av Erling Folkvord og Arnljot Ask

Øvrige artikler om Armenia i dette nummeret: | Armenia ­ før sovjetperioden | Sovjetrepublikken Armenia 1921-91 | Republikken Armenia, fra 23. september 1991 | Norge i Kaukasus | Midt i «Det store spillet» | Kart over området | Faktaboks

Vi fikk muligheten til å besøke det lille kaukasiske landet Armenia våren 2002. Et land som det siste tiåret stort sett bare er kjent her i steinrøysa fordi Norge spilte VM-kvalifiseringskamper i fotball mot det. Men Armenia har flere tusen års historie som aktør på en arena hvor stormakter og sivilisasjoner har stått opp mot hverandre. Striden om innflytelse og dominans har pågått fra romerrikets tid, gjennom ottomanertiden og til nåtidens nye versjon av Det store spillet mellom USA og dagens annen divisjons imperialistmakter som slåss om råderetten over den såkalte euroasiatiske korridor.

Bakgrunnen for vår reise var en invitasjon fra Det armenske riksforbundet i Sverige og Armenian Popular Movement (APM), en regjeringsuavhengig organisasjon av armenere i både inn- og utland, om å delta i markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Arnljot Ask hadde hjulpet den norske avdelingen av APM med å lage et opprop til norske myndigheter om at Norge, på samme måte som Sverige alt hadde gjort, skulle oppfordre Tyrkia til å erkjenne folkemordet. Da ingen på Stortinget prioriterte å følge opp saken, ble tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord og Arnljot Ask bedt om å være med i en parlamentarikerdelegasjon fra flere land i Europa og Midt-Østen for å overvære minnehøytideligheten 24. april og delta i seminarer og ekskursjoner for å lære mer om landet.

Vår hensikt er å bruke det vi ble kjent med under besøket, til å bidra til at Norge gjør noe for at menneskeheten får gjort opp for denne skjendige forbrytelsen for snart 90 år siden. Det er et spørsmål som ikke bare angår mellomfolkelige forhold i dette turbulente området, men som også er nødvendig for at slike forbrytelser skal bli vanskeligere å gjennomføre i framtiden, hvor som helst på jorda. Desto mer som det som skjer i dette området, vil bestemme over krig og fred for hele menneskeheten de nærmeste tiårene, og fordi Norge mer og mer blir trukket inn i storpolitikken der som følge av de betydelige økonomiske investeringene som norske storselskaper står for.

Debatt:

av Leiv Olsen

Det går ein diskusjon i AKP om kvar læraren høyrer heime klassemessig, i arbeidarklassen eller ikkje. Skal vi avgjera eit sånt spørsmål, held det ikkje bare å peika på at vi mottar lønn og derfor er lønnsarbeidarar. Vi må sjå på kva forhold vi har til andre menneske, både arbeidsherrane våre og elevane, og vi må i tillegg sjå på innhaldet i jobben: kva slags arbeid er det vi utfører?

Marx skreiv i Teorier om mervärdet (Marx-Engels, Skrifter i urval, Bo Cavefors förlag 1975) at lærarane er tilsette lønnsarbeidarar for arbeidsherren sin, samtidig som dei er noko anna for elevane. Dette er to viktige trekk som gjaldt skolen på Marx’ tid, og som gjeld enno i dag. Men skolen har fleire trekk som er viktige å sjå på. Skolen er langt ifrå statisk. Den skolen eg underviser i, er noko anna enn den eg ein gong, på 1950- og 1960-talet, var elev i, og noko heilt anna enn skolen som mine foreldrar og besteforeldrar var elev i. Samtidig som dagens skole er i rask endring vekk ifrå kva det no er, til noko anna, som vi enno ikkje sikkert veit korleis blir.

Litt frå historia: Læraren som undertrykte arbeidarklassens born

Det er interessant å lesa artikkelen «Usedelige jenter og tyvaktige gutter. Forholdet mellom barn, foreldre og det offentlige ca. 1920-1950», skriven av fyrsteamanuensis Astri Andersen, trykt i Historisk tidsskrift nr 4, 2001. Her kjem det fram at læraren ein gong hadde så stor makt at han/ho kunne få elevar innsette i tvangsanstaltar dersom læraren meinte at ein elev var tjuvaktig (om det var ein gutt) eller usedeleg (om det var ei jente). Lærarens ord aleine var ikkje nok, men dersom læraren var bestemt på å få det til, og kom med mange nok klagar om påstått usømmeleg atferd, ende det som regel med at eleven blei tatt ut av heimen og plassert i anstalt. Sånn var forholda i 1920-åra, og sånn var det enno på 1950-talet, sjå for eksempel Kjersti Ericsson: Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femtitallet (Oslo 1997).

Denne kontrollen ramma bare born frå arbeidarklassen. Det blei lagt vekt på om guttar var tjuvaktige (overklasseguttar er som kjent ikkje tjuvaktige) og om jenter var usedelege – og då såg dei på om dei for det fyrste var forfengelege (prøvde å kle seg/gjera seg penare enn sin stand), og dernest om dei flørta og interesserte seg for guttar (dette gjaldt jenter i 13-14-15 års alder!).

Overklassejenter var aldri forfengelege, for dei skulle kle seg og te seg pent. Arbeidarklassejenter som prøvde på det same, var pr definisjon forfengelege. Og om dei på toppen interesserte seg for det motsette kjønn, var det eit sikkert teikn på at dei kom til å enda i fortapinga: hor og det eine med det andre. Derfor måtte samfunnet ta hand om dei før det var for seint.

Astri Andersen har undersøkt kven som blei tvangsplasserte i Bergen:

«Så godt som alle var arbeiderklassebarn (….) 39 % hadde fedre i faglærte yrker, (….) 20 % var løsarbeidere eller langvarig arbeidsløse (….) 19 % var barn av ugifte mødre, enker, eller de var i enkelte tilfeller foreldreløse, og de fleste av disse tilhørte byens fattigbefolkning (….) 1 % tilhørte middelklassen, mens det for (….) 21 % ikke ble oppgitt forsørgers yrke» (Andersen s. 480).

Skolen spelte altså den gongen ei viktig rolle i undertrykkinga av, og disiplineringa av, borna frå arbeidarklassen. Dei som veik for mykje av, blei tvangsplasserte i anstalt.

Då eg sjølv var elev på 1950- og 1960-talet, var læraren enno ein autoritet som ikkje skulle seiast imot. Om ein fekk kjeft, også om ein fekk kjeft for noko ein slett ikkje hadde gjort, måtte ein i alle fall ikkje svara. For då var ein frekk og obsternasig. Ingen trudde på eleven, alle trudde på læraren. – Jens Bjørneboe fekk i bøkene sine godt fram korleis autoritære lærarar kunne misbruka makta si til å knekka unge guttar og jenter. Sånn er det gudskjelov ikkje lenger. Men framleis er læraren autoriteten. Dei fleste lærarar legg vinn på å ha eit godt forhold til elevane, men dessverre er det enno enkelte som misbruker makta dei har til å mobba elevar. For dei som blir ramma, er dette eit stort problem.

Kva makt har då læraren i dag?

I dag kan korkje skole eller enkeltlærarar nekta å ta inn elevar, slik lærarar og skolar kunne då eg var gutt Formelt var det den gongen bare skolen som kunne nekta, men eg kjenner til eit tilfelle der ein enkelt lærar tvang gjennom at ein elev blei tvungen til å slutta i klassen. Ho ytra seg kritisk om Israel, og då, sa læraren, måtte enten ho eller han sjølv forlata klassen. Læraren hadde så stor makt at det ikkje var snakk om å opponera. I dag kan vi ikkje dumpa elevar i grunnskolen, slik lærarar kunne, og ofte gjorde, då eg var gutt. Vi kan utvisa ein elev frå ein time. Dersom ein elev skal utvisast for lengre tid enn timen, må ein fyrst gjennom ein prosedyre som også tar omsyn til elevens rettar. Og gudskjelov har elevane fått rettar i dagens skole!

Men læraren skal setta karakterar. Dette er noko vi er pålagt å gjera enten vi liker det eller ikkje. Og karakterar er reint skjønn. Retningslinjene er så vage at det grensar til det inkjeseiande. Det er derfor eine og aleine den enkelte lærars erfaring og skjønn som avgjer kva karakteren til kvar elev blir, og dette skjønnet varierer. Sjølvsagt! Skjønn er nettopp noko som varierer. Normalt vil det ikkje vera veldig store forskjellar frå lærar til lærar korleis dei vil bedømma ei bestemt oppgåve, men variasjonar på ein heil karakter må ein rekna med. I sjeldnare tilfelle har ein hatt større variasjonar. Det finst døme på at ein lærar har sett ulik karakter på same svar levert av to ulike elevar. Det har òg hendt at eksamensoppgåver som ein lærar, eller ein kommisjon, har vurdert til stryk, har fått toppkarakter av andre. Ikkje fordi læraren slurvar når ho/han skal setta karakter, men fordi det er ei svært vanskeleg oppgåve, spesielt når ein skal vurdera ein besvarelse som er så original at den er fullstendig hinsides kva læraren hadde venta. Har då eleven bomma på oppgåva eller tvert om gjort ein original og derfor særs framifrå jobb?

Som sagt vil avvika i bedømminga frå lærar til lærar normalt vera små. Men dei er der, og for elevar som blir ramma, kan dette kjennast djupt urettferdig. Det er snakk om å opna eller stenga dører til framtidig utdanning. For skolen er ein sorteringsmekanisme, og læraren er sett til å sortera – enten ho vil eller ikkje. Som lærarar står vi derfor i eit tvetydig forhold til andre menneske. For våre arbeidsherrar, enten det er snakk om stat og kommunar eller private skoleeigarar, er vi som andre lønnsarbeidarar. For elevane er vi ein autoritet med ein viss makt til å rå over framtida deira.

Men har vi dermed sagt alt som er verdt å vita for å kunna plassera læraren klassemessig? Makta eg har som lærar, er – gudskjelov! – klart begrensa i forhold til kva makt lærarane hadde for 50 eller 100 år sidan. Betyr det at vi lærarar har blitt meir arbeidarar? Ein lærar i den allmennutdannande skolen (dei 13 åra som så å seia alle elevar går på skolen) har større makt over sine elevar enn kva ein professor eller høgskolelektor har over sine studentar. Betyr det at dei blir meir arbeidarar enn eg som er lektor på vidaregåande? Det blir ein absurd tanke: at ein stig i utdanningshierarkiet, vil samtidig innebera at ein nærmar seg arbeidarklassen!?

Eg vil heller hevda at når dagens lærar har fått redusert makta si, så betyr det at vi har blitt mindre politi og meir lærar. Og kva er ein lærar?

Innhaldet i lærargjerninga

Læraren formidlar kunnskapar, haldningar og ideologi. Det vil seia ideologien til den herskande klassen – indoktrinering. På universitetet er det mindre av slik indoktrinering, meir opplæring i å stilla kritiske spørsmål ved hevdvunnen viten, derfor har universiteta alltid vore arnestader for opprørske rørsler. Betyr det at tilsette ved universitet blir meir arbeidarar? Ein sånn påstand blir absurd. Det må heller bety at det ikkje bare er fordi læraren formidlar borgarleg ideologi at ho skil seg frå arbeidarklassen, men fordi arbeidet er av ein heilt annan art enn sånt arbeid som arbeidarar utøver.

Høgare utdanning, utøvd ved universitet og høgskolar, vil eg seia er opplæring og oppøving i forsking. Det same kan ein ikkje seia om den allmennutdannande skolen, og slett ikkje om førskolen (sjølv om det er eit lite islett av forsking i all læring). Kva er då felles for arbeid som alle utdanningsgrupper utfører? Alle utdanningsgrupper utfører åndsarbeid. Og åndsarbeid fordrar eit visst sjølvstende.

Åndsarbeid skil seg nødvendigvis frå reint rutinearbeid, frå fysisk arbeid, og frå arbeid utført på kommando. Ingen kan tenka nye tankar på kommando.

Eg skreiv at åndsarbeid føreset eit visst sjølvstende. Kva sjølvstende har eg som lærar i dagens skole? Her vil eg ta meg sjølv som eksempel. Eg underviser i to fag: nyare historie og norsk (modul 1+2). Eg må halda meg til sentrale retningslinjer i form av sentralt fastsett timetal og sentralt fastsett læreplan, og eg må ta omsyn til at elevane ved årets slutt kan risikera å koma opp til eksamen, som skal følgja sentrale retningslinjer – i alle fall i norskfaget – og der det kjem ein sensor utanfrå som har den endelege avgjerda om kva karakter kvar enkelt elev skal ha.

Timetalet i nyare historie er 149 timar i året, timetalet i norsk modul 1 er 75 timar i året – det er det også på modul 2. Korleis eg disponerer desse timane, avgjer eg sjølv, helst i samråd med elevane. Den einaste begrensninga er at eg held meg til læreplanen.

Kva seier då læreplanen? Den er svært generell. Dagens læreplanar er sette opp som fleire «mål» – eit idiotisk uttrykk, for i mange av faga, for eksempel dei eg underviser, er det heilt misvisande å kalla desse for «mål». I norskfaget er det fyrste målet munnleg bruk av språket og det andre målet skriftleg bruk av språket, og dei same måla er sette opp både på modul 1 og modul 2! Normalt er det vel sånn at dersom ein når målet eitt år, set ein ikkje opp det same målet neste år?! Eit mål er noko ein strebar etter og, får vi håpa, før eller sidan når. I realiteten er «munnleg bruk av norsk» eit mål dei fleste når på 2-årsstadiet, og «skriftleg bruk av språket» eit mål dei fleste når i 2. klasse. Sånn at i vidaregåande skole er dette i virkeligheten ikkje mål, men område ein jobbar vidare med. Men sidan alt på død og liv skal heita mål idag, så kallar ein også dette for mål. Idiotisk!

Dette var eit sidesprang. I norsk må eg altså halda meg til ein læreplan med seks mål, alle like generelle, men supplerte med eksempel på delmål – dei også nokså generelle. For å få undervisning som inneheld eit minstemål av fornuft, så må læraren fortolka læreplanen. Helst i samråd med elevane. Finna ut kva ein skal jobba med, på kva måte, kor mykje tid til det eine og kor mykje til det andre, kva slags lærebøker ein skal bruka, kva kapittel, kva oppgåver osb, og også om det er noko ein skal ta lett på eller rett og slett hoppa over. Dette kan ingen andre gjera for meg. Ingen rektor, ingen fylkesskolesjef, ikkje noko departement kan gjera desse prioriteringane for meg eller fri meg frå alle desse vala, som er heilt nødvendige for å få den aller minste grad av fornuft inn i undervisninga. Dei einaste som kan hjelpa meg i dette, er mine eigne elevar. Og sjølvsagt, om eg ønsker det, eg kan samarbeida med andre lærarar som underviser same fag eller fag som det er naturleg å samarbeida med.

På same viset er det i nyare historie. Her har læreplanen tre mål som går på sentrale spørsmål i verdshistoria, sentrale spørsmål i norgeshistoria og viktige arbeidsmåtar i historiefaget. Også her er måla supplerte med eksempel på delmål, men korleis alt dette skal fortolkast, kva som er viktig i verdshistoria, i norgeshistoria, av arbeidsmåtar i faget, må kvar enkelt lærar sjølv finna ut. Helst i samråd med elevane. Her er sjølvstendet endå større enn i norskfaget, for i historie finst det ikkje retningslinjer for eksamen. Eksamensoppgåvene må læraren sjølv laga, og det finst ingen mal for korleis dei skal vera. Men historielærarar rundt om i landet har utveksla idear om dette, og fylket (Rogaland fylkeskommune) har utarbeidd retningslinjer for privatisteksamenar i faget, så det er mulig for meg som lærar å få tips. Men bare tips, ikkje retningslinjer!

Kort sagt er mitt sjølvstende som lærar stort. Og dette trass i alle forsøk frå departement og fylkesskolesjef på å styra oss! Opplæringsavdelinga i Rogaland fylkeskommune har utarbeidd ei rekke dokument, såkalla styrande dokument, blant annet om korleis undervisninga i faget skal planleggast, og dei er sikkert tenkt som ein reiskap til å styra undervisninga til kvar enkelt lærar. I praksis fungerer desse styrande dokumenta bare som tips og råd som kvar lærar når det kjem til stykket gjer som ho sjølv vil med.

Læraryrket har altså følgjande viktige trekk:

• Vi er som oftast tilsette ved ein undervisningsinstitusjon, og dermed tilsette lønnsarbeidarar.
• Men vi er tilsette for å utøva arbeid med heilt spesielle særtrekk:
  • 1. Vi har autoriteten i skolen, og med det makt over elevane – spesielt i den allmenndannande skolen, mindre på universitet og høgskolar. Makta vår er mindre enn tidlegare, og elevane har i dag visse rettar, men læraren er enno autoriteten.
  • 2. Vi skal sortera elevane, i alle fall frå siste året av ungdomsskolen og gjennom heile vidaregåande.
  • 3. Vi skal formidla borgarskapets ideologi, dei herskandes tankar.
  • 4. Vi skal undervisa.
  • 5. All undervisning er åndsarbeid, kan ikkje reduserast til reint rutinearbeid, og er eit arbeid som i hovudsak ikkje er fysisk, og føreset eit visst sjølvstende.

Desse fem punkta gjer både at vi som lærarar kjem i eit anna forhold til andre menneske – elevane, studentane – enn det arbeidarar gjer, og at arbeidet vi utfører, har eit heilt anna innhald og funksjon for samfunnet enn kva arbeidet til ein arbeidar har. Det betyr ikkje at arbeidarar gjer ein ukomplisert jobb! Eg har vore hjelpearbeidar i industrien i mange år, blant anna i malar- og sandblåsarfirma, og har stor respekt for ferdighetene til ein industrimalar eller overflatebehandlar. Eg er over hovud ikkje i stand til å utføra arbeidet deira på tilfredsstillande måte! Og arbeidet deira er viktig, for slurv vil seinare føra til katastrofar når plattforma eller båten skal tåla vêr og vind i Nordsjøen og andre stader. Det kan vera snakk om liv eller død. Likevel er det eit arbeid som i all hovudsak ikkje er eit åndsarbeid. Det er for eksempel mulig å tidsstudera arbeidet til industrimalaren og ut frå det setta opp ein ganske presis akkord, der kvar enkelt arbeidsoperasjon er beskrive i detalj. Slikt er ikkje mulig i lærargjerninga.

Blir læraren proletarisert?

Kanskje er vi på veg mot større styring ovanfrå, frå skoleeigar og rektors side, i framtida. Ein ting som i alle fall er på veg inn, er større marknadsstyring i skolen. Kvar enkelt skole og kvar enkelt lærar blir sette opp mot kvarandre, og skal konkurrera om å trekka til seg kremen av elevane, dei elevane som viser mest interesse. Vil det gjera læraren til meir arbeidar? For arbeidsherrane våre er og blir lærarane lønnsarbeidarar. Men for elevane? For dei blir vi kanskje ein seljar, ein slags sjølvstendig næringsdrivande, på toppen av at vi framleis vil vera meir eller mindre sjølvstendige åndsarbeiadarar som skal driva undervisning.

Så lenge arbeidsdelinga står ved lag, kjem vi ikkje utanom at jobben vår fyrst og fremst er å undervisa. Og kva er undervisning? Undervisning er å finna ut korleis vi kan hjelpa elevane til å tilegna seg dei kunnskapane og dei innsiktene som framtidas samfunn vil kreva. Dette liknar på forsking: du møter aldri to elevar som er like, eller to klassar som er like. Du kan aldri vera trygg på at det som fungerte godt eitt år, også vil fungera godt eit anna år, med andre elevar. Du må heile tida vera på leit etter den måten å undervisa på som fungerer.

Så lenge undervisning ikkje kan omsettast til reint rutinearbeid, kan heller ikkje kapitalismen koma utanom den sjølvstendige åndsarbeidaren som faktisk underviser, det vil seia leitar etter det gode samvirket lærar/elev som hjelper eleven å ta til seg kunnskapar og innsikt. Det inneber at lærarane, slik eg ser det, aldri hamnar i arbeidarklassen. Ikkje før automatiseringa av læreprosessen eventuelt kjem til eit stadium der lærargjerninga kan erstattast av reint rutinearbeid. Eller at samfunnet når eit nivå der ein kan avskaffa sjølve arbeidsdelinga.

Om vi som lærarar får mindre makt over elevane, fordi rettane deira blir styrkte, og om vi heller ikkje skal sortera dei og ikkje indoktrinera dei, så blir vi ikkje av den grunn arbeidarar. Det betyr bare at arbeidet vi då må utføra, i endå større grad blir rein undervisning.

Men om vi ikkje høyrer til arbeidarklassen, så er vi lærarar – til liks med bønder og helsearbeidarar – blant arbeidarklassens viktigaste allierte. For arbeidet som bønder, helsetilsette og lærarar gjer, skal sikra maten, helsa og utdanningsnivået til arbeidarklassen. Det store fleirtalet av oss høyrer dessutan til i nedste sjikt av mellomlaga: vi har lite privileg å skryta av og ikkje all verdas prestisje å visa til. Lønns- og inntektskampane som vi (bønder, lærarar og helsetilsette) fører, er viktige bidrag til å utvikla samfunnsinnsikta i heile det arbeidande folket, og både bønder, helsetilsette og lærarar kan spela, og spelar, ei viktig rolle i samfunnskampen langt ut over våre snevre yrkesinteresser.

Arbeidarklassen har også andre viktige allierte: intellektuelle i andre yrke, kunstnarane og fleire. Det bør vera eit poeng å finna ut kven arbeidarklassen kan alliera seg med, og ikkje feia problemet under teppet ved enkelt og greitt å stappa alle ein ønsker, inn i sekken ‘arbeidarklasse’.

Kva klasse høyrer då læraren til?

Om lærarane ikkje er arbeidarar, kva er vi då? Kapitalistiske borgarar er vi ikkje, for vi eig ikkje produksjonsmidlar. Eg synest heller ikkje det er særleg dekkande å kalla oss småborgarskap, for ein småborgar er ein som eig produksjonsmidlar, men er avhengig av å stå i produksjonen sjølv, ikkje kan leva av å utbytta andres arbeid. Så når vi ikkje eig produksjonsmidlar, synest eg begrepet ‘småborgar’ blir misvisande. Kva er vi då? Vi er ein av dei mange gruppene som er prega av at vi står imellom dei to hovudklassane, borgarskapet og arbeidarklassen, og får framtida vår avgjort av striden mellom dei. Vi høyrer kort sagt til mellomlaga. Om nokre på død og liv vil kalla oss småborgarlege mellomlag, så la dei få lov til det, men etter mitt skjønn er det mest treffande å bare sei: mellomlag. Dermed seier vi òg at framtida vår er avhengig av at vi tar stilling.

Korfor er dette spørsmålet så viktig for meg? Vi diskuterer ikkje bare lærarane. Vi diskuterer korleis vi skal oppfatta store grupper, anslagsvis 20-30 % av befolkninga, som ikkje tradisjonelt har blitt rekna som arbeidarar. Samtidig har dette spørsmålet spesiell betydning for AKP, for AKP er fylt opp av lærarar. Er dette i lengda godt nok for eit parti som ønsker å vera eit arbeidarparti? Er vi talsfolk for lærarens leiarskap over arbeidarklassen, eller for at arbeidarklassens frigjering skal vera deira eige verk?

Til slutt: Den intellektuelle kapasiteten til arbeidarar er fullt på høgd med kapasiteten hos intellektuelle. Det er utelukkande arbeidsdelinga i samfunnet som skapar dagens skille. Klassar er eit resultat av arbeidsdelinga i samfunnet. Dersom det i framtida blir mulig å oppheva arbeidsdelinga, kan alle arbeidande vera både ånds- og kroppsarbeidarar på ei og same tid.

av Huck Gutman

Harry Magdoff er en veteran i Monthly Review-miljøet. Her snakker han om demokrati og planlegging, og hvor vanskelig det er. Prinsipielle betraktninger, tanker og eksempler fra Sovjet, Kina – og USA. Om å skape et rettferdig samfunn.

I juli 2002 spurte jeg Harry Magdoff om han ville la seg intervjue for The Statesman, en indisk avis hvor jeg skriver politiske kommentarer. Det første intervjuet vårt var så tilfredsstillende at vi fortsatte med flere runder. Det følgende er hva Harry betrakter som lærdommer ut fra erfaringene til Sovjetunionen. Karakteristisk nok handler dette om å lære av historien. Harry er metodisk opptatt av den virkelige verden, som all teori springer ut fra, som teorien må henvende seg til, og, for å møte dens særegenheter, må teorien stadig omformes.

Det er sommer i Vermont. Jeg snakker med Harry Magdoff, medredaktør for Monthly Review i 34 år. Harry har kommet til dette landlige stedet, til dette huset, som skuer ut over en eng og en majestetisk gammel fjelltopp i det fjerne, flomlyst av solen, etter at Beadie, hans kone gjennom 69 år, er død. Vi sitter i huset til sønnen, Fred, som beveger seg i utkantene av rommet, mens han rydder opp etter lunsjen han har laget til oss.

Harry er 89 år. Selv om ansiktet hans, med sitt karakteristiske geiteskjegg, viser alderens tegn, er stemmen fast, blikket fokusert og smilet varmt. Tankegangen hans er, som den alltid har vært, bemerkelsesverdig klar.

Vi begynner en diskusjon om hva vi kan lære av erfaringene til Sovjetunionen, med utgangspunkt i ønsket mitt om at Harry forteller historien om den gangen han traff Che Guevara.

Harry Magdoff: Da Che Guevara kom til New York til et møte i FN, spurte han om han kunne få treffe meg og min kone, Beadie. Etter det jeg husker, tok jeg med meg tre bøker. Den ene var SNCCs historie av Howard Zinn, den andre husker jeg ikke, men den tredje, den viktige, var en teknisk bok av Piero Straffa som heter Vareproduksjon ved hjelp av varer (1960). Jeg sa til Che at grunnen til at jeg tok med nettopp denne boken, var at jeg mente det var galt å involvere seg i alskens ensporede teoretiske diskusjoner om forskjellige sider ved planlegging, eller om Marx, basert på formler.

Jeg sa at jeg mente man burde vurdere økonomiske valg konkret, ut fra betingelsene i et land, og ut fra tida. Jeg kritiserte indirekte det vedtaket lederne på Cuba da hadde gjort, nemlig bestemmelsen om å satse på en målsetting for sukkerproduksjonen på ti millioner tonn, uten å ta i betraktning hvilke begrensninger som fantes, for eksempel tilstanden ved sukkermøllene. Det var ikke bare spørsmål om å kutte sukkerrør, men også om videreforedlingen.

Jeg sa til Che: «Det viktige er at planleggerne, de som står for valgene og tallene når planene legges, blir involvert i tenkningen rundt de faktiske politiske alternativene, basert på de praktiske forholdene.»

Da lo han, og sa at da han var i Moskva, tok Khrusjtsjov, da leder av parti og regjering, ham med på en rundtur, som om han var en politisk turist. Che sa at han gjerne ville treffe Planleggingskommisjonen. Khrusjtsjov svarte: «Hvorfor det? Det er bare en gjeng regnskapsførere». Che visste med andre ord hva jeg snakket om, at planlegging ikke bare måtte bli teknisk, men først og fremst politisk. Jeg synes det er viktig å ta med seg hva denne anekdoten forteller, ut fra en historisk innfallsvinkel. For meg ligger det en dypere mening her, og det dreier seg om selve basisen, og metodene for planlegging i Sovjetunionen. Mange på venstresiden, og på høyresiden også, går ut fra at de økonomiske problemene i Sovjet beviser at det ikke går an å planlegge et land. Mens jeg mener at et historisk blikk på hvordan planleggingen utviklet seg i Sovjet, har betydning for hvordan vi forstår det som gikk galt etter hvert. Også forståelsen av hvordan det politiske systemet utviklet seg. Planlegging var opplagt avgjørende fra starten, etter revolusjonen. Tre planer ble lagt fram.

Planlegging i Sovjet

– Snakker du nå om den første femårsplanen?

Dette var helt i starten. De begynte å legge planer. De gjennomlevde en borgerkrig, flere borgerkriger, og økonomien deres var skutt til helvete. Det var ingen arbeidere, fabrikkene var tomme, de beste arbeiderne var enten drept eller opptatt med regjeringssaker, så spørsmålet om å få i gang produksjonen var ekstremt viktig. Den midlertidige planen deres åpnet noen dører, men spørsmålet om hvordan folkets behov skulle møtes, stod der. Så økonomene la fram tre planer. En plan baserte seg på et temmelig praktisk syn på hvilke begrensede reserver som fantes, og de økonomiske ressursene. Denne planen bygde på det mest realistiske synet på hva som var mulig.

En annen plan la opp til mer effektiv utnytting av ressursene for å nå lenger. Og så var det en tredje plan, som ikke tok særlig hensyn til ressursene, bare til folkets vilje og drivkraft. Den inneholdt løftet om å nå mye lenger. Det var den minst konservative planen, og den baserte seg i stor grad på antakelser, uten hensyn til eksisterende begrensninger. Valget av plan ble ikke gjort av planleggere eller økonomer, men av Politbyrået, som valgte den tredje. Det viste seg at denne planen, som i stor grad baserte seg på voluntarismen i folket, ble overoppfylt på noen få områder. Da Politbyrået så det, bestemte de at hele planen kunne gjennomføres på fire og et halvt år, enda det fortsatt var et stort spørsmål om den kunne gjennomføres, selv innenfor fem år. Å nå målsettingene på mindre enn fem år eller på fem år, forutsatte på et vis en militarisering av økonomien. Militarisering er muligens et stort ord, men den økonomiske mobiliseringen utviklet seg til å virke som en krigsøkonomi. Sterke ledere som presset folk mot det ekstreme, angrep mennesker som av forskjellige grunner ikke klarte å produsere og la ansvaret på dem individuelt: Anstrengelsene fikk både krigsøkonomien drakt, og et politisk system hvor direktivene ble gitt ovenfra. Disse direktivene måtte utføres: Ingenting kunne legges til eller trekkes fra, aldri spørsmål om å prøve og feile. Alt måtte bare gjøres, og det måtte gjøres fort, styrt med jernhånd. Dette skulle bli det store løftet. På samme måte ble bøndene tvunget inn i kollektivisering. Å greie det de prøvde på, forutsatte spesielt stor innsats, bruk av eksisterende ressurser til det ytterste, og bruk av all tilgjengelig arbeidskraft.

Det var avhengig av produktiviteten i arbeidet. Det var avhengig av alle tilgjengelige råmaterialer som kunne graves opp av jorda. Og det var avhengig av maskineriet uten hensyn til reparasjoner på eksisterende maskineri, eller hva det kostet å erstatte dem. Farten i utviklingen ble presset opp av fascismens framvekst i Tyskland og faren for krig. Så utviklingen fram til den andre verdenskrigen og etter krigen da utviklingsmulighetene ble store, var avhengig av all mulig ressurstilgang. Da yttergrensen var nådd når det gjaldt ressursene, nådde økonomien sin grense.

Tilgangen på arbeidskraft flatet ut med det store tapet av liv i krigen. Råmaterialer ble vanskeligere enn ventet å få tak i. For å sikre vekst, ble nye fabrikker satt i sving, uten hensyn til at det trengtes reparasjoner ved de eldre. I mange tilfeller ble reservedeler som var myntet på vedlikehold av eksisterende maskineri, flyttet for å bli brukt i byggingen av en ny fabrikk. Disse elementene danner ikke hele bildet, men de var etter mitt syn nøkkelelementer, som førte til stagnasjon i sovjetøkonomien.

La meg utdype hvordan planen ble utviklet og politikken som fulgte med det. Jeg tror at skillet mellom planleggerne, teknikerne og økonomene – og det mektige Politbyrået i partiet – var et viktig element i forhold til vanskelighetene som kom. For det første var det ikke-spesialister som gjorde de økonomiske valgene, basert på politiske valg, gjort ut fra hva som så best ut, selv om følelsen av at det var til beste for folket selvfølgelig lå bak. Men samtidig var det i ferd med å bli etablert et politisk system som liknet krigsøkonomiens. Betydelige forskjeller utviklet seg mellom folk, og en privilegert gruppe vokste fram, selv om det ikke kunne sammenliknes med den kapitalistiske verden.

I Sovjet fikk de som hørte til intelligentsiaen privilegier, og de som var direktører for fabrikker eller ledere over et visst nivå i partiet. De hadde tilgang til bedre sjukehus, bedre mat og bedre leiligheter, og de fikk sommersteder. Samtidig bygde Sovjetunionen skoler og sjukehus – det var betydelige framganger under dette systemet.

Men på tross av vekten som ble lagt på å beskytte arbeidere og bønder, førte planleggingsprosesser og metoder, ikke bare til en privilegert klasse, men også til at områder utenfor de store byene, utenfor de privilegerte områdene, ble neglisjert, midt i kampen for å utvikle nasjonen som helhet. Sørlige regioner i Sovjetunionen, i Sentral-Asia, og i vest mot Kina lå langt etter. Det fantes sjukehus i Uzbekistan som ikke hadde vann, byer uten kloakk. Selv innenfor de mer avanserte regionene manglet det anstendige veier mellom byene og gårdene, og det ble ikke tatt særlig hensyn til landbruket. Slik at feilene eller det som verre var, stammer fra den historiske situasjonen: Hele samfunnets karakter utviklet seg derfra.

Men la meg understreke at spørsmålet ikke dreier seg om dårlig planlegging eller planleggingens umulighet. Hvis du skal tilpasse et samfunn til folkets behov, går det absolutt ingen vei utenom planlegging.

Planlegging i USA under den andre verdenskrigen

– Harry, du var selv dypt involvert i den amerikanske planleggingen under krigen, og har førstehåndskunnskap om hvordan denne planleggingen virket. 1940-årene viser den sterkeste statlige inngripen i produksjonen i amerikansk historie med det resultatet at den amerikanske industrien og økonomien raste framover. Kan du sammenlikne planleggingen i Sovjetunionen med det som ble gjort i USA under den andre verdenskrigen? Hvorfor, for å være mer presis, var planleggingsprosessen så vellykket i USA?

Den var vellykket i hovedsak fordi Amerika hadde maskinindustri som kunne produsere maskiner. Det hadde i tillegg tilpasningsdyktig infrastruktur og råmaterialer.

– Det hadde altså flere elementer på plass.

Det hadde mer på plass. Men, for å kunne stille en hær som kunne slå fienden på begge kontinentene, for å kunne ha skipene, flyene, artilleriet og alt som hører med, trengtes det noe annet enn den eksisterende økonomien.

Produksjonen måtte forandres. For eksempel, kom det direktiv fra regjeringen om at det ikke skulle produseres biler til privat bruk. Fabrikker ble brukt til å produsere militært utstyr. Det ble laget jeeper og biler til militæret. Det ble ikke bygd private hjem. Disse vedtakene ble gjort av Direktoratet for krigsproduksjon som med regjeringen i ryggen omdirigerte tilførselen av ressurser til et visst område, noe som betydde mindre til det som det var mindre bruk for.

– Du arbeidet for Direktoratet for krigsproduksjon?

Ja. Her er et eksempel som for meg viser kjernen i planlegging. På tredvetallet var det overskudd på kjøtt, melk og andre produkter. En av problemstillingene var: «Hvordan blir du kvitt overskuddet?» Hvis ikke, ville krisa for bøndene intensiveres. Men, over natta ble overskuddet på kjøtt til mangel på kjøtt. Med krigen fulgte arbeid, og folk fikk råd til å kjøpe kjøtt. Folk i hæren ble foret på statens regning. Så, plutselig, ble det nødvendig med rasjonering for å håndtere situasjonen. Og det samme skjedde med andre produkter som biler og drivstoff. Det var en klar forskjell på hvem som kunne skaffe seg bil eller ikke, eller hvor mye drivstoff de kunne bruke. Tidligere var ikke dette noe problem. Det var bare et spørsmål om penger. Med planlegging var det ikke spørsmål om penger, men spørsmål om hva som var viktig for samfunnet. Du kan ikke utvikle et anstendig samfunn som bryr seg om de laveste, de fattigste, de mest diskriminerte, uten å tilføre dem ressurser. Og du kan ikke få til det innenfor den vanlige pengeøkonomien, du kan ikke gjøre det gjennom markedet. Det må være et bevisst valg. Hvordan du gjør det på demokratisk vis, er et spørsmål. Det finnes ikke noe klart eller enkelt svar på det.

Det er et verdispørsmål her som må erkjennes, og det er at det ikke er mulig å lage den perfekte planen. Feil vil forekomme. Men det må være rom for å prøve og feile.

– Og også for å korrigere dem.

Og også for å korrigere dem, ut fra folks behov.

Tilbake til Sovjet

– Harry, la meg se om jeg har forstått deg riktig, kanskje jeg ikke har det. For det første, at den opprinnelige femårsplanen inneholdt feil som kom til å gjenta seg selv i framtida, og at en av de viktigste manglene var at den ikke tok hensyn til hvilke ressurser som var tilgjengelige. Den var kanskje for utopisk. Dette er mine ord, ikke dine.

Neida, neida, det er riktig.

– Og at det utviklet seg ut fra at målene ble satt av det politiske byråkratiet, en topptung struktur hvor avgjørelser ble tatt. Dette var den andre virkelig store mangelen. Og den tredje du nevnte, var at det førte til en privilegert politiker/leder klasse, hvis jeg kan si det slik. Følgelig ble det skapt en ny slags klasse, som passet på seg selv, i stedet for et klasseløst samfunn.

Den umiddelbare virkningen av revolusjonen var enorme sosiale forandringer. Men dirigeringen av økonomien under forhold hvor dirigering ble viktigere enn alt annet, åpnet ikke for forandringer slik at arbeiderklassen kunne bli involvert i vedtaksprosessen. Den tillot ikke prøving og feiling eller demokratiske forhold hvor du kunne peke på feil uten å være redd for å bli kastet i fengsel.

– Under fraværet av demokratiske forhold, og med en slags innmurt, administrerende politisk klasse, kaste, eller byråkrati, fulgte de altså den første femårsplanen, da de skulle lage nye. Det var ingen forsøk på å omdirigere noe.

Det var i stor grad planlegging uten å planlegge.

– Hva kunne de ha gjort annerledes? Etterpåklokskap er alltid greit.

Du kan egentlig ikke si hvordan. Forholdene var forferdelige. Det ville vært nødvendig med temmelig store ofre fra befolkningen, uansett, for å forbedre forholdene. Først og fremst var store deler av landet ødelagt av krig. Borgerkrig pågikk i to-tre år. Gårder var ødelagt, jord ubrukbar, fabrikker forlatt og en hel del maskineri var stjålet. Med slike forhold fulgte virkelige problemer. Det var også alvorlige problemer med hensyn til mat, og så videre.

Spørsmålet var å finne ut hva som var viktigst, og videre hvem som skulle bestemme. Poenget mitt gjaldt ikke først og fremst de tre forskjellige planene, men det forholdet at avgjørelsene ble gjort av en liten gruppe regjeringsledere, og at de måtte, for å få satt dem ut i livet, bli mer og mer diktatoriske, mer og mer byråkratiske i metodene.

Så kan du se den logiske forbindelsen mellom dette forholdet, og de framvoksende forskjellene folk i mellom. Fordi lederne måtte ha visse rettigheter og, og hadde visse prioriteringer. For eksempel var medlemmene av Vitenskapsakademiet, fysikere og kjemikere, privilegerte. Fordi det var nettopp vitenskapsmenn de trengte ut fra forholdene i samfunnet. Nå var det ikke noe galt i at de hadde mat og bolig, men det gikk ikke at for mange fikk for mange privilegier, uten at det fikk følger for resten av befolkningen. Samtidig som det ble gjort store framskritt når det gjaldt å skaffe helsetilbud til hele befolkningen, så var sjukehusene for vanlige folk svært forskjellige fra sjukehusene for de privilegerte. Det betydde at du alltid kunne få nok medisiner ved de bedre, privilegerte sjukehusene, mens det ikke nødvendigvis var tilstrekkelig ved de andre. Fordelingen var ikke lik.

Dette er politiske valg. Det er lett å snakke om dette fra utsiden, og jeg kaller ikke dette en historisk studie av Sovjetunionen, men prinsippet er avgjørende og må erkjennes for å kunne slå ned på idéen om at planlegging er umulig. Det finnes svakheter og vanskeligheter ved samfunnsplanlegging, men det er den eneste farbare veien for å møte behovene til de fattige, og for å bekjempe den enorme forskjellen når det gjelder rikdom og leveforhold.

Konkret industriplanlegging i USA under krigen

– Så de fundamentale feilene som ble gjort i Sovjet fra starten er på et vis i strid med det som er nødvendig i hvilken som helst framgangsrik plan, altså bevissthet om ressursene og hva som finnes i den virkelige verden rundt deg.

Det er en faktor til, prioritering. Det er det viktigste. Det som betydde noe i USA under krigen var at prioriteringene var klare. Ikke alle var enig i prioriteringene. Innen industrien kunne noen si «dette er viktigere enn det andre», og i militæret kunne noen si at «fly er viktigere enn skip», og så måtte man bli enige, og det måtte gjøres kompromisser. Men prioritering måtte du ha. Du måtte vite at det eller det kom først. Og man må kunne legge om ut fra situasjonen. Da den amerikanske hæren var omringet, trengtes fly med bombesikter, og bombesiktet trengte en viss type lager. I det tilfellet hadde lagrene førsteprioritet. Og flyene som skulle bruke dem. Fordi man måtte ta hensyn til situasjonen.

– Så hvis det trengtes kulelager til lastebilhjul, fikk det lavere prioritet?

Nettopp. Det måtte få lavere prioritet. Fordelen til USA var at det hadde bygd opp en industriell struktur, og en infrastruktur som kunne tilpasses fra et område til et annet, hvor det var mulig å prioritere. Men prioritering var avgjørende. Når man står overfor et samfunn uten ressurser og uten infrastruktur, da må prioriteringene få en mer brutal karakter, og da er spørsmålet hva som må prioriteres, og hvilke prinsipper det styres etter.

Og som jeg sa, prinsippene for en regjering er å møte de fundamentale behovene til jordas fordømte, de fundamentale behovene til de som er diskriminert og undertrykt. Ikke bare må man tenke på hvordan de skal kunne styrke seg, men også på hva som må prioriteres for å få det til. Kompromisser må gjøres, men det må være klare valg.

En av de store bedriftene til den kinesiske revolusjonen, helt i begynnelsen, var at en hel del smittsomme sjukdommer ble eliminert. De ble eliminert ved å mobilisere folkemassene i den grad at praktisk talt alle fluer ble drept. Men først og fremst gjennom opplæring ved å skaffe vaksiner og så videre. Nå som prioriteringene til systemet er forandret til å utvikle industrien, til å utvikle en økonomi som kan konkurrere på verdensmarkedet, dukker HIV og AIDS-epidemien opp i Kina. Og i dag vet ikke folk en gang hva det innebærer, eller hvor farlig det er. Sånn kan du se hvordan prioriteringene er forandret, fordi det ville ha vært helt annerledes i den første tida. De ville ikke hatt McDonalds, de ville ikke hatt en viss komfort, de ville ikke hatt biler, men de ville hatt fokus på noe sånt som en AIDS-epidemi og sjukehus som kunne foreta blodprøver. Og folk ville heller ikke ha trengt å selge blod for fem dollar for å få noe å spise.

– Når dere planla under den andre verdenskrigen hadde dere prioriteringen klar. Hva var det?

Vel, prioriteringen var ikke alltid klar. Det var stor mangel på maskinverktøy, noe som er nødvendig for å arbeide med metaller. Og ikke bare var det mangel på verktøy, men også dårlig fordeling av det som fantes. Viktige fabrikker stod fordi de ikke hadde nok, eller ikke den riktige kombinasjonen av verktøy. For eksempel kunne en flyfabrikk ha tilstrekkelig med dreiemaskiner men ikke nok bormaskiner, og kunne dermed ikke produsere kvoten sin av fly. Jeg ble trukket inn for å løse problemet. Jeg var den siste du kunne tenke deg til oppgaven med å ordne opp i prioriteringssystemet for maskinindustrien. Jeg var ung, jeg hadde ingen erfaring fra industrien, jeg var en intellektuell.

Det jeg fant ut var at det som fantes av maskinverktøy ikke ble fordelt ut fra de viktigste behovene for krigen, men ut fra programmene eller de byråkratiske ønskene til de forskjellige sektorene innen hæren, flåten eller flyvåpenet. Det ble antatt at det nødvendige utstyret ble riktig fordelt, men i virkeligheten ble det altså tildelt de forskjellige divisjonene innen de militære styrkene etter byråkratiske programmer eller egne ønsker. Jeg undrer på om ikke det var slik en del av planleggingen i Sovjet foregikk.

– Motstridende militærprogrammer er akkurat det vi har i dag. Hver gren har sine egne bombefly og jagerfly.

Nettopp. Det var motstridende prioriteringer. Særlig fordi det trengtes så mye: Det var ikke nok maskinverktøy, ikke nok kulelager, ikke nok pussemaskiner. Så det jeg gjorde var å utvikle et nytt distribusjonsprogram i løpet av kort tid. Selv om jeg ikke vil framheve «Jeg» så mye, for jeg samarbeidet med og fikk råd fra spesialister. Det store problemet med å lage en mer rasjonell og produktiv fordeling av allerede knappe ressurser, var å koordinere distribusjonen i forhold til prioriteringene til den øverste militærledelsen, og ikke til den enkelte forsvarsgren eller avdelinger innenfor disse. For å få til de nødvendige forandringene måtte vi sikre samarbeid både med de forskjellige forsvarsgrenene, ledelsen ved fabrikkene og kontorstaben ved verktøyfirmaene. Vi måtte skaffe oss informasjon fra verktøyprodusentene, og lagde oversikter som vi så sammenliknet med elektroniske data, for å sammenholde listene over hva som ble produsert og for hvem. Direktoratet for krigsproduksjon skulle bestemme den overordnede prioriteringen.

– Så hvis det var lager for bombesiktene som trengtes mest, skulle det få førsterett i forhold til lagre til andre ting.

Ja. Lagre er en historie for seg. Jeg trodde opprinnelig at produksjon av lagre var noe det ikke gikk an å planlegge, fordi det finnes så mange typer og så stort behov for dem i industrien. Alt som beveget seg, trengte lagre av alle slag, kulelagre og andre. På det området virket det umulig å planlegge. Men det ble klart at det oppstod problemer selv om produksjonen av kulelagre gikk strålende. For eksempel, problemet med kulelagrene til «Norden»-bombesiktene til flyene som ble sendt for å hjelpe den omringede hæren i Europa. Like før hadde jeg lagd en rapport til Direktoratet som viste at det var sannsynlig at vi ville få problemer med kulelagre. En av folkene i Direktoratet var samtidig ledende produsent av kulelagre. Han hevdet det var tull, det ville ikke bli noe problem.

Men, så ble det problemer med lagrene til «Norden»-bombesiktet. Jeg ble kalt inn som problemløser, noe jeg syntes var underlig, siden jeg ikke er noen fabrikkmann. Men de sa: «Du vet mer om problemet». Det jeg gjorde var å sette opp et system som ville gjøre det mulig for lagerprodusentene å foreta prioriteringer.

– Var det vanskelig?

Det dreide seg mye om planlegging med de store konsernene. General Motors hadde, for eksempel, to divisjoner i to forskjellige byer som produserte hver sin type kulelager. Da jeg dro til disse to forskjellige produsentene sa de at det jeg ville ha dem til å gjøre, ikke lot seg gjøre. Da dro jeg til Detroit, til visedirektøren med ansvar for alt statistisk materiale til bruk i den interne planleggingen hos GM. Jeg fortalte ham hva problemet var, og hva vi trengte. Alt han sa var: «De sa at det ikke lot seg gjøre. Jeg skal si til dem at det er det vi vil. Det blir orden på det.» Siden hvert enkelt selskap rapporterte til planleggingssenteret i Detroit, ga de bare ordre om at ting skulle gjøres på en annen måte. Så enkelt var det.

– Men Sovjetunionen hadde også et ovenfra-nedad system.

Jo, men Sovjet hadde et annet problem. Jeg må gjøre det helt klart at mye av det jeg snakker om baserer seg på forskjellige biter informasjon som jeg har. La oss ta Ford-fabrikken ved River Rouge som var Henry Fords drøm. De hadde støpehall, de hadde glassfabrikk, de hadde alt som skulle til for å produsere fullt ferdige biler på samme sted. De hadde også en kulelagerfabrikk. Man produserer ikke bare et kulelager i en størrelse, etter det ene eller andre behovet. Metall blir klippet opp og stykkene går gjennom en prosess som gjør at det kommer ut forskjellige størrelser, etter behovet i forskjellige industrier. Ford produserte en mengde lagerstørrelser som de ikke selv trengte, så de smeltet ned det de ikke trengte, og lagde dem på nytt igjen. Lagerproduksjonen var ikke effektiv, og det endte etter hvert med at de rett og slett kuttet ut produksjonen av kulelagre, og likedan andre «selv-hjelps»-deler.

Vertikalt, horisontalt og regionalt

Jeg måtte ha kontakt med den russiske Innkjøpskommisjonen fordi en viss del av våre produkter skulle dit, siden de var allierte i krigen. Da jeg spurte om kulelagre, ble jeg ganske forbløffet. I Sovjet hadde hvert enkelt syndikat, som de kalte dem, sin egen produksjon av kulelagre. Nøyaktig samme ineffektivitet som hos Ford. Jeg snakker på grunnlag av temmelig overflatisk kunnskap, kan knapt kalle det kunnskap, bare ut fra slutninger jeg trakk etter samtalene jeg hadde for femti år siden. Det jeg syntes var viktig var at de hadde bygd selvforsørgende produksjonsenheter slik som Ford, noe som var helt forskjellig fra General Motors-systemet. Systemet deres bygger på individuelle enheter som er spesialister på eget felt, og som konkurrerer seg i mellom og med andre. Men Sovjet hadde altså en syndikatstruktur, som jeg tror hadde sammenheng med hele deres byråkratiske politiske struktur. Makten lå hos ledelsen for hvert enkelt industriområde, og de hadde hver seg kontroll over absolutt hele prosessen.

Men, etter mitt syn er det mye mer effektivt med horisontale forbindelseslinjer, og ikke bare vertikale. Feil kan ikke unngås, men man må også være i stand til å korrigere feil. Hvis man har et byråkrati med solid grep, både etter personlige og politiske linjer, er det ikke enkelt å forandre retningen, og særlig uten en demokratisk struktur.

– Så horisontalmodellen for produksjon er mer fleksibel enn vertikalorganiseringen?

Jeg tror det kommer an på typen industri. Dette er ikke vitenskap, det er praksis som teller. Man må også ta hensyn til regionale forskjeller. Å tenke regionalt er veldig viktig, slik jeg ser det. Hvis vi tar USA, og sammenligner gjennomsnittsinntekten per person med gjennomsnittet for Connecticut, Massachusetts og New York hvor gjennomsnittsinntekten er høyere enn noen andre steder. Så ser vi på Missouri, Louisiana og Mississippi. Der er inntektene mye lavere. En interessant tilfeldighet er at det i New England-statene er en mye sterkere konsentrasjon av industri, selv om de har mye landbruk.

Regionale forskjeller var et spørsmål som trengte oppmerksomhet i Sovjet. Det ble ikke lagt nok vekt på disse forskjellene. For å si det litt grovt, hvis du bare har så og så mye kull, så må du sørge for at det kullet blir distribuert forholdsvis likt eller rettferdig mellom de forskjellige regionene, og ikke bare der hvor det er mest industri. Eller hvis du har metall, må det gjøres tilgjengelig overalt slik at alle blir i stand til å planlegge og utvikle.

Dette er idealer, men det er idealer man må ha med i tankegangen. Hvis man ikke har et sosialt perspektiv med i prioriteringene, men tenker ut fra tekniske betraktninger og egeninteressen til byråkrater, så får man ikke den fordelingen som er nødvendig. Det er det som skjer i Kina nå. Shanghai er et industri- og velstandsparadis. Likedan områdene rundt Shanghai. Men drar vi vestover er fattigdommen ekstrem. Og det er samtidig et av de store områdene når det gjelder HIV-epidemien i den fattige delen av Kina. Nå kan man ikke forandre dette over natta, men det er mulig, på en måte, å beordre samfunnet eller planlegge samfunnet, politisk så vel som økonomisk, slik at det blir tatt hensyn til de regionale forskjellene.

I praktisk talt alle land jeg kjenner til, er det forskjeller mellom folk fra de forskjellige regionene, selv i dette landet. Eller England, for eksempel, som har hatt en industriell revolusjon i to hundre år, har et «keltisk område». Irland, Skottland, Wales og Nord-England er forholdsvis fattige. Sør-England er rikt. Ta Frankrike, sør er fattig, og likedan i Italia hvor det er enorme regionale forskjeller.

Forskjeller, det er det kapitalismen skaper. Hvis vi skal få et anstendig samfunn som tjener folket, så må det være helt omvendt. Vi må ha likhet. Og likhet kan oppnås ikke ved bare å fordele inntekt, men ved å utvikle industri, sammen med landbruk, slik at folk i forskjellige regioner kan bli selvforsørgende. Dette kan også bety, stikk i strid med prinsippene og praksisen til kapitalismen og imperialismen, at mer kapital overføres fra de rike til de fattige, enn det de fattige gir fra seg til de rike. Og det er nødvendig med et sosialt tenkesett, noe de hadde ved starten av den russiske revolusjonen, som betydde at mer kapital gikk ut fra senteret til periferien, enn det som kom fra periferien. Følgelig hadde de operahus og universiteter, noe som normalt ikke ville finnes i periferien – men resten fulgte ikke etter.

Prioriteringer – og for hvem

– Var det den økonomiske planleggingen og dens prioriteringer eller mangelen på dette som forandret den opprinnelige kursen?

Jeg tror det var den økonomiske planleggingen sammen med politikken. Jeg tror det, men jeg vet det ikke. Alt jeg sier er «Jeg tror». Jeg mener det først og fremst var politikken. Det er særlig slik at det ganske umiddelbart utvikler seg fordeler knyttet til et industrielt senter, fordi alt søker dit. Og et byråkrati som er opptatt av å få den «beste» karakterboka til seg selv, bryr seg ikke om perifere områder. I et demokrati kan det være helt motsatt. Regjeringen kan tviholde på at befolkningen som bor tusen kilometer fra Moskva, skal ha samme tilgang på mat, de samme ressursene som i Moskva. Men da ville de privilegerte i Moskva være litt mindre privilegerte, de ville hatt litt mindre. Det er alltid et element av offer innblandet i slike valg.

Historien om bilen er et glimrende eksempel. Hvis du skal bruke ressurser ut fra gode hensikter – metall til bruk i fattige deler, bevaring av ikke fornybare brennstoffer – så ville vi ikke hatt privatbiler. Vi ville hatt andre transportmetoder, men det betyr å forandre samfunnet.

Sett med praktiske briller betyr det en annerledes bruk av ressurser og planer. Det kan ikke skje over natta, det må skje med folkets støtte. Det innebærer vilje hos deler av befolkningen til å ofre noe. Det er den eneste måten det kan gjøres på. Vi er blitt lovet, helt siden den industrielle revolusjonen, at når rikdommen øker, vil alle få glede av det.

Ved en av konferansene jeg hadde med det militære under krigen, ville jeg prøve å få et inntrykk av hva militærfolkene mente om den foreslåtte nye planen for distribusjon av maskiner. Noen av dem var kloke, mens andre slett ikke var kloke. Til ett av mine poenger, svarte en kar: «Jeg forstår deg ikke. Fører ikke tidevannet med seg at alle skip heves?»

– Ja, det er en type utsagn vi hører stadig vekk.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han var major. Og hele poenget var at mentaliteten deres, tankegangen deres, var knyttet til markedet eller til den byråkratiske strukturen til de militære styrkene, uten hensyn til noe annet. Under krigen var det klart: Vi måtte vinne krigen. Når det dreier seg om å forandre sosiale relasjoner, menneskelige relasjoner, er valgene langt vanskeligere. Men det kan gjøres, med feiltrinn, eller at noe går galt. Men vi må altså ha demokrati, et demokrati av et slag som kan håndtere feil, og hvor det er mulig å foreta endringer som retter opp feil. Det er alltid en læringsprosess. Det finnes ikke kloke folk som kan legge en plan, og vite alle svarene. Det går bare ikke. Et helt universitet med smartinger kunne ikke gjøre det. Det må skje gjennom folks erfaringer og med deres innflytelse. Hvordan? Se det er et annet problem.

– Uten en trussel utenfra, slik som i krig, er det ikke vanskelig for et demokrati å gjøre klare prioriteringer, siden, som du poengterte, det kommer til å gå ut over noen? I USA, hver gang vi kunne tenke oss å prioritere klart, helseomsorg for alle, en mer fornuftig fordeling av inntekt, så dukker det opp alle mulige spesialinteresser. Jeg snakker ikke bare om de virkelig rike, men også leger, eller eldre og middelklassens huseiere. Det virker som hver valgkrets har sine interesser, og sier: «Vi kan ikke planlegge på den måten.» Akkurat slik som noen av disse majorene sa det.

Vel, du stiller noen temmelig vanskelige spørsmål.

– Min oppgave er å stille vanskelige spørsmål.

Jo, men akkurat dette er spesielt vanskelig, særlig for meg, fordi jeg tenker på det en hel del. Og jeg skriver og minner folk på problemstillingene, men jeg vet ikke svaret. Tenk på den svarte befolkningen, de spansktalende delen, de fattige, Hvis man bestemmer at den fattige delen av befolkningen skal ha førsteprioritet, så betyr det at man tar noe fra, ikke bare de aller rikeste, men også fra de som ikke er så rike, og det vil gi mindre rom for mange til å forbedre levestandarden. De kommer ikke til å kunne skaffe seg ny bil, eller bil i det hele tatt eller et eller annet. Samtidig er det de som er majoriteten. Da blir spørsmålet: Hvordan skape et demokrati som ikke bare er én person, lik én stemme. Og jeg vet ikke svaret. Vi bruker begrepet demokrati, som om vi alle er enige i hva det betyr. Men det er ikke noe demokrati, uansett hvor mange som stemmer, hvis de rike og deres allierte bestemmer hvordan resten av befolkningen lever. Det er ikke demokrati hvis de rike og mektige dikterer og utnytter svakere nasjoner, hvor størstedelen av verdens befolkning befinner seg.

Ikke noe av dette kommer til å skje uten sosiale bevegelser. Store sosiale bevegelser, knyttet sammen med arbeiderklassen, med folket. Vi får det aldri til uten at folks bevissthet forandres. Vi må utvikle en ny type demokrati, som tar alt dette inn over seg. Men bevisstheten forandres ikke brått, så dette er et problem folk må tenke over.

– Jeg er også opptatt av dette. Noe av det jeg beundrer ved vår venn Bernie Sanders (uavhengig, sosialist, kongressmedlem fra Vermont), er at han forstår at det finnes en basis for en slags sosial konsensus i Amerika. En basis. De virkelig rike eier så mye – 1% av de rike eier i dag mer enn de laveste 90% – så hvis folk sa: «La oss gjøre noe for de som ikke har så mye», så ville det store flertallet faktisk vinne på en omfordeling av ressursene, selv om omfordelingen tok særlig hensyn til de aller svakeste.

Det ville være slik i hodet ditt, og det ville kanskje bli slik i det lange løp, men det lange løp kan være veldig langt. Den personen, eller familien som eier et gods med tjue soverom, svømmebasseng, og så videre, som skal flyttes til ett av rommene, mens resten av huset gis til hjemløse, vil ikke akseptere det så lett.

– Jeg vet det, og hvis vi ser på USA og det store antallet som har svære eiendommer, så er det klart at mange ville bli ulykkelige. Men det er ikke bare spørsmål om å bo på ett rom. Hvis du tar alle hus på over 500 kvadratmeter og deler opp alt over det i leiligheter, og gjør om hvert annet-hjem til første-hjem for noen, er ikke dette landet da rikt nok til å skaffe alle et hjem?

Nåja, det dreier seg ikke bare om det. Jeg tror ikke det er så enkelt. Det er en tragedie for den det går ut over, for hele deres levemåte, for familiens bånd. Det ville være nødvendig med en forandring i bevisstheten til folk, for å gå løs på en slik dagsorden, ikke minst for å stemme for dette og si: «Jeg gir fra meg dette.»

Så er det et annet problem. Det dreier seg ikke bare om nok hus. Hvis vi tar gettoene, og bruker et begrep som rom å leve i. Hvis vi ikke bare tenker på spørsmålet om det er rotter og andre skadedyr, men på at det skal være anstendige hjem, ingen luksus, bare anstendige hjem, uten skyskrapere, med tilstrekkelig med luft, med plasser der de unge kan drive idrett, og hvor de gamle kan gå, med rom til opplæring, til kunstnerisk utfoldelse, og så videre, så måtte hele området omorganiseres. Og hvis hele området skal omorganiseres, trengs det stål, betong, bygningsmaskineri og en hel del annet. Og det betyr at man ikke ville være i stand til å skaffe alt det andre vil ha. Slik er det i «det rike Amerika»!

– Det betyr altså noen stramme valg.

Ingen av disse problemene kan løses på forhånd. Man må tenke gjennom dem, men det viktigste er å starte noe. Og starten handler om en forståelse av hva problemene er, og en vilje til forandring hos en stor del av befolkningen. I den prosessen må de være villige til å ta inn over seg problemene, og finne løsninger på dem. I min bok er folk flest anstendige. Jeg går ut fra at de ikke vil at det skal finnes elendighet og sjukdom rundt dem. Men, de vil likevel spørre: «Hvorfor oss? Hva skal skje med meg»? Det er et faktum. Folk vil forandre seg, men det kan ta hundre år eller to hundre år. «Konkurranseånden» er like fundamental som «menneskelighet», eller en visjon, eller hva som helst annet. Og det å forandre konkurranseånden til å bli en kollektiv ånd, til å tenke i kollektive baner, er en stor mentalitetsendring for menneskene. Konkurranseholdningen har vært med oss lenge, lenge, og den er ikke bare drillet inn. Den er en del av livet ditt. Du konkurrerer på skolen, i idretten om hvordan du i det hele tatt lever, om hva slags hus og bil du har. Selv om jeg setter det litt på spissen nå.

– Jeg forstår det.

De vanskelige spørsmålene

Det dreier seg om de fundamentale tingene. Demokrati, rettferdighet og framtida. Det er disse sakene du må få med deg folk til å tenke over og diskutere. Først og fremst må spørsmålene reises, og så bli gjenstand for diskusjon. Folk må trekkes med, må bli med å tenke.

– Disse spørsmålene diskuteres ikke akkurat i Amerika i dag.

Nei, de diskuteres ikke mye. Selv ikke i mer avanserte og progressive sirkler diskuteres de særlig mye. Det er bare en slags generell følelse av at man ønsker seg noe bedre. Det er derfor jeg liker dette, det er derfor vi trenger å snakke om det, og snakke om det slik at hundre mennesker hører det, og hundre nye. Hvis det ikke gjøres om igjen og om igjen, hvis det ikke sprer seg, vil det aldri bli noen forandring. Vi trenger en hær av misjonærer som går rundt og snakker om likhet og rettferdighet.

– Som du har sagt mange ganger nå, så må de som har minst, som lever under de elendigste forholdene, få det samme livet, og mulighetene som alle andre.

De vil ikke nødvendigvis få det samme som alle andre. Det vil ta lang tid. Det dreier seg om mer enn en grovt sett likeverdig fordeling av rikdom. Det som trengs er like muligheter og lik innflytelse.

– Og de grunnleggende behovene for mat, hus og helsepleie. For alle.

Nettopp. Du har rett. Grunnleggende behov for alle. I en av bøkene til Bertrand Russell, Freedom and Organization (1934), skriver han at det som trengs er lik fordeling av det grunnleggende, som mat og andre nødvendigheter, og etter det kan man slåss om, og for andre saker.

– Jeg kjenner det veldig sterkt på den måten. Hvis alle hadde nok til å leve et grunnleggende verdig liv, hvis alle hadde mulighetene foran seg, ville verden være et ganske bra sted. Jeg ville ikke brydd meg om at noen hadde litt mer. Jeg tror det er noe av det som etter hvert kan overbevise folk om at de kan gi slipp på en del av det de har: Vi trenger egentlig ikke mesteparten av det vi har.

Nei, nei, jeg tror ikke det er sånn. Du kan ikke trekke konklusjoner om hvordan folk vil tenke. Men du må få det på dagsordenen, det er det viktige. Å spre det. Alle kommer ikke til å akseptere det. Det finnes de som vil bekjempe det. Det er folk med sinne i seg som til og med er villige til å drepe. De finnes i samfunnet vårt. Og det er ikke bare snakk om fattigdom eller forbedring. Det er en helvetes masse sosiale problemer som er vanskelige å løse. På det nåværende stadiet, er det viktigste å møte problemstillingene, få dem fram, diskutere dem og lære om dem. Det kommer ikke til å skje noe uten det.

Se på det som skjer i Kina. De hadde problemer i massevis, og fryktelig mye skjedde under Kulturrevolusjonen, både av godt og vondt. Men i de seinere åra har de forandret seg. Fra å være et samfunn som gikk i retning av likhet, som beveget seg mot det målet, slik Mao snakket om å «bekjempe motsetningene blant folk». Nå har du et samfunn som har skapt forskjeller, motsetninger blant folk.

– I Maos Kina hadde alle en tilstrekkelig diett.

Det var nok ikke snakk om tilstrekkelig for de som var fattige og hadde én gryte. Men nå er det verre.

– Jeg mener bare at i Kina og i Sovjet fram til sammenbruddet, hadde folk mat. Det var stadig folk i Sovjetunionen som måtte stå i kø for å få brød, men alle hadde noe å spise. Slik er det ikke lenger.

Alle hadde en jobb. Uansett problemer, så ble det gjort store framskritt i Sovjet. Da vi besøkte min onkel og tante og deres fem barn i Minsk i tredveårene, bodde de i et to-roms hus med jordgulv og med et uthus like ved. Slik var deres liv, men barna gikk på skole. De hadde mat, på ingen måte noen luksus i matveien, men det grunnleggende nødvendige. Poenget er at nå, i Kina, må folk betale for utdanning, og det finnes de som ikke kan betale. Det samme gjelder medisinsk behandling. Dette er det landet som Wassily Leontief, en framstående amerikansk økonom som ikke var sosialist, omtalte slik etter å ha reist rundt der: De laveste 10% av befolkningen i Kina hadde det bedre enn de laveste 10% i hvilket som helst land i verden.

– Så, for å komme tilbake til utgangspunktet vårt, hva kan vi lære av Sovjet og Kina?

Etter min mening skjedde det begge steder at interessene til de privilegerte, som ønsket å holde på privilegiene sine, utviklet seg sammen med mentaliteten som hang igjen fra det gamle systemet. Med andre ord var det et klassespørsmål. Ikke etter marxistisk terminologi, kapitalisme eller føydalisme, men det var et klassespørsmål. Og jeg mener at det Mao sa var riktig. At det fantes folk som ønsket den kapitalistiske veien innenfor Sentralkomiteen.

– I dag har disse fått frie tøyler på en måte de slett ikke hadde da. Da kalte de seg ikke kapitalister.

Det stemmer. Allikevel har de det mye bedre i Kina enn i Russland. Russland er brutt totalt sammen. Kina holdt kommunistpartiet samlet. De beholdt noen av de liberale og radikale innen partiet, og det kan fortsatt være mulig for dem å komme inn, under visse forhold. Men stort sett blir de skjøvet ut. De støter dem ikke ut og skyter dem, slik Stalin gjorde. De ordner det slik at de uansett kan gjøre som de vil. Det som skjedde i Sovjet var at de egentlig fjernet partiet fra å være statsoverhode. Det ble faktisk en overgang, en rask overgang til kapitalisme. Eller et forsøk på kapitalisme. De fikk det vi hadde under de tidlige stadiene i kapitalismen: Røverbaroner.

– Cowboy-kapitalisme.

For lenge siden ble det utgitt en bok om Cologne-rettssakene med et forord av Marx. Og Marx sier det omtrent slik: Det kommer til å bli seire for den proletariske revolusjonen, og så nederlag. Og flere seire og nederlag. Helt til hele arbeiderklassen lærer seg å være en herskende klasse.

– Jeg skjønner.

Jeg har opplevd så mange forandringer i løpet av denne tida. Det kommer til å bli en lang historie, men det kommer ikke til å bli bedre, hvis vi ikke arbeider oss mot det Marx forutså. Spørsmålet om arbeiderklassen som herskende klasse er stort og omfattende. Man må lære av feil og forstå mer.

av Unni Hembre

Tiden nærmer seg for «vårens vakreste eventyr», årets lønnsoppgjør. Denne gangen er vi i en spesiell situasjon for arbeidstakere i norske sykehus. Norsk Sykepleierforbund mangler i skrivende stund en tariffavtale for våre 30.000 sykepleiere fordelt over hele landet.

For første gang i nyere tid har vi varslet streik for å oppnå en tariffavtale i offentlig sektor. Den streiken er berammet lenge før det ordinære tariffoppgjøret starter. Våre første streikende vil allerede 22. januar gå ut i en eventuell konflikt. Som fylkesleder for 9.300 sykepleiere håper jeg at vår arbeidsgivermotpart, NAVO, innser alvoret i situasjonen og kommer oss i møte før den tid. Partene er i megling og meklingsfrist er 21. januar klokken 24.00.

Næringslivets Hovedorganisasjons (NHO) årskonferanse har allerede forsøkt å sette rammene for lønnsoppgjøret. Administrerende direktør i NHO, Finn Bergesen jr. har fortalt oss hvordan han mener eventyret ender. Ikke nok med at han i tillegg til å sette rammer for det oppgjøret han har ansvaret for i privat sektor, han sier også hvordan dette bør ende i offentlig sektor. «Ikke mer penger til sykepleiere eller andre grupper i offentlig sektor,» sier han. Han er til og med frekk nok til å si at det er det ikke behov for. Igjen er begrunnelsen at norsk økonomi ikke tåler høye lønnstillegg. Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

Administrerende direktør Finn Bergesen jr. er redd. Han er redd for at offentlig sektor skal bli ledende i årets lønnsoppgjør og at offentlig sektor skal få de største tilleggene. For som han sier i Dagens Næringsliv den 07.01.02: «Men hvis politikerne lar dette skje, da går de imot det som er opplest og vedtatt – både fra denne regjeringen og den forrige. Alt det såkalte solidaritetsalternativet bygger på, er at konkurranseutsatt sektor skal være lønnsledende.»

Bergesen sier i samme artikkel at Norge med sin gode økonomi «godt kunne hatt et tiår eller to med høye lønnstillegg». Det er et paradoks. Hvilke grupper er det Bergesen tenker på her? I hvert fall ikke sykepleiere, lærere eller omsorgsarbeidere.

Uttalelsene er et uttrykk for at NHO forholder seg til og definerer begrepet verdiskapning som synonymt med «verdiskapning i privat sektor». Og her er vi uenige. Verdiskapningen i offentlig sektor er stor og økende. Utdanning, omsorg og helse er sentrale næringer i vekst. Verdiskapning i offentlig sektor er basert på andre lover enn markedets. Med den holdningen NHO har til verdiskapning i landet vårt, er det ikke rart de er redde. Det Bergesen burde være redd for, er å bli syk. Mangelen på sykepleiere er årsaken til at sykehusene holder sengeplasser ledige, den er årsaken til at operasjoner blir utsatt hver dag og at flotte og nye operasjonssaler står tomme. Sykepleiermangelen er flaskehalsen for et effektivt helsevesen. Stortinget har vedtatt flere store reformer i helsesektoren. Skal vedtatte helsepolitiske målsettinger realiseres, må noe gjøres med sykepleiernes lønn. Sykepleierne er utålmodige. Sykepleierne forlater yrket sitt og jobber som aerobicsinstruktører og flyvertinner. Mangelen øker i Oslo, og den øker mest på sykehusene. Fortsetter det sånn, vil det få følger også for deg og meg hvis vi blir syke. Det er det NHO burde være redd for.

Det er kvinner som står for størstedelen av verdiskapningen i offentlig sektor og vi har funnet oss i mye fordi ansvarsfølelsen for folks velferd er stor. Men nå er det slutt. Flere og flere gir opp. Og hvor ender vi da, Finn Bergesen jr? Norge har ikke råd sier han. Norge har ikke råd til å la være, sier jeg!

av Erling Folkvord

Armenia blir i oppslagsverk omtala som eit fjellrikt område på om lag 400.000 kvadratkilometer mellom Svartehavet og Kaspihavet. Armenia er nesten like stort som Sverige. Men den elleve år gamle staten Armenia, som grovt sett er ei fortsetjing av sovjetrepublikken med same namn, er mindre enn 30.000 kvadratkilometer, dvs. omtrent jamstort med Hedmark fylke. Storparten av det opprinnelege Armenia er i dag delt mellom statane Iran og Tyrkia og dei fleste armenarane lever i eksil.

I det 9. hundreåret før vår tidsrekning vart landet samla til eit kongerike. Assyrarane kalte det for Urartu, mens jødane omtalte det som Ararat. I dei komande hundreåra tok ulike nabomakter kontroll og ulike folkeslag kom vandrande og sette sitt preg på både land og folk. Den indoeuropeiske innvandringa skaut fart frå omkring 700 f. Kr. Under herredømet til Tigran den store (94-56 f. Kr.) var Armenia ei stormakt som i ein kort periode hadde kontroll over både Lilleasia og Mesopotamia.

Den første kristne staten

Kristne misjonærar frå Syria kom til Armenia og oppretta dei første menighetene omkring år 250 e. Kr. Dei må ha lyktest godt. Da Gregor Lusavaretch klarte å kristne kongen, vart Armenia den første staten med kristendom som statsreligion, om lag 50 år før dei kristne misjonærane i Eritrea hadde same suksess. Gregor sjølv vart biskop i Armenia. Den formelle titelen har sia den gongen vori katolikos. Embetet eller vervet som katolikos gjekk i den første tida i arv i slekta til Gregor, og dei som styrte den nye kyrkja samla seg store rikdomar og stor verdsleg makt. Gregor og dei første etterkomarane vart fram til 374 e. Kr. vigde som katolikos av erkebiskopen i Cæsarea, og var på eitt vis underordna han. Men seinare vart katolikos «en helt uavhengig patriark som ikke sto under noen kirkelig myndighet i eller utenfor landet, og han fikk en mektig innflytelse i det hele folk og har holdt seg som dets åndelige overhode til vår tid». (1)

Den armenske kyrkja har nyleg feira 1700-årsjubileum som statskyrkje. Ikkje så lenge etter at kristendomen slo igjennom, innførte Armenia sitt eige alfabet med 36 bokstavar. Berre 29 er i bruk i dag. Han som laga bokstavane, studerte først andre alfabet som var i bruk. I dag er det reist ein alfabetstatue der både kongen og Katolikos tok i mot han da han kom heim til Armenia i år 451. Etter eit studieopphald i Aleksandria hadde han det ferdige alfabetet med seg. Satsinga på å skape eit eige armensk alfabet var eit ledd i arbeidet med å ta vare på armensk kultur og hindre at både Armenia og det armenske skulle bli slukt eller assimilert i det persiske eller det østromerske riket.

Opp gjennom mellomalderen fortsette tilgrensande stormakter å kivast om kontrollen over Armenia. Den mongolske erobraren Djengis Khan rykka inn og tok austdelen av landet i 1223. Midt på 1300-talet var det persarriket som tok det austlege Armenia. Den seljuktyrkiske fyrsten Osman I i Lilleasia tok titelen Sultan i 1301 og starta byggjing av det som seinare vart Det osmanske riket. Midt på 1300-talet la dei seljuktyrkiske stammane det vestlege Armenia under seg.

Sultanen som tok over etter Osman I, oppretta i 1329 ei ny type hæravdeling – janitsjarane. Dei vart etterkvart sett på som sjølve kjerna i den osmanske militærmakta. Dei kristne slapp å gjere krigsteneste for Allah, men sultanen sine skatteinnkrevarar tok kvart år fleire tusen gutar mellom 4 og 8 år for at dei skulle bli utdanna til janitsjarar. Kristne gutar vart røva frå foreldra, omskorne og gitt ein høveleg muslimsk oppvekst og militær trening. I det kristne Armenia vart rekrutteringa til janitsjarane omtala som «guteskatten». Fritjof Nansen skreiv at dei «i lang tid var tyrker-rikets uhyggeligste våpen mot de kristne» (2). Janitsjarane spela ei viktig rolle da den osmanske hæren tok Konstantinopel i 1453.

Delt mellom stormakter

I 1639 underteikna den persiske sjahen i Tabriz og den osmanske sultanen i Konstantinopel (i dag: Istanbul) ein grenseavtale. Dei vart samde om korleis dei skulle dele både Armenia og Kurdistan mellom seg. I 1829 førte ein ny stormaktsavtale til at Russland og fekk ein del av Armenia. Ut over resten av 1800-talet vart Armenia ein brikke i drakampen mellom den russiske tsaren og den osmanske sultanen. Tsaren flytta den russiske grensa sørover og tok ein større del av Armenia gjennom fredsavtalen i Berlin 1878. Samtidig gjorde Storbritannia ein hemmeleg avtale med sultan Abdul-Hamid. Storbritannia skulle yte militær hjelp viss Russland prøvde å ta meire armensk land enn det som var avtalt. Sultanen lova til gjengjeld å innføre reformar for armenarane. Han ga Storbritannia øya Kyros som eit slags pant på at han skulle oppfylle avtalen. Denne hestehandelen vart kritisert, tilmed i det britiske Overhuset: «I ingen verden har vår politikk vært diktert av så umoralske og så meningsløse beveggrunner,» sa hertugen av Argyle.

Rundt denne tida oppsto dei første spirane til nasjonale rørsler både i Armenia og i Kurdistan. Dei europeiske stormaktene oppfordra stundom til opprør, men det var mest for å svekke sultanen, sjahen eller tsaren sin posisjon. Dashnak-rørsla vart danna i 1990: Hai Heghapokhagan Dashnaktsutiune. Orda betyr Den armenske revolusjonære samanslutninga.

1890-talet: «De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes»

Da Dashnak-rørsla vart danna, var Det osmanske riket prega av tilbakegang og oppløysingstendensar. I eit forsøk på å stanse oppløysinga, oppretta sultan Abdul-Hamid ein ny type klantilknytta hæravdelingar. Dei fekk namnet til sultanen og vart kalla hamidiye alaylari, på norsk hamidiye-regimenta. Kurdiske klanleiarar vart sjef for kvart sitt regiment og fekk godt betalt både til seg sjølv og familien. Menn i klanen vart leigesoldatar for sultanen. Ei av dei første oppgåvene var å slå ned armenske opprør.

Den 30. september 1895 gjekk eit par tusen armenarar i tog gjennom gatene i Konstantinopel for å levere eit bønneskriv til storviziren. Nokre av demonstrantane kom i slagsmål med tyrkiske studentar. Politiet greip inn. Det vart løyst nokre skott. I løpet av kvelden og natta vart mange armenarar skotne, mens andre vart spidda av politiet sine bajonettar. Etter denne hendinga sette sultanens styresmakter i gang ei intens forfølgjing i armenske byar og landsbyar. Politiet, hamidiye-regimenta og andre soldatar delte arbeidet mellom seg.

Eit opprop frå styresmaktene i Arabkir ga klar beskjed:

«Alle som er Muhammeds barn, må nå gjøre sin plikt og drepe alle armenere, plyndre deres hus og brenne dem av. Ikke én armener må skånes. Sånn lyder sultanens befaling. De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes. Derfor skal hver muslim vise sin lydighet mot regjeringen ved først å drepe de kristne som har levd i vennskap med ham.» (3)

Det toppa seg i jula 1895. Da vart 1.200 armenarar brent levande i katedralen i Urfa, som ligg langt sør for Armenia. Kyrkja er seinare ombygd til moske.

Europeiske diplomatar, som samla opplysningar om det som skjedde, hevda i eit skriv til sultanen at mellom 70.000 og 90.000 armenarar vart myrda frå august 1895 til februar 1896.

26. august 1896 storma 26 unge armenarar Den osmanske bank i Konstantinopel og tok dei tilsette som gislar. Dei stilte krav til sultanen og truga med å sprenge banken i lufta. Med hjelp frå russisk diplomati fekk dei 26 fritt leide og kunne reise til Marseille. I dei neste dagane vart 7.000 armenarar myrda i Konstantinopel. Tyrkisk propaganda har seinare brukt denne nokså lausrivne bankokkupasjonen som eksempel på armensk terror.

Folkemordet i 1915

Etniske skiljer var ikkje viktige i Det osmanske riket: «Det muslimske samfunn både i det osmanske riket og Persia utgjorde en helhet av de troende, kalt for Ummah eller et trossamfunn under en Kalif (sjah i Persia). Nasjonalisme var derfor et fremmed og ukjent fenomen i hele den muslimske verden. En sentral oppgave for Ummah og de muslimske herskerne var å spre den sanne tro og samtidig forsvare muslimske territorier. Lojalitet i dette samfunnet innebar derfor å tjenestegjøre under en muslimsk hersker som ‘kunne forsvare muslimske territorier mot folk med andre religioner’.» (4)

Dette endra seg da Den ungtyrkiske rørsla (Komiteen for enighet og framsteg) fekk sentrale maktposisjonar i åra før sultanen i 1914 gjekk inn i første verdskrigen som alliert med Tyskland. Ein aggressiv tyrkisk nasjonalisme vart meir og meir dominerande. Armenarane hadde tidlegare vorti forfølgd fordi dei var kristne. Den ungtyrkiske rørsla, som var nokså likegyldig til religion, kombinerte sin eigen nasjonalisme med dei tidlegare muslimske herskarane sine idear om at forfølgjing av armenarane var nødvendig for å forsvare islam mot dei vantru.

Seint på vinteren 1915 starta ei systematisk massakrering og fordriving av armenarar som budde i Det osmanske riket, i eit omfang som ingen før hadde sett.

Eit medlem av sentralkomiteen i den ungtyrkiske rørsla, gjorde klart greie for det som no skulle skje. I eit brev til herskaren i Syria forklara han 18. februar 1915 at sentralkomiteen hadde «besluttet å befri fedrelandet for denne forbannede rases herskesyke og på sine patriotiske skuldre ta ansvaret for den skam som vil falle på den osmaniske historie av den grunn. Komiteen (…) har besluttet seg til å utrydde alle armenere som bor i Tyrkia, uten å la en levende sjel slippe, og har derfor gitt regjeringen stor fullmakt. Regjeringen vil gi valier og hærens førere de nødvendige vink om ordningen av massakrene.» (5)

Da massakrane, som for alvor skaut fart i april 1915, hadde vara ved i nokre månader, rapporterte den allierte tyske ambassadøren heim til Berlin at regjeringa ikkje let seg stanse «i utførelsen av sitt program for å løse det armenske spørsmål ved den armenske rases utrydding».

Tyske Dr. Johannes Lepsius laga ein grundig dokumentasjon, bygd på materiale som var tilgjengeleg for tyske diplomatar. Tyskland var alliert med sultanen og Det osmanske riket gjennom heile verdskrigen. Etter å ha studert dette materialet, oppsummerer Fridtjof Nansen slik:

«Fra alle landsbyer og byer i Kilikia, Anatolia, Mesopotamia, ble de kristne armeniere drevet ut på sin dødsmarsj; det ble gått metodisk fram, distrikt etter distrikt ble renset, enten de var nær krigsskueplassen eller hundrer av kilometer borte. Det skulle nå feies helt rent for armenisk liv.» (6)

Fleire hundretusenar vart fordrivi frå byane og landsbyane der dei budde og tvinga til å ta seg fram til fots mot ørkenområda i Syria. Dei fleste vart drepne eller døydde av svolt og utmatting på vegen. Sultanens menn arrangerte auksjonar undervegs og selde armenske kvinner. Prisen var gjerne 20 pjaster (3 kroner) for ei jente som ikkje var valdteken, og 5 pjaster (75 øre) for ei enke eller ei kvinne som var valdteken. (7)

Da den osmanske innanriksministeren, Tala’at Bey, møtte den tyske ambassadøren 31. august 1915, sa han kort og enkelt:

«La question armenienne n’existe plus. – Det armenske spørsmålet eksisterer ikkje meir.»

Fritjof Nansen skreiv nokre år seinare at han nok kunne ha dekning for orda sine, ettersom dei fleste deportasjonane var gjennomførde:

«Det vesentlige som nå sto tilbake var å få avlivet de ofre som måtte overleve dødstogene. De ble samlet i konsentrasjonsleire ved grensen av den arabiske ørken, men fikk omtrent ikke mat, og heller ikke leilighet til å finne livsopphold.» (8)

Innanriksminister Tala’at stadfesta to veker etter samtalen med den tyske ambassadøren at det nok var nokre delar av det armenske problemet som enda ikkje var løyst. I eit telegram til politisjefen i Aleppo ordla han seg slik 15. september 1915:

«Til politikontoret i Aleppo.
Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteens ordre har besluttet fullkomment å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling kan ikke regnes for å være regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor beklagelige enn ødeleggelsens midler kan synes, så skal det, uten å lytte til følelser eller samvittighet, gjøres ende på deres tilværelse.
Innenriksminister Tala’at» (9)

Den assyriske befolkninga i Det osmanske riket vart i 1915 stort sett behandla på same måte som armenarane, dvs. at dei vart systematisk utrydda.

Dashnak-republikken 1918-1921

Etter at folkemordet stilna av, vara verdskrigen i to-tre år til. Både dei armenske og dei kurdiske områda sør for Kaukasus var slagmark der snart den eine og snart den andre hæren rykka fram. Dei sivile tapa var svært store. I Armenia fortsette krigshandlingane etter at første verdskrigen vart avslutta med våpenkvile i oktober 1918.

Armenske utsendingar møtte fram på fredskonferansen i 1919 og kravde oppretting av eit «Stor-Armenia frå hav til hav», dvs. eit svært område frå Svartehavet og heilt til Middelhavet. Da den første fredsavtalen vart underskriven i Sèvres i august 1920 hadde dei armenske og kurdiske delegasjonane komi fram til eit kompromiss som både stormaktene og sultanen sine forhandlarar godtok. No skulle både Armenia og Kurdistan bli sjølvstendige statar. (Sjå kartet Provisions of Treaty of Sèvres for an independent Kurdistan; 1920.)

Kart: Det sjølvstendige Armenia og Kurdistan slik det vart fastsett i Sèvres-traktaten i 1920.
Grå felt = område med kurdisk majoritet i 1919

Men det fantest ingen stormaktsvilje til å setje Sèvres-avtalen ut i livet. Stormaktsspelet førte fram til Lausanne-avtalen som i 1923 kom i staden for fredsavtalen frå Sèvres. I Lausanne-avtalen er korkje Kurdistan eller Armenia nemnt.

Samtidig var det vedvarande krig i Armenia. Bolsjevikane som oppretta Sovjetunionen etter oktoberrevolusjonen i 1917, ga avkall på den tidlegare russiskkontrollerte delen av Armenia gjennom fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. Osmanske styrkar rykka like etterpå nordover i Armenia. I mai kravde sultanen enda meire land enn det som var avtalt i Brest-Litovsk.

I slutten av mai 1918 erklærte så Dasnhnak-rørsla opprettinga av den uavhengige staten Armenia med hovudstad i Jerevan. Dei kontrollerte da berre eit svært lite område. Eitt år seinare (28. mai 1919) erklærte regjeringa i Jerevan seg som regjering for Den sameinte armenske republikken. På denne tida var delar av Kaukasus framleis kontrollert av dei «kvite» styrkane til general Denikin som førte krig for å knekke det nye bolsjevikregimet i Sovjetunionen. Den «kvite» hæren til Denikin braut saman tidleg i 1920.

Etter Denikin sitt nederlag og etter innfløkte krigsår der mange var innblanda, måtte Dashnak-republikken kaste korta og gi opp for godt 2. april 1921. I Jerevan står det framleis ein statue for å minnast den armenske kommunisten Aleksander Miasnikian som styrte gjenoppbyggjinga i sovjetrepublikken som vart oppretta. Vi merka at folk framleis omtalar Miasnikian – «den første sovjetkommisæren i Kaukasus» – med stor respekt. Fridtjof Nansen omtalte resultatet av dei første åra med bolsjevikstyre slik i 1927, etter at han på oppdrag frå Folkeforbundet hadde drivi omfattande humanitært arbeid i Kaukasus-regionen:

«Men i april 1921 rykket de røde tropper inn i Jerevan; armenieren Miasnikian ble satt i spissen for styret, som opptrådte med fornuftig måtehold; det ble gitt alminnelig amnesti, og landets dannede klasser ble kalt til å delta i oppbyggingsarbeidet, som så hardt trengtes. (…) Det ble tatt energisk fatt, og det er fast utrolig hva her er utrettet på få år med meget små midler. Hvor det var kaos, elendighet og hungersnød er det brakt orden, og endog en viss grad av trivsel, og samfunnet er i stadig utvikling med mange nyttige tiltak under et dyktig styre.»

Dashnak-rørsla har sia i hovudsak vori ei rørsle som er sterk i ein del av dei armenske eksilmiljøa. Nokre av Dashnak-leiarane var aktive på tysk side under andre verdskrigen. Sia 1996 har Dashnak-rørsla observatørstatus i den sosialdemokratiske internasjonalen. Dashnak-partiet har 6 representantar i parlamentet.

Noter

• 1) Side 236 i Fritjof Nansen: Gjennom Armenia, Oslo 1927. [Tilbake]
• 2) Side 250 i Gjennom Armenia. Nansen omtalar Det osmanske riket i mellomalderen som «tyrker-riket» og av og til som Tyrkia. Men både begrepet Tyrkia og staten Tyrkia var ukjende ord og begrep heilt fram til 1920-talet. Det var islam som var fellesnemnaren for det multietniske osmanske riket. Etnisk tilhørighet var ikkje viktig. [Tilbake]
• 3) Dokumentet er gjengitt på side 270 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 4) Abdollah Hejab: Jakten på en egen identitet. Universitetet i Oslo 2001, side 45. [Tilbake]
• 5) Se nærmere omtale fra side 246 og utover i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. [Tilbake]
• 6) Side 284/285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 7) Side 285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 8) Side 288 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 9) Foto av dette siffer-telegrammet er gjengitt på side 259 i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. Eg vet ikke korfor Benedictsen bruker ordet Tyrkia som statsnamn. Namnet på staten var Det osmanske riket. Tyrkia som stat vart først oppretta i 1923. [Tilbake]

av Mathias Bismo

Den politiske historien kjenner flere forsøk på å definere en «tredje vei», enten det er snakk om SFs gamle tredje vei mellom sosialdemokrati og Moskva-kommunisme eller Tony Blair og New Labour sin tredje vei mellom thatcherisme og klassisk labourisme. Begrepet om «det tredje venstre» som har begynt å dukke opp på den norske venstresida er også en form for en «tredje vei», men i motsetning til andre tilsvarende begreper forsøkes dette knyttet opp til en historisk kontekst.

Begrepet slik det først ble lansert av Jan Otto Andersson i Vänsterförbundet, SVs finske søsterparti, står på den ene siden i motsetning til «det første venstre», dvs. borgerlige bevegelser basert på en ide om allmenn frihet på 17- og 1800-tallet og til «det andre venstre», som her inkluderer både sosialdemokrati og kommunisme.

I Norge er begrepet i hovedsak knyttet opp mot den russiske statsviteren Boris Kagarlitskij og de teoriene han la frem i sitt trebindsverk med samlebetegnelsen Recasting Marxism (1). Kagarlitskij knytter selv begrepet opp mot to faktorer. For det første krever den nye politiske situasjonen, ofte kalt «globalisering», nye strategier for venstresida. For det andre krever utviklingen i arbeiderklassen nye former for organisering. Sammenknytningen av dette er selve hensikten ved verket.

«Det nye barbariet»

Dette er betegnelsen Kagarlitskij bruker på den situasjonen vi lever under i dag. Det kjennetegnes av et drøyt tiår med en kraftig offensiv fra kapitalens side. Selv om han på ingen måte kan kalles en tilhenger av den nå avskaffede Sovjetmakten – han var selv politisk fange under Bresjnev – mener Kagarlitskij at statens eksistens betydde visse begrensninger for den vestlige kapitalen. Da Sovjetunionen imidlertid falt, ble det mulig for kapitalen å trenge inn på nye områder, geografisk så vel som sosialt.

Samtidig kom den «nye realismen» stadig sterkere frem. Denne ideologien hevdet at den utviklingen man så i verden, var en tilnærmet naturnødvendighet. Enten den i sin ekstreme form prediket historiens slutt eller i sin mer moderate form forkastet en hver gjennomgående endring av samfunnet, var dette en ideologi som var nødvendig for å forsvare «globaliseringens» politiske system, dvs. et system der makt ble overført fra enkeltstatene og over til overnasjonale organer a la EU, NAFTA, WTO og Verdensbanken.

Kagarlitskij ser på dette som organer som i langt større grad enn staten representerer kapitalen. De er skapt etter dens behov, samtidig som de ikke åpner for noen motvekt fra arbeiderklassen, slik det finnes åpning for i staten. Staten legger derfor langt bedre grunnlag for demokrati. Men siden dette er en politisk villet prosess der statene mer eller mindre frivillig avgir suverenitet, og siden disse organene dermed er organer basert på statsmakt, er dette en prosess det er mulig å snu. Hovedoppgaven for venstresida, slik han skisserer det, er derfor å gjenerobre staten. (2)

Den nye venstresida

Han knytter denne utviklingen opp mot en frykt for politiske begrensninger for kapitalen. En påstand her er at dette er en høyst begrunnet frykt, siden venstresida er i fremgang på det statlige nivået. For det første er dette imidlertid en utvikling som siden verket ble skrevet er reversert, og for det andre er denne venstresida, som blant andre Asbjørn Wahl (3) har vist, en venstreside som for det meste har stått på kapitalens side. Kagarlitskij innser også det andre poenget, det er faktisk et naturlig resultat av «det annet venstre» som sådan, og nettopp derfor trengs det en ny venstreside.

Det store problemet med «det annet venstre» er at det ikke har vært i stand til å forene reformarbeid og en revolusjonær strategi. Mens kommunistpartiene har latt det revolusjonære perspektivet råde og dermed glemt de folkelige dagskravene, har sosialdemokratene gått inn på en forhandlingslinje som har gjort at de bit for bit har akseptert det kapitalistiske systemet. Dette, igjen, har sammenheng med deres elitistiske struktur som ikke åpner for avvikende syn.

I dag er behovet for pluralisme i en samlet venstrebevegelse større enn noensinne tidligere. Arbeiderklassen blir stadig mer heterogen, og følgelig blir også vilkårene for venstrepolitikk mer mangfoldige. En radikal bevegelse som bare fanger opp deler av arbeiderklassen, er en bevegelse som vil ha problemer med å få sin politikk satt ut i livet. Samtidig er også tidligere tiders felles arbeiderklassekultur kraftig svekket, noe som ytterligere forsterker behovet.

Kagarlitskij mener ikke, slik enkelte har fremstilt det (4), at skillet mellom reformister og revolusjonære er et falsk skille. Det han mener, er at reformister på et eller annet tidspunkt vil bli nødt til å ta stilling for revolusjon eller for det bestående. En kardinalfeil av revolusjonære tidligere har vært at de i praktisk politikk har drevet reformister vekk fra sin side i tilspissede situasjoner. Reformistene, på sin side, har gjort sitt ytterste for å monopolisere reformkampen. Begge deler er feil, reform og revolusjon er to sider av samme sak. Det er bare gjennom stadige reformkrav at kapitalismens begrensninger vil bli erkjent og at revolusjonen vil fremstå som uunngåelig dersom man ikke skal la kapitalen stikke av med seieren. Derfor må partiene og bevegelsene innen «det tredje venstre» være åpne for både revolusjonære og reformister. Det er bare gjennom både organisatorisk og politisk pluralisme at man kan forhindre at partiene flyter hen i retning markedsliberalisme eller det Kagarlitskij kaller «stalinisme»

«Det tredje venstre» konkretisert

Andersson knytter begrepet «det tredje venstre» opp mot 60-tallets «nye venstre». Når Kagarlitskij, derimot, skal konkretisere dette, trekker han frem ulike faktisk eksisterende bevegelser med høyst ulik historie.

Blant disse er valgsamarbeidet mellom de franske trotskistpartiene Lutte Ouvriere (LO) og League Communiste Revolutionare (LCR) i forbindelse med sist valg til Europaparlamentet. I motsetning til det revisjonistiske Parti Communiste du France (PCF), mener han at dette samarbeidet overvinner mange av «det annet venstres» dogmer. Han spår rett når han tror PCF vil bli straffet for sin regjeringsdeltakelse, men det er meget vanskelig å tilskrive særlig LOs fremganger ved sist valg dette. Av trotskistpartier er LO kanskje det i Europa om ligger nærmest «det annet venstre», både i politikk (så å si ingen reformkrav) og struktur (kaderparti med disiplin).

Et annet konkret eksempel er tyske Partei des Demokratisches Sozialismus (PDS), etterfølgeren til det østtyske statsbærende partiet. Etter å ha kvittet seg med fortidens synder, mener Kagarlitskij at PDS fungerer som et samlende venstreparti i øst som, siden de ikke deltar i nasjonale regjeringer, ikke gjentar sosialdemokratiets gamle synder. At regjeringspartiene SPD og Die Grünen fra dag 1 har gjort det klinkende klart at de ikke ønsker samarbeid med «ekskommunistene» på nasjonalt plan, nevnes ikke. Nå deltar imidlertid PDS i flere delstatsregjeringer i det tidligere DDR, og som sådan er de fortsatt med i det borgerlige administrasjonsapparatet. Forskjellen mellom stats- og delstatsregjering er flere. I delstatene har man for eksempel ikke mulighet til å påvirke politikken i forhold til de overnasjonale organene – som jo er den viktigste oppgaven for venstresida i dag.

Det viktigste poenget her er nok regjeringsdeltagelse som sådan. Som historien entydig viser, har regjeringsdeltagelse og ymse kriseforlik ført til at de gamle sosialdemokratiske partiene har gitt fra seg skanse etter skanse til det ikke lenger er mulig å se forskjell på disse og de tradisjonelle borgerlige partiene i praktisk politikk. Til og med DNA så i sin tid på kriseforliket som en del av en revolusjonær strategi. Kagarlitskij fører ingen argumentasjon for at dette ikke skal kunne skje igjen.

Gale premisser

En hovedfeil ved Kagarlitskijs teorier synes å være at de er basert på hendelser over et kort tidsrom. I 1999 var det fortsatt en tendens til at sosialdemokratiet var i fremvekst i Europa. Det var da mulig å knytte dette opp til en radikalisering av folk. I dag er dette snudd og mye av grunnlaget for teoriene faller dermed vekk.

Et annet galt premiss er ideen om at revolusjonære innen «det annet venstre» bare bryr seg om revolusjonen og ikke om reformer. Det er tvert om nettopp reformkrav og ikke minst gjennomføring av disse reformene som har ført til store fremskritt for revolusjonære bevegelser i land som Nepal, Argentina og Filippinene.

Det som imidlertid kjennetegner bevegelsene i disse landene, er at de ikke er parlamentariske. Reformkampen vinnes ikke gjennom kompromisser med kapitalen, den vinnes i kamp mot den. Store deler av den venstresida som vokser frem i Europa, er også av en slik karakter. For disse er den parlamentariske kampen i høyden kamp på en av mange arenaer.

Selvsagt vokser ikke disse to typene venstreside frem uavhengig av hverandre. Det gjorde heller ikke «det nye venstre» på 1960-tallet, men også her utviklet det seg to retninger, en revolusjonær og en reformistisk, som sakte, men sikkert ble en del av det etablerte systemet, slik SV er i Norge i dag. Kagarlitskij har selvsagt rett når han sier at reformarbeid er en nødvendig del av en revolusjonær strategi, men reform er ikke det samme som parlamentarisk arbeid. Det parlamentariske spillet fanger, og eksemplene er få, om det i det hele tatt finnes noen, på at man uten å vurdere dette som bare ett av mange felter klarer å holde hodet kaldt.

Det vil fortsatt finnes særegne revolusjonære og reformistiske strategier. Hvordan man skal organisere dem, er en sak som er åpen for diskusjon. Det blir imidlertid for enkelt slik Kagarlitskij fremstiller det, å hevde at en klassisk kommunistisk organisering nødvendigvis fører til (forsøk på) styring på vegne av i stedet for sammen med folk. I dag forenes dette i land som India og Nepal. Kagarlitskij advarer mot ensidighet, og det er en viktig advarsel. Men å gå fra en slik advarsel til hans «tredje venstre» blir å skylle ut barnet med badevannet.

Noter

• 1) Kagarlitskij, Boris, New Realism, «New Barbarism» (vol. 1), «The Twilight of Globalization» (vol. 2), «The Return of Radicalism» (vol. 3), London: Pluto Press 1999 [Tilbake]
• 2) Kagarlitskij, Boris, » The Challenge for the Left: Reclaiming the State» i Socialist Register 1999, side 294-313 [Tilbake]
• 3) Wahl, Asbjørn, » European Labor: Social Dialogue, Social Pacts, or a Social Europe?», i Monthly Review vol. 54, no. 2, 2002 [Tilbake]
• 4) Se for eksempel Mustafa Hussein og Erling Outzen (SV) i Klassekampen 4. juni [Tilbake]

Bokomtale ved Ingrid Baltzersen

Israel Shamir er ein glimrande essayist og omsetjinga til Hans Olav Brendberg gjer teksten levande på norsk. Men som politisk bidrag til debatten om palestinaspørsmålet er det vanskeleg å bruka. No skal ikkje all litteratur skal vera politisk brukbar, men sidan Israel Shamir vert sett på som ein representant for ikkje-sionistiske israelarar, og bruka i avisar og debattar i Noreg, fortener han å bli analysert i forhold til det.

Shamir seier i forordet til boka at skulda for konflikten ikkje udelt kan leggjast på verken palestinarane for det var dei det vart synda mot, eller israelarane, for dei er bybuarar og treng ikkje jorda til palestinarane. Jødane har heller ikkje skulda, for dei fleste av jødane i verda har ingenting med Israel å gjera, og amerikansk imperialisme hadde tent meir på å stø Tyrkia og Saudi-Arabia for å dominera Midtausten. Shamir lover oss å prøva å avdekkja i artiklane sine kven som har skulda for konflikten. Slik eg oppfattar det legg Shamir i artiklane sine skulda på den jødiske lobbyen i USA, rike jødar og jødisk moral/religion generelt, noko som ikkje stemmer med forordet.

Jesus kokar i helvete

I artikkelen «Blomar frå Galilea» argumenterer Shamir for at jødane hatar Kristus, og at kristensionistane burde sjå dette og snu seg bort frå jødane. Han viser til at Talmud seier at Jesus kokar i helvete (ei omstridt tolking), og at jødisk tradisjon seier at ein skal forbanna dei døde når ein går forbi ein kristen kyrkjegard. Muslimane derimot likar Kristus, og kristensionistane bør heller oppdaga dette. Det er vanskeleg å ta stilling til om dette finst i Talmud og jødisk tradisjon, og forholdet mellom tradisjon og praksis i dag. Men det einaste denne typen argumentasjon kan brukast til, er å «bevisa» at jødane i sin kultur/natur er vonde og muslimane er gode, sett i forhold til ein kristen standard.

Det er vanskeleg å vita om det er jødar og jødedommen generelt, jødar i Israel, jødar i USA, sionistar generelt eller sionistar i USA som vert angripne. Historiske hendingar for mange hundre år sidan, hendingar og uttalingar frå jødar i USA, Israel og andre stader vert sausa saman slik at ein får inntrykk av at alt heng saman i ein konspirasjon. Når Shamir til dømes trekk fram ein massakre som hendte i 614 for å visa at jødane driv med og redigerer historia si, er det vanskeleg å vita kva som er poenget. For det å be jødane læra av noko som hendte i 614, er det same som å be ein nordmann om å læra av vikingane sine massakre av munkar i Irland, det modererer nok vårt syn på dei stolte vikingane, men det er ikkje særleg relevant i dag. Det same skjer når Shamir viser til avsløringar av svindel med holocausterstatningar. Han skriv at jødisk solidaritet er ein illusjon, «av di ein jødisk kjeltring vil svindla ein annan jøde like snart som han vil svindla ein gojim (ikkje-jøde), og kan henda snarare». Han skriv riktig nok «jødisk kjeltring» og ikkje berre jøde, men inntrykket ein sit igjen med er at alle jødar er pengegriske kjeltringar. Shamir gjer den feilen at han går med på at sionistane representerer jødane i verda i dag, og han brukar einskilde jødar sine meiningar og feilgrep til å visa at alle jødar er ute etter makt og kjeltringestrekar.

Shamir kritiserer opposisjonen mot Israel for å vera for redd for å bli stempla som antisemittar, slik at viktig kritikk ikkje vert fremja. Kritikken hans kan sikkert treffa nokon, men palestinarørsla i Noreg har i alle fall ikkje dette problemet. Shamir skriv at antisemittisme ikkje er problemet i dag, men derimot israelske krigsbrotverk. At jødehat ikkje er eit stort problem i dag, betyr ikkje at me skal viska ut skiljet mellom kritikk av den sionistiske rasistiske ideologien og den jødiske religionen og tradisjonen. Sionismen som ideologi er tufta på møtet med jødehat og nasjonalsjåvinisme i Europa på slutten av attenhundretalet. Sionistane stilte rett diagnose, jødehat, men laga feil medisin, sionistisk rasisme. Jødehat frå palestinavener styrkar sionistane sin argumentasjon og skyv bort moglege allierte blant jødane. Ein kan, som Shamir gjer, peika på sjåvinistiske trekk i jødisk religion, men slike trekk finst i dei fleste religionar og nasjonar, og er ikkje spesielt for jødedommen.

Det er mange gode poeng i artiklane, slik som historia om Farris Ode. Denne guten har dei fleste sett på plakatar og T-skjorter, den vesle guten som modig kastar stein på ein stor tanks. Han vart drepen av ein israelsk snikskyttar eit par dagar etter at biletet var tatt, og han er blitt eit symbol på den ukuelege frigjeringskampen. Shamir skriv i artikkelen «Riddaren kjem tilbake» at palestinavener må ta vare på biletet av palestinarane sin kamp, ikkje berre av lidingane og martyrane deira. Biletet av Muhammed Al Dorrah som vart drepen i faren sine armar vert nok hugsa av enda fleir, men bileta viser to sider av palestinarane si historie: uskuldig liding og rettferdig kamp.

Løysinga Shamir har på palestinakonflikten, er ein stat og ein person ein stemme, slik at sionistane på den måten vil mista makta. Ideen om eit sameint Palestina er ein ide mange Palestina-aktivistar vil seie seg einig i, men samtidig er den krasse kritikken hans mot den israelske fredsrørsla sitt ynske om to statar ein kritikk av eit pragmatisk standpunkt dei fleste partia i Palestina har tatt no, at ein lagar ein palestinsk stat på dei områda han har. Shamir viser til at militærstyret i Galilea opphørte i 1966, og palestinarane der kom under direkte israelsk styre. Han meiner at viss Vestbreidda og Gaza kom under direkte israelsk styre i staden for militærstyre, ville dei ta over Knesset og få slutt på dei rasistiske lovane. Det er vanskeleg å sjå at annekteringa av Galilea skal vera eit frampeik på ein demokratisk stat for alle innbyggjarar i eit framtidig Palestina, og å seie seg enig med Shamir i at ein ikkje har noko mot okkupasjonen i 1967.

Synet på jødar og palestinakonflikten er ikkje det einaste Shamir er kontroversiell på. I artikkelen «På veg» seier Shamir til Vesten: «Medkjensle, den verkeleg kristne medkjensla, byr dykk å la folk bu heime, under vinbuskar og fikentre, like godt som dei gjer i dykkar land. De ville ikkje få så billige vaskarar, men de ville få eit reinare og betre land». Shamir har rett i at dei fleste vil bu der dei bur, og at Vesten har mykje av ansvaret for at folk må flykta, men orda «reinare land» smakar av rasistisk argumentasjon, eit folk – eit land.

Blandinga av argumentasjon er det som generelt er vanskeleg med boka. Ein kan vera einig i delar av argumentasjonen, men måten det er satt saman på, og konklusjonane hans, vert skeivt. Til dømes er det riktig at det finst ein stor jødisk israelskvennleg lobby i USA, men makta denne lobbyen har trekk Shamir ut av proporsjonar. Og det er sant at det finst mange rasistar i Israel, men rasismen kan ikkje berre forklarast med religion og jødisk tradisjon, det er ein medviten statsbyggande ideologi. Sionistane har gjort rasismen jødisk, men jødisk tru og tradisjon treng ikkje automatisk å føra til rasisme eller sionisme.

Shamir skriv heile tida positivt om dei som har omvendt seg frå jødedommen, og han skriv at han sjølv har vald å bli palestinar. Kravet til israelarane må ikkje vera at dei skal slutta å vera jødar, det må vera at dei ikkje skal vera rasistar ved å støtta opp om den rasistiske israelske staten.