Bokomtale ved Birger Thurn-Paulsen

En sterk og interessant bok om koloniveldet. Kong Leopold av Belgia var en spesielt utspekulert koloniherre. Han tilegnet seg Kongo-området, og gjorde det til sin egen, privatdrevne koloni. Innlemmet det, kan vi si, i sitt eget konsern. Han var utspekulert på den måten at han sto i spissen for en hensynsløs utnytting av ressursene, særlig elfenben og gummi, og en hensynsløs utbytting og undertrykking av befolkningen, på nivå folkemord, samtidig som han klarte å framstå for verden som en stor humanist og filantrop.

Dagens herskere, som Bush og Blair, har muligens studert sin Leopold.

Nå gikk det ikke helt glatt, etter hvert. En engelskmann, med et brennende rettferdighetshjerte, stilte seg i spissen for en bevegelse som skulle avsløre Leopold, og det som i virkeligheten foregikk i Kongo. Det ble en stor bevegelse som etter hvert rystet Leopold, selv om han viste store manipulerende evner, også når det gjaldt å avvæpne eller utmanøvrere kritikere.

Hvorfor akkurat Kongo, spør forfatteren, og sikter til at Kongo under Leopold ble en ganske stor internasjonal sak. Også regjeringer sluttet seg til kritikken. Et av de store reklametriksene til Leopold var at han framstilte det som et siviliseringsprosjekt, i kamp med de arabiske slavehandlerne. Etter hvert som kritikerne klarte å avsløre at Kongo praktisk talt var en slaveleir, kunne andre, også andre koloniherre, som England, delta i kritikken under dekke av kampen mot slavehandel. Slik, men også ut fra andre grunner og betingelser, kunne regimer, som selv var brutale koloniherrer, rette skytset én vei, og dermed ble oppmerksomheten fjernet fra det faktum at, selv om forholdene i Kongo var ille – så var det ikke særlig bedre i de andre koloniene.

Boka trekker trådene videre i historien. En belgisk diplomat ble nysgjerrig, i vår tid. I 1975 ville han undersøke i den belgiske stats arkiver. Det fikk han ikke. «Det var en regel i Utenriksdepartementets arkiver. De fikk ikke lov til å vise forskere materiale som kunne skade Belgias omdømme. Men alt ved denne tiden var skadelig for Belgias omdømme. Så de viste ikke fram noen ting.» Eller ta USAs rolle i drapet på Lumumba, for eksempel.

Forfatteren skriver videre: «Kongo gir et slående eksempel på glemselens politikk.» Hvem, i dag, kjenner Stanley som annet enn en eventyrer og oppdagelsesreisende – mannen som fant Livingstone? Han var en brutal stifinner, rydningsmann og medarbeider for Leopold.

Boka gir også god bakgrunn for det som skjer i det området i dag. Og den gir god ammunisjon til å avsløre dagens spill. Dagens herskere har videreutviklet Leopolds manipulasjons- og omskrivelsesmetoder.

av Harald Dyrkorn

Det er dokumentert at alkohol er ein svært viktig del av den samla sjukdomsbøra og trugsmålet mot helsa til folka i verda, og at den globale marknadsliberalismen står i vegen for ein effektiv kamp mot alkoholskadene. Hovuddrivkrafta bak spreiing av alkohol og andre rusgifter er pengar og profitt. Denne artikkelen skal handle om dei som tener pengar på å spreie alkohol; dei som haustar profitt av å produsere, distribuere og skjenke; altså om alkoholkapitalen i vid forstand.

Alkoholkapitalen og ærendsfolka deira i media, blant lobbyistar og i politiske miljø er eit nettverk av bedrifter, organisasjonar og einskildpersonar med stor innverknad og makt. Utan å bli mistenkt for å konstruere konspirasjonsteoriar, må det vere lov å seie at den internasjonale alkoholkapitalen har ein svært medviten strategi og har funne stendig nye måtar å gjere seg stovereine på. Ein av desse måtane er å kople verksemda si til kultur og livsstil – skape merkevarer som symboliserer fridom, glede, fellesskap og det å vere vellukka.

Alkoholindustrien vil ikkje dumme seg ut slik som tobakksprodusentane har gjort, og ende opp i rettssaker om liv og død. Dei har tilsett litteraturvitarar og sosialantropologar i marknadsavdelingane og vil spele på lag med idretten, helse- og sosialsektoren, kulturen og kunsten. Ja, jamvel med forskinga og førebyggjarane vil dei gå hand i hand om dei finn det føremålstenleg og får lov til det.

Alkoholmarknaden

Verdsmarknaden for alkohol er svært stor. I ein rapport frå det amerikanske Marin Institute (1) i 1997 blir det dokumentert at dei 10 største bryggeria og dei 10 største brennevinsprodusentane på det tidspunktet hadde eit samla sal på om lag 200 milliardar dollar. Dei siste 10 åra har dei største blitt endå større; kapitalen i bransjen blir meir og meir konsentrert. Dei to gigantane Guiness og Grand Metropolitan har slått seg saman til ei ny kjempe: Diageo, som no er verdas største brennevinsprodusent og ingen smågut på ølsida heller. I 1998 kontrollerte dei 10 største spritprodusentane 57,8 % av verdsmarknaden. (2)

I ølproduksjonen er monopoliseringa svært tydeleg. Frå 1980 til 1998 har dei 10 største bryggeria auka marknadsdelen sin frå 28 % til 41,7%. Samstundes har dei knytt seg opp til ulike nettverk av lokale og regionale bryggeri gjennom lisensavtalar og kontrakter, slik at dei i praksis dominerer dei viktigaste marknadene. Carlsberg og Heineken rår grunnen i Asia saman med Guiness (no ein del av Diaego). Guiness er sterke i Afrika, men der er den største South African Breweries. Aust-Europa og Kina er relativt nye marknader der mange konkurrerer. I Baltikum er norske interesser også tungt inne gjennom Baltic Brewery Holding der Orkla og det norske Folketrygdfondet er sterkt involvert. Det er vel elles eit tankekors at norsk velferd skal finansierast med ølprofitt frå fattigfolks fyll Russland og Baltikum. Men slikt moralsk «småpirk» blir vel upassande å kome dragande med?

Stagnasjon i vest

Tradisjonelt har alkoholindustrien hatt gode marknader i dei gamle, rike industrilanda i Europa og USA. Dette er no i ferd med å snu; alkoholbruken stagnerer eller går ned i fleire land i Vest-Europa. (3) Frå 1990 til 1999 hadde til dømes Italia ein nedgang i alkoholforbruket på 15,3 %. For Frankrike var nedgangen på 15 % i den same perioden. Mykje av nedgangen skuldast utan tvil nedgangen i vinforbruket i desse landa, men også i land som Danmark, Østerrike, Tyskland og Ungarn er forbruket i klar stagnasjon. For mange her i landet er dette ukjent.

Denne trenden gjer at konkurransen på verdsmarknaden kvesser seg til, og den internasjonale alkoholindustrien må sjå seg om etter nye marknader, samstundes som dei sjølsagt prøver å halde oppe så godt dei kan dei gamle marknadene. Dei har til dømes ikkje gitt opp å få opna for fullt for fri omsetnad på den nordiske alkoholmarknaden. Svensk og finsk medlemskap i EU skaper no ein ny dynamikk i den nordiske alkoholmarknaden, noko som også får verknader for Noreg gjennom presset på alkoholavgiftene.

Etter som forbruket flatar ut eller går ned i USA og Europa ser dei transnasjonale alkoholprodusentane seg om etter nye beitemarker i Asia, Afrika og Aust-Europa og Russland. Og dei er ikkje berre ute etter nye marknader å selje på, men også etter å auke produksjonen gjennom å byggje ut nye produksjonseiningar i desse landa.

I Asia er ein stor del av folketalet ungdom, og med utsikt til auka kjøpekraft hos desse, så ser alkoholindustrien enorme moglegheiter der framover. Nedanfor vil eg ta for meg nokre døme frå Malaysia, Zimbabwe og Baltikum, og vise korleis dei store alkoholprodusentane satsar i desse nye områda og kva for metodar dei tek i bruk i marknadsføringa.

The Long, Cool Dane

Frankrike er mellom dei største alkoholkonsumentane i verda med 11,7 liter pr. innbyggjar i 1999. Den tiande største er Malaysia der forbruket er om lag 7 liter pr. innbyggjar. Kvar einaste år blir det kjøpt alkohol for 500 millionar dollar i dette landet der dei som drikk, verkeleg drikk i store mengder. Gjennomsnittsalderen for dei alkoholavhengige er 22 år. Det er lett å få tak i alkohol til dømes i kafear og i supermarknadene. Saman med aggressiv reklame får dette stendig fleire malaysiarar til å drikke.

Det danske Carlsberg er no den største ølprodusenten i Asia, og ser Malaysia som ein svært interessant og attraktiv marknad (4). Dei har investert 20 millionar dollar for å kunne auke produksjonen med 25 % i året. I tillegg til Malaysia har Carlsberg bryggeri i Indonesia, Thailand, Vietnam og Papua, New Guinea.

Kafelivet er viktig i Malaysia, og over alt i kafeane er det ølreklame frå Guiness, Carlsberg og Heineken. Her er nesten ingen restriksjonar på reklame, skjenking eller sal. I butikkane står ølboksane side om side med Coca Cola og Pepsi og framstår nærmast som «soft drinks». Alkoholreklame i radio og TV er ulovleg, men elles er det fritt fram på kino, i annonsar og i salslokala.

Dei vestlege ølbryggjarane i Malaysia seier sjølve at dei sel ikkje først og fremst øl, men ein livsstil. I kampanjar som rettar seg mot den fattige arbeidarklassen i landet lovar dei at øl er eit drikke som «hjelper deg til å få att det dagen har teke frå deg». Særleg kjent er Carlsberg sin kampanje The Long Cool Dane retta mot folk på landsbygda. Her viser dei fram ei avkledd, ung, Bo Derek-liknande dame som badar i gult skummande øl. I dei siste versjonane av reklamen går kroppen hennar i eitt med det skummande ølet; ho blir ein del av ølet. Ideen er vel at når menn på den malaysiske landsbygda ser denne plakaten, så skal dei få assosiasjonar om at drikk du dette ølet, så følgjer dama med på kjøpet, sjøl om helten i reklamefilmen aldri får dama – berre ølet. I følgje Carlsberg sin marknadsansvarlege i Malaysia var kampanjen ein suksess! Ein kan undrast på korleis ein slik kampanje ville bli møtt av opinionen her til lands.

Bra for morsmjølka?

Kvinnene i Malaysia er også ei målgruppe for alkoholkapitalen. Sidan restriksjonane som sagt er få i dette landet, sjenerer ikkje alkoholprodusentane seg for å påstå at produkta deira også er helsefremjande. Ja, det skal til og med vere bra for morsmjølka, blodet og velværet elles for kvinner som nettopp har fødd born eller ammar. Brennevinsproduktet Benedictine DOM med 40% alkoholinnhald blir marknadsført gjennom fargerike annonsar på denne måten til ammande mødrer i Malaysia.

Annonsar om Guiness Stout lovar mannlege konsumentar bedre potens og sexliv. Eit anna produkt, Yomeishu med 14 % alkohol i, blir også sagt å ha gode helseeffektar.

Sponsing

Bryggeria i Malaysia er aktive på sponsormarknaden. Dei sponsar kultur og idrett, hentar inn filmstjerner og kjendisar frå India for å appellere til malaysiske publikum i dei store byane. Guinness har prøvd å integrere seg i det indiske samfunnet i Malaysia gjennom både kultursponsing og sosialt engasjement, til dømes gjennom å stille til rådvelde stipend for fattige indiske studentar. Føremålet med dette er sjølsagt å gjere seg stovereine nok til å kunne halde fram som før med det som er det eigentlege målet: å auke alkoholforbruket og dermed profitten.

Marknadsførarane kjenner kundane sine godt, og siktar seg inn på dei som brukar mest. Både Guinness og Carlsberg tilset unge kvinner som skal representere dei på barar og restaurantar – for å helse kundane velkomne og tilby det rette produktet. Ein kampanje for Jose Cuervo tequila, marknadsført av Grand Metropolitan, bar namnet Lick, Shoot and Suck. Bargjestane kunne slikke salt frå utringinga til ei kvinne, drikke tequila og sidan suge sitron frå munnen til kvinna.

Retta mot dei fattige

Parallelt med ei internasjonale og dyre alkoholprodukta, finst det i Malaysia også lokale, billege og alkoholsterke drikkevarer som skaper store problem for dei fattige. Blant indiske arbeidarar på gummi- og oljepalmeplantasjar er alkoholbruk ei viktig årsak til fattigdom. Dei drikk såkalla «samsu» og «toddy», sterke spritprodukt marknadsført på småflasker til låg pris. Dette vart introdusert av britane i kolonitida. Av dei 200.000 alkoholavhengige i landet er det om lag 75 % som drikk samsu.

Dette minner oss om Noreg i 1830-åra då norske arbeidsfolk var i ein liknande situasjon og mellom anna kunne få brennevin som ein del av lønna. Det var brennevinsjapper over alt, og såleis fullt mogleg å omsetje kontantdelen av lønna også i billeg alkohol.

Marknadsføringa av samsu tek ingen omsyn. Etikettane på dei små flaskene lovar nesten kva som helst: Det skal kunne kurere reumatiske, smerter, lågt blodtrykk og dårleg matlyst. Samsu-drikkinga ruinerar familiar og bryt ned samfunnet. Verst går det ut over kvinnene som må slite med sjuke og arbeidslause ektemenn.

Styresmaktene i Malaysia ser på alkoholspørsmålet som eit minoritetsproblem og som altfor «kulturelt sensitivt» til å bli teke opp som tema i utdaningssystemet.

Ølhallane i Zimbabwe

Bryggeria i det søraustlege Afrika sel øl til konsum i dei store ølhallane, og her drikk dei ikkje av halvlitersglas, men av «muggar». Ølhallane stammar frå kolonitida, og i 1994 kunne ein lese følgjande i ein leiarartikkel i bladet Daily Gazette: «Ved å opne lett tilgjengelege ølhallar som einaste rekreasjonstilbod kunne koloniherrane vere sikre på at når arbeidaren ikkje sleit i fabrikkane, så var han i ølhallen og drakk seg så full at han var ute av stand til å gjere noko med situasjonen sin. I praksis var den vanlege afrikanske arbeidaren oppseda til å arbeide og drikke med lite anna å fylle tida med.»

Det er kommunane i Zimbabwe som eig ølhallane, og staten har kontrollen i bryggeriindustrien. Samfunnet treng desperat til pengar for å kunne gjere noko med HIV-epidemien og tørken og skaffe reint drikkevatn. Det breier seg såleis ein ideologi om at det er viktig å drikke øl, så samfunnet får pengar til kamp mot tørkeskadene.

Diaego har ein filial i Zimbabwe som lagar eit brennevin med namnet Robert E. Lee – generalen frå sørstatane som kjempa for å oppretthalde slaveriet. Produktet blir marknadsført i ein annonse med sørstatsflagget som bakgrunn og brennevinet som ein «opprørsdrikk». Kan hende opprørarar i Zimbabwe heller skulle satse på metoden frå Soweto der ungdom knuste brennevinssjappene der fedrene deira sat og drakk seg frå sans og samling. Det høyrer med til historia at sjappene vart bygde opp att med skotsikkert glas og armert betong.

Nordisk ølprofitt i Baltikum

Baltikum og Russland er eit anna framtidig «klondyke» for alkoholkapitalen. Norske Orkla er på plass gjennom Baltic Brewery Holding. Folketrygdfondet er også med. Profittutsiktene og marknadspotensialet er stort her og i Russland der øl er ein drikk i framgang. Øl blir marknadsført gjennom sponsing av rockemusikk, skiidrett og basketball. Studentar får utdelt stempel på eit særskilt ølkjøpskort. Fullstempla kort kan brukast i eit lotteri der gevinsten er 40 kasser øl, «nok til å bli fulle for ein heil studentheim», skryter Arho Antilla, marknadsdirektør i bryggeriet Tartu.

Kvinner er også ei viktig målgruppe for ølbransjen i Baltikum. På ein reklameplakat ser vi ei kvinne som nølande løfter ølglaset mot munnen. Ho får hjelp av ein mann som tek tak i handa hennar og «hjelper henne». Vi ser at sjøl i vårt næraste nabolag generer ikkje alkoholindustrien seg for å ta i bruk metodar som liknar på det vi ser i Malaysia.

Europeisk ungdomsfyll

Dei siste ti åra har kollektive løysingar og kollektive verdiar blitt skuvne til side av meir individorienterte verdiar og løysingar. Alkoholkontrollpolitikken i Norden har gått frå skanse til skanse, og særleg lokalt har liberaliseringa gripe om seg. Å bryte ned dei tradisjonelle alkoholpolitiske kontrollsystema i dei nordiske landa har lenge vore eit strategisk mål for alkoholkapitalen. Denne kampen er ikkje over; sterke kapitalinteresser ønskjer seg inn på ein mindre regulert og helst heilt fristilt nordisk alkoholmarknad. Ein viktig strategi frå alkoholkapitalen si side for å halde opp og ta igjen marknader i Europa, er å vende seg til ungdommen. For å forstå korleis dette skal foregå, kan det vere nyttig å sjå på nokre aktuelle straumdrag i europeisk ungdomskultur og drikkekultur.

Europa er stort og skilnaden er stor på dei ulike landa og regionane. Men det er likevel råd å spore nokre tendensar:

• Fleire og fleire unge i Europa drikk for å bli fulle. Dette breier seg også i dei tradisjonelle vinlanda Italia, Spania og Frankrike.
• Sjølv om dei største konsumentane blant ungdommen er i mindretal, er det desse som får positiv merksemd i medier og såleis vinn status. Alkoholbruk er symbol på at du er vellukka.
• Alkoholprodusentane tilbyr ei rad med nye «designerdrinkar» som rusbrus (alcopops), Raver, K og Diamond White. I England er Diamond White eit populært namn på ein type ecstacy brukt på dansearrangement. K er ein cider. Også dette namnet spelar på at eit slags ecstacy heiter det same. Dette er med og forsterkar at desse drikkane er laga for å drikke seg full på.
• Symbolverdien som ligg i dei ulike drikkeslaga er sterk og betyr svært mykje.
• Å drikke som «timeout» er blitt svært viktig.
• Marknadsføring av alkoholdrikk i stadig sterkare grad som livstilsmarkør.

Dette er trekk ved drikkemønsteret som synest å vere internasjonale i Europa. Vi kan vente oss at alkoholindustrien vil prøve å tilpasse seg dette. Bransjen er svært interesserte i å følgje med på trendar og endringar i ungdomskulturen. I Europa, nett som i Asia, vil dei freiste å selje produkta sine, ikkje som alkoholhaldig drikk, men som kvalitetar ved ein livsstil, som symboleffektar, markørar.

For å bli akseptert i ein stagnerande europeisk marknad vil dei måtte klenge seg endå meir innpå kunsten, kulturen, idretten og utdanningsinstitusjonane. Det vil bli fleire fotballpubar, lyrikkbarar, bibliotekbarar og «irske» pubkonsept på det eine gatehjørnet etter det andre. Om vi ikkje er på vakt, er eg redd vi også her vil kunne kome til å sjå liknande ting som i den tredje verda: at alkoholindustrien i endå større grad enn no vil appellere til overtru om at alkohol kurerer all slags sjukdom, smerte og ubehag.

Motkrefter – finst dei?

Trass i kultur- og idrettsprofilering skin det gjennom at målet til alkoholkapitalen er auka alkoholforbruk og meir profitt. Auka alkoholprofitt kan berre vinnast ved å utsetje fleire menneske for naud og elende. Fleire vil bli sjuke, fleire vil døy, born vil bli heimlause, og kvinnene vil få slite med følgjene. Motkrefter må mobiliserast. Tradisjonelt er det fråhaldsrørslene i ulike land som saman med arbeidarrørsle og andre folkelege rørsler har gått i spissen. Desse organisasjonane er svake i dag, i mange land finst dei ikkje, og andre stader er dei berre skuggar av seg sjølve. Men det finst motkrefter – inkludert gamle og nye fråhaldsrørsler.

Både WHO og EU har iverksett tiltak for at folkehelse skal få større merksemd og kome betre fram på den politiske dagsorden. Regionkontoret til WHO i Europa har drive aktivt alkoholførebyggande arbeid. I 1992 kom den første europeiske alkoholhandlingsplanen (EAAP). I 1995 vart den europeiske erklæringa om alkohol vedteken, og i 1996 sette WHO seg føre å forlenge EAAP fram til 2005. Den europeiske ministerkonferansen til WHO i Stockholm i februar 2001 vedtok ei Erklæring om og alkohol. Ein kan seie om desse initiativa at dei er altfor ettergjevande andsynes kapitalen, men kva anna kan ein vente? Dette er på eit plan der kapitalkreftene førebels har makta.

I 2001 vedtok Rådet i EU ei tilråding om ungdom og alkohol, og det er sett i gong eit større arbeid for å redusere alkoholskadane i Europa. Land i Sør-Europa har byrja å ta i bruk nasjonale alkoholpolitiske verkemiddel som vi kjenner frå Norden, og på område som promillekøyring og arbeidsliv ser vi ei meir restriktiv haldning over heile verda.

Nye folkelege initiativ veks også fram. Det sivile samfunnet har byrja å organisere seg mot den multinasjonale alkoholindustrien. I 1990 kom Eurocare. Der er organisasjonar frå 18 land i Europa med og arbeider aktivt for å redusere alkoholskadane. I 2000 vart det skipa ein Global Alcohol Policy Alliance (GAPA). Denne alliansen er ein direkte, folkeleg motreaksjon på den globale verksemda til den internasjonale alkoholkapitalen. Alliansen, som er verdsomspennande, vil også ta opp fråværet av alkoholpolitiske omsyn i internasjonale handelsavtalar også såleis bli ein alliert i kampen mot globaliseringa allment.

I Italia veks det no fram ei rørsle av etterverngrupper for alkoholikarar. Desse gruppene har ein praksis som minner om tradisjonelle folkerørsler slik vi kjenne dei. Den nordiske fråhaldsrørsla arbeider med å ta lærdommar frå dei italienske gruppene til Noreg og Norden.

Heilt sikkert finst det også andre meir eller mindre godt organiserte motkrefter som eg ikkje har oversyn over her og no.

Venstresida?

Venstresida må finne alliansepartnarar og formulere krav og parolar som sameinar breie grupper mot alkoholkapitalen, mot herjingane hans på verdsbasis. Dette handlar ikkje om motsetningar mellom fråhaldsfolk og dei som drikk ein pils til tippekampen eller ein akevitt til juleribba! Svært mange er samde om at vi må ikkje få tilstandar i Noreg der det blir lov å marknadsføre brennevin til småbarnsmødrer eller alkoholhaldig sukkerdrikke (alcopops) på fargesprakande flasker til born. Og ingen vil vel attende til den tida (1830) då nordmenn drakk mest av alle i Europa: om lag 15 liter rein alkohol pr. vaksen person i året.

Dei politiske krava må dreie seg om regulering av alkoholmarknaden med sal, skjenketider, aldersgrenser, pris- og avgiftspolitikk. Desse restriksjonane må forklarast ut frå at det handlar om å ta vare på kvalitetar ved samfunnet vårt, og ikkje noko som skal vere til plage for folk. Samfunnet må ta ansvar for å hjelpe dei som blir skada av alkohol- og anna rusgiftbruk. Samla sett må alkoholpolitikken rette seg mot heile befolkninga og ikkje berre mot særskilte risikogrupper. Det neste er å utvikle ein aktiv kulturpolitikk der det kan bli lagt til rette for at folk – vaksne og born, unge og gamle – kan møtast og ha sosial omgang utan å bli prakka på alkohol. Dette handlar om kulturkritikk og kulturkamp – også denne vil i framtida i stadig sterkare grad måtte rette seg mot alkoholkapitalen, for vi ser det klårt at Marx får rett: stendig fleire område av menneskelivet blir gjort til varer på ein marknad.

Referansar:

• 1) Jernigan, David: Thirsting for markets: The Global Impact of Corporate Alcohol, Marin Institute 1997 [Tilbake]
• 2) Jernigan, David: Global Overview of Alcohol Problems, Proceedings of the Global Alcohol Policy Advocacy Conference, Syracuse, NY 2000 [Tilbake]
• 3) SIRUS: Rusmidler i Norge 2001, tabell 1.1 [Tilbake]
• 4) Kolanday, Mary Assunta: Alcohol and Powerty, Proceedings of the Global Alcohol Policy Advocacy Conference, Syracuse, NY 2000 [Tilbake]

av Jorun Gulbrandsen

Thorbjørn Jagland kom i januar 2002 med boka Vår sårbare verden.

Mange tilskuere til rivaliseringskampen mellom Jagland og Stoltenberg har spurt hva de politiske skillelinjene mellom dem går ut på, hvis det i det hele tatt er noen forskjell. Det var med dette utgangspunktet jeg leste boka. Ville det være et svar i den?

Slik jeg vurderer det, må svaret deles i to. Det ene er at boka nok er skrevet på grunn av rivaliseringskampen. Jagland ønsker å stå fram som en statsmann. En som ikke engang nøyer seg med Norge som arena, men som ønsker å styre hele verden. Den andre delen av svaret er at nei, jeg klarer i hvert fall ikke se noen politiske forskjeller mellom den Jagland og den Stoltenberg jeg kjenner til. Boka bygger bare opp under én ting, og har én konklusjon, nemlig at Norge må bli med i EU, og dette er nok den viktigste grunnen til at boka er laget.

Jagland sitt resonnement er slik: Globaliseringen må reguleres, kapitalismen må ikke fjernes, men styres, og derfor må Norge gå inn i EU fordi det er det nærmeste styringsredskapet for oss. Dette bruker han ei hel bok på å si mange ganger. For eksempel: «Heller ikke nå blir målet å avskaffe kapitalismen, men å regulere den og fordele rettferdig. Jo, det 21. århundre kommer til å dreie seg om å skape en global velferdsstat. Dette må være sosialdemokratiets neste store prosjekt. Utgangspunktet er Europa … Det er Europa som er vår plattform for å forbedre verden.» (side 34)

«Hvordan kan Europa brukes til å skape et globalt demokrati for å skape trygghet og frihet for alle, både her hjemme og ute i verden? Svært mange europeiske opinionsledere tenker i denne banen, for eksempel den venstreorienterte franske sosiologen Pierre Bourdieu, som mener at en ny sosial motstandsbevegelse mot nyliberalismen bør begynne på det europeiske kontinent.» (side 250)

Reformere EU

Denne måten å argumentere for norsk medlemskap i EU på, er velkjent fra sosialdemokratiske ledere. Den handler om at vi skal inn i EU for å regulere kapitalen. Denne begrunnelsen håper de skal gå hjem hos dem som faktisk ønsker å «regulere kapitalen». De framstår riktignok som lite troverdige, for deres praksis hver dag viser at de synes det er helt fint å slippe markedet inn på alle områder. Men de strever likevel for å få med folk på å reformere EU, en kritikk av EU blir til og med brukt som et argument for å gå inn i EU.

Vi kjenner den samme retorikken fra grupper innafor antiglobaliseringsbevegelsen som kaller seg «venstre», som nedtoner kampen mot EU, eller som rett og slett sier at land kan gå inn i EU for å skape et «annerledes Europa» som kan tjene folkets arbeidende masser. (International Viewpoint, bladet noe som kaller seg 4. internasjonale.)

Tilbake til den første delen av svaret, om boka er et middel i kampen om makta i AP. Det er den. Med boka kommer Jagland med forslag til løsning for APs problemer. Det er den internasjonale statsmannen Jagland som snakker. Det er dette perspektivet han bruker for å komme med medisinen som AP trenger. Terapien er medlemskap i EU. Etter 11. september, spurte altså Jagland seg sjøl: «Hva gjør det gode gamle Arbeiderpartiet? Vår krise er forbundet med mangel på et stort prosjekt å kjempe for. I hele det 20. århundre var oppgaven å bygge opp velferdsstaten. Nå kan denne oppgaven ikke løses fra den internasjonale situasjon. Den globale virkelighet angår oss like mye som den angår menneskene i blikkskurene eller i en palestinsk flyktningleir. Det er her den nye oppgaven ligger: Å skape en global velferdsstat. Denne oppgaven kan ikke løses fra det europeiske sosialdemokratiet, for det er i Europa og i de europeiske institusjonene kimen til dette ligger.» (side 32)

AP mangler prosjekter

Smak på det. «Vår krise er forbundet med mangel på et stort prosjekt å kjempe for. I hele det 20. århundre var oppgaven å bygge opp velferdsstaten. … Det er her den nye oppgaven ligger: Å skape en global velferdsstat.» Jeg er nokså sikker på at folk flest synes at en «global velferdsstat» er fint, men folk tror vel så lite på julenissen at akkurat dette målet kanskje ikke er nok for å stemme på eller være med i AP. Dessuten ser mange av dem som nettopp bekymrer seg over kapitalens internasjonale herjinger, at AP-ledelsen hjelper fram markedsliberalismen i Norge i offentlig sektor, i angrepene på rettigheter og avtaler i arbeidslivet, og de ser direktivdiktaturet fra EU og EØS. Så hvorfor skulle de tro på at Jagland har en global velferdsstat i sinne? Og Arbeiderpartiets egne folk, hva sier de? De blir jo fortvila (mars 2002) over at Jagland lanserer denne globale terapi, konkret uttrykt som behovet for ny EU-søknad. En EU-debatt i AP nå er kanskje akkurat hva de trenger for å knuse den ene foten helt og fullt. Så dette «store prosjektet» er allerede dødt.

Jagland mener noe

Men den ros skal han ha, han er kanskje den eneste som uttrykker meninger i AP-ledelsen. Det har slått meg siden stortingsvalget høsten 2001: Når (utallige) tillitsvalgte fra AP er blitt intervjua om hvorfor de tror AP mister så mange stemmer, sier de alle som en at de må bli flinkere til å «komme ut med politikken vår». «Vi må bli tydeligere på hva vi mener.» Men de sier ikke hva de mener! Tenk på C. I. Hagen. Han er flink til å si «eldre og syke», vi husker det. Kristin Halvorsen sier «skole og barnehage», vi husker det. AP-folka sier «vi må bli flinkere til å få fram budskapet vårt». Hvorfor i all verden sier ikke journalistene HVILKET BUDSKAP??? For her er jo AP-ledelsens klemme, de sitter i saksa. Sier de det de mener, vil de miste enda flere av de vanlige støttespillerne sine.

En ledelse som representerer norske og internasjonale kapitalinteresser og med en nokså ekstrem høyrepolitikk, må jo få problemer i forhold til den klassen de liksom skal representere, de vanlige lønnsmottakerne, småbrukere, fiskere, folk som er opptatt av distriktenes framtid. AP-ledelsen forundrer seg stort over at folka deres går både til SV og til Fremskrittspartiet. De tror det er to helt forskjellige veier, og synes det er forvirrende. Partisekretær Kolberg sier for eksempel det. Men det er ikke ulogisk i det hele tatt, hvis en har et klasseperspektiv. Det er bedre å gå til «gamle og syke»-partiet og «skole og barnehage»-partiet, er det åpenbart mange som tenker. Så sitter AP-ledelsen der og sier «vi må bli tydeligere», og når det eneste tydelige er «inn i EU fortest mulig», må vi kanskje lure på om det store statsmannsskapet er så stort likevel.

I boka forsvarer han bombinga på Balkan, han vil at EU og Nato skal gå sammen om militære aksjoner «for å forsvare enkeltmennesket», og det er mer av de vanlige reaksjonære standpunktene vi kjenner så godt fra hele AP-ledelsen.

Han sier noe på slutten om Norge.

Må bli kvitt sinne

Det er flere ting denne bokmeldinga kunne ha tatt fatt i. Jeg vil bare avslutte med en smakebit som viser at for å kontrollere den globale kapitalen og arbeide for fred, kan vi begynne inne i oss. På bokas siste side sier Jagland: «I utenrikspolitikken er det i hvert fall nødvendig å begynne med hvert enkelt menneske.» Han sier at mange skolebarn ikke kjenner særlig godt flere enn en fem medelever. Han spør, hvordan skal de bli vennlige og tolerante? «Hver og en av oss må begynne med seg selv. Hvem er jeg? Vi må bli kvitt sinne, misunnelse, grådighet, spenninger og negative uttrykk inne i oss.»

(del 2)

av Forfatterkollektivet

Det gjelder for borgerskapet å bryte ned så mange motforestillinger mot alkohol i arbeiderklassen som mulig. I det perspektivet at vi nå står foran/midt inne i en gigantisk omfordelingsprosess i Norge, til fordel for borgerskapet, blir det gjort mye for å gjøre alkohol tilgjengelig og selvfølgelig. Den alkoholliberale utvikling i Norge de siste årene må sees som ledd i en slik prosess. I siste instans skal vi jo inn i EU, og tilpasse oss det indre marked, hvor mange av de norske bestemmelsene ikke vil være mulige å beholde.

Det har i begge de to hovedklassene vært ført kamp mot alkoholskadene. Borgerskapet startet med spare- og måteholdsforeninger først på 1800-tallet, og Den Norske Forening mot Brennevinsdrikk rundt 1830-40 var også i hovedsak borgerlig preget, men med stor oppslutning av intellektuelle utover landet, og med mye bønder, håndverkere og husmenn. Det er klart at borgerskapets stat, også utenom disse organisasjonene, hadde grunn til å regulere alkoholtilgjengeligheten og alkoholforbruket. Et for stort alkoholforbruk gjør arbeidskrafta uproduktiv. Med frigivelsen av brennevinsbrenning til husbruk som ble vedtatt i 1816 samtidig som potet som råstoff ble utbredt over hele landet, steg alkoholforbruket så voldsomt at det førte til omfattende skader og uorden. Et ledd i disiplinering av arbeidskraft var derfor å få slutt på hjemmebrenning på slutten av 1830-tallet. Etter hvert som industrialismen vokste fram, ble denne reformen etterfulgt av nye reguleringer, som i og for seg hadde lite med avholdsbevegelsens arbeid å gjøre. Alkoholen har også alltid vært et skatteobjekt for staten. Dette må også sees som noe av bakgrunnen for pris- og avgiftsreguleringene.

Den nye totalavholdsbevegelsen som vokste fram i siste halvdel av 1800-tallet hadde også sin største oppslutning blant småkårsfolket, ikke minst kvinnene, og nå hadde borgerskapets klasserepresentanter for det meste falt ut av rekkene. Småborgerlige intellektuelle var imidlertid igjen i rikt monn. Bevegelsen var preget av kristen filosofi, og vokste fram parallelt med framveksten av lekmannskristendommen i forskjellige frikirkeorganisasjoner. En stor grad av redningsfilosofi lå bak, men bevegelsen satset også nokså snart på forebyggende arbeid gjennom politiske tiltak, som for eksempel gradvis tørrlegging av landet. Sett på bakgrunn av de frenetiske angrep som avholdsbevegelsen er blitt møtt med opp gjennom tidene, ikke bare fra bryggeri- og brennerikapital, men også fra høykirkelige kretser, står det klart at avholdsbevegelsen i sine målsettinger objektivt har stått i motsetningsforhold til i alle fall de mest ekspansive delene av borgerskapet når det gjelder alkohol, og vel må sies å ha hatt en objektivt antikapitalistisk profil. Dette ble også innsett etter hvert som arbeiderbevegelsen vokste fram, og arbeiderne sluttet seg i stort monn til avholdsbevegelsen. Sjøl om det også ble gjort forsøk på å starte noen egne arbeideravholdsorganisasjoner, står det likevel klart at det store flertallet av avholdsarbeidere i Norge var organisert gjennom den tradisjonelle avholdsbevegelsen. Dette gjaldt også etter at Arbeidernes Avholdslandslag (nå AEF), Arbeiderpartiets avholdsorganisasjon, ble stiftet i 1932.

Det er vel likevel riktig at det alltid har hersket en borgerlig og en proletær linje også innen avholdsbevegelsen. De to har kanskje ikke vært like lette å skille fra hverandre, men i den grad borgerlig tenkning og innflytelse satte en grense for hva organisasjonene kunne begrunne sin avholdspolitikk med, og i den grad det borgerlige samfunns rammer var med på å definere hva aktivitetene kunne gå ut på og hvilke krav som kunne stilles, måtte deltakelsen i avholdsorganisasjonene være av mindre interesse for revolusjonære arbeidere. Det vil vel derfor være riktig å si at avholdsbevegelsen etter hvert fikk og fortsatt har et sterkt mellomlagspreg.

Borgerlig totalavhold

Kort kunne en karakterisere borgerlige totalavholdstenkning med følgende beskrivelse:

1. Det gjaldt å bli stuerein hos makthaverne ved å peke på samfunnsnytten av avholdsbevegelsens arbeid.
2. Avhold ble sett på som et mål i seg sjøl, fordi det ga det enkelte menneske et bedre liv, eventuelt et mindre syndig liv. Avhold var den beste forsikring mot alkoholskader.
3. Av nestekjærlighet ville en også gi andre sjanse til et bedre liv: Derfor ble det drevet redningsarbeid, og derfor ble det også drevet arbeid for å redusere alkoholtilgjengeligheten.
4. Staten ble sett på som en alliert i kampen mot alkoholen. Det gjaldt bare å få den til å innse sitt «eget beste».

I kontrast til dette har det stått linjer som har sett kampen mot alkoholen og for avholdssaken, som et ledd i kampen for et annet og bedre samfunn.

1. En edru arbeider er et bedre redskap for arbeiderklassen enn en drikkende/drikkfeldig arbeider. Altså er avhold det beste.
2. Alkoholkulturen er en del av borgerskapets kultur og virker undertrykkende på arbeiderklassens egen kulturutvikling og bevisstgjøring.
3. Arbeidere som skal gjøre opprør mot borgerskapet, må også gjøre det på alkoholområdet.
4. Alkoholproblemer i arbeiderklassen fikk svære ringvirkninger, fordi det den gang ikke eksisterte noen velferdsstat eller noe sosialt sikkerhetsnett. Dersom ektemannen drakk opp ukelønna på lørdag, måtte hele familien sulte den påfølgende uka.
5. Alkoholens sløvende, passiviserende og dermed undertrykkende virkning på arbeiderklassens årvåkenhet, kampevne og -vilje er den viktigste årsaken til å bekjempe alkoholen.
6. «Et samfunnsonde innskrenker man ikke – det avskaffer man», sa Kyrre Grepp på Arbeiderpartiets landsmøte i 1911. Følgeriktig var det arbeideravholdsorganisasjonene og det den gang radikale Arbeiderpartiet som mest konsekvent reiste totalforbudskravet. Merk at dette skjedde 5 år før forbudet trådte i kraft, og kravet fikk ingen negative følger for Arbeiderpartiets stemmeoppslutning. Landsforbud ble også vedtatt ved folkeavstemning i 1919, og varte til 1927. At det ikke lyktes å opprettholde forbudet, som helt klart var i folkets interesse, skyldtes blant annet borgerskapets klasseherredømme, hvor de hadde mulighet til på mange vis å sabotere forbudet og snu stemningen. Blant annet hadde de makta over staten, pressen og ulike næringsvirksomheter, hvor alkohol ble ansett som en nødvendighet. (Situasjonen var ikke ulik det vi nå opplever i forhold til vedtaket om å stå utenfor EU, mens statsmakta presser på for å få oss inn.)
7. Statsmakta er en motstander i forhold til den folkelige rusgiftmotstanden, blant annet fordi den har profittinteresser i alkoholomsetninga.

I og med at det siste settet av synspunkter, som vi kan kalle arbeiderklasseperspektivet, ikke fikk særlig grobunn innenfor de tradisjonelle avholdsorganisasjonene, ble alkohol og klassebevisste arbeidere på 1930-tallet henvist til å gå inn i Arbeidernes Avholdslandslag, AAL, og dermed kom de fullstendig under sosialdemokratisk innflytelse, med Tranmæl og Gerhardsen i spissen. De to ønsket nok å drive rusgiftmotstand, men det kom etter hvert i motsetning til ønsket om bred oppslutning om Arbeiderpartiet. Så, for å skaffe seg armslag og holde på de avholdsinteresserte arbeiderne, startet de AAL, det som idag er kjent som Arbeidernes Edruskapsforbund, med blant annet medlemskap i DNA som medlemskrav. Dermed oppnådde en også å holde alkoholmotstanderne innen kommunistpartiet utenfor.

Rusgifter en klassesak

Innenfor arbeiderbevegelsen sjøl har det også vært to linjer i kampen mot/for alkoholen. Den ene linja har gått inn for å gjøre spørsmålet om folks alkoholpraksis til en privatsak, som partiet ikke skulle ta stilling til. Beslektet med dette synet har det også vært gjort forsøk på å forklare alkoholproblemene som en mekanisk følge av samfunnsforholdene, ikke som et produkt av alkoholproduksjonen og spredningen av den, og av den herskende alkoholideologien. Denne mekaniske oppfatninga av alkoholproduksjonen, den såkalte «symptomteorien», var sterkt framherskende i diskusjonen i DNA ved forrige århundreskifte. Og den er fortsatt ikke borte.

Etter hvert som arbeiderbevegelsen er blitt mer og mer borgerliggjort, også fagbevegelsen, har alkoholen sivet inn i partimøter og -samlinger, faglige møter og kurs og i selskapeligheter i arbeiderklassen i sin alminnelighet.

Den andre linja i arbeiderbevegelsen har gått ut på å gjøre spørsmålet om alkohol og andre rusgifter til en klassesak, en som en ikke kan unngå å ta stilling til både som parti og bevegelse. Dette gjaldt ikke bare spørsmål som forbud/restriksjoner og spørsmålet om en egen, rusgiftfri arbeiderklassekultur. Det gjaldt også situasjonsbestemte krav som totalavhold under streiker og forhandlinger, faglige og politiske møter. Og det gjaldt anerkjennelse, støtte og bifall til enkeltmedlemmer av klassen som for sin egen del valgte å bli totalavholdende.

Det gjelder for borgerskapet å bryte ned så mange motforestillinger mot alkohol i arbeiderklassen som mulig. I det perspektivet at vi nå står foran/midt inne i en gigantisk omfordelingsprosess i Norge, til fordel for borgerskapet, blir det gjort mye for å gjøre alkohol tilgjengelig og selvfølgelig. Den alkoholliberale utvikling i Norge de siste årene må sees som ledd i en slik prosess. I siste instans skal vi jo inn i EU, og tilpasse oss det indre marked, hvor mange av de norske bestemmelsene ikke vil være mulige å beholde. Rusbrusen i butikkene og de reduserte alkoholavgiftene er bare en forsmak. Avholdsbevegelsen er i dag sterkt svekket. Det foregår ingen mobilisering mot alkohol i arbeiderbevegelsen. Arbeiderklassen er mer eller mindre forsvarsløs ideologisk og organisatorisk mot det som skjer. Det er derfor brennende viktig, også i forhold til en rekke andre spørsmål at de sosialistiske partiene får en uttrykt politikk på dette området. Rusgifter må bekjempes på linje med andre miljøgifter. Solidaritet med den 3. verden må også omfatte ønske om å bekjempe den omseggripende alkoholspredninga i disse landa som vestlig alkoholkapital står bak, og en konsekvent kamp mot samme kapital her hjemme. For eksempel markedsfører bryggeriindustrien øl som et helseprodukt i tredjeverdenlandene. Nybakte mødre i Malaysia møtes med plakater av mor, barn og ølflaske tett sammen, og med budskapet «Good for you». I de vestlige land er det forbud mot reklame som framstiller alkohol som en helsefordel, men i den tredje verden eksisterer ikke slike regler. Bare i Kina er ølforbruket tidoblet i løpet av 90-årene, og Kina er nå verdens nest største ølprodusent. I Afrika har ølforbruket de siste 30 årene økt med 75 prosent, og økningen kommer spesielt innen vestlige ølsorter.

Alkoholskjenking for å overleve, økonomisk

Investeringer i bryggeriindustri, hotell, restaurant- og handelsnæring betyr også mange arbeidsplasser. Svært mange av disse arbeidsplassene er i dag basert på turistomsetning og et kunstig høyt avansenivå for alkohol. Det har foregått en overetablering i hotell- og restaurantbransjen som ikke tilsvarer noe reelt behov, og som samtidig holdes gående kun på alkoholpenger. Alle alkoholfrie serveringssteder må derfor stort sett innstille eller gå over til alkoholskjenking for å klare seg i bransjen. Arbeiderne i disse bransjene vil stort sett forsvare sine arbeidsplasser. Her er til dels betydelige arbeidergrupper involvert. Disse vil kunne komme til å løpe kapitalkreftenes ærend, med mindre arbeiderklassens organisasjoner tar klare tiltak. Oslo Bryggeriarbeiderforening, med kjente ml-ere i spissen, aksjonerte for eksempel da Oslo bystyre for en del år siden hadde vedtatt å fjerne sterkølet fra butikkene, og oppnådde å stoppe vedtaket. Hvordan vil de nå stille seg, dersom det av hensyn til rusbrusvedtaket i Efta-domstolen nylig blir aktuelt å omsette pils på polet, for å hindre rusbrus i dagligvarehandelen?

Kommunene er en del av det offentlige apparatet. De skal bestyre bevillingspolitikken. I kommunenes behandling av bevillingsspørsmål får kapitalinteressene som regel fullt gjennomslag, mens det forebyggende arbeidet de fleste steder ligger nede. Men gjennom diskusjonen om den kommunale rusgiftpolitikken går det ut forskjellige ideologiske impulser og signaler, som er med på å tilsløre årsaks- og maktforhold også på rusgiftområdet, og som dermed er med på å hindre enhet innad i arbeiderklassen på rusgiftområdet. For eksempel er hensynet til like konkurransevilkår avgjørende for om nyopprettede spisesteder skal få skjenkebevilling, i stedet for vurderinger om man trenger enda flere skjenkesteder i kommunen. Dette gjelder også partier på venstresida. I Vestby stemte for eksempel RV for skjenkebevilling i den bittelille plassen, Son, hvor det var 3 skjenkesteder fra før, og et fjerde fikk. Nå er det blitt fem skjenkesteder.

I stedet for skikkelige planer for forebygging av rusgiftproblemer, hvor alkoholkontrollpolitikk er en viktig del, får man diskusjoner om hvilke tiltak som kan hjelpe de mest langtkomne stoffbrukerne. At rusgiftene faktisk er årsak til rusgiftproblemene, og at alkoholen er den som forårsaker størst problemer, forsvinner i medias vinspalter, glorifisering av vinlandenes alkoholkultur og understreking av at alkohol hører med i de fleste sammenhenger. Det blir nærmest umulig med de premissene som alkoholdebatten foregår på i dag, å hevde restriktive synspunkter. Dette ser man også i den nasjonale alkoholpolitikken, hvor EØS-tilknytningen og dominoeffekten i prispolitikken også «tvinger» norske styresmakter til å redusere avgiftsnivået, for å begrense «handelslekkasje» til Sverige og Danmark. En reduksjon av avgiftsnivået til svensk nivå vil ifølge vårt nasjonale rusgiftforskningsinstitutt, SIRUS, føre til en økning i totalt alkoholforbruk på ca. 1,6 liter ren alkohol. Instituttet har også beregnet at 1 liter økning i alkoholforbruk medfører en økning i alkoholrelatert dødelighet på ca. 320, og en økning i tilfeller straffbar voldskriminalitet på ca. 200. En endring til svensk alkoholprisnivå vil altså medføre en større økning i alkoholrelatert dødelighet enn det samlede antallet narkotikadødsfall i 2001. Og denne utviklingen skjer uten at noen debatterer det en gang!

Alkohol og møter

Hva vil være en arbeiderklassetilnærming i dag? Vanskelig å si. På narkotikasida har man konsentrert seg om å få opprettet behandlingstiltak og individuelle helserettede tiltak, inklusive sprøyterom. Det narkotikafrie samfunn er visst et forlatt ståsted. De fleste på venstresida kvier seg også for å innta et totalavholdsstandpunkt til alkohol for sin egen del, og et restriktivt standpunkt til alkohol i ulike organisasjonssammenhenger. Ofte blir det argumentert med at alkoholfrie arrangementer trekker ikke folk. Et motspørsmål kunne være: Dersom folk ikke kommer til et alkoholfritt arrangement – hvorfor kommer de da til et arrangement med alkohol? Og, med bakgrunn i erfaring fra ulike arrangementer: Hvorfor kommer de ikke da, heller? Vi burde kanskje stille oss spørsmålet: Kunne vi selv vært interessert i å gå på et møte med et interessant program dersom det ikke var alkohol der. Dersom svaret innerst inne er nei – da har vi et problem.

Denne artikkelen er ment som en stimulans til ny debatt. Ytterligere stimulans til en slik debatt vil man kunne finne i artikkelen:

«Alkohol og undertrykking» – en innledning på FMRs sommerleir i 1988 av Tor Olav Nygjelten (www.fmr.no/alkohol.og.undertrykking.html) eller artikkelen «Kampen mot rusgiftene – del av den politiske kampen» av Glanton Dowdell i tidsskriftet Mot Rusgift nr 1, 1972 (www.fmr.no/mr/56/3.html) som gjengir noe av stemingen fra diskusjonen om rusgifter på 80-tallet og 70-tallet. Er det noe vi kan bruke av dette i dag?

Bokomtale ved Victor Brevik

Trussel om krig og tilhørende mulighet for en atomkrig mellom India og Pakistan om retten til Kashmir har preget nyhetsbildet på forsommeren. Sjøl om India har 20 % av verdens befolkning og de fleste av oss i Norge har, som indo-europeere, språklige aner til dette området, er landet fjernt for de fleste av oss kunnskapsmessig. Sjøl visste jeg lite utover fragmenterte opplysninger som for eksempel at India har verdens største filmproduksjon, og at landet har et sterkt og avansert dataingeniørmiljø.

Torbjørn Færøvik har skrevet ei omfattende skildring fra India i boken India. Stevnemøte med skjebnen. Boken foreligger nå som billigutgave. Færøvik har reist i Jawaharlal Nehrus fotspor, i fotsporene til mannen som ble det sjølstendige Indias første statsminister. Færøvik har en omfattende og kunnskapsrik skildring av folk, steder og historie i sin ferd rundt hele India, med start og slutt i de urolige områdene i nord. Etter å ha lest boken får man et bedre innblikk i de regionale, politiske, klassemessige og religiøse konflikter landet preges av.

Mahatma Gandhi blir beskrevet nyansert. Gandhi var hindu og kjempet for forsoning, men var ironisk nok mot å avskaffe kastevesenet. «Kastevesenet hadde sprunget ut av hinduismen; det hadde med læren om sjelevandringen å gjøre; følgelig hørte de sammen.» Gandhi ble myrdet av fanatiske hindu-nasjonalister, som mente Gandhi var for ettergivende overfor Pakistan. I det hele tatt ligger «Zero line» og utskillelsen av Pakistan som et bakteppe for mye av hendelsene etter frigjøringen fra britisk kolonivelde. Tre kriger har India og Pakistan utkjempet, og nå starter kanskje den fjerde?

Vi tenker oss gjerne India som et ufattelig fattig land, men landet er også et klassesamfunn med tilhørende store kontraster med hensyn til det teknologiske og samfunnsmessige utviklingsnivået. I Bangalore ligger Indias høyteknologipark. Her fortelles det om programmerere som tjener 30.000 kroner i måneden, om Indias eksport av programvare for 35 milliarder kroner i 1998 og om påstanden om indernes naturfødte sans for matematikk. Hvor mange vet at nullet ble oppfunnet i India?

Men her er også fattigdommen beskrevet. Calcutta og Bombay har 14 millioner innbyggere. Her nevnes hungersnøden i Bengalen. I Calcutta er kommunistene sterke. (Digresjon: Som illustrasjon på denne styrken: I Calcutta talte AKP-lederen Solveig Aamdahl for hundretusener av indere på et åpent møte.) I denne byen levde og virket også nonnen, albaneren og fredsprisvinneren Mor Teresa. Det mektige vest-bengalske kommunistpartiet hadde sitt hovedkvarter i nabobygning til Mor Teresa. Kommunistene var de første til å fortelle pressen om hennes død 5. september 1977. Men ellers fortelles det at kommunistene var kritisk til Mor Teresa sin fattigdomsfremstilling og mente hun beskrev situasjonen for negativt. (Jfr. norske kommunisters filosofiske debatt; hvorvidt arbeiderklassen er en lidende eller en ledende klasse).

I slutten av boka går forfatteren inn på Kashmirs historie. Dette fjellandet med høye fjell og dype daler. 80 % av befolkningen var (er?) muslimer og den første krigen om dette fyrstedømmet startet mellom India og Pakistan i 1948. I dag okkuperer India to tredjedeler, mens Pakistan holder resten. Begge land gjør krav på hele Kashmir.

Til slutt i boken kommer Færøvik tilbake til Gandhi. India fikk ingen Mao, men de fikk sin Gandhi. I dag er han hyllet som en nasjonalhelligdom. Spørsmålet jeg stiller etter å ha lest boken: Er han verd denne posisjonen?

Boken er i pocketutgave, lettlest, billig og spennende.

av Kurt Ben Nilsen

Historia forteller at Mikhail Bakunin, denne storvokste og voluminøse russeren, på sin nærmest permanente forflytning mellom Europas byer, alltid brakte med seg sitt eget sinkbadekar. Sant eller ikke, det var unektelig en viss stil over denne tidligere adelsmannen. Men om det kan sies at han var like «renslig» politisk er mer diskutabelt.

Jakten på det ene store målet. Alt måtte underordnes jakten på det ene store målet. Når revolusjonen kom, og uansett hvor den måtte komme, så skulle Bakunin være nettopp der. Men alle hans forsøk på å være på rett plass til rett tid endte med flukt, arrestasjon og forvisning.

«Korrekt taktikk i en revolusjon»

«I en sosial revolusjon, som i et hvert henseende er fullstendige motsatt av en politisk revolusjon, betyr individenes handling lite, derimot betyr massenes spontane handling alt. Det eneste den enkelte kan gjøre er å forberede, klargjøre og utarbeide de ideene som samsvarer med folkemeningen. Og fremfor alt, drive uopphørlig med revolusjonær organisering av massenes naturlige kraft. Men ingenting ut over dette, resten kan og bør gjøres av folket selv. Alle andre metoder vil føre til politisk diktatur, til statens tilbakekomst, og på nytt til ulikhet og privilegier. Og til undertrykkelse fra staten. Dermed får man igjen den samme runddansen som logisk nok reetablerer det politiske, sosiale og økonomiske slaveriet over flertallet av befolkningen.»

Dette skriver Mikhail Bakunin antagelig en gang på 1860-tallet i den lille pamfletten Statsløs sosialisme Anarkismen. Mer enn hundre år senere: Seattle, London, Göteborg og Genova. Tåregass, brostein og stridskledd politi som bruker køllene uhemmet, og til og med skyter folk til døde. Maskerte demonstranter. Spontane aksjonister, svarte og røde faner. Man føler at Bakunins ånd fortsatt svever over gata og puster liv i en ny revolt. For det er ikke bare Karl Marx’ spøkelse som fortsatt er høyst oppegående, også Mikhail Bakunins gespenst er fremdeles i vigør. Lever gjør også krangelen mellom de to om strategi og metode for å drive kampen for et annet samfunn. Og den antar stadig nye former.

Men hvem var Mikhail Bakunin? Anarkismens far? Eller det sosialistiske anegalleriets «Dark Horse», om man vil. Mannen som gav seg selv tittelen Marx’ elev, men som etter hvert kom i stadig større konflikt til sin læremester. Om seg selv sier Bakunin:

«Jeg er en overbevist tilhenger av økonomisk og sosial likhet, for jeg vet at utenfor denne likheten er frihet, rettferdighet, menneskeverd, moral og velvære, og på samme vis nasjonenes framgang ikke annet enn falskhet. Men samtidig som man er tilhenger av frihet – den første betingelsen for menneskelighet – tror jeg at likhet må bli skapt i verden av den spontane organiseringen av arbeid og kollektiv eiendom, av den frie samlingen av produsenter forent i kommuner og en fri forening av kommuner, men ikke på noen måte under statens opphøyde formynderskap.»

Spontan organisering

Orda «spontan organisering» og «statens opphøyde formynderskap» kan dersom man legger til en god dose med personlige motsetninger, godt stå som nøkler til forståelsen av den konflikten som etter hvert oppsto mellom Marx og Bakunin. En særdeles langvarig konflikt som virvlet så mye grums og uhumskheter til værs, at litt av restene fra disse fortsatt drysset ned over de uenighetene som oppsto forut for og under aksjonene mot EU-toppmøtet i Göteborg sist sommer.

Mikhail Bakunin ble født i Russland i 1814 av foreldre som tilhørte den russiske godseieradelen, og lik mange av sin stand fikk han en militær utdannelse i tsarens arme. Men den militære karrieren ble heller kortvarig, da han selv fikk oppleve hvordan tsarregimet drev sin blodige undertrykkelse i Polen. Bakunin forlot hæren i 1834 og etter dette utviklet han seg i stadig mer opposisjonell retning. Det var den hegelske filosofien som først fenget Bakunin. Veien fra den ortodokse hegelianismen til den venstrehegelianske retningen tok til da Bakunin kom til Tyskland i 1840, hvor han traff folk som Feuerbach og Bruno Bauer.

Han hadde ikke vært lenge i Tyskland før han nærmest var å regne som yrkesrevolusjonær, og her startet et omflakkende liv med deltagelse i alle oppstander han kunne komme over. Et liv som var avhengig av økonomisk understøttelse fra mer pengesterke venner, ofte rike russiske emigranter. Men denne måten å leve på skapte også de forskjelligste rykter, alt fra å bli ansett som en av de største frihetskjemperne, til å bli mistenkt for å være en av tsarens agenter. I 1845 møtte Bakunin ikke bare Marx for første gang, men også den kjente franske anarkisten Proudhon. Tydeligvis kom begge til å prege Bakunins politiske syn, for vesentlige elementer i hans politikk kommer fra disse to.

Berømmer Kapitalen

Selv om Bakunin etter hvert kom i et nærmest fiendtlig forhold til Marx, berømmet han Marx for hans økonomiske teori. Om Kapitalen sier Bakunin: «Karl Marx er en mann med umåtelige kunnskaper om statistikk og økonomi. Hans bok Kapitalen, er selv om den dessverre strutter av formler og metafysiske vanskeligheter, som gjør den utilgjengelig for den store massen av lesere, et verk av høyeste vitenskapelige og realistiske nivå: I den betydning at den absolutt ekskluderer all annen logikk enn fakta.»

Selv fikk Bakunin større betydning som aksjonist, fraksjonist og intrigemaker enn som teoretiker. På dette området rakk han knapt Marx til knærne, og det han skrev virker ofte vidløftig og ikke alltid like konsekvent. Men som folketaler og agitator med en sjelden evne til å vinne tilslutning, var han et talent. Det var også disse egenskapene Bakunin tok aktivt i bruk i revolusjonsåret 1848, hvor han var svært tilstedeværende både i Paris, Dresden og i Praha. Det endte og med at Bakunin ble arrestert og dømt til døden i Sachsen i 1850, for så å bli utlevert til Østerrike, hvor han på nytt fikk en dødsdom. Denne ble imidlertid ikke fullbyrdet, for i lang tid hadde tsarens politi vært på jakt etter Bakunin, og som et hell i uhellet ble han utlevert til Russland. Dermed startet et seks års langt fengselsopphold, først tre år i Peter Paul-festningen hvor han lenge satt lenket til veggen. Neste oppholdssted ble også en festning, Schlusselburg-festningen. Her pådro han seg skjørbuk, og som en følge av den mista han alle tennene. Det var her Bakunin forfattet det kompromitterende «bønne-» eller «hyldningskriftet» sitt til tsaren, som bidro til at fengselsoppholdet til slutt ble omgjort til forvisning i Sibir. Men denne lovprisningen av tsarregimet kom senere til å forfølge Bakunin i de revolusjonære kretsene i vesten. At skriftet utelukkende ble skrevet i et forsøk på å oppnå mildere soning, var forståelig, men det svekket Bakunins troverdighet.

Forflytningen til Sibir var den anledningen Bakunin trengte for å komme seg på frifot. Flukten fra Sibir er et eventyr i seg selv, både i innhold og ikke minst i frekkhet. Kort fortalt foregikk flukten ved at han bløffer til seg et reisepass som gir han anledning til å forta den første og vanskeligste delen av reisen vekk fra Sibir om bord i en av den russiske marinens kryssere. Deretter skaffer han seg skyss med et amerikansk skip som bringer ham via Japan til USA. Men reisen er ikke over. Som den oppstandne Lasarus, og i omtrent samme forfatning, dukker Bakunin opp i det revolusjonære miljøet i London. Dette miljøet var også Marx er en del av.

Den første internasjonalen

Forholdet til Marx hadde tidligere vært ganske turbulent. Men i den første tida etter Bakunins tilbakekomst utviklet det seg i positiv retning, og var en stund om ikke akkurat hjertelig, heller ikke direkte dårlig. Men denne «rosenrøde» tilstanden ble ikke svært langvarig. Det gryende håpet om å få til et fruktbart samarbeid viste seg etter hvert å være fullstendig umulig. Det ble isteden starten på en lang periode hvor gjensidige beskyldninger om svik og bakvaskelser overskygget det meste. Arenaen hvor striden mellom de to ble utkjempet var Den første internasjonale. Dette var som navnet sier, betegnelsen for den første internasjonale arbeiderorganisasjonen. Den var dannet på bakgrunn av tidligere men mindre vellykkede forsøk på å skape et internasjonalt samarbeidsorgan som skulle samordne arbeiderbevegelsen i de ulike europeiske land, slik at den kunne opptre mer enhetlig, og dermed med større styrke. På 1860-tallet hadde den fått en mer fast form, og var blitt et organ som viste styrken til den raskt fremvoksende arbeiderbevegelsen. Marx hadde en sentral og ledende, for ikke å si dominerende rolle i internasjonalens generalråd, viss oppgave var å opprettholde forbindelsen mellom seksjonene i de ulike land. Kampen for retten til fagorganisering, til streikerett, stemmerett og til reduksjon av den daglige arbeidstida var viktige oppgaver for Internasjonalens virksomhet. Dette var også vanskelige saker å behandle, mye på grunn av de store forskjellene mellom landene. Disse spørsmålene som dreide seg om hvordan den daglige kampen for å forbedre arbeidskårene skulle føres, var en del av virksomheten. Men Internasjonalen hadde og som målsetning å reise kampen mot selve det kapitalistisk systemet.

På en rekke av disse områdene var det at de grunnleggende forskjellene i politisk tenking mellom bakunistene og de som støttet Marx, kom tydelig fram.

Rivaliseringen førte også til at flere tilsynelatende merkverdige forslag ble tatt opp til votering. Som da Bakunin satte fram et forslag om å programfestet avskaffelsen av arveretten. Mot dette mente Marx at arveretten var en følge av det kapitalistiske samfunnet, og hevdet at det på det nåværende tidspunkt ville være riktigere å innføre en progressiv arveavgift. Riktignok ble ingen av disse forslagene vedtatt, men Bakunins fikk flest stemmer.

Den «Internasjonale Allianse for det Sosialistiske Demokrati», het organisasjonen som bakunistene samlet seg i. Den hadde et rent anarkistisk program og var svært sekterisk. I alliansens første programpost sto det: «Alliansen erklærer seg som ateistisk.» Arveretten som ble sett på som en viktig forutsetning for opprettholdelsen av kapitalismen, skulle avskaffes. Videre forkastet programmet all politisk virksomhet som ikke hadde arbeidets seier over kapitalen som direkte og umiddelbart mål. Denne alliansen ønsket tilslutning som en egen seksjon i Internasjonalen, men ble nektet dette. Men senere ble dens avdeling i Genève, som var en av bakunistens bastioner opptatt i Internasjonalen. Allikevel fortsatte alliansen sin virksomhet nærmest som en hemmelig organisasjon innenfor Internasjonalen. Og i motsetning til flertallets syn, som også var den linja Marx støttet, hadde bakunistene ingen sans for å drive reformarbeid.

Blomsten av proletariatet

Dette ble sett på som en avsporing fra det egentlige målet, revolusjonen. Å bruke tid på å oppnå forbedringer av arbeidernes kår, ble ansett for å være det samme som å binde arbeiderklassen ytterligere til det kapitalistiske systemet. Ut fra denne tankegangen var det og feil mente Bakunin å anse den mest avanserte og best organiserte delen av industriproletariatet som revolusjonens fortropp. Nettopp fordi denne delen av arbeiderklassen hadde oppnådd mest, var deres skjebne også i større grad knyttet til systemet. Det var heller den store hopen av ufaglærte og daglønnhede arbeidere som hadde lite og ingenting å miste som det burde satses på. Ja, det var heller de som sto på grensen til eller som tilhørte filleproletariatet, Bakunin betegnet som «Blomsten av proletariatet».

Uoverensstemmelsene mellom den bakunistiske fløyen og resten av Internasjonalen, førte til at Bakunin ble ekskludert på Haag-konferansen i 1872. Eksklusjonen var redigert av Marx og Engels, og ble foretatt på et heller tvilsomt grunnlag, der Bakunin som selv ikke var tilstede ble anklaget for å undergrave Internasjonalens virksomhet, og at han sto bak en rent kriminell aktivitet som var uforenelig med Internasjonalens. Den siste påstanden var riktignok ikke grepet helt ut av luften, for Bakunin hadde rotet seg inn i et slags samarbeid med russeren Sergei Netsjajev. Denne hadde oppsøkt Bakunin etter å ha flyktet fra Russland, hvor han etter eget utsagn var lederen for et stort undergrunnsnettverk som snart ville reise en landsomfattende oppstand mot tsarregimet. Dette var en ren bløff.

Netsjavevs organisasjon besto av ganske få personer som drev sin virksomhet med rent terroristiske metoder. Netsjajevs sto også bak mordet på et av medlemmene i sin egen gruppe. Bakunin som hadde en uforbederlig svakhet for konspirasjon og alskens fordekte sammensvergelser bare det luktet revolusjon av det, slukte «agnet» som ei sulten gjedde. Og han var svært imponert over Netsjajev som han anså måtte være den rette til å lede en revolusjon i Russland, de begynte et samarbeid, der Bakunin lånte sitt navn og gav sin støtte til Netsjajevs påståtte organisasjon. For Bakunins del endte det hele med en ren fadese, etter en episode som har et visst tragikomisk skjær over seg. Foranledningen til denne var at Bakunin, som alltid var pengelens hadde tatt på seg oppgaven med å oversette Marx’ hovedverk, Kapitalen, til russisk. For jobben hadde han mottatt 300 rubler som forskuddsbetaling. Arbeidet med oversettelsen var imidlertid en større og mer krevende sak enn hva han hadde forestilt seg, og han klaget sin nød over dette til Netsjajev, som kvitterte for denne med å sende representanten for forlaget et utilslørt trusselbrev. I dette ble det forlangt at Bakunin skulle anses som løst fra kontrakten uten å måtte betale noe tilbake. Brevet var undertegnet organisasjonen «Folkets Justis», og liksom for å skremme ytterlig prydet med et stempel hvor en revolver, en dolk og en øks var avbildet.

Trolig var trusselbrevet ene og alene Netsjajevs verk, et påfunn som han satte i gang fordi han behøvde Bakunin til sitt eget formål. Men da denne historia kom ut, ble Bakunin selv anklaget for å stå bak truslene. Derfor måtte han krype til korset for å oppklare det hele. Og selv om det etter hvert ble klart at Bakunin var uskyldig, var dette allikevel en sak som bidro til å forsterke et på forhånd dårlig rykte. Episoden ble da også anvendt for alt det den var verdt av hans fiender, også Marx benyttet den som sagt for å sverte Bakunin ytterlig. Blant argumentene for å fjerne Bakunin fra Internasjonalen var hans forbindelse med Netsjajev helt sentrale.

Juraføderasjonen

Men anklagene rammet ikke bare Bakunin, flere av hans tilhengere, også hans fremste mann i Internasjonalen, lederen for urarbeiderne i Jura i Sveits, James Guillaume. Han samt de øvrige bakunistene hadde konstituert seg i en særegen fraksjon: Juraføderasjonen. Guillaume nektet selv på oppfordring å si noe til forsvar, men hevdet at hele saken var en komedie, at prosessen var iscenesatt for å kvitte seg med de føderalistiske tilhengere. Denne påstanden var heller ikke grepet helt ut av luften, for delvis ble vitnemål fra en som viste seg å være russisk politispion brukt i bevisførselen mot Bakunin.

Internasjonalens konferanse i Haag var starten på dens nedleggelse, for et av dens mest skjebnesvangre vedtak var beslutningen om å flytte sete for dens generalråd til New York. Dette vedtaket kom på bakgrunn av at Marx og Engels hevdet at Internasjonalen hadde utspilt sin rolle i Europa. Men kritikerne av denne avgjørelsen hevdet at vedtaket var kommet i stand fordi Marx ikke lenger så seg i stand til å holde tømmene i en organisasjon som særlig etter Pariserkommunens fall, rev og slet i mange forskjellige retninger. Eksklusjonen av Bakunins fløy førte til at disse opprettet en egen «antiautoritær» internasjonale ledet av Guillaume og Juraføderasjonen.

Staten

Marxismen, Friheten og Staten var navnet på et skrift Bakunin skrev på slutten av 1860-tallet. Dette var ment som et oppgjør med den politiske linja til Marx.

«De autoritære kommunistene» er Bakunins navn på marxistene, og han går så langt som å sammenligne Marx med den tyske statslederen Bismarck. «Politikken til Bismarck tilhører fortida; politikken til Marx, som i det minste regner seg som hans arvtager og hans etterfølger, tilhører framtida. Og når jeg sier at Marx regner seg selv som Bismarcks etterfølger, er jeg langt unna fra å baktale Marx. Dersom han ikke hadde sett på seg selv på samme måte, ville han neppe tillatt Engels, den mest fortrolige til all sin tenkning, å skrive at Bismarck gagner den sosiale revolusjonen. Han gagner den nå på sitt vis. Marx vill gagne den senere på et annet vis. Dette betyr at han senere vil bli etterfølgeren, slik han i dag er beundreren av Bismarcks politikk. Nå la oss undersøke den særskilte karakteren i Marx politikk, la oss klarlegge det avgjørende punkt hvor den skiller seg fra politikken til Bismarck. Det prinsipielle punkt, og man kan si det eneste, er at Marx er en demokrat, og en autoritær sosialist og republikaner. Bismarck er tvers igjennom en pommersk aristokratisk junker. Forskjellen er derfor svært stor, og betydelig, og begge er bevisst denne forskjellen. På dette punkt er det ingen mulig forståelse eller forsoning mellom Bismarck og Marx.»

Bakunin hevder og at i det prøyssiske keiserdømmet med alle sine baroner og byråkrater som garantister for sin opprettholdelse, er det ingen plass for at Marx skal komme til makten. Først må han feie alt dette vekk. Derfor er Marx tvunget til å bli revolusjonær.

«La oss se hva som forener dem. Det er den fullstendige dyrkelsen av staten. Jeg behøver ikke å bevise det for Bismarcks del, bevisene ligger der. Fra hode til føttene er han statens mann. Men jeg tror heller ikke at jeg skulle behøve å anstrenge meg mye for å bevise det samme når det gjelder Marx. Han elsker statsstyre så til de grader at han til og med vil lovfeste det i internasjonalens vedtekter. Og han dyrker makten i så stor grad at han ville pålegge, og fremdeles vil pålegge diktaturet sitt på oss. For meg synes dette å være tilstrekkelig for å beskrive hans personlige tilbøyeligheter. Men hans sosialistiske program er et svært troverdig utrykk for dette.»

Når man leser det Bakunin skriver, er det fristende å se dette som et utrykk for et svært personlig nag til Marx som person, og at de negative beskrivelsene kun har denne bakgrunn. Men det er neppe bekymringene for de påståtte autoritære egenskapene Marx angivelig skulle være full av, som er Bakunins motiver for å ordlegge seg slik han gjør. Dette har nok heller sin rot i den dype uviljen og uenigheten han har mot den retningen organiseringen av den internasjonale revolusjonære bevegelsen synes å ta. En retning som gir stadig større oppslutning om den marxistiske linja for organiseringen av kampen. Og det er nettopp det Bakunin frykter. For i tillegg til å påstå at Marx bærer personlige keiserdrømmer, kommer redselen for at marxistene fremmer en politikk som nødvendigvis må bety at en ny overklasse overtar når det borgerlige samfunnet faller. Bakunin hevder også at Marx teori legger for stor og for ensidig vekt på å forklare samfunnet ut fra et økonomisk perspektiv, og at andre årsaker nedtones og blir mindre viktige. Derfor er han da heller ikke enig i at revolusjonen helst vil finne sted i de mest utviklede kapitalistiske land.

Italia ble landet hvor Bakunin trodde at denne store samfunnsomveltingen skulle finne sted. Her fant han og et opprørsk folkelynne helt annerledes enn hos de disiplinerte tyskerne. Og når hemmelige foreninger og sammensvergelser i tillegg var en del av tradisjonen, fant han de omstendigheter der han trivdes best.

Ambulerende revolusjonsmaker

Sin selvpålagte rolle som ambulerende revolusjonsmaker fornektet han heller ikke. For da et revolusjonsforsøk ble satt i gang i Lyon i 1870, ble Bakunin tilkalt av sine tilhengere for å være med å lede denne. Den revolusjonære kommunen ble proklamert, og «statens administrasjons og regjeringsmaskineri» avskaffet ved at de revolusjonære inntok rådhuset. Men det hele falt sammen da nasjonalgarden ble satt inn. Bakunin ble tatt til fange, men klarte og komme seg fri etter at hans tilhengere kom ham til unnsetning.

Det hevdes at Bakunin var en bitter og nedbrutt mann etter hendelsen i Lyon. Skjønt da oppstanden brøt ut i Paris i 1871 og Pariserkommunen ble et faktum, var Bakunin raskt frampå og tok dannelsen av denne som bevis på at hans synspunkter var de riktige. Kommunen viste i følge ham at føderasjonstanken var mer enn en luftig ide. Dessuten viste den og at folket kunne ta makten her og nå. Det var slett ikke nødvendig å følge Marx’ modell som skisserte at en langsom utvikling med skjerping av de innebygde motsigelsene i kapitalismen var en forutsetning for revolusjonen.

At Pariserkommunen også ble en foreteelse som umulig kunne vare, kom nok som en større overraskelse på Bakunin enn på Marx. Men dens nederlag skapte allikevel en mer resignert stemning hos de som forventet en rask omstyrtning av det borgerlige samfunnet.

Heller ikke i Italia kom det, til tross for Bakunins forhåpninger, noen revolusjon basert på en spontan reisning av de undertrykte massene. Og perioden fra 1872 fram til han døde i 1876 var nok blant de tyngste i hans liv.

I ettertid har bedømmelsen Bakunin vært avhengig av standpunktene til de ulike personene som har foretatt denne. Derfor er det ikke merkverdig at han av folk som står den anarkistiske tradisjonen nær, blir gjenstand for en nokså uforbeholden heltedyrkelse. Og at den helt motsatte vurderingen har blitt vanlig innefor den marxistiske tradisjonen. Sant nok bidro Bakunins egen framtreden mer enn nok til at negativ bedømmelse av den virksomheten han bedrev, ikke virker urimelig. I tillegg syns hans politiske ideer ofte å være både uklare og med heller liten forståelse av kapitalismens klasseforhold og den indre dynamikken i systemet.

Marxismens ømme tær

Allikevel tråkket Bakunin hardt på marxismens «ømme tær», og at disse bare ble mer hovne med tida skyldtes ikke tyngden av Bakunins fysiske legeme.

Bakunins løsning på problemet med «den autoritære og despotiske stat» var en overforenkling av et vanskelig tema. Hans føderasjonen av frie kommuner uten noen sentral myndighet, virker som en ahistorisk umulighet i en imperialistisk verden. Det får så være. Særlig troverdig virker det heller ikke når han i tale og i skrift tordner mot «de autoritære kommunistene», samtidig som hans egen praksis preges av elitetenking. Der de revolusjonære setter sin egen dagsorden, og «massenes naturlige kraft» som han selv skriver så varmt om, settes ut av spill. Folket reduseres til statister i en revolusjon hvor «eliten» har skrevet manus, og selv foretar regien.

En annen sak er at Bakunins forkjærlighet for alskens skjult og fordekt virksomhet, i ettertid har gitt ham et ufortjent rykte som bombesprengende terrorist. Dette ryktet har også fått sin bekreftelse, når erklærte tilhengere av ham, har brukt slike metoder. En terror som gjerne har framkommet i ren frustrasjon hos grupper som har drevet sin virksomhet løsrevet fra bevegelsene til massene. Og det var denne problematikken Bakunin også sto overfor, og som førte til at han møtte «veggen» gang på gang.

Når det allikevel kan hevdes at Bakunin har mer enn bare historisk interesse, dreier dette seg om de stridsspørsmål som gjaldt den gang også har aktualitet i dag. Historia gjentar seg aldri, men feilaktige metoder kan dersom de benyttes senere i tilnærmet like situasjoner, føre til at de samme feila gjentar seg.

av Kjersti Nordby

Ei gruppe på ti palestinavenner skal på ferie- og solidaritetstur til Vestbredden og Gaza. Noen har drevet solidaritetsarbeid i årevis, og flere har vært på besøk mange ganger tidligere. Andre skal på sin første tur. Den yngste er 15. Vi har vurdert om det er tilrådelig å reise på grunn av situasjonen. Alle sier vi er gærne og er bekymra for oss. Det er krig. Men vi har bestemt oss og drar.

18. februar

Blir mottatt i Jerusalem av noen vi kjenner som bor og jobber der. Konflikten er trappa kraftig opp i løpet av bare de siste dagene. Nylig er det etablert en væpna israelsk vaktpost i gata rett over der de bor. Israelerne konfiskerte det arabiske huset da mannen som bodde der, kom på sjukehus. Kona og ungene blei kasta ut. Nytt jødisk brohode, nye kvadratmeter tatt.

Natt til 19. februar

Hører helikopterdur og hvin fra jagerfly. Om morran får vi høre i nyhetene at de har bomba i Gaza igjen. Det skjer alltid om natta.

19. februar

Til Jerusalem Hotell hvor vi treffer Suheil Khader, General Secretary of PGFTU (Palestinian General Federation of Trade Unions), Jerusalem. I går var det angrep i Nablus. Fagforeningskontoret som LO har bidratt til, blei truffet. LO har gitt 10 millioner til forskjellige tiltak. Mye blir nå ødelagt.

Forholda er dårlige på alle nivå. Næringslivet er rasert. 200.000 har fått sparken. Arbeidsløsheta øker. Nå er den 57 % på Vestbredden. I Gaza 75 %. Mange selger alt de eier for å leve. Fattigdom og utarming overalt. Hardt å jobbe fagforening. Bøndene har det verre. 500.000 oliventrær er høgd. Vestbredden er delt i 400 soner med grenser hver 5. til 10. kilometer. Okkupanten tillater ikke transport over sonene. Bønda får ikke solgt varene sine. Blir liggende og råtne innafor sperringene. Trakassering ved alle checkpoint. En ti minutters reise tar fort halvannen time. Enorme bilkøer for å komme seg på jobben. Dattera hans på ti år står opp klokka 05 for å rekke skolen klokka 08. Kommer hjem klokka 23. Krigstraumer for ungene. Kvinner lider mer enn menn. Lider hjemme. 400 kvinner har født unger på checkpointer. Mange har dødd. Ambulanser blir beskutt.

Uvilkårlige arrestasjoner. Elendige soningsforhold. Mange soner i telt. 3.000 fanger på 1-2 år for å krysse grensa til Israel ulovlig. Han har to sønner i fengsel. Begge for steinkasting. 17-åringen har vært ett år i fengsel. Han har mista to års skole. 18-åringen har vært 17 måneder i fengsel og slipper ut i morra. Soheil skal hente ham, og han gleder seg.

Han avslutter: Vi kan aldri bøye hodet. Vi må ha verdighet. Vi har ingen vei tilbake, ingen retrettmuligheter. Derfor kommer det til å bli verre i den nærmeste tida. Helt til alle forstår at vi må ha en politisk løsning. Vi gir oss aldri. Send nedover så mange dere kan!

20. februar

Handlerunde i Gamlebyen. Skal kjøpe palestinaskjerf. Tom for turister. Butikker og hoteller stengt. Må avlyse tur til Betlehem. Byen er sperra. Møter Abu klokka 14. Viser oss stedet der folk må stå i kø for papirer utafor det eneste offentlige kontoret for palestinere i Jerusalem. Folk overnatter på gata for å komme inn. Alt må ordnes her. Kanskje de ikke slipper deg inn den dagen. Prøve på nytt neste dag. Tillatelse til å besøke din døende far i flyktningleir i Gaza. Har eller får du ikke papira, kommer du ikke inn i Jerusalem igjen. Bevisst politikk for å tømme Jerusalem for palestinere.

Tar oss med i minibuss rundt Jerusalem og viser alle settlementene og hvor enormt de har vokst etter Oslo-avtalen. Bosettingene ser ut som festninger. Det er mange av dem. Ligger alltid på et høydedrag. Mangler ingenting når det gjelder infrastruktur. Nye, 4-felts motorveier forbinder de ulike settlementene. Mange er under bygging. Flere vokser opp midt inni arabiske boområder. Her plasseres de mest ekstreme, ytterliggående jødene. Vi stopper hos en bonde som har fått gården sin rasert av bosettere. Oliventrærne høgd og husene revet. Ved hjelp av en munk har han fått satt opp en buss som han har bodd i siden 1991. Inneklemt på 5×20 meter mellom en transformatorstasjon og lavblokker. Piggtråd. Bosetterne trakasserer han daglig. Han kommer aldri til å flytte. Er helt klar på en ting: Amerikanera har skylda. De vil ha kontroll med olja.

21. februar

Vi kjører til Dødehavet. Tydelig at vi er på okkupert land. Israelske flagg overalt. På stranda sitter en ungdomsgjeng med våpen. Fra den lokale kibbutzen. Flere F16-fly flyr over oss fra nord mot sør. Kjører tilbake og stopper på israelsk veikro. All bebyggelse her er israelsk. Betjeninga er palestinsk. Vi kjører bort til checkpointen utafor Jeriko, som er stengt. Mange utbrente gjennomhulla bilvrak langs veien vitner om kamper. Kjører tilbake og gjennom checkpoint inn til Jerusalem. Går fra Oljeberget via Getsemanehagen og Jomfru Marias grav. Opp til Gamlebymuren og gjennom Kloakkporten. Her driver Israel med en omstridt utgraving. Prøver å gå bort til Tempelhøyden, men blir stoppa av israelske vakter. Gjennom Gamlebyen blir jødiske beboere fulgt av væpna vakter foran og bak. Ender opp ved Herodesporten ved politistasjonen. Blir vitne til oppløp med mye politi. En palestiner blir anholdt.

22. februar

Kjører servicetaxi til checkpointet på Calandia sør for Ramallah og går til fots i terrenget rundt en kolle mellom oss og checkpointet. Skummelt. Ei dame blei skutt og drept på stedet dagen før. Service videre inn til byen. Stor by og veldig lite folk i gatene. Går til hovedkvarteret til Arafat. Ser tanksene utafor og står lenge for å se på unger som kaster stein, og får tåregass tilbake. En 12-åring vifter med et palestinsk flagg. Mye presse.

Drar hjem i skumringen. Ganske spennende å gå samme veien tilbake. Tar service til Jerusalem. Blir stoppa i checkpoint. En ung gutt bytter stol med oss. Setter seg innerst i taxien. Han har ikke ID-papirer til å komme inn i Jerusalem. Både sjåføren og gutten er nervøse. Vi viser pass. Gutten slipper.

23. februar

Går til Gamlebyen. På veien blir vi vitne til at ei tenåringsjente i følge med ei yngre jente blir stoppa på gata av en patrulje og ransaka. Jenta knekker sammen. Gråter. Vi ser på og filmer. Soldatene spør oss om hva vi gjør. Vi veit ikke om at vi gjør noe ulovlig. Soldatene åpner kameraet og drar ut filmen. De lar jenta gå, og forsvinner. Seinere ser vi bilen deres sirkle omkring.

24. februar

Uka over. Veldig fornøyd med at vi ikke avlyste turen. På Ben Gurion Airport Tel Aviv treffer vi en palestiner med hollandsk pass som protesterer høylytt, og sier at han får særbehandling siden han er palestiner. De klistrer en gul lapp med strekkoder på klærne hans og gir han eskorte rundt hele plassen helt til han går om bord på flyet hjem.

Bokomtale ved Harald Minken

Jørgen Sandemose var teoretikeren i KUL, som i 70-åra angrep ml-bevegelsen fra venstre, blant annet når det gjaldt enhetsfronten og holdningen til bøndene. I dag kombinerer han en jobb som universitetslærer i filosofi med en jobb som industriarbeider og klubbtillitsmann. Han er utvilsomt en av dem som har best greie på Marx i dette landet. Det viser han igjen i boka han har gitt ut på Aschehoug i år, Stat, religion, økonomi. Karl Marx og kapitalismens former. Samtidig viser han også fram de andre sidene av seg sjøl, slik som stridslyst, retthaveri og overforenkling. Her finner vi de gamle KUL-standpunktene side om side med litt for abstrakte filosofiske argumenter om religion og stat og en hissig diskusjon av faglig politikk. Flere av Røde Fanes lesere vil ha interesse av å lese hva Sandemose skriver.

Det Sandemose vil, er å bruke marxismen til å analysere kapitalismen og klassekampen i vår tid (etter Sovjets fall), både internasjonalt og i Norge. I den forbindelsen trenger han å framheve sider av marxismen som han mener er glømt eller misforstått, men som er avgjørende for å forstå den konkrete samfunnsutviklinga. Han trenger også å supplere og korrigere Marx på visse punkter.

Jeg mener at Sandemose tar feil på flere punkter, men det viktigste er kanskje religionens betydning for arbeidsdisiplinen. Sandemoses syn her er at bare den protestantiske kristendommen gir en arbeiderklasse som er villig til å underkaste seg den kapitalistiske arbeidsdisiplinen fullt ut. Derfor vil kapitalismen i lang tid ennå utvikle seg raskest i protestantiske områder, i motsetning til hva Marx sjøl trudde og hva globaliseringsteoretikerne nå trur. Av samme grunn er trusselen om utflytting av norsk industri til for eksempel Portugal overdrevet. Kapitalistene vil ikke se seg tjent med katolsk arbeidskraft.

I denne anmeldelsen vil jeg kommentere tre sentrale emner fra boka, nemlig religionen og arbeidsdisiplinen, staten og grunnrenta og dens betydning for analysen av det norske samfunnet. Men for å gi en mer fullstendig oversikt over boka og de mange ulike emnene i den, vil jeg først skissere opp kapittel for kapittel hva den handler om og hva jeg syns om framstillinga.

Kapittel for kapittel

I første kapittel behandles Marx’ teori om den kapitalistiske grunneiendommen og grunnrenta, og teorien anvendes på den norske bondestanden og Norge som oljenasjon.

I andre kapittel behandles Marx’ teori om den industrielle reservearmeen, dvs. om arbeidsløshet under kapitalismen. Den industrielle reservearmeen er både et produkt av kapitalakkumulasjonen og en forutsetning for videre akkumulasjon. Det vil si at konkurransen fører til rasjonalisering, bedriftsnedleggelser og teknologisk endring som setter arbeidere på gata. De ledige utgjør en nødvendig kilde til arbeidskraft i nye store og små prosjekter (spesielt hvis de er fleksible nok), samtidig som de utøver et trykk nedover på lønningene til de som har arbeid. Trusselen om å bli satt på gata demper ikke bare lønningene, men skjerper også arbeidsdisiplinen og arbeidstempoet, og fremmer altså den videre akkumulasjonen. Her følger Sandemose Marx nøye. En spesielt verdifull del av denne framstillinga er påvisningen av hvordan den mest forkomne delen av den industrielle reservearmeen blir usynliggjort og ignorert endatil av sosialister og kapitalismekritikere (side 88-91).

I tredje kapittel behandles forholdet mellom religionen og kapitalismen med utgangspunkt i et ungdomsskrift av Marx (Om jødespørsmålet, 1843). I fjerde kapittel behandles Marx’ teori om staten med utgangspunkt i det samme ungdomsskriftet.

Kapittel 5-8 inneholder analyser av henholdsvis Sovjet, den japanske kapitalismen, forholdet mellom industriland og utviklingsland, og EU. Disse kapitalene anvender den ene eller andre av de teoriene om grunneiendom, arbeidsløshet, religion og stat som er utviklet i kapittel 1-4. Det er sikkert ingen tilfeldighet at det som ikke er behandlet, er kapitalismen i USA og den angelsaksiske verden. Den er så å si standardutgava av kapitalismen, som ikke trenger å utbroderes. Det som trenger analyse er de tilfellene der kapitalismen forbinder seg med førkapitalistiske elementer og katolisisme, ortodoks kristendom eller andre kapitalisme-uvennlige religioner.

Det norske kapitalistiske samfunnet trenger en særskilt analyse, først og fremst på grunn av den særlige forma for bondeeiendom og oljeformuen. Men dette er behandlet allerede i første kapittel. Kapittel 9 tar for seg utviklinga i Norge i 90-åra spesielt hva gjelder lønnsdannelsen og arbeidsløsheten. Hovedtrekkene i «solidaritetsalternativet» fra Kleppeutvalgets innstilling i 1992 behandles godt, men den teoretiske kritikken av Kleppe lider under at Sandemose ikke har noe greie på borgerlig samfunnsøkonomisk teori etter 1970. Kleppeutvalgets teori har absolutt minimalt med Malthus eller Keynes å gjøre, men er en bokstavtro anvendelse av boka Unemployment fra 1991 av Layard, Nickell og Jackman. Se mine artikler om Kleppeutvalget i Materialisten nr 3 og 4, 1993.

Kapitlet munner ut i en drøfting av faglig politikk. Tendensen til at opposisjonelle tillitsmenn identifiserer seg med sin bedrift, spesielt når de sitter i bedriftens styre, kritiseres hardt og rettferdig. Sandemose vender seg så mot forsøk på å utviske skillet mellom LO og «gule» foreninger. Han ser slike bestrebelser som utslag av en teori om at samfunnet er en motsetning mellom på den ene sida en stort sett ensartet befolkningsmasse, og på den andre sida en bande reaksjonære kapitalister og statlige embetsmenn, slik at oppgava blir å skape faglig enhet innen en stor, villfaren masse der alle «egentlig» og «objektivt» har samme interesser. Tvert imot, sier Sandemose, reaksjonære, antisosialistiske sjikt og holdninger har en relativt sterk stilling på alle hold.

Årsaka ligger i eiendomsforholdene, som gir mange mulighet til å berge seg på individuelle løsninger som svekker kollektivet.

Teorien om et enhetlig folk mot monopolkapitalen og dens lakeier tilskriver han NKP og AKP, og sier at den «fortjent og endegyldig» har kompromittert dem hos alle de befolkningslag de ville fri til. Han har uten tvil rett når det gjelder NKP, men AKP har da ingen slik teori om et monolittisk enhetlig folk som ikke har skjønt sitt eget beste? På den andre sida ser AKP kanskje ikke fullt så mange grunneiendomsbesittere og karrierister i fagbevegelsen som det Sandemose ser.

Det er god grunn til å ta opp diskusjonen som Sandemose her reiser, for eksempel om karakteren til de «gule» foreningene. Samtidig fører han sjøl diskusjonen ut i urimelige resonnementer om religiøst baserte forskjeller i kampform mellom norske og utenlandske arbeidere, osv.

Det er tre «vedheng» på til sammen 70 sider i boka. I det første prøver Sandemose å modifisere Marx’ reproduksjonsskjemaer for å forklare reproduksjonen av kapitalen og arbeiderklassens stilling i et statskapitalistisk system (Sovjet). Dette er fullstendig mislykket. (I Sandemoses skjema er det en del av samfunnsproduktet som ikke blir reprodusert uten rustningsindustri eller annen sløsing.) I det andre vedhenget klargjør han det marxistiske begrepet om verdiskaping. I motsetning til Sandemose mener jeg at produksjon av tjenester for salg (unntatt finansielle tjenester og handel) er verdiskaping. For øvrig er vedhenget klart og greit, og mange vil ha nytte av å lese det. Det tredje vedhenget er en lita lærebok i marxistisk økonomi. Med unntak av behandlingen av det såkalte «transformasjonsproblemet» (han godtar Marx’ framstilling i tredje bok av Kapitalen) er dette også en nyttig bolk.

Religion og arbeidsdisiplin

Kapitalismen har ikke spredd seg over jorda i den grad Marx hadde ventet seg, mener Sandemose. Han venter heller ikke at den skal gjøre det i framtida. Hovedgrunnen er at kapitalismen utvikler seg best der religionen er protestantisk kristendom. Den utvikler seg nok også andre steder, men halvhjertet og oppblandet med andre elementer. For eksempel har den japanske kapitalismen sterke føydale og paternalistiske elementer, som i følge Sandemose er årsak til den stagnasjonen Japan opplever nå. Områder med katolsk tradisjon «favoriserer småproduksjon, håndverksbasert og familieledet virksomhet» (side 119).

Er dette riktig? Som en allmenn regel kan jeg ikke skjønne at det er det. De første som utviklet noe som liknet på kapitalistisk produksjon, var norditalienske bystater. Frankrike var for sin tid en meget utviklet kapitalistisk økonomi på 1700-tallet. Norditalia og Frankrike er den dag i dag høyt utviklede kapitalistiske økonomier. Kina ser ut til å tilegne seg den kapitalistiske ånd meget raskt, osv. Når det gjelder Japan, er det sikkert en lengre drøfting som skal til for å klarlegge årsaka til stagnasjonen i 90-åra, men det kan vel snu seg til ny oppgang der? I det hele tatt bør folk være forsiktig med å utnevne 10-års-trender til allmenne lover for samfunnsutviklinga. Hvor det finnes hindre for kapitalistisk ekspansjon, er kapitalismen sjøl i stand til å rydde dem til side. Det er ikke ideologien som på langt sikt former produksjonsforholdene, men produksjonsforholdene som former ideologien. Jeg vil tru at under trykket av nødvendigheten av å gjenopprette konkurransekraft på verdensmarkedet kan nær sagt en hvilken som helst religion kvitte seg med de skarpe kantene som bremser frammarsjen. Som da kristendommen kvittet seg med forbudet mot å ta rente – det krevde en livlig teologisk diskusjon og mye skarpsindig tolkning av skriftene!

Den viktigste grunnen til at protestantismen skulle være så velegnet for kapitalismen, ifølge Sandemose, er at den skaper arbeidere med høy grad av arbeidsdisiplin. Den kalvinistiske tanken om predestinasjonen (alt er bestemt av Gud på forhånd) fører til at «arbeidende mennesker uten særlig mye kny innretter seg etter maskinenes monotoni og ‘subsumeres’ under en teknisk produksjonsform som med rette kan kalles kapitalens egen» (side 110-111). I samme retning virker det trekket ved protestantismen som setter den enkeltes tro i høysetet. Den svekker de ytre religiøse autoritetene og styrker de verdslige: «Kuingen under autoriteter, motorisert av en skyldfølelse i en tilværelse hvor det ikke lenger er mulig å få syndsforlatelse fra noen kilde utenfor ens egen sjel og tro, er utvilsomt den dag i dag den mest virksomme faktor i arbeidernes ‘subsumpsjon under kapitalen’. Den tvinger dem inn i kapitalens disiplin på arbeidsplassen […], den kveler opprør mot autoritetene helt fram til dommens dag» (side 112).

Denne teorien om den protestantiske arbeidsdisiplinen er Sandemoses egen, utviklet som et supplement til Marx’ ungdomsskrift. Den finnes verken hos Marx eller Weber. Mens Marx og Weber hovedsakelig drøftet religionen og borgerskapet, legger Sandemose hovedvekta på religionen til arbeiderklassen. Og i motsetning til både Marx og Weber trekker han vidtgående konklusjoner om kapitalismens ekspansjonskraft.

Sandemose gir ikke noe egentlig belegg for sin teori om arbeidsdisiplinen, men melder at «erfaringen fra arbeidsplasser» er at den protestantiske arbeidsstilen er knuget av autoriteten og «har et preg av rutine og tilsiktet nøyaktighet som står godt til det ytterpunkt man ser i enkelte puritanske omgivelser, hvor kirkelyden sitter på faste plasser som til og med kan være prydet med familienavn». De ortodokse kristne, derimot, har en stil som «påfallende tilsvarer den usystematiske bevegelsen som er egen for forsamlingene blant denne kirkens menigheter» (side 115).

Her har Sandemose virkelig forfalt til overflatisk filosofering. Det er nødvendig å trekke fram noen enkle fakta, hvorav de fleste allerede er behandlet av Sandemose andre steder i boka. Den industrielle reservearmeen er et kraftig verktøy til å innføre arbeidsdisiplin. «Vil du ikke, står det nok av folk utafor porten.» Akkordlønn er et annet. Kombinert med autoriteten til formannen eller ingeniøren skulle slike midler etter hvert lære arbeideren hva som krevdes. Autoriteten til disse oppsynsmennene kan naturligvis forsterkes av en ideologi som lærer generell respekt for autoritetene, eller som ser arbeidet som et kall, men forskjellen mellom religionene i så måte er neppe verken stor eller vesentlig. Uansett så er det utsikten til nøden ved å miste arbeidet eller ikke klare akkorden, som lærer arbeideren disiplin.

Vi må skille mellom ulike faser av kapitalismen – manufaktur og maskindrift. Manufakturen baserer seg på en arbeidsdisiplin påført utenfra selve arbeidsprosessen – fra arbeidsledelsen eller fra lønnssystemet. Likevel tar det historisk sett lang tid å oppdra arbeidsstokken til disiplin. Det var mye tull, leik, prat, skoft og unnasluntring på arbeidsplassen i gamle dager. Muligens kan religionen spille en rolle i denne fasen, da også flere folk hadde et alternativ i å vende tilbake til familieproduksjonen. Men med maskindrifta blir det maskinenes egen takt og fart som bestemmer arbeidstempoet. Det er det som kalles arbeidets reelle subsumpsjon under kapitalen. Dersom arbeideren faktisk ikke har noe annet å selge enn arbeidskrafta, spiller det da fint liten rolle hva slags religion han har.

At arbeidsstilen skulle avspeile sider ved gudstjenestens gang i de ulike religionene, virker usannsynlig og trenger dokumentasjon av et helt annet slag enn det Sandemose slenger fram.

Den borgerlige staten

Sandemose skiller mellom statens maktutøvelse og grunnlaget for maktutøvelsen, som er at den anerkjennes som legitim av alle borgerne. Det er det siste aspektet, spørsmålet om statens grunnlag, som han behandler. Han tar utgangspunkt i Marx’ ungdomsskrift om jødespørsmålet. I tråd med det kaller han medlemmene av det borgerlige samfunnet for borgere, og identifiserer borgerne med vareeiere. I denne språkbruken blir arbeiderne også borgere. De eier varen arbeidskraft.

Vareeierne har en felles interesse av å kunne drive forretninger med varene sine på en fri og trygg måte. Derfor trenger de noen som kan beskytte kontraktsfriheten og eiendomsretten og utøve makt mot pengeforfalskere, tjuver og svindlere. I det de gjensidig anerkjenner hverandres rettigheter som borgere, anerkjenner de også staten som en uavhengig og legitim instans for å opprettholde disse rettighetene. Slik blir de statsborgere, mennesker med borgerlige rettigheter.

Så langt samsvarer Sandemoses statsteori med Marx’ ungdomsskrift. Men ikke med det Marx seinere skreiv! I manifestet sier Marx at den moderne statsmakta bare er et utvalg som forvalter hele borgerskapets felles anliggender. Og der er arbeiderklassen ikke en del av borgerskapet!

Marx har blitt uenig med Sandemose, og Sandemose søker etter en formel som kan løse uenigheten. Det første forsøket på løsning er urimelig. Han vil bruke avsnittet om herren og slaven fra Hegels fenomenologi til å vise at gjensidig anerkjennelse ikke er uforenlig med over- og underordningsforhold. Men for det første er det uriktig at dette avsnittet handler om vareeiere. Det handler om opprettelsen av slavesamfunnet. For det andre oppnår ikke herren og slaven den gjensidige anerkjennelsen de er ute etter. Herren kan ikke se sin likemann i slaven, og slaven kan ikke se seg sjøl som noe sjølstendig menneske. Utfallet av dialektikken mellom herren og slaven er at slaven får en stoisk bevissthet. I sitt indre er han fri, uavhengig av de ytre omstendighetene. («Din tanke er fri,» som Arbeiderpartiet synger.) En slik slavenatur kan nok produseres i nåtidas lønnsslaver også, men hvis det legitimerer noen stat, så er det en undertrykkerstat. En stat bygd på gjensidig anerkjennelse, slik som Sandemoses borgerlige stat, kan ikke oppstå på grunnlag av herre- og slaveforhold.

Neste forsøk er bedre. I produksjonen, sier Sandemose, er arbeideren ikke lenger en fri vareeier. Han har solgt sin vare og har mistet sin frihet for tida som salget varer. I det daglige arbeidet er han ufri og ingen statsborger. Likevel er han faktisk en fri vareeier av og til. Han er fri til å skifte jobb. Det står ikke i motsetning til at klassen er ufri.

Til tross for at Sandemose sannelig utleder sin stat på en abstrakt måte, er det likevel en kjerne av sannhet i teorien. Rettsstaten og det borgerlige demokratiet utgjør i visse henseende en beskyttelse også av arbeideren, og staten får noe av sin legitimitet fra det. Men i bunn og grunn er staten borgerskapets stat, og ivaretar bare borgerskapets interesser.

Egentlig trur jeg Marx’ statsteori kan leses ut av Kapitalen. De tre første kapitlene handler om den enkle vareproduksjonen, der alle er små vareprodusenter som eier egne produksjonsmidler og produserer for markedet. De er frie og like eiendomsbesittere. Dette samfunnet krever en overbygning av lover og maktanvendelse som nettopp er Sandemoses stat. Staten mynter ut penger og slår ned på falsknere og svindlere. Det må også oppstå en privatrett som kan handtere konflikter om kontrakter og en strafferett som kan sikre eiendommen.

Men i fjerde kapittel introduseres utbyttinga, og dermed et helt annet samfunn, sjøl om det bevarer den enkle vareproduksjonen og dens overbygning som et element i det nye. I tillegg til at staten skal forvalte pengevesenet og sikre kontraktsfrihet og eiendomsrett, må den da åpenbart også ta seg av forvaltningen av arbeidskrafta og sikring av profitten og akkumulasjonen. Den må kort sagt løse alle oppgaver som er nødvendige for å fortsette kapitalismen, men som den enkelte kapitalist ikke tar seg av sjøl (borgerskapets felles anliggender). Arbeiderklassens interesser kommer bare inn i bildet i den grad staten også tar på seg å være arena for å inngå nødvendige klassekompromisser.

Bønder og olje

Jordbruksproduksjon, gruvedrift, oljeutvinning m.m. er produksjon som avhenger av knappe naturressurser. Noen jorder er mer fruktbare enn andre, noen malmforekomster er rikere og noen oljefelt billigere å utvikle. Hvis etterspørselen (etter korn, poteter, jern, olje) er gitt og produksjonen skal foregå kapitalistisk, vil prisen på kornet fra det dårligste jordstykke som trengs til å dekke etterspørselen, bli akkurat høy nok til at bonden der kan få en normal kapitalistisk profitt. De andre får da en ekstraprofitt ved denne prisen. Ekstraprofitten i andre produksjonsgreiner forsvinner når de mindre produktive konkurrentene tar etter den mest produktive, men dette er ikke mulig i bransjer hvor ekstraprofitten skyldes rikere naturressurser. Derfor kan eieren av den rikere naturressursen tilegne seg ekstraprofitten på varig basis. Dette er grunnrenta. Marx’ teori på dette punktet atskiller seg lite fra standard samfunnsøkonomi i vår egen tid. Han regner imidlertid også med andre former for grunnrente (på grunn av investeringer i jordforbedringer etc, og på grunn av andre former for monopolmakt). Hvis jord kan kjøpes og selges, vil verdien av den være den kapitaliserte verdien av den framtidige grunnrenta.

De norske bøndene eier sin egen jord, og skulle derfor motta grunnrente som eiendomsbesittere. Dette er grunnlaget for Sandemoses kritikk av bøndene som reaksjonære eiendomsbesittere, som har en gratis fordel av de kapitalistiske produksjonsforholdene. Han mener også at klassen av sjøleiende bønder har politisk makt og preger det politiske livet i Norge (og EU) i reaksjonær retning.

For å komme til en slik konklusjon må Sandemose se helt bort fra de konkrete ordningene som regulerer jordbruksprisene i Norge, og endringene i disse ordningene som foregår nå. For eksempel vil fri import av jordbruksvarer straks eliminere nesten all grunnrente i det norske landbruket. Heller ikke i den tida importen var sterkt regulert, hadde vi et jordbrukssystem der grunnrenta var en dominerende inntektskilde for bøndene. Vi hadde et planøkonomisk system der bøndenes årsinntekt i prinsippet skulle bli lik en normal industriarbeiderlønn for tilsvarende arbeidsinnsats. Og sjøl om det ikke var slik for alle bønder, så ville det i alle fall være urimelig å bygge klasseanalysen av småbønder i distriktene på premisset om at de mottok grunnrente. Det er oppsiktsvekkende at Sandemose ikke på noen måte prøver å analysere de norske jordbruksreguleringene, når bøndenes reaksjonære karakter spiller en så stor rolle i analysen hans av Norge.

Norge som oljenasjon står i en tilsvarende stilling som bøndene i Sandemoses teori. Norge tilegner seg grunnrente basert på eiendomsretten til knappe naturressurser. Som motstander av eiendomsretten ser Sandemose ingen grunn til at grunnrenta i oljeproduksjonen skal tilfalle Norge. I stedet burde vi prise olja så lavt at grunnrenta forsvant. Han kritiserer derfor hele venstresida for paroler om at oljepengene tilhører hele det norske folket og må brukes her i landet.

Dette hadde Sandemose hatt rett i, syns jeg, hvis det ikke hadde vært for miljøhensyn. Sandemose er helt taus når det gjelder miljøet. Men dersom trusselen om global oppvarming skal tas alvorlig, kan vi ikke ha en lav oljepris. Det gjenstår å se hvor mye menneskeskapt CO₂ bidrar til den globale oppvarmingen, men vi bør i alle fall føre en politikk som tar høyde for at menneskeskapt CO₂ er viktig. Hvis vi altså går inn for en høy oljepris, kunne vi ta Sandemoses kritikk alvorlig ved å legge større vekt på å bruke oljeformuen til u-hjelp og støtte til frigjøringsbevegelser.

Miljøhensyn spiller også en vesentlig rolle i spørsmålet og allianse mellom arbeiderklassen og bøndene. Den gamle regelen om å overlate gården til neste generasjon i bedre stand enn man fikk den, er faktisk anti-kapitalistisk fordi den legger vekt på bærekraftighet i stedet for kortsiktig profitt. En vesentlig kritikk av både Sandemoses analyse av Norge og verden for øvrig er derfor at bærekraftighet og miljø ikke spiller noen konkret rolle i analysene.

Konklusjon

Hvis du bare skal kjøpe en bok om marxisme, er dette ikke den boka du skal kjøpe. Hvis du derimot skal kjøpe flere, så må du også ha denne, fordi det går tiår mellom hver slik bok som kommer på norsk. Men les langsomt og kritisk, og oppsøk kildene!

Bokomtale ved Victor Brevik

Daniel Yergin er president i Cambridge Energy Research Associates og tidligere lærer ved Harvard. Yergin er brukt som rådgiver og har utgitt flere bøker om oljen og konflikter. For denne boken, The Prize. The Epic Quest for Oil, Money, and Power, fikk han Pulitzer-prisen. Boken er tettskrevet på 900 sider, men når du først har begynt er den vanskelig å legge fra seg selv om den er på engelsk. Boken er strukturert slik at den er også fullt mulig å bruke til oppslag.

Sjøl om oppdagelsen av hydrokarboner på norsk sokkel ble gjort på slutten av 60-tallet og den første råoljen ble utvunnet i 1971, er Norge en fersk leverandør i oljehistorisk sammenheng. Som oljeprodusent og gassleverandør er vi betydelig. Men der var altså en historie lenge før Nordsjøen og Ekofisk-feltet.

Våren 1990, fire måneder før Saddam Hussein erklærte Kuwait som Iraks 19. provins, ble det lagt frem ei analyse for USAs sentralkommando som konkluderte med at oljen hadde mistet sin strategiske betydning. Den samme sentralkommando fikk da seinere ansvaret for Operasjon Ørkenskjold.

Først etter andre verdenskrigen, i løpet av 1947, snudde USA fra å være nettoeksportør til å bli nettoimportør av olje. Mens Storbritannia satset på Irak, satset USA på det korrupte og bankrotte kongedømme i Saudiarabia. Saudiarabia ble plukket ut som strategisk hovedleverandør av olje. Til gjengjeld fikk kong Faisal prosenter som kunne rette opp den markspiste økonomien. USA pøste inn med geologer som resulterte i at store, nye petroleumsreservoar ble kartlagt og satt i produksjon. I kjølvannet av boomen ble mange industrimagnater og finansfolk i USA styrtrike. Eksempelvis Paul Getty. Mens Saudiarabia i harde ordelag gikk ut mot staten Israels ekspansjoner, strømmet oljen paradoksalt uforminsket inn til ekspansjonistens viktigste støttespillere.

Storbritannia hadde også tradisjonelt hatt et nært samarbeid med Iran. Og etter krigen, gjennom Anglo Iranian Oil Company, etter at Iran en kort periode under andre verdenskrig var nazivennlig. (Andre kilder enn Yergin sier at Storbritannia foretrakk Khomeini framfor kommunistene i 1988. Da var det klart at sjahen ikke lenger hadde legitimitet i befolkningen .) Den britiske imperialismen har virkelig preget fastsettelsen av landegrenser i Midtøsten, både med hensyn til utseende for Irak, Jordan, Syria, Palestina og Kuwait. Boka gir også et blandet bilde av den iranske nasjonalisten «old Mossy», Mohammed Mossadegh.

Enhver som analyserer den politiske og militære situasjonen i Midtøsten uten å ta oljen i betraktning bør lese denne boka.

I Kaukasus-området organiserte den unge Josef Stalin studiesirkler og streiker mot de tøffe arbeidsvilkårene og propaganderte for sosialismen: Aksjoner førte til at felt ble påtent og satt i flammer. Og i 1905 ble Rothschild, Nobel og andre tvunget ut av området. 40 år seinere satt den samme Stalin som innbitt forsvarer av de samme feltene, slik at ikke disse skulle falle i Wehrmachts hender og bli til drivstoff i militærmaskineriet. De største oljeressursene Europa utenom Sovjetunionen var Ploesti-feltene i Romania, som representerte 58 % av Tysklands import i 1940. I følge Yergin var krigen mot Sovjetunionen og aksjon Barbarossa vesentlig begrunnet i behovet for å kontroll over disse feltene, slik at de ikke skulle falle i Stalins hender. Den røde arme stanset ved Stalingrad felttoget Blau og mulighetene på påfyll av petroleum, noe som i følge forfatteren var avgjørende for at Hitlers krigslykke snudde. I dag er det på ny krig i Kaukasia, i Tsjetsjenia og i nærområdet Afghanistan.

Enhver som ønsker å forstå dagens politiske og militære situasjonen må ta oljen i betraktning.

Venezuela fikk også fart i oljeproduksjonen etter andre verdenskrig, men i motsetning til landene i Midtøsten valgte Venezuela en mer sjølstendig oljepolitikk vis a vis USA. Etter andre verdenskrig gjennomførte president Betancourt prinsippet om 50/50 fordeling med utenlandske selskap. Dette førte til at landets totale inntekter ble seksdoblet fra 1942 til 1948. Avbrutt av et blodig militærkupp i 1948, kom Betancourt sammen med oljeminister Alfonzo tilbake i 1958. I 1974 nasjonaliserte landet oljen.

Boka går grundig inn på organiseringen av OPEC som motmakt til stormaktene og de multinasjonale selskapenes makt.

Boka ble skrevet for 10 år siden. Hvilken relevans har boka i dag? Mens modernister utroper tiden nå til å være IT-epoken, mener forfatteren at siste hundreåret var oljens tidsalder og at vi fortsatt er i denne. Er dette fortsatt riktig? Innvendingen mot boka kan være at det meste i verden kan forklares i olje- og energibehovet. Den tar heller ikke opp alle de humanitære aspekter oljehistorien har og har hatt. Samtidig er det slik at all idealisme som forklarer verden ut fra den onde og den gode, eller som vurderer ut i fra politikk og ikke økonomisk basis, sannsynligvis får problemer med å forklare og forstå de store endringene i det geostrategiske bildet vi opplever i begynnelsen av 21. århundre.

av Pål Hellesnes

Vi som kallar oss feministar og jobbar for likeverde både i teori og praksis mellom kjønna vert ofte nødt til å diskutera kva for rollemønster vi ønsker oss. Det held ikkje å berre kunne ramsa opp alle dei negative trekka ved dagens kjønnsroller (sjølv om dette og er heilt naudsynt). Vi må og ha eit alternativ.

For jenter har dette alternativet fått sitt tydeligaste uttrykk gjennom bøllekursrørsla. Gjennom informasjonsarbeid, ordskifte og aktiv handling stakar jenter sjølve ut ein kurs for kor dei vil: Dei vil styrka sin eigen posisjon, dei vil få betre sjølvtillit, dei vil slutta å leita etter feil hos seg sjølve og sjå etter kva som kan gjerast med det sosiale miljøet. Alt i alt eksisterer det truverdige, positivt ladde handlingsalternativ for jenter som ønsker å gjera praksis av parolene om å «bryta med kjønnsrollemønstra». Sjølvsagt fins det mykje som kan gjerast framleis, men fundamentet er i det minste til stede.

For oss gutar som får ei feministisk oppvakning, eksisterer ikkje slike klåre utvegar. Mangelen på formuleringa av mannlege frigjeringsstrategiar frå kjønnsrollene trur eg heng saman med tre faktorar:

1. Den mannlege dominansen i dei radikale miljøa
2. Veikskapene i den eksisterande mannsrolla
3. Dei sosiale sanksjonane mot radikale menn, især homofobien

Eg skal ta for meg alle tre i tur og orden.

Den mannlege dominansen i radikale miljø

Det er ei kjent sak at radikale miljø, og dei som ope har argumentert mot kvinneundertrykking og erklært seg som feministiske, har vore mannsdominerte. Det har vore menn som har hatt flest tillitsverv, skrive flest bøker, vore talspersonar osb. Sjølv om somme av desse mannfolka har hatt særs tvilsame haldningar til kvinnefrigjering, trur eg mange av dei leiande mannfolka i dei radikale rørslene har vore for kvinnefrigjering eller likestilling, i alle fall teoretisk. I praksis har det derimot tydelegvis skorta. I AKP førte dette på starten av 80-talet til eit «kvinneopprør», som førte til fleire kvinnelege leiarar (Kjersti Ericsson vart første kvinnelege leiar i AKP) og den tidlegare nevnte bøllekursrørsla. Trass i dette kvinneopprøret og andre tiltak er det ikkje vanskeleg å sjå at radikale parti og organisasjonar er mannsdominerte i dag og. (Noko anna ville vel kan hende vore oppsiktsvekkande.)

Det at det har vore menn som har sett premissene for det politiske og ideologiske arbeidet i mange tiår har sjølvsagt fått konsekvensar for utviklinga av teori og politikk. Blant dei viktigaste følgene er at feminisme har vorte definert som «kvinnepolitikk» i den forstand at det er (nesten) berre damer som syslar med det. Medan det på alle andre felt bugnar av bøker, artiklar og foredrag skrive av menn er feministisk teori og politikk nesten utelukkande skrive av kvinner. Og radikale damer, uansett kor innsiktsfulle og skarpe dei er, manglar røynsle og innsikt i korleis det er å vera mann i dagens samfunn.

Den mannlege dominansen på omtrent alle andre politiske felt har og ført til at radikale kvinner har vore lite interesserte i at menn skal vera aktive i feministisk debatt og politikkskaping. Forståeleg nok har mange stilt seg skeptisk til at menn skal koma inn og styra til og med kvinnepolitikken i rørslene.

Min påstand er derfor at den mannlege dominansen i dei radikale miljøa har gjort at vilkåra for menn under dagens kjønnsrollemønster er særs dårleg undersøkt, og det har vorte formulert lite politikk og få strategiar som kan nyttast av feministisk orienterte menn i deira arbeid. Dei mest innsiktsfulle bidraga eg sjølv har vore borti har vore produsert av kvinner. Ein viktig «røyst» manglar derfor i den feministiske litteraturen.

Veikskapene i mannsrolla

Den tradisjonelle mannsrolla er samansett. Ho har både positive og negative trekk. Ein Mann skal, tradisjonelt sett, vera sjølvsikker, handlekraftig, sterk, ha teknisk innsikt, vera uredd osb. I ein god del tilfelle er dette positive trekk. Men medaljen har ei bakside: All denne «styrken» gjer at menn i vår kultur har særs vanskeleg for å visa veikskap. Men ingen er sterke heile tida. Menn har og svake sider, vi kan vera usikre, føle at vi ikkje strekk til og vi kan vera redde. Poenget er at det å innrømma at ein har «svake» (det er vel riktigare å seia «normalt menneskelege», men i samfunnet vert dette sett på som uttrykk for veikskap) sider i seg sjølv inneber eit brot med mannsrolla. For å kunne jobba fram nye roller for menn er det sentralt at vi må innrømma at vi ikkje alltid er reine, ranke og sterke. Det er ikkje lett.

Eg tror at dette kan vera med på å forklåra kvifor mange menn har vegra seg for å gå inn i ein debatt om mannsrolla. Det «kostar» personleg og kjenslemessig å opna seg på desse områda, og ein stillar seg open for hogg. Noko som bringar meg over til punkt 3:

Dei sosiale sanksjonane mot radikale menn, især homofobien

Få ting er så myteomspunne og latterleggjort som den «mjuke mannen». Menn som på 70-talet freista verta feministar i praksis og bryta med eit undertrykkande mannsideal har vore gjenstand for utallige sketsjar og vitsar. Det er tydeleg at det å freista bryta med kjønnsrollene ikkje er noko ein gjer ustraffa.

Både blant menn og kvinner risikerer menn som ikkje oppfører seg som «ekte menn» å møta sosiale sanksjonar. Om ein visar at ein syns ting er skummelt er ein «reddhare», om ein vert rørt er ein «jentete», om ein har andre interesser enn dei tradisjonelle er ein «nerd», «særing» eller «homo». Det krever stort mot for ein liten gut i dag å dansa ballett. Framfor alt får menn som opptrer utradisjonelt kjapt passet påskrive: Han er ikkje «ekte mann». Kjønnsidentiteten vår er blant dei mest grunnleggande og djupast forankra delene av personlegdomen. Nett derfor opplevast kan hende dei som bryt mønsteret som så truande av mange. Kvifor er homofili så tabubelagt og skremmande for mange? Eg trur ein nøkkel til å forstå den valdsame homofobien i samfunnet er å sjå at homofile gjennom sin seksuelle preferanse utfordrar kjønnsidentiteten vår, og dermed grunnlaget for ein fundamental maktbalanse i samfunnet.

Menn som gjer utradisjonelle ting, anten det dreier seg om å verta hjelpepleiar og ikkje gravemaskinoperatør, eller vera med på antipornoaksjonar, eller vera heime med ungane i staden for å gå på fotballkamp, vert utsett for sosiale sanksjonar. Dette kan strekka seg frå enkle ting som små sarkastiske kommentarar, via utfrysing og mobbing til fysisk vald i somme tilfelle. Det er viktig å ha i mente at dette kjem ikkje berre frå andre menn, men og frå kvinner. Kvinner er og aktive i å oppretthalda dagens kjønnsroller, og både feministiske kvinner og menn får merka det. Det gjer at feministiske menn kjem i ei klemme – korkje hos vanlege menn eller kvinner vert det premiert å bryta med kjønnsrollene.

No kan det høyrast ut som om eg kjem med tusen orsakingar for mangelen på feministisk teori og praksis frå oss menn. Det er ikkje poenget. Sjølv om dei tre grunnane eg har rekna opp er viktige forklåringar, så kvilar framleis ansvaret på oss. Eg meinar at vi må snu denne trenden – at vi må få til ein feministisk offensiv blant radikale menn. Mannsrolla er overmoden til å verta utfordra. Eg skal gi fire korte grunnar:

1. Dagens rollemønster er valdeleg. Kvart år vert tusenvis av norske kvinner terrorisert og banka opp av ektemenn, sambuarar, kjerastar eller vilt framande menn. Fleire hundre kvinner må leva som flyktninger internt i Noreg i frykt for sitt eige og ungane sitt liv.
2. Dei trange kjønnsrollene gjer vald mot kjenslelivet til menn. Det er neppe tilfeldeg at unge menn er på toppen av sjølvmordsstatistikken – menn manglar måtar å takla vanskelege kjenslemessige situasjonar.
3. Kjønssrollene hindrar menn i å vera heile menneske. Det er ei rekke aktivitetar og atferdsmønster som er mindre akseptert for menn. Alt frå å ha visse yrker til å visa omsorg opent eller ha somme interessar er uglesett. Menn må anten ta kampen mot dette, eller underordna deler av seg sjølv.
4. Kjønnsrollene hindrar kampen for ei meir rettferdig verd. Kvinneundertrykkinga splittar den sosialistiske rørsla og hindrar einskap for å styrta kapitalismen og innføra eit sosialistisk folkestyre.

Kva må gjerast?

Då kjem ein til tusenkronersspørsmålet: Kva skal ein gjera, og korleis kan ein sjå for seg ei progressiv mannsrolle skal vera? Eg har på inga måte Svaret, men her er nokre tankar:

1. Målet er eigentleg ikkje å nå fram til «ei ny mannsrolle». Det langsiktige målet er å oppheva kjønnsrollene fullstendig. Det vil seia at kva for ein person du er ikkje skal avhenga av kva du er fødd med mellom beina. Men dette målet ligg nok eit godt stykke fram i tid. For å nå dit må vi endra grunnleggande kulturelle kodar som er nedarva gjennom tusenvis av år. Ikkje gjort over natta, med andre ord. Derfor må vi ha alternativ som ligg nerare dagen i dag.

2. Det enkle svaret er at vi må bevega oss bort frå dei sidene som er openberrt undertrykkande. Dvs. stoppa å avbryta, slutta å slå, stoppa å nytta hersketeknikkar osb. No er ikkje dette «lett», men det er i alle høve lett å peika på.

3. Eit meir avansert svar er at vi må våga å visa «veikskap», dvs. vi må kjempa gjennom aksept for at menn og kan vera omsorgsfulle, redde, usikre, uvitande og triste.

4. Dette kan ikkje gjerast individuelt. Damene har for lenge sidan innsett at utelukkande individuell handling ikkje er nok. Som songen seier: «ensomme og adskilt er vi lettere å slå, men om vi samler oss, om vi forener oss, er det ingen som kan hindre at vi sammen når vårt mål». Kvar einskild mann kan ikkje visa veg ut av uføret, vi må danna feministiske mannskollektiv som kan utarbeida kollektive frigjeringsstrategiar.

5. Det held ikkje med teori, tankane må omsettast i handling. Eit døme: På 70- og 80-talet var det ei rørsle blant feministiske kvinner for å få kvinner til å erobra tidlegare mannlege bastionar. Dei valde «utradisjonelle» yrker, som snekkar, rørleggar, heismaskinist o.l. Noko liknande hadde vore mogleg for feministiske menn. Det hadde truleg skapt oppstyr om mange menn hadde saman vald å verta hjelpepleiarar, sjukepleiarar, førskulelerarar og jordmødre. Dette er bare eit døme, det fins tusenvis av andre ting det går an å gjera. Poenget er at det ikkje er nok å vera feminist i hovudet – det må praksis til.

Uthenginga av feministiske menn som «mjuke tøflar» er urettvis og hindrar kvinnekampen. Det er på tide at vi som er feministar kvittar oss med det undertrykkande kallenamnet «tøffel». Det er ingen machomann som er så tøff som ein mann som bryt med kjønnsrollene.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Om peronismen

3. desember 2001 vedtok den argentinske regjeringa den såkalte Plan Freezer. Den innebar å fryse alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten kunne ikke folk ta ut lønna si, ta ut penger av lønnskontoen eller heve pensjonen. Dette rammet 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 %.

Argentinas utenlandsgjeld beregnes å være om lag 150 milliarder dollar dvs. ca. 1.400 milliarder norske kroner. Med en befolkning på ca 37,5 millioner innbyggere, tilsvarer dette ei gjeld til utlandet på over 37.000 kr. pr. innbygger. Til sammenlikning: Norges nettofordringer på utlandet var ved utgangen av 2001 anslått til om lag 485 milliarder kroner, dvs. tilgodehavende på ca. 107.000 kr. pr. innbygger .

Argentina er i dag et land med en arbeidsløshet på om lag 20-25 % av arbeidskrafta. Staten skulle i 2001 ha betalt 26,5 milliarder dollar i utenlandsgjeld: 15 milliarder i avdrag og 11,5 milliarder i renter. Statens ressurser holdt i 2001 til å betale 5 milliarder, de resterende 16,5 milliardene måtte finansieres via nye lån, til tross for en sterk innstramming av offentlige budsjettene:

• På grunn av oppsigelser sparte staten 600 millioner dollar i lønn.
• Overføringene til provinsene ble ytterligere skåret ned, til tross for den katastrofale situasjonen de befant seg i.

Den første gjelda i Latin-Amerika

I 1532 tok 100 spanske conquistadores, væpnet med kruttvåpen og beskyttet av rustninger, inkakongen Athahualpa til fange. Kongen ble tilbudt sin frihet mot en løsesum: inkaene skulle fylle et stort rom med gull, sølv og juveler.

Dette ble gjort, men hva skjedde så:

• Løsesummen ble delvis delt mellom soldatene og delvis sendt til Spania til kongen.
• Inkakongen ble lurt. Han ble dømt til døden og drept. Spanjolenes sjef, Pizarro, gråt for hans sjel. Kong Carlos den femte, som hadde globalisert verden, innkasserte nok et offer.

Den dagen tvang den spanske kolonialismen en bilateral forhandling på inkaene, og Athahualpa aksepterte den første eksterne gjelda da han avtalte en løsesum. Etter dette har samme situasjon gjentatt seg i det uendelige i Latin-Amerika – med andre aktører, andre personer og i andre former.

Den britiske forbindelsen

Argentina løsrev seg fra den spanske kolonialismen i begynnelse av 1800-tallet. Lederen for denne kampen var frihetshelten general San Martin som også leda frigjøringskampen i Chile. Britene støtta en del av frigjøringskampen mot spanjolene, delvis for å kunne overta deres økonomiske rolle etter hvert.

Fra 1860- til 1950-årene var Argentina økonomisk svært knytta til britenes økonomi. Den argentinske økonomien var såkalt komplementær (utfyllende) med britenes. Det ble etter hvert en stor produksjonen av korn, storfe og sauekjøtt. I 1920-årene var Argentina verdens nest største eksportør av kjøtt og hvete.

I 1942 var 60 % av alle utenlandske investeringer i Argentina britiske og 20 % fra USA. Argentina var for øvrig, etter USA, det landet i Amerika som hadde størst immigrasjon fra Europa: 1 million flere europeiske enn til Canada og dobbelt så mange som til Australia.

I 1910 var over 30 % av befolkninga i Argentina født i utlandet mot over 14 % i USA.

Den økonomiske utviklingen i Argentina fram mot 1930-40-årene var mer lik Australia og New Zealand, enn resten av Latin-Amerika.

Midt i 1920 årene var Argentinas økonomiske produksjon like stor som resten av Latin-Amerikas, med bare 1/5 av befolkninga til resten av Latin-Amerika.

Industrialiseringen av Argentina var verken britene eller amerikanerne interessert i. Britene fikk solgt britiske industrivarer til Argentina. Dessuten kontrollerte engelsk kapital argentinsk transport. Landet prøvde å utvikle noe konserveringsmiddelindustri for kjøttprodukter. De hadde fram til midt i 1920-årene en forholdsvis stor eksport til Cuba og Brasil. USA gikk inn og stengte markedet på Cuba til fordel for Uruguay, og det samme skjedde i Brasil mot at brasiliansk kjøtt ble sikret markeder i Italia. Dette var mulig fordi USA kontrollerte over 60 % av Argentinas kjøtteksportmarkeder, mot Storbritannias 26 %.

USAs rolle

I hele perioden var det en sterk rivalisering mellom Storbritannia og USA om Latin-Amerika. Selv om USA økte sin tilstedeværelse i Argentina i alle disse årene, var landet ikke så sterkt innblandet i Argentina som britene fram til 1950-årene. I de to verdenskrigene var britene interessert i å holde Argentina nøytralt, nettopp for å få dekket kjøttforbruket og kornbehovet. USA ønsket fra 1942 at Argentina skulle bli med i krigen, etter at de tidligere hadde bedt landet om ikke å gå med på de alliertes side etter Pearl Harbor. Dette ønsket imidlertid ikke Storbritannia, og Churchill sendte brev om dette til Roosevelt.

Under og særlig etter krigen utsatte USA Argentina for restriksjoner i handelen, restriksjoner som etter krigen var hardere mot Argentina enn mot de tidligere fascistfiendene. Etter krigen satt Argentina med tilgodehavender i Storbritannia på 150 millioner pund. Med USAs medvirkning, tvang Storbritannia Argentina til å kjøpe de britiske jernbanene i landet til samme pris som argentinernes tilgodehavende. Dette skjedde på et tidspunkt da den argentinske regjeringa slett ikke ønsket å nasjonalisere det dårlige vedlikeholdte jernbaneanlegget, men ønsket å bruke disse 150 millionene pund til en industrialisering

Perón gjennomførte en helt nødvendig industrialisering for å erstatte frafallet av importmuligheter som boikotten førte til. Perón var med i et militærkupp i 1943, og bygde seg opp som arbeidsminister. Der støttet han de fagorganiserte og fikk vedtatt ferielov, pensjonsordninger og ulykkesforsikring osv. Perón vant valget i 1946 og ble gjenvalgt i 1951 med 65 % av stemmene. Det er fra denne tiden at peronismen som argentinsk bevegelse etablerer seg og har hatt sin kraft fram til våre dager.

Perón ble kastet av proamerikanske militære i 1955 og måtte dra i eksil, etterfulgt av flere sivile og militære regjeringer som ikke ga rom på den politiske scenen til peronistene. I den urolige tida i begynnelsen av 1970-årene fikk han komme tilbake og ble valgt som president i 1972. Den argentinske utenlandsgjelda lå i 1972 på 4,890 milliarder dollar. Den viktigste årsaken til at gjelda økte med i underkant av 3 milliarder dollar i peronist-presidentperioden fra 1973-76 (Perón dødde i 1974 og hans ektefelle Isabel som var visepresident overtok), var det store fallet i Argentinas eksport til Europa på grunn av oljekrisa og at oljeprisene gikk høyt opp.

Militærjuntaene 1976-83

I 1976 fant det sted et militærkupp ledet av General Videla, og denne sektoren av det militære apparatet holdt makta til 1983. Dette diktaturet er kjent for å ha drept 8.000 mennesker og er mistenkt for forsvinninger (drap) av 30.000 mennesker. Pinochet i Chile var en smågutt i forhold til dette regimet.

Denne juntaen hadde støtten fra Sovjet, og ga russerne større rom i den argentinske økonomien via stråmenn og firmaer som tok seg av handelen med Sovjet, østblokklandene og Cuba. Samtidig var USA interessert i å gjøre business med landet, og å delta i handelen med Sovjet og de andre landene for å tjene penger.

Ved siden av at det var en del korrupsjon, tilpasset regimet seg en begynnende nyliberalistisk modell. Mange private firmaer tok opp store lån med staten som garantist. Mange av disse erklærte seg konkurs, etter å ha ført selskapets midler ut av landet. Staten tok over gjelda. Med nye penger i utlandet kunne disse private ta opp nye lån osv. I tillegg til alt dette kjøpte militæret for 10 milliarder dollar i våpen i utlandet.

Oppsummeringsvis: i tillegg til all død og forfølgelse som militærjuntaene førte med seg, så var de årsaken til at Argentinas utenlandsgjeld økte fra 7,8 milliarder dollar i 1976 til 45,1 milliarder dollar i 1983 dvs. en økning på 364 % i løpet av 7 år.

Det har vært diskusjon i Argentina angående denne gjelda. Det ble også ført en rettssak der en fant alvorlige uregelmessigheter ved statens opptak av lån, den statlige overtakelsen av den private gjelda og ved den måten de private bedriftenes opptak av lån i utenlandske banker skjedde på. Særlig påtakelig var mangelen på dokumentasjon på hvor statens lån hadde tatt veien eller hva de var brukt til.

Domstolens konklusjon ble at gjelda ikke var legal, og at kreditorene burde visst det. Saken ble oversendt Kongressen i 2000 til politisk behandling, og der ligger den. Mange av folka bak denne økonomiske politikken, som også hadde stor egennytte av den, er fortsatt blant aktørene i argentinsk politikk, uansett regjering. Mange av disse står bak den nåværende regjering.

Alfonsin

Raúl Alfonsin fra Det Radikale parti (UCR) vant valget etter at militæret måtte trekke seg i 1983, og det rådde en stor optimisme for landets nye demokratiske framtid. Arbeidsledighet og fattigdom skulle bekjempes, og landets tapte velstand skulle gjenvinnes. Men Alfonsins regjeringstid ble i stor grad betinget av den arvede gjelda og av at den økonomiske makten var samlet hos noen få innflytelsesrike grupper. Den nye demokratiske regjeringen disponerte ikke store nok finansielle ressurser til å betjene renter og avdrag, og Alfonsin ble tvunget til å søke IMF om refinansiering av gjelda. Det la sterke føringer på regjeringens handlefrihet. Alfonsin bekjempet fagbevegelsen hardt for å kunne følge IMFs pålegg. I løpet av hans seks år ved makta økte gjelda fra 45 til 65 milliarder. Han ble mot slutten av sin periode tvunget til å gå av, etter en hyperinflasjon som ved utgangen av 1989 lå på 3.000 prosent.

Høyreperonisten Carlos Menem

Inn kom Peronistpartiet og den nyvalgte president Carlos Menem. Den nyutnevnte økonomiministeren Domingo Cavallo, (for øvrig sentralbanksjef i 1981, da staten overtok den private gjelda, og som dukker opp med De La Rua, og etter dennes fall!!!) med sin stab av ultraliberale økonomer, greide etter hvert å begrense inflasjonen og snu den økonomiske nedgangen til en periode med vekst. Mirakelkuren innebar blant annet å binde pesoen til US-dollaren, i forholdet 1 dollar for 1 peso, samt massesalg av alle store statlige selskaper.

Samtidig fulgte en total liberalisering, alle reguleringer og restriksjoner når det gjaldt import, kapitaltransaksjoner og investeringer ble fjernet i løpet av de fem første årene på 90-tallet. De utenlandske multinasjonale selskapers oppkjøp av statlige og private bedrifter ga Argentina tilførsel av utenlandsk kapital.

Dette ga rentenedgang i lånemarkedet i årene 1991-95, noe som genererte en vekst også i innenlandsk økonomisk aktivitet.

Men veksten i BNP fikk sin motsats i en ustoppelige vekst i så vel offentlig som privat gjeld. Til tross for den økonomiske veksten eksporterte nemlig ikke Argentina nok til å få et handelsoverskudd og på denne måten skaffe staten valuta. I tillegg produserte de utenlandske multinasjonale selskapene i Argentina stort sett bare for det innenlandske markedet, og skaffet i liten grad valutainntekter. I tillegg ble omkring 70 prosent av inntektene deres og kapital overført i form av royalties for bruk av teknologi til moderselskapene i utlandet.

Offisielle tall fra det argentinske statistiske sentralbyrået viser at de multinasjonale selskapene importerer mesteparten av innsatsfaktorene sine fra moderselskapets hjemland. Den industrien av betydning som Argentina fortsatt hadde så sent som på 1970-tallet, ble borte. Den tidligere importerstatningstrategien blant annet under Perón, hadde skaffet landet en relativt variert industri. Til tross for problemer med konkurransedyktigheten internasjonalt dekket denne industrien etterspørselen i hjemmemarkedet og eksporterte noe til det latinamerikanske markedet. Militærdiktaturets omlegging av økonomien (1976-83) og de etterfølgende regjeringenes manglende industrialiseringspolitikk har forvandlet Argentina til en i hovedsak eksportør av råvarer og enkelte lite, bearbeidede industriprodukter. Landet er i virkeligheten tilbake til tida med ensidig råvareeksport til utlandet, og fullstendig avhengig av situasjonen i utlandet. Dette er en viktig forklaring for hvorfor en har fått det store underskuddet på handelsbalansen med utlandet. Bindingen av peso til dollar gjorde at den argentinske sentralbanken var avhengig av å alltid ha en stor tilgjengelig valutareserve, slik at alle til enhver tid kunne veksle inn pesos mot dollar. På grunn av handelsunderskuddet, og dermed mangel på ny valuta, måtte regjeringen fylle valutareservene ved hjelp av nye lån fra utenlandske banker.

I utviklingen på 1990-tallet ligger altså mye av forklaringen på hvordan Argentina kunne gå fra å være «best i IMF-klassen», til å synke ned i et katastrofalt økonomisk uføre. Veksten de første årene på 90-tallet ble hovedsakelig skapt gjennom salg av statlige bedrifter og var dermed ikke resultat av en reell økning i produktivitet eller i investeringer i ny teknologi og produktive bedrifter. Mot slutten av 1995, da det var slutt på kapitaltilførselen som salget av statlige og private bedrifter genererte, måtte den argentinske staten dekke de offentlige budsjettunderskuddene med opptak av nye lån.

Resultatet var katastrofalt. Gjelda økte med 123 prosent og var i 1999 oppe i ufattelige 150 milliarder dollar. De nye lånene tatt opp under Menems regjeringstid gikk for det første til å dekke budsjettunderskuddet, for det andre til å skaffe sentralbanken valutareserver, for det tredje til betale renter og avdrag på lån og for det fjerde til å finansiere korrupsjonen.

Slik situasjonen er i dag er den argentinske utenlandsgjelda i praksis ubetalelig. Som nevnt i begynnelsen måtte altså landet betale totalt 26,5 milliarder dollar i 2001, 15 milliarder i avdrag og 11,5 i renter. Statens ressurser holdt kun til å betale deler av rentene på gjelda og resten, det vil si 15 milliarder i avdrag og 6,5 milliarder i renter, må overføres inn i framtida og refinansieres med nye lån.

Hvis ikke Argentina er i stand til å betale rentene og avdragene i tide, vil Argentina i praksis bli erklært konkurs. Det samme skjedde i Mexico i 1982 og 95, Thailand i 1997 og Russland i 1998. For Argentinas store antall fattige og marginaliserte gjør det liten forskjell. Landets myndigheter, enten de har vært militære eller demokratisk valgt, har sammen med de internasjonale finansinstitusjonene ruinert landet økonomisk i løpet av de siste 30 år.

Den største feilen Argentina har gjort, har vært å følge diktatene (kalles råd) fra USA via IMF.

Makta: borgerskapet og imperialismen

Borgerskapet i Argentina har kontakter med forskjellige imperialistiske land – noen har samarbeid med USA, andre med diverse europeiske land og atter andre med Russland (tidligere med Sovjet). Disse delene av det argentinske borgerskapet er representert ved forskjellige politiske personer og delvis partier og utenlandske økonomiske interesser.

På den ene sida står borgerskapet samlet om å få massene til å betale den økonomiske krisa og gjelda. Men måten dette skal gjøres på, er viktig for hvilke av disse sektorene i borgerskapet og imperialismen skal komme gunstigst ut. Den kastede valgte presidenten De La Rua hadde en regjering som gjorde det som USA og IMF forlangte, nemlig å prøve å betale gjelda og at dette må gjøres med edruelige budsjett med store kutt på offentlig forbruk og derved offentlig sektor. Dette har den nåværende etterfølgeren Duhalde også gjort.

Hovedskillet i borgerskapet i dag går mellom på den ene sida de som er tilknytta finanssektoren og apparatet for nedbetaling av gjelda, importsektoren, de privatiserte bedriftene som tok seg betalt i dollar og ikke ønsket å tape på sine investeringer, de som har stor gjeld i utlandet, de store jord/godseierne. Alle disse ønsket å gå i dybden langs linja med fortsatt dollarisering samt balansert budsjett (dvs. null underskudd). Denne sektoren har gjort kjempeforretninger med president Menem fra 1989-99 og De La Rua fra 2000-01. De har tømt landets internasjonale valutareserver, 30 milliarder dollar bare fra den nye økonomiministeren Cavallo overtok i midten av 2001.

På den andre sida finns en annen sektor tilknytta eksportnæringene, den nasjonale industrien, som nesten er konkurs på grunn av ukontrollert import (fri markedsøkonomi!!) og smuglings-«industrien», små/mellomstore jordeiere som er blitt fattige fordi MERCOSUR har falt sammen og fordi det var umulig å eksportere til 1 peso = 1 dollar. Denne sektoren foreslo forskjellige former for devaluering (enten direkte devaluering, eller en tredje mynt).

Politiske og faglige organisasjoner

Det finnes flere politiske partier i Argentina og flere fagorganisasjoner. Peronismen har som nevnt vært en viktig kraft i Argentina fra slutten av 40-årene og fram til i dag.

Fagbevegelsen fikk en stor rolle under Perón, og det ble bygd opp en slags velferdsstat. Perón stod i sin periode 1972-74 for kamp mot både USA og Sovjet. Peronismen har forblitt et sterkt parti, og selv om Menem og de andre av dagens peronister står for en helt markedsliberalistisk politikk, er fortsatt en stor del av massene knyttet til peronistpartiet Partido Justicialista.

UCR (Union Civica Radical) er et sosialdemokratisk der Alfonsin var president etter diktaturet. UCR har ført en ettergivende politikk overfor det internasjonale pengefondet, ført en hard politikk mot fagbevegelsen og var under Alfonsin økonomisk/politisk tilknyttet europeisk imperialisme i land styrt av sosialdemokrati samt Sovjet.

FREPASO (Frente del Pais Solidario) gruppe av peronister i allianse med andre fra definert venstreside som går mer mot markedsliberalisme. Frepaso ble danna i 1994 som en allianse av den venstredefinerte breifronten med diverse venstrepartier, Kristelige Demokratiske partier og andre grupper.

UCD (Union del Centro Democratico) som er et mer tradisjonelt liberalt parti, har vært utenfor allianser og ikke hatt parlamentarisk maktposisjoner.

I 1997 dannet FREPASO en allianse med UCR og De la Rua ble alliansens kandidat til presidentvalget i 1999 og vant valget. Under De la Rua har Argentina fulgte en tilknytting til særlig spanske monopoler som under hans (og Menems) regjering har gjennomført den andre spanske erobringen av Argentina, og via Spanias statsminister Aznar ført press overfor USA så en kunne gi en henstand eller bedre sagt nye milliarder i lån til Argentina.

I det siste valget til parlamentet i oktober 2001 stemte under halvparten av de stemmeberettigede, etter en kampanje som en del av massebevegelsen førte for at folk ikke skulle stemme. Begge de store blokkene mistet millioner av stemmer, også den parlamentariske venstresida.

Fagbevegelsen

Fagbevegelsen har i prinsippet vært omkring peronistenes hovedsammenslutning CGT som under Perón tiden hadde 2 millioner medlemmer. I realiteten er det blitt mange splittelser, og mange som ønsker å være ledere.

Den andre store hovedsammenslutningen oppstår i slutten av 1990-årene som en splitt fra CGT av folk som ønsker en fri og partiuavhengig fagbevegelse. I tillegg er det en del lokale, provinsielle fagforeninger med eller uten et slags nasjonalt tilsnitt.

Massebevegelsen

Viktigere de siste ti årene har vært oppblomstringen av diverse massebevegelser. Kampen som genererte i desember, var ikke en anarkistisk kamp som er oppstått av det store intet. Det ble først forsøkt malt et bilde av latinske brushoder som uten mål og mening gikk ut i gatene, eller at det bare er mellomklassene som slåss.

Det har i lang tid vært organisering av de arbeidsløse, av aktivister som stenger veier/gater (piqueteros), kvinner i kamp (for å sloss mot at folk mistet sine boliger ved personlige konkurser av vanlige folk), av pensjonister som sloss for å beholde sine pensjoner, arbeideres okkupasjon av fabrikker, befolkningens okkupasjon av myndighetenes bygninger. En av Menems guvernører ble for eksempel kastet i begynnelsen av 1998, lenge før perioden var slutt, av store massemobiliseringer.

En pådriver i alt dette har vært den såkalte Corriente Clasista y Combativa, CCC, den kjempende klassestrømningen, som har organisert arbeidet blant pensjonister, fagorganiserte og arbeidsløse. Med sin karismatiske leder, Santillan, i spissen sluttet mange seg til en organisering som folk har oppfatta, har stått i spissen for kampene mot korrupsjon, for ærlighet og for økonomisk rettferdighet.

Hva skjedde i desember?

Den 3. desember 2001 lanserte De La Rua-regjeringa, valgt i desember 1999, den såkalte Plan Freezer. Planen innebar en frysing av alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten fikk ikke folk ta ut sin lønn (de som hadde lønn), ta ut penger av lønnskontoen (de som hadde bankkonto) eller sine pensjoner (de som hadde pensjoner).

Denne planen gikk ut over 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 % av befolkninga (utenlandske kreditorer kom i tillegg til finanssektoren som låna som staten og provinsene hadde, de privatiserte bedriftene og store jordeierne på landsbygda).

Samtidig med at dette skjedde, startet skoleferien, og derved mistet hundretusener av skolelever det ene eller begge måltidene de vanligvis får der fra mandag til fredag. Regjeringa reduserte tiltaksarbeidets omfang, mange som var i tiltaksarbeid ble ikke betalt, og den sluttet å gi mat til organisasjonene for arbeidsløse. Mange bedrifter stengte: tekstil-, metallurgisk-, sko-, nærings og nytelsesindustri, byggebransjen osv. Dermed ble tusenvis av nye arbeidsløse satt på gata.

De internasjonale organenes (som IMF) krav om å stramme befolkningas livreim gjorde at situasjonen rett og slett ble desperat for store deler av den argentinske befolkninga. Dette rammet de over 100.000 familiene som bor i slummen i Stor Buenos Aires, mest.

Den nasjonale «piquetera»-forsamlingen (aktivistene som stopper trafikken i vitale veier og gater) kalte til kampdag den 12. desember. Dette ble starten på 10 kampdager med to heroiske kampdager 19. og 20. desember. Massene ble møtt av hard undertrykking og mange flere enn det offisielle tallet på 31 ble drept. Den 13. desember var det nasjonal streikedag fra de tre største landsorganisasjonene, streik som ble styrket og garantert av mobiliseringa til «trafikkstopp-aktivistene» og masseorganisasjonen, CCT, sammen med andre kampinnstilte organisasjoner. Disse stoppet trafikken, gater og jernbanelinjer samt okkuperte offentlige bygninger over hele landet. Denne nasjonale streiken omfatta industriarbeidere, også de som var arbeidsløse og pensjonistene, stats- og kommuneansatte, bønder og landarbeidere, håndverkere, små og mellomstore sjølstendige næringsdrivende, ungdom, lærere og studenter. Dette skjedde over hele landet – fra Ildlandet i sør til Jujuy i Nord, fra vindistriktet Mendoza i vest til østkysten.

Etter 13. desember 2001 gikk president De la Rua inn for unntakstilstand, og ble støttet av peronistene Duhalde (som tapte presidentvalget da De La Rua vant) og Menem samt representantene for de andre delene av borgerskapet. Svaret fra massene var klart: Den 20. desember gikk hundretusener av mennesker igjen ut i gatene. Politiet ble innkalt for å rydde opp. (De militære nektet i denne omgangen å delta i undertrykkinga.) Undertrykkinga fra politiet i slumområdene i La Matanza var nærmest fascistisk. Men befolkninga der, i en bydel på Oslos størrelse, nektet politiet adgang og organiserte kvartalsvis sjølforsvar med alle de våpnene de kunne finne. Opprøret var så sterkt at De la Rua gikk av som president den 21. desember.

Da De la Rua gikk av, ble Ramon Puerta innsatt. Han la ikke skjul på å være en kontinuitet for den forrige presidenten og hadde i sin regjering diverse korrupte figurer fra forskjellige peronistretninger. Nok en oppstand den 28. desember gjorde at deler av denne regjeringa gikk av, og Rodriguez Saa kom som ny president.

For å roe ned massene erklærer den nye Rodriguez-regjeringa at den ville stoppe betalingen av gjelda, starte mange nye arbeidsplasser, gi en lønnsøkning og innføre minimumspensjoner samt endre De la Ruas reaksjonære arbeidslovgivning. Dette medførte et sterkt angrep fra bankene, privatiserte selskap, media og de pro amerikanske og proeuropeiske gruppene i borgerskapet. Borgerskapet trakk tilbake sin politiske støtte til Rodriguez som måtte gå av og Camaño, den nye presidenten i deputerkammeret, ble valgt som president, mens en ventet på å sette inn Duhalde.

Camaño var tidligere tiltalt for å ha vært korrupt og for å forårsake en stor gjeldsøkning for det statlige oljeselskapet YPF. Uansett ble han kun en overgangsfigur.

Duhalde er som peronistpartiets presidentkandidat til valgene i 1999, helt enig med den politikken Menem har ført: fri markedsøkonomi. Duhaldes regjering bygger på parlamentsflertallet, et parlament som har mindre enn 50 % av stemmene bak seg ettersom over 50 % enten ikke deltok, annullerte sin egen stemme eller stemte blankt. Duhaldes regjering har tenkt å føre samme politikk som den De la Rua førte, og som resulterte i de store massedemonstrasjonene som gjorde at han måtte gå av. Samtidig er situasjonen i Argentina slik i dag at en ikke kan løse krisa bare ved å straffe vanlige folk, det må også gå ut over deler av borgerskapet.

Duhaldes regjering har fått støtte av flesteparten av lederne i partiene, både innenfor peronistene (PJ), sosialdemokratene i UCR og noen venstre i FREPASO. Duhaldes regjering representerer også deler av borgerskapet (monopoler og mellommenn) som er pro russiske, monopoler og jordeiere som er pro europeiske og kontrollerer banker, industri og bygningsnæringen og finansherrer i hovedstadsområdet. Disse gruppene har ikke hatt så gode venner i regjeringsposisjon siden Videlas militærdiktatur og den første delen av Alfonsins regjering.

De som står bak Duhalde mener at dette er en politisk enhetlig (homogen) regjering. Det skal kun være små uenigheter om hvordan de kan styre den økonomiske og finansielle krisa til sitt eget beste. Dette innebærer imidlertid mer arbeidsløshet og sult for folket, mer ettergivenhet overfor utlandet (imperialismen) i tillegg til at deler av borgerskapet blir nødt til å tape noe framover.

Samtidig er det et problem overfor USA imperialismen: Duhalde har en linje med å akkumulere krefter og manøvrere for å forhandle. Noe en kunne se ved utnevnelsen av Mario Blejer som president i Sentralbanken – en mann som har 20 år bak seg i Det internasjonale pengefondet. USA har understreket at istedenfor å gi konkret støtte til kontinentets nasjoner, er det nødvendig at de fortsetter å støtte reformene for fri markedsøkonomi og advarer mot konsekvensene av proteksjonisme.

Hvordan føre kampen framover?

Organiseringa på grunnplanet har ytterligere skutt fart etter hendingene i desember. CCC som var den store forløperen for klasseorganisering innenfor arbeiderklassen både i fagbevegelsen, blant de arbeidsløse, blant kvinner, blant aktivistene som slåss, er i tråd med strategien som blant annet maoistpartiet, PCR, har fulgt siden 1996. De har arbeidet for organisering av grunnplanet, av arbeiderklassen med henblikk på en Argentinazo (1) som kan være et slag mot borgerskapet og begynnelsen på folkets kamp for å overta statsmakta.

Denne linja har blitt latterliggjort av andre krefter på venstresida som reformister, tidligere prosovjetiske revisjonister og trotskister av forskjellig slag. Når Argentinazoen har skjedd i desember 2001, går disse reformister av alle slag forskjellige veier. Noen krever at det innkalles til en nasjonal konstituerende forsamling for folket, som om borgerskapet skulle være slått og revolusjonen gjennomført. Andre stiller krav om valg, og noen til og med krav om valg nå.

Felles er at de prøver å bruke massebevegelsen til å forberede nye valgallianser. De har også prøvd å overta massebevegelsen og så splid i den ved å prøve å ha «progressive» piqueteros forsamlinger, eller arbeide for at folkeforsamlingene kun skal være diskusjonsarenaer eller for bygging av valgfronter. Det største splittelsesforsøket i pensjonistforbundet, MIJP, er nå slått tilbake, de har avholdt sin ekstraordinære kongress og besluttet å fortsette kampen for pensjonistenes rettigheter.

Massebevegelsen CCTs arbeid blant de arbeidsløse har ført til en mer enn tredobling av organisasjonen fra desember til nå. Arbeidet i fagbevegelsen går nå på å styrke de kampvillige elementene i CTA og fagbevegelsen ellers, og gjøre fagbevegelsen om til en kamporganisasjon.

Trotskistene mener det har vært revolusjon, og ønsker at en konstituerende forsamling skal innkalles av borgerskapets president. De går inn for parlamentariske valg, og unnlater å diskutere spørsmålet om makt. Men de allierer seg med gamle prosovjetiske PC i angrep mot CCC ved å påstå at disse arbeider for en løsning sammen med Duhalde regjeringen. Typisk trotskisme: venstre i ord, for revolusjon, men vil ikke diskutere spørsmålet om makt. Samtidig ønsker de ikke at en skal drive interessekamp for de arbeidsløse, for pensjonistene og for arbeiderklassen.

Revisjonistene i PC arbeider for en fredelig overgang til sosialismen etter det vellykkede resultatet i Chile og Argentina under Perón. Derfor ser de det som viktigst å arbeide for en valgfront raskt. Det spørs om det er det viktigste i dag, uten at en derved tar prinsipielt avstand fra å delta i valg i Argentina.

Det viktigste er at denne skjulte diskusjonen er kommet i overflaten i venstresida i Argentina.

Note

Argentinazo: Utrykk brukt om en oppstand eller opprørstilstand som skjer over hele Argentina i motsetning til for eksempel Cordobazo som henspeiler på oppstanden i byen Cordoba.

Bokomtale ved Ingrid Baltzersen

Bruddet – hellige krigere og en ny verdensorden er ei av dei mange bøkene som kom etter 11. september 2001 for å forklara verda kvifor angrepet på World Trade Center og Pentagon hendte. Mange av desse bøkene gjekk tilbake til gamle teoriar om skilnaden på folkeslag, orientalisme, røvarhistoriar om muslimar og folk frå tredje verda. Dette er ikkje ei slik bok.

Fofattarane er Kari Vogt og Anders Heger. Bruddet gjev ei kulturhistorisk og religionshistorisk skildring av bakgrunnen til Osama bin Laden og nettverket hans. Boka starter med å ta for seg brevet som vart funne etter Mouhammad Atta, antageleg den leiande av kaprarane. Vogt gjennomgår brevet og referansane til Koranen, og forklarer dei for oss vestlege som ikkje har referansebakgrunnen til å forstå brevet. Desse delane vart forklart for vesten som uleselege eller uforståelege av media rett etter at dei var oversatt.

Etter det er boka er delt i fire deler. Del I beskriver bakgrunnen for islam og omgrepet jihad, og skildrer ein del religiøse paradoks i muslimsk motstandskamp, til dømes sjølvmordsangrep. Del II fortel om historia til Afghanistan, spesielt etter invasjonen frå Sovjet. Del III er ein kort biografi over Osama bin Laden og del IV er vel ei slags kort oppsummering av tida etter 11. september med den talande overskrifta «Apokalypse nå?».

Min første kritikk er at boka er for kort, og at ein kunne skrive fleire verk ut av kvart kapittel. Det er kanskje ikkje den mest konstruktive kritikken av ei viktig bok som er skriven raskt for å vera aktuell, kanskje meir ei oppfordring til å få fleire bøker om dette på marknaden. Men spesielt dei delane eg kan minst om, som biografien over Osama bin Laden, kunne eg godt tenkt meg var meir utførleg og betre dokumentert med kjelder. Dette er jo òg den vanskelegaste delen av boka å finna mange og gode kjelder på.

Det blir mykje fokusert på Osama bin Laden som person, som ein katalysator for at al-Qaida-nettverket kom i gang og som bakmann for 11. september. Men forfattarane er samtidig flinke til å få fram at det er ulik bakgrunn for hatet Osama bin Laden har til USA og hatet palestinarane og afghanarane har.

I boka vert Bush og bin Laden samanlikna. Begge har i følge dei sjølv Gud på si side, og begge kjemper ein kamp for verda og verdshistoria, ein kamp mellom det Gode og det Vonde. Denne samanlikninga viser to politikarar som veit å spela på kultur, religion og historie for å vinna folk med seg. forfattarane fordømmer angrepa på World Trade Center og Pentagon, men viser samtidig til at krigen mot Afghanistan ikkje tok ut nokon stor andel av dei folka Bush lova å få has på, og samtidig har ført til enorme tap for Afghanistan sin befolkning.

Forfattarane skiljer ikkje politisk mellom ulike islamistiske rørsler. Sjølvsagt har til dømes palestinarane og afghanarane det til felles at dei er muslimar og påvirka av islamisme, men kulturelt og historisk er det mykje som skiljer dei, og dei står i ulike situasjonar. Forskarar må og kunne ta stilling til kva som er progressivt og fører framover, og kva som berre vil føra til tap i dei islamistiske rørslene når dei føler dei har belegg for det.

Dette er ein debatt me må ta på venstresida, korleis me skal forholda oss til rørsler som er politisk uenige med oss, men som jobber for same sak som oss. Ein del på venstresida vil ha oss til å ta avstand frå alle islamistar av di dei automatisk vil øydeleggja all motstand viss dei kjem til makta. Der kan Bruddet vera eit innspel. Eg meiner at å dømma alle islamistar som til dømes er mot utdanning og mot demokrati, er ufruktbart. Ein kan berre sjå på skulane og universiteta islamistane kontrollerer i Palestina, der jenter går på skule, og samtidig vita at Taliban hadde forbod mot at jenter gjekk på skule, ofte med verdsleg grunngjeving som tryggleik for jentene sjølv. I forhold til demokrati kan ein sjå at Dei muslimske brørne i Egypt jobber gjennom parlamentarismen i ein så lite demokratisk stat som Egypt, FIS i Algerie vann gjennom demokratiske val, og organisasjonar som al-Jamaa al-Islamiya jobbar utanomparlamentarisk og ofte med valdelege aksjonar mot sivile mål.

Det å ta stilling til desse rørslene gjeld ikkje berre å ta stilling til politiske idear me er einige og ueinige med, men òg å ta stilling til om handlingane deira støttar eller øydelegg saka dei jobbar for, spesielt viss det er ei sak me er einige i. al-Jamaa al-Islamiya og Jihad al-Islami i Egypt jobbar mot IMF (Det internasjonale pengefondet), og jobbar med velferdsarbeid blant fattige i Egypt. Samtidig er det fleire sentrale folk i

al-Qaida-nettverket som kjem frå desse organisasjonane, han som sit fengsla for det første attentatet på World Trade Center er frå al-Jamaa al Islamiya. Dei har òg vore involvert i åtak på tilfeldige turistar i Egypt. Dette er ikkje handlingar som stør kampen mot IMF og fattigdom, og er ikkje vanskeleg å ta avstand frå. Men kampen dei kjempar mot IMF og fattigdom er ein kamp me må stø sjølv om dei som kjempar han har ein islamistisk overbygging.

Bruddet, både tittel, forord og etterord gjev eit inntrykk av eit brot i verdshistoria, før og etter 11. september. Eg meiner dette er ein litt idealistisk måte å forholda seg til utviklinga i historia på. Samtidig er innholdet nyansert og lærerikt.

Bokomtale ved Erik Kruse

Etter opptøyene i South Central Los Angeles i 1991 var det en vegg med ett veggmaleri som sto urørt midt i et av de områdene som var hardest rammet av opptøyene. Veggmaleren Mike Alewitz var kunstneren som hadde malt veggen. Han kom tilbake til Los Angeles etter opptøyene i mai 1991 – og malte et nytt veggmaleri.

Mens de fleste så det voldelige, ukontrollerte hatet i opptøyene, så Alewitz en vilje til å svare på urettferdighet, en vilje til å gjøre opprør mot det etablerte. Han så at de radikale organisasjonene og partiene ikke hadde gjort jobben sin og mobilisert og politisert de svarte og latinamerikanske samfunnene i Los Angeles. For å få opp debatten i fagbevegelsen og på venstresida, startet Alewitz et prosjekt for et nytt veggmaleri – med tittelen An injury to one is an injury to all. Maleriet er detaljert og symbolsk, og inneholder blant annet maskerte politifolk med dødningehodemasker som banker opp afro-amerikanere, rotter, griser, meitemark og en dommer, det berømte Hollywood-skiltet i flammer og små engler som blant annet forestiller Emilio Zapata og Malcolm X. Som de fleste andre maleriene til Alewitz, var også dette et samarbeidsprosjekt mellom fagbevegelse, lokale kunstnere og aktivister – og ham selv.

Boka Insurgent Images er skrevet av Paul Buhle og kunstneren Mike Alewitz selv. Buhle er professor ved Brown University i New York og har skrevet en rekke bøker om amerikansk venstreside og fagbevegelse. Boka tar oss med på en reise i de politiske veggmalerienes verden, til agitatoriske fargeklatter på de merkeligste steder. Alewitz har malt politiske veggmalerier i det utbomba Bagdad, på radioaktive murer i Tsjernobyl, i slumområdene i Nicaragua og Mexico by, og sist, men ikke minst; over store deler av USA. Han har markert seg i kampen mot streikebryteri, for sjølbestemt abort, mot atomkraftverk, mot sanksjoner mot Irak, mot rasisme og for en annen verden.

Boka behandler en hel rekke tema, og starter med en historisk gjennomgang av den politiske kunsten i USA, med hovedvekt på de siste hundre årene. En rekke kunstnere i USA lot seg inspirere av sine russiske kolleger etter den russiske revolusjon, og de politiske veggmaleriene fikk en renessanse. En annen viktig inspirasjonskilde var de meksikanske veggmalerne, som hadde lang tradisjon for fargeglad politisk agitasjon på vegg. I tillegg til veggmalerier var også politiske tegneserier og satiretegninger populære. Mike Alewitz står planta med begge beina i denne tradisjonen. Født i 1951, med foreldre og slektninger som kommunister og anarkister, og vokst opp midt i det gryende ungdomsopprøret i USA. Han var sentral i amerikanske studentprotester mot invasjonen i Kambodsja i 1970 og antikrigsbevegelsen generelt, og seinere i det lille partiet Socialist Workers Party i Kent. Men det var som kunster og veggmaler Alewitz virkelig skulle få føle at han fikk uttrykt seg politisk. Da han gikk på kunstskole, ble en svart student drept av politiet i byen han bodde i. Han malte et veggmaleri til minne om studenten og mot politivold, men maleriet blei først vandalisert av politistudenter og seinere overmalt på ordre fra skolens rektor. Dette skulle bli starten på en lang rekke politiske veggmalerier over hele USA.

Men Alewitz er ingen kunster som er oppslukt i eget verk og egen produksjon. Hans veggmalerier er en del av en større bevegelse, og han engasjerer alltid lokale kunstnere og politiske aktivister for prosjektene sine.

Boka går gjennom og forteller historien om flere av de viktigste maleriene til Alewitz. Fra maleriet om den legendariske streiken til kjøttpakkerne i Minneapolis på midten av 80-tallet og minearbeidernes kamp for å beholde sosiale- og trygderettigheter i 1989, til kampen mot atomkraft i Tsjernobyl.

Sentralt i boka står diskusjonen om kunstens og kunstnernes plass i den politiske kampen på venstresida. Alewitz har blitt sensurert av fagforeningspamper, av ledende organer i partiene, av politiet og av lokalpolitikere. Alewitz diskuterer kunstens nødvendighet og muligheter i de daglige politiske kampene, og kunstens muligheter for å gi glimt av det samfunnet vi sloss for.

Med karikaturer av kapitalister, politi og maktapparat, sterke farger, historiske referanser og politisk hardtslående agitasjon, representerer Alewitz en type kunstnere som klarer å se lenger enn sitt eget atelier. Kanskje først og fremst fordi han har hele verden som atelier. Diego Rivera, en kjent amerikansk veggmaler fra 30-tallet, sa at veggmalerier støtter menneskenes kamp for å bli hele mennesker og derfor må veggmaleriene eksistere overalt der det er mulig. Insurgent Images gir en smakebit, med lekre fargefotografier, og kunstnerens egne kommentarer og historier. Sjøl om boka er litt vanskelig å få oversikt over for oss som mangler de amerikanske venstresidereferansene, er den absolutt verdt litt lesetid.

av Reidun Heiene

Kritikerne har krevd at WTOs ansvarsområde må reduseres: «No new round, – turn around!» «Our world is not for sale. WTO: Sink or shrink!» I stedet ble en utvidelse av WTO vedtatt. USAs forhandlingsleder sa at «WTO har fjernet skampletten fra Seattle».

Tankene gikk til de mange fattige mennesker verden over som fortviler over WTO, og den internasjonale miljøbevegelsen uten mulighet til å påvirke prosessen. Det virket fåfengt å drive lobbying. Den norske delegasjonen var svært tilgjengelig for medier og frivillige organisasjoner, for å imøtegå kritikken om manglende demokrati. WTO later som om «demokrati» er det samme som «tidlig innsyn». Konferansehotellet var en festning omgitt av antiluftskyts, tungt bevæpnet militære og politi. Man trengte 30.000 kroner til reisen og adgang til konferansen for å komme. Flokker av hvitkledde sikkerhetsvakter og medhjelpere på alle hjørner sørget for at vi kom dit vi skulle og ingen andre steder.

Det eksisterte en skjør allianse mellom de frivillige organisasjonene og de fattige lands regjeringer. Disse regjeringene krevde i Doha stans i utvidelsen av WTO-regelverket. Men de står ofte på WTO sin sine når det gjelder miljøsaker og fattigdom. Derfor utfordret de aldri WTOs grunnprinsipp: Gradvis og økende liberalisering på alle områder (bortfall av statlige reguleringer). Derfor gav de opp kampen når presset ble stort. Mange av dem har eierandel i den internasjonalt orienterte delen av sitt lands næringsliv. De har for stor interesse av «business as usual».

Etter et råkjør mot de fattigste landene fikk de rike land oppfylt nesten alle sine krav. Det ble bestemt at en ny forhandlingsrunde skulle starte. Det ble vedtatt forhandlinger om fem av de seks nye temaene fattige land hadde nektet å forhandle om. Det starter en «minirunde» umiddelbart, mens arbeidsgrupper forbereder resten av temaene til forhandling etter neste ministerkonferanse om to år.

Det forhandles allerede om landbruk, TRIPS (patentregelverket) og GATS (tjenesteregelverket) i henhold til eksisterende avtaler. Man tar sikte på nye forpliktende avtaler i WTO innen år 2005. USA og EU så det hele som en historisk seier. Norske delegater sa også at ministererklæringen er gunstig for oss.

De nye forhandlingene skal defineres og styres av en ny komite i Genève (Trade Negotiating Committee). Forhandlingene skal være en enhetlig prosess, dvs. en «runde» fram mot 2005. Det har årlig vært ca. 3000 møter i Genève, noe som favoriserer land med store delegasjoner. Uganda har for eksempel en representant, mens de 29 fattigste landene periodevis har hatt en representant på deling. Det forventes en kraftig økning i antall møter når de nye arbeidsgruppene kommer på plass.

Effektene av dagens regelverk fra 1994 er ennå ikke synlige, fordi en regel først blir tydelig når saker blir behandlet i WTOs tvisteløsningspaneler. Her er bare få saker ferdigbehandlet. I tillegg er det noen effekter som først vil vise seg når overgangsperiodene går ut. For en oppsummering av WTOs struktur og temaer som allerede forhandles, se ForUMs temaark om WTO på www.global.no (under WTO/introduksjon).

Forhandlingene på innsiden

Forhandlingene ble fordelt i 6 arbeidsgrupper skulle løse kontroversielle temaer. Disse var gjennomføring av eksisterende avtaler, landbruk, TRIPS, regler og antidumping, investeringer og konkurranse, samt miljø. En «Comittee of the Whole» (COW) hvor alle 142 land var representert, førte prosessen omkring ministererklæringen i sin helhet, så det var der avsluttende forhandlinger ble ført.

Mange fattige land sa at de ikke ville godta forhandlinger om nye temaer. I stedet ville de at rike land gjennomfører og oppfyller sine forpliktelser i eksisterende avtaler («implementering»). Mange rike land har nemlig ikke åpnet sine markeder slik de har forpliktet seg til. Disse sakene har skapt turbulens i WTOs hovedkvarter i Genève det siste året.

Land som motsatte seg nye temaer, var blant annet India, Pakistan, gruppen av afrikanske og karibiske land og de minst utviklede landene. De utgjør rundt 80 land; dvs. over halvparten av landene i WTO. Det gikk rykter om at de i Doha ble utsatt for sterkt press og løfter om økonomisk støtte eller trusler om frafall av bistand.

Men de gav tidlig signaler om at de ikke ønsket å blokkere en ny forhandlingsrunde. De sa at det var manglende forhandlingskapasitet, ikke manglende vilje, som gjorde at de sa nei til nye temaer. Tanzanias hovedforhandler sa på en pressekonferanse nest siste dagen at det ikke under noen omstendighet ville bli aktuelt å bryte forhandlingene. Han sa at de fattigste landene hadde mer bruk for WTO enn de rike landene. Dette står i sterk kontrast til holdningene til viktige grasrotbevegelser i mange av de fattige landene.

Det var to ganger lagt fram utkast til ministererklæring på forhånd, hvor flere nye temaer var foreslått. Dette hadde ført til raseri hos flere fattige land. Det ble stilt spørsmål om det var lovlig at hovedrådet sendte ut en så kontroversiell tekst. WTO avviste dette med at slikt har vært gjort tidligere og dermed har presedens.

Den norske delegasjonen kommentere saken med at det ikke er uvanlig å uttrykke raseri underveis i forhandlinger; at bruk av sterke formuleringer kan være et taktisk trekk. Det faktum at et slikt utkast eksisterte, økte sjansene for å nå målet i Doha. Teksten endret seg litt fra dag til dag, men den var i innhold og oppbygning svært lik teksten som var sendt ut på forhånd.

I Seattle var det mye kritikk av lukkede møter med få land («green room»-prosesser). Denne typen møter fant også sted i Doha, selv om man prøvde å legge mye til COW for å unngå kritikk.

De norske forhandlerne kunne ikke forstå at lukkede møter er noe å henge seg opp i. «Alle internasjonale forhandlinger er slik,» forklarte de overbærende. De forsikret oss at alle ble like mye hørt, at man forhandlet inn mot et «midtpunkt» hvor alle hadde gitt og tatt omtrent like mye. Forhandlinger er nødvendigvis hemmelige, fordi man bare gir litt som en del av en pakke. Man vil tape på forhånd hvis man offentliggjør hvilke forhandlingskort man har på hånda, eller hvilke sekundærposisjoner man vil ta hvis en strategi ikke lykkes.

Frivillige organisasjoner kritiserte utvelgelsen av de seks arbeidsgruppelederne. De var plukket ut blant land som på forhånd signaliserte ønske om en ny runde. I tillegg til «green room»-prosesser hadde vi fått «green men» utvalgt for å lede dem. De norske forhandlerne mente ikke at utvelgelsen var kritikkverdig. En av dem kommenterte lattermildt at «hvis de frivillige organisasjonene ikke har mer å beskjeftige seg med, altså, da …»

Det var et tankekors at vi som kritikere endte med et fokus på prosessen, ikke innholdet i det som skjedde.

Norges hovedforhandler i Genève hadde fått så godt rykte som konstruktiv brobygger i WTO at han ble takket spesielt i åpningstalen på konferansen.

Den nest siste dagen ble Norge med blant ca. 30 land som ble innkalt rundt midnatt av ledelsen i WTO til et møte. Her ble det mint om tidspresset. Landene ble bedt om å gå bort fra sine primærstandpunkter og definere sin «smertegrense» innen forskjellige temaer. Det meste var allerede på plass. Det syntes da å være bare et titalls kontroversielle formuleringer i en tekst på 52 lange paragrafer.

De fem nye temaene er:

1. Forholdet mellom WTO og internasjonale miljøavtaler, samt handel med miljørelaterte varer og tjenester.
2. Investeringer, med sikte på å fjerne hindringer for investorer og store selskaper som etablerer seg i andre land.
3. Konkurranse, med sikte på like regler i alle land vedrørende konkurranse mellom selskaper av privat eller statlig natur.
4. Innsyn i offentlige innkjøp.
5. Forenkling av regler og skjemaer knyttet til import, transitt og eksport (handels-facilitering).

Mange land, inkludert USA, ønsket en ny runde med noen få nye temaer. Viktigst var fire temaer som ble avvist av u-landene i Singapore i 1996: Investeringer, konkurranse, offentlige innkjøp og handels-facilitering. OECD-landene satset hardt på Singapore-temaene. Deres transnasjonale selskaper vil dra fordel av regler som hindrer statlig regulering når de investerer og etablerer seg i andre land.

I tillegg ønsket de miljø- og arbeiderstandarder til forhandling. Fattige land ønsket ikke de to siste, fordi de frykter «selektiv proteksjonisme» – at rike land skylder på dårlige produksjonsforhold der de har egeninteresse av å nekte import. Frivillige organisasjoner er skeptiske på grunn av at forhandlinger i WTO om disse temaene kan gi bindende regler i favør av de store selskapene, i stedet for sikring av miljøet og reelle arbeiderrettigheter. Miljø, men ikke arbeiderstandarder, kom inn som nytt tema til forhandlinger.

EU og noen få andre land ønsket bortimot 20 nye temaer. Dette skyldes nok at EU kjemper for å få beholde sin landbruksstøtte og trenger andre «kort» å gi i forhandlingene, samt at landene er forskjellige, og alle må få noen ønsker oppfylt for å godta EUs helhetssyn.

Innholdet i ministererklæringen

Ministererklæringen er politiske vedtak på ministernivå. Den binder forhandlerne i WTO, som ofte er jurister og byråkrater, for årene som kommer. Derfor var tautrekkingen hard om innholdet i ministererklæringen. For den fulle teksten og analyser av den, se www.wtowatch.org. For noen temaer er det tekniske språket så spesielt at en forklaring trengs. I andre sammenhenger er språket greit for eksempel «miljø», men kritikerne sier at dette ikke må forhandles i WTO hvor økonomiske interesser så ofte overstyrer alle andre hensyn. I det følgende kommenteres temaene knyttet opp til de enkelte paragrafene for de mest debatterte sakene.

Introduksjon (pre-ambulary language) pkt. 1-11: Dette er ikke juridisk forpliktende.

Implementeringsrelaterte saker, pkt. 12: Norge tok våren 2001 rollen som brobygger ved å dele disse inn i enkle eller konfliktfylte saker, slik at landene kan godta nye forhandlinger uten at de vanskeligste spørsmålene er løst.

Det skal forhandles om implementering. Noen av disse sakene skal tas opp relativt raskt, mens de resterende skal defineres i den nye «Trade Negotiation Committee». Norges hovedforhandler i Genève mente at denne paragrafen var gull verdt for de fattige landene, men at få skjønte det ennå.

Landbruk, pkt. 13-14. Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til WTOs prinsipp om gradvis økende liberalisering. Landbruk regnes som svært kontroversielt. Rike og fattige land begge kjemper om markedsadgang og vil samtidig beskytte sine egne produsenter.

En sterk pressgruppe i WTO er Cairns-gruppen (blant annet Australia, Argentina, Uruguay, Canada), som kjemper for full markedsadgang i alle land for matvarer og fjerning av alle subsidier. Norge har i disse sakene støttet seg på EU og Japan som ønsker et «multifunksjonelt» landbruk, dvs. at det skal være lov til å ta samfunnsmessige hensyn utover matvarebehovet.

Doha-teksten innebærer ikke plutselige endringer, så sant retningen på endringene er som før. Likevel presiseres det at det skal arbeides fram mot «fundamentale reformer» i dagens produksjon for å unngå restriksjoner og forstyrrelser i matvaremarkedet. Landene skal imidlertid kunne be om å få ta ikke-handelsmessige hensyn underveis. Særlig vanskelig var det for EU å godta en formulering om at man tar sikte på å fase ut eksportsubsidier, som EU har mye av.

Aktørene ved forhandlingsbordet kjemper for økt handel, ikke for småskalaproduksjon eller økologisk fornuftige produksjonssystemer. Alliansene går på kryss og tvers innenfor og utenfor WTO.

Tjenester (GATS) pkt. 15: Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til prinsippet om gradvis økende liberalisering. Temaet regnes som lite kontroversielt i WTO, til tross for store folkelige protester både i rike og fattige land. Kritikerne frykter konsekvensene av konkurranseutsetting i alle land innen viktige områder som helse, utdanning, energi og vannforsyning.

Markedsadgang for varer som ikke er landbruksvarer, pkt. 16: Her åpnes for nye forhandlinger om en del varekategorier som bare summarisk er en del av de gamle avtalene. Fattige land frykter krav om redusert toll, som kan bety tapte arbeidsplasser i lutfattige land. Saken var for lite viktig til å få oppmerksomhet i Doha. Som en kuriositet kan nevnes at fisk, siden det ikke dekkes av landbruksavtalen, behandles som industrivare i WTO. Dette er gunstig for Norge som eksportør.

Intellectual property rights (TRIPS, patentregelverket), pkt. 17-19: Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til prinsippet om gradvis økende liberalisering. TRIPS er en merkelig avtale i en avtale om «fri» handel. I stedet for statlig regulering arbeides det for sterk regulering i storselskapenes favør, i form av patentrettigheter. I praksis har dette vist seg å gi monopolstilling for selskaper i en del tilfeller.

Den mest omstridte paragrafen omhandler patent på levende organismer. Det kan kalles tyveri av kunnskap når vestlige selskaper tar patenter på planter utviklet i fattige land. Mange frykter også mer sult som følge av monopolrettigheter for selskaper som selger såkorn.

Som vanlig er regjeringene langt mer villige til å gi etter for press i WTO enn bondebevegelsene i sine land. Rike lands miljø- og forbrukerorganisasjoner er bekymret for genmat og regler som fremmer industrimessig heller enn økologisk matproduksjon.

Et annet spørsmål er lands rettigheter til å avvike fra patentrettene når det gjelder å sikre tilgang til medisiner ved nasjonale kriser. På dette punktet ble det laget en tilleggserklæring som stadfester en slik rett. Dette ble regnet som en seier for u-landene, men innebærer i realiteten lite nytt, etter saken om AIDS-medisiner i Sør-Afrika tidligere i år.

TRIPS ble vedtatt da WTO ble dannet I 1994. De fattigste landene (G77) og den internasjonale miljøbevegelsen har vært motstandere av TRIPS hele tiden. De krever at patentrettene ikke må komme i konflikt med rettighetene til tradisjonelle produsenter og brukere, at patent på levende organismer forbys, og at FNs konvensjon om biodiversitet må ha forrang foran TRIPS.

TRIPS ble godtatt under forutsetning av en senere gjennomgang (review). USA vil nå bare godta en vurdering av hvorvidt avtalen er innført i medlemslandenes lovverk, mens fattige land hevder at selve teksten skal revideres. De sitter nå med skjegget i postkassa.

Forholdet mellom handel og investeringer, pkt. 20-22: Investeringer er et «Singapore-tema» som var svært viktig for fattige land, og derfor blant de mest kontroversielle. Dette har vært forsøkt tidligere under mange navn, men reelle forhandlinger er blitt avvist i WTO til nå. Det vil bli press for å lage liknende regler som i den gamle MAI-avtalen i OECD.

Et nytt regelverk om investeringer kan frata fattige land muligheten til å styre finanser og investeringer til utvikling og oppbygging av landet. Det ble bestemt å opprette en arbeidsgruppe som skal forberede forhandlinger etter neste ministerkonferanse om to år.

India truet med å bryte forhandlingene i Doha på grunn av investeringer og konkurranse, og det ble et døgn ekstra. Teksten sier at dette skal forhandles etter neste ministerkonferanse om to år, basert på konsensus om måten forhandlingene skal finne sted på. India krevde at det skal være konsensus om hvorvidt det skal forhandles, men teksten ble ikke endret. Det ble et kompromiss ved at ordstyrers sammendrag av debatten sier at det skal kreves konsensus om hvorvidt Singapore-temaene skal inn til forhandlinger, mens teksten i ministererklæringen står uendret.

I prinsippet kan land blokkere forhandlinger da, men få tror at det er realistisk etter Doha.

Interaksjon mellom handel og konkurransepolitikk, pkt. 23-25: Konkurransepolitikk er et annet «Singapore-tema» som mange fattige land regner som svært viktig.

Vestlige land, særlig USA, har en politisk tradisjon med en viss kontroll av selskaper i monopolstilling, jfr. saken mot Microsoft. Fattige land frykter at regler om dette vil kunne brukes av transnasjonale selskaper for å ødelegge en favorisert stilling for statlige eller private nasjonale selskaper, også hvis dette er i befolkningens interesse.

Avgjørelsen er i prinsippet utsatt, slik som for investeringer, og forventes å bli et kamptema ved neste ministerkonferanse.

Innsyn i offentlige innkjøp, pkt. 26: Selv om det i første omgang skal forhandles om bare «innsyn» i offentlige innkjøp, noe rike land begrunner med kamp mot korrupsjon, frykter fattige land at det på lengre sikt vil bli lagt føringer på og regler for offentlige innkjøp. Politisk styrte valg kan da komme i konflikt med WTOs mål om mest mulig uregulert konkurranse i det internasjonale markedet hvor varer eller tjenester tilbys.

Forhandlinger av dette «Singapore-temaet» er utsatt til etter neste ministerkonferanse om to år.

Handels-facilitering, pkt. 27. Rike land argumenterer med at det vil forenkle internasjonal handel dersom det blir mer ensartede regler for import, eksport og varer i transitt, samt mer ensartede skjemaer og prosesser for søknader. Fattige land frykter at med de maktforhold som er i WTO i dag, vil disse reglene og skjemaene bli effektiver redskaper for rike lands storselskaper. De kan få lettere tilgang til andres markeder, samt også ta over håndteringen av import, eksport og transitt i andre land.

Forhandlinger av dette «Singapore-temaet» er utsatt til etter neste ministerkonferanse om to år.

WTO-regler, pkt. 28-29 og tvisteløsningsmekanismen, pkt. 30: Dette fikk liten oppmerksomhet.

Handel og miljøet, pkt. 31-33 Store deler av den internasjonale miljøbevegelsen er redd for å få miljøregler i WTO hvor avgjørelsene ofte faller i de store selskapenes favør. De mener også at multilaterale miljøavtaler må være overordnet WTO-regelverket, noe som ikke er sikret dersom dette skal opp til forhandling i WTO.

Det ble vedtatt å forhandle, uten forutinntatte meninger om resultatet, om forholdet mellom WTOs regler og internasjonale miljøavtaler. Det presiseres at forhandlingene ikke må skade land som ikke har undertegnet miljøavtaler (som for eksempel Kyoto-protokollen).

Avgjørelser i WTOs tvisteløsningspaneler har hittil ikke falt ut til fordel for miljøsakene, og man frykter at WTO igjen skal øke sin makt når dette forhandles om.

Det ble også vedtatt å forhandle om reduksjon av toll og andre handelshindringer for miljørelaterte varer og tjenester. Herunder kommer bl. a. energi og vannforsyning. Fri konkurranse her kan bety miljømessige katastrofer.

Videre ble det vedtatt at WTOs arbeidsgruppe om miljø skal vurdere saker relatert til effekten av miljøspørsmål på forhandlinger om markedsadgang, merking av varer ut fra miljøhensyn mm. Det ble gjort klart at arbeidet og forhandlingene ikke må forskyve maktbalansen i form av rettigheter og plikter medlemsstatene har i dag. Dette siste kan slå negativt ut, fordi mange av WTOs regler i dag ikke tar tilstrekkelig hensyn til miljøet.

Elektronisk handel, pkt. 34: Dette var lite kontroversielt, til tross for at u-landene sterkt motsatte seg temaet da det kom inn i ministererklæringen fra Singapore.

Små økonomier, pkt. 35. Handel, gjeld og finanser, pkt. 36. Handel og teknologioverføring, pkt. 37. Teknisk samarbeid og kapasitetsbygging, pkt. 38-40. De minst utviklede landene, pkt. 42-43: Her er en del pene formuleringer om støtte til de fattigste landene, men uforpliktende.

Spesiell og differensiert behandling, pkt. 44. Dette er «unntaksklausuler» som gir fattige land lov til å gjøre unntak for å sikre behovene til de fattigste delene av sine befolkninger, og også tar sikte på å overkomme urettferdige effekter som skyldes dårlig kapasitet. Her stadfester ministererklæringen at prinsippet skal kunne anvendes bredt innenfor mange avtaler og temaer. Dette regnes som viktig for fattige land av de som godtar WTO som ramme, men mange kritikere regner dette som mager trøst for et tvers gjennom urettferdig regelverk.

Videre organisering av arbeidet, pkt. 45-53: I disse paragrafene defineres at arbeidet skal ta form av en enhetlig prosess, dvs. at det blir en «forhandlingsrunde» med sikte på nye avtaler ved avslutningen. Fattige land hadde motsatt seg dette. Det er spesifisert at noen av implementeringstemaene kan avsluttes tidligere hvis de er ferdigforhandlet.

De frivillige organisasjonene i Doha

Ca 600 personer var i Doha med akkreditering for frivillige organisasjoner (Nongovernmental Organizations, NGOer). Halvparten av disse var relatert til handelsinteresser. Av de andre representerte 70-80 personer svært kritiske NGOer med fokus på fordeling og miljøspørsmål.

Greenpeace lå i bayen med Rainbow Warrier og aktivister fra flere verdensdeler. Store organisasjoner som Third World Network, South Centre, Via Campesina, Attac, Public Citizen, International Coalition of Concerned Citizens og Friends of the Earth var representert. Mange av disse spilte en viktig rolle i Seattle.

Det har vært et skille mellom NGOer som tror på reform av WTO og de som avviser WTO fullstendig. Skillet mellom disse synes å ha blitt mer utydelig. En del organisasjoner som var milde i sin kritikk i Seattle, er blitt tydeligere i sin avvisning av WTO siden da. Dette gjelder noen fagforeninger og miljøorganisasjoner, inkludert, så vidt jeg kan skjønne, Greenpeace.

Såkalte kritikere kommer ofte til orde ved toppmøter vedrørende kvinner, miljø, fattigdom osv., men uten grunnleggende kritikk. Slik er det nok i WTO-sammenheng også, men disse er lite synlige, da deres budskap flyter sammen med WTOs eget budskap. Det sies stadig fra WTOs ledelse at organisasjonen har lært; nå skal de bekjempe fattigdom og satse på demokrati («transparency»).

Mange av de svært kritiske organisasjonene har fått større selvsikkerhet på sin representativitet etter de store demonstrasjonene rundt toppmøter. Kunnskapen om WTO har økt blant mange aktivistgrupper og befolkningene i mange land. De 78-80 aktive kritikerne i Doha lot seg i liten grad kjøpe opp av sin status som «insidere». De var dypt opprørt over det som skjedde, og klarte i stor grad å holde seg til standpunktene til sine allierte utenfor Doha. De hadde små demonstrasjoner på kongressenteret hver dag. Budskapet var i hovedsak sterk avvisning av WTO. Enkelte grupper jobbet med noen saker, for eksempel medisiner i TRIPS, uten å engasjere seg i bredere motstand.

Noen av dem står i en tradisjon med å drive lobbying opp mot byråkrater og forhandlinger. Det blir lett til at slike «byråkrat-aktivister» bruker mye tid på flikking på formuleringer og saker som ikke endrer systemet. Samtidig har de tilgang til det som skjer på innsiden og kan «oversette» det til andre aktivister. Noen organisasjoner har forskere som på heltid analyserer det juridiske innholdet og effekten av forslag som kommer på bordet. Disse representerer en ressurs som ikke erstatter brede folkebevegelser, men som fungerer som viktige støttespillere og gjør informasjon tilgjengelig.

Det virker fåfengt å drive lobbying i WTO. Det er Doha er et nærmest selvlysende eksempel på. Men aktivistenes manglende innflytelse er ikke hovedproblemet. Det verste er at størstedelen av verdens befolkning ikke er representert. Nesten bare næringslivsinteresser er til stede, både i forberedelser og forhandlinger. En liten kjerne av aktivister kan ikke og bør ikke erstatte folkelig deltakelse. Vi må gå tilbake og hjelpe til med å bygge demokratiske samfunn. Vi må få makt flyttet fra et globalt til et regionalt, nasjonalt og lokalt nivå. Det er dette den globale motstandsbevegelsen handler om. Dette er ikke en «antiglobaliseringsbevegelse», men en internasjonal pro-demokratibevegelse.

av Per-Gunnar Skotåm

Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet inntil det kunne leses i amerikanske aviser. Det løper en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.

For første gang siden 2. verdenskrig har norske styrker deltatt i stridshandlinger over så lang tid at det kan kalles et felttog. De norske styrkene har vært enheter fra hærens jegerkorps og marinejegerkommandoen. Disse har vært utplassert i fjellterrenget for å rekognosere og utpeke mål for amerikanske fly, artilleri og helikoptre. De norske styrkene var på plass før operasjonen som USA har kalt Operasjon Anaconda, ble iverksatt. Operasjonen som nå offisielt er avsluttet under dette navnet, har med utplasseringsfasen gått over tre uker.

Operasjon Anaconda som ledes av USA har foregått i fjellområdene i nærheten av Gardez i Paktiaprovinsen i Afghanistan. Det uttrykte målet har vært å drepe det som USA karakteriserer som restene av al-Qa’ida og Taliban. De to betegnelsene må forstås slik at med al-Qa’ida menes utenlandske støttespillere for Taliban – som er betegnelsen på afghanere som var en del av regimet som satt inntil det ble nedkjempet av vestlige og afghanske styrker.

Ved å lese de uttalelsene som kommer fra offisielt amerikansk og afghansk hold ved interimregjeringa, kommer det tydelig fram at Operasjon Anaconda er en rein likvidasjonsoperasjon.

De første nyhetsmeldingene fra amerikanske militære beskrev harde kamper mot oppimot 2.000 al-Qa’ida og Taliban. Disse ble erstattet med seiersmeldinger om at mer enn 500 av disse var drept, og at resten flyktet eller gjemte seg i huler. Kriteriet for at USA kalte operasjonene for seiersrike, var nettopp det store antallet drepte. Etter hvert har dette blitt avløst av mer nøkterne tall, og det snakkes nå om opp mot 50 drepte og det samme antall tilfangetatte. Seiersmeldingene har blitt erstattet av modererte oppsummeringer hvor operasjonene ikke ble det gjennombrudd man hadde håpet på vestlig side på forhånd. Bakgrunnen for nedtoningen av suksessen skyldes nettopp mangelen på døde. De fleste kom seg unna. Enten til Pakistan eller til andre områder av Afghanistan.

USA med Norge på slep har begynt å telle lik som de gjorde det i Vietnam som sin målestokk på suksess .

Det meldes om at USA planlegger nye angrep i Afghanistan etter Operasjon Anaconda. Danske spesialstyrker reiser hjem, men de norske styrkene blir.

Storbritannia vil sende ytterligere 1.700 soldater til Afghanistan, noe som vil utgjøre den største britiske styrken på fremmed jord siden Golf-krigen i 1991.

Første fase

Første fase hadde som underliggende målsetting å erstatte det sittende Taliban-regimet med ett mer kontrollerbart regime. Med begrunnelse at man jaktet på Osama Bin Laden rettet man i hovedsak angrepene mot Taliban-regimets infrastruktur og installasjoner. Jakten på Bin Laden og al-Qa’ida nettverket fungerte i hovedsak som begrunnelse og påskudd for denne destabiliseringen av regimet . Den ble gjennomført med teppebombing av store områder. Resultatet ble drap av uskyldige afghanske sivile i samme omfang som de som ble drept i terroranslaget i New York 11. september.

Målsettinga i fase 1 var å innsette den sittende interimregjeringa med en blanding av afghanske teknokrater som tidligere har tjent amerikansk oljekapital, representanter for Nordalliansen og tidligere krigsforbrytere som var i Sovjetunionens tjeneste. Denne regjeringa har svak anseelse og lav autoritet blant de pashtunske klanslederne. Forsøk fra USA på å vinne oppslutning blant viktige pashtunske kommandanter ved økonomisk og materiell bistand har heller ikke lykkes.

Representanter for Nordalliansen og samt militslederen Dostum som stilte seg til rådighet for Sovjet med blodige overgrep på sin egen befolkning som resultat, vil som representanter for Interimregjeringa ikke ha noen autoritet i de pashtunske kjerneområdene. Heller tvert om. Det vil bli oppfattet som en provokasjon som garantert vil møte aktiv militær motstand. USA har derfor ingen andre enn seg sjøl og resten av den vestlige koalisjonen tilgjengelig for å løse militære oppdrag i dette området.

Fase 2

Under den pågående fasen, fase 2, gjennomføres større bakkeoperasjoner utenfor byen Gardez i Paktia-provinsen i Afghanistan. Norske spesialstyrker sammen med soldater fra den afghanske interimregjeringa, Australia, Canada, Danmark, Frankrike, Tyskland og USA hvor sistnevnte har kommandoen. Det opplyses at de norske styrkene har som oppgave å bruke optisk og elektronisk målsøkingsutstyr fra bakken for å lede raketter, granater og bomber på identifiserte mål.

De smarte bombene er ikke smartere enn personellet på bakken. Feilbombing skyldes ikke teknologiske feil, men menneskelige feil og er et identifiserbart ansvar. I et område hvor de man påstår seg å jakte på ikke skiller seg i adferd, uniformering eller innkvartering fra lokalbefolkningen for øvrig vil drap på uskyldige ikke være til å unngå. Det meldes fra offisielt amerikansk hold at 16 personer som man antar var flyktende soldater fra al-Qai’da, ble drept da 3-4 kjøretøy ble bombet. Legg merke til ordet antar.

I den grad norske styrker fikserer mål for bombing som dreper sivile, bringer det oss inn blant krigsforbryternasjonene.

Enhver som kjenner Afghanistan, veit at det er en del av tradisjon og kulturell identitet at man er bevæpnet når man reiser eller beveger seg i og utafor egne landsbyområder. Det finns ingen ytre trekk ved folk som signaliserer politisk eller organisasjonsmessig tilhørighet.

At Norge nå aktivt deltar i krigen mot et av de fattigste og mest utpinte folk i verden, er en tragedie for Afghanistan og for Norge. Norge har sendt tropper halve jorda rundt og gått til krig uten krigserklæring. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten. Norge deltar i en koalisjon med USA hvor krigsfanger fra al-Qa’ida og Taliban ikke behandles etter Genève-konvensjonen, men utsettes for fysisk mishandling og psykologisk tortur. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten og undergraver den rett Norge vil ha til å påberope seg at norske soldater skal behandles etter folkeretten, skulle de bli tatt til fange.

Norge i krig – uten politisk behandling

Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet før det kunne leses i amerikanske aviser. Med andre ord løper det nå en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.

De vestlige troppene trenger nå inn i de pashtunske kjerneområdene. Dette er områder hvor Nordalliansen og de toneangivende kreftene i den afghanske interimregjeringa har lav og liten innflytelse. Dette er også områder hvor Taliban hadde en viss støtte og sympati. Det er befolka områder og siden det opplyses at det finnes familier sammen med resterende Taliban-soldater i området, kan det tyde på lokal motstand. Det påstås at angrepet er retta mot rester av al-Qa’ida nettverket og gjenværende Taliban-styrker.

Hulekomplekset som det påstås at det kjempes om og fra, er med all sannsynlighet en del av den infrastrukturen som USA finansierte og Pakistan og mujahedin bygde i kampen mot Sovjet på 80-tallet. Disse ligger det mange av i et belte fra Khost/Gardez hvor kampene pågår nå og fram til Tora Bora og Jalalabad i grensestrøkene mot Tribal Area i Pakistan.

For å legitimere sin offensiv inn mot dette pashtunske kjerneområdet – ca. 200 km langt og 100 km bredt – begrunnes det med behovet for opprensking av al-Qa’ida nettverket og Taliban. Uavhengig av hvorvidt det stemmer, kommer dette til å være hovedbegrunnelsen for ethvert militært tiltak fra den USA-ledede koalisjonen framover. Det er den eneste måten USA og Vesten kan skaffe seg legitimitet for de videre militære operasjonene.

I den grad massiv bombing av befolka områder skaper konflikt med lokalbefolkningen (noe som er forståelig) og dette resulterer i motstand mot å underlegge seg, vil denne motstanden bli stemplet som al-Qa’ida og Taliban uansett om det er landsbyboere som ønsker å leve sitt liv i fred.

Nyhetsbyrået AP melder at Saif Rahman Mansour, sønn av en av de viktigste motstandsheltene mot Sovjet på 80-tallet har rømt under amerikanernes angrep. Familien er fra byen Zormat og nyter stor aktelse. Mansour skal visstnok ha brakt en gruppe al-Qa’ida og Taliban-folk til landsbyen i desember etter kampen i Tora Bora-fjellene. Da folk begynte å ane at de kunne sette landsbyen i fare, ble de bedt om å flytte opp i fjellene. Tilfeller som dette med samrøre og identitet mellom lokalbefolkning og Taliban vil det sannsynligvis bli flere av framover.

USAs hengemyr

Sovjet stempla all motstand mot sitt militære nærvær som banditter, Contras og CIA-agenter på 80-tallet. På samme vis er USA i ferd med å skape seg et fiendebilde hvor lokalbefolkningen i Afghanistan vil bli plassert, hvis de ikke underkaster seg. Et forsøk fra USA på å passivisere hele dette pashtunske beltet vil uvergelig utsette folk for krenkelser som vil avle motstand. Denne motstanden vil nettopp bli begrunnelsen for å fortsette operasjonene.

For å kunne bruke Afghanistan som et geopolitisk springbrett nordover mot det tidligere Sovjet må de pashtunske kjerneområdene nøytraliseres. Denne målsettinga vil kunne bli den hengemyra USA for all del vil unngå å havne i.

I Afghanistan vil all motstand mot den USA-ledede militærkoalisjonen bli stempla som kriminell for å legitimere brutaliteten. Her hjemme vil det avspeile seg som forsøk på å stemple krigsmotstanderne som unasjonale og svikefulle fordi vi kritiserer krigseventyret hvor norske soldater er med. De mest høyrøstede er nettopp de som sjøl har opptrådt mest unasjonalt ved å underlegge oss EU og USA, samt foretatt en forsvarsomlegging som har fjerna evnen til å motstå et angrep på norsk territorium.

Vi må fortsette å kritisere de overgrep mot afghanerne norske tropper nå er med på.

Skulle det tragiske skje at norske soldater blir drept eller lemlestet, må kritikken rettes mot den regjeringa som har sendt disse ut for å drepe og dø. Slike tragiske hendelser vil bli brukt av den politiske høytresida for å bygge opp hysteri og hatstemning for ekspansjonistiske militæreventyr. Her må vi holde tunga rett i munnen og huske at sjøl om norske styrker deltar i en urettferdig krig, er det en tragedie både når afghanere eller nordmenn blir drept.

Harmen over at lokalbefolkning i Afghanistan og soldater blir drept, må få et politisk uttrykk mot de som har sendt norske soldater ut. Motstandere av krigen i Norge sin viktigste politiske oppgave nå er å styrke opinionspresset i Norge for at norske styrker deltar i en urettferdig krig og at de norske styrkene skal trekkes tilbake.

Vi opplever at de forsøk på debatt og refleksjon som har vært forsøkt, blir møtt med demagogisk svulstighet fra særlig regjeringspartiet Høyre, hvor en forsøker å skape en stemning av at det er illojalt å kritisere krigføringa siden det er norske soldater som er i kamp. Det bygges opp en stemning av at det er å svikte disse soldatene (med antydning av landssvik mellom linjene) å være kritisk til krigføringa og forlange at de trekkes tilbake til Norge. Det er det motsatte som er tilfelle. Det er landets mest unasjonale elementer som nå har sendt norske soldater halve jorda rundt for å drepe fattigfolk.

Aksjonsformer

Vi lever i en turbulent verden. I forlengelsen av situasjonen i Afghanistan har USA definert ondskapens akse som signaliserer at Irak kan være et mulig angrepsmål. Samtidig er amerikanske styrker etter godkjenning fra Putin på tur inn i Georgia. USA-imperialismen flytter fram posisjoner i et forrykende tempo. Denne framrykkinga vil uvergelig utvikle en variabel og sammensatt motstand. Motstanden vil ha lokal klansmessig karakter, nasjonal karakter, religiøs karakter, sosialistisk revolusjonær karakter osv. Denne motstanden vil være legitim uten at det betyr at motstandere av krigen i Norge ukritisk skal identifisere seg med det politiske og ideologiske innholdet i motstanden til enhver tid.

Den rettferdige harmen vi føler over USA og Norges overgrep i denne del av verden, må gi seg uttrykk i politisk organisasjonsarbeid for å avsløre de folkefiendtlige og imperialistiske intensjonene til elitene i vår del av verden.

Utenlandsk ekspansjon parres alltid med innenlandsk reaksjon. På samme vis som terroranslaget den 11. september har gitt USA-imperialismen og all reaksjon en politisk legitimitet som de ikke har opplevd på 45-50 år, vil feilaktige aksjonsformer her hjemme gi politisk ryggdekning for videre innskrenking av de demokratiske rettighetene. Den rettferdige indignasjonen som mange føler, må gi seg uttrykk i et tålmodig, målbevisst arbeid for å vinne folks tanker og hjerter. Det er en utfordring som kan bli mer krevende enn noen har forutsetning for.

av James Petras

Det sosiale forum (SF) som ble arrangert i Porto Alegre, Brasil, fra 1. til 5. mai 2002 samlet nesten 70.000 deltakere, hvorav 15.000 var fra nesten 5.000 organisasjoner. Deltakerne kom fra 150 land for å delta i de 28 konferansene, 100 seminarene og 700 arbeidsgruppene. Mer enn 3.000 journalister fra radio, tv, aviser og tidsskrifter dekket begivenheten. Men konferansen var delt i to: radikale og reformister.

Som den første store begivenheten mot globalisering etter 11. september og angrepet på Afghanistan, tilbakeviste forumet Bush-Rumsfelds propaganda om at folk i verden må velge mellom USA-imperialismen eller islamsk terrorisme. Porto Alegre viste at den verdensomspennende bevegelsen mot globalisering, er levende og vokser: Dobbelt så mange mennesker deltok i 2002 som foregående år, og det var større dekning i massemedia (unntatt i USA). Gruppene var flere, og antall deltakere var større enn på noe tidligere forum. Den avsluttende demonstrasjonen med 50.000 deltakere mot FTAA (Free Trade Area of the Americas) var den største så langt i Nord- eller Sør-Amerika.

Antakelig like viktig som den fysiske tilstedeværelsen av et stort antall mennesker og organisasjoner, var stemninga i Forum. Det stigende håpet og optimismen gjenspeilet seg i hovedparolen: Her! En annen verden er mulig!

Det var lite å se av den nederlagsstemninga og demoraliseringen som vokste fram i intellektuelle miljøer i USA og Vest-Europa etter 11. september. Håpene om en alternativ verden blandet seg med erkjennelsen av at USAs militære offensiv og ensidige holdning, ville gjøre sosiale, økonomiske og miljømessige forandringer vanskeligere.

I hovedsak skyldtes den mer omfattende dekningen i massemedia, og de mer positive reportasjene (unntatt i USA) nærværet av kjente politikere med sentrale posisjoner (ledende medlemmer av Det franske sosialistpartiet, representanter fra FN og Verdensbanken og lederne av den moderate sosialdemokratiske delen av Det brasilianske arbeiderpartiet osv). De politiske framskritt og resultatene av SF 2002 ble omtalt og fulgt opp av en noe spesiell vinkling i reportasjene. De fleste av journalistene og redaktørene siterte helst de mer moderate kjendisene og de politiske ledernes «seriøse ideer» når de møttes på Det katolske universitetet. Ledere og aktivister fra de jordløses bevegelser ble sjelden sitert og vist bilder av i avisene. Ett eksempel er The Financial Times som 5. februar i år karikerte forskjellen mellom de radikale og reformistene slik:

«I motsetning til de teatralske protestene, var forumet kjennetegnet av en seriøs utveksling av ideer og forslag, slik som endringer i WTOs avtaler om retten til intellektuell eiendom. De fleste av deltakerne sa at de ikke var i mot globalisering, men for en mer rettferdig globalisering med bredere internasjonal deltakelse i beslutningsprosessene.»

I det store og det hele overså massemedia de hundretalls møtene som ble organisert parallelt på universitetsområdet av aktivistgrupper, og de uformelle og formelle diskusjonene mellom radikale og revolusjonære kvinner, ungdommer, bønder og indianske organisasjoner.

Mens massemedia viste til at Verdensbanken, FN og andre offisielle organer «styrket Forumets legitimitet», var det for de fleste aktivistene fra den tredje verden tilstedeværelsen av den store gruppa militante aktivister fra Argentina, som kom rett fra konfrontasjonene med det nyliberale regimet, som gav Forumet dets legitimitet.

Mens mange av lederne henviste til «mangfoldet» i SF, var det sånn at 67 % av deltakerne var fra Brasil, mens deltakerne fra Italia, Spania, Frankrike og Argentina utgjorde 23 %. Hva som var enda viktigere enn de mange nasjonalitetene (som tallene ovenfor antyder var ganske begrenset), var de sosiopolitiske forskjellene mellom de brasilske og europeiske deltakerne.

En beretning om to fora

Den endelige enhetserklæringen jobba fram av alle de sosiale bevegelsene, utrykte en enighet mot nedbetaling av utenlandsgjelda, motstanden mot USAs krig i Afghanistan og solidaritet med palestinerne. Oversikten over mobiliseringsplanene for 2002 viste aktivistenes innflytelse. De programmessige kravene gjenspeilte imidlertid den begrensete tilnærminga til de mer reformistiske NGOene (non government organisations) og de mer kjente personene.

I virkeligheten var SF 2002 delt mellom reformister og radikalere, en deling som kom til uttrykk gjennom de forskjellige organisasjonene og enkeltindividene som var tilstede. Denne delinga var tydelig å se ut fra hvilke steder de forskjellige debattene ble ført, på hvilken måte disse ble innrettet og hvilket publikum de samlet.

Det meste som er skrevet om SF, er ut fra det som skjedde på Det katolske universitetet PUC. Hendingene på PUC var ikke representative for SF, i hvert fall ikke sett med aktivistenes øyne. Det ble hevdet av organisatorer at ca. en femdel av deltakerne på SF var på PUC – for det meste deltakere over førti år fra middelklassen. Utenfor PUC var resten, de fire-femdelene, involvert i mer omfattende politiske diskusjoner som inkluderte diskusjoner om kampen for sosialisme.

På Det katolske universitetet diskuterte, for det meste akademikere, intellektuelle og NGOere med seg selv. Ikke mange bondeledere, byaktivister og fagforeningsfolk deltok. I det store og hele brydde akademikerne seg lite med å kommunisere med de få grasrotaktivistene som var der, og innleggene deres dreidde seg i liten grad å formulere de spørsmålene som de militante var opptatt av. På de parallelle møtene og diskusjonsforumene som fant sted i leirene utenfor, var det mer diskusjon og meningsutveksling mellom aktivister og talere, mer ideutveksling og større vilje til å formulere erfaringene til de militante på grasrota.

Forumet var kraftig polarisert, delt i to. På den ene siden var reformtilhengerne: NGOere, akademikerne, hoveddelen av arrangørene av Forumet, Attac (forkjempere for Tobin-skatt i Frankrike) og ledere av den sosialliberale delen av Det brasilianske arbeiderpartiet. På den andre siden var de radikale fra de De jordløse landarbeidernes bevegelse fra Brasil (MST), intellektuelle aktivister, piqueteros (streikevakter som blokkerer gater) fra Argentina, representanter fra venstrepartier, fagforeningsfolk, byaktivister og solidaritetsbevegelser. Det var betydelige sosiale forskjeller i hvem som deltok på møtene og de folkelige demonstrasjonene.

Ved åpningsmarsjen som ble ledet av de offisielle reformistene, kom demonstrantene fra et stort spekter av grupper. Den uoffisielle marsjen samlet 50.000 demonstranter mot den latin-amerikanske frihandelsavtalen og var organisert av de radikale gruppene, og inkluderte et stort gruppe brasilianske arbeidere, bønder, hjemløse samt militante internasjonalister fra kampene i Argentina, Bolivia og andre land.

Det som var slående i begge demonstrasjonene, var overvekten av grupper, paroler og flagg som representerte venstreradikale og radikale bevegelser, og at antallet reformister og NGOere var mindre synlig. Det var få paroler fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Landsorganisasjonen i Brasil (CUT) og internasjonale Attac-grupper. Styrkeforskjellen i mobiliseringen var betydelig. Allikevel, hovedtalerne på begge arrangementene var politikere fra Det brasilianske arbeiderpartiet, som skal delta i valget i år.

Forumet var også delt i synet på hvilken retning det skulle ta. Reformtilhengerne viste til utdrag fra Det sosiale forums lover for å rettferdiggjøre utelukkelsen av zapatistene, Den colombianske revolusjonære hæren og andre folkelige opprør som «politiske bevegelser». På den andre siden slapp de til ledende politikere fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Det franske sosialistpartiet etc. Dessuten protesterte MST mot de offisielle representantenes da de utelukket den betydningsfulle argentinske sosiale bevegelsen Mødrene på Maiplassen fra det offisielle SF 2002. MST sendte Mødrene invitasjon og flybilletter til organisasjonens president, Hebe Bonafini.

Delinga mellom reformister og radikale kom mest tilsyne når de skulle definere hva som var hovedkampene og i framleggene. De reformvennlige snakket fremdeles om å vise motstand mot globaliseringen, og motstanden USAs militarisering. De radikale koblet i økende grad de multinasjonale selskapenes ekspansjon med de imperialistiske statene, og snakket derfor stadig mer om antiimperialisme. Dette var ikke bare en uenighet som dreide seg om retoriske forskjeller, men en uenighet med grunnlag i de strategiske perspektivene til konkurrerende retninger.

Mens reformistene brukte et språk som snakket om kontinuerlig mobilisering, satte de i hovedsak sin lit til lobbyvirksomhet og forhandlinger med eliten i Verdensbanken og andre internasjonale finansinstitusjoner for å få løfter om «human globalisering». Mange av de reformvennlige snakker og skriver om «en annen globalisering», om en som inkluderer paragrafer om menneskerettigheter, og en plass ved bordet hos imperialistmaktene og deres banker og CEOer. I motsetning til dette ser de radikale ser på mobiliseringa som noe som vil føre til dannelsen av nye organisasjoner med folkemakt. Disse skal være basert på masseorganisering av byaktivister, nærmiljøorganisasjoner, arbeidere, arbeidsløse bønder, klassebevisste kvinner, indianske og svarte folkerettsforkjempere. De vil skape nye klassebevisste internasjonal bevegelser, slike som Via Campesina som ønsker å gjennomføre radikale endringer i retten til eiendom og i produksjonsforholda. Reformistene, som innretter seg i forhold til «det borgerlige samfunnet», er ikke opptatt av «statsmakt». De er tilfreds med å presse de eksisterende imperialistmaktene til å sikre mer regulering og begrensninger av spekulasjonskapital (dvs Tobin-skatt), og større frihandel for å støtte landbrukseliten i den tredje verden for å sikre den større andeler av markedet i Nord. De radikale viser konkret til klasseorganisering som fokuserer på kjønn, rase og økologi. De erkjenner at selv om reformer er nødvendige, så har disse ikke vært varige og heller ikke blitt satt ut i livet av imperialistene eller de lokale klientstatene. De peker på behovet for en ny statsmakt, grunnlagt på representative forsamlinger på grasrota og sosiale bevegelser som er i stand til å sosialisere produksjonsmidlene og demokratisere de sosiale forholdene. De vil bytte ut den nåværende korporative eliten og velgjørerne deres fra de internasjonale institusjonene. De radikale avviser kravene om plasser ved Verdensbankens bord fordi de anser dette for å være en strategi med binding der den finansielle og strukturelle kontrollen knytter dem til imperialiststatene og de multinasjonale selskapene. Samarbeidslinja er en blindvei som bare beriker NGOerne på bekostning av folket.

På leting etter det minste felles grunnlaget for «enhet mot globalisering», inkluderte de reformvennlige kjente størrelser og politiske representanter fra partier som støtter USAs massakre i Afghanistan, og som gir sin støtte («med reservasjoner») til Bush sin verdensomspennende militære offensiv. De radikale beskrev deres tilstedeværelse som uforenlig med Forumets grunnprinsipper, og noen anarkister kastet i et tilfelle bløtkake for å understreke dette. I den radikale leiren var den disiplinerte sosiale bevegelsene, særlig MST, den dominerende krafta for å forhindre vandalisme fra provokatører og anarkister. De mobiliserte tusenvis av grunnplansaktivister i en massiv, men fredelig politisk styrkeoppvisning.

Mens mange kommentatorer bemerket mangfoldet av grupper og krav, var det få som stilte spørsmål om hvor representative de var. Mange av NGOer er papirorganisasjoner, og flertallet av NGOene fra den 3. verden er medlemmer av små profesjonelle grupper med få eller ingen organiserte støttespillere med liten kraft til å samle. På den andre siden var det et mindre antall representanter fra massebevegelser i Afrika, særlig fra Sør-Afrika og Asia, som representerte hundretusener av grasrotaktivister. Til tross for det, var det de velkjente personene fra diverse NGO-foreninger som fylte scenene og informerte publikum og andre om folkebevegelsene i sine områder. Overrepresentasjonen av representanter fra små organisasjoner og kjendiser gikk på bekostning av de militante, og dette skapte et fordreid bilde i media av det som foregikk. Allikevel, skjevheten forhindret ikke utvekslingen av ideer og erfaring mellom de som sto i frontlinja i kampen. De offisielle samlingene og høringene var preget av en stor overvekt av NGO-folk og intellektuelle, mens arbeidsgruppene og seminarene som gikk parallelt, var en god arena for fruktbart samarbeid mellom aktivister fra betydningsfulle bevegelser engasjert i den omfattende kampen mot imperialismen («globaliseringen»).

I diskusjonene om «alternativer» utrykte de offisielle organisatorene forståelse for en «reformert» imperialisme og en «regulert» kapitalisme, mens de radikale sosiale bevegelsene fikk satt debatten om sosialisme på dagsordenen. Slutterklæringa fra Det sosiale forum gjenspeiler kompromisset mellom reformistene og de radikale. Det ble stilt en radikal diagnose angående problemene i verden, og det ble laget en oversikt over de internasjonale mobiliseringene i 2002. Men de endelige kravene reflekterte for det meste reformtilhengernes dragning mot skrittvise forandringer, og satte til side alle strategiske krav om deltakende sosialisme og imperialismens nederlag.

Konklusjon

Med imperialistiske krigsskyer i horisonten, en voksende stagnasjon i verden, og med Washington aktivt engasjert i å bygge sitt nye handelsimperium fra Latin-Amerika til Sentral-Asias oljefelt, er det lite rom for reformistisk politikk. Som president Bush har fastslått, enten knytter man seg til imperiet, eller så forsvinner man. Høyresvingen til dem organiserte Sosialt forum 2002, minimumsprogrammet deres og den betydninga de legger i moderate kjendiser er neppe en måte å bygge motstand mot USA-imperialismens offensiv. Den nye imperialismen polariserer verden på en måte som stemmer med de radikales analyser. Omfanget og dybden av USAs militarisering kan ikke bekjempes ved hjelp av sporadiske protester fra et NGO-nettverk uten en organisert folkelig støtte. De radikale sosiale bevegelsene som bygger slagkraftige lokale, nasjonale og regionale antikapitalistiske bevegelser og som aksjonerer mot statsmaktene, er mye mer effektive enn de internasjonale jordomreisende NGOere.

Det sosiale forum 2003 har et år på seg til å vurdere de nye omstendighetene, og vil forhåpentligvis overgå den omfattende samling som kom til syne i SF 2002. Det er nå mulig å sette på dagsordenen utvikling og radikalisering i overensstemmelse med de historiske realitetene. Å gjøre det annerledes vil føre til en ny parole: «Et annet Sosialt forum er mulig».

Bokomtale ved Gunnar Rutle

Den som en gang har fått muligheten til å besøke Kurdistan glemmer det ikke lett. Erling Folkvord var i Kurdistan første gang i 1994. Og glemte ikke. Tvert imot: Etter mange reiser som til sammen har strukket seg over et halvt år, og etter omfattende lesning, har han skrevet bok. Til glede for alle oss andre som bryr oss om dette undertrykte folket.

Da han i 1997 bestemte seg for å skrive denne boka fikk han med seg fotografen Veronica Melå. Hun har vært med på mange av reisene.

Det fins ikke mange bøker om eller fra Kurdistan på norsk. I norske historielærebøker finner du ikke mye om Kurdistan. For oss som ikke er kløppere i fremmedspråk har det vært vanskelig å skaffe seg kunnskap. Nå er det blitt veldig mye enklere. Ja, kurdere sier at det fins ikke et tilsvarende verk på noe annet språk!

Samme bolig i 6.000 år

Erling Folkvord har blant annet stilt seg oppgaven å fortelle historien om det kurdiske folket. Det er ingen liten oppgave. Hvis vi skal snakke om kulturens «vogge» i vår del av verden, kommer vi ikke utenom Kurdistan, kanskje bedre kjent som landet mellom Eufrat og Tigris, eller Firat og Dîcle som elvene kalles på kurdisk. Så her er mange tusen års historie å ta av.

Et av mine sterke minner fra Kurdistan er byen Hesenkêf ved Tigris. Her traff vi folk som levde i grotter i fjellsidene, der det sannsynligvis hadde bodd folk i 6.000 år, 2-300 generasjoner bakover i tid. Tenk deg hjemme-hos-intervju med Toppen Bech: «Her i denne grotten bodde mine tipp-tipp-(250 tipper)-tippoldeforeldre for 5.800 år siden, og her har slekten min bodd siden. Vi har riktignok modernisert litt og gravd ut et par ekstra rom for 2.000 år siden, men ellers er alt som det var …»

Hesenkêf var en innflytelsesrik storby på 1100-tallet. I dag trues hele området med neddemming. Dels fordi Tyrkia, i skarp konflikt med Syria, vil skaffe seg mer kontroll med vannet, men kanskje vel så mye fordi de tyrkiske myndighetene vil kvitte seg med kurdernes kulturhistoriske minnesmerker.

I første del av boka finner du mer om Hesenkêf, og om resten av Kurdistans historie fram til ca. 1922. Det sier seg sjøl at en kort framstilling bare kan gi hovedtrekk, men sjøl hadde jeg stor nytte av denne gjennomgangen.

For å forstå den kurdiske historien er det viktig å være klar over hvordan det kurdiske folket har vært organisert. Vi finner mange likhetstrekk med Afghanistan. En føydal klanstruktur har alltid gjort det vanskelig å utvikle en allkurdisk bevegelse som kunne samle hele det kurdiske folket. Helt fram til vår tid har landet vært delt opp i småfyrstedømmer.

Etter 1. verdenskrig så det en stund ut som kurderne skulle få sin egen stat. Men som vanlig ble kurderne ofret i stormaktsspillet.

Andre del av boka heter «80 år under firedelt okkupasjon», og tar for seg hver av de fire delene av Kurdistan etter 1922: Nord-Kurdistan under tyrkisk herredømme, Øst-Kurdistan under iransk, Sør-Kurdistan under irakisk og Sørvest-Kurdistan under syrisk herredømme.

Sjøl syns jeg dette er den mest spennende delen av boka. Masse nytt stoff for meg, til dels spennende som en action-thriller. Og apropos det: Det er ikke nødvendig å lese hele denne boka i rekkefølge. Les gjerne enkeltkapitler for å skjerpe appetitten.

Start for eksempel med å lese den spennende og avslørende historien om arrestasjonen av Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti – PKK (side 126 og utover). Her får du hele historien om stormaktsspillet som gjorde det mulig for den tyrkiske regjeringa å arrestere sin fiende nr 1. Du får også historien om hvordan Öcalan gjennom rettssaken mot ham klarte å sette fokus på det faktum at Tyrkia er et grunnlovsfesta militærdiktatur. Det har igjen tvunget fram et offentlig ordskifte om behovet for demokrati i Tyrkia og om det kurdiske spørsmålet. Kanskje gir det som har skjedd etter arrestasjonen et håp om bedre tider for kurderne i Tyrkia?

At statsminister Bulent Ecevit sitt parti fikk under 1 % av stemmene i valget nylig, og ble feid ut av parlamentet, sier kanskje noe om at han ikke nettopp har vunnet opinionen i Tyrkia.

Når du har skjerpet appetitten med historien om arrestasjonen av Öcalan, bør du lese resten av kapitlet om tyrkisk Kurdistan. Om den kemalistiske tyrkiske statens undertrykking av kurderne, om motstanden som blir slått ned utallige ganger fram til 2. verdenskrig, og om den nye bølgen av motstand og geriljakrig som PKK organiserer utover 80-tallet. På begynnelsen av 90-tallet hadde Tyrkia opp mot 50.000 soldater stasjonert i tyrkisk Kurdistan for å kontrollere befolkningen og føre krig mot PKK-geriljaen.

For øvrig viser Erling Folkvord med all mulig tydelighet at terroriststemplet mot PKK bare er nok et eksempel på at enhver organisasjon som driver effektiv motstand mot imperialisme og undertrykking, blir stemplet som terrorister.

Fredsprisvinneren Kissingers kyniske spill

Har du hatt tillit til den vestlige «sivilisasjonen» og de vestlige «demokratier», så bør du være kurert for det meste når du har lest denne boka. Den kurdiske historien fra de siste 100 åra er historien om et folk som gang på gang ble brukt av lokale og internasjonale stormakter i maktspillet i Midtøsten – særlig spillet om oljen. Og som gang på gang ble sviktet, massakrert og fordrevet fra hjem og landsby når stormaktene hadde nådd sine mål.

Les for eksempel (side 182 ff) om spillet før Algerie-avtalen av 1975. En amerikansk kongressrapport fra 1976 sier: «Presidenten, Dr. Kissinger og Sjahen håpa at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk i stedet at opprørerne (dvs. kurderne) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Sjøl når en ser det i forhold til andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.»

Saken det gjaldt, var å tvinge fram en (for Iran) gunstig løsning på en grensetvist mellom Iran og Irak. For å nå det målet ble Kurdistans Demokratiske Parti (KDP, et av partiene i Irakisk Kurdistan) forsynt med våpen og oppmuntret til motstand mot den irakiske sentralmakten. Når så målet var nådd for USAs allierte Iran, ble all støtte til KDP trukket tilbake, og Irak fikk rykke inn og fordrive 200.000 kurdere fra deres hjemsteder.

Fredsprisvinneren Kissinger var en viktig mann i dette spillet. Den som ikke kjenner raseriet mot stormaktsspillet boble i seg etter å ha lest disse kapitlene må ha et hjerte av stein.

Verdens eneste forbudte ABC-bok

En del av boka er viet kurdisk språk og kultur. I alle de fire delene av Kurdistan har det vært ulovlig eller svært vanskelig å bruke kurdisk språk. Tyrkia utmerker seg i negativ retning. Helt fra 20-tallet har bruk av kurdisk språk vært forbudt. Erling Folkvord forteller blant annet historien om Mehmed Emin Bozarslan, som i 1968 laget den første kurdiske ABC-boka i Nord-Kurdistan, og fikk den utgitt i Istanbul. Boka ble øyeblikkelig forbudt, og Bozarslan stilt for retten. Rettssaken varte i til sammen 6 år. Bozarslan ble kastet i fengsel, og boka er fortsatt forbudt i Tyrkia.

Først i 1991 ble totalforbudet mot kurdisk språk opphevet, først og fremst fordi Tyrkia søkte EU-medlemskap og måtte vise vilje til å lette litt på undertrykkinga av kurderne. Men i praksis er det fortsatt så godt som forbudt å bruke språket. I skolen er det strengt forbudt, og fortsatt er kurdisk språklig radio og TV forbudt.

Den statlige politiske volden er også utbredt. Da jeg sammen med andre norske venner av Kurdistan besøkte redaksjonen i den kurdiskvennlige avisa Özgür Gündem sommeren 1992 viste redaksjonen oss bilder av flere redaksjonsmedlemmer som var drept i løpet av avisas første to-tre måneder. Erling Folkvord besøkte avisa i mars 1994. Da var til sammen 12 redaksjonsmedlemmer drept av såkalte «ukjente gjerningsmenn». Det er allment kjent at de «ukjente gjerningsmennene» kom fra bander som for eksempel «De grå ulvene». Disse bandene er finansiert av og arbeider for den tyrkiske staten.

Så de formelle lettelsene som ble innført i 1991, fikk ikke så store utslag i praksis. Helt fram til i dag er antallet tilfeller av politiske drap, tortur o.l. svært høyt.

Det røde Kurdistan

Fordi undertrykkinga i kjerneområdene har vært så sterk, har kurdere bosatt utenfor det egentlige Kurdistan hatt størst mulighet til å ta vare på og utvikle egen kultur.

Oktoberrevolusjonen fikk stor betydning. Den nye sovjetstaten tok mål av seg til å la hver minoritet utvikle sitt eget språk og kultur. Det bodde mange kurdere i det som i dag er Armenia, Georgia og Aserbajdsjan. I disse nye sovjetrepublikkene ble kurdisk undervisningsspråk i skolen, og årene fram til midt på 30-tallet ble en blomstringstid for den kurdiske litteraturen. Fra 1923 fikk det kurdiske området i Aserbajdsjan status som Den autonome provinsen Kurdistan, også kalt Kurdistan a Sor (Det røde Kurdistan). Dessverre rammet innstrammingene i den sovjetiske politikken på 30-tallet også kurderne.

«Vi har alltid kunnet stole på Norge»

Erling Folkvord forteller også litt om den norske politikken i forhold til kurderspørsmålet. Som vanlig har den norske politikere stort sett diltet i hælene på USA, og snudd i takt hver gang USA snudde.

Ett unntak fra dette fins. Norge holdt kontakten med Tyrkia på et absolutt minimum etter militærkuppet i 1980. Men etter Golf-krigen i 1991 var det slutt på den kjølige tonen. Under ulike regjeringer har Norge gjenopptatt våpeneksport, gitt politisk støtte, og til og med (med Kosmo som forsvarsminister) underskrevet en hemmelig avtale som forplikter Norge til krigsinnsats i det østlige Tyrkia. Riktignok hadde handelsminister Grete Knutsen svar på rede hånd da Erling Folkvord stilte spørsmål om våpeneksporten i Stortinget: Utenriksdepartementet «har gitt lisenser for eksport av beskyttelsestårn». Beskyttelsestårnene var i virkeligheten avanserte rakettutskytingstårn tilpasset panserkjøretøy som er i vanlig bruk i krigen mot PKK i Øst-Tyrkia.

Det var ikke for ingenting at statsminister Bulent Ecevit under sitt besøk i Norge i juni 2000 uttalte: «Vi har alltid kunnet stole på Norge på det politiske området!»

Nå er ikke Norges vennlighet mot Tyrkia helt uten baktanker: Litt øst for Tyrkia finner vi Kaspihavet. Det var her Jens Stoltenberg skuet ut over oljefeltene og sa de bevingete ordene: «Viss det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra det Kastiske Hav. Det er underlig å tenke på. Men slik er det.»

Og da er det kanskje ikke så dumt å bidra med militærstyrker for å sikre sparepengene våre. Spesielt ikke når Statoil i 2000 inngikk en avtale med den tyrkiske staten om å bygge en rørledning gjennom Tyrkia for å sikre at oljen blir fraktet til markedene «på en forsvarlig måte». Avtalen inneholder blant annet omfattende unntak fra tyrkisk lovgivning og garantier om unntak fra miljøavtaler i 40 år.

Årets julegave i boks?

Erling Folkvord har skrevet en flott bok. Les den sjøl og bli vis. I tillegg er det en vakker bok, gjennomillustrert med Veronica Melå sine fotografier. Boka inneholder blant annet 80 helsides oppslag med fotografier i farger og svarthvitt fra kurdisk natur og kultur, fra dagligliv og krig. Vakre naturbilder, sterke portretter. Bare bildene gjør boka verd å ha.

Det bør være enkelt å finne årets julegave til antiimperialister og venner av Kurdistan.

av Sigrid Angen

Den norske straffeloven sier at kjønnslige skildringer som virker støtende eller nedverdigende er forbudt. Hvor går grensen? Ett sted må den vel gå? Ikke i følge politiet. I følge politiet flyttes grensene for hva som skal tillates med samfunnsutviklingen. Denne tolkningen av pornoloven betyr altså at så lenge pornoindustrien blir verre og verre, skal det mer og mer til før porno blir straffbar.

Spørsmålet er om porno er noe annet nå enn hva det var for noen år siden? Hva er innholdet i pornoblad og filmer anno 2001? Hva har internett å si for utviklingen? Hvem tjener pengene? Hvorfor er det så vanskelig å kjempe mot porno? Her følger et forsøk på svar.

Hva er porno?

Pornoen er ikke et statisk fenomen. Sjøl om porno har eksistert i mange år, så er det en utvikling både i innhold og omfang. Pornoen masseproduseres i et helt annet omfang i dag enn tidligere. Den spres både via film, blader og internett. Interessant å merke seg er at det ikke er så mye av internetthandelen som lønner seg, men sex på nett gjør det. I følge Digitoday er dette mye av årsaken til at hittil «renhårige» firmaer nå tyr til sex som salgsvare.

I følge straffelovens § 204 er porno «kjønnslige skildringer som er støtende eller egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, vold, dyr eller tvang». I følge radikal feministisk teori er porno et spesielt seksuelt materiale som formidler og hjelper til med å opprettholde den seksuelle underordningen av kvinner. Pornografiske filmer kjennetegnes av at bare kvinners kropp vises (produsentene antar at seeren er en mann). «Cum shots» (mannens sædavgang) er en nødvendighet i alle filmer. Analsex, kontroll av kvinner, vold som middel for å heve spesielt kvinners nytelse, rasisme, og typisk eldre mann og ung kvinne-/jenterelasjoner er kjennetegn ved pornografiske filmer. Konklusjonen er at kvinnene i pornoen er objekter for menns onani. Noe av de samme kjennetegnene fins i bøker.

RED: TA UT OG SETT I RAMME Pornobøker er typisk kjennetegnet av 1) Kortvarig forførelse med vekt på kvinnenes kroppslige reaksjoner. 2) Deflorasjon: jomfruhinna brytes, ofte i form av voldtekt. 3) Incest finner sted uten særlig skyldfølelse eller betenkelighet 4) En voksenfigur som lærer opp barn i seksualitetens verden. 5) Profanering av det hellige. 6) «Stygge ord» i «stygge bøker» er med på å kople seksualitet til synd og skam. 7) Seksuelle supermenn med overdrevet stort kjønnsorgan. 8) Kvinner er nymfomane og seksuelt umettelige 9) Svarte/asiater/bønder/arbeidere er seksualsymboler som står det dyriske og instinktmessige i mennesket nærmere. 10) Homoseksualitet: lesbiske i pornoen skal hisse opp den mannlige leseren. Typisk er også at kvinnene må ha en mann til å få endelig tilfredsstillelse. 11) Vold: I visse perioder av den vestlige sivilisasjonen har pisking vært et viktig aspekt ved seksuell atferd, og mest uttalt i perioder hvor den religiøst seksuelle undertrykkelsen har vært sterkest.

Svært mange av disse kjennetegnene som beskriver pornografiske bøker passer også for å beskrive pornoblader. Men bladene inneholder i motsetning til bøkene mye bildemateriell, og dette gjør uttrykket mer direkte.

Utviklingen i pornoen generelt

Kvinnefronten har gjort en undersøkelse av pornoen i Narvesen-kioskene. Den videre framstillingen omhandler dette materiellet. Utviklingen fram til i dag viser at pornoen blir grovere, mer direkte, mer voldspreget. Leseren kan se direkte inn i skjeden til kvinner som avbildes. Det er vanlig å vise bilder av kvinner bakfra, for dermed å få med bilde av anus også. Analsex beskrives oftere og anbefales oftere enn tidligere. Generelt er bladene preget av at det bare er kvinner som er avbildet. Bladene viser ytterst sjelden seksuelt samkvem mellom to (heterofile) personer. Bladene inneholder mye telesexannonser. Dette er et stort marked for profitt. I tillegg er det også reklame for reisemål hvor sex kan kjøpes, og reklame for bordeller og sexklubber i andre land, og i økende grad reklame for internettsider hvor du kan finne porno. Også reklame for pornofilmer, sexhjelpemidler etc. har stor plass i bladene. I sum kan vi si at bladene fungerer som formidlere inn til andre deler av porno-industrien og sexindustrien, ispedd en god del bilder av kvinner som lokkemat. Pengene ligger i mindre grad i bladene i dag, salget av pornoblader går ned i Norden. Derfor må profittørene finne nye markeder, og koplingene mellom pornoblader, internett, salg av sexhjelpemidler etc ser ut til å bli sterkere.

Innholdet i bladene

Vold mot barn, jomfruer og incest

Annonser som Tracy Trash, born to be a slut (Tracy Søppel, født til hore, med bilde av ei jente med søt rosa sløyfe og blomstrete topp og joggesko) er vanlige. Barn skal læres opp i sex. Typisk innledning er at barnet skal straffes for noe det har gjort. Bladene unngår straffelovens bestemmelse ved å skrive «18 (år)» på bildene. Men straffelovens pornobestemmelse gjør det også straffbart å framstille noen som barn. Derfor burde det også være ulovlig å framstille personer i pornoblad med bamser, musefletter, skoleuniform eller andre «typiske» barneting. Men i følge politiet må det være et uomtvistelig faktum at den personen som avbildes ikke er 18 år. Lovteksten slik den håndheves i dag, har ikke noe innhold.

Jomfruer er en egen sjanger. Jomfruhinna skal brytes, og dette forbindes med smerte og ofte voldtekt. I dagens virkelighet, hvor vi kjenner til mange tilfeller hvor menn kjøper barneprostituerte for å unngå (eller bli helbredet av!) HIV, er dette ille.

Den alminnelige pornoen baner vei for overgrep mot barn.

Seksuelle handlinger mellom slektninger og familie forekommer ofte.

Samfunnsmessige tabuer utnyttes. I bladene er det mest kvinneskikkelser som svigermor, søster og tante, som beskrives i seksuelle situasjoner med hverandre.

Skader på kroppen

Pornobladene er reklame for plastisk kirurgi, med mye silikonpupper. Kviser og andre «uregelmessigheter» retusjeres bort. Ingen får sykdommer i pornoen. Kondom er ikke-eksisterende, og ingen blir såre eller får vondt. I pornobladene gjør menn ting med kvinner som de ville ha blitt straffet for ellers. Vold og seksualitet knyttes sammen. Kvinner ber ofte om straff, historier fortelles der barn straffes for ulydighet. Dette har virkninger til det virkelige samfunnet. Det er ikke tilfeldig at kvinner som forteller om vold eller voldtekt har vanskelig for å bli trodd. Kvinner ber ofte om å bli tatt hardt bakfra, og gjerne uten forspill eller smøring. Hvis dette gjøres «på ordentlig», får man skader. Svensk helsevesen kan rapportere et økende antall henvendelser fra unge jenter med skader i anus. Det er neppe tilfeldig. I tillegg brukes analsex som fornedring. Kvinner pules i rompa, og suger penis ren etterpå.

Fornedring og rasisme

«Snusk og fornedring er veien til lykke» er et sitat hentet fra Cats. Kvinner beskriver seg selv på en svært nedverdigende måte, og omtales slik av andre også. Hvorfor er det slik? Fordi sex er skittent og syndig i pornoens verden. Derfor må kvinnene i pornoen snakke «dirty». De som snakker «dirty» er ekstra kåte, villige og tilgjengelige. Fornedring og seksualitet knyttes sammen, og seksuallivet blir noe skittent. Dette er framtredende i blader med et stort sett mannlig publikum, og gir grunn til å spørre om dette gir utbredt kvinneforakt blant menn. Mange er med på å spre myter om hvordan kvinner og menn er, og hva de liker. Et eksempel er hentet fra Dagbladet nett (20. november 2001), i artikkelen «Hvordan DU kan bli en superelsker». Dagbladet følger opp saken med en liten spørreundersøkelse. Følgende spørsmål for menn: «Liker du at sexpartneren din er litt ‘dyrisk’ og grisete og sier ‘stygge’ ting?» For kvinner er derimot spørsmålet «Opptrer du noen gang ‘dyrisk’ og grisete og sier ‘stygge’ ting under seksualakten?» En kan undres hvor slike forventninger til kvinner og menns oppførsel er hentet fra. Det mest interessante her er at kvinner og menn ikke får det samme spørsmålet. Kvinnen spørres ut fra hvordan hun opptrer i forhold til sin seksualpartner, mannen spørres om hva han liker. Det er ganske stor forskjell. Det samme ser vi i typiske «ungpikeblader» som Inside, Mag og andre. Der finnes artikler i fleng om hvordan jenter skal opptre for å få kjæresten til å bli kåt. Oppskrifter på en vellykket stripping, massasje etc. Aldri en artikkel om hvordan jenter kan bli tilfredsstilt eller tilfredsstille seg sjøl. Det finnes ikke tilsvarende «unggutteblader». Når vi vet at de fleste unge gutter leser porno, så blir forskjellen ganske stor. I ungpikebladene læres jentene opp til hvordan de skal tilfredsstille gutta, i pornobladene lærer gutta hvordan jenter er og skal være.

Svarte og asiater er seksualsymboler i pornoen, og den speiler på den måten rasismen i samfunnet. Pornoen preges i stor grad av stereotyper, også på dette området. Svarte menn er «hingster», asiatiske kvinner er underdanige og lydige, og er «oppdratt til å tilfredsstille en mann». Dette er med på å legitimere sexreisene til Asia og Afrika. Norske menn lærer i pornobladene at asiatiske kvinner vil selge seg sjøl til sexturistene, for det er jo slik de egentlig er. I tillegg får leseren av bladet gjerne reiseguiden for turen også. Målet i pornoen er mannens ejakulasjon, det såkalte «cum shot». Mannen skal sprute på kvinnen slik at leseren ser det. Hva betyr dette egentlig? I pornoen er ejakulasjonen en måte å ydmyke kvinnen på. Dette setter pornoprodusentene ord på sjøl. På nettstedene beskrives dette ofte som «facial humiliation» (ydmykelse via ansiktet). Verdt å merke seg er at mannen i pornobladene oftest er sladdet. Han viser kun penis når han spruter på kvinner. Kvinner er aldri sladdet i pornoen. En kan spørre seg om det dermed er slik at sladding i pornobladene ikke handler om kjønnsorganer i bevegelse, men heller om å skjule mannens kjønnsorgan for den mannlige leseren.

Det liberalistiske forsvaret av porno

Liberalister forsvarer porno med at kvinner og jenter gjør dette frivillig. Men hva er frivillighet? En tenkt parallell: Hvis det fantes en medieindustri som hadde så stor makt at den kunne la hvite mennesker tisse på svarte mennesker, voldta og slå dem, da ville spørsmålet om frivillighet bli ganske absurd. Pornoindustrien bruker mye spalteplass i bladene på å fortelle om lykkelige og rike pornomodeller og prostituerte. Dette gjøres for å legitimere industrien, og for å bidra til nyrekruttering. 8. mars 2000 hadde Klassekampen et oppslag om pornoindustrien i San Fernando Valley i California. De intervjuet en produsent som blant annet lager filmer som vises på Canal plus. Produsenten sa at mange av kvinnene i filmene har en problematisk bakgrunn preget av voldtekt eller incest, og som driver dem inn i bransjen. Journalistene snakket også med en produsent for firmaet Extreme. Han sa at filmene viser prostitusjon slik den er: skitten, rå, voldelig. Han sa også at de som ser filmene blir trøtte av det samme og vil ha noe nytt. Derfor tøyes grensene, også for vold, for antall menn som knuller ei dame etc.

Pornoliberalerne fokuserer på undertrykking av seksualitet heller enn på seksuell undertrykking. Derfor definerer de sjelden pornografi som en masseindustri. I sitt forsvar av porno legger de ofte vekt på publikasjoner som henvender seg til seksuelle minoriteter. Dette har flere steder fungert som et progressivt forsvar for enkeltpersoner i samfunn preget av for eksempel homofobi. Problemet er at pornoliberalere ikke ser undertrykkingen og maktforholdene i samfunnet som ligger til grunn for produksjon av porno, og de ignorerer at det handler om kjøp og salg av virkelige mennesker. Kvinnene i pornoen framstilles som «seksuelle minoriteter», som gjør dette frivillig. De økonomiske og sosiale forholdene som mange av kvinnene lever under blir borte i analysen. Merkelappen «seksuell minoritet» brukes i mange ulike sammenhenger, både i private gjensidige forhold, i offentlige kontraktsmessige forhold med kjøp og salg av handlinger i film eller bilder, og i kapitalistiske foretak med massedistribusjon av varer. Dette blir unnvikende og villedende. På denne måten blir den kritiske analysen av pornoindustrien som en enorm kapitalistisk industri framstilt som et angrep på valgene til det enkelte individ. Samfunnsanalysen og strukturene forsvinner. Pornoliberalerne definerer pornografi som seksuelle uttrykksformer og fantasier. Det aspekt at det er virkelige mennesker som må lage denne fantasien i pornobladene blir irrelevant. Det viktige er leserens rett til å få et bilde av sin «fantasi». Pornoliberale skiller det pornografiske språket fra produksjonen av det og bruken av det. Men når noen blir utsatt for vold i pornoen, så er ikke de en fantasi som bare eksisterer for leseren. Det er virkelige mennesker som må utføre de handlingene vi ser avbildet.

Ved å ignorere hvordan porno lages, har mye av den teoretiske diskusjonen om porno ignorert den viktigste gruppen i produksjonsprosessen: kvinnene. Porno virker i tillegg konkret inn i alle kvinners virkelige liv. Porno fører til at en del menn mishandler kvinner. Pornografi har fungert og fungerer som en metode for å motivere, iscenesette og rettferdiggjøre seksuell mishandling og vold mot kvinner. I en straffesak i Bergen sier den voldtektstiltalte at «mange kvinner liker å bli tvunget til samleie», og «jeg har sett så mye porno i mitt liv at jeg vet at de kan like det». Kvinner tvinges til å ha porno rundt seg i hverdagslivet i ulike sammenhenger – porno er en realitet, ikke en fantasi. Pornoliberale forsøker ofte å kople den radikale feministiske kampen mot porno til puritanisme. Puritanismen ser seksuallivet som noe syndig, porno som uttrykk for denne seksualiteten og derfor som noe som må forbys. Den radikale feministiske kritikken av pornoen står nettopp for det motsatte, og kamp mot porno koples til ungdoms rett til et seksualliv, til gratis prevensjon, til sjølbestemt abort. Radikal feminisme ser på seksualiteten som noe fint og vanlig, og som til for glede og nytelse. Porno lyver om seksualitet, sprer myter om hvordan kvinner og menn er og skal være, pornoen er med på å legge begrensninger for folks seksualitet, en tvangstrøye som skader både de som sosialiseres til å tro at porno gir et riktig bilde av sex, og aller mest de som må lage pornoen. Kampen om pornoen handler ikke om bildespråk eller graden av den enkeltes private frigjorthet eller hva den enkelte tåler av nakenhet eller liker å gjøre i sitt eget private seksualliv. Kampen om pornoen handler om å slåss mot en industri som forsterker vold, fordommer, kvinneundertrykking og rasisme i samfunnet. I et samfunn hvor seksualitet er undertrykt, hvor den antiseksuelle puritanismen har innflytelse, og hvor mange har lært at seksualitet er knyttet til synd, skyld, anger og straff, er det lett for pornoindustrien å framstille seg som forkjemper for seksuell glede og åpenhet. Derfor kan ikke pornoen livnære seg uten den seksualfiendtlige puritanismen, og heller ikke uten kvinneundertrykkingen og rasismen i samfunnet.

Hva med pornoindustrien framover?

Kvinnefrontens undersøkelse viser at pornoen blir råere. Mer voldelig, flere bilder av anus, flere bilder hvor vi kan se opp i kvinners skjede. I pornobladenes salgssider selges spekulum (gynekologisk instrument som gjør at en kan se inn i skjeden til kvinner) i sparepakker på 12 stk. Det vi ser som et sentralt utviklingstrekk, er at bladene er en del av en større kjede, og fungerer som veivisere til internettpornoen, til prostitusjon, til filmer. Tidligere har en snakket om et skille mellom «mykporno» og «hardporno». Dette skillet viskes ut i stadig større grad, nettopp fordi bladene er en del av en kjede. Bladene har egne hjemmesider som guider deg ut på nettet, og du er bare et par tastetrykk unna nettsider med «hard hardporno». «Seriøse» firmaer tyr til internettporno for å tjene penger. I en rapport fra 1998 spådde det britiske internettfirmaet Datamonitor at nettpornomarkedet vil oppnå en omsetning på 25 milliarder kroner i 2003.

Den norske straffeloven sier at kjønnslige skildringer som virker støtende eller nedverdigende er forbudt. Hvor går grensen? Ett sted må den vel gå? Ikke i følge politiet. I følge politiet flyttes grensene for hva som skal tillates med samfunnsutviklingen. Denne tolkningen av pornoloven betyr altså at så lenge pornoindustrien blir verre og verre, skal det mer og mer til før porno blir straffbar. På direkte spørsmål om ikke oppfordringer til voldtekt burde være forbudt, svarte politiet at det må ses på som fiksjon. Ergo skulle dette bety at oppfordringer til sex med barn, til incest og pedofili også må ses på som kun fiksjon. Folk flest vet lite om hva pornobladene hos Narvesen inneholder. Kvinnefronten har gjennom vår pornokampanje merket at når folk får vite hva bladene inneholder, er det ikke vanskelig å få dem til å skrive under på underskriftsliste mot porno. Dette skulle kanskje bety at Kvinnefrontens tolkning av porno er mer i takt med folkemeningen enn politiets tolkning.

Kilder

• Dines, Jensen and Russo: Pornography – the production an consumption of inequality, Routledge 1998
• Kronhausen: Pornografi – den erotiske realismen og den rendyrkede pornografiens psykologi, Pax 1968

Les mer: Kvinnefronten: Porno – kvinneforakt og løgn, 2001. Heftet inneholder undersøkelsen av den pornoen som selges i Narvesen-kioskene, med både artikler og bilder. Heftet er gratis, og bestilles på kvinnefronten@online.no. Mer om Kvinnefrontens antipornokampanje på www.kvinnefronten.no.

av Solveig Aamdal

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private. Angrepa på skolen skjer også fordi kapitalen ikke lenger vil ha den skolen vi har i dag. De vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

I revolusjonære kretser blir diskusjonen om skole fort enten en diskusjon om karakterer eller ikke karakterer eller en diskusjon om hvordan opplæringa vil være under kommunismen. Dette kan være interessant nok, men danner i liten grad grunnlag for å forstå hva som skjer i skolen i dag. Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen med nedskjæringer, privatiseringer og angrep på lærerne? For å prøve å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer, må vi se på hva som er skolens oppgaver i samfunnet.

En form for opplæring har det vært i alle samfunn, også før vi fikk en skole som likner den vi har i dag. De unge lærte av de eldre, dette gjaldt både arbeid, hvordan en skulle klare seg i naturen, hvordan en skulle oppføre seg i samfunnet. Opplæringa hadde flere formål, de unge skulle lære å overleve i det samfunnet de levde i, de skulle for eksempel lære seg å lage kurver, sanke urter, jakte, skille spiselige vekster fra uspiselige osv. Men de skulle også lære de reglene som gjaldt i samfunnet, hvordan de skulle oppføre seg, og lære hvilken plass de sjøl og andre hadde i samfunnshierarkiet.

Ettersom samfunnet forandra seg, forandra opplæringa seg også. Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen. I vår del av verden var opplæring tidligere knytta til kirka, det var en klart definert oppgave å gjøre de unge til lydige samfunnsborgere. Kristendommen var en viktig del av disiplineringa, det å sette seg opp imot øvrigheta var det samme som å sette seg opp i mot Gud.

Med framveksten av kapitalismen blei det etter hvert nødvendig å lære opp folk som skulle møte det nye behovet for arbeidere. Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. Det blei nødvendig at ikke bare herskerklassens barn skulle få tilgang på kunnskap, også de fattige måtte få opplæring. Det var ikke lenger nok å kunne de ti buda og trosbekjennelsene. Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. Samtidig med dette var det tilbud til de rike om bedre og mer skolering, og høyere utdanning var stengt for de fattige.

Omgangskolen på landsbygda blei avløst av faste skoler, men helt til i 60-åra hadde de som gikk på skole på landet, færre timer enn de som gikk i byene. Det var ikke vanlig at unger fra landet tok høyere utdanning, de skulle bli landarbeidere, bønder eller håndverkere. De rike som bodde på landet hadde lenge privatlærere for sine barn. De som skulle bli prester eller leger eller andre høystatusyrker, hadde behov for mer opplæring enn de andre.

Ettersom kapitalens behov for flere å flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.

Etter den andre verdenskrig hadde samfunnet stort behov for høyt utdanna arbeidskraft. De gruppene som tradisjonelt sett hadde fått høy utdanning, var ikke store nok til å dekke behovet. Det førte til at både arbeiderklassens barn og jenter måtte tas i bruk. For første gang fikk i de stort antall adgang til universitetsutdanning. Samtidig fikk vi en kraftig utbygging av universiteter og høyskoler.

Skolens oppgaver

Skolens oppgaver i et kapitalistisk samfunn kan oppsummeres til å være:

• Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
• Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
• Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
• Skolen skal formidle den herskende ideologien.
• Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
• Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
• Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. Det gjør at foreldrene kan være i jobb, og det er med på å skjule den arbeidsledigheta som ellers ville vært blant ungdom.

I tillegg til de funksjonene skolen har for å opprettholde og utvikle kapitalismen har også skolen en funksjon for arbeiderklassen og folket for øvrig. Samtidig som den i første rekke dekker det beståendes behov, skaper den og mennesker som er samfunnskritiske, kunnskapsrike, og i neste omgang er i stand til å styrte det bestående.

Hva skjer i dag?

Det har vært fokusert mye på reformene i skolen på 90-tallet. Vi fikk Reform -94, som tok for seg videregående opplæring, så fikk grunnskolen L-97, vi fikk voksenopplæringsreformen, og til sist fikk vi ny skolelov som gir grunnskolen og videregående skole samme lovverk.

I tillegg til disse reformene, har vi fått økte angrep på den offentlige skolen. De siste åra har vi fått mange private skoler, og det kommer til å bli åpna for en flom av ulike private løsninger. Den offentlige skolen er i krise, det er mangel på alt. Den dårlige kommuneøkonomien gjør at det for små ressurser til å lære flest mulig mest mulig. Den nye opplæringslova pålegger skolen å inkludere alle, men de økonomske rammene gjør at flere og flere får ei dårligere utdanning.

Samtidig med dette ser vi alle angrepa mot lærerne. Disse angrepa framstilles som om de er et forsvar for elevene, men er i realiteten er del av angrepa på den offentlige skolen.

Et blikk på spesialundervisninga

For å illustrere hvordan utviklinga har vært, kan en se på utviklinga på spesialundervisningas område.

Tidligere blei elever med lærevansker eller andre typer vansker samla på egne skoler. Vi fikk de store institusjonene hvor elevene blei plassert, borte fra familie og det miljøet de var født inn i.

Integreringstanken vokste fram, og på 70-tallet skulle disse elevene i større grad gå i vanlige skoler og få sin spesialundervisning der. Men spesialskolene eksisterte framdeles.

Utover på 80-tallet fikk de færre og færre elever. Spesialskolene blei omgjort til kompetansesenter, og skulle gi av kompetansen sin til skolene og kommunene. Fremdeles hadde de fleste kompetansesentra elever, men nå stort sett inn til utredninger og kortere opphold.

På slutten av 90-tallet blei kompetansesentra «slanka», mange blei lagt ned. Oppgavene deres blei spissa i forhold til hvilken kompetanse de skulle gi. Og elevene, de kom inn i den vanlige skolen. For den enkelte elev som trenger spesialundervisning, er dette en god ting. Men behovet de har for tilrettelagt undervising, blir ikke borte. De ressursene som lå i de gamle spesialskolene, blei aldri overført til de kommunene som fikk elevene.

De elevene som har krav på spesialundervisning etter lova, skal ha det. Den nye opplæringslova slår fast at dersom kommunen gir et tilbud til en elev som ikke er i tråd med det PPT, som sakkyndig instans, mener eleven har behov for, skal kommunen «bevise» at tilbudet er like bra og ikke dårligere enn de andre barn i kommunen får.

Spesialundervisning er dyrt. Politikerne ser at det er penger å spare på dette området. For å få det som lova definerer som spesialundervisning, kreves det et enkeltvedtak. Det må søkes, og svaret kan være ja, nei eller delvis ja. Dersom foreldrene er misfornøyd med vedtaket, kan de klage. Klagen blir først behandla i kommunen, blir det ikke medhold der, går saka videre til Statens utdanningskontor i det aktuelle fylket.

De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse er at det virker stigmatiserende på elevene, og at alle elever skal ha tilpassa opplæring. Disse argumentene kan være vel og bra, men behovet til elevene blir ikke borte. De vil trenge akkurat like mange timer, enten de får det i form av enkeltvedtak eller i form at opplæringa blir tilpassa deres behov.

Men strupinga av kommuneøkonomien, skjæres det kraftig i de timene den enkelte skole får til disposisjon. Samtidig med at færre elever får timer som er øremerka nettopp dem, får skolen som helhet også færre timer. Det skjæres altså i begge ender. Og en kan spørre seg om hvem omlegginga tjener. De elevene som ikke lenger skal ha enkeltvedtak, har ikke den samme klageadgangen som før. Når de ikke får de timene de har behov for på grunn av den allmenne nedskjæringa, skaper det problemer både for eleven som trenger disse timene, og for de andre elevene i klassen.

Lærerne blir pålagt å skape en inkluderende skole, noe de ønsker, men de får ikke de ressursene som skal til for å kunne gjøre det.

Mangelen på ressurser til de som har behov for spesialundervisning, viser med all tydelighet hvordan skolen ikke får de ressursene den har behov for.

Med større klasser, flere elever med problemer, større innslag av fremmedspråklige elever med sine særegne behov, skulle skolen hatt en kraftig tilførsel av ressurser, ikke som i dag, en nedskjæring.

Angrepa på lærerne, en del av angrepet på skolen

Angrepa på lærerne er en del av angrepa på skolen. Lærerne har lenge vært underbetalt. For å få opp lønna, gikk lærernes organisasjoner med på at lærerne skulle ha flere timer undervisning. Denne tida blei tatt fra den tida som var satt av til samarbeid. Med skolepakke 2, som kom i høst, skulle de unge lærerne jobbe mer, mens de eldre skulle ha mindre undervising. Men de eldre skulle ikke arbeide mindre. De skulle gjøre andre ting. Det har i enkelte tilfelle ført til at eldre lærere har fått andre oppgaver på skolen, og i realiteten lenger arbeidstid. I tillegg skal alle lærere ha mindre lønn når de har vikartimer.

Med skolepakke 3 vil angrepa på de rettighetene lærerne har kjempa fram, sannsynligvis fortsette. Det er forventa at lærerne ikke lenger skal ha lønn etter ansiennitet og utdanning, men etter resultat. Og hvilken lønn vil da de lærerne få som arbeider med elever der en må måle framgangen med millimetermål. Med skolepakke 3 kan en og frykte at hele lesepliktsavtalen for lærere blir fjerna.

I tillegg til angrepa på de faglige rettighetene til lærerne, har vi også angrepa på dem som personer. Det blir framstilt som om det er mange lærere som mobber elever, de mangler faglig kunnskap, de er dovne og bryr deg ikke om jobben sin. De som kommer med denne kritikken, påstår ofte at private skoler er løsninga. Hvorfor de tror at lærerne der skulle være så mye bedre, er uforståelig. De private skolene som blir oppretta, har vel ikke et helt nytt lærerkorps i ermet.

Det siste eksempelt på denne lærerhetsen, er en undersøkelsen som er gjort gjennom Læringssenteret. Elever i videregående skole har svart på et utall av spørsmål. Det er bra når elever blir spurt om hvordan de opplever skoledagen sin. Og det er spesielt bra når de tar for seg spørsmål om mobbing. Men når denne undersøkelsen blir behandla statistisk som den gjør, kan den fort brukes til å hetse lærere.

Jeg har sett på resultatene fra en skole. Her er det 359 elever som har svart. På et av spørsmåla om mobbing er det tre svaralternativer. Du skal svare om du redd for å bli mobba av andre elever, av lærere eller av andre tilsatte ved skolen. Elevene har ingen mulighet til å si at de ikke er redd for å bli mobba. Ved den skolen jeg har sett på, er det 10 % som har besvart spørsmålet. En kan derfor anta at 90 % ikke er redd for å bli mobba. Av de som har svart på spørsmålet, er 27 redde for å bli mobba av medlever, 12 redd for å bli mobba av lærere, og 4 redd for andre ansatte ved skolen. Det er ille nok at 12 elever av 359 er redde for å bli mobba av lærere. Men når dette regnes ut statistisk, sees det i forhold til de 10 % som svarer på spørsmålet, og det blir 32 % av skolens elever som er redd for å bli mobba av lærere. Dersom du ser hva som står i undersøkelsen er det noe helt annet, men de som leser overfladisk kan lett tro at det er 32 % og ikke 3,3 % som er utsatt for dette.

Det er viktig å forstå at angrepa på lærerne nå er en del av angrepa på skolen.

Hvorfor kommer angrepa på skolen

Når en ser de samla angrepa på skolen, kan en spørre seg om hva som er grunnlaget for den. For det første er angrepa en del av den allmenne privatiseringa. Det som tidigere var fellesskapets oppgaver, oppgaver alle var med på å betale for gjennom skatten, og som alle hadde tilgang på, skal ikke lenger være fellesskapets oppgaver. De private skal tjene på det som før var offentlige oppgaver. Når privatskoler nå skal gå over til å kalles «friskoler», og foreldrene skal kunne velge hvor ungene deres skal gå, et valg til vil foreta etter hvor rike de er, og etter hvilken ideologi de vil skal ligge til grunn for utdanninga, er det en del av privatiseringa av samfunnsoppgavene. Innafor skole er det penger å tjene.

Men det at enhetsskolen nå står for fall, og at den er under kontinuerlige angrep, har flere aspekter enn rein privatisering. Det offentlige er ikke lenger villige til å gi så mange som mulig den samme utdanninga, å utdanne den arbeidskrafta samfunnet vil trenge, har blitt for dyrt for de som har makta.

I tillegg fyller strupinga av kommuneøkonomien mange andre behov de har, slik som for eksempel sammenslåing av kommuner for å få større enheter.

Hva slags type arbeidskraft vil samfunnet trenge i framtida?

Det vil trenge

• høyt utdanna arbeidskraft.
• kreative, fleksible, svært høyt skolerte mennesker til å gjøre de jobbene som det blir betalt mest for.
• fagarbeidere på et høyt nivå. En fagarbeider i framtida vil ha behov for en helt annen og mer spesialisert kunnskap enn den som er i dag.
• mange lavt utdanna arbeidere, de som skal ha jobbe døgnet rundt, skifte jobb ofte, i liten grad være organisert, ha usikre arbeidsforhold og ha lav lønn.

For å utdanne denne arbeidskrafta er det nødvendig med en forandring av skolen. Næringslivet vil i større grad enn nå lære opp de fagarbeiderne de trenger, de virkelig godt betale jobbene krever en svært spesialisert utdanning. På begge disse gruppene er det penger å tjene. Igjen står vi med den gruppa som den offentlige skolen skal ta seg av, de som skal ha en billig utdanning i overfylte skoler. Sorteringa av arbeidskraft kan gjøres allerede når en velger hvilken skole det enkelte barn skal går på.

Det er ikke lenger nødvendig, på samme måte som før, å lære opp de unge til å være lydige samfunnsborgere som underkaster seg den herskende ideologien i den offentlige skolen. Ideologipåvirkning får de unge på mange andre måter, blant annet gjennom TV. Samtidig er det slik at de nye private skolene naturligvis ikke vil sette seg opp mot det bestående, og ideologien i den offentlige skolen vil fortsatt være knytta til makta.

Dersom en ser dette sammen med den allmenne privatiseringa i samfunnet, er det mulig å forstå hvorfor angrepa er så mangesidige og samstemte.

Konklusjon

Denne artikkelen er ment som en begynnelse på en diskusjon. Konklusjonene kan derfor utvides ettersom flere kaster seg på diskusjonen.

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private.

Angrepa på skolen er i tillegg et utslag av at kapitalen ikke lenger ser seg tjent med den skolen vi har i dag, de vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

Ideologiopplæringa foregår mange andre steder enn i skolen.

Behov for hva slags arbeidskraft som trengs vil bli kraftig forandra i tida framover.

Det er behov for en større lagdeling av utdanninga, det er ikke nødvendig å betale en spesialisert utdanning til de som skal ha de jobbene som er lavest betalt.

Hvordan kan en møte disse angrepa?

Lærerne har fått en felles organisasjon. Den må bli klar på hva den mener, og forsvare lærerne og skolen mot alle angrep. Det må ikke bli slik at lærerne har en organisasjon som faller dem i ryggen og støtter planene om nedbygging av skolen.

Elever og foreldre må slåss imot alle nedskjæringer. Kommunene må ikke finne seg i at staten gir dem en så dårlig økonomi at de ikke har råd til å oppfylle det som står i opplæringslova. Ideologien om en inkluderende skole koster penger, og de pengene må kommunene ha for å følge loven. Det må bli slutt på at kommunene gjør alt de kan for å komme i balanse.

Det er viktig at lærere, elever og foreldre ser at de sammen må gå imot angrepa, både på skolen og på lærerne.

av James Petras

USA har bytt strategi. På 1990-tallet leit landet på Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet i kampen for eit nyliberalt verdsimperium. Det gjekk ikkje. Nå prøver ein i staden direkte militære operasjonar. Klarer eit økonomisk svekka USA i lengda å føre krig verda over? Den amerikanske samfunnsvitaren James Petras greier ut noen grunnleggande motsetningar i det nye verdsbildet. Artikkelen bygger på eit føredrag ved Porto Alegre-møtet i vinter.

Den overordna tesen i artikkelen er at USAs åtak på Afghanistan er ein freistnad på å snu den relative tilbakegangen for den amerikanske imperialismen, og gjenreise kontrollen i konfliktramma område. Krigen i Afghanistan er bare ein del av ein allmenn imperialistisk offensiv. Den er sett saman av fleire delar:

• å gjenreise den europeiske underkastinga av USA.
• å sikre seg total kontroll i Midtausten og Persiabukta.
• å gjøre den militære dominansen i Latin-Amerika og Asia djupare og breiare.
• å intensivere (den militære) krigføringa i Colombia og styrke stillinga på resten av det latinamerikanske kontinentet.
• å avgrense og slå tilbake protestar og opposisjon mot dei multinasjonale selskapa og dei internasjonale finansinstitutta, som Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdshandelsorganisasjon (WTO), ved å erstatte fridom og demokratiske rettar med diktatorisk makt.
• å bruke statlege utgifter til opprusting og støtte til konkurstruga multinasjonale selskap (flyselskap, forsikringsselskap, turistindustri) og skattereduksjonar for å hindre at ei stadig djupare økonomisk krise kan truge den allmenne støtta til imperialismen.

Neste tese er at førebuingane til den imperialistiske motoffensiven følgjer ein plan i tri steg:

• Den første fasen frå 11. september til 6. oktober: Ein massiv propagandainnsats som forstørra og forvrengte innhaldet i åtaka på World Trade Center og Pentagon. Antiterrorist-kampanja skapte bildet av «global oppslutning» bak Washington.
• Den andre fasen frå 7. oktober til i dag: Eit stort militært åtak vart sett i verk med støtte frå den USA-vennlege kjernetroppen (Storbritannia, Tyrkia, Pakistan, Frankrike, Italia, Japan, Spania med fleire). Politiske, psykologiske og juridiske hinder for å delta i krigen vart rydda unna i USA, Japan og Tyskland. Det gjorde vegen fri for nye militære inngrep, skjerpa undertrykkinga på heimeplan og auka profitten med «den permanente krigen» som påskott.
• en tredje fasen omfattar ein allmenn militær offensiv mot verkelege eller tenkelege motstandarar og kritikarar, med trugsmål om omfattande bombing som i Afghanistan og auka militært nærvere, for å gjøre kontrollen djupare og breiare i kriseregionar som Colombia.

Ei tredje tese er at det finst tri «internasjonale kriser»:

• Ei militær og politisk krise: den uavgrensa krigen erklært av eit Washington som einsidig vil gjenreise maktstillinga si ved å skaffe seg nye klientstatar.
• Ei økonomisk krise: Tilbakegangen og trugsmålet mot euroamerikansk imperialisme som følgje av den globale tilbakegangen (og maulege depresjonen), og den veksande motstanden innanfor og utanfor dei imperialistiske statane.
• Venstresidas krise.

I artikkelen tar eg først opp bakgrunnen for den imperialistiske motoffensiven, nemleg USAs relative tilbakegang. Så drøftar eg dei imperialistiske fordelane med ein utvida og uavgrensa krig – som løysning på den politisk-økonomiske krisa – og dei motsetningane ein slik krig inneber. Til slutt tar eg opp krigen som ein del av krisa, betydninga han har for den folkelege motstanden og sjansane for ein folkeleg framgang.

Den vanlege frasa

«etter 11. september 2001 er verda forandra«, kan ha vekslande innhald. Mest vanleg er forklaringa som kom frå Washington, vart gjentatt av EU og spreidd av massemedia: Ein ny epoke er innleia med nye saker øvst på saklista, nye alliansar og politiske tilhøve. Men Washingtons hang til å sette grensa 11. september speglar kor sårbar ho er. Frå eit 3. verda-synspunkt byrjar den nye epoken med USAs intervensjon i Afghanistan. Og mykje av det som hender er ikkje nytt, men eit framhald av den politikken som går føre 11. september og 7. oktober.

Det finst fleire viktige bakgrunnsfaktorar. Den første er USAs relative tilbakegang, økonomisk og politisk, i nøkkelområde på 1990-tallet, i Midtausten og Persiabukta, Latin-Amerika, Asia og Europa – etterfølgt av auka innverknad på det mindre viktige Balkan.

Ein neste faktor er at USA i dag har økonomiske interesser i stadig større delar av tredje verda gjennom dei multinasjonale selskapa og bankane. Men samstundes blir dei statane som stør den økonomiske ekspansjonen svekka. Institusjonar som Verdsbanken og IMF har så til dei grader undergrave lokale økonomiar med sine strukturtilpassingsprogram, frihandelsdoktrinar og privatiseringskampanjar at statsmakta har byrja falle saman og forvitre av korrupsjon når tevlande elitar og politikarar driv utplyndring. Dei svekka imperialistiske «kontrollmekanismane» har ført med seg at det har blitt utilstrekkeleg med den tradisjonelle og nesten totale avhengigheta av dei internasjonale finansinstitutta for å skape meirverdi. Som Martin Wolf, journalist i Financial Times, skreiv 10. oktober: «For å møte utfordringa frå eit samanfallande statsapparat trengst ikkje fromme håp, men eit synleg og velorganisert valdsapparat.»

Frå Golf-krigen til den 7. oktober 2001 har USA sigra i militære konfliktar i relativt perifere regionar som Balkan og Sentral-Amerika, og tapt mykje makt i strategiske område. Samstundes gjekk den amerikanske økonomien gjennom ei mindre spekulasjonsboble frå 1995 til 1999, for seinare å bli dradd ned i ein stadig djupare tilbakegang ved inngangen til det nye tusenåret. Kombinasjonen av perifere sigrar og spekulasjonsboble skjulte djupare strukturelle veike sider.

I Midtausten har USA mislykkast totalt i å isolere og styrte den iranske regjeringa og Saddam Husseins regime i Irak. Dei har ikkje bare overlevd, men au brote USAs boikott. Sanksjonane frå USA mot Iran vart brote de facto av fleirtallet av deira «allierte», mellom dei Japan, EU og arabarstatane. Iran har fått delta i det gjenoppliva Opec-samarbeidet, har inngått kjernekraftavtale med Russland og oljeavtale med Japan. Iran har au inngått investerings- og handelsavtale med alle større statar utanom USA, og gjennom tredje part er faktisk USA-kontrollerte multinasjonale selskap involverte i handel med Iran.

Irak er tatt opp igjen i Opec, har deltatt i møta til Golf-statane, ved arabiske toppmøte og internasjonale islamske konferansar. Irak har selt milliontals «hemmelege» oljefat via «smuglarar» i Tyrkia og Syria, åpenbart med samtykke frå «transittstatane» og dei vesteuropeiske konsumentane.

Senior-Bush

Den palestinske intifadaen og den reservasjonslause støtta han har fått frå arabarlanda (medrekna USA-vennlege regjeringar) har isolert USA som er tett knytt til Israel. I Nord-Afrika har Libya utvikla nære økonomiske band med EU og oljeselskapa her, særleg i Italia, og diplomatisk samband med mange Nato-land. Tri strategiske oljeproduserande mål for USAs politikk har altså auka innverknaden sin og sambandet sitt med statar som er viktige i resten av verda. Dermed har dei minska den amerikanske dominansen som vart oppretta i området som direkte følgje av Golf-krigen. Den «nye verdsordninga» til senior-Bush har åpenbart ramla saman og blitt redusert til små vasallstatar i dei tilbakeståande, mafiaheimsøkte delane av Balkan.

Eit anna teikn på USAs tilbakegang var det stadig større handelsoverskotet som samla seg i Asia på kostnad av EU og USA. I 2000 hadde USA eit underskot på 430 milliardar dollar. 350 millionar konsumentar i Vest-Europa kjøpte i aukande grad europeiske varer – meir enn 2/3 av handelen i EU var intereuropeisk. I Latin-Amerika slo europeisk dominerte multinasjonale selskap, særleg spanske, ut sine amerikanske konkurrentar når det galdt å bygge opp lønnsame private selskap.

Særleg i Latin-Amerika blei den amerikanske dominansen utfordra politisk, av sterke geriljarørsler i Colombia, president Chavez i Venezuela og masserørslene i Ecuador, Brasil og fleire andre stader. Samanbrotet i den argentinske økonomien, den allmenne økonomiske krisa i resten av verdsdelen, og den sterkt svekka tilliten til dei amerikanske klientregima var andre teikn på at USAs makt gjekk tilbake.

Framfor alle desse problema har Washington beslutta å militarisere utanrikspolitikken sin. Dei vil einsidig og aggressivt drive gjennom sin eigen politikk: Dei opphevar avtalar som rakettavtalen med Russland, Kyoto-avtalen, den internasjonale domstolen i Haag, avtalen mot biologisk krigføring og mot personellminer m.m. Dei ser einsidige tiltak som eit høve til å vende den relative tilbakegangen gjennom ein kombinasjon av militære aksjonar og økonomisk press.

USAs korstog

Washingtons krigserklæring mot Afghanistan inneheld to viktige steg: Først blir det skapt ein brei USA-dominert allianse mot terroriståtaka på World Trade Center og Pentagon. Så blir antiterroristfronten til ein politisk reiskap for støtte til amerikansk intervensjon i Afghanistan og andre stader – Bush-regjeringa ønska åpent å starte eit korstog mot motstandarane av USAs dominans. Dei massive bombeåtaka og innmarsjen til spesialstyrkane skulle mellom anna utradere alle innanriks innvendingar mot framtidige bakkekrigar og militære intervensjonar. På same vis tjente fordrivinga av milliontals sivile det utrykklege målet å sette skrekk i verkelege eller innbilte motstandarar mellom dei statane som vanskeleg kunne godta politikken til USA. Med andre ord, den minkande effektiviteten dei internasjonale finansinstitutta syner som reiskap for amerikansk herrevelde har ført til at Washington i større grad har sett sin lit til militær styrke og høgintensiv vald. Den amerikanske regjeringa har erklært at invasjonen i Afghanistan, er eit første steg. Den underforståtte bodskapen er at nye imperialistiske krigar kjem. Mest påtakeleg er trugsmål frå Washington om ein militær operasjon mot Irak og andre «trygge fluktstader» for «terroristar».

Den såkalla «antiterroristalliansen» er forvandla til ein krigsallianse (der alle viktige Nato-land er med). Alle avgjørande militære og politiske beslutningar, heilt ned til taktisk nivå, blir utan unntak tatt av Washington, utan det minste rådslaging. Krigsalliansen er altså eit framhald av Washingtons tidlegare einsidige innsats, men nå har dei klart å skaffe seg kontroll over EU-landa. Sjølv om Tony Blairs energiske aktivitet for å støtte Washingtons krig har gitt han mykje skryt frå presidenten og media, har han ikkje på noen måte blitt delaktig i beslutningane.

I det minste i den første fasen av motoffensiven styrka Washington grepet sitt om Europa. Gjennom maksimal bruk av det sterkaste kortet sitt i den internasjonale politikken, den militære styrken, freista Washington å militarisere politiske og økonomiske tilhøve. «Antiterrorismen» er gjort til viktigaste emne i alle internasjonale og regionale fora (APEC, FN, OAS). Gjennom det håper Washington å rydde unna motsetningane mellom rike og fattige land og samfunnsklassar, og erstatte dei med ideologisk og militær polarisering mellom dei som stør eller setter seg mot USA-definerte «terroristar» og militære intervensjonar. Mange regjeringar har alt slutta seg til denna militære definisjonen av sosioøkonomiske tilhøve, for å presse tilbake venstresida, folkelege rørsler og frigjøringsrørsler i Midtausten, Latin-Amerika og Sentral-Asia.

Diktatoriske fullmakter

Washingtons trugsmål om uavgrensa og utvida imperialistiske erobringskrigar har knapt overraskande gått hand i hand med ei lovgiving som faktisk gir presidenten diktatoriske fullmakter. Alle konstitusjonelle garantiar blir oppheva, og alle utanlandsfødde terroristmistenkte blir stilte for militærdomstol – uansett geografisk heimstad. Det er ei alminneleg oppfatning at krigsfullmaktene som er vedtatt av den utøvande makta, gjør vald på ånda og bokstaven i konstitusjonen og reglane for eit demokratisk styre. Dei som forsvarer det autoritære styret hevdar at dei diktatoriske tiltaka er midlertidige. Argumentet overtyder ikkje når ein ser oppfatninga til presidenten om at me nå går mot ei langvarig krigføring.

Imperiebygging i økonomiske nedgangstider er ein problematisk strategi. Mens regjeringa senkar skattane for dei rike, aukar krigen utgiftssida – og pressar budsjetta og majoriteten av skattebetalarar hardt. Militær keynesanisme kan sette fart på noen sektorar i økonomien, men kjem ikkje til å vende den kraftige tilbakegangen for kapitalismen som eit heile. Og å utvikle undertrykkingsapparatet til lydregjeringane for å sikre at dei sluttar opp om den verdsomspennande imperiebygginga, vil ikkje utvide dei amerikanske eksportmarknadene. I staden vil konfliktane føre til krympa marknader, og gjøre den negative handelsbalansen i den amerikanske økonomien større.

Den nåverande militære strategien i imperiebygginga trugar tvert om med å svekke økonomiane i Europa, Japan og dei proamerikanske statane i Midtausten. Om ein går til åtak på og okkuperer Irak vil det hindre straumen av olje til Europa og Japan og skape innarikspolitisk uro i Saudi-Arabia, på same vis som i Midtausten og rundt Persiabukta. Redsla for ei slik svekking har alt ført til at dei mest servile tilhengarane av Washington i Storbritannia har hevda avvikande meiningar. Men pga. dei imperialistiske måla til Washington, den einsidige måten dei jobbar på, og tilgangen dei har til alternative oljekjelder (Mexico, Venezuela, Ecuador, Alaska, Canada med fleire), kan eit åtak på Irak tjene to strategiske mål – å svekke dei europeiske konkurrentane og eliminere Irak som ein mauleg regional medtevlar. Å bombe Irak vil skade EU-økonomiane og vekke protestar hos dei to viktigaste allierte mellom dei arabiske statane, Saudi-Arabia og Egypt, men Washington har gitt prov på at dei kan vifte bort europeiske innvendingar og likevel skaffe seg samtykke.

Når president Bush rettar seg inn mot å tilinkjegjøre ein handfull påståtte terroristar, siler han mygg og svelgjer kamelar. Skadane krigen fører til på både EUs og USAs økonomi, overgår langt dei tapa terroristane har skapt. Bush-regjeringas militære definisjon av dei politiske og økonomiske motsetningane i 3. verda minner om den statlege terroristpolitikken som finst i Israel (mot palestinarane), Algerie (mot berbarane) og Tyrkia (mot kurdarane).

Latin-Amerika

På USAs liste over område som kan takast tilbake, kjem Latin-Amerika på andre plass etter Midtausten. Det er den verdsdelen som har skaffa USA sin einaste positive handelsbalanse. Dei herskande klassane har vaska hundretals milliardar i illegale overføringar til amerikanske bankar, og USAs økonomi har skaffa seg nesten tusen milliardar i vinstar, renter, royalty og andre overføringar det siste tiåret. Latinamerikanske regjeringar tar for det meste på lydig vis USA si side i internasjonale samanslutningar og stiller opp med symbolske militærstyrkar i intervensjonistiske røvartokt, som eit fikenblad for det som eigentleg er ein einsidig aksjon.

Washington har erklært dei småbrukarbaserte colombianske geriljarørslene (FARC / ELN), den farlegaste utfordringa til USAs kontroll over den vestlege halvkula, som ei «terroristgruppe». FARC / ELN tok kontrollen eller fekk stor makt i over halvdelen av byane og landsbyane i Colombia midt på 1990-tallet. Derfor vart dei, saman med utanrikspolitikken til Chavez-regjeringa i Venezuela og den revolusjonære regjeringa på Cuba, ståande som alternativ til dei tjenestevillige latinamerikanske presidentane som gjekk ærendet til USA-imperialismen.

USA har erklært total krig mot denna folkelege oppreisten. Plan Colombia og seinare Andes-initiativet var i hovudsak krigsstrategiar som gjekk føre den afghanske krigen. Washington løyvde 1,5 milliard i hjelp til dei militære og paramilitære styrkane i Colombia. Hundretals spesialsoldatar vart sendt i direkte feltoperasjonar. Amerikanske leigepilotar vart hyrte inn av private firma til kjemisk krigføring på dei colombianske valmuefelta, halvmilitære styrkar vart mangedobla under militær kommando. Luftrommet, kystområda og elvemunningane vart kolonisert av USAs væpna styrkar. Militære basar vart oppretta i El Salvador, Ecuador og Peru for å stå klar med støttetroppar. Amerikanske tjenestemenn deltok i den operative leiinga i forsvarsdepartementet i Bogota.

Motoffensiven 7. oktober styrka militariseringa av Colombia. Under leiing av USA krenka det colombianske militærflyet luftrommet i den demilitariserte sona der FARC og Pastrama-regjeringa forhandlar. Ulovlege plyndringstokt inn i sona førte til strid.

Eit nøkkelspørsmål for imperiebygginga til USA i Latin-Amerika er den planlagde frihandelsavtalen, LAFTA. Han skulle gi USAs multinasjonale selskap fri tilgang til marknad, råvarer og arbeidskraft, og samtidig avgrense innverknaden frå Europa og Japan. Det nymerkantilistiske systemet er nok eit einsidig initiativ, i samforstand med satellittregjeringane i regionen, men utan folkeleg samtykke.

Tåler USAs økonomi krigene?

Men kan USAs økonomi tåle ein serie krigar utan å bli undergrave? Det finst tydelege teikn på at det økonomiske grunnlaget for herreveldet til USA blir svekka, av både økonomiske og politiske grunnar. Vareproduksjonen har vore i tilbakegang i halvtanna år. Hundretals milliardar som er investert i informasjonsteknikk, fiberoptikk og bioteknikk har gått tapt. Både den «gamle» og den «nye» økonomien er i djup og langvarig krise. Den spekulative finans- og aksjemarknaden er sterkt avhengig av raskt foranderlege politisk-psykologiske tilhøve i USA og verdsøkonomien.

Den raske nedgangen på aksjemarknaden etter 11. september og den like raske opphentinga etter 7. oktober syner denna rørlegheta. Den amerikanske aksjemarknaden er nemleg like sterkt avhengig av utanlandske investorar som av innanlandske pengeplasserarar. Dei mista tiltrua 11. september, ettersom det synte seg at sjølve hjartet i den økonomiske og politiske makta er sårbar.

Men åtaket 7. oktober gav investorane tiltrua tilbake, og innebar ein viktig kapitaltilførsel og ein midlertidig oppgang i aksjemarknaden. Pentagons strategi med total krig handla like mykje om å få tiltrua tilbake på ei uovervinneleg imperialistmakt, som om politiske årsaker, eller til og med om oljeleidningar. Aksjemarknaden og særleg langsiktige utanlandske investorar såg ut til å bli like mykje påverka av tryggingspolitiske tilhøve som av den rådande stoda i amerikansk økonomi. Av det følgjer det paradoksalt omvendte tilhøvet mellom aksjemarknad og realøkonomi: Mens alle realøkonomiske peikarar seier nedgang, kan aksjemarknaden ta seg opp att etter 11. september. Men det finst naturlegvis grenser for desse politisk grunna investeringane. Framleis låg vekst og krympande vinstar (eller veksande tap) vil smått om senn gjøre slutt på oppgangen og føre til store kursfall.

Når imperiets økonomiske base vaklar, så aukar statens rolle. Statleg innblanding blir stadig viktigare, og det syner dei sterke banda mellom statsapparat og investorar, medrekna dei multinasjonale selskapa. På same vis kjem militæret til å spele ei stadig viktigare rolle i å gi investorane tiltrua tilbake ved å knuse eller skremme motstandarar, stø samanfallande nykoloniale regime og tvinge gjennom fordelaktige økonomiske avtalar (LAFTA). Den gamle imperialismen av 1980- og 90-tallsmodell som leit meir på Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet, blir nå erstatta eller komplettert med den nye imperialismen av militært slag: Dei grønne beretane avløyser slipspryda funksjonærar frå finansinstitutta.

Washington lar Nato utvide maktområdet sitt frå Austersjøstatane til Balkan, over Tyrkia og Israel til dei tidlegare sovjetrepublikkane i Sentral-Asia. Den manglande lenka i den imperialistiske kjeda er dei strategisk viktige Golfstatane, Iran og Irak. Det er ei viktig kjede militært, men ho kostar meir enn ho drar inn for USA. Det står klart for Bush-regjeringa, som heller knuser regionale maktsentra enn å gjøre store investeringar for å bygge opp kolonistatar – sjå bare kor lite det blir satsa på Balkan og i Sentral-Asia, og den nærmaste tida truleg au i Afghanistan.

Globale selskap/imperialismen

Den sentrale rolla staten har i utvidinga av USA-herredømme motseier trua hos leiande teoretikarar i antiglobaliseringsrørsla som Susan George, Tony Negri, Ignacio Ramonet, Robert Korten m.fl. som snakkar om «sjølvstendet til dei globale selskapa». Oppfatninga deira om den sentrale rolla verdsmarknaden har i fattigdomsutviklinga, undertrykkinga og ulikskap, er i denna samanhengen ein anakronisme. Når Europa og USA sender soldatar for å erobre og okkupere fleire land, gir det grunn til å gå frå antiglobal til antiimperialistisk motstand. Den falske oppfatninga om «superstatar» dominert av transnasjonale selskap stemmer ikkje med dei verkelege multinasjonale selskapa som er fast knytte til imperialistiske statar.

Den verdsomspennande motoffensiven frå USA har som mål å skape «den nye verdsordninga» frå åra etter krigen i Persiabukta på ny. Dei multinasjonale selskapa har verken vilje eller evne til å handle «autonomt» ved hjelp av marknadskrefter. Den nye imperialismen må derfor bygge på militære intervensjonar som i Afghanistan eller på Balkan, kolonisering, dvs. militærbasar, som i Colombia.

Offensiven har svært lite å gjøre med «krig mellom sivilisasjonar». USAs herrevelde omfattar muslimske statar (Pakistan, Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia, Marokko, Bosnia, Albania med fleire), det jødiske Israel, likeins sekulariserte, formelt kristne statar. Det er ikkje langvarige allierte, med heimstad i ein særskilt religion eller sivilisasjon, men langsiktige interesser som kjenneteiknar offensiven. På Balkan og tidlegare Palestina og Afghanistan kunne USA stø fundamentalistiske muslimar og narkotikahandlarar mot sekulariserte nasjonalistar og sosialistar. Dei muslimske allierte frå i går er noen stader blitt fiende i dag. Det åpenbare hykleriet og dei doble målestokkane kan undre bare den tilskodaren som har tatt feil og trudd på propagandaen, og som nå kjenner seg svikta.

Oljekrise for Europa om …

Den amerikanske offensiven står framfor to motsetningar som både er dagsaktuelle og meir strukturelle. For augneblinken har krigen i Afghanistan sådd splitting i dei muslimske statane mellom proamerikanske leiarar og dei folkemassane som sympatiserer med det afghanske folket. Polariseringa har ennå ikkje vore noe alvorleg trugsmål for leiarsjikta, jamvel om det saudiske monarkiet er mest sårbart med sin nøkkelposisjon. Den militære sigeren for USA og Nordalliansen og den muslimske koalisjonsregjeringa som følgde av han, kan splitte den svakt organiserte folkelege muslimske opposisjonen. Motstand frå EU og arabarstatane blir vekka til live først om USA strekk krigen til Irak og skaper krise for oljelevaransane til Europa. Men den og andre dagsaktuelle motsetningar kan ikkje undergrave Washingtons offensiv på sikt, sjølv om USA kan bli isolert diplomatisk, særleg i noen internasjonale fora.

Ei meir djuptliggande, langsiktig og strukturell motsetning er den mellom militær ekspansjon og økonomisk tilbakeslag, både lokalt og i verdsmålestokk. Jamvel om det amerikanske militærapparatet forsvarer og er til fordel for interessene til dei multinasjonale selskapa i USA, så er det ikkje ei kostnadseffektiv støtte. Mangemilliardutgiftene for åtaka i andre verdsdelar overgår langt dei umiddelbare vinstane til dei multinasjonale selskapa, snur ikkje dei synkande profittane eller åpnar nye marknader, særskilt ikkje i dei områda der militærinnsatsen er mest intensiv. Sluttresultatet er at imperialistisk krig i si nåverande form undergrev ikkje-spekulative kapitalistiske investeringar, jamvel om dei symbolsk sikrar verksemda for utanlandske investorar.

I Sentral-Amerika, på Balkan og nå i Afghanistan og Colombia er USA meir interessert i å knuse motstandarane sine og sette inn lydregjeringar, enn i langsiktige «gjenreisings»-investeringar i stor skala. Det finst ingen Marshall-planar. Washington overlet til Japan og Europa å reinske opp i øydelegginga etter militære sigrar. Kløfta mellom den imperialistiske statens militære styrke og den manglande evna til å sette fart i økonomien i erobra land er ei grunnleggande motsetning.

Ei minst like alvorleg motsetning er den mellom forsøka på å innføre ein nyliberal politikk, og dei kollapsande eksportmarknadene og dei uttørkande kapitalinvesteringane. Den økonomiske tilbakegangen i USA, Japan og Europa har skada dei lydigaste klientstatane alvorleg, særleg i Latin-Amerika. Prisane på dei spesialiserte eksportvarene som har danna grunnlaget for dei nyliberale statane har falt: Kaffi, olje, metall, sukker, likeins tøy, klede og andre fabrikkvarer frå dei «tollfrie sonene». Imperialistmaktene har svart med å kreve meir «liberalisme» i sør og samstundes innføre vernetoll og auka eksportsubsidiar på heimeplan. Toll på importvarar frå 3. verda er fire gonger høgare i dei imperialistiske statane enn importtolla frå andre imperialistiske land i følgje Verdsbanken. Støtta til storselskap innan jordbrukssektoren i dei imperialistiske landa auka til 245 milliardar dollar i 2000.

Den nyliberale doktrinen til den gamle imperialismen held altså på å bli erstatta av den nymerkantilistiske praksisen til den nye imperialismen. Den statlege politikken styrer dei økonomiske transaksjonane og avgrensar rolla til marknaden.

Den nymerkantilistiske politikken polariserer marknaden mellom lokale produsentar på eine sida og imperialistisk oppbakka monopol på hi. Tilbakegangen for den internasjonale marknaden skader dei «nyliberale» eksportsektorane. Den svært påtakelege rolla til statsmakta i prosessen politiserer dei veksande skarane av arbeidslause og underbetalte arbeidarar, bønder og offentleg tilsette. Den eksportstrategien som imperialismen kviler på i Latin-Amerika, held på å rakne. Og ettersom Latin-Amerika ikkje kan importere, må dei satse på innanlandsproduksjon eller avstå. Men eit avgjørande brot med eksportstrategien og avhengigheta av USA følgjer ikkje automatisk av dei indre motsetningane – det krevst politisk handling.

Venstresida

På kort sikt har venstresida fullt opp med den imperialistiske motoffensiven frå Washington og alt det han inneber av auka krigføring, trugsmål og meir føyelege herskande klientskikt. Men offensiven møter au alvorlege, praktiske, ideologiske og politiske hinder. Det finst eit stort folkeleg oppsving i fleire strategisk viktige statar, der den nyliberale økonomien går attende. I Colombia, Brasil, Argentina, Ecuador og Bolivia veks sterke politiske og sosiale rørsler fram, med styrka folkeleg makt.

Desse rørslene har mobilisert millionar, dei har pressa gjennom utallege endringar på lokalnivå og i visse tilfelle har dei kunna sette dei herskande klassane under press gjennom viktig innverknad på regjeringsnivå. Men atskillege problem står igjen å løyse før dei på alvor kan ta opp kampen om makta. Den djupare forståinga av det imperialistiske systemet, natur og motsetningar i det, er ofte utilstrekkeleg. Det finst motsetningar innan rørsla mellom by og land, mellom kyst og innland, og ikkje sjeldan mellom ulike leiarar. Mange rørsler har au i praksis ganske avgrensa program og mål.

USAs strategar har på mange vis valt Colombia som prøvetilfelle for den «nye imperialismen», ettersom Colombia står for den største militære og politiske utfordringa. Alle dei reaksjonære kreftene i verdsdelen er mobilisert mot geriljaarmear og masserørsler. Militær framgang i Colombia vil inspirere USA til militær erobring og kolonisering av Latin-Amerika, slik det USA-styrte militærkuppet i Brasil i 1964 vart følgt av invasjonar (Den dominikanske republikken 1965) og militærkupp i Bolivia (1971), Uruguay (1972), Chile (1973) og Argentina (1976). Om geriljaen lykkast i å stå mot, inneber det eit pusterom for den øvrige venstresida. Ei kraftfull støtte til kampen i Colombia er derfor ei vesentleg oppgave.

av Hans Olav Brendberg

Kva ligg bak den vestlege støtta til Israel? For hundre år sidan byrja sionismen som ei rørsle med hovudfeste i den austeuropeiske jødedomen. Det var ei av fleire desperate rørsler som hevda at dei hadde ei løysing for det utarma, jødiske samfunnet i Aust-Europa: Ein jødisk stat i Palestina. Theodor Herzl drøymde først om å føra alle jødane i Austerrike fram til dåp med klokkeklang og stor høgtid, før han tok til med det sionistiske prosjektet.

I løpet av femti år greidde dette private prosjektet å organisera ein stat i Palestina, på hundre år er dette ein militært nokså mektig stat som har stor innverknad på amerikansk politikk. Kva ligg bak? Kva maktressursar er det sionismen har drege vekslar på?

Eg trur Balfour-erklæringa kan vera ei interessant sak å sjå litt nærare på. I november 1917, på eit tidspunkt då Storbritannia var redde for å tapa ein krig – med revolusjon i Russland, uro i Irland, og store vanskar i Frankrike – kom den britiske utanriksministeren Balfour med ei erklæring der han med lord Rotshcild som formidlar, erklærte Storbritannias vilje til å gå inn for ein nasjonal heim for jødane i Palestina. Erklæringa hadde ein klausul som garanterte for «dei ikkje-jødiske innbyggjarane i Palestina» (omlag som «dei ikkje-muslimske innbyggjarane i Noreg»). Statsrettsleg galdt dette eit territorium som formelt låg under Istanbul. Kva politisk logikk låg bak Balfour-erklæringa?

Det låg eit langt forarbeid bak erklæringa. I følgje Weizmann byrja arbeidet fram til erklæringa med eit memorandum førebudd av ein komite i den sionistiske rørsla som var overlevert i januar 1917 til den britiske regjeringa. Seks ulike skisser gjekk fram og tilbake mellom sionistane og den britiske regjeringa før erklæringa kom i november 1917. Kvart einaste av dei sekstisju orda i erklæringa vart voge på gullvekt av regjeringa, medan sionistane telte på knappane om det dei fekk var godt nok, eller om dei med Weizmann sine ord «skulle bli ståande bak våpna». Weizmann meinte dei gjorde rett å å gå med på ein avtale.

Eg meiner det er rimeleg opplagt at olje ikkje var eit tema i denne prosessen – det var ikkje britiske ønskje om olje som låg bak. Sionistane la vekt på at britiske interesser kring Suez-kanalen på sikt ville vera tent med ein jødisk stat. Dette er det sjølvsagt råd å argumentera for. Men kvifor brukar ei regjering som strevar for å ikkje tapa ein krig so mykje merksemd på vage framtidsønskje om å sikra flanken ved Suez med jødisk kolonisering i Palestina? Særleg når dette på kort sikt ikkje gjev militære fordelar – britane freista jo tvert om å organisera arabisk krigsinnsats mot tyrkarane, og løfta til sionistane stod i direkte motsetning til den arabiske alliansen. Kva slags «våpen» var det Weizmann hadde som alternativ til å ta det han fekk?

Britane ønskte ikkje utan vidare å gå inn for ein jødisk stat i Palestina. Skilnaden mellom førsteutkastet til sionistane og det dokumentet ein endte opp med er at Balfour-erklæringa eigentleg er nokså vag. Britane freista sikra seg at dei ikkje lova for mykje – dei var ikkje entusiastiske for ein jødisk stat som skulle sikra imperieinteressene i Midt-Austen. Medan dei i sionistane sine utkast tidleg på hausten snakka om å «rekonstituera Palestina som den nasjonale heimen til jødane», endte det endelege dokumentet opp med «å etablera ein nasjonal heim for den jødiske rasen i Palestina». I det første dokumentet er det tale om at «regjeringa vil gjera sitt beste for å nå desse måla, og vil diskutera dei naudsynte midla med sionistorganisasjonen». Sluttdokumentet seier at ein vil sikra «dei sivile og religiøse rettane til dei ikkje-jødiske samfunna».

Erklæringa var svært kontroversiell. Den einaste jødiske medlemen i den britiske regjeringa – Sir Edwin Montagu, indiaministeren – var imot erklæringa. Han meinte sionismen skada interessene til jødane som borgarar av landa der dei budde – at ideen om eit jødisk heimland hang logisk saman med at jødane ikkje høyrde heime der dei budde. Han var av prinsipp i mot å gjera kristne og muslimske innbyggjarar i Palestina rettslause, og meinte kristne kunne gjera krav på landet i like stor grad som jødane – også den kristne religionen var i stor grad knytt til Palestina. Han nekta for at sionistane snakka på vegne av jødane, og han meinte sionismen ville føra til at Palestina vart heile verdas ghetto. Han og andre motstandarar vart likevel overkøyrde. Intensjonen med erklæringa var tydleg. Lloyd George sa seinare: Målet var ikkje ein jødisk stat ved fredskonferansen. Men erklæringa var eit signal til jødane om å emigrera. Om dei hadde emigrert i tilstrekkelege tal innan ei viss tid var gått, ville dei få sin stat i Palestina.

Kva sionistane ynskte å oppnå i denne prosessen ligg i dagen. Men kva ønskte britane å oppnå. Kvifor engasjera seg for å laga ein nasjonal heim for jødane midt under ein krig der ein slåss for å overleva? Det eine motivet ligg rimeleg ope i dagen: Ynsket om å kvitta seg med jødane, senda dei til Palestina. Men eg trur det er heilt usannsynleg at dette motivet vog tungt, sjølv om det sjølvsagt var til stades. Slik er det eit hav av skilnad mellom ein etablert politisk kaste som dei som styrte Storbritannia under første verdskrigen, og den gjengen med samanraska politiske oppkomlingar, bøller og anna rask som styrte Tyskland under andre verdskrigen. At ein jødisk stat i seg sjølv skulle vera eit logisk grep for å sikra Suezkanalen på sikt, meiner eg også er usannsynleg. Historia syner jo også at den jødiske staten berre har bidrege til å stenga kanalen, og gjera han utrygg. Kva står att?

Det er her den jødiske verdskonspirasjonen kjem inn i biletet. Ikkje som røynleg, men som innbilt storleik. Britane meinte sjølve at dei gjorde ein avtale med «jewry» – den kollektive jødedom. Eg trur det er her vi finn kanonane til Weizmann.

Eg meiner det utan tvil er slik at jødane hadde utvikla ein del maktstrategiar og teknikkar som religiøs minoritet i Europa. Dei måtte det for å overleva. Etter den jødiske opplysinga spela den organiserte jødedomen ei internasjonal rolle for å sikra borgarrettar for sine forfølgde brør i Aust-Europa. Denne internasjonale, jødiske solidariteten var ei forlenging av mentalitetar og handlemønster som hadde vakse fram i ghettoane, då jødane representerte ein marginal eksistens, og risikerte å bli kasta ut or heile landområde. Jødane måtte hjelpa og stø kvarandre, og delte den same lagnaden.

Dette var ei løynd makt, og eit løynd spel. Jødane var livredde for å prala med makt og rikdom – det førde berre til hat og forfølgjing. Den jødiske eliten av bankfolk og intellektuelle var ein pariaelite i Europa langt inn i førre århundre.

Med andre ord trur eg at ideen om ein jødisk verdskonspirasjon til ein viss grad skriv seg frå den jødiske eliten. Eg meiner ein opplagt strategi for å forsvara seg var å gje inntrykk av å ha makt. Det fanst jødar med innverknad i alle nasjonar. Jødane kunne gje inntrykk av at det fanst ein organisert, jødisk nasjon på verdsbasis, at det fanst ei sentral politisk makt i jødedomen som kunne ha innflyting på amerikansk, russisk og osmansk politikk. I USA åtte jødar nokre av dei viktige avisane, og hadde ein viss innverknad på opinionen. Nokre jødiske finansfolk stod sentralt i organiseringa av den nye, amerikanske sentralbanken Federal Reserve, særleg den tysk-jødiske emigranten Paul Warburg. Amerikansk finansnæring var viktig for å halda krigsinnsatsen gåande. I Russland var jødar mellom dei leiande i dei revolusjonære partia. Fekk ein formidla eit inntrykk av at sionistane hadde innverknad på kva verdas jødar gjorde, kunne det vera viktig for den britiske regjeringa å gå inn på ein avtale med «jewry». Inntrykket trong slett ikkje å ha noko med røyndomen å gjera, eller kunne i det minste vera sterkt overdrive samanlikna med det som det var røynleg grunnlag for. Leitar ein litt, finn ein også dokument der britiske politikarar som td. Winston Churchill gjev uttrykk for idear om ei slik organisert, jødisk verdsmakt. Dette er ikkje ein mani på same måte som i nazirørsla – men det er idear som svevar i lufta, og formar biletet av verda i den britiske eliten. Eg trur rett og slett Balfour-erklæringa er eit uttrykk for at britane meinte ein allianse med jødane var naudsynt for å vinna krigen, og at dei trudde at dei som dei lagde ein avtale med hadde innverknad på kva jødane gjorde i Russland og USA.

Redsla for ein løynt, jødisk makt kan ein følgja frå Dreyfus-saka via Balfourerklæringa til Tyskland i mellomkrigstida. Motstandarane av amerikansk deltaking i andre verdskrig – slike som Charles Lindbergh jr – identifiserte tre tyngdepunkt i kampen for å dra USA inn i krigen: Britane, jødane og Roosevelt-administrasjonen. Så seint som i 1970 sat president Nixon og pastor Billy Graham på eit bakrom på Det kvite huset og diskuterte jødisk makt – båe var redde for jødisk makt, båe trudde jødane hadde mykje makt. Så vart Nixon felt av Washington Post – avisa til det politiske establishmentet i USA. Eg trur Nixon gjekk i grava overtydd om at det var jødane som felte han.

Sjølv trur eg ikkje på nokon jødisk verdkonspirasjon, noko løynd verdsregjering eller anna slikt krimskrams. Konspirasjonar sprekk til slutt – og ei jødisk verdsregjering ville vore avslørt for lenge sidan om ho fanst. Derimot trur eg ideen om jødisk makt kan ha spela ei viktig rolla i å etablera ein jødisk stat i eit område der det for hundre år sidan knapt budde jødar. Og om det finst jødisk makt, er det vel med jødisk makt som med britisk. Jødar judaiserer på same måte som britane anglifiserer: Dei gjer det heilt umedvite – som den naturlegaste ting i verda. «Det jødiske» er skjema og tenkjemåtar som er prega inn i kroppen, det Bourdieu kallar habitus. Historisk har jødane vore ein mellomting mellom ein klasse og eit folk. Det er denne historiske preginga som har ført jødane dit dei er – anten til kommentarspalter i amerikansk presse, til Wall Street, til det amerikanske forsvarsdepartementet, til amerikanske universitet – eller for den del til Palestina. Det er ikkje noko organsiert nettverk som held saman alt dette, og gjer det til ei makt. Det er den klaustrofobiske kjensla av at alle jøder deler lagnad som gjer at jøden i Brooklyn stør Sharon, og pressar på for å få USA til å auka støtten til Israel. Denne kjensla er gamal. Brukt med omtanke, er ho også ei svært sterk politisk makt – ikkje blind, men einøygd. Og i stand til å rydja av vegen store hindringar på jødedomens ferd gjennom historia.

Det krevst makt for å byggja statar, berre spør irane eller kurdarane. Sjølvsagt har støtte frå stormaktene – Storbritannia, Sovjet, Frankrike og USA – vore viktig for å gjennomføra den etniske reinsinga og byggja ein jødisk stat i Palestina. Men eg trur likevel den forbausande kontinuiteten i den sionistiske statsbyggjinga dei siste 100 åra blir uforklarleg om ein berre ser den jødiske staten som eit resultat av at stormaktene har brukt jødane i eit strategisk spel om kontroll i Midt-Austen. Ein like viktig del av dette spelet har vore at jødane har brukt si makt over regjeringane i stormaktene for å få Storbritannia, Sovjet og USA til å rydja bort hindringar på vegen mot eit palestinarfritt Palestina. Kva slag makt? Først og fremst redsla for og trua på jødisk makt – den redsla og trua som gjer at dei fleste er redde for å skada den palestinske saka ved å drøfta denne sida av sionistiske maktstrategiar – og i staden legg skulda på britisk og amerikansk (og sovjetisk?) imperialisme, og jakta på (palestinsk?) olje.

av Sigurd Gamle

Ingen som deltok i demonstrasjonene mot EU-toppmøtet i juni 2001 har unngått å bli preget av opplevelsene. De mest intense inntrykkene fikk nok ungdommene som hadde nærkontakt med svensk politi. Göteborg var i flere dager en beleiret by, preget av sandfylte containere og av et massivt politioppbud på jakt etter svart- og hettekledde ungdommer.

I ettertid har blant annet svensk fjernsyn laget mange gode reportasjer (blant annet i programmet Uppdrag Granskning), med innfallsvinkler både fra demonstranter, politi og politikere. Det er blant annet overveldende dokumentert at politiet har drevet amatørmessig forfalskning av bevismateriell i forbindelse med at de skjøt med skarpt på en steinkastende aktivist.

Debatten har gått i kraftige kast på venstresida om PK (Politisk Korrekte) paroler, PK atferd, PK kritikk og hvem som skal ta ansvaret for det som skjedde. For at vi skal kunne nå fram til «klarhet, klarhet og atter klarhet …», er det et minstekrav at en setter seg inn i hva som faktisk skjedde. De som var tilstede har en sjølopplevd referanseramme. De som kun må forholde seg til media, får en historieforståelse avhengig av hvilke media de henter informasjonen fra. Det finnes to skriftlige kilder som herved anbefales varmt:

«Göteborgskravallerna – Vittnesmål, Dokument, Kommentar»

Denne boka er skrevet av den svenske progressive forfatteren Erik Wijk, som selv var tilstede i Göteborg med sine to smågutter. Han har den vanskelige oppgaven å legge fram en «objektiv» beskrivelse av hendelsene, samtidig som han helt klart tar et standpunkt FOR demonstrasjonene, MOT EU-toppmøtet og MOT politiets strategi for konfrontasjon. Helt til slutt i boka legger forfatteren fram sin egen oppsummering på 22 lesbare sider.

Boka kom i slutten av juli 2001, og en god del av arbeidet er gjort i forkant. Dette gjelder de første 80 sidene av boka, hvor han går gjennom de ulike skandinaviske og internasjonale organisasjonene som deltok i forberedelsene og gjennomføringa av demoene. Vi kan lese om uttalelser og standpunkter i forkant av toppmøtet, og av oppsummeringer i etterkant.

Den mest interessante delen er de vel 140 sidene med intervjuer og presseklipp fra alle typer deltakere i spillet: fra aktivister, presse, Göteborgbeboere og politikere til politiledelse og menige politifolk. I overkant av 250 uttalelser gir et omfattende og mangesidig bakgrunnsteppe for å gjøre seg opp sine egne tanker om hendelsene.

Boka går kronologisk gjennom de tre dagene, og konsentrerer seg om

• politiets beleiring og storming av Hvitfeldska Gymnasium (torsdag 14. juni)
• slaget og vandaliseringa av Avenyen i Göteborg sentrum (fredag)
• opptøyene omkring Vasaplatsen der 19 årige Hannes Westberg blir skutt av politiet (fredag kveld)
• politiets omringning av 600 demonstranter på Järntorget (lørdag kveld)
• politiets storming av Schillerska Skolan lørdag natt

«Göteborg 14. til 17. juni 2001»

Dette norske heftet av en redaksjonskomite på seks personer, trykket hos Putsj, er nylig kommet ut. Det er et utmerket norsk supplement til Göteborgskravallerna. Thomas Mathiesen har et tankevekkende forord med flere historiske henvisninger til progressive bevegelser som er kriminalisert og pulverisert av storsamfunnet. FBIs strategi for å knuse Black Panther Party i USA i 1960-åra er sannsynligvis det mest lærerike. Han rekker også å få med terrorbombinga av World Trade Center 11. september, og de foreslåtte endringene i nasjonale og internasjonale lover for å etterforske og straffe terrorister, med storsamfunnets velsignelse.

Heftet er en gjennomgang av historiene til femten personer som deltok i demonstrasjonene i Göteborg på ulike måter, fra de som ble arrestert på Hvitfeldska, og deportert til Norge med privatfly, til de som gikk fri og kunne reise hjem som planlagt på søndagen. Siden de femten skriver hver sitt innlegg, er beskrivelsene varierte og mangfoldige.

Helt til slutt i heftet gir dosent i kriminologi ved Stockholms Universitet, Janne Flyghed, en vurdering av politiets tiltak og aksjoner sett ut fra gjeldende svensk lov og rett.

Oppsummering

Etter min vurdering er den viktigste svakheten hittil at venstresida, inkludert AKP, ikke har noen helhetlig analyse av politiets rolle. Vi har i all hovedsak rettet søkelyset innover, mot uenigheter om militans, mot steinkasterne og egne interne mangler. Alt dette er viktige politiske spørsmål, hvor IS, AKP, AFA og Attac skilles i detaljene.

Men minst like viktig er vår forståelse av Fi, av deres strategi og særinteresser. Fiendebildet for aktivistene er som vanlig mangfoldig og sammensatt: EUs toppledelse, internasjonal kapital, nazier, fascister og reaksjonære grupper, internasjonal etterretning, terrorister, kriminelle grupper, politi. Det som er helt sikkert, er at internasjonale markeringer hvor det deltar 25.000 demonstranter (og hvor «alle» er enige om at potensialet er voksende) er interessante aksjoner for flere enn venstresida.

Ut fra Göteborg-politiets hensynsløshet og aktive vilje til konfrontasjoner savner jeg særlig en god analyse av politiets rolle. Demonstrantene befant seg hele tiden i en passiv og defensiv posisjon fordi politiet hadde sin egen dagsorden. Dette ga spillerom for politisk konsoliderte «streetfighters» omgitt av frustrerte og forbanna ungdommer som reagerte mot vold og fascistiske politimetoder. Den organiserte ledelsen for demonstrasjonene henfalt til å lede de offisielle demoene, og maktet ikke å møte politiaksjonene på noen organisert måte. Vi mangler en helhetlig analyse av samspillet mellom politi og politikere, av dynamikken og organiseringen av politiaksjonene, og av muligheten/sannsynligheten for at provokatører spilte en viktig rolle i opptøyene. Dette må være en oppgave å grave dypere i for møkkagravende journalistikk og for den militante venstresida. Svensk fjernsyn har hatt flere kritiske reportasjer, men har hittil ikke klart å legge fram en samlende framstilling.

På tross av all kritikken som er rettet mot politiet, har politiledelsen ikke tatt noen sjølkritikk av egen oppførsel. Dette betyr at de visste hva de gjorde, og vil gjøre det igjen. Heretter må demonstranter vurdere den faktiske risikoen ved å stille opp på demonstrasjoner – tar du sjansen på et flere måneders opphold bak murene, og har du råd til høye bøter?

Det er viktig av vi kan reise kampen mot kriminalisering og sjølkriminalisering av demonstranter, både av den «fredelige» og den «militante» typen. Kanskje må debatten om «demo-politi» opp på nytt, men det viktigste må være å avsløre de herskendes taktikk og strategi for å møte en internasjonal mobilisering mot kapital og makt.

av Erling Folkvord og Arnljot Ask

Øvrige artikler om Armenia i dette nummeret: | Armenia ­ før sovjetperioden | Sovjetrepublikken Armenia 1921-91 | Republikken Armenia, fra 23. september 1991 | Norge i Kaukasus | Midt i «Det store spillet» | Kart over området | Faktaboks

Vi fikk muligheten til å besøke det lille kaukasiske landet Armenia våren 2002. Et land som det siste tiåret stort sett bare er kjent her i steinrøysa fordi Norge spilte VM-kvalifiseringskamper i fotball mot det. Men Armenia har flere tusen års historie som aktør på en arena hvor stormakter og sivilisasjoner har stått opp mot hverandre. Striden om innflytelse og dominans har pågått fra romerrikets tid, gjennom ottomanertiden og til nåtidens nye versjon av Det store spillet mellom USA og dagens annen divisjons imperialistmakter som slåss om råderetten over den såkalte euroasiatiske korridor.

Bakgrunnen for vår reise var en invitasjon fra Det armenske riksforbundet i Sverige og Armenian Popular Movement (APM), en regjeringsuavhengig organisasjon av armenere i både inn- og utland, om å delta i markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Arnljot Ask hadde hjulpet den norske avdelingen av APM med å lage et opprop til norske myndigheter om at Norge, på samme måte som Sverige alt hadde gjort, skulle oppfordre Tyrkia til å erkjenne folkemordet. Da ingen på Stortinget prioriterte å følge opp saken, ble tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord og Arnljot Ask bedt om å være med i en parlamentarikerdelegasjon fra flere land i Europa og Midt-Østen for å overvære minnehøytideligheten 24. april og delta i seminarer og ekskursjoner for å lære mer om landet.

Vår hensikt er å bruke det vi ble kjent med under besøket, til å bidra til at Norge gjør noe for at menneskeheten får gjort opp for denne skjendige forbrytelsen for snart 90 år siden. Det er et spørsmål som ikke bare angår mellomfolkelige forhold i dette turbulente området, men som også er nødvendig for at slike forbrytelser skal bli vanskeligere å gjennomføre i framtiden, hvor som helst på jorda. Desto mer som det som skjer i dette området, vil bestemme over krig og fred for hele menneskeheten de nærmeste tiårene, og fordi Norge mer og mer blir trukket inn i storpolitikken der som følge av de betydelige økonomiske investeringene som norske storselskaper står for.

Debatt:

av Leiv Olsen

Det går ein diskusjon i AKP om kvar læraren høyrer heime klassemessig, i arbeidarklassen eller ikkje. Skal vi avgjera eit sånt spørsmål, held det ikkje bare å peika på at vi mottar lønn og derfor er lønnsarbeidarar. Vi må sjå på kva forhold vi har til andre menneske, både arbeidsherrane våre og elevane, og vi må i tillegg sjå på innhaldet i jobben: kva slags arbeid er det vi utfører?

Marx skreiv i Teorier om mervärdet (Marx-Engels, Skrifter i urval, Bo Cavefors förlag 1975) at lærarane er tilsette lønnsarbeidarar for arbeidsherren sin, samtidig som dei er noko anna for elevane. Dette er to viktige trekk som gjaldt skolen på Marx’ tid, og som gjeld enno i dag. Men skolen har fleire trekk som er viktige å sjå på. Skolen er langt ifrå statisk. Den skolen eg underviser i, er noko anna enn den eg ein gong, på 1950- og 1960-talet, var elev i, og noko heilt anna enn skolen som mine foreldrar og besteforeldrar var elev i. Samtidig som dagens skole er i rask endring vekk ifrå kva det no er, til noko anna, som vi enno ikkje sikkert veit korleis blir.

Litt frå historia: Læraren som undertrykte arbeidarklassens born

Det er interessant å lesa artikkelen «Usedelige jenter og tyvaktige gutter. Forholdet mellom barn, foreldre og det offentlige ca. 1920-1950», skriven av fyrsteamanuensis Astri Andersen, trykt i Historisk tidsskrift nr 4, 2001. Her kjem det fram at læraren ein gong hadde så stor makt at han/ho kunne få elevar innsette i tvangsanstaltar dersom læraren meinte at ein elev var tjuvaktig (om det var ein gutt) eller usedeleg (om det var ei jente). Lærarens ord aleine var ikkje nok, men dersom læraren var bestemt på å få det til, og kom med mange nok klagar om påstått usømmeleg atferd, ende det som regel med at eleven blei tatt ut av heimen og plassert i anstalt. Sånn var forholda i 1920-åra, og sånn var det enno på 1950-talet, sjå for eksempel Kjersti Ericsson: Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femtitallet (Oslo 1997).

Denne kontrollen ramma bare born frå arbeidarklassen. Det blei lagt vekt på om guttar var tjuvaktige (overklasseguttar er som kjent ikkje tjuvaktige) og om jenter var usedelege – og då såg dei på om dei for det fyrste var forfengelege (prøvde å kle seg/gjera seg penare enn sin stand), og dernest om dei flørta og interesserte seg for guttar (dette gjaldt jenter i 13-14-15 års alder!).

Overklassejenter var aldri forfengelege, for dei skulle kle seg og te seg pent. Arbeidarklassejenter som prøvde på det same, var pr definisjon forfengelege. Og om dei på toppen interesserte seg for det motsette kjønn, var det eit sikkert teikn på at dei kom til å enda i fortapinga: hor og det eine med det andre. Derfor måtte samfunnet ta hand om dei før det var for seint.

Astri Andersen har undersøkt kven som blei tvangsplasserte i Bergen:

«Så godt som alle var arbeiderklassebarn (….) 39 % hadde fedre i faglærte yrker, (….) 20 % var løsarbeidere eller langvarig arbeidsløse (….) 19 % var barn av ugifte mødre, enker, eller de var i enkelte tilfeller foreldreløse, og de fleste av disse tilhørte byens fattigbefolkning (….) 1 % tilhørte middelklassen, mens det for (….) 21 % ikke ble oppgitt forsørgers yrke» (Andersen s. 480).

Skolen spelte altså den gongen ei viktig rolle i undertrykkinga av, og disiplineringa av, borna frå arbeidarklassen. Dei som veik for mykje av, blei tvangsplasserte i anstalt.

Då eg sjølv var elev på 1950- og 1960-talet, var læraren enno ein autoritet som ikkje skulle seiast imot. Om ein fekk kjeft, også om ein fekk kjeft for noko ein slett ikkje hadde gjort, måtte ein i alle fall ikkje svara. For då var ein frekk og obsternasig. Ingen trudde på eleven, alle trudde på læraren. – Jens Bjørneboe fekk i bøkene sine godt fram korleis autoritære lærarar kunne misbruka makta si til å knekka unge guttar og jenter. Sånn er det gudskjelov ikkje lenger. Men framleis er læraren autoriteten. Dei fleste lærarar legg vinn på å ha eit godt forhold til elevane, men dessverre er det enno enkelte som misbruker makta dei har til å mobba elevar. For dei som blir ramma, er dette eit stort problem.

Kva makt har då læraren i dag?

I dag kan korkje skole eller enkeltlærarar nekta å ta inn elevar, slik lærarar og skolar kunne då eg var gutt Formelt var det den gongen bare skolen som kunne nekta, men eg kjenner til eit tilfelle der ein enkelt lærar tvang gjennom at ein elev blei tvungen til å slutta i klassen. Ho ytra seg kritisk om Israel, og då, sa læraren, måtte enten ho eller han sjølv forlata klassen. Læraren hadde så stor makt at det ikkje var snakk om å opponera. I dag kan vi ikkje dumpa elevar i grunnskolen, slik lærarar kunne, og ofte gjorde, då eg var gutt. Vi kan utvisa ein elev frå ein time. Dersom ein elev skal utvisast for lengre tid enn timen, må ein fyrst gjennom ein prosedyre som også tar omsyn til elevens rettar. Og gudskjelov har elevane fått rettar i dagens skole!

Men læraren skal setta karakterar. Dette er noko vi er pålagt å gjera enten vi liker det eller ikkje. Og karakterar er reint skjønn. Retningslinjene er så vage at det grensar til det inkjeseiande. Det er derfor eine og aleine den enkelte lærars erfaring og skjønn som avgjer kva karakteren til kvar elev blir, og dette skjønnet varierer. Sjølvsagt! Skjønn er nettopp noko som varierer. Normalt vil det ikkje vera veldig store forskjellar frå lærar til lærar korleis dei vil bedømma ei bestemt oppgåve, men variasjonar på ein heil karakter må ein rekna med. I sjeldnare tilfelle har ein hatt større variasjonar. Det finst døme på at ein lærar har sett ulik karakter på same svar levert av to ulike elevar. Det har òg hendt at eksamensoppgåver som ein lærar, eller ein kommisjon, har vurdert til stryk, har fått toppkarakter av andre. Ikkje fordi læraren slurvar når ho/han skal setta karakter, men fordi det er ei svært vanskeleg oppgåve, spesielt når ein skal vurdera ein besvarelse som er så original at den er fullstendig hinsides kva læraren hadde venta. Har då eleven bomma på oppgåva eller tvert om gjort ein original og derfor særs framifrå jobb?

Som sagt vil avvika i bedømminga frå lærar til lærar normalt vera små. Men dei er der, og for elevar som blir ramma, kan dette kjennast djupt urettferdig. Det er snakk om å opna eller stenga dører til framtidig utdanning. For skolen er ein sorteringsmekanisme, og læraren er sett til å sortera – enten ho vil eller ikkje. Som lærarar står vi derfor i eit tvetydig forhold til andre menneske. For våre arbeidsherrar, enten det er snakk om stat og kommunar eller private skoleeigarar, er vi som andre lønnsarbeidarar. For elevane er vi ein autoritet med ein viss makt til å rå over framtida deira.

Men har vi dermed sagt alt som er verdt å vita for å kunna plassera læraren klassemessig? Makta eg har som lærar, er – gudskjelov! – klart begrensa i forhold til kva makt lærarane hadde for 50 eller 100 år sidan. Betyr det at vi lærarar har blitt meir arbeidarar? Ein lærar i den allmennutdannande skolen (dei 13 åra som så å seia alle elevar går på skolen) har større makt over sine elevar enn kva ein professor eller høgskolelektor har over sine studentar. Betyr det at dei blir meir arbeidarar enn eg som er lektor på vidaregåande? Det blir ein absurd tanke: at ein stig i utdanningshierarkiet, vil samtidig innebera at ein nærmar seg arbeidarklassen!?

Eg vil heller hevda at når dagens lærar har fått redusert makta si, så betyr det at vi har blitt mindre politi og meir lærar. Og kva er ein lærar?

Innhaldet i lærargjerninga

Læraren formidlar kunnskapar, haldningar og ideologi. Det vil seia ideologien til den herskande klassen – indoktrinering. På universitetet er det mindre av slik indoktrinering, meir opplæring i å stilla kritiske spørsmål ved hevdvunnen viten, derfor har universiteta alltid vore arnestader for opprørske rørsler. Betyr det at tilsette ved universitet blir meir arbeidarar? Ein sånn påstand blir absurd. Det må heller bety at det ikkje bare er fordi læraren formidlar borgarleg ideologi at ho skil seg frå arbeidarklassen, men fordi arbeidet er av ein heilt annan art enn sånt arbeid som arbeidarar utøver.

Høgare utdanning, utøvd ved universitet og høgskolar, vil eg seia er opplæring og oppøving i forsking. Det same kan ein ikkje seia om den allmennutdannande skolen, og slett ikkje om førskolen (sjølv om det er eit lite islett av forsking i all læring). Kva er då felles for arbeid som alle utdanningsgrupper utfører? Alle utdanningsgrupper utfører åndsarbeid. Og åndsarbeid fordrar eit visst sjølvstende.

Åndsarbeid skil seg nødvendigvis frå reint rutinearbeid, frå fysisk arbeid, og frå arbeid utført på kommando. Ingen kan tenka nye tankar på kommando.

Eg skreiv at åndsarbeid føreset eit visst sjølvstende. Kva sjølvstende har eg som lærar i dagens skole? Her vil eg ta meg sjølv som eksempel. Eg underviser i to fag: nyare historie og norsk (modul 1+2). Eg må halda meg til sentrale retningslinjer i form av sentralt fastsett timetal og sentralt fastsett læreplan, og eg må ta omsyn til at elevane ved årets slutt kan risikera å koma opp til eksamen, som skal følgja sentrale retningslinjer – i alle fall i norskfaget – og der det kjem ein sensor utanfrå som har den endelege avgjerda om kva karakter kvar enkelt elev skal ha.

Timetalet i nyare historie er 149 timar i året, timetalet i norsk modul 1 er 75 timar i året – det er det også på modul 2. Korleis eg disponerer desse timane, avgjer eg sjølv, helst i samråd med elevane. Den einaste begrensninga er at eg held meg til læreplanen.

Kva seier då læreplanen? Den er svært generell. Dagens læreplanar er sette opp som fleire «mål» – eit idiotisk uttrykk, for i mange av faga, for eksempel dei eg underviser, er det heilt misvisande å kalla desse for «mål». I norskfaget er det fyrste målet munnleg bruk av språket og det andre målet skriftleg bruk av språket, og dei same måla er sette opp både på modul 1 og modul 2! Normalt er det vel sånn at dersom ein når målet eitt år, set ein ikkje opp det same målet neste år?! Eit mål er noko ein strebar etter og, får vi håpa, før eller sidan når. I realiteten er «munnleg bruk av norsk» eit mål dei fleste når på 2-årsstadiet, og «skriftleg bruk av språket» eit mål dei fleste når i 2. klasse. Sånn at i vidaregåande skole er dette i virkeligheten ikkje mål, men område ein jobbar vidare med. Men sidan alt på død og liv skal heita mål idag, så kallar ein også dette for mål. Idiotisk!

Dette var eit sidesprang. I norsk må eg altså halda meg til ein læreplan med seks mål, alle like generelle, men supplerte med eksempel på delmål – dei også nokså generelle. For å få undervisning som inneheld eit minstemål av fornuft, så må læraren fortolka læreplanen. Helst i samråd med elevane. Finna ut kva ein skal jobba med, på kva måte, kor mykje tid til det eine og kor mykje til det andre, kva slags lærebøker ein skal bruka, kva kapittel, kva oppgåver osb, og også om det er noko ein skal ta lett på eller rett og slett hoppa over. Dette kan ingen andre gjera for meg. Ingen rektor, ingen fylkesskolesjef, ikkje noko departement kan gjera desse prioriteringane for meg eller fri meg frå alle desse vala, som er heilt nødvendige for å få den aller minste grad av fornuft inn i undervisninga. Dei einaste som kan hjelpa meg i dette, er mine eigne elevar. Og sjølvsagt, om eg ønsker det, eg kan samarbeida med andre lærarar som underviser same fag eller fag som det er naturleg å samarbeida med.

På same viset er det i nyare historie. Her har læreplanen tre mål som går på sentrale spørsmål i verdshistoria, sentrale spørsmål i norgeshistoria og viktige arbeidsmåtar i historiefaget. Også her er måla supplerte med eksempel på delmål, men korleis alt dette skal fortolkast, kva som er viktig i verdshistoria, i norgeshistoria, av arbeidsmåtar i faget, må kvar enkelt lærar sjølv finna ut. Helst i samråd med elevane. Her er sjølvstendet endå større enn i norskfaget, for i historie finst det ikkje retningslinjer for eksamen. Eksamensoppgåvene må læraren sjølv laga, og det finst ingen mal for korleis dei skal vera. Men historielærarar rundt om i landet har utveksla idear om dette, og fylket (Rogaland fylkeskommune) har utarbeidd retningslinjer for privatisteksamenar i faget, så det er mulig for meg som lærar å få tips. Men bare tips, ikkje retningslinjer!

Kort sagt er mitt sjølvstende som lærar stort. Og dette trass i alle forsøk frå departement og fylkesskolesjef på å styra oss! Opplæringsavdelinga i Rogaland fylkeskommune har utarbeidd ei rekke dokument, såkalla styrande dokument, blant annet om korleis undervisninga i faget skal planleggast, og dei er sikkert tenkt som ein reiskap til å styra undervisninga til kvar enkelt lærar. I praksis fungerer desse styrande dokumenta bare som tips og råd som kvar lærar når det kjem til stykket gjer som ho sjølv vil med.

Læraryrket har altså følgjande viktige trekk:

• Vi er som oftast tilsette ved ein undervisningsinstitusjon, og dermed tilsette lønnsarbeidarar.
• Men vi er tilsette for å utøva arbeid med heilt spesielle særtrekk:
  • 1. Vi har autoriteten i skolen, og med det makt over elevane – spesielt i den allmenndannande skolen, mindre på universitet og høgskolar. Makta vår er mindre enn tidlegare, og elevane har i dag visse rettar, men læraren er enno autoriteten.
  • 2. Vi skal sortera elevane, i alle fall frå siste året av ungdomsskolen og gjennom heile vidaregåande.
  • 3. Vi skal formidla borgarskapets ideologi, dei herskandes tankar.
  • 4. Vi skal undervisa.
  • 5. All undervisning er åndsarbeid, kan ikkje reduserast til reint rutinearbeid, og er eit arbeid som i hovudsak ikkje er fysisk, og føreset eit visst sjølvstende.

Desse fem punkta gjer både at vi som lærarar kjem i eit anna forhold til andre menneske – elevane, studentane – enn det arbeidarar gjer, og at arbeidet vi utfører, har eit heilt anna innhald og funksjon for samfunnet enn kva arbeidet til ein arbeidar har. Det betyr ikkje at arbeidarar gjer ein ukomplisert jobb! Eg har vore hjelpearbeidar i industrien i mange år, blant anna i malar- og sandblåsarfirma, og har stor respekt for ferdighetene til ein industrimalar eller overflatebehandlar. Eg er over hovud ikkje i stand til å utføra arbeidet deira på tilfredsstillande måte! Og arbeidet deira er viktig, for slurv vil seinare føra til katastrofar når plattforma eller båten skal tåla vêr og vind i Nordsjøen og andre stader. Det kan vera snakk om liv eller død. Likevel er det eit arbeid som i all hovudsak ikkje er eit åndsarbeid. Det er for eksempel mulig å tidsstudera arbeidet til industrimalaren og ut frå det setta opp ein ganske presis akkord, der kvar enkelt arbeidsoperasjon er beskrive i detalj. Slikt er ikkje mulig i lærargjerninga.

Blir læraren proletarisert?

Kanskje er vi på veg mot større styring ovanfrå, frå skoleeigar og rektors side, i framtida. Ein ting som i alle fall er på veg inn, er større marknadsstyring i skolen. Kvar enkelt skole og kvar enkelt lærar blir sette opp mot kvarandre, og skal konkurrera om å trekka til seg kremen av elevane, dei elevane som viser mest interesse. Vil det gjera læraren til meir arbeidar? For arbeidsherrane våre er og blir lærarane lønnsarbeidarar. Men for elevane? For dei blir vi kanskje ein seljar, ein slags sjølvstendig næringsdrivande, på toppen av at vi framleis vil vera meir eller mindre sjølvstendige åndsarbeiadarar som skal driva undervisning.

Så lenge arbeidsdelinga står ved lag, kjem vi ikkje utanom at jobben vår fyrst og fremst er å undervisa. Og kva er undervisning? Undervisning er å finna ut korleis vi kan hjelpa elevane til å tilegna seg dei kunnskapane og dei innsiktene som framtidas samfunn vil kreva. Dette liknar på forsking: du møter aldri to elevar som er like, eller to klassar som er like. Du kan aldri vera trygg på at det som fungerte godt eitt år, også vil fungera godt eit anna år, med andre elevar. Du må heile tida vera på leit etter den måten å undervisa på som fungerer.

Så lenge undervisning ikkje kan omsettast til reint rutinearbeid, kan heller ikkje kapitalismen koma utanom den sjølvstendige åndsarbeidaren som faktisk underviser, det vil seia leitar etter det gode samvirket lærar/elev som hjelper eleven å ta til seg kunnskapar og innsikt. Det inneber at lærarane, slik eg ser det, aldri hamnar i arbeidarklassen. Ikkje før automatiseringa av læreprosessen eventuelt kjem til eit stadium der lærargjerninga kan erstattast av reint rutinearbeid. Eller at samfunnet når eit nivå der ein kan avskaffa sjølve arbeidsdelinga.

Om vi som lærarar får mindre makt over elevane, fordi rettane deira blir styrkte, og om vi heller ikkje skal sortera dei og ikkje indoktrinera dei, så blir vi ikkje av den grunn arbeidarar. Det betyr bare at arbeidet vi då må utføra, i endå større grad blir rein undervisning.

Men om vi ikkje høyrer til arbeidarklassen, så er vi lærarar – til liks med bønder og helsearbeidarar – blant arbeidarklassens viktigaste allierte. For arbeidet som bønder, helsetilsette og lærarar gjer, skal sikra maten, helsa og utdanningsnivået til arbeidarklassen. Det store fleirtalet av oss høyrer dessutan til i nedste sjikt av mellomlaga: vi har lite privileg å skryta av og ikkje all verdas prestisje å visa til. Lønns- og inntektskampane som vi (bønder, lærarar og helsetilsette) fører, er viktige bidrag til å utvikla samfunnsinnsikta i heile det arbeidande folket, og både bønder, helsetilsette og lærarar kan spela, og spelar, ei viktig rolle i samfunnskampen langt ut over våre snevre yrkesinteresser.

Arbeidarklassen har også andre viktige allierte: intellektuelle i andre yrke, kunstnarane og fleire. Det bør vera eit poeng å finna ut kven arbeidarklassen kan alliera seg med, og ikkje feia problemet under teppet ved enkelt og greitt å stappa alle ein ønsker, inn i sekken ‘arbeidarklasse’.

Kva klasse høyrer då læraren til?

Om lærarane ikkje er arbeidarar, kva er vi då? Kapitalistiske borgarar er vi ikkje, for vi eig ikkje produksjonsmidlar. Eg synest heller ikkje det er særleg dekkande å kalla oss småborgarskap, for ein småborgar er ein som eig produksjonsmidlar, men er avhengig av å stå i produksjonen sjølv, ikkje kan leva av å utbytta andres arbeid. Så når vi ikkje eig produksjonsmidlar, synest eg begrepet ‘småborgar’ blir misvisande. Kva er vi då? Vi er ein av dei mange gruppene som er prega av at vi står imellom dei to hovudklassane, borgarskapet og arbeidarklassen, og får framtida vår avgjort av striden mellom dei. Vi høyrer kort sagt til mellomlaga. Om nokre på død og liv vil kalla oss småborgarlege mellomlag, så la dei få lov til det, men etter mitt skjønn er det mest treffande å bare sei: mellomlag. Dermed seier vi òg at framtida vår er avhengig av at vi tar stilling.

Korfor er dette spørsmålet så viktig for meg? Vi diskuterer ikkje bare lærarane. Vi diskuterer korleis vi skal oppfatta store grupper, anslagsvis 20-30 % av befolkninga, som ikkje tradisjonelt har blitt rekna som arbeidarar. Samtidig har dette spørsmålet spesiell betydning for AKP, for AKP er fylt opp av lærarar. Er dette i lengda godt nok for eit parti som ønsker å vera eit arbeidarparti? Er vi talsfolk for lærarens leiarskap over arbeidarklassen, eller for at arbeidarklassens frigjering skal vera deira eige verk?

Til slutt: Den intellektuelle kapasiteten til arbeidarar er fullt på høgd med kapasiteten hos intellektuelle. Det er utelukkande arbeidsdelinga i samfunnet som skapar dagens skille. Klassar er eit resultat av arbeidsdelinga i samfunnet. Dersom det i framtida blir mulig å oppheva arbeidsdelinga, kan alle arbeidande vera både ånds- og kroppsarbeidarar på ei og same tid.

av Huck Gutman

Harry Magdoff er en veteran i Monthly Review-miljøet. Her snakker han om demokrati og planlegging, og hvor vanskelig det er. Prinsipielle betraktninger, tanker og eksempler fra Sovjet, Kina – og USA. Om å skape et rettferdig samfunn.

I juli 2002 spurte jeg Harry Magdoff om han ville la seg intervjue for The Statesman, en indisk avis hvor jeg skriver politiske kommentarer. Det første intervjuet vårt var så tilfredsstillende at vi fortsatte med flere runder. Det følgende er hva Harry betrakter som lærdommer ut fra erfaringene til Sovjetunionen. Karakteristisk nok handler dette om å lære av historien. Harry er metodisk opptatt av den virkelige verden, som all teori springer ut fra, som teorien må henvende seg til, og, for å møte dens særegenheter, må teorien stadig omformes.

Det er sommer i Vermont. Jeg snakker med Harry Magdoff, medredaktør for Monthly Review i 34 år. Harry har kommet til dette landlige stedet, til dette huset, som skuer ut over en eng og en majestetisk gammel fjelltopp i det fjerne, flomlyst av solen, etter at Beadie, hans kone gjennom 69 år, er død. Vi sitter i huset til sønnen, Fred, som beveger seg i utkantene av rommet, mens han rydder opp etter lunsjen han har laget til oss.

Harry er 89 år. Selv om ansiktet hans, med sitt karakteristiske geiteskjegg, viser alderens tegn, er stemmen fast, blikket fokusert og smilet varmt. Tankegangen hans er, som den alltid har vært, bemerkelsesverdig klar.

Vi begynner en diskusjon om hva vi kan lære av erfaringene til Sovjetunionen, med utgangspunkt i ønsket mitt om at Harry forteller historien om den gangen han traff Che Guevara.

Harry Magdoff: Da Che Guevara kom til New York til et møte i FN, spurte han om han kunne få treffe meg og min kone, Beadie. Etter det jeg husker, tok jeg med meg tre bøker. Den ene var SNCCs historie av Howard Zinn, den andre husker jeg ikke, men den tredje, den viktige, var en teknisk bok av Piero Straffa som heter Vareproduksjon ved hjelp av varer (1960). Jeg sa til Che at grunnen til at jeg tok med nettopp denne boken, var at jeg mente det var galt å involvere seg i alskens ensporede teoretiske diskusjoner om forskjellige sider ved planlegging, eller om Marx, basert på formler.

Jeg sa at jeg mente man burde vurdere økonomiske valg konkret, ut fra betingelsene i et land, og ut fra tida. Jeg kritiserte indirekte det vedtaket lederne på Cuba da hadde gjort, nemlig bestemmelsen om å satse på en målsetting for sukkerproduksjonen på ti millioner tonn, uten å ta i betraktning hvilke begrensninger som fantes, for eksempel tilstanden ved sukkermøllene. Det var ikke bare spørsmål om å kutte sukkerrør, men også om videreforedlingen.

Jeg sa til Che: «Det viktige er at planleggerne, de som står for valgene og tallene når planene legges, blir involvert i tenkningen rundt de faktiske politiske alternativene, basert på de praktiske forholdene.»

Da lo han, og sa at da han var i Moskva, tok Khrusjtsjov, da leder av parti og regjering, ham med på en rundtur, som om han var en politisk turist. Che sa at han gjerne ville treffe Planleggingskommisjonen. Khrusjtsjov svarte: «Hvorfor det? Det er bare en gjeng regnskapsførere». Che visste med andre ord hva jeg snakket om, at planlegging ikke bare måtte bli teknisk, men først og fremst politisk. Jeg synes det er viktig å ta med seg hva denne anekdoten forteller, ut fra en historisk innfallsvinkel. For meg ligger det en dypere mening her, og det dreier seg om selve basisen, og metodene for planlegging i Sovjetunionen. Mange på venstresiden, og på høyresiden også, går ut fra at de økonomiske problemene i Sovjet beviser at det ikke går an å planlegge et land. Mens jeg mener at et historisk blikk på hvordan planleggingen utviklet seg i Sovjet, har betydning for hvordan vi forstår det som gikk galt etter hvert. Også forståelsen av hvordan det politiske systemet utviklet seg. Planlegging var opplagt avgjørende fra starten, etter revolusjonen. Tre planer ble lagt fram.

Planlegging i Sovjet

– Snakker du nå om den første femårsplanen?

Dette var helt i starten. De begynte å legge planer. De gjennomlevde en borgerkrig, flere borgerkriger, og økonomien deres var skutt til helvete. Det var ingen arbeidere, fabrikkene var tomme, de beste arbeiderne var enten drept eller opptatt med regjeringssaker, så spørsmålet om å få i gang produksjonen var ekstremt viktig. Den midlertidige planen deres åpnet noen dører, men spørsmålet om hvordan folkets behov skulle møtes, stod der. Så økonomene la fram tre planer. En plan baserte seg på et temmelig praktisk syn på hvilke begrensede reserver som fantes, og de økonomiske ressursene. Denne planen bygde på det mest realistiske synet på hva som var mulig.

En annen plan la opp til mer effektiv utnytting av ressursene for å nå lenger. Og så var det en tredje plan, som ikke tok særlig hensyn til ressursene, bare til folkets vilje og drivkraft. Den inneholdt løftet om å nå mye lenger. Det var den minst konservative planen, og den baserte seg i stor grad på antakelser, uten hensyn til eksisterende begrensninger. Valget av plan ble ikke gjort av planleggere eller økonomer, men av Politbyrået, som valgte den tredje. Det viste seg at denne planen, som i stor grad baserte seg på voluntarismen i folket, ble overoppfylt på noen få områder. Da Politbyrået så det, bestemte de at hele planen kunne gjennomføres på fire og et halvt år, enda det fortsatt var et stort spørsmål om den kunne gjennomføres, selv innenfor fem år. Å nå målsettingene på mindre enn fem år eller på fem år, forutsatte på et vis en militarisering av økonomien. Militarisering er muligens et stort ord, men den økonomiske mobiliseringen utviklet seg til å virke som en krigsøkonomi. Sterke ledere som presset folk mot det ekstreme, angrep mennesker som av forskjellige grunner ikke klarte å produsere og la ansvaret på dem individuelt: Anstrengelsene fikk både krigsøkonomien drakt, og et politisk system hvor direktivene ble gitt ovenfra. Disse direktivene måtte utføres: Ingenting kunne legges til eller trekkes fra, aldri spørsmål om å prøve og feile. Alt måtte bare gjøres, og det måtte gjøres fort, styrt med jernhånd. Dette skulle bli det store løftet. På samme måte ble bøndene tvunget inn i kollektivisering. Å greie det de prøvde på, forutsatte spesielt stor innsats, bruk av eksisterende ressurser til det ytterste, og bruk av all tilgjengelig arbeidskraft.

Det var avhengig av produktiviteten i arbeidet. Det var avhengig av alle tilgjengelige råmaterialer som kunne graves opp av jorda. Og det var avhengig av maskineriet uten hensyn til reparasjoner på eksisterende maskineri, eller hva det kostet å erstatte dem. Farten i utviklingen ble presset opp av fascismens framvekst i Tyskland og faren for krig. Så utviklingen fram til den andre verdenskrigen og etter krigen da utviklingsmulighetene ble store, var avhengig av all mulig ressurstilgang. Da yttergrensen var nådd når det gjaldt ressursene, nådde økonomien sin grense.

Tilgangen på arbeidskraft flatet ut med det store tapet av liv i krigen. Råmaterialer ble vanskeligere enn ventet å få tak i. For å sikre vekst, ble nye fabrikker satt i sving, uten hensyn til at det trengtes reparasjoner ved de eldre. I mange tilfeller ble reservedeler som var myntet på vedlikehold av eksisterende maskineri, flyttet for å bli brukt i byggingen av en ny fabrikk. Disse elementene danner ikke hele bildet, men de var etter mitt syn nøkkelelementer, som førte til stagnasjon i sovjetøkonomien.

La meg utdype hvordan planen ble utviklet og politikken som fulgte med det. Jeg tror at skillet mellom planleggerne, teknikerne og økonomene – og det mektige Politbyrået i partiet – var et viktig element i forhold til vanskelighetene som kom. For det første var det ikke-spesialister som gjorde de økonomiske valgene, basert på politiske valg, gjort ut fra hva som så best ut, selv om følelsen av at det var til beste for folket selvfølgelig lå bak. Men samtidig var det i ferd med å bli etablert et politisk system som liknet krigsøkonomiens. Betydelige forskjeller utviklet seg mellom folk, og en privilegert gruppe vokste fram, selv om det ikke kunne sammenliknes med den kapitalistiske verden.

I Sovjet fikk de som hørte til intelligentsiaen privilegier, og de som var direktører for fabrikker eller ledere over et visst nivå i partiet. De hadde tilgang til bedre sjukehus, bedre mat og bedre leiligheter, og de fikk sommersteder. Samtidig bygde Sovjetunionen skoler og sjukehus – det var betydelige framganger under dette systemet.

Men på tross av vekten som ble lagt på å beskytte arbeidere og bønder, førte planleggingsprosesser og metoder, ikke bare til en privilegert klasse, men også til at områder utenfor de store byene, utenfor de privilegerte områdene, ble neglisjert, midt i kampen for å utvikle nasjonen som helhet. Sørlige regioner i Sovjetunionen, i Sentral-Asia, og i vest mot Kina lå langt etter. Det fantes sjukehus i Uzbekistan som ikke hadde vann, byer uten kloakk. Selv innenfor de mer avanserte regionene manglet det anstendige veier mellom byene og gårdene, og det ble ikke tatt særlig hensyn til landbruket. Slik at feilene eller det som verre var, stammer fra den historiske situasjonen: Hele samfunnets karakter utviklet seg derfra.

Men la meg understreke at spørsmålet ikke dreier seg om dårlig planlegging eller planleggingens umulighet. Hvis du skal tilpasse et samfunn til folkets behov, går det absolutt ingen vei utenom planlegging.

Planlegging i USA under den andre verdenskrigen

– Harry, du var selv dypt involvert i den amerikanske planleggingen under krigen, og har førstehåndskunnskap om hvordan denne planleggingen virket. 1940-årene viser den sterkeste statlige inngripen i produksjonen i amerikansk historie med det resultatet at den amerikanske industrien og økonomien raste framover. Kan du sammenlikne planleggingen i Sovjetunionen med det som ble gjort i USA under den andre verdenskrigen? Hvorfor, for å være mer presis, var planleggingsprosessen så vellykket i USA?

Den var vellykket i hovedsak fordi Amerika hadde maskinindustri som kunne produsere maskiner. Det hadde i tillegg tilpasningsdyktig infrastruktur og råmaterialer.

– Det hadde altså flere elementer på plass.

Det hadde mer på plass. Men, for å kunne stille en hær som kunne slå fienden på begge kontinentene, for å kunne ha skipene, flyene, artilleriet og alt som hører med, trengtes det noe annet enn den eksisterende økonomien.

Produksjonen måtte forandres. For eksempel, kom det direktiv fra regjeringen om at det ikke skulle produseres biler til privat bruk. Fabrikker ble brukt til å produsere militært utstyr. Det ble laget jeeper og biler til militæret. Det ble ikke bygd private hjem. Disse vedtakene ble gjort av Direktoratet for krigsproduksjon som med regjeringen i ryggen omdirigerte tilførselen av ressurser til et visst område, noe som betydde mindre til det som det var mindre bruk for.

– Du arbeidet for Direktoratet for krigsproduksjon?

Ja. Her er et eksempel som for meg viser kjernen i planlegging. På tredvetallet var det overskudd på kjøtt, melk og andre produkter. En av problemstillingene var: «Hvordan blir du kvitt overskuddet?» Hvis ikke, ville krisa for bøndene intensiveres. Men, over natta ble overskuddet på kjøtt til mangel på kjøtt. Med krigen fulgte arbeid, og folk fikk råd til å kjøpe kjøtt. Folk i hæren ble foret på statens regning. Så, plutselig, ble det nødvendig med rasjonering for å håndtere situasjonen. Og det samme skjedde med andre produkter som biler og drivstoff. Det var en klar forskjell på hvem som kunne skaffe seg bil eller ikke, eller hvor mye drivstoff de kunne bruke. Tidligere var ikke dette noe problem. Det var bare et spørsmål om penger. Med planlegging var det ikke spørsmål om penger, men spørsmål om hva som var viktig for samfunnet. Du kan ikke utvikle et anstendig samfunn som bryr seg om de laveste, de fattigste, de mest diskriminerte, uten å tilføre dem ressurser. Og du kan ikke få til det innenfor den vanlige pengeøkonomien, du kan ikke gjøre det gjennom markedet. Det må være et bevisst valg. Hvordan du gjør det på demokratisk vis, er et spørsmål. Det finnes ikke noe klart eller enkelt svar på det.

Det er et verdispørsmål her som må erkjennes, og det er at det ikke er mulig å lage den perfekte planen. Feil vil forekomme. Men det må være rom for å prøve og feile.

– Og også for å korrigere dem.

Og også for å korrigere dem, ut fra folks behov.

Tilbake til Sovjet

– Harry, la meg se om jeg har forstått deg riktig, kanskje jeg ikke har det. For det første, at den opprinnelige femårsplanen inneholdt feil som kom til å gjenta seg selv i framtida, og at en av de viktigste manglene var at den ikke tok hensyn til hvilke ressurser som var tilgjengelige. Den var kanskje for utopisk. Dette er mine ord, ikke dine.

Neida, neida, det er riktig.

– Og at det utviklet seg ut fra at målene ble satt av det politiske byråkratiet, en topptung struktur hvor avgjørelser ble tatt. Dette var den andre virkelig store mangelen. Og den tredje du nevnte, var at det førte til en privilegert politiker/leder klasse, hvis jeg kan si det slik. Følgelig ble det skapt en ny slags klasse, som passet på seg selv, i stedet for et klasseløst samfunn.

Den umiddelbare virkningen av revolusjonen var enorme sosiale forandringer. Men dirigeringen av økonomien under forhold hvor dirigering ble viktigere enn alt annet, åpnet ikke for forandringer slik at arbeiderklassen kunne bli involvert i vedtaksprosessen. Den tillot ikke prøving og feiling eller demokratiske forhold hvor du kunne peke på feil uten å være redd for å bli kastet i fengsel.

– Under fraværet av demokratiske forhold, og med en slags innmurt, administrerende politisk klasse, kaste, eller byråkrati, fulgte de altså den første femårsplanen, da de skulle lage nye. Det var ingen forsøk på å omdirigere noe.

Det var i stor grad planlegging uten å planlegge.

– Hva kunne de ha gjort annerledes? Etterpåklokskap er alltid greit.

Du kan egentlig ikke si hvordan. Forholdene var forferdelige. Det ville vært nødvendig med temmelig store ofre fra befolkningen, uansett, for å forbedre forholdene. Først og fremst var store deler av landet ødelagt av krig. Borgerkrig pågikk i to-tre år. Gårder var ødelagt, jord ubrukbar, fabrikker forlatt og en hel del maskineri var stjålet. Med slike forhold fulgte virkelige problemer. Det var også alvorlige problemer med hensyn til mat, og så videre.

Spørsmålet var å finne ut hva som var viktigst, og videre hvem som skulle bestemme. Poenget mitt gjaldt ikke først og fremst de tre forskjellige planene, men det forholdet at avgjørelsene ble gjort av en liten gruppe regjeringsledere, og at de måtte, for å få satt dem ut i livet, bli mer og mer diktatoriske, mer og mer byråkratiske i metodene.

Så kan du se den logiske forbindelsen mellom dette forholdet, og de framvoksende forskjellene folk i mellom. Fordi lederne måtte ha visse rettigheter og, og hadde visse prioriteringer. For eksempel var medlemmene av Vitenskapsakademiet, fysikere og kjemikere, privilegerte. Fordi det var nettopp vitenskapsmenn de trengte ut fra forholdene i samfunnet. Nå var det ikke noe galt i at de hadde mat og bolig, men det gikk ikke at for mange fikk for mange privilegier, uten at det fikk følger for resten av befolkningen. Samtidig som det ble gjort store framskritt når det gjaldt å skaffe helsetilbud til hele befolkningen, så var sjukehusene for vanlige folk svært forskjellige fra sjukehusene for de privilegerte. Det betydde at du alltid kunne få nok medisiner ved de bedre, privilegerte sjukehusene, mens det ikke nødvendigvis var tilstrekkelig ved de andre. Fordelingen var ikke lik.

Dette er politiske valg. Det er lett å snakke om dette fra utsiden, og jeg kaller ikke dette en historisk studie av Sovjetunionen, men prinsippet er avgjørende og må erkjennes for å kunne slå ned på idéen om at planlegging er umulig. Det finnes svakheter og vanskeligheter ved samfunnsplanlegging, men det er den eneste farbare veien for å møte behovene til de fattige, og for å bekjempe den enorme forskjellen når det gjelder rikdom og leveforhold.

Konkret industriplanlegging i USA under krigen

– Så de fundamentale feilene som ble gjort i Sovjet fra starten er på et vis i strid med det som er nødvendig i hvilken som helst framgangsrik plan, altså bevissthet om ressursene og hva som finnes i den virkelige verden rundt deg.

Det er en faktor til, prioritering. Det er det viktigste. Det som betydde noe i USA under krigen var at prioriteringene var klare. Ikke alle var enig i prioriteringene. Innen industrien kunne noen si «dette er viktigere enn det andre», og i militæret kunne noen si at «fly er viktigere enn skip», og så måtte man bli enige, og det måtte gjøres kompromisser. Men prioritering måtte du ha. Du måtte vite at det eller det kom først. Og man må kunne legge om ut fra situasjonen. Da den amerikanske hæren var omringet, trengtes fly med bombesikter, og bombesiktet trengte en viss type lager. I det tilfellet hadde lagrene førsteprioritet. Og flyene som skulle bruke dem. Fordi man måtte ta hensyn til situasjonen.

– Så hvis det trengtes kulelager til lastebilhjul, fikk det lavere prioritet?

Nettopp. Det måtte få lavere prioritet. Fordelen til USA var at det hadde bygd opp en industriell struktur, og en infrastruktur som kunne tilpasses fra et område til et annet, hvor det var mulig å prioritere. Men prioritering var avgjørende. Når man står overfor et samfunn uten ressurser og uten infrastruktur, da må prioriteringene få en mer brutal karakter, og da er spørsmålet hva som må prioriteres, og hvilke prinsipper det styres etter.

Og som jeg sa, prinsippene for en regjering er å møte de fundamentale behovene til jordas fordømte, de fundamentale behovene til de som er diskriminert og undertrykt. Ikke bare må man tenke på hvordan de skal kunne styrke seg, men også på hva som må prioriteres for å få det til. Kompromisser må gjøres, men det må være klare valg.

En av de store bedriftene til den kinesiske revolusjonen, helt i begynnelsen, var at en hel del smittsomme sjukdommer ble eliminert. De ble eliminert ved å mobilisere folkemassene i den grad at praktisk talt alle fluer ble drept. Men først og fremst gjennom opplæring ved å skaffe vaksiner og så videre. Nå som prioriteringene til systemet er forandret til å utvikle industrien, til å utvikle en økonomi som kan konkurrere på verdensmarkedet, dukker HIV og AIDS-epidemien opp i Kina. Og i dag vet ikke folk en gang hva det innebærer, eller hvor farlig det er. Sånn kan du se hvordan prioriteringene er forandret, fordi det ville ha vært helt annerledes i den første tida. De ville ikke hatt McDonalds, de ville ikke hatt en viss komfort, de ville ikke hatt biler, men de ville hatt fokus på noe sånt som en AIDS-epidemi og sjukehus som kunne foreta blodprøver. Og folk ville heller ikke ha trengt å selge blod for fem dollar for å få noe å spise.

– Når dere planla under den andre verdenskrigen hadde dere prioriteringen klar. Hva var det?

Vel, prioriteringen var ikke alltid klar. Det var stor mangel på maskinverktøy, noe som er nødvendig for å arbeide med metaller. Og ikke bare var det mangel på verktøy, men også dårlig fordeling av det som fantes. Viktige fabrikker stod fordi de ikke hadde nok, eller ikke den riktige kombinasjonen av verktøy. For eksempel kunne en flyfabrikk ha tilstrekkelig med dreiemaskiner men ikke nok bormaskiner, og kunne dermed ikke produsere kvoten sin av fly. Jeg ble trukket inn for å løse problemet. Jeg var den siste du kunne tenke deg til oppgaven med å ordne opp i prioriteringssystemet for maskinindustrien. Jeg var ung, jeg hadde ingen erfaring fra industrien, jeg var en intellektuell.

Det jeg fant ut var at det som fantes av maskinverktøy ikke ble fordelt ut fra de viktigste behovene for krigen, men ut fra programmene eller de byråkratiske ønskene til de forskjellige sektorene innen hæren, flåten eller flyvåpenet. Det ble antatt at det nødvendige utstyret ble riktig fordelt, men i virkeligheten ble det altså tildelt de forskjellige divisjonene innen de militære styrkene etter byråkratiske programmer eller egne ønsker. Jeg undrer på om ikke det var slik en del av planleggingen i Sovjet foregikk.

– Motstridende militærprogrammer er akkurat det vi har i dag. Hver gren har sine egne bombefly og jagerfly.

Nettopp. Det var motstridende prioriteringer. Særlig fordi det trengtes så mye: Det var ikke nok maskinverktøy, ikke nok kulelager, ikke nok pussemaskiner. Så det jeg gjorde var å utvikle et nytt distribusjonsprogram i løpet av kort tid. Selv om jeg ikke vil framheve «Jeg» så mye, for jeg samarbeidet med og fikk råd fra spesialister. Det store problemet med å lage en mer rasjonell og produktiv fordeling av allerede knappe ressurser, var å koordinere distribusjonen i forhold til prioriteringene til den øverste militærledelsen, og ikke til den enkelte forsvarsgren eller avdelinger innenfor disse. For å få til de nødvendige forandringene måtte vi sikre samarbeid både med de forskjellige forsvarsgrenene, ledelsen ved fabrikkene og kontorstaben ved verktøyfirmaene. Vi måtte skaffe oss informasjon fra verktøyprodusentene, og lagde oversikter som vi så sammenliknet med elektroniske data, for å sammenholde listene over hva som ble produsert og for hvem. Direktoratet for krigsproduksjon skulle bestemme den overordnede prioriteringen.

– Så hvis det var lager for bombesiktene som trengtes mest, skulle det få førsterett i forhold til lagre til andre ting.

Ja. Lagre er en historie for seg. Jeg trodde opprinnelig at produksjon av lagre var noe det ikke gikk an å planlegge, fordi det finnes så mange typer og så stort behov for dem i industrien. Alt som beveget seg, trengte lagre av alle slag, kulelagre og andre. På det området virket det umulig å planlegge. Men det ble klart at det oppstod problemer selv om produksjonen av kulelagre gikk strålende. For eksempel, problemet med kulelagrene til «Norden»-bombesiktene til flyene som ble sendt for å hjelpe den omringede hæren i Europa. Like før hadde jeg lagd en rapport til Direktoratet som viste at det var sannsynlig at vi ville få problemer med kulelagre. En av folkene i Direktoratet var samtidig ledende produsent av kulelagre. Han hevdet det var tull, det ville ikke bli noe problem.

Men, så ble det problemer med lagrene til «Norden»-bombesiktet. Jeg ble kalt inn som problemløser, noe jeg syntes var underlig, siden jeg ikke er noen fabrikkmann. Men de sa: «Du vet mer om problemet». Det jeg gjorde var å sette opp et system som ville gjøre det mulig for lagerprodusentene å foreta prioriteringer.

– Var det vanskelig?

Det dreide seg mye om planlegging med de store konsernene. General Motors hadde, for eksempel, to divisjoner i to forskjellige byer som produserte hver sin type kulelager. Da jeg dro til disse to forskjellige produsentene sa de at det jeg ville ha dem til å gjøre, ikke lot seg gjøre. Da dro jeg til Detroit, til visedirektøren med ansvar for alt statistisk materiale til bruk i den interne planleggingen hos GM. Jeg fortalte ham hva problemet var, og hva vi trengte. Alt han sa var: «De sa at det ikke lot seg gjøre. Jeg skal si til dem at det er det vi vil. Det blir orden på det.» Siden hvert enkelt selskap rapporterte til planleggingssenteret i Detroit, ga de bare ordre om at ting skulle gjøres på en annen måte. Så enkelt var det.

– Men Sovjetunionen hadde også et ovenfra-nedad system.

Jo, men Sovjet hadde et annet problem. Jeg må gjøre det helt klart at mye av det jeg snakker om baserer seg på forskjellige biter informasjon som jeg har. La oss ta Ford-fabrikken ved River Rouge som var Henry Fords drøm. De hadde støpehall, de hadde glassfabrikk, de hadde alt som skulle til for å produsere fullt ferdige biler på samme sted. De hadde også en kulelagerfabrikk. Man produserer ikke bare et kulelager i en størrelse, etter det ene eller andre behovet. Metall blir klippet opp og stykkene går gjennom en prosess som gjør at det kommer ut forskjellige størrelser, etter behovet i forskjellige industrier. Ford produserte en mengde lagerstørrelser som de ikke selv trengte, så de smeltet ned det de ikke trengte, og lagde dem på nytt igjen. Lagerproduksjonen var ikke effektiv, og det endte etter hvert med at de rett og slett kuttet ut produksjonen av kulelagre, og likedan andre «selv-hjelps»-deler.

Vertikalt, horisontalt og regionalt

Jeg måtte ha kontakt med den russiske Innkjøpskommisjonen fordi en viss del av våre produkter skulle dit, siden de var allierte i krigen. Da jeg spurte om kulelagre, ble jeg ganske forbløffet. I Sovjet hadde hvert enkelt syndikat, som de kalte dem, sin egen produksjon av kulelagre. Nøyaktig samme ineffektivitet som hos Ford. Jeg snakker på grunnlag av temmelig overflatisk kunnskap, kan knapt kalle det kunnskap, bare ut fra slutninger jeg trakk etter samtalene jeg hadde for femti år siden. Det jeg syntes var viktig var at de hadde bygd selvforsørgende produksjonsenheter slik som Ford, noe som var helt forskjellig fra General Motors-systemet. Systemet deres bygger på individuelle enheter som er spesialister på eget felt, og som konkurrerer seg i mellom og med andre. Men Sovjet hadde altså en syndikatstruktur, som jeg tror hadde sammenheng med hele deres byråkratiske politiske struktur. Makten lå hos ledelsen for hvert enkelt industriområde, og de hadde hver seg kontroll over absolutt hele prosessen.

Men, etter mitt syn er det mye mer effektivt med horisontale forbindelseslinjer, og ikke bare vertikale. Feil kan ikke unngås, men man må også være i stand til å korrigere feil. Hvis man har et byråkrati med solid grep, både etter personlige og politiske linjer, er det ikke enkelt å forandre retningen, og særlig uten en demokratisk struktur.

– Så horisontalmodellen for produksjon er mer fleksibel enn vertikalorganiseringen?

Jeg tror det kommer an på typen industri. Dette er ikke vitenskap, det er praksis som teller. Man må også ta hensyn til regionale forskjeller. Å tenke regionalt er veldig viktig, slik jeg ser det. Hvis vi tar USA, og sammenligner gjennomsnittsinntekten per person med gjennomsnittet for Connecticut, Massachusetts og New York hvor gjennomsnittsinntekten er høyere enn noen andre steder. Så ser vi på Missouri, Louisiana og Mississippi. Der er inntektene mye lavere. En interessant tilfeldighet er at det i New England-statene er en mye sterkere konsentrasjon av industri, selv om de har mye landbruk.

Regionale forskjeller var et spørsmål som trengte oppmerksomhet i Sovjet. Det ble ikke lagt nok vekt på disse forskjellene. For å si det litt grovt, hvis du bare har så og så mye kull, så må du sørge for at det kullet blir distribuert forholdsvis likt eller rettferdig mellom de forskjellige regionene, og ikke bare der hvor det er mest industri. Eller hvis du har metall, må det gjøres tilgjengelig overalt slik at alle blir i stand til å planlegge og utvikle.

Dette er idealer, men det er idealer man må ha med i tankegangen. Hvis man ikke har et sosialt perspektiv med i prioriteringene, men tenker ut fra tekniske betraktninger og egeninteressen til byråkrater, så får man ikke den fordelingen som er nødvendig. Det er det som skjer i Kina nå. Shanghai er et industri- og velstandsparadis. Likedan områdene rundt Shanghai. Men drar vi vestover er fattigdommen ekstrem. Og det er samtidig et av de store områdene når det gjelder HIV-epidemien i den fattige delen av Kina. Nå kan man ikke forandre dette over natta, men det er mulig, på en måte, å beordre samfunnet eller planlegge samfunnet, politisk så vel som økonomisk, slik at det blir tatt hensyn til de regionale forskjellene.

I praktisk talt alle land jeg kjenner til, er det forskjeller mellom folk fra de forskjellige regionene, selv i dette landet. Eller England, for eksempel, som har hatt en industriell revolusjon i to hundre år, har et «keltisk område». Irland, Skottland, Wales og Nord-England er forholdsvis fattige. Sør-England er rikt. Ta Frankrike, sør er fattig, og likedan i Italia hvor det er enorme regionale forskjeller.

Forskjeller, det er det kapitalismen skaper. Hvis vi skal få et anstendig samfunn som tjener folket, så må det være helt omvendt. Vi må ha likhet. Og likhet kan oppnås ikke ved bare å fordele inntekt, men ved å utvikle industri, sammen med landbruk, slik at folk i forskjellige regioner kan bli selvforsørgende. Dette kan også bety, stikk i strid med prinsippene og praksisen til kapitalismen og imperialismen, at mer kapital overføres fra de rike til de fattige, enn det de fattige gir fra seg til de rike. Og det er nødvendig med et sosialt tenkesett, noe de hadde ved starten av den russiske revolusjonen, som betydde at mer kapital gikk ut fra senteret til periferien, enn det som kom fra periferien. Følgelig hadde de operahus og universiteter, noe som normalt ikke ville finnes i periferien – men resten fulgte ikke etter.

Prioriteringer – og for hvem

– Var det den økonomiske planleggingen og dens prioriteringer eller mangelen på dette som forandret den opprinnelige kursen?

Jeg tror det var den økonomiske planleggingen sammen med politikken. Jeg tror det, men jeg vet det ikke. Alt jeg sier er «Jeg tror». Jeg mener det først og fremst var politikken. Det er særlig slik at det ganske umiddelbart utvikler seg fordeler knyttet til et industrielt senter, fordi alt søker dit. Og et byråkrati som er opptatt av å få den «beste» karakterboka til seg selv, bryr seg ikke om perifere områder. I et demokrati kan det være helt motsatt. Regjeringen kan tviholde på at befolkningen som bor tusen kilometer fra Moskva, skal ha samme tilgang på mat, de samme ressursene som i Moskva. Men da ville de privilegerte i Moskva være litt mindre privilegerte, de ville hatt litt mindre. Det er alltid et element av offer innblandet i slike valg.

Historien om bilen er et glimrende eksempel. Hvis du skal bruke ressurser ut fra gode hensikter – metall til bruk i fattige deler, bevaring av ikke fornybare brennstoffer – så ville vi ikke hatt privatbiler. Vi ville hatt andre transportmetoder, men det betyr å forandre samfunnet.

Sett med praktiske briller betyr det en annerledes bruk av ressurser og planer. Det kan ikke skje over natta, det må skje med folkets støtte. Det innebærer vilje hos deler av befolkningen til å ofre noe. Det er den eneste måten det kan gjøres på. Vi er blitt lovet, helt siden den industrielle revolusjonen, at når rikdommen øker, vil alle få glede av det.

Ved en av konferansene jeg hadde med det militære under krigen, ville jeg prøve å få et inntrykk av hva militærfolkene mente om den foreslåtte nye planen for distribusjon av maskiner. Noen av dem var kloke, mens andre slett ikke var kloke. Til ett av mine poenger, svarte en kar: «Jeg forstår deg ikke. Fører ikke tidevannet med seg at alle skip heves?»

– Ja, det er en type utsagn vi hører stadig vekk.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han var major. Og hele poenget var at mentaliteten deres, tankegangen deres, var knyttet til markedet eller til den byråkratiske strukturen til de militære styrkene, uten hensyn til noe annet. Under krigen var det klart: Vi måtte vinne krigen. Når det dreier seg om å forandre sosiale relasjoner, menneskelige relasjoner, er valgene langt vanskeligere. Men det kan gjøres, med feiltrinn, eller at noe går galt. Men vi må altså ha demokrati, et demokrati av et slag som kan håndtere feil, og hvor det er mulig å foreta endringer som retter opp feil. Det er alltid en læringsprosess. Det finnes ikke kloke folk som kan legge en plan, og vite alle svarene. Det går bare ikke. Et helt universitet med smartinger kunne ikke gjøre det. Det må skje gjennom folks erfaringer og med deres innflytelse. Hvordan? Se det er et annet problem.

– Uten en trussel utenfra, slik som i krig, er det ikke vanskelig for et demokrati å gjøre klare prioriteringer, siden, som du poengterte, det kommer til å gå ut over noen? I USA, hver gang vi kunne tenke oss å prioritere klart, helseomsorg for alle, en mer fornuftig fordeling av inntekt, så dukker det opp alle mulige spesialinteresser. Jeg snakker ikke bare om de virkelig rike, men også leger, eller eldre og middelklassens huseiere. Det virker som hver valgkrets har sine interesser, og sier: «Vi kan ikke planlegge på den måten.» Akkurat slik som noen av disse majorene sa det.

Vel, du stiller noen temmelig vanskelige spørsmål.

– Min oppgave er å stille vanskelige spørsmål.

Jo, men akkurat dette er spesielt vanskelig, særlig for meg, fordi jeg tenker på det en hel del. Og jeg skriver og minner folk på problemstillingene, men jeg vet ikke svaret. Tenk på den svarte befolkningen, de spansktalende delen, de fattige, Hvis man bestemmer at den fattige delen av befolkningen skal ha førsteprioritet, så betyr det at man tar noe fra, ikke bare de aller rikeste, men også fra de som ikke er så rike, og det vil gi mindre rom for mange til å forbedre levestandarden. De kommer ikke til å kunne skaffe seg ny bil, eller bil i det hele tatt eller et eller annet. Samtidig er det de som er majoriteten. Da blir spørsmålet: Hvordan skape et demokrati som ikke bare er én person, lik én stemme. Og jeg vet ikke svaret. Vi bruker begrepet demokrati, som om vi alle er enige i hva det betyr. Men det er ikke noe demokrati, uansett hvor mange som stemmer, hvis de rike og deres allierte bestemmer hvordan resten av befolkningen lever. Det er ikke demokrati hvis de rike og mektige dikterer og utnytter svakere nasjoner, hvor størstedelen av verdens befolkning befinner seg.

Ikke noe av dette kommer til å skje uten sosiale bevegelser. Store sosiale bevegelser, knyttet sammen med arbeiderklassen, med folket. Vi får det aldri til uten at folks bevissthet forandres. Vi må utvikle en ny type demokrati, som tar alt dette inn over seg. Men bevisstheten forandres ikke brått, så dette er et problem folk må tenke over.

– Jeg er også opptatt av dette. Noe av det jeg beundrer ved vår venn Bernie Sanders (uavhengig, sosialist, kongressmedlem fra Vermont), er at han forstår at det finnes en basis for en slags sosial konsensus i Amerika. En basis. De virkelig rike eier så mye – 1% av de rike eier i dag mer enn de laveste 90% – så hvis folk sa: «La oss gjøre noe for de som ikke har så mye», så ville det store flertallet faktisk vinne på en omfordeling av ressursene, selv om omfordelingen tok særlig hensyn til de aller svakeste.

Det ville være slik i hodet ditt, og det ville kanskje bli slik i det lange løp, men det lange løp kan være veldig langt. Den personen, eller familien som eier et gods med tjue soverom, svømmebasseng, og så videre, som skal flyttes til ett av rommene, mens resten av huset gis til hjemløse, vil ikke akseptere det så lett.

– Jeg vet det, og hvis vi ser på USA og det store antallet som har svære eiendommer, så er det klart at mange ville bli ulykkelige. Men det er ikke bare spørsmål om å bo på ett rom. Hvis du tar alle hus på over 500 kvadratmeter og deler opp alt over det i leiligheter, og gjør om hvert annet-hjem til første-hjem for noen, er ikke dette landet da rikt nok til å skaffe alle et hjem?

Nåja, det dreier seg ikke bare om det. Jeg tror ikke det er så enkelt. Det er en tragedie for den det går ut over, for hele deres levemåte, for familiens bånd. Det ville være nødvendig med en forandring i bevisstheten til folk, for å gå løs på en slik dagsorden, ikke minst for å stemme for dette og si: «Jeg gir fra meg dette.»

Så er det et annet problem. Det dreier seg ikke bare om nok hus. Hvis vi tar gettoene, og bruker et begrep som rom å leve i. Hvis vi ikke bare tenker på spørsmålet om det er rotter og andre skadedyr, men på at det skal være anstendige hjem, ingen luksus, bare anstendige hjem, uten skyskrapere, med tilstrekkelig med luft, med plasser der de unge kan drive idrett, og hvor de gamle kan gå, med rom til opplæring, til kunstnerisk utfoldelse, og så videre, så måtte hele området omorganiseres. Og hvis hele området skal omorganiseres, trengs det stål, betong, bygningsmaskineri og en hel del annet. Og det betyr at man ikke ville være i stand til å skaffe alt det andre vil ha. Slik er det i «det rike Amerika»!

– Det betyr altså noen stramme valg.

Ingen av disse problemene kan løses på forhånd. Man må tenke gjennom dem, men det viktigste er å starte noe. Og starten handler om en forståelse av hva problemene er, og en vilje til forandring hos en stor del av befolkningen. I den prosessen må de være villige til å ta inn over seg problemene, og finne løsninger på dem. I min bok er folk flest anstendige. Jeg går ut fra at de ikke vil at det skal finnes elendighet og sjukdom rundt dem. Men, de vil likevel spørre: «Hvorfor oss? Hva skal skje med meg»? Det er et faktum. Folk vil forandre seg, men det kan ta hundre år eller to hundre år. «Konkurranseånden» er like fundamental som «menneskelighet», eller en visjon, eller hva som helst annet. Og det å forandre konkurranseånden til å bli en kollektiv ånd, til å tenke i kollektive baner, er en stor mentalitetsendring for menneskene. Konkurranseholdningen har vært med oss lenge, lenge, og den er ikke bare drillet inn. Den er en del av livet ditt. Du konkurrerer på skolen, i idretten om hvordan du i det hele tatt lever, om hva slags hus og bil du har. Selv om jeg setter det litt på spissen nå.

– Jeg forstår det.

De vanskelige spørsmålene

Det dreier seg om de fundamentale tingene. Demokrati, rettferdighet og framtida. Det er disse sakene du må få med deg folk til å tenke over og diskutere. Først og fremst må spørsmålene reises, og så bli gjenstand for diskusjon. Folk må trekkes med, må bli med å tenke.

– Disse spørsmålene diskuteres ikke akkurat i Amerika i dag.

Nei, de diskuteres ikke mye. Selv ikke i mer avanserte og progressive sirkler diskuteres de særlig mye. Det er bare en slags generell følelse av at man ønsker seg noe bedre. Det er derfor jeg liker dette, det er derfor vi trenger å snakke om det, og snakke om det slik at hundre mennesker hører det, og hundre nye. Hvis det ikke gjøres om igjen og om igjen, hvis det ikke sprer seg, vil det aldri bli noen forandring. Vi trenger en hær av misjonærer som går rundt og snakker om likhet og rettferdighet.

– Som du har sagt mange ganger nå, så må de som har minst, som lever under de elendigste forholdene, få det samme livet, og mulighetene som alle andre.

De vil ikke nødvendigvis få det samme som alle andre. Det vil ta lang tid. Det dreier seg om mer enn en grovt sett likeverdig fordeling av rikdom. Det som trengs er like muligheter og lik innflytelse.

– Og de grunnleggende behovene for mat, hus og helsepleie. For alle.

Nettopp. Du har rett. Grunnleggende behov for alle. I en av bøkene til Bertrand Russell, Freedom and Organization (1934), skriver han at det som trengs er lik fordeling av det grunnleggende, som mat og andre nødvendigheter, og etter det kan man slåss om, og for andre saker.

– Jeg kjenner det veldig sterkt på den måten. Hvis alle hadde nok til å leve et grunnleggende verdig liv, hvis alle hadde mulighetene foran seg, ville verden være et ganske bra sted. Jeg ville ikke brydd meg om at noen hadde litt mer. Jeg tror det er noe av det som etter hvert kan overbevise folk om at de kan gi slipp på en del av det de har: Vi trenger egentlig ikke mesteparten av det vi har.

Nei, nei, jeg tror ikke det er sånn. Du kan ikke trekke konklusjoner om hvordan folk vil tenke. Men du må få det på dagsordenen, det er det viktige. Å spre det. Alle kommer ikke til å akseptere det. Det finnes de som vil bekjempe det. Det er folk med sinne i seg som til og med er villige til å drepe. De finnes i samfunnet vårt. Og det er ikke bare snakk om fattigdom eller forbedring. Det er en helvetes masse sosiale problemer som er vanskelige å løse. På det nåværende stadiet, er det viktigste å møte problemstillingene, få dem fram, diskutere dem og lære om dem. Det kommer ikke til å skje noe uten det.

Se på det som skjer i Kina. De hadde problemer i massevis, og fryktelig mye skjedde under Kulturrevolusjonen, både av godt og vondt. Men i de seinere åra har de forandret seg. Fra å være et samfunn som gikk i retning av likhet, som beveget seg mot det målet, slik Mao snakket om å «bekjempe motsetningene blant folk». Nå har du et samfunn som har skapt forskjeller, motsetninger blant folk.

– I Maos Kina hadde alle en tilstrekkelig diett.

Det var nok ikke snakk om tilstrekkelig for de som var fattige og hadde én gryte. Men nå er det verre.

– Jeg mener bare at i Kina og i Sovjet fram til sammenbruddet, hadde folk mat. Det var stadig folk i Sovjetunionen som måtte stå i kø for å få brød, men alle hadde noe å spise. Slik er det ikke lenger.

Alle hadde en jobb. Uansett problemer, så ble det gjort store framskritt i Sovjet. Da vi besøkte min onkel og tante og deres fem barn i Minsk i tredveårene, bodde de i et to-roms hus med jordgulv og med et uthus like ved. Slik var deres liv, men barna gikk på skole. De hadde mat, på ingen måte noen luksus i matveien, men det grunnleggende nødvendige. Poenget er at nå, i Kina, må folk betale for utdanning, og det finnes de som ikke kan betale. Det samme gjelder medisinsk behandling. Dette er det landet som Wassily Leontief, en framstående amerikansk økonom som ikke var sosialist, omtalte slik etter å ha reist rundt der: De laveste 10% av befolkningen i Kina hadde det bedre enn de laveste 10% i hvilket som helst land i verden.

– Så, for å komme tilbake til utgangspunktet vårt, hva kan vi lære av Sovjet og Kina?

Etter min mening skjedde det begge steder at interessene til de privilegerte, som ønsket å holde på privilegiene sine, utviklet seg sammen med mentaliteten som hang igjen fra det gamle systemet. Med andre ord var det et klassespørsmål. Ikke etter marxistisk terminologi, kapitalisme eller føydalisme, men det var et klassespørsmål. Og jeg mener at det Mao sa var riktig. At det fantes folk som ønsket den kapitalistiske veien innenfor Sentralkomiteen.

– I dag har disse fått frie tøyler på en måte de slett ikke hadde da. Da kalte de seg ikke kapitalister.

Det stemmer. Allikevel har de det mye bedre i Kina enn i Russland. Russland er brutt totalt sammen. Kina holdt kommunistpartiet samlet. De beholdt noen av de liberale og radikale innen partiet, og det kan fortsatt være mulig for dem å komme inn, under visse forhold. Men stort sett blir de skjøvet ut. De støter dem ikke ut og skyter dem, slik Stalin gjorde. De ordner det slik at de uansett kan gjøre som de vil. Det som skjedde i Sovjet var at de egentlig fjernet partiet fra å være statsoverhode. Det ble faktisk en overgang, en rask overgang til kapitalisme. Eller et forsøk på kapitalisme. De fikk det vi hadde under de tidlige stadiene i kapitalismen: Røverbaroner.

– Cowboy-kapitalisme.

For lenge siden ble det utgitt en bok om Cologne-rettssakene med et forord av Marx. Og Marx sier det omtrent slik: Det kommer til å bli seire for den proletariske revolusjonen, og så nederlag. Og flere seire og nederlag. Helt til hele arbeiderklassen lærer seg å være en herskende klasse.

– Jeg skjønner.

Jeg har opplevd så mange forandringer i løpet av denne tida. Det kommer til å bli en lang historie, men det kommer ikke til å bli bedre, hvis vi ikke arbeider oss mot det Marx forutså. Spørsmålet om arbeiderklassen som herskende klasse er stort og omfattende. Man må lære av feil og forstå mer.

av Unni Hembre

Tiden nærmer seg for «vårens vakreste eventyr», årets lønnsoppgjør. Denne gangen er vi i en spesiell situasjon for arbeidstakere i norske sykehus. Norsk Sykepleierforbund mangler i skrivende stund en tariffavtale for våre 30.000 sykepleiere fordelt over hele landet.

For første gang i nyere tid har vi varslet streik for å oppnå en tariffavtale i offentlig sektor. Den streiken er berammet lenge før det ordinære tariffoppgjøret starter. Våre første streikende vil allerede 22. januar gå ut i en eventuell konflikt. Som fylkesleder for 9.300 sykepleiere håper jeg at vår arbeidsgivermotpart, NAVO, innser alvoret i situasjonen og kommer oss i møte før den tid. Partene er i megling og meklingsfrist er 21. januar klokken 24.00.

Næringslivets Hovedorganisasjons (NHO) årskonferanse har allerede forsøkt å sette rammene for lønnsoppgjøret. Administrerende direktør i NHO, Finn Bergesen jr. har fortalt oss hvordan han mener eventyret ender. Ikke nok med at han i tillegg til å sette rammer for det oppgjøret han har ansvaret for i privat sektor, han sier også hvordan dette bør ende i offentlig sektor. «Ikke mer penger til sykepleiere eller andre grupper i offentlig sektor,» sier han. Han er til og med frekk nok til å si at det er det ikke behov for. Igjen er begrunnelsen at norsk økonomi ikke tåler høye lønnstillegg. Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

Administrerende direktør Finn Bergesen jr. er redd. Han er redd for at offentlig sektor skal bli ledende i årets lønnsoppgjør og at offentlig sektor skal få de største tilleggene. For som han sier i Dagens Næringsliv den 07.01.02: «Men hvis politikerne lar dette skje, da går de imot det som er opplest og vedtatt – både fra denne regjeringen og den forrige. Alt det såkalte solidaritetsalternativet bygger på, er at konkurranseutsatt sektor skal være lønnsledende.»

Bergesen sier i samme artikkel at Norge med sin gode økonomi «godt kunne hatt et tiår eller to med høye lønnstillegg». Det er et paradoks. Hvilke grupper er det Bergesen tenker på her? I hvert fall ikke sykepleiere, lærere eller omsorgsarbeidere.

Uttalelsene er et uttrykk for at NHO forholder seg til og definerer begrepet verdiskapning som synonymt med «verdiskapning i privat sektor». Og her er vi uenige. Verdiskapningen i offentlig sektor er stor og økende. Utdanning, omsorg og helse er sentrale næringer i vekst. Verdiskapning i offentlig sektor er basert på andre lover enn markedets. Med den holdningen NHO har til verdiskapning i landet vårt, er det ikke rart de er redde. Det Bergesen burde være redd for, er å bli syk. Mangelen på sykepleiere er årsaken til at sykehusene holder sengeplasser ledige, den er årsaken til at operasjoner blir utsatt hver dag og at flotte og nye operasjonssaler står tomme. Sykepleiermangelen er flaskehalsen for et effektivt helsevesen. Stortinget har vedtatt flere store reformer i helsesektoren. Skal vedtatte helsepolitiske målsettinger realiseres, må noe gjøres med sykepleiernes lønn. Sykepleierne er utålmodige. Sykepleierne forlater yrket sitt og jobber som aerobicsinstruktører og flyvertinner. Mangelen øker i Oslo, og den øker mest på sykehusene. Fortsetter det sånn, vil det få følger også for deg og meg hvis vi blir syke. Det er det NHO burde være redd for.

Det er kvinner som står for størstedelen av verdiskapningen i offentlig sektor og vi har funnet oss i mye fordi ansvarsfølelsen for folks velferd er stor. Men nå er det slutt. Flere og flere gir opp. Og hvor ender vi da, Finn Bergesen jr? Norge har ikke råd sier han. Norge har ikke råd til å la være, sier jeg!

av Erling Folkvord

Armenia blir i oppslagsverk omtala som eit fjellrikt område på om lag 400.000 kvadratkilometer mellom Svartehavet og Kaspihavet. Armenia er nesten like stort som Sverige. Men den elleve år gamle staten Armenia, som grovt sett er ei fortsetjing av sovjetrepublikken med same namn, er mindre enn 30.000 kvadratkilometer, dvs. omtrent jamstort med Hedmark fylke. Storparten av det opprinnelege Armenia er i dag delt mellom statane Iran og Tyrkia og dei fleste armenarane lever i eksil.

I det 9. hundreåret før vår tidsrekning vart landet samla til eit kongerike. Assyrarane kalte det for Urartu, mens jødane omtalte det som Ararat. I dei komande hundreåra tok ulike nabomakter kontroll og ulike folkeslag kom vandrande og sette sitt preg på både land og folk. Den indoeuropeiske innvandringa skaut fart frå omkring 700 f. Kr. Under herredømet til Tigran den store (94-56 f. Kr.) var Armenia ei stormakt som i ein kort periode hadde kontroll over både Lilleasia og Mesopotamia.

Den første kristne staten

Kristne misjonærar frå Syria kom til Armenia og oppretta dei første menighetene omkring år 250 e. Kr. Dei må ha lyktest godt. Da Gregor Lusavaretch klarte å kristne kongen, vart Armenia den første staten med kristendom som statsreligion, om lag 50 år før dei kristne misjonærane i Eritrea hadde same suksess. Gregor sjølv vart biskop i Armenia. Den formelle titelen har sia den gongen vori katolikos. Embetet eller vervet som katolikos gjekk i den første tida i arv i slekta til Gregor, og dei som styrte den nye kyrkja samla seg store rikdomar og stor verdsleg makt. Gregor og dei første etterkomarane vart fram til 374 e. Kr. vigde som katolikos av erkebiskopen i Cæsarea, og var på eitt vis underordna han. Men seinare vart katolikos «en helt uavhengig patriark som ikke sto under noen kirkelig myndighet i eller utenfor landet, og han fikk en mektig innflytelse i det hele folk og har holdt seg som dets åndelige overhode til vår tid». (1)

Den armenske kyrkja har nyleg feira 1700-årsjubileum som statskyrkje. Ikkje så lenge etter at kristendomen slo igjennom, innførte Armenia sitt eige alfabet med 36 bokstavar. Berre 29 er i bruk i dag. Han som laga bokstavane, studerte først andre alfabet som var i bruk. I dag er det reist ein alfabetstatue der både kongen og Katolikos tok i mot han da han kom heim til Armenia i år 451. Etter eit studieopphald i Aleksandria hadde han det ferdige alfabetet med seg. Satsinga på å skape eit eige armensk alfabet var eit ledd i arbeidet med å ta vare på armensk kultur og hindre at både Armenia og det armenske skulle bli slukt eller assimilert i det persiske eller det østromerske riket.

Opp gjennom mellomalderen fortsette tilgrensande stormakter å kivast om kontrollen over Armenia. Den mongolske erobraren Djengis Khan rykka inn og tok austdelen av landet i 1223. Midt på 1300-talet var det persarriket som tok det austlege Armenia. Den seljuktyrkiske fyrsten Osman I i Lilleasia tok titelen Sultan i 1301 og starta byggjing av det som seinare vart Det osmanske riket. Midt på 1300-talet la dei seljuktyrkiske stammane det vestlege Armenia under seg.

Sultanen som tok over etter Osman I, oppretta i 1329 ei ny type hæravdeling – janitsjarane. Dei vart etterkvart sett på som sjølve kjerna i den osmanske militærmakta. Dei kristne slapp å gjere krigsteneste for Allah, men sultanen sine skatteinnkrevarar tok kvart år fleire tusen gutar mellom 4 og 8 år for at dei skulle bli utdanna til janitsjarar. Kristne gutar vart røva frå foreldra, omskorne og gitt ein høveleg muslimsk oppvekst og militær trening. I det kristne Armenia vart rekrutteringa til janitsjarane omtala som «guteskatten». Fritjof Nansen skreiv at dei «i lang tid var tyrker-rikets uhyggeligste våpen mot de kristne» (2). Janitsjarane spela ei viktig rolle da den osmanske hæren tok Konstantinopel i 1453.

Delt mellom stormakter

I 1639 underteikna den persiske sjahen i Tabriz og den osmanske sultanen i Konstantinopel (i dag: Istanbul) ein grenseavtale. Dei vart samde om korleis dei skulle dele både Armenia og Kurdistan mellom seg. I 1829 førte ein ny stormaktsavtale til at Russland og fekk ein del av Armenia. Ut over resten av 1800-talet vart Armenia ein brikke i drakampen mellom den russiske tsaren og den osmanske sultanen. Tsaren flytta den russiske grensa sørover og tok ein større del av Armenia gjennom fredsavtalen i Berlin 1878. Samtidig gjorde Storbritannia ein hemmeleg avtale med sultan Abdul-Hamid. Storbritannia skulle yte militær hjelp viss Russland prøvde å ta meire armensk land enn det som var avtalt. Sultanen lova til gjengjeld å innføre reformar for armenarane. Han ga Storbritannia øya Kyros som eit slags pant på at han skulle oppfylle avtalen. Denne hestehandelen vart kritisert, tilmed i det britiske Overhuset: «I ingen verden har vår politikk vært diktert av så umoralske og så meningsløse beveggrunner,» sa hertugen av Argyle.

Rundt denne tida oppsto dei første spirane til nasjonale rørsler både i Armenia og i Kurdistan. Dei europeiske stormaktene oppfordra stundom til opprør, men det var mest for å svekke sultanen, sjahen eller tsaren sin posisjon. Dashnak-rørsla vart danna i 1990: Hai Heghapokhagan Dashnaktsutiune. Orda betyr Den armenske revolusjonære samanslutninga.

1890-talet: «De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes»

Da Dashnak-rørsla vart danna, var Det osmanske riket prega av tilbakegang og oppløysingstendensar. I eit forsøk på å stanse oppløysinga, oppretta sultan Abdul-Hamid ein ny type klantilknytta hæravdelingar. Dei fekk namnet til sultanen og vart kalla hamidiye alaylari, på norsk hamidiye-regimenta. Kurdiske klanleiarar vart sjef for kvart sitt regiment og fekk godt betalt både til seg sjølv og familien. Menn i klanen vart leigesoldatar for sultanen. Ei av dei første oppgåvene var å slå ned armenske opprør.

Den 30. september 1895 gjekk eit par tusen armenarar i tog gjennom gatene i Konstantinopel for å levere eit bønneskriv til storviziren. Nokre av demonstrantane kom i slagsmål med tyrkiske studentar. Politiet greip inn. Det vart løyst nokre skott. I løpet av kvelden og natta vart mange armenarar skotne, mens andre vart spidda av politiet sine bajonettar. Etter denne hendinga sette sultanens styresmakter i gang ei intens forfølgjing i armenske byar og landsbyar. Politiet, hamidiye-regimenta og andre soldatar delte arbeidet mellom seg.

Eit opprop frå styresmaktene i Arabkir ga klar beskjed:

«Alle som er Muhammeds barn, må nå gjøre sin plikt og drepe alle armenere, plyndre deres hus og brenne dem av. Ikke én armener må skånes. Sånn lyder sultanens befaling. De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes. Derfor skal hver muslim vise sin lydighet mot regjeringen ved først å drepe de kristne som har levd i vennskap med ham.» (3)

Det toppa seg i jula 1895. Da vart 1.200 armenarar brent levande i katedralen i Urfa, som ligg langt sør for Armenia. Kyrkja er seinare ombygd til moske.

Europeiske diplomatar, som samla opplysningar om det som skjedde, hevda i eit skriv til sultanen at mellom 70.000 og 90.000 armenarar vart myrda frå august 1895 til februar 1896.

26. august 1896 storma 26 unge armenarar Den osmanske bank i Konstantinopel og tok dei tilsette som gislar. Dei stilte krav til sultanen og truga med å sprenge banken i lufta. Med hjelp frå russisk diplomati fekk dei 26 fritt leide og kunne reise til Marseille. I dei neste dagane vart 7.000 armenarar myrda i Konstantinopel. Tyrkisk propaganda har seinare brukt denne nokså lausrivne bankokkupasjonen som eksempel på armensk terror.

Folkemordet i 1915

Etniske skiljer var ikkje viktige i Det osmanske riket: «Det muslimske samfunn både i det osmanske riket og Persia utgjorde en helhet av de troende, kalt for Ummah eller et trossamfunn under en Kalif (sjah i Persia). Nasjonalisme var derfor et fremmed og ukjent fenomen i hele den muslimske verden. En sentral oppgave for Ummah og de muslimske herskerne var å spre den sanne tro og samtidig forsvare muslimske territorier. Lojalitet i dette samfunnet innebar derfor å tjenestegjøre under en muslimsk hersker som ‘kunne forsvare muslimske territorier mot folk med andre religioner’.» (4)

Dette endra seg da Den ungtyrkiske rørsla (Komiteen for enighet og framsteg) fekk sentrale maktposisjonar i åra før sultanen i 1914 gjekk inn i første verdskrigen som alliert med Tyskland. Ein aggressiv tyrkisk nasjonalisme vart meir og meir dominerande. Armenarane hadde tidlegare vorti forfølgd fordi dei var kristne. Den ungtyrkiske rørsla, som var nokså likegyldig til religion, kombinerte sin eigen nasjonalisme med dei tidlegare muslimske herskarane sine idear om at forfølgjing av armenarane var nødvendig for å forsvare islam mot dei vantru.

Seint på vinteren 1915 starta ei systematisk massakrering og fordriving av armenarar som budde i Det osmanske riket, i eit omfang som ingen før hadde sett.

Eit medlem av sentralkomiteen i den ungtyrkiske rørsla, gjorde klart greie for det som no skulle skje. I eit brev til herskaren i Syria forklara han 18. februar 1915 at sentralkomiteen hadde «besluttet å befri fedrelandet for denne forbannede rases herskesyke og på sine patriotiske skuldre ta ansvaret for den skam som vil falle på den osmaniske historie av den grunn. Komiteen (…) har besluttet seg til å utrydde alle armenere som bor i Tyrkia, uten å la en levende sjel slippe, og har derfor gitt regjeringen stor fullmakt. Regjeringen vil gi valier og hærens førere de nødvendige vink om ordningen av massakrene.» (5)

Da massakrane, som for alvor skaut fart i april 1915, hadde vara ved i nokre månader, rapporterte den allierte tyske ambassadøren heim til Berlin at regjeringa ikkje let seg stanse «i utførelsen av sitt program for å løse det armenske spørsmål ved den armenske rases utrydding».

Tyske Dr. Johannes Lepsius laga ein grundig dokumentasjon, bygd på materiale som var tilgjengeleg for tyske diplomatar. Tyskland var alliert med sultanen og Det osmanske riket gjennom heile verdskrigen. Etter å ha studert dette materialet, oppsummerer Fridtjof Nansen slik:

«Fra alle landsbyer og byer i Kilikia, Anatolia, Mesopotamia, ble de kristne armeniere drevet ut på sin dødsmarsj; det ble gått metodisk fram, distrikt etter distrikt ble renset, enten de var nær krigsskueplassen eller hundrer av kilometer borte. Det skulle nå feies helt rent for armenisk liv.» (6)

Fleire hundretusenar vart fordrivi frå byane og landsbyane der dei budde og tvinga til å ta seg fram til fots mot ørkenområda i Syria. Dei fleste vart drepne eller døydde av svolt og utmatting på vegen. Sultanens menn arrangerte auksjonar undervegs og selde armenske kvinner. Prisen var gjerne 20 pjaster (3 kroner) for ei jente som ikkje var valdteken, og 5 pjaster (75 øre) for ei enke eller ei kvinne som var valdteken. (7)

Da den osmanske innanriksministeren, Tala’at Bey, møtte den tyske ambassadøren 31. august 1915, sa han kort og enkelt:

«La question armenienne n’existe plus. – Det armenske spørsmålet eksisterer ikkje meir.»

Fritjof Nansen skreiv nokre år seinare at han nok kunne ha dekning for orda sine, ettersom dei fleste deportasjonane var gjennomførde:

«Det vesentlige som nå sto tilbake var å få avlivet de ofre som måtte overleve dødstogene. De ble samlet i konsentrasjonsleire ved grensen av den arabiske ørken, men fikk omtrent ikke mat, og heller ikke leilighet til å finne livsopphold.» (8)

Innanriksminister Tala’at stadfesta to veker etter samtalen med den tyske ambassadøren at det nok var nokre delar av det armenske problemet som enda ikkje var løyst. I eit telegram til politisjefen i Aleppo ordla han seg slik 15. september 1915:

«Til politikontoret i Aleppo.
Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteens ordre har besluttet fullkomment å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling kan ikke regnes for å være regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor beklagelige enn ødeleggelsens midler kan synes, så skal det, uten å lytte til følelser eller samvittighet, gjøres ende på deres tilværelse.
Innenriksminister Tala’at» (9)

Den assyriske befolkninga i Det osmanske riket vart i 1915 stort sett behandla på same måte som armenarane, dvs. at dei vart systematisk utrydda.

Dashnak-republikken 1918-1921

Etter at folkemordet stilna av, vara verdskrigen i to-tre år til. Både dei armenske og dei kurdiske områda sør for Kaukasus var slagmark der snart den eine og snart den andre hæren rykka fram. Dei sivile tapa var svært store. I Armenia fortsette krigshandlingane etter at første verdskrigen vart avslutta med våpenkvile i oktober 1918.

Armenske utsendingar møtte fram på fredskonferansen i 1919 og kravde oppretting av eit «Stor-Armenia frå hav til hav», dvs. eit svært område frå Svartehavet og heilt til Middelhavet. Da den første fredsavtalen vart underskriven i Sèvres i august 1920 hadde dei armenske og kurdiske delegasjonane komi fram til eit kompromiss som både stormaktene og sultanen sine forhandlarar godtok. No skulle både Armenia og Kurdistan bli sjølvstendige statar. (Sjå kartet Provisions of Treaty of Sèvres for an independent Kurdistan; 1920.)

Kart: Det sjølvstendige Armenia og Kurdistan slik det vart fastsett i Sèvres-traktaten i 1920.
Grå felt = område med kurdisk majoritet i 1919

Men det fantest ingen stormaktsvilje til å setje Sèvres-avtalen ut i livet. Stormaktsspelet førte fram til Lausanne-avtalen som i 1923 kom i staden for fredsavtalen frå Sèvres. I Lausanne-avtalen er korkje Kurdistan eller Armenia nemnt.

Samtidig var det vedvarande krig i Armenia. Bolsjevikane som oppretta Sovjetunionen etter oktoberrevolusjonen i 1917, ga avkall på den tidlegare russiskkontrollerte delen av Armenia gjennom fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. Osmanske styrkar rykka like etterpå nordover i Armenia. I mai kravde sultanen enda meire land enn det som var avtalt i Brest-Litovsk.

I slutten av mai 1918 erklærte så Dasnhnak-rørsla opprettinga av den uavhengige staten Armenia med hovudstad i Jerevan. Dei kontrollerte da berre eit svært lite område. Eitt år seinare (28. mai 1919) erklærte regjeringa i Jerevan seg som regjering for Den sameinte armenske republikken. På denne tida var delar av Kaukasus framleis kontrollert av dei «kvite» styrkane til general Denikin som førte krig for å knekke det nye bolsjevikregimet i Sovjetunionen. Den «kvite» hæren til Denikin braut saman tidleg i 1920.

Etter Denikin sitt nederlag og etter innfløkte krigsår der mange var innblanda, måtte Dashnak-republikken kaste korta og gi opp for godt 2. april 1921. I Jerevan står det framleis ein statue for å minnast den armenske kommunisten Aleksander Miasnikian som styrte gjenoppbyggjinga i sovjetrepublikken som vart oppretta. Vi merka at folk framleis omtalar Miasnikian – «den første sovjetkommisæren i Kaukasus» – med stor respekt. Fridtjof Nansen omtalte resultatet av dei første åra med bolsjevikstyre slik i 1927, etter at han på oppdrag frå Folkeforbundet hadde drivi omfattande humanitært arbeid i Kaukasus-regionen:

«Men i april 1921 rykket de røde tropper inn i Jerevan; armenieren Miasnikian ble satt i spissen for styret, som opptrådte med fornuftig måtehold; det ble gitt alminnelig amnesti, og landets dannede klasser ble kalt til å delta i oppbyggingsarbeidet, som så hardt trengtes. (…) Det ble tatt energisk fatt, og det er fast utrolig hva her er utrettet på få år med meget små midler. Hvor det var kaos, elendighet og hungersnød er det brakt orden, og endog en viss grad av trivsel, og samfunnet er i stadig utvikling med mange nyttige tiltak under et dyktig styre.»

Dashnak-rørsla har sia i hovudsak vori ei rørsle som er sterk i ein del av dei armenske eksilmiljøa. Nokre av Dashnak-leiarane var aktive på tysk side under andre verdskrigen. Sia 1996 har Dashnak-rørsla observatørstatus i den sosialdemokratiske internasjonalen. Dashnak-partiet har 6 representantar i parlamentet.

Noter

• 1) Side 236 i Fritjof Nansen: Gjennom Armenia, Oslo 1927. [Tilbake]
• 2) Side 250 i Gjennom Armenia. Nansen omtalar Det osmanske riket i mellomalderen som «tyrker-riket» og av og til som Tyrkia. Men både begrepet Tyrkia og staten Tyrkia var ukjende ord og begrep heilt fram til 1920-talet. Det var islam som var fellesnemnaren for det multietniske osmanske riket. Etnisk tilhørighet var ikkje viktig. [Tilbake]
• 3) Dokumentet er gjengitt på side 270 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 4) Abdollah Hejab: Jakten på en egen identitet. Universitetet i Oslo 2001, side 45. [Tilbake]
• 5) Se nærmere omtale fra side 246 og utover i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. [Tilbake]
• 6) Side 284/285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 7) Side 285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 8) Side 288 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 9) Foto av dette siffer-telegrammet er gjengitt på side 259 i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. Eg vet ikke korfor Benedictsen bruker ordet Tyrkia som statsnamn. Namnet på staten var Det osmanske riket. Tyrkia som stat vart først oppretta i 1923. [Tilbake]

av Mathias Bismo

Den politiske historien kjenner flere forsøk på å definere en «tredje vei», enten det er snakk om SFs gamle tredje vei mellom sosialdemokrati og Moskva-kommunisme eller Tony Blair og New Labour sin tredje vei mellom thatcherisme og klassisk labourisme. Begrepet om «det tredje venstre» som har begynt å dukke opp på den norske venstresida er også en form for en «tredje vei», men i motsetning til andre tilsvarende begreper forsøkes dette knyttet opp til en historisk kontekst.

Begrepet slik det først ble lansert av Jan Otto Andersson i Vänsterförbundet, SVs finske søsterparti, står på den ene siden i motsetning til «det første venstre», dvs. borgerlige bevegelser basert på en ide om allmenn frihet på 17- og 1800-tallet og til «det andre venstre», som her inkluderer både sosialdemokrati og kommunisme.

I Norge er begrepet i hovedsak knyttet opp mot den russiske statsviteren Boris Kagarlitskij og de teoriene han la frem i sitt trebindsverk med samlebetegnelsen Recasting Marxism (1). Kagarlitskij knytter selv begrepet opp mot to faktorer. For det første krever den nye politiske situasjonen, ofte kalt «globalisering», nye strategier for venstresida. For det andre krever utviklingen i arbeiderklassen nye former for organisering. Sammenknytningen av dette er selve hensikten ved verket.

«Det nye barbariet»

Dette er betegnelsen Kagarlitskij bruker på den situasjonen vi lever under i dag. Det kjennetegnes av et drøyt tiår med en kraftig offensiv fra kapitalens side. Selv om han på ingen måte kan kalles en tilhenger av den nå avskaffede Sovjetmakten – han var selv politisk fange under Bresjnev – mener Kagarlitskij at statens eksistens betydde visse begrensninger for den vestlige kapitalen. Da Sovjetunionen imidlertid falt, ble det mulig for kapitalen å trenge inn på nye områder, geografisk så vel som sosialt.

Samtidig kom den «nye realismen» stadig sterkere frem. Denne ideologien hevdet at den utviklingen man så i verden, var en tilnærmet naturnødvendighet. Enten den i sin ekstreme form prediket historiens slutt eller i sin mer moderate form forkastet en hver gjennomgående endring av samfunnet, var dette en ideologi som var nødvendig for å forsvare «globaliseringens» politiske system, dvs. et system der makt ble overført fra enkeltstatene og over til overnasjonale organer a la EU, NAFTA, WTO og Verdensbanken.

Kagarlitskij ser på dette som organer som i langt større grad enn staten representerer kapitalen. De er skapt etter dens behov, samtidig som de ikke åpner for noen motvekt fra arbeiderklassen, slik det finnes åpning for i staten. Staten legger derfor langt bedre grunnlag for demokrati. Men siden dette er en politisk villet prosess der statene mer eller mindre frivillig avgir suverenitet, og siden disse organene dermed er organer basert på statsmakt, er dette en prosess det er mulig å snu. Hovedoppgaven for venstresida, slik han skisserer det, er derfor å gjenerobre staten. (2)

Den nye venstresida

Han knytter denne utviklingen opp mot en frykt for politiske begrensninger for kapitalen. En påstand her er at dette er en høyst begrunnet frykt, siden venstresida er i fremgang på det statlige nivået. For det første er dette imidlertid en utvikling som siden verket ble skrevet er reversert, og for det andre er denne venstresida, som blant andre Asbjørn Wahl (3) har vist, en venstreside som for det meste har stått på kapitalens side. Kagarlitskij innser også det andre poenget, det er faktisk et naturlig resultat av «det annet venstre» som sådan, og nettopp derfor trengs det en ny venstreside.

Det store problemet med «det annet venstre» er at det ikke har vært i stand til å forene reformarbeid og en revolusjonær strategi. Mens kommunistpartiene har latt det revolusjonære perspektivet råde og dermed glemt de folkelige dagskravene, har sosialdemokratene gått inn på en forhandlingslinje som har gjort at de bit for bit har akseptert det kapitalistiske systemet. Dette, igjen, har sammenheng med deres elitistiske struktur som ikke åpner for avvikende syn.

I dag er behovet for pluralisme i en samlet venstrebevegelse større enn noensinne tidligere. Arbeiderklassen blir stadig mer heterogen, og følgelig blir også vilkårene for venstrepolitikk mer mangfoldige. En radikal bevegelse som bare fanger opp deler av arbeiderklassen, er en bevegelse som vil ha problemer med å få sin politikk satt ut i livet. Samtidig er også tidligere tiders felles arbeiderklassekultur kraftig svekket, noe som ytterligere forsterker behovet.

Kagarlitskij mener ikke, slik enkelte har fremstilt det (4), at skillet mellom reformister og revolusjonære er et falsk skille. Det han mener, er at reformister på et eller annet tidspunkt vil bli nødt til å ta stilling for revolusjon eller for det bestående. En kardinalfeil av revolusjonære tidligere har vært at de i praktisk politikk har drevet reformister vekk fra sin side i tilspissede situasjoner. Reformistene, på sin side, har gjort sitt ytterste for å monopolisere reformkampen. Begge deler er feil, reform og revolusjon er to sider av samme sak. Det er bare gjennom stadige reformkrav at kapitalismens begrensninger vil bli erkjent og at revolusjonen vil fremstå som uunngåelig dersom man ikke skal la kapitalen stikke av med seieren. Derfor må partiene og bevegelsene innen «det tredje venstre» være åpne for både revolusjonære og reformister. Det er bare gjennom både organisatorisk og politisk pluralisme at man kan forhindre at partiene flyter hen i retning markedsliberalisme eller det Kagarlitskij kaller «stalinisme»

«Det tredje venstre» konkretisert

Andersson knytter begrepet «det tredje venstre» opp mot 60-tallets «nye venstre». Når Kagarlitskij, derimot, skal konkretisere dette, trekker han frem ulike faktisk eksisterende bevegelser med høyst ulik historie.

Blant disse er valgsamarbeidet mellom de franske trotskistpartiene Lutte Ouvriere (LO) og League Communiste Revolutionare (LCR) i forbindelse med sist valg til Europaparlamentet. I motsetning til det revisjonistiske Parti Communiste du France (PCF), mener han at dette samarbeidet overvinner mange av «det annet venstres» dogmer. Han spår rett når han tror PCF vil bli straffet for sin regjeringsdeltakelse, men det er meget vanskelig å tilskrive særlig LOs fremganger ved sist valg dette. Av trotskistpartier er LO kanskje det i Europa om ligger nærmest «det annet venstre», både i politikk (så å si ingen reformkrav) og struktur (kaderparti med disiplin).

Et annet konkret eksempel er tyske Partei des Demokratisches Sozialismus (PDS), etterfølgeren til det østtyske statsbærende partiet. Etter å ha kvittet seg med fortidens synder, mener Kagarlitskij at PDS fungerer som et samlende venstreparti i øst som, siden de ikke deltar i nasjonale regjeringer, ikke gjentar sosialdemokratiets gamle synder. At regjeringspartiene SPD og Die Grünen fra dag 1 har gjort det klinkende klart at de ikke ønsker samarbeid med «ekskommunistene» på nasjonalt plan, nevnes ikke. Nå deltar imidlertid PDS i flere delstatsregjeringer i det tidligere DDR, og som sådan er de fortsatt med i det borgerlige administrasjonsapparatet. Forskjellen mellom stats- og delstatsregjering er flere. I delstatene har man for eksempel ikke mulighet til å påvirke politikken i forhold til de overnasjonale organene – som jo er den viktigste oppgaven for venstresida i dag.

Det viktigste poenget her er nok regjeringsdeltagelse som sådan. Som historien entydig viser, har regjeringsdeltagelse og ymse kriseforlik ført til at de gamle sosialdemokratiske partiene har gitt fra seg skanse etter skanse til det ikke lenger er mulig å se forskjell på disse og de tradisjonelle borgerlige partiene i praktisk politikk. Til og med DNA så i sin tid på kriseforliket som en del av en revolusjonær strategi. Kagarlitskij fører ingen argumentasjon for at dette ikke skal kunne skje igjen.

Gale premisser

En hovedfeil ved Kagarlitskijs teorier synes å være at de er basert på hendelser over et kort tidsrom. I 1999 var det fortsatt en tendens til at sosialdemokratiet var i fremvekst i Europa. Det var da mulig å knytte dette opp til en radikalisering av folk. I dag er dette snudd og mye av grunnlaget for teoriene faller dermed vekk.

Et annet galt premiss er ideen om at revolusjonære innen «det annet venstre» bare bryr seg om revolusjonen og ikke om reformer. Det er tvert om nettopp reformkrav og ikke minst gjennomføring av disse reformene som har ført til store fremskritt for revolusjonære bevegelser i land som Nepal, Argentina og Filippinene.

Det som imidlertid kjennetegner bevegelsene i disse landene, er at de ikke er parlamentariske. Reformkampen vinnes ikke gjennom kompromisser med kapitalen, den vinnes i kamp mot den. Store deler av den venstresida som vokser frem i Europa, er også av en slik karakter. For disse er den parlamentariske kampen i høyden kamp på en av mange arenaer.

Selvsagt vokser ikke disse to typene venstreside frem uavhengig av hverandre. Det gjorde heller ikke «det nye venstre» på 1960-tallet, men også her utviklet det seg to retninger, en revolusjonær og en reformistisk, som sakte, men sikkert ble en del av det etablerte systemet, slik SV er i Norge i dag. Kagarlitskij har selvsagt rett når han sier at reformarbeid er en nødvendig del av en revolusjonær strategi, men reform er ikke det samme som parlamentarisk arbeid. Det parlamentariske spillet fanger, og eksemplene er få, om det i det hele tatt finnes noen, på at man uten å vurdere dette som bare ett av mange felter klarer å holde hodet kaldt.

Det vil fortsatt finnes særegne revolusjonære og reformistiske strategier. Hvordan man skal organisere dem, er en sak som er åpen for diskusjon. Det blir imidlertid for enkelt slik Kagarlitskij fremstiller det, å hevde at en klassisk kommunistisk organisering nødvendigvis fører til (forsøk på) styring på vegne av i stedet for sammen med folk. I dag forenes dette i land som India og Nepal. Kagarlitskij advarer mot ensidighet, og det er en viktig advarsel. Men å gå fra en slik advarsel til hans «tredje venstre» blir å skylle ut barnet med badevannet.

Noter

• 1) Kagarlitskij, Boris, New Realism, «New Barbarism» (vol. 1), «The Twilight of Globalization» (vol. 2), «The Return of Radicalism» (vol. 3), London: Pluto Press 1999 [Tilbake]
• 2) Kagarlitskij, Boris, » The Challenge for the Left: Reclaiming the State» i Socialist Register 1999, side 294-313 [Tilbake]
• 3) Wahl, Asbjørn, » European Labor: Social Dialogue, Social Pacts, or a Social Europe?», i Monthly Review vol. 54, no. 2, 2002 [Tilbake]
• 4) Se for eksempel Mustafa Hussein og Erling Outzen (SV) i Klassekampen 4. juni [Tilbake]

Bokomtale ved Ingrid Baltzersen

Israel Shamir er ein glimrande essayist og omsetjinga til Hans Olav Brendberg gjer teksten levande på norsk. Men som politisk bidrag til debatten om palestinaspørsmålet er det vanskeleg å bruka. No skal ikkje all litteratur skal vera politisk brukbar, men sidan Israel Shamir vert sett på som ein representant for ikkje-sionistiske israelarar, og bruka i avisar og debattar i Noreg, fortener han å bli analysert i forhold til det.

Shamir seier i forordet til boka at skulda for konflikten ikkje udelt kan leggjast på verken palestinarane for det var dei det vart synda mot, eller israelarane, for dei er bybuarar og treng ikkje jorda til palestinarane. Jødane har heller ikkje skulda, for dei fleste av jødane i verda har ingenting med Israel å gjera, og amerikansk imperialisme hadde tent meir på å stø Tyrkia og Saudi-Arabia for å dominera Midtausten. Shamir lover oss å prøva å avdekkja i artiklane sine kven som har skulda for konflikten. Slik eg oppfattar det legg Shamir i artiklane sine skulda på den jødiske lobbyen i USA, rike jødar og jødisk moral/religion generelt, noko som ikkje stemmer med forordet.

Jesus kokar i helvete

I artikkelen «Blomar frå Galilea» argumenterer Shamir for at jødane hatar Kristus, og at kristensionistane burde sjå dette og snu seg bort frå jødane. Han viser til at Talmud seier at Jesus kokar i helvete (ei omstridt tolking), og at jødisk tradisjon seier at ein skal forbanna dei døde når ein går forbi ein kristen kyrkjegard. Muslimane derimot likar Kristus, og kristensionistane bør heller oppdaga dette. Det er vanskeleg å ta stilling til om dette finst i Talmud og jødisk tradisjon, og forholdet mellom tradisjon og praksis i dag. Men det einaste denne typen argumentasjon kan brukast til, er å «bevisa» at jødane i sin kultur/natur er vonde og muslimane er gode, sett i forhold til ein kristen standard.

Det er vanskeleg å vita om det er jødar og jødedommen generelt, jødar i Israel, jødar i USA, sionistar generelt eller sionistar i USA som vert angripne. Historiske hendingar for mange hundre år sidan, hendingar og uttalingar frå jødar i USA, Israel og andre stader vert sausa saman slik at ein får inntrykk av at alt heng saman i ein konspirasjon. Når Shamir til dømes trekk fram ein massakre som hendte i 614 for å visa at jødane driv med og redigerer historia si, er det vanskeleg å vita kva som er poenget. For det å be jødane læra av noko som hendte i 614, er det same som å be ein nordmann om å læra av vikingane sine massakre av munkar i Irland, det modererer nok vårt syn på dei stolte vikingane, men det er ikkje særleg relevant i dag. Det same skjer når Shamir viser til avsløringar av svindel med holocausterstatningar. Han skriv at jødisk solidaritet er ein illusjon, «av di ein jødisk kjeltring vil svindla ein annan jøde like snart som han vil svindla ein gojim (ikkje-jøde), og kan henda snarare». Han skriv riktig nok «jødisk kjeltring» og ikkje berre jøde, men inntrykket ein sit igjen med er at alle jødar er pengegriske kjeltringar. Shamir gjer den feilen at han går med på at sionistane representerer jødane i verda i dag, og han brukar einskilde jødar sine meiningar og feilgrep til å visa at alle jødar er ute etter makt og kjeltringestrekar.

Shamir kritiserer opposisjonen mot Israel for å vera for redd for å bli stempla som antisemittar, slik at viktig kritikk ikkje vert fremja. Kritikken hans kan sikkert treffa nokon, men palestinarørsla i Noreg har i alle fall ikkje dette problemet. Shamir skriv at antisemittisme ikkje er problemet i dag, men derimot israelske krigsbrotverk. At jødehat ikkje er eit stort problem i dag, betyr ikkje at me skal viska ut skiljet mellom kritikk av den sionistiske rasistiske ideologien og den jødiske religionen og tradisjonen. Sionismen som ideologi er tufta på møtet med jødehat og nasjonalsjåvinisme i Europa på slutten av attenhundretalet. Sionistane stilte rett diagnose, jødehat, men laga feil medisin, sionistisk rasisme. Jødehat frå palestinavener styrkar sionistane sin argumentasjon og skyv bort moglege allierte blant jødane. Ein kan, som Shamir gjer, peika på sjåvinistiske trekk i jødisk religion, men slike trekk finst i dei fleste religionar og nasjonar, og er ikkje spesielt for jødedommen.

Det er mange gode poeng i artiklane, slik som historia om Farris Ode. Denne guten har dei fleste sett på plakatar og T-skjorter, den vesle guten som modig kastar stein på ein stor tanks. Han vart drepen av ein israelsk snikskyttar eit par dagar etter at biletet var tatt, og han er blitt eit symbol på den ukuelege frigjeringskampen. Shamir skriv i artikkelen «Riddaren kjem tilbake» at palestinavener må ta vare på biletet av palestinarane sin kamp, ikkje berre av lidingane og martyrane deira. Biletet av Muhammed Al Dorrah som vart drepen i faren sine armar vert nok hugsa av enda fleir, men bileta viser to sider av palestinarane si historie: uskuldig liding og rettferdig kamp.

Løysinga Shamir har på palestinakonflikten, er ein stat og ein person ein stemme, slik at sionistane på den måten vil mista makta. Ideen om eit sameint Palestina er ein ide mange Palestina-aktivistar vil seie seg einig i, men samtidig er den krasse kritikken hans mot den israelske fredsrørsla sitt ynske om to statar ein kritikk av eit pragmatisk standpunkt dei fleste partia i Palestina har tatt no, at ein lagar ein palestinsk stat på dei områda han har. Shamir viser til at militærstyret i Galilea opphørte i 1966, og palestinarane der kom under direkte israelsk styre. Han meiner at viss Vestbreidda og Gaza kom under direkte israelsk styre i staden for militærstyre, ville dei ta over Knesset og få slutt på dei rasistiske lovane. Det er vanskeleg å sjå at annekteringa av Galilea skal vera eit frampeik på ein demokratisk stat for alle innbyggjarar i eit framtidig Palestina, og å seie seg enig med Shamir i at ein ikkje har noko mot okkupasjonen i 1967.

Synet på jødar og palestinakonflikten er ikkje det einaste Shamir er kontroversiell på. I artikkelen «På veg» seier Shamir til Vesten: «Medkjensle, den verkeleg kristne medkjensla, byr dykk å la folk bu heime, under vinbuskar og fikentre, like godt som dei gjer i dykkar land. De ville ikkje få så billige vaskarar, men de ville få eit reinare og betre land». Shamir har rett i at dei fleste vil bu der dei bur, og at Vesten har mykje av ansvaret for at folk må flykta, men orda «reinare land» smakar av rasistisk argumentasjon, eit folk – eit land.

Blandinga av argumentasjon er det som generelt er vanskeleg med boka. Ein kan vera einig i delar av argumentasjonen, men måten det er satt saman på, og konklusjonane hans, vert skeivt. Til dømes er det riktig at det finst ein stor jødisk israelskvennleg lobby i USA, men makta denne lobbyen har trekk Shamir ut av proporsjonar. Og det er sant at det finst mange rasistar i Israel, men rasismen kan ikkje berre forklarast med religion og jødisk tradisjon, det er ein medviten statsbyggande ideologi. Sionistane har gjort rasismen jødisk, men jødisk tru og tradisjon treng ikkje automatisk å føra til rasisme eller sionisme.

Shamir skriv heile tida positivt om dei som har omvendt seg frå jødedommen, og han skriv at han sjølv har vald å bli palestinar. Kravet til israelarane må ikkje vera at dei skal slutta å vera jødar, det må vera at dei ikkje skal vera rasistar ved å støtta opp om den rasistiske israelske staten.

av Birger Thurn-Paulsen

Arnstein Hølmebakk har skrevet boka Den siste formannen. Det er Norsk Kommuneforbunds historie på en ny måte. Dette mangfoldige forbundet har altså bestilt en ny bok om seg selv. Den beskriver livet og kampene i fagbevegelsen, med forankring i personene.

Boka er skrevet på oppdrag fra Norsk Kommuneforbund (NKF). Dette er ikke Kommuneforbundets historie, i den forstand. Kommuneforbundets historie foreligger i to bind fra før, skrevet av faghistorikere. Så hvorfor en ny historiebok nå?

Røde Fane har snakket med Arnstein Hølmebakk om hvorfor, om meningen og målsettingen med boka. Og, vi har sett nærmere på boka, om den svarer til forventninger og målsettinger.

«Det er ikke så godt å si helt presist hvorfor de ville ha en ny historiebok,» forteller Hølmebakk. De eksisterende bøkene er riktignok lite kjent og lest, men forbundet ga uttrykk for at de ønsket seg en annerledes historiebok, blant annet med fokus på veteranene. På den andre siden er det ikke noe massespredningsperspektiv på dette opplaget heller. Den er trykket i et opplag på 4.000.

– Hvordan gikk du fram for å få til en annerledes historiebok?

«Jeg visste ikke helt retninga da jeg begynte,» sier han. «Boka har fått en klar Oslo-vinkel, men jeg startet utenfor Oslo, med å intervjue folk. Jeg samlet rundt 60 intervjuer, mange fra Nord-Norge, og ellers gjennom forbundskontorene. Etter hvert kom jeg til å snakke mye med, og samarbeide mye, med Arne Born. Han var formann i NKF fra 1966 til 1982, og er den eneste gjenlevende av tidligere formenn. Hans historie og vei mot lederskap var på mange måter uvanlig innafor fagbevegelsen. Det ble interessant å følge. Tittelen på boka kom også gjennom samarbeidet med Born. Han var bokstavelig talt den siste formannen. Forbundet fikk kvinnelig leder i perioden etter ham, og fra da av het det nettopp leder, og ikke formann.»

– Du reiste rundt og samlet intervjuer, men boka har en helt klar Oslo-vinkel.

«Intervjuene ble et veldig viktig grunnlagsmateriale, men det ble klart at i den perioden jeg skriver om, måtte du nesten komme fra Oslo for å være valgbar til ledende verv. Samarbeidet med Born bidro også til å peke ut veien. I noen grad er det blitt Borns biografi. Utover det, kom jeg kom fram til tre rettesnorer for boka. Jeg ville vise kampene innad, kampene mot motparten og kampen mot fascismen. Hovedarenaen for disse kampene var også Oslo, særlig i den perioden denne boka beskriver.

En av kampene innad, og i fagbevegelsen, var spørsmålet om arbeiderprofilen og tjenestemennene. NKF ble skilt ut fra samleforbundet Arbeidsmandsforbundet og stiftet i 1920. I starten het det Kommunearbeiderforbundet. Forbundet var da, og opp gjennom historien, et samleforbund for ufaglærte. Den første utvidelsen skjedde ved at sporveisfolkene kom med, men ikke uten kamp og diskusjon. I 1923 skiftet det navn til Norsk Kommuneforbund, etter sammenslåing med Kommunale Tjenestemenns Landsforbund, og skrittvis ble det et forbund for arbeidere og tjenestemenn i kommunesektoren. Men dette var det altså kamp om. Forøvrig var forbundet tidlig opptatt av å utvikle opplysningsarbeidet gjennom studier, kurs. Det har sikkert sin bakgrunn i at det nettopp har vært et samleforbund for ufaglærte. En av de seinere formennene, Thorbjørn Henriksen, var arkitekten bak det som ble AOF. Det ble etter hvert også et samleforbund for mange forskjellige lag, fra reingjørere til rådmenn. Samtidig har NKF alltid hatt et nært forhold til DNA, og mange ledere på forskjellige nivåer har hatt verv i by- og kommunestyrer. Slik har de også utviklet en lang tradisjon med å møte seg sjøl i døra. Et nokså spesielt eksempel på dette er at frisørene kom til å bli innlemmet i NKF. Rart nok i seg sjøl, men enda mer spesielt ble det fordi forbundet eide en frisørbedrift, AS Frisør. Det ble altså både arbeidsgiver og fagforbund for de ansatte på samme område.

Forbundet var også sterkt preget av linjekampene i arbeiderbevegelsen, ikke minst de første åra. I noen år fra 1923 var det tre partier, DNA, Sosialdemokratene og NKP. Det var hard kamp mellom venstre- og høyrefløyen i Kommuneforbundet, som i fagbevegelsen ellers. Jeg ser det som viktig at fagbevegelsen ikke sprakk etter partimønsteret. Den første formannen, Gunnar Sethil, tilhørte nok høyrefløyen, men han hadde hjertet sitt først og fremst i fagbevegelsen, og var en av dem som bidro til å holde den samlet.»

– Den tredje rettesnoren, kampen mot fascismen, hva vil du si om den?

«Mitt håp er at historia kan gi lærdom i dag. Gjennom biter av Arne Borns historie, kommer boka blant annet inn på Fedrelandslaget. Det ble stiftet allerede i 1925, med nasjonale helteskikkelser som Fridtjof Nansen og Christian Michelsen i spissen. Det var en klart nasjonalistisk og antikommunistisk bevegelse. De studerte arbeiderbevegelsen for å knekke den. Anders Lange var sekretær der i mange år på trettitallet. Jeg vil si det sånn at Fedrelandslaget er den historiske spira til Fremskrittspartiet.

Selv om det var brådne kar der, som ellers, kan vi si at NKF, og de kommunale tjenestemennene besto prøven under den tyske okkupasjonen. Forbundet satte i gang en omfattende konferanse- og diskusjonsbevegelse i 1940 som opplagt var viktig. Forøvrig tilhørte både den yngste og den eldste, blant de norske frivillige til Spania, NKF. Artig nok, var Willy Davidsen, faren til den nåværende lederen i Forbundet, en av dem.

Ellers er det viktig at fagbevegelsen som helhet, gjennom LO, gikk inn for boikott av 1936-olympiaden. De politiske skillelinjene fantes den gang også innafor idretten. 34 norske idrettsutøvere fra Arbeidernes Idrettsforbund deltok i Spartaskiaden i Spania, som var et internasjonalt mottrekk, et mot-OL, med anti-fascistisk profil. Omtrent samtidig satte de spanske fascistene inn sin offensiv.»

En anbefaling

Boka er absolutt blitt en annerledes historiebok fra fagbevegelsen, men særlig, selvfølgelig, om Norsk Kommuneforbund, dets historie og forhistorie. Det ble altså dannet etter utskilling fra Arbeidsmannsforbundet, het Norsk Kommunearbeiderforbund, men vokste, blant annet gjennom å ta opp i seg flere mindre forbund, til å bli det største og mest sammensatte forbundet i LO med 230.000 medlemmer. I disse dager står det, typisk nok, foran enda en sammenslåing, med Norsk Helse- og Sosialforbund.

Boka gir gode innblikk, slik Hølmebakk har ment, i kampene både innad og utad. Ikke nødvendigvis gjennom mye nytt faktastoff i forhold til det vi vet fra andre verker om fagbevegelse og arbeiderbevegelse, men altså annerledes og fengslende fordi den knytter historia til personer. Arne Borns brokete historie går som en slags rød tråd, og en tråd som går via en rekke områder og temaer, men boka følger også andre sentrale personer, og dels blir historia sett gjennom deres øyne. Dette gir ganske godt innblikk i de kampene som preget den partipolitiske arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen samtidig. 1926 er i så måte et svært interessant år. Da befant Norsk Kommuneforbund seg i den største og bitreste konflikten i forbundets historie. Omfattende lock-out og streik ble utløst av dyrtid og lønnsnedslag på kommunesektoren. Konflikten involverte i særlig grad Sporveiene. I Bergen stod fagopposisjonen og også NKP sterkt. Konflikten i Bergen ble spesielt bitter og endte, slik det står i forbundets beretning fra det året, med «et resultat som heldigvis fagorganisasjonen ikke har hatt så mange av». En ting var at kampen i Bergen var en slags prøveklut for borgerskapet, men desto verre var det at resten av forbundet og fagbevegelsen kan sies å ha latt Bergens-medlemmene i stikken, som et offer i de partipolitiske kampene om hegemoni. I Oslo måtte folk også tåle lønnsnedslag, men mindre enn det som førte til konflikten, og med færre sår enn kameratene i Bergen.

En ung, fremadstormende herre, ved navn Einar Gerhardsen, tilhørte den gangen venstrefløyen og fagopposisjonen. Konrad Nordahl, da kommunist og seinere LO-formann, var også aktiv på denne tida. Deres veier og karrierer er ikke utypiske. Vi følger dem fra radikal fortid til administrerende samfunnsstøtter – og Kråkerøy-tale. Selv om denne boka stopper litt før disse begivenhetene. Forøvrig blir det politiske fellesskapet og personfellesskapet mellom NKF og DNA godt illustrert. Til nå har tre DNA-formenn og fire statsministere kommet fra NKFs rekker.

Målt mot Arnstein Hølmebakks egne målsettinger kommer boka godt fra det å illustrere kampene innad og utad, og, ikke minst, sammenhengen mellom disse. Den er bygd opp slik at det blir både politisk og menneskelig interessant å følge personene.

Den har, som vi har vært inne på, en tydelig Oslo-vinkel. Sånn sett gir den også interessante biter av Oslos historie, igjen fordi den følger personers oppvekst og utvikling. Dette bindet beveger seg litt inn på femtitallet. Hølmebakk har ett bind til under arbeid, som del av oppdraget fra Kommuneforbundet. Det har arbeidstittelen I kvinne- og manns minne. Da får vi forbundets nyere historie, og ganske sikkert vil fokus flyttes fra de mannlige lederne fra Oslo.

I dag blir Kommuneforbundet angrepet fra høyre og beskyldt for å være bakstreversk, og for å være en bremsekloss i «moderniseringen» av offentlig sektor. Les historia. Det er et stort, detaljert, omfattende og rikt illustrert verk. Det bestilles hos Norsk Kommuneforbund.