av Jan Børresen

av Hanne Wilhjelm og Turid Horgen

«Nå skal ikke alle slags feministiske skrifter få stå som talerør for hele kvinnebevegelsen, nå har vi fått ei avis som oppfordrer til kamp mot all kvinneundertrykking.» Slik skrev redaksjonen i 1975 i prøvenummeret til Kvinnefront. Både stoffvalg og profil var tett knyttet til ønskene fra Kvinnefrontens ledelse. Opplaget var tre ganger dagens, og prisen var 5 kroner.

Nettverket av kommisjonærer var stort og løssalget det viktigste for å holde bladet flytende økonomisk. Løssalget var en oppgave for kvinnefrontgruppene, og for mange kvinner en første handling i kvinnekampen. Kvinnefront var en del av den.

Kvinnekampen har endret seg i det kvarte århundret som har gått. Men bladet lever. I 1982 vokste Kvinnejournalen ut av Kvinnefront: Overgangen var også en markering av større frihet for redaksjonen og flere ikke-kvinnefrontere som aktive medlemmer av redaksjonen.

Den kvinnepolitiske betydningen til bladet har unektelig skrumpet med synkende opplagstall og mindre aktivitet på gatene. Men funksjonen som pustehull i tider med kvinnepolitisk lavkonjunktur og som arena for skrivende jenter, har ikke blitt mindre. Kvinnejournalen er stolt av å ha vært en viktig base for skrivende kvinner. Alle redaksjoner har følt ansvar for å bringe nyheter om kvinnekampen, kvinners hverdag, tanker og analyse og kvinnelig kunstneres produksjoner enten dette har vært i vårt, i våre naboland eller i 3. verden. Kontakten mot deler av den organiserte kvinnebevegelse utover Kvinnefronten, finnes om ikke til fast tid og sted, så i et omfang som knytter redaksjonen til disse. Enten det har vært Juridisk rådgivning for kvinner, FOKUS, Krisesenterbevegelsen, Kvinner på tvers eller KIM. I en viss kontrast til den sterke proklamasjonen for 25 år siden kan vi se en utvikling i retning av at Kvinnejournalen har blitt talerør for nettopp større deler av kvinnebevegelsen. Dagens redaksjon er stolt av å være motstrøms og fortsatt komme ut. Våren 1999 da det var akutt behov av flere innsatsvillige kvinner i redaksjonen, ble det gjennom annonser etterspurt frivillig arbeid. Responsen var stor. Nå er redaksjonen ny, stapp full av fornyet og ny energi, av ideer og krefter.

Signalet som tilstrømmingen gir er viktig. Å handle i feministisk ånd er igjen blitt mulig for en ny generasjon. Vi kan i hvert fall forstå tilstrømmingen på denne måten.

Den nye redaksjonen lover godt av flere grunner: For fortsettelse av bladet, for et bedre og mer spennende blad. Nå består redaksjonen av noen få gamle medlemmer, med bred og omfattende kvinnepolitisk erfaring. Og mange fra en helt ny generasjons feminister, som har om ikke personlig så politisk, vokst opp som pikebarna til 70-tallets kvinneopprører. Denne redaksjonen skal lage blad sammen. Det må det bli noe helt nytt utav.

Vi inviterer til å følge med. Et abonnement er lurest. Du er heldig hvis du får kjøpt bladet hos Narvesen.

av Arne Byrkjeflot

Store deler av miljøbevegelsen støtter grønne avgifter. Ideen er at markedet skal løse miljøproblemene. Markedet må bare korrigeres ved å legge avgifter på utslipp. Da vil vi få et riktig marked. Forbruk og produksjon vil da kun foregå når nytteverdien for den enkelte er større enn kostnadene inkludert miljøavgift.

Nå bør en være klar over at bare de færreste grønne avgifter har som formål å bedre miljøet. Grønn skattekommisjon hadde ikke som mandat å bedre miljøet. Den hadde som mandat å finne alternativ til skattlegging arbeidskraft. Den frie kapitalbevegelsen gjør det vanskelig å skattlegge kapital og formue. Da flagger de ut. Resultatet er nullskatt på rederne og nullskatt på aksjeutbytte. Den hellige konkurranseevnen gjør det vanskelig å opprettholde eller øke skattetrykket på arbeidskraft. Staten har to strategier for å løse dette problemet:

1. Senke utgiftene ved å svekke velferdsstaten.
2. Øke skattene på det som ikke er så lett å flytte: eiendomsskatt, moms på tjenester og miljøavgifter.

Men vi som slåss for arbeidsplassene våre i industrien, møter en ny virkelighet. Ikke bare skal arbeidsplassene våre legges ned, men vi skal legges ned til det beste for miljøet. Tilsvarende vil veiprising legge tunge byrder på de minst velstående blant oss, men det er tilsynelatende nødvendig for miljøet.

Eksemplet SO₂-avgift

For 2 år siden fikk vi ganske overraskende ei avgift på svoveldioksid på 3 kr/kg, men bare på svovel i koks og kull. I årets reviderte nasjonalbudsjett ble denne doblet til 6 kr/kg. Miljøbakgrunnen her er at Norge har underskrevet Gøteborgprotokollen og forpliktet seg til å få ned svovelutslippet i Norge fra dagens 29.000 tonn til 22.000 tonn i år 2010. Norge må oppfylle sin del av avtalen for å ha håp om å bli kvitt en del av den sure nedbøren fra kontinentet og England som forsurer norsk skog, vann og elver. Slik sett kan SO₂-avgiften ses på som en forsmak på en CO₂-avgift som vil følge av Kyotoavtalen.

Har så denne avgiften hatt noen miljøvirkning? Joda, bedriftene har lett etter det minst svovelholdige kull og koks på verdensmarkedet og svovelutslippet har gått litt ned. Men denne effekten er nå tatt ut. Skal en komme videre, må det rensing til. Å bygge renseanlegg for svovel er i utgangspunktet enkelt teknisk. På grunn av røkrensing er allerede avgassene samlet. Denne avgassen bobles gjennom enorme mengder sjøvann, svovelet felles ut som salter og kan enkelt skylles ut i havet uten skadevirkning. Det logiske er derfor å starte med de verkene som ligger nærmest havet og har riktig type filter (minst mulig falskluft) og rense et tilstrekkelig antall verk inntil målet på 20.000 tonn er nådd. Men dette kan ikke oppnås med SO₂-avgift. Avgiften måtte iallfall tredobles før det ville vært mer lønnsomt å rense for de som lå gunstigst til enn å betale avgift. Ikke mange ville overlevd et slikt avgiftsnivå. Iallfall ville nok bedrifter dødd til at de andre slapp å tenke på å rense seg ned til 20.000 tonn.

Den eneste logiske veien ut av dette er å la avgiften gå inn på et fond, bruke pengene til å rense der det er mest hensiktsmessig og fjerne avgiften når målet er nådd. Dette er faktisk et felles forslag fra industri og fagbevegelse. Men den har intet gjennomslag i regjering og Storting, fordi den bryter mot et grunnleggende prinsipp: Miljøavgiftene skal ikke øremerkes. De skal ikke forsvinne om miljøproblemet er løst. Det er et skattesystem, ikke et virkemiddel for å bedre miljøet.

Veiprising

Veiprising er basert på å prise veibruk forskjellig etter når en kjører og hvor en kjører. Kjøring vil deretter kun foregå når den enkeltes nytteverdi er større enn den ulempen en påfører samfunnet fastsatt i pris.

Køfrisystemet i Trondheim er som skapt til dette formålet. Det er bare å montere sendere overalt og påby alle biler montering av en Køfribrikke. Bomveien i Trondheim har allerede elementer av veiprising i seg. I begynnelsen så vi da også at folk tilpasset kjøremønsteret etter når det var gratis å passere. Men 12 kroner pr. passering er ikke nok til at denne effekten holdt seg. Avgiften måtte nok skrus opp betydelig, på 30 kroner hadde vi kanskje skviset ut tilstrekkelig lavtlønte aleneforeldre til at køene forsvant og trafikken fløt perfekt for oss gjenværende. Tankegangen er så at disse midlene skal overføres til å subsidiere kollektivtrafikken, slik at de som er presset ut har et alternativ. Her oppstår raskt en rekke problemer innenfor et kapitalistisk markedssystem. For det første er det sannsynlig at vi får vedtatt veiprising, men deretter blir forslaget om å øremerke pengene til kollektivtransport nedstemt. Det er et helt overordnet prinsipp for staten at ingen avgifter skal øremerkes. For det andre er det logisk at dersom veiprising faktisk minsker trafikken slik at inntektene går ned, så justeres satsene – ikke for å få minimal transport, men for å få maksimal inntjening. For det tredje er ikke kollektivtransportselskapene interessert i å få flere reisende i rushtida, det er rett og slett ikke lønnsomt å ha busser som bare brukes tre timer daglig. De ønsker flere passasjerer midt på dagen og på kveldstid. Markedet er rett og slett i strid med den fornuft som skal til for å løse miljøproblemer.

CO₂-avgift

Jeg jobber i kraftkrevende industri og er sjølsagt forutinntatt når det gjelder CO₂-avgift. Vi lager ferrosilisium. Dette er en kjemisk prosess der du tar bort oksygenet i kvarts (SiO₂) ved å bruke karbon. Ut kommer silisium og karbondioksid. Ved å lage et kilo ferrosilisium eller silisiummetall får du 4 kg CO₂. Når en regner med at en såkalt markedspris på CO₂ vil bli mellom 100 og 200 kroner pr. tonn, så vil dette gi vår industri en ekstrautgift på 400 kroner til 800 kroner pr. tonn, eller fra 10 til 20% av salgspris. Så lenge konkurrentene våre i all hovedsak ligger i land som ikke omfattes av Kyotoavtalen, så er dette kroken på døra for vår industri. Men fortsatt må alt stål i verden ha sine 2% ferrosilisium og all aluminium sine 2% silisiummetall. CO₂-utslippet fra industrien på verdensbasis vil derfor være uendret. I virkeligheten vil den øke, siden de fleste verk i tillegg også må få elektrisitet produsert med kullkraft. Så langt har vi faktisk støtte fra miljøbevegelsen, de mener det er mest fornuftig for miljøet å beholde denne industrien i Norge.

Men dersom slike konsekvenser er nødvendig for å få en fungerende CO₂-avgift på banen og denne CO₂-avgiften er det som må til for å få ned utslippet av klimagasser på verdensbasis og redde vår jord, så blir jo skjebnen til noen tusen industriarbeidere og et titalls lokalsamfunn tross alt for blåbær å regne.

Tankegangen er at det skal etableres et marked for kjøp og salg av CO₂-kvoter, så skal markedet fastsette en pris på CO₂-utslipp. Dette kvotesalget skal også foregå internasjonalt, slik at miljøtiltak blir foretatt der det er mest lønnsomt.

Vinteren 2001 skal det norske kvotesystemet behandles. Hva er så et kvotesystem? Kyotoavtalen forplikter Norge til kun å øke utslippet med 1% i forhold til utslippet i år 1990. Det er da mulig å tenke seg et system der det blir gitt frikvote for utslippet i 1990, men at en må sørge for å kjøpe kvoter for alt forbruk utover det. Dersom et smelteverk har øket utslippet med 20% fra da, får smelteverket utstedt kvotebevis for 80%. Ved årets slutt må da smelteverket enten rense 20% eller kjøpe kvoter for de resterende 20%. Logikken bak er at det da vil danne seg et marked der prisen på kvotebevis for 1 tonn CO₂ vil tilsvare kostnaden for å rense et tonn. Dersom det da stilles krav om at minst 50% må skaffes innenlands, vil det danne seg to markedspriser, en innenlands og en internasjonalt.

Allerede nå ser vi en del bisarre utslag av dette systemet, siden en del bedrifter som Naturkraft er føre var og kjøper opp kvoter. Vi opplever at bønder i den tredje verden betales for å plante trær. De får så betaling for å ikke høste trærne, slik at CO₂ bindes og ikke frigjøres. Et system der den tredje verden subsidieres for ikke å utnytte sine ressurser blir en følge. En rekke østblokkland har lagt ned så mye forurensende industri at de har kvoter til gode, som de kan selge. Papirkvoter uten miljøvirkning blir følge nummer to. I det hele tatt er internasjonal kvotehandel et opplegg for svindel som vil gå EUs problemer med å kontrollere subsidiene over landegrensene en høy gang. Den nasjonale kvotehandelen er sjølsagt mye mer oversiktlig. Men allerede utgangspunktet i 1990 vil skape en rekke problemer. Skal bedrifter som har minsket sine utslipp få kvoter som de kan selge? Og dersom dette blir avvist, vil ikke da alle bedrifter vente til Kyotoavtalen trer i kraft tidligst i 2008 før de gjør noe som helst?

Lilleby Metall produserer om lag 120.000 tonn CO₂ årlig. Med en markedspris på CO₂-utslipp på 150 kr/tonn er dette 18 millioner årlig. Dersom 80% av dette er frikvote, så kan FESIL legge ned Lilleby, spare 3,6 millioner i avgift og selge frikvoten for 14,4 millioner årlig. Eller de kan stanse verket i 2,4 måneder og slippe å betale avgift. For oss som arbeider der og allerede er vant med regnestykker der permittering veies opp mot konjunktur og strømpris, så blir miljøavgifter en ny og avgjørende faktor når det ikke går helt på topp. Ved nedlegging vil utslippet bli flyttet til fabrikker utenfor Kyotoområdet. Miljømessig er en like langt. Skal en løse dette problemet, må også Kyotoland inn i Kyotoavtalen. Men da bindes de opp til å ikke utvikle seg. Det er USAs strategi for Kyotoavtalen.

Konklusjon

Dette er tre løsrevne eksempler på miljøavgifter som system. De norske miljøorganisasjonene har ikke gått på denne avgiftsstrategien til nå, men de har heller ikke avvist den. RV går så vidt jeg forstår inn for veiprising.

Jeg mener det haster med å avvise miljøavgiftene som en måte å løse miljøproblemene på. Det eneste vi oppnår er en dyp kløft mellom miljøbevegelse og arbeidstakere i industrien og andre som rammes hardt og urettferdig. Dette uten at de grunnleggende problemer kommer et skritt nærmere sin løsning, snarere tvert imot.

Det betyr ikke at vi nødvendigvis er mot alle miljøavgifter. Jeg er som sagt for en øremerket SO₂-avgift som forsvinner når målet er nådd. Jeg kan være med på å diskutere en piggdekkavgift der alt går til å subsidiere innkjøp av piggfrie dekk og avgiften forsvinner når et forhåndsbestemt mål er nådd. I det hele tatt kunne vi starte med en enighet om å gå mot alle nye miljøavgifter som ikke er øremerket og som ikke forsvinner når målet er nådd. Deretter at vi tar oss tid til å diskutere konkrete forslag for å løse hver enkelt sak. Det er noe med å ha skoen på. Sammen med noen skylapper, så er det også mye kunnskap blant oss som hver dag slites mellom kampen for arbeidsplasser og hensynet til miljøet og som samtidig prøver å beholde en viss integritet.

av Jorun Gulbrandsen

Det blåser heftig rundt den revolusjonære bevegelsen i høst. Stoff rundt denne debatten finner du på nettstedet vårt.

Angrer jeg? Det vil alltid være ting en kunne og burde gjort annerledes. Om du leser Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, treffer du Nina Skåtøy. Hun var en frelst revolusjonær, særdeles aktiv og hadde overdrevent strenge krav til meninger og deltakelse. Da boka kom i 1982, kjente nok de fleste igjen negative og latterlige trekk ved henne hos seg sjøl og hos andre. Mange av oss trakk motstanderes standpunkter veldig langt, og revisjonist- og reformiststemplet ble raskt tatt i bruk. Kanskje blei det mye av denne uheldige stilen hos oss fordi vi hadde så mye vi skulle gjort og så dårlig tid. Men tenk uansett på det som skjer i andre partier – dette er ikke så spesielt for oss.

Jeg kan nok angre på urimeligheter mot enkeltpersoner. Samtidig er jeg svært stolt av at vi hadde mennesker og arbeidsmetoder som gjorde det mulig å endre på dette – ved lærdom og ny praksis, ikke ved anger og fraser. Kvinneopprøret i AKP på 80-tallet er det fremste eksempelet på dette.

Vi kan også angre på uvettig politikk. AKP(m-l) var etterplaprere av Kina når det gjaldt vurderinga av Deng Xiaoping. Fra 1970 til 1978 var han bra og dårlig alt etter posisjonen hans internt i Kina. Men AKP(m-l) var ikke verre enn at da Kina anbefalte Norge å bli med i EEC (EU) før 1972, holdt vi på vår egen analyse: Nei til EEC! Men generelt var vi for ukritiske til partier og frigjøringsbevegelser vi støtta. Les ellers de kritiske bøkene Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion (1979) og Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l) (1982) av Tron Øgrim.

Den norske revolusjonære bevegelsen var ikke først og fremst ei fremmed plante med opplagsnæring fra utlandet. Den ble laget av ungdom, stort sett fra vanlige kår, og leser du beretningene, vedtakene og Klassekampen fra 70-åra, ser du at vi var opptatt av den norske klassekampen og av solidaritetsarbeid. Dette bringer meg inn på nåtidas diskusjoner om veien videre for den revolusjonære bevegelsen og noe av det jeg mener AKP har lært og kan bidra med.

Bare folkets egen kamp gir seier. Folk må frigjøres ved egen kraft – ingen andre kan gjøre det for dem. Den norske bevegelsen har derfor vært imot å eksportere revolusjoner. Når Che Guevara prøvde dette i Bolivia og Kongo, var han ikke vår helt. Når Sendero Luminoso bruker terror, støtter vi dem ikke. Vår bevegelses standpunkt mot terror er en hovedårsak til at det aldri har oppstått Baader-Meinhof-aktige grupper i Norge.

Støtt rettferdige kamper – også når du er uenig med dem som kjemper. Vi er mot statskirke og statsbetalte prester. Men så lenge det er prester, støtter vi dem som må slåss mot diskriminering for å kunne bli det. Vi er mot privatskoler. Men så lenge det er lov å lage kristne privatskoler, skal det være lov å lage muslimske.

Støtt undertrykte som slåss – på deres egne premisser. Vi mener det var rett av det norske folket og arbeiderklassen å slåss mot tysk invasjon i 1940, sjøl om borgerskapet styrte landet. Det er faktisk enkelte innen RV som tviler på dette. Vi støttet den afghanske motstandskampen mot Sovjet, enda vi visste at det også var reaksjonære krefter i fronten. Vi sloss for at antikrigsbevegelsen under krigen på Balkan skulle ha tre stolper: Nei til Nato-bombinga. Nei til Milosevic sin undertrykkelsespolitikk. Ja til sjølråderett til folket i Kosovo. Vi støtter PLO sjøl om borgerskapet er sentralt i ledelsen der.

Foren alle som lar seg forene. Vi arbeider for at de ulike gruppene av arbeidsfolk og andre som ikke har noen god framtid under kapitalismen, skal forene seg. Hvit arbeiderklasse må forene seg med svart. Kvinnene i arbeiderklassen må forene seg med hverandre og støtte hverandres kamp. Derfor arbeider AKPere aktivt i Kvinner på tvers. Den mannlige arbeiderklassen må forene seg med den kvinnelige. AKP støtter Nei til EU, jobber aktivt der. Vi er mot å lage organisasjoner for «et sosialistisk nei». Slikt er sekterisk og splittende og vil svekke mulighetene for å holde Norge utafor unionen.

Kvinnefrigjøring følger ikke automatisk av sosialismen. AKP mener at det må være kvinnekamp også under sosialismen. Arbeiderklassen må stå sammen – på den kvinnelige delens premisser.

Klassekampen fortsetter under sosialismen. AKP utvikla seg i opposisjon til den gamle stalinismen. Vi hevder at klassekampen fortsetter under sosialismen, at folk fortsatt må organisere seg i partier og ha en sterk fag- og kvinnebevegelse. Statsapparatet er en nødvendig, men samtidig konserverende makt. Et revolusjonært parti må derfor alltid være i opposisjon. Valgte representanter må kunne trekkes tilbake.

Det er gammaldags å snakke om «arbeiderråd på fabrikkene» som maktorganet for arbeidsfolk. Den nye teknologien kan brukes til å spre produksjon og kunnskap uavhengig av geografi. Men Internettet er bare begynnelsen til noe som må kunne brukes til å utvikle helt nye demokratiske måter å styre på. Vi må jobbe mye med å finne ut hvordan vanlige folk kan ha makt. Hvordan skal staten være et virkelig uttrykk for vanlige folks makt? Det er en vanskelig motsigelse som vi ikke har noe klart svar på ennå.

Staten er en klassestat, et maktapparat og en felleskapitalist som tjener interessene til de største kapitalistene. Folk må ta makta gjennom opprør. Dette blir fredelig om kapitalen, politiet og militæret skulle stå stille, og voldelig hvis de går til motangrep. De som gjør opprør, må være forberedt på dette. Vi avviser at det finnes en «snill» kapitalisme som et tredje alternativ.

Likevel mener vi at det er viktig å ha revolusjonære folk i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget i dag. Ettersom mediene og mange mennesker er opptatt av hva som foregår der, er de en viktig arena for å konfrontere makta med kravene og behovene folk har.

For et folkeforsvar. Vi er for at små nasjoner skal kunne forsvare seg sjøl mot imperialistiske stormakter. Derfor er vi for at Norge skal ha et uavhengig, nasjonalt invasjonsforsvar, sjøl om vi veit at denne miltærmakta også vil være borgerskapets voldsapparat mot folket i en revolusjonær situasjon. Vi slåss for å bevare en vernepliktshær og for at Norge skal løsrive seg fra Nato og ikke delta i militære intervensjoner i utlandet. Vi er for verneplikt for kvinner!

Det er nødvendig med et kommunistparti. Ikke for å ta makta, kuppe, være det eneste rette. Men det trengs en organisasjon som samler på kunnskap om underklassenes opprør. Målet i dette tilfellet er det klasseløse samfunnet, kommunismen.Hos oss må alle medlemmer være aktive i et lokalt lag. Vi betaler virksomheten vår i hovedsak sjøl med kontingentpenger. Dermed er vi antakelig den eneste partiet som kommer til å fortsette som før hvis partistøtta forsvinner. Vi vet at overklassens stat overvåker revolusjonære – og alle andre som ikke bøyer seg lydig inn makta, og vi tar tiltak mot dette.

Det er for tida diskusjoner i AKP, RV, Rød Ungdom og i deler av Sosialistisk Ungdom om utviklinga av den revolusjonære bevegelsen. Vi hilser denne diskusjonen velkommen. Vi mener AKP har en aktuell og god politikk å bidra med. Men vi må studere samfunnets utvikling såvel som historia. Bare slik kan vi lære mer.

av Andy Pollack

Et demokratisk, sosialistisk samfunn har blitt enklere å virkeliggjøre takket være informasjonsteknologien. Dette er den bestemte konklusjonen etter en systematisk gjennomgang av datamaskinenes muligheter. Samfunnet, bedrifter, forbruk – alt kan en nå planlegge og ha oversikt over.

Trua på sosialismen har minska etter hvert som de såkalte sosialistiske landa har gått tilbake til kapitalismen, og når kapitalen enda en gang utvider og fordyper sitt herredømme. Til tross for det har et sjølstyrt demokratisk sosialistisk samfunn, aldri vært mer innafor rekkevidde. Det materielle grunnlaget for sosialismen, målt i rein industriproduksjon og i tilgang på store mengder varer og tjenester har vært til stede i mesteparten av vårt århundre. Den teknikken som trengs for å styre dette, dvs. for å praktisere sosialisme, er utvikla med sjumilsskritt i og med informasjonsteknologiens framskritt de siste åra.

Dersom IKT skal brukes til sjølstyring krever det naturligvis at alt det som IKT lagrer og analyserer informasjon om, ligger i arbeidernes hender og ikke i kapitalens. Informasjonsteknologien er bare et redskap for å administrere makta, ikke en måte ta den på.

Men en må først få en praktisk forståelse for hvordan IKT brukes i dagens politiske økonomi før man kan skape seg et realistisk bilde av hvordan vi kan nå et sjølstyrt samfunn. Dit kommer vi ikke med et museklikk, men gjennom at millioner av føtter settes i bevegelse, millioner av never heves og milliarder av stemmer brukes for å ta over fabrikkene, kontorene og datamaskinene.

Alec Nove har sagt at det i en moderne økonomi, der menneskene hver dag produserer og handler med milliarder av varer, kun er markedet som kan gjøre de nødvendige beregningene gjennom sine prismekanismer og prinsippet om tilbud og etterspørsel. Men hver dag kommer nye rapporter om hvordan forskjellige dataprodukter blir raskere og kraftigere. Superdatamaskinene som brukes av Wall Street, Pentagon og universitetenes store forskningsinstitusjoner har i lang tid vært sterke nok for å løse de systemer av milliontalls likninger som trengs for å planlegge en moderne sosialistisk økonomi. Dessuten har klient/servernett og datamaskiner med parallelle prosessorer kvalitativt økt beregningskapasiteten samtidig som elektronikken som utfører beregningene både har blitt billigere og mindre, samtidig med at den utfører mer kompliserte kalkulasjoner.

Dersom slike datamaskiner kunne fores med pålitelig informasjon fra komiteer på grasrotnivå, kunne de unngå alle påståtte flaskehalser som gjør sosialistisk planlegging umulig. Et annet påstått hinder for sosialistisk planlegging er at det ikke er mulig å holde orden på og lagre all den informasjonen som blir skapt i en økonomi med millioner av produsenter og konsumenter og milliarder av ulike varer og tjenester. Til og med på dette området har IKT gitt oss muligheten til å løse problemet.

IBM planlegger å legge ut to millioner offentlige dokumenter på internett, ifølge en IBM ansatt er det for å bevise at meget store databaser kan legges ut på internett og deles av mange mennesker. Kanskje kommer IBM også til å legge ut andre store databaser på internett, for eksempel dokumentasjon om bidrag til politikernes valgkampanjer.

Betydelig større databaser innenfor finansiell og kommersiell sektor er allerede tilgjengelig på internett (se nedenfor). Nå kommer det forslag om å gi alle tilgang til nettet der informasjonen er tilgjengelig. Det å være oppkoblet, og å bruke datamaskiner overhode, er riktignok fortsatt kun vanlig i enkelte samfunnssjikt. Men antallet husholdninger som er oppkoblet forventes å øke fra 23,4 millioner i 1996 til over 66 millioner i år 2000. En femtedel av amerikanere mellom 18 og 24 år er allerede oppkoblet, og i løpet av de nærmeste fem åra ventes antallet å dobles.

Planlegging innen bedriften

Datamaskinene gir for det første muligheter til sjølstyre innenfor en enkelt økonomisk enhet. Det illustreres av intranett (de interne bedriftsnettene) sin utbredelse. De fleste bedrifter har, eller holder på å skaffe seg , intranett for at de ansatte skal kunne sende data, e-post, diagrammer og til og med bevegelige bilder til hverandre. Dette har lagt grunnlaget for en masse tullete krangling i næringslivsaviser om potensialet i nye ikke-hierarkiske ledelsesfilosofier, men dette potensialet kunne like gjerne settes ut i livet i et annet system. Den teknikken som nå brukes for å overvåke og intensivere arbeidet, for å øke graden av utbytting og profitt, kan brukes til helt andre formål.

En av mine arbeidskamerater hos Warner & Swasey, en verktøyprodusent i Cleveland, viste meg for femten år sida hvordan arbeiderne sjøl kunne bruke datamaskinene for å se arbeidsproduktiviteten og hvordan den bidro til bedriftens profitt. I terminaler på verkstedgulvet matet arbeiderne inn antallet deler de lagde, hvor lang tid det tok og hvilken avdeling de gikk videre til osv. Datamaskinen beregna deretter arbeidernes bonus og fabrikkens samlede produksjon. Min arbeidskamerat brukte en av terminalene til å vise meg hvordan bedriften utbytta oss. Han viste forskjellen mellom hva vi fikk i lønn og bonus per del og hvor mye bedriften fikk per del når de blei solgt som deler i den ferdige maskinen. Dermed forklarte han merverditeorien for meg ved hjelp av bedriftens datamaskin.

Det onde dataimperiet, Microsoft, selger en rekke program som er fullt ut tilstrekkelige for de beregninger som kreves for å ta økonomiske beslutninger på grasrot nivå, for eksempel Team Manager, Project, Access, Excel, Word og Publisher. Med Team Manager og Project som viktigste redskap for beslutninger kan en planlegge og fordele ressurser samtidig som en alltid har oversikt over forutsetningene. Access er en database som lagrer og analyserer forholdene mellom arbeidere, lager, leverandører og kunder. Excel brukes for å beregne produksjon og lønn. Word og Publisher kan brukes for meldinger/notater, nyhetsbrev, resolusjoner, osv.

Det heteste programmet på bedriftenes IKT-marked er nå det tyske SAP/R3, som knytter sammen disse programmenes database- og kalkulasjonsarkfunksjoner i et flerdimensjonalt format og dermed kobler storbedriftenes ulike avdelinger sammen på kvalitativt nye måter.

Et av områdene hvor programvareindustrien konkurrerer mest intenst er forsøkene på å knytte sammen intranett, gruppeprogram og internett på nye måter. Når Microsoft i 1996 la om sin innretning fra programvare for personlige datamaskiner til nettverksprogramvare, så var det delvis for å tjene penger på alle de brukerne som hadde kobla seg opp mot internett, men særlig for å befeste sin ledende stilling på nettverksmarkedet for bedrifter. Første ved å øke den dominansen som Windows NT (et operativsystem for nettverk) har og deretter å knytte det sammen med internettprogrammer. Netscape reagerte på Microsofts angrep på markedet for internettleserere ved å gi seg i kast med gruppeprogram feltet. Noe som også inkluderte IBM sin Lotus-avdeling. Netscapes sjefer viste til undersøkelser som viste at gruppeprogram/intranettmarkedet kommer til å vokse til ti milliarder dollar i år 2000.

Gruppeprogrammer gjør det mulig å samarbeide om dokumenter og å dele på informasjon innen en bedrift, men også å skape nye forbindelser til kunder og leverandører. Gruppeprogrammer utvikles nå mer og mer slik at det er mulig å bruke programmer som både automatisk henter opp og oppdaterer data fra internett. Det blir informasjonen som oppsøker deg, heller enn det er du som oppsøker den, sier Netscapes daglige leder.

Den informasjonsteknologien som utvikles for internt bruk i bedrifter, er det mulig å bruke for arbeidere i et sjølstyrt samfunn for å planlegge blandinga av produkter eller tjenester på sin bedrift. Det kan brukes til å lage arbeidsplaner, vurdere ansettelser, og for å analysere hvordan en skal fordele merverdien de produserer mellom seg selv og resten av samfunnet rettferdig.

Den økende sammenkoblinga mellom forskjellige gruppenettverk og internett gir varsel om mulige sammenkoblinger mellom ulike sjølstyrte økonomiske enheter.

Dette gjaldt planlegging innen bedriften.

Sosialistisk bokføring?

Like store muligheter gir datamaskinene til å planlegge over bedriftsgrensene.

Bruken av datamaskiner for stadig å rekalkulere flyten mellom produsenter og konsumenter er en del av ledelseskonsulentenes mani for «just-in-time»-beslutninger. WalMart skryter av at de med sine datasystemer kan minimalisere sine varelager og tilpasse forretningsarealene til forbrukerenes raskt skiftene behov. Bilprodusentene bruker liknende systemer for å styrke båndene til sine underleverandører og selgere. Med FedEx Business Link kan salgsbedrifter lage sin egen internettplass med reklame for sine produkter. Kunden kan deretter legge inn en bestilling og la FedEx levere, mens en er oppkoblet til FedEx.

Vi kan nå tenke oss at disse datamaskinene stilles til rådighet for forbrukerkooperativer. De kan bruke dem for å registrere ønskene som forbrukere taster inn i minibanker og hjemmedatamaskiner, og holde orden slik at ønskene kunne oppfylles på innkjøpsstedene. Kooperativene kunne deretter formidle talla til produksjonsenheter.

Dette kan gjøres hele tida, det vil si i nåtid. Det dreier seg ikke om et omtrentlig beregna forbrukerbehov utfra en hypotetisk kurv med varer, men om at forbrukerne uttrykker sine milliarder av ønsker og at en deretter om og om igjen beregner hva behovet er for produksjon og distribusjon for å dekke ønskene.

Jeg opplevde mulighetene med et slikt system da jeg arbeida med billettbestillinger hos Pan Am. Deres datastyrte billettsystem brukes for å endre antallet flygninger og avgangstidene ut i fra beregna etterspørsel. Systemet tilpassa hele tida billettprisene gjennom å beregne hvordan antallet bestillinger på en flygning påvirka sannsynligheten for at den skulle bli utsolgt. På den måten kunne sjefene bestemme når det var på tide å slutte med kampanjeprisene, hvordan plassene skulle fordeles mellom ulike kampanjer og når det var på tide å legge på nye rabatter. Slike permanente pågående forandringer er et perfekt eksempel på hvordan den tekniske og organisatoriske sfæren smelter sammen i slike gjentakne beslutningsprosesser. (Og allerede den gang bestilte mange passasjerer sjøl sine plasser over nettet.)

Framskrittene på IKT-området har også ført til at bedrifter i stadig større grad ikke lenger har en egen dataavdeling, men heller stoler på eksterne krefter. Den teknikken som disse bruker, kan like godt brukes av sosialistiske økonomiske enheter for å få fram felles planer. Ross Perot, som grunnla EDS, skapte sin formue ved å overbevise delstaten California om å la han styre det offentliges databaser. Nå gir liknende bedrifter anbud på å styre listene over sosialklienter som delstatene oppretter i samsvar med en ny føderal lovbestemmelse. Den bedrift i USA som har den største omsetningen, General Electric, tar inn nesten like mye på denne typen informasjonstjenester som på sin tradisjonelle produksjon.

Tenk om disse bedriftene blei overtatt og omgjort til sentra for sosialistisk bokføring, om de blei brukt til å samordne produksjonen mellom bedrifter, for å holde greie på og å ta beslutninger om endringer i sosialtjenesten og for å bestemme hvilke blandinger av tjenester det offentlige skal tilby!

Tenk om slike program brukes av valgte plankomiteer for kontinuerlig å ha aktuelle beregninger over hva de leverer til andre arbeidsplasser og samfunn, og hva de sjøl tar imot. Oversiktene om leveranser av varer og tjenester mellom enheter utnyttes av medlemmene i et felles råd for enhetene. Oppgavene kan deretter brukes for nye beslutninger om hvilken kombinasjon av produkter man skal produsere og i hvilket antall, og dermed også de sosiale prioriteringene. De innsparinger en oppnår ved reduserte transportkostnader og -tid kan brukes for ytterligere reduksjon av arbeidstida eller omfordeles til ennå uløste sosiale problemer.

Det statlige og delstatlige arbeidsdepartement har i lang tid presentert ledig arbeid via dataterminaler, og nylig har de også gjort det tilgjengelig over internett. New Yorks Worker Career Centers (fagforeningsfinansiert arbeidsformidling og omskoleringssentere) kunne koble sine datamaskiner med arbeidsdepartementets databaser ,og i stedet for å være en plass der hundretalls oppsagte arbeidere leiter etter arbeid, bli et senter for sjølstyre der arbeiderklassen i sin helhet møtes for å beregne hvor mange timers arbeid som blir utført i hver industrigrein og hvordan arbeidet kan omfordeles og hvordan arbeidsuka kan bli forkorta.

Styring gjennom forbruk

For det tredje muliggjør IKT sjølstyre gjennom forbruk. De tekniske og organisatoriske forbindelser som trengs for å kunne planlegge forbruk og nyproduksjon på demokratisk vis har blitt mye bedre i løpet av de seineste åra. Under julehandelen i 1996 begynte forhandlerne i USA å presentere varene sine på internett. Det førte til at pressa ble full av historier om de nye internett-varehusene. I 1996 brukte tre millioner husholdninger over en milliard dollar på innkjøp over internett, dobbelt så mye som i 1995.

Disse internett- eller cyber-veiene gjør det mulig for forbrukerne å legge inn vurderinger av sine egne forbruksbehov. Datamaskinene som tidligere registrerte bestillinger, og forutså bedriftenes framtidige salg, gjør det også mulig å holde oversikt over forbrukernes ønsker om forskjellige varer, og resultatet kan deretter fordeles til berørte industrier. De sistnevnte kan få oversikter som hele tida blir revidert av enkelt forbrukere og forbrukerråd.

Planlegge samfunnsøkonomien

For det fjerde gir datamaskinene oss helt nye redskaper for å planlegge hele samfunnsøkonomien. På internett finnes det allerede en mengde eksempler på verktøy for makroøkonomiske analyser og planlegging som brukes av de store aksjebørsene, de multinasjonale selskapene, universitetsverdenen og regjeringer. På børsene registrerer datamaskinene forandringer i prisen på aksjer og handelsvarer for titusener av bedrifter etter hvert som det skjer. Enhver med tilgang til internett kan alt i dag se hvordan børsene fungerer på sin dataskjerm. The Daily News minner hver dag leserne av økonomisidene om at de gir minuttferske aksjekurser på avisa sin hjemmeside, inklusivt inntekter, avkastning og høyeste/laveste kurs.

På internett finnes det i alle fall en organisasjon som nå tilbyr et første uutviklet eksempel på hvordan interaktiv planlegging kan fungere. På hjemmesida til The Economic Democracy Information Networks (EDIN) er det et interaktivt formular der brukeren kan se hvordan forandringer i ulike statlige organers utgifter påvirker det føderale budsjett. Brukeren oppgir til datamaskinen hvor mange prosent han eller hun vil forandre de forskjellige regjeringsdepartementenes utgifter, og skatteinnkreving fra forskjellige sosiale klasser. Datamaskinen beregner deretter hvor det føderale underskuddet vil bli økt eller redusert. Brukeren kan deretter sende sine kommentarer pr. e-post.

Inforum-nettverket til University of Maryland gir via internett tilgang til et sett makroøkonomiske modellverktøy (input-output tabeller, lineær programmering osv.) som sosialister for lenge sida påsto kunne brukes til å styre en planøkonomi. Inforums EconData-program skryter av i over 25 år å ha svart på spørsmål som: hvordan vil reduksjon av militærutgifter påvirke flyindustrien? Hva vil 6% økning av pengemengden innebære for skogsindustrien? Og hvordan vil forandringer i skattelovene påvirke sysselsettinga i forskjellige bransjer?

Spørsmålene besvares ved hjelp av input-output tabeller (tatt fram av Wassily Leontieff), som viser flyten av varer og tjenester i den amerikanske økonomien. Av tabellene kan en trekke ut hvordan forandringer i ei industrigrein påvirker de andre, og hvordan denne vekselvirkninga i sin tur forandrer BNP, profitt, statens inntekter, forbruk osv.

Inforum stiller alt nå et program til rådighet hvor brukeren sjøl kan utføre kompliserte matematiske oppgaver, sjøl med begrensa kunnskap om den bakenforliggende matematikken. Med deres PDG-program, som er et økonomisk tilbakevendende- og modellbyggerprogram, kan en legge opp og bruke databanker med tusentalls fast oppdaterte økonomiske tidsserier og utføre serier av komplekse matematiske oppgaver.

Millioner av arbeidere har allerede stiftet bekjentskap med kalkulasjonsprogrammer, som nesten fungerer som input-output-tabeller, om enn mer uutviklet. Det var faktisk muligheten for å ta hånd om privatøkonomien og den lille bedriftens budsjett som gjorde at personlige datamaskiner (pcer) kunne masseproduseres. De samme kalkulasjonsprogrammene brukes av de store investeringsbankene for å analysere tallene fra mer omfattende databaseprogrammer.

I et sjølstyrt samfunn kan denne type informasjonsteknologi brukes for å oppnå en massiv deltakelse i den nasjonale, og til og med i den internasjonale planlegginga. Planleggingsprosessen kan til og med direktesendes over internett slik at enkeltindivider og komiteer kan komme med nåtids innlegg i beslutningsprosessen.

Den gjennomsnittlige IKT-forstå-seg-påer skryter av at de nye oppfinnelsene på mediaområdet muliggjør et elektroniskt basert demokrati i vårt samfunn. Slike forståsegpåere blir med rette kritisert fra venstresida for å ikke snakke om en virkelig deltakelse, men i beste fall massespetakkel med etterfølgende folkeavstemning, og dermed muligheter for manipulasjon fra elitens side. Men kan ikke IKT i en annen sammenheng, med helt andre samfunnsmessige eierforhold, tvert i mot gi muligheter til virkelige, strukturerte forbindelseslinjer mellom beslutningstakere på ulike nivåer i samfunnet, og dermed sikre et sosialistiske demokrati? Kan vi bruke IKT til å få enheter på lavt nivå til å bli mer enn bare passive produsenter av data for høyere nivå sine beslutninger?

Styring nedenfra

Talsmenn for sosialistisk sjølstyre har alltid langt vekt på å være omhyggelig med å sammenfatte beslutningsprosessen, å bestemme på hvilket nivå beslutninger må fattes og å flytte så mange beslutninger som mulig nedover i beslutningskjeden. En skal ikke fatte beslutninger på nasjonalt plan dersom de kan fattes lokalt. En skal ikke fatte beslutninger for hele industrier eller regioner dersom de kan bli tatt av arbeiderne på den enkelte arbeidsplassen, eller innbyggerne i et bestemt nabolag.

Den nye informasjonsteknologiens åpenhet tilbyr her nye løsninger. I en demokratisk sosialisme må det være mulig å stille ulike planleggingsmodeller opp mot hverandre. Slik at brukerne kan vurdere hvordan de ulike modellene gir arbeiderne muligheter til å delta i beslutningsprosessen, hvor desentralisert beslutningene kan fattes og i hvilken grad ulike sosiale hensyn blir tatt på de forskjellige nivåene (for eksempel hvordan en kvantifiserer kjønns- og nasjonalitetsspørsmål, osv.).

Den virkelige store matematiske vanskeligheten er ikke å registrere data eller løse de store likningssystemene, men å finne en metode som knytter disse data- og likningssystemer sammen med de konkrete beslutninger som blir tatt på lav- og mellomnivå og som dermed ledes til tilbake til sentralt nivå. Den informasjonsteknikk som brukes av bedrifter innafor aksjemegling, og i enda større grad de online-programmene som enkelte bruker for å arbeide direkte mot aksje- og råvarebørsene (utenom meglerne), er et eksempel på teknikk som kan håndtere en slik prosess.

Til og med aksje- og råvarebørsene kan gjøres om fra dagens gigantiske veddemålssentraler til instrumenter for å måle de virkelige forandringene i produksjon og forbruk, forandringer som kan følges fra millioner av datamaskiner, både individuelt hjemme og fra valgte komiteer sine kontorer, alt ved å bruke aksjemegler utstyret omtalt ovenfor. Nasjonale beslutninger som registreres via en statliggjort New York børs, kan bli spredt via meglerfirmaenes datautrustning til databaser som er forbeholdt den type beslutningene de mindre enhetene trenger å fatte.

I løpet av 1996 ble det registrert 9,7 milliarder transaksjoner via minibanker i USA. Stadig flere banktjenester gjøres hjemmefra etter at Citi-Bank og andre oppmuntrer sine kunder til å koble seg på elektroniske banktjenester. De nasjonale avregningssentralene som behandler mellomværende mellom kontoene til banker, aksjebørser og andre finansielle institusjoner flytter billioner av dollar på elektronisk vis hver dag.

Bare i løpet av det siste året har Chase Manhattan, AT & T, Dean Witter-Discover og tre andre bedrifter planlagt å skape nettverk for elektroniske kontanter for de amerikanske forbrukerene. Flere bedrifter holder på med å utvikle programmer for å overføre kontanter til plastkort gjennom minibanker, over telefon og snart over internett. Korta kan deretter brukes ved innkjøp der de har leser for smartkort.

Hele dette maskineriet kan være et reservesystem for sosialistisk bokføring. Vi registrerer jo allerede kontinuerlig flere hundre millioner menneskers økonomiske transaksjoner. Et sjølstyrt samfunn har mulighet for å bruke elektroniske kontanter og datamaskinene som registrerer bruken, kan kontrollere presisjonen i beslutningene som er tatt ved hjelp av utstyret beskrivi tidligere i denne artikkelen. De skyggepriser som brukes i postkapitalistiske samfunn for å vurdere riktigheten av byråkratiske planbeslutninger kan finne en tydeligere synliggjøring i elektronisk lagra tall over den virkelige økonomiske aktiviteten.

Statistikk

Det er ingen mangel på statistikk over verdens samla produksjon, forplantning, helse, utdannelse osv. Internasjonale organisasjoner som FN, ILO, Verdensbanken og Pengefondet framlegger stadig slikt. I november 1996 la ILO fram sin rapport som vurderte at en milliard mennesker, 30 prosent av verdens samla arbeidskraft, enten var uten arbeid eller hadde for lite arbeid i 1995. I forkant av Pekingkonferansen i 1996 publiserte FN vurderinger av hvor mange milliarder dollar ubetalt arbeid verdens kvinner står for. Deres ubetalte arbeid er i verdi sammenlignbart med verdens samla formelle BNP. En annen, og mer skremmende beregning av kvinnenes stilling globalt blei gjort av Amartya Sen da han viste at kjønn og økonomisk urettferdighet har ført til at det eksisterer 100 millioner færre kvinner i dag enn det burde. Leontieff, berømt for sine input-output-tabeller, gjorde sjøl en studie for FN der han ved hjelp av internasjonale tabeller viste hvordan nedskjæringer i militærutgiftene og omfordeling av inntekt og utviklingsarbeid kan redusere fattigdommen i bestemte land og på hele kloden. Alle slike databaser, tabeller, statistiske opplysninger og økonomiske beregninger kan inngå i en demokratisk internasjonale planleggingsprosess.

Hvor overvurdert den pågående globaliseringsbølga enn er, så er det ingen tvil om at informasjonsteknikkens internasjonale rekkevidde er et nytt fenomen. Men i vårt nåværende samfunn er IKT-sektoren bare en avspeiling av den skjeve arbeidsdelinga internasjonalt, som kjennetegner imperialismens nyeste stadium. Internett sine tradisjonelle talsmenn hevder at dets internasjonale karakter kommer til å øke spredningen av rikdommer og frihet, i denne «nye» globaliserte tidsalder. Men i uproporsjonal høy grad er det i nykoloniale områder med lave lønninger at datamaskin delenes (og i det siste også programvare) produseres og settes sammen. Av samme grunn har innlastingen av data blitt flytta fra den utviklede verden til den tredje verden (og til fattige områder i den første verden).

Barneomsorg

I ei bok jeg leste om hvordan bedrifter kan utnytte nettverk, argumenterte en for at de arbeiderne på mellomplan som nettet gjorde overflødige, kunne få arbeid som sosialarbeidere eller i barneomsorgen. Det er mye mer troverdig at de penger som spares ved å si dem opp kommer til å havne på sjefenes bankkonti (og på datamaskin-pampenes konti). Men om samfunnet vil føre ressurser fra produksjonen til servicesektoren, som et ledd i en omstrukturering av makt og kjønnsroller, så kan det forenkles av IKT-bruk under sosialismen.

Internett oversvømmes av reklame fra alle typer bedrifter, men det finnes også en hel rekke hjemmesider fra organisasjoner og formidlinger som bryr seg om menneskeslektens framtid. Det finnes til og med en søkemotor som er helt innrettet på barneomsorg. På disse sidene kan brukerne bytte informasjon om hvilke typer barneomsorg som kan oppsøkes, hvor en kan finne kunnskap og forskning på området, hvilke lovverk som forberedes osv.

I et sosialistisk bokholderi kan internettplassene gjøres om slik at foreldre og barn kan registrere sine behov der og deres behov ble koblet sammen med produksjons- og forbruksstatistikken fra andre deler av økonomien. I noen tilfeller kunne det bli den aller mest grunnleggende forandring. Et sjølstyrt samfunn som utnytter IKT kan med utvetydig statistikk bevise at den sosialistiske og den feministiske revolusjonen kan være en og den samme.

Det svarte hullet

Men hvem kommer til å kontrollere informasjonsteknologien? Til tross for at internett ennå er ganske ungt, kan en alt se flere eksempler på hvordan kapitalen forsøker og nøytralisere dets iboende potensiale. Internett og IKT er stort sett så åpent at bedrifter blir helt vanvittige når de forsøker å beskytte sine egne forretningshemmeligheter samtidig som de forsøker å utnytte nettverkets åpenhet for å markedsføre seg. Dette er grunnlaget for redselen for den frie informasjonsflyten, og manien for å utvikle programvare som beskytter bedriftshemmeligheter.

Bedriftsfunksjonene i kommunikasjonsbransjen, som allerede foregikk i febrilsk takt, ble enda mer intens etter at den nye verdensomspennende telekommunikasjonsavtalen blei undertegna. Den forventa økninga i størrelse og makt hos disse IKT-kjemper, kommer ytterligere til å svekke de som vil bevare internetts åpne, til og med anarkistiske, natur.

Den nye informasjonsteknikken som utbasuneres som veien til en mer strømlinjeforma og produktiv kapitalisme, kommer i lengden til å føre til et system som er like sløsaktig som før-datamaskin-versjonen. De netto innsparingene som enkelt bedrifter og samfunn kan gjøre, kommer ikke til å brukes for å øke produksjonen av varer og tjenester, eller for å omfordele inntektene, tvert imot vil de forsvinne ned i det svarte hullet i kapitalismens anarki. Den økende omsetningshastigheten på kapitalen som IKT fører til kommer i lengden bare til å gjøre konjunkturnedgangene enda alvorligere.

Et spørsmål om makt

Hvordan IKT fullt ut skal tilpasses og til hvilke formål den skal brukes, er et spørsmål om makt og hvilke samfunnsgrupper som skal utøve makta. Det amerikanske venstre har det seineste tiåret gjort alt for lite for å forklare hvordan det eksisterende samfunnets massive organisatoriske og teknologiske utstyr kan brukes på en annen måte. Intet annet land har fostret så mange økonomer, revisorer, statistikere, markedsføringskonsulenter, analytikere av informasjonssystemer osv., yrkesgrupper som har som oppgave å planlegge sin bedrifts forretningsvirksomhet. Ikke i noe annet land har like mange møter og konferanser blitt avholdt, ingen steder har kompliserte bedriftsstrukturer blitt organisert og omorganisert like mange ganger og ingen steder har så mange publikasjoner om hvordan en planlegger bedriftens forretninger blitt utgitt. Venstre har vært ganske flinke til å vise den sløsing som finnes i vårt nåværende system, men vi har gjort alt for lite for å vise hvordan infrastrukturen i dagens samfunn kan brukes for å spre informasjon i et mer demokratisk samfunn, og for lite for å vise de arbeidere som i dag bruker informasjonsteknologien hvilke muligheter den kan ha i framtida.

av Colette Guillaumin

«Rase» er ikke et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner.

Idéen om rase er en av de mest motsigelsesfylte og voldeligei vår verden i dag. Etter at den i så mange år,antakelig i mer enn et århundre, har vært en slagsprimær sannhet, noe så innlysende at ingen noensinnetenkte på å stille spørsmål ved den (langtpå vei slik som kjønn i dag), har den i løpetav de siste tiårene blitt et eksplosivt tema. Fra åha vært noe som var del av, og utnyttet av, en verden somble mer og mer effektiv teknologisk og mer og mer sentralisert,ble rasebegrepet i midten av vårt århundre (1900-tallet,overs. anm.) til et middel stater brukte for å nåsitt mål: å beherske, utbytte og utrydde. Dette erenkle kjensgjerninger.

Rasebegrepet er ingen nøytral idé

Nei, begrepet «rase» er ikke bare en banal, harmløsbeskrivelse blant andre. Det er heller ikke noe «gitt»,et ord som i seg selv er nøytralt og kan bli brukt samfunnsmessigpå en måte som enten er «god» eller «dårlig»,uten betydning eller skadelig, alt etter omstendighetene. Deter en underlig idé å dele menneskeheten inn i lukkede,anatomiske og psykologiske enheter, og det er forbløffendeat den ikke ble møtt med mer mistenksomhet ettersom denvokste og ble mer sammensatt. På et tidspunkt da hele begrepet»rase» var i ferd med å bli godtatt sosialt (vesentligomkring begynnelsen på nittenhundretallet), var de Tocquevillepraktisk talt alene om å føle at det lå noeskammelig til grunn for bruken av det. Det samme så utvilsomtandre, mindre berømte personer hvis stemmer ikke ble hørti like stor utstrekning, men blant datidas framstående intellektuelleog politikere var det sørgelig få som viste noentilbakeholdenhet.

På den tid da selve rasebegrepet oppnådde en så stor samfunnsmessig betydning, under første halvpart av det nittende århundret, var antropologen Franz Boas allerede klar over at anatomiske mål var upålitelige, ettersom de varierte fra en generasjon til den neste i samsvar med levekårene. Han var oppmerksom på at knoklene i skallene våre ble påvirket av den mest vulgære av alle varer, nemlig maten vi spiste. … I dag er vi fullt klar over (som vi antakelig alltid har vært, men hva vi veit og hva vi er klar til å erkjenne, er ikke alltid det samme. …) at et hvilket som helst fysisk kjennetegn kan gjøres til «distinksjon» i ett eller annet sosialt eller politisk motivert klassifikasjonssystem (i motsetning til et som er upartisk, vitenskapelig). Valget av somatiske kriterier viser klassifikatorenes intensjoner, og ikke noe mer. Hvordan nazistene mer enn én gang bestemte hvem som var (og ikke var) jøde (for eksempel da de tilbød Fritz Lang en viktig rolle i Det tredje rikes filmindustri), eller regjeringa i Republikken Sør-Afrika, som klassifiserte kinesere som tilhørende én rase og japanere som en annen, er tilstrekkelig illustrasjon av at disse tingene dreier seg mer om politikk enn om objektiv virkelighet, og at de som bruker slike distinksjoner er godt klar over det.

«Rase finnes ikke»

Hvor står vi i dag? I omtrent de siste ti åra harvi helt klart vært på et avgjørende stadiumi utviklinga av rasebegrepet. En rekke stemmer har hevet seg ogerklært at det ikke finnes noe som heter «rase».De er ikke veldig tallrike, men de har en betydelig vekt. Mensbegrepets betydning har forandret seg hele tida siden det oppsto,er dette første gang det er blitt gjort noe forsøkpå å ødelegge selve begrepet, og det er ytterstviktig. Det er naturligvis avgjørende fordi det markereret brudd med en av de mest urørlige hellige kuene i vårtid, men det blir enda mer avgjørende når vi serpå den virkelige betydninga dette forsøket påå forkaste begrepet får. Flere forskere arbeider forøyeblikket med å sikre at «rase» blir stuetbort i arkivene sammen med andre begreper, som i vitenskapens(og særlig naturvitenskapens) historie fullt og helt tilhørerfortida. Denne tendensen utviklet seg gradvis gjennom perioden1965-75, etter å ha begynt med at det ble stilt spørsmålved idéen på teoretisk og begrepsmessig grunnlag.Den fysiske antropologen Jean Hiernaux bemerket den gangen: «Raseer ikke noen kjensgjerning, det er et begrep». [1] Denne øyensynlig enkle observasjonenrepresenterer faktisk et vendepunkt. Den opptrer som en logiskinnledning til den erklæringen blodtypeforskeren JacquesRuffié kom med i sin tiltredelsesforelesning ved Collègede France i desember 1972:

«I vår del av verden, i de fleste latinske land, har den fysiske antropologien gradvis blitt atskilt fra kulturens sosiologi (….). Nå, hos mennesket, finnes det ikke noe sånt som raser. Det er grunnen til at ingen noen sinne har klart å bli enige om hvordan menneskeheten skal deles inn i raser, trass i tallrike og grundige studier.»

Dette standpunktet og varianter av det ligger til grunn forden kritikken av rasebegrepet som blir fremmet av populasjonsgenetikereog fysiske antropologer i snever forstand.

Hvordan har det seg at det vitenskapelige samfunnet kan hakommet til et standpunkt som står i en så slåendemotsetning til vår tids allmenne syn?

Stikk i strid med det de fleste tror, var det vi i dag kallerrase ikke noe selvinnlysende for folk i tidligere århundrer.Skjønt det kan være diskusjoner mellom historikere,sosiologer og forskere i alle andre disipliner som befatter segmed rasenes rolle i samfunnet om det nøyaktige historisketidspunktet da begrepet oppsto i den form vi kjenner det i dag,når både begrepet og idéen ble født,så er det ingen diskusjon om tingen selv.

Ordet «rase» (som kom inn i fransk språk relativtnylig, i det sekstende århundre) hadde opprinnelig en megetpresis betydning: Det betydde «familie», eller mer nøyaktig:»familieforhold». Dessuten ble det bare brukt påviktige dynastier (Bourbonernes rase, Davids rase, osv.) Den gangenble det aldri på noen måte brukt om store folkegrupperuten noe juridisk slektskapsforhold. Fra å handle om juridiskavgrensete adelige familier, gikk det over til å bli anvendtom mye videre grupper, som kunne tilskrives ett eller annet fysiskfellestrekk som påskudd for å beskrive dem som enenhet, som nå ble kalt «rase». Dette skiftet fraetternavn til hudfarge er betydelig: fra trange, juridiske båndsom bandt familiegrupper sammen, til fullstendig geografisk spredning.Men det tok lang tid, og en større forandring i måtenvi tenkte på, før «rase» ble brukt påfolkegrupper som ble slått sammen på grunnlag av etteller annet felles fysisk kjennetegn, snarere enn bare et fellesetternavn.

Så gjennomgikk utviklinga av begrepet et annet viktigstadium. Under første halvpart av det nittende århundretbegynte andre, helt forskjellige kjennetegn å bli sneketinn ved siden av de fysiske (eller presumptivt fysiske) felleskjennetegnene å grupper av mennesker: Det var sosiale, ellerkulturelle kjennetegn. Språkforskningen hadde påvistsæregne grupperinger blant de språkformene som varkjent den gangen (indoeuropeiske språk, semittiske språk,osv.), og disse ble raskt absorbert i de somatiske klassifikasjonssystemenesom den gangen feide alt med seg. Det var et kort steg derfratil å foreslå at det fantes indoeuropeiske og semittiskeraser. Vi veit alle hva det førte til hundre år seinere.

Men hva er egentlig «rase»?

Begrepet «rase» ble dannet i en historisk bestemt (ellerbestembar) periode, som resultat av en svingning mellom betydningersom sprang ut av forskjellige kilder, og kombineringa av flereforskjellige typer klassifikasjon (juridisk, anatomisk, språklig…. .). Ulike tankeretninger kom til å bli smeltet sammeni den ene påstanden at grupper av mennesker var forskjelligeav natur, og at det fantes en naturlig skillelinje mellom dem.Dette er nå blitt den de facto hverdagslige betydningenav begrepet «rase». Men hvor irriterende det enn kanvære å fortsette å gjenta det, må vi aldriglemme at «rase» ikke er et umiddelbart gitt produktav sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp(og det langsomt) av elementer som like gjerne kan værefysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpregeller juridiske institusjoner. De dynges sammen og homogeniseresunder den forutsetning at når det kommer til stykket måde alle være biologiske fenomener. Denne idéen fårstor vekt i et samfunn som er besatt av den hellige «Naturvitenskapen»,som er blitt gitt makten ikke bare til å avsløreog forstå naturfenomener, men til å fastslåhva selve disse naturfenomenene faktisk består av.

Jacques Ruffiés forsikring om at ingen slik fysisk kategorieksisterer innafor menneskeheten, markerte sannelig et vendepunkt.Den falt samtidig innafor en kritisk tradisjon som ikke var ny,men var blitt uttrykt ganske annerledes ved midten av det nåværendeårhundre.

Dette var den perioden da begrepet rase, som opprinnelig haddevært reint beskrivende, ble omdannet til et juridisk begrep.Fra å være en «idé» ble det gjorttil en konkret sosial kjensgjerning. Det vitenskapelige samfunnet,og særlig folk som arbeidet innafor samfunnsvitenskapene,gjorde i 1930-åra kraftige anstrengelser for å motarbeidedette og for å uskadeliggjøre den legaliseringa avrasebegrepet som naziregimet gjennomførte. De erklærteat et slikt «reint fysisk» begrep var helt utilstrekkeligfor å forklare, beskrive og påvirke de sidene vedmenneskelivet som var avhengige av samfunnet og kulturen, sjølom de ikke utfordret begrepets relevans på det fysiske området.Det ble inntatt mange forskjellige standpunkter den gangen. Idesember 1938 erklærte for eksempel Det amerikanske psykologforbundetat:

«I de eksperimentene som psykologer har gjort med forskjellige folkeslag, er det ikke blitt avslørt noen karakteristiske, nedarvede psykologiske forskjeller som grunnleggende skiller såkalte «raser». (…) Det finnes ingen bevis for at det eksisterer en medfødt jødisk eller tysk eller italiensk mentalitet. (…) Nazistenes teori om at folk må være blodsbeslektet for å ta del av den samme kulturelle eller intellektuelle arven, har absolutt ingen støtte i vitenskapelige resultater.»

Men disse advarslene kunne aldri bli mer enn symbolske, sidende juridiske og politiske systemene som utnyttet rasebegrepetallerede var på plass.

Så det ble gjort et kritisk forsøk på åbryte den synkretistiske (synkretistisk = som blander sammen motstridendeting. Overs. anm.) forbindelsen mellom fysiske og sosiokulturellekjennetegn som var blitt smidd og utviklet gjennom de foregåendeårhundrene. Men det satte ikke spørsmålstegnved selve begrepet. Det var en prinsipperklæring såvel som en moralsk protest. Begge deler er nødvendig, menikke tilstrekkelig. Idéen om raser ble latt meget solidi fred, og da det kom til stykket passerte den helt ubestridtsom sådan. Det var gjort forsøk på åbegrense skaden, det hadde mislykkes, og i 1945 vedtok statenSør-Afrika i sin tur juridiske rasekategorier.

Disse standpunktene skulle påvirke forskjellige erklæringerfra de internasjonale organisasjonene gjennom 1950-åra.De hadde fortsatt samme målsetting: Å vise at denmaterielle, fysiske kjensgjerningen «rase» (som fortsattpasserte uimotsagt unntatt av en og annen tilfeldig, isolert forsker)var noe helt annet enn sosiale eller psykologiske kjennetegn.Hensikten var å vise at rase, som fortsatt ble antatt åeksistere i og for seg, ikke hadde noen tilknytning til ellerinnflytelse på den måten mennesker oppførteseg på.

Unescos «Erklæring om karakteren av rase og raseforskjeller» fra 1951 gir en god illustrasjon av dette standpunktet:

«Siden ordet rase er blitt farget av å være misbrukt i forbindelse med nasjonale, språklige og religiøse forskjeller, og av rasistenes overlagte misbruk, prøvde vi å finne et nytt ord som kunne uttrykke den samme betydningen av en biologisk differensiert gruppe. Vi lyktes ikke i dette, men ble enige om å forbeholde rase som det ordet som brukes for antropologisk klassifisering av grupper som viser bestemte kombinasjoner av fysiske (derunder fysiologiske) kjennetegn i karakteristiske proporsjoner. (…) Nasjonale, religiøse, geografiske, språklige og kulturelle grupper faller ikke nødvendigvis sammen med rasegrupper; og slike gruppers kulturelle særtrekk har ingen påviselig sammenheng med rasekarakterer. Amerikanere er ikke en rase, heller ikke franskmenn eller tyskere; det er ipso facto heller ingen annen nasjonal gruppe. Muslimer og jøder er ikke mer raser enn katolikker og protestanter, og mennesker som bor i Island eller Storbritannia eller India, eller som snakker engelsk eller noe annet språk, eller som kulturelt sett er tyrkere eller kinesere eller liknende, kan heller ikke dermed beskrives som raser. Å bruke begrepet «rase» ved omtalen av slike grupper er riktignok en alvorlig feil, men det er en vanlig feil å gjøre.» [2]

Når vi snakker om «forskjeller»

Når vi ser tilbake på dette fra vår nåværendeposisjon, er det slående hvor patetisk en protest virkersom er så resolutt og samtidig så fjern fra en virkelighetav undertrykking og vold. Det er også slående åse hva vi glemmer her – og når jeg sier vi, så menerjeg alle oss som arbeider innafor humaniora og blir redusert tilutmattelse og desperasjon av dette begrepet som det er såvanskelig å få bånd på – at idéenom rase ikke eksklusivt tilhørte naturvitenskapen, verkenhistorisk eller sosialt eller ideologisk. Trass i det ble idéenimøtegått som om den gjorde det. Endatil som om detvar den eneste måten rasebegrepet kunne oppfattes på.

Og likevel, selv om den var blitt en geografisk klassifiseringhos Linné, og ble ekstrapolert inn i lingvistikken i førstehalvpart av det nittende århundret under språkforskningensframgang, var begrepet rase også debatt-tema på gatene,i politiske kretser, i salongene, hvor det kom til å betydet som var «spesielt» for hver enkelt gruppe av mennesker.Det tilsvarte vår bruk av «forskjeller», og detvar faktisk slik det ble forstått. Et godt eksempel er Balzac,som var den første romanforfatteren som gjorde utstraktbruk av begrepet. Det moderne motebegrepet «forskjell»er så tvetydig at det ofte blir forsvart like mye av tradisjonellerasister som av antirasister, og til og med rasismens ofre sjølpåberoper seg det som noe de ønsker å dyrke.Det er fordi «forskjeller» har arvet alle de konnotasjonenesom er knyttet til det særegne ved grupper av mennesker,og som i gamle dager tilhørte begrepet rase. Det er santat idéen om forskjeller er et forsøk på åkomme unna den tvangen fra den fysiske naturen som rasebegrepetpålegger, og i den forstand er hensikten helt klart åbryte ned ubøyeligheten i det rasistiske tankesystemet.Men samtidig appellerer det til dem som turer fram med åtenke i rasistiske termer, men som ikke lenger våger åbruke ordet «rase». Når disse folkene pågrunn av sensur, politiske forsiktighetshensyn eller ganske enkeltkynisme velger «forskjeller» i stedet for «rase»,veit de at de likevel vil bli forstått som at de sier noeom de «naturlige» særegenhetene ved grupper avmennesker. For det er umulig å ødelegge de dyperelagene i et tankesystem bare ved å fjerne et spesielt element,dets oppbygging må endres ved å føye til etnytt trekk.

Så sosialvitenskapene glemte under hvilke omstendigheteridéen om rase oppsto og utviklet seg og greide ikke åta hensyn til det faktum at de store raseteoretikerne var fraderes egen leir, snarere enn fra naturvitenskapene. Gobineau varingen naturforsker, det var heller ikke Vacher de Lapouge, ogseinere Chamberlain og Rosenberg, og så videre.

I våre dager er det noen få mennesker innenfor de humanistiske vitenskaper som våkner av denne letargien (letargi = dødssøvn, overs. anm.) og prøver å forkaste et begrep hvis opprinnelse helt tydelig må søkes i sosio-intellektuelle tankemåter som ikke har noe å gjøre med eksperimentell vitenskapelig praksis. Men denne oppvåkningen er kommet som en overraskelse for sosialvitenskapene, som trodde at de på diskret vis hadde kvittet seg med en kategori som i stor grad var deres ansvar, ved å skyve den over til naturvitenskapenes område. Hvis ansvaret virkelig er deres, er det ikke så mye fordi de hadde del i oppfinnelsen av begrepet «rase», som fordi de utgjør akkurat de fagene som studiet av fenomenet avhenger av: Som et sosialt fenomen faller det innafor det feltet de skal forstå og analysere. Samfunnsforskere, historikere og erkjennelsesteoretikere var kanskje ikke villige til å se at denne varme poteten var deres problem, men sånn er det faktisk. Og naturvitenskapene fortsetter å minne dem om det, ved å nekte for at rasebegrepet har noe med dem å gjøre.

Hvilken stilling har begrepet «rase» i dag?

Vi befinner oss nå på et trinn hvor relevansen avbegrepet rase i naturvitenskapene om mennesket blir forkastetpå grunnlag av vitenskapelig fornuft og intellektuell redelighet(for ikke å snakke om logikk og sunn fornuft). Dette erlitt av en begivenhet, noe nytt på disse forskningsfeltene.Men som vi har sett er det ikke noe isolert trekk, for begrepetrase har nå vært analysert og imøtegåttav andre disipliner i noen tiår. Men det er ikke sannsynligat dette standpunktet vil oppnå sitt mål, som er åavskaffe tanken om at mennesker er forskjellige «av naturen»,og at de store skillelinjene i samfunnet (nasjonale, religiøse,politiske, osv.) gjenspeiler «naturlige» forskjeller.For våre ubevisste mentale prosesser gjenkjenner ikke negasjonersom det de er. Sett fra denne siden, eksisterer en kjensgjerningsom blir bekreftet akkurat like mye som en kjensgjerning som blirbenektet, og de forblir begge like sterke i våre følelsesmessigeog intellektuelle assosiasjonsnettverk. Bare det å snakkeom raser betyr at de alltid vil forbli der som en rest. «Rase»handler om den minst begrepsmessige, kalde og abstrakte av alleforestillinger, så det appellerer fra første øyeblikktil den ubevisste sida ved den mekanismen vi har for å ervervekunnskap om og forholde oss til andre mennesker. Rasismens ideologerhar alltid vært fullt klar over dette, og det er grunnentil at de fortsatt markedsfører sine synspunkter i dag.

Å ganske enkelt vise at en kategori av denne typen ikkehar noe vitenskapelig grunnlag er med andre ord utilstrekkeligfor å fjerne den fra det mentale universet, ikke bare hosflertallet av folket, men til og med hos dem som er intellektueltoverbevist om at den ikke eksisterer som «naturlig»kjensgjerning. Det er en nødvendig handling, men ikke entilstrekkelig handling.

De humanistiske vitenskapene begynte med å si: Begrepet»rase» er en sak for naturvitenskapene, vi har ikkenoe med det å gjøre, det har ingen innflytelse påkulturelle og sosiale fenomener, og så videre. I dag svarernaturvitenskapene: «Rase» eksisterer ikke, det er ikkenoe relevant kriterium for klassifisering. Begge disse standpunkteneer delvis sanne, men de skjuler et tredje, som mye nærmeresvarer til de virkelige kjensgjerningene. Og hvis noensinne enrevolusjon eller et forslag kunne skjule et annet, er dette virkeliget talende eksempel. Enten rase er eller ikke er «en naturligkjensgjerning», enten det er eller ikke er en «mentalrealitet», er det i dag, i det tjuende århundre, enjuridisk, politisk og historisk realitet som spiller en virkeligog knugende rolle i mange samfunn.

 

• A) Det er grunnen til at enhver appell til rasen (selv under påskudd av kjærlighet til forskjellige kulturer, eller søkingen etter «røtter» osv.) er en politisk handling som aldri kan være nøytral, slik kjensgjerningene står. For det er et spørsmål om kjensgjerninger, og ikke om hensikter eller meninger, slik noen mennesker enda en gang vil ha oss til å tro.
• B) Det er grunnen til at ganske enkelt å forkaste rasebegrepet ikke er nok. Hvor riktige hensiktene enn er, kan det å benekte dets eksistens som en empirisk gyldig kategori, slik de humanistiske vitenskapene, samfunnsvitenskapene og endelig naturvitenskapene prøver å gjøre, aldri fjerne kategoriens realitet i samfunnet eller staten, eller endre den kjensgjerning at om kategorien ikke er gyldig empirisk, utøver den ikke desto mindre en empirisk effekt. Å erklære at en forestilling som forekommer i et samfunns ordforråd, det vil si både i dets måte å organisere verden på og i dets samfunnsmessige og menneskelige historie, kan oppheves på denne måten, er et paradoksalt standpunkt, fordi det som oppheves de facto eksisterer. Det er kanskje også et forsøk på å fjerne redselen i den kjensgjerningen, dens uutholdelige brutalitet: Det er ikke mulig at noe slikt kan eksistere. Nettopp fordi det at det eksisterer ikke er til å holde ut.

Men selv om realiteten i rasebegrepet sannelig verken er naturligeller biologisk, og heller ikke psykologisk (en eller annen medfødttendens i menneskesinnet til å beskrive de andre som ennaturlig enhet), så eksisterer den ikke desto mindre. Deter ikke mulig å argumentere for at en kategori som organisererhele stater (Det tredje rike, Republikken Sør-Afrika, osv.),og som er formulert i jusen, ikke eksisterer. Det er ikke muligå hevde at en kategori som er den direkte årsak, detviktigste middelet, til å myrde millioner av mennesker,ikke eksisterer. Men den lange veien til en intellektuell forståelsesom markeres av gjentatte og kumulative forsøk påå belyse begrepet, viser at rase er en sosial kategori avutstøting og mord. Gradvis er dens sanne natur blitt avslørt.Prosessen har ikke vært enkel, for det er vanskelig åunnlate å tro at «rase ikke finnes» nåridéen om at det er en «naturlig kategori» erblitt motbevist (og det er den), når den idéen samtidigvar alt som var igjen etter den tålmodige kritikken samfunnsvitenskapenehadde rettet mot rasebegrepet. Og når den tiljublede «naturlige»definisjonen var akkurat den samme som «legitimerte»at begrepet «rase» ble skrevet inn i lovverket i derasistiske regimene.

Rasebegrepets innskriving i jusen og den praksisen som følgerav det eksisterer faktisk allikevel. Og de er nettopp realiteteni rasebegrepet. Rasene eksisterer ikke. Men rase dreper folk.Rase utgjør også fortsatt ryggraden i noen villeundertrykkersystemer. Og i dagens Frankrike reiser den sitt styggehode enda en gang. Ikke i de skamfulle utkantene av samfunnetvårt, men bak den aktverdige masken av «mening»og «idéer». La oss være tydelige nåvi snakker om dette. Idéen, forestillinga om rase er enmaskin, et teknisk middel til å begå mord. Og deter ingen tvil om at den er effektiv. Det er en måte årasjonalisere og organisere med morderisk vold mektige samfunnsgruppersherredømme over andre grupper som er redusert til maktesløshet.Med mindre noen er beredt til å hevde at siden rase ikkeeksisterer, er det ingen som blir eller noensinne kan ha blittundertrykt eller drept på grunn av sin rase. Og ingen kanhevde det, for millioner av mennesker har dødd pågrunn av sin rase, og millioner av andre blir nå dominert,utstøtt og undertrykt av samme grunn.

Nei, raser finnes ikke. Og likevel finnes de. Ikke påden måten folk tror; men de forblir den mest påtakelige,virkelige og brutale realitet.

Fotnoter:

[1] Se J. Hiernaux: «De l’individu à la population: l’anthropologie» i La Science face au racisme (nyutgivelse av førsteutgaven av Le Genre humain), Brussel, Editions Complexe, 1986.

[2] I A. Montagu (red.): Statement on Race, Oxford, Oxford University Press, 1972 (3. utgave), s. 139-147 (s. 141; s. 143).

Oversetterens merknader:

• Alexis de Tocqueville (1805-1859), fransk samfunnsforsker, historiker og politiker.
• Franz Boas (1858-1942), tysk-amerikansk antropolog og anti-rasist. (Guillaumins artikkel er oversatt fra en engelsk utgave. Om det er en glipp hos henne eller oversetteren når Boas plasseres i begynnelsen av det nittende århundre, skal være usagt, men andre steder i samme bok plasserer Guillaumin ham i riktig tid.)
• Fritz Lang (1890-1976), østerriksk filmskaper, antifascist. I USA fra 1930-tallet.
• Joseph-Arthur de Gobineau (1816-1882), fransk greve, diplomat, skribent og etnolog, svært innflytelsesrik raseteoretiker.
• Georges Vacher de Lapouge (1854-1936), fransk antropolog og raseteoretiker.
• Houston Stewart Chamberlain (1855-1927), engelsk-tysk skribent, samfunnsfilosof og raseteoretiker.
• Alfred Rosenberg (1893-1946), framtredende tysk nazistisk politiker og ideolog, elev av Chamberlain.

av Line Brendberg

Norsk fiske og oppal er milliardbutikk, og den viktigaste eksportnæringa vår etter olje og gass. Næringa er peikt ut som hjørnestolpen i norsk økonomi i framtida. Motsett oljen er fisken ein fornybar ressurs. Tilliks med oljen er han etterspurd vare, og det er framleis store utviklingshøve i alle delar av næringa. Denne artikkelen vil røra seg om den delen av fiskeria som er villfiskfangst. Oppal har utvikla seg til ein viktig hjørnestein for mange kystbygder, men dei grunnleggjande problemstillingane der er gjerne litt annleis enn innan den tradisjonelle fangsten, og fortener sin eigen spalteplass.

Det er ein tankekross for meg i den store samanhengen at så lite av dei store rikdomane i havet vårt blir brukt beinveges til menneskeføde. Ein del går til mindreverdig utnytting til fôr, olje og gjødsel. Årsakene er sjølvsagt her som i industrijordbruket at dei som treng mat ikkje kan betala for han, og at eksportlanda må pleia marknaden sin for godt betalte delikatessevarar. At tanketvangstrøya ligg i det økonomiske systemet som herskar, gjer ikkje tankekrossen mindre, men det gjer at mangt aldri blir diskutert.

Interesseløysa for fiskerispørsmål, som blir dyrka på mange plan, er sjølvsagt bra for dei som nyt godt av business as usual. I fylgje Erik Falch er desse mellom anna ei gruppe reiaradel som sit på ein noko nær hemmelegstempla ressurskontroll, og som i fellesskap kontrollerer 70% av den fiskeverdien Noreg tek opp.

Etter mitt syn er det retten til å fiska, og eigarskapen til naturressursane, som er kjernepunktet i alt som har med fiskeripolitikk å gjera. Finnest det ingen politisk kontroll og politisk vilje med dette rammeverket, risikerer vi at både rikdomane i havet og samfunna som er bygde på dei blæs bort med vinden. Kanskje ser vi teikn til at det er det som er i ferd med å skje?

Den største allmenningen vår

Tradisjonelt har fisken i havet vore landets største allmenning. Ingen åtte havet, alle hadde rett til å skaffa seg eit utkome frå det. Mang ein har slege seg opp frå å berre ha arbeidslyst, ein båt, ein kniv og eit snøre, til å bli alminneleg velberga kar. Nokre gode lofotsesongar kunne gjera draumen om større fiskebåt eller eit sjølveigd småbruk oppnåeleg. Fiskeriallmenningen har òg vore eit sosialt tryggingsnett, ein eksistensgaranti for dei som er busette i marginale område for anna næring. Det er ikkje det same kven som set opp reglar for allmenningen og kva dei tek seg rett til å gjera.

Overstyringa av allmenningen har ført til at fiskaryrket har vorte meir profesjonalisert og stengt. Når allmenningsretten bukkar under, står dei kapitalsterke klare til å leggja inn bod på dødsbuet.

Tiltak i allmenningen er så klart naudsynt. Fiskefartya er vortne så effektive dei siste tiåra at flåta har kapasitet til å fiska langt meir enn bestandane toler. Trongen for å verna naturressursar og arbeidsplassar har fødd høvesvis nye konstruksjonar som fiskerigrensor, kvotor og detaljerte fangstreguleringar. Fiskarane blir tvungne inn eit nullsum-spel der det er vinn eller forsvinn for deltakarane.

Moderne effektivitet eller tilpassing?

I denne stoda vil mykje ha meir, fordi det er store verdiar som går over frå å vera folkeeige til å bli verdipapir på reiarhender. Den verkelege drivkrafta bak at kvotor blir samla i massevis på digre farty som igjen blir samla hjå same reiar, finn vi nett der. Direkte stordriftsfordelar i form av stigande skalautbytte er det nemleg ikkje snakk om i fiskeria. Det er heller motsett, for kapitalutgifter og driftsutgifter stig bratt med større farty.

Hovudskiljet i fiskeflåta går mellom to ytterpunkt i beskatningsstrategi. Dei to er kystflåta og havfiskeflåta, men då som typisk strategi og ikkje som tekniske definisjonar. I dag har vi svære havgåande farty som satsar på vidareutviklingar av tradisjonell reiskap og hamnar i konflikt med mindre båtar inne i fjordane, og vi har såkalla kystfiskefarty som fiskar heile kvota si ved Grønland, så det er glidande overgang mellom fartygruppone.

Havfiskefarty er store og kan fiska mykje. Dei toler mykje vêr og kan gå ut på ope hav og føra fangst over lange avstandar. Fisken blir leita opp der han står og aktivt fanga med reiskap som trål. Desse båtane kan tilby mannskapet heilårs arbeidsplass og komfort ombord. Dei kan levera større fangstar til ventande industri kor som helst, og det er mogleg å ha fryseri eller ein heil fiskeindustri ombord.

Medaljen har ei bakside

For å forsvara kapitalinvesteringa og gjeldsrentone på ein stor båt må eigaren vera sikker på å få fiska mykje, og å få fiska mykje heile tida.

Diverre er det jo ikkje slik at det er mykje fisk i havet heile tida. Då blir den store fangstkapasiteten ein fiende. Fisken får ikkje fred nokon stad for dei oppsøkjande og aktivt fangande fartya. Båtane treng avansert utstyr for å gjetta kva som står i havet under seg, men når trålen går, hamnar stort og smått, likt og ulikt i trålposen.

Skuggesida av den heilårs arbeidsplassen om bord i fjerneigde båtar er at fiskarane sjølve ikkje lenger har ansvar og avgjerdsrett når det gjeld det arbeidet dei gjer, og dei må vera med på opne havet i allslags vêr og fiska for banklånet med livet som innsats. Med andre ord: Fiskaren blir proletarisert og makta forskyv seg.

For strukturen i land har det òg store konsekvensar om store delar av fisken blir teken av store havgåande båtar.

Slike båtar kan gå dit pris eller eigarinteresser styrer dei og levera fangst, bunkre opp eller byta mannskap. For dei er det nok om det finnest ei hamn i kvar landsdel, og det er klart at det verkar sterkt sentraliserande på mottaksstruktur og industri, arbeidstilbodet og kystbusettinga. Til no er det vorte prøvd å påleggja trålarar å levera heile eller delar av fangsten sin på utpeikte stader når båtane skifter eigar og geografisk tilknyting. Ei undersøking som enno går føre seg, har avdekt at eigarane blæs i heile pålegget i fleirtalet av tilfella, og departementet gjer inkje for å setja makt bak krava. Haldninga er fullt forståeleg. Det går ikkje å samstundes ha som mål å satsa på eit mangfald av fiskerisamfunn med desentralisert mottaksstruktur og på store, mobile båtar med eigarskap lausrive frå næringa som grunnstamme i fiskeflåta. Her ligg det ein logisk mangel på samsvar som ender opp i at dei sterkaste bryt reglane for å få utnytta dei føremunane dei har.

Logikken bak dei små

Ser vi så nærare på fartya som ligg i motsett ende av skalaen, den ekte kystflåta, vil vi finna at dette er små båtar som er eigde av fiskarane sjølv. Oftast er det berre 1-2 arbeidsplassar om bord, på litt større båtar kanskje nokre fleire i sesongane. Dei har avgrensa rekkevidde på grunn av vêr og transporttid, og fiskar det meste av året i same området. Somme går til Lofoten eller Finnmark og ligg borte på sesong ein månad eller to.

Dei må tola variasjonane i fiskeinnsig, bestandsstorleik og vêr der dei er, men dei har òg slingringsmonn i inntektstrongen. Båten er sjeldan eit botnlaust kapitalsluk, og drifta er rimeleg.

Kystfiskarar kjenner heimesjøen godt og har økonomisk interesse av å verna om fisken i området sitt, så dei reagerer når dei ser endringar og ubalanse som uroar dei. Kunnskap om setjestadene kombinert med bruken av passive reiskap, slike som fisken sjølv må gå på, gjer det mogleg for dei med eit meir selektivt fiske. Dei kan i viss grad sortera ut kva artar og storleikar dei vil fiska etter. Om fangsthandteringa om bord er god, kan kvart fiska individ takast hand om og bli glimrande råstoff, og det er mogleg å ta vare på biprodukt som hovud, slog, lever og rogn.

Kystfiskarane utnyttar dei småe bestandane av godt betalte artar i nærområdet sitt og skiftar etter marknad og lønsemd. Krabbefiske blir aldri noka næring for 120-fotingar. For mange av kystfiskarane på mine kantar (rundt Hitra, red. anm.) kan krabben utgjera ein tredel av årsinntekta.

Kort aksjonsradius gjer at kystfiskaren må bu i nærleiken av fiskeplassane sine og ha eit allsidig og omstillingsdyktig fiskemottak like ved. Difor er det berre kystflåta som kan garantera for busetnaden på kysten og for mengda av arbeidsplassar på havet og i land. Det fører vidare i at eg meiner alle tenkjelege framtidsstrategiar for norsk fiskeri må ha i botnen at ein sterk kystflåte skal vera grunnstammen i fangstflåta, og at det er viktig å rekruttera til han med alle middel vi har.

Eit dilemma i flåtesamansettinga

Dilemmaet forvaltarane står i, er at det aldri er ei fast mengd fisk som skal delast frå år til år. Det er snakk om hausting av naturressursar som står i komplekse samanhengar innan økologi, meteorologi, økonomi og forvaltningsregime.

Sjølv utan våre inngrep med overfiske og feilkalkulasjonar, varierer bestandane enormt. Korleis kan ein tilpassa fangstkapasiteten slik at det blir mogleg å ta ut toppane i fisket effektivt, samstundes som fiskarane ikkje må forsvinna ut av næringa når det står dårleg til?

Sjølvsagt må ein utnytta kystflåta sin fleksibilitet, og allmenningen burde vera open for alle smådriftarar når åtgjenget er godt, men dette kan berre løysa ein liten del av problemet. Vi treng ein del av havfiskeflåta for å få teke ressurstoppane til rett tid, og til å fanga fisk som lever på frie havet og ikkje trekk inn til kysten. Kva gjer ein dei åra og årstidene desse fartya utgjer ein reell overkapasitet?

Dette er utfordringa vi må finna ei løysing på for å laga eit berekraftig system som utnyttar fisken i havet best mogleg.

Men korfor denne omprioriteringa med favorisering av små båtar og eit stort nettverk av mottak og foredlingsverksemder på kysten? Det finnest mange innfallsvinklar til svaret, og eg vil no freista skissera kva vi vinn med ei slik haldning til fiskeristrukturen.

Kystfiskarens kapital

Fiske frå små einingar, plassert nær ressursane i havet, skaper mange arbeidsplassar. Ringverknadene for alle andre næringar oppetter kysten blir difor stor. Mange etableringar av moderne verksemder i distrikts-Noreg er eit direkte resultat av at vi har eit maritimt miljø veldig mange stader. Det sikrar ein stor kunnskapsbase og utprøvinga av mange løysingar på små og store problem næringa møter i kvardagen. Utan eit sterkt maritimt miljø langs heile norskekysten, kunne det store oppalseventyret vi har opplevd knappast ha skjedd, og i alle fall ikkje med ei så rivande utvikling.

Den sjølveigande fiskaren har kontroll over sin eigen arbeidsplass og kan gjera sine eigne vurderingar. Nærleiken han har til fisken han lever av, saman med det faktumet at han er avhengig av ei langsiktig styring av sjøområda der han bur, gjer at næringsutøvaren sjølv får eit naturleg forvaltningsansvar. Kystfisket kan vera miljøriktig og fleksibelt, så lenge vi ikkje gjer den bommerten at vi gjer det kapitalintensivt og legg det under den systemtvangen som knekker dei små.

Kystbygdene er utprøvande og opne samfunn. Biletet mange har av norske bygder som stilleståande, ultrakonservative og innelukka er totalt skivebom i høve til den vanlegaste norske bygdetypen, som ligg på kysten og har fisken som viktig næringsveg. Havet er eit stenge for kommunikasjonen for privatbilismen, men tradisjonelt er sjøvegen ein ferdselsveg for kontakt med heile verda, og nye idèar kjem ofte fortast der behovet er stort og døra open. Som døme kan eg nemna at fyrste vasskraftverket i Noreg kom på ytter-Senja, og landets fyrste traktor vart heist i land på øya Dønna på Helgeland.

Alt er omskifteleg på kysten, og kystfiskaren veit alt om kor viktig det er å vera omstillingsdyktig og tilpassa seg forholda. Han går kanskje vel langt av og til i å prøva ut fikse idèar og riva ned all «gamal skit».

Fisken har i all tid vore eksportartikkel, og ingen veit som fiskaren at marknaden skiftar. Difor har bygdene utvikla ei betre tilpassing til marknaden enn det dei spesialiserte bysamfunna står for.

Mangsysleriet

Mangsyslarkulturen er kjernen i den økonomiske og kulturelle utviklinga i bygdenoreg, og ei ovring det er vel verdt å tenkje nærare over.

Mangsysleriet er det motsette av den uttalte målsetjinga i dag om at alle skal satsa stort og skaffa seg heiltidsarbeid i èi næring – yrkesfiskaren, heiltidsbonden handtverkaren eller anna spesialisering. Mangsyslaren legg ikkje mykje pengar i å byggja seg opp i eitt yrke. Grunnen er at mange stader langs kysten og på fjellet har mange og rike ressursar å utnytta, men ingen enkelt ting som produserer overflod heile tida. Vintersesongen på sjøen har gjeve pengeinntekter til mang ein familie som elles dreiv eit bruk med ein skogteig, hage og nokre sauer, eit handtverk «for artig» og i våre dagar gjerne ein deltidsjobb i tenesteyting eller industri.

Mangsysleriet er utbreidd enno på bygdene trass i systemtvangen, og det er med på å danna allsidige menneske som nyttar ut det som er av verdi rundt seg. For samfunnet tyder det høg sjølvforsyningsgrad av viktige varar og tenester, det utgjer uvurderleg beredskap for krisesituasjonar, og det limer lokalsamfunnet saman gjennom bytte av arbeid og ting.

For det einskilde mennesket tyder det nøysemd og travle dagar, men også at du får bruka mange sidor av deg sjølv. Du får fleire føter å stå på, og eit ubunde liv der du har ein viss grad av valfridom og torer ha eigne meiningar.

I oljetidas Noreg er det allsidige og sjølvstendige mangsyslarmennesket ein draum vi berre kjenner litt på før vi legg oss om kvelden. Elles avviser vi det gjerne som gamaldags tenking og nostalgi. I global samanheng er det derimot ein framtidsdraum for millionar, ei ekte revolusjonær parole som skaper konfliktar og krigar når ho blir reist. Etter den amerikanske borgarkrigen var det fleire som målbar at dei burde gje dei frigjevne svarte slavane jordstykke som eit grunnlag for å skapa seg eit nytt liv, under parolen » forty acres and a mule». Om dei hadde gjort dette, kunne kanskje USA ha sett annleis ut enn det gjer i dag.

I den norske tradisjonen må vi kanskje skriva om kampropet til «twenty acres and a boat»? Åtgjenget til å driva sjøen har historisk tydd mykje for den norske underklassen. Det har gjeve fridom til å takka nei til uverdige tilbod frå urimelege arbeidsgjevarar, og garantert eit utkome som vel kunne vera lite, men der sjølvvyrdnaden ikkje vart knekt.

Kva dette har hatt å seia for folkelege rørslor og den politiske dagsordenen i Noreg, kan vi berre spekulera i. Det vi kan seia som sikkert, er at mangsysleriet på bygdene har gjeve grunnlag for ein levemåte og ein kunnskapsbase som har vore med å forma ut økonomi, politikk, kultur og landskap her i landet, og det vil vera rart om vi ikkje får bruk for noko av dette i framtida. Då må vi innsjå dette no, for mangsysleriet kan ikkje leggjast i arkiv for påkomande tilfelle, det må levast i eit samfunn.

Bygdelivet: Tradisjonsmedvit og berekraft

Bygda som økonomisk eining har vi alt vore ein del innom. Mangsysleri og dugnadsånd er stikkord som er del av den økonomiske basen for velfungerande lokalsamfunn overalt. Det særskilte for kysten er den fleksible haldninga til yrket, fiskaren har alltid vore nøydd til å vera omstillingsdyktig og marknadsretta. Då silda kom inn i fjorden var alle sildefiskarar på minuttet, også kjerringar og ungar.

Då Lofoten spurde etter skjel til lineagn, vart skjelfiske det mest attraktive å driva med mange stader langs kysten. I våre dagar er det ferskfiskmarknadene og reguleringssystemet som tvinger fiskaren til å vera oppdatert og førebudd på endringar. Til alle tider har vêret spelt same rolla; ein gløtt ut av vindauga på morgonkvisten gjev svaret på kva du skal arbeida med i dag.

Du skal ikkje vera lenge i ei fiskarbygd før du ser baksida av same haldninga. Sjåer står til nedfalls, det er ikkje verdt å leggja mykje pengar i dei, i fall det kjem ein orkan i vinter. Utanfor ligg haugar av rot som du kanskje får bruk for i morgon eller til hausten, og planløysa med sine mange «vi får sjå» kan terga på seg velordna sjeler.

Einsemda i yrket og dei plutselege omskifta gjer fiskarstanden vanskeleg å organisera, og dei vaksne som er kjenslevare for trendane i samfunnet rår ungane sine frå å satsa på eit liv på sjøen.

Det å vera avhengig av skiftande vilkår i nærmiljøet og så knytt til stad som det ein er i ei tradisjonell fiskarbygd, legg band på den einskilde, utan tvil. Men det er det same som er gull verdt når det kjem til det langsiktige perspektivet. Skal du overleva på staden og ha det godt, må du ta økologisk ansvar i yrket ditt, og vera ein aktiv deltakar i samfunnet du bur i. Det gjev både fisken og samfunnet ein sjanse på sikt.

Klarer ein slik å få eit samfunn til å leva, utan at det må kjempa kvar dag for å unngå at botnen fell ut av det, er plassen ein verdfull arena for opplæring og forteljing. Der mange openbert at nyttige funksjonar er samla på same stad, at ungane lærer om samanhengane i samfunnsdrifta, og kan ta del i ulike typar arbeid der det blir sett pris på at dei er til stades. Allsidige røynslor er naudsynt for å kunna rå seg sjølv som mangsyslar og uavhengig arbeidar, og du får det gjennom å vera med dei som høyrer til andre aldersgruppor enn deg og driv med andre ting enn du gjer til vanleg. Kravet om «ein stad å vera» blir reist av born og unge som er i vegen, nyttelause og skilde frå det dei reknar som fornuftig aktivitet ikring seg. Vi er i ferd med å få ein generasjon der stordelen ikkje kan bruka hendene sine til praktisk arbeid til eigen nytte, og som difor heller ikkje sit med spørsmål om korfor, korleis, når og kor, dei spørsmåla som vekkjer ungane si interesse for forteljinga, kunnskapen, røynsla og soga. Vi held på å gløyma at hender og hovud, tradisjon og haldningar bur i same mennesket og byggjer same personlegdomen.

Dei ressurssterke oppdagar no etter kvart denne mangelen, og lagar nye trendar i marknaden. Det billige, lettvinte og oppstykka hadde topptida si i den moderne tida. Dei postmoderne vil ha det som no er vorte eksotisk og knappe gode: Historie, tradisjon, samanhengar og god tid. Sjølv om dei gode bygdesamfunna (og for den sak skuld lokalsamfunn i bygder og tettstader som fungerer), opplever eit sterkt press framleis, held dei på å bli trendy og spanande att. Kulturelle nettverk og berekraftig naturbruk sett i system er kanskje det beste kortet vi har å ta vare på i kampen mot den globale systemtvangen som einsrettar livet til folk og lagar ustabile system i naturen og menneskesamfunna.

Stabil, spreidd kystbusetting har også andre verdiar som vi sjeldan tenkjer på. I framtidige konfliktar, anten dei militært eller ressursøkonomisk preg, vil landet stå langt sterkare med livskraftige samfunn i heile territoriet sitt. Dessutan har vi eit viktig ansvar for framtida til urfolket vårt. Langt fleire samiske samfunn er knytte til kyst- og fjordfiske som næringsveg enn til reindrifta. Skal vi unngå at mange samesamfunn blir rivne opp med rota og forlèt tradisjonane sine, må mangekulturelle lokalsamfunn i nord få ha eit trygt økonomisk grunnlag bygd på stadbundne ressursar.

Korleis kan vi starta å gå framtidsvegen?

Ein politikk som stør dei fornuftige strategiane i bygdene må oppmuntra næringskombinasjonar og fjerna krava om spesialisering og einsidig satsing. Skal vi byggja godt fungerande distrikt, må vi ta omsyn til at styrken til bygdene er nærleiken til naturressursane og evnen til å skapa heilskap av mangfald. Freistnader på å tevla med byane på dei områda der byane står sterkt, kan aldri bli anna enn hogg på eigen fot.

God infrastruktur hjelper mykje til å avgrensa ulempen med avstandane til dei kjøpesterke marknadene. I tillegg er det avgjerande viktig at bygdene held fram å skapa nettverk som kan samordna marknadsarbeid for varane dei sit på.

For fiskebygdene har det alt å seia at fiskeriallmenningen får vera open, og at fiskarane sjølve får vera med å styra arbeidet sitt.

Råfisklova og deltakarlova har opp til no vore viktige styringsreiskapar for å få dette til. Prinsippa i dei var at fiskarane måtte godkjenna fiskeoppkjøparane, og kunne fastsetja minsteprisar og dirigera fangster når det trongst. Eigarane av fiskefarty måtte sjølv vera aktive fiskarar. Båe lovene er endra, og det som står att av prinsippa, er under press frå ulike kantar. Forsvaret av dei er grunnleggjande for å halda rein spekulasjonskapital ute av næringa, og for å kunna gjera godt att det som synte seg å vera tabbar i verkemiddelpolitikken.

Fyrst og sist må alle som får det til, gjera sitt for at fiskerinæringa og kystsamfunna blir løfta opp frå gløymsla og kjem i politiske fokus. Dei som skal prøva å takla konfliktane som kjem på dette området, treng både politisk mot og ein hær i ryggen.

av Arne Byrkjeflot

Både LO og YS har gjort undersøkelser blant sine medlemmer og funnet ut at folk vil ha kortere arbeidstid. Overraskende mange foretrekker dette framfor lønnsøkning.

I tariffoppgjøret 1998 ble partene enige om å be LO og NHO om å utrede mulige framtidige arbeidstidsordninger. «Det skal ses på arbeidstakernes behov for fleksibilitet i ulike livsfaser og på bedriftenes behov for fleksibilitet ut fra stadig sterkere konkurranse. En slik utredning skal spesielt vurdere timekontoordninger som kan innbefatte for eksempel ferie og arbeidstid, herunder permisjon til omsorg og utdanning.»

Denne utredningen er nå lagt fram. Fra LOs side har blant andre Evy Buverud Pedersen, Stein Reegård og Stein Kristiansen vært med. Med mandatet som skal tjene både herre og trell, prøve å forene bedriftenes ønske om den fullstendig fleksible arbeider og arbeidernes ønske om mer fritid kan det ikke ha vært enkelt.

Tariffoppgjøret år 2000

Stemninga i fagbevegelsen foran tariffoppgjøret er ganske klar: Alle vil ha den femte ferieuka og penger. Likevel skal vi ikke se bort fra at det blir fremmet krav om tidskonto, med bakgrunn i vedtak fra LO-kongressen og Kanal 99. Da er det viktig å være klar over at LO-kongressen riktignok gikk inn for tidskonto, men også for kortere normalarbeidsdag med 6-timersdag som mål. LO-kongressen kan tolkes. I Kanal 99 var det alt for lav deltakelse fra LO-medlemmer til at den kan brukes.

Utredningen

anbefales. Den har en god og kortfattet framstilling av utvikling i arbeidstid, hvilke ordninger som fins i dag og en gjennomgang av ordninger i andre land.

Vi ser en dramatisk endring når det gjelder kjønn i forhold til kvelds/nattarbeid. Dette er en konsekvens av at den mannsdominerte industrien minsker, mens Hotell og Restaurant og helsesektoren øker. 2. kvartal 1998 viser arbeidskraftundersøkelsen at 17 % av oss jobber regelmessig om kvelden (18-22), mens 5% jobber regelmessig om natta (22-06).

Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA

Konklusjonen er at bruk av deltid er synkende og forskyves for begge kjønn mot de yngste. Om deltid vil fortsette å synke når flere og flere går over i deltidsbransjene helse og omsorg, hotell og restaurant og handel, er vel mer tvilsomt.

Den siste arbeidstidsforkortelsen i Norge kom i 1986. Siden da har Norge sakket akterut i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med.

Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA

Fleksibilitet

Når vi nå igjen står foran arbeidstidsreduksjoner, er det verdt å merke seg at arbeidstidsreduksjoner har gitt fleksible løsninger i Tyskland (1994), Finland (1996), Nederland (1996) og Østerrike (1997). I Østerrike kan et ukentlig timetall mellom 33 og 45 timer behandles som mertid og gjennomsnittsberegnes opptil 52 uker. I Tyskland hadde 19 tariffområder avtaler om tidskonto. Ordningene er fra det vi i Norge kaller fleksitidsordninger, avspasering for overtid og gjennomsnittsberegning. I Nederland har 56 av 101 kollektive avtaler med arbeidstidsforkorting koblet til nesten full fleksibilitet. I Storbritannia har Rover og Peugeot etter avtale innført årsarbeidstid for 65% av sine ansatte.

Timekontoordninger

I Sverige avsettes 0,5% av lønn i 1998, 1% i 1999 og 1,5% i 2000 på individuelle timekonti. Uttak kan skje i fritid, pensjonspremie eller lønn. Maks oppsparing er 1,5%, overskytende betales ut som lønn.

Utvalgets forslag

Det foreslås å avsette 2% av lønn ved hvert tariffoppgjør; det tilsvarer 43 min. pr uke, 37,5 timer pr år. Etter fem tariffoppgjør kan en få en måneds utdanningspermisjon årlig, etter 12 tariffoppgjør har vi 6-timersdagen. Det foreslås at det er penger – ikke tid – som står på konto. Dette krever endring av skattereglene, slik at skatt først trekkes når pengene blir utbetalt. Dette krever også at oppsparing også foregår ved sykdom/arbeidsledighet/permisjon og at fritid ikke går tapt ved sykdom under uttak. Det krever at oppsparinga ikke går tapt ved konkurs. Det krever et system for overføring ved skifte av jobb.

Utvalget har ikke noen løsning på om det skal være tillatt å ta ut oppsparinga i form av penger. Utvalget peker på at det vil være nødvendig når folk ikke kan benytte rettigheten ved sykdom, alder eller utvandring. Ved arbeidsledighet vil det også være naturlig å få utbetalt penger, men i dag vil det føre til tap av arbeidsledighetstrygd. Om og hvordan en skal sikre at uttak i form av penger ikke blir regelen, sier utvalget ikke noe om.

Naturlig nok deler utvalget seg når vi kommer til NHOs fleksible samfunn. NHO uttrykker dette svært klart:

«Den grunnleggende forskjell mellom timekontokonseptet og det som kalles normalarbeidstidsordninger ligger i hva som skal være styrende for arbeidsinnsatsen i bedriften. Timekontoordninger styres av behovet for hva som skal produseres eller hvilke tjenester som skal ytes, mens normalarbeidsdagen er basert på at det er en begrenset og på forhånd fastsatt tid til disposisjon for produksjon.» «Adgangen til overtidsbruk sikrer ikke den nødvendige fleksibilitet for bedriftene ettersom overtid ikke kan benyttes som en fast ordning, Arbeidsmiljøloven har dessuten som utgangspunkt at overtid skal begrenses» «Når gjennomsnittlig timelønn i industrien er på kr 120, betyr det at bare arbeidsoppgaver som er lønnsomme ved en timebetaling på over kr 180 vil bli utført ved for eksempel overtid.»

NHOs løsning er enkel. Det åpnes for lokale avtaler med de tillitsvalgte innenfor Arbeidsmiljølovens rammer, fra 06.00 til 21.00 med gjennomsnittsberegning over et år og fri plassering av den enkeltes arbeidstid. Blir en ikke enig lokalt gjelder tariffavtalen med sin normalarbeidsdag. Tid utover den avtalte årlige arbeidstid kan overføres, så slipper de overtidstillegg også på denne tida. NHOs utgangspunkt er ingen arbeidstidsforkorting.

LO viser til at det er tilstrekkelig fleksibilitet i tariffavtalene, de forsvarer ulempetillegg og mener «arbeidstakerne selv vil kunne velge om de vil ta ut opparbeidet tid/nedsatt arbeidstid i løpet av året gjennom daglig, ukentlig eller månedlige uttak, eller opparbeide seg mertid i et lenger tidsperspektiv.»

Nei til timekonto

Timekontoordningen er markedsført som en måte å løse motsetningene mellom de som ønsker lavere pensjonsaler/ferie og de som ønsker kortere normalarbeidsdag/sekstimersdag. I stedet for å slåss seg imellom, så kan vi forenes om tidskonto så får alle ta det ut som det passer dem.

Det kan sjølsagt virke besnærende å gradvis få innført 6-timersdagen sjøl om det vil ta 12 tariffoppgjør. Det er jo gått noen år siden dette kravet ble reist. Jeg ser heller ikke bort fra at en sterk fagbevegelse som hadde 6 timers normalarbeidsdag som felles mål, kunne brukt timekontoordningen som en taktisk omvei.

Hvordan vil en timekontoordning fungere i praksis. Mange har i dag muligheten til å opptjene avspasering. Erfaringene er at avspaseringa hoper seg opp, det er nesten umulig å få fri. Mange opplever det slik at om de tar fri, så må de bare ta det igjen seinere. I praksis blir mye av avspaseringa tatt ut i penger der dette er mulig, eller går rett og slett tapt. Det samme gjelder fleksitidsordningene, spesielt i det offentlige. Folk jobber gratis utover rammene. Der det før ble tilsagt overtid, forventes det nå at folk gjør dette på fleksitid av seg selv.

Dette er den hverdagen en timekontoordning skal fungere innafor. Alle avtaler som den enkelte skal ha herredømme over, er den enkelte dømt til å tape overfor arbeidsgiverens krav. Alternativet er å bli sett på som sær og vanskelig.

Det blir ikke stort bedre om dette skal være opp til den enkelte forening eller klubb. Dersom en bedrift i en bransje inngår fleksible og konkurransedyktige arbeidstidsavtaler, så skal det være litt av noen tillitsvalgte som greier å stå imot på de andre bedriftene. Klubbene vil også stadig stå under press av de mest fleksible ansatte.

Jeg tror det vil være vanskelig å hindre at dette tas ut i lønn, enten frivillig eller etter press fra arbeidsgiver. Selve modellen med opptjening i form av penger, ikke tid, tilsier dette. I praksis vil det bli regnet som en del av den vanlige lønna. Noe som det da også er, siden det tas av potten i tariffoppgjøret. For de som faktisk tar det ut i form av fritid, vil det derfor bli å se på som nedsatt arbeidstid uten lønnskompensasjon. Det vil i tillegg bli press fra arbeidsgiver for å bruke av denne tida til opplæring som ellers ville foregått i arbeidstida.

Etter hvert vil denne ordninga føre til ei rad forskjellige ordninger. En framtidig felles kamp for felles arbeidstidskrav vil bli svekket, fordi utgangspunktet er så forskjellig.

De kollektive tariffavtalene ordner i prinsippet kun to ting, lønn og arbeidstid. Når spørsmålet om arbeidstid overføres fra en kollektiv avtale til et individuelt forhold mellom den enkelte og arbeidsgiver, så undergraver dette selve fagbevegelsens fundament.

av Erling Folkvord

Du leiter forgjeves viss du venter å finne ein lettfatteleg og samordna privatiseringsplan i statsbudsjettet. Jens Stoltenberg offentleggjer ikkje slike planer. Og slett ikkje etter at tidlegare statsrådkollega Gerd Liv Valla som vil bli ny LO-sjef, har kunngjort at regjeringa må slutte med «surret om privatisering» (Klassekampen 9.9.2000). Den korte og begripelege privatiseringsplanen blir ikkje tatt med i dei pressemeldingane som regjeringa legg ut på nettet når dei 4. oktober slepper statsbudsjettframlegget. Like fullt er summen av Stoltenberg-regjeringas økonomiske tiltak overfor fylka og kommunane slik at rådmenn og ordførarar kjenner seg tvinga til å leite etter nye måtar å privatisere på.

Enkelte prøver å framstille privatisering som eit spørsmål utan klasseinnhald. Ein av dei som har gått lengst i så måte, er sosialminister Guri Ingebrigtsen, psykiateren som tidlegare var med i AKP og RV. Dagsavisen konfronterte henne i sommar med at forgjengaren hennar, Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) «advarte kommunene mot å konkurranseutsette pleie- og omsorgstjenester». Avisa fekk klart svar da journalisten spurde:

– Vil du også gjøre det?
– Jeg vil advare mot at man går så langt at man ikke har kompetanse til å vurdere hva man driver med. Men erfaringene har jo vist at vi ikke har løst problemene så godt fra den offentlige siden heller.
– Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud?
– Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. – Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.
(Dagsavisen 24.07.00)

Ingebrigtsen har hausta mykje storm for dette. Mange klassebevisste medlemmar og tillitsvalde i fagrørsla vart oppriktig og inderleg sjokkert over at sosialministeren i Arbeidarparti-regjeringa kan seie rett ut at det er likegyldig om omsorgstenester blir utført i offentleg regi eller av private selskap der profitten til eigarane er det overordna målet.

Ein tilfeldig AP-statsråd i ei forvirra regjering styrt av ein marknadsliberal sosialøkonom, er ikkje ei drivkraft i privatiseringssamanheng. I borgarskapets samfunnsmaskineri er Ingebrigtsen knapt meire enn eit lite, meir eller mindre velsmurt tannhjul med begrensa brukstid.

Privatiseringspolitikken er ein del av ei nødvendig internasjonal kampanje for å forsvare kapitalistklassen og forlenge kapitalismens levetid. Om ein samanliknar dei argumenta for å kutte offentlege budsjett og for å privatisere som i si tid vart framført av president Reagans stab i USA og statsminister Thatcher i England, med det som har vorti ført til torgs i Danmark, Tyskland, Frankrike eller Norge, så kan ein ikkje unngå å sjå at det meste er snørr som er snytt ut av same nasen.

Djupast sett handlar det om trøbbel i det kapitalistiske systemet. Dei av borgarskapets kvinner og menn som tenkjer så stort at dei prøver å ta vare på kapitalistane sine fellesinteresser, er på kvilelaus jakt etter nye tiltak for å oppretthalde, eller sjølvsagt helst auke profitten. Historisk sett og på lang sikt er dette ei mildt sagt vanskeleg oppgåve. Den dagen dei ikkje klarer å løyse den oppgåva lenger, ligg kapitalistane dårleg an. Utan at profitten er høg nok, går kapitalismen i stå.

Det er i denne samanhengen at åpninga av offentleg sektor, har vorti ein felles vidundermedisin for ein profittsjuk kapitalisme i heile OECD-delen av verda. Vår tids kapitalistar ser på dette slik forgjengarane såg på erobringa eller åpninga av nye koloniar.

I den perioden da omfattande helsevesen og velferdstenester vart bygd ut i Norge, sto arbeidarrørsla sitt verdigrunnlag så sterkt at det vart vanleg oppfatning at ingen skal ha privat profitt av å drive sjukehus, barneomsorg eller slike hjelpeordningar som sjuke eller funksjonshemma folk treng heime. Frå før var vassverk, elektrisitetsforsyning, post, tele og jernbane bygd opp på tilsvarande grunnlag. Og i heile den offentlege sektoren var det jamnt over forhandla fram nokså gode tariffavtalar. Lønningane var ikkje høge, men arbeidsvilkåra for underordna tilsette sett under eitt var noko heilt anna enn det som i dag er rådande for eksempel i hamburgerkjedene og andre «nye» private bransjer.

Viss alt dette blir åpna og innlemma i den profittstyrte marknaden, vil mye vere gjort for dei som er opptatt av å sikre kapitalen nye jaktmarker.

Privatiseringsstrevet er derfor ikkje først og fremst den kampen vi ser at kvar enkelt kapitalist (ISS, Partena Care osv.) fører for å overleve eller få større profitt. Djupast sett er dette uttrykk for kapitalistane sin felles kamp for at kapitalismen skal overleve som system. Dei drivkreftene vi har mot oss, er så sterke, at det berre er svært brei massemobilisering som nytter. Viss vi ikkje går djupare i diskusjonen enn å ta avstand frå Ingebrigtsen, er massemobilisering umuleg. Demonstrasjonane i regi av Aksjon For velferdsstaten 19. oktober, må følgjast opp med kraftige lokale aksjonar. Vi har ikkje makt utan at vi er mange som står saman fordi vi har diskutert og forstått kva som er hovudspørsmålet: Profitt for dei få eller fellesnytte for mange.

av Martin Hart-Landsberg

Hugh Deane har skrevet en presis, politisk og engasjerende historie om Koreakrigen. En av grunnene til at denne boken er spesiell, er at Deane var i det sørlige Korea i slutten av 1940-årene som reporter. Erfaringene derfra gjør ham i stand til å gi et mer umiddelbart og personlig perspektiv på hendelsene enn de en normalt finner i historier om Koreakrigen.

I The Korean War, 1945–1953 utfordrer Deane den tradisjonelle oppfatninga av krigen. De viktigste punktene er det at han argumenterer for at den begynte i 1945, ikke i 1953. Det største ansvaret for krigen har USAs regjering som aktivt og med viten og vilje delte Korea for å fremme sine imperialistiske ambisjoner, og endelig at kampene mellom 1950 og 1953 best kan karakteriseres som en borgerkrig heller enn en uprovosert invasjon fra en nasjon inn i en annen.

Selv om Deane ikke gjør særlig forsøk på å forklare bokas relevans i våre dager, er det en lett sak. En fredsavtale som avslutter Koreakrigen er aldri blitt signert. Teknisk sett er USA og Nord-Korea fortsatt i krig, USA har avslått tallrike forslag fra Nord-Korea på å forhandle fram en avslutning. Faktisk er det sånn at USA og Japan nekter å anerkjenne Nord-Korea. Denne vedvarende fiendtlige tilstand (som blir intensivert av tilstedeværelsen av militære styrker fra USA i Sør-Korea) har potensiale til å starte en ny Koreakrig, muligens med atomvåpen. Den har også gitt et brukbart dekke både for høyresida i Japan til å kjempe for remilitarisering og for det militær-industrielle kompleks i USA til å opprettholde høye nivå på militærbudsjettet. Denne situasjonen sammen med spenningene som følger av delinga av Korea, har gitt regjeringene i både Nord- og Sør-Korea et forsvar for en politikk som har avledet og begrenset progressive politiske og sosiale muligheter på begge sider av den 38. breddegrad. [1]

Hendelsene rundt Koreakrigen kan ikke fullt forklare alt som er nevnt over, men roten til dagens spenning og kamper ligger i perioden mellom 1945 og 1953. Siden den offisielle historia om Koreakrigen omhyggelig har hjulpet dem som lager USAs politikk til å opprettholde folkelig støtte til sin utenrikspolitikk, er det nødvendig å utfordre denne historiefortolkningen hvis vi skal utvikle støtte for en ny US-amerikansk politikk overfor Korea og en meningsfylt solidaritet med det koreanske folket.

Sprekker i den konvensjonelle historiefortolkning blir langsomt synlige. I september 1999 blei regjeringa i USA endelig tvunget til å innrømme at den amerikanske hæren kanskje hadde begått en grusomheter i løpet av Koreakrigen. Det gjaldt at amerikanske soldater hadde myrdet flere hundre koreanske sivile nær landsbyen Nogun i slutten av juli 1952. [2]

Blodbad

USAs regjering vedgår at det skjedde grusomheter i løpet av krigen, men har til nå lagt all skyld på Nord-Korea, ikke seg selv eller Sør-Korea. Deane viser imidlertid at det motsatte er nærmere virkeligheten. For eksempel, Syngman Ree regimet «beordret et blodbad i de sørlige regionene som ble tatt tilbake fra nord etter Inchon høsten 1950 (…) Gregory Henderson (representant for USA, stasjonert i Seoul) anslo (…) at sannsynligvis blei mer enn 100.000 drept uten noen form for rettssak når soldater fra Counter-Intelligence Corps gjenvant områder der venstresida var kjent for å stå sterkt» (s. 96). Deane belyser også den vanligvis oversette perioden fra oktober til og med november 1950, da amerikanske og sørkoreanske styrker okkuperte Nord-Korea. Resultatet var et terror regime. «Etter å ha gjenerobret Pyongyang, hevdet nordkoreanerne at 15.000 mennesker hadde blitt massakrert der – kroppene blei dumpet på gårdsplassen til hovedfengselet og i 26 bomberom» (s.101).

Den virkelige starten på Koreakrigen

Boka til Deane er delt inn i 5 deler (der de midterste dominerer): Historia former nåtida, Den virkelige starten på Koreakrigen, 1950-krigen holder på å ta form, Armeer i krig, Våpenstillstanden og følgene. Mens hovedretningen av beretninger om starten på Koreakrigen normalt begynner med at nordkoreanske styrker «invaderer» Sør-Korea, er Deanes mål i del 2 å vise at krigen startet i 1945 som et resultat av politikken til USA. Han begynner derfor analysen med at USAs tropper ankommer det sørlige Korea i 1945.

Til tross for at USAs soldater angivelig blei sendt for å føre oppsyn med at de japanske soldatene overga seg, var oppdraget mye større. Betydningsfullt er det at soldatene fra USA, til og med før de hadde landet i Korea, blei fortalt av sine befalshavende at det koreanske folket skulle anses som fiender av USA. USA søkte etter å dominere så mye som mulig av Korea på grunn av dets strategiske nærhet til Japan, Kina og Sovjet. Siden det store flertallet av koreanere hadde sin egen visjon om et demokratisk, uavhengig og sosialistisk land, sto de i veien for USAs planer.

Situasjonens logikk førte raskt til at USA allierte seg med den eksisterende japanske koloniadministrasjonen i Korea og med høyreorienterte koreanere mot den folkelige støttete Folkerepublikken Korea og de masseorganisasjonene som støttet den. Deane beskrive ganske detaljert hvordan USAs okkupasjonstyrker fortsetter å knuse enhver opposisjon mot dets herredømme over sør.

Deane forklarer også beslutningen om formelt å dele landet som US-amerikansk. USAs regjering innså at de ikke kunne sette gjennom sin vilje i nord. De bestemte derfor til slutt at et delt Korea, med sør under kontroll av USA, var det beste resultatet de kunne oppnå. I september 1947 presset de derfor FN til å si seg enig i å føre oppsyn med separate valg i sør (som hadde den største befolkningen) og i nord, for å danne en koreansk regjering. Sovjet og nordkoreanerne motsatte seg avstemningsplanen som USA hadde satt i scene (med den undertrykking som fant sted av venstrekreftene i sør) og nektet å gi FN adgang til nord.

En overveldende majoritet av folket i sør var også imot valget. Som et resultat av det uttrykte til og med lederen for FN delegasjonen, K. P. S. Menon (sjefsdelegaten fra India), skepsis til å gå videre med prosessen. Men en måned seinere godtok Menon å støtte valget. Deane rapporterer dette skifte av mening på følgende måte: «I mars ble jeg informert av en opphisset ansatt ved Indias ambassade om at USAs utenriksdepartement praktisk talt dreiv utpressing av India (..) Den USamerikanske ambassadøren i New Delhi hadde informert Nehru om at Indias oppførsel overfor Korea ville virke inn på USAs holdning til tvisten om Kashmir. Nehru telegraferte ordre til den indiske kommisjonsdelegasjonen om å avholde seg fra å kritisere den USamerikanske politikken i Sør-Korea og å stemme sammen med USA (s. 64). Valget gikk av stabelen, Sør-Korea blei et land og Rhee blei dets første president.

USA lyktes i å splitte nasjonen, men de kunne ikke gi den nye regjeringa legitimitet. Væpnede kamper mot den nylig skapte regjeringen i sør begynte. Så det var borgerkrig i Sør-Korea allerede før «starten» av Koreakrigen den 25. juni. Denne krigen – i det vesentlige en krig om framtidig politisk, sosial og økonomisk orientering for den sørlige delen, og i forlengelsen av det for hele Korea – var et direkte resultat av USAs handlinger. Og det var umulig at spørsmålet om Koreas framtid skulle avgjøres i bare en halvdel av landet.

1950-krigen holder på å ta form

Deane forsøker å forklare to viktige spørsmål i denne korte delen: USAs utenrikspolitiske overveielser som oppmuntret til intervensjon i kampene, og hendelsene som utløste kampene i Koreakrigen i 1950. Når det gjelder de sistnevnte, beskriver Deane hvordan Rhee i 1949 ivret for en marsj mot nord, i håp om å ride på bølgen av støtte fra USA til regimet hans. Faktisk satte sørlige styrker i gang flere angrep over den 38. breddegraden (grensa) om våren og sommeren. Alle var på Onjin-halvøya som, hvis den blei erobret, ville sikre sørlige styrker en relativt direkte og rask rute til Pyongyang.

Mens Sør-Korea så ut til å ha militært overtak tidlig på året, snudde dette seg på slutten av 1949 da de nordkoreanske avdelingene som hadde kjempet i den kinesiske borgerkrigen, returnerte. Denne styrkeforskyvningen gjorde nå Kim Il Sung ivrig etter å slå sørover. Det er fortsatt uklart om Kim tenkte på et raskt angrep for å ta Seoul eller en fullskala invasjon av sør. Uansett er det klart at begge sider var ivrige etter et slag.

Deane rapporterer at Kim ikke klarte å få Stalins støtte for et angrep før mai 1950. Og fortsatt var Stalin forsiktig, og gjorde det klart for Kim at han ikke ville støtte et uprovosert angrep. Deane noterer at nord «… hevdet den 26. juni 1950 at sør hadde startet krigen med et generalangrep over den 38. breddegrad.» Selv om det ikke finns noen bevis for et generalangrep, er det god grunn til å tro at sør slo til først, med et angrep mot den viktige nordlige byen Haeju. Den sørlige styrken hevdet faktisk at de hadde tatt byen, selv om de framstilte sin seier som del av et motangrep mot den nordlige offensiven. Men den militære helhetssituasjonen gjør et slikt motangrep svært usannsynlig.

Det er mer sannsynlig at sør satte i gang et første angrep over grensa i håp om å utløse et angrep fra nord, for å få støtte fra USAs styrker til en marsj mot nord. Nord som hadde ventet på en slik provokasjon, svarte med å sende troppene sørover. USA som var ivrige etter en unnskyldning for å fremme sine egne mål, var rask til å intervenere i det som helt klart var en borgerkrig mellom koreanerne.

Armeer i krig

I denne lengste delen av boka legger Deane ut den grunnleggende dynamikken i kampene, med avgjørende oppmerksomhet på kinesernes rolle (en rolle Nord-Korea nå nedtoner). Men hans viktigste utfordring til den offisielle historien om denne perioden finns i en serie kortere kapitler som tar opp våpenstillstandsforhandlingene, luftkrigen, biologisk krigføring og behandlingen av krigsfanger.

Ved midten av 1951 hadde begge sider omtrent like mange soldater og holdt territorier som grovt sett fulgte den 38. breddegrad. Selv om det så sannsynlig ut at begge parter ville finne en måte å avslutte kampene på, varte krigen ennå to år, i hovedsak fordi USA krevde en fullt ferdigforhandlet våpenhvile før de ville godta å stoppe kampene. Og som Deane avslører hadde USA ikke hastverk med å gjøre ferdig en avtale. To spørsmål dominerte forhandlingene: Hvor våpenhvilelinja skulle gå og hjemsendelse av krigsfangene.

Den 38. breddegrad

USA gikk først inn for å gjøre frontlinja til våpenhvilelinje, men Nord-Korea og Kina argumenterte for den 38. breddegrad. Da kommunistene endelig sa seg enige med USAs syn, forandret USA mening og krevde at våpenhvilelinja blei flyttet ca. 5 mil nordover. Samtidig anklaget USA offentlig kommunistene for å forsinke forhandlingene siden de ikke godtok frontlinja som våpenhvilelinje. Amerikanske reportere blei holdt uvitende om dette og mange andre ting som dreide seg om krigen. [3] Som Deane refererer, blei bedraget avslørt takket være Wilfred Burchett og Alan Winnington, som rapporterte fra den kommunistiske sida.

Etter at en hadde blitt enige om våpenhvilelinja tok partene opp spørsmålet om repatriering av krigsfanger. USA nektet å overholde Genève-konvensjonen som krever at alle fanger skal sendes hjem når kampene slutter. I stedet hevdet de at nordkoreanske og kinesiske fanger skulle få bestemme sjøl hvor de ville bli løslatt. Deane legger fram sterke bevis for at mens de to partene kranglet om dette, blei koreanske og kinesiske krigsfanger brutalt torturert for å få dem til å hoppe av. Et kapittel dokumenterer hvordan sårede kinesiske og koreanske fanger blei brukt som prøvekaniner for medisinsk trening og vitenskapelige eksperiment.

Luftkrig

Mens forhandlingene dro ut, opprettholdt USA en intenst luftkrig mot nord. Byer og sivile blei bombet, napalm var yndlingsvåpenet. Nord-Korea og Kina anklaget USA for å bruke biologisk krigføring i Korea og Manchuria. Deane konkluderer sin oversikt over relevante studier at «i senere år har det som virker som bekreftende bevis overbevist noen i USA og andre steder om at påstandene om bakteriekrigføring godt kan være sanne» (s.158).

Våpenhvilen som endelig blei signert 27. juli 1953, avsluttet kampene. I april 1954 var det en oppfølgingskonferanse i Genève for å avgjøre Koreas politiske framtid. Nord-Korea krevde tilbaketrekking av alle utenlandske styrker og valg i hele Korea for å danne en forent regjering. Sør-Korea motsatte seg dette. Med støtte fra USA krevde de valg bare i Nord-Korea og det under observasjon av FN.

Syngman Rhee

USA og Syngman Rhee ønsket at konferansen skulle feile; de var fornøyd med status quo. Deane siterer Chester Ronning, fungerende leder for den kanadiske delegasjonen: «Jeg ble sjokkert over den store forskjellen i standpunkt mellom USA og Sør-Korea på den ene siden og de aller fleste av resten av oss på den andre siden. Jeg trodde jeg hadde kommet for å delta på en fredskonferanse (…) I stedet blei all vekt lagt på å unngå at en avtale blei oppnådd» (s.190-191). Som USA ønsket blei konferansen avsluttet uten noen erklæring eller forpliktelser til videre handling, og Korea delt.

Et krigsminnesmerke over Koreakrigen blei innvidd i Washington DC i 1995. Innskriften er: «Vår nasjon hedrer sine uniformerte sønner og døtre som svarte på sitt lands bønn om å forsvare et land de aldri kjente og et folk de aldri møtte». Det er sant at de fleste USamerikanere visste lite om Korea da krigen brøt ut. Tragisk nok er den virkelige historien om Koreakrigen i hovedsak ukjent også i dag. Som et resultat av det har det fleste amerikanere fortsatt en forvrengt forståelse av målene for og konsekvensene av USAs utenrikspolitikk mot Korea. Deanes bok er en god kilde for de som vil endre dette.

Noter:

1. Se boka mi: Korea, Division, Reunification, and U.S. Foreign Policy (New York: Monthly Review Press, 1989), for en utførlig diskusjon om USAs rolle i å opprettholde delinga av Korea, de fortsatte følgene av delinga både for Nord- og Sør-Korea og strategier for å fremme en progressiv samlingsprosess. [Tilbake]
2. Associated Press, «Pentagon to look at U.S. Killing», New York Times 30. september 1999. [Tilbake]
3. I tillegg til krigstidssensur var medier i USA motvillige til å publisere noe som helst som var kritisk til krigen. Et eksempel: 28 amerikanske forlag avviste I. F. Stones bok: The Hidden History of the Korean War. Monthly Review Press publiserte den til slutt. [Tilbake]

Debatt:

av Dag Lykke

Harald Minken har i Røde Fane nr 4 og 5, 1999 ein stor artikkel om dei første femten minutta av revolusjonen – korleis desse vil arte seg, og kva for grep folk kan og bør ta straks dei tek over makta. Artikkelen er opphavleg ei sommarleirinnleiing, og han finst også i AKP sin nye studiesirkel. Mykje av det Minken skriv er spanande. Men som alle andre innleiingar lyt ho følgjast opp med debatt (og kan hende med ein konklusjon etter kvart). Her er nokre spørsmål og tankar til ordskiftet frametter.

Det klokaste står kan hende i det første avsnittet. Dette gjorde meg oppriktig glad: «Forskjellen på kapitalisme og sosialisme er at under sosialismen har folket mulighet til å diskutere og bestemme sjøl. Ganske tåpelig da hvis vi allerede på forhånd har bestemt for dem hva de skal prioritere og hvordan de skal organisere seg for å få det gjennomført.» Denne påminninga kunne vi gjerne skrive på baderomsspegelen, sånn at vi må lese ho kvar morgon.

Den største mangelen med artikkelen er nok at Minken har valt å sjå revolusjonen i eit vakuum. Han snakkar om det første kvarteret etter, men nemner ikkje det siste kvarteret før omveltinga. Noko har skjedd i Noreg sånn at «vi» (= arbeidarane, folket) tar makta. Lesarane får ikkje vite noko særleg om den generelle situasjonen, innanlands eller utanlands. Men vi skjønner at det meste er snilt og venleg, for den internasjonale kapitalen lar seg fredeleg kjøpe ut. (Minken vil at dette skal gjerast med pengar frå Oljefondet, noko som verker som ein ganske underleg tanke.)

Dette er nok eit medvite val frå forfattaren. Det finst naturleg nok eit hav av ulike scenario for den før-revolusjonære perioden, og det går ikkje å seie noko konkret om tida etterpå utan å velje eitt av desse. Minken freistar altså å gjere det vitskapsfolk kallar eit kontrollert eksperiment (og det var nok dette sommerleirleiinga bad han om): Han endrar ein einskild variabel for å sjå kva som skjer rundt omkring elles. Dette kan vere spanande og lærerikt, men å halde fram i dette sporet er truleg ganske meiningslaust.

For at det skal bli revolusjon, må vi ha ein revolusjonær situasjon, dvs at makthavarane ikkje lenger er i stand til å styre dei undertrykte, som på si side må kjenne kvardagen som så utåleleg at det er verdt å ta sjansen på noko heilt nytt. Det tyder at dei må oppleve naud, kvantitativt eller kvalitativt. Eg trur det er utenkjeleg med ein revolusjon – i tydinga eit omfattande folkeleg opprør – utan ein slik bakgrunn.

Det er den kvantitative nauden det oftast har blitt skrive om i sosialistiske skrift: mangel på mat og arbeid, krigssituasjonar, imperialistisk undertrykking og utbytting, etter kvart kanskje også miljøkatastrofar. Det er slett ikkje utenkjeleg at Noreg kan oppleve sånt. Vi ligg framleis i grenselandet mellom atommaktene. Vi har ein relativt einsidig økonomi.

Men som situasjonen ser ut akkurat no, er det kanskje meir nærliggjande å sjå på den kvalitative nauden. Få lir direkte fysisk naud i Noreg i dag. Men enda om samfunnet (= landet og innbyggarane samla sett) flyt over av pengar, så er fordelinga og bruken av dei heilt på trynet: Skolane ramlar saman, kulturlivet vert kommersialisert, psykiske lidingar breier om seg, overklassen pralar med rikdommen sin medan dei gamle og sjuke må ut med stadig større eigenandelar, postkontor stengjer, større og større delar av infrastrukturen vert lagt ut på marknaden, det same gjeld stadig fleire sider av det vi er vane med å rekne som normal menneskeleg kontakt. Det er openbart for alle som vil sjå, at ting kunne vore gjort mykje mykje annleis – og betre. (Og dersom vi tenker oss om, vil vi og sjå at dette er ein naud av ein anna type. Rett nok har han sine kvantitative sider, men han kan berre delvis avhjelpast med meir pengar.)

Det er ikkje vanskeleg å få folk med på at verda ikkje heng på greip. For den som kan og vil organisere politisk arbeid, er tilhøva særs gode. Dersom dette held fram (og det er liten grunn til å tru noko anna), skal vi ikkje sjå bort frå at det kan utvikle seg til ein verkeleg revolusjonær situasjon.

Same kva variant som blir den verkelege: Noreg det siste kvarteret før revolusjonen vil vere eit heilt anna Noreg enn det vi har i dag. Situasjonen for arbeidarklassen vil vere utåleleg, for borgarskapet og maktapparatet umogleg. Det er nettopp difor det blir revolusjon. Minken kjem ikkje inn på dette i det heile.

Korleis vil overklassen og omverda reagere på revolusjonen i Noreg, eller til og med på den før-revolusjonære situasjonen? Er det mogleg å tru at dei vil slå seg til ro og lite på Minken sitt program som seier at alle utlendingane skal få full refusjon? Neppe. Men kva vil dei gjere? Sette inn økonomiske mottiltak, til dømes fryse oljefondet eller blokkere utanrikshandelen? Eller meir drastisk, hærsette boreplattformene eller gå til full invasjon?

Det er ikkje vanskeleg å innsjå at dette – som på eit eller anna vis må skje – vil ha svært stor innverknad på korleis samfunnet vidare skal organiserast. Når Lenin ikkje fekk hand om statskassa frå første dag (eit døme frå artikkelen), så var det naturlegvis fordi det var strid om kravet var rettmessig. Det er ingen grunn til å tru at vi eller våre etterkommarar vil få det annleis. Minken sitt tankespinn kan difor vere interessant, men det er også farleg, for det har i seg ei reformistisk kime – trua på den snille overgangen.

Som ei vidareføring av denne mangelen, må eg også nemne at Minken, når han greier ut om kva for utgifter den nye staten vil ha, ikkje seier noko som helst om forsvaret. Heller ikkje om gjenoppbygging av infrastruktur som måtte vere blitt øydelagt.

Ei anna skeiv side ved artikkelen er at han er så gammalmodig i eksempla. Datateknologien endrar produksjonsmidla med stor fart. Produktiviteten aukar dramatisk. Vi treng framleis skipsverft og mekaniske verkstader, men desse krev langt mindre arbeidskraft enn før. Tungindustrien i vår tid (dvs. produksjonen av produksjonsmidla) er i mykje større grad enn før intellektuell; skolar, forsking, teknologifirma og ingeniørdelen av sjølve produksjonen. Dette tyder slett ikkje at Minken tar feil når han seier at den viktigaste oppgåva etter revolusjonen vil vere å hushaldere med arbeidskrafta. Men Sovjet måtte altså sørgje for å ha ein traktorfabrikk og nokre ingeniørar ferdig i tide for at produksjonen skulle gli. Kva kjem vi til å trenge?

Dei fleste av oss på venstresida har vore for lite flinke til å ta denne utviklinga inn over oss. (Dvs. mange har enda opp i databransjen, men dei har kan hende ikkje så mykje føling med politikken lenger?) Vi har ein teori som er fullt brukande i dagens situasjon – og også på morgondagens, vonar eg. Da er det best om vi bruker han på aktuelle situasjonar, og ikkje rotar oss bort i museumstenking.

Noko anna som manglar i artikkelen er ei spesifisering av kven «vi» som lagar revolusjon, er. Det er mogleg det kan verke opportunistisk, men lyt vi ikkje i perioden rett etter revolusjonen sjå litt ekstra til kven som bidrog mest til omveltinga når vi prioriterer? Er det ikkje grunn til tru at kvinnene vil ha en mykje meir sentral plass i denne revolusjonen enn i dei vi har sett tidlegare? Og bør ikkje det føre til at kvinnekrav kjem høgare opp på lista etterpå.

Ungdommen har alltid stått sentralt i opprør. Det nye vil vere at vi har ei stor gruppe høgt utdanna ungdom. Vil det være mogleg å byggje opp det nye samfunnet utan å ta særskilt omsyn til deira ønskje og behov?

Den siste innvendinga eg vil ta opp, er av det økonomisk-teoretiske slaget. Dette er artikkelforfattaren sin heimebane, men det får våge seg. Spørsmålet er: Har Minken sitt etter-revolusjonære samfunn avskaffa kapitalen slik han påstår? Det vil framleis vere graderte løner og insitament for innsats og påfunn, sånn at folk kan oppnå ein viss personleg rikdom. Bedriftene skal handle med kvarandre. Dei skal gå med overskott, noko som skal skje ved hjelp av auka arbeidsintensitet og rasjonalisering. Dei skal konkurrere på den internasjonale marknaden.

Argumentet for at kapitalen er avskaffa er at det ikkje skjer ein privat akkumulasjon av meirverdi. Men kan ein måle lønnsemd utan at det vert produsert meirverdi, eller i alle fall eit meirprodukt? Og er det sånn at det tyder mindre utbytting at det er samfunnet eller staten som tar hand om dette meirproduktet? (Nei, Minken vedgår at det ligg ei fallgruve her.)

Eit hovudtrekk ved kapitalismen i Vesten i dag (marknadsliberalismen som han gjerne vert kalla) er at stadig fleire sektorar vert overtekne av marknaden. Velferdsstaten vert bygt ned og private ordningar tar over. Det tyder at stadig fleire sider ved samfunnslivet møter krav om meirverdi og profitt. Og det tyder også at dei får varekarakter. Og slik eg hugser Marx, er det dette som er grunnlaget for framandgjeringa av mennesket. Skal vi få demokrati og reelt menneskeverd, er det ikkje berre kapitalen som må vekk, men heile vareproduksjonen. Er det da godt nok med den langsame revolusjonen som Minken skriv om?

Rett skal vere rett, Minken har skrive ein artikkel nokon har bede han skrive. Og eg kritiserer han altså fordi han ikkje skreiv noko heilt anna. Men likevel må eg undrast: Er det verkeleg ein revolusjon han skriv om?

Neste utfordring blir likevel å vere så modig som han er. Eg lyt difor også skrive noko om korleis eg ser for meg revolusjonen. Men det vert i alle fall ikkje i dag.

av Geir Christensen

Arbeiderbevegelsen har i over 100 år hatt et boligpolitisk program. Diktet «Kvar skal vi bu» viser noe av den aggressive krafta i boligkampen. De seirene arbeiderbevegelsen vant ble totalrasert på 80-tallet. Bolignøden og ågervirksomheten er i full blomstring. Det krever at den revolusjonære bevegelsen på nytt lanserer en offensiv for sosial boligbygging. Her skal jeg gå gjennom hovedtrekkene i den sosiale boligbyggingen i Oslo og hva som er boligpolitikken i dag. Til slutt skal jeg prøve å forme ut noen krav til ny sosial boligbygging.

Jeg skriver om boligproblemer i pressområder og bruker hjemkommunen min, Nesodden, som eksempel. Nesodden grenser til Oslo og har litt over 15 tusen innbyggere. I store deler av Norge er boligprisene relativt lave. Fordi det er plass nok og liten etterspørsel. Det finnes folk med adskillig mer kunnskap om dette emnet enn meg i den revolusjonære bevegelsen. Jeg skriver dette for at vi skal komme i gang med arbeidet. Så får de med bedre kunnskap rette opp svakheter etter hvert.

Sentraliseringsbølgene

Med industrialiseringen langs Akerselva kom bolignøden til Oslo. Den storstilte industrialiseringen kostet arbeiderklassen dyrt og satte boligspørsmål høyt på dagsorden for den nye arbeiderbevegelsen. Men kostnadene tjente en hensikt. Masseproduksjonen ble utviklet.

Andre runde med sentralisering kom med oppbygging av de store byråkratiene etter krigen. Oslo ble fylt opp med institutter, departementer og organisasjoner. Denne gangen var det en viss plan over sentraliseringen. OBOS og USBL bygde ut storstilt. Til tross for stor tilflytting økte boligstandarden dramatisk etter krigen. For kunnskapsutviklingen var det nødvendig å samle folk. (Da jeg i min barndom flyttet fra Nordfjord til Oslo med foreldrene mine, opplevde vi fireroms OBOS og innlagt vann som framskritt.)

Tredje sentraliseringsrunde startet tilfeldigvis samtidig med at datarevolusjonen slo igjennom. På slutten av 90-tallet vokste tilflyttingen til Oslo-Akershus igjen dramatisk samtidig med at mulighetene for desentralisert bosetting igjen har blitt teknologisk mulig og samfunnsmessig lønnsomt. (Når min jobb med å overvåke Jernbanens kraftproduksjon ble gjort uavhengig av å være tilstede på anleggene i Ski og overført til ren datakontroll, ble jobben ikke flyttet til Otta, men til Oslo S. Hvorfor?)

Hvorfor fortsetter sentraliseringen?

Hvis det ikke finnes teknologiske eller samfunnsmessige årsaker til nåværende sentralisering. Hvorfor kommer den da? Jeg kan tre årsaker.

1. Avviklingen av de tendensene som AP stod for til planøkonomisk tenking. Det som ble kalt distriktspolitikk blir fjernet.
2. Gamle kapitalistiske maktstrukturer. Sjefen skal ha kontroll med nøkkelleddene. Derfor bygges hovedkontorene i passe avstand fra de selebre boligområdene i Holmenkollen og Bærum. Innenfor rimelig avstand til Golfbanen og Operaen. På hovedkontoret skal han kunne inspisere alle viktige ledd i bedriften. Så hoper de administrative avdelingene og småsjefene seg opp. Derfor legges hovedkontorer til Aker Brygge og Fornebu, med påfølgende boligpress.
3. Profitthensyn. IT-Fornebu kan stå som eksempel. Utbygging gir helt sikkert Fred Olsen enorme fortjenester. Å skape pressområder gir enorme ekstraprofitter til de som kan planlegge utviklingen og sikre seg monopol på begrensa ressurser. Først får de kjempefortjeneste på utbyggingen av IT-Fornebu. I neste omgang kan de samme interessene bygge akkurat så mye boliger at prisene holder seg oppe og gir kjempefortjeneste.

Den sosiale boligbyggingen

Nøden i gråbeingårdene gjorde boligpolitikk til et sentralt spørsmål for arbeiderbevegelsen. NKP gjorde en stor pionerinnsats. Arbeiderpartiet iverksatte en planøkonomisk utbygging i Oslo som et samarbeid mellom regjering og kommune. Toppen ble nådd på 60-tallet. Opplysningene om hva denne bestod i har jeg hentet fra Thorbjørn Hansen og Jon Guttu («Fra storskalabygging til frislepp», Byggforsk, 1998). Planstyringtanken blir uttrykt på side 38: «Både boligbyggingen og boligomsetningen skulle styres og reguleres stramt. Den store boligmangelen ville, mente en, ellers drive boligprisene sterkt i været.»

Styringstiltakene

Tiltakene som ble satt i verk kan deles i fire:

• Mulighetene for privat profitt ble sterkt begrenset
  Flest mulig arealer i kommunens eie var uttalt målsetting. Ekspropriasjonsloven av 1946 ga kommunen det nødvendige maktmiddelet. De fleste store utbyggingsområdene ble sikret gjennom ekspropriasjonsvedtak. OBOS og Ungdommens Selvbyggerlag stod for tyngden av utbygging. De var i prinsippet non-profitt-organisasjoner styrt av boende og boligsøkere i samarbeid med myndighetene. De bygget så billig som mulig og hindret at private i stor målestokk kunne presse prisene opp.
• Statlige subsidier
  Boligbygging var fritatt for omsetningsavgift (forløperen for moms). Husbanken skulle sikre finansiering av boligbyggingen. Lang nedbetalingstid og lave renter holdt prisen nede. I tillegg ble det ytt stønadslån til familier med inntekter under visse grenser. Familier med to eller flere barn fikk dessuten husleietilskott/renterabatt. Offentlig regulering av kredittmarkedet sikret også tilgang på kapital til boligbygging.
• Kommunale subsidier
  Kommunens utgifter til boligformål var på 50-tallet ca. 25 millioner kroner året, hvilket var 4-5% av samlede drifts- og kapitalutgifter. (Hansen og Guttu, side 19) I tillegg kommer kjøp (ekspropriasjon) av tomter som siden ble festet bort til utbygger. Kommunens største utgift var bidrag til stønadslånene (1/3). Opparbeidelse av tomter var nest største utgift. Vann og kloakk ble subsidiert med ca 50%. I tillegg kom fritak fra eiendomsskatt og forskudd på innskudd i leiligheter.
• Boligregulering
  Det ble gjennomført en omfattende regulering av husleier og romnormer. For leiegården gjaldt lov om husleiekontroll. Lov om boligbyggelag og borettslag kom i 1960 og prisregulerte disse. Dessuten var boligformidling lovregulert og kontrollert av boligformidlingsnemnda. Det ble kontrollert at antall personer i husholdningen var tilstrekkelig i forhold til boligens størrelse i følge vedtatte romnorm.

Kortsiktig virkning: en menneskerett å bo

Fordelingspolitikken bidro til sosial fordeling av boliger. Barnefamilier var først i køen og det som var av boliger ble fordelt slik at «alle» fikk. Mangelen ble fordelt etter køprinsippet (ansiennitet). Du skulle ikke kunne kjøpe deg forbi de mest trengende. (Nå var det også et stort privat marked hvor de med penger kunne utfolde seg.)

Prisnivået var til å leve med. På 70-tallet var innskuddet på en treroms OBOS-leilighet gjennomsnittlig 83% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn og byggekostnadene 2,43 årslønn. Med dagens industriarbeiderlønn (kr.248.400 i 1999) ville det tilsvare 200 tusen i innskudd og 600 tusen i totalpris. I tillegg til dette kommer at det var «lønnsomt» å ha lån. Rentene var lave og inflasjonen høy slik at realrenta var negativ. Gjelda forsvant raskt.

Langsiktig ble boligstandarden dramatisk øket. Kvaliteten dramatisk forbedret i perioden 1960 til 1990. De er bedre isolert og antall boliger med bad og WC økte fra 65% til 94%. Gjennomsnitsstørrelsen økte fra 60 til 90 kvadratmeter. Antall boliger økte fra 169 tusen til 244 tusen. Det blir en økning på 2.500 pr. år (nybygging minus sanering).

Dagens boligpolitikk

Dagens boligpolitikk tar utgangspunkt i å skape mest mulig profitt. Det er blitt fullt akseptabelt å utnytte sosial nød.

• Tomteprisene er «frie» , d.v.s at eier kan utnytte tomtemangelen til å skaffe seg store ekstraprofitter(grunnrente). Staten og kommunene er hushaier gode som noen. Fornebu er ett eksempel. Statsbygg presser prisene maksimalt. På Nesodden går AP-ordføreren i spissen for å opptre som spekulant i prosjektene på Tangen brygge og Tangen senter. Kjøperne av leiligheter skal betale for kommunale oppgaver gjennom prisen.
• Uregulerte priser.
• Ingen subsidier, verken statlig eller kommunalt, unntatt «sosialen».

I tillegg er det laget viktige sperrer mot å få til sosial boligbygging. Kommuneøkonomien er kjørt ned så boligsubsidiering nærmest er utenkelig. «Alle» lover er opphevet. «Husbanken» er tilnærmet en vanlig bank. Internasjonale avtaler binder Norge til «fritt marked». For eksempel forbyr EU gjennom EØS-avtalen konkurransevridende tiltak, eksempelvis statlige tiltak som motvirker «fri konkurranse» i bankmarkedet. (Bankforeningen har ført rettssak mot Husbanken i EØS-domstolen. Skal drives i fri konkurranse med andre banker.)

Bolignød og gjeldsslaveri

Resultat av «frislippet» på boligmarkedet betyr kortsiktig at retten til å bo er fjernet, og at svært mange av oss er gjort til gjeldsslaver – nesten på livstid. Har du ikke penger, kan du ikke bo. Med høykonjunktur rammer dette i dag få. De som ikke er «fullverdige» på arbeidsmarkedet kan ikke klare prisene på markedet. Det øker presset på sosialkontorene slik at de ikke klarer å skaffe boliger nok. I det ekstreme fører det til at mange sosialkontorer hjelper halliker og narkolangere å rekruttere mennesker med alvorlige problemer. Jeg tenker på henvisningen til en del private hospits i Oslo. Erling Folkvord m.fl. har påvist hvordan disse virker, uten at det affiserer makta noe særlig. Ved neste lavkonjunktur med arbeidsløshetsøkning og svekkede sosiale ordninger vill dette ramme mange.

Prisene har gått til himmels. Av OBOS-bladet fra 1999 anslår jeg gjennomsnittlig innskudd for en treroms leilighet til ca. kr 400.000 og totalprisen til ca. 1.400.000. (OBOS ønsker ikke å lage statistikk som tidligere, så tallene bygger på få nybygde leiligheter) Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var i 1999 248.400 kroner. Dette gir en innskuddspris på 1,61 industriarbeiderlønn og totalpris på 5,64 industriarbeiderlønner.

Dereguleringen av boligmarkedet er vellykket for oss beboere dersom prisene synker i forhold til prisene før dereguleringen. Må du betale mer for boligen er det penger Høyre, FrP, AP og Venstre, som er de partiene som driver fram markedsliberalismen i Norge, tvinger deg til å betale til boligkapitalistene. Det er penger til Olaf Thon, Selvaag, tomteeiere og stat og kommune m.m. På en treroms OBOS-leilighet er denne ekstraprofitten altså gjennomsnittlig kr. 200.000 i innskudd og kr. 800.000 totalt i 1999 sammenlignet med 70-tallet.

I tillegg kommer den liberaliserte kredittpolitikken. Med realrente menes bankrenten minus prisstigning regnet etter konsumprisindeksen. På 70-tallet var gjennomsnittlig realrente -0,1%. (Det var kort og godt lønnsomt å ha lån. Inflasjonen spiste da opp gjelda mer enn du betalte i renter.) I 1999 var den 5,3% På nittitallet har den svingt mellom 12% og 3,4% (tall fra Statistisk årbok 2000 tabell 624). En renteøkning på 5,4% på(det du må låne av) 1,4 millioner på gir finansvesenet også en ekstraprofitt på flere hundre tusen kroner for at du skal kunne bo. Samtidig har skattereglene blitt endret slik at mulighetene til å trekke fra gjeld på skatten har blitt mindre.

På lang sikt skaffes ikke de boligene som trengs heller.

• Boligbyggingen har falt dramatisk. I 1979 ble det bygget 39 863 boliger. 1 1998 ble det bygget 19 646, altså om lag halvparten.
• Det bygges helt annen type boliger. Gjennomsnitsstørrelsen på boliger har økt fra 92 m2 i 79 til 153 m2 i 98. (3014 000 m2 i 98 mot 3 696 000 m2 i 79) Når gjennomsnittet er 153 m2 må det bygges mye digert. Vi ser altså opphoping av luksus i den ene enden og nød i den andre. (Tall fra Statistisk Årbok 1999.)

Tallene fra boliganalysen på Nesodden viser dette tydelig. Nesten alt som bygges er tomillionersvillaer og oppover. (2-millionersvillaer er nøkterne eneboliger.) Ettersom skilsmissestatistikken vokser har to- og treroms leiligheter blitt ekstrem mangelvare. Vi trenger flere tusen små boliger, men markedet skaffer dem ikke. Få planlegger skillsmisseboligen.

Det «frie markedet»

Sett fra boligbrukernes synsvinkel har altså frislippet vært dramatisk negativt. Sett fra kapitaleierne dramatisk hyggelig. Årsaken er selvfølgelig at det «frie» markedet er en løgn. I begrepet «pressområder» ligger ufrihet. Det er begrenset tilgang på tomter. Og for de med mye kapital og langtidsplanlegging betyr det utbyttingsrett. For oss boligbruker betyr det gjeldsslaveri og utbytting. Boligmarkedet er ufritt – det er et utbyttingsmarked hvor du er tvunget til å la deg flå av kapitalen.

Gjenreising av sosial boligbygging

Frislipp av markedsstyrt boligbygging har ikke i noe pressområde medført bedring av situasjonen for oss boligbrukere. Å få bygget noen titusener tomillionersboliger til i Akershus vil ikke bedre boligmarkedet noe særlig. Derimot vil det omforme store deler av Akershus til by, skape ekstreme sosiale problemer og knekke «velferdskommunene».

En gjenskaping av retten til å bo med en rimelig standard innen en rimelig pris for alle betinger:

• En statlig utviklingsplan som flytter næringsutvikling fra pressområdene til områder som er bedre egnet. IT-Fornebu deles opp i mange IT-sentra i Trysil, Rukan, på Nesbyen osv. Oslo/Akershus utgjør 1,6% av landarealet i Norge og huser 22% av Norges befolkning (975.000 innbyggere).
• En planstyrt boligbygging hvor det brukes store offentlige midler til å sikre alle en rimelig boligstandard og hvor det (gjenn-)innføres lover som hindrer at det kan spekuleres i nød. Metodene er velprøvde.
• Prisregulering av utleieboliger.

Dette er tiltak som krever andre partier til makta, enn de som i dag regjerer. Det må bli ett hett tema i Stortingsvalgkampen.

Kommunen sine muligheter

For oss er det også viktig å sette spørsmålet på dagsorden i kommunestyrene. Kommunen kan bidra noe:

• Ikke opptre som boligprofittør (finansiere kommunaler oppgaver via tomtesalg).
• Byggestopp for markedsstyrt boligbygging (ikke legge ut eneboligfelt). Skal vi hindre omgjøring av Nesodden til by, må byggingen begrenses dramatisk. Jeg har i og for seg ikke noe i mot å få noen nye hus i hagen til foreldre og lignende. Men presset på for eksempel Nesodden kommer til å være enormt, og hvert smutthull kommer til å bli presset til det utrolige. (Kommunene i Follo og Akershus fylkeskommune har fått konsulentfirmaet Asplan til å vurdere alternative utbyggingsmuligheter i Follo. Utgangspunktet er en dobling av folketallet, 100.000 nye innbyggere. Sterkere vekst er regnet med på Romerike)
• Tilrettelegge maksimalt for boligbygging utenfor «markedet» Sosialboliger, kommunale utleieboliger, kommunal forkjøpsrett som betingelser for bygging, borettslagsordninger som låser prisene lave og som gir sosial styring av tildelingen. Her har jeg for små kunnskaper, og trenger innspill med ideer og metoder. I et fritt marked vil boligene i andre hånd gå til markedspris igjen. Bestemmelser om prisregulering ved salg og kommunal forkjøpsrett/tildelingsrett er mulig. Kan vi få til utbygging/borettslag etter dette prinsippet?
• Presse staten i forhold til sitt ansvar for kommuneøkonomi og boliger. Fornebu er Stoltenbergs ansvar. Hvis han vil legge åtte tusen nye arbeidsplasser på Fornebu, så får han skaffe boligene også. En høyblokk i Nordbergveien 34 er OK. Hvis han vil ha boligbygging i Akershus, får han betale for utbygging av infrastruktur (skoler, barnehager, institusjonsplasser osv. samt lage ordninger for boligbygging utenfor markedet.)

Et sosialistisk boligprogram

I motsetning til tidligere sosialistiske forsøk vil vi i Norge lett kunne avskaffe bolignød. Vi har stor boligflate. En bedre sosial fordeling vil kortsiktig løse mye, og vi har erfaring med tiltak som raskt kan skaffe alle et verdig botilbud. Jeg utfordrer RV til å lage et boligpolitisk program som utfordrer makta. Det er enkelt å ta knekken på boligkrisa, men det krever at markedet begrenses og at planøkonomiske tiltak brukes, samt at staten bruker penger.

Kommunistiske boformer – utfordringen

Et kommunistisk samfunn vil kreve andre boformer enn dagens som bygger på «kjernefamilien». Boligmassen vi har i dag, ligger ikke spesielt til rette for det. Her har vi en større utfordring. Her må vi finne opp og eksperimentere.

* Statistikk fra Elster, T. m.fl. (1989) – OBOS 1929 – 1989, 60 års erfaring. Tallene fra 1999 er lagt til av meg og er omtrentlige, bygget på tall fra OBOS-bladet. OBOS ønsket ikke å gi tallopplysninger om dette.

av Ola Lars Andresen

Det selvoppnevnte initiativet Innsyn 2000 oppfordrer folk til å bruke Innsynsloven og kreve å få se mappene sine. Nå begynner de å skaffe seg en del erfaring. Noen er direkte morsomme, men andre er det definitivt ikke. Som ventet sikrer ikke loven innsyn.

Det har allerede kommet fram opplysninger om at enkeltpersoner nektes innsyn i egne overvåkingsmapper, uten å få avklart om overvåkingen har vært «ulovlig» etter Lund-rapportens og innsynslovens kriterier. Folk som utsettes for dette kan kontakte initiativet Innsyn 2000, gjennom blant annet advokat Geir Hovland i Oslo. Foreløpig er det for tidlig å si noe mer om slike saker. Advokat Hovland har imidlertid fått se materiale fra enkelte hysj-hysj-mapper, og stiller seg mildt sagt undrende til noe av det han har lest.

– Har du en foreløpig kommentar?

– Ja, jeg har vel det. Jeg begynner å forme meg en forestilling om verdensbildet til de tjenestene og personene som har drevet med overvåking, og det må jeg nok si er skremmende, sier Geir Hovland til Røde Fane.

– På hvilken måte?

– Men hvis det jeg har sett, sier noe om nivået på norsk overvåking generelt, kan jeg ikke komme med annen kommentar enn at det må ha vært veldig lett å være spion i Norge, sier Oslo-advokaten.

– Så du mener at nivået ikke har vært betryggende?

– Ja, det må bli en røff konklusjon på noe av det materialet vi har sett. Men det er klart at det materialet vi har sett, er det materialet vi har fått lov til å se. Derfor venter jeg med spenning på det endelige resultatet av Peder Martin Lysestøls begjæring om fullt innsyn. Jeg har som du kanskje vet, vært hans advokat i mange år nå, og her sitter vi med litt faktisk kunnskap. I hans tilfelle ble ulovlig telefonavlytting bevist for mange år siden. Så jeg tror at hans sak kan bli en svenneprøve for hele innsynsordningen, sier Hovland.

– Men hva mener du om selve loven, slik den foreligger og blir praktisert?

– Synet mitt er naturligvis todelt. For det første er det en god ting at det i det hele tatt gis anledning til å kreve innsyn. Det er resultatet av mange års politisk arbeid. På den andre siden stiller loven som kjent klare begrensninger. Noe av det jeg reagerer mest negativt på, er begrensningen i tid. Jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke er anledning til å søke om innsyn i hvordan overvåkingen drives i dag. Jeg nekter å tro at selvkontrollerende ordninger er tilstrekkelige. Det kan de aldri bli i et rettssamfunn. Det må være noen som kan få kikke POT i kortene, understreker han.

På den negative siden har vi også dette med saksbehandlingstiden. Da vi fikk vite at den ble beregnet å ta ett år og mer, virket det helt håpløst. Det er åpenbart at det er satt av altfor små og få ressurser til å gjennomføre loven. Det fører i praksis til at den er alvorlig svekket allerede i utgangspunktet, og det kan da umulig ha vært Stortingets intensjon, fortsetter Hovland.

– Så da er ikke lovpraksis god nok?

– Nei. Etter min mening er verken loven eller praksisen god nok. Jeg mener det er nødvendig med en ny runde i Stortinget, og at det er nødvendig å utvide innsynsretten. Og da er vi tilbake til det første vi snakket om. Når man ser på det som nå kommer fram, blir et krav om en utvidelse av innsynsretten nødvendig. Selve nivået på det materialet som avdekkes, gjør det helt naturlig å stille et slikt krav.

– Er det med andre ord bortkastet å kreve innsyn etter den foreliggende loven?

– Nei, det kan vi ikke si. For så dårlig som materialet er, blir det desto mer spennende å se på hva som vil komme fram etter hvert. Og det blir etter min mening ikke bare interessant, men nødvendig å oppsummere hva slags materiale som overvåkingspolitiet har drevet og samlet inn. Her representerer likevel tidsavgrensinga en betydelig svakhet. For det vil ikke være mindre interessant å få vite hva det er som blir samlet inn i dag. Hvis vi skal kunne tro at seriøsiteten er blitt større i dag, må vi få utvidet innsyn. Det må også være av interesse for Politiets Overvåkingstjeneste og de juridiske myndighetene her i landet, for at det skal være mulig å gjenopprette tilliten.

Så det blir i alle tilfelle spennende å jobbe med dette framover, og jeg lurer på om det ikke vil bli naturlig å knytte til seg en historiker i dette arbeidet, sier advokat Geir Hovland.

av Ola Lars Andresen

Lillehamringen Annar Holm er lettere oppgitt over innholdet i overvåkingsmappa si: Noen har registrert at han reiste til Finsveen med telt og lo høyt på biblioteket, skrev Karen Bleken i avisa Gudbrandsdølen Dagningen 30. oktober.

– Først og fremst er det latterlig. Det er latterlig at voksne folk har fløyet rundt og registrert fullt lovlig politisk virksomhet. Noen har tydeligvis tenkt at det vi drev med var fryktelig farlig, sier Holm til avisa.

Avisa skriver at han «har vært aktiv på den politiske venstresida i hele sitt voksne liv» og at Holm er av de første i distriktet som har fått innsyn i Overvåkingspolitiets mapper. I intervjuet gir Holm uttrykk for at det var riktig å få en innsynslov, og at det er riktig å be om å få se mappa si. Han er heller ikke fremmed for å kreve erstatning.

– Jeg føler det er gjort en urett, som myndighetene godt kan gjøre opp for. Å kriminalisere folk på grunn av politiske holdninger er i utgangspunktet helt galt, sier Holm til avisa. – Jeg visste jo at jeg hadde en mappe. Alle som var politisk aktive på venstresida fra 1968 og utover visste at vi ble overvåket. Riktignok ble vi latterliggjort da vi sa det, men nå har vi beviset på at det vi påsto var riktig, framholder han.

Han er overrasket over at innholdet i mappa ikke er mer omfattende, skriver Gudbrandsdølen Dagningen.

– Jeg trodde mer var registrert. Det var mange flere møter, demonstrasjoner etc. som ikke er med. Men jeg vet ikke om alle papirene er med, forteller han.

– Tror du noe er holdt unna? spør avisas journalist.

– Jeg har ingen grunn til å tro det. Men det burde vært med mer, så mange år som jeg har vært politisk aktiv, svarer Holm, som synes det er svært tilfeldig hva som har kommet med.

Avisa skriver at Innsynssekretariatet har sendt Annar Holm en pakke på 17 dokumenter fra Overvåkingspolitiets arkiver og registre. Noen av dokumentene er stemplet fortrolig, andre hemmelig. Samtlige er fra perioden 1968 til 1972. Her er noen avisartikler, fra Dagningen, Klassekampen og tidsskriftet For Vietnam. Ellers er det rapporter om Annar Holms gjøren og laden, mange i forbindelse med at han var med og startet SUF-gruppe (Sosialistisk Undomsforbund) i Lillehammer. I et av dokumentene vises det til «Lydbåndrapport medsendt Overvåkingssentralen».

– Det går tydelig fram at jeg er telefonavlyttet. Det synes jeg ikke særlig om, sier SV-politikeren til Gudbrandsdølen Dagningen. Han ble innvalgt i Lillehammer kommunestyret for SF i 1966, og satt i to perioder. Den andre perioden var han innvalgt for felleslista mellom SF og NKP. Nå er han leder av Utmarksnemnda og medlem av Fjellstyret.

Avisa skriver at «i et av dokumentene går det fram at det i juni 1968 ble holdt et møte på politikammeret i Lillehammer med tema «Formodentlig våpenøvelser i Lillehammer distrikt». Møtet var kommet i stand på grunnlag av brev fra Overvåkingstjenesten angående øvelser i våpenbruk og geriljakrigføring i distriktet nord for Lillehammer. I den forbindelse ble det foretatt undersøkelser av SUF-gruppen i Lillehammer.»

Annar Holm blir beskrevet slik: «Han er så radikal som det går an å bli, og han er Maoist. På bystyremøtene har han med seg en sort dokumentmappe med lokk på, og han ynder å slå opp lokket under møtene og vise fram så alle kan se at på baksiden av veskelokket er det et stort bilde av Mao», kan vi lese i avisa.

– Dette med våpenøvelsene kjenner jeg ingenting til, og jeg aner ikke hvordan slike rykter oppsto. Koffert hadde jeg ikke, men en skulderveske, kommenterer Holm til Gudbrandsdølen Dagningen.

Ifølge avisa er et dokument om Fredskontoret i Lillehammer undertegnet Gudbrandsdal Politikammer. Mens et annet notat «forteller om et kåseri i regi av Unge Høyre, der Sovjetunionens presseattaché Toropov var til stede. Det var også unge Holm, som «stilte meningsløse og latterlige spørsmål», slik at gjesten følte seg brydd».

Gudbrandsdølen Dagningen forteller også at «et hemmeligstemplet notat gjelder en bystyredebatt om ølretter i Lillehammer, der kantinen på Jørstadmoen ble nektet ølrett. Dernest har NN (navnet er sladdet) opplyst at Annar Holm hadde vendt seg til Velferdskontoret på Jørstadmoen om tillatelse til å sette seg i forbindelse med noen soldater som kunne skrive om saken i leiravisen.»

– Jeg husker godt at jeg reiste til Jørstadmoen. Og jeg ble tatt vel imot, forteller Holm til avisa, som spør:

– Tenkte du mye over at du ble overvåket den gangen?

– Nei, jeg tenkte heller at hvis noen gidder å drive med dette, får de heller gjøre det. De vil likevel ikke finne noe ulovlig.

Intervjuet slutter slik:

– Hvem var det som «lå i buskene»? vil avisa vite.

– Jeg vet jo ikke det i hvert enkelt tilfelle. Men folk fra politiets overvåkingssentral i Lillehammer var sentrale, mener Holm.

– Blir du overvåket den dag i dag?

– Nei, nå må folk ha slutta med dette tullet. Det er greitt med overvåking hvis det skjer voldelige eller ulovlige ting. Men ikke på grunn av rent politisk arbeid.