fører i UMN er unik. Det er slettes ikke noe folk på venstresida tar selvfølgelig, og den narkotikapolitikken som føres på norsk venstreside er dessverre nesten like tilfeldig som i resten av landet. Jeg skal derfor skrive litt om ungdom og narkotika, sett med UMN-aktivist-øyne.

«Vi er de typene våre foreldre advarte oss mot, og vi har grunner til å gråte uten tåregass. Hver stein dere river ned kaster vi tilbake, for hva er vel en knust rute mot et knust liv? Uansett er det mer realitet i en times handling enn år med snakk, og dessuten må vi lære oss å drømme fremover!» (Slå tilbake, 2/86)

Ungdomspolitikk

UMNs politikk hviler på to bein: ungdomspolitikk og narkotikapolitikk.

Skal man tro avisene, er det slik at snart alle ungdommer i Norge har prøvd dop. Slik er det heldigvis ikke. Faktum er at det er over 80 % av norsk ungdom som aldri har prøvd dop!

Motkraft til liberalisering og stempling av unge

I utgangspunktet er narkotikaproblemet i Norge lite, om vi sammenligner oss med andre land som oss. Likevel får liberaliseringstanken og narkotikabruken stor plass i offentligheten. Til tross for at bare i overkant av 12-14 prosent av ungdom i Norge en eller annen gang prøver narkotika (Statens institutt for rusmiddelforsking, SIRUS), er det lett å sitte igjen med inntrykket av at det er langt flere. Mediene har særlig en tendens til ikke å avspeile den sosiale virkeligheten, men konstruerer en virkelighet som er tilpasset deres økonomiske situasjon. Slik manipulerer de det virkelige livet i stykker. Dette kan ha en lite heldig effekt på utviklingen av bruk. Ungdom kan lett føle at det er bare de selv som ikke prøver.

9 av 10 er mot dop

Problemet som vi ønsker å komme til livs, er det generelle inntrykket av at narkotika er en vanlig og naturlig del av ungdomskulturen. Dette må vi gjøre noe med ved å la ungdom selv danne stammen av narkotikamotstand i sine egne miljøer, og ved å skolere ungdom slik at de får rede på hvordan virkeligheten faktisk ser ut.

Det er jævlig at media ikke kan si en eneste positiv ting om ungdom når det er 5 % som står for 99 % av de dårlige overskriftene. Når avisene skriver at ungdommene i byen knuser ruter, doper seg på fester, raner gamle damer og drikker og slåss, og ingen sier avisa i mot, så blir folk redde for at all ungdom gjør disse tingene.

Kriminalisering av ungdom

Ungdom og ungdomstiden har til alltid vært betraktet med skepsis. Sokrates talte om forfallet i sin tid som begynte med ungdommen. Ungdommer var late og hadde beina på bordet. De svarte voksne frekt og hadde liten respekt. I dag kan vi lese og høre det samme fra aviser og politikere. Kriminalitet og vold. Narkotika og ulykker. Enhver ungdom kjenner at dette blir feil. Man kjenner seg ikke igjen, men tror at det bare er en selv som er annerledes fra «normen».

Tidligere sjefsredaktør i Dagbladet og nå talsmann for Pressens faglige utvalg (PFU) sa i et radiointervju i forbindelse med Aksjonsuka mot narkotika, at etter hans mening er pressen objektiv i beskrivelsen av ungdom og narkotika. Han forsikret at han var klar over at ikke alle ungdommer bruker narkotika, men la til at i HANS område, Bærum, var det helt normalt at ungdommer bruker narkotika, det kunne han selv se i gatebildet.

Dette er beskrivende for snøblindheten til voksensamfunnet når det gjelder ungdom.

Men hva skjer videre med disse ungdomma som hører om sin egen gruppe og deres ugagn hver dag? At de slåss, bruker dop og stjeler. Det klinger meg i øret et lite begrep: «selvoppfyllende profeti». Er det ikke sånn, at når du får høre ti tusener av ganger at du er dum, så tror du at du er det? Det er som når det står i avisa «ti måter å sjekke om ungdommen bruker dop», og dette resulterer i at øya blir sjekka av foreldra hver gang en kommer hjem fra fest. Hvis en aldri har prøvd dop før, er dette kanskje måten å provosere frem lyst! Hvis det forventes av ungdom at de er kriminelle og at de bruker dop, hvor lenge skal de være nødt til å motbevise? Hva skal de leve opp til? Det er som med å ta på seg russedress, det forventes en viss oppførsel med den drakta. Eller når du setter foten om bord i danskebåten. Hva med det sekundet du konfirmeres?

Ungdom forebygges i hjel

For å motvirke ungdoms tilsynelatende naturlige utvikling, er det satt sammen mange forebyggingsprogrammer som formidles gjennom skole og fritidstilbud. Vi snakker om at ungdom forebygges i hjel. Ethvert tiltak som settes i gang for innbyggere mellom 13 og 20 år blir budsjettert som forebyggende tiltak. Tiltak som gis for å unngå at de blir narkomane, prostituerte, kriminelle.

Likevel er de eneste tiltakene for ungdom som ikke har annen hensikt enn å være et fritidstilbud, idrett. Store ressurser fra frivillige foreldre, lokale klubber, og kommuner legges til dem som spiller fotball. De som ikke spiller fotball, får ikke slike midler.

Kampen for fritidsklubber var en stor sak på 1980-tallet. Da man brukte begrunnelsen «forbygging», ble mange klubber opprettet. De fleste av disse klubbene har i løpet av siste halvdel av 90-tallet forsvunnet. Bare nå, høsten 2004, har 5 klubber blitt lagt ned i Oslo, og langt flere står for tur.

Jeg leser på Ungdom og fritids hjemmeside: «Nå er det kommunene som bestemmer selv, og det stilles ingen krav. Ikke om innhold. Ikke om de ansatte. Ikke om lokaler. Ikke om hva tilbudet skal være. Ikke om hva det bør være av tilgjengelige midler. Klubbene sloss om den slunkne pengesekken i hver kommune. Sammen med de eldre, skolene, barnehagene, og alt det andre det stilles krav til at kommunene har som tilbud. Krav som staten stiller. Barn og ungdom er da det første som strykes fra budsjettene.»

Siden ungdom er sosiale, er det naturlig å møtes. Når tilbud nedlegges, finner ungdom andre møtesteder. Når oppholdsstedet flyttes utendørs, blir de et naturlig mål for kartlegging fra politiet. Gjengkriminalitet er en selvfølgelig slutning når ungdom sees i flokk. Nok en gang kan dette virke selvoppfyllende. Vil all ungdoms samvær uten voksne til stede ende med kriminalitet og vold? Hvor er tilliten til ungdom?

Det er viktig at ungdom får tilbud om kulturelle aktiviteter, men det er galt at alt ungdom skal få gjøre, skal gjøres i forebyggende ånd. Ungdomstiden er en tid som er preget av mye konflikter. Det er en viktig periode i livet mot voksentilværelsen og den har sin verdi i seg selv. Hva om voksne fikk opera for å holde seg unna puben, slik ungdom får fritidsklubb for å holde seg unna narkotikaen? Hva med dilemmaet det ofte kan være når gruppen på fem skatere ønsker seg et skateanlegg, og må bruke forebyggingsargumentet om seg selv? Ungdomstiden er verdifull. Ungdommer er ressurser for samfunnet, seg selv og sine omgivelser. Ungdom som får ansvar blir ansvarlige. Ungdom er ressurser – ikke klienter.

Ung til ung

Ung-til-ung-formidlingen er den viktigste kommunikasjonsformen i arbeidet mot narkotika.

«Vi tror at vi fortsatt kan forandre på verden, og at vi gjør mye mer ved å faktisk prøve enn å snakke om hva som gjøres. Vi har en drøm om hvordan verden bør være, og vi tror den kan gjennomføres. Vi drømmer om et samfunn der rusgifter ikke brukes til å flykte fra virkeligheten, der alle har et ålreit liv, der du slipper å følge strømmen for å bli godtatt.» (Slå tilbake, 2004)

Det er brukerne selv som vet best hva slags tilbud de vil ha. Medbestemmelsesrett eller brukerdemokrati betyr innflytelse over egen fritid. Det er i det hele tatt min mening at ungdom ikke alltid trenger voksne til stede i sine tilbud. Selvstyrte ungdomshus som for eksempel Blitz, har overlevd 20 år med suksess. Ungdom Mot Narkotika er også en organisasjon som bare styres av ungdom, og har gjort det i over 23 år.

Narkotikapolitikk

Det er jo slik at det er lovverket som regulerer hva som er lov og ikke lov. I Norge er det ikke lov å besitte, bruke eller omsette narkotika. Dette er det pågående diskusjoner om, fordi man i enkelte andre land liberaliserer og avkriminaliserer bruk av narkotika. Det er mange som jobber for at dette skal skje også i Norge, men det er heldigvis ikke flertall for dette, og det skal vi sørge for at det heller ikke skal bli! England har nå avkriminalisert bruk, og i Nederland har man jo hatt såkalte coffee shops lenge. Det er ingen ting som tyder på at dette gir mindre bruk, snarer tvert imot. Bruken av narkotika ligger der på det tredobbelte av hva vi har i Norge, samtidig som alkoholkonsumet ikke har sunket. Det er en del land som ser opp til Norden og den restriktive narkotikapolitikken vi har drevet, og for eksempel Italia har nå gått fra å ha en liberal holdning til å stramme inn regelverket og jobbe for en mer restriktiv narkotikapolitikk.

Norge har, gjennom FN, forpliktet seg til å jobbe mot narkotika. FN har narkotikakonvensjoner fra 1961, 1971 og 1988 som sier at narkotika ikke skal være lov, og at landene må jobbe mot narkotikaindustrien og mot tiltak som legitimerer bruk av narkotika. Samtidig slås det fast i FN-konvensjonen om barns rettigheter at barn har rett på trygge oppvekstmiljøer uten narkotika.

På bakgrunn av dette har det vært diskusjoner om tiltak som sprøyterom og coffee shops er i strid med de internasjonale reglene.

Legaliseringsbevegelsen

Det er viktig å være klar over at det står mange store og mektige mennesker bak i kulissene og jobber for å få liberalisert holdningene til narkotika og for å få legalisert bruken av dette. Dette er en kynisk industri det ligger enorme penger i, og de vil gjerne tjene enda mer penger. Det er faktisk sånn at enkelte tobakksfirmaer har tatt patent på maskiner som kan produsere ferdige hasj-sigaretter. Dette for å kunne masseprodusere i det øyeblikket cannabis eventuelt blir lovlig.

Vi må være klar over at narkotika er avkriminalisert i de fleste EU-land. Det vil si at man ikke får straff for å bruke eller bære narkotika opp til en viss mengde som varierer fra land til land. I Frankfurt og Amsterdam opp til 15 gram hasj til daglig(!) bruk. Lovene mot narkotika blir stadig mildere og mildere i EU. I et område der narkotika får flyte fritt, setter det landet med den mest liberale lovgivningen standarden for hva du finner av narkotika i resten av EU.

Harm reduction

Legaliseringsbevegelsen jobber også for narkotikapolitiske tiltak som kalles harm reduction eller skadebegrensende på norsk. Harm reduction dreier seg om hvordan vi skal lære å leve med narkotika, ikke om begrensing av bruk og etterspørsel. Det dreier seg ikke om å bli kvitt narkotikaen, men å begrense skadene narkotika gjør. «Narkotika er kommet for å bli – og nå er det på vår jobb å gjøre det beste ut av det.» Her kan vi nevne sprøyterom (som ikke har vist entydig nedgang i antall overdoser), sprøyteutdeling, medisinsk bruk av marihuana, vann og pilletesting på disco osv. I Sveits kan heroinmisbrukere også få heroin over disk. En slik tilnærming har fått et stadig større fotfeste i flere vestlige land (også Norge, her har Stortinget gått inn for en prøveordning med sprøyterom). Dette er en tilnærming hvor man har gått bort fra å jobbe for et narkotikafritt samfunn, man innfinner seg med at dette er et problem som alltid vil være der, og vil heller prøve å «begrense skadene». Dette er mot prinsippet om å tro på handling og forandring, og i mot grunntanken om at vi skal jobbe for det samfunnet vi ønsker å ta del i – et samfunn fritt for narkotika.

Handel og utnytting

Narkotikaindustrien er verdens tredje største industri, etter våpen og menneskehandel/prostitusjon. Dette betyr at det er mer penger involvert i handel med narkotika enn det er med de fleste andre varer. Klær og mat kommer langt ned på lista. Hvem er det så som tjener på dette?

En ting er sikkert: det er ikke de som produserer det! Narkotika dyrkes i fattige land preget av krig og konflikter. Tar man marihuana som eksempel er noen av de viktigste dyrkeområdene for dette land som Afghanistan og Marokko, land som tydelig sliter med uro. Kokainens påvirkning på Colombia er et annet eksempel på at narkotikaproduksjon er ødeleggende for samfunnstrukturene. Fordi det ligger så enorme penger i disse varene blir fattige bønder utnyttet til å produsere for krigsherrer og geriljagrupper, som igjen bruker pengene på våpen og krigføring. Bøndene som burde produsere mat, ender derfor heller opp som slaver for folk i vestlige land sine luksusbehov. Det at det produseres store mengder narkotika i disse landene gjør at problemene med avhengighet eksploderer også i produksjonslandet.

Vi må rette søkelyset mot industrien rundt narkotikahandelen. Det er en industri som må tas på alvor. Det er et apparat som får konsekvenser både for oss i vestlige land som forbrukere og for land i sør som uten spesiell stor egeninntjening produserer og opplever konsekvenser av dårlige arbeidskår, fattigdom og stort misbruk. I følge FN mangedobles misbruket av for eksempel heroin i India i takt med omsetningen her i vesten. Samtidig vet vi at misbrukere i India har langt mindre mulighet til å få hjelp enn vi tross alt har her i nord.

Industrien får ofte også fotfeste der de sosiale ressursene er minst. Det er en industri som utnytter de økonomiske og samfunnsmessige svakhetene i sør, og som samtidig utnytter mennesker med rusbehov i nord.

Norsk narkotikapolitikk

Norge har, i forhold til sørligere europeiske land, en veldig helhetlig narkotikapolitikk. Likevel må det påpekes at ikke alle delene i kjeden nedenfor prioriteres i like stor grad.

Vi må ha gode tiltak når det gjelder:

• Forebygging
• Lavterskeltiltak til rusgiftsmisbrukere
• Behandling
• Lovhåndhevelse
• Forskning og dokumentasjon

Dette innebærer at man må ha gode tiltak og satse offensivt på alle sider som berøres av narkotikaproblemet. Det må legges til rette for at ungdom har gode steder å være, hvor de kan drive med spennende ting slik at man skaper reelle alternativer til rusgifter. Man må også støtte opp organisasjoner som UMN slik at vi kan nå ut til ungdom i alle landets hjørner, og fortelle hvem vi er og hva vi mener. UMN mener at vi er forebyggende bare ved å være til! Om vi kommer til en skole og holder foredrag, og klarer å starte opp et lokallag på denne skolen, vil dette ha ringvirkninger ut i mange miljøer på en helt annen måte enn offentlige kampanjer klarer. Det er mer forebyggende å få den tøffeste jenta på skolen til å gå med antinarkotikabudskap på genseren sin i skolegården, enn at en helsesøster holder foredrag for hele skolen om farene ved narkotikabruk.

Lenger sør i Europa sees problemet med helt andre briller. En trend er å ikke se sammenheng mellom alkohol og narkotika, ungdomstilbud og narkotika, mediapåvirking og narkotika. Da blir vi stående med et helt annet utgangspunkt, og med helt andre løsninger på problemer. Her kommer vi tilbake til for eksempel harm reduction.

Ungdom er ressurser, ikke klienter!

UMN mener at man ikke kan være for ungdom, uten å være mot narkotika. Noen mener at narkotika er en naturlig del av ungdomskulturen, men det er like lite saklig som å si at alle voksne liker å høre på Elvis.

Ungdom Mot Narkotika syns det er på tide at ungdom blir respektert som nettopp: UNGDOM! Ungdom skal bli sett, hørt og få aksept for akkurat det de er! Ungdom må få lov til å være ungdommer på egen premisser. Det får være slutt på at voksensamfunnet alltid skal vite hva som er best «for ungdommen nå til dags».

UMN mener ungdom skal brukes som ressurs i samfunnet, for det er jo nettopp ungdom som er fremtiden! Hør på ungdom, se på ungdom, ta med ungdommer i beslutninger! Ungdom er ikke potensielle kriminelle eller mindreverdige!

Ungdom må være en del av ryggraden i arbeidet mot narkotika. Derfor må ungdom være med i ekspertpanelet og i arbeidet mot narkotika. Ungdom er ressurser!

Årsrapporten om narkotikasituasjonen i Norge 2003 er utarbeidet for Det europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk – EMCDDA. IRUS er norsk kontaktpunkt for EMCDDA-samarbeidet. De grafiske framstillingene som illustrerer denne artikkelen, er hentet fra denne rapporten og bekrefter ellers tendensen vi har sett i de senere år om at andelen som uttrykker en positiv holdning til narkotika, ikke lenger øker. De siste to-tre år har omkring 10 prosent av 15-20 åringer på landsbasis og 13 prosent i Oslo gitt uttrykk for at de synes at cannabis bør kunne selges fritt her i landet.

(Artikkelforfatteren takker for god hjelp til denne artikkelen fra Ungdom Mot Narkotika.)

Oppdaterte grafer fra årsrapporten 2004

http://www.sirus.no/scripts/cgiip.exe/WService=forebygging/d_emneside.html?hPKey=8605&hParent=75&hDKey=8

(1) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Norge som oppgir at de har brukt cannabis henholdsvis noen gang og i løpet av siste seks måneder 1986-2004.

(2) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Oslo som oppgir at de har brukt cannabis henholdsvis noen gang og i løpet av siste seks måneder, 1968-2004 (treårig glidende gjennomsnitt).

(3) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Norge som noen gang har brukt forskjellige narkotiske stoffer, 1986-2004.

(4) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Oslo som noen gang har brukt forskjellige narkotiske stoffer 1970-2004 (treårig glidende gjennomsnitt).

av Kvinneutvalget i AKP
ved Turid Kjernlie og Astri Melheim

Vi snakker om patriarkatet, ikke bare om kapitalismen, for å gjøre kvinnebevegelsen, kvinner i fagforeningene, alle jenter og kvinner bedre forberedt på å kunne slåss mot det som venter.

Med patriarkat mener vi mannsherredømme, mannsrett, mannens førsterett, eller samfunnsstrukturer med mannsdominans. Vi kommer ikke til å gå inn på ulike teorier om patriarkatet. Vårt ståsted er at kvinner undertrykkes både av det kapitalistiske systemet og det patriarkalske systemet. Vi vil prøve å identifisere det patriarkalske systemet i Norge i dag.

• I arbeidsløshetstider pleier menn å gå foran kvinner i jobbkøen. Ser vi det i dag?
• Tradisjonelt har menn slåss mot kvinners rett til lønnsarbeid i slike tider. Ser vi det i dag? Eller ser vi andre måter hvor kvinner «går først» – ut av arbeidslivet?
• Er «engasjementsstillingene» et av redskapene for det?
• Er det riktig at det ikke er «in» å snakke om kvinners stilling i arbeidslivet?
• Blir mannens makt styrka i lovverket – på bekostning av kvinnene?
• Ser vi ei kampanje for ekteskap, hvite bruder og «den gode mor», og i tilfelle hvorfor?
• Hvorfor blir unge jenter så sterkt utsatt for et skjønnhetstyranni?
• Vil noen styrke forsørgerpremisset?
• Hvorfor er det så mye vold mot kvinner – så mange som hater dem?

Vi spør, og har ikke alle svar. Men vi er ivrige etter å få en diskusjon.

Det kan hende kvinner har fordel av å se at det er både kapitalismen og mannsretten de slåss mot, ved å sette navn på begge, kjenne dem igjen og snakke om de felles erfaringene med dem. Fordi det har vært lite snakk i den revolusjonære bevegelsen om patriarkatet i flere år, vil vi snakke om det.

Historisk utvikling eller forandringsarbeid er ikke prega av ei rett linje som peker fram og opp. Gang på gang har historia vist oss at kvinners kamp har ført til viktige delseire, men at mange av disse seirene undergraves gjennom at makta iverksetter mottiltak. Vi velger å kalle denne makta mannsmakta eller patriarkatet. For at dette skal være nyttige begreper, må vi prøve å identifisere nærmere hvordan denne mannsmakta eller patriarkatet ser ut i dag. Hva slags innflytelse har den, hvor ser vi den, og hvem utøver den?

Vi skal ta for oss fem områder:

• 1. Økonomisk sjølstendighet for kvinner
• 2. Familien
• 3. Farsmakt
• 4. Skjønnhetstyranni – med vold som følgesvenn
• 5. Volden mot kvinner

Eller sagt på en annen måte: Vi skal gå inn i forskjellige skap:

• Pengeskapet
• Ekteskapet og moderskapet
• Farskapet
• Toalettskapet og klesskapet
• Redselskabinettet

Menn har fordeler. I AKPs partiprogram står det (punkt 1.5.8):

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir undertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket ei rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirkning på sjøloppfatningen og verdensbildet deres. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot si rolle som undertrykkende kjønn for å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

Vi er enig i det som sies her. Menn gis en rekke materielle fordeler, en rekke sosiale fordeler, og en rekke psykologiske fordeler. Derfor tenker de annerledes om seg sjøl, om verden og ikke minst om seg sjøl i verden. Dette er en annen måte å omtale patriarkatet på.

1. Økonomisk sjølstendighet for kvinner
– eller pengeskapet

I tematittelen til denne innledninga heter det: «Inn i skapet?» Det er ett skap vi som kvinner gjerne skulle hatt større tilgang til, og det er pengeskapet. Det forventes at kvinner skal sette pris på mange typer skap, – ekteskap, moderskap, klesskap, toalettskap, men pengeskapet hører liksom ikke til den kvinnelige sfæren. Vi syns dette er det viktigste skapet for kvinner. Økonomisk sjølstendighet er en forutsetning for både likestilling og kvinnefrigjøring.

De siste 20 åra har kvinners yrkesaktivitet økt fra å ligge 23 prosentpoeng under menns yrkesaktivitet til i dag ligge 7 prosentpoeng under.

Den økte yrkesaktiviteten blant kvinner har ført til at det for unge jenter er sjølsagt å tenke seg ei framtid der yrkesaktivitet og sjølforsørging naturlig hører med. De aller fleste unge jenter i dag tenker at de skal ha arbeid, og ikke bare arbeide mens de venter på å gifte seg og få barn, slik en vanlig holdning på 1950- og 1960-tallet var. Likevel er mange kvinner mer eller mindre forsørget av menn.

I gjennomsnitt tjener menn kr 88.300 mer enn kvinner, og gapet har økt med kr 4.900 siden 1998. En viktig grunn til at kvinners inntekt er mye mindre enn menns, er kvinners deltidsarbeid. Men dette er ikke hele forklaringa på inntektsforskjellen mellom kjønnene. (Heltidsarbeidende kvinner har i snitt ca. 85 prosent av menns lønn.) Deltid gir mindre penger, så et viktig mål for oss må være at kvinner ser på heltidsjobb som like sjølsagt som det å skulle være yrkesaktiv. Her får vi lite hjelp fra makthaverne i Norge. Regjering, Storting og kapitalmakta trekker den motsatte veien. Vi drister oss også til å identifisere disse kreftene som patriarkatet.

Angrep på kvinners rett til arbeid

At kvinnene har gått ut i lønna arbeid, og at unge jenter ser det som sjølsagt å skulle ha en jobb og være sjølforsørga, er en stor seier for kvinnekampen. Tåles denne seieren, eller vil noen/patriarkatet ha revansj? Vi syns vi ser tydelig tegn på det siste. Vi ser:

• Gravide kvinner som mister jobben.
• Innføringa av kontantstøtta.
• Nye bidragsregler som gjør kvinner (og barn) fattigere.
• Forslag om en pensjonsreform som gjør kvinner fattigere.
• Offentlige meningsytringer som hevder at skolen favoriserer jenter.
• Undergraving av normalarbeidsdagen.
• At gapet mellom kvinners og menns lønn øker.
• Angrep på offentlig sektor: Kvinnearbeidsplasser forsvinner eller får dårligere arbeidsvilkår.
• At fagforeningene ikke snakker om kvinnelønn i samme grad som før.
• At menn kvoteres inn i skole og barnehage («barn trenger menn»).

Noen av disse punktene handler om svekking av kvinners stilling i arbeidslivet. Andre handler om en tydeligere mannsprofil på velferdsstatens ytelser. Men de fører til det samme: å gjøre kvinner fattigere og dermed mer avhengig av menns forsørging.

Barn skaper kvinner som tilpasser seg

Å få barn for menn og å få barn for kvinner tror vi får helt forskjellige konsekvenser og helt forskjellig betydning. For kvinner betyr det at du plutselig har fått helt andre rammer som styrer livet ditt. Alt det synlige og usynlige hus- og omsorgsarbeidet tar på et slags vis styringa over hverdagen din alt må snos rundt det. Det forventes av andre og av deg sjøl at dette er ditt ansvar – det er din skam om du ikke klarer det, eller gjør det dårlig. Og du kan sole deg i glansen av suksess hvis du lykkes.

Ingen mann får sitt liv målt opp mot hvordan barn og hushold skjøttes.

Han kan delta mye eller lite, han kan være snill og flink mann som får mye ros og åtgaum fordi han hjelper til hjemme, eller han kan være en som ikke gjør noe særlig med husets sysler – og da får han verken det ene eller andre – han er vel i grunnen helt vanlig.

Arbeidsdelinga utvikles fort

I dag har vi 42 ukers svangerskapspermisjon med full lønn (52 uker hvis du vil/kan velge 80 prosent lønn) som i all hovedsak tas ut av kvinner. Fedrepermisjon er på 4 uker. At kvinner tar ut så mye lenger permisjon enn menn, fører til at kjønnsdelinga av arbeidet lett blir slik at mor tar hovedansvaret for hjem og barn, og far tar hovedansvar for penger og forsørging. Kjønnsrollene forsterkes på denne måten fra dag 1 etter at barnet er født. Lengre svangerskapspermisjoner for kvinner mener vi vil sementere ei slik arbeidsdeling mellom kvinner og menn.

Kontantstøtta

Kontantstøtta forsterker denne utviklinga. Kontantstøtte (3.657 kroner per måned) er ikke noe å leve av. Regjeringa sier at hensikten med kontantstøtta er at den skal gi avlastning til en stressa småbarnsfamilie og mulighet for familien til å være mer hjemme med barna når de er små. Med dagens lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er det ikke noen overraskelse at av de som velger å bruke kontantstøtta og være hjemme, er det mor som gjør det. Men langt de fleste velger å ha dagmamma for barnet og kanskje jobbe redusert.

Kampen for gode vilkår

Når kvinnebevegelsen og kvinnefagforeninger har slåss, og en del fortsatt slåss for sekstimers normalarbeidsdag, heving av kvinnelønna og gode barnehagetilbud til alle unger, er det fordi dette er vilkår for kvinners deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.

Det handler ikke bare om et bedre liv for den enkelte kvinne med små barn, men det handler om store samfunnsmessige endringer av kvinners rolle.

En slik endring vil få konsekvenser for mannsherredømmet, og er en trussel for patriarkatet. I så fall vil denne kampen ha motkrefter som strekker seg langt utafor det kapitalistiske maktapparatet.

Hvordan ser det ut i fagbevegelsen? Mange fagforeninger har droppet sekstimersdagskravet, unge medlemmer i for eksempel Norsk Sykepleierforbund sier de er mot å snakke om kvinnelønn, kvinnekrav, kvinneperspektiv osv. Det er som vi ser det en motoffensiv mot nødvendige krav som vil styrke kvinners stilling også der.

2. Familien – eller ekteskapet og moderskapet

Antall inngåtte ekteskap var færre i 2001 enn i 2000 og 1999, og det kan derfor synes som et paradoks at media en stund har beskrevet ekteskap, store bryllup og barnefødsler som en ny trend blant unge. Det er krefter som forsøker å relansere ekteskapet og kjernefamilien, og det er deres propaganda vi nå utsettes for. Både kapitalismen og patriarkatet er tjent med en styrking av familien, og den primære målgruppa for propagandaen deres er kvinner. Brud med stor B blir forsøkt gjort til noe attraktivt for jenter/kvinner. Hvorfor?

Hva er familien?

Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Et privat forsørgingssystem for dem som ikke er økonomisk sjølstendige. Familien har også ansvaret for det private arbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta. Mat, hvile, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.

Opp mot denne forståelsen av familien kan vi i regjeringas familiemelding lese: «Familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet – den viktigste arena for tilhørighet, nærhet og fellesskap og den beste ramme rundt barns oppvekst.» (Stortingsmelding nr 29, 2002-2003, side 5.)

Familien romantiseres

At regjeringa og vi, Kvinneutvalget i AKP, ser ulikt på hva familien er, er ikke overraskende, men vi møter den samme ideologien fra mange hold. Familien forsøkes fremstilt som en frivillig valgt samlivsform. En samlivsform som velges av så mange fordi den er den beste til å ivareta kjærlighetsbehov, omsorgsbehov, trygghet og stabilitet. Dette er en form for sukkerspinn rundt det faktum at familien er et hinder for kvinnefrigjøring. Familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. For bare med en slik ideologi og romantisering av familien kan den framstå som attraktiv for jenter og kvinner.

Kvinners arbeid i familien

Hvis ikke kvinnene tok ansvar for omsorgsoppgavene helt frivillig og gratis, måtte enten det offentlige ta det ansvaret, eller vi måtte ha lønn som kunne dekke kjøp av disse oppgavene.

Tidsnyttingsstudier viser at kvinner bruker noe mindre tid på husholdsarbeid (husarbeid, vedlikeholdsarbeid, omsorgsarbeid, kjøp av varer/tjenester, annet husholdsarbeid og reiser i samband med husholdsarbeid) i dag enn for tretti år siden, men menn bruker ikke tilsvarende mer.

Familien gir kjærligheten trange kår

Vi ønsker oss et samfunn der hvert individ er økonomisk sjølstendig, der hus- og omsorgsarbeidet er organisert kollektivt, og der relasjoner mellom mennesker ikke er knytta til økonomisk forsørging. Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige vilkår. Hvis ikke familien var en økonomisk grunnenhet, hva slags samlivsformer ville vi da velge, hva slags kjærlighetsforhold ville vi utvikle, – og til hvem?

Menn har mange personlige privilegier å miste ved oppløsning av familien som forsørgersystem. Menn er vant med fra de er små at de er hovedpersoner ikke bare i eget liv, men i alles liv. De får omsorg, noen ordner de sosiale relasjonene, noen er limet som holder familie og venner sammen og skaper trivsel og hygge. Disse noen er damer. Menn har kort og godt koner og mødre som tilrettelegger for dem.

I følge en MMI-undersøkelse om lykke, som var førstesideoppslag i slutten av juni i år, så var skilte menn de mest misfornøyde. Det må vel være fordi de får mye i familien som de ikke klarer å ordne på egen hånd. De er jo vant til at noen (mor – kone) ordner det meste. Er det da i menns interesser å oppløse familien? Vi mener sjølsagt ja, men samtidig understreker vi at oppløsning av familien som økonomisk grunnenhet i samfunnet er en trussel mot patriarkatet. Derfor ser vi nå en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rollen familien spiller.

Forsørgerpremisset er nå lagt tungt inn i tenkninga om kvinner med utenlandsk bakgrunn. Fra før har vi den kvinneundertrykkende regelen som sier at kvinner ikke har sjølstendig status ved skilsmisse (hvis skilsmissen skjer før de tre årene er gått før de har permanent oppholdstillatelse.) Nå er det flere, både SV og FrP, som går inn for å sette aldersgrenser og strengere krav til forsørgelsesplikt ved ekteskap, hvis det er snakk om å gifte seg med utlending. Dette er virkelig patriarkalske holdninger satt i system.

Familiens sosiale rolle har blitt et viktig område for propaganda. I april i år kom regjeringas familiemelding der det uttrykkes bekymring over at utviklingstendensen er at færre gifter seg. I september 2003 skriver Aftenposten: «En romantisk bryllupsvind feier friskt over Norge.» Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at antall inngåtte ekteskap har økt i 2002, og ikke siden midten av 1970-tallet har tallet vært høyere. Er det propagandaen som har virket? Samtidig viser statistikken en økning i antall skilsmisser og samlivsbrudd. Mens skilsmissetallene stabiliserte seg på 1990-tallet, øker antallet nå. I familiemeldinga stiller man dermed spørsmålet «Er det for enkelt å skille seg?»

Vi tror det er helt andre spørsmål man burde stille seg!

Er lykken avhengig av mann og barn?

Mange lever uten fast kjæreste deler eller hele livet, men det blir sett på som litt mindreverdig. Du har ikke lyktes, sjøl om du sjøl syns du har det fint. Sex og singelliv er en tv-serie som handler om jenter som har gode jobber og hverandre som venner. Men fokuset er på jakten etter «mannen i livet». Sterke jenter som burde kunne leve gode liv, men mannen mangler. Budskapet til unge jenter er tydelig i denne og liknende serier. Lykken er knytta til mann, barn og familie.

3. Farsmakt – eller farskap

Forslaget om tvungen delt omsorg, eller kalt ved dets rette navn «boplikt for barn» var kanskje det første forslaget som her i landet satte fokus på farsmakta i betydningen å gi rettigheter til far som samtidig fratar mor (og barn) rettigheter. Senere har det blitt flere. Den nye barneloven med de nye bidragsreglene og utvida fokus på biologisk farskap er et eksempel. Regjeringas familiemelding som er gjennomsyret av holdningen om mer makt til far, er et annet.

Vi er for en endring av farsrollen, og vi er for et lovverk som ivaretar mødre og fedres rettigheter. Men vi vil slåss mot den ideologien som vil øke farsmakta og samtidig svekke kvinners innflytelse og rettigheter. Dette er en kvinnefiendtlig ideologi som når den får fritt utløp, viser sin iboende kvinneforakt.

For tida kommer det mange ytringer av mindre seriøs art som fremstiller kvinner som hinderet for menns kontakt med barn, ja for menns utfoldelse i det hele tatt, – derfor må kvinnene nå settes på plass. Noen som kaller seg «Familievern for menn» krever for eksempel abortveto for menn innafor ekteskapet. Den mer kjente Foreningen 2 foreldre har konsekvent tatt rollen som en organisasjon som vil styrke farsmakta.

Menn ser seg ikke som menn

Daglig leder (Per Christian Dotterud) i Reform Ressurssenter for menn uttaler til Dagbladet: «Menn definerer seg ikke ut fra kjønn, slik mange kvinner gjør. Menn er mer opptatt av egen situasjon og sine egne personlige problemer. Som at dagens kvinner kan velge bort menn i livene sine. Kvinner er ikke avhengig av oss på samme måte som før. Det er noe som skremmer. Klart dette er vanskelig for menn.» (Dagbladet 1. juni 2003.)

Vi tror det er rett at menn ikke definerer seg ut fra kjønn. I patriarkatet er menn mennesket, og kvinner er kjønn. Vi ser det allerede i barnehagen. Jentelus er noe helt annerledes forferdelig enn guttelus. For jenter å få guttekopp er i grunnen helt greit, for gutter å få jentekopp er en katastrofe. For gutter smitter det annenrangs ved jenter over, for jenter smitter det førsterangs over – og det er jo ikke farlig.

Kvinner tar alle mannsjobber, det gir status. Menn tar ikke kvinnejobber, det trekker dem ned.

Kampen for mer makt til menn

Internasjonalt snakker man om en Fatherhood Movement eller Dads movement. Det er ikke en progressiv bevegelse som slåss for en ny farsrolle, men en bevegelse som vil øke og utvide menns makt over kvinner. Organisasjonene innafor denne bevegelsen har som utgangspunkt at kvinner har for stor makt over familie og barn, og at lovverket diskriminerer menn ved et samlivsbrudd. Som Fathers-4-justice i England sier på sitt nettsted: «If we tolerate this, then our children will be next.»

Million Dads March, som har sitt utspring i USA, men med forgreininger i Europa sier at bevegelsen har tre store fiender: 1) skilsmisseindustrien, 2) militante feminister, 3) oss selv (på grunn av uvirksomhet og innbyrdes strid). Som mange andre organisasjoner innafor «farsbevegelsen» påberoper de seg å handle i Guds navn.

Sjøl om mye av den internasjonale farsbevegelsen er langt mer ultrakonservativ enn de norske organisasjonene som slåss for økt farsmakt, så syns vi det er nødvendig å ha det internasjonale perspektivet klart for oss når vi vurderer utspillene fra for eksempel Foreningen 2 foreldre.

Far kan nå velge vekk barnet sitt

Den nye barneloven som trådte i kraft 1. april i år gir rett til å kreve farskap fastslått gjennom DNA-testing. Dette gjelder også gamle saker der det har vært avsagt dom tidligere. Likeså kan menn som mener de er far til et barn, kreve å få dette testet. Aftenposten 6. juli 2003 skriver: «I forskningen hevdes det at for mellom tre til ti prosent av barn som fødes i norske ekteskap, er «far» neppe den biologiske far.» Hva så, spør vi. For hvem og på hvilken måte er dette et problem?

Vektlegginga av biologisk foreldreskap slik det kommer til uttrykk gjennom barneloven, stiller krav til barn om at de skal måtte leve med et bytte av far. Fra barnets perspektiv vil en DNA-test som viser en annen biologisk far enn den faren man har hatt i kanskje 10-12 år, oppleves som et stort svik. Du velges vekk som datteren/sønnen til faren din. I alt snakket om «barns beste» og at kvinnene nå må sette barna foran kvinnekampen, er det i dette tilfelle lite snakk om hva som er best for barnet.

I vinter skreiv AKPs avis, akp.no, om dette. Vi sakser:

«I noen land skal ikke kvinner ha kontakt med andre menn enn sin nære familie og etter hvert sin ektemann. Kvinnen låses inne, for å si det enkelt. Det skal ikke være tvil om hvem som er far til barna. Patriarkatet rår.

I Norge brukes teknologi og staten for å sørge for det samme. Samfunnet går inn på vegne av mennene for å overprøve kvinnens rett til å si hvem som er far til barnet. I ettertid. Patriarkatet rår.

Barnet får jo en ny far …

Men hvis barnet mister den han trodde var far, så får han jo en ny far – en biologisk! Slik er det forklart så fint i Odelstingsproposisjon nr. 93, 2001-2002:

«Dersom en endringssak fører til at barnet får en annen juridisk far, vil dette kunne få store praktiske konsekvenser for barnets daglige liv. En juridisk far kan gå til sak for å få del i foreldrebeføyelser over barnet. Dette betyr at han vil kunne få fastsatt samvær og eventuelt få del i foreldreansvaret. Den tidligere juridiske far mister alle rettigheter i forhold til barnet, samtidig som barnet mister alle rettigheter i forhold til ham. Dersom farskapssaken fører til et samlivsbrudd mellom mor og den som har vært barnets juridiske far, kan barnet miste kontakten med den mannen som har vært juridisk og sosial far for barnet. Barnet vil imidlertid kunne få opprettet kontakt med den som er barnets biologiske far.»

Det er moderne å mene at biologi betyr alt. En mann hvis sæd viser seg å ha bidratt til et barn, har rettigheter over alle menneskelige hensyn.» (Slutt sitat akp.no.)

Bidragsreglene

Det siste vi skal ta opp under overskriften farsmakt er de nye bidragsreglene som trådte i kraft i oktober 2003. Disse reglene slår svært urettferdig ut for den som barnet bor fast hos. De aller fleste bidragsmottakere (kvinner) får mindre bidrag, og de aller fleste bidragsytere (menn) skal betale mindre. Reduksjonene i bidrag gjelder også i de tilfellene der far ikke har samvær med barnet. Bidragsytere med høy inntekt kommer best ut med de nye bidragsreglene, og mange kvinners økonomiske situasjon forverres. Dette rammer også ungene, men igjen er fokuset på «barns beste» fraværende. Vi ser igjen at barnas beste ikke er så relevant når menn slåss for fordeler/privilegier.

4. Skjønnhetstyranniet
– eller klesskapet og toalettskapet

I økonomiske nedgangstider forsøker kapitalismen og patriarkatet å uthule kvinners rettigheter og muligheter til å jobbe for å bli økonomisk sjølberga og uavhengige. I kjølvannet av dette propaganderes den avhengige kvinnen. Motene forandrer seg, kvinner kles hjelpeløse og små. Kvinner skal bry seg maksimalt om utseendet som veien til lykken.

Vi mener at patriarkatet slår tilbake mot 1970- og særlig 1980-tallets mer uavhengige kvinner.

Vi skal nå se på moten, skjønnhetstyranniet. Naomi Wolf sier i boka Skønnhetsmyten som kom ut i USA i 1991: «»Skjønnhet» er et verdimål på lik linje med gullstandarden. Den er som all økonomi politisk bestemt, og er i moderne tid den ideologi som best bevarer og opprettholder menns makt.» «Skjønnhetsmyten handler ikke om kvinner idet hele tatt. Den handler om menns institusjoner og om institusjonell makt.»

Kvinner gjøres små

Moten er stort sett slik at kvinner skal kle seg for å behage menn, ikke henne sjøl. Kvinners klær og sko skal gjøre kvinner tiltrekkende for heteroseksuelle menn, de skal gjøre kvinnene små eller få dem til å virke små, slik at de fleste menn kan virke større enn dem. Sjøl om det kan bety at kvinner skades, at de fryser, at de ikke kan løpe.

«Behag menn og bli forsørga»

I korsettets tid hadde ikke gifte kvinner rett til å eie penger. (I 1888 fikk gifte kvinner rett til særeie.) Tjente hun penger, hadde mannen rett til dem. Hun hadde ikke stemmerett. Hun fikk ikke utdanne seg. Skulle hun leve sammen med andre enn foreldrene sine, måtte hun gifte seg.

På 1950- og utover 1960-tallet, var det ikke vanlig at kvinnene forsørga seg sjøl. Kvinnene ble jaga fra lønnsarbeidet de hadde hatt før og under krigen, mennene skulle ha det når de kom tilbake. Men før og under krigen begynte kvinner å gå i langbukser og sko de kunne arbeide i. Da kvinnene ble fratatt arbeidet, oppstod atter en feminin mote, kvinnene skulle igjen leve for å behage menn mot å bli forsørga.

Så kom 1970-tallet med ny epoke med kvinner i lønnsarbeid. Den kapitalistiske produksjonen og administrasjonen trengte flere arbeidere. Denne situasjonen førte til at en ny kvinnebevegelse oppstod, med kamp for kvinners rettigheter på mange områder. Moten endra seg igjen, som under krigen. Bort med stiletthæler og andre upraktiske plagg. Langbukser, skjorter og gåsko blei vanlig.

I dag øker arbeidsløsheten. I dag ser vi igjen resultatet av at mannsmakta slår tilbake. Kvinnen som skal leve for å behage mannen er ikke fullt ut på plass, men en slik kvinne som ideal vokser fram. Hun som er behagende hustru for mannen, mor til hans barn og som er pen for alle menn. Når det viktigste er å få seg en mann, er vi på’n igjen med å kle oss for å behage. Nå tripper jenter igjen med bittesmå, høyhæla sko ved siden av gutten som går som et menneske i vanlige sko. Hun fryser i alt for lite klær. Han har t-skjorte, jakke og langbukser. Hun går med liten babyveske, han har klær med lommer. Hun kler seg for å virke liten i forhold til han som ser større ut.

Kvinnekroppen er alltid feil – operer!

Forandringa av kvinner kan nå gjøres enda mer grundig. Den teknologiske utviklinga har skapt kosmetiske operasjoner som markedsføres aggressivt. Ansikt, øyne, nese, panne, kinn, lepper, hake, hals, pupper, mage, lår, knær, ankler, alt har prislapper på operasjonslegenes lister. De opererer friske kvinner for å tjene seg styrtrike på skjønnhetstyranniet. Og jentene kommer, for vi lærer hver dag hvor stygge og fulle av feil vi er. Naomi Wolf sier at det er et resultat av fysisk diskriminering. Markedsføringa begrunner operasjonene som «kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp», altså som et framskritt. Men naturlige kvinnekropper er tydeligvis mindreverdige og må opereres. «Kvinner er kandidater til operasjonsbordet fordi vi på linje med andre tilsidesatte folkegrupper betraktes som mindreverdige», sier Wolf i Skjønnhetsmyten. Det er tilstrekkelig å være kvinne for å bli operert!

Sjølforakt

Hva gjør det med unge jenter når de fra alle husvegger, aviser, blader, filmer, musikkvideoer, får det samme budskapet om hvordan de «egentlig» skal være, og at de ikke har det rette utseendet? At mange blir lei seg, alt for sjølkritiske og misfornøyde, er helt sikkert. Det er veldig trist at flott unge jenter utvikler en ekstremt negativt syn på sin egen kropp. I tillegg utvikler mange jenter sjølforakt. Når egen verdi blir så sterkt knytta til hvordan en mener en ser ut, synker også egenverdien i egne øyne. En blir lite verdt, rett og slett. Hvor lett er det å slåss for en viktig plass i forholdet til andre mennesker hvis en synes en er så verdt det? Vi tror konsekvensen av skjønnhetstyranniet er mye større enn at noen jenter er litt misfornøyd og kjøper litt for mye klær .

Det er vanskelig å påvise, men lett å tenke seg, at kvinnebildet i pornoen også påvirker hvordan jenter vil gjøre seg tiltrekkende for gutter. Pornoen har i dag kanaler for massespredning, og trenger inn til alle mennesker. Det obligatoriske pornoutstyret dermed likeså. Alle gutter lærer hvordan sexy kvinner skal være. Jenter også. Pornoen er altså et sterkt virkemiddel for å få jenter til å kle seg slik at de behager alle (hetero) menn.

Jenter er sterke!

Så kan det innvendes: Svartmaler vi? Jenter utdanner seg, kvinner jobber, driver organisasjoner, skriver bøker, er over alt. Jenter er sterke, og viser det!

Vi svarer: Ja, jenter kan alt og er sterke. Det er mannsmaktas problem. Derfor får vi de samme fortellingene om og om igjen om kvinner som utdanna seg, har gode jobber, men som forstår hvor de virkelige verdiene ligger, og det er hos familien. Både litt jobb og mye familie. Alle disse kvinnene er pene og lykkelige.

Ideologien passer sammen med dagens kapitalisme som sørger for stadig høyere arbeidsløshet, omgjøring av offentlig sektor til profittindustri, barnehager for den som kan betale. Motstanden mot dette blir mindre hvis kvinnene mørnes med propaganda om familielivets lykke. Mannsmakta sørger for at mennene får jobbene med mindre motstand fra kvinnene, hvis kvinnene er mørnet. Mannsmakta og kapitalismen holder i hverandre som to foldete hender.

Kvinner skal ta seg av mennene og deres barn, kvinner skal være pene for menn, men ikke et sjølstendig individ på likefot med menn. Økonomisk ulikhet og ulikhet i makt setter kvinnene i en situasjon som er farlig for dem. Vi skal vise hvordan det gir seg utslag i vold mot kvinner.

5. Vold mot jenter og kvinner
– eller redselskabinettet

Vold er et alvorlig helseproblem for jenter/kvinner, og fører også til mye redsel. Det er ikke kapitalismen som slår og voldtar, det er gutter og menn som gjør det. Det er i hovedsak menn som har laget lovene, som er politiet og som er dommere. Det er i hovedsak kvinner som er ofrene, både for voldsmennene, politiet, lovene og dommerne.

Vold er svært utbredt

Organisasjonen Menn mot vold gjorde en spørreundersøkelse i Trondheim i 2002. De delte ut skjemaer til 2.000 kvinner utafor butikkene på samme dag og klokkeslett. De fant:

• Minst hver niende norsk kvinne i alderen 20-49 år har vært utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk, trolig flere.
• Bare ett av 19 overgrep blir anmeldt, sannsynligvis færre.
• Fire av fem overgripere er norske.
• Flere enn fem av seks overgrep foregår i Norge.
• I flere enn fire av fem tilfeller har offer og overgriper kjennskap til hverandre.
• Ett av tre ofre for voldtekt eller voldtektsforsøk blir offer to eller flere ganger i livet.
• Antall voldtekter/voldtektsforsøk har økt på 1990-tallet.

(Populasjon: 1.997 skjemaer. Svar: 973 (48,7 %). Ofre: 215. Antall ofre sett på hele populasjonen: 10,8 %.)

Av de anmeldte voldtektene fører bare en av ti anmeldelser til at mannen blir dømt (Kvinnefrontens hefte Vold mot kvinner, 2002). Kvinnen må nemlig bevise at hun ble voldtatt. FN har kritisert Norge for dette.

På krisesentrene rundt om i landet var det 2.654 kvinner i år 2000 som overnattet, og det var ca 25.000 kvinner som tok kontakt med krisesentre (Krisesentersekretariatet 2001).

Mishandling og drap

Alternativ til vold har gått ut med tall som sier at 100.000 kvinner blir mishandlet i løpet av et år. Dette er usikre tall, men vi velger likevel å presentere dem for å vise at omfanget av kvinnemishandling er stort, og mørketallene er enorme.

Tall fra Kripos viser at i 2000 ble 11 kvinner drept av sin ektemann/tidligere ektemann eller samboer/tidligere samboer. Det utgjorde 28,9 % av alle drapene begått i 2000. I alt ble 21 kvinner drept dette året (Kripos, drapsstatistikk). Halvparten av de kvinnene som ble drept i fjor, ble drept av en mann de sto eller hadde stått meget nært (Ellestad 2000).

Volden er akseptert

Menns vold mot kvinner, og samfunnets neglisjering av den, er det tydeligste tegnet på mannsmakta i samfunnet. Mannlig overmakt kommer ikke først og fremst av at mannen er fysisk sterkere, men først og fremst er sterkere økonomisk, sosialt og politisk i samfunnet. Det er derfor menn kan kjøpe seg adgang til kvinners kroppsdeler via prostituerte, eller kjøpe seg koner fra Øst-Europa eller Sørøst-Asia. Det er nesten ingen som reagerer på det, nettopp fordi det er en mannsrett. Et uttrykk for patriarkatet kan godt kalles mannsretten.

Når det er lov for menn å kjøpe kvinner for å tilfredsstille seg sjøl seksuelt, slik det gjøres i prostitusjonen, er det bare et uttrykk for at menn har rett til å utøve voldelige handlinger mot kvinner. Dette er så allment akseptert, nesten ingen reagerer.

Vold er akseptert i lek

Vold mot kvinner er en innarbeida og akseptert del av vår kultur. I barnehagen må gutter lære å ikke slå, og det er nødvendig å bekjempe de voksnes aksepterende holdning om at «gutter er gutter» når de gjør det.

På skolen blir jenter systematisk opplært til å tåle gutters vold, og i stedet for at lærerne nedkjemper den voldelige sida ved guttekulturen, plasserer de jenter som fysiske hindre mellom voldelige gutter.

På ungdomsskolen blir gutters trakassering og vold mot jenter forklart av voksne som at han bare flørter, eller at gutter har så mange hormoner og derfor ikke kan noe for det.

Drepte kvinner er underholdning

I underholdningsfilmene og TV-seriene er stadig vekk kvinner ofrene for menn, de er voldtatt og drept, vi får nærmest inntrykk av at det er et slikt liv kvinner naturlig må vente seg.

I ukebladene får vi historiene om den stakkars mannen som har det fælt og derfor slår. Vi kvinner forstår mannen, og forsøker å oppføre oss slik at han endrer seg – i det lange løpet. Det veldig lange løpet etter hvert …

Det er ikke tvil om at porno forteller budskapet om at kvinner liker vold. Det forteller også den omvendte historia om vold: Nemlig at kvinner skal få vold om de ikke liker det. For de fortjener ikke noe annet, de er nemlig noen fordømte luddere og tisper.

Hele tida, makt, makt, makt, mannlig makt.

Både skjønnhetskravet, pornoen og familiepremisset er farlig for kvinner. Alle tre tinga blir aktivt fremmet i dag. Vi må møte det med kamp mot skjønnhetsreklamen, mot porno og med kamp for at jenter går inn for å forsørge seg sjøl.

Avslutning

Vi har i denne teksten satt fokus på det vi ser av de viktigste offensivene mot kvinners tilkjempa rettigheter. Vi har prøvd å synliggjøre patriarkatets rolle i denne motoffensiven. Usynliggjøring, – ikke bare av kvinner, men av kvinneundertrykkinga er et trekk ved det kapitalistiske patriarkatet som skiller det fra andre epokers patriarkat. Harriet Holter (1976) skriver at dette henger sammen med overgangen fra fysisk/personlig herredømme til indirekte upersonlig herredømmeformer som kjennetegner utviklinga fra føydalisme til kapitalisme. Vi vil legge til at den formelle likestillinga også bidrar til en slik usynliggjøring. Hvordan kan man snakke om kvinneundertrykking i et land med likestillingslov? Vi tror derfor det er nødvendig å være årvåkne for patriarkatets revansjelyst, og at en slik årvåkenhet vil tjene den videre kampen mot kvinneundertrykking og fram mot kvinnefrigjøringas tid.

av Peter M Johansen

Gjennom glipen i den stengte porten kan en se den stille sjakten og inn i Indias moderne fortid og moderne nåtid. Kolar Gold Fields var ledende innen den indiske industrireisningen da den utenlandske moderniseringen kom til landet i første runde. I dag, under den siste runden, ligger feltet bom stille.

Kolar Gold Fields ligger på strake veien fra Bangalore til Chennei (Madras), nær grensa til nabodelstaten Tamil Nadu. Gullfeltet er så kjent gjennom lang tid at selskapets navn er avmerket som stedsnavn på kartet, på engelsk, ikke på delstatspråket kannada. Skjønt tamilsk er på mange måter lokalspråket. I tiår har selskapet hentet inn arbeidskraft fra Tamil Nadu. Tamil Nadu er en kuli-stat. Det har kommet mange kristne dalits (lavkaster) til KGF.

Kolar og nabobyen Bangarbete lever av to bokstavkombinasjoner, KGF og BEML (Bharat Earthmovers Ltd). Selskapene har ofte gått hånd i hånd. Bangar betyr gull på kannada. Gullalderen er forbi. Hver dag tar 20.000 unge mennesker turen til Bangalore for å søke arbeid. I tidligere tider rømte folk til KGF fra Tamil Nadu og Kerala fra fengselstraff, fordi Kolar hadde falt mellom alle instanser: Mysore, Hyderabad, Kerala. Myndighet, politi, alt lå under britisk kontroll.

Selskapet har dumpet sine ansatte i de tre årene som gruvene har vært stengt. Landsbyen Orgaum gisper etter vann, og offentlige myndigheter har måttet ta over vannforsyningen som selskapet tidligere sto for. Men tankbilene kommer sjelden. Det fins en latrine for 2.500 mennesker. Den har ikke vært reingjort på tre år. Det var også en av de sosiale tjenestene som KGF sto for tidligere.

Gamle R M Anthony er født i KGF. Faren og mora kom fra Ranipet i Tamil Nadu lenge før Frigjøringen i 1947. Anthony er 80 år. Han står foran foreldrehjemmet. To generasjoner har ikke gitt mye. Anthony kan i hvert fall ikke skryte av at «min bestefar hadde en elefant».

«Jeg begynte i gruvene i 1942,» forteller Anthony. «Jeg hadde ansvaret for telefonene, for signalene og for belysningen. Jeg jobbet i alle sjaktene, ikke bare i en. Det var et slit. Vi hadde ingen heis på den tida. Vi måtte klatre opp og ned av sjaktene, ned til 6.200 fot, til det 78. nivået.»

R M gikk av i 1982 og ble boende i landsbyen. KGF hadde solide velferdsgoder i sine velmaktsdager. Men Anthony er alene. Han giftet seg aldri og har dermed ingen barn. Naturligvis er ikke lenger far og mor i live, men han har heller ingen søsken. Gruva ble livet, og han ble sperret inne da den raste sammen.

I 1880 kom John Taylor til området. Den britiske kolonimakten likte seg i Bangalore. Byen var grønnere og lå høyere enn garnisonsbyene på de støvete slettene i nord. John Taylor & Co hadde 22.500 ansatte. Kolar ble et indisk Klondyke, men innenfor ordnede rammer, som lært på militærakademiet Sandhurst. KGF ble den første byen i India som fikk elektrisitet, i 1902. Gruva ga fra seg 6.200 kilo gull i 1880, og i tida fra 1881 til 1900 ble det hentet ut rundt 7.800 kilo i året. I 1910 hadde KGF levert 170.800 kilo. Det var gull alt som glimret. I 1940 var arbeidsstokken redusert til 18.000 ansatte, mest av alt på grunn av rasjonaliseringer og bedre produksjonsmetoder. KGF lå fortsatt i spiss. Selskapet ble nasjonalisert etter Frigjøringen.

Det går 900 kilometer med tunneler under KGF og 200 kilometer med sidetunneler. Åtte kilometer av dette er produksjonstunneler, eller med en mer klangfull betegnelse: gullårer. Gullet ligger langt nede, ikke bare på verdensmarkedet, men fysisk. KGF er den dypeste gullgruva i verden etter Kimberley i Sør-Afrika. Det krever nyinvesteringer.

Sjefingeniør K M Divakaran er tredje generasjon. Han er nå formann for de nedlagte gruvene. Hans besteforeldre kom fra Kerala for over 70 år siden. Alt har stanset opp. Selskapsbussene går ikke lenger; selskapets sjukehus minner om en herregård hvor «familien» forsøker å holde på den gamle tida uten å vite hva som skjer rundt den. En drar kjenning på en stemning fra litt eldre latinamerikanske filmer eller forsøket på balansekunst.

«Vi var det siste i teknologiske nyvinninger til britene dro. Hele den sosiale infrastrukturen med skoler, sjukehus, busser, kino (…) alt ble bygd ut mellom 1920 og 1956,» forteller Divakaran som nå er formann for stillstanden. Kolar lå lenger fram enn Mysore, maharajaens residensby, og var samtidig en isolert plass.

«KGF ble kalt Little England,» minnes Divarakaran. I 1956 ble gruvene tilbakeført til Mysore som delstaten het før den skiftet navn til Karnataka. Men de lokale myndighetene klarte ikke driften, og i 1961 tok den indiske staten over. I fem år lå KGF under finansdepartementet før det ble overført til gruvedepartementet i 1966. Divakaran raser mot regjeringens politikk, da som nå, og mot en stivbeint fagbevegelse som er knytte til Kongresspartiet. Han hevder at siden 1972 er gullet fra KGF solgt for en tredel av markedspris fordi selskapet ikke selv fikk stå bak salget.

«Det er mange som har satt tennene i KGF og fylt sine plomber. Selskapet solgte med tap og ble tynget med gjeld uten at verken regjeringen, delstatsregjeringen eller fagbevegelsen brøy seg,» kritiserer Divakaran, hele tida avbrutt av mobiltelefonen i den pløsete oksehudstolen. «Og har du fått stemplet som tapsbringende selskap, kommer det ikke penger inn,» slår han ironisk fast når han kommer til 1989 i sin beretning, da selskapet gikk ut på det åpne markedet. Utenlandske og private interesser ble invitert inn, men etter tre år med tap, ble selskapet satt under administrasjon i henghold til loven.

«Fagbevegelsen spurte aldri hvorfor? Hvordan kunne det ha seg at selskapet som hadde større verdier enn gjeld, ble satt under administrasjon? Hvorfor ble selskapet underpriset? Ledelsen i forbundet sa bare «vi vet ingen ting, vi vet ingen ting»,» aper formannen.

«I 1992 hadde vi sakket akterut teknologisk, og ingen tok ansvar. I 1995 ble det sørafrikansk-australske selskapet New Anglo-American møtt med streik i stedet for å bli møtt med en rød løper,» mener han. «I 2000 kom myndighetene i stedet for å stenge, det som var resultatet av en totalt feilslått politikk av en inkompetent ledelse med feilaktige intensjoner,» mener Divakaran.

«Det var regjeringen som gjorde de groveste bruddene på våre menneskelige rettigheter. Det fins gullreserver: 3.000 tonn, minst, ifølge gruvedepartementet. Innenfor en område på 100 til 200 meter. Vi har en rettslig kjennelse på at myndighetenes granskning ikke har vært god nok, at analysene ikke stemmer, at det ikke var rett å stenge gruvene.»

«Men det er ingen politiker eller fagbevegelse som presser på,» fortviler Divakaran. Karnataka er styrt av Congress; Congress har den største fagbevegelsen i KGF. Men opposisjonen styrker seg.

Nå vaker utenlandske interesser i regjeringskontorene, mens de venter på at prisene går ned. I april kan det være snakk om en overtakelse fra selskapet IMC. Divakaran ser et lys i enden av tunnelen for de noe over 2.000 ansatte som er igjen.

KGF vil uansett ikke bli som før. Det er et monument over industrialderen.

Tuberkulosen har spredt seg, og det har ikke blitt sprøytet mot malaria på tre år. Tidligere ble arbeiderne undersøkt regelmessig for silikose. Ettersom det var mest lønnsomt å jobbe under jorda, ville arbeiderne med støvlunger helst ikke ut av sjakta. Tidligere fikk de KGF-ansatte både andre jobber og kompensasjon når de fikk annet arbeid på bakken.

I dag får ingen på hospitalet lønn, men de forsøker likevel å opprettholde en viss primærbehandling mot diaré og annet. De kommer likevel, personalet og folkene i Orgaum.

Porten er stengt. «Utenfor» raser globaliseringen.

av Ingrid Baltzersen

Utopi betyr idealsamfunn eller draumesamfunn, i framtida. Denne artikkelen handlar om bøker om draumesamfunn, og ikkje om dystopiar, som er marerittsamfunn.

For å vera kommunist må ein vera ein draumar. Kommunismen er eit vitskapleg, realistisk prosjekt, men hovudgrunnen til at eg fortset å jobba politisk, er at eg har draumar om ei anna verd for oss sjølv eller etterkommarane våre, draumar så sterke at sjølv ikkje all motgong det daglege knekk kamplysta.

Dei første sosialistane var utopistar. Engels kritiserte dei for dette i boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, men samtidig sa han at drauminga deira er inspirerande. Han oppfordra oss til å gledja oss «over de geniale tankekimene og tankene som overalt bryter gjennom det fantastiske hylsteret».

Science fiction gjev oss muligheit til slike tankeeksperiment. Science fictionen gjev ikkje inntrykk av å vera politiske verk, slik som verka til dei første sosialistane Engels prata om. Likevel ser eg på det på same måten, eg vil bli inspirert av dei gode ideane og tankane som ein kan finna på når ein brukar fantasien, og ikkje bry meg med at det ikkje er særleg sannsynleg eller vitskapleg.

Ordet utopi kjem frå Thomas More si bok Utopia som han skreiv i 1515-16. Her skreiv han om eit framtidssamfunn. Hans samfunn er ikkje akkurat vårt ideal, men ordet utopi har blitt verande, og betyr idealsamfunn eller draumesamfunn, ofte i framtida. Eg vil i denne artikkelen halda meg til å skriva om bøker om draumesamfunn og ikkje skriva om dystopiar, altså marerittsamfunn, sjølv om det også kan vera spanande på same måte. Det er mange kjente dystopiar, til dømes George Orwell: 1984 og Aldous Huxley: Brave new world.

Muligheitene i Science fiction

Science fiction, eller fabelprosa som det ofte blir oversatt til norsk, er litteratur om framtida, ofte med innslag av stjernereiser, aliens osv. Det kan bli veldig teknisk eller eventyraktig for min smak, men det eg likar er muligheitane for å leika med verda. Den vanlegaste måten ein får fram dette med, er å la to ulike typar verder møta kvarandre, til dømes ei kapitalistisk verd og ei kommunistisk eller anarkistisk eller likestilt verd. Ofte lar ein eit samfunn som liknar det noverande møta framtida, gjennom tidsreiser eller gjennom stjernereiser. På den måten får ein vist fram begge samfunna godt, og ein kan visa kulturskilnader mellom folk som er sosialisert til å vera likestilte, og folk som er sosialisert til å vera over- og underordna. Ein kan få mange morosamme møter ut av dette.

Kultursjokk

I Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy møter Connie, ei fattig kvinne av mexikansk oprinning, eit framtidssamfunn der kvinner og menn er likestilte. I dette samfunnet er folk saman fordi dei er glade i kvarandre, ikkje av økonomiske grunner. Barn blir mødra av ei gruppe menneske som alle kan amme, både menn og kvinner. Connie blir forbausa når ho oppdagar at den første framtidspersonen ho møter, er ei kvinne, fordi denne kvinna har ein ubevisst autoritet som Connie forbinder med menn. Samtidig er ho omtenksam, noko ho forbinder med kvinner. Folk i denne verda ser på kvarandre som menneske, ikkje kjønn. Folk kan ha preferansar på partnaren sitt kjønn når det kjem til seksuelle forhold, men dei har ikkje legning.

Same type kultursjokk får ein andre vegen i The Disposessed av Ursula Le Guin. Her møter me Shevek, ein mann frå ein planet som er befolka av etterkommarane av folk som gjennomførte ein anarkistisk revolusjon og flytta frå ein kapitalistisk planet. Shevek reiser tilbake og møter kapitalistane, men klarer ikkje å setja seg inn i tankemåten deira. Til dømes møter han ei kvinne som er gift med ein rik mann, og ho flørtar med han. Shevek lurer på om ho er prostituert, sidan ho ikkje har nokon jobb, og får pengane sine frå ektemannen og ellers frå menn som spanderer på ho. Han synest ho oppfører seg rart når ho speler dum og flørtar med han, og synest det er pent, men rart og upraktisk med alle dei tinga ho brukar for å pynta seg. Denne boka viser samtidig problem på den anarkistiske planeten. Dei lever eit tøft liv på ein ugjestmild planet, og må oftare og oftare gjera kompromiss med sin eigen fridom for å få ting til å fungera. Folk må ofra familieliv og yrkesynskje for å få produsert mat, og når situasjonen normaliserer seg, heng dette igjen. Kampen for at revolusjonen er kontinuerleg er viktig. Samfunnet må ikkje stagnera, ein skal alltid stilla spørsmålsteikn, og ikkje godta dogme.

Barneoppdragelse og utdanning

Noko begge desse forfattarane fokuserer på, er barneoppdragelse. Barna i desse samfunna blir oppdratt av fleire enn to personar, og dei brukar mykje tid i fellesskap med andre ungar. I The Disposessed søv alle barn åleine etter dei blir eit par år, samtidig som foreldra kan ha mykje kontakt med dei. Dei vert både samfunnsmenneske og har samtidig nære band med foreldra (som ikkje er berre to), og foreldra ser fordeler og ulemper med begge typer band. Også i ei anna bok, James P. Hogan si Voyage from Yesteryear, er utdanning viktig. Her har planeten blitt befolka av menneske som er dyrka fram frå celler, og oppdregne av robotar. Dei eldste er blitt 40 år, og dei har både barn og barnebarn. Alle er aktive i samfunnslivet. Ungane jobbar saman med dei vaksne, og utvikler evnene sine slik dei sjølv ynskjer. I dette framtidssamfunnet har dei også utvikla ein økonomi som ikkje er kapitalistisk, fordi det er mest effektivt. Argumentasjonen er at folk likar å gjera det dei er god i, og at folk etter kvart slutter å samla ting dei ikkje treng viss alt er gratis.

Straff

Det å ikkje følgja samfunnsnormene får ganske lik reaksjon i desse bøkene. Vald og seksuelle overgrep vert reagert på med terapi, viss det gjentek seg vert den som har gjort noko gale utestengt frå samfunnet – eller drepen. Det kan virka brutalt, men samtidig er dette samfunn som ikkje har juss og domstolar. Lokalsamfunna bestemmer korleis dei skal styra. Så lenge ein ikkje skader andre, kan ein gjera som ein vil (omtrent som i Kardemomme by). Synet på straff er viktig i dagens debattar også. Virkar straff? Skal folk få lov til å vera antisosiale eller å øydeleggja for andre?

Nye typar menneske

Det som er morosamt med science fiction-litteratur, er at forfatterane kan leika med nye typar menneske som er fysisk annleis frå oss. I Kvinne ved tidens rand kunne alle amme, fordi dei var modifiserte. Barna var også dyrka kunstig. Dette er for å ha kontroll over at banda mellom born og vaksen er sosiale, dei som ammer er mødre til ungen, men ingen føder.

Ursula Le Guin har skrive ei bok som heiter The left hand of darkness der alle er inkjekjønna unntatt ein gang i månaden når dei vert kjønna, anten menn eller kvinner. Det betyr at statsministeren kan vera både mor og far til ungar, og at den seksuelle gnisten kun eksisterer ein gong i månaden. Til gjengjeld er han då ganske sterk. Det eg likte med denne ideen, er at Le Guin kan då forsøka å beskriva kva ho trur bestemmer forholdet mellom folk. Kva deler av forholdet mellom folk er seksuelt, kva gjer ein til ei mor eller ein far og så vidare. Ved å endra på korleis menneska er fysisk, endrar ein også på forholdet mellom folk.

Egalias døtre

Det som også kan vera morosamt, er å snu opp ned på verda. Gerd Brantenberg si bok Egalias døtre er eit eksempel på det. I Egalia er alle like, men kvinner er jo likare. Det at Petronius vil bli ei mannleg froskekvinne, er jo berre morosamt, og vert ikkje tatt seriøst. Alle menn må bruka ph, penishaldar, for at penisen deira skal sjå stiv ut. Språket er også gjort om, slik at dei «kvinner» seg opp, yrker har skifta kjønn osv. På denne måten får ein fram det absurde i vårt patriarkalske samfunn, når ein ser kor absurd det er i eit matriarkalsk.

Bolo ‘Bolo

Bolo ‘Bolo er ei skildring, laga på midten av åttitalet, som fortel om korleis ein skal gjennomføra ein overgang til eit anarkistisk verdssamfunn. Tidsplanen er at dette skal vera gjennomført i 1987, noko som altså ikkje slo til. Skildringa av samfunnet er veldig detaljert, med plansjar og det heile. Samfunnet er bygd opp av grupper på om lag 300 personar som vert kalla boloar. Dette er anten nabolag i byar eller bygder. Desse boloane er samanknytta anten laust eller fast med naboboloar, og kan knytta seg saman i regionale samanslutningar. Dei skal vera sjølvforsynte på basisgoder, men må slutta seg saman for å få organisert bytte av større goder. Kulturelt er boloane svært ulike, du har alko-bolo, les-bolo, marx-bolo, anarko-bolo, jesu-bolo og mange fleire.

Min utopi?

Eg meiner ikkje at alle desse ideane er ein del av min utopi. Men det er morosamt å leika med tankar om korleis framtida skal vera, og då ser ein ofte kor usemje ligg i notida også. Eg meiner til dømes at kjønn og legning er veldig sosialt bestemt, og at det kjem til å endra seg i framtida. Eg trur at viss menneska er frie, vil dei også bli fri frå slike kategoriar. Når eg fortel om korleis eg vil at framtida skal vera, kanskje nokon ikkje er einig i dette, og så kan me få ein spanande diskusjon om feminisme i notida?

av Mikael Nyberg

Eurovenstre minner om de kommunistene som for noen tiår siden forestilte seg at Sovjetunionen var den eneste tenkbare motvekten til USAs verdensherredømme, skriver forfatteren i denne artikkelen fra september 2003, før ØMU-avstemningen i Sverige.

Direktørklubben European Round Table of Industrialists klaget etter den forrige krigen mot Irak over at den økonomiske kjempen EU opptrådte som en politisk dverg på den internasjonale arenaen. Umberto Agnelli, en av de sentrale personene i kretsen, har siden uttalt at ØMU-prosjektet burde følges av en samordning av medlemslandenes utenriks- og forsvarspolitikk. Innskrenkning av den nasjonale suvereniteten ville være en pris «verdt å betale for å sikre vår stilling i verden de neste 50 årene.» (1)

Eurovenstre argumenterer nå i samme spor. Jürgen Habermas, Jacques Derrida og andre intellektuelle har alle uttrykt sin tro på EU som en redning fra USAs globale hegemoni. Unionen må «hevde seg som en tredje pol mellom De forente stater og Orienten,» skriver Umberto Eco. Den nye valutaen bør følges av en «felles utenrikspolitikk og et eget forsvarsvesen». Å «invadere Kina eller slåss mot De forente stater» er riktignok ikke aktuelt, men Europa må «være klar for intervensjoner» uten Natos deltakelse. (2) Hvor disse militære inngrep skal finne sted og med hvilken hensikt presiseres ikke nærmere.

For Jan Guillou er EU «den eneste tenkbare motvekten til amerikansk verdensherredømme. (3) Lasse Berg (4) er av samme oppfatning: «Det er ikke behov for kapprustning, men kanskje likevel en troverdig europeisk militærstyrke.» (5) Anders Ehnmark (6) etterlyser et «europeisk sverd». Derfor bør venstresida stemme ja til euroen.

Denne støtten til EU og valutaunionen er et typisk uttrykk for den europeiske venstresidas resignasjon.

I følge Bush-doktrinen, som ble proklamert høsten 2002, mener USA å ha en egenmektig rett til å iverksette militært angrep på en hvilken som helst stat landet har utpekt til å være en trussel mot sin sikkerhet. USA evner også med sin overlegne militære styrke å avskrekke potensielle utfordrere blant de mektigste statene fra å lage problemer. FN-traktaten og andre institusjoner som har regulert forholdet mellom stormaktene er skjøvet til side. USA trenger allierte, heter det, men landet skal ikke la seg binde opp av allianser. Til og med Nato settes på sidelinjen.

Bush-doktrinen er en «up yours» mot de vesteuropeiske stormaktene og deres drømmer om å være jevnbyrdig med USA. Det var derfor det ble bråk før krigen mot Irak. Britene valgte det sporet de har fulgt siden Suez-krisen i 1956, å følge trofast etter. De styrende i Frankrike og Tyskland tok kampen i FN.

Det handlet ikke om noe prinsipielt forsvar for Folkeretten og FN-traktaten. Under bombingen av Jugoslavia i 1999 nølte ikke Frankrike og Tyskland før de satte seg over FN sammen med de andre Nato-landene. Nå insisterte de på et vedtak i Sikkerhetsrådet. Ved å jobbe gjennom FN forsøkte de å tvinge et allerede krigsklart USA til samråd.

25.000 franske soldater sto klare til å slutte seg til marsjen mot Bagdad bare vilkårene var de riktige. (7) Kravet fra den franske regjeringen og deres allierte var at USA skulle oppgi sin unilaterale holdning. Krigsministeriet i Washington ble oppfordret til å lytte til «verdenssamfunnet», det vil si de andre stormaktene.

Den tidligere britiske utenriksministeren Douglas Hurd advarte mot amerikanernes visjoner om en omfattende omveltning av Midtøsten. (8) I dag frykter han at en allmenn motstand skal utvikle seg i Irak. «Vi har ikke råd til å mislykkes.» Landet har strategisk betydning for vesten. «Følgelig må også de som var mot krigen støtte anstrengelsene for å vinne freden …» (9)

Igjen foregår det forhandlinger om å gjøre okkupasjonen til en fellesrisikooperasjon. I bytte mot en viss økonomisk ettergivenhet har de øvrige stormaktene gjennom FN gitt Paul Bremers styre en viss legitimitet, men så lenge Washington nekter å gi dem medinnflytelse holder de tilbake de soldatene USA stadig sterkere etterspør.

I Sveriges ØMU-debatt lever eurovenstres drømmer videre. Göran Persson gjentar reglen deres: «Så vidt jeg vet finnes det bare en kraft i min levetid som kan sørge for balanse mot USA, og det er EU.» Men for å presisere: «Ikke en antagonistisk kraft, men en partner som man hører på.» (10)

Bestrebelsene på å gjenopprette forbindelsene over Atlanteren betinger forsiktighet. Innbyggere i sju av EUs 15 medlemsland er fengslet av den amerikanske krigsmakten og plassert hinsides lov og rett på Guantánamobasen på Cuba. EU har ennå ikke gjort noe forsøk på å samle seg bak et felles fremstøt i saken. Den franske regjeringen forteller at man ikke vil «helle olje på bålet» nå etter bråket om Irak. En svensk talsperson sier til Financial Times at det er «alt for følelsesladet siden det handler om 11. september». (11)

Motvekten er taus i slike henseende, men under toppmøtet i Thessaloniki hørtes andre signaler: EU skal bli mer «proaktivt» for sammen med USA å håndtere uregjerlige utkantsstater. Formuleringene vil skjerpes under toppmøtet i Roma, forsikrer diplomater Financial Times. Det skal bli snakk om «regimeskifter» og «forebyggende angrep». Der er ord som krigsministeriet i Washington lytter til. (12)

ØMU og stabilitetspakten presser regjeringene til å minske de offentlige utgiftene. Det har hemmet de militære ambisjonene. I forslaget til ny grunnlov for unionen foreslås det derfor at EU-landene skal oppmuntres til å forsterke sine krigsstyrker. Et særskilt byrå opprettes for å få fart på våpenproduksjonen. (13) Tyskland, Frankrike og Italia krever dessuten at slike utgifter skal unntas valutaunionens budsjettregler. (14) Tak på de sosiale utgiftene, minstekrav for de militære – slik fordypes det europeiske samarbeidet.

De sterkeste statene får i forslaget til grunnlov en særstilling. De får rett til å på egen hånd gå foran i utviklingen av EU til en militærmakt. Småstater som vil delta må overbevise de ledende statene om at de passer inn. (15)

Regjeringen innordner som best den kan det svenske forsvaret i disse planene. Den vil bidra til motvekten. «For første gang på 40 år har Sverige snart en tungt bevæpnet flystyrke som er klar til å sendes til andre land,» melder Dagens Nyheter entusiastisk 8. august. 280 soldater og åtte kampfly står klare: «Vingene er forsterket, speedometrene er endret fra kilometer til knop, flyene er utrustet for lufttanking etter Natos fly og ny kommunikasjonsutrustning som passer Natos kampledelse. Samtidig pågår det for tiden utprøving av bombefester med Nato-standard.»

Det er nok ikke Washington som skal bombes.

Eurovenstre minner om de kommunistene som for noen tiår siden forestilte seg at Sovjetunionen var den eneste tenkbare motvekten til USAs verdensherredømme. Rivaliseringen mellom de to store skapte virkelig rom for svakere stater og fortrykte folk til å manøvrere i, men de bevegelsene som lot seg underordne stormaktsspillet gikk under i svik og harde nederlag.

En selvstendig kraft svekket både USAs og Sovjetunionens styrke. Det var folkenes streben etter frigjøring. Eurovenstre drømmer seg langt vekk fra den.

Noter:

• 1) Financial Times (FT) 19.03.97.
• 2) Dagens Nyheter (DN) 15.06.03.
• 3) Aftonbladet (AB) 04.05.03.
• 4) Svensk venstreorientert forfatter, journalist og filmskaper.
• 5) DN 09.02.03.
• 6) Svensk venstreorientert forfatter og journalist.
• 7) FT 06.08.03.
• 8) FT 03.01.03.
• 9) FT 04.07.03.
• 10) DN 04.08.03.
• 11) FT 17.07.03.
• 12) FT 21.06.03.
• 13) Utkast til beretning om en europeisk grunnlov, vedtatt med konsensus av det Europeiske Konventet 13. juni og 10. juli 2003, artikkel I-40.
• 14) FT 20.05.03.
• 15) Utkast til beretning om en europeisk grunnlov, vedtatt med konsensus av det Europeiske Konventet 13. juni og 10. juli 2003, artikkel III-213.

av Jan Myrdal

Om den uunngåelege klassekampen som utviklar seg i Kina skreiv eg ganske utførleg i Ein fest i Liu Lin i 1994. At klassekampen formar Kina au, er ei sak, men det blir ein skeiv diskusjon, ein teologisk ein, når venstreorienterte ofte diskuterer abstrakt om ein kan definere Kina som sosialistisk.

Ein europeisk kommunist som vil ha ei meir teoretisk belysning av KKPs nåverande perspektiv og samfunnssystemet i Kina, ut frå historia til dei sosialistiske statane, bør sjå nærare på NEP-perioden i Sovjetunionen, men framfor alt undersøke Walter Ulbrichts «Nye økonomiske system for planlegging og styring» (NÖSPL) etter 1963.

Skilnadene mellom Kina og DDR er svært store. Det avgjørande var at DDR aldri kunne bli sjølvstendig; den nye herskande klassen i Moskva heldt landet i eit jerngrep. Men likt Deng Xiaoping var Walter Ulbricht ein kommunist med lang erfaring. Etter at kampen mellom to linjer i Kina vart avgjort for lang tid ved partiets kursomlegging til Deng Xiaopings linje i desember 1978, svarer Kina til det perspektivet Walter Ulbricht formulerte åpent, i kjettersk strid med Moskva i 1967:

«Sosialismen er ikkje ein kortvarig overgangsfase, men ein relativt sjølvstendig samfunnsøkonomisk formasjon i den historiske epoken då kapitalismen går over til kommunisme i verdsmålestokk.»

Detta perspektivet gjør mauleg – naudsynt – ein annan økonomisk politikk enn den som kjenneteikna sovjetstaten. Som Walter Ulbricht formulerte det ved 150-årsfeiringa av fødselen til Karl Marx i mai 1968:

«Sosialismens økonomiske system i DDR er, historisk sett, den fullstendige tilpassinga eit høgindustrialisert samfunn gjør til fordelane og drivkreftene i den vitskaplege og tekniske revolusjonen.»

Dermed får au den nye tekniske og vitskaplege eliten, intelligentsiaen, ei ny rolle. Strukturen og klassebasisen til partiet blir endra. Om Kina kan ein seie, slik eg på pervers måte let Zweiling seie om DDR i romanen Karriere i 1975, at «den vitskapleg-tekniske revolusjonen blir bore fram av personar innan vitskap og teknikk og organisasjon, kjenneteikna av at dei er evnerike, og at sosialismen som sjølvstendig samfunnsøkonomisk formasjon inneber frigjøringa av evnerikdommen».

I kampen mellom to linjer i Kina – som eigentleg ikkje var det mange (deriblant eg) den gongen oppfatta som ein direkte kamp mellom sosialismen og kapitalismen – blei det den linja som sigra med Deng Xiaopings politikk i desember 1978, og som hadde massiv støtte i kadrane i partiet, staten og økonomien på mellomnivå.

Det styrer ikkje bare Kinas åpning mot vest, men det styrte au Walter Ulbrichts freistnader på å åpne så vel dei kulturelle som politiske sambanda med vest. Det var Bonn som nekta gå med på Walter Ulbrichts framlegg om at vesttysk presse kunne seljast i DDR om DDRs presse kunne seljast i forbundsrepublikken. Det var Moskva som hand i hanske med dei mest reaksjonære kreftene i forbundsrepublikken Tyskland heile tida stengte for DDRs freistnader på å åpne mot Bonn.

På same vis som den herskande klassen i Moskva blokkerte all naudsynt ny økonomisk politikk i DDR, gjennom militær og økonomisk dominans, bremsa og avgrensa han DDRs høve til å åpne samfunnet for slikt økonomisk og politisk utbytte med vest som ville fremme den vitskaplege og tekniske revolusjonen.

Den 21. august 1970 var Walter Ulbricht i Moskva og snakka åpent med Bresjnev. Han gjorde framlegg om økonomisk samarbeid, men sa au:

«Gjennom samarbeidet ønsker me utvikle oss til ein ekte tysk stat. Me er ikkje Kviterussland, me er ingen sovjetrepublikk. Altså eit ekte samarbeid.»

Bresjnev svarte på den uhørte utfordringa med å inspirere den Moskva-tru fraksjonen i SED til handling, til å be Bresjnev om at Walter Ulbricht blei fjerna. Det skjedde. DDR tapte med det sitt eige eksistensgrunnlag.

At Deng Xiaoping lykkast der Walter Ulbricht mislykkast, er svært enkelt forklart. DDRs geopolitiske situasjon var umauleg. Moskvas dominans altfor stor. Kina kunne ikkje – som DDR – beherskast frå Moskva då den nye klassen tok makta der som klasse for seg. Kina var altfor sterkt og Mao Zedong altfor medviten.

At Kina nå tar tilbake sin plass i verda, er bra. Det retter opp ubalansen som kolonialismen og imperialismen har skapt. Korleis klassekampen seinare vil utvikle seg i Kina, er ei anna sak. Noen motsats til den nye klassen i den gamle sovjetstaten – som kom fram som resultat av partiposisjonar, utan å representere gaverikdommen og den teknisk vitskaplege revolusjonen, som blei ein klasse for seg og seinare grenselaust griske og korrupte stal sovjetfolkets rikdommar og styrta landet i elende – har eg ikkje sett i Kina. Partiet har vist seg på vakt mot slike tendensar; talsmenn for slikt blir skotne. Eit reinhald i folkets interesse som opprører vestlege humanistar langt meir enn den fattigdommen og den synkande livslengda som er resultatet av at dei gamle partifunksjonærane frå Sovjetunionen har forandra seg til ein ny klasse av oligarkar.

Sjølv meiner eg at Mao Zedong såg au den framtidige utviklinga klart.

av Eli Aaby

15 år etter murens fall eter EU seg østover, og folk i «østblokken» må slåss nye kamper.

Utgangspunktet mitt er at det jo allerede er noen som har erfaring med «østutvidelse», nemlig folk i tidligere Øst-Tyskland. Mange føler seg som annenrangs borgere, i en spørreundersøkelse fra i sommer svarte hver fjerde at de ønska muren tilbake!! Arbeidsledigheten er dobbelt så høy og lønningene lavere enn i «vest», og en av tre sier de ikke er bedre økonomisk stilt enn før muren falt.

Da lovgivinga skulle samordnes i de to landene, var det mest kamp om abortloven. I vest var abort regulert i straffeloven, og det er tvungen rådgiving før abortbegjæring fremmes. Sånn er det i hele Tyskland nå. De fleste rådgivingskontorene drives av katolske organisasjoner. Det er erfaringer med at rådgiving til etnisk tyske kvinner legger vekt på å beskytte det ufødte livet, mens kvinner med ikke-vestlig bakgrunn får innvilga abort med et pennestrøk. Muren falt, og kvinnene i øst mista retten til sjølbestemt abort.

Det er store ulikheter når det gjelder abortlovgiving i EU. Estland, Latvia og Litauen, Hellas, Finland, Sverige og Danmark er de eneste EU landa med sjølbestemt abort, uten tvungen rådgiving. Til og med i liberale Nederland må kvinnene til en lege som attesterer på at hun veit hva hun velger. I Portugal, Irland og Polen er abort forbudt under alle omstendigheter, også hvis den gravides liv er i fare. For oss som ser på sjølbestemt abort som en grunnleggende rettighet og viktig for kvinnehelse, er det all grunn til å følge med hvis det kommer forslag om å samordne abortlovgivinga i EU. Vi har sett hvordan valgresultatet i USA er en oppmuntring for abortmotstandere i Norge, det brukes for alt det er verdt i resten av Europa også.

Det er mest fokus rundt østutvidelsen er arbeidsvandring og sosial dumping. Enkelte forskere snakker om «care drain», dvs at når kvinnene forsvinner, forsvinner omsorgen ut av landsbyene i øst. Kvinner beskrives som «mødre, koner og tanter». Når kvinnene med utdanning arbeidsvandrer, er det «brain drain». Jeg mener at disse begrepene hindrer kvinnebevegelsen og fagbevegelsen i å se at det er problemene med sosial dumping vi står overfor, som når fagarbeidere og håndverkere arbeidsvandrer. Arbeidsvandring i seg sjøl er ikke problemet, men hvordan arbeiderne blir utnyttet.

Den kvinnelige arbeiderklassen får jobber som hushjelp, vaskehjelp og au-pair. Hvordan ser vi på hushjelparbeid? Er det arbeid som er helt ok bare de som gjør det, har ordentlige arbeidsvilkår? Jeg er helt uenig med dem som sier «alle skal ta sin egen møkk og sitt eget rot». Jeg mener dette er en form for moralisme som hindrer en kampanje for bedre arbeidsforhold for vaskehjelpene som jobber svart, uten rettigheter av noe slag.

Vi trenger en holdningskampanje for at de som får vaska huset sitt, ser på seg sjøl som arbeidsgivere, som har ansvar for arbeidsforholda til hun som vasker.

Kvinnene som arbeider som hus- og vaskehjelper, au-pair har krav på ordna lønns- og arbeidsforhold. Sentralt er: Lønn, definert arbeidstid og fritid, avgrensa oppgaver og kontrakter som gir oppsigelsesvern og sosiale rettigheter. Vi er «heldige» her i landet, fordi reglene for «hvitt arbeid» er relativt enkle pga det som er gjort før for å få bort det «svarte» dagmammamarkedet.

Sannsynligvis vil det bedre arbeidsforholdene dersom vaske- og hushjelpene tar arbeid i firmaer, istedenfor å inngå avtaler med en og en familie.

Det finnes organisasjoner som jobber for å organisere hushjelper, au-pairer og lignende som jobber i andre land enn sitt eget opprinnelsesland. En av dem er filippinske Migrante (www.migrante.org) Vi har mye å hente på å lære av og å samarbeide med dem. En særegen utfordring er at det ikke er tradisjon for organisering av hushjelper i Norge.

I Kvinnefrontens handlingsprogram om familiepolitikk ønsker vi oss reingjøringspatruljer, billige kantiner, døgnåpne barnehager og boligbygging som åpner for mer kollektive løsninger enn boenheter for kjernefamilier. Vi ser på det å tømme familien for sånne oppgaver som en vei for frigjøring av kvinner (og menn og barn), ikke som et problem i videre likestillingsarbeid.

En enda større trussel mot kvinners rettssikkerhet, liv og helse er den økende handelen med kvinner til prostitusjon. Større trussel fordi det er brutal utnyttelse og svært skadelig med utsatthet for dødelige sykdommer og vold.

Det er allerede oppretta et Nettverk mot prostitusjon av norske kvinneorganisasjoner, og etablert et eget nordisk-baltisk samarbeid mot kvinnehandel. (Se www.kvinnefronten.no.)