av Olaf Svorstøl Sierraalta

De politiske konsekvensene av dagens situasjon Uruguay begynner å bli synlige. I 2004 er det president- og parlamentsvalg.

Den nåværende økonomiske krisa i Uruguay startet for ca. 5 år siden. Men, det største slaget som industrien i Uruguay ble utsatt for, var innlemmelsen i Mercosur, frihandelsavtalen med Argentina, Brasil, Uruguay og Paraguay. Det ble på forhånd sagt at Mercosur betydde adgang til et marked på 200 millioner personer for Uruguay. Resultatet er ødeleggelse av hele grener av industrien, for eksempel tekstil, stål, trevirke, gummi, glass.

Resultatet er nedgang i bruttonasjonalproduktet (BNP) på ca 3 % per år fram til 2001, og i 2002 var nedgangen mellom 10-15 %. I totaltall har BNP gått fra 22 milliarder dollar i 1997, og i 2002 var det nede i 12-13 milliarder.

Utenlandsgjelda som var på 700 millioner dollar ved inngangen til militærdiktaturet i 1973 økte til 7 milliarder dollar ved diktaturets avgang i 1985. I slutten av 2002 var utenlandsgjelda 16 milliarder dollar. Uruguay blir vurdert som høyrisikoland, en økning i løpet av 2002 fra 300 poeng i risikovurderingsskala til nærmere 3.100 i juli, og etter Pengefondets «redningsaksjon» i september gikk det ned til 1.800 poeng. Dette gir igjen en svært høy rente på lånene: høy risiko = høy rente. Uruguay er svært nær en situasjon der det er umulig å betale rente og avdrag på gjelda. Eksporten falt med 2 milliarder dollar i 2002.

Alt dette fører naturlig nok til en økning i arbeidsløsheten. Den gikk opp fra ca 8 % i begynnelsen av 1990-årene. I dag er de offisielle tallene 17 % arbeidsløshet, som tilsvarer 300.000 personer. I tillegg er det 300-400.000 som jobber med arbeidstiltak. Den reelle arbeidsløsheten er på ca. 700.000 personer, som tilsvarer halvparten av den arbeidsføre befolkninga. Lønningene har enten gått ned nominelt eller har i beste fall holdt sitt nominelle verdi, men pga. inflasjonen har den reelle verdien uansett gått ned. I juli 2002 avsluttet tiårsperioden med sentralbank styring av valutaens verdi i forhold til dollar Dollaren var da verdt 17 pesos. Fra juli ble dollarprisen overlatt til markedet, og i løpet av høsten var den opp i 32 pesos per dollar. Inflasjonen ble i 2002 om lag 40 % og forventes ifølge Pengefondet å bli 50 % i 2003. Med faste lønninger (eller synkende) merkes dette blant den overveiende delen av befolkningen. Gjennomsnittslønna i Uruguay er 150 dollar per måned.

Uruguay har om lag 800.000 eldre som har gått av for aldersgrensen, med og uten pensjon. 50 % av disse har en pensjon mindre enn 100 dollar per måned. Store deler av befolkningen har inntekter som er langt lavere enn det som trengs for å ha et normalt liv med vanlig ernæringsinntak. Hver sjette uruguayer bor i slumområder, halvparten av barna lever under fattigdomsgrensa. Denne prosessen mot større fattigdom forklarer hvorfor det har vært plyndring av butikker og hvorfor kriminaliteten har økt. Det er det desperate svaret fra de fattigste gruppene i befolkningen.

Men denne utviklingen har også fått hard motstand. I 2002 var det over et dusin store mobiliseringer fra de store landsorganisasjonene i Uruguay. I demonstrasjonene og på møtene har det vært mellom ti og tjue tusen deltakere, tre hadde ca 50.000 deltakere. 16. april var den største mobiliseringen i Enhet for framgang. Da var det tre generalstreiker i løpet av 24 timer. Dette skjedde samtidig som det foregikk alvorlige konflikter innen helsesektoren, kampen på Coca-Cola mot oppsigelser, demonstrasjoner av arbeidsløse osv.

De politiske konsekvensene av dagens situasjon begynner å synliggjøre seg. I 2004 er det president- og parlamentsvalg. De siste meningsmålingene i 2002 ga over 50 % til den brede fronten Frente Amplio. Innenfor Frente Amplio var det interne valg i mai 2002. MLN (Tupamaros) gikk opp fra 17 % til 30 %, som den sterkeste retningen. De sosialdemokratiske retningene og det revisjonistiske Moskva-orienterte kommunistpartiet, Partido Comunista, mistet totalt 20 % av sine stemmer til MLN.

Hovedstaden Montevideo styres i dag av Frente Amplio, som også høsten 2002 fikk problemer med kommuneforbundet i byen som kjørte en streik mot byens politiske ledelse som ikke ville innfri en undertegnet tariffavtale.

Forholdet til fagbevegelsen i Montevideo vil være svært viktig i forbindelse med valgene i 2004.

av Olav Boye

Etter stortingsvalget og feiringen av unionsoppløsningen med Sverige, kan en søknad om EU medlemskap først sendes i 2006. En folkeavstemning tidligst i 2007. Da er dagens EU som begrep og politisk realitet gått ut på dato.

Det er ingen tvil: Det går mot Europas forente stater. En ny superstat etter modell av USA, med en sentralt valgt president, som vil håndplukke sine regjeringsmedlemmer ut fra hvilke krefter som har gitt presidentkandidaten økonomisk støtte. Vi kjenner igjen situasjonen fra USA, det vil si at de mektige flernasjonale selskapene vil få sine folk inn i maktposisjoner og vanlig folk i Europa vil få enda mindre å si. Mindre folkestyre, mindre solidaritet, mindre velferd, mindre hensyn til miljø og økologi, mer markedsliberalisme, flere rike og flere fattige. Det vil si en utvikling i strid med interessene til de fleste av oss.

Derfor er ja-tilhengerne eliten som slåss for en føderal superstat. Vi i nei-bevegelsen slåss for folkestyre og for det som er i folkets interesser. «Eliten» og «mot folket» er begreper vi må benytte i økende grad. De gir et riktig bilde av hvem vi er og hvem vi representerer. De gir et riktig bilde av hvem som tjener på et EU-medlemskap eller mer riktig i nærmeste framtid: Hvem er tjent med en føderal stat, det vil si overnasjonal europeisk supermakt?

Jo, det er eliten i Europa og eliten i Norge.

Hvordan kan vi være så sikre på at det går mot en europeisk føderal superstat? Det hevdes at 80 % av Konventets medlemmer er føderalister, det vil si tilhengere av et Europas forente stater. Formannen for Konventet for Europas framtid, Valéry Giscard d’Estaing, har lagt fram de første forslagene til en ny grunnlov (se Røde Fane nr 1, 2003, red.s anm). I den første artikkelen sier de klart og tydelig at det dreier seg om intet mindre enn opprettelse av Europas forente stater. I juni 2003 skal Konventet være ferdig med sitt arbeid. Innstillingene vil bli drøftet på en rekke konferanser og endelig vedtak er planlagt til toppmøte i Roma i desember 2003.

Konventet er en forsamling på 105 personer bestående av medlemmer av EU-parlament og medlemslandenes og søkerlandenes politiske myndigheter. De har fått som oppgave å utarbeide en grunnlov, en statsforvaltning, en konstitusjon eller en konstitusjonstraktat, som skal erstatte Roma-traktaten og alle de andre traktatene som Den europeiske unionen har bygd på så langt.

Vi kjenner allerede til Konventets svar på de viktigste spørsmålene for et framtidig Europa. Medlemsstatenes politikk skal koordineres og administreres på et føderalt grunnlag. Vi kjenner igjen begreper som: de fire frihetene, konkurransereglene, unionborgerskap og subsidiaritets- eller nærhetsprinsippet, om hva som skal besluttes på lokalplan innenfor rammen av en felles politikk i de nye superstaten. Det skal selvsagt være en felles handelspolitikk, felles valutapolitikk, felles justispolitikk, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Alle disse prinsippene eller søylene i det såkalte EU-samarbeidet skal videreføres og forsterkes på et overnasjonalt grunnlag.

Det må være et stort nederlag for pave Johannes Paul II og hans folk som har satt alle krefter inn for å få en religiøs plattform i grunnloven til Europas forente stater. Det har de ikke har lykkes med så langt. Katolikker, protestanter, jøder og muslimer har slått seg sammen, så den saken er ennå ikke avklart.

Konventet har opprettet elleve arbeidsgrupper som hvert på sitt område skal utfylle med konkrete forslag om hva man vil med den føderale staten. Det gjenstår derfor mange detaljer, selv om vi hele tiden får noen signaler om felles skatte- og avgiftspolitikk, full økonomisk styring og et sentralt budsjett. Det er de som hevder at den nye europeiske grunnloven vil bli mer sentralisert enn USAs konstitusjon. I løpet av sommeren vil vi ha større visshet om detaljene, men overskriften på prosjektet er Europas forente stater – en europeisk føderal supermakt.

Det er mange motforestillinger og fra flere hold. Vi i Nei til EU og alle som samarbeider i TEAM, vår felles organisasjon i Europa, har klart avvist forslaget om en føderal superstat.

President eller ordförande

Jens-Peter Bonde, den kjente danske motstandsmannen, har påpekt at dette vil gjøre medlemslandene til delstater uten rett til egen lovprosess. Han ber det danske Folketinget om å pålegge sine medlemmer å følge den danske grunnloven, som de høytidelig har undertegnet.

De politiske lederne i Sverige og Danmark forsøker å presentere forslaget med en lav profil, fordi de vet at folk i Norden ikke vil støtte en føderalstat. Den svenske representanten i Konventet kan berolige med at ingenting er flyttet over fra medlemsstatene til EU, og at det ikke blir noen forandring av maktfordelingen. Göran Persson har problemer med president-begrepet og vil heller bruke «ordförande», mens den sosialdemokratiske lederen i Danmark, Mogens Lykketoft, heller vil snakke om formann.

Den britiske regjeringen vil ha et sterkt fellesskap, men forsatt europeiske nasjonalstater. Kanskje det blir litt dumt å ha et monarki i en delstat og det vil være et stort spørsmål om EU-presidenten og EU-parlamentet er villig til å betale for alle disse monarkiene og deres kongelige storfamilier rundt i Europa. De vil gjøre EU mer effektivt, men nasjonalstatene skal bevare styringen.

En del av EU-landene skal ha folkeavstemninger, for eller mot den nye grunnloven. Den svenske folkeavstemningen om euroen vil bli preget av debatten om den europeiske føderale staten, noe som vil styrke nei-siden i Sverige. En mulighet er at noen land går videre med sine føderale planer, mens våre naboland, Sverige og Danmark, kanskje Finland, og kanskje også Storbritannia hopper av og sier at nok er nok. EU-kommisjonens kommentarer til Konventets foreløpige forslag, er meget klar på dette punktet. De som ikke vil ratifisere den kommende grunnloven for den føderale staten, skal ut av EU. Det er ikke aktuelt med noe mellomstatlig samarbeid. Alternativet kan være en EØS-avtale, sier EU-kommisjonen.

Ut fra egne erfaringer kan vi heller anbefale en handelsavtale med den kommende europeiske supermakten. Argumentet om at Norge ikke kan stå alene, blir kraftig redusert i en slik situasjon og vil stille vår motstandskamp og Nei til EUs strategi i en helt ny og positiv situasjon.

Tyskland og Frankrike har tatt styringen med den politiske utviklingen i Europa. Det har ført til at en del mindre EU-stater med Be-Ne-Lux-landene i spissen har tatt opp kampen for å få større innflytelse. Tirsdag 1. april var det et møte mellom Be-Ne-Lux-landene, Finland, Irland, Portugal og Østerrike. De er i tvil om en sentral president og føringer fra Nice-traktaten vil gi disse «syv dvergene» noen innflytelse. De har et ønske om å snakke med en stemme for å sikre sine interesser. Legg merke til at verken Sverige eller Danmark er invitert med. En kan tydeligvis ikke stole på land som ikke engang er i stand til å delta i valutasamarbeidet.

Mens Frankrike gjerne vil spille en dominerende politisk rolle, er tyskerne mer konsentrert om de økonomiske forholdene. Den europeiske sentralbanken er bygd opp etter tyske prinsipper. Styret og sentralbanksjefen bestemmer valuta- og pengepolitikken, uten påvirkning fra de folkevalgte. Det er forøvrig den samme modell som Norge har innført på frivillig basis for å vise hvor tilpasningsdyktige vi er i forhold til EUs politikk.

Det er lagt opp til at de store EU-landene vil få en betydelig større innflytelse på fremtidens beslutninger i Den europeiske sentralbanken (ESB). ESBs styre har sjøl gjort vedtak for å sikre de store landene etter østutvidelsen. Spesielt Tyskland vil få en ennå sterkere kontroll. Det vil føre til at rentepolitikken blir bestemt ut fra interessene til de store EU-landene. ESBs maktstruktur vil ligge på linje med den amerikanske sentralbanken, det vil si totalt utenfor noen form for folkevalgte styring eller kontroll.

Siden det indre markedet ble innført, har EU tatt større og større kontroll over lover og regler i arbeidslivet. Den mektige lobbyorganisasjonen European Round Table of Industrialist (ERT) hvor den tidligere Senterparti-politiker og nå generaldirektør i Hydro Eivind Reiten er medlem, har lagt fram en rekke rapporter som er ødeleggende for miljø, velferd og faglige rettigheter i EU og dermed også i Norge på grunn av EØS-avtalen.

Det blir ikke noe fart på europeisk næringsliv før vi får samme lønns- og arbeidsvilkår som i Indonesia, sa generaldirektør Jørgen Schrempp i Europas største industrikonsern, Daimler-Chrysler. Han er et aktivt medlem av European Round Table of Industrialist. Uttalelsen kom riktig nok i god tid før det totale sammenbruddet for Suharto-diktaturet i Indonesia.

«Making Europe Work» er en rapport om hvordan europeisk lovgivning skal bryte ned den kollektive arbeidsretten. Vi kan allerede se det delvis gjennomført i EUs direktiver, men også i mandat for offentlige utredninger her hjemme. Totalt har ERT lagt fram ca. 30 utredninger eller rapporter som alle har blitt EU-politikk. De er den mest innflytelsesrike og mektige kamporganisasjonen i den europeiske lobbyvirksomheten. ERT er den sterkeste motkrafta til miljøbevegelsen, fagbevegelsen og oss i Nei til EU. ERT har skapt EU i sitt bilde, det vil si markedsliberalismen som politisk rammeverk.

I dag er det presset fra EU og globaliseringsprosessen som fører til offentlige utvalg, som raserer de rettighetene vil har i arbeidslivet. Offentlig utvalg lager blåkopier av EU-direktiver, som igjen er blåkopier av krav fra mektige lobbyorganisasjoner som ERT. Folkestyret er erstattet med pengestyret, kontrollert av de flernasjonale storselskapene og deres nettverk.

Dette er bakgrunnen for den såkalte Lisboa-prosessen om å gjøre Europa til den mest effektive, mest kunnskapsrike og mest konkurransedyktige handelsblokken i den globaliserte verden innen 2010. Det legges fram årlige rapporter som viser at det meste går galt for EUs planer. Det er en meget lav vekstrate, større arbeidsledighet, og de toner ned miljø, velferd og sosiale spørsmål. EU er i ferd med å tape kampen om å bli økonomisk verdensmester. EU skylder på nasjonalstatene og påpeker i tillegg på at målet blir ennå vanskeligere når de ti nye «fattige» medlemslandene er på plass. Allikevel må folket i Europa og i Norge betale prisen med rasering av velferd gjennom konkurranseutsetting.

EU har planer om å ta styringa med skatte- og avgiftspolitikken. Med krav om skattelettelser og en enorm militær opprustning på USAs nivå, behøver man ikke være utdannet økonom for å skjønne at velferd og solidaritet blir satt under ytterligere press. Nei til EU vil synliggjøre sammenhengen mellom dagens konvergenskrav, det vil si krav til medlemsstatenes budsjetter og de økonomiske problemene en finner i norske kommuner og for den slags skyld i alle kommuner i EUs medlemsland. En av de som er verst stilt, er Tysklands hovedstad Berlin. Offentlig sektor skal reduseres og privatiseres, og dermed folks tilbud på undervisning, helse, transport og andre offentlige tjenestene. Vi ser det i Norge, vi ser det i Europa og vi ser det i resten av verden.

En femstjernes USA-general

Enhver stormakt med ambisjoner må ha en sterk militærmakt. EUs forsvarsministere har vedtatt å bygge opp en europeisk militærmakt på høyde med USA. En slik europeisk forsvarsidentitet har fått en kjent politisk kommentator i International Herald Tribune til å skrive at det er bra at europeerne tar et større ansvar og bygger opp en europeisk forsvarsidentitet, så lenge det er en femstjernes USA-general som har kommandoen gjennom Nato-samarbeidet. Føderalistene i Brussel har nok tenkt seg en egen militærmakt for å underbygge egne globale politiske maktambisjoner.

I Nice-traktaten legger EU vekt på at en europeisk supermakt med egne militære styrker, skal være en motvekt til det krigsglade USA. Dette er en problemstilling som kommer opp i disse dager hvor USA og noen av deres allierte fører krig mot Irak. Noen vil ha det til at dette er en av årsakene til at flere de siste månedene går i ja-retning på norske meningsmålinger. Vi kan fastslå at ingen stormakter som bygger sin makt på militær opprustning og samtidig har som mål å bli den sterkeste økonomiske makten, har bidratt positivt til de politiske målene som tjener folk flest. Verden trenger ikke enda en supermakt med supermaktambisjoner og trussel om bruk av militærmakt mot alle som ikke innordner seg markedsliberalismen.

Det paradoksale med utviklingen av EUs militærmakt er at Danmark ikke er med, enda de er EU-medlem. Norge derimot, hvor folket to ganger har sagt nei til medlemskap, stiller sine styrker til disposisjon. Dette er ett av de mange svikene fra en del av vårt politiske lederskap som ikke har evne og vilje til å respektere sitt eget folk. Årsaken til at Danmark ikke er med, er deres nei til Maastricht-traktaten i en folkeavstemning. I demokratiets navn laget de tre unntak, blant annet nei til militær deltakelse. En ny folkeavstemning ga et knapt ja-flertall.

Det er skapt en myte at kapitalens globalisering er et helt nytt fenomen, som umuliggjør nasjonalt folkestyre, offentlig styring med kapitalen, utvikling av velferdsstaten og kontroll med økonomien gjennom pengepolitikk og offentlige budsjetter. Det er en myte vi i Nei til EU må avlive. De politiske partiene på høyresiden har langt på vei fått gjennomført sine grunnleggende politiske mål. EU er ikke alternativet til globaliseringen, det er to sider av samme sak. Vår utmerkede venn Fritz C Holte har nylig gitt ut en bok, En annen verden er mulig – et alternativ til internasjonal markedsliberalisme. Les den og bli klok – og ikke minst skap debatt om alternativene. De er der, og vi kan gjøre våre alternativer til virkelighet.

Vi som slåss for folkestyre, velferd og en bedre økologisk framtid, må slutte å legge oss flate for myten om den maktesløse nasjonalstaten. Vi må påvise at våre folkevalgte har gitt fra seg makt og overlatt styringen til spekulasjon og markedsliberalisme. Et godt lærestykke er våre strømpriser denne vinteren. Vi må forsvare de politiske organer vi har på det nasjonale plan, og utvikle internasjonale politiske strategier, både på det europeiske og det globale plan.

Sentral- og Øst-Europa

Et av argumentene for at noen har byttet over til et ja-standpunkt, er angivelig solidaritet med de fattige landene i Sentral- og Øst-Europa. Vi vet at disse landene er påført store sosiale og økonomisk problemer i prosessen for å tilpasse seg markedsliberalismen. Det er millioner av arbeidsledige og andre millioner på midlertidige jobber, som lever fra hånd til munn. Landeiendommer og virksomheter kjøpes opp av utenlandske spekulanter, spesielt de pengesterke tyskerne. Det er Forbundsrepublikken Tyskland som er drivkraften, og har den økonomiske kontrollen i EU, noe som vil forsterke seg etter at østutvidelsen er fullført. Tyskerne kontrollerer i dag det meste av media i disse nye EU-landene. Frustrasjonene er store, og informasjonene om EU er endimensjonale.

Hva kan disse folkene vente seg fra EU og de rike landene i Vesten? Vi kan ta et lærestykke fra gjenforeningen av Tyskland. I dag tretten år etter er det fortsatt masseledighet i de østlige områdene. Europas økonomiske lokomotiv har ikke maktet å gi sine egne landsmenn en bedre hverdag. Det er mye som tyder på at det blir med drømmene også for vanlig folk i de nye medlemslandene. For eliten vil det bli en annen sak. De vil alltid finne muligheter.

Utviklingen i EU går klart i retning av at de store EU-landene får mer makt, på bekostning av EUs små medlemsland. Søkerlandene fra Sentral- og Øst-Europa vil bli stilt bak i køen, og få enda mindre innflytelse. Flere og flere i søkerlandene stiller i økende grad spørsmål om hvilket EU de skal med i. Er det et samarbeid av nasjonalstater i et indre marked eller som delstat i Europas forente stater? En del husker Sovjetunionen og stiller spørsmålet: Går de nye EU-landa i øst fra den ene unionen til den andre, fra ettpartistat til markedsliberalisme?

EUs strategi ligger klar. Først skal de femten nåværende medlemslandene legge den nye grunnloven eller konstitusjonen på plass, så kan de nye medlemslandene eller delstatene tilpasse seg den nye virkeligheten. Det blir litt for mye mas hvis disse nye B-medlemmene også skal ha et ord med i laget for å forme den nye føderale supermakten. Folkestyre og folkevilje er fortsatt fremmedord i EU-språket og fremmedelementer i EUs politikk.

For oss i motstandsbevegelsen er folkestyre et grunnleggende prinsipp i kampen mot EU, og derfor også i kampen mot EØS-avtalen. En felles europeisk valuta og den økonomiske monetære unionen stiller ennå sterkere krav til medlemslandenes finanspolitikk. Landene blir fratatt evnen til å styre sin egen økonomi. For den enkelte innbygger i EUs medlemsland innebærer dette mindre innflytelse over egen hverdag. Det betyr mer byråkrati og korrupsjon enn det vi allerede i dag erfarer.

EU helt annerledes i 2006

Debatten om utviklingen av EU i retning av en føderal statsdannelse har vært nærmest fraværende i norsk EU-debatt. Makteliten i det norske samfunn vil ha en ny politisk kamp om norsk medlemskap i Den europeiske unionen (EU). En mulig ny folkeavstemning vil ikke være om medlemskap i EU. En folkeavstemning er bare mulig etter stortingsvalget i 2005.

Etter stortingsvalget og feiringen av unionsoppløsningen med Sverige, kan en søknad sendes i 2006 og en eventuell folkeavstemning i 2007. På det tidspunkt er den nye grunnloven på plass og vi skal forholde oss til Europas forente stater. Det er en mye mer alvorlig beslutning enn EF i 1972 og EU i 1994. Når en folkeavstemning kan være aktuelt her hjemme, er dagens EU som begrep og politisk realitet gått ut på dato.

Se dette forholdet i lys av dagens meningsmålinger som gir et klart flertall for EU-medlemskap.

De som lager meningsmålingen, må stille spørsmål om folk i Norge vil at vi skal opphøre som nasjon og bli en delstat i den europeiske føderalstaten, med alt hva det måtte føre til. En slik meningsmåling er gjennomført i EU-landet Danmark i disse dager, og det danske folket sa nei takk med et knusende flertall på 75 %, mens bare 17 % sa ja til planene om Europas forente stater. Hvis det spørsmålet ble stilt her hjemme, ville vi minst fått de samme knusende tallene.

Vi som sier nei til EU og markedsliberalismen som politisk system, blir ofte beskyldt for å melde oss ut av virkeligheten. Det har vi selvsagt ikke gjort, men vi vil beskrive virkeligheten ut fra våre egne erfaringer og våre egne politiske mål. Vi vil finne balansen mellom vår egen politiske realisme og våre egne visjoner og ikke minst drømmen om et bedre samfunn.

En føderal europeisk stat med mer enn 500 millioner innbyggere styrt fra Brussel, en supermakt som Europas forente stater bygd på Konventets grunnlovsforslag, vil alltid være en fiende av folkestyre og en umulig arena for å realisere våre politiske mål.

Nå er det Konventets forslag som står på dagsorden. En europeisk supermakt er ikke svaret på våre utfordringer. Vi skal ikke være i noen som helst tvil om at folk her hjemme og flere med oss i andre europeiske land, vil si et klart og rungende nei til Europas forente stater.

Websteder om EU-Konventet

• http://european-convention.eu.int/
• http://www.euobserver.com/ eller den danske utgave: http://www.euobserver.dk/
• http://www.bonde.dk/ eller http://www.bonde.com/
• http://europa.eu.int/futurum/
• http://www.teameurope.info/

av Arne Byrkjeflot

Skal vi kreve overgangsordninger for det frie arbeidsmarked når EU fra 1. mai 2004 utvides med inntil 10 land, deriblant Polen og Baltikum? LO hadde ikke tenkt det, heller ikke DNA og SV. Nå vakler de fordi grunnplanet i fagbevegelsen reagerer.

De har sett hvordan dette fungerer på store anlegg. Her gjelder norske regler, de skal ha dispensasjon, heltidsarbeid og tarifflønn. Men fagbevegelsen har ikke innsyn og selv om de får se lønnsslippen, så vet de ikke om pengene faktisk er utbetalt. Vi snakker ikke om individuell innvandring, vi snakker om leiearbeidere satt i system, med mellommenn og det hele. Den finske, østerrikske og tyske fagbevegelsen har krevd overgangsbestemmelser fra fri arbeidsinnvandring. Den norske, svenske og danske fagbevegelsen har fulgt Euro-LO som vil behandle alle EU-arbeidere likt. LO har nå satt ned et utvalg som skal komme med ei innstilling. Noen av oss husker LOs ufravikelige 15 krav til EØS-avtalen i sin tid, 14 er brutt og døde. Nummer 15 var ikke så viktig.

For å være helt ærlig, så burde dette være et enkelt spørsmål. Det handler om at det skal bli helt lovlig for firma, mellommenn, mafia å importere arbeidskraft til Norge, tilby «sine» «gode lønninger» på 30 til 80 kroner og tjene store, virkelig store penger. Det er helt umulig for fagbevegelsen å stille opp mot et slikt system. Resultatet er sosial dumping, knekt fagbevegelse og en økning av rasismen vi aldri har sett maken til. Det er vanskelig å forstå at dette skulle være problematisk å gå i mot for fagforeningsledere og politikere fra arbeiderbevegelsen. Vi har jo sett kapitalen flytte og true med å flytte bedrifter ut av landet til lave lønninger og en fraværende fagbevegelse. Nå fins det jo en del bedrifter og arbeidsoppgaver som er vanskelig å flytte på, da importerer de rett og slett lave lønninger og en fraværende fagbevegelse inn i landet.

Det er venstresiden i fagbevegelsen som har stått i spissen for å kreve overgangsordninger og advare mot sosial dumping. Men det er ingen hemmelighet at det er forskjellige syn på dette også innenfor denne faglige venstresiden. I valgkampen greidde ikke Rød Valgallianse å komme ut med et krav om overgangsordninger, SV har nå landet på å ikke kreve overgangsordninger sammen med Arbeiderpartiet. De baserer seg på å kunne gripe inn dersom det oppstår store forstyrrelser i arbeidsmarkedet.

Sammen med Carl I?

Det er vel ingen tvil om at bakgrunnen for dette ligger i redselen for å havne sammen med Carl I Hagen. Skal ikke en polsk familie ha samme rett til å søke lykken i Norge som en norsk familie? AKP og Rød Valgallianse har jo alltid gått inn for å oppheve innvandringsstoppen. Vi husker Jon Michelets 1 million innvandrere.

Men det har aldri vært tanken at vi skulle ha fri innvandring uten noen som helst regler. Det har jo hele tida vært et krav at de som forsøker lykken i Norge, faktisk lykkes i å skaffe seg arbeid slik at de kan overleve i dette landet. Og dette må sjølsagt godkjennes, med arbeidstillatelse som krever arbeid av for eksempel et års varighet, tilnærmet heltid og til tarifflønn. Og dette må sjølsagt være en individuell rett, ikke en rett som et firma eller en mellommann kan disponere på vegne av sine leiearbeidere. EUs frie arbeidsmarked er noe helt annet. Det vi ser på som opplagte regler, det ser EU på som hinder for den frie flyt. Når vi frykter sosial dumping, så ser EU at vårt rigide system med små lønnsforskjeller og faste ansettelser er et hinder for konkurransekraft og jobbskaping. For EU er det frie arbeidsmarkedet et våpen.

EUs fjerde frihet, fri flyt av arbeidskraft, er helt spesiell for EU, arbeidskraft er ikke med i noen andre frihandelsavtaler i hele verden. Den som følger med i EUs indre debatt, ser at nettopp det å øke mobiliteten av arbeidskrafta over dagens landegrenser, ses på som helt sentralt for å ta opp konkurransen med USA og for å skape en EU-borger. Derfor er det kommet en rekke forordninger med denne hensikt, blant annet er endringene i norske pensjonsordninger en direkte følge av dette. For EU er også østutvidelsen et middel til å endre EU. Med utvidelsen som begrunnelse får de store land mer makt, jordbruks- og regionalstøtten fryses i omfang, skal fordeles på flere og legges drastisk om. For eksempel får ikke Nord-Sverige og Nord-Finland lenger arktiske støtteordninger. Det er vel ingen tvil om at EU ser med forventning på møtet mellom lave lønninger, høy arbeidsledighet og en fagbevegelse som best kan beskrives som fraværende i øst og det de ser på som et stivbeint og lite konkurransedyktig system i vest. Større lønnsforskjeller og senket oppsigelsesvern er offisiell politikk.

Nå fikk vi jo ikke de store problemene i Norge da vi gikk inn i EØS. Men helt fraværende har de ikke vært. Vi har hatt fagarbeidere spesielt fra Øst-Tyskland som har gått underbetalt på norske anlegg. Etter at lønn og krona gikk drastisk ned i Sverige, har heller ikke dette vært uproblematisk. Men til å leve med. Men de fleste problem er skapt av gjestearbeidere fra de land som nå kommer inn i EU og EØS. Grunnen til dette er at når arbeidskraft først skal importeres, så er det langt mer å tjene på en polakk til 30 kroner timen enn en østtysker til 80 kroner timen. Fortjenestemulighetene er rett og slett enorme for bakmennene. På et oppdrag på 1 million timer, 500 årsverk, er forskjellen 50 millioner.

Forskjeller på 10 år

Når vi sammenligner situasjonen nå foran utvidelsen med ti nye land med situasjonen da vi kom inn i EØS 1. januar 1994, så er forskjellene svært iøynefallende og kan oppsummeres i fem punkt:

1. Arbeidsledigheten i Norge er en helt annen. Opp fra 60.000 til 110.000.
2. Arbeidsledigheten i de nye landa er formidabel. 20 % i Polen , 14-16 % i Baltikum.
3. Avstanden mellom landa er kortere og bånda til de nye landa er sterkere. Av 20.000 sesongarbeidere i Norge de siste år kommer 14.000 fra Polen og 3.000 fra Litauen. Det er også de samme land som dominerer som innleide på store anlegg i Norge til utrolig lave lønninger. Det betyr at det er bygd opp et nettverk allerede og at mange ser på Norge som en reell mulighet.
4. Disse landa vil ikke bli utviklet, arbeidsledigheten vil øke dramatisk. Utviklingen av Portugal, Helles og Irland er intet glansbilde. Men det er et faktum at det over EUs regionalfond og jordbruksstøtte er gått enorme summer til oppbygging av infrastruktur og annet. Sjøl om arbeidsledigheten fortsatt er høy, så har EU kunnet bruke disse landa, spesielt Irland, som visittkort. Men når vi snakker om de nye landa, så er bildet helt annerledes. De ligger på et helt annet utviklingstrinn. Polen har like mange bønder, 9 millioner, som i hele EU. Industrien har ingen sjanse. Den vil bli kjøpt opp og modernisert eller bli lagt ned. Vi vil få en omstrukturering som Europa ikke har sett maken til. Samtidig har EU brukt østutvidelsen til å legge om hele sin distrikts- og jordbrukspolitikk. Dette vil ramme de nye landa og det vil også ramme de gamle EU-landa hardt. Kort sagt: Der innbyggerne håper på utvikling og vestlig velstand, vil vi se massearbeidsløshet og nød.
5. EU satser på å øke mobiliteten over landegrensene. Det blir sett på som helt avgjørende for å bli verdens ledende økonomi.

Rapportene fra norske anlegg er utvetydige. Fagbevegelsen sliter med å få innsyn, de makter ikke å kontrollere dagens ordninger. Og om de får se lønnsslippen, så vet de ikke om pengene faktisk er utbetalt. Vi snakker om et system der arbeiderne vet at om de klager, så får de kanskje ikke jobb. Men det lar seg nesten ikke overvåke. Fagbevegelsen har ikke innsyn og arbeidstilsynet er jo for lenge siden sluttet med kontroller, de satser på internkontrollen. Dette er i dag, da norsk lov gjelder, da gjestearbeiderne kommer på dispensasjon, de må ha arbeidstillatelse, heltidsarbeid og tarifflønn. Denne dispensasjonen kan når som helst trekkes tilbake.

Vi ser nå at sesongarbeidersystemet i jordbruket er kommet helt ut av kontroll, det startet med jordbærplukking. Nå knekker det norske jordarbeidere og gartnernæring, det brer seg ut i et illegalt håndtverker-, maling- og renholdsmiljø. Vi opplevde faktisk nå at en bonde fikk fortsette med denne importen på tross av en samlet henvendelse fra A-etat, politi og arbeidstilsyn. Det er ikke bare EU som ønsker denne utviklinga, det er sterke krefter i vårt eget land.

Allmenngjøre mest mulig

Men det er likevel ikke denne individuelle innvandringa som er problemet. Det er det organiserte gjestearbeidersystemet, med mellommenn og hele pakka. Husk på at forholdene allerede er lagt til rette for dette gjennom endringene i lov om utleie av arbeidskraft og vikarbyrå. Nå diskuterer LO hvilke krav de skal stille for overgangsordninger. Men til nå virker det som det ikke blir så mye av det. Det er uenighet om allmenngjøring av tariffavtaler, siden enkelte mener det vil svekke fagbevegelsen om avtalene omfatter alle. Og innenfor handelsnæring og hotell og restaurant er det sikkert riktig at det vil bli verre å organisere folk dersom alle har lovfesta tarifflønn. Derfor ser det ut til at det blir bare minstelønna som allmenngjøres, ikke arbeidstid, ferie og avtalefestet pensjon. Etter min mening har ikke fagbevegelsen noe valg, vi må slåss for å allmenngjøre mest mulig og vi må kreve kontrollordninger langt ut over det vi har i dag. Men jeg ser ikke at det fins noen krefter i det norske systemet som vil slåss gjennom en slik skjerping av norsk regelverk. De fins ikke en gang i LO, de har jo vært imot helt til det siste. Og kommer de ikke nå, er det for seint. EU har innført «stand still», de nasjonale reglene kan fjernes, men ikke skjerpes. Siste tog går 1. mai 2004, etter det kan ikke reglene strammes inn.

Nå vet vi jo at vi står overfor Arbeidslivslovutvalget, som legger fram sin innstilling til høsten. Dersom de virkelig når fram med å fjerne begrensningene for innleie av arbeidskraft som i dag sier at det ikke er lov innenfor en bedrifts kjernevirksomhet, så fins det jo faktisk ingen begrensning igjen. Da kan en bedrift erstatte hele arbeidsstokken med innleide fra Polen og Baltikum.

Overgangsordninger

Jeg mener vi skal kreve følgende overgangsordninger:

• Tarifflønn i alle bransjer.
• Arbeidskontrakt på heltid i minimum 1 år.
• Innsynsrett for tillitsvalgte i lønns- og arbeidsforhold.
• Forhandlingsrett for tillitsvalgte ved innleie av arbeidskraft.
• At norsk lov gjelder.
• Egen tilsynsmyndighet med rett til å gi bøter og stille krav.

Men la oss si at vi vinner fram og får de best mulige regler og kontrollordninger. Men de gjelder bare i 5 år. Da er det slutt. Deretter må du påvise alvorlige forstyrrelser i en bransje eller region. Etter 5 år er det EU som bestemmer. Jeg har svært liten tro på at særlig mye vil overleve EU-kontrollen. Bare se på erfaringene med de andre frihetene. Hvem hadde trodd at ervervsloven eller at ingen kan eie mer enn 10 % i norske banker eller arbeidsgiveravgift eller hjemfall eller retten til fiske i Finnmark, var en trussel mot fri kapitalbevegelse? Men det er det i følge EU.

Hva vil være i strid med fri flyt av arbeidskraft? La oss se på kontrollen for salmonella. Sjøl om du vet at det er salmonella i 0,1 % av norsk kylling og 10 % fra Nederland, så må du kontrollere like mye norsk kjøtt som nederlandsk. Ellers er det et hinder for den frie vareflyten. EU vil ha fri flyt av arbeidskraft, og det vil de gjennomføre koste hva det koste vil. Det fins ingen varige ordninger. Iallfall ikke av betydning. Derfor er det viktig at de ordninger som nå lages, både lovfestes og tariffestes, da kan de iallfall vare litt lengre.

Den norske velferdsmodellen

Enda verre er trusselen mot den norske velferdsmodellen. I EUs nåværende regler er det flere prinsipper som får direkte virkning for vårt velferdssystem. Det første er at familien til utenlandske arbeidere i Norge, men bosatt utenfor Norge, har krav på samme ordninger som om de var bosatt i Norge. Familien til engelske oljearbeidere som arbeider på norsk sektor, men bosatt i England, får nå norsk barnetrygd og kontantstøtte. Det andre er at det er samlet opptjeningstid i Norge pluss andre EØS-land som gjelder. Eksempelvis så holder det med en arbeidsdag i Norge pluss litt tidligere arbeid i hjemlandet for å få sykepenger og 8 uker i Norge pluss 14 uker foregående år i for eksempel Polen for å få arbeidsledighetstrygd. Det tredje er at samlet utbetaling til for eksempel pensjon fra Norge og det som er opptjent i andre EØS-land, minst skal tilsvare minsteordningene i Norge, for eksempel minstepensjon (garantiordninga). Det er jo ikke vanskelig å se at dersom det frie arbeidsmarked får et visst omfang, så vil dette skape et press på å stramme inn reglene for å få barnetrygd og kontantstøtte, opptjeningstid og kontroll for A-trygd og sykelønnsordning og press på minsteytelsene våre. Departementsgruppa som har utredet dette, sier at dette er naturlig, Per Sandberg fra FrP har allerede foreslått det. Det er bare slik det er.

Nå er jo den norske fagbevegelsen et ektefødt resultat av fri flyt av arbeidskraft. Når fagbevegelsen endelig hadde fått til brukbare avtaler, så ble de underbydd av andre. Svaret var landsomfattende og ufravikelige tariffavtaler. Da var nasjonen den naturlige rammen. Er det ikke rett og slett slik at den historiske utviklingen er kommet dit hen at nå gjelder kampen på tvers av landegrensene, nå gjelder det å bygge opp den europeiske og deretter den globale fagbevegelsen? Dersom vi godtar EUs frie arbeidsmarked er det naturlige svaret europeiske tariffavtaler. Med andre ord å utvikle et system innenfor EØS-landa som gjør at om folk flytter på seg, så gjør de det ikke ved å underby arbeidere i andre land. Tilsvarende må en da utvikle noenlunde like velferdsgoder, slik at ikke velferdsmodellen settes under press. Det er vel også en forutsetning at arbeidsløsheten ikke er dramatisk forskjellig.

Europeiske tariffavtaler?

Jeg tror ikke på denne linja, jeg tror den er dømt til å mislykkes. Se på Øst-Tyskland. Her lå alt til rette, historia, voldsomme pengemidler, entusiasme. Men arbeidsledigheten økte til 20 % i øst, fortsatt er lønningene 15 til 20 % lavere. Tysklands LO gikk nettopp på sitt største nederlag i moderne tid i forsøk på jamne ut lønningene, trolig fordi østtyske arbeidere fryktet at lønnsutjamning truet arbeidsplassene. Se på ti års forsøk med europeiske samarbeidsutvalg, med forhandlinger mellom Euro-LO og Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen med EU-kommisjonen som bisitter? Absolutt ingenting. Selvsagt skal vi sende penger til Baltikum og støtte oppbygginga av en fagbevegelse, men det har faktisk norsk fagbevegelse gjort i mange år, for eksempel Grafisk. Resultater?

Det er en linje for nederlag og tilnærming på bånn. Holtermann Knudtsen og de andre pionerene hadde faktisk ingen andre alternativ, den norske nasjonalstaten var rammene. I tillegg hadde de eksempler som viste at det var mulig, spesielt England og Tyskland. Vi har et alternativ til en håpløs linje med europeiske tariffavtaler og det er å komme seg ut av EØS. Vi har ingen eksempler på at tariffavtaler på tvers av landegrensene er mulig. Det eneste er minstebestemmelsene i ITF (Den internasjonale transportføderasjonen) for skipsfarten. Men så ser vi da også at EU nå vil knekke den eneste muligheten til å håndheve disse, nemlig havneblokade. De fjerner havnearbeidernes enerett til lossing og lasting. Vi får se om den fagbevegelsen som skal skape europeiske tariffavtaler, er i stand til å forsvare den eneste fungerende avtalen som fins.

Men det kan jo sjølsagt være rett å gå inn for den estlandske arbeider og hans families rett til å søke et bedre liv i Norge sjøl om det påfører norsk fagbevegelse et nederlag og truer vår velferdsmodell. Men da må en ikke glemme at dette er en eksklusiv rett. At fritt arbeidsmarked innad krever en mur utad og ekstrem kontroll innad. Vi må ikke glemme at i jakten på den friske arbeider så får vi en umenneskelig politikk for asylsøkere og flyktninger. Dette er eneggede tvillinger, uløselig knyttet sammen. Det fins ikke noe mer rasistisk, undertrykkende og ekskluderende enn EUs forsøk på statsdannelse.

av Johan Petter Andresen

Seinhøstes 2002 deltok jeg i et møte der tema var forståelsen av kapitalismen som samfunnssystem. En uenighet som vi ikke rakk å diskutere, er hvorvidt Marx mente at kapitalismen må gå under og erstattes av kommunisme.

Jeg synes dette er en viktig uenighet som berører en svært sentral side ved Marx sin forståelse av samfunnsutviklinga. I det følgende vil jeg først referere og legge fram det jeg oppfatter som Marx standpunkt og deretter vurdere dette standpunktet i lys av hvordan verden har utvikla seg i tida etterpå.

Det kommunistiske manifest

I Det kommunistiske manifest (som Marx forfatta) heter første kapittel «Borger og proletar». Her legger kommunistene fram sitt syn på samfunnsutviklinga før og under kapitalismen. Her fremmer de også sine synspunkter på hva de mener er sentrale lovmessigheter som gjelder for kapitalismen. Utover i kapitlet beskriver de hvordan kapitalismen må skape kriser og hvordan disse krisene løses på en slik måte at «de forbereder enda mer omfattende og veldige kriser og minsker midlene til å forebygge krisene». Altså at kapitalismens indre motsetninger skjerpes etter hvert. Dernest beskriver de hvordan kapitalismen skaper den klassen som «bringer dem selv i døden» – arbeiderne. Deretter går de inn på utviklinga av arbeiderklassen som sådan og avslutter kapitlet slik: «Med storindustriens utvikling rykkes således selve det grunnlag som borgerskapet produserer og tilegner seg produktene på, vekk under føttene på borgerskapet. Det produserer først og fremst sin egen banemann. Borgerskapets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.» (Et brev til J. Weydemeyer, 5. mars 1852.)

I ovennevnte brev skriver Marx:

«… Og når det gjelder meg skal ikke jeg gis kredit for å ha oppdaga klassenes eksistens i det moderne samfunnet eller kampen mellom dem. Lenge før meg hadde borgerlige historikere beskrivi utviklinga av denne klassekampen. … Det jeg gjorde som var nytt var å bevise:

• at klassenes eksistens kun er knytta til bestemte historiske faser i utviklinga av produksjonen,
• at klassekampen med nødvendighet fører til proletariatets diktatur,
• at dette diktaturet kun utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn.»

Kapitalen

I Kapitalen bok 3, kapittel 15 kan vi lese på slutten av kapitlet: «Utviklinga av det samfunnsmessige arbeidets produktive krefter er den historiske oppgava og berettigelsen til kapitalen. Akkurat derfor skaper den ubevisst de materielle betingelsene for en høyere produksjonsmåte. … Det kommer til overflaten her på en klar økonomisk måte – dvs. sett fra borgerskapets standpunkt, innafor begrensningene for kapitalistisk erkjennelse, fra standpunktet til sjølve den kapitalistiske produksjonen – at den har sin grense, at den er relativ, at den ikke er absolutt, men er kun en historisk produksjonsmåte som samsvarer med en bestemt avgrensa epoke i utviklinga av produksjonens materielle betingelser.»

Jeg kunne ha leita opp flere sitater av Marx. Men håper at dette holder for å overbevise om hans standpunkt. Friedrich Engels har for øvrig skrivi en utmerket artikkel som heter Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap. Den anbefales i denne sammenheng.

Historiesyn og synet på kapitalismen

Slik jeg ser det er det en klar sammenheng mellom Marx sitt historiesyn og hans økonomiske og politiske analyser. Han ser det slik at kapitalismen må utvikle produktivkreftene. Etter hvert som produktivkreftene utvikles, blir produksjonen og forbruket stadig mer samfunnsmessig og verdensøkonomien stadig mer integrert. Denne samfunnsmessiggjøringa av økonomien står i stadig sterkere motstrid til at produksjonen og distribusjonen drives for å skaffe mest mulig profitt til kapitaleierne. Altså at produktivkreftene står i stadig sterkere motsetning til eiendomsforholdene (produksjonsforholdene). Denne motsetningen kan kun løses ved at de eiendomsløse tar makta og etablerer en økonomi der utgangspunktet og målet er å sikre behovene i samfunnet gjennom et kollektivt samarbeid, – altså samfunnsmessig eie av de samfunnsmessiggjorte produktivkreftene.

Fikk Marx rett?

Vel, inntil videre kan vi ikke si det – vi har ikke en kommunistisk verden ennå. Han fikk rett i at det ville bli sosialistiske revolusjoner. Men disse har skjedd i de mindre utvikla (kapitalistisk sett) deler av verden og har alle endt med reetablering av kapitalistiske produksjonsforhold.

Men Marx mente ikke å sitte på en tidstabell, og han skrev heller aldri at revolusjoner alltid må lykkes. Han mente at kapitalismens egen utvikling ville skjerpe dens indre motsigelser og derved tvinge fram revolusjoner fra de eiendomsløses side. Vi må derfor se om hans beskrivelse av hvordan kapitalismen utvikler seg stemmer.

Har kapitalismen fortsatt å skape sykliske kriser? Ja. Har disse blitt løst på en slik måte at de har ført til enda dypere kriser og en skjerping av kapitalismens indre motsigelser? Her velger jeg å dele svaret i to:

Måten som de sykliske krisene ble løst på fram til og med annen verdenskrig, førte uten tvil til at de indre motsetningene ble ytterligere skjerpa, og både den første og den andre verdenskrigen må sees både som resultater av og løsninger på disse motsetningene.

Tendensene etter 1945

Men etter annen verdenskrig har en enda mer monopolistisk og enda mer internasjonalisert kapitalisme utvikla seg. Denne har de samme sykliske krisene, og disse har blitt løst på en slik måte at de indre motsetningene har blitt stadig skjerpa. Dette kan vi se på mange måter: Nedgangen i den alminnelige økonomiske veksten (nedgang i BNP-veksten) tiår for tiår etter krigen. De stadig tilbakevendende finansielle krisene i imperialismens periferi (Mexico på 80-tallet, Asia-krisa i 1997, Brasil, Russland i 1998, Argentina osv). De økende klasseskillene i hele verden og den økende arbeidsløsheten i hele verden.

Skaper kapitalismen sine banemenn?

Så blir spørsmålet om kapitalismen også skaper sine banemenn og -kvinner. På verdensbasis kan det ikke herske tvil om at arbeiderklassen øker både i antall og i organisatorisk styrke og klassebevissthet. Men det er likevel opplagt et stort nederlag for både arbeiderklassen og særlig kommunistene at de sosialistiske revolusjonene har lidd nederlag. Dette vil kanskje forlenge den perioden det arbeidende folket vil prøve å kjempe for å forbedre sine betingelser innafor kapitalismen. Men likevel kan det ikke herske tvil om at arbeiderklassen vokser og reiser kamp mot undertrykking og utbytting.

Etter min mening vokser også arbeiderklassen i imperialismens senter. I Norge er antallet mennesker som er avhengig av lønnsarbeid og som ikke har en framtredende maktstilling i produksjonen av varer og tjenester større nå enn for 10, 20, 30 eller femti år siden.

Det nytter å kjempe – også under kapitalismen

Manifestet og annet Marx har skrivi kan forstås slik at han mener at kapitalistene ikke bare prøver å senke arbeiderklassens levestandard, men at systemet er slik at deres levestandard må senkes. I kriser, depresjoner og kriger stemmer nok dette. Men jeg leser ikke Marx slik at denne «tendensen» til å senke levestandarden ikke har motkrefter. Et eksempel på motkraft er at arbeiderne evner å organisere seg og slåss for sine vilkår. For de som lurer på om det er andre enn meg som har forstått Marx på denne måten, kan jeg vise til Lenin som behandler dette spørsmålet i forbindelse med forberedelsene til det russiske kommunistpartiets kongress i 1903.

Kvinnenes lønnsarbeid og arbeiderklassens levestandard

En måte som arbeiderklassen kan øke sin levestandard på uten at den enkeltes reallønn øker, er at flere utfører lønnsarbeid. De enkelte familier og husholdninger vil få økt inntekt da ikke bare far men også mor jobber. Dette har vært en sentral trend i hvert fall de siste 30 åra.

Det kan nå stilles spørsmål om tendensen til at det blir flere lønnsarbeidere motvirkes av at arbeidsløsheten øker (både som andel av de yrkesaktive og i antall). Det kan se ut som om «gevinsten» arbeiderklassen har kunnet hente ut av den økte yrkesaktiviteten til kvinnene, holder på å nå sin topp samtidig som verden er i ferd med å gå inn i en depresjon på linje med eller dypere enn den vi opplevde på 1930-tallet. Dette kan vi ikke vite helt sikkert, og svaret rokker heller ikke ved det spørsmålet vi behandler: om verden har utvikla seg slik at de indre motsetningene innebygd i kapitalismen skjerpes.

Kapitalismen dør ikke av seg sjøl

Andre igjen har forstått Marx slik at han skulle mene at kapitalismens indre motsigelser vil gjøre at kapitalismen så å si vil dø av seg sjøl. Men slik skriver han heller ikke. Han understreker at kapitalismen lager den klassen som av egeninteresse blir tvunget til å kaste kapitalismen på historias skraphaug – arbeiderklassen. Her igjen er det verdt å lese Det kommunistiske manifestets første kapittel. Det er likevel grunn til å understreke at Marx ikke begrensa seg til å skrive at kapitalismen bare åpner opp muligheten for kommunisme, men at arbeiderklassens endelige seier er uunngåelig. På den ene sida er menneskehetens skjebne bestemt av produktivkreftenes nivå og de tilsvarende produksjonsvilkår. På den andre sida er det menneskeheten som bestemmer sin skjebne nettopp fordi samfunnets utvikling dreier seg om hvordan menneskene handler innafor de gitte livsvilkår.

Overgang eller ratata?

Vi lever i imperialismens og den sosialistiske revolusjonens epoke, erklærte den internasjonale kommunistiske bevegelsen en gang på 20- 30-tallet. Og optimismen var stor. Men siden den gang, for over tre kvart århundre siden, har vi altså opplevd at den første bølgen med sosialistiske revolusjoner har gått på ratata. Betyr dette at vi ikke lengre lever i den sosialistiske revolusjonens epoke? Ikke nødvendigvis. Ikke hvis kapitalismens indre motsetninger fortsetter å skjerpes og arbeiderklassen vokser i størrelse, styrke og bevissthet. Noe som jeg mener altså er lett å påvise. Vi lever i den samme epoken som begynte med den sosialistiske revolusjonen i Russland, men denne epoken blir dessverre noe lengre enn hva vi ønsker, hvor lang den blir er umulig å si. Om de kommende store klassekampene, som en depresjon vil utløse, vil føre til nye vellykka sosialistiske revolusjoner som evner å stabilisere seg og få overtaket på imperialismen eller om vi må innom en ny rekke med nederlag, avgjøres ikke av en bok, men av virkelige mennesker i virkelig kamp på liv og død.

av Peter M Johansen

«Lucha, lucha, lucha,» smeller talekoret mellom høyhusene som omkranser partikontorene til Frente Amplio, breifronten på venstresida i Uruguay som har sittet med byregjeringa i hovedstaden Montevideo i tre perioder, helt siden juni 1990.

Det fikk folk til å snakke om sosialisme i en by. Nå blir de møtt av sin egen rytme, den taktfaste klappinga til slagordene, de dumpe indianertrommene. «Lucha, lucha, lucha,» ropet om kamp, etterfulgt av kravet: no deges de luchar por un gobierno obrero, obrero y popular.

De 500-600 demonstrantene fra byadministrasjonen har tatt den korte avstikkeren fra deres kontorer i en voldsom koloss på Avenida de 18. julio. De blir møtt av Frente Amplios egenreklame på partihuset: «Frente Amplio, 5. februar 1971, 30 års forpliktelse overfor folket.» Men demonstrasjonen blir ledet av Anibal Davila, styremedlem i Asociación de empleados y obreros municipales (Adeom), foreninga til de kommunalt ansatte. Han er tupa, det vil si medlem av den tidligere bygeriljaen Tupamaros som nå skilter med partinavnet Movimiento de Liberación Nacional (MLN).

– Hvorfor går de mot sin egen byregjering?

«De ble valgt av arbeiderklassen, men de er ikke arbeiderklassen; vi er arbeiderklassen,» sier han mellom støysalvene som blir kastet fra husveggene og fletter seg inn mellom trærne i den trange Avenida Colonia-gata i den gamle bydelen hvor Frente Amplio har tatt plass. «Og det er ikke arbeiderklassen som har makta i landet, legger han oppildnet til.»

Stafetten av klappsalver går hele runden. Det er ingen lett øvelse med mate-tekoppen i høyre hånd og termosen med det varme vannet under venstre arm. Dette var den første demonstrasjonen fra de kommunalt ansatte mot Frente Amplio. En advarsel fra sine egne, gult kort. Dersom partiet ikke reagerer og innfrir kravene, vil demonstrasjonene rotere før det eventuelt blir streik.

Det regner konfetti av løpesedler med kontrafeien til frigjøringshelten José Gervasio Artígas.

«Situasjonen for arbeiderklassen har ikke blitt særlig bedre enn for tre år sia,» sier Montes som et vid åpent understatement for å beskrive utviklinga siden sist Klassekampen snakket med ham. Folk i Uruguay har hatt et annet grunnlag. Ved folkeavstemninga i 1992 sa flertallet nei til privatiseringer. Salget av televerket Antel ble slått tilbake.

«I stedet har myndighetene lagt deler av Antel ut til konkurranseutsetting. Selvsagt alle de lønnsomme delene slik at bare basisen i Antel er tilbake, det vil si kostnadene. Det skal presse fram en privatisering for å redusere budsjettunderskuddet. Turen har kommet til vannet. Vannforsyninga i provinsen Maldonado er overtatt av franske interesser, General d’Eaux, og spanske interesser, Aquas de Bilbao, som har delt provinsen mellom seg, øst og vest. Andre provinser står for tur. Provinsene langs kysten er de økonomisk sterkeste i landet. Canelones, San José og Colonia forsyner Montevideo med vann.»

Fagbevegelsen stritter imot

«Privatiseringa har møtt hard kamp fra forbundet. Det har økt bevisstheten i hele fagbevegelsen over hva som skjer. Helse, utdanning, boliger, veier på landsbygda blir overlatt til kommunene uten statlige bevilgninger for å fordele ansvaret for den økonomiske modellen som regjeringa fører. Hensikten er både å drive gjennom privatiseringer fordi provinsene ikke har råd, og å omringe Montevideo. Diskrimineringa skjer helt åpenlyst. Regjeringa vedtok i fjor å fjerne den delen av arbeidsgiveravgiften til sosial utgifter til provinsene. For Montevideo utgjør det 19 prosent eller 15 millioner dollar i året. Montevideo betaler moms av alle kommunale oppdrag, noe andre provinser slipper. Å fjerne diskrimineringa av Montevideo er derfor et av kravene som Adeom stiller når de krever at Frente Amplio gjennomfører avtalen fra desember 2001.

Adeom har bedt byadministrasjonen si opp renovasjonsavtalen med Sur, et selskap som driver stort i Latin-Amerika. Den koster og dekker dessuten bare sentrumssonene, vel tre prosent av byens innbyggere.

Gi i stedet jobben til kommunene. Det er bedre, billigere og når alle og uten at pengene forsvinner ut av landet,» sier Montes. «Ta spekulantene og få dem til å betale skatt. En datter av en minister fra diktaturtida sitter på 288 leiligheter i denne byen uten å betale skatt! Montes går igjennom kravene til Frente Amplio som er ledsaget av konkrete forslag til å bedre inntektene og kutte i kostnadene. Det krever bare politisk vilje til styring. «Lucha, lucha, lucha,» lyder det fra Avenida Colonia. Andre provinser har det verre. I Rocha, grenseprovinsen til Brasil som blir oversvømmet av smuglinga, har de offentlige ansatt i perioder ikke fått utbetalt lønninger. De ligger 4-5 måneder på etterskudd. Mange har ikke penger til lys og leie, og da det utenlandske vannverket ville kutte vannforsyninga til 2.000 mennesker, ble kontorene deres okkupert. 70.000 familier står i fare for å få kutte vannforsyningen i hele Uruguay fordi de ikke har råd til de nye satsene. Avisene skriver om folk som blir drept når de forsøker å stjele strøm. 200.000 familier har fått kuttet elektrisiteten de ikke kan betale.

«Det er blitt reist forslag om å privatisere driften av elvene og et av verdens største vannreservoarer som ligger 1.200 meter under Paraguay, Argentina, Brasil og provinsene Artigas, Salto, Tacuarembo og Rivera i Uruguay,» forteller Carlos Sosa, generalsekretær i fagforbundet FFOSE, som organiserer vannverksarbeiderne. «Vi vil forsvare vannet i alle sine aspekter, for konsum, for energi, for fritidssysler,» sier han. 60 prosent av vannforsyninga går til risproduksjonen og andre deler av landbruket. FFOSE slåss for nasjonal kontroll over vannet.

«Vi vil ha nasjonal kontroll over bruken av vannreservoarene og elvene.» Det er det innbyggerne i Cochabamba i Bolivia sloss for i 1998 da det amerikanske selskapet Bechtel, og det var det innbyggerne i Arequipa i Peru sloss for i 2002 da to elektrisitetsverk skulle selges til belgiske interesser.

Og de vant. «Det sier oss at det ikke er nok med en folkeavstemning. Vi må hele tida jobb for å opprettholde vann som nasjonal eiendom og ikke overlate det til de transnasjonale selskapene,» sier Sosa. «Lucha, lucha, lucha,» virvler det fra motstrømmen.

av Peter M Johansen

Industrisonen Maroñas er i dag en «cemeterio de fabricas», en fabrikkenes kirkegård. Dersom Uruguay forestilte seg å være «Sør-Amerikas Sveits», er det i dag en alpedrøm.

Økonomien og arbeidsplassene raser som i Uruguay. Det er noe urokkelig ved skyveporten inn til Funsa-fabrikken. Den er så ugjenkallelig stengt, stålet er kaldt i den gryende sommersola og skyggene fra sprinklene tegner et innestengt mønster på gårdsplassen bakenfor. 3.000 arbeidere er blitt satt på porten, og Camino Corrales har blitt et slitent strøk.

Funsa laget bildekk og ble kjøpt opp av det amerikanske selskapet Titan, mens det ennå var fart i industrisonen Zona Maroñas. Men så gikk porten igjen. Tvers over gaten ligger sosialsenteret El Galpon de Corrales. Her får strøkets fattige barn mat. Barnestemmene er det eneste som splitter stillheten, bortsett fra en og annen bil som husker den gamle trafikkerte veien hvor arbeiderne hastet avsted til lyden av fabrikkpipene og hvor leveransene gikk ustoppelig inn og ut av industrisonen.

Fabrikkene sto skulder ved skulder. Anarkistene León Duarte og Washington Pérez organiserte los syndicatos. Det gikk i tekstiler og lær, og Scania fikk skrudd sammen busser. Fabrikkene er blitt lagerplasser. Det er ikke mye igjen av uruguayansk hjemmeindustri. Veracierto-fabrikken stirrer med knuste vinduer; det er som å stirre inn i fabrikkens sjel som er ute på vandring.

Corrales var en bra barrio. Folk hadde penger og heiet på Danubio (Donau), den lokale fotballklubben. Den sto i skyggen av storklubbene Peñarol og Independiente og helst avleverte spillere til Progresso som opprettet dagsenter for barn og helseklinikker i fattigstrøkene da lederen for venstrefronten Frente Amplio, Tabaré Vásquez, var sjef for klubben. Nå sikter han mot presidentposten med fornyet håp etter Lulas seier i Brasil. Ved forrige korsvei var det så nære at det tvang de bitre rivalene i Uruguays politikk, Partido Colorado og Partido Nacional, til å samle seg bak Colorados kandidat, Jorge Batlle Ibáñez, den sittende presidenten som forsøker å stå av den økonomiske og sosiale stormen på begge sider av Río de la Plata.

Den politiske organiseringa og de sosiale ordningene var sterke i Corrales. Rundt 60 prosent stemte på Frente Amplio sist; vel 25 prosent av dem på den mest radikale lista, MPP, innenfor Frente Amplio (Breifronten). Den første 1. mai som ble feiret under militærdiktaturet, fant sted i Corrales og samlet 30.000-40.000 som siden ble hardt undertrykt. I dag er Zona Maroñas en cementario de fabricas, «fabrikkirkegård», og kriminaliteten har hjemsøkt Corrales. Kafeene har navn som avslører hvor europeisk sammensatt strøket er. Spisestedene som tidligere var åsted for kjøttorgier ved grillen, venter ikke lenger på neste skift.

«Frihandelsavtalen Mercosur har knust arbeidsplassene,» sier veiviseren Ricardo Cohen, leder for det marxist-leninistiske Partido Comunista Revolucionario (PCR), som en gang hadde en bokhandel som han solgte for å få penger til billetter til den gamle ledelsen for at de skulle vende hjem etter diktaturet. Få ble med tilbake, så han tok jobben med å gjenreise maoistpartiet selv.

«Konkurransen fra Brasil er enorm, og det er store prisforskjeller som oppmuntrer til omfattende smugling av brasilianske varer som blir solgt her i Uruguay.»

Pipene på fabrikken Andrés Deus som drev med keramiske fliser, er kalde, og Rufo Hermanos er tom for hvitvarer selv uten det svarte markedet.

«Brasil har en brei industribase og et stort hjemmemarkedet. Vi har bare få varer for eksport igjen og neste ingen hjemmeindustri lenger. Det som ikke kommer inn billig fra Brasil gjennom frihandelsavtalen (mellom Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay og med Chile og Bolivia som assosierte medlemmer), blir smuglet inn, selv Coca-Cola,» forteller Cohen mens han svinger inn i det nye slumstrøket som har vokst fram ved siden av Corrales.

Slumstrøket ser ut som slumstrøk ellers i Sør-Amerika. Arkitekturen og byggematerialene er de samme; det er bare beliggenheten som skiller dette fra favellaenes i Río de Janeiros fjellsider eller plankeskurene ved havet i Guayaqil eller andre steder på kontinentet. Den nye bosettingen har dessuten hentet et bittersøtt navn som latinamerikanere gjerne sette på sine fattigdomsparadis. Den største slummen i San Juan på Puerto Rico heter La Perla, «Perlen», og i Port-au-Prince i Haiti: Cité du Soleile, «Solbyen». Montevideos siste tilskudd blir kalt Cantegrilles og har tatt navn etter en eksklusiv country club i det rike feriestedet Punta del Este sørvest i landet. Det bor 2.000-3.000 her nå og ikke en gang hestene som er plugget til gressvoldene langs veien, gir den minste illusjon av «country club».

I Uruguay bor det mellom 200.000 og 300.000 i slike slumbosettinger som klemmer seg inn mellom villastrøk og kommunale høyblokkfelt. Dessuten lever rundt 100.000 på okkupert utmark, opplyser Cohen. 92 prosent av landets fattige befolkning bor i Montevideo og omegn. Det gjør kontrastene grelle når en tar seg videre til den rike bydelen ved havet, Carrasco, med sitt prangende hotell og kasino, et legendarisk sted i latinamerikansk sosietetsverden. Likevel er det den amerikanske hotellkjeden Marriott som nå har satt sitt varemerke på kasinoet. Fra strandpromenaden foran kasinoet er det klart utsyn til Isla Flores som nå er et fyrtårn i skoddeheim i den strie Río de la Plata, Sølvelva. Men det var tidligere en fangeøy for politiske fanger og harde kriminelle når militærjuntaen spilte rulett med titusener uruguayeres liv. En kule av elfenben, en kule av bly.

Slummen og de arbeidsløses kvarter er merket av kriminalitet og utrygghet. De flotte husene som i sin europeiske imitasjon er det nærmeste en kommer den gamle forestillingen av Uruguay som «Sør-Amerikas Sveits», er merket med Maxima Seguridad 606-2100 eller Conectada. De private vaktselskapene er en vekstnæring. Men ser en nøye etter, ser en sand i plenen i Carrasco.

«Uruguay har store vansker med å betjene gjelda si og må hente inn mer lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) som ytterligere forsterker gjeldskrisa framover. Gjelda er nå ti prosent av BNP. Det er ikke nok å samle underskrifter lenger, vi er nødt til å utvikle og bygge ut nye former for kamp mot privatiseringa,» sier en lett oppgitt Cohen.

Frente Amplio har sittet med makta i Montevideo i tre perioder. Den okkuperte glassfabrikken som Klassekampen besøkte for tre år siden, er nå nedlagt fordi Movimiento de Liberación Nacional (MLN), det offisielle navnet på den tidligere bygeriljaorganisasjonen Tupamaros, ikke gikk inn for å holde produksjonen i gang. De forhandlet et sluttvederlag som satt korken i flaska, som så mye annet i Uruguay. En av Frente Amplios paroler var «Ta fra de rike». Men det er Marriott som har tatt kasinoet fra de rike i Carrasco. Det gir ingen gevinst for de fleste av Breifrontens velgere.

av Paul Brosché

Det produceras ständigt mer varor och tjänster än vad folket kan köpa. Detta är enligt Marx orsaken i sista hand till ekonomiska kriser under kapitalismen. Och att ekonomin alltid har en tendens till stagnation.

Paul Sweezy (född 1910) utgår i sina två böcker (1942, 1981) ifrån Marx’ ackumulationsschema: pengar – vara (eller tillverkning) – mer pengar. Dvs. det som förkortas P-V-P’.

Kapitalisterna investerar för att få ut en vinst. Detta är deras enda motiv till att investera. Ju mer man investerar, desto mer varor och tjänster måste säljas. Kapitalistens ackumulationsschema är uppfyllt först när han har en vinst.

Folkets köpkraft är begränsad

Kapitalisterna håller nere lönerna i både rika och fattiga länder. Ur detta uppstår den grundläggande motsättningen i kapitalismen, utsugningen. Det produceras ständigt mer varor och tjänster än vad folket kan köpa. Detta är enligt Marx orsaken i sista hand till ekonomiska kriser under kapitalismen. Och att ekonomin alltid har en tendens till stagnation. Marx skriver i Kapitalet vol. 3 på sidene 438-439:

«Den yttersta grunden till alla verkliga kriser förblir alltid massornas fattigdom och begränsade konsumtion i dess motsättning till den kapitalistiska produktionens drift att utveckla produktivkrafterna som om bara samhällets konsumtionsförmåga bildade dess gräns.»

Detta skulle i princip leda till att kapitalismen som ekonomiskt system på sikt bryter ihop eller kollapsar, till ett sammanbrott. Sweezy har därför ägnat stor möda (1942 och 1966) åt att visa hur olika faktorer stimulerar ekonomin. Så att den åtminstone tillfälligt kan utvecklas bra igen. Under 1900-talet har framför allt militär upprustning såsom under 2:a världskriget, Korea-kriget och Vietnam-kriget inneburit en stark stimulans till ekonomin. Men när denna stimulans har avtagit, har ekonomin gått in i en stagnation igen.

Efter 1970 har ekonomin stimuleras av en alltmer frikostig kreditgivning. Och folk har lånat till bostäder och bilar. Men lånen ska betalas tillbaka, och det hämmar köpkraften.

Militär upprustning och kreditgivning är alltså två exempel på hur monopolkapitalet via staten försöker stimulera ekonomin. Dessa två sätt har bara tillfälliga effekter på ekonomin. Likaså är folkets köpkraft begränsad.

Då återstår som köpkraft betraktad, bara kapitalisternas egen konsumtion, dvs. investeringar och lyxkonsumtion. Lyxkonsumtionen innebär ingen större stimulans på ekonomin. Men investeringar har stor betydelse för ekonomin, om det finns – ja just det – efterfrågan dvs. köpkraft.

När bilfabrikanten ser att folk kommer att köpa fler bilar, så kommer han att investera igen. Men om bilköpen går ner, så skär han ner på produktionen och på nyinvesteringar, och skapar på så sätt arbetslöshet och minskad köpkraft. De totala investeringarna har stor betydelse för ekonomin, och när dessa kommer igång går ekonomin mot högkonjunktur igen. Detta skulle kunna kallas Sweezys investeringsteori, som är mer konkret, än teorin om det råder brist på köpkraft.

Så vitt jag förstår så hävdar Sweezy i boken Monopolkapitalet (MC 1966), att det ekonomiska överskottet (economic surplus) ökar trots kriser och stagnationen i ekonomin. Det ekonomiska överskottet består av:

• A – ett ökande mervärde.
• B – utsugning av arbetarklassen i både rika och fattiga länder.
• C – ökad utsugning av fattiga länder.
• D – omfördelning av det mervärde som produceras inom ett land.
• E – ökande slöseri i den kapitalistiska ekonomin.

A-D ovan innebär alltså att det ekonomiska överskottet ökar, men att köpkraften och möjligheten till investeringar inte ökar lika snabbt. B och C ovan innebär en omfördelning av mervärde (redistribution) från småföretagare till monopolföretag. Detta är bakgrunden till teorin att starkare länder suger ut svagare länder, till teorin om ojämt byte (unequal exchange), som Samir Amin med flera står bakom.

Ett ökande ekonomiskt överskott med dåliga eller minskande möjligheter till investeringar, är i sin tur förklaringen till spekulationsekonomin de senaste 30 åren. När man inte kan investera i produktiv verksamhet, så har man istället investerat i värdepapper, metaller eller i valutor.

Uppgången i ekonomin 1995-2001 var till större delen baserad på spekulation i värdepapper. När det till sist visade sig att vinsterna uteblev, så föll kurserna tillbaka till 1996 års nivå.

Oklarheter hos Sweezy

Dessa uppstod framför allt hur ekonomiskt överskott skulle tolkas i Monopolkapitalet 1966.

• a. Sweezy klargjorde ej skillnaden mellan mervärde och ekonomiskt överskott. Fortfarande använder Sweezy och Magdoff ofta bara termen surplus.
• b. Ekonomiskt överskott användes även i en socialistisk betydelse: Hur skulle en rationell ekonomi eller en planekonomi utnyttja överskottet? Baran och Sweezy såg på den kapitalistiska ekonomin med socialistiska ögon och såg slöseriet i ekonomin. Improduktivt arbete med reklam och nya bilmodeller sågs som slöseri, men var nödvändigt i en kapitalistisk ekonomi, då det stärkte de redan starka företagen.
• c. Marx’ köpkraftsteori och kristeori, försköts över till en investeringsteori, där svårigheten att få alla varor sålda, tonades ner. Detta gjorde Sweezy dels för att kunna visa på hur den moderna ekonomin fungerade, och dels för att bemöta de som hävdade att ekonomin gick mot ett sammanbrott.
• d. Kanske var det så att Sweezy i Monopolkapitalet 1966, som skrevs under de år då USA:s ekonomi var som starkast, att han ville betona de faktorer, som fick ekonomin att stimuleras. När sedan USA:s ekonomi efter 1970 (vinsterna började falla redan 1966) går in i en långvarig stagnation, så betonar Sweezy alltmer att de stimulerande faktorerna bara är tillfälliga och bara verkar på kort sikt. Stagnation respektiva affärscyklerna

P-V-P’ leder till stagnation, men när det gäller orsaker till de kortvarigare ekonomiska cyklerna, så måste man gå ner på en konkretare nivå. (Jmf. med punkt c ovan.) Man måste ta hänsyn till att olika länder agerar olika til exempel genom devalveringar och räntor. Se Brenner, The boom and the bubble, 2002. Företagen agerar också olika. Att bilförsäljningen går ner, innebär inte automatiskt att alla biltillverkare skär ner. Det finns de som expanderar också. Jmf. med Nokias tillverkning av mobiltelefoner. Hela branschen är inte i kris.

Om man skall förklara kortvariga kriser i ekonomin, de som återkommer med 5-10 års mellanrum, så räcker det alltså inte att hänvisa bara till den begränsade köpkraften. Man måste analysera en konkret historisk verklighet.

Detta gör Magdoff i kap. 11 i Imperialismen (1978), när han jämför Lenins och Rosa Luxemburgs olika syn på utvecklingen i slutet på 1800-talet.

Viktigaste litteraturen, som går att låna från svenska universitetsbibliotek, via Libris:

• 1942 = Sweezy, Theory of Capitalist Development
• 1966 = Baran och Sweezy, Monopoly Capital
• 1972 = Sweezy, Modern capitalism
• 1981 = Sweezy, Four lectures on Marxism

av Arnljot Ask

Mener krigerne i Washington i fullt alvor at et angrep på Iran vil tjene Bush sitt hovedprosjekt det kommende året: å bli gjenvalgt som USAs president i november 2004?

USA truer Iran med «mottiltak» hvis Iran ikke kan godtgjøre at de ikke utvikler atomvåpen. Tidsfristene Iran har fått, samkjøres med kravene fra det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Iran må legge fram oversikt over alle importerte komponenter som kan brukes til å anrike uran.

Iran er imøtekommende overfor krav som EU har satt fram, og det ligger an til at et slags inspeksjonsregime vil komme i gang ut på vinteren. Saka kommer sannsynligvis opp i FNs sikkerhetsråd allerede i november. Iran kan havne i en lignende situasjon som det Irak gjorde i forbindelse med inspeksjonene for å finne masseødeleggelsesvåpen der.

De kreftene i USA som vil trappe opp konflikten med Iran, hevder at Irans arsenal av masseødeleggelsesvåpen er mye større enn i Irak. Nå har jo det vist seg ikke å skulle så mye til, så slik sett ligger det an til et angrep mot Iran om ikke så lenge. Men skremmer ikke sporene så langt? Har ikke USA nok å hanskes med i Irak og Afghanistan? Israel-Palestina-konflikten trappes jo også opp. Mener krigerne i Washington i fullt alvor at et angrep på Iran vil tjene Bush sitt hovedprosjekt det kommende året: å bli gjenvalgt som USAs president i november 2004? Spekulerer de i at dette vil trenge de voksende problemene i Irak, Afghanistan og Palestina i bakgrunnen, og at USAs økonomi, tross alt, vil klare seg gjennom brasene og på sikt komme til hektene igjen, når de etter et regimeskifte i Iran vil ha kloa i alle de landa i regionen som teller med i eliteserien i olje- og gassverdenen?

For å prøve å gi noen svar på disse spørsmåla, må vi se på hva en gjenerobring av kontrollen over Iran vil bety for USA, både på kort og lengre sikt. Hvilke gevinster og hvilke kostnader?

Men aller først: hva er det med den gjengen som har styrt Bush som gjør at vi ikke kan utelukke at de vil gå i gang med et nytt krigstokt nå? Disse folka skiller seg ut ved å ha en ekstrem sterk tro på at USA kan klare alt, bare viljen og maktbruken er sterk nok. De er fundamentalister og representerer en fascifisering av både amerikansk innenriks- og utenrikspolitikk. De har satset stort, bygd seg opp møysommelig helt siden den forrige Golfkrigen (noen av dem, som Rumsfeld, tok de første skritta allerede midt på 1970-tallet), og det kan nå stå om vinn eller forsvinn for dem. De kan tenke at det vil være bedre å få fokus på «nye seire» enn problemene med gjenreising etter raidene som har vært.

Sjøl om en del tyder på at Bush nå begynner å tvile på at de er «vinnerlaget» i den perioden han nå går inn i, så er han på mange vis sjøl «bundet til masten» og deler et skjebnefellesskap med dem. Vi kan ikke si noe sikkert fra eller til om Iran vil bli angrepet i det året vi nå går inn, men jeg heller til at det er en god sjanse for å forhindre det. En variant er at de kan la Israel stå for et militært anslag mot Irans kjernefysiske anlegg og håpe på at etterdønningene skaper rom for et regimeskifte, uten sjøl å ta belastningen med et direkte USA-angrep. Eller at det kommer et angrep mot Syria først, fordi det betraktes som et lettere bytte?

Iran og imperialismen – historisk

Iran er en nasjon med lange historiske tradisjoner og stor sjølbevissthet. Historia de siste par hundreåra har vært god trening i å motarbeide forsøk fra fremmede makter som prøver å skaffe seg kontroll over landet. Effekten av snart 25 års uavhengighet, siden sjahens fall i 1979, har forsterka dette, og gjør at det skal noe til å prøve å okkupere landet eller innsette en regjering som i dag vil være underdanning en fremmed makt.

Russland og England

Av dagens stormakter er det Russland og England, ved siden av USA, som i perioder de siste hundreåra har klart å skaffe seg innflytelse i Iran. Rundt overgangen fra 1700-tallet til 1800-tallet kivet de to om kontroll over landet. Russland ville skaffe seg adgang til Persiagolfen og videre sjørutene til India. England motsatte seg dette, i første rekke for å «beskytte» sine interesser i India. De to maktene skaffet seg herredømme over hver sin del av Iran og fikk et svakt regime til å overgi landets rike naturressurser, bank og industribase for en billig penge. Russland flytta Irans nordgrense sørover i denne perioden, ved å ta kontrollen over det som i dag er Aserbajdsjan, Armenia og Dagestan. Disse områdene har siden vært unndratt persisk kontroll. Den viktigste resteffekten i dag er vel at Teheran frykter at dette en dag skal føre til en ytterligere avskalling ved at azeriene i Iran skal søke sammen med sine søstre og brødre i Aserbajdsjan.

Folkelig motstand mot utselginga av persiske ressurser til fremmede førte til opprør rundt forrige hundreårsskiftet. Det tvang gjennom oppretting av en nasjonalforsamling, Majlis, i 1906 og oppstart av arbeidet med en konstitusjon som skulle sikre et styre i pakt med sjia-tradisjonen. Russland grep inn og unntakslover og diktatur kvalte kimene til folkelig makt. Både Russland og England okkuperte Iran under den første verdenskrig, og mot slutten av krigen kasta England inn ekstra krefter for å holde den oppståtte sovjetrepublikken i nord unna Iran. Britene festa et visst grep over Iran etter den første verdenskrigen gjennom at de bakket opp offiseren Reza Khan. Han kuppet bort det daværende Qajar-dynastiet og etablerte Pahlavi-dynastiet som holdt på makta helt fram til revolusjonen i 1979.

En ekstra pådriver for den intense dragkampen mellom Russland og England ved denne korsveien var at kampen om oljeressursene nå kom opp med full styrke. «The Great Game», om oljekildene ved Kaspihavets strender rundt Baku, hadde også forgreininger inn i nabolanda, og ikke minst i Iran, hvor flertallet av azeriene bor og oljekildene også den gang var rike. Gjennom Reza Khan-regimet fikk britene overtaket i Iran og festa grepet om oljerikdommen gjennom å opprette selskapet Anglo-Iranian Oil Company.

Reza Khan utvikla imidlertid en gradvis sjølstendighet i forhold til britene, og Iran erklærte seg nøytralt under den andre verdenskrig. Sovjet og England besatte allikevel store deler av landet, og Reza Khan dro i eksil til Sør-Afrika i 1941, beskyldt for å lefle med nazi-Tyskland. Hans sønn, Mohammed Reza, tok da over som statsoverhode. Han var allerede fra starten av i lomma på Vesten. Sovjet krevde imidlertid også innflytelse. Da de tre stormaktene USA, England og Sovjet la opp sluttplanen for krigen på konferansen i Teheran i slutten av november 1943, ble den framtidige ordninga for Iran slått fast i et eget punkt i den såkalte Teheran-deklarasjonen, undertegna 1. desember 1943. Sovjet trakk seg motvillig ut av den iranske delen av Aserbajdsjan, som de hadde besatt under krigen. Som gjenytelse ble det slått fast at heller ingen andre stormakter skulle ha besittelser i landet. Roosevelt, Stalin og Churchill skrev under på at Iran skulle garanteres «uavhengighet, suverenitet og territorial integritet». Men gjennom sin økonomiske virksomhet i landet, beholdt allikevel England sin dominerende innflytelse. Det britisk kontrollerte Anglo-Iranian Oil Company (AIOC) var en sentral maktfaktor og petro-dollarene yngla kraftig utover på 1940-tallet.

Olja

Den britiske tappinga av oljeinntektene nørte opp under den nasjonale bevegelsen, som også vokste fram i Iran etter krigen, som del av den verdensomspennende antikoloniale bevegelsen. Kravet om nasjonalisering av oljesektoren ble reist, og ble ikke mindre sterkt da det viste seg at den britiske regjeringa håva inn mer gjennom AIOC enn det den iranske fikk i royalties fra oljevirksomheten.

Det endte opp med at Mohammed Mossadeq, lederen av Den nasjonale front, tok over som statsminister i 1951 og nasjonaliserte AIOC. Fra den dagen av har stiftelsesdagen for det nye selskapet, National Iranian Oil Company (NIOC), blitt markert som offentlig fridag.

Britene svarte med å trekke sine oljefagfolk ut av Iran og med å sette i gang en full økonomisk boikott av landet. Det fikk imidlertid motsatt politisk virkning enn det britene satset på. Iranerne samlet seg bak Mossadeq og sjahens makt ble innskrenka. I begynnelsen, under Truman, var USA sympatiske til at Iran frigjorde seg fra britene. Ser vi det i et større perspektiv, at nettopp USA i disse tiåra tok over Englands plass som ledende imperialistmakt, også i denne delen av verden, var dette rasjonelt og ikke uttrykk for noen antikolonial linje fra USA sin side. Men da Mossadeq også inkluderte det sterke iranske kommunistpartiet, Tudeh, blant sine samarbeidspartnere, benytta USA dette forholdet til å gripe direkte inn i prosessen og ta over Englands gamle rolle i landet. Eisenhower støtta i 1953 et britisk forslag om en fellesoperasjon i landet for å få fjerna Mossadeq, og sendte CIA-agenten Kermit Roosevelt inn i landet for å iverksette den såkalte «Operasjon Ajax». Han samarbeida med sjahen og iranske militære som var lojale til han, leda av general Fazlollah Zahedi. Kuppet som sjahen og Zahedi satte i gang mot Mossadeq i august 1953, så først ut til å mislykkes og sjahen flykta fra landet. Men etter noen dager fikk sjah-vennlige styrker overtaket. Mossadeq ble avsatt og ble sittende i husarrest til sin død i 1967, mens sjahen kom tilbake etter svært kort tid i utlendighet.

USA

Oppgava her er ikke å gå inn på alle sider ved kuppet i 1953 eller revolusjonen 26 år seinere, da sjahen ble jaga 16. januar 1979 og den islamske republikken ble etablert noen måneder seinere, 1. april. Hensikten er å se på hva disse hendelsene fikk å si for imperialismens innflytelse i Iran.

Mossadeqs maktovertakelse ga britenes makt over Iran et nådestøt. Det USA-leda kuppet gjeninnførte sjølsagt ikke britenes hegemoni, men førte til at USA kom sterkt inn som kompanjong. Umiddelbart tok USA over ca 40 % av britenes andel i oljesektoren, og de tok gradvis over hegemoniet utover femti- og sekstitallet. Amerikanske soldater ble også plassert i landet.

Allerede det første tiåret begynte motstanden mot den amerikanske innflytelsen å bygge seg opp, på samme måte som mot britene i åra etter den andre verdenskrigen. Det skyldtes både ranet av oljeinntekter og at vestlig kultur og levesett, som sjah Mohammed Reza-regimet la vekt på å innføre, utfordra den iranske. En hendelse fikk spesiell betydning, som startskuddet for en prosess som førte til sjahens fall ca 15 år seinere: I 1964 utstedte sjahen en lov som ga amerikanske soldater i landet nærmest «fritt leide»: de skulle ikke under noen omstendigheter kunne arresteres av iranske myndigheter (jfr USAs holdning overfor internasjonale straffedomstoler i dag). Ayatollah Khomeini, som to år tidligere hadde begynt å bli en slags samlingsfigur for opposisjonen mot sjahen, gikk skarpt ut mot dette. Han tordna polemisk og sa at sjahen nå hadde satt iranerne ned på et plan lavere enn en amerikansk hund; mens amerikanere i USA ble straffet for å kjøre over en hund, så skulle amerikanere i Iran fritt kunne kjøre over en iransk borger. Sammenstøtet endte med at sjahen utviste Khomeini, som først dro til Tyrkia og så til Irak før han endte opp i Paris foran 1979-revolusjonen.

Olja igjen

Det var imidlertid også nå kampen om olja som lå i bunn og la premissene for utviklinga. Da oljekrisa slo til i 1973-74, steg Irans oljeinntekter til værs. På ett år økte inntektene fra 4 milliarder til 20 milliarder dollar. Men i stedet for at dette kom det iranske folket til gode, så ble det dets svøpe. Sjahen pøste de enorme rikdommene ned i lommene på amerikanske våpenhandlere og unyttige utviklingsprogrammer som utlendinger, hovedsakelig amerikanere, skodde seg på. Overklassen i Iran, som sto på god fot med sjahen, fikk sjølsagt også sitt, mens folk flest fikk det verre pga den galopperende inflasjonen som flommen av petro-dollarene førte med seg. Da verdensøkonomien gikk inn i en nedgangssyklus og oljeinntektene skrumpa inn igjen, ble i tillegg sosiale reformer som var lova, lagt på is. Sjøl med innføringa av unntakslover og hardt terrorstyre, klarte ikke sjahen å slå ned det opprøret som voks fram på slutten av 1970-tallet.

Opprøret vokste ikke først og fremst fram som en islamsk revolusjon. Det var hverdagen til vanlige folk, klasseskillene og herskerklassens samrøre med utenlandske snyltere på Irans rikdommer som la grunnlaget for opprøret. Marxistisk inspirerte grupper som Folkets Fedaiyin, og også kommunistpartiet, spilte en betydelig rolle. Khomeinis store styrke var at han også kunne spille på de kulturelle strengene. Etter at sjahen var feid bort, gjorde derfor Khomeini og mullahene «reint bord» og satte på brutalt vis sine tidligere allierte til side. Tusentalls ble fengsla, drept eller fordrevet fra landet. Samling mot den «store Satan», USA, med den dramatiske ambassadeokkupasjonen som bakteppe, ga rom for denne interne maktforskyvningen vinteren og våren 1979.

Noen hevder at USA ikke satsa helhjerta på å berge sjahen, at de skjønte at hans dager uansett snart var talte (han var også alvorlig sjuk av kreft og døde året etter revolusjonen) og at de hadde forhåpninger om å komme overens med de nye makthaverne. Nå gikk det imidlertid ikke slik. USAs innflytelse i regionen ble kraftig svekka, både økonomisk, politisk og militært. Iran nasjonaliserte på nytt sin oljeindustri (blant annet sendte NIOC folk til Norge for å studere den norske modellen for nasjonal styring av utbygginga i Nordsjøen), og da Irak-Iran-krigen brøt ut i 1980 la det ytterligere press på oljeprisen som i en periode lå på over 40 dollar fatet. Det slo kraftig inn i USAs egen økonomi. De måtte heve renta skyhøyt for å bevare dollarens stilling som verdensvaluta. Det førte også til den sterkeste nedgangen i verdensøkonomien til da siden den andre verdenskrig.

Tucker-planen

Militært var revolusjonen også et tilbakeslag i forhold til planene fra 1975-76 om å rykke fram sine posisjoner for å sikre oljekildene i regionen. Den såkalte Tucker-planen, som daværende forsvarsminister under president Gerald Ford i 1976 Donald Rumsfeld også var delaktig i, sikta mot å utplassere 20-30.000 amerikanske soldater nær oljekildene i Saudi-Arabia. Anti-amerikanismen som revolusjonen i Iran førte med seg i deler av den arabiske verden, og det at USA ikke kunne utfordre Saddam Hussein på 1980-tallet, men tvert om hadde bruk for ham, førte til at Tucker-planen ikke kunne realiseres før under Golfkrigen i 1990-91. (En annen sak er at denne krigen heller neppe hadde vært mulig hvis maktforholda i verden ikke hadde blitt endra så dramatisk som de ble ved at Sovjet-imperiet brøt sammen på den tiden.)

Folka som sitter med makta i Washington DC nå, har plan om å etablere fire militærbaser i Irak. For å styrke den totale amerikanske kontrollen i området, og for å kunne være fleksible i forhold til hva som skulle komme til å skje i Saudi-Arabia. Vi skulle nesten tro at dette skulle by på store nok utfordringer. Men som jeg pekte på innledningsvis, skal vi ikke se helt bort fra at amerikanske soldater igjen vil prøve å gjøre inntog i Iran hvis Georg W Bush blir gjenvalgt som president. I så fall følges den politikken opp som stormaktene har hatt i forhold til Iran siden Russland og England begynte sin rivalisering for et drøyt par hundre år siden. Og igjen vil det være olja (og nå også gass) og det å skaffe seg strategisk posisjon vis a vis konkurrentene som vil være utgangspunktet for forsøket på å skaffe seg kontrollen over Iran. Litt mer om dette i den neste delen.

Iran og imperialismen – i dag

Irans geografiske plassering gjør landet i seg sjøl like attraktivt i dag som da det gjaldt å kontrollere veiene mellom Europa og India. Med kontrollen over Afghanistan i tillegg gir det USA (eller de europeiske stormaktene) en oppmarsjplass mot Kina, den makta som USA frykter aller mest som rival i framtida. For Russland er det viktig for tilgang mot Det indiske hav. For alle er landet særdeles viktig ut i fra petroressursene der. Ikke bare til eget bruk, men også for å kontrollere rivalenes tilgang. Slik kan vi med sikkerhet si: Landet vil ikke få være i fred framover heller. At de streber etter å skaffe seg atomvåpen for å ha noe å skremme framtidige inntrengere med, er derfor en naturlig følge av dagens lovløse verdensorden.

Forsyner alle – unntatt USA

Iran er i dag verdens nest største oljeeksportør med en produksjon på 3,5 millioner fat per dag i 2002. Av dette ble ca 70 % eksportert. Europa tok i mot til sammen 28 % av produksjonen, hvorav Italia, Frankrike og Tyskland sto for brorparten. Japan var den største enkeltmottakeren, med ca 20 %, mens Sør-Korea importerte 10 %. Av de største ellers kom Kina og India. Dvs at i dag går hovedstrømmen av oljeeksporten østover. Japan ligger også fremst i løypa når det gjelder innpass i utviklinga av den framtidige olje- og gassutvinninga, gjennom sitt hovedinstrument Japan National Oil Company. USA har avskåret seg direkte import fra Iran gjennom sin sanksjonspolitikk mot landet.

Iran sikter mot å doble det nåværende produksjonskvantumet fram mot 2020. Allerede i 2010 er målet 5,6 millioner fat per dag. I tillegg har Iran verdens nest største gassreserver. Sammen med Russland har de over 50 % av verdens totale reserver. De kan være sikker på etterspørselen, siden både Europa, Japan og ikke minst Kina, vil få enda større behov for import i åra framover. USA sikler også etter denne kilden, men er inntil videre avskåret pga sin embargopolitikk.

EU

EU har planer om å gjøre Iran til en av sine hovedleverandører av gass framover. Nordsjøen vil ikke være nok for dem, og de ønsker ikke å bli for avhengige av russiske leveranser. De utnytter derfor USAs embargo og fiendtlige politikk overfor Iran for å komme seg innenfor og bedre forholdet til regimet i Teheran. Fra EU-landa er det først og fremst franske (Total/Fina/Elf) og italienske (Eni/Agip) selskaper som har fått godt fotfeste i Iran. I konkurranse med japanske JNOC, og nå også norske Statoil og Norsk Hydro!

En studie fra det Internasjonale energibyrået (IEA) høsten 2002 viste at nettoimporten av gass til EU ville øke fra daværende 44 % til 81 % av behovet i 2030. Tilsvarende økning av oljeimporten ville være fra 73 % i 2000 til 93 % i 2030. Tilførselsveien for den iranske delen av denne importen til EU vil gå via Tyrkia, som også sjøl trenger å importere gass. Rørledningen over Tabriz i Iran til Bursa i Tyrkia er allerede ferdig og tatt i bruk. Arbeidet med å forlenge denne under Dardanellene til Nord-Hellas, hvor rørledningssystemet kobles sammen med rørledning fra Bulgaria med russisk gass, er allerede godt i gang. Fra Hellas, som ser seg sjøl som en storstilt transitthavn for gassen fra øst (også gass fra Kaspihav-området kan kobles på dette systemet, når rørledningen fra Baku til Erzurum i Tyrkia er klar om noen år), vil gassen transporteres både via skip og rørledninger videre til Italia og opp til Sentral-Europa gjennom Balkan. (Se illustrasjon.)

At EU har fått slik innpass i Irak, bekymrer ikke bare Washington, men også amerikanske selskaper. Det bekymrer også Russland, som ønsker at landet skal bli hovedleverandøren både til Tyrkia og EU. Mye tyder på at USAs Iran-politikk har spilt fallitt. Iran-Libya Sanctions Act fra 1996 har ikke brakt Iran i kne. Snarere har det satt USA og amerikanske storselskaper på sidelinja. For Irans del er det mange fordeler ved at USA har holdt seg ute. Det har gjort det mulig å bevare en betydelig nasjonal styring over ressursene, samtidig som det ikke har vært noe problem med å få avsetning for produksjonen.

Nederlag for USA

Det er flere likhetstrekk mellom den situasjonen Iran i dag står oppe i, og den Irak sto oppe i de siste fem åra før den siste krigen. Også Irak spilte på motsetningene mellom imperialistmaktene og ga Russland, Frankrike og Tyskland innpass i landet. Kryptofascistene i Washington klarte å overbevise Bush om at det måtte et regimeskifte i Bagdad til for å omfordele korta og få USA i førersetet. De kan gamble på å gjøre det samme igjen i Iran, til tross for alle faktorene som i dag taler mot en slik strategi.

En direkte hærsetting av et slikt land med nærmere 70 millioner innbyggere vil være en formidabel oppgave som USA ikke ville ha sjanse til å lykkes med. Regimeskifte gjennom kupp vil også være vanskelig i dag. Kuppet mot Mohammed Mossadeq i 1953 bygde på en etablert indrepolitisk maktfaktor, sjahveldet. Noe tilsvarende finnes ikke i dag. USA holder Mujahedin Khalq i beredskap og lar dem få beholde sin hovedbase i Bagdad. Men de blir i stor grad sett på som en quislingbevegelse og har i dag en svak maktbase i hjemlandet. Når Bush flørter med den radikale studentbevegelsen på tv, og prøver å ta dem til inntekt for det som er USA sine mål, har han lite gjenklang i disse miljøene. Det er svært få iranere som ville være med på å lage en «nordallianse» med Bush. Til sammen peker dette mot sannsynligheten for at USA vil angripe Iran militært i dag.

Det at politikken overfor Irak viser seg mer og mer å være en total fiasko, styrker også de kreftene i USA som vil forhindre et da capo a la Irak. Men som nevnt innledningsvis, kan vi ikke forlite oss på at fundamentalistene i Washington ikke prøver å løfte seg etter hårene igjen, hvis dramatiske hendelser skulle gi dem en åpning igjen. Vårt hovedbidrag for å hindre det vil være å få trukket Norge ut av den amerikanske rekoloniseringa av Irak. I motsetning til de som ønsker at USA snarest mulig skal få kontroll over Irak, ønsker vi at USA skal bli nødt til å trekke seg ut av landet. Å stabilisere en urettferdig okkupasjon vil ikke føre noe godt med seg, like lite som Terboven-styret i Norge under andre verdenskrig gjorde det.

Støtte til presteskapet?

Det å stanse USA sin erobringspolitikk i området vil innebære en støtte til presteskapet i Teheran, hevder en del iranske eksilgrupper. Akkurat som noen av kurderne i Nord-Irak støttet at USA invaderte Irak for å fjerne Saddam Hussein, ser de gjerne at USA angriper Iran. Jeg støtter ikke presteskapet, men vil av all kraft gå i mot en USA-invasjon, og også innrømme presteskapsfløyen dets legitime rett til å yte motstand. Som historia til Iran de siste 50 åra og til Irak de siste 13 åra har vist, er det først og fremst de statsbærende kreftene som vil styrke sin stilling ved ytre press mot landet. I Iran i dag er det ikke en sosialistisk revolusjon som står på dagsorden, om landet får utvikle seg i fred, men om en slags borgerlig-demokratisk revolusjon mot prestediktaturet. Å isolere landet, eller til og med ønske en omveltning med USAs medvirkning, vil forverre situasjonen og arbeidsvilkåra også for progressive krefter. Derfor reiser jeg heller ikke parola «Statoil ut» eller «Hydro ut». Derimot vil jeg stille krav til hvordan disse og de andre ca 40 norske selskapa som nå opererer i Iran, skal drive sin business der. Samtidig vil jeg støtte de kreftene i landet som slåss mot brudd på menneskerettigheter og driver faglig kamp og andre former for organisert virksomhet for å bedre de sosiale kåra til vanlige folk. Men dette er et eget tema som jeg vil komme tilbake til.

Debatt

av Jørgen Sandemose

Harald Minken omtalte boka til Jørgen Sandemose, Stat, religion, økonomi: Karl Marx og kapitalismens former, i nummer 3, 2002 av Røde Fane. Redaksjonen inviterte Sandemose til å fortsette debatten om de spørsmålene boka reiser. Red.

Først litt om de fem avsnittene (1-5) som følger:

Med utgangspunkt i Minkens artikkel tar jeg først (1) opp religionens generelle status i materialistisk teori. Jeg ser videre på forbindelsen mellom kristne (særlig protestantiske) ytringsformer og kjernen i Marx’ vareanalyse. Denne sammenhengen er retningsgivende for minst to relasjoner, nemlig forholdet mellom borger og statsmakt, samt mellom verdi og bruksverdi. I to avsnitt følger derfor en behandling først av statsteori (2), så av pristeori (3). I et sluttavsnitt (5) tar jeg for meg noen spesielle misforståelser fra Minkens side, etter at jeg først har forsøkt å påvise (4) den mest umiddelbare politiske viktigheten av en korrekt teori om priser. Dette siste angår særlig forhold på verdensmarkedet.

1. Om behovet for dialektisk forklaring av religionen

I likhet med flere andre anmeldere legger Minken svært stor vekt på å drøfte mine argumenter om religionens, spesielt protestantismens, virkemåte. Når jeg hevder at «katolske» områder «favoriserer småproduksjon, håndverksbasert og familieledet virksomhet», så innvender han (uten å være helt rettferdig overfor sitatets sammenheng) det følgende:

«De første som utviklet noe som liknet på kapitalistisk produksjon, var norditalienske bystater. Frankrike var for sin tid en meget utviklet kapitalistisk økonomi på 1700-tallet. Norditalia og Frankrike er den dag i dag høyt utviklede kapitalistiske økonomier. Kina ser ut til å tilegne seg den kapitalistiske ånd meget raskt, osv.»

Litt seinere skriver han:

«Vi må skille mellom ulike faser av kapitalismen – manufaktur og maskindrift. Manufakturen baserer seg på en arbeidsdisiplin påført utenfra selve arbeidsprosessen – fra arbeidsledelsen eller fra lønnssystemet. Likevel tar det historisk sett lang tid å oppdra arbeidsstokken til disiplin.»

Her er det ikke alt som rimer like godt. Det er nyttig at Minken peker på dette skillet, men det er merkverdig at han ikke tar med seg at manufakturen nettopp er basert på håndverksoperasjoner og -teknologi. Som han må vite, sier jeg at protestantismen er en adekvat ideologi for den mest avanserte kapitalismen, og for den bakgrunn som skapte den. Dermed er det ganske irrelevant å peke på tidlige eksempler dels fra katolske områder, der kapitalen benyttet seg av overleverte former. Innvendingene bekrefter nærmest det han vil argumentere mot.

Det har også lite med saken å gjøre at de nevnte områdene i dag er «høyt utviklede kapitalistiske økonomier». Poenget er at de ikke er de høyest utviklede, og heller ikke har forutsetninger for å være det. Dessuten er det et poeng at de er langt høyere utviklet enn de ofte brukte «asiatiske» eksempler på kapitalisme; for i likhet med Marx har jeg villet understreke at kristendommen som helhet er andre religioner overlegen når det gjelder å utvikle kapitalistisk ideologi. (Det er ukorrekt når Minken refererer meg som om jeg rett og slett mener at norsk kapitaleksport til Portugal vil bli ulønnsom!)

Minken sier videre:

«Dersom arbeideren faktisk ikke har noe annet å selge enn arbeidskrafta, spiller det da fint liten rolle hva slags religion han har.

At arbeidsstilen skulle avspeile sider ved gudstjenestens gang i de ulike religionenen, virker usannsynlig og trenger dokumentasjon av et helt annet slag enn det Sandemose slenger fram.»

Nå tør en håpe at Minken – som bokanmelder i et organ for «marxistisk teori» – ikke vil benekte at religionens former inngår i en enhet med produksjonens materielle grunnlag. Selvfølgelig er det sammenhenger her: For eksempel gir den islamske gudstjeneste, hvor underkastelsen under en gitt autoritet er så framtredende, et bilde på at islam er dårlig egnet til å fremme en kapitalistisk produksjon, som er avhengig av personlig frihet og initiativ hos lønnsarbeiderne.

Men det ser faktisk ut til at Minken – utrolig som det er – forestiller seg at jeg mener at religionsformene i seg selv er bestemmende for menneskenes holdninger i produksjonen. Dette er uten fornuftig grunnlag. For å bli ved det gitte eksemplet: At islam er en knektereligion (i motsetning til kristendommen med dens kjærlighetsevengelium), har sin bakgrunn i at eiendomsforholdene i islamske områder faktisk er herre-knekt-relasjoner.

Poenget er heller ikke først og fremst om en «arbeider» ikke har annet å selge enn arbeidskraften; det dreier seg vel så mye om hvorvidt hun/han har mulighet for å arbeide uten å selge arbeidskraft. Mange vil være i en slik situasjon, og de har da ofte heller ikke annet å selge. Arbeid i servicesektoren er ett eksempel.

Noe av dette kan anskueliggjøres av at Minken innvender mot undertegnede at arbeiderne læres disiplin gjennom (blant annet) utsiktene til å få sparken, og at forskjellene mellom religionene er uvesentlige i forhold til dette. Men i sammenhengen er dette en klar misforståelse av mine argumenter. Poenget er at i ukristelige områder, og spesielt utenfor de protestantisk dominerte, er skillet mellom arbeid og eiendom ikke drevet til sin spiss, og eierne av produksjonsmidlene har ikke den samme interesse i, eller evne til, å sparke folk. Debatten om Berlusconis forslag til lettelser i det italienske lovverket mot «masseoppsigelser» kan gi oss nyttig lærdom her: Gjeldende lov – og vel også den foreslåtte nye – er tilsynelatende mer «arbeidervennlig» enn for eksempel den norske, til tross for bare forsvinnende sosialdemokratisk innflytelse på regjeringshold etter verdenskrigen. Akkumulasjonen er bremset av småborgerskapets politiske interesser, som går ut på å forhindre en utvikling som sjalter ut eksisterende familiebedrifter.

Selvfølgelig er det ikke noen løsning for sosialister å gå inn for Berlusconis eller andres forverringstiltak. Ikke desto mindre må en handle ut fra en forståelse av at forholdet mellom arbeid og kapital er mindre skjerpet i visse nasjoner enn i andre – alt innenfor en ramme som likevel er klart kapitalistisk.

Alt i alt virker det som om Minken fraskriver seg muligheten til å forklare religionsdannelsen via historisk materialisme (materialistisk dialektikk). Hvis for eksempel følgende setning er alvorlig ment, får det tunge konsekvenser:

«Det er ikke ideologien som på lang sikt former produksjonsforholdene, men produksjonsforholdene som former ideologien. Jeg vil tru at under trykket av nødvendigheten av å gjenopprette konkurransekraft på verdensmarkedet kan nær sagt en hvilken som helst religion kvitte seg med de skarpe kantene som bremser frammarsjen.»

Religionen må forklares gjennom den sosiale basis, altså primært gjennom eiendomsforhold (produksjonsforhold). Imidlertid skal det ikke bare forklares at den er der, men også at den har de særtrekk den har. Religionen er til stede for å fremme visse produksjonsforhold, og dermed for å motarbeide andre. Bare gjennom å anta dette, kan vi forklare den materialistisk-dialektisk. Men dermed er det også klart at vi ikke har lov til å komme trekkende med én bestemt faktor (her: «nødvendigheten av å gjenopprette [?!] konkurransekraft på verdensmarkedet») og så forutsette 1) at den vil bli akseptert som gyldig av en herskende religiøsitet, og 2) at den vil fungere på samme vis innenfor enhver religiøsitet, hvis den først blir «akseptert». (Da er religionen ikke lenger tatt alvorlig som historisk fenomen.) All erfaring benekter Minkens påstand, og dette er en hovedtese i den boka han anmelder. Sammenbruddet i USSRs og i hele det østlige Europas statskapitalisme er framstående eksempler, som Minken ikke berører i det hele tatt. Det samme gjelder utviklingen i Japan. (Her kan Minkens innvendinger bare virke plausible fordi han unnlater å ta opp mitt hovedargument om konkurransens struktur i den japanske økonomien.) Mangelen på akkumulasjon i islamske samfunn like så: Her har stillstanden vært påtakelig i hele perioden fra starten av den koloniale frigjøringen. Hvilken virkning har Minkens «nødvendighet» hatt her? Absolutt ingen – og eksemplene kan forfleres. Mulige moteksempler, så som «tigerøkonomier» her og der, kan fungere fordi disse i sin kjerne er «nisjeøkonomier» (hvorom mer nedenfor) og dermed ikke gjennomtrenges av kapitalistiske holdninger – rent bortsett fra at de neppe er oppstått på et vis som tilsvarer Minkens skjema.

2. Religiøse former målt opp mot vareanalysen: Statsteori

Som det framgår av Stat, religion, økonomi, mener jeg tilsvarende vurderinger er i tråd med tendensen i Marx’ teori om stat og religion, slik den er skissert (hvis den overhodet er skissert!) i de aktuelle skriftene fra 1843-1844, nemlig Om jødespørsmålet og Til kritikken av Hegels rettsfilosofi. Utgangspunktet er at statsbegrepet her utarbeides i nær tilknytning til analysen av religionen. Ingen kan være i tvil om at Marx skildrer kristen, og spesielt protestantisk, religion som en form som er avledet av skillet mellom rollene borger/statsborger, bourgeois/citoyen, et rolleskille som er fullstendig vesentlig for det kapitalistiske samfunns eksistens. Da forekommer det meg klart at det forestilte skille mellom verdslig og «oversanselig» verden som vi finner i protestantismen, er like nødvendig for dette samfunnets eksistens. Jeg mener videre at dette skillet produseres gjennom den «forkjæring» av bevisstheten som Marx mener foregår i den borgerlige produksjon. Den ideologi som arbeiderklassen dermed «automatisk» underkaster seg, er følgelig av en art som gjør det unødvendig at denne klassen selv oppfatter sin religion som vesentlig. For strukturen reproduseres av kapitalforholdet selv. Ikke desto mindre er protestantismen en forutsetning for at det kunne komme så langt.

Men Marx’ skille bourgeois/citoyen har selvfølgelig samtidig en tilsvarighet et annet sted, nemlig i spaltingen innen det borgerlige samfunns «celleform», slik den uttrykkes i analysen av varen i Til kritikken av den politiske økonomi og i første bind av Kapitalen. Her bruker Marx da også hele tiden religiøse hentydninger i sin tekst: Pengene eller pengevaren (gullmaterialet) er som Gud selv, innsatt med «hinsidige» mystiske krefter som i virkeligheten er framgått av menneskenes fremmedgjorte atferd, en atferd som setter vareverdenen ellers, de vanlige varer («varepøbelen»), som noe «denne-sidig». Og fordi varen i virkeligheten er en enhet av alle disse bestemmelsene, kan Marx kalle den for «en sanselig-oversanselig ting».

Det er derfor riktig nok som Minken hevder, at Marx’ statsteori må kunne leses ut av vareanalysen i Kapitalen. Imidlertid viser det seg at Minkens egen oppfatning av de relevante kapitlene i dette verkets første bind er såre tvilsom. Han hevder:

«De tre første kapitlene handler om den enkle vareproduksjonen, der alle er små vareprodusenter som eier egne produksjonsmidler og produserer for markedet.»

Marx har aldri, verken direkte eller indirekte, levert noe som ligger i nærheten av en slik tolkning av vareanalysen. Friedrich Engels ble etter Marx’ død kjent for en forståelse som innebar at det her ble gitt en historisk framstilling av varebyttets gradvise utvikling, kombinert med den logiske analysen av motsigelsene i varebyttet. Dette er det heller ikke noe grunnlag for å hevde, og hos Minken er altså til og med enhver påpekning av logikken i analysen fordunstet.

Det Marx faktisk leverer i vareanalysen, er tvert om en undersøkelse av rikdommens «celleform» i de samfunn som er behersket av den kapitalistiske produksjonsmåte. I begge de aktuelle skriftene er dette utvetydig sagt, i innledningen til analysen. Dette innebærer at det som blir behandlet er de logisk-økonomiske relasjoner som gjelder som grunnlag for produksjonsmåten (og dermed, viser det seg etterhvert, for det samfunn denne produksjonsmåten inngår i) i dens fullt utviklede skikkelse. Minken påstår noe helt annet:

«Men i fjerde kapittel introduseres utbyttinga, og dermed et helt annet samfunn, sjøl om det bevarer den enkle vareproduksjonen og dens overbygning som element i det nye.»

Hva skal det bety at «den enkle vareproduksjonen» er bevart i «et helt nytt samfunn»? Det samfunn det nå er tale om, viser seg snart å være basert på et skille mellom eiere og ikke-eiere av produksjonsmidler. Slik må det selvfølgelig være, for poenget med analysen er kapitalforholdet og lønnsarbeidets stilling til det. Hvordan kan en produksjonsmåte hvor «alle» eier produksjonsmidler, være element i et samfunn som beror på at produksjonsmidlene er monopolisert? Og hvordan kan en stat – for også dét hevder Minken – som utvikles gjennom et slikt fantom, være egnet til å besørge en legitimering av produksjonsmåten i et kapitalistisk samfunn? Her er Minken i ferd med å innføre et rent liberalistisk statsbegrep. Det var nettopp Nytidens første borgerlige teoretikere, så som Hobbes, som forestilte seg et samfunn hvor alle eide varer, uten at noen unnlot å arbeide.

I boka forsøker jeg å få fram at marxistisk teori, og for den saks skyld Marx selv, har unnlatt å gjøre et nødvendig skille mellom begrepet om staten og begrepet om den konkrete statsmakten. Såvidt jeg forstår Minken, godtar han formelt et slikt skille. Det er iallfall helt i overensstemmelse med min oppfatning når han skriver at undertegnede «skiller mellom statens maktutøvelse og grunnlaget for maktutøvelsen, som er at den anerkjennes som legitim av alle borgerne». Minken aksepterer til og med at Marx faktisk også opererer med et slikt skille i sine skrifter fra 1843-44. Men så hevder han (såvidt jeg forstår) at Marx seinere tar et noe annet standpunkt. Dermed kan han skrive det følgende om Det kommunistiske partis manifest fra 1848:

«I Manifestet sier Marx at den moderne statsmakta bare er et utvalg som forvalter hele borgerskapets felles anliggender.»

Samtidig hevder så Minken at dette innebærer at Marx er «blitt uenig» i mitt standpunkt.

Såvidt jeg kan se, er dette en kortslutning. I boka tar jeg nettopp for meg slike utsagn av Marx, og aksepterer dem som fullt forståelige hvis de oppfattes som utsagn ikke om «staten» i og for seg, men nettopp om «statsmakten», som også (som vi ser) er det ordet Marx her bruker. Derfor hevder jeg at det ikke trenger være noen uenighet mellom undertegnede og Marx her. Jeg går igjennom andre eksempler på begrepsbruk om dette emne fra Marx’ side, og finner at det er mulig å tolke helheten slik at en kan anvende et skille av nevnte type, altså mellom «stat» og «statsmakt», uten å gjøre vold på det han faktisk uttaler. Det er dermed selvfølgelig ikke sagt at Marx hadde en gjennomført teori om dette forholdet. (Han hadde det neppe.) Men det er vanskelig å forstå at Minken ikke aksepterer samme løsning som undertegnede, all den tid han faktisk i og for seg godtar det nevnte begrepsskillet.

3. Selvoppgivende marxisme: Minkens forestilling om priser

Som det forhåpentligvis har framgått, kan det ikke være noen tvil om at analysen av varen gir nøkler til kritikken av religionen såvel som av staten. All den tid Minkens forestillinger om vareanalysen er så vidt spesielle, synes jeg det er rimelig å tro at de inkonsistensene som finnes på de nevnte felt hos ham, har en viss forbindelse med at han helt lar være å ta vareanalysens struktur i betraktning.

Men konsekvensene er langt mer omfattende enn som så. I en ellers positiv vurdering av mitt tredje «vedheng», som Minken artig nok kaller «en lita lærebok i marxistisk økonomi», kritiserer han meg for å godta Marx’ «framstilling i tredje bok av Kapitalen» hva gjelder forholdene mellom vareverdier og produksjonspriser. Tydeligvis regner Minken med at det faktisk finnes et «transformasjonsproblem» her. Han mener med andre ord at Marx valgte en feilaktig framgangsmåte for å «forvandle» verdier til produksjonspriser, og merverdirater til gjennomsnittsprofittrate. Denne kritikken startet opp hos von Bortkiewicz for omtrent et hundreår siden, og er ikke blitt vesentlig forandret siden. Den innebærer at i det øyeblikk vareprisene blir betraktet som enheter som svinger ikke rundt verdistørrelsen, men rundt størrelser som følger av at det tas høyde for at forskjellige bransjer har svært ulike verdisammensetninger (konstant kapital : variabel kapital, eller k : v) så er det ikke mulig å opprettholde visse påstander som var vesentlige for Marx. La oss her ta utgangspunkt i den mest vesentlige innvending hos von Bortkiewicz, nemlig den at selve forvandlingen vil endre også gullets pris, noe som skulle gjøre det praktisk umulig å hevde at mengden av målbare verdier = mengden av produksjonspriser, ettersom målestokken ville ha en annen størrelse etter overgangen enn forut for den. Kritikken formuleres ofte dit hen at det skulle finnes en motsetning mellom første, respektivt tredje bind av Kapitalen, ettersom produksjonsprisen ikke introduseres eksplisitt før i tredje bind.

La oss ta et eksempel. Sett at verdien av en unse gull tilsvarer 120 kroner. Sett videre at denne verdien lar seg oppfatte som summen av 80 enheter konstant kapital + 20 enheter variabel kapital + 20 enheter merverdi (altså 80 k + 20 v + 20 m). Skulle vi regne ut profittraten til gullsektoren umiddelbart ut fra dette (og for enkelhets skyld sette at all kapital er sirkulerende), ville den bli 20%.

Sett videre at 80 : 20 er en verdisammensetning som er over gjennomsnittet i samfunnet. Sett videre at den gjennomsnittlige profittrate er 25 %. Dette vil innebære at gullgraveren får en profitt som er fem enheter høyere enn merverdien. Denne profittøkningen er gjennom konkurransen hentet fra andre bransjer i økonomien, nemlig de som har en lavere verdisammensetning, altså (som regel) flere arbeidere per verdienhet «k», altså har mer verdiskapende aktivitet i sin egen bransje enn hva gjennomsnittlig er. Totalt sett er imidlertid summen av profitter = summen av merverdier i samfunnet, likesom summen av verdier = summen av produksjonspriser, hevder Marx.

Marx har den oppfatning at produksjonsprisen for bransjen kan framstilles som «kostpris» + gjennomsnittsprofitt. Samtidig regner han tilsynelatende kostprisen i verdier. Det vil i vårt tilfelle si at den framstilles som 100, og nærmere bestemt som (80 k + 20 v). Produksjonsprisen blir da 80 k + 20 v + 25 p = 125, hvor «p» står for profittmengde, en varemengde uttrykt i produksjonspriser.

Von Bortkiewicz’ kritikk, som godtas av hele den borgerlige økonomi, innbefattet en del selvutnevnte «marxister», innebærer at Marx måtte ha regnet kostprisene ikke «i verdier», men «i produksjonspriser». For ettersom kostprisen hos en kapitalist kan være bygd opp av produksjonspriser på produkter som han fra andre kapitalister har kjøpt som bestanddel i sin egen, vil enheten «k» i vanlige tilfeller avvike fra verdien.

Denne kritikken beror på manglende begrep om relasjonen mellom verdi og pris. Utgangspunktet for Marx er at «verdien», og dermed også «prisen» (enten det er tale om «produksjonspris» eller ei), er en størrelse som har det menneskelige arbeid som sin substans. Ved skiftet fra regning med verdistørrelser til regning med produksjonspriser er det om å gjøre for ham å få fram hvordan det kan vises at denne beregningen ut fra arbeidstiden forblir basis for hele bevegelsen. I vårt tilfelle vil det si at «80k» står for arbeidstid nedlagt i produksjonsmidlene. Derfor kaller Marx den for en verdistørrelse. Men det er ikke dermed sagt at den består av varer som hver for seg er beregnet som verdistørrelser. For Marx kan det godt være unødvendig å tale om en omregning («transformasjon») i det hele tatt. For hvis vi regner med at de prisene på produksjonsmidler som det er tale om når han skildrer kapitalistenes investeringer i første bind, er identiske med de han bruker i eksempler i tredje bind, forsvinner jo det påståtte problemet. Det er karakteristisk for nivået i den borgerlige «Marx-debatt» at det er først nylig at slike muligheter blir tenkt på i det hele tatt. En annen sak er at selv slike forsøk (jfr. f.eks. Fred Moseley i Science and Society 2001-2002) nok stort sett er uriktig gjennomført og beheftet med feil.

Slike feil er det ikke nødvendig å komme inn på her (se enkelte av henvisningene til mine egne bidrag i Stat, religion, økonomi, side 527, samt Vedheng I, punkt 4, side 465). Det er tilstrekkelig å gå tilbake til von Bortkiewicz’ oppfatning av gullprisens rolle. Som vi har sett, hevder han at prisforandringen her influerer på målingen av verdi – respektivt prismengdene.

Dette er en brøler, som grunner seg i at von Bortkiewicz (og alle hans følgesvenner, inkludert moderne ricardianske modellbyggere som ikke engang har hørt hans navn) oppfatter gullmaterialet som «verdi- og prismål», som han sier. Han er dermed på linje bl.a. med Ricardo, som Marx kritiserte på dette punktet. Hos Marx er gullvaren verdimål for varene, og dessuten prismålestokk for dem. De to funksjonene er helt forskjellige. Men i begge er det (selvfølgelig) ikke gullets pris eller verdi som er inne i bildet i målingen, men dets naturlige materiale og dettes konvensjonsbaserte målenheter – i vekt eller flate eller volum. En vare, så som en pc bak detaljhandlerens disk, har fått sin verdi målt i gull når man f.eks. sier den er verdt 100 unser gull, og derfor kan ha en pris på 12.000 kroner. Når man sammenlikner dens verdi med andres, f.eks. en annen type pc som «er verdt» 90 unser gull og derfor kan selges for 10.800 kroner, så sammenlikner man dem som to fysisk forskjellige ting: Den ene tingen veier 10 unser mindre enn den andre. Denne sammenlikningen skjer innenfor gullvarens egenskap av «prismålestokk», dvs. som «prisstandard», dvs. som numéraire. De to funksjonene blir sammenblandet og identifisert i all borgerlig økonomisk teori.

I begge tilfellene er det gullets fysiske egenskaper som er inne i bildet. Illustrasjonen her er forhåpentligvis god nok til å overbevise om at det er en ganske grotesk forestilling at de relative prisene skulle forandre sitt innbyrdes forhold som følge av en endring av gullvarens pris, som ikke har noe med dens fysiske egenskaper, volum eller vekt å gjøre.

Slike illusjoner kunne Minken også ha unngått hvis han hadde tatt Marx’ vareanalyse mer alvorlig. For her er det ikke tale om annet enn grunnleggende forhold mellom varenes bytteverdi, respektivt deres bruksverdi eller naturform. Ettersom Minken ikke har konsentrert seg om dette, men i stedet tenkt det hele bort i en irrelevant historiefilosofisk kål (på samme måte som når han omtaler Hegels herre-knekt-teori), har han ikke noe forsvar mot et av de mest illusoriske borgerlige metodetricks, hvor varenes dialektikk forsvinner til fordel for et meningsløst system av simultane likninger.

I dette spillet er hele arbeidsverditeorien behandlet som utslagsvann. For det er klart nok at hvis kostprisene på ett nivå er oppstått av produksjonspriser, så må også disse siste, som selv har framstått som kostpriser, regnes om fra verdier til produksjonspriser, og så videre bakover (eller utover til alle bransjer og produkter i et samtidig perspektiv) i en uendelig regress (eller progress). En gjennomsnittlig profittrate regnes som gitt også på ethvert nivå av denne regressen (progressen), og da er konklusjonen at det ikke vil finnes noen mulighet til å forklare hva som er årsaken til at profittraten har den høyde den faktisk har. Alt reelt vitenskapelig innhold er dermed forsvunnet, og «økonomen» sitter igjen som en administrator av likninger som ikke forklarer noe som helst, og hvor prisen på standardvaren settes som «= enhet», uten at noen tør si at dens pris er uten betydning uansett, – en kunstferdig påkledning i likhet med myntstemplet: Gi keiseren det som keiserens er, selv om han er aldri så naken!

4. Verdensmarkedet og det ulike byttet

Det er klare inkonsistenser i Minkens kritikk: Bortsett fra det som gjelder teorien om produksjonsprisen, erklærer han seg fornøyd med undertegnedes lille «lærebok». Men dette er urimelig, for vi har nettopp sett at han de facto er uten forståelse for den motsetning mellom verdi og bruksverdi som stadig blir påpekt i nevnte vedheng. Ikke bare det: Det blir ubegripelig hvordan han kan erklære seg enig i undertegnedes vedheng «Om verdiskaping», for her blir nettopp forholdet mellom verdi og bruksverdi tatt opp etter de selvsamme linjer. Noe av den samme inkonsistens dukker opp i det minste i kim, når det gjelder det jeg skriver om det ulike byttet på verdensmarkedet, forsåvidt som Minken ikke kritiserer det.

For mange er det nok slik at viktigheten av de skillene Marx trekker opp i slike undersøkelser, blir klare først når vi betrakter de virkelig makroøkonomiske konsekvensene av å se bort fra dem. På det globaliserte verdensmarkedet står vi overfor slike konsekvenser.

Som jeg har forsøkt å få fram i Stat, religion, økonomi, er en forståelse av Marx’ verditeori, innbefattet pengeteorien og bruksverdiens status, uomgjengelig nødvendig for den som vil lage en forståelig teori om bytteforholdene på verdensmarkedet. Hvis teorien om internasjonale bytteforhold skal bli noe mer enn en statistikk over relative prisbevegelser over tid, uten noensinne å prestere en forklaring ut fra verditeorien, må det aksepteres at alle sammenlikninger på verdensmarkedet er formidlet gjennom nasjonalt stipulerte gullkvanta (eller mengder av annet edelmetall). Men skal en forstå nødvendigheten av dette, må en oppløse teoriene om et «transformasjonsproblem», fordi de på samme vis gjør det umulig å analysere noe annet enn relative prisbevegelser, uten at en noensinne kommer til problemets kjerne.

En god illustrasjon er Minkens påstand om at «Kina ser ut til å tilegne seg den kapitalistiske ånd meget raskt, osv.» Det er svært vanskelig å finne noe belegg for dette. Oppblomstringen i datasektoren kan for eksempel forklares helt ut ikke gjennom strukturelle forhold i kinesisk økonomi, men i kraft av landets uforholdsmessig store bestand av dataingeniører. Dermed blir den kinesiske databransjen nok et enkelttilfelle av en allmenn tendens til å bygge ut spesialiserte industrier etter øyeblikkets «nisje»-behov slik de viser seg på verdensmarkedet, i dette tilfelle ut fra omfattende billiggjøring av én enkelt faktor. (Her: Etter planlagt overproduksjon av ingeniører.) Slikt fører til relativt hurtige bransjeinnskrenkninger, flytting av kapital til andre nasjoner uten kompensasjon, samt elendiggjøring av lønninger og arbeidsmiljø til et nivå som ikke er konkurransedyktig i en kapitalistisk verdensøkonomi.

Jeg har forsøkt å vise hvordan Marx’ teori om internasjonale forskjeller i lønninger, intensivering av arbeidet og variasjoner i dets produktivkraft, sammenstilt nettopp med pengeteorien, bidrar avgjørende til en forståelse av den flyktige og tilfeldige karakteren i industribygging i den tredje verden (halvkoloniene). Det er ganske oppsiktsvekkende hvis vi nå enda en gang skal oppleve at naive, frihetselskende vest-intellektuelle døgnfluer går på den samme limpinnen som tiltrakk dem under avviklingen av de europeiske kolonirikene i tiden 1945-1965. På den tiden var Mary Oppenheimer og Bob Fitch (Ghana: end of an illusion, 1968) omtrent de eneste som turde si det som alle venstreidealister konkurrerte om å overse: At det ikke nytter bare med godvilje, åpne markeder og periodisk produksjon når det er tale om å overvinne samfunnsforhold som beror på knekting og korrupsjon.

Stilt overfor konsekvenser som disse, håper jeg Minken (og andre) vil beherske sin trang til transformasjoner. Det burde falle lett å være enig i at problemet er akutt. Vi er i den situasjon at menneskemengder verden over nå nettopp fokuserer på disse bytteforholdene, og bruker dem som springbrett til en videre kritisk samfunnsanalyse. Dette viktige tilløpet vil løpe ut i sanden hvis en ikke er i stand til å bidra med en forståelse av det ulike byttets grunnlag. Dessuten trengs det såvel organisatorisk som politisk vilje til å la folk forstå at på disse områdene bør det ikke være plass til lettvinte løsninger, selv om en midlertidig kan få økt oppslutning ved å tilby glorete skylapper som frynsegoder til sympatisører og medlemmer.

For å få påpekt viktigheten av slike saker, har jeg tillatt meg å presse redaksjonens forespørsel til det ytterste, og ikke spart på plassen i dette svaret. Et par ting står likevel tilbake, og de har forsåvidt også forbindelseslinjer til pristeorien.

5. Noen misforståelser om bønder, olje og ytre miljø

Minken kritiserer min oppfatning av bondeklassen. Når jeg sier den har politisk makt, mener han dette må skyldes feiloppfatninger av jordbruksordningene, blant annet fordi fri import ville kutte ut «nesten all grunnrente». Den siste betraktningen er jeg enig i, men for øvrig minner Minkens manøver påfallende om det å plassere sleden foran hesten. Har de bondevennlige norske ordningene kunnet oppstå uten bøndenes politiske makt? At Minken til og med impliserer at fri matimport ville gjøre det umulig å kalle bondeeiendommen reaksjonær, forteller litt om tankegangen. Misforståelsen topper seg i at han omfavner bondeklassens økonomiske holdning fordi den er «anti-kapitalistisk». Etiketten er korrekt, men ettersom Minken anmelder en bok som hevder at denne anti-kapitalismen er reaksjonær, burde han ikke nøyd seg med å bruke slagordet.

Når det gjelder den faktiske teksten i boka, er hovedsaken her likevel at Minken grundig misforstår premissene for min vurdering av bøndenes stilling. Det framgår utvetydig at han mener den er basert på at bønder jevnt over mottar «grunnrente». Det jeg derimot konsentrerer meg om, er hvilken posisjon monopolet på jordeiendom bringer dem inn i, uavhengig av om det eksisterer rentetillegg i produktprisene eller ikke. (Jfr. bl.a. side 25, om bøndenes «stående mulighet» til ekstraprofitt.) At bøndenes klassekarakter skulle avgjøres av sekundære forhold i den politiske overbygningen, er i alle tilfeller uholdbart.

Tilsvarende misforståelser kommer for dagen når det gjelder min vurdering av den rente som tilfaller staten som følge av oljesalg. I motsetning til hva Minken av en eller annen grunn skriver, mener jeg slett ikke at «vi» (?!) burde prise produktene «så lavt at grunnrenta forsvant». Slike anbefalinger representerer bare utopier under dagens maktforhold. Det har dermed et snev av komikk ved seg at Minken benytter denne luftige anledningen til å kritisere meg for å «være helt taus når det gjelder miljøet» – enda en uriktighet.

Jeg legger i første kapittel vekt på Marx’ kjente utsagn om at kapitalens maktovertakelse i samfunnet innebærer at den – nettopp miljømessig – tar til med å undergrave rikdommens to «urkilder», nemlig «jorda og arbeideren». Men hvordan skal denne tilstanden oppheves? Det må selvfølgelig skje gjennom politisk revolusjon mot kapitalens herredømme. En fornuftig og langsiktig miljøpolitikk kan ikke begynne før dette tidspunkt.

Minken vil derimot ha en høy oljepris her og nå, for å stoppe forurensninger. Det er ingen rimelig sammenheng i dette. I dagens samfunn kan en høy oljepris gi store overskudd både til imperialistiske selskaper og bakstreverske regimer, og muliggjøre nye former for miljø-ødeleggelser, gjennom infrastrukturell sløsing, krigføring av konvensjonell og ukonvensjonell art, med videre. Minkens standpunkt tar nettopp ikke hensyn til de herskende produksjonsforhold, den sammenheng all prissetting og alle tilsynelatende abstrakte økonomiske fenomener må settes inn i.

Det er slett ikke tilfeldig at Minken på denne måten nærmer seg rollen til tradisjonelle borgerlige «økonomer», folk uten sans for den dypere sosiale sammenhengen, og med naiv vilje til å forbedre verden gjennom det beståendes rammer. For det er nettopp dette metodiske utgangspunktet han har tatt med sin pristeori. Det spinn av meningsløse likninger og variable han der står i, vil klebe ham til edderkoppens premisser. Han har tatt til seg en grunnleggende betingelse for å bli akseptert som en utøver av den sosialøkonomiske profesjon i det borgerlige samfunn: Han har godtatt et mønster som forteller oss at økonomiens grunnlag skal være en gåte. Derfor er han tvunget til å tro at han han kan anvende denne verdenens teser i en analyse av virkeligheten.

Kanskje han er litt religiøs?

(Kart fra CIA Fact Book)

Areal: 2.780.400 km² (nr 8 i verden)

Innbyggere: 37,032 millioner (nr 31 i verden)

Hovedstad: Buenos Aires

BNP/innbygger (2000): 7.460 $

Valuta: Peso = 100 centavos

Forventet levealder: 74 år

Barnedødelighet: 2,1 %

Befolkningstilvekst (1980-2000): 1,4 %

Religion: 91 % katolikker, 2 % protestanter, rundt 300.000 jøder og 300.000 muslimer

Urbanisering: 89 %

Andre byer: Córdoba, Rosario, Morón, Lomas de Zamora, La Plata, Mar del Plata

Administrasjon: 22 provinser, Buenos Aires føderale område og Tierra del Fuego (Ildlandet)

Parlament: Congreso de la Nación med 257 representanter og 72 senatorer

President: Eduardo Alberto Duhalde (peronist)

Næringsstruktur: 5 % landbruk, 28 % industri, 66 prosent tjenester

Arbeidsløshet (2001): 17,3 %

Import: 32 % maskiner og elektronikk, 22 % kjemiske produkter, 12 % biler og transport

Importland: Brasil 26 %, USA 19 %, Tyskland 5 %, Kina 5 %, Italia 4 %, Frankrike 4 %, Japan 4 %

Eksport: 19 % energi, 16 % planteprodukter, 14 % nærings- og nytelsesmidler, 8 % kjemiske produkter

Eksportland: Brasil 27 %, USA 12 %, Chile 10 %, Spania 3 %, Uruguay 3 %, Italia 3 %, Kina 3 %

av Bjørgulf Claussen

Studielånene var på topp i 1978. Siden falt de i verdi inntil Giske-reformen hevet dem skikkelig i høst. Derimot har stipendandelen økt fra 13 % i 1993 til 30 % fra 1998. Reformen har sendt stipendet i været, til 40 %, men vel å merke for dem som gjennomfører studiet på normert tid, og hvem er det?

«Normalstudenten» (enslig, inntekt under 5.200 kr per måned) kunne få inntil 69.500 kr fra Lånekassa i året 2001-02 (note 1). Av dette var 30 % stipend. De fleste kunne få lån i maksimalt åtte år.

De som var i studier med normert tid fra 10 til 13 semestre, fikk ettergitt fra 22.535 kr til 53.165 kr av lånet dersom de holdt normen, den såkalte hovedfagsavskrivningen (note 2). Ordningen ble innført for endel år tilbake for å stimulere studenter til å fullføre studiet på normert tid. Det har ikke vært mulig å finne ut hvor mange som får dette «turbostipendet», men antakelig er det få utenom odontologi, medisin og psykologi.

Hvordan har lånene utviklet seg?

Tabell 1 viser at den såkalte kostnadsnormen har holdt seg påfallende lik i alle år siden 1975 (note 3). Kostnadsnormen er mesteparten av lånet. For standardstudenten kommer bare boktillegget på noen hundre kroner i tillegg.

Det vanlige studielånet økte fram til 1978, da det var høyest (tabell 1). Siden ble det satt litt ned, men har holdt seg konstant siden 1993. Stipendandelen har derimot økt, fra 13 % i 1992 til 30 % fra 1998 til våren 2002.

Normen til Lånekassa holdt følge med utviklingen i gjennomsnittlig industriarbeiderlønn fra 1975 til 1987, men har siden falt sterkt i forhold til vanlig velstandsutvikling. Mens kostnadsnormen til Lånekassa var 3,86 ganger høyere i antall kroner i 2000 enn i 1975, var gjennomsnittlig industriarbeiderlønn 5,53 ganger høyere, ifølge offisiell statistikk.

Tabell 1:

Kostnadsnormen til Lånekassa deflatert til 2000 kroner, og indekser for kostnadsnorm og gjennomsnittlig industriarbeiderlønn etter år, 1975 = 100 (noter 1, 4 og 5)

Studentenes levekår

I 1998 gjorde Statistisk sentralbyrå en spørreundersøkelse om levekårene til alle studenter ved høyskoler og universitet (note 4 og 6). Her er noen resultater som gjaldt for 1997:

• Lånekassa var viktigste inntektskilde for 2/3 av studentene, men lånet dekket ikke mer enn 2/3 av forbruket i snitt. Eget arbeid var viktigst for 1/5, foreldre for 1/10 og ektefelle/samboer for 1/20.
• Gjennomsnittlig innkomst var110.000 kr i året, mot 136.000 kr for andre unge.
• Minst hver annen student arbeidet ved siden av studiet, i gjennomsnitt 7 timer per uke. Den gjennomsnittlige arbeidsinntekten var 54.000 kr i 1997.
• Gjennomsnittlig lån var 42.000 kr, maksimalt lån 62.700 kr, alt beregnet å vare for 10 måneder.
• Støtte fra foreldre var gjennomsnittlig 5.000-10.000 kr i 1997. 9 % bodde hjemme, der de fleste ikke betalte husleie.
• Av universitetsstudentene var 33 % allerede forsinket i studieprogresjonen, og ytterligere 12 % regner med å bli det.
• 35 % av universitetsstudentene hadde hatt et opphold i studiet. Årsakene var uklare, men om lag 12 % var forsinket pga barn, 25 % pga jobb og noen pga verneplikt.

Forrige levekårsundersøkelse var i 1973 (note 4 og 6). Da hadde mindre enn 1/3 av alle studenter arbeid ved siden av studiene.

Økonomien syntes likevel å være bedre. Unge enslige i arbeid hadde et gjennomsnittsforbruk som lå 17-24 % over den enslige studenten. I 1997 var forskjellen oppunder 40 %. I dag bruker studenten like stor andel av pengene sine til mat som for 25 år siden, hele 22 %, mot 8 % blant andre unge enslige. Dette er oppsiktsvekkende, for en så stor del av inntektene til mat er et fattigdomstegn. Utgiftene til bolig har økt, mens utgiftene til fritid er gått ned, tross økingen i inntekt fra betalte jobber.

Det er ulikheter også blant studenter (note 4 og 6). 10 % av studentene hadde ikke studielån i 1997. Halvparten av studentene hadde eller disponerte bil, mot praktisk talt alle andre unge. 9 % av studentene hadde innkomster over 150.000 kr, mot 40 % av andre unge, mens 58 % hadde under 100.000 kr i 1997, mot 14 % av andre unge.

36 % av studentene var gift eller samboere (note 6). 72 % av de mannlige ektefellene/samboerne til kvinnelige studenter arbeidet, 46 % av ektefellene/samboerne til de mannlige studentene. 1/3 av disse ektefellene/samboerne tjente over 300.000 kr i 1997.

Undersøkelser av levekårene til studenter er påfallende mangelfull, til tross for at mesteparten styres av myndighetene. Vi kan konkludere med at studenter har fått en katastrofalt dårlig økonomi siden 1970-årene, sammenliknet med resten av befolkningen. Betalt arbeid ved siden av studiene dominerer stadig mer. Samtidig er det forskjeller mellom studenter. Familiens økonomi betyr fortsatt mye.

Giske-reformen

Giskes «kvalitetsreform» ble vedtatt av Stortinget desember 2001 (note 9 og 10). De økonomiske ordningene blir slik for studieåret 2002/03 (note 11):

Du kan få opptil 80.000 kr i lån, beregnet på ti måneder. Før ble lånet utbetalt to ganger i året. Nå får du 16.000 kr ved semesterstart. Siden blir det vel 7.000 kr per måned til og med juni 2003.

Dersom du følger normert studieprogresjon (10 vekttall per semester), blir stipendandelen 40 % (note 11 og 12). Det betyr at hele økingen på 1.000 kr i måneden blir dekket av økningen i stipendandelen fra 30 % i fjor. Stortinget innførte denne satsen fra 1. november 2002, så for inneværende studieår blir stipendandelen gjennomsnitt for året, dvs 35 %.

En del av lånet omgjøres til stipend etter studiet, når vekttallsproduksjon og skattelikning er klar. 25 % stipend får du uansett vekttall, men det såkalte konverteringsstipendet på 15 % er avhengig av vekttallet du oppnår hvert semester. Dersom du får under 5 vekttall, får du ikke konverteringsstipend det semesteret, men får du 20 vekttall neste semester, f.eks. ved grunnfag, jevner det seg ut. Dersom du produserer mellom 5 og 10 vekttall i semesteret, blir konverteringsstipendet tilsvarende redusert. 7,5 vekttall er 7,5/10 = tre firedeler av fullt konverteringsstipend eller 15 % x 3/4 = 11,25 % konverteringsstipend. Siden fullt konverteringsstipend er 1.200 kr per måned (15 % av 8.000 kr), får du 900 kr måneden i konverteringsstipend i dette semesteret.

La oss ta et konkret eksempel for å se på de økonomiske konsekvensene av den nye stipendordningen. En student bruker sju år på et mastergradstudium under den nye finansieringen, delvis fordi han jobber ved siden av, delvis pga. et krevende hovedfag. Han stryker i to semestre (ingen vekttall) og bruker tre år på mastergraden. Han får da fire semestre uten vekttall når vi ser saken fra Lånekassas nye synspunkt. Økonomien hans blir slik sammenliknet med normert studieprogresjon på fem år:

Han får altså 36 % stipend mot 40 % for studenten med normert tid. Dersom han brukte åtte år (det maksimale man får lån til under vanlige forhold) fordi vekttallsproduksjonen var ytterligere redusert pga lønnet arbeid, ville stipendandelen falle til 34 %.

Dette fallet i stipendandel virker ikke stort. De studentene som fullfører en master på de åtte årene de har til rådighet, får fortsatt over 30 % stipend. Men lånet de skal tilbakebetale, blir forholdsvis mye større, slik tallene over viser. Dette vil virke urimelig for de studentene som gjennomfører et langt studium pga krevende fag, mens det kan være rimelig for dem som bruker lang tid pga mye annen jobbing.

Den forandringen som har vakt mest motstand, er at stipendet for reiser i Norge og Norden er falt bort. Dermed blir det dyrere å studere for dem som må reise hjemmefra. Reiser til studiestedet i utlandet blir også dyrere, fordi reisestipendet gjelder bare for reiser fra grensene i Norden.

NSU har også klaget over at hovedfagsavskrivningen faller bort. Dette er urimelig, fordi det er en nødvendig konsekvens av studienormeringen i Giske-reformen som NSU støtter så varmhjertet.

Fra 15. august 2002 kan du tjene inntil 100.000 kr eller ha trygdeytelser på inntil 53.500 kr i året utenat det går utover lån og stipend (note 11). Tjener du mer, blir stipendet redusert med 60% av overskytende beløp, mens lånet ikke berøres. Stipendandelen regnes ut først etterat siste skattelikning er oppgjort etter endt studium.

En rekke spesialordninger ser ut til å bli opphevet, for eksempel forsørgertillegg for ektefelle, spesielle stipend til nordiske høyskoler og kanskje kunstfagstipendet (note 10). Dette vil være markante tilbakeslag for noen få studenter.

Økonomiske konsekvenser av Giske-reformen

Noen vil antakelig være fornøyd med reformen, først og fremst fordi studier flest blir kortere. Foreløpig tror mange at undervisningen blir mer målrettet, og at studentene får mer presise krav å stille til universiteter og høgskoler, men det kommer nok først og fremst an på bevilgningene fra staten. Antakelig blir kravene i mange fag senket, og det vil endel studenter være fornøyd med.

Noen vil også ha fordel av den nye studieøkonomien. Det gjelder dem som kan gjennomføre studiene på normert tid. De vil få flere kroner per måned (lånet øker fra 7.000 til 8.000 kr i studieåret), men ikke økt lån (full stipendøking dekker akkurat økingen i lånet). Men de som har store økonomiske fordeler av reformen, vil antakelig være få. De må enten

• greie å leve på 8.000 kr i måneden, eller
• greie full studieprogresjon ved siden av betalt arbeid, eller
• ha foreldre eller ektefelle som støtter dem økonomisk.

Det er ikke umulig å leve på 8.000 kr per måned i 10 måneder av året. Budsjettet kan for eksempel være slik:

• Husleie 3.500 kroner
• Strøm 500 kroner
• Månedskort 600 kroner
• Telefon 500 kroner
• Mat 2.000 kroner
• Diverse 900 kroner

Et slikt budsjett er ikke bare trangt. Det forutsetter at du jobber to måneder per år for å dekke bokinnkjøp, klær og depositum for hybel. Det betyr også at du som student lever helt annerledes enn praktisk tatt alle andre voksne nordmenn. For eksempel har du nesten ingen penger til ferier, større reiser, liv på byen, osv. Belønningen er et større stipend når studiet er over.

Effektive og flinke studenter er der alltid noen av. De er ikke interessante her.

Mer realistisk er det at noen studenter får støtte hjemmefra og derfor kan leve mer normalt og samtidig få fullt stipend. Det vil gjelde en del av de vel 50 % av førsteårstudentene i Oslo i 1991 som hadde foreldre med høy utdanning, og det vil gjelde de fleste av de 5 % av alle studenter som hadde ektefellen som viktigste inntektskilde. Med andre ord vil studenter fra relativt velstående familier ha stor fordel av reformen, ikke bare studentparlamentarikere som alltid er enige med politikerne.

De fleste studentene vil fortsatt måtte ta betalt arbeid i studieåret og ikke greie studiet på normert tid. Noen vil også ønske å bruke mer enn fem år på en master, gjerne av meget gode grunner. For dem er grunnene til å gå mot reformen sterke:

• Høyere lån å betale tilbake, lavere stipend.
• Større tidspress for å oppnå et visst stipend.
• Vanskeligere å gjennomføre krevende studier som må ha lengre tid enn normen.
• Mindre økonomisk frihet med månedlige utbetalinger.

For disse tilbakeslagene er det en liten fordel å få 1.000 kr mer per måned i lån.

Litteratur

• 1. www.lånekassa.no. Stipend og lån over 19 år, 4. mars 2002.
• 2. www.lånekassa.no. Forskrifter, kap. VIII, 4. mars 2002.
• 3. www.lånekassa.no. Statistikk, 4. mars 2002.
• 4. Lyngstad J. Studenters inntekt og økonomiske levekår. Rapport 99/35, Statistisk sentralbyrå, 1999.
• 5. NHO. Lønnsstatistikk; Statistisk sentralbyrå. Lønnsstatistikk.
• 6. Lyngstad J, Øyangen I. Sjung om studentens lyckliga dar. Studenters levekår 1998. Rapport 99/15, Statistisk sentralbyrå, 1999.
• 7. St.meld. nr. (1999-2000). Utjamningsmeldinga.
• 8. Berg L (red). Begynnerstudenten. Oslo: NAVFs utredningsinstitutt, 1992.
• 9. http://www.stortinget.no/innb/200102-012-010.html, 4. mars 2002.
• 10. St.meld. nr. 27 (2000-2001). Gjør din plikt – krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 2001.
• 11. www.lånekassa.no. Stipend og lån over 19 år, 8. august 2002.
• 12. NSU. Studieboka 2002/2003. Oslo: NSU, 2002.
• 13 St.meld. nr. 14 (1993-94). Studentfinansiering og studentvelferd. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 1993.

av Rahul Mahajan

Etter Golfkrigen tvang USA resolusjon 687 gjennom i FNs sikkerhetsråd. Denne innebar økonomiske sanksjoner, blant annet ble landet nektet all eksport mens all import skulle godkjennes av Sikkerhetsrådets sanksjonskomité (alle medlemmer her kan nekte godkjennelse uten forklaring – ikke det at det betydde så mye all den tid Irak ikke hadde lov til å tjene penger til å kjøpe ting). Dette var de mest omfattende sanksjonene som noen sinne var blitt innført i moderne tid, og de skulle ikke heves før FNs våpeninspektører kunne garantere at Irak ikke hadde atom-, biologiske eller kjemiske våpen eller ballistiske raketter med mer enn en viss rekkevidde, noe som er sauset sammen som «masseødeleggelsesvåpen».

Allerede få måneder etter krigens slutt viste flere rapporter at en katastrofe var på vei. I april antydet Harvard Study Team, en gruppe leger og samfunnsvitere, at «minst 170.000 barn under 5 år vil dø i løpet av ett år på grunn av senvirkningene etter Golfkrisen», dersom ikke noe ble gjort. En lignende rapport, utgitt i mars av FNs visegeneralsekretær Martti Ahtisaari, beskrev «nærmest apokalyptiske» forhold. Hele landets industri var blitt ødelagt, og det var blitt fratatt sin hovedinntektskilde – i et land som før invasjonen av Kuwait importerte 70 % av maten og enda mer av medisiner. Hele industrien hadde et desperat behov for reservedeler som Irak ikke produserte, hvorav det meste ble nektet importert av Sanksjonskomiteen. Det skulle ikke mye til for å forutse en katastrofe dersom landet ble holdt under en nesten total økonomisk blokade.

Disse spådommene gikk i oppfyllelse. I 1994 var Irak preget av omfattende feilernæring, men var fortsatt ute av stand til å få noe utenfra siden det ikke hadde noen inntektskilder. I 1996, etter mye om og med og utsettelser fra både den irakiske og den amerikanske regjeringen ble «Olje-for-mat»-programmet godkjent. Til å begynne med tillot dette Irak å selge olje til en verdi av 4 milliarder dollar i året. Senere ble den øvre grensen hevet til 10,5 milliarder dollar og i 1999 ble grensen fjernet. Av dette ble først 30 %, senere 25 %, konfiskert av FNs kompensasjonsfond. De som nyter best av dette, er oljeselskapene, siden disse var de største «ofrene» rent økonomisk for Iraks invasjon av Kuwait. Ytterligere 3-4 % går til administrative utgifter for FN, inkludert våpeninspektørene.

Alle pengene går til en bankkonto i New York, og Irak får bare tilgang for å oppfylle kontrakter som er inngått med utenlandske firmaer som er godkjent av Sanksjonskomiteen. Denne utenlandske kontrollen med Iraks oljepenger har betydd et fullstendig sammenbrudd for den lokale økonomien – regjeringen kan ikke leie inn lokale kontraktører eller betale lønninger med oljepengene, og det er så å si ingenting tilgjengelig for investeringer. Regjeringen må også betale høye priser for utenlandsk mat heller enn å kjøpe fra irakiske matprodusenter. Dette fører til kraftig reduksjon av økonomiske midler og ødelegger jordbruket.

«Olje-for-mat»-programmet ble iverksatt i Irak i mars 1997. 11. januar 2002 hadde varer til en verdi av 18,5 milliarder dollar kommet inn i landet takket være programmet, omtrent 14-15 dollar per innbygger i måneden. Med «olje-for-mat»-programmet oppsto et nytt problem – USAs representant i Sanksjonskomiteen holdt ofte tilbake ulike typer kontrakter ut fra tydelig politiske årsaker, blant annet (sporadisk) tilbakeholdelse av nitroglyserin for hjertepasienter, sprøyter, bomull til medisinsk bruk og mye mer, alt fordi det ble hevdet at de hadde flere bruksområder, blant annet til produksjon av masseødeleggelsesvåpen. Rør for å reparere vannsystemer og lastebiler med kjølerom (nødvendig for transport av medisin) ble systematisk nektet innført. Inntil desember 1999 ble også mesteparten av utstyret som trengtes til reparasjon av oljeinstallasjoner, som Iraks økonomi avhenger av, holdt tilbake.

Dette er åpenbart politisk. Tidlig i 2000 hadde USA lagt ned over tusen forbud, mens Storbritannia på en annenplass hadde lagt ned litt over 100 og andre Sikkerhetsrådsmedlemmer enda mindre. Enda merkeligere var spørsmålet om «komplementaritet». Irak mottar ofte insulin, men ikke sprøyter, blodposer, men ikke slanger å bruke til blodoverføring, hjerte- og lungemaskiner, men ikke datamaskiner til å styre dem. De blir derfor tvunget til å lagre de varene de får kjøpt i et håp om at Sanksjonskomiteen vil tillate import av komplementært utstyr. Problemet oppstår så ofte at man kan mistenke at dette skjer med vilje. Etter å ha gitt etter for sterkt press fra andre land og fra aktivister, tillot USA at dette byråkratiske problemet ble noe lempet på, og i løpet av 2000 ble ulike «grønne lister» over varer som automatisk ble godkjent, laget. I 2000 og 2001 ble det langt lettere å få nok mat og medisiner inn i landet, selv om problemet ennå ikke på langt nær er løst.

Selv om det er store uenigheter om antallet som er drept på grunn av sanksjonene, kommer de mest troverdige tallene fra en Unicef-rapport lansert i august 1999. Basert på omfattende studier av husholdninger konkluderte den med at 500.000 flere barn under 5 år døde mellom 1991 og 1998 på grunn av den endrede situasjonen. Selv om tilgangen til mat har økt noe de siste tre årene, har dødsraten holdt seg veldig høy. Det er ikke en gang klart at den har sunket fordi den pågående ødeleggelsen av infrastrukturen og reproduksjonen av forhold som fører til sykdommer, har større påvirkning enn den økende tilgangen på mat og medisiner. Å anslå at nye 100.000 barn under 5 år har dødd i løpet av disse tre årene er, om noe, ganske så forsiktig. Gitt ratene som vanligvis gjengis for dødsfall blant barn under 5 år og totalt i befolkningen, er det trygt å konkludere med at mer enn en million irakere har dødd som et resultat av sanksjonene.

Det vanlige svaret fra amerikanske myndigheter er å benekte tallene og å hevde at det er Saddam Husseins ansvar. Det stemmer at Irak, mens våpeninspektørene var der, har gjort mye for å skjule masseødeleggelsesvåpen når de har vært i stand til å gjøre det. Uten å møte dette kravet fra Sikkerhetsrådets resolusjon 687 kan ikke sanksjonene heves uten at denne og andre resolusjoner oppheves. Men det stemmer også at Saddam Hussein har liten grunn til å tro at samarbeid med våpeninspektørene er nok til å få sanksjonene hevet. Som Madeleine Albright sa (26. mars 1997) i sin første viktige tale som utenriksminister: «Vi er ikke enige med de landene som mener at sanksjonene bør heves bare Irak følger opp forpliktelsene i forhold til masseødeleggelsesvåpen. Synet vårt, som ikke kan rokkes ved, er at Irak må bevise sine fredelige hensikter … Og bevisene er omfattende på at Saddam Husseins hensikter ikke vil være fredelige.» Senere samme år, i forbindelse med uenigheter rundt våpeninspektørene, uttalte Clinton at «det han nettopp har gjort er å forsikre seg at sanksjonene vil forbli der til evig tid eller så lenge han selv sitter der.»

Tilsvarende, dersom ikke Saddam Hussein hadde protestert, hadde et forsiktig «olje-for-mat»-program blitt iverksatt tidligere, et program som ikke ville være tilstrekkelig til å møte noen betydelige behov og som ville dempet presset for å heve sanksjonene. Programmet ville også innebåret en alvorlig krenkelse at Iraks suverenitet.

På den andre siden har den irakiske regjeringen forhindret omfattende sult gjennom å innføre et omfattende matdistribusjonsprogram med ukentlige rasjoner, noe FN-talspersoner har vurdert å være et flott og veldrevet program. Det stemmer også at Irak gjennom 1980-tallet, da de førte en meningsløs, ødeleggende og stygg krig, brukte 57 prosent av BNP på krigen og samtidig pådro seg gjeld for å opprettholde et høyt nivå på sosiale tjenester og levestandard for befolkningen – blant annet nesten gratis helsestell og utdanning til høyere nivå.

USA har, i løpet av sin delvise administrasjon av Irak på 1990-tallet, ledet en utvikling i retning økt analfabetisme i Irak, siden skolene ble stengt fordi de ikke fikk undervisningsmateriell (Irak ble til slutt tvunget til å innføre skolepenger). I løpet av 1990-tallet har man opplevd at folket har blitt fattig, at leger, vitenskapsfolk, ingeniører og andre viktige personer for samfunnet har flyktet til vesten. Samtidig har det utviklet seg en korrupt elite som kjører Mercedes Benz, mens folk tigger etter mat i gatene – en typisk modell for den tredje verden som nå også er overført til Irak.

Selv om det stemmer at Saddam Hussein bygger palasser og biler mer for sin egen makt og for militæret sitt enn for velværet til den irakiske befolkningen, visste USA dette godt – de støttet ham med jordbrukskreditter (5 milliarder dollar mellom 1983 og 1990), kjemiske og biologiske våpen (mer enn 1,5 milliarder dollar i strategisk sensitiv eksport i løpet av de fem årene før Golfkrigen) – selv når han drepte over 100.000 (trolig 130.000) kurdere på slutten av 1980-tallet. Den gang var han en amerikansk alliert, og derfor ble hans grusomheter skjult av USA siden de var medskyldige i disse forbrytelsene.

Sanksjonene er utformet slik at de underkaster det irakiske folket regjeringens nåde, siden den lokale økonomien er ødelagt og alle nødvendighetsgoder må komme fra regjeringen. USA har aldri forklart logikken bak den økende lidelsen for irakere for å få Saddam Hussein til å endre politikken sin samtidig som det hevdes at han ikke bryr seg om at folk lider. Det er en oppskrift på stillstand, mens folk sulter og dør.

Den viktigste begrunnelsen for sanksjonene er selvsagt den faren Irak utgjør for sine naboland (som er mye mindre nå siden Irak har blitt kraftig avvæpnet, mens deres naboer har kjøpt amerikanske våpen for milliarder siden Golfkrigen). Men, blant annet fordi det er vanskelig å opprettholde dette som en virkelig begrunnelse når spedbarn dør daglig, opprettholdes også trusselen om at, som Madeleine Albright uttaler: «Vi bryr oss mer.» Bill Clinton uttalte før «Desert Fox»-bombingen av Irak (16. desember 1998) at «uten sanksjonene ville «olje-for-mat» blitt «olje-for-tanks», noe som ville utgjort en større fare for Iraks naboer og mindre mat til befolkningen.»

Sanksjonene mot Irak er en type økonomisk kontroll som langt overgår drømmene til den jevne IMF-økonom (de snakker om frie markeder, det de vil ha er land der økonomien kan styres til utenlandske firmaers beste). Andre land presses til å kutte i den offentlige sektoren. Iraks inntekter på olje er rett og slett bundet slik at de ikke kan benyttes til lønn til offentlig ansatte. Andre land oppmuntres til å handle fra utenlandske firmaer (gjennom lavere avgifter og andre tiltak). Iraks oljeinntekter kan bare brukes til å handle med utenlandske firmaer eller bli i banken uten at Irak kan røre dem.

Denne kontrollen utenfra er i seg selv et onde, uansett hva en utemmet Saddam Hussein kunne finne på. Ikke bare ødelegger den den lokale økonomien, den fryser den politiske prosessen og fjerner ansvar fra den irakiske regjeringen, og overfører den til Washington. Uansett hvor hjerteløs Hussein er, vil ikke livet bli bedre for irakere under utenlandsk kontroll. Den eneste muligheten er å gi landet sin frihet tilbake. Likevel kommer skyggen av «den hvite manns byrde» hver gang spørsmålet reises. Selv om du gang på gang peker på den amerikanske regjeringens manglende bekymring for det irakiske folket, dens rolle i forhold til å stille dem overfor totalt uholdbare muligheter, dens pervertering og ødeleggelse av selv små programmer som «olje-for-mat» og dens medskyldighet i ødeleggelsen av et land, kommer likevel folk opp med ideen om at irakere har det bedre enn de ville ha, dersom sanksjonene ble hevet.

Utvikling i krigen mot terrorisme – Irak

Fremfor alle andre land er Irak det tidligere og fremtidige målet. Siden 1991 har USA utsatt landet for ulike former for angrep, og aldri trengt noen unnskyldning for å slippe noen bomber. Når dette skrives, fortsetter amerikanerne og britene sine daglige ulovlige turer med kampfly over det nordlige og sørlige Irak. De patruljerer de såkalte flyforbudssonene som ble innført i 1991 (nordlig) og 1992 (sørlig), en åpenbar imperialistisk arroganse som ikke er godkjent av noen sikkerhetsrådsresolusjoner. Siden den amerikanske Desert Fox-bombingen i desember 1998 har Irak gjort det til en vane å låse sine målsøkende radarer på fly og skyte mot dem, noe som ville blitt vurdert som selvforsvar i et hvilket som helst annet land. I følge en rapport fra FNs tidligere koordinator for Iraks humanitære program, Hans von Spoenck, har hevnangrep fra amerikanske og britiske fly, som kommer ofte, drept hundrevis av irakiske sivile, skadet mange andre og ført til alvorlige økonomiske skader.

Etter 11. september eksploderte det med krav fra pressen om å angripe Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten. Siden krigen mot Afghanistan i hovedsak er fullført, antyder de fleste forslag en lignende aksjon mot Irak, selv om den irakiske opposisjonen er mye svakere enn Nordalliansen og dårlig væpnet. Det har utviklet seg en identifiserbar gruppe av Irak-hauker, inkludert Richard Perle, formann for Defense Advisory Board, en privat rådgivergruppe for Bush, viseutenriksminister Paul Wolfowitz, tidligere CIA-sjef James Woolsey og andre.

De fleste av disse kravene gikk på påstander om at det var en sammenheng mellom Irak og terroristangrepene på amerikansk jord, selv om enkelte krevde at Irak skulle angripes uavhengig av om det fantes noen forbindelse. Forsøkene på å knytte Irak til miltbrannbrevene, noe som var usannsynlig fra starten av, har ikke forsvunnet. Sporene som ble funnet i brevene, har vist seg å være like som sporer produsert ved Dugway Proving Ground i Utah, et funn som også medførte den første avsløringen om at USA produserer miltbrann til våpenbruk.

Forsøk på å knytte Irak til angrepene 11. september var basert på et påstått møte i Praha mellom Mohammed Atta, som er antatt å være lederen bak angrepene, og en irakisk etterretningsagent. Tsjekkiske sikkerhetsstyrker gikk frem og tilbake på om hvorvidt dette møtet fant sted. I New York Times 20. oktober ble det referert at formannen for den tsjekkiske parlamentariske forsvarskomiteen hadde sagt: «Jeg har ikke sett noen direkte beviser på at Atta møtte noen irakisk agent.» 27. oktober rapporterte den samme avisa at den tsjekkiske innenriksministeren sa at et slik møte hadde funnet sted. Bevisene på amerikansk press mot tsjekkerne var så åpenbare at selv Times begynte å spekulere i det. Senere, 17. desember 2001, sa det tsjekkiske politiet at de ikke hadde noen klare bevis for møtet, selv om Atta hadde reist inn i landet to ganger i 2000. Sammenhengen var så svak at selv talspersoner for den amerikanske regjeringen hadde sluttet å nevne det flere uker tidligere.

19. november anklaget administrasjonen offentlig flere stater, inkludert Irak, Nord-Korea og muligens Iran, for å bryte konvensjonen om biologiske og kjemiske våpen og fortsatte med å kreve sterkere press mot dem som bruker biologiske våpen. Selv om påstanden stemmer for Irak er det ikke nyheter – det har vært kjent siden 1995. Det er ikke vanskelig å gjette seg til at påstanden var ment som et bidrag til en begrunnelse for et omfattende angrep mot Irak.

26. november sa Bush igjen at det at Irak nektet å la våpeninspektører komme inn i landet var en trussel og ville bli straffet hardt. Da han ble spurt om å utdype hvile midler som ville bli tatt i bruk sa han «han (Saddam) vil finne det ut». Våpeninspektørene ble trukket ut av Irak av Clinton-administrasjonen i desember 1998 i forbindelse med forberedelsene til Desert Fox-bombeangrepet. Emnet hadde ligget lenge på grunn av at Irak nektet å slippe dem inn under noen omstendigheter, og Bush’ besvergelse var helt tydelig en del av kortsiktige forberedelser til krig.

USA har latt være å angripe på grunn av en nærmest fullstendig mangel på støtte fra tradisjonelle allierte, selv om den har lyktes i å vinne over Storbritannia og Tyrkia (det er fra deres luftbase i Incirlik at USA regelmessig foretar sin patruljering og bombing av Nord-Irak). Særlig Saudi Arabia er avvisende til et slik angrep og vil ikke tillate bruk av amerikanske luftbaser der til å bygge opp til et angrep.

Et slik angrep, dersom det kommer, vil være et klart brudd på folkeretten og bety stor lidelse for irakerne. Ingen av disse betenkelighetene har noen sinne forhindret USA fra noe angrep dersom de kan stå mot eventuell motstand fra offentligheten og verdensopinionen. Videre er det ingen grunn til å tro at Saddam Hussein vil gi opp så lett, så krigen kan lett rive det allerede skadde landet fra hverandre igjen. Til sist har USA alltid gjort det klart at det ikke har interesse av demokrati eller noen form for representativt styre i Irak.

Etter Golfkrigen oppfordret president Bush irakerne til å reise seg og kaste det undertrykkende regimet sitt. De gjorde nettopp dette. Få dager etter at de hadde trukket seg tilbake, startet irakiske soldater et omfattende opprør i det sydlige Irak. Dette mobiliserte både sjia- og sunnimuslimer og førte raskt til frigjøring av flere byer. Uker etter reiste kurderne i nord seg og frigjorde også flere byer. Den amerikanske okkupasjonsmakten, som hadde sørget for at alle irakiske fly sto på bakken, hevet forbudet mot at Saddam Husseins regjering kunne bruke kamphelikoptre til å slå ned opprørerne – med amerikanske jagere flygende over seg. I den halv-biografiske boken skrevet med Brent Scowcroft, A World Transformed, innrømte Bush dette og kalte det et «feiltrinn», men sa det ble gjort fordi general Schwarzkopf allerede hadde tillatt det og fordi Bush ikke ville gjøre om på det – en interessant begrunnelse for å tillate slakt av titusener av mennesker Bush selv hadde oppfordret til å reise seg mot Saddam. Den amerikanske hæren beslagla også store våpenarsenal før opprørerne fikk fatt i dem og tillot endog elitestyrker som fortsatt var lojale mot Hussein å slippe gjennom amerikansk kontrollert territorium for å vinne tilbake Basra i det sørlige Irak.

Den vanlige begrunnelsen for denne politikken var at USA ikke hadde mandat til å legge seg opp i Iraks indre anliggender (selv om de allerede hadde tolket mandatet til å få Irak ut av Kuwait ganske romslig, som en tillatelse til å bombe hele Irak, selv etter at irakiske tropper hadde forlatt landet), og at det var en fare for at landet skulle smuldre opp i en prosess der et sjia-dominert Sør-Irak kunne slå seg sammen med Iran. USA ville ikke at landet skulle smuldre opp, men enda viktigere var det å hindre en folkelig bevegelse fra å komme til makten.

Som Richard Haas, sjef for det nasjonale sikkerhetsrådets avdeling for det nære Østen, sa dagen etter våpenhvilen: «Vår politikk er å kvitte oss med Saddam, ikke hans regime.» Brent Scowcroft, daværende nasjonal sikkerhetsrådgiver, sa senere til ABC-TV: «Jeg ønsker oppriktig at (opprøret) ikke hadde funnet sted. Jeg så for meg en militærregjering etter krigen … Det er obersten med sin brigade som vil kunne ta ham (Saddam) dersom noen i det hele tatt kan.»

Den samme bekymringen gjorde seg gjeldende under CIAs operasjoner i Irak mellom 1991 og 1996. Disse var utformet med henblikk på et militærkupp mot Saddam i stedet for en større folkelig bevegelse eller et opprør. I Midtøsten har USA tradisjonelt forsøkt å støtte opp under regimer med liten folkelig støtte, som er avhengige av amerikansk militær støtte for å holde seg ved makten og som reserverer brorparten av oljeinntektene til fordel for en liten overklasse. En hver stor folkelig bevegelse som forsøker å ta makten fra slike eliter, er en enorm trussel mot amerikansk kontroll. Som New York Times’ utenrikskommentator Thomas Friedman skrev: «Bush støttet aldri de kurdiske eller sjiamuslimske opprørene mot Saddam, eller for den saks skyld noen som helst demokratibevegelse i Irak» siden han mente at «sanksjoner ville tvinge Saddams generaler til å styrte ham, og da ville Washington få det beste resultatet: en brutal irakisk junta uten Saddam Hussein.» Selv om et bombeangrep uunngåelig vil bli servert til det amerikanske folket som å være i det irakiske folkets interesse, er det siste de trenger, en ny brutal junta.

[Dersom de bestemmer seg for ikke å bombe Irak, vil administrasjonens neste trekk være å presse gjennom sine «smarte sanksjoner». Selv om det har vært snakket om dette en stund, kom det første forslaget i Sikkerhetsrådet fra Storbritannia (med USAs støtte) i mai 2001.

Planen ble presentert som et redskap til å møte den kritiske humanitære situasjonen i Irak på. I stedet for den tungvinte prosessen i dag der Sanksjonskomiteen må godkjenne alt som ikke allerede er godkjent, ville denne nye prosessen tillate import av alle varer som ikke står på noen forbudsliste. Tanken er at alt som folk trenger for å overleve, vil slippe inn, mens utstyret Saddam trenger for å gjenoppbygge militærvesenet sitt fortsatt blir nektet innført. I denne sammenhengen uttalte en britisk diplomat at «dersom vårt forslag går gjennom i Sikkerhetsrådet, vil ikke Irak lenger ha noen unnskyldning for det irakiske folkets lidelser.»

I virkeligheten er ikke de foreslåtte endringene engang i nærheten av hva som trengs. Som det britiske konservative magasinet The Economist slo fast: «Det britiske forslaget tilbyr aspirin der det trengs en operasjon.» I følge Human Rights Watch «kan ikke et kriseprogram som «olje-for-mat», uansett hvor godt finansiert eller drevet det er, snu de ødeleggende følgende av krig og ti år med regelrett nedleggelse av irakisk økonomi.»

Problemet er altså den utenlandske kontrollen over den irakiske økonomien. Den lokale økonomien har brutt sammen, og med den vekslingskursene, siden oljepenger, med unntak av noe smugling, ikke kommer økonomien til gode. Ikke noe av dette møtes med det nye forslaget. I dag er ikke det virkelige problemet innførsel av forbruksgoder, men gjenoppbygging av den irakiske industrien og økonomien, noe som bortimot vil være umulig så lenge den utenlandske kontrollen består. Den irakiske regjeringen kan ikke lenger håndtere innførselen av varer – som generalsekretæren rapporterte om i mai 2001: «Med det økte finansieringsnivået og det økte omfanget av programmet er ikke lenger den omfattende og tidkrevende prosessen med forberedelse og godkjenning av planen og dens tillegg i tråd med virkeligheten.» De som foreslår planen forstår disse problemene godt. Londons Daily Telegraph siterer en anonym talsperson for britiske myndigheter som sier at «det kan hende at den eneste endringen vil bli et sterkere fokus nasjonalt og internasjonalt på Saddam.»

Det er to siktemål med planen om smarte sanksjoner. Den ene er å vinne krigen om offentligheten ved å (i verdens øyne) legge ansvaret for irakiske barns lidelser på den irakiske, og ikke den amerikanske, regjeringen. Dette skjer som et svar på en utbredt forståelse om at, som en talsperson for amerikanske myndigheter uttrykte det, Saddam har vunnet «propagandakrigen» (noe som er merkelig, tatt i betraktning at USAs syn nærmest har monopol i de store mediene og banaliteten i den irakiske regjeringens propaganda). Collin Powell uttrykte det slik: «Saddam Hussein har klart å legge ansvaret for å sette livene til irakiske sivile og barn i fare, og å nekte dem maten og helsestellet de trenger på oss.» Med dette impliserte han at det ikke var noe sannhet i denne påstanden, og at USA var hjelpeløse overfor Saddam Husseins medietekke, som de siden også skulle være i forhold til Taliban.

Hvis dette var alt, ville det at smarte sanksjoner bare i marginal grad forbedrer situasjonen i stedet for å løse den, ikke vært noen grunn til å gå mot dem. Det andre siktemålet er imidlertid større kontroll over Iraks grenser, en utvidelse av dagens utenlandske kontroll (USA har allerede noe kontroll gjennom en multinasjonal skipsfartsblokade som tvinger gjennom sanksjonene, men kontroll av landgrensene er verre). Den offisielle begrunnelsen er å forhindre smugling (omtrent 1,5 milliarder dollar kommer inn i Irak årlig ved hjelp av smugling), både av olje ut og militært utstyr inn.

Å tvinge Irak til å sende oljen som smugles gjennom offisielle kanaler, ville redusere Iraks totale inntekter, siden 25 % ville bli tatt av FNs kompensasjonsfond. Men viktigere, som Hans von Spoenck og Denis Halliday, begge tidligere humanitære koordinatorer for FN som har trukket seg i protest mot sanksjonene, rapporterte, går noe av inntektene fra smuglingen til å betale leger og andre med høyere utdanning høyere lønn – noe som er viktig, siden sanksjonene har medført en enorm «hjerneflukt» fra Irak og siden inntjente penger fra «olje-for-mat»-programmet ikke kan brukes til lønninger eller driftsutgifter tilknyttet offentlige programmer, bare til å kjøpe varer fra utlandet. På den andre siden ville Iraks mulighet til å smugle inn militært utstyr blitt svekket.

Den omfattende overvåkingen og inspeksjonene som foreslås ved Iraks grenser, vil naturligvis bety større amerikansk militært nærvær i Iraks naboland og regionen generelt og følgelig øke USAs kontroll. Politikken med smarte sanksjoner er delvis et svar på økende uro i den arabiske verden for det irakiske folkets lidelser, delvis bygget opp av programmer fra al-Jazeera som tar for seg sanksjonene, og delvis et resultat av den økende enheten i den arabiske verden takket være den palestinske al-Aqsa-intifadaen. Begge deler svekker amerikansk kontroll i regionen. Smarte sanksjoner er på et vis en måte å gjenoppbygge «Golfkrigkoalisjonen» på, for å isolere Irak og å legge større deler av Midtøsten under amerikansk kontroll.

Det irakiske folkets eneste løsning er at sanksjonene heves og at irakerne selv får ansvaret for den irakiske økonomien. Sikkerhetsspørsmål må løses på regionalt nivå. Så lenge alle naboene er væpnet til tennene gjennom en enorm innførsel av amerikanske våpen, er krav om at Irak skal kvitte seg med sine våpen urettferdige og urealistiske. Den samme resolusjonen som innførte sanksjonene etter Golfkrigen, går i forordet inn for at Midtøsten skal bli et område fullstendig fritt for masseødeleggelsesvåpen.

Den nåværende politikken bygger opp under Saddam Husseins regime siden han kan legge skylden for all Iraks elendighet på USA. Irak blir kanskje ikke demokratisk i morgen om Saddam Husseins diktatur fjernes i dag. Men det er idiotisk å tro at en politikk med utenlandsk kontroll som støtter opp om et diktatorisk regime kan avle demokrati. Demokrati vil heller ikke bli resultatet av en krig der Saddam Hussein fjernes og erstattes av en eller annen junta.

Masseødeleggelsesvåpen som Casus Belli

Bush’ advarsel til Saddam Hussein, der han forsøkte å sette likhetstegn mellom besittelse av masseødeleggelsesvåpen og terrorisme, var bare et tilfelle i en rekke. Et pågående forsøk fra USA på å tilegne seg «retten» til å angripe et land bare fordi det har masseødeleggelsesvåpen.

USA ser ut til aldri å mangle argumenter for hvorfor en invasjon egentlig er selvforsvar. Etter den brutale invasjonen av Panama med angrep mot underklassestrøk og drap på kanskje 1.000-4.000 folk, ga USA beskjed om at invasjonen var tillatt i henhold til FN-charterets artikkel 51 (som tillater militære handlinger i selvforsvar), slik at de kunne forhindre at «området ble brukt som en base for narkotikasmugling til USA». Det er en bemerkelsesverdig fortolkning som så å si kan tillate ethvert land å invadere et annet, og som definitivt ville tillatt mange å invadere USA, som har en lang historie med narkotikasmugling i forbindelse med hemmelige operasjoner.

Likevel er forsøket på å rettferdiggjøre aggresjon mot et land alene ut fra besittelse av masseødeleggelsesvåpen, ikke bare viktig i teorien, men også fordi det fremover trolig vil spille en større rolle i amerikanske militære intervensjoner. Den grunnleggende ideen er ikke ny. Da Kina utviklet atombomben i 1964, vurderte USA å bombe produksjonsfasiliteter i samarbeid med Sovjetunionen. Israels bombing av den irakiske atomreaktoren Osirak i 1981 var i tilsynelatende begrunnet i at Irak ville bruke reaktoren til å utvikle en atombombe.

Det som er nytt, er at USA ser ut til å ville institusjonalisere dette. Rakettangrepet på medisinfabrikken El Shifa i Sudan i august 1998, en del av hevnen for bombing av to ambassader tidligere i måneden, ble rettferdiggjort med påstanden om at fabrikken produserte bestanddeler til kjemiske våpen, spesielt for VX-gass. USA krevde ingen inspeksjoner på forhånd, og da slike kom etterpå, viste det seg at påstanden ikke stemte. Det som imidlertid stemmer, er at El Shifa-fabrikken produserte mer enn 50 % av medisinen som ble brukt til å bekjempe de mest dødelige sykdommene blant folk i Sudan, blant annet malaria, tuberkulose og kolera. Den produserte også all veterinærmedisin for et land der en stor del av økonomien er basert på dyrehold. Fabrikken produserte livsviktige medisiner for folk i Sudan til en femdel av prisen på verdensmarkedet, et spørsmål om liv og død i et land der BNP per innbygger er omtrent 300 dollar i året. En person ble drept direkte i angrepet, men antallet som døde på grunn av angrepet (og på grunn av at USA fortsatt insisterer på at de ikke vil betale erstatning), er trolig veldig høyt, det dreier seg om tusener eller titusener.

I desember samme år utførte USA Desert Fox-angrepet på Irak på grunn av et påstått manglende samarbeid med FNs våpeninspektører. Det medførte drap på over 1000 personer og ødeleggelse av infrastruktur inkludert oljerørledninger og et kornlager. Det ble gjort for å «redusere» Iraks evne til å produsere masseødeleggelsesvåpen og sette det ett år eller to tilbake. Det har gjort senere våpeninspeksjoner umulig. USA trakk tilbake våpeninspektørene før bombingen, og Irak har ikke vært villige til å slippe dem inn siden. Alle ansvarlige kommentatorer, inkludert Richard Butler som var sjef for Unscom, FNs spesialkommisjon med ansvar for våpeninspeksjonene, er enige om at inspeksjonene hadde langt større nytte enn bombingene dersom man skulle finne og ødelegge masseødeleggelsesvåpnene i Irak.

Det er omfattende bevis for at det var planer for nok et slikt angrep før 11. september, visstnok for å svekke de våpnene som var blitt laget i løpet av de tre årene våpeninspektørene ikke hadde vært der. 16. februar 2001 kom et angrep mot radarinstallasjoner, noen av dem på de tidligere omtalte «flyforbudssonene», ved hjelp av 50 fly. De ble fulgt opp i august og tidlig i september 2001 med minst seks angrep beregnet på å svekke det irakiske luftforsvaret. Dette var helt klart en del av en omfattende plan med mange angrep, med en talsperson for de USAs myndigheter som sa at «å treffe mål ett etter ett skaper ikke den samme oppmerksomheten eller reaksjonen. Det tar lenger tid, men til slutt vil det få jobben gjort.» George Friedman i Stratfor (et privat militært etterretningsselskap) konkluderte med at dette fortsatte angrepet på Irak var et forspill til et nytt angrep av Desert Fox-typen.

Denne tanken nådde sitt høydepunkt i desember 2001 da House International Affairs Committee vurderte en resolusjon som slo fast at «Iraks avslag mot å slippe inn FNs våpeninspektører i alle fasiliteter som dekkes av Sikkerhetsrådets resolusjon 687, bør vurderes som en aggressiv handling mot USA og dets allierte.» Massiv nettbasert aktivisme fra antisanksjonsbevegelsen fikk komiteen til å endre «aggressiv handling» til «økende trussel» i den endelige resolusjonen. I praksis var det ganske enkelt et forsøk på å legitimere en tanke som regjeringen allerede hadde handlet i henhold til mange ganger, blant større masser. Hvorfor USAs arsenal av masseødeleggelsesvåpen, et av verdens to største, sammen med en historie med bruk av dem (for eksempel Hiroshima og Nagasaki) ikke er «aggresjon» ble ikke behandlet.

av Halvor Langseth

Det er ikke noen tvil om at det frie arbeidsmarkedet i EU/EØS er utviklet for å fremme kapitalens profittjakt på kort og lang sikt. Men er det tilstrekkelig til å konkludere med at vi prinsipielt skal ta avstand fra arbeidsinnvandring?

1. mai 2004 blir ti land i Øst-Europa medlemmer av EU, som Norge har fritt arbeidsmarked med gjennom EØS-avtalen. Dette har utløst en debatt om vårt syn på retten til å dra over grensene for å selge arbeidskrafta og taktikken i forhold til det presset på lønns- og arbeidsvilkårene og arbeidsplassene som mange frykter som en konsekvens av fri arbeidsinnvandring fra lavlønnslandene.

EU ønsker å ta opp konkurransen med USA om de imperialistiske superprofittene. For å oppnå en tilstrekkelig styrke, trengs et økonomisk sterkt hjemmemarked. Europa er større enn USA, men grensene har hindret den ønskede strukturrasjonaliseringen av industrien og øvrig næringsliv. EU skal gi kapitalen frihet på tvers av grensene. Fri flyt av kapital vil lede investeringene dit de er mest lønnsomme, fri flyt av varer og tjenester, gjør det mulig å samle produksjonen i store enheter. Da gjenstår bare arbeidskrafta, altså gi kapitalen muligheter til å kjøpe den billigste og beste arbeidskrafta uansett nasjonal tilhørighet, eller som det heter i offisielle uttalelser: økt mobilitet av arbeidskraften vil kunne bidra til en positiv utvikling av økonomi, offentlige tjenester og næringsvirksomhet i alle deler av EU /EØS.

Det frie arbeidsmarkedet er en del av strategien for å hjelpe kapitalen til å maksimere profitten og inneholder i utgangspunktet ingen sosial dimensjon i forhold til arbeidstakernes rettigheter og velferd. Det måtte i så fall være at det i tillegg til den formelle retten til å reise over grensene for å søke seg jobb, også arbeides på spreng for å samordne og individualisere trygde- og velferdsordningene. Denne samordningen skjer imidlertid også på kapitalens premisser, og da blir det som oftest samling i bunn.

Det er altså ikke noen tvil om at det frie arbeidsmarkedet i EU/EØS er utviklet for å fremme kapitalens profittjakt på kort og lang sikt, men er det tilstrekkelig til å konkludere med at vi prinsipielt skal ta avstand fra arbeidsinnvandring?

Globaliseringen er et gode

Produktivkreftene har for lengst sprengt grensene, og det er irreversibelt fordi vi opplever tilgangen til bruksverdier, tjenester og reiser på tvers av grensene som noe positivt. Det er en berikelse og uttrykk for høyere levestandard å kunne nyte mat fra andre land og verdensdeler, og det ville være en grotesk ressurssløsing om alle land skulle produsere sine egne biler, vaskemaskiner, jernplater, mobiltelefoner, avispapir, osv. Det er flott å feriere i andre land, det er flott at ungdom kan ta utdanning rundt om i verden, og man trenger ikke stemme FrP for å unne giktfrosne pensjonister vinteropphold ved Middelhavets strand. Internasjonaliseringen og globaliseringen er et gode, problemet er at den skjer på kapitalens premisser – med økte skiller mellom de rike som får nyte godene og de som må betale festen med arbeidsledighet, tvangsflytting og annen sosial og økonomisk nedtur. (Miljøaspektet er ikke nevnt, men ikke glemt.)

Fritt arbeidsmarked også et gode?

For en del år siden var jeg gjest på kongressen til Fellesforbundets søsterorganisasjon i Sveits, GBI. En stor del av medlemmene deres var fra EU-landene rundt Middelhavet. Sveits fører en råtten politikk overfor disse gjestearbeiderne, med strenge krav til innreise- og oppholdstillatelse. Blir de arbeidsledige, syke eller arbeidsgiver kommer med en kritisk merknad, risikerer de å bli sendt hjem. Dette var et av hovedtemaene på kongressen og opprøret mot trakasseringa ble samlet i et Ja til EU nettopp begrunna med at EUs frie arbeidsmarked ga rettigheter og frihet. For den som er arbeidsledig er ikke stengte grenser til land hvor jobbene finnes, nødvendigvis noe positivt.

Vi rike i verden får enda mer ut av pengene om vi kjøper varer og tjenester fra land med lavere lønner og velferdsnivå. I media er det mest svenskehandel og billige sydenturer det skrives om, men faktum er at en stadig større del av det vi forbruker, er produsert andre steder i verden. Det har minst en god og en dårlig side, pluss at det blir sårt tiltrengte arbeidsplasser i land som ikke har våre naturressurser å skumme fløten av, – norske arbeidsplasser forsvinner (utflagging, import i stedet for egen produksjon) og truer grunnlaget for velferden vår. Men det er ikke bare varer og tjenester som kan kjøpes billig fra fattigere land. Arbeidskraft er en vare arbeidsgiverne svært gjerne vil kjøpe billig også for å utnytte den til produksjon som ikke lar seg flytte, for eksempel i byggebransjen, hotell- og restaurantnæringa, transportsektoren og jordbruk. Forsøk på å unndra seg bestemmelsene i lover og tariffavtalene for å spare noen kroner, er ikke noe nytt. Det nye er at det frie arbeidsmarkedet mellom land med svært ulike lønns- og velferdsnivå gir store muligheter for arbeidsgivere til å kynisk utnytte arbeidsledighet, fattigdom og mangel på kunnskap om rettigheter til sosial dumping.

Problemet er sosial dumping

Generelt sett er ikke utenlandsk arbeidskraft konkurransedyktig på grunn av reise- og oppholdsutgiftene, dårligere eller feil opplæring, lavere produktivitet, språkproblemet etc. Motivet til arbeidsgiverne som ønsker østeuropeerne velkomne, er som oftest det samme som hos de som flagger ut bedriften: ønsket om å skaffe seg billigere arbeidskraft ved å unndra seg kostnader og forpliktelser de må ut med til norske arbeidere. Noen stikkord:

Krav til fast ansettelse og oppsigelsesvernet. Fleksibilitet er høyt verdsatt i dagens arbeidsmarked. Innleie av og korttidsansettelser gir maksimal fortjeneste når etterspørselen er der og ingen utgifter når jobben er gjort. De som ikke yter 140 % lenger, har ingen rett til å bli i staben.

Krav til arbeidsmiljøet og sikkerhet. Det er store ekstrafortjenester å hente i lange arbeidsdager uten overtidsgodtgjørelse. For de som er ute etter rask profitt, er det enda mer å hente i å gamble med folks helse og sikkerhet, særlig når en vet at det er andre som må betale kostnadene om skadene skjer.

Lønn og utgiftsgodtgjørelser. NHO klager stadig over at de norske lønnsavtalene for ufaglærte og ungdom er for høye. Også arbeidsgruppa til regjeringa konkluderer med at ufaglærte er de mest aktuelle arbeidsinnvandrerne. Leiefirmaer og utenlandske underentreprenører kan tilby arbeidsvillige på konkurransedyktige lavkostlønner.

Offentlig velferd. Mange velferdsordninger har en egenandel for bedriftene, for eksempel ved sykdom, permitteringer, avtalefestet pensjon fra 62 år og ulike rettigheter til velferdspermisjoner med lønn. Regjeringa ønsker en generell senking av de offentlige utgiftene, dvs. bedriftsskatt, arbeidsgiveravgift m.m. Undergraving er et skritt mot varig endring.

Kun for de friske

Kommunaldepartementet (KRD) offentliggjorde i sommer rapporten «EU-utvidelsen, arbeidstakere og velferdsordninger», om mulige konsekvenser av fri arbeidsinnvandring fra de 10 nye medlemslandene i EU/EØS. Den tverrdepartementale arbeidsgruppa har tatt for seg mulighetene for økt bruk/misbruk av det offentlige. Etter å ha konkludert med at det er svært usikkert hvor stor migrasjonen blir, gir rapporten en oversiktlig gjennomgang av de offentlige velferdsordningene og kravene til at utenlandske arbeidstakere og deres familier skal få ytelser. Den vurderer også farene for økt grenseoverskridende kriminalitet, samt mulighetene for overgangsordninger og de andre EU-landenes foreløpig standpunkter i den sammenhengen. Uten at det sies direkte, sitter en igjen med et inntrykk av at regjeringa vil ha arbeidsinnvandring, men ikke de offentlige utgiftene som følger med. Dette er en klassisk arbeidsgiverholdning. Den friske og arbeidsvillige arbeideren ønskes velkommen, men utgiftene til å oppdra og utdanne nye, helse- og omsorgstjenester til de syke og gamle og arbeidsledighetstrygd til de som midlertidig ikke får seg arbeid, får «de andre» ta. En slik holdning kan ikke fagbevegelsen akseptere. Vi må holde fast på verdiene om likeverd. Utenlandske arbeidstakere og deres familier skal ikke være B-borgere med reduserte rettigheter og muligheter. Den store faren ved utvidelsen av EU/EØS er ikke at utenlandske arbeidstakere vil misbruke rettighetene til norske velferdsordninger, men at norske arbeidsgivere og spekulanter får store muligheter til å grovt utnytte arbeidstakere fra disse landene. Problemet er altså ikke de utenlandske arbeiderne, men arbeidsgiverne sine forsøk på sosial dumping, enten det foregår ved utflagging, innleie av arbeidstakere fra land med dårligere lønnvilkår eller rett og slett sabotering av gjeldende tariffavtaler og lover.

Allmenngjøring av tariffavtaler

Da EØS-avtalen ble opprettet, var det også stor skepsis mot det frie arbeidsmarkedet i fagbevegelsen. Stortingets svar var en lov som gir hovedorganisasjoner som kan dokumentere sosial dumping muligheter til å få tariffavtalen allmenngjort slik at det blir ulovlig å lønne noen på dårlige betingelser. I ti år har denne loven vært sovende fordi problemet med arbeidsinnvandring fra lavlønnslandene i Sør-Europa aldri ble noe stort problem, og fordi det i fagbevegelsen er stor skepsis til å blande lovgiverne inn i den frie forhandlingsretten rundt lønn og arbeidsvilkår. Nå har El&IT og Fellesforbundet bedt om å få allmenngjort deler av sine overenskomster geografisk begrenset til de store petrokjemiske anleggene. På disse anleggene er det dokumentert grov underbetaling. Her er mange utenlandske arbeidere, oppdragene er kortvarige og forholdene ofte uoversiktlig. Hovedargumentet for å kreve allmenngjøringen er å gi de som regner anbudene en klar melding om at de ikke kan kalkulere med sosial dumping i framtida. Det er et argument jeg kjøper, men på generell basis har jeg ingen tro på at lovfestet minstelønn er vegen å gå. Dessuten er loven syltynn på hvem som skal kontrollere og eventuelt straffeforfølge. Mest sannsynlig vil vi bare oppleve det samme som når arbeidsmiljøloven ble endret for å hindre misbruk av leiefirmaer og vikarbyrå (§ 55 k og l), ingen etat fikk i oppgave eller ressurser for å håndheve bestemmelsene.

Slåss for arbeidsplassene

Som tillitsvalgt i byggebransjen i over 25 år har jeg jevnlig vært involvert i forhandlinger om permitteringer eller oppsigelser og det har vært like jævlig hver gang. Å miste arbeidet betyr så uendelig mye i vårt samfunn, økonomisk, sosialt og for sjølfølelsen. Det er derfor forståelig og nødvendig at de som står i fare for å miste jobben på grunn av utflytting eller bortsetting til lavlønnsland, tar opp kampen. Det jeg advarer mot, er at denne rettferdige kampen mot kapitaleieren sin skruppelløse sjonglering av arbeidstakernes velferd blir møtt med nasjonalsjåvinisme og kamp mot utlendinger. Fagbevegelsen har mange gode, og en del dårlige, erfaringer om hvordan forsøk på sosial dumping og press på arbeidsplassene skal møtes. En gang var presset fra de uorganiserte «fra landet», en annen gang fra kontraktører. Forsøk på å bygge mur rundt sin lille verden har alltid mislyktes, bare offensiv organisering og politiske mobilisering av lavlønnsarbeiderne har gitt resultater. Ha rett fokus.

Internasjonale avtaler trengs

Mange av våre forsvarsverker er bygd opp rundt nasjonal lovgiving og nasjonale tariffavtaler. Det blir derfor feil å bare lene seg tilbake og la utviklingen gå kapitalens skjeve gang. Men på samme måte som bygningsarbeiderne i sin tid møtte presset fra de uorganiserte bondesønnene med å organisere de og kreve byavtalene gjort gjeldende for hele landet, er det vår strategiske utfordring å holde på de gode sidene i nasjonale tariffavtaler og arbeidervernlovgivning samtidig som vi bidrar til å internasjonalisere like bra og bedre avtaler. Det er vanlig med motstand mot fellesavtaler fra de som er på topp. Det er begrunnet redsel for samling i bunn, og sjøl et «midt på treet»-resultat vil peke nedover. Dessuten ønsker makta ofte overordna avtaler for å få bedre kontroll med lønnsutviklinga slik som dagens talsmenn for moderasjonslinja ønsker sentrale og samordna oppgjør for å holde lønnene nede. Etter min mening er likevel disse innvendingene underordna problem. Uten internasjonale minsteavtaler vil lønns- og arbeidsforholdene bli presset enda lengre ned som følge av sosial dumping og et dårligere samhold mellom arbeidstakere på tvers av grensene. Arbeidere i alle land, foren dere! er ikke en slitt frase, den uttrykker en historisk nødvendighet.

Nei til EU/EØS

Dessuten har vi i Norge noen særegenheter som gjør det enda viktigere å slåss for nasjonal kontroll. Vi bor i et lite land langt mot nord. I utgangspunktet har vi alle forutsetninger for å bli tapere i et strukturrasjonalisert EU, altså når produksjonen skal rasjonaliseres og flyttes nærmest mulig de store markedene. Vår industriutvikling og dermed grunnlaget for vår høye levestandard, har kommet som følge av en politisk tradisjon hvor kjernen er nasjonal kontroll av de rike naturressursene og bevist bruk av statlig kapital i investeringer i bedriftene så vel som planmessig utbygging av infrastruktur, boligbygging, skole og offentlig helse- og omsorg. Ta også med den politisk styrte utjevningen mellom landsdelene og by og land så kan vi trygt slå fast at EU-liberalistene representerer en politikk som står i rak motsetning til det som historisk har skapt vår velferd. Mine skriverier må altså på ingen måte tolkes som «et radikalt ja til EU». EU betyr en gigantisk strukturrasjonalisering helt uten hensyn til arbeidstakerne og en brutal liberalisering av økonomien (fjerne nasjonale fordeler til eget næringsliv og politisk kontroll med ressurser) samt undergraving av arbeidervernlovgivning, velferdsordninger og tariffavtaler. Den nye EU-staten skal utfordre USA sitt verdensherredømme og det betyr nye kriger mellom de rivaliserende stormaktene. Derfor må vi holde oss utenfor EU, og om vi fikk meldt Norge ut av EØS, vil det sannsynligvis spare arbeidsfolk for mye elendighet.

Fagorganisering og politisk mobilisering

Faglig solidaritet betyr å kreve samling på topp, ikke i bunn, og ellers er det kun politisk mobilisering som nytter. Det finnes ingen lettvinte veier ut av uføret. De taktiske kravene vi reiser, må vurderes ut fra om de styrker fagorganiseringen og den politiske opposisjonen mot kapitalismens herjinger. Fagbevegelsen er i dag splittet og uklar om hvordan vi skal møte den sosiale dumpingen som følger med det frie arbeidsmarkedet. Hovedskillet går mellom de som roper på mer politi (mer kontroll og flere regler) og de som først og fremst vektlegger organisering og mobilisering. Jeg skal prøve å beskrive forskjellen nærmere med et konkret eksempel.

I byggebransjen utnyttes det frie arbeidsmarkedet i Norden til sosial dumping. Gjennom underentrepriser eller leiefirmaer tilbys bygningsarbeidere som er villige til å jobbe lenge og billig, gjerne kombinert med systematisk skattesnyting og trygdemisbruk. Byggeboomen på Østlandet sist på 1990-tallet med tilsvarende lavkonjunktur i nabolandene, fikk denne geskjeften til å eksplodere. Bygningsforeningene har brukt store ressurser på å avsløre virksomheten og sette mediefokus på elendigheten, for eksempel ved jevnlig å offentliggjøre lista «20 på bånn». De har også tatt utallige initiativ overfor offentlige etater som politi og arbeidstilsyn. Miljøet skal ha æren for å ha vært en drivkraft i å sette fokus på problemet, men ellers er problemet omtrent like stort og foreningene nesten like små og maktesløse.

I Tromsø er verden mye mindre og mer oversiktlig, men problemet er det samme. I Nord-Finland er arbeidsledigheten stor, eller som det ble uttrykt av representanter fra det finske bygningsarbeiderforbundet under en nordkalottkonferanse i fjor høst: De under 30-35 år har aldri hatt en fast jobb, de har ingen erfaring med ansettelsesvilkår, tariffavtaler eller andre rettigheter vi andre tar som sjølsagte. Det var utgangspunktet når finske bygningsarbeidere, leiefirmaer og underentreprenører dukket opp på byggeplassene. I stedet for å utpeke disse som fienden og rope på politi, har Tromsø Bygningsarbeiderforening brukt store ressurser på å fagorganisere og informere om rettighetene (opplæring i norsk og informasjon på finsk). Vi har styrket kontakten med fagbevegelsen på andre siden av grensene og ikke minst arbeidet for at utenlandske arbeidere ikke måtte diskrimineres i norske bedrifter for eksempel ved bare å bli midlertidig ansatt og dermed bli oppsagt/permittert først. Alt er fortsatt ikke som det burde, men hovedeksponenten for den sosiale dumpingen, leiefirmaene, har inntil videre gitt opp Tromsø. Og mange utenlandske bygningsarbeiderne er organisert hos oss (utgjør ca 10 % av medlemstokken), og de vet hvor de kan få hjelp til å kreve sin rett. Vi kaller det internasjonal solidaritet, til felles beste.

Stolper til en taktikk

Norge kan som mange andre land alt har gjort, kreve overgangsordninger i inntil sju år. Det blir uansett midlertidige løsninger. Vi trenger permanente ordninger som gjør det vanskeligere for useriøse aktører å undergrave avtaleverket og velferdsordningene. Regjeringas arbeidsgruppe vedgår at det allerede i dag er et generelt problem at vilkårene for oppholds- og arbeidstillatelsene i liten grad blir fulgt opp. Vi trenger bedre kontroll fra offentlige etater og de må målrettes mot sjarlatanmiljøene.

Fagbevegelsen har en sentral plass i norsk arbeidsrett og i mange sammenhenger blir bedrifter uten tariffavtaler diskriminert i lovverket. Vi må kreve ordninger som gir tillitsvalgtapparatet økt innflytelse og innsynsrett i tariffbunne bedrifter og bedre kontaktmuligheter inn mot de uorganiserte miljøene.

Krav til informasjon på de ansatte sitt eget språk er et nøkkelkrav. I en del sammenhenger har arbeidsmiljøloven allerede i dag krav til informasjon på brukerens språk. Dette må utvides til krav om generell informasjon om de faglige og sosiale rettighetene før en slipper inn på arbeidsplassen. Allmenngjøring av tariffavtaler er ingen trylleløsning, men i konkrete situasjoner kan det være et aktuelt virkemiddel.

Mer internasjonalt faglig samarbeid trengs, og alle avtaler på tvers av grensene trekker rett vei.

EU er til for Europas kapitalister. Det er ingen grunn til å trappe ned kampen mot EU/EØS.

av Jorun Gulbrandsen

I dag er kapitalismen slik at hvis folket i samfunnet ville ha tilbake strømmen, telefonen og toget, må det antakelig en sosialistisk revolusjon til.

Jeg var jente på 1950-tallet. Vi sa vi ikke strømregning, men lysregning. Det var bare lampene som var elektriske. Ei i taket på kjøkkenet. I stua (soverommet) var det ei i taket, ei stålampe og en lampett. Så var det ikke mer. Vi fyrte med koks i stua (soverommet) og kokte med vedovn på kjøkkenet (primus om sommeren). Ute på veien var det lys i lampene om vinteren. Det var en mann som skrudde på en bryter på en stolpe om ettermiddagen. Det glitra straks så fint i snøen. Så skrudde han av lyset om morran. Gikk ei pære, klatra lysverksfolka rett opp stolpene med lange klør festa til beina. Vi ungene beundra dem veldig, vi ville bli sånne som kunne klatre, og lyktestolpene var brune, pene, tjukke stokker som lukta tjære. På 1960-tallet i blokk på Oppsal, drabantby i Oslo: Elektrisk strøm i panelovnene. En ovn i hvert rom. Varmt når en stod opp. Elektrisk komfyr. Innlagt vann. Kaldt og varmt. Et apparat på veggen på kjøkkenet viste hvor mye strøm vi kunne bruke til vanlig pris, og når det gikk over til dyrt overforbruk. Vi heier på elektroner som fyker omkring!

Utnytting av vannenergien gjorde det mulig å drive profitabel industri mange steder i landet fordi de fikk kontrakt på billig strøm. Til gjengjeld ble det arbeidsplasser, panelovner, komfyrer og lønninger til arbeiderklassen. Dette er ikke bare et glansbilde. Det ble drevet rovdrift på naturen. Billig strøm har ført til sløsing, se bare hvordan enhver butikk og ethvert kontor er flombelyst hele døgnet i by og bygd. Ja, det er dårlige sider også. Men det ble produsert strøm for strømmens skyld! I dag er målet å tjene penger å den.

Kan 50-åra gjentas uten sosialistisk revolusjon?

Vårt lille, norske kapitalistiske land er i de siste årene blitt angrepet av en markedsliberalistisk offensiv som ikke synes å ha noen grenser. Vi ser en allianse mellom utenlandsk kapital og norsk storkapital som er blitt stor med statspenger. Ofrene for angrepet er flertallet av den norske befolkninga og de folkevalgte organene. Den såkalte strømkrisa er et godt eksempel på hva angrepet handler om. Det har vært en helt alminnelig, kollektiv oppfatning, at strøm er noe stat og kommune, «vi alle», har bestemt skal være der og som vi skal ha råderetten over. Postverket, jernbanen, telefonen, vannet og strømmen er samfunnsanliggender. Vi kan krangle om priser og produksjonsmåter, men de skal være offentlige anliggender. Dette tror jeg fortsatt er alminnelig tankegang blant folk flest. Men vil det være mulig i dag å gjøre denne tankegangen om til en realitet på det nåværende stadiet av kapitalismen? Jeg veit ikke, men tviler.

Noen tar samfunnets eiendom

Det har skjedd ei utvikling av kapitalismen. På 10 år har makta (næringslivet, staten, regjeringene) endra målet for all samfunnsmessig virksomhet. Profitt er målet. Og de har festa norsk samfunnseiendom til utenlandsk kapital. Først tok de energien. Så kom blant annet televerket, posten og sjukehusa, og nå står skolen for tur.

Energiloven ble endra i 1990. Norge fikk det første fullt ut liberaliserte kraftmarkedet i verden. Statkraft er 100 prosent eiet av den norske stat, organisert som et statsforetak etter mønster av aksjeselskapsloven med eget styre og pålagt å drive sin virksomhet etter fullt ut forretningsmessige prinsipper. Eierskapet til Statkraft ble 1. januar 2002 overført fra Olje- og energidepartementet til Nærings- og handelsdepartementet. Husker vi ikke alt snakket om at statlig monopol lagde dyre strømpriser? Skulle ikke «liberalisering av krafta» skape konkurranse og dermed billigere strøm? Bare lureri. Det vet folk i dag.

EU og WTO vil ha strømmen

Nå er det utenlandske oppkjøpere som står i døråpninga. Regjeringa har lagt fram et forslag om at kommunene og fylkene ikke lenger skal kunne beholde retten til å drive energiverka etter at de har hatt dem i 75 år. Da skal staten ha retten til dem (hjemfallsrett), slik regelen for private og utenlandske energiselskaper er i dag. Høres trygt ut, staten skal ha det. Men det som vil skje, er at kommuner som ser at de likevel ikke kan beholde kraftverket, ikke legger de samme planene for investeringer, vedlikehold og framtidig drift, de skal jo miste det likevel. Dette vil være et kraftig intensiv for å selge! Her kommer de utenlandske oppkjøperne inn. Det er mange penger å tjene. Kommunale verk står for 55 % av produksjonen med en samla markedsverdi på mellom 165 og 200 milliarder kroner. EU har bestemt den nye ordninga, dvs. via ESA som overvåker EØS-avtalen. EU sørger sjølsagt for å diktere Norge hvordan Norge skal håndtere naturressursene sine, slik at utenlandsk kapital får tak i dem. Helt i tråd med WTO og Gats-avtalen. Privatisering og fri etableringsrett. Fint for stor kapital. Dyrt for dem som skal varme opp huset sitt.

«Får vi lov til å ta strømmen tilbake?»

«Hvis ei ny regjering, etter voldsomt press fra folk flest og kommunene, ville gjøre om alt og hive ut aksjespekulantene og lage mål for virksomhetene som ikke hadde profitt som mål? Ville vi få lov til det?»

Dette spørsmålet ble stilt av ei gammel dame som hadde vært med på både kampen og arbeidet for å lage det som het velferd til alle. Vil vi få lov til å gjøre strømmen til en ikke-vare på statlige og kommunale hender – med formålet å produsere strøm til befolkninga? Er det mulig å gå tilbake til 1950-, 60- og 70-tallets kapitalisme i Norge? Er en reformpolitikk lenger mulig? Eller vil forsøk på å en slik reformpolitikk i dag føre til konfrontasjoner, ikke først og fremst mellom partier og klasser i Norge, men mellom flertallet av det norske folket og ei norsk regjering på den ene sida, – og EU med EØS-avtale og WTO med Gats-avtale på den andre? Er det blitt slik at det som var en alminnelig, sosialdemokratisk politikk innafor kapitalismen, nå er blitt så dramatisk radikalt, at kampen for den må innebære et brudd med kapitalismen som system? Jeg lurer.

Postverket ble AS

Det er ikke bare på strømmens område at folk har merka de nye prinsippene for eierskap og mål. Postkontorene legges ned. Det er ikke lenger Postverkets mål å sørge for at folk får post. Det er bare noe folk flest tror. Postverket er fristilt fra staten som et eget selskap og er blitt AS. Målet er at det skal tjene penger. Beskjed fra EØS og Gats. Det har vært framme i mediene at de som er store nok til å konkurrere eller kjøpe seg inn i Norge, er selskap som Deutsche Post, Consignia (tidligere British Mail), TNT post group (Nederland) og La poste (Frankrike). De fire store som for øyeblikket kjemper om Europa og deler av Asia.

Når kommer sjukehusene på børs?

Sjukehusene ble gjort til statlig eiendom fra 1. januar 2002. Ut fra en gammal tankegang skulle det bety økonomisk trygghet for sjukehusene, – staten har jo så mye mer penger enn kommuner og fylkeskommuner. Dette var også argumentene fra H og Ap, de visste at «statlig» har en trygg klang i befolkninga som sitter fast i det gamle innholdet av begrepet. Men som direktøren ved sjukehuset i Tromsø sa i et nyttårsintervju i Nordlys, at den største dusten i året som gikk, måtte være han sjøl som trodde at sykehusreformen skulle føre til et bedre pasienttilbud …

Sjukehusene er statlige, ja, men de skal drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper og måles etter «underskudd» og «fortjeneste». Resultatet er at sjukehusene prioriterer pasientbehandling som de tjener mye penger på. Barna ved Ullevål sjukehus er lite lukrative, der skjæres det ned (Aftenposten 14. januar 2003). Styrene i sjukehusene er gjort uavhengig av folkevalgt kontroll. Det er rett og slett lagt til rette for at Gats-avtalen som Norge ønska seg fra 1. januar 1995, skal begynne å virke. Gats-avtalen vil sørge for at internasjonal kapital kan investere i norsk sjukehusdrift. Det er lagt pent til rette for å lage aksjeselskap av dem.

Telenor er på børs

Televerket er neste eksempel. Den norske staten eier 77,7 % av aksjene i Telenor som ble delprivatisert 4. desember 2000. Telenor ble verdsatt på børsen til 74 milliarder kroner. Statens eierandel er etter dette 77,7 %. Sjøl en liten aksjepost kan gi gode penger.

De største aksjeeierne er per 31. desember 2002:

Handelsdepartementet, Folketrygdfondet, Telenor ASA, State Street Bank & Client Omnibus (USA), Phildrew Nominees lt c/o GN Sparebank ver (GBR), Royal Trust Corporat Client Treaty acc. (GBR), Vital forsikring ASA (NOR), Jpmorgan Chase Bank Omnibus Lending acc (USA), Jpmorgan Chase Bank Clients Treaty Accou (GBR).

Telenor er flytta fra Olje- og energidepartementet til Handelsdepartementet, akkurat som Statkraft. «Telenor er blant de 13-14 største mobiloperatørene i verden, og har en sterk posisjon i Norden, Øst-Europa og Sørøst-Asia.» (Dagsavisen 19. januar 2003.)

Skolen er neste

Prinsippet om en folkeskole har et sterkt forsvar i Norge. Sjøl om det mangler penger, sjøl om mye kunne vært gjort for å gjøre skolen bedre både for elever og lærere, forsvares tanken om at alle barn skal ha lik rett til å gå gratis på skolen i 10 år, med samme innhold uavhengig av hvor i landet de bor. Men så viser det seg noe som ikke mange er klar over. Det er at norske myndigheter siden 1994 har jobba for en plan om å bryte i stykker hele folkeskoleprinsippet i Norge, uten at det har vært til diskusjon, avstemning, tema i en stortingsvalgkamp eller noe. I Klassekampen for 15. juni 2002 blir ekspedisjonssjef Stig Klingstredt i Utdanningsdepartementet spurt: «Inntil nylig var det ikke så mange nordmenn som visste at vi har forpliktet oss til liberalisering av grunnskolen og den videregående skolen?»

Han svarer: «Kanskje ikke, men dette har ligget til grunn for norsk utdanningspolitikk i snart ti år. Dersom det kommer en internasjonal institusjon og etablerer en grunnskole i Norge, må vi behandle den likt som norske privatskoler. Vi kan ikke gi mer statsstøtte til våre egne skoler.»

Det han henviser til, er det som skjedde 30. november 1994 da Stortinget mot RVs ene og to av SV sine stemmer slutta seg til en avtale som har som mål at alle tjenester skal privatiseres og gjøres tilgjengelig for utenlandske investeringer. Det er interessant at Telenor og Statkraft er flytta over til Handelsdepartementet. Posten følger sikkert etter. Det er også interessant at Handelsdepartementet gjennom Gats-forhandlingene (hemmelige for folket) sørger for å legge norsk grunnskole ut på salg. Er Norge villig til selge grunnskolen i bytte mot gode betingelser for fiskekapitalen i Norge?

Norge har satt opp skolen på lista over «forpliktelser» (commitments), dvs. Norge forplikter seg til å åpne skolevesenet for liberalisering. Hva betyr så dette for skolen? For å drive private skoler i Norge i dag, må de søke Undervisningsdepartementet, fordi de må godtgjøre at de er et pedagogisk eller livssynsmessig alternativ. Det har ikke vært lett å få slik godkjenning, for folkeskoletanken står veldig sterkt i Norge. Lik skole for alle har vært en kampsak for arbeiderklassen og det opplyste borgerskap. Men hvordan skal overklassen og regjeringa i Norge gjøre det mulig for Gats-avtalen å virke også på skolens område? Jo, ved å fjerne kravet om pedagogisk og livssynsmessig alternativ. Det gjøres i regjeringas forslag til ny privatskolelov og må ses som et redskap for Gats. Det betyr at hvem som helst kan lage privatskoler, kanskje ikke med aksjeutbytte i første omgang, men med 90 % statsstøtte og skolepenger.

«Offentlig» har endra karakter

Det gir ikke lenger mening å snakke om at statlige virksomheter sørger for offentlige tjenester til folk. For innholdet i «statlig» er endra. Et statlig selskap (Statkraft, Telenor, Posten) kan altså både være hovedsakelig eid av staten, men likevel ha som mål å sikre et høyest mulig aksjeutbytte. Dette har kommet fra ca. 1990. Resultatene blir tydelige nå. Derfor vil det ikke være tilstrekkelig å kreve selskapene tilbake til staten. Kravet må også være nye mål for etatene. Mål som går ut på at de skal sørge for befolkningas behov for den aktuelle tjenesten og ikke først og fremst profittskapere. Artikkel 1.3.c i Gats-avtalen sier at offentlige tjenester kan unntas fra reglene i avtalen. Men hva er offentlige tjenester i dag? Det er «tjenester som blir ytt verken på kommersielt grunnlag eller i konkurranse med en eller flere tjenesteytere». Det betyr sannsynligvis at hvis en kommune har privatisert eldreomsorgen og åpna den for ISS eller andre norske eller utenlandske private selskaper, så må alle norske kommuner si ja til det samme. For da er det allerede «konkurranse» eller «kommersielt grunnlag» fra før. Derfor ny privatskolelov som skal lage skolekonkurranse.

EU, WTO, IMF og Verdensbanken = sammen

En fullstendig integrering av det norske næringslivet med den internasjonale kapitalen, skjer og vil med Gats skje i økende omfang. I Gats forhandles det om energi, helse, vann, utdanning og en lang rekke flere områder. For eksempel fiskeressurser. Det er viktig å se at alt henger sammen. Helge Christie sier i Klassekampen 27. desember 2002: «Investeringsforhandlinger i WTO vil fort kreve ressursadgang til norske fiskefartøyer og fiskekvoter. EU krever i øst-utvidelsen å bytte norsk markedsadgang for fisk mot EUs markedsadgang til norske fiskebestander.» Og: «Det som ikke liberaliseres i WTO, liberaliseres i EØS, Verdensbanken, IMF og omvendt.» I lys av blant annet dette, er det nokså lite «venstre» å gå inn for at Norge skal bli medlem av EU som et ledd i å bekjempe markedsliberalismen …

Regjeringa skjuler alt for folket

Regjeringa viser til at åpenhet ville skade forhandlingene. Men lista er levert WTO/de andre landa. De veit krava. De eneste forhandlingene som kan skades, vil være mellom de norske forhandlerne og det norske folket. Den norske overklassen, som har makta i landet, fører en liberaliseringspolitikk også uten de overnasjonale avtalene. I det norske, borgerlige demokratiet, uten WTO og Gats-avtale, har heller ikke folk makta. Ikke da heller. Det er kapitalen som rår og som legger premissene for utviklinga av samfunnet. Men det var likevel mulig å holde Norge utafor EU to ganger. Det har vært mulig å lage en folkeskole som staten har tatt ansvaret for. Med feil og mangler, men likevel en offentlig folkeskole. Det har vært mulig å slåss for barnehager, ei bru og en vei. Lokale og sentrale politikere har snart her, snart der, blitt møtt av den lokale befolkninga, eller landsomfattende protester fra tusenvis av folk og mange organisasjoner, og er blitt pressa til å gjøre mindre dårlige vedtak enn de ellers ville ha gjort. Eller til og med gode vedtak. Se på kommuneopprøret i dag, det er faktisk folk som trur på og veit at staten kan presses av et massivt opprør til å gjøre visse innrømmelser.

Men når Gats-avtalen gjelder? Det kommer ikke på tale. Og det er det nye i kapitalismen. Det er at nasjonalstatene, også de mindre, sjøl imperialistiske som Norge, underlegges de aller største kapitalistgrupperingene og bindes av internasjonale handelsavtaler som tjener de rikeste. De er til fordel også for den største norske kapitalen, men betyr utslettelse av vanlig, borgerlig beslutningsmyndighet i kommunestyrer og storting. For ikke å snakke om at folk flest blir utsatt for beslutninger som er tatt på bakgrunn av den internasjonale kapitalens tilfeldige og anarkistiske bevegelser.

Ingen vei tilbake

Asbjørn Wahl skriver 14. januar 2003: «Noe av det mest dramatiske og oppsiktsvekkende ved avtalen er at når et land først har åpnet en tjenestesektor for fri etablering og fri konkurranse, så er det så godt som ingen vei tilbake. Avtalen er i praksis irreversibel. Det finnes teoretiske muligheter for å trekke tilbake en forpliktelse, som det heter (commitment på engelsk), men først etter tre år, og det forutsettes enighet blant de (i dag) 144 medlemmene, og man er i så fall tvunget til å kompensere gjennom å åpne en tilsvarende annen del av sine tjenestesektor for fri konkurranse. Den totale mengden av liberaliseringer i et land kan altså ikke reduseres, annet enn i svært alvorlige krisesituasjoner, da helt bestemt unntaksbestemmelser kan iverksettes.»

Derfor: Er en reformpolitikk mulig? Er det mulig å rive seg løs fra utenlandsk diktat, på fredelig vis, hvis man ønsker det? Hva vil skje hvis man gjør det på tross av Gats-avtalen? Hva vil man bli møtt med?

Betyr utmelding konfrontasjon?

På konferansen Kvinner på tvers i september 2002 var det enda ei som lurte på om «vi fikk lov til det», nemlig å melde oss ut. Hva innebærer et slikt spørsmål? Kanskje hun som stilte det (og som den øyeblikkelige stillheten i salen viste var i mange fleres hoder), tenkte at dette systemet er så uriktig og urimelig for de fleste, at det ville ikke være rart om de en gang ville melde seg ut av det? I hvert fall ut av WTO, Gats, EU, EØS, Verdensbanken, IMF, alle de diktatoriske organisasjonene og avtalene som bare skal sikre storkapitalen all makt? Eller kanskje hun (eller andre i salen) tenkte enda lengre, at en gang blir vel spørsmålet stilt ved hele kapitalismen som system? Men hvorfor spørre «får vi lov til det»? Hadde hun ikke tillit til at kapitalen i Norge og de som har makta i WTO og andre internasjonale organisasjoner/avtaler, som USA, som energiselskaper, som tysk industri som er avhengig av norsk olje, respektfullt vil trekke seg unna når et folkeflertall ønsker det? Tenkte hun på at den internasjonale kapitalen ville sette i gang økonomiske sanksjoner, handelsboikott og kanskje det som verre er? Altså, møte demokratiet, flertallsvedtak, med makt og vold?

Jeg veit ikke hva hun tenkte, jeg gjetter. Det var da revolusjonen stod for meg som mindre rar.

Det hagler nå med angrep

Det er nesten umulig å følge med. Hva er forslag? Hva er utredning? Hva er vedtatt? Eller var det ikke vedtatt? Hva skal det forhandles om når? Er det 20 eller 45 viktige angrep som er under lynbehandling når dette skrives i begynnelsen av januar 2003? Det illustrerer «turbo»kapitalismen som den ofte blir kalt. Den har det travelt. Konkurransen mellom selskaper og kapitalgrupper fører til et innbitt kappløp med tida: Hvem er først til å produsere varen med mindre kostnader enn konkurrentene? Hvordan skal kapitalen fortest mulig greie å få vekk alt som kan hindre fri makt, flyt, for investeringer og handel? Det er disse behovene som er drivkrafta bak alt som skjer så fantastisk fort.

• I offentlig sektor har vi fått et press fra arbeidsgiver for at stadig mer av lønnsforhandlingene skal skje lokalt og til og med individuelt. Dette er et middel til å ødelegge fagforeningene.
• Borgerskapet vil at vi naturlig nok skal gå til banker og forsikringsselskaper for å sikre våre pensjoner når vi er gamle, på tross av at vi har betalt inn penger (skatt) til pensjonene gjennom et langt liv.
• Kvinnene skal nå få en enda dårligere pensjon enn de har, opptjeningsreglene skal forverres.
• Arbeidsmiljøloven vil de endre, slik at ramma for overtid utvides og slik at bedriften kan presse folk til å jobbe lengre dager.
• Industri legges ned, arbeidsløsheten øker, minoriteter får likevel ikke jobb, arbeidsgiverne ønsker å kjøpe arbeidskraft hvor som helst fra, akkurat den de trenger akkurat da, og så kaste den ut igjen.
• Pensjonskommisjonen foreslår dårligere betaling for folk som tar ut pensjonen når de er 62 år.

Summen av dette og mere til, fører til svekka beskyttelse for arbeiderklassen, lettere for kapitalen å drive rovdrift og angrep på fagforeningene. Et brutalisert arbeidsliv er blitt et begrep og en realitet alle kjenner.

Det blir bevegelse og motstand

Som et svar på statens strupetak på kommunene, har vi i de siste par åra sett stadig mer til et opprør fra kommunene. Mer penger! er kravet. Kommunene får forpliktelser overfor befolkninga som de ikke greier å oppfylle fordi staten tar et økonomisk strupetak på dem. Aksjon for velferdsstaten. Vedtak i mange kommunestyrer som protesterer mot utviklinga. Folk trekker seg fra kommunestyrene fordi jobben ikke er mulig å gjøre. Motstanden mot USAs planer om krig mot Irak vokser i alle retninger. I fagforeningene og på arbeidsplassene står kampen mot borgerskapets forsøk på å svekke lover og avtaler, mot kraftig rovdrift og vilkårlig behandling. Vi har sett raseriet over det som har skjedd med strømmen. Det er nå satt i gang ei opplysnings- og motstandskampanje mot Gats-avtalen fra Attac og Aksjon for velferdsstaten. Næringslivet, godt hjulpet av mediene, har satt i gang ei Ja til EU-kampanje som har begynt å mobilisere motstanden. Ungdomsbevisstheten mot WTO, IMF og Verdensbanken bærer bud om større bevegelser mot «globaliseringa». Det vil helt sikkert bli mye bevegelse i klassekampen i de nærmeste et-to-fire åra.

Folk vil slåss fordi de må

Bevegelse er positivt. For et revolusjonært parti er ikke dette likevel noen lett situasjon. Den er heller ikke lett for folk som er aktive i fagforeninger, på jobben for å redde en arbeidsplass, eller aktive i kvinnekampen, i miljøkampen, i kampen mot EU og EØS, mot WTO og mot krig. På den ene sida er folk som er i ferd med å miste arbeidsplassen sin, tvunget til å kjempe imot. De skal jo leve, for søren! Det er ingen annen vei å gå, enn å forsøke. Om og om igjen. Et revolusjonært parti består i hovedsak av folk som klassemessig står i en vanlig lønnsmottakersituasjon. «Vanlige folk» som vanlige folk pleier å si. De folkelige bevegelsene likeså, – de er folkelige. Så når et kommunistparti maner til kamp, er det ikke bare fordi det er prinsipielt riktig, men fordi medlemmene er redde for hva som skal skje med boligen, strømregninga, jobben, barnehagen deres, så de ikke kan annet.

Folk vil tape og tape

Dette kan høres greit ut, at folk ikke kan annet enn slåss. Men det er slett ikke greit. For den andre sida er at folk taper stort sett hele tida. Etter kortere eller lengre tid. Folk vant kampen mot EU-medlemskap to ganger. Det var en formidabel og virkelig seier. Men borgerskapet tar ikke et nei for et nei, de tar det som en utsettelse og en omvei. Og finner på EØS. Folket sa nei til EU fordi det var et overnasjonalt organ, men blir innmeldt i WTO som har nøyaktig de samme prinsippene som EU 36 timer etterpå. Tenk på retten til å fagorganisere seg og lage tariffavtaler. I det siste året har folk med langvarige avtaletradisjoner vært nødt til å slåss for retten til å ha dem. I ei tid med en brei offensiv fra kapitalen på svært mange områder samtidig, må det bli mange tap, enten en slåss, eller en ikke er blitt klar over angrepet før det var gjennomført. Angrep som kommer som en kastevind, tar med seg noe og fyker videre før du får blunka.

Kapitalismen må vekk

Det er fare for at dette kan føre til apati og desillusjon. «Ingenting nytter.» «Vi sloss, men tapte.» Folk gir opp å følge med, det er jo også nesten umulig å følge med. Fagforeninger veit det er nesten umulig å stå imot og velger linja med tilpasning, å gjøre det beste ut av det. Finne en litt bedre løsning enn den verste. Ja, hva kan de ellers gjøre mange ganger? Det er jo ikke fagforeningene som har makta. Hvis folk legger ned all motstandskamp, blir det virkelig farlig å være menneske i Norge, hvis du ikke tilhører overklassen. Da er det bare å si ja takk til barbariet.

Jeg tror ikke folk vil legge ned all motstandskamp. Tvert imot, det vil sannsynligvis bli mye bevegelse i klassekampen i de nærmeste åra. Men for å motvirke at konklusjonene fra de mange tapte slag blir defaitisme og passivitet, er det viktig at mange flere får en samfunnsforståelse som gir innsikt i hvorfor det blir sånn. At det er kapitalismen som system vi står overfor. En kapitalisme som fører en allianse- og konkurransekrig på verdensbasis, der industriarbeidere, kontorfolk, lærere, småbrukere, bønder og kystfiskere, utelukkende fungerer som figurer i kapitalens regnskap. Figurer som skal gi maksimalt og koste minimalt. Så lenge kapitalen har makta i samfunnet, må folk i hovedsak tape. Vi lever i et diktatur. Det er kamuflert og polert med stemmerett og kommunestyrer, men det er likefullt kapitalen som har makta. Når regjeringa lar rederforeninga og arbeidsgiverforeninga være med å lage den norske statens krav og tilbud i forbindelse med Gats-forhandlingene, mens det norske folket ikke får vite noe, er det bare ett eksempel på statens klassekarakter og på at kapitalen helt naturlig har makta over det som skal skje med alles liv, makta over kommunestyrer og også over Stortinget!

Så hva kan gjøres?

Kampen må gå på to fronter. Både forsvarskamp (ut av EØS, Nei til Gats, mot forverring av arbeidsmiljøloven, nei til krigen osv.). Men også kampen for å avsløre kapitalismen som system med sosialisme/kommunisme som alternativ. Først litt om en kamp jeg tror det er mulig å vinne: Ut av EØS!

Ut av EØS = nei til EU en gang til!

I dag er det største problemet i kampen mot EU-medlemskap, at EØS-avtalen finnes. Gjennom den tvinger EU direktiver på Norge. Det er ikke rart mange tenker at vi får alt det jævlige med EØS – hvorfor ikke likegodt være med og bestemme over jævelskapen som medlem av EU. Men dette argumentet må snus den andre veien: Vi ser hvor jævlig EU er når vi erfarer EØS-avtalen. Vi vil ha mindre av dette, ikke mer. Da vil vi ut av EØS-avtalen! Den kan vi si opp, det kan vi ikke med EU-medlemskapet. Er vi imot EU-direktivene som kommer via EØS-avtalen, er det ikke naturlig å si ja til mer EU, men nei til EØS!

Det er viktig å forsvare hvert lands rett til å bestemme over sin egen politikk, økonomi, lover, handelsavtaler. Sjølråderett med andre ord. Arbeiderklassen, ja alle arbeidende mennesker i byene, på bygdene og langs kysten, har det sjølsagt mye lettere hvis de «bare» skal nedkjempe sin egen regjering og overklasse, enn om de også skal vri seg løs fra makta til EU, USA og WTO. Noen som kaller seg «venstrefolk» er for EU fordi «arbeiderklassen i Europa skal stå sammen». Men arbeiderklassen i Norge, Tyskland, Mexico, Kina, Somalia, USA og Pakistan kan lettere stå sammen om de ikke skal gå veien om å mure seg inne sammen med sine «egne» kapitalgruppers unionsprosjekter.

Noen som kaller seg sosialister, sier at vi må inn i EU fordi flere land i Øst-Europa skal med. Men flere land endrer ikke EUs karakter. EU er oppretta for å gi sterke kapitalgrupper i Europa beskyttelse mot konkurranse fra de to andre sentrene USA og Japan. At det indre EU-markedet utvides, er en styrke for EU-kapitalen og ikke for det arbeidende folket i noen av EU-landa. Konkurransen skjerpes med USA, se bare hvordan USA har en parallell utvidelse østover med Nato. For å holde markedet på plass med makt, utvikles en politisk union, en statsdannelse med felles valuta, utenrikspolitikk og militærvesen.

En kontinental festning

Naomi Klein skriver om hvordan USA lager handelsblokker på det amerikanske kontinentet. Hun viser til EU og forklarer hvorfor EU vil ha med fattige østland:

«En kontinental festning er ei gruppe nasjoner som slår seg sammen for å skaffe seg gunstige handelsavtaler med andre land, samtidig som de bygger opp ei felles yttergrense for å holde folk fra andre land ute. Men et kontinent som tar alvorlig på det å være festning, må sørge for å få med ett eller flere fattige land innafor murene, ettersom noen må gjøre møkkajobbene og ta de tunge taka.

Dette er en modell som Europa nå baner veg for: EU utvider og får med ti fattige østblokkland, samtidig som stadig mer aggressive sikkerhetstiltak settes inn for å nekte immigranter fra enda fattigere land, som Irak og Nigeria, adgang.

På den andre sida av Atlanteren er en liknende tredelingsprosess i gang. Innafor Festning Europa er Frankrike og Tyskland adelen, og mindre land som Spania og Portugal er skiltvaktene. Polen, Bulgaria, Ungarn og Tsjekkia er postmoderne livegne, med lavtlønnsfabrikker der klær, elektronikk og biler kan produseres for 20-25 prosent av hva det ville koste i Vest-Europa – EUs egne maquiladoras (underbetalte arbeidere i Mexico, sweatshops). I mellomtida har de gigantiske drivhusa i Spania slutta å ansette marokkanere til jordbærplukking. Disse jobbene går i stedet til kvithuda polakker og rumenere, mens skip med nordafrikanere avskjæres av raske båter med infrarøde sensorer som patruljerer kysten.

Hvordan kan en opprettholde vanntette grenser og fortsatt ha tilgang på billig arbeidskraft? Hvordan kan handelen utvikles samtidig som en lefler med velgere som er mot innvandring? Hvordan kan butikken gå som normalt, men være stengt for folk? Enkelt: Først bygger du en ny ytre festningsmur, så stenger du portene.» (The Nation)

Det finnes ikke et ja til EU som er politisk radikalt. Et ja til EU er et ja til markedsliberalisme, diktatur over den norske økonomien og en europeisk festning mot sør. Folk fra «det radikale ja» argumenterer fra en ønskebrønn.

En annen verden er mulig – uten kapitalisme

«En annen verden er mulig» er det positive slagordet til Attac og antiglobaliseringsbevegelsen. Og de har rett, en annen verden er mulig. Hvis kapitalismen blir styrta og ikke lenger er måten samfunnet styres på. Hvis sosialisme og kommunisme framheves som alternativet. Det er jobben til de revolusjonære.

Kapitalismen synes mektig med sine diktatoriske institusjoner og sin vilje til krig. Men kapitalismen er prega av krise. Den amerikanske økonomien går dårlig. USA er verdens mest forgjelda land. Profittraten synker i OECD-landa. Dette er bakgrunnen for de rabiate angrepene fra kapitalens side overfor arbeiderklassen i ale land. De store selskapene og kapitalgruppene konkurrerer om fortjenestene. Et av tiltaka er å ta for seg av det som nå er ikkevarer i offentlig sektor i OECD-landa. Et av tiltaka er å binde de forskjellige landa til å ta imot selskapenes investeringer. Et annet tiltak er å svekke arbeidervernet og fagforeningene slik at kapitalen får større frihet til profittmaksimering. Det er en kriseprega kapitalisme som slåss. Systemet er fullt av indre motsigelser og er sårbart. Systemet er menneskeskapt og kan forandres av mennesker. Og det må gjøres. Det er ingen utsikter til at arbeidsfolk skal få det bedre under kapitalismen. Tvert imot, mest sannsynlig blir det mye verre. Derfor er det er nødvendig å bringe på banen sosialismen som alternativ.

Revolusjonen er mindre rar

På bakgrunn av det vi ser resultatene av etter 10 år med frislipp av kapitalen, står den sosialistiske revolusjonen for meg som mindre rar. Mer hverdagslig. Jeg ser for meg en folkelig kamp der flertallet av folk i by og bygd krever at kapitalen skal temmes. I arbeidslivet. At stat og kommune reelt skal ha tilbake naturressursene i landet. At folks arbeid skal brukes til å lage et bedre land å bo i. At kvinner ikke skal ha en underordna og fattig posisjon i Norge. At minoritetene skal ha samme rett som majoriteten. At Norge skal holde seg vekk fra rolla som støttespiller og lakei for den amerikanske imperialismen. At folk altså har tatt sjansen på å finne svaret på spørsmålet «får vi lov til det?».

Det er ingen gitt å vite hvordan en sånn kamp og bevegelse vil bli møtt av norsk og utenlandsk kapital og voldsapparat. Men mest sannsynlig blir det vel ikke å likne med et vanlig stortingsvalg, sjøl om det hadde vært mest ønskelig, sett fra folkets ståsted.

Å si det som står over her, at overklassen sannsynligvis ikke gir seg uten sverdslag, har ført til at revolusjonære blir beskyldt for å være for vold. En revolusjonær kan komme til å føle seg nokså «langt ute» med sitt syn, særlig når denne uvanlige argumentasjonen skal gis som en frisk replikk i et kjappmedium. Men nå? Når det er blitt naturlig å spørre «får vi lov til det?» når det er snakk om å melde seg ut av storkapitalens avtaler og institusjoner på en vanlig måte, er det i hvert fall lettere å argumentere for at folk står overfor kapitalkrefter som antakelig vil bruke makt. Derfor er ikke tanken på revolusjon så rar lenger, synes jeg.

Det er ikke opplagt at en revolusjon blir en sosialistisk revolusjon. Sosialismen betyr at flertallet gjør eiendommen, kapitalen, Telenor, Statkraft, den viktigste industrien og institusjonene om til statlig/kommunal eiendom og lar dem bli styrt av mål som ikke går ut på at kapitalen skal formere seg, men at disse hjørnesteinene i økonomien skal tjene mål som arbeiderklassen, det store flertallet, synes er viktige i sitt nye samfunn. Først når alle klasser er oppheva og det er kommunisme med helt fellesskap, vil folk kunne skape i full frihet.

Det trengs et stort og sterkt AKP

Når mennesker organiserer seg, er det for å gi større kraft til å framføre og handle på grunnlag av sin subjektive forståelse. Noens erfaringer og forståelse fører til organiseringa av revolusjonære organisasjoner. Som har revolusjonen som sitt anliggende. Samfunnsomveltinga. Kapitalismens begravelse. Den norske arbeiderklassen ville hatt fordel av en revolusjonær bevissthet som gjør at den ser seg sjøl som ei sterk, kollektiv kraft som er i stand til å styrte kapitalismen og legge den i grava. Det er i et slikt perspektiv AKP eksisterer. Ikke bare, AKP deltar som parti og med medlemmene i kampen i fagforeningene, mot EU og EØS, i kvinnebevegelsen og i anti-krigsarbeidet. Men det spesielle med AKP er at partiet tar dette spørsmålet på alvor: Om hva som må til for å styrte kapitalismen.

Et du en antikapitalist, er du en revolusjonær, så bli med! Det trengs organiserte folk i enhver krok av landet.

Det har slått meg i det siste at programmet for en sosialistisk revolusjon i Norge antakelig vil handle om ting som var alminnelig, sosialdemokratisk politikk da jeg vokste opp! Da skulle folks skattepenger, kommune og stat, sakte, men sikkert sørge for at alle fikk strøm, telefon, sjukehus, skole og innlagt vann. I dag er kapitalismen slik at hvis folket i samfunnet ville ha tilbake strømmen, telefonen og toget, så måtte det antakelig en sosialistisk revolusjon til! Det den sosialdemokratiske Gerhardsen hadde på sitt program på 1950-tallet, ville i dag kreve en revolusjonær omveltning for å få gjennomført! Det tror jeg, faktisk. Den revolusjonen er nødvendig!

(Kart fra CIA Fact Book)

Areal: 406.752 km² (nr 58 i verden)

Innbyggere: 5,496 millioner (nr 101 i verden)

Hovedstad: Asunción

BNP per innbygger (2000): 1440 $

Valuta: Guaraní = 1000 céntimos

Forventet levealder: 70 år

Barnedødelighet: 3,1 %

Befolkningstilvekst (1980-2000): 2,8 %

Religion: 94 % katolikker, protestanter, bahai

Urbanisering: 56 %

Andre byer: Ciudad del Este, San Lorenzo, Lambaré, Fernando de la Mora, Capiatà, Encarnación

Administrasjon: 17 departementos og byområdet Asunción

Parlament: Congreso Nacional med 80 representanter og 45 senatorer

President: Luis Ángel González Macchi (Partido Colorado)

Næringsstruktur: 21 % landbruk, 27 % industri, 52 % tjenester

Arbeidsløshet (2000): 21,3 %

Import: 43 % konsumvarer, 30 % råvarer, 27 % kapitalvarer

Importland: Brasil 30 %, Argentina 18 %, USA 14 %, Kina 7 %, Japan 6 %

Eksport: 36 % soyabønner, 8 % bomull, 8 % kjøtt

Eksportland: Brasil 32 %, USA 8 %, Argentina 7 %, Chile 3 %

av eit medlem av AKP ved UiO og
eit medlem av NKS og AKP ved UiO

Dei siste åra har det stadig vorte vanlegare at studentar blir avhengige av innkomer frå deltidsarbeid ved sidan av studiane. Dette var uvanleg for til dømes berre tjue år sidan, og likevel har ein mest til gode å høyre dagens studentar setja spørjeteikn ved dette. For dei fleste er det heilt umogleg å vera heiltidsstudent om ein berre skal leva på det Lånekassa gjev. Å stilla krav om at dette skulle vera mogleg, er eit ikkje-tema mellom studentane i dag. Det forunderlege er kor fort kravet om et lån å leva av har stilna.

Relativt få studentar er politisk organiserte, eller for å seie det på eit anna vis: Sers få er engasjert i dei politiske studentorganisasjonane. Desse organisasjonane er i det store og heile heller ikkje serleg synlege ved universitetet, noko som naturlegvis har samanheng med at dei er so små. Dette er i sin tur med på å syte for at dei kan verke «lukka» for folk som kjem utanfrå. Det som kan minne om organisering av progressive studentar, er Raud Front. Den skipar til intellektuelle kosekveldar med debatt og øl til. Organisasjonen er dessutan lite utadretta og lite aktivistisk.

Dei aller fleste studentane har ogso eit sers distansert tilhøve til dei instansane som skal halda studentane sine interesser i hevd og vera det offisielle «studentdemokratiet». Mindre enn 10 % av studentmassen røystar ved studentparlamentsvala, og det er svært få som veit kven som sit i parlamentet og kva dei i det heile driv med. Det er faktisk sånn at mange studentar ikkje veit korleis ein røystar. Dessutan er det vanskeleg å finne tillitsvalde til fagutvala, mest fordi folk er redde for at det skal ta opp for mykje tid. (Hugs her dobbeltarbeidet, i tillegg til at mange studentar er i etableringsfasen.) Dei som seier seg viljuge til å sitja der, får låk informasjon om kva mandat dei har og kva dei konkrete arbeidsoppgåvene er (utover å skipa til fest).

I kombinasjon med ein svakt organisert studentmasse, fungerer det tannlause alibiet av eit studentdemokrati som ein framifrå reiskap for å hevda at det har vore ei «demokratisk» handsaming av utdanningsreformar; noko som er med på å legitimera forverringa av vilkåra for studentar.

Studentane sit mest att med positive inntrykk av den sokalla «Kvalitetsreforma». Kortare studielaup, meir undervisning og tettare oppfølgjing verkar utelukkande positivt for dei fleste studentane. Mest sannsynleg kjem dette av at dei negative konsekvensane er lite kjende. Dei negative konsekvensane er mellom anna mindre tid og ressursar til forsking, større arbeidspress på dei vitskapleg tilsette, med alle dei konsekvensane det fører med seg – kvantitet framfor kvalitet i undervisninga. Dessutan vert den relativt store fridomen norske studentar har hatt svært redusert med innføringa av dei nye programma med på førehand fastsette fagkombinasjonar.

I staden kjem 25-åringar attende til gymnasstadiet. Mappeevaluering og 10.000 ekstra kroner verkar forlokkande på studentar. Pressa har, med Klassekampen som eit heiderleg unnatak, ikkje teke tak i reforma, og soleis ikkje fylt si rolle som informasjonsytar i denne saka.

Då semesteret starta no hausten 2002, vart det med brask og bram frå Universitetet i Oslo si side lansert ein studentfestival. Det var ikkje måte på kor mange plassar ein kunne drikka ein halvliter.

I desse to første vekene av semesteret var det óg organisasjonsdagar. Dei politiske studentorganisasjonane var avspist med tida mellom 14 og 17 for å markere seg og sine standpunkt. Dette kan sjåast på som ein del av ein ideologisk strategi for å hindre at studentorganisasjonane veks seg store og sterke att.

Radikaliseringa av studentmassane etter utdanningseksplosjonen på 1960- og 70-talet skremde borgarskapet og deira tette allierte. AKP(m-l) og etterkvart NKS vart dei leiande kreftene på venstresida, og kampane mellom m-l-arane på den eine sida og DKSF på den andre i Studentparlamentet var harde. I ettertid har Studentparlamentet utvikla seg til å bli ein mellomstasjon for sosialdemokratar og andre høgrefolk på vegen frå ungdomspartia til moderpartia, og eit springbrett til godt betalte stillingar i utdanningssektoren eller staten. Dette er med på å

• 1. svekkje truverdet til desse instansane;
• 2. utvikle ogso desse instansane til noko tannlaust som lograr for eit kvart direktiv frå dei øvre styresmaktene;
• 3. syte for at dei ikkje er representative for studentane, same kor avpolitisert akkurat den gruppa er.

Då venstresida dei siste åra ikkje har vore representert i denne forsamlinga, har det ikkje vore nokon der som har hatt høve eller vilje til å setja kjelkar i vegen for denne utviklinga. Trass i at Studentparlamentet ikkje er stort anna enn ei demokratisk kappe for Universitetet i Oslo, hadde det vore nyttig med progressive der, både for rørsla, for Studentparlamentet som instans og for engasjementet. Dette fordi de progressive:

• 1. hadde hatt høve til å markere oss utad i større grad enn i dag;
• 2. kunne fungert som ei vaktbikkje à la Folkvord på tinget 1993-97, og dimed sett fokus på ineffektiviteten der;
• 3. kunne sett fokus på logringa ovanfor høgare instanser;
• 4. kunne ha skapa blest kring den nye studiereforma.

Raud Front har ikkje stilt liste til parlamentsvala. Det «radikale» alternativet – eit prosjekt skapt av folk til høgre i SU – er «De radikale» som i den seinare tida har opplevd strid fordi venstresida meiner seg ignorert internt i arbeidet. Dei leiande kreftene i «De radikale» er til dømes ikkje sterkt i mot «Kvalitetsreforma» – om i det heile. Det ville vore sunt for studentane sitt engasjement med opposisjonelle vindar i parlamentet.

av Solveig Aamdal

Rett etter seieren i folkavstemninga i 1994, skrev Solveig Aamdal denne oppsummeringa. Røde Fane trykker den fordi det å forstå den forrige EU-kampen er viktig for hvordan den kamåen som nå er i gang, skal føres.

Enkelte prøver å gjøre seieren i folkeavstemminga om EU til mindre viktig enn den var. Seieren viste nok en gang at det er mulig for folket å vinne over makta. Fremdeles er det slik at det er Stortinget som vedtar lover og foretar alle bevilgninger som ikke faller inn under EØS-avtalen.

Sjøl om regjeringa fremmer, og stortingsflertallet ønsker å få gjennom, de samme lovene i Norge som de som er vedtatt i Brussel, og sjøl om regjeringa ikke vil legge ned veto mot noen av EU-direktivene, kan politisk kamp i Norge forandre dette. Deler av EØS-avtalen kan stoppes, og hele avtalen kan sies opp.

Norge er en del av den imperialistiske verden, og fører en imperialistisk politikk. Samtidig er vi underlagt de store imperialistiske blokkene. Gjennom Vestunionen lar regjeringa Norge delta i EUs militære oppbygging. Dette kan også forandres gjennom politisk kamp i Norge.

Utviklinga i Nei til EU

Seieren viste at folket i Norge ikke lar seg true til å stemme mot overbevisninga si. De stemte nei sjøl etter at Finland og Sverige hadde sagt ja. Denne sjølstendigheta lover godt for framtida.

Det vil bli mange oppsummeringer etter EU-kampen. De fleste organisasjoner vil trekke sine egne lærdommer. Derfor vil oppsummeringa fra AKP bli annerledes enn oppsummeringa fra Senterpartiet. Ulike klasser innafor fronten mot medlemsskap vil oppsummere forskjellig.

For oss som er kommunister, er det viktig å se på kampen i et klasseperspektiv, se hvem som var innafor fronten, hvem som hadde makta i fronten og hvorfor utviklinga var som den var.

Nei til EU var en front som blei bygd opp nedenfra. Våren 1988 blei det danna studie- og arbeidsgrupper i Stavanger og Levanger/Verdal. Etterhvert blei det laga grupper mange andre steder. Utgangspunktet for disse gruppene var at regjeringa mer og mer åpent hylla EUs politikk. De sa at de ikke planla noen ny folkeavstemming, og at Norges forhold til EU sto fast. Men flere og flere begynte å tvile på det. Samtidig nådde regjeringas tilpassingspolitikk i forhold til EU nye høyder. Gro Harlem Brundtland var statsminister fra 9. mai 1986 og fram til 16. oktober 1989.

Høsten 1988 kom «Opplysningsutvalget om Norge og EF» i gang. Det var ei gruppe i Oslo og besto av intellektuelle, fagforeningsfolk og bondelagsfolk. Blant anna satt de seinere ja-folka Jan Henry T. Olsen, Bergfrid Fjose og Terje Kalheim der.

Gruppene rundt om i landet ville gjerne tilslutte seg det sentrale Opplysningsutvalget, men det var ikke mulig. Utvalget hadde ikke medlemmer, og de ønska ikke lokal organisering. Likevel blei det en form for samarbeid, men de lokale utvalga fikk ikke bruke samme navn som Opplysningsutvalget. I Nord-Trøndelag kalte vi fylkesorganisasjonen som blei danna høsten 1988, for «Opplysningsforum om Norge og EU».

Etterhvert blei det lokal- og fylkeslag flere og flere steder. Skulle valg til lokal- og fylkesstyrer foregå på en demokratisk måte, var det ønskelig med medlemsorganisering.

14. og 15. mars 1989 var «Oslo-avtalen», ideen om EØS, klar på et møte i Efta. Den norske regjeringa la i realiteten fram planene sine om å knytte Norge til EU – uten folkeavstemming først. Arbeidet innafor nei-fronten vokste, flere og flere slutta seg til.

Fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990, var det Syses koalisjonsregjering som styrte Norge. Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti danna regjering. Forhandlingene om EØS fortsatte etter at et enstemmig storting hadde gått inn for det. Motsigelsene innafor regjeringa blei sterkere og sterkere, Harald Synnes gikk av som statssekretær. Det eneste EU-direktivet regjeringa sa fra om at de var uenige i, var konsesjonsdirektivet. Like før regjeringa gikk av, blei den norske krona knytta til ECU.

Gro Harlem Brundtland overtok som regjeringssjef, og farten i EØS-forhandlingene økte. 22. november 1990, 19 dager etter at hun blei statsråd, informerte Eldrid Nordbø om EØS-forhandlingene i Stortinget. 19. desember 1990 var det første av mange gjennombrudd i forhandlingene. 12. mars 1991 kunne Eldrid Nordbø nok en gang informere Stortinget om vellykka forhandlinger, etter at Efta på et møte 2. og 3. mars hadde gitt sin tilslutning.

Fram mot august 1990 var det mye diskusjoner og mye mobilisering for å få til et navneskifte på Opplysningsutvalget. Opplysningsutvalget var da organisert med et styre i Oslo, et råd som var oppnevnt, og to representanter fra de fylkene som hadde fylkesledelse.

I august 1990 var det en kjempekonferanse i Oslo. Etterpå var det rådsmøte, og rådet vedtok at vi skulle skifte navn til Nei til EF.

Hvordan gikk motsigelsene på denne tida? Hvem var redde for medlemsorganisering og landsomfattende organisasjon? Motsigelsene gikk som nå. De som var aktivister i organisasjonen ville ha både medlemmer, landsomfattende organisasjon og navneskifte. Så lenge Senterpartiet satt i regjeringa, var det krefter innafor SP og Bondelaget som ikke ønska en politikk som kunne oppfattes som kritikk av regjeringa. SV mangla som vanlig analyser, og partiet sprikte.

Det er viktig å understreke at fra første dag i NTEUs historie – Opplysningsutvalget i 1988 – var både AKP og deler av borgerskapet der. Fronten var så brei, og beholdt denne bredda fram til folkeavstemminga. Samtidig er det viktig å se at i løpet av kampen, hadde DNA lederne i alle frontene, både på nei- og ja-sida. (Bortsett fra Inge Lønning.) Dette var med på å legitimere DNA, partiet hadde både ledende ja- og nei-folk. Dette til tross for at lederen i Nei til EU, Kristen Nygård, har vært svært sjølstendig i forhold til Arbeiderpartiet.

Innafor Nei til EF vokste motstanden mot EØS. Etter at Syse-regjeringa gikk av, kunne også krefter innafor Senterpartiet gå åpent ut imot forhandlingene. Vi som gikk imot avtalen, mente at Nei til EF måtte kreve at forhandlingene skulle brytes. På rådsmøtet i juni 1991 gikk Nei til EF imot EØS-forhandlingene. På landsmøtet 1991 blei det vedtatt at Nei til EF skulle kreve forhandlingene brutt. Dette var det eneste fornuftige vedtaket å gjøre når en skulle gå imot avtalen, men det var ikke enighet i organisasjonen om det. SV vakla som vanlig.

Nei til EF utvikla seg videre. Bærebjelkevedtaket fra landsmøtet i Førde 1992 gikk langt utover et reint nei til EF/EØS. Vedtaket sa mye om hva slags samfunn fronten ønska seg. Hele tida var det uenigheter om hvor høyt kampen mot EØS skulle prioriteres.

Høsten 1992 blei EØS-avtalen vedtatt av Stortinget for første gang, og våren 1993 for andre gang. Nei til EF vedtok at organisasjonen hadde som mål at EØS-avtalen skulle sies opp.

Innafor Nei til EF har det vært mange og sammensatte grupperinger. Vi har hatt de tunge organisasjonene innafor landbrukssamvirket og Bondelaget. Bonde- og småbrukarlaget har vært der. Senterpartiet, SV, RV, AKP, sosialdemokrater, medlemmer fra alle partier, også ja-partiene. I tillegg har det vært politisk uavhengige. Det er viktig å understreke at det fra alle partier har vært sjølstendige personer med i fronten. De har i første rekke vært Nei til EUere, ikke partipolitikere.

Uenigheter innafor Nei til EU

I en så sammensatt front har motsigelsene vært mange. Når en grupperer dem, ser en at det i hovedsak har vært to viktige uenigheter som har fått forskjellige utslag.

Det var uenigheter om lokalgruppene skulle tilslutte seg det sentrale Opplysningsutvalget eller ikke. Det var ulike syn om organisasjonen skulle skifte navn og om den skulle være en ordinær medlemsorganisasjon. Det har hele tida vært uenighet om vektlegginga av EØS-avtalen, og spesielt om en skulle fastholde motstanden etter at avtalen var vedtatt på Stortinget. Oppfatningene om hvor aktiv fronten skulle være, har også vært forskjellige. Enkelte har ikke hatt sansen for massemønstringer og demonstrasjoner, og ment at kampen skulle føres mer i forhold til politikerne på Stortinget. Et særegent problem har vært motsigelsene på hvordan arbeidet blant kvinnene skulle føres.

Hva slags motsigelser har dette vært? For det første har det vært en motsigelse i synet på folk, synet på medlemmene. Er EU-motstanderne en trussel eller en ressurs? Innafor nei-fronten har det vært krefter som har vært reddere for en aktiv, stor front enn de har vært for norsk medlemsskap i EU.

I synet på EU er det motsigelser innafor borgerskapet, men de er også avhengige av hverandre. Motsigelsene gjorde at deler av borgerskapet allierte seg med folket gjennom jobbinga i Nei til EU. Denne alliansen var en av grunnene til at vi vant.

Men etter seieren ønsker ikke borgerskapet at denne alliansen skal fortsette. Fra bondelagshold blir det sagt at vi må «trykke på knappen når vi skal i gang igjen». Det som ligger i dette utsagnet er at de vil gjenopprette denne alliansen når de har behov for den. De vil ikke ha en levende allianse som består av uregjerlige medlemmer.

Den andre viktige motsigelsen har vært synet på EØS. Det at folk skulle kjempe aktivt mot EØS, er en fare i seg sjøl. Gjennom en slik kamp blir folk sjølbevisste og villige til å ta kamper de ikke hadde mot til tidligere.

Men det viktigste problemet med EØS, har vært sjølve behandlingsmåten.

Et enstemmig storting vedtok at EØS-forhandlingene skulle starte. Den ferdigforhandla avtalen er vedtatt på Stortinget, til og med i to omganger. Den er vedtatt på en lovlig, normal måte, sjøl om vi sier at måten den blei vedtatt på var et statskupp. Dette må vi holde fast på.

EØS-avtalen blei vedtatt på Stortinget på en udemokratisk måte. Den hadde ikke støtte i folket, og EU og EØS var ikke tema i valgkampen i 1989. Fra DNAs side blei det den gangen sagt at Norges forhold til EF sto fast og ikke skulle forandres i kommende stortingsperiode. Med den sammensettinga Stortinget fikk etter valget i 1993, ville avtalen ikke blitt vedtatt.

Senterpartiet ønsker at Norge raskest mulig må komme tilbake til normale politiske tilstander. Med ett mener de at det som var vanlig i Norge, var at politikk foregår på Stortinget, og at det ikke er fronter som bestemmer politikken og blander seg borti hva partiene mener. Derfor har ledelsen i Senterpartiet ment at Nei til EU måtte legges på is til neste folkeavstemming.

Vi ser at forsvaret for at politikk er noe som foregår i de parlamentariske organa, er viktig for Senterpartiet. Ved å fortsette å kjempe mot EØS-avtalen undergraver de synet på parlamentarismen hos folk flest. Sjøl om avtalen er vedtatt på en udemokratisk måte, har de demokratiske «spillereglene» vært fulgt. Når regjeringa pressa fram unødvendige vedtak like før et stortingsvalg, og Stortinget gjør vedtak som går på tvers av folkevilja, viser det at også parlamentarismen kan brukes i de udemokratiske kreftenes tjeneste. Fortsatt kamp mot EØS-avtalen setter derfor spørsmål ikke bare ved sjølve avtalen, men også om hvor demokratisk parlamentarismen er. De ordinære partiene ønsker derfor å godkjenne avtalen for å unngå denne diskusjonen.

Motsigelsene innafor Bondelaget/samvirkeorganisasjonene har skjerpa seg. I EU-kampen sklei Senterpartiet mot venstre. Når nå borgerskapet innafor partiet tar makta tilbake, skjønner ikke medlemmene og velgerne hva som skjer. De ikke bare mangler en analyse av klasseforholda i Norge, de nekter for at det finnes noe slikt som klassekamp. Og når klassekampen skjer innafor deres eget parti, skjønner de det ikke.

Situasjonen etter seieren

Vi må spørre oss sjøl hva som skjer nå. Er det slik at det på høyt nivå i Norge (Gro Harlem Brundtland, Karl Glad, Gunnhild Øyangen) er sagt noe slikt som at «tidspunktet for neste folkeavstemming er blant anna avhengig av hvordan samarbeidet i Norge går når det gjelder EØS-avtalen»?

Landbrukssamvirket har utvikla seg fra å være en interesseorganisasjon for bønder til å være monopolkapitalistiske bedrifter som har egen vekst som hovedmål. Norske Skog eies av skogeierne. Politikken deres er et godt eksempel på hvilke krefter som styrer. Et anna eksempel er nedlegginga av meierier og slakterier. Dette er ikke ei utvikling bønder flest ønsker.

Bjørn Iversen, leder i Bondelaget, sa på et møte om landbrukssamvirket i slutten av januar noe slikt som: Det har innafor landbrukssamvirket vært slik at en mann har hatt en stemme. Dette må det bli slutt på. Det er udemokratisk at ikke de store bøndene har mer innflytelse enn de små.

Det siste som har kommet fra Bjørn Iversen er støtte til bondelagslederen i Sogn og Fjordane som mener at Bondelaget må bryte bindinga til Senterpartiet og i større grad støtte seg til Arbeiderpartiet. De mener at det er viktig for Bondelaget og landbrukssamvirket å støtte seg til og å ha et nært samarbeid med det partiet som har regjeringsmakta.

Synet på kvinner og kvinnekamp har vært en særegen uenighet innafor NTEU. Den er knytta til synet på folk, men den er også spesiell. Kvinnene skulle opplyses, ikke mobiliseres til kamp. I hele EU-kampen var det slik at kvinner var de som hadde flertall mot EU. Hadde det ikke vært for at så mange kvinner stemte nei, ville vi ha vært medlemmer av EU idag. Men innafor ledelsen i Nei til EU blei ikke dette forstått.

Det kom undersøkelser som viste at kvinner sa nei, men at de ikke visste hva de sa nei til. Denne typen undersøkelser blei av mange slukt rått. Kvinner skulle opplyses. Jeg trur at det i neste omgang vil være nødvendig å ha en egen kvinneorganisering mot EU. Europabevegelsen satser sterkt på kvinner og politikk for kvinner framover. Jeg trur ikke Nei til EU vil være istand til å forstå hvor viktig kvinnekampaspektet er. Framfor å stange mange kvinnehoder i veggen, vil det være bedre anvendt kvinnejobbing å organisere en aksjon på sida av Nei til EU.

SMEs rolle

I den siste fasa i kampen mot EU-medlemskap var Sosialdemokrater mot EU (SME) aktive. SME besto av medlemmer i DNA som i hovedsak var mot EU, men for EØS.

Rolla SME spilte var ulik rundt i landet. I hovedsak kjørte de et forsvar mot EØS og mente at Norge gjennom EØS hadde en god nok tilknytning til EU. Nei til EU lot SME spille en stor rolle. Noe av tanken bak det var at SME representerte arbeiderklassen, mens Nei til EU hadde for mange bønder.

Nå brukes det at Nei til EU hadde et godt samarbeid med SME som et argument for å legge ned Nei til EU. Det sies at vi må ta hensyn til EØS-tilhengerne. Det er fullt ut mulig at mange som jobba innafor SME i neste omgang vil bli EU-tilhengere. Den Gro gir et embete, gir hun også et EU-standpunkt. Men å tru at EU-motstandere skulle skifte standpunkt fordi Nei til EU opprettholder sitt syn på EØS, er latterlig.

SME fungerte til å legitimere EU-motstanden i DNA. Dette har to sider. Det gode er at det faktisk blei legitimt å støtte DNA samtidig som en kunne stemme nei til EU, det negative at det legitimerte DNA. Partiet blei ikke i stor nok grad stempla som unasjonale borgere, det at uenighetene innenfor partiet var legitime og også organisert, gjorde at partiet, i folks bevissthet, ikke framsto som det det virkelig er.

SV har i hele Nei til EUs liv hatt klippekort på nestledere. SV som parti mangler analyser. Det fører til at de ikke bare vingler som parti, men at de også vingler som enkeltpersoner. Samtidig er det rett å slå fast at svært mange innafor SV gjorde en god jobb innafor Nei til EU. Partiet sto også fast på linja om at de var motstandere av EU og EØS, og at de ikke ville følge et knapt ja-flertall i folket. Om de hadde gjennomført denne linja, får vi heldigvis aldri vite.

Fagbevegelsen spilte en viktig rolle i kampen mot EU. Sjøl om ledelsen som venta var tilhengere, var motstanden mot medlemsskap sterk, noe som fikk sitt viktigste uttrykk på LO-kongressen. At det der blei vedtatt å oppfordre medlemmene å si nei til EU, sjøl om Sverige og Finland sa ja, var en seier av dimensjoner. At den borgerlige ledelsen i DNA og LO i etterkant lot som at det aldri hadde skjedd, viser hvor stort dette nederlaget var for dem.

Fagbevegelsen har også spilt en viktig rolle når det gjelder kampen og synliggjøringa mot EØS-avtalen. På 1. mai har motstanden mot EØS vært med i parolegrunnlaget mange steder. Det er viktig at parolene mot EØS fortsetter å prege 1. mai.

Nei til EU har utvikla seg til å bli en front som ikke bare er brei, men som også er sjølstendig og full av aktivister. SP og SV ønsker ikke en slik front som kan stille krav til dem i forhold til valg.

Når SP nå sier at vi må tilbake til normale politiske forhold i Norge, mener de ikke bare at det som er normalt i Norge, at politikk foregår gjennom de parlamentariske organa, men at det ikke er normal politikk å ha en front som blander seg inn i hva partia mener.

I tillegg ser de helt klart hvilken påvirkning det har på mange SP-folk å jobbe i en aktiv og sjølstendig front sammen med aktive og sjølstendige folk.

Det at AKP og RV har vært representert i styrer og utvalg har sørga for at uenighet innafor organisasjonen har kommet fram.

I diskusjonen som når går på Nei til EUs framtid, ser vi klart hvem som vil legge organisasjonen på is, og vi ser hvorfor de vil gjøre det. I styret var det bare to som sto på alternativ 3, det som nå får størst oppslutning rundt om i landet.

På rådsmøtet i januar, var stemninga en helt annen. Vi fikk et enstemmig vedtak på at organisasjonen ikke skulle legges ned, og de fire alternativa blei sendt ut i organisasjonen til behandling.

AKP har hele tida stått for klare politiske linjer. Det gjelder mange ting, ikke bare EØS og aktivistprinsippet, men også i forhold til strategi og planer.

Nei til EU er en front. Vi har lange erfaringer med frontpolitikk, og har hatt stor betydning når det gjelder å ha holdt fronten sammen. Dette gjelder ikke minst lokalt, hvor vi har gått foran for å få styrer og utvalg så breie som mulig.

Hva har vi lært?

Vi har jobba i en svært brei front. Vi har jobba, og sittet i ledelsen av en front sammen med deler av borgerskapet. Dette er en ny erfaring for oss. Hvilke lærdommer kan vi trekke av denne jobbinga?

Det er uhyre viktig å analysere hvem som er med i fronten og hvilke klasseinteresser de har. Gjør vi ikke det, kan det som skjer innafor en slik front fort bli forvirrende og uoversiktlig. Hver gang det har vært alvorlige politiske motsigelser, må en analysere i forhold til den forståelsen en har av fronten sammensetning.

Hadde vi ikke visst at det nå er deler av borgerskapet som går ut og prøver å ødelegge fronten, hadde vi ikke klart sett hva som er i ferd med å skje, og vi ville ikke forstått hvorfor. Nettopp fordi vi har denne analysen, kan vi også gjøre det klart for folk rundt oss hvilke interesser som står bak.

Vi visste fra før at borgerskapet ikke er til å stole på. Det har vi fått bevist nok en gang. De er villige til å gå i allianser med folket når det er nødvendig for deres egne interesser, men når det ikke er det lenger, koster det dem ingenting å ødelegge fronten.

De trenger ikke fronten lenger fordi:

• De har oppnådd det de ville – å få nei ved folkeavstemminga.
• De ser at fronten kan bli farlig for dem på flere måter.

Nei til EU har «bærebjelkevedtaket» sitt fra 1992. La oss tenke oss at meierinedlegginga fortsetter. Åssen vil de lokale NTEU-laga forholde seg til det. Det er svært tenkelig at de vil gå ut imot slik nedlegging – og de kan til og med vise til vedtak på landsmøtet i 1992.

Kampen framover

Kampen mot EØS og kampen for å bevare Nei til EU som en medlemsorganisasjon er det viktigste framover. Nei til EU kommer helt sikkert til å fortsette. Motstanden mot nedlegging er stort. Det betyr at borgerskapet fortsatt kommer til å befinne seg innafor fronten. For viss det er en ting som er verre for dem enn at Nei til EU fortsetter, så er det at Nei til EU forsetter uten dem. Vi vil derfor få en front som i sammensetning er svært lik den vi har i dag.

Det betyr at kampen for at fronten fortsatt skal være mot EØS og at den skal samordne kampen mot EØS, blir viktig framover. Landbrukssamvirket og Bondelaget er klar til å gå inn i forhandlinger med regjeringa om det meste. Det vil derfor fortsatt bli store uenigheter innafor Nei til EU. Vi må diskutere med folk hva disse motsigelsene er utslag av, hva slags aktivitet Nei til EU skal ha, hva som skal være de lokale oppgavene, hvor penga skal komme fra.

Regjeringa og mesteparten av borgerskapet forøvrig ønsker at Norge skal bli medlem av EU. Hovedsporet deres er at Norge skal bli så likt og så knytta til EU gjennom EØS-avtalen at motstanden brytes ned. De ønsker å melde Norge inn uten en folkeavstemming, og vil være på utkikk etter politiske muligheter til å gjøre det. Men å melde Norge inn i EU uten folkeavstemming vil være umulig viss det ikke skjer store politiske forandringer.

EU-tilpassinga gjennom EØS-avtalen og utenom avtalen vil fortsette. Gjennom å undergrave EØS-avtalens legitimitet vil folk miste respekten for «lovlig» fatta vedtak, og handle på tvers av dem. Vi vil se sabotasje av EU-direktiv, kommuner som ikke vil følge vedtak i EØS-avtalen. Dette har vi allerede sett begynnelsen på. Vi vil få streiker mot EØS-direktiv, skatteaksjoner osv.

Det at landbruket bli stadig mer markedstilpassa, og at bondelag og landbrukssamvirket vil følge regjering og stortingsvedtak, mot bøndenes interesser, vil også føre til skjerpa klassekamp innafor landsbruksnæringa.

Jobbinga innafor Nei til EU, og enheten i fronten har vært viktig og vil fortsatt være det. Skal vi ha mulighet til fortsatt å holde Norge utafor EU, er både bredden og det politiske grunnlaget innafor fronten nødvendig å holde på.

av Harald Minken

Den store nei-seieren i folkeavstemningen i Sverige forandret den politiske situasjonen i Nord-Europa.

Svenskenes nei til euro gjorde det lettere for danskene å holde fast ved sitt nei fra år 2000, og styrket umiddelbart EU-motstanden i Norge. Den kan heller ikke ha gjort det lysteligere for Tony Blair å tillyse folkeavstemning i Storbritannia med det første. Det var sannelig en inngripen i rette tid, svensker, for hadde det gått motsatt, ville vi gått strake vegen mot europastaten alle sammen! Nå er det håp om at Skandinavia og Storbritannia kan finne en annen veg.

Hva det vil si økonomisk for Sverige at de holdt fast på krona, er ikke så lett å si, men jo flere sjølstendige valutaer utenom euroen, jo lettere blir det i hvert fall for hver av dem å holde fast ved sjølstendigheten.

Ja-sida i Sverige starta sin kampanje med påstander om at overgang til euro ville redusere kostnadene spesielt for småbedriftene som driver eksport, i og med at de ville slippe kostnader til valutasikring og andre former for plunder og heft. De gikk endatil så langt at de fikk beregnet hvor mye dette ville gi i gevinst for hver svensk kommune. Nei-sida svarte med å peke på en potensielt mye større kostnad ved å gi opp krona, nemlig kostnaden ved langvarig arbeidsløshet dersom Sverige ikke lenger kunne bruke rentepolitikken og valutapolitikken som virkemidler for å komme ut av en nedgangsperiode.

Tullprat, sa ja-sida, Sverige har ikke økonomisk kraft til å føre en sjølstendig rentepolitikk. Først når hele Europa slår seg sammen, kan det føres en rentepolitikk som kan motvirke langvarige økonomiske kriser.

Hvordan skal vi vurdere disse økonomiske argumentene? Naturligvis innebærer det noen ekstra kostnader for en eksportør dersom han skal eksportere til et annet valutaområde. Han kan pådra seg en risiko for at krona styrker seg fra han inngår en kontrakt til han får betalt i euro (en valutarisiko). Den kan han forsikre seg mot, men det er ikke gratis. Men valutarisikoen gjelder også for utlendingene som vil eksportere til Sverige, og fungerer til en viss grad som beskyttelse for svensk konkurranseutsatt industri.

I en teoretisk verden uten konjunkturer og med «perfekt mobil» arbeidskraft ville likevel «alle» kunne tjene på at valutarisikoen forsvant, i og med at det blei lettere å treffe riktige økonomiske beslutninger. Verden – eller i dette tilfellet Europa – er ikke slik. Svensk tv gjorde et eksperiment. De spurte vindyrkere i Portugal om de var villig til å ansette arbeidsløse skogsarbeidere fra Norrland. Svaret var naturligvis: «Ja, dersom de hadde god greie på vindyrking.» Kunne portugisiske landarbeidere tenke seg en jobb i den svenske skogen? «Nei, er det ikke fryktelig kaldt?»

Mennesker er ikke perfekt mobile, de hører hjemme et sted, og det finns språkgrenser og kulturforskjeller. Dessuten får de ikke solgt huset. Hvis det går dårlig i Norrland, blir det arbeidsledighet der, og den går ikke vekk av seg sjøl gjennom flytting utenlands. Det er da det kan trengs rentepolitikk (hvis krisa rammer hele Sverige), eller distriktspolitikk og spesielle tiltak. Men kan ikke rentepolitikken drives mer kraftfullt om det er den europeiske sentralbanken som står bak? Det var det ja-sida sa. Nei, den europeiske sentralbanken kunne eventuelt brukt rentepolitikk mot den europeiske ledigheten (hvis de ikke hadde vedtatt å prioritere andre mål), men naturligvis ikke for å løse et særsvensk problem. For å løse et slikt problem, måtte EU ha brukt overføringer. Men det har de ikke budsjett til – mesteparten av budsjettet er bundet opp i landbrukspolitikken.

Et valutaområde bør altså ikke være for stort. Enten må folk lett kunne flytte innen området, eller så må området ha en statsmakt som driver omfattende distriktspolitikk. Europa er veldig dårlig egnet til å være ett valutaområde, og spenningene som det medfører mellom områder som utvikler seg raskt og områder som stagnerer, merkes godt allerede. Euroen er borgerlig eventyrpolitikk. Det betyr ikke nødvendigvis at euroen bryter sammen, men det betyr at den enten vil drive store menneskemasser ut på vegene, eller skape stagnerende bakevjer med høy ledighet.

Dette forstod svenskene. Ja-sida gikk derfor mer og mer over til ikke-økonomiske argumenter – freden, den europeiske enheten, faren for at svenskene skulle havne på gangen i Brussel.

Men like inn i det siste fremmet ja-sida to usedvanlig dårlige økonomiske argumenter. Det første var faren for spekulasjon mot den ensomme lille svenske krona. Tullprat – det går ikke an å spekulere i devaluering av en valuta som flyter! Det andre var behovet for utenlandske investeringer i svensk industri. Tullprat – er det noe den internasjonale kapitalen kan, så er det å hoppe over valutagrenser gjennom direkte investeringer i hvert valutamarked!

Etter avstemningen så det ut til at alle plutselig kunne enes om at Sverige hadde gått glipp av noen promiller i årlig gjennomsnittlig økonomisk vekst, men berget mulighetene til å håndtere nedgangstider. Kanskje er det slik, og kanskje ikke. Uansett så er det greitt for den svenske arbeiderklassen at Sverige har igjen litt økonomisk sjølstendighet, så får vi se hva de kan gjøre ut av det.

av Turid Kjernlie og Eli Aaby

I november i fjor arrangerte den kanadiske kvinneorganisasjonen Grassroots Women med Gabriela fra Filippinene en internasjonal kvinnekonferanse. To av de fire norske deltakerne har skrevet reisebrev.

Konferansen hadde ca. 200 deltakere, fra mange ulike land. En del deltakere, særlig fra land i tredje verden, blei nekta innreise av kanadiske myndigheter. Mange av deltakerne var filippinske kvinner som bor, arbeider og arbeider politisk i Canada og USA.

Kvinnefronten har samarbeidet med Gabriela siden midten av 80 tallet.

Grassroots Women er en aktivistisk kvinneorganisasjon. Fra hjemmesidene deres kan vi se at de har tatt opp spørsmål om barnehager til alle, både for å reise diskusjonene om hva slags ansvar skal det offentlige ha for barnehagene, og for å vise klasseforskjellene i Canada. De er opptatte av nedbygginga av helse- og sosialtjenestene. De peker både på at dette er resultat av IMF sin politikk for Canada og på konsekvensene nedskjæringene får. De arrangerer 8. mars med paroler som ikke er så ulike dem vi går bak i Oslo.

Konferansen var knyttet til ILPS, International League of Peoples Struggle. Denne blei stifta våren 2001 på en stor mønstring i Nederland. Kvinnefronten var representert der. Et av formålene med ILPS er å lage møteplasser for aktivistorganisasjoner, for å utveksle erfaringer og analysere situasjonen i verden. Et annet mål er å bidra til felles aksjoner. Etter at Kvinnefronten kom på ILPS sin mailingliste, får vi flere meldinger i uka med informasjon om aksjoner, streiker, overgrep over hele verden, ofte med oppfordring til aksjon.

Ulike syn

Vi kjente ikke IPLF så godt på forhånd, og blei nok litt overraska over at kvinneperspektivet var så lite framtredende i hilsenen ledelsen sendte til konferansen, og i forslaget til sluttdokument.

Eksempler: Reproduktive rettigheter var utelatt som grunnleggende rettigheter for kvinner. Prostitusjon var nevnt en gang, og da som «forced prostitution». Dette er et nøkkelord i internasjonale fora for dem som ønsker å få oppslutning om synet på prostitusjon som arbeid. Et standpunkt både Gabriela og Kvinnefronten arbeider iherdig imot. Verken patriarkat eller sexisme blei nevnt som hindringer for kvinnefrigjøring, og kvinneorganisasjoner var utelatt i vurderingene av organisasjoner som rammes av USAs antiterrorkampanje. Ingen oppfordring til motstand mot, eller sammenlikning mellom antiterrorkampanja og «global gag rule». I sluttdokumentet prøvde noen også å få støtte til en analyse av verden som innebar støtte til de fem sosialistiske landa i verden i dag. Akkurat dette var ikke nevnt verken i innledninger eller diskusjoner.

Arrangørene la stor vekt på sluttdokumentet, og vi brukte en hel dag i plenum for å få konsensus om den. Vi deltok i debatten og vi fikk gjennomslag for flere standpunkter. Sluttdokumentet fikk et mer feministisk preg, og avsnittet om de sosialistiske landa blei strøket. Allikevel kunne vi ikke slutte oss til /skrive under sluttdokumentet fordi vi ikke er politisk enige i det.

Nye ord

Hvilket utbytte har vi av å reise på konferanser som dette? Vi knytta noen kontakter, og vi lærte noen nye ord:

• Auspices of: Konferansen ble holdt «under the auspices of ILPS». Det betyr under beskyttelse av. Auspicious betyr lykkebringende, og auspice spådom etter fuglenes flukt.
• Plunder: røveri, plyndring, utbytting
• Imperialist globalization, ved å bruke dette uttrykket får de fram at det er imperialisme det handler om, i dagens globaliserte form. På den måten unngår vi alle dustediskusjonene om at det er fint med fremmed mat og kulturutveksling, forteller de oss.

Det var mange innledninger, paneldiskusjoner og workshops. De fleste innledningene blei delt ut under konferansen, og workshop-referatene skal de legge ut på hjemmesidene sine.

Vi trekker fram noen innledninger som vi hadde mest utbytte av:

• Judith Mirkinson, fra Women in Black, USA. Hun snakka om bidrag kvinner har gitt i kampen mot imperialisme og kvinneundertrykking. Hun snakka om antiterror-lovgivinga i USA, og konsekvenser den har i USA. Hun fortalte om konsekvenser av nedskjæringene i offentlig velferd i USA.
• Maria de los Milagros Conti, Amas de Casa del Pais, Argentina. Hun fortalte om bakgrunnen for «kasserolle»-opptøyene. Hvordan kvinnene har bidratt og konsekvensene for kvinner. Hvilke konsekvenser den økonomiske politikken har hatt for kvinner, og at det å delta i opptøyene har styrka kvinneorganisering.
• Liza Largoza-Maza, leder i Gabriela og parlamentsmedlem på Filippinene, snakka om Filippinenes erfaringer med USAs intervensjoner og motstanden mot dem. Hun viste hykleriet i kampanja mot terror og hvordan kommunister blir slått i hardtkorn med muslimer fordi USAs mål er kontroll over land og naturressurser.
• Reem Alnuweiri, palestiner som bor i Canada og hadde vært på besøk hos den palestinske kvinneunionen, holdt en innledning om forskjellige former for motstandsarbeid palestinske kvinner har bidratt med i kampen i ulike tidsperioder. Konferansen vedtok en resolusjon til støtte for en sekulær stat innafor grensene fra før krigen i 1967.
• Emmi DeJesus fra Gabriela holdt en kort og god innledning om imperialistisk globalisering og angrepene på kvinners demokratiske rettigheter. Hun inkluderer da rett til ikke å bli seksuelt trakassert og til ikke å bli handelsvare som billig arbeidskraft, postordrebrud eller prostituert.

Sjølve formen på konferansen ga oss noen opplevelser av å være fremmedkulturelle, særlig måten å vise enighet på: Ett klapp, og så går vi videre hvis ingen protesterer. Metoden kommer fra Sørøst-Asia og var overtatt av Grasroots Women. For oss som er vant til å stemme og vurdere stemmetall og godta å tape en avstemming, var dette veldig uvant. Det var tankevekkende å kjenne på åssen det er å være helt ukjent med premissene.

Konferansen blei avslutta med en militant demonstrasjon mandag kl 12. Det var ikke så mange andre enn konferansedeltakerne der, men arrangørene sa det var et godt tidspunkt, midt i lunsjen til dem som jobber i sentrum. De sa vi ville få mye oppmerksomhet og presse, og det kom flere tv-kameraer og reportere enn vi er vant til i Oslo! Vi utenlandske gjester fikk beskjed om å holde sammen, blei vist hvilke vakter som skulle passe spesielt på oss. Videre fikk vi streng beskjed om ikke å snakke med noen, spesielt ikke politiet. Vi var jo litt spente, men det hele gikk usedvanlig fredelig for seg, i forhold til erfaringene fra Oslo de siste åra.

Sykkelpurk

Politioppbudet var en sykkelpurk, etter hvert to, og en på motorsykkel. Det var masse roping av slagord, og en del oppmuntrende tuting fra biler, og litt sint tuting. Marsjen slutta på trappa til det amerikanske konsulatet, som ikke hadde noen sperringer eller vakter som hindra en halvtimes markering med appeller og slagord.

Reiser gir flere opplevelser, sjøl om vi var kjempe pliktoppfyllende og var tilstede på konferansen hele tida.

Vi spiste megastore frokoster med hash(!) browns (råstekte, revne poteter), massevis av egg og pannekaker med lønnesirup. Virgin Megastore forsynte oss med mange CDer og bøker. Vi opplevde forsmak på røykernes utstøting av det gode selskap, INGEN, sjøl ikke de bruneste pubene, tillot at vi røyka inne. Vi blei henvist under gassbrennere utendørs, og da skjønte vi hvorfor folk satt på uterestaurant i november.

Woodwards okkupert

Turid og Eli prøvde en morgentur inn i slummen, men snudde etter halvannet kvartal. Det var så fattigslig, vi så flere som sov på gata, flere som åpenlyst satte sprøyter, og vi som ikke kjente kodene opplevde det som utrygt. Det var en sterk opplevelse, vi kryssa ei gate vi hadde gått langs flere dager. Det var som å krysse grensa til et annet territorium, det var helt andre folk som bodde der, alle fattige. Tilfeldig kom vi forbi det tidligere varemagasinet Woodwards, som hadde vært okkupert av husløse. Okkupantene hadde blitt brutalt kasta ut av purken tre uker tidligere, og nå bodde om lag 200 i telt på fortauet utafor, tett i tett. Vi snakka med representanter for de husløse, men vi fikk oss ikke til å ta bilder av elendigheten.

Seinere så vi på tv at hjemløse er et økende problem i Canada. I mai i år hadde de telt alle husløse som bodde i herberger (dvs. utelatt de som bor på gata), og det var mer enn 50.000.

Tv-nyhetene er et kapittel for seg! Korte, overflatiske nyhetssendinger, lange reklameinnslag for blant annet livsforsikringer. Toppoppslag: Winona Ryder som har stjælt i butikk. Og interessant: USA som vil kreve visum for Commonwealth-borgere som reiser til USA via Canada, og som åpent sier at Canada ikke er til å stole på i kampen mot terror. Mer interessant: Minstelønningene i Canada har gått ned fra ca 40 kroner timen til ca 30 kroner!

Vi så flere menn som gikk ute i shorts og T-shirt, enda vi gikk med skjerf og lue. Vi gikk i rolige og vakre Stanley Park og så massevis av ekorn. Sissel og Eli var på antropologisk museum og lærte nytt og spennende om indianerkulturen på nordvestkysten.

(Konferansen het Towards our Liberation. An international Women’s Conference Against Imperialist War and Plunder Nov. 1.- 4. 2002. Vancouver Canada. I tillegg til de to forfatterne av reisebrevet deltok også Astri Melheim fra Kvinnefronten. Sissel Henriksen, jornalist i Klassekampen, var der også.)

(Kart fra CIA Fact Book)

Areal: 175.016 km² (nr 89 i verden)

Innbyggere: 3,337 millioner (nr 128 i verden)

Hovedstad: Montevideo

BNP per innbygger (2000): 6000 $

Valuta: Peso = 100 centavos

Forventet levealder: 74 år

Barnedødelighet: 1,7 %

Befolkningstilvekst (1980-2000): 0,6 %

Religion: 78 % katolikker, omlag 75.000 protestanter, 50.000 jøder

Urbanisering: 91 %

Andre byer: Salto, Paysandú, Las Pedras, Rivera, Melo, Tacuarembó

Administrasjon: 19 departementos

Parlament: Asamblea General med 99 representanter og 31 senatorer

President: Jorge Batlle Ibáñez (Partido Colorado)

Næringsstruktur: 6 % landbruk, 27 % industri, 67 % tjenester

Arbeidsløshet (2000): 14,2 %

Import: 19 % maskiner; 15 % kjemiske produkter, 10 % olje, 8 % transport, 7 % kunststoffer og gummi, 7 % nærings- og nytelsesmidler

Importland: Argentina 23 %, Brasil 20 %, USA 9 %, Venezuela 6 %, Frankrike 4 %, Kina 3 %, Spania 3 %

Eksport: 26 % levende dyr og kjøtt, 16 % planteprodukter, 13 % huder og skinn, 12 % tekstiler

Eksportland: Brasil 21 %, Argentina 15 %, USA 8 %, Kina 5 %, Tyskland 5 %, Paraguay 4 %, Spania 4 %

av Paul Eriksen, NKS

Den sokalla Giske-reforma, eller kvalitetsreforma som ho òg har vorte omtala som, skal gradvis innførast ved universitet og høgskular frå hausten 2002, og har vore førebudd av Mjøs-utvalet og Giskes Stortingsmelding nr. 27 (2000-2001): «Gjør din plikt – Krev din rett!».

Alt i 2000 tona Kristin Clemet flagg og uttala i Universitas at sambandet mellom universitet og næringsliv var for dårleg. Arrogansen frå universitetshald sette kjelkar i vegen. Difor kjenner ho seg nok privilegert no som ho har teke over Trond Giskes reform. Det store samsvaret i meiningar om universitetspolitikken mellom DNA-statsråden og Høgre-statsråden, med rett nok eit visst retorisk avvik, stadfester at båe målber interessene til det styrande borgarskapet. Finansfyrstane ekspanderer no endå meir enn tidlegare, og nye jaktmarknader skal gjennomsøkjast. Etter Gats-avtala kan no utdaning gjerast til vare, med fri etableringsrett for nye høgskular og universitet. Kjell Roland ved «Econ senter for økonomisk analyse» spådde i 2000 at Harvard og Oxford vil oppretta filialar i Noreg og tilby nettbasert undervisning innan få år. Utdaningsmarknaden er interessant for kapital på utkikk etter nye investeringsprosjekt. Med Giske-reforma vert det klassiske universitetsidealet ofra på monopolkapitalen sitt altar, til skade for studentar og tilsette.

Ein annan observatør som fører fram synsmåtane til kapitalen, er Hans Geelmuyden, i firmaet «Geelmuyden.Kiese». Kommunikasjonsrådgjevaren meiner universitetet ber merke av «gjensidig navlebeskuing og beundring». Universitetet i Oslo er eit elfenbeinstårn som i altfor liten mon er ute etter å verta det beste i Europa. Vitskapleg tilsette ved norske universitet vinn for få internasjonale prisar, og han viser til resultata frå Harvard i USA med stor rikdom, stor fagleg spreiing og få studentar. Det er for lite resultatorientering i Noreg, og ressursbruken er ikkje streng nok. Den praktiske konsekvensen av oppskrifta til Geelmuyden ser me i USA: Staten ber mindre og mindre av kostnadene med universitetsforsking, støtta frå dei private aktørane aukar. Desse krev representasjon i styre, reklamelogoar på lærestaden, annonsar i lærebøker, einerett til ymse forsking m.m. Knut Kjeldstadli skildrar liknande tilhøve i Australia, der systemkritikarar får problem med å gje ut bøker og misser kontoret sitt av di halvparten av midlane til universitetet der dei arbeider, er finansiert av det private, som då set klåre råmer for kva som burde skrivast og publiserast.

ERT, kapitalen og «globaliseringa»

Den internasjonaliseringa som Geelmuyden tek til orde for, vil no koma i stor stil – det er nærmast som eit motto for tidsalderen me lever i. Som progressive ser me sjølvsagt positivt på tiltak som kan styrkja internasjonal solidaritet og kontakt mellom kulturar og folkeslag. Men internasjonaliseringa til kapitalen tyder straumlineforming og einsretting etter leisten til USA og/eller EU. Akademisk arbeidskraft skal flyta fritt og uhindra på den frie marknaden til liks med anna arbeidskraft, varer, kapital og tenester. Den mektige lobbyistklubben European Roundtable of Industrialists la i 1994 fram ein rapport som understreka kor viktig det var med koplingar, sokalla partnarskap, mellom industri på eine sida og universitet og høgskular på den andre. I omtalene av kvalitetsreforma frå departementet vert mobiliteten av studentar framheva spesielt, og difor lyt utdaninga harmoniserast til anna høgare utdaning i Europa, heiter det. Målet er altso at fleire skal taka ein del av utdaninga si ute, og i den forstand vert òg studium formidla på engelsk vektlagt.

Dekanen ved Mat.nat-fakultetet i Oslo har jamvel sagt at regelen om å halda førelesingane på norsk, er forhistorisk. I same gata er Janne Haaland Matlary som i Zoon Politikon nr 1, 2002 seier om bruk av engelsk: «Da slipper jeg problemet med å oversette de engelske fagtermene til norsk, og når man hele tiden leser faglitteratur på engelsk føles det mer naturlig også å forelese på engelsk.» No er òg universitetslova endra på dette punktet: Norsk treng ikkje lenger vera det vanlege universitetsspråket, endå det høgst sannsynleg vil halda fram å vera det endå ei stund. Engelsken kjem likevel til å vinna terreng fordi morsmålet vårt vantar prestisje, og trenden i tida er å etterlikna utlandet. Norsk husmannsånd er i dette stykket slett ikkje utrydda. Engelsk fossar fram i lag med den forserte kapitalismen – «globalisering» er løyndarnamnet til imperialismen i vår tid. Studiepoeng til avløysing for vekttala er ledd i den same trenden som framveksten av engelsk undervisningsmål. 60 studiepoeng svarar då til 20 vekttal. Endringa heng òg i hop med modulariseringa, som stykkjar opp faga i mindre einingar.

Kva er risikoen me tek ved å innføra fri flyt av akademikarar? Jau, me kan koma til å oppleva større flukt av høgt utdana arbeidskraft. Ein stipendiat i Wien tener like mykje som ein professor i Oslo, viser granskingane til Geir Høgsnes ved Universitetet i Oslo.

Akademikarar fær som regel betre løn på kontinentet enn her, og med dei sterke råvare- og energiressursane våre kan me forsterka den einsidige innrettinga av norsk økonomi og innsnevra spesialkompetansen vår til berre desse felta. Det er òg eit spørsmål i kampen for full sysselsetjing av akademikarar at den frie flyten fritek styresmaktene frå ansvaret sitt. Avstanden mellom akademikarar og folk flest kan auka dersom folk med høgare utdaning fartar på tvers av landegrensene, eit akademisk jetset, medan vanlege arbeidsfolk som oftast er nokso stadbundne. Fagleg utveksling internasjonalt er visseleg eit gode som må halda fram, men utviklinga ber med seg andre aspekt som me òg lyt taka med i reknestykket. Me bør ikkje innretta oss på ei framtid der Noreg vert einsidig energi- og råvareleverandør perifert i eit tyskdominert NEU(ropa).

Kunnskapssamfunnet?

Det har dei siste tiåra vorte skapt ein myte om at me lever i eit kunnskapssamfunn, hinsides industri- og klassesamfunnet. Denne myten er ikkje berre paradoksal på det planet at krøssusane i samtida vår har slege seg opp utan større formell kunnskap (jamfør Kjell Inge Røkke som rømde frå skulen og til sjøs), og at andre vanlege folk som stig til lønstoppen, ikkje gjer det takk vere langvarig kunnskapstileigning, men monopol- og masseforbruksbygginga rundt heilagdomen i vår samtid, fotballen. Over tjue av dei hundre rikaste svenskane er ishockeyspelarar, viser Mikael Nyberg i boka si Kapitalet.se. Desse er utvilsamt dugande handverkarar, men stor dugleik finst det òg mellom gartnarar og reingjeringspersonale utan at dei når inntektstoppen. Dette handlar om merkevarebygginga under kapitalismen.

Gjennom patentar, opphavsrett og ålmenn ressurstilgang syter kapitalen for å halda oppe dei grunnleggjande skilja i verda: Det er framleis pengar, og ikkje kunnskap, som styrer rike og land, og alle dei flinke indiske programmerarane i IT-industrien vert tannhjul i maskineriet til dei vestlege monopola. Det er ikkje slik som den amerikanske nasjonaløkonomen Robert Reich har sagt at dei sokalla symbolanalytikarane, høgt kvalifiserte arbeidarar og føretaksfolk, er dei som stig til himmels i verda i dag. Tvert om utviklar mykje tidlegare intellektuelt arbeid seg i retning av rutinar og faste, nærast mekaniske operasjonar. Unge som høyrer festtalene om kor viktig kunnskap og kompetanse er for framtida og tek høgre utdaning, risikerar å hamna i eit lågtlønt arbeid dei som regel er overkvalifiserte for. Ved eit museum i Oslo vart det kravt historie hovudfag for å kunna tasta inn opplysningar om dei tinga som fanst i gjenstandssamlinga.

Difor er det òg ein tendens i EU-land med klagemål frå styremaktene om at utbygginga av universitet og høgskular har gått for snøgt. Høgare avgifter og lukking av universitet vert planlagt. Det som European Roundtable of Industrialists no etterspør, er store mengder tilpassingsføre individ som er i stand til å hanskast med det meste. Fordjuping av studiet skal fyrst skje på forskarnivå, heilt i samsvar med planane i Giske-reforma. Når næringslivsleiarane vert spurde om kva dei legg mest vekt på hjå ein god arbeidstakar, er det den sosiale kompetansen som flest peikar på. 59 % svarar at arbeidaren skal vera triveleg, glad og open. 57 % svarar at ho eller han må lett kunna tilpassa seg til gjeldande reglar i organisasjonen. Meir kortvarige kurs som øver opp serskilde evner som dosar av IT-kunnskap, framande språk, teknisk kultur, entreprenørskap og sosiale ferdigheiter, framstår som meir aktuelle for næringslivet enn heilskaplege studium.

Det er i ljos av dette me lyt sjå framlegga om modularisering av faga i kvalitetsreforma. Diverre er det ikkje alle studentane som innser dette.

NSU i rolla som klakkør

Mottakinga hjå NSU av reforma har nemleg få element av kritikk i seg: «Dette blir tidenes utdanningsreform. Det blir store og dramatiske endringer, men de er sårt etterlengtede,» seier Kamil Azhar, leiar i Norsk studentunion (NSU) til Dagbladet 14. august 2002.

NSU har hylla den sokalla kvalitetsreforma nesten reservasjonslaust – dette er ikkje tilfeldig. Samrøret mellom departement, sosialdemokrati og studentparlament har utvikla seg frodig dei siste åra. NSU ynskjer seg tettare oppfylgjing av studenten, meir profesjonelt styre av universitetet (les: eksterne næringslivsfolk) og høgre tempo. NSU har òg vore eit tydeleg talerøyr for å oppretta eit eksternt akkrediteringssenter som skal vurdera prestasjonane ved dei ulike lærestadene. I det heile verkar det som om det statsfinansierte studentbyråkratiet i NSU har lovsunge sterkare grad av kontroll og overformynderi, endå det tvert motsette, større fridom og individuelt val, har stått høgt i kurs før. I røynda syner vel ikkje dette noka nemnande haldningsendring hjå borgarskapet, men heller det at ideologien – mytane kring det falske medvitet – pakkar inn og tilslører realitetane. Den månadsvise utbetalinga av lånet fører òg med seg meir oppassing av studentane og framdrifta deira. Datatilsynet gjev no Lånekassa rett til å kontrollera alle likningsoppgåver kvart år for å finna ut om studenten tener meir enn 100.000 kroner i året.

Ytre press og indre disiplin

Mykje tyder på at det vert meir tautrekking om relativt mindre midlar i åra som kjem: «Dess mer vi bruker på virksomheter som gir beskjedne inntekter, dess fattigere blir UiO som helhet,» sa Arild Underdal, rektor ved Universitetet i Oslo, i Universitas 10. april 2002. Underdals syn er typisk for dei som har gjeve opp kampen mot sjølve reforma, og heller prøver etter fattig evne å innretta seg med færre midlar. Det er ikkje lenger berre ei lita klo av marknadstenkjing som er karakteristisk – råmeverket i det store og heile vert lagt av tilbod og etterspurnad. Sviktar studentane eit fag ein periode, set universitetet snart kroken på døra for det breie fagtilbodet. Mindre tilskot frå det offentlege fører til dømes til ei stegvis nedbemanning og nedskjering av faga ved HF, der det serleg er mange språkfag som fær smaka sparekniven.

Rett nok er det få studentar som ville ha teke keltisk målvitskap, som vart lagt ned våren 2000, men det problematiske ligg i sparepolitikken generelt. Då dekan Even Hovdhaugen ved HF i Oslo og avdelingsdirektør Toril Johansson grunngav nedskjeringa av fag i 1998, var det for å tryggja driftsmidlar for forsking. Me kjem tvillaust til å oppleva fleire innhogg i fagtilbod etter kvart som det indre sjølvstyret utviklar seg og styresmaktene kjenner seg mindre bundne til å støtta eit breitt og allsidig universitet. Private aktørar er smått om senn på veg inn, litt svingande med konjunkturkurva. Statoil sponsar faga geologi og geofysikk med minst 2 millionar kr for å granska geologien på Svalbard og utvalde oljefelt. Det er grunn til å rekna med at dette prosjektet ikkje vil stella altfor mange spørjeteikn ved det litt problematiske i å opna for boring i den sårbare naturen på Svalbard.

Oppdragsgjevaren syter vel for å få so nokolunde dei svara han bed om. Då forskarar ved Universitetet i Århus påviste at V6 tyggjegummi ikkje motverkar hol i tennene, fekk dei problem og tyggjegummiprodusenten som hadde sponsa dei, ville gjerne gje dei munnkorg.

Farvel til hovudfagsoppgåva

Media har i denne saka som i mange andre gjort sitt ytste for å gjera makta til lags: «Nå starter Kristin Clemets utdanningsrevolusjon. Studentene skal bli raskere og dyktigere – eller så kan de finne seg noe annet å gjøre,» stod det i Dagbladet 14. august 2002. Men for å seia det med Anders Folkestad: Det er ein underleg logikk at me skal læra meir av å studera mindre. Cand.mag-graden og hovudfaget vert krympa samstundes som dei skifter namn til bachelor og master. Lågare grad, cand.mag, skal vera tre år mot fire i dag. Graden stiller òg nye krav om fagleg breidd – tre år på lågare grad oppfyller ikkje av seg sjølv krava til å få bachelor. Siste sjanse til å fullføra den gamle cand.magen er hausten 2005. Fyrste gongen bachelorgraden vert utdelt, er hausten 2003. Fag som derimot ikkje er naudsynlege for å få graden, vert ikkje godskrivne.

Hovudfagsoppgåva er den prøva på teoretisk fordjuping som studenten får i studiet sitt. Her kan ho eller han trengja lenger ned i materien og forska på eit sjølvvalt emne – dersom noko er utviklande og stimulerande for studentar, må vel det vera nettopp dette. Dei færraste som tek høgre utdaning, vert forskarar seinare i yrkeslivet, men hovudfagsoppgåva er eit einstaka, gylle høve til å gå forbi parafrasane over andre sine verk og seia noko originalt, som utfordrar paradigme og hegemoni i faget. No er det slett ikkje slik at studentane står i kø for å skriva oppgåver som verkar grenseoverskridande og samfunnskritiske. Likevel er det viktig å taka vare på dei verkemidla som har gjeve progressive eit visst armslag til å setja større problem under debatt, t.d. krigsavhandlingane til Terje Valen og Lars Borgersrud alias Ottar Strømme, som båe leverte sine seinare bokmanus på Oktober forlag som hovudfagsoppgåver.

I Uniforum 5. oktober 2000 leverer Arne Melberg, professor i ålmenn litteraturvitskap, eit forsvar for hovudfagsoppgåva. Han åtvarar mot amerikanisering og endring for endringa si skuld. Tilhøva i Sverige, som gjennomførde si Mjøsreform for 30 år sidan, skræmer. Hovudfaget er borte der, og vegen fram til seinare doktorgrad ser ut til å vera blokkert for minst ein generasjon svenskar. Eit studium med hovudfagsoppgåva har høg verdi av di det gjev tid til å tenkja, vera kritisk og øva seg i vitskapleg skriving på rimeleg høgt nivå. Det er ikkje luksus å tilby hovudfag, for denne typen forskarutdaning gjev kompetanse på mange viktige område. So langt Melberg. For oss som meiner ei fullverdig hovudfagsoppgåve høyrer med der det tradisjonelt har vore ein del av studiet, må målet vera å få flest mogeleg til å velja den forskingsbaserte masteroppgåva, som er ein av tre typar det skal vera tilbod om frå hausten 2003. Dei andre er den yrkesretta masteroppgåva og ein master som gjev kompetanse på andre område enn bachelorgraden.

Den gongen borgarskapet var progressivt …

Det humboldtske universitetsidealet rimar dårleg med den utviklinga me ser no, ja på sett og vis er det vel noko av negasjonen til dette som stig fram. Humboldt førde strid mot dei som berre ville ha praktiske utdaningssentra for teknologi og statsadministrasjon. Han ynskte heller å lyfta fram att dei gamle humanistiske ideala frå renessansen: Universitetsstudiet skulle nemleg tilby utvikling av heile personlegdomen. Profesjonaliseringa av forskinga gav betre vilkår for vitskapleg kvalitet. Viktige stikkord var daning (tysk Bildung) og fri forsking. Universiteta skulle systematisk produsera ny kunnskap. Det skulle ikkje byggjast opp noko skilje mellom forsking og undervisning; tvert om burde det vera intim kontakt mellom desse to. Fridomsideane frå Den franske revolusjonen og den tyske motstandskampen mot Napoleon gav inspirasjon til Humboldt for å skipa eit reformuniversitet i Berlin. Den einskapen mellom liv og lære som Humboldt forfekta, stod i kontrast til dei som ville ha ein rein yrkesførebuande skule.

Tanken var at studentane fritt skulle kunna leggja opp sitt eige studium utan for mykje tidspress. Studia skulle òg vera ein refleksjon over dei emna studenten tok føre seg og kva for ein kulturell tradisjon dei stod i. Nytteomsyn såg Humboldt reint bort ifrå. Serskilt var det typiske tekstlesingsfag som gresk og latin som fekk eit oppsving med denne tenkjinga. Humboldt var sjølv språkforskar, og seinare vart han prøyssisk utdaningsminister. Han var kjend for å vera liberal, men han vart pressa til å inngå kompromiss. Gradvis vart universiteta underlagde sterkare statskontroll – staten sat på pengesekken og utnemnde professorar. I eit visst tidsrom hadde likevel universiteta sopass fridom at dei gjorde store vitskaplege framsteg. Då Karl Marx tok doktorgraden sin i antikk filosofi, gjekk han ved eit universitet i Jena i Tyskland som var prega av humboldtske ideal.

No skal det i rettferds namn seiast at det ikkje er motstrid mellom Humboldt og Giske/ Clemet på alle punkt. Til dømes ynskte Humboldt større medverknad frå studentane i undervisninga med framføring av førebudde innlegg. Skilnaden her ligg vel då at dei norske reformatorane vil påby mapper og skriving, medan Humboldt såg det meir som friviljug. Planane til Humboldt er gode vitnemål om ambisjonane til det framstormande borgarskapet då det var progressivt.

Humboldt er historie, men ideala hans bør vera til inspirasjon for oss som ikkje ynskjer at universitetet skal hamna i marknaden si hole hand.

Meir kontroll over studiekvardagen

Tid og tempo er gjorde til avgudar innanfor turbokapitalismen. Management-by-stress- og just-in-time-prinsippa skal gjelda i utdaninga òg. Lever varene utan for mykje daudtid og lagring, investert kapital skal forrentast. Eit meir langvarig og intensivt studieår seiest vera svaret på innvendingar mot nedkorta studielaup, men er det so opplagt at dette løyser problemet? Litt pustehol mellom dei mest intense fasane trengst nok, jamvel om studia heretter jamt over skal vera meir bindande og forpliktande for studenten enn tidlegare.

Obligatorisk frammøte, mappeevaluering og deleksamenar vil knyta studenten fast til ein viss bestemt mal, med lærarkreftene i sentrum. Førelesarane er som regel betre enn ryktet sitt, men det spørst om samanblandinga av rollene som lærar og sensor kan føra til ulike typar smisk, godsnakking og eit karaktersnitt over det gamle for at lærestaden skal få økonomisk utteljing. Gode resultat og stor gjennomstrøyming er kriterium for å skaffa seg offentlege kroner. Som Gjert Vestrheim ved Universitetet i Bergen skreiv i Studvest 13. september 2000: «(Mjøs-)Utvalget ser heller ikke at friheten er en del av utdannelsen, og at lavere vekttallsproduksjon er prisen for å lære å bruke denne friheten.»

Modulariseringa av faga viser at dei herskande kreftene ikkje oppfattar faga som heilskapar med ein indre samanheng. Endringa kan koma av at ein vil tekkjast næringslivet, som kan senda medarbeidarar til påfylling på universitetet og då berre ta føre seg utvalde bolkar av faga. Visa om den livslange læringa, som botnar i den ofte tilbakevendande arbeidsløysa, er ein bakgrunnsmelodi for omforminga av universitetet. Rune Slagstad kalla det serviceuniversitetet i Klassekampen 14. september 2002, der yrkesinnretta kurs skreddarsydde for kundane, dvs. arbeidsgjevarane, vinn fram.

Studiekontrakten er eit kapittel for seg. All tale om fridom og fleksibilitet verkar påfallande hol og meiningslaus i denne samanhengen. Både fagkombinasjon og progresjon skal avtalast mellom student og studiestad på førehand, og avtala er bindande. Ein kan ikkje skjøna anna enn at fridomen vert innskrenka her.

Innvendingane frå studentane om at oppfylgjinga er mangelfull i dag, er sjølvsagt rettkomne. Det er fornuftig å få tilbakemeldingar og rettleiing undervegs i studieåret på det du skriv. Slike mapper kan sjølvsagt vera ei styrkjing her. Samstundes burde ikkje dette nedgradera ei heilskapleg gjennomprøving av pensum når studieåret er omme. Mappene kan verka meir pensumdisiplinerande, og andre sesongavhengige studentaktivitetar innanfor kultur, idrett og politikk kan koma til å lida med det. Fagkritikken kjem vel heller ikkje til å få gode vekstvilkår med dette systemet. Presset mot standardar og timeplanliknande studieopplegg verkar kjøvande på lysta til å prøva ut avstikkarar frå den slegne landevegen. Auka gjennomføringstakt og disiplin skal frigjera ung arbeidskraft der 50- og 60-åringar fell ifrå pga. eit meir brutalt arbeidsliv.

Til sjuande og sist er gjennomføringa av Giske-reforma eit ressursspørsmål der staten sit med jokeren i ermet. I Universitas 14. mars 2001 uttalar sosiologen Gunn Elisabeth Birkelund seg om reforma og seier at reforma vert pressa på ovanfrå. Dersom det ikkje kjem omframme løyvingar, er det uaktuelt med det nye evalueringsopplegget med mapper. Denne typen tettare oppfylgjing av kvar student er 20-25 % dyrare enn ordninga i dag.

Statsbudsjettet frå Bondevik II-regjeringa hausten 2002 gjev 220 millionar kroner; det er 580 millionar for lite i høve til utrekningane til Universitets- og høgskulerådet.

Kritiske røyster

Det finst altso kritiske røyster mot Giske-reforma, men dei er vonlaust trengde i bakgrunnen av høglydte hyllestbrøl frå velsmurde klakkørar. NKS, AKP og Raud Front i Oslo og Rosso i Bergen har flagga kritikk mot reforma, endå han ikkje har lukkast med å breia seg over so mange spaltemeter i universitetspressa. I tillegg ser me at profesjonsstudia stretar imot:

Arkitektstudentane i Oslo var tidleg ute med protestar med nedkorta studielaup. Musikkskulane som Griegakademiet i Bergen er skeptiske til å kutta på studielengda, som i deira tilfelle forringar utdaninga jamført med utlandet. I andre land er nemleg utdaninga på fire år, slik som det har vore til no i Noreg. Med Giske-reforma kjem den norske utdaninga ned i tre. Musikkfaga er mogningsfag som krev tid, og ingen har noka tru på at studiet kan intensiverast noko serleg. Individuell oppfylgjing er det frå før i musikkutdaninga. Rektor ved Musikkhøgskolen i Oslo tek bladet rett frå munnen: «Effektiviseringspresset er antikunstnerisk, antikulturelt og antimenneskeleg.» Ved lærarutdaninga er det slett ikkje alle som er bergfast overtydde om at kortare studielengd er tingen der heller. Jorunn Bjørgum held fram at dersom pedagogane skal undervisa, må dei ikkje berre ha ei god form, men òg eit påliteleg innhald. Dei må kunna stoffet sitt. På jussen, som i Oslo har prøvd ut bokstavkarakterar nokre år alt, er det utbreidd misnøye med skalaen av di han er for unyansert og omtrentleg. Arbeidsgjevarane steller seg undrande til karakterutskrifta og arrangerar i staden eigne opptaksprøver for å finna ut dugleiken til jobbsøkjaren. Fem av seks verksemder som var med i evalueringa av bokstavkarakterane, vende tommelen ned for den nye skalaen. Eit problem er det òg at kombinasjonen av tal- og bokstav-karakterar skaper forvirring og gjer det vanskeleg med utrekning av snittkarakterar. ECTS-systemet (European Credit Transfer System) etter Bologna-fråsegna føreskriv bruk av bokstavkarakterar, og ECTS vert hjelpt fram av integrasjonsprosessen i EU og den indre marknaden.

Karakterar er ein sorteringsmekanisme, og med det nye systemet for interne sensorar er det grunn til å ottast at premiering eller straff kan gjera seg meir gjeldande enn før. Karakterar speglar ofte sosial bakgrunn og politiske oppfatningar, og er slik sett uheldige. På hi sida er det òg etterspurnad mellom massane etter eit mål for fagleg framgang. Same om karakterar fungerar noko subjektivt ut ifrå dei rådande makttilhøva, viser dei òg til måling av resultat som folk er interesserte i. Det er ingen grunn til å tvihalda på den etablerte karakterskalaen, men han er likevel kjend i vide krinsar, fangar opp endringar lettare enn ein grovdelt skala og han hindrar kan henda dobbelprøving av kunnskapen gjennom harde opptaksprøver til jobbar. Illevarslande er det òg at det ikkje er utarbeidd felles retningsliner ved overgangen frå ein karakterskala til ein annan. Same om mange på venstresida med rette er skeptiske til karaktergjeving, er det i dag viktig å forsvara ein innarbeidd skala som vert rydda av vegen for at Noreg skal gli lettare inn i falden av EU- og USA-tilpassa samfunn.

Når skytset vert retta mot lærarkreftene

Eit gjennomgåande serdrag ved studentetablissementet er den sterkt eksponerte uviljen mot lærarkreftene, som ofte vert mistenkjeleggjorde. Sjølvsagt skal me ikkje stikka under stolen at det røynleg er visse motsetnader mellom studentar og førelesarar gjennom slike ting som bakgrunn og tilnærming til stoffet, men saman har dei som kjent ein felles hovudfiende i ein økonomisk meir og meir nøyereknande og påhalden stat. I Universitas 2. oktober 2002 kunne me lesa at studentparlamentsleiaren i Oslo, Torstein Lindstad, var rasande på professorar som skulka pedagogikkurset. For oss er det definitivt ingen grunn til å ta skulkarane i forsvar – dei hadde sikkert hatt godt av ein porsjon med innføring i pedagogikk. Endå det ikkje er noko mål at alle førelesarar skal ha same stil og framferd, er det klårt at ei meir felles forståing for kva ei førelesing går ut på, hadde vore tenleg. Den stendige masinga om den manglande motivasjonen tener likevel til å undergrava eit samhald som må kjempast fram mellom vitskapsfolk og studentar. Dei studenttillitsvalde må ta inn over seg at dersom undervisninga skal fornya seg, må ho vera forskingsbasert og godt underbygd. Det er serleg vanskeleg når det ikkje vert løyvt pengar til å løna fleire tilsette, og når tid som skulle vore nytta til førebuing av undervisning, går bort i å skriva søknader om å få støtte frå det private næringslivet.

Universitetet har aldri vore nokon freda oase der løyndomsfulle og betrevitande akademikarar kan søkja livd i elfenbeinstårna sine. Tvert om. Jarnlovene til kapitalismen har vore gjeldande ved akademia sidan den borgarlege revolusjonen. Likevel har universitetet og i nokon mon høgskulane note godt av ein relativ fridom til forsking, kritisk refleksjon og djupdykk i og utfordring av det herskande hegemoniet. Studentar har nokre gonger teke parti for det arbeidande folket og gjeve stønad til nasjonale frigjeringsrørsler og antiimperalistisk kamp. Både Ottosen-komiteen på slutten av 1960-talet og Mjøs-Giske-Clemet-reformismen i åra kring 2000 er steg på vegen mot å rigga ned denne relative fridomen.

Borgarskapet sviktar no i mange av dei gamle fanesakene det kjempa for då det var revolusjonært og likviderte føydalismen: Fri forsking og utdaning, folkerett, nasjonal suverenitet, ytrings-, prente- og organisasjonsfridom, det borgarlege demokratiet med parlamentarismen (den milde forma for det borgarlege diktaturet): i større og mindre mon vert dei alle trampa på. Kapitalen lyfter på maska si og syner sitt sanne andlet. Det er dei revolusjonære i dag, arbeidarklassa med sine forbundsfellar, som må lyfta desse kampsakene fram att. I einskildsaker kan og bør progressive gjera taktiske alliansar med småborgarlege krefter som tek like eller liknande standpunkt som me, t.d. Rune Slagstad, som med sterk verdikonservativ haldning bryt staven over Mjøs-utvalet. Målet vårt er ikkje å kjempa mot endringar for kvar pris, men å demma opp for den reaksjonære politikken som styresmaktene går i brodden for. Me må òg greia å fanga opp den motstanden mot reforma som finst spreidd og sporadisk innanfor akademia.

Oppsummering

I stutte drag: Kvifor bør progressive vera motstandarar av Giske-reforma?

1. Universitet og høgskular vert knytte nærmare opp til næringsliv og marknadskrefter gjennom sterkare fokus på eksterne (næringslivs-)representantar i styra, t.d. Paul Chaffey, som på stutt tid gjekk frå SV til NHO, gjennom meir vekt på oppdragsforsking, effektivitetsmål og produksjon av studiepoeng.

2. Under honnørordet «internasjonalisering» gøymer det seg i røynda tilmåting til USAs og EUs standardkrav for utdaning. Studielengd, fordjupingsgrad, karakterskala og gradsstruktur vert justerte for å høva med ECTS-systemet, som vart utforma i Bologna i Italia og som EU og ERT er aktive tilhengjarar av. «Kvalitetsreforma» er endå ein lekk i EU-ifiseringa av Noreg, tryggja av EØS-forsvararen Trond Giske. At engelsk no gjer sitt inntog for ålvor med medisin som pionerfag, høyrer med i den same råma.

3. Når lønsemd og økonomi vert lagt til grunn for universitet og høgskular, oppstår det snart ei klappjakt på sektorar som vert kalla «daudkjøt». Små fag, forsking, utforsking av tilvalspensum – saneringa som fylgjer i kjølvatnet av denne strukturasjonaliseringa, vil gripa vidt og djupt.

4. Gymnasliknande arbeidsmåtar med deleksamenar (tentamenar), innleveringsoppgåver og mappeevaluering fører til formynderi mot vaksne ungdomar som sjølve har ansvar for eiga læring. Målet med utdaninga er ikkje å samla opp flest mogeleg avlagde vekttal, men å verta gagns menneske gjennom faktisk kunnskap, kritisk refleksjon og større sannkjenning. Delprøver og mapper stimulerar pugg og smisk og vil ikkje gjeva noko påliteleg bilete av om studenten meistrar læreemnet sitt.

5. Studentøkonomien vert slusa inn i eit nytt system som skaper større skilje mellom vinnarar og taparar. Den som slit med studiet sitt og nyttar lengre tid, vert i tillegg straffa økonomisk på pungen, medan skuleljoset som med trygt økonomisk fundament lagt av ressurssterke overklasseforeldre fær toppkarakterar, vert påskjøna ekstra for det. I dette spursmålet viste dei opne småborgarpartia KrF og V større gangsyn enn SV, som i universitetspolitikken slo seg saman med FrP og DNA seinhausten 2001.

Når krubba er tom, bitst hestane. Det er ynskjedraumen for staten og borgarskapet at studentar og tilsette freistar klora augo ut på einannan og skulda kvarandre for at stoda er so ille ved universitet og høgskular. Staten vil no gradvis skru att kranene og overlata universitet og høgskular meir og meir til seg sjølve. Klassekompromissa frå midten av 1900-talet er no sagde opp, og me står venteleg andsynes ein tidbolk med sterkare konfrontasjon og hardare klassekamp. Progressive i norsk utdaning må velja rett side i den striden som kjem. Det er staten og kapitalkreftene som kampen vår må retta seg mot – det tener berre motstandaren vår at me sparkar sidelengs og nedover.

Framlegg til parolar

• Forsvar eit fullverdig hovudfag!
• Forsvar norsk undervisningsspråk!
• Studentar og tilsette – saman i kamp for akademisk fridom!
• Nei til effektivitetsjag og auka eksamenspress!
• Nei til eit marknadsstyrt universitet!

Bakgrunnskjelder

• Dagbladet
• «Høgre om for norsk utdanning», flygebladet NKS 2001.
• Klassekampen (den revolusjonære dagsavisa)
• Kva må gjerast? (bladet åt Noregs Kommunistiske Studentforbund, NKS)
• Studvest (studentavisa i Bergen)
• Uniforum (universitetsavisa i Oslo)
• Universitas (studentavisa i Oslo)
• Zoon Politikon (bladet til statsvitskapsstudentane i Oslo)
• Mikael Nyberg: kapitalet.se (Ordfront 2001)

av Solveig Aamdal

Mindre enn 10 år etter siste folkeavstemning er diskusjonen om norsk EU-medlemskap i gang igjen. De som tapte er ikke innstilt på å gi seg. Folkets nei blir ikke respektert.

Ja-sida har hatt overtaket i meningsmålingene en tid. Mange nei-folk trekker på skuldrene av det, og regner med at det skal snu bare nei-sida kommer med sin argumentasjon. Men skal vi være sikre på det, må vi se på hvilke forandringer som har skjedd i det norske samfunnet de siste ti åra. Det er disse forandringene som kan ha ført til at flere sier ja til EU. Forandringene i Norge og verden de siste ti åra er store, det betyr at det at ja-sida nå leder over tid, kan være dramatisk. Vi må argumentere ut i fra det som er situasjonen i dag, sjøl om det naturligvis ikke betyr at en skal glemme kampen for sjølråderett og demokrati.

Det virker som om den nye ja-kampanja i stor grad drives at NRK. For Bondevik-regjeringa er det ikke noen fordel å få diskusjonen nå, EU er en sak som regjeringa kan sprekke på. For det mulige regjeringsalternativet med DNA, SV og Senterpartiet er det heller ingen ønska diskusjon. Dette regjeringsalternativet vil ikke engang kunne stable seg på beina viss det er snakk om ei ny folkeavstemning. Dette til tross for regjeringskåthet hos aktørene.

Etter nei-seieren oppsummerte vi hva som hadde ført til neiet, og hva som skulle til for at folk skulle snu. Viktige punkter var:

• Situasjonen i Norge forandrer seg.
• Situasjonen i verden forandrer seg.
• Situasjonen i EU og utviklinga der.
• Partier snur.
• Viktige personer snur.
• LO-kongressen snur.
• Kvinnene snur.
• Ungdommen snur.
• Styrken i nei-fronten blir svakere.
• Viktigheten av å være på det seirende laget.
• Ja-sidas svakheter.

Tar en for seg disse punktene – punkt for punkt – vil en få et blide av forandringer som kan føre til at folks syn på EU forandrer seg.

Situasjonen i Norge forandrer seg

Arbeidsledigheten i Norge er sterkt økende. Hver dag kommer det nye meldinger om nye bedrifter som legges ned. Viktige oppdrag for norsk industri går til utlandet. Kronekursen og renta er høy, noe som fører til problemer for industrien. EØS-avtalen gjør at vi blir mer og mer knytta til EU. Ingen av de regjeringene vi har hatt, har vært villige til å føre en politikk som tar i bruk vetoretten som ligger i avtalen. Privatiseringa av offentlig sektor har hatt en kraftig vekst, områder der det aldri har vært noe marked, blir nå markedstilpassa.

Det at vi er med i EØS, får en del til å mene at vi må inn i EU for å påvirke det, EØS-avtalen er en husmannskontrakt. Dette er argumentasjon vi må ta alvorlig og svare på.

Situasjonen i verden forandrer seg

Slik verdenssituasjonen er i dag, framstår USAs hegemoni som noe en ikke kan gjøre noe med. Det at millioner verden over demonstrerer mot krig mot Irak, er oppløftende, og er også en del av en forandra verden. Folk er fortvila over at USA kan ture fram som de vil, og enkelte ser EU som det eneste som kan stoppe USA. Men på dette området er EU fulle av motsigelser, og vil ikke stå opp som en kraft mot USA.

Norge er med i en krig i Afghanistan, og har for første gang etter krigen bomba en «fiende». Det er store motsigelser innafor Nato, USA gir de andre landa så liten innflytelse at mange protesterer. Ingen stopper Israels mord på Palestina, de får gjøre som de vil. Terrortrusselen, virkelig eller ikke, møter oss til stadighet på TV. Krigstrusselen rykker nærmere.

Situasjonen i EU

EU går stadig lange skritt mot å bli en stat. De har fått felles mynt, felles ytre grenser (med EØS innafor), felles politisamarbeid, felles lover osv osv osv.

EU tar opp i seg nye land, og deler av Øst-Europa blir innlemma i EU. Det at nye land kommer med, fører også til at flere motsigelser kommer med i EU. De uenighetene som finnes i det tidligere Øst-Europa, vil påvirke utviklinga i EU. De arbeidsledige i Polen og andre deler av Øst-Europa vil være med på å presse lønnene i EU nedover. Dette vil igjen føre til økte motsigelser mellom gamle og nye medlemsland.

Partiene snur

SV har allerede varsla at de skal være et parti for både nei- og ja-sida. De ønsker diskusjonen i partiet, og ønsker ja-folk velkommen. Mange ledende SVere står fram som ja-folk. Tidligere sa vi at det var naturlig at folk skifta synspunkt når de skifta klasse. Men dette er folk som forandrer mening ut fra forandringer i EU, verden og Norge.

Venstre har aldri vært til å stole på når det gjelder EU. Sponheim er imot, men hvor lenge? Venstre kan ikke regnes som et sikkert nei-parti dersom det blir en ny folkeavstemning.

KrF var partiet som hele tida forsvarte EØS-avtalen. Nå som de sitter i regjering, godtar de det ene EU-direktivet etter det andre. Vetoretten blir ikke brukt av denne regjeringa heller. I tillegg skal partiet diskutere norsk EU-medlemskap, Kjell Magne Bombevik er nei, men skal diskutere. Partiet kan i neste omgang gå fra tja til ja. Samtidig med den utviklinga som er blant de ledende i partiet, er det viktig å huske at blant de som stemmer KrF, er motstanden mot EU stor. Det kan være med på å holde ledelsen i partiet på nei-sida.

Fremskrittspartiet ønsker ikke diskusjonen nå, de mener at i saker som skal avgjøres gjennom folkeavstemning, behøver ikke partiet ta stilling.

DNA var det største nei-partiet i 1994. Blant de som sto på nei-sida, er det store forandringer, nei-folk går over til ja-sida eller oppholder seg for tida i tenkeboksen. Og det er vel lite sannsynlig at de kommer ut av den med et rungende nei. I tillegg er Stoltenberg en sterk tilhenger av norsk EU-medlemskap.

Senterpartiet står igjen fram som et enhetlig nei-parti. Marit Arnstad gjør en god innsats i TV-debatter. Men også i dette partiet har de fått folk som tviler. Gunnar Stålsett skal gå i tenkeboks, han er ikke en hvem som helst i Senterpartiet som tidligere leder.

I RV og AKP er motstanden fremdeles massiv. Jeg har ikke hørt om noen som verken er i tenkebokser eller vil si ja. Det som er viktig er å skape en enhetlig politikk der en tar vare på alle argumentene mot EU, både de vi brukte sist og de vi må bruke i tillegg fordi situasjonen er annerledes enn i 1994.

Viktige personer snur

Dersom personer som blei sette på som trauste nei-folk, snur kan det føre til at mange stiller spørsmål ved sitt eget nei. Det er derfor viktig å gå inn på de argumentene tidligere nei-folk har for å snu.

Mange har sagt at de er i tenkeboksen. Vi får håpe at ikke alle er i den samme, det måtte i så tilfelle bli trangt. Og en kan jo ha et lite håp om at noen kommer ut igjen og slår fast at de fortsatt er nei-folk.

Gunnar Stålsett er en som mange ser opp til. Han er kjent for å være modig og ikke bøye seg for makta. Han tenker, og dersom han forandrer mening, vil det kunne påvirke mange. Det at han har vært leder av Senterpartiet, kan også føre til at Senterpartiet ikke lenger blir sett på som et trygt nei-parti.

Bjarne Håkon Hansen var en viktig nei-mann i Arbeiderpartiet. Sosialdemokrater mot EU var en bevegelse innafor nei-fronten som gjorde at DNA-folk kunne stå fram med neiet sitt og fremdeles være gode arbeiderpartifolk. Dersom Bjarne Håkon Hansen, Trond Giske, Gerd Liv Valla og flere med dem skifter side, vil det påvirke hele nei-sida, ikke bare innafor DNA. Det vil og kunne føre til at det blir vanskeligere å være motstander mot EU innafor partiet.

Gerd Liv Valla er også i tenkeboks. Før siste folkeavstemning gikk LO-kongressen ut mot norsk EU-medlemskap. Det gjorde de til tross for at Yngve Hågensen var for. En kan derfor si at LO-kongressen ikke nødvendigvis følger det lederen mener. Men Gerd Liv Valla er en helt annen person enn Yngve Hågensen. Hun har tidligere vært klart nei, og hun appellerer til andre enn det den forrige lederen gjorde. Særlig blant kvinnene ha hun stor appell.

Kjell Magne Bondevik har ikke snudd. Likevel uttaler han seg rundere enn tidligere. Når en hører på han, virker det som om han bare trenger et argument som vil slå inn hos velgerne sine, før han skal snu. Og i ledelsen i KrF er det mange som enten sier ja eller tenker seg om.

Blant SVs velgere var det mange som sa ja allerede i 1994. I tillegg har mange skifta side. Den siste ut var tidligere stortingsrepresentant Inge Myrvold. SVere som skifter side, er viktige for ja-sida. Partiet blei tidligere sett på som et sikkert nei-parti på linje med Senterpartiet.

LO-kongressen

Det at LO-kongressen sa nei i 1994 hadde stor betydning. Den sa nei også dersom Sverige og Finland skulle si ja. Dersom saka blir tatt opp igjen, er det ikke sikkert at det vil bli nei. Utviklinga på arbeidsmarkedet gjør at mange mener vi må inn i EU for å redde arbeidsplassene. De mener at vi må inn i EU for å få ned renta, at kapitalen flagger ut på grunn av den høye kronekursen og de høye lønnene. Angrepa på offentlig sektor gjør og at deltakerne på LO-kongressen kan få et anna syn på norsk medlemskap.

Kvinnenes betydning

Dersom kvinner ikke hadde hatt stemmerett, ville vi ha vært medlemmer av EU. Privatiseringa av offentlig sektor vil knuse de faglige kvinnekollektiva her. Det vil føre til en svekking av de store kvinnefagforeningene som sa nei sist. I tillegg blir naturligvis kvinnene også påvirke at de argumentene som ja-sida hamrer på; inn for å påvirke, EU som fredsprosjekt, EU som en makt som kan stå opp mot USA, EU som skal skape trygge arbeidsplassen og rentenedgang.

Ungdommen snur

De som var unge i 1994, er voksne i dag. Hver dag kommer det nye ungdommer. De må vinnes for nei-sida. I tillegg må vi gå inn i den argumentasjonen som virker på ungdom, EU som fredsprosjekt, utvidinga mot øst som EUs måte å ta ansvar for de fattige i Europa på, fordelene med en mynt når en er ute og reiser og framstillinga av nei-sida som kjedelig og reaksjonær. Heldigvis er ungdommen fremdeles massivt imot norsk EU-medlemskap.

Styrken i nei-fronten

Vi må ha ei nei-side som har argumenter og analyser. Sist var det Nei til EU som hadde svara og som kunne svare ut fra grundig kunnskap. Den kunnskapen finnes enda, men den må komme fram i langt større grad enn den gjør i dag. Det er viktig at Nei til EU får flere medlemmer, og at aktiviteten økes, ikke bare sentralt, men lokalt.

I tillegg må andre deler av neifronten aktiviseres, slik som bondeorgansisajoner, fagorganisasjoner og andre.

Ja-sidas svakhet

Sist var den organiserte ja-sida svak. Vi kan ikke være sikre på at den vil bli det igjen. Det er derfor viktig å svare på ja-sidas argumenter, og å vise at norsk medlemskap i EU ikke bare er dårlig for Norge, men at den vil svekke kampen mot kapitalismen også innafor EU.

Være på det seirende laget

Før folkeavstemninga i 1994 blei det klarere og klarere at det gikk mot et nei. De store demonstrasjonene i Oslo og Tromsø var med på å synliggjøre det. Gro Harlem Brundtland blei knust i flere TV-debatter. Nei til EU sto fram med en så stor sjølsikkerhet at alle skjønte at de var sikre på å vinne. Det var med på å få noen av de som tvilte, til å stemme nei. De ville være på det seirende laget. I tillegg gikk Nei til EU i siste fase ut med parola: «Er du i tvil – stem nei.» Alt dette gjorde at mange tvilere kom over på nei-sida.

Argumenter for norsk EU-medlemskap

Vi må ta de argumentene som teller mest for folk, som skifter standpunkt alvorlig. Vi må utarbeide en politikk som har mange konkrete eksempler. I denne artikkelen nevner jeg bare argumentene, svara kommer seinere. Viktige ja-argumenter er:

• Inn for å påvirke
• EØS-avtalen gjør at vi nesten er medlemmer, men uten å ha innflytelse.
• EU sørger for fred i Europa.
• EU tar ansvar for Øst-Europa ved å ta dem med.
• EU er den eneste makta som kan være sterk nok til å stå imot USA.
• Euroen gjør at samarbeidet mellom landa blir bedre.
• EU har bare halvparten av Norges rente.
• Den norske kronekursen er for sterk.
• Norsk næringsliv klarer seg ikke utafor EU.
• Det sosialistiske EU

Ingen av disse argumentene er vanskelige å svare på, her må det lages skikkelige svar som spres i masseomfang.

RV og AKPs muligheter som nei-partier

Vi er det eneste partiet som kan stå fram som reine nei-parti. Og vi ønsker ikke, som SV å bli store ved å vanne ut politikken.

Vi kan utarbeide svært gode svar på det som kalles «et sosialistisk ja».

Vi er gode på å analysere, og kan gi folk analyser om Norge, utviklinga i EU, verdenssituasjonen og hvordan dette påvirker hverandre.

Vi har stor legitimitet innafor Nei til EU, vi må ikke bygge oss opp på nytt.

Vi kan gjøre det klart for folk at EU blir verre jo større det blir. Når EU legger under seg nye land, er det ikke for at folk skal få det bedre, det er for at kapitalen skal få det bedre.

av Kjell Gjerseth

Kapittel 32

Hva skjedde for eksempel den første gangen helikoptrene kom til en landsby i Kunar?

Ungene løp ut og vinket til dem. Kvinnene lurte på om det skulle komme folk ut av de merkverdige vispene og om de eventuelt også skulle ha mat. Mennene stirret med en blanding av forskrekkelse og nysgjerrighet.

Og så smalt det. Det var den dagen de lærte om helikoptre. De som overlevde ble nye mennesker. De fleste av dem sverget å hevne seg. Hevn er et spørsmål om ære. Æren er en del av en felles bevissthet, og de har laget dikt om den: «Sår fra geværkuler leges hurtig. Skammens sår varer til dommedag.» Dødsforakten er en idé, skapt av tradisjoner, folketro og islam. Blant annet fordi æren er mer betydningsfull enn døden, ble landet uregjerlig. Ingen okkupanter ble lenge.

Men bildet av den stolte og gjenstridige afghaner med skjegg og gevær er også en forfalskning. De som gløttet inn under Hindu Kush og bare så menn, fant aldri mer enn halve forklaringer. Om det ble nevnt at kvinnene var mannens eiendom og levde i skyggen omgitt av husdyr og unger, så var det et bilde som bare kunne forsterke fordommene i det «opplyste» Europa. Bak sløret skjuler det seg en særegen bevissthet – underlig, trassig, opprørsk og kjærlig på samme tid. En europeisk kvinne var ved kildene i Kunar – ved godar. Hun kom bak slørene og lærte medsøstrenes poesi. Landays. Tolinjers vers som kvinnene synger til hverandre. Ord som menn aldri skal høre:

«Er det ikke en eneste modig mann i denne landsbyen?
Mine flammefargede bukser brenner meg på beina.»

Modige menn finnes. Hemmelig kjærlighet finnes. De som blir avslørt, risikerer en grusom straff, men det finnes modige kvinner:

«Jeg elsker. Jeg elsker. Jeg skjuler det ikke. Jeg benekter det ikke.
Selv om man skar mine skjønnhetspletter ut med skarpe kniver.»

Det kan være kostbart å eie en kvinne. Menn blir ofte ensomme av det. Menn som drømmer om kjærlighet kjøper en jomfru som forakter dem. Herskeren utsettes for et taust angrep. Kulde hver natt. Han kan ta, men hun gir aldri noe fra seg. Ved godar synger hun om «den lille skrekkelige»:

«Åh min Gud. Du sender meg på ny din mørke natt. Og
på ny skjelver jeg fra hode til fot
for jeg må meget mot min vilje legge meg i den seng jeg hater.»

Den hemmelige kjærligheten er en utfordring på liv og død. Kvinnene unnslipper «den lille skrekkelige» for en stund og finner en som er verd kjærlighet:

«Kom og omfavn meg, frykt ikke faren. Hvis du blir drept, hva betyr det?
Menn dør alltid på grunn av kjærlighet til en vakker kvinne.»

Bak sløret er æren en del av kjærligheten på samme vis som den for mennene er en del av kampen, av krigen. En mann uten ære fortjener ingenting.

«Min elskede flyktet under kampen.
Nå angrer jeg det kysset jeg ga ham i går.»

Helikoptrene sprenger grenser mellom kvinne og mann. Bombene blåser av slør og sjal. Bondens hustru løper mujahidin i møte og kysser kommandantens høyre hånd. Ungjentene samler patronhylser. De eldre kvinnene snakker menn midt i ansiktet og sier fra om det de synes er nødvendig:

«Min elskede, skynd deg til skyttergraven.
Jeg har veddet om hodet ditt med jentene i landsbyen.»

Fatimah våkner av helikoptrene som skal av sted for å bombe landsbyer. Men nå gjemmer kvinnene barna innunder kjolen og søker tilflukt under store trær. Mennene ligger bak steinene og drømmer om å eie en kanon. Fatimah drømmer om å være sammen med dem. Ut av denne byen som styres av løgnere, og kanskje med ham. Hun ser for seg et blekt ansikt og husker en taus gutt som ble en engstelig mann. Eller hadde hun vært mer engstelig enn ham? Skjelvinger i kroppen. Hun strekker seg i senga og kjenner seg uthvilt og nesten lykkelig. Han kunne ikke være så engstelig som hun trodde. Ingen engstelige menn dro til Kabul uten pass.

Utpå dagen fikk hun en beskjed på sykehuset. En av overlegene ville snakke med henne. Med én gang.

Uvanlig. Hun gikk langsomt bortover korridoren. Det kunne være hva som helst, men hun var redd. Det spøkte mellom de hvite veggene. Hun følte seg ensom og hjelpeløs, og det hadde hun ikke råd til å være. Banker på døra. Hører en stemme. Går inn. Overlegen reiser seg og viser henne en sitteplass. Ingen smil. Kald gufs i hele rommet. En mann sitter der allerede. Hun ser med en gang hva slags fyr det er. En ung glattbarbert Parcham-kader. En KHAD-fyr. Fatimah overser ham med et forsøksvis vennlig nikk.

– Jeg ville gjerne snakke med deg angående en rapport. En pleier hevder at du har vært i medisindepotet etter tjenestetid og tatt med medisiner ut av hospitalet. Er det riktig?

Fatimah er ubevegelig. I et halvt sekund ser hun for seg historien, og de forklaringene hun kan velge mellom. Bestemmer seg og snakker langsomt, men med en voldsom indre spenning som hun forsøker å skjule med sine svarteste øyne.

– Ja, det skjedde vel en gang – jeg har en syk mor, forstår du, og en dag hadde jeg det nokså travelt, det var blitt litt seint. Hun trenger en del beroligende og også sovetabletter, sier Fatimah.

– Men du vet da at det er i strid med reglementet. Du kan kjøpe de medisinene du trenger til privat forbruk. Dette er jo tyveri.

– Jeg ville heller kalt det et lån. Jeg hadde da ærlig talt tenkt å legge disse åtte-ti pillene tilbake igjen, sier Fatimah og later som om hun er ganske oppgitt av overlegens smålighet.

– Var det åtte eller ti? spør KHAD-fyren. Fatimah kjenner at angsten viker unna. Forakten, avskyen vokser i henne og hun retter seg i ryggen og regner etter på fingrene mens hun mumler og ser i taket.

– Det var åtte, sier hun og smiler vennlig til paranoiavirusen fra sikkerhetspolitiet. Overlegen føler seg noe beklemt ser det ut til, men den vesle KHAD-rotta studerer henne med kaldt blikk. Fatimah ser ham inn i øynene med et uttrykk hun vet han ikke begriper.

– Det er like fullt tyveri, sier KHAD-agenten.

– Vel, kall det hva du vil. I såfall må jeg tilstå enda en forbrytelse. For et par måneder siden fikk jeg menstruasjon midt på formiddagen og tok to paralgin samt et sanitetsbind til personlig forbruk. Alternativet ville være å gå hjem og det kunne i verste fall ha kostet menneskeliv, sier Fatimah og presser fram tre rynker i pannen. KHAD vakler. Overlegen ser på sivilsnuten og liker seg ikke.

– Si meg, hvorfor er ikke du medlem i partiet? spør KHAD.

– Fordi jeg ikke interesserer meg for politikk og heller ikke skjønner noe av det. For tida er jeg dessuten mest opptatt av å finne en kjekk ung mann som jeg kan gifte meg med, sier Fatimah og smiler nesten moderlig til fyren. Han gir opp, men hun ser at det bare er rent foreløpig.

– Jeg må rapportere dette, sier han og nikker til overlegen.

– Takk skal du ha, Fatimah. Du kan gå til avdelingen.

– Takk, sier hun og glir ut av rommet.

Noen timer seinere kom fire KHAD-folk i sivil hjem til pensjonatfruen og undersøkte alle rom. Den jamrende gamle kvinnen ble plutselig tørr i øynene og forbausende klar i hodet. Hun hadde møtt dem før, og hun hadde spesialisert seg på å si «vet ikke», «husker ikke», «aner ikke» og også legge til at hun dessverre var gammel og syk og om de ikke kunne være så vennlige å ta litt hensyn til de eldre.

– Fortell oss hvem Fatimah omgås, spurte han som hadde vært på sykehuset.

– Hennes venner har jeg ingenting med. Vi omgås familie og naboer, og om hun skulle ha andre bekjentskaper er det hennes egen sak. Du må huske det, unge mann, at min datter tross alt er over tretti år, og jeg – ja, jeg vet jo ikke hvor gammel du er, men nå for tiden er det da ikke uvanlig at også så unge menn som du har venner som foreldrene ikke har møtt.

KHAD slo retrett og lusket ut med sure miner. Også gamle tanter var i stand til å fornærme dem. Og tanten satt igjen med en forunderlig stolthet. Ikke hadde hun vært redd, ikke hadde hun plumpet ut med uoverveide ord. Hun hadde hatt situasjonen under full kontroll. Dessuten var jo det hele latterlig. Fatimah kunne de jo ikke ha noe å utsette på. Hennes egen datter.

Fatimah spaserer fra sykehuset og skal etter rutinen møte Gulrahim Khan ved et gatekryss et stykke unna. Men hun kjenner allerede da hun går ut av porten at spøkelsene i korridoren forlater de hvite veggene og svever etter henne. Ved første gatekryss ser hun dem. To menn. Typiske. De er så hemmelige at de kan oppdages på fem hundre meters avstand.

Hun ser Gulrahim og vet at han venter. Gulrahim subber langsomt bortover fortauet og ser hjelpeløs ut. Kan hun ta sjansen? Hviske en setning til ham? De er tretti, førti meter bak henne. Hun passerer en halvmeter bak Gulrahim.

– Fatimah kommer ikke, sier hun uten å snu seg. Nesten uten å redusere farten.

Gulrahim stanser opp et lite øyeblikk. Så går han videre til han merker at han står foran krysset. Hører skritt og vender seg mot lyden.

– Unnskyld, kunne du være så elskverdig å hjelpe meg over gata? spør han.

– Beklager, vi har ikke tid, sier en mannsstemme som ikke sakker farten. «Merkelig,» tenker Gulrahim, «Fatimah sier at Fatimah ikke kommer. En mann sier at ‘vi’ ikke har tid. Hva slags folk er det? Er det noen som har det travelt i Kabul for tida?»

Fatimah ser på klokka. Om tre kvarter skal Gulrahim kjøre drosje med iraneren. Hvorfra er hun ikke helt sikker på, men antakelig ved et bestemt veikryss i Karte Char. Kunne hun komme seg dit uten at det virket påfallende? Hun måtte i så fall handle. Og det setter hun i gang med. En kylling her. Tre løk der. En paprika. Et lite kålhode. Fire mango. En avis og et idiotblad. Langsomt gatelangs med brune poser. Grønt sjal over hodet. Halvlangt grått skjørt. Tynn lysebrun jakke. Bortover mot krysset. Der ser hun drosjen. Kan han se henne? Hundre meter unna. Gulrahim er forsinket. Hun går fortere. Femti meter. Hun snur seg ikke. Sjåføren ser opp. Tretti meter. Hun vinker. Drosjen starter opp. Sjåføren ser spørrende på henne. Hun setter seg inn i baksetet og slenger posene fra seg.

– Kjør meg hjem. Sett på taxameteret, sier hun. Ikke spør om noe ennå.

Iraneren kaster sneipen ut av vinduet og brummer av gårde på annetgearet. Han ser forsiktig til høyre og ser to menn som stirrer etter bilen hans. I speilet ser han at de vinker på en annen drosje. Iraneren svinger til venstre i krysset og til høyre igjen i første gate. En underlig vei til Guzargah, men han synes alltid det er hyggeligst å kjøre for seg selv.

– Bare kjør meg rett hjem. Det var to menn som fulgte etter meg fra sykehuset. Jeg fikk ikke snakket med Gulrahim.

– Hvorfor er de etter deg, da?

– Det var en pleier som rapporterte at jeg hadde stjålet medisin. Den gangen vi var ute hos de fire som hadde dysenteri. Men jeg sa at jeg tok åtte piller til mor. Antakelig tror de det, men de er etter meg nå, sier Fatimah og ber iraneren om å gi beskjed videre.

– Skal bli, Fatimah. Ta det kuli. Vi kan da kjøre litt drosje sammen om ikke annet, sier iraneren og fyrer opp en ny røyk.

– Ja, vi ser det an litt. Kan du plukke meg opp utenfor sykehuset om tre dager. Klokka halv seks?

– Jajamen. Grønn Volga venter med full tank og overhalt tenning. Ta det bare helt med ro, sier iraneren og smiler i speilet. Han har sett bakover. «Så lett det er. Og så godt det er at Kabul fortsatt har mange patriotiske taxisjåfører,» tenker iraneren.

For det var det som skjedde: Da KHAD-folkene stupte inn i sin drosje og kommanderte sjåføren til å følge den grønne Volgaen, da satte sjåføren bilen i feil gear, slapp klutsjen altfor fort og somlet så lenge med å få bilen i gang igjen, at det var umulig å innhente noe som helst. Til og med oksekjerrer ville ha forduftet, for drosjesjåførene i Kabul ser an sine passasjerer.

Fatimah kom hjem til en mor som med betydningsfull røst fortalte om KHAD-folkene som hadde tillatt seg å snike inn i deres privatliv. Fatimah var ikke spesielt overrasket, og hun ble snart overbevist om at moren hadde mestret situasjonen langt over sine normale forutsetninger.

– Men som du har handlet. Vi hadde jo alt vi trengte. Du kjøpte jo inn i går også? sier enkefruen og ser fortumlet ut.

– Åh, det hadde jeg glemt, var det eneste Fatimah orket å si, og det var slett ikke godt nok, men hun gikk rolig forbi det aldrende spørsmålstegnet og tenkte at hun muligens hadde kjøpt sin siste kylling i Kabul.

Gulrahim Khan kommer en halvtime for seint hjem. Det er på grunn av dårlige nyheter og en forsinket drosjebil. Iraneren har fortalt det i nokså lettvinte ordelag, og Gulrahim kommenterte ikke historien. Han sa hare at alt fortsetter som før, men tenkte at det kanskje ikke kom til å gjøre det. Folk som blir skygget blir alltid tatt. Før eller siden. Også de uskyldige. Når KHAD-agentene har bestemt seg, ser de ikke forskjell på folk.