av Erling Folkvord

Viss noen trur det er lite vi kan oppnå når det gjelder krav om innsyn i de hemmelege tenester, vil eg minne om at verken Lund-kommisjonen eller dei tenestelojale – men likevel interessante – historiebøkene til Bergh/Eriksen aldri hadde vorti noko av viss det ikkje var for det avsløringsarbeidet Klassekampen og ein del personar i rørsla vår har drivi, særleg på 80- og 90-talet. Særleg har det journalistiske gravearbeidet til Finn Sjue spelt ei viktig rolle.

Boka De visste alt av Bye, Jacobsen og Sjue (hausten 1993), var den direkte årsaka til at Lund-kommisjonen vart oppretta. Men dette gravearbeidet hadde det vorti lite av viss ikkje svært mange hadde gitt tips og anna hjelp. Vi bør derfor våge å stille oss høge mål på nytt.

Det er delte meiningar i borgarskapet sin leir om det innsynsforslaget RV fremma i Stortinget i mai 1996. Mange enkeltpersonar som tar borgarleg-demokratiske rettar på alvor, er samde med oss. Men det er ingen av dagens stortingsparti som går inn for reellt innsyn.

Partitoppane veit at reellt innsyn vil avsløre borgarskapet sitt maktapparat. Det vil avsløre korleis dei har brukt politistatsmetoder av mange slag.

Ein kort gjennomgang av det som har skjedd sia Lund-kommisjonen la fram rapporten sin kan vere nyttig for den komande kampen om innsynsrett.

Stortingssensur – mai 1996

«Ein rettsstat har offentleg kjende reglar om kva slags handlingar som gir politiet rett til å gripe inn mot den enkelte. Promillegrensa på 0,5 er eitt eksempel på dette. Vil regjeringa foreslå reglar som viser kva for organisasjonar, handlingar og meiningar nordmenn må halde seg unna viss dei skal sleppe å bli forfølgt av regjeringa sine hemmelege tenester?» (1) Stortingspresidenten la ned forbod mot at dette spørsmålet vart stillt til statsminister Harlem Brundtland.

Innsynsforslaget som vart fremma

RV foreslo i Stortinget ein rett til innsyn i eiga sak «for dei personane som har vori eller i dag er registrert i Overvakingspolitiet sine arkiv». I dette framlegget sa vi ifrå at «det må vere ein føresetnad at ingen får opplysningar om andre enn seg sjølv. Det betyr at ein del dokument må bli delvis sladda dersom dei inneheld opplysningar om fleire personar.» Ut over dette vil RV berre gjere to unnatak frå innsynsretten. Det eine gjeld dei sakene der det er «skjellig grunn til å mistenkje ein person for brotsverk mot statens sikkerhet og sjølstendighet (straffelovas kapitel 8) eller brotsverk mot statsforfatninga eller Kongen (straffelovas kapitel 9)». Det andre tilfellet er tilsvarande mistanke om «politisk motivert sabotasje eller vald (terrorisme)». Viss Overvakingspolitiet faktisk er på sporet av ein verkeleg spion eller ein verkeleg bombemann, da skal dei, etter RV-framlegget, få lov til å jobbe i fred på det sporet dersom dei kan overtyde ein domstol om at det er «skjellig grunn til mistanke». (2)

Dei andre partia sa nei

Stortingsfleirtalet sa i juni 1997 at «innsynsspørsmålet må løses ut fra en skjønnsom og forsvarlig avveining av hensynet til personvern og den enkeltes rettssikkerhet på den ene side, og hensynet til fellesskapets interesser og rikets sikkerhet på den annen side». Dette politiske tåkesnakket er resultat av nesten 13 månaders arbeid i Stortinget sin Kontroll- og konstitusjons(!)-komite, med komitehøyringar, korridorprat, pressedebatt og til slutt diskre avgjerder bak stengte dører. For å fjerne eventuell tvil hos dei som frykta at stortingsfleirtalet skulle opne for verkeleg innsyn, slo dei same partia fast at «et begrenset innsyn under disse forutsetninger vil være i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen«. Ettersom begge instruksane, til skilnad frå kontrollkomiteen si innstilling, er skrivne i presist juridisk språk for å sikre omfattande hemmeleghald, betyr denne formuleringa at innsynsretten ikkje skal gå lenger enn dei to instruksane.

For at ingen gjenlevande skal kunne krevje innsyn i den omfattande kommunistregistreringa som London-regjeringa var ansvarleg for frå 8. oktober 1942 til frigjeringa i 1945, sa stortingsfleirtalet at «innsyn bør begrenses til opplysninger nedtegnet innenfor tidsrommet for granskingen» (3), det vil seie frå 8. mai 1945 til 8. mai 1996.

Første steget: Lovutkast i januar

Justisminister Aud-Inger Aure har gått fram steg for steg for å lage ein innsynslov som er «i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen».

I det første lovutkastet i januar vart resultatet ein svært snirklete paragraf 1 med overskrifta rett til innsyn.. Ved rask gjennomlesing kan det sjå lovande ut: «Norsk borger eller person hjemmehørende i Norge har, hvis ikke annet følger av loven her, rett til innsyn i opplysning om vedkommende i overvåkingspolitiets arkiver og registre som er innhentet ved en ulovlig metode eller registrert eller brukt i strid med den til enhver tid gjeldende overvåkingsinstruks.»

Andre steget: Ta omsyn til viktig kritikk

Det var mange som kritiserte dette, bl.a. fordi det ikkje går an å lage eit konkret skilje i dag mellom det instruksstridige og det øvrige når Overvakingspolitiet aldri har operert med dette til dagleg.

Lovavdelinga i Justisdepartementet brukte ikkje lang tid på godta denne kritikken. Lovforfattarane hadde nemleg lagt inn ei dobbelt sikring i utkastet til lovtekst, slik at dei kan godta denne kritikken og samtidig oppnå akkurat den same nektinga av innsyn ved hjelp av ein annan paragraf. Lovavdelinga i Justisdepartementet slår fast at «vi har for vår del ikke noe i mot en slik utvidet innsynsrett, forutsatt at unntakene i paragraf 2 fortsatt vil gjelde». Ja, lovavdelinga meiner at ei slik endring «vil trolig i større grad enn den foreslåtte innsynsordning bidra til å ‘rense luften’». (4)

«Hvis ikke annet følger av loven …»

Kva betyr så den pussige, innskotne setninga «hvis ikke annet følger av loven her». Poenget er at akkurat like mange personar kan bli nekta innsyn, fordi unntaka i lovas paragraf 2 – med overskrifta, «Unntak fra innsynsretten», er så vidt formulert at dei kan brukast til kva som helst:

«Det skal ikke gis innsyn i et dokument eller en opplysning i et dokument når sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at det gjøres unntak fra innsynsretten. Innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn vil gi kjennskap til kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet, kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller forøvrig gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan forhindre gjennomføringen av overvåkingstjenestens oppgaver.»

Dette er ein gjennomtenkt lovtekst. «Sikkerhetsmessige hensyn» er eit vidare og enda meir tøyeleg begrep enn «rikets sikkerhet», og himmelvidt forskjellig frå «rikets sikkerhet i dag». Når innsyn skal nektast der «sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier» avslag, og det ikkje er meininga å ha domstolskontroll med korleis dette blir praktisert, anna enn når dei som får avslag, går til søksmål mot staten på eiga rekning og eigen risiko, da er det lagt opp til ein flytande og glidande rettstilstand. Det er ei nemnd på tre personar – oppnemnd av regjeringa – som skal seie ja eller nei til kvart innsynskrav.

Korleis staten blir styrt

Og når innsyn alltid skal nektast viss det kan skade forholdet til samarbeidende tenester, da betyr det alle kriminelle handlingar og overgrep kan haldast skjult, med dette påskotet. I ytste konsekvens er dette ei slags legalisering av «license to kill».

Dette handlar om at statsmakta i etterkrigstida har vori bygd på eit overvakings- og angivarsystem, der herskarklassen har vori heva over eikvar lov når dei har vald metodane dei bruker mot opposisjonelle. Kampen for reell innsynsrett er ein kamp for å avdekke flik for flik det diktatoriske maktapparat bakom fasaden på etterkrigstida parlamentariske demokrati. Vi veit at dette maktapparatet er der, men vi kjenner ikkje omfanget. Kampen for innsyn kjem til å gi ny kunnskap om korleis borgarskapet sin stat styrer Norge.

Fotnoter

• 1) Spørsmålet vart levert i brev frå RVs stortingsgruppe til stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl 10. mai 1996.
• 2) Heile framlegget er trykt i Stortingets Dokument nr.8:93 (1995-96). Kontrollkomiteen sine kommentarar finst i Innstilling S.nr.240 (1996-97). Stortinget debatterte forslaget 16. juni.
• 3) Alle sitata er frå side 107 i Kontrollkomiteen si innstilling om Lund-rapporten og om mappeinnsyn. Innsynsspørsmåla er i hovudsak behandla på sidene 104 til 108 i Innst.nr.240 (1996-97).
• 4) Notat frå lovavdelinga i Justisdepartementet, datert 31. mars 1998.

av Pål Steigan

Værvarslinga varslet spesielt gode værforhold for torsdag, fredag og lørdag i påskeuka. – «Det blir regn på langfredag,» sa Giovanni, «for slik er det alltid i Tolfa.»

Dagen begynte med høy himmel. Vår venn med sigaren, skulle endelig ta feil. Mens vi spiste lunsj under kastanjen, kom de første skyene drivende inn fra Middelhavet. Det ble kjølig alt før vi var ferdig med Anastasias vannbakkels. Før fem var himmelen blygrå. Og så kom regnet. Det ble kaldt og lite fyselig. Giovanni hadde invitert oss hjem til den nyoppussa leiligheten sin i Via Annibalcaro 32. I denne delen av byen er mange av husene fra slutten av renessansen. De bratte gatene er smale og brulagte. Opptoget skulle begynne åtte fra San Egidiokirken, og vi kom til å få orkesterplass. Gata var nesten helt mørk. Alle bilene var borte. Brusteinene skinte metallisk i det sparsomme lyset. Det første vi så var to romere til hest. Etter dem kom et følge av landsbyfolk, svært mange i svarte eller mørke klær. Noen bar svære kors og noen bar Kristusskulpturer. Et kor fra La Confraternita, menigheten, sang sørgesanger. Et korps spilte dyster musikk. Så kom botsgjengerne. Ti folk fra landsbyen gikk innhyllet i svarte kapper, barbeint, med små kors over ryggen. Og med lenker rundt føttene. Lange lenker slepte langs gata etter som de gikk oppover. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.» Dette var folk som hadde lovt å gå botsgang for sine synder. De viste ikke ansiktene sine. Det var flest menn, men også noen kvinner. De slepende lenkene skapte en surrealistisk og uhyggelig musikk i den trange middelaldergata. De spredte gatelysene ga brulegninga et skinn lik valset bly, som Rudolf Nilsen sier et sted. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.»

«Hedensk,» sa jeg, «den prosesjonen er det mest hedenske jeg har sett.»

Jeg gjentok det samme i baren til Enrica noen uker seinere, og snart var de fleste i baren med. Folk snakket i munnen på hverandre og fektet med armene. Enrica fikk det travelt med å bære spumante og mineralvann. Tito protesterte. Han er mannen til Enrica og lager elegante måltider, serverer førsteklasses vin og tenker grundig gjennom det meste.

«Hvordan kan du påstå at denne klassiske katolske scenen var hedensk? Dette var jo Jesu lidelse på vei til Golgata. Stort nærmere kjernen i kristendommen går det vel ikke an å komme?»

Og sjølsagt hadde min italienske venn rett. I vårt protestantiske Norden er religionsutøvelsen så skrapt til beina at vi har glemt prosesjonene, mystikken og fargene. Det er kanskje derfor vi ser så mange feriekatolikker blant de norske turistene i Italia. Mens reformasjonen i Tyskland ble båret fram av et opprør nedenfra, ble den hos oss gjennomført som en kongelig befaling, ovenfra og på tvers av folket. Den norske kirken framtrer så spennende som en protokoll fra et herredsstyremøte. I Italia møter vi på et vis katolisismen som to religioner, en offisiell, skriftlærd en for prestene og intelligentsiaen. Den er tekstorientert og tørr. Her tror man ikke mye på mirakler. På den andre sida ser vi at folk valfarter til La Madonnina, den lille Mariaskikkelsen i Civitavecchia som i følge folketroen begynte å gråte blod 2. februar 1995. Det henger bilde av henne på flere barer og restauranter i Tolfa, og det venstreorienterte kommunestyret i Civitavecchia arbeider for å skape valfartsturisme til henne. De har vært på studietur til franske Lourdes for å lære hvordan man slår mynt på et under. Folket vil ha undere, prosesjoner og farger.

Her må jeg gjøre et lite tankesprang. For meg kunne prosesjonen på Venerdi Santa like gjerne vært et balinesisk opptog på Kuningan, den hellige dagen da hinduene hedrer sine døde. Vi besøkte den lille landsbyen Padangbai på Øst-Bali for et par år siden. De fleste ryggsekkturistene drar direkte videre med ferge til Lombok og kanskje derfra til Flores og Sumbawa. Vi ble over i Padangbai noen dager og på Kuningan ble vi invitert av vertskapet til å oppleve den lokale varianten av den tradisjonelle barongdansen. Vilkåret var at vi trakk i sarong og knyttet tempelskjerf rundt livet og at vi gjorde oss nærmest usynlige. Dette var ikke en turistforestilling, men et dypt alvorlig rituale for hele landsbyen. Under den dramatiske sluttscenen, der de gode kreftene, symbolisert med barongmonsteret, er på defensiven og den onde heksa Rangda ser ut til å vinne, kaster de unge mennene seg inn i kampen for å hjelpe barongen. Noen later til å gå i transe og etterpå kaster presten innviet vann på oss alle for å verne oss mot de onde åndene. Den religiøse gløden der var av samme slag som den som drev botsgjengerne barbeint og med lenker opp Via Annibalcaro.

Tilbake igjen til langfredag. Hvor opprinnelig kristen er påskeprosesjonene egentlig? Kirkefaderen Augustin forteller om sitt møte med Roma på 300-tallet etter Kristus. Han var ennå ikke blitt kristen og kristendommen var fortsatt en forfulgt religion i Romerriket. Han opplevde påskeprosesjoner, store, praktfulle opptog. Antakelig var de til ære for Mithras, den babylonsk-romerske gudesønnen som i følge troen ble født av en jomfru i en hule 25. desember, og som døde i påsken for så å gjenoppstå. Denne myten er hundrevis av år eldre enn kristendommen.

Tito godtar mitt argument om at den gråtende madonna i Civitavecchia er nærmere hedendom enn offisiell kristendom, men han er skeptisk, for han tror at jeg er ute etter å gjøre et billig poeng på italienernes bekostning. Det er først når jeg presiserer at dette ikke er en kritikk, men en observasjon, at han nikker og er med.

Det er også noe annet jeg har lagt merke til i Italia. Det har med alle helgenskikkelsene og særlig med alle Mariaene å gjøre. Vi har en Maria bak den monumentale jernporten til det norsk-italienske studiesenteret. Den stammer fra den tida da stedet var eid av den franske nonneordenen San Giuseppe all’Apparzione. Hvis vi husker å sette inn ny lyspære når den gamle er gått, noe vi ikke alltid er flinke til, vil en skjult lampe bli tent av ei fotocelle i skumringa og lyse opp en liten madonnaskulptur inne i ei lita grotte. Morgen, middag og kveld ser vi stadig folk som gjør korsets tegn når de går forbi. Ei lita førskolejente i følge med mora får ros i det hun korser seg. «Brava,» – flink jente, sier mora. Noen gjør til og med korsets tegn når de kjører forbi i bil. Vår madonnina betyr tydeligvis en hel del for våre sambygdinger i Tolfa, derfor vil ikke en gang ateistene blant oss fjerne henne. At vi ser på henne som en dekorasjon, er vår sak.

Biskopen var på besøk i småbyen for å tale ved lacresima, konfirmasjonen. Han holder til i Civitavecchia og kommer bare på besøk oppe i fjellbyen ved spesielle anledninger. Lacresima er en slik anledning. Santo Egidiokirken var fylt til siste sitteplass og vel så det. Stemningen var forventningsfull. Ute hadde endelig våren fått overtaket og gjennom de åpne kirkedørene sørget maisola for å varme opp den kalde kirken.

«Det er ikke noe farlig for dere her i Tolfa,» åpnet biskopen, «for dere har Madonna på klippen til å passe på dere.»

Bak San Egidio reiser den mektige Tolfaklippen seg. På toppen ligger en liten kirke viet til Maria, la dolorosissima vergine, som det står over kirkedøra. Den «allersmerteligste» jomfruen står der inne og vokter på oss i den lille byen, så det ikke skal tilstøte oss mer galt enn hva hennes herre finner rimelig. Disse ordene får meg til å miste de neste par avsnittene av biskopens tale. Mannen står jo og sier at Maria er et lokalt fenomen, knyttet til et lite kapell på en klippe. Maria sitter altså ikke der oppe bak skyene et sted og passer på. Hun er til stede i form av et gudebilde på klippen, i eika, i grotten. Som en annen husgud på tunet til Dale-Gudbrand står hun der og passer på. Det er ikke noe prinsipielt som skiller ei slik gudsoppfatning fra det de kristne kaller hedendom. Maria på klippen kunne vært Astarte eller Afrodite eller Frøya på klippen.

Biskopen har unektelig blitt skolert i et helt annet og mer enhetlig syn på Gud. Også i hans kirke regnes Gud som en og udelelig, eventuelt delt i tre når det passer slik. Men biskopen veit like godt at det ikke er slik folk ute i landsbyene ser på Gud, derfor justerer han budskapet når han taler ved lacresima.

Dette nevner jeg i baren til Enrica. Tito hadde akkurat forsynt seg med en oliven, så han fikk litt tid til å tenke seg om før han svarte.

«Du har rett,» sa han, «Maria på klippen står for en gudsoppfatning som vi har hatt i dette landet lenge før kristendommen. Etruskerne kalte sine guder noe annet, men i prinsippet er det ikke noen stor forskjell.» En stund ble det vanskelig å skjelne replikkene i baren, alle ville si noe, og de gjorde det, samtidig og på fullt volum.

Giovanni Currelli, konservatoren ved bymuseet i Civitavecchia, sa noe som liknet det Tito sa. Han ga oss en glimrende forelesning om kultur, religion og arkeologiske funn i Italia.

«Ikke noe i kristendommen er originalt,» sa han. «Jesus ble ikke født i jula, det var ei feiring til ære for sola og blant annet Mithras. Englene ble ikke funnet opp av de kristne. Du finner dem i Babylon, i Egypt, i Hellas, blant etruskerne og her på en førkristen sarkofag fra romertida. Det er også mye som forener Astarte, Venus og Maria. De religiøse forestillingene er forbløffende like, navnene er forskjellige.»

Tito hadde rett. Maria på klippen er en del av en eldgammel folkereligiøsitet. Men det bekrefter den følelsen vi fikk da vi så prosesjonen på langfredag. Dette var milelangt fra kristen teologi. I disse strøkene har folk gått i religiøse prosesjoner ved påsketider i hundrevis og kanskje tusener av år før keiser Augustus bestemte at all verden skulle innskrives i manntall.

Her må jeg igjen gjøre en digresjon. I Italia finnes det flere kirker som heter noe med Maria-i-treet. I Tolfa finnes kirken Santa Maria della Sughera og i nærheten av Viterbo finnes Santa Maria della Quercia. Sughera er krokeik og Quercia er vanlig eik. Begge disse stedene finnes det en myte fra høyrenessansen om at det ble funnet et Mariabilde opp i et tre. I Tolfa sies det at prestene fant dette bildet oppe i ei korkeik og brakte det med seg til den lokale kirken. Men dagen etter var jomfruen på mirakuløst vis igjen oppe i korkeika. Dette ble tolket slik at Maria ville være der. Altså bygde man en kirke på dette stedet. Nå var tilfeldigvis eiketreet, enten det var korkeik eller annen eik, et hellig tre for gjetere, bønder og andre folk ute i skogene. På tross av kirkens iherdige innsats var disse folkene lite villige til å gi slipp på sin tro på Diana og andre av de gamle gudene. Eika var Dianas tre. Når det så plutselig opptrer et under i ett av Dianas hellige trær, begynner folk å komme dit. Kirken til ære for Maria-i-treet blir for dem et tempel til ære for Diana. For prestene spilte dette liten rolle. Folk begynte å komme i kirken og prestene kunne konsolidere sin makt over deres trosliv. Gjeterne skjønte neppe den latinske messen uansett, så vi kan kanskje forestille oss at de i generasjoner fortsatte å oppfatte kirken som et Diana-tempel. Men historisk var dette kanskje siste fase i den prosessen som hadde begynt langt tidligere med at Diana smeltet sammen med og ble en del av Maria.

I Tolfa får vi meldingen om at prinsessen av Wales har omkommet i en bilulykke. I landsbyen drukner midlertidig begivenhetene i årets største høytid, San Egidiofestivalen, med dens storslagne fyrverkeri og dens ville hesteveddeløp. Men over hele verden ga bilulykken ved Seinen støtet til en helgendyrkelse som vi knapt har sett maken til. I likhet med sin navnesøster, skoggudinnen Diana, blir Diana Spencer i løpet av noen timer til en Diana-Maria og en hel verden faller på kne for henne. Millioner av ikke-troende over hele verden sitter klistret ved tv-apparatene for å følge en kristen bisettelse. Og sjøl det britiske kongehuset, skandaleombrust, ufølsomt og arrogant som det er, klarer å overta litt av glansen fra den nye helgenfiguren. Ethvert monarki, det norske like mye som det engelske, er jo basert på den grunnleggende udemokratiske tanken om at de mannlige arvingene i en bestemt familie er velsignet av Gud til å representere staten uten valg eller mulighet for tilbakekallelse. Ironisk nok kan den utstøtte Diana i sin nye skikkelse som helgenen Diana-Maria bli den som berger den britiske kronen, om ikke Charles, så helgensønnen William. Og vi moderne mennesker som trodde at vi var så opplyste. Så er vi akkurat like irrasjonelle som de folkene vi gjerne harselerer over i andre sammenhenger, enten de er katolske bønder i Italia eller muslimske fundamentalister i Algerie.

I Bidrag til Kritikken av Hegels Rettsfilosofi skriver Marx om grunnlaget for religionen. Han sier der at «Religiøs lidelse er på samme tid et uttrykk for den virkelige lidelsen som en protest mot den virkelige lidelsen. Religionen er den undertrykte skapningens sukk, et hjerte i en hjerteløs verden, akkurat som den er en sjel under sjelløse forhold. Den er folkets opium.» Et uttrykk for lidelsen og en protest mot lidelsen – slik bør vi se Diana-Maria-dyrkelsen og de andre utslagene av spontan folkereligiøsitet i dag. Denne typen vekkelse, enten den foregår blant de fattige i Egypt eller blant nord-europeisk middelklasse er en reaksjon på materiell og eller åndelig nød. Å kritisere religionen bare for å kritisere den, blir et standpunkt milevidt fra standpunktet til Marx. Folk trenger å erstatte religionens innbilte lykke med virkelig lykke. Man avskaffer ikke religionen gjennom å kritisere folk for at de i mangel av virkelig lykke, griper til religionens illusjonsverden, man kjemper for å skape en verden som ikke krever illusjoner.

av Arne Andersen

Enkelte hevdar at filosofi er noko forferdeleg vanskeleg noko og at særleg marxistisk filosofi er grådig vanskeleg. Mange vil ha det til at dette er vanskelegare enn det er. Skal me av latskap overlata dette feltet til prestar og godt betalte ideologiprodusentar på universitet, eller skal me ta tak i dette for å endra verda slik Karl Marx gjorde då han gjennom «Kommunistenes forbund» for første gong i soga fekk konstituert arbeidarklassen med eige politisk parti.

Kva er viktigast for kommunistiske parti, og kva bør AKP følgjeleg vera?

Tre punkt:

• Eit kommunistisk parti er eit parti av ein ny type.
• Alle kommunistparti ynskjer å knusa kapitalismen og byggja kommunisme i heile verda.
• Alle kommunistparti er praktiske parti, i den tyding at me veit at praksis er teoriens mor, og einaste kriterium på sanning, og at den levande sjela i marxismen er den konkrete analysen av den konkrete stoda.

«Alle vegar leier til Rom,» heiter det. Men ikkje alle vegar leier til kommunismen. Dei fleste vegar leier rett ut i ei blautmyr, og «vegen til helvete» er brulagt med gode forsett. Slik er det fordi ikkje noko samfunn lyg så til dei gradar om seg sjølv som kapitalismen. Grunnen er sjølvsagt at heile systemet er tufta på ei framandgjort verksemd og ei verksam framandgjering. Denne framandgjeringa får samfunnet si overflate til å blenkja og skina som om samfunnet sitt innhald var laga av gull. Nærkontakt med dette skinet viser at det skriv seg frå ideologisk kråkesølv som pakkar inn eit innhald av utbytting, svindel og jævelskap. Kapitalismen er såleis ikkje berre sjølvveksande og sjølvnøgd. Han er og sjølvglinsande på eit vis som skjer i augo som motlys om hausten: Det vert fordømt vanskeleg å halda seg på vegen.

Viss AKP skal nå målet, treng me difor taktikk, strategi og prinsipp for å føra kampen. Då treng me teori av alle slag (politisk, historisk, økonomisk, filosofisk), som maktar å gripa det vesentlege i verda, og me treng ei verdsåskoding. (Som Obrestadpassasjen gjorde til lått. Sjå boks 1.) Me treng å klårleggja korleis verda er i stort, det ein på fint (filosofisk) kallar for ontologi. Me treng og klårgjering av korleis forholdet er mellom denne verda og det å vera i denne verda – altså føresetnadene for at kunnskap skal grunnast og at kunnskapen i grove trekk er påliteleg og sann (erkjenning, tenkjing, kunnskap), eller det ein på fint (filosofisk) kallar for epistemologi. Viss det eg skriv seinare har noko for seg, vil det og vera naudsynt å ta omsyn til ontologiske og epistemologiske problemstillingar i mindre format.

Dei fleste vil vel vera samde om at filosofi er noko skit som me burde kvitta oss med. Me kan gjera det på to vis: Me kan lata som om skiten ikkje finst, neglisjera han. Det gjorde det tyske kommunistpartiet i siste helvta av det førre århundredet. Fylgjene vart katastrofale: Partiet gjekk rett i dass, medan den filosofiske skiten overlevde og blømde. Eller me kan gjera det på dialektisk vis ved å gjera filosofien verkeleg, setja alle dei fine orda i han ut i livet, oppheva han ved å heva han opp på eit høgare nivå. Berre ved å verkeleggjera filosofien kan me verkeleg verta kvitt han. Det er ikkje berre ei praktisk oppgåve, men og ei teoretisk oppgåve. Vil me endra verda, lyt me og endra filosofien. For det er vel som Marx skreiv i ein leiarartikkel i Kölnische Zeitung i 1842: «Filosofien står utanfor verda – like lite som hjernen står utanfor mennesket, fordi han ikkje ligg i magen».

Filosofiske grunnlagsposisjonar i stort

Ontologi i grovt og i stort vil si å svara på enkle spørsmål:

• Det første: Finst det ei ytre objektiv verd av ting, uavhengig av menneska?
• Det andre: Kva er det primære? Materie eller ande, tanke, ide – eller for den del språk?

Dei to spørsmåla er ontologiske, korleis er verda sett saman. Det er aldri snakk om å prova eller motprova dette. Det er ei haldning – ei grunnhaldning me må ha i alt mei gjer.

Av dette fylgjer så eit epistemologisk spørsmål (fint skal det vera om halve ræva heng utafor, men det heiter no så): Er den ytre verden(er)kjennbar? Du materialist om du svarar ja på det fyrste spørsmålet og på at materien er det primære, og viss du seier: Ja denne verda kan kjennast. Den kan eg vita noko om, den kan ein forholda seg til.

Immanuel Kant ruvar i filosofisoga – han er ikkje til å kimsa av. På tross av det pleier eg å kalla han Ole Brumm mellom dei store filosofane. (Ja takk, begge deler.) Han er ein dualist. Når det gjeld naturvitskap og liknande er Kant ein heilt klår materialist. Han seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Han maktar derimot aldri å avgjera kva som er det primære – materie eller ande. I stort er Kant i resten av filosofien sin ein filosofisk idealist. Difor sluttar han at den ytre verda ikkje er kjennbar. Forløparen til Kant – David Hume hevdar at det er uinteressant og tull å stilla slike spørsmål. Difor nektar han å gje svar. Subjektiv idealisme svarar nei til at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Det primære i tilveret er ande, fyrst og framst gud, og denne verda går ikkje an å kjenna. Du kan kjenna delar av tilveret, men det blir det indre tilveret og då kun ved hjelp av gud. Den objektive idealismen sin fremste representant, Hegel, seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting, og ho er uavhengig av menneska. Men denne ytre verda er andeleg og det går an å kjenna ho. Dette er ei plassering av ontologi og epistemologi.

Lenin og empiriokritisismen. Dialektikken

Då Lenin skreiv Materialismen og empiriokritisismen i 1908, låg mellom anna desse føresetnadene til grunn:

• Naturvitskapane (i seg) vert viktige delar av produktivkreftene underlagt kapitalen. Nyvinningane innan elektromagnetismen og kjemien la grunnlaget for elektrokjemisk og elektrometallurgisk storindustri og masseproduksjon av nye kommunikasjonsmiddel (til dømes telefonen). Det eksa opp kapitalakkumulasjonen og motiverte finanskapitalen til å leggja heile forskingsprosessen inn under sine vengjer – ikkje berre den teknologiske bruken av nyvinningane.
• Samstundes opptrer grensesprengjande nye faglege oppdagingar – det universelle ved den klassiske fysikken bryt saman, grunnlaget for kvantemekanikken vert lagt.
• Borgarskapen sine filosofiske tolkingar av dette var at materie ikkje fantest, og at den filosofiske idealismen såleis måtte vera det einaste mogelege bodet på ein gyldig filosofi.
• Sidan alle teoriar er meir eller mindre ideologisk «infisert», og sidan naturvitskapane aukar si samfunnsmessige makt, vert denne ideologiske tolkinga av dei nye oppdagingane ein del av dei herskande tankane, borgarskapen sine tankar.
• Sidan samfunnet er ein einskap av motstridande klassar, måtte slike tankar siva inn i proletariatet og bolsjevikpartiet. Og filosofisk idealisme ogmekanisk materialisme var og er uforliknelege vegvisarar på den stuttaste vegen til den næraste sumpen.

Lenin kunne sjølvsagt ikkje sitja roleg å sjå på slikt noko. Han rissa opp grunnlags-posisjonane til alle dei filosofiske hovudretningane og kopla dei (i formidla form) til politisk praksis. Han viste at:

• Dei ideologiske tolkingane av nyvinningane i naturvitskapane slett ikkje kan forklara dei nye fenomena, men fører til himmelropande sjølvmotseiingar eller unngår problema.
• Det er slik fordi mekanisk materialisme og filosofisk idealisme er eit elendig ontologisk og epistemologisk grunnlag.
• Mekanisk materialis år med naudsyn over til filosofisk idealisme. (I den klassiske fysikken skjer det ved at ein skil form og innhald i materien og stiller opp lovene som substanslaust vesen som styrer resten av substansen. Lover = Gud = Ande). Ein kan difor berre forsvara materialismen ved å forsvara dialektikken.

Ser ein på » Lenin-destillatet» mitt i figuren (Boks 3), trer Kant fram som ein viktig filosof. Han er bokstaveleg og figurleg talt sentralt plassert. Ole Brumm-posisjonen hans gjer han til ei perfekt takrenne (eller snarare halfpipe i desse tider?) mellom dei filosofiske grunnlagsposisjonane. Difor vil det med naudsyn stadig dukka opp nye former for utvatna og vulgarisert kantianisme. Desse vil ha som hovudrolle å leia oss alle pent og pynteleg over til det festlege idealistiske jubelkoret slik det skjedde med det ein gong så mektige tyske kommunistpartiet. Det rotna på ei rot av nettopp utvatna og vulgarisert kantianisme og fekk alle aring; grøssa i oss: Bernstein, Kautsky, Bebel, Auer. (Sjå den svært gode innleiinga Harald Berntsen har skrive til Eduard Bernstein si bok Sosialismens forutsetninger.)

Logiske og praktiske fylgjer

Viss det ikkje finst ei ytre verd uavhengig av menneska, eller viss me ikkje kan vita noko om ei slik verd, eller viss dette i alle fall ikkje er viktig, vert Marx sin 11. Feuerbach-tese absurd. Tesen er slik: «Filosofane har berre tolka verda ulikt, det gjeld om å endra ho.»

Praktisk arbeid for å endra noko som eigentleg ikkje finst, er sjølvsagt berre tull. Eller: Sidan mekanisk materialisme grunnar seg på absolutt reduksjonisme for så å byggja opp teoriar og modellar ved hjelp av streng determinisme og kausalitet, (ifølge Hegel, Engels og Havemann den mest – ynkjelege og platte av alle filosofiske metodar – han er grunn fordi han ikkje erkjenner det grunnleggjande,) og difor koplar ut historie, utvikling, kvalitet, endring, det nye – det som skjer, det skjer med absolutt naudsyn som på ein ferdig innspela film – så vil aktivisme uansett form vera spilt møye. Slutning: Det revolusjonære subjektive elementet vert berre tull, men talehandlingar og det sjølvmedvitne og sjølvskapande isolerte subjektet vert gode greier i gild postmodernistisk glasur. Slik er det rådande ideologiske straumdraget i dag. Den danske vitskapshistorikaren Simon Køppe meiner at denne tenkjemåten set verda i parentes, er passivt åskodande og gjev seg blanke faen i alle dei enorme problema som den same verda viklar seg inn i. Han merkjer seg ein tendens til at di meir beinveges naturvitskapane vert underlagt kapitalen, di meir set dei verda i parentes.

Det er som Engels sa for 120 år sidan: Di meri naturvitskapane trur seg fri frå filosofien, di meir ligg dei under for den mest vulgære motefilosofien.

Køppe og pluralistisk materialistisk monisme – den nivådelte verda

Denne pluralistisk materialistiske monismen høyrest veldig tungt ut, men det er såre enkelt. Den materialistiske monismen ligg nær opptil det Lenin har i strekpunktet under dialektisk materialisme i skjema over. Pluralist er du om du meiner at verda er vesentleg ontologisk nivådelt – dette er noko nytt, men det ligg nær spranga i den dialektiske materialismen.

Engels nytta 13 år av livet sitt til å studera naturvitskapane – mellom anna for å komplettera den dialektiske materialismen. Ei av oppsummeringane hans er slik: Verda heng saman fordi han berre består av sprang. Køppe har laga ein teori som utdjupar denne tesen og som eg trur me kan ha nytte av. Køppe har gjeve ei vitskapshistorisk og vitskapsfilosofisk framstilling og kritikk av ulike vitskapsteoretiske posisjonar i fysikk, biologi og nevropsykologi. Han er positiv til Hegel og Engels og negativ til New Age. Han avsluttar studien med å utvida feltet for undersøkingar til alle vitskapar. Analysevariablane til Køppe er: Reduksjonisme/antireduksjonisme, determinisme/det tilfeldige og ontologi – epistemologi eller ikkje. Reduksjonismen kjenner me frå dagleglivet: Kapitalismen som reduserer mennesket til vara arbeidskraft, patriarkatet som reduserer kvinner til hore og madonna, trotskismen som reduserer alle motsetnader til motseiinga mellom proletariatet og borgarskapen osb.

Køppes slutningar

• Det er nær samanheng mellom mangel på ontologi + epistemologi, eksplisitt filosofisk idealisme og reduksjonisme. Di meir ontologilause teoriane er, di meir reduksjonistiske er dei og. Teoriane lyt difor vera eksplisitt materialistisk ontologiske og epistemologiske.
• Di meir reduksjonistiske teoriane er, di meir deterministiske er dei. (Verda går på skjener.)
• Di meir deterministiske teoriane er, di meir inkonsistente og ahistoriske vert dei. (og difor kan dei ikkje gripa verda slik ho er.)
• Metodisk reduksjonisme (det å ikkje handsama alt mellom himmel og jord samstundes) er eit naudsynt moment i all vitskap. (Marx nyttar metodisk reduksjonisme konsekvent i Kapitalen.)
• Det finst to former for skadeleg reduksjonisme (absolutt reduksjonisme):
  • – Å redusera alle fenomen til eitt nivå – ofte mikronivået. (Døme: Fundamentalpartiklar i fysikken, gen/DNA i sosiobiologien). «Alt kverv i inkje».
  • -Å redusera alle fenomen til eitt makronivå – heilskapen (holisme). Då vert den metodiske reduksjonismen umogeleg, dvs. at alle eigentlege holismeteoriar vert uvitskapelege. «Alt kverv i eitt». (Døme: Dei esoteriske «teoriane» i New Age, men og seriøse forskarar som David Bohm.)

Køppe sitt framlegg til teori – det han altså kallar ein pluralistisk materialistisk monisme – går grovt sett ut på at rett nok er det slik at alt som vesentleg er, er materie i rørsle. Og det er heilt opplagt slik at det finst ei ytre verd uavhengig av menneska. Men det har seg vidare slik at denne verda er ontologisk nivådelt i fire primærnivå (det fysiske, det biologiske, det psykiske og det samfunnsmessige – alle materielle) med ulike «lover», «reglar» og «tendensar». Kvart primærnivå er inndelt i sekundærnivå (td. basis/overbygning, økonomi/ politikk osb. på det samfunnsmessige nivået). Kvart nivå har historie og har utvikla seg frå underliggjande nivå. Mellomliggjande nivå vert styrt av «iværksettende betingelser» på nivået under og «begrænsende betingelser» på nivået over. Einskapsvitskap vil etter dette vera umogeleg, men tverrvitskap vil vera ynskjeleg.

Køppe får eit problem i teorien sin: Viss nye og overordna nivå skal avgrensa det som er mogeleg på nivået under til det som er naudsynt, korleis i all vidaste verda skjer då denne avgrensinga før det nye nivået er danna? Eg trur han får dette problemet fordi han er lunken til dialektikken.

Fylgjer for AKP

Viss no verda faktisk er ontologisk, irreduserbart nivådelt, samstundes som ho heng i hop (nivå påverkar kvarandre), bør me verta flinkare til å plassera fenomen/motseiingar på rett nivå og dessutan til å sjå at fenomena/motseiingane kan og bør handsamast på fleire nivå samstundes. Det har til dømes vore ein tendens til å berre halda seg på det politiske nivået utan å gå særleg grundig inn i det empiriske nivået og utan å analysera problem ontologisk. Eit døme kan vera ordskiftet mellom Terje Valen og Morten Falck om grunnlaget for rasisme. Ordskiftet gjekk i Røde Fane og vart stogga – så vidt eg veit fordi det ikkje hadde praktisk-politiske fylgjer. Motsetnaden mellom dei to var at Terje Valen meinte at rasar finst objektivt, ontologisk, medan Morten Falck meinte at så ikkje var tilfelle. Det kunne sjå ut til at dei som var samde med Morten Falck, hadde ein tendens til å meina at folk som var samde med Terje Valen kunne reknast som ein slags rasistar som ein ikkje kunne alliera seg med. I så fall ville den antirasistiske fronten skrumpa, medan all strategi og taktikk seier han lyt vera så brei som råd er. Ulike ontologiske vurderingar gjev seg altså i dette høvet nokså beinveges politiske utslag. Ordskiftet burde difor ikkje ha vore stogga. Me lyt såleis halda fram med å studera filosofiske grunnlagsproblem. Gjer me ikkje noko av dette, vil AKP med naudsyn verta eit politisk parti av gamal type, som ikkje ynskjer å knusa kapitalismen og som vil vera upraktisk fordi me ikkje vil vera i stand til å gjera ein konkret analyse av noko som helst – heller ikkje kjenna nokon trong til det. Men det vil me då sjølvsagt ikkje ha, kameratar! Altså lyt me studera som berre ville faen!

Litteratur

• Engels: Dialectics of Nature (Progress Publishers)
• Engels: Anti-Duhring (Foreign Languages Press Peking 1976)
• Bernstein: Sosialismens forutsetninger (Pax 1973)
• Lenin: Materialismen og empiriokritisismen (Falken Forlag 1982)
• Havemann: Dialektikk uten dogmer (Universitetsforlaget 1964)
• Vor tids filosofi. Engagement og forståelse (Politikens Forlag 1982)
• Simon Køppe: Vikelighedens Niveauer (Gyldendal 1993)
• Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv (Vestanbok Forlag 1992)
• Tidsskrift for samfunnsforskning nr 1, 1983

av Hans Isaksson

Nazisme og kommunisme bygger grunnleggende på samme ideer. Det er et kjernepunkt i den store ideologiske kampanjen mot sosialismen som for tida blir iscenesatt over hele vesten. Hvordan er det med likhetene? Hans Isaksson har lest en bok som er forbudt i Sverige og sammenlikner med klassisk marxisme.

Den borgerlige retorikken snakker atter om kommunismen og de proletære diktaturene på 1900-tallet («Folkets århundre») som om de tilhørte den samme fiendtlige familien som nazismen mot demokrati og humanisme. De mest energiske debattantene går nå ett skritt lengere: de forsøker å bevise at enhver arbeiderbevegelse som har latt seg inspirere av tanken om klassekamp innerst inne gjør seg skyldig i hets mot folkegruppe, dvs. overklassen, og derfor må brennmerkes som anti-demokratisk. Hva skal man si til dette?

Det holder ikke å påpeke det historiske faktum at nazismen og den marxistiske arbeiderbevegelsen var hverandres strategiske dødsfiender, og at Hitler i Tyskland og andre steder faktisk hentet sin støtte i hovedsak hos det samme sosiale sjikt som i dag begjærlig sluker den borgerlige retorikken. Man kan aldri hindre folk i å se likheter mellom saker og ting; det er velkjent, for alle som har lest Anti-Dühring, at piggsvinet og skurebørsten på samme måte som elektronene og solsystemet i det minste i noen sammenhenger er lik hverandre. Om disse likhetene siden bedømmes som vesentlige og får gjennomslag i opinionens vurdering av en historisk epoke – det er et spørsmål om makt og ressurser.

Mein Kampf

Å lese Mein Kampf (første delen) har den fordel at den klarlegger en del drivkrefter og motiv bak den tidlige nazismens program. Dermed kan det være til hjelp for dem som har problemer med å skille mellom nazisme og kommunisme.

Et par uker etter at den bayerske rådsrepublikken våren 1919 ble knust av militæret, ble korporal Hitler innkalt av militærledelsen til den kommisjonen som var nedsatt for å undersøke revolusjonens forløp ved hans regiment. Han ble bedt om å delta i et «kurs» i medborgerlig tenkning. Det skulle virke som ideologisk motgift mot de revolusjonære ideene som tydelig romsterte blant mannskapet.

Blant foreleserne var sivilingeniøren Gottfried Feder. Hans Manifest zur Brechung der Zinsknechtschaft («Manifest for å bryte renteslaveriet») skulle bli en viktig inspirasjonskilde for Hitlers økonomiske og sosiale tenkning de nærmeste tiåra.

I første delen av Min kamp som blei lagd under fengselsbesøket etter det mislykkede kuppet fire år seinere, forteller Adolf Hitler om det inntrykk Feder gjorde på han:

«Når jeg hørte Gottfried Feders første foredrag på emnet «Bort med renteslaveriet!» forsto jeg straks, at det her var spørsmål om en teoretisk sannhet, som måtte bli av umåtelig betydning for det tyske folkets framtid.»

Hva var det så i Feders tanker som tiltrakk den unge Hitler?

Jo, til da hadde han betrakta statens forhold til kapitalen som temmelig uproblematisk, og kapitalens betydning for nasjonen som ene og alene positiv:

«Den nasjonale betydning av kapitalen lå (…) i at den sjøl så fullstendig avhang av statens, altså nasjonens, frihet og makt at allerede denne avhengighet måtte føre til at kapitalen av rein selvoppholdelsesdrift, henholdsvis ekspansjonslyst, fremma staten og nasjonen. Den omstendighet at kapitalen var henvist til den uavhengige frie staten tvang også denne på sin side til å virke for nasjonens frihet, makt og styrke osv. (…)

Forskjellen mellom denne reine kapital som sluttresultat av det produktive arbeidet og en kapital viss eksistens og vesen avhang av rein spekulasjon hadde jeg ikke tidligere kunnet se med ønskelig klarhet (…) Når jeg hørte Feders foredrag blei jeg slått av den tanken at jeg nå hadde funnet veien til en av de mest vesentlige forutsetningene for grunnleggelsen av et nytt parti.»

Gottfried Feder

Feder var en tenker med meget svake 1800-talls sosialistiske ideer. Han forente tysk nasjonalisme med en type populistisk avsmak for enkelte trekk hos kapitalismen, spesielt renta, som han så som opphavet til alt vondt. Pengehandelen betrakta Feder ikke, til forskjell fra Marx, som en naturlig konsekvens av kapitalforholda, men som en snyltende utvekst. Han så på sin framtidige utopiske sosialisme, slik som en gang for eksempel Proudhon eller Weitling – og for den del generasjoner av sosialdemokrater – med håndverkerens eller småbedriftseierens øyne, som en kapitalisme rensa for frastøtende trekk.

«Den skarpe utskillelsen av børskapitalen fra den nasjonale økonomien tilbød en mulighet til å motsette seg det tyske næringslivets internasjonalisering uten samtidig med kampen mot kapitalen å true grunnvollene for en uavhengig nasjonal sjølhevdelse. Jeg forsto straks altfor klart Tysklands utvikling for å ikke vite, at den vanskeligste striden ikke måtte utkjempes mot de fiendtlige folkene, men mot den internasjonale kapitalen. I Feders foredrag spora jeg en mektig parole for denne kommende striden.»

De nåværende EU-lobbyister må av naturlige grunner utnytte enhver mulighet til å framstille seg som mer progressive enn EU-motstanderne, og gir derfor aldri slipp på en sjangse til å knytte dem sammen med og karakterisere dem som eksponenter for nattsvart nasjonalisme. Venstre-populismens ytterst halvhjerta kritikk mot kapitalismen er dessverre en altfor viktig del av dagens antikapitalistiske strømninger til at dette kan betegnes som helt uberettiga. Man kritiserer kapitalismen for manglende fedrelandsfølelser og for å konsentrere seg om spekulasjon i stedet for produksjon, men man aksepterer dens forutsetninger: kapitalforholdet og vareproduksjonen.

Med den «internasjonale kapitalen» sikter ikke Hitler her, som sine samtidige marxistiske teoretikere, til et økonomisk system og/eller et samfunnsmessig forhold. Hos han har begrepet «internasjonal» nærmest betydningen av «fiendtlig mot den tyske nasjonens enhet» – et standpunkt som en tilhenger eller motstander av kapitalen kan velge eller ikke velge å innta. Derfor kan han stille som sin oppgave:

«Innordning av vårt folks brede lag, som for tida tilhører den internasjonale leiren, i et nasjonalt folkefellesskap (…) Jeg begynte på nytt å studere og forsto først nå innholdet og meningen med jøden Karl Marx sitt livsverk. Hans Kapitalen forsto jeg riktig først nå, likesom sosialdemokratenes strid mot den nasjonale husholdningen, denne striden har som eneste formål å rydde veien for den virkelige internasjonale finans- og børskapitalens herredømme.»

«Den internasjonale leiren» er hos Hitler en av mange omskrivninger for Djevelen, dvs. den marxistisk påvirka arbeiderbevegelsen og jødedommen (jødene var på den tida mindre enn 1 prosent av befolkninga i Tyskland). Kun mot denne bakgrunn kan man forstå 30-talls nazismens i dagens ører (1) noe bisarre propaganda mot «verdensbolsjevismen, ledet av jødebankierene på Wall Street». Hitler oppfatter ikke kapitalens iboende logikk der eksistensen av nasjoner kun er et nødvendig utviklingstrinn. Han løser sitt teodicèproblem (teodicè: religionsfilosofisk teori, som hevder at et rettferdig forsyn ikke motsies av det ondes eksistens i verden. Overs.anm.) – dersom kapitalismen er god, hvor kommer da det onde fra? – gjennom å forklare både det marxistiske og det imperialistiske angrepet på nasjonen med et eneste slag: jødedommen og dens fremste arvesynd, pengehandelen.

«Alle tidas store spørsmål er øyeblikkets spørsmål og utgjør bare følgene av bestemte årsaker. Blant dem alle har kun en årsaksbetydning, nemlig spørsmålet om bevaring av nasjonens rase (…) Uten inngående kjennskap om raseproblemet, og dermed også jødespørsmålet, skal den tyske nasjonen aldri kunne gjenoppstå. Rasespørsmålet gir ikke bare nøkkelen til verdenshistorien men også til den menneskelige kulturen overhodet.»

I den marxistiske historieoppfatningen har rasebegrepet over hodet ingen plass. For Hitler er det tilsynelatende grunnleggende, både ideologisk, teoretisk og politisk.

«Det vi har å kjempe for, er trygging av vår rase og vårt folks eksistens og formering, våre barns forsørging og blodets renhet, fedrelandets frihet og uavhengighet, for at vårt folk skal kunne utvikle seg slik at det kan oppfylle denne misjon, tildelt av verdens skaper hver tanke og hver ide, hver lære og all viten må tjene dette formål. Alt skal prøves ut fra dette synspunkt og brukes eller forkastes etter sin hensiktsmessighet.»

Feders analyse hjalp Hitler til å forene sin økonomiske tenkning med dette overordnede spørsmål, bevaring av den rene rasen. Bitene falt nå på plass. At Karl Marx var jøde hjalp oppklaringsprosessen og agitasjonen.

Folkefellesskap

Hitlers nasjonale folkefellesskap hviler derfor ikke på felles økonomiske interesser. Det er ikke, som nasjonen hos Marx og Lenin, en historisk kategori, forbundet med bestemte utviklingstrinn av samfunnet. Den hviler ikke engang på noen reelt eksisterende kulturarv eller på språkfellesskap, men er en åndelig overhistorisk storhet. I den utstrekning den har et materielt grunnlag finnes dette i rasen, blodet og jorden – tankeganger som var spredt langt utafor de framtidige nazistenes rekker når Hitler skrev sin bok (jamfør for eksempel hans samtidige Gustaf Jung). Hos Hitler er individene nærmere et utsonderingsprodukt av nasjonen enn det motsatte.

Marxistene begrunna derimot revolusjonens nødvendighet, både da og fremdeles, ut i fra selve den kapitalistiske produksjonsmåten og i de økonomiske og sosiale motsetningene:

«Den viktigste motsetningen er den mellom arbeid og kapital. Imperialismen innebærer allmektighet hos de monopolistiske trustene og syndikatene, bankene og finansoligarikiet (-fåmannsvelde. Overs.anm.) i industrilanda (…) Imperialismen driver arbeiderklassen til revolusjon» (Stalin: Leninismens grunnlag)

I følge denne marxistiske definisjonen kan interessene hos folkets «brede lag» derfor aldri stå i motsetning til revolusjonen. Marxismen stiller seg på disse «brede lag» sitt standpunkt og tar som sin oppgave å klarlegge deres interesser og forutsetningene for at de skal kunne realiseres.

Hitler og klasser

Få politiske tenkere kunne på denne tida fortsatt kreve å bli tatt på alvor dersom de i sin analyse så bort fra eksistensen av klasser og klasseinteresser. For marxismen er analysen av klassene grunnleggende. Fordi klasser skapes på et bestemt stadium i den samfunnsmessige produksjonens utvikling, som et direkte resultat av produksjonsforholdene, kan de ikke tenkes eller reformeres bort. Klassemotsetninger er i denne betydning «uforsonlige» – men følgelig heller ikke resultat av ytre påvirkninger eller konspirasjoner.

Til og med Hitler noterer samfunnets lagdeling som en viktig forutsetning for det politiske arbeidet.

Men som en sjølsagt konsekvens av den rollen han tilmåler rasen og nasjonen ser han klassemotsetningene som underordna. Ikke helt ulikt moderne liberale tenkere lager han en distinksjon som skiller mellom «berettigede» standsinteresser (som kan finnes hos kapital eierne så vel som hos deres ansatte) og «gruppe-egoistiske» særinteresser, som er skadelige og splittende. Kun de sistnevnte kaller han klasseinteresser, og begrepet «klasssemessig» har på det indre plan nesten samme nedsettende betydning som «internasjonalt» har på det ytre:

«Forskjellige stands- og yrkesinteresser er ikke ensbetydende med klasseskille, men er naturlige tilstander som følger av vår økonomiske liv. Yrkesgrupperingen står ikke på noen måte i veien for et virkelig folkefellesskap, fordi dette består i nasjonens enhet i alle spørsmål, som angår nasjonen som sådan.»

Den statsteori som følger av et slikt syn på folket, nasjonen og historien er diametralt motsatt av den marxistiske. For marxismen er staten i hovedsak den herskende klassens eller klassealliansens eksklusive maktorgan i forhold til de undertrykte klassene. Selve statens eksistens sees som et bevis på klassemotsetningenes uforsonlighet. Hitler ser på den ene sida statens som et fritt svevende organ for å virkeliggjøre nasjonens historiske misjon. Samtidig er den en megler mellom de ulike legitime standsinteressene som nasjonen inneholder.

I begge tilfelle tildeles staten en selvstendighet som den mangler hos marxismen. Hos Hitler finner vi altså igjen de gamle slagorda fra de tyske sosialdemokratenes Gotha-program om «den frie folkestaten» osv., som på sin tid holdt på å gi Karl Marx blodstyrtning.

Den avgjørende skillelinjen mellom Hitlernazismen og vanlig liberal og et sosialdemokratisk statssyn lå ikke i disse delene, men heller i Hitlers syn på Lederens forhold til blod, nasjon og stat.

Nasjonalsosialistisk arbeiderparti

Siden Hitler likevel grunnla et parti for gjenoppretting av den tyske nasjonen, valgte han ikke bare å kalle det tysk og nasjonalsosialistisk, men i tillegg arbeiderparti, på tross av at klassetenkningen var motbydelig for ham. Det tilhører hans (få) fortjenester at han i boka si ganske klart forklarer hensikten med dette paradoksale grep.

Det var standens interesser partiet skulle gjøre krav på å gå i spissen for, ikke klassens (se over), dvs. en nazistisk omveltning skulle ikke ha til hensikt å oppheve den kapitalistiske samfunnsordningen. Tvert i mot, Hitler legger i en bebreidende tone vekt på at partiet egentlig arbeider for kapitalismens beste og lyder her nærmest som en god sosialdemokrat:

«Kun kortsynt innskrenkethet, som man dessverre altfor ofte treffer på i våre bedriftseier-kretser, kan tvile på at det i lengden ikke kan bli gitt noe økonomisk oppsving for dem og dermed heller ikke noen økonomisk gevinst, dersom ikke den indre nasjonale solidariteten hos vårt folk blir gjenopprettet.»

Ei historisk blindgate

Hvordan skal da denne indre solidaritet gjenopprettes? Hitler viser her til og med at han har lest Det kommunistiske manifestet, sjøl om det er som fanden leser bibelen:

«Innordningen av en stand, som har blitt klasse, i folkefellesskapet, i staten, foregår ikke ved at høyere klasser stiger nedover, men gjennom at de undere heves. Denne prosedyre kan aldri gjennomføres av en høyere klasse uten av den undere, som kjemper for likeberettigelse. Den nåværende borgerstanden blei ikke innlemmet med staten som følge av tiltak fra adelens side, men gjennom sin egen handlingskraft under egen ledelse. Den tyske arbeideren kommer ikke til å bli opptatt i det tyske folkefellesskapet ved hjelp av ynkelige forbrøderingsscener uten gjennom bevisst heving av sin sosiale og kulturelle nivå, inntil da en bro har blitt lagt over de største kløftene. En bevegelse som setter denne utvikling som sitt mål, må i første hånd hente sine tilhengere fra arbeiderleiren …»

Til forskjell fra sosialdemokrater og kommunister var altså Hitlers innretting på arbeiderklassen et uttalt taktisk spørsmål. Målet for arbeidernes kamp var at de som stand skulle vinne likeberettigelse (et begrep som lar seg tilpasses sjøl på hendenes forhold til hodet), ikke ta makten.

I tekster som disse – kan man anta – i private fortrolige samtaler med sine kapitalistiske sponsorer, klargjorde han dette, beroliget borgerklassen og klargjorde, uten å behøve å lyve, at NSDAP var en kontrarevolusjonær kraft å regne med. På bakgrunnen av den seinere utviklinga i Det tredje rike forbauser ikke dette. Men det er en oppriktighet som sjelden kan sees i sosialdemokratiske programskrifter fra etterkrigstida, til tross for at den reformistiske arbeiderbevegelsen i noen tiår skulle bruke samme så kalte taktikk og avtvinge reformer fra kapitalen som erstatning for vaktholdet mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Denne åpenhet i Min kamp vitner dels om Hitlers naivitet (mange eksempler på det i finnes i teksten), dels om hvilken leserkrets han henvendte seg til – mellom linjene.

Samtidig kunne NSDAP uten å behøve dekning via tåketale, overfor de tyske arbeiderne framstå som varme talsmenn for arbeiderens rett:

«En bevegelse, som på ærlig vis vil gjenforene den tyske arbeideren med hans folk og rykke ham ut av den internasjonale villfarelse, må på det kraftigste protestere mot en framfor alt i bedriftseierkretser rådende oppfatning, som med folkefellesskap forstår arbeidstakerens motstandsløse økonomiske utlevering til arbeidsgiveren, og som i alle forsøk på ivareta arbeidstakerens til og med berettigede økonomiske eksistensinteresser vil se et angrep på folkefellesskapet.»

Erfaringen (f.eks. fra første verdenskrig) viste at «samme fagforeninger skulle under en fanatisk nasjonal ledelse kunne gjøre millioner av arbeidere til høyverdige verdifulle medlemmer av nasjonen uten hensyn til de enkelte stridene i rent økonomiske anliggender».

I 1934 var tida inne for Hitlers parti til å ta oppgjør med de elementene innafor bevegelsen som i noen utstrekning hadde tatt partiets arbeidervennlighet på alvor. Terroren ble det dominerende våpenet mot arbeiderbevegelsen.

Og hvordan gikk det for Hitlers store inspirator, Gottfried Feder? Opp – og ned. Mellom 1924 og 1936 satt han i den tyske riksdagen for nazistene og var ordstyrer i partiets økonomiske råd. Han blei statssekretær i det tyske økonomidepartementet ved maktovertakelsen i 1933. Feder forsvant siden ut i tåka for aldri mer å vende tilbake til det politiske livet. Hans ideer hadde, liksom Nasreddin Hodjas fiskegarn, fylt sitt formål.

For å sammenfatte:

Nazismens sosiale og økonomiske program var ikke beregna på å omstyrte klassesamfunnet, men å redde det fra ei historisk blindgate. Det fikk sin gjennomslagskraft gjennom tilfeldig å tilegne seg en rekke tilsynelatende folkelige, antikapitalistiske men vitenskapelig ubegrunna populistiske slagord, som til forskjell fra den marxistiske arbeiderbevegelsen var helt forenlig med irrasjonelle – men i dag i nye fasjonable former – lærer om blod og jord.

Vel plassert med makten fikk Hitler fort mektigere forbundsfeller enn det den fagforeningsbevegelsen hadde kunnet tilby, som viste seg så forunderlig motstandsdyktig mot de nasjonalsosialistiske lokketonene.

Her har vi direkte fra hestens munn tatt del i hvordan nasjonalsosialismen på sin tid presenterte sitt samfunnssyn, hvordan man analyserte samfunnet og hvilke mål og middel man framførte for å forandre det. En sammenlikning med den samtidige marxistiske bevegelsen er da naturlig.

Når det gjelder Hitlers sosiale program, som vi har sett, fantes det nærmest større likheter med sosialdemokrati og sosialliberalisme. Hans økonomiske analyse har, når man ser bort fra raselæren, umiskjennelige trekk av venstrepopulisme – derimot ingen av marxisme. I kulturspørsmål var han uttalt småborgerlig. Like lite som en kan bebreide disse strømningene for hva Hitler har gjort, lite like blir analysen skarpere ved att man setter nazisme og kommunisme sammen i noe slags på forhånd bestemt slektskapsforhold. Enhver ide, enhver bevegelse bør selv svare for sine gjerninger.

Megafon for storkapitalen

I avgjørende spørsmål og framfor alt i sitt syn på Tysklands internasjonale rolle var nazismen et lydig redskap og en megafon for samme storkapital som man i den tidlige agitasjonen hudfletta. I den avgjørende fasen skjulte nazismen sine hensikter for massene – den hadde kommet for å bevare, ikke for å oppheve borgerklassens makt.

Nazistene bekjempa ikke den storkapital man så veltalende brennmerka på gater og torg – man tok dens sponsorpenger og man mishandla og henretta dens fiender.

Forholdet mellom to bevegelser er, utafra sett, først og fremst et spørsmål om perspektiv. Avhengig av hvor betrakteren selv befinner seg kan han med samme krav på sannhet påstå at Hitler befant seg til høyre, til venstre, foran eller bak eller på linje med Lenin og Stalin.

Det er også et spørsmål om hvilke abstraksjoner og tankeoperasjoner betrakteren er forberedt på å tillate seg for å påvise likheten. Om man er forberedt på å (når det passer)

• 1) likestille undertrykte klassers revolusjonære vold med undertrykkerens reaksjonære, voldtektsofferets motstand med voldtektsmannens overgrep
• 2) likestille underklassens kamp mot overklassen med herrefolkets utrydding av innbilt underlegene raser
• 3) likestille en venstrekritikk av parlamentarismen som en fasade for de beslutningenes velde med en høyrekritikk mot det samme for pøbelvelde – da er det seinere ingen større kunst å se likhetene mellom venstre- og høyreradikalisme i første halvdel av vårt århundre.

Om man i tillegg, som for eks. Conquest, Rummel og Ahlmark, multipliserer ofrene for «rød terror» med en faktor på 20-30 – da viser likhetene mellom Hitlers og Stalins regimer seg simpelthen slående, og en liberal, parlamentarisk borgerlig humanistisk holdning til det åpenbart rimelig.

Men da er man også, sett fra vårt perspektiv, allerede i full gang med teoretisk støtte til reaksjon mot revolusjon, overklasse mot underklasse, voldtektsmann mot voldtektsoffer, herrefolket mot påstått mindreverdige raser. Etter behov kan etter all erfaring denne teoretiske støtte forenes med håndgripelig ditto til høyremilitærdiktatur, gassangrep, atomkrig, sultboikott og utrydding av hele folk.

Slike mennesker endrer vi ikke så lett.

Note

1) Tja, forestillingen om en konspirasjon mellom jødedom, frimurere og kommunisme har ennå i dag fått leve videre hos høyrepopulister i USA.

(Alle sitat er, om ikke annet er angitt, henta fra den seinere av myndighetene forårsaka forbudte opplag av Min Kamp (del 1) som kom ut på Hägglunds Förlag, 1992.)

av Terje Valen

«Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.» (Karl Marx i Til kritikken av Hegels rettsfilosofi.)

En sentral inngangsdør til forståelse av hele den marxistiske teorien er begrepet fremmedgjøring. Marx snakker om to former for fremmedgjøring. Han snakker om fremmedgjøring i ånden, dvs. i religion og filosofi, og han snakker om materiell fremmedgjøring.

Det nye og geniale med Marx var at han så at den åndelige fremmedgjøring hadde et grunnlag i den materielle fremmedgjøringen.

Fremmedgjøring i ånden, eller religionen, har to faser. Den første fasen er naturreligionene der menneskene lager utenomnaturlige forklaringer på naturfenomener. Det sentrale begrep i naturreligionene er mana. Mana er en kraft som bor i alt i naturen. Det er en kraft som menneskene har svært liten innvirkning på gjennom sitt daglige liv og virke og det må til en rekke spesielle tiltak for å virke på manaen. Dette er for eksempel seremoniene. Jeg skal ikke si så mye om dette, det er ikke sentralt for Marx. Men det består altså i at menneskene river løs det de ikke forstår og kan beherske i naturen og legger det mer og mer inn i en egen kraft som bor i naturen, men som er adskilt fra naturen. Vi ser at dette fort kan føre frem til gudetro.

Den åndelige fremmedgjøringens andre fase oppstår ved at menneskene legger sine egne egenskaper ut av seg selv og inn i en overnaturlig skapning. Marx snakker mye mer om dette i artikkelen Til jødespørsmålet fra 1843 og i artikkelen Til kritikken av Hegels rettsfilosofi fra årsskiftet 1843/44. Sitatene rett under her er fra dette skriftet.

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der en gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelige vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet». (1) «Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens encyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresbegrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonen om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den virkelige verden) som religionen er en hellig glorie av». (2)

«Derfor er det historiens oppgave å etablere sannheten om denne verden, etter at sannheten om den hinsidige verden er forsvunnet. Dette er først og fremst filosofiens oppgave, som er i historiens tjeneste. Etter at den hellige form som den menneskelige fremmedgjøring av seg selv har, er avslørt, må en avsløre menneskets selvfremmedgjøring i dens uhellige former. Kritikken av himmelen forvandler seg dermed til en kritikk av jorden, kritikken av religionen forvandler seg til kritikken av retten og kritikken av teologien til kritikken av politikken«. (3)

Marx sin store nyoppdagelse er at den andre fasen for fremmedgjøring som er beskrevet ovenfor, bare er en idealistisk side ved den materielle fremmedgjøring. Dette oppdaget han etter sitt første store intensive studium av sosialøkonomien. Han sammenfattet mye av synet sitt i det såkalte Økonomisk-filosofiske manuskripter som han skrev fra april til august 1844. Sitatene under her er fra dette skriftet.

Ifølge Marx skaper mennesker ting for seg gjennom å bearbeide naturen rundt seg gjennom produksjon. Dette kaller han for tingliggjøring. Fra det øyeblikk den tvungne arbeidsdelingen og privateiendommen oppstår foregår denne tingliggjøringen på en fremmedgjort måte. Det betyr at det menneskelig fellesskap ikke har bevisst kontroll med de kreftene som det nytter i produksjonen, også kalt produktivkreftene. Disse kreftene har en tendens til å bli noe som er løsrevet fra menneskene og som møter menneskene på en fremmed og fiendtlig måte. Den helt utviklete og høyeste formen for fremmedgjøring finner vi under kapitalismen, da kapitalen styrer utviklingen ut fra profittbehov og ikke ut fra de menneskelige behov.

Når Marx snakker om fremmedgjøringen så er utgangspunktet hans at han er på jakt etter å «begripe» «privateiendommens vesen» for å kunne forstå dens utviklingstendenser. Gjennom analysen av den materielle fremmedgjøringen vil Marx at «Vi må … skaffe oss en forståelse av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom, mellom varebyttet og konkurransen, mellom monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet». (4)

Marx sitt utgangspunkt er at «arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren selv som vare» og at denne varen har en tendens til å «synke i verdi«.. ettersom den skaper en tingenes verden som stadig blir større og som stadig «stiger i verdi«. (5)

Ut fra dette sier Marx at det første momentet i fremmedgjøringen er «dette faktum … at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhengig av produsenten» (6) – det eksisterer utenfor arbeideren, «uavhengig av ham og fremmed for ham, og blir til en selvstendig makt som opptrer som hans motstander, og at det liv som han har gitt tingen, opptrer som fiende, som en fremmed for ham». (7)

Dette gjelder både arbeiderens direkte eksistensmidler eller forbruksmidler og det gjelder hans arbeidsmidler, hans arbeidsredskaper.

Den borgerlige eller politiske økonomien «skjuler fremmedgjøringen i arbeidets vesen ved at den ikke ser på det umiddelbare forholdet mellom arbeideren (arbeidet) og produksjonen». (8)

Det andre momentet i fremmedgjøringen er at det ikke bare viser seg i arbeiderens forhold til produktet av sitt arbeid, «men også i produksjonshandlingen, i selve produksjonsvirksomheten». (9) Denne fremmedgjøringen av arbeidet består for det første i «at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelige energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd». Arbeidet «dekker derfor ikke noe behov, mer er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det». (10)

Det at arbeidsproduktet er en fremmed ting for arbeideren gjør at han samtidig får et forhold til den sansbare ytre verden, til tingene i naturen som til en fremmed og fiendtlig verden. Dette er det tredje momentet i fremmedgjøringen selv om Marx ikke skiller det ut som et eget moment, men som er behandlet under flere av de fire elementene som Marx skiller ut.

Den fjerde siden ved det fremmedgjorte arbeidet (av Marx altså kalt den tredje siden) er at mennesket er et artsvesen «ved at (det) forholder seg til seg selv som til en nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv som til et universelt og derved fritt vesen. «Menneskets universalitet fremtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad den er 1) et direkte middel til livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen». (11)

«Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket; det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket».

«Fremfor alt framtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens». (12)

«Mennesket skaper i praksis en verden av ting og bearbeider den uorganiske natur, og dermed bekrefter det seg selv som et bevisst artsvesen…». «Dyret» … «produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; det produserer bare når det umiddelbare fysiske behovet krever det, mens mennesket produserer selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig er det først når det er frigjort fra fysiske behov at det produserer i ordets sanne betydning; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan produsere etter enhver arts mål og kan anvende mål på gjenstanden som passer for det; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover». (13)

«Ved at det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at det fratas sitt uorganiske legeme, naturen». (14) «På samme måte som det fremmedgjorte arbeidet reduserer egenvirksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør den også menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens». (15)

Det femte elementet i fremmedgjøringen (som Marx kaller det fjerde) er den direkte følge av de andre momentene. «En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, at mennesket blir fremmed for mennesket.» «Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider». (16)

Marx sammenfatter det han har behandlet her på følgende måte: «Vi har gått ut fra den nasjonaløkonomiske kjensgjerning at arbeideren og hans produksjon er blitt fremmedgjort. Vi har formulert det begrepet som uttrykker dette faktum: Det fremmedgjorte arbeidet. Vi har analysert dette begrepet, og har altså bare analysert en nasjonaløkonomisk kjensgjerning». (17)

Så stiller Marx spørsmålet om hvem det tilhører dette arbeidsproduktet som er fremmed for meg og som opptrer som en fremmed makt overfor meg. Han svarer at det tilhører et annet vesen enn meg. Er det gudene? Han sier at de største produksjonsvirksomhetene i de tidligste tider var gjort til gudenes ære, men verken gudene eller naturen var arbeidsherrer. Derfor konkluderer han slik: «Det fremmede vesenet som arbeidet og arbeidsproduktet tilhører, dette vesenet som arbeidet står i tjeneste hos og som arbeidsproduktet kan nytes av, kan ikke være noe annet enn mennesket selv». «Det tilhører et annet menneske enn arbeideren«. «Det er ikke gudene og ikke naturen, men bare mennesket selv som kan være denne fremmede makten over mennesket.» (18)

«Gjennom det fremmedgjorte arbeidet, gir altså arbeideren et menneske som er fremmed for arbeidet og står utenfor det, et forhold til dette arbeidet. Arbeiderens forhold til arbeidet skaper det forholdet som kapitalisten – eller hva man ellers vil kalle arbeidsherren – har til det samme arbeidet.

Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer altså frem til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet». (19)

«Arbeidslønnen er en direkte følge av det fremmedgjorte arbeidet, og det fremmedgjorte arbeidet er den direkte årsaken til privateiendommen. Når den ene siden faller, må også den andre gjøre det.

Det framgår videre av forholdet mellom fremmedgjort arbeid og privateiendom at frigjøringen av samfunnet fra privateiendommen osv., fra trelldommen, skjer i den politiske formen som arbeiderens frigjøring er, og det dreier seg her ikke bare om deres frigjøring, fordi deres frigjøring innebærer frigjøring av alt menneskelig, og det gjør den fordi hele den menneskelige trelldommen er trukket inn i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelleforhold bare er avarter og følger av dette forholdet.

På samme måte som vi ut fra begrepet fremmedgjort arbeid, avstått arbeid, nådde fram til begrepet privateiendom gjennom analyse, kan vi også ved hjelp av disse to faktorene utvikle alle de nasjonaløkonomiske kategoriene, og i hver kategori, som for eksempel handel, konkurranse, kapital, penger, vil vi bare kunne finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to første utgangspunktene». (20)

Marx sin store fortjeneste her er altså at hans kritikk av religionen har ført frem til en avdekking av og kritikk av menneskenes mest grunnleggende forhold på jorden, og til den konklusjon at arbeiderne må sloss for politisk frigjøring, dvs. revolusjon, og ut fra denne forståelse springer all seinere marxistisk analyse og praksis. Marx sitt hovedverk «Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi» er en direkte fortsettelse av disse arbeidene. De økonomisk filosofiske manuskriptene er det første store forarbeidet til «Kapitalen». Hvis en ikke forstår dette forarbeidet, er det lettere å tolke «Kapitalen» mer som en slags mekanisk analyse som kan forklare den økonomiske utvikling, men som fører galt av sted når man skal analysere menneskenes vesen og stilling på jorden på en mer helhetlig måte. Derfor er det viktig for oss å studere og forstå det Marx her skriver om på en dyp måte.

Marx tar religionen på alvor. Han skjønner at religionen springer ut av dype menneskelige behov. Derfor behandler han den med respekt, men ikke med overdreven respekt. Kritikken hans bygger på dyp forståelse og skarp analyse og leder direkte videre til hele kommunismens teori. Denne teorien gir en uovertruffet metode for å forstå og endre menneskenes lodd slik som det fremtrer for menneskene både på denne jord og i himmelen.

Fotnoter:

• 1) Karl Marx og Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, side 66. Skrift i kursiv er fra originalen.
• 2) Samme verk, side 66-67. Forklarende parenteser er mine.
• 3) Samme verk, side 68.
• 4) Karl Marx og Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Økonomisk-filosofiske manuskripter. Det fremmedgjorte arbeidet, side 190-191.
• 5) Samme verk, side 191.
• 6) Samme verk, side 191.
• 7) Samme verk, side 193.
• 8) Samme verk, side 194.
• 9) Samme verk, side 195.
• 10) Samme sted.
• 11) Samme verk, side 198.
• 12) Samme sted.
• 13) Samme verk, side 199-200.
• 14) Samme sted.
• 15) Samme sted.
• 16) Samme verk, side 200-201.
• 17) Samme verk, side 201.
• 18) Samme verk, side 202.
• 19) Samme verk, side 204.
• 20) Samme verk, side 205-206.

av Asgeir Bell

10. desember i år er det 50 år siden menneskerettighetserklæringa ble vedtatt av generalforsamlinga i FN. I de 26 artiklene dekker erklæringa mange områder av menneskets utsatte stilling i imperialismens århundre og leverer et viktig forsvar for folkenes kamp for menneskeverd og for livet. Erklæringa er skrevet i den borgerlige rettens tradisjon med røtter tilbake til opplysningstida. I bruddet med absoluttismen under føydaltida vokste det fram frihetsforfatninger gjennom kamp og revolusjoner, og i denne ånd er menneskerettighetserklæringa skapt. «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter (…) .» (Innledningen artikkel 1)

Erklæringa er også et produkt av 2. verdenskrig. En verdenskrig i verdenshistorisk sammenheng kan sees på som en tilstand der vår tids elendighet også rammer de rike og hvite «base»-områdene. Fra kolonienes synspunkt kan en verdenskrig like gjerne ha vært en lettelse – stormaktene måtte sende sine tropper til rivaliserende slag seg i mellom. Vi må derfor kunne forestille oss at menneskerettighetserklæringa har det stått strid om. Det er den rike verdens frihetstradisjon som preger erklæringen i innhold og form. Like fullt har erklæringen fått tre artikler (24, 25 og 26) som kommer i uløselig konflikt med imperialismens vesen, nemlig det å produsere fattigdom og død ved sin ene pol og en tilsvarende ustyrtelig rikdom ved sin andre pol. I artikkel 17 som kunne vært et ekko til de vestlige forfatningers forsvar for privateiendommen, er forsvaret av eiendommen puslete: «Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen skal vilkårlig bli fratatt sin eiendom.»

Menneskerettighetserklæringa har seinere gitt grunnlag for konvensjoner som landene har ratifisert, og disse har i sin tur trengt inn i landenes lovgivning. Men erklæringa i seg sjøl er å rekne for et kamprop – en viljesakt som blir brukt i den politiske kampen. Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et uttall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang har blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen.

Skal vi idag sette ned noen merkesteiner for menneskerettighetserklæringa, er det tre forhold som jeg synes krever overskrifter.

1. Forsvar for demokratiske rettigheter og mot krigsforberedelser

Vi er idag vitne til ei rask utvikling av produktivkreftene på verdensbasis. Samtidig skaper kapitalkonsentrasjonen behov for nye akkumulasjonsforhold – måter å oppnå profitt på. Grovt sett kan vi si at plyndring av merverdi i områder som tidligere var underlagt Sovjetblokka og delvis Kina-sonen, tilegning av relativ merverdi gjennom raskere utbytting i vestlige land og angrep på offentlige budsjetter – alt dette vil ikke stille hungeren etter profitt. Vi kan forutse at alle krefter som står i veien for å sikre de kanalene som er nevnt ovafor, planmessig vil bli forsøkt slått ut. Det betyr angrep på alle rettigheter arbeiderklassen og underklassene har tilegna seg gjennom kamp, som streikrett, organisasjonfrihet og retten til å inngå kollektive avtaler. Vi kan derfor si at menneskerettighetserklæringa med alt sitt vesen er klar og nødvendig tale – et slags minimumsprogram for å slåss mot innskrenking i imperialismens kjerneområder. Derfor vil vi måtte rette oppmerksomheten mot uthuling av det paralamentariske demokratiet på alle områder:

• På de faglige rettigheters stilling (jfr. arbeidsrettsrådets innstilling).
• På pressen og eterens frihet som sakte men sikkert underlegges de store monopolene og der staten trer inn som fødselhjelper ved å knytte igjen pengesekken.
• Vi vil se det på rettighetene til minoritetene – der vil murene reises.
• Kravet om taushetsplikt overfor offentlig ansatte vil forsterkes.

Dette er et alvorlig angrep mot ytringsfriheten. Og vi vil bli stilt overfor et overvåkingssamfunn som stiller Stasi og AP sitt tysterapparat helt i skyggen. Alt dette betyr en årvåken front mot fascifisering. For progressive betyr det å arbeide for breie allianser i rettighetskampen.

Krigen spiller en helt sentral rolle i imperialismens historie. Den ujamne utviklinga skaper grunnen til å føre krig. Krigens resultat stabiliserer systemet ved at kapital blir slått ut. Den norske staten er i ferd med å føye seg inn i et slikt mønster – både ved å ville mer på den internasjonale arenaen – og ved å organisere militærapparatet for det. Det har gitt seg uttrykk i intern organisering (Telemark-bataljonen), i internasjonale krisespørsmål (Irak 1998) og i militære scenarier (unge offiserers lek med tanken på styrker som opererer med de baltiske stater som forsvarslinje …)

2. Skal imperialismen bestemme dagsorden for menneskets frigjøring?

Vi går ut av et århundre som defintivt er imperialismens århundre. Uten at vi har det klart for oss, har de sosialistiske landa fra sin nærmest umulige posisjon «skremt vannet» av verdens overklasse. Økonomisk og kulturelt har sosialismen vist at når folkemassene tar makta, er de i stand til å endre tilværelsen til sin fordel i et raskt tempo. Kampen for å nedkjempe sosialismen i vårt århundre har derfor hatt et svært omfang og kostet ufattelige summer – politisk, økonomisk og militært. Det er ikke tema for denne artikkelen å sannsynliggjøre dette. Det er en påstand. Men i sjølve forandringen av stater som tidligere har hatt sosialistisk forfatning og maktgrunnlag i arbeiderklassen og folket, har imperialismen tilegna seg et politisk og ideologisk trumfkort som har paralysert og fortsatt paralyserer venstresida. Når forfallet og korrumperingen når et vist omfang, og endrer sosialistiske stater til sin motsetning – til imperialistiske kloninger med svært sentraliserte og arbeiderfientlige statsapparater – så ser deler av venstresida bare problem og elendighet og gidder ikke en gang å lete etter sosialismens åpenbare frukter og potensiale.

På menneskerettighetsområdet har derfor imperialismen langt på veg fått lov til å stemple sosialismen som «dyret i åpenbaringen». Mens det mest av alt handler om stater som synker tilbake til imperialismens standarder på dette området. Hva vi fordomsfritt kan greie å forholde oss til, er de feila som kan ha skjedd og med sikkerhet har blitt gjort i en trengt posisjon under disse statenes etableringsår. Vi trenger ny historisk forskning på vårt århundre. Ansatsene finnes. Det handler om å rive vekk det idelogiske hegemoniet imperialismen nå har i store skikt av intellektuelle og i arbeiderklassen.

3. Menneskerettigheter i ei borgerlig ramme

I forsvaret av nasjonen inngår forsvaret av grunnlova som et vern for uavhengighet. Men grunnlova har også nedfelt et forsvar for privateiendommen og utbyttingen. Den uttrykker den borgerlige retten og er historisk forankra i at det finnes kapitalistiske produksjonsforhold. Den vil før eller siden måtte endres grunnleggende. At dette ikke skjer gjennom dekreter eller alminnelig folkeopplysning, men ved at folk organiserer seg for å forsvare levebrød og vanlige kår og i et heldig historisk øyeblikk kan erobre den politiske makta for å oppheve utbyttinga, tar ikke fra oss oppgaven med å kritisere forfatninga.

Slik må vi også kritisere menneskerettighetserklæringa. Viss vi ikke gjør, det vil imperialismen stadig vinne arenaen tilbake. Vi vil ikke se vår tids moderne holocost som årlig tar livet av fra 50 til 100 millioner mennesker og gir milliarder ei fryktelig og ussel framtid. Menneskerettighetenes materielle grunnlag blåser bort i overskriftene om enkeltskjebner – i de fleste tilfeller enkeltskjebner som systematisk undertrykkes av regimer imperialismen sjøl har fostra.

Men verre enn dette: Vi vil ikke se de veldige kreftene i folkemassene som før eller siden kommer til å gjøre imperialismens æra til fortid.

av Harald Minken

Den marxistiske økonomiske vitenskapen er for dårlig utviklet til å kunne gi gode og presise svar på hvorfor det oppstår børskrakk og valutakriser, og spesielt hvordan de vil utvikle seg i den konkrete situasjonen som foreligger nå. Den kan gi noen grunnleggende innsikter som borgerlig sosialøkonomi aldri vil kunne gi, men det gjenstår mye teoretisk arbeid før vi er på høyden med utviklinga i de siste tiårene. Jeg skal antyde noe om hvilken retning jeg mener dette teoretiske arbeidet bør ta.

Men videre er det slik at så lenge marxistisk økonomi bare er hobbyen til en håndfull folk, har vi ikke kapasitet til å trenge inn i detaljene. Detaljene er avgjørende i analyse av den konkrete situasjonen. Med den korte tidsfristen jeg har fått av Røde Fane til å skrive denne artikkelen, har jeg blitt nødt til å ta detaljene på husken, og jeg håper jeg kan bli unnskyldt hvis jeg har husket feil. Uansett står jeg nå i fare for å skrive noe som vil se håpløst dumt eller gammeldags ut når det kommer på trykk, fordi situasjonen utvikler seg fra dag til dag.

Krisa i Asia

Situasjonen er: I fjor sommer utviklet det seg en valutakrise i Asia. Den avdekket at de store selskapene og bankene i Sør-Korea, Thailand, Malaysia og Indonesia ikke ville kunne betjene sine kortsiktige lån. Den manglende lønnsomheten kan komme av korrupsjon, svikt i etterspørselen fra Japan eller andre ting – jeg må innrømme at jeg veit ikke. Uansett så var denne manglende lønnsomheten skjult for ei tid gjennom at selskapene hadde god tilgang på ny kapital. Kanskje var det mistanken om at ikke alt sto så bra til som fikk utenlandske låntakere og eiere til å begynne å trekke seg ut. Valutakursene kunne ikke lenger opprettholdes, og dermed blei det straks veldig mye vanskeligere for selskapene i disse landene å betjene utenlandsgjelda si. Altså en sjølforsterkende prosess.

I gamle dager ville en slik sjølforsterkende prosess løpe videre uten inngrep fra noen myndighet. Konkursene i de første selskapene ville bringe nye selskaper i vanskeligheter, enten fordi de eide aksjer i de selskapene som nå var konkurs, eller fordi de hadde utestående fordringer på dem, eller fordi de konkursrammede hadde pleid å kjøpe varene deres, slik at de opplevde en plutselig etterspørselssvikt. Dette er første fase i en handelskrise, slik Marx og Engels skildret dem.

I vår opplyste tid vil myndighetene gripe inn i den sjølforsterkende prosessen som innleder krisa – som regel ikke for å forhindre den helt og holdent, men for å sørge for at den får et ordnet forløp. Sentralbanken i hvert enkelt land vil f.eks. kunne gi kriselån til banker som ellers ville gått konkurs. I vårt tilfelle ville ikke det vært nok. Sentralbanken i f.eks. Thailand hadde rett og slett ikke ressurser i form av utenlandsk valuta til å sikre at selskapene kunne betale den kortsiktige utenlandsgjelda si. Inn på banen kommer da det internasjonale pengefondet, IMF. Pengefondet ga nye lån i hundremilliardersklassen til de kriseramte landene. Dermed kunne de betale de første avdragene på utenlandsgjelda si i tide, slik at ikke låntakerne, de store internasjonale finansinstitusjonene, kom i vanskeligheter. Men pengefondet verken vil eller kan gjøre dette uten å stille vilkår.

Vilkårene går ut på en grunnleggende omstrukturering av produksjonen og penge- og kredittvesenet i det kriseramte landet. Målet er at næringslivet i landet snarest mulig skal bli istand til å betjene utenlandsgjelda si igjen, og dessuten betale tilbake kriselånet. Det som skal til for å oppnå det, er at virksomheter som ikke har noen mulighet til å bli lønnsomme i framtida, legges ned, og resten av næringslivet kommer under kontroll av kapitalistgrupper med tilstrekkelig resurser og evne til å omforme det til lønnsom drift. Videre må offentlig sektor i regelen reduseres drastisk, slik at skattenivået ikke truer profitten og det offentlige ikke legger beslag på den tilgjengelige lånekapitalen, og penge- og kredittvesenet må gi stabile vilkår for utenlandsk kapital. Da vil denne kapitalen etterhvert vende tilbake. Den kan da kjøpe opp profitabel virksomhet i landet til en billigere penge enn før, og vil med sine høye krav til avkastning sørge for videre framgang i omstruktureringa. Krisa er løst. Så langt er vi imidlertid ikke kommet i de kriseramte landene i Asia enda, av grunner som vi seinere skal se.

Hva enten omstruktureringa foregår i nasjonal regi eller i regi av pengefondet, er altså de gammeldagse handelskrisene erstattet av en styrt prosess. Innholdet i denne prosessen har imidlertid ikke forandret seg . Det går ut på nedlegging av ulønnsomme foretak, drastisk økt arbeidsledighet, og drastisk nedgang i levestandarden for de breie massene gjennom prisstigning på utenlandske varer i første omgang, og gjennom lønnsnedslag etterhvert som arbeidsløsheten svekker stillinga til de som er i arbeid. De asiatiske landene som blei ramma av denne styrte prosessen ifjor, har lenge hatt fascistiske former for arbeidsdisiplin og utbytting. Det er imidlertid kanskje mulig å stramme skruen enda mer, og det blir nå forsøkt. Det er ingen prinsipiell forskjell på den gammeldagse krisene og den moderne styrte prosessen. Begge har til oppgave å få opp profittraten gjennom å øke utbyttinga, og gjennom å eliminere virksomheter som bruker mer resurser på å produsere varene sine enn det som er samfunnsmessig nødvendig.

Men det ville være helt feil å si at det ikke finns noe særegent og nytt i krisa i Asia. For det første foregår den, såvidt jeg kan se, på et helt nytt grunnlag som jeg vil kalle verdensmarkedsverdier. For det andre avler den motsigelser mellom den internasjonale finanskapitalen (amerikansk og japansk) og det vi i gamle dager ville kalt kompradorborgerskapet i Sør-Korea, Indonesia osv. For det tredje utvikler den seg i samband med krisa i Russland og den store, store krisa som langsomt modnes i Japan. I den forbindelsen kan en stille spørsmålet om ikke omfanget av problemene i kapitalismen vil bli så stort at det ikke lenger er mulig å få til en styrt omstruktureringsprosess. Det er det perspektivet som gjør at artikkelen min, skrevet sjette september, kan komme til å fortone seg veldig gammeldags når bladet kommer ut. Her er det bare plass til å behandle disse sakene stikkordsmessig.

Verdensmarkedsverdier

Avkolonialiseringa (fra krigen til sekstiåra) og liberaliseringa av verdenshandelen (fra sekstiåra til i dag) har, sammen med reduserte transportkostnader, ført til at varenes verdi dannes på en annen måte enn før, og at merverdien fordeles på en annen måte enn før. Ifølge marxismen er varenes verdi bestemt ved hvor mye arbeid som trengs til å produsere dem. Men det er ikke slik at hvis jeg bruker 2 timer på å strikke en sokk, mens A/S Ullvare bruker 2 minutter, så er min sokk verdt 2 timer og Ullvares verdt 1/30 time. På markedet vil det bli fastlagt hvor mye arbeid som er samfunnsmessig nødvendig for å lage en sokk, og sjøl om mine sokker er pene, vil det nok vise seg at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida er 2 minutter. Det sokkemarkedet vi her snakker om, var tidligere det nasjonale markedet. En sokk i Ungarn kunne ha en nasjonal vareverdi som atskilte seg fra den nasjonale vareverdien til den samme varen i Norge. Slik er det ikke lenger for de aller fleste varer. Det har dannet seg verdensmarkedsverdier. Men det er et viktig unntak: arbeidskrafta har framleis en verdi som dannes på det nasjonale arbeidsmarkedet.

Så lenge valutaforholdene er stabile og skatteforholdene i ulike land er sammenliknbare, vil derfor varene som blir solgt i alle land komme fra steder der en både holder seg på verdensmarkedsverdien med hensyn til hvor mye arbeidstid som brukes, og bruker den arbeidskrafta som har lavest verdi i verden blant alle arbeidskreftene som egner seg til slik produksjon. På dette grunnlaget danner det seg en internasjonal gjennomsnittlig profittrate, og den igjen bestemmer de internasjonale vareprisene. Dersom dette geografiske mønsteret for produksjonen fører til store ubalanser i utenriksregnskapet til enkelte land, vil valutakursene endre seg til arbeidskrafta i disse landene har fått en verdi som gir balanse i utenriksregnskapet.

Dette systemet, der valutakursene og varenes produksjonssteder endrer seg med endringene i arbeidskraftas verdi i hvert land og med de internasjonale vareverdiene, er drastisk forskjellig fra systemet i kolonitida. Begge systemene er imperialistiske, men mens profitten i kolonisystemet kunne tas ut som monopolprofitt fra koloniene, er det nå heller den gjennomsnittlige internasjonale profittraten som kan holdes høy gjennom imperialistisk utbytting. For vareprisene betyr det at varene fra «lavkostland» er relativt billigere enn før, mens varene fra «høykostland» er relativt dyrere.

I en forstand er det først nå vi får en verdenskapitalisme, sjøl om vi ennå ikke har en enhetlig arbeiderklasse i verdensmålestokk. I kolonitida blei det med rette sagt at det var umulig for et tredjeverdenland å utvikle seg langs den kapitalistiske vegen. Den var stengt av imperialistene. Når systemet endra seg, var det nettopp de landene som nå er i krise, som kunne utnytte dette først til å få til en kapitalistisk utvikling basert på beinhard fascistisk politikk overfor arbeiderklassen og åpenhet for utenlandsk kapital. Krisa i Asia er den første grunnleggende omstruktureringa i produksjonsforholdene i disse landene, og vil ha konsekvenser i resten av verden ikke bare på grunn av den uroen på finansmarkedene som det medfører, mens også fordi det endrer forholdene for produksjonen i hele verden.

Motsigelser i borgerskapet

1. september i år innførte Malaysia drastiske restriksjoner på den frie flyten av kapital. Det blei forbudt å selge aksjer til lavere kurs enn en kjøpte dem for, dersom en ikke hadde hatt dem i mer enn ett år. Dessuten blei det forbudt for utlendinger å holde landets valuta, ringgit, etter 30. september. Dette er det mer saft i enn en liten «Tobin-skatt» på kapitalbevegelser. Formelt sett er langsiktige utenlandske investorer framleis velkomne, men det spørs om de vil komme på slike vilkår.

Borgerskapet i Malaysia prøver på denne måten å opprettholde sin makt ved å motsette seg de omstruktureringene som den internasjonale kapitalen krever. Den malayiske regjeringa har også tidligere, så vidt jeg husker, lagt all skyld for valutakrisa på utenlandske kortsiktige spekulanter. Det er jo sikkert feil – spekulantene vil ikke begynne å spekulere før det er grunn til mistanke om at ikke alt står bra til med den malayiske økonomien. Og utviklinga seinere har bekreftet at det var tilfelle. Men det skal bli spennende å se hvordan dette opprøret mot den internasjonale finanskapitalen faller ut.

Suharto i Indonesia nektet å gjennomføre de tiltakene pengefondet anså nødvendige, åpenbart for å berge de enorme formuene han hadde sikret seg og familien sin gjennom korrupsjon. Han falt, men har han berget pengene sine?

Jeg har ikke fulgt med i detalj, men det virker ikke åpenbart at resultatet av krisa skal bli at borgerskapet i de kriseramte landene skal miste alt de har. Det virker ikke åpenbart at de nødvendige omstruktureringene skal la seg gjennomføre uten motstand fra dem som står i fare for å miste kapitalen sin. Dessuten har vi motstand, grensende til regulært opprør, fra befolkningene som får oppleve følgende av ti prosent fall i bruttonasjonalproduktet, vanvittige renter og inflasjon. Det er ikke åpenbart at en styrt prosess lar seg gjennomføre.

Krisa i Japan og Russland

De japanske bankene var en stund overlegent de største i verden målt i forvaltningskapital. Men egenkapitalen var svært lav i forhold til forvaltningskapitalen. Da eiendomsmarkedet i Tokyo falt sammen rundt 1990, blei bankene sittende med en mengde råtne lån og potensielle tap. Dette har de aldri klart å kvitte seg med. Den langvarige svake utviklinga på børsen bidro til å svekke bankene. Noen finansinstitusjoner har gått overende. En stor mengde andre vil gå overende hvis Tokyobørsen faller til et lavt nok nivå på det tidspunktet hvor bankene skal avlegge årsmelding. I den situasjonen har det japanske borgerskapet mobilisert den høye etiske standard og solidaritet som LO-økonom Stein Reegård framhevet som påkrevet i den nåværende situasjonen (i et intervju i Aftenposten). De har mobilisert alle reserver for å kjøpe aksjer fra dem som må selge, og slik holde Nikkei-indeksen over 15 000-nivået. I de siste dagene virker det som de har måttet gi tapt, men de kan framleis komme igjen.

Hvis storbankene i Japan faller, og alle de skjulte tapene kommer på bordet, vil det kunne ha store ringvirkninger på finansmarkedene i resten av verden. De store finansinstitusjonene i vesten har allerede måttet rapportere relativt betydelige tap på krisa i Russland. Sammenfallet av alle disse problemene kan bli mer enn det er mulig å styre unna, så kanskje står en gammeldags «handelskrise» for døra – et 1929.

Norge

I denne situasjonen har børsene verden over falt kraftig i august og september – med 15-25% i de fleste tilfellene – og med langt mer i Russland og noen land i Latin-Amerika. Det dukker nå opp storinvestorer også i Norge som har tapt alt, og store konserner som Kværner har tapt så mye på krisa i Asia og andre steder at de neppe kan betale gjelda si.

Den særnorske «krisa» skyldes naturligvis ikke lønnsoppgjøret, kontantstøtta og krangelen mellom politikerne om hvordan det skal skjæres ned, slik massemedia skulle få oss til å tru i den ukes tid. Den skyldes snarere en politikk som partiene har stått sammen om, og som den forrige regjeringa gjennomførte. Først økes oljeutvinningstakta drastisk – muligens på oppdrag fra USA for å holde oljeprisen nede mens Irak blir boykottet? Som en følge av ikke minst denne norske politikken, faller oljeprisen når etterspørselen i Asia dabber av. Hvis russerne må selge olje for enhver pris for å klare sine forpliktelser, vil den forbli på et lavt nivå en stund. Dette var årsaka til at folk blei mistenksomme til den norske krona og flyttet pengene sine over i andre valutaer. Norges Bank svarte med renteøkninger for å lokke pengene tilbake. Det hadde den ikke behøvd å gjøre hvis ikke politikerne hadde bestemt at den norske krona skulle være knyttet til ECU-en. Det valget var lite heldig, for alltid når oljeprisen er lav, vil det være et godt tegn for EU-økonomien, men et dårlig tegn for Norge. Dermed oppstår den spenningen mellom utviklinga i Norge og EU som gjør at spekulantene kan begynne å spekulere i at valutapolitikken må legges om.

Nå viser det seg imidlertid at de som har solgt norske kroner, ikke er utenlandske spekulanter, men norske bedrifter, og ikke minst den norske stat! Staten må jo veksle kroner til utenlandsk valuta for å plassere oljefondet i utlandet, slik det er bestemt. Men ikke bare det: Stortinget vedtok også i fjor at oljefondet skulle plassere en god del av midlene sine i aksjer, mot tidligere bare obligasjoner. Da dette blei iverksatt i år, var aksjekursene på topp. Titalls milliarder av oljefondet har allerede forsvunnet gjennom kursraset i august. Alt dette skyldes den usedvanlig idiotiske politikken til de som nå vil tilbake til makta for å innføre fast styring og vise handlekraft gjennom nedskjæringer.

Naturligvis er det ingen krise i Norge nå. Vi må slåss for at det ikke er folk flest som skal bære byrdene av den valuta- og renteuroen som har vært gjennom dyre studielån, boliglån og offentlige nedskjæringer. Men en krise i verdenskapitalismen vil like sjølsagt også trekke med seg Norge. Hvordan det skal møtes, har folk ikke begynt å diskutere enda.

Profittraten

Når valutakrisene, børsrasene og renteuroen denne gangen ser ut til å ha langt større realøkonomiske konsekvenser enn tilsvarende hendelser de siste 10-12 åra, så skyldes det at det er noe galt med lønnsomheten. Profitten smører systemet. Faller den, skal det bare noen tilfeldige hendelser til for at det meste synes å rakne, og «forretningsklimaet» endrer seg brått. Når børsnedgangen nå fører til at bankenes kunder ikke kan betjene sine lån, og når tap på finansposter etc. fører til at årsresultatene til selskapene viser store underskudd, eller det plutselig blir umulig å oppnå videre kreditt på rimelige vilkår, så ville det allikevel ikke fått større konsekvenser for økonomien som helhet dersom profittraten i gjennomsnitt var høy. Litt oppkjøp og omstrukturering, og litt styrt nedlegging kanskje, men ikke noe som berører systemet som sådan. Det er verre når ingen vil kjøpe opp store konserner som det går utfor med, fordi ingen veit hvordan de skal få verdier ut av dem. Det sies å være tilfelle med Kværner nå.

I slutten av en oppgangskonjunktur faller profittraten, fordi nye produksjonsmetoder har økt den organiske sammensetninga til kapitalen, samtidig som alle som har makt til å sikre seg feite andeler av merverdien til eget uproduktive konsum, gjør det. Profittratefallet gjør først og fremst hele systemet mer ustabilt. Tidligere lot det seg ikke rokke av børsras på 20% på en dag, som på New York-børsen i 1987, men nå ser det bare ut til at det ene drar det andre med seg. Vi er inne i en sjølforsterkende prosess.

Det hjelper lite at tyskerne og amerikanerne sier at her hos oss er økonomien grunnleggende sunn og sterk. Det hjelper heller ikke at Hongkong er istand til å holde børsen oppe gjennom å sette inn folketrygdfondet og private pensjonsfond til aksjekjøp, og eventuelt spe på med kinesiske midler. Dersom en dyp krise er under utvikling i Japan og resten av Asia, så vil den krisa skape helt nye verdiforhold og utbyttingsforhold, og det får før eller siden konsekvenser for produksjonen i resten av verden – i hvert fall så lenge verdenskapitalismen ikke faller fra hverandre igjen i regioner, omtrent som i 30-åra. De konsekvensene vil arbeidsfolk i Europa og USA få merke i form av helt nye normer for lønns- og arbeidsforholdene, helt nye former for automatisering i produksjonen, og i form av arbeidsledighet og industrinedlegging. Det som trengs dersom disse perspektivene slår til, er kanskje framfor alt internasjonal arbeidersolidaritet og gjensidig hjelp til å styrke fagorganisering, faglig kamp og faglige rettigheter.

Merverdien skapes av arbeiderne i produksjonen. All slags profitt, enten den tar forma av gevinster på aksjemarkedet, renteinntekter, grunnrente fra kontroll med knappe produksjonsfaktorer, eller hva det nå skal være, er avledede former for merverdien som blir skapt i produksjonen. Disse formene for profitt lever ikke og utvikler seg ikke i isolasjon fra verdiforholdene og utbyttingsforholdene i produksjonen, slik de blir beskrevet i første bok av Kapitalen. I dag er disse grunnleggende forholdene bestemt gjennom at vareverdiene er internasjonale og arbeidskraftas verdi er nasjonal. Hvilke motsigelser det vil gi opphav til og hvilken framtid dette systemet har, har vi ennå ikke analysert. Men det er klart at alle overflatiske reformforslag, enten det er nye etiske standarder, nye former for internasjonal kontroll eller nye former for nasjonal styring, risikerer å bli knust til pinneved når disse motsigelsene utvikler seg. Det vil si: verdenskapitalismen vil utvikle seg til den møter sin banemann, en enhetlig internasjonal arbeiderbevegelse.

Etterord

Nå er det alt sjuende september. Det ene ordet tok det andre mens jeg skreiv dette. Jeg vil bare få presisere: Jeg har ikke blitt trotskist. Jeg har ikke mista trua på at det nytter å tilkjempe seg rettigheter og goder innafor nasjonale rammer, eller at det går an for nasjonalstater å stå mot imperialismen. Jeg har bare pekt på at det nå vil måtte skje under nye vilkår som vi ennå ikke har analysert, og at den krisa som nå utvikler seg, kan komme til å være den første prøva på om vi klarer det.