Ukategorisert

Stagnasjon?

Av

AKP

Debatt:

av Michael Klinski

Det er greit at Johan Petter Andresen i Røde Fane nr 2, 2002 kritiserer AKPs program for manglende analyse av kapitalismens grunnleggende utviklingstendenser. Det var kanskje likevel riktig at landsmøtet fjernet deler av programkomiteens forslag. Noen av formuleringene han siterer, er etter min mening ganske svake og til dels selvmotsigende.

Et utsagn som «konkurransen (…) fører til økonomisk stagnasjon» kan en vel ta som vedtatt sannhet, men hvorfor er det sånn, hva betyr det og hvem skal forstå det? Økonomisk stagnasjon i forskjellige varianter dukker opp i flere setninger. Den «har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre». Merkelig påstand, syns jeg. Selv om de etablerte partienes legitimitet minker verden over, så gjelder dette i de fleste land ikke kapitalismen som økonomisk system.

«Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i brutronasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter.» Hva slags begrep av stagnasjon er dette? «Stagnasjon» betyr enkelt og greit «stillstand», i økonomien også betegnet som «nullvekst». Dette vet folk flest og blir i beste fall forvirret når de leser om stagnasjon som synonym for «synkende vekstrate». Mindre vekst er uansett vekst og ikke stagnasjon. Stagnerer for eksempel Fremskrittspartiet når oppslutningen øker med to prosent per måned i stedet for tre?

Noe annet er en «stagnasjonstendens»: Kapitalismens utvikling heller i retning av stagnasjon eller har en innebygd tendens til å vokse mindre og mindre. Dette illustrerer en tabell som Andresen bruker i artikkelen sin. Tabellen viser minkende vekstrater. Likevel tolker Andresen tallene slik: «Veksten stagnerer tiår for tiår.»

Når Andresen skriver at han ikke kjenner «til en eneste marxistiske økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer», så kjenner han enten ikke til altfor mange, eller han har ikke forstått dem. Uten klare begreper som ikke blander «mindre vekst», «stagnasjon» og «stagnasjonstendenser», er det ikke mulig å utvikle en marxistisk analyse av virkeligheten.

Ukategorisert

Pensjon som fortent?

Av

AKP

av Magnhild Folkvord

«Arbeid skal lønna seg», seier både sosialministeren og andre. Mange kvinnelege pensjonistar har grunn til å spørja om det eigentleg lønte seg.

Dei færraste tenkjer mykje på pensjon og pensjonspoeng i dei første to tredelane av yrkeskarrieren, og ein god del får ei overrasking den dagen pensjonen skal utbetalast.

Alderspensjonen kjem meir eller mindre «av seg sjølv» når den tid kjem. Men etterkvart som stadig fleire har gått ut av yrkeslivet med uførepensjon før dei nådde pensjonsalder, er det mange som har erfart at det ikkje er særleg lukrativt å vera lågtlønt kvinne, og særleg ikkje om ein i delar av yrkeslivet har arbeidd deltid eller kanskje har vore heilt ute av arbeid i periodar. Framleis er det slik at pensjonsordningane er skreddarsydde for menn, og høver dårleg for kvinner flest. Og for ordens skuld: uførepensjon vil i all hovudsak tilsvara det ein ville ha fått som alderspensjonist.

«Bare det leveviset som er typisk for menn, fulldags inntektsgivende arbeid uten avbrudd, gir uttelling som sikrer en fortsettelse av tilvant levestandard,» skriv Hege Brækhus, amanuensis ved Institutt for rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø i boka Et nødvendig gode. Folketrygdens plass i Velferds-Norge. Ho karakteriserer i same samanheng trygdesystemet som ein «garanti mot fattigdom for kvinner». Skilnaden mellom «garanti for tilvant levestandard» og «garanti mot fattigdom» kan dreia seg om mange tusen kroner i løpet av eit pensjonistliv.

Folketrygd med noko attåt

Det framlegget frå den regjeringsoppnemnde Pensjonskommisjonen som har provosert mest, er det som gjeld «fleksibel pensjonsalder mellom 62 og 70 år». Ikkje fordi det er motstand mot fleksibiliteten i seg sjølv. Men fordi det i Pensjonskommisjonen sitt framlegg ligg at dei som maktar å arbeida til dei er 70 år, vil få betre pensjon når dei går av, enn dei som sluttar tidlegare.

Argumentet om at «arbeid skal lønna seg», som no blir flittig brukt for å forsvara svekking av både pensjonsordningar og dagpengar for arbeidslause, og innstramming på retten til arbeidsinntekt for uføretrygda, er ikkje så lite arrogant. Det viser ingen respekt for at svært mange av dei som vel å bruka retten til avtalefesta pensjon frå dei er 62 år, er såpass utslitne av eit langt arbeidsliv at dei ikkje opplever at dei har noko reelt val.

Men sjølv før den nye «fleksibiliteten» eventuelt kan begynna å verka, er det mange slitne kvinner som erfarer at dei får lite pensjon att for mykje slit og arbeid. Det har – som nemnt – å gjera med at både folketrygda og tenestepensjonane i offentleg sektor er meir tilpassa menns enn kvinners yrkeskarriere. Sjølv om kvinners yrkesaktivitet har auka dramatisk i løpet av dei siste 30 åra, er det framleis vesentlege skilnader mellom ein typisk «mannleg» og ein typisk «kvinneleg» yrkeskarriere. Det gjeld både kor mange år ein er yrkesaktiv og graden av deltid i periodar av yrkeslivet.

Alle offentleg tilsette har lovfesta rett til pensjonsordning. For dei kommunalt tilsette har tenestepensjonen i hovudsak vore organisert gjennom Kommunenes Landspensjonskasse (KLP), sjølv om nokre kommunar har valt å kjøpa pensjonsordningar hos andre forsikringsselskap. For dei statleg tilsette er pensjonsordninga knytt til Statens Pensjonskasse. I praksis har desse pensjonsordningane same innhald. Når det gjeld alderspensjon, er hovudsaka at den som er medlem av pensjonskassa, skal vera sikra ein pensjon tilsvarande 66 prosent av lønna i det ein går av med pensjon.

Deltid kostar

Men det er ingen garanti for at pensjonen blir 66 prosent av full lønn når ein sluttar. For det første er det berre dei som har minimum 14 timar i veka eller minimum 50 prosent stilling som blir innmelde i KLP eller SPK. Det gjer at ein heil del deltidsarbeidande kvinner fell utanfor. No er det rettnok ein regel som seier at den som er tilsett i mindre stilling, men har hatt ei gjennomsnittleg arbeidstid tilsvarande 14 timar i veka eller 50 prosent stilling (eller meir) i eit kvartal, skal etterinnmeldast i pensjonskassa, og ein får tru at dei systema som skal sikra dette, er så effektive at det ikkje fører til at nokon taper pensjon dei skulle hatt. Men dersom den faktiske arbeidstida varierer frå kvartal til kvartal, kan det ta tid å få den oppteninga som skal til.

Det som avgjer kor stor pensjonen til slutt blir, er kor lang oppteningstid ein har, og kor stor stillingsdel ein har hatt. Full pensjon i KLP eller SPK krev medlemskap i pensjonskassa i 30 år. Fordi dei tjue beste åra er avgjerande, må du ha vore medlem i pensjonskassa i 30 år og hatt full stilling i tjue år for å få full pensjon. Den som til dømes har hatt 80 prosent stilling (eller veksla mellom heil- og deltid slik at gjennomsnittet blir 80 prosent) i 30 år, får ein pensjon som utgjer 80 prosent av 66 prosent av lønna når ein sluttar. Den som har jobba full jobb, men berre har vore medlem av pensjonskassa i tjue år, får ein pensjon som er to tredelar av 66 prosent av sluttlønna.

Den som av ein eller annan grunn har permisjon i kortare eller lengre tid, bør sjekka kva det får å seia for pensjonsrettane. Den såkalla permisjonsavtalen fastset at for visse lønna/ulønna permisjonar inntil to år blir permisjonstida rekna som tenestetid. Det gjeld til dømes fødselspermisjon og militær- og sivilforsvarsteneste.

Pensjonen som forsvann

Privatisering og konkurranseutsetjing kan ta pensjonsordninga frå mange tidlegare offentleg tilsette. Der tidlegare offentlege oppgåver skal ut på anbod, vil pensjonskostnadene kunne vera den differansen som gjer at den eine konkurrenten vinn over den andre. Ei viktig sak å passa på for alle politikarar og fagorganiserte som ser eit høve til å leggja inn vilkår for konkurranseutsetjing, er kravet om at dei tilsette ikkje skal få dårlegare pensjonsordningar enn tidlegare.

Kor mange som kan ha mista pensjonsordningar ved slike grep, er det så langt eg kjenner til, ingen som har oversyn over. Men det kan vera god grunn til å bli arg dersom offentlege arbeidsgivarar både spring ifrå denne delen av arbeidsgivaransvaret og dessutan gir private aktørar høve til å tena seg rike på dei lågtlønte slitarane den pensjonsordninga dei hadde rekna med å ha. Som kjent vil det ikkje vera alle dei arbeidtakarane som blir offer for konkurranseutsetjing, som har høve til å velja ein annan arbeidsgivar med betre pensjonsordning.

Dei som måtte tenkja at det er greitt å vera mellombels tilsett eller å ha eit utleigebyrå som arbeidsgivar, bør også sjekka kva det gir av pensjonsrettar. I Manpower sin informasjon til nye medarbeidarar heiter det under overskrifta «Trygghet»: «Går det likevel galt for deg, vil folketrygdens ytelser bli supplert med våre egne ordninger. Alle våre medarbeidere har yrkesskadeforsikring. Den dekker skader og sykdom som du måtte bli påført under arbeidet. Ved dødsulykke vil etterlatte være sikret økonomisk.» Slik eg les det, er dette ikkje meir enn det einkvar arbeidsgivar er forplikta til etter lova. Her står det ikkje eit ord om pensjon.

Minstepensjon mest for damer

Kor mange av dei offentleg tilsette som har så låg stillingsprosent at dei ikkje oppnår medlemskap i pensjonskassa, eventuelt så låg pensjon at det ikkje blir meir enn det dei i alle høve ville få frå folketrygda, har det ikkje lykkast å finna tal på.

Men Rikstrygdeverket sine tal fortel noko om kvinnepensjonistane sine økonomiske kår.

I folketrygda blir tilleggspensjonen rekna ut frå inntekta dei tjue beste åra, med krav om førti års oppteningstid for å få full tilleggspensjon. Altså skreddarsydd for ein mannleg industriarbeidar av det slag det ikkje er så mange att av.

Den som ikkje har tent opp nok pensjonspoeng til å få tilleggspensjon, blir minstepensjonist ved fylte 67 år, og blir slik sett økonomisk likestilt med dei som ikkje har vore i lønna arbeid i det heile.

I 1999 var 233.000 av dei 610.000 alderspensjonistane i landet minstepensjonistar. Ut frå Rikstrygdeverket sine prognosar vil ein stadig mindre del av alderspensjonistane bli minstepensjonistar – 23 prosent i 2010, og 13 prosent i 2020. Korleis det er mogeleg å slå fast like sikkert at berre tre prosent av alderspensjonistane i 2060 vil vera minstepensjonistar, slik det blir gjort i Rikstrygdeverket sin rapport 2002/20, er for meg noko uklart.

Totalt er seks av ti alderspensjonistar kvinner, men av minstepensjonistane utgjorde kvinnene heile 90 prosent i 1999. Full minstepensjon for ein einsleg person utgjer etter 1. mai i år 97.143 kroner.

Minst 40 år i landet

Vi har vore vane med å gå ut frå at alle iallfall er sikra ein minstepensjon når dei fyller 67, uavhengig av yrkesaktivitet. På eitt vis er det sant. Men ikkje heilt. Så lenge alle som bur er her er «norske nordmenn», er det sant. Men det kan vera viktig å sjå på kva følgjer det får at den som skal få full utteljing frå folketrygda, må ha minst førti års «trygdetid», det vil seia butid i landet etter fylte 16 år. Ein god del innvandrarar som kom har komme hit i godt vaksen alder, men utan trygderettar frå det opprinnelege heimlandet, har fått merka at alderspensjonen blir særleg skrinn. Eit minstekrav for i det heile å få alderspensjon, er tre års butid. Den som til dømes berre har ti års butid når ho når pensjonsalder, vil altså berre få ein firedel av den pensjonen som gjeld for dei som har førti år i landet.

Med dagens handheving av innvandrings- og asylpolitikk, vil det vera grenser for kor mange som får høve til å bli pensjonist i Noreg utan full butid. Men for dei det gjeld, kan regelverket verka både vondt og krenkande. I tillegg til at det er på høg tid å gjera pensjons- og trygdeordningane meir kvinnevennlege, kan det også vera lurt å sjå på kva som skal til for at asylsøkjarar og andre som kjem til landet i vaksen alder, skal sleppa å vera sosialhjelpsmottakarar gjennom heile alderdommen.

Ukategorisert

Forsvar arbeidervernloven

Av

AKP

av Ebba Wergeland

Vi står foran en revisjon av arbeidsmiljøloven. Hvis vi skal bremse det mange opplever som brutalisering av arbeidslivet, må vi forsvare arbeidervernet med samme styrke som sykelønna.

Colbjørnsen-utvalget fikk i oppgave av Bondevik-regjeringen å «legge premisser for en fremtidig gjennomgang av» arbeidsmiljøloven. Mandatet gjorde det klart at «fleksibilitet» måtte være et overordnet mål for en moderne arbeidervernlov. «Fleksibilitet» og «moderne» er ord med positive assosiasjoner – hvem vil være rigid og gammeldags?

I formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven) er vern av arbeidernes helse og velferd fortsatt en absolutt verdi, ikke noe samfunnet skal gjøre fordi det lønner seg, eller bare når det lønner seg. Men fordi det er riktig. Dette er et politisk standpunkt – et verdistandpunkt som har holdt mer enn hundre år. Hensikten med loven var å verne helse og velferd ved å sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Effektivitet og konkurranseevne måtte oppnås på andre måter enn ved stadig høyere krav til arbeiderens tilpasningsevne og innsats: for eksempel bedre kvalitet, større evne til teknologisk nyskaping eller lavere avkastning til eierne enn hos konkurrenten.

Colbjørnsen-utvalgets innstilling (NOU 1999:34) viser at det er skjedd en endring i det herskende synet på arbeidervern. Fra å være en verdi i seg selv, blir det beskrevet som en umoderne hemsko og en begrensing i «individets frihet». (Innskrenkning i individets frihet var forøvrig også partiet Høires hovedinnvending mot den første arbeidervernloven, for mer enn hundre år siden.)

Colbjørnsen-utvalget foreslo å justere loven slik at det oppnås «best mulige avveininger mellom arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets interesser» (side 4). Slike avveininger skjer selvsagt i praksis. Men det er forskjell på å innse at helsehensyn i praksis blir satt til side av næringspolitikk i konkrete saker, og å lovfeste at arbeidstakernes helse skal avveies mot virksomhetenes interesser, og ikke lenger være selve formålet med loven.

Colbjørnsen-utvalget pekte ut tre hovedområder i arbeidervernlovgivingen som modne for revisjon: arbeidstidsbestemmelser, stillingsvern, og reguleringsmåter (lov, kollektive avtaler eller individuelle avtaler).

Mer nattarbeid

De foreslo en revisjon av arbeidstidsbestemmelsene, med utvidet adgang til overtid og lengre ordinær arbeidsdag. Flertallet (med arbeidsgiverrepresentantene) ville dessuten utvide adgangen til å avtale søn- og helligdagsarbeid, og endre definisjonen av nattarbeid. Flertallet foreslo også revisjon av stillingsvernet, og reglene om bruk av midlertidig tilsatte. De foreslo utvidet bruk av kollektive avtaler og individuelle avtaler som alternativ til lovregulering. Slike avtaler omtales i innstillingen som mer smidige, mer fleksible og mer demokratiske enn lover. De ville begrense lovvernet til det som var medisinsk nødvendig.

Colbjørnsen var lite original: arbeidstid, stillingsvern og overgang fra lov til avtaler har vært gjennomgangsmelodien for fleksibiliseringen i hele Europa. Men det er nettopp disse bestemmelsene som er viktigst for folkehelsa, mest «medisinsk nødvendig». Jobbtrygghet gjennom regler for ansettelsesforholdet er et grunnelement i arbeidervernlovgivingen. Jobbtrygghet med fast ansettelse er forutsetningen for at folk kan stille krav til arbeidsmiljøet. Bestemmelser som gir jobbtrygghet, som fastsetter normalarbeidsdagen og regulerer arbeidsbetingelser i lov framfor avtaler, er de «medisinsk» viktigste elementene i arbeidervernet, selv om det ikke står et ord om «helse, miljø og sikkerhet» i de aktuelle paragrafene.

Farvel til normalarbeidsdagen

Colbjørnsen utvalgets flertall lengtet tilbake til gamle dager, kanskje uten å vite det selv. Slagordet deres «nytt arbeidsliv – nytt millennium», burde heller lyde «antikvarisk arbeidsliv – nytt millennium». De ville si farvel til normalarbeidsdagen – de trodde på avtaler framfor lover – akkurat som Høire i 1885, mente de at arbeidernes valgfrihet ble større med individuelle avtaler enn med lov. De pekte for eksempel på at kvinnene vil trenge valgfrihet, fordi velferdsstaten ikke lenger kan hjelpe dem med omsorgen for eldre. Vi vil få behov for å kunne velge deltid, nattarbeid og midlertidig ansettelse for å få timeplanen til å gå opp. Er «større valgfrihet» en god beskrivelse av en slik framtid?

Fremskrittspartiet har faktisk programfestet flere av hovedpunktene i Colbjørnsen-utvalgets innstilling: for eksempel at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet må begrenses til det som er nødvendig av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker, at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgiverne og arbeidstagerne på de enkelte bedrifter, og at offentlige bestemmelser om overtid fjernes. Men i motsetning til Colbjørnsen-utvalget sier FrP i klartekst at de er markedsliberalister. Colbjørnsen-utvalget derimot, presenteres som et slags nøytralt ekspertutvalg, attpå til med tre pluss tre partsrepresentanter. Det var like fullt markedsliberalerne i utvalget som bestemte innholdet.

Mindre lovregulering av arbeidsbetingelsene, spesielt arbeidstidsbestemmelsene og oppsigelsesvernet, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget foreslår, gir alltid arbeidsgiver større frihet til å disponere arbeidskraften og vil derfor alltid vil være et arbeidsgiverønske. Det vil også gi fordeler i konkurransen med arbeidsgivere som ikke har samme frihet.

Det som er gjennomført i en bedrift, vil andre arbeidsgivere bruke som pressmiddel der det i utgangspunktet ikke er flertall for slike ordninger. Med skjerpet konkurranse er det derfor bare blitt enda viktigere å lovfeste arbeidervernet framfor å overlate det til avtaler.

Et aktuelt eksempel er regjeringens forslag om utvidet «rett» til overtid. Overtida skal være frivillig, sies det. Men hvor «frivillig» blir overtida på din arbeidsplass hvis de ansatte hos konkurrenten har sagt ja til å jobbe døgnet rundt?

90-tallet: Skanser faller

Viktige skanser i arbeidervernlovgivingen falt i løpet av 90-tallet. I dag kan for eksempel et flertall på en arbeidsplass eller i en forening kreve «retten» til å bryte med normalarbeidsdagens grenser. Det passer kanskje godt for dem der og da. Men «retten» til å jobbe mer overtid og lengre dager stenger jobbene for alle dem som ikke kan det. Og for deg sjøl den dagen du får omsorgsansvar eller en helse som ikke lenger tillater at du tøyer strikken på den måten. Når de ansatte i en bedrift blir enige om ekstreme arbeidstider, fordi det passer de fleste av dem, så må konkurrenten følge etter – enten de vil eller ikke, enten de ansatte vil eller ikke. De som krever frihet til å jobbe så mye de lyster, raserer andres frihet til å slippe å jobbe like mye, de raserer arbeidervernet nasjonalt ved å avtale seg bort fra det lokalt. Det gjelder for konkurransen i privat sektor, og det gjelder når offentlig sektor blir såkalt konkurranseutsatt og skal matche privat sektor. Sykehjemmet som ansetter dem som vil ha frihet til å jobbe ubegrenset, vinner i konkurransen med dem som følger lov og helsehensyn.

Det er oppnevnt et nytt utvalg («Arbeidslivslov-utvalget») som i løpet av to år skal se på arbeidervernlovgivingen. De skal blant annet bygge på innstillingen fra Colbjørnsen-utvalget og fra Sandman-utvalget som så på måter å redusere sykmelding og uføretrygding. Utvalgets medlemmer er Ingeborg Moen Borgerud, leder, advokat Ellen Risøe, NHO, ass.dir. Siri Røine, KS, sekretær Trine Lise Sundnes, LO, advokat Inger Elisabeth Meyer, HSH, rådgiver Finn Berge Haaland, YS, utredningssjef Nina Sverdrup, Akademikerne, avd.dir. Odd Bøhagen, AAD, underdirektør Synnøve Nymo, Finansdept., ekspedisjonssjef Gundla Kvam, AAD, ekspedisjonssjef Toril Roscher-Nilsen, SHD, daglig leder Jan Henrik Nygård, avdelingssykepleier Jan Morten Andreassen, direktør Lars Wilhelmsen, Aetat, og direktør Ivar Leveraas, Arbeidstilsynet. Utvalgets mandat finner du her.

Colbjørnsen-utvalgets forslag ble avvist ganske kontant av mange forbund. Til slutt gikk også LO sentralt ut med kritikk, selv om LOs representant i utvalget (i likhet med de andre arbeidstakerorganisasjonene) hadde latt det meste passere. Men markedsliberalistisk tenkning står sterkt i de fleste politiske partiene. Det var Bondevik-regjeringen som ga utvalget i oppdrag å legge til rette for fleksibilisering av arbeidslivet, og det var Stoltenberg-regjeringen som ga det ny lovutvalget et mandat som legger til rette for å følge opp Colbjørnsen-utvalgets anbefalinger, selv om det ikke hele veien blir sagt i klartekst. Kritikken som kom mot Colbjørnsen-utvalgets innstilling fra fagbevegelsen har i høyden fått politiske myndigheter til å være litt mer forsiktige i ordbruken.

Det står alltid klasseinteresser bak

Vi lever i ei tid, da varselklokka må ringe hver gang vi hører ord som valgfrihet, moderne, fleksibel. Større valgfrihet for noen betyr alltid mindre valgfrihet for andre. Når Utviklingen, Markedet, Det Moderne Arbeidslivet eller Forbrukerne/Kundene krever, må vi alltid spørre om navn og adresse (og inntekt). Det står alltid mennesker og klasseinteresser bak de anonyme betegnelsene.

Da Colbjørnsen-utvalget la fram innstillingen om hva som burde revideres i arbeidervernloven, skrev NTL en høringsuttalelse som slutter slik:

«Målet med gjennomgangen (av arbeidervernloven, min anm.) må være å beskytte arbeidstakeren slik det framgår av arbeidsmiljølovens §1.1. NTL mener derfor at arbeidslivsutvalgets innstilling ikke er et hensiktsmessig utgangspunkt for arbeidet med en gjennomgang av reguleringene på arbeidslivets område.»

Tross denne og annen kritikk fra fagbevegelsen, står det i det nye mandatet at denne innstillingen, med FrP-programposter i rad og rekke, skal være en del av grunnlaget for lovrevisjonen. Det er grunn for fagbevegelsen, og for våre representanter i det nye utvalget, til å gjenta NTLs advarsel: Colbjørnsen-utvalgets innstilling kan ikke godtas som grunnlag for en ny lov, og henvisningen til den må ut av mandatet. Og fordi de neppe får utvalget med seg, må de fra første dag forberede seg på å være et opposisjonelt mindretall og komme ut med dissens, akkurat som fagbevegelsens representanter gjorde i Sandman-utvalget, der de gikk i mot flertallets forslag om å kutte i sykelønnsordningen, slik at Sandman måtte gi opp å legge fram en enstemmig innstilling. Det gjorde forsvaret for sykelønna mye lettere i etterkant.

Mandatet for det nye lovutvalget sier også at de skal bruke Sandman-utvalgets innstilling (NOU 2000:27) som grunnlag. Men Sandman-utvalgets målsetting om reduksjon av sykefravær og uføretrygd hører slett ikke hjemme som målsetting for en ny arbeidervernlov.

Det er bare en målsetting for dem som vil begrense trygdeutgiftene, «offentlige overføringer til private», som et ledd i reduksjonen av den offentlige delen av økonomien (se boks). De private forsikringsselskapene gleder seg til å komme enda tyngre inn på «uføremarkedet» når det offentlige trygdebudsjettet blir mindre.

For oss andre hjelper det ikke å få færre på uføretrygd hvis det bare betyr at de uføre må gå på sosialkontoret (eller til privat forsikring) i stedet. Det er færre uføre vi trenger. Og det er ikke noe poeng å redusere sykefraværet, det er mindre sykdom og skader pga. dårlige arbeidsforhold som må være målet. Det totale sykefraværet (fraværsdager pr. mulige arbeidsdager) vil øke hvis vi klarer å gi plass i arbeidslivet for flere eldre og funksjonshemmete, og hvis vi klarer å redusere arbeidsløsheten. Høyt fravær er derfor, så rart det høres, et sunnhetstegn for samfunnet.

Politiske valg – politiske fronter

Nedbygging av arbeidervernloven i tråd med Colbjørnsen-utvalgets innstilling har støtte hos et massivt stortingsflertall, som dessverre også kan komme til å omfatte partier fagbevegelsen har vært vant til å stole på. Glem ikke Arbeiderpartiets dobbeltspill foran stortingsvalget: mens minister Kosmo forhandlet med NHO om kutt i sykelønna, sto minister Stoltenberg på TV og slo fast (som sant var) at kutt i sykelønna ville ramme dem med dårligst inntekt, og var kvinnefiendtlig. Det blir minst like mye dobbeltspill rundt den nye arbeidslivsloven, tenk bare på hvordan de skal kombinere «fleksibilisering» og «et inkluderende arbeidsliv». Det trengs et like klart forsvar for Arbeidsmiljøloven som for sykelønnsordningen, og nøye oppfølging av arbeidet i det nye utvalget som er nedsatt. Ellers vil neste lovrevisjon med sikkerhet bety to skritt tilbake for arbeidervernet og tre skritt fram for markedskreftene.

Diskusjonene må begynne nå – for regjeringsoppnevnte utvalg kan påvirkes, akkurat som samtlige partier foran det siste stortingsvalget ble presset til å droppe planer om kutt i sykelønna. De skjønte at de tapte velgere på det.

Hemmelighold og lokk på diskusjonen «til innstillingen foreligger» må ikke aksepteres. Fleksibiliseringen er forlengst i gang både åpent (avtalen LO-NHO 2000) og i det stille (lokale avtaler). For å bremse utviklingen må vi bli enige om hvor vi står. Viktige spørsmål er lite gjennomdiskutert. Trygdeordningene er innviklet og framstilles enda mer innviklet. Vi blir lett bytte for politikere og opinionsdannere og overfladiske TV-programmer som Holmgang og Redaksjon 21 med programledere som skriker om «for høyt fravær» eller «gledelig nedgang i uføretrygding» uten å skjønne hva tallene betyr. .

Dette er noen av valgene vi må bli klarere på:

  • Vil vi ha et arbeidsliv som gjør færre uføre og syke – eller er vi som Sandman-utvalget virkelig bare interessert i at færre får uføretrygd og sykelønn? Den syke blir ikke frisk av å redusere sykefraværet eller miste uføretrygden.
  • Vil vi ha rett til mere overtid og til mere kvelds- og nattarbeid, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget tilbyr – eller ei lønn å leve av innafor normale arbeidstider, sosial boligpolitikk så ikke huslånet presser oss til overtidsarbeid, og en stor offentlig sektor som begrenser det ulønte omsorgsarbeidet?
  • Vil vi ha Colbjørnsens og FrPs frihet til individuelle avtaler med arbeidsgiver, eller frihet til å slippe slike avtaler?
  • Vil vi ha en arbeidervernlov som bremser markedskreftene, eller fleksible avtaler tilpasset markedet?

Hovedsaken nå blir å forsvare skansene. Vi kunne stilt offensive krav, om strengere arbeidstidsbestemmelser, utvidet oppsigelsesvern ved sykdom og omgjøring av gode tariffbestemmelser til lov. Vi kunne diskutere bedriftshelsetjenesten. Men slik den politiske situasjonen er, må ingen få avspore debatten. Mange vil prøve akkurat det.

Nå gjelder det å hindre at lovens bestemmelser om arbeidstider/normalarbeidsdag og jobbtrygghet blir svekket, eller at lovbestemmelser blir erstattet med kollektive avtaler, og kollektive med individuelle avtaler. Alt annet er underordnet.

Etterord

Siden dette ble skrevet er mandatet for Arbeidslivslov-utvalget revidert. Colbjørnsenutvalgets innstilling nevnes nå bare en gang. Det betyr ikke at forslagene er lagt døde. Hovedangrepene mot loven blir de samme, selv om de ikke lenger er så tydelig forhåndsannonsert i mandatet.

Ukategorisert

Republikken Armenia, fra 23. september 1991

Av

AKP

av Arnljot Ask

21. september 1991 stemte et overveldende flertall i en folkeavstemning for at Armenia skulle erklære seg uavhengig av Sovjetunionen. To dager etterpå erklærte parlamentet sin uavhengighet og forberedte valg på president i oktober samme året. Her ble Levon Ter-Petrosian, som ikke hørte til den gamle ledelsen i kommunistpartiet, valgt med rundt 80 % av stemmene.

USAs president George Bush var raskt ute med å anerkjenne den nye staten, utenriksminister James Baker besøkte landet allerede i februar 1992, og USA var blant de første som etablerte en ambassade i Jerevan. I den første perioden var USA på offensiven og påskynda en rask overgang til reindyrka markedsøkonomi og åpning for utenlandsetableringer. Armenia ble den første tidligere sovjetrepublikken som privatiserte jordbruket.

Den bråe overgangen i den økonomiske politikken og separasjonen fra sovjet-økonomien, førte sammen med oppblussinga av Nagorno-Karabakh-striden til dramatiske tilbakeslag i levekår og samfunnsutvikling i det nye landet. Det har ført til interne politiske rivninger, som vi kommer tilbake til nedenfor. Men først til Nagorno-Karabakh-konflikten.

Konflikten i Nagorno-Karabakh

I 1992 brøt det ut full krig med Aserbajdsjan. Armenske styrker sikret at armenerne i Nagorno-Karabakh vant fullstendig herredøme over distriktet og erklærte det som en autonom republikk. Det er til nå bare Armenia som har anerkjent republikken, og i praksis er det nå en integrert del av Armenia. Armenia har også okkupert en korridor som forbinder Nagorno-Karabakh med Armenia og opprettet bosettinger i randområdene rundt Nagorno-Karabakh som et skjold mot aserbajdsjansk påtrykk. Over 800.000 azerere ble drevet over til kummerlige forhold i flyktningeleire i Aserbajdsjan. OSSE grep inn i konflikten og fikk i 1994 i stand en våpenhvile, overvåket av organisasjonen. Men ennå er ikke konflikten løst. Armenias krav er at Nagorno-Karabakh og korridoren skal tilhøre Armenia. Får de oppfylt dette, vil de trekke seg tilbake fra de øvrige bosettingene. Slik styrkeforholdet mellom de to statene er, kombinert med USAs og Russlands rivalisering om Armenias gunst, blir sannsynligvis dette også utfallet. Sjøl om Aserbajdsjan fortsatt nøler med å gå med på kravet.

Allerede før krigen med Aserbajdsjan brøt ut i 1992, hadde økonomien gjennomlevd et dramatisk tilbakeslag. Krigen med Aserbajdsjan førte også til blokade av Armenia, ikke bare fra Aserbajdsjan, men også fra Tyrkia. Det forsterket ytterligere den økonomiske nedturen. Spesielt ramma det energitilførelsen og førte til problemer for matimporten. På grunn av brennstoffmangelen gikk folk løs på det som fantes av trær og annet brennbart i byene. Vi så tydelige merker ennå i Jerevan. Sjøl om situasjonen nå er bedre, i og med at et gammelt atomkraftverk ble åpna igjen i 1997. (På grunn av farene dette representerer, er det bestemt at det skal stenges igjen i 2004.)

Økonomien i dag

Ennå, i 2002, ligger økonomien, målt i BNP, under nivået fra 1988. Sjøl om det de siste fem åra har vært en nominell vekst på rundt 5 %. Veksten nå er bygd på direktivene fra IMF og Vedensbanken, som er de viktigste finanskildene. Den fører også til økte skjevheter i inntektsfordelinga, noe som er bakgrunnen for de fattigdomstalla vi finner i faktaboksen. Den bråe overgangen til markedsøkonomi og frakoblinga fra den sentrale sovjetøkonomien førte til at fellesoppgaver ble liggende brakk. Vi så «monumenter» over dette i form av blant annet svære boligkomplekser i utkanten av Jerevan som sto halvferdige. I boligområdene hvor folk bodde, var leilighetene innvendig gode og velholdte. Men fasadene forslumma. Fellesoppgavene hadde tidligere vært det offentliges ansvar. Nå var de ingens.

Industriproduksjonen i dag er dominert av småindustri og en viss gruvedrift, i tillegg til at elektronisk industri ser ut til å kunne bli en ny vekstsektor. Foredling av gull og diamanter står for en stor del av eksportinntektene, noe som gir seg utslag i at et land som Belgia er største importør målt i penger (på grunn av diamanthavnen Antwerpen).

På det politiske planet har det utvikla seg ut en drakamp mellom en hovedfløy som ønsker en nærmere tilknytning til USA og Europa og en fløy som legger stor vekt på fortsatt godt forhold til Russland. Nærmere om dette i artikkelen «Midt i ‘Det store spillet’». Skyteepisoden i parlamentet i 1999, hvor statsministeren og parlamentstalsmannen, sammen med flere parlamentsmedlemmer ble skutt, mente flere hang sammen med denne rivaliseringa. Denne saka er ennå ikke oppklart, men når dette skrives (juli 2002) meldes det om at opposisjonen prøver å reise riksrettssak mot presidenten med bakgrunn i den.

Ukategorisert

Imperialismen er senil

Av

AKP

av Peter Myrdal

Vi ser i dag en kollektiv imperialisme – kapitalen i USA, Japan og EU har felles interesser. Men det er USA som sitter på den politiske og militære makten. Derfor er USA-imperialismen hovedfienden. Derfor er det også viktig å forsvare nasjonal uavhengighet. Peter Myrdal traff den egyptiske økonomen Samir Amin under et Stockholms-besøk i vinter. Michael Hardt og Samir Amin er invitert til RU og SU sin konferanse i høst, Manifest 02.

Søndag ettermiddag i ABF-huset i Stockholm. På Z-salens scene debatterer Michael Hardt og Samir Amin. Tonen er vennlig, og Hardt sier flere ganger at «Samir og jeg er egentlig ganske enig». Men publikums reaksjoner viser noe annet: Etter Hardts innlegg applauderer halve salen, når Amin snakker applauderer den andre halvdelen.

Dette gjenspeiler en viktig skillelinje innenfor dagens venstreside: Synet på imperialismen og nasjonalstaten. Michael Hardt som sammen med Antonio Negri har skrevet boken Empire, hører til dem som mener at nasjonalstaten har utspilt sin rolle. Transnasjonale konserner og globale institusjoner dominerer verden, makten har ikke lenger noe sentrum, og derfor går det heller ikke an å snakke om imperialisme eller USA som verdens dominerende imperialistiske makt. Det betyr også at kampen ikke lenger kan føres på nasjonalt plan, kan ikke handle om nasjonal uavhengighet. I løpet av diskusjonen beskylder Hardt de som protesterer mot USA-imperialismen for å være «anti-amerikanske», og hevder at det ikke finnes noen forskjell mellom, for eksempel USA og Indonesia.

Det er denne konklusjonen som deler tilhørerne i ABF-huset – for hvilke politiske metoder, bortsett fra å reise rundt og demonstrere mot toppmøter, står igjen, når alle former for nasjonal politisk kamp erklæres døde? Samir Amin er en av Hardts og Negris sterkeste kritikere. I snart førti år har Amin – som har sitt virke ved forskningsinstituttet Third World Forum i Senegal – skrevet om imperialismen, og analysert forholdene mellom den vestlige verdens sentrum og tredje verdens periferier (blant annet i boken Kapitalismen i globaliseringens tid som kom ut på svensk i fjor). Han svarer Hardt at det fortsatt finnes gode grunner til å være «anti-amerikansk», hvis man med det mener «motstander av USA-imperialismen». Amin mener at tanken om at et slags flytende imperium skulle ha erstattet imperialismen, bunner i en feiloppfatning av hva imperialismen innebærer.

Imperialismen er ikke historie

«Det er feil å si at vi ikke lenger kan snakke om imperialisme. De som påstår det, ser bare imperialismen som et politisk fenomen, en slags utvidelse av nasjonalstatene gjennom koloniene. Men slik har det aldri vært. Imperialismens basis er kapitalen. Imperialismen oppstår, slik Lenin påpekte, når kapitalen konsentreres, når monopolene og oligopolene skapes. I dag består basis av det man kaller «transnasjonale konserner», kapitalens dominerende form nå. Det finnes fortsatt mindre kapitaler, men de er underordnet de transnasjonale kapitalene. At de er transnasjonale, betyr at produksjon og salg er spredd over hele verden. Kapitalen er, derimot, ikke transnasjonal når det gjelder eierforholdene, som fortsatt i høyeste grad er nasjonale, og konsentrert hos en liten del av verden. Dette er ikke helt nytt. Tidligere var kapitalen også transnasjonal, men i mindre utstrekning enn i dag.

Det er derimot nytt at de ulike kapitalene har felles interesser. Sant nok er kapitalene pr. definisjon i stadig konflikt med hverandre, men de felles interessene er i dag langt viktigere enn konfliktene. Den økende transnasjonaliseringen innebærer at alle opererer på det samme verdensmarkedet, og de har derfor felles interesse av hvordan verdenssystemet styres. Det betyr at man kan snakke om en kollektiv imperialisme, som omfatter USA, Canada, Europa og Japan – Triaden. Problemet for kapitalen er at det ikke finnes noen verdensstat. I stedet finnes institusjoner som WTO og IMF, som fungerer som den kollektive kapitalens styringsinstrument. Men det politiske styringsinstrumentet mangler, og derfor faller den rollen på USA og Nato. USA administrerer periferiene ved hjelp av militær makt, noe som gir USA muligheten til å ta ledelsen innenfor den kollektive imperialismen, og utvikle et eget imperialistisk underprosjekt – en amerikansk imperialisme, som først og fremst handler om kontroll over oljen, men også den geostrategiske makten, noe som er tydelig nå i Sentral-Asia.»

– Hva er USAs virkelige styrke innenfor denne kollektive imperialismen? Hvor sterkt er det kapitalistiske systemet?

«USAs styrke er skjør. Deres største fordel er kapasiteten til å bombe. Det handler ikke bare om de rent tekniske mulighetene til å bombe. Sverige ville også kunne bombe Somalia, men den svenske opinionen ville protestert. USA kan gjøre det siden den amerikanske opinionen tillater det. Men den kollektive imperialismen må betale en høy pris for USAs intervensjoner. For det første må resten av Triaden akseptere USAs imperialistiske prosjekt. For det andre må de dekke opp det amerikanske underskuddet – en stor del av merverdien i Europa pumpes inn i den amerikanske økonomien, siden den transnasjonale kapitalen er avhengig av USAs militærmakt.

Men bortsett fra at USA er økonomisk svakt, tror jeg at USA også militært er svakere enn det man kan få inntrykk av. De store seirene de seineste åra er ikke militære, men politiske. Hver gang har USA lykkes i å isolere sine motstandere ved å skape en bred enighet om sine inngrep, til og med utenfor Triaden. Men det betyr ikke at de kommer til å få samme oppslutning også i framtiden. Afghanistan kan bli et vendepunkt, det blir mer og mer åpenbart at USA har rotet det til for seg i Sentral-Asia.

Samtidig har hele systemet gått inn i det jeg vil kalle «et stadium av senilitet». Markedenes ekspansjon har alltid vært både integrerende og ekskluderende, men under brorparten av kapitalismens historie har antallet mennesker som er blitt innlemmet i systemet, oversteget antallet som har falt utenfor. Men nå har vi kommet til et vendepunkt – en stor del av jordens befolkning trengs ikke lenger. Hvis jordbruket i verden underkastes kapitalismens grunnleggende regler, kommer tre milliarder bønder til å bli overflødige. Siden det er umulig å forestille seg at alle kommer til å suges opp av den industrielle moderniseringen, eller av tjenestesektoren, så betyr dette at kapitalismen går mot et nytt folkemord. Kapitalismen begynte med folkemord – indianerne, slavehandelen – og slutter med folkemord på hundretalls millioner unødvendige bønder.

Motstand mot imperialismen

– Hvordan kan vi unngå en slik utvikling? Hvordan skal motstanden mot imperialismen organiseres?

«I dagens situasjon er de sosiale bevegelsene ekstremt splittet. Man må skape enighet mellom de forskjellige delene, en enhetsfront som formulerer umiddelbare målsettinger som gjelder sosial rettferdighet og internasjonal rettferdighet. Kravene om sosial rettferdighet i sentrum må forenes med antiimperialistisk bevissthet samtidig som antiimperialismen i periferien ikke har noen framtid, dersom den ikke holdes oppe av folkelige krav om rettferdighet og demokrati.

Her finnes det et problem med den holdningen som for eksempel Kina og India har. Samtidig som de som styrer i disse landene har tatt i mot kapitalismen, forsøker de å gi nasjonalstatene sine rom i det globale systemet, ved at de ikke underkaster seg de mest ekstreme formene for nyliberalisme. Dette er Kinas offisielle politikk: Globalisering ja, men ikke på hvilke som helst vilkår. Men det skjer uten folkelig deltakelse, uten at de som styrer gjennomfører en politikk som fører til sosiale forbedringer. Det dreier seg altså om et slags nasjonalt høyreprosjekt i periferien. Jeg tror ikke det har særlig stor mulighet til å lykkes, siden det ikke vil kunne føre til folkelig mobilisering. Det betyr at det heller ikke utgjør noen reell trussel mot den kollektive imperialismen og det amerikanske hegemoniet. Men hvis dette prosjektet i stedet ville støtte seg på folkelig kamp, og føre til sosiale framskritt og demokratisering – altså ikke farsedemokrati, men virkelig demokrati – da ville land som Kina og India bli en del av den antiimperialistiske motoffensiven. Den første tredjeverdenbølgen av nasjonale frigjøringsbevegelser omfattet alt fra folkelige til borgerlige bevegelser fra kommunismen i Kina til neokolonialismen i Afrika, via halvsosialismen i India eller Tanzania, og den arabiske og latinamerikanske nasjonalpopulismen. Jeg tror den epoken er forbi. Det som må skapes nå, er en annen bølge, en afroasiatisk solidaritet som har sterkere folkelig forankring.»

Regioner og nasjonalstater

– Tidligere har du hevdet at landene i periferien bør gå sammen i regioner og «skille seg ut» for å stå i mot den imperialistiske dominansen. Er det fortsatt en strategi som kan føre fram, og betyr det at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, slik det ofte sies i dag?

«Jeg forsvarer utskillingen, men for meg har det aldri betydd autarki (enevelde). Det har handlet om å snu på dominansforholdet – å la de indre kravene til progressiv sosial omveltning bli bestemmende for forholdet til omverdenen, i stedet for dagens situasjon, der landene i periferien underkastes den kollektive imperialismens vilkår gjennom såkalte strukturtilpasninger. Man kan avgjort ikke fristille seg helt, men man kan heller ikke akseptere å være helt underlagt ytre krefter. En utskilling er derfor et uunngåelig skritt på veien til en global sosialisme. Derimot kommer utskillingens former til å se annerledes ut i dag enn de gjorde før. Tidligere dreide det seg om en motsetning mellom industrialiserte og ikke-industrialiserte regioner, og derfor handlet utskillingen om å kunne modernisere og industrialisere. I dag hviler ikke imperialismen på et industrimonopol – industrien kan desentraliseres over hele verden – men på det som jeg kaller de fem monopolene: Kontroll over teknologi, finanssystemer, media, naturressurser og masseødeleggelsesvåpen. Det betyr at dagens utskilling må handle om å skape muligheter til å gjøre motstand mot disse nye monopolene. Store stater, som Kina, India eller Brasil ville kunne utgjøre egne utskilte, eller avgrensede områder, mens andre land ville ha behov for å gå sammen i regioner.

Men regionen kan bare være et supplement til nasjonalstaten. Jeg tror at det i dag er viktig å slå ring om nasjonen. Kapitalen har institusjonalisert parolen om at det ikke lenger finnes nasjoner – det er i dag en del av den imperialistiske strategien å bryte ned nasjonene. For meg, som er internasjonalist, er nasjonalisme så avgjort et ubehagelig ord, siden det ofte innebærer sjåvinisme og forsvar for den borgerlige staten, men man må se forskjell på nasjonalisme og nasjon. Nasjonene eksisterer, og i dag er det der det finnes rom for politisk debatt og klassekamp. Hvis nasjonene forsvinner, opphører disse strukturene, og da blir det bare igjen religiøse, eller etniske fellesskap.»

Europa

– Du har ofte påpekt at en «utskilling» av Europa ville kunne være noe som svekket det amerikanske hegemoniet. Hvordan ser du på EU i det perspektivet – kan dagens EU, som jo er en del av den kollektive imperialismen, allikevel være en motvekt til USA?

«Da man diskuterte nedgangen for det amerikanske hegemoniet på søttitallet var man fortsatt vant med å snakke om flere antagonistiske imperialistiske makter, og derfor prøvde man å identifisere hvem som ville overta hegemoniet etter USA. En del trodde den gang at det ville bli Japan. Dagens diskusjon om EU som det nye hegemoniet, likner den debatten på den måten at det er like feilaktig. De som hevder at EU vil overta etter USA, glemmer at den europeiske og amerikanske kapitalen har felles interesser. Det betyr ikke at alle konflikter har opphørt, det finnes fortsatt politiske motsetninger mellom USA og EU. Men disse konfliktene spiller ingen særlig stor rolle, siden de som styrer i Europa, enten det nå er venstre- eller høyreregjeringer, aksepterer nyliberalismen og imperialismen. EU forblir dermed den europeiske delen av det amerikanske prosjektet. Derimot finnes det en konflikt mellom de europeiske folkene og Triadens imperialisme. På meg virker det som om Europa her burde kunne utgjøre bare et svakt ledd i det globale imperialistiske systemet – tradisjonelt finnes det et potensiale for et virkelig venstre. Men venstresiden i Europa må først radikalisere sin kritikk, både av nyliberalismen og imperialismen. Det er ikke bare den europeiske sosiale politikken som er viktig, men også utenrikspolitikken. En europeisk region ville kunne knytte bånd til Russland, Kina, India, Midt-Østen og Afrika, og dermed isolere den amerikanske imperialismen.

Det betyr ikke at jeg aksepterer ideen om at de europeiske nasjonene er på vei til å forsvinne, at det ville være bra om det konstrueres en europeisk stat, like lite som jeg aksepterer snakket om at nasjonene i periferien er unødvendige. Det er bare for den dominerende kapitalen at det utelukkende er Europa som eksisterer. For de europeiske folkene finnes både nasjonene og Europa. Derimot kommer den lange overgangen til verdenssosialisme til å være umulig i de europeiske landene, så lenge den ikke bygger på en europeisk konstruksjon som også har sosialismen som mål.

Ukategorisert

Sosialismens demokratiske problemer

Av

AKP

av Mathias Bismo

Debatten om sosialisme og demokrati er ingen ny debatt. Paul M. Sweezy, redaktør i det uavhengige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, uttalte i sin tid at et premiss for sosialismen er «et samfunn der de virkelige produsentene dominerer produksjonsforholdene og sin produktive aktivitet».

Uttalelsen, fra 1970, falt i sammenheng med en kritikk av Sovjetunionen, og er på mange måter en viktig uttalelse. Ved første øyekast skulle man tro at dette er det samme som å si at bedriftene, og samfunnet for øvrig, må være demokratisk styrt. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis sant. Jugoslavia er trolig det landet der arbeiderstyret i bedriftene har vært størst. Men i stedet for å gi arbeiderne reell kontroll over produksjonen, bidro dette til å gjenskape de forholdene som hadde eksistert tidligere der det fortsatt var stor avstand mellom arbeiderne og bedriftslederne. Dette hadde å gjøre med mer enn jugoslavenes spesielle psyke, som de siste årene har vært så sterkt debattert i vestlig media. Fremfor alt hadde det å gjøre med samfunnsmessig kultur.

Da Titos partisaner knuste det jugoslaviske kongedømmet og den tyske okkupasjonsmakten i 1944 var det en stor bragd. Men her stopper også Titos heroisme. Som en hver revolusjon var den jugoslaviske revolusjonen sammensatt, av alt fra kommunister til borgerlige antimonarkister. At de sammen oppnådde noe stort, betydde ikke at de samtidig rev seg løs fra den kulturen de selv var oppvokst under. Revolusjoner gjennomføres av folk som er oppvokst under en borgerlig kultur, og å tro at denne vil avskaffes med ett slag er dagdrømmeri. Den vil overleve, og siden den er samfunnsmessig, vil den også overføres til nye generasjoner dersom det ikke blir gjort ting for å endre den. En sosialistisk revolusjon er en premiss for å oppheve den, men langt fra nok. Dette skjønte aldri Tito og hans folk, og dette var katastrofen for det sosialistiske forsøket i Jugoslavia.

Man vil kunne innvende at selv om bedriftene var demokratisk styrt, så var ikke staten det. Men hva så? Folks kulturelle tilhørighet er ikke annerledes på bedrifts- og statsnivå. Det er den samme arven – de samme kapitalismens spøkelser – som vil fortsette å eksistere etter en revolusjon. Fremfor å eksperimentere med nye former har folk, når ting roer seg, en tendens til å holde seg til det kjente. Selv om sosialismen gir et nytt grunnlag for å bekjempe undertrykkende kultur, skjer det ikke av seg selv.

Kapitalismens spøkelser

Hva er så disse kapitalismens spøkelser? Når mennesker vokser opp, blir de sosialisert inn i en kultur. Det betyr med andre ord at de blir en del av en kultur som dominerer hele samfunnet. Det betyr ikke at alle mener det samme, men at det er ting der vi blir utsatt for så stor påvirkning at vi har en tendens til å gå i samme retning.

Kvinneundertrykkingen er ett av mange eksempler på et kapitalistisk spøkelse under kapitalismen. At kvinnene er undertrykt som kjønn i dag er det liten tvil om. Men dette er ikke bare mannlige individers undertrykking av kvinnelige individer; det er en undertrykking som hele samfunnet, kvinnene inkludert, står bak. Når det for eksempel er så få kvinner som det er i bedriftsforsamlinger har ikke bare dette å gjøre med menns motvilje, men også kvinners forståelse av sin egen rolle. Disse to faktorene til sammen gjør at hele samfunnet er med på å viderebringe denne undertrykkingen. Spørsmålet er ikke da bare hvordan man skal kunne få til et sosialistisk demokrati, men et sosialistisk demokrati som bidrar til å svekke kvinneundertrykkingen.

En annen form for undertrykking under kapitalismen som man ikke kan vente at blir løst ved hjelp av revolusjonen er sentrums undertrykking av periferien, både kulturelt og rent materielt. Veistandarden kan stå som et eksempel. Mens det de siste årene har vært gigantutbygginger i det sentrale østlandsområdet og rundt de største byene, er fortsatt rasfaren stor i Hardanger, og det er lite som tyder på at dette skal endres med det første. Eller i forhold til utbygging av bredbånd; den statlige offensiven for bredbånd gjelder ikke perifere strøk. Forhold av denne typen bidrar i sin tur til en kulturell kløft mellom sentrum og periferi, der det er sentrum som definerer den politiske, kulturelle og ideologiske agendaen. Igjen må spørsmålet reises om hvordan de undertrykte i denne gruppen kan oppnå en reell innflytelse.

Hvilket demokrati?

Når man snakker om demokrati mener man ofte prinsippet om at hver og en skal ha like mye å si, «all makt til alle». Under kapitalismen har Røkke mer å si enn en verftsarbeider, og en universitetsprofessor mer enn en hjelpepleier. Det første tilfellet dreier seg i hovedsak om rent økonomiske forhold, det andre tilfellet har imidlertid også kulturelle implikasjoner. Universitetsprofessoren står ikke nødvendigvis i en mer dominerende økonomisk posisjon enn hjelpepleieren, selv om han selvsagt tjener mer. Hovedsaken er imidlertid at mens den typiske universitetsprofessoren er en mann med en posisjon som opinionsdanner, er den typiske hjelpepleieren en kvinne uten noen slik posisjon. For i det hele tatt å kunne snakke om demokratiske rettigheter under sosialismen må man spørre seg hvordan hjelpepleieren reelt sett kan få like rettigheter som universitetsprofessoren.

Da kan prinsippet om «all makt til alle» måtte vike. Siden for eksempel kvinnen er samfunnsmessig undertrykt må man tenke tiltak for å gi henne like store muligheter som menn. En mulighet er å øremerke stillinger for kvinner. En annen mulighet er å sette opp et kvotesystem innen folkevalgte organer. Det er ikke sikkert at det her vil holde med 40% eller 50%, det er kanskje nødvendig med 60% eller 70% kvinneandel for at kvinner som kjønn skal få samme representasjon som menn, siden menn i sammenhenger der de har samme vekt som kvinner likevel har en tendens til å dominere.

I forhold til den materielle undertrykkingen av distriktene vil det bli nødvendig med en omprioritering av midlene. Midler til veiutbygging må vekk fra østlandsområdet og sentrale strøk og overføres til distriktene. Med andre ord må flere midler overføres fra flertallet til mindretallet, og det er det ikke sikkert at dette flertallet vil akseptere. Også i dette bør det finnes mekanismer for å endre forholdet mellom flertall og mindretall.

Sweezys påstand er viktig, men det er samtidig viktig å ha med seg at dette ikke automatisk betyr at et demokrati i den forstand at et enkelt flertall skal bestemme. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er demokrati – det betyr at demokratiet tilstreber å inkludere alle gjennom å svekke ulike former for undertrykking. Hvis det er slik at produsentene virkelig skal styre produksjonen, må det også være den kvinnelige produsenten i Rørvik i like stor grad som den mannlige produsenten i Oslo.

Uten å ta dette i betraktning har man to muligheter. Den første ble forsøkt gjennomført i Sovjetunionen med katastrofalt resultat. Der ville ikke folk være med på dette, og det ble gjennomført mot folks vilje, med det resultatet at skillet mellom styrende og styrte ikke ble svekket og at følgelig sosialismen raknet. Den andre muligheten, å la flertallet bestemme uansett kan, som tilfellet Jugoslavia viser, føre til at de gamle forholdene gjenskapes. I begge tilfellene betyr det at sosialismen taper.

Hvordan dette skal kunne gjennomføres i praksis er et annet spørsmål. Trolig er det lite vi kan si om dette før vi lever under nettopp sosialismen. Men det er like fullt viktige problemstillinger som også gjelder mange andre felter enn de nevnte. Hvis man ikke går inn og diskuterer hva demokratiet er og skisserer ulike muligheter for at ulike demokratiske aspekter kan havne i motsetning til hverandre, vil man stå hjelpeløs når dette faktisk skjer, med de følger det kan ha.

Ukategorisert

Rapport fra Kurdistan

Av

AKP

av Erling Hobøl

«Det viktigste PKK har gjort er å trekke styrkene sine ut av Tyrkia og erklære våpenhvile,» sier en ungdom, som gjerne kan være ett ungt PKK-medlem. Vi – to fra Norge på reise høsten 2001- får høre det samme mange ganger gjennom reisen vår i tyrkisk Kurdistan. Forsøkene på å oppnå endringer i Tyrkia gjennom fredelig politisk kamp startet allerede før arrestasjonen av lederen til Det kurdiske arbeiderpartiet, PKK, Abdullah Öcalan, 15. februar 1999.

Tidligere var PKKs mål en sosialistisk føderasjon for hele Midt-Østen, med Kurdistan som en del av denne. Etter 1980-kuppet i Tyrkia så de det som vanskelig å kjempe for dette fra Tyrkia uten først å gå veien om et uavhengig Kurdistan utenfor det tyrkiske militærstyrets overherredøme. Og metoden for å oppnå dette var gjennom folkekrig.

I dag er dette målet i hvert fall skjøvet ut i framtida. PKK sier at kurderne bør slåss for et demokratisk Tyrkia, med kulturelle og demokratiske rettigheter også for kurderne.

Den demokratiske republikken

Når du snakker med folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen i Tyrkia trekker de fram kampen for den demokratiske republikken. Målet er gjennom massemobilisering og politiske aksjoner, kombinert med parlamentarisk arbeid, å drive gjennom en demokratisering av Tyrkia. Det vil si både anerkjennelse av rettigheter for kurderne og andre minoriteter og fjerning av det nasjonale sikkerhetsrådets makt. I dag har det nasjonale sikkerhetsrådet en slags vetorett over Tyrkias politikk og hindrer at den kommer ut over kemalismens snevre rammer. Det nasjonale sikkerhetsrådet består av toppene i generalstaben, den sittende regjeringa og presidenten. Makta ligger hos generalene. Dette statsstyret ble etablert i 1982, etter «normaliseringa» etter militærkuppet i 1980. På 1990-tallet ble både de to forløperne til dagens HADEP, HEP og DEP, forbudt. Det samme ble det islamistiske Refah (Velferds-) partiet, som da satt i regjeringa, i 1997.

Kemalismen

Kemalismen er Tyrkias «statsideologi» oppkalt etter det moderne Tyrkias første president Mustafa Kemal Atatürk. Atatürk prøvde å skape en moderne nasjonalstat ut av restene av det ottomanske imperiet. Ideologien i dette prosjektet er en sterk tyrkisk nasjonalisme som går over i sjåvinisme. En sterk hær som er nasjonens beskytter er også en viktig del av kemalismen. Kemalismen har som forutsetning at Tyrkia er en enhetlig nasjonalstat og benekter eksistensen av nasjonale minoriteter, og i hvert fall noen form for særskilte rettigheter for disse. Tyrkiske myndigheter har lykkes med å få de fleste tyrkere til å identifisere seg med kemalismen og også å assimilere andre etniske grupper inn i den tyrkiske nasjonen. Alle politiske partier i Tyrkia er kemalistiske bortsett fra det kurdervennlige partiet HADEP, noen av partiene på ytre venstre fløy og til dels noen av islamistene. Inntil nylig benektet tyrkiske myndigheter eksistensen av kurderne som en egen etnisk gruppe og omtalte dem som «fjelltyrkere». På tross av ett massivt ideologisk press har de fleste kurderne holdt på en sterk kurdisk identitet. PKK under Abdullah Öcalan la spesiell vekt på å bygge opp igjen den kurdiske sjølbevisstheten.

HADEP

I de siste årene har det kurdisk-vennlige partiet HADEP (Folkets demokratiske parti) hatt store valgframganger mange steder i tyrkisk Kurdistan. De har i dag ordføreren i mange byer i det kurdiske kjerneområdet som Batman, Van og Kurdistans «hovedstad» millionbyen Diyarbakir (Amed på kurdisk). Også i mange store byer i det vestlige Tyrkia har HADEP gjort det godt i valg, og partiet vant nesten valget i storbyen Mersin. I storbyene høster HADEP stemmer fra kurdere som har flyttet (dvs. ofte flyktet) dit fra den kurdiske landsbygda. HADEP kaller seg sosialister og legger vekt på kvinnekamp, de har egne kvinnekontorer og kvinnegrupper mange steder.

Hvorfor endringer i strategien

Blant kritikere av PKK blir det hevdet at partiets nye linje er styrt av Abdullah Öcalan som fra fengselscella har oppfordret til fredelig kamp og enhet med Tyrkia. Kritikerne mener at han har lagt om politikken for å redde sitt eget skinn og unngå henrettelse. Endringene i PKKs politikk skjedde imidlertid før Öcalan blei arrestert. Geriljaen AGRK (Folkets frigjøringshær for Kurdistan) erklærte ensidig våpenhvile første gang 15. august 1993, og PKK hadde endret sin politikk når det gjaldt uavhengighet for Kurdistan allerede før dette. Mange hevder at geriljaen var militært slått og at den kurdiske bevegelsen ikke hadde noe annet valg enn å finne andre kampformer. Det er i hvert fall trolig at PKK-ledelsen så at kampen ikke kunne vinnes militært og at strategien derfor måtte legges om. Utover på nittitallet blei Tyrkia USAs største mottager av militær hjelp. Tyrkia starta også med en strategi med å «fjerne vannet for å fange fisken». Det vil si at de fordreiv landsbyboere for å fjerne AGRKs massegrunnlag og forsyningslinjer. I dag er tre tusen landsbyer brent og to til tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem. Noen av flyktningene er i Vest-Europa, men de fleste finner man igjen i slumområdene i de store byene både i tyrkisk Kurdistan og i det vestlige Tyrkia.

Medlemmer og sympatisører av PKK som vi snakket med, trakk også fram andre grunner til endringa i strategi. Den kurdiske befolkninga var krigstrøtt etter 15 år med krig. Det har også vært et stort problem at den kurdiske bevegelsen i veldig liten grad har lykkes med å få noe sympati fra den tyrkiske befolkninga. Rasistiske holdninger til kurdere er svært utbredt og krigen har bare skapt enda større grøfter mellom befolkningsgruppene. Gjennom å vise fredsvilje håper derfor PKK å bryte ned de negative holdningene i den tyrkiske befolkninga. AGRK har trukket ut styrkene sine fra Tyrkia og frigjøringshæren er døpt om til Folkets sjølforsvarsgrupper (noe av geriljaen er muligens fortsatt igjen i Tyrkia. Da vi var i Diyarbakir var det en skyteepisode i byen Silvan hvor angivelig to PKK-medlemmer og to politifolk blei drept.). De fleste overslagene regner med at 4.000-5.000 geriljasoldater fortsatt er gruppert i Nord Irak og Iran. Vi ble også fortalt at flere unge folk drar opp i fjellene igjen i dag, fordi de mister tiltrua på at Tyrkia vil ta i mot den utstrakte fredshanda.

Kurdistan

En iøynefallende ting som skiller de kurdiske områdene fra resten av Tyrkia er det store militære nærværet. Langs veiene er det militære sjekkposter med korte mellomrom, en del steder er det også større leirer. Ved leirene og sjekkpostene er det malt slagord og tyrkiske flagg, eller hvitmalte steiner er lagt opp i fjellsidene som slagord og flagg. «Den er glad som kan si han er tyrker,» står det i fjellsidene rundt byen Mardin. Det er neppe så mange glade mennesker i byen. Befolkninga består av kurdere, arabere og syrisk-ortodokse kristne. Over byen troner en stor Nato-radarstasjon, strategisk plassert på den siste høye åsen før grensa mot Syria. Ved noen av veiposteringene blir kjøretøyer stoppa og gjennomsøkt. Bussen vår blei også stoppa da vi kjørte, mellom Van og Tatvan, og alles bagasje blei gjennomsøkt. Noen menn fikk ikke bli med bussen videre. Også inne i byene er militæret tydelig til stede, men i dagens situasjon opptrer de ofte ganske avslappa.

Vi legger også merke til alle parabolantennene, på små hytter i landsbyene og på verandaene. Grunnen til dette er at folk ser på den kurdiske fjernsynskanalen Medya-TV som sender på satellitt fra Belgia. Inntil nylig var dette forbudt, men svært vanlig å se på allikevel. Medya-TV er en viktig del av kurdisk nasjonsbygging og når også ut til den store andelen av kurderne som er analfabeter.

Endringer

Tyrkia har endra en rekke lover blant annet for å tilpasse seg EU. I dag er det lovlig å produsere aviser på kurdisk. Problemet er at lovene bare finnes på papiret. Politiet arresterer folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen, enkelte vi snakka med mente situasjonen hadde blitt verre etter lovendringene. Det er unntakslover i enkelte av de kurdiske fylkene, og her er blader og aviser som er tillatt i resten av Tyrkia forbudt. Nå er jo forholdene i Tyrkia litt spesielle på området lovlig/ulovlig. I Istanbul selges blader fra PKK og illegale tyrkiske kommunistpartier åpent i bokhandler i hovedgatene. Kommunisme er forbudt i Tyrkia, flere av disse partiene driver også væpna kamp mot den tyrkiske staten. Samtidig kan folk bli arrestert for å drive lovlig politisk virksomhet. Lederen i HADEPs ungdomsorganisasjon i Van kunne fortelle oss at flere medlemmer av lokalavdelinga der var arrestert under en konferanse i Izmir, ingen visste hvor lenge de kom til å sitte inne. I Batman hadde lederen for TAYHEDER, en støtteorganisasjon for fanger, akkurat kommet ut etter flere måneder i fengsel mistenkt for medlemskap i PKK.

Men noen endringer har prosessen etter PKKs våpenhvile ført til. Kontrageriljaen som drepte svært mange mennesker på midten av nittitallet, har nå lagt ned våpnene, men den er ikke oppløst. Statens drap har også i hovedsak opphørt, men ikke helt. I nærheten av Van blei to menn som vendte tilbake til landsbyen de var fordrevet fra, for å hente ved, drept i september 2001, anklaget for å være geriljasoldater.

I stedet for drap på politiske aktivister satser myndighetene på razziaer, trakassering og vilkårlige arrestasjoner. I noen tilfeller har det gått så langt at folk har begått sjølmord etter behandlinga de har fått. Brysomme aktivister får også yrkesforbud eller blir fordrevet slik at de må flytte til det vestlige Tyrkia.

Mens vi var i Batman arrangerte HADEP et folkemøte utafor kontorene sine. Dette møtet var ett i en serie møter rundt i Tyrkia som HADEP arrangerte. Dagen etter skulle HADEP-ledelsen prøve å reise til Sirnak for å avholde ett møte der. Sirnak er ett av de stedene der kampene under krigen har vært hardest og hvor undertrykkelsen av den kurdiske bevegelsen har vært mest massiv. Dicle Anter som sitter i ledelsen av HADEP, sa til oss at det å reise til Sirnak for å arrangere dette møtet var en test for HADEP. Slapp de inn til byen og fikk gjennomført møtet, var det et tegn på et noe var i ferd med å endre seg i Tyrkia. Gikk det ikke, var alt ved det gamle. Dagen etter fikk vi høre at de var stoppa mellom Batman og Sirnak.

Også deler av borgerskapet i Tyrkia ønsker endringer. Noen fordi de er genuint motstandere av militærdiktaturet og vil endre konstitusjonen til et reint sivilt, borgerlig demokratisk styre. Noen ønsker det av taktiske grunner, for å komme inn i EU. Felles for alle disse er at de mener det vil tjene dem økonomisk.

Det ble nettopp vedtatt at TV-selskaper som myndighetene har kontroll med, skulle få sendinger på kurdisk i begrensa omfang og med kontroll over innholdet. Men sjøl dette må innkasseres som en delseier. Grensen går imidlertid fortsatt ved undervisning på kurdisk. Det strider mot konstitusjonen ifølge president Sezcer. Flere hundre av studentene som siden november i fjor har drevet en kampanje for nettopp denne rettigheten, er blitt trakassert, fengsla, utvist fra universiteter og høyskoler og flere også torturert. De appellerer om solidarisk støtte utenfra til denne kampanjen, en utfordring vi bør ta til oss! Noam Chomsky var nettopp i Diyarbakir og deltok på et solidaritetsmøte. Han ble sjølsagt møtt med anklage om oppildning til separatisme og trusler om rettsforfølgelse hvis han dukker opp i Tyrkia igjen.

Vi snakka også med mange om krigsfaren. Det var en redsel for at et angrep på Irak ville føre til en krig som bredte seg til Tyrkia. Tyrkia har også lenge hatt ambisjoner om å erobre den kurdiskdominerte, oljerike Mosulprovinsen fra Irak, så sjøl om de har gått ut med advarsler mot angrep på Irak, kan det også tenkes de vil bli fristet til å utnytte en ny situasjon som måtte oppstå.

En student vi snakket med sa også at han trodde en slik krig kunne utløse en ny krig i Tyrkia også, og at denne ville bli verre enn den forrige, fordi PKK nå finnes inne i sterkere grad i byene.

Ukategorisert

Norge i Kaukasus

Av

AKP

Ingen i det norske Stortinget har engasjert seg for å fremme den kampanja som armenerne har satt i gang for å få Tyrkia til å erkjenne folkemordet i 1915. Siden det store jordskjelvet i nordøst-Armenia i 1988, har oppmerksomheten rundt Armenia begrenset seg til skyteepisoden i parlamentet i 1999 og at Norge spilte VM-kvalifisering mot landet. Norges bånd til regionen er sterkest til Aserbajdsjan og Tyrkia, de to landene som står i hardest motsetningsforhold til Armenia. For Aserbajdsjans del har det med store næringsinteresser å gjøre. Det gjelder også for Tyrkias del, hvor det i tillegg også kommer allianseforhold gjennom både Nato og mellom politiske partier.

Siden denne regionen er full av motsetningsforhold og store forretningsmuligheter, og norske næringsinteresser og statsinteresser er djupt involvert her, vil Norge også måtte forholde seg til Armenia i større grad i åra som kommer. I det minste som en refleks av det sterke engasjementet i nabolanda. Det er derfor på sin plass å minne om disse rammebetingelsene for Norges oppførsel der:

  • Statoil er en av hovedinvestorene i Azerbajdsjan International Operating Company (AIOC), som er operatør for den viktigste oljeutvinninga i Kaspihavet til nå, Azeri-Chirag-Gunashli-feltet. Produksjonen har allerede oversteget 120.000 fat pr dag og vil nå et topp-punkt på bortimot 1 million fat pr dag i 2010. Ved siden av dette eier Statoil 25,5 % av et annet felt, Shah Deniz, like mye som sin hovedsamarbeidspartner i utenlandseventyra, BP, slik at de to kontrollerer dette feltet hvor BP er operatøren. Også Kværner er nå tungt inne med leveranser til AIOC sin virksomhet, nå sist med en større boreplattformpakke gjennom Maritime Hydraulics som ble annonsert 26. juni.
  • Statoil er også for fullt inne i Iran, gjennom blant annet samarbeid med det statseide National Iranian Oil Company (NIOC). De åpnet et representasjonskontor i Teheran i september 2001. Hydro er også inne i Iran, sammen med at både Eksportrådet og flere norske enkeltselskaper «sonderer» terrenget flittig. På oppdrag fra Hydro, og i forståelse med iranske myndigheter, driver Norsk folkehjelp opplæring av mineryddere i områder nær grensa mellom Iran og Irak. Til og med utenriksminister Jan Pedersen avla landet en offisiell visitt, ikke så lenge etter at han sluttet seg til Bush sin bannbulle om Iran som tilhørende ondskapens akse.
  • Norge, gjennom Statoil, er også involvert i rørledningsprosjektet Baku-Tiblisi-Ceyhan som er et prosjekt drevet gjennom direkte av statsmakten i USA. Det knytter Norge enda tettere til Tyrkia og politikken med å legge press på Armenia. Ledningen vil gå via Georgia, nord for Armenia, og utestenge Armenia for transittinntekter for olje/gasstransporten.
Ukategorisert

Skolen – ven eller fiende?

Av

AKP

av Svein Lund

Hvorfor skole? spør Solveig Aamdal i Røde Fane nr 2, 2002. Ho svarar sjølv på dette gjennom å oppsummere skolen sine oppgåver i eit kapitalistisk samfunn i sju punkt. Dei aller fleste av disse punkta er slikt som tjener kapitalen sine interesser. Samtidig spør ho:»Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen?» Kordan heng dette på greip? Dersom skolen tjener kapitalen, kvifor vil så kapitalen øydelegge den same skolen?

Solveig Aamdal skal ha all ros for å sette i gang ein skolediskusjon i Røde Fane og forsøke seg på ei analyse av skolen sin plass i samfunnet. Venstresida har til no i liten grad hatt ei analyse av skolen og ein samla alternativ skolepolitikk. Skolepolitikken har mest gått ut på høgare stipend for elevane og lønn for lærarane, konfesjonsfri skole, gratis lærebøker og fleire datamaskinar. Dei som har hatt ein skolepolitikk i Noreg er i første rekke den tenkande delen av høgresida, dvs. Høire og høgresida i DNA. Eg vil i dette innlegge kommentere nokre av spørsmål som Solveig tar opp og nokre som ho ikkje tar opp, og vone at dette vil få enno fleire til å kaste seg ut på.

Vil vi ha skole?

Alle vil ha skole. Dei fleste vil og ha meir skole; fleire år på skolen, fleire timar i veka, fleire elev- og studentplassar og fleire lærarar. Særlig vil lærarar ha meir skole, og folk med lærarbakgrunn har tradisjonelt hatt sterk innverknad på skolepolitikken.

Vil alle ha skole? Skolehistoria fortel om store problem med å få alle elevar til å gjennomføre den obligatoriske skolen. At elevar har hatt stort fråver og falt ut av skolen før tida, har blitt sett på som disiplinære og moralske problem, og foreldra og elevane har fått høre at dei ikkje veit sitt eige beste. Alt sett frå øvrigheita sin synsstad. For nokre år sidan var det ein skolemann, til og med professor i pedagogikk (1), som våga å gjøre opprør mot denne tankegangen. Han analyserte haldningane til skolen på kysten av Troms for vel hundre år sidan og kom til den klare konklusjon at elevane sin skulk var ei logisk og fornuftig handling, i forhold til ein skole som ikkje ga det dei trengte å lære for å livberge seg. Snarare tvert om. Ei sak var at ungane si arbeidskraft trengtest i heimen. Like viktig var at skolen tok ungane bort frå det miljøet der dei kunne lære det dei trong for framtida. Jo lengre og fleire skoledagar, jo fleire år obligatorisk skole, jo mindre skikka var elevane til å klare seg sjølv den dagen dei skulle stå på eigne bein. På 1950- og 60-talet, da 9-årig obligatorisk skole blei innført, blei det gjort undersøkingar om foreldra sine haldningar til utvida skoleplikt. I Finnmark var det i reindriftsmiljø ein overveldande motvilje mot utviding av skolegangen. Som i fiskerimiljøet eit halvt hundreår før, var grunngivinga den samme: Jo lengre elevane var i skolen, jo mindre kvalifiserte ville dei vere for arbeid i reindrifta.

Kva så i 2002? For dei fleste er det ikkje lenger mogleg å lære sitt framtidige arbeid gjennom å følge foreldra sine gjøremål. No er det normale, både i by og land at ungane er i institusjon frå 1- eller i alle fall 3-årsalderen og til dei er 18-19 år. I løpet av 1990-talet har institusjonering av barn og ungdom auka kraftig, særlig gjennom desse tiltaka:

  • Utbygging av barnehagar, innlemming av barnehagen i det pedagogiske læreplansystemet gjennom innføring av rammeplan for barnehagen.
  • Utbygging av skolefritidsordningar, desse har også i større grad blitt lovregulert.
  • Innføring av Reform 94 som gir all ungdom rett til vidaregåande opplæring, men plikt til å ta ut retten i løpet av dei første åra etter at dei har fullført grunnskolen.

Men som om dette ikkje var nok: «Kvalitetsreformen» for høgare utdanning skal skjerpe inn studieprogresjonen og «gjennomføre heiltidsstudenten». Det er i dag altfor vanlig at studentar ikkje har arbeidserfaring frå anna enn sommarjobbar (alle har ikkje ein gong det), når dei byrjar å studere. Derimot har det vore vanlig at studentar har jobba meir eller mindre ved sida av studiene. Det skal det no bli slutt på. Idealet synast å vere at ein går i utdanningsinstitusjon frå 1- til 24-årsalderen utan å ha anna enn teoretisk kunnskap om livet utafor skoleveggane.

På dette grunnlaget vil eg stille følgande kjetterske spørsmål: Kvalifiserer eller diskvalifiserer skolen for livet? Kanskje vi treng mindre, ikkje meir skole?

Kamp om skolen

Solveig Aamdal syner at kapitalen søker å forme skolen etter sine behov. Men skolen er ikkje, og har aldri vore, noko enkelt speilbilete av interessene til dei som har den økonomiske makta. Mange andre krefter har vore med å forme den skolen vi har i dag. Ikkje minst gjeld det dei som har arbeidsplassen sin i skoleverket. Arbeidarrørsla og andre store folkerørsler har og påverka skolen. (Det er derfor det er noko i skolen som er verd å forsvare.)

Gjennom tidene har det vore kamp i og rundt skolen på mange område. Eg vil sjå nærare på nokre av desse.

Korfor kom einskapsskolen?

Går vi 150 år tilbake i tida, var skolen klassedelt. Øverst var latinskolen, i første rekke for embetsmannsklassen. Så kom borgerskolen, for det oppvoksende handels- og industriborgerskapet. Og på botn var det allmueskolen, der barn av arbeidarar, bønder og husmenn skulle lære enkel lesing og å frykte og lyde gud og øvrigheita. Frå 1860-talet skjedde det ei gradvis samordning til felles skole eller einskapsskole, først i 3, så 5, 7, 9 og 13 år. Denne utviklinga framstiller Solveig Aamdal slik:

«Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. … Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. … Ettersom kapitalens behov for flere og flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.»

Men var det så enkelt at dette «grodde fram» og «vi fikk»? Nei, alt dette skjedde gjennom kamp. Einskapsskolen (= enhetsskolen) møtte motstand, han blei gjennomført i mange trinn, dei fleste av trinna mot ønska til partiet til den noverande utdanningsministeren. Dersom ein framstiller det som om kapitalen ga oss einskapsskolen, er det anten rein historieforfalskning eller i beste fall kunnskapsmangel. Noreg innførte 7-årig einskapsskole frå 1920 som eit av dei aller første landa i verda. Andre land har framleis ikkje innført nokon einskapsskole, sjølv om dei kan ha like utvikla kapitalisme som Noreg.

Forsvare einskapsskolen?

Solveig Aamdal skriv om einskapsskolen som står for fall, og eg tolkar ho som om oppgåva til venstresida må vere å forsvare einskapsskolen. Tidligare har mange på venstresida lansert parola «Forsvar enhetsskolen!» Ei slik parole syns eg er problematisk. Vel og bra at arbeidsfolk sine ungar og skal ha utdanning. Men på kven sine premiss blei einskapsskolen bygd? Da borgarskapet sine barn måtte gå i skole med den simple allmuen, var det viktig for borgarskapet at mest mogleg av borgarskapet sine verdiar blei med over i den felles skolen. Tidlig på 1900-talet var det i DNA usemje om målet skulle vere å «løfte» arbeidarklassen opp med å gi dei tilgang til borgarleg danning, eller om ein skulle bygge sin skole for arbeidarklassen som bygde på verdiar som samhald, solidaritet og praktisk fagkunnskap. Ein av DNA sine fremste skolepolitikarar uttrykte det slik at «arbeiderklassens barn skulle få en så god allmennutdanning som mulig, slik at de kunne hevde seg på lik linje med barna fra de høyere samfunnsklassene» (2). Kva som skjedde ved utvidinga av skoleplikta frå 7 til 9 år skildrar Liv Mjelde slik: «Integreringen av realskolen og framhaldskolen i 1959 ble gjennomført på realskolens premisser. Den akademiske læringstradisjonen ble den dominerende i den nye 9-årige skolen.» (3) Var da den 9-årige einskapsskolen eit framsteg for arbeidarklassen?

Med reformane i 1994 og 1997 blei einskapsskolen utvida med enno fleire år. Igjen var det den akademiske læringstradisjonen som styrka seg på kostnad av den yrkesfaglige. Yrkesfaga skulle «løftast» med å få meir allmennteori. Det var ikkje tilsvarande snakk om å gjøre det tidligare gymnaset meir praktisk. Einskapsskolen har ikkje bare betydd at barn frå forskjellige samfunnsklassar skulle gå i lag. Han har og betydd at alle skulle lære det same. I Bærum og på Røst, i Bergen og i Aurdal skulle dei lære det same til same tid. Ein skulle ikkje ta utgangspunkt i lokal kultur og lokalt næringsliv, men førebuast til eit liv som rotlaus mobil arbeidskraft. Denne einsrettinga blei kraftig styrka under Gudmund Hernes. Han ville ha bort lokale læreplanar og samiske læreplanar. Arbeidsmetodane og pedagogikken skulle vere den samme.

Venstresida sin skolepolitikk må vere ein skolepolitikk på elevane sine og lokalsamfunna sine premiss. Da kan vi ikkje bli ståande som forsvararar av einskapsskolen slik den har utvikla seg i Noreg. Både RV og SV har vore mot private skolar. Det er greitt å vere for at skole er eit offentlig ansvar, og mot at dei rike skal kunne snike seg unna å betale skatt for eit godt skoleverk for alle for så å kjøpe sine eigne ungar fri gjennom privatskolar. Problemet er at den offentlige skolen er så einsretta at han ikkje gir plass for omsyn til at elevar har forskjellig kulturbakgrunn. Med eit obligatorisk kristendomsfag må vi tillate muslimske privatskolar, med ein einsretta pedagogikk må det vere rom for Steiner-skolar og Montessori-skolar for at det i det heile skal komme fram at det finst alternative opplæringsmåtar. Folkehøgskolane har i vel eit hundreår vore eit karakter- og konkurransefritt alternativ til puggeskolen – 87% av folkehøgskolane i Noreg er private!

Kva er skolen sitt føremål?

Solveig framstiller skolens formål slik:

  • «Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
  • Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
  • Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
  • Skolen skal formidle den herskende ideologien.
  • Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
  • Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
  • Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. …»

Kvifor står så dette ikkje i skolens formålsparagraf? Ei årsak er sjølvsagt at borgarskapet ikkje kan seie det så direkte, det kunne blitt om ikkje revolusjon, så i alle fall ei større politisk krise. Ei anna årsak er at skolen faktisk og har meir idealistiske oppgåver, og det er ein stadig pågåande kamp om kva for oppgåver som skal vektleggast i både teori og praksis.

Om vi ser på lovar og føremålsparagrafar i norsk skole gjennom tidene, kan vi ofte sjå at det sentrale har vore eleven sine interesser. Dette er særlig klart uttalt i Vaksenopplæringslova av 1976: «Målet for voksenopplæringen er å hjelpe den enkelte til et mer meningsfylt liv.» (4) Ti år etter hadde Gudmund Hernes si programerklæring i Med viten og vilje eit heilt anna utgangspunkt: «Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent.» Det er ikkje lenger eleven eller einskildmennesket som står i sentrum, men «landet», som skal bruke befolkninga sitt talent for å styrke konkurranseevna på verdsmarknaden.

Nylig kom eg over ein artikkel av Ole Henrik Magga om den samiske læreplanen. I den samanhengen skriv han om formålet med skolen og uttrykker det på eit vis som eg trur svært mange både innafor og utafor skolen vil kunne slutte seg til:

«Skolen har rent allment to hovedoppgaver. Den første oppgaven er å ivareta og formidle folkets kultur og kunnskapsgrunnlag. Den andre oppgaven er å gi den enkelte elev en undervisning i samsvar med elevens psykiske og kulturelle forutsetninger.»

Dette er eit syn i samsvar med norsk pedagogisk tradisjon på sitt beste, med folkehøgskoletanken frå Grundtvig av og med arbeidet til dei frivillige opplysningsorganisasjonane. Det er dette det overveldande fleirtalet av norske lærarar har søkt å legge til grunn for arbeidet sitt. Dette bør i dag kunne vere ei programformulering som kan samle store delar av det norske folk. Oppgåva er å vise at den skolen som vi har fått etter reformene på 90-talet, og enno meir etter at NHO gjennom Kristin Clemet har fått styre skolepolitikken ei stund, er noko heilt anna enn det føremålet Magga strekar opp.

Pedagogikk og politikk

Pedagogikk er læra eller vitskapen om læring og opplæring. Men pedagogikk er og spørsmål om haldningar og om kamp mellom kva for interesser skolen skal tjene. Derfor er det ein nær samanheng mellom pedagogikk og utdanningspolitikk.

De fleste av oss har i større eller mindre grad opplevd den gamle skolen med pugging av bibelvers og «flere byer i Belgia». Mot denne blei det etter kvart reist kraftig kritikk, både gjennom politiske organ og i litteraturen (5). Tidlig på 1900-talet starta utviklinga av den såkalla progressive pedagogikken. Denne påverka, i alle fall i prinsippet, normalplanane av 1939, som var styrande for norsk folkeskole fram til 1974. Elevane skulle samarbeide, dei skulle lære gjennom arbeid og sjølve søke kunnskap. Denne endringa har ikkje skjedd av seg sjølv og ikkje utan motstand. Sterkast sto vel den progressive pedagogikken i Noreg på 1970- og 80-talet. Men da var allereie motstanden byrja å røre på seg og arbeida for å snu utviklinga. De første krava om meir konkret kunnskap og konkurranse i skolen kom frå Høgre på 80-talet. Sosialdemokratane sto i hovudsak for den progressive pedagogikken fram til langt ut på 80-talet. Men det skulle vere ein minister frå DNA som for alvor sette i verk Høgre sin politikk. I november 1987 skreiv Gudmund Hernes eit innlegg i Aftenposten der han formulerte krava sine til skolen, noko han skulle forsøke å gjennomføre da han nokre år seinare blei utdanningsminister:

«Mine ønsker for skolen er derfor:

  • Mer trening
  • Mer struktur
  • Mer standardisering
  • Mer arbeidsdisiplin
  • Mer faglig konsentrasjon
  • Mer krav til innsats fra elevene
  • Mer krav til engasjement fra foreldrene» (6)

Aftenposten presenterte innlegget med bilete av Gudmund Hernes og ein bilettekst der det heiter at Hernes indirekte tar eit kraftig oppgjør med Arbeiderpartiets skolepolitikk.

Det er dette som låg til grunn for reformene på 1990-talet og det er ikkje vanskelig å kjenne igjen dagens signal frå regjeringa med NHO i spissen.

Ikkje bare kapital mot arbeid

Skolen er på mange måtar ei gjenspeiling av samfunnet utafor, og utviklar seg som ein kamp mellom motsette interesser og motsette syn. Men langt frå alle desse motsetningane kan forenklast til kapitalen på den eine sida og arbeidarklassen på den andre. Eg vil peike på nokre viktige motsetningar i skolen som bare delvis fell saman med klassemotsetningane:

1. Yrkesopplæring og allmennfag

Dagens vidaregåande opplæring har i hovudsaka to røter: Den akademiske opplæringa i katedralskole – latinskole – gymnas og den praktiske yrkesopplæringa i lærlingeordning og yrkesskole. Når desse tradisjonane har blitt ført inn under same tak og delvis i same klasserom har det blitt store motsetningar. Desse har gått mellom elevar, mellom lærarar og opp til universitets- og høgskolenivå mellom fagpedagogar. Denne motsetninga har gått tvert gjennom lærarane og elevane sine organisasjonar og gjennom politiske parti (i alle fall DNA, SV og RV). Det akademiske borgarskapet og småborgarskapet har stått på eine sida, fagrørsla og delar av borgarskapet i industri og handverk på den andre sida.

2. Sentralt og lokalt

Ei viktig motsetning dei siste 20 åra har vore mellom dei som ville ha eit sentralisert, standardisert og einspora skoleverk og dei som ville legge vekt på tilknytninga til lokalsamfunnet og utvikling av lokale læreplanar og læremiddel. Den lokale innrettinga sto sterkt på 70- og 80-talet og var framtredande i grunnskolen sine læreplanar av 1987. Gudmund Hernes såg det som eit av sine viktigaste mål å ta knekken på dette og få ein skole der alle lærte det samme samtidig. Om ein elev flytta frå Båtsfjord til Stavanger, skulle han kunne fortsette nøyaktig der han slapp. Slik skulle skolen styrke utviklinga av den mobile arbeidsstyrken og den nasjonale identiteten.

Ei rekke andre motsetningar kunne nemnast, som kunnskapsskole – utviklingsskole, einsretta – pluralistisk, disiplin – fridom eller konkurranse – samarbeid. Desse motsetningane har klart samanheng med klassekamp og andre motsetningar i samfunnet utafor skolen, men det blir for enkelt å gjøre alt til kapital mot arbeid.

Spesialundervisning – hjelp eller stigmatisering?

Som spesialpedagog er Solveig Aamdal ute etter å forsvare eigne profesjonsinteresser. Det er sjølvsagt lov, men eg syns det nokre gongar overskyggar det å utvikle ei samla analyse og ein sosialistisk skolepolitikk. Ho seier: «De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse, er at det virker stigmatiserende på elevene.» Det er vel og bra å påvise hulheita i styremaktene sin politikk når slike argument brukast som påskot for å spare pengar. Men like fullt er det eit faktum at spesialundervisninga i stor grad verkar stigmatiserande. Det må derfor vere eit mål å finne betre løysingar enn spesialundervisning etter enkeltvedtak.

Sjølv har eg undervist i yrkesfaglige klassar i vidaregåande skole med eit stort innslag av elevar «inntatt på særskilte vilkår», dvs. med rett til meir eller mindre spesialundervisning. Den mest brukte metoden har vore å gi ekstratimar til deling i dei «viktigaste» teorifaga, slik at «spesialelevane» blei underviste for seg. Dei blei da stigmatiserte gjennom å bli tatt ut av klassa, dei blei underviste av spesialpedagogar utan peiling på yrkesfaga. Ofte blei «spesialelevar» frå fleire yrkesfag underviste i lag. Då fikk dei slite om igjen med grunnskolepensum i norsk og matte og kom aldri til noko nyttig og interessant bruk av faget. Denne undervisninga har eg til gode å sjå noko positivt resultat av. Det eg derimot har sett positive resultat av, er å gi ekstraressursar til tolærarsystem i samla klasse, ikkje minst i dei praktiske faga. Eg har og sett positive resultat av å knytte allmennfaga nært saman med yrkesfaga. Men dette er metodar som ikkje spesialpedagogane har utvikla, og heller ikkje vore særlig opptatt av.

Min påstand er at RV og SV i skolepolitikken har vore mest opptatt av å forsvare timar til spesialundervisning, ikkje av å finne løysingar som tjener elevane si læring og ikkje minst sjølvkjensle.

Reform 94 skapte auka behov for spesialundervisning – ikkje bare fordi alle no skulle inn i skolen, men fordi reforma sjølv skapte fleire taparar – fleire elevar som ikkje kunne/ville tilpasse seg til den standardiserte skolen. Det betyr ikkje at svaret på dette er meir spesialundervisning. Svaret må i staden vere meir yrkesretta opplæring, andre undervisningsmetodar og tilstrekkelig med lærarressursar til at lærarane har tid å hjelpe kvar elev.

Kven er kapitalen?

Det er ingen tvil om at den multinasjonale storkapitalen i dag er på offensiven overfor skoleverket. Det gjeld både internasjonalt og nasjonalt. I artikkelen til Solveig Aamdal er dei internasjonale trendene og påverknaden gjennom OECD, WTO og EØS ikkje nemnt med eit ord. Utan å kjenne til dette kan ein ikkje fullt ut forstå kva som skjer i norsk skole i dag. Eg vil i denne omgang bare oppmode lesarar som kjenner betre til dette enn meg til å skrive ein artikkel. I mellomtida kan lesarane av Røde Fane kaste seg over den nyutkomne boka av Gustav E. Karlsen: Utdanning, styring og marked. Norsk utdanningspolitikk i et internasjonalt perspektiv, Universitetsforlaget 2002.

Nasjonalt har NHO lenge prioritert skolepolitikk, i motsetning til motparten LO, som har hatt svært lite å stille opp med. Da NHO etter valet i fjor haust fikk utdanningsministeren, låg vegen open for å gjennomføre det dei lenge har jobba for: rasering av den offentlige skolen, full opning for privatisering og kommersialisering.

Så langt kan vi vere samde. Men når det blir framstilt som om «kapitalen» har ei og bare ei klar linje for skolen, blir det for enkelt. Det er store forskjellar på skolesystema i forskjellige kapitalistiske land og det er store motsetningar også innafor borgarlige parti og miljø.

Studer skolehistorie!

Skal vi forstå dagens skole og trugsmåla mot dagens skole er det svært nyttig å sjå bakover. Solveig forsøker dette, men eg meiner ho gir eit galt bilete av kordan opplæringa har utvikla seg, når ho skriv: «Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen.» Her skil ho ikkje mellom dei to opplæringstradisjonane, den akademiske og yrkesopplæringa. Den akademiske opplæringa har vore i skole i hundrevis av år, og har ALDRI vore knytta til produksjonen. Den har derfor heller ikkje kunna skilje seg meir og meir frå denne. Yrkesopplæringa, som var nært knytta til produksjonen, foregikk derimot ikkje i skole. Frå slutten av 1800-talet blei det i Noreg utvikla lærlingeskolar som ga teorifag i tillegg til den praktiske opplæringa. Men skoleopplæring i yrkesfag er i all hovudsak utvikla i Noreg på 1900-talet. Dette er den einaste opplæring i skole som kunne bli «etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen.» Og det har og skjedd dei siste åra, i første rekke etter Reform 94.

Så langt har skoledebatten på venstresida i liten grad vore knytta til analyser av kva som har skjedd i tidligare tider og kvifor. Eg saknar ei skolehistorie som analyserer utviklinga av skolen i forhold til utviklinga av samfunnet, produksjonen og ikkje minst klassekampen.

Kva trengst å diskutere?

Eg vonar at mange fleire enn meg tar opp hanska og at dette innlegget og får fleire til å ta pennen eller tastaturet fatt. Det er eit utal av spørsmål å diskutere innafor utdanningspolitikk og pedagogikk, men eg vil peike på eit par som eg ser som uløyste for venstresida så langt:

  • Høgresida sine honnørord er kvalitet, konkurranse, meir prestasjonar og kunnskap. Korleis svarar vi på dette?
  • Den viktigaste motstanden mot skolereformene i Vest-Europa har kome frå lærarar og fagpedagogar. Lærarorganisasjonane har blitt skulda for å male si eiga kake i kampen om skolen. I kva grad er det samsvar og motsetning mellom lærarar og elevar i utviklinga av skolen?
  • I kva grad er pedagogikk ein objektiv vitskap, i kva grad er han politikk?

Ein skolepolitikk for venstresida må etter mi meining bestå av to element:

  1. Eit program som kan samle breitt for forsvar av det beste i norsk skole, og utvikling av dette vidare.
  2. Eit meir visjonært program for skolen i kampen for eit betre samfunn.
Noter
  • 1) Edvardsen, Edmund: Den gjenstridige allmue [Tilbake]
  • 2) Ole Georg Gjøsteen, sitert etter Baune, Tove: Den skal tidlig krøkes … Skolen i historisk perspektiv, 1995, side 50 [Tilbake]
  • 3) Mjelde, Liv: Fra hånd til ånd. Om arbeid og læring i yrkesutdanningsperspektiv, 1988, side 22 [Tilbake]
  • 4) Lov om voksenopplæring, §1 [Tilbake]
  • 5) Kielland, Alexander: Gift. Bjørneboe, Jens: Jonas [Tilbake]
  • 6) Harbo 1997, bind 1, side 89 [Tilbake]
Ukategorisert

Rasenes oppfinnelse

Av

AKP

Bokomtale ved Morten Falck

«Det er farlig å tro at man kan restaurere historisk blodbefengte begreper som ‘den nordiske rasen’ ved å tilbakestille deres historie og plassere dem i en form for steril språklig-politisk vakuumtilstand,» sier Torgeir Skorgen mot slutten av den spennende og viktige boka Rasenes oppfinnelse. Han påpeker at vi aldri har tatt noe ordentlig oppgjør med rasetenkningen, og oppfordrer oss til å ta det en gang for alle. Det er overmodent. Boka hans er det mest omfattende angrepet mot rasismen på norsk hittil.

«Med fornuften som målestokk kan vi gjerne kalle dem barbarer, men sammenligner vi dem med oss selv, vil vi se at vi langt overgår dem i barbari,» skrev den franske essayisten Michel de Montaigne (1533-92) om kannibalene i den nye verden. Det var ikke uvanlig at indianerne spiste menneskekjøtt. Den slags barbariske skikker sørget spanskekongen for å forby, og den siviliserte conquistadoren Hernan Cortéz ga ordre til at en indianer som ble tatt på fersk gjerning, skulle brennes levende. Han begrunner det slik: «Derfor lot jeg ham brenne for å ha spist og drept noen, fordi jeg ville at man ikke skulle drepe noen.» Men verken Montaigne eller Cortéz brukte begrepet rase for å skjelne mellom forskjellige folkeslag. Når franskmannen forsvarte de edle ville, eller Cortéz slaktet for fote, brente og torturerte, var det ikke ut fra at et syn på andre «raser». Det vesentlige skillet mellom ulike folkeferd gikk mellom kristne og hedninger.

De såkalte menneskerasene er en ny oppfinnelse i historien, knyttet uløselig til det europeiske borgerskapets oversjøiske slavehandel og erobringer (ikke så uventet, kanskje) og – paradoksalt nok – til opplysningstida. Merkelig nok finnes det fortsatt folk som har vanskelig for å godta dette. Det er ganske vanlig å tro at mennesker fra fremmede strøk har vært betraktet som rase i tusenvis av år, og det er ikke spesielt knyttet til den politiske høyresida. Ellers fornuftige og vitenskapelig innstilte folk langt ut på venstresida kan komme med påstander som: «Det er lett å se på et menneske hvor i verden det kommer fra, og disse tydelige, ytre forskjellene velger jeg å kalle rase.»

Da er det en sann og dennesidig velsignelse at noen går grundig inn i temaet. Ja, boka Rasenes oppfinnelse må være det nærmeste vi kommer til en sensasjon i norsk bokverden denne høsten. Torgeir Skorgen påviser hvordan rasebegrepet strider mot antikkens og middelalderens, ja til og med renessansens grunnleggende syn på verden og menneskenes tilhørighet. Han viser hvordan ordet gradvis oppsto på slutten av middelalderen, og hvordan det fikk sitt innhold under 1700-tallets forsøk på å bryte med overleverte oppfatninger fra antikken og katalogisere og forstå den fysiske verden. Forfatteren har et klart blikk for hvordan begrepet utformes nettopp med røtter i antikkens forestillinger om menneskets temperamenter og de fire grunnleggende fysiske elementene, akkurat de teoriene man prøvde å frigjøre seg fra.

Skorgens bakgrunn som litteraturhistoriker gir boka noen av dens sterkeste sider. Han går grundig inn i et materiale som blir oversett av de fleste som skriver om dette emnet, men som er viktig. I vår tid er kunnskapene så overveldende at ingen enkeltforfatter kan beherske alle felter. De som skriver om rasebegrepet er vanligvis orientert mot biologien. Men menneskene, de levende kvinner og menn som befolker verden og beveger historien, er hele mennesker, de blir påvirket av kunst, litteratur, musikk og andre kulturelle ytringer, og ikke minst av skjønnhetsidealer. Det er ikke naturhistorikerne, men folk som den sveitsiske forfatteren (og presten) Lavater og den tyske kunsthistorikeren Winckelmann som har formet våre ofte ubevisste oppfatninger om «rasenes» karakteristiske utseende. De ga jødene krumme neser og påførte oss skjønnhetsidealer som fortsetter å ødelegge våre liv, og som ble normgivende for å vurdere «verdien» av forskjellige mennesker. Uten at vi ser denne påvirkningen og hvor disse ideene kommer fra, blir det umulig å ta oppgjør med dem, umulig å bli kvitt dem.

En av de sterkeste sidene ved Skorgens bok er at den tar for seg den norske tradisjonen, helt fra Bergensbispen Erik Pontoppidans forsvar for slavehandelen midt på 1700-tallet, via Det Norske Selskab og historikere som Keyser, til maurflittige rasehygienikere som den trønderske militærlegen Halfdan Bryn og Oslo-apotekeren Jon Alfred Mjøen. Denne tradisjonen har vært godt skjult siden 2. verdenskrig, men den er viktig å forstå. For den sier noe om hvor utbredt rasetenkningen var, og den viser oss den norske intellektuelle orienteringen mot Tyskland i hele denne perioden. Verken Bryn eller Mjøen var angstbitere fra det ytterste høyre, de var liberale venstremenn. Tanken om å «forbedre» menneskene ved å gi det naturlige utvalget en hjelpende hånd, var så utbredt og så akseptert at ikke engang en aktiv anti-rasist som Karl Evang greier å fri seg helt fra den, selv ikke i kampskriftet Rasepolitikk og reaksjon.

Meget tydelig dokumenterer Skorgen at begrepet «rase» ikke har noe klart innhold, at det er vilkårlig og kan defineres etter behov til enhver tid – og at det ikke kan rives løs fra sin blodige historie. Den som etter å ha lest denne boka fortsetter å dele menneskene inn i «raser», må ha politiske eller økonomiske interesser av å gjøre det. Skorgen er krystallklar. Han oppfordrer som sagt til et skikkelig oppgjør. Vi må slutte å bruke dette begrepet, slutte å dele inn menneskene etter uvesentlige ytre kjennetegn, og møte dem som individer på like fot.

Som Røde Fanes lesere vil forstå, er boka ikke skrevet ut fra et klasseperspektiv. Det er en svakhet i forhold til å forstå rasismen. For rasebegrepet slik vi kjenner det i vår tid, er oppstått som et ideologisk redskap i klassekampen. Det er først når vi ser det, at det blir mulig å forstå hva dette begrepet virkelig er. Dersom vi skal få tatt det oppgjøret Skorgen går inn for, må vi se hele bildet.

Derfor er det en svakhet at Skorgen «går glipp av» Boulainvilliers. Det skjer fordi han i sin framstilling følger den naturhistoriske tråden på 1700-tallet, og legger vekt på Linné, Kant, Herder, Blumenbach osv. Grev Henri de Boulainvilliers som utformet rasebegrepet i sin Histoire de l’Ancien Gouvernement de la France (utgitt posthumt i 1727), var historiker. Skorgen nevner ham, men ser ikke den politiske betydningen av det han kaller grevens «tofolksteori». Derfor nevner han ham bare som en tematisk innledning til skildringen av Gobineau og 1800-tallets forsvar for imperialismen, i kapittelet «Herskerrasens oppfinnelse». Kronologien burde vært en varselklokke. Boulainvilliers kom før Linné, som ga ut den 10. og endelige utgaven av sitt Systema Naturae i 1758. Og det er først når vi ser at rasebegrepet er utformet for å rettferdiggjøre undertrykking det blir mulig å forstå hvorfor det er så vanskelig å gi det en klar biologisk definisjon – og hvorfor det er nødvendig å slutte å bruke det. Begrepet oppstår i historievitenskapen som legitimering for klasseherredømme, det smitter fra den intellektuelle diskusjonen rundt Boulainvilliers’ bok til biologien, og etter hvert som vitenskapen får en mer og mer sentral rolle for å forklare verden, blir det viktigere og viktigere å begrunne rasebegrepet i biologi og antropologi.

Skorgen er ikke biolog, og det gjør at framstillinga av biologien også har sine svakheter. Diskusjonen om rasebegrepet blir ikke fullstendig uten at man ser klart hvordan biologiens definisjoner blir klarere, hvordan systematikken blir mer og mer basert på regler som utelukker rasismens gamle blodsmystikk og bindes opp i et internasjonalt vedtatt regelverk. Biologene har forlatt begrepet «rase». Zoologene snakker om underart, botanikerne om varietet (det finnes flere begreper også). Ordet rase blir nå bare brukt i sammenhenger hvor det er et ønske å nå et større publikum, og derfor unngå fagterminologien. Vi er tilbake der hvor rasebegrepet tyter inn i biologien utenfra – og det store oppgjøret med rasebegrepet har god støtte i biologien.

Dersom Skorgen hadde vært helt oppdatert på genetikernes utforskning av menneskets arvestoff, ville han fått med seg sterke argumenter. En av konklusjonene fra forskerne som kartlegger menneskets gener, er at ideen om menneskeraser ikke finner støtte i genetikken. Og de genetikerne som på grunnlag av tusener på tusener av genetiske analyser kartlegger menneskets vandringer fra Afrika og vår historiske spredning over resten av kloden, er helt klare og samstemt: Det finnes ikke menneskeraser. Den som tror det er mulig å se på et menneske hvor det har sine røtter, er i beste fall naiv.

Men disse innvendingene er underordnet. Skorgens bok er et storartet bidrag til å legge rasebegrepet under torva, en enestående kilde til kunnskap og forståelse, en inspirasjon til å tenke selv. Den bør leses og studeres av alle anti-rasister, og den bør bli en spore til spennende diskusjoner.

Ukategorisert

Arbeiderklasseperspektiv på rusgiftspørsmålet

Av

AKP

(del 1)

av Forfatterkollektivet

Aftenposten har to år på rad fått versting-prisen for den mest usaklige dekning av narkotikaspørsmålet, utdelt av dr. Hans Olav Fekjær, blant annet for denne overskriften: «Ecstasy er i ferd med å bli vanligere enn alkohol.» Siste undersøkelse fra det statlige rusgiftforskningsinstituttet fortalte at bare 3 % av norsk ungdom (15-21 år) hadde prøvd ecstasy.

Anklagen er at avisa overdriver både utbredelse og virkning av de narkotiske stoffene, og underdriver grovt alkoholens virkning, som den mest utbredte og uten konkurranse mest skadevoldende rusgift i samfunnet. Hvorfor skriver ikke Aftenposten om det? Dagbladet har nylig fulgt opp med en artikkelserie med tittelen «Dop-eksplosjon blant unge», mens tallene fra det samme instituttet viser stagnasjon for de narkotiske stoffene. NRKs Her og nå klarer å finne ungdom som ferdes i så avvikende miljøer at de hevder: «Hasj er like vanlig som alkohol.» «Det er en vanvittig situasjonsbeskrivelse i et land hvor over 90 % av ungdom (15-21 år) har brukt alkohol og 17 % noen gang har brukt cannabis,» skriver Fekjær på sine nettsider (www.bks.no). Det skapes altså en mediavirkelighet, som få av oss har mulighet til å kontrollere, fordi vi ikke i samme grad som med alkohol kan observere bruk og virkninger av narkotika i vårt eget miljø.

Likevel er narkotikaproblemet godt synlig i gatene i de største byene, og overdosedødsfallene har preget både avisoverskrifter og kommunestyre- og stortingsdebatter de siste åra. Venstresida har i den sammenhengen begynt å innta andre standpunkter enn tidligere. Den såkalte skadereduksjonsstrategien har fått tilhengere blant de sosialistiske partiene både ute i Europa og i Norge. I Europaparlamentet har disse partiene sammen med De Grønne vært de sterkeste tilhengerne av en avkriminaliseringsorientering i forhold til cannabis. I Norge gikk Oslo RVs og Oslo SVs bystyregrupper nylig inn for etablering av sprøyterom i hovedstaden. Alkoholspørsmålet er derimot mindre diskutert.

Imidlertid skjer det nå store endringer også på alkoholområdet. Reduserte avgifter på alkohol er nå blitt en valgstrategi i Arbeiderpartiet, blant annet som en følge av alkoholmarkedsmekanismene innen EU. Danskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at svenskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at Norge også må senke sine alkoholavgifter, ifølge de etablerte politikerne. Man kan spørre seg hva som er vitsen med å stå utenfor EU. Nylig vedtok EFTA-domstolen at Norge nå må begynne å selge rusbrus i butikkene. Den norske selvråderetten ser det ut til at det er smått stell med.

Som en følge av den alkoholliberale utviklingen de siste årene, har norsk ungdom økt sitt alkoholforbruk vesentlig. Jentene har fordoblet sitt alkoholforbruk siden midt på 90-tallet, og guttene drikker 50 prosent mer enn i 1995. De skadevirkningene dette medfører, både sosiale, kriminalpolitiske og helsemessige har vi ennå ikke sett det fulle omfanget av. Men utviklingen er slik at det nå kanskje er nødvendig å foreta en ny analyse av venstresidas standpunkter i rusgiftpolitikken.

Definisjon

I denne artikkelen brukes «rusgift», som et felles begrep for alle slags rusgifter, både alkohol, illegale stoffer, beroligende og bedøvende medikamenter og sniffestoffer. Det er riktig å ha en fellestilnærming til virkningen av bruken av kjemiske, bevissthetsendrende midler, selv om det også er nødvendig med ulike strategier overfor legale og illegale stoffer. Men alkohol er det mest utbredte, det mest skadeframkallende, og dermed det viktigste av disse stoffene, og vil her bli brukt som eksempel.

Et arbeiderklasseperspektiv på rusgiftspørsmålet, vil kreve at man stiller og antyder svar på, noen hovedspørsmål:

  • 1. Er det forskjell på måten alkoholproblemet gir seg utslag i ulike samfunnsklasser?
  • 2. Hvordan påvirker alkoholspredninga i samfunnet styrkeforholdet mellom klassene?
  • 3. Hvilke metoder har vært mest tjenlige for de to hovedklassene i kampen mot alkoholskadene?
1. Alkoholproblemet i ulike samfunnsklasser

Undersøkelser har vist at alkoholforbruket innenfor ei befolkningsgruppe henger sammen med økonomien i gruppa. Det er mer vanlig å drikke alkohol i borgerskapet enn i arbeiderklassen. Det er også mer vanlig å brenne hjemme blant velstående enn blant fattige.

Det er mange borgere som har alkoholproblemer. Disse problemene gir seg ofte utslag i dårlig lever og lignende kroppslige tegn på langvarig storforbruk av alkohol. Mange borgere har også en alkoholavhengighet. Alkoholavhengighet er til å leve med dersom du bare kan skaffe nok av det du er avhengig av, nemlig alkohol, inntil du dør av det. Uten grundigere analyse, kan det se ut som om borgerskapets alkoholskader først og fremst preges av medisinske følger av langvarig storforbruk. Borgere med alkoholproblemer ønsker derfor ofte heller ikke å bli «blandet» med «alkoholikerne» med sosiale problemer fra arbeiderklassen i de institusjoner og andre behandlingstilbud som er blitt bygd opp. Derfor dukker private klinikker og opplegg opp, hvor klientene heller betaler mer, og får en service som en vanlig arbeider eller funksjonær med alkoholproblemer, ikke kan forvente.

Arbeiderklassen preges av at den lever under mer utrygge forhold, rent materielt. Arbeiderklasseindivider har ofte ikke et så ressurssterkt nettverk rundt seg, hverken økonomisk eller sosialt. Dette gjør at alkoholavhengighet får større sosiale og økonomiske konsekvenser for en arbeider og hans/hennes nærmeste. Alkoholavhengigheten svekker personens og familiens sosiale og økonomiske funksjonsevne, hans/hennes evne til å arbeide for å bedre sine kår, og i siste instans også hans/hennes evne til å være medlem av arbeiderklassen. Rekruttering til filleproletariatet skjer stort sett fra arbeiderklassen, selv om det også forekommer rekruttering fra andre lag.

Arbeiderklassen som sådan, og dens organisasjoner og representanter, må hele tida skjerpe seg og være aktpågivende fordi den står i en defensiv posisjon, hvor hvert trekk borgerskapet gjør, kan bety svekkelse, tilbakegang eller ulykke for deler av eller hele klassen. Dersom aktpågivenheten blir svekket som følge av fyll og uenighet, dersom solidariteten blir svekket som følge av enkelte arbeideres hang til alkohol, dersom samholdet blir svekket fordi klassemedlemmene tar ut aggresjon og frustrasjoner overfor hverandre, får dette betydning for styrkeforholdet mellom klassene, i arbeiderklassens disfavør.

Sannsynligvis er det også sammenheng mellom de mannlige klassemedlemmenes tendens til kjønnsundertrykking og utbredelsen av alkoholbruk i klassen («Tenkende arbeidere drikker ikke – drikkende arbeidere tenker ikke»). I den grad kvinnene øker sitt alkoholforbruk, og tar etter de mannlige bruksmåtene, vil tendensen til splittelse i arbeiderklassen ikke bli mindre, men øke.

2. Alkoholspredninga og styrkeforholdet mellom klassene?

Utgangspunktet for arbeiderklassen er at den står i en undertrykt posisjon i samfunnet, og at den har objektiv interesse av å redusere eller oppheve denne undertrykkinga. Undertrykking kan avle enten flukt eller tilpasning, og den kan avle motstand. Alkoholen spiller en rolle i den grad den bidrar til flukt og tilpasning og i den grad den svekker motstanden mot undertrykking. De illegale stoffene fungerer på samme måten.

Alkohol har en bevissthetsendrende funksjon i vår kultur. Alkoholen blir brukt for å endre vår oppfatning av virkeligheten. Dersom vi oppfatter virkeligheten som mer rosenrød enn det faktisk er grunn til, svekkes også motivasjonen for å forandre virkeligheten. Dersom vi føler at vi i bunn og grunn har det godt i sofakroken med vår pjolter, er det lite sannsynlig at vi skal kaste oss ut i faglig og/eller politisk arbeid. Når noen likevel gjør det, er det ikke på grunn av, men på tross av alkoholen. Men oppslutning og innsatsvilje, klassebevissthet, motivasjon til forandring, er i dag ikke utbredt i arbeiderklassen. En sosialistisk bevegelse må mobilisere arbeidere for forandring. Alkoholspredninga i arbeiderklassen er her et problem. I gamle dager delte kapitalistene ut alkohol som en del av lønna, og når de hørte at arbeiderne planla fagforeningsmøter. Flere har beskrevet hvordan arbeiderne som en motstrategi proklamerte totalt alkoholforbud for hele klassen i krisesituasjoner (for eksempel under streiker). I dag står ingen arbeidskraftkjøpere i døra og deler ut alkohol, men det tette nettet av vinmonopolbutikker, ølutsalg og skjenkesteder gjør kanskje samme nytta, mens alkoholundertrykkinga på den måten blir mer tilslørt? Hva blir da et godt sosialistisk standpunkt i spørsmålet om vi skal ha flere vinmonopolutsalg, om vi skal ha vin i dagligvarebutikkene, om vi skal ha lengre åpningstider på skjenkestedene? Vinspaltene mat- og drikkeoppskriftene og rusbrusen er spesielt innretta på kvinner, som tidligere har vært mer motstandsdyktige enn menn mot alkoholkulturen. Blir det da et godt sosialistisk standpunkt å kjempe for rusbrus i butikkene?

Aldous Huxley har i boka Vidunderlige nye verden beskrevet et russtoff som han kaller «Soma». Ved hjelp av dette stoffet kunne enkeltmennesker ta «kjemisk ferie» når verden ble for vanskelig. Dermed var det også sikkert at alle tendenser til opposisjon ble brutt, og at makthaverne også hadde en kjemisk kontroll over innbyggerne i samfunnet. I prinsippet er det kanskje ikke så stor forskjell på denne kontrollen og den kjemiske kontrollen makthavere utøver overfor arbeiderklassen blant annet ved hjelp av spredning av alkohol og bedøvende og beroligende medikamenter. I den borgerlige ruskulturen blir det anbefalt å individualisere og kjemikalisere problemer, følelser og driftsliv. Menn bruker i stor grad alkohol, mens kvinnene dominerer når det gjelder bruken av beroligende medikamenter. Et konkret uttrykk for at rusgiftproblemet nå offisielt skal gå over fra å bli betraktet som et kollektivt sosialt problem til et individuelt helseproblem, er at myndighetene nå foreslår behandlingsinstitusjonene lagt til de regionale helseforetakene, alkoholproblemet skal oppfattes som en sykdom.

Det særegne med alkohol og andre rusgifter er også at de er behovs- og avhengighetsskapende og at den generelt sterke ruskulturen i samfunnet gir seg utslag i en tilbøyelighet til å flykte fra problemer heller enn å ta opp kampen. Ruskulturen gir ideologiske forklaringer på at du har lov til å drikke, og vil bli møtt med forståelse for det, når du er sint, opphissa, nervøs, i dårlig humør eller utafor på andre måter, alt sammen symptomer på at alt ikke er som det skal være.

Det skulle være unødvendig å nevne så mye om de helsemessige kostnadene som alkoholen forårsaker i arbeiderklassen. De er formidable. At alkohol skaper mye sosialt trøbbel blant arbeidsfolk er heller ikke ukjent. Motsetninger mellom kjønnene, alkoholrelaterte skilsmisser, alkoholpregede utblåsninger på fester og sammenkomster, mellom folk med grunnleggende felles interesser, alt sammen representerer en klar svekkelse av arbeidsfolks evne og vilje til innsats og kamp for felles interesser. I stedet tas frustrasjonen og aggresjonen ut som uenighet og ufred mellom individer. I tillegg bruker arbeiderklassen mange milliarder kroner i året på alkohol. At dette påvirker de økonomiske prioriteringene sterkt i mange arbeiderklassefamilier, behøver en ikke å tvile på. Enkelte undersøkelser antyder at ca. 25 prosent av alle barn som vokser opp, har så store psykiske problemer at de kunne ha hatt behov for behandling. Alkohol inngår ofte i årsaksbakgrunnen her. Mange barn som vokser opp med foreldre med avhengighetsproblemer får også en svært dårlig start, både generelt og ofte i forhold til egne rusgiftproblemer. Dagens alkoholbruk får altså også betydning for framtidas arbeiderklasse og dens evne og vilje til å forbedre sin framtid.

Til sammen utgjør de helsemessige, sosiale, psykologiske og økonomiske rusgiftskadene en klar passivisering av arbeiderklassen i forhold til dagskampen så vel som til dens mer langsiktige, historiske oppgaver. Kampen mot alkoholspredning og alkoholbruk må derfor være en viktig oppgave for enhver sosialistisk bevegelse.

Enda et moment i denne sammenhengen. Alkoholen er nå, sammen med de illegale stoffene, en klar årsakskilde bak filleproletariseringa av deler av arbeiderklassen. Det er en sammenheng som ikke bare går på avhengighet og utslagning. Denne filleproletariseringa er med og legger grunnlag for dannelsen av et kriminelt befolkningsskikt med forbindelseslinjer langt inn i borgerskapet. Alkohol- og narkotikabruk fremmer individuelle og lettvinte øyeblikksløsninger på problemer. Spill, narkotikaomsetning, spritsmugling, hjemmebrenning og salg, hallikvirksomhet og prostitusjon, pornografi o.l. ved siden av tradisjonell vinningskriminalitet er alt sammen fenomener som florerer innenfor dette skiktet, og er en del av dets livsmønster. At mange av disse aktivitetene går ut over arbeiderklassen økonomisk og sosialt, er hevet over tvil. At filleproletariatet i situasjoner har spilt en politisk reaksjonær rolle er også et faktum, som blant annet Marx og Engels beskriver i Manifestet, og Marx også flere andre steder. «Filleproletariatet, denne passive forråtning av det gamle samfunnets nederste lag, blir gjennom en proletær revolusjon her og der dradd inn i bevegelsen, men ifølge hele sin livssituasjon vil de dog være mer tilbøyelige til å la seg kjøpe for reaksjonære formål» (Manifestet). Tilsvarende beskrivelser er gitt av filleproletariatet i Marx: Klassekampene i Frankrike og Louis Bonapartes 18. Brumaire. Både Hitler og Mussolini rekrutterte blant filleproletariatet til sine brun- og svartskjorter. Asbjørn Elden har på en oversiktlig måte skildret filleproletære skikt i Norge som ble medløpere for NS før og under siste krig (Elden: Oppgjør, Oktober Forlag 1979).

For å holde sine kampmuligheter på topp, er det viktig for arbeidsfolk å hindre at dette skiktet på undersida vokser, slik at det kan spille reaksjonære roller, for eksempel som streikebrytere, som fotfolk i fascistiske bevegelser osv. Alkohol- og narkotikaspørsmålet blir her et kjernespørsmål.

Prostitusjon uten stoff og alkohol er så godt som umulig. Prostitusjon og hallikvirksomhet uten barer, restauranter og nattklubber med alkoholskjenking er vanskelig å tenke seg. Utslagning og degradering til filleproletariatet uten alkohol og stoff er også uvanlig. Det er altså sannsynligvis nær sammenheng mellom alkoholbrukens utbredelse og filleproletariatets størrelse og aktiviteter.

Fortsettelse i neste nummer av Røde Fane

Ukategorisert

Midt i «Det store spillet»

Av

AKP

av Arnljot Ask

USA var raskt ute med å anerkjenne republikken Armenia høsten 1991. De var også blant de første til å opprette ambassade i Jerevan. Og de har skaffa seg både politiske støttespillere i landet og økonomisk innflytelse, blant annet gjennom Verdensbanken og Pengefondet sine krav om motytelser. Russland har opprettholdt en betydelig økonomisk og politisk innflytelse i landet, og har også i dag to militærbaser der, i grenseområdene mot Tyrkia. Som utenriksminister Vatan Oskanian uttrykte det, da delegasjonen hadde møte med han; det føles ikke så betryggende å ha bare Tyrkias gode venn USA som buffer mot sin tradisjonelle erkefiende.

Begge disse hovedrivalene i regionen gjør hva de kan for å trekke det lille landet inn i sin innflytelsessfære. Armenia på sin side gjør hva de kan for å bevare mest mulig av sin nyvunne uavhengighet. Utenriksministeren kalte dette å følge en komplementær utenrikspolitikk. Det innebar å ha gode forbindelser til begge rivalene, samtidig som han også ga til kjenne at det var et langsiktig mål å bli en del av EU! Armenia her bedre forutsetninger for å mestre en slik balansekunst enn sine nærmeste naboer i Kaukasus. Det økonomiske minuset, at landet sjøl ikke sitter på de store olje-/gassreservene, og sannsynligvis heller ikke vil få transittledninger over sitt territorium, snus i denne sammenhengen til en fordel. Men allikevel, deres geografiske plassering gjør at de ikke kan vente å komme lettvint gjennom det farvannet som venter. Noen aktuelle meldinger fra de siste månedene illustrerer dette tydelig:

  • 12. august kunngjorde BP at konsortiumet de er hovedaksjonær i (sammen med Statoil), i oktober ville vedta å bygge en gassrørledning til 3,2 milliarder US $ for å utvikle det gigantiske gassfeltet Shah Deniz (se artikkelen Norge i Kaukasus). Ledningen skal gå parallelt med oljerørledningen fra Baku til Ceyhan, men stanse opp i Erzurum i Tyrkia. Gassen dekker de svære behova som de tyrkiske energiplanene opererer med. Samtidig råder det stor usikkerhet om hvor store behov Tyrkia vil få framover -og hvor de vil ta gassen fra. Det er neppe en tilfeldighet at BP og Statoils ledning skal proklameres samtidig som det russiske Gazprom og det italienske ENI planlegger å åpne sin «Blue Stream»-rørledning tvers over Svartehavet, med russisk gass til det tyrkiske markedet!
  • 15. august hevda den rusiske forsvarsministeren Ivanov at det var noen drepte separatister i Tsjetsjenia som hadde georgianske flyktningdokumenter. Det ble lagt fram samtidig som Russland krevde å få felles militærøvelse med Georgia i den såkalte Pankisi-kløften, hvor de hevder at Georgia hjelper tsjetsjenske terrorister. Georgia avviser Russlands påstander og hevder på sin side at Russland assisterer opprørerne fra Abkhasia, og at Russland går inn for å skape kaos i Georgia. De hevder også at Russland har krenka luftterritoriet til Georgia. Russland misliker sjølsagt sterkt Georgias nære bånd til USA, og det at de står fram som et viktig transittland for å få olje og gass fra Kaspihavet til Europa i konkurranse med Russlands transportruter. Fra sist vår av er også amerikanske soldater invitert inn i Georgia, for å være med i kampen mot det USA og Georgia klassifiserer som terrorister.
  • 17. juli undertegna Armenia og Russland en avtale om at Russland ettergir en gjeld på 98 millioner US $ i bytte for overtakelse av fem statseide armenske bedrifter. Den viktigste av disse er varmekraftverket i Hrazdan som kan produsere ca 40 % av Armenias behov for elektrisitet. Men også en høyteknologisk bedrift og et par forskningssenter, som tidligere var knytta til Sovjets militær-industrielle kompleks, har betydning. Denne avtalen innebærer en viktig forsterking av Russlands innflytelse i den armenske økonomien og også et framskutt økonomisk brohode for Russland i hele Sør-Kaukasus. Samtidig ble nye avtaler om våpenleveranser inngått. Dette trekket fra Russlands side må sees i sammenheng med diverse framstøt fra USA sin side etter 11. september 2001.
  • USA opphevet våpenembargoen mot Armenia og Azerbajdsjan tidligere i år, og jobber for å få ikke bare Georgia, men også Armenia, med på fellesøvelser med Nato-landene. I følge USA-representant på en internasjonal olje-/gasskonferanse i Tbilisi sist vår, var oppgaven her ikke minst å forberede forsvar av rørledningene i regionen.
Ukategorisert

Klasse, økonomi og den andre intifadaen

Av

AKP

av Adam Hanieh

For store delar av venstresida er Israels politikk ganske enkelt forstått som eit tilhøve mellom Likud på høgresida og det meir fredsvennlege Arbeidarpartiet. Eg har som mål å vise at eit slikt syn skuldast ei feil tilnærming til klassedanninga i Israel. Om me ikkje set klasse i sentrum for analysane våre, vil det vere vanskeleg å utvikle tilstrekkeleg forståing av det som faktisk går føre seg ute i det verkelege livet.

Den nåverande palestinske intifadaen og Israels brutale svar har ført til tallause artiklar dei siste to åra. Men det er ein skuffande mangel i analysar frå venstresida, der mykje av skrivinga freistar forklare innhaldet i den israelske politikken med Ariel Sharons høgrestandpunkt. Innanfor denna ramma blir den israelske strategien presentert som ein rasistisk variant av ein koloniseringsplan for dei okkuperte områda, som innimellom fører til fordriving av palestinarane frå Vestbreidda og Gaza-stripa.

Drøfting av klasse og politisk økonomi både i Israel og i dei okkuperte områda er påfallande borte frå så godt som all analyse frå venstresida. Det kan sjå ut som ei merkeleg skulding mot venstre-skribentar, men eg trur fråveret av analyse basert på klasse i seg sjølv peikar på det uklare synet mange venstreorienterte har på den israelske staten. For store delar av venstresida er Israels politikk ganske enkelt forstått som eit tilhøve mellom Likud på høgresida og det meir fredsvennlege Arbeidarpartiet. Eg har som mål å vise at eit slikt syn skuldast ei feil tilnærming til klassedanninga i Israel, og at om me ikkje set klasse i sentrum for analysane våre, vil det vere vanskeleg å utvikle tilstrekkeleg forståing av det som faktisk går føre seg ute i det verkelege livet.

I hovudsak vil eg argumentere for at den israelske kapitalismen vart skapt av den sionistiske arbeidarrørsla (i dag representert av Arbeidarpartiet), og at Oslo-prosessen var eit nøkkelsteg i utviklinga (note 1). Israels krig mot det palestinske folket i dag er det logiske framhaldet av prosessen, retta mot å skape ein palestinsk kantonstat. På grunn av den sentrale rolla den sionistiske arbeidarrørsla har i bygginga av den israelske kapitalismen, er begrepa «venstre» og «høgre» ofte forvirrande når det gjeld Israel.

Dei siste ti åra har Israel i tillegg i aukande grad gjort seg mindre avhengige av billeg palestinsk arbeidskraft, samtidig som dei okkuperte områda er gjort meir avhengige av israelsk økonomi. Resultatet er eit palestinsk samfunn med ein klassestruktur ute av lage – ein kapitalistklasse som er avhengig av privilegerte samband med israelsk kapital, og ein arbeidarklasse utan særleg tyngde i den nasjonale kampen.

Klasse og stat i det israelske samfunnet

Mange kommentarar frå akademikarar og andre ser den dominerande stillinga til den israelske staten dei første fire tiåra etter at landet vart oppretta i 1948 som prov på at Israel var ein sosialistisk økonomi. Denna trua fann næring i dei politiske skriftene frå den sionistiske arbeidarrørsla sjølv, i rolla til busettingskollektiva – særleg kibbutz-rørsla – og styrken til fagrørsla, Histadrut, som den største enkeltarbeidsgivaren gjennom det meste av Israels historie (note 2). Sidan midten av 1980-tallet, og i aukande grad på 1990-tallet, har den politiske økonomien i Israel vorte dramatisk endra. I dei siste femten åra har den økonomiske strukturen i landet endra seg markant, og Israel har omfamna ein tilsynelatande seirande global kapitalisme. Basert i hovudsak på oppskriftar frå Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken har den israelske regjeringa privatisert statlege selskap, letta på kontrollen over kapitalmarknadene, og redusert reallønna.

Tradisjonell tilnærming til Israels politiske økonomi har freista forklare desse endringane som resultat av eit ideologisk skifte i den israelske eliten. I samsvar med detta synet brukte dei israelske leiarane å halde seg til ein slags sosialistisk ideologi, og midt på 1980-tallet omfamna dei raskt ein nyliberal kapitalistisk resept som løysninga på sine økonomiske problem.

Opp mot det synet har ein ny generasjon israelske intellektuelle det siste tiåret hevda i skrivinga si at ein må nærme seg den israelske makta på ny måte for å forstå ho (note 3). Dei seier utviklinga i sionistrørsla best blir forstått om ein ser på busettarrørsla som ein freistnad på å vinne kontroll over landområda og arbeidsmarknaden. Den private kapitalistklassen frå den opphavlege busettarrørsla var veik og oppsplitta, og ei kollektivistisk tilnærming til busettinga, leia av den sionistiske arbeidarrørsla, var den meste effektive måten å okkupere landet på, og fordrive dei opphavlege bebuarane. Styrken til Histadrut og den leiande rolla til den sionistiske arbeidarrørsla kan ein best forklare ved den veike jødiske kapitalistklassen som eksisterte før 1948, og behovet for å skaffe arbeid til jødiske immigrantar, og likeins stenge ute den opphavlege palestinske arbeidarklassen frå arbeidsmarknaden, som eit forspel til utdriving.

Fordi både kapitalist- og arbeidarklassen var på eit uutvikla stadium i busettarperioden, var den israelske staten etter 1948 ikkje bare opptatt av busetting, men au i å bygge klassar i seg sjølv. Denna klassedanninga gjekk gjennom to nøkkelfasar i perioden mellom 1948 og 1985.

1) 1948-1973

Perioden var prega av høg vekstrate finansiert av tyske erstatningar og utanlandske jødiske fond. Det var ein oppstartsfase for stat og klasse. Derfor overførte staten så godt som alle kapitaloverføringane til utvalte grupper som vart sett på som allierte i det «nasjonale prosjektet». Desse gruppene endte opp som nøkkelkonglomerata som skulle dominere israelsk økonomi dei følgjande åra. Den israelske arbeidarklassen vart danna gjennom den store innvandringa av arabiske, afrikanske og asiatiske jødar som skulle bli etnisk definerte som «Mizrahim».

Etter den israelske okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza-stripa i 1967, gjekk den israelske økonomien gjennom den såkalla palestinske boomen. Okkupasjonen auka den israelske heimemarknaden kraftig og skaffa ei ny kjelde til billeg arbeidskraft. Denna arbeidsstyrken var billeg og høgutbytteleg, og midt på 1980-tallet utgjorde palestinarar frå Vestbreidda og Gaza-stripa rundt 7 % av den israelske arbeidsstyrken (note 4). Rundt 1/3 av arbeidsstyrken på Vestbreidda og Gaza-stripa arbeidde i Israel i 1985, 47 % av desse i byggeindustrien. Den billege arbeidskrafta gav den israelske økonomien eit løft ved å fylle dei lågaste trinna i arbeidsmarknaden og dekke noen av manglane den lange israelske militærtenesta skapte. Det sette au noen Mizrahim i stand til å klatre opp til å bli formenn eller oppsynsmenn, og slik lette noe på dei etniske spenningane som hadde grodd fram mellom Mizrahim og europeiske jødar på 1970-tallet.

2) 1974-1985

Seint på 1960-tallet hadde dei store kjernekonglomerata vakse saman til fem nøkkelforretningsgrupper: Koor, Hapoalim, Leumi, Clal, og Israel Discount Bank Holdings (IDB). Dei første fire var kontrollert av staten, Histadrut og den sionistiske arbeidarrørsla, mens IDB var privateigd. Frå ein start med den israelske okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza-stripa i 1967, og i aukande grad i 1973-krigen, vart den militære produksjonen det sentrale i den politiske økonomien i Israel. Dei militære utgiftene vart fordelte til nøkkelkonglomerata av staten, og førte til enorme vekstratar i nøkkelgruppene mens økonomien som eit heile leid av stagflasjon (note 5).

Midt på 1980-tallet byrja systemet bryte saman på grunn av mange ulike faktorar. Ein verdsomspennande nedgang og eit fall i etterspørselen etter våpen på grunn av politisk omgruppering sette grenser for profitten til konglomerata. Innanlands tok hyperinflasjonen kvelartak på økonomien som eit heile, og gjorde finansiell planlegging vanskeleg.

Som svar på endringane gjorde staten, leia av Arbeidarparti-delen av sionistrørsla, markante steg i ny retning med den økonomiske stabiliseringsplanen frå 1985 (ESP). Endringa besto av fire prosessar:

1. Ei endring i tilhøvet mellom staten og nøkkelkonglomerata.

ESP var den offisielle starten på nye tilhøve mellom staten og kapitalistklassen. Nøkkelkonglomerata vart skilte frå statsapparatet og lagt i hendene på den nye kapitalistklassen. Staten skulle ikkje lenger verne konglomerata, men dei blei nøkkelområda for kapitalakkumulasjon for ein verkeleg privat kapitalistklasse. Det oppnådde ein gjennom å bryte opp Histadrut-imperiet, og gi lemningane over til private, og ved privatisering av statlege og halv-statlege selskap.

2. Framveksten av ein ny kapitalistklasse.

Kapitalistklassen oppsto gjennom ei samansmelting frå tri ulike kjelder:

  • Internasjonal kapital, ofte med band til sionistrørsla, som til dømes USA-forretningsmannen Ted Arison og den kanadiske milliardæren Charles Bronfman
  • Innanlands privat kapital som tidlegare hadde vore statsstøtta, som Recanati og Ofer-familiane
  • For det tredje delar av statsbyråkratiet som hadde leia ESP og privatiseringa.

3. Israels inntog i verdsøkonomien.

Då det starta midt på 1980-tallet, vart Israels økonomi åpna mot verdsøkonomien ved lette i lovverket som regulerte utanlandsk eigarskap og investeringar, og felles notering av israelske selskap på børsar verda rundt. Kapitalistklassen gjort greie for i punkt to ovanfor var ikkje einsarta. Tredje delen av klassen, tidlegare statsbyråkratar, vart ofte leiarar av dei nye private selskapa. Som følgje av forhandlingane som starta med palestinarane tidleg på 1990-tallet, vart store israelske selskap integrerte i verdsøkonomien ved store investeringar og knyttingar på eigarsida til utanlandsk kapital, særleg i USA og Asia. For det tredje byrja internasjonal kapital, då særleg frå USA, å investere tungt i Israel, og Israels økonomi vart integrert i den verdsomspennande kapitalistismen.

4. Omstrukturering av tilhøvet arbeidar – kapitalist.

Nedbrytinga av konglomerata og Histadrut-imperiet hadde stor verknad på tilhøvet mellom arbeidaren og den kapitalistiske eigaren. Det gamle systemet hadde eit lag av privilegerte arbeidarar ved sida ein tungt utbytta sektor, og vart brote ned ved å kutte lenka mellom Histadrut og økonomien. Det vart ein stor auke i utbyttingsgraden av arbeidarklassen som synte att i produktivitetsauken som oversteig veksten i reallønna. Mange statlege tiltak låg til grunn for det, særleg devalueringa av shekelen og lågare priskompensasjon. I tillegg bidrog den statlege tollpolitikken til å ta frå dei fattige og gi til den nye kapitalistklassen, mellom anna ved lågare subsidiar på enkelte varar.

Desse endringane pregar den «nye» israelske politiske økonomien, og syner att på politisk og kulturelt plan. Noen teikn på endringane: (1) veksten i borgarretts- og utanomparlamentariske rørsler i takt med at staten har trekt seg attende frå det offentlege rommet, (2) aukande «McDonaldisering» av den israelske kulturen i takt med at USA-kapital har auka investeringane i landet, og (3) politiske utviklingsprosessar som Oslo-avtalen var eit nøkkelsteg som gjorde at israelsk kapital kunne gå over til eit globalt og regionalt stadium.

Det må strekast under at Arbeidarpartiet var den leiande krafta i denna omforminga til nyliberal kapitalisme. Den sosiale basisen hadde vore rike jødar frå Europa og Amerika, mens rivalen Likud byrja vinne tillit frå dei fattigare laga av jødar frå Afrika og Midt-Austen (Mizrahim) på 1970-tallet. Likud vann sitt første val i 1977, i hovudsak på grunn av støtte frå fattige og underprivilegerte Mizrahim, og det synet at Arbeidarpartiet representerte den europeiske jødiske eliten. I dag er det svært lite skilje i den økonomiske politikken til Arbeidarpartiet og Likud. Begge har heilhjerta omfamna ein USA-lik nyliberalisme. På politisk plan er det au merkverdig samsvar mellom hovudstrømningane i Arbeidarpartiet og Likud i synet på den israelsk-palestinske konflikten. I dag overser leiaren i Arbeidarpartiet, Benyamin Ben Eliezer, den brutale undertrykkjinga av palestinarane i dei okkuperte områda der han sit som forsvarsminister. Det er samansmeltinga av Arbeidarpartiet og Likud som forklarer kollapsen til Arbeidarpartiet som politisk kraft i Israel (note 6).

Oslo-avtalen og israelsk kapitalisme

Ved starten av Oslo-prosessen var den framveksande kapitalistklassen ein uttalt støttespelar for forhandlingane. Eit typisk eksempel på støtta var Benny Gaon. Gaon vart administrerande direktør i flaggskipet til Histadrut, Koor, i 1987, og leia omdanninga av Koor til eit privateigd selskap. For Gaon og den nye kapitalistklassen var Oslo-avtalen svært viktig for å åpne Israel for verdsøkonomien. Etter deira syn ville det vere uråd å trekkje utanlandske investeringar i stor grad til Israel så lenge konflikten sto ved lag. Det ville au vere vanskeleg for israelske selskap å investere i USA, Europa og dei såkalla framveksande marknadene utan ei politisk løysning på den israelsk-palestinske konflikten. Koor la fram sitt Fredsprosjekt kort etter underteikninga av Prinsipperklæringa i 1993 der israelsk, palestinsk, arabisk og europeisk næringsliv samla seg om investeringar i regionen. Selskapet var ein hovudsamarbeidspartnar for PA (Palestinian Authority – dei palestinske sjølvstyresmaktene) på infrastrukturprosjekt, og i vareeksport til Vestbreidda og Gaza-stripa.

Årsaka til støtta var i hovudsak behovet for å få slutt på den arabiske boikotten av israelsk økonomi, og sikre stabile rammevilkår for næringslivet i Israel. Israel sikta mot at lågteknologiske produkt, som tekstil, skulle produserast i fabrikkar i Egypt og Jordan til langt lågare lønner enn i Israel. I stor grad har det vore ein suksess. Israelske selskap produserer nå varene sine i industrisonar i Jordan, Egypt, og i dei okkuperte områda.

Frå 1993 har Israel medvite arbeidd for å bytte ut dei palestinske dagarbeidarane som har arbeidd inne i Israel frå 1967, med fremmendarbeidarar frå Asia og Aust-Europa. Mens utanlandsk arbeidskraft var litt dyrare ettersom dei måtte få tak over hovudet og bli transportert til landet, gav dei høgt utbytte og blei ofte brakt til landet «illegalt» (men den israelske regjeringa var fullt informert). Dei vart leverte av innleigefirma oppretta i Thailand, Fillippinenene, og Romania med arbeidsgivarar som tok passa frå dei ved framkomsten, tilsette dei på svært dårlege vilkår og ofte heldt tilbake lønna. Dei utgjorde ein ideell reservearbeidskraftstyrke, ettersom dei lett kunne bli deporterte til heimlandet fordi dei var «ulovleg» i Israel.

Derfor førte dei hundretusentals fremmendarbeidarane som kom etter Oslo-avtalen til at israelsk økonomi ikkje lenger var avhengig av palestinsk arbeidskraft. Palestinsk arbeidskraft vart i staden for ei «kran» som kunne skruast opp og igjen avhengig av den økonomiske og politiske stoda. Mellom 1992 og 1996 sank palestinsk sysselsetting i Israel frå 116.000 arbeidarar (33 % av den palestinske arbeidsstyrken) til 28.100 (6 % av den palestinske arbeidsstyrken). Lønn frå arbeid i Israel fall frå 25 % av palestinsk BNP i 1992 til 6 % i 1996 (note 7). Mellom 1997 og 1999 fekk ein oppgang i israelsk økonomi tallet på palestinske arbeidarar omlag opp til nivået før 1993. Men som ein følgje av starten på den nåverande intifadaen fall tallet drastisk på grunn av grensestengingar og nekting av tilgangsløyve. Sidan september 2000 har rundt 75-80.000 palestinarar mista jobbane inne i Israel eller i busetjingane. Talla tyder på at palestinsk arbeidskraft har blitt annanrangs reservearbeidskraft ved sida dei utanlandske arbeidarane.

Tilhøvet mellom dei palestinske styresmaktene og Israel

Hovudpunktet i den israelske strategien ovafor Vestbreidda og Gaza-stripa er kontroll over palestinarane utan direkte militærstyre over palestinske byar og landsbyar. Oslo-avtalen hadde som mål at den palestinske kampen, eigedommen og grensene skulle under israelsk kontroll, mens den palestinske befolkninga skulle styrast av PA, der maktgrunnlaget heilt kvilte på velsigning frå regjeringane i Israel og USA. Viktigaste oppgava til PA var å garantere «tryggleiken» til Israel, dvs. å opptre som politistyrke for okkupasjonsmakta. På klassisk kolonialistisk vis fekk dei innfødde «sjølvstyre», nøye innpassa under vedvarande israelsk kontroll og dominans.

Palestinsk økonomi er fullstendig integrert i og avhengig av israelsk økonomi. Om lag 75 % av all import til Vestbreidda og Gaza-stripa kjem frå Israel, mens 95 % av all eksport frå Vestbreidda/Gaza-stripa har Israel som mål. Israels fullstendige kontroll over alle ytre grenser betyr at det er uråd for palestinsk økonomi å utvikle meiningsfulle tilhøve til eit tredje land. Vestbreidda og Gaza-stripa er i stor grad avhengig av vareimportert, totalt utgjør han 80 % av bruttonasjonalinntekten. Med svak eigenproduksjon og stor import kjem ikkje den økonomiske makta til den palestinske kapitalistklassen frå eigen industri eller produksjon, men er av kompradortypen. Profitten kjem frå eksklusive importrettar på israelske varer, og kontroll over store monopol gitt til dei som var lojale til Arafat. Det privilegerte tilhøvet til israelsk kapital er kjenneteiknet på det palestinske borgarskapet. Sidan 1993 har detta borgarskapet fusjonert med delar av PA-byråkratiet og utgjør ein hovudpillar i styret til Arafat.

Heilt frå starten av Oslo-prosessen har den vidare eksistensen til PA vore fullstendig avhengig av Israel, USA og Europa. Mellom 1995 og 2000 kom 60 % av alle inntektene til PA frå indirekte skattar på utanlandske varer importert til dei okkuperte områda, samla inn av den israelske regjeringa. Desse pengane blir samla inn av den israelske regjeringa og så overført til PA kvar månad, etter reglar utforma i den økonomiske Paris-avtalen mellom PA og Israel frå 1995 (note 8). Det betyr at om Israel vel å halde tilbake desse pengane, slik dei har gjort sidan desember 2000, så er PA i alvorleg pengekrise.

Den andre hovudkjelda til inntekter for PA er utanlandske midlar frå USA, Europa, og arabiske regjeringar. I 2001 dekka desse midla rundt 75 % av lønnsutgiftene til PA. Utan desse pengane ville 122.000 offentleg tilsette i PA-området vore utan lønn. I tillegg fekk dei utanlandsk støtte til matvareprogram, jobbskapingsplanar og oppbygging av øydelagt infrastruktur. Heile Vestbreidda og Gaza-stripa har eit handelsunderskott på 45-50 % av bruttonasjonalinntekten, og det blir i prinsipp finansiert av utanlandsk hjelp.

Tilhøvet mellom palestinske område og israelsk økonomi, og det at den palestinske kapitalistklassen er kompradorar, har gitt den palestinske arbeidarklassen eit særpreg. Arbeidsstyrken er delt i tri store område:

  • Arbeidarar i Israel og busettingane som er alvorleg ramma av den nåverande politiske stoda
  • Eit stort antall PA-tilsette i offentleg sektor
  • Ein privat sektor dominert av små selskap.

Det er så godt som ingen industriarbeidarklasse å snakke om på Vestbreidda og Gaza-stripa.

Mens palestinske arbeidarar i Israel har blitt mindre viktig for israelsk økonomi, utgjør dei framleis ein stor del av den totale palestinske arbeidsstyrken. I månadene før intifadaen starta i 2000, arbeidde drygt 20 % av den palestinske arbeidsstyrken på Vestbreidda og Gaza-stripa (med unnatak av Jerusalem) i Israel eller i busettingane.

Under det første opprøret i dei okkuperte områda i 1988 arbeidde over 50 % av den palestinske arbeidsstyrken i Israel. Delen av den palestinske arbeidsstyrken som jobbar for israelske arbeidsgivarar har slik falle med 60 % på 12 år. Kor har desse arbeidarane blitt av?

Den sterke veksten i sysselsetting etter Oslo-prosessen kom i offentleg sektor innafor PA, som utgjør rundt 25 % av sysselsettinga i palestinske område. Delen av arbeidsstyrken sysselsett i offentleg sektor er nesten dobla sidan midten av 1996. Meir enn halvparten av utgiftene til PA går til lønningar i offentleg sektor.

Den tredje hovudsektoren er privat næringsliv, særleg tjenesteytande næringar. Det som skil denna sektoren ut, er at han totalt er dominert av små familieeigde selskap. Dei palestinske områda manglar markant storindustri på grunn av tretti år med israelsk utviklingshindrande politikk. Over 90 % av private palestinske selskap sysselset mindre enn 10 tilsette.

Politiske implikasjonar

På det økonomiske området pressa Oslo-avtalen fram utviklinga av ein parasittisk palestinsk kapitalistklasse, heilt avhengig av tilhøvet sitt til israelsk kapital for å skaffe seg profitt. I mellomtida gjorde Israel slutt på avhengigheita si av billeg palestinsk arbeidskraft, ved ein massiv flom av høgutbyttelege fremmendarbeidarar. I staden vart dei palestinske arbeidarane ein reservearbeidshær som kunne slåast av og på. Tiår med utviklingshindrande politikk og fullstendig israelsk kontroll av det palestinske baklandet betyr at den innanlandske palestinske arbeidarklassen enten er avhengig av offentleg sektor betalt av utanlandske hjelpetiltak, eller konsentrert i små, privateigde familieselskap.

Samansetjinga av den palestinske arbeidarklassen er svært merkbar på det politiske området. Jamvel om den palestinske arbeidarklassen er stor, finst det ingen organisert sektor sterk nok til å utforme ein klassestrategi for den palestinske nasjonale rørsla. Det skil seg, kanskje, frå dømet til antiapartheid-rørsla i Sør-Afrika, der den organiserte arbeidarklassen, særleg gruvearbeidarane, var i stand til å spele ei sentral rolle i kampen.

Det reelle innhaldet i denna klassestrukturen er klart synleg i det verkelege livet i dag. Sidan april i år har rundt 700.000 menneske levd med portforbud mest heile tida. Portforbud, særleg husarrest, betyr at ingen som bur i ein større palestinsk by, kan bevege seg utanfor heimen utan risiko for å bli skote og drepne av den israelske hæren. Dei dagane portforbudet blir lempa noen få timar gir innbyggjarane i desse byane nok tid til å kjøpe mat eller treffe venner, ikkje til å utføre meiningsfullt produktivt arbeid. I ein slik samanheng blir det uråd å planleggje dei grunnleggjande behova i livet. Frå ein dag til den neste er det uråd å vite om du vil vere i stand til å gå på jobb, skole, eller universitet, eller om du blir stengt inne heime. Resultatet er eit heilt folk som går og ventar.

Realitetane bak portforbudet syner på ein framifrå måte endringane i både palestinsk og israelsk klassestruktur etter Oslo-avtalen. I eit vanleg kapitalistisk samfunn ville eit slikt portforbud vere umauleg fordi arbeidsliv og industri stoppar opp månadsvis om gongen. Under den første intifadaen som starta i 1988, innførte Israel allment portforbud i noen landsbyar, men aldri så lenge og så omfattande som nå. Desse tiltaka, saman med fråver på grunn av generalstreik under den første intifadaen, fekk leiinga i det israelske arbeidsdepartementet til å kalle stoda «traumatisk» for den israelske økonomien. I dag stør alle politiske leiarar i Israel permanent portforbud og stengingar, og dei slåst for økonomisk delte område.

Strukturen i den palestinske arbeidarklassen påverkar den nåverande intifadaen i sterk grad. Ideen om streik eller andre arbeidaraksjonar er ikkje-eksisterande, ettersom dei har så godt som ingen verknad på israelsk økonomi og bare er til skade for dei palestinske arbeidarane og familiane deira. Boikott av israelske varer er eit anna framlegg til politisk handling som har vore reist med jamne mellomrom under intifadaen. Trass i noen symbolske forsøk gjør dei økonomiske banda mellom Israel og palestinsk økonomi det så godt som umauleg, ettersom mesteparten av varene blir importert frå Israel. Det finst ikkje lokale kjelder til meieriprodukt, kjøtt, sement, eller mesteparten av frukt og grønnsaker eller elektriske produkt. Elektrisitet, telefonlinjer, vatn og jamvel det palestinske internettet er til sjuande og sist kontrollert av den israelske regjeringa.

Er Oslo-avtalen død?

Eit vanleg omkved i dominerande media så vel som frå delar av PA og den israelske regjeringa, er at den nåverande intifadaen betyr slutten på Oslo-prosessen. Noen palestinske kommentatorar skuldar Israel for å ville øydeleggje PA og vende tilbake til den såkalla israelske sivile administrasjonen som styrte Vestbreidda og Gaza-stripa til 1993.

Problemet med desse påstandane er at dei stemmer dårleg med det som verkeleg går føre seg når ein undersøkjer grundig. Det er viktig her å skilje mellom det påståtte innhaldet i Oslo-avtalen, og det prosessen skulle oppnå.

Om Oslo-prosessen blir forstått som ein strategi for å kantonisere (dele opp eit land i sektorar eller distrikt) Palestina, uavhengig av handtrykka på plenen framfor Det Kvite Huset, så er det klart at Oslo-avtalen er langt frå død. Dei siste månadene har den israelske regjeringa gjennomført ein plan med mål å slå under seg land på Vestbreidda og tvinge palestinarane inn i desse kantonane. Planen liknar reservata som vart sett opp av regjeringa i Sør-Afrika for dei svarte i apartheid-tida. Ein ni meter høg mur som strekk seg hundrevis av kilometer, blir nå sluttført rundt byar på den nordlege delane av Vestbreidda, som Nablus, Jenin, Qalqilya og Tulkarem. Ein liknande mur blir bygd rundt Jerusalem. Knytt til byggverket er det sett i verk eit nytt pass-system som krev at alle palestinarar som ønskar å reise mellom palestinske byar, må skaffe seg spesielle løyve som blir gitt veke for veke av den israelske miltærkommandanten på Vestbreidda. Alle varer som skal inn i palestinske område må gjennom eitt av tri transittpunkt kontrollerte av israelske militære. I røynda er Vestbreidda oppdelt i tri kantonar – den nordlege, midtre og sørlege Vestbreidda – med all transport av varer og folk mellom desse kontrollert av det israelske militæret.

Desse tri kantonane på Vestbreidda er skilte av store israelske busettingsblokkar og sprikande motorvegar som palestinarane er nekta tilgang til. Spesielle bilskilt skil mellom palestinske og israelske bilar, og utgjør ein grunnpilar i det framveksande apartheidsystemet på Vestbreidda.

Den palestinske folkesetnaden i Gaza-stripa er effektivt stengt ute frå alt samband med Vestbreidda i over eit tiår, og utgjør den fjerde kantonen i den israelske planen. Gaza-stripa har vore omgitt av eit gjerde i mange år, og er nå eit av dei mest tettbefolka områda på jorda med 1 million menneske bokstavleg talt stengt inne på noen få kvadratkilometer. Jamvel palestinske fiskarar som skal på sjøen for å tjene til livets brød må søkje løyve frå det israelske militæret.

Bak denna prosessen ligg dei økonomiske endringane som er skissert ovanfor: Ein freistnad frå israelsk kapitalisme på å tvinge fram ei løysning på konflikten som vil tjene Israels deltaking i den globale marknaden, tillate israelsk økonomi å liberalisere og redusere miltærutgiftene og åpne både arbeids- og forbrukarmarknaden i Midt-Austen.

Hovudhindringa i prosessen er dei palestinske massane, ikkje PA. Målet i den nåverande israelske strategien er ikkje øydeleggjinga av PA men nettopp det motsette, styrke han for at han betre kan undertrykkje befolkninga. Noen medlemmer av PA vil gå med på det, men det er ikkje individ som er viktige, men heller strukturen som eit heile og rolla han speler.

Det er vanskeleg i dag å snakke om ein «intifada» i meininga ei stor folkeleg rørsle. Av grunnar skissert ovanfor er det lite massedeltaking i det nåverande opprøret. Men det er ein sterk vilje til motstand uttrykt med det arabiske «samideen», eller den trufaste. Det er grunnen til straffetiltaka frå den israelske regjeringa får form av kollektive straffetiltak mot folket, tiltak retta mot å demoralisere og svelte ut folket til gi opp.

Notar

1) Prinsipperklæringa, til vanleg kalla Oslo-avtalen, vart underteikna av den israelske regjeringa og den palestinske frigjøringsorganisasjonen 13. september 1993. Avtalen var produkt av hemmelege forhandlingar mellom den israelske regjeringa og palestinske forhandlarar. Trass i den utbreidde oppfatninga at Oslo-avtalen hadde som mål å oppnå fred og ein palestinsk stat på Vestbreidda og Gaza-stripa, var det ein høgst defekt avtale som gav inntrykk av palestinsk suverenitet men heldt ved like israelsk dominans på alle område slik eg skal vise seinare i artikkelen. [Attende]

2) Histadrut (Landsorganisasjonen for arbeidarar i Eretz Israel) var den administrative ryggrada i busettingane før Israel vart skipa, med kontroll over koloniseringsarbeidet, økonomi, produksjon og marknad, arbeidsmarknad og forsvar. Histadrut var ikkje fagforeining i vanleg forstand, men prioriteringane vart fastsette av nasjonale mål, og ikkje arbeidarinteresser. I 1960 karakteriserte generalsekretæren i Histadrut, Pinhas Lavon, organisasjonen slik: «Landsorganisasjonen for arbeidarar vart grunnlagt for førti år sidan av fleire tusen ungdommar som ville arbeide i eit underutvikla land der arbeidskrafta var billeg, eit land som snudde ryggen til innbyggjarane sine og avviste nykommarar. Under slike tilhøve var grunnlegginga av Histadrut ein sentral del av gjenfødinga av det hebraiske folket i fedrelandet deira. Vårt Histadrut er ein verkeleg landsorganisasjon. Det er ikkje ein fagforeining for arbeidarar.» Sitert i Haim Hanegbi, Moshe Machover og Akiva Orr: «The Class Nature of Israel», i New Left Review 65 (januar / februar 1971). [Attende]

3) For å sjå eksempel på denna analysen, les: Gershon Shafir: Land, Labor and the Origins of the Israeli-Palestinian Conflict, 1882-1914 (Cambridge: Cambridge University Press, 1989). Zeev Sternhell: The Founding Myths of Israel: Nationalism, Socialism and the Making of the Jewish State (Princeton University Press, 1998). Ilan Pappe (red): The Israel / Palestine Question: Rewriting Histories (London: Routledge, 1999). [Attende]

4) Lewin-Epstein, Noah og Moshe Semyonov, «Occupational Change in Israel: Bringing the Labor Market Back», Israel Social Science Research 2, nr 2 (1984): 3-18. [Attende]

5) Ei meir detaljert drøfting av spørsmålet finn du i skrifter av Jonathan Nitzan og Shimson Bichler, særleg «From War Profits to Peace Dividends: The New Political Economy of Israel», Capital and Class, vol. 60 (hausten 1996). [Attende]

6) Det er teikn til at storselskapa i Israel vil prøve å byggje opp att Arbeidarpartiet som ei politisk kraft med betydeleg støtte frå næringslivet, ved å bytte til Arbeidarpartiordføraren Amram Mitzna i Haifa som leiarkandidat i Arbeidarpartiet mot Ben Eliezer nå nyleg. [Attende]

7) World Bank: Trade Options for the Palestinian Economy (Working Paper No. 21) (English), mars 2001. [Attende]

8) Parisprotokollen var ein økonomisk avtale underteikna i 1995 som ein del av Oslo-prosessen. Han gav presise overslag over kva for varer palestinarane fekk lov å importere og eksportere, likeins skattereglar og andre økonomiske spørsmål. [Attende]

Ukategorisert

Økonomi og krig – akkurat nå

Av

AKP

av Per-Gunnar Skotåm

USA jager på for å virkelig etablere sin verdensdominans. Drivkraften i dette er som nevnt, jakten på strategiske råvarer hovedsakelig olje og gass.

1. oktober i år hadde Dagens Næringsliv og Finansavisen hovedoppslag rundt det samme temaet: «Det voldsomme fallet på børsene i hele verden.» Børsverdiene var tilbake til nivået høsten 1996. Nyhetene nærmere to måneder seinere preges av at Irak betingelsesløst har tillatt våpeninspektører til å gjennomsøke landet etter at USA i hele høst har lett etter påskuddet for å gå til krig mot landet.

Det skjer mye i Norge og verden nå. Mye av dette dreier seg om krig og fred:

  • I Norge nekter kommunepolitikere fra mange partier å ta gjenvalg i frustrasjon over den statlige nedskjæringspolitikken som kun gir rammer for hvor nedskjæringene skal gjennomføres, og ikke gir rom for å bedre befolkningas velferdstilbud. Samtidig øker Norge sitt økonomiske og militære bidrag til USAs krigføring i Afghanistan. USA posisjonerer seg sterkere militært for en mulig invasjon i Irak.
  • Utarminga av kommuneøkonomien øker presset for å kutte i tilbud, utskille og privatisere deler av den kommunale virksomheten. For å saldere budsjettene presses kommunene til å selge ut eierinteressene i lokale e-verk og kraftselskap.

Dette mangfold av tilsynelatende uavhengige hendelser drives fram av en hovedfaktor: kapitalens jag for å finne investeringsområder som kan opprettholde profittraten. Som vi skal se etter hvert, henger økonomi og krig sammen. Krig er økonomi med militære midler.

Når pyramidespillet rakner

De daglige finanstransaksjonene ligger nå nærmere 50-100 ganger over det verdenshandelen knyttet til varer og tjenester skulle tilsi. Det finnes enorme mengder ledig kapital som ikke finner plassering som opprettholder profittraten, som kreves for ikke å tape for andre kapitaler.

Desimalforskjeller i valutaverdi eller aksjeverdi kan utnyttes av den som kan flytte enorme beløp daglig, og kan gi 30 % avkastning årlig. Dette er en profittrate som det ikke er mulig å få gjennom ordinær vare- og tjenesteproduksjon. Hver dag skifter 18.000 milliarder dollar hender bare i valutaspekulasjon. Bakgrunnen for den enorme veksten i aksjeverdiene siden 1996 skyldtes tilgangen av ny kapital. Finanskapitalen lyktes i å lokke folk over hele kloden som hadde noen kroner oppspart, til å flytte disse fra ordinære bankinnskudd til aksjer. Tilgangen av kapital ga alle aksjer en stigning som ethvert pyramidespill. Stigningen var så sterk at folk særlig i USA tok opp store banklån til ordinær lav rente for å investere i aksjer. Samtidig ga verdistigningen folk følelsen av rikdom. Dette initierte stor forbruksvekst. Denne opprettholdt og økte industriproduksjonen med høyt tempo i produksjon og sysselsetting som igjen virket tilbake på investeringslysten – lånefinansiert eller ikke. Da boblen til slutt sprakk, hadde finanskapitalen med sin førstehandsinformasjon allerede trukket ut sine midler med enorm fortjeneste for å søke nye investeringsområder.

Som stabiliseringstiltak og for å opprettholde den psykologiske forventninga om framtidig gevinst, har den amerikanske sentralbanken gjentatte ganger senket renta. Den er nå nede på under 1 %, noe som resulterte i en økning i amerikansk utlånsvekst og forbruk til og med i oktober i år. I Europa tvang overgangen til euro folk til å bruke store mengder med svarte penger i løpet av kort tid ved innledninga av 2002. Overgangstida for bruk var så kort at for mange var den eneste muligheten for å få realisert midlene, å kjøpe dyre forbruksgjenstander som kunne handles i kontanter.

Denne handelen har for en periode stimulert forbruk og produksjon av dyr forbrukerelektronikk, møbler, hvitevarer og biler. Nå vil dette slå tilbake til lavere etterspørsel enn vanlig med påfølgende stagnasjon i produksjonen av de samme varene.

Det samstemte koret fra den norske politiske og økonomiske eliten helt ned til lokalplanet i kommunene har vært at det er forsvarlig for private og det offentlige å investere i aksjer og aksjefond. Dette har medført at folk privat, pensjonsfond, deler av fagbevegelsens kampfond, frie kommunale midler etter salg av kraftverk og lignende ble plassert i aksjefond. I realiteten en enorm overføring fra det private og offentlige til finanskapitalen.

Kurven for stigningen og fallet i aksjeverdien siden 1996 er omtrent identisk med tilsvarende kurve forut for og etter krakket i 1929. Sånn sett finnes det indikasjoner på at verden allerede er inne i en økonomisk depresjon. Samtidig er det sterke indikasjoner på at den nedgangen i aksjeverdi som særlig vesten har opplevd de siste to åra, bare er begynnelsen på et betraktelig større ras. En mye større del av økonomien er nå knyttet til børsverdier enn for 70 år siden. De psykologiske mekanismene henger fortsatt etter realitetene i økonomien siden økning i privatforbruket opprettholdes med låneopptak og tru på framtida. Konsekvensene ved et økonomisk sammenbrudd vil også bli betraktelig sterkere siden færre enn for 70 år sida kan få tilskudd til privatøkonomien ved inntekt fra primærnæringer.

Militære tiltak, egen vekst og ekspansjon

Den voksende antiglobaliseringsbevegelsen lover godt for framtida når det gjelder å bygge opp motkrefter til markedsliberalismen til Verdensbanken og WTO. Strukturtilpasningsprogrammene fra disse institusjonene legger grunnlaget for økt innflytelse og utplyndring fra de transnasjonale/multinasjonale selskapene.

En teoretisk svakhet fra deler av antiglobaliseringsbevegelsen er at de sprer en oppfatning om at disse selskapene opererer på tvers av alle landegrenser og ikke er knyttet til noen stat. Tvert om er det en forutsetning i disse tider for å forstå og handle korrekt å se at de hendelser som nå preger verden, er knyttet til rivalisering mellom flere kapitalistiske sentra som bak ideologien om allmenn økonomisk liberalisering i verdenssammenheng, fremmer interessene til sine selskaper, sin kapital og sine kapitalister.

EUs begrunnelse for sin eksistens – sitt prosjekt er kort sagt følgende:

For ikke å gå under i konkurranse med de to andre kapitalistiske sentra USA og Japan, var det en forutsetning å etablere et indre marked av en størrelse som gir egne kapitalgrupperinger et beskyttet marked. Dette kan gi grunnlag for å utvikle en økonomisk styrke som kan ta opp konkurransen med andre i verdenssammenheng. Utviklinga av unionen med felles myntenhet, felles lovgivning, utenrikspolitikk, militærvesen osv. er naturlige følger av dette.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Østblokken gav all internasjonal kapital ekspansjonsmuligheter. Samtidig var det en sterk underliggende tendens av rivalisering mellom EU og USA i denne ekspansjonen.

EU ekspanderer nå østover gjennom innlemmelse av stadig flere stater i EU med etablering av beskyttet markedstilgang for EU-kapital. USA øker sin innflytelse og kontroll gjennom utvidelsen av Nato. USAs dominerende stilling i Nato gjør alle andre i alliansen underordna og sjøl om de fleste EU-land er med fungerer alliansen i hovedsak som kontrollorgan militært overfor EU.

Natos «out of area»-vedtak må derfor i hovedsak tolkes som tjenlig for USA i å etablere militær, politisk og økonomisk ryggdekning i områder de ikke er geografisk i nærheten av, men med «støtte» og «legitimitet» fra EU som del av alliansen. Dette er et favntak som EU ikke er i nærheten av å kunne utfordre politisk, siden USA er så enormt overlegent militært.Sannhetens øyeblikk for EU når det gjelder dette, var Kosovo-krigen i 1999 hvor USAs fullstendige monopol på luftetterretning og overvåking overhodet ikke ga rom for EUs militære redskap – VEU. Den observante leser har kanskje registrert at VEU knapt har vært nevnt av EU siden da, og er for tida helt død.

Det nylig avslutta Nato-toppmøtet i Praha demonstrerte dette fullstendig. Nato-land utenom USA opptrer som hyener i forhold til løva. Redd for å bli utelatt i den varsla krigen mot Irak av frykt for å gå glipp av byttet. Servil underdanighet for å være med på rovet, men samtidig klar over at løva kan knekke ryggen på dem med ett bitt i neste øyeblikk.

USA forbruker aleine mer enn 25 % av verdens årlige oljeforbruk. USAs produksjon, kapitalakkumulasjon og livsstil er som ingen annen økonomi drevet og opprettholdt av tilgang på rimelig energi i form av olje. USA er i dag avhengig av import av mer enn halvparten av sitt oljeforbruk. Egne oljekilder har for 20 år siden nådd toppunktet og er nå på hell. Om 10-20 år vil USA være avhengig av å importere 3/4 av sitt oljebehov.

Olje er en strategisk forutsetning for opprettholdelse av USAs kapitalakkumulasjon og dominans i verden. Når størsteparten av olja i framtida skal hentes utenfor det amerikanske kontinent, vil det gjøre USA ekstremt sårbar økonomisk og militært.

Når USA den 10. mars 1999 vedtok The Silk Road Strategy Act som lov i den amerikanske kongressen, var det i erkjennelse av behovet for i framtida å sikre seg tilgang til de rike og til dels uutnyttede oljetilgangene i og rundt Kaspihavet. Loven slår fast at det er av avgjørende betydning for USAs framtid, å sikre seg økonomisk og politisk hegemoni i de tidligere sovjetrepublikkene: Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Hovedformålet er å sikre USA framtidige leveranser av olje og gass for å bli mindre avhengig av det ustabile Midtøsten-området.

Denne loven slo punkt for punkt fast hva som skulle være hovedlinjene i USAs satsing i dette området. USA har som et resultat av sine tiltak etter 11. september 2001 etablert seg militært i alle de 8 nevnte republikkene og har på punkt etter punkt oppfylt målsettinger som var nedfelt i loven vedtatt to og et halvt år før 11. september. Denne militære etableringen gir ikke bare militærstrategiske støttepunkter i hvert land som en del av den eurasiske korridor fra Svartehavet til Kina. Den blir samlet sett også militærstrategiske støttepunkt mot Russland fra sør og mot Midtøsten fra nord.

USAs sanksjoner mot Iran satt USAs oljeselskap på sidelinja i forhold til å oppnå avtaler med Iran angående utnyttelse av oljeforekomstene i deres område av Kaspihavet. Enda verre: Oljeselskap i EU var i ferd med å inngå slike avtaler med muligheter for å utvide samarbeidet med andre land rundt Kaspihavet. USAs siste forsøk på å få kontroll over oljeressursene var en avtale med Taliban-regimet for å bygge en oljeledning gjennom Afghanistan til dette området. Den havarerte ca. et halvår før 11. september.

Terrorangrepet gav USA en mulighet til å snu hele situasjonen til sin fordel med begrunnelsen: jakten på terroristene. I løpet av drøyt ett år har USA etablert seg militært i hele området. De har innsatt en marionettregjering i Afghanistan, og fått en avtale med denne om å legge en oljeledning gjennom landet. For en periode greidde USA å dempe vestlig opposisjon mot sin egen utenrikspolitikk, og fått vesten til å bidra militært og økonomisk til en ekspansjon som i hovedsak tjener USAs interesser.

Militær og politisk geostrategi

Et krigstiltak er: Å påtvinge en motstander sin vilje gjennom voldelige maktmidler. Et militært tiltak derimot er ikke nødvendigvis voldelig i øyeblikket. Tvert om vil den ypperste militære strategi være å få motstanderen til å gi seg/underkaste seg uten at det er nødvendig å gå til krig. Årsaken vil være at det er opplagt hva resultatet vil bli ved en eventuell krig, sånn at en like gjerne kan gi seg i utgangspunktet.

I dagens verdenssituasjon må man derfor studere den militære situasjon for å forstå politikken, samt studere det økonomiske fundament for politikken for å forstå det militærstrategiske elementet.

I globalt perspektiv har USA posisjonert seg med militære baser på en rekke geostrategiske punkter som er nødvendig for en rekke potensielle konflikter. Basene i Sør-Korea hvor USA har 35.000 soldater, er sammen med deres sjømilitære base i Japan kontrollerende for området og er på den ene sida av Kina. Basene som er opprettet i Afghanistan og i de tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan, er på den andre sida av Kina og India. Sør for Maldivene har USA sin enorme flybase på Diego Garcia som i disse dager rustes opp og klargjøres, som utgangspunkt for bombing av Irak. Også i denne krigen mot Irak vil den være utgangspunkt for B52-bombeflya og B2 Stealth, og er det strategiske festepunkt for USA i det indiske hav.

Kina vil i løpet av 10 år være avhengig av å importere 75 % av sitt behov for naturgass og 85 % av sitt oljebehov, og inngikk allerede i 2000 et nært samarbeid med Kazakstan med henblikk på utnyttelse av de store olje og gassreservene der. Disse interessene kolliderer direkte med USAs behov i samme område.

Afghanistan er militærstrategisk sett et pivoteringspunkt (svingpunkt, sentrum i en sirkel) for dominans over hele Sentralasia. Et passivisert Afghanistan gir sammen med et alliert Pakistan den desidert korteste transportveien til havet for råvarer fra Sentralasia. Det var denne muligheten USA så, da de sammen med Pakistan bygde opp og hjalp Taliban til makta i Afghanistan. Nå har de skiftet strategi.

Den tilsynelatende raske seieren over Taliban-regimet er ideologisk sett en stor seier for USA. De afghanske mujahedin lot seg ikke beseire av Sovjetunionen gjennom 10 års krig. USA knakk Taliban-regimet forholdsvis raskt.

Seieren reetablerte USAs hegemoni politisk og militært i verden for en periode, og har gitt Bush-regimet blod på tann. Administrasjonen til Bush er på mange måter olje- og militærkapitalens regjering, med direkte sammenfall mellom ledende kapitalister og regjeringsmedlemmer.

USA har bestemt seg for krig mot Irak. Hovedproblemet er å finne en grunn som gir ryggdekning for å rykke inn og endre regjeringa. Den raske seieren over Taliban var et uttrykk for den forholdsvis svake forankringa Taliban-regimet hadde. USA kalkulerer med noe av det samme i Irak. De gambler på at det tyranniske styret til Saddam Hussein, har antagonisert så store deler av befolkninga at det ikke vil bli sterk militær motstand over tid ved en invasjon.

Samtidig er erfaringa fra 1991 hos det irakiske militæret at USA har en voldsom militær slagkraft, slik at moralen for å stå imot et amerikansk angrep er forholdsvis svak.

Irak

Kuwait har avsatt store områder hvor USA nå har startet styrkeoppbygging. CIA er inne i Nord-Irak for å integrere den kurdiske opposisjonen mot Saddam Hussein inn i sine krigsplaner. Utfra at det er varmt i den irakiske ørkenen om sommeren, vil med all sannsynlighet et amerikansk angrep måtte komme og være avgjort før utgangen av mars. USA vil derfor gjøre hva de kan for at prosjektet med våpeninspektørene skal havarere, for å få det påskuddet de ønsker. Analogien til OSSE sine observatører i Kosovo i 1999 er tydelig.

En militær amerikansk seier i Irak, med etablering av kontroll og tilgang til utvikling av ca 10 % av Midtøstens oljekilder, vil gi oljekapitalen i USA et enormt fortrinn. Iraks oljekilder er de som raskest og med minst utlegg kan utvikles til å gi en radikal økning av produksjonen. Oljetilgangene rundt Kaspihavet vil trenge lenger tid på å utvikles, og vil sannsynligvis også bli dyrere å produsere på. Det finnes regnestykker som viser, at det er god økonomi i en forholdsvis kostbar, men effektiv krig mot Irak hvor resultatet er en langsiktig gevinst i en billigere oljetilgang. Samtidig vil en militær seier for USA i Irak og med etablering av et nytt marionettregime ha etablert USA militært midt i smørøyet på hver sin side av Iran med Afghanistan på den andre sida.

Etableringa av OPEC og den systematiske hevinga av oljeprisen som ble gjennomført fra 1973, sendte sjokkbølger gjennom den kapitalistiske økonomien. I en situasjon hvor USA blir stadig sterkere avhengig av import, vil de ha behov for å skape en motvekt mot sterke prishevinger. Saudiarabia som er verdens største oljeeksportør, er en ustabil alliert for USA. Ved å ta kontroll over Irak legges grunnlag for også å etablere sitt militære nærvær på ei side av Saudiarabia. Noe som sjølsagt blir registrert i Riyadh.

På den andre sida av Rødehavet, i Djibouti, er USA etablert og driver øvelser i ørkenkrigføring. Eritrea og USA har nylig drøfta etablering i havnebyen Assab med en sjømilitær base. Samtidig er for øyeblikket USA etablert med militære styrker i Saudiarabia noe som nødvendigvis ikke vil vedvare hvis de anti-amerikanske strømningene fortsetter å styrke seg der.

USA har aldri vært sterkere etablert geostrategisk sett på det euro-asiatiske kontinentet. Hver av basene er å regne som støttepunkter som ut fra en gitt situasjon, kan bygges opp til en brohode-funksjon for militært angrep.

USA har i Kosovo som et resultat av krigen i 1999 bygd opp sin største base utafor amerikansk territorium, Camp Steel. På samme vis som Afghanistan er pivoteringspunkt for å dominere Sentralasia, blir denne basen pivoteringspunkt for å dominere Europa og Lilleasia.

USAs overlegne geostrategiske posisjonering militært gjør at mulig opposisjon i vest nøytraliseres. Kravet om underordning i betydninga underkastelse fra George W. Bush er så overveldende at det meste av vestlig opposisjon på statsplan kommer til uttrykk som understrømmer. Å få USA mot seg for tida kan faktisk bety økonomisk ruin, for ikke å si det som verre er.

USA jager på for å virkelig etablere sin verdensdominans. Drivkraften i dette er som nevnt, jakten på strategiske råvarer, hovedsakelig olje og gass. I forlengelsen av dette ligger også mulighetene til å tilrane seg økt markedstilgang knytta til befolkninga i de aktuelle områdene. Mer vesentlig er i første omgang at etablering av hegemoni gjennom militære tiltak gir økt tilgang for bygging og levering av infrastrukturtiltak knytta til oljeproduksjon, rørledninger teknologiske løsninger osv.

I annen omgang vil tilgangen til framtidig tilførsel av rimelig olje gi et konkurransefortrinn for egen kapital i konkurranse med andre kapitaler som de som er knyttet til EU, Japan, Kina osv. I tillegg bidrar militariseringa til økt oppdrag for egne kapitalgrupperinger på et marked i hovedsak skjermet for konkurranse fra de andre kapitalene. I tillegg har produksjonen av våpen og militærutrustning den egenskapen at de etter å ha bidratt til opprettholdelse av kapitalens fortsatte profitt, ikke produserer noen varer som skal finne avsetning på et marked. Tvert om forbrukes de i stort omfang og gjennom bruken ødelegger de eksisterende infrastruktur, bygninger og produksjonsutrustning som etter USAs seier gir grunnlag for gjenoppbygging og nye markeder for USAs kapitalgrupperinger.

Militariseringa blir derfor både i seg sjøl en løsning for å opprettholde profittraten i en økonomi med stagnasjonstendenser og samtidig løsninga gjennom militære felttog for å få et fortrinn i forhold til konkurrerende kapitaler gjennom bruken.

Får man samtidig sine økonomiske rivaler, men militære allierte, til å plukke opp deler av regninga, så har man virkelig lykkes. Det er noe av dette USA nå er i ferd med å prøve å få til i verdenssammenheng.

Samtidig er det et meget høyt spill økonomisk. En langvarig krig med ødeleggelse av irakisk oljeinfrastruktur som følge vil kunne mer en doble oljeprisen internasjonalt. I tillegg til at krigsregninga blir større, blir oljeimporten dyrere og de psykologiske faktorene hos forbrukerne i USA og vesten vil kunne kaste vesten inn i en betraktelig dypere økonomisk depresjon.

USA, som er verdens mest forgjelda land, vil måtte fordele regninga ved nedskrivning av dollaren, noe som vil stanse den tilstrømminga av utenlandsk kapital som USA er fullt avhengig av. Det norske oljefondet og andre krav som er notert i dollar, vil kunne bli redusert med en tredel til nærmere halvparten i løpet av uker. Dette vil slå inn som en enorm økonomisk krise over hele verden, og regninga vil bli presentert for vanlig arbeidende mennesker.

Ukategorisert

Imperialistisk og halvkolonialt?

Av

AKP

Debatt

av Arnljot Ask

Spissformuleringa i tittelen – om hva slags land Norge er i dag – skapte debatt under programdiskusjonen i AKP. Som innlegget til Bjørn Egil Johansen i forrige nummer av Røde Fane. Noen av uenighetene ser ut til å ha vært konstruerte, med argumentasjon mot standpunkter som vel ingen sto for (som at noen hevda at «Norge er en halvkoloni», punktum!). Men ellers er det ingen tvil om at denne diskusjonen nok avdekker ulike syn på blant annet det nasjonale spørsmålets plass i klassekampen i imperialistiske land i dag.

Artikkelen til Bjørn Egil inneholder mye jeg er enig i. Som at en økonomi med sterke innslag av råvareeksport ikke nødvendigvis indikerer at landet er halvkolonialt. Som Bjørn Egil påpeker, er det viktig her å se konkret på hvilke råvarer det dreier seg om, hva slags avkastning de har på verdensmarkedet osv.

Statistikken han legger fram over utenlandske eierinteresser i Norge, er også nyttig for debatten. Sjøl om jeg ikke syns den kan brukes til å antyde at egentlig har kapital med «hjemmeadresse» Norge holdt rimelig godt stand mot inntoget av utenlandske oppkjøp, sammenlignet med land det er naturlig å sammenligne seg med. Utviklingen her kan svinge over kortere tidsrom som et år eller to. Men målt over en 10-15 års periode har andelen utenlandsk eierandel steget betraktelig, både i Norge og andre mindre kapitalistiske økonomier. I løpet av 1990-åra ble utenlandske investeringer i Norge tredobla. Dette er jo en av følgene av oppsvinget i internasjonaliseringa i denne perioden.

Det viktigste poenget her er imidlertid at denne utviklinga må sees i sammenheng med at det norske storborgerskapet søker ut i verden og legger mindre vekt på å utvikle det norske samfunnet. Kapitaleksport og «salg av Norge» er to sider av samme sak. Det gjør den norske nasjonen mindre sjølstendig enn den noen gang har vært i sin kapitalistiske historie (jeg vil tro at det gjelder også i forhold til startfasen før konsesjonslovene ble innført). Til tross for de svære finansrikdommene som staten sitter på!

Videre, det er ikke noe argument mot at Norge utsettes for økende utenlandsk innflytelse over sin hjemmeøkonomi å påvise at vi finner den samme trenden i andre mindre kapitalistiske land. Dette er jo ikke noe som gjelder Norge særskilt. Statistikken som Bjørn Egil bringer fram, viser også at de større imperialistlanda som Tyskland, England og Frankrike, har en sterkere egenkontroll over sin økonomi. Går vi til USA vil vi finne dette i enda større grad, og jeg vil også tro det gjelder for Tokyo-børsen. Sjøl om disse statene har en større kapitalimport, i absolutte tall, så er de i kraft av størrelsen på sine hjemmeøkonomier mye mindre «åpne» enn land som Norge. Det kommer også til uttrykk hvis vi bruker målestokken import + eksport i forhold til BNP. For Norges del svinger forholdstallet her rundt 80-100%, mens det for USAs del ligger rundt 20%.

Ikke bare Norge

Mitt poeng er at utviklinga av kapitalismen gjør at flertallet av de kapitalistiske landa blir mer sårbare og utsatt for dominans fra de imperialistiske hovedlanda. Monopoliseringa skjer ikke bare på bedriftsplanet, men også på statsplanet. Flere og flere nasjonale økonomier mister sin sjølråderett. Den byttes ikke inn i medinnflytelse på den globale økonomien, men i å bli dirigert av de økonomiske, politiske og militære stormaktene. Mens vi snakker om 2-300 multinasjonale selskaper som dominerer verdensøkonomien, kan vi snakke om 10-15 imperialistiske stater som stiller i 1.divisjonen, med USA i særklasse. Å framstille Norge som en betydelig imperialistmakt, pga oljeinntektene og eksplosjonen i kapitaleksporten, er mer malplassert enn å hevde at Norge er blitt en halvkoloni (sjøl om jeg ikke har sett at noen har karakterisert Norge som bare dette). Kuwait var heller ikke en betydelig imperialistmakt på 1980-tallet, sjøl om finansformuen til sjeikdømet var større enn dagens norske oljefond. At den norske staten er finansiell rik, gjør kampen for at disse rikdommene skal bli brukt til det arbeidende folket sitt beste, både i Norge og internasjonalt, til en viktig sak. Men det innebærer ikke at den norske staten har blitt en viktig imperialistmakt, med stor internasjonal innflytelse. Til tross for at Norge opptrer svært aktivt på det diplomatiske planet, stort sett som USAs håndgange menn og kvinner.

Ikke enten eller

En enten-eller karakteristikk av Norge, som imperialistmakt eller halvkoloni holder ikke; dvs. bare å utmale den klassiske imperialistiske utbyttingspolitikken som det norske storborgerskapet har slått seg på, eller bare å se på at den norske sjølråderetten er i ferd med å forvinne helt. Vi må ha med oss begge disse trekka for å utvikle en fornuftig strategi og taktikk for den antikapitalistiske kampen.

Den problemstillinga vi diskuterer er forøvrig ikke ny. På midten av 1990-tallet gikk det en tilsvarende diskusjon både på sommerleire og i avisa Klassekampen. AKP ga ut et hefte I Østen stiger Norge opp (Røde Fane-bilag nr 2, 1996) hvor denne problematikken ble fulgt opp. I innledningsartikkelen der hevdes det: «Vi har (da) bruk for en referanseramme; en helhetsforståelse av forholdet mellom Norge og verden. Også EU-debatten illustrerer at det er nyttig å avklare hva slags ‘mal’ vi skal legge på Norge og det norske borgerskapet. På den ene siden tegner vi et bilde av en velbeslått norsk stat og et aggressivt norsk borgerskap som skal ut i Europa og verden og gjøre seg feite, mens vi samtidig advarer mot at Norge er i ferd med å miste de siste restene av sin nasjonale sjølråderett. Er dette sjølmotsigende, eller er det to sider av samme sak?» Både i dette heftet og i debatten nå står jeg for det siste synet.

Nasjonale sjølråderetten

Utkastet til programmet la da også vekt på denne tosidigheten ved Norge. Og det satte den i sammenheng med et allment utviklingstrekk i kapitalismen; at kampen for nasjonal sjølråderett er en kampsak med voksende betydning for den revolusjonære bevegelsen i vår tid – at den ikke hører til en forgangen tid og at den ikke bare er for bevegelsene i den tredje verden.

Når det mot dette blir advart med at det å trekke fram de halvkoloniale trekka ved Norge er å undergrave forståelsen for den nasjonale frigjøringskampen i den tredje verden og svekker kampen mot vårt eget imperialistiske borgerskap, så følger jeg ikke helt med. Allerede under Lenins polemikk med Kautsky før første verdenskrig, pekte han på at imperialistmaktene ikke bare strevde med å underlegge seg jordbruksområdene i de tradisjonelle koloniene, men i like stor grad jakta etter utbytte i de imperialistiske landa, hvor hovedtyngda av kapitalen befant seg. Siden den gang er dette ikke blitt mindre framtredende! Derfor er det ikke umoderne «tredjeverden-isme» eller i utakt med den klassiske marxismen, å hevde at den nasjonale kampen har blitt en enda viktigere klassekampsak i dag, påskynda av den akselererende internasjonaliseringa. Og, det er også hold i påstanden om at utviklinga har ført til at det i dag er mange likhetstrekk mellom den situasjonen flere mindre imperialistiske land står i, og den nykolonialismen som nasjoner i den tredje verden utsettes for; som at kontroll over naturressurser og økonomi undergraves, og at de innlemmes i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikler servile politiske regimer. Dette burde jo styrke den felles kampen mot felles fiende? Den nasjonale kampen spiller en større rolle i vår del av verden, mens kampen arbeid mot kapital vokser i styrke i den tredje verden (uten at den nasjonale kampen blir mindre viktig av den grunn!).

Denne debatten berører et sentralt stridstema internasjonalt på venstresida i dag. Påstanden om at kampen for nasjonal sjølråderett er bakstreversk og spiller kortene i hendene på nasjonalsjåvinistene og tjener borgerskapets splitt og hersk-taktikk, vinner gehør langt inn i venstresida. AKP er blant de partiene som står opp mot denne virkelighetsbeskrivelsen. Programmet vi har vedtatt utvikler også vår analyse her, med formuleringer som begge sider i debatten aksepterte. Men en del av de argumentene som er brakt til torgs, peker på at vi bør diskutere dette videre. Både med tanke på den nye EU-kampen som seiler opp, og til hvordan vi skal slåss om den norske oljeformua.

Ukategorisert

Digitale fagforeninger

Av

AKP

av Geir Sundet

Norsk Grafisk Forbund har starta den spennende jobben å organisere «dot.com-proletariatet». Spennende fordi en ny gruppe uten fagforeningstradisjoner stiller andre krav, spennende fordi forbundet bruker helt nye metoder. 15. januar 2002 så Digital fagforening web-lyset. Norges første fagforening som bare lever på Internett. Adresse: www.digital-fagforening.org.

Barndommen slutt

Jeg tror den første digitale barndommen er over. Stadig flere ser data og Internett-bruk som et spørsmål om å bli akterutseilt eller ei, om å utnytte mulighetene eller la borgerskapet få alle fordeler. De psykiske sperrene til pre-digitale-generasjoner er på vikende front, og Norge er nå et av landa i verden med høyest internettbruk i befolkningen.

Opprettelsen av Digital fagforening går rett til kjernen på de to kanskje viktigste spørsmålene: Hvordan arbeiderklassen skal nyttiggjøre seg de nye digitale verktøy i sitt vanlige politiske og faglige arbeid, og hvordan man skal organisere seg i de yrkene digitaliseringa har skapt.

Det finnes mange og gode eksempler på digital bruk i arbeiderklassens tjeneste. Tiden da venstrepartier, fagforbund, fronter og smågrupper skaffet seg egne egne web-steder er stort sett over, spørsmålet nå er hvordan man utvikler og bruker dem. Debattlister på lokalt – så vel som internasjonalt – plan er blitt vanlig, chat en er ny kommunikasjonsform, for ikke å snakke om mobiltelefonbruk med bruk av tekstmeldinger.

Den nye økonomien

Noen har vært mer opptatt av hvordan den digitale revolusjon vil endre samfunnet, men få – om noen – hadde tenkt at den første loven arbeidstakerne i bransjen fikk bruk for var konkursloven. Og deretter Arbeidsmiljøloven.

Deler av venstresida var av forskjellige grunner skeptisk til å ta digitale medier i bruk. Av dem som kasta seg ut i den nye strømmen blei noen hemmet av tekniske vansker eller spørsmål rundt sikkerhet og overvåking, mens andre som satset jobb og framtid allerede har fått sparken både en og to gang, fordi deres digitale arbeidsplasser var digitale luftslott. Den nye økonomien var ikke så ny likevel, den fulgte de gamle kapitalistiske lovene.

Nye produksjonsmidler skaper en ny arbeiderklasse, og Norsk Grafisk Forbund har nå oppretta den første norske reine internettbaserte fagforeninga for nettopp «dot.com-proletariatet». At Norges eldste fagforening, Norsk Grafisk Forbund, også denne gang var først ute er kanskje ikke overraskende, at det ikke skjedde før 15. januar 2002 er kanskje mer underlig.

Dot.com-proletariatet

Dette er imidlertid en bransje som var millionærer den ene dagen, konkurs den neste, hvor man jobba 24 timer i døgnet, var utbrent før man fylte 29 og fikk sparken hvis man ikke ville gå på fest med gutta. Kanskje lett parodiert. En bransje hvor det subjektive ønske om fagorganisering var fraværende og de objektive vilkåra skreik etter den samme organiseringa. Arbeidere? Vi?

Historikk

I LO blei det for to år siden avholdt et møte for å organisere de nye arbeidstakerne, IT-instruktører, webdesignere, IT/Systemansvarlige, html-kodere eller journalister og informasjonsmedarbeidere osv. EL & IT og Norsk Grafisk deltok.

Hovedformålet var å skape større forståelse for fagbevegelsens ideer og praksis i denne uorganiserte gruppa. Resultatet blei Digital fagforening som i en prøveperiode på et drøyt år administreres fra forbundskontoret til Grafisk av forbundssekretær Gry Benedikte Sterner. Foreninga er ikke bare særegen i form, også i innhold. Den bygges på de to hovedpilarene faglig nettverk og fagforeningsbevissthet.

Forbundet har tatt utgangspunkt i signalene de har fått fra folk i bransjen, slik som ønsket om å forhandle egen lønn, motstand mot formelle årsmøter, generell lav forståelse for fagbevegelsens historie og funksjon. Foreninga har kombinert dette med egne prinsipp og visjoner og lagt opp en toleddet strategi, med to nivå i medlemskap. Enkeltstående medlemmer uten tariffavtale betaler 375 kroner pr. måned, mens medlemmer med tariffavtale betaler 2 % av lønna. Studenter blir medlem for 500 kroner pr. år

Hvordan?

Når dette blei skrevet, i midten av mars 2002, var foreninga fremdeles i innkjøringsperioden. Offensiv verving og lansering starter etter planen i april, men 24 medlemmer har allerede meldt seg inn.

Digital fagforening består av en åpen og en lukket del. Den åpne delen er som fagforeningswebsteder flest, med info om Digital fagforening, hva du får for medlemskapet, hvem som kan bli medlem og lenker til andre fagforeninger.

Det er de indre delene som er spennende og annerledes og utviklingen er kommet kort. Hvert medlem får ei verktøykasse, som Benedikte Sterner uttrykker det. Her legger ledelsen ut et tema hver måned, spørsmål kan stilles og besvares. Også dette er et slik Norsk Grafisk har oppfatta ønskene fra dot.com bransjen. Temaene varierer fra fagforeningsnære saker som «Hva skjer hvis bedriften går konk?» til dyktiggjøring på web og data, kompetanseutvikling.

Skomakerens barn

Hvordan utvikler Digital fagforening aktivitet og demokrati? Ironisk nok hadde fagforeninga for dataekspertene av tekniske grunner ikke fått opp en fungerende debattliste enda, men en web-basert debattliste skal være på plass før Grafisk går ut med offensiv vervekampanje. Chat? Har man ingen foreløpige planer om. Man har vurdert det slik at det kan bli vanskelig å samle folk på faste tidspunkt.

Demokrati

Av tekniske årsaker har derfor Digital fagforening enda ikke noe indre liv. Medlemmene vil få tilbud om fysiske kurssamlinger på linje med resten av forbundets medlemmer, og muligens en fysisk samling en gang i året med reisedekning. Det som kan bli de viktigste teknologiske erfaringene for andre fagforeninger, finnes altså enda ikke.

Sikkerhet

Heller ikke Digital fagforening slipper unna problemene med sikkerhet. Det finnes planer om langt mer offensiv saksbehandling hvor medlemmet kan «se mappa si» på nett. Det krever imidlertid en annen sikkerhet enn dagens enkle brukernavn og passord. Slike tekniske ting skal avklares i prøveperioden. Sterner regner dette drøye året, fram til 1. april 2003, som et «case-studie» og eksperiment som så skal oppsummeres. Det bygger blant annet på erfaringer fra Sverige, hvor Grafisk Forbund i flere år har hatt Digital fagforening, men de som besøker den medio mars 2002 finner en død webside «under construction» …

Som en annen forløper nevner også Sterner et europeisk ungdomsprosjekt som starta i 1997. Her blei det blant annet eksperimentert med styremøter avholdt i «chatterom». Chat er programvare hvor inviterte deltakere kan sitte foran sine datamaskiner og skrive sine meldinger slik at alle kan lese dem samtidig.

Norsk grafisk har også eksperimentert med videokonferanser med deltakere i de største norske byene, men kostnaden her kommer foreløpig opp i hundre og femti tusen kroner.

Konklusjon

Det er nok altfor tidlig å konkludere Digital fagforening. Dette er et spennende prosjekt arbeiderbevegelsen bør ønske velkommen av to grunner.

Utvikling av rene digitale foreninger kan gi spennende teknologiske erfaringer som tradisjonelle fagforeninger kan ha nytte av, ikke minst på lokalplan. Det kan gi nye metoder til å organisere folk med mobile arbeidsplasser som for eksempel langtransportsjåfører, flypersonell eller pendlere av forskjellig slag.

Erfaringene fra denne fagforeninga kan være nyttig langt utover dot.com-grensen og dels legge grunnlag for arbeid i tradisjonelle fagforeninger, ikke minst på lokalt nivå.

Arbeidstakere i mobile yrker som har vansker med å møtes fysisk vil også ha store muligheter gjennom digitale fagforeninger.

Nytenking i forbindelse med faglig rekruttering i grupper hvor fagbevegelsen står svakt. I mange forbund er det å banne i kjerka i nevne at man kanskje kan tenke på et todelt tilbud, med eller uten tariffavtale. Jeg mener Digital fagforenings tilbud bygger på ideen fra Mao Tse Tungs masselinje. Start der folk befinner seg og jobb sammen videre, framfor å vente til folk skal få opp øynene for alt vi synes er lurt og rett.

Ukategorisert

Vårt daglige brød

Av

AKP

av Bente Aasjord

Mat kan vanskelig sidestilles med andre handelsprodukter fordi det dreier seg om den viktigste materielle komponent i den menneskelige eksistens. Uten mat kan verken enkeltindividet eller samfunnet som helhet opprettholde sine aktiviteter og funksjoner. Hva vil være den viktigste matpolitiske flaskehalsen i framtida – kontroll over matressurser og produksjonsfaktorer eller marked?

Mat er makt. Både internt i de enkelte land, mellom stater og verdensdeler. Samfunnets rammer for befolkningens matvaresikkerhet er et av de viktigste kvalitative samfunnsmål.

I denne erkjennelsen ligger nøkkelen til å forstå hvorfor internasjonale mål for reduksjon av sult har så vanskelig med å lykkes. Betingelsene makthavere og kommersielle aktører setter for produksjon og forsyning av mat, er et mektig våpen og pressmiddel. Kampen mot sult er derfor også en kamp mot etablerte maktstrukturer.

Det vil i årene framover være en stigende knapphet på mat. Denne oppfatningen legges til grunn både av FAO og norske myndigheter. Årsakene til den tiltakende matknappheten er sammensatt, og tilskrives blant annet forhold som klimaendringer, erosjon, en mer ressurskrevende matproduksjon, økt forurensing, endret forbruksmønster og en økt befolkning. Poenget er at mål om å redusere sult og fattigdom ikke bare er et spørsmål om fordeling av kjøpekraft. Det dreier seg også om strukturen på matproduksjonen – hvordan mat produseres og hvem som skal ha rett til å gjøre det. «Verdensmarkedet» for mat er ikke et utømmelig overskuddsmarked.

Tross teknologioptimistenes stadige løfter om nye og mer effektive produksjonsmetoder er det noen grunnleggende faktorer vi ikke bør overse:

  • Dersom vi forutsetter at dagens gjennomsnittlige forbruk skal opprettholdes på samme nivå, må verdens samlede matvareproduksjon i følge FAO økes med 75% de kommende 20 år.
  • En stor del av verdensforsyningen av animalsk og marint protein har hittil kommet fra beitemarkene og havfiskeriene. Her har produksjonen nå stagnert eller er på tilbakegang fordi grunnlagsressursene er uttømt. Den nye virkeligheten er at fiskeriene og husdyrholderne ikke lengre kan bidra til å dekke opp økningen i jordens matvarebehov.
  • Enten matvarene skal skaffes fra oppdrettsfisk, kjøtt eller vegetabilske produkter er det for første gang i vår sivilisasjon de planteproduserende bøndene som må dekke opp hele økningen alene.
WTO – kamp om ressurser og rettigheter

Det foregår et globalt stormløp for å deregulere handel på alt biologisk materiale. Det skjedde innen EU, med planlegging av det indre markedet, og gjennom GATT via Uruguayrunden. Det biologiske området var da det siste som var underlagt betydelig regulering i de fleste land på grunn av hensyn til miljø og helse – men også politisk og økonomisk beskyttelse av egen matproduksjon.

«Frihandel» blir samtidig koblet med investeringsregler for kommersielle aktører. Dette er en brutal kamp om basisressurser som griper direkte inn i befolkningers grunnleggende rettigheter til egne ressurser.

Hvem skal ha rett til å eie?

Hvilke grunnleggende rettigheter til lokale ressurser skal ikke kunne underkastes vårt vestlige eiendomsbegrep? Hvem skal eie jorda, vannet, de genetiske ressursene og kunnskapen? Hva med de bøndene som marginaliseres og presses ut?

«Survival of the fattest?»

Debatten om internasjonale handelsregler dreier seg først og fremst om hvem som skal ha rett til å styre utviklingen. Maten og matproduksjonens grunnleggende rolle i ethvert samfunn gjør at dette feltet ikke kan sidestilles med produksjon og omsetning av industrivarer. Makt over matmarkedene både globalt og i mange enkeltstater dreier seg i ytterste konsekvens om hvem som skal ha rett til å skille mellom liv og død. Stormløpet for «liberalisert» matvarehandel gjennom WTO kan derfor bli en prosess der man institusjonaliserer og lovfester «den sterkestes rett» på områder der lokale rettigheter, kunnskap og tradisjoner har vært lokalbefolkningenes eneste vern mot sult.

De som vil ha størst nytte av friere handel med mat, er de store matvareeksportørene som USA, EU og landene i den såkalte Cairns-gruppa (Canada, Australia, New Zealand, Argentina og Brasil). For disse er det to forhold som er viktige. For det første investeringsregler: private aktørers rett til å kjøpe kontroll over viktige produksjonsressurser for mat (jord, vann, patenter på genetisk materiale m.m.). For det andre: tollfrihet og forbud mot «diskriminering», dvs.: fri tilgang for sine industrielt framstilte produkter til kjøpekraftige markeder også i den 3. verden.

Doha-erklæingen

Doha-erklæringen fra november 2001 fastslår at både tollvernet og landbruksstøtten skal reduseres, særlig alle former for produksjonsstøtte. Ingen ting tallfestes, så dette skal det forhandles om. Men retningen er gitt. Kravet fra mange land i 3. verden har vært at internasjonale handelsregler først og fremst må inneholde forbud mot eksportsubsidier, der de store eksportlandene dumper produkter, og at dette må komme før andre utvidelser.

Ved siden av en rekke afrikanske land er det særlig India som har uttrykt motstand mot en ny og omfattende WTO-runde. Allerede gjennom gjeldende avtaler er India tvunget til å åpne seg for sterke utenlandske interesser, noe som ikke minst har gått på bekostning av egen småindustri og millioner av småbønder. Indisk landbruk har derfor store problemer, noe som blant annet har medført en selvmordsbølge blant indiske bønder. Indiske myndigheter ønsker revisjoner av internasjonale patentavtaler. Dette for å redusere vestlige storselskapers muligheter til å støvsuge India for matvekster og medisinplanter for patentering, samtidig som India får færre muligheter til å forsyne andre u-land med billig medisin.

Mat som menneskerett

På FNs toppmøte i Roma 1996 (World Food Summit) ble matvaresikkerhet definert som «en tilstand der alle mennesker til en hver tid har adgang til sikker og næringsrik mat som grunnlag for et sunt og aktivt liv». I dag lever 800 millioner mennesker uten en slik sikkerhet.

FNs matvaretoppmøte slo fast at en bærekraftig matforsyning som kan redusere verdens sultende befolkning behøver strategier for å utnytte det naturlige produksjonsarealet i alle land, samt å sikre lokalbefolkningers rett til egne produksjonsresurser. Utgangspunktet for dette var erkjennelsen av den nåværende og framtidige stigende globale knapphet på mat. Dette innebærer en forpliktelse for alle land, både til å utnytte egne produksjonsressurser, og å brødfø egen befolkning. Tiltaksplanen fra toppmøtet koblet videre mat som menneskerett opp mot mekanismene hjemlet av FNs menneskerettighetskonvensjon. Dette var omstridt fordi det kan tolkes som en folkerettslig hindring mot frihandel for mat ved at stater kan reservere seg mot framtidige WTO-regler ut fra hensynet til menneskerettigheter.

I sluttdokumentene fra Roma ligger også en henvisning til at alle enkeltstater har rett til å gi støtte til tradisjonell matproduksjon og til det som benevnes som «multifunksjonelt landbruk». Det siste omfatter «ikke-handelsmessige hensyn» som distriktsbosetting, matkultur, miljø, trygg mat og dyrevern. Norge har spilt en aktiv rolle i denne sammenheng, både for å samordne arbeidet og å gi det multifunksjonelle landbruket et innhold som både kan aksepteres internasjonalt, og som kan være med å muliggjøre en internasjonal avtale for matvarehandel som ikke bare er på de store eksportlandenes betingelser. World Food Summit endte med et strategidokument og en handlingsplan mot sult. I sluttdokumentet fra den nylig avholdte «World Food Summit Five Years Later», ble punktet om mat som menneskerett styrket.

Kravet om frihandel som toneangivende WTO-land ønsker å iføre også på matvaresektoren, kommer lett i konflikt med vedtatte mål i FN. WTOs generaldirektør for de kommende tre årene, Supachai Panitchpakdi, var i april i år i Norge og uttalte til pressen at Norge ikke trengte å dyrke mat, og at alle former for importvern og produksjonsstøtte derfor burde fjernes. Norge hadde råd til å finansiere sin egen matsikkerhet gjennom import, mente han.

Den internasjonale småbrukerorganisasjonen Via Campesina (VC) har krevd at handel med mat tas ut av WTO, fordi et frihandelsregime på mat truer matvaresikkerheten. Som en forlengelse og konkretisering av matvaresikkerhetsbegrepet definert på FNs toppmøte i 1996, har Via Campesina etablert begrepet «food sovereignty» – definert som «the right of peoples to define their agricultural and food policy, without dumping to other countries». I dette inngår blant annet:

  • å prioritere produksjon av sunn, høyverdig mat, primært for innenlands marked.
  • å tilby bøndene akseptable priser, som innebærer muligheten til å beskytte innenlandske markeder mot import av lavprisvarer.
  • å regulere produksjonen på det innenlandske marked for å unngå overproduksjon.
  • å stoppe en ødeleggende industrialisering av produksjonsmetoder og å utvikle et bærekraftig familiejordbruk.
  • å hindre alle direkte og indirekte former for eksportsubsidier.
Ukategorisert

Hvorfor sosialisme?

Av

AKP

av Albert Einstein

Er det tilrådelig for en som ikke er ekspert i økonomi og samfunnsspørsmål å uttrykke synspunkter på emnet sosialismen? Jeg tror at det er det av mange grunner.

La oss først vurdere spørsmålet ut fra den vitenskapelige kunnskapens synsvinkel. Det kan se ut som om det ikke er noen avgjørende metodologiske forskjeller mellom astronomi og økonomi: vitenskapsfolk på begge områder prøver å oppdage lover som kan brukes generelt på en definert gruppe fenomener slik at man kan gjøre de gjensidige sammenhengene mellom disse fenomenene så forståelige som mulig. Men i virkeligheten finnes slike metodeforskjeller. Oppdagelsen av generelle lovmessigheter på det økonomiske området vanskeliggjøres av den omstendighet at observerte økonomiske fenomener ofte blir påvirket av mange faktorer som er svært vanskelige å granske hver for seg. I tillegg, erfaringene som er akkumulert siden begynnelsen på den såkalte siviliserte perioden i menneskehetens historie har – som kjent – blitt sterkt påvirka og begrensa av årsaker som på ingen måte kun er økonomiske av natur. For eksempel var de fleste av de store statene gjennom tidene avhengige av erobringer for sin eksistens. Det erobrende folket etablerte seg, gjennom lovverk og økonomi, som den privilegerte klassen i det erobrete landet. De etablerte et monopol over landeiendom og utpekte et presteskap fra sine egne rekker. Prestene som kontrollerte utdanningen, gjorde klassedelinga i samfunnet til en permanent institusjon og lagde et verdisystem som folket deretter, stort sett ubevisst, ble ledet av i sin sosiale adferd.

Men den historiske tradisjon er så å si fra i går; intet sted har vi i realiteten kommet forbi det som Thorstein Veblen kalte «plyndringsfasen» i menneskelig utvikling. De observerbare økonomiske kjensgjerningene og de lovene som vi kan utlede fra dem, hører til denne fasen og er ikke anvendbare på andre faser. Siden den virkelige misjonen til sosialismen er å komme videre forbi plyndringsfasen i menneskehetens utvikling, kan økonomisk vitenskap i sin nåværende tilstand kaste lite lys over det framtidige sosialistiske samfunnet.

For det andre, sosialismen har en sosialetisk mål. Mens vitenskap ikke kan lage mål og i enda mindre grad gi disse til menneskene. Vitenskap kan i beste fall gi midlene som kan tas i bruk for å oppnå bestemte mål. Men sjølve målsettingene lages av personligheter med høye etiske idealer og – forutsatt at disse ideene ikke er dødfødte, men sentrale og levende – målsettingene blir adoptert og realisert av de mange menneskene som, dels uten å vite det, avgjør samfunnets langsomme evolusjon.

Av disse grunner må vi være forsiktige med å overvurdere vitenskap og vitenskaplige metoder når det gjelder menneskelige problemer; og vi må ikke anta at det bare er ekspertene som har rett til å uttale seg i spørsmål om samfunnets organisering.

Utallige er stemmene som i den siste tida har hevdet at menneskesamfunnet nå gjennomgår en krise, at dets stabilitet har blitt sterkt ødelagt. Det er typisk for en slik situasjon at individer føler likegyldighet overfor eller til og med motvilje mot gruppen, om den er stor eller liten, som de hører til. For å billedliggjøre det jeg mener, la meg fortelle om en personlig erfaring. Her forleden diskuterte jeg med en intelligent og hyggelig mann trusselen fra nok en krig som slik jeg ser det, ville sette menneskehetens eksistens alvorlig i fare, og jeg bemerket at kun en overnasjonal organisasjon kunne gi beskyttelse fra en slik fare. Hvorpå min besøkende, meget rolig og kjølig sa til meg: «Hvorfor er du så veldig mot at menneskerasen skal forsvinne?»

Jeg er sikker på at for så kort tid siden som et århundre ville ingen med så lett sinn ha uttalt noe sånt. Dette er en uttalelse fra en mann som forgjeves har strevd etter å oppnå innvendig likevekt og som mer eller mindre har gitt opp håpet om å lykkes. Dette er en uttalelse fra en vond ensomhet og isolasjon som så mange mennesker lider under i disse dager. Hva skyldes dette? Finnes det en utvei?

Det er lett å reise slike spørsmål, men vanskelig å besvare noenlunde sikkert. Jeg må likevel prøve så godt jeg kan, til tross for at jeg er meget bevisst det faktum at våre følelser og vår streben ofte er motsigelsesfulle og obskure og at de ikke kan uttrykkes i enkle formler.

Mennesket er samtidig både et enkeltstående vesen og et sosialt vesen. Som et enkeltstående vesen prøver det å beskytte sin egen eksistens og eksistensen til sine nærmeste, å tilfredsstille sine personlige ønsker og å utvikle sine medfødte evner. Som et sosialt menneske søker det etter å oppnå anerkjennelse og medfølelse fra sine medmennesker, å dele deres gleder, å gi dem trøst i sorgen og å forbedre deres livsbetingelser. Bare eksistensen av disse ulike, ofte motsigende, bestrebelser, forklarer menneskets spesielle karakter, og deres spesifikke kombinasjon bestemmer i hvilken utstrekning et individ kan oppnå indre likevekt og kan bidra til samfunnets vel. Det er klart mulig at den relative styrken til disse to drivkreftene i hovedsak er bestemt gjennom arv. Men personligheten som til slutt oppstår blir i det store og hele formet av miljøet som enkeltmennesket tilfeldigvis befinner seg i under sin utvikling, av samfunnsstrukturen det vokser opp i, av det bestemte samfunnets tradisjoner, og av dets holdninger til bestemte typer adferd. Det abstrakte begrepet «samfunn» betyr for det enkelte mennesket summen av dets direkte og indirekte forhold til sine medmennesker og til alle mennesker i tidligere generasjoner. Individet evner å tenke, føle, streve og arbeide sjølstendig; men det er så avhengig av samfunnet – i sin fysiske, intellektuelle og følelsesmessige eksistens – at det er umulig å tenke seg det, eller forstå det utenfor samfunnets rammeverk. Det er «samfunnet» som skaffer mennesket mat, klær, et hjem, arbeidsredskaper, språk, tankesett, og mesteparten av tankene; dets liv er gjort mulig gjennom arbeidet og det som er oppnådd av de mange millioner fra fortid og nåtid som alle gjemmes i det lille ordet «samfunn».

Det er derfor åpenbart at individets avhengighet av samfunnet er et naturbestemt faktum som ikke kan fjernes – akkurat slik det er for bier og maur. Men mens hele livsprosessen til maur og bier er bestemt til minste detalj av rigide, arvebestemte instinkter, er de sosiale mønstrene og mellommenneskelige relasjoner veldig variable og åpne for endring. Hukommelsen, evnen til å lage nye kombinasjoner, den muntlige kommunikasjonens gave har muliggjort en utvikling mellom mennesker som ikke er diktert av biologiske nødvendigheter. Denne utviklingen manifesterer seg i tradisjoner, institusjoner og organisasjoner; i litteratur, i det som er oppnådd i vitenskap og teknologi; i kunstverk. Dette forklarer hvordan det har seg at mennesket på et vis kan påvirke sitt liv gjennom sin egen adferd og at i denne prosessen spiller bevisst tenking og ønskemål en rolle.

Mennesket får ved fødselen, gjennom arv, en biologisk sammensetning som vi må regne med er fast og uforanderlig, inklusive de naturlige drifter som er karakteristiske for menneskearten. I tillegg til dette får mennesket i løpet av sin levetid, en kulturell sammensetning som det adopterer fra samfunnet gjennom kommunikasjon og gjennom mange andre typer krefter.

Det er den kulturelle oppbyggingen som, etter hvert som tida går, blir underlagt endring og som i veldig stor grad bestemmer forholdet mellom individet og samfunnet. Gjennom sammenlignende undersøkelser av såkalte primitive samfunn har moderne antropologi lært oss at menneskets sosiale adferd kan variere svært mye, alt avhengig av de dominerende kulturelle mønstre og hva slags type organisering som dominerer samfunnet. Det er på dette de som strever etter å forbedre menneskets lodd kan basere sine forhåpninger: menneskene er ikke dømt av sin biologiske oppbygging til å utrydde hverandre eller å måtte leve under den stadige trusselen om en grusom sjølpåført skjebne.

Dersom vi stiller oss spørsmålet hvordan samfunnets struktur og menneskets kulturelle holdninger burde endres for å gjøre livet til menneskeheten så tilfredsstillende som mulig, må vi hele tida være bevisst det faktum at det er bestemte forhold som vi ikke kan endre. Som tidligere nevnt er menneskets biologiske natur praktisk talt ikke foranderlig. Dessuten har teknologisk utvikling og befolkningsmessige endringer fra de siste århundrene skapt betingelser som er her for å bli. I relativt tettboende befolkninger, som er avhengig av produkter for sin fortsatte eksistens, er en ekstrem arbeidsdeling og et høyt sentralisert produksjonsapparat helt nødvendige. Den tida som i ettertid virker svært idyllisk, da individer eller relativt små grupper kunne være helt sjølberga, er borte for alltid. Det er kun en liten overdrivelse å si at menneskeheten allerede i dag utgjør et globalt produksjons- og forbrukssamfunn.

Jeg har nå nådd fram til det punktet der jeg kort kan indikere det som for meg utgjør essensen i vår tids krise. Det gjelder forholdet mellom individet og samfunnet. Individet har blitt mer bevisst enn noensinne om sin avhengighet av samfunnet. Men det opplever ikke denne avhengigheten som en positiv verdi, som en organisk forbindelse, som en beskyttende kraft, men heller som en trussel mot dets naturgitte rettigheter eller til og med mot dets økonomiske eksistens. Dessuten blir dets posisjon i samfunnet slik at de egoistiske driftene i dets konstitusjon kontinuerlig framheves, mens dets sosiale drifter, som av naturen er svakere, svekkes stadig mer. Alle mennesker, uansett posisjon i samfunnet lider under denne forringelsesprosessen. Uten å vite det er de fanger av sin egen egoisme og føler seg usikre, ensomme og snytt for den naive, enkle og usofistikerte nytelsen av livet. Mennesket kan kun finne mening i livet, så kort og utsatt som det er, gjennom å ofre seg for samfunnet.

Det økonomiske anarkiet til dagens kapitalistiske samfunn er, i mine øyne, det ondes virkelige kilde. Foran oss ser vi et digert samfunn av produsenter hvis medlemmer uavlatelig strever etter å ta fra hverandre fruktene av deres felles arbeid – ikke ved hjelp av makt, men stort sett i samsvar med lovbestemte regler. I denne forstand er det svært viktig å forstå at produksjonsmidlene – det vil si den totale produktive kapasiteten som trengs for å produsere forbruksvarer så vel som nye kapitalvarer – helt lovlig kan være, og for det meste er, den private eiendommen til enkeltindivider.

For enkelhetens skyld vil jeg i det følgende kalle alle som ikke er med på å eie produksjonsmidler for «arbeidere» – til tross for at dette ikke samsvarer helt med den vanlige bruken av begrepet. Eieren av produksjonsmidlene er vanligvis i en posisjon der han kan kjøpe arbeidskrafta til arbeideren. Gjennom å bruke produksjonsmidlene produserer arbeideren nye produkter som blir kapitalistens eiendom. Det essensielle poenget i denne prosessen er forholdet mellom det arbeideren produserer og det han betales, begge målt i virkelige verdier. Så fremt som arbeidskontrakten er «frivillig», er det arbeideren mottar ikke avgjort av den virkelige verdien til produktene han produserer, men av hans minimumsbehov og av kapitalistenes behov for arbeidskraft i forhold til antall arbeidere som konkurrerer om jobbene. Det er viktig å forstå at til og med i teorien blir ikke arbeiderens lønn bestemt av verdien til hans produkt.

Privat kapital tenderer mot å bli konsentrert på få hender, delvis på grunn av konkurranse mellom kapitalistene og delvis fordi teknologisk utvikling og den økende arbeidsdelinga fremmer dannelsen av større produksjonsenheter på bekostning av de mindre. Konsekvensen av disse utviklingstrekka er et oligarki av privat kapital hvis enorme makt ikke kan kontrolleres effektivt av et demokratisk organisert politisk samfunn. Dette er sant siden medlemmene av de lovgivende forsamlingene blir utvalgt av partier som stort sett er finansiert eller på annen måte er under innflytelsen av private kapitalister som praktisk sett skiller velgermassen fra lovgivningen. Konsekvensen er at folkets representanter faktisk ikke i tilstrekkelig grad beskytter interessene til de underprivilegerte deler av befolkningen. Under de rådende forholda, kontrollerer dessuten private kapitalister uunngåelig, direkte eller indirekte de viktigste informasjonskildene (presse, radio, undervisning). Det er derfor uhyre vanskelig, og i de fleste tilfeller ganske umulig, for det enkelte samfunnsmedlem å finne fram til objektive svar og til å bruke sine politiske rettigheter på en fornuftig måte.

Forholdene som råder i en økonomi basert på privat eiendom av kapital er derved karakterisert med to hovedprinsipper. For det første: produksjonsmidler er i privat eie og eierne disponerer dem etter eget ønske; for det andre arbeidsavtalen er frivillig. Naturligvis finnes det ikke et rent kapitalistisk samfunn i denne forstand. Særlig bør det noteres at arbeiderne har, gjennom lange og bitre politiske kamper oppnådd forbedringer av «den frivillige arbeidskontrakten» for visse kategorier arbeidere. Men sett under ett er det ikke stor forskjell mellom «ren» kapitalisme og dagens kapitalisme.

Produksjonen er for profitt, ikke for bruk. Det er ingen sikring av at alle de som kan og ønsker å arbeide alltid vil være i en posisjon der de vil finne sysselsetting; en «hær av arbeidsløse» eksisterer nesten alltid. Arbeideren er alltid redd for å miste jobben. Ettersom arbeidsløse og lavtbetalte arbeidere ikke gir et profitabelt marked, blir produksjonen av forbruksvarer holdt tilbake og stor nød blir konsekvensen. Teknologisk framgang fører ofte til mer arbeidsløshet heller enn mindre arbeidsbyrde for alle. Profittmotivet, sammen med konkurransekampen mellom kapitalistene er ansvarlig for en ustabilitet i akkumulasjonen og bruken av kapital som fører til depresjoner som blir stadig mer alvorlige. Ubegrensa konkurranse fører til omfattende ødsling med arbeidskraft og til forkrøpling av enkeltindividenes sosiale samvittighet, som tidligere nevnt.

Denne forkrøplingen av enkeltindividene synes jeg er kapitalismens verste onde. Hele vårt utdanningssystem lider under dette ondet. En overdreven konkurranseholdning blir innprentet i studenten, som blir trent opp til å dyrke havesyke som forberedelse av hans framtidige karriere.

Jeg er overbevist om at det kun er en måte å eliminere disse alvorlige ondene på, nemlig ved å etablere en sosialistisk økonomi sammen med et undervisningssystem som er orientert mot samfunnsmessige målsettinger. I en slik økonomi er produksjonsmidlene eid av samfunnet sjøl og blir brukt på en planmessig måte. En planlagt økonomi som justerer produksjonen etter samfunnets behov, vil fordele arbeidet som må utføres blant alle dem som kan arbeide og vil garantere et utkomme til hver enkelt mann, kvinne og barn. Utdanninga av individet ville, foruten å utvikle den enkeltes indre evner, prøve å utvikle ham til å ha en ansvarsfølelse for sine medmennesker, i stedet for glorifiseringen av makt og vellykkethet som i vårt nåværende samfunn.

Det er likevel nødvendig å huske på at en planlagt økonomi ennå ikke er sosialisme. En planlagt økonomi som sådan kan skje samtidig med trellbinding av individet. For at sosialismen skal lykkes, må noen svært vanskelige sosiopolitiske problemer løses: hvordan er det mulig, med tanke på den omfattende sentralisering av politisk og økonomisk makt, å hindre byråkratiet fra å bli for stort og allmektig. Hvordan kan man beskytte individets rettigheter og dermed sikre en demokratisk motvekt til byråkratiets makt?

Klarhet når det gjelder våre mål og sosialismens problemer er av største viktighet i vår overgangsperiode. Ettersom en fri diskusjon av disse problemene, uten hindringer, under de nåværende forhold er kraftig tabubelagt, synes jeg at etableringen av dette tidsskriftet (Monthly Review, oversetters merknad) er et viktig bidrag til offentligheten.

Ukategorisert

Offentlig pensjon – spekulasjon eller trygghet?

Av

AKP

av Rolv Rynning Hanssen

De offentlig ansattes pensjon er et stort gode. Men i disse dager kan den også være årsaken til at du står uten jobb. Markedstenkninga er på full fart inn i offentlig sektor, og konkurranse gjennom anbudsutsetting er et virkemiddel for å få bygd ned sektoren. Og i det offentlige handler det om tjenesteproduksjon, i det alt vesentlige mennesker som arbeider med mennesker. Det handler om en arbeidskraftintensiv virksomhet hvor opp til 85 % av kostnadene er personalkostnader.

Den viktigste konkurransefaktoren i en anbudskonkurranse er da åpenbart prisen på arbeidskrafta. Og prisen på arbeidskrafta er ikke bare timelønn, men blant annet sosial goder og ikke minst pensjonen som utgjør over en tidel av totalkostnadene.

Noen sier dette betyr mindre, men særlig i forbindelse med at flere blir støtt ut av arbeidslivet, er pensjon blitt viktigere og viktigere. Derfor ønsker også mange å redusere prisen på den kasserte arbeidskrafta, dvs. de uføretrygda.

Dersom man tar et eksempel som er høyst aktuelt i kommunesektoren, så viser tallene seg klart: Kommunen ønsker ikke lenger å drive renholdet i egen regi, men legger det ut på anbud og et firma som har pensjonsordning (ISS) vinner. Da vil man kunne lese ut pensjonen av tabellen.

KLP

KLP er den største kommunalt eide pensjonskassa. Dersom den renholderen forblir i kommunen, vil hun bare i perioden fra hun er 67 til hun er 82 år tjene 360.000 i pensjon totalt.

Tabellen er basert på at renholderen har 190.000 i årslønn og full stilling og mulighet for full opptjening (30 år). Det er også andre vesentlig ulikheter knytta til pensjonen, for eksempel vil vår renholders etterlatt få 400.000 mer i engangsutbetaling dersom hun dør i yrkesaktiv alder.

Når jeg velger ISS som sammenlikningsgrunnlag, så er det fordi svært ofte er det den typen selskap man konkurrerer med. Men når det gjelder renhold kunne det like gjerne vært et lite firma uten pensjonsavtale i det hele tatt. I alt er det i følge LO omkring 800.000 arbeidstakere i privat sektor som ikke har noen pensjonsordning gjennom sine arbeidsgivere. Da blir forskjellene store.

Ordningene i offentlig sektor er under press. Et argument er at alle arbeidstakere bør ha like gode pensjonsordninger. Selvsagt, sier jeg. Men det er ingen grunn til at noen skal kaste vrak på gode ordninger for å imøtekomme dette kravet. Det er de som ikke har noen ordning, som må løftes.

Et problem for de som ønsker å redusere ytelsene, er at pensjonene følger lovverket for Statens Pensjonskasse, men selve ytelsene er tariffestet. Dermed er det ikke uten videre slik at man gjennom lovforslag kan endre pensjonsvilkårene. Dette viser en dom som nylig falt i arbeidsretten.

Pensjon i arbeidsretten

Saken er til nå den mest omfattende som er ført i arbeidsretten og kommunene, og private forsikringsselskaper har brukt kanskje 100 millioner i saksomkostninger for å rasere tariffbestemmelsene. LO og Kommuneforbundet fikk refundert saksomkostninger på 18 millioner kroner. Det er klart at når forsikringskapitalen stiller opp med så mye penger, så er det fordi en seier ville bety at man åpnet et enormt nytt marked for disse selskapene.

Det viktigste spørsmålet er om tariffavtalene i kommunesektoren (hvor pensjonsytelsene er avtalt) var i strid med konkurransereglene i EØS-avtalen. Saken har vært framlagt for EFTA-domstolen som har fastslått at tariffbestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår ikke berøres av EØS-avtalens konkurranseregler. Noe annet skulle bare mangle, det er den frie forhandlingsretten det står om.

Hvorfor så viktig?

Striden i arbeidsretten sto om bestemmelsene om at pensjonsordningen i kommunene måtte bygge på et «finansieringssystem som er kjønnsnøytralt og ikke virker utstøtende på eldre arbeidstakere».

Ordningene i offentlig sektor er basert på at man skal ha 66 % av sluttlønna i pensjon. Altså ikke noe system som i folketrygden hvor det er de 20 beste årene som teller. Imidlertid reduseres ytelsen dersom du ikke har full opptjeningstid (30 år), og har arbeidet deltid gjennom deler av yrkeslivet. Dette er ikke gunstig for kvinner, de rammes både begge bestemmelsen. Imidlertid er det kvinner som virkelig tjener på bestemmelsene om kjønnsnøytrale ordninger. I et privat forsikringsselskap opparbeider du ditt eget «pensjonsfond» som spres ut over de årene du er pensjonist. Det betyr at sluttlønn betyr mindre, det er totallønna som er viktigst. Samtidig vet vi at kvinner lever lengre enn menn, og at de derfor mottar pensjon gjennom flere år enn menn. Samla sett betyr dette at arbeidsgiver må betale en betydelig høyere premie for kvinner enn menn i private ordninger. Og det samme gjelder eldre arbeidstakere.

Det riktige i et marked er at du betaler mer dersom du forventes å koste mer i framtida. Da står vi overfor at arbeidstaker vil vurdere kvinner opp mot menn ved ansettelse. Er de noenlunde likt kvalifisert, tenker man kanskje på at kvinner koster mer. Ikke at de tjener mer, men at pensjonsutgifter og lignende fører til at de ikke er lønnsomme. Det sikre valget er mannen.

At prisforskjellene har betydning for arbeidsgiverne, viser undersøkelsen MMI har gjort. Her sier fire av ti ledere i privat og offentlig virksomhet at de tror forsikringspremiene kan spille en rolle ved ansettelser. 14 prosent sier de vil legge stor vekt på at kvinner er dyrere å forsikre enn menn, mens bare halvparten sier at de ikke vil ta hensyn til dette i ansettelsesprosessen.

Storkapitalen på oppkjøpsraid

Etter at LO vant pensjonssaken, er det klart at det kommer nye angrep på den offentlige pensjonen. Til nå har det store offentlige pensjonsselskapet Kommunal Landspensjonskasse, KLP, vært et gjensidig selskap, dvs. eid av kommunene. Nå skal selskapet omdannes til at aksjeselskap for å kunne hente inn mer egenkapital.

KLP er ingen liten bedrift. Tvert om er det en gedigen pengebinge. I følge årsberetningen hadde de ved utgangen av 2001 eiendeler verd 103 milliarder kroner og 275.000 betalende medlemmer. Med kjennskap til den elendige kommuneøkonomien, vil en spådom være at mange kommuner kommer til å selge sin del av KLP dersom det blir et AS og de dermed får anledning til det. Krisa i kommuneøkonomien har jo allerede ført til man har solgt profittmaskinene som energiselskapene var, bare for å greie seg gjennom de neste 2-3-4-5 årene.

Dermed vil man åpen for forsikringskapitalen også på offentlige pensjoner, og da er det tvilsomt om kjønns- og aldersnøytrale ordninger overlever. Det er lite trolig at kapitalen vil tilby slike ordninger, selv om det nå ser ut til å bli lovlig for alle typer forsikringsselskap.

Dermed er de offentlig pensjonene, og særlig kvinnenes pensjoner, utsatt for et mye sterkere press.

For offentlig ansatte er det meget viktig å slå ring om de offentlige pensjonsordningene. Særlig gjelder dette for de gruppene som har de dårligste vilkårene ellers når det gjelder lønn og arbeidsmiljø. Der er her kjønns- og aldersnøytraliteten særlig slår inn. Men samtidig er det umulig å se på at skillet mellom tjenestepensjon og folketrygda blir større og større. Da vil det bli svært så vanskelig å holde på de gode ordningene i offentlig sektor. Derfor vil den beste måten å slå ring om fordelaktige pensjoner på, være å styrke folketrygda.

Ukategorisert

Det brutale og grådige arbeidslivet

Av

AKP

av Ebba Wergeland

Å gjøre markedet til problemløser på bekostning av kommunestyret eller Stortinget, betyr å gi makt til dem som har kjøpekraft, de kjøpesterke. Jo mere penger, jo mere makt.

Ordene i overskriften får meg, og da kanskje også andre, til å tenke på arbeidslivet som et monster vi er ofre for, i stedet for en virkelighet vi kan forandre. Arbeidslivet har ikke sjel. Arbeids-livet er ikke statisk og utviklingen er ikke forhåndsbestemt. Arbeidslivet gjenspeiler klassekamp og kvinnekamp, og utviklingen er en blanding av seire og nederlag.

1. Menneskeskapt brutalisering

De økte forskjellene i samfunnet er menneskeskapt. Når mange opplever arbeidslivet som mer brutalt i dag enn for tjue år siden, er det et resultat av politiske veivalg, ofte med støtte fra representanter for fagbevegelsen og politikere vi har valgt.

I de seinere årene har for eksempel regjeringsoppnevnte utvalg åpnet slusene for utleie av arbeidskraft (Blaalid-utvalget) og forberedt nedbygging av arbeidervernloven, slik at det skal bli lettere å bruke arbeidskraften «fleksibelt» etter markedets, de kjøpesterkes, behov (Colbjørnsen-utvalget). Fagbevegelsens representanter var med begge steder.

Mange forbund har godtatt utstrakt bruk av såkalt individuell vurdering som grunnlag for lønnforskjeller, det som før kaltes «trynetillegg». Mange forbund inngår avtaler om å sette lovens arbeidstidsbestemmelser til side, slik det ble mulig ved en lovendring på 90-tallet. Det gir dem mulighet til å jobbe lengre skift og mer overtid. Begrunnelsen er delvis at noen av medlemmene krever «retten» til å jobbe utover lovens grenser, dels å få konkurransefortrinn – inntil konkurrenten tøyer strikken like langt og lenger.

Ved tariffoppgjøret i fjor ble det tatt inn et avsnitt om «fleksibilisering» i alle overenskomstene. Det handler om å undergrave normalarbeidsdagen som kollektiv norm:

  • «A) Der partene lokalt er enige om det, kan det som en forsøksordning iverksettes bedriftstilpassede ordninger som går ut over overenskomstens bestemmelser for så vidt gjelder arbeidstid og godtgjørelser for dette. Slike ordninger skal forelegges forbund og landsforening til godkjennelse.
  • B) Det er adgang til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden etter reglene i Arbeidsmiljølovens §47. Tariffavtalens parter kan bidra til at slike avtaler etableres.
  • C) Det kan foreligge individuelle behov for avvikende arbeidstidsordninger, fritidsønsker m.v. Slike ordninger avtales med den enkelte eller de tillitsvalgte, for eksempel i form av gjennomsnittsberegnet arbeidstid eller timekontoordning. Individuelle avtaler står tilbake for avtaler inngått med de tillitsvalgte.»

Beredskapen i fagbevegelsen og ute blant folk har ikke vært tilstrekkelig. Det har vært vanskelig å få øye på realitetene bak vakre ord om reformer, modernisering og økt valgfrihet.

Angrepene på arbeidsvilkårene har kommet på løpende bånd, fra mange forskjellige hold, og vært vanskelige å få oversikt over. Det har vært lett å føle seg maktesløs. Og når vi tar opp kampen, får vi gjerne vite at vi ikke har noe valg, at vi er bakstreverske og uvillige til omstilling. «Utviklingen krever det …» Da er det viktig å huske at Utviklingen (akkurat som Markedet) har navn og adresse. Det er mennesker av kjøtt og blod som krever at vi blir mer «fleksible».

Det har vært motstand – mot Blaalid-utvalget, mot individuelle lønner, mot angrep på normalarbeidsdagen. Kampen for 6-timers dagen har økt forståelsen for verdien av normalarbeidsdagen – arbeidsdagen med lovbestemt lengde og innafor bestemte klokkeslett.

Men motstanden har ikke vært sterk nok til å hindre en samfunnsomveltning over de siste ti-tjue årene. De som vil bruke markedet som samfunnets problemløser i stedet for det politiske demokratiet, har inntatt kommando-posisjonene. Å gjøre markedet til problemløser på bekostning av kommunestyret eller Stortinget, betyr å gi makt til dem som har kjøpekraft, de kjøpesterke. Jo mere penger, jo mere makt. Grådighetskultur snakkes det om. Men det handler mer om at lovverk og rammebetingelser er lagt til rette slik at de grådige får større handlingsfrihet – atskillige politikere og beslutningsfattere er gått i de grådiges tjeneste. Ofte i troen på at «utviklingen krevde det», at de var veldig «moderne». Noen mot passende gjenytelser.

Rikdom ga selvsagt makt i Norge for en generasjon eller to siden også. Men det var mindre økonomiske forskjeller og dermed mindre maktforskjeller. Det var regnet som sunn fornuft at en stor del av verdiskapingen i Norge måtte fordeles med folkevalgt kontroll. Det var den gangen kommunene hadde råd til å gi ungene gratis skolebøker. Det var da post og jernbane var infrastruktur som skulle legge til rette for næringsinntekt landet rundt, de skulle ikke selv gå med gevinst.

En stor offentlig økonomi betydde for oss som kvinner at en del av det ulønte omsorgsarbeidet kunne overtas av samfunnet. Samtidig betydde det arbeidsplasser og inntekt. En stor offentlig sektor var også nødvendig for folketrygden, som skulle sikre oss økonomisk ved sykdom, uførhet og alderdom. En trygd for alle, slik at interessen og oppslutningen om ordningen, og viljen til å betale den over skatteseddelen, ble bredest mulig.

I dag mener sentrale politikere fra Høyre til Arbeiderpartiet det samme som bare Fremskrittspartiet mente på 70-tallet. At markedet, det vil si de kjøpesterke bør styre mere, og de folkevalgte mindre. Større privat sektor, mindre offentlig. Mer til privat forbruk, mindre til offentlig forbruk, mindre til utjevningspolitikk.

Det er ikke så ofte det blir sagt i klartekst til offentligheten. Men det hender. Jeg har spart på to sitat. Sentralbanksjef Moland formulerte seg slik, (før han måtte gå av på grunn av Airbus-saken), i sentralbanksjefens tradisjonelle årlige tale til samfunnstoppene 23. februar 1995:

«- Over tid er det derfor ingen vei utenom at de offentlige budsjettene må strammes til. Nå har vi riktignok god tid på oss til å foreta den innstramningen, men det gjør det ikke mindre viktig at vi hele tiden går i riktig retning … Sysselsettingsutfordringen krever nok at hele feltet av overføringer, også til personer gjennomgås (les: Folketrygden), og at prismekanismen og andre effektiviseringstiltak i større grad tas i bruk i offentlig sektor (les: egenandeler, stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og privatisering) …

Nedskjæringer i stor skala av andre poster på de offentlige budsjetter vil reise betydelig motstand. Og det samme vil omfattende effektivisering og bruk av prismekanismene i offentlig sektor.» (Gjengitt i Penger og Kreditt nr 1,1995.)

Budskapet ble gjentatt kort etter av Molands forgjenger, rådgiver for mange arbeiderpartipolitikere, Hermod Skånland:

«I praksis vil vi nok dessuten måtte gå løs på de mange, tunge sosiale overføringsordninger som folketrygd og barnetrygd. Det har også sine fordelingsmessige sider, og vil reise sterk politisk motstand.» (Aftenposten 8.4.1995)

Vi må redusere overføringene fra staten til private, sier de. Det vil vekke politisk motstand, det må gjennomføres skrittvis … Vi er altså med i tankene deres … som et problem, som noen som kan reise sterk politisk motstand. Det er oppmuntrende. Brutaliseringen er menneskeskapt – og vi kan også skape motstand mot den. I det offentlige rom blir ikke det sagt. Der snakkes det om bakstreversk motstand mot modernisering. Der er fagorganisering noe gammeldags. Da fagbevegelsen i Frankrike streiket for å forsvare sykelønna, sa NRK-journalisten at de kjempet mot historiens gang. Noen dager seinere hadde de vunnet! På samme måte vant vi nok en runde i kampen om sykelønna før valget.

2. Sykelønna

Det var lagt opp et fint løp for å få has på sykelønnsordningen. Først årevis med kampanjer der sykefraværet i Norge ble framstilt som oppsiktsvekkende høyt, og som et samfunnsproblem vi alle måtte bidra til å løse. I stedet for å innrømme at når sykefraværet var litt høyere enn før og litt høyere enn i nabolanda, skyldes det at vi har hatt lavere arbeidsløshet enn de fleste, inkludert Sverige og Danmark. Derfor har vi høyere sykefravær, og kan være stolte av det. Og vi har hatt større yrkesaktivitet blant de eldre, enn det de fleste andre konkurrentland har. Derfor har vi høyere fravær enn dem. Og igjen er vi stolte av det.

Husk at de samme kretsene skriker om for høyt sykefravær i alle land. Overalt får folk vite at akkurat deres arbeidsmoral er elendig. I hele Europa vil de lokale Molander og Skånlander, talsmenn for markedsmakt, redusere det offentliges utgifter til trygd, og flytte folk fra sykepenger og uføretrygdtrygd til arbeidsløshetskø. Det gjør arbeidskraften «available» (tilgjengelig) og svekker forhandlingsstyrken («svekker lønnspresset» som det kalles). I gamle dager, før alle sykelønnsordninger, var sykefraværet lavt. Da het det ganske enkelt i arbeidsavtalene at folk pliktet å holde seg friske. Forøvrig fikk de sørge for å spare opp penger slik at de ikke lå samfunnet til byrde hvis de ble syke.

Da sykefraværskampanjene gjennom 90-tallet hadde gitt oss tilstrekkelig skyldfølelse for våre fravær, (ikke minst kvinnene, fordi vi har større sykefravær enn mennene), kom Sandmann-utvalget som skulle vise veien ut av uføret. De foreslo, ikke uventet, at det var tid for å kutte i sykelønnsordningen. Men heldigvis – mindretallet i utvalget, fagforeningsrepresentantene og den uavhengige fagekspertisen, kvinnet seg opp til å si nei. Og la korrekt til at dette var et kvinnefiendtlig forslag. Det rammet lavlønte i slitsomme yrker, dvs. først og fremst kvinner. Det var skatt på sykdom. Dermed buklandet Sandmann-utvalgets innstilling. De politiske oppfølgingsvedtakene som var planlagt, måtte vente.

Heldigvis var fagbevegelsen samlet og tydelig i forsvaret av sykelønna. I starten på valgkampen var alle de største partiene innstilt på å kutte sykelønnsordningen. I et innlegg til Dagens Næringsliv (26.10.2000) syntes for eksempel Jørgen Kosmo at det var nødvendig å presisere at verken han eller

regjeringen hadde vedtatt å frede sykelønnsordningen. Senere prøvde AP å vinne valget nettopp på fredingen, og på valgdagen våget ingen av politikerne lenger å stå ved sine kuttplaner. Ikke en gang Hagen. Motstanden i fagbevegelsen og befolkningen forøvrig hadde gitt resultat. Til neste angrep kommer.

Dette var en spesielt viktig seier. For sykelønnsordningen bygger på et menneskesyn som har lidt nederlag på mange andre fronter de siste årene, og som det derfor er desto større grunn til å forsvare. Det samme menneskesynet ligger til grunn for den mangeårige, brede oppslutningen vi har hatt om velferdsstaten i Norge. Det handler om at folk flest er bra folk, og at trygdeordninger stort sett blir brukt slik de skal.

Hvis flertallet begynner å tro at skattebaserte stønader og trygdeordninger stort sett blir misbrukt, og at full lønn under sykdom betyr omfattende skofting, mister vi selvsagt interessen for å betale skatt til folketrygden. De som har råd vil satse på privat forsikring, kanskje gjennom arbeidsgiver hvis bedriften er av de solide. Folketrygden kan bli redusert til behovsprøvd nødhjelp.

Populære TV-progammer forteller ofte mye om tidas herskende tanker – som også er de herskendes tanker. To temaer var oppe i Holmgang med fjorten dagers mellomrom: sykelønnsordningen og skatt på aksjeutbytte. Da regjeringen foreslo skatt på aksjeutbytte, ble fem såkalte «investorer» invitert til å beskrive hvor viktige de var for landet, og hvor dypt urettferdig slik skatt ville ramme dem. Det var fare for at de helt kom til å miste arbeidslysten, og dra utenlands.

Da sykelønnsordningen ble debattert, var det ikke fem lavlønte kvinner i slitsomt arbeid de hadde invitert. Ingen spurte hvordan det gikk med deres arbeidslyst hvis det ble skatt på sykdom. En stakkars professor tok på seg oppgaven med å tale deres sak. Men det ble i hovedsak en debatt om skoft. Høyt sykefravær ble forklart for det norske folk som et resultat av skoft. Det var «investorene» som usynlig var tilstede i programlederens bevissthet, ordvalg og problemstillinger.

Den nye sykefraværsavtalen vil som de tidligere spre NHO-ideologi i befolkningen ved å framstille sykefraværsproblemet som et spørsmål om skoft. Regjeringen kom sammen med partene i arbeidslivet fram til en avtale om å samarbeide for å få ned fraværet med 20%. Riktignok uten kutt i sykelønna. Men utviklingen skal følges hvert halvår. Og når fraværet fortsetter å øke, vil det bli framstilt som en svikt fra arbeidstakersiden. Den yrkesaktive befolkningen får større andel eldre – de store etterkrigskullene er kommet i 50-60 års alderen, og eldre trenger lengre fravær når de først blir syke. (Unge har ofte flere fravær, men korte, så de monner lite på fraværsprosenten.) Hvorfor blir partene enige om et mål som er uoppnåelig? NHO sier det er viktigst at det «nå også fra LO og YS sin side (erkjennes) at det er mulig å redusere det norske sykefraværet med minst 20 % og at arbeidstakernes organisasjoner nå vil arbeide aktivt for å oppnå dette». NHO er hellig overbevist om at minst 20 % av fraværet er unødvendig, for ikke å si uberettiget. Skoft. Ordvalget bevitner det. De sier LO og YS har «erkjent» at fraværet kan reduseres, og de legger ansvaret for reduksjonen hos dem. NHOs gammeldagse overklasseanalyse har hindret dem i å utvikle tiltak som kunne spare arbeidsgivers utgifter, som for eksempel å la folk bruke egenmeldinger i langt større utstrekning.

Den nye sykefraværsavtalen har også et punkt om utvidet rett til å bruke egenmeldinger, men den er knyttet til en svært tvilsom plikt for arbeidstaker til å opplyse om funksjonsevne. Det står faktisk at regjeringen skal foreslå lovendringer som forplikter arbeidstaker og helsevesen til å gi arbeidsgiver opplysninger om funksjonsevne. Det går mot en tankeløs uthuling av legers taushetsplikt – og et angrep på retten til å ha sin diagnose for seg selv. Inspirert av NHOs syn på sykefraværet som arbeidstakers skyld. For en slik bestemmelse blir bare interessant når vi ikke spontant ser nytten av å gi denne informasjonen til arbeidsgiver for å få tilrettelagt forholdene. (De fleste kunne godt tenkt seg større interesse fra arbeidsgiver for å gjøre nettopp det.) Når vi ikke gir informasjonen spontant betyr det at tilliten til arbeidsgiver er dårlig. Å pålegge oss og våre leger informasjonsplikt i en sånn situasjon, er både dumt og arbeiderfiendtlig.

Alle som forsvarer fraværskampanjene som om de var positive arbeids-miljøtiltak, bør merke seg hvor NHO legger ansvaret for fraværsreduksjon. I praksis blir kampanjene for å redusere fraværet mobbekampanjer mot det lille mindretallet som trenger å bruke sykelønnsordningen mye: 5-10 % av arbeidsstyrken står for 80 % av alle fraværsdagene. Det er dem som vet med seg selv at de «ødelegger statistikken» når bedrifter driver kampanjer og konkurranser, kanskje med bonus og premier til de avdelingene som ligger lavest på statistikken, eller de arbeidstakerne som ikke har fravær. Det er ingen fest å være den ene eller de få med behov for stadige fravær på grunn av revmatisme, astma eller andre kroniske plager.

Avtalen bør derfor møtes med beskjed om at vi er klare for de to siste målsettingene, inkludering av funksjonshemmede og eldre. Men da må arbeidslivet legges tilrette tilsvarende. Den første målsettingen, reduksjon av sykefraværet med 20 %, er umulig med akseptable midler. Fordi fraværet ikke, som NHO tror, er noe som blir borte hvis vi «tar oss sammen». Tvert om er det atskillig sykenærvær allerede, fordi folk går på jobb til tross for vonde rygger, tette neser og høyt blodtrykk av hensyn til kolleger, elever, pasienter, klienter og saksbunkene i et underbemannet, sykelig slanket (anorektisk) arbeidsliv. Med uakseptable midler: høyere arbeidsløshet, eksklusjon av kvinner og alle over 50, eller dramatiske kutt i sykelønna er det mulig å få ned fraværet 20%. Akkurat nå ser det ut som om arbeidsløsheten øker, og da vil fraværet snart falle. Men det blir i sannhet lite å juble for!

Det er viktig å ikke la seg imponere av klagesangene over milliarder som forsvinner til sykelønn. Trygdeutgiftene blir jo ikke borte i et stort svart hull. De bidrar til at folk kan klare seg økonomisk selv om de blir arbeidsuføre midlertidig (sykefravær) eller varig (uføretrygd). Takket være trygdene unngår vi et kjempemessig fattigdomsproblem. Pengene kommer tilbake til staten som skatter og avgifter, og de bidrar til at norsk produksjon for hjemmemarkedet får avsetning for varene. De bidrar til å holde landets økonomiske hjul i gang.

Trygd handler om overføringer fra dem som er arbeidsføre til dem som ikke er det. Det ligger et politisk valg bak slike overføringsordninger. Akkurat som det er et politisk standpunkt å si at overføringene må bli mindre. «Vi har ikke råd til dagens sykepengeutbetalinger …» Den som er syk vil vel snarere si at han ikke har råd til å klare seg uten.

3. Misbruksmyter undergraver trygdeordningene

Einar Øverbye heter en forsker ved NOVA som har studert hva som har påvirket folkemeningen om velferdsutgifter og trygd i Norge over en 30 års periode, 1965 til 1995 (Commitment to welfare – a question of trust, Oslo 2000, NOVA skriftserie 4/00).

For det første finner han en sterk sammenheng mellom tilliten til ordningene og støtte til ytelser på dagens nivå eller mer. Ikke uventet vil de som tror at trygdesøkere i stor utstrekning er trygdemisbrukere, oftere skjære ned på ytelsene. I meningsmålinger nådde viljen til å skjære ned på trygdene et høydepunkt i 1973. Det var samme år som Fremskrittspartiet ble stiftet og en sosialminister fra Arbeiderpartiet gikk ut og mistenkeliggjorde trygdesøkerne.

Øverbye trekker to lærdommer av undersøkelsen sin. For det første er trygdesaker ganske innviklet og vanskelige å sette seg inn i, slik at media og politikere får stor innflytelse på hva folk mener og tro. For det andre, at opinionen kan endre seg ganske raskt, først og fremst ved at politikere eller andre opinionsledere greier å endre synet på en eller flere grupper av trygdemottakere, slik at de ikke lenger framstår som «verdige». For eksempel, kan vi skyte inn, ved å framstille skoft som en vanlig årsak til sykmelding, eller ved å hevde at det er for lett å få uføretrygd.

Han peker også på at universelle ordninger – rettigheter – (som dagens alderstrygd) kan ha fordeler framfor behovsprøvde stønader (som dagens sosialhjelp), simpelthen fordi det ikke er aktuelt med lureri.

Undersøkelsen hans gjaldt tida fram til 1995. Dessverre har den offentlige debatten siden da vært dominert av dem som snakker om trygd som «byrde», «misbruk» som et alvorlig problem (i strid med hva alle tall forteller) og om at folk må «stimuleres» til å arbeide, ellers velger de trygd. Tenk bare på slagordet som lanserte den såkalte arbeidslinja: Arbeid skal gjøres til førstevalg! Som om vårt normale førstevalg var trygd. Trygdemisbruk er igjen mediastoff. Ikke fordi problemet er stort eller økende. Men fordi få travle journalister har tid til å dividere antall trygdemisbrukssaker med antall trygdemottakere, eller antall feilplasserte kroner med totalbeløpene trygden håndterer. Travle journalister og etatenes informasjonsmedarbeidere blir mer eller mindre bevisst ekkomaskiner, som Holmgang, for de herskendes menneskesyn.

Da Sandmann-utvalget la fram forslagene sine for å få ned sykefravær og uføretrygd, annonserte Stoltenberg-regjeringen at det nå skulle bli vanskeligere å få uføretrygd. Som om hovedsaken var å bremse trygdesøkernes grådighet.

De kunne sagt at det skulle bli lettere for eldre og for folk med funksjonshemming å få og beholde arbeid, uten å sette helsa på spill. Det ville handlet om det samme – flere i arbeid, færre på trygd. Men det ville vitnet om en helt annen holdning til menneskene dette angår, solidaritet i stedet for arroganse. Det ville handlet om å se verden nedenfra i stedet for ovenfra.

Både enslige mødre, uføretrygdete og sykmeldte har fått gjennomgå. Politikerne fra de fleste partiene har gitt oss inntrykk av at det er overforbruk av trygd i Norge. Men vi reddet altså sykelønna – denne gangen også.

4. Helse mot konkurranseevne

Både i Norge og resten av Europa øker andelen som jobber mot korte tidsfrister eller under høyt arbeidstempo. Det kalles tidspress. Men det er ikke tida det er noe i veien med. Tidspress betyr for lav bemanning i forhold til arbeidsmengde og frister. Krav om mer overtid og mer arbeid på ubekvemme tider, tvinger stadig flere til å jobbe mot det som så vakkert kalles «kroppens signaler». Problemene vil bare bli større etter hvert som gjennomsnittsalderen i befolkningen øker. Om ti år er halvparten av befolkningen i yrkesaktiv alder, over 45 år. Samfunnsøkonomisk er det selvsagt vanvidd å tillate en slik utvikling i arbeidslivet at bare de yngste og friskeste får plass. Men foreløpig ropes det bare på enda større fleksibilitet, enda færre fast ansatte pr. produsert vare eller tjeneste. Nå er det moderne å fjerne lovene som begrenser åpningstidene i handelsnæringen. Kravet om å la kassaapparatene gå døgnet rundt kamufleres som «større valgfrihet» for forbrukerne. Bare for de forretningene som vil, heter det. Men hvem kan i lengden holde kortere oppe enn konkurrenten? Det minner om Colbjørnsen-utvalget som ville gi kvinnene større valgfrihet – «rett» til arbeid på ubekvemme tider, når de i framtida fikk flere omsorgsoppgaver igjen etter hvert som velferdsstaten ble bygd ned. Valgfrihet – fleksibilitet: vakre ord kamuflerer investorenes grådighet på stadig større avkastning.

Hvis en virkelig skal skape et inkluderende arbeidsliv, slik Sandmann-utvalget og mange politikere snakker mye om, kan en ikke samtidig kreve stadig høyere arbeidsintensitet av hver enkelt og stadig mer arbeid på kveld og natt. Et inkluderende arbeidsliv krever regulering av den frie konkurransen. Praten «med to tunger» går igjen i resten av Europa. På den ene sida snakkes det om inkluderende arbeidsliv, plass for alle, mangfold osv. På den andre sida fleksibiliserer landene om kapp i kampen om markedsandeler, med store sosiale omkostninger i form av utstøting, ulykker, sykdom og kortere yrkesaktivt liv.

Den nye avtalen mellom regjeringen og arbeidslivets parter inneholder samme umulige dobbeltløp: sykefraværet skal ned 20 % samtidig som flere yrkeshemmede skal få arbeid, og «den reelle pensjonsalderen» skal økes, dvs. at flere må stå lenger i jobb. Hvis de to siste målsettingene blir innfridd, må sykefraværet øke, ikke minke.

Det gjelder å skjønne at det er forskjell på sykdom og sykefravær, på uførhet og uføretrygd. Vi er for å redusere sykdom, men ikke for å redusere sykefraværet uten å redusere sykdom og skader. Vi er for å redusere antall uføre, men ikke for å redusere uføretrygdingen ved å ta fra de uføre trygden.

Sandmann-utvalgets mål: færre på sykelønn og uføretrygd må vi ikke gjøre til vårt. Slutt å si at dere er enige i at sykefraværet må ned eller at uføretrygdingen må ned. For det kan oppnås ved å kutte sykelønnsordningen og begrense trygderettigheter. Da blir det mindre utgifter til sykelønn og trygd. De syke og uføre forsvinner ikke, men de forsvinner ut av trygdestatistikken og blir avhengige av familieforsorg, sosialhjelp og frelsesarme. Da har Moland, Skånland og Sandmanns oppdragsgivere oppnådd det de ville, å begrense overføringene fra det offentlige til private.

Fraværet vil gå ned hvis sykelønna reduseres. Ikke fordi skoftet ble borte, slik NHO vil si, men fordi sykenærværet øker blant dem med dårligst råd. Slik det skjedde i Sverige. Ethvert kutt i sykelønna er usosialt, fordi det betyr å flytte penger fra syke til arbeidsgiver/ -eier eller statskassa. Det betyr å innføre mer skatt på sykdom (i tillegg til alskens egenandeler på medisiner og behandling). Det hjelper heller ikke å legge større utgifter på arbeidsgiver, slik Sandmann foreslo, hvis det ikke kan knyttes direkte til fravær som skyldes arbeidsgivers forsømmelser. Økt økonomisk ansvar for arbeidsgiver vil bare føre til økt siling av jobbsøkere og økt utstøting av eldre, av rent økonomiske grunner. I Sverige svarte 71 % i et representativt utvalg av offentlige og private arbeidsgivere at de sjelden eller aldri ansatte noen over 50 år (Arbetsgivares attityder till äldre yrkesverksamma, Riksförsäkringsverket 2001). Det er neppe mye bedre her. En mulighet for å stimulere arbeidsgivere til inkluderende personalpolitikk kan være å la staten ta alle utgiftene til sykelønn, som til annen trygd.

Hvis man virkelig vil begrense utstøtingen, må det tas store grep:

Et slikt stort grep ville være innføring av 6-timers dag, med full lønnskompensasjon. Det vil utsette tidspunktet for uføretrygding for mange. Men denne muligheten fikk Sandmann-utvalget typisk nok ikke en gang lov til å diskutere. De som tok det opp, fikk vite at det lå utenom mandatet.

Et annet stort grep ville være å øke grunnbemanningen både i offentlig og privat sektor. Kravene til arbeidsintensitet er så høye i mange bransjer at friske folk blir slått ut på grunn av normale aldersforandringer.

Endelig kunne en forsøke med folkefallskjerm, en form for økonomisk garanti fra arbeidsgiver fram til ny jobb eller oppnådd aldersgrense. Staten går nå motsatt vei, og vil at ordningen med ventelønn skal endres i retning av vanlig arbeidsløshetstrygd. Igjen et forsøk på å få folk fra trygd over i arbeidsløshetskø, ikke nødvendigvis i arbeid.

Da Merita Nordbanken kjøpte K-bank kunne de kreve at K-bank reduserte personalutgiftene ved å si opp folk, og la folketrygden betale arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Bedriften Arcus var i sommer på Dagsrevyen og skrøt av hvordan de hadde snudd underskudd til overskudd ved å førtidspensjonere folk. Nedbemanningen på Hydro i Telemark og nedleggingen av Mosjøen veveri vil gi nye uføretrygdede. Retningslinjene for omstilling i staten har som første punkt førtidspensjonering ved 60 års alder. Kanskje den beste løsningen for den enkelte når galt skal være, men ikke noe vi har bedt om. Folketrygden og andre pensjonsordninger finansierer kort og godt aksjeutbytte, bedriftsoverskudd og statlig omstilling. Kom ikke her og gi oss skylda for at utgiftene øker.

Ukategorisert

Planhushållning och direktdemokrati

Av

AKP

av Harald Minken

Sier du at du er kommunist idag, trur folk at det er noe du ikke har fått med deg. Har du sluttet å lese aviser? Både høyresida og venstresida betrakter kommunismen som en død ideologi. Ugjennomførbar i praksis, sier de greie. Totalitær ondskap på linje med nazismen, sier de ugreie. Folk som vil forandre verden idag, vil helst ikke bli minnet om de forsøkene som nettopp slo feil, og de vil helst si minst mulig om hvordan det skal skje og hvordan det skal bli.

Denne boka, som kom ut på engelsk i 1993 og nå nettopp er kommet i revidert svensk utgave, har kraft i seg til å endre denne situasjonen. Den bør bli gjenstand for studiesirkler i AKP, RV og SV. Her finner vi grunnlaget for en seriøs diskusjon både om hva som gikk galt i Sovjet og Kina og hvordan en velfungerende sosialisme kan se ut.

Første kapittel handler om ulikheter i samfunnet, og viser at utbytting i marxistisk forstand ligger til grunn for de fleste former for ulikhet. Jeg trur forfatterne har røtter i industriarbeiderklassen, for det er gode gamle arbeiderklassesynspunkter på samfunnet som danner utgangspunktet. Samtidig er framstillinga brei nok til finne forståelse også hos det nye tjenesteproletariatet. Den er til å få klassebevissthet av.

Neste kapittel viser at skal en gjøre noe med ulikhetene, må en avskaffe kapitalismen. Dette fører over i de seinere kapitlene om hvordan en kan innrette en sosialistisk planøkonomi. Hovedsynspunktet er at den ressursen en først og fremst må planlegge bruken av, er arbeidstimer. Men også miljøhensyn er innarbeidet. Jeg syns disse kapitlene er faglig solide og fri for fikse påfunn. De inneholder vurderinger av hva som var godt og dårlig ved planlegginga i Sovjet og Kina, og sporer svakhetene delvis tilbake til svakheter i den klassiske marxismen.

Et problem med boka er at ganske store deler krever forkunnskaper i økonomi og informatikk. Jeg må overlate til andre å bedømme om hvor lett det er å få utbytte av boka ved å hoppe over disse delene. Jeg håper det er ganske lett. Samtidig håper jeg jo at flere unge revolusjonære finner ut at de trenger å studere økonomi og matematikk.

I Røde Fane har jeg skrevet en dobbeltartikkel (nr 4 og 5, 1999) om planlegging i den første fasen av sosialismen. Sammen med noe av det Trond Andresen har skrevet, er det vel det stoffet på norsk som er mest i slekt med denne boka. Kanskje det er en fordel å ta noe av dette fram igjen når en leser boka. Det jeg skreiv er mer markedssosialistisk enn planleggingssystemet til Cockshott og Cottrell, men så var det også ment å gjelde den første tida. Trond Andresens forslag til reform av pengevesenet har likhetstrekk med Cokshott og Cottrell, med den store forskjellen er at jeg oppfattet Andresens forslag som et reformforslag under kapitalismen. Det Trond Andresen og andre har skrevet om planlegging ved hjelp av data under sosialismen, oppfatter jeg som mer utopisk og «konstruert» enn det Cockshott og Cottrell tar til orde for.

Denne anmeldelsen er skrevet etter en altfor rask gjennomgang av boka. Det skyldes at postvesenet i Norge har blitt helt utrolig seint, slik at jeg ikke fikk den i tide. Kanskje oppdager jeg seinere noe som jeg er helt uenig i. Uansett hva slags underligheter som boka ellers måtte inneholde, har jeg lest nok til å kunne si at det er en veldig viktig bok i arbeidet med å få kommunismen på beina igjen.

av Anders Axelsson och Ola Inghe

Under trettiotalet, och även en bra bit in i efterkrigstiden, var planekonomin det naturliga socialistiska alternativet till kapitalismens kriser och kaos. Det ansåg både kommunister och breda grupper av socialdemokrater. Även de som tidigt var kritiska till Sovjetunionen såg i femårsplanernas ekonomi något förnuftigt.

Sovjetunionen och dess planekonomiska system stagnerade och bröt samman. Kinas och andra självständiga stater misslyckades att skapa stabila alternativ till den utvecklingen. Även bland vänsterns radikalare grenar tycks det ha förlamat alla mera handfasta tankar på socialism som ett radikalt brott med marknadsekomin. Lite arbetarägande på lokalplanet, lite kollektiva fonder och ramplanering av marknaden på det nationella – eller internationella – planet, «that’s it».

Vi är av en annan åsikt. De vanligaste borgerliga argumenten för att begrava den socialistiska planhushållningstanken synes oss svaga. Och de försvagas ytterligare av den politiska och tekniska utvecklingen.

Ett återkommande argument är att planekonomi, genom att koncentrera den ekonomiska makten till ett centrum, är oförenlig med demokrati och pluralism. Med nödvändighet skulle det leda till despoti av stalinistiskt slag. Förutom att andra, politiska förklaringar till despotin sopas under mattan, så innebär detta för det första en indirekt skönmålning av det demokratiska tillståndet i många länder med kapitalistiska ekonomier: Chile under Pinochet, Singapore, m. fl. För att nu inte diskutera den politiska apatin och det extremt låga valdeltagandet bland de fattiga i USA. För det andra är det svårt att ta denna typ av argument på allvar när det framförs av personer som inget har att invända mot att den globala ekonomin alltmer domineras av transnationella koncerner – privata planekonomier – med omsättningar större än många nationalstaters samlade ekonomiska resurser.

Ett annat argument, ofta framfört av ekonomer, är att planekonomi inte fungerar rent ekonomiskt i en utvecklad ekonomi. Den skulle vara för komplex för att styras från ett centrum. Paul Cockshott och Allin Cottrell tänker annorlunda. Visst ställde den stora informationsmängden de sovjetiska planerarna inför svårlösliga problem, medger de. Men den snabba utvecklingen på det informationstekniska området under de sista decennierna har hunnit ikapp och förbi de tekniska problemen med en centralplanerad ekonomi. Med stöd i bl.a. Marx’ Kritik av Gothaprogrammet förespråkar Cockshott och Cottrell ett ekonomiskt distributions- och kalkyleringssystem baserat på samhällelig arbetstid. Samma tekniska utveckling som underlättar denna effektiva centralisering skapar samtidigt nya möjligheter för en radikal demokrati med direkt folkmakt över de viktiga produktions- och planeringsbesluten. Och man undviker parlamentarismens ofrånkomliga tendens att utskikta proffspolitiker som är isolerade från folket.

Vi menar inte att Cockshott och Cottrell sagt sista ordet om hur en socialistisk planekonomi ska se ut. Den långtgående centralismen i den föreslagna planeringsproceduren – om än aldrig så demokratiskt förankrad – tål exempelvis att diskuteras.

Men genom att lyfta fram väl genomarbetade förslag vill vi bidra till en ny planhushållningsdebatt. På vänsterkanten till att börja med, men det långsiktiga målet är ett annat. I den allmänna politiska debatten vill vi åter föra upp på dagordningen frågan om något annat än kapitalismen och marknadsekonomin. Vi har en plan!

Ukategorisert

Norsk matpolitikk med dobbel agenda

Av

AKP

av Bente Aasjord

For hver kilo laks som produseres, trengs fire kilo villfisk. I Norge går allerede 90 prosent av det norske fiskemelforbruket til fiskeoppdrett. Dette er en utvikling som øker det totale forbruksnivået i de rike deler av verden, og samtidig plasserer Norge som en sentral aktør i kampen om råvarene på det internasjonale matmarkedet.

Norske landbruksvarer er ikke konkurransedyktige på verdensmarkedet. Dette har særlig å gjøre med klimatiske og geografiske forhold. På fiskeriområdet derimot er Norge svært konkurransedyktig, både når det gjelder villfanget fisk og oppdrettsfisk. I 1997 var Norge verdens største fiskeeksportør, og vi befinner oss framdeles blant de aller største.

Ulikhetene i konkurransemulighetene har medført at Norge fremmer ulike handelspolitiske strategier på fiskeri- og landbruksområdet:

  • På landbruksområdet fremmer Norge en såkalt defensiv strategi, der hensikten er å ivareta muligheten for å opprettholde et norsk landbruk. Dette innebærer å sikre et visst importvern samt opprettholdelse av produksjonsstøtte. Som argument fremmer Norge prinsippet om «det multifunksjonelle landbruket».
  • På fiskeriområdet derimot, fremmer Norge motsatt strategi. Her fremmer Norge mest mulig frihandel. I WTO defineres fiskeprodukter som industrivarer, og alle forsøk fra andre land om å definere fisk ut av gruppen for industrivarer er kraftig motarbeidet av Norge. Bakgrunnen er at det å opprettholde fisk som industrivare vil gjøre det vanskeligere å etablere handelshindre lik de som er på landbruksområdet.

De fleste WTO-medlemmer har både offensive og defensive handelsinteresser, så det er i og for seg ikke spesielt at også Norge har dette. Men siden en rekke land behandler fiskeri og landbruk som ett politikkområde (mange land har for eksempel felles fiskeri- og landbruksminister), oppfattes det norske synet med motsatt handelspolitisk strategi på landbruk og fisk, som spesielt. Dette gjelder kanskje særlig hos de land som arbeider for å innarbeide prinsippet om multifunksjonalitet, både på fiskeri- og landbruksområdet. I Norge har særlig oppdrettsnæringen og NHO over flere år presset landbruksnæringen, som de mener står i veien for den bebudede produksjonsveksten i lakseindustrien. De hevder at det multifunksjonelle norske landbruket og dets behov for importvern virker som en bremsekloss når Norge skal fremme sine offensive interesser for markedsadgang for fisk, det være seg i WTO eller overfor EU.

Det kan diskuteres om en slik sammenheng er reell, men den anvendes som argumentasjon fra norske politiske og økonomiske krefter som lenge har ivret for en omlegging og industrialisering av landbruket og sterke kutt i landbruksstøtten. De interessene som vil dagens norske landbruk til livs, ønsker også at Norge skal forlate de posisjoner vi hittil har tatt i FN og WTO, når det gjelder matpolitikk på landbruksområdet.

Norsk proteinimperialisme – kampen om fôret

Noe som særlig har økt presset mot landbruket og det som de senere år har vært offisiell norsk matpolitikk, er havbruksnæringens ambisjoner om en seksdobling av dagens lakseproduksjon. Realisering av dette har to viktige forutsetninger. Den ene er å skaffe nok oppdrettsfôr, den andre er nye markeder. Frihandel for fisk er derfor et viktig mål for norsk handelspolitikk. Det har hittil vært fokusert mest på markedsadgang, men det er prognosene for utviklingen innen de internasjonale fôrmarkedene de største politiske utfordringene ligger.

For hver kilo laks som produseres, trengs fire kilo villfisk. I Norge går allerede 90 prosent av det norske fiskemelforbruket til fiskeoppdrett. Dette er en utvikling som øker det totale forbruksnivået i de rike deler av verden, og samtidig plasserer Norge som en sentral aktør i kampen om råvarene på det internasjonale matmarkedet. I takt med volumøkningen innen marin sektor blir derfor Norges rolle som aktør på de internasjonale matmarkedene endret. I fiskefôret er andelen vegetabilske råvarer økt kraftig de siste åra. Dette er høyverdige kornprodukter der vi er med på å løfte verdensmarkedsprisen for amerikanske eksportører.

Norge er ett av de land som har en relativt stor andel av vårt matkonsum dekket gjennom importerte produkter (ca. 50% i følge Norsk bonde- og småbrukarlag). Vi legger således beslag på arealer og vannressurser utenfor egne grenser. Fram til i dag har vi ment at vår store fiskeeksport burde kunne forsvare dette. Utviklingen de senere årene har endret dette forholdet. Vår matimport øker fremdeles, men ikke i nærheten av den volumøkingen som skjer av fôrprodukter. Med den vekst som antydes innen fiskeoppdrett vil Norge snart være nettoimportør av protein. Et regneeksempel: En seksdobling av dagens norske lakseproduksjon vil med dagens fôrsammensetning legge beslag på 10% av verdens fiskefangster – til fôr (Kilde: Naturvernforbundets Barentshavkontor). Dette vil også gjøre Norge til nettoimportør av fisk. Våre kommersielle aktører vil med andre ord være sentrale i den globale kampen om både protein og vegetabilske råvarer.

Basert på svingninger i areal og avlingsnivå i de ulike verdensdeler har vi de siste åra hatt en debatt om hvorvidt det går mot en krise i den globale kornforsyningen. Debatten har for det meste hatt et relativt kort perspektiv, og i liten grad fokusert på hvordan etterspørselen er sammensatt. Da Kina i 1995-96 gikk over fra å være nettoeksportør til å importere store mengder korn, falt verdens kornreserver dramatisk. Etter det økonomiske krakket i Asia stoppet forbruksveksten en periode, men er nå sakte på vei opp igjen. De siste to årene har verdensproduksjon av korn ikke klart å dekke etterspørselen, og reservene er i ferd med å tømmes. Økende konkurranse om arealer og ferskvann fører til at produksjonsøkningen ikke følger økningen i behov. Spørsmålet er ikke om kornkrisa kommer, spørsmålet er når, og på hvilken måte den vil berøre oss.

I tillegg til økende knapphet som de langsiktige prognosene viser, er stadig nye sektorer på jakt etter korn som råstoff til sin produksjon. Epidemiene av drøvtyggersykdommer i EU har påvirket de europeiske markedene i retning mer fisk og hvitt kjøtt (fjørfe og svin). Dette vil legge beslag på økende andel kornarealer til fôr. Samtidig bygger kyststater, med Norge i front, en gigantisk økning av produksjonsvolumene innen havbruk.

Den internasjonale fôrindustrien legger i økende grad premissene for hele vår matproduksjon. Enten det dreier seg om norske laksekonsern eller søreuropeiske fjørfe-eksportører, er den multinasjonale fôrindustrien inne på eiersiden. De har på sin side nære avtaler med de to-tre dominerende amerikanske korneksportørene på verdensmarkedet. Deres felles mål er at mest mulig av verdens korn skal gå til de anvendelsesområdene der den høyeste pris oppnås.

Anbefalingen fra World Food Summit om at hvert land har plikt til å brødfø egen befolkning, blir stadig vanskeligere for Norge å oppfylle. Årsaken er dels at vi stadig importerer mer mat, men framfor alt at vi gjennom dagens ekspansjon på havbrukssektoren legger beslag på stadig mer både av protein og vegetabilske næringsstoffer. En nedbygging av dagens norske landbruk, til fordel for en satsing på våre komparative fortrinn innen havbruk, vil være i tråd med både nyliberal teori og WTOs frihandelspolitikk. Men det vil også innebære at norsk matpolitikk utvikler seg i en retning som ignorerer både den økende globale knapphet på mat, og FNs målsetninger.

To perspektiver på matpolitikk – oppsummering

Debatten om handel med mat baserer seg på to vidt forskjellige matpolitiske perspektiver. Det ene er et ressurspolitisk perspektiv som tar utgangspunkt i at det er en stigende knapphet på mat og produksjonsfaktorer for å produsere mat. Dette perspektivet setter fokus på mat som menneskerett og at det ut fra miljøhensyn er viktig å utnytte og holde i hevd jord. I denne forståelsesrammen er både rettigheter knyttet til matproduksjon og måten mat produseres på viktig, som for eksempel hensynet til biodiversitet og en uhensiktsmessig bruk av vegetabilske varer og proteiner til produksjon av fôr. Det er et slikt ressurspolitisk perspektiv FNs World Food Summit har lagt til grunn, når den definerte menneskers rett til matsikkerhet og alle staters plikt til å brødfø egen befolkning.

Det andre perspektivet tar utgangspunkt i mat som handelsvare, og en knapphet på markeder som kan fordele utbyttet av matproduksjonen og tilgangen på mat. Det er utnyttelse av de komparative fortrinn, fri handel og et eksportrettet landbruk som skal sikre økte inntekter og på denne måten bidra til velferd og fattigdomsbekjempelse. Dette perspektivet setter ikke fokus på ressursbruk ved ulike former for matproduksjon. Det er markedsandeler og en bedriftsøkonomisk lønnsomhet som står i fokus, ikke energi- og proteinregnskapet. Dette er WTOs og de multinasjonale matvarekjedenes perspektiv. I denne forståelsesrammen er det ikke et mål at stater skal brødfø egen befolkning, men at matproduksjonen styres til de områder og land som har komparative fortrinn og til de aktører som evner å kontrollere rettigheter til vann, jord, kunnskap og genressurser. De øvrige statene må sørge for å åpne sine grenser for å importere mat, uavhengig av kvalitet og produksjonsforhold.

Hva mener Attac?

For Attac Norge er spørsmålet om mat og matpolitikk et viktig arbeidsfelt. Arbeidet baseres på følgende prinsipper:

  • 1. Matvaresikkerhet – trygghet for både nok mat og sunn mat.
  • 2. Matvaresuverenitet – selvbestemmelsesrett når det gjelder mat og jordbruk.
  • 3. Biodiversitet/miljø – som trues av industrimessig og patentdominert jordbruk.
  • 4. Solidaritet med fattige bønder – en rettferdig handel med mat.

Attacs syn på matpolitikk går klart i retning av at vi tilslutter oss perspektivet både til FNs World Food Summit og den internasjonale småbrukerorganisasjonen Via Campesina. Dette innebærer at vi forsvarer en nasjonal matproduksjon basert på prinsippet om en bærekraftig matsikkerhet og matsuverenitet. Attac er ikke motstander av handel med mat, men vi setter noen begrensninger på slik handel. Det ene er at vi motsetter oss bruken av eksportsubsidier, som innebærer lavprisdumping av matvarer i den tredje verden. Det andre er å støtte mekanismer som sikrer en nasjonal matproduksjon. Dette innebærer at vi støtter bønder både i den tredje verden og hjemme i Norge – som trenger importvern og produksjonsstøtte for å beskytte en nasjonal matproduksjon rettet mot innenlandsk forbruk.

Er det solidarisk å legge ned norsk landbruk?

Et viktig og ofte omdiskutert matpolitisk spørsmål er forholdet til bønder i sør som vil ha markedsadgang for sine varer. Er det en motsetning mellom fattige bønders eksportbehov og hensynet til en nasjonal matproduksjon? Er det slik at Norge må gi opp en nasjonal matproduksjon i solidaritet med bønder i fattige land?

Nær halvparten av den maten vi konsumerer i Norge er importert. Dette gjelder en rekke vareslag som vi ikke kan produsere på våre breddegrader. Det meste av denne importen skjer fra rike land, og særlig EU og USA. Dette gjelder blant annet ris, soya, peanøtter og sukker. Det aller meste av dette kunne sannsynligvis vært importert fra land i den tredje verden som har produksjonskapasitet og nasjonale overskudd på slike varer. Men det forutsetter at importen vris fra rike til fattige land.

Vi kan ikke overse de fattige landenes krav om økt markedsadgang for sine varer. Dette er et reelt krav. Men det vil av flere grunner være feil å gjøre norsk landbruk til den viktigste hindringen for dette. For det første fordi import av mat fra utviklingsland er mulig uten at det skjer på bekostning av en nasjonal matproduksjon. For det andre fordi bortfall av dagens importvern vil være i strid med hensynet til matsikkerhet og matsuverenitet. Utfordringen ligger i å vri dagens norske matvareimport fra rike til fattige land.

Ukategorisert

Kommisjon versus folk

Av

AKP

av Arne Rolijordet

Pensjonskommisjonens endelige rapport neste høst vil forandre den norske velferdsstaten. I verste fall kan vi stå overfor en gigantisk rasering av det offentlige trygdesystemet. Markedet skal ta over sikringen av kommende generasjoners pensjonsnivå. Hvis kommunistenes og de revolusjonæres oppgave er å «sørge for massenes velferd», må vi reise en sterk motstandsfront mot denne politikken.

Sett fra maktas synsvinkel er problemstillingene Pensjonskommisjonen jobber, med reelle nok. Kombinasjonen av lavere dødelighet og lavere fertilitet fører oss i årene framover inn i en virkelig «eldrebølge» som gjør det umulig å opprettholde dagens regelverk for utregning av alderspensjoner. Kommisjonens oppgave er å finne løsningen på dette problemet, og intensjonen er at en gjennom å binde opp alle stortingspartiene skal komme fram til et bredt «nasjonalt konsensus».

Forutsetningene

Den første innvendingen som kan reises mot mandatet til Pensjonskommisjonen, er at en forutsetter en videreføring av dagens fordeling av BNP mellom offentlig og privat forbruk. Gjennom regneeksempler på dagens skatte- og avgiftsnivå blir det vist at det er «umulig» å gjøre noe med dette. Andelen av BNP som går til pensjonsutgifter vil anslagsvis øke fra 8 til 18 % fram mot 2050. Personskatten måtte for eksempel økes fra 30-35 % til 50 % + eller momsen gå opp fra 22 til 50 % hvis staten i framtida skal ha råd til å finansiere pensjonsytelsene. Dette går sjølsagt ikke, men en er heller ikke villig til å vurdere en omfordeling av den totale merverdiproduksjonen i landet i en slik retning.

Det er heller ikke stilt spørsmål om landet kanskje trenger økt innvandring og ny virksomhet for å løse det demografiske problemet. Og det er fortsatt tabu å tenke seg at Oljefondet kunne anvendes i Norge for å skape ny infrastruktur og ny næringsvirksomhet for derigjennom å øke den faktiske verdiskapinga i landet.

I stedet har debatten i forkant av kommisjonens arbeid vært preget av svartmaling av alle «problemene» vi står overfor. Slik mørner en opinionen for å forberede reduksjon i pensjonsnivået.

Debatten i forkant

AFP-ordningen har visstnok blitt «for dyr». Intensjonen bak AFP var i sin tid at utslitte arbeidstakere skulle kunne trekke seg tilbake fra arbeidslivet på et tidligere tidspunkt enn normal alderpensjon ved fylte 67 år med verdighet (unngå uføretrygding) og uten tap av pensjonspoeng. I stedet har det blitt en almen avgangsalder fra arbeidslivet ikke minst takket være næringslivet selv som gjennom de siste års omstillingsprosesser og rasjonaliseringer har ønsket å kvitte seg med den eldste delen av arbeidsstokken.

Denne praksisen slår nå tilbake på borgerskapet selv. I en tid der en ser for seg mangel på arbeidskraft blir aldersgruppen 62-70 år en viktig arbeidskraftreserve. Men for å unngå at arbeidsfolk pensjonerer seg mens helsa fortsatt er i behold, trengs det økonomiske incentiver.

Manglende mobilitet i arbeidsstyrken har også blitt et problem. Ulike former for tjenestepensjoner i arbeidsforhold gjør at arbeidstakerne kan tape på å skifte arbeidsplass. De «høye» pensjonene i stat og kommune er blinket ut som skrekkeksempelet her. Tjenestepensjonene er et sterkt motiv blant offentlig ansatte for å slåss mot privatisering.

Finansieringsproblemet har sjølsagt voldt mest bry, og løsningsforslagene har så langt fulgt en klassisk høyre-venstre akse mellom partiene. Høyre og FrP går inn for å privatisere store deler av Folketrygden (tilleggspensjonene), mens Arbeiderpartiet vil fondere Folketrygdens ytelser gjennom øremerking av Oljefondet. Høyre tilbyr oss Børs, mens AP satser på statlig norsk imperialisme. FrP går aller lengst: De vil at hver nordmann skal få sin private andel av Oljefondet som en så kan investere etter fritt valg!

Pensjonskommisjonens «veivalg»

Da Pensjonskommisjonen la fram sin første delrapport 4. september i år, lanserte de to mulige veier for det framtidige pensjonssystemet i Norge: enten en avkorta offentlig «garantipensjon» eller en «modernisert folketrygd». Begge deler vil bety mindre pensjon for folk flest.

En «garantipensjon» på nivå med dagens minstepensjon (i underkant av 100.000 kr) ble av de fleste kommentatorene sett på som et i utgangspunktet lite aktuelt alternativ. En slik pensjon må suppleres med andre, helst lovpålagte, pensjonsforsikringer i arbeidsforhold. Dette ville være i tråd med FrP og Høyres ytterliggående forslag og neppe få flertall på Stortinget. Det mest trolige alternativet kommisjonen vil samle seg om, blir den andre «veien», en såkalt modernisert folketrygd.

I dette alternativet er det også en «grunnsikring» i bånn for pensjonssystemet, men nå får opptjente pensjonspoeng langt større betydning enn hittil: «Pensjonen bør bli proporsjonal med den arbeidsinntekten som den enkelte har gjennom yrkeslivet…» I dette alternativet skal altså besteårsregelen bli borte, hele yrkeskarrieren legges til grunn. Arbeidsår med liten eller ingen inntekt vil bli vektet likt med de årene da lønnsinntekten var høyest. Kommisjonen anslår sjøl at dette vil redusere nivået i forhold til dagens beregningsregler med minst 10-15 %. Representanter for kvinnedominerte fagforbund slo med en gang fast at dette spesielt vil gå ut over kvinnene som i tillegg til å jobbe i lavtlønnsyrker, også har lange perioder utenfor arbeidslivet og lange perioder med deltidsarbeid.

Ettersom kvinnenes utmarsj i arbeidslivet startet samtidig med innføringen av Folketrygden, kan en med dagens regelverk ellers vente seg at forskjellene mellom menns og kvinners pensjonsnivå langsomt vil utjevnes. Pensjonskommisjonen gjenoppretter den gamle skjevheten med sitt forslag.

Utfasing av AFP

Det vakte også oppsikt at kommisjonen entydig gikk inn for utfasing av AFP i sin nåværende form. Utslitte arbeidstakere skal fortsatt ha mulighet til å trekke seg ut av arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder, men det skal samtidig lønne seg økonomisk å bli stående helt fram til fylte 70 år. Jo lengre yrkeskarriere, jo høyere pensjon.

De som går av før fylte 67 skal få en «akseptabel pensjon», mens de som i dag har særaldersgrenser (for eksempel 55 år i noen yrkesgrupper) skal få tilrettelagt «alternative oppgaver»(!) Det skal bli interessant å se hvordan LO-ledelsen vil forsvare «det faglig-politiske samarbeidet» dersom AP går inn for disse forslagene.

Samordning av tjenestepensjonene

Pensjonskommisjonen påpeker også nødvendigheten av å samordne de ulike tjenestepensjonene i privat og offentlig sektor. «Hill Hill-Marta» skrev Dagens Næringsliv på lederplass etter at Hill-Marta Solberg (nestleder i AP og medlem av kommisjonen) hadde våget å fronte det upopulære standpunktet at tjenestepensjonene i offentlig sektor må senkes ned til normalnivået i privat sektor.

En standardisering av tjenestepensjonene i arbeidsforhold peker forøvrig i retning av innskuddspensjon. Med dette menes en ordning der arbeidsgiver skyter inn en premie hvert år på en konto i arbeidstakerens navn. Utviklingen på denne sparekontoen avgjør så den framtidige pensjonsytelsen.

En slik ordning er forholdsvis ny i Norge. Hittil har tjenestepensjonene vært såkalt «ytelsesbaserte», dvs. at nivået på den framtidige pensjonsytelsen har vært arbeidsgivers ansvar. Med innskuddspensjon flyttes denne risikoen over på arbeidstakeren. Dersom Høyre får gjennomslag for sin ide om frie investeringsvalg for den enkelte slik som i Sverige, skal vi få se mye rart. Noen vil opplagt kunne bli «børsvinnere», men de fleste vil tape pengene sine i det lange løp.

Innskuddspensjon markedsføres derimot med alle fordelene som ordningen medfører: Det er en enkelt ordning å administrere for arbeidsgiver, det er mindre risiko og økonomisk byrde – dermed kan alle arbeidsgivere opprette tjenestepensjon, og den enkelte arbeidstakeren kan ta kontoen sin med seg fra den ene arbeidsgiveren til den andre. Blant de som aktivt driver reklame for innskuddspensjon finner vi Sparebank 1-gruppen, LOs forsikringsselskap.

Den videre saksgang

Etter kommisjonens offentliggjøring av hvilke vurderinger de nå skal foreta, har «støyen» rundt den første rapporten delvis lagt seg. Kommisjonen har trukket seg tilbake for å fortsette arbeidet, men på pressekonferansen 4. september ga de et viktig signal om at de underveis vil drøfte veivalgene med Stortinget. Den endelige innstillingen skal være ferdig neste oktober, men intensjonen om et nasjonalt konsensus gjør det påkrevet å avklare de viktigste spørsmålene på forhånd.

Det er med andre ord fare for at det blir det nåværende Storting som tar de avgjørende beslutningene. Sosialistisk Venstreparti vil her få en nøkkelrolle. Hvis de våger å bryte med konsensusprinsippet, har SV en mulighet til å skape en opinion som gjør det politisk umulig å rigge ned Folketrygden for stortingsflertallet. Folk flest vil sannsynligvis mene at alderspensjonene fortsatt skal være et offentlig og ikke et privat ansvar.

Et SV-brudd med konsensustenkningen vil samtidig kunne presse Arbeiderpartiet til å gå offensivt til verks til forsvar for Folketrygden. Men i AP finnes det mange «trojanske hester» som kan forkludre en slik politisk linje.

Halvard Bakke som «brobygger»

I Dagsavisen 19. august tok Halvard Bakke til orde for et nasjonalt forlik om pensjonssystemet. Her skrev han bl.a.: «Det er mye som taler for at det ikke skal anses som et offentlig ansvar å sikre folks tilleggspensjoner». I stedet kan en satse på at alle bedrifter skal ha tjenestepensjoner for sine ansatte. Bakke går videre inn for at kollektive fonds, delvis styrt av representanter for arbeidstakerne, forvalter pensjonspremiene, altså en mellomting mellom dagens ordning og Høyres program med individuelle investeringsvalg.

I LO-Aktuelt nr 17 (oktober 2002) utdyper Hallvard Bakke dette standpunktet i en større kronikk. Han mener her at framtidens skattebetalere ikke vil akseptere økte skatter og avgifter for å dekke de stigende tilleggspensjonene. Som en konsekvens av dette foreslår han at folketrygdens ytelser i stedet skal være lik for alle og begrense seg til en felles grunnpensjon. Han begrunner dette med at ettersom nivået på Folketrygdens ytelser i framtiden uansett må bli lavere enn i dag, så vil den relative betydningen av tjenestepensjoner i arbeidsforhold øke. Da kan en like godt ta skrittet fullt ut med en gang.

I Dagbladet for søndag 27. oktober forfekter Unge Høyre-lederen Ine Marie Eriksen det samme standpunktet med begrunnelsen «vi vil ikke lenger betale 50-åringenes pensjoner. La dem betale sjøl. Tilleggspensjonene må ut av folketrygdsystemet, ellers blir det ingen grunnpensjon til min generasjon». Eriksen fronter et Høyre-forslag om dette på Stortinget.

Hvis Arbeiderpartiet følger Bakkes resonnement, er veien til enighet med Høyre altså ikke lang. Hill-Marta Solbergs angrep på pensjonsnivået i offentlig sektor kan også forståes i den samme kontekst. Med lavere folketrygd blir det vanskelig å opprettholde en 66 %-garantert tjenestepensjon.

Reis motstanden nå!

Vi kan sjølsagt håpe at motsigelsene internt mellom stortingspartiene blir så store at flere ser seg tjent med å gjøre pensjonsreformen til kampsak under kommunevalget kommende høst. RVs krav er at denne reformen ikke kan vedtas før etter Stortingsvalget i 2005.

Men faren er overhengende for at saken kommer opp i inneværende stortingsperiode. Det blir en mager trøst at venstresida (SV og RV) eventuelt står igjen som de eneste forsvarerne av dagens Folketrygd. For arbeiderklassen vil dette bli et nederlag av dimensjoner.

Samtidig er det ikke umulig å unngå denne utviklinga. Pensjonsreformen har stor politisk sprengkraft. Den viktigste arenaen for å få fart i den offentlige diskusjonen om disse spørsmålene, er fagbevegelsen. Det er her og i FFO og Pensjonistforbundet en finner de kreftene som kan reise motstandskampen. Ettersom pensjonsreformen vil gå mest utover kvinnene, må også kvinnebevegelsen sette denne saken på dagsorden. Å kjempe for massenes velferd i denne saken tilsier at det bare er tiden og veien!

Selv om trygderegler og pensjonsforsikringer kan være vanskelig å sette seg inn i, er det ikke umulig å omformulere diskusjonene blant fagfolkene til et lettfattelig språk. Det er dette jeg har forsøkt i heftet Hva gjør vi med Folketrygden?, som ble utgitt av RV tidligere i høst. For de som vil studere disse spørsmålene nærmere, er dette herved anbefalt!

Ukategorisert

Jarmouk

Av

AKP

av Sigge Andersson

I taxin där vi åker på Damaskus gator varvas i bilstereon Shakira med rai och arabisk popmusik med influenser av något jag tycker liknar latinamerikanska rytmer och jag får av vår chaufför reda på att Shakira är av palestinskt-libanesiskt ursprung varpå jag nickar uppskattande och tar fram plånboken för att göra mig beredd att betala då vi börjar närma oss porten till Jarmouk. Det största av många palestinska flyktingläger i Syrien.

Man kan se snöhögar här och var vid vägarna vilka minner om veckornas snöoväder vars besök i Damaskus till och med är mindre vanligt förekommande än besök från västerlänningar. Och då hade ändå vår chafför inte skjutsat någon ickearab på år och dar och än mindre gjort det till ett flyktingläger.

Från att 1948 ha varit ett provisoriskt tältläger har Jarmouk vuxit sig till något som med enklaste ord kan beskrivas som förort, med klädbutiker, bokhandlar, kiosker, och stånd där det säljs fikon, cashew- och pistagenötter och kanderade mandlar, restauranger och annat som hör till. Vi sneddar över en tvärgata och knackar på dörren till vad jag och Reine kallar PFLP Sheraton. Väktaren Ahmet öppnar och ger mig en high five, inbjuder mig till ett parti schack. Jag tackar nej. Han har redan bräckt mig i denna konst tiotalet gånger och min hjärna är inte i form för jag måste smälta alla intryck från dagarnas upplevelser. Jag tar tacksamt emot ett glas the med mycket socker som jag smuttar på medan Reine och Ahmet konverserar lite förstrött och jag ler för jag är glad och har stärkts i min tro på palestiniernas kamp och alla lögner som av våra medier sprids ut om de organisationer som för kamp mot den israeliska ockupationsmakten har åter en gång krossats.

Under dagen har vi besökt PFLP-organet Al Hadafs redaktion där vi snackat om vikten av att som en liten publikation med små resurser kunna ha en självständig ekonomi, om hur man som radikal tidning lätt hamnar i klammeri med rättvisan (makten) och på hurdant sätt man ska nå ut till så många som möjligt. Mycket av vad som diskuteras här hemma alltså fast av våra palestinska vänner så mycket allvarligare. Inne i chefredaktörens rum sitter Abu Ali Moustafas dotter nyss ditkommen från en föreläsning på stadens universitet. Jag inleder samtal och förbryllad blir hon nog av mitt entusiastiska tonfall som om hon vore den största av popstjärnor. Jag skulle gärna haft timlånga samtal med denna söta, käcka tjej fast en kvinnlig journalist med foten stampandes i golvet tittar på mig med irriterad blick och jag fattar att det är dags att ge sig av, i hennes följe.

Det bär av till en gränd några kvarter bort där vi finner Martyränkornas Broderistuga. Ett projekt för hjälp till självhälp i PFLPs regi. Där arbetar kvinnor som förlorat sina män i intifadorna mot Israel med att sy och brodera klänningar med traditionellt palestinska motiv, motiven stammar historiskt från olika städer och byar och den klänning vi får titta på har ett mönster från Haifa. Klänningarna säljs sedan för uppemot 10.000 kr och bärs av bland andra bruden vid bröllop och vid andra festligheter. – Det är kul att jobba med det här för man stärker rötterna till sitt fädernesland, säger en kvinna som har tagit rast från arbetet iklädd en klänning för vår beskådan medans hon gör piruetter för att visa oss den i alla synvinklar. Vi får berättat för oss att efter utlägg för material och hyror går alla pengar oavkortat till kvinnorna som jobbar där.

Verksamheten är en av många som drivs av palestinska organisationer, i Syrien och andra länder där fördrivna palestinier har sitt uppehälle. Föreningar och nätverk som PFLP, Hamas, Al Fathe Intifada och Islamiska Jihad har för dessa personer en betydande roll för deras vardag och välfärd. Nämnda organisationer besökte jag och min vän under vår resa. Men att de främst fungerar som sociala skyddsnät för folket, att de driver skolor, dagis, fritidsgårdar och anhörigcentraler är något som alltjämt förtigs i våra stora tidningar. Enligt dessa handlar det bara om terror och mord, militant «islamism» och bakåtsträvande.

Men det är klart, hade det hos oss berättats om det fina som finns hos detta folk hade stödet för Israels folkrättsvidriga handlingar sjunkit enormt. På det palestinska folket hade man sett med kärlek, som om de vore människor och inte blodtörstiga barbarer vars högsta önskningar är att som mänskliga bomber mörda israeliska barn.

Det är på detta jag tänker innan jag somnar i den sköna säng jag fått mig tilldelad av våra palestinska vänner. Morgondagen erbjuder nya syner, som för en vanlig ung västerlänning som jag, är helt främmande. Syner som inte kablas ut i CNN eller Sky News.

Ukategorisert

Bare Rolex-lenkene å miste?

Av

AKP

av Erik Ness

Pax Forlag har utgitt boka Karl Marx av Francis Wheen. Det er en biografi om mannen som Engels skrev følgende om da han døde 14.mars 1883: «Menneskeheten er blitt et hode kortere, og det er vår tids mest bemerkelsesverdige hode.»

Francis Wheen, en ung journalist og radioreporter, vil med boka «rive bort mytologien og forsøke å gjenoppdage mennesket Karl Marx». Nesten alle biografiene til nå, altså før denne, er i følge forfatteren skrevet av «akademikere og fanatiske svermere som betrakter det som henimot blasfemisk å behandle han som en skikkelse av kjøtt og blod, en prøyssisk utvandrer som ble en engelsk middelklasseherre, en sint agitator som tilbrakte store deler av sitt voksne liv i lesesalen på British Museum, en selskapelig og festlig vert som røk uklar med nesten alle sine venner, et hengivent familiemedlem som gjorde hushjelpen gravid, og en dypt oppriktig filosof som elsket brennevin, sigarer og vitser.»

Hvorfor lese en biografi av en journalistjypling som i innledninga sier: «De eneste lenkene som binder arbeiderklassen i dag, er falske Rolex-lenker; …»? Jo, fordi det ikke er en bok som trekker linjene til dagens kapitalisme. Det er rett og slett en biografi i vanlig forstand. Og, jeg synes det er greitt at det er andre enn «menigheta» som skriver om Marx. Rett og slett litt befriende å lese en Marx-biografi av en ikke-marxist. Det får en til å skjerpe seg.

Det er lurt å se utviklinga av teorier og tanker i et samfunnsmessig perspektiv, hva slags samfunn var det da de tankene ble tenkt, hva jobba folk med, åssen bodde de, hva spiste de, skrev de med blekk, kulepenner eller på pc. Det er interessant at da Marx ble tvunget til å flytte til London på 50-tallet etter å ha blitt utvist både fra Tyskland og Belgia, var London verdens største by, men en hel million innbyggere!!! Det forteller mye om utviklinga av den nye arbeiderklassen, den første til å oppfatte seg som klasse og til å organisere seg. Men det er også en nødvendig viten for å forstå mannen med det «bemerkelsesverdige hodet». Det må rett og slett være en grei marxistisk innfallsvinkel å forstå en persons tanker ut fra det livet han levde.

Dette er en velskrevet bok som vil beskrive et liv utenom det vanlige, og det gjør han godt. Bortsett fra noen jobber som skribent i ny og ne – flere av dem var det Engels som utførte i praksis – levde Marx på gaver fra gamle onkler, sympatisører som ventet på boka som de trodde skulle forandre verden (som til slutt ble kalt Kapitalen), fra baronfamilien til kona Jenny og ikke minst fra den hengivne vennen og fabrikkeieren, Engels. At han var en økonomisk surrebukk i praksis og allikevel en stor økonom, er til å forstå, men at han var bitt av en prestasjonsangst så stor at han ble fysisk sjuk av det, ble sengeliggende i ukeavis uten å få gjort et slag, er vanskeligere å få til å rime. Når kravet om å levere stoff kom, sa han gang på gang i år etter år at jo nå var han straks ferdig, som for det meste var rein løgn, for så å bli utslått og miste evnen til å jobbe. At det var mye slit med å få ting ferdig, er greitt å skjønne. Han balte med vanskelig stoff. Men at han titt og ofte måtte på kurbad ikke bare for å blitt kvitt byller både her og der, men også å få igjen pågangsmotet er vanskeligere å skjønne ut fra hans store, nærmest geniale, evne til se sammenhenger, tenke abstrakt – og ikke minst ut fra hvor kategorisk han var imot de som ikke helt delte hans synspunkter. Kanskje er det noe her, at grunnen til at var at han ikke ga fra seg noe som han ikke helt mente var ferdig – bortsett fra sidelange utskjellinger og sjikane av anarkister og småborgerlige utopister – var at han kunne forvente å bli møtt med samme mynt.

Jeg har lest ting skrevet om Marx’ teorier som er mer klargjørende og mer til å blir klok av. Ta en av studiesirklene fra AKP, og de er mer pedagogiske og rett på sak hva teorien går ut på. Når Wheen skriver om Marx’ hang etter paradokser, blir dette hos forfatteren et eksempel på Marx’ «dialektiske» måte å debattere på. Jeg oppfatter ikke dialektikk som et debattmetode, men som en måte å forklare ting eller foreteelsers utvikling på. Ved å se på dem som motsigelser der de to sidene på den ene siden er avhengige av hverandre og samtidig kjemper mot hverandre, altså et dynamisk forhold – og ikke en motsetning.

Liknende unøyaktigheter finnes her og der, men det er synes jeg ikke er så farlig. Det er ikke for å bli presentert Marx’ teoretiske synspunkter at boka er skrevet. Da må man gå annensteds hen.

Det eneste som virkelig forbauset meg var hvordan Wheen presenterer Kapitalen. Gjennom hele biografien legger han stor vekt på betydninga av Marx’ historiske, sosiale og økonomiske studier. Blant annet siterer han et par avsnitt fra heftet Lønn, pris og profitt, som presenterer teorien om verdiskaping, at det bare er arbeid som skaper verdi, at merverdien således er skapt av arbeideren bare at han/hun ikke får den i lønningsposen, og at det er denne utbyttinga som gjør at kapitalistklassen blir rik og får kapital som kan investeres på nytt i mer arbeidskraft som gjør han enda rikere osv. Wheen skriver: «Således kan vi få mer brukerverdi (det har ikke noe med bruksverdi å gjøre, E.N.) og – faktisk – profitt ut av Kapitalen hvis vi leser den som et fantasiverk: et victoriansk melodrama eller en diger, gotisk roman hvor heltene blir trellbundet og fortært av det monsteret de har skapt.» (side 295) Og videre: «De absurditetene som finnes i Kapitalen, som er blitt grepet så begjærlig av dem som ønsker å avsløre Marx som en tulling, gjenspeiler temaets galskap, ikke forfatterens.» (side 297) For å eksemplifisere det siterer han fra begynnelsen av Kapitalen med det kjente eksemplet om lerret og frakk, og konkluderer at det er en «latterlig sammenlikning» og «en historie uten hale».

Antakeligvis har Wheen ikke lest Kapitalen, eller kanskje han trodde det var mulig å lese den, nærmest skumlese, uten å ta seg tid til å studere – helst sammen med andre. Det er ikke det at verket er så vanskelig, til tider er det ganske pedagogisk, men det må studeres slik elever og studenter gjør når de skal lære seg noe nytt. Eksemplet med lerret og frakk er for å vise at varer byttes med hverandre i forhold til at det har noe likt, noe felles – og at dette er det gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidet som er nedlagt i varen (et produkt som skal byttes/selges/kjøpes).

Men Wheen blir så fascinert av Marx’ sin måte å fortelle på, at han mener «hensikten med Marx’ teoretiske abstraksjoner (varenes dans, logikkens klovneaktige korssting) først og fremst er ironisk, side om side som disse abstraksjonene befinner seg dystre, veldokumenterte portretter av den nøden og skitten som de kapitalistiske lovene skaper i praksis.» Men det er ikke så farlig. Skal du finne ut hva som står i Kapitalen, og finne ut om de grunnleggende trekkene ved kapitalismen Marx beskriver i hovedsak holder vann, er det ingen vei utenom hovedkilden: Kapitalen. Eller Den tyske ideologien om du vil forstå hans historiesyn.

Jeg tenker at det er nyttig og gjøre begge deler – både lese av og om – mannen bak det «bemerkelsesverdige hodet». Og da hadde jeg mye glede av Francis Wheens’ Karl Marx – en biografi.

Ukategorisert

Imperiet tar hemn

Av

AKP

av Henrik Skrak

USA har demonstrert styrken sin. Tilnærminga mellom Russland og Kina er slått sund. EU er knytt opp til USA. Folkeretten vaklar. Henrik Skrak skriv historia etter 11. september.

Den 11. september. Datoen er blitt eit begrep. To kapra passasjerfly fløy inn i tvillingskyskraparane til World Trade Center med 20 minutts mellomrom. Samtidig gjekk eit tredje fly til åtak på Pentagon. Gjerningsmennene døydde saman med ofra sine. Trass i det var den amerikanske statsleiinga veldig raske til å peike ut skyldige: Osama bin Laden og organisasjonen han skal leie, al-Qa’ida.

I denna artikkelen kjem eg ikkje til å spekulere i skyldsspørsmålet. Det har andre gjort (1). Eg vil derfor heller ikkje freiste forklare korfor terrorhandlinga skjedde. Eg nøyer meg med å behandle utviklinga og dei allmenne resultata av konflikten. Til nå. For ennå er det ikkje slutt. I skrivande stund går bombinga av Afghanistan inn i dag hundre.

USA hadde eit horn i sida til Osama bin Laden frå før, ettersom amerikansk tryggingsteneste lenka saudiaren til terroråtaket mot dei amerikanske ambassadane i Kenya og Tanzania i august 1998. Då svarte USA med å bombe ein legemiddelfabrikk i Sudan fordi bin Laden hadde budd der fram til 1996 (2). Osama bin Laden var i tillegg, på laust grunnlag, knytt til at USA på forsmedeleg vis mislykkast som fredsframtvingar i Somalia i 1993, samt til attentatet mot det amerikanske krigsfartøyet USS Cole i Jemen 2000.

Korstog

Nå var det verre. Denna gongen var supermakta angripen på heimeplan. President George Bush erklærte krig og omtalte denna krigen som «korstog». Dermed malte han verdas 900 millionar muslimar inn i fiendebiletet. Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz snakka om å «gjøre slutt på» statar. Og utanriksminister Colin Powell kom med åpne truslar: Dei svara regjeringane i verda gav på USAs krav om hjelp i kampen mot terrorismen, ville bli avgjørande for USAs «tilhøve til dei i framtida». Verda skalv. Og statssjefane kom krypande for å kysse foten til keisaren.

Så byrja oppladinga framfor krigen mot Afghanistan, der Taliban skulle huse dei skuldige terroristane. Taliban etablerte makta si i Afghanistan på midten av 90-tallet og var uvanleg lette å stemple som vonde. Dei hadde gjennomført ei rad med oppsiktsvekkande avrettingar, noen tatt opp på video av modige vestlege journalistar. Dei hadde au regulert kvardagslivet på ein tilsynelatande småleg måte. Alt virka ulovleg: Underhaldning, skolegang for jenter, kvinner i arbeid. Dessutan hadde dei sprengt urgamle Buddha-statuar. Detta er den eine sida av saka, den sida ein kan finne i vestleg presse og fjernsyn.

Vil ein studere den andre sida, kan ein til dømes lese den rapporten Verdsbanken gav ut 5. oktober 2001 (3). I følge Verdsbanken betra den afghanske økonomien seg under Taliban fordi dei klarte å skape ro og orden. Dei førte til og med framgangsrik kamp mot dyrkinga av opiumsvalmuen.

Men nå skulle dei bort. Kongressen i USA gav Bush-administrasjonen fullstendig frie hender, au til aksjonar med «førebyggande formål». Barbara Lee, demokrat frå California, var den einaste som våga røyste nei. Det hadde sin pris. Etter avrøystinga har ho vore tvungen til å leve med politivern.

George Bush, som eit halvår tidlegare ikkje eingong var trygg på valsigeren, kunne nå glede seg over rekordtall i meiningsmålingane. Kven brydde seg lenger om det budsjettunderskotet den amerikanske presidenten hadde lova rydde opp i? Med utgangspunkt i terrorhandlingane røysta kongressen gjennom ekstraløyvingar på 40 milliardar dollar. Og kven i Europa brydde seg lenger om USAs motvilje mot å avgrense rakettar og miljøfarlege utslepp? Nå var me alle amerikanarar. Statssjefane i EU sa seg klare til å gjøre felles sak med USA og gripe til vald «mot statar som hjelp, stør eller husar terroristar» (4). Nato erklærte solidarisk krig og viste til artikkel 5 som stadfestar at eit åtak mot eit Nato-land må oppfattast som eit åtak på heile Nato. I praksis nøyde USA seg med hjelp frå Storbritannia.

Hegemoni koster penger

Samstundes blei Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdsbanken meir aktive i USA si teneste. Markedsmekanismene vart sett ut av spel. Budsjettbalansen trong ikkje lenger vere avgjørande for straff eller belønning til gjeldslanda. Kunne gjeldslanda vere til nytte i USAs kamp for fortsett hegemoni, ja då kunne dei au vente seg nye lån frå IMF og Verdsbanken trass i dårlege finansar (5).

Og det aller nyttigaste landet skulle vise seg vere Pakistan, der leiaren i landet, general Pervez Musharraf, var rask til å by USA hjelp. Pakistan pressa nå på Taliban, den tidlegare allierte, for å utlevere Osama bin Laden, og USA fekk tilgang til pakistansk luftrom. Og vips var Pakistans krenkingar av menneskerettane glømte og tilgitte. Så vart dei økonomiske sanksjonane som Pakistan hadde lidd under sidan 1990 oppheva, jamvel dei som vart sett i verk etter landets kjernevåpenprøver i 1998. Pakistans gjeld til USA på 400 millionar dollar vart avskrive straks. Dessutan lova USA saman med IMF ekstra utviklingsstøtte til Pakistan på 3 milliardar dollar. Samtidig reinska Musharraf ut høge militære og tryggingssjefar med nære band til Taliban.

Det nest viktigaste landet den amerikanske statsleiinga måtte kjøpe var Russland. Vladimir Putin fekk frie hender i Tsjetsjenia mot at USA fekk bruke dei militærbasane Russland rår over i Usbekistan og Tadsjikistan.

Deretter kom Iran. Men dit kan jo ikkje amerikanske politikarar reise. Nå, det finst andre som kan. Tony Blair hadde eit ekkelt møte på kalenderen 11. september. Han skulle forsvare ytterlegare privatiseringar i offentleg sektor framfor kranglevorne fagforeiningsfolk. I staden kunne han reise av stad og gjøre det han likar best av alt: Agere løpegutt for det amerikanske diplomatiet, og ikkje å glømme, sette øvrige statssjefar i EU på plass ved å framstå som den verkelege leiaren i unionen. Tony Blair sendte utanriksministeren sin, Jack Straw, til Iran der han møtte president Muhammad Khatami. Iran heldt sant nok fram med å insistere på at aksjonar mot Afghanistan måtte skje under leiing av FN. Men protestane mot USA var tona ned alt før den britiske vitjinga. Det vanlege slagordet «Død over USA» som hadde innleia fredagsbønene, er ikkje hørt sidan 11. september. Iran hadde lenge støtta Nord-alliansen, restane av den regjeringshæren som flykta nordover då Taliban marsjerte inn i Kabul hausten 1996. Iran ville ha bort Taliban, dels på grunn av motsetningane til grannelandet Pakistan, dels på grunn av støtta til den shiamuslimske minoriteten i Afghanistan. Dessutan har Iran i lang tid husa to millionar afghanske flyktningar. Dei vil dei gjerne bli kvitt.

«Den verste skjendinga»

Kina kunne heller ikkje motsette seg USAs krigsforetak. Sant nok kravde ein, nøyaktig som Iran, FN-leia aksjonar. Men Kina sette aldri press bak kravet. I staden prøvde ein, så godt det nå gjekk, å dra fordelar av stoda som var oppstått, dels når det gjeld Taiwan, dels når det gjeld mauleg separatisme i Xinjiang-provinsen der 60 prosent av folket er muslimar.

Andre og mindre viktige aktørar på den internasjonale arenaen kravde ingenting. Dei tevla i staden i å vere underdanige. Tevlinga var utan tvil vunnen av den nyvalde presidenten i Indonesia, Megawati Sukarnoputri. Ho kalla terrorhandlinga den 11. september for «den verste skjendinga som noen gong hadde skjedd i sivilisasjonens historie» (6). Så vart ho au rikeleg lønna med nye friske bistandspengar.

Atter andre var alt kjøpte. Egypts president Hosni Mubarak er lydhør og bra. For to milliardar i året. På liknande måte heldt ein Tyrkia på matta.

Og mens ein venta på bomberegnet over Afghanistan gjekk det ein arrestbølge over verda. Det var ikkje lenger så nøye med prov og rettargang. Terroren vart møtt med statsterror. I USA vart 350 menneske arresterte i vekene etter 11. september. Samstundes angreip mobben amerikanarar av arabisk opphav på gatene. Minst to vart drepne. Og likeins i Europa, framfor alt i Storbritannia, Tyskland, Belgia, Nederland, Spania, Italia og Frankrike. Rasismen som retta seg mot 13 millionar muslimar på botnen i den sosiale pyramiden i Vest-Europa fekk retteleg stygge uttrykk. I Sverige har tri borgarar fått verdiane sine frosne og støtta inndratt, etter krav frå USA. Utan ransaking og dom. Det er til og med kriminelt å hjelpe dei med pengar til mat. For ikkje å uroe «vanlege» svenskar blir dei tri kalla «somaliarar» i den rasistiske dagspressa.

På andre område auka ikkje rasismen, men undertrykkinga. I Usbekistan og Kirgisistan vart medlemmer av det muslimske Fredspartiet arresterte i masseomfang. I Jordan vart sensuren skjerpa samtidig med at såkalla islamistar blei tatt. I Egypt vart hundretalls mistenkte stilte for militærdomstol. Styresmaktene i Egypt forbaud folkesamlingar i moskeane og retten til å demonstrere blei innskrenka. Jamvel i Syria, Tunis, Marokko, Algerie, Dei sameinte arabiske emirata, Sudan og Jemen var kritikarar av regima ille ute.

Forspelet nærma seg slutten. USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld reiste på turne først i oktober til dei viktigaste allierte for å presentere «prova» på skulda til Osama bin Laden og al-Qa’ida. Alle han vitja, attesterte at prova var overveldande. Som om det fanst ein teoretisk sjanse for at dei som alt hadde lagt seg flate for USA – mot betaling i ei eller anna form – nå plutseleg skulle seie: Nei, prova duger ikkje!

Den 7. oktober byrja bombene falle. Statsleiinga i USA heldt pusten. Det ein frykta mest var folkelege opprør i to land, Saudi-Arabia og Pakistan. Saudi-Arabia har ein firedel av dei kjente oljereservane i verda. Pakistan har kjernevåpen. Men det blei ingen revoltar. Sant nok var det eit sjølvmordsattentat mot to amerikanske borgarar i Saudi-Arabia 6. oktober. Så blei det roleg, men framleis spent. Det saudiske regimet hadde takka nei til eit besøk frå Tony Blair veka før, som eit førebyggande tiltak. Dei regjeringsfiendtlege demonstrasjonane i Pakistan vart etter måten små og i hovudsak avgrensa til dei tri byane Peshawar, Quetta og Karachi. (I Quetta drap politiet tri demonstrantar og eit barn 9. oktober.) Og den landsomfattande generalstreiken som vart tillyst 15. oktober i protest mot besøket til den amerikanske utanriksministeren Colin Powell blei ein fiasko.

Dei tri første dagane bomba USA og Storbritannia med måte. Men 11. oktober vart krigen intensivert. Kabul og Kandahar vart utsette for massive luftangrep. Men dei allierte unngjekk å bombe talibanstillingar i nord, til stor fortviling for Nord-alliansen. Det var ein medviten strategi. Nord-alliansen var dominert av minoritetsgrupper, først og fremst usbekar og tadsjikar, og fekk støtte av Iran, Russland og i ein viss grad Kina. USA og Pakistan ønska at pashtunske talibanmotstandarar skulle ta Kabul. Pashtunarane, den største folkegruppa, utgjør om lag 40 prosent av innbyggarane i Afghanistan. Jamvel i Pakistan finst ein pashtunsk minoritet, og den overveldande majoriteten av talibantilhengarane er nettopp pashtunarar. Å sjå til pashtunsk interesse var ein måte USA dels kunne komme kritikk frå Pakistan i møte, dels minske iransk, russisk og kinesisk innverknad.

Matbombing

Dei såkalla matbombingane fekk mest like stor merksemd som dei konvensjonelle bombingane. Men som forsvarsminister Donald Rumsfeld sjølv sa: Den einaste effektive måten å fordele mat på, er lands landevegen. Likevel heldt ein fram med å sleppe ned 37.000 måltider om dagen i form av gule posar med teksten «gåve frå det amerikanske folket» – ein dråpe i havet med tanke på dei 7 millionar sveltande i Afghanistan.

Alt etter ni dagars kamp kunne den amerikanske generalen Gregory Newbold erklære at stridskreftene til Taliban var utrydda. Men ennå var ikkje krigen vunnen. Taliban beit seg fast i nord i Mazaar-i-Sharif og i sør i Kandahar. Og USA unngjekk framleis å bombe talibanstyrkane som sperra vegen for Nord-alliansens inntog i Kabul. Samtidig byrja ein planlegge samansettinga av den nye regjeringa, noe George Bush hadde lova la vere, men som den amerikanske statsleiinga nå så som uunngåeleg. For å samle det splitta landet kontakta ein den 87-årige tidlegare kongen, Mohammed Zahir, som mista trona i eit kupp i 1973.

Den 19. oktober vart dei første bakkestyrkane sett inn for å slå til mot Kandahar. Ti dagar seinare vart bombinga av talibanstillingane nord for Kabul intensivert. Og 13. november kunne så Nord-alliansen gå inn i hovudstaden. Men det skjedde mot viljen til USA. Den amerikanske statsleiinga hadde lova Pakistan at Nord-alliansen skulle vente.

Etter inntoget i Kabul erklærte leiaren i Nord-alliansen, Burhannuddin Rabbani, alminneleg amnesti utanom for Osama bin Laden og Talibans åndelege leiar Muhammad Omar. Men Rabbini motsette seg, trass i amerikansk påtrykk, moderate talibanar i ei kommande regjering. På fjernsyn kunne me sjå glade byborgarar som igjen gjorde det Taliban hadde forbode: Lytte til musikk, gå på kino, fly drakar og sminke seg.

Så lett det gjekk! Talibans motstandskraft hadde synt seg svært liten. Men då skal ein tenke over at det bare tok Sovjetunionen ei veke å «erobre» Afghanistan i 1979. Deretter følgde ti år med blodig krig mens Sovjetunionen freista feste maktgrepet sitt.

Afghanarane kan frigjøre seg sjølv

Dei ulike afghanske folkegruppene kan virke splitta og ueinige. Ei sak har dei likevel felles: Uviljen mot ytre innblanding. Trass i fjernsynsbilete med lykkelege afghanarar er det veldig få av dei som likar bombingane frå USA og Storbritannia. Abdul Haq, ein pashtunleiar som seinare vart drepen av Taliban, meinte i eit intervju at USA viser seg som «det dummaste landet i verda når det gjeld Afghanistan» ved å bombe. Han var fast overtydd om at afghanarane kunne frigjøre seg sjølv. Ikkje heller Nord-alliansen hadde vore positive til bombingane, men i fleire tilfelle klaga USA for å bombe sivile i staden for militære mål, og bare å ha syn for interessene til USA i krigsstrevet sitt.

Og afghanarane har rett. Bombinga av byane har drive ut menneske på landsbygda der dei er svært vanskelege å nå med hjelpesendingar. FN reknar med at 100.000 afghanske barn under fem år kan dø denna vinteren nettopp som følge av flyktningesituasjonen skapt av bombingane (7). Barna dør fordi USA må hevde sitt hegemoni. Barna dør fordi USA vil ha rett balanse i den kommande afghanske regjeringa. Barna dør fordi den øvrige verda er altfor veik, feig, lurt eller uvillig til å hevde intervensjonsforbodet i folkeretten.

Til ein viss grad dør barna au av rein gjerrigskap. Pentagon ville ikkje sløse i unytta med kryssarrakettane sine. I staden har ein brukt prosjektil med mindre presisjon, til dømes klasebomber. Ei klasebombe består av hundretalls mindre bomber som ikkje detonerer straks men i staden fungerer som landminer, i eit land der alt om lag 200 menneske blir skadd kvar månad av dei landminene dei sovjetiske militære spreidde ut.

Den 5. desember samla representantar for fire afghanske fraksjonar seg i Bonn for å danne ei mellombels regjering under USA overoppsyn. Nord-alliansens Burhannuddin Rabbani vart pressa av USA til å gi frå seg presidentposten til pashtunen Hamid Karzai. Nord-alliansen fekk likevel tri tunge postar i regjeringa, mellom anna forsvarsministeren. Seinare er det meininga at den gamle ekskongen Mohammad Zahir innan eit halvår skal åpne ei loya jirga (tradisjonell samling av stammeeldste), der framtida til Afghanistan kan fastleggast.

Visst finst det meiningsskilnader mellom afghanarane. Men den motsetninga som betyr mest, er den mellom dei afghanske fraksjonane på eine sida og USA med vasallar på andre sida. Afghanarane freista avgrense dei utanlandske «fredsbevarande» troppane som ein ville påføre dei, dels geografisk til Kabul, dels tallmessig til høgst 1.000 mann. USA var ikkje samd. Afghanarane vil dessutan ikkje at utlendingane blir for lenge, mens representantar for USA har snakka om eit langvarig engasjement. Vil USA med sine underordna forlate Afghanistan frivillig? Det er spørsmålet. Drar dei noen som helst lærdom av historia bør dei ta sitt pikk og pakk og reise så fort som råd (8).

Og så ser det ut til at alle imperialistlakeiane til den vestlege verda finn kvarandre. Frå høgre til venstre. Ta den gjengse skildringa av Taliban: Det rekk ikkje med å kalle dei brutale (noe dei naturlegvis er ettersom krig og maktetablering krev vald). Nei, dei er dessutan ikkje-menneske, som robotar henta frå ein eller annan science-fiction-film. Dei skal vere hjernevaska av suraramsande mullahar. Dei skal vere skapt og programmert av kyniske agentar frå CIA. Ein tar frå dei eige ansvar.

Basmachi

Samtidig blir dei frårøva menneskeverdet. Jamfør dei sovjetiske okkupantane som kalla motstandarane sine basmachi, «bandittar», eit uttrykk skapt i den tsarrussiske tida (9). Same rasisme og klasseforakt då som nå. Same imperialisme. Gamle ærverdige The Economist – det einaste store tidsskriftet eg veit om som framleis forsvarer Vietnam-krigen – viser nå i etterhand forståing for den sovjetiske erobringspolitikken: «Urbane og utdanna afghanarar ser tilbake på det Sovjet-støtta regimet som noe mindre vondt enn det kaoset og det trongsynet som følgde.» (10) Nå skal altså USA halde fram Sovjets oppgåve; å gjøre menneske av barbarane.

President Pervez Musharraf i Pakistan kunne glede seg over Bonn-avtalen og over at krigen på det nærmaste var slutt før Ramadan, nøyaktig som han hadde lova urolege landsmenn. Men Musharraf hadde au merka at dei som verka så gåvmilde straks etter 11. september brått blei gjerrige. I midten av november vitja han USA. Det gav ikkje mykje, bare halve løfte. Kanskje skulle Pakistan få 1 milliard dollar i hjelp. Kanskje skulle tekstilindustrien i Pakistan få tilgang til heimemarkedet i USA. Og IMF kravde igjen strukturtilpassingar for å åpne på pengepungen. Teleforetak og oljeindustri måtte privatiserast (11).

«Bonn-avtalen er eit direkte speilbilete av vår eiga oppfatning,» kommenterte forsvarsminister Sergei Ivanov i Russland. Og visst hadde russarane grunn til å vere glade. Dei hadde nå fått forståing frå omverda med omsyn til å tukte dei tsjetsjenske separatistane. Dei hadde nærma seg USA og auka innverknaden sin over fordelinga av dei sentralasiatiske energikjeldene. Og Nord-alliansen hadde fått tunge postar i den afghanske interimsregjeringa.

Den iranske statsleiinga gleda seg av delvis same grunn som den russiske, sjølv om Iran gjennom den åndelege leiaren Ayatolla Khamenei fordømte bombingane av Afghanistan som «uakseptable» og dessutan meinte at USA eigentleg hadde imperialistiske motiv. Likevel kunne reformvennene i Teheran via britisk mellomkomst nærme seg noe til duene i Washington.

Kina – den store taparen

Kina er – ved sida av Afghanistan – den store taparen i krigen. Vanlegvis reagerer Kina sterkt på alle teikn til militær aktivitet frå Japan. Nå måtte ein stillteiande sjå på at Japan etter amerikansk krav stillte opp med forsyningshjelp under bombekrigen mot Afghanistan. Men viktigast av alt: Gjennom Afghanistan-krigen har USA klart å bryte Beijing-Moskva-aksen som den kinesiske statsleiinga har jobba svært hardt for å skape den seinare åra. Førre året underteikna Russland og Kina ei vennskapspakt for første gong sidan 1950. Det såg ut til at Kinas ønske skulle bli oppfylt: Ein felles front mot amerikansk opprusting (12). Nå ligg det håpet i grus.

La oss samanlikne dei allmenne resultata av Afghanistan-krigen til nå med læreboka, nærmare bestemt den læreboka som Zbigniew Brzezinski gav ut i 1997, The Grand Chessboard. Brzezinski har mellom anna ei fortid som tryggingspolitisk rådgivar for Jimmy Carter. Han meiner at USA mest av alt bør frykte ein allianse Kina-Russland-Iran. Han tilrår derfor ei tilnærming til Iran, noe som var ganske kontroversielt i amerikanske krinsar då boka kom ut. Nå er det røyndom. Kina bør i følge Brzezinski isolerast. Det same med Russland. Kina er blitt isolert gjennom Afghanistan-krigen, men til prisen at Russland har komme inn som aktør i det område Brzezinski kallar Eurasias Balkan, og som Russland i følge Brzezinski bør haldast borte frå.

Eurasias Balkan består av åtte tidlegare Sovjet-republikkar pluss Afghanistan. Dei fleste grensene dei imellom vart tilfeldig teikna opp av russiske kartografar på 20- og 30-tallet. Landa er derfor splitta religiøst og etnisk. Området er rikt på mineralar og energireservar. Det gjør Brzezinski eit stort nummer av, og peikar særleg på Kinas aukande energibehov. Her bør ein likevel hugse at det absolutt viktigaste området når det gjeld energiforsyningane i verda er (og blir) Persia-bukta. Saudi-Arabia sit på ein firedel av dei kjende oljereservane i verda. Legg til fire granneland og me er oppe i 65 prosent. Denna olja får stadig meir å seie, dels fordi ho er billeg å utvinne, dels fordi salet frå desse landa bare utgjør ein tredel av totalen i verda. Oljetilgangane frå Saudi-Arabia og grannelanda utgjør ein veksande del av verdstotalen.

Bare eit lite avbrot i forsyninga av olje kan utløyse ei internasjonal krise ettersom olja nærmast har monopol når det gjeld transport. Den nye produksjonsmåten som går under namnet «mager produksjon» gjør dessutan den rike verda ennå meir sårbar. Dels er mager produksjon svært transportavhengig ettersom varene skal leverast «just in time». Dels er mager produksjon nettopp mager i den meininga at ein sparer inn på reservelagring. Det gjeld jamvel reserverlagring av olje.

Olja – ikkje så verdifull

Kva så med energireservane rundt Det kaspiske havet, som mange har peika på som viktig, både når det gjeld Jugoslavia-krigen i 1999 og Afghanistan-krigen nå (13)? Eg trur den forklaringa er betydeleg overdriven. Så verdifull er ikkje den kaspiske olja. Imperialismen følger sin eigen indre logikk. «The great game» mellom Russland og Storbritannia på 1800-tallet hadde ikkje umiddelbare materielle mål. Det gjeld heilt enkelt å halde kvarandre i sjakk. Finst det olje som spelar ei rolle i Afghanistan-krigen, er det heller den frå Saudi-Arabia.

USAs offisielle krigsmål i Afghanistan er i fallande rekkefølge: Fange Osama bin Laden, utradere al-Qa’ida, styrte Taliban. Bare det lågast prioriterte har ein sikkert oppnådd. Akkurat nå bombar ein fjell i traktene rundt Tora Bora. Det heile kan minne om ein galning som går laus på daude ting. Men det er ikkje heilt irrasjonelt. Det absolutte hovudmålet med Afghanistan-krigen er å demonstrere styrke.

Korleis har då Afghanistan-krigen påverka tilhøvet mellom USA og Europa? Brzezinski definerer EU som USAs eurasiske bruhovud og springbrett. USA herskar over EU gjennom Nato, så det finst ikkje grunnlag for at USA kan frykte EU blir for sterkt. Tvert om. EUs mål bør i følge Brzezinski utvidast slik at unionen kan hjelpe til i USAs globale maktutøving. Til det krevst ytterlegare integrasjon, noe EMU vil tvinge fram. Og integrasjonen har auka. Forsvarsminister Geoff Hoon i Storbritannia sa på EUs ministermøte i november at dei massive bombingane av Afghanistan kunne tolkast som «fredsframtvingande» og at militært nærvær i Afghanistan kunne tolkast som «skille av stridande partar». Dermed ville krigshandlingane USA og Storbritannia har gjort mot Afghanistan vere lovlege etter Petersburg-avtalen som jo regulerer EUs militære handlingar. Blir det allmenn tolking er det spørsmål om det finst noen grenser tilbake for EU som framtidig aggressor og okkupant.

Kva kan ein då gjøre med elendet?

Er ein solidarisk borgar og ønsker leve i noe som i det minste liknar eit rettssamfunn, bør ein støtte dei tri svenskane som utan rettargang og dom er straffa for terrorisme. Bidrag kan settast inn på postgirokonto 452590-3. Skriv «Solidaritet» på talongen.

Er ein dessutan tilhengar av folkeretten bør ein avvise begrepsglidinga til professor Ove Bring og regjeringa, ei begrepsgliding som inneber at USA gjennom alle sine handlingar utviklar (men i praksis avviklar) folkeretten.

Er ein på toppen av alt antiimperialist, bør ein freiste underminere USAs bruhovud og forkorte springbrettet deira. Det gjør ein enklast gjennom heilhjarta kamp for eit nei i den kommande folkerøystinga om EMU. Den rørsla som organiserer den breie EU-motstanden her i landet heiter Folkrörelsen Nej till EU. Gå med!

Fotnoter:
  • 1) Sjå Boris Kagarlitsky: «The Reichtag Fire in New York», http://www.tni.org/archives/kagarlitsky/richstag.htm, Jan Myrdal: «Det stora spelet», Falu Kuriren 14. november 2001, Patrick Martin: «US planned war in Afghanistan long before September 11» World Socialist Web Site, http://www.wsws.org , 26. november 2001. [Tilbake]
  • 2) Two Reports on U.S. Bombing of Sudan by Ed Vulliamy in Washington, Henry McDonald in Belfast, and Shyam Bhatia and Martin Bright, http://www.refuseandresist.org/resist_this/082598sudanrpt.html. [Tilbake]
  • 3) Verdsbanken: Brief Overwiew of Afghanistan’s Economy 05. oktober 2001. [Tilbake]
  • 4) Gösta Torstensson: «EU stöder USA:s bombkrig men sprickor börjar synas i fasaden», Nya AT nr 3, 2001. [Tilbake]
  • 5) «Bribing allies», The Economist 29. september 2001. [Tilbake]
  • 6) «Treading warily», The Economist 29. september 2001. [Tilbake]
  • 7) Eric Laroche, UNICEF Representative for Afghanistan, statement on October 15 in Islamabad, Pakistan. http://www.unicefusa.org/alert/casia/report_07.html. [Tilbake]
  • 8) Om Storbritannias dårlege erfaringar med erobringsforsøk i Afghanistan, sjå Louis Dupree: Afghanistan side 377-340. [Tilbake]
  • 9) Louis Dupree: Afghanistan, side 448. [Tilbake]
  • 10) «All smiles, for now», The Economist 17. november 2001. [Tilbake]
  • 11) «Bombarded», The Economist 17. november 2001. [Tilbake]
  • 12) Sjå USAs Quadrennial Defense Review Report, September 30, 2001, der det blir åtvara mot at «det kan oppstå ein militær medtevlar med ein formidabel ressursbase» i regionen. Kina blir rett nok ikkje nemnt ved namn. http://www.defenselink.mil/pubs/qdr2001.pdf. [Tilbake]
  • 13) Sjå td Ahmed Rashid: Talibanerna, side 198ff. [Tilbake]
Ukategorisert

Planhusholdning og direkte demokrati

Av

AKP

av W. Paul Cockshott og Allin Cottrell

Kapittel 2
Om å avskaffe ulikhet og ulikeverd

Målet vårt med denne boka er å beskrive noen prinsipper og økonomiske mekanismer, som blant annet kan tjene til å fjerne ulikheter av den typen som beskrives i kapittel 1, og som skapes av den kapitalistiske utbyttinga av ansatte [arbeidsfolk] og gjennom arbeidsløshet, kan avskaffes helt. Vi tror at avskaffelsen av manglende likeverd i den økonomisk aktive delen av befolkningen vil skape gunstige vilkår for å gjøre slutt på eldre menneskers økonomiske problem. Vi tenker oss at en gradvis utvikling av nye former for kollektivt familieliv langt på vei kan fjerne mangelen på likeverd mellom kjønna. Endelig tenker vi oss at sjøl om det fortsatt kan være rester av manglende økonomiske likeverd på grunn av ulike kunnskaper og ferdigheter, så kan dette reduseres til en brøkdel av hva det er i dag.

De økonomiske prinsippene det er snakk om, er ikke nye. De stammer fra begynnelsen av 1800-tallet, fra sosialismens tidlige barndom. I et visst monn kan deres aner spores tilbake til den tidlige kapitalismens klassiske økonomer: Adam Smith og David Ricardo. Den grunnleggende ideen er at et rettferdig samfunn må bygge på prinsippet om at de som arbeider, har rett til hele avkastninga av sitt arbeid. Dette var i lang tid det mest tydelige og populære av sosialistiske prinsipper. Man forsøkte å endre dette, fjerne utbyttinga av arbeiderne, ved å innrømme dem retten til å få tilbake det de har lagt ned i form av tid og anstrengelser i løpet av en arbeidsdag, i form av lønn,. Sammen med dette fulgte et annet prinsipp: kun arbeid er legitim inntektskilde.

Dette utelukker alle inntektskilder som jordrente, utdeling av renter på investering og fast eiendom uten personlige anstrengelser. At en utelukker ufortjente inntekter er åpenbart en nødvendig konsekvens av det første prinsippet. I et samfunn der produsentene har rett på hele avkastningen av sitt arbeid, blir det ikke noe igjen til ufortjente inntekter.

Dette er ganske gamle, enkelte vil si foreldete, sosialistiske prinsipper. Men alder alene gjør ikke en økonomisk doktrine ugyldig. Et «nytt» høyre, som fråtser i gjenoppdagelsen av 1800-talløkonomen Adam Smith sin lære, er dårlig plassert i forhold til å komme med anklager om at det er gammelmodig å gjenopplive en sosialistisk doktrine. Den vokste fram på 1800-tallet nettopp for å møte konsekvensene av Smiths laissez faire-kapitalisme.

Den store fordelen med disse opprinnelige prinsippene er at de tilbyr et enhetlig grunnlag for et helt system, ikke bare for økonomisk organisasjon, men også en helt ny rettslig, moralsk og samfunnsmessig orden. De innebærer et monetært system basert på tid i stedet for tilfeldige og meningsløse valutaenheter som pund, dollar eller euro. Mennesker skal krediteres med arbeidstimer i stedet for penger i slutten av uka. Betaling for varer og tjenester skal skje i form av tid. For et klesplagg som det tok to timer å produsere, skal du betale med to timer av din egen tid. En økonomi basert på tidpriser vil ha innebygd den demokratiske forutsetning om menneskenes likeverd. (1)

Marx skisserte hovedtrekka ved den typen system vi tenker på slik:

«I samsvar med dette får den enkelte produsenten – etter fradraga – tilbake akkurat like mye fra samfunnet som han gir til det. Det som han har gitt samfunnet, er sitt individuelle arbeidskvantum. For eksempel består den samfunnsmessige arbeidsdagen av summen av de individuelle arbeidstimene. Den enkelte produsentens individuelle arbeidstid er den delen av den samfunnsmessige arbeidsdagen som han leverer, hans andel i den. Av samfunnet får han ei kvittering på at han har ytt så og så mye arbeid (etter at den delen av arbeidet hans som går til fellesfonda er trukket fra), og med denne kvitteringa trekker han ut av det samfunnsmessige forrådet av forbruksmidler så mye som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid som (han) har gitt samfunnet i ei form, får han tilbake i ei anna.» (Karl Marx, Kritikk av Gotha-programmet, Oktober forlag 1977, note på side 18.)

Merk at disse kvitteringene på utført arbeid er noe helt annet enn penger. De kan bare mottas ved arbeid og kan kun byttes mot forbruksvarer. I et annet notat hevder Marx at Robert Owens såkalte «arbeidspenger» egentlig ikke var penger i det hele tatt.

«Her skal bemerkes at for eksempel Owens «arbeidspenger» er like lite «penger» som for eksempel en teaterbillett. Owen forutsetter umiddelbart samfunnsmessig arbeid, en produksjonsform som er diametralt motsatt vareproduksjonen. Arbeidsseddelen registrerer bare produsentens individuelle andel av fellesarbeidet og hans individuelle krav på den delen av fellesproduktet som er bestemt for konsum. Men Owen gjør ikke den feilen å forutsette vareproduksjonen, men samtidig omgå vareproduksjonens nødvendige betingelser ved hjelp av pengefuskerier.» (Karl Marx, Kapitalen, bind 1, Oktober forlag 1983, side 113.)

Når Marx sier at arbeidskvitteringer ikke er mer penger enn en teaterbillett, kan vi trekke visse slutninger:

  • 1. Kvitteringene sirkulerer ikke: de er kun mulig å bytte direkte mot forbruksvarer.
  • 2. Nøyaktig som tilfellet er med mange teaterbilletter, er de ikke mulig å overføre til andre. Bare den som har utført arbeidet kan bruke dem.
  • 3. De skal annulleres etter bruk, akkurat slik en teaterbillett ødelegges ved inngangen til teateret. Når individer tar ut varer fra en butikk skal tilgodekvitteringen annulleres. Butikken, som en kommunal organisasjon, har ikke behov for å kjøpe inn varer, den er bare tildelt dem. Så dens eneste interesse av arbeidskvitteringene er for å holde oversikt.
  • 4. De skal ikke kunne brukes til å lagre verdier. De skal ha et «best før»-stempel. Dersom individene ikke innløser sine andeler av årets resultat innen utgangen av året, skal det regnes som de ikke vil ha disse. Dersom arbeidskvitteringene ikke brukes, vil varene som materialiserer arbeidet ikke bli brukt. Mange varer er forgjengelige og de behøver å blir forbrukt på en eller annen måte.

Nå for tida behøver en ikke å tenke i begreper som arbeidskvitteringer av papir. Vi kan i stedet tenke oss en form for arbeidskredittkort som holder oversikt over hvor mye du har arbeida. Fradrag av din samfunnsmessige arbeidskredittkonto skulle kunne gjøres ved å fylle ut en blankett eller ved å bruke en kortautomat.

Marx har presentert en modell for oss – riktignok bare en skisse, men en klar en – over et sosialistisk samfunn der det ikke finnes noen varer (dvs. artikler som produseres spesielt for å tilbys på et marked). Mennesker betales i arbeidskreditter for utført arbeid. Fradrag blir gjort til felles behov. Produkter distribueres på grunnlag av sitt arbeidsinnhold, med tilsvarende fradrag fra menneskers kreditkonti. Produksjonen er organisert direkte på samfunnsmessig grunnlag hvor produktene som formidles, aldri tar form av varer.

Helt siden de sosialistiske betalingsprinsippene i form av arbeidstid for første gang blei framført, har det blitt reist ulike innvendinger mot disse. Det første er at siden menneskene ikke er like, så er det ikke rettferdig eller økonomisk effektivt å gi dem like mye betalt. Vi vil gjennomgå disse argumentene i detalj nedenfor.

Det blir også hevda at sjøl om ei kalkyle i begrepet arbeidstid kanskje ville vært greit på Robinson Crusoes øy, vil det aldri fungere i en virkelig økonomi utelukkende på grunn av problemets kompleksitet. Vi vil hevde at moderne datateknologi vil ha små problemer med å holde orden på hvor mye arbeid som har gått med til å lage produkter. (2)

En annen innvending mot å bruke arbeidspriser, som blei framført av Karl Marx i hans kritikk av Proudhon (Filosofens elände, Arbetarkulturs Förlag Stockholm 1949, side 56-57), var at arbeidspenger var uforenlige med hvordan et marked fungerer. Argumentet er at ethvert forsøk på å bestemme prisen på produkter på grunnlag av arbeidsproduksjonskostnader vil mislykkes når det konfronteres med svingningene i tilbud og etterspørsel. (3)

Aller først skal vi imidlertid undersøke hvilke fordeler et sosialistisk betalingssystem vil gi i praksis.

Fordeler ved omfordeling av inntektene

Hvor mye bedre vil en gjennomsnittsperson få det med et sosialistisk betalingssystem?

Hvor mye produseres på en arbeidstime?

Vi beregner at en arbeidstime produserer en verdi for omtrent 14 pund i Storbritannia i 1997. Dette betyr at betalinga i form av arbeidspenger skulle bli lik en timekvote på 14 pund per time i 1997-pengeverdien, eller omtrent 560 pund for en gjennomsnittlig arbeidsuke på 40,2 timer. Dette er naturligvis før skatt. Tabell 1 viser denne beregninga.

Vi hevder ikke at alle fritt skal kunne bruke så mye hver uke. I en sosialistisk økonomi vil skattenivået bli høyere enn dagens for å støtte utdanning, helsestell, offentlige investeringer, vitenskapelig forskning. Derfor kan skattenivået godt bli høyere enn dagens. Men på den andre sida vil det kreves mindre skattemidler til sosialytelser i en sosialistisk økonomi med full sysselsetting. Men en omlegging av nasjonalinntektene gjennom skattesystemet er noe fundamentalt annet enn utbytting gjennom skattesystemet siden dette stilles under demokratisk kontroll. I et demokrati kan innbyggerne påvirke skattenivået. Der representerer skattene en ressurs som menneskene har godtatt å fordele til offentlige formål. I motsetning til dette kan inntektsfordelinga som markedsøkonomien fører med seg, ikke være og aldri bli resultat av demokratiske beslutninger.

Om en egalitær inntekt på 560 pund i uka før skatt oppfattes som en stor eller middels sum er et spørsmål om perspektiv. Dersom du synes det er middels, er du antakelig villedet av inflasjonen siden 1997 eller så har du ingen peiling på hvor dårlig lønn de fleste mennesker har.

I New Earnings Survey (utgis årlig av den britiske regjeringa) påvises at 100 % av de kvinnelige og 89 % av de mannlige personene med manuelt arbeid tjener mindre enn den gjennomsnittlige inntekta på 14 pund per time.

Tabell 2 viser en mer detaljert inntektsanalyse. Den viser at mer enn 89 % av kvinnene med manuelt arbeid tjener under halvparten av den gjennomsnittlige lønna på 14 pund i timen. Sjøl blant ikke-manuelle kvinnelige arbeidere var det bare 11 % som tjente mer enn gjennomsnittslønna.

Det er åpenbart at hele klassen av manuelt arbeidende vil få si inntekt kraftig heva gjennom et betalingssystem etter sosialistiske normer. Majoriteten vil få mer enn fordobla inntekta. Videre vil majoriteten av kvinner få sine inntekter vesentlig heva.

Den eneste kategorien av noen betydning som tjener over 14 pund-nivået, er de 29 % best betalte av mannlige hvitsnipparbeidere, samt 11 % av de kvinnelige av samme type. Dette viser at den store majoriteten av de ansatte er utbytta. Det de skulle tjene på å ikke være utbytta lenger, vil godt og vel dekke enhver mulig svekkelse av fordeler de kunne bli rammet av i et egalitært betalingssystem. Den vesentlige hevinga som nesten alle arbeidstakere vil erfare, er mulig fordi inntekter av eiendom er avskaffa i et sosialistisk betalingssystem. Sosialisme innebærer at arbeidstakerne som gruppe vinner på bekostning av aksjeeiere og andre kapitaleiere.

Likeverd er mer effektivt enn vekst

Dette er et meget viktig punkt å forstå, fordi det ofte påstås at det ikke er mye å vinne på en sosialistisk omfordeling av inntektene. Kapitalismens talsmenn hevder at den reelle levestandarden til dem med lave lønninger er bedre tjent med å tillate at hele økonomien vokser. Etter hvert som den vokser, kommer de på bånn av samfunnspyramiden til å få del i rikdommen som «drypper ned» fra toppen.

Hvor falsk denne påstanden er, kan konstateres ved å studere talla. Den langsiktige vekstraten i britisk økonomi ligger på 2,4 prosent pr. år. Hvor mange år vil det ta for ei kvinne med ei timelønn på 7 pund å komme opp i ei timelønn på 14 pund med den vekstraten? Svaret er 29 år: kontroller sjøl med en kalkulator. En sosialistisk omfordeling ville umiddelbart oppnå det som ellers ville tatt det meste av et menneskes yrkesaktive liv. Med sosialisme kan arbeidstakeren både ha kaka og spise den. Hun får en gang for alle en inntektsøking, men den økonomiske veksten opphører ikke, så hun kan fortsette å nyte godt av økte inntekter fra år til år.

Kapitalismens tilhengere pleier tvert i mot å hevde at ulikhet er avgjørende for økonomisk vekst, fordi det virker stimulerende. De peker på perioden rundt midten av 1980-tallet som bevis for dette. Som et resultat av retningslinjer utforma for å øke ulikhetene, påstår den britiske regjeringa å ha skapt ei holdbar økonomisk vekstrate på 3 prosent. Den blei ikke opprettholdt over en lengre periode, men lå noe over det den britiske økonomien hadde prestert i perioden rett før. La oss godta at dette ekstra halve prosentpoenget per år representerer en frukt av ulikheter/manglende likeverd (heller enn av nordsjøolja). Hvor lang tid vil det ta for dette halve prosentpoenget per år å gi samme resultat som en omfordeling av inntektene?

Det ville ta 150 år. Det er det samme som seks generasjoner av kvinner. Og dette gjelder når vi ser bort fra det faktum at manglende likeverd innebærer at kvinner i yrkeslivet sannsynligvis kommer til å få en lavere inntektsøkning enn de med høye inntekter. Det kan settes spørsmålstegn ved om kvinner med middels inntekter vil få noe av det halve prosentpoenget overhodet.

Arbeidets ulikheter

Hittil har vi nå gått ut ifra at arbeidet er grunnleggende enhetlig. Vi har sagt at sosialismen opprinnelig blei bygd på den demokratiske forutsetning at mennesker er likeverdige og at deres arbeid derfor skulle behandles likt. Vi forutsetter indirekte at hver arbeida time produserer omtrent samme mengde verdi og at alle arbeidere derfor bør betales etter samme kvote på, la oss si ett arbeidsmerke per time. Mens vi på filosofisk grunnlag kan argumentere for at alle mennesker er like, kan vi ikke se bort fra at det eksisterer reelle forskjeller i menneskers evne til å arbeide. La oss undersøke konsekvensene av denne arbeidets ulikhet. Vi vil se på hvordan det påvirker den samfunnsmessige ulikheten: Må forskjeller i kunnskap og ferdigheter lede til klasseskiller?

Vi tror ikke det. Arbeidere er forskjellige på minst to måter: når det gjelder hvilken type og hvor mye utdannelse eller erfaring de har, og når det gjelder «personlige egenskaper», for eksempel hvor villige de er til å arbeide hardt, evnen til å samarbeide med kollegene og så videre. Disse to typene forskjeller reiser to spørsmål. Det første spørsmålet er om folk med større kunnskaper og evner trenger å bli betalt mer enn de med mindre. Det andre spørsmålet er om en sosialistiske økonomi vil tvinges til å skille mellom bestemte typer arbeid i planleggings(allokerings-)sammenheng, til tross for sin filosofi om menneskenes likeverd. Vi tar tak i disse spørsmåla etter hvert.

Differensiert betaling for utdanning/ferdigheter?

Vi undersøker først forholdet mellom kunnskaps- eller utdanningsnivå og individuell lønn for utført arbeid. I kapitalistiske økonomier er skolerte og utdanna arbeidere generelt sett bedre avlønna. Hva er bakgrunnen for dette? I hvilken utstrekning gjelder dette også for en sosialistisk økonomi?

En allment akseptert forklaring på dette lønnstillegget er at i det minste deler av det fungerer som kompensasjon for kostnader ved opplæring og utdanning og tap av inntekter i den tida. I hvilken utstrekning arbeidere er ansvarlige for finansieringa av sin egen utdanning og opplæring varierer i de kapitalistiske økonomiene. Men i alle fall finnes det et element av tapt inntekt i det at folk kunne ha tjent mer – i begynnelsen – ved å gå direkte ut i arbeidslivet etter grunnskolen, enn hva de får i løpet av utdanningstida etter grunnskolen. For å skaffe til veie nok utdanna arbeidskraft må de høyere utdanna arbeiderne betales en premie når de begynner å arbeide. Slik lyder argumentene.

Hvor realistisk er dette? Er det virkelig en «forsakelse» å være student sammenlikna med for eksempel å begynne å arbeide på en byggeplass rett etter grunnskolen? Sammenlikna med mange ungdommer i arbeiderklassen har studenter et enkelt liv. Arbeidet er renslig. Det er ikke alt for krevende. Det finnes mange sosiale fordeler og et rikt kulturliv. Er dette en erfaring som krever finansiell kompensasjon seinere i livet?

Sjøl om kompensasjonsargumentet er en riktig gjenspeiling av virkeligheten i de kapitalistiske landa, innebærer ikke dette at dyktige (profesjonelle) arbeidere skulle få samme type lønnstillegg i et sosialistisk system. Kostnadene til opplæring og utdanning vil der bli fullfinansiert av staten. Ikke bare utdanninga vil være gratis, slik den har vært i Storbritannia, men i tillegg kan studentene få ei fast lønn i sin studieperiode. Studier er en vesentlig og samfunnsmessig nødvendig form for arbeid. Det produserer utdanna arbeidskraft som sitt «produkt» og bør belønnes deretter. Så det behøver ikke være noen individuelle utgifter eller inntektstap som studentene trenger å få kompensert.

I dagens samfunn hindrer klassesystemet en stor del av befolkningen i noensinne å nå sitt fulle potensiale. Barn vokser opp i arbeiderklasseområder uten engang å innse mulighetene utdannelse gir. Deres karrieremuligheter er hemma fra fødselen av. Mange tror, delvis med rette, at det eneste som er åpent for dem er enkelt arbeid, og hvem behøver utdanning for det?

En del av dette er kun ei gjenspeiling av det arbeidet barna ser er åpent for deres foreldre, og dette arbeidet ville ikke endres i seg sjøl dersom en revolusjon i samfunnet innstifta lik lønn for alle. Lik lønn vil ikke over natta heve folks utdannings- og kulturnivå. Men den demokratiske dristighet som ligger bak vil over tid virke i den retning. Lik lønn er et moralsk standpunkt. Det sier at en person er like mye verdt som noen annen. Det sier: «Innbyggere, dere er alle likeverdige i samfunnets øyne; dere arbeider kanskje med forskjellige ting, men dere er ikke lenger oppdelt i over- og underklasser.» Prat om like muligheter for utdanning er hult så lenge de harde økonomiske realitetene minner deg om at samfunnet betrakter deg som underlegen. Bortsett fra det at en kan kjøpe for lønna, så er den et sosialt statussymbol, og en lønnsutjamning ville lage en revolusjon i folks sjølbilder. Økt velvære og trygghet for mennesker i arbeiderklassen vil føre til stigende forventninger for dem sjøl og deres barn.

Dersom samfunnet verdsetter alle mennesker likt i form av penger, oppmuntrer dette dem til å søke likeverdighet i form av utdanning og kultur. Utdanning er berikende på en måte som går ut over pengenes betydning, men «for den som alt har, den skal få». Nå for tida går mulighetene for utdannelse hånd i hånd med penger. Når arbeiderklassen en gang oppnår økonomisk likestilling kommer den til å ha sjøltillit til å søke kulturell og utdanningsmessig likeverd for seg og sine barn. I denne prosessen vil et stort økonomisk potensiale bli frigjort. Menneskelig kreativitet og oppfinnsomhet er vår fremste ressurs – utvikling av denne gjennom utdannelse og økonomisk framskritt følger.

Mangel på arbeidskraft innafor spesielle områder

Bortsett fra den generelle tendensen med høyere lønn for høyere utdanning, så kan det under kapitalistiske forhold nå og da oppstå mangel på spesielle typer arbeidskraft (ikke nødvendigvis den med høyest utdanning). Dette fører til ei midlertidig øking i markedsprisen på den typen arbeidskraft. Det følgende lønnstillegget er i sin natur ei «rente» på knapphet.

Vi bruker uttrykket «rente» på samme vis som jordrente. Uttrykket «rente» er en økonomisk metafor for den monopolpris eieren av en ressurs det er knapphet på, kan kreve. Rentens vesen fanges på en prikk i Mark Twains råd: «Invester i jord. De har slutta å lage den.» Siden tilgangen på jord er begrensa og fordi den er privateid, kan eierne kreve betaling fra mennesker som trenger den for å dyrke eller bo. Om etterspørselen er større enn tilgangen på noen spesielle ferdigheter eller spesialkunnskaper – da minner mennesker som har disse ferdighetene, om landeiere. Økonomien kan ikke fungere uten deres kunnskaper, derfor kan de kreve ekstra betaling for å utføre sitt arbeid.

I noen tilfeller kan denne premien medføre økt rekruttering til den bestemte spesialistkompetansen som det er mangel på. I andre tilfeller kan premieringa vare ved. Det kan også være andre hinder for å få tilgang til yrket. American Medical Association [Den amerikanske legeforeninga] har stor innflytelse på fakultetene hvor nye leger blir utdanna, og over reglene for godkjenning av leger med utdannelse fra andre land. Dette bruker de for å kontrollere antallet som rekrutteres til yrket, noe som gjør det mulig for legene å ta ut høyere lønn.

Også i en sosialistisk økonomi kan det lett oppstå mangel på spesialkunnskaper i forhold til samfunnets behov, og det må være mekanismer for å øke tilgangen. Innafor et sosialistisk system for utdanning, skolering og tildeling av arbeidskraft bør det være enklere å planlegge og forutse mulig knappet og rekruttere folk til de nødvendige spissutdanningene med løfte om større valgfrihet når det gjelder type arbeid om de fullfører den målretta utdanninga. Dersom dette ikke er tilstrekkelig for å sikre at et tilstrekkelig stort antall mennesker melder seg til yrket eller spesialiseringa, da kreves det enten tvangsdirigering av arbeidskrafta eller utbetaling av «rente» utover den vanlige arbeidskvitteringa.

Tvangsdirigering av arbeidskraft høres forferdelig ut og bruken av tvangsarbeid på sovjetiske byggeprosjekter på 1930- og 1940-tallet tilsvarer denne forestillinga (sjøl om den store bruken av tvangsarbeid gikk hånd i hånd med økte lønnsforskjeller og økt betaling for å stimulere folk til frivillig å gå over til nye industrispesialiteter). Både lønnsstimulering og tvangsdirigering av arbeidskrafta hadde sitt utspring i behovet for å omfordele arbeidskrafta i den raske industrialiseringsprosessen. Begge tiltaka var upopulære, og Khrusjtsjov-regjeringa avskaffa det meste av tvangsdirigeringa av arbeidskraft og reduserte lønnsforskjellene kraftig. Reduksjonen i forskjellene fortsatte under Bresjnev (se David Lane: Soviet Economy and Society, New York 1985).

Det er sannsynlig at det å beordre folk til å utføre helt spesielle arbeider, eller å betale dem betydelig mer, alltid kommer til å vekke bitterhet i et sosialistisk land. Innbyggerne i sosialistiske land er gjerne prega av sterke egalitære følelser. Dette kan bekreftes av den folkelige misnøyen som kommer til uttrykk mot de høye inntektene som medlemmer i de nye russiske kooperativene mottar.

Tvangsdirigering av arbeidskraft skjer i en mer spissfindig form i de kapitalistiske landa. Arbeidere fra Nord-England må reise til London for å arbeide og kan bare treffe familiene sine i helga. Arbeidsformidlinga er instruert om å stoppe utbetalinga av arbeidsledighetstrygd dersom en sier nei til et arbeid. Det kalles ikke tvangsdirigering av arbeidskraft, men effekten er den samme: en person oppdager at hun ikke har noe annet valg enn å ta et bestemt arbeid. Skjult tvang finner alltid sted når det er mangel på arbeid. Arbeidsledighet tvinger deg til å ta det som tilbys. De gamle sovjetiske teknikkene med spesielle bonuslønninger og åpen tvangsdirigering av arbeidere var nødvendige fordi det var full sysselsetting. I mangel av disse metodene – i Bresjnev-åra – hadde arbeiderne en tendens til å bytte arbeid ofte slik at bedriftene hadde problemer med å holde på en stabil arbeidsstyrke. En liknende situasjon oppstod på 1960-tallet i Storbritannia da arbeidsledigheten var svært lav. Dersom det er behov for flere arbeidere enn dem som er tilgjengelig, er enkelte arbeidsgivere villige til å betale ekstra for å friste arbeidere til å forlate arbeidsplassene de er på. Kunnskapen om spesialområder der tilgangen på arbeidskraft er liten, er en ekstra fordel. Når dette inntreffer i et kapitalistisk land og enkelte grupper kroppsarbeidere begynner å få lønninger som tilsvarer nivået til de «profesjonelle» (hvitsnippene), skaper det kortvarige sensasjonsoppslag i media.

Den økonomiske planen i en sosialistisk økonomi bør være slik utforma at den tar vare på alle de tilgjengelige arbeidskraftsressursene, uten å overdrive verken etterspørsel eller tilgang. Ikke desto mindre kan neppe den overordnede balansen av tilgang og etterspørsel på arbeidskraft løse problemet med mangel på særskilt spesialistkompetanse. Forestill deg at det er mangel på elektroteknikere. Om dette kommer av at det mangler muligheter for utdannelse av elektroteknikere, da er det ikke høyere lønninger for elektroteknikere som løser problemet. Det som trengs er å utvide utdanningskapasiteten. Anta at det er mangel på dypvannsdykkere. Det finnes ledige plasser ved Aberdeen college for undervannsteknologi, men ikke tilstrekkelig mange søkere. En del eventyrlystne personer kommer av naturlige årsaker til å søke seg til et liv som dykkere, men andre, som frykter farene og slitet, venter med å søke. Hva bør gjøres?

I en markedsøkonomi er svaret enkelt: Betal dykkerne mer enn gjennomsnittet for arbeiderne. Da kommer du til å få folk som er villige til å ta sjanser for en ekstra slant penger. Er dette tilfredsstillende? En annen måte å angripe dette på er å innse at det ikke er spesielt mange mennesker som vil risikere livet sitt i havdypet og heller stoppe utnyttinga av olja til en har lagd maskiner som kan utføre arbeidet automatisk.

Dykkere er et ekstremt eksempel. Men faktum er at en del arbeid fortsatt er mindre trivelig enn annet. Et sosialistisk samfunn må bestemme om dette problemet skal håndteres gjennom kvalitativ forbedring av arbeidsforholda, eller ved å utbetale spesielle fordeler til menneskene som utfører drittarbeidet. Det er forbundet med en viss risiko å betale ut stimulanspenger, dersom hele økonomien er basert på arbeidskvitteringer. Det er fare for at «timen» blir redusert i verdi dersom noen betales to timers kvittering for hver arbeida time. Disse betalingstilleggene skjer på bekostning av alle andre som får en inntektsreduksjon. For å hindre inflasjon og å gi det offentlige en viss kontroll med forskjellene, bør disse «finansieres» gjennom allmenn beskatning.

Det er mulig at forestillingen om ei «knapphetsrente» har en videre anvendelse. Den sosialistiske økonomien må være sikker på at dens investering i kvalifisert arbeidskraft ikke er bortkasta, enten ved at utdanna arbeidere emigrerer eller ved at de velger å legge sin energi i bedre betalt «uoffisiell» aktivitet. Dersom vi legger til side de moralske argumentene som vi tar for gitt, men som neppe er tilstrekkelige, da gjenstår det kun to metoder for å sikre at kyndig arbeidskraft fortsetter å arbeide som planlagt – overvåking, eller tilstrekkelig godtgjørelse. Inntektsforskjellene er ikke ønskelige, men det er heller ikke omfattende overvåking. Det finnes et pragmatisk argument for en viss grad av «renteutbetaling» i tilfeller der staten risikerer å tape bestemte typer arbeidskraft for planhusholdningssystemet.

Differensiert lønn for «personlige egenskaper»?

Innafor ethvert sjikt av arbeidere definert ut ifra nivå og type utdanning eller ferdigheter, finnes det garantert forskjeller i dugelighet, innsats og samarbeidsvilje etc. Bør slike forskjeller gjenspeiles i ulik avlønning? Før vi forsøker å besvare det spørsmålet, bør vi ta hensyn til hva spørsmålet innebærer – vi berører her tema om utvinning av et merprodukt under sosialistiske vilkår. Med uttrykket «merprodukt» mener vi det ekstra som produseres utover det som trengs til å forsørge arbeiderne sjøl. I en kapitalistisk økonomi framstår overskuddet i form av inntekter fra utbytting: profitt, rente, leieinntekter.

Kategorien utbytting kan ikke anvendes i en sosialistisk økonomi der bruken av merproduktet er noe som avgjøres demokratisk. Ikke desto mindre er det behov for å sikre at det «utvinnes» et overskudd fra de produktive arbeiderne for å garantere konsumbehovet hos ikke-produserende (soldater, pensjonister, barn, sjuke etc.) så vel som for å bygge ut produksjonsmidler. Formelt sett oppnås dette innafor det systemet vi foreslår, gjennom skattlegging av arbeidsinntekt og gjennom inntektene fra leie (4). Men eksistensen av denne formelle mekanismen garanterer ikke på noe vis den reelle produksjonen av et tilstrekkelig overskudd. Det som virkelig betyr noe er at arbeiderne er tilstrekkelig arbeidsomme og produktive (eller om de velger å være mindre produktive, at deres private konsum i tilsvarende grad begrenses). Hvilke metoder kan garantere dette?

Til sammenlikning kan vi undersøke situasjonene i en kapitalistisk økonomi. Der tar nødvendigheten av å produsere et merprodukt form av bedriftens behov for å produsere et utbytte. Vi kjenner til mekanismene som tvinger eller lokker fram et produksjonsnivå som fører fram til at det skapes profitt. Arbeideren inngår en arbeidskontrakt som, direkte eller indirekte, inneholder en forestilling om en akseptabel minsteprestasjon. At denne kontrakt seinere overvåkes av bedriftens agenter (sjefer, formenn etc.), følges opp av det ytterste sanksjonsmiddelet: å si opp arbeideren dersom denne ikke når opp til den standardprestasjonen som kreves, eller på annet vis ikke er tilstrekkelig lydig. Hvor kraftig trusselen om oppsigelse er, avhenger naturligvis i stor grad av forhold utafor den enkelte bedrifts kontroll, i første rekke arbeidsløsheta i økonomien som helhet og nivået på inntektene som finnes for arbeidsledige arbeidere. Bortsett fra denne «negative» kontrollen over arbeidskrafta har bedriften visse positive midler for å fremme produktiviteten: bonuslønn og akkordsystem, utsikter til forfremmelse, offentliggjøring av særskilte individuelle prestasjoner, og å skape et miljø der arbeiderne opplever at deres forslag for å øke produktiviteten i bedriften blir hørt og belønnes. I hvilken utstrekning kapitalistiske bedrifter satser på den siste mer «opplyste» strategien, er naturligvis høyst variabelt.

I en sosialistisk økonomi er trusselen om arbeidsledighet bevisst oppheva. Arbeid er garantert for alle. Hvordan skiller situasjonen seg ellers fra den under kapitalismen?

Vi vil gjerne ønske å hevde at det er slik at under sosialismen bør det fremmes fordelaktige allmenne sosiale vilkår for produksjon av et overskudd, ved at arbeiderne har følelsen av å arbeide «for det felles beste» heller enn for profitten til en «boss». Men det ville være naivt å anta at dette skulle løse alle problemer. Bortsett fra å gjøre allmenn bruk av de «opplyste» kapitalistiske bedriftenes strategi (offentlig anerkjennelse av arbeidsprestasjoner, organisering av et demokratisk arbeidsmiljø), kan det fortsatt finnes behov for å koble individuelle lønninger til produktiviteten. Moralske problemer kan oppstå dersom mennesker tror at deres innsats er større enn det som er vanlig «uten at det lønner seg», eller at en arbeidskamerat sløver, er gratispassasjer på kameratenes bekostning.

En måte å koble sammen belønning og innsats kunne, være et system av arbeidsgradering som omfatter hele økonomien. Det kunne for eksempel være tre arbeidsgrader, A, B og C, der B-arbeidet representerte gjennomsnittsproduktiviteten, A representerte arbeidet over gjennomsnittet og C arbeidet under gjennomsnittet. Nye arbeidere starter kanskje som «B»-arbeidere og får seinere granska sine prestasjoner (enten på deres eget initiativ eller på initiativ fra prosjektet de er med i), med mulighet for å bli omgradert til A eller C. Vel og merke har disse gradene ikke noe å gjøre med utdannings- eller kunnskapsnivå, men gjelder kun arbeidernes produktivitet relatert til gjennomsnittet for dennes yrke eller profesjon.

Disse arbeidsgraderingene kan i planleggingssammenheng betraktes som «verdiskaping» i ulik grad. Lønningene kunne motsvare slike ulike produktivitetsgrader: «B»-arbeidere kunne motta en arbeidskvittering per time, «A»-arbeidere noe mer og «C»-arbeidere noe mindre. Lønnsnivået måtte fastsettes slik at den totale mengden av arbeidskvitteringer er lik den totale arbeida mengden timer. De nøyaktige lønnsnivåene kunne regnes ut automatisk ved hjelp av datamaskiner straks det totale antallet i hver grad er fastsatt.

Å være «C»-arbeider behøver ikke å være stigmatisering; en slik arbeider velger vanligvis å arbeide på et lettere sted – og aksepterer til gjengjeld et noe lavere forbruksnivå. Alle behøver ikke å være Stakhanov-arbeidere, og det er ingen grunn til uvilje mot den mindre produktive arbeideren, dersom denne ikke later som å være noe annet. På dette viset får de høyproduktive arbeiderne den anerkjennelse og oppmuntring de fortjener, samtidig som planene får en mer korrekt fastsetting av det samfunnsmessige arbeidets sammensetning.

Kvalifisert arbeidskraft som «produsert tilførsel»

Ovafor har vi antyda at arbeidere kan deles inn i grupper etter forskjellig individuell produktivitet og betraktes slik i planleggingssammenheng. Planleggerne kan for eksempel kjenne til at et bestemt prosjekt krever 1.000 persontimer av gjennomsnittlig grad, men at det bare vil være behov for – la oss si – 800 timer av «A»-grads arbeid. Nå dukker spørsmålet om forekomsten av ulike ferdigheter krever oppmerksomhet fra planleggerne – og dersom det er tilfelle – hvordan bør dette organiseres.

I et kort og mellomlangt perspektiv er arbeidskraftas differensiering etter forskjellige kunnskaper både noe viktig og noe det ikke går an å se bort i fra. Det er ikke mulig innbyrdes å bytte om på en gruveingeniør, en kirurg og en dataprogrammerer. Konsekvensen er at planleggerne helt enkelt ikke kan tenke i baner som tildeling av «arbeidskraft» som sådan, men må akseptere de grensene som tilgangen på spesielle ferdigheter innebærer. Dette medfører at detaljerte registre må opprettes over antallet personer som er kvalifisert innen hvert spesialområde. Men hva skjer da med begrepet arbeidsverdi og tilpassinga til arbeidstid som bokføringsenhet?

Ja, i det lange løp kan arbeidere omskoleres, og vi kan oppnå sosialistenes «demokratiske» antakelse om at nesten alle kan utføre nærmest alt, bortsett fra en del ekstremt krevende oppgaver og enkelte arbeidsuføre individer. I samband med langsiktig planlegging er det ikke den aktuelle tilgangen på spesielle typer av kvalifisert arbeidskraft som er av interesse, men hva det koster å produsere slike ferdigheter. Og nettopp på samme vis som verdien på maskiner kan betraktes som den arbeidstid som kreves for å konstruere dem, slik kan også menneskers ferdigheter vurderes når det gjelder å utarbeide langsiktige økonomiske analyser.

Vi forestiller oss å innføre den allmenne grunnutdanninga: arbeidere som kun gjennomgår utdanning opp til dette, kommer til å bli betrakta som «ukvalifisert arbeidskraft», mens det arbeid som utføres av arbeiderne som har fått ytterligere spesialutdanning behandles som en «produsert tilførsel», omtrent som andre produksjonsmidler. Denne oppfatninga om utdanna arbeidskraft som en produsert tilførsel kan illustreres med et eksempel.

Anta at det kreves fire års studier etter gjennomført grunnutdanning for å bli en kompetent tekniker. I denne fireårige produksjonsprosessen for teknikerutdanna arbeidskraft må en tilføre rekke ulike typer arbeidskraft. For det første har vi studentens arbeid – gå på forelesninger, studere på bibliotek, laboratoriearbeid osv. Som tidligere skrevet betraktes dette som gyldig produktivt arbeid og belønnes deretter. Det regner vi som tilførsel av «enkelt arbeid». For det andre har vi lærernes undervisningsarbeid, fordelt på antall studenter som undervises. Dette er kvalifisert arbeidstilførsel. For det tredje har vi det «overordna» arbeidet koblet til utdanningsvesenet (bibliotekarer, teknikere, administratorer). Dette kan bestå av en blanding av kvalifisert og enkelt arbeid (5).

Dette illustrerer det allmenne poenget at produksjonen av kvalifisert arbeidskraft både krever ukvalifisert og kvalifisert arbeid tilført. Målinga av den aktuelle mengden tilførsel av ukvalifisert arbeid er i prinsippet relativt enkelt; et vanskeligere spørsmål er hvordan vi skal behandle tilførsel av kvalifisert arbeid. Dersom kvalifisert arbeid legemliggjør en tidligere arbeidstilførsel blir denne regna som sammensatt av enkelt arbeid, men hvordan bestemmes en slik multiplikator?

Samme spørsmål dukker opp når vi skal vurdere de kvalifiserte (for eksempel å undervise) innsatsene i produksjonen av vår kvalifiserte arbeidskraft av teknikere, og når vi skal vurdere den kvalifiserte tekniske arbeidskrafta. I det følgende (se også vedlegget til dette kapitlet) behandler vi begge disse aspektene samtidig, der vi benytter oss av den forenkla forutsetning at all «kvalifisert» arbeidskraft krever samme mengde arbeidskraft for å bli produsert.

Tenk på sammenhengen med livløse (materielle) produksjonsmidler. Standardmetoden for å måle arbeid som har «vandra fra» slike produksjonsmidler til produktet er å «fordele» arbeidsinnholdet i produksjonsmidlene over det totale produksjonsvolumet som disse midlene har bidratt til. Dersom en maskin som for eksempel inneholder 1.000 arbeidstimer slites ut etter en produksjon av en million enheter av produktet X, da kan en si at maskinene sender videre 1.000/1.000.000 = 0,001 arbeidstimer til hver enhet av X. Dersom vi går et skritt videre i beregninga, og antar at maskinen vår har et produksjonsnivå på 100 enheter av X per time, da følger det at maskinen «overfører» 100 * 0,001 = 0,1 timer av sitt arbeidsinnhold per driftstime.

La oss så gå tilbake til vår kvalifiserte tekniker og anvende det samme prinsippet. Anta at hun etter ferdig utdanning, arbeider 35 timer per uke i 45 uker i året, dvs 1.575 timer i året. Og la avskrivningstida for hennes tekniske kunnskap være ti år. (Dvs. i slutten av denne perioden vil hun trenge eller være aktuell for enda en periode med heltidsstudier for å oppdatere sine kunnskaper og ferdigheter, eller dersom hun ønsker å bytte spesialområde.) Hun kommer i løpet av disse 10 åra til å arbeide 1.575 * 10 timer, og for å bestemme hennes overføringskvote av legemliggjort arbeid i løpet av denne arbeidstida så dividerer vi det totale arbeidsinnholdet i hennes utdanning med 15.750.

I samsvar med disse kalkylene kan «overføringshastigheten» bli i størrelsesorden (6):

  • 0,50 til avskrivning på 10 år,
  • 0,33 til avskrivning på 15 år,
  • 0,24 til avskrivning på 20 år.

Tallet 0,33 for eksempel sier oss at vår tekniker, som avskriver skoleringa over 15 år, overfører 0,33 timer av tidligere legemliggjort arbeid per arbeida time. Til forskjell fra en maskin som bare overfører arbeidskraft som blei legemliggjort i fortida, arbeider vår tekniker også en time per time. Det totale direkte og indirekte arbeidet som vår tekniker bidrar med, skulle på dette vis bli 1,33 timer per time, sammenlikna med den enkle arbeidskvoten. Med andre ord, dersom en i den langsiktige planlegginga vil bruke en million kvalifiserte ingeniørarbeidstimer, bør en tenke over at dette tilsvarer bruk av 1,33 millioner timer enkelt arbeid.

Dermed er det ikke sagt at bare fordi en kvalifisert arbeider beregnes å koste samfunnet en tredjedel mer enn en arbeider med gjennomsnittlig skolering, så bør de betales en tredjedel mer. Denne ekstra tredjedel representerer de samfunnsmessige tilleggskostnadene for å bruke kvalifisert arbeidskraft. Samfunnet har allerede betalt den «ekstra tredjedelen» i og med at man har betalt arbeidernes utdanning, så det finnes ikke noe forsvar for å betale den enkelte noe ekstra. Selv om det ikke har noen følger for inntektsfordelinga for privatpersoner, er den kvalifiserte arbeidsmultiplikatoren viktig for kalkyla av de faktiske samfunnsmessige kostnadene for forskjellige prosjekter. En oppgave som krever kvalifisert arbeidskraft koster mer for samfunnet sjøl om de kvalifiserte arbeiderne har samme betaling som de ukvalifiserte.

Sammenlikning med historisk eksistert sosialisme

Før vi avslutter dette kapitlet kan det være lærerikt å sammenlikne den marxistiske modellen med det man greide å oppnå i de sosialistiske landa. Så vidt vi veit var det blant disse landa bare i de kinesiske folkekommunene at de marxistiske fordelingsprinsippene blei forsøkt brukt på 1960- og 1970-tallet. Der blei godene fordelt etter arbeidspoengsystemet. Antallet arbeidstimer medlemmene utførte i løpet av året, blei bokført og deres andel av grøden blei basert på dette. Muligens tillempa også andre sosialistiske land dette prinsippet, men det kjenner ikke vi til.

Allment sett fortsatte de sosialistiske økonomiene å bruke penger. De utga sedler og mynter som inngikk i den allmenne sirkulasjonen. Disse pengene blei brukt i fem bestemte sirkulasjonsformer:

  • 1) Utveksling mellom sosialistiske statseide bedrifter. Bakgrunnen for dette var de statlige bedriftenes relativt driftsmessige og administrative uavhengighet.
  • 2) Utveksling mellom kollektivjordbrukssektoren og staten.
  • 3) Utveksling mellom kollektivjordbruka og arbeiderne i byene via markedet for jordbruksprodukter.
  • 4) Salg av produkter fra familiejordbruk til arbeiderne i byene, basert på det å bevare familiejordbruket som binæring.
  • 5) Utveksling mellom den statlige detaljhandelen og de ansatte ved statlige bedrifter.

Det påstås ofte at i det første tilfellet fungerte ikke penger egentlig som penger, fordi de ikke bytta eier. Dersom bedrift A leverte varer til bedrift B; kanskje bedrift B betalte for dem, men det fant ikke sted noe virkelig eierbytte siden begge var eid av staten (7). Det er et snev av sannhet i dette, siden de fleste leveransene fant sted i forhold til en plan, men forklaringa er bare delvis sann. Dersom det ikke fant sted noe virkelig eierbytte, hvorfor skulle det overhodet skje en nominell utveksling av penger?

Viss produksjonen var direkte sosialisert, fins det ingen grunn til at bedrift B skal betale A for de varene som A leverer. I stedet kunne enhet B – la oss si et sykehus – motta et budsjett på x antall arbeidstimer. Alt arbeidet som utføres av sjukepleiere, reinholdere og leger i enheten ville bli belasta dette budsjettet. Enhver leveranse av mat og legemidler fra de offentlig eide legemiddelfabrikker osv. vil få sitt innhold av arbeidskraft dekka av dette budsjettet. Men det vil ikke lenger bli utbetalt penger fra sjukehuset til dets ansatte eller leverandører. Arbeiderne vil bli kreditert av staten eller naboskapskollektivet for utført arbeid. Og legemiddelfabrikkene blir ikke belasta ettersom de vil ha sine egne arbeidsbudsjett.

Vi kunne se dette systemet i uutviklet form i National Health Service der sjukehusa ikke tok seg betalt for tjenester som laboratorie- og røntgenundersøkelser som blei utført innafor samme sjukekassedistrikt. Slik var det inntil Tory (det konservative partiet i Storbritannia) omorganiserte.

Til sammenlikning med dette bevarte industrisektoren i de sosialistiske økonomiene vareformen i mye større omfang enn det som ser ut til å ha vært nødvendig med tanke på de sosialistiske eiendomsforholda. Stalin hevda (Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen, 1952 – Oktober forlag 1975) at den fortsatte bruken av vareformen kom av de andre formene for utveksling, i første rekke den mellom kollektivbruka og staten. Dette kan ha vært sant fra begynnelsen av, men i noen av de sosialistiske landa – spesielt kommer en til å tenke på Bulgaria – var kollektivenes uavhengighet av staten nesten forsvunnet på slutten av 1960-tallet. Likevel blei det, uten unntak, fortsatt brukt penger.

Dersom arbeidsverdibokføringa hadde vært dominerende i økonomien som helhet, kunne en tenkt seg overgangsformer for jordbruksproduksjonene der kollektivbruka som en enhet krediteres for det gjennomsnittlige arbeidskraftinnholdet i produktene som leveres. Dette ville innebære at kollektivbrukets arbeid fortsatt ikke fullt ut hadde vært direkte samfunnsmessig arbeid, men det ville vært forenlig med å avskaffe pengene.

Sluttpunktet i utvekslinga – markedet for forbruksvarer – er det avgjørende. Det er her de fundamentale klassemotsetningene virka for å hindre fullføringa av det marxistiske sosialistiske programmet. For den marxistiske oppfatningen av sosialismen bygde på radikalt likeverd. Det skulle ikke være noen annen kilde til inntekt enn arbeid, og alt arbeid skulle betraktes som like mye verdt. Å nå fram til dette ville ha krevd å avskaffe alle ekstra fordeler og tillegg som byråkratene nøt godt av. Det marxistiske programmet var ikke forenlig med eksistensen av et evigvarende elitesjikt. Marx applauderte prinsippene som blei tillempa av Pariskommunen, at offentlige tjenestemenn ikke skulle motta mer enn en gjennomsnittlig arbeiderlønn. (Se Marx’ Skrifter i utvalg (Pax) bind 4, «Borgerkrigen i Frankrike». Finnes også elektronisk her.) For ikke så lenge sia motsatte Mao og venstresida i Kina seg lønnsskiller og påpekte at Kina fortsatt hadde langt igjen før det nådde et sosialistisk distribusjonssystem; de hevda at lønnssystemet på 8 trinn fortsatte å være et hinder for sosialismen.

Kina var spesielt på det vis at spørsmålet om å avskaffe det borgerlige systemet med differensiert arbeidslønn blei et brennende politisk spørsmål. Det var et av de sentrale politiske spørsmåla under Kulturrevolusjonen. Videre framrykking for å sette det marxistiske programmet ut i livet blei umulig i og med venstresidas nederlag og hegemoniet for Dengs linje. I de fleste andre sosialistiske landa kom aldri spørsmålet om å gå over til et betalingssystem basert på arbeid, opp på dagsorden engang.

Sosialistiske politikere, enten det er i vest eller i øst, er sjelden hissige på «utjamning». Mens en er motstander av ekstrem rikdom, anser de at noen nivåskiller bør beholdes. Det er mye enklere å rettferdiggjøre forskjeller ideologisk dersom alt fortsatt omtales i form av penger. Dersom bokføringa skjer i form av arbeidstid blir bedraget med forskjeller mellom ulike yrker litt for gjennomsiktig. Hvorfor skal en sekretær bare få betalt for 30 minutter per time hun arbeider, mens en hvitsnipparbeider på kontoret ved sida av få betalt for 2 timer per time han arbeider?

Sekretærer og reinholdere ville snart si: «Nei, stopp en hal. Hva er det for slags sosialisme som gjør at en av dere er verdt fire av oss?». Denne velkjente proletære forkjærlighet for utjamning (så primitiv og lite sofistikert), ville komme i forgrunnen: «Enhver er like god som noen annen.» Denne demokratiske oppfatninga har vært i sentrum for alle proletære revolusjonære bevegelser. På slutten av 1800-tallet hadde oppfatninga av at en manns arbeid var like mye verdt som en annens, blitt veiledende doktrine for det som fortsatt kalles sosialdemokrati. Når borgerlige demokrater proklamerer at «alle mennesker er like», dog med tillegget «for loven», så gikk sosialdemokratene et skritt videre og krevde virkelig økonomisk likeverd. Det allmenn stemmerett var for det borgerlige demokratiet, var arbeidets likhet for proletariatet.

Motstanderne av politisk demokrati, som de hvite i Sør-Afrika, beklager hvordan doktrinen om «en mann – en stemme» lukker øynene for den naturlige menneskelige ulikhet. Skal virkelig et sivilisert hvit menneske likestilles med en nigger direkte fra jungelen? Motstanderne av økonomisk demokrati beklager den marxistiske doktrinen om arbeidsverditeorien for at den på falske premisser likestiller folk. Som en kinesisk gjestestudent uttrykte det til en av oss: skulle han med sin mangeårige utdanning ikke regnes for mer enn en uvitende full arbeider?

Sant nok, folk er forskjellige. Det arbeid en collegeprofessor utfører er forskjellig fra det en arbeider gjør. Boerkulturen er forskjellig fra zulukulturen. Menn og kvinner er forskjellige. For dem på toppen av pyramiden rettferdiggjør forskjeller også særforskjeller. Utsikten fra bånn er annerledes.

Forklaringer:
  • 1) Betydningen av arbeidstidbokføringa for den demokratiske kontrollen av økonomien utvikles i kapittel 13. A.H. [Tilbake]
  • 2) Dette argumentet blir behandla i bokas kapittel 3. A.H. [Tilbake]
  • 3) Vi behandler dette argumentet i kapittel 8. A.H. [Tilbake]
  • 4) Dvs., disse «inntektene» brukes til å «finansiere» overføringene til ikke-produserende, det sosiale sikkerhetsnettet og akkumulasjon, som diskuteres i kapittel 7. A.H. [Tilbake]
  • 5) Fra forfatterne: Merk at det arbeidet som trengs for å forsørge studenten, egentlig ikke er en produksjonskostnad for kvalifisert arbeid. Dette arbeidet måtte utføres av noen uansett om det blei gjennomført studier eller ei. [Tilbake]
  • 6) I boka finnes et vedlegg til kapittel 2 som viser hvordan det er mulig å regne ut det totale arbeidsinnholdet i kvalifisert arbeide gjennom å bruke enkelt arbeid som bokføringsenhet. A.H. [Tilbake]
  • 7) Synspunktene som gjelder eiendomsforholdene som blir berørt i det følgende – videreutvikles i kapittel 4. A.H. [Tilbake]

(Bortsett fra forklaring nr 5, er forklaringene skrevet av Arne Hedemann.)

Vedlegg:
Illustrerende betraktninger av multiplikator for kvalifisert arbeid

Dette vedlegget forklarer mer i detalj utregninga av kvalifisert arbeid slik det er diskutert i teksten. Vi illustrerer først beregninga av det totalte legemliggjorte arbeidsinnholdet i kvalifisert arbeid.

  • 1) For studenten. Anta 4 års studier med 40-timersuke i 45 uker per år. Totalt: 7.200 timer.
  • 2) Klasseromsundervisning. Anta 15 timer i uka, 35 uker per år i 4 år, fordelt over en gjennomsnittlig klassestørrelse på 30 (gjennomsnittet av storforelesninger, mindre laboratorieforsøk, seminarer, osv). Totalt per student: 70 timer.
  • 3) Veiledning. Anta 2 timer i uka, 30 uker per år av individuell veiledning. I løpet av 4 år, totalt: 240 timer.
  • 4) Andre (faste og variable) kostnader ved utdanninga. La oss anta at dette utgjør det samme som klasseromsundervisninga. Totalt: 70 timer.

La oss så gjennomgå oppdelinga av dette totale arbeidsinnholdet i en enkel og en kvalifisert del. Studentens egenandel er enkelt; lærernes bidrag er kvalifisert; og la oss for diskusjonens skyld anta at «andre kostnader» kan deles opp i like store deler kvalifisert og enkelt arbeid. Da kommer vi til følgende resultat: totalt arbeidsinnhold av tilnærmelsesvis 7.600 timer (avrunda oppover), hvorav kvalifisert arbeid utgjør om lag 5 prosent (avrunda oppover igjen).

Dette beløp på totalt legemliggjort arbeid er den første beregning (faktisk en undervurdering, skal vi få se). La oss betegne denne beregninga som Tia0. Ved å bruke Tia0 kan vi konstruere den første beregninga av overføringshastigheten av legemliggjort arbeid når det gjelder kvalifisert arbeid:

Øh0 = Tia0/(Åa * At)

der Åa representerer arbeidstida som den kvalifiserte arbeider kommer til å arbeide etter endt utdanning, og At er avskrivningstida i år. Vi kan så benytte Øh0 for å omberegne det totale antall legemliggjorte timer (når vi antar at overføringshastigheten for lærere og andre som tilfører den kvalifiserte tilførsel i produksjonen av kvalifisert arbeidskraft, er den samme som for studentene, etter endt utdanning). Dersom den delen av Tia0 som utgjør kvalifisert arbeidsinput kalles Ka, blir vår reviderte beregning av den totale mengden legemliggjort arbeid:

(1 + Øh0) Ka * Tia0 + (1 – Ka)Tia0 = (1 + Øh0 Ka) Tia0

Men dette nye tallet for det totale antallet legemliggjorte arbeidstimer kan nå brukes til på nytt å beregne overføringshastigheten. Det tillater en ytterligere omregning av det totale antallet timer osv om og om igjen (rekursivt). De etterfølgende tilnærmede verdiene (approksimasjonene) av det totale legmeliggjorte arbeidet gjennom produksjonene av kvalifisert arbeidskraft skaper en geometrisk utvikling der den n-te termen er:

(1 + Øh0Ka + Øh20Ka2 + Øh30Ka3 + … + Øhn0Kan) Tia0

Dersom vi lar n gå mot uendelig, så kan vi beregne de endelige approksimasjonene av den totale mengden legemliggjorte arbeidstimer, nemlig

(1-Øh0Ka)-1 Tia0,

og tilsvarende endelige mål på overføringshastigheten på det legemliggjorte arbeidet:

Øhs = (1-Øh0Ka)-1 Tia0 / (Åa x At)

Dersom vi husker på at Øh0 = Tia0 / (Åa * At), kan Øhs skrives som

Øhs = Tia0 / (Åa * At – KaE Tia0)

Dette gir oss muligheten til direkte å beregne den endelige overføringshastigheten. Dersom vi bruker de ovenfor nevnte illustrasjonstall

  • Tia0 = 7.600
  • Åa = 1.575
  • Ka = 0,05

får vi

  • Øhs = 0,50 for At = 10
  • Øhs = 0,33 for At = 15
  • Øhs = 0,24 for At = 20,

slik det er anført i teksten. I hvert enkelt tilfelle er multiplikatoren for kvalifisert arbeid helt enkelt 1 pluss Øhs.

Ukategorisert

Når fascismen står for døra

Av

AKP

av Aslak Sira Myhre

Heftet Hvem vokter vokterne? har blitt utsatt for kritikk i Klassekampen. Harald Hauketo Fjørtoft (HHF) har under tittelen «Sira Myhre og fascismen» hevdet at undertegnede ikke har kjennskap til verken klassekamp eller fascisme. Han mener at jeg setter «radikale einskildindivid» i fare gjennom å påstå at AKP klarte å påføre seg sjøl større politisk skade enn det overvåkningspolitiet fikk til.

To uker tidligere har AKPs leder Jorun Gulbrandsen (JG) presentert en lignende kritikk. 2. august gir hun et forsvar for hemmelige medlemmer og medlemslister og en del andre «sikkerhetstiltak», hvor hun samtidig avviser at sikkerhetspolitikken i AKP gikk for langt, en kan ha gjort feil, men «årsaken var faktisk POT, militærøvelser mot venstresida, overvåkning …».

Sjøl om Gulbrandsen og Fjørtofts innlegg er formulert svært forskjellig, både i målføre og stil, er grunnlaget for kritikken og konklusjonen overraskende lik. Begge avviser at sikkerhetspolitikken kan ha skada partiet politisk. Og de går ikke inn i noen konkret analyse av den politiske konsekvensen av å grave ned hundrevis av medlemmer og operere med dekknavn og organisatorisk krigsforberedelse som viktigste oppgave for partimedlemmene.

Det er ikke vanskelig å påvise overvåkning i Norge i etterkrigstida, og heller ikke å avdekke denne overvåkingas politiske karakter. Det er også det mesteparten av heftet, Hvem vokter vokterne?, handler om. Men det at «klassefienden» ligger i buskene og snuser, betyr ikke at revolusjonære i Norge må ta på seg kamuflasjedrakt og bygge hytte i nabobusken.

Tvert imot vil en slik politikk bidra til at overvåkerne og oppdragsgiverne får det som de vil, ei revolusjonær venstreside som minner mer om en konspirasjon enn et politisk redskap for arbeidsfolk. Gjennom å organisere seg for krig i fredstid, isolerte AKP (m-l) seg i større grad fra folk og ga de borgerlige propagandistene ammunisjon. Dette velger HHF og JG å overse og henviser istedet til eksistensen av overvåkning om bevis for den politiske linjas riktighet.

Etter mitt syn holder det heller ikke med allmenne henvisninger til kommende kriser og trusselen fra fascismen når man skal legitimere hemmelig politisk virksomhet. Muligheten for at det internasjonale borgerskapet vil ty til fascistiske metoder for å forsvare sin posisjon, er en konstant faktor. Hvis partiers organisasjonsvern skal baseres på den, vil det alltid være riktig med den høyeste form av hemmelighold, uavhengig av de faktiske politiske forholdene i samtida. Legal og åpen politisk virksomhet blir umulig, siden fascismen kan være neste holdeplass uansett.

Kjerna i min kritikk er at politisk partiorganisering må skje utifra de materielle og politiske forhold i samtida, ikke et ukjent antall år inn i framtida og i alle fall ikke i fortida. Den internasjonale venstresida er full av sekter og partier som er strålende godt forberedt på å møte «borgerskapets fascistiske offensiv», men de har sjelden mer enn to hundre medlemmer og er helt ukjent for såvel borgere som arbeiderklasse. Revolusjonære partier som vinner oppslutning og organiserer seg fornuftig som parti i klassekampen i fredelige land i Vest-Europa er derimot mangelvare.

Min påstand er at den ekstreme sikkerhetspolitkken som blei ført, særlig mot slutten av søtti- og begynelsen av åttitallet, skada AKP politisk. Sjøl folk langt inne i partikontoret må ha innsett det, men det var prisen man var villig til å betale for å være usynlig for overvåkeren. JG henviser til beskyttelse av enkeltindivider, for eksempel innvandrere, som begrunnelse for å holde medlemmer hemmelig, bruke dekknavn o.l. i dag. Det paradoksale er at den ene tingen sikkerhetspolitikken ikke fikk til, var nettopp dette, på tross av dekknavn, hemmelige møter og forbud mot medlemsregistre, har folk blitt utsatt for overvåking, yrkesforbud og avlytting. De aller fleste må ha fått mapper, og svært mange har mista jobber som et resultat av den infoen overvåkerne har samla opp om dem. Skal man da seriøst beskytte folk mot all overvåkning, må det altså langt strengere tiltak til enn det AKP (m-l) brukte i 1979, og det tror jeg de færreste ønsker.

Poenget er at det eneste sikkerhetspolitikken påviselig har klart å beskytte er AKPs indre organisering og ledelse. Dette er en prestasjon i seg sjøl, men i ettertid må spørsmålet stilles om det var verdt det. Er de manglende forutsetningene for partidemokrati en slik organisering skaper, isolasjon fra klassekampen og den kulturelle isolasjonen som oppstår som en følge av paranoiane, virkelig en pris man er villig til å betale for å holde sentralstyremdlemmene sine hemmelige?

Hva hadde skjedd om POT hadde fått vite at AKP hadde sentralstyrmøte for eksempel 25. juni 1979? Antageligvis ingenting som helst. Denne typen kunnskap har ligger passivt i støvete arkivskap. Jeg er ikke prinsipiellt mot hemmelighold eller høyt organsiasjonsvern. Men alt må vurderes konkret utifra den politiske situasjonen.

Jeg vil gjenta at AKP skada seg sjøl mer politisk enn det POT fikk til i løpet av søtti- og halve åttitallet, og de sårene de påførte egen kropp den gangen ser man arrene av den dag i dag. Sikkerhetspolitkken fungerte internt byggende og skapte sterke bånd, men førte også til harde brudd. Etterhvert har den blitt holdt liv i som rituale mer enn noe annet. Dette ritualet kan gi folk som kaller seg kommunister et felles språk, men det fungerer ikke politisk progressivt i Norge idag, og det ritualiserte forsvaret for den samme politikken må avvikles hvis vi skal få en fornuftig diskusjon om hvilket organisasjonsvern som er fornuftig for et revolusjonært parti nå.

Ukategorisert

EØS og verdien av oljeformuen

Av

AKP

av Håkon Helle

Høsten 1992 ble en studie som var gjennomført av Oljeindustriens Landsforening kjent i media. Her ble de dramatiske konsekvensene for norsk statlig kontroll med petroleumsressursene analysert. Blant annet ble det påpekt at Gassforhandlingsutvalget ikke kunne opprettholdes fordi det var i strid med konkurransereglene. Rapporten ble forsøkt tiet i hjel. Jeg var selv med på et møte i Olje- og energidepartementet der statsråden og de fremste embetsmennene overfor OFS forsøkte å bortforklare og bagatellisere de forhold som var omtalt i rapporten.

Olje- og gassformuen vår – enten den befinner seg under havbunnen, i oljefondet og den som eksisterer i form av et mektig utbygd produksjons- og transportsystem på norsk sokkel – er avgjørende for norsk økonomi både nå og i generasjoner framover.

I den siste tida er det blitt oppmerksomhet om hva EU og EØS har å si for verdien av denne formuen. Men det har ennå ikke gått opp for folk flest at EU kan være i ferd med å røve til seg vesentlige deler av verdiene med EØS-avtalen som grunnlag.

Gjennom å presse prisen på olje og gass nedover og ved å ilegge norske statseide selskaper bøter på titalls milliarder kroner, er EU i ferd med å stikke en vesentlig del av oljeformuen i egen lomme. Unionen kan gjøre det fordi norske politikere har nektet å se i øynene hva EØS-avtalen som de gikk inn på i 1992, innebærer.

Artikkel 86

EU-traktatens artikkel 85 inneholder et forbud mot alle avtaler og praksis som hindrer eller begrenser konkurransen mellom virksomheter. Artikkel 86 inneholder forbud mot misbruk av dominerende posisjon, dvs. at virksomheter med slik posisjon utnytter sin stilling til å oppnå høyere priser for eksempel ved å begrense tilbudet av en vare. Tilsvarende bestemmelser har vi i EØS-avtalens artikler 53 og 54. EØS-avtalens artikkel 59 inneholder en særlig bestemmelse som forbyr offentlige foretak å opptre i strid med konkurransereglene.

Prisen på olje og gass er helt avhengig av at det skjer en begrensning av konkurransen mellom oljeprodusentene på verdensbasis. Det finnes nok olje og gass som kan produseres så billig at det i et system med fri konkurranse ikke ville vært mulig å opprettholde norsk produksjon. Grunnlaget for at prisene holder seg på et nivå som gjør norsk olje- og gassproduksjon lønnsom, er produksjonsbegrensninger gjennom OPEC. Heldigvis er ikke OPEC-landene medlem av EU eller EØS. Hadde de vært det, ville verdien av norsk olje og gass vært null. Installasjoner, rørledninger og landanlegg ville vært verdiløst skrapjern.

Men om EU ikke kan få kontroll over olje- og gassproduksjonen på verdensbasis, så kan unionen kontrollere hva vi i Norge foretar oss. Som netto konsumentland vil de fleste EU-land ha interesse av en lavest mulig pris på olje og gass. Denne felles interessen i forening med de hellige prinsipper i EØS-avtalens artikler 53 og 54 er EU-kommisjonens ammunisjon når den nå er på krigsstien mot Norge for å tvinge gjennom en fri konkurranse mellom alle produsenter på norsk sokkel ved salg av olje og gass.

Rettslige tiltak

I høst har vi på nytt sett denne mekanismen i sving. Etter 11. september har nedgangen i etterspørselen ført til synkende priser. For å holde prisen på et forsvarlig nivå har OPEC gått inn for produksjonsbegrensninger, men bare på betingelse av at de store eksportørlandene utenfor OPEC bidrar med sitt. Både Norge og Russland sa i utgangspunktet nei, men har nå gitt etter. De norske produksjonsbegrensningene er imidlertid kritisert av ESA, og det er ikke usannsynlig at denne kritikken blir fulgt opp av rettslige tiltak.

Hvis EU setter hardt mot hardt og tvinger Norge til å avstå fra produksjonsbegrensninger, kan det føre til at OPECs forsøk på prisregulering bryter sammen, og det kan igjen få svært alvorlige følger for prisen på olje og gass. På grunn av de forholdsvis høye utvinningskostnadene på norsk sokkel er Norge blant de produsentlandene som vil bli rammet hardest av et slikt prisfall.

Dette er bakgrunnen for de innstramminger vi har sett i oljeindustrien de seinere åra. Nedskjæring i bemanningen, billigere løsninger, kritisabel sikkerhet er et resultat av oljeprodusentenes strev etter å få ned produksjonskostnadene slik at de kan møte den lave prisen som lurer rundt svingen dersom OPEC-kartellet bryter sammen.

Det prekære grunnlaget for verdien av petroleumsforekomstene våre, har vært klart for alle som har beskjeftiget seg med dette siden oljeutvinningen kom i gang på begynnelsen av 70-tallet. I utgangspunktet var svaret: statlig styring. Det var tverrpolitisk enighet om at staten skulle være eier av petroleumsressursene og at all leting og utvinning måtte skje etter statlig tillatelse og på de vilkår som staten fastsatte.

GFU nedlagt

Ett av de vilkårene staten satte, var at salg av gass fra norsk sokkel skulle skje gjennom Gassforhandlingsutvalget (GFU). GFU var sammensatt av representanter for de to norske selskapene Statoil og Hydro (tidligere også Saga) og hadde kontroll med alt gassalg fra norsk sokkel. GFU hadde som strategi å forhandle seg fram til langsiktige leveringskontrakter med regulerte priser. Det var nødvendig for å bære de store kostnadene som særlig er forbundet med bygging av de lange rørledningene fra gassfeltene fram til kontinentet. For å oppnå dette var det viktig at gassfeltene ble utbygd i takt med avtaket av gass, og at selgerne av gass unnlot å underby hverandre.

GFU er nå nedlagt etter krav fra EU. Samtidig er alle gassproduserende selskaper på norsk sokkel varslet om mulige kjempebøter fordi GFU gjennom samlet salg av gassen har kunnet oppnå høyere priser enn det som ville vært tilfelle ved fri konkurranse. Det er antydet bøter i størrelsen 50 milliarder kroner – en ufattelig sum. Både på grunn av skattereglene og fordi GFU er påtvunget selskapene gjennom statlige konsesjonsbetingelser, er det den norske stat som vil sitte igjen med belastningen av disse bøtene. Det vil utgjøre et merkbart innhogg i oljefondet.

Samtidig blir verdien av den norske produksjonen i framtida sterkt redusert på grunn av den påtvungne konkurransen. Da det i USA for en tid tilbake ble gjennomført en liknende liberalisering av gassalg og transport, falt bunnen ut av markedet.

Kjempekontrakten om langsiktig levering av gass til Polen som ble inngått sommeren 2001, står i fare fordi EU mener den er inngått i strid med EØS-avtalen. EU vil fjerne langsiktige leveringsavtaler med prisgaranti og i stedet gjennomtvinge salg av gass på spotmarkedet fordi det vil tvinge prisen nedover.

Konsekvensene av EØS-avtalen på dette området var ikke ukjente for norske politikere da avtalen ble inngått. Høsten 1992 ble en studie som var gjennomført av Oljeindustriens Landsforening kjent i media. Her ble de dramatiske konsekvensene for norsk statlig kontroll med petroleumsressursene analysert. Blant annet ble det påpekt at GFU ikke kunne opprettholdes fordi det var i strid med konkurransereglene. Rapporten ble forsøkt tiet i hjel. Jeg var selv med på et møte i Olje- og energidepartementet der statsråden og de fremste embetsmennene overfor OFS forsøkte å bortforklare og bagatellisere de forhold som var omtalt i rapporten.

Forsøket på å stikke hodet i sanden vil komme til å koste landet dyrt. Gjennom innkjøpsdirektiv, lisensdirektiv og gassdirektiv har EU bit for bit umuliggjort den samfunnsmessige utnyttelsen av petroleumsrikdommen som det var politisk enighet om etter at oljen ble påvist ved inngangen til 1970-tallet.

Oljepenga over til EU

Nå planlegger EU å straffe Norge på pungen for å ha gjennomført en oljepolitikk som hadde som målsetting at rikdommen skulle komme hele samfunnet til gode og at ressursene skulle tas vare på slik at de ikke ble skuslet bort på en uforsvarlig måte. Vesentlige deler av de reserver som Norge har lagt opp, skal overføres til EUs fellesskapskasse som straff for at vi ikke umiddelbart forlot en slik politikk da EØS-medlemskapet ble et faktum i 1994.

Delprivatiseringen av Statoil som nå er gjennomført i tråd med vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte høsten 2000 er en annen konsekvens av EØS-avtalen. Jens Stoltenberg har nylig gått ut og advart om at Høyre-Sentrum regjeringas politikk for videre privatisering blant annet kan medføre konsekvenser for lokaliseringen av Statoils hovedkontor, som jo nå ligger i Stavanger. Det er litt av en melding å gi til AP-politikerne fra Rogaland, Nordtun og Reme, som etter landsmøtet kom hjem stolte som haner for det de hadde fått til for distriktet.

Sannheten er at privatiseringen av Statoil som begynte med AP-landsmøtets vedtak, meget vel kan føre til at Statoils hovedkontor ikke bare kan forsvinne fra Stavanger, men også fra Norge. Samtidig kan hele den distriktssatsingen som Statoil etter pålegg fra Stortinget har gjennomført, gå fløyten.

En børsnotering av Statoil innebærer at selskapet skal styres etter markedets lover. Selv om staten foreløpig har aksjemajoriteten, ligger det en berettiget forventning fra de øvrige eiere om at selskapet drives på en mest mulig lønnsom måte. En slik forventning kan godt komme på tvers av både distriktspolitiske og nasjonale hensyn. Dersom statens eierposisjon svekkes ytterligere, kan det få konsekvenser ikke bare for lokaliseringen av baser og virksomheter, men for selskapets ledelse.

Argumentene for å privatisere Statoil var i hovedsak at EUs oljedirektiv, som vi er bundet av gjennom EØS-avtalen, legger slike begrensninger på hva staten kan bruke Statoil til, at det ikke lenger hadde noen hensikt å opprettholde selskapet som 100% statlig. Oljedirektivet innebærer en forpliktelse for staten, om den i det hele tatt deltar i oljevirksomheten, å drive ut fra rent kommersielle prinsipper uten å blande inn nasjonale og næringspolitiske hensyn.

Direktivet forbyr staten å opptre i overensstemmelse med det som fremdeles står som Petroleumslovens faneparagraf, § 1-2: Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.

Denne argumentasjonen er logisk nok, men det blir ikke trukket de logiske konsekvenser av den. I stedet for å bøye seg for direktiver fra EU som slår grunnen under det som har vært de bærende søyler for forvaltningen av petroleumsressursene på norsk sokkel, kunne vi sagt nei til oljedirektivet.

Vetoretten mot direktiver ble jo av EØS-tilhengerne fremhevet som et avgjørende argument for at vi skulle gå med i 1992.

Ut av EØS!

I dag kan vi benytte oss av en annen sikkerhetsventil som ble framhevet den gang: EØS avtalen er oppsigelig med ett års varsel. Vi kan si fra til EU at vi er lei av at Unionen forsøker å disponere over våre naturressurser, og at vi i stedet vil forhandle om en likeverdig avtale som lar begge parter beholde råderetten over egen eiendom.

Ukategorisert

AKPs nye program – et tilbakeskritt i forståelsen av det kapitalistiske systemet

Av

AKP

av Johan Petter Andresen

Det nye programmets analyse av utviklinga av den kapitalistiske økonomien er et tilbakeskritt i forhold til forslaget fra programkomiteen som ble lagt fram i september 2001. Etter min mening bryter programmet med grunnleggende marxisme på økonomiens område. En analyse av den kapitalistiske økonomiens grunnleggende utviklingstendenser burde være en bærebjelke i et kommunistpartis program. Landsmøtet har valgt å skjære bort tilløp til en slik analyse.

Det er en god del å utsette på forslaget fra programkomiteen både når det gjelder form og innhold. Så dette er ikke noe forsvar for alt i programkomiteens forslag når det gjelder den generelle økonomiske utviklinga. Men innholdet i programforslaget er som sagt mye bedre. Her er noen av formuleringene som er fjerna av landsmøtet:

  • 1. I Forordets fjerde avsnitt: «Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien.»
  • 2. I forslagets kapittel 1, som ble programmets kapittel 6, punkt 1.1, fjerde avsnitt: «Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør profitt til produksjonens hovedmål, hemmer og hindrer også utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens.»
  • 3. I forslagets kapittel 2, som ble programmets kapittel 1. 3. avsnitt i ingressen: «De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er for lengst historie. Dens måte å produsere og distribuere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. En allmenn stagnasjon i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.»
  • 4. I samme kapittels 2.3.3: «Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som fører til økonomisk stagnasjon.»
  • 5. Samme kapittels punkt 2.10.2: «Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i bruttonasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.»
Vedtatte formuleringer

Det som er vedtatt er en kritikk av hvordan kapitalismen fungerer. Altså at kapitalismen ikke er bra for folk flest og for miljøet. Men intet sted tas marxismens standpunkt om at kapitalismen er en historisk forbigående samfunnsform eller at de indre motsetningene i den kapitalistiske økonomien skjerpes etter hvert som kapitalismen modnes. Og når det gjelder stagnasjonen etter krigen, finnes det ingen beskrivelse av denne. Tvert imot, programmet beskriver et samfunn som evner å løse sine kriser. Årsaken til at det kan bli sosialistiske revolusjoner er at arbeiderklassen en gang vil ønske å frigjøre seg. Det nærmeste man kommer en kriseteori som går inn på dagens økonomiske utvikling er i punkt 1. 10.1 til 1.10.4. Her kan vi lese:

1.10.1: Slutten av det tjuende hundreåret framstod i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen.

1.10.2: Likevel står problema i kø for borgerskapet. Den nye teknologiske revolusjonen legger grunnlaget for raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske samfunnsendringer, som kan bli en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa.

1.10.3: Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt varehandelen og investeringer i produksjon.

Likevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkinga. Men i stedet for at en mulig overflod blei delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene. Varer ødelegges framfor å bli gitt til de stadig flere som ikke har råd til å kjøpe dem. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet.

1.10.4: Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.

Dette er en livredningsmanøver for kapitalen som fører til at velferdsstaten som sosial og politisk stabilisator raseres. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa, vil derfor også være et politisk spørsmål.

Det er mye riktig beskrivelse i denne analysen, men den mangler logikk, for eksempel forklarer den ikke hvorfor den spekulative økonomien vokser. Kan borgerskapet velge å minske den spekulative økonomien, eller er denne utviklinga en del av en nødvendig økonomisk utvikling gitt de kapitalistiske produksjonsforholdene? Hva er sammenhengen mellom utviklinga av den spekulative økonomien og den merverdiproduserende delen av økonomien? Har kapitalismen en kronisk overproduksjonskrise? Eller har den bare konjunkturelle kriser som løses etter hvert? Programmet beskriver en kapitalisme med problemer, men ikke en kapitalisme som kun kan løse sine problemer ved å forverre sine egne sjukdommer.

Hva mente Marx om kapitalismen?

Kort fortalt var Marx utvetydig på at kapitalismen er en historisk forbigående samfunnsform, som på grunn av sine indre motsigelser må gå under. Dette preger både hans historiske tilnærming og hans økonomiske analyser.

Marx mente at de økonomiske krisene som det kapitalistiske systemet skaper, blir løst på en slik måte at dets indre motsetninger skjerpes og at dets kriser blir dypere. Han trekker fram som et grunnleggende forhold at det kapitalistiske systemets evne til å øke produksjonen har få hindre, mens forbruksevnen møter mange barrierer som begrenser dets vekst. Dette gir opphav til kriser, som altså overvinnes på en slik måte at systemets innebygde motsetninger skjerpes.

La oss se litt på åssen Marx så på de grunnleggende utviklingstrekka til den kapitalistiske økonomien. Fra Manifestet kan vi lese:

«Hvordan overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida ved den framtvungne ødelegginga av en mengde produktivkrefter, på den andre sida ved erobring av nye markeder og grundigere utbytting av de gamle markedene. Altså hvordan? Ved at de forbereder enda mer omfattende og kraftigere kriser og minsker midlene til å forebygge krisene» (Side 27 i den norske utgaven fra 1970). (Min understrekning).

Legg merke til at Marx legger vekt på at måten krisene løses på er ved at det legges et grunnlag for enda større og sterkere kriser: altså at den kapitalistiske økonomiens indre motsetninger skjerpes og at etter hvert som det kapitalistiske systemet utvikles bruker det samtidig opp de midlene det trenger til å forebygge krisene.

Fra kapittel 15 i bok 3 av Kapitalen har vi noen flere, mer teoretiske sitater som omhandler det samme:

«Betingelsene for den direkte utbyttinga er ikke identiske med de som gjelder for dens realisering. De er ikke bare ulike i sted og tid, men også teoretisk. Betingelsene for den direkte utbyttinga er kun begrensa av samfunnets produktive evne, betingelsene for utbyttingas realisering er begrensa av det relative forholdet mellom de ulike produksjonsgrenene og samfunnets evne til å forbruke. Men den sistnevnte blir verken bestemt av den absolutte produktive evnen eller av den absolutte forbrukerevnen, men av forbrukerevnen basert på de antagonistiske betingelsene i distribusjonen, som reduserer forbruket til størstedelen av samfunnet til et minimum innafor mer eller mindre trange grenser. Realiseringa er videre begrensa av akkumulasjonstendensen, trangen til å ekspandere kapitalen og produsere merverdi i en større skala. Dette er en lov for den kapitalistiske produksjonen, gitt gjennom stadige revolusjoner i sjølve produksjonsmetodene, forbundet med den stadige forringelsen av den eksisterende kapitalen, av den generelle konkurransekampen og behovet for å forbedre produksjonen og dens skrittvise utvidelse, kun som et middel for dens vedlikehold, der straffen er ruin. Markedet må derfor stadig utvides, slik at dets indre sammenhenger og betingelsene som regulerer dem, antar formen av en naturlov som virker uavhengig av produsentene, og blir stadig mer ukontrollerbare. Denne indre motsigelsen søker sin løsning gjennom en utvidelse av det ytre produksjonsområdet. Men, jo mer produktiviteten utvikles, jo mer blir den i uoverensstemmelse med den snevre basisen på hvilken betingelsene til forbruket hviler.»

«Den kapitalistiske produksjonen prøver stadig å komme forbi disse innebygde grensene, men kommer forbi dem bare på en slik måte, at disse hindringene igjen plasseres i dens vei, og da i enda større skala.»

«Når derfor den kapitalistiske produksjonsmåten er et historisk bestemt middel for å utvikle de materielle produktivkreftene og skape et tilsvarende verdensmarked, er den samtidig den konstante motsigelsen mellom denne historiske oppgave og de tilsvarende samfunnsmessige produksjonsforhold.»

«Det kommer til overflaten her på en klar økonomisk måte – dvs. sett fra borgerskapets standpunkt, innafor begrensningene for kapitalistisk erkjennelse, fra standpunktet til sjølve den kapitalistiske produksjonen – at den har sin grense, at den er relativ, at den ikke er absolutt, men er kun en historisk produksjonsmåte som samsvarer med en bestemt avgrensa epoke i utviklinga av produksjonens materielle behov.»

«Utviklinga av det samfunnsmessige arbeidets produktive krefter er den historiske oppgava og berettigelsen til kapitalen. Akkurat derfor skaper den ubevisst de materielle betingelsene for en høyere produksjonsmåte.»

Det har rent mye vann i elva siden Marx lagde sine teorier. Men vi lever fortsatt under kapitalistiske produksjonsforhold, og kapitalismen har utvikla seg og skal da, i følge Marx ha fått skjerpa sine indre motsetninger. Og jeg mener at dette stemmer.

Hva mener en del marxister?

I motsetning til i Marx’ tid evner ikke den kapitalistiske økonomien å opprettholde den generelle økonomiske veksten i samfunnet. Jo større andel av totaløkonomien i verden som blir kapitalistisk, jo svakere blir den økonomiske veksten. Etter den brutale saneringa av produktivkrefter som den andre verdenskrig innebar, så det lenge tilsynelatende positivt ut for kapitalismen. Men allerede etter få år oppsto overkapasitetsproblemer i den internasjonale økonomien, og marxistiske økonomer kunne påpeke, allerede i 1966, at den moderne internasjonale monopolkapitalistiske økonomien hadde en innebygd stagnasjonstendens som kunne observeres statistisk (Monopoly Capital av Paul Baran og Paul Sweezy, 1966).

«Man kan vende og snu på det som man vil. Man kan likevel ikke unngå den konklusjon at monopolkapitalismen er et selvmotsigende system. Det har en tendens til å skape et stadig større overskudd, men det kan ikke frambringe det forbruk og de investeringsåpninger som er nødvendige for absorbering av et økende overskudd og for at systemet skal funksjonere tilfredsstillende. Siden overskudd som ikke kan absorberes, ikke kan produsere, følger det at den normale tilstand i den monopolkapitalistiske økonomi er stagnasjon» (Fra Pax-utgaven av Monopolkapitalen, Sweezy og Baran, 1971, side 110).

En liten illustrasjon på stagnasjonstendensen finner vi i følgende tabell:

Veksten stagnerer tiår for tiår

Paul Sweezy følger opp stagnasjonsanalysen sammen med Harry Magdoff i 1988, i boka Irreversible Crisis (Monthly Review Press 1988). Her viser de sammenhengen mellom stagnasjonstendensen og den eksplosive økinga av finanssektoren og gjeldas nye rolle i økonomien. Det var også med bakgrunn i denne boka at AKP arrangerte en økonomikonferanse i begynnelsen av 1990-tallet og inviterte Harry Magdoff som hovedinnleder. Hans synspunkter har tydeligvis ikke blitt gjort til en del av AKPs synspunkter.

Vi ser samme grunnleggende holdning fra et annet marxistisk miljø. En artikkel som har vekt oppsikt er av Robert Brenner. «Verdensøkonomien ved årtusenskiftet – i retning oppsving eller krise?». (Se Vardøger nr 26, 2000.) I motsetning til Sweezy legger han vekt på utviklinga av profittraten og hvordan denne har påvirka monopolkapitalens ulike tiltak for å opprettholde denne. Men i likhet med Sweezy og andre har han samme hovedtese i bånn for sin analyse. En hovedtese som han har fra Marx. Han skriver:

«Bakgrunnen for dagens situasjon må søkes i utviklingen av de tre fundamentale langsiktige og nært sammenhengende trender. Alle tre ble utløst omkring 1965-73 av det systemomfattende fallet i avkastningen, og av det faktum at man over lang tid ikke fikk avkastningen opp igjen. Til grunn for dette lå framveksten av vedvarende overkapasitet og overproduksjon i den internasjonale industrien. » (Min understrekning)

Altså Marx, Sweezy, Baran, Brenner og Magdoff trekker alle sammen forholdet mellom produksjon og forbruk som det som ligger i bånn for de andre symptomene: enten det er de sykliske krisene, opphoping av finansiell kapital, gjeldsoppbygginga, profittratens utvikling, globaliseringa, monopoliseringa, stagnasjonstendensen osv.

Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste marxistisk økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer og at dens indre motsigelser skjerpes. Men her forventer jeg å bli opplyst av de som har gått i spissen for å stryke programkomiteens forslag på dette området. Hvem mener noen annet, og hvorfor? Kanskje kan vi da få en klargjørende diskusjon om meningsforskjeller?

Fra Sverige har journalisten og marxisten Mikael Nyberg gitt oss boka kapitalet.se (Ordfront 2001). AKP har med god grunn reklamert for denne boka, men nettopp fordi den kan forstås å innholde en alternativ analyse til ovennevnte økonomers analyse føler jeg at det er på sin plass med en kommentar.

Boka gir en meget god beskrivelse av sentrale sider ved utviklinga av klassekampen i Sverige og av utviklinga på sjølve arbeidsplassene som jeg satte særlig stor pris på. Men fordi forfatteren ikke tar utgangspunkt i stagnasjonstendensene som grunnlag for borgerskapets angrep på arbeiderklassen, ender han opp i en klassekampteori som overdriver endringene i arbeiderklassens styrke og dermed også borgerskapets styrke. Folkhemmet på 50-, 60- og 70- tallet forklares som et resultat av arbeiderklassens styrke. Deretter, fra åttitallet angriper borgerskapet, og arbeiderklassen svekkes. Dette er også delvis riktig etter mitt skjønn. Dersom vi ser på den globale klassekampen er det vel liten tvil om at det skjedde et negativt skifte fra slutten av 70-tallet med splittelsen mellom Kina og Albania, Vietnams invasjon av Kampuchea, og innmelding i Comecon og seieren til Teng Siao Ping i Kina. I likhet med mye fra AKP/RV de siste 20 åra legger Nyberg vekt på «borgerskapets offensiv». Men han tar ikke opp at denne offensiven, for å øke utbyttinga, skjer på bakgrunn av en kapitalistisk økonomi som har stadig større problemer med å fungere. Dermed ebber hans analyse ut i et mørkt bilde av en stadig mer menneskefiendtlig kapitalisme som han regner med at den svenske arbeiderklassen før eller seinere vil reise seg mot. Hans bilde er av et stadig sterkere og råere borgerskap. Mitt bilde er av et stadig mer fortvila og desperat borgerskap. Hans bilde er av en svekka og oppsplitta arbeiderklasse. Mitt bilde er av en større, bedre organisert og mindre systemtro arbeiderklasse i dag enn for 30 år siden ( i hvert fall i Norge, og antakeligvis i Sverige også). Nyberg påpeker at kapitalismen nå synker ned i en tilstand av kriser, massearbeidsløshet og global misære. Men dette knyttes til borgerskapets økte makt, ikke til nedgangen i veksttakten etter krigen. Det ligger som en logisk konklusjon på Nybergs tilnærming at dersom arbeiderklassen styrker sin stilling, vil det internasjonale kapitalistiske samfunnet oppleve nye tiår med høy vekst.

Debatten i 1983-84

Jeg kan dessverre ikke vise til en eneste norsk marxistisk økonom, da jeg ikke kjenner til at noen av dem har gjort forsøk på sjølstendig analyse av utviklinga av den internasjonale kapitalistiske økonomien etter krigen, med unntak av det vesle heftet Kriser i kapitalismen (AKP(ml), 1983, red. Carl-Erik Schultz). (Og den gangen var Schultz, Mønnesland, Lysestøl, «Per Lund» m.fl. medlemmer av AKP(ml).) Her skriver man i forordet at man ikke kan spå om utviklinga av den sykliske krisa man da var oppe i. Hensikten med heftet var, i følge forordet, å «legge fram noen hovedpunkter når det gjelder fakta om den kapitalistiske krisa i verden og i Norge. Den teoretiske og politiske drøftinga av krisa kommer i seinere avsnitt.» Heftet utløste en debatt blant «ekspertene» i partiet der man konsentrerte seg om årsaksforholdene i forbindelse med de sykliske krisene. Leser man f. eks. Per Lunds artikkel «Akkumulasjon og krise under kapitalismen» (Marxistisk studiebok, trinn 2, 1983) finner man hans forklaring på årsaker til de periodiske krisene og hvordan de løses, men ingenting om den historiske tendensen til at de løses på en slik måte at de indre motsetningene skjerpes. Etter min mening er det opplagt mulig å ha ulike vinklinger på de sykliske krisene (altså de som kommer jevnlig med cirka 10 års mellomrom), blant annet fordi disse sykliske krisene kommer i ulike etapper i kapitalismens generelle utvikling.

Dessverre gikk ikke debatten inn på det som må være det overordna for oss å få grep om: når kapitalismen løser disse sykliske krisene, hva da? Skjerpes kapitalismens indre motsetninger, eller fortsetter man da som om ingenting har skjedd? Her mener jeg at Marx påstår og virkeligheten viser at det må gå galt. Så må vi spørre oss: Hvordan kan vi studere, i virkelighetens verden, empirisk, hvordan kapitalismens indre motsetninger skjerpes? Dette bør en videre debatt konsentrere seg om. Et annet naturlig spørsmål som vi også kan videreutvikle er: Hva er det ved kapitalismen som gjør at dens indre motsetninger skjerpes?

Import fra Sovjet

I 1975 ga AKP(ml) ut en sovjetisk bok produsert i 1954, Politisk økonomi, lærebok. Den har to kapitler som handler om «kapitalismens almene krise». Problemet er at dens hovedtese om årsakene til denne krisa er feil:

«Grunndragene i kapitalismens almene krise er: verdens kløvning i to systemer – det kapitalistiske og det sosialistiske – og kampen mellom dem, krisen i imperialismens kolonisystem, skjerpningen av markedsproblemet og den kroniske massearbeidsløshet som henger sammen med dette» (side 260).

«Skjerpingen av problemet om markedene under kapitalismens almene krise skyldes først og fremst den ting at enkelte land er falt ut av imperialismens verdenssystem» (side 267).

Historia har i ettertid vist at monopolkapitalismens allmenne krise ikke er avhengig av sosialismens og kolonienes seierrike framganger. Monopolkapitalismen greier helt av seg sjøl å skape overproduksjon, stagnasjon, massearbeidsløshet osv.

Vil AKP prioritere studier av kapitalismen?

Med tanke på hvor lite det er jobba med å utvikle en sjølstendig norsk marxistisk analyse av den moderne kapitalismens generelle økonomiske utvikling, er det ikke noe rart i tendensen i partiet til å undervurdere kapitalismens indre motsetninger.

Men det er mildest talt uheldig for utviklinga av den ideologiske kampen generelt i samfunnet at det ikke er noe parti som hevder med tyngde at borgerskapet ikke er på offensiven, men tvert imot – borgerskapets samfunn ris av stadig sterkere indre motsetninger som fører til en nedgang i veksten og fører hele verdenssamfunnet ut i en kommende depresjon i overskuelig framtid.