av Solveig Aamdal

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private. Angrepa på skolen skjer også fordi kapitalen ikke lenger vil ha den skolen vi har i dag. De vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

I revolusjonære kretser blir diskusjonen om skole fort enten en diskusjon om karakterer eller ikke karakterer eller en diskusjon om hvordan opplæringa vil være under kommunismen. Dette kan være interessant nok, men danner i liten grad grunnlag for å forstå hva som skjer i skolen i dag. Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen med nedskjæringer, privatiseringer og angrep på lærerne? For å prøve å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer, må vi se på hva som er skolens oppgaver i samfunnet.

En form for opplæring har det vært i alle samfunn, også før vi fikk en skole som likner den vi har i dag. De unge lærte av de eldre, dette gjaldt både arbeid, hvordan en skulle klare seg i naturen, hvordan en skulle oppføre seg i samfunnet. Opplæringa hadde flere formål, de unge skulle lære å overleve i det samfunnet de levde i, de skulle for eksempel lære seg å lage kurver, sanke urter, jakte, skille spiselige vekster fra uspiselige osv. Men de skulle også lære de reglene som gjaldt i samfunnet, hvordan de skulle oppføre seg, og lære hvilken plass de sjøl og andre hadde i samfunnshierarkiet.

Ettersom samfunnet forandra seg, forandra opplæringa seg også. Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen. I vår del av verden var opplæring tidligere knytta til kirka, det var en klart definert oppgave å gjøre de unge til lydige samfunnsborgere. Kristendommen var en viktig del av disiplineringa, det å sette seg opp imot øvrigheta var det samme som å sette seg opp i mot Gud.

Med framveksten av kapitalismen blei det etter hvert nødvendig å lære opp folk som skulle møte det nye behovet for arbeidere. Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. Det blei nødvendig at ikke bare herskerklassens barn skulle få tilgang på kunnskap, også de fattige måtte få opplæring. Det var ikke lenger nok å kunne de ti buda og trosbekjennelsene. Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. Samtidig med dette var det tilbud til de rike om bedre og mer skolering, og høyere utdanning var stengt for de fattige.

Omgangskolen på landsbygda blei avløst av faste skoler, men helt til i 60-åra hadde de som gikk på skole på landet, færre timer enn de som gikk i byene. Det var ikke vanlig at unger fra landet tok høyere utdanning, de skulle bli landarbeidere, bønder eller håndverkere. De rike som bodde på landet hadde lenge privatlærere for sine barn. De som skulle bli prester eller leger eller andre høystatusyrker, hadde behov for mer opplæring enn de andre.

Ettersom kapitalens behov for flere å flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.

Etter den andre verdenskrig hadde samfunnet stort behov for høyt utdanna arbeidskraft. De gruppene som tradisjonelt sett hadde fått høy utdanning, var ikke store nok til å dekke behovet. Det førte til at både arbeiderklassens barn og jenter måtte tas i bruk. For første gang fikk i de stort antall adgang til universitetsutdanning. Samtidig fikk vi en kraftig utbygging av universiteter og høyskoler.

Skolens oppgaver

Skolens oppgaver i et kapitalistisk samfunn kan oppsummeres til å være:

• Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
• Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
• Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
• Skolen skal formidle den herskende ideologien.
• Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
• Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
• Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. Det gjør at foreldrene kan være i jobb, og det er med på å skjule den arbeidsledigheta som ellers ville vært blant ungdom.

I tillegg til de funksjonene skolen har for å opprettholde og utvikle kapitalismen har også skolen en funksjon for arbeiderklassen og folket for øvrig. Samtidig som den i første rekke dekker det beståendes behov, skaper den og mennesker som er samfunnskritiske, kunnskapsrike, og i neste omgang er i stand til å styrte det bestående.

Hva skjer i dag?

Det har vært fokusert mye på reformene i skolen på 90-tallet. Vi fikk Reform -94, som tok for seg videregående opplæring, så fikk grunnskolen L-97, vi fikk voksenopplæringsreformen, og til sist fikk vi ny skolelov som gir grunnskolen og videregående skole samme lovverk.

I tillegg til disse reformene, har vi fått økte angrep på den offentlige skolen. De siste åra har vi fått mange private skoler, og det kommer til å bli åpna for en flom av ulike private løsninger. Den offentlige skolen er i krise, det er mangel på alt. Den dårlige kommuneøkonomien gjør at det for små ressurser til å lære flest mulig mest mulig. Den nye opplæringslova pålegger skolen å inkludere alle, men de økonomske rammene gjør at flere og flere får ei dårligere utdanning.

Samtidig med dette ser vi alle angrepa mot lærerne. Disse angrepa framstilles som om de er et forsvar for elevene, men er i realiteten er del av angrepa på den offentlige skolen.

Et blikk på spesialundervisninga

For å illustrere hvordan utviklinga har vært, kan en se på utviklinga på spesialundervisningas område.

Tidligere blei elever med lærevansker eller andre typer vansker samla på egne skoler. Vi fikk de store institusjonene hvor elevene blei plassert, borte fra familie og det miljøet de var født inn i.

Integreringstanken vokste fram, og på 70-tallet skulle disse elevene i større grad gå i vanlige skoler og få sin spesialundervisning der. Men spesialskolene eksisterte framdeles.

Utover på 80-tallet fikk de færre og færre elever. Spesialskolene blei omgjort til kompetansesenter, og skulle gi av kompetansen sin til skolene og kommunene. Fremdeles hadde de fleste kompetansesentra elever, men nå stort sett inn til utredninger og kortere opphold.

På slutten av 90-tallet blei kompetansesentra «slanka», mange blei lagt ned. Oppgavene deres blei spissa i forhold til hvilken kompetanse de skulle gi. Og elevene, de kom inn i den vanlige skolen. For den enkelte elev som trenger spesialundervisning, er dette en god ting. Men behovet de har for tilrettelagt undervising, blir ikke borte. De ressursene som lå i de gamle spesialskolene, blei aldri overført til de kommunene som fikk elevene.

De elevene som har krav på spesialundervisning etter lova, skal ha det. Den nye opplæringslova slår fast at dersom kommunen gir et tilbud til en elev som ikke er i tråd med det PPT, som sakkyndig instans, mener eleven har behov for, skal kommunen «bevise» at tilbudet er like bra og ikke dårligere enn de andre barn i kommunen får.

Spesialundervisning er dyrt. Politikerne ser at det er penger å spare på dette området. For å få det som lova definerer som spesialundervisning, kreves det et enkeltvedtak. Det må søkes, og svaret kan være ja, nei eller delvis ja. Dersom foreldrene er misfornøyd med vedtaket, kan de klage. Klagen blir først behandla i kommunen, blir det ikke medhold der, går saka videre til Statens utdanningskontor i det aktuelle fylket.

De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse er at det virker stigmatiserende på elevene, og at alle elever skal ha tilpassa opplæring. Disse argumentene kan være vel og bra, men behovet til elevene blir ikke borte. De vil trenge akkurat like mange timer, enten de får det i form av enkeltvedtak eller i form at opplæringa blir tilpassa deres behov.

Men strupinga av kommuneøkonomien, skjæres det kraftig i de timene den enkelte skole får til disposisjon. Samtidig med at færre elever får timer som er øremerka nettopp dem, får skolen som helhet også færre timer. Det skjæres altså i begge ender. Og en kan spørre seg om hvem omlegginga tjener. De elevene som ikke lenger skal ha enkeltvedtak, har ikke den samme klageadgangen som før. Når de ikke får de timene de har behov for på grunn av den allmenne nedskjæringa, skaper det problemer både for eleven som trenger disse timene, og for de andre elevene i klassen.

Lærerne blir pålagt å skape en inkluderende skole, noe de ønsker, men de får ikke de ressursene som skal til for å kunne gjøre det.

Mangelen på ressurser til de som har behov for spesialundervisning, viser med all tydelighet hvordan skolen ikke får de ressursene den har behov for.

Med større klasser, flere elever med problemer, større innslag av fremmedspråklige elever med sine særegne behov, skulle skolen hatt en kraftig tilførsel av ressurser, ikke som i dag, en nedskjæring.

Angrepa på lærerne, en del av angrepet på skolen

Angrepa på lærerne er en del av angrepa på skolen. Lærerne har lenge vært underbetalt. For å få opp lønna, gikk lærernes organisasjoner med på at lærerne skulle ha flere timer undervisning. Denne tida blei tatt fra den tida som var satt av til samarbeid. Med skolepakke 2, som kom i høst, skulle de unge lærerne jobbe mer, mens de eldre skulle ha mindre undervising. Men de eldre skulle ikke arbeide mindre. De skulle gjøre andre ting. Det har i enkelte tilfelle ført til at eldre lærere har fått andre oppgaver på skolen, og i realiteten lenger arbeidstid. I tillegg skal alle lærere ha mindre lønn når de har vikartimer.

Med skolepakke 3 vil angrepa på de rettighetene lærerne har kjempa fram, sannsynligvis fortsette. Det er forventa at lærerne ikke lenger skal ha lønn etter ansiennitet og utdanning, men etter resultat. Og hvilken lønn vil da de lærerne få som arbeider med elever der en må måle framgangen med millimetermål. Med skolepakke 3 kan en og frykte at hele lesepliktsavtalen for lærere blir fjerna.

I tillegg til angrepa på de faglige rettighetene til lærerne, har vi også angrepa på dem som personer. Det blir framstilt som om det er mange lærere som mobber elever, de mangler faglig kunnskap, de er dovne og bryr deg ikke om jobben sin. De som kommer med denne kritikken, påstår ofte at private skoler er løsninga. Hvorfor de tror at lærerne der skulle være så mye bedre, er uforståelig. De private skolene som blir oppretta, har vel ikke et helt nytt lærerkorps i ermet.

Det siste eksempelt på denne lærerhetsen, er en undersøkelsen som er gjort gjennom Læringssenteret. Elever i videregående skole har svart på et utall av spørsmål. Det er bra når elever blir spurt om hvordan de opplever skoledagen sin. Og det er spesielt bra når de tar for seg spørsmål om mobbing. Men når denne undersøkelsen blir behandla statistisk som den gjør, kan den fort brukes til å hetse lærere.

Jeg har sett på resultatene fra en skole. Her er det 359 elever som har svart. På et av spørsmåla om mobbing er det tre svaralternativer. Du skal svare om du redd for å bli mobba av andre elever, av lærere eller av andre tilsatte ved skolen. Elevene har ingen mulighet til å si at de ikke er redd for å bli mobba. Ved den skolen jeg har sett på, er det 10 % som har besvart spørsmålet. En kan derfor anta at 90 % ikke er redd for å bli mobba. Av de som har svart på spørsmålet, er 27 redde for å bli mobba av medlever, 12 redd for å bli mobba av lærere, og 4 redd for andre ansatte ved skolen. Det er ille nok at 12 elever av 359 er redde for å bli mobba av lærere. Men når dette regnes ut statistisk, sees det i forhold til de 10 % som svarer på spørsmålet, og det blir 32 % av skolens elever som er redd for å bli mobba av lærere. Dersom du ser hva som står i undersøkelsen er det noe helt annet, men de som leser overfladisk kan lett tro at det er 32 % og ikke 3,3 % som er utsatt for dette.

Det er viktig å forstå at angrepa på lærerne nå er en del av angrepa på skolen.

Hvorfor kommer angrepa på skolen

Når en ser de samla angrepa på skolen, kan en spørre seg om hva som er grunnlaget for den. For det første er angrepa en del av den allmenne privatiseringa. Det som tidigere var fellesskapets oppgaver, oppgaver alle var med på å betale for gjennom skatten, og som alle hadde tilgang på, skal ikke lenger være fellesskapets oppgaver. De private skal tjene på det som før var offentlige oppgaver. Når privatskoler nå skal gå over til å kalles «friskoler», og foreldrene skal kunne velge hvor ungene deres skal gå, et valg til vil foreta etter hvor rike de er, og etter hvilken ideologi de vil skal ligge til grunn for utdanninga, er det en del av privatiseringa av samfunnsoppgavene. Innafor skole er det penger å tjene.

Men det at enhetsskolen nå står for fall, og at den er under kontinuerlige angrep, har flere aspekter enn rein privatisering. Det offentlige er ikke lenger villige til å gi så mange som mulig den samme utdanninga, å utdanne den arbeidskrafta samfunnet vil trenge, har blitt for dyrt for de som har makta.

I tillegg fyller strupinga av kommuneøkonomien mange andre behov de har, slik som for eksempel sammenslåing av kommuner for å få større enheter.

Hva slags type arbeidskraft vil samfunnet trenge i framtida?

Det vil trenge

• høyt utdanna arbeidskraft.
• kreative, fleksible, svært høyt skolerte mennesker til å gjøre de jobbene som det blir betalt mest for.
• fagarbeidere på et høyt nivå. En fagarbeider i framtida vil ha behov for en helt annen og mer spesialisert kunnskap enn den som er i dag.
• mange lavt utdanna arbeidere, de som skal ha jobbe døgnet rundt, skifte jobb ofte, i liten grad være organisert, ha usikre arbeidsforhold og ha lav lønn.

For å utdanne denne arbeidskrafta er det nødvendig med en forandring av skolen. Næringslivet vil i større grad enn nå lære opp de fagarbeiderne de trenger, de virkelig godt betale jobbene krever en svært spesialisert utdanning. På begge disse gruppene er det penger å tjene. Igjen står vi med den gruppa som den offentlige skolen skal ta seg av, de som skal ha en billig utdanning i overfylte skoler. Sorteringa av arbeidskraft kan gjøres allerede når en velger hvilken skole det enkelte barn skal går på.

Det er ikke lenger nødvendig, på samme måte som før, å lære opp de unge til å være lydige samfunnsborgere som underkaster seg den herskende ideologien i den offentlige skolen. Ideologipåvirkning får de unge på mange andre måter, blant annet gjennom TV. Samtidig er det slik at de nye private skolene naturligvis ikke vil sette seg opp mot det bestående, og ideologien i den offentlige skolen vil fortsatt være knytta til makta.

Dersom en ser dette sammen med den allmenne privatiseringa i samfunnet, er det mulig å forstå hvorfor angrepa er så mangesidige og samstemte.

Konklusjon

Denne artikkelen er ment som en begynnelse på en diskusjon. Konklusjonene kan derfor utvides ettersom flere kaster seg på diskusjonen.

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private.

Angrepa på skolen er i tillegg et utslag av at kapitalen ikke lenger ser seg tjent med den skolen vi har i dag, de vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

Ideologiopplæringa foregår mange andre steder enn i skolen.

Behov for hva slags arbeidskraft som trengs vil bli kraftig forandra i tida framover.

Det er behov for en større lagdeling av utdanninga, det er ikke nødvendig å betale en spesialisert utdanning til de som skal ha de jobbene som er lavest betalt.

Hvordan kan en møte disse angrepa?

Lærerne har fått en felles organisasjon. Den må bli klar på hva den mener, og forsvare lærerne og skolen mot alle angrep. Det må ikke bli slik at lærerne har en organisasjon som faller dem i ryggen og støtter planene om nedbygging av skolen.

Elever og foreldre må slåss imot alle nedskjæringer. Kommunene må ikke finne seg i at staten gir dem en så dårlig økonomi at de ikke har råd til å oppfylle det som står i opplæringslova. Ideologien om en inkluderende skole koster penger, og de pengene må kommunene ha for å følge loven. Det må bli slutt på at kommunene gjør alt de kan for å komme i balanse.

Det er viktig at lærere, elever og foreldre ser at de sammen må gå imot angrepa, både på skolen og på lærerne.

av James Petras

USA har bytt strategi. På 1990-tallet leit landet på Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet i kampen for eit nyliberalt verdsimperium. Det gjekk ikkje. Nå prøver ein i staden direkte militære operasjonar. Klarer eit økonomisk svekka USA i lengda å føre krig verda over? Den amerikanske samfunnsvitaren James Petras greier ut noen grunnleggande motsetningar i det nye verdsbildet. Artikkelen bygger på eit føredrag ved Porto Alegre-møtet i vinter.

Den overordna tesen i artikkelen er at USAs åtak på Afghanistan er ein freistnad på å snu den relative tilbakegangen for den amerikanske imperialismen, og gjenreise kontrollen i konfliktramma område. Krigen i Afghanistan er bare ein del av ein allmenn imperialistisk offensiv. Den er sett saman av fleire delar:

• å gjenreise den europeiske underkastinga av USA.
• å sikre seg total kontroll i Midtausten og Persiabukta.
• å gjøre den militære dominansen i Latin-Amerika og Asia djupare og breiare.
• å intensivere (den militære) krigføringa i Colombia og styrke stillinga på resten av det latinamerikanske kontinentet.
• å avgrense og slå tilbake protestar og opposisjon mot dei multinasjonale selskapa og dei internasjonale finansinstitutta, som Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdshandelsorganisasjon (WTO), ved å erstatte fridom og demokratiske rettar med diktatorisk makt.
• å bruke statlege utgifter til opprusting og støtte til konkurstruga multinasjonale selskap (flyselskap, forsikringsselskap, turistindustri) og skattereduksjonar for å hindre at ei stadig djupare økonomisk krise kan truge den allmenne støtta til imperialismen.

Neste tese er at førebuingane til den imperialistiske motoffensiven følgjer ein plan i tri steg:

• Den første fasen frå 11. september til 6. oktober: Ein massiv propagandainnsats som forstørra og forvrengte innhaldet i åtaka på World Trade Center og Pentagon. Antiterrorist-kampanja skapte bildet av «global oppslutning» bak Washington.
• Den andre fasen frå 7. oktober til i dag: Eit stort militært åtak vart sett i verk med støtte frå den USA-vennlege kjernetroppen (Storbritannia, Tyrkia, Pakistan, Frankrike, Italia, Japan, Spania med fleire). Politiske, psykologiske og juridiske hinder for å delta i krigen vart rydda unna i USA, Japan og Tyskland. Det gjorde vegen fri for nye militære inngrep, skjerpa undertrykkinga på heimeplan og auka profitten med «den permanente krigen» som påskott.
• en tredje fasen omfattar ein allmenn militær offensiv mot verkelege eller tenkelege motstandarar og kritikarar, med trugsmål om omfattande bombing som i Afghanistan og auka militært nærvere, for å gjøre kontrollen djupare og breiare i kriseregionar som Colombia.

Ei tredje tese er at det finst tri «internasjonale kriser»:

• Ei militær og politisk krise: den uavgrensa krigen erklært av eit Washington som einsidig vil gjenreise maktstillinga si ved å skaffe seg nye klientstatar.
• Ei økonomisk krise: Tilbakegangen og trugsmålet mot euroamerikansk imperialisme som følgje av den globale tilbakegangen (og maulege depresjonen), og den veksande motstanden innanfor og utanfor dei imperialistiske statane.
• Venstresidas krise.

I artikkelen tar eg først opp bakgrunnen for den imperialistiske motoffensiven, nemleg USAs relative tilbakegang. Så drøftar eg dei imperialistiske fordelane med ein utvida og uavgrensa krig – som løysning på den politisk-økonomiske krisa – og dei motsetningane ein slik krig inneber. Til slutt tar eg opp krigen som ein del av krisa, betydninga han har for den folkelege motstanden og sjansane for ein folkeleg framgang.

Den vanlege frasa

«etter 11. september 2001 er verda forandra«, kan ha vekslande innhald. Mest vanleg er forklaringa som kom frå Washington, vart gjentatt av EU og spreidd av massemedia: Ein ny epoke er innleia med nye saker øvst på saklista, nye alliansar og politiske tilhøve. Men Washingtons hang til å sette grensa 11. september speglar kor sårbar ho er. Frå eit 3. verda-synspunkt byrjar den nye epoken med USAs intervensjon i Afghanistan. Og mykje av det som hender er ikkje nytt, men eit framhald av den politikken som går føre 11. september og 7. oktober.

Det finst fleire viktige bakgrunnsfaktorar. Den første er USAs relative tilbakegang, økonomisk og politisk, i nøkkelområde på 1990-tallet, i Midtausten og Persiabukta, Latin-Amerika, Asia og Europa – etterfølgt av auka innverknad på det mindre viktige Balkan.

Ein neste faktor er at USA i dag har økonomiske interesser i stadig større delar av tredje verda gjennom dei multinasjonale selskapa og bankane. Men samstundes blir dei statane som stør den økonomiske ekspansjonen svekka. Institusjonar som Verdsbanken og IMF har så til dei grader undergrave lokale økonomiar med sine strukturtilpassingsprogram, frihandelsdoktrinar og privatiseringskampanjar at statsmakta har byrja falle saman og forvitre av korrupsjon når tevlande elitar og politikarar driv utplyndring. Dei svekka imperialistiske «kontrollmekanismane» har ført med seg at det har blitt utilstrekkeleg med den tradisjonelle og nesten totale avhengigheta av dei internasjonale finansinstitutta for å skape meirverdi. Som Martin Wolf, journalist i Financial Times, skreiv 10. oktober: «For å møte utfordringa frå eit samanfallande statsapparat trengst ikkje fromme håp, men eit synleg og velorganisert valdsapparat.»

Frå Golf-krigen til den 7. oktober 2001 har USA sigra i militære konfliktar i relativt perifere regionar som Balkan og Sentral-Amerika, og tapt mykje makt i strategiske område. Samstundes gjekk den amerikanske økonomien gjennom ei mindre spekulasjonsboble frå 1995 til 1999, for seinare å bli dradd ned i ein stadig djupare tilbakegang ved inngangen til det nye tusenåret. Kombinasjonen av perifere sigrar og spekulasjonsboble skjulte djupare strukturelle veike sider.

I Midtausten har USA mislykkast totalt i å isolere og styrte den iranske regjeringa og Saddam Husseins regime i Irak. Dei har ikkje bare overlevd, men au brote USAs boikott. Sanksjonane frå USA mot Iran vart brote de facto av fleirtallet av deira «allierte», mellom dei Japan, EU og arabarstatane. Iran har fått delta i det gjenoppliva Opec-samarbeidet, har inngått kjernekraftavtale med Russland og oljeavtale med Japan. Iran har au inngått investerings- og handelsavtale med alle større statar utanom USA, og gjennom tredje part er faktisk USA-kontrollerte multinasjonale selskap involverte i handel med Iran.

Irak er tatt opp igjen i Opec, har deltatt i møta til Golf-statane, ved arabiske toppmøte og internasjonale islamske konferansar. Irak har selt milliontals «hemmelege» oljefat via «smuglarar» i Tyrkia og Syria, åpenbart med samtykke frå «transittstatane» og dei vesteuropeiske konsumentane.

Senior-Bush

Den palestinske intifadaen og den reservasjonslause støtta han har fått frå arabarlanda (medrekna USA-vennlege regjeringar) har isolert USA som er tett knytt til Israel. I Nord-Afrika har Libya utvikla nære økonomiske band med EU og oljeselskapa her, særleg i Italia, og diplomatisk samband med mange Nato-land. Tri strategiske oljeproduserande mål for USAs politikk har altså auka innverknaden sin og sambandet sitt med statar som er viktige i resten av verda. Dermed har dei minska den amerikanske dominansen som vart oppretta i området som direkte følgje av Golf-krigen. Den «nye verdsordninga» til senior-Bush har åpenbart ramla saman og blitt redusert til små vasallstatar i dei tilbakeståande, mafiaheimsøkte delane av Balkan.

Eit anna teikn på USAs tilbakegang var det stadig større handelsoverskotet som samla seg i Asia på kostnad av EU og USA. I 2000 hadde USA eit underskot på 430 milliardar dollar. 350 millionar konsumentar i Vest-Europa kjøpte i aukande grad europeiske varer – meir enn 2/3 av handelen i EU var intereuropeisk. I Latin-Amerika slo europeisk dominerte multinasjonale selskap, særleg spanske, ut sine amerikanske konkurrentar når det galdt å bygge opp lønnsame private selskap.

Særleg i Latin-Amerika blei den amerikanske dominansen utfordra politisk, av sterke geriljarørsler i Colombia, president Chavez i Venezuela og masserørslene i Ecuador, Brasil og fleire andre stader. Samanbrotet i den argentinske økonomien, den allmenne økonomiske krisa i resten av verdsdelen, og den sterkt svekka tilliten til dei amerikanske klientregima var andre teikn på at USAs makt gjekk tilbake.

Framfor alle desse problema har Washington beslutta å militarisere utanrikspolitikken sin. Dei vil einsidig og aggressivt drive gjennom sin eigen politikk: Dei opphevar avtalar som rakettavtalen med Russland, Kyoto-avtalen, den internasjonale domstolen i Haag, avtalen mot biologisk krigføring og mot personellminer m.m. Dei ser einsidige tiltak som eit høve til å vende den relative tilbakegangen gjennom ein kombinasjon av militære aksjonar og økonomisk press.

USAs korstog

Washingtons krigserklæring mot Afghanistan inneheld to viktige steg: Først blir det skapt ein brei USA-dominert allianse mot terroriståtaka på World Trade Center og Pentagon. Så blir antiterroristfronten til ein politisk reiskap for støtte til amerikansk intervensjon i Afghanistan og andre stader – Bush-regjeringa ønska åpent å starte eit korstog mot motstandarane av USAs dominans. Dei massive bombeåtaka og innmarsjen til spesialstyrkane skulle mellom anna utradere alle innanriks innvendingar mot framtidige bakkekrigar og militære intervensjonar. På same vis tjente fordrivinga av milliontals sivile det utrykklege målet å sette skrekk i verkelege eller innbilte motstandarar mellom dei statane som vanskeleg kunne godta politikken til USA. Med andre ord, den minkande effektiviteten dei internasjonale finansinstitutta syner som reiskap for amerikansk herrevelde har ført til at Washington i større grad har sett sin lit til militær styrke og høgintensiv vald. Den amerikanske regjeringa har erklært at invasjonen i Afghanistan, er eit første steg. Den underforståtte bodskapen er at nye imperialistiske krigar kjem. Mest påtakeleg er trugsmål frå Washington om ein militær operasjon mot Irak og andre «trygge fluktstader» for «terroristar».

Den såkalla «antiterroristalliansen» er forvandla til ein krigsallianse (der alle viktige Nato-land er med). Alle avgjørande militære og politiske beslutningar, heilt ned til taktisk nivå, blir utan unntak tatt av Washington, utan det minste rådslaging. Krigsalliansen er altså eit framhald av Washingtons tidlegare einsidige innsats, men nå har dei klart å skaffe seg kontroll over EU-landa. Sjølv om Tony Blairs energiske aktivitet for å støtte Washingtons krig har gitt han mykje skryt frå presidenten og media, har han ikkje på noen måte blitt delaktig i beslutningane.

I det minste i den første fasen av motoffensiven styrka Washington grepet sitt om Europa. Gjennom maksimal bruk av det sterkaste kortet sitt i den internasjonale politikken, den militære styrken, freista Washington å militarisere politiske og økonomiske tilhøve. «Antiterrorismen» er gjort til viktigaste emne i alle internasjonale og regionale fora (APEC, FN, OAS). Gjennom det håper Washington å rydde unna motsetningane mellom rike og fattige land og samfunnsklassar, og erstatte dei med ideologisk og militær polarisering mellom dei som stør eller setter seg mot USA-definerte «terroristar» og militære intervensjonar. Mange regjeringar har alt slutta seg til denna militære definisjonen av sosioøkonomiske tilhøve, for å presse tilbake venstresida, folkelege rørsler og frigjøringsrørsler i Midtausten, Latin-Amerika og Sentral-Asia.

Diktatoriske fullmakter

Washingtons trugsmål om uavgrensa og utvida imperialistiske erobringskrigar har knapt overraskande gått hand i hand med ei lovgiving som faktisk gir presidenten diktatoriske fullmakter. Alle konstitusjonelle garantiar blir oppheva, og alle utanlandsfødde terroristmistenkte blir stilte for militærdomstol – uansett geografisk heimstad. Det er ei alminneleg oppfatning at krigsfullmaktene som er vedtatt av den utøvande makta, gjør vald på ånda og bokstaven i konstitusjonen og reglane for eit demokratisk styre. Dei som forsvarer det autoritære styret hevdar at dei diktatoriske tiltaka er midlertidige. Argumentet overtyder ikkje når ein ser oppfatninga til presidenten om at me nå går mot ei langvarig krigføring.

Imperiebygging i økonomiske nedgangstider er ein problematisk strategi. Mens regjeringa senkar skattane for dei rike, aukar krigen utgiftssida – og pressar budsjetta og majoriteten av skattebetalarar hardt. Militær keynesanisme kan sette fart på noen sektorar i økonomien, men kjem ikkje til å vende den kraftige tilbakegangen for kapitalismen som eit heile. Og å utvikle undertrykkingsapparatet til lydregjeringane for å sikre at dei sluttar opp om den verdsomspennande imperiebygginga, vil ikkje utvide dei amerikanske eksportmarknadene. I staden vil konfliktane føre til krympa marknader, og gjøre den negative handelsbalansen i den amerikanske økonomien større.

Den nåverande militære strategien i imperiebygginga trugar tvert om med å svekke økonomiane i Europa, Japan og dei proamerikanske statane i Midtausten. Om ein går til åtak på og okkuperer Irak vil det hindre straumen av olje til Europa og Japan og skape innarikspolitisk uro i Saudi-Arabia, på same vis som i Midtausten og rundt Persiabukta. Redsla for ei slik svekking har alt ført til at dei mest servile tilhengarane av Washington i Storbritannia har hevda avvikande meiningar. Men pga. dei imperialistiske måla til Washington, den einsidige måten dei jobbar på, og tilgangen dei har til alternative oljekjelder (Mexico, Venezuela, Ecuador, Alaska, Canada med fleire), kan eit åtak på Irak tjene to strategiske mål – å svekke dei europeiske konkurrentane og eliminere Irak som ein mauleg regional medtevlar. Å bombe Irak vil skade EU-økonomiane og vekke protestar hos dei to viktigaste allierte mellom dei arabiske statane, Saudi-Arabia og Egypt, men Washington har gitt prov på at dei kan vifte bort europeiske innvendingar og likevel skaffe seg samtykke.

Når president Bush rettar seg inn mot å tilinkjegjøre ein handfull påståtte terroristar, siler han mygg og svelgjer kamelar. Skadane krigen fører til på både EUs og USAs økonomi, overgår langt dei tapa terroristane har skapt. Bush-regjeringas militære definisjon av dei politiske og økonomiske motsetningane i 3. verda minner om den statlege terroristpolitikken som finst i Israel (mot palestinarane), Algerie (mot berbarane) og Tyrkia (mot kurdarane).

Latin-Amerika

På USAs liste over område som kan takast tilbake, kjem Latin-Amerika på andre plass etter Midtausten. Det er den verdsdelen som har skaffa USA sin einaste positive handelsbalanse. Dei herskande klassane har vaska hundretals milliardar i illegale overføringar til amerikanske bankar, og USAs økonomi har skaffa seg nesten tusen milliardar i vinstar, renter, royalty og andre overføringar det siste tiåret. Latinamerikanske regjeringar tar for det meste på lydig vis USA si side i internasjonale samanslutningar og stiller opp med symbolske militærstyrkar i intervensjonistiske røvartokt, som eit fikenblad for det som eigentleg er ein einsidig aksjon.

Washington har erklært dei småbrukarbaserte colombianske geriljarørslene (FARC / ELN), den farlegaste utfordringa til USAs kontroll over den vestlege halvkula, som ei «terroristgruppe». FARC / ELN tok kontrollen eller fekk stor makt i over halvdelen av byane og landsbyane i Colombia midt på 1990-tallet. Derfor vart dei, saman med utanrikspolitikken til Chavez-regjeringa i Venezuela og den revolusjonære regjeringa på Cuba, ståande som alternativ til dei tjenestevillige latinamerikanske presidentane som gjekk ærendet til USA-imperialismen.

USA har erklært total krig mot denna folkelege oppreisten. Plan Colombia og seinare Andes-initiativet var i hovudsak krigsstrategiar som gjekk føre den afghanske krigen. Washington løyvde 1,5 milliard i hjelp til dei militære og paramilitære styrkane i Colombia. Hundretals spesialsoldatar vart sendt i direkte feltoperasjonar. Amerikanske leigepilotar vart hyrte inn av private firma til kjemisk krigføring på dei colombianske valmuefelta, halvmilitære styrkar vart mangedobla under militær kommando. Luftrommet, kystområda og elvemunningane vart kolonisert av USAs væpna styrkar. Militære basar vart oppretta i El Salvador, Ecuador og Peru for å stå klar med støttetroppar. Amerikanske tjenestemenn deltok i den operative leiinga i forsvarsdepartementet i Bogota.

Motoffensiven 7. oktober styrka militariseringa av Colombia. Under leiing av USA krenka det colombianske militærflyet luftrommet i den demilitariserte sona der FARC og Pastrama-regjeringa forhandlar. Ulovlege plyndringstokt inn i sona førte til strid.

Eit nøkkelspørsmål for imperiebygginga til USA i Latin-Amerika er den planlagde frihandelsavtalen, LAFTA. Han skulle gi USAs multinasjonale selskap fri tilgang til marknad, råvarer og arbeidskraft, og samtidig avgrense innverknaden frå Europa og Japan. Det nymerkantilistiske systemet er nok eit einsidig initiativ, i samforstand med satellittregjeringane i regionen, men utan folkeleg samtykke.

Tåler USAs økonomi krigene?

Men kan USAs økonomi tåle ein serie krigar utan å bli undergrave? Det finst tydelege teikn på at det økonomiske grunnlaget for herreveldet til USA blir svekka, av både økonomiske og politiske grunnar. Vareproduksjonen har vore i tilbakegang i halvtanna år. Hundretals milliardar som er investert i informasjonsteknikk, fiberoptikk og bioteknikk har gått tapt. Både den «gamle» og den «nye» økonomien er i djup og langvarig krise. Den spekulative finans- og aksjemarknaden er sterkt avhengig av raskt foranderlege politisk-psykologiske tilhøve i USA og verdsøkonomien.

Den raske nedgangen på aksjemarknaden etter 11. september og den like raske opphentinga etter 7. oktober syner denna rørlegheta. Den amerikanske aksjemarknaden er nemleg like sterkt avhengig av utanlandske investorar som av innanlandske pengeplasserarar. Dei mista tiltrua 11. september, ettersom det synte seg at sjølve hjartet i den økonomiske og politiske makta er sårbar.

Men åtaket 7. oktober gav investorane tiltrua tilbake, og innebar ein viktig kapitaltilførsel og ein midlertidig oppgang i aksjemarknaden. Pentagons strategi med total krig handla like mykje om å få tiltrua tilbake på ei uovervinneleg imperialistmakt, som om politiske årsaker, eller til og med om oljeleidningar. Aksjemarknaden og særleg langsiktige utanlandske investorar såg ut til å bli like mykje påverka av tryggingspolitiske tilhøve som av den rådande stoda i amerikansk økonomi. Av det følgjer det paradoksalt omvendte tilhøvet mellom aksjemarknad og realøkonomi: Mens alle realøkonomiske peikarar seier nedgang, kan aksjemarknaden ta seg opp att etter 11. september. Men det finst naturlegvis grenser for desse politisk grunna investeringane. Framleis låg vekst og krympande vinstar (eller veksande tap) vil smått om senn gjøre slutt på oppgangen og føre til store kursfall.

Når imperiets økonomiske base vaklar, så aukar statens rolle. Statleg innblanding blir stadig viktigare, og det syner dei sterke banda mellom statsapparat og investorar, medrekna dei multinasjonale selskapa. På same vis kjem militæret til å spele ei stadig viktigare rolle i å gi investorane tiltrua tilbake ved å knuse eller skremme motstandarar, stø samanfallande nykoloniale regime og tvinge gjennom fordelaktige økonomiske avtalar (LAFTA). Den gamle imperialismen av 1980- og 90-tallsmodell som leit meir på Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet, blir nå erstatta eller komplettert med den nye imperialismen av militært slag: Dei grønne beretane avløyser slipspryda funksjonærar frå finansinstitutta.

Washington lar Nato utvide maktområdet sitt frå Austersjøstatane til Balkan, over Tyrkia og Israel til dei tidlegare sovjetrepublikkane i Sentral-Asia. Den manglande lenka i den imperialistiske kjeda er dei strategisk viktige Golfstatane, Iran og Irak. Det er ei viktig kjede militært, men ho kostar meir enn ho drar inn for USA. Det står klart for Bush-regjeringa, som heller knuser regionale maktsentra enn å gjøre store investeringar for å bygge opp kolonistatar – sjå bare kor lite det blir satsa på Balkan og i Sentral-Asia, og den nærmaste tida truleg au i Afghanistan.

Globale selskap/imperialismen

Den sentrale rolla staten har i utvidinga av USA-herredømme motseier trua hos leiande teoretikarar i antiglobaliseringsrørsla som Susan George, Tony Negri, Ignacio Ramonet, Robert Korten m.fl. som snakkar om «sjølvstendet til dei globale selskapa». Oppfatninga deira om den sentrale rolla verdsmarknaden har i fattigdomsutviklinga, undertrykkinga og ulikskap, er i denna samanhengen ein anakronisme. Når Europa og USA sender soldatar for å erobre og okkupere fleire land, gir det grunn til å gå frå antiglobal til antiimperialistisk motstand. Den falske oppfatninga om «superstatar» dominert av transnasjonale selskap stemmer ikkje med dei verkelege multinasjonale selskapa som er fast knytte til imperialistiske statar.

Den verdsomspennande motoffensiven frå USA har som mål å skape «den nye verdsordninga» frå åra etter krigen i Persiabukta på ny. Dei multinasjonale selskapa har verken vilje eller evne til å handle «autonomt» ved hjelp av marknadskrefter. Den nye imperialismen må derfor bygge på militære intervensjonar som i Afghanistan eller på Balkan, kolonisering, dvs. militærbasar, som i Colombia.

Offensiven har svært lite å gjøre med «krig mellom sivilisasjonar». USAs herrevelde omfattar muslimske statar (Pakistan, Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia, Marokko, Bosnia, Albania med fleire), det jødiske Israel, likeins sekulariserte, formelt kristne statar. Det er ikkje langvarige allierte, med heimstad i ein særskilt religion eller sivilisasjon, men langsiktige interesser som kjenneteiknar offensiven. På Balkan og tidlegare Palestina og Afghanistan kunne USA stø fundamentalistiske muslimar og narkotikahandlarar mot sekulariserte nasjonalistar og sosialistar. Dei muslimske allierte frå i går er noen stader blitt fiende i dag. Det åpenbare hykleriet og dei doble målestokkane kan undre bare den tilskodaren som har tatt feil og trudd på propagandaen, og som nå kjenner seg svikta.

Oljekrise for Europa om …

Den amerikanske offensiven står framfor to motsetningar som både er dagsaktuelle og meir strukturelle. For augneblinken har krigen i Afghanistan sådd splitting i dei muslimske statane mellom proamerikanske leiarar og dei folkemassane som sympatiserer med det afghanske folket. Polariseringa har ennå ikkje vore noe alvorleg trugsmål for leiarsjikta, jamvel om det saudiske monarkiet er mest sårbart med sin nøkkelposisjon. Den militære sigeren for USA og Nordalliansen og den muslimske koalisjonsregjeringa som følgde av han, kan splitte den svakt organiserte folkelege muslimske opposisjonen. Motstand frå EU og arabarstatane blir vekka til live først om USA strekk krigen til Irak og skaper krise for oljelevaransane til Europa. Men den og andre dagsaktuelle motsetningar kan ikkje undergrave Washingtons offensiv på sikt, sjølv om USA kan bli isolert diplomatisk, særleg i noen internasjonale fora.

Ei meir djuptliggande, langsiktig og strukturell motsetning er den mellom militær ekspansjon og økonomisk tilbakeslag, både lokalt og i verdsmålestokk. Jamvel om det amerikanske militærapparatet forsvarer og er til fordel for interessene til dei multinasjonale selskapa i USA, så er det ikkje ei kostnadseffektiv støtte. Mangemilliardutgiftene for åtaka i andre verdsdelar overgår langt dei umiddelbare vinstane til dei multinasjonale selskapa, snur ikkje dei synkande profittane eller åpnar nye marknader, særskilt ikkje i dei områda der militærinnsatsen er mest intensiv. Sluttresultatet er at imperialistisk krig i si nåverande form undergrev ikkje-spekulative kapitalistiske investeringar, jamvel om dei symbolsk sikrar verksemda for utanlandske investorar.

I Sentral-Amerika, på Balkan og nå i Afghanistan og Colombia er USA meir interessert i å knuse motstandarane sine og sette inn lydregjeringar, enn i langsiktige «gjenreisings»-investeringar i stor skala. Det finst ingen Marshall-planar. Washington overlet til Japan og Europa å reinske opp i øydelegginga etter militære sigrar. Kløfta mellom den imperialistiske statens militære styrke og den manglande evna til å sette fart i økonomien i erobra land er ei grunnleggande motsetning.

Ei minst like alvorleg motsetning er den mellom forsøka på å innføre ein nyliberal politikk, og dei kollapsande eksportmarknadene og dei uttørkande kapitalinvesteringane. Den økonomiske tilbakegangen i USA, Japan og Europa har skada dei lydigaste klientstatane alvorleg, særleg i Latin-Amerika. Prisane på dei spesialiserte eksportvarene som har danna grunnlaget for dei nyliberale statane har falt: Kaffi, olje, metall, sukker, likeins tøy, klede og andre fabrikkvarer frå dei «tollfrie sonene». Imperialistmaktene har svart med å kreve meir «liberalisme» i sør og samstundes innføre vernetoll og auka eksportsubsidiar på heimeplan. Toll på importvarar frå 3. verda er fire gonger høgare i dei imperialistiske statane enn importtolla frå andre imperialistiske land i følgje Verdsbanken. Støtta til storselskap innan jordbrukssektoren i dei imperialistiske landa auka til 245 milliardar dollar i 2000.

Den nyliberale doktrinen til den gamle imperialismen held altså på å bli erstatta av den nymerkantilistiske praksisen til den nye imperialismen. Den statlege politikken styrer dei økonomiske transaksjonane og avgrensar rolla til marknaden.

Den nymerkantilistiske politikken polariserer marknaden mellom lokale produsentar på eine sida og imperialistisk oppbakka monopol på hi. Tilbakegangen for den internasjonale marknaden skader dei «nyliberale» eksportsektorane. Den svært påtakelege rolla til statsmakta i prosessen politiserer dei veksande skarane av arbeidslause og underbetalte arbeidarar, bønder og offentleg tilsette. Den eksportstrategien som imperialismen kviler på i Latin-Amerika, held på å rakne. Og ettersom Latin-Amerika ikkje kan importere, må dei satse på innanlandsproduksjon eller avstå. Men eit avgjørande brot med eksportstrategien og avhengigheta av USA følgjer ikkje automatisk av dei indre motsetningane – det krevst politisk handling.

Venstresida

På kort sikt har venstresida fullt opp med den imperialistiske motoffensiven frå Washington og alt det han inneber av auka krigføring, trugsmål og meir føyelege herskande klientskikt. Men offensiven møter au alvorlege, praktiske, ideologiske og politiske hinder. Det finst eit stort folkeleg oppsving i fleire strategisk viktige statar, der den nyliberale økonomien går attende. I Colombia, Brasil, Argentina, Ecuador og Bolivia veks sterke politiske og sosiale rørsler fram, med styrka folkeleg makt.

Desse rørslene har mobilisert millionar, dei har pressa gjennom utallege endringar på lokalnivå og i visse tilfelle har dei kunna sette dei herskande klassane under press gjennom viktig innverknad på regjeringsnivå. Men atskillege problem står igjen å løyse før dei på alvor kan ta opp kampen om makta. Den djupare forståinga av det imperialistiske systemet, natur og motsetningar i det, er ofte utilstrekkeleg. Det finst motsetningar innan rørsla mellom by og land, mellom kyst og innland, og ikkje sjeldan mellom ulike leiarar. Mange rørsler har au i praksis ganske avgrensa program og mål.

USAs strategar har på mange vis valt Colombia som prøvetilfelle for den «nye imperialismen», ettersom Colombia står for den største militære og politiske utfordringa. Alle dei reaksjonære kreftene i verdsdelen er mobilisert mot geriljaarmear og masserørsler. Militær framgang i Colombia vil inspirere USA til militær erobring og kolonisering av Latin-Amerika, slik det USA-styrte militærkuppet i Brasil i 1964 vart følgt av invasjonar (Den dominikanske republikken 1965) og militærkupp i Bolivia (1971), Uruguay (1972), Chile (1973) og Argentina (1976). Om geriljaen lykkast i å stå mot, inneber det eit pusterom for den øvrige venstresida. Ei kraftfull støtte til kampen i Colombia er derfor ei vesentleg oppgave.

av Hans Olav Brendberg

Kva ligg bak den vestlege støtta til Israel? For hundre år sidan byrja sionismen som ei rørsle med hovudfeste i den austeuropeiske jødedomen. Det var ei av fleire desperate rørsler som hevda at dei hadde ei løysing for det utarma, jødiske samfunnet i Aust-Europa: Ein jødisk stat i Palestina. Theodor Herzl drøymde først om å føra alle jødane i Austerrike fram til dåp med klokkeklang og stor høgtid, før han tok til med det sionistiske prosjektet.

I løpet av femti år greidde dette private prosjektet å organisera ein stat i Palestina, på hundre år er dette ein militært nokså mektig stat som har stor innverknad på amerikansk politikk. Kva ligg bak? Kva maktressursar er det sionismen har drege vekslar på?

Eg trur Balfour-erklæringa kan vera ei interessant sak å sjå litt nærare på. I november 1917, på eit tidspunkt då Storbritannia var redde for å tapa ein krig – med revolusjon i Russland, uro i Irland, og store vanskar i Frankrike – kom den britiske utanriksministeren Balfour med ei erklæring der han med lord Rotshcild som formidlar, erklærte Storbritannias vilje til å gå inn for ein nasjonal heim for jødane i Palestina. Erklæringa hadde ein klausul som garanterte for «dei ikkje-jødiske innbyggjarane i Palestina» (omlag som «dei ikkje-muslimske innbyggjarane i Noreg»). Statsrettsleg galdt dette eit territorium som formelt låg under Istanbul. Kva politisk logikk låg bak Balfour-erklæringa?

Det låg eit langt forarbeid bak erklæringa. I følgje Weizmann byrja arbeidet fram til erklæringa med eit memorandum førebudd av ein komite i den sionistiske rørsla som var overlevert i januar 1917 til den britiske regjeringa. Seks ulike skisser gjekk fram og tilbake mellom sionistane og den britiske regjeringa før erklæringa kom i november 1917. Kvart einaste av dei sekstisju orda i erklæringa vart voge på gullvekt av regjeringa, medan sionistane telte på knappane om det dei fekk var godt nok, eller om dei med Weizmann sine ord «skulle bli ståande bak våpna». Weizmann meinte dei gjorde rett å å gå med på ein avtale.

Eg meiner det er rimeleg opplagt at olje ikkje var eit tema i denne prosessen – det var ikkje britiske ønskje om olje som låg bak. Sionistane la vekt på at britiske interesser kring Suez-kanalen på sikt ville vera tent med ein jødisk stat. Dette er det sjølvsagt råd å argumentera for. Men kvifor brukar ei regjering som strevar for å ikkje tapa ein krig so mykje merksemd på vage framtidsønskje om å sikra flanken ved Suez med jødisk kolonisering i Palestina? Særleg når dette på kort sikt ikkje gjev militære fordelar – britane freista jo tvert om å organisera arabisk krigsinnsats mot tyrkarane, og løfta til sionistane stod i direkte motsetning til den arabiske alliansen. Kva slags «våpen» var det Weizmann hadde som alternativ til å ta det han fekk?

Britane ønskte ikkje utan vidare å gå inn for ein jødisk stat i Palestina. Skilnaden mellom førsteutkastet til sionistane og det dokumentet ein endte opp med er at Balfour-erklæringa eigentleg er nokså vag. Britane freista sikra seg at dei ikkje lova for mykje – dei var ikkje entusiastiske for ein jødisk stat som skulle sikra imperieinteressene i Midt-Austen. Medan dei i sionistane sine utkast tidleg på hausten snakka om å «rekonstituera Palestina som den nasjonale heimen til jødane», endte det endelege dokumentet opp med «å etablera ein nasjonal heim for den jødiske rasen i Palestina». I det første dokumentet er det tale om at «regjeringa vil gjera sitt beste for å nå desse måla, og vil diskutera dei naudsynte midla med sionistorganisasjonen». Sluttdokumentet seier at ein vil sikra «dei sivile og religiøse rettane til dei ikkje-jødiske samfunna».

Erklæringa var svært kontroversiell. Den einaste jødiske medlemen i den britiske regjeringa – Sir Edwin Montagu, indiaministeren – var imot erklæringa. Han meinte sionismen skada interessene til jødane som borgarar av landa der dei budde – at ideen om eit jødisk heimland hang logisk saman med at jødane ikkje høyrde heime der dei budde. Han var av prinsipp i mot å gjera kristne og muslimske innbyggjarar i Palestina rettslause, og meinte kristne kunne gjera krav på landet i like stor grad som jødane – også den kristne religionen var i stor grad knytt til Palestina. Han nekta for at sionistane snakka på vegne av jødane, og han meinte sionismen ville føra til at Palestina vart heile verdas ghetto. Han og andre motstandarar vart likevel overkøyrde. Intensjonen med erklæringa var tydleg. Lloyd George sa seinare: Målet var ikkje ein jødisk stat ved fredskonferansen. Men erklæringa var eit signal til jødane om å emigrera. Om dei hadde emigrert i tilstrekkelege tal innan ei viss tid var gått, ville dei få sin stat i Palestina.

Kva sionistane ynskte å oppnå i denne prosessen ligg i dagen. Men kva ønskte britane å oppnå. Kvifor engasjera seg for å laga ein nasjonal heim for jødane midt under ein krig der ein slåss for å overleva? Det eine motivet ligg rimeleg ope i dagen: Ynsket om å kvitta seg med jødane, senda dei til Palestina. Men eg trur det er heilt usannsynleg at dette motivet vog tungt, sjølv om det sjølvsagt var til stades. Slik er det eit hav av skilnad mellom ein etablert politisk kaste som dei som styrte Storbritannia under første verdskrigen, og den gjengen med samanraska politiske oppkomlingar, bøller og anna rask som styrte Tyskland under andre verdskrigen. At ein jødisk stat i seg sjølv skulle vera eit logisk grep for å sikra Suezkanalen på sikt, meiner eg også er usannsynleg. Historia syner jo også at den jødiske staten berre har bidrege til å stenga kanalen, og gjera han utrygg. Kva står att?

Det er her den jødiske verdskonspirasjonen kjem inn i biletet. Ikkje som røynleg, men som innbilt storleik. Britane meinte sjølve at dei gjorde ein avtale med «jewry» – den kollektive jødedom. Eg trur det er her vi finn kanonane til Weizmann.

Eg meiner det utan tvil er slik at jødane hadde utvikla ein del maktstrategiar og teknikkar som religiøs minoritet i Europa. Dei måtte det for å overleva. Etter den jødiske opplysinga spela den organiserte jødedomen ei internasjonal rolle for å sikra borgarrettar for sine forfølgde brør i Aust-Europa. Denne internasjonale, jødiske solidariteten var ei forlenging av mentalitetar og handlemønster som hadde vakse fram i ghettoane, då jødane representerte ein marginal eksistens, og risikerte å bli kasta ut or heile landområde. Jødane måtte hjelpa og stø kvarandre, og delte den same lagnaden.

Dette var ei løynd makt, og eit løynd spel. Jødane var livredde for å prala med makt og rikdom – det førde berre til hat og forfølgjing. Den jødiske eliten av bankfolk og intellektuelle var ein pariaelite i Europa langt inn i førre århundre.

Med andre ord trur eg at ideen om ein jødisk verdskonspirasjon til ein viss grad skriv seg frå den jødiske eliten. Eg meiner ein opplagt strategi for å forsvara seg var å gje inntrykk av å ha makt. Det fanst jødar med innverknad i alle nasjonar. Jødane kunne gje inntrykk av at det fanst ein organisert, jødisk nasjon på verdsbasis, at det fanst ei sentral politisk makt i jødedomen som kunne ha innflyting på amerikansk, russisk og osmansk politikk. I USA åtte jødar nokre av dei viktige avisane, og hadde ein viss innverknad på opinionen. Nokre jødiske finansfolk stod sentralt i organiseringa av den nye, amerikanske sentralbanken Federal Reserve, særleg den tysk-jødiske emigranten Paul Warburg. Amerikansk finansnæring var viktig for å halda krigsinnsatsen gåande. I Russland var jødar mellom dei leiande i dei revolusjonære partia. Fekk ein formidla eit inntrykk av at sionistane hadde innverknad på kva verdas jødar gjorde, kunne det vera viktig for den britiske regjeringa å gå inn på ein avtale med «jewry». Inntrykket trong slett ikkje å ha noko med røyndomen å gjera, eller kunne i det minste vera sterkt overdrive samanlikna med det som det var røynleg grunnlag for. Leitar ein litt, finn ein også dokument der britiske politikarar som td. Winston Churchill gjev uttrykk for idear om ei slik organisert, jødisk verdsmakt. Dette er ikkje ein mani på same måte som i nazirørsla – men det er idear som svevar i lufta, og formar biletet av verda i den britiske eliten. Eg trur rett og slett Balfour-erklæringa er eit uttrykk for at britane meinte ein allianse med jødane var naudsynt for å vinna krigen, og at dei trudde at dei som dei lagde ein avtale med hadde innverknad på kva jødane gjorde i Russland og USA.

Redsla for ein løynt, jødisk makt kan ein følgja frå Dreyfus-saka via Balfourerklæringa til Tyskland i mellomkrigstida. Motstandarane av amerikansk deltaking i andre verdskrig – slike som Charles Lindbergh jr – identifiserte tre tyngdepunkt i kampen for å dra USA inn i krigen: Britane, jødane og Roosevelt-administrasjonen. Så seint som i 1970 sat president Nixon og pastor Billy Graham på eit bakrom på Det kvite huset og diskuterte jødisk makt – båe var redde for jødisk makt, båe trudde jødane hadde mykje makt. Så vart Nixon felt av Washington Post – avisa til det politiske establishmentet i USA. Eg trur Nixon gjekk i grava overtydd om at det var jødane som felte han.

Sjølv trur eg ikkje på nokon jødisk verdkonspirasjon, noko løynd verdsregjering eller anna slikt krimskrams. Konspirasjonar sprekk til slutt – og ei jødisk verdsregjering ville vore avslørt for lenge sidan om ho fanst. Derimot trur eg ideen om jødisk makt kan ha spela ei viktig rolla i å etablera ein jødisk stat i eit område der det for hundre år sidan knapt budde jødar. Og om det finst jødisk makt, er det vel med jødisk makt som med britisk. Jødar judaiserer på same måte som britane anglifiserer: Dei gjer det heilt umedvite – som den naturlegaste ting i verda. «Det jødiske» er skjema og tenkjemåtar som er prega inn i kroppen, det Bourdieu kallar habitus. Historisk har jødane vore ein mellomting mellom ein klasse og eit folk. Det er denne historiske preginga som har ført jødane dit dei er – anten til kommentarspalter i amerikansk presse, til Wall Street, til det amerikanske forsvarsdepartementet, til amerikanske universitet – eller for den del til Palestina. Det er ikkje noko organsiert nettverk som held saman alt dette, og gjer det til ei makt. Det er den klaustrofobiske kjensla av at alle jøder deler lagnad som gjer at jøden i Brooklyn stør Sharon, og pressar på for å få USA til å auka støtten til Israel. Denne kjensla er gamal. Brukt med omtanke, er ho også ei svært sterk politisk makt – ikkje blind, men einøygd. Og i stand til å rydja av vegen store hindringar på jødedomens ferd gjennom historia.

Det krevst makt for å byggja statar, berre spør irane eller kurdarane. Sjølvsagt har støtte frå stormaktene – Storbritannia, Sovjet, Frankrike og USA – vore viktig for å gjennomføra den etniske reinsinga og byggja ein jødisk stat i Palestina. Men eg trur likevel den forbausande kontinuiteten i den sionistiske statsbyggjinga dei siste 100 åra blir uforklarleg om ein berre ser den jødiske staten som eit resultat av at stormaktene har brukt jødane i eit strategisk spel om kontroll i Midt-Austen. Ein like viktig del av dette spelet har vore at jødane har brukt si makt over regjeringane i stormaktene for å få Storbritannia, Sovjet og USA til å rydja bort hindringar på vegen mot eit palestinarfritt Palestina. Kva slag makt? Først og fremst redsla for og trua på jødisk makt – den redsla og trua som gjer at dei fleste er redde for å skada den palestinske saka ved å drøfta denne sida av sionistiske maktstrategiar – og i staden legg skulda på britisk og amerikansk (og sovjetisk?) imperialisme, og jakta på (palestinsk?) olje.

av Sigurd Gamle

Ingen som deltok i demonstrasjonene mot EU-toppmøtet i juni 2001 har unngått å bli preget av opplevelsene. De mest intense inntrykkene fikk nok ungdommene som hadde nærkontakt med svensk politi. Göteborg var i flere dager en beleiret by, preget av sandfylte containere og av et massivt politioppbud på jakt etter svart- og hettekledde ungdommer.

I ettertid har blant annet svensk fjernsyn laget mange gode reportasjer (blant annet i programmet Uppdrag Granskning), med innfallsvinkler både fra demonstranter, politi og politikere. Det er blant annet overveldende dokumentert at politiet har drevet amatørmessig forfalskning av bevismateriell i forbindelse med at de skjøt med skarpt på en steinkastende aktivist.

Debatten har gått i kraftige kast på venstresida om PK (Politisk Korrekte) paroler, PK atferd, PK kritikk og hvem som skal ta ansvaret for det som skjedde. For at vi skal kunne nå fram til «klarhet, klarhet og atter klarhet …», er det et minstekrav at en setter seg inn i hva som faktisk skjedde. De som var tilstede har en sjølopplevd referanseramme. De som kun må forholde seg til media, får en historieforståelse avhengig av hvilke media de henter informasjonen fra. Det finnes to skriftlige kilder som herved anbefales varmt:

«Göteborgskravallerna – Vittnesmål, Dokument, Kommentar»

Denne boka er skrevet av den svenske progressive forfatteren Erik Wijk, som selv var tilstede i Göteborg med sine to smågutter. Han har den vanskelige oppgaven å legge fram en «objektiv» beskrivelse av hendelsene, samtidig som han helt klart tar et standpunkt FOR demonstrasjonene, MOT EU-toppmøtet og MOT politiets strategi for konfrontasjon. Helt til slutt i boka legger forfatteren fram sin egen oppsummering på 22 lesbare sider.

Boka kom i slutten av juli 2001, og en god del av arbeidet er gjort i forkant. Dette gjelder de første 80 sidene av boka, hvor han går gjennom de ulike skandinaviske og internasjonale organisasjonene som deltok i forberedelsene og gjennomføringa av demoene. Vi kan lese om uttalelser og standpunkter i forkant av toppmøtet, og av oppsummeringer i etterkant.

Den mest interessante delen er de vel 140 sidene med intervjuer og presseklipp fra alle typer deltakere i spillet: fra aktivister, presse, Göteborgbeboere og politikere til politiledelse og menige politifolk. I overkant av 250 uttalelser gir et omfattende og mangesidig bakgrunnsteppe for å gjøre seg opp sine egne tanker om hendelsene.

Boka går kronologisk gjennom de tre dagene, og konsentrerer seg om

• politiets beleiring og storming av Hvitfeldska Gymnasium (torsdag 14. juni)
• slaget og vandaliseringa av Avenyen i Göteborg sentrum (fredag)
• opptøyene omkring Vasaplatsen der 19 årige Hannes Westberg blir skutt av politiet (fredag kveld)
• politiets omringning av 600 demonstranter på Järntorget (lørdag kveld)
• politiets storming av Schillerska Skolan lørdag natt

«Göteborg 14. til 17. juni 2001»

Dette norske heftet av en redaksjonskomite på seks personer, trykket hos Putsj, er nylig kommet ut. Det er et utmerket norsk supplement til Göteborgskravallerna. Thomas Mathiesen har et tankevekkende forord med flere historiske henvisninger til progressive bevegelser som er kriminalisert og pulverisert av storsamfunnet. FBIs strategi for å knuse Black Panther Party i USA i 1960-åra er sannsynligvis det mest lærerike. Han rekker også å få med terrorbombinga av World Trade Center 11. september, og de foreslåtte endringene i nasjonale og internasjonale lover for å etterforske og straffe terrorister, med storsamfunnets velsignelse.

Heftet er en gjennomgang av historiene til femten personer som deltok i demonstrasjonene i Göteborg på ulike måter, fra de som ble arrestert på Hvitfeldska, og deportert til Norge med privatfly, til de som gikk fri og kunne reise hjem som planlagt på søndagen. Siden de femten skriver hver sitt innlegg, er beskrivelsene varierte og mangfoldige.

Helt til slutt i heftet gir dosent i kriminologi ved Stockholms Universitet, Janne Flyghed, en vurdering av politiets tiltak og aksjoner sett ut fra gjeldende svensk lov og rett.

Oppsummering

Etter min vurdering er den viktigste svakheten hittil at venstresida, inkludert AKP, ikke har noen helhetlig analyse av politiets rolle. Vi har i all hovedsak rettet søkelyset innover, mot uenigheter om militans, mot steinkasterne og egne interne mangler. Alt dette er viktige politiske spørsmål, hvor IS, AKP, AFA og Attac skilles i detaljene.

Men minst like viktig er vår forståelse av Fi, av deres strategi og særinteresser. Fiendebildet for aktivistene er som vanlig mangfoldig og sammensatt: EUs toppledelse, internasjonal kapital, nazier, fascister og reaksjonære grupper, internasjonal etterretning, terrorister, kriminelle grupper, politi. Det som er helt sikkert, er at internasjonale markeringer hvor det deltar 25.000 demonstranter (og hvor «alle» er enige om at potensialet er voksende) er interessante aksjoner for flere enn venstresida.

Ut fra Göteborg-politiets hensynsløshet og aktive vilje til konfrontasjoner savner jeg særlig en god analyse av politiets rolle. Demonstrantene befant seg hele tiden i en passiv og defensiv posisjon fordi politiet hadde sin egen dagsorden. Dette ga spillerom for politisk konsoliderte «streetfighters» omgitt av frustrerte og forbanna ungdommer som reagerte mot vold og fascistiske politimetoder. Den organiserte ledelsen for demonstrasjonene henfalt til å lede de offisielle demoene, og maktet ikke å møte politiaksjonene på noen organisert måte. Vi mangler en helhetlig analyse av samspillet mellom politi og politikere, av dynamikken og organiseringen av politiaksjonene, og av muligheten/sannsynligheten for at provokatører spilte en viktig rolle i opptøyene. Dette må være en oppgave å grave dypere i for møkkagravende journalistikk og for den militante venstresida. Svensk fjernsyn har hatt flere kritiske reportasjer, men har hittil ikke klart å legge fram en samlende framstilling.

På tross av all kritikken som er rettet mot politiet, har politiledelsen ikke tatt noen sjølkritikk av egen oppførsel. Dette betyr at de visste hva de gjorde, og vil gjøre det igjen. Heretter må demonstranter vurdere den faktiske risikoen ved å stille opp på demonstrasjoner – tar du sjansen på et flere måneders opphold bak murene, og har du råd til høye bøter?

Det er viktig av vi kan reise kampen mot kriminalisering og sjølkriminalisering av demonstranter, både av den «fredelige» og den «militante» typen. Kanskje må debatten om «demo-politi» opp på nytt, men det viktigste må være å avsløre de herskendes taktikk og strategi for å møte en internasjonal mobilisering mot kapital og makt.

av Erling Folkvord og Arnljot Ask

Øvrige artikler om Armenia i dette nummeret: | Armenia ­ før sovjetperioden | Sovjetrepublikken Armenia 1921-91 | Republikken Armenia, fra 23. september 1991 | Norge i Kaukasus | Midt i «Det store spillet» | Kart over området | Faktaboks

Vi fikk muligheten til å besøke det lille kaukasiske landet Armenia våren 2002. Et land som det siste tiåret stort sett bare er kjent her i steinrøysa fordi Norge spilte VM-kvalifiseringskamper i fotball mot det. Men Armenia har flere tusen års historie som aktør på en arena hvor stormakter og sivilisasjoner har stått opp mot hverandre. Striden om innflytelse og dominans har pågått fra romerrikets tid, gjennom ottomanertiden og til nåtidens nye versjon av Det store spillet mellom USA og dagens annen divisjons imperialistmakter som slåss om råderetten over den såkalte euroasiatiske korridor.

Bakgrunnen for vår reise var en invitasjon fra Det armenske riksforbundet i Sverige og Armenian Popular Movement (APM), en regjeringsuavhengig organisasjon av armenere i både inn- og utland, om å delta i markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Arnljot Ask hadde hjulpet den norske avdelingen av APM med å lage et opprop til norske myndigheter om at Norge, på samme måte som Sverige alt hadde gjort, skulle oppfordre Tyrkia til å erkjenne folkemordet. Da ingen på Stortinget prioriterte å følge opp saken, ble tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord og Arnljot Ask bedt om å være med i en parlamentarikerdelegasjon fra flere land i Europa og Midt-Østen for å overvære minnehøytideligheten 24. april og delta i seminarer og ekskursjoner for å lære mer om landet.

Vår hensikt er å bruke det vi ble kjent med under besøket, til å bidra til at Norge gjør noe for at menneskeheten får gjort opp for denne skjendige forbrytelsen for snart 90 år siden. Det er et spørsmål som ikke bare angår mellomfolkelige forhold i dette turbulente området, men som også er nødvendig for at slike forbrytelser skal bli vanskeligere å gjennomføre i framtiden, hvor som helst på jorda. Desto mer som det som skjer i dette området, vil bestemme over krig og fred for hele menneskeheten de nærmeste tiårene, og fordi Norge mer og mer blir trukket inn i storpolitikken der som følge av de betydelige økonomiske investeringene som norske storselskaper står for.

Debatt:

av Leiv Olsen

Det går ein diskusjon i AKP om kvar læraren høyrer heime klassemessig, i arbeidarklassen eller ikkje. Skal vi avgjera eit sånt spørsmål, held det ikkje bare å peika på at vi mottar lønn og derfor er lønnsarbeidarar. Vi må sjå på kva forhold vi har til andre menneske, både arbeidsherrane våre og elevane, og vi må i tillegg sjå på innhaldet i jobben: kva slags arbeid er det vi utfører?

Marx skreiv i Teorier om mervärdet (Marx-Engels, Skrifter i urval, Bo Cavefors förlag 1975) at lærarane er tilsette lønnsarbeidarar for arbeidsherren sin, samtidig som dei er noko anna for elevane. Dette er to viktige trekk som gjaldt skolen på Marx’ tid, og som gjeld enno i dag. Men skolen har fleire trekk som er viktige å sjå på. Skolen er langt ifrå statisk. Den skolen eg underviser i, er noko anna enn den eg ein gong, på 1950- og 1960-talet, var elev i, og noko heilt anna enn skolen som mine foreldrar og besteforeldrar var elev i. Samtidig som dagens skole er i rask endring vekk ifrå kva det no er, til noko anna, som vi enno ikkje sikkert veit korleis blir.

Litt frå historia: Læraren som undertrykte arbeidarklassens born

Det er interessant å lesa artikkelen «Usedelige jenter og tyvaktige gutter. Forholdet mellom barn, foreldre og det offentlige ca. 1920-1950», skriven av fyrsteamanuensis Astri Andersen, trykt i Historisk tidsskrift nr 4, 2001. Her kjem det fram at læraren ein gong hadde så stor makt at han/ho kunne få elevar innsette i tvangsanstaltar dersom læraren meinte at ein elev var tjuvaktig (om det var ein gutt) eller usedeleg (om det var ei jente). Lærarens ord aleine var ikkje nok, men dersom læraren var bestemt på å få det til, og kom med mange nok klagar om påstått usømmeleg atferd, ende det som regel med at eleven blei tatt ut av heimen og plassert i anstalt. Sånn var forholda i 1920-åra, og sånn var det enno på 1950-talet, sjå for eksempel Kjersti Ericsson: Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femtitallet (Oslo 1997).

Denne kontrollen ramma bare born frå arbeidarklassen. Det blei lagt vekt på om guttar var tjuvaktige (overklasseguttar er som kjent ikkje tjuvaktige) og om jenter var usedelege – og då såg dei på om dei for det fyrste var forfengelege (prøvde å kle seg/gjera seg penare enn sin stand), og dernest om dei flørta og interesserte seg for guttar (dette gjaldt jenter i 13-14-15 års alder!).

Overklassejenter var aldri forfengelege, for dei skulle kle seg og te seg pent. Arbeidarklassejenter som prøvde på det same, var pr definisjon forfengelege. Og om dei på toppen interesserte seg for det motsette kjønn, var det eit sikkert teikn på at dei kom til å enda i fortapinga: hor og det eine med det andre. Derfor måtte samfunnet ta hand om dei før det var for seint.

Astri Andersen har undersøkt kven som blei tvangsplasserte i Bergen:

«Så godt som alle var arbeiderklassebarn (….) 39 % hadde fedre i faglærte yrker, (….) 20 % var løsarbeidere eller langvarig arbeidsløse (….) 19 % var barn av ugifte mødre, enker, eller de var i enkelte tilfeller foreldreløse, og de fleste av disse tilhørte byens fattigbefolkning (….) 1 % tilhørte middelklassen, mens det for (….) 21 % ikke ble oppgitt forsørgers yrke» (Andersen s. 480).

Skolen spelte altså den gongen ei viktig rolle i undertrykkinga av, og disiplineringa av, borna frå arbeidarklassen. Dei som veik for mykje av, blei tvangsplasserte i anstalt.

Då eg sjølv var elev på 1950- og 1960-talet, var læraren enno ein autoritet som ikkje skulle seiast imot. Om ein fekk kjeft, også om ein fekk kjeft for noko ein slett ikkje hadde gjort, måtte ein i alle fall ikkje svara. For då var ein frekk og obsternasig. Ingen trudde på eleven, alle trudde på læraren. – Jens Bjørneboe fekk i bøkene sine godt fram korleis autoritære lærarar kunne misbruka makta si til å knekka unge guttar og jenter. Sånn er det gudskjelov ikkje lenger. Men framleis er læraren autoriteten. Dei fleste lærarar legg vinn på å ha eit godt forhold til elevane, men dessverre er det enno enkelte som misbruker makta dei har til å mobba elevar. For dei som blir ramma, er dette eit stort problem.

Kva makt har då læraren i dag?

I dag kan korkje skole eller enkeltlærarar nekta å ta inn elevar, slik lærarar og skolar kunne då eg var gutt Formelt var det den gongen bare skolen som kunne nekta, men eg kjenner til eit tilfelle der ein enkelt lærar tvang gjennom at ein elev blei tvungen til å slutta i klassen. Ho ytra seg kritisk om Israel, og då, sa læraren, måtte enten ho eller han sjølv forlata klassen. Læraren hadde så stor makt at det ikkje var snakk om å opponera. I dag kan vi ikkje dumpa elevar i grunnskolen, slik lærarar kunne, og ofte gjorde, då eg var gutt. Vi kan utvisa ein elev frå ein time. Dersom ein elev skal utvisast for lengre tid enn timen, må ein fyrst gjennom ein prosedyre som også tar omsyn til elevens rettar. Og gudskjelov har elevane fått rettar i dagens skole!

Men læraren skal setta karakterar. Dette er noko vi er pålagt å gjera enten vi liker det eller ikkje. Og karakterar er reint skjønn. Retningslinjene er så vage at det grensar til det inkjeseiande. Det er derfor eine og aleine den enkelte lærars erfaring og skjønn som avgjer kva karakteren til kvar elev blir, og dette skjønnet varierer. Sjølvsagt! Skjønn er nettopp noko som varierer. Normalt vil det ikkje vera veldig store forskjellar frå lærar til lærar korleis dei vil bedømma ei bestemt oppgåve, men variasjonar på ein heil karakter må ein rekna med. I sjeldnare tilfelle har ein hatt større variasjonar. Det finst døme på at ein lærar har sett ulik karakter på same svar levert av to ulike elevar. Det har òg hendt at eksamensoppgåver som ein lærar, eller ein kommisjon, har vurdert til stryk, har fått toppkarakter av andre. Ikkje fordi læraren slurvar når ho/han skal setta karakter, men fordi det er ei svært vanskeleg oppgåve, spesielt når ein skal vurdera ein besvarelse som er så original at den er fullstendig hinsides kva læraren hadde venta. Har då eleven bomma på oppgåva eller tvert om gjort ein original og derfor særs framifrå jobb?

Som sagt vil avvika i bedømminga frå lærar til lærar normalt vera små. Men dei er der, og for elevar som blir ramma, kan dette kjennast djupt urettferdig. Det er snakk om å opna eller stenga dører til framtidig utdanning. For skolen er ein sorteringsmekanisme, og læraren er sett til å sortera – enten ho vil eller ikkje. Som lærarar står vi derfor i eit tvetydig forhold til andre menneske. For våre arbeidsherrar, enten det er snakk om stat og kommunar eller private skoleeigarar, er vi som andre lønnsarbeidarar. For elevane er vi ein autoritet med ein viss makt til å rå over framtida deira.

Men har vi dermed sagt alt som er verdt å vita for å kunna plassera læraren klassemessig? Makta eg har som lærar, er – gudskjelov! – klart begrensa i forhold til kva makt lærarane hadde for 50 eller 100 år sidan. Betyr det at vi lærarar har blitt meir arbeidarar? Ein lærar i den allmennutdannande skolen (dei 13 åra som så å seia alle elevar går på skolen) har større makt over sine elevar enn kva ein professor eller høgskolelektor har over sine studentar. Betyr det at dei blir meir arbeidarar enn eg som er lektor på vidaregåande? Det blir ein absurd tanke: at ein stig i utdanningshierarkiet, vil samtidig innebera at ein nærmar seg arbeidarklassen!?

Eg vil heller hevda at når dagens lærar har fått redusert makta si, så betyr det at vi har blitt mindre politi og meir lærar. Og kva er ein lærar?

Innhaldet i lærargjerninga

Læraren formidlar kunnskapar, haldningar og ideologi. Det vil seia ideologien til den herskande klassen – indoktrinering. På universitetet er det mindre av slik indoktrinering, meir opplæring i å stilla kritiske spørsmål ved hevdvunnen viten, derfor har universiteta alltid vore arnestader for opprørske rørsler. Betyr det at tilsette ved universitet blir meir arbeidarar? Ein sånn påstand blir absurd. Det må heller bety at det ikkje bare er fordi læraren formidlar borgarleg ideologi at ho skil seg frå arbeidarklassen, men fordi arbeidet er av ein heilt annan art enn sånt arbeid som arbeidarar utøver.

Høgare utdanning, utøvd ved universitet og høgskolar, vil eg seia er opplæring og oppøving i forsking. Det same kan ein ikkje seia om den allmennutdannande skolen, og slett ikkje om førskolen (sjølv om det er eit lite islett av forsking i all læring). Kva er då felles for arbeid som alle utdanningsgrupper utfører? Alle utdanningsgrupper utfører åndsarbeid. Og åndsarbeid fordrar eit visst sjølvstende.

Åndsarbeid skil seg nødvendigvis frå reint rutinearbeid, frå fysisk arbeid, og frå arbeid utført på kommando. Ingen kan tenka nye tankar på kommando.

Eg skreiv at åndsarbeid føreset eit visst sjølvstende. Kva sjølvstende har eg som lærar i dagens skole? Her vil eg ta meg sjølv som eksempel. Eg underviser i to fag: nyare historie og norsk (modul 1+2). Eg må halda meg til sentrale retningslinjer i form av sentralt fastsett timetal og sentralt fastsett læreplan, og eg må ta omsyn til at elevane ved årets slutt kan risikera å koma opp til eksamen, som skal følgja sentrale retningslinjer – i alle fall i norskfaget – og der det kjem ein sensor utanfrå som har den endelege avgjerda om kva karakter kvar enkelt elev skal ha.

Timetalet i nyare historie er 149 timar i året, timetalet i norsk modul 1 er 75 timar i året – det er det også på modul 2. Korleis eg disponerer desse timane, avgjer eg sjølv, helst i samråd med elevane. Den einaste begrensninga er at eg held meg til læreplanen.

Kva seier då læreplanen? Den er svært generell. Dagens læreplanar er sette opp som fleire «mål» – eit idiotisk uttrykk, for i mange av faga, for eksempel dei eg underviser, er det heilt misvisande å kalla desse for «mål». I norskfaget er det fyrste målet munnleg bruk av språket og det andre målet skriftleg bruk av språket, og dei same måla er sette opp både på modul 1 og modul 2! Normalt er det vel sånn at dersom ein når målet eitt år, set ein ikkje opp det same målet neste år?! Eit mål er noko ein strebar etter og, får vi håpa, før eller sidan når. I realiteten er «munnleg bruk av norsk» eit mål dei fleste når på 2-årsstadiet, og «skriftleg bruk av språket» eit mål dei fleste når i 2. klasse. Sånn at i vidaregåande skole er dette i virkeligheten ikkje mål, men område ein jobbar vidare med. Men sidan alt på død og liv skal heita mål idag, så kallar ein også dette for mål. Idiotisk!

Dette var eit sidesprang. I norsk må eg altså halda meg til ein læreplan med seks mål, alle like generelle, men supplerte med eksempel på delmål – dei også nokså generelle. For å få undervisning som inneheld eit minstemål av fornuft, så må læraren fortolka læreplanen. Helst i samråd med elevane. Finna ut kva ein skal jobba med, på kva måte, kor mykje tid til det eine og kor mykje til det andre, kva slags lærebøker ein skal bruka, kva kapittel, kva oppgåver osb, og også om det er noko ein skal ta lett på eller rett og slett hoppa over. Dette kan ingen andre gjera for meg. Ingen rektor, ingen fylkesskolesjef, ikkje noko departement kan gjera desse prioriteringane for meg eller fri meg frå alle desse vala, som er heilt nødvendige for å få den aller minste grad av fornuft inn i undervisninga. Dei einaste som kan hjelpa meg i dette, er mine eigne elevar. Og sjølvsagt, om eg ønsker det, eg kan samarbeida med andre lærarar som underviser same fag eller fag som det er naturleg å samarbeida med.

På same viset er det i nyare historie. Her har læreplanen tre mål som går på sentrale spørsmål i verdshistoria, sentrale spørsmål i norgeshistoria og viktige arbeidsmåtar i historiefaget. Også her er måla supplerte med eksempel på delmål, men korleis alt dette skal fortolkast, kva som er viktig i verdshistoria, i norgeshistoria, av arbeidsmåtar i faget, må kvar enkelt lærar sjølv finna ut. Helst i samråd med elevane. Her er sjølvstendet endå større enn i norskfaget, for i historie finst det ikkje retningslinjer for eksamen. Eksamensoppgåvene må læraren sjølv laga, og det finst ingen mal for korleis dei skal vera. Men historielærarar rundt om i landet har utveksla idear om dette, og fylket (Rogaland fylkeskommune) har utarbeidd retningslinjer for privatisteksamenar i faget, så det er mulig for meg som lærar å få tips. Men bare tips, ikkje retningslinjer!

Kort sagt er mitt sjølvstende som lærar stort. Og dette trass i alle forsøk frå departement og fylkesskolesjef på å styra oss! Opplæringsavdelinga i Rogaland fylkeskommune har utarbeidd ei rekke dokument, såkalla styrande dokument, blant annet om korleis undervisninga i faget skal planleggast, og dei er sikkert tenkt som ein reiskap til å styra undervisninga til kvar enkelt lærar. I praksis fungerer desse styrande dokumenta bare som tips og råd som kvar lærar når det kjem til stykket gjer som ho sjølv vil med.

Læraryrket har altså følgjande viktige trekk:

• Vi er som oftast tilsette ved ein undervisningsinstitusjon, og dermed tilsette lønnsarbeidarar.
• Men vi er tilsette for å utøva arbeid med heilt spesielle særtrekk:
  • 1. Vi har autoriteten i skolen, og med det makt over elevane – spesielt i den allmenndannande skolen, mindre på universitet og høgskolar. Makta vår er mindre enn tidlegare, og elevane har i dag visse rettar, men læraren er enno autoriteten.
  • 2. Vi skal sortera elevane, i alle fall frå siste året av ungdomsskolen og gjennom heile vidaregåande.
  • 3. Vi skal formidla borgarskapets ideologi, dei herskandes tankar.
  • 4. Vi skal undervisa.
  • 5. All undervisning er åndsarbeid, kan ikkje reduserast til reint rutinearbeid, og er eit arbeid som i hovudsak ikkje er fysisk, og føreset eit visst sjølvstende.

Desse fem punkta gjer både at vi som lærarar kjem i eit anna forhold til andre menneske – elevane, studentane – enn det arbeidarar gjer, og at arbeidet vi utfører, har eit heilt anna innhald og funksjon for samfunnet enn kva arbeidet til ein arbeidar har. Det betyr ikkje at arbeidarar gjer ein ukomplisert jobb! Eg har vore hjelpearbeidar i industrien i mange år, blant anna i malar- og sandblåsarfirma, og har stor respekt for ferdighetene til ein industrimalar eller overflatebehandlar. Eg er over hovud ikkje i stand til å utføra arbeidet deira på tilfredsstillande måte! Og arbeidet deira er viktig, for slurv vil seinare føra til katastrofar når plattforma eller båten skal tåla vêr og vind i Nordsjøen og andre stader. Det kan vera snakk om liv eller død. Likevel er det eit arbeid som i all hovudsak ikkje er eit åndsarbeid. Det er for eksempel mulig å tidsstudera arbeidet til industrimalaren og ut frå det setta opp ein ganske presis akkord, der kvar enkelt arbeidsoperasjon er beskrive i detalj. Slikt er ikkje mulig i lærargjerninga.

Blir læraren proletarisert?

Kanskje er vi på veg mot større styring ovanfrå, frå skoleeigar og rektors side, i framtida. Ein ting som i alle fall er på veg inn, er større marknadsstyring i skolen. Kvar enkelt skole og kvar enkelt lærar blir sette opp mot kvarandre, og skal konkurrera om å trekka til seg kremen av elevane, dei elevane som viser mest interesse. Vil det gjera læraren til meir arbeidar? For arbeidsherrane våre er og blir lærarane lønnsarbeidarar. Men for elevane? For dei blir vi kanskje ein seljar, ein slags sjølvstendig næringsdrivande, på toppen av at vi framleis vil vera meir eller mindre sjølvstendige åndsarbeiadarar som skal driva undervisning.

Så lenge arbeidsdelinga står ved lag, kjem vi ikkje utanom at jobben vår fyrst og fremst er å undervisa. Og kva er undervisning? Undervisning er å finna ut korleis vi kan hjelpa elevane til å tilegna seg dei kunnskapane og dei innsiktene som framtidas samfunn vil kreva. Dette liknar på forsking: du møter aldri to elevar som er like, eller to klassar som er like. Du kan aldri vera trygg på at det som fungerte godt eitt år, også vil fungera godt eit anna år, med andre elevar. Du må heile tida vera på leit etter den måten å undervisa på som fungerer.

Så lenge undervisning ikkje kan omsettast til reint rutinearbeid, kan heller ikkje kapitalismen koma utanom den sjølvstendige åndsarbeidaren som faktisk underviser, det vil seia leitar etter det gode samvirket lærar/elev som hjelper eleven å ta til seg kunnskapar og innsikt. Det inneber at lærarane, slik eg ser det, aldri hamnar i arbeidarklassen. Ikkje før automatiseringa av læreprosessen eventuelt kjem til eit stadium der lærargjerninga kan erstattast av reint rutinearbeid. Eller at samfunnet når eit nivå der ein kan avskaffa sjølve arbeidsdelinga.

Om vi som lærarar får mindre makt over elevane, fordi rettane deira blir styrkte, og om vi heller ikkje skal sortera dei og ikkje indoktrinera dei, så blir vi ikkje av den grunn arbeidarar. Det betyr bare at arbeidet vi då må utføra, i endå større grad blir rein undervisning.

Men om vi ikkje høyrer til arbeidarklassen, så er vi lærarar – til liks med bønder og helsearbeidarar – blant arbeidarklassens viktigaste allierte. For arbeidet som bønder, helsetilsette og lærarar gjer, skal sikra maten, helsa og utdanningsnivået til arbeidarklassen. Det store fleirtalet av oss høyrer dessutan til i nedste sjikt av mellomlaga: vi har lite privileg å skryta av og ikkje all verdas prestisje å visa til. Lønns- og inntektskampane som vi (bønder, lærarar og helsetilsette) fører, er viktige bidrag til å utvikla samfunnsinnsikta i heile det arbeidande folket, og både bønder, helsetilsette og lærarar kan spela, og spelar, ei viktig rolle i samfunnskampen langt ut over våre snevre yrkesinteresser.

Arbeidarklassen har også andre viktige allierte: intellektuelle i andre yrke, kunstnarane og fleire. Det bør vera eit poeng å finna ut kven arbeidarklassen kan alliera seg med, og ikkje feia problemet under teppet ved enkelt og greitt å stappa alle ein ønsker, inn i sekken ‘arbeidarklasse’.

Kva klasse høyrer då læraren til?

Om lærarane ikkje er arbeidarar, kva er vi då? Kapitalistiske borgarar er vi ikkje, for vi eig ikkje produksjonsmidlar. Eg synest heller ikkje det er særleg dekkande å kalla oss småborgarskap, for ein småborgar er ein som eig produksjonsmidlar, men er avhengig av å stå i produksjonen sjølv, ikkje kan leva av å utbytta andres arbeid. Så når vi ikkje eig produksjonsmidlar, synest eg begrepet ‘småborgar’ blir misvisande. Kva er vi då? Vi er ein av dei mange gruppene som er prega av at vi står imellom dei to hovudklassane, borgarskapet og arbeidarklassen, og får framtida vår avgjort av striden mellom dei. Vi høyrer kort sagt til mellomlaga. Om nokre på død og liv vil kalla oss småborgarlege mellomlag, så la dei få lov til det, men etter mitt skjønn er det mest treffande å bare sei: mellomlag. Dermed seier vi òg at framtida vår er avhengig av at vi tar stilling.

Korfor er dette spørsmålet så viktig for meg? Vi diskuterer ikkje bare lærarane. Vi diskuterer korleis vi skal oppfatta store grupper, anslagsvis 20-30 % av befolkninga, som ikkje tradisjonelt har blitt rekna som arbeidarar. Samtidig har dette spørsmålet spesiell betydning for AKP, for AKP er fylt opp av lærarar. Er dette i lengda godt nok for eit parti som ønsker å vera eit arbeidarparti? Er vi talsfolk for lærarens leiarskap over arbeidarklassen, eller for at arbeidarklassens frigjering skal vera deira eige verk?

Til slutt: Den intellektuelle kapasiteten til arbeidarar er fullt på høgd med kapasiteten hos intellektuelle. Det er utelukkande arbeidsdelinga i samfunnet som skapar dagens skille. Klassar er eit resultat av arbeidsdelinga i samfunnet. Dersom det i framtida blir mulig å oppheva arbeidsdelinga, kan alle arbeidande vera både ånds- og kroppsarbeidarar på ei og same tid.

av Huck Gutman

Harry Magdoff er en veteran i Monthly Review-miljøet. Her snakker han om demokrati og planlegging, og hvor vanskelig det er. Prinsipielle betraktninger, tanker og eksempler fra Sovjet, Kina – og USA. Om å skape et rettferdig samfunn.

I juli 2002 spurte jeg Harry Magdoff om han ville la seg intervjue for The Statesman, en indisk avis hvor jeg skriver politiske kommentarer. Det første intervjuet vårt var så tilfredsstillende at vi fortsatte med flere runder. Det følgende er hva Harry betrakter som lærdommer ut fra erfaringene til Sovjetunionen. Karakteristisk nok handler dette om å lære av historien. Harry er metodisk opptatt av den virkelige verden, som all teori springer ut fra, som teorien må henvende seg til, og, for å møte dens særegenheter, må teorien stadig omformes.

Det er sommer i Vermont. Jeg snakker med Harry Magdoff, medredaktør for Monthly Review i 34 år. Harry har kommet til dette landlige stedet, til dette huset, som skuer ut over en eng og en majestetisk gammel fjelltopp i det fjerne, flomlyst av solen, etter at Beadie, hans kone gjennom 69 år, er død. Vi sitter i huset til sønnen, Fred, som beveger seg i utkantene av rommet, mens han rydder opp etter lunsjen han har laget til oss.

Harry er 89 år. Selv om ansiktet hans, med sitt karakteristiske geiteskjegg, viser alderens tegn, er stemmen fast, blikket fokusert og smilet varmt. Tankegangen hans er, som den alltid har vært, bemerkelsesverdig klar.

Vi begynner en diskusjon om hva vi kan lære av erfaringene til Sovjetunionen, med utgangspunkt i ønsket mitt om at Harry forteller historien om den gangen han traff Che Guevara.

Harry Magdoff: Da Che Guevara kom til New York til et møte i FN, spurte han om han kunne få treffe meg og min kone, Beadie. Etter det jeg husker, tok jeg med meg tre bøker. Den ene var SNCCs historie av Howard Zinn, den andre husker jeg ikke, men den tredje, den viktige, var en teknisk bok av Piero Straffa som heter Vareproduksjon ved hjelp av varer (1960). Jeg sa til Che at grunnen til at jeg tok med nettopp denne boken, var at jeg mente det var galt å involvere seg i alskens ensporede teoretiske diskusjoner om forskjellige sider ved planlegging, eller om Marx, basert på formler.

Jeg sa at jeg mente man burde vurdere økonomiske valg konkret, ut fra betingelsene i et land, og ut fra tida. Jeg kritiserte indirekte det vedtaket lederne på Cuba da hadde gjort, nemlig bestemmelsen om å satse på en målsetting for sukkerproduksjonen på ti millioner tonn, uten å ta i betraktning hvilke begrensninger som fantes, for eksempel tilstanden ved sukkermøllene. Det var ikke bare spørsmål om å kutte sukkerrør, men også om videreforedlingen.

Jeg sa til Che: «Det viktige er at planleggerne, de som står for valgene og tallene når planene legges, blir involvert i tenkningen rundt de faktiske politiske alternativene, basert på de praktiske forholdene.»

Da lo han, og sa at da han var i Moskva, tok Khrusjtsjov, da leder av parti og regjering, ham med på en rundtur, som om han var en politisk turist. Che sa at han gjerne ville treffe Planleggingskommisjonen. Khrusjtsjov svarte: «Hvorfor det? Det er bare en gjeng regnskapsførere». Che visste med andre ord hva jeg snakket om, at planlegging ikke bare måtte bli teknisk, men først og fremst politisk. Jeg synes det er viktig å ta med seg hva denne anekdoten forteller, ut fra en historisk innfallsvinkel. For meg ligger det en dypere mening her, og det dreier seg om selve basisen, og metodene for planlegging i Sovjetunionen. Mange på venstresiden, og på høyresiden også, går ut fra at de økonomiske problemene i Sovjet beviser at det ikke går an å planlegge et land. Mens jeg mener at et historisk blikk på hvordan planleggingen utviklet seg i Sovjet, har betydning for hvordan vi forstår det som gikk galt etter hvert. Også forståelsen av hvordan det politiske systemet utviklet seg. Planlegging var opplagt avgjørende fra starten, etter revolusjonen. Tre planer ble lagt fram.

Planlegging i Sovjet

– Snakker du nå om den første femårsplanen?

Dette var helt i starten. De begynte å legge planer. De gjennomlevde en borgerkrig, flere borgerkriger, og økonomien deres var skutt til helvete. Det var ingen arbeidere, fabrikkene var tomme, de beste arbeiderne var enten drept eller opptatt med regjeringssaker, så spørsmålet om å få i gang produksjonen var ekstremt viktig. Den midlertidige planen deres åpnet noen dører, men spørsmålet om hvordan folkets behov skulle møtes, stod der. Så økonomene la fram tre planer. En plan baserte seg på et temmelig praktisk syn på hvilke begrensede reserver som fantes, og de økonomiske ressursene. Denne planen bygde på det mest realistiske synet på hva som var mulig.

En annen plan la opp til mer effektiv utnytting av ressursene for å nå lenger. Og så var det en tredje plan, som ikke tok særlig hensyn til ressursene, bare til folkets vilje og drivkraft. Den inneholdt løftet om å nå mye lenger. Det var den minst konservative planen, og den baserte seg i stor grad på antakelser, uten hensyn til eksisterende begrensninger. Valget av plan ble ikke gjort av planleggere eller økonomer, men av Politbyrået, som valgte den tredje. Det viste seg at denne planen, som i stor grad baserte seg på voluntarismen i folket, ble overoppfylt på noen få områder. Da Politbyrået så det, bestemte de at hele planen kunne gjennomføres på fire og et halvt år, enda det fortsatt var et stort spørsmål om den kunne gjennomføres, selv innenfor fem år. Å nå målsettingene på mindre enn fem år eller på fem år, forutsatte på et vis en militarisering av økonomien. Militarisering er muligens et stort ord, men den økonomiske mobiliseringen utviklet seg til å virke som en krigsøkonomi. Sterke ledere som presset folk mot det ekstreme, angrep mennesker som av forskjellige grunner ikke klarte å produsere og la ansvaret på dem individuelt: Anstrengelsene fikk både krigsøkonomien drakt, og et politisk system hvor direktivene ble gitt ovenfra. Disse direktivene måtte utføres: Ingenting kunne legges til eller trekkes fra, aldri spørsmål om å prøve og feile. Alt måtte bare gjøres, og det måtte gjøres fort, styrt med jernhånd. Dette skulle bli det store løftet. På samme måte ble bøndene tvunget inn i kollektivisering. Å greie det de prøvde på, forutsatte spesielt stor innsats, bruk av eksisterende ressurser til det ytterste, og bruk av all tilgjengelig arbeidskraft.

Det var avhengig av produktiviteten i arbeidet. Det var avhengig av alle tilgjengelige råmaterialer som kunne graves opp av jorda. Og det var avhengig av maskineriet uten hensyn til reparasjoner på eksisterende maskineri, eller hva det kostet å erstatte dem. Farten i utviklingen ble presset opp av fascismens framvekst i Tyskland og faren for krig. Så utviklingen fram til den andre verdenskrigen og etter krigen da utviklingsmulighetene ble store, var avhengig av all mulig ressurstilgang. Da yttergrensen var nådd når det gjaldt ressursene, nådde økonomien sin grense.

Tilgangen på arbeidskraft flatet ut med det store tapet av liv i krigen. Råmaterialer ble vanskeligere enn ventet å få tak i. For å sikre vekst, ble nye fabrikker satt i sving, uten hensyn til at det trengtes reparasjoner ved de eldre. I mange tilfeller ble reservedeler som var myntet på vedlikehold av eksisterende maskineri, flyttet for å bli brukt i byggingen av en ny fabrikk. Disse elementene danner ikke hele bildet, men de var etter mitt syn nøkkelelementer, som førte til stagnasjon i sovjetøkonomien.

La meg utdype hvordan planen ble utviklet og politikken som fulgte med det. Jeg tror at skillet mellom planleggerne, teknikerne og økonomene – og det mektige Politbyrået i partiet – var et viktig element i forhold til vanskelighetene som kom. For det første var det ikke-spesialister som gjorde de økonomiske valgene, basert på politiske valg, gjort ut fra hva som så best ut, selv om følelsen av at det var til beste for folket selvfølgelig lå bak. Men samtidig var det i ferd med å bli etablert et politisk system som liknet krigsøkonomiens. Betydelige forskjeller utviklet seg mellom folk, og en privilegert gruppe vokste fram, selv om det ikke kunne sammenliknes med den kapitalistiske verden.

I Sovjet fikk de som hørte til intelligentsiaen privilegier, og de som var direktører for fabrikker eller ledere over et visst nivå i partiet. De hadde tilgang til bedre sjukehus, bedre mat og bedre leiligheter, og de fikk sommersteder. Samtidig bygde Sovjetunionen skoler og sjukehus – det var betydelige framganger under dette systemet.

Men på tross av vekten som ble lagt på å beskytte arbeidere og bønder, førte planleggingsprosesser og metoder, ikke bare til en privilegert klasse, men også til at områder utenfor de store byene, utenfor de privilegerte områdene, ble neglisjert, midt i kampen for å utvikle nasjonen som helhet. Sørlige regioner i Sovjetunionen, i Sentral-Asia, og i vest mot Kina lå langt etter. Det fantes sjukehus i Uzbekistan som ikke hadde vann, byer uten kloakk. Selv innenfor de mer avanserte regionene manglet det anstendige veier mellom byene og gårdene, og det ble ikke tatt særlig hensyn til landbruket. Slik at feilene eller det som verre var, stammer fra den historiske situasjonen: Hele samfunnets karakter utviklet seg derfra.

Men la meg understreke at spørsmålet ikke dreier seg om dårlig planlegging eller planleggingens umulighet. Hvis du skal tilpasse et samfunn til folkets behov, går det absolutt ingen vei utenom planlegging.

Planlegging i USA under den andre verdenskrigen

– Harry, du var selv dypt involvert i den amerikanske planleggingen under krigen, og har førstehåndskunnskap om hvordan denne planleggingen virket. 1940-årene viser den sterkeste statlige inngripen i produksjonen i amerikansk historie med det resultatet at den amerikanske industrien og økonomien raste framover. Kan du sammenlikne planleggingen i Sovjetunionen med det som ble gjort i USA under den andre verdenskrigen? Hvorfor, for å være mer presis, var planleggingsprosessen så vellykket i USA?

Den var vellykket i hovedsak fordi Amerika hadde maskinindustri som kunne produsere maskiner. Det hadde i tillegg tilpasningsdyktig infrastruktur og råmaterialer.

– Det hadde altså flere elementer på plass.

Det hadde mer på plass. Men, for å kunne stille en hær som kunne slå fienden på begge kontinentene, for å kunne ha skipene, flyene, artilleriet og alt som hører med, trengtes det noe annet enn den eksisterende økonomien.

Produksjonen måtte forandres. For eksempel, kom det direktiv fra regjeringen om at det ikke skulle produseres biler til privat bruk. Fabrikker ble brukt til å produsere militært utstyr. Det ble laget jeeper og biler til militæret. Det ble ikke bygd private hjem. Disse vedtakene ble gjort av Direktoratet for krigsproduksjon som med regjeringen i ryggen omdirigerte tilførselen av ressurser til et visst område, noe som betydde mindre til det som det var mindre bruk for.

– Du arbeidet for Direktoratet for krigsproduksjon?

Ja. Her er et eksempel som for meg viser kjernen i planlegging. På tredvetallet var det overskudd på kjøtt, melk og andre produkter. En av problemstillingene var: «Hvordan blir du kvitt overskuddet?» Hvis ikke, ville krisa for bøndene intensiveres. Men, over natta ble overskuddet på kjøtt til mangel på kjøtt. Med krigen fulgte arbeid, og folk fikk råd til å kjøpe kjøtt. Folk i hæren ble foret på statens regning. Så, plutselig, ble det nødvendig med rasjonering for å håndtere situasjonen. Og det samme skjedde med andre produkter som biler og drivstoff. Det var en klar forskjell på hvem som kunne skaffe seg bil eller ikke, eller hvor mye drivstoff de kunne bruke. Tidligere var ikke dette noe problem. Det var bare et spørsmål om penger. Med planlegging var det ikke spørsmål om penger, men spørsmål om hva som var viktig for samfunnet. Du kan ikke utvikle et anstendig samfunn som bryr seg om de laveste, de fattigste, de mest diskriminerte, uten å tilføre dem ressurser. Og du kan ikke få til det innenfor den vanlige pengeøkonomien, du kan ikke gjøre det gjennom markedet. Det må være et bevisst valg. Hvordan du gjør det på demokratisk vis, er et spørsmål. Det finnes ikke noe klart eller enkelt svar på det.

Det er et verdispørsmål her som må erkjennes, og det er at det ikke er mulig å lage den perfekte planen. Feil vil forekomme. Men det må være rom for å prøve og feile.

– Og også for å korrigere dem.

Og også for å korrigere dem, ut fra folks behov.

Tilbake til Sovjet

– Harry, la meg se om jeg har forstått deg riktig, kanskje jeg ikke har det. For det første, at den opprinnelige femårsplanen inneholdt feil som kom til å gjenta seg selv i framtida, og at en av de viktigste manglene var at den ikke tok hensyn til hvilke ressurser som var tilgjengelige. Den var kanskje for utopisk. Dette er mine ord, ikke dine.

Neida, neida, det er riktig.

– Og at det utviklet seg ut fra at målene ble satt av det politiske byråkratiet, en topptung struktur hvor avgjørelser ble tatt. Dette var den andre virkelig store mangelen. Og den tredje du nevnte, var at det førte til en privilegert politiker/leder klasse, hvis jeg kan si det slik. Følgelig ble det skapt en ny slags klasse, som passet på seg selv, i stedet for et klasseløst samfunn.

Den umiddelbare virkningen av revolusjonen var enorme sosiale forandringer. Men dirigeringen av økonomien under forhold hvor dirigering ble viktigere enn alt annet, åpnet ikke for forandringer slik at arbeiderklassen kunne bli involvert i vedtaksprosessen. Den tillot ikke prøving og feiling eller demokratiske forhold hvor du kunne peke på feil uten å være redd for å bli kastet i fengsel.

– Under fraværet av demokratiske forhold, og med en slags innmurt, administrerende politisk klasse, kaste, eller byråkrati, fulgte de altså den første femårsplanen, da de skulle lage nye. Det var ingen forsøk på å omdirigere noe.

Det var i stor grad planlegging uten å planlegge.

– Hva kunne de ha gjort annerledes? Etterpåklokskap er alltid greit.

Du kan egentlig ikke si hvordan. Forholdene var forferdelige. Det ville vært nødvendig med temmelig store ofre fra befolkningen, uansett, for å forbedre forholdene. Først og fremst var store deler av landet ødelagt av krig. Borgerkrig pågikk i to-tre år. Gårder var ødelagt, jord ubrukbar, fabrikker forlatt og en hel del maskineri var stjålet. Med slike forhold fulgte virkelige problemer. Det var også alvorlige problemer med hensyn til mat, og så videre.

Spørsmålet var å finne ut hva som var viktigst, og videre hvem som skulle bestemme. Poenget mitt gjaldt ikke først og fremst de tre forskjellige planene, men det forholdet at avgjørelsene ble gjort av en liten gruppe regjeringsledere, og at de måtte, for å få satt dem ut i livet, bli mer og mer diktatoriske, mer og mer byråkratiske i metodene.

Så kan du se den logiske forbindelsen mellom dette forholdet, og de framvoksende forskjellene folk i mellom. Fordi lederne måtte ha visse rettigheter og, og hadde visse prioriteringer. For eksempel var medlemmene av Vitenskapsakademiet, fysikere og kjemikere, privilegerte. Fordi det var nettopp vitenskapsmenn de trengte ut fra forholdene i samfunnet. Nå var det ikke noe galt i at de hadde mat og bolig, men det gikk ikke at for mange fikk for mange privilegier, uten at det fikk følger for resten av befolkningen. Samtidig som det ble gjort store framskritt når det gjaldt å skaffe helsetilbud til hele befolkningen, så var sjukehusene for vanlige folk svært forskjellige fra sjukehusene for de privilegerte. Det betydde at du alltid kunne få nok medisiner ved de bedre, privilegerte sjukehusene, mens det ikke nødvendigvis var tilstrekkelig ved de andre. Fordelingen var ikke lik.

Dette er politiske valg. Det er lett å snakke om dette fra utsiden, og jeg kaller ikke dette en historisk studie av Sovjetunionen, men prinsippet er avgjørende og må erkjennes for å kunne slå ned på idéen om at planlegging er umulig. Det finnes svakheter og vanskeligheter ved samfunnsplanlegging, men det er den eneste farbare veien for å møte behovene til de fattige, og for å bekjempe den enorme forskjellen når det gjelder rikdom og leveforhold.

Konkret industriplanlegging i USA under krigen

– Så de fundamentale feilene som ble gjort i Sovjet fra starten er på et vis i strid med det som er nødvendig i hvilken som helst framgangsrik plan, altså bevissthet om ressursene og hva som finnes i den virkelige verden rundt deg.

Det er en faktor til, prioritering. Det er det viktigste. Det som betydde noe i USA under krigen var at prioriteringene var klare. Ikke alle var enig i prioriteringene. Innen industrien kunne noen si «dette er viktigere enn det andre», og i militæret kunne noen si at «fly er viktigere enn skip», og så måtte man bli enige, og det måtte gjøres kompromisser. Men prioritering måtte du ha. Du måtte vite at det eller det kom først. Og man må kunne legge om ut fra situasjonen. Da den amerikanske hæren var omringet, trengtes fly med bombesikter, og bombesiktet trengte en viss type lager. I det tilfellet hadde lagrene førsteprioritet. Og flyene som skulle bruke dem. Fordi man måtte ta hensyn til situasjonen.

– Så hvis det trengtes kulelager til lastebilhjul, fikk det lavere prioritet?

Nettopp. Det måtte få lavere prioritet. Fordelen til USA var at det hadde bygd opp en industriell struktur, og en infrastruktur som kunne tilpasses fra et område til et annet, hvor det var mulig å prioritere. Men prioritering var avgjørende. Når man står overfor et samfunn uten ressurser og uten infrastruktur, da må prioriteringene få en mer brutal karakter, og da er spørsmålet hva som må prioriteres, og hvilke prinsipper det styres etter.

Og som jeg sa, prinsippene for en regjering er å møte de fundamentale behovene til jordas fordømte, de fundamentale behovene til de som er diskriminert og undertrykt. Ikke bare må man tenke på hvordan de skal kunne styrke seg, men også på hva som må prioriteres for å få det til. Kompromisser må gjøres, men det må være klare valg.

En av de store bedriftene til den kinesiske revolusjonen, helt i begynnelsen, var at en hel del smittsomme sjukdommer ble eliminert. De ble eliminert ved å mobilisere folkemassene i den grad at praktisk talt alle fluer ble drept. Men først og fremst gjennom opplæring ved å skaffe vaksiner og så videre. Nå som prioriteringene til systemet er forandret til å utvikle industrien, til å utvikle en økonomi som kan konkurrere på verdensmarkedet, dukker HIV og AIDS-epidemien opp i Kina. Og i dag vet ikke folk en gang hva det innebærer, eller hvor farlig det er. Sånn kan du se hvordan prioriteringene er forandret, fordi det ville ha vært helt annerledes i den første tida. De ville ikke hatt McDonalds, de ville ikke hatt en viss komfort, de ville ikke hatt biler, men de ville hatt fokus på noe sånt som en AIDS-epidemi og sjukehus som kunne foreta blodprøver. Og folk ville heller ikke ha trengt å selge blod for fem dollar for å få noe å spise.

– Når dere planla under den andre verdenskrigen hadde dere prioriteringen klar. Hva var det?

Vel, prioriteringen var ikke alltid klar. Det var stor mangel på maskinverktøy, noe som er nødvendig for å arbeide med metaller. Og ikke bare var det mangel på verktøy, men også dårlig fordeling av det som fantes. Viktige fabrikker stod fordi de ikke hadde nok, eller ikke den riktige kombinasjonen av verktøy. For eksempel kunne en flyfabrikk ha tilstrekkelig med dreiemaskiner men ikke nok bormaskiner, og kunne dermed ikke produsere kvoten sin av fly. Jeg ble trukket inn for å løse problemet. Jeg var den siste du kunne tenke deg til oppgaven med å ordne opp i prioriteringssystemet for maskinindustrien. Jeg var ung, jeg hadde ingen erfaring fra industrien, jeg var en intellektuell.

Det jeg fant ut var at det som fantes av maskinverktøy ikke ble fordelt ut fra de viktigste behovene for krigen, men ut fra programmene eller de byråkratiske ønskene til de forskjellige sektorene innen hæren, flåten eller flyvåpenet. Det ble antatt at det nødvendige utstyret ble riktig fordelt, men i virkeligheten ble det altså tildelt de forskjellige divisjonene innen de militære styrkene etter byråkratiske programmer eller egne ønsker. Jeg undrer på om ikke det var slik en del av planleggingen i Sovjet foregikk.

– Motstridende militærprogrammer er akkurat det vi har i dag. Hver gren har sine egne bombefly og jagerfly.

Nettopp. Det var motstridende prioriteringer. Særlig fordi det trengtes så mye: Det var ikke nok maskinverktøy, ikke nok kulelager, ikke nok pussemaskiner. Så det jeg gjorde var å utvikle et nytt distribusjonsprogram i løpet av kort tid. Selv om jeg ikke vil framheve «Jeg» så mye, for jeg samarbeidet med og fikk råd fra spesialister. Det store problemet med å lage en mer rasjonell og produktiv fordeling av allerede knappe ressurser, var å koordinere distribusjonen i forhold til prioriteringene til den øverste militærledelsen, og ikke til den enkelte forsvarsgren eller avdelinger innenfor disse. For å få til de nødvendige forandringene måtte vi sikre samarbeid både med de forskjellige forsvarsgrenene, ledelsen ved fabrikkene og kontorstaben ved verktøyfirmaene. Vi måtte skaffe oss informasjon fra verktøyprodusentene, og lagde oversikter som vi så sammenliknet med elektroniske data, for å sammenholde listene over hva som ble produsert og for hvem. Direktoratet for krigsproduksjon skulle bestemme den overordnede prioriteringen.

– Så hvis det var lager for bombesiktene som trengtes mest, skulle det få førsterett i forhold til lagre til andre ting.

Ja. Lagre er en historie for seg. Jeg trodde opprinnelig at produksjon av lagre var noe det ikke gikk an å planlegge, fordi det finnes så mange typer og så stort behov for dem i industrien. Alt som beveget seg, trengte lagre av alle slag, kulelagre og andre. På det området virket det umulig å planlegge. Men det ble klart at det oppstod problemer selv om produksjonen av kulelagre gikk strålende. For eksempel, problemet med kulelagrene til «Norden»-bombesiktene til flyene som ble sendt for å hjelpe den omringede hæren i Europa. Like før hadde jeg lagd en rapport til Direktoratet som viste at det var sannsynlig at vi ville få problemer med kulelagre. En av folkene i Direktoratet var samtidig ledende produsent av kulelagre. Han hevdet det var tull, det ville ikke bli noe problem.

Men, så ble det problemer med lagrene til «Norden»-bombesiktet. Jeg ble kalt inn som problemløser, noe jeg syntes var underlig, siden jeg ikke er noen fabrikkmann. Men de sa: «Du vet mer om problemet». Det jeg gjorde var å sette opp et system som ville gjøre det mulig for lagerprodusentene å foreta prioriteringer.

– Var det vanskelig?

Det dreide seg mye om planlegging med de store konsernene. General Motors hadde, for eksempel, to divisjoner i to forskjellige byer som produserte hver sin type kulelager. Da jeg dro til disse to forskjellige produsentene sa de at det jeg ville ha dem til å gjøre, ikke lot seg gjøre. Da dro jeg til Detroit, til visedirektøren med ansvar for alt statistisk materiale til bruk i den interne planleggingen hos GM. Jeg fortalte ham hva problemet var, og hva vi trengte. Alt han sa var: «De sa at det ikke lot seg gjøre. Jeg skal si til dem at det er det vi vil. Det blir orden på det.» Siden hvert enkelt selskap rapporterte til planleggingssenteret i Detroit, ga de bare ordre om at ting skulle gjøres på en annen måte. Så enkelt var det.

– Men Sovjetunionen hadde også et ovenfra-nedad system.

Jo, men Sovjet hadde et annet problem. Jeg må gjøre det helt klart at mye av det jeg snakker om baserer seg på forskjellige biter informasjon som jeg har. La oss ta Ford-fabrikken ved River Rouge som var Henry Fords drøm. De hadde støpehall, de hadde glassfabrikk, de hadde alt som skulle til for å produsere fullt ferdige biler på samme sted. De hadde også en kulelagerfabrikk. Man produserer ikke bare et kulelager i en størrelse, etter det ene eller andre behovet. Metall blir klippet opp og stykkene går gjennom en prosess som gjør at det kommer ut forskjellige størrelser, etter behovet i forskjellige industrier. Ford produserte en mengde lagerstørrelser som de ikke selv trengte, så de smeltet ned det de ikke trengte, og lagde dem på nytt igjen. Lagerproduksjonen var ikke effektiv, og det endte etter hvert med at de rett og slett kuttet ut produksjonen av kulelagre, og likedan andre «selv-hjelps»-deler.

Vertikalt, horisontalt og regionalt

Jeg måtte ha kontakt med den russiske Innkjøpskommisjonen fordi en viss del av våre produkter skulle dit, siden de var allierte i krigen. Da jeg spurte om kulelagre, ble jeg ganske forbløffet. I Sovjet hadde hvert enkelt syndikat, som de kalte dem, sin egen produksjon av kulelagre. Nøyaktig samme ineffektivitet som hos Ford. Jeg snakker på grunnlag av temmelig overflatisk kunnskap, kan knapt kalle det kunnskap, bare ut fra slutninger jeg trakk etter samtalene jeg hadde for femti år siden. Det jeg syntes var viktig var at de hadde bygd selvforsørgende produksjonsenheter slik som Ford, noe som var helt forskjellig fra General Motors-systemet. Systemet deres bygger på individuelle enheter som er spesialister på eget felt, og som konkurrerer seg i mellom og med andre. Men Sovjet hadde altså en syndikatstruktur, som jeg tror hadde sammenheng med hele deres byråkratiske politiske struktur. Makten lå hos ledelsen for hvert enkelt industriområde, og de hadde hver seg kontroll over absolutt hele prosessen.

Men, etter mitt syn er det mye mer effektivt med horisontale forbindelseslinjer, og ikke bare vertikale. Feil kan ikke unngås, men man må også være i stand til å korrigere feil. Hvis man har et byråkrati med solid grep, både etter personlige og politiske linjer, er det ikke enkelt å forandre retningen, og særlig uten en demokratisk struktur.

– Så horisontalmodellen for produksjon er mer fleksibel enn vertikalorganiseringen?

Jeg tror det kommer an på typen industri. Dette er ikke vitenskap, det er praksis som teller. Man må også ta hensyn til regionale forskjeller. Å tenke regionalt er veldig viktig, slik jeg ser det. Hvis vi tar USA, og sammenligner gjennomsnittsinntekten per person med gjennomsnittet for Connecticut, Massachusetts og New York hvor gjennomsnittsinntekten er høyere enn noen andre steder. Så ser vi på Missouri, Louisiana og Mississippi. Der er inntektene mye lavere. En interessant tilfeldighet er at det i New England-statene er en mye sterkere konsentrasjon av industri, selv om de har mye landbruk.

Regionale forskjeller var et spørsmål som trengte oppmerksomhet i Sovjet. Det ble ikke lagt nok vekt på disse forskjellene. For å si det litt grovt, hvis du bare har så og så mye kull, så må du sørge for at det kullet blir distribuert forholdsvis likt eller rettferdig mellom de forskjellige regionene, og ikke bare der hvor det er mest industri. Eller hvis du har metall, må det gjøres tilgjengelig overalt slik at alle blir i stand til å planlegge og utvikle.

Dette er idealer, men det er idealer man må ha med i tankegangen. Hvis man ikke har et sosialt perspektiv med i prioriteringene, men tenker ut fra tekniske betraktninger og egeninteressen til byråkrater, så får man ikke den fordelingen som er nødvendig. Det er det som skjer i Kina nå. Shanghai er et industri- og velstandsparadis. Likedan områdene rundt Shanghai. Men drar vi vestover er fattigdommen ekstrem. Og det er samtidig et av de store områdene når det gjelder HIV-epidemien i den fattige delen av Kina. Nå kan man ikke forandre dette over natta, men det er mulig, på en måte, å beordre samfunnet eller planlegge samfunnet, politisk så vel som økonomisk, slik at det blir tatt hensyn til de regionale forskjellene.

I praktisk talt alle land jeg kjenner til, er det forskjeller mellom folk fra de forskjellige regionene, selv i dette landet. Eller England, for eksempel, som har hatt en industriell revolusjon i to hundre år, har et «keltisk område». Irland, Skottland, Wales og Nord-England er forholdsvis fattige. Sør-England er rikt. Ta Frankrike, sør er fattig, og likedan i Italia hvor det er enorme regionale forskjeller.

Forskjeller, det er det kapitalismen skaper. Hvis vi skal få et anstendig samfunn som tjener folket, så må det være helt omvendt. Vi må ha likhet. Og likhet kan oppnås ikke ved bare å fordele inntekt, men ved å utvikle industri, sammen med landbruk, slik at folk i forskjellige regioner kan bli selvforsørgende. Dette kan også bety, stikk i strid med prinsippene og praksisen til kapitalismen og imperialismen, at mer kapital overføres fra de rike til de fattige, enn det de fattige gir fra seg til de rike. Og det er nødvendig med et sosialt tenkesett, noe de hadde ved starten av den russiske revolusjonen, som betydde at mer kapital gikk ut fra senteret til periferien, enn det som kom fra periferien. Følgelig hadde de operahus og universiteter, noe som normalt ikke ville finnes i periferien – men resten fulgte ikke etter.

Prioriteringer – og for hvem

– Var det den økonomiske planleggingen og dens prioriteringer eller mangelen på dette som forandret den opprinnelige kursen?

Jeg tror det var den økonomiske planleggingen sammen med politikken. Jeg tror det, men jeg vet det ikke. Alt jeg sier er «Jeg tror». Jeg mener det først og fremst var politikken. Det er særlig slik at det ganske umiddelbart utvikler seg fordeler knyttet til et industrielt senter, fordi alt søker dit. Og et byråkrati som er opptatt av å få den «beste» karakterboka til seg selv, bryr seg ikke om perifere områder. I et demokrati kan det være helt motsatt. Regjeringen kan tviholde på at befolkningen som bor tusen kilometer fra Moskva, skal ha samme tilgang på mat, de samme ressursene som i Moskva. Men da ville de privilegerte i Moskva være litt mindre privilegerte, de ville hatt litt mindre. Det er alltid et element av offer innblandet i slike valg.

Historien om bilen er et glimrende eksempel. Hvis du skal bruke ressurser ut fra gode hensikter – metall til bruk i fattige deler, bevaring av ikke fornybare brennstoffer – så ville vi ikke hatt privatbiler. Vi ville hatt andre transportmetoder, men det betyr å forandre samfunnet.

Sett med praktiske briller betyr det en annerledes bruk av ressurser og planer. Det kan ikke skje over natta, det må skje med folkets støtte. Det innebærer vilje hos deler av befolkningen til å ofre noe. Det er den eneste måten det kan gjøres på. Vi er blitt lovet, helt siden den industrielle revolusjonen, at når rikdommen øker, vil alle få glede av det.

Ved en av konferansene jeg hadde med det militære under krigen, ville jeg prøve å få et inntrykk av hva militærfolkene mente om den foreslåtte nye planen for distribusjon av maskiner. Noen av dem var kloke, mens andre slett ikke var kloke. Til ett av mine poenger, svarte en kar: «Jeg forstår deg ikke. Fører ikke tidevannet med seg at alle skip heves?»

– Ja, det er en type utsagn vi hører stadig vekk.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han var major. Og hele poenget var at mentaliteten deres, tankegangen deres, var knyttet til markedet eller til den byråkratiske strukturen til de militære styrkene, uten hensyn til noe annet. Under krigen var det klart: Vi måtte vinne krigen. Når det dreier seg om å forandre sosiale relasjoner, menneskelige relasjoner, er valgene langt vanskeligere. Men det kan gjøres, med feiltrinn, eller at noe går galt. Men vi må altså ha demokrati, et demokrati av et slag som kan håndtere feil, og hvor det er mulig å foreta endringer som retter opp feil. Det er alltid en læringsprosess. Det finnes ikke kloke folk som kan legge en plan, og vite alle svarene. Det går bare ikke. Et helt universitet med smartinger kunne ikke gjøre det. Det må skje gjennom folks erfaringer og med deres innflytelse. Hvordan? Se det er et annet problem.

– Uten en trussel utenfra, slik som i krig, er det ikke vanskelig for et demokrati å gjøre klare prioriteringer, siden, som du poengterte, det kommer til å gå ut over noen? I USA, hver gang vi kunne tenke oss å prioritere klart, helseomsorg for alle, en mer fornuftig fordeling av inntekt, så dukker det opp alle mulige spesialinteresser. Jeg snakker ikke bare om de virkelig rike, men også leger, eller eldre og middelklassens huseiere. Det virker som hver valgkrets har sine interesser, og sier: «Vi kan ikke planlegge på den måten.» Akkurat slik som noen av disse majorene sa det.

Vel, du stiller noen temmelig vanskelige spørsmål.

– Min oppgave er å stille vanskelige spørsmål.

Jo, men akkurat dette er spesielt vanskelig, særlig for meg, fordi jeg tenker på det en hel del. Og jeg skriver og minner folk på problemstillingene, men jeg vet ikke svaret. Tenk på den svarte befolkningen, de spansktalende delen, de fattige, Hvis man bestemmer at den fattige delen av befolkningen skal ha førsteprioritet, så betyr det at man tar noe fra, ikke bare de aller rikeste, men også fra de som ikke er så rike, og det vil gi mindre rom for mange til å forbedre levestandarden. De kommer ikke til å kunne skaffe seg ny bil, eller bil i det hele tatt eller et eller annet. Samtidig er det de som er majoriteten. Da blir spørsmålet: Hvordan skape et demokrati som ikke bare er én person, lik én stemme. Og jeg vet ikke svaret. Vi bruker begrepet demokrati, som om vi alle er enige i hva det betyr. Men det er ikke noe demokrati, uansett hvor mange som stemmer, hvis de rike og deres allierte bestemmer hvordan resten av befolkningen lever. Det er ikke demokrati hvis de rike og mektige dikterer og utnytter svakere nasjoner, hvor størstedelen av verdens befolkning befinner seg.

Ikke noe av dette kommer til å skje uten sosiale bevegelser. Store sosiale bevegelser, knyttet sammen med arbeiderklassen, med folket. Vi får det aldri til uten at folks bevissthet forandres. Vi må utvikle en ny type demokrati, som tar alt dette inn over seg. Men bevisstheten forandres ikke brått, så dette er et problem folk må tenke over.

– Jeg er også opptatt av dette. Noe av det jeg beundrer ved vår venn Bernie Sanders (uavhengig, sosialist, kongressmedlem fra Vermont), er at han forstår at det finnes en basis for en slags sosial konsensus i Amerika. En basis. De virkelig rike eier så mye – 1% av de rike eier i dag mer enn de laveste 90% – så hvis folk sa: «La oss gjøre noe for de som ikke har så mye», så ville det store flertallet faktisk vinne på en omfordeling av ressursene, selv om omfordelingen tok særlig hensyn til de aller svakeste.

Det ville være slik i hodet ditt, og det ville kanskje bli slik i det lange løp, men det lange løp kan være veldig langt. Den personen, eller familien som eier et gods med tjue soverom, svømmebasseng, og så videre, som skal flyttes til ett av rommene, mens resten av huset gis til hjemløse, vil ikke akseptere det så lett.

– Jeg vet det, og hvis vi ser på USA og det store antallet som har svære eiendommer, så er det klart at mange ville bli ulykkelige. Men det er ikke bare spørsmål om å bo på ett rom. Hvis du tar alle hus på over 500 kvadratmeter og deler opp alt over det i leiligheter, og gjør om hvert annet-hjem til første-hjem for noen, er ikke dette landet da rikt nok til å skaffe alle et hjem?

Nåja, det dreier seg ikke bare om det. Jeg tror ikke det er så enkelt. Det er en tragedie for den det går ut over, for hele deres levemåte, for familiens bånd. Det ville være nødvendig med en forandring i bevisstheten til folk, for å gå løs på en slik dagsorden, ikke minst for å stemme for dette og si: «Jeg gir fra meg dette.»

Så er det et annet problem. Det dreier seg ikke bare om nok hus. Hvis vi tar gettoene, og bruker et begrep som rom å leve i. Hvis vi ikke bare tenker på spørsmålet om det er rotter og andre skadedyr, men på at det skal være anstendige hjem, ingen luksus, bare anstendige hjem, uten skyskrapere, med tilstrekkelig med luft, med plasser der de unge kan drive idrett, og hvor de gamle kan gå, med rom til opplæring, til kunstnerisk utfoldelse, og så videre, så måtte hele området omorganiseres. Og hvis hele området skal omorganiseres, trengs det stål, betong, bygningsmaskineri og en hel del annet. Og det betyr at man ikke ville være i stand til å skaffe alt det andre vil ha. Slik er det i «det rike Amerika»!

– Det betyr altså noen stramme valg.

Ingen av disse problemene kan løses på forhånd. Man må tenke gjennom dem, men det viktigste er å starte noe. Og starten handler om en forståelse av hva problemene er, og en vilje til forandring hos en stor del av befolkningen. I den prosessen må de være villige til å ta inn over seg problemene, og finne løsninger på dem. I min bok er folk flest anstendige. Jeg går ut fra at de ikke vil at det skal finnes elendighet og sjukdom rundt dem. Men, de vil likevel spørre: «Hvorfor oss? Hva skal skje med meg»? Det er et faktum. Folk vil forandre seg, men det kan ta hundre år eller to hundre år. «Konkurranseånden» er like fundamental som «menneskelighet», eller en visjon, eller hva som helst annet. Og det å forandre konkurranseånden til å bli en kollektiv ånd, til å tenke i kollektive baner, er en stor mentalitetsendring for menneskene. Konkurranseholdningen har vært med oss lenge, lenge, og den er ikke bare drillet inn. Den er en del av livet ditt. Du konkurrerer på skolen, i idretten om hvordan du i det hele tatt lever, om hva slags hus og bil du har. Selv om jeg setter det litt på spissen nå.

– Jeg forstår det.

De vanskelige spørsmålene

Det dreier seg om de fundamentale tingene. Demokrati, rettferdighet og framtida. Det er disse sakene du må få med deg folk til å tenke over og diskutere. Først og fremst må spørsmålene reises, og så bli gjenstand for diskusjon. Folk må trekkes med, må bli med å tenke.

– Disse spørsmålene diskuteres ikke akkurat i Amerika i dag.

Nei, de diskuteres ikke mye. Selv ikke i mer avanserte og progressive sirkler diskuteres de særlig mye. Det er bare en slags generell følelse av at man ønsker seg noe bedre. Det er derfor jeg liker dette, det er derfor vi trenger å snakke om det, og snakke om det slik at hundre mennesker hører det, og hundre nye. Hvis det ikke gjøres om igjen og om igjen, hvis det ikke sprer seg, vil det aldri bli noen forandring. Vi trenger en hær av misjonærer som går rundt og snakker om likhet og rettferdighet.

– Som du har sagt mange ganger nå, så må de som har minst, som lever under de elendigste forholdene, få det samme livet, og mulighetene som alle andre.

De vil ikke nødvendigvis få det samme som alle andre. Det vil ta lang tid. Det dreier seg om mer enn en grovt sett likeverdig fordeling av rikdom. Det som trengs er like muligheter og lik innflytelse.

– Og de grunnleggende behovene for mat, hus og helsepleie. For alle.

Nettopp. Du har rett. Grunnleggende behov for alle. I en av bøkene til Bertrand Russell, Freedom and Organization (1934), skriver han at det som trengs er lik fordeling av det grunnleggende, som mat og andre nødvendigheter, og etter det kan man slåss om, og for andre saker.

– Jeg kjenner det veldig sterkt på den måten. Hvis alle hadde nok til å leve et grunnleggende verdig liv, hvis alle hadde mulighetene foran seg, ville verden være et ganske bra sted. Jeg ville ikke brydd meg om at noen hadde litt mer. Jeg tror det er noe av det som etter hvert kan overbevise folk om at de kan gi slipp på en del av det de har: Vi trenger egentlig ikke mesteparten av det vi har.

Nei, nei, jeg tror ikke det er sånn. Du kan ikke trekke konklusjoner om hvordan folk vil tenke. Men du må få det på dagsordenen, det er det viktige. Å spre det. Alle kommer ikke til å akseptere det. Det finnes de som vil bekjempe det. Det er folk med sinne i seg som til og med er villige til å drepe. De finnes i samfunnet vårt. Og det er ikke bare snakk om fattigdom eller forbedring. Det er en helvetes masse sosiale problemer som er vanskelige å løse. På det nåværende stadiet, er det viktigste å møte problemstillingene, få dem fram, diskutere dem og lære om dem. Det kommer ikke til å skje noe uten det.

Se på det som skjer i Kina. De hadde problemer i massevis, og fryktelig mye skjedde under Kulturrevolusjonen, både av godt og vondt. Men i de seinere åra har de forandret seg. Fra å være et samfunn som gikk i retning av likhet, som beveget seg mot det målet, slik Mao snakket om å «bekjempe motsetningene blant folk». Nå har du et samfunn som har skapt forskjeller, motsetninger blant folk.

– I Maos Kina hadde alle en tilstrekkelig diett.

Det var nok ikke snakk om tilstrekkelig for de som var fattige og hadde én gryte. Men nå er det verre.

– Jeg mener bare at i Kina og i Sovjet fram til sammenbruddet, hadde folk mat. Det var stadig folk i Sovjetunionen som måtte stå i kø for å få brød, men alle hadde noe å spise. Slik er det ikke lenger.

Alle hadde en jobb. Uansett problemer, så ble det gjort store framskritt i Sovjet. Da vi besøkte min onkel og tante og deres fem barn i Minsk i tredveårene, bodde de i et to-roms hus med jordgulv og med et uthus like ved. Slik var deres liv, men barna gikk på skole. De hadde mat, på ingen måte noen luksus i matveien, men det grunnleggende nødvendige. Poenget er at nå, i Kina, må folk betale for utdanning, og det finnes de som ikke kan betale. Det samme gjelder medisinsk behandling. Dette er det landet som Wassily Leontief, en framstående amerikansk økonom som ikke var sosialist, omtalte slik etter å ha reist rundt der: De laveste 10% av befolkningen i Kina hadde det bedre enn de laveste 10% i hvilket som helst land i verden.

– Så, for å komme tilbake til utgangspunktet vårt, hva kan vi lære av Sovjet og Kina?

Etter min mening skjedde det begge steder at interessene til de privilegerte, som ønsket å holde på privilegiene sine, utviklet seg sammen med mentaliteten som hang igjen fra det gamle systemet. Med andre ord var det et klassespørsmål. Ikke etter marxistisk terminologi, kapitalisme eller føydalisme, men det var et klassespørsmål. Og jeg mener at det Mao sa var riktig. At det fantes folk som ønsket den kapitalistiske veien innenfor Sentralkomiteen.

– I dag har disse fått frie tøyler på en måte de slett ikke hadde da. Da kalte de seg ikke kapitalister.

Det stemmer. Allikevel har de det mye bedre i Kina enn i Russland. Russland er brutt totalt sammen. Kina holdt kommunistpartiet samlet. De beholdt noen av de liberale og radikale innen partiet, og det kan fortsatt være mulig for dem å komme inn, under visse forhold. Men stort sett blir de skjøvet ut. De støter dem ikke ut og skyter dem, slik Stalin gjorde. De ordner det slik at de uansett kan gjøre som de vil. Det som skjedde i Sovjet var at de egentlig fjernet partiet fra å være statsoverhode. Det ble faktisk en overgang, en rask overgang til kapitalisme. Eller et forsøk på kapitalisme. De fikk det vi hadde under de tidlige stadiene i kapitalismen: Røverbaroner.

– Cowboy-kapitalisme.

For lenge siden ble det utgitt en bok om Cologne-rettssakene med et forord av Marx. Og Marx sier det omtrent slik: Det kommer til å bli seire for den proletariske revolusjonen, og så nederlag. Og flere seire og nederlag. Helt til hele arbeiderklassen lærer seg å være en herskende klasse.

– Jeg skjønner.

Jeg har opplevd så mange forandringer i løpet av denne tida. Det kommer til å bli en lang historie, men det kommer ikke til å bli bedre, hvis vi ikke arbeider oss mot det Marx forutså. Spørsmålet om arbeiderklassen som herskende klasse er stort og omfattende. Man må lære av feil og forstå mer.