av Line Brendberg

Norsk fiske og oppal er milliardbutikk, og den viktigaste eksportnæringa vår etter olje og gass. Næringa er peikt ut som hjørnestolpen i norsk økonomi i framtida. Motsett oljen er fisken ein fornybar ressurs. Tilliks med oljen er han etterspurd vare, og det er framleis store utviklingshøve i alle delar av næringa. Denne artikkelen vil røra seg om den delen av fiskeria som er villfiskfangst. Oppal har utvikla seg til ein viktig hjørnestein for mange kystbygder, men dei grunnleggjande problemstillingane der er gjerne litt annleis enn innan den tradisjonelle fangsten, og fortener sin eigen spalteplass.

Det er ein tankekross for meg i den store samanhengen at så lite av dei store rikdomane i havet vårt blir brukt beinveges til menneskeføde. Ein del går til mindreverdig utnytting til fôr, olje og gjødsel. Årsakene er sjølvsagt her som i industrijordbruket at dei som treng mat ikkje kan betala for han, og at eksportlanda må pleia marknaden sin for godt betalte delikatessevarar. At tanketvangstrøya ligg i det økonomiske systemet som herskar, gjer ikkje tankekrossen mindre, men det gjer at mangt aldri blir diskutert.

Interesseløysa for fiskerispørsmål, som blir dyrka på mange plan, er sjølvsagt bra for dei som nyt godt av business as usual. I fylgje Erik Falch er desse mellom anna ei gruppe reiaradel som sit på ein noko nær hemmelegstempla ressurskontroll, og som i fellesskap kontrollerer 70% av den fiskeverdien Noreg tek opp.

Etter mitt syn er det retten til å fiska, og eigarskapen til naturressursane, som er kjernepunktet i alt som har med fiskeripolitikk å gjera. Finnest det ingen politisk kontroll og politisk vilje med dette rammeverket, risikerer vi at både rikdomane i havet og samfunna som er bygde på dei blæs bort med vinden. Kanskje ser vi teikn til at det er det som er i ferd med å skje?

Den største allmenningen vår

Tradisjonelt har fisken i havet vore landets største allmenning. Ingen åtte havet, alle hadde rett til å skaffa seg eit utkome frå det. Mang ein har slege seg opp frå å berre ha arbeidslyst, ein båt, ein kniv og eit snøre, til å bli alminneleg velberga kar. Nokre gode lofotsesongar kunne gjera draumen om større fiskebåt eller eit sjølveigd småbruk oppnåeleg. Fiskeriallmenningen har òg vore eit sosialt tryggingsnett, ein eksistensgaranti for dei som er busette i marginale område for anna næring. Det er ikkje det same kven som set opp reglar for allmenningen og kva dei tek seg rett til å gjera.

Overstyringa av allmenningen har ført til at fiskaryrket har vorte meir profesjonalisert og stengt. Når allmenningsretten bukkar under, står dei kapitalsterke klare til å leggja inn bod på dødsbuet.

Tiltak i allmenningen er så klart naudsynt. Fiskefartya er vortne så effektive dei siste tiåra at flåta har kapasitet til å fiska langt meir enn bestandane toler. Trongen for å verna naturressursar og arbeidsplassar har fødd høvesvis nye konstruksjonar som fiskerigrensor, kvotor og detaljerte fangstreguleringar. Fiskarane blir tvungne inn eit nullsum-spel der det er vinn eller forsvinn for deltakarane.

Moderne effektivitet eller tilpassing?

I denne stoda vil mykje ha meir, fordi det er store verdiar som går over frå å vera folkeeige til å bli verdipapir på reiarhender. Den verkelege drivkrafta bak at kvotor blir samla i massevis på digre farty som igjen blir samla hjå same reiar, finn vi nett der. Direkte stordriftsfordelar i form av stigande skalautbytte er det nemleg ikkje snakk om i fiskeria. Det er heller motsett, for kapitalutgifter og driftsutgifter stig bratt med større farty.

Hovudskiljet i fiskeflåta går mellom to ytterpunkt i beskatningsstrategi. Dei to er kystflåta og havfiskeflåta, men då som typisk strategi og ikkje som tekniske definisjonar. I dag har vi svære havgåande farty som satsar på vidareutviklingar av tradisjonell reiskap og hamnar i konflikt med mindre båtar inne i fjordane, og vi har såkalla kystfiskefarty som fiskar heile kvota si ved Grønland, så det er glidande overgang mellom fartygruppone.

Havfiskefarty er store og kan fiska mykje. Dei toler mykje vêr og kan gå ut på ope hav og føra fangst over lange avstandar. Fisken blir leita opp der han står og aktivt fanga med reiskap som trål. Desse båtane kan tilby mannskapet heilårs arbeidsplass og komfort ombord. Dei kan levera større fangstar til ventande industri kor som helst, og det er mogleg å ha fryseri eller ein heil fiskeindustri ombord.

Medaljen har ei bakside

For å forsvara kapitalinvesteringa og gjeldsrentone på ein stor båt må eigaren vera sikker på å få fiska mykje, og å få fiska mykje heile tida.

Diverre er det jo ikkje slik at det er mykje fisk i havet heile tida. Då blir den store fangstkapasiteten ein fiende. Fisken får ikkje fred nokon stad for dei oppsøkjande og aktivt fangande fartya. Båtane treng avansert utstyr for å gjetta kva som står i havet under seg, men når trålen går, hamnar stort og smått, likt og ulikt i trålposen.

Skuggesida av den heilårs arbeidsplassen om bord i fjerneigde båtar er at fiskarane sjølve ikkje lenger har ansvar og avgjerdsrett når det gjeld det arbeidet dei gjer, og dei må vera med på opne havet i allslags vêr og fiska for banklånet med livet som innsats. Med andre ord: Fiskaren blir proletarisert og makta forskyv seg.

For strukturen i land har det òg store konsekvensar om store delar av fisken blir teken av store havgåande båtar.

Slike båtar kan gå dit pris eller eigarinteresser styrer dei og levera fangst, bunkre opp eller byta mannskap. For dei er det nok om det finnest ei hamn i kvar landsdel, og det er klart at det verkar sterkt sentraliserande på mottaksstruktur og industri, arbeidstilbodet og kystbusettinga. Til no er det vorte prøvd å påleggja trålarar å levera heile eller delar av fangsten sin på utpeikte stader når båtane skifter eigar og geografisk tilknyting. Ei undersøking som enno går føre seg, har avdekt at eigarane blæs i heile pålegget i fleirtalet av tilfella, og departementet gjer inkje for å setja makt bak krava. Haldninga er fullt forståeleg. Det går ikkje å samstundes ha som mål å satsa på eit mangfald av fiskerisamfunn med desentralisert mottaksstruktur og på store, mobile båtar med eigarskap lausrive frå næringa som grunnstamme i fiskeflåta. Her ligg det ein logisk mangel på samsvar som ender opp i at dei sterkaste bryt reglane for å få utnytta dei føremunane dei har.

Logikken bak dei små

Ser vi så nærare på fartya som ligg i motsett ende av skalaen, den ekte kystflåta, vil vi finna at dette er små båtar som er eigde av fiskarane sjølv. Oftast er det berre 1-2 arbeidsplassar om bord, på litt større båtar kanskje nokre fleire i sesongane. Dei har avgrensa rekkevidde på grunn av vêr og transporttid, og fiskar det meste av året i same området. Somme går til Lofoten eller Finnmark og ligg borte på sesong ein månad eller to.

Dei må tola variasjonane i fiskeinnsig, bestandsstorleik og vêr der dei er, men dei har òg slingringsmonn i inntektstrongen. Båten er sjeldan eit botnlaust kapitalsluk, og drifta er rimeleg.

Kystfiskarar kjenner heimesjøen godt og har økonomisk interesse av å verna om fisken i området sitt, så dei reagerer når dei ser endringar og ubalanse som uroar dei. Kunnskap om setjestadene kombinert med bruken av passive reiskap, slike som fisken sjølv må gå på, gjer det mogleg for dei med eit meir selektivt fiske. Dei kan i viss grad sortera ut kva artar og storleikar dei vil fiska etter. Om fangsthandteringa om bord er god, kan kvart fiska individ takast hand om og bli glimrande råstoff, og det er mogleg å ta vare på biprodukt som hovud, slog, lever og rogn.

Kystfiskarane utnyttar dei småe bestandane av godt betalte artar i nærområdet sitt og skiftar etter marknad og lønsemd. Krabbefiske blir aldri noka næring for 120-fotingar. For mange av kystfiskarane på mine kantar (rundt Hitra, red. anm.) kan krabben utgjera ein tredel av årsinntekta.

Kort aksjonsradius gjer at kystfiskaren må bu i nærleiken av fiskeplassane sine og ha eit allsidig og omstillingsdyktig fiskemottak like ved. Difor er det berre kystflåta som kan garantera for busetnaden på kysten og for mengda av arbeidsplassar på havet og i land. Det fører vidare i at eg meiner alle tenkjelege framtidsstrategiar for norsk fiskeri må ha i botnen at ein sterk kystflåte skal vera grunnstammen i fangstflåta, og at det er viktig å rekruttera til han med alle middel vi har.

Eit dilemma i flåtesamansettinga

Dilemmaet forvaltarane står i, er at det aldri er ei fast mengd fisk som skal delast frå år til år. Det er snakk om hausting av naturressursar som står i komplekse samanhengar innan økologi, meteorologi, økonomi og forvaltningsregime.

Sjølv utan våre inngrep med overfiske og feilkalkulasjonar, varierer bestandane enormt. Korleis kan ein tilpassa fangstkapasiteten slik at det blir mogleg å ta ut toppane i fisket effektivt, samstundes som fiskarane ikkje må forsvinna ut av næringa når det står dårleg til?

Sjølvsagt må ein utnytta kystflåta sin fleksibilitet, og allmenningen burde vera open for alle smådriftarar når åtgjenget er godt, men dette kan berre løysa ein liten del av problemet. Vi treng ein del av havfiskeflåta for å få teke ressurstoppane til rett tid, og til å fanga fisk som lever på frie havet og ikkje trekk inn til kysten. Kva gjer ein dei åra og årstidene desse fartya utgjer ein reell overkapasitet?

Dette er utfordringa vi må finna ei løysing på for å laga eit berekraftig system som utnyttar fisken i havet best mogleg.

Men korfor denne omprioriteringa med favorisering av små båtar og eit stort nettverk av mottak og foredlingsverksemder på kysten? Det finnest mange innfallsvinklar til svaret, og eg vil no freista skissera kva vi vinn med ei slik haldning til fiskeristrukturen.

Kystfiskarens kapital

Fiske frå små einingar, plassert nær ressursane i havet, skaper mange arbeidsplassar. Ringverknadene for alle andre næringar oppetter kysten blir difor stor. Mange etableringar av moderne verksemder i distrikts-Noreg er eit direkte resultat av at vi har eit maritimt miljø veldig mange stader. Det sikrar ein stor kunnskapsbase og utprøvinga av mange løysingar på små og store problem næringa møter i kvardagen. Utan eit sterkt maritimt miljø langs heile norskekysten, kunne det store oppalseventyret vi har opplevd knappast ha skjedd, og i alle fall ikkje med ei så rivande utvikling.

Den sjølveigande fiskaren har kontroll over sin eigen arbeidsplass og kan gjera sine eigne vurderingar. Nærleiken han har til fisken han lever av, saman med det faktumet at han er avhengig av ei langsiktig styring av sjøområda der han bur, gjer at næringsutøvaren sjølv får eit naturleg forvaltningsansvar. Kystfisket kan vera miljøriktig og fleksibelt, så lenge vi ikkje gjer den bommerten at vi gjer det kapitalintensivt og legg det under den systemtvangen som knekker dei små.

Kystbygdene er utprøvande og opne samfunn. Biletet mange har av norske bygder som stilleståande, ultrakonservative og innelukka er totalt skivebom i høve til den vanlegaste norske bygdetypen, som ligg på kysten og har fisken som viktig næringsveg. Havet er eit stenge for kommunikasjonen for privatbilismen, men tradisjonelt er sjøvegen ein ferdselsveg for kontakt med heile verda, og nye idèar kjem ofte fortast der behovet er stort og døra open. Som døme kan eg nemna at fyrste vasskraftverket i Noreg kom på ytter-Senja, og landets fyrste traktor vart heist i land på øya Dønna på Helgeland.

Alt er omskifteleg på kysten, og kystfiskaren veit alt om kor viktig det er å vera omstillingsdyktig og tilpassa seg forholda. Han går kanskje vel langt av og til i å prøva ut fikse idèar og riva ned all «gamal skit».

Fisken har i all tid vore eksportartikkel, og ingen veit som fiskaren at marknaden skiftar. Difor har bygdene utvikla ei betre tilpassing til marknaden enn det dei spesialiserte bysamfunna står for.

Mangsysleriet

Mangsyslarkulturen er kjernen i den økonomiske og kulturelle utviklinga i bygdenoreg, og ei ovring det er vel verdt å tenkje nærare over.

Mangsysleriet er det motsette av den uttalte målsetjinga i dag om at alle skal satsa stort og skaffa seg heiltidsarbeid i èi næring – yrkesfiskaren, heiltidsbonden handtverkaren eller anna spesialisering. Mangsyslaren legg ikkje mykje pengar i å byggja seg opp i eitt yrke. Grunnen er at mange stader langs kysten og på fjellet har mange og rike ressursar å utnytta, men ingen enkelt ting som produserer overflod heile tida. Vintersesongen på sjøen har gjeve pengeinntekter til mang ein familie som elles dreiv eit bruk med ein skogteig, hage og nokre sauer, eit handtverk «for artig» og i våre dagar gjerne ein deltidsjobb i tenesteyting eller industri.

Mangsysleriet er utbreidd enno på bygdene trass i systemtvangen, og det er med på å danna allsidige menneske som nyttar ut det som er av verdi rundt seg. For samfunnet tyder det høg sjølvforsyningsgrad av viktige varar og tenester, det utgjer uvurderleg beredskap for krisesituasjonar, og det limer lokalsamfunnet saman gjennom bytte av arbeid og ting.

For det einskilde mennesket tyder det nøysemd og travle dagar, men også at du får bruka mange sidor av deg sjølv. Du får fleire føter å stå på, og eit ubunde liv der du har ein viss grad av valfridom og torer ha eigne meiningar.

I oljetidas Noreg er det allsidige og sjølvstendige mangsyslarmennesket ein draum vi berre kjenner litt på før vi legg oss om kvelden. Elles avviser vi det gjerne som gamaldags tenking og nostalgi. I global samanheng er det derimot ein framtidsdraum for millionar, ei ekte revolusjonær parole som skaper konfliktar og krigar når ho blir reist. Etter den amerikanske borgarkrigen var det fleire som målbar at dei burde gje dei frigjevne svarte slavane jordstykke som eit grunnlag for å skapa seg eit nytt liv, under parolen » forty acres and a mule». Om dei hadde gjort dette, kunne kanskje USA ha sett annleis ut enn det gjer i dag.

I den norske tradisjonen må vi kanskje skriva om kampropet til «twenty acres and a boat»? Åtgjenget til å driva sjøen har historisk tydd mykje for den norske underklassen. Det har gjeve fridom til å takka nei til uverdige tilbod frå urimelege arbeidsgjevarar, og garantert eit utkome som vel kunne vera lite, men der sjølvvyrdnaden ikkje vart knekt.

Kva dette har hatt å seia for folkelege rørslor og den politiske dagsordenen i Noreg, kan vi berre spekulera i. Det vi kan seia som sikkert, er at mangsysleriet på bygdene har gjeve grunnlag for ein levemåte og ein kunnskapsbase som har vore med å forma ut økonomi, politikk, kultur og landskap her i landet, og det vil vera rart om vi ikkje får bruk for noko av dette i framtida. Då må vi innsjå dette no, for mangsysleriet kan ikkje leggjast i arkiv for påkomande tilfelle, det må levast i eit samfunn.

Bygdelivet: Tradisjonsmedvit og berekraft

Bygda som økonomisk eining har vi alt vore ein del innom. Mangsysleri og dugnadsånd er stikkord som er del av den økonomiske basen for velfungerande lokalsamfunn overalt. Det særskilte for kysten er den fleksible haldninga til yrket, fiskaren har alltid vore nøydd til å vera omstillingsdyktig og marknadsretta. Då silda kom inn i fjorden var alle sildefiskarar på minuttet, også kjerringar og ungar.

Då Lofoten spurde etter skjel til lineagn, vart skjelfiske det mest attraktive å driva med mange stader langs kysten. I våre dagar er det ferskfiskmarknadene og reguleringssystemet som tvinger fiskaren til å vera oppdatert og førebudd på endringar. Til alle tider har vêret spelt same rolla; ein gløtt ut av vindauga på morgonkvisten gjev svaret på kva du skal arbeida med i dag.

Du skal ikkje vera lenge i ei fiskarbygd før du ser baksida av same haldninga. Sjåer står til nedfalls, det er ikkje verdt å leggja mykje pengar i dei, i fall det kjem ein orkan i vinter. Utanfor ligg haugar av rot som du kanskje får bruk for i morgon eller til hausten, og planløysa med sine mange «vi får sjå» kan terga på seg velordna sjeler.

Einsemda i yrket og dei plutselege omskifta gjer fiskarstanden vanskeleg å organisera, og dei vaksne som er kjenslevare for trendane i samfunnet rår ungane sine frå å satsa på eit liv på sjøen.

Det å vera avhengig av skiftande vilkår i nærmiljøet og så knytt til stad som det ein er i ei tradisjonell fiskarbygd, legg band på den einskilde, utan tvil. Men det er det same som er gull verdt når det kjem til det langsiktige perspektivet. Skal du overleva på staden og ha det godt, må du ta økologisk ansvar i yrket ditt, og vera ein aktiv deltakar i samfunnet du bur i. Det gjev både fisken og samfunnet ein sjanse på sikt.

Klarer ein slik å få eit samfunn til å leva, utan at det må kjempa kvar dag for å unngå at botnen fell ut av det, er plassen ein verdfull arena for opplæring og forteljing. Der mange openbert at nyttige funksjonar er samla på same stad, at ungane lærer om samanhengane i samfunnsdrifta, og kan ta del i ulike typar arbeid der det blir sett pris på at dei er til stades. Allsidige røynslor er naudsynt for å kunna rå seg sjølv som mangsyslar og uavhengig arbeidar, og du får det gjennom å vera med dei som høyrer til andre aldersgruppor enn deg og driv med andre ting enn du gjer til vanleg. Kravet om «ein stad å vera» blir reist av born og unge som er i vegen, nyttelause og skilde frå det dei reknar som fornuftig aktivitet ikring seg. Vi er i ferd med å få ein generasjon der stordelen ikkje kan bruka hendene sine til praktisk arbeid til eigen nytte, og som difor heller ikkje sit med spørsmål om korfor, korleis, når og kor, dei spørsmåla som vekkjer ungane si interesse for forteljinga, kunnskapen, røynsla og soga. Vi held på å gløyma at hender og hovud, tradisjon og haldningar bur i same mennesket og byggjer same personlegdomen.

Dei ressurssterke oppdagar no etter kvart denne mangelen, og lagar nye trendar i marknaden. Det billige, lettvinte og oppstykka hadde topptida si i den moderne tida. Dei postmoderne vil ha det som no er vorte eksotisk og knappe gode: Historie, tradisjon, samanhengar og god tid. Sjølv om dei gode bygdesamfunna (og for den sak skuld lokalsamfunn i bygder og tettstader som fungerer), opplever eit sterkt press framleis, held dei på å bli trendy og spanande att. Kulturelle nettverk og berekraftig naturbruk sett i system er kanskje det beste kortet vi har å ta vare på i kampen mot den globale systemtvangen som einsrettar livet til folk og lagar ustabile system i naturen og menneskesamfunna.

Stabil, spreidd kystbusetting har også andre verdiar som vi sjeldan tenkjer på. I framtidige konfliktar, anten dei militært eller ressursøkonomisk preg, vil landet stå langt sterkare med livskraftige samfunn i heile territoriet sitt. Dessutan har vi eit viktig ansvar for framtida til urfolket vårt. Langt fleire samiske samfunn er knytte til kyst- og fjordfiske som næringsveg enn til reindrifta. Skal vi unngå at mange samesamfunn blir rivne opp med rota og forlèt tradisjonane sine, må mangekulturelle lokalsamfunn i nord få ha eit trygt økonomisk grunnlag bygd på stadbundne ressursar.

Korleis kan vi starta å gå framtidsvegen?

Ein politikk som stør dei fornuftige strategiane i bygdene må oppmuntra næringskombinasjonar og fjerna krava om spesialisering og einsidig satsing. Skal vi byggja godt fungerande distrikt, må vi ta omsyn til at styrken til bygdene er nærleiken til naturressursane og evnen til å skapa heilskap av mangfald. Freistnader på å tevla med byane på dei områda der byane står sterkt, kan aldri bli anna enn hogg på eigen fot.

God infrastruktur hjelper mykje til å avgrensa ulempen med avstandane til dei kjøpesterke marknadene. I tillegg er det avgjerande viktig at bygdene held fram å skapa nettverk som kan samordna marknadsarbeid for varane dei sit på.

For fiskebygdene har det alt å seia at fiskeriallmenningen får vera open, og at fiskarane sjølve får vera med å styra arbeidet sitt.

Råfisklova og deltakarlova har opp til no vore viktige styringsreiskapar for å få dette til. Prinsippa i dei var at fiskarane måtte godkjenna fiskeoppkjøparane, og kunne fastsetja minsteprisar og dirigera fangster når det trongst. Eigarane av fiskefarty måtte sjølv vera aktive fiskarar. Båe lovene er endra, og det som står att av prinsippa, er under press frå ulike kantar. Forsvaret av dei er grunnleggjande for å halda rein spekulasjonskapital ute av næringa, og for å kunna gjera godt att det som synte seg å vera tabbar i verkemiddelpolitikken.

Fyrst og sist må alle som får det til, gjera sitt for at fiskerinæringa og kystsamfunna blir løfta opp frå gløymsla og kjem i politiske fokus. Dei som skal prøva å takla konfliktane som kjem på dette området, treng både politisk mot og ein hær i ryggen.

av Arne Byrkjeflot

Både LO og YS har gjort undersøkelser blant sine medlemmer og funnet ut at folk vil ha kortere arbeidstid. Overraskende mange foretrekker dette framfor lønnsøkning.

I tariffoppgjøret 1998 ble partene enige om å be LO og NHO om å utrede mulige framtidige arbeidstidsordninger. «Det skal ses på arbeidstakernes behov for fleksibilitet i ulike livsfaser og på bedriftenes behov for fleksibilitet ut fra stadig sterkere konkurranse. En slik utredning skal spesielt vurdere timekontoordninger som kan innbefatte for eksempel ferie og arbeidstid, herunder permisjon til omsorg og utdanning.»

Denne utredningen er nå lagt fram. Fra LOs side har blant andre Evy Buverud Pedersen, Stein Reegård og Stein Kristiansen vært med. Med mandatet som skal tjene både herre og trell, prøve å forene bedriftenes ønske om den fullstendig fleksible arbeider og arbeidernes ønske om mer fritid kan det ikke ha vært enkelt.

Tariffoppgjøret år 2000

Stemninga i fagbevegelsen foran tariffoppgjøret er ganske klar: Alle vil ha den femte ferieuka og penger. Likevel skal vi ikke se bort fra at det blir fremmet krav om tidskonto, med bakgrunn i vedtak fra LO-kongressen og Kanal 99. Da er det viktig å være klar over at LO-kongressen riktignok gikk inn for tidskonto, men også for kortere normalarbeidsdag med 6-timersdag som mål. LO-kongressen kan tolkes. I Kanal 99 var det alt for lav deltakelse fra LO-medlemmer til at den kan brukes.

Utredningen

anbefales. Den har en god og kortfattet framstilling av utvikling i arbeidstid, hvilke ordninger som fins i dag og en gjennomgang av ordninger i andre land.

Vi ser en dramatisk endring når det gjelder kjønn i forhold til kvelds/nattarbeid. Dette er en konsekvens av at den mannsdominerte industrien minsker, mens Hotell og Restaurant og helsesektoren øker. 2. kvartal 1998 viser arbeidskraftundersøkelsen at 17 % av oss jobber regelmessig om kvelden (18-22), mens 5% jobber regelmessig om natta (22-06).

Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA

Konklusjonen er at bruk av deltid er synkende og forskyves for begge kjønn mot de yngste. Om deltid vil fortsette å synke når flere og flere går over i deltidsbransjene helse og omsorg, hotell og restaurant og handel, er vel mer tvilsomt.

Den siste arbeidstidsforkortelsen i Norge kom i 1986. Siden da har Norge sakket akterut i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med.

Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA

Fleksibilitet

Når vi nå igjen står foran arbeidstidsreduksjoner, er det verdt å merke seg at arbeidstidsreduksjoner har gitt fleksible løsninger i Tyskland (1994), Finland (1996), Nederland (1996) og Østerrike (1997). I Østerrike kan et ukentlig timetall mellom 33 og 45 timer behandles som mertid og gjennomsnittsberegnes opptil 52 uker. I Tyskland hadde 19 tariffområder avtaler om tidskonto. Ordningene er fra det vi i Norge kaller fleksitidsordninger, avspasering for overtid og gjennomsnittsberegning. I Nederland har 56 av 101 kollektive avtaler med arbeidstidsforkorting koblet til nesten full fleksibilitet. I Storbritannia har Rover og Peugeot etter avtale innført årsarbeidstid for 65% av sine ansatte.

Timekontoordninger

I Sverige avsettes 0,5% av lønn i 1998, 1% i 1999 og 1,5% i 2000 på individuelle timekonti. Uttak kan skje i fritid, pensjonspremie eller lønn. Maks oppsparing er 1,5%, overskytende betales ut som lønn.

Utvalgets forslag

Det foreslås å avsette 2% av lønn ved hvert tariffoppgjør; det tilsvarer 43 min. pr uke, 37,5 timer pr år. Etter fem tariffoppgjør kan en få en måneds utdanningspermisjon årlig, etter 12 tariffoppgjør har vi 6-timersdagen. Det foreslås at det er penger – ikke tid – som står på konto. Dette krever endring av skattereglene, slik at skatt først trekkes når pengene blir utbetalt. Dette krever også at oppsparing også foregår ved sykdom/arbeidsledighet/permisjon og at fritid ikke går tapt ved sykdom under uttak. Det krever at oppsparinga ikke går tapt ved konkurs. Det krever et system for overføring ved skifte av jobb.

Utvalget har ikke noen løsning på om det skal være tillatt å ta ut oppsparinga i form av penger. Utvalget peker på at det vil være nødvendig når folk ikke kan benytte rettigheten ved sykdom, alder eller utvandring. Ved arbeidsledighet vil det også være naturlig å få utbetalt penger, men i dag vil det føre til tap av arbeidsledighetstrygd. Om og hvordan en skal sikre at uttak i form av penger ikke blir regelen, sier utvalget ikke noe om.

Naturlig nok deler utvalget seg når vi kommer til NHOs fleksible samfunn. NHO uttrykker dette svært klart:

«Den grunnleggende forskjell mellom timekontokonseptet og det som kalles normalarbeidstidsordninger ligger i hva som skal være styrende for arbeidsinnsatsen i bedriften. Timekontoordninger styres av behovet for hva som skal produseres eller hvilke tjenester som skal ytes, mens normalarbeidsdagen er basert på at det er en begrenset og på forhånd fastsatt tid til disposisjon for produksjon.» «Adgangen til overtidsbruk sikrer ikke den nødvendige fleksibilitet for bedriftene ettersom overtid ikke kan benyttes som en fast ordning, Arbeidsmiljøloven har dessuten som utgangspunkt at overtid skal begrenses» «Når gjennomsnittlig timelønn i industrien er på kr 120, betyr det at bare arbeidsoppgaver som er lønnsomme ved en timebetaling på over kr 180 vil bli utført ved for eksempel overtid.»

NHOs løsning er enkel. Det åpnes for lokale avtaler med de tillitsvalgte innenfor Arbeidsmiljølovens rammer, fra 06.00 til 21.00 med gjennomsnittsberegning over et år og fri plassering av den enkeltes arbeidstid. Blir en ikke enig lokalt gjelder tariffavtalen med sin normalarbeidsdag. Tid utover den avtalte årlige arbeidstid kan overføres, så slipper de overtidstillegg også på denne tida. NHOs utgangspunkt er ingen arbeidstidsforkorting.

LO viser til at det er tilstrekkelig fleksibilitet i tariffavtalene, de forsvarer ulempetillegg og mener «arbeidstakerne selv vil kunne velge om de vil ta ut opparbeidet tid/nedsatt arbeidstid i løpet av året gjennom daglig, ukentlig eller månedlige uttak, eller opparbeide seg mertid i et lenger tidsperspektiv.»

Nei til timekonto

Timekontoordningen er markedsført som en måte å løse motsetningene mellom de som ønsker lavere pensjonsaler/ferie og de som ønsker kortere normalarbeidsdag/sekstimersdag. I stedet for å slåss seg imellom, så kan vi forenes om tidskonto så får alle ta det ut som det passer dem.

Det kan sjølsagt virke besnærende å gradvis få innført 6-timersdagen sjøl om det vil ta 12 tariffoppgjør. Det er jo gått noen år siden dette kravet ble reist. Jeg ser heller ikke bort fra at en sterk fagbevegelse som hadde 6 timers normalarbeidsdag som felles mål, kunne brukt timekontoordningen som en taktisk omvei.

Hvordan vil en timekontoordning fungere i praksis. Mange har i dag muligheten til å opptjene avspasering. Erfaringene er at avspaseringa hoper seg opp, det er nesten umulig å få fri. Mange opplever det slik at om de tar fri, så må de bare ta det igjen seinere. I praksis blir mye av avspaseringa tatt ut i penger der dette er mulig, eller går rett og slett tapt. Det samme gjelder fleksitidsordningene, spesielt i det offentlige. Folk jobber gratis utover rammene. Der det før ble tilsagt overtid, forventes det nå at folk gjør dette på fleksitid av seg selv.

Dette er den hverdagen en timekontoordning skal fungere innafor. Alle avtaler som den enkelte skal ha herredømme over, er den enkelte dømt til å tape overfor arbeidsgiverens krav. Alternativet er å bli sett på som sær og vanskelig.

Det blir ikke stort bedre om dette skal være opp til den enkelte forening eller klubb. Dersom en bedrift i en bransje inngår fleksible og konkurransedyktige arbeidstidsavtaler, så skal det være litt av noen tillitsvalgte som greier å stå imot på de andre bedriftene. Klubbene vil også stadig stå under press av de mest fleksible ansatte.

Jeg tror det vil være vanskelig å hindre at dette tas ut i lønn, enten frivillig eller etter press fra arbeidsgiver. Selve modellen med opptjening i form av penger, ikke tid, tilsier dette. I praksis vil det bli regnet som en del av den vanlige lønna. Noe som det da også er, siden det tas av potten i tariffoppgjøret. For de som faktisk tar det ut i form av fritid, vil det derfor bli å se på som nedsatt arbeidstid uten lønnskompensasjon. Det vil i tillegg bli press fra arbeidsgiver for å bruke av denne tida til opplæring som ellers ville foregått i arbeidstida.

Etter hvert vil denne ordninga føre til ei rad forskjellige ordninger. En framtidig felles kamp for felles arbeidstidskrav vil bli svekket, fordi utgangspunktet er så forskjellig.

De kollektive tariffavtalene ordner i prinsippet kun to ting, lønn og arbeidstid. Når spørsmålet om arbeidstid overføres fra en kollektiv avtale til et individuelt forhold mellom den enkelte og arbeidsgiver, så undergraver dette selve fagbevegelsens fundament.

av Erling Folkvord

Du leiter forgjeves viss du venter å finne ein lettfatteleg og samordna privatiseringsplan i statsbudsjettet. Jens Stoltenberg offentleggjer ikkje slike planer. Og slett ikkje etter at tidlegare statsrådkollega Gerd Liv Valla som vil bli ny LO-sjef, har kunngjort at regjeringa må slutte med «surret om privatisering» (Klassekampen 9.9.2000). Den korte og begripelege privatiseringsplanen blir ikkje tatt med i dei pressemeldingane som regjeringa legg ut på nettet når dei 4. oktober slepper statsbudsjettframlegget. Like fullt er summen av Stoltenberg-regjeringas økonomiske tiltak overfor fylka og kommunane slik at rådmenn og ordførarar kjenner seg tvinga til å leite etter nye måtar å privatisere på.

Enkelte prøver å framstille privatisering som eit spørsmål utan klasseinnhald. Ein av dei som har gått lengst i så måte, er sosialminister Guri Ingebrigtsen, psykiateren som tidlegare var med i AKP og RV. Dagsavisen konfronterte henne i sommar med at forgjengaren hennar, Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) «advarte kommunene mot å konkurranseutsette pleie- og omsorgstjenester». Avisa fekk klart svar da journalisten spurde:

– Vil du også gjøre det?
– Jeg vil advare mot at man går så langt at man ikke har kompetanse til å vurdere hva man driver med. Men erfaringene har jo vist at vi ikke har løst problemene så godt fra den offentlige siden heller.
– Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud?
– Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. – Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.
(Dagsavisen 24.07.00)

Ingebrigtsen har hausta mykje storm for dette. Mange klassebevisste medlemmar og tillitsvalde i fagrørsla vart oppriktig og inderleg sjokkert over at sosialministeren i Arbeidarparti-regjeringa kan seie rett ut at det er likegyldig om omsorgstenester blir utført i offentleg regi eller av private selskap der profitten til eigarane er det overordna målet.

Ein tilfeldig AP-statsråd i ei forvirra regjering styrt av ein marknadsliberal sosialøkonom, er ikkje ei drivkraft i privatiseringssamanheng. I borgarskapets samfunnsmaskineri er Ingebrigtsen knapt meire enn eit lite, meir eller mindre velsmurt tannhjul med begrensa brukstid.

Privatiseringspolitikken er ein del av ei nødvendig internasjonal kampanje for å forsvare kapitalistklassen og forlenge kapitalismens levetid. Om ein samanliknar dei argumenta for å kutte offentlege budsjett og for å privatisere som i si tid vart framført av president Reagans stab i USA og statsminister Thatcher i England, med det som har vorti ført til torgs i Danmark, Tyskland, Frankrike eller Norge, så kan ein ikkje unngå å sjå at det meste er snørr som er snytt ut av same nasen.

Djupast sett handlar det om trøbbel i det kapitalistiske systemet. Dei av borgarskapets kvinner og menn som tenkjer så stort at dei prøver å ta vare på kapitalistane sine fellesinteresser, er på kvilelaus jakt etter nye tiltak for å oppretthalde, eller sjølvsagt helst auke profitten. Historisk sett og på lang sikt er dette ei mildt sagt vanskeleg oppgåve. Den dagen dei ikkje klarer å løyse den oppgåva lenger, ligg kapitalistane dårleg an. Utan at profitten er høg nok, går kapitalismen i stå.

Det er i denne samanhengen at åpninga av offentleg sektor, har vorti ein felles vidundermedisin for ein profittsjuk kapitalisme i heile OECD-delen av verda. Vår tids kapitalistar ser på dette slik forgjengarane såg på erobringa eller åpninga av nye koloniar.

I den perioden da omfattande helsevesen og velferdstenester vart bygd ut i Norge, sto arbeidarrørsla sitt verdigrunnlag så sterkt at det vart vanleg oppfatning at ingen skal ha privat profitt av å drive sjukehus, barneomsorg eller slike hjelpeordningar som sjuke eller funksjonshemma folk treng heime. Frå før var vassverk, elektrisitetsforsyning, post, tele og jernbane bygd opp på tilsvarande grunnlag. Og i heile den offentlege sektoren var det jamnt over forhandla fram nokså gode tariffavtalar. Lønningane var ikkje høge, men arbeidsvilkåra for underordna tilsette sett under eitt var noko heilt anna enn det som i dag er rådande for eksempel i hamburgerkjedene og andre «nye» private bransjer.

Viss alt dette blir åpna og innlemma i den profittstyrte marknaden, vil mye vere gjort for dei som er opptatt av å sikre kapitalen nye jaktmarker.

Privatiseringsstrevet er derfor ikkje først og fremst den kampen vi ser at kvar enkelt kapitalist (ISS, Partena Care osv.) fører for å overleve eller få større profitt. Djupast sett er dette uttrykk for kapitalistane sin felles kamp for at kapitalismen skal overleve som system. Dei drivkreftene vi har mot oss, er så sterke, at det berre er svært brei massemobilisering som nytter. Viss vi ikkje går djupare i diskusjonen enn å ta avstand frå Ingebrigtsen, er massemobilisering umuleg. Demonstrasjonane i regi av Aksjon For velferdsstaten 19. oktober, må følgjast opp med kraftige lokale aksjonar. Vi har ikkje makt utan at vi er mange som står saman fordi vi har diskutert og forstått kva som er hovudspørsmålet: Profitt for dei få eller fellesnytte for mange.

av Martin Hart-Landsberg

Hugh Deane har skrevet en presis, politisk og engasjerende historie om Koreakrigen. En av grunnene til at denne boken er spesiell, er at Deane var i det sørlige Korea i slutten av 1940-årene som reporter. Erfaringene derfra gjør ham i stand til å gi et mer umiddelbart og personlig perspektiv på hendelsene enn de en normalt finner i historier om Koreakrigen.

I The Korean War, 1945–1953 utfordrer Deane den tradisjonelle oppfatninga av krigen. De viktigste punktene er det at han argumenterer for at den begynte i 1945, ikke i 1953. Det største ansvaret for krigen har USAs regjering som aktivt og med viten og vilje delte Korea for å fremme sine imperialistiske ambisjoner, og endelig at kampene mellom 1950 og 1953 best kan karakteriseres som en borgerkrig heller enn en uprovosert invasjon fra en nasjon inn i en annen.

Selv om Deane ikke gjør særlig forsøk på å forklare bokas relevans i våre dager, er det en lett sak. En fredsavtale som avslutter Koreakrigen er aldri blitt signert. Teknisk sett er USA og Nord-Korea fortsatt i krig, USA har avslått tallrike forslag fra Nord-Korea på å forhandle fram en avslutning. Faktisk er det sånn at USA og Japan nekter å anerkjenne Nord-Korea. Denne vedvarende fiendtlige tilstand (som blir intensivert av tilstedeværelsen av militære styrker fra USA i Sør-Korea) har potensiale til å starte en ny Koreakrig, muligens med atomvåpen. Den har også gitt et brukbart dekke både for høyresida i Japan til å kjempe for remilitarisering og for det militær-industrielle kompleks i USA til å opprettholde høye nivå på militærbudsjettet. Denne situasjonen sammen med spenningene som følger av delinga av Korea, har gitt regjeringene i både Nord- og Sør-Korea et forsvar for en politikk som har avledet og begrenset progressive politiske og sosiale muligheter på begge sider av den 38. breddegrad. [1]

Hendelsene rundt Koreakrigen kan ikke fullt forklare alt som er nevnt over, men roten til dagens spenning og kamper ligger i perioden mellom 1945 og 1953. Siden den offisielle historia om Koreakrigen omhyggelig har hjulpet dem som lager USAs politikk til å opprettholde folkelig støtte til sin utenrikspolitikk, er det nødvendig å utfordre denne historiefortolkningen hvis vi skal utvikle støtte for en ny US-amerikansk politikk overfor Korea og en meningsfylt solidaritet med det koreanske folket.

Sprekker i den konvensjonelle historiefortolkning blir langsomt synlige. I september 1999 blei regjeringa i USA endelig tvunget til å innrømme at den amerikanske hæren kanskje hadde begått en grusomheter i løpet av Koreakrigen. Det gjaldt at amerikanske soldater hadde myrdet flere hundre koreanske sivile nær landsbyen Nogun i slutten av juli 1952. [2]

Blodbad

USAs regjering vedgår at det skjedde grusomheter i løpet av krigen, men har til nå lagt all skyld på Nord-Korea, ikke seg selv eller Sør-Korea. Deane viser imidlertid at det motsatte er nærmere virkeligheten. For eksempel, Syngman Ree regimet «beordret et blodbad i de sørlige regionene som ble tatt tilbake fra nord etter Inchon høsten 1950 (…) Gregory Henderson (representant for USA, stasjonert i Seoul) anslo (…) at sannsynligvis blei mer enn 100.000 drept uten noen form for rettssak når soldater fra Counter-Intelligence Corps gjenvant områder der venstresida var kjent for å stå sterkt» (s. 96). Deane belyser også den vanligvis oversette perioden fra oktober til og med november 1950, da amerikanske og sørkoreanske styrker okkuperte Nord-Korea. Resultatet var et terror regime. «Etter å ha gjenerobret Pyongyang, hevdet nordkoreanerne at 15.000 mennesker hadde blitt massakrert der – kroppene blei dumpet på gårdsplassen til hovedfengselet og i 26 bomberom» (s.101).

Den virkelige starten på Koreakrigen

Boka til Deane er delt inn i 5 deler (der de midterste dominerer): Historia former nåtida, Den virkelige starten på Koreakrigen, 1950-krigen holder på å ta form, Armeer i krig, Våpenstillstanden og følgene. Mens hovedretningen av beretninger om starten på Koreakrigen normalt begynner med at nordkoreanske styrker «invaderer» Sør-Korea, er Deanes mål i del 2 å vise at krigen startet i 1945 som et resultat av politikken til USA. Han begynner derfor analysen med at USAs tropper ankommer det sørlige Korea i 1945.

Til tross for at USAs soldater angivelig blei sendt for å føre oppsyn med at de japanske soldatene overga seg, var oppdraget mye større. Betydningsfullt er det at soldatene fra USA, til og med før de hadde landet i Korea, blei fortalt av sine befalshavende at det koreanske folket skulle anses som fiender av USA. USA søkte etter å dominere så mye som mulig av Korea på grunn av dets strategiske nærhet til Japan, Kina og Sovjet. Siden det store flertallet av koreanere hadde sin egen visjon om et demokratisk, uavhengig og sosialistisk land, sto de i veien for USAs planer.

Situasjonens logikk førte raskt til at USA allierte seg med den eksisterende japanske koloniadministrasjonen i Korea og med høyreorienterte koreanere mot den folkelige støttete Folkerepublikken Korea og de masseorganisasjonene som støttet den. Deane beskrive ganske detaljert hvordan USAs okkupasjonstyrker fortsetter å knuse enhver opposisjon mot dets herredømme over sør.

Deane forklarer også beslutningen om formelt å dele landet som US-amerikansk. USAs regjering innså at de ikke kunne sette gjennom sin vilje i nord. De bestemte derfor til slutt at et delt Korea, med sør under kontroll av USA, var det beste resultatet de kunne oppnå. I september 1947 presset de derfor FN til å si seg enig i å føre oppsyn med separate valg i sør (som hadde den største befolkningen) og i nord, for å danne en koreansk regjering. Sovjet og nordkoreanerne motsatte seg avstemningsplanen som USA hadde satt i scene (med den undertrykking som fant sted av venstrekreftene i sør) og nektet å gi FN adgang til nord.

En overveldende majoritet av folket i sør var også imot valget. Som et resultat av det uttrykte til og med lederen for FN delegasjonen, K. P. S. Menon (sjefsdelegaten fra India), skepsis til å gå videre med prosessen. Men en måned seinere godtok Menon å støtte valget. Deane rapporterer dette skifte av mening på følgende måte: «I mars ble jeg informert av en opphisset ansatt ved Indias ambassade om at USAs utenriksdepartement praktisk talt dreiv utpressing av India (..) Den USamerikanske ambassadøren i New Delhi hadde informert Nehru om at Indias oppførsel overfor Korea ville virke inn på USAs holdning til tvisten om Kashmir. Nehru telegraferte ordre til den indiske kommisjonsdelegasjonen om å avholde seg fra å kritisere den USamerikanske politikken i Sør-Korea og å stemme sammen med USA (s. 64). Valget gikk av stabelen, Sør-Korea blei et land og Rhee blei dets første president.

USA lyktes i å splitte nasjonen, men de kunne ikke gi den nye regjeringa legitimitet. Væpnede kamper mot den nylig skapte regjeringen i sør begynte. Så det var borgerkrig i Sør-Korea allerede før «starten» av Koreakrigen den 25. juni. Denne krigen – i det vesentlige en krig om framtidig politisk, sosial og økonomisk orientering for den sørlige delen, og i forlengelsen av det for hele Korea – var et direkte resultat av USAs handlinger. Og det var umulig at spørsmålet om Koreas framtid skulle avgjøres i bare en halvdel av landet.

1950-krigen holder på å ta form

Deane forsøker å forklare to viktige spørsmål i denne korte delen: USAs utenrikspolitiske overveielser som oppmuntret til intervensjon i kampene, og hendelsene som utløste kampene i Koreakrigen i 1950. Når det gjelder de sistnevnte, beskriver Deane hvordan Rhee i 1949 ivret for en marsj mot nord, i håp om å ride på bølgen av støtte fra USA til regimet hans. Faktisk satte sørlige styrker i gang flere angrep over den 38. breddegraden (grensa) om våren og sommeren. Alle var på Onjin-halvøya som, hvis den blei erobret, ville sikre sørlige styrker en relativt direkte og rask rute til Pyongyang.

Mens Sør-Korea så ut til å ha militært overtak tidlig på året, snudde dette seg på slutten av 1949 da de nordkoreanske avdelingene som hadde kjempet i den kinesiske borgerkrigen, returnerte. Denne styrkeforskyvningen gjorde nå Kim Il Sung ivrig etter å slå sørover. Det er fortsatt uklart om Kim tenkte på et raskt angrep for å ta Seoul eller en fullskala invasjon av sør. Uansett er det klart at begge sider var ivrige etter et slag.

Deane rapporterer at Kim ikke klarte å få Stalins støtte for et angrep før mai 1950. Og fortsatt var Stalin forsiktig, og gjorde det klart for Kim at han ikke ville støtte et uprovosert angrep. Deane noterer at nord «… hevdet den 26. juni 1950 at sør hadde startet krigen med et generalangrep over den 38. breddegrad.» Selv om det ikke finns noen bevis for et generalangrep, er det god grunn til å tro at sør slo til først, med et angrep mot den viktige nordlige byen Haeju. Den sørlige styrken hevdet faktisk at de hadde tatt byen, selv om de framstilte sin seier som del av et motangrep mot den nordlige offensiven. Men den militære helhetssituasjonen gjør et slikt motangrep svært usannsynlig.

Det er mer sannsynlig at sør satte i gang et første angrep over grensa i håp om å utløse et angrep fra nord, for å få støtte fra USAs styrker til en marsj mot nord. Nord som hadde ventet på en slik provokasjon, svarte med å sende troppene sørover. USA som var ivrige etter en unnskyldning for å fremme sine egne mål, var rask til å intervenere i det som helt klart var en borgerkrig mellom koreanerne.

Armeer i krig

I denne lengste delen av boka legger Deane ut den grunnleggende dynamikken i kampene, med avgjørende oppmerksomhet på kinesernes rolle (en rolle Nord-Korea nå nedtoner). Men hans viktigste utfordring til den offisielle historien om denne perioden finns i en serie kortere kapitler som tar opp våpenstillstandsforhandlingene, luftkrigen, biologisk krigføring og behandlingen av krigsfanger.

Ved midten av 1951 hadde begge sider omtrent like mange soldater og holdt territorier som grovt sett fulgte den 38. breddegrad. Selv om det så sannsynlig ut at begge parter ville finne en måte å avslutte kampene på, varte krigen ennå to år, i hovedsak fordi USA krevde en fullt ferdigforhandlet våpenhvile før de ville godta å stoppe kampene. Og som Deane avslører hadde USA ikke hastverk med å gjøre ferdig en avtale. To spørsmål dominerte forhandlingene: Hvor våpenhvilelinja skulle gå og hjemsendelse av krigsfangene.

Den 38. breddegrad

USA gikk først inn for å gjøre frontlinja til våpenhvilelinje, men Nord-Korea og Kina argumenterte for den 38. breddegrad. Da kommunistene endelig sa seg enige med USAs syn, forandret USA mening og krevde at våpenhvilelinja blei flyttet ca. 5 mil nordover. Samtidig anklaget USA offentlig kommunistene for å forsinke forhandlingene siden de ikke godtok frontlinja som våpenhvilelinje. Amerikanske reportere blei holdt uvitende om dette og mange andre ting som dreide seg om krigen. [3] Som Deane refererer, blei bedraget avslørt takket være Wilfred Burchett og Alan Winnington, som rapporterte fra den kommunistiske sida.

Etter at en hadde blitt enige om våpenhvilelinja tok partene opp spørsmålet om repatriering av krigsfanger. USA nektet å overholde Genève-konvensjonen som krever at alle fanger skal sendes hjem når kampene slutter. I stedet hevdet de at nordkoreanske og kinesiske fanger skulle få bestemme sjøl hvor de ville bli løslatt. Deane legger fram sterke bevis for at mens de to partene kranglet om dette, blei koreanske og kinesiske krigsfanger brutalt torturert for å få dem til å hoppe av. Et kapittel dokumenterer hvordan sårede kinesiske og koreanske fanger blei brukt som prøvekaniner for medisinsk trening og vitenskapelige eksperiment.

Luftkrig

Mens forhandlingene dro ut, opprettholdt USA en intenst luftkrig mot nord. Byer og sivile blei bombet, napalm var yndlingsvåpenet. Nord-Korea og Kina anklaget USA for å bruke biologisk krigføring i Korea og Manchuria. Deane konkluderer sin oversikt over relevante studier at «i senere år har det som virker som bekreftende bevis overbevist noen i USA og andre steder om at påstandene om bakteriekrigføring godt kan være sanne» (s.158).

Våpenhvilen som endelig blei signert 27. juli 1953, avsluttet kampene. I april 1954 var det en oppfølgingskonferanse i Genève for å avgjøre Koreas politiske framtid. Nord-Korea krevde tilbaketrekking av alle utenlandske styrker og valg i hele Korea for å danne en forent regjering. Sør-Korea motsatte seg dette. Med støtte fra USA krevde de valg bare i Nord-Korea og det under observasjon av FN.

Syngman Rhee

USA og Syngman Rhee ønsket at konferansen skulle feile; de var fornøyd med status quo. Deane siterer Chester Ronning, fungerende leder for den kanadiske delegasjonen: «Jeg ble sjokkert over den store forskjellen i standpunkt mellom USA og Sør-Korea på den ene siden og de aller fleste av resten av oss på den andre siden. Jeg trodde jeg hadde kommet for å delta på en fredskonferanse (…) I stedet blei all vekt lagt på å unngå at en avtale blei oppnådd» (s.190-191). Som USA ønsket blei konferansen avsluttet uten noen erklæring eller forpliktelser til videre handling, og Korea delt.

Et krigsminnesmerke over Koreakrigen blei innvidd i Washington DC i 1995. Innskriften er: «Vår nasjon hedrer sine uniformerte sønner og døtre som svarte på sitt lands bønn om å forsvare et land de aldri kjente og et folk de aldri møtte». Det er sant at de fleste USamerikanere visste lite om Korea da krigen brøt ut. Tragisk nok er den virkelige historien om Koreakrigen i hovedsak ukjent også i dag. Som et resultat av det har det fleste amerikanere fortsatt en forvrengt forståelse av målene for og konsekvensene av USAs utenrikspolitikk mot Korea. Deanes bok er en god kilde for de som vil endre dette.

Noter:

1. Se boka mi: Korea, Division, Reunification, and U.S. Foreign Policy (New York: Monthly Review Press, 1989), for en utførlig diskusjon om USAs rolle i å opprettholde delinga av Korea, de fortsatte følgene av delinga både for Nord- og Sør-Korea og strategier for å fremme en progressiv samlingsprosess. [Tilbake]
2. Associated Press, «Pentagon to look at U.S. Killing», New York Times 30. september 1999. [Tilbake]
3. I tillegg til krigstidssensur var medier i USA motvillige til å publisere noe som helst som var kritisk til krigen. Et eksempel: 28 amerikanske forlag avviste I. F. Stones bok: The Hidden History of the Korean War. Monthly Review Press publiserte den til slutt. [Tilbake]

Debatt:

av Dag Lykke

Harald Minken har i Røde Fane nr 4 og 5, 1999 ein stor artikkel om dei første femten minutta av revolusjonen – korleis desse vil arte seg, og kva for grep folk kan og bør ta straks dei tek over makta. Artikkelen er opphavleg ei sommarleirinnleiing, og han finst også i AKP sin nye studiesirkel. Mykje av det Minken skriv er spanande. Men som alle andre innleiingar lyt ho følgjast opp med debatt (og kan hende med ein konklusjon etter kvart). Her er nokre spørsmål og tankar til ordskiftet frametter.

Det klokaste står kan hende i det første avsnittet. Dette gjorde meg oppriktig glad: «Forskjellen på kapitalisme og sosialisme er at under sosialismen har folket mulighet til å diskutere og bestemme sjøl. Ganske tåpelig da hvis vi allerede på forhånd har bestemt for dem hva de skal prioritere og hvordan de skal organisere seg for å få det gjennomført.» Denne påminninga kunne vi gjerne skrive på baderomsspegelen, sånn at vi må lese ho kvar morgon.

Den største mangelen med artikkelen er nok at Minken har valt å sjå revolusjonen i eit vakuum. Han snakkar om det første kvarteret etter, men nemner ikkje det siste kvarteret før omveltinga. Noko har skjedd i Noreg sånn at «vi» (= arbeidarane, folket) tar makta. Lesarane får ikkje vite noko særleg om den generelle situasjonen, innanlands eller utanlands. Men vi skjønner at det meste er snilt og venleg, for den internasjonale kapitalen lar seg fredeleg kjøpe ut. (Minken vil at dette skal gjerast med pengar frå Oljefondet, noko som verker som ein ganske underleg tanke.)

Dette er nok eit medvite val frå forfattaren. Det finst naturleg nok eit hav av ulike scenario for den før-revolusjonære perioden, og det går ikkje å seie noko konkret om tida etterpå utan å velje eitt av desse. Minken freistar altså å gjere det vitskapsfolk kallar eit kontrollert eksperiment (og det var nok dette sommerleirleiinga bad han om): Han endrar ein einskild variabel for å sjå kva som skjer rundt omkring elles. Dette kan vere spanande og lærerikt, men å halde fram i dette sporet er truleg ganske meiningslaust.

For at det skal bli revolusjon, må vi ha ein revolusjonær situasjon, dvs at makthavarane ikkje lenger er i stand til å styre dei undertrykte, som på si side må kjenne kvardagen som så utåleleg at det er verdt å ta sjansen på noko heilt nytt. Det tyder at dei må oppleve naud, kvantitativt eller kvalitativt. Eg trur det er utenkjeleg med ein revolusjon – i tydinga eit omfattande folkeleg opprør – utan ein slik bakgrunn.

Det er den kvantitative nauden det oftast har blitt skrive om i sosialistiske skrift: mangel på mat og arbeid, krigssituasjonar, imperialistisk undertrykking og utbytting, etter kvart kanskje også miljøkatastrofar. Det er slett ikkje utenkjeleg at Noreg kan oppleve sånt. Vi ligg framleis i grenselandet mellom atommaktene. Vi har ein relativt einsidig økonomi.

Men som situasjonen ser ut akkurat no, er det kanskje meir nærliggjande å sjå på den kvalitative nauden. Få lir direkte fysisk naud i Noreg i dag. Men enda om samfunnet (= landet og innbyggarane samla sett) flyt over av pengar, så er fordelinga og bruken av dei heilt på trynet: Skolane ramlar saman, kulturlivet vert kommersialisert, psykiske lidingar breier om seg, overklassen pralar med rikdommen sin medan dei gamle og sjuke må ut med stadig større eigenandelar, postkontor stengjer, større og større delar av infrastrukturen vert lagt ut på marknaden, det same gjeld stadig fleire sider av det vi er vane med å rekne som normal menneskeleg kontakt. Det er openbart for alle som vil sjå, at ting kunne vore gjort mykje mykje annleis – og betre. (Og dersom vi tenker oss om, vil vi og sjå at dette er ein naud av ein anna type. Rett nok har han sine kvantitative sider, men han kan berre delvis avhjelpast med meir pengar.)

Det er ikkje vanskeleg å få folk med på at verda ikkje heng på greip. For den som kan og vil organisere politisk arbeid, er tilhøva særs gode. Dersom dette held fram (og det er liten grunn til å tru noko anna), skal vi ikkje sjå bort frå at det kan utvikle seg til ein verkeleg revolusjonær situasjon.

Same kva variant som blir den verkelege: Noreg det siste kvarteret før revolusjonen vil vere eit heilt anna Noreg enn det vi har i dag. Situasjonen for arbeidarklassen vil vere utåleleg, for borgarskapet og maktapparatet umogleg. Det er nettopp difor det blir revolusjon. Minken kjem ikkje inn på dette i det heile.

Korleis vil overklassen og omverda reagere på revolusjonen i Noreg, eller til og med på den før-revolusjonære situasjonen? Er det mogleg å tru at dei vil slå seg til ro og lite på Minken sitt program som seier at alle utlendingane skal få full refusjon? Neppe. Men kva vil dei gjere? Sette inn økonomiske mottiltak, til dømes fryse oljefondet eller blokkere utanrikshandelen? Eller meir drastisk, hærsette boreplattformene eller gå til full invasjon?

Det er ikkje vanskeleg å innsjå at dette – som på eit eller anna vis må skje – vil ha svært stor innverknad på korleis samfunnet vidare skal organiserast. Når Lenin ikkje fekk hand om statskassa frå første dag (eit døme frå artikkelen), så var det naturlegvis fordi det var strid om kravet var rettmessig. Det er ingen grunn til å tru at vi eller våre etterkommarar vil få det annleis. Minken sitt tankespinn kan difor vere interessant, men det er også farleg, for det har i seg ei reformistisk kime – trua på den snille overgangen.

Som ei vidareføring av denne mangelen, må eg også nemne at Minken, når han greier ut om kva for utgifter den nye staten vil ha, ikkje seier noko som helst om forsvaret. Heller ikkje om gjenoppbygging av infrastruktur som måtte vere blitt øydelagt.

Ei anna skeiv side ved artikkelen er at han er så gammalmodig i eksempla. Datateknologien endrar produksjonsmidla med stor fart. Produktiviteten aukar dramatisk. Vi treng framleis skipsverft og mekaniske verkstader, men desse krev langt mindre arbeidskraft enn før. Tungindustrien i vår tid (dvs. produksjonen av produksjonsmidla) er i mykje større grad enn før intellektuell; skolar, forsking, teknologifirma og ingeniørdelen av sjølve produksjonen. Dette tyder slett ikkje at Minken tar feil når han seier at den viktigaste oppgåva etter revolusjonen vil vere å hushaldere med arbeidskrafta. Men Sovjet måtte altså sørgje for å ha ein traktorfabrikk og nokre ingeniørar ferdig i tide for at produksjonen skulle gli. Kva kjem vi til å trenge?

Dei fleste av oss på venstresida har vore for lite flinke til å ta denne utviklinga inn over oss. (Dvs. mange har enda opp i databransjen, men dei har kan hende ikkje så mykje føling med politikken lenger?) Vi har ein teori som er fullt brukande i dagens situasjon – og også på morgondagens, vonar eg. Da er det best om vi bruker han på aktuelle situasjonar, og ikkje rotar oss bort i museumstenking.

Noko anna som manglar i artikkelen er ei spesifisering av kven «vi» som lagar revolusjon, er. Det er mogleg det kan verke opportunistisk, men lyt vi ikkje i perioden rett etter revolusjonen sjå litt ekstra til kven som bidrog mest til omveltinga når vi prioriterer? Er det ikkje grunn til tru at kvinnene vil ha en mykje meir sentral plass i denne revolusjonen enn i dei vi har sett tidlegare? Og bør ikkje det føre til at kvinnekrav kjem høgare opp på lista etterpå.

Ungdommen har alltid stått sentralt i opprør. Det nye vil vere at vi har ei stor gruppe høgt utdanna ungdom. Vil det være mogleg å byggje opp det nye samfunnet utan å ta særskilt omsyn til deira ønskje og behov?

Den siste innvendinga eg vil ta opp, er av det økonomisk-teoretiske slaget. Dette er artikkelforfattaren sin heimebane, men det får våge seg. Spørsmålet er: Har Minken sitt etter-revolusjonære samfunn avskaffa kapitalen slik han påstår? Det vil framleis vere graderte løner og insitament for innsats og påfunn, sånn at folk kan oppnå ein viss personleg rikdom. Bedriftene skal handle med kvarandre. Dei skal gå med overskott, noko som skal skje ved hjelp av auka arbeidsintensitet og rasjonalisering. Dei skal konkurrere på den internasjonale marknaden.

Argumentet for at kapitalen er avskaffa er at det ikkje skjer ein privat akkumulasjon av meirverdi. Men kan ein måle lønnsemd utan at det vert produsert meirverdi, eller i alle fall eit meirprodukt? Og er det sånn at det tyder mindre utbytting at det er samfunnet eller staten som tar hand om dette meirproduktet? (Nei, Minken vedgår at det ligg ei fallgruve her.)

Eit hovudtrekk ved kapitalismen i Vesten i dag (marknadsliberalismen som han gjerne vert kalla) er at stadig fleire sektorar vert overtekne av marknaden. Velferdsstaten vert bygt ned og private ordningar tar over. Det tyder at stadig fleire sider ved samfunnslivet møter krav om meirverdi og profitt. Og det tyder også at dei får varekarakter. Og slik eg hugser Marx, er det dette som er grunnlaget for framandgjeringa av mennesket. Skal vi få demokrati og reelt menneskeverd, er det ikkje berre kapitalen som må vekk, men heile vareproduksjonen. Er det da godt nok med den langsame revolusjonen som Minken skriv om?

Rett skal vere rett, Minken har skrive ein artikkel nokon har bede han skrive. Og eg kritiserer han altså fordi han ikkje skreiv noko heilt anna. Men likevel må eg undrast: Er det verkeleg ein revolusjon han skriv om?

Neste utfordring blir likevel å vere så modig som han er. Eg lyt difor også skrive noko om korleis eg ser for meg revolusjonen. Men det vert i alle fall ikkje i dag.

av Geir Christensen

Arbeiderbevegelsen har i over 100 år hatt et boligpolitisk program. Diktet «Kvar skal vi bu» viser noe av den aggressive krafta i boligkampen. De seirene arbeiderbevegelsen vant ble totalrasert på 80-tallet. Bolignøden og ågervirksomheten er i full blomstring. Det krever at den revolusjonære bevegelsen på nytt lanserer en offensiv for sosial boligbygging. Her skal jeg gå gjennom hovedtrekkene i den sosiale boligbyggingen i Oslo og hva som er boligpolitikken i dag. Til slutt skal jeg prøve å forme ut noen krav til ny sosial boligbygging.

Jeg skriver om boligproblemer i pressområder og bruker hjemkommunen min, Nesodden, som eksempel. Nesodden grenser til Oslo og har litt over 15 tusen innbyggere. I store deler av Norge er boligprisene relativt lave. Fordi det er plass nok og liten etterspørsel. Det finnes folk med adskillig mer kunnskap om dette emnet enn meg i den revolusjonære bevegelsen. Jeg skriver dette for at vi skal komme i gang med arbeidet. Så får de med bedre kunnskap rette opp svakheter etter hvert.

Sentraliseringsbølgene

Med industrialiseringen langs Akerselva kom bolignøden til Oslo. Den storstilte industrialiseringen kostet arbeiderklassen dyrt og satte boligspørsmål høyt på dagsorden for den nye arbeiderbevegelsen. Men kostnadene tjente en hensikt. Masseproduksjonen ble utviklet.

Andre runde med sentralisering kom med oppbygging av de store byråkratiene etter krigen. Oslo ble fylt opp med institutter, departementer og organisasjoner. Denne gangen var det en viss plan over sentraliseringen. OBOS og USBL bygde ut storstilt. Til tross for stor tilflytting økte boligstandarden dramatisk etter krigen. For kunnskapsutviklingen var det nødvendig å samle folk. (Da jeg i min barndom flyttet fra Nordfjord til Oslo med foreldrene mine, opplevde vi fireroms OBOS og innlagt vann som framskritt.)

Tredje sentraliseringsrunde startet tilfeldigvis samtidig med at datarevolusjonen slo igjennom. På slutten av 90-tallet vokste tilflyttingen til Oslo-Akershus igjen dramatisk samtidig med at mulighetene for desentralisert bosetting igjen har blitt teknologisk mulig og samfunnsmessig lønnsomt. (Når min jobb med å overvåke Jernbanens kraftproduksjon ble gjort uavhengig av å være tilstede på anleggene i Ski og overført til ren datakontroll, ble jobben ikke flyttet til Otta, men til Oslo S. Hvorfor?)

Hvorfor fortsetter sentraliseringen?

Hvis det ikke finnes teknologiske eller samfunnsmessige årsaker til nåværende sentralisering. Hvorfor kommer den da? Jeg kan tre årsaker.

1. Avviklingen av de tendensene som AP stod for til planøkonomisk tenking. Det som ble kalt distriktspolitikk blir fjernet.
2. Gamle kapitalistiske maktstrukturer. Sjefen skal ha kontroll med nøkkelleddene. Derfor bygges hovedkontorene i passe avstand fra de selebre boligområdene i Holmenkollen og Bærum. Innenfor rimelig avstand til Golfbanen og Operaen. På hovedkontoret skal han kunne inspisere alle viktige ledd i bedriften. Så hoper de administrative avdelingene og småsjefene seg opp. Derfor legges hovedkontorer til Aker Brygge og Fornebu, med påfølgende boligpress.
3. Profitthensyn. IT-Fornebu kan stå som eksempel. Utbygging gir helt sikkert Fred Olsen enorme fortjenester. Å skape pressområder gir enorme ekstraprofitter til de som kan planlegge utviklingen og sikre seg monopol på begrensa ressurser. Først får de kjempefortjeneste på utbyggingen av IT-Fornebu. I neste omgang kan de samme interessene bygge akkurat så mye boliger at prisene holder seg oppe og gir kjempefortjeneste.

Den sosiale boligbyggingen

Nøden i gråbeingårdene gjorde boligpolitikk til et sentralt spørsmål for arbeiderbevegelsen. NKP gjorde en stor pionerinnsats. Arbeiderpartiet iverksatte en planøkonomisk utbygging i Oslo som et samarbeid mellom regjering og kommune. Toppen ble nådd på 60-tallet. Opplysningene om hva denne bestod i har jeg hentet fra Thorbjørn Hansen og Jon Guttu («Fra storskalabygging til frislepp», Byggforsk, 1998). Planstyringtanken blir uttrykt på side 38: «Både boligbyggingen og boligomsetningen skulle styres og reguleres stramt. Den store boligmangelen ville, mente en, ellers drive boligprisene sterkt i været.»

Styringstiltakene

Tiltakene som ble satt i verk kan deles i fire:

• Mulighetene for privat profitt ble sterkt begrenset
  Flest mulig arealer i kommunens eie var uttalt målsetting. Ekspropriasjonsloven av 1946 ga kommunen det nødvendige maktmiddelet. De fleste store utbyggingsområdene ble sikret gjennom ekspropriasjonsvedtak. OBOS og Ungdommens Selvbyggerlag stod for tyngden av utbygging. De var i prinsippet non-profitt-organisasjoner styrt av boende og boligsøkere i samarbeid med myndighetene. De bygget så billig som mulig og hindret at private i stor målestokk kunne presse prisene opp.
• Statlige subsidier
  Boligbygging var fritatt for omsetningsavgift (forløperen for moms). Husbanken skulle sikre finansiering av boligbyggingen. Lang nedbetalingstid og lave renter holdt prisen nede. I tillegg ble det ytt stønadslån til familier med inntekter under visse grenser. Familier med to eller flere barn fikk dessuten husleietilskott/renterabatt. Offentlig regulering av kredittmarkedet sikret også tilgang på kapital til boligbygging.
• Kommunale subsidier
  Kommunens utgifter til boligformål var på 50-tallet ca. 25 millioner kroner året, hvilket var 4-5% av samlede drifts- og kapitalutgifter. (Hansen og Guttu, side 19) I tillegg kommer kjøp (ekspropriasjon) av tomter som siden ble festet bort til utbygger. Kommunens største utgift var bidrag til stønadslånene (1/3). Opparbeidelse av tomter var nest største utgift. Vann og kloakk ble subsidiert med ca 50%. I tillegg kom fritak fra eiendomsskatt og forskudd på innskudd i leiligheter.
• Boligregulering
  Det ble gjennomført en omfattende regulering av husleier og romnormer. For leiegården gjaldt lov om husleiekontroll. Lov om boligbyggelag og borettslag kom i 1960 og prisregulerte disse. Dessuten var boligformidling lovregulert og kontrollert av boligformidlingsnemnda. Det ble kontrollert at antall personer i husholdningen var tilstrekkelig i forhold til boligens størrelse i følge vedtatte romnorm.

Kortsiktig virkning: en menneskerett å bo

Fordelingspolitikken bidro til sosial fordeling av boliger. Barnefamilier var først i køen og det som var av boliger ble fordelt slik at «alle» fikk. Mangelen ble fordelt etter køprinsippet (ansiennitet). Du skulle ikke kunne kjøpe deg forbi de mest trengende. (Nå var det også et stort privat marked hvor de med penger kunne utfolde seg.)

Prisnivået var til å leve med. På 70-tallet var innskuddet på en treroms OBOS-leilighet gjennomsnittlig 83% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn og byggekostnadene 2,43 årslønn. Med dagens industriarbeiderlønn (kr.248.400 i 1999) ville det tilsvare 200 tusen i innskudd og 600 tusen i totalpris. I tillegg til dette kommer at det var «lønnsomt» å ha lån. Rentene var lave og inflasjonen høy slik at realrenta var negativ. Gjelda forsvant raskt.

Langsiktig ble boligstandarden dramatisk øket. Kvaliteten dramatisk forbedret i perioden 1960 til 1990. De er bedre isolert og antall boliger med bad og WC økte fra 65% til 94%. Gjennomsnitsstørrelsen økte fra 60 til 90 kvadratmeter. Antall boliger økte fra 169 tusen til 244 tusen. Det blir en økning på 2.500 pr. år (nybygging minus sanering).

Dagens boligpolitikk

Dagens boligpolitikk tar utgangspunkt i å skape mest mulig profitt. Det er blitt fullt akseptabelt å utnytte sosial nød.

• Tomteprisene er «frie» , d.v.s at eier kan utnytte tomtemangelen til å skaffe seg store ekstraprofitter(grunnrente). Staten og kommunene er hushaier gode som noen. Fornebu er ett eksempel. Statsbygg presser prisene maksimalt. På Nesodden går AP-ordføreren i spissen for å opptre som spekulant i prosjektene på Tangen brygge og Tangen senter. Kjøperne av leiligheter skal betale for kommunale oppgaver gjennom prisen.
• Uregulerte priser.
• Ingen subsidier, verken statlig eller kommunalt, unntatt «sosialen».

I tillegg er det laget viktige sperrer mot å få til sosial boligbygging. Kommuneøkonomien er kjørt ned så boligsubsidiering nærmest er utenkelig. «Alle» lover er opphevet. «Husbanken» er tilnærmet en vanlig bank. Internasjonale avtaler binder Norge til «fritt marked». For eksempel forbyr EU gjennom EØS-avtalen konkurransevridende tiltak, eksempelvis statlige tiltak som motvirker «fri konkurranse» i bankmarkedet. (Bankforeningen har ført rettssak mot Husbanken i EØS-domstolen. Skal drives i fri konkurranse med andre banker.)

Bolignød og gjeldsslaveri

Resultat av «frislippet» på boligmarkedet betyr kortsiktig at retten til å bo er fjernet, og at svært mange av oss er gjort til gjeldsslaver – nesten på livstid. Har du ikke penger, kan du ikke bo. Med høykonjunktur rammer dette i dag få. De som ikke er «fullverdige» på arbeidsmarkedet kan ikke klare prisene på markedet. Det øker presset på sosialkontorene slik at de ikke klarer å skaffe boliger nok. I det ekstreme fører det til at mange sosialkontorer hjelper halliker og narkolangere å rekruttere mennesker med alvorlige problemer. Jeg tenker på henvisningen til en del private hospits i Oslo. Erling Folkvord m.fl. har påvist hvordan disse virker, uten at det affiserer makta noe særlig. Ved neste lavkonjunktur med arbeidsløshetsøkning og svekkede sosiale ordninger vill dette ramme mange.

Prisene har gått til himmels. Av OBOS-bladet fra 1999 anslår jeg gjennomsnittlig innskudd for en treroms leilighet til ca. kr 400.000 og totalprisen til ca. 1.400.000. (OBOS ønsker ikke å lage statistikk som tidligere, så tallene bygger på få nybygde leiligheter) Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var i 1999 248.400 kroner. Dette gir en innskuddspris på 1,61 industriarbeiderlønn og totalpris på 5,64 industriarbeiderlønner.

Dereguleringen av boligmarkedet er vellykket for oss beboere dersom prisene synker i forhold til prisene før dereguleringen. Må du betale mer for boligen er det penger Høyre, FrP, AP og Venstre, som er de partiene som driver fram markedsliberalismen i Norge, tvinger deg til å betale til boligkapitalistene. Det er penger til Olaf Thon, Selvaag, tomteeiere og stat og kommune m.m. På en treroms OBOS-leilighet er denne ekstraprofitten altså gjennomsnittlig kr. 200.000 i innskudd og kr. 800.000 totalt i 1999 sammenlignet med 70-tallet.

I tillegg kommer den liberaliserte kredittpolitikken. Med realrente menes bankrenten minus prisstigning regnet etter konsumprisindeksen. På 70-tallet var gjennomsnittlig realrente -0,1%. (Det var kort og godt lønnsomt å ha lån. Inflasjonen spiste da opp gjelda mer enn du betalte i renter.) I 1999 var den 5,3% På nittitallet har den svingt mellom 12% og 3,4% (tall fra Statistisk årbok 2000 tabell 624). En renteøkning på 5,4% på(det du må låne av) 1,4 millioner på gir finansvesenet også en ekstraprofitt på flere hundre tusen kroner for at du skal kunne bo. Samtidig har skattereglene blitt endret slik at mulighetene til å trekke fra gjeld på skatten har blitt mindre.

På lang sikt skaffes ikke de boligene som trengs heller.

• Boligbyggingen har falt dramatisk. I 1979 ble det bygget 39 863 boliger. 1 1998 ble det bygget 19 646, altså om lag halvparten.
• Det bygges helt annen type boliger. Gjennomsnitsstørrelsen på boliger har økt fra 92 m2 i 79 til 153 m2 i 98. (3014 000 m2 i 98 mot 3 696 000 m2 i 79) Når gjennomsnittet er 153 m2 må det bygges mye digert. Vi ser altså opphoping av luksus i den ene enden og nød i den andre. (Tall fra Statistisk Årbok 1999.)

Tallene fra boliganalysen på Nesodden viser dette tydelig. Nesten alt som bygges er tomillionersvillaer og oppover. (2-millionersvillaer er nøkterne eneboliger.) Ettersom skilsmissestatistikken vokser har to- og treroms leiligheter blitt ekstrem mangelvare. Vi trenger flere tusen små boliger, men markedet skaffer dem ikke. Få planlegger skillsmisseboligen.

Det «frie markedet»

Sett fra boligbrukernes synsvinkel har altså frislippet vært dramatisk negativt. Sett fra kapitaleierne dramatisk hyggelig. Årsaken er selvfølgelig at det «frie» markedet er en løgn. I begrepet «pressområder» ligger ufrihet. Det er begrenset tilgang på tomter. Og for de med mye kapital og langtidsplanlegging betyr det utbyttingsrett. For oss boligbruker betyr det gjeldsslaveri og utbytting. Boligmarkedet er ufritt – det er et utbyttingsmarked hvor du er tvunget til å la deg flå av kapitalen.

Gjenreising av sosial boligbygging

Frislipp av markedsstyrt boligbygging har ikke i noe pressområde medført bedring av situasjonen for oss boligbrukere. Å få bygget noen titusener tomillionersboliger til i Akershus vil ikke bedre boligmarkedet noe særlig. Derimot vil det omforme store deler av Akershus til by, skape ekstreme sosiale problemer og knekke «velferdskommunene».

En gjenskaping av retten til å bo med en rimelig standard innen en rimelig pris for alle betinger:

• En statlig utviklingsplan som flytter næringsutvikling fra pressområdene til områder som er bedre egnet. IT-Fornebu deles opp i mange IT-sentra i Trysil, Rukan, på Nesbyen osv. Oslo/Akershus utgjør 1,6% av landarealet i Norge og huser 22% av Norges befolkning (975.000 innbyggere).
• En planstyrt boligbygging hvor det brukes store offentlige midler til å sikre alle en rimelig boligstandard og hvor det (gjenn-)innføres lover som hindrer at det kan spekuleres i nød. Metodene er velprøvde.
• Prisregulering av utleieboliger.

Dette er tiltak som krever andre partier til makta, enn de som i dag regjerer. Det må bli ett hett tema i Stortingsvalgkampen.

Kommunen sine muligheter

For oss er det også viktig å sette spørsmålet på dagsorden i kommunestyrene. Kommunen kan bidra noe:

• Ikke opptre som boligprofittør (finansiere kommunaler oppgaver via tomtesalg).
• Byggestopp for markedsstyrt boligbygging (ikke legge ut eneboligfelt). Skal vi hindre omgjøring av Nesodden til by, må byggingen begrenses dramatisk. Jeg har i og for seg ikke noe i mot å få noen nye hus i hagen til foreldre og lignende. Men presset på for eksempel Nesodden kommer til å være enormt, og hvert smutthull kommer til å bli presset til det utrolige. (Kommunene i Follo og Akershus fylkeskommune har fått konsulentfirmaet Asplan til å vurdere alternative utbyggingsmuligheter i Follo. Utgangspunktet er en dobling av folketallet, 100.000 nye innbyggere. Sterkere vekst er regnet med på Romerike)
• Tilrettelegge maksimalt for boligbygging utenfor «markedet» Sosialboliger, kommunale utleieboliger, kommunal forkjøpsrett som betingelser for bygging, borettslagsordninger som låser prisene lave og som gir sosial styring av tildelingen. Her har jeg for små kunnskaper, og trenger innspill med ideer og metoder. I et fritt marked vil boligene i andre hånd gå til markedspris igjen. Bestemmelser om prisregulering ved salg og kommunal forkjøpsrett/tildelingsrett er mulig. Kan vi få til utbygging/borettslag etter dette prinsippet?
• Presse staten i forhold til sitt ansvar for kommuneøkonomi og boliger. Fornebu er Stoltenbergs ansvar. Hvis han vil legge åtte tusen nye arbeidsplasser på Fornebu, så får han skaffe boligene også. En høyblokk i Nordbergveien 34 er OK. Hvis han vil ha boligbygging i Akershus, får han betale for utbygging av infrastruktur (skoler, barnehager, institusjonsplasser osv. samt lage ordninger for boligbygging utenfor markedet.)

Et sosialistisk boligprogram

I motsetning til tidligere sosialistiske forsøk vil vi i Norge lett kunne avskaffe bolignød. Vi har stor boligflate. En bedre sosial fordeling vil kortsiktig løse mye, og vi har erfaring med tiltak som raskt kan skaffe alle et verdig botilbud. Jeg utfordrer RV til å lage et boligpolitisk program som utfordrer makta. Det er enkelt å ta knekken på boligkrisa, men det krever at markedet begrenses og at planøkonomiske tiltak brukes, samt at staten bruker penger.

Kommunistiske boformer – utfordringen

Et kommunistisk samfunn vil kreve andre boformer enn dagens som bygger på «kjernefamilien». Boligmassen vi har i dag, ligger ikke spesielt til rette for det. Her har vi en større utfordring. Her må vi finne opp og eksperimentere.

* Statistikk fra Elster, T. m.fl. (1989) – OBOS 1929 – 1989, 60 års erfaring. Tallene fra 1999 er lagt til av meg og er omtrentlige, bygget på tall fra OBOS-bladet. OBOS ønsket ikke å gi tallopplysninger om dette.

av Ola Lars Andresen

Det selvoppnevnte initiativet Innsyn 2000 oppfordrer folk til å bruke Innsynsloven og kreve å få se mappene sine. Nå begynner de å skaffe seg en del erfaring. Noen er direkte morsomme, men andre er det definitivt ikke. Som ventet sikrer ikke loven innsyn.

Det har allerede kommet fram opplysninger om at enkeltpersoner nektes innsyn i egne overvåkingsmapper, uten å få avklart om overvåkingen har vært «ulovlig» etter Lund-rapportens og innsynslovens kriterier. Folk som utsettes for dette kan kontakte initiativet Innsyn 2000, gjennom blant annet advokat Geir Hovland i Oslo. Foreløpig er det for tidlig å si noe mer om slike saker. Advokat Hovland har imidlertid fått se materiale fra enkelte hysj-hysj-mapper, og stiller seg mildt sagt undrende til noe av det han har lest.

– Har du en foreløpig kommentar?

– Ja, jeg har vel det. Jeg begynner å forme meg en forestilling om verdensbildet til de tjenestene og personene som har drevet med overvåking, og det må jeg nok si er skremmende, sier Geir Hovland til Røde Fane.

– På hvilken måte?

– Men hvis det jeg har sett, sier noe om nivået på norsk overvåking generelt, kan jeg ikke komme med annen kommentar enn at det må ha vært veldig lett å være spion i Norge, sier Oslo-advokaten.

– Så du mener at nivået ikke har vært betryggende?

– Ja, det må bli en røff konklusjon på noe av det materialet vi har sett. Men det er klart at det materialet vi har sett, er det materialet vi har fått lov til å se. Derfor venter jeg med spenning på det endelige resultatet av Peder Martin Lysestøls begjæring om fullt innsyn. Jeg har som du kanskje vet, vært hans advokat i mange år nå, og her sitter vi med litt faktisk kunnskap. I hans tilfelle ble ulovlig telefonavlytting bevist for mange år siden. Så jeg tror at hans sak kan bli en svenneprøve for hele innsynsordningen, sier Hovland.

– Men hva mener du om selve loven, slik den foreligger og blir praktisert?

– Synet mitt er naturligvis todelt. For det første er det en god ting at det i det hele tatt gis anledning til å kreve innsyn. Det er resultatet av mange års politisk arbeid. På den andre siden stiller loven som kjent klare begrensninger. Noe av det jeg reagerer mest negativt på, er begrensningen i tid. Jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke er anledning til å søke om innsyn i hvordan overvåkingen drives i dag. Jeg nekter å tro at selvkontrollerende ordninger er tilstrekkelige. Det kan de aldri bli i et rettssamfunn. Det må være noen som kan få kikke POT i kortene, understreker han.

På den negative siden har vi også dette med saksbehandlingstiden. Da vi fikk vite at den ble beregnet å ta ett år og mer, virket det helt håpløst. Det er åpenbart at det er satt av altfor små og få ressurser til å gjennomføre loven. Det fører i praksis til at den er alvorlig svekket allerede i utgangspunktet, og det kan da umulig ha vært Stortingets intensjon, fortsetter Hovland.

– Så da er ikke lovpraksis god nok?

– Nei. Etter min mening er verken loven eller praksisen god nok. Jeg mener det er nødvendig med en ny runde i Stortinget, og at det er nødvendig å utvide innsynsretten. Og da er vi tilbake til det første vi snakket om. Når man ser på det som nå kommer fram, blir et krav om en utvidelse av innsynsretten nødvendig. Selve nivået på det materialet som avdekkes, gjør det helt naturlig å stille et slikt krav.

– Er det med andre ord bortkastet å kreve innsyn etter den foreliggende loven?

– Nei, det kan vi ikke si. For så dårlig som materialet er, blir det desto mer spennende å se på hva som vil komme fram etter hvert. Og det blir etter min mening ikke bare interessant, men nødvendig å oppsummere hva slags materiale som overvåkingspolitiet har drevet og samlet inn. Her representerer likevel tidsavgrensinga en betydelig svakhet. For det vil ikke være mindre interessant å få vite hva det er som blir samlet inn i dag. Hvis vi skal kunne tro at seriøsiteten er blitt større i dag, må vi få utvidet innsyn. Det må også være av interesse for Politiets Overvåkingstjeneste og de juridiske myndighetene her i landet, for at det skal være mulig å gjenopprette tilliten.

Så det blir i alle tilfelle spennende å jobbe med dette framover, og jeg lurer på om det ikke vil bli naturlig å knytte til seg en historiker i dette arbeidet, sier advokat Geir Hovland.

av Ola Lars Andresen

Lillehamringen Annar Holm er lettere oppgitt over innholdet i overvåkingsmappa si: Noen har registrert at han reiste til Finsveen med telt og lo høyt på biblioteket, skrev Karen Bleken i avisa Gudbrandsdølen Dagningen 30. oktober.

– Først og fremst er det latterlig. Det er latterlig at voksne folk har fløyet rundt og registrert fullt lovlig politisk virksomhet. Noen har tydeligvis tenkt at det vi drev med var fryktelig farlig, sier Holm til avisa.

Avisa skriver at han «har vært aktiv på den politiske venstresida i hele sitt voksne liv» og at Holm er av de første i distriktet som har fått innsyn i Overvåkingspolitiets mapper. I intervjuet gir Holm uttrykk for at det var riktig å få en innsynslov, og at det er riktig å be om å få se mappa si. Han er heller ikke fremmed for å kreve erstatning.

– Jeg føler det er gjort en urett, som myndighetene godt kan gjøre opp for. Å kriminalisere folk på grunn av politiske holdninger er i utgangspunktet helt galt, sier Holm til avisa. – Jeg visste jo at jeg hadde en mappe. Alle som var politisk aktive på venstresida fra 1968 og utover visste at vi ble overvåket. Riktignok ble vi latterliggjort da vi sa det, men nå har vi beviset på at det vi påsto var riktig, framholder han.

Han er overrasket over at innholdet i mappa ikke er mer omfattende, skriver Gudbrandsdølen Dagningen.

– Jeg trodde mer var registrert. Det var mange flere møter, demonstrasjoner etc. som ikke er med. Men jeg vet ikke om alle papirene er med, forteller han.

– Tror du noe er holdt unna? spør avisas journalist.

– Jeg har ingen grunn til å tro det. Men det burde vært med mer, så mange år som jeg har vært politisk aktiv, svarer Holm, som synes det er svært tilfeldig hva som har kommet med.

Avisa skriver at Innsynssekretariatet har sendt Annar Holm en pakke på 17 dokumenter fra Overvåkingspolitiets arkiver og registre. Noen av dokumentene er stemplet fortrolig, andre hemmelig. Samtlige er fra perioden 1968 til 1972. Her er noen avisartikler, fra Dagningen, Klassekampen og tidsskriftet For Vietnam. Ellers er det rapporter om Annar Holms gjøren og laden, mange i forbindelse med at han var med og startet SUF-gruppe (Sosialistisk Undomsforbund) i Lillehammer. I et av dokumentene vises det til «Lydbåndrapport medsendt Overvåkingssentralen».

– Det går tydelig fram at jeg er telefonavlyttet. Det synes jeg ikke særlig om, sier SV-politikeren til Gudbrandsdølen Dagningen. Han ble innvalgt i Lillehammer kommunestyret for SF i 1966, og satt i to perioder. Den andre perioden var han innvalgt for felleslista mellom SF og NKP. Nå er han leder av Utmarksnemnda og medlem av Fjellstyret.

Avisa skriver at «i et av dokumentene går det fram at det i juni 1968 ble holdt et møte på politikammeret i Lillehammer med tema «Formodentlig våpenøvelser i Lillehammer distrikt». Møtet var kommet i stand på grunnlag av brev fra Overvåkingstjenesten angående øvelser i våpenbruk og geriljakrigføring i distriktet nord for Lillehammer. I den forbindelse ble det foretatt undersøkelser av SUF-gruppen i Lillehammer.»

Annar Holm blir beskrevet slik: «Han er så radikal som det går an å bli, og han er Maoist. På bystyremøtene har han med seg en sort dokumentmappe med lokk på, og han ynder å slå opp lokket under møtene og vise fram så alle kan se at på baksiden av veskelokket er det et stort bilde av Mao», kan vi lese i avisa.

– Dette med våpenøvelsene kjenner jeg ingenting til, og jeg aner ikke hvordan slike rykter oppsto. Koffert hadde jeg ikke, men en skulderveske, kommenterer Holm til Gudbrandsdølen Dagningen.

Ifølge avisa er et dokument om Fredskontoret i Lillehammer undertegnet Gudbrandsdal Politikammer. Mens et annet notat «forteller om et kåseri i regi av Unge Høyre, der Sovjetunionens presseattaché Toropov var til stede. Det var også unge Holm, som «stilte meningsløse og latterlige spørsmål», slik at gjesten følte seg brydd».

Gudbrandsdølen Dagningen forteller også at «et hemmeligstemplet notat gjelder en bystyredebatt om ølretter i Lillehammer, der kantinen på Jørstadmoen ble nektet ølrett. Dernest har NN (navnet er sladdet) opplyst at Annar Holm hadde vendt seg til Velferdskontoret på Jørstadmoen om tillatelse til å sette seg i forbindelse med noen soldater som kunne skrive om saken i leiravisen.»

– Jeg husker godt at jeg reiste til Jørstadmoen. Og jeg ble tatt vel imot, forteller Holm til avisa, som spør:

– Tenkte du mye over at du ble overvåket den gangen?

– Nei, jeg tenkte heller at hvis noen gidder å drive med dette, får de heller gjøre det. De vil likevel ikke finne noe ulovlig.

Intervjuet slutter slik:

– Hvem var det som «lå i buskene»? vil avisa vite.

– Jeg vet jo ikke det i hvert enkelt tilfelle. Men folk fra politiets overvåkingssentral i Lillehammer var sentrale, mener Holm.

– Blir du overvåket den dag i dag?

– Nei, nå må folk ha slutta med dette tullet. Det er greitt med overvåking hvis det skjer voldelige eller ulovlige ting. Men ikke på grunn av rent politisk arbeid.

av Debbie Nathan

«Nå er historien om de myrdete kvinnene fra Ciudad Juárez blitt så gammel at de som bor der knapt bryr seg om den lenger. Den er bare interessant for de dreptes familier, og for utenbys journalister som fortsatt flyr til Texas-byen El Paso for å dekke blodbadet fra rett over landegrensen.»

Juárez er Mexicos fjerde største by, og det synes godt. Et lite sentrumsdistrikt med bleknede herskapshus i kolonistil er omringet av milevis med støvete slumområder, og trafikkorker hvor alderstegne biler og busser trenges mens de frakter tusenvis av arbeidere til byens enorme industriområder. For førti år siden fantes ikke industriområdene og alt var mye stillere. Den gang bygget Juárezes økonomi på den vanlige grensehandelen: Valutaspekulasjoner, fortolling, raske skilsmisser for gringos. Og så syndens distrikt, med barer og prostitusjon. Opprinnelig betjente det soldater fra Fort Bliss i El Paso, og forbudstidens turister på jakt etter sprit og sex for penger.

Denne økonomien ble fortrengt på midten av sekstitallet, da Mexico startet industrialiseringsprogrammet for grenseområdene, Border Industrialization Program (BIP). BIP skapte maquiladorene, eller forkortet maquilaene – utenlandskeide fabrikker som bruker billig meksikansk arbeidskraft til å sette samme importerte deler, for så å eksportere det ferdige produktet tilbake til land som USA, mens de bare skatter av merverdien skapt av den billige arbeidskraften. Før maquilaene kom hadde Juárez en befolkning på noen få hundre tusen. Nå kan det være så mye som to millioner i byen. Tallet er usikkert på grunn av den konstante strømmen med innflyttere som fra Mexicos kriserammete landsbygd og innlandsbyer.

Halvparten av befolkningen i Juárez er gamle nok til å jobbe, og mer enn en femtedel av dem – 230.000 ble det anslått i 1998 – arbeider i en av byens 400 maquilas. I begynnelsen av industrialiseringsprogrammet var nesten alle arbeiderne i maquilaene unge kvinner. De ble foretrukket fremfor menn fordi kvinner ifølge fabrikklederne har mer smidige hender. De mente også at kvinner var bedre rustet til å holde ut kjedsomheten ved samlebåndet. Men det viktigste var at kvinner ikke tradisjonelt hadde vært industriarbeidere, hadde liten erfaring med fagorganisering, og derfor var mindre tilbøyelig til å kreve bedre arbeidsforhold eller stoppe produksjonen på grunn av misnøye. Da 1990-årene kom hadde maquilasindustrien vokst så mye at det var underskudd på kvinnelige arbeidere. Derfor ble det rekruttert menn, og i dag er kjønnsdelingen i fabrikkene i Juárez omtrent femti-femti.

Uansett kjønn er arbeiderne generelt svært unge: Seksten eller syttenåringer er normalen, og det er ikke uvanlig å finne fjortenåringer med forfalskete fødselsattester i fabrikkene. Mange hjelper alt til med å forsørge familier. Andre jobber for å ha egne penger og for å slippe ut av hjemmet i et land hvor unge kvinner tradisjonelt har blitt holdt hjemme, og hvor utdannelse er en uoppnåelig luksus for de fleste av arbeiderklassens tenåringer. Den «ladete» minimumslønnen for disse unge arbeiderne er omtrent $1,36 i timen, eller litt under elleve kroner. «Ladet» inkluderer bonger for matvarer i fabrikkens butikk, og avgiften til Mexicos trygdesystem. «Uladet» betyr kontantene de får ut hver uke etter 45 timers arbeid. Det blir omtrent $ 26, eller litt over to hundre kroner – langt mindre enn den meksikanske regjeringen mener er nødvendig for å fø en familie på fire. En grunn til de lave lønnene er mangelen på fagforeninger, som bare finnes i ti til femten prosent av fabrikkene i Juárez. Selv når det finnes en fagforening kan maquila-ledelsen ofte forhandle frem kontrakter helt uten medvirkning fra arbeiderne, og fagforeningsrepresentantene samarbeider ofte med formennene og personalsjefene. Under slike forhold skiftes opp til 100% av arbeidstokken ut hvert år i denne industrien. Konstant forflytning fra fabrikk til fabrikk motvirker organisering for å få bedre betalt, og styrker ideen om at arbeidere er en billig, lett erstattelig vare. Dette har vært ekstra sant siden devalueringen av pesoen i 1994, da minstelønnen styrtet både i forhold til dollaren og til inflasjonen. Verdifallet har vært fryktelig for de fattige, men fantastisk for utenlandsk kapital på jakt etter billig arbeidskraft. Det var også bra for ideologien til den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA, som ble innført i 1994.

Det var på omtrent denne tiden at mordraten i Juárez – som frem til den tiden var langt under mordraten for USA-byer på samme størrelse – plutselig eksploderte. I 1998, det nyeste året det finnes tall for, er det registrert omtrent 54 mord for hver 100.000 innbyggere. Det er omtrent det dobbelte av mordraten i Monterrey, fire ganger Guadaljaras og nesten fem ganger så mange som i Mexico City. Mange av ofrene er menn: Ungdom knivstukket i gjengslagsmål, og eldre menn skutt på mafiamåten og kastet inntyllet i tepper, pakketape over øynene. Juárez ble i 1990-årene en stadig viktigere rute for handelen med heroin, kokain og marihuana, og det er utvilsomt grunnen til mye av denne volden. Kvinner har også dødd, omtrent 200 siden 1993. Som de mannlige ofrene har noen blitt drept mens narkosmuglere kranglet. Andre har blitt skutt, stukket eller slått til døde av ektemenn og elskere, som virker mer voldelige mot sine partnere enn noen gang i historien til Juárez.

Dusinvis av kvinner har møtt en annen død: Jack the Ripper-lignende sexmord. Liket av et av de første ofrene, Alma Chavira Farel, ble funnet tidlig i 1993. Obduksjonen viste at hun hadde blitt kvalt og voldtatt «por las dos vias» – et meksikansk uttrykk for vaginalt og analt. I løpet av de neste månedene ble åtte unge kvinner til myrdet på lignende vis. Mønsteret fortsatte i 1994 og 1995. Da sommeren kom det året ble det oppdaget nye lik hver uke, begravet i eller strødd rundt søppelplasser i utkanten av byen. Ofte var alt som var igjen bleknede benrester, men de bedre bevarte likene delte visse trekk. De var nesten alltid slanke, med skulderlangt svart hår. Av de som kunne identifiseres kom det store flertallet fra fattige familier. Mange hadde arbeidet i maquiladoraene.

I 1993 og 1994 ble funnene av disse likene bare nevnt i korte notiser på avisenes krimsider. Familier som presset på politiet for at de skulle finne deres forsvunne døtre ble møtt med likegyldighet. Ikke før i 1995 begynte Ocho de Marzo, en nystartet lokal kvinnekampkoalisjon, å kreve rettferdighet for Juárez’ eksplosivt økende antall ofre for sexmord. Gruppen sendte mordrapporter til pressen og internasjonale kvinne- og borgerrettsgrupper. Medlemmene holdt høylydte demonstrasjoner og fordømte rettsapparatets likegyldighet i forum som FN. På den tiden var det det nasjonale handlingspartiet, PAN, som hadde makten i Juárez. De hadde overtatt makten fra Mexicos tradisjonelle regjeringsparti, det institusjonelle revolusjonære parti, PRI. PRI begynte å fordømme PANs manglende evne til å beskytte byens kvinner. Resultatet var at byens ledelse og politiet kom under sterkt press for å fange det politiet og media kalte meksikansk histories verste seriemorder.

Historien så langt er forferdelig, men til å være seriemord var det klassisk. Selv om mennesker som voldtar og dreper gjentatte ganger utvilsomt har eksistert til alle tider, er ideen om serie-sexdrap ny for vestlig kultur. Den skriver seg fra kriminologisk teori fra slutten av det nittende århundre, og særpreges av følgende kjennetegn:

• Gjerningsmannen er av hankjønn. Han drives av hat mot kvinner, og lyst til å se dem påført sadistisk seksuell vold. Rituell voldtekt og tortur gir ham intens, sågar orgasmisk, utløsning for følelsene.
• Utløsningen følges av ro, så kommer oppbyggingen av mordlyst som krever et nytt mord. Fordi prosessen er så seksuell, og fordi sex mellom to personer vanligvis skjer privat, handler drapsmannen vanligvis på egen hånd. Selv om han kan utføre sine mord med den ytterste kalkulasjon og kaldblodighet, er hans motiver i grunne langt mer følelsesbaserte enn rasjonelle.

I oktober 1995 trodde politiet i Juárez de hadde fanget seriemorderen. Han var Sharif Abdel Latif Sharif, en egypter med en lang forhistorie i USA som inkluderte en dom for voldelige seksuelle overgrep. Sharif var en kjemiker som hadde sittet fengslet for voldtekt i Florida. Tidlig i 1990-årene ble han anklaget for en lignende forbrytelse i Texas. Han arbeidet for Midland på den tiden, og sjefen hans hjalp ham unna anklagen ved å flytte ham til Juárez for å yte konsulenttjenester til maquilaene. Sharif bodde i et velstående strøk i Juárez og kjørte en ny bil. Han ble arrestert etter at en tenåring fortalte politiet at hun akkurat hadde unnsloppet fra ham. Hun sa at Sharif hadde plukket henne opp i en bar og tatt henne med til sitt hus. Så hadde han angrepet henne og sagt at hun ville «ende opp på søppelplassen» som de andre kvinnene funnet der. Politiet fant raskt vitner som hadde sett Sharif sammen med kvinner som senere ble funnet drept. Like raskt benektet Sharif å ha drept noen, selvom han innrømmet at han «kjente alle de prostituerte i sentrum». Han ble til slutt dømt for å ha voldtatt og drept et av ofrene, og avtjener nå 30 år i fengsel. Anklagerne tror han drepte 16 kvinner til, men fant ikke nok bevis til å få ham dømt.

Byens lettelse over arrestasjonen av Sharif varte ikke lenge. Han var knapt plassert bak fengselsgitteret før flere kvinnelik dukket opp. Under den videre etterforskningen oppdaget politiet at flere av ofrene pleide å tilbringe frikveldene sine i barene i sentrum, og dro dit alene eller sammen med venninner. De døde kvinnenes foreldre ble sjokkert og traumatisert da de fikk vite om denne oppførselen. For mens barbesøk i helgene er vanlig blant arbeidende kvinner i utviklede land, har det til helt nylig vært tabu for meksikanske kvinner. Å bryte tabuet er å risikere merkelappen hore. Politiets oppdagelse av ofrenes forbindelse med barer fikk borgermesteren i Juárez til å komme med retoriske uttalelser som: «Vet du hvor din datter er i kveld?» Implikasjonen var at sexmordene skjedde på grunn av moralsk utglidning. Eller som mange innbyggere i Juárez sa det, de skjedde på grunn av jenter som levde et dobbeltliv som kyske fabrikkarbeidere på dagen og syndefulle barbesøkende om natten. Tilfeldigvis høres det spanske uttrykket for et dobbeltliv, la doble vida, ganske likt las dos vias, sex både i vagina og anus.

Likheten mellom de to uttrykkene kan være helt tilfeldig. Ikke desto mindre finnes det en forbindelse mellom utviklingen av maquilaene, som har oppmuntret til «la doble vida», og den seksualiserte volden mot kvinner som ser ut som en reaksjon mot deres endrede økonomiske og sosiale stilling i områdene ved Mexicos nordre grense.

Bevisene for forbindelsen er indirekte men dukker opp over alt, fra sosialvitenskapens data til fiksjonen fra forfattere som Carlos Fuentes. Avslørende bakgrunnsopplysninger kommer fra sosiologen Leslie Salzinger, som tidlig på nittitallet observerte forholdet mellom menn og kvinner i maquiladoraene i Juárez. Salzinger jobbet selv ved samlebåndet ved siden av maquiladora-arbeiderne. Der merket hun at ledelsen fortsatt fostrer strenge skiller mellom kvinner og menn, selvom fabrikkene har gitt opp politikken med å bare ansette kvinner. Skillene baseres på de tradisjonelle forestillinger om manndom og kvinnelighet. Her er Salzingers beskrivelse av ansettelsespolitikken ved en stor fjernsynsapparat maquiladora som hun ga pseudonymet Panoptimex:

«Personalavdelingen planlegger grundig og bruker mye tid for å ansette «riktig» kjønn til de ledige jobbene. Irene Pérez, leder for personalavdelingen, har detaljerte kriterier for de fleste samlebåndsjobbene, og de begynner med å være kvinne og ung, og fortsetter med slankhet, smale hender og korte negler.»

Faktisk legges det så stor vekt på en attraktiv, konvensjonelt kvinnelig fremtreden at en kvinnelig arbeidsleder ved en annen fabrikk sa til Salzinger at «hos Panoptimex ser de ikke etter arbeidere, de ser etter modeller – korte skjørt, høye hæler, skjønnheter.»

Salzinger ga fabrikken navn etter panoptikonet fordi kontrollen med produksjonsprosessen er så gjennomført visuell. Sjefene sitter i kontorer høyt over produksjonslinjene og kikker ned på arbeiderne gjennom vinduer. På fabrikkgulvet går formennene – og alle er menn – konstant langs samlebåndene. En av dem, Carlos, stiger ned fra kontoret …

«Full av maskulinitet og eieglad omgjengelighet, og «vitser» med kvinnelige arbeidere … Når han går stopper han og snakker til de «unge og søte» … Disse samtalene er flørtende og fristende, fulle av erting på begge sider, milde, rødmende betroelser fra arbeiderne, og falsk faderlig støttende fra hans side. Han nøyer seg heller ikke med å snakke. Det er velkjent i fabrikken at han har en elskerinne ved samlebåndet, og det samme har sjefen for produksjonen. Slik blir hver samtale farget av tvetydighet og forbudt seksualitet.»

Mellom slike samhandlinger står formenn som Carlos og sjekker grafer som henger ved hver arbeiders hode, merket med gull, grønne og røde prikker som symboliserer godt og feilaktig arbeid. Sammen med flørtingen slår denne oppførselen «god arbeider» og «attraktiv kvinne» sammen i et begrep. Vekten på kvinnelig skjønnhet forsterkes i fritidsaktiviteter som byens «Senorita Maquila»-konkurranse, hvor kvinner fra forskjellige fabrikker konkurrerer mot hverandre i grenene badedrakt og festkjole.

På grunn av industriens mangel på nok kvinnelige arbeidere ansetter Panoprtimex og andre fabrikker også unge menn. De blir likevel ofte bevisst skilt fra sine kvinnelige kolleger: Gjennom klassifiseringen av arbeidet (kvinner gjør «lett» arbeid som å lodde kretskort, mens mennene setter sammen større og tyngre fjernsynskabinetter), ved fargen på arbeidsklærne (i en fabrikk har mennene mørkeblå, kvinnene lyseblå), og ved fysisk å bli plassert i forskjellige avdelinger av fabrikken. Slik blir mennene vist som forskjellige fra kvinnene. Men de blir også likestilt med kvinner på forskjellige nedverdigende måter. En av dem er at de får samme lønn som kvinnene: En luselønn som sjefene alltid har forsvart å betale kvinnene med at det er – sier de – ektemennene, som arbeider utenfor maquilaene, som skal være familiens forsørgere. Mannlige maquila-arbeidere føler seg også nedvurdert av at sjefene ignorerer deres maskulinitet. Mens hun var ved Panoptimex og en annen maquila i Juárez merket Salzinger at «kvinnelighet» – dvs passivitet og medgjørlighet – konstant ble forsterket, noe industrien fortsatt ser som bra for produksjonen. «Manndom» hos mannlige arbeidere blir derimot ignorert eller til og med motarbeidet. I beste tilfelle er mannlige arbeidere usynlige. I verste tilfelle blir de som bråker eller gjør en dårlig jobb straffet ved å bli flyttet til et samlebånd betjent av kvinner. Den verste tenkelige ydmykelsen for de unge mannlige arbeiderne i Juárez er derfor å bli symbolsk gjort til kvinner.

Det er ikke så overraskende at denne behandlingen oppmuntrer aggressivitet fra unge mannlige arbeidere mot deres kvinnelige kolleger. Salzinger så ganske mye mobbing fra menn mot kvinner, og cotorreo – insisterende masing om stevnemøter og sex – selv om samme oppførsel fra unge kvinner mot menn er tabu. Kvinnelige arbeidere reagerer på mennenes oppførsel med munter, grovkornet spøk. Som et resultat er fabrikkgulvet svært seksualisert og full av det arbeiderne kaller «ambiente», eller atmosfære. Det er så stimulerende at mange kommer på jobb en halvtime før skiftet starter, for å sladre og intrigere med kolleger. Denne intrigen erstatter en anstendig lønn, eller håp om forfremmelse, og distraherer unge arbeidere fra det dødskjedelige arbeidet langs samlebåndet.

Maquilaseksualiteten slipper ut fra fabrikkene i fritiden. Sentrum av Juárez er fullt av barer hvis klientell i hovedsak er samlebåndsarbeidere. Inngangsbilletten og ølet er billig på steder som Alive, Noa Noa og La Tuna Country. Nordamerikansk rock, disco og meksikansk musikk vibrerer fra enorme høytalere ved dansegulvet, og pausene fylles med konkurranser om «mest vågede bh» og «Wet String Bikini» for de kvinnelige kundene, såvel som opptredener av kjekke unge mannlige strippere.

Scenen blir febrilt fanget i Carlos Fuentes roman The Crystal Frontier. I denne utvidete meditasjonen over den transnasjonale meksikansk-USA kulturen i NAFTA-alderen har et kapittel en gruppe unge kvinner på nattlig visitt til Malibu, en oppdiktet bar i Juárez. Mens kvinnene lar seg hypnotisere av rockens rytme:

«Hvilke ville ideer de hadde, armer her, føtter der, knærne bøyd, håret flyende, brystene dissende, romper ristet fritt, og mest av alt ansiktene, uttrykkene – ekstase, hån, forførelse, sjokk, trusler, sjalusi, ømhet, lidenskap, løssluppenhet … Alt sammen var tillatt på Malibus dansegulv.»

Minutter senere nyter det utelukkende kvinnelige publikummet uhemmet «the Chippendales», «gringo» mannlige dansere «importert fra Texas»:

«Barbrystet hadde de på seg sløyfer, ankelhøye støvler, og minimale truser hvis tråder gled mellom rompeballene, og som knapt dekket kjønnsorganene deres mens de likevel avslørte formene og utfordret jentene: Opphiss meg med øynene dine … Jentene knuffer hverandre. I min seng, bare tenk. I din. Hvis han bare ville ta meg, jeg er rede. Hvis han bare ville kidnappe meg, jeg kan kidnappes.»

Jeg kan kidnappes. I Fuentes diktning er det maquiladoraenes kvinner som fantaserer om å bli bortført. I den virkelige verden langs grensen er kidnapping med i det skremmende repertoaret av seksuell vold som brukes mot nettopp denne gruppen. Å bli bortført med vold, voldtatt «por las dos vias», kvelt til døde, og dumpet i ørkenen er en forferdelig skjebne. Men hvilke forferdelig ting er det kvinnene gjør som krever en slik hevn? Er mennenes symbolske kastrasjon i maquiladoraene nok til at de angriper og myrder det annet kjønn? Eller er det noe mer grunnleggende som gir næring til raseriet?

Forskningen til sosiologen Pablo Vila tyder på at ja, volden kan være provosert av forstyrrelser i de dype, grunnleggende måtene frontizeros – de som bor langs grensen – ser seg selv som menn, kvinner, grenseboere og meksikanere. I løpet av 1990-årene, som del av en studie av hvordan folk langs gensen mellom Mexico og USA bygger sine identiteter, intervjuet Vila og hans studenter hundrevis av meksikanere som bodde i området Juárez-El Paso. Mange var ferske innflyttere fra det indre av Mexico. Andre var født i Juárez, eller hadde bodd der i årevis. Når de snakket med forskerne koblet de ofte visse mennesker og institusjoner, spesielt kabareter, maquilas og kvinner som besøker eller jobber i dem, med en ulovlig seksualitet så pervers at den sees som en trussel mot selve Mexicos selvstendighet. I bemerkningene under assosierer de intervjuede fortsatt Juárez og kvinnene der med «syndens by» begrepet som skriver seg fra byens utvikling som et underholdningssenter for US-soldater og forbudstidens turister:

Meksikanernes assosiering av maquiladoraene og deres kvinnelige ansatte med moralsk fordervelse kan være overraskende for industrien, spesielt for utlendingene i administrasjonen. Under planlegningen og de første årene av industrialiseringsprogrammet for grenseområdene hevdet ofte dets forkjempere at de nye fabrikkene ville redde grensekvinnene fra prostitusjonen, formodentlig til da det eneste levebrødet tilgjengelig. Med disse påstandene om frelse kopierte forkjemperne for maquiladoraene, kanskje ubevisst, dyptfølte, til og med mytiske, meksikanske bekymringer for landets grense mot USA.

I følge Vila er det ikke tilfeldig at forestillinger om grensehandelen og kulturen her er blandet med forestillinger om seksuell degenerering. Vila nevner blandingskulturen. Menneskekroppen symboliserer ofte det sosiale systemet, der kroppens grenser representerer systemets grenser. Men en grense løper ofte sammen med annen, og de kan likeens overskrides eller gjennomtrenges. Allikevel så innebærer de et forsvar mot uønsket forplantning og voldtekt. Eller som Vila legger til «besmittelse og farer». For meksikanere sier han, er grensa mot nord en spesielt betydningsfull grense. For det er her landet deres møter landet som er deres historiske fiende. Landet som ifølge meksikansk historie stjal halvparten av deres nasjonale område. På dette vis sammenligner mange de meksikanske grensebyene med sårbare kropper, – maskuline og feminine.

Den symbolske betydningen bli mer betent når prostitusjonen blandes inn. Prostituerte i byer som Juarez, betjener både meksikanere og utlendinger. Men det er utlendingene man legger merke til. Prostituerte sees på som kvinner som åpner kroppen sin til bruk for US soldater og turister. Symbolsk blir disse kvinnekroppene lik grensa som åpnes for at andre kan ta seg til rette. Denne åpenheten skriver Vila, er ikke bare kjennetegnet ved den stadig trafikken av amerikanske menn i Juarez cantinaer, men også av industriprogrammet, og dets overveldende bruk av unge meksikanske jenter i fabrikkene. Det er derfor ikke rart at mange av grensebeboerne sammenligner maquilaene med prostitusjonen. Dette skjer ikke pga noen nye eller tilfeldige bekymringer.

Vila legger til at ideen om «den åpne kvinnekroppen», knytter seg til historiske forestillinger i Mexico, med røtter helt til bake til landets okkupasjon av conquistatadoren Hernan Cortes elskerinne og tolk, Malintzin. Som den meksikansk-amerikanske feministen Norma Alacorn bemerker. Jomfruen fra Guadeloupe spiller i de nasjonale meksikanske mytene, rollen som landets «gode mor». Malintzin derimot, er jomfruens onde motpol. Hun er landets «onde mor», den fallne synder. Og hun opptrer under flere navn: Dona Marina, La Malinche, og La Cingada. Den siste betegner en kvinne som både har blitt knullet med hensyn til å ha fordel av det, og en som bokstavelig talt har blitt knullet, eller opptrådt seksuelt. Som La Malinche, har begge typer av «chingadas» fordeler av sine erobringer, selv om disse «landets mødre» forråder sitt «patria» – sitt fedreland.

Slike refleksjoner omkring symbolske myter, kan kanskje virke svært abstrakte, helt til vi vender tilbake til de mye mindre analytiske meksikanske utsagna om kvinner i grenseområdene. Men sammenlign disse med f.eks. Carlos Fuentes oppdiktede fabrikk arbeidersker som er ute på byen. Ei av jentene, som Fuentes har kalt Marina, binder den unge sønnen sin til sengestolpen med et tau, før hun drar på kabareten. Hun og arbeidskameratene har sett ferdig nummeret der gringo danserne the Chippendales opptrer sammen med ei naken meksikansk jente, som forestiller bruden i et bryllup. Men så får de beskjed om at Marinas sønn er død av kveling. Forestillingen om den meksikanske gutten, landets farsarv som blir ødelagt av dets moderlige del, bli her gjenskapt i rollen som den kvinnelige samlebåndsarbeideren spiller i Fuentes roman. I kapitlet med tittelen Malintzin of the Maquilas.

En mye mer prosaisk fornærmelse blir tildelt de kvinnelige fabrikkarbeiderne av prostituerte i Tijuana. Disse ble intervjuet av sosiologer da de undersøkte prostitusjonen i denne grensebyen, lik Juarez har den hundrevis av utenlandske fabrikker. I spørsmåla om personlig moral, diskuterte intervjuerne «la doble vida», måten de strevde å holde sitt levebrød skjult på, fra familie og venner. Med en nesten patriotisk glød, beskrev de også hvorfor de nektet å gjennomføre sex por los dos vias med sine klienter. Dette fordi anal sex blir betraktet som «utenlandsk», og derfor anti meksikansk. Når det dreide seg om faren for å få seksuelt overført sykdommer, beskrev en av de intervjuede de forsiktighetsreglene prostituerte tok for å unngå infeksjon. Hun regnet med at smittefaren kom fra mens nytelsessyke uforsiktighet, ikke fra de prostituerte. Men så sammenligner hun oppførselen til disse libertinerne som løper rundt, med kvinnene fra maquiladorene. Ut fra sine moralske normer har derfor de prostituerte som blir ansett for å være de mest moralsk fordømte i Mexico, en høyere moral enn de kvinnelige fabrikkarbeiderene.

Sett på bakgrunn av dette er det foruroligende å høre Luz, en av Juarez beboerne som ble intervjuet av sosiologen Pavlo Vila. Å rense byen sier hun, ville kreve at man ikke bare ble kvitt bulene, men også at ble kvitt kvinnene. Hennes bemerkninger får en til å tenke på kvinnene i Juarz som skadedyr, eller unyttig berme man helst skulle være foruten. Kan det være at dette negative synet på kvinnene i grenseområdene forklarer den ekstreme volden som har blitt rettet mot dem i Juarez, siden NAFTAS inntreden startet. Muligheten er tilstede, særlig når en ser hvor vanskelig det har vært for politiet å oppklare sexdrapene. I 1996, da det ble klart at Sharif Abdel ikke kunne ha tatt livet av de kvinnene som ble drept mens han satt i fangeskap, arresterte myndighetene noen menn kalt «Rebellene». En gjeng bestående av en del unge menn som arbeidet i barene på strøket. Disse jobbet som dansere, utkastere, stoff selgere og halliker. Politiet mente at den fengslede Sharif hadde leid gjengen, og betalt dem noen få hundre dollar per drapsoffer, slik at han selv skulle virke uskyldig. Da denne gjengen ble arrestert ble den klassiske teorien om den ensomme seriemorder trukket tilbake, selv spesialister på seksualdrap fra FBI, innleid av myndighetene i Juarez sa at de aldri hadde vært hørt om tilfeller der så mange utførte seksualdrap sammen.

Etter at Rebellene ble fengslet i 1996, har Juarez blitt hjemsøkt av flere kvinnemord, utført som ren forretningsvirksomhet, eller ennå verre, utført som «lagsport», nærmest lik fotball. Det store antallet av mordtilfeller fortsatte i 1997, og i 1998 var det flere mord inkludert seksualmord enn i noe år siden 1993. I mai 1998 kunngjorde politiet arrestasjonen av en annen såkalt gjeng. Denne gjengen besto hovedsakelig av gutter i 14 til 16 års alderen, som det ble sagt hadde loddtrekning for å bestemme hvilke av dem som skulle drepe kvinner. Guttene forsvant deretter på et mystisk vis vekk fra politiets journaler, for så å bli erstattet våren 1999 av en ny gjeng. Denne gangen var de anklagede bussjåfører, som arbeidet for den kaotiske ansamlingen av private selskaper som hadde kontrakter med fabrikkene om å kjøre de ansatte til og fra jobben, i utrangerte amerikanske skolebusser. «Bussjåførhistoria» gjenopplivet det gamle temaet om Latif Sharifs utrolige evne til å gjøre mordavtaler fra fengselscella, for å uskyldiggjøre seg selv. På nytt har antall mord minket etter at bussjåførene ble arrestert. Men både fengslinga av disse, samt tidligere arrestasjoner har blitt preget av tvilsomt politiarbeid, inkludert tortur av de mistenkte for å tvinge fram tilståelser.

Men hvem er da de virkelige skurkene? Viss vi bare setter fokus på sexmordene, og spør om det er fordi disse kvinnene som setter sammen smådelene til det globale forbruket for ei ussel lønn, derfor selv blir plukket fra hverandre til smådeler, av noen samvittighetsløse menn, som gjør dette for småpenger. Eller kan vi anta at dette «fri markedssenarioet» med sin historie om leieoppdrag, og lønn for drap, samt mishandling av kvinner, ikke er annet enn en fryktelig urban myte, i en by så «maquilized», at ingenting uført etter samlebåndsmetoden synes å være umulig mer. Ikke engang døden «por los dos vias». Skjønt ingen av disse fortolkningene inkluderer det faktum at Juarez også har det høyeste antall med registrerte tilfeller av hjemmevold i Mexico: Juling, slag, og voldtekt av kvinner, der gjerningsmennene nesten alltid er kjærester, ektemenn og andre av hankjønn. Denne mishandlingen er mye mer vanlig enn seksualmord, men disse overgrepene har også steget med rakettfart siden 1993. Men dette regnes som hverdagslig, og pådrar seg ikke noe interesse i media, verken lokalt eller internasjonalt.

I mens synes folk i Juarez å være utmattet av volden. Støttegrupper for voldsofrene, tegner rosa firkanter med svarte kors på telefonkioskene, i et desperat forsøk på rette bybeboernes oppmerksomhet mot krisen. Kvinneorganisasjoner som Ocho de Marzo retter sitt arbeid mot staten og de lokale myndighetene for å få opprettet kontorer ved politikamre og domsseter som spesielt skal ta seksualforbrytelser. Aktivistene fra Ocho de Marzo har også åpnet et krisesenter for ofre for mishandling og seksuelle overgrep, de hjelper og fabrikkindustrien med å start selvforsvarsskurs for de kvinnelige arbeiderne.

Selv om det sikkert er godt ment, kan det hende at disse tiltakene ikke blir annet enn plaster, dersom de overnasjonale selskapene fortsetter å utnytte kjønnsforskjeller i sin tilegnelse av arbeidskraft.

Denne praksisen nyttes langt mer enn bare i Mexico, og når den innføres i tradisjonelle patriarkalske kulturer, kan dette føre til forhold mellom kvinner og menn som ikke er særlig oppmuntrende. I steden for at den gamle maskuliniteten blir mindre betydningsfull sosialt og økonomisk, samtidig som det feminine blir mer oppvurdert. Kan disse nye ordningene oppmuntre til et dobbelt livet «doble vida», – gamle og nye roller, fulgt av et vulkansk mannlig raseri som grunnleggerne av maquilaene aldri hadde forventet seg. Men hvorfor skulle de det? Globale samlebånd drives ikke med hensyn til kulturell følsomhet, men ut fra hensyn til effektivitet og profitt. Til sist er det kanskje disse «dos vias», som ligger bak lidelsene og døden til kvinnene fra Ciudad Juarez.

av Hans Isaksson

Noam Chomsky er uten tvil en av det forrige århundrets mest betydelige intellektuelle. Få har mer iherdig kritisert den moderne kapitalismen og imperialismen. Ofte har han gitt sin støtte, åndelig og materielt, til dem som bekjemper dem. Men som politisk tenker er Chomsky mindre betydningsfull.

Chomskys oppskrift for politisk handling er lite konkret og overbevisende. Det skyldes nok for en stor del hans liberale grunnsyn (han kaller det anarkisme eller «frihetlig»), hans vegring mot på alvor å ha noe å gjøre med marxismen og hans overfladiske og dogmatiske antikommunisme. Ut fra biografiske data er det ikke vanskelig å forstå Chomskys stengsler psykologisk.

«Jeg ble trukket mot anarkismen i tidlige tenår, straks jeg begynte å fundere over verden utenfor de aller nærmeste omgivelser, og jeg har ikke sett noen grunn til å omprøve disse tidlige meningene siden den gang!» (1)

Anarkisten Chomsky

Han vokste opp i et jødisk arbeider- og middelklassemiljø på trettitallet og var politisk bevisst allerede i en alder da de fleste på samme alder bygde sandslott. Sin første politiske artikkel skreiv han i tiårsalderen. Den handla om da Barcelona falt i fascistenes hender under borgerkrigen i 1938. Den spanske borgerkrigen skulle i mangt og mye forme ham politisk. Mange i den anarkis-tiske bevegelsen utvikla den gang et hat mot Den tredje internasjonalens Moskva-tro kommunister, og seinere, under Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939 blei dette ytterligere forsterka og kom til å prege deres tenkning livet ut. Ikke sjelden førte det til at en betrakta denne kommunismen som en større fiende enn imperialismen – tilfellet Orwell er i så henseende typisk.

Men, det må sies til Chomskys ære , at han verken da eller seinere har tuta med ulvene. Han har alltid vært mot bolsjevismen og dens arvtakere, inklusive trotskismen som ofte er radikale gumanisters tilflukt. (Jfr. Nordahl Grieg: en person som dyrker skjønnheten og heller lukker øynene for det stygge som hender i verden, som heller forblir passiv enn å få skitne hender.) Også i tider da det har vært á la mode for de intellektuelle i vesten å flørte med kommunismen – samme mennesker som året etter på kapitalistenes forlag trykker bekjennelsesskrifter om guder som svikta. Også når dette raske førte til økt isolasjon:

«Jeg har alltid vært på tapernes side – hos de spanske anarkistene, for eksempel,» skreiv han seinere. «Helt sida jeg fikk politisk bevissthet har jeg enten kjent meg ensom eller å tilhøre en bitteliten minoritet.»

Delvis vinner han respekt ved sin ikke-opportunisme. Men ikke bare respekt.

Stillingen som den ensomme ulven kan være en bra, men også makelig posisjon for en intellektuell kritiker av det bestående. Den legger ikke grunnlag for brysomme bånd eller lojalitet som lager skygge for et kritiske blikk. Om dette pågår i seksti år, kan en begynne å mistenke at posisjonen er sjølvalgt. Den er definitivt en svakhet hos en kritiker, om en krever noe mer enn en opphopning av en mengde avslørende og fascinerende innsikt i det kapitalistiske USA sin politikk. Framfor alt dersom en blant kritikkens våpen høyst av alt setter kritikken av våpnene, eller den organiserte politiske handlingen. Også dersom dette inni-mellom fører til store feil og møkkete hender. For politikk skiller seg fra sjakkspill ved at en her aldri kan vinne kun ved aldri å gjøre noen feil.

Utaforskapet

Den grunnlengde årsaka til Chomkys fattigdom på konstruktive ideer, som så åpenbart står i kontrant til hans store innsikt i og dype hat mot systemet, ligger nok nettopp i hans utaforskap. Utaforskap i forhold til den revolusjonære bevegelsen og dens historie bunner vel nettopp i at det i Chomskys livstid nettopp er den forhatte Tredje Internasjonale og dens etterfølgere som ikke bare har begått de fleste feila og overgrepa, men i tillegg har utretta det meste av det som har vært positivt, frigjørende og progressivt i kampen mot kapitalismen og imperialismen over hele verden. Denne bevegelsen var i flere tiår en menighet hvor det utafor denne nærmest var umulig å finne noen frelse.

Sjøl om anarkismen sin historie ser reinere og mindre blodig ut enn kommunismen sin, så skyldes det sannsynligvis delvis at anarkismen overhodet ikke er i stand til å skape historie. Men det skyldes også at den anarkistiske bevegelsen på grunn av sitt uoversiktlige mangfold neppe har en enhetlig historie eller felles ideologi – og at bevegelsens eventuelle lik i skapet aldri har vært like givende å grave fram for kapitalens medier.

Det ufruktbare hos Chomsky blir ganske åpenbart dersom man sammenlikner hans forfatterskap med en annen for Norden aktuell amerikansk historiker – Howard Zinn (2). Zinn er i motsetning til Chomsky en ikke-kommunist, men ikke en antibolsjevik. Det gjør han i stand til å skildre fem århundrers – inkludert 1900-tallets – amerikanske historie som en vedvarende motstandskamp fra befolkningsmajoritetens side. Hos Chomsky derimot, lyser arbeiderklassens og småfolkets kamp i mangt og mye med sitt fravær, tross hans åpenbare sympatier. De venstrefolk som leser Howard Zinn kommer sjøl om det også her mangler konkrete oppskrifter og strategier ikke til å være i tvil om at han tilhører en folkemajoritet som før eller siden igjen kommer til å utfordre kapitalens makt.

Den som leser Chomsky blir riktig nok forbanna, men kan også lett føle seg oppgitt, frustrert og handlingslamma.

Eller for å tale gjennom den ytterst vennligsinnede biografien skrevet av Milan Rai: «Leseren av Chomskys politiske skrifter må bli tilgitt dersom hun ikke for følelsen av at det dominerende budskapet i hans skrifter ikke er at «det finnes en masse ting å gjøre». (3)

Strukturer

Chomskys uklarhet når det gjelder strategi svarer til en uklarhet i ideologiske posisjoner: «Jeg tror at det er fornuftig kun å lete fram og klarlegge strukturer av autoritet, hierarkier og dominans i alle aspekt av livet og å stille spørsmål ved dem. Dersom en ikke kan begrunne dem, er de illegitime og skal vekk for å øke menneskets frihet. Dette omfatter politisk makt, eierskap og ledelse, forholdet mellom menn og kvinner, foreldre og barn, vår kontroll over framtida til kommende generasjoner (det grunnlegende moralske imperativet bak miljøbevegelsen i følge min oppfatning) og mye annet.»

Den som så ønsker kan nok fylle utallige sider med liknende eksempler på «strukturer av autoritet, hierarkier og dominans» i samfunnet. Den som vil bringe hver enkelt av dem på banen, kommer aldri til å mangle beskjeftigelse. I praksis innser selvsagt Chomsky, i likhet med ethvert politisk tenkende menneske, uavhengig av anskuelse, at disse strukturene sjøl er «hierarkisk» ordna. Øverst i hierarkiet troner slike relasjoner som direkte knytter seg til kontrollen over produksjonsmidlene og av samfunnets voldsapparat – dvs. klasseforholdene. Den som behandler relasjoner mellom foreldre og barn, mellom menn og kvinner, mellom hetero- og homoseksuelle som om de var analoge, sideordna og likeverdige med forholdet mellom arbeid og kapital tar ikke bare feil – han hjelper til med å konservere kapitalens makt gjennom å lede kampen på avveier.

Selvsagt må hver herskende klasse kunne begrunne sin besittelse av makta – og få andre til å tro på den. De som har makta, arbeider hver dag med dette og for å vise at nettopp de maktstrukturer, hierarkier og mønster av dominans som eksisterer er de eneste som er legitime og at de alle er nødvendige. De eneste unntaka er enkelte gammeldagse strukturer som kan stå i veien for ytterligere øking av makta til dem som har makta eller som rett ut sagt er av perifer betydning for samfunnsmakta. Dette mente Hume med at makta hviler på «opinionen». Og det er dette, «hvordan samtykke skapes» som Chomsky sjøl briljant gjennomført gir praktiske eksempler på i sine arbeider.

For ikke så lenge sida hadde kongen makt fordi han allment ble ansett å regjere av Guds nåde. Dette erkjennes i dag som regel ikke som en legitim forklaring – selv om myten om at kongen eller lederen har gudenes sanksjon fungerer fortsatt samfunnskonserverende. Hitler regjerte ved at han kroppsliggjorde den overlegne ariske rasens herredømme over mindreverdige folkelement. I dag oppfatter de fleste av oss ikke lenger at dette er en legitim grunn til å utøve autoritet. I begge tilfeller har det en gang blitt ansett å være slik av tilstrekkelig mange mennesker.

Alle og enhver har alltid hatt muligheten til privat og i tankene å underkjenne legitimiteten hos makta. Det kan kanskje gi oss en viss indre frihet – men de fleste mennesker er av ulike grunner ikke tilfredse med dette og velger som regel, når de har muligheten, i stedet å akseptere maktas legitimitet. På det måten vinner de sin sjelefred og velvilje fra maktas side.

De mektige har makta fordi vi velger å tro på dem- det har Chomsky og Hume så visst rett i. Men det problematiske og det de ikke snakker så mye om, er at den omvendte setningen er enda mer sann: vi velger å tro på dem fordi de har makta. Det er Norrmalmstorgs-symdromets logikk (kidnappingsdrama i Stockholm 1973, der ofrene som levde sammen med kidnapperne i ei uke, begynte å identifisere seg med dem, og hjalp dem mot politiet. M.a.o. et ønske om å identifisere seg med en sterk agressor, og for en hver pris finne positive sider hos ham for å få teori og praksis til å stemme.) i samfunnsmessig skala. Her foreligger et status quo-bevarende moment 22 som bare organisert politisk handling kan bryte.

Chomsky innrømmer i en kommentar at Hume nok i altfor høy grad ser bort fra voldens og styrkens betydning, og spørsmålet blir om han i praksis gjør samme feilen sjøl. Den gode sida ved hans fiksering på opinionsbyggingens betydning har vi alle nytte av. Han gir oss stadig nye eksempler på hvordan makta med propaganda og løgner produserer godkjennelse blant undersåttene. Den dårlige sida er at han i sin sære rasjonalitet på en måte synes å tro at dette er nok. Han innser ikke at folk aldri kommer til å overgi en bygning bare fordi den brenner, dersom man ikke viser en enkel vei ut og helst til og med en troverdig alternativ bolig.

Men – om igjen – denne feilen er han ikke aleine om.

Parlamentarismen

Den vanligste måten å legitimere makta på i dag er å vise til parlamentarisk vedtatte lover og vedtatte beslutninger. Hva har Chomsky å si til det?

Kritikken mot demokratiet har blant anarkistene ofte vært en kritikk av det parlamentariske demokratiet slik det har oppstått i samfunn med dype repressive trekk. Ta for eksempel USA, som har vært så fritt som noe alt siden begynnelsen. Det amerikanske demokratiet er grunnlagt på prinsippene, som James Madison understrekte ved forfatningskonventet i 1787; regjeringas viktigste oppgave er å beskytte den vel forsørga minoriteten mot majoriteten.(…). En parlamentarisk demokrati innafor disse grensene fortjener skarp kritikk av genuint frihetlige mennesker …»

I den grad kritikken av det borgerlige demokratiet også er Chomskys egen, så har den egentlig verken styrke eller er prinsippiell. Den er like svak som hans anarkistiske ideologi og betydelig svakere enn den de klassiske anarkistene presterte.

I den amerikanske forfatningen fins det så vidt jeg veit, ingen bestemmelse om at USA skal være kapitalistisk. Når det gjelder den svenske, veit jeg i hvert fall bestemt at det ikke engang finnes noen uttalt beskyttelse av privateiendom, sjøl om vår integrering i EU kompenserer for denne mangelen. Storbritannia har fortsatt ikke en skrevet forfatning, men er like kapitalistisk for det. Ser en på eiendomsretten til produksjonsmidlene, den grunnlegende forutsetningen for de mektiges makt, så fins det altså som regel verken forfatningsbeskyttelse eller parlamentsbeslutninger.

Venstreliberal kritikk

Det er en vanlig venstreliberal kritikk av det parlamentariske demokrati at det begynte å tilpasses i land som allerede hadde en fast klasse- og undertrykkerstruktur og at det derfor ikke makta å virkeliggjøre demokratiet i en mer bokstavelig forstand. Men det er en kritikk med svakheter. For det første har det parlamentariske demokratiet aldri i historisk tid blitt gjennomført og tillempa i andre samfunn enn klassesamfunn. Og intet system er bedre enn dettes praktisk tilpasning. Dersom parlamentarisk demokrati med allmenne og hemmelige valg ikke varig greier å forandre maktforholdene i slike samfunn til fordel for majoriteten av befolkninga, så er det på grunn av en mangel av ganske alvorlig type. For en seriøs sosialist er den en avgjørende mangel. Sett fra de herskenes ståsted er det derimot en fordel ved det parlamentariske demokratiet.

Dersom en etter 100 års forsøk på å bryte pengenes velde langs denne veien innser at kapitalens makt står sterkere enn noen sinne, så bør en av gode grunner begynne å mistenke at det parlamentariske demokratiet ganske enkelt ikke er skapt for å oppheve klassesamfunnet, tvert i mot for å bevare det. En bør forsøke å tenke seg at de parlamentariske institusjonene, inklusivt parti-vesenet, som i vår forestilling fungerer som kanaler for folkevilja til makta, i stedet for i hovedsak fungerer som maktas kanaler for å påvirke folkevilja.

Men denne konklusjon presenterer aldri Chomsky eksplisitt, like lite som en gjen-nomsnitts sosialdemokrat. I stedet stopper hans kritikk ved en liberal kritikk av den reelt eksisterende liberalismen. Hvorfor?

I stedet velger han å rette sin mest voldsomme vrede mot den eneste retningen innafor det sosialistiske venstre som noensinne i praksis og over lang tid faktisk har brutt kapitalens velde på en stor del av jordas overflate:

Fascismen og bolsjevismen

Chomsky snakker på kjent 90-tallsvis om «fascismen og bolsjevismen som 1900-tallets to store totalitære systemer»:

«Dersom en med venstre mener noe som omfatter ‘bolsjevismen’ så skulle jeg promte forlate venstre. Lenin var en av sosialismens største fiender, det er min mening av grunner jeg alt har diskutert.»

Han sammenlikner Lenin med John F. Kennedy – noe som sannsynligvis opprører borgerlige lederskribenter like mye som det opprører oss:

«Jeg har ikke satt likhetstegn mellom læren hos de liberale intellektuelle i Kennedy-regimet med leninistene, men jeg har pekt på slående likheter – som Bakunin nærmest forutså for ett hundre år siden i sin skarpe kommentar om den nye klassen. Jeg siterer for eksempel fra McNamara om behovet for å øke næringslivsledelsens kontroll dersom vi virkelig skal kunne bli frie. … bytt ut noe ord i disse meningene og vi har en standardversjon av leninismen.»

Kennedy og Lenin

Han bebreider altså Kennedy for å likne Lenin, ikke tverimot! En kan kalle dette å gå over til motstanderens side, om en ikke visste bedre.

«Bakunins advarsel mot det Røde byråkratiet som kunne komme til å innføre det værste av alle despotier kom lenge før Lenin og retta seg mot Marx sine etterfølgere. Men der var det etterfølgere av mange slag: Pannekoek, Luxemburg, Mattick og andre som sto meget langt fra Lenin og som hadde meninger som ofte delvis sammenfalt med anarkosyndikalismen.

Bolsjevik-kuppet i oktober 1917 la statsmakta i henda på Lenin og Trotsky, som snart satte i gang med å eliminere de spirende sosialistiske institusjonene som hadde vokste fram i løpet av de foregående månedene – fabrikkråd, sovjeter, ja alle organ for folkelig kontroll. Hva en enn kan mene med sosialisme så handla straks bolsjevikene for å ødelegge dens eksiterende elementer.»

Folk dumme?

I følge Chomsky bygger Lenins partiteori på at «folket, spesielt arbeiderklassen, er for dumme til å vite hva som er bra for dem».

Fordi Chomsky sjøl ikke kan tilskrives dumhet, kan en slik oppfatning kun tilskrives en livslang ideologisk blokkering omsorgsfullt dyrka ukunnskap om Lenins partiteori. Og Chomsky innrømmer sjøl at hans kunnskaper om Lenins lære og den russiske revolusjonen i det hele tatt er begrensa. En er, som vanlig, klar til å tro ham. Men hva har hindra han i å sette seg inn i dette? Neppe manglende lesekyndighet.

I en, delvis berettiga venstrekritikk av det sosialistiske samfunnet som blei bygd av Lenin og hans etterfølgere skulle Chomsky, dersom han ikke hadde sugd til seg et glødende hat mot bolsjevismen med morsmelka, i det minste kunne være like generøs som mot det borgerlige demokratiet. Han kunne ha sett de ugunstige historiske betingelsene som forelå nettopp i de landa der den skulle realiseres. Særlig fordi han i eksempelet med det parlamentariske demokrati tydelig godtar å overse at et slikt hinder eventuelt foreligger i alle eksisterende land.

De venstre- og rådskommunistene som Chomsky refererer til som forbilder, ikke minst Luxemburg (mellom henne og Lenin rådde det altid den største gjensidige respekt, sjøl da de var uenige), hadde soleklart en helt annen vurdering av Lenin og hans verk. Det dreide seg på det meste om en kritikk innafor familien. Luxemburg la alltid vekt på, sjøl i sin skarpeste kritikk, de spesielt vanskelige omstendighetene bolsjevikene måtte ta sine beslutninger i de første revolusjonsåra. Men Chomsky anser for sin del helt å kunne se bort fra nettopp disse omstendighetene – borgerkrig, imperialistmaktenes intervensjon, nederlag for revolusjonene i Tyskland og andre steder, og fra den dype økonomiske krisa og materielle nøden som ramma arbeiderne og bøndene i Russland.

Seriøse forskere har lagt vekt på at Lenin ved revolusjonens start aldri mente noe annet enn at sovjetene skulle bli det revolusjonære diktaturets – eller demokratiets – organ og aldri å bygge en monopolistisk stat. Partidiktaturet var den form som blei utvikla under presset fra omstendigheter partiet neppe hadde kontroll med. Chomskys tolkning av partiet linje er vanskelig å forene med lesing av for eksempel Lenins Staten og revolusjonen. Å framstille bolsjevik revolusjonen som et kupp ovenfra er å øve vold mot fakta på en måte som ellers er fremmed for Chomsky.

Hvorfor denne blokkering? Viss en ser bort fra tidlig innflytelse i barndommen – vi har alle hatt slike – kan en, i følge Chomskys egen oppskrift med å stille spørsmål ved all legitimitet, lure på om ikke nettopp Chomskys rasende kritikk mot den faktisk eksisterende sosialismen har vært hans måte å vinne legitimitet i den amerikanske intellektuelle offentlighet på, som ikke desto mindre er hans referanseramme.

En konstruert marxisme

Chomskys aversjon mot bolsjevismen på-virker hans syn på marxismen – som han for øvrig står i større takknemlighetsgjeld til enn han vil innrømme. Det får han til å konstruere en spesiell Marx:

«Jeg har egentlig aldri vært marx-kritiker. Stort sett ignorerer jeg den. Jeg er rett ut sagt skeptisk til det en kaller ‘teorier’ i studiet av sosiale og politiske spørsmål, eller av hva som virkelig og direkte menneskelig betydning».

«Mitt inntrykk, hva nå det kan være verd, er at den tidlige Marx i mangt og meget tilhørte den siste delen av opplysningstida og den seinere Marx var en sterkt autoritær aktivist og en kritisk analytiker av kapitalismen, som hadde svært lite å si om sosialistiske alternativer. Men dette er inntrykk.»

Cartesianen (tilhenger av den franske 1600-talls filosofen René Descartes, som mente at mennesket er en forprogrammert maskin, der forbindelsen mellom sjel og kropp formidles på ett sted, epifysen). Chomsky pleier å imøtegå dem som beskylder ham for å ha som grunnlag for sin politiske tenkning en fiks teori om den såkalte menneskelige natur med at dette er noe alle politisk tenkende mennesker har. En bør påpeke for han at konsekvensen av dette nok også bør gjelde for teorier ved studiet av sosiale og politiske spørsmål: enten har en en marxistisk teori eller så har en noen annen, om en seinere vil avlegge regnskap for den eller ikke.

Nettopp arva fra opplysningstidas «urliberalisme» er det Chomsky sjøl pleier å framstille seg som beskytter av. Han fortrenger da det problematiske forholdet at marxismen, noe som faktisk er spesielt lett å legge merke til i Marx’ tidlige skrifter, ikke bare vokste fram fra opplysningstidas liberale og individualistiske arv, men også fram av romantikken. I Marx Teser om Feuerbach fra 1845 kommer denne dobbeltheten til syne med ønskelig tydelighet. Men Chomskys ide om at en kan og bør rense ut de hegelianske trekka i Marx lære forener ham med generasjoner av akademiske «marxianer». Det skiller ham fra leninismen, og det skal innrømmes, fra en rekke framstående marxister som ikke desto mindre har bekjent seg til arven fra Marx og Lenin.

Eller har jeg misforstått Chomsky? Kan noen annen enn en født dialektiker i det samme intervju greie å forene påstanden om at:

«Min reaksjon på sovjet-tyranniets fall likna på min reaksjon på Hitlers og Mussolinis nederlag. I alle tilfellene er det en seier for menneskeånden. Det bør spesielt bli hilst velkommen av sosialister, siden en stor fiende av sosialismen til slutt ramla sammen»

med premisset (som følger umiddelbart etter) at:

«(Den kalde krigen) var i bemerkelsesverdig grad et spesial tilfelle av ‘nord-/sør-konflikten’ for å bruke en gangbar skjønnskrift for Europas erobring av resten av verden. Øst-Europa var en gang den opprinnelige ‘tredje verden’ og den kalde krigen fra 1917 likner i bemerkelsesverdig grad reaksjonen mot forsøkene fra andre deler av den tredje verden på å føre en uavhengig kurs (…) derfor var det rimelig å anta at området skulle vende tilbake til mye av sin tidligere status. Enkelte vestlige deler, som Tsjekkia og vestre Polen skulle vende tilbake til Vest mens andre skulle vende tilbake til sin tjenerrolle. Eks-nomenklaturen skulle bli en vanlig tredjeverden-elite (dette foretrekkes av kapitaliststatene i Vest som vanligvis foretrekker disse sammenlikna med alternativene). Det var ingen lysende utsikter og det har ført til veldige lidelser.

Lær av den kalde krigen

Vi kan lære en hel del om den kalde krigen ved å se på hvem som jubler og hvem som er ulykkelige etter dens slutt. Om vi gjør det, er seierherrene i den kalde krigen vest-elitene og eks-nomenklaturen, som nå er mer rike enn det de noen gang hadde drømt om. Taperne er en stor del av befolkninga i Øst sammen med de arbeidende og fattige i Vest, på samme måte som folkelige sektorer i Sør som forsøkte en uavhengig vei.»

Til slutt sammenfatter han sin vurdering med orda:

«Allment – reaksjonene på den kalde krigens slutt hos en hederlig menneske kommer til å være mer sammensatt enn bare å omfatte gleden over at en brutal tyrann er styrta (….).»

Et vakkert eksempel på tese-antitese-syntese om noe.

Uansett om han vil det eller ikke betrakter jeg Chomsky som vår venn. Få mennesker i den vestlige verden har i løpet av 1900-tallets andre halvdel utretta så mye positivt som han i den anti-imperialistiske kampen. Det er et av paradoksene ved Chomsky.

Jeg skulle foreslå at vi gjør ham til hederskommunist, om jeg ikke fryktet at han skulle få hjerneblødning av kuppet. Det ville være synd med et slikt hode.

Fotnoter:

1. Dersom ikke annet opplyses er sitatene henta fra det intervjuet Noam Chomsky gav til Kevin Doyle for tidsskriftet Red and Black Revolution i mai 1995 og oversatt av artikkelforfatteren. For den som ønsker en mer utførlig argumentasjon om disse problemstillingene enn det han gir i dette intervjuet, kan jeg anbefale Makt, lögner og motstånd. Intervjuer og essay 1987 – 1997. Ordfront 1999. [Tilbake]

2. Howard Zinn: Det amerikanska folkets historia, Manifest 1999. [Tilbake]

3. Milan Rai: Noam Chomsky (biografi), Ordfront 1999. [Tilbake]

av Øyvind Strømmen

Ei undersøking frå Norsk Gallup i september viste at seks av ti foreldre meiner at deira born vert utsett for eit «for sterkt kjøpepress». Særleg åleineforeldre og foreldre med låge inntekter synest det er ille. No invaderer reklamen også den norske skulen.

Kvar dag blir samfunnet meir og meir likt eit kjøpesenter. No er skulen sin tur komen. Kapitalkreftene gjer sitt inntog i skulevesenet; Channel One kjøper undervisningstid for sitt reklamefjernsyn i USA, Coca-Cola har merkevarelab for elevar i norsk skule.

Jakta på nye jaktmarker tek aldri slutt for kapitalkreftene, å finna nye ressursar og ikkje minst nye marknader er viktig i deira spel der det gjeld å veksa eller døy. Born og ungdom er gode inntektskjelder, berre sjå på Pokemon-feberen som raser over verda i desse dagar. Og kvar er den beste staden å koma til orde ovanfor denne forbrukargruppa? Jo, sjølvsagt. Det er skulen.

Undersøkinga frå Gallup viste også at ni av ti foreldre meiner at skulen skal vera ei reklamefri sone. Men kapitalkreftene tar ikkje omsyn til slikt, den kommersielle invasjonen er i full gang allereie.

På den andre sida av dammen

Den canadiske forfattaren Naomi Klein fortel i si bok No Logo korleis skulane i Nord-Amerika har vorte invadert av store fleirnasjonale selskap. Klein kjem med ei rekke eksempel på utviklinga, og hevdar at ho har kome som eit resultat av at skulane har bruk for stadig meir kostbart utstyr, samstundes som budsjetta deira ikkje har auka. Men der myndigheiter har svikta, har dei store selskapa ikkje vore redde for å koma med stønad. Sjølvsagt med ei lita hake, dei må verta synlege for kundegruppa si, elevane.

Reklamekanalen Channel One har gjeve gratis fjernsynsapparat til heile 12 tusen skular i USA, mot å få 12 minutt av elevane sin skuledag attende. Desse tolv minutta vart nytta til ti minutt med nyhende og andre program retta inn mot elevane, medan dei to siste minutta vert nytta til reklame.

Alt er sjølvsagt obligatorisk

Men sponsinga føregår også direkte. Klein skildrar korleis merkevarer prøver å koma inn som ein del av sjølve undervisninga. Elevane kan for eksempel få i oppgåve å laga ein kampanje eller ein design for eit varemerke. Eit eksempel er Coca-Cola som utlyste ein konkurranse om å utforma ein marknadsføringsstrategi for den svarte brusen. På Greenbriar High School i Georgia vart det laga ein offisiell Cola-dag der alle elevane skulle koma på skulen i T-skjorter med logoen til Coca-Cola og posera i ein formasjon som danna ordet «Coke». Ein elev dukka i staden for opp i Pepsi-skjorte. Han vart utvist frå skulen.

Kundegruppe: Norske elevar

Men korleis er tilhøva i Noreg? Også her til lands har skulane bruk for meir pengar, både til nytt undervisningsutstyr, til vedlikehald og anna. Også i Noreg står dei store selskapa klare til å kasta seg over sjansen til å driva reklame i skulen. I følgje avisa Vårt Land har 26 av 36 (eller 7 av 10) norske skular fått tilbod om sponsing, og berre ein skule sa nei takk. Dei faga som er mest sponsa er, i følgje Dagbladet, «samfunnsfag, natur- og miljøfag og heimkunnskap».

Coca-Cola har eit eige «merkevarelaboratorium» der elevane skal bruka ein skuledag til å læra om konsernet si marknadsføring. Dei skal også utforma ein sommarkampanje for brusen, ein marknadsføringstaktikk som, som nemnt, er vanleg i Nord-Amerika. Kva er det elevane lærer i løpet av dagen? Dei lærer skilnaden mellom god og dårleg reklame, og at Coca-Cola (som sjølvsagt har god reklame) står for verdiane «ekte», «spanande» og «unik».

Reklame i skulebøkene er også på veg inn i Noreg. Det skal no verta utlånsordningar av skulebøker i vidaregåande skule, og politikarar i Høgre ville finansiera dette ved hjelp av reklame. Slik vart det heldigvis ikkje. Men sidan det berre er nokon av bøkene som blir betalt for elevane er det ikkje utruleg at spørsmålet om reklamefinansierte bøker i vidaregåande skule kjem attende.

Men: På Ullevål skole i Oslo er det faktisk gjort vedtak om å få reklame i skulebøker for å kutta utgiftene. Det svenskeigde forlaget FreeBook har, etter svensk modell, allereie gjeve ut to gratis lærebøker, finansiert med reklame. Byråd for skule i Oslo, Grethe Horntvedt, vil også gjerne prøva ut ei slik finansiering, og seier dette til Dagbladet: «Vi er ikke på vei til en sponseskole selv om vi tillater reklame i bøkene. Dette handler bare om en mer kreativ måte å hjelpe foreldrene og barna økonomisk på.»

Det er ikkje berre Grete Horntvedt som er kreativ, det har også enkelte motebutikkar vore. I fagbladet I skolen fortel Hilde Sundve Jordheim i Foreldreutvalet i grunnskolen (FUG) at butikkar har kledd opp utplukka skuleelevar og gjengleiarar. Kjøpepresset er sterkt blant norske tenåringar, og enkelt har ikkje noko imot at det skal bli endå sterkare. Andre har føreslått skuleuniformer som eit botemiddel, blant andre Framstegspartiet. Slik behandlar ein symptoma og ikkje sjukdomen, og det er mykje meir enn moteklede som er gale når born vert mobba fordi dei har fattige foreldre.

Kva med KUF?

Myndigheitene har ikkje gjort så mykje med dette, men dei har sett ned eit utval som skal utreda tiltak for å redusera det kommersielle presset mot born og unge. Dette skjer i Barne- og familiedepartementet. I tillegg er ei arbeidsgruppe under etablering i Kyrkje-, undervisnings- og forskingsdepartementet (KUF). Denne skal utarbeida etiske retningsliner for reklame og sponsing i skulen.

KUF har forresten sjølv inngått sponsoravtale med Telenor, og via Nasjonalt Læremiddelsenter også med Microsoft og IT-giganten. Difor lærer born og ungdom å bruka programvare frå det gigantiske konsernet, som til dømes Windows, i staden for annan tilgjengeleg programvare.

Obligatorisk reklame i Sverige?

I Sverige har denne utviklinga allereie kome ganske langt. I fleire år har elevar på gymnasnivå hatt tilgang til reklamefinansierte skulebøker, og undervisningsdirektør Erik Röyesdal i det svenske Skuleverket legg, i eit intervju Klassekampen gjorde, ikkje skjul på at det varierer sterkt frå kommune til kommune om elevane har muligheit for å velja mellom bøker med reklame og bøker utan reklame. I enkelte fag finst det mange stader berre reklameutgåver. Reklamebøkene blir då rett og slett obligatorisk pensum.

Anders Folkestad, leiar i Lærarforbundet, synest dette strider mot ei rekke prinsipp som ligg til grunn for norske skulebøker, men seier likevel dette til Klassekampen: «Det er ikkje mange år sidan draktreklame på idrettsutøvarar var uhørt og sett på som eit brutalt brot og angrep på utøvarane sin integritet. No er dette vorte heilt vanleg, og sjølv om eg håper det blir ei stund til me får reklamefinansierte skulebøker så vil eg ikkje kategorisk avvisa dette på sikt».

I Sverige har ein også opplevd ein annan form for «kommersialisering» av skulen, nemlig privatisering, på eit heilt anna vis enn i Noreg. Medan dei fleste norske privatskular er drive ut frå religiøse motiv eller alternativ pedagogikk (Steiner, Montessori), har ein i Sverige ein eigen type privatskular som driv for profitt. Dei er såkalla konsernskular, eigd av aksjeselskap. Pysslingen AB, eit av selskapa, driv over førti forskular, og hadde ein omsetnad på rundt 200 millionar i 1999. Også andre selskap, som Vittra Förskolor och Skolor AB, Kunnskapsskolan i Sverige AB og Alfaskolan driv skular for profitt.

«Vi lister oss så stilt på tå»

I USA har kommersialiseringa av skulen gått i det stille. Dei aller fleste avtalene er, i følgje Naomi Klein, inngått i det stille, gjerne med ein klausul om at verken skulen sine tilsette eller studentar får lov til å kritisera sponsoren.

Det har ikkje gått på langt nær så langt i Noreg (eller Norden) som i Guds eige land, men storkapitalen har fatta interesse også for norsk skule. Med kommunar som er desperate etter midlar å driva skulen for, og med innstramma skulebudsjett er det ikkje godt å seia kva som kan skje. Me må i alle høve ikkje lata kommersialiseringa koma i det stille her.

Mens eg skriv dette durar rockebandet Manic Street Preachers sin song ut i bakgrunnen: «If you tolerate this, then your children they will be next …» (om du godtar dette vil dine born bli dei neste).

av Finn Sjue

Goethe sa en gang at erfaring nesten alltid er en parodi på ideen. Livet er det som oftest mer komplisert enn tanken om livet. Slik er det også med journalistikken. Den blir ofte til i et lang mer uryddig og vanskelig terreng enn presseetikkens ideelle fordringer. Slik har det også vært i mitt arbeid som journalist og redaktør. I lange perioder har jeg hatt følelsen av å bevege meg i et minefelt. Men jeg skal ikke klage. Det har vært en frivillig sak.

I denne artikkelen tar jeg opp en del erfaringer jeg har høstet nettopp i dette minefeltet. Jeg føler rett og slett en trang til å skrive om disse erfaringene. 30 års «stridskontakt» med de hemmelige tjenestene og 15 års aktivt journalistisk arbeid har gått med for å tvinge opp døra – inn i det moderne tabernaklets innerste rom. I det minste har den blitt åpnet litt på gløtt.

Jeg prøver også å svare på hva slags dagsorden jeg har fulgt i dette arbeidet. Og enkelt sagt, den dreier seg om å avsløre skjult maktmisbruk. Slike avsløringer gjør det lettere å forstå hva slags instrument en klassestat egentlig er. At avsløringene ofte har dreid seg om det maktmisbruket som i etterkrigsåra er blitt satt i scene av Arbeiderpartiet indre krets, skyldes ikke spesielle fordommer mot Thorbjørn Jaglands forgjengere fra min side. Det skyldes rett og slett disse forgjengernes egne gjerninger. Jeg har med andre ord fulgt en helt åpen dagsorden, ikke en skjult.

Derfor – velkommen til en liten tur inn i minefeltet.

Lundkommisjonens funn

Lund-kommisjonen viste at både AKP(m-l), partiets avis Klassekampen, Palestinakomiteen i Norge og mange andre venstrevridde aktiviteter var under avlytting og andre former for overvåking. Den blir til og med omtalt som ganske massiv i visse perioder. Ikke minst ble Palestinakomiteen fulgt nøye. Dette kom ikke som et sjokk for oss som drev aktivt. Heller ikke som en opplevelse av «aha». Det var gammelt nytt, men bra å få det godt dokumentert.

Nær kontakt med Fatah-ledere

Våren 1970 slapp Sigurd Allern meg, under tvil, inn på en studiesirkel. Men snart var jeg medlem av MLG, en forløper til AKP(m-l).

Sammen med Peder Martin Lysestøl og en del andre ildsjeler var jeg på den tida først og fremst med på å bygge opp palestinaarbeidet.Vi var aldri i tvil om at «noen så og hørte oss». De unge nordmennene hadde særs god kontakt med sentrale Al Fatah-ledere. Personlig var jeg i Jordan på seinsommeren for å knytte nye kontakter. Det lyktes, midt i skuddsalver i gatene, kanondrønn og blodige soldater i hvinende jeeper. Et brutal slakt av overmodige palestinere ble satt i scene av kong Hussein og USA. Jeg var også med som en slags observatør i Jordandalen en mørk kveld. Den unge nordmannen skulle oppleve et Fatah-angrep på en av Israels militære utposter på Vestbredden.

Palestinakomiteen var liten, men interessant – ikke minst på grunn av sitt nære forhold til sentrale palestinske ledere. Derfor fotfulgte fra tid til annen overvåkingspolitiet noen av oss. Da den svenske «hysj-dødaren» Jan Guillou sammen med Peter Bratt i 1973 avslørte den sosialdemokratisk styrte hysj-organisasjonen IB i Sverige, fikk vi bekreftet at «Palestina-vennen» Gunnar Ekberg var IB-agent. Det var den samme unge mannen som hadde forsøkt å infiltrere Palestinakomiteen i Norge. Det viste seg at Ekberg hadde bakgrunn som marinedykker og nær kontakt med Mossad.

Både tøv og fornuft i Klassekampen

Slike erfaringer gjorde inntrykk. De ble raskt en del av ryggmargsrefleksen. Vi hadde ingen illusjoner om «klassepurk og SIPO». Da jeg begynte i Klassekampen i desember 1971 og så ble offisiell redaktør i februar 1973 var refleksen en naturlig ballast. Det var ikke et konstruert hysteri. Jovisst, en del tiltak for å verne avis og parti var ganske konstruerte. Dekknavn florerte i redaksjonen. Personlig vekslet jeg mellom «Bjørn» og «Håvard». Mange møter var altfor konspirative i formen. Dette hisset opp en del av de stakkars politispanerne som forsøkte å følge oss. Men slett ikke alle tiltak var tøvete. Noen var fornuftige og realistiske.

Snart viste det seg at avisa Klassekampen ikke bare var et avskrivingsbyrå for Kinas kommunistiske parti og Arbeidets parti i Albania. Store militærøvelser med politisk betente scenarier ble avslørt. Øvelser som ble avsluttet med bruk av atomvåpen, på papiret, ble avdekket. Lekkasjer om Jens Evensen og Arne Treholts taktikk for å forhandle om havrett i Moskva vakte oppsikt. Midt under den såkalte Listesaken i 1977 fikk vi plutselig en stor kartotekskuff full av navn på ansatte i e-tjenesten. Journalist Egil Ulateig var budbringeren. Avsenderne var desperate journalister og medhjelpere i og rundt SVs ukeavis Ny tid. For politiet hadde los. Plutselig slo de til med razziaer. Journalistene følte at viktig dokumentasjon måtte skjultes og sikres. Vi hjalp dem med det. I 1994 skulle jeg oppleve et gjensyn med denne saken. I pervertert form. Det skal jeg komme tilbake til.

Parti og avis gikk i bresjen mot Erik Blücher og Hitlers nye arvtakere i Norge. Det måtte til ei bombe mot førstemaitoget i 1979 før vi så at overvåkingspolitiet begynte å ta disse kreftene mer på alvor. En person lå skadet tilbake på gata utenfor Høyres hus i Oslo sentrum. Men også etter dette følte og visste vi at spanere først og fremst fortsatte å se vår vei. POTs infiltratører var det også mulig å ane.

Det var ofte tøffe tak for redaksjonen. Den ene dagen sto jubelen i taket. Den neste var ansiktene askegrå. Vi halte oss sjøl etter håret. En god porsjon galskap kom godt med.

Underet over alle undre – dagsavisa Klassekampen – så dagens lys 1. april 1977. Ut på høsten var så min tid som redaktør ute. Avisa var partiets avis. Partiets ledelse som jeg sjøl var med i, bestemte. Og slik ble det. I to år hadde jeg forsøkt å lede avisa med to fingre på venstre hånd. Med direktiver fra telefonkiosk, som gode kollega Alf Skjeseth titt og ofte har sagt. Grunnen? Jeg var også partisekretær. Det var det få som visste. POT hadde nok oppdaget det, selv om de aldri klarte å oppdage partiets landsmøter i tide, ei heller sentralkomiteens møter. Nå måtte avisa moderniseres. Andre hadde bedre muligheter til å gjøre det. Egil Fossum tok over. Snart ble Sigurd Allern sideordnet redaktør, og etter ei tid tok han over ansvaret aleine. Avisa var allerede bra i gang. Nå ble det journalistiske ansiktsløftet stadig tydeligere. Resultatene lot ikke vente på seg. Heller ikke når det gjaldt spørsmål som 70-åras avis hadde lagt vekt på: antifascisme og front mot politisk overvåking. Journalist Per Bangsund tok hånd om de sakene.

Siden er både han, Allern og avisa blitt kritisert for å ha hatt for nær kontakt med overvåkingspolitiet og Forsvarets sikkerhetstjeneste. Dette er en kritikk Sigurd Allern har avvist. Uten at jeg har førstehands erfaring med hva avisa drev med den gangen, tror jeg han har gjort rett i det.

Noen spurte om våpen

Personlig var jeg engasjert i forlagsarbeid i Oktober, valgarbeid i RV, daglig ledelse av AKP(m-l) og internasjonalt arbeid for partiet. På nytt ble nær kontakt knyttet til både PLO, Al Fatah, andre frigjøringsbevegelser og titalls på titalls av «ml-partier» rundt om i verden. Mange ønsket hjelp og råd fra det lille partiet i Norge. Dette lille partiet i Norge var fortsatt ganske stort i forhold til svært mange andre liknende partier rundt om i verden.

Enkelte frigjøringsbevegelser spurte til og med om våpen og sambandsutstyr til bruk i okkuperte områder. I 1979 brukte jeg selv time på time et sted i Vest-Tyskland for å forklare palestinere hvorfor vi måtte si nei – og alltid gjorde det. Vår jobb var å drive politisk solidaritet i vårt eget land. Denne «dogmatismen» forsto de fleste. Om overvåkingspolitiets folk helt forsto dette er jeg fortsatt ikke sikker på. Men enkelte på POTs C-avsnitt for antiterror som holdt øye med avis og parti, gjorde det nok. Allerede i midten av 70-åra hadde de oppdaget at terrorromantikere i rød frakk fra tyske Roter Arme Fraktion forsøkte å få innpass i AKP(m-l). Et og annet medlem i østlandsområdet fikk besøk på døra. Alarmen gikk til partiledelsen. Venstreterroristene ble kontant avvist. Dette fanget noen tjenestemenn i Overvåkingspolitiet opp, og registrerte det nok med betydelig interesse.

Men også i 80-åra var det mange nok i POT som lot seg styre av gamle reflekser. Funn og konklusjoner i Lund-kommisjonens rapport taler sitt tydelige språk om det.

Som «møkkagraver»

I 1985 ble jeg bedt om å komme tilbake til Klassekampen. Og etter et par år som leder av den internasjonale redaksjonen i avisa ba jeg om å få spille libero, bli «møkkagraver». Det var blitt for stille om avisa. En journalistikk som ikke blir lagt merke til, som ikke forarger, irriterer, utløser hat hos noen og glede hos andre, ligger på sotteseng. Allern ga full støtte.

I åra som fulgte drev jeg vekselbruk mellom all slags nyheter, avsløringer av nynazisme og rasisme og – de hemmelige tjenestene. Det var nok å ta fatt på. Forskeren Nils Petter Gleditsch hadde for lengst gjort en av de viktigste og dyktigste jobbene: å avdekke lyttestasjonene i Norge. Ekspolitikeren Ronald Bye hadde kommet med den viktige boka Sersjanten om det skjulte maktspillet på Youngstorget. Eksredaktør i Morgenbladet Chr. Christensen (CC) hadde åpnet et og annet skrin med det rare i. Temaene sto i kø: Haakon Lies rolle. E-tjenestens rolle og avlyttingsstasjon under Ruseløkka skole i Oslo. Jens Chr. Hauges rolle som gudfar for stay behind-nettet i Norge. USA som lytter på telekommunikasjon i Norge. POTs forsøk på å samarbeid med Israels grensepoliti. Titalls på titalls oppslag fulgte. Noen vakte stor oppsikt. Ofte var det Arbeiderpartiets gamle frontfigurer som måtte til pers. Det meste var riktig. Noe var skjemmet av mindre feil. Slikt skjer når veien går gjennom et ukjent og uberegnelig minefelt.

Mange kontakter

I disse åra fant jeg fram til og oppsøkte mange i og rundt de tre hemmelige tjenestene. Svært mange var forhenværende tjenestemenn, bokstavelig talt menn. En god del aktive. Unge og gamle. Noen bitre, andre tvert om. Noen ønsket hevn, andre roste tingenes tilstand. Mange imponerte meg. Noen ytterst få var skikkelige drittsekker. Her var alle varianter. I sine politiske sympatier representerte de nesten hele partispektret. Fra 1987 til i dag har jeg hatt kontakt med 300-350 slike personer. Sjøl om tjenestene var, og er, ganske store og tallrike i Norge, må det være tillatt å si at dette er ganske mange i et så lite land. Trass i mindre kontroverser har jeg kommet bra ut av det med nesten alle. Ikke en eneste kilde er blitt røpet mot kildens vilje. Heller ikke er en eneste kilde røpet til Lund-kommisjonen eller andre utvalg som har gransket tjenestene i 90-åra. Det står faktisk svart på hvitt i Lund-kommisjonens rapport. Kontakten med alle disse personene kan ikke kalles et uformelt nettverk. Til det har, og er, kontakten for sporadisk. Det må i stedet kalles et svært løst kontakt- og kildenett. Men noen titalls personer har jeg hatt noe mer kontakt med enn de øvrige.

Fenomenet Iver Frigaard

En av disse kontaktene var Iver Frigaard. Kollega Per Bangsund snakket en del med denne lederskikkelsen på C-avsnittet. Politiinspektøren med antiterror og anti-subversivt virke som sitt ansvar. Jeg plukket opp tråden på nytt.

Frigaard var av den moderne ledertypen. Han ville knuse gamle fiendebilder. Lille AKP(m-l) mente han var i ferd med å bli pent og pyntelig, nærmest tilpasset borgerlige forhold. Bortkastet tid å holde dem under oppsyn, mente han. Da heller ut i miljøer hvor utlendinger fantes. Flyktninger, asylsøkere, innvandrere. Fantes det noen med basis i Midtøsten eller andre konfliktområder som forsøkte å bygge opp ei sovende celle eller to? Han ønsket også å følge med i ytre høyremiljøene i Norge. Fantes det nye bombemenn? Frigaard ville ha nærmere kontakt mellom POT og intellektuelle miljøer. Analysen av verden, Europa og Skandinavia måtte forbedres. Han var lett å samtale med. Åpen, sjarmerende. Men samtidig nøye med hvor grensene for innsyn skulle settes. Med forakt for passivt bokholderi som lederprinsipp. Med evner og lyst til å overbevise samfunn og folk om at POT var deres venn. Frigaard var kort sagt en dyktig leder. En farlig dyktig leder.

Noen ganger kastet han fram høyst uortodokse forslag. I en periode moret han seg tydelig over å foreslå at Harald Stanghelle som nå er Dagblad-redaktør, jeg og et par andre journalister burde gå sammen om å starte ei ny avis. Et norsk svar på engelske The Independent. Om han mente det seriøst? Kanskje.

Klarte han med sin behagelige omgangsform å pumpe samtalepartnere for opplysninger? Tja. Jeg vet at noen journalister og forskere lot seg sjarmere vel mye. Men om de sa noe ut over det de burde, vet jeg ikke. Jeg kan bare svare for meg sjøl. I de fleste samtalene – og det ble en del – var det greitt å holde stø kurs. Andre ganger måtte jeg klype meg i armen og minne meg om noen enkle fakta. Her satt POTs raskt stigende stjerne. Dyktig, farlig dyktig. Her måtte profesjonelle forhold råde grunnen. I ettertanke vil jeg hevde at jeg fulgte sunne presseetiske regler. Noen har ment at enkelte oppslag bar for sterkt preg av at Frigaard måtte være kilden. Det gjaldt blant annet kontroversene mellom Frigaard og sjefen hans, Jostein Erstad. Det var jo Erstad som i stortingshøringene om Lund-rapporten kalte Frigaard en «laushest» – uten å nevne hans navn. Har kritikerne rett? Personlig tror jeg ikke det.

Myrdal-saken

En slik kritikk tror jeg først og fremst har sugd næring fra det samspillet som avisa og jeg hadde med POT og Frigaard i den såkalte Arne Myrdal-saken. Over en 11 måneders periode i 1988-89 arbeidet jeg svært mye for å avsløre Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI) og fenomenet Arne Myrdal. En god medhjelper i dette arbeidet var Tom Krømcke, en individuell infiltratør i FMI. Etter hvert ble det klart at Myrdal planla et attentat mot asylmottaket i Hove leir utenfor Arendal. Verken redaktør Sigurd Allern eller jeg kunne sitte stille og vente på et slikt «scoop». Her sto plikten til å beskytte asylsøkere mot alvorlig anslag opp mot pressas frie rett til å forfølge en sak på sin måte. Valget var lett. POTs antiterrorsjef Iver Frigaard ble varslet. Attentatet ble stanset. Myrdal bel arrestert 5. januar 1989. Siden ble Myrdal dømt til fengsel. Dommen ble stadfestet i Høyesterett.

Jeg skulle gjerne se den journalist eller redaktør med vett i behold som hadde gjort et annet valg.

Når hensikten helliger midlet

Siden måtte Frigaard forlate POT sammen med sjefen Svein Urdal. Det skjedde i kjølvannet av Mossad-skandalen høsten 1991. Harald Stanghelle avslørte i Aftenposten at det norske overvåkingspolitiet lurte palestinske avhoppere trill rundt. I avhør ble de fortalt at tolker som var til stede var nordmenn. I virkeligheten var det Mossads folk. Et kynisk spill ble avslørt. Hovedregien bak spillet hadde Frigaard. Igjen, farlig dyktig – nå for palestinerne. Men nå ble han også farlig for seg sjøl. Den ikke helt ukjente «hensikten helliger midlet»-filosofien ble hans bane. Her dreide det seg ikke minst om kjøp og salg av hysjinformasjon mellom norske og israelske tjenester. En slik «børsing» er hovedregelen på det internasjonale hysjmarkedet. Skal du få noe, må du først gi noe. Frigaard og det norske POT ga Mossad noe. I neste omgang kunne POT forvente å få noe tilbake fra Mossad. I sin rendyrkete form kan dette spillet få groteske følger. Mossad-skandalen var et eksempel på det.

Nedturen for den kommende overvåkingssjefen i Norge ble brutal. Men nedturen er allerede over. Nå sitter Frigaard i Lyon som en av Europa-lederne i Interpol.

Kjøp og salg. Gi og ta. En gave er den andre verdt. Dette er elementær gavesosiologi. Slike regler gjelder ikke bare i spillet mellom tjenestene. De spiller inn i alle menneskelige forhold. Bevisst som ubevisst. Også i forholdet mellom kilde og journalist. Og mellom journalist og tjenestemann. Får du noe som journalist av en slik elitekilde, bør du derfor telle fingrene dine grundig når du forlater åstedet. Har du gitt bort en finger for det du fikk? Da er det bare du som kan lastes, ingen andre. Jeg vil hevde med stor sikkerhet at alle mine 10 fingre fortsatt er på plass.

Det var nyttig å gå inn i 90-åra med en slik erfaring og ballast. For det var i disse åra at hemmeligholdet slo sprekker og gamle og nye skjeletter virkelig raste ut av skapene. Hysj-monolitten begynte å revne. Toppledere i USAs tjenester måpte. Rablet det for lille Norge?

I krigen uten solid rustning

Det var etter at boka Vi som styrer Norge hadde skapt storm høsten 1992. Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og jeg satte et kritisk søkelys mot Arbeiderpartiets rolle i de hemmelige tjenestene. Vi gikk også løs på noe som den gang var nærmest et tabu: E-tjenesten, veteranen Trond Johansen og hans doble rolle som sentral e-mann og som medlem i sentrale Ap-utvalg.

Vi ble advart fra nesten alle hold: Gå ikke ut i den krigen uten kanoner, dynamitt og solid rustning. Vi trodde at vi hadde skaffet oss alt dette. Kildene var mange og varierte. Tidligere statsråder, sentrale partiskikkelser, advokater, pensjonerte og aktive tjenestemenn i de hemmelige tjenestene. Det var ikke måte på hva de kunne fortelle. Kryssjekk og doble kilder ga oss en slags indre ro. Vi mente at dokumentasjonen holdt. Vi drev ikke en-kildejournalistikk. 80 prosent av boka følte vi oss helt trygge på. Den prosenten skulle også vise seg å holde. Her var sak på sak, nyhet på nyhet om e-tjenesten. Vi var også sikre på at kritikken mot Johansens dobbeltrolle holdt. Isen føltes derimot mer usikker under føttene våre på et område. Hadde vi gode nok kilder som ville stå fast på fast på en alvorlig påstand når det blåste opp til storm: At denne sentrale personen hadde misbrukt tjenestens ressurser til ulovlig overvåking av politiske motstandere i eget og andre partier? Vi trodde likevel det holdt. Noen kilder sverget på at de skulle stille i retten om det hele endte som injuriesak.Vi hadde også andre kilder som aldri siden er blitt omtalt i noen sammenheng – heller ikke i Lund-rapporten. Vi endte opp med å stole på de anonyme kildene. Dette var ene og alene vårt ansvar og vår feil.

Det er blitt hevdet at vi ikke en gang forsøkte å få Trond Johansen i tale.

De skulle bare ha visst. Gang på gang forsøkte vi. I flere måneder. Rett på. Via omveier. Svaret var nei, nei og atter nei. I tillegg ble Johansens venner i tjenesten stumme. I stedet for å stille opp og argumentere for ham, ble de tause som østers. Vi ba verken Johansen eller dem om nødvendigvis å stille opp i åpne intervjuer. Det viktigste var å få hovedpersonen til å gi sin versjon. Off the record. Den fikk vi aldri. Det styrket mistanken om at her var noe galt. Personlig tror jeg at Johansen med sitt gode intellekt nå angrer på at han ikke åpnet døra på gløtt for oss. Men igjen, det var vårt ansvar og feil at vi lot det stå til.

Skarpe hjerner som konsulenter

Andre har hevdet at vi måtte ha hatt dårlige konsulenter og jurister som også lot det stå til. Til det vil jeg svare nei, tvert om. Her var noen av de virkelig skarpe hjernene til stede. Med høyst ulik bakgrunn. Det er ikke vanligvis ikke god kutyme å røpe hvem som er konsulenter på ei bok. Jeg skal heller ikke bryte denne regelen, på ett unntak nær. Grunnen er at jeg snakket med denne juridiske konsulenten en stund etter at stormen om boka hadde lagt seg. Han markerte klart at han ikke hadde noe imot at hans rolle ble nevnt.

Denne konsulenten var høyesterettsadvokat Alf Nordhus – som døde noen år seinere. Nordhus var en av landets suverent dyktigste forsvarsadvokater. En skrankens elegantier det neppe fantes maken til. Dessuten en mann med stor, personlig innsikt i de hemmelige tjenestene og Arbeiderpartiets forhold til tjenestene. Det første han sa da han hadde lest manus var: «Jeg er vilt begeistret!» Så pekte han på noen svakheter som vi etter evne rettet opp. En svakhet formulerte han slik: «Husk, dere kan ha rett så mye dere vil. Men det er nesten alltid umulig å bevise at avlytting har funnet sted.» Nesten alltid. Kloke ord.

Vi valgte å tro at dokumentasjonen og kildene ville holde. Slik gikk det ikke. Jeg bebreider ikke kildene.

Lund-kommisjonen fant ikke dokumentert at Trond Johansen hadde gjort noe ulovlig. Vi forfattere måtte beklage påstandene. Selvsagt måtte vi det. Det burde vi ha gjort uansett – også om VG ikke hadde tatt på seg å, rigge opp gapestokk for oss. Å beklage er ikke bare god presseetikk. Det er også god folkeskikk. Men det var ei tid som ikke var spesielt morsom.

Men boka ga kravet om gransking av tjenestene et kraftig skyv framover. Smale utvalg ble satt ned. Arbeiderparti-ledelsen kjempet intenst for å hindre en omfattende gransking. Ny kritikk ble reist. Sammen med major Johan M. Setsaas satte den tidligere statssekretæren og statsminister Kåre Willochs «lommekalkulator», Hans Henrik Ramm, støkk i Høyre. De påsto at en Ap-styrt, fjerde tjeneste fortsatt arbeidet med stor kraft. De hevdet at også Høyre-folk ble rammet av denne tjenesten, ikke bare venstresida.

Det neste sjokket kom i november 1993. Boka De visste alt … som Ronald Bye, Alf R. Jacobsen og jeg laget sammen skapte langt kraftigere støy enn i alle fall jeg hadde trodd. Å avsløre en avlyttingssentral i Folkets hus er ikke hverdagskost. Og konsekvensene lot ikke vente på seg. Først og fremst takket være Ronald Bye tok det bare noen uker før partiene hadde tvunget Arbeiderpartiet i kne. Snart var Lund-kommisjonen et faktum.

Det har vært en merkelig opplevelse å gå i dette minefeltet i så mange år. Yr glede har vekslet med frustrasjon. Å treffe så mange skikkelige mennesker fra tjenestene har vært stort. Det gjør det lettere å bære over med de ganske få kverulantene. Å jobbe sammen med dyktige kolleger som Ronald Bye, Gerhard Helskog og Bjørn Nilsen har vært en fryd.

Det var også flott å jobbe sammen med Alf R. Jacobsen – så lenge det varte. Siden ble det verre. Han valgte sin vei. Det er hans rett. Jeg valgte min. Med samme rett.

Rykter og insinuasjoner

Underveis i minefeltet har jeg støtt på en og annen skunk. Stanken har vært lett å lokalisere. Hver gang siver den fram fra en eller annen som løper i gang et rykte. Rammer et rykte hardt nok, kan det drepe.

I 1994 løp SVs tidligere sekretær Lasse Jahnsen i gang et slikt rykte. Han var en av de som smertelig fikk føle hvordan politiet oppførte seg i en mye omtalt sak fra 70-åra. I en Dagblad-kronikk 26. oktober tok han opp Listesaken fra 1977 på ny. Kronikken endte ut med å spørre: «Hva er egentlig AKPs rolle i forhold til disse tjenestene, og hvor står «overvåkingsdødaren» Finn Sjue i dette bildet?» Og hva hadde egentlig skjedd med navne-kartoteket over e-ansatte som jeg hadde vært med på å ta imot fra desperate Ny tid-folk den gang? I debatten som fulgte tok det ikke lang tid før den underforståtte insinuasjonen kom til syne. For hadde jeg ikke vært på handletur til overvåkingspolitiet, mon tro? Listene ble jo ikke publisert. Hadde jeg ikke gitt POT arkivet mot at jeg skulle få godsaker fra dem som jeg siden kunne skrive om? Det tok ikke lang tid før Lars-Jacob Krogh, da på gjestevisitt i TV Norge, forsøkte å få ryktene til å gå på egne bein.

Men forsøkene på insinuasjoner og halvkvedete rykter falt pladask etter noen dager. Blant annet tok Harald Stanghelle som da var journalist i Aftenposten, et kraftig oppgjør med den slags rykter og insinuasjoner. I en kommentar 28.oktober 1994 rettet han først en flengende kritikk mot AKP (m-l) og Klassekampens sekteriske holdning til Listesaken i 1977. Den kritikken kan jeg si meg helt enig i. I den første fasen av saken var i alle fall Klassekampen mer opptatt av å skjelle ut SVere som ikke ville publisere navnelistene enn å forsvare dem mot politiets forfølgelse og razziaer. Nå skiftet avisa holdning ganske raskt. Men så lenge utskjelling sto på dagsorden, var det hele ikke bare sekterisk. Det var uverdig.

Så langet Stanghelle ut mot «giftig mistenkeliggjøring». Han skrev videre: «… alle som har fulgt Finn Sjues journalistikk, vet at påstanden om ham som skjult agent eller provokatør er bare tull. Både etterretningsfaglig og journalistfaglig er påstanden bare en ren konstruksjon».

Stanghelle har selv fått føle halvkvedete viser og rykter. Ingen har satt dem på trykk. At Stanghelle skulle ha vært skjult agent eller provokatør er da også bare tull. Men den slags snakk bak ryggen lever sitt eget, skjulte liv. En vond eim henger igjen etter den slags. Det følte i alle fall jeg.

Radarparets tragiske prosjekt

Verre var det da Ramm og Setsaas begynte å sette ut sine rykter. De startet etter at jeg først hadde undersøkt de sentrale påstandene deres over lang tid. De hadde også fått normal dekning av noen saker i Klassekampen.

Men etter hvert syntes vi at radarparet begynte å snuble over stokk og stein. Konspirasjonene deres ble for drøye og for luftige. Påstandene holdt ikke mål. Mange journalister hadde forsøkt å finne hode og hale på sakene de presenterte. Mange begynte å riste oppgitt på hodet.

Personlig syntes jeg prosjektet deres begynte å bli var tragisk. Tragisk fordi det var noe riktig i påstandene deres. Men påstandene var så blåst opp og forstørret ut over enhver rimelig dimensjon at radarparet var i ferd med å grave sin egen grav. Det skrev jeg også i en kommentar i Klassekampen. Da de fikk vite dette, forlangte de nærmest at avisa måtte stanses … Fra da av var jeg innlemmet i deres fiendebilde. En suspekt person i et konspiratorisk nett.

Allerede i 1993 hadde jeg begynte å bli skeptisk til mange av deres deres påstander og metoder. Den gang lot de meg få se et strengt fortrolig notatet som de hadde sendt til fire parlamentariske ledere. Her ble nettverk og suspekte aktører pekt ut. Plutselig oppdaget jeg at en av mine beste venner og seige joggekamerat gjennom mange år var pekt ut som en av de skumle – en av de som truer demokratiet her til lands. Årsaken oppdaget jeg snart. De hadde forvekslet etternavnet hans med en person med samme navn, men som tilhørte en helt annen familie. De hadde også funnet ut at han bodde mistenkelig nær Lutvann leir. Her holder Forsvarets skole i etterretning og sikkerhet til. Og da var jo saken klar …

Når metoden bygger på mistenksomhet, skrittlengde og datasøk kan de mest utrolige konklusjoner trekkes.

I mars 1996 begynte så Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas å spre et gigantisk, «uoffisielt» bokmanus på omtrent 1.000 sider i Stortinget og i mange andre miljøer. «Grogate» var tittelen. Dette var deres «motmelding» til Lund-kommisjonens rapport som skulle komme i mai. Her fantes mange interessante småelementer side om side med de mest vanvittige og forskrudde konstruksjoner. På rad og rekke ble politikere, byråkrater og journalister plassert i den store sammensvergelsen som Ramm og Setsaas omtaler som den fjerde tjeneste – ledet av Gro Harlem Brundtland. Personlig fikk jeg omlag 50 siders omtale, nesten like mye som Trond Johansen. Jeg var ikke lenger bare suspekt, men vokst til en slags femdobbelt agent. Jeg var agent for Helge Spilhaug, «Kjettingmannen» og sjef i en av de private hysj-gruppene – som Ronald Bye og jeg hadde avslørt. Jeg var dessuten agent for Israel på en eller annen måte, for Trond Johansen, for Iver Frigaard og for stay behind-nettet. Journalister som Erling Borgen. Alf R. Jacobsen og Harald Stanghelle fikk også passet påskrevet.

Både før og etter at dette gigantmanus ble spredd høyt og lavt oppsøkte radarparet politikere på rekke og rad. Deres dagsorden var enkel. De la fram kvintessensen i sine «funn». Og de advarte mot meg. Dette vet jeg ettersom det kom både en og flere meldinger tilbake til meg mens de to beveget seg i det tverrpolitiske landskapet. Noen av de politikerne som de hadde forsøkt å overbevise, ristet oppgitt på hodet. Men noen få fikk en rynke eller to i panna. Kunne det være sant at …? Rundt 2000-årsskiftet arbeider de med et bokmanus om Lillehammer-saken i 1973. En viktig sak som fortjener grundig gransking. Men når jeg hører at de ringer rundt for å sjekke hvordan også jeg blant flere samarbeider med Mossad, føler jeg diplomatisk sagt all grunn til å skru ned forventningene til bokverket deres.

Er det noen grunn til hefte seg ved disse skikkelsene? I norsk etterkrigshistorie blir de neppe en fotnote en gang. Men i løpet av en kort periode har de uten tvil hatt en viss innflytelse. De fikk VG på tuppa i en måned. De skapte uro i Høyre. På sin perverterte måte bidro de faktisk til at Lund-kommisjonen ble satt ned. Men etter hvert klarte de ikke bare å kompromittere seg sjøl. Det gjorde oppgaven vanskelig også for en del ærlige sjeler som forsøker å gå e-tjenesten nøyere etter i sømmene. De gjør seriøse kritikere av e-tjenestene og andre deler av det hemmelige Norge en bjørnetjeneste. Av alle disse grunnene fortjener de en kommentar.

Jeg tror fortsatt at Ramm har en del viktige erfaringer. Han har store kunnskaper. Han var på sporet av noe. Men dessverre sviktet hans sosiale intelligens. Han falt som offer for dårlig kompaniskap. Derfor havarerte prosjektet.

Den endelige sannheten?

Fant så Lund-kommisjonen den endelige sannheten? Jeg tror den gravde ganske dypt i POT og i Forsvarets S-tjeneste. Kommisjonen hadde et begrenset mandat. Den skulle først og fremst undersøke om norske statsborgere var blitt overvåket på politisk grunnlag. På dette grunnlaget fant kommisjonen solide aktstykker fra tidligere tiders overvåking også i regi av Forsvarets etterretningstjeneste. Men den fant ikke noe liknende dokumentert i nyere tid. Spørsmålet er om kommisjonen loddet dypt nok.

Videre, spilte noen i Norge eller i de norske tjenestene på lag med Mossad da Ahmed Bouchikhi ble drept på Lillehammer i 1973? Dette kom Lund og hans etterforskere aldri helt til bunns i. Det er da heller ingen enkel oppgave å løse. Jeg har gang på gang forsøkt å finne svaret. Jeg ser det finnes spor. Jeg tror de ender i alle fall en av tjenestene. Men foreløpig mangler dokumentasjonen. Slikt er frustrerende. Et par kolleger har i flere år fulgt noen av disse sporene. Det er svært viktig om de lykkes i å finne fram til stedet hvor sporene ender. Uansett hvor det måtte være.

Personlig tror jeg at journalister har mye å hente om de bestemmer seg for å gå dypere i E-tjenesten. Jeg tenker ikke nødvendigvis på spørsmålet om overvåking, men om tjenestens rolle på den globale arenaen. Som aktør i det store internasjonale maktspillet. Spørsmålet er om noen orker. Og tør.

Noen leveregler

Det har vært lærerikt å bevege seg i minefeltet. En og annen journalistisk leveregel har brent seg fast. Og kanskje er dette regler som kan ha en viss nytte for langt flere enn journalister:

• Vær ikke redd for å være nysgjerrig.
• Hev blikket, se etter de store sammenhengene.
• Let etter det enkleste svaret, men utelukk ikke at det faktisk finnes en og annen konspirasjon.
• Sørg alltid for å mistenke din egen mistanke.
• Skal du få vite noe om de hemmelige tjenester, må du skaffe deg mange og ulike kontakter. Men arbeid aldri ut fra en «ekstra dagsorden».
• Gi aldri opp kampen for å sikre deg dokumentasjon. Men tror heller ikke at sannheten bare finnes skrevet på et papir.
• Bli ikke offer for kildenes tyranni. Om det er mulig, unngå anomyme kilder. Men gjør ikke det til et sterilt dogme.
• Bevar din uavhengige posisjon overfor kilder og tjenester.
• Tell fingrene når du forlater en samtale. Spør deg alltid – har du gitt for mye?
• Ha respekt for kildene. Mange kan oppleve ubehag på grunn av kontakten med journalisten. Lek derfor ikke smågud som kan skalte og valte med kilders navn og skjebne.
• Ha respekt for kolleger. Men vær ikke opportunist. Reis kritikk om du mener det er riktig. Mot flokkinstinktet. Mot de som opererer med en skjult dagsorden.
• Gjør du noen urett, vær ikke redd for å kritisere deg sjøl og be om unnskyldning.
• Lev et normalt liv – også utenfor journalistikken. La ikke Saken ta kontroll over deg.

Dette er mitt ståsted. Erfaringene har dessuten lært meg at en journalist som har mye nær- og stridskontakt med de hemmelige tjenestene, ikke bør ta sentrale tillitsverv i et politisk parti. I alle fall ikke i et kommunistisk parti som har som mål å erstatte herskerklassens gamle stat med en ny og ganske annen. Faren for å bli beskyldt for å bære to hatter, å drive dobbelt bokholderi og å tyste kan da bli akutt. Å stå uavhengig og helt på egne bein når du driver den slags møkkagraving, behøver derfor ikke være et utslag av galopperende individualisme. Det kan faktisk være et vilkår for å bevare egen integritet og å overleve. Og for å bli trodd av leserne.

Bokmelding av Ingrid Baltzersen

Denne boka er laga av ein amerikansk professor i antropologi,og handlar om ei undersøking ho gjorde av homofile og lesbiskei området rundt San Francisco, the Bay Area, intervju hostarta midt på 80-talet. Dette burde gjera boka ganske smal,ho handlar om homofile og lesbiske i eit anna land, for nokreår sidan. Det som gjorde meg interessert i boka, var undertittelen:»Lesbians, Gays, Kinship». Undersøkingane hogjorde handla om korleis lesbiske og homofile såg påslektskap, og kven dei kalla familie. Dei undersøkinganesynest eg er ganske aktuelle, både for homorørsla,men òg for alle som vil oppløysa familien, og laganoko nytt. For kva vil det nye bli?

Boka var mykje meir lettlest enn det eg hadde trudd. Ho erikkje skriven som ei rein antropologioppgåve, men som eifagbok med mange personlege innspel. Kath Weston har drive medantropologi i sitt eige samfunn, så det er ikkje såmerkeleg at ho har ein del personleg å sei om det. Forfattarenhar lagt vekt på klasse-, kjønns-, etnisk- og aldersperspektivi framstillinga av samfunnet, noko som gjer undersøkinganemeir fullstendige.

Boka handlar om korleis lesbiske og homofile familiar er organiserti the Bay Area i USA, ideologien rundt det og historia til dessesamfunna. Etter 2. verdskrig flytta fleir og fleir homofile oglesbiske til the Bay Area, myke fordi dei var «flyktningar»frå dei landsbyane og byane dei kom frå, dei villevera homofile og lesbiske i fred. På 50- og 60- talet utviklahomofile menn terminologi på slektskap, dei var alle brør,systre og vener. På den same tida fanst «mentor»,eit ikkjeseksuelt forhold mellom to menn, der «mentoren»introduserte ein yngre mann til «livet». Etter kvartvart brør og systre ord heile det homofile og lesbiskesamfunnet bruka, og det å sei at ein var lesbisk eller homofilvar det same som å sei at ein var i familie med alle homofileog lesbiske. På 80-talet mista dette litt meining, ein fannut at ein ikkje hadde noko til felles med alle homofile og lesbiske,og ideologien rundt «valgte familiar» vaks sterkare.

«Valgte familiar» er familiar av vener, vener somhar eit forpliktande forhold til kvarandre laga av tid og detein har gjennomgått saman, omtrent som biologiske familiebåndvert laga. Dei homofile og lesbiske som flytta til the Bay Areaetter 2. verdskrig flykta ofte frå dei familiebåndadei hadde, eller hadde dårlege familieband på grunnav avstand og manglande nærleik og forståing. I detsamfunnet dei laga i the Bay Area fann dei etterkvart nokon deivalgte å kalla familie. Det spanande med dette er ikkjeat det hendte, men ideologien som dei bygde rundt det, det atdei tok i bruk ordet familie for venene sine. Det som òger spanande er at desse familiane ikkje er bygd rundt eit tosomtpar, slik som dei heterofile familiebanda ofte er, dei seksuellebanda vert ofte i desse familiane sett på som mindre stabileenn venskapsbanda. Desse familiane passar ikkje i det heile tattmed det amerikanske samfunnet, og krasjer ofte med det heterofilesamfunnet i kriser. Til dømes har det vore mange sakeri USA der kjærasten eller «den valgte familien»vert utestengd frå sjukeleiet til sine nermaste eller fellesborn når dei biologiske slektingane trør til. Eitproblem med arbeidet for «borgarlege rettar» for homofileog lesbiske i «valgte familier» er at jusen og samfunnetgenerelt ikkje kan bruka systema sine på dei. Det er enklareå gje homofile og lesbiske rett til å gifta seg ennå gje juridiske rettar til vener foran biologiske slektningar.Dette vil påvirka korleis homofile og lesbiske organisererfamilielivet sitt i framtida. Forfattaren skriv at viss ein skalta vare på potensialet ein har i dei lesbiske og homofilefamiliane, må ein vera merksam på kulturell kontekstnår ein utformer lovverket og praktiseringa av det.

Forfattaren ser på korleis aids, baby-boom osv. påvirkardet homofile samfunnet, og «dei valgte familiane». Hodrøftar ulike utsegn om korleis desse samfunna utviklarseg, til dømes om det at homofile og lesbiske fårungar vil endra desse familiane, om ulik lovgjeving vil påvirkafamiliane i ein bestemt retning osv.

Desse samfunna oppstod fordi homofile og lesbiske flykta fråder dei budde til San Francisco-området, og laga seg eitsamfunn der. Det kan godt vera at dei vil meir eller mindre assimilerastinn i det heterofile familiemønsteret viss det åvera homofil og lesbisk vert godteken med visse avgrensingar.Men det er eit spanande samfunn der dei har praktisert nye familieformeri stor stil, og laga ein ideologi rundt det. Og det burte veramogleg å læra av dei negative og positive erfaringanedei har fått.

av Pål Steigan

For første gang siden 1970-tallet konkurrerer Sosialistisk Ungdom med Rød Ungdom om hvem som er mest sosialistiske og revolusjonære. Dette er veldig gledelig. Det viser at markedsliberalismens seier ikke er total og at drømmen om å fjerne det brutale kapitalistiske systemet fra jordas overflate ikke på noen måte er død blant dagens unge. Jeg har blitt bedt om å komme med en kort kommentar til vedtakene fra de to organisasjonene og for meg er det aller viktigste dette at de begge sier veldig klart at de vil kjempe for en revolusjon som avskaffer kapitalismen og skaper et demokratisk sosialistisk samfunn. Jeg ser ikke bort fra at det finnes skillelinjer, både politisk og ikke minst historisk og organisatorisk mellom dem, men ut fra det de har vedtatt, burde det være grunnlag for en konstruktiv debatt og en felles kamp for felles mål.

Det er ikke urimelig at begge de to organisasjonene legger stor vekt på at sosialismen må skapes av og blant folk flest og ikke være et diktatur som presse ned over hodene på dem. Sosialismens historie gjør det nødvendig å understreke dette. Men samtidig tror jeg de gjør problemet enklere enn det er. Jeg tror også de har forventinger til sosialismen som den ikke vil kunne innfri. Jeg merker meg at verken Rød Ungdom eller Sosialistisk Ungdom klarer å gi noen kort og entydig definisjon på hva sosialismen som økonomisk system egentlig er.

I vedtaket fra SU heter det:

«Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.»

Dette er fornuftig. Sosialismen må gjøres konkret, gjennomførbar og forståelig, og den må ikke framstilles som en utopisk samling av alt som er bra. Problemet er at SU sjøl ikke makter å gjøre dette. Det legges ikke fram noen sånn beskrivelse av sosialismen eller veien dit som organisasjonen sjøl sier at vi trenger.

RUs sosialismevisjon er konkret

På dette punktet kan vedtaket leses som en kritikk av for eksempel Rød Ungdoms sosialismeprogram, uten at jeg vet om det har vært hensikten. Rød Ungdom er nemlig svært detaljert og konkret i å beskrive sin sosialismevisjon. På den andre sida kan RU kritiseres for nettopp å samle alt det gode og tilskrive dette til sosialismen. Organisasjonen er svært opptatt av politikk og organisering og svært utydelig når det gjelder økonomien. Der den er detaljert er der den beskriver tiltak som i sitt vesen går ut over sosialismen og peker i retning kommunismen. Som kjent har Marx i en kort definisjon av prinsippet for den sosialistiske økonomien beskrevet det som et samfunn der folk «yter etter evne og får etter innsats». Det er klart at det er noe annet enn å dele ut goder gratis, slik RU skriver om. Det man antakelig har innsett er at en økonomi der folk «yter etter evne og får etter innsats» vil innebære betydelige ulikheter som igjen kan skape sosiale forskjeller osv. Og det er helt riktig, men slik vil sosialismen være, i dette ligger dens ustabilitet og dens overgangskarakter.

Begge de to organisasjonene er svært opptatt av det som hos SU kalles «sosialisme nedenfra» og som hos RU beskrives som et svært desentralisert samfunn. Det begge stikker under en stol er at innføringa av sosialismen også vil være en autoritær handling «ovenfra». Den sosialistiske staten vil simpelthen måtte konfiskere og ekspropriere kapitalistisk eiendom i stor målestokk. Dette må skje i pakt med en sosialistisk massebevegelse på grasrota, men det kan bare gjennomføres ovenfra, og det må gjennomføres raskt og med stor kraft før kapitalistene får tappet landet for alle verdier og får omgruppert seg og sine internasjonale venner til motangrep.

Jeg synes ingen av de to organisasjonene viser at de har innsett hva slags raseri et nytt sosialistisk samfunn vil bli møtt med fra en imperialistisk omverden. Uansett hvor fredelig og vennlig overgangen blir, er det meget sannsynlig at i det man konfiskerer kapitalistisk eiendom, vil utenlandsk etterretning og mediegigantene være i gang med å konstruere «den blonde Saddam» eller «Nordens Milosevic». Eventuelle voldshandlinger som har skjedd i overgangen vil bli overdrevet, multiplisert, tatt ut av sin sammenheng og pervertert. I tillegg vil det høyst sannsynlig bli blokade (husk Cuba), sabotasje og provokasjoner. Hvordan vil sosialismen forholde seg til dette?

Sentralisme og grasrot

Det loves gratis barnehager, skoler, sjukehus osv, og dette lar seg helt opplagt gjennomføre med ett slag. Det er så overmodent at det strengt tatt kunne vært gjort under kapitalismen. Men å gjøre dette i nasjonal skala er naturligvis å sette noe av det lokale sjølstyret ut av spill. Du kan ikke overlate til det kommunale sjølstyret om det skal være gratis barnehage eller kontantstøtte hvis du vil ha noenlunde like rettigheter for alle. Dagens sosialismediskusjon bagatelliserer denne dialektikken mellom sentralisme og grasrot. Alt som er sentralisme blir satt i forbindelse med byråkratvelde og diktatur. Men uten sentralisme på noen helt vesentlige områder, blir det ingen sosialisme! Det gjelder eiendomsrett og kontroll over de viktigste produksjonsmidlene, det gjelder makta i statsapparatet, det gjelder bank og finans, det gjelder grunnleggende infrastruktur, miljøkrav og utenrikshandel. Uten sentralisme på disse områdene blir det en barnelek for kapitalismen og imperialismen å destabilisere og velte det sosialistiske regimet før det får vist hva det duger til.

I forhold til Rød Ungdoms vedtak er pressemeldinga fra SU svært kortfattet. Det er mulig at SU har behandlet for eksempel statens rolle mer inngående i programmet sitt, hvis ikke er dette et svakt punkt. Hvilken rolle spiller staten i det kapitalistiske samfunnet? Hvilken rolle spiller den i det sosialistiske samfunnet? Det hadde vært en fordel for den videre debatten om standpunktene til dette ble videreutviklet.

Det er en tendens blant revolusjonær og utålmodig ungdom til å overdrive sosialismens fortreffelighet og undervurdere dens innebygde motsigelser og problemer. Dette er høyst forståelig. Jeg har vært der sjøl, så dette vet jeg alt om. Men det blir ikke riktigere av den grunn. Sosialismen vil måtte være et klassesamfunn. Den vil inneholde mye av den organisatoriske og politiske arven fra kapitalismen. Sosialismen skal styres av mennesker som har fått hele sin politiske trening og sitt verdensbilde formet under kapitalismen. Dette forsvinner ikke av seg sjøl. Den næringsstrukturen og infrastrukturen som kapitalismen har skapt vil være der lenge. Det samme vil forskjellene i utdanning, ressurser, kontaktnett osv. Man kan med en gang ta i bruk tiltak for å begynne å bryte ned skillet mellom de som styrer og de som blir styrt, men skillet vil fortsatt være der.

Staten

Den fremmedgjørende staten vil være der, og den vil faktisk på kort sikt bli styrket ved at den tar over eiendomsretten fra storkonsernene. Den revolusjonære ungdommen later på en måte som om dette problemet kan unngås. Jeg tror det ville være mye lurere og mye mer strategisk nyttig å se fanden i kvitøyet og innrømme sosialismens begrensninger. Da ville folk lettere kunne tro på den. Man ville lettere kunne vise hvordan sosialismen kan innføres her og nå og ikke i en fjern og tåkete framtid.

En slik forståelse ville også tvinge fram forståelsen av at sosialismen ikke er noen endestasjon, men bare en stasjon på veien. Det ville få fram behovet for å diskutere et samfunn der «enhver yter etter evne og får etter behov», altså det Marx kalte det kommunistiske samfunn.

Vend blikket

Denne diskusjonen bør man ta, for sosialismen er egentlig et produkt av industrialismen. Den er et produkt av den sentralstyrte masseproduksjonen. De produksjonsmidlene som utvikles i dag bærer i seg muligheter til å gå forbi sosialismen og langt videre i retning av en bruksverdiøkonomi. Til nå har diskusjonen hengt for mye igjen i det tjuende århundrets teknologi og historie. (Ennå ser vi at folk på venstresida diskuterer arbeiderråd som om fabrikkene besto av tusenvis av folk i kjeledress. I et fabrikkråd i de automatiserte fabrikkene ville jo ingeniørene når som helst kunne stemme ned de få arbeiderne som er igjen.) Det er på tide å vende blikket inn i det nye århundret og diskutere sosialismens muligheter og oppgaver i dag. Det kunne bli virkelig spennende.

av Geir Sundet

De store aksjonene fra lastebileierne mot sentrumsregjeringas heving av dieselavgiften i januar 2000 avdekket uenighet og usikkerhet innafor det man bruker å kalle venstresida, og viste behovet for en bedre fundamentert samferdselspolitikk.

Denne artikkelen vil se nærmere på problemstillinger som:

• Hva bestemmer samfunnets transportbehov?
• Hva er lokal produksjon?
• Hva er forurensing?
• Hvilke muligheter finnes innafor kapitalismen til omlegging av transporten?
• Hva slags taktiske vurderinger bør venstresida gjøre kontra transportarbeiderne.

Materialisme eller idealisme?

I debatten rundt dieselaksjonene kom det opp flere tendenser jeg mener er blindspor for ei revolusjonær venstreside: Kutt ut all transport. All produksjon kan foregå lokalt, og vi vil få et sunnere og mindre forurensa samfunn. Jeg mener dette er historisk idealisme, og vil hevde at det eneste samfunn som er uten transport er det primitive urkommunistiske samfunnet, og at det ikke er revolusjonær politikk å ønske seg tilbake dit.

En annen tendens er å gjøre en spesiell bransje, nemlig lastebilbransjen til samfunnets hovedfiende. Og resepten er at: … alt som strammer livreima i næringa (vil) ha en positiv effekt i forhold til vårt hovedmål, som er å snu utviklinga bort fra det kapitalistiske, markedsorienterte samfunnet.

Om forholdet til sjåførene: Kanskje vi kan skremme dem vekk med dårligere veier? Dette vil jeg kalle maskinknusing. Lastebilen er kommet for å bli. Spørsmålet er å bruke den i samfunnets tjeneste.

Samfunnets transportbehov

«Økonomisk vekst og økt transportvirksomhet henger nøye sammen. Effektiv transport og økende transportkapasitet er en betingelse for utnytting av den stadig økende produksjonskapasiteten, samtidig som større inntekter i seg selv bidrar til økt etterspørsel etter transporttjenester.» Kilde: Naturresurser og miljø 1999 fra Statistisk sentralbyrå, side 49. (Når ikke annet er oppgitt i denne artikkelen, kommer opplysningen fra denne kilden.)

Særtrekk ved globalisert kapitalisme

På den ene siden ser vi sammenhengen mellom samfunnets produksjonsnivå og dets transportbehov. Et samfunn uten en fungerende infrastruktur er et samfunn i krise. På den andre siden fører motsigelsen mellom den samfunnsmessige nytten og den privatkapitalistiske kontrollen i dagens kapitalisme til et kunstig høyt transportbehov, og spesielt under den nåværende fasen som kalles globalisering. Kapitalens jakt etter maksimalprofitt fører til at:

1. Produksjon hele tiden flyttes til områder med lave kostnader – over hele kloden – og ferdigvarer transporteres tilbake til markedene. Dette gir privatkapitalistisk profitt, men er samfunnsøkonomisk ulønnsomt.
2. Produksjon deles opp. Outsourcing. Delproduksjon fraktes til moderfabrikk og ferdigstilles.
3. Lager forsvinner.
4. For å få systemet til å fungere presses prisen på transport ned. Man tar bort konkurransehindringer og øke konkurransen mellom transportørene.

Når den tyske bilindustrien produserer deler over hele Europa, monteres de på ett sted, og det gies timebøter i hundretusenkroners klassen dersom underleverandører ikke leverer «just in time». En butikkjede har ett sentralt lager i Skandinavia, og varer bestilt før klokka 12 på butikkens datamaskin blir levert butikken neste dag. Dette er en del av EU (og liberalismens) grunnlov. Fri flyt av varer og tjenester og setter ekstreme krav til rask, fleksibel og godt organisert transport. Transport = lager.

I tillegg fraktes en mengde varer av reine profitt- eller spekulasjonsformål. Blomkål fra en norsk produsent fraktes til Milano, og deretter fraktes blomkål fra en annen produsent fra Milano tilbake til Norge. Skrapmetall fra Holland fraktes til Stavanger og eksporteres ubehandla til Danmark på grunn av tollbestemmelser eller handelsfordeler. Kvoteordninger i EU har ført til at engelsk fisk først blir kjørt til Sicilia for å pakkes i sicilianske kasser, og deretter solgt til Tyskland. Italienske oljerør fraktes fra Milano til Stavanger for å sorteres, fraktes deretter til Sicilia for å monteres, for så å fraktes til Nordsjøen hvor det skal produseres. Se http://home.online.no/~geirs1/art_0497.htm.

Oppsummering: Dagens økonomiske system fører til et kunstig høyt transportbehov fordi maksimalprofitt og ikke folks behov er grunnleggende rettesnor for produksjonen.

Vi ønsker oss altså ikke tilbake til steinalderen, men vil ha bort den samfunnsmessig unyttige transporten.

Lokal produksjon

«La oss produsere lokalt, så slipper vi transport.» Ja, hva betyr egentlig et slikt utsagn? Vi har sett at den globaliserte imperialismen nedlegger ullvarefabrikker i jordbruksområder, transporterer stoffrullene til motsatt ende av Europa og frakter ferdigproduktene tilbake fordi det er privatkapitalistisk lønnsomt. Men lokal produksjon forutsetter tre ting:

• Råvarer
• Energi
• Arbeidskraft/forbruker

Å skulle produsere alle ting man trenger lokalt i ei bygd er urealistisk, og vil føre til økt energisløsing dersom stedet mangler råvarene. Frakt av råvarer framfor ferdigprodukter vil i mange tilfeller føre til øking i transportbehovet. Det ser man blant annet ved at store deler av norsk fisk blir transportert uforedla til for eksempel røykeriene Syd-Frankrike.

Energikildene

På de store industristedene på Vestlandet fraktes malm til energikildene, og halvfabrikata eksporteres. Det er også mulig å frakte energi, selv om det krever energi.

Ny teknologi

Det blir hevdet at ny teknologi, bits og bites i stedet for atomer kan eliminere transportbehovet. Transport av arbeidskraft ja, folk kan i større grad jobbe hjemme via pc, virtuelle konferanser kan finne sted, fjernarbeid kan utføres via pc som styrer robot osv. Men hvordan matvarer, industriprodukter og andre forbruksvarer kan sendes via datanettet står igjen å forklare.

I Rød Valgallianses handlingsprogram, kapittel 4 om økonomisk politikk, står det: «En fornuftig, økologisk riktig, dvs. høy oljepris ville sammen med de nye mulighetene for rasjonell, fleksibel produksjon av små serier, legge grunnlag for en helt annen, mer desentralisert og økologisk riktig næringsstruktur.»

Hva betyr dette? Skal man legge ned den nasjonale plogfabrikken og produsere enkeltploger i hver bygd? Skal man produsere pcer i hver grend? I så fall, skal man også produsere microchipsene lokalt? Stålet? Hvordan blir kvaliteten med lokale stålverk?

Teknologi brukt i folkets tjeneste kan legge grunnlag for en bedre næringsstruktur, men det tar ikke bort godstransportbehovet.

Foreløpig oppsummering

Det er sammenheng mellom samfunnets velstand og størrelsen på transportvolumet. Et samfunn uten transport vil være et steinaldersamfunn.

Men dagens kapitalisme fører til et kunstig høyt transportbehov. For å opprettholde høy levestandard og få en mer økologisk og sunn godstransport må man fjerne den liberalistiske økonomien.

Hva slags transportmiddel?

Transportpolitikk på venstresida har i liten grad dreid seg om disse innledende problemstillinger, men om hvilket transportmiddel man skal bruke, og da ikke ut fra en vurdering av hva som er hensiktsmessig for varen, men kun for miljøet. Holdningen har vært: Nei til fly, ja til miljøvennlig bane og båt i stedet for forurensende bil.

La oss se litt nærmere på denne tesa. Selv innafor sine snevre rammer er den feil, fordi båten er den største forurenseren av de tre siste.

Utvikling av transportmidlene

«Siden 1946 er persontransporten økt 13 ganger, mens godstransporten er 5-doblet. Samtidig ble BNP for Norge drøyt 7-doblet og privat konsum 5-doblet målt i faste priser.» (Kilde: SSB s. 49.)

Frakt på båt og bane er altså halvert, og godset er overført til bil. Hvordan og hvorfor?

«Konkret analyse av de konkrete forholda»

Vårt utgangspunkt er Norge, med lavt folketall, spredt bosetning og en vanskelig natur. Lengden fra Lindesnes til Nordkapp er like langt i luftlinje som lengden fra Mandal til Roma i Italia. Et land med dype fjorder og høye fjell. Et land med spredd og relativt grisgrendt bosetting. Med harde vintre og vanskelig framkommelighet.

Bil – tog

«På slutten av 1950-tallet var godstransporten med både jernbane og lastebil på om lag 1 milliard tonnkilometer hver. I 1997 var transportarbeidet for jernbanen økt til 1,9 milliarder tonnkilometer mens lastebilenes transportarbeid var på 11,8 milliarder tonnkilometer. Transportene på jernbane har særlig tapt markedsandeler på de kortere transportene.» (Kilde: SSB, side 53.)

Veiutbygging trengtes uansett. Byer, bygder og grisgrendte strøk måtte bindes sammen med vei. Bilen er basis i det norske transportsystemet.

Siden 1945 har det nesten ikke blitt bygd ny jernbane i Norge, mens flere banestrekninger er lagt ned, og Norge har i dag 20,28 meter vei pr. hode, og 0,53 meter bane. Den teknologiske utviklinga førte til at bilene blei større, veiene bedre, og lastebilen var i stand til å supplere båten med godstransporten. I noen tilfeller blir også banen plassert svært uklokt fra et samfunnsmessig synspunkt. Fra Østlandet til Stavanger går banen innom to byer, og jeg tror det skyldtes motsigelser innen forskjellige deler av borgerskapet. Rederne brukte sin makt til å skvise en konkurrent. Jeg kjenner ikke historia godt nok i detalj, men stiller spørsmål om det også blei for dyrt med full baneutbygging i tillegg til vei?

Totalt har vi altså ca 4.000 km skinner, altså ca 23 ganger mer bilvei enn bane, og hele 38 ganger så mye vei som elektrifisert jernbanestrekning. Likevel går det bare ca. 9 ganger så mye gods på bil som på bane. Dette henger sammen med at banen betjener de mest beferdede strekninger.

Noe få prosent gods kan sikkert overføres til bane idag, og det vil sikkert være gunstig, men å gjøre dette til hovedkrav i godstransportpolitikken er et ganske snevert krav.

En overføring av gods fra vei til bane som monner betyr i realiteten krav om en massiv utbygging av banenettet. Ny sørlandsbane, ny syd-nord forbindelse på Vestlandet, samt bane til Nord-Norge. Dessuten nye godsterminaler og økt losse- og lastekapasitet. På grunn av kostnadene tror jeg det er urealistisk at noe slikt vil skje under kapitalismen så lenge dagens transportsystem fungerer!

Denne artikkelen går i liten grad inn på grenseoverskridende transport. Men for importerte varer i 1985 var andelene for sjø, veg, bane henholdsvis 72, 20, og 7 prosent. I 1997 var de tilsvarende andelene 75, 21 og 3 prosent. Her er det altså jernbanen som taper, og årsaken er tidsbruk og skyldes pulverisert internasjonalt ansvar. Her tror jeg større endringer er mulig innenfor dagens rammer, fordi kapitalen ønsker forbedringer når vegnettet er i ferd med å bli sprengt. Jeg tror det er større muligheter til å overføre en del gods fra bil til bane overnasjonalt enn innenlands.

Endring fra båt til bil:

«Den tradisjonelle sjøtransporten (ekskludert skipstransporten av olje fra Nordsjøen) stod i 1960 for 67 prosent av det totale innenlandske transportarbeidet. I 1997 var denne andelen redusert til 35 prosent. Mens jernbanetransporten kun har stagnert, erfarer sjøtransporten en tydelig reduksjon også målt i absolutte tall …»

«I 1996 utgjorde godstransporten på vei knapt 56 prosent av det innenlandske transportarbeidet. I 1960 var tilsvarende andel 17 prosent.» (Kilde: SSB, side 53.)

Båten sin klare geografiske begrensing, med dalstrøka innafor som et stikkord. Den teknologiske utvikling gav lastebilen kraftig økt maskinstyrke og lasteevne. Men hovedårsaken til at bil har tatt over fra båt ligger i økonomien. Just in time krever større fleksibilitet av transporten. Tretti kunder skal daglig ha hver sin pall, mens hver kunde før fikk tretti paller en gang i måneden. Denne oppgaven klarer ikke båten, og i mange tilfeller heller ikke dagens jernbane. I hovedsak fordi de frakter langt større mengder, og det tar lengere tid å laste Dessuten er båt og bane er avhengig av bil i begge ender. Et mindretall bedrifter og forretninger har kai eller jernbanespor. Godset må derfor omlastes minst en gang, og det tar mer tid, og øker også faren for skade og manko. På frakter utenfor Europa er båten uten konkurranse med bil.

Fly

Godsmengden som transportert med fly er liten, men har li-kevel økt vesentlig i perioden, 90 prosent økning for importvarer, og 127 prosent for eksport. Innenlands ligger den stabilt på 0,1%.

En tabell som sammenligner gjennomsnittsverdien på alle import varer de forskjellige transportmiddel frakter illustrerer dette. (Kilde: Transportøkonomisk institutt.)

(Det må også sies at denne statistikken «lyver» en del fordi alle lastebiler som går ut av landet med ferge her regnes som båtfrakt, så verditallet for båt er i realiteten enda lavere.)

Tabellen indikerer at konkurranse mellom båt og fly knapt eksisterer. Fordelingen mellom de andre er relativt stabil i tonn, men større verdiendringene er større. Bil frakter varer med stadig høyere verdi, mens båt og tog frakter stadig billigere varer.

Foreløpig oppsummering

Dagens kapitalisme trenger alle fire godstyper, men stadig mer hastegods av høy verdi forskyves over på bil, og i noen grad på fly, mens billigere gods havner på båt og tog. Konkurransen mellom båt, bil og tog avtar ved at de utfører transport av hver sin varegruppe. Konkurransen foregår i dag først og fremst mellom bil og bane innen stykkgods. Større overføring av dette godset til bane krever en enorm utbygging av banenett og terminaler.

Uten store samfunnsmessige endringer – nytt økonomisk system – er det små muligheter for store endringer i dagens godstrafikkmønster.

Negative sider ved transport

Vi har nå sett den store og positive betydningen transportsektoren har for dagens levestandard, og på en del av de teknologiske og økonomiske årsakene som ligger til grunn for at lastebilen har inntatt en så dominerende plass i godstransporten. La oss så se nærmere på de sidene som vanligvis blir diskutert i miljøbevegelsen og på venstresida, nemlig energibruk, forurensing og ulykker.

Energibruk

«Rike, kapitalistiske land som Norge må tvinges til en kraftig senkning av energiforbruket,» sier AKP i sitt prinsipprogram, i avsnittet Reformkamp og revolusjon.

Men energiforbruket øker stadig i Norge. «Målt pr. innbygger er Norges samlede energiforbruk mer enn 3 ganger høyere enn gjennomsnittet for hele verden, og vi ligger 15 prosent over gjennomsnittet for OECD-landene. Stor andel energiintensiv produksjon, kaldt klima som gir stort oppvarmingsbehov, og spredt befolkning som gir stort transportbehov bidrar til dette.» Kilde: SSB, side 29.

«Norge var nettoimportør av elkraft for tredje år på rad, på tross av at produksjonen av elektrisk kraft i 1998 var klart høyere enn i et normalår pga. mye nedbør. I perioden 1960-1995 hadde Norge nettoimport kun i årene 1960, 1977 og 1986. En analyse utført av Statistisk sentralbyrå indikerer en sterk vekst i elforbruket fram mot 2020, med mindre kraftige virkemidler tas i bruk.» (Samme sted, side15.)

Det er altså viktig at den nødvendige transporten utføres på de måtene som er minst energikrevende.

I Norge er vi vant til å tenke på elektrisk kraft som rein energi som ikke forurenser. Dette snur seg til sin motsetning dersom gasskraftverka kommer. Det er heller ikke spesifisert om de siste åras el-import kommer fra kull-, diesel-, atom- eller vannprodusert kraft.

Når vi skal vurdere energibruk fra transportmiddel bør tall pr. tonnkilometer for de forskjellige transportmiddel legges til grunn. Jeg har ikke lykkes med å skaffe slike tall, og men generelt er fly mest energikrevende.

«Den mest energieffektive måten å transportere gods i 1994 var ved tank- og kombinertskip, tørrlasteskip, jernbane og lastebiler… energiforbruket pr. tonnkilometer er omvendt proporsjonalt med transportmiddelets nyttelast.» Det betyr at jo mer du laster på bilen, jo mindre energi bruker du pr. tonnkilometer. (Kilde: Naturressurser og miljø 1997.)

For de andre transportmidlene vil rullemotstand, tomvekt kontra nyttelass, hastighet, vind og stigning ha betydning. For en fullasta trailer øker forbruket av diesel fra ca. 2,8 liter pr mil på flat vei til 28 liter pr. mil i 8% stigning, mens hastighetsreduksjon fra 85 til 65 km/t vil gi kostnadsreduksjon på 2 kr pr. liter. En maksimum tillatt stigning på for eksempel 6% vil gi stor innsparing av energi.

I denne sammenheng er det verdt å huske at høyhastighetstog vil være langt mer energikrevende enn tog i normalfart. Dersom de nye togene tar over for fly vil vi oppnå besparinger, men i og med at fly har 0,1% av dagens frakt er det lite å hente her, og høyhastighetstog vil fort bidra til å øke det totale energiforbruk.

Røde Fane nr 1, 2000 hadde for øvrig en interessant artikkel om entropi som anbefales.

Hva slags energi?

Det har stor betydning hva slags energikilde som benyttes, fossilt brennstoff eller fornybar energi, som vann- vind- bølge- eller solkraft

Forurensing

«Utvinning og bruk av fossile energivarer er den viktigste årsak til luftforurensning i verden. Disse forurensningene kan ha både lokale, regionale og globale skadevirkninger.»

De viktigste globale og regionale er klimaendringer og forsuring av jord og vann. I tillegg har vi nedbryting av ozonlaget, men det påvirkes i liten grad av utslipp fra transport.

«De globale utslippene av de såkalte klimagasser, i første rekke karbondioksid, metan og lystgass, er av et slikt omfang at de er i ferd med å påvirke klimaet på jorden. Verdens nasjoner forsøker å samordne tiltak mot utslipp av disse gassene, i første rekke gjennom Kyoto-protokollen.» (Kilde: SSB, side 15.)

Klimaendringer

Uten den såkalte drivhuseffekten ville jordas middeltemperatur vært -18 og ikke +15 som nå. Men utslipp av klimagasser kan føre til økt oppheting. Det er stor usikkerhet knyttet til dette, men det er gambling med jordas framtid å ikke ta opphetinga alvorlig. Klimagassene er: Karbondioksid CO₂, Metan CH₄, Lystgass N₂O, fluorholdige gasser og svevestøv PM10.

Også her bør en sammenligning mellom utslipp pr. tonnkilometer for de forskjellige transportmiddel legges til grunn, og igjen er det like vanskelig å finne slik statistikk. En indikasjon få vi ved å se på den prosentvise andel av CO₂ utslippa til luft i 1995:

• Oljeutvinning 20,1%
• Metallproduksjon 12,7%
• Biltrafikk 22,2%
  • Bensindrevne 13,2%
    • Lette kjøretøy 12,9%
    • Tunge kjøretøy 0,3%
  • Dieseldrevne 9,0%
    • Lette kjøretøy 2,4%
    • Tunge kjøretøy 6,6%
• Motorsykler, moped, scooter 0,3%
• Motorredskaper 2,1%
• Jernbane 0,3%
• Skip og båter 10,0%
  • Kysttrafikk, småbåter 6,1%
  • Fiske 3,4%
  • Mobile oljerigger med mer 0,5%
• Luftfart 3,7%

Når jernbane står oppført med 0,6% er det fra de litt over 20% av jernbanefrakten som går på diesel. For den elektrifiserte delen regnes ikke utslipp.

Når vi kan brekke ned elementene i veitransport ser vi at 6,6% kommer fra tunge kjøretøy. Siden båt, tog og fly er avhengig av bil til å hente og levere det alle meste av varene i byer og tettbygde strøk må denne delen av utslippa deles. Tar vi bort bussene blir det kanskje 4% igjen fra trailertrafikken. Sekkeposten «Kysttrafikk, småbåter» er på 6,1%. Hvor stor andel som er småbåter veit jeg ikke, men når vi husker at 55,3% av frakta i 1995 gikk på bil mot 35,2 på båt, så tyder ikke disse talla på at det blir mindre CO₂ utslipp ved å frakte varer med båt enn bil.

En annen tabell fra 1996 gir noe forenkla disse utslippa i CO₂ ekvivalenter (alle klimagasser omregna til CO₂):

• I alt 55,4 mill. tonn
  • Landtransport, innenriks 5,42%
  • Sjøtransport, innenriks 2,53%
  • Lufttransport 1,99%

(Kilde: SSB, side 15.)

Problemet her er at både person og godstransport er med. I 1996 gikk nesten 100 ganger flere passasjerkilometer på land enn sjø (52.029 mot 598 millioner), og forholdet på gods var 53,4 på vei mot 37,3. Også disse talla tyder på at miljøgassutslippa er større fra båt enn bil.

Forsuring av jord og vann

Her er det først og fremst NO_x og SO₂ som er viktige. Utslippa transporteres i luft over lange strekninger og bidrar blant annet til fiskedøden i ferskvanna på Sørlandet samt til luftveislidelser. Transportsektoren bidrar tungt ved forbrenning av fossilt brennstoff.

I følge miljøstatistikk for 1995 var utslippene av svovel slik, beregna etter kilo og for en gangs skyld pr. tonnkilometer gods:

• Dieseljernbane: 0,04
• Lastebiler: 0,09
• Godsskip: 0,11
• Hurtigbåter og lokalruter: 2,78

Tall for 1998:

(Kilde: Utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn)

Oppsummering

Hovedmengden av miljøgassutslippa i veitransport kommer fra persontransport. Godstransport med båt gir størst utslipp av bane, båt og bil.

På lokalplan er støy og støvplager verst. Siden de færreste bedrifter har togspor eller kai og derfor er avhengig av distribusjon med bil vil ikke dette endre seg om man skifter transportmiddel.

Plasshensyn hindrer en enda grundigere gjennomgang av flere faktorer.

Reform eller revolusjon?

«Arbeiderne i de større bedriftene i produksjon og transport er den tradisjonelle kjerna i arbeiderklassen. De er konsentrert, godt organisert, strategisk plassert i produksjonen av merverdien og står i direkte konfrontasjon med de sentrale delene av borgerskapet. Sjøl om denne delen av arbeiderklassen siden midten av syttitallet har gått tilbake i antall, så er kjerneproletariatet stadig en ledende kraft i arbeiderklassens kamp.» (Fra AKPs prinsipprogram.)

Mens den vestlige industriarbeiderklassen reduseres som et resultat av globaliseringa, inntar transportarbeiderne en stadig viktigere strategisk posisjon i vårt samfunn, og da spesielt i vegtransporten. Samtidig blir arbeidssituasjonen til sjåførene stadig forverra med trafikktetthet, stress, vegstandard og parkeringsplasser som stikkord.

Venstresida og trailersjåførene

I denne situasjonen kan trailersjåførene og transportarbeiderne gå i flere retninger. Under dieselaksjonene i vinter var FRP tidlig ute med tydelig støtte, mens RV og AKP nølte lenge før de støtta.

Lukter, bråker og er uønska! Miljøbevegelsen har noe forenkla utropt lastebilen m/sjåfør som den store miljøsynder.

Det er viktig for venstresida å ha en taktikk i forhold til dagens transportarbeidere. Uten å vinne transportarbeiderne blir det ingen omveltning, og uten en omveltning blir det ingen ny transportpolitikk.

av John Bellamy Foster

Denne artikkelen er dedisert til Paul Sweezy på 90-års dagen. Den er også ment som et personlig uttrykk for min overbevisning om at Monopolkapitalen (1966) av Paul Baran og Paul Sweezy fortsatt er det beste utgangspunkt for å forstå den historiske utviklingen til USA og andre avanserte kapitalistiske økonomier. Monopolkapitalen gir en omfattende analyse av kapitalakkumulasjon og krise rotfestet i teorier fra Marx, Keynes, Kalecki og Schumpeter. I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i denne analysen for å kommentere noen av de sentrale utviklingstrekkene i vår tids økonomi – i et nytt millennium preget av monopolkapitalens globalisering.

Økonomer har som alle vet, svært ulike syn på hvordan økonomien fungerer. Det viktigste skillet går mellom venstre og høyre – et skille med grunnlag i klasse. Men også på venstresida er det områder der det er skarpe uenigheter. En av disse er om hvor sentral den keynesianske revolusjonen er for utviklinga av den økonomiske teorien. Ga den revolusjonen i økonomisk tenkning som er forbundet med tenkere som Keynes og Kalecki, lærdommer som marxistiske økonomer bør betrakte som essensielle? En annen uenighet er om rolla til monopol og konkurranse. Hvor sentral er konsentrasjon og sentralisering av kapital for vår forståelse av hvordan kapitalismen fungerer i våre dager – ett århundre etter at marxister og andre radikale først reiste spørsmålet om monopolkapitalisme? Uansett hvilke abstrakte teorier en har – og alle teorier bygger pr. definisjon på en hvis grad av abstraksjon – ligger deres anvendbarhet i evnen til å forklare hverdagens virkelighet, samtidig som den gir den strategiske analysen som er nødvendig for praktiske revolusjonære løsninger.

Gjennom hele Monthly Reviews historie har bladet fremmet en teori som er kjent som monopolkapital- eller stagnasjonsteorien. Dette perspektivet, trukket opp i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, argumenterer med at teorien til Marx om «loven om profittratens fallende tendens» ikke lenger var direkte anvendbar i den monopol-kapitalistiske økonomien som utviklet seg i begynnelsen av det tjuende århundret. Den måtte erstattes av en «lov om overskuddets tendens til å øke» – hvor overskuddet (surplus) var definert som forskjellen mellom lønna til produksjonsarbeiderne og den totalt tilførte verdien (value added). En avgjørende motsigelse i kapitalismen i dens monopolistiske stadium er derfor det økende overskuddet og de tilhørende problemene med å absorbere overskuddet. [1]

Det økende overskuddet og akkumuleringen av dette enorme overskuddet betyr at kapitalistiske selskap står overfor problemet med hvordan de skal anvende alt sammen, dvs. hvordan bruke oppsamlede kontanter til å skape mer profitt. Kapitalistene kan riktig nok bruke eller kaste bort noe av dette overskuddet til personlig forbruk. Men dette blir småtteri sammenlignet med størrelsen på det økende overskuddet. Så problemet blir fortsatt hvordan absorbere det virkelige og potensielt tilgjengelige overskuddet. Generelt blir svaret søkt i nye investeringer, men den slags ekspansjon av kapitalen blir møtt av forbruksbegrensninger som kommer av fordelingen av inntekt: hvem vil kjøpe den økte produksjonen? Nye epokegjørende oppfinnelser — som påvirker akkumulasjonen på linje med dampmaskinen, jernbanen og bilen – kunne muligens gi tilstrekkelig profitable investeringsmuligheter. Slike epokegjørende oppfinnelser er imidlertid historiske mer enn økonomiske faktorer som en ikke kan regne med vil opptre når de trengs og i den skala som er nødvendig for å absorbere overskudd. Til og med det overveldende nye området, datamaskiner/digital teknologi, har hittil bare absorbert en liten del av det massive økonomiske overskuddet som henger over økonomien. Utenlandske investeringer, som en gang ga utløp for overskuddet, har blitt en effektiv metode for å overføre overskudd fra periferien til senteret av det kapitalistiske systemet og forverrer problemet. Alt dette betyr at systemet har en sterk tendens i retning stagnasjon, som stammer fra dets manglende evne til å finne anvendelser for alt overskudd som virkelig og potensielt skapes i produksjonen. Dette blir delvis (men bare delvis) kompensert av forskjellige motvirkende faktorer, som kraftanstrengelser for å øke salget, utgifter til militæret og den finansielle ekspansjonen.

Som alle teoretiske perspektiv må dette testes mot virkeligheten, og modifiseres der det er nødvendig for å forklare endrede historiske betingelser. I det som følger, vil jeg prøve å vise konkret ved å fokusere på nåværende historiske utviklingstrekk, hvorfor jeg mener at denne generelle tilnærmingen er avgjørende for å forklare de økonomiske forholdene i våre dager – i begynnelsen av det nye millennium.

Festen

Det første en merker seg når en ser på det som rører seg i dagens økonominyheter, er at storselskapene flommer over av økende profitt. De siste månedene av 1999 var pressen euforisk da det ble klart at «festen» – med referanse til den nåværende perioden med ekstraordinært høye profitter – ville fortsette inn i det nye årtusen. I sin kvartalsvise resultattavle midt i august erklærte Business Week at «Amerikanske selskapers profitt cruiser i høy fart (….) Profitten for de 900 firmaene på Business Week resultattavle steg gledelige 28% i løpet av årets andre kvartal, det beste resultatet siden siste periode av 1996.» Hva var drivkrafta til ekspansjonen i denne seine fasen i oppgangskonjunkturen? Det hadde det samme magasinet oppgitt to uker tidligere til å være det faktum at selskapene flommet over av kontanter, med 851 millioner dollar i inntekter som blei pløyd tilbake i bedriften. I desember 1999 blei det sagt i forretningsverdenen at USAs økonomi gikk ut av årtusenet med en suksess som savner sidestykke. [2]

Det er vel unødvendig å si, men den store festen på den økonomiske tinden av samfunnet er en eksklusiv affære. Veksten i rikdom på toppen som Business Week fortalte sine næringslivslesere om, har blitt akkompagnert av en relativ nedgang i inntekt og andel av rikdommen på bunnen – med svært lite økning i realinntekta blant lønnsarbeidere. En meningsmåling av Harris på slutten av 1999 viste at mesteparten av USAs befolkning mente at de ikke hadde nytt godt av det som nå, i følge National Bureau of Economic Research, er det lengste konjunkturoppsvinget i nasjonens historie. Det har vart siden mars 1991. Resultatet er neppe overraskende med lønninger som knapt har rikket seg og når det bare er en femtedel av befolkningen som har eiendeler på aksjemarkedet utover pensjonsfond. «Det viktigste skillet,» erklærte Business Week i 27. desember utgaven 1999:

«… ser ut til å gå mellom amerikanere som får en ekstra inntektsøkning fra aksjemarkedet eller av en dot.com-arbeidsgiver, og alle andre. Faktisk har den mest slående utviklingen i den nye økonomien for mange vært slutten på 40-timers uka: amerikanerne tilbringer nå flere timer på jobb enn arbeidere i noe annet industrialisert land. Men veksten i reallønn pr. time har sunket fra 4,3% årlig rate i 3. kvartal 1998 til 2,3% i år (…) Dette kan forklare hvorfor 51% av amerikanerne føler seg snytt av arbeidsgiveren, i følge en ny studie fra Opinion Research Corp. International.»

Business Week advarte faktisk sine næringslivslesere om at de 52% av befolkningen som i følge den samme meningsmålingen fra Harris’ viste sympati med de som protesterte i Seattle, reagerer på virkelige økonomiske problemer og at protestene raskt kan flytte seg i stor skala fra gatene til arbeidsplassene.

Monopolkapitalen og overskuddets tendens til å øke

Men motsigelsene i økonomien er mye mer akutte enn en gjennomlesing av næringslivspressen skulle få en til å tro. De har med hele utviklingen av akkumulasjonen under monopolkapitalismen å gjøre. En måte å begynne og forstå de forholdene som økonomien i USA nå blir stilt overfor, er å se mer konkret på det økonomiske overskuddet som blir skapt av samfunnet.

En punktvis oppstilling av det totale økonomiske overskuddet, som tar med alle relevante komponenter fra offisielle regjeringsoverslag over nasjonale inntekter og utgifter, er en vanskelig oppgave som vi sjølsagt ikke kan prøve på her. Likevel, i en ekstremt forenklet utgave av en slik analyse, kan selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto renter taes som en første tilnærming til det virkelige økonomiske overskuddet. Denne utelukker imidlertid mange element som egentlig inngår i overskuddet, som utgifter til markedsføring. Dette beløper seg nå til mer enn en billion (en million millioner) dollar i året. [3] Når vi ser på utviklinga av det økonomiske overskuddet, målt på denne begrensede måten, oppdager vi at den andelen overskuddet utgjør av hele verdiskapningen er økende. Den gjennomsnittlige årlige prosenten som profitt pluss avskrivninger pluss netto rente for næringslivet utgjør av bruttonasjonalproduktet, økte fra 14,2% i perioden mellom 1946 og 1973 til 14,7% mellom 1974 og 1998. Videre, selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto rente regnet som prosent av BNP steg til sitt høyeste nivå noensinne, 16,6% i 1997. Dette er for første gang etter den andre verdenskrig over 16,1% som var nivået som blei oppnådd i 1929 (året for det store krakket) og over toppnivået fra verdenskrigen, som var 16,5% i 1942. [4] Dette gir en sterk antydning om at problemet med økende overskudd på ingen måte har blitt mindre de seineste tiårene, og er uløselig knyttet til monopolkapitalismen når den går inn i det nye millennium.

Styrken i tendensen til økende overskudd kan spores historisk, som vi har sett, til endringer som inntraff da systemet utviklet seg fra fri konkurranse til sin monopolistiske fase – dvs. forandringen fra en økonomi som i hovedsak besto av små familiebaserte firma til en økonomi som er dominert av store monopolistiske (eller oligarkiske) selskap. Konkurranse avler monopol og monopol avler konkurranse – men i et historisk utviklende mønster. Konkurransen, heller enn å forsvinne under monopolkapitalismen, blei på noen måter mer intens. Konkurransen om produktivitet og innovasjon – jaget etter å oppnå de laveste kostnadene – bare økte. Nye dominerende former for konkurranse oppsto også, spesielt de som er forbundet med markedsføring – målretting, produktutvikling, annonsering og salgsframstøt.

Men på områder som pris, produserte goder og investeringer blei konkurransens natur endret som et resultat av konsentrasjon og sentralisering av kapital. Dette skilte klart monopol-kapitalismen fra frikonkurranseperioden som gikk forut for den. Med framveksten av storselskapene var det ikke lenger priskonkurranse i virkelig forstand innafor modne monopolistiske industrier. Dette i motsetning til innen nye industrier, der en utskillingsprosess oppstår (som innen datamaskiner og digital teknologi generelt), og innafor industrielle sektorer som ligner på firmaene fra det tidligere konkurransestadiet.[5] Megaselskap har en tendens til prissamarbeid som Joseph Schumpeter sa, i en prosess med indirekte hemmelig forståelse/samarbeid, der de opptrer som prismakere mer enn pristakere. Prisene på ferdigvarer på modne monopolistiske markeder tenderer mot å gå bare en vei: oppover. Derfor har inflasjon (om den er 2-siffret eller på mer moderat nivå) blitt karakteristisk for monopolistisk kapitalisme. Prisdeflasjon (nedgang), som en gang var ganske normalt under kapitalismen, har i stor grad forsvunnet i «modne» industrier og i gjennomsnitt i systemet som helhet etter framveksten av «Big business».[6] Og dette gjelder på tross av det faktum at prisene på råvarer, spesielt fra den tredje verden, har en tendens til å bli presset nedover (ja, til å bli tatt av en deflasjonsspiral) – en konsekvens av hvordan det imperialistiske systemet fungerer.

Det at det blir mindre priskonkurranse i systemet som helhet, har sitt motstykke i måten produksjon og investeringer blir fastsatt på. Et stort firma vil ikke senke prisene når de blir stilt overfor en nedgang i etterspørselen, slik som i frikonkurranseøkonomien. De vil heller tendere til å senke produksjonen og øke mengden uutnyttet produksjonskapasitet for å forsvare fortjenestemarginen. Som et resultat vil investeringer, som er styrt av forventninger, tendere mot å bli regulert mer enn noe annet av nivået på uutnyttet produksjonskapasitet – og av forventet profitt på nye investeringer i fabrikker og maskiner om denne kapasiteten skulle bli øket. Empiriske studier har konsekvent vist at det bare er når kapasitetsutnyttelsen stiger over 85% i økonomien som helhet, at det ansporer til nasjonale investeringer; men dette er en prosess som begrenser seg selv, siden nye investeringer betyr vekst av ekstra produksjonskapasitet, som må finne et marked – investeringer tenderer slik på sikt til å føre til ledig kapasitet.

I denne merkelige delvis regulerte monopolkapitalens verden er det ikke lenger noen konkurranse på liv og død som truer overlevelsen for modne kapitalistiske selskap (selv om fusjoner og sammenslåinger for å oppnå større monopolmakt er vanlig). De gigantiske selskapene som dominerer våre dagers økonomi, er heller engasjert i kamp om relative markedsandeler. Sjøl om konvensjonelle lærebøker i økonomi fortsatt sier at eksistensen av perfekt konkurranse garanterer at økonomisk profitt er kortlivet eller ikke-eksisterende, får store firmaer i den virkelige verden av seinkapitalisme ikke bare vedvarende profitt, men det er et hierarki av profittrater mellom firmaene. Det er på mange måter fortsatt en konkurransepreget verden for selskapene, men målet er alltid å skape eller beholde monopolmakt – dvs. makt til å skape høy, vedvarende profitt gjennom et påslag på de primære produksjons-kostnadene. [7]

Produksjon og absorpsjon av overskudd

Formålet her er å forklare hvordan monopolkapitalens vekst er forbundet med slike fundamentale tendenser som økende overskudd og økonomisk stagnasjon, og hvordan dette skaper ulike forvrengninger i måten den kapitalistiske økonomien er antatt å fungere på (- i følge sine egne ideelle forestillinger). Det er da nyttig å se på verker av den post-keynesianistiske økonomen Myron Gordon. Hun har utviklet en empirisk analyse av akkumulasjonens underliggende mønster, med fokus på nivået av verdiøkningen i forhold til lønningene til produksjonsarbeiderne.[8] Gordon viser at, mens forholdet mellom verdiøkningen og lønna til produksjonsarbeidere i årene 1899 til 1949 svingte rundt 2,50, steg det ganske jevnt til 5,25 mellom 1949 og 1994, altså til mer enn det dobbelte av 1949-verdien. [9] Dette betyr at det er en vekst i forholdet mellom overskudd og produksjonsarbeiderlønn slik det fastlegges på produksjonsnivået.

Forandringene i ansettelsesstruktur i produksjonsbedriftene, fra å være primært innretta på ansettelse av produksjonsarbeidere til en struktur der det er mange flere arbeidere utafor produksjonen enn produksjonsarbeidere, er nært knyttet til dette økende overskuddet innafor produksjonen og til søking etter monopolmakt og -profitter. Gordon bemerker at ved begynnelsen av det tjuende århundre: «var produksjonsbedrifter (…) primært hvis ikke fullstendig, engasjert i produksjon. Ved slutten av århundret var deres primære aktivitet søken etter monopolmakt. Det store moderne firma pådrar seg utgiftene ved et vidt spekter av aktiviteter utafor produksjonen med den hensikt å opprettholde eller øke sin monopolmakt. Disse kan følgelig kalles monopolaktiviteter. Hensikten med monopolmakten er å øke marginene for firmaets produkter og å øke salget av produktene til disse prisene. Aktivitetene inkluderer forskning og utvikling for å forbedre eksisterende produkter, oppdage nye produkter og redusere produksjonskostnadene. De inkluderer salg og annonsering for å øke salget og påslaget på produksjonskostnadene. De inkluderer et forhold til arbeiderne der de skal overtales eller skremmes til å produsere mer eller akseptere lavere lønn. De inkluderer bidrag til politiske partier, lobbyvirksomhet og korrupsjon av regjerings/statstjenestemenn for å få tilgang til naturressurser på gunstige vilkår og andre fordeler fra regjeringen. De inkluderer ansettelse av advokater, bokholdere og finansmenn for å unngå skatt og omgå skatteregler og for å påvirke skattelovgivinga. Jeg kunne fortsatt. Disse handlingene kan være harmløse utover kostnadene og konsekvensene med hensyn til fordeling av inntekt. De kan være gunstige i den grad produktiviteten økes, eller ondartet i sine konsekvenser for samfunnet. Uansett, det de har til felles er søking etter den profitt som kan oppnås ved monopolmakt. [10]

I tillegg til utgifter i jakta på monopolmakt som sådan, er det også utgifter som kan sees på som skjult profitt – som de enorme inntektene (inkludert reserver for fallskjermer og pensjon) som settes av til topplederne. Selv om de behandles som «kostnads fratrekk» før profitten beregnes, er dette opplagt en del av det økonomiske overskuddet. De overdådige belønningene til firmaenes toppledere og deres snyltegjester kan i stor grad være betaling for vellykket jakt på monopolmakt, det umiddelbare målet for dagens «strategiske ledelse».

«Monopolarbeidere» definerer Gordon som alle ansatte arbeidere minus produksjonsarbeidere, altså er det ekvivalent med arbeidere utafor produksjonen. [11] Mellom 1899 og 1949 økte antall «monopolarbeidere» mer enn dobbelt så raskt som produksjonsarbeidere. Fra 1949 til 1994 stagnerte veksten av produksjonsarbeidere (fallende mot slutten av perioden), mens den gjennomsnittlige årlige veksten i «monopolarbeidere» var ca. 2%.

Et konkret eksempel på den radikale endringen som finner sted i dette henseendet i store selskaper, kan sees i tilfellet Microsoft. I regnskapsåret 1997 hadde Microsoft totale salgsinntekter på 11,4 milliarder dollar, mens arbeids- og materialkostnader i produksjonen bare var 1,1 milliard dollar. (Forskning og utvikling var på 1,9 milliarder dollar, salg og markedsføring 2,9 milliarder dollar, generell administrasjon 362 millioner dollar og brutto profitt/ bruttofortjeneste før skatt 5,3 milliarder dollar.) Direkte produksjonskostnader (arbeid og materiellkostnader i produksjonen) sto altså for mindre enn 10% av salgsinntektene, mens profitt utgjorde 47% av salgsinntektene. Resten var kostnadene ved å søke monopolmakt. De 5,3 milliardene dollar i profitt blei tjent med en total investering i utstyr, inventar og bygninger på mindre enn 2 milliarder dollar. [12]

Microsoft kan virke som et ekstremt eksempel – men som det ledende høyteknologifirmaet i verden, reflekterer det også den ekstreme retningen som kapitalen generelt tar. Dessuten er fenomenet ikke begrenset til programvarefirmaer eller dot.com-selskaper. Nike, for å ta ett eksempel til, har satt ut nesten all produksjon på underkontrakter til eiere av fabrikker i Kina, Indonesia og Vietnam. Titusenvis av arbeidere i Asia ansatt av disse underkontraktørene produserer sko som selges av Nike, som slik er fri til å vie nesten alle sine ansatte til å søke monopolmakt. I 1992 inkluderte Nikes lønningsliste åtte tusen folk på verdensbasis, og nesten alle i ledelse, salgsfremmende tiltak eller annonsering for Nikes «kuule» merkevareprodukter.

Det økonomiske overskuddet som skapes på dette viset, er enormt i likhet med kostnadene ved Nikes jakt på monopolmakt. I 1992 fikk Michael Jordan 20 millioner dollar av Nike for å promotere Nike sko. Dette var like mye som hele lønnsbudsjettet for de fire indonesiske fabrikkene som er involvert i produksjon for Nike. De i hovedsak kvinnelige arbeiderne tjener noen ganger så lite som 15 cent i timen, mens de jobber elleve timers dag. Fram til 1996 hadde forholdene for disse arbeiderne bare forbedret seg lite; tjuefem tusen arbeidere produserte sytti millioner par sko årlig (hvert av disse blei solgt for mellom $45 og $100 i Nord-Amerika) og fikk gjennomsnittlig 2,23 dollar dagen, ofte med 6 timer tvungen overtid. I Vietnam, dit Nike hadde satt ut mye av produksjonen sin på underkontrakter i slutten av 1990-åra, var forholdene ennå verre. I 1997 var de fleste av de 35000 arbeiderne som produserte Nike sko i Vietnam, kvinner som arbeidet 12 timers dag for en lønn på 2 dollar pr. par sko. Når Nike blir kritisert for arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer skoene, har de svart at de bare er et markedsføringsfirma, ikke involvert i produksjon. Med ordene til Nikes visepresidenten for Asia: «Vi kan ingenting om fabrikasjon. Vi er markedsførere og designere». [13]

Nike er et ekstremt eksempel, hovedsakelig på grunn av i hvor stor grad de har gått til outsourcing og kontraktsutsetting av produksjonen. Vanligvis er direkte investeringer i produksjon sett på som avgjørende ved fabrikasjon, siden muligheten til å produsere økonomisk overskudd ligger i produksjonen og i nyutvikling/innovasjoner som oppstår på dette nivået. Likevel har et generelt skifte av fokus fra produksjon til markedsføring og finans, vært et sentralt element i utviklingen av store firma gjennom det siste århundret. Så tidlig som i 1939, i en sak for det føderale konkurransetilsynet (Federal Trade Commission Inquiry), avslørte General Motors at en Chevrolet som blei solgt for 950 dollar, hadde produksjonskostnader på rundt 150 dollar, mens resten gikk til markedsføring, distribusjon og profitt. [14]

Fusjoner og finansiell spekulasjon

Det økonomiske overskuddet som skapes av foretakene, ifølge den forangående analysen, blir økt av jakten på monopolmakt. Og jakten på monopolmakt skaper sine egne kostnader, som i økende grad dominerer foretakenes balanse. Utgiftene knyttet til jakten på monopolmakt omfatter ikke bare markedsføring, de inkluderer også absorpsjon av overskudd gjennom metoder som fusjoner, sammenslåinger og finansspekulasjon. Når det økonomiske overskuddet øker, øker fusjonene hvis mål er jakten på en økende grad av monopolmakt gjennom konsentrasjon og sentralisering av kapital. Kapital som kunne blitt brukt til investeringer, brukes i stedet opp til å kjøpe og selge bedrifter – et konkurransejag som blir mer og mer desperat ettersom det blir mer globalt. De to største fusjonsbølgene i historia er de som forbindes med begynnelsen og slutten av det tjuende århundret. «Målt i forhold til størrelsen på økonomien,» i følge Økonomisk rapport til presidenten, 1999, «kommer bare bølgen av trustdannelser ved århundreskiftet i nærheten av det nåværende nivået på fusjonsaktivitet.» Verdien av fusjoner og oppkjøp bare i USA i 1998 oversteg 1,6 billioner dollar. Selskapsfusjoner og oppkjøp økte med en rate på nesten 50% pr år hvert år utenom ett mellom 1992 og 1998. Globalt blei fusjoner verdt mer enn 2 billioner dollar annonsert i løpet av de 3 første kvartalene av 1999. [15] De ledende sektorene i denne fusjonsbølgen har vært høyteknologi, media, telekommunikasjoner og finans, men megafusjoner har også forekommet innafor grunnleggende produksjon.

Det er ikke bare den kvantitative størrelsen på fusjonene og oppkjøpene som teller, men også typen og formålet. Mange av disse fusjonene er, som det blir bemerket i Økonomisk rapport til presidenten, «synergisøkende fusjoner», der store foretak søker stordriftsfordeler ved å gå inn i nært beslektede markeder. Videre, mens den store fusjonsbølgen ved begynnelsen av det tjuende århundret først og fremst var innrettet på kontroll med en overveldende del av det hjemlige markedet for 3 til 4 selskap, har våre dagers fusjonsstrategi dreid seg mot å konsolidere en betydelig andel av internasjonale markeder gjennom: (a) etablering av produksjonsmuligheter i andre industrialiserte land (der de største markedene finnes), og (b) oppkjøp og fusjoner på tvers av grensene.

Fusjonen i 1998 mellom Daimler Benz og Chrysler som skapte et selskap på 130 milliarder dollar, DaimlerChrysler, som Business Week kalte «den første globale bilkolossen», er et illustrerende eksempel. Det var et forsøk på å konsolidere en global markedsposisjon i en industri der det er «produksjonskapasitet til å bygge minst 15 millioner biler mer enn det kan selges hvert år». I følge markedsanalytikere fra McGraw-Hill er en slik konsolidering innafor bilindustrien på verdensbasis uunngåelig. Antallet ledende bilfirma i verden er ventet å synke til halvparten, fra 40 til 20 i løpet av de første 10-åra i dette århundre. [16]

Daimler-Chrysler-fusjonen blei fulgt opp forrige år av Fords overtakelse av Volvo. Dessuten øker takten på globaliseringen innafor monopolkapitalen i bilindustrien. I følge The Wall Street Journal 4. februar i år:

«Verdens to største bilselskaper er i ferd med å gå inn i en budkrig om en insolvent sørkoreansk bilprodusent – og resultatet av dette kan avgjøre hvilken som blir Nummer 1.

Ford Motor Co. har til hensikt å ta kampen opp mot General Motors Corp. I auksjonen om Daewoo Motor Co. bekreftet styreformannen i Ford, W. Wayne Booker, etter weekenden forrige ukes spekulasjoner om Fords planer. GM startet auksjonen da de tilbød rundt 6 milliarder dollar for mesteparten av Daewoos aktiva. Informerte kilder sier DaimlerChrysler AG også seriøst vurderer å delta i kampen. En talsperson for DaimlerChrysler ville ikke kommentere dette.»

Hvorfor er verdens største bilprodusenter så sterkt interessert? Ved første blikk er Daewoo Motor knapt verdt en slik oppmerksomhet. De skylder 16 milliarder dollar som det ikke kan betale, har bilfabrikker i noen av de merkeligste utposter, og deres amerikanske markedsførere har gitt ut en brosjyre som åpner med spørsmålet: «Dae-who?»

Men striden dreier seg om verdensdominanse. Fords rekke av overtakelser i 90-åra – kronet med kjøpet av Volvo for et år siden – har satt det i en posisjon til å kunne ta igjen GM som verdens ledende bilprodusent. Det firmaet som får Deawoo Motors årlige kapasitet på verdensbasis på omtrent 2 millioner biler har potensial til å bli størst. Til tross for at den nåværende fusjonsbølgen, som foranstående eksempel klart viser er innrettet på det globale snarere enn nasjonale marked, så er det underliggende målet velkjent. Som Michael Mandel, økonomiredaktør i Business Week, erklærte i oktober 1999, «De gamle markedssannhetene består: Når konsentrasjonen øker, er det lettere for de gjenværende spillerne å øke prisene. Innafor kopperindustrien har utsiktene til konsolidering bidratt til en prisøkning siden midten av juni på over 20% for kontrakter med levering i framtida (futures)».[17]

Det som nå er den største fusjonsbølgen i den kapitalistiske historia, forandrer raskt det globale konkurransemiljøet. Allerede i midten av 1990-åra sto de 300 største selskapene i verden for 70% av direkte utenlandsinvesteringer og 25% av verdens kapital. De 10 største telekommunikasjonsfirmaene kontrollerer nå 86% av et verdensmarked på 262 milliarder dollar – og analytikere forventer at antall gigantiske telekommunikasjons-firma som kontrollerer dette verdensmarkedet, blir halvert tidlig i dette århundret. Rivaliseringa mellom de gigantiske selskapene blir intensivert på det transnasjonale nivået ettersom selskapene prøver å karre til seg større og større deler av verdensmarkedet. [18]

Grunnlaget for den nåværende voldsomme fusjonsbølgen kan forståes bedre ved å undersøke måten selskapene finansieres på. Til tross for at det fortsatt ofte hevdes i lærebøker i økonomi at hovedhensikten både med å utstede nye aksjer og obligasjoner er å finansiere investeringer i produksjonskapasitet, så er dette langt fra tilfelle. I 1980-åra lånte selskaper i USA mye, ikke for å finansiere realinvesteringer (som de fortsetter å finansiere av bruttoprofitten), men i den hensikt å kjøpe tilbake egne aksjer (for å drive opp verdien av aksjene) og finansiere overtakelser. Denne opplåningen var altså innrettet på spekulative oppkjøp av eksisterende verdier med forventning om kursgevinster, og når det gjelder overtakelser, å skape nye monopolsituasjoner gjennom «synergi».

Wall Street

I 1990-åra har det skjedd en intensivert «avledning» av selskapenes fonds til Wall Street, men firmaene har i økende grad brukt egen profitt til disse formål heller enn lån. (Men de fortsatte også å låne som en defensiv taktikk mot fiendtlige oppkjøp). Den spekulative bobla som er forbundet med Internett og spesielt Nasdaq (se forklaring helt bak) har skapt en situasjon så fjernt fra virkeligheten ved den første måneden av år 2000 at den digitale giganten American Online (AOL) var i stand til å kjøpe Time Warner i en 183 milliarder dollar handel. Dette var den største (når dette skrives ennå ikke aksepterte) fusjonen i historia. Og AOL var i stand til å gjøre dette til tross for det faktum at de bare har 20% av de årlige salgsinntektene og 15% av arbeidsstokken til Time Warner. [19]

Vi er i økende grad stilt overfor en verdensøkonomi som styres av finansiell spekulasjon og forsøk på å skape global monopol– (eller oligopol- ) makt. Dette ledes an av media og telekommunikasjon og det sprer seg ut over alle sektorer av produksjonen. I denne forskyvinga mot en mer global arena, er det en sannsynlighet for økende valuta- og handelskriger mellom kapitalblokkene, til tross for at kjernekapitalen prøver å forebygge trøbbel ved å etablere nye organer som skal lage regler på det internasjonale nivået, slik som Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men virkelig makt finns ikke i slike overnasjonale regelskapende organer (som aldri kan bli en «kapitalens internasjonale»), men hos virkelige stater og selskaper.

USA og verdenskonkurranse

I denne tidsalderen med kapitalens globalt ekspanderende kretsløp har USA i hovedsak vært i stand til å bestemme farten. Årsaken til denne fordelen for USA ligger ikke bare i dollarens spesielle rolle; dets militære makt; de amerikanske selskapenes evne til å posisjonere seg strategisk i globale markeder og oppnå oppsiktsvekkende prispåslag (bevis på monopolmakt); eller dets posisjon som tilfluktsted for utenlandsk kapital. Den ligger også i den lave økningen i lønnskostnader pr. produsert enhet i produksjonen i USA i forhold til i produksjon i andre kapitalistiske land. Dette kan sees av tabellen nedenfor. Med unntak av USA og Canada, har alle G-7 landene tosifret prosentvis lønnskostnadsvekst fra 1985 til 1990, justert for valutakurs. Dessuten beholdt USA en lavere økning i lønnskostnader pr. produsert enhet i perioden 1990 til 1998, justert for valutakurs, enn de to største konkurrentene: Japan og Tyskland.

Gjennomsnittlig årlig endring av lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien.
G-7 landene: Basis US Dollar.

Kilde til tabellen: United States Department of Labor, Bureau of Labor Statistics: «Internasjonal sammenlikning av utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr produsert enhet i industrien 1998», News, 27. august 1991, tabell D, side 11. Lønnskostnader pr produsert enhet inkluderer både direkte og indirekte betaling til ansatte. Direkte betaling inkluderer lønn og gasje (omfatter også betaling til ledelsen i selskapet), feriepenger, tips, bonuser etc. Indirekte betalinger inkluderer arbeidsgivers andel av lovpålagt forsikring og bedriftsinterne eller private trygdeordninger, inkludert sosialtrygd, privat pensjon og helse- og velferdsordninger og kompensasjon til arbeidere for ulykker.

Lønnskostnader pr. produsert enhet er en mer omfattende indikator for internasjonal konkurranseevne enn vekst i arbeidsproduktivitet, som den delvis gjenspeiler. Herav følger, sier analytikerne fra Byrået for Arbeidslivsstatistikk (Bureau of Labor Statistics), at det er den relativt langsomme veksten i lønnskostnader pr produsert enhet i USA som viser den avgjørende konkurransefordelen som er oppnådd av USA i forhold til dets viktigste konkurrenter i perioden etter 1985.[20] Det kan ikke være tvil om hva den grunnleggende kilden til denne fordelen er: i effektiviteten i klassekampen mot arbeiderne i USA. I følge en forskningsstudie har realverdien etter skatt av timelønn for produksjonsarbeidere i USAs økonomi sunket med nesten 14% mellom 1977 og 1995. [21] Den nåværende ekspansjonen har blitt ledsaget av økende angrep på fagforeningene; vekst i «ikke standard ansettelse» (der deltid og andre usikre ansettelsesformer utgjør en større og større andel av den totale sysselsettinga); lengre arbeidsdag; og nedskjæringer i statens utgifter til menneskelig velferd. I denne kampen for å senke gulvet har kapitalen i USA spilt en ledende rolle og dens viktigste konkurrenter beveger seg i økende grad i samme retning.

Den samme generelle prosessen som finner sted i økonomien i USA, skjer også globalt på en mye større og mer polarisert skala. Det Harry Magdoff nevnte i Imperialismens tidsalder allerede i 1969 er enda mer åpenbart i dag (selv om det nå gjelder for de gigantiske selskapene i mange stater): «Det er det erklærte målet til disse internasjonale firmaene (USAs multinasjonale) å oppnå den laveste produksjonskostnaden pr. enhet på verdensbasis. Det er også målet deres, sjøl om det kanskje ikke sies åpent, å komme ut som vinneren i fusjonsbevegelsen i det europeiske fellesmarkedet, og å kontrollere like stor andel av verdensmarkedet som de gjør i markedet i USA.» I virkeligheten er det en «grunnleggende enhet» mellom USAs økonomi og dens utenriksøkonomiske politikk. I følge konsensus mellom de dominerende selskapene går kamp mot hjemlig arbeiderklasse hånd i hånd med kamp mot andre kapitalistiske blokker og med kamp mot den allerede superutbyttede arbeiderklassen i tredje verden. I hvert enkelt tilfelle er målet snever søken etter lave produksjonskostnader, økende profittmarginer, kapitalverdiøkning og global monopolmakt – på bekostning av alle andre interesser og verdier. [22]

Denne «grunnleggende enhet» i systemets akkumulasjonsjag på alle nivåer på begynnelsen av det tjueførste århundre skjuler dets egne indre antagonismer. Anti-WTO protestene i Seattle kan signalisere det fakta at festen for kapitalen ved dette historiske tidspunkt nesten er over – på mer enn en måte.

Ordforklaring:

Nasdaq er et system for notering av aksjekurser for National Association of Securities Dealers (NASD), som gir sanntids børsnoteringer for aksjer til meglere over hele verden. Det er et salgssystem for aksjer som ikke er notert ved New York Stock Exchange (NYSE), men ved NASD og som selges OTC (over-the-counter – over desk, i realiteten via data). Kravene til selskaper for å bli notert her er ikke så strenge som ved NYSE. Aksjer her inkluderer Microsoft og Intel. Navnet kommer av at det er et automatisert børsnoteringssystem (automated quotationsystem), altså NASDaq = Nasdaq. (Min anmerkning, Kjell Johansen)

Fotnoter:

[1] Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital (New York: Monthly Review Press, 1966 – norsk utg. Pax 1971), s. 125. Det må understrekes at når de refererer til «tendensen til stigende overskudd», så har Baran og Sweezy på ingen måte ment å presentere dette som en streng lov (iron law), dvs en som ikke er utsatt for motvirkende faktorer som modifiserer og lindrer dens effekt. Tvert imot legger de hele tida vekt på at dette bare er en tendens (eller tendensiell lov) som ikke kan studeres uavhengig av slike motvirkende faktorer.

[2]Business Week, August 16, 1999, s. 88-90, August 2, 1999, s. 28-31 og Desember 27, 1999, s. 52-55.

[3]Kevin J. Clancy og Robert S. Shulman, Across the Board (Oktober 1993), s. 38, og Marketing Myths that are Killing Business (New York: McGraw Hill, 1994), s. 140, 171.

[4]National Income and Product Accounts of the United States, vol. 1, Tables 1.1 and 1.16; and U.S. Commerce Department, Survey of Current Business, vol. 79, no. 8 (August 1999), s. D2 and D5. Jeg vil takke kollega og venn Michael Dawson for den opprinnelige analysen av disse dataene. Det må bemerkes at avskrivning av og til blir sett på som en kostnad som skal trekkes fra før en kommer til netto profitt, men i praksis er avskrivninger (hvis mengde har økt voldsomt pga økende skattemessige avskrivninger) del av det sosialt akkumulerte fond (eller totale økonomiske overskudd) som er tilgjengelig for kapitalen og derfor må inkluderes i overskuddet. Med andre ord de passende kategoriene for å analysere akkumulasjonen er brutto profitt, brutto sparing/ overskudd og brutto nasjonalprodukt (som alle inkluderer avskrivinger) heller enn netto profitt, netto sparing og netto nasjonalprodukt. For en mer detaljert diskusjon av disse spørsmålene og en mye mer omfattende empirisk behandling av overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «The Tendency of Surplus to Rise, 1963-1988,» i John B. Davis, ed., The Economic Surplus in Advanced Economies (Brookfield, Vermont: Edward Elgar, 1992), s. 42-70. En sterkt forkortet versjon av denne undersøkelsen blei publisert med samme tittel i Monthly Review, vol 43, nr. 4 (September 1991),s. 37-50. For en grafisk framstilling som viser overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Is There an Allocation Problem?: Accounting for Unproductive Labor,» Science & Society, vol. 58, nr. 3 (Fall 1994), s. 323

[5]Både monopolistiske og konkurranseutsatte sektorer av økonomien fortsetter å eksistere side om side, men de gigantiske selskapene, som i stor grad er i stand til å kontrollere nivået på priser, produksjon og investeringer er det typiske firma på en dynamisk måte innafor monopolkapitalistisk økonomi. Natural Resources Committee, ledet av Gardiner Means, merket seg forskjellen i prisstruktur mellom monopolistiske og konkurranseutsatte industrier , i sin rapport «The Structure of the American Economy»(1939) skrev de at uttrykket «monopol» kunne brukes «for å referere til situasjoner der en individuell produsent eller en gruppe produsenter i samforstand har nok kontroll over prisene til å gjøre monopol profitter mulig, dvs profitter over det nivå som er nødvendig for å få til nye investeringer i andre industrier som ikke er underlagt monopolkontroll.» Tilsvarende, «en situasjon blei generelt sett klassifisert som konkurranseutsatt hvis det er for lite kontroll over prisene til å gjøre monopolprofitt mulig.»

[6]Se Harry Magdoff, «A Note on Inflation,» i John Bellamy Foster og Henryk Szlajfer, ed. The Faltering Economy: The Problem of Accumulation Under Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1984), s. 118-23. Det store krakket var sjølsagt et unntak fra inflasjonstendensen under monopolkapitalismen.

[7]Konkurranse som har som primært mål utvikling av monopolmakt (oppnåelse av overskuddsprofitt eller monopol renter) gjennom monopolisering av visse teknologier og markeder, er noen ganger kjent som «Schumpetersk konkurranse» og korresponderer tett med slik begrepet konkurranse blir brukt innenfor næringslivet i våre dager. Se James Galbraith, Created Unequal: The Crisis in American Pay (New York: The Free Press, 1998), s. 40-42.

[8]Myron Gordon, «Monopoly Power in the United States Manufacturing Sector, 1899 to 1994», Journal of Post Keynesian Economics, vol. 20, nr. 3 (Spring 1998), s. 323-25. Gordons analyse er inspirert av Michal Kaleckis begrep; «grad av monopol», definert som (pris) påslaget ut over gjennomsnittlige direkte produksjonskostnader. Om forholdet mellom Kaleckis analyse og den til Baran og Sweezy se John Bellamy Foster, The Theory of Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1986).

[9]Gordon, «Monopoly Power»,s. 323-25. Kategorien produksjonsarbeider, som mye av Gordons analyse avhenger av, beskrives i Census of Manufactures som: «Denne kategori innbefatter arbeidere (opp til og med formanns (line-supervisor) nivå) innen fabrikasjon, prosessering, sammensetting, inspeksjon, mottak, lagring, behandling, pakking, sending (men ikke levering), vedlikehold, reparering, vaktmester- og vakttjenester, produktutvikling, annen produksjon for bedriftens eget bruk (for eksempel kraftstasjon), protokollføring og andre tjenester som er nært knyttet til produksjonsoperasjoner i etablissementene som er dekket av rapporten. Ansatte over arbeidende formannsnivået er ikke inkludert.» General Summary, Census of Manufactures, 1992 s.A-1. Som i de fleste økonomiske statistikker er det noen spørsmål med begrepene kategorien produksjonsarbeider som må taes med i beregningen når en bruker statistikken, som det faktum at den ekskluderer alle ledere som overvåker produksjonen over formanns nivå (blant disse er mange ikkeproduksjons arbeidere) Likevel drar den et viktig skille mellom de produksjonsarbeiderne som er direkte involvert i prosessen med å produserer bruksverdier og arbeiderne utafor produksjonen som i hovedsak er innretta på ledelse, markedsføring og finans etc.

[10]Gordon, «Monopoly Power», s. 326-27.

[11]Det er noen teoretiske problemer med å sette kategorien » arbeidere utafor produksjonen» lik med begrepet «monopolarbeidere». En ting er at monopolmakt normalt sett er dypt forankret i produksjonen, slik at produksjonsarbeidere på et vis er «monopolarbeidere». Men Gordons mål er tydeligvis å framheve at produksjonsarbeidere er bundet opp i en stringent kapitalistisk logikk med å øke produktiviteten samtidig som kostnadene pr arbeidsenhet holdes nede – med andre ord øke utbyttingsraten – i motsetning til arbeidere utafor produksjonen (eller «monopolarbeidere») som har som hovedoppgave å øke påslaget (mark-up).

[12]Ibid, s.327-28.

[13]Richard J. Barnet and John Cavanagh, Global Dreams (New York: Simon and Schuster, 1994), s. 325-28; Walter LaFeber, Michael Jordan and the New Global Capitalism (New York: W.W. Norton, 1999),s. 106-07, 147-48; Davis Korten, The Post-Corporate World: Life After Capitalism, 1999),s. 77-78.

[14]Om General Motors, se Douglas Dowd, The Waste of Nations (Boulder: Westview Press, 1989),s. 65-66. Dette eksempelet tar sjølsagt ikke hensyn til det faktum at salgsbestrebelsene i virkeligheten hadde trengt inn i produksjonsprosessen i slike store selskap, som Veblen og seinere Baran og Sweezy argumenterte for, slik at innbefattet i produksjonskostnadene var kostnader knyttet til hyppige modellskifter – noe som sto for kanskje en tredjedel av produksjonskostnadene ved bilproduksjon ved midten av det forrige århundre. Se Baran og Sweezy, Monopoly Capital, s. 131-38.

[15]Economic Report of the President, 1999, p. 39; Korten, The Post-Corporate World, p.42; New York Times, January 19, 1998, p. A1; Michael J. Mandel, «All These Mergers are Great But …,» Business Week, October 18, 1999, p. 48.

[16]«The First Global Car Colossus,» Business Week, May 18, 1998, s. 40-41.

[17]Mandel, «All These Mergers,» p. 48.

[18]Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Virtual Capitalism,» i Robert W. McChesney, Ellen Meiosis Wood and John Bellamy Foster, ed., Capitalism in the Information Age (New York: Monthly Review Press, 1998), pp. 53-54; United Nations, Human Development Report (New York: Oxford University Press, 1999), p. 3.

[19]Doug Henwood, Wall Street (New York: Verso, 1997), pp. 72-75; Business Week, January 24, 2000, p. 37.

[20]U.S. Department of Labor, Bureau of Labor Statistics, A BLS Reader on Productivity, Bulletin 2474 (April 1996), p. 12.

[21]Eric A. Nilsson, «Trends in Compensation for Production Workers, 1948-1995», Review of Radical Political Economics, vol. 31, nr. 4 (December 1999), pp. 133-63.

[22]Harry Magdoff, The Age of Imperialism (New York: Monthly Review Press, 1969), p. 200. Om begrepet «grunnleggende enhet» om US-amerikansk akkumulasjon, se Harry Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present (New York: Monthly Review Press, 1978), p. 239.

av Per-Gunnar Skotåm

Raseringa av norsk anti-invasjonskapasitet som nå finner sted, vil om noen år kunne bli brukt som et argument for å integrere Norge helt og fullt i EU. «Det vil være eneste mulighet for å kunne gjenopprette et forsvar av territoriet» vil den økonomiske og militære eliten komme til å si.

Omlegginga av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet som har foregått på 90-tallet og som er foreslått forsterket gjennom forslag for de neste 20 åra, har som målsetting å styrke evnen til å bruke militær makt utafor landets grenser. Resultatet er at Norge ikke kan forsvare seg mot et kuppartet invasjonsforsøk.

«Fortsatt utenlandskrig og harde kutt i Norge»

Dette var overskriften i avisa Nordlandsposten (Bodø) 6. oktober i år. Journalisten hadde fotfulgt forsvarsminister Bjørn Tore Godal under hans besøk i byen, og tittelen var en god oppsummering. Godal hadde møtt ansatte og tillitsvalgte i Forsvaret. På et åpent møte om kvelden i regi av den lokale forsvarsforeningen og den lokale avdeling av Norges Reserveoffisersforbund ble premissene for den fortsatte omstillinga av Forsvaret levert. Han lovte at de drastiske vedtaka som må fattes, vil bli fattet fra fremleggelsen av ei ny langtidsmelding for Forsvaret på nyåret og fram mot sommeren.

Statsråden distanserte seg ikke fra de premisser og konklusjoner som i sommer ble lagt fram i Forsvarsstudie 2000 og i innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg, som kom med seks dagers mellomrom i slutten av juni. Uten at han gikk i detaljer ble de sikkerhetspolitiske premiss for radikalt å sluttføre den omstillinga som allerede har pågått i ti år, bekreftet av forsvarsministeren i hans foredrag.

Uka før forsvarsministerens besøk var det sjefsskifte i Forsvarskommando Nord hvor øverstkommanderende Einar Skorgen gikk av for oppnådd aldersgrense. I den forbindelse gav han et intervju hvor han slo fast at det nasjonale forsvaret nå er borte, og at Norge må konsentrere seg om å få dette på plass igjen. Bjørn Tore Godal beskrev dette som «…en helt gal analyse. Vi skal og må delta i internasjonale operasjoner.»

Det er sånn at Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert:

• USA
• Sentraleuropeiske land (EU)
• Russland

Sånn har det vært i hele det forrige århundret. Betydninga av Norge for andre krigførende makter har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa.

Norges betydning har i hovedsak ikke ligget i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, et hangarskip i strategisk betydning for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Norsk territorium er essensielt for stormaktene når det gjelder sjø, luft og elektronisk kontroll med Nord-Atlanteren og Nordkalotten. Den beste måten å sikre seg denne kontrollen på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

I dette århundret er i tillegg Norges rolle som energileverandør – olje, gass og elektrisitet, samt den økte rolla som matprodusent knytta til fisk – blitt stor og betydningsfull. Mottakerlanda på kontinentet vil ha behov for – særlig ved krise og krig – å sikre seg fortsatte leveranser.

En politisk uavhengighetslinje for Norge må ha en forsvarspolitisk linje som står for å etablere et effektivt anti-invasjonsforsvar som kan avvise enhver angriper. Et Norge som skulle ønske å være nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Det må ha evnen til å avverge forsøk fra noen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid.

Ekspansjon

Vi er nå inne i en verdensutvikling med sterk kapitalistisk ekspansjon. Denne skjer parallelt innad i alle kapitalistiske land med sterkt press for å privatisere offentlige tjenester og virksomhetsområder. Samtidig har sammenbruddet i den tidligere Østblokken gitt en kapitalistisk ekspansjonsmulighet inn i nye områder i ett omfang den vestlige imperialismen ikke har opplevd på 130 år. Samtidig som den kapitalistiske verden har fellesinteresse av å flytte fram de markedsøkonomiske posisjonene inn i disse nye områdene, preges samarbeidet av en sterk rivalisering stormaktene imellom om innflytelse på bekostning av hverandre.

Et av hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA, EU og Japan om og med Russland om Sovjets tidligere randstater i Øst-Europa og med India, Kina og de asiatiske tigrene som både mulig bytte og aktører.

For folk i Norge som skulle ønske å opprette og videreutvikle en nasjonal uavhengighetspolitikk på et ikke ekspansjonistisk grunnlag, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Konklusjonene i innstillinga fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg (FPU) – Et nytt Forsvar – vil begge avvikle den resterende del av hva som kan utgjøre et troverdig invasjonsforsvar.

FS har som premiss for sine vurderinger jobbet ut fra to hovedkriterier:

• «et alliansetilpasset forsvar, dvs en organisasjon tilpasset en rolle som norsk bidrag til allierte forsterkninger på norsk område.»
• «et terskelforsvar, dvs. en nedskalert versjon av dagens forsvar, tilpasset en annen og mer begrenset trussel enn det tradisjonelle invasjonsscenariet, og med en viss tilleggskapasitet for internasjo-nale operasjoner.»

Utenlandstjeneste

I studiens sluttfase besluttet forsvarssjefen at det siste alternativet skulle danne basis for det endelige strukturforslag.

Hovedpunkt i FS er at vernepliktsordningen opprettholdes, men med varierende vernepliktstid og reduksjon i innkallingstyrken. En vesentlig begrunnelse for opprettholdelse av vernepliktsordninga – inklusive sesjonering av hele årsklassen – er behovet for få tegnet kontrakt for utenlandstjeneste med ungguttene.

Repetisjonsøvelser av rulleførte soldater vil bare unntaksvis kunne skje.

Det vesentligste av hærens installasjoner i Nord-Norge opprettholdes, mens det vesentligste av hærens installasjoner i Sør- Norge legges ned til fordel for en konsentrasjon i Hedmark, Akershus og Oslo.

Missiltorpedovåpnet, MTB, foreslås avviklet sammen med en reduksjon i ubåt og mineleggerkapasitet. Sammen med allerede gjennomførte og foreslåtte nedlegginger av kystfort avvikles i realiteten vesentlige deler det kystbaserte invasjonsforsvaret. Minerydderkapasi-teten foreslås opprettholdt med begrunnelse at de kan ha betydning i internasjonale oppdrag.

Det vesentligste av Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge foreslås konsentrert til Bodø, mens den operative aktiviteten i Sør-Norge konsentreres til Ørland og Rygge.

Gjennomføres FS sine forslag vil det i 2005 kun være mobiliserbare hærstyrker i Norge på ca. 20% av nivået i 1990. Disse vil i tillegg i hovedsak være trent for, utstyrt for og innrettet på utenlandsoperasjoner.

Luftforsvarets stasjon Ørland vil fortsatt ha som formål å være øremerket internasjonale operasjoner. Gjennom nedlegging av stasjonære kystforsvars-installasjoner og mineleggerkapasitet samt nedlegging av det kystbaserte MTB-våpenet, svekkes de vesentligste delene av invasjonsforsvaret i Sjøforsvaret. Forslaget om opprettholdelse av fem nye fregatter, det mobile kystartilleriet og minesveiperkapasitet har som vesentlig begrunnelse at de kan spille en rolle i internasjonale operasjoner.

Innstillingen fra Forsvarspolitisk Utvalg som var sammensatt med representanter fra alle stortingspartiene, sammenfaller på alle vesentlige punkter når det gjelder premisser og konklusjoner med Forsvarsstudie 2000.

Under arbeidet har FPU hatt kontakt med arbeidet i FS. Det er derfor etablert et felles vurderingsgrunnlag som har resultert i en innstilling uten vesentlige dissenser innad eller i forhold til konklusjonene i FS (altså den fagmilitære ledelsen).

FPU og Sosialistisk Venstreparti

Arbeidet i FPU har hatt som uttalt mål å skape en politisk konsensus knytta til det sikkerhetspolitiske grunnlaget Stortinget skal forholde seg til, og den forsvarspolitikk som skal føres. Det har vært ei uttrykt målsetting for arbeidet å utvikle en slik konsensus for sikkerhets og forsvarspolitikken i ei «ny tid» for at dette spørsmålet skal heves over den daglige kiving i Stortinget. Dette er oppnådd gjennom FPU og også SV har akseptert de nye premisser med bare mindre merknader.

En debatt eller strid om vesentlige elementer i forsvarspolitikken vil ikke skje med utgangspunkt i stortingspartiene hvis det ikke først blir en sterk debatt i miljøer utafor Stortinget og Forsvarets overkommando. Tvert om vil de vesentligste stridsspørsmål bli redusert til reine lokaliseringskamper uten at premiss og konklusjoner på noe vis vil bli utfordret.

Det er flere faktorer som har bidratt til at de radikale endringsforslag som nå ligger på bordet fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), har kunnet oppstå.

Det er et poeng å drøfte disse faktorene fordi de på sitt vis vil påvirke ethvert forsvarspolitisk syn eller forslag sjøl om en skulle gå inn for helt andre løsninger enn de som nå ligger på bordet.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Warszawapakten har medført en grunnleggende endring av det potensielle trusselbildet. Som ett av to NATO-land med grense mot Sovjet hadde Norge en rolle som «frontlinjestat» i et oppgjør mellom øst og vest. Dette var, gjennom NATO-medlemskapet, strukturerende for etableringen av mange av de norske forsvarsinstallasjonene og grupperingen av norske styrker i forhold til å sikre overføring av andre NATO-tropper i en krigssituasjon. En god del av særlig Luftforsvarets anlegg er finansiert av NATO-midler og inngår i en struktur for å sikre overføring av utenlandske unsetningsstyrker. Samtidig var hærens gruppering tilpasset å skulle «holde fortet» til unnsetningene kom og hadde en stridsdoktrine, «oppholdende strid», tilpasset dette.

Den vesentlige endringen i den ytre trussel samt omprioriteringer også fra NATO har betydning for hvilken struktur og innretting et sterkt nasjonalt invasjonsforsvar må ha i framtida. En avvisning av premisser og konklusjoner i FS 2000 samt i FPU til fordel for opprettholdelse av et vernepliktsbasert invasjonsforsvar kan ikke bety å bare fortsette med det som har vært. Det må også bety noe mer og noe annet.

Det norske forsvarsbudsjettet hadde gjennom 80-tallet en realvekst pr. år på ca. 3%. Det ble i denne perioden bygd opp en struktur med personell og installasjoner som krevde en stor andel av forsvarsbudsjettet til løpende drift.

Forsvaret i 1989

Rundt 1989 var Forsvaret godt rustet til å kunne yte kraftig motstand mot en sovjetisk angriper. Det er en historisk ironi at Sovjetunionen på dette tidspunkt sto foran en fullstendig oppløsning.

På grunnlag av allerede vedtatte bevilgninger, investeringer og utdanningsprogram nådde det norske forsvaret høyden i sin anti-invasjonskapasitet rundt 1992. Det var utvikla en stor grad av evne til samvirke mellom de ulike våpengrenene samt tempo og kraftsamling i Hæren ved opptreden i større avdelinger. Dette var parret med en større grad av offensiv tenkning i den taktiske doktrina for hæroperasjoner samt at troppeføringsteknikken hos det lavere befalet vel aldri har vært bedre.

I en situasjon med svakere trusselbilde og derav lavere forsvarsbudsjett, betydde en opprettholdelse av alle elementer i den eksisterende struktur at kostnadene til en løpende drift ville ta en stadig større del av forsvarsbudsjettet. Dette kompenserte ikke med en fortsatt økning av realrammene. En prolongering av denne tendensen tilsa at omtrent hele forsvarsbudsjettet ville gå til drift rundt i år 2015 – så sant en ikke sterkt økte bevilgningsnivået. Det ville tilsi: ingen midler til investering og utvikling i nye og forbedrede våpensystemer.

Denne tendensen blir forsterka av at hvert generasjonsskifte av et våpen viser seg å være ca. dobbelt så dyrt i realverdi som det systemet det skal erstatte. Våpen har en langt raskere kostnadsutvikling enn andre industrielle produkter i verden.

Mange av de våpnene Norge anskaffa på 70-80-tallet, vil ha utspilt sin rolle i perioden 2005-2015. Og: Det er begrensninger i de økonomiske rammene – til dels uavhengig av hvilke sikkerhetspolitiske løsninger en er tilhenger av.

Det er nødvendig å slå fast at de endringer som har skjedd gjennom hele 90-tallet og som nå er foreslått gjennom FS og FPU, ikke i hovedsak skyldes økonomiske begrensninger i bevilgninger. De er et utrykk for et doktrinevalg fra forsvarsledelsen på basis av en konklusjon om at et forsvar av Norge gjennom et tradisjonelt vernepliktsforsvar, ikke er mulig.

Premissene for dette ble blant annet lagt gjennom oppsummeringen av Golfkrigen mot Irak i 1991, og det teknologiske nivå som der ble demonstrert.

Debatten rundt dette kom først opp i Norsk Militært Tidsskrift for ca. ni år siden, særlig knyttet til to artikler hvor nåværende informasjonssjef i Forsvarets overkommando, brigader Kjell Grandhagen, var medforfatter. Den entydige konklusjonen i artikkelen var at kun høyteknologiske, avanserte våpensystemer hadde noen effektivitet som demonstrert fra den vestlige alliansen mot Irak i denne krigen.

Å gå til krig uten å ha de mest avanserte våpen, vil tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende. USA lot være å bruke sine egne reservister under bakkekrigen til tross for flere måneders trening fordi det ble antatt at de ikke hadde oppnådd høyt nok treningsnivå.

På bakgrunn av dette og utfra en sammenlignende studie av oppnådde resultater fra flere norske repetisjonsøvelser slo nåværende brigader, Sverre Diesen, samme år fast i en artikkel i samme tidsskrift at: «..leidangens tid er definitivt forbi og kommer ikke tilbake».

Treningsnivå

Dette var rettet direkte mot at en mobiliseringshær med sitt lavere treningsnivå kunne ha noen effektiv misjon i forsvaret av Norge. Tvert om understreker han at det vil være direkte umoralsk å sende norske, vernepliktige mobiliseringssoldater mot en teknologisk overlegen og bedre trent fiende med de tap det ville medføre. En vernepliktshær vil etter hans vurdering tape. Om en taper den første dagen eller etter ti dager, spiller liten rolle utover å sikre seg et mer heroisk ettermæle. Hvis du ikke har ei linje for å vinne, er det etisk feil å gå til kamp.

Disse synspunktene ble gjentatt da Diesen sammen med nå avdøde, daværende forsvarsminister Holst, samt Martin Tiller fra Forsvarsdepartementet la fram Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 høsten 1992. Disse synspunktene har brigader Diesen kjempet for og forsvart i debatten i forsvarskretser gjennom hele 90-tallet. Samtidig har han stått sentralt som premissleverandør for flere av forsvarsstudiene gjennom 90-tallet som har ligget til grunn for utforminga av langtidsmeldingene. Han ledet forsvarsvarsjefens stab i arbeidet med den nylig avgitte Forsvarsstudie 2000, og fortsetter for tida å bistå Forsvarsdepartementets arbeid med den nye langtidsmeldinga som kommer vinter/vår 2001.

Dette er et uttrykk for at forsvarets militære og politiske ledelse er konsolidert på at et mobiliseringsbasert vernepliktsforsvar over hele landet skal avvikles til fordel for noe annet. Dette er i tråd med de føringer som er lagt i FS og FPU.

Vekk med vernepliktshæren

Langtidsmeldinga for forsvaret – Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 – var det første planmessige forsøket på å fjerne de vesentligste delene av et mobiliserbart vernepliktsforsvar som stammen i et nasjonalt basert invasjonsforsvar. Det hadde følgende premiss og hovedmålsettinger:

1. Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med andre utenlandske styrker. Altså: Et redskap for også å være tilstede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.
2. En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning.Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.
3. Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktsforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger. Vernepliktige som er eldre enn 34 år, innkalles kun unntaksvis til repetisjonsøvelser. Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller EU, legges definitivt bort.
4. Det ble lagt opp til en stillingsreduksjon i Forsvaret på minst 6.400 over en tiårs periode for å redusere løpende driftskostnader.

Så langt har kun ca. en tredel av personellreduksjonene blitt gjennomført, men det vesentligste i de andre punktene er gjennomført og til dels forsterka gjennom langtidsmeldinga fra 1997 samt de årlige statsbudsjett.

Sammenbruddet av Sovjetunionen, Østblokken og Warszawapakten samt den militære og teknologiske styrke-overlegenhet Vesten demonstrerte i krigen mot Irak i 1991, etablerte den nye verdensorden med USA som den eneste og ledende supermakt. USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.

Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999. På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning i forhold til USA og EU. På den andre sida er det et uttrykk for en bevisst stillingstagen fra de økonomisk og politisk ledende kreftene i landet. De enorme oljeinntektene som er samlet på statens og på private hender, har gitt dem en egeninteresse av å ekspandere videre. Klarest kom dette til uttrykk fra nåværende statsminister, daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg, i et innslag i Dagsrevyen i månedsskiftet september/oktober i 1996. Han var på besøk ved det Kaspiske hav og sto i Baku og pekte utover området med noen av verdens største og ennå uutnyttede oljekilder, mens han sa: «Her skal vi hente inntektene som i neste århundre skal betale for vårt helsevesen og pensjoner.»

Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel, har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utaskjærs. I første omgang forsøker den vestlige alliansen å flytte fram det kapitalistiske budskap gjennom markedsliberalistiske organisasjoner som: Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og WTO.

Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka. Foreløpig er det et stort «tomrom» å fylle for de vestlige og asiatiske kapitalistiske økonomiene i den tidligere Østblokken og de sørlige tidligere sovjetiske republikkene. Det er vesent-lige fellesinteresser for alle de kapitalistiske land i å etablere kontrollerbare markedskapitalistiske forhold. Samtidig er det en sterk rivalisering på gang mellom de samme landene knyttet til hvert sitt kapitalistiske senter rundt henholdsvis USA, EU og Japan hvor en hele tiden forsøker å komme de andre i forkjøpet med å etablere et økonomisk og politisk hegemoni.

De vestlige allianser har et behov for å kunne sende sammensatte ekspedisjonskorps ut i verden for å sikre sine interesse. Dette har medført et krav om å kombinere ulike lands militære styrker til ulike typer oppdrag. Parallelt med dette har EU et behov for å kunne spille en sjølstendig militær rolle. Dette har igjenmedført en sterkere europeisk forsvarsidentitet med rett til å kombinere NATO-avdelinger under EUs kommando.

Plug and play

Siden stadig større del av norske stridsavdelinger må ha en «plug and play» kompatibilitet – for å låne fra dataspråket – betyr det at vi under 90-tallet har fått utviklet et forsvar etter lego-prinsippet. Byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en tilpasset militær styrke for å løse en bestemt type oppgave. Samtidig er en økende grad av tjenesteinnholdet av politimessig karakter. Bemanning av sjekkpunkter, kontroll og visitasjon samt patruljering i byer og etter vei.

Denne omformingen av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Behovet for å bygge opp et militærapparat egna som ekspedisjonskorps har gjort det mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner og den økende graden av dette, har gått på bekostning av denne treninga.

En nedleggelse av de territoriale forsvarsinstallasjoner, kombinert med en oppstykking av de militære styrker til enkeltavdelinger som ikke er trent i nasjonalt samvirke, samt en manglende doktrine for forsvar av Norges territorium, fører til at løpet nok en er gang lagt for en gjentagelse av 9. april 1940!

Hvis dette er tilfellet, hva er så begrunnelsen for å trappe ned på det vernepliktsbaserte mobiliserbare invasjonsforsvaret og erstatte det med såkalte mer profesjonelle avdelinger innretta på samvirke med andre utenlandske styrker? Ett argument, men ikke det viktigste, er det som er nevnt over at forsvarsledelsen mener at norske vernepliktige mobiliseringssoldater ikke vil evne å løse oppgavene i framtidas krigsscenario. Det andre er at trusselen om en mulig invasjon er sterkt redusert i overskuelig tid – minst ti år. Dette er med all sannsynlighet rett – heldigvis.

Det tredje argumentet er økonomi. Landet har ikke råd til å opprettholde et vernepliktsbasert invasjonsforsvar modernisert med henblikk på framtidas utfordringer samtidig som en bygger opp styrker for å tjenestegjøre i utlandet.

Det fjerde og vesentligste fra den politiske og militære ledelsen er tesen om at «gnist kan tenne en præriebrann» for å si det med mine ord.

Begrunnelsen i de siste langtidsmeldinger for forsvaret samt i det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene for å bygge opp et ekspedisjonskorps er ett vesentlig punkt som sammenfattet med mine ord lyder: «En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet, kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser.»

Derfor er det faktisk en nasjonal begrunnelse fra Bjørn Tore Godal sin side når han avviser Einar Skorgens uttalelse om at det nasjonale forsvaret nå er borte. Hans argumentasjon er at ved å reise ut i verden og ta krigen der, forsvarer han landets grenser.

Dette er en analyse som stiller verden fullstendig på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden for å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer, mens vi plyndrer deres verdier.

De områdene som nå er åpne for kapitalistisk ekspansjon, har et utall av politiske, nasjonale og etniske motsetninger. De ulike kapitalistiske land spiller på alle disse motsetningene for å flytte fram sine egne posisjoner med påfølgende turbulens og uro i de områdene de opererer.

I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak, vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og omvendt og derigjennom forsøke å forlede det norske folk til å støtte opp om imperialistiske eventyr.

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener at landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava ble stilt for flertallet av norske menn – og etter hvert en del kvinner – og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. NATO-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi det bygger på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den ekspansjonistiske sida blir kamuflert av makthaverne.

Framveksten av Norge som nasjon er historia om kampen mot fremmedveldet. Gjennom vår egen historie mot fremmedveldet samt to folkeavstemminger med flertall mot å avgi nasjonal suverenitet, ligger det også en gjensidig respekt for at også andre land og nasjoner har rett til å velge sjølstendighet.

Hjem i kister

Den som skal skaffe oppslutning i det norske folk om imperialistiske eventyr ute, har derfor ingen lett oppgave. Han blir nødt til å fortegne hva som skjer, for å klare å få noe gjennomslag for et aksept av at norske gutter og jenter kommer hjem i kister etter å ha blitt sendt ut i verden på krigseventyr.

Dette er også en underliggende del av begrunnelsen for en reduksjon av vernepliktshæren og større satsing på kontraktsforplikta soldater og vervede. Vernepliktshæren er ikke motivert for utenlandseventyr. I tillegg blir hele identifikasjonsfaktoren for folk og forsvar gjennom vernepliktsordninga såpass redusert at det må innføres andre former for belønningssystemer for menige og offiserer. Lønn, heder, medaljer, parader osv. og andre borgerlig/militaristiske symboler som skal gi en status i samfunnet, vil bli viktigere. Karriere-muligheter både innenfor og utenfor Forsvaret vil bli motivene heller enn en felles ideologisk plattform for forsvaret av landet.

NATO-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som et veiskille når det gjelder EUs behov for å markere egen identitet på det militære området. Da fikk VEU – på den tida EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk – anledning til å bruke deler av NATOs militære apparat, infrastruktur og kommandoapparat uten at USA nødvendigvis var med. Konseptet ble kalt Combined Joint Task Forces (CJTF). Det vil si: kombinerte fellesstyrker. Sammen med NATOs reaksjonsstyrker Immediate Reaction Forces (IRF) var de det første eksemplet på det jeg har kalt «plug and play»-styrker.

Avgjørelsen kom etter sterk rivning innad i NATO, men med USAs samtykke. Det var et uttrykk for EUs behov for å skape et mer sjølstendig militærpolitisk uttrykk for seg sjøl. Siden midten av 90-tallet har det gått en debatt om ESDI (Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet), og hvorvidt den skal knyttes til VEU, NATO eller til EU.

Ambisjonene i EU har hele tida vært større enn de materielle ressursene de har vært villig til å sette av. Men utviklinga fortsetter. VEU er nå integrert i EU. På EU-toppmøtet i Helsingfors i fjor vedtok EU-lederne å etablere egne militære strukturer ved siden av NATO. Hovedmålsetting var at de innen år 2003 – på 60 dagers varsel – skulle greie å stable på beina en styrke på 60 tusen soldater. Planen er seinere justert opp til en styrke på 80 tusen soldater.

Det er nå tydelig at EUs ledere ønsker å utvikle en europeisk militær identitet på sida av NATO og ikke underlagt USA. Dette ble videre for-sterket gjennom de nylig gjennomførte vedtak som ble fatta mandag den 13. november fra EUs side om en forsterkning av European Security and Defence Program (ESDP), programmet for å få på plass den militære delen av unionen.

Dette skaper noen rivninger innad i EU mellom britene som bremser den delen av EUs militære utvikling som kolliderer med USAs ønsker, og Tyskland/Frankrike som er pådriverne for en stadig sterkere sjølstendiggjøring for EU i forhold til USA.

Parallelt med dette vedtok NATO-toppmøtet i Washington i fjor Defence Capabilities Initiative (DCI ) for å tilpasse den militære evnen til det nye «out of area»-konseptet, såkalte «ikke paragraf 5 operasjoner». Dette er både et svar fra USA for å være ledende, men samtidig et middel for å kvalitetssikre de ulike styrkekomponentene så de faktisk kan plukkes, settes sammen og fungere i gitte situasjoner. Dette er et kvalitetssikringsopplegg som skal standard-isere alle operative elementer i en avdeling som treningsnivå, våpentyper, kommunikasjon og etteretningssystemer, taktisk doktrine og stridsfilosofi – for å ta det vesentligste.

Dette programmet tjener ikke bare USAs egne interesser, men bidrar også til å tilpasse avdelinger fra ulike EU-land, som samtidig er medlemmer av NATO, til framtidige fellesoperasjoner innafor en rein EU-hær. Det europeiske militære samarbeidet under ledelse av USA i NATO og det europeiske militære samarbeidet under ledelse av EU i og utafor NATO, spriker mer og mer. Sannsynligheten for at dette vil sprekke de nærmeste tjue åra, er overveldende stor.

Norge verst

Norge er det landet som så langt har innmeldt størst andel av sine militære styrker til internasjonale oppdrag for NATO. Den 21. november meldte Norge ved forsvarsminister Godal inn 3.500 soldater også til EUs militære styrker. Norge er i ferd med å radikalt redusere de elementer av Forsvaret som er egnet til å forsvare landets territorium. Ressursene brukes til å trene og utruste de internasjonale styrkene.

I en situasjon med sterk økonomisk og politisk rivalisering i verden mellom tre sentra vil dette skape stor uro med mulighet for militære konfrontasjoner. Når den ledende økonomiske, politiske og militære eliten i Norge så radikalt er villig til å underlegge seg to av disse rivaliserende sentra, og i tillegg ikke er villig til å se hvilke sterke rivninger som foregår mellom dem, har man blottstilt seg fullstendig hvis det kommer til en militær konfrontasjon mellom EU og USA.

Samtidig vil den raseringa av norsk forsvarsevne som nå finner sted, bli et sjølstendig argument fra de samme kreftene som har stått for nedlegginga. De vil hevde at vi i en ikke alt for fjern framtid må slutte oss til EU og den da sannsynlige EU-hæren. Den eliten som i dag blottstiller landet ved å omdanne Forsvaret til et ekspedisjonskorps, vil sannsynligvis være de første til å bruke den samme blottstillelsen som argument for en total integrering i EU. Her bør en også merke seg at det er EUs mål for det militære samarbeidet, at de ulike avdelinger ikke skal være under nasjonal kommando, men at det hele skal kunne integreres i en EU-hær.

USAs program for DCI vil gjennom programmet for standardisering av avdelingene som beskrevet foran, faktisk gjøre det lettere for EU å bygge en felles hær på grunnlag av standardiserte «plug and play»-enheter.

EU

Det vil være å gå for langt å si at den omstilling som nå finner sted for det norske Forsvaret, er et «EU-forberedende tiltak». Det som er korrekt å si, er at Forsvaret er vel forberedt og tilpasset en framtidig EU-tilknytning.

Hvis ja-kreftene lykkes med den omstillinga som nå finner sted, vil de samme ja-kreftene ha skaffet seg et styrka utgangspunkt for å bruke ja-argumenter på det sikkerhetspolitiske området.

Derfor må nei-sida ta et ansvar for forsvarspolitikken i Norge som vi tar et ansvar for alle andre spørsmål, som dreier seg om landets sjølstendighet. Dette kan heller ikke overlates til ja-sida.

av Ingrid Baltzersen

Eksperiment 1:

Forsøk i ein ny samanheng å leggja merke til kor lang tid det tar før du veit at ein person er heterofil. Måten du utfører dette eksperimentet på er å høyra etter og notera deg kvar gong nokon forteller at dei såg ein fin film med kjærasten, smakte ein ny vin med mannen, var i eit brullaup med kona osv. Kor lang tid tar det før du har fått sterke indisier på at dei fleste i gruppa er heterofile? Ikkje særleg lang tid …

Eksperiment 2:

Forsøk når du pratar i ein ny samanheng å bytta kjønn på din eventuelle heterofile kjærast/samboar/ektefelle. Studer reaksjonane nøye. Dei vil antageleg kunne delast i tre deler: 1: Dei som tar det heilt normalt. 2: Dei som føler seg beæra fordi ein har fortalt noko så personleg (at ein har dame!) 3: Dei som reagerer med at ein er ekkel, eller at ein fortel alt for personlege og intime ting (at ein såg ein fin film med kjærasten!).

Heterofil sosialisering

Frå me er små regner folk med at ein er heterofil. Små jenter vert pynta i små kjolar og små kåper, og små gutar vert pynta i små dressar med små hattar. Og så vert dei sett saman og fotografert, og alle seier: «så søtt lite par». På barneskulen vert ungane erta for kjærastepar viss dei har vener av motsett kjønn, og på seinare er spørsmålet til ei jente: «Har du type? Kva for ein gut er du forelska i?» Ein vert heile tida pressa inn i eit heterofilt ideal, og dei som ikkje passar inn i idealet vert lett usynlege. For det er enklare å unngå spørsmåla, eller å lyga, enn å svara «Eg er forelska i Grete».

Heterofil til det motsette er bevist

Og vidare i livet hender ofte akkurat det same. For det gjeld ein regel: «Alle er heterofile inntil det motsette er bevist.» Heterofile kan fortelja om helga med mannen, den fine typen dei såg på byen osv. Det å sleppa ein slik tilfeldig bemerkning kan for homofile og lesbiske vera vanskeleg, fordi ein då gjer ein aktiv handling. Ein seier ikkje berre tilfeldigvis kva ein gjorde i helga, ein fortel og noko om seksualiteten sin. Og ein veit ikkje alltid kva reaksjonen er. Ei heterofil dame får ikkje eit forbausa spørsmål: «Har du mann?», mens ei lesbisk jente kan venta å få alle reaksjonar. Dette gjer det enkelt å usynleggjera seg sjølv. For sjølv om ein som regel får ein eller annan positiv reaksjon, så kan ein risikera at helvete er laus, berre fordi ein opplyste at filmen ein gjekk på med kjærasten var fin.

Patriarkatet

Grunnen til at reaksjonane kan vera negative, ligg i eldgamle samfunnsstrukturar. Samfunnet vårt fram til no har vore støtta opp av det eldgamle patriarkalske systemet. Systemet er ein måte å organisera ein institusjon der mange av samfunnsoppgåvene vert tekne vare på. Den institusjonen er familien. Det å oppdra ungar, det å sørga for at arbeidsmannen, og etterkvart kona, har ein stad å koma heim til, ein stad der mat vert laga, og ein kan slappa av, vert organisert gjennom familien. Dette systemet er og bygd opp rundt kvinneundertrykking. Ein har ett kjønn, kvinner, som gjer flesteparten av dei ekstra oppgåvene. Kvinner gjer framleis mest husarbeid og tener berre litt over halvparten av menn (fordi dei jobbar mykje deltid, har lågtlønnsyrker osv). Kvinner vert utsette for vald i heimen, for det meste av menn.

Fram til no har det å laga ein homofil familie ikkje vore så sentralt. Og då er dei homofile og lesbiske ei gruppe som fell utanfor den vanlege måten å organisera seg på, utanfor det vanlege samfunnet. Samtidig er ein av grunnane til at det ikkje har vore aktuelt å laga ein homofil familie før no, det at samfunnet rundt ikkje ville ha godteke det.

Homofile før

NOVA-rapporten fortel om akkurat det når dei oppsummerer tidlegare forskning om homofile. Dei referer til forskning som har vist at homofile, spesielt menn, har levd på utsida av samfunnet, eller hatt eit dobbeltliv. Dei har ofte hatt heterofile familiar, og i tillegg oppsøkt eit homofilt miljø. Det å «komma ut» til familie og vener har ikkje vore noko sentralt, heller det å komma inn i miljøet og finna likesinna. Først på 60- og 70-talet vart det å komma ut sentralt. Korleis lesbiske kvinner har løyst dette problemet er meir uklart. Antageleg har dei ikkje hatt så stor sjanse til å treffa andre lesbiske på byen, og har nok anten levd gifte eller som ugifte frøkener, og eventuelt levd ut legninga si i nære venskap.

Det å starta ein homofil eller lesbisk familie var altså ikkje eit alternativ, og det at ein ikkje levde i nesten normale familiar, var ein av grunnane til at ein vart stigmatisert. Kapitalismen tener på kvinneundertrykkinga og patriarkatet, og ser ingen grunn til at nokon skal kunna visa alternative livsformer som kan truga dette systemet. Det å krevja å få vera lukkeleg og ikkje i ein tradisjonell framilie truger systemet. Det å krevja å vera homofil, lesbisk, eller for den saks skyld einsleg gjer at fleir kan hende kunne tenkja seg å leva alternativt frå normen.

I tillegg til å tena på å stigmatisera homofile og lesbiske fordi dei har falt utanfor familiesystemet, tener kapitalismen generelt på å stigmatisera homofile og lesbiske. Det å stigmatisera ei gruppe gjer at andre grupper tek ut aggresjonen på den gruppa, og ikkje på kapitalismen. Men no når det å vera homofil og lesbisk nesten vert normalt, treng den gruppa nødvendigvis å vera dei homofile? Kva hender viss homofile, lesbiske og bifile vert normale?

Kva er normalt?

Kva liv som er den såkalla normalen no, er vanskeleg å sei. Men sjølv om det å ha sex med personar av same kjønn ofte vert framstilt som «mote», ser eg ein annan tendens i samfunnet mot det å laga ein god gammaldags familie. Det å forlova seg med fin ring til jenta, å planleggja gigantbryllaup i i alle fall eit år, og det at mora til ungane er heime nokon år (fordi barnehagar skal vera usunt), har blitt eit ideal.

Dette idealet er vanskeleg å leva opp til for heterofile. No skal ein først ha ei utsvevande ungdomstid, og så skal ein laga ein trygg gammaldags familie, i ei tid der folk vert skilde like ofte som tidlegare. Ofte er det økonomiske hensyn som gjer at folk tar valget om å bli 50-tals familie. Det å ha ei heimeverande mor er ofte billigare enn at mora går i jobb fordi barnehage er vanskeleg å få tak i, mora tener ofte mykje mindre enn faren, og kontantstøtta er omtrent like mykje som differansen mellom mors lønn og barnehageprisen.

Syn på homofili

Spørreundersøkingar kan sei ein del om korleis grupper vert oppfatta. NOVA-rapporten fortel om ei positiv utvikling i korleis ser på homofile. Dei har sammenligna spørreundersøkingar frå 1967, 1983, 1988 og 1992 og fann følgande framgang på spørsmål:

• 81 % ville akseptert ein homofil kollega i 1988, mot 65% i 1967
• 74 % ville ikkje sagt opp ein homofil leigebuar i 1988 mot ca 44 % i 1967
• 80 % ville ikkje bryta kontakten med ein homofil bekjent i 1988 mot 42 % i 1967

Dessutan meinte 25 % i 1988 at «homofile må gjøre alt de kan for å bekjempe sine spesielle tilbøyeligheter» mot 72 % av mennene og 81 % av kvinnene i 1967.

Desse tala viser framgang, men seinast i 1988 meinte 25 % av befolkninga at me som ikkje er heterofile ikkje burte tenkja og føla slik me gjør.

Me har sett den siste tida at samfunnstoppar har stått fram indirekte eller direkte. Anne Holt inngjekk partnerskap, Per Kristian Foss fortalte at han var homofil. Det å vera høgt oppe i Høgre og samtidig homofil er ikkje eit stort problem lenger, slik det var då Wenche Lowzow stod fram. Desse folka er jo eksempel på folk som endeleg meinte at det å stå fram ikkje kunne skada dei meir enn dei tålte.

Homofile lesbiske og bifile vil antageleg bli sett på som normale, viss ein tilpassar seg 50-talets familieideal. Og det er eit ideal som er idealet til mange homofile lesbiske og bifile og. Dei vil finna ein person som dei kan leva trygt saman med resten av livet, og som dei kan starta ein liten familie med.

Spørsmålet er om dei fleste homofile og lesbiske passar inn i dette idealet, og eit stort spørsmål er og kva som då hender med den mangfaldige homokulturen som finst i dag.

Seksuell fristad

Homorørsla har skapa eit samfunn på sida av det andre samfunnet, der forskjeller frå den såkalla normale seksualiteten lettare vert godteke. Me har folk som ikkje føler seg vel i den kjønnsrolla dei har, og tek ut andre sider av seg, slik som butch lesber og femi homser. Folk som ikkje føler seg som det biologiske kjønnet sitt i det heile tatt, dei transseksuelle, høyrer og ofte til miljøet. I homoparadar viser ein stolt fram lærhomser, sterke topplause lesber, menn i miniskjørt og høghela sko, og kvinner og menn som går hand i hand og ser heilt vanlege ut.

Nye samlivsformer

Det homofile miljøet har på mange måtar vore ein seksuell fristad, og her har det blitt utvikla nye samlivsformer. Når ein først har havna utanfor det tradisjonelle familiemønsteret, er det enklare å utforska vidare vegane livet har. Og folk lever på heilt ulik måte. Nokon har eit fritt seksualliv, og lever åleine men med gode vener, fordi dei ikkje føler for å stifta ein familie, noko heterofile ofte føler eit sterkt press om. Nokon har forhold til fleir personar på ein gong. Og mange lever i vanlege parforhold. Kjønnsrollene vert og lettare utforska, ein har ikkje ferdig laga roller slik som dei heterofile. Sjølv om heterofile har større variasjon i kjønnsrollene sine no enn for 30 år sidan, så havner ein likevel ofte i dei gamle fellene. Når ein er to av same kjønn kan ikkje begge ha problem med å takla kjensler, slik som den tradisjonelle kjønnsrolla for menn er, og begge kan heller ikkje berre tenkja på den andre slik som den tradisjonelle kjønsrolla for kvinner er. Arbeidsdelinga i heimen er heller ikkje så sjølsagt, jenter har ofte lært det arbeidet som mora gjorde, og gutter det arbeidet faren gjorde. Og det er litt vanskeleg når begge kan mekka bil og ingen kan laga mat og omvendt. Eg trur at det fører til at homofile, lesbiske og bifile må tenkja gjennom og utprøva fleir ting som heterofile tar for gitt.

Sjølv når homofile lagar ein familie, er det ofte dei ikkje lagar ein tradisjonell familie. To jenter og to gutar kan ikkje laga barn av seg sjølv, og difor hender det at ungar i homofile familiar har fire foreldre som samarbeider om å ta seg av dei.

Levande utopi

Homomiljøet har og blitt ein utviklar for ny teori rundt kjønn og legning. Egalias døtre av Gerd Brantenberg er eit eksempel på det. I romanen vert kjønnsroller sett på hovudet, og kvinnehistoria vist gjennom eit alternativt samfunn der kvinnene er direktørar og menn husfedrer. Romanen fortel om korleis historia kanskje kunne ha gått, viss andre ting hadde hendt ein gong i urtida. Andre har òg laga slike utopier som seier mykje om samfunnet vårt. Ei amerikansk forfattar som heiter Marge Piercy har laga ein slik i boka Kvinne ved tidens rand. Ho har laga ein positiv framtidsutopi, der kjønn, familie og legning ikkje eksisterer på same måte som her. Alle menneske får ta ut dei sidene dei har, og difor er det ikkje stor forskjell på kjønn. Og når kjønn ikkje finst, men menneska er ulike og spanande, foresker ein seg i personar og ikkje kjønn. Familien er og organisert litt på same måte som dei homofile familiane eg nemde; ei lita gruppe av menneske oppdrar ungar saman.

Desse spanande tankane vart skapa av kvinner som er feministiske og lesbiske/ inspirert av det homofile miljøet. Dei set saman radikale tankar, med dei ideane kring kjønn og famile som har blitt prøvd ut i det homofile miljøet. Utan at forfattarane hadde forsøkt å sprenga grensene kjønn og heteroseksualitet lagar hadde ikkje desse spanande bøkene blitt til.

Retten til å vera «normal»

Sjølvsagt skal homofile ha rett til å gifta seg, få ungar og alt det andre heterofile får. Men viss ein berre krev slike ting, vert det lett å glømma alle dei som ikkje kan eller vil passa inn i den nye hetero-liknande normen. Sjølv om legninga vår har blitt undertrykt i mange hundre år, tyder ikkje det at me må svelga alt det dei heterofile har rått.

Det å pressa seg inn i 50-talets familieideal med kjernefamilie og tradisjonelle kjønnsroller er ikkje sunt, verken for heterofile eller homofile. Men biletet av familien er jo ikkje så svart kvitt. Etter det store heterofile brullaupet ender som regel kjerenfamilien i dag i eit par skilsmisser. Ynsker me å ta del i den delen av kjernefamilien og?

Kan homofile, lesbiske og bifile bli normale i dette samfunnet? Og viss me kan det, kva er dei positive og negative konsekvensene for oss som enkeltpersonar og gruppe?

av Pål Steigan

Slik jeg opplever sosialisme-debatten sånn delvis fra utsida, har den noe uvirkelig og tilbakeskuende over seg. Dels arter den seg som en omkamp om første halvdel av det tjuende århundre og dels som en opphopning av ønsker om det gode samfunn. Det virker som om mange er mer opptatt av å diskutere et sosialistisk drømmesamfunn, som aldri kommer til å oppstå, enn av å skape en virkelig sosialisme som kan fungere på dagens og morgendagens vilkår. Et annet problem i denne debatten er at det nesten ikke forekommer klare definisjoner på hva som i det minste må til for å kunne karakterisere et samfunn som sosialistisk. Dette har vært en svakhet fra 1970-tallet, men det er ikke noe forsvar for å opprettholde denne svakheten i dag.

Monty Python

I sommer, mens høyrepopulismen begynte å rase som verst, pågikk det en sosialismedebatt i Klassekampen som kunne vært tatt rett ut av Monty Python-klassikeren Life of Brian. Dette er dessverre ikke atypisk. Enkelte skriver om sosialismen, for det er stort sett skriving det dreier seg om, som om produktivkreftene i samfunnet sto på 1905-nivå. Arbeiderråd på fabrikkene! Og vi ser for oss 10.000 mennesker i kjeledress som strømmer ut fra Putilov-verkene. Hvor relevant er arbeiderrådet på den helautomatiske fabrikken? Det jobber flere folk på Aker Brygge i dag enn den gangen det lå et skipsverft der. Men hvor kommer arbeiderrådet inn? Dessuten ligger jo ikke makta på den enkelte fabrikk lenger, den ligger i finansinstitusjonene og de sentrale maktorganene på nasjonalt, og ikke minst internasjonalt plan.

Frustrert av dette, gikk jeg til et par aktuelle sosialismeprogrammer. Jeg leste Rød Ungdoms nye program og Rød Valgallianses program, og til min store overraskelse var ingen av dem i nærheten av å kunne definere sosialismen. Man får høre en masse om hva sosialismen ikke skal bli, og det er mye om politiske tiltak som skal hindre byråkratisering, maktmisbruk osv.

Vel og bra alt sammen, men det er ikke mulig å finne en klar og grei definisjon på hva som skiller sosialismen fra kapitalismen. Det er fullt mulig å definere kapitalismen uten å gå i detalj om de ulike styringsformene og politiske framtredelsesformene som finnes i ulike kapitalistiske land til ulike tider. Det burde i prinsippet være like lett å definere sosialismen. Men nei, etter å ha brukt titusenvis av arbeidstimer på programdiskusjoner later det til at venstresida fortsatt ikke klarer å gi en klar, enkel og forståelig definisjon av sosialismen. Samtidig mangler det ikke på forventninger om hva sosialismen skal innfri av forhåpninger og ønsker.

Det er en rekke problemer med dette. Det viktigste er kanskje at når målene er så uklare, så lar de seg vanskelig omforme til praktisk politikk. Når man ikke er i stand til å slå fast enkelt og greit hvilke forandringer som skal til for å avskaffe kapitalismen og opprette et sosialistisk samfunn, er det umulig å legge opp en politikk for dagen i dag som peker framover mot avskaffelsen av kapitalismen. Denne uklarheten i sjølve fundamentet kompenseres med desto mer omfattende lister over hvilke politiske endringer man ønsker å oppnå. Dette utgjør et annet, og potensielt meget farlig problem, nemlig troen på politikkens allmakt.

Forgjengerne

Den som har satt seg litt inn i sosialismens historie og har vært borti paroler som «kommunisme på sju år» og «avskaffe klassene med ett slag» og liknende, kjenner også litt til hvilke tragiske følger slik idealistisk ønsketenkning fikk. Jeg vil hevde at det er gjort større overgrep på menneskeretter og demokrati på grunnlag av idealistiske og urealistiske mål enn på grunnlag av ondskap og vond vilje. Derfor blir jeg ikke beroliget av mennesker som fordømmer sine forgjengeres misgjerninger og forsikrer om at med dem ved makta skal det gå så mye bedre, fordi de har vilje til å gjøre enda større politiske forandringer, samtidig som de er fullstendig utydelige på hva som er det politisk-økonomiske fundamentet for disse ønskedrømmene.

Ikke sånn å forstå at jeg har noe imot drømmer. Drømmen om det gode samfunn er så gammel som mennesket. Drømmen om det klasseløse samfunn er så gammel som klassene. De undertrykte drømte om å gjeninnføre en paradisisk urtilstand der løven gresset sammen med lammene og landet fløt av melk og honning. I den tyske bondekrigen sang fattigbøndene: Da Adam høstet kornet og Eva spant garnet, hvor var adelsmannen da? Dette er en vakker og fornuftig drøm, men den forblir en drøm så lenge de materielle forutsetningene for en radikal forandring ikke er til stede.

Så lenge vi snakker om drømmer og ikke om praktiske endringer av et virkelig samfunn, er det opp til enhver å lese sine innerste ønsker inn i programmet. Summen av alt dette blir en utopi i ordets egentlige og opprinnelige mening: ingen steder, landet som ikke er, og som heller ikke blir.

Sosialismen er …

Sosialismen er ikke noe av dette. Beklager folkens. Sosialismen er ikke noe annet enn en sosialisering av (den store) privateiendommen til kapital og avskaffelsen av profitten som styringskriterium i samfunnet. Sosialismen er ikke avskaffelsen av klassene, kvinneundertrykkinga, homofobien, bokmålet eller dårlig sommervær. Sosialismen betyr bare å fjerne kapitalens makt over produksjonsmidlene og stille dem under samfunnets kommando. Sosialismen er derfor ikke noen stabil samfunnsformasjon, den er i ordets rette betydning et overgangssamfunn. Jeg har kalt sosialismen for kapitalisme uten kapitalister for å demonstrere at sosialismen inneholder svært mange av de motsetningene som er arvet etter kapitalismen.

Sosialismen er dessuten et produkt av industrikapitalismen. Den svarer på masseproduksjonens utfordringer, men har lite å tilby nettverksøkonomien eller en-til-en-produksjonen.

Det er vanlig å framstille kapitalismen som en pyramide. På toppen sitter de få og mektige. På bunnen de mange og avmektige.

Hva skjer så med sosialismen? En populær framstilling har svart med å stille pyramiden på hodet. Knallgod agitasjon – uklart tenkt. Skal vi gå fra et samfunn der de få styrer og de mange produserer til et samfunn der de mange styrer og de få produserer? Dette er, hvis dere unnskylder fransken min, bullshit!

Heller ikke et sosialistisk samfunn vil unngå at det er de få som styrer og de mange som produserer. Den viktigste forskjellen er at de som styrer ikke gjør det på grunnlag av arv og kapital, men på grunnlag av et mandat fra flertallet. Så fortsatt får vi en pyramide. Den kapitalistiske eieren erstattes av den valgte lederen. Ledelsesfunksjonen avskaffes ikke. På grunn av produksjonens karakter vil den bestå. Her snakker jeg om det tradisjonelle industrisamfunnet.

Det man bør ta sikte på er sjølsagt en større folkelig kontroll med toppen av pyramiden. Man kan med andre ord gjøre den litt lavere og breiere. Men den forblir en pyramide. Framtidige samfunnsmodeller oppstår ikke på tegnebrettet. De gror ut av sine forgjengere, oppstår på grunnlag av motsetningene i tidligere samfunnsformer.

Monopolkapitalismen skaper forutsetningene for en planlagt, vitenskapelig styrt produksjon. Planøkonomien er der allerede i dag, men den opptrer først og fremst innad i de store selskapene. Når de går ut på markedet oppstår anarkiet og ødeleggelsen av produktivkrefter. Dette er gammelt nytt. Det som ikke er gammelt nytt er hvordan dagens kapitalisme produserer forutsetninger for en langt mer spennende utvikling.

Copyright

La oss bruke diskusjonen om copyright og intellektuell eiendomsrett som eksempel. Problemet for de store rettighetseierne, som ikke er kunstnere, musikere eller forfattere, men store mediekonsern, er at den digitale kopien er en perfekt klon av den digitale originalen, OG at kopien nesten ikke koster noe å framstille. Det har oppstått en måte å produsere på der nesten all investering legges inn forut for den fysiske produksjonen. Når masteren er laget, er framstilling av eksemplarene helt trivielt, nesten uten kostnader. Det betyr at det blir nesten umulig å bruke tradisjonell kalkyle eller tradisjonelle kapitalistiske modeller på produksjonen.

Hvordan definere bytteverdien på et produkt som det isolert sett er nesten gratis å framstille? Etter arbeidsverditeorien er verdien (bytteverdien) på en vare lik den mengden (gjennomsnittlig samfunnsmessig) arbeid som skal til for å framstille den.

«Det er altså bare den samfunnsmessig nødvendige arbeidsmengden eller den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som skal til for å produsere en bruksverdi som bestemmer dens verdi.» Karl Marx, Kapitalen, bok 1, første kapittel.

Å framstille en kopi av ei CD-plate krever nesten ikke noe arbeid, og koster derfor bare noen få kroner. Å lage en million kopier av en mp3-fil koster krever praktisk talt ikke noe arbeid. Hva blir så bytteverdien? Bytteverdien til den digitale kopien faller mot null.

Gratis distribusjon av goder til samfunnsmedlemmene var tidligere en kommunistisk utopi. Med internett og den digitale produksjonen er det blitt en dagsaktuell sak. Den helautomatiske produksjonen er ikke science-fiction, og jo mer den gjør seg gjeldende, jo mer beveger vi oss fra en bytteverdiøkonomi til en bruksverdiøkonomi. Mediemonopolenes desperate (og nytteløse) kamp mot hackere og mot folk flest for å prise produktene sine vilkårlig med henvisning til deres intellektuelle rettigheter forutsetter en prisfastsetting som bæres oppe av forbud, razziaer og vanvittig høye bøter. Man forbereder seg på bruke av rå politistatmetoder for å hindre at verdiloven får sin naturlige konsekvens. All historisk erfaring tilsier at å forsøke å hindre produktivkreftenes utvikling på denne måten er og blir dødsdømt. En klasse som opptrer på denne måten er en klasse på slutten av sin karriere.

Det vi ser er fødselsveene til en produksjonsmåte der bruksverdien og ikke bytteverdien står i sentrum. De mange små jordmødrene og jordfedrene som hjelper fram denne fødselen er alle de millionene som legger produktene sine gratis ut på nettet for å dele med andre. Stormsvalene som varsler væromslaget er Linux-folkene som gjennom å dele resultatet av arbeidet sitt med andre har klart å lage noe som til og med truer posisjonen til et av verdens rikeste selskaper, nemlig Microsoft.

Internettøkonomi

Industrikapitalismen skapte de materielle forutsetningene for arbeiderrådet, den sosialistiske plankommisjonen, den sentralstyrte femårsplanen osv. Dette er sosialismens muligheter anno ca. 1950.

Internettøkonomien skaper forutsetningene for bytteverdisamfunnets død og bruksverdisamfunnets fødsel. Det skaper vilkår for globalt samarbeid mellom mennesker på tvers av nasjonale grenser. Det skaper vilkår for å dele ressurser slik at det blir mer til alle. Det skaper vilkår for å rive maktpyramidene og deres monopoliserte makt og erstatte dem med distribuert nettverksmakt der deltakerne i nettverket blir sterkere ikke ved å monopolisere kunnskap, men ved å dele med flest mulig.

Det sies om visse typer generaler at de planlegger med sikte på å vinne fortidas kriger. Skal venstresida få noen politisk betydning, må den slutte å likne på slike generaler og i stedet gripe fatt i de enorme mulighetene som skapes her og nå og som bærer bud om langt mer radikale og langt mer grensesprengende endringer av samfunnet enn noen gang før i historien.

I november 1998 deltok jeg på et seminar arrangert av EU i Wien. Seminaret var en del av EUs IT-konferanse. Som hovedinnledere hadde man invitert Alvin Toffler, kjent for bl.a. boka Den tredje bølgen, og Ilja Prigogine, nobelprisvinner i fysikk, kjent for sine bidrag til kaosteorien og til forståelsen av termodynamikkens annen lov.

Toffler sa blant annet:

«Alltid tidligere i historien har store endringer i produktivkreftene ført til tilsvarende revolusjonære endringer av klasseforhold, økonomiske forhold, politikk og samfunn. Det er ingen grunn til at den største revolusjonen i produktivkreftene noensinne skal være noe unntak.»

Han gjorde en kunstpause, så ut over forsamlinga og fortsatte: «Are you ready for it?» Da den fremste representanten for EU-kommisjonen, M. Verrue, skulle oppsummere seminaret, kunne han ikke unngå å ta med innledernes viktigste konklusjon, nemlig at den formen for organisasjon som er minst egnet til å takle de nye produktivkreftene er den store, hierarkiske organisasjonen. En del av oss klappet energisk for denne innrømmelsen fra en av verdens største hierarkiske organisasjoner, mens andre så ned og formelig skrapte med føttene

Are you ready for IT?

Jeg er likevel glad han ikke spurte venstresida, for den er heller ikke «ready for it». Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover. De rystelsene Toffler snakket om, burde jo være som vårluft for venstresida. Her ligger løsninga på pyramidens problem. Grunnen til at sosialismen blir en pyramide den også, er jo at den produksjonsmåten den skal styre ikke på noen måter skiller seg fra måten det produseres på under kapitalismen. Masseproduksjonen krever sine store Putilov-verker, enten de nå er privateid eller statseid. Derimot er det ikke slik med den nye teknologien. I pyramiden får du større makt gjennom å monopolisere (og dermed ikke dele på) kunnskap. Stilt overfor de nye produktivkreftene blir en slik organisasjonsform antiproduktiv og destruktiv. I nettverksøkonomien får du større makt gjennom å dele.

I denne figuren er det ikke personen øverst til høyre som har mest nettverksmakt, det er personen nederst til venstre, for hun har direkte kontakt til de aller fleste i nettverket. I en kunnskapsøkonomi går det absolutt an å tenke på organisasjon på denne måten. Og kunnskapsinnholdet i produksjonen øker. Den proletaren som Marx beskrev, som bare er et tilbehør til maskinen, finnes knapt nok lenger i den rike delen av verden. Selv industriarbeidere har mer enn 12 års utdanning.

Fordelinga av de digitale godene

I de innledende fasene av sosialismen vil bytteverdiproduksjonen fortsatt være den dominerende formen. Lønnsarbeidssystemet og belønning til enhver etter arbeid vil prege økonomien. Det vil finnes et marked, både for varer og arbeidskraft, klasseskiller og skiller mellom ulike sjikt i de enkelte klassene, blant annet mellom lavlønte og høytlønte. Men på noen områder vil det være meget enkelt å oppheve markedet, nemlig i fordelinga av de digitale godene. Fordelen ved dette er at det deretter på disse områdene vil bli ekstremt vanskelig å gjenopprette kapitalistiske forhold. Dette vil også skape et materielt, i motsetning til et idealistisk, grunnlag for å erstatte pyramideorganisering med nettverksorganisering.

Og da begynner man å ane de organisatoriske trekkene i et nytt samfunn, ikke slik de er utpønsket på et studerkammer, men slik de har utviklet seg i praksis i tilknytning til de nye produktivkreftene.

av Per Solemdal og Svein Johansen

Forsøkene på å bygge opp den norsk-arktiske torskestammen, som gyter i Lofoten og vokser opp i Barentshavet, ble i stedet en jevn nedbygging. Beskatningsmønsteret må ta hovedskylden for denne utviklingen: det fiskes generelt for hardt til havs på de yngste aldersgruppene. Store årsklasser opptrer med jevne mellomrom, men disse desimeres i startfasen av havfiskeflåten. Kystflåten må ta til takke med restene og totalbestanden står på stedet hvil eller minker. Resultatet av denne prosessen blir rekordlave totalkvoter.

I denne situasjonen vil myndighetene sette inn en rekke nye tiltak for redusere kapasiteten i fiskeflåten, som særlig får følger for kystfiskeflåten. Den offisielle begrunnelsen er å få bedriftsøkonomisk lønnsomhet i næringa. I denne forbindelse er det også krefter på gang for frikoble fiskerinæringen fra bosettingsmålsettingen. Resultatet av disse tiltakene vil bli en styrt avvikling av kystfiskeflåten, på liknende måte som vårt marginale jordbruk er under avvikling for en fremtidig norsk Europatilkobling.

Det er altså snakk om en dobbeltstyrt avvikling. På den ene side et kontinuerlig press på ungfiskbestandene av den norsk-arktiske torsken fra de norske, sovjetiske og tredjelands havfiskeflåter. På den annen side myndighetenes lønnsomhetspress, som særlig rammer kystflåten, i en periode med rekordlave kvoter. Motto: kystfiskeflåten skal bort!

Eller for si det med Kupper’n: To indre og vekk me’n.

Ressurs og fiskemønster

Den norsk-arktiske torskestammen beskattes med forskjellige redskaper, med forskjellige fartøystørrelser og i forskjellige områder med forskjellige størrelsesgrupper av torsken. Derfor er det store interessemotsetninger i denne delen av fiskerinæringen, som er den viktigste i vår nordlige landsdel.

Den norske kystflåten fisker i kystnære farvann, der havfiskeflåten ikke har adgang. Kystfiskeflåten beskatter både skrei til og fra og på gytefeltene og den unge loddetorsken som fråtser i lodde på veg til gytefeltene på Finnmarkskysten. Disse fiskeriene foregår i første halvår. Resten av året fisker kystflåten torsk og andre arter, blant annet på kystbankene.

Havfiskeflåten i Barentshavet som består av norske, sovjetiske og tredjelands fartøyer, hovedsakelig trålere, fisker året rundt. Den samlete trålfangete torskefangsten er vesentlig større enn fangsten tatt med kystfiskeflåten. Sovjetunionen har ikke naturgrunnlag for kystfiske etter norsk-arktisk torsk, og tar hele fangsten til havs. Til forskjell fra torsken i den norske økonomiske sonen består torsken i sovjetisk sone i større grad av yngre fisk. Slik «porsjonsfisk» er sterkt etterspurt av den jevne russer.

Fornyelsen av den norsk-arktiske torskestammen er ikke jevn fra år til år. Store årsklasser dukker opp forholdsvis regelmessig, som et resultat av et komplisert samspill mellom miljøfaktorer og gytefisken. Det er mange faktorer som påvirker tallrikheten av en årsklasse: både klima i videste forstand og mengde og størrelse av gytefisken ser ut til våre viktige faktorer.

Beskatningen på de tidligste aldersgruppene er forbeholdt havfiskeflåten. Når en stor årsklasse oppstår har det gang på gang vist seg at fiskepresset øker drastisk på de tidlige aldersgruppene. Det skal mange småfisk for å få en god fangst: det er også dokumentert at trålflåten kaster på sjøen store mengder undermåls fisk, spesielt når en stor årsklasse befinner seg i startfasen. Når en stor årsklasse blir kjønnsmoden er den så redusert at det ikke blir mye igjen til kystflåten og ingen oppbygging av bestanden. Her kommer interessemotsetningen mellom havfiskeflåten og kystflåten tydelig frem. Havfiskeflåten er ikke interessert i bygge opp en bestand av eldre fisk som i stor grad vandrer bort fra trålernes fiskefelter i lange perioder av året. Kapitalinteressene ønsker heller ikke at torskebestanden skal bli for stor av en annen grunn: torsken spiser lodde og konkurrerer dermed med ringnotfisket, vårt mest kapitaliserte fiskeri.

I dagens situasjon er forvalternes hodepine først og fremst bestemme hvor liten gytebestanden kan tillates våre for det ikke lenger fødes store årsklasser, som er en forutsetning for den «moderne» måten å høste den norsk-arktiske torsken på. Ingen i dag vet hvor denne grensen går.

Resultatet av denne gjentatte «behandling» av store årsklasser har resultert i at forvalternes forsøk på bygge opp bestanden av norsk-arktisk torsk har vårt mislykket. Det er all grunn til spørre om det er mulig med det nåværende beskatningsmønster bygge opp torskebestanden, slik planene har vårt de siste 15-20 år.

Totalbestanden er nå på lavmål, ca. 1,2 mill. tonn, og totalkvoten for år 2000 er 390.000 tonn. I sine velmaktsdager var den årlige avkastningen fra den norsk-arktiske torskebestanden i lange perioder nærmere 1 million tonn, så det er enorme rikdommer det her er snakk om.

Lønnsomhet

Det kan høres fornuftig ut at fiskeflåten skal drives bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er jo våre naturressurser og vårt arbeid vi lever av og regnestykket bør jo totalt sett gå opp. Men det kan være mange bransjer som periodevis ikke klarer det, og trenger overføringer fra staten. Heldigvis har vi i Norge en stat som har hatt vett til nasjonalisere de viktigste naturressursene (for eksempel olje og vannkraft) og kan derfor hjelpe bransjer som av diverse grunner har problemer, for eksempel banker (som jappetiden har tomt), kraftkrevende industri (som får billigere strøm enn du og jeg) og rederinæringen (som nesten ikke betaler skatt, uvisst av hvilken grunn) osv.

Tradisjonelt har det vårt de statlige overføringene til våre primærnæringer som mediaoppmerksomheten har vårt mest rettet mot. Av en (eller flere) grunner rettes nå kravet om lønnsomhet spesielt mot disse modernæringene, mens subsidieringen av de andre bransjene ikke utsettes for det samme mediakjøret.

Spesielt underlig må det fortone seg for utøverne i fiskeryrket, og spesielt kystfiskerne, at dette lønnsomhetskravet kommer nå, da bestandsgrunnlaget for de viktigste fiskeslag ligger på et lavmål. Men resultatet av de innførte og varslete lønnsomhetstiltakene kan bli dyr for bedriften Norge på litt sikt. Det er ingen tilfeldighet at tiltakene ble utredet av en høyrestatsråd, fiskeriminister Munkejord, i Syse-regjeringen. At de nå skal settes ut i livet av en Arbeiderpartiregjering med fiskeristatsråd fra Finnmark er kanskje heller ingen tilfeldighet?

For først den uheldige effekten av dagens heseblesende lønnsomhetskampanje i fiskerinæringen må en ha klart for seg beskatningsmønsteret av norsk-arktisk torsk og den sentrale interessekonflikten i norsk fiskerinæring, den mellom kyst- og havfiskere. Det dreier seg ikke først og fremst om en nord-sør konflikt som media og offisielle utredninger antyder, sannsynligvis for tilsløre realitetene.

Det opereres nå med en rekke tiltak for øke lønnsomheten i fiskerinæringen, hvorav de fleste går ut på redusere kapasiteten i flåten. Denne «medisinen» kan jo også virke beroligende i første runde på folk som ikke kjenner virkeligheten i norsk fiskerinæring. Generelt kan en si at en kraftig reduksjon i kystflåtens kapasitet vil fore til en rasering av denne flåtens nødvendige infrastruktur, spesielt et desentralisert fiskemottak. Historisk er dette apparatet bygget opp på en bestandsstruktur som det fremdeles er et erklært mål bygge opp igjen. Da vil det være selvmord å rasere infrastrukturen for oppnå lønnsomhet på kort sikt med dagens rekordlave bestander. Å bygge opp igjen infrastrukturen senere vil bli svært vanskelig å få til, og meget dyrt for norske skattebetalere. Dem det gjelder vil også få økonomiske problemer ved en slik oppbygging og det er tvilsomt om kapitalkreftene og myndighetene egentlig ønsker en slik «gjenoppbygging».

For havfiskeflåten, og spesielt de ombordproduserende fartøyene, fabrikktrålerne, vil situasjonen fortone seg helt annerledes. Denne flåten er ikke avhengig av virksomhet på norskekysten, med sin store mobilitet og ferdigproduksjon ombord. Når kvotene blir for små, kan fabrikktrålerne trekke til andre felt. Den økende internasjonaliseringen av fabrikktrålerflåten har allerede utarmet fiskeressursene utenfor en rekke land i den fattige verden, og denne flåten fangster nå også ved så fjerne kyster som ved New Zealand og Australia.

Når en ny stor årsklasse av torsk igjen ser dagens lys i Barentshavet er denne flåten straks på pletten og «barberer» påny en lovende årsklasse på ungfiskstadiet. Torsk er en skattet fisk i EU-området som betales svært godt. på litt sikt vil disse havfiskerederiene kanskje flagge ut på samme måte som vanlige, respektable utenriksrederier gjør, for øke fortjenesten med utenlandsk bemanning. Dette kan sikkert våre bedriftsøkonomisk bunnsolid, men vil bedriften Norge våre tjent med en slik utvikling?

De egentlige motivene for presse igjennom bedriftsøkonomisk lønnsomhet i fiskerinæringen viser seg tydeligere når en ser på de andre tiltakene som foreslås. Kondemneringsstøtte er et av de viktigste tiltakene for å redusere kapasiteten. Båter eldre enn tyve år gis kun denne støtten. P.g.a. utviklingen i kystfisket over en lengre periode er det disse eldre båtene som utgjør ryggraden i kystfisket. Dette er forholdsvis større båter som fiskerne har hatt mindre vilje til fornye i den mer usikre bestandssituasjonen i de senere år. Denne tendensen kommer klart frem i den økende sjarkifiseringen i kystflåten, et tydelig signal om tilbakeholdenhet, men ikke resignasjon, når det gjelder nyinvesteringer. Denne utviklingen i kystflåten er uheldig når det gjelder stabiliteten i leveransene. på den andre siden er sjarken uttrykk for en av de gode sidene ved kystfisket: det er en passende driftsform når en er blitt såpass opp i årene at det er tid for «roe ned».

Omsettelige kvoter

Omsettelige kvoter er en ide som praktiseres på Island og noen få andre land som vi nødvendigvis ikke bør sammenlikne oss med, for eksempel New Zealand. Dette system gir mulighet til kjøpe kvoteandeler, og fører i praksis til at fisket konsentreres til et lite antall store bedrifter. I Norge ble kvoter innført etter innføringen av økonomiske soner i 1976. Sterke krefter ønsker innført omsettelige kvoter hos oss, men hittil har det politisk ikke vært mulig å få denne «revolusjonen» gjennomført. En snikinnføring av omsettelige kvoter, enhetskvoter, er igang. Det blir da mulig å overføre en kvote til et annet fartøy til et annet, mot at fartøyet tas ut av fisker. Begrunnelsen er kapasitetsreduksjon, bedre lønnsomhet og en mekanisme som gjør at de beste fiskerne blir igjen i næringen. Det blir altså en slags fiskerkannibalisme på linje med bondekannibalismen i jordbruket.

Kjøp og salg av kvoter under varierende bestandsstørrelser kan lett gjennomføres med havfiskeflåten; et fartøy selger kvoten sin til et annet eller overføres internt i rederiet, og fortsetter så fisket i fjerne farvann. Når tidene bedrer seg, kjøper fartøyet kvoten tilbake, eller kvoten blir tilbakefort internt i rederiet. Poenget er at samtlige fabrikkskip raskt, og uten for store utgifter, kan g inn og ut av fisket i norsk økonomiske sone avhengig av bestandssituasjonen.

Hvordan tilpasningen i fisket fra en bestand på bunnivå til «normale» bestandsforhold skal foregå med omsettelige kvoter og etter omfattende kondemnering av kystfiskeflåten. er vanskeligere å forstå. Når bestanden igjen øker, og det er aktuelt øke deltakelsen i fisket igjen, skal infrastrukturen bygges opp. Fiskerne må låne penger til båt og kvote. Hvem skal låne dem penger? Bankkapitalen ser raskere profitt ved investere i havfiskeflåten og dessuten vil interessemotsetningen mellom kyst og havfiske gjøre det taktisk lurt for bankene å satse på den ene gruppen. Ikke bare pga. fabrikktrålernes mobilitet, men også teknologinivået vil føre til at kapitalen foretrekker investere i havfiskeflåten. Statens Fiskarbank, som kunne vårt en mulighet for fartøytilpasning for kystfiskeflåten, er under omorganisering og foreslås styrt av fylkeskommunale byråkrater med et mer omfattende felt når det gjelder næringsstøtte. Og hva skal de kondemnerte og kvoteløse fiskerne gjøre i fiskefattige perioder? Med den nåværende beskatningsstrukturen vil slike perioder oppstå som amen i kjerka, og sannsynligvis med enda større utslag enn i tidligere tider.

Kanskje kunne det bli en renessanse for den nordnorske fiskerbonden, med den forskjell at han kunne bli helårsbonde noen år og så heltidsfisker i en periode. Det kunne ha vært en interessant utvikling, helt i tråd med Bruntlandskommisjonens holdninger. Men de gjelder som bekjent ikke i Norge. Eventuelle kombinasjonsbønder ville øyeblikkelig kommet under myndighetenes lønnsomhetspress for jordbruket. Det blir nok bare en veg for de kvoteløse og kondemnerte, veien til tettsted og arbeidsløshet.

Råfiskloven

Det er også krefter i gang for å endre råfiskloven, kystfiskernes grunnlov, som gjelder fra Nordmøre til Grense-Jakobselv.For kystfiskerne representerer Råfisklaget (hjemlet i råfiskloven) et salgsapparat som fastsetter minstepriser og godkjenner kjøpere. Råfiskloven tar altså sikte på hindre de verste utslag i et kjøpers marked, samt forhindre spekulasjon i næringa. De endringer i loven som det har kommet signaler om, vil entydig tjene havfiskeinteressene i norsk fiskerinæring. I dag har denne delen av fiskerinæringen nesten fullført integreringen av hav og landsiden (selger og kjøper). Derfor oppleves råfiskloven som et hinder for deres økonomiske virksomhet.

Det arbeides også med regionalisere både prisfastsettelse, fastsettelse av kvoter og lån til fartøybygging. Denne virksomheten er tenkt å fungere som en fylkeskommunal organisasjon. I følge forslag som vi har sett, vil denne virksomheten dels komme i konflikt med, dels overta de funksjoner Råfisklaget idag har.

Det arbeides nå med utformingen av denne regionaliseringspolitikken og stadig slippes det opp prøveballonger med foreløpige forslag, som hittil ikke har steget særlig høyt for de har sprukket. Hele regionaliseringstankegangen skyldes krefter som vil tilsløre den egentlige konflikt i norsk fiskerinæring, den mellom kyst og havfiskere. Denne konflikten holdes vedlike av et bestemt beskatningsmønster og vil forsterkes av de virkemidler som myndighetene nå vil sette inn for å oppnå bedriftsøkonomisk lønnsomhet på kort sikt. Denne dobbeleffekten har etterhvert satt spor etter seg, og vil utvikle seg videre i samme retning:

Ved å opprettholde presset på ungfiskbestanden av norsk-arktisk torsk i Barentshavet, vil totalbestanden ikke bygges opp til gammelt hevdvunnet nivå, og kysten vil bli rasert. Sammen med kravet om bedriftsøkonomisk lønnsomhet i svake ressursperioder, som nå, vil resultatet bli en dobbelstyrt avvikling av kystfiskeflåten. Denne avviklingen vil forenkle arbeidet for holde gytebestanden på et stabilt, men svært lavt nivå, tilstrekkelig for fornyelse og opprettholdelse av ungfiskbestander til havfiskeflåten. Da vil det også bli et «havfiske» i de nære kystfarvann. Som det står i Strilevisen:

«Då vart eg glad, tok til kva,
eg rodde grunnen åleina!»

Framtidsutsikter

Om ikke presset fra de norske kapitalkreftene med sine sosialdemokratiske utøvende sersjanter og de norske, russiske og tredjelands trålflåter blir store nok til radere ut kystfiskeflåten, står friske krefter klar til øke presset. EØS-forhandlingene demonstrerer klart, ikke bare EU-kommisjonens makt i forhold til folkelige politiske maktorganer, men «naturloven» at det er de svake grupper som fr betale for oppnå et forhandlingsresultat. En trenger ikke mye fantasi for forestille seg hvilket press norske myndigheter vil komme i som EF-medlem under fremtidige kvoteforhandlinger med Russland. Den «alltid unge» målsettingen om oppbygging av den norsk-arktiske torskestammen vil snart bli fjernet når kystfiskeflåten er borte. En slik målsetting har vel heller aldri vårt i Russlands interesser.

Enden på visa blir nok at den norsk-arktiske torskestammen bare blir beskattet til havs av havfisketreenigheten EU-Norge-Russland. En liten, kjønnsmoden skreistim vil tillates svømme til Lofoten for gyte. Her blir det muligheter for eksperimentere for finne ut hvor liten gytebestand som er nødvendig for holde havslekten i live. Om det skulle mislykkes en gang i blant, er det bare å smøre seg med tålmodighet: tiden leger som bekjent alle sår! Når slike uhell oppstår, og ventetiden mellom store årsklasser blir lang, kan den mobile havfiskeflåten prøve nye felter i den tredje verden: ressursene er allerede godt undersøkt. For alt vi vet varierer disse bestandene i motsatt fase til ungtorskbestandene i Barentshavet. Så lenge det varer!

Om ikke de norske kapitalkreftene med sin utøvende sosialdemokratiske korte arm og flåten av norske, sovjetiske og tredjelands (EUs) trålere klarer ta knekken på den norske kystflåten, vil tilpasningene til EU helt sikkert klare det. Allerede forsøket på stjele 30.000 tonn torsk, hovedsakelig fra kystfiskerne, bor jo få folk til skjønne hvem vi har med gjøre.

Det er interessant registrere hvor nedkjørt de nordiske sosialdemokratier har blitt i løpet av de siste årene. Kapitalkreftene har gjort grovarbeidet med rasere økonomien i de nordiske land. Det var høyrekreftene som slapp jappetiden løs, men utflaggingen sto rederne selv for. (Uttrykk som økonomisk landssvik er på sin plass, men altså betegnende nok tabuord.)

Men den politiske hovedkraft i Norden, sosialdemokratiet, har lagt de økonomiske og, om vi må si, de moralske forhold, godt til rette for europeiseringen. Utglidingen av velferdsstaten, som i dag holder på å ødelegge den solidaritet som var et karakteristika for de skandinaviske land er falmet. Men Arbeiderpartiet dilter etter kapitalen nå som den gang.

Hva sier folket?

Jeg sier som tyskeren: «Man merkt die Absicht, und wird Verstimmt.»

av Finn Sjue

Hvordan så Arbeiderpartiets spesielle apparat og ulike nettverk for hysj-virksomhet ut? Hva betydde det for Arbeiderpartiets makt i norsk etterkrigstid at ledelsen tok i bruk skjulte politimetoder i den politiske kampen? Førte dette ekstra maktapparatet til at Arbeiderpartiet skapte seg en enda sterkere og mer monolittisk «ettpartistat» enn partiet ellers hadde maktet? Hvilke konsekvenser har dette hatt for den samfunnsmessige utviklinga i Norge?

Dette er et personlig preget politisk essay. Kanskje burde det ha vært en grundig historisk framstilling eller en stringent politisk analyse. Men enhver fugl får synge med sitt nebb. Dessuten finnes det både en historiske dimensjon og en analyse her. Jeg foretrekker den noe friere metoden til å se nærmere på disse spørsmålene.

Lynnedslaget 8. mai 1996

Da Lund-kommisjonen la fram sin innstilling 8. mai 1996 var det som et lynnedslag hadde truffet det politiske Norge. Hadde virkelig den skjulte, ulovlige overvåkinga vært så ille? Joda, så ille hadde den vært. Egentlig hadde den vært enda verre. Helt ferske nyheter var det heller ikke kommisjon la fram. Kritiske journalister og reflekterte eks-politikere hadde allerede avslørt det meste, om ikke alt. Lund-kommisjonen trakk i tråder som allerede lå i åpent terreng. Disse trådene kunne følges inn i de arkivene som fortsatt eksisterte, og der var det en del å finne. Særlig i Overvåkingssentralen som ikke hadde rukket å sanere en mengde dokumenter. Så veldig vanskelig var det vel heller ikke å finne fram til disse arkivene når Ketil Lund, Berge Furre og de andre først var utstyrt med offisielt adgangskort. Men rett skal være rett, kommisjonen gjorde stort sett en god jobb. Og når en offisiell kommisjon bekrefter det som enkeltpersoner tidligere har avslørt, gir det en ekstra tyngde. Særlig når kommisjonens resultat avviker fra det som de fleste andre offentlige kommisjoner legger fram. For de er som regel borgerskapet og maktelitens taktiske redskaper for å begrave plagsomme problemer uten altfor mye støy. Men takket være sterke motsetninger innad i denne makteliten klarte Lund-kommisjonen å komme et stykke på vei i sitt arbeid, sjøl om den på ingen måte nådde helt fram.

Det var mange i de maidagene som tenkte: Har norsk politikk virkelig vært så kynisk? Har Arbeiderpartiet gått over lik for å opprette og opprettholde ettpartistaten?

Kronjuvelen avslørt

Til og med mange eldre mennesker som hadde opplevd både varm krig og kald fred tenkte nok i de banene. De var en smule sjokkerte. Den lett naive forestillingen om politikkens vel harmoniske vesen har nok fått næring fra offisiell, norsk historieskriving. Om vi skummer leksikalske verk og lærebøker fra 1945 til 1996 vil vi lete forgjeves etter Arbeiderpartiets skjulte maktapparat og overvåking. Kort sagt, norsk etterkrigshistorie er skrevet mer i Thorbjørn Egners snille reformistiske ånd enn i den historiske materialismens direkte – og realismens dystre – språk. Det var ikke for ingenting at denne formen for historisk skjønnmaling ble tema på en pressekonferanse i Oslo i november 1993. Da ble boka De visste alt … Rapporter fra niende etasje presentert.

Pressekonferansen var nærmest som en rockekonsert å regne. Sjelden har en boklansering vært så godt besøkt i Norge. Her ble kronjuvelen i Arbeiderpartiets gamle etterretnings- og overvåkingssystem avduket: Avlyttingssentralen i niende etasje i Folkets Hus på Youngstorget i Oslo. Sentralen var plutselig ikke lenger en av de dypest bevarte hemmelighetene i Norge. Takket være Arbeiderpartiets tidligere sekretær Ronald Bye – med assistanse fra journalister som Alf R. Jacobsen og meg sjøl, ble det mest dramatiske eksemplet på APs skjulte maktapparat avslørt. Det var på denne pressekonferansen at historikeren Berge Furre sa at «norsk etterkrigshistorie må skrivast om». To og et halvt år seinere kunne han som medlem av Lund-kommisjonen gi sitt eget bidrag til den samme omskriving.

Og i sannhet – norsk etterkrigstid må skrives om.

La meg med en gang få sagt at nettopp APs tidligere sekretær Ronald Bye har spilt en helt avgjørende rolle i arbeidet med å avdekke Arbeiderpartiets gamle hysj-system. Ved siden av Per Borten er han den eks-politikeren som har vist størst mot og mest ansvar ved å avsløre systemet. For denne innsatsen fikk han et voldsomt raseri rettet mot seg fra APs fundamentalister. Det fantes også en del personer i den mangslungne venstresida som reagerte «moralsk» og surmulende. For hvordan kunne en mann som hadde så mye møkk på hendene, tillate seg å kreve ryddigere forhold i politikken, må vite? Jeg håper at disse etter hvert har innsett den store verdien av Byes innsats.

Machiavelli – og Haakon Lie

La oss slå an tonen og temaet ved å vise til den personen som i sin tid kanskje skildret kynismen i politikken best. Det skjedde i et av Niccolo Machiavellis mest kjente verker: Fyrsten. Her beskrives kvintessensen av politikk slik: Den kyniske realist vet at politikk ikke er idyll, at politikk er polemisk krig med ord, der partiene er våpnene og argumentene er kulene, og der kampens mål ikke er å enes, men å erobre den politiske makt – og beholde den. Og fysisk vold er det definitive opphavet til all makt.

Dette er uten tvil i Haakon Lies ånd – denne uoppslitelige, flammekastende, fanatiske og demagogisk dyktige sekretæren i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969.

Vi kan sjølsagt spørre om den italienske tenkeren og statsmannen som startet karrieren i Firenze i 1498, glemte et poeng i sin beskrivelse av den kyniske politikken. Han beskriver politikken som en «polemisk krig med ord». Men i den Haakon Lieske tradisjon består også politikken i å benytte skjulte politimetoder for å styrke partiets makt.

Uansett er Machiavellis navn med rette, og kanskje litt urette, blitt knyttet til «læren» om at i politikken er alle midler tillatt. Det var denne læren Haakon Lie fulgte så konsekvent: At hensikten helliger midlet.

Og det er med basis i læren om at i politikken er alle midler tillatt at vi kan ha et håp om å forstå hvordan Arbeiderpartiet klarte å erobre en så sterk og enerådende posisjon i norsk etterkrigspolitikk. Det er med basis i filosofien om at hensikten helliger midlet at vi kan forstå hvorfor den indre kretsen i Arbeiderpartiet etablerte det skjulte maktapparatet – sitt eget overvåkings- og etterretningsapparat. At vi her snakker om en ekstremt kynisk maktfilosofi, gjør den ikke mindre interessant som et «måleinstrument» for å vurdere AP-kretsens politikk. At stalinismen også i stor grad bygde på denne filosofien, bør ikke være en særlig dristig påstand for dagens maoister og ml-ere.

En maskin for å undertrykke

Samfunnet består av klasser. Den herskende klassen må alltid ha sin eksekutivkomite – også kalt regjering. Den langvarige Gerhardsen-regjeringa ble en veldig spesiell og sterk eksekutiv. En grunn til det var at noen i den indre partikretsen styrte det apparatet som tok i bruk skjulte politimetoder i politikken.

Og det er her snakk om litt av en «maskin» for makt, kontroll og undertrykking. Lenin skrev noen av sine viktigste artikler om staten og revolusjonen allerede før 1920. Men fortsatt er hans ganske så direkte og klare måte å uttrykke seg på interessant for vår analyse av AP-kretsens styring av den norske stat. I 1919 skrev Lenin i Staten og revolusjonen:

«Staten er en maskin for den ene klassens undertrykkelse av den andre, en maskin til å holde andre underordnede klasser i lydighet under en enkelt klasse.»

Han føyer til at denne staten selvsagt tar ulike former. At staten i sin kjerne altså er voldelig, levnet Lenin ingen tvil om. Og ved siden av statens fysiske virkemidler var de hemmelige tjenestene en spesielt viktig del av herskerklassens stat.

Tilstanden i APs indre krets og Lenins syn på staten har utvilsom en ting til felles: Her er det ikke snakk om en søndagsskole.

At Arbeiderpartiet hadde stor tilslutning fra arbeiderklassen og småkårsfolk generelt, endrer ikke det faktum at AP-kretsen utgjorde en viktig del av herskerklassen, ikke minst den delen som var basert på en raskt voksende statskapitalisme. Dette førte bare til at Arbeiderpartiets profil, politikk og taktikk måtte ta mer hensyn til partiets arbeiderklassegrunnlag enn et åpent storborgerlig eller vanlig borgerlig parti ville ha gjort. Riktignok stemte mange borgere på Høyre, men allerede da var de lykkelig for at det var Arbeiderpartiet som styrte.

Med Machiavellis kyniske filosofi og Lenins kompromissløse statssyn i tankene, kan vi gå videre.

Bakteppet

Først av alt, hva var det i virkelighetens verden og i atmosfæren som gjorde at Arbeiderpartiets indre krets kunne ta seg så kraftig til rette etter krigen? Her er noen stikkord om det historiske bakteppet – nærmest for en huskelapp å regne.

De fleste politiske partiene kom med liten ære og heder ut av krigen. Men mellom de to store partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, var det likevel en viktig forskjell. Trass i vingling og passiv motstand hadde Arbeiderpartiet et stort grunnplan som fortsatt var lojale og følte tillit til partiet. Ethvert parti har sitt spesifikke klassegrunnlag. I dette grunnlaget var fagbevegelsen, LO, så og si «hovedsponsoren». Høyre med sin «hovedsponsor» i kremmervirksomhet, privat industri og rederinæring, var derimot i stor grad kompromittert. Kollaborasjon med fienden i finans, industri og politikk førte til at partiet var uten sjanser til å erobre statsmakta i etterkrigs-Norge. Høyre var en del av og hadde samarbeidet tett med det Helge Krog kalte «sjettekolonnen»; industrien og finansen som samarbeidet med okkupanten og som tjente grovt på det. Etter et kort mellomspill med nasjonal samlingsregjering kunne Arbeiderpartiet innta posisjonene – riktignok med et relativt sterkt NKP som konkurrent både på arbeidsplassene og i Stortinget.

På den internasjonale arenaen tok det ikke lang tid før kortene var i ferd med å deles ut på nytt. Nyoppdeling av verden var i full gang, ikke minst i Europa. Nye imperialistiske blokkdannelser tok form. USAs suverene økonomiske og militære posisjon avtegnet seg raskt på Europakartet. I etterdønningene av atombombene over Hiroshima og Nagasaki satte USA inn Marshall-«hjelp», raskt økonomisk grep om det som skulle bli Vest-Tyskland, NATO og «roll-back»-strategi. Alt bidro til et sterkere amerikanske hegemoni i den vestre delen av det europeiske kontinentet enn noen gang før. Washington kunne trekke veksler på svakhetene i det krigsruinerte Sovjet. Moskvas klare hegemoniske inngrep i Øst-Europa bidro også sterkt til at USA kunne rykke fram i økonomi, militærvesen, politikk og ideologi. Det var først på 60-tallet at Sovjet kunne kalles en voksende supermakt. Ved hjelp av en steinhard kommando-økonomi hadde partitoppen sluset enorme ressurser inn i rustningsindustrien.

En lang periode med kald krig var i gang.

Krigens metoder inn i freden

I veven av dette bakteppet må vi også peke ut noen flere spesielle tråder. I Stockholms-eksilet hadde sentrale partimenn funnet hverandre, samkjørt etterkrigsplanene og arbeidet høyst praktisk for å vingestekke kommunistene. I London skjedde noe av det samme. I mens dro Haakon Lie land og strand rundt i USA og knyttet nære bånd til personer som skulle bli sentrale i de amerikanske tjenestene. Han knyttet også like sterke bånd til jødiske organisasjoner i USA, organisasjoner som skulle bety mye for den kommende staten Israel. Noen av AP-lederne satt i KZ-leire i Tyskland, blant dem Einar Gerhardsen. Og den ambisiøse, karrierelystne Jens Chr. Hauge satt som Milorg-leder hjemme i Norge. Ikke bare var han ambisiøs. Da Norge gikk inn i fredsdagene, behersket han fra krigens dager et stort illegalt apparat. Han kunne kunsten å bruke skjulte metoder. Han hadde sine nettverk, og han hadde bygd opp en ubrytelig lojalitet hos hundrevis og tusenvis av personer.

Da krigen var over, kunne disse AP-lederne samles. Erfaringene var forskjellige, motivene likeså. Men holdningene var nok ganske like: Norge skulle gjenreises. Norge skulle knyttes vestover. Norge skulle nøytralisere og knuse NKP – ei oppgave mang en NKP-leder ga sitt ufrivillige bidrag til. Og kanskje viktigere enn noe annet: Jeg tror APs indre krets hadde en felles overbevisning om at det bare var DE som kunne styre det nye Norge. En slik innstilling fra en krets av sterke personer kan løfte fjell. Men den kan også kue et helt folk.

Og fra krigens dager tok de med seg krigens metoder inn i den freden som raskt skulle bli veldig kald.

Partiets fåmannsvelde

At Arbeiderpartiet fikk stort flertall og store prosenttall i valg er et faktum. At partiet sto sterkt på arbeidsplassene og i fagbevegelsen er like utvilsomt. Kretsen av sterke personer på toppen av partiet, kunne også nyte godt av stor legitimitet. La det ikke herske tvil om det. Samtidig utviklet dette absolutte toppsjiktet i partiet seg til et oligarki – et fåmannsvelde. Vi snakker da om ei ledergruppe som har kontroll over de sentrale maktposisjonene i et parti. Den har monopol på alle viktige beslutninger. Den er i stand til å skifte kurs på tvers av flertallet i partiet. Og for å bruke historikeren Jens Arup Seips ubønnhørlige ord i boka Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays fra 1963: Denne ledelsen fyllte partiet – etter en omhyggelig «avsiling» – med «to arter av folk: kaniner og teknikere». Videre sier han: «Tenkt som et middel til å sikre partiets enhet, ble kaninpolitikken i sine virkninger et middel til å sikre førerskapet for de som hadde det. Når lederne drøftet saker i partiinstanser, drøftet de dem med folk de selv hadde plukket ut. Jeg vil anta at denne sikringspolitikken ble mer systematisk og mer hårdhendt gjennomført enn i noe annet vesteuropeisk sosialistparti.»

Og som enda et element i «stålsettingen av partiet», peker Seip på «en systematisk gjennomført kontroll for å hindre avvikende meningsdannelse eller overhodet meningsbevegelse innen partiet. Jeg vil kalle dette en indre sensur.»

Når Seip skildrer «ørnen blant partiene» slik, viser han også til at dette dreier seg om trekk av stalinisme. Og han føyer til: «Dette ordet bruker jeg deskriptivt, ikke vurderende».

Den indre kretsen av ledere som kontrollerte partiet på denne måten, var ikke tallrik. Den kunne telles med 10 fingre. Og vi snakker særlig om partiformann og statsminister Einar Gerhardsen, LO-formann Konrad Nordahl, partisekretær Haakon Lie, forsvarsminister og justisminister Jens Chr. Hauge og redaktør Martin Tranmæl. Kanskje hører også Arbeiderbladets mangeårige redaktør og statsministerens bror, Rolf Gerhardsen, hjemme her. Innenfor denne kretsen var det nok av konflikter og ulike syn. Men utad sto den fram som en monolitt. Kanskje var det særlig Einar Gerhardsen som klarte å holde kretsen sammen utad. Seip beskriver ham slik:

«Et hovedtrekk i hans teknikk er den vennlige forsonende hånd som trekker motpart og medpart inn på et sentralt menneskelig plan hvor alle kan møtes, og hvor det som skiller, fortones. Dette er genialt». Men med en gang Seip har skildret Gerhardsen slik, iler han til for å minne om at politikk ikke er idyll, og at Gerhardsen skjønte dette svært så godt.

«Gerhardsen er en mann som kan skyte når noen må dø.»

Skjult para-apparat for overvåking

Jeg er ikke i tvil om at nettopp dette fåmannsveldet med hellig tro på at bare DE kunne styre Norge var et avgjørende vilkår for at en AP-dominert «ettpartistat» vokste fram, slik Jens Arup Seip beskrev den på sin polemiske måte. Fåmannsveldet var også avgjørende for at det skjulte para-apparatet for etterretning og overvåking ble skapt.

Det skulle noe til for å skape et slikt ekstra redskap. Her satt Arbeiderpartiet med solid parlamentarisk flertallsmakt. Partiet hadde en solid fundert regjeringsmakt. Industri, finans og sosiale velferdsgoder ble bygd opp. AP-regjeringa bygde også opp hemmelige tjenester som alle regjeringer gjør. Kunne ikke alt dette vært nok? Nei, i tillegg bygde AP-kretsen altså opp et para-apparat for skjult maktutøvelse, for etterretning og overvåking. Et maktapparat for bruk av politimetoder i den politiske kampen. Altså ikke bare for å sikre «rikets sikkerhet», men for å skaffe partiet fordeler i den politiske kampen.

Vi snakker her ikke om en historisk bagatell, men om et dypt alvorlig overgrep mot det borgerlig-demokratiske systemet i Norge. Staten og partiets behov ble bevisst blandet sammen. Til partiets fordel.

Et fåmannsvelde som utviklet slike hersketeknikker, introduserte i praksis Machiavelli på norsk. AP-kretsen skapte samtidig en vestlig avart av stalinismen. Sammenliknet med denne indre kretsen var 70-åras norske marxist-leninister som juniorer og amatører å regne.

(De norske ml-erne vokste fram i erklært motstrid til sovjetisk byråkrati og kapitalisme og mot det norske sosialdemokratiets arrogante hegemoni og USA-lojalitet. At ml-bevegelsen i denne striden utviklet klare stalinistiske trekk, er et paradoks som fortjener sin egen analyse. Men det er altså ikke temaet i denne artikkelen.)

Et stort hysj-miljø tok form

La oss gi et lynkort riss av hele det etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsmiljøet som ble bygd opp i Norge like etter krigen. Det er som en del av dette helhetsbildet at Arbeiderpartiets eget apparat må forstås. Uten politiske baktepper og helhetsbilder er det ikke mulig å forstå hva Arbeiderpartiets spesielle apparat og nettverk betydde.

• Samarbeidet med nøkkelpersoner i det som i 1947 skulle bli CIA, var der allerede.
• Samarbeidet med britiske MI6 var for lengst på plass.
• Allerede før frigjøringsdagene i 1945 samarbeidet sentrale nordmenn i XU og Milorg med amerikanske myndigheter for å skaffe USA kontroll med Hitlers tidligere Abwehr-offiserer og agenter. Hitlers tidligere e-sjef Reinhard Gehlen og hans folk ble sett på som uhyre viktige, blant annet fordi mange av dem var godt kjent med østeuropeiske og sovjetiske forhold. Gehlen og svært mange av hans tidligere kolleger og underordnete ble rekruttert til tjeneste for CIA og andre amerikanske tjenester. I denne operasjonen for å sikre USA Hitlers tidligere spioner deltok norske Milorg- og XU-folk aktivt.
• Fra 1947 begynte den nye norske militære etterretningstjenesten å ta form med Arbeiderpartimannen Vilhelm Evang som sjef.
• Fra det samme året tok også Overvåkingspolitiet med Høyremannen Asbjørn Bryhn som sjef, form.
• Et par år etter var det dypt hemmelige stay behind-systemet, beredskapen mot okkupasjon, i ferd med å finne sin form over hele landet. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge var systemets «gudfar». Han sørget for å «sosialisere» og ta kontroll over de store og innflytelsesrike borgerlige grupperingene som var i ferd med å bygge opp private beredskapsgrupper. De dypt betrodde menn representerte en ganske stor spennvidde, fra sosialdemokrater til tidligere NS-medlemmer. Men tyngdepunktet fantes utvilsomt i konservativ og høyre-radikal retning. Systemets eksistens ble aldri behandlet av Stortinget.
• Riktignok ble mange private grupper tatt inn i det statlige stay behind-systemet. Men en god del fortsatte å fungere i hemmelige para-systemer mellom de offisielle tjenestene.
• Etter få år var det enorme systemet med lyttestasjoner i ferd med å rigges opp over hele Norge, fra Jessheim til Vadsø. Norge var i ferd med å bli USAs viktigste militære etterretningsstat mot Sovjet i det høye nord. Alle så antennene, peileutstyret, radarene. Ingen snakket høyt om dem på tiår. USA og National Security Agency (NSA) styrte det hele. Norge var blitt et viktig ledd i USAs globale spionasje – med Sovjet som prioritet 1.
• I 1950 var de omstridte unntakslovene på plass.
• Snart ble ladete begreper som «totalforsvar», beredskap mot «femtekolonnister» og liknende lagt som en ideologisk ferniss over alle de praktiske tiltakene som skulle styrke forsvar, sikkerhet, overvåking og etterretning.
• Etter en tid var «totalforsvaret» komplett i og med at regjeringas presse- og informasjonstjeneste i krig (RPK) også kom på plass.

Innafor rammene av et sterkt heimevern og medlemskap i NATO fra 1949 var Norge raskt i ferd med å få et overvåkings- og etterretningsystem som snart skulle vokse ut over alle normale dimensjoner.

De fleste tiltakene var de fleste politiske partiene enige om, med unntak av NKP og et ikke helt ubetydelig antall opposisjonelle personer i Arbeiderpartiet. Også i fagbevegelsen var det en ganske stor motstand mot en del av de tiltakene som folk på arbeidsplassene tross alt fikk nyss om etter hvert. Men flere tiltak var slett ikke kjent – ei heller av de fleste partigruppene på Stortinget. Det var en liten krets i Arbeiderpartiet sammen med noen få utvalgte personer i andre partier som visste «alt» og som hadde kontrollen.

Det var i dette miljøet at Arbeiderpartiets spesielle para-apparat ble bygd opp.

Ap og E-tjenesten

Når vi i dag snakker om Arbeiderpartiets spesielle apparat tenker vi først og fremst på det organiserte samarbeidet mellom ledende AP-folk i partiet, LO og overvåkingspolitiet. Og det var den mye omtalte kronjuvelen i dette systemet – avlyttingssenteret i niende etasje i Folkets Hus i Oslo – som ble avdekket først i 1993. Men bildet av Arbeiderpartiets omfattende skjulte innflytelse, kontroll og makt blir svært ufullstendig dersom vi ikke supplerer det med en rekke andre nettverk, sentralaktører og rapporteringsveier.

Avlyttet partikonferanser

Arbeiderpartiet hadde som parti sterk innflytelse i den militære etterretningstjenesten. Jeg tenker altså ikke på det selvsagte faktum at AP-regjeringa som hadde ansvaret for å bygge opp også denne tjenesten etter krigen, jo måtte ha stor innflytelse over den. En slik innflytelse ville enhver regjering ha, enten den var av A- eller B-karakter. Jeg velger med omhu begrepet «innflytelse», ettersom det var USA og det amerikanske NSA som kontrollerte svært mye av e-tjenesten – ikke minst lyttestasjonene. Jeg tenker først og fremst på det dokumenterte misbruket av ressurser i e-tjenesten som Arbeiderpartiet sto for i den første perioden fram til omlag 1960. I dag er det hevet over rimelig tvil at sentrale AP-ledere som Haakon Lie personlig var med på å avlytte NKP-møter, blant annet ett av NKPs landsmøter i begynnelsen av 50-åra, i alle fall før mars 1952. Her var det personell og tekniske ressurser i e-tjenesten som ble brukt til å avlytte høyst lovlige politiske møter som et konkurrerende parti avholdt. Den var blant annet den slags virksomhet som ble drevet fra den hemmelige bunkeren under Ruseløkka folkeskole i Oslo sentrum. Det var slett ikke bare avlytting av sovjetiske telefaxer, telefoner og andre former for kommunikasjon. Også den gang var dette i motstrid til det mandatet som e-tjenesten hadde. Denne tjenesten skulle, og skal, konsentrere seg om militære trusler mot Norge i norske nærområder. Ikke politisk overvåking innenlands. Nå var riktignok e-tjenesten organisert på en annen måte den gangen. Sikkerhetsstaben som skulle sikre personell og dokumenter både i stat og militær virksomhet, var lagt inn under e-staben. Dette førte til uryddige forhold, inkludert overvåking av politiske motstandere som en del av e-tjenestens virksomheter. Først i 1965 ble disse to tjenestene skilt fra hverandre etter at dramatiske motsetninger mellom e-tjenesten og overvåkingspolitiet og deres to ledere Evang og Bryhn hadde toppet seg. Likevel er det riktig å si at APs indre krets gjorde seg spesielt nytte av denne situasjonen. De skaffet seg rett og slett hysj-informasjon om politiske motstandere via e-tjenesten.

For å illustrere dette sentrale poenget, la oss bare kort høre hva Lund-kommisjonen skriver om nettopp dette NKP-møtet som Haakon Lie var med på å avlytte:

«Asbjørn Mathiesen (en av e-stabens spesielt betrodde teknikere. Min anmerkning) har for kommisjonen forklart at han ved en anledning bisto etterretningsstaben med avlytting av et kommunistisk landsmøte i Store sal i Folkets Hus. Han har forklart seg slik at det var Haakon Lie som kontaktet ham og sørget for at han kom inn i Folkets Hus, men at oppdraget kom fra Evang eller foregikk i samarbeid med ham. Avlyttingen ble ordnet ved å vende mikrofonene i henholdsvis filmmaskinrommet og maskinrommet, og ved at han herfra bygget en forsterket linje til bunkeren i Ruseløkkveien. I bunkeren var Evang med medarbeidere til stede for å skrive ned innholdet av opptakene. En av disse medarbeiderne var ifølge Mathiesen Ingeborg Lygren. Det var videre en rekke politikere til stede i bunkeren for å høre på avspillingen. Den eneste han kan huske navnet på, er Haakon Lie. Han mener imidlertid å huske at også Rolf Gerhardsen var til stede, uten at han er helt sikker på dette siste.»

Særlig klarere går det vel neppe an å illustrere poenget.

«Hjelpepersonellet»

Det er også godt dokument i dag at det i alle fall fra 1950 og en del år framover eksisterte et såkalt «hjelpepersonale» og et «kontor» av folk i hel- og deltidsstillinger i Arbeiderpartiet og i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) som rett og slett var betalt av den militære e-tjenesten. Dette «hjelpepersonalet» skulle registrere og samle inn opplysninger om kommunister. Ved hjelp av slike personer og en rekke andre informatører vokste hysj-arkivet enormt. I 1950 inneholdt det sannsynligvis 51.000 navn.

Slike opplysninger var det særlig partisekretær Haakon Lie og LOs formann Konrad Nordahl som tok imot.

«Søndagsmøtene»

Det er også grunn til å minne om at Vilhelm Evang var sjef for den militær e-tjenesten helt fra starten av og fram til 1965. At han var AP-medlem er ikke i seg sjøl et bevis for at han var «nyttig» for partiet. En slik kritikk er rettet mot Evang – ikke minst fra konservativt hold. Men kritikken holder ikke dersom en ikke kan sannsynliggjøre at den ellers så dyktige Evang tok seg friheter som i neste omgang kunne komme AP-ledelsen til gode. Men det er i alle fall ett forhold som peker i denne retningen. Og vi har allerede illustrert dette forholdet ved å referere hva Lund-kommisjonen skriver om NKP-møtet som ble avlyttet i e-stabens regi. To av de sentrale rollefigurene her var nettopp Evang og hans spesialtekniker Asbjørn Mathiesen. Og faktum er at Evang utviklet, vernet om og brukte denne dyktige sivilingeniøren til å lytte på – i prinsippet – hvem som helst. Mathiesen var mannen som alltid tok seg av «det siste strekket» når spesielle ledninger og kabler skulle strekkes for e-tjenesten. Da ble de vanlige teknikerne i forsvarets teletjeneste og i Televerket sjaltet ut – til deres voksende irritasjon. Det er liten eller ingen tvil om at Mathiesen hadde fått et vidt mandat. Så vidt at Lund-kommisjonen som ellers er ganske forsiktige i sine konklusjoner når det gjelder den militære e-tjenesten, synes at Mathiesens virksomhet har vært svært betenkelig. Denne mannen kunne faktisk sitte hjemme hos seg sjøl og plugge seg inn på telefonen til hvem som helst i Norge, inkludert statsrådenes og statsministerens telefon. Og det er her Evang kommer inn. Ikke bare var Mathiesen «hans mann». Etterhvert utgjorde Evang og Mathiesen sammen en slags egen institusjon inne i e-tjenesten. Sjøl om Lund-kommisjonen av en eller annen grunn ikke skriver om det, hadde disse to herrene faste «søndagsmøter». På disse møtene skal alt nytt som Mathiesen hadde plukket opp via sine spesielle nett i e-tjenesten, blitt rapportert til Vilhelm Evang. Nå har få, om noen, vært fluer på veggen da disse hemmelige samtalene fant sted. Derfor må vi foreløpig ty til kvalifiserte gjetninger om hva de snakket om. Skulle jeg gjette, ville jeg tro at Evang ut fra sin karakter var interessert i «alt» – det være seg sovjetere, amerikanere, kommunister, utro AP-koryfeer og mye mer. Men nettopp en mann i hans stilling som fikk vite så mye av en så unik spesialist på avlytting som Mathiesen, måtte få en spesiell rolle i sin krets og miljø. Og en del av dette miljøet besto av Arbeiderpartiet. Eller rettere sagt, av noen sentrale AP-ledere. En av disse var Jens Chr. Hauge, først forsvarsminister, siden justisminister. Hvor «nyttig» Evang var for partiet, kan vi i dag bare gjette om. Men hypotesen om at han var nyttig, bør fortsatt være et studium verdt.

Truet med å kreve 30 millioner

Det er i alle fall ikke tvil om at sentrale AP-ledere gjorde seg godt nytte av ressurser i e-tjenesten opp gjennom 50-åra. Hva som skjedde fra 1960 og framover til dagen i dag, er foreløpig mer uklart. Her trekker Lund-kommisjonen klart i retning av at det skjedde lite kritikkverdig. Riktignok vil den oppmerksomme leser oppdage at kommisjonen har en rekke forbehold. Alle konklusjonene er ikke så klare og bastante som det er blitt skapt et inntrykk av. Dessuten hadde kommisjonen som mandat bare å undersøke om det hadde skjedd ulovlig overvåking av norske borgere. Om e-tjenesten på annet vis har blitt misbrukt for partipolitiske formål, hørte ikke inn under mandatet. Men på tross av dette, er det likevel riktig å si at kommisjonen fant lite å sette fingeren på. Kommisjonen «frikjente» også e-tjenestenes grå eminense, seksjonssjef og visedirektør i e-tjenesten og samtidig medlem av sentrale AP-utvalg, Trond Johansen, for å ha misbrukt sin stilling for partipolitiske formål. Personlig måtte jeg i 1996 sammen med to kolleger beklage offentlig at vi hadde påstått at Johansen hadde begått et slikt misbruk. Vi hadde blant annet hevdet at han hadde misbrukt e-tjenestens ressurser til å avlytte politiske motstandere. Dette var ikke dokumentert. Derfor var det grunn til å trekke tilbake og beklage påstandene.

Når dette er sagt, må det også sies at mye av e-tjenestens moderne historie ikke er spavendt i det hele tatt. Et solid stykke kritisk journalistikk gjenstår. Men lett skal det ikke bli. For denne tjenesten har til de grader vært viktig for USA at den som skal kritisere dens virksomhet, må stå svært tidlig opp om morran og gjøre en knallhard og godt jobb før kritikken skal bite. Typisk for dette klimaet er at jeg personlig fikk opplyst av kilder i forsvaret at det fantes planer om å saksøke de to kollegene mine og meg for 30 millioner kroner dersom vi ikke beklaget våre påstander og e-tjenesten og Trond Johansen. Den slags trusler fremmer ikke akkurat ytringsfriheten, ei heller den kritiske journalistikken og den edruelige historieforskningen.

Både høy og lav bør slippe å få kastet alvorlig usaklige og feilaktige påstander mot seg. Men maktpersoner bør tåle en del. Og samtidig er det faktisk slik at det etter hvert kan vokse noe riktig ut av det som opprinnelig var helt eller delvis uriktig. Ytringsfrihetskommisjonen som la fram sin innstilling i fjor høst, åpner for nettopp denne muligheten og drøfter dette dilemmaet. Kanskje er det et håp likevel …

Om AP-kretsen misbrukte e-tjenesten i moderne tid, gjenstår å dokumentere. At denne kretsen misbrukte tjenesten i den første fasen, er derimot hevet over tvil. Og 50-åra var en svært viktig periode for AP-ledelsens arbeid med å befeste hegemoniet.

A-kontakt

For å forstå helheten i Arbeiderpartiets kontroll og påvirkning, er det også viktig å minne om det enorme nettet for A-kontakt, Arbeidsplasskontakt, som ble styrt av partiet sentralt. Haakon Lie har et par ganger hevdet at dette nettet besto av så mange som 30.000 personer. Det lyder som en Haakon Liesk overdrivelse. Jeg tror tallet er for høyt. Men systemet skriver seg fra partiets storhetstid. Og at det var mange kontakter er det ikke tvil om. Systemet besto av partiets folk på små, mellomstore og store arbeidsplasser landet rundt. Dette var primært LO-organiserte tillitsmenn og -kvinner som i tillegg til vanlige foreningsoppgaver også samlet informasjon og rapporterte videre om kommunister, andre opposisjonelle, antatte sikkerhetsproblemer og andre mistenkelige forhold på arbeidsplassen. Rapportene gikk videre enten til distriktsledelsen eller til sentralen. Her snakker vi både om LO sentralt og Arbeiderpartiet sentralt. Dette minner oss om at det slett ikke bare var partisekretær Haakon Lie som styrte «hysjbutikken». Den sterke LO-formannen Konrad Nordahl som satt helt til 1965 var en like viktig, om ikke enda viktigere, skikkelse bak dette systemet.

«Trekanten»

Det fantes også en lite påaktet trekant av AP-folk som samarbeidet enda mer i det diskrete. Den ene kanten besto av LO sentralt, den andre av LO-skolen på Sørmarka, og den tredje av Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF). I dette spesielle samarbeidet var hensikten å oppdage, skille ut og isolere kommunister og andre opposisjonelle i fagbevegelsen. Ofte trådte samarbeidet i funksjon foran landsmøtene i store og viktig forbund som Jern og Metall, Transport, Jernbaneforbundet, Kommuneforbundet m.fl. Både LO sentralt og LO-skolen på Sørmarka hadde etter hvert skaffet seg god oversikt over både kommende og garvete tillitsmenn og kvinner. Sørmarka var på alle måter en ypperlig utkikkspost for den som ønsket å oppdage en opposisjonell tillitskvinne eller mann i tide. AOF hadde sine sekretærer som også skaffet seg liknende oversikter, og som på naturlig vis kunne reise rundt i distriktene og «gjøre en jobb». Foran forbundslandsmøtene var det ofte slik at LO sentralt ønsket kontroll med hvem som ble valgt som delegater. Fra egne informanter, fra Sørmarka-kurs og fra andre kilder kunne så enkelte AOF-sekretærer reise rundt og sørge for at APs egne folk lokalt ble fortalt hvem som ikke skulle velges som delegater til landsmøtene. I Konrad Nordahls dagbøker finnes det en og annen referanse til kontrollen, og ikke minst resultatene av den. Som når Nordahl skriver om dagene 5.-11. mai 1957:

«Denne uke har stått i den 19. ordinære fagkongress’ tegn. Det var en god fagkongress. Debatten lå på et høyt nivå. Kommunistene klarte … å mønstre 6 stemmer. Vi hadde regnet med 9 kommuniststemmer …»

A-pressa og «satellittene»

Arbeiderpartiets indre krets hadde også en annen og viktig ressurs; A-pressa og de såkalte «hysj-satellittene». Det er godt dokumentert at Rolf Gerhardsen, mangeårig redaktør i Arbeiderbladet og bror til statsminister Einar Gerhardsen, drev en utstrakt og systematisk innsamling av opplysninger om politiske motstandere.

Mange A-redaktører og veteranjournalister deltok også i det som kan kalles «hysj-satellitter» i norsk presse. Her dreide det seg om minst 12 grupperinger av tverrpolitisk art – hvor redaktører, journalister, politikere og en del fagforeningsfolk deltok. De utgjorde uformelle grupperinger som samarbeidet med overvåkingspolitiet sentralt og lokalt. Mellom overvåkingspolitiet og disse grupperingene ble det blant annet utvekslet sensitivt materiale om personer og politiske spørsmål.

Kronjuvelen

Det var som en spesiell del av hele denne veven Arbeiderpartiets etterretnings- og overvåkingsapparat ble bygd opp. Det virker som om det svært tette samarbeidet mellom e-tjenesten og AP fram til omlag 1960 i alle fall delvis ble erstattet av et organisert samarbeid mellom Arbeiderpartiets, partiets folk i LO og utvalgte tjenestemenn i overvåkingspolitiet. I overvåkingspolitiet var det særlig erfarne politifolk i det som den gang het Politisk avdeling som samarbeidet med APs utvalgte. På toppen av spesialpolitiet tronet Høyremannen Asbjørn Bryhn. At han tilhørte et annet parti enn Arbeiderpartiet representerte ikke noe problem for samarbeidet. Tvert om, hans nære fellesskap med APs indre krets fra krigens eksilår i Sverige og hans innbitte antikommunisme, bidro sannsynligvis til at Bryhn samarbeidet mer effektivt med APs utvalgte enn noen annen overvåkingssjef ville ha gjort.

På Arbeiderpartiets mellomplan fantes en rekke personer som den tidligere partisekretæren Ronald Bye har kalt «sersjanter». De som utførte ordre fra toppen, uten å mukke, uten å tvile, i stor lojalitet til Partiet. Dette var ofte lokale partisekretærer med spesialoppgaver på si.

Noe av det som på hysj-området vakte størst oppmerksomhet i de norske 90-åra, var som nevnt avsløringen av AP-apparatets spesielle avlyttingssentral i niende etasje i Folkets Hus i Oslo. Slike sentraler ser også ut til å ha eksistert flere andre steder i landet. Den typen sentraler fortjener å bli kalt systemets kronjuvel – i begrepets mest odiøse forstand.

Partiledelsen og overvåkingspolitiet fikk sikkert langt mer informasjon fra de utallige arbeidsplass-kontaktene enn ved hjelp av avlyttingssentralene. Men slike sentraler som var plassert midt i den «demokratiske arbeiderbevegelsens fysiske høyborg», symboliserte sterkere enn noe annet den machiavellismen som rådet i minst et par tiår i Arbeiderpartiets indre krets.

Nesten intet middel var å sky dersom det var helliget av målet. Og målet var jo å bekjempe «undergravere», kommunister, alle som samarbeidet med Sovjet. At også mange vanlige medlemmer i Arbeiderpartiet var hellig overbevist om at dette var riktig og nødvendig, er det ingen tvil om. Ikke minst i den første perioden var nok dette tilfelle. Men hadde de visst hva som vokste stadig sterkere fram, tror jeg AP-kretsen hadde fått merke reaksjoner også i eget parti. For AP-kretsens para-systemet ble i stadig større grad brukt som middel i den partipolitiske maktkampen på arbeidsplassene og i det norske samfunnet. Ressurser fra en statlig etat – overvåkingspolitiet – ble benyttet av et politisk parti til å nøytralisere, isolere og knuse politiske motstandere.

Da slike skjulte politimetoder ble tatt i bruk i politikken, tok AP-kretsen i bruk de samme totalitære midlene som de angrep sine motstanderes «idealstat» Sovjet for å benytte. At denne kritikken av Sovjetstaten rammet, er hevet over tvil. At deres kritikk av en del NKP-ledere og medlemmer for å opptre som nyttige idioter for Sovjet også rammet, er jeg også ganske sikker på. Hvor deres lojalitet ville ha ligget om det virkelig hadde røynet på, kan absolutt diskuteres. Men å slå alle vanlige NKP-medlemmer i hardtkorn med slike personer og med Sovjetstaten, er for drøyt. Vel kan en si at mange av dem godtok og endog hyllet Sovjetstaten på en godtroende måte. Men å behandle den store medlemsmassen som potensielle landsforrædere av den grunn, er en ganske annen sak. Dessuten var både NKP og partiets politiske virksomhet i Norge høyst lovlig. At et konkurrerende parti da tok i bruk skjulte politimetoder for å bekjempe dette partiet, må diplomatiske sagt kalles både irregulært og høyst forkastelig. Hadde det vanlige AP-medlem visste om hva som foregikk, tror jeg AP-kretsen ville ha fått store problemer med å ture fram med slike hersketeknikker. At disse politimetodene etter hvert også ble brukt mot SF fra 1961 og mot den voksende ml-bevegelsen fra slutten av 60-åra, illustrerer poenget: Mer og mer ble APs hysj-apparat brukt som virkemiddel i den partipolitiske kampen. At ml-bevegelsen ble viet så stor oppmerksomhet, skyldtes i følge Ronald Bye at AP fryktet at ml-erne skulle slå røtter på arbeidsplassene og i fagbevegelsen. Det var for å hindre en slik utvikling av apparatet ble satt inn mot ml-bevegelsen. Jeg tror han har helt rett.

Hvem hadde kommandoen?

Så kan en spørre om hvem det var som hadde kommandoen over dette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og overvåkingspolitiet. Enkelte hevder at det var et likestilt samarbeid. Andre mener at det var et samarbeid som overvåkingspolitiet hadde på lik linje med mange andre politiske partier. Personlig er jeg ikke i tvil om at dette først og fremst var Arbeiderpartiets apparat. Det var bygd opp av de sterkeste personene i APs indre krets, det vil si Haakon Lie og Konrad Nordahl. Jeg tror også at Rolf Gerhardsen hadde en langt større finger med i spillet enn de fleste er klar over. Det ble drevet fra dag til dag av APs sersjanter. Og spesialapparatet var en integrert del av en større «hysj-vev» som Arbeiderpartiet og deres folk i LO bygde opp og benyttet. I dette bildet ble overvåkingspolitiet en nyttig juniorpartner for AP-kretsen.

La oss kort vende tilbake til Arbeiderpartiets oligarki. Hva slags roller spilte sentrale personer i dette fåmannsveldet da partiets hele hysj-vev og spesielle hysj-apparat ble bygd opp og siden benyttet fra dag til dag? Ronald Bye har formulert dette omtrent slik:

«LO-formannen Konrad Nordahl var den sterke mannen og hovedentreprenøren. Haakon Lie var storforbrukeren av den hysj-informasjonen som systemet skaffet fram. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge var arkitekten.»

Kanskje kan vi føye til at Einar Gerhardsen legitimerte systemet.

I sum representerte Arbeiderpartiets spesialapparat og ulike nett en ganske formidabel styrke. Som hysj-system for et politisk parti var det både imponerende og skremmende.

Tok systemet slutt?

Når opphørte så dette mangfoldige systemet å eksistere, om det da tok slutt noen gang? Jeg tror at systemet som system mer eller mindre brakk i stykker på midten av 70-tallet. Det ble i alle fall lite operativt fra da av. Flere forhold bidro til dette. En ting var Vietnamkrigen og den kraftig voksende kritikken mot USA over nesten hele verden, Norge inkludert. Dette førte automatisk til at USAs mest trofaste våpendragere i Norge fikk problemer. Et annet forhold var sjølsagt de store klasseendringene i vestlige land og særlig i Europa som førte til at arbeiderklassens sønner og dels døtre nærmest veltet inn på høyskoler og universiteter. En helt annen og kritisk bevissthet enn tidligere ble skapt.

Men her i Norge mener jeg en viktigere årsak var EF-kampen 1970-72. At den var både omfattende og viktig er de fleste enige om. Men at den også var med på å bryte i stykker Arbeiderpartiets spesielle hysj-apparat og nettverk tror jeg de fleste neppe er klar over. Denne kampen knuste mange gamle lojalitetsbånd og gamle måter å herske på. Ikke minst gjaldt dette i fagbevegelsen og i pressa. Det oppsto ei dyp og kraftig tillitskrise mellom lederne i det partiet som hadde dominert norsk etterkrigstid og deres medlemmer, sympatisører – og folk flest. For ledelsen var dette å sammenlikne med et jordskjelv.

Lederne klarte rett og slett ikke å herske på den gamle måten lenger. Og store deler av medlemsmassen og sympatisørene fant seg ikke lenger i å bli styrt på den gamle måten. Mistilliten og misnøyen var ikke mulig å isolere til et avgrenset område. For EF-spørsmålet dreide seg om så mye, ikke bare en sektor. I denne situasjonen ble en del sider ved det norske samfunnet også mer gjennomsiktig. Gamle bakrom og mørklagte kommandolinjer kunne ikke uten videre fungere som før. Herskernes krise førte til at mange av deres gamle hersketeknikker ikke kunne føres videre i den nye situasjonen. De brøt sammen. Nærmest som i vitenskapens verden når et paradigma – de allment anerkjente forestillingene om prinsippene som en vitenskap bygger på – bryter sammen.

Den gamle ettpartistaten for nok en gang å låne Jens Arups Seips gamle ord brøt ikke sammen, men den fikk svært vanskelige kår.

At alt dette falt sammen med et stor generasjons- og personskifte i Arbeiderpartiet, gjorde det ikke lettere for AP-ledelsen å styre videre på den gamle måten.

Et nytt hysj-system?

Betyr dette at Arbeiderpartiets gamle system er forsvunnet helt og fullt og blitt erstattet med et nytt? Det er et spørsmål som ikke er så lett å besvare. At ønsket om å skape et nytt system finnes i enkelte kretser er jeg ikke i tvil om. At rester av det gamle systemet fortsatte til langt opp i 80-åra, og enkelte rester til og med helt fram til dagen i dag, er jeg også temmelig sikker på. La meg nevne noen få eksempler av flere mulige:

• E-tjenestens Asbjørn Mathiesen hadde helt til 1984 fortsatt ansvaret for «siste-strekkene». Men om han hadde noen AP-skikkelse å rapportere til etter at Vilhelm Evang måtte gå i 1965, er ikke klarlagt.
• APs faglige sekretær Per Karlsen, ansatt på anbefaling fra LO-ledelsen, hadde inntil 1989 spesiell kontakt med Overvåkingssentralen.
• At en av A-apparatet anonyme, men sterke skikkelser fra 1970-åra, APs tidligere kontorsjef og nære Haakon Lie-venn Jakob Grava, seinere ble leder for LO-skolen på Sørmarka, er både interessant og tankevekkende. Det er hevet over tvil at Grava hadde gode kontakter med overvåkingspolitiet.

At noen i dag forsøker å bygge opp noe som kan vise seg å bli et nytt system, regner jeg også for sannsynlig. Men dette tar tid, og det er en svært vanskelig oppgave. Arbeiderpartiet er også generelt sett ganske svekket. Og hysj-oppgavene i samfunnet er mer og mer blitt profesjonalisert og kanalisert inn i de hemmelige tjenestene. Dette betyr ikke at jeg tror APs gamle og mørke arv er gått helt i oppløsning. Alt er ikke bare historie. Men jeg tror det er å lure seg sjøl og andre å tro at ikke nye tider krever nye systemer, og at det tar tid å bygge dem opp. Enhver epoke krever sine spesielle hersketeknikker. I dag tror jeg de mer uformelle og løsere nettverkene har erstattet en del av de gamle organiserte systemene – i alle fall her til lands. På den internasjonale arenaen skyter imidlertid de profesjonelle, strengt organiserte og høyt teknologiske systemene fart. Schengen-avtalen viser dette til fulle. Den moderniserte kommunikasjons-spionasjen illustrerer også dette.

En fjerde tjeneste?

Eksisterte det så en «fjerde tjeneste» i Norge som ble kontrollert av Arbeiderpartiets indre krets? Slik den eksisterte i Sverige? Både ja og nei. Den eksisterte som en separat vev av spesialapparater og nettverk – både for seg sjøl og på tvers av og i de øvrige tjenestene, i staten, fagbevegelsen ol. Denne veven var styrt av Arbeiderpartiets indre krets. Det var nok en slik vev Andreas Andersen, Einar Gerhardsens mangeårige høyre hand på statsministerens kontor, siktet til da han som pensjonist antydet at det fantes en slik «tjeneste». Men å framstille det som en strømlinjeformet og enhetlig tjeneste slik enkelte har hevdet i 90-åra, tror jeg er å gå altfor for langt. Dessuten hadde det norske sosialdemokratiske partiet bygd ut sitt apparat og sine nettverk såpass sinnrikt at det ikke var nødvendig å lage en tjeneste etter mønster av det svenske IB som ble avslørt i 1973. I Sverige var det sosialdemokratisk styrte IB bygd inn i den militære e-tjenesten som en egen separat del. Hovedgrunnen til det var nok at det svenske overvåkingspolitiet, Säpo, var så diskreditert fra den andre verdenskrigen og nazismens dager at denne tjenesten ikke kunne fungere som ressurs for sosialdemokratiet.

Ikke bare Arbeiderpartiet

Var det bare Arbeiderpartiet som drev med sin egen hysj-virksomhet? Nei, det er dokumentert at for eksempel Høyre og Høyre Pressekontor var ganske aktive i mange år. Og det eksisterte et tverrpolitisk samarbeid. Sosialdemokratiet og de fleste tradisjonelle borgerlige partiene delte ide og et godt stykke på vei praksis. Det var bare det at Arbeiderpartiet var så mye større og sterkere enn de andre. Og partiet hadde en enorm innflytelse på arbeidsplassene og i fagbevegelsen. Dette var en av de viktigste grunnene til at CIA satset nærmest ensidig på å samarbeide med de sosialdemokratiske partiene i Europa etter krigen. Så også det norske.

Konsekvensene for parti og samfunn

Hva betydde så dette hysj-systemet for Arbeiderpartiets makt? Ble det skapt en enda sterkere og mer monolittisk ettpartistat enn det ellers hadde vært mulig å utvikle?

Personlig er jeg ikke i tvil om svaret. Svaret er ja. Norsk etterkrigshistorie må faktisk skrives om etter alt det som i løpet av 90-åra har kommet fram om Arbeiderpartiets hersketeknikker. Fram til for få år siden var det god latin å framstille Arbeiderpartiets makt bygd på en basis av temperert reformisme med vekt på de små, men viktige økonomiske velferdstiltak. En viss sikkerhet for lønn, og arbeidsløshetstrygd. Sjuketrygd og helsetjenester. Allmenn rett til fri skole. Sosial boligbygging et stykke på vei. Pensjonsordninger – om enn beskjedne. Og flere andre tiltak som et stykke på vei spente ut et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett for de fleste. En kunne i det minste ane konturene av en velferdsstat. Mye negativt og kritisk kunne og burde vært sagt, men det er ikke hovedpoenget her. Poenget er at nettopp denne gradvise, økonomiske reformismen skapte tillit til Arbeiderpartiet hos de mange. Sett fra et hersketeknisk ståsted fungerte de som gulrota. Som attraktiv og næringsrik kost for de mange. En kost som trakk dem nærmere inn til etterkrigstidas dominerende parti. Det er denne delen av Arbeiderpartiets ideologi og virksomhet som har fått omtrent all oppmerksomhet når APs hegemoni skal forklares. Og det er uten tvil en viktig del av forklaringene.

Piskens rolle

Men den nye og vel dokumenterte kunnskapen om APs mer lyssky virksomhet viser at forklaringene også må ta solid hensyn til piskens rolle. Vi vet i dag, som vi har vist, at partiet tok i bruk ganske omfattende registrering, overvåking og etterretning. Denne hysj-virksomheten rettet seg i særlig grad mot politiske motstandere til venstre, både i og utenfor partiet. I dag kan vi hevde med god grunn at APs bruk av politimetoder i den partipolitiske kampen, fungerte som en pisk. Den skremte de som skulle skremmes, både i og utenfor Arbeiderpartiet. De kritiske eller «suspekte» ble isolert, støtt ut av det gode selskap. De fikk problemer med å beholde jobben, bli valgt til tillitsverv eller klare å holde på slike verv, bli forfremmet på jobben, eller i verste fall å skaffe seg jobb. Dette var tilfelle både i privat industri, stat og kommune. Det finnes sjølsagt ingen eksakte tall. Men at tusenvis av arbeidere ble stemplet, isolert og på ulike måter opplevde små og store problemer fordi de ble registrert og motarbeidet, er hevet over rimelig tvil.

Stabiliteten i den norske velferdssamfunnet var altså ikke bygd bare på økonomisk reformisme og statskapitalisme. Den bygde også på skjult kontroll, bevisst isolering og utstøting, og disiplinering. De skjulte politimetodene hadde store, negative konsekvenser for folk flest som på en eller annen måte sto til venstre i politikk og mening. Og de skaffet Arbeiderpartiet ekstra fordeler i den partipolitiske kampen.

Ekstremt hemmelighold

Men Arbeiderpartiets spesielle hersketeknikker hadde negative konsekvenser for langt flere enn partipolitiske konkurrenter og politisk opposisjonelle. Den indre partikretsen gikk som vi har vist i spissen for et svært strengt hemmelighold rundt alt som hadde med etterretning, overvåking og sikkerhet å gjøre. Hemmeligholdet var uvanlig strengt i Norge. Jeg tror noe av dette kan forklares ved at når en liten stat forvalter store og tyngende hemmeligheter sammen med andre stater, inntrer et nesten totalitært hemmelighold. I løpet av kort tid satt Gerhardsen-regjeringa med en av Norges største hemmeligheter: Kjeden av de amerikanske lyttestasjonene i Norge. De store øynene og ørene som skulle følge med på sovjetisk militær aktivitet – og en del annet av mer sivil art. Og snart satt den samme regjeringa med en annen hemmelighet av nesten samme dimensjon: Den store tungtvannsgaven til staten Israel. Gaven som dannet grunnlaget for at Israel seinere kunne produsere atomvåpen. Alt dette plasserte lille Norge i en globalt sett langt viktigere strategisk posisjon enn landet normalt skulle ha vært i. I dette klimaet passet APs eget hysj-apparat og kontroll naturlig inn.

Mindre gjennomsiktig

En konsekvens av dette hemmeligholdet var at informasjon om svært viktige sider ved det norske samfunnet ble holdt tilbake, ikke minst av mediene. Det strenge hemmeligholdet rundt etterretning, overvåking og sikkerhet gjorde samfunnet mindre gjennomsiktig. Det ble vanskeligere å forstå. Holdningene som rådet på dette følsomme området, smittet så over på holdningene generelt i samfunnet. Dette førte til at det ble vanskeligere for folk flest å orientere seg om hva som skjedde i kongeriket Norge. Og det folket som vet mindre enn det burde vite, er lettere å holde på plass og manipulere, i alle fall for en periode. At regjeringspartiet Arbeiderpartiet profitterte på dette i en ganske lang etterkrigsperiode, bør det ikke herske tvil om.

Hevet over politikken

Det tverrpolitiske samarbeidet om etterretning, overvåking og sikkerhet bidro også sterkt til at viktige politiske spørsmål ble «hevet over» vanlig politikk. Sikkerhetspolitikken ble definert noe nær en «nasjonal dugnad», en verdi som det var nærmest moralsk forkastelig å kritisere. Dermed kunne makteliten forvalte dette området nærmest som de ville.

Demper på debatt

En slik mangel på informasjon bidro også til å legge en demper på divergens, debatt, kritiske holdninger, og kreativitet. Dermed fikk makteliten større aksept for sin politikk enn den ellers ville hatt.

Sterk servilitet

En annen og svært alvorlig konsekvens av denne aksepten tror jeg var en sterk servilitet overfor makthaverne. Informasjonstørke, redsel for debatt, mange tabuer og en rekke liknende forhold fremmer sjelden sjølstendig og kritisk tenkning. Ei heller i norsk presse og medieverden.

Det oppsto en rekke uformelle, tverrpolitiske nettverk der AP-medlemmer også spilte sentrale roller. Deltakerne i disse nettverkene så ofte på seg sjøl som priviligerte og som forvaltere av et spesielt stort samfunnsansvar. En slik form for sjølforståelse bærer samtidig i seg en elitistisk filosofi som ender i praktisk forakt for vanlige folks evne til å forstå og handle.

På grunn av ekstremt hemmelighold og skjult samspill ble en rekke hersketeknikker i samfunnet i lite grad avdekket, belyst og kritisert.

Alle disse forholda fikk negative konsekvenser for folkeopplysning, utdanning og oppdragelse.

I sum: Den indre AP-kretsens måte å herske på fant i stor grad en tverrpolitisk klangbunn. Den bidro sterkt til å styrke både den åpne og ikke minst skjulte statlige kontrollen i samfunnet. Dette skapte et mindre fritt og gjennomsiktig samfunn. Og denne kontrollen profitterte Arbeiderpartiet som parti på.

At nettopp dette partiet fikk store problemer med å herske på den gamle måten da det første store nederlaget var et faktum 21.september 1972, står ikke i motstrid til denne konklusjonen. Heller ikke at Arbeiderpartiet tapte en hel generasjon av unge kvinner og menn på grunn av sin politikk og opptreden. Tvert om, de som tviholder arrogant og nesten totalitært på makta ved hjelp av en farlig blanding av åpne og skjulte maktmidler, risikerer et langt kraftigere fall enn de som satser på åpne og aksepterte maktmidler.

Jeg vil også hevde at AP-kretsens arrogante bruk av makt har hatt langvarige, negative konsekvenser. Da det gamle herskesystemet gikk mer eller mindre i stykker, forsvant ikke uten videre de negative konsekvensene det hadde i samfunnet som helhet.

En stat i staten?

Ble så det hysj-apparatet som AP-kretsen skapte, en stat i staten? Det er jo ofte slik spørsmålet om de hemmelige tjenestene blir formulert: Blir de en stat i staten? Begynner de å gå for egen maskin? Dette dreier seg i så fall om organisasjoner som tar seg egne rettigheter. De begynner å leve sitt eget liv. De unndrar seg vanlig borgerlig-demokratiske kontroll – ikke minst når de er dypt hemmelige.

Svarer vi bare reservasjonsløst ja på spørsmålet om apparatet ble en stat i staten, blir det for upresist. Svaret blir for enkelt, og apparatet levde heller ikke sitt eget liv.

Mitt svar er at APs hysj-apparat ble en viktig del av en stat i staten. For den egentlige stat i staten var AP-kretsens skjulte og diskrete maktapparat. Og dette ble i betydelig grad bygd opp på tvers av borgerlig-demokratiet. Denne «ettpartistaten» var noe langt mer enn APs hysj-apparat.

La meg presisere:

• AP-kretsen erobret statsmakta i valg. Slik sett hadde lederne en legitim maktbasis.
• Samtidig bygde kretsen opp sitt para-apparat på siden av det vanlige statsapparat. Dette var et parti-apparat for skjult politiarbeid rettet mot politiske konkurrenter. I det skjulte trakk dette grove veksler på statlige ressurser, inkludert overvåkingspolitiet.
• Dette var tilfelle uansett om Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt eller ikke.
• AP-kretsen fulgte med andre ord en slags tospor-strategi. Kretsen satset på vanlig, legitim regjeringsmakt. Slik sett var de «staten». Men samtidig sikret de sitt hegemoni ved hjelp av illegitim, totalitær, skjult makt på tvers av borgerlig-demokratiet. Denne bygde blant annet på hysj-apparatet. Slik sett var de en «stat i staten».
• På denne måten utviklet AP-kretsen en dobbelt karakter.
• Hysj-apparatet var altså ingen sjølstendig stat i staten. I utgangspunktet var det stramt styrt av sine høye oppdragsgivere. Etter hvert tjente det nok sine høye herrer mer og mer ved hjelp av «sersjantenes» utrolige lojalitet til Sak og Parti. Men noe eget sjølstendig liv hadde det aldri.

Hele denne saken handler i bunn og grunn om et av de mest totalitære instrumenter som er skapt i nyere norsk historie.

Litteratur:

• V. I. Lenin: Staten og revolusjonen. Norsk utgave Forlaget Ny Dag 1968
• Niccolo Machiavelli: Fyrsten. Norsk utgave Grøndahl Dreyer 1994
• Dokument nr. 15 (1995-96): Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
• Innst. S. nr. 240 (1996-97): Innstilling fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen om rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
• Lars Borgersruds doktoravhandling i historie: Wollweber-organisasjonen i Norge. Universitetet i Oslo 1994
• Trond Berg og Knut Einar Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914-1997 (2 bind). Cappelen Akademisk Forlag 1998
• Olav Riste og Arnfinn Moland: Strengt hemmelig. Norsk etterretningstjeneste 1945-1970, Universitetsforlaget 1997
• Ronald Bye: Sersjanten. Makt og miljø på Youngstorget. Tiden 1987
• Ketil A. Nordahl: Konrad Nordahl – Dagbøker 1950-1975. Tiden 1991-92
• Viggo Johansen, Pål Jørgensen og Finn Sjue: Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene. Aventura 1992
• Ronald Bye, Alf R. Jacobsen og Finn Sjue: De visste alt … Rapporter fra niende etasje. Tiden 1993
• Ronald Bye og Finn Sjue: Den hemmelige hæren. Historien om stay behind. Tiden 1995
• Bjørn Nilsen og Finn Sjue: Skjult dagsorden. Mediene og de hemmelige tjenestene. Universitetsforlaget 1998
• Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Universitetsforlaget 1963
• Torstein Hjellum: Noen av oss har snakket sammen. Om fåmannsveldet i Arbeiderpartiet 1945-1973. Alma Mater Forlag 1992
• Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Pax Forlag 1998

av Jens Andvig

Det er vanskelig å fri seg fra den støy som henger igjen etter fyrverkeriet ved 2000-års jubileet. Selv japanske, kinesiske og arabiske datamaskiner måtte tilpasse seg tallet 2000. Tilsynelatende en global triumf for Jesu fødsel.

Hvordan er det blitt slik?

Noen vil si at det er Gud som har styrt det slik. Hegel skrev mye om Verdensånden. Marx og Lenin ville ha rystet på hodet overfor slik galskap. Hva med den hvite manns endelige seier i Jesu klær?

Faghistorikere vil stort sett abdisere i forhold til en slik gigantisk problemstilling.

Jared Diamond abdiserer ikke i sin bok Guns, Germs, and Steel. Det er en kort verdenshistorie på 425 sider og roter ikke rundt omkring, men annonserer klart og tydelig at den er antirasistisk. Mennesket er en art. Det er bestemte historisk-geografiske forhold som har hatt som resultat at det er indoeuropeere som i dag dominerer verden. Boka har en livlig skildring av slaget i Peru den 16. november 1532 der tusenvis av inkasoldater ble massakrert av noen hundre spanske soldater. Boka spør: Hvorfor erobret europeere Amerika og ikke omvendt: Hvorfor erobret ikke indianerne Europa?

I historie eksisterer alltid den dobbelte dimensjonen: Det som skjedde og det som kunne ha skjedd. Diamond kaster seg dristig inn i tilsynelatende tomme spekulasjoner, men han setter alltid de nærliggende (proximate) faktorer opp mot de «langsiktige» (ultimate) faktorer. Dette gjør han så vågalt – kanskje frekt – at han gir et helt annet bilde av verden enn det du får hos konvensjonelle historikere.

Underlig nok fikk boka Pulitzer-prisen. At Bill Gates – datageni og kanskje den rikeste mann i verden – roser boka, gjør meg litt urolig!

Personlig bakgrunn

Jared Diamond er ikke faghistoriker. Han er professor i fysiologi, men har tilbrakt flere tiår på Ny-Guinea blant annet som fugleforsker. Det merkes at hans utgangspunkt for synet på verdenshistorien er Ny-Guinea som aldri ble helt kolonisert av europeerne pga det spesielle klimaet. Det fins ennå 1.000 språk på Ny-Guinea, og Diamond har kastet seg ivrig inn i lingvistiske og arkeologiske spørsmål med en selvtillit som tar pusten fra meg iallfall. Som nordmann savner jeg Anne Stine og Helge Ingstad blant kildene til hans presentasjon av vikingene, selv om deres resultater er inkludert i hans fremstilling.

Ny-Guinea er kanskje et av de få steder der jordbruket oppstod av seg selv.

Homo sapiens

Den første figuren i boka viser en kanskje konvensjonell skisse av menneskets utvikling. Det begynner i Afrika for 7 millioner år siden. Mennesket som homo erectus forlater Afrika for 1 million år siden og når Sørøst Asia omtrent på samme tid, mens det i Europa bare fins levninger fra 500.000 år siden. Mellom 100.000 og 50.000 foregår det Diamond kaller Det Store Spranget Fremover. Det vil si en forandring i mennesket som får mer effektive og standardiserte redskaper og utvikler en slags kunst. Høydepunktene her er hulemaleriene i Cro Magnon i Nord-Frankrike og maleriene i Australia der menneskene kom for 40.000 år siden. Det fins to uavklarte spørsmål:

a) Skjedde disse forandringene pga endringer i hjernen eller som Diamond tror pga endringer i stemmebåndene som førte til språk?

b) Hvor skjedde dette? På ett bestemt sted eller var det parallelle utviklinger på forskjellige steder?

Det som er klart i dag: Det fins bare en art mennesker på jorda: Homo sapiens.

Dette Store Spranget er det viktigste i hele menneskets historie. Det er en forutsetning for pyramider, skrift, fly, biler, Shakespeare, Bach, Einstein og atombomben. Det vil si for menneskets dominans på jorda.

Jordbruk

Det andre store spranget er at mennesket utvikler jordbruket. Egentlig begynner Diamonds historiebok først rundt 11-12.000 f.Kr. Da kom mennesket til Amerika. Det kom over Beringstredet, forble 1.000 år i isødet i Nord-Amerika og kom så gjennom en korridor i isen i det vestlige Nord-Amerika. Deretter fór mennesket som en vind sørover og nådde spissen av Sør-Amerika omtrent 10.000 f.Kr.

8.500 f.Kr. er tidligste dato for menneskets første jordbruk. Det skjedde i The Fertile Crescent (den fruktbare halvmåne), området mellom Middelhavet og Iran og Irak. California, Chile, Sør-Afrika og Sørvest-Australia er ved siden av Middelhavet de fem områdene i verden med Middelhavsklima, men i disse områdene var det bare i The Fertile Crescent at jordbruket oppstod helt uavhengig, og det området ble det første og viktigste jordbruksområdet i verden. Foruten klimaet var det mange ville vekster og dyr som lett kunne brukes av menneskene uten for store endringer. Det var store forskjeller i høyde som gjorde et mangfold av vekster og sesonger mulig. Fra The Fertile Crescent spredde vekster og dyr seg lett både mot vest og øst. Det fins bare fire andre områder der jordbruket oppstod helt uavhengig: Kina, Andes, Mellom Amerika og nordøst i Nord Amerika. Andre områder som Ny-Guinea er mer usikre.

Diamond nevner det ikke, men det er vanskelig å glemme at de tre store religioner: Den jødiske, kristne og muslimske, er meget nærværende i dette området den dag i dag.

«Domestication»

Dette er et ord som er vanskelig å oversette. Det er noe mer enn å temme eller kunstig dyrke. Det betyr at menneskene bevisst tar i bruk visse planter og dyr. Diamond understreker at de viktigste plantene og husdyrene ble tatt i bruk på et meget tidlig stadium. Det gjelder hvete, ris, erter osv. – mais kom i bruk noe seinere i Mellom Amerika – sauer, geiter, griser, kuer, hester osv. Det underlige er at Afrika som kanskje har flest store pattedyr, ikke var arnestedet for flere husdyr. Sebra, neshorn og bøfler lot seg ikke temme eller «domesticate». Det har man ikke greid til denne dag. Diamond kan ikke la være å spekulere på hvordan Romerriket kunne ha blitt nedkjempet av afrikanere ridende på neshorn!

Germs (mikrober)

Diamond er fysiolog og ser ut til å ha spesielt god greie på virus og bakterier. Han spør til og med hvorfor virus ofte dreper sin vert når det beste for viruset ville være å holde verten i live så lenge som mulig. Hovedkonklusjonen hans blir at mikrobene kom fra husdyrene til menneskene og at jordbrukerne etter hvert oppnådde en slags immunitet mot sykdommene med visse unntak som Svartedauen osv. Mikrobene som europeerne brakte med seg til ulike naturfolk var katastrofale for spesielt indianerne i Amerika.

Samfunnsform

For 10.000 år siden levde homo sapiens i små grupper ikke ulikt grupper av sjimpanser og gorillaer. Jordbruket førte til større befolkningstetthet og faste bosteder. Resultatet ble: Fra grupper til stammer til høvdingdømmer til stater. I gruppene var det stor likhet, men den større befolkning førte til spesialisering i form av høvdinger, konger, byråkrater, krigere, prester og håndverkere. Diamond innfører et nytt ord: kleptocracy der eliten samler stor materiell rikdom. Han har i tankene en del stater i Afrika, men det ville ikke være så galt å kalle USA eller Norge i dag for et «kleptocracy».

Erobring

Jordbruket var en uimotståelig kraft. Jegere og samlere hadde to alternativer: Enten rømme unna eller sette i gang med jordbruk selv. Begge deler ble forsøkt. Den mest dramatiske folkevandring er europeernes erobring av Amerika. Der ble indianerne i stor grad tilintetgjort gjennom krig og mikrober som de ikke hadde immunitet mot. I Nord-Amerika anslår Diamond tallet på indianere til 20 millioner, mens han som barn i skolebøker leste om bare 1 million indianere. En annen dyster erobring var jordbrukere fra Sør-Kina som spredte seg ut over øyene i Stillehavet som Taiwan, Indonesia, Filippinene osv. Der forsvant jegerne og samlerne så å si sporløst. Ny-Guinea ble spart pga det spesielle klimaet.

Eurasia

Diamond understreker at Europa og Asia er ett kontinent. Hovedaksen går fra øst mot vest. I Afrika og Amerika går hovedaksen fra nord mot sør. Det vil si at en vekst som hvete kunne lett spre seg i Eurasia fordi forskjellen i klima mellom nord og sør var mindre, mens det i Afrika og Amerika var vanskelig å omstille planter og dyr gjennom forskjellige klimasoner. Dette førte til en mye seinere utvikling.

Skrift

Ved siden av jordbruket er oppfinnelsen av skrift den store oppfinnelsen i menneskets historie. Det begynte med behovet for regnskap. Sumerene var pionerene 3.000 f.Kr. Diamond hevder at det er bare to steder en kan være sikker på at skrift oppstod helt uavhengig, nemlig Mesopotamia (sumerene) og Mellom Amerika 600 f.Kr. Det er grunn til å tro at for eksempel i Kina og Egypt oppstod skrift som imitasjons eller ut fra kunnskapen om at skrift eksisterte andre steder.

Diamond analyserer de tre forskjellige former for skrift: Logogrammer (et tegn for et helt ord), stavelsesskrift og alfabetskrift der bokstaver beskriver lyder. Men det viktigste han understreker er at skrift ikke bare ble brukt i regnskap, men ble et uhyre kraftig ideologisk våpen til å sveise stater sammen og gjøre befolkningen moden for krig mot hverandre.

Indoeuropeere

Indoeuropeerne er det dominerende folkeslaget den dag i dag gjennom USA og Europa (EU og Russland). Det folkeslaget oppstod mellom Svartehavet og Det Kaspiske Hav. Det spredte seg både mot øst og vest, men det er ekspansjonen mot vest som ble viktigst. I dag er det bare ungarer, finner og baskere som i Europa ikke har en indoeuropeisk opprinnelse. Diamond behandler dette emnet mer nøye i en annen bok: The Third Chimpanzee. Han understreker også at lederne i Sør-Amerika også i dag stort sett er indoeuropeere.

Kritikk

Guns, Germs, and Steel inneholder mye informasjon som kan virke overveldende. Forhåpentlig er det meste noenlunde korrekt. Likevel blir boka et knyttneveslag mot vårt konvensjonelle historiebilde.

Det styggeste en kan si om boka, er at den er en slags unnskyldning for USAs dominerende stilling i dag, selv om den uttalte hensikt er antirasistisk. Jeg er i tvil om den vil bli en klassiker som The Age of Extremes av Eric Hobsbawn. Den kan også beskyldes for å være vulgærmaterialistisk, det vil si vulgærbiologisk eller vulgærgeografisk. Det kan også pekes på en slags selvmotsigelse når Diamond tar utgangspunkt i biologien. Riktig nok understreker han at homo sapiens er en art, men er det ikke mulig at noen biologiske forskjeller kan oppstå i løpet av 50.000 år?

Tankegangen i boka synes å være grunnlaget for det beste President Clinton sa i Oslo: Hvis en undersøker hundre personer fra Vest-Afrika, USA eller Norge, så er forskjellene innen gruppene større enn mellom gruppene.

Hva er et folkeslag som indoeuropeere bortsett fra språket? Det forklares ikke i boka.

At koner røves fra andre grupper blir nevnt. Ellers er kjønn usynlig. Friedrich Engels var svært opptatt med «kvinnenes historiske nederlag». Kjenner Diamond til denne påstanden?

Sosialismen, de to verdenskrigene og den kalde krigen er ikke diskutert i det hele tatt.

På visse punkter hadde jeg store vanskeligheter med boka, var den et misantropisk angrep på hele menneskehetens historie?

«Homo sapiens is not a nice guy»

Det er grunn til å komme til en motsatt konklusjon. Boka er båret frem av en forskerentusiasme som minner om glede hos de forskere som sender raketter mot månen og ut i verdensrommet.

Diamond diskuterer noen generelle problemstillinger i historie. Han går mot Thomas Carlyle (Heros and Hero – Worship in the historic history), som understreker betydninga av Den Store Mann. Som kontrast siterer han Bismarck som hevder at en statsmanns oppgave er å høre Guds skritt i historien (Hegels Verdensånd?).

Diamond er neppe klar over egen selvmotsigelse når han spør på alvor: Hva ville ha skjedd hvis Hitler var blitt drept i en trafikkulykke i 1930?

Det beste jeg kan si om Guns, Germs, and Steel er at boka ikke polemiserer mot andre historiebøker. Den lager sitt eget historiske univers med et tyngdepunkt lenge før Athen, Roma og Jerusalem.

Refleksjoner

Hele verden deltok i 2000-jubileet. Tidskalenderen og Olympiaden er de mest konkrete vitnesbyrd om vestens seier og dominans.

Fyrverkeriet uttrykte både stolthet over fortiden og forhåpninger om fred og velstand i fremtiden. Likevel kunne det ikke helt få oss til å glemme de mørke sider ved vår historie.

Vi vet i dag at livet på jorda kan fortsette svært lenge hvis det ikke blir ødelagt av menneskene. Vi vet også at dette livet er helt unikt i vårt solsystem og kanskje i vår galakse. Fysikk og matematikk er selve utgangspunktet for vår utforskning av verdensrommet. Biologi derimot er innfallsporten til vår forståelse av livet på jorda.

Det Diamond har greid er å rette en biologisk lyskaster mot menneskenes historie. Lyskasteren viser oss klart og tydelig at vår vestlige dominans ikke skyldes noen biologisk eller «rasemessig» overlegenhet. Vestlige våpen og kapital kontrollerer verden i dag, men det vil ikke vare evig.

av Torill Nustad

Har kvinner alltid vært det undertrykte kjønn? Hva er grunnlaget for kvinneundertrykkinga i det «likestilte» kapitalistiske Norge? Er det borgerskapets verdsetting av kvinners arbeidskraft i merverdiproduksjonen, er det sexismens menneskesyn? Hvilken rolle spiller kjernefamilien? Er familien en forbruksenhet som egentlig er unødvendig eller er den et viktig middel i borgerskapets jakt på maksimal profitt?

For å finne veien til framtida, er det avgjørende at vi forstår kvinneundertrykkingas historie. Derfor et lite tilbakeblikk. Mennesker har levd på jorda i hundretusener av år. kvinneundertrykkinga er mange tusen år gammel, men den har ikke alltid eksistert.

Rundt 2.300 år før vår tidsregning skrev øverstepresten i Sumaria en lovprisning til gud. Det er det første diktet vi kjenner til i verdenshistoria. Og både den første guden og den første presten og poeten vi kjenner til var kvinner. Kvinnegudene blei dyrket som den store mor, for sine sterke erotiske følelser og som krigere. Sexlivet var viktig og det var noe hun nøyt. Gudinnen hadde mange elskere, var alltid ugift og alltid seksuelt aktiv. Blant inuitene på Grønland var hennes tittel «Hun som ikke vil ha en ektemann».

Geografisk var dyrkinga av kvinnegudene spredd over store deler av verden; fra Afrika, gjennom Asia og Indusdalen til Kina, de russiske stepper, Middelhavsområdet og nordover til Grønland. Kvinneguder var ikke et midlertidig fenomen. Den hellige statusen til det kvinnelige varte antagelig i minst 25.000 år.

Gudinnedyrkinga gjenspeilte kvinnenes rolle og makt i samfunnet. Kvinnene hadde makt og de utøvde makt. Det var kvinnelig arverett. Det var samfunn hvor både kvinner og menn hadde rettigheter og muligheter til å akkumulere rikdom. Makta til dronningene i det gamle Egypt er mest kjent. I tusener av år var hun hersker, gudinne og øversteprest – slik som Hatshepsut. Hun leda sine soldater i kamp og hadde bestemmende myndighet i alle statssaker.

Kvinnene levde i en tid hvor ingen hadde fortalt dem eller oppdratt dem til at kvinner er fysisk svake, følelsesmessig ustabile eller intellektuelt dårligere utrusta enn menn. Tvert imot – kvinnene hadde høy status og mennene var underordna. Den mannlige delen av overklassen ønska mer makt og innflytelse og de tok opp kampen. De utfordra blant annet den kvinnelige arveretten og kvinners rett til barna.

Overføring av makt fra gudinne til gud, fra dronning til konge, fra mor til far fant sted i stadier. Alle mytologier gjenspeiler maktkampen for å frata kvinneguden makta. Men maktkampen var også verdslig. Menn hadde kontroll over hæren og brukte sin makt til å erobre makta i samfunnet. For å legitimere og styrke sin stilling i samfunnet blei kvinner fratatt sitt menneskeverd. Menn definerte hva som var menneskelige egenskaper og evner. Kvinnen blei hans motsetning. Utviklinga av de 5 store verdensreligionene var viktige redskap for å knuse kvinners makt og frata kvinner menneskeverdet.

Gud var ikke bare i himmelen, men var representert på jorda av menn. Guds representant var prest, dommer og konge, han var kvinnens far, bror og onkel, han var hennes ektemann. Sist, men ikke minst, han tok bolig i kvinnens hode. Kvinnene blei etterhvert overbevist til å tro på sin egen rolle som mindreverdig. Familien – i ulike former – blei den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.

Familiens rolle

Fram til og med føydalismen var familien en produksjonsenhet. Menn, kvinner og barn deltok i arbeidet og de var avhengig av hverandre. Matlaging, sy og strikke klær og klesvask var like nødvendig arbeid som å passe sauer og hogge ved. Små- og fattigbønder trengte mange arbeidshender og kvinnene deltok i alt arbeid. Adelen med sine store gods hadde mange mennesker i arbeid og var sjølforsynt med det meste. Her var det ofte frua som var arbeidsleder og som drev bedriften når husherren var på reise eller i krigen. Kvinner gjorde «mannfolkarbeid», men menn gjorde ikke «kvinnfolkarbeid». Det var mannen i huset som var sjefen og samfunnet verdsatte den gang som idag kvinners arbeid lavere enn menns.

Utviklinga av kapitalismen endra mønsteret med familien som produksjonsenhet. Produksjon og reproduksjon blei fysisk skilt. Husarbeid var ikke lenger produktivt arbeid siden det ikke skapte merverdi. En viktig del av kvinners arbeid blei ubetalt og usynlig arbeid. Kvinnenes gratisarbeid var lønnsomt for kapitalen. Hvis kvinnene skulle fått lønn for hus- og omsorgsarbeid måtte lønningene i den kapitalistiske produksjonen vært høyere. Det ville betydd lavere profitt for kapitalistene.

Kapitalistene viderførte en gammel tradisjon da de ga menn som kjønn makt over kvinner både i lønnsslaveriet og på hjemmebane. Menn i arbeiderklassen fikk befestet sin stilling som familieforsørger. De hadde høyere lønn enn kvinner uansett hvor dårlig de tjente. Kvinner skulle ikke være økonomisk sjølstendige. Industrien trengte kvinners arbeidskraft, men det var viktig at ikke lønnsarbeidet undergravde familiens rolle. Kvinners lønn blei fastsatt til 50% av mannens, slik det også var under feudalismen. Lønna befesta kvinner og menns plass og rolle i familien og i samfunnet. Mannen var hovedforsørger og familiens overhode. Kvinnen var hus- og omsorgsarbeider uansett om hun også hadde lønnsarbeid. Mannelønn og kvinnelønn var et viktig virkemiddel for å disiplinere arbeiderklassen.

Borgerskapets ideal og ideologi utelukka kvinnene i overklassen fra den økonomiske sfæren. De blei redusert til pyntegjenstander i store dukkehus.

Arbeiderklassens menn og den gryende fagbevegelsen tok opp i seg borgerskapets idealer og ideologi. De så på kvinner i arbeidslivet som en trussel mot sin egen lønn og sin rett til å være familieforsørger. Kvinnens plass var i hjemmet. Kvinnen var mannens eiendom og vold mot kvinner innafor ekteskapet og familien var en privatsak. Dette blei den rådende ideologi også innafor arbeiderklassen. Mange fagforeninger motarbeida kvinners rett til arbeid og nekta å organisere kvinner.

Marxismen og kvinnefrigjøring

Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blir sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…) «Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det. På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

På 70-tallet var det også AKPs politikk at kvinnekampen måtte underordnes arbeiderklassens felles interesser. Fienden var kapitalismen. Arbeidet i Kvinnefronten og kvinnekampen ga oss ny kunnskap, erfaringer og analyser om kvinners situasjon både nasjonalt og internasjonalt. Dette kombinert med egne studier og diskusjoner i AKP kom vi fram til at AKPs politikk og analyser var overflatiske og feilaktige. Familien i arbeiderklassen er ikke et kampfellesskap, men et redskap til undertrykking. Kvinner tjener ikke mindre enn menn fordi vi velger feil yrke, men fordi vi lønnes som kjønn. Kvinner splitter ikke arbeiderklassen ved å reise kampen mot kjønnsundertrykkinga. Det er menns kjønnsundertrykking som splitter og svekker arbeiderklassen.

Grunnlaget for kvinneundertrykkinga idag

Familien er fremdeles den sosiale og økonomiske grunnenheten samfunnet baserer seg på. Til tross for høyere utdanning og yrkeserfaring innretter kvinner fremdeles sine liv og lønnsarbeid etter familiens omsorgsbehov. Menn gjør det i liten grad. Det er kvinner som jobber deltid, enten frivillig eller ufrivillig. Mange velger å jobbe deltid fordi det lønner seg økonomisk eller for å få mer tid og overskudd til barn og egen fritid. Kvinner har tatt 6-timersdagen og betaler kostnadene sjøl. Menn jobber overtid og står for mesteparten av familiens inntekter. Slik sementeres den tradisjonelle arbeidsdelinga og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Den lave kvinnelønna gjør det økonomisk lønnsomt for mange familier at kvinnen tar imot kontantstøtte, jobber som dagmamma i tillegg til å passe egne barn eller jobber deltid, mens mannen jobber overtid. Mange kvinner, spesielt i helse- og sosialsektoren og varehandelen får bare deltidsarbeid. I offentlig sektor er det ikke uvanlig med 15-30% stillinger i mange kvinneyrker. Mange kvinner ønsker høyere stillingsbrøk, men får det ikke. De får isteden tilbud om å ta ekstravakter. De er prisgitt arbeidsgiver og kan vanskelig planlegge eget liv og framtid.

Arbeidstagere som ufrivillig jobber deltid eller har kortere arbeidstid enn ønskelig, kalles undersysselsatte. 90% av de undersysselsatte i Norge er kvinner, veldig mange jobber i offentlig sektor.

Kvinners deltidsarbeid er en viktig grunn til at kvinners inntekt fortsatt bare er 50% av mannens. Kvinners deltidsarbeid er også en viktig grunn til at yrkesaktive kvinner ender opp som minstepensjonister.

Kvinners lønn er ingen forsørgerlønn. Derfor blir mange kvinner som er enestående forsørgere, fattige. Den lave kvinnelønna undergraver vår rett til å være økonomisk sjølstendige og den begrenser vår handlefrihet. For mange er økonomien viktig når de velger samboerskap eller velger å bli i et utilfredsstillende forhold.

Kvinners valg og prioriteringer mellom yrkesliv og familie bestemmes også av samfunnets evne til å organisere det offentlige omsorgstilbudet. Barnehagetilbudet er mangelfullt og det er dyrt. For mange familier «lønner» det seg faktisk ikke at mor jobber.

Omsorgen for psykisk utviklingshemmede er i stor grad basert på familiebasert omsorg med begrensa muligheter til avlastning. Mer enn 50% av eldreomsorgen utføres av slektninger. Den familiebaserte eldreomsorgen fungerer så bra, ifølge helseministeren, at eldreplanens målsettinger om utbygging kan nedjusteres.

I det norske samfunnet produseres det enorme verdier. Borgerskapet ønsker maksimal profitt og regjeringa legger forholda til rette. Den familiebaserte omsorgen er billig og derfor viktig å forsvare. De færreste vil forsvare at kvinner skal tjene mindre enn menn fordi de er kvinner. Samtidig er det virkeligheten i dagens Norge. Kvinners krav om likelønn og ei lønn å leve av utfordrer maktfordelinga og vil bety en radikal omfordeling av merverdien i arbeidsfolks favør. Derfor er kvinnelønnskampen og kampen for 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon så vanskelig å vinne.

Splitt og hersk?

Kan det tenkes at borgerskapet kan innfri kvinners krav om likelønn uten at det går ut over deres profitt? Hypotetisk kan borgerskapet heve kvinnelønna og redusere menns lønn tilsvarende. Mange borgere har sikkert stor forståelse for kravet om likelønn. Hvorfor er dette allikevel så vanskelig eller utenkelig?

For det første vil et forslag om lønnsnedslag være umulig for LO-ledelsen å selge til sine medlemmer. Det vil bli møtt med streiker og protester, lovlige eller ulovlige. De politiske og økonomiske konsekvensene av en slik streikebevegelse er ikke borgerskapet tjent med. For det andre vil likelønn mellom kvinner og menn forrykke maktbalansen mellom kjønna og undergrave familien som forsørgelsessystem. Det vil bli vanskeligere å begrunne hvorfor kvinnen bør være hjemme og ta i mot kontantstøtte eller jobbe deltid for å ta ansvar for hus og hjem hvis lønna er lik. Kvinner vil kreve reell likestilling også i hjemmet. Lik arbeidsdeling vil begrense menns muligheter til egen fritid. Jeg tror mange menn vil forsvare denne retten. En slik situasjon vil antagelig føre til at menn i mye sterkere grad engasjerer seg både i kampen for kortere daglig arbeidstid og for et godt og billig offentlig omsorgstilbud, både til barn og eldre.

Herskerklassen som jobber for å rasere de kollektive godene i offentlig sektor, vil ha interesse av å begrense motstanden. Utviklinga med å omdanne offentlig sektor til et marked hvor private kapitalister kan håve inn profitt, har til nå gått relativt sakte i Norge. Motstanden mot privatisering har vært stor, spesielt fra fagforeningene i offentlig sektor. Borgerskapet vil derfor ikke støtte en likelønnsreform som gjør at de kan få en samla fagbevegelse mot seg. «I verste fall» kan jo dette utvikle seg til en folkebevegelse til forsvar for kollektive løsninger og for 6-timers arbeidsdag.

Ideologisk motoffensiv

På 70-tallet gikk jenter og kvinner ut for å erobre verden. Vi ville ikke være sexobjekter i reklamen og vi ville ikke tvinges inn i den tradisjonelle kvinne- og morsrolla. Vi ville ha både samme rettigheter og muligheter som gutta. Kvinnebevegelsen var stor og den vant mange seire. Kvinnebevegelsen var en trussel mot de som levde av å selge kvinneideal og den utfordra borgerskapets ideologiske makt over både kvinner og menn.

Den økonomiske og ideologiske motoffensiven kom etter noen år. Skjønnhetsindustriens reklamekampanjer pornofiserte det offentlige rommet. Mediaindustrien masseproduserte ungdomsserier som reduserte jentene til yndige og søte sexobjekter. Skjønnhetsidealenes uoppnåelige krav til kropp og utseende har tyrannisert og ødelagt mange jenters liv. Pornoen blomstra og blei råere til tross for pornokampen. Rasering av folks livsgrunnlag og økt fattigdom gjorde det mulig for sexindustrien å bygge seg opp over hele verden. Denne utviklinga forsterker det tradisjonelle maktforholdet mellom kjønna hvor jentene skal være yndige og søte sexsymboler, uansett utdanning og yrke, og gutta skal være tøffe, sterke, ha kontroll og rett til å få tilfredsstilt sine behov. Sexismen er profitabel for enkeltkapitalisten og et viktig makt- og disiplineringsmiddel for kapitalismen som system.

Videreutvikling av marxismen

Studier og analyser av verden førte til at AKP endra sitt kvinnepolitiske program. Idag sier AKP blant annet følgende om grunnlaget for kvinneundertrykkinga: «Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft», mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns.»

«Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familien gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet.»

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjon som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

AKPs kvinnepolitiske analyse representerer etter mitt syn en videreutvikling av marxismen. Ikke alle er enig i det. Spesielt omstridt er analysen av familien som en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. (Jfr. Terje Valen, Røde Fane nr 2, 2000.) Skal AKP klare å utvikle en politikk for revolusjon og arbeiderklassens frigjøring, må vi utvikle politikk og krav som fremmer alle gruppers frihet, både kvinner og menn, lesbiske/homofile og heterofile, svarte og hvite. Det betyr å reise krav og utvikle visjoner som peker framover mot et klasseløst samfunn. AKPs kvinnepolitiske program er et godt utgangspunkt.

Kvinnebevegelsen og borgerlig ideologi

Kvinneundertrykking og sexisme rammer alle kvinner uavhengig av klasse og nasjonalitet.

Kvinnekampen engasjerer og mobiliserer derfor kvinner fra ulike klasser og sosiale grupper. Enkelte mannlige marxister finner det nødvendig å advare kvinner i arbeiderklassen mot den borgerlige ideologien de blir utsatt for i kvinnebevegelsen. Dette finner jeg litt merkelig i og med at vi blir bombardert med borgerlig ideologi uansett hvor vi ferdes. I tillegg er kvinnebevegelsen en av de få arenaene hvor kvinner møtes og diskuterer alternative samfunnsløsninger. I virkelighetens verden er det ikke slik at kvinner i arbeiderklassen kommer med et antikapitalistisk perspektiv de må forsvare mot den borgerlige ideologien til kvinner i småborgerskapet. Vi er alle påvirket av de herskendes tanker. Vi er forskjellige og har mange felles interesser. Kvinnebevegelsens styrke ligger nettopp i at den hever kvinnekampen fra det personlige til det strukturelle og systemkritiske. Fellesskapet gjør det lettere å se at den enkeltes situasjon ikke er unik, men tvert i mot ganske vanlig. Vi blir synlige for hverandre og utvikler allianser og kampfellesskap.

Krava vi stiller, utfordrer kapitalismen som system. Kvinnebevegelsen representerer derfor ikke en trussel, men er en viktig og nødvendig del av kampen for et anna samfunn.

Rød Ungdom vedtok på sitt siste landsmøte et omfattende program som inneholder en omfattende kritikk av kapitalismen, vurderinger av sosialismens historie og om framtida, sosialismen. På grunn av lengden på programmet, har Røde Fane vært nødt til å trykke bare et utdrag. Det beklager vi sterkt! Vi har konsentrert oss om sosialismekapitlet, som vi også har vært nødt til å forkorte og kapitlet om lærdommer som vi trykker i sin helhet.

Mao sa at den som ikke har undersøkt en sak, heller ikke har rett til å uttale seg. Derfor: Les hele programmet på www.sosialisme.no.

Sosialismen

Sosialismen er Rød Ungdoms alternativ til dagens samfunnssystem. Sosialismen er virkeliggjøringa av et demokratisk samfunnssystem, der også økonomien er underlagt et folkestyre. Sosialismen gjør slutt på kapitalistenes økonomiske herredømme gjennom å frata denne klassen kontrollen over produksjonsmidlene. Gjennom dette skaper sosialismen muligheten for menneskelig frigjøring. Bare hvis naturressursene og økonomien er gjort til felleseie blir det mulig å gjøre slutt på kriser og masseoppsigelser, den livstruende ustabiliteten som kapitalismen påfører samfunnet. Det blir mulig å skape et samfunn styrt av behovene og interessene til folk flest. Men bare mulig. Eksempelet Sovjetunionen viser at statlig kontroll over økonomien ikke i seg sjøl er noen garanti for en sosialistisk utvikling.

Mens kapitalisme innebærer at det er borgerskapet (overklassen) som er den herskende klassen, hvor deres interesser styrer økonomien og de fleste områder av samfunnsutviklinga, skal det under sosialismen være arbeiderklassen som har makta. Under sosialismen er det ikke lenger de få som kontrollerer samfunnet, det er de mange. Arbeiderklassen har egeninteresse av å utvikle kollektive løsninger og demokratisk styring av økonomien, for arbeiderklassen har ikke mulighet til å sette andre til å arbeide for seg. Derfor er det nødvendig at det er denne klassens interesser som dominerer utviklinga av et sosialistisk samfunn.

Sosialismen må på alle områder være langt mer demokratisk enn dagens samfunn. For at folks behov skal styre økonomi og politikk, må folks behov komme til uttrykk og ikke overkjøres av interessene til for eksempel det offentlige byråkratiet. Sosialismen må skapes gjennom økt arbeidermakt på arbeidsplassene og stadig mer demokratisk styring av det offentlige sentralt og lokalt. Dette betyr at de ansatte skal få utvida rettigheter til å velge ledelsen ved bedriftene og økt makt over sin egen arbeidshverdag, og det vil kreve en lang rekke endringer innenfor det politiske demokratiet. Målet er å oppheve skillet mellom de styrende og de styrte, administrasjonen av samfunnet skal bli noe alle innbyggerne kan og bør delta i, i løpet av sin livstid. Sosialismen skal oppheve skillet mellom politikk og økonomi som fins i dagens samfunn, ved at også økonomien blir underlagt folkestyret.

I et sosialistisk samfunn er det flertallet av arbeidsfolk som er herskerklassen. Så lenge dette flertallet hindrer at staten blir byråkratisert og korrupt, vil grunnlaget for klassedelinga av menneskene gradvis forsvinne. Når ingen lenger utbytter andres arbeidskraft skapes vilkårene for et samfunn av frie, likestilte mennesker. Sosialismen er derfor en overgangsfase til et klasseløst, kommunistisk samfunn.

Et bilde av sosialismen

I kampen for sosialismen er det nødvendig å arbeide med konkrete spørsmål om hvordan demokrati og økonomi kan organiseres i et folkestyrt samfunn. Ikke for å finne ferdige svar; løsningene kan bare utvikles i praksis av menneskene i det sosialistiske samfunnet. Men fordi konkrete visjoner styrker kampen for forandring.

(Nedenfor er mellomtitlene i sosialismekapitlet listet opp. Røde Fane har tatt vekk innholdet under vært punkt. Men som sagt: se på www.sosialisme.no så finner du alt sammen.)

• Den sosialistiske økonomien
• Gratis basismatvarer
• Offentlige tjenester gjøres gratis
• Samfunnslønn til alle
• Boliger tas ut av markedet
• Planøkonomiens problemer
• Det sosialistiske demokratiet
• Kortere arbeidstid
• Rotasjon av maktposisjoner
• Mediene
• Skolen
• Arbeidermakt
• Fagbevegelsen
• Diskusjonsbevegelser
• Demokratiske rettigheter
• Fri informasjon, fri kultur
• Miljøkamp under sosialismen
• Slutt på vekstgalskapen
• Mindre enheter
• Nye og kollektive løsninger
• Kvinnekamp under sosialismen
• Oppløs familien som økonomisk enhet
• Kollektivt ansvar for barn og husarbeid
• Allsidige boformer
• Rettsvern mot overgrep
• Kvinner må erobre det offentlige rom

Etter 1900-tallets mange erfaringer kan vi oppsummere en rekke viktige lærdommer, som hjelper oss videre i kampen for en sosialisme for vår framtid:

1. Sosialisme er ikke identisk med statlig kontroll over økonomien. En frigjøringsprosess, der arbeiderklassen går fra å være de styrte til å bli de styrende, kan bare utvikle seg gjennom folkets egen aktive og skapende innsats for å endre sine livsvilkår, også under sosialismen.
2. Sosialisme kan aldri skapes gjennom parlamentarisk spill og kompromisser med eierklassen. Ethvert sosialistisk parti som aksepterer den kapitalistiske eiendommen, eller som tror at alt som skal til for å innføre en kollektiv eiendom er å ha flertall i et parlament, er dømt til å mislykkes som sosialistisk parti. Klassesamarbeidet bidrar til å holde kapitalistene ved makta og til å passivisere arbeiderklassen, og det gjør arbeiderpartier om til maktapparater i det herskende systemets tjeneste. Det norske arbeiderparti er et godt eksempel på alt dette.
3. Planøkonomi skaper ikke i seg sjøl sosialisme. At det finnes en statlig plan gir ikke svar på spørsmålene Plan for hvem? og Plan for hva?. Hvilke interesser en stat og en plan tjener, avgjøres gjennom maktkampen mellom ulike grupper i samfunnet. I Sovjetunionen tapte arbeiderklassen denne kampen.
4. Politikk og økonomi må smelte sammen under sosialismen. Sosialismens kjerne er den demokratisk styrte økonomien, bygd på arbeiderklassens kollektive makt over produksjonsmidlene. Derfor er ikke demokrati og økonomi atskilte felt under sosialismen – demokratiet må i størst mulig grad erobre det økonomiske feltet.
5. Sosialismen må forsvares mot vold. Også 1900-tallet har gitt et utall eksempler på at overklassen ikke nøler med å drukne både revolusjoner og uønskede reformer i blod. Også etter en sosialistisk maktovertakelse vil kapitalistklassen være i stand til å velte et arbeiderstyre med voldelige midler. Mot slike krefter må arbeiderklassen og dens stat være beredt til å forsvare seg.
6. Også partier bygd på marxismen kan utvikles til undertrykkende maktapparater. En organisasjons ideologiske røtter gir aldri noen garanti for at den vil befinne seg på riktig side i klassekampen. Vi må vurdere alle politiske organisasjoner kritisk, uansett hvilke slagord de måtte komme med. Ingen partier kan ha særrettigheter under sosialismen.
7. Det vil finnes flere revolusjonære retninger og strømninger. Motsetninger som er eldre en kapitalismen, som by-land, kvinne-mann, ånd-hånd, vil eksistere og utvikle seg i lang tid etter innføringa av en sosialistisk økonomi. Derfor vil det finnes flere mulige revolusjonære perspektiver, et mangfold av revolusjonære standpunkter og organisasjoner. Sosialisme innebærer fri offentlig debatt og politisk kamp mellom forskjellige strømninger, ideen om monolittisk enhet er en del av herskerideologien utvikla under Stalinregimet.
8. De demokratiske rettighetene er avgjørende for sosialismen. En klassestat for arbeiderklassen – flertallet – kan bare finnes hvis folk flest har full frihet til å føre politisk kamp på alle samfunnets områder. Dette innebærer også full frihet for ytringer og organisasjoner som den sosialistiske regjeringa måtte oppfatte som «skadelige». Kampen for videreutvikling av sosialismen må føres som en politisk kamp mellom ulike standpunkter, ikke som statsledelsens utrensking av «kontrarevolusjonært tankegods».
9. Den sosialistiske staten er et nødvendig onde. Staten er et nødvendig apparat for å forsvare revolusjonen, men kan også utvikles til et apparat for å kneble og kvele revolusjonen. Under dekke av tiltak mot kontrarevolusjonen kan det utvikle seg et diktatur over den politiske opposisjonen og dermed over arbeiderklassen. Bevissthet om begge disse sidene ved staten er nødvendig for utviklinga av en frigjørende sosialisme.
10. En sosialistisk revolusjon gir ikke kvinnefrigjøring. Forbudet mot abort som ble gjeninnført i Sovjet i 1936 står som et symbol på hvordan mannssamfunnets konservative herredømme kan overleve sjøl de største omveltninger. Sosialismen gjør full kvinnefrigjøring mulig, men muligheten må gripes aktivt av kvinnene sjøl gjennom konkret kamp for konkrete krav.
11. En sosialistisk revolusjon gir ikke økologisk bærekraft. Massiv forurensing og skadelige naturinngrep i 1900-tallets «kommuniststater» viser at vi ikke er avhengig av kapitalister for å få ødelagt kloden.
12. Disse lærdommene viser oss at sosialismen må beskrives som en mulighet. Sosialismen gjør mulig ei utvikling der arbeiderklassen gjør seg sjøl i stand til å styre, en prosess der skillet mellom styrende og styrte blir oppheva. Sosialismen gjør det for første gang mulig å planlegge produksjon etter menneskenes behov og innafor naturressursenes tålegrenser. Sosialismen gjør det mulig å oppheve alle undertrykkende skiller mellom kvinner og menn, svarte og hvite, heterofile og homofile. For all slik menneskelig frigjøring er den sosialistiske revolusjonen et nødvendig vilkår. Men den er ikke et tilstrekkelig vilkår.

Sosialismen er utgangspunktet: Ved å kaste av oss eierklassens undertrykkingsapparat og ta eiendommen i egne hender, gjør vi det mulig å skape et kollektivt samfunn av frie individer som samarbeider til felles beste og av egen vilje. Men det er også mulig at sosialismen faller tilbake til klasseundertrykkinga, enten i kapitalistisk form eller i nye former bygd på maktkonsentrasjon i statsapparatet. Derfor er den viktigste lærdommen fra 1900-tallet at bare arbeiderklassens egen, fortsatte kamp for frigjøring og demokrati på alle områder kan sikre at det sosialistiske samfunnet blir veien til et klasseløst, kommunistisk fellesskap.

av Jorun Gulbrandsen

Det er mange forsøk på å forklare hvorfor kvinner er undertrykt. Et av dem handler om å fortelle at kvinne og mann er ulike fra naturens side og at det er dette som er grunnen. Finnes det et oppvaskgen? Eller et kjøretraktorgen? Den biologiske determinismen har styrka seg. Andre forsøk på å kvele kvinnekampen, går ut på å spre myten om at likestillinga har kommet langt nok, det gjelder bare å utnytte mulighetene.

På venstresida er det liten debatt om disse viktige spørsmåla. I stedet har vi sett en debatt om boka Råtekst, der forfatterne av noen blir anklaget for å representere en borgerlig individualisme. Høsten 1999 var det en (liten) debatt om feminisme etter bøkene Fittstim og Råtekst. I Klassekampen var det flere innlegg om at Råtekst var et uttrykk for noe de kalte «individfeminisme», en «feminisme» som noen oppfatter som kvinnekampens fiende nummer 1 for tida. Denne artikkelen tar opp at kvinnekampen har helt andre og sterkere fiender når det gjelder ideologi i år 2000 og diskuterer det som blir kalt «individfeminisme». Først vil jeg si litt om frigjøringsperspektivet:

Reform eller revolusjon?

Kvinneundertrykkinga er knytta sammen med klasseundertrykkinga. Utviklinga av klasser førte også til utvikling av andre maktforhold: Mellom kjønn, mellom nasjoner og mellom det som vanligvis kalles raser. Revolusjonære feminister mener at det er umulig å oppnå kvinnefrigjøring uten at kapitalismen styrtes gjennom en revolusjon.

Kvinnekampen må fortsette under sosialismen. Kommunismens kjennetegn derimot, er at det ikke lenger finnes klasser, ikke undertrykking på grunnlag av kjønn, nasjonalitet eller såkalt rase. Først da vil mennesket bli fritt. Det sannsynlige er at begrepene kvinner og menn ikke blir interessant lenger, på samme måte som skillet mellom hvite og svarte ikke lenger blir huska på. Begrepene vil miste det materielle og politiske innholdet de har nå.

Reformismen i kvinnekampen er like gammal som reformismen i klassekampen forøvrig. Den retninga går ut på at folk kan oppnå forbedringer gjennom reformer, det er ikke nødvendig at underklassene tar makta fra overklassen gjennom revolusjon.

Reformister har rett langt på vei. Mange viktige lover og forbedringer har kommet på grunn av kamp, men uten revolusjon. Abortlova, retten til skilsmisse og lov om likelønn er eksempler på viktige seire. Problemet er at når samfunnet eksisterer nettopp for at flertallet skal undertrykkes for at noen få skal bli rike, når et slikt premiss ligger i bånn, er det alltid forskjell mellom lovens prinsipper (for eksempel likelønn) og livets realiteter (kvinnearbeid gir lav lønn. Vi har lik lønn for likt arbeid, men vi har ikke likt arbeid).

I kvinnekampen er reformistene ofte radikale og danner felles front med de revolusjonære i de fleste aktuelle kampsakene. Men reformer skaper ikke frigjøring. Et nytt samfunn må lages. Derfor er det viktig at AKP gjør nokså mye mer for å legge fram sin kvinnepolitiske analyse om undertrykking og ikke minst frigjøring. Les AKPs program. Les boka til Kjersti Ericsson Søstre, kamerater! Les AKPs nye studiebok.

Det er to store ideologiske hindringer for framgang i kvinnekampen nå. Den ene går ut på å fortelle at det langt på vei er likestilling. Den andre innser at det er åpenbare forskjeller mellom kvinner om menn i samfunnet, men sier at det i hovedsak har naturlige, biologiske årsaker, og at det gjelder å finne en god tilpasning.

«Det er likestilling langt på vei»

Dette standpunktet er det veldig vanlig å møte. Noen mener at likestillinga har «gått for langt», dvs at kvinnene har fått for mye makt (over menn). Min erfaring er at menn i alle klasser kan fortelle at det er nokså bra likestilling i samfunnet. Det offisielle, patriarkalske synet er slik. Derfor må kvinner om og om igjen, nå som for 80, 50, 30, 20 og 10 år sida, tålmodig finne og vise fram fakta om den systematiske forskjellsbehandlinga. Her er noen, nokså tilfeldig plukket sammen, om forskjellen på kvinner og menn ved inngangen til 2000:

1) Penger

• Menn tjener årlig 130 milliarder kroner mer enn kvinner.
• 1,2 millioner kvinner har en årlig skattbar inntekt på under 150.000 kroner.

2) Makt

• Mellom 75 og 80% av de ansatte i kommunene er kvinner. 20% av lederne er kvinner.
• 92% av alle rådmenn er menn.
• 84% av alle ordførere er menn.
• 90% av alle professorer er menn.
• 90 av toppdirektørene er menn.
• 70-80 % av de som snakker i mediene er menn.

3) Vold

• Om lag 25% av voksne menn i Norge utøver fysisk vold mot kvinner en gang i løpet av sitt liv.
• 100.000 menn bruker regelmessig vold mot kvinner.
• 6.000 kvinner blir voldtatt hvert år. Svært få forbrytere blir dømt.
• 20% av kvinnene i arbeidslivet utsettes for seksuell trakassering. Mange må forlate jobben.
• Verden: FN sier at menns vold mot kvinner overalt i verden utgjør den største trusselen mot kvinners helse. Over 25% av kvinnene som ble drept i fjor i USA, ble drept av sine mannlige partnere. Voldtekt blir brukt som våpen i krig. Salg av kvinner til prostitusjon er big business for kapitalen.

4) Konklusjon

• Å snakke om å oppnå likestilling gjennom reformer, er en grov undervurdering av alvoret og karakteren av kvinneundertrykkinga.

«Det ligger i genene»

Den andre store ideologiske hindringa: Den mest hardnakka, nærmest ubekjempelige forklaringa på kvinners underordna stilling i samfunnet, handler om natur. Kvinnen passer i følge sin natur til å ta seg av (små) barn, til å ikke ta avgjørelser, til å ikke drive med matematikk. Det er mange ikker kvinner passer til. Mannen passer i følge sin natur til å forske og fordype seg, til å ta avgjørelser og til å drive med matematikk. Det mannens gener gjør ham passe til, gir tilfeldigvis mer makt og bedre betalt. Når kvinner driver med ting som ikke naturlig passer for dem, som å ha det gøy og tjene penger, blir de ulykkelige, og barna blir kriminelle, i hvert fall urolig i timene på skolen. Når mennene har det gøy og tjener penger, har det ingen innvirkning på barna, verken på den ene eller den andre måten, for menns liv leves uavhengig av barns. Det som er av natur, går det ikke an å endre, det gjelder bare å tilpasse seg.

I de siste ti åra har denne determinismen styrka seg. Biologiske forklaringsmodeller fungerer akkurat som religion: Ubegrunna påstander eller tro blir ført videre på nytt og på nytt. «Det har alltid vært hat». «Det har alltid vært rasisme». Å få bukt med dem er veldig vanskelig, fordi det krever kunnskap, ofte omfattende kunnskap. Og sjøl om empiriske fakta legges fram, hjelper det ikke. (Jeg har tidligere skrevet i Røde Fane om sosiobiologien, se nr 2, 1997 og på AKPs hjemmeside.) Biologiske forklaringer stiger og synker i popularitet, nå er de stigende.

Simone de Beauvoir ser naturen

Simone de Beauvoir, som ofte kalles «den moderne kvinnebevegelsens mor», var opptatt av kvinnens kropp for å forklare underordning. Hennes bok fra 1949, Det annet kjønn, blir mye studert og sitert. Jeg er ingen fagperson når det gjelder henne. Men etter ny lesning av den omtalte boka, er jeg mindre begeistra enn før. Det gode er at hun hevder at kvinnen er skapt, dvs. at måten kvinnen (og mannen) er på, er et kulturelt produkt, en konstruksjon. Menn lærer å være menn, kvinner lærer å være kvinner. Men samtidig oppfatter hun mannen som mennesket, og at kvinnens mål er å bli som mannen. Dette modererte hun seinere, men begrepene transcendens om den ønskete, mannlige atferd, og den uønskete kvinnelige «immanens», er blitt stående. Verre er det at hun har biologiske forklaringsmåter. Hun sier at det ikke alltid har vært proletarer, «men det har alltid vært mennesker som i følge sin fysiologiske struktur er kvinner. Og så langt vi kan gå tilbake i historien, har de alltid vært underordnet mannen». (1)

«Kvinnen har alltid vært, om ikke mannens slave, så iallfall hans vasall».(2) «Har alltid vært»? Dette er en påstand hun ikke begrunner. Det er bare i en svært liten del av menneskets historie, kanskje bare i en 8-10 tusen år, at det har vært klasse- og kvinneundertrykking. (Tegn en strek tvers over denne sida, del den i ti deler; hver del er 100.000 år. Den siste delen deler du i ti deler. I den siste tidelen har det vært klasse- og kvinneundertrykking. Altså en svært liten del av menneskenes historie. En prikk. Men det er de 990.000 tusen åra foran som blir kalt «primitive»…)

Evelyn Reed har forska i kvinnenes historie: «For det første var ikke kvinnene alltid det undertrykte eller «det andre» kjønnet. Antropologien, eller studiet av prehistoria, forteller oss det motsatte. Gjennom hele det primitive samfunnet, som var en periode med stammefellesskap, var kvinner og menn likestilte.» (3)

Simone de Beauvoir: «Kvinnen er svakere enn mannen, hun har mindre muskelkraft, færre røde blodlegemer, mindre lungekapasitet. Hun løper saktere, løfter ikke så tunge ting, det finnes så godt som ingen sportsgren hvor hun kan konkurrere med mannen; kan ikke ta kampen opp med ham. Til all denne svakhet må vi legge til ustabilitet, mangel på kontroll og de svakhetene vi allerede har vært inne på. Dette er fakta. Hun er derfor hemmet i sin erobring av verden». (4)

Evelyn Reed: Ikke spor av!

«Det er fortsatt betydelige misforståelser og mistolkninger av marxistiske standpunkter, noe som har fått noen kvinner som betrakter seg sjøl som radikale eller sosialister til å spore av og bli teoretisk forvirra. De er påvirka av myten om at barnefødsler alltid har gitt kvinnene et handikap. De heller derfor til å finne røttene til kvinneundertrykkinga, i hvert fall delvis, i biologiske kjønnsforskjeller. I virkeligheten er årsakene utelukkende av historisk og samfunnsmessig karakter.» (5)

«Den underlegne statusen til kvinnekjønnet er ikke resultatet av deres biologi eller av det faktum at de føder barn. Barnefødsler var ikke noe handikap i det primitive fellesskapet; de ble et handikap, framfor alt i vår tids kjernefamilie. Fattige kvinner sliter mellom motstridende forpliktelser: Å ta vare på barna hjemme, mens de samtidig har lønnsarbeid for å være med på å forsørge familien. Kvinner er altså dømt til en undertrykt status av de samme sosiale kreftene og forholdene som har ført til at en klasse undertrykker en annen, at en rase og en nasjon undertrykker andre raser og nasjoner. Det er det kapitalistiske systemet – klassesamfunnets høyeste stadium – som er den grunnleggende kilden til fornedringa og undertrykkinga av kvinner». (6)

Bildet som blir gjentatt og spredt i diskusjoner, samtaler og i populærvitenskapelige skriverier, er bokstavelig talt slik: «Mannen var jeger. Kvinnen stod ved bålet (sammen med barna) og venta på kjøtt. Derfor passer kvinner i dag best hjemme. For å ta seg av familie, barn, mann.»

Reaksjonære mannsbevegelser har dukka opp i USA og mange andre land. Mål: Kvinnen skal være underlagt mannen. Familien skal styrkes. Naturens balanse skal gjenopprettes.

Forholdet mellom individuell og kollektiv kamp – «individfeminismen»

Revolusjonære feminister er stort sett enige om at det kapitalistiske samfunnet må vekk for å skape et samfunn uten undertrykking. Også i dag må arbeiderklassens kvinner/flertallet av kvinnene føre en felles kamp for å skape forbedringer for seg. Eksempler på det er abortlova, retten til å ha lønnsarbeid sjøl om en er gift, eller retten til å komme inn på alle skoler som gutter kommer inn på. Gerd Inger Poldens TV-reportasjer fra Senegal viser hvordan kvinnenes felles innsats får slutt på kjønnslemlestelsen i flere landsbyer.

All erfaring viser at vanlige folk i underklassene, enten det er kvinner eller menn, hvite eller svarte, helt og fullt er avhengige av forbedringer som gjelder alle – for at hver og en skal få det bedre. Dette er det sjølsagt ikke bare revolusjonære som mener – det er et vanlig syn (erfaring!) blant radikale kvinner og fagforeningsfolk.

Fortellinger gir motivasjon

Hvor kommer betydninga av de personlige eksemplene inn? For det første består de kollektive bevegelsene av individer. Fortellingene om undertrykkinga av mennesket, av fornedrelsen (eller seieren!) skaper gjenkjenning, innlevelse og opprørthet. De kan føre til motivasjon for å delta i kampen for forandring og til solidaritet. Utmerka agitasjon! Sintebevegelsen i Bergen sier: «Målet er glede.» Derfor er personlige fortellinger om undertrykking bra, for vi vil jo ikke ha det sånn! Det ville forundre meg om mange ville stemple slike fortellinger som «borgerlige» eller avsporende.

Hvor viktig er det at jenter gjør noe uvanlig? Er det feil at jenter skryter begeistra av at de spiller i rockeband? Er det borgerlig og «individfeministisk» å slåss for at Eva Pettersen skal få lov til å bli flyger i et samfunn der det er forbudt for kvinner å bli flygere? Tvert imot, det er demokratisk og kvinnevennlig. For det første fordi apartheidlover er undertrykkende, enten de retter seg mot kvinner eller svarte. For det andre fordi enkelteksempler er bevis på at ting er samfunnsbestemt og ikke naturbestemt. «Kvinner kan alt». (Kvinner kan alt – også være kvinnefiender som Margareth Thatcher. Kvinner tilhører som kjent ulike klasser …). At jenter kan jobbe på kontor eller være generaler, vaskebetjenter eller kirurger, hjelpepleier eller vaktmester, programmerer eller førskolelærer, snekker eller baker, og vise at alt er mulig, er progressivt. At noen er de første, er ei belastning de tar. Vi andre gleder oss.

Flertallet tror ikke på direktørene

Begrepet «individfeminisme» gir meg helt andre assosiasjoner enn til den første kvinnelige redaktøren eller sjåføren. Jeg tenker på kvinner i overklassen (stortingskvinner inkludert) som jeg har hørt på noen få konferanser. De forteller om hvor fint det går an å ordne seg i hverdagen, som kvinner, med barn, bare en er litt praktisk. Du bare ansetter nok folk (unge jenter), og dessuten kan du jobbe mye hjemme med en PC og internett.

Slik kan kvinner med penger undre seg over hvorfor ikke alle kvinner er like smarte som dem. Slike kvinner kan godt kalle seg feminister – fordi de er tilhengere av at kvinner skal kunne ha alle slags jobber høyt og lavt. De kan faktisk også godt være mye mer progressive enn mange menn lenger nede i klassesystemet som mener heftig at kvinner burde være hjemme og ta seg av familien (dem) og barna. At rike kvinner velger sine private løsninger, er deres sak. Noen løsning for flertallet av kvinnene er de sjølsagt ikke. Flertallet av kvinnene er avhengig av samfunnsmessige tiltak som gjelder alle, som rett til arbeid, høyere lønn, 6 timers dagen, gratis barnehager til alle barn, reell rett til å beholde jobben i forbindelse med fødsel.

Jeg har ikke inntrykk av at borgerkvinnenes liv framstår som noe særlig realistisk alternativ for kvinner flest. Det diskusjoner og møter handler om i Norge, er hvordan kvinnelønna skal heves, om kontantstøtte og barnehager, om prostitusjon, om privatisering og forsvaret av offentlig sektor, om porno, reklame og skjønnhetstyranni, om slanking og vold mot kvinner. I Sverige har diskusjonen såvidt jeg har sett, handla om horekunderiet, slankepresset og gutters og pornoens sexpress mot jenter. Det er ikke sånn at det først var en sterk strømning med «du er din egen lykkes smed» – som Råtekst kom midt oppi og forsterka på reaksjonært vis. Slett ikke!

Synnøve Svabø er postmoderne

Ideen om at du er «din egen lykkes smed» er der hele tida i vårt samfunn. Sjølsagt blir den forsøkt fremma av enkelte borgerkvinner som jeg har vært inne på. Spice Girls er en kombinasjon av at «jenter kan alt» – med utnytting av jentekroppen. Dette er absolutt ikke noe nytt fenomen. Kanskje det er mer nytt at vi har fått TV-damer som Synnøve Svabø og Anne Cath Herland, som skal være frekke, morsomme og tilsynelatende ikke mene noe som helst, to slags postmodernistiske svar (som må være pene) på hundre slike mediemenn (som kan være stygge). Pornomafiaen gjør også iherdige forsøk på å få kvinner til å stå fram som frigjorte pornotilhengere. Mye kan sies om dette, men ikke at disse foreteelsene betyr at «du er din egen lykkes smed – og kan lykkes hvis du vil» er spesielt utbredt blant kvinner.

Råtekst gir fortellinger

I forordet sier redaktørene: «Vi er feminister fordi kvinner blir brent i India. Vi er feminister fordi jenter i Somalia får skåret bort klitoris. Vi er feminister fordi det knapt finnes kvinnelige toppledere, og fordi kvinnelønna ligger langt lavere enn mannslønna – for arbeid av samme verdi. Men hvis noen forteller oss at vår egen kamp mot dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser, seksualisert vold og forskjellsbehandling på jobben ikke er relevant, så gidder vi ikke høre på dem lenger. Våre egne historier er viktige. De er de som har fått oss til å innse at noe er galt med et samfunn som hindrer oss i å være frie. Her er de.» Så kommer fortellingene om rasisme, seksuelle overgrep, hatet mot egen kropp, om å spille i rockeband, om å være jente i utdanningssystemet, om forsøkene på å ha et seksualliv som en sjøl liker. Les og døm sjøl. Jeg vedder på at du (dessverre) kjenner deg igjen.

Dale Spender skriver om hvorfor fortellingene må fortelles: «Denne sykliske repetisjon av kvinners erfaringer hjelper oss til å danne tesen om at menn sensurerer kvinners ideer og erfaringer, mens menn er dominerende. Det er en av grunnene til at alltid når kvinner har stilt spørsmålstegn ved menns makt (og det har de gjort i århundrer), har de lagt stor vekt på bevissthet, på det «personlige» slik kvinner erfarer det, i kontrast til det «offentlige» slik menn proklamerer det.» (7)

En kraftfull kritikk med høy temperatur

Noen smakebiter fra kritikken av Råtekst:

«De som skriver «har gjort det bra karrieremessig» … «de har stort sett kun hatt sin egen styrke og mot å takke.» Vi oppfordres til å slåss mot «forsøket på å forme kvinnekampen til en kamp reservert for de sterke, vellykka og dermed ufarlige». «Kan vi godta en feminisme som kun oppfordrer jenter til å «tørre sjøl», og som indirekte tar avstand fra kvinneorganisering.» (8)

«Feminisme ser ut til å være at man gir ut en bok sammen med jenter i 20-30-års-alderen som man beundrer, der man forteller om møtet med ufriheten i en dominerende mannskultur» (…) «det kan se ut til at det er nettopp den individualiserte feminismen som er på fremmarsj; hvordan skal «jeg» bli en friere kvinne. I sterk kontrast til et «vi» med samlende paroler.» (9) Forfatterne av Råtekst er dessuten blitt kritisert for at flere har lyst hår, bor i Oslo, har jobb, og for at de skriver om sitt liv og ikke andres liv.

Det er sjølsagt synd at det kapitalistiske, undertrykkende samfunnet tar fra folk flest, både kvinner og menn, troen på at de kan skrive, enten det er innlegg i en diskusjon eller fortellinger om sitt eget liv. Dette er en del av klasseundertrykkinga. Men i stedet for å kritisere de som skriver, bør de som ikke skriver få hjelp til å få fram sine historier. Det er mulig! Det trengs flere historier! Jeg håper de blir tatt raust imot og blir bedømte for hva de utgir seg for – fortellinger om undertrykking (eller om seire). De er helt nødvendige bidrag mot myten om «det likestilte samfunnet».

Livet er ikke enkelt – gi hverandre støtte!

Kari Anne Moe appellerer umoralistisk til kvinners gjensidige forståelse: «Det å være bevisst på kvinneundertrykking er ikke det samme som å bli frigjort fra den». … «Om natta river vi ned H&M-plakater – om dagen trekker vi inn magen når vi passerer et speil.» (10) Ida Hjelde beskriver hvordan skjønnhetstyranniet virker på kvinner i alle aldre, og hvordan dette henger sammen med økonomien: «En kvinnelig befolkning som føler seg mindreverdig vil lettere godta økonomisk undertrykking. Dagens skjønnehetsmyte er i stor grad bidragsyter til kvinners følelse av mindreverd.» (11) Folk som føler seg mindreverdig – hvor lett er det for dem å kjempe?

Fotnoter:

• 1) Det annet kjønn. Pax forlag 1970. Side 17
• 2) Som over. Side 19
• 3) Problems of Women’s Liberations. Pathfinder Press 1969/93. Side 88
• 4) Det andet køn. Tiderns skifter 1949/99 Side 64
• 5) Problems of Women’s Liberations. Pathfinder Press 1969/93. Side 88
• 6) Som over. Side 96
• 7) Feminist Theorists. The Women’s Press 1992. Side 366
• 8) Camilla Bakken Øvald, Klassekampen 9/10-99
• 9) Hege Steinsland, Aftenposten 12/8-99
• 10) Klassekampen 7/1-00
• 11) Klassekampen 4/10-99

Debatt:

av Karl Henrik Seemann

På side 36 i Røde Fane (RF) nr. 2, 1999 skriver Morten Falck (MF) under avsnitt E følgende: «Det stygge, brune, kapitalistiske puppeskallet hindrer utvikling og frigjøring, det er destruktivt. Det må sprenges, slik at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg til framtidas strålende sommerfugl: Det kommunistiske samfunnet, der målet ikke er profitt for de få, men et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike.»

Den første delen av dette utsagnet (at kapitalismen er destruktiv) er jeg skjønt enig i. Den andre delen derimot er så full av superlativer uten forbehold om hva kommunismen kan lede til av goder, at det kan oppfattes som en garanti for at kommunismen vil redde oss ut av kapitalismens miljøhelvete uansett. At MF i et svarinnlegg til Olav Randen i RF nr. 5, 1999 (samme nummer som Miljølaget har sin kommentar til MF sitt innlegg i RF nr. 2, 1999) sier seg enig i at «kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti», oppfattes som en innrømmelse av at ting kan gå galt også under kommunismen. Miljølaget deler fullt ut dette synet, men vår tolkning av MF sitt syn om garanti oppfatter jeg som riktig ut fra det MF faktisk skrev i RF nr. 2,1999. Kommentaren fra Miljølaget i RF nr. 5, 1999 hadde imidlertid ikke mulighet til å fange opp en slik enighet fra MF sin side, pga kronologien i innleggene.

Til spørsmålet om hvem som skal sette/bestemme hva rammene for den fysiske verden er? «Poenget er at de grensene setter naturen selv,» skriver MF. Mon det! MF har allerede sagt seg enig i at kommunismen ikke er noe garanti. Det kan jo ikke bety annet enn at menneskene under kommunismen også kan være i stand til å gå over tålegrensen for den fysiske verden? Spørsmålet om hvem som skal bestemme er derfor helt relevant. Er det en verdensregjering som skal sette foten ned?

Som svar på Miljølagets spørsmål om MF uten videre går ut fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og at disse handlingene er forenlige med å ikke ødelegge natur og miljø, svarer MF: «For det første er det ikke enkeltmennesker som ødelegger miljøet og skaper katastrofer. Det er ikke den enkelte bonde i Indonesia eller Amazonas som raserer regnskogen og utrydder arter, det er ikke den enkelte fisker i Nordsjøen som driver overfiske og truer fiskebestandene.» Det er selvfølgelig i dagens situasjon mye riktig i MF sitt svar på spørsmålet, men en viss nyansering og problematisering hadde vært på sin plass. Lenge før kapitalismen tok over som dominerende samfunnssystem, ble store deler av verdens skoger (Europa/Afrika) rasert pga behovet for brensel, nettopp av enkeltmennesker. At lignende foreteelser og overfiske fra den enkelte fisker ikke skjer i dag, kan bero på at «eiendomsretten» til ressursene er forskjøvet over til store kapitalinteresser. Hva vet vi om «trykket» på fiskeressursene i for eksempel Lofoten dersom 12.000 (tolv tusen) fiskebåter (enkeltmennesker) konkurrerte om ressursene, slik det faktisk var for 100 år siden?

Så til spørsmålet om «menneskene fikser alt i verden (naturen) til fordel for menneskeheten», slik Miljølagets formulering i kommentaren til MF var. I et slikt utsagn ligger naturligvis vissheten om at naturen selv har vært gjennom en utvikling på flerfoldige hundre av millioner av år, og at menneskene derfor må ha en viss ydmykhet for de kompliserte systemer og geniale løsninger som er resultat av en slik utvikling. Det betyr ikke annet enn at mennesket, som bare en noen få hundre tusen år, må fare ytterst varsomt og forsiktig fram når man skal gripe inn i deler av et system som henger nøye sammen og hvor de enkelte delene er avhengig av og påvirker hverandre. Vi må ikke glemme at naturen stort sett har styrt seg selv fram til vår tid og at det er først nå at menneskets inngripen har gjort et kvantitativt sprang. Selv under kommunismen vil det av ulike årsaker kunne være «ønskelig» å forsere fram forskningen, noe som kan gjøre stor skade både på mennesker, dyr og planter. Hvem bestemmer tempoet? Den samme verdensregjeringen?

MF har lett for å argumentere ut fra en idealtilstand, det kommunistiske samfunn. Men det vil vel finnes skarpe og dyptgripende motsigelser også i det kommunistiske samfunn? Menneskene vil også ha ulike behov og interesser under kommunismen og utvikle seg i utakt. I MF sitt «frihetens rike» vil det derfor også foregå uønskede og uansvarlige inngrep i naturens naturlige syklus. Hvem skal styre slik virksomhet? Poenget med skepsisen i Miljølagets svar til MF, er at man oppfatter at MF har en overdreven tro på at det er selve systemskiftet som vil endre tingenes tilstand til det bedre for menneskene. Men glemmer han ikke da at bak systemene står det mennesker? Spørsmålet blir i siste instans hvordan man sikrer en forsvarlig utvikling i praksis.

av Torstein Dahle

Det er en tragedie at hver gang vi skal presentere vårt alternativ til kapitalismen, så starter vi med Paris-kommunen og ender opp med å fortelle hva vi mener gikk galt i Sovjet og i Kina. Vi diskuterer sosialismen og kommunismen – menneskehetens framtidssamfunn – med ansiktet vendt mot fortiden og med ryggen mot framtiden. Dette gjør vi når vi har verdenshistoriens mest spennende utfordring liggende foran oss.

For all del: Vi skal ha respekt for den innsatsen og de erfaringene som tidligere revolusjonære har gjort. Men oppriktig talt: Hver gang vi lar sosialismediskusjoner dreie seg hovedsakelig om bolsjevikpartiets indre liv i 1920-årene, innebærer det at vi nekter å se vår tids kamp for revolusjon og sosialisme i øynene.

Denne artikkelen er et forsøk på å si noe konkret om hvordan et sosialistisk Norge vil måtte arte seg. Selv om jeg prøver å være vitenskapelig og ikke bare hengi meg til fri fantasering, er det selvsagt en hel del diskutable og sikkert også gale synspunkter i artikkelen. Men den sjansen må vi ta. Hovedsaken er at mange av oss nå må kaste oss ut i å drive fram en prosess der vi utvikler vår felles forståelse om framtidssamfunnet.

La meg begynne med å peke på noen store svakheter med artikkelen. Jeg tar utgangspunkt i et Norge der arbeidsfolk har tatt makten fra kapitalen og kapitalistene. Jeg tar utgangspunkt i et samfunn som er uskadet og i full drift. Det er selvsagt urealistisk å anta at dagens makthavere vil gi fra seg makten uten å påføre produksjonsapparatet og andre deler av samfunnet skader. Men min hensikt er å få oss til å drøfte hva slags samfunn vi kjemper for – og det er ikke skadene fra selve revolusjonskampen vi arbeider for. Vi vil i det lengste håpe og streve for at folkets maktovertakelse skal skje mest mulig fredelig. (I sin viktige artikkel «Planøkonomi de første åra etter revolusjonen» (Røde Fane nr 4 og nr 5/1999) tar Harald Minken særlig for seg den aller første tiden etter revolusjonen. I motsetning til ham forutsetter altså jeg at vi allerede er kommet godt i gang.)

En annen stor svakhet er at jeg stort sett bare ser på Norge, uten å ta opp Norges forhold til andre land i verden. I virkeligheten kan vi vanskelig tenke oss en sosialistisk revolusjon i Norge uten en tilsvarende revolusjon i andre skandinaviske land og i betydelige deler av verden for øvrig. Og en svært viktig del av utfordringene vil ligge i å utvikle de internasjonale forbindelsene og den internasjonale styringen av verdensomspennende problemer som for eksempel miljø- og ressursspørsmål. Jeg er svært skeptisk til en verdensregjering, fordi jeg tror den blir så fjern at det vil være svært vanskelig for verdens folk å styre den. Jeg tror det må satses på regionalt selvstyrte enheter som løser verdensomfattende spørsmål gjennom forhandlinger og avtaler. Men slike problemstillinger lar jeg altså stort sett ligge.

Mitt poeng er å få fram en så håndfast og nær framstilling som mulig av hvordan den sosialistiske økonomien vil arte seg i Norge. Og da tar jeg meg altså den utillatelige frihet å begrense meg til Norge som en økonomisk enhet, som selvsagt også har eksport og import.

Jeg vil også påpeke at jeg stort sett skriver om «folket «, og at jeg da har som underforstått og svært viktig forutsetning at arbeiderklassen er i ledelsen. Det er utenkelig å forestille seg et sosialistisk samfunn med arbeiderklassen på tilskuerplass. Helt avgjørende for de enorme mulighetene som sosialismen innebærer, er jo nettopp at arbeiderklassens aktive styring av samfunnet også betyr at store skapende krefter frigjøres. I en sosialistisk økonomi er det utenkelig at man satser på å modernisere NSB ved å overkjøre alle som har erfaring med å drive tog, og i stedet setter økonomer og ingeniører og markedsførere i ledelsen. Tvert imot vil det være helt avgjørende å gi spillerom og utfoldelsesmuligheter for de erfaringene og den innsikten som arbeidsfolk av begge kjønn har.

Den grunnleggende forskjell mellom sosialistisk og kapitalistisk produksjon

I diskusjonen om hva som skiller en sosialistisk økonomi fra en kapitalistisk økonomi, synes jeg det er fruktbart å ta utgangspunkt i Marx sin analyse av varen og varens dobbeltkarakter (Marx definerte en vare som noe som produseres med sikte på salg i et marked, dvs. at han brukte et varebegrep som også omfattet det som vi i dag kaller tjenester. Varebegrepet omfattet ikke produksjon for eget forbruk: Det å lage syltetøy hjemme på kjøkkenet med sikte på eget forbruk utover vinteren, er ikke vareproduksjon).

Figur 1 – Varens dobbeltkarakter

La oss starte med å se på den høyre delen av figur 1. Der ser vi at produksjonen av en vare skjer gjennom en viss arbeidsinnsats av en særegen art – konkret arbeid. Skal det lages en stol, er det snakk om snekkerarbeid, som er et helt annet slags arbeid enn for eksempel skomakerarbeid. Med denne arbeidsinnsatsen lages det et helt bestemt produkt, for eksempel en stol, som har en helt bestemt bruksverdi: Den kan brukes til å sitte på. Slik skiller stolen seg fra andre produkter, som brukes til helt andre ting. Ulike varer har altså ulike bruksverdier, som ikke kan sammenlignes. Når vi kjøper en vare, er det bruksverdien vi er interessert i. Vi trenger den bestemte varen for å dekke et behov.

Kapitalistene blåser i varens bruksverdi. De er opptatt av den venstre delen av figur 1. De er opptatt av at produksjonen av denne varen legger beslag på en del av den arbeidstiden som de har innkjøpt for å skaffe seg profitt. Hva slags arbeid denne arbeidstiden brukes til, er knekkende likegyldig for dem. Om det produseres stoler eller sko eller såpe eller PC-er spiller ingen rolle, hvis de bare kan tjene penger på den innkjøpte arbeidstiden som medgår. De ser på arbeidet som abstrakt arbeid – forbruk av noe av den arbeidstiden de har kjøpt for å drive utbytting. De er opptatt av hvor mye av denne arbeidstiden som denne bestemte varen har lagt beslag på. Varens verdi for dem bestemmes av den mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som nedlegges i produksjonen av den bestemte varen. De er ikke opptatt av varens bruksverdi men av dens bytteverdi. De er opptatt av hva de kan få for varen, når de selger den i et marked. I varebyttet med andre kapitalister vil de prøve å bytte slik at de minst får samme mengde abstrakt arbeid tilbake. Det er mengden av abstrakt arbeid som bestemmer varens verdi (I virkeligheten selges ikke varene til sin verdi, men til priser som – gjennom kompliserte sammenhenger – tar utgangspunkt i varenes verdi). Og spesielt er kapitalistene opptatt av merverdien: Den delen av vareverdien som overstiger verdien av det som settes inn av arbeidskraft og råvarer og maskinslitasje m.m. Kapitalistene er opptatt av merverdien – av profitten som får kapitalen til å vokse.

Under kapitalismen er det den venstre delen av figur 1 – jakten på profitt og merverdi – som styrer produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. For å få solgt varene må riktignok noen mene at varene har en bruksverdi for dem, slik at de blir interessert i å kjøpe dem. Men det kan godt være manipulerte behov – oppstått gjennom reklame og motepress. Samtidig vil mange mennesker være helt ute av stand til å uttrykke sine behov i markedet, fordi de ikke har kjøpekraft. Det er altså ikke behovene men profittjakten som styrer produksjonen under kapitalismen.

Et helt sentralt mål for den sosialistiske økonomien er å flytte produksjonsstyringen fra den venstre til den høyre siden av figur 1. Det skal være menneskenes behov – ikke profittjakt – som skal styre produksjonen. Dette er en helt grunnleggende, kvalitativ forskjell mellom kapitalistisk og sosialistisk økonomi.

Eller riktigere sagt: Det er ikke snakk om å befinne seg ensidig på enten den venstre eller den høyre delen av figuren. Det er snakk om at samfunnet mer og mer beveger seg i retning av den ene delen av figuren. Under kapitalismen prøver man å få den venstre siden av figur 1 til å dominere mest mulig av styringen av de produktive ressursene i samfunnet. Under sosialismen strever man etter å komme lengst mulig i retning av at den høyre siden av figuren skal styre. Utviklingsretningen er stikk motsatt av hva den er under kapitalismen. Utviklingen går bort fra det tidligere kapitalistiske samfunnet (venstre del av figur 1 styrer) og i retning av Marx sin visjon det framtidige, klasseløse kommunistiske samfunnet (der høyre del av figur 1 styrer).

Mer om den økonomiske utviklingen under sosialismen

Vet vi noe om hvordan økonomien må være innrettet under sosialismen? Ja, siden utviklingsretningen under sosialismen er å gå fra den venstre til den høyre delen av figur 1, så vet vi en del om ha vi må gå bort fra, og hva vi må bevege oss over til. For å komme tettere inn på hvordan den sosialistiske økonomien må se ut, prøver jeg å sette opp noen slike «fra-til-sammenhenger» i figur 2. Rekkefølgen på punktene i figuren er litt tilfeldig (selv om jeg prøver å få med noen svært grunnleggende trekk først), og det er sikkert viktige forhold som jeg ikke har fått med.

Jeg starter med å peke på at utfordringen under sosialismen er å styre produksjonen slik at arbeidskraft og materielle ressurser utnyttes til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov. Jeg bruker uttrykket «prioriterte behov» for å få fram at det er folk selv som må ta stilling til hva som er viktig å produsere. Det er folks egen oppfatning av sine behov som må styre produksjonen, og det er bare folk selv som kan avgjøre hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Derfor er det en absolutt forutsetning for en velfungerende sosialistisk økonomi at det er folk selv som aktivt styrer i samfunnet. Kravet om at sosialisme må bety aktivt folkestyre er altså ikke bare noe som vi ønsker fordi det er hyggelig og populært. Det er en økonomisk nødvendighet for å innrette produksjonen av varer og tjenester mot folks prioriterte behov. Det er nettopp folks bevisste, aktive standpunkter som er den avgjørende ingrediensen i den planøkonomien som skal erstatte markedets anonyme «usynlige hånd «.

Den kvalitative forskjellen på kapitalismens og sosialismens syn på folks aktive styring, er markert særskilt i det tredje punktet i figur 2. Jeg kaller det «aktivt folkestyre» for å markere at jeg ikke tenker på et representativt «demokrati» der folks «styring» begrenser seg til å putte en stemmeseddel i urnen hvert annet år. Poenget er at folk på ulike måter (som jeg delvis skal komme tilbake til) faktisk styrer aktivt – helt konkret. Under kapitalismen betraktes aktivt folkestyre som et hinder for økonomisk effektivitet. Det ser vi veldig godt i dag: Når noen prøver å stille opp bestemte politiske målsettinger og på den måten vil «styre» eller sette rammer for markedet, kommer det et hyl fra dem som har den økonomiske makten. «Vi må la markedet fungere «, sier de, «det er det mest effektive «. Å si at markedet skal forholde seg sånn eller sånn bare roter til og ødelegger markedets effektivitet. Forsøk på aktiv politisk styring av økonomien blir under kapitalismen kalt for en «imperfeksjon» i markedet, det ødelegger markedets funksjonsdyktighet.

Det er helt sentralt å forstå at synet på virkelig demokrati – aktivt folkestyre – blir kvalitativt forskjellig under kapitalismen og sosialismen ut fra økonomisk nødvendighet. Det er av og til noen som mener at den beste økonomiske styringen under sosialismen ville vi få hvis det satt noen mennesker sentralt plassert og styrte produksjonen fordi de var spesielt kloke eller dyktige eller hadde veldig stor innsikt i økologi. Å overlate den økonomiske styringen til noen spesielt storartede mennesker er dømt til å mislykkes – ikke bare fordi all erfaring tilsier at de ikke kommer til å forbli storartede. Poenget er at det bare er folk selv som effektivt er i stand til å la sine bevisst prioriterte behov styre produksjonen.

Den overordnede problemstillingen i den sosialistiske produksjonen av varer og tjenester er hvordan folks arbeidskraft skal brukes. Det er bruken av det levende arbeidet som er det aller viktigste, ikke bruken av det døde arbeidet – den oppsamlede kapitalen («størknet svette»), slik det er under kapitalismen. Utfordringen er å få brukt det tilgjengelige levende arbeidet til å tilfredsstille de prioriterte behovene best mulig; det er ikke aktuelt å bruke krav om avkastning av det døde arbeidet som styringsredskap.

I en verden som blant annet står overfor økologiske utfordringer så alvorlige som menneskeheten aldri tidligere har sett, trenger man alle menneskers skapende evner. Det betyr blant annet at et sosialistisk samfunn ikke kan tillate seg det kapitalistiske samfunns arbeidsordning som innebærer å slite ut folk gjennom en overintensiv arbeidsinnsats i noen år, for deretter å lempe dem ut av arbeidslivet. Når det bedriftsøkonomiske profittkravet styrer, framstår det som mest lønnsomt å utnytte arbeidskraften med maksimal intensitet så lenge den orker det, og så vippe den ut. Både av hensyn til folk selv og av hensyn til samfunnet er det viktig å sørge for at arbeidet innrettes jevnere og i et omfang som ikke sliter den ut før tiden. 6-timersdagen er et krav som viser veien å gå, og med en bevisst utnyttelse av teknologi og arbeidskraft bør det i vår tid være mulig å redusere selve arbeidsdagen atskillig mer. Husk hvor avgjørende det er at folk aktivt deltar i styringen av samfunnet. Det krever tid og overskudd.

Samtidig vil det nødvendigvis skje en sammenveving av innsats på jobben og engasjement i samfunnsstyringen som etter hvert vil gjøre skillet mellom arbeid, politikk og fritid mer flytende. Flere og flere vil også oppleve det som så spennende å delta at de vil bruke mye av fritiden sin til det. Under sosialismen vil utviklingen på det punktet måtte gå i motsatt retning av kapitalismen, der stadig flere kommer hjem så slitne at de bare orker å slenge seg ned i sofaen og slå på en såpeserie eller en fotballkamp. Under kapitalismen har jo folk flest heller ikke noe de skulle ha sagt, så de opplever det også som ganske bortkastet å prøve å engasjere seg.

I et sosialistisk samfunn vil det bli oppfattet som helt uakseptabelt å henvise alle eldre mennesker til passivitet. Tvert imot vil det være svært viktig å nyttiggjøre seg deres erfaringer og innsikt i en skapende arbeidsinnsats – for dem som har lyst til det (og det vil mange helt sikkert ha). Problemstillingen med å slite ut folk før tiden og deretter plassere dem på lager til de dør, tilhører kapitalismen. Det er umenneskelig at folk de siste 20-30 årene av sine liv skal passiviseres og i beste fall stelle med hobbyer og turisme (for de bedre stilte). Når «eldrebølgen» nå er som en tikkende bombe under den kapitalistiske samfunnsøkonomien, er det viktig å innse at i et sosialistisk samfunn vil vi ikke betrakte eldrebølgen som et stadig voksende berg av gamle mennesker som knuger ned den arbeidsdyktige delen av befolkningen.

Siden nettopp bruken av menneskenes skapende evner er en helt overordnet problemstilling under sosialismen, vil det være viktig å gi alle mulighet til å bidra med sitt. Å definere fysisk eller psykisk funksjonshemmede som «uføre» som må stå utenfor arbeidslivet, vil derfor bli oppfattet som helt galt. Menneskenes skaperkraft vil nå ikke bli begrenset av hva som gir bedriftsøkonomisk profitt. Tvert imot er det både et mål for samfunnsstyringen og en viktig samfunnsressurs at «de uføres» krafter kan bli brukt til skapende virksomhet.

I et sosialistisk samfunn vil det også bli oppfattet som helt uakseptabelt å la folk bli teknologisk utdatert når de er 35-40 år gamle. Tvert imot er det viktig å holde folk mest mulig teknologisk oppdatert hele livet, slik at de kan gi bidrag til løsning av samfunnsoppgavene hele livet. Dette vil også bli lettere når dynamikken i den teknologiske utviklingen kommer under samfunnsmessig, menneskelig kontroll, slik at den teknologiske utviklingen ikke lenger framstår som en selvstendig drivkraft som feier menneskene til side.

Under kapitalismen har vi mer og mer globalisering, imperialisme, eller penere sagt «internasjonal arbeidsdeling «. Det vil si at hver enkelt blir et mindre og mindre hjul i et stadig større internasjonalt maskineri. Under sosialismen blir det derimot nødvendig at mer og mer av varer og tjenester produseres lokalt. Først og fremst er dette en forutsetning for at folk aktivt skal kunne styre og kontrollere økonomien. Da må man kunne ha en viss oversikt, man må kunne skjønne hva som skjer. De økonomiske beslutningene må i størst mulig grad dyttes nedover mot grunnplanet. Også av miljø- og ressursmessige grunner er det viktig å produsere så mye som mulig lokalt. Under sosialismen vil det utvilsomt bli oppfattet som viktig å minimere transportarbeidet. Kapitalismens raskt økende verdenshandel innebærer tvert imot en voldsom økning i transportarbeidet.

Det sier seg selv at det likevel blir mye igjen som må løses gjennom en reell internasjonal arbeidsdeling. For eksempel kommer sikkert Norge til å eksportere mye fisk. Vi kommer til å importere kaffe og appelsiner. Og det vil neppe bli oppfattet som tilstrekkelig rasjonelt at hver eneste region skal ha sitt eget aluminiumssmelteverk eller sin egen bilfabrikk. Poenget er også her utviklingsretningen: Å hente stadig mer av de økonomiske handlingene ned fra det uoversiktlige og ustyrlige høyt der oppe, og ned til et så lokalt nivå at det går an å ha oversikt over det og styre det.

Den teknologiske utviklingen gjør det faktisk mulig å hente stadig nye produksjonsoppgaver ned fra den internasjonale stordrift og utføre dem som lokal produksjon.

Under RV-sommerleiren 2000 var det en som tok oppspørsmålet om slik lokalt basert produksjon under sosialismen ville kunne frambringe det ønskede utvalget av produkter: «Hva med den som har lyst på et par grønne sko?» Det førte til en omfattende og fruktbar diskusjon om muligheten til å sørge for at vedkommende fikk seg et par grønne sko av ønsket utseende og størrelse. Vi vet at informasjons- og kommunikasjonsteknologi etter hvert åpner mulighet for allsidig lokal produksjon. Man kan for eksempel tenke seg at hver region har en høyautomatisert skofabrikk, der maskinene kan mates med de ønskede spesifikasjoner med hensyn til utseende, kvalitet og farge. Man kan slå opp på nettet og finne en oversikt over ulike modeller, velge den man har lyst på, slå opp i et standardisert fargekart og velge den fargen man ønsker, og så sende en bestilling per e-post til regionens skofabrikk, med angivelse av modell, størrelse og farge. Etter hvert er det blitt mulig å innrette produksjonsmaskiner slik at de bearbeider råstoffene på akkurat den måten som de blir programmert til gjennom en slik IT-basert oppskrift. En slik høyautomatisert og fleksibel skoproduksjon skulle derfor ikke være så umulig å tenke seg.

Men under kapitalismen utvikler bedriftene produkter og mønstre som de er opptatt av å holde for seg selv, slik at de lettere kan klare seg i konkurransen mot de andre. Klarer man å konstruere en spesielt god sko-modell, vil bedriften prøve å bruke den til å sikre sin egen framtid, kanskje ved å ta patent på spesielt lure eller vellykkede løsninger. Under kapitalismen er en forutsetning for produktutvikling at andre hindres i å lage produktet på egen hånd, for da får jo ikke produktutvikleren noe igjen for innsatsen. Under sosialismen er det ikke den enkelte bedriftens profitt som er målet, og sosialismen kan ikke basere seg på bedriftenes konkurranse mot hverandre. Tvert imot er det fellesskapets beste som er målet. Det er den samfunnsøkonomiske lønnsomheten som er viktig, ikke den bedriftsøkonomiske. Da blir det nettopp viktig å gi alle andre muligheten til å dra fordel av lure ting som man måtte finne på.

I vårt skoeksempel kunne man derfor gjerne tenke seg at folk som jobber med skoproduksjon kan legge oppskriften på gode sko-modeller inn på et bestemt nettsted, slik at skoprodusenter over hele verden kan dra nytte av det. Når det er det å være nyttig for fellesskapet som gir anerkjennelse, er det utvilsomt mange som gjerne vil bidra med sine gode idéer. Se bare på alt det som IT-interessert ungdom utvikler av programvare for gratis nedlasting fra nettet. De gjør det fordi det er gøy, og fordi det gir tilfredsstillelse å klare det. Og det er anerkjennelsen fra de andre «data-freakene» som teller, ikke hva Microsoft er villig til å betale dem. Under kapitalismen har vi tvert imot en rekke eksempler på at gode idéer blir hindret i å slippe fram, fordi de ikke lar seg realisere på en måte som er bedriftsøkonomisk lønnsom for en enkelt bedrift. Selvsagt vil det likevel være en del forsknings- og utviklingsoppgaver som krever så store ressurser at det ikke kan skje på hobbyloftet. Slike prosjekter må det være statens oppgave å finansiere under sosialismen.

De som tror at det blir slutt på det teknologiske framskrittet i et sosialistisk samfunn, og at det bare kommer til å bli sentraldirigert og tregt, tar katastrofalt feil. Et moderne sosialistisk samfunn vil tvert imot måtte preges av masse frigjort skaperkraft, og det vil kunne dra virkelig nytte av de teknologiske mulighetene, i stedet for å dreie teknologiske framskritt over i perverse retninger for å skape maksimal profitt for kapitalen.

Tenk bare på hvordan fjernsynet i dag brukes til å tømme hjernene på folk og til å putte inn ensrettet «informasjon «. Tenk på hvordan pornoindustrien fråtser på nettet. Sett det opp mot de fantastiske mulighetene fjernsynet og nettet gir for å engasjere folk i den virkelige verdens utfordringer. I stedet for å være redskaper til passivisering og ensretting kan de gi spennende utfordringer og muligheter til å være med å bestemme. Mens man nå svært ofte bruker TV til å zappe mellom ulike kanaler som alle er fulle av det samme sølet (såpeserier, actionfilmer og konkurranser), kan TV under sosialismen brukes til å velge mellom helt forskjellige slags programmer. Man kan presentere folk for virkelighetens spennende spill, i stedet for flukt fra virkeligheten.

La meg til slutt peke på det siste punktet i oppstillingen i figur 2. Den sosialistiske økonomien, der folk flest aktivt styrer, gir menneskene muligheten til å få kontroll over utviklingen, i stedet for at utviklingen tar kontrollen over dem. Kapitalismens konkurransekappløp og press for profitt og akkumulasjon gjør at samfunnet forandrer seg altfor fort for folk, og det forandrer seg på en fremmedgjørende måte. Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vært slik at summen av menneskenes handlinger kan komme til å ødelegge menneskehetens livsmuligheter i løpet av de kommende 50-100 år. Utviklingen presses fram av kapitalismens dynamikk, og beslutningene blir mer og mer kortsiktige. Hvis tidsperspektivet på viktige beslutninger er 10-20 år, regner man det som langsiktig planlegging. Trekker man inn hensynet til neste generasjon, er det svært langsiktig tenkt. Det at menneskene har levd på kloden i tusener på tusener av år og fortrinnsvis bør kunne leve tusener på tusener av år heretter også, er ikke i det hele tatt til stede som moment i beslutningene. I og med at den sosialistiske økonomien er avhengig av at menneskene selv aktivt styrer, er det også nødvendig for sosialismens funksjonsdyktighet at menneskene mer og mer tar kontroll over utviklingen. Det er ikke bare fordi det er viktig og bra; det er en økonomisk nødvendighet at det skjer.

Hvordan skal menneskene aktivt styre økonomien?

Den sosialistiske økonomien er avhengig av at folk flest aktivt styrer, slik at deres behov kan bli koblet sammen med produksjonsbeslutningene og styre dem. I en separat artikkel i dette nummeret av Røde Fane har jeg tatt for meg spørsmålet om markedet kan brukes som redskap i et sosialistisk samfunn. Jeg påstår der at markedet fungerer som gift for utviklingen av en sosialistisk bevissthet, og at det er avgjørende viktig at markedet holdes i sjakk og presses mer og mer på retur (Jeg snakker da ikke om et landsbymarked, der noen selvstendige småprodusenter stiller fram varene sine slik at folk kan kjøpe dem. Jeg snakker om et marked i moderne forstand, der kjøperne og selgerne ikke møtes til diskusjon men tvert imot er helt anonyme overfor hverandre – et marked der «innkjøpslisten er din stemmeseddel» og du som en av mange etterspørrere på den måten liksom styrer produksjonen).

Den sosialistiske økonomien må være en planøkonomi, styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer. Men hvordan kan det skje? Hvordan skal samfunnet kunne sette opp planer for ressursbruk, produksjon og anvendelse av produksjon, og hvordan kan disse planene iverksettes og endres? Kort sagt: Hvordan skal folk aktivt kunne styre en sosialistisk planøkonomi?

Først og fremst vil folks aktive styring skje gjennom de beslutningene som tas av lokale beslutningsenheter (organisert rundt arbeidsplass og bosted). Derfor er det viktig at en stadig større del av den økonomiske virksomheten skjer lokalt. Den teknologiske utviklingen styres mot å muliggjøre en mest mulig allsidig produksjon lokalt, slik at den produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, utgjør en begrenset del av økonomien (som i hvert fall i en lengre periode også skal være en synkende andel av økonomien).

Den delen av produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, må styres på et høyere nivå. Også rammene for ressursbruken og en del felles prinsipper for hvordan ressursbruken skal skje, må fastsettes på et høyere nivå (kanskje på en nasjonalt nivå – jeg vil for enkelhets skyld forutsette det i fortsettelsen).

På de nivåene der det skal tas økonomiske beslutninger, må det settes opp økonomiske planer. På områder der markedet brukes som virkemiddel, må det fastsettes rammer som markedet skal fungere innenfor. Den sosialistiske økonomien er en planøkonomi. I vår tid kalles slike planer for «budsjetter «. Budsjettering på bedrifts- og nasjonsnivå har utviklet seg kraftig som fagområde de siste 50 årene. Det er helt på jordet å tro at planøkonomi er noe veldig mystisk som innebærer at en skokk av sovjetbyråkrater lager ubrukelige planer i dyp isolasjon. I vår tid er økonomiske planer – altså budsjetter – et sterkt utviklet fagområde på bedriftsnivå, konsernnivå, kommunenivå, fylkesnivå, statsnivå og nasjonalnivå. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer.

Men det er tre store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen:

1. Bedriftsbudsjetter og konsernbudsjetter m.m. er profittstyrt under kapitalismen. Det vil de ikke være under sosialismen (bedrifter som opererer i markeder vil nok likevel ha økonomisk resultatstyring i en eller annen form under sosialismen).
2. Budsjettene blir ikke tredd ned over hodene på folk under sosialismen. Tvert imot skal de som berøres av budsjettene, ha vært aktivt med på å lage dem – på alle nivåer. (Helt direkte deltakelse på lokalnivå, mens det på høyere nivå nødvendigvis må bli snakk om delinnflytelse).
3. Nasjonalbudsjettene vil ikke bare være gjettverk om hva markedskreftene og kapitalens spill vil føre til. Nasjonalbudsjettene vil være faktiske styringsredskaper som bestemmer utviklingen på en helt annen måte enn i dag. Derfor vil også bedrifts- og konsernbudsjetter m.m. bli mer presise styringsredskaper enn i dag (også det at arbeiderne selv er aktivt med på å lage dem, bidrar i seg selv til å øke treffsikkerheten).

I den sosialistiske planøkonomien er det menneskene som skal styre utviklingen, ikke utviklingen som skal styre menneskene.

Den sosialistiske planøkonomien kan utvilsomt overta en god del av den kunnskap og de teknikker som er utviklet om budsjettering og budsjettoppfølging under kapitalismen. Men (OG MEGET VIKTIG) sosialismen kan ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen. Den rollen som profittkrav spiller som styringsredskap, må fjernes. Andre økonomiske resultatkrav må nøye gjennomdiskuteres før de gis rolle som styringsredskap. Ikke desto mindre: En sosialistisk planøkonomi anno 2000 vil straks ha i sine hender plan- og budsjetteringsverktøy på et nivå og med muligheter som ingen revolusjonære sosialister tidligere har kunnet drømme om.

Alle planer på lokalnivå og opp til nasjonalnivå må straks de er fastsatt, bli tastet inn på e-post til en sentral nasjonalregnskapsenhet for Norge. Denne sentralen er allerede i full drift. Den drives av Statistisk Sentralbyrå, og den finnes dels på Kongsvinger og dels i Oslo. Det nye blir at den får mer omfattende og viktigere oppgaver. Alle lokalbudsjetter summeres sammen for eksempel på Kongsvinger, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå – basert på diskusjoner der folk flest deltar.

Etter at planene på denne måten er fastlagt, må det løpende registreres hvordan utviklingen faktisk viser seg å bli. Alle økonomiske handlinger registreres i lokalregnskap og videresendes til den sentrale nasjonalregnskapsenheten samtidig via nettet. I dag registreres bedriftsregnskapene lang tid på etterskudd, og bare en gang per år. I en moderne sosialistisk planøkonomi skjer registreringen løpende (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes til de aktuelle beslutningsnivåene. Dette er ikke blitt teknologisk mulig før nå – med det nivået vi nå begynner å komme opp på med informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Hva må den nasjonale økonomiplanen inneholde?

Jeg tror at den i hvert fall må inneholde følgende elementer:

• Oversikt over tilgjengelig arbeidskraft/materielle ressurser og resurser/varer som skal importeres.
• Rammer for hva som kan brukes av ressurser lokalt, og fastsettelse av noen felles prinsipper for den lokale ressursbruken.
• Plan for hva som skal produseres for nasjonale behov og for eksport (dvs. at planen ikke omfatter hva som konkret skal produseres lokalt med sikte på lokale behov. Det bestemmes nemlig lokalt. På nasjonalplanet er det ressursbruken som det er viktig å ha oversikt over, jf. forrige punkt).
• Plan for hva som skal foretas av investeringer på høyere nivå enn det lokale.
• Statsbudsjett, dvs. plan for hvor mye arbeidskraft/materielle ressurser som skal brukes på statsoppgaver/fellesoppgaver. Dette omfatter blant annet det vi i dag kaller for velferdsstaten, en eller annen form for makt- og ordensapparat (vi vil ikke at frustrerte ex-kapitalister eller kapitalismetilhengere skal begå statskupp), en form for militært forsvar m.m..
• Også statens inntekter må budsjetteres (deler av overskuddet i alle de statseide bedriftene, og kanskje noen skatter og avgifter).

En slik økonomisk plan må være konklusjonen på en omfattende demokratisk prosess der alle deltar aktivt på ulike måter. Mange av de spennende og viktige delproblemene som planen skal ta stilling til, presenteres i TV-programmer og på ulike nettsteder. Det legges stor vekt på å presentere ulike synspunkter og alternativer. På TV vil du altså ikke lenger finne et hav av ulike spørrekonkurranser, actionfilmer og såpeserier. Disse gis den begrensede plassen de fortjener, og i stedet presenteres og drøftes spennende samfunnsmessige problemstillinger. Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde. Kort sagt: Et allsidig sett av metoder tas i bruk for å gi folk best mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess.

På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av en representativ, folkevalgt forsamling.

Folk synes det er spennende å delta i videospill og andre former for fantasispill og fiksjoner. Virkelighetens spill er minst like spennende, når det legges til rette for aktiv deltakelse.

Hvordan kan knappe goder fordeles uten et marked?

Jeg har gjort et stort nummer av at markedet er en skadelig måte å fordele knappe ressurser på. Men finnes det metoder som kan tre i stedet for markedet, og som planøkonomien kan benytte seg av?

Ja, det gjør det. Ta bensin som eksempel. Det er miljømessig uforsvarlig å bruke så mye bensin som i dag. Vi kan rett og slett ikke tillate det, av hensyn til folks helse i dag og av hensyn til miljøtruslene mot jordklodens framtidsmuligheter. Samtidig vet vi at bevegelseshemmede trenger bil. Folk som bor ute i distriktene trenger bil. Barnefamilier trenger bil bedre enn enslige.

Skal markedet brukes til å rasjonere, gjøres det ved å legge høye avgifter på prisen. Det innebærer at folk med mye penger kan fortsette å bruke bensin akkurat like mye som før. Det skiller ikke mellom de som faktisk har behov og de som ikke har berettiget behov for bil.

En ordning med kvoter er mye bedre. Jeg pleier å bruke bankkortene våre som eksempel. I vår tid er det enkelt å få et komplisert kvotesystem til å fungere. Det er faktisk vanskelig å tenke seg et mer komplisert kvotetildelingssystem enn det som bankkortene tar seg av. Hver enkelt av oss får i dag individuelle kvoter (kalt «lønn», «trygd», «renteinntekter», «lån» osv.) inn på kontoen vår. Vi bruker disse kvotene helt individuelt, på tusenvis av forskjellige måter, og vi bruker dem på utallige steder. Hvorfor skal det liksom være så lett å fastsette individuelle økonomiske kvoter under kapitalismen, mens det blåses opp som et vanvittig uoverkommelig problem å for eksempel tildele bensinkvoter etter faktiske, prioriterte behov under sosialismen?

Selvsagt er det mulig å bruke den teknologien som allerede finnes, til å utvikle smidige systemer som kan overta mange av de oppgavene som i dag er tildelt markedet. Det er enda en god grunn til å legge oss i selen for å innsnevre markedets virkefelt og etter hvert kvitte seg med det under sosialismen.

En utfordring – Kast deg inn i debatten!

Jeg har prøvd å komme med noen tanker for å konkretisere hva en sosialistisk økonomi vil være for noe. Mine tanker er ikke bedre enn dine tanker. Vi trenger en levende diskusjon. Vi trenger det fordi vi nå må se framover og stille folk overfor utfordringen: Menneskeheten trenger et annet slags samfunn, der arbeidsfolk styrer selv. Og dessuten er det jo veldig gøy! Kast deg inn i debatten!

av sentralstyret i Sosialistisk ungdom

Sosialistisk Ungdom arrangerte 7.-10. september sitt største landsmøte på ti år. Totalt var 170 SUere til stede på møtet. Landsmøtet kom bare en måned etter at SU gjennomførte sin største sommerleir noensinne med i underkant av 300 deltakere, og 3 måneder etter at vår sosialismekonferanse samlet 150 ungdommer for å diskutere alternativer til kapitalismen. Noe er i emning. SU er i ferd med å bli noe som borgerlige kommentatorer de siste årene har hevdet er umulig, nemlig en bevegelse av unge mennesker som trosser den dominerende nyliberale ideologien. Ungdom som ikke nøyer seg med kritikk av systemets utslag, men som forsøker å reise et alternativ til det. Som nekter å la seg presse inn i de trange rammene for politisk debatt som det ideologiske isødet på 1990-tallet satte for oss. Rammene som forteller oss at «de store fortellingenes» tid er forbi, at kapitalismen har seiret, og at verden er blitt for komplisert til å kunne forstås og forklares har islagt den politiske debatten og kvalt folks engasjement. SU vil bryte denne isen.

Slutt på kompromisset

Det politiske klimaet vi opererer i preges av to hovedtendenser. For det første skjer det en stadig tilnærming mellom de etablerte politiske partiene. Tidligere ideologiske skillelinjer viskes ut, og partiene fjerner seg fra de sosiale bevegelsene de vokste fram av. Politikken reduseres til moralske veivalg og vektlegging av ulike verdier. Interessekampen tones ned. Høyresidens ideologiske hegemoni vinner innpass på stadig nye områder. Men denne tendensen er ikke entydig. De siste to-tre årene har tesen om historiens slutt og liberalismens seier blitt avlivet. Krig i Europa, økende rivalisering mellom stormakter og handelsblokker og en intensivering av folkelige protester har forandret det internasjonale bildet. Vi har gjentatte ganger de siste månedene sett titusenvis av mennesker samle seg for å protestere, og ikke bare mot enkeltutslag av urettferdighet, men mot selve kapitalismen. Det var systemet som var på tiltalebenken for demonstrantene i Seattle, Washington, Millau og Melbourne. Her hjemme er Fremskrittspartiet landets største parti. Det er ikke et symptom på at nordmenn flest er blitt egoistiske og reaksjonære. Det er et symptom på en tillitskrise mellom styrte og styrende. Et symptom på frustrasjon og uro over samfunnsutviklingen. Den nye kvinnekampen og streiken i vår var på samme måte et utslag av at folk tør å stille spørsmål de ikke stilte for få år tilbake. I Oslo har Forum for systemdebatt samlet over 1.000 mennesker ved flere anledninger. På dagsorden står én ting; systemet. Det sosialdemokratiske kompromisset smuldrer hen og erstattes av et tomrom som skal fylles i de kommende årene.

Ideologisk gjenreising

Mot dette bakteppet vedtok SUs landsmøte vårt første prinsipprogram, En verden å vinne!. Programmet gir en annen analyse av verden enn den som blir forsøkt innprentet i oss gjennom massemedia og skolesystemet – det sprenger de rammene kapitalismen og markedsøkonomien setter for oss. Prinsipprogrammet er et av SUs bidrag til kampen mot høyresidas ideologiske herredømme og ytre høyres frammarsj på meningsmålingene. For oss har det vært helt avgjørende med en ideologisk gjenreising. Debattene i forkant av, og på landsmøtet har gjort den nye SU-generasjonen bedre i stand til å forstå verden rundt seg, og til dermed å kunne ta de daglige oppgjørene med høyrepolitikkens mange uttrykk. Debatten vil definitivt også fortsette etter landsmøtet, og programmet vil endres i takt med nye utfordringer. Det viktigste ved SUs prinsipprogram er at vi ettertrykkelig slår fast at det er interessemotsetningene som styrer den økonomiske, politiske og ideologiske utviklinga. En sosialistisk politikk må ta utgangspunkt i vanlige folks interesser. På den måten kan SV og SU også avkle Fremskrittspartiet som et parti som motarbeider størsteparten av sine egne tilhengere, gjennom rasering av velferdsstaten og økte forskjeller. Det politiske grunnlaget for en slik mobilisering må være en klar ideologisk plattform.

SUs program bygger på tre slike grunnprinsipper:

• Samfunnet må forstås i lys av klassemotsetninger. Hvem har interesse av at samfunnet forblir uendra, og hvem har interesse av forandring? Vår analyse tar utgangspunkt i at arbeiderklassen utgjør det store flertallet av folk, både i Norge og i verden totalt sett – og at dette flertallet har egeninteresse av forandring. Men i dag er arbeiderklassen splitta på mange vis, og forsøkt gjort usynlig for arbeidsfolk selv. SU fokuserer på det som samler arbeiderklassen, heller enn det som splitter. Dermed er vi også med på å gjøre arbeiderklassen til en politisk kraft. Det er i det klassen oppfatter seg selv som klasse at den er i stand til å forandre verden og sin egen livssituasjon.
• SU er en revolusjonær organisasjon. Vår revolusjon er ikke et kupp med våpen og vold, men en overgang til et annet samfunnssystem, veien fra kapitalisme til sosialisme. Som revolusjonære velger vi en politisk strategi der folk flest er den forandrende krafta. Sosialisme nedenfra er vår strategi, i motsetning til ensidig å endre samfunnet ovenfra gjennom parlamentariske organer.
• For SU er ikke sosialismen et løst sett med verdier, men en konkret måte å organisere samfunnet på. Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.

Medvirkning eller motstand

Våre motstandere vil hevde at et slikt program er gammeldags. Men de debattene vi har tatt, kan ikke forstås som konflikter mellom noe nytt og noe gammelt. Å stemple noen som gammeldagse er en måte å herske på, en metode for å føre diskusjonen vekk fra de reelle politiske motsetningene. I vårt samfunn finnes ingen politisk ideologi som ikke har røtter i noe som har vært før oss, ikke minst gjelder dette den dominerende liberalismen. Vi er for unge til å vokte museer, vi kan ikke resirkulere noe vi ikke har vært med på. Vårt program er et resultat av våre erfaringer og vår virkelighet. Bak fasaden av «modernisering» i det norske samfunnet finnes liberalisering og høyredreining. Opp mot dette setter vi ikke tilbakeskuende nostalgi, men utvikling mot venstre.

Det nye programmet til SU er blitt tatt imot med betydelig skepsis blant ledende SVere. Det er ikke overraskende. Den dagsordenen vi forsøker å sette, avviker fra det som har vært partiets profil de siste årene. I motsetning til SU har SV ennå ikke valgt hvilket verdensbilde som skal legge premissene for diskusjonene i partiet: den nyliberale håpløsheten eller de nye bevegelsenes optimisme. SV har til nå ikke mestret å svare på de nye utfordringene. I stedet for å være protestenes parti, er SV i sterkere grad blitt et ansvarlighetens parti. I stedet for å utgjøre et alternativ i folks øyne, blir SV oftere assosiert med den grå massen av stadig likere politikere på innsida av stortingsmurene. Tillitskrisen i norsk politikk rammer også vårt parti. SV må velge. Er målet å administrere kapitalismen eller å fjerne den? Er målet å få de mektige til å forandre sin politikk i litt riktigere retning eller er det å ta makta fra dem? SV må velge mellom rollene som påvirkningsagent og motstandsleder. Et parti som velger det siste kan ikke gå inn for regjeringssamarbeid med et nyliberalt Arbeiderparti, det kan ikke støtte stormakters bombekrig, det kan ikke akseptere innstrammingslogikken. Et slikt parti må velge bort å medvirke i de politiske prosessene i maktstrukturer som WTO og EØS til fordel for å gjøre motstand mot dem.

Et fornyet SV

SUs prinsipprogram skiller seg fra SVs prinsipprogram på noen punkter. Men samtidig er hele SUs program i tråd med SV-bevegelsens politiske tradisjon. Vi står for revolusjonær, demokratisk sosialisme – det som SVs pionerer i sin tid utformet som «Det tredje alternativ». SU betrakter SV som det reelle alternativet for sosialister i Norge. Men vi arbeider for et fornyet og vitalisert SV – et parti som tør å være et selvstendig og klart alternativ i norsk politikk. Et av våre mål er et SV som er i takt med de nye radikale strømningene som vi skildret innledningsvis. Et SV som samler radikale mennesker i fagbevegelse, kvinnebevegelse, antikrigsbevegelse og miljøbevegelse i en kraftfull allianse.

De nye bevegelsene og strømningene stiller SV og SU overfor et valg: Vil vi være med på å forme framtidens folkelige bevegelser? Er vi et moderne, radikalt parti med ambisjoner om å fange opp det som skjer i tiden, eller er vi et parti som kun skiller oss fra massen av borgerlige partier ved at vi ønsker et par milliarder til på skolebudsjettet?

SU har valgt det første. En gruppe SUere utgav nettopp boka Feminisjon, som forsøker å politisere og aktivisere dem som fikk sin feministiske oppvåkning med Fittstim og Råtekst. Om kort tid reiser over 50 SUere til Praha for å delta i de planlagte markeringene mot IMF og Verdensbankens toppmøte. Sammen med titusenvis av andre vil vi der markere at vi ikke finner oss i at framtida vår skal utformes i lukkede rom av menn i dress og slips. SU har valgt å være med, og vi vil jobbe for å få SV med oss.

av Kjersti Ericsson

Kjersti Ericsson skisserer i denne artikkelen det hun kaller «noen spenningsforhold som kvinnekampen beveger seg innenfor». Disse spenningsforholdene er følgende: Kjønn og klasse, Enhet og forskjell, Likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme, Individuell frigjøring og kollektiv kamp, Frigjøring og gjenskaping av undertrykkende mønstre.

1) Kjønn og klasse

«Kvinnefronten er jordbærplukkernes organisasjon,» sa en av Kvinnefrontens pionerer, Wenche Hjellum, i et foredrag i Studentersamfunnet i Oslo i frontens stiftelsesår. Bakgrunnen var at hun først hadde fortalt en historie om en kvinnelig bonde og jordbærdyrker, som hadde hyret inn en masse unge jenter for å plukke jordbær i høysesongen. Men arbeidsdagen var lang, og lønna skral, så jentene gikk til streik. Både jordbærplukkerne og eieren av jordbæråkeren var altså kvinner. Men, fastslo Wenche Hjellum: «Kvinnefronten er jordbærplukkernes organisasjon.»

Det finnes sosiale skiller mellom kvinner. Og det har betydning for politikken hvilke kvinner en tar utgangspunkt i. Det har betydning for hva vi prioriterer: Er det viktigste å slåss for å slå høl i glasstaket som hindrer kvinner i å nå helt til topps som ledere? Eller er det viktigste å slåss for å heve lønna i de store, lavtlønte kvinneyrkene? Og det har betydning for hva slags standpunkt vi tar: I en artikkel i Klassekampen for en stund siden viste Sissel Henriksen hvordan LOs nestleder Gerd Liv Valla tar utgangspunkt i situasjonen til høytlønte kvinner med en fri arbeidssituasjon når hun går inn for en mest mulig fleksibel arbeidstidsordning. De fleste av LOs kvinnelige medlemmer har imidlertid ikke sånne jobber. I stedet arbeider de for eksempel innafor strenge vaktplaner der det er et omfattende organisatorisk problem å få turnusen til å gå opp dersom én av arbeidskameratene trenger en dag fri for å ta seg av sin syke mor. Hvordan skulle det være mulig for dem å flekse etter egne preferanser og forgodtbefinnende? Hvis en tar utgangspunktet i virkeligheten for flertallet av kvinner i arbeidslivet, er det 6 timers normalarbeidsdag som er svaret.

I all hovedsak bør Kvinnefronten også i framtida styre etter Wenche Hjellums kompass: Vi er jordbærplukkernes organisasjon. Samtidig er det kvinneundertrykking vi bekjemper, og den rammer alle kvinner. Det er urettferdig at kvinner skal stanses av et glasstak på vei til toppen. Det er urettferdig at det er Håkon Magnus, og ikke Märtha Louise, som er tronarving i Norge. Vi støtter kravet om å få slutt på slik urettferdighet, sjøl om vi ikke vil prioritere kreftene våre akkurat på dette feltet. Og vi ønsker brede allianser med alle slags kvinner på alle felt der vi har felles interesser. Kvinneundertrykkingas mangfoldighet gjør at disse feltene er ganske mange.

2) Enhet og forskjell

Under innflytelse av postmodernismen har de fleste generelle begreper, som «menneske», «kvinne», «mann», kommet under ild. De blir beskyldt for å være falskt universaliserende, på den måten at de tilslører skillelinjer og ulikheter. Dermed kan de fungere undertrykkende ved at for eksempel den hvite, heterofile middelklassemannen får stå som en allmenngyldig representant for kategorien «menneske», mens han i virkeligheten bare utgjør én variant blant mange. På samme måte kan det fungere undertrykkende hvis den hvite, heterofile middelklassekvinnen blir stående som den allmenngyldige representanten for alle kvinner. Slik blir både svarte kvinner, lesbiske kvinner og arbeiderklassekvinner usynliggjort. Og den undertrykkinga som hvite kvinner står for i forhold til svarte kvinner, heterofile kvinner i forhold til lesbiske kvinner, og overklassekvinner i forhold til arbeiderklassekvinner, blir ikke tema.

Kritikken mot «de falskt universaliserende begrepene» begynte vel ikke i begrepenes verden, men i virkeligheten, blant annet i kvinnebevegelsen. Jeg husker sjøl da jeg innledet på en stor kvinnekonferanse arrangert av AKP høsten 1986. Den første som tok ordet i debatten etter foredraget, var Fakhra Salimi. I skarpe ordelag kritiserte hun innledningen for å framstille kvinner i den tredje verden som passive ofre, og usynliggjøre dem som handlende mennesker som aktivt strevde for å mestre sin egen tilværelse og forandre verden. Den andre som tok ordet, var Anne Søyland. I like aktive ordelag kritiserte hun innledninga for ikke å ha med et ord om lesbiske kvinner og den kampen de førte. Det var en ganske ubehagelig, men lærerik opplevelse. Det kan finnes undertrykkingsforhold, også innad i kvinnebevegelsen. Og enhet kvinner imellom kan ikke bygges på at disse undertrykkingsforholdene forties. Enhet må bygge på at undertrykkingsforholdene tas opp, diskuteres, bearbeides og så langt råd er, oppheves. Derfor er det ikke nødvendigvis en styrke dersom det er taust om rasisme, eller heterofil sjåvinisme, i Kvinnefronten. Det er en styrke dersom det er et uttrykk for at disse problemene er erkjent, er jobbet systematisk med og langt på vei løst. Men det er en svakhet dersom det er et uttrykk for at den som ikke er hvit og heterofil ikke finner veien til Kvinnefronten, ikke føler at Kvinnefronten er deres organisasjon. En sterk kvinneorganisasjon i dag er ikke en som taler med én tunge, men en som er i stand til å basere samholdet sitt på flerstemmighet, på at mange forskjellige røster snakker og blir hørt. Kanskje gjelder dette også unge og gamle medlemmer. Er det noe tegn til ungdomsopprør i Kvinnefronten? Hvis det er det, er det kanskje heller et tegn på styrke enn på svakhet.

Mange av såkalte postmodernister driver poenget med de «falskt universaliserende begrepene» ut i det glade vanvidd: Ingen er like, ingen har felles interesser. Det blir ikke mye kamp ut av det. Kvinner har mange felles interesser, ikke nødvendigvis fordi de «er» like, men fordi de «falskt universaliserende begrepene» har en håndfast eksistens på den måten at de er innebygd som premisser i samfunnets institusjoner. «Kvinnelønna» er en realitet, uansett hvor forskjellige kvinner er som individer. Hvis vi slutter å lete etter det som er felles i mangfoldet, så risikerer vi bare å gå en omvei tilbake til situasjonen slik den var før den moderne kvinnebevegelsens framvekst. I all hovedsak har det virket frigjørende for kvinner å se at deres egne erfaringer har berøringspunkter med andre kvinners erfaringer. Dermed er det blitt lettere å se problemene i kvinnelivet i et samfunnsmessig perspektiv, i stedet for at hver enkelt kvinne frykter at «det er meg det er noe i veien med». Så la oss vente med å avskaffe begrepet «kvinner» til begrepet «kvinneundertrykking» er modent for avskaffelse. Eller som en amerikansk feminist sa det: Jeg skal bli postfeminist under postpatriarkatet.

3) Likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme

Det finnes mange slags feminismer, og feminismen som tenkning og bevegelse bærer motsetninger i seg. Én helt sentral motsetning er denne:

På den ene sida har vi den formen for feminisme som hevder at det er kvinneundertrykkinga som gjør oss til «kvinner». Det vi ser på som kvinnelig, er resultatet av at vi har blitt plassert i rollen som det andre kjønnet, ikke fullt ut menneskelig. Det kvinnelige er altså ikke stort å samle på. Den franske feministen Colette Guillamin (1995) sier for eksempel at det å slåss for retten til å være annerledes enn menn, er på ingen måte nødvendig. Det innebærer bare å slåss for retten til fortsatt å være undertrykt, siden det nettopp er undertrykkinga som gjør oss annerledes. Målet må derfor være å overskride denne kvinneligheten, og bli et virkelig menneske, som mannen. Simone de Beauvoir er den fremste representanten for denne retninga innenfor feminismen.

På den andre sida har vi den formen for feminisme som hevder at kvinneundertrykkinga gjør at det kvinnelige blir nedvurdert. Det gjelder både verdiene våre, arbeidsinnsatsen vår, erfaringer og tenkemåte. Målet må være at disse kvinnelige verdiene blir oppvurdert, at våre tanker og erfaringer blir sett som gyldige, og at det arbeidet vi gjør blir anerkjent som viktig. Samfunnet bør bygges på kvinners verdier. Vandana Shiva (1989) kan ses som én representant for denne retninga.

Det er lett å se problematiske sider ved begge disse retningene. Den første kan lede til en ukritisk glorifisering av ytterst tvilsomme sider ved vår sivilisasjon. Den siste, som handler om å oppvurdere kvinnelige verdier, kan lede oss lukt inn i både livmorsmystikk og kontantstøtte.

Jeg tror det er et blindspor å gjøre motsetninga mellom disse to formene for feminisme absolutt. Å være undertrykt, det er å bli fratatt noe, å bli redusert, bli tvunget inn i en underordnet sosial posisjon og få resultatene av denne posisjonen tilskrevet som personlige, evt. biologiske egenskaper, slik Simone de Beauvoirs retning peker på. Kjønn er et sosialt forhold, ikke en egenskap. Dette forholdet er vi for å oppheve, i den forstand er vi for å oppheve kjønn.

Men det er også slik at nødvendig arbeid blir gjort av undertrykte, virkelige erfaringer vinnes, det finnes innsikter som bare kan oppnås fra den posisjonen, slik Vandana Shivas retning peker på.

Jeg er overbevist om at vi må ha begge sider med oss. Målet vårt er jo å oppheve det sosiale forholdet som gjør noen til kvinner. Da må vi ikke romantisere resultatene av undertrykkinga, det reduserte og forkvaklete. Men vi må heller ikke kaste vrak på det verdifulle, det som peker framover.

Innafor dette samfunnets rammer står vi imidlertid overfor et vanskelig dilemma i skjæringspunktet mellom disse to formene for feminisme. Den feministiske statsviteren Carole Pateman, som har skrevet en artikkel om «Den patriarkalske velferdsstaten», kaller det for «Mary Wollstonecrafts dilemma». Mary Wollstonecraft var, som dere sikkert vet, en av de store kvinneforkjemperne i 1700-tallets England. Dilemmaet består, sier Carole Pateman, i at kvinnene har forsøkt å følge to gjensidig utelukkende veier til full status som samfunnsborger, og målet er umulig å oppnå innafor rammene av den patriarkalske velferdsstaten. Det politiske idealet om samfunnsborgerskap for alle, som blant annet var den franske revolusjonens fanesak, er i realiteten bygd på et mannlig mønster, og dermed på at kvinner utelukkes.

Kvinners svar på dette har vært mangesidig. På den ene sida har de krevd at idealet om samfunnsborgerskap også skulle utvides til å omfatte dem. Den liberale feminismens mål om en kjønnsnøytral verden er den logiske konklusjonen på dette kravet. På den andre sida har kvinner også insistert på at som kvinner har de spesielle evner, talenter, behov og krav, slik at uttrykket for deres samfunnsborgerskap må være annerledes enn menns. Kvinners ubetalte arbeid og kvinners innsats som mødre bør regnes, ikke bare som et bidrag innafor privatlivets sfære. Nei, det bør ses som kvinners bidrag til samfunnet, som samfunnsborgere, akkurat som mennenes betalte arbeid er sentralt for menns samfunnsborgerskap. Ofte har kvinnene stilt disse to kravene, kjønnsnøytralitet og sosial anerkjennelse av det spesielle ved kvinner, samtidig. Det var nettopp det Mary Wollstonecraft gjorde.

Den patriarkalske forståelsen av samfunnsborgerskap betyr at de to kravene er uforenlige, sier Carole Pateman videre. Denne forståelsen åpner bare for to muligheter: Enten blir kvinner som menn, og dermed fulle samfunnsborgere. Eller de fortsetter å gjøre kvinnearbeid, som er uten verdi når det gjelder å gi status som samfunnsborger. Å kreve at samfunnsborgerskap, slik det nå forstås, skal gjelde fullt ut for kvinner, betyr dessuten å akseptere en definisjon av samfunnsborgerskap som tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. Kvinner kan ikke bli fulle samfunnsborgere i den nåværende betydningen av begrepet. Det beste de kan håpe på, er å få samfunnsborgerskap som annenrangs menn. Innafor rammene av den patriarkalske velferdsstaten er det samtidig slik hvis vi krever virkelig støtte til, og sosial anerkjennelse av kvinners arbeid og ansvar, så betyr det å dømme kvinner til noe mindre enn fullt samfunnsborgerskap. Det betyr at kvinner blir innlemmet i det offentlige livet som «kvinner», det vil si, som tilhørende en annen sfære, privatlivets. Da kan de heller ikke oppnå sine (mannlige) medborgeres respekt.

Dette dilemmaet er i aller høyeste grad med oss, også i dag. Det popper opp i diskusjoner om kjønnskvotering, der mange kvinner med forakt avviser å få en stilling, et verv eller hva det måtte være, «fordi de er kvinner», som de sier. De vil ikke innlemmes i det offentlige liv som en annen sort, ikke verdig sine mannlige kollegers respekt. For mennene har jo havnet der de har havnet på grunn av kvalifikasjoner. På den andre sida: Uten kjønnskvotering blir vi utelukket. Mary Wollstonecrafts dilemma har dukket opp mange ganger i løpet av Kvinnefrontens historie. Hvor lang fødselspermisjon skulle vi gå inn for? Var ikke lange fødselspermisjoner en måte å forsterke det tradisjonelle morsbildet på, og å dytte kvinner tilbake til kjøkkenet, innlemme oss i den private sfæren og frata oss fullt samfunnsborgerskap? På den andre sida – å være spedbarnsmor i jobb er heller ikke lett, i et samfunn der arbeidslivet fortsatt går ut fra at arbeidstakerne er menn. Ved å prøve å være som menn blir vi likevel aldri noe annet enn annenrangs menn. Hva skulle vi mene om barnelovens forslag om å likestille kvinners og menns rett til omsorgen for små barn etter skilsmisse? Var det ikke i praksis kvinner som hadde hatt mesteparten av omsorgen, og burde ikke det telle mest? Burde ikke loven anerkjenne kvinners innsats i hjemmet? På den andre sida, hvis loven fastslo mors fortrinnsrett, ville ikke det bety å låse fast bildet av «den gode, naturlige mor»? Slik kunne vår rett til samfunnsmessig deltaking undergraves. Slike spørsmål dukker opp stadig vekk. Da kan det være lurt å ha «Mary Wollstonecrafts dilemma» i bakhodet, og tenke: Hvilke forandringer kan bidra til å løse dette dilemmaet ved å endre rammene? Etter mitt syn er for eksempel 6 timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon et slikt krav.

4) Individuell frigjøring eller kollektiv kvinnekamp?

Kvinnefronten har alltid lagt vekt på den kollektive kampen. Individet ble på et vis oppfunnet av den borgerlige revolusjonen. Den franske forskeren Donzelot (1980) forteller at da Bastillen ble stormet under den store franske revolusjon, var det blant de frigjorte en rekke mennesker som var blitt fengslet av fedrene sine, fordi de hadde kommet i motsetning til farsmakta. Fedre hadde nemlig rett til å straffe barna sine for ulydighet på denne måten. Stormen på Bastillen ble dermed et symbolsk bilde på angrepet på patriarkatet, på et hierarki med den eneveldige kongen på toppen av alle de eneveldige småkongene i familiene. Den borgerlige revolusjonen dreide seg blant annet om en frigjøring fra patriarkatet, fra sønnenes underkastelse under farens myndighet. Det liberale samfunns «frie, like» individer var de voksne mennene, som befridd fra den patriarkalske makta, inngikk samfunnsmessige kontrakter med hverandre, «broderlige bånd».

Også i eneveldets Norge var kongen den øverste patriark. Staten hadde ikke kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som hadde ansvaret for å oppdra og utdanne nye undersåtter. Også husmenn og tjenestefolk var underlagt «han far sjøl i stua». Historikeren Sølvi Sogner (1990) beskriver hvordan patriarkatet svekkes ved at husmenn og tjenestefolk, og etterhvert voksne sønner, bryter ut av familieøkonomien og avhengighetsforholdet til familieoverhodet etter som nye arbeidsmuligheter åpner seg. I kjølvannet av det økonomiske utbruddet kommer også nye, samfunnsmessige rettigheter, som stemmerett. Sogner ser altså en sammenheng mellom en økonomisk «frigjøringsprosess» fra familien og det å oppnå samfunnsborgerlige rettigheter, bli et uavhengig individ.

Som vi vet har det tatt tid å virkeliggjøre den borgerlige revolusjonen for kvinnenes del. Kampen for å komme ut av familiens skygge, å bli et sjølstendig individ, ikke bare et vedheng til en mann, pågår fortsatt. I dag utspilles den blant annet i forhold til kvinnelønn, kontantstøtte og vilkårene for enslige mødre.

Det handler også om det liberale honnørordet valgfrihet. Virkelig valgfrihet er, som vi vet, en illusjon for flertallet i et samfunn med klasse- og kvinneundertrykking. Hver gang dagens politikere roper på «valgfrihet», er de ute etter å angripe rettighetene til flertallet. Men likevel – for kvinner har det å slåss for valgfrihet vært en viktig del av frigjøringskampen – retten til å velge hvem vi vil være, uavhengig av fastlåste forestillinger om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig – ja, retten til å være et individ, ikke bare et eksemplar i en kategori.

Jeg ser det slik at retten til å være individer, med utfoldelsesmuligheter og virkelige valg, er et frigjørende mål for alle undertrykte. I den forstand er også vi for «individuell frigjøring». For å komme tilbake til Carole Pateman og «Mary Wollstonecrafts dilemma». Pateman spør: Kan det utformes en velferdspolitikk som gir skikkelig støtte til kvinner i dagliglivet og samtidig hjelper til å skape betingelsene for et virkelig demokrati der kvinner er sjølstendige samfunnsborgere? Det betyr et demokrati der vi kan handle som kvinner, ikke som «Kvinnen», dvs en stereotyp figur som er beskyttet/avhengig/underordnet, definert som en motsetning til alt som forbindes med «Mannen». En løsning på Mary Wollstonecrafts dilemma ville være et langt skritt på veien til «individuell frigjøring» for kvinner flest.

Veien til «individuell frigjøring» for kvinnenes del, har ikke minst gått gjennom kampen for de kollektive ordningene – for mest mulig kvinnevennlige velferdsstatlige ordninger. Her står kampen for økonomisk sjølstendighet, i alle dens former, helt sentralt. Men også kampen for gode og omfattende samfunnsmessige tiltak for barn, både barnevennlige og kvinnevennlige, er en viktig del av dette. Så kanskje blir det på ett vis feil å sette «individuell frigjøring» og «kollektiv kamp» opp som motsetninger. Individualisme i betydningen «enhver er sin egen lykkes smed» står i veien for kvinners mulighet til individuell frigjøring. Kollektiv kamp, kollektivt ansvar, kollektive ordninger fremmer den, så sant ikke kollektivismen slår over til sin skyggeside, «janteloven».

5) Frigjøring og gjenskaping av undertrykkende mønstre

Jeg har snakket om skiller mellom kvinner. Kanskje det viktigste av alle slike skiller er den eldgamle todelinga mellom hore og madonna, den udydige og den dydige, den uverdige og den verdige. Dette skillet har nesten bokstavelig talt vært et spørsmål om liv og død for oss. Å havne på den gale siden av dette skillet har betydd sosial, og i verste fall fysisk død. Den udydige mistet all rett til beskyttelse fra samfunnets side. Som straffelovkommisjonen av 1902 så presist uttrykte det i sin argumentasjon for senking av minimumsstraffen for voldtekt: «I virkeligheden gives her alle mulige overgange fra de mest brutale forgribelser paa den kvindelige kyskhed til attentater på provokatorisk letfærdige kvinder, om hvis modstands oprigtighed den mest berettigede tvivl kan opkastes, og hvem ialfald intet andet er berøvet end friheden til selv at bestemme, når og med hvem de vil hengive sig til lasten.»

Det er vel ingen her som innbiller seg at slike holdninger er fullstendig utdødd i dag, sjøl om de sjelden uttrykkes like bramfritt. Og vi bør heller ikke innbille oss at vi sjøl er fullstendig fri for dem. Til det er tankemønsteret hore/madonna, verdig/uverdig for inngrodd. Til det har det vært for viktig for oss å sikre oss en plass i den «riktige» kategorien.

Kriminologen Trond Rune Løkjell skrev i 1994 en hovedoppgave med tittelen Kvinner med prostitusjonserfaring i møte med hjelpetiltak. Han spurte blant annet jentene om hvordan de syntes det var å bli intervjuet av en mann. Én svarte: «Andre kvinner som ikke er prostituerte dømmer mye raskere enn mannfolk.» En annen svarte: «Jeg veit ikke åssen jeg skal forklare det, men jeg har i hvert fall sagt mer til deg enn jeg ville sagt til ei jente, tror jeg. Jeg føler at mange av de jentene som jobber der nede (Pro-sentret) er veldig kvinnebevisste og sterke. Slik at jeg føler meg svakere.»

Disse jentene opplevde også et skille mellom seg sjøl og andre kvinner. Dette skillet er kanskje ett av de vanskeligste å slå ei bru av kvinnesolidaritet over. Og samtidig ett av de nødvendigste. Skillet hore/madonna er et grunntema i kvinneundertrykkinga. Trår vi feil i forholdet til dette skillet, risikerer vi som frigjøringsbevegelse å bidra til å gjenskape de undertrykkende mønstrene vi ønsker å bekjempe. Det er i så fall ikke første gang en frigjøringsbevegelse gjør det. Sosialismens og anti-kolonialismens historie er deprimerende full av eksempler.

Denne problemstillinga er aktuell i forhold til mange kamper. Jeg mener at Kvinnefronten i all hovedsak står trygt på sin plattform mot porno og prostitusjon. Å «løse» fattigdoms-, arbeidsløshets- og luselønnsproblemene blant kvinner ved å anerkjenne prostitusjon som en «vanlig» jobb, bringer oss ikke akkurat nærmere et samfunn fritt for kvinneundertrykking. Samtidig er det jo riktig at det ikke bare er prostitusjonen i seg sjøl, men også den trakasseringa og stemplinga jenter i prostitusjonen blir utsatt for, som bidrar til å gjøre livet deres tungt og vanskelig. Hvordan kan vi slåss både mot prostitusjonen og trakasseringa samtidig? Hvordan bekjempe prostitusjonen samtidig som vi viser respekt for jentene og de valgene de har gjort i livene sine ut fra de mulighetene de så? Jeg tror det er viktig at vi stiller oss slike spørsmål hele tida, fordi det ikke finnes noen enkle løsninger, og fordi gale løsninger så lett sementerer det vonde, gamle skillet mellom oss og dem.

Problemstillinga er også aktuell i kampen for kvinners rett til å være seksuelle subjekter på egne premisser. Århundrer – for ikke å si årtusener – av synd og skam sitter i oss. Og grensen mellom det å være seksuelt aktiv og det å bli seksuelt utnyttet er så hårfin. Kvinner har dessuten bittert erfart at paroler om «seksuell frigjøring» i praksis har betydd at menn kan gjøre hva de vil, mens kvinnen sitter igjen med skammen og ansvaret.

I en slik situasjon er det ikke lett, verken å tillate seg sjøl eller andre rom til å utforske mangfoldige og uforutsigbare lyster. Hva og hvordan har kvinner lov til å føle? Hva har de lov til å gjøre? Finnes det en kvinnepolitisk korrekt seksualitet? Hva så med de ukorrekte? Kanskje er kampen for retten til å si ja på mange måter like vanskelig som kampen for retten til å si nei, fordi den første kampen støter mot så mange urgamle forestillinger om kvinnelig dydighet som sitter i ryggmargen på oss.

Også i kampen mot kvinnemishandling, voldtekt og incest kommer faren for å gjenskape gamle mønstre inn i bildet. Vi kjenner ofte behov for klare linjer – det utvetydige offer, den utvetydige gjerningsmann. Ellers kan det hardt tilkjempete perspektivet vårt glippe: At samfunnet ubønnhørlig har plassert kvinnen som det underordna kjønnet, mannen som det overordna, og at alt som skjer dem imellom, må forstås i dette lyset. Men det er farlig å retusjere bort viktige deler av virkeligheten for å få et klarere bilde. Hvordan skal vi kunne forandre hvis det er noe vi nekter å se?

Kvinner har måttet slåss en lang kamp for «retten» til å være ofre for seksuelle overgrep. Vi har fått høre at vi forfører og provoserer, og at vi på masochistisk vis nyter det når overgriperen går løs på oss. Vår nyvunne «rett» til å være ofre hviler på skjørt grunnlag. Og derfor blir det så viktig at alt er entydig: Overgriperen svart, offeret hvitt. Brutalitet, vold, ondskap på den ene sida, avmektig redsel og hat på den andre sida.

Men for svært mange kvinner er ikke virkeligheten slik. Har kvinnen som ikke forlater mishandleren mistet retten til å være offer, siden hun blir i forholdet «frivillig»? Er incest ei jentes «egen skyld» hvis hun også føler kjærlighet til den faren som misbruker henne? Det kan være gode minner ved siden av det forferdelige. Det kan være kjærlighet ved siden av hatet og fortvilelsen. Å føle slik kan oppleves som et svik mot kvinners skjøre «rett» til å være ofre, og en innrømmelse til dem som hevder at vi er forførersker, provokatører og nytende masochister. Det gjelder å føle rettlinjet og riktig.

Kvinner flest har en svært velutviklet skyldfølelse. Vi bebreider oss sjøl for å føle «feil», vi lever ikke nok opp til forventningene om sjøloppofring og omsorg for andre. Så kommer kvinnebevegelsen med et annet perspektiv: Vi har rett til å bry oss om oss sjøl, vi har rett til å føle sinne og hat mot dem som tramper på oss. Det har vært, og er, en befrielse. Men hva om vi ikke bare føler sinne og hat? Hva om vi også føler omsorg, for overgriperen? Da ligger det snublende nær at det er kvinnepolitisk «feil» å føle slik. Og kvinnebevegelsen kan uforvarende komme til å påføre kvinner nok en byrde av skyld og skam. Men overgrepene blir ikke en tøddel mindre alvorlige, eller ansvaret mindre entydig mannens, sjøl om det finnes en dobbelthet i kvinners følelser. Å frata kvinner retten til denne dobbeltheten er å gå i sexistenes felle. Da blir vi i de gamle knugende mønstrene i stedet for å sprenge dem.

av Kjersti Ericsson

Det hender ikke så reint sjelden at motstandere av en eller annen kvinnesak bruker som argument at forkjemperne for saka er lesbiske. Et kjent eksempel er Høyrerepresentanten Anders Melteigs innlegg i Oslo bystyre i 1982, da forslagene fra Osloprosjektet mot prostitusjon ble debattert. Et av forslagene gikk ut på å kriminalisere horekunder. Melteig kommenterte dette slik (gjengitt etter Finstad, 1986, side 129):

«Og jeg må til slutt få lov å være oppriktig nok til å tilstå at jeg har vært særlig betenkt ved dette lovforslag på grunn av en beklemmende følelse av at det er sprunget ut av en fiks ide, unnfanget – det må vel være det riktige ordet i denne forbindelse av en kvinne som, såvidt jeg har forstått, ser med misbilligelse eller skepsis på enhver kjønnsforbindelse mellom mann og kvinne og mener at det er en uting som bare fører til undertrykkelse av kvinnen både i bokstavelig og annen forstand.»

Den kvinnen Melteig siktet til var Liv Finstad, prostitusjonsprosjektets leder. Hun har ganske riktig stått åpent fram som lesbisk.

Men også heterofile kvinner kan bli utsatt for det samme: at de saklige argumentene deres blir forsøkt undergravd ved å påstå at de som fremmer dem, er lesbiske, eller at de ligger under for «lesbisk ideologi». I debatten som fulgte etter utgivelsen av boka Mannfolk i 1983, en kvinnepolitisk antologi som tok opp en rekke ulike temaer, ble «lesbisk» og «lesbisk ideologi» brukt som karakteristikker for å gjøre forfatternes argumenter ugyldige. Nina Karin Monsen anmeldte boka i Morgenbladet 8/11 1983. «Av artikkelforfatterne er det påfallende mange lesbiske,» hevder hun, før hun fortsetter:

«Om vi legger forfatterne sammen, og trekker et budskap fra dem, blir det: Kvinnene bør ikke forholde seg til menn, men bli lesbiske, incestforbrytere og horekunder henges ut offentlig, menn som driver med sexpress fjernes fra sine stillinger, menn skal diskrimineres i arbeidslivet, kvinner skal ikke dømmes om de dreper menn som mishandler dem, og gatene skal pyntes med innvollene til menn som har begått kvinnedrap.»

Dette selsomme utbruddet fra den tidligere feministen Nina Karin Monsen viste seg å være godt stoff. Monsen ble belønnet med et lørdagsportrett i Aftenposten under tittelen «Hun banner i feministenes kirke». Blant mye annet har hun følgende å si:

«Mannshatet slår dessuten ut i påstander som kommer fra lesbisk hold om at kvinner egentlig, dypest sett, bare kan utvikle en meningsfylt kjærlighet overfor andre kvinner. For noe forskrekkelig vrøvl! Naturligvis er vårt kjærlighetsliv innrettet på menn.»

I Arbeiderbladet slår Finn Gustavsen an de samme tonene. En kommentarartikkel om pornokampen 3/11 1983 har denne «analysa»:

«Flere strømninger gjør seg gjeldende, med AKP i spissen. Dets spesifikke nymoralisme – med smitteeffekt på hele venstresida, går i hop med KrFs mørkemannspietisme og en lesbisk ideologi som preger deler av en sterkt redusert kvinnebevegelse.»

Hvordan svarer en på slikt? For heterofile kvinner ligger det snublende nær å svare: Nei, jeg er slett ikke lesbisk, jeg er heterofil så god som noen. Men i et slikt svar ligger en innrømmelse av at seksuell legning er av betydning i den aktuelle saka. Vi godtar da at det er et argument mot kriminalisering av horekunder at den som fremmer forslaget er lesbisk.

Hvordan kan «du er lesbisk» bli et argument mot kvinnekamp? Hvordan kan til og med bevisste, sterke kvinner bli sårbare for et slikt argument? Det må ha noe med styrken i forestillinga om sammenhengen mellom «naturlig» kjønnskjærlighet og overordnings-/underordningsforholdet mellom mann og kvinne å gjøre. Kvinnens underordning under mannen er en så uatskillelig del av kjærligheten mellom dem at bare kvinner som ikke retter sin kjønnskjærlighet mot menn, kan sette spørsmålstegn ved dette underordningsforholdet.

Den lesbiske kvinnen blir dermed en utfordring til samfunnets kjønnssystem. Hun løser opp båndet mellom kjærlighet og underordning under mannen. Hun undergraver familiens plass i samfunnshierarkiet ved å være et levende eksempel på at det går an å leve på andre måter enn sammen med en mann i familien. I det siste har også lesbiske kvinners kamp for rett til inseminasjon og adopsjon utfordret kontrollen over kvinners seksualitet. Opp gjennom historia har kvinners seksualitet blitt strengt kontrollert som et middel til å gi ektemannen ektefødte arvinger. Moderne prevensjonsmetoder har svekket kontrollen over kvinners seksualitet (sjøl om den også har hatt den effekten som Bell Hooks peker på: å gi menn ubegrenset adgang til kvinners kropper). Kvinners seksualitet er blitt noe eget – ikke bare et middel til å føde barn. Lesbiske kvinners krav om rett til inseminasjon og adopsjon setter dette skillet på spissen. Og det utfordrer bildet av den hellige, naturlige familie, med mor, far og barn.

Lesbiske kvinner har vært, og er, hardt undertrykt, og blir stempla som «unaturlige» og perverse. Denne undertrykkinga tar høyst håndfaste former. Det er nok å minne om Hitlers forsøk på å utrydde lesbiske og homofile under siste krig. Under mer «normale» omstendigheter har lesbiske og homofile blitt utsatt for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet og i alle andre sammenhenger, de er blitt møtt med vold og forakt og utnevnt til psykiatriske kasus på grunn av sin seksuelle legning. Svært mange (de fleste) har prøvd å «løse» problemet ved å skjule at de er lesbiske og homofile. Å holde en så vesentlig side ved personligheten sin skjult som en skammelig ting, er sjølsagt en enorm påkjenning. Fordømmelsen og forakten eter seg inn i sjølbildet. Da den lesbiske og homofile frigjøringsbevegelsen oppsto, var det en viktig oppgave å kjempe fram en ny, positiv identitet.

Lesbiske kvinner har vært i den situasjonen at de er blitt dobbelt usynliggjort. I kvinnebevegelsen har de forsvunnet bak den heterofile «sjablongkvinnen». Det har nok også vært en viss motstand mot å gjøre lesbiske kvinner altfor synlige, fordi det kunne bidra til å gjøre kvinnebevegelsens argumenter ugyldige i offentlighetens øyne. I den homofile bevegelsen har lesbiske forsvunnet bak den homofile mannen. Men i mange situasjoner er lesbiske kvinners og homofile menns situasjon og interesser svært forskjellig, fordi de tilhører hvert sitt kjønn. (Se Enderud & Ringstad, 1987.)

Lesbiske kvinner er særegent undertrykt. Men de har også særegne styrker. Den viktigste styrken springer kanskje ut av at de er blitt tvunget til å reflektere over sin egen kjønnsidentitet på en annen måte enn heterofile kvinner. Samfunnet byr den heterofile kvinnen et ferdig møns-ter å gå inn i. Det er et mønster som har sine belønninger, men på bekostning av underordning under mannen. Noe slikt mønster har ikke samfunnet å by den lesbiske kvinnen. I høyden har det en grotesk karikatur å tilby. Lesbiske kvinner må i mye større grad bygge opp en positiv identitet sjøl, en kvinneidentitet som ikke innebærer underordning under mannen som en uatskillelig del av et kjærlighetsforhold. I kampen for å forandre de sosiale kjønnene som dette samfunnet skaper, er derfor lesbiske kvinners erfaringer av betydning for alle kvinner.

Lesbiske kvinner kan også spille en særegen rolle i kvinnebevegelsen på en annen måte. Ved å utfordre kvinnebevegelsen til å gjøre lesbiske kvinner synlige, tvinger de heterofile kvinner til å ta et oppgjør med forestillinga om at kvinnebevegelsens argumenter mister gyldighet når mange lesbiske deltar. Å ta oppgjør med denne forestillinga er å ta oppgjør med den ideen som fortsatt lever sitt eget liv i underbevisstheten vår: at kvinnens underordning under mannen er det eneste «normale» og «naturlige». Lesbiske kvinners krav om sin rettmessige plass i kvinnebevegelsen eksponerer det traurige tankegodset mange av oss fortsatt bærer på.

av Torstein Dahle

Uansett hva man måtte mene om markedet, vil det finnes markedsstyrt økonomisk virksomhet i den første tiden under sosialismen. Spørsmålet er: Hvordan skal vi forholde oss til det? For å kunne svare på det, må vi ta stilling til: Er markedet et hensiktsmessig virkemiddel som kan brukes på en konstruktiv måte under sosialismen, eller er markedet en innretning som etter sin natur står i konflikt med sosialismens mål, og som man dermed må prøve å fjerne så raskt som det er politisk og økonomisk mulig?

Min påstand er: Markedet eren skadelig gift for samfunnet etter revolusjonen. Den kansees på som amfetamin, som i en tid kan øke prestasjonsnivået,men som over tid ødelegger kroppen. Eller for å velgeet mindre dramatisk bilde: Som sigarettrøyking, som nokfungerer stimulerende på sin måte, men som påforskjellig vis påfører organismen helseskade sometter hvert kan bli livstruende.

For å kunne ta stilling til enslik påstand, må vi studere hva markedet er og hvilkeegenskaper det har. Den framstillingen jeg nå kommer tilå gi av markedet, innebærer på mange måteren skjønnmaling. Men poenget er jo å finne ut ommarkedet kan være et velegnet redskap i en sosialistiskøkonomi, og da er det de mulige positive egenskapene vedmarkedet vi er på jakt etter. Derfor starter jeg med åse på disse mulige positive trekkene – og hvilke forutsetningerdisse mulige positive trekkene hviler på.

Prismekanismen som informasjonsbærer og styringsverktøy

Det perfekte marked er kjennetegnet av fri konkurranse (fullkommenkonkurranse). Det er mange små tilbydere og mange småetterspørrere, og alle har full informasjon og full oversiktover markedet. Hver enkelt er så liten i forhold til totalmarkedetat vedkommende er uten makt. For den enkelte framstår markedsprisensom en gitt størrelse. Hvis en tilbyder prøver åsette prisen på sine varer høyere enn markedsprisen,får vedkommende ikke solgt noe. Hvis en tilbyder setterprisen lavere enn markedsprisen, blir absolutt alt revet borttil unødvendig lav pris, og så må resten avetterspørselen dekkes til markedsprisen. Dermed vil lavpris-tilbyderenbare framstå som dum, som går glipp av inntekter heltunødvendig. Kanskje vil vedkommende til og med oppleveat den som har kjøpt lavpris-varene, bare snur seg rundtog videreselger varene til den høyere markedsprisen. Deter altså én bestemt markedspris som skaper balansemellom tilbudt og etterspurt mengde av en bestemt vare.

Hvis det skjer en økning i etterspørselenetter en vare, vil det slå ut i høyere markedspris.Det er et signal til tilbyderne, som dermed ser bedre fortjenestemuligheterog derfor øker sin produksjon og sitt tilbud av varen.Omvendt: Hvis etterspørselen går ned, vil markedsprisenogså gå ned, og dermed vil tilbyderne redusere sinproduksjon inntil det oppstår en ny markedsbalanse og enny markedspris tilpasset den reduserte etterspørselen.

Det at etterspørselen pådenne måten styrer produksjonen, er selve kronargumentetfor at markedet er en hensiktsmessig innretning. Det fungerer automatisk, ingen behøverå ta noen bevisst beslutning, det går av seg selv.Det er «den usynlige hånd» som styrer.

Nå vil alle – selv de ivrigstetilhengerne av markedsøkonomi – måtte innrømmeat de færreste markeder fungerer som et perfekt marked.Blant annet vil deltakerne i markedet ofte ikke ha full oversikt(tenk på markedet for elektrisk kraft, der forvirringener stor og der de færreste i praksis har mulighet til åfinne ut av hva som er billigste tilbud). I mange markeder erdet noen få store tilbydere som dominerer, og de er i standtil å sette en form for monopolpris (som ikke desto mindresettes ut fra en vurdering av etterspørselen og betalingsvilligheteni markedet).

Likevel: I de fleste markeder vil markedsmekanismeneog forholdet mellom priser og omsatt mengde fortelle tilbydernenoe om etterspørselen og utviklingen av den. Markedet eraltså en mekanisme for automatisk overføring av informasjonfra etterspørrerne til tilbyderne. I en verden med millionerav ulike varer og tjenester er det en enorm informasjonsmengdesom på denne måten automatisk tilflyter produsentene- og gir dem økonomisk oppfordring til å økeeller minske produksjonen sin. Og så sant det eksistererkonkurranse på tilbudssiden, vil en eller annen form fortilpasning til etterspørrernes signaler tvinge seg fram.

Ønske om økt profitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Markedet vil slutte å virke hvis ikke tilbyder-bedriftenehar som mål å øke sin profitt (eller økonomiskeresultat i en eller annen forstand). Hele poenget med at etterspørrernevia prisene styrer innrettingen av produksjonen, bryter sammenhvis beslutningstakerne i tilbyder-bedriftene tvert imot tenker:»Vi har det så hyggelig og bra slik vi nå hardet i vår bedrift, så selv om prisene stiger, ønskervi ikke å produsere mer». Aller verst blir det hvisde tenker: «For dem som jobber i vår bedrift er detviktigste å ha et godt liv der de er mest mulig sammen medsine venner og sin familie. Når prisene nå stiger,kan vi redusere produksjonen vår og likevel tjene nok. Dermedkan de ansatte få mer fritid».

Markedets funksjonsevne er altsåuløselig knyttet til at bedriftene driver profittmaksimering(eller i alle fall er opptatt av å øke det økonomiskeresultat).

Økonomisk konkurranse – en forutsetning for at markedet skal virke

Det er konkurransen på tilbudssiden som sørger fordynamikken i markedet. Og med det mener vi at bedriftene konkurrerermot hverandre.

Hvis en bedrift møter økendeetterspørsel med et «nei, nå vil ikke vi økeproduksjonen her hos oss, vi ringer heller til bedrift X, forde har strevd sånn med å få utnyttet kapasitetensin, så vi synes litt synd på dem» – da fungererikke markedet.

Hvis det dukker opp en ny og mer effektivproduksjonsteknologi og alle tilbyderne er enige om at de ikkeskal konkurrere med hverandre, vil den nye teknologien bare føretil høyere profitt for dem som innfører den, dvs.at den ikke fører til lavere priser. Dermed kan de somproduserer med gammel teknologi, klare seg fint i alle fall, ogde kan vente med å investere i den nye teknologien. Deter bedriftenes konkurranse mot hverandre som sørgerfor dynamikken i markedet.

Men en slik forståelse mellom deeksisterende produsentene kan bli brutt opp, hvis det ikke eraltfor kostbart å etablere seg som ny bedrift i denne bransjen.I så fall vil nemlig utsiktene til uvanlig høy profittfor dem som produserer med ny teknologi, trekke til seg nye investorer.Deres profittjakt får dem til å gå inn i dennebransjen og utnytte profittmulighetene der. Dermed økertilbudet, prisen presses ned, og gammel teknologi presses ut.Kombinasjonen av profittjakt og konkurranse mot hverandretvinger fram innføring av den nye teknologien.

Det er av sentral betydning for markedetsfunksjonsevne at bedriftene konkurrerer mot hverandre.

Den enkelte må tenke på seg selv og sitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Den ettertraktede egenskapen ved markedet er altså at detautomatisk fører til at signaler fra etterspørrernefår gjennomslagskraft inn på tilbudssiden. Vi harnå sett at dette forutsetter jakt på et bedre økonomiskresultat (profitt i en eller annen forstand) og konkurranse mellombedriftene. På produsentsiden er markedets funksjonsevneavhengig av at den enkelte bedrift styres ut fra sine egne økonomiskeinteresser. Hvis bedriftene begynner å bli mer opptatt avå sikre de andres økonomiske resultater, er det ikkelenger konkurranse. Hvis bedriftene er mest opptatt av de ansattesgenerelle livskvalitet eller av samfunnsmessige mål somfor eksempel at de først og fremst skal sørge forden miljømessig beste ressursutnyttelse, vil de ikke giden «riktige» reaksjon på signalene fra markedet.Poenget med markedsmekanismen er at bedriftene nettopp ved åjobbe mest mulig konsekvent for å maksimere sin profitt- og bare det, gir de riktigste og mest effektive svarene påsignalene fra markedet.

Tilsvarende gjelder på etterspørselssiden.Hvis noen etterspørrere begynner å diskutere medhverandre og legger opp en felles politikk ut fra en felles forståelseav hva som er best, roter de til markedet og svekker markedsmekanismensfunksjonsdyktighet. Da vil de gjennom en felles organisering fåmakt i markedet, noe som blir en «imperfeksjon» i markedetsfunksjonsmåte. De etterspørrerne som samlet fremmeren felles forståelse gjennom en felles opptreden påetterspørselssiden, skaffer seg uforholdsmessig stor gjennomslagskraftpå bekostning av tilbyderne og de andre etterspørrerne.Hvis alle etterspørrerne diskuterer seg imellom og blirenige om en felles opptreden, skaffer de seg markedsmakt påbekostning av tilbyderne. Det framheves ofte som noe av det genialeved markedet at det baserer seg på en realistisk virkelighetsoppfatning:Egentlig er vi alle bare egoister som tenker på oss selv.Og markedet fungerer nettopp best når den enkelte bare handlerut fra seg selv og sine egne interesser.

Markedets funksjonsevne er basertpå at den enkelte tenker på seg selv – og bare det.Samarbeid og felles opptreden ut fra en felles forståelseer en «imperfeksjon» som undergraver markedets funksjonsdyktighet.

Markedet – en stadig kilde til forgiftning av det sosialistiske samfunnet

De tre forholdene som jeg har påpekt ovenfor, vil væreen stadig kilde til forgiftning av menneskenes bevissthet og heletiden gi impulser til å gjeninnføre kapitalismen:

• Jakten på maksimalt økonomisk resultat for egen bedrift
• Den økonomiske konkurransenmot andre
• Den enkelte skal tenke på seg selv – ikke på fellesskapet

At markedsmekanismen fører tilindividualistisk egoisme opplever vi for fullt i dag. Vi ser hvordanden stadig mer dominerende markedstenkningen fremmer individualismeog egoisme i samfunnet. Dette er kanskje den aller giftigste egenskapentil markedet. De tre forholdene fører også til vettløskapitalakkumulasjon – de er faktisk selve motoren bak kapitalakkumulasjonen.Kapital er definert som et kapitalistisk forhold. Men ogsåunder sosialismen vil de tre faktorene bidra til å bringebedriftene inn i et investeringskappløp, der det er omå gjøre å bringe sin egen bedrift i teten medhensyn til effektivitet og bedriftsøkonomisk lønnsomhet.Investeringene vil være motivert ut fra bedriftens egeninteressemot omverdenen. Veien til gjeninnføring av kapitalistiskeproduksjonsforhold kan bli kortere enn man hadde trodd.

Motkreftene må være sterke

Når folk tar makten gjennom en sosialistisk revolusjon,vil de overta et samfunn gjennomsyret av markedstenkning. Detaller meste av den private sektor og store deler av den offentligesektor vil være markedsstyrt (blant annet gjennom kunstigemarkedsmekanismer som «innsatsstyrt finansiering», «pengenefølger pasienten», «bestiller-leverandør-modellen»osv.). Derfor vil det være galmannsverk å skulle fjernemarkedet over natten. Uansett hva man måtte mene om markedet,vil man den aller første tiden måtte bruke mye avden økonomistyringen som folk i utgangspunktet kan, dvs.at det vil være viktig å få markedene til åfungere som før. Arbeidsfolks maktovertakelse vil førstog fremst ytre seg ved å ta makten over de viktigste økonomiskekommandopostene (finansinstitusjonene, stenge børsene osv.)- ikke ved å fjerne alle markedene.

Men jeg mener at det er livsfarlig åikke forstå markedskreftenes giftige karakter, slik at manhele tiden kan bevisstgjøre folk på den faren somligger der. Markedet er ikke et hendig og nyttig hjelpemiddelunder sosialismen. Markedet er en livsfarlig følgesvenn,som man dessverre er nødt til å ha der en god stund,men som alle må advares mot som farlig. Siden den sosialistiskeøkonomien må være kjennetegnet ved at det erfolk selv som aktivt styrer den, er det selvsagt også folkselv som må avgjøre når og hvordan markedetsvirkefelt skritt for skritt kan innsnevres og til slutt fjerneshelt.

Men å dulle folk inn i en forestillingom den positive og nyttige markedsmekanismen, er etter min meningen dødslinje for et sosialistisk samfunn.

Noen andre problemer med markedet

La meg til slutt nevne at markedet også har noen skadeligesider som man i hvert fall i teorien kan bøte påved bruk av overføringsordninger, avgifter og subsidier,og lovgivning. Det dreier seg om følgende punkter:

• De som har behovene må også ha kjøpekraft, dersom markedet skal kunne møte behovene.
• Produksjon og forbruk har ofte ringvirkninger for andre enn produsenten og forbrukeren.
• De framtidige generasjonene finnes ikke i markedet.
• Produsentene påvirker aktivt behov og etterspørsel.

En viktig grunn til at den markedsstyrteverdensøkonomien fungerer helt grotesk dårlig, erat store deler av menneskeheten mangler kjøpekraft tilå kunne gjøre sine behov gjeldende i form av etterspørseli markedet. Mange mennesker faller helt utenfor, og i det andreytterpunktet finner vi noen få mennesker med stor kjøpekraftsom har muligheten til å få de mest selsomme og luksuriøsebehov tilfredsstilt i markedet. I teorien kan dette problemetløses gjennom overføring via staten fra de riketil de fattige. Problemet er bare at det er vanskelig åfå gjennomført slike overføringer nårde samme markedskreftene er basert på at kapitalen skalgrabbe til seg så mye som mulig så fort som mulig,og at den individualistiske egoismen er noe av fundamentet formarkedet.

Produksjon og forbruk har store ringvirkningersom ikke automatisk tas hensyn til i forholdet mellom selger ogkjøper. Privatbilismen er et klassisk eksempel. Den kreverveibygging, vedlikehold, parkeringshus m.m., og den førertil miljøtrusler av forskjellig art. Slike virkninger kanman i prinsippet få inn i markedet ved å ilegge avgifter,slik at folk får mindre lyst til å kjøpe ogbruke bil. Men nettopp bileksemplet illustrerer at det er vanskeligå få markedet til å ta nødvendig hensyntil slike forhold bare gjennom avgifts- og subsidiepolitikk.

De framtidige generasjoner finnes ikkei markedet, og derfor kan de ikke gjøre gjeldende for eksempelat de har god bruk for oljeressursene på jorden. De finnesjo ikke i en sosialistisk planøkonomi heller. Men i enslik planøkonomi kan man ta hensyn til det man tror erframtidige generasjoners interesser. Igjen vil markedstilhengernesi at man gjennom avgifter og subsidier kan få samme virkninglagt inn i markedet. Og igjen vil jeg si at maktforholdene underkapitalismen gjør dette umulig. Men i en sosialistisk økonomikan man selvsagt tenke seg at markedet kan modifiseres påen slik måte.

Problemet med reklame og annen form forbehovspåvirkning er velkjent i det kapitalistiske markedet.Igjen er dette et fenomen som man kan tenke seg å tøylei et sosialistisk samfunn, for eksempel gjennom lovgivning.

Disse siste egenskapene ved markedetunder kapitalismen er det viktig å være våkenfor, men de er ikke i samme grad avgjørende motargumenterfor markedet som virkemiddel under sosialismen.