av Øyvind Sagedal

På 80-tallet opplevde vi i Norge, med få unntak, en ganske massiv svartmaling og fordømmelse av den islamske revolusjonen i Iran. Dette gjaldt for politiske miljøer såvel som for kirkelige. De politiske og kirkelige miljøene fant en felles fiende i de iranske massene som slåss mot den vestlige imperialismen i Allahs navn. Muslimske fundamentalister ble et skjellsord i vest. De var jo militante. Og de krevde sin rett.

Fra våren 1986 til høsten 1990 oppholdt jeg meg store deler av tiden i Libanon som solidaritetsarbeider for Norwegian Aid Committee (Norwac)/Palkom. Dette var en meget lærerik tid, først og fremst politisk, men også i teologisk forstand. Her var allting klart, som min libanesiske venn Michel formulerte det. Og i en viss forstand var det rett, også sett med en utenforståendes øyne. Mange forhold ble klare, samtidig som situasjonen var kaotisk og komplisert.

Den politiske situasjonen i dette lille landområdet (ca. 20 mil langt og 5 mil bredt) ble bestemt av mange motstridende interesser: Rivaliserende klaner med ulik religiøs tilknytning (det fantes 17 offisielt anerkjente konfesjoner, muslimske og kristne), mange med egen milits. Regionale makter, først og fremst Israel og Syria, med sine soldater og sine libanesiske allierte. Dernest Iran gjennom Hezbollah, og Irak gjennom libanesiske tilhengere av deres gren av Baathpartiet (den rivaliserende grenen av dette partiet sitter med makten i Damaskus). Som mandatmakt fra det Ottomanske rikets sammenbrudd etter 1. verdenskrig og fram til Libanons selvstendighet i 1943 hadde Frankrike sine historiske interesser i landet, først og fremst i allianse med maronittene, den største kristne grupperingen. Den maronittiske kirken, med utspring i den syrisk-ortodokse tradisjonen, hadde utviklet en selvstendig kirkelig organisering med en særegen liturgi. Den vestlige orienteringen for denne gruppen kommer kirkelig sett til uttrykk gjennom at deler av presteskapet sluttet seg til den romersk-katolske kirken 1180, og senere inngikk de to kirkesamfunnene en formell union. Russland har historisk sett hatt alliansepartnere blant de ortodokse kristne, mens engelskmennene satset på druserne, en særegen muslimsk sekt som historisk sett bare finnes i fjellområdene i Libanon, Syria og Palestina. I Libanonfjellet bodde druserne i den sørlige delen, mens maronittene holdt til i nord. Her nøt de under det ottomanske styret en viss grad av selvstendighet, og siden druserne var den sterkeste grupperingen, utnevnte ottomanene en drusisk emir, en skatteoppkrever med utstrakt myndighet. Embetet gikk i arv i en bestemt familie, men da maronittene på et tidspunkt hadde overtatt hegemoniet, konverterte vedkommende emir og ble maronitt!

I etterkrigstiden og fram til jernteppets fall, var Midt-Østen, og dermed Libanon, arena for den imperialistiske rivaliseringen mellom de to supermaktene. I dag liker som kjent den vestlige supermakt å demonstrere sin fortsatte potens, også i Midt-Østen, i ansiktet på en sjuk og sjanglende russisk bjørn. Og midt oppe ialt dette finner vi FN med sin fredsbevarende styrke, en styrke som kanskje ikke er helt klar over hvilke interesser den tjener.

Libanon ligger trengt inne mellom Israel og Syria, og landets politiske situasjon blir i stor grad bestemt av styrkeforholdet mellom de to. Samtidig er det slik at det som skjer på det politiske plan i regionen, øyeblikkelig blir reflektert i dette lille landet. Et interessant eksempel er det som skjedde da det var inngått våpenhvile i Gulfkrigen mellom Iran og Irak. Da begynte nemlig Saddam Hussein øyeblikkelig å bygge en allianse med kristne grupperinger i Libanon. Poenget med denne alliansen var først og fremst å utfordre Syria og Iran. Som kjent var de siste allierte i Gulfkrigen, og i Libanon stod (står) Syria med 30.000 mann, mens Iran var en sterk støttespiller for Hezbollah. Frontlinjen fra Gulfkrigen ble altså flyttet til Libanon så fort våpenhvilen var et faktum.

I Libanon var altså religion og politikk vevd sammen i et uoversiktlig mønster. Samtidig ble det tydelig at de grunnleggende problemene egentlig ikke var religiøse. Landet var nærmest et klansamfunn med motstridende økonomiske og politiske interesser, og dette landet ble klemt mellom regionale stormaktsinteresser og stormaktenes politiske spill.

Det politiske spillet i Libanon, og forholdet mellom religion og politikk, ble mye tydeligere ved selvsyn, selv om mye forsåvidt kunne være kjent. Mer overraskende var det kanskje å oppleve den islamske revolusjonen i Iran med utkikkspunkt i Libanon i forhold til det perspektivet man fikk i Norge. Her var skjellsordene og fordømmelsen temmelig massiv. Men folk i Libanon så på revolusjonen i Iran som folkelig og progressiv. Den representerte et håp for hele regionen. Og den stod sterkt i manges bevissthet, for islam var en viktig del av deres egen tradisjon, mens marxismen for eksempel ble sett på som noe vestlig. I kamp mot shaens flørting med vestlige verdier og vestens imperialistiske interesser ble det viktig for presteskap og folk å sette fram deres egen alternative samfunnsmodell bygd på islam.

Det ble mange samtaler med min venn Michel om marxisme og islam. Selv var han kristen libaneser og hadde vært aktiv i PLO, inspirert av den revolusjonære Mao. Men nå var det islams tid i Midt-Østen, det militante «fundamentalistiske» islam. Anført av ayatollah Khomeini. I Libanon kom dette til uttrykk gjennom Hezbollahs sosiale arbeid og motstandskampen mot den israelske okkupasjonen. Her var det «Guds parti», de «fundamentalistiske» shianene som stod for en progressiv linje. Men underlig var det å lese Khomeinis «Islam and revolution». Det umiddelbare inntrykket var slående og klart: Måten Khomeini argumenterte på, liknet til forveksling den argumentasjonsmåten som jeg kjente fra pietistiske miljøer i Den norske kirke. Med den forskjell at på sør- og vestlandet argumenterer man innenfor en kristen tradisjon, mens Khomeini naturligvis argumenterer ut fra Koranen og en islamske tenkning.

Som prest i Øyer i Gudbrandsdalen har jeg i flere runder vært involvert i arbeid med kirkeasyl. Det har til tider gitt sterke opplevelser. Noe av det sterkeste var å oppleve at indremisjonsforeningen åpnet misjonshuset for kirkeasyl. Disse konservative kristne, som kanskje ikke føler seg helt fremmede overfor en «fundamentalistisk» tankegang, åpnet sitt hellige hus for å gi beskyttelse til to muslimske familer fra Kosovo. Ingen forsøk på misjonering. Bare åpne armer og vennskap. En erfaring som berørte meg sterkt. Og med interessante perspektiv: Hvilken Gud kom til syne gjennom disse konservative kristnes åpne armer overfor de muslimske flyktningene? Var det den samme Gud i hvis navn de «fundamentalistiske» kristne fordømte den «fundamentalistiske» revolusjonen i Iran?

Hvilken Gud er det vi tilber? Eller nærmere bestemt: Hvordan forholder Gudstroen seg til den politiske virkelighet? Et prinsippielt entydig svar blir det vanskelig å gi. Det burde disse eksemplene vise. Bare en konkret analyse av den historiske virkelighet kan gi oss svar. Og det foretas analyser, ikke minst av motstandskampen i den islamske del av den 3. verden. Men i denne sammenheng kommer vi heller ikke utenom den palestinske utfordringen. I de okkuperte områdene drives det i noen sentra en systematisk dialog mellom muslimer og kristne. Noen steder er også jøder trukket inn i en trialog. Men fra noen av de palestinske frigjøringsteologene lyder det utfordrende spørsmålet: Er det den samme Gud vi tilber som den fundamentalistiske kristne fra vest hyller når de støtter sionistene i deres kamp for å knuse vår nasjonale identitet?

Så hvilken Gud tilber vi?

av Tron Øgrim

Tron Øgrim ga i høst ut boka, en hilsen til en generasjon av KVIKKSØLV. Den har vakt debatt på møter, og omtalt i Klassekampen og omtalt av Marte Ryste i forrige nummer av Røde Fane. Taran Sæther har i dette bladets leder en visitt innom den samme boka.

Det tar på å late som om du er klok. For tida blir det to foredrag om Internett i uka … hvis det ikke blir tre. Eller flere –

De GREIESTE foredraga er de med ørten bisnissfolk i en sal, inn og snakk, ut igjen. Bare med litt spørsmål først – men tidsskjemaet er så tett at det blir sjelden mer enn tre. Og minst to av dem er som regel høflige, enkle – og jeg har hørt dem før.

1) DE VERSTE SPØRRERA

De VANSKELIGSTE er rundt et bord med (fx) 15 ungdommer, mest jenter.

– Bare avbryt, når dere vil, sier jeg da. Og det gjør de. Etter tre minutter, akkurat mens jeg forsøker å forklare forskjellen på telefoni nå og for 40 år sida, er det fx ei som spør:

– Men du, hva vil dette få å si for eldre folk på landet?

Dermed må jeg stille om det ganske lure, men litt langsomme og absolutt halvgamle hue mitt 180 grader, og rote gjennom hukommelsesloftet for å se om jeg alt på forhånd har tenkt no om gamle folk på landet – og det har jeg heldigvis, bl.a. fordi jeg for no’n år sida diskuterte dette med en klok fyr i pensjonistforbundet … og etterpå må jeg finne igjen tråden og snakke videre om ny telefoni og uendelige mengder gratis lagerplass og helt nye og vanvittige måter å jobbe på og åssen samfunnet nokså lynraskt vil bli snudd opp ned og – til NESTE spørsmål kommer.

Ja, disse møtene er de vanskeligste – for jeg kan’ke alltid svare på spørsmåla … Og de nyttigste for meg! FORDI jeg ikke alltid kan svare på spørsmåla! Og ofte aller minst, de som kommer fra unge jenter! For de tenker aller mest forskjellig fra oss NORMALE mennesker, som samfunnet er laga for (= hvite menn i 40-åra!)

2) DET VANSKELIGSTE SPØRSMÅLET

Jeg snakker om data og samfunnet.

Om alt fra åssen bransjer vil fordandre seg og bedrifter og jobber vil endre seg og hvem som vil bli rike og hvem som vil gå konk (og på hva) og åssen markedet vil endre seg til om åssen forholdet mellom land vil forandre seg, og åssen storbyene og landsbygda vil skifte ansikt, og hva som vil skje med fagarbeidere og rike kapitalister og mellomledere og forfattere og –

Om alt dette snakker jeg med den største skråsikkerhet, som en erfaren svindler, med den sikkerheta du bare kan ha når du IKKE har noen akademisk kompetanse på området, og området dessuten (nesten) ikke fins i Norge (i hvert fall ikke som jeg snakker om det) sånn at du altså ikke behøver å være redd for at dem som skal godkjenne hue-sert’fikatet ditt kan komme og avskilte deg og gi deg 30 dager.

Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt). Helt i tråd med de beste tradisjoner i norsk debatt. (Bare se på Jagland eller Solheim når de snakker om data! Eller Bondevik, når han kritiserer teater og litteratur!) Vi har akkurat hatt en skoleminister, som demonstrativt ikke hadde greie på det han styrte, som PÅ DET GRUNNLAGET er forfremma til helseminister! Osv. Ut fra en sånn tankegang, burde jeg nå straks gjøres til sjef for Norsk IBM!

Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.)

Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg. (Det er forholdsvis logisk at informasjonsbehandlera vil stige til topps i overklassen (bare se på Bill Gates) og at samlebåndsarbeidera vil få det vondt i underklassen (studer Detroit!) – at mange tradisjonelle storbyer vil dø, osv.) Hvis du veit en del om samfunnet og om teknologihistorie, og fram for alt er villig til å lære, så kan du skjønne sånt. Poenget er altså at sjøl om jeg ikke har GREIE på sakene, så veit jeg hva jeg snakker om. Og kan svare (nokså) skråsikkert på «vanskelige» spørsmål. Jah!

Da er det temmelig pinlig, å komme på møtene der det sitter (fx) 20 unge jenter rundt bordet, og midt i min ganske glupe framstilling av hva som vil skje, spør ei:

– Men hva vil Internett bety for kvinnens stilling i samfunnet i framtida?

– Hm! sa jeg da. For jeg visste ikke.

3) HVORFOR LEKER PETTER…

Når det gjelder situasjonen nå, veit vi at data er guttas leketøy. Datayrker er mannsdominerte yrker. Det gjelder datakasser allment (men mindre enn for 10 år sida – bl.a. fordi alle SEKRETÆRENE nå for lengst har fått PC) og internett spesielt.

Utviklinga er så rask at bildet skifter fra måned til måned. Men noen tall jeg har sett, tyda på at IN-brukera i USA var ca. 90% maskuline, i Norge kanskje 70%. TENDENSEN stemmer i hvert fall sikkert. Hvorfor? Hva kommer det av at fx Internett domineres av Petter, og ikke Petra Smart?

En grunn er at Internett ennå ER mest leiketøy. (Da datakasser var veldig dyre og mest leiketøy, var de aller mest for gutta. Da de blei billigere og trengte ned til de underordna og underbetalte delene av arbeidsmarkedet, blei de mer likestilte.) Og DYRT leiketøy. Foreldre kjøper DYRERE og mer TEKNISK leiketøy til Petter enn til Petra. Undersøkelser viser at det fortsatt er sånn. Petter får til jul, altså! Petra får…kanskje (ikke).

En annen grunn er at Internett ennå er veldig TEKNISK leketøy. Data har vært ingeniør-guttas sandkasse. Heltene har vært HÆKKERA (jeg skriver sånn i samsvar med de strålende prinsippene i den siste rettskrivningsreforma). Men hvem var de? Små tekno-friker som fryda seg over å finne ut åssen fx telefonnettet funka TEKNISK. (Altså duppedittene INNI telefonen, istedenfor, som normale tenåringer, å være mest opptatt av HVEM de kan SNAKKE med.) Absolutt mest gutter!

La oss ikke rakke ned på disse gutta. Sånne gutter (dvs flertall gutter) kokte opp de første hjemmebrygga PC-ene bak ryggen på IBM, de var pionerer når’e gjalt å sørfe rundt i hele verden lenge før storselskapene syntes at det skulle være lov, og de mekka opp World Wide Web for Internett helt i strid med ønskene til fjernsyns- og telefonselskapene, som helst ville at forbrukere skulle ha et nett inn i heimen som var klumpete, blodig dyrt og veldig dumt og begrensa, noe ala tekst-tv-systemet til TV2.

Alt dette er flott. Men det er PREGA av at gutta var tekno-interesserte heller enn menneske-interesserte. Det aller mest spennende var forholdet til maskiner og programvare. Og det er en av grunnene til at datateknologi fortsatt i hovedsak er så håplaust upedagogisk…mange av gutta i ingeniørmiljøer skjønner nemlig ikke så veldig mye av åssen MENNESKER funker.

4) …MEN IKKE PETRA SMART?

Det er åsså en kjent sak at de to sosiale kjønna har ulikt forhold til teknologi. Kikk på Tommy & Tiger’n! Helt i samsvar med virkelige erfaringer fra virkelige skoler reagerer Tommy og hans (ofte mishandla) venninne(?) ganske forskjellig på fx ATOMBOMBA. I sånne diskusjoner er små gutter ofte mest opptatt av ÅSSEN DEN HVIRKER, små jenter av HVEM DEN VIRKER PÅ.

Om vi ser på telefonen en gang til, nå. Alle som har hatt tenåringer i huset, veit at jenter er absolutt ikke no MINDRE interessert i telefonen enn gutter! De bare bruker’n på en annen måte enn gutta som skrur. Internett har, til nå, handla veldig mye om å PLUNDRE med teknikken for å FÅ DET TIL. Hvem syns sånt er morsomt? (Noen av) gutta. Noen tidlige undersøkelser i USA ga et bilde av den typiske IN-brukeren som en 18-årig gutt som aldri har pult. La oss ikke krangle om HVOR typisk han var (eller er). Igjen er det viktigste at det sikkert er no riktig i TENDENSEN. Mer spennende var diskusjonen av HVORFOR han ikke hadde … Der fantes det to hypoteser:

1) Han bruker så mye tid på IN at han ikke har tid.

2) Han har så mye tid til å bruke på IN fordi han ikke …

Så vidt jeg forstår, blei svaret 2. Profilen på denne typiske, ekstreme brukeren var en ung fyr som ofte hadde trøbbel i samvær med andre (uforutsigelige, kompliserte) mennesker. Og klarte seg/likte seg mye bedre i et sosialt forhold til maskiner, som han kunne mestre gjennom å pugge og analysere koder, og som alltid reagerte på samme måte. (Eventuelt med mennesker som var LANGT VEKK, innafor den snevre, kalde og ritualiserte ramma som kommunikasjon med enkel tekst ga.)

Kort sagt, altså: Unge nerder som syntes databokser (modemer, telefonsystemer, BBS-er, Internett osv) var mye GREIERE enn disse aller mest uforutsigelige av alle vesener: Jenter –

Disse gutta var mest opptatt av teknologi som teknologi, og av dataverdenen som et sted der (kompliserte) mennesker IKKE var. De var usosiale dyr! DET TRAKK DEM TIL NETTET.

Jenter (flest) derimot, er mindre opptatt av teknologi i seg sjøl og mer opptatt av hva de kan bruke den til. Og absolutt mer av mennesker enn av bokser. Sykkel? Mindre åssen sykkelgiret fungerer, enn av å dra på sykkeltur med venner, og se interessante steder – Før dere skriver rasende leserbrev, nå: Jeg sier ikke at ALLE jenter (og gutter) er sånn. Bare et flertall. Jeg sier heller ikke at det er RIKTIG (eller gærent) at kjønna er sånn. Jeg bare slår fast, at sånn er det. I vår kultur, for øyeblikket.

Men da er det heller ikke no rart, at Petra Smart ikke tente på det kalde, teknologisk orienterte, ikke-menneske-orienterte, usosiale Internett. Det er ikke laga av/for henne. Det interesserer henne ikke. I hvert fall ikke sånn som det VAR.

6. MASKINER OG KVINNEFRIGJØRING?

Kan vi si noe om åssen teknologi har påvirka kvinners plass i samfunnet – før i tida? Ungdommen, som er ung (og i visse sammenhenger, dum og uvitende!) veit alt for lite om historia. Så ungdom: Følg med!

For knapt 200 år sida hadde norske menn hånd- og halsrett over kvinner, barn og tjenestefolk. Det betyr, kort sagt, at gubben hadde lov til å slå dem. Vi kan si at konebanking var ikke bare LOV (i motsetning til nå), det var PÅBUDT. Denne underordna rolla for kvinner støtta seg sosialt, kan vi si, på to hovedstolper: Kvinner flest, i byene, var sperra ute fra det vanlige arbeidsmarkedet utafor husholdningene. Og de var sperra ute fra kunnskap. Økonomisk avhengige av menn: Ektemannen, eller hvis du var ugift, av far, en bror, eller en du var i tjeneste hos. De fleste jobber var ikke åpne for kvinner. Juridisk usjølstendige: Det er derfor Nora i Et Dukkehjem ikke kan undertekne lånepapiret sjøl, men må forfalske underskriften til sin far. (Bestemora mi, som HADDE sjølstendig jobb og var Skiens høyest betalte dame en gang på 1890-tallet, hadde ikke lov til å betale skatt! Som kvinne var hun nemlig ikke myndig.) Juridisk sperra ute: Fra politikk, utdanning (hadde ikke LOV til å gå på universitet, fx) fra mange yrker osv. Ny teknologi førte til arbeidsmarkedet TRENGTE damer. (Det var ikke nok sånne folk med tissen den riktige veien…) Det oppsto åsså jobber der du ikke først og fremst trengte steinhoggermuskler, men det var desto viktigere at du var bl.a nøyaktig og pålitelig, som f.eks. telefonistinne. (De første svitsjera i det primitiver Kyberrommet var damer!)

7. KONTROLL OG KVINNEFRIGJØRING?

Kvinnebevegelsen førte åsså til at kvinner sloss seg inn i politikken, på skolene osv. Et av de aller siste eksemplene på et sånt område var Holmenkollstafetten, som var FORBUDT FOR JENTER for bare 30 år sida! Tidlige Kvinnefrontere og andre feminister sprengte dette forbudet ved å melde seg på under falske mannsnavn, løpe med påklistra bart osv. – og bli slept ut av løpet av politiet –

Unge jenter, som er vokst opp med Grete Waiz og Ingrid Kristiansen, trur ofte at jeg juger når jeg forteller at sånt faktisk skjedde, i Norge, for mindre enn 25 år sida. (Men i Sovjet var kvinnefotball forbudt, helt til på 980-tallet. En gammal mann som het Bresnjev hadde uttalt at det førte til usunn opphisselse…)

Hvorfor fant kvinner seg for 50 og 100 og 200 år sida i å tjene menn, tilmed la seg banke av menn, i mye større grad enn nå? Enkelt uttrykt: Fordi de hadde ikke noe sted å gå. «Gå fra gubben og sult.» Mannen tjente penga. Jeg kjenner arbeiderfamilier der det, i Norge før krigen, var som i Pelle Erobreren av Nexø: Ved middagsbordet spiste Far først, mens kona og ungene så på. Etterpå fikk de det som var igjen. Det var ikke fordi Far var en drittsekk, men fordi han måtte være mett for å klare jobben. Alle var avhengige av det! Mor syntes åsså det var rimelig.

Sjølstendige jobber – altså egen økonomi – og rett til kunnskap – altså egen utdanning – skapte GRUNNLAGET for den kvinnerolla som fins i Norge på 1990-tallet. Altså: Kontroll over Kvinner blei uthula av: Maskiner – nytt arbeidsmarked – kvinnejobber – kvinnekunnskap!

9. DANNELSE, DATA – OG DAMER?

Hva vil arbeidsmarkedet være ute etter, da?

Nett-teknologi blir ofte kalt IT, som igjen står for informasjonsteknologi – eller kanskje intelligensteknologi. (Til tross for den ekstreme dummheta som kan skinne gjennom både i brukergrensesnitt og bruk. Men glem det.) Både datateknoliogien allment og Nettet spesielt er foreløpig i sin barndom, der mennesker må brukes til å rette opp idiotiske småfeil, gjøre enkle rutineoppgaver osv. Men ettersom Nettet vokser. Investeringene vokser. Erfaringene vokser. Kommer Nettet til å gro ut av disse barnesykdommene etter tur. (Og starte på voksensjukdommene? Glem det.)

De jobbene som vil bli igjen, vil handle mindre om rutine, og mer om å bruke menneskelig intelligens på Nettet. Om kunnskap og intelligent bruk av den. Og det henger igjen sammen med utdanning. (Ofte, i hvert fall!) Her er ei interessant utvikling i gang. For det ser ut til at jentene holder på å ta igjen og gå forbi gutta i høyere utdanning, over hele den vestlige verden.

Det har lenge vært kjent at små jenter er bedre enn gutter, stort sett, når de starter på folkeskolen. Noen forskere har hevda at det hadde biologiske grunner, at jentene er skolemodne før, biologisk sett, og det har tilmed dukka opp forslag om at de bør begynne ett år før. Det har åsså vært vanlig å tru at gutta tar igjen dette seinere – når jentene kommer i puberteten, kanskje? Men nå ser det ikke ut til at det stemmer. I engelske videregående skoler, fx. Der blei det for ikke så lenge sida avslørt en skandale med ulovlig anti-diskriminiering av jenter…Skoler som var opptatt av prestisjen sin, slapp gutter med DÅRLIGERE karakterer inn først, for å ikke få JENTEFLERTALL. Fordi jentene i gjennomsnitt ligger over.

I Norge har jentene tatt over i viktige fag på universitetsnivå. Tendensen er at gutta dominerer på høyeste utdanningsnivå og jentene på begynnernivå – og at jentedominansen eter seg oppover, år for år. De blir flertallet. De blir best. Noen som har lyst til å gjette på hva det vil bety for damenes stilling i neste århundres Netta DataVerden?

10. HVEM TAR SJEFSJOBBENE?

Sist jeg spurte en gjeng unge jenter om det, kom de med to innvendinger:

– Menn dominerer sjefsskiktet. (Og ansetter, som sjefer, sånne som ligner seg sjøl.)

– Gutta dominerer de teknisk-matematiske faga, ingenniørfaga. (Og Nettet er ingeniørenes paradis.)

Så menn kommer uansett til å dominere Nettverdenen… De feiteste delene av den, ihvertfall.

Mine svar:

– Sjefene? Jeg trur dette kommer til å skje med sjefsskiktet i Norge, i de neste 25 åra:

Jentene går forbi gutta i høyere utdanning. Gutta tar de feiteste, godt betalte toppjobbene i Det Pirate Næringsliv (DPN). De høyt utdanna jentene går inn i de dårligere betalter, og mindre prestisefylte, sjefsjobbene i Stat og Kommune (S&K). Og der sitter de no’n år. Og får erfaring, og forbindelser, og blir veldig flinke!

Så, når DPN trenger toppledere med erfaring fra S&K (av grunner vi ikke behøver å gå inn på her). Og sender hodejegere ut. For å finne dem som har disse forbindelsene. Og dessuten er høyt kvalifiserte, kunnskapsrike – og ikke FOR JÆVLIG dyre. Hvem ansetter de da? Jeg gjetter at de høyt utdanna jentene, via toppjobbene i Stat og Kommune, uti neste århundre åsså vil komme til å dominere De Pirate Sjefsjobbene.

– Nettet, nå. Det er riktig at gutta dominerer ingeniørfaga. Vil det vare, eller kommer jentedominansen der åsså, om noen år? Kanskje, kanskje ikke. Men det æ’kke så viktig, fordi: I framtida kommer ikke Ingeniørene til å å dominere Nettet.

Nettet har – til nå – vært Ingeniørenes Paradis, fordi det har handla om å få det Opp Å Stå. Strekke kabel, finne riktig plugg! Få kassene til å snakke til hverandre! Osv. Men denne ingeniørkosen vil snart ta slutt. For det viktigste nå blir ikke Brytere, men Bestemor. Nettet ER oppe og står (nesten, ihvertfall). Det investorene NÅ er ute etter, er å få MENNESKER inn på Nettet. Brukere! Det er folk som IKKE er datanerder, som gir FAEN i bokser, og som må overtales, forføres til å komme inn på Nettet for å bruke penger på å snakke med hverandre, handle osv, som blir viktigst.

Og da er ikke Ingeniøren lenger konge. Han er nemlig ikke spesielt flink – med Bestemor. Hvem er det? Mennesker som er flinke med mennesker. Sosiale folk, som kan kommunisere.

For å si det brutalt: I begynnelsen av neste århundret blir ikke det viktigste på Nettet å få koplinger til å fungere, men å selge Pizza og fordele Pensjoner. Salg og Sosialarbeid! Og da blir det viktigere å ha kunnskap om humanistiske fag enn om kabler. Den Jenta som nå utdanner seg til å dominere denne kunnskapen, posisjonerer seg altså åsså til å bli Bestemors Dronning.

11. PAKISTANSK KYBERWOOD?

Når ny teknologi skaper ny økonomi og nye samfunnsforhold, blir gamle samfunnsforhold åsså ofte snudd oppned. Da dampen kom om gjorde slutt på adelsveldet, var de nye rike – handlesmenn, fabrikkeiere osv. – som regel sjøl ikke adelige. Adelen var fornøyd. Den satt på sin bak og koste seg, og gadd ikke sote seg til med å få dampmaskiner til å tøffe og gå. Sånn var det i den første teknologiske revolusjonen.

I den andre teknologiske revolusjonen, da bensinen og elektrisiteten kom, var USA blitt mulighetenes land for (hvite) fattigfolk som fant alle dører stengt i Europa. Mange blei fattige i den nye verden åsså, men flertallet blei rikere enn de hadde vært. Og noen blei styrtrike.

Et eksempel på åssen teknologien kunne skape uante muligheter, er den mest amerikanske av alle industrier: Filmen. Holywood blei dominert av jøder og østeuropeere, som skrelte av sine umulige, utenlandske navn og isteden blei syntetiske super-amerikanere: Al Jolson (Asa Yoleson) Tony Curtis (Bernhard Schwartz) Kirk Douglas (Issur Danielovjitsj Demsky) Rock Hudson (Roy Scherer) Jerry Lewis (Joseph Levitch) osv. Poenget var at filmen hadde – fra starten av – ingen prestisje. Skikkelige Amerikanske Gutter med Gode Amerikanske Navn gadd ikke gå inn der! Sånn blei Holywood, i det antisemittiske Amerika, fra starten stedet, der fattige jødegutter fikk sjangsen – og blei styrtrike.

Foran den 3. teknologiske revolusjonen fins ikke no Amerika ungdommen kan dra til. Derimot fins Kyberrommet, et land uten grenser (der det heldighvis ikke fins indianere som skal drepes eller svarte som skal selges). Kan Kyberland spille samme rolle?

Jeg trur det. Ta nå fx unge innvandrere i Norge. Folk som har gått skoler og snakker norsk, men som ikke får jobb, fordi de heter Ali eller Nasreen. Kan ikke Nettet bli deres Holywood? En av de beste vitsene om kyberrommet, som alt er så mye brukt at den er utslitt, er den om hunden, veit dere: «På Internett kan ingen se at du er en hund.» Nå er nå ikke det så sikkert. Jeg tipper at video kommer før vi har snudd oss. Du kan altså bli avhengig av å ikke bare skrive at du heter Ola Hansen, men åsså måtte vise ansiktet ditt på skjermen, før du får en jobb. Likevel, sånt kan ordnes. Flinke pakistanske gutter (eller jenter!) kan vel hække et norsk fjes? (Eller ansette en Ola på forværelset, da!) Unge mann, gå til Kyber-Vesten!

12. VERA OG VERDENSHISTORIA?

Men det var jenter vi snakka om. Det oppstår altså et arbeids- og informasjonsmarked, der det blir HELT UMULIG å dele opp folk etter kjønn. Når det gjelder jobbene. (åssen kan du VITE hvilket kjønn han? (hun? hen?) der borte i tråden, i Litauen, EGENTLIG har?) Når det gjelder informasjon. For 100 år sida kunne de sperre jentene ute fra universitetene. Men når all grunnleggende universitetskunnskap er tilgjengelig, overalt, på Nettet?

Gubbene kan, fx i Saudi-Arabia, sperre jentene inne bak slør og i egne rom. Men så lenge det fins en tentakkel av Nettet som når inn bak forhenget, så kan de, i neste hundreår, aldri sperre dem ute fra den kunnskapen de sjøl ønsker å sjekke. (Sensur på nettet? Uansett alle skrekk-meldinger nå, påstår jeg at det er en tapt kamp. Kom tilbake om 20 år, så skal vi se.)

Det blir altså umulig å sperre jentene ute, med de gamle metodene – som da purken dro dem fysisk ut av Holmenkollstafetten, først på 70-tallet. Tvert imot. Jentene er, i forkant, alt på vei til å dominere de feltene som blir viktigst for å Herske på Nettet: Utdanning. Kunnskap.

Glem skjegg, muskler osv. Sånt syns ikke på Nettet. Kunnskap syns. Jeg tipper altså, at jentene vil dominere Nettet, en gang uti det 21. århundre. Internett er jentenes verdenshistoriske framtid.

13. KJØKKEN ELLER…?

Vil det skape grunnlag for ei enda friere og mer likestilt kvinnerolle enn den vi kjenner fra 90-tallet? Kanskje. Men sånne saker oppstår erfaringsmessig ikke (bare) som en følge av økonomi og teknologi. De er åsså avhengige av hva kvinner vil sjøl. Moter – (ikke (bare) i klær, men i livsstil) kamp (av kvinner og menn, for og mot kvinner!) – politikk (bl.a. om kvinnene sjøl, i milliontall, deltar i den). Vi får se…

Men HVIS nå dette er riktig. Hvis kvinner er dømt/velsigna til å spille ei hovedrolle på Nettet i Neste tusenår. Er det ikke da en interessant MOTSIGELSE at så få av dem (dere!) ER der, i 1996? Opplagt, jo. En av grunnene er at Nettet ennå ikke ER det Nettet vil BLI. Et sted som INTERESSERER jenter. Fordi det handler Mest om Mennesker, og er EFFEKTIVT og NYTTIG som et STED FOR MENNESKER, som vil MØTES og ha det MORRO. (No som vil trekke ikke BARE jenter inn på Internett…men åsså mange flere av det riktige (viktige!) kjønn.) Hvem kan gjørra Internett til et sånt Sted for Jenter? Svaret fins i eventyret om den Lille Rde Høna, som bodde sammen med den late Katta, Grisen og Hunden. På spørmål om å plante, høste, male og bake brød, svarte alle tre «ikke JEG!» «Da får jeg gjøre det sjøl, da!» sa den Lille Røde Høna.

Jenters plass er på Nettet.

KVINNENS PLASS ER I KYBERROMMET!

av Erling Folkvord

Viss noen trur det er lite vi kan oppnå når det gjelder krav om innsyn i de hemmelege tenester, vil eg minne om at verken Lund-kommisjonen eller dei tenestelojale – men likevel interessante – historiebøkene til Bergh/Eriksen aldri hadde vorti noko av viss det ikkje var for det avsløringsarbeidet Klassekampen og ein del personar i rørsla vår har drivi, særleg på 80- og 90-talet. Særleg har det journalistiske gravearbeidet til Finn Sjue spelt ei viktig rolle.

Boka De visste alt av Bye, Jacobsen og Sjue (hausten 1993), var den direkte årsaka til at Lund-kommisjonen vart oppretta. Men dette gravearbeidet hadde det vorti lite av viss ikkje svært mange hadde gitt tips og anna hjelp. Vi bør derfor våge å stille oss høge mål på nytt.

Det er delte meiningar i borgarskapet sin leir om det innsynsforslaget RV fremma i Stortinget i mai 1996. Mange enkeltpersonar som tar borgarleg-demokratiske rettar på alvor, er samde med oss. Men det er ingen av dagens stortingsparti som går inn for reellt innsyn.

Partitoppane veit at reellt innsyn vil avsløre borgarskapet sitt maktapparat. Det vil avsløre korleis dei har brukt politistatsmetoder av mange slag.

Ein kort gjennomgang av det som har skjedd sia Lund-kommisjonen la fram rapporten sin kan vere nyttig for den komande kampen om innsynsrett.

Stortingssensur – mai 1996

«Ein rettsstat har offentleg kjende reglar om kva slags handlingar som gir politiet rett til å gripe inn mot den enkelte. Promillegrensa på 0,5 er eitt eksempel på dette. Vil regjeringa foreslå reglar som viser kva for organisasjonar, handlingar og meiningar nordmenn må halde seg unna viss dei skal sleppe å bli forfølgt av regjeringa sine hemmelege tenester?» (1) Stortingspresidenten la ned forbod mot at dette spørsmålet vart stillt til statsminister Harlem Brundtland.

Innsynsforslaget som vart fremma

RV foreslo i Stortinget ein rett til innsyn i eiga sak «for dei personane som har vori eller i dag er registrert i Overvakingspolitiet sine arkiv». I dette framlegget sa vi ifrå at «det må vere ein føresetnad at ingen får opplysningar om andre enn seg sjølv. Det betyr at ein del dokument må bli delvis sladda dersom dei inneheld opplysningar om fleire personar.» Ut over dette vil RV berre gjere to unnatak frå innsynsretten. Det eine gjeld dei sakene der det er «skjellig grunn til å mistenkje ein person for brotsverk mot statens sikkerhet og sjølstendighet (straffelovas kapitel 8) eller brotsverk mot statsforfatninga eller Kongen (straffelovas kapitel 9)». Det andre tilfellet er tilsvarande mistanke om «politisk motivert sabotasje eller vald (terrorisme)». Viss Overvakingspolitiet faktisk er på sporet av ein verkeleg spion eller ein verkeleg bombemann, da skal dei, etter RV-framlegget, få lov til å jobbe i fred på det sporet dersom dei kan overtyde ein domstol om at det er «skjellig grunn til mistanke». (2)

Dei andre partia sa nei

Stortingsfleirtalet sa i juni 1997 at «innsynsspørsmålet må løses ut fra en skjønnsom og forsvarlig avveining av hensynet til personvern og den enkeltes rettssikkerhet på den ene side, og hensynet til fellesskapets interesser og rikets sikkerhet på den annen side». Dette politiske tåkesnakket er resultat av nesten 13 månaders arbeid i Stortinget sin Kontroll- og konstitusjons(!)-komite, med komitehøyringar, korridorprat, pressedebatt og til slutt diskre avgjerder bak stengte dører. For å fjerne eventuell tvil hos dei som frykta at stortingsfleirtalet skulle opne for verkeleg innsyn, slo dei same partia fast at «et begrenset innsyn under disse forutsetninger vil være i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen«. Ettersom begge instruksane, til skilnad frå kontrollkomiteen si innstilling, er skrivne i presist juridisk språk for å sikre omfattande hemmeleghald, betyr denne formuleringa at innsynsretten ikkje skal gå lenger enn dei to instruksane.

For at ingen gjenlevande skal kunne krevje innsyn i den omfattande kommunistregistreringa som London-regjeringa var ansvarleg for frå 8. oktober 1942 til frigjeringa i 1945, sa stortingsfleirtalet at «innsyn bør begrenses til opplysninger nedtegnet innenfor tidsrommet for granskingen» (3), det vil seie frå 8. mai 1945 til 8. mai 1996.

Første steget: Lovutkast i januar

Justisminister Aud-Inger Aure har gått fram steg for steg for å lage ein innsynslov som er «i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen».

I det første lovutkastet i januar vart resultatet ein svært snirklete paragraf 1 med overskrifta rett til innsyn.. Ved rask gjennomlesing kan det sjå lovande ut: «Norsk borger eller person hjemmehørende i Norge har, hvis ikke annet følger av loven her, rett til innsyn i opplysning om vedkommende i overvåkingspolitiets arkiver og registre som er innhentet ved en ulovlig metode eller registrert eller brukt i strid med den til enhver tid gjeldende overvåkingsinstruks.»

Andre steget: Ta omsyn til viktig kritikk

Det var mange som kritiserte dette, bl.a. fordi det ikkje går an å lage eit konkret skilje i dag mellom det instruksstridige og det øvrige når Overvakingspolitiet aldri har operert med dette til dagleg.

Lovavdelinga i Justisdepartementet brukte ikkje lang tid på godta denne kritikken. Lovforfattarane hadde nemleg lagt inn ei dobbelt sikring i utkastet til lovtekst, slik at dei kan godta denne kritikken og samtidig oppnå akkurat den same nektinga av innsyn ved hjelp av ein annan paragraf. Lovavdelinga i Justisdepartementet slår fast at «vi har for vår del ikke noe i mot en slik utvidet innsynsrett, forutsatt at unntakene i paragraf 2 fortsatt vil gjelde». Ja, lovavdelinga meiner at ei slik endring «vil trolig i større grad enn den foreslåtte innsynsordning bidra til å ‘rense luften’». (4)

«Hvis ikke annet følger av loven …»

Kva betyr så den pussige, innskotne setninga «hvis ikke annet følger av loven her». Poenget er at akkurat like mange personar kan bli nekta innsyn, fordi unntaka i lovas paragraf 2 – med overskrifta, «Unntak fra innsynsretten», er så vidt formulert at dei kan brukast til kva som helst:

«Det skal ikke gis innsyn i et dokument eller en opplysning i et dokument når sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at det gjøres unntak fra innsynsretten. Innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn vil gi kjennskap til kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet, kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller forøvrig gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan forhindre gjennomføringen av overvåkingstjenestens oppgaver.»

Dette er ein gjennomtenkt lovtekst. «Sikkerhetsmessige hensyn» er eit vidare og enda meir tøyeleg begrep enn «rikets sikkerhet», og himmelvidt forskjellig frå «rikets sikkerhet i dag». Når innsyn skal nektast der «sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier» avslag, og det ikkje er meininga å ha domstolskontroll med korleis dette blir praktisert, anna enn når dei som får avslag, går til søksmål mot staten på eiga rekning og eigen risiko, da er det lagt opp til ein flytande og glidande rettstilstand. Det er ei nemnd på tre personar – oppnemnd av regjeringa – som skal seie ja eller nei til kvart innsynskrav.

Korleis staten blir styrt

Og når innsyn alltid skal nektast viss det kan skade forholdet til samarbeidende tenester, da betyr det alle kriminelle handlingar og overgrep kan haldast skjult, med dette påskotet. I ytste konsekvens er dette ei slags legalisering av «license to kill».

Dette handlar om at statsmakta i etterkrigstida har vori bygd på eit overvakings- og angivarsystem, der herskarklassen har vori heva over eikvar lov når dei har vald metodane dei bruker mot opposisjonelle. Kampen for reell innsynsrett er ein kamp for å avdekke flik for flik det diktatoriske maktapparat bakom fasaden på etterkrigstida parlamentariske demokrati. Vi veit at dette maktapparatet er der, men vi kjenner ikkje omfanget. Kampen for innsyn kjem til å gi ny kunnskap om korleis borgarskapet sin stat styrer Norge.

Fotnoter

• 1) Spørsmålet vart levert i brev frå RVs stortingsgruppe til stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl 10. mai 1996.
• 2) Heile framlegget er trykt i Stortingets Dokument nr.8:93 (1995-96). Kontrollkomiteen sine kommentarar finst i Innstilling S.nr.240 (1996-97). Stortinget debatterte forslaget 16. juni.
• 3) Alle sitata er frå side 107 i Kontrollkomiteen si innstilling om Lund-rapporten og om mappeinnsyn. Innsynsspørsmåla er i hovudsak behandla på sidene 104 til 108 i Innst.nr.240 (1996-97).
• 4) Notat frå lovavdelinga i Justisdepartementet, datert 31. mars 1998.

av Pål Steigan

Værvarslinga varslet spesielt gode værforhold for torsdag, fredag og lørdag i påskeuka. – «Det blir regn på langfredag,» sa Giovanni, «for slik er det alltid i Tolfa.»

Dagen begynte med høy himmel. Vår venn med sigaren, skulle endelig ta feil. Mens vi spiste lunsj under kastanjen, kom de første skyene drivende inn fra Middelhavet. Det ble kjølig alt før vi var ferdig med Anastasias vannbakkels. Før fem var himmelen blygrå. Og så kom regnet. Det ble kaldt og lite fyselig. Giovanni hadde invitert oss hjem til den nyoppussa leiligheten sin i Via Annibalcaro 32. I denne delen av byen er mange av husene fra slutten av renessansen. De bratte gatene er smale og brulagte. Opptoget skulle begynne åtte fra San Egidiokirken, og vi kom til å få orkesterplass. Gata var nesten helt mørk. Alle bilene var borte. Brusteinene skinte metallisk i det sparsomme lyset. Det første vi så var to romere til hest. Etter dem kom et følge av landsbyfolk, svært mange i svarte eller mørke klær. Noen bar svære kors og noen bar Kristusskulpturer. Et kor fra La Confraternita, menigheten, sang sørgesanger. Et korps spilte dyster musikk. Så kom botsgjengerne. Ti folk fra landsbyen gikk innhyllet i svarte kapper, barbeint, med små kors over ryggen. Og med lenker rundt føttene. Lange lenker slepte langs gata etter som de gikk oppover. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.» Dette var folk som hadde lovt å gå botsgang for sine synder. De viste ikke ansiktene sine. Det var flest menn, men også noen kvinner. De slepende lenkene skapte en surrealistisk og uhyggelig musikk i den trange middelaldergata. De spredte gatelysene ga brulegninga et skinn lik valset bly, som Rudolf Nilsen sier et sted. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.»

«Hedensk,» sa jeg, «den prosesjonen er det mest hedenske jeg har sett.»

Jeg gjentok det samme i baren til Enrica noen uker seinere, og snart var de fleste i baren med. Folk snakket i munnen på hverandre og fektet med armene. Enrica fikk det travelt med å bære spumante og mineralvann. Tito protesterte. Han er mannen til Enrica og lager elegante måltider, serverer førsteklasses vin og tenker grundig gjennom det meste.

«Hvordan kan du påstå at denne klassiske katolske scenen var hedensk? Dette var jo Jesu lidelse på vei til Golgata. Stort nærmere kjernen i kristendommen går det vel ikke an å komme?»

Og sjølsagt hadde min italienske venn rett. I vårt protestantiske Norden er religionsutøvelsen så skrapt til beina at vi har glemt prosesjonene, mystikken og fargene. Det er kanskje derfor vi ser så mange feriekatolikker blant de norske turistene i Italia. Mens reformasjonen i Tyskland ble båret fram av et opprør nedenfra, ble den hos oss gjennomført som en kongelig befaling, ovenfra og på tvers av folket. Den norske kirken framtrer så spennende som en protokoll fra et herredsstyremøte. I Italia møter vi på et vis katolisismen som to religioner, en offisiell, skriftlærd en for prestene og intelligentsiaen. Den er tekstorientert og tørr. Her tror man ikke mye på mirakler. På den andre sida ser vi at folk valfarter til La Madonnina, den lille Mariaskikkelsen i Civitavecchia som i følge folketroen begynte å gråte blod 2. februar 1995. Det henger bilde av henne på flere barer og restauranter i Tolfa, og det venstreorienterte kommunestyret i Civitavecchia arbeider for å skape valfartsturisme til henne. De har vært på studietur til franske Lourdes for å lære hvordan man slår mynt på et under. Folket vil ha undere, prosesjoner og farger.

Her må jeg gjøre et lite tankesprang. For meg kunne prosesjonen på Venerdi Santa like gjerne vært et balinesisk opptog på Kuningan, den hellige dagen da hinduene hedrer sine døde. Vi besøkte den lille landsbyen Padangbai på Øst-Bali for et par år siden. De fleste ryggsekkturistene drar direkte videre med ferge til Lombok og kanskje derfra til Flores og Sumbawa. Vi ble over i Padangbai noen dager og på Kuningan ble vi invitert av vertskapet til å oppleve den lokale varianten av den tradisjonelle barongdansen. Vilkåret var at vi trakk i sarong og knyttet tempelskjerf rundt livet og at vi gjorde oss nærmest usynlige. Dette var ikke en turistforestilling, men et dypt alvorlig rituale for hele landsbyen. Under den dramatiske sluttscenen, der de gode kreftene, symbolisert med barongmonsteret, er på defensiven og den onde heksa Rangda ser ut til å vinne, kaster de unge mennene seg inn i kampen for å hjelpe barongen. Noen later til å gå i transe og etterpå kaster presten innviet vann på oss alle for å verne oss mot de onde åndene. Den religiøse gløden der var av samme slag som den som drev botsgjengerne barbeint og med lenker opp Via Annibalcaro.

Tilbake igjen til langfredag. Hvor opprinnelig kristen er påskeprosesjonene egentlig? Kirkefaderen Augustin forteller om sitt møte med Roma på 300-tallet etter Kristus. Han var ennå ikke blitt kristen og kristendommen var fortsatt en forfulgt religion i Romerriket. Han opplevde påskeprosesjoner, store, praktfulle opptog. Antakelig var de til ære for Mithras, den babylonsk-romerske gudesønnen som i følge troen ble født av en jomfru i en hule 25. desember, og som døde i påsken for så å gjenoppstå. Denne myten er hundrevis av år eldre enn kristendommen.

Tito godtar mitt argument om at den gråtende madonna i Civitavecchia er nærmere hedendom enn offisiell kristendom, men han er skeptisk, for han tror at jeg er ute etter å gjøre et billig poeng på italienernes bekostning. Det er først når jeg presiserer at dette ikke er en kritikk, men en observasjon, at han nikker og er med.

Det er også noe annet jeg har lagt merke til i Italia. Det har med alle helgenskikkelsene og særlig med alle Mariaene å gjøre. Vi har en Maria bak den monumentale jernporten til det norsk-italienske studiesenteret. Den stammer fra den tida da stedet var eid av den franske nonneordenen San Giuseppe all’Apparzione. Hvis vi husker å sette inn ny lyspære når den gamle er gått, noe vi ikke alltid er flinke til, vil en skjult lampe bli tent av ei fotocelle i skumringa og lyse opp en liten madonnaskulptur inne i ei lita grotte. Morgen, middag og kveld ser vi stadig folk som gjør korsets tegn når de går forbi. Ei lita førskolejente i følge med mora får ros i det hun korser seg. «Brava,» – flink jente, sier mora. Noen gjør til og med korsets tegn når de kjører forbi i bil. Vår madonnina betyr tydeligvis en hel del for våre sambygdinger i Tolfa, derfor vil ikke en gang ateistene blant oss fjerne henne. At vi ser på henne som en dekorasjon, er vår sak.

Biskopen var på besøk i småbyen for å tale ved lacresima, konfirmasjonen. Han holder til i Civitavecchia og kommer bare på besøk oppe i fjellbyen ved spesielle anledninger. Lacresima er en slik anledning. Santo Egidiokirken var fylt til siste sitteplass og vel så det. Stemningen var forventningsfull. Ute hadde endelig våren fått overtaket og gjennom de åpne kirkedørene sørget maisola for å varme opp den kalde kirken.

«Det er ikke noe farlig for dere her i Tolfa,» åpnet biskopen, «for dere har Madonna på klippen til å passe på dere.»

Bak San Egidio reiser den mektige Tolfaklippen seg. På toppen ligger en liten kirke viet til Maria, la dolorosissima vergine, som det står over kirkedøra. Den «allersmerteligste» jomfruen står der inne og vokter på oss i den lille byen, så det ikke skal tilstøte oss mer galt enn hva hennes herre finner rimelig. Disse ordene får meg til å miste de neste par avsnittene av biskopens tale. Mannen står jo og sier at Maria er et lokalt fenomen, knyttet til et lite kapell på en klippe. Maria sitter altså ikke der oppe bak skyene et sted og passer på. Hun er til stede i form av et gudebilde på klippen, i eika, i grotten. Som en annen husgud på tunet til Dale-Gudbrand står hun der og passer på. Det er ikke noe prinsipielt som skiller ei slik gudsoppfatning fra det de kristne kaller hedendom. Maria på klippen kunne vært Astarte eller Afrodite eller Frøya på klippen.

Biskopen har unektelig blitt skolert i et helt annet og mer enhetlig syn på Gud. Også i hans kirke regnes Gud som en og udelelig, eventuelt delt i tre når det passer slik. Men biskopen veit like godt at det ikke er slik folk ute i landsbyene ser på Gud, derfor justerer han budskapet når han taler ved lacresima.

Dette nevner jeg i baren til Enrica. Tito hadde akkurat forsynt seg med en oliven, så han fikk litt tid til å tenke seg om før han svarte.

«Du har rett,» sa han, «Maria på klippen står for en gudsoppfatning som vi har hatt i dette landet lenge før kristendommen. Etruskerne kalte sine guder noe annet, men i prinsippet er det ikke noen stor forskjell.» En stund ble det vanskelig å skjelne replikkene i baren, alle ville si noe, og de gjorde det, samtidig og på fullt volum.

Giovanni Currelli, konservatoren ved bymuseet i Civitavecchia, sa noe som liknet det Tito sa. Han ga oss en glimrende forelesning om kultur, religion og arkeologiske funn i Italia.

«Ikke noe i kristendommen er originalt,» sa han. «Jesus ble ikke født i jula, det var ei feiring til ære for sola og blant annet Mithras. Englene ble ikke funnet opp av de kristne. Du finner dem i Babylon, i Egypt, i Hellas, blant etruskerne og her på en førkristen sarkofag fra romertida. Det er også mye som forener Astarte, Venus og Maria. De religiøse forestillingene er forbløffende like, navnene er forskjellige.»

Tito hadde rett. Maria på klippen er en del av en eldgammel folkereligiøsitet. Men det bekrefter den følelsen vi fikk da vi så prosesjonen på langfredag. Dette var milelangt fra kristen teologi. I disse strøkene har folk gått i religiøse prosesjoner ved påsketider i hundrevis og kanskje tusener av år før keiser Augustus bestemte at all verden skulle innskrives i manntall.

Her må jeg igjen gjøre en digresjon. I Italia finnes det flere kirker som heter noe med Maria-i-treet. I Tolfa finnes kirken Santa Maria della Sughera og i nærheten av Viterbo finnes Santa Maria della Quercia. Sughera er krokeik og Quercia er vanlig eik. Begge disse stedene finnes det en myte fra høyrenessansen om at det ble funnet et Mariabilde opp i et tre. I Tolfa sies det at prestene fant dette bildet oppe i ei korkeik og brakte det med seg til den lokale kirken. Men dagen etter var jomfruen på mirakuløst vis igjen oppe i korkeika. Dette ble tolket slik at Maria ville være der. Altså bygde man en kirke på dette stedet. Nå var tilfeldigvis eiketreet, enten det var korkeik eller annen eik, et hellig tre for gjetere, bønder og andre folk ute i skogene. På tross av kirkens iherdige innsats var disse folkene lite villige til å gi slipp på sin tro på Diana og andre av de gamle gudene. Eika var Dianas tre. Når det så plutselig opptrer et under i ett av Dianas hellige trær, begynner folk å komme dit. Kirken til ære for Maria-i-treet blir for dem et tempel til ære for Diana. For prestene spilte dette liten rolle. Folk begynte å komme i kirken og prestene kunne konsolidere sin makt over deres trosliv. Gjeterne skjønte neppe den latinske messen uansett, så vi kan kanskje forestille oss at de i generasjoner fortsatte å oppfatte kirken som et Diana-tempel. Men historisk var dette kanskje siste fase i den prosessen som hadde begynt langt tidligere med at Diana smeltet sammen med og ble en del av Maria.

I Tolfa får vi meldingen om at prinsessen av Wales har omkommet i en bilulykke. I landsbyen drukner midlertidig begivenhetene i årets største høytid, San Egidiofestivalen, med dens storslagne fyrverkeri og dens ville hesteveddeløp. Men over hele verden ga bilulykken ved Seinen støtet til en helgendyrkelse som vi knapt har sett maken til. I likhet med sin navnesøster, skoggudinnen Diana, blir Diana Spencer i løpet av noen timer til en Diana-Maria og en hel verden faller på kne for henne. Millioner av ikke-troende over hele verden sitter klistret ved tv-apparatene for å følge en kristen bisettelse. Og sjøl det britiske kongehuset, skandaleombrust, ufølsomt og arrogant som det er, klarer å overta litt av glansen fra den nye helgenfiguren. Ethvert monarki, det norske like mye som det engelske, er jo basert på den grunnleggende udemokratiske tanken om at de mannlige arvingene i en bestemt familie er velsignet av Gud til å representere staten uten valg eller mulighet for tilbakekallelse. Ironisk nok kan den utstøtte Diana i sin nye skikkelse som helgenen Diana-Maria bli den som berger den britiske kronen, om ikke Charles, så helgensønnen William. Og vi moderne mennesker som trodde at vi var så opplyste. Så er vi akkurat like irrasjonelle som de folkene vi gjerne harselerer over i andre sammenhenger, enten de er katolske bønder i Italia eller muslimske fundamentalister i Algerie.

I Bidrag til Kritikken av Hegels Rettsfilosofi skriver Marx om grunnlaget for religionen. Han sier der at «Religiøs lidelse er på samme tid et uttrykk for den virkelige lidelsen som en protest mot den virkelige lidelsen. Religionen er den undertrykte skapningens sukk, et hjerte i en hjerteløs verden, akkurat som den er en sjel under sjelløse forhold. Den er folkets opium.» Et uttrykk for lidelsen og en protest mot lidelsen – slik bør vi se Diana-Maria-dyrkelsen og de andre utslagene av spontan folkereligiøsitet i dag. Denne typen vekkelse, enten den foregår blant de fattige i Egypt eller blant nord-europeisk middelklasse er en reaksjon på materiell og eller åndelig nød. Å kritisere religionen bare for å kritisere den, blir et standpunkt milevidt fra standpunktet til Marx. Folk trenger å erstatte religionens innbilte lykke med virkelig lykke. Man avskaffer ikke religionen gjennom å kritisere folk for at de i mangel av virkelig lykke, griper til religionens illusjonsverden, man kjemper for å skape en verden som ikke krever illusjoner.

av Arne Andersen

Enkelte hevdar at filosofi er noko forferdeleg vanskeleg noko og at særleg marxistisk filosofi er grådig vanskeleg. Mange vil ha det til at dette er vanskelegare enn det er. Skal me av latskap overlata dette feltet til prestar og godt betalte ideologiprodusentar på universitet, eller skal me ta tak i dette for å endra verda slik Karl Marx gjorde då han gjennom «Kommunistenes forbund» for første gong i soga fekk konstituert arbeidarklassen med eige politisk parti.

Kva er viktigast for kommunistiske parti, og kva bør AKP følgjeleg vera?

Tre punkt:

• Eit kommunistisk parti er eit parti av ein ny type.
• Alle kommunistparti ynskjer å knusa kapitalismen og byggja kommunisme i heile verda.
• Alle kommunistparti er praktiske parti, i den tyding at me veit at praksis er teoriens mor, og einaste kriterium på sanning, og at den levande sjela i marxismen er den konkrete analysen av den konkrete stoda.

«Alle vegar leier til Rom,» heiter det. Men ikkje alle vegar leier til kommunismen. Dei fleste vegar leier rett ut i ei blautmyr, og «vegen til helvete» er brulagt med gode forsett. Slik er det fordi ikkje noko samfunn lyg så til dei gradar om seg sjølv som kapitalismen. Grunnen er sjølvsagt at heile systemet er tufta på ei framandgjort verksemd og ei verksam framandgjering. Denne framandgjeringa får samfunnet si overflate til å blenkja og skina som om samfunnet sitt innhald var laga av gull. Nærkontakt med dette skinet viser at det skriv seg frå ideologisk kråkesølv som pakkar inn eit innhald av utbytting, svindel og jævelskap. Kapitalismen er såleis ikkje berre sjølvveksande og sjølvnøgd. Han er og sjølvglinsande på eit vis som skjer i augo som motlys om hausten: Det vert fordømt vanskeleg å halda seg på vegen.

Viss AKP skal nå målet, treng me difor taktikk, strategi og prinsipp for å føra kampen. Då treng me teori av alle slag (politisk, historisk, økonomisk, filosofisk), som maktar å gripa det vesentlege i verda, og me treng ei verdsåskoding. (Som Obrestadpassasjen gjorde til lått. Sjå boks 1.) Me treng å klårleggja korleis verda er i stort, det ein på fint (filosofisk) kallar for ontologi. Me treng og klårgjering av korleis forholdet er mellom denne verda og det å vera i denne verda – altså føresetnadene for at kunnskap skal grunnast og at kunnskapen i grove trekk er påliteleg og sann (erkjenning, tenkjing, kunnskap), eller det ein på fint (filosofisk) kallar for epistemologi. Viss det eg skriv seinare har noko for seg, vil det og vera naudsynt å ta omsyn til ontologiske og epistemologiske problemstillingar i mindre format.

Dei fleste vil vel vera samde om at filosofi er noko skit som me burde kvitta oss med. Me kan gjera det på to vis: Me kan lata som om skiten ikkje finst, neglisjera han. Det gjorde det tyske kommunistpartiet i siste helvta av det førre århundredet. Fylgjene vart katastrofale: Partiet gjekk rett i dass, medan den filosofiske skiten overlevde og blømde. Eller me kan gjera det på dialektisk vis ved å gjera filosofien verkeleg, setja alle dei fine orda i han ut i livet, oppheva han ved å heva han opp på eit høgare nivå. Berre ved å verkeleggjera filosofien kan me verkeleg verta kvitt han. Det er ikkje berre ei praktisk oppgåve, men og ei teoretisk oppgåve. Vil me endra verda, lyt me og endra filosofien. For det er vel som Marx skreiv i ein leiarartikkel i Kölnische Zeitung i 1842: «Filosofien står utanfor verda – like lite som hjernen står utanfor mennesket, fordi han ikkje ligg i magen».

Filosofiske grunnlagsposisjonar i stort

Ontologi i grovt og i stort vil si å svara på enkle spørsmål:

• Det første: Finst det ei ytre objektiv verd av ting, uavhengig av menneska?
• Det andre: Kva er det primære? Materie eller ande, tanke, ide – eller for den del språk?

Dei to spørsmåla er ontologiske, korleis er verda sett saman. Det er aldri snakk om å prova eller motprova dette. Det er ei haldning – ei grunnhaldning me må ha i alt mei gjer.

Av dette fylgjer så eit epistemologisk spørsmål (fint skal det vera om halve ræva heng utafor, men det heiter no så): Er den ytre verden(er)kjennbar? Du materialist om du svarar ja på det fyrste spørsmålet og på at materien er det primære, og viss du seier: Ja denne verda kan kjennast. Den kan eg vita noko om, den kan ein forholda seg til.

Immanuel Kant ruvar i filosofisoga – han er ikkje til å kimsa av. På tross av det pleier eg å kalla han Ole Brumm mellom dei store filosofane. (Ja takk, begge deler.) Han er ein dualist. Når det gjeld naturvitskap og liknande er Kant ein heilt klår materialist. Han seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Han maktar derimot aldri å avgjera kva som er det primære – materie eller ande. I stort er Kant i resten av filosofien sin ein filosofisk idealist. Difor sluttar han at den ytre verda ikkje er kjennbar. Forløparen til Kant – David Hume hevdar at det er uinteressant og tull å stilla slike spørsmål. Difor nektar han å gje svar. Subjektiv idealisme svarar nei til at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Det primære i tilveret er ande, fyrst og framst gud, og denne verda går ikkje an å kjenna. Du kan kjenna delar av tilveret, men det blir det indre tilveret og då kun ved hjelp av gud. Den objektive idealismen sin fremste representant, Hegel, seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting, og ho er uavhengig av menneska. Men denne ytre verda er andeleg og det går an å kjenna ho. Dette er ei plassering av ontologi og epistemologi.

Lenin og empiriokritisismen. Dialektikken

Då Lenin skreiv Materialismen og empiriokritisismen i 1908, låg mellom anna desse føresetnadene til grunn:

• Naturvitskapane (i seg) vert viktige delar av produktivkreftene underlagt kapitalen. Nyvinningane innan elektromagnetismen og kjemien la grunnlaget for elektrokjemisk og elektrometallurgisk storindustri og masseproduksjon av nye kommunikasjonsmiddel (til dømes telefonen). Det eksa opp kapitalakkumulasjonen og motiverte finanskapitalen til å leggja heile forskingsprosessen inn under sine vengjer – ikkje berre den teknologiske bruken av nyvinningane.
• Samstundes opptrer grensesprengjande nye faglege oppdagingar – det universelle ved den klassiske fysikken bryt saman, grunnlaget for kvantemekanikken vert lagt.
• Borgarskapen sine filosofiske tolkingar av dette var at materie ikkje fantest, og at den filosofiske idealismen såleis måtte vera det einaste mogelege bodet på ein gyldig filosofi.
• Sidan alle teoriar er meir eller mindre ideologisk «infisert», og sidan naturvitskapane aukar si samfunnsmessige makt, vert denne ideologiske tolkinga av dei nye oppdagingane ein del av dei herskande tankane, borgarskapen sine tankar.
• Sidan samfunnet er ein einskap av motstridande klassar, måtte slike tankar siva inn i proletariatet og bolsjevikpartiet. Og filosofisk idealisme ogmekanisk materialisme var og er uforliknelege vegvisarar på den stuttaste vegen til den næraste sumpen.

Lenin kunne sjølvsagt ikkje sitja roleg å sjå på slikt noko. Han rissa opp grunnlags-posisjonane til alle dei filosofiske hovudretningane og kopla dei (i formidla form) til politisk praksis. Han viste at:

• Dei ideologiske tolkingane av nyvinningane i naturvitskapane slett ikkje kan forklara dei nye fenomena, men fører til himmelropande sjølvmotseiingar eller unngår problema.
• Det er slik fordi mekanisk materialisme og filosofisk idealisme er eit elendig ontologisk og epistemologisk grunnlag.
• Mekanisk materialis år med naudsyn over til filosofisk idealisme. (I den klassiske fysikken skjer det ved at ein skil form og innhald i materien og stiller opp lovene som substanslaust vesen som styrer resten av substansen. Lover = Gud = Ande). Ein kan difor berre forsvara materialismen ved å forsvara dialektikken.

Ser ein på » Lenin-destillatet» mitt i figuren (Boks 3), trer Kant fram som ein viktig filosof. Han er bokstaveleg og figurleg talt sentralt plassert. Ole Brumm-posisjonen hans gjer han til ei perfekt takrenne (eller snarare halfpipe i desse tider?) mellom dei filosofiske grunnlagsposisjonane. Difor vil det med naudsyn stadig dukka opp nye former for utvatna og vulgarisert kantianisme. Desse vil ha som hovudrolle å leia oss alle pent og pynteleg over til det festlege idealistiske jubelkoret slik det skjedde med det ein gong så mektige tyske kommunistpartiet. Det rotna på ei rot av nettopp utvatna og vulgarisert kantianisme og fekk alle aring; grøssa i oss: Bernstein, Kautsky, Bebel, Auer. (Sjå den svært gode innleiinga Harald Berntsen har skrive til Eduard Bernstein si bok Sosialismens forutsetninger.)

Logiske og praktiske fylgjer

Viss det ikkje finst ei ytre verd uavhengig av menneska, eller viss me ikkje kan vita noko om ei slik verd, eller viss dette i alle fall ikkje er viktig, vert Marx sin 11. Feuerbach-tese absurd. Tesen er slik: «Filosofane har berre tolka verda ulikt, det gjeld om å endra ho.»

Praktisk arbeid for å endra noko som eigentleg ikkje finst, er sjølvsagt berre tull. Eller: Sidan mekanisk materialisme grunnar seg på absolutt reduksjonisme for så å byggja opp teoriar og modellar ved hjelp av streng determinisme og kausalitet, (ifølge Hegel, Engels og Havemann den mest – ynkjelege og platte av alle filosofiske metodar – han er grunn fordi han ikkje erkjenner det grunnleggjande,) og difor koplar ut historie, utvikling, kvalitet, endring, det nye – det som skjer, det skjer med absolutt naudsyn som på ein ferdig innspela film – så vil aktivisme uansett form vera spilt møye. Slutning: Det revolusjonære subjektive elementet vert berre tull, men talehandlingar og det sjølvmedvitne og sjølvskapande isolerte subjektet vert gode greier i gild postmodernistisk glasur. Slik er det rådande ideologiske straumdraget i dag. Den danske vitskapshistorikaren Simon Køppe meiner at denne tenkjemåten set verda i parentes, er passivt åskodande og gjev seg blanke faen i alle dei enorme problema som den same verda viklar seg inn i. Han merkjer seg ein tendens til at di meir beinveges naturvitskapane vert underlagt kapitalen, di meir set dei verda i parentes.

Det er som Engels sa for 120 år sidan: Di meri naturvitskapane trur seg fri frå filosofien, di meir ligg dei under for den mest vulgære motefilosofien.

Køppe og pluralistisk materialistisk monisme – den nivådelte verda

Denne pluralistisk materialistiske monismen høyrest veldig tungt ut, men det er såre enkelt. Den materialistiske monismen ligg nær opptil det Lenin har i strekpunktet under dialektisk materialisme i skjema over. Pluralist er du om du meiner at verda er vesentleg ontologisk nivådelt – dette er noko nytt, men det ligg nær spranga i den dialektiske materialismen.

Engels nytta 13 år av livet sitt til å studera naturvitskapane – mellom anna for å komplettera den dialektiske materialismen. Ei av oppsummeringane hans er slik: Verda heng saman fordi han berre består av sprang. Køppe har laga ein teori som utdjupar denne tesen og som eg trur me kan ha nytte av. Køppe har gjeve ei vitskapshistorisk og vitskapsfilosofisk framstilling og kritikk av ulike vitskapsteoretiske posisjonar i fysikk, biologi og nevropsykologi. Han er positiv til Hegel og Engels og negativ til New Age. Han avsluttar studien med å utvida feltet for undersøkingar til alle vitskapar. Analysevariablane til Køppe er: Reduksjonisme/antireduksjonisme, determinisme/det tilfeldige og ontologi – epistemologi eller ikkje. Reduksjonismen kjenner me frå dagleglivet: Kapitalismen som reduserer mennesket til vara arbeidskraft, patriarkatet som reduserer kvinner til hore og madonna, trotskismen som reduserer alle motsetnader til motseiinga mellom proletariatet og borgarskapen osb.

Køppes slutningar

• Det er nær samanheng mellom mangel på ontologi + epistemologi, eksplisitt filosofisk idealisme og reduksjonisme. Di meir ontologilause teoriane er, di meir reduksjonistiske er dei og. Teoriane lyt difor vera eksplisitt materialistisk ontologiske og epistemologiske.
• Di meir reduksjonistiske teoriane er, di meir deterministiske er dei. (Verda går på skjener.)
• Di meir deterministiske teoriane er, di meir inkonsistente og ahistoriske vert dei. (og difor kan dei ikkje gripa verda slik ho er.)
• Metodisk reduksjonisme (det å ikkje handsama alt mellom himmel og jord samstundes) er eit naudsynt moment i all vitskap. (Marx nyttar metodisk reduksjonisme konsekvent i Kapitalen.)
• Det finst to former for skadeleg reduksjonisme (absolutt reduksjonisme):
  • – Å redusera alle fenomen til eitt nivå – ofte mikronivået. (Døme: Fundamentalpartiklar i fysikken, gen/DNA i sosiobiologien). «Alt kverv i inkje».
  • -Å redusera alle fenomen til eitt makronivå – heilskapen (holisme). Då vert den metodiske reduksjonismen umogeleg, dvs. at alle eigentlege holismeteoriar vert uvitskapelege. «Alt kverv i eitt». (Døme: Dei esoteriske «teoriane» i New Age, men og seriøse forskarar som David Bohm.)

Køppe sitt framlegg til teori – det han altså kallar ein pluralistisk materialistisk monisme – går grovt sett ut på at rett nok er det slik at alt som vesentleg er, er materie i rørsle. Og det er heilt opplagt slik at det finst ei ytre verd uavhengig av menneska. Men det har seg vidare slik at denne verda er ontologisk nivådelt i fire primærnivå (det fysiske, det biologiske, det psykiske og det samfunnsmessige – alle materielle) med ulike «lover», «reglar» og «tendensar». Kvart primærnivå er inndelt i sekundærnivå (td. basis/overbygning, økonomi/ politikk osb. på det samfunnsmessige nivået). Kvart nivå har historie og har utvikla seg frå underliggjande nivå. Mellomliggjande nivå vert styrt av «iværksettende betingelser» på nivået under og «begrænsende betingelser» på nivået over. Einskapsvitskap vil etter dette vera umogeleg, men tverrvitskap vil vera ynskjeleg.

Køppe får eit problem i teorien sin: Viss nye og overordna nivå skal avgrensa det som er mogeleg på nivået under til det som er naudsynt, korleis i all vidaste verda skjer då denne avgrensinga før det nye nivået er danna? Eg trur han får dette problemet fordi han er lunken til dialektikken.

Fylgjer for AKP

Viss no verda faktisk er ontologisk, irreduserbart nivådelt, samstundes som ho heng i hop (nivå påverkar kvarandre), bør me verta flinkare til å plassera fenomen/motseiingar på rett nivå og dessutan til å sjå at fenomena/motseiingane kan og bør handsamast på fleire nivå samstundes. Det har til dømes vore ein tendens til å berre halda seg på det politiske nivået utan å gå særleg grundig inn i det empiriske nivået og utan å analysera problem ontologisk. Eit døme kan vera ordskiftet mellom Terje Valen og Morten Falck om grunnlaget for rasisme. Ordskiftet gjekk i Røde Fane og vart stogga – så vidt eg veit fordi det ikkje hadde praktisk-politiske fylgjer. Motsetnaden mellom dei to var at Terje Valen meinte at rasar finst objektivt, ontologisk, medan Morten Falck meinte at så ikkje var tilfelle. Det kunne sjå ut til at dei som var samde med Morten Falck, hadde ein tendens til å meina at folk som var samde med Terje Valen kunne reknast som ein slags rasistar som ein ikkje kunne alliera seg med. I så fall ville den antirasistiske fronten skrumpa, medan all strategi og taktikk seier han lyt vera så brei som råd er. Ulike ontologiske vurderingar gjev seg altså i dette høvet nokså beinveges politiske utslag. Ordskiftet burde difor ikkje ha vore stogga. Me lyt såleis halda fram med å studera filosofiske grunnlagsproblem. Gjer me ikkje noko av dette, vil AKP med naudsyn verta eit politisk parti av gamal type, som ikkje ynskjer å knusa kapitalismen og som vil vera upraktisk fordi me ikkje vil vera i stand til å gjera ein konkret analyse av noko som helst – heller ikkje kjenna nokon trong til det. Men det vil me då sjølvsagt ikkje ha, kameratar! Altså lyt me studera som berre ville faen!

Litteratur

• Engels: Dialectics of Nature (Progress Publishers)
• Engels: Anti-Duhring (Foreign Languages Press Peking 1976)
• Bernstein: Sosialismens forutsetninger (Pax 1973)
• Lenin: Materialismen og empiriokritisismen (Falken Forlag 1982)
• Havemann: Dialektikk uten dogmer (Universitetsforlaget 1964)
• Vor tids filosofi. Engagement og forståelse (Politikens Forlag 1982)
• Simon Køppe: Vikelighedens Niveauer (Gyldendal 1993)
• Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv (Vestanbok Forlag 1992)
• Tidsskrift for samfunnsforskning nr 1, 1983

av Hans Isaksson

Nazisme og kommunisme bygger grunnleggende på samme ideer. Det er et kjernepunkt i den store ideologiske kampanjen mot sosialismen som for tida blir iscenesatt over hele vesten. Hvordan er det med likhetene? Hans Isaksson har lest en bok som er forbudt i Sverige og sammenlikner med klassisk marxisme.

Den borgerlige retorikken snakker atter om kommunismen og de proletære diktaturene på 1900-tallet («Folkets århundre») som om de tilhørte den samme fiendtlige familien som nazismen mot demokrati og humanisme. De mest energiske debattantene går nå ett skritt lengere: de forsøker å bevise at enhver arbeiderbevegelse som har latt seg inspirere av tanken om klassekamp innerst inne gjør seg skyldig i hets mot folkegruppe, dvs. overklassen, og derfor må brennmerkes som anti-demokratisk. Hva skal man si til dette?

Det holder ikke å påpeke det historiske faktum at nazismen og den marxistiske arbeiderbevegelsen var hverandres strategiske dødsfiender, og at Hitler i Tyskland og andre steder faktisk hentet sin støtte i hovedsak hos det samme sosiale sjikt som i dag begjærlig sluker den borgerlige retorikken. Man kan aldri hindre folk i å se likheter mellom saker og ting; det er velkjent, for alle som har lest Anti-Dühring, at piggsvinet og skurebørsten på samme måte som elektronene og solsystemet i det minste i noen sammenhenger er lik hverandre. Om disse likhetene siden bedømmes som vesentlige og får gjennomslag i opinionens vurdering av en historisk epoke – det er et spørsmål om makt og ressurser.

Mein Kampf

Å lese Mein Kampf (første delen) har den fordel at den klarlegger en del drivkrefter og motiv bak den tidlige nazismens program. Dermed kan det være til hjelp for dem som har problemer med å skille mellom nazisme og kommunisme.

Et par uker etter at den bayerske rådsrepublikken våren 1919 ble knust av militæret, ble korporal Hitler innkalt av militærledelsen til den kommisjonen som var nedsatt for å undersøke revolusjonens forløp ved hans regiment. Han ble bedt om å delta i et «kurs» i medborgerlig tenkning. Det skulle virke som ideologisk motgift mot de revolusjonære ideene som tydelig romsterte blant mannskapet.

Blant foreleserne var sivilingeniøren Gottfried Feder. Hans Manifest zur Brechung der Zinsknechtschaft («Manifest for å bryte renteslaveriet») skulle bli en viktig inspirasjonskilde for Hitlers økonomiske og sosiale tenkning de nærmeste tiåra.

I første delen av Min kamp som blei lagd under fengselsbesøket etter det mislykkede kuppet fire år seinere, forteller Adolf Hitler om det inntrykk Feder gjorde på han:

«Når jeg hørte Gottfried Feders første foredrag på emnet «Bort med renteslaveriet!» forsto jeg straks, at det her var spørsmål om en teoretisk sannhet, som måtte bli av umåtelig betydning for det tyske folkets framtid.»

Hva var det så i Feders tanker som tiltrakk den unge Hitler?

Jo, til da hadde han betrakta statens forhold til kapitalen som temmelig uproblematisk, og kapitalens betydning for nasjonen som ene og alene positiv:

«Den nasjonale betydning av kapitalen lå (…) i at den sjøl så fullstendig avhang av statens, altså nasjonens, frihet og makt at allerede denne avhengighet måtte føre til at kapitalen av rein selvoppholdelsesdrift, henholdsvis ekspansjonslyst, fremma staten og nasjonen. Den omstendighet at kapitalen var henvist til den uavhengige frie staten tvang også denne på sin side til å virke for nasjonens frihet, makt og styrke osv. (…)

Forskjellen mellom denne reine kapital som sluttresultat av det produktive arbeidet og en kapital viss eksistens og vesen avhang av rein spekulasjon hadde jeg ikke tidligere kunnet se med ønskelig klarhet (…) Når jeg hørte Feders foredrag blei jeg slått av den tanken at jeg nå hadde funnet veien til en av de mest vesentlige forutsetningene for grunnleggelsen av et nytt parti.»

Gottfried Feder

Feder var en tenker med meget svake 1800-talls sosialistiske ideer. Han forente tysk nasjonalisme med en type populistisk avsmak for enkelte trekk hos kapitalismen, spesielt renta, som han så som opphavet til alt vondt. Pengehandelen betrakta Feder ikke, til forskjell fra Marx, som en naturlig konsekvens av kapitalforholda, men som en snyltende utvekst. Han så på sin framtidige utopiske sosialisme, slik som en gang for eksempel Proudhon eller Weitling – og for den del generasjoner av sosialdemokrater – med håndverkerens eller småbedriftseierens øyne, som en kapitalisme rensa for frastøtende trekk.

«Den skarpe utskillelsen av børskapitalen fra den nasjonale økonomien tilbød en mulighet til å motsette seg det tyske næringslivets internasjonalisering uten samtidig med kampen mot kapitalen å true grunnvollene for en uavhengig nasjonal sjølhevdelse. Jeg forsto straks altfor klart Tysklands utvikling for å ikke vite, at den vanskeligste striden ikke måtte utkjempes mot de fiendtlige folkene, men mot den internasjonale kapitalen. I Feders foredrag spora jeg en mektig parole for denne kommende striden.»

De nåværende EU-lobbyister må av naturlige grunner utnytte enhver mulighet til å framstille seg som mer progressive enn EU-motstanderne, og gir derfor aldri slipp på en sjangse til å knytte dem sammen med og karakterisere dem som eksponenter for nattsvart nasjonalisme. Venstre-populismens ytterst halvhjerta kritikk mot kapitalismen er dessverre en altfor viktig del av dagens antikapitalistiske strømninger til at dette kan betegnes som helt uberettiga. Man kritiserer kapitalismen for manglende fedrelandsfølelser og for å konsentrere seg om spekulasjon i stedet for produksjon, men man aksepterer dens forutsetninger: kapitalforholdet og vareproduksjonen.

Med den «internasjonale kapitalen» sikter ikke Hitler her, som sine samtidige marxistiske teoretikere, til et økonomisk system og/eller et samfunnsmessig forhold. Hos han har begrepet «internasjonal» nærmest betydningen av «fiendtlig mot den tyske nasjonens enhet» – et standpunkt som en tilhenger eller motstander av kapitalen kan velge eller ikke velge å innta. Derfor kan han stille som sin oppgave:

«Innordning av vårt folks brede lag, som for tida tilhører den internasjonale leiren, i et nasjonalt folkefellesskap (…) Jeg begynte på nytt å studere og forsto først nå innholdet og meningen med jøden Karl Marx sitt livsverk. Hans Kapitalen forsto jeg riktig først nå, likesom sosialdemokratenes strid mot den nasjonale husholdningen, denne striden har som eneste formål å rydde veien for den virkelige internasjonale finans- og børskapitalens herredømme.»

«Den internasjonale leiren» er hos Hitler en av mange omskrivninger for Djevelen, dvs. den marxistisk påvirka arbeiderbevegelsen og jødedommen (jødene var på den tida mindre enn 1 prosent av befolkninga i Tyskland). Kun mot denne bakgrunn kan man forstå 30-talls nazismens i dagens ører (1) noe bisarre propaganda mot «verdensbolsjevismen, ledet av jødebankierene på Wall Street». Hitler oppfatter ikke kapitalens iboende logikk der eksistensen av nasjoner kun er et nødvendig utviklingstrinn. Han løser sitt teodicèproblem (teodicè: religionsfilosofisk teori, som hevder at et rettferdig forsyn ikke motsies av det ondes eksistens i verden. Overs.anm.) – dersom kapitalismen er god, hvor kommer da det onde fra? – gjennom å forklare både det marxistiske og det imperialistiske angrepet på nasjonen med et eneste slag: jødedommen og dens fremste arvesynd, pengehandelen.

«Alle tidas store spørsmål er øyeblikkets spørsmål og utgjør bare følgene av bestemte årsaker. Blant dem alle har kun en årsaksbetydning, nemlig spørsmålet om bevaring av nasjonens rase (…) Uten inngående kjennskap om raseproblemet, og dermed også jødespørsmålet, skal den tyske nasjonen aldri kunne gjenoppstå. Rasespørsmålet gir ikke bare nøkkelen til verdenshistorien men også til den menneskelige kulturen overhodet.»

I den marxistiske historieoppfatningen har rasebegrepet over hodet ingen plass. For Hitler er det tilsynelatende grunnleggende, både ideologisk, teoretisk og politisk.

«Det vi har å kjempe for, er trygging av vår rase og vårt folks eksistens og formering, våre barns forsørging og blodets renhet, fedrelandets frihet og uavhengighet, for at vårt folk skal kunne utvikle seg slik at det kan oppfylle denne misjon, tildelt av verdens skaper hver tanke og hver ide, hver lære og all viten må tjene dette formål. Alt skal prøves ut fra dette synspunkt og brukes eller forkastes etter sin hensiktsmessighet.»

Feders analyse hjalp Hitler til å forene sin økonomiske tenkning med dette overordnede spørsmål, bevaring av den rene rasen. Bitene falt nå på plass. At Karl Marx var jøde hjalp oppklaringsprosessen og agitasjonen.

Folkefellesskap

Hitlers nasjonale folkefellesskap hviler derfor ikke på felles økonomiske interesser. Det er ikke, som nasjonen hos Marx og Lenin, en historisk kategori, forbundet med bestemte utviklingstrinn av samfunnet. Den hviler ikke engang på noen reelt eksisterende kulturarv eller på språkfellesskap, men er en åndelig overhistorisk storhet. I den utstrekning den har et materielt grunnlag finnes dette i rasen, blodet og jorden – tankeganger som var spredt langt utafor de framtidige nazistenes rekker når Hitler skrev sin bok (jamfør for eksempel hans samtidige Gustaf Jung). Hos Hitler er individene nærmere et utsonderingsprodukt av nasjonen enn det motsatte.

Marxistene begrunna derimot revolusjonens nødvendighet, både da og fremdeles, ut i fra selve den kapitalistiske produksjonsmåten og i de økonomiske og sosiale motsetningene:

«Den viktigste motsetningen er den mellom arbeid og kapital. Imperialismen innebærer allmektighet hos de monopolistiske trustene og syndikatene, bankene og finansoligarikiet (-fåmannsvelde. Overs.anm.) i industrilanda (…) Imperialismen driver arbeiderklassen til revolusjon» (Stalin: Leninismens grunnlag)

I følge denne marxistiske definisjonen kan interessene hos folkets «brede lag» derfor aldri stå i motsetning til revolusjonen. Marxismen stiller seg på disse «brede lag» sitt standpunkt og tar som sin oppgave å klarlegge deres interesser og forutsetningene for at de skal kunne realiseres.

Hitler og klasser

Få politiske tenkere kunne på denne tida fortsatt kreve å bli tatt på alvor dersom de i sin analyse så bort fra eksistensen av klasser og klasseinteresser. For marxismen er analysen av klassene grunnleggende. Fordi klasser skapes på et bestemt stadium i den samfunnsmessige produksjonens utvikling, som et direkte resultat av produksjonsforholdene, kan de ikke tenkes eller reformeres bort. Klassemotsetninger er i denne betydning «uforsonlige» – men følgelig heller ikke resultat av ytre påvirkninger eller konspirasjoner.

Til og med Hitler noterer samfunnets lagdeling som en viktig forutsetning for det politiske arbeidet.

Men som en sjølsagt konsekvens av den rollen han tilmåler rasen og nasjonen ser han klassemotsetningene som underordna. Ikke helt ulikt moderne liberale tenkere lager han en distinksjon som skiller mellom «berettigede» standsinteresser (som kan finnes hos kapital eierne så vel som hos deres ansatte) og «gruppe-egoistiske» særinteresser, som er skadelige og splittende. Kun de sistnevnte kaller han klasseinteresser, og begrepet «klasssemessig» har på det indre plan nesten samme nedsettende betydning som «internasjonalt» har på det ytre:

«Forskjellige stands- og yrkesinteresser er ikke ensbetydende med klasseskille, men er naturlige tilstander som følger av vår økonomiske liv. Yrkesgrupperingen står ikke på noen måte i veien for et virkelig folkefellesskap, fordi dette består i nasjonens enhet i alle spørsmål, som angår nasjonen som sådan.»

Den statsteori som følger av et slikt syn på folket, nasjonen og historien er diametralt motsatt av den marxistiske. For marxismen er staten i hovedsak den herskende klassens eller klassealliansens eksklusive maktorgan i forhold til de undertrykte klassene. Selve statens eksistens sees som et bevis på klassemotsetningenes uforsonlighet. Hitler ser på den ene sida statens som et fritt svevende organ for å virkeliggjøre nasjonens historiske misjon. Samtidig er den en megler mellom de ulike legitime standsinteressene som nasjonen inneholder.

I begge tilfelle tildeles staten en selvstendighet som den mangler hos marxismen. Hos Hitler finner vi altså igjen de gamle slagorda fra de tyske sosialdemokratenes Gotha-program om «den frie folkestaten» osv., som på sin tid holdt på å gi Karl Marx blodstyrtning.

Den avgjørende skillelinjen mellom Hitlernazismen og vanlig liberal og et sosialdemokratisk statssyn lå ikke i disse delene, men heller i Hitlers syn på Lederens forhold til blod, nasjon og stat.

Nasjonalsosialistisk arbeiderparti

Siden Hitler likevel grunnla et parti for gjenoppretting av den tyske nasjonen, valgte han ikke bare å kalle det tysk og nasjonalsosialistisk, men i tillegg arbeiderparti, på tross av at klassetenkningen var motbydelig for ham. Det tilhører hans (få) fortjenester at han i boka si ganske klart forklarer hensikten med dette paradoksale grep.

Det var standens interesser partiet skulle gjøre krav på å gå i spissen for, ikke klassens (se over), dvs. en nazistisk omveltning skulle ikke ha til hensikt å oppheve den kapitalistiske samfunnsordningen. Tvert i mot, Hitler legger i en bebreidende tone vekt på at partiet egentlig arbeider for kapitalismens beste og lyder her nærmest som en god sosialdemokrat:

«Kun kortsynt innskrenkethet, som man dessverre altfor ofte treffer på i våre bedriftseier-kretser, kan tvile på at det i lengden ikke kan bli gitt noe økonomisk oppsving for dem og dermed heller ikke noen økonomisk gevinst, dersom ikke den indre nasjonale solidariteten hos vårt folk blir gjenopprettet.»

Ei historisk blindgate

Hvordan skal da denne indre solidaritet gjenopprettes? Hitler viser her til og med at han har lest Det kommunistiske manifestet, sjøl om det er som fanden leser bibelen:

«Innordningen av en stand, som har blitt klasse, i folkefellesskapet, i staten, foregår ikke ved at høyere klasser stiger nedover, men gjennom at de undere heves. Denne prosedyre kan aldri gjennomføres av en høyere klasse uten av den undere, som kjemper for likeberettigelse. Den nåværende borgerstanden blei ikke innlemmet med staten som følge av tiltak fra adelens side, men gjennom sin egen handlingskraft under egen ledelse. Den tyske arbeideren kommer ikke til å bli opptatt i det tyske folkefellesskapet ved hjelp av ynkelige forbrøderingsscener uten gjennom bevisst heving av sin sosiale og kulturelle nivå, inntil da en bro har blitt lagt over de største kløftene. En bevegelse som setter denne utvikling som sitt mål, må i første hånd hente sine tilhengere fra arbeiderleiren …»

Til forskjell fra sosialdemokrater og kommunister var altså Hitlers innretting på arbeiderklassen et uttalt taktisk spørsmål. Målet for arbeidernes kamp var at de som stand skulle vinne likeberettigelse (et begrep som lar seg tilpasses sjøl på hendenes forhold til hodet), ikke ta makten.

I tekster som disse – kan man anta – i private fortrolige samtaler med sine kapitalistiske sponsorer, klargjorde han dette, beroliget borgerklassen og klargjorde, uten å behøve å lyve, at NSDAP var en kontrarevolusjonær kraft å regne med. På bakgrunnen av den seinere utviklinga i Det tredje rike forbauser ikke dette. Men det er en oppriktighet som sjelden kan sees i sosialdemokratiske programskrifter fra etterkrigstida, til tross for at den reformistiske arbeiderbevegelsen i noen tiår skulle bruke samme så kalte taktikk og avtvinge reformer fra kapitalen som erstatning for vaktholdet mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Denne åpenhet i Min kamp vitner dels om Hitlers naivitet (mange eksempler på det i finnes i teksten), dels om hvilken leserkrets han henvendte seg til – mellom linjene.

Samtidig kunne NSDAP uten å behøve dekning via tåketale, overfor de tyske arbeiderne framstå som varme talsmenn for arbeiderens rett:

«En bevegelse, som på ærlig vis vil gjenforene den tyske arbeideren med hans folk og rykke ham ut av den internasjonale villfarelse, må på det kraftigste protestere mot en framfor alt i bedriftseierkretser rådende oppfatning, som med folkefellesskap forstår arbeidstakerens motstandsløse økonomiske utlevering til arbeidsgiveren, og som i alle forsøk på ivareta arbeidstakerens til og med berettigede økonomiske eksistensinteresser vil se et angrep på folkefellesskapet.»

Erfaringen (f.eks. fra første verdenskrig) viste at «samme fagforeninger skulle under en fanatisk nasjonal ledelse kunne gjøre millioner av arbeidere til høyverdige verdifulle medlemmer av nasjonen uten hensyn til de enkelte stridene i rent økonomiske anliggender».

I 1934 var tida inne for Hitlers parti til å ta oppgjør med de elementene innafor bevegelsen som i noen utstrekning hadde tatt partiets arbeidervennlighet på alvor. Terroren ble det dominerende våpenet mot arbeiderbevegelsen.

Og hvordan gikk det for Hitlers store inspirator, Gottfried Feder? Opp – og ned. Mellom 1924 og 1936 satt han i den tyske riksdagen for nazistene og var ordstyrer i partiets økonomiske råd. Han blei statssekretær i det tyske økonomidepartementet ved maktovertakelsen i 1933. Feder forsvant siden ut i tåka for aldri mer å vende tilbake til det politiske livet. Hans ideer hadde, liksom Nasreddin Hodjas fiskegarn, fylt sitt formål.

For å sammenfatte:

Nazismens sosiale og økonomiske program var ikke beregna på å omstyrte klassesamfunnet, men å redde det fra ei historisk blindgate. Det fikk sin gjennomslagskraft gjennom tilfeldig å tilegne seg en rekke tilsynelatende folkelige, antikapitalistiske men vitenskapelig ubegrunna populistiske slagord, som til forskjell fra den marxistiske arbeiderbevegelsen var helt forenlig med irrasjonelle – men i dag i nye fasjonable former – lærer om blod og jord.

Vel plassert med makten fikk Hitler fort mektigere forbundsfeller enn det den fagforeningsbevegelsen hadde kunnet tilby, som viste seg så forunderlig motstandsdyktig mot de nasjonalsosialistiske lokketonene.

Her har vi direkte fra hestens munn tatt del i hvordan nasjonalsosialismen på sin tid presenterte sitt samfunnssyn, hvordan man analyserte samfunnet og hvilke mål og middel man framførte for å forandre det. En sammenlikning med den samtidige marxistiske bevegelsen er da naturlig.

Når det gjelder Hitlers sosiale program, som vi har sett, fantes det nærmest større likheter med sosialdemokrati og sosialliberalisme. Hans økonomiske analyse har, når man ser bort fra raselæren, umiskjennelige trekk av venstrepopulisme – derimot ingen av marxisme. I kulturspørsmål var han uttalt småborgerlig. Like lite som en kan bebreide disse strømningene for hva Hitler har gjort, lite like blir analysen skarpere ved att man setter nazisme og kommunisme sammen i noe slags på forhånd bestemt slektskapsforhold. Enhver ide, enhver bevegelse bør selv svare for sine gjerninger.

Megafon for storkapitalen

I avgjørende spørsmål og framfor alt i sitt syn på Tysklands internasjonale rolle var nazismen et lydig redskap og en megafon for samme storkapital som man i den tidlige agitasjonen hudfletta. I den avgjørende fasen skjulte nazismen sine hensikter for massene – den hadde kommet for å bevare, ikke for å oppheve borgerklassens makt.

Nazistene bekjempa ikke den storkapital man så veltalende brennmerka på gater og torg – man tok dens sponsorpenger og man mishandla og henretta dens fiender.

Forholdet mellom to bevegelser er, utafra sett, først og fremst et spørsmål om perspektiv. Avhengig av hvor betrakteren selv befinner seg kan han med samme krav på sannhet påstå at Hitler befant seg til høyre, til venstre, foran eller bak eller på linje med Lenin og Stalin.

Det er også et spørsmål om hvilke abstraksjoner og tankeoperasjoner betrakteren er forberedt på å tillate seg for å påvise likheten. Om man er forberedt på å (når det passer)

• 1) likestille undertrykte klassers revolusjonære vold med undertrykkerens reaksjonære, voldtektsofferets motstand med voldtektsmannens overgrep
• 2) likestille underklassens kamp mot overklassen med herrefolkets utrydding av innbilt underlegene raser
• 3) likestille en venstrekritikk av parlamentarismen som en fasade for de beslutningenes velde med en høyrekritikk mot det samme for pøbelvelde – da er det seinere ingen større kunst å se likhetene mellom venstre- og høyreradikalisme i første halvdel av vårt århundre.

Om man i tillegg, som for eks. Conquest, Rummel og Ahlmark, multipliserer ofrene for «rød terror» med en faktor på 20-30 – da viser likhetene mellom Hitlers og Stalins regimer seg simpelthen slående, og en liberal, parlamentarisk borgerlig humanistisk holdning til det åpenbart rimelig.

Men da er man også, sett fra vårt perspektiv, allerede i full gang med teoretisk støtte til reaksjon mot revolusjon, overklasse mot underklasse, voldtektsmann mot voldtektsoffer, herrefolket mot påstått mindreverdige raser. Etter behov kan etter all erfaring denne teoretiske støtte forenes med håndgripelig ditto til høyremilitærdiktatur, gassangrep, atomkrig, sultboikott og utrydding av hele folk.

Slike mennesker endrer vi ikke så lett.

Note

1) Tja, forestillingen om en konspirasjon mellom jødedom, frimurere og kommunisme har ennå i dag fått leve videre hos høyrepopulister i USA.

(Alle sitat er, om ikke annet er angitt, henta fra den seinere av myndighetene forårsaka forbudte opplag av Min Kamp (del 1) som kom ut på Hägglunds Förlag, 1992.)

av Terje Valen

«Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.» (Karl Marx i Til kritikken av Hegels rettsfilosofi.)

En sentral inngangsdør til forståelse av hele den marxistiske teorien er begrepet fremmedgjøring. Marx snakker om to former for fremmedgjøring. Han snakker om fremmedgjøring i ånden, dvs. i religion og filosofi, og han snakker om materiell fremmedgjøring.

Det nye og geniale med Marx var at han så at den åndelige fremmedgjøring hadde et grunnlag i den materielle fremmedgjøringen.

Fremmedgjøring i ånden, eller religionen, har to faser. Den første fasen er naturreligionene der menneskene lager utenomnaturlige forklaringer på naturfenomener. Det sentrale begrep i naturreligionene er mana. Mana er en kraft som bor i alt i naturen. Det er en kraft som menneskene har svært liten innvirkning på gjennom sitt daglige liv og virke og det må til en rekke spesielle tiltak for å virke på manaen. Dette er for eksempel seremoniene. Jeg skal ikke si så mye om dette, det er ikke sentralt for Marx. Men det består altså i at menneskene river løs det de ikke forstår og kan beherske i naturen og legger det mer og mer inn i en egen kraft som bor i naturen, men som er adskilt fra naturen. Vi ser at dette fort kan føre frem til gudetro.

Den åndelige fremmedgjøringens andre fase oppstår ved at menneskene legger sine egne egenskaper ut av seg selv og inn i en overnaturlig skapning. Marx snakker mye mer om dette i artikkelen Til jødespørsmålet fra 1843 og i artikkelen Til kritikken av Hegels rettsfilosofi fra årsskiftet 1843/44. Sitatene rett under her er fra dette skriftet.

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der en gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelige vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet». (1) «Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens encyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresbegrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonen om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den virkelige verden) som religionen er en hellig glorie av». (2)

«Derfor er det historiens oppgave å etablere sannheten om denne verden, etter at sannheten om den hinsidige verden er forsvunnet. Dette er først og fremst filosofiens oppgave, som er i historiens tjeneste. Etter at den hellige form som den menneskelige fremmedgjøring av seg selv har, er avslørt, må en avsløre menneskets selvfremmedgjøring i dens uhellige former. Kritikken av himmelen forvandler seg dermed til en kritikk av jorden, kritikken av religionen forvandler seg til kritikken av retten og kritikken av teologien til kritikken av politikken«. (3)

Marx sin store nyoppdagelse er at den andre fasen for fremmedgjøring som er beskrevet ovenfor, bare er en idealistisk side ved den materielle fremmedgjøring. Dette oppdaget han etter sitt første store intensive studium av sosialøkonomien. Han sammenfattet mye av synet sitt i det såkalte Økonomisk-filosofiske manuskripter som han skrev fra april til august 1844. Sitatene under her er fra dette skriftet.

Ifølge Marx skaper mennesker ting for seg gjennom å bearbeide naturen rundt seg gjennom produksjon. Dette kaller han for tingliggjøring. Fra det øyeblikk den tvungne arbeidsdelingen og privateiendommen oppstår foregår denne tingliggjøringen på en fremmedgjort måte. Det betyr at det menneskelig fellesskap ikke har bevisst kontroll med de kreftene som det nytter i produksjonen, også kalt produktivkreftene. Disse kreftene har en tendens til å bli noe som er løsrevet fra menneskene og som møter menneskene på en fremmed og fiendtlig måte. Den helt utviklete og høyeste formen for fremmedgjøring finner vi under kapitalismen, da kapitalen styrer utviklingen ut fra profittbehov og ikke ut fra de menneskelige behov.

Når Marx snakker om fremmedgjøringen så er utgangspunktet hans at han er på jakt etter å «begripe» «privateiendommens vesen» for å kunne forstå dens utviklingstendenser. Gjennom analysen av den materielle fremmedgjøringen vil Marx at «Vi må … skaffe oss en forståelse av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom, mellom varebyttet og konkurransen, mellom monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet». (4)

Marx sitt utgangspunkt er at «arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren selv som vare» og at denne varen har en tendens til å «synke i verdi«.. ettersom den skaper en tingenes verden som stadig blir større og som stadig «stiger i verdi«. (5)

Ut fra dette sier Marx at det første momentet i fremmedgjøringen er «dette faktum … at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhengig av produsenten» (6) – det eksisterer utenfor arbeideren, «uavhengig av ham og fremmed for ham, og blir til en selvstendig makt som opptrer som hans motstander, og at det liv som han har gitt tingen, opptrer som fiende, som en fremmed for ham». (7)

Dette gjelder både arbeiderens direkte eksistensmidler eller forbruksmidler og det gjelder hans arbeidsmidler, hans arbeidsredskaper.

Den borgerlige eller politiske økonomien «skjuler fremmedgjøringen i arbeidets vesen ved at den ikke ser på det umiddelbare forholdet mellom arbeideren (arbeidet) og produksjonen». (8)

Det andre momentet i fremmedgjøringen er at det ikke bare viser seg i arbeiderens forhold til produktet av sitt arbeid, «men også i produksjonshandlingen, i selve produksjonsvirksomheten». (9) Denne fremmedgjøringen av arbeidet består for det første i «at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelige energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd». Arbeidet «dekker derfor ikke noe behov, mer er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det». (10)

Det at arbeidsproduktet er en fremmed ting for arbeideren gjør at han samtidig får et forhold til den sansbare ytre verden, til tingene i naturen som til en fremmed og fiendtlig verden. Dette er det tredje momentet i fremmedgjøringen selv om Marx ikke skiller det ut som et eget moment, men som er behandlet under flere av de fire elementene som Marx skiller ut.

Den fjerde siden ved det fremmedgjorte arbeidet (av Marx altså kalt den tredje siden) er at mennesket er et artsvesen «ved at (det) forholder seg til seg selv som til en nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv som til et universelt og derved fritt vesen. «Menneskets universalitet fremtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad den er 1) et direkte middel til livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen». (11)

«Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket; det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket».

«Fremfor alt framtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens». (12)

«Mennesket skaper i praksis en verden av ting og bearbeider den uorganiske natur, og dermed bekrefter det seg selv som et bevisst artsvesen…». «Dyret» … «produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; det produserer bare når det umiddelbare fysiske behovet krever det, mens mennesket produserer selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig er det først når det er frigjort fra fysiske behov at det produserer i ordets sanne betydning; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan produsere etter enhver arts mål og kan anvende mål på gjenstanden som passer for det; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover». (13)

«Ved at det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at det fratas sitt uorganiske legeme, naturen». (14) «På samme måte som det fremmedgjorte arbeidet reduserer egenvirksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør den også menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens». (15)

Det femte elementet i fremmedgjøringen (som Marx kaller det fjerde) er den direkte følge av de andre momentene. «En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, at mennesket blir fremmed for mennesket.» «Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider». (16)

Marx sammenfatter det han har behandlet her på følgende måte: «Vi har gått ut fra den nasjonaløkonomiske kjensgjerning at arbeideren og hans produksjon er blitt fremmedgjort. Vi har formulert det begrepet som uttrykker dette faktum: Det fremmedgjorte arbeidet. Vi har analysert dette begrepet, og har altså bare analysert en nasjonaløkonomisk kjensgjerning». (17)

Så stiller Marx spørsmålet om hvem det tilhører dette arbeidsproduktet som er fremmed for meg og som opptrer som en fremmed makt overfor meg. Han svarer at det tilhører et annet vesen enn meg. Er det gudene? Han sier at de største produksjonsvirksomhetene i de tidligste tider var gjort til gudenes ære, men verken gudene eller naturen var arbeidsherrer. Derfor konkluderer han slik: «Det fremmede vesenet som arbeidet og arbeidsproduktet tilhører, dette vesenet som arbeidet står i tjeneste hos og som arbeidsproduktet kan nytes av, kan ikke være noe annet enn mennesket selv». «Det tilhører et annet menneske enn arbeideren«. «Det er ikke gudene og ikke naturen, men bare mennesket selv som kan være denne fremmede makten over mennesket.» (18)

«Gjennom det fremmedgjorte arbeidet, gir altså arbeideren et menneske som er fremmed for arbeidet og står utenfor det, et forhold til dette arbeidet. Arbeiderens forhold til arbeidet skaper det forholdet som kapitalisten – eller hva man ellers vil kalle arbeidsherren – har til det samme arbeidet.

Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer altså frem til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet». (19)

«Arbeidslønnen er en direkte følge av det fremmedgjorte arbeidet, og det fremmedgjorte arbeidet er den direkte årsaken til privateiendommen. Når den ene siden faller, må også den andre gjøre det.

Det framgår videre av forholdet mellom fremmedgjort arbeid og privateiendom at frigjøringen av samfunnet fra privateiendommen osv., fra trelldommen, skjer i den politiske formen som arbeiderens frigjøring er, og det dreier seg her ikke bare om deres frigjøring, fordi deres frigjøring innebærer frigjøring av alt menneskelig, og det gjør den fordi hele den menneskelige trelldommen er trukket inn i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelleforhold bare er avarter og følger av dette forholdet.

På samme måte som vi ut fra begrepet fremmedgjort arbeid, avstått arbeid, nådde fram til begrepet privateiendom gjennom analyse, kan vi også ved hjelp av disse to faktorene utvikle alle de nasjonaløkonomiske kategoriene, og i hver kategori, som for eksempel handel, konkurranse, kapital, penger, vil vi bare kunne finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to første utgangspunktene». (20)

Marx sin store fortjeneste her er altså at hans kritikk av religionen har ført frem til en avdekking av og kritikk av menneskenes mest grunnleggende forhold på jorden, og til den konklusjon at arbeiderne må sloss for politisk frigjøring, dvs. revolusjon, og ut fra denne forståelse springer all seinere marxistisk analyse og praksis. Marx sitt hovedverk «Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi» er en direkte fortsettelse av disse arbeidene. De økonomisk filosofiske manuskriptene er det første store forarbeidet til «Kapitalen». Hvis en ikke forstår dette forarbeidet, er det lettere å tolke «Kapitalen» mer som en slags mekanisk analyse som kan forklare den økonomiske utvikling, men som fører galt av sted når man skal analysere menneskenes vesen og stilling på jorden på en mer helhetlig måte. Derfor er det viktig for oss å studere og forstå det Marx her skriver om på en dyp måte.

Marx tar religionen på alvor. Han skjønner at religionen springer ut av dype menneskelige behov. Derfor behandler han den med respekt, men ikke med overdreven respekt. Kritikken hans bygger på dyp forståelse og skarp analyse og leder direkte videre til hele kommunismens teori. Denne teorien gir en uovertruffet metode for å forstå og endre menneskenes lodd slik som det fremtrer for menneskene både på denne jord og i himmelen.

Fotnoter:

• 1) Karl Marx og Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, side 66. Skrift i kursiv er fra originalen.
• 2) Samme verk, side 66-67. Forklarende parenteser er mine.
• 3) Samme verk, side 68.
• 4) Karl Marx og Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Økonomisk-filosofiske manuskripter. Det fremmedgjorte arbeidet, side 190-191.
• 5) Samme verk, side 191.
• 6) Samme verk, side 191.
• 7) Samme verk, side 193.
• 8) Samme verk, side 194.
• 9) Samme verk, side 195.
• 10) Samme sted.
• 11) Samme verk, side 198.
• 12) Samme sted.
• 13) Samme verk, side 199-200.
• 14) Samme sted.
• 15) Samme sted.
• 16) Samme verk, side 200-201.
• 17) Samme verk, side 201.
• 18) Samme verk, side 202.
• 19) Samme verk, side 204.
• 20) Samme verk, side 205-206.

av Asgeir Bell

10. desember i år er det 50 år siden menneskerettighetserklæringa ble vedtatt av generalforsamlinga i FN. I de 26 artiklene dekker erklæringa mange områder av menneskets utsatte stilling i imperialismens århundre og leverer et viktig forsvar for folkenes kamp for menneskeverd og for livet. Erklæringa er skrevet i den borgerlige rettens tradisjon med røtter tilbake til opplysningstida. I bruddet med absoluttismen under føydaltida vokste det fram frihetsforfatninger gjennom kamp og revolusjoner, og i denne ånd er menneskerettighetserklæringa skapt. «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter (…) .» (Innledningen artikkel 1)

Erklæringa er også et produkt av 2. verdenskrig. En verdenskrig i verdenshistorisk sammenheng kan sees på som en tilstand der vår tids elendighet også rammer de rike og hvite «base»-områdene. Fra kolonienes synspunkt kan en verdenskrig like gjerne ha vært en lettelse – stormaktene måtte sende sine tropper til rivaliserende slag seg i mellom. Vi må derfor kunne forestille oss at menneskerettighetserklæringa har det stått strid om. Det er den rike verdens frihetstradisjon som preger erklæringen i innhold og form. Like fullt har erklæringen fått tre artikler (24, 25 og 26) som kommer i uløselig konflikt med imperialismens vesen, nemlig det å produsere fattigdom og død ved sin ene pol og en tilsvarende ustyrtelig rikdom ved sin andre pol. I artikkel 17 som kunne vært et ekko til de vestlige forfatningers forsvar for privateiendommen, er forsvaret av eiendommen puslete: «Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen skal vilkårlig bli fratatt sin eiendom.»

Menneskerettighetserklæringa har seinere gitt grunnlag for konvensjoner som landene har ratifisert, og disse har i sin tur trengt inn i landenes lovgivning. Men erklæringa i seg sjøl er å rekne for et kamprop – en viljesakt som blir brukt i den politiske kampen. Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et uttall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang har blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen.

Skal vi idag sette ned noen merkesteiner for menneskerettighetserklæringa, er det tre forhold som jeg synes krever overskrifter.

1. Forsvar for demokratiske rettigheter og mot krigsforberedelser

Vi er idag vitne til ei rask utvikling av produktivkreftene på verdensbasis. Samtidig skaper kapitalkonsentrasjonen behov for nye akkumulasjonsforhold – måter å oppnå profitt på. Grovt sett kan vi si at plyndring av merverdi i områder som tidligere var underlagt Sovjetblokka og delvis Kina-sonen, tilegning av relativ merverdi gjennom raskere utbytting i vestlige land og angrep på offentlige budsjetter – alt dette vil ikke stille hungeren etter profitt. Vi kan forutse at alle krefter som står i veien for å sikre de kanalene som er nevnt ovafor, planmessig vil bli forsøkt slått ut. Det betyr angrep på alle rettigheter arbeiderklassen og underklassene har tilegna seg gjennom kamp, som streikrett, organisasjonfrihet og retten til å inngå kollektive avtaler. Vi kan derfor si at menneskerettighetserklæringa med alt sitt vesen er klar og nødvendig tale – et slags minimumsprogram for å slåss mot innskrenking i imperialismens kjerneområder. Derfor vil vi måtte rette oppmerksomheten mot uthuling av det paralamentariske demokratiet på alle områder:

• På de faglige rettigheters stilling (jfr. arbeidsrettsrådets innstilling).
• På pressen og eterens frihet som sakte men sikkert underlegges de store monopolene og der staten trer inn som fødselhjelper ved å knytte igjen pengesekken.
• Vi vil se det på rettighetene til minoritetene – der vil murene reises.
• Kravet om taushetsplikt overfor offentlig ansatte vil forsterkes.

Dette er et alvorlig angrep mot ytringsfriheten. Og vi vil bli stilt overfor et overvåkingssamfunn som stiller Stasi og AP sitt tysterapparat helt i skyggen. Alt dette betyr en årvåken front mot fascifisering. For progressive betyr det å arbeide for breie allianser i rettighetskampen.

Krigen spiller en helt sentral rolle i imperialismens historie. Den ujamne utviklinga skaper grunnen til å føre krig. Krigens resultat stabiliserer systemet ved at kapital blir slått ut. Den norske staten er i ferd med å føye seg inn i et slikt mønster – både ved å ville mer på den internasjonale arenaen – og ved å organisere militærapparatet for det. Det har gitt seg uttrykk i intern organisering (Telemark-bataljonen), i internasjonale krisespørsmål (Irak 1998) og i militære scenarier (unge offiserers lek med tanken på styrker som opererer med de baltiske stater som forsvarslinje …)

2. Skal imperialismen bestemme dagsorden for menneskets frigjøring?

Vi går ut av et århundre som defintivt er imperialismens århundre. Uten at vi har det klart for oss, har de sosialistiske landa fra sin nærmest umulige posisjon «skremt vannet» av verdens overklasse. Økonomisk og kulturelt har sosialismen vist at når folkemassene tar makta, er de i stand til å endre tilværelsen til sin fordel i et raskt tempo. Kampen for å nedkjempe sosialismen i vårt århundre har derfor hatt et svært omfang og kostet ufattelige summer – politisk, økonomisk og militært. Det er ikke tema for denne artikkelen å sannsynliggjøre dette. Det er en påstand. Men i sjølve forandringen av stater som tidligere har hatt sosialistisk forfatning og maktgrunnlag i arbeiderklassen og folket, har imperialismen tilegna seg et politisk og ideologisk trumfkort som har paralysert og fortsatt paralyserer venstresida. Når forfallet og korrumperingen når et vist omfang, og endrer sosialistiske stater til sin motsetning – til imperialistiske kloninger med svært sentraliserte og arbeiderfientlige statsapparater – så ser deler av venstresida bare problem og elendighet og gidder ikke en gang å lete etter sosialismens åpenbare frukter og potensiale.

På menneskerettighetsområdet har derfor imperialismen langt på veg fått lov til å stemple sosialismen som «dyret i åpenbaringen». Mens det mest av alt handler om stater som synker tilbake til imperialismens standarder på dette området. Hva vi fordomsfritt kan greie å forholde oss til, er de feila som kan ha skjedd og med sikkerhet har blitt gjort i en trengt posisjon under disse statenes etableringsår. Vi trenger ny historisk forskning på vårt århundre. Ansatsene finnes. Det handler om å rive vekk det idelogiske hegemoniet imperialismen nå har i store skikt av intellektuelle og i arbeiderklassen.

3. Menneskerettigheter i ei borgerlig ramme

I forsvaret av nasjonen inngår forsvaret av grunnlova som et vern for uavhengighet. Men grunnlova har også nedfelt et forsvar for privateiendommen og utbyttingen. Den uttrykker den borgerlige retten og er historisk forankra i at det finnes kapitalistiske produksjonsforhold. Den vil før eller siden måtte endres grunnleggende. At dette ikke skjer gjennom dekreter eller alminnelig folkeopplysning, men ved at folk organiserer seg for å forsvare levebrød og vanlige kår og i et heldig historisk øyeblikk kan erobre den politiske makta for å oppheve utbyttinga, tar ikke fra oss oppgaven med å kritisere forfatninga.

Slik må vi også kritisere menneskerettighetserklæringa. Viss vi ikke gjør, det vil imperialismen stadig vinne arenaen tilbake. Vi vil ikke se vår tids moderne holocost som årlig tar livet av fra 50 til 100 millioner mennesker og gir milliarder ei fryktelig og ussel framtid. Menneskerettighetenes materielle grunnlag blåser bort i overskriftene om enkeltskjebner – i de fleste tilfeller enkeltskjebner som systematisk undertrykkes av regimer imperialismen sjøl har fostra.

Men verre enn dette: Vi vil ikke se de veldige kreftene i folkemassene som før eller siden kommer til å gjøre imperialismens æra til fortid.

av Harald Minken

Den marxistiske økonomiske vitenskapen er for dårlig utviklet til å kunne gi gode og presise svar på hvorfor det oppstår børskrakk og valutakriser, og spesielt hvordan de vil utvikle seg i den konkrete situasjonen som foreligger nå. Den kan gi noen grunnleggende innsikter som borgerlig sosialøkonomi aldri vil kunne gi, men det gjenstår mye teoretisk arbeid før vi er på høyden med utviklinga i de siste tiårene. Jeg skal antyde noe om hvilken retning jeg mener dette teoretiske arbeidet bør ta.

Men videre er det slik at så lenge marxistisk økonomi bare er hobbyen til en håndfull folk, har vi ikke kapasitet til å trenge inn i detaljene. Detaljene er avgjørende i analyse av den konkrete situasjonen. Med den korte tidsfristen jeg har fått av Røde Fane til å skrive denne artikkelen, har jeg blitt nødt til å ta detaljene på husken, og jeg håper jeg kan bli unnskyldt hvis jeg har husket feil. Uansett står jeg nå i fare for å skrive noe som vil se håpløst dumt eller gammeldags ut når det kommer på trykk, fordi situasjonen utvikler seg fra dag til dag.

Krisa i Asia

Situasjonen er: I fjor sommer utviklet det seg en valutakrise i Asia. Den avdekket at de store selskapene og bankene i Sør-Korea, Thailand, Malaysia og Indonesia ikke ville kunne betjene sine kortsiktige lån. Den manglende lønnsomheten kan komme av korrupsjon, svikt i etterspørselen fra Japan eller andre ting – jeg må innrømme at jeg veit ikke. Uansett så var denne manglende lønnsomheten skjult for ei tid gjennom at selskapene hadde god tilgang på ny kapital. Kanskje var det mistanken om at ikke alt sto så bra til som fikk utenlandske låntakere og eiere til å begynne å trekke seg ut. Valutakursene kunne ikke lenger opprettholdes, og dermed blei det straks veldig mye vanskeligere for selskapene i disse landene å betjene utenlandsgjelda si. Altså en sjølforsterkende prosess.

I gamle dager ville en slik sjølforsterkende prosess løpe videre uten inngrep fra noen myndighet. Konkursene i de første selskapene ville bringe nye selskaper i vanskeligheter, enten fordi de eide aksjer i de selskapene som nå var konkurs, eller fordi de hadde utestående fordringer på dem, eller fordi de konkursrammede hadde pleid å kjøpe varene deres, slik at de opplevde en plutselig etterspørselssvikt. Dette er første fase i en handelskrise, slik Marx og Engels skildret dem.

I vår opplyste tid vil myndighetene gripe inn i den sjølforsterkende prosessen som innleder krisa – som regel ikke for å forhindre den helt og holdent, men for å sørge for at den får et ordnet forløp. Sentralbanken i hvert enkelt land vil f.eks. kunne gi kriselån til banker som ellers ville gått konkurs. I vårt tilfelle ville ikke det vært nok. Sentralbanken i f.eks. Thailand hadde rett og slett ikke ressurser i form av utenlandsk valuta til å sikre at selskapene kunne betale den kortsiktige utenlandsgjelda si. Inn på banen kommer da det internasjonale pengefondet, IMF. Pengefondet ga nye lån i hundremilliardersklassen til de kriseramte landene. Dermed kunne de betale de første avdragene på utenlandsgjelda si i tide, slik at ikke låntakerne, de store internasjonale finansinstitusjonene, kom i vanskeligheter. Men pengefondet verken vil eller kan gjøre dette uten å stille vilkår.

Vilkårene går ut på en grunnleggende omstrukturering av produksjonen og penge- og kredittvesenet i det kriseramte landet. Målet er at næringslivet i landet snarest mulig skal bli istand til å betjene utenlandsgjelda si igjen, og dessuten betale tilbake kriselånet. Det som skal til for å oppnå det, er at virksomheter som ikke har noen mulighet til å bli lønnsomme i framtida, legges ned, og resten av næringslivet kommer under kontroll av kapitalistgrupper med tilstrekkelig resurser og evne til å omforme det til lønnsom drift. Videre må offentlig sektor i regelen reduseres drastisk, slik at skattenivået ikke truer profitten og det offentlige ikke legger beslag på den tilgjengelige lånekapitalen, og penge- og kredittvesenet må gi stabile vilkår for utenlandsk kapital. Da vil denne kapitalen etterhvert vende tilbake. Den kan da kjøpe opp profitabel virksomhet i landet til en billigere penge enn før, og vil med sine høye krav til avkastning sørge for videre framgang i omstruktureringa. Krisa er løst. Så langt er vi imidlertid ikke kommet i de kriseramte landene i Asia enda, av grunner som vi seinere skal se.

Hva enten omstruktureringa foregår i nasjonal regi eller i regi av pengefondet, er altså de gammeldagse handelskrisene erstattet av en styrt prosess. Innholdet i denne prosessen har imidlertid ikke forandret seg . Det går ut på nedlegging av ulønnsomme foretak, drastisk økt arbeidsledighet, og drastisk nedgang i levestandarden for de breie massene gjennom prisstigning på utenlandske varer i første omgang, og gjennom lønnsnedslag etterhvert som arbeidsløsheten svekker stillinga til de som er i arbeid. De asiatiske landene som blei ramma av denne styrte prosessen ifjor, har lenge hatt fascistiske former for arbeidsdisiplin og utbytting. Det er imidlertid kanskje mulig å stramme skruen enda mer, og det blir nå forsøkt. Det er ingen prinsipiell forskjell på den gammeldagse krisene og den moderne styrte prosessen. Begge har til oppgave å få opp profittraten gjennom å øke utbyttinga, og gjennom å eliminere virksomheter som bruker mer resurser på å produsere varene sine enn det som er samfunnsmessig nødvendig.

Men det ville være helt feil å si at det ikke finns noe særegent og nytt i krisa i Asia. For det første foregår den, såvidt jeg kan se, på et helt nytt grunnlag som jeg vil kalle verdensmarkedsverdier. For det andre avler den motsigelser mellom den internasjonale finanskapitalen (amerikansk og japansk) og det vi i gamle dager ville kalt kompradorborgerskapet i Sør-Korea, Indonesia osv. For det tredje utvikler den seg i samband med krisa i Russland og den store, store krisa som langsomt modnes i Japan. I den forbindelsen kan en stille spørsmålet om ikke omfanget av problemene i kapitalismen vil bli så stort at det ikke lenger er mulig å få til en styrt omstruktureringsprosess. Det er det perspektivet som gjør at artikkelen min, skrevet sjette september, kan komme til å fortone seg veldig gammeldags når bladet kommer ut. Her er det bare plass til å behandle disse sakene stikkordsmessig.

Verdensmarkedsverdier

Avkolonialiseringa (fra krigen til sekstiåra) og liberaliseringa av verdenshandelen (fra sekstiåra til i dag) har, sammen med reduserte transportkostnader, ført til at varenes verdi dannes på en annen måte enn før, og at merverdien fordeles på en annen måte enn før. Ifølge marxismen er varenes verdi bestemt ved hvor mye arbeid som trengs til å produsere dem. Men det er ikke slik at hvis jeg bruker 2 timer på å strikke en sokk, mens A/S Ullvare bruker 2 minutter, så er min sokk verdt 2 timer og Ullvares verdt 1/30 time. På markedet vil det bli fastlagt hvor mye arbeid som er samfunnsmessig nødvendig for å lage en sokk, og sjøl om mine sokker er pene, vil det nok vise seg at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida er 2 minutter. Det sokkemarkedet vi her snakker om, var tidligere det nasjonale markedet. En sokk i Ungarn kunne ha en nasjonal vareverdi som atskilte seg fra den nasjonale vareverdien til den samme varen i Norge. Slik er det ikke lenger for de aller fleste varer. Det har dannet seg verdensmarkedsverdier. Men det er et viktig unntak: arbeidskrafta har framleis en verdi som dannes på det nasjonale arbeidsmarkedet.

Så lenge valutaforholdene er stabile og skatteforholdene i ulike land er sammenliknbare, vil derfor varene som blir solgt i alle land komme fra steder der en både holder seg på verdensmarkedsverdien med hensyn til hvor mye arbeidstid som brukes, og bruker den arbeidskrafta som har lavest verdi i verden blant alle arbeidskreftene som egner seg til slik produksjon. På dette grunnlaget danner det seg en internasjonal gjennomsnittlig profittrate, og den igjen bestemmer de internasjonale vareprisene. Dersom dette geografiske mønsteret for produksjonen fører til store ubalanser i utenriksregnskapet til enkelte land, vil valutakursene endre seg til arbeidskrafta i disse landene har fått en verdi som gir balanse i utenriksregnskapet.

Dette systemet, der valutakursene og varenes produksjonssteder endrer seg med endringene i arbeidskraftas verdi i hvert land og med de internasjonale vareverdiene, er drastisk forskjellig fra systemet i kolonitida. Begge systemene er imperialistiske, men mens profitten i kolonisystemet kunne tas ut som monopolprofitt fra koloniene, er det nå heller den gjennomsnittlige internasjonale profittraten som kan holdes høy gjennom imperialistisk utbytting. For vareprisene betyr det at varene fra «lavkostland» er relativt billigere enn før, mens varene fra «høykostland» er relativt dyrere.

I en forstand er det først nå vi får en verdenskapitalisme, sjøl om vi ennå ikke har en enhetlig arbeiderklasse i verdensmålestokk. I kolonitida blei det med rette sagt at det var umulig for et tredjeverdenland å utvikle seg langs den kapitalistiske vegen. Den var stengt av imperialistene. Når systemet endra seg, var det nettopp de landene som nå er i krise, som kunne utnytte dette først til å få til en kapitalistisk utvikling basert på beinhard fascistisk politikk overfor arbeiderklassen og åpenhet for utenlandsk kapital. Krisa i Asia er den første grunnleggende omstruktureringa i produksjonsforholdene i disse landene, og vil ha konsekvenser i resten av verden ikke bare på grunn av den uroen på finansmarkedene som det medfører, mens også fordi det endrer forholdene for produksjonen i hele verden.

Motsigelser i borgerskapet

1. september i år innførte Malaysia drastiske restriksjoner på den frie flyten av kapital. Det blei forbudt å selge aksjer til lavere kurs enn en kjøpte dem for, dersom en ikke hadde hatt dem i mer enn ett år. Dessuten blei det forbudt for utlendinger å holde landets valuta, ringgit, etter 30. september. Dette er det mer saft i enn en liten «Tobin-skatt» på kapitalbevegelser. Formelt sett er langsiktige utenlandske investorer framleis velkomne, men det spørs om de vil komme på slike vilkår.

Borgerskapet i Malaysia prøver på denne måten å opprettholde sin makt ved å motsette seg de omstruktureringene som den internasjonale kapitalen krever. Den malayiske regjeringa har også tidligere, så vidt jeg husker, lagt all skyld for valutakrisa på utenlandske kortsiktige spekulanter. Det er jo sikkert feil – spekulantene vil ikke begynne å spekulere før det er grunn til mistanke om at ikke alt står bra til med den malayiske økonomien. Og utviklinga seinere har bekreftet at det var tilfelle. Men det skal bli spennende å se hvordan dette opprøret mot den internasjonale finanskapitalen faller ut.

Suharto i Indonesia nektet å gjennomføre de tiltakene pengefondet anså nødvendige, åpenbart for å berge de enorme formuene han hadde sikret seg og familien sin gjennom korrupsjon. Han falt, men har han berget pengene sine?

Jeg har ikke fulgt med i detalj, men det virker ikke åpenbart at resultatet av krisa skal bli at borgerskapet i de kriseramte landene skal miste alt de har. Det virker ikke åpenbart at de nødvendige omstruktureringene skal la seg gjennomføre uten motstand fra dem som står i fare for å miste kapitalen sin. Dessuten har vi motstand, grensende til regulært opprør, fra befolkningene som får oppleve følgende av ti prosent fall i bruttonasjonalproduktet, vanvittige renter og inflasjon. Det er ikke åpenbart at en styrt prosess lar seg gjennomføre.

Krisa i Japan og Russland

De japanske bankene var en stund overlegent de største i verden målt i forvaltningskapital. Men egenkapitalen var svært lav i forhold til forvaltningskapitalen. Da eiendomsmarkedet i Tokyo falt sammen rundt 1990, blei bankene sittende med en mengde råtne lån og potensielle tap. Dette har de aldri klart å kvitte seg med. Den langvarige svake utviklinga på børsen bidro til å svekke bankene. Noen finansinstitusjoner har gått overende. En stor mengde andre vil gå overende hvis Tokyobørsen faller til et lavt nok nivå på det tidspunktet hvor bankene skal avlegge årsmelding. I den situasjonen har det japanske borgerskapet mobilisert den høye etiske standard og solidaritet som LO-økonom Stein Reegård framhevet som påkrevet i den nåværende situasjonen (i et intervju i Aftenposten). De har mobilisert alle reserver for å kjøpe aksjer fra dem som må selge, og slik holde Nikkei-indeksen over 15 000-nivået. I de siste dagene virker det som de har måttet gi tapt, men de kan framleis komme igjen.

Hvis storbankene i Japan faller, og alle de skjulte tapene kommer på bordet, vil det kunne ha store ringvirkninger på finansmarkedene i resten av verden. De store finansinstitusjonene i vesten har allerede måttet rapportere relativt betydelige tap på krisa i Russland. Sammenfallet av alle disse problemene kan bli mer enn det er mulig å styre unna, så kanskje står en gammeldags «handelskrise» for døra – et 1929.

Norge

I denne situasjonen har børsene verden over falt kraftig i august og september – med 15-25% i de fleste tilfellene – og med langt mer i Russland og noen land i Latin-Amerika. Det dukker nå opp storinvestorer også i Norge som har tapt alt, og store konserner som Kværner har tapt så mye på krisa i Asia og andre steder at de neppe kan betale gjelda si.

Den særnorske «krisa» skyldes naturligvis ikke lønnsoppgjøret, kontantstøtta og krangelen mellom politikerne om hvordan det skal skjæres ned, slik massemedia skulle få oss til å tru i den ukes tid. Den skyldes snarere en politikk som partiene har stått sammen om, og som den forrige regjeringa gjennomførte. Først økes oljeutvinningstakta drastisk – muligens på oppdrag fra USA for å holde oljeprisen nede mens Irak blir boykottet? Som en følge av ikke minst denne norske politikken, faller oljeprisen når etterspørselen i Asia dabber av. Hvis russerne må selge olje for enhver pris for å klare sine forpliktelser, vil den forbli på et lavt nivå en stund. Dette var årsaka til at folk blei mistenksomme til den norske krona og flyttet pengene sine over i andre valutaer. Norges Bank svarte med renteøkninger for å lokke pengene tilbake. Det hadde den ikke behøvd å gjøre hvis ikke politikerne hadde bestemt at den norske krona skulle være knyttet til ECU-en. Det valget var lite heldig, for alltid når oljeprisen er lav, vil det være et godt tegn for EU-økonomien, men et dårlig tegn for Norge. Dermed oppstår den spenningen mellom utviklinga i Norge og EU som gjør at spekulantene kan begynne å spekulere i at valutapolitikken må legges om.

Nå viser det seg imidlertid at de som har solgt norske kroner, ikke er utenlandske spekulanter, men norske bedrifter, og ikke minst den norske stat! Staten må jo veksle kroner til utenlandsk valuta for å plassere oljefondet i utlandet, slik det er bestemt. Men ikke bare det: Stortinget vedtok også i fjor at oljefondet skulle plassere en god del av midlene sine i aksjer, mot tidligere bare obligasjoner. Da dette blei iverksatt i år, var aksjekursene på topp. Titalls milliarder av oljefondet har allerede forsvunnet gjennom kursraset i august. Alt dette skyldes den usedvanlig idiotiske politikken til de som nå vil tilbake til makta for å innføre fast styring og vise handlekraft gjennom nedskjæringer.

Naturligvis er det ingen krise i Norge nå. Vi må slåss for at det ikke er folk flest som skal bære byrdene av den valuta- og renteuroen som har vært gjennom dyre studielån, boliglån og offentlige nedskjæringer. Men en krise i verdenskapitalismen vil like sjølsagt også trekke med seg Norge. Hvordan det skal møtes, har folk ikke begynt å diskutere enda.

Profittraten

Når valutakrisene, børsrasene og renteuroen denne gangen ser ut til å ha langt større realøkonomiske konsekvenser enn tilsvarende hendelser de siste 10-12 åra, så skyldes det at det er noe galt med lønnsomheten. Profitten smører systemet. Faller den, skal det bare noen tilfeldige hendelser til for at det meste synes å rakne, og «forretningsklimaet» endrer seg brått. Når børsnedgangen nå fører til at bankenes kunder ikke kan betjene sine lån, og når tap på finansposter etc. fører til at årsresultatene til selskapene viser store underskudd, eller det plutselig blir umulig å oppnå videre kreditt på rimelige vilkår, så ville det allikevel ikke fått større konsekvenser for økonomien som helhet dersom profittraten i gjennomsnitt var høy. Litt oppkjøp og omstrukturering, og litt styrt nedlegging kanskje, men ikke noe som berører systemet som sådan. Det er verre når ingen vil kjøpe opp store konserner som det går utfor med, fordi ingen veit hvordan de skal få verdier ut av dem. Det sies å være tilfelle med Kværner nå.

I slutten av en oppgangskonjunktur faller profittraten, fordi nye produksjonsmetoder har økt den organiske sammensetninga til kapitalen, samtidig som alle som har makt til å sikre seg feite andeler av merverdien til eget uproduktive konsum, gjør det. Profittratefallet gjør først og fremst hele systemet mer ustabilt. Tidligere lot det seg ikke rokke av børsras på 20% på en dag, som på New York-børsen i 1987, men nå ser det bare ut til at det ene drar det andre med seg. Vi er inne i en sjølforsterkende prosess.

Det hjelper lite at tyskerne og amerikanerne sier at her hos oss er økonomien grunnleggende sunn og sterk. Det hjelper heller ikke at Hongkong er istand til å holde børsen oppe gjennom å sette inn folketrygdfondet og private pensjonsfond til aksjekjøp, og eventuelt spe på med kinesiske midler. Dersom en dyp krise er under utvikling i Japan og resten av Asia, så vil den krisa skape helt nye verdiforhold og utbyttingsforhold, og det får før eller siden konsekvenser for produksjonen i resten av verden – i hvert fall så lenge verdenskapitalismen ikke faller fra hverandre igjen i regioner, omtrent som i 30-åra. De konsekvensene vil arbeidsfolk i Europa og USA få merke i form av helt nye normer for lønns- og arbeidsforholdene, helt nye former for automatisering i produksjonen, og i form av arbeidsledighet og industrinedlegging. Det som trengs dersom disse perspektivene slår til, er kanskje framfor alt internasjonal arbeidersolidaritet og gjensidig hjelp til å styrke fagorganisering, faglig kamp og faglige rettigheter.

Merverdien skapes av arbeiderne i produksjonen. All slags profitt, enten den tar forma av gevinster på aksjemarkedet, renteinntekter, grunnrente fra kontroll med knappe produksjonsfaktorer, eller hva det nå skal være, er avledede former for merverdien som blir skapt i produksjonen. Disse formene for profitt lever ikke og utvikler seg ikke i isolasjon fra verdiforholdene og utbyttingsforholdene i produksjonen, slik de blir beskrevet i første bok av Kapitalen. I dag er disse grunnleggende forholdene bestemt gjennom at vareverdiene er internasjonale og arbeidskraftas verdi er nasjonal. Hvilke motsigelser det vil gi opphav til og hvilken framtid dette systemet har, har vi ennå ikke analysert. Men det er klart at alle overflatiske reformforslag, enten det er nye etiske standarder, nye former for internasjonal kontroll eller nye former for nasjonal styring, risikerer å bli knust til pinneved når disse motsigelsene utvikler seg. Det vil si: verdenskapitalismen vil utvikle seg til den møter sin banemann, en enhetlig internasjonal arbeiderbevegelse.

Etterord

Nå er det alt sjuende september. Det ene ordet tok det andre mens jeg skreiv dette. Jeg vil bare få presisere: Jeg har ikke blitt trotskist. Jeg har ikke mista trua på at det nytter å tilkjempe seg rettigheter og goder innafor nasjonale rammer, eller at det går an for nasjonalstater å stå mot imperialismen. Jeg har bare pekt på at det nå vil måtte skje under nye vilkår som vi ennå ikke har analysert, og at den krisa som nå utvikler seg, kan komme til å være den første prøva på om vi klarer det.

av Birger Thurn-Paulsen

Få ord er så mye brukt, så mye omtalt, beskrevet, fortolket og hyllet som demokrati. Det er samtidig få ord som er så mye omskrevet, forflatet, manipulert og misbrukt.

Det er revolusjonæres standpunkt at demokrati er et overordnet mål for en samfunnsomveltning. Et forsøk på å beskrive det målet nærmere blir at virkelig demokrati er et nivå hvor alle mennesker, uavhengig av kjønn og hudfarge, har like rettigheter, like friheter og like muligheter for deltakelse i, og innflytelse over den samfunnsmessige prosessen. I mellomtida slåss vi for demokratireformer, rettigheter og friheter under kapitalismen. I min bok er det et tveegget sverd.

Det er av avgjørende betydning for det kapitalistiske systemet at det klarer å opprettholde myten om at kapitalismen er det nærmeste vi kan komme demokratiet. Det skjer gjennom propaganda, gjennom kompromisser og avtaler og ved at kapitaleierne sjøl utvikler produksjonen slik at noen grad av ansvar og myndighet skyves nedover i desentraliserte produksjonsledd. Summen av alt dette tjener til å holde vedlike en tro og en følelse hos folk av at de har langt større innflytelse enn de i virkeligheten har, og at dette systemet, med sine skampletter, er det beste som kan oppnås.

Sosialdemokratisk olje

I denne oppgaven har kapitaleiere og borgerskap fått stadig større drahjelp fra sosialdemokratiet. Vi har i Norge et ganske høyt utviklet nett av utvalg og organer på arbeidsplassene: På den ene sida har vi den lokale klubben som forhandler med motparten – her er interessemotsetningene mer eller mindre åpenlyst erklært. På den andre sida har vi alle de såkalte samarbeidsorganene, bedriftsforsamlinger, arbeidsmiljøutvalg, internkontroll og en del varianter råd og utvalg som ofte er sammensatt av like mange representanter fra eiersida og fra de ansatte. Typisk er Arbeidsmiljøutvalgene, hvor det på toppen av det hele er slik at eier og ansatt bytter på å være utvalgsleder. Alt dette kan anerkjennes som reformer som handler om demokrati og større rettigheter for folk. De er dels kjempet gjennom, dels kommet i stand gjennom avtalekompromisser i Hovedavtalens ånd.

Sosialdemokratiet skal ikke frakjennes enhver ære opp gjennom historia. De har til sine tider stått for og bidratt til å gjennomføre reformer som har vært viktige for folk flest. Men, de har bidratt enda mer til å gjøre reformene tilslørende og ufarlige. Rent bortsett fra at sosialdemokratiet har utviklet seg til å bli den kanskje beste Administrasjon kapitalismen kan ønske seg, er det i denne sammenhengen først og fremst to politiske stikk som har gjort stor, stygg skade. Både i innholdet og i praktiseringa av dem, har de gjort en stor innsats for å fjerne klassespørsmålet, klassemotsetningene fra reformene. På all mulig slags propagandistisk vis er framstillinga den at vi er i samme båt, eller samme familie, eller at det er farlig for oss alle hvis konkurranseevnen trues. Det andre stikket er at sosialdemokratiet som bevegelse har tydd til drastiske midler for å holde kontrollen over enhver reformbevegelse, over alle opprørske tendenser, samtidig som de har utviklet et stort skille mellom alle slags valgte representanter og de som har valgt dem. I deres bok er innholdet i ordet tillitsvalgt at de som velger overgir sin tillit og handlekraft til den som velges. De som velger blir tilskuere, ikke aktive og kjempende deltakere – tillitsvalgte gis alle muligheter til å bli allvitende småkonger som bestemmer for deg og ordner opp for deg. Det er det da også fryktelig mange tillitsvalgte som blir. Om ikke allvitende, så i alle fall småkonger.

Presset på å ta på seg denne «småkongekappa» og bli «den som ordner opp for deg» kommer fra alle hold: Selvfølgelig fra eierne, og fra sosialdemokratiet, men også fra folk, fordi vi gjennom lang, lang tids propaganda og organisasjonspraksis er oppdradd til å tro og tenke at det er best sånn. En forholdsvis innflytelsesrik forbundssekretær sa til klubbstyret på arbeidsplassen min for anslagsvis tjue år siden: «Det er slutt med å stå på barrikadene nå. Prinsipper er til salgs for høyest mulig pris.» Det sier seg nesten selv at når man skal handle med prinsipper bør det være forbeholdt noen få utvalgte. En annen sak er at alt som har med tariff-forhandlinger å gjøre, begreper, beregningsmetoder og regnestykker er blitt gjort så komplisert, eller så finurlig, at det kreves mye for i det hele tatt å skjønne hva som foregår. Vi blir ytterligere tvunget til å stole på noen få. Neppe helt tilfeldig.

Samfunn for de utvalgte

I tråd med systemets iboende faenskap bidrar moderne produksjonsformer, eierstrukturer og organisasjonsmetoder til utviklingen av et samfunn for de utvalgte. Samtidig skjer det en oppsplitting av arbeidsplasser og arbeidsforhold som gjør motstand vanskeligere, ytterligere forsterket ved angrep på demokratiske rettigheter som organisasjonsrett og streikerett. For sikkerhets skyld: Jeg mener ikke at systemets iboende faenskap ligger ikke i hodene på noen kapitalister. Vi snakker om systemets utvikling for å tilfredsstille profittbehovet, og det dreier seg for all del om den teknologiske revolusjonen, som i sin tur får store konsekvenser for produksjon, for organiseringa av den, og for menneskers liv.

Produksjonen splittes opp og desentraliseres. Vi får et mønster som spenner over alt fra såkalt fjernarbeid fra PC-en i heimen, riktignok forbeholdt et visst sjikt, via mindre produksjonsenheter innafor et divisjonert konsern og til arbeidsplasser som fortsatt er relativt store. Sukkerbiten for den enkelte ved divisjonering og desentralisering er ofte at du får noe større ansvar og myndighet. For mange kan det sikkert bety mer meningsfylt arbeid. Som det meste har dette opptil flere sider. Overføring av ansvar til desentraliserte enheter kan på den ene sida gi både enheten og det enkelte menneske større innflytelse og et mer interessant arbeid. På den andre sida styrker det lojaliteten til din arbeidsplass, din bedrift. Dessuten mener jeg at denne påstanden er en holdbar: Mens produksjonen desentraliseres, blir det sentrale grepet, den sentrale styringa over profitt og effektivisering sterkere.

Det er to trekk som på overflata ser ut som motsetninger, men som i virkeligheten henger sammen: Desentralisering av produksjonen og sentralisering av makta.

Presset på offentlig sektor, nedskjæring samtidig som kapitalen ekspanderer inn til offentlige tjenester som hittil har vært samfunnstjenester, er et annet viktig trekk. Under feiende overskrifter som Valgfrihet og Fri Konkurranse gjør det velferds- og servicetjenester som bør være bygd etter likhetsprinsipper om til tjenester som skal kjøpes. Med andre ord blir tilgjengeligheten avhengig av hvor du bor, hvor du arbeider og hvor mye du tjener.

Hvor du arbeider, og om du i det hele tatt har arbeid blir mer og mer avgjørende. Så langt ser vi en klar utvikling mot at pensjon og utdanning/etterutdanning knyttes nærmere til arbeidsforhold og tariffavtaler. Den lovbestemte pensjonsalderen på 67 år blir igjen for de som har dårligst råd og dårligst tariffavtale. Dette er viktige prinsippspørsmål fordi felles rettigheter blir gjort om fra lover til avtaler og spørsmål om kjøp og salg.

Kampen om betingelsene

Alt dette blir bare enda verre ved at det presses fram større fleksibilitet i forhold til arbeidstida og normalarbeidsdagen, og større lønnsforskjeller som til dels kommer av lønnssystemer som er mer basert på innsats og det enkelte individ. Hvor er fagbevegelsen her?

Jeg vil påstå at fagbevegelsen følger «turbokapitalismen» som hånd i hanske: Når kapitalen desentraliserer produksjonen og sentraliserer makta, gjør fagbevegelsen det samme.

Tariffavtalene reflekterer produksjonsmønsteret ved at forskjellene øker. Lønn og andre betingelser knyttes til lokale forhandlinger og den enkelte bedrifts profitt og «konkurranseevne». Samtidig legges det stramme generelle rammer for oppgjørene i et korporativt samarbeid mellom arbeid, kapital og stat. I skjæringspunktet mellom kampen om medlemshodene, kontrollen over de samme hodene og klassesamarbeid med kapitalen, er de som vi nå må kalle de store sammenslutningene innafor fagbevegelsen, med på å øke forskjellene, med på å innføre begrensninger i organisasjonsretten og streikeretten.

Det som skjer i oppgjøret ved Oslo Sporveier, nærmere bestemt ved A/S Sporveisbussene, er svært illustrerende for utviklinga og en viktig prøvestein for hva LO står for (Klassekampen 8. august 1998). A/S Sporveisbussene er skilt ut som eget selskap, i praksis et datterselskap under A/S Oslo Sporveier. De har nå gått inn i NHO, nærmere bestemt Transportbedriftenes Landsforening, og søker å oppnå ny arbeidsgiverstatus. Hvis bussjåførene gjennom dette trekket tvinges over på overenskomsten med Transportbedriftenes Landsforening, altså såkalt privat sektor, vil det føre til dårligere lønn og dårligere vilkår. Her knyttes flere spørsmål sammen: Privatiseringa av offentlig sektor foregår til dels gjennom opprettelsen av mer eller mindre finurlige selskapsformer. Det gir større rom for å sjonglere med lønns- og arbeidsvilkår, samtidig som det griper rett inn i spørsmålet om organisasjonsrett og frihet.

I forbindelse med et møte med Hans-Peter Martin, forfatteren av boka Globaliseringsfellen, (Klassekampen 4. april 1998) uttaler kommuneforbundsleder Jan Davidsen at han ser privatiseringa av offentlig sektor i Norge som del av en internasjonal tendens. Ingen oppsiktsvekkende observasjon det, men han sier videre: «Fagbevegelsen må ikke bli skremt av at kapitalkreftene internasjonalt rykker fram på denne måten. Også vi rår på mange måter over større ressurser og er bedre organisert enn før. Det er mer viktig enn noen gang at vi har en aktiv og aksjonsrettet fagbevegelse.» Fint. Oppgjøret med A/S Sporveisbussene er en glimrende anledning for Kommuneforbundet og LO til å stå for mer enn ord. En annen sak er at jeg mener at Davidsens utsagn er litt farlig. Fordi det er litt for overflatisk. Det tar ikke inn brutaliteten i kapitalens framstøt, og heller ikke at disse framstøtene både er forutsigbare og opptrer i kompliserte former. Det tar ikke inn over seg at fagbevegelsen dels er på defensiven, dels må innse at kampen er vanskelig, for vanskelig til at det holder med klassisk «slå seg på brøstet»- retorikk. På den andre sida er et møte rundt boka Globaliseringsfellen et flott initiativ. Det gir rom for større kunnskap og muligheter til å trenge dypere. Og er det noe vi virkelig trenger, så er det å trenge dypere.

Demokrati og menneskesyn

Hva har alt dette med demokrati å gjøre? Og er det bare skittkasting og sverting av alt som går under navnet bedriftsdemokrati? Jeg er helt for å forsvare organer, utvalg, avtaler og alt som gir folk grader av kunnskap, innflytelse og mulighet til å delta og kjempe. Vi må forsvare – og kjempe for ytterligere reformer som kan utvide de demokratiske rettighetene. Mitt poeng ved å kalle demokratireformer under kapitalismen for et «tveegget sverd» er at det i hovedsak virker tilslørende og legger olje på vannet så lenge deltakelsen overlates til de få utvalgte, denne lille hæren av tillitsvalgte, av «Tordenskjolds soldater» som går inn og ut av verv og ordner opp på vegne av medlemmene, som sosialdemokratiet ved iherdig innsats har skapt, i nært samarbeid med kapitaleierne. Det kreves stor innsikt og styrke å unngå og bli presset inn i denne rollen. I tillegg til presset fra alle hold kommer kravene om å være oppdatert, noe vi kanskje kan kalle profesjonaliseringa av tillitsverv, som gjør at du kommer inn i en ond sirkel. Avstanden til de andre øker. Dette handler også om menneskesyn, at noen er mer verd enn andre, eller at noen er viktigere enn andre.

Dersom kampen for demokratiske rettigheter skal bli noe mer enn olje på vannet, bli et springbrett for forandring, må kampen innafor folkelige organisasjoner og fagbevegelse stå om å løfte blikket og se på baksida av fenomener og fine ord, om hva som fører til forandring. Vi kan godt si at det står om et revolusjonært perspektiv. Det vil etter mitt syn si at kampen må stå på minst to nivåer, både for reform og for demokrati innad i organisasjonen. Det siste er på mange måter det vanskeligste. Det er et klart mønster at konkrete kamper evner å aktivisere mange, men enten det blir seier eller nederlag har alt lett for å falle tilbake i vante folder. Ikke spesielt mystisk, men vanskelig, fordi ingenting går etter en rett linje framover og oppover. Det er ikke snakk om å moralisere, men jeg tror det er viktig å holde oppe problemstillinga og perspektivet hele tida, holde kanalene åpne for informasjon og kunnskap, være dristig i å tenke metoder for å aktivisere flest mulig, være nysgjerrig og fantasifull for å finne medisin mot passivitet og maktesløshet. Da Solidaritet i Polen stod midt oppe i kampene, gjorde de noe som kan tjene som et godt eksempel på det å være bevisst på åpenhet og demokrati innad. De krevde, og førte forhandlinger på eget område, og lot forhandlingene gå ut over et høyttaleranlegg. Da blir det også temmelig vanskelig for en som er valgt til å forhandle å gå ut over mandatet sitt. Alle hørte hva alle sa.

Mitt forsøk på å beskrive biter av virkeligheten og utviklinga nå har med perspektivet på demokrati å gjøre. På to måter. Når avtaler og lover som er bygd opp etter et visst likhetsprinsipp for å sikre alle et nivå av velferd og omsorg, bygges om slik at velferd og omsorg må kjøpes, er det et angrep på våre demokratiske rettigheter. Likedan når utviklinga av den kapitalistiske produksjonen, og administreringa av den, fører til begrensninger i organisasjonsrett og streikerett. Å forsvare, og kjempe for utvidete rettigheter blir et strategisk spørsmål i forhold til sosialismen og det klasseløse samfunnet. Å kjempe for demokratiet innad i organisasjonene er etter mine begreper også et strategisk spørsmål.

Inn i sosialismen

Betingelsene i folks hverdag er avgjørende for hvordan det er mulig å mobilisere til aktivitet og deltakelse. Det er en like viktig side av kampen for et virkelig demokratisk, og etter hvert klasseløst samfunn. Der vi er nå, med kapitalismen på sitt nakne hensynsløse, er vi inne i en utvikling som privatiserer og gjør mest mulig til et spørsmål om kjøp og salg og profitt, individualiserer problemer og brutaliserer «kampen for tilværelsen». Den forsterker ulikheter og skaper stadig større avstand mellom de få og de mange. Vi opplever utilslørte angrep, både på konkrete rettigheter og betingelsene i livet.

Det er forresten ikke helt riktig at angrepene er utilslørte. Noe av problemet er at de tilsløres gjennom en velsmurt propagandakrig, ikke minst ved bruk av det besnærende begrepet valgfrihet. Under overskriften: «Er valgfrihet blitt en frase?» har Inger Louise Valle en ganske god kommentar til kontantstøtten i siste nummer av LO-Aktuelt. Hun runder av med følgende: «At vi mishandler våre barn i våre egoistiske liv utenfor hjemmet, har vært brukt mot oss yrkeskvinner til alle tider. Jeg kan nesten ikke tro dette er alvor. Urettferdighet i systemet kan bøtes på ved å satse på full barnehagedekning, lavere foreldrebetaling og klekkelige lønnstillegg til sykepleiere og lærere. Dette ville være en stolt videreføring av kampen fra 60- og 70-årene.»

Flott, men la oss ta det litt videre. Hvis vi utvider lønnsspørsmålet til å gjelde kvinnelønna, og blant annet føyer til kravet om 6- timers dag, snakker vi ikke bare om en stolt videreføring av kampen, men om strategiske krav med perspektiv inn i sosialismen. Hvis vi henter opp forsøket på å definere demokrati: At alle, uavhengig av kjønn og hudfarge, har like rettigheter, like friheter og like muligheter til deltakelse i, og innflytelse over den samfunnsmessige prosessen, så kan vi ikke komme dit før betingelsene for den enkelte er oppfylt. Det vil si at full frihet, full frigjøring av mennesket henger sammen med et samfunnsmessig nivå hvor hvert enkelt menneske har oppnådd en status som fullt ut materielt selvstendig enhet.

Jeg tror jeg ser det sånn: Fullverdig demokrati kan ikke oppnås før klassekampen er ført til ende. Klassekampen kan ikke «avblåses» før betingelsene for full frigjøring for hver enkelt er oppfylt. Det dreier seg ikke minst om kampen for å oppheve de materielle betingelsene for kjønnsundertrykking og rasisme. Nå står det selvfølgelig ikke noen dommer der og blåser i fløyta når kampen er slutt, et signal om at neste kamp er det klasseløse samfunnet, men det er helt avgjørende å være bevisst i høyeste gear på den fella det er å politisk forgripe seg på virkeligheten, og erklære det klasseløse samfunnet før klassekampen faktisk er over.

av Jørgen A Strickert

Manifest

Eg syng ikkje om blomster og romantikk og finvær
og måneskin og fuglesong og elskov og syrintrær.
Kanhende er det kjeisamt, ja dårleg til og med.
Men faen, det er ekte – du kjem ikkje frå dét.

Eg dansar ikkje foxtrot og flamenco og balett,
et ikkje kanapéar, eg et for å bli mett.
Eg syng ikkje my baby, she loves you yeah, yeah, yeah.
Men eg syng ramme alvor – visst faen gjer eg det!

Vesle kvalp

-Vesle kvalp, kva tenkjer du
bak dine kvalpeaugar?
-På lange turar, kan du tru,
og bein i svære haugar!
-Men vesle kvalp, kva meiner du
om raseteori?
-Nei, eg bryr meg lite, ser du,
om kva bak eg snusar i.

Mot sal av kropp

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

Heisann, sossegut!

Det du kallar flatfyll
kallar eg kultur.
Det du kallar Schengen
kallar eg mur.
Det du kallar fridom
kallar eg bur.

Det du kallar staten
kallar eg fut.
Det du kallar politi
kallar eg snut.
Det du kallar konge
kallar eg stut.

Når du seier du veit
er det noko du trur.
Når du er tilfreds
er eg opprørsk og sur.
Det du kallar fridom
er ditt diktatur.

Livsløgn

Eg ynskjer eg hadde eit livsverk,
eit mål med mitt virke på jord;
ei magesekkjensle så krutsterk,
ei oppgåve – glitrande, stor!

Da skulle eg nok via livet
til denne, min digre visjon,
og våke om natta og knive
for min lagnadsbundne misjon.

Men eg er jo kun ein av mange
som ligg slik om kvelden og skriv.
Forbi meg så snik seg mitt lange
totalt unaudsynlege liv.

Til Ola Olsen

Hold kjeften på deg, Ola,
du er skapt for slit og strev.
Du skal slett ikkje sjå sola,
du er grunnskoleelev.

Hold kjeften på deg, Olsen,
sjølv om du er trøytt og klar.
Du er skapt for slavearbeid,
du e berre proletar.

Hold kjeften din, herr Olsen,
om så kvar ein dag er trist.
Det er sånn det heile funkar
for ein minstepensjonist.

Reager!

Vi ungdom i Trondheim har mykje å bråke for, så ikkje sov.
Vår skolekvardag er ikkje verna av rett og lov.
Men finn vi oss i ein jobbsituasjon så kummerleg grov?

Når skolebøker er steindyre og du er pengeveik,
når du ikkje når fram med formelle brev og høfleg preik,
når du vert overkjøyrd av dei med makta, så gå til streik!

Når vi krev vår rett til fritidstilbod og ingenting skjer,
når dei trampar oss ned i søla, så reager!
Når dei ikkje vil prate som vettuge folk, så okkuper!

Kva dei seier

Dei seier at klassekampen
er steindaud og gravlagt for godt.
Og hadde det vore så lettvint
og glimrande enkelt og finfint,
så hadde jo alt vore flott.

Dei flirer av idealismen
og kaller vår tanke naiv.
Men er det naivt, vil eg vite,
om vonet er enda så lite,
å draume om betre eit liv?

Dei seier på Dagsnytt at Noreg
går godt og at velferden gror.
Men sjå på deg sjølv, så på Røkke,
så ser du; det er nok eit støkke
igjen til ei rettvis jord.

Pust i bakken

Eg eig ei feskestang og ein hund,
og sommarnatta har gull i munn,
og heile livet er eitt sekund.

Eg sit aleine ei tropenatt
og tenkjer på torsken eg nyss har dratt,
men resten av verda har eg forlatt.

Eg snortar lukta av tang og hav
og vil ha slut på alt slit og kav.
Fy faen, det er da eit rimeleg krav.

Hvis du er ung og revolusjonær og skriver dikt – hvor går du hen med diktene dine da? Hvor møter du et publikum, hvor møter du kritikk som kan gi deg mulighet til å lære håndverket? For tretti år siden fantes tidsskriftet Profil, som i skiftet mellom 60- og 70-tall beveget seg ut av kottene på Blindern og tok kontakt med de mange folkelige bevegelsene i den ytre verden.

Det åpnet spaltene for folk som skreiv – innholdet fikk større vekt enn formen. Profil ble et pustehull, hvor det var mulig for unge og uerfarne folk å komme til orde. Det ble mulig å eksperimentere og prøve seg fram med dikt som inneholdt rim og rytme (like umoderne da som nå), med dikt med åpenbart opprørsk politisk innhold, og med skildringer av alminnelige menneskers hverdag, liv og problemer.

Profil blei et veksthus for en frodig litterær blomstring. De beste fruktene av denne blomstringa blir allerede regnet til den viktige litteraturen i Norge.

Men Profil blei kuppa av postmodernister og gikk inn. Og noe litterært tidsskrift med brei appell har ikke venstresida hatt siden den gangen. Behovet er ikke blitt mindre.

Røde Fane trykker her noen dikt av den unge dikteren Jørgen A Strickert fra Trondheim. De er fulle av engasjement, av ungdommelig glød, men formen er ikke fullkommen. Vi inviterer gjerne til kritikk og debatt.

Hva vurderer våre lesere som bra, og hva er mindre bra eller kanskje til og med dårlig? Innhold og form! La oss diskutere det, så kan vi alle bli klokere og noen av oss kan skrive bedre dikt. Og kanskje er det andre som også har dikt i skuffen – eller som gjerne vil prøve å skrive noen?

Redaksjonen

av Jens Andvig

Mens en ligger i sanden og kikker over på de husene som ennå står på Gulbrandsøy, blir tankene dradd mot fortiden. Når kom de første menneskene, hvordan har livet vært her, og hvorfor forlot menneskene Lille Molla?

På en fin sommerdag kan Lille Molla stå frem som det rene ferieparadis med sandstrender rundt hele øya. Pollen mellom Grundstad og Gulbrandsøy er en idyllisk vik som blir mye besøkt av fritidsbåter fra Svolvær og Skrova. Ørnen har ikke forlatt øya, og elgen er kommet, men skarveberget over pollen er forlatt.

Vannet i pollen er krystallklart og salt. En liten svømmetur vil gjøre det like klart hvorfor det ikke fins noen luksushoteller her som ved Middelhavet. Vannet er kaldt, Vestfjordkaldt.

Det fins ett enkelt funn fra yngre steinalder på Helland, men ifølge Reidar Bertelsens historiske oversiktskart (Lofoten og Vesterålens historie, bind 1) ble det fast bosetning først etter 600 e. Kr. Dette er seint. Det har vært mennesker på Årstein i 6000 år. På kartet over yngre jernalder fra 600 til 1050 e. Kr. er det oppgitt bosetning på Grundstad og Haverdalen. Området har neppe vært gjenstand for intens forskning.

År 800

La oss bo på Grundstad i år 800. Hvordan så verden ut da?

Det er vikingtid, både rikssamling og kristendom banker på døra. Vi vet ikke hvor mange mennesker det bodde på Grundstad, vi vet ikke hva de heter. Men vi vet at det var mennesker – homo sapiens sapiens. Biologisk var de ikke forskjellige fra nålevende nordmenn, kanskje litt mindre i høyde og vekt. Vi vet at det var fisk i havet, at det ble drevet et slags jordbruk. De hadde husdyr som sauer og geiter og kanskje storfe.

Det må ha vært bjørn på Lille Molla. Navnet Bjørndalen oppstod ikke uten grunn. Vi vet ikke om det var treller der, eller om folk på Grundstad var underlagt en høvding. Vi vet heller ikke mye om eiendomsforholdene. Var de leilendinger eller odelsbønder? Spørsmålet om eiendom må være kommet opp. Hos jegerfolket var eiendommen kollektiv. Jordbrukerne trengte lov og regler om eiendom. Men det oppstod rikdom og fattigdom.

På kartet til Bertelsen fins det ikke mennesker på Skrova i år 800, men det gjør det på Haversand på Store Molla, Ørsvåg, Storvågan og Helle (men ikke Svolvær). Hva slags kontakt hadde folk på Grundstad med folk omkring? Folk kunne gå på trange stier fra Grundstad til Haverdalen, men til alle andre steder måtte de bruke båt. Hvor lang tid tok det f. eks. å ro til Storvågan? Seilet kom i bruk omtrent på denne tiden. Brukte folk i Haverdalen og Grundstad seil?

Båtene på Lille Molla i år 800 må ha vært av tre. Tre ble også brukt til husbygging. Det er liten grunn til å tro at det var noen særlig skog på øya. Altså må folk ha fått tremateriale utenfra. Seinere ble det store båtbyggingsstedet Salten – langt sørover. Likevel er det tvilsomt om båter ble «importert» så tidlig. Båter måtte folk ha. Kanskje laget de dem selv.

I år 800 fantes ikke Norge. I 890 snakket Ottar med den engelske kong Alfred om «nordmenn». Nordveien eksisterte for vikingene. Det må ha vært en gryende bevissthet om at folk som bodde langs nordveien, var nordmenn.

Statsdannelse

Norge ble til en stat. Hadde folk på Lille Molla noen interesse av å «lage» en stat, eller ble de passivt med på hele utviklingen fordi de ikke hadde noe alternativ?

Det var en farlig verden her nord i år 800. Naturen var farlig, det skulle ikke mye kuling til før fiskerne var i livsfare. Andre mennesker og folkegrupper var farlige. Folk på Lille Molla hadde nok våpen, men det var ikke mye de kunne gjøre hvis de fikk besøk av en fiendtlig gruppe våpenføre vikinger. Det var nå leidangen kom i bruk. Det fins ennå en varde på Vikan. Derfra kunne en varsle Steigen. Det er grunn til å tro at folk på Lille Molla gjerne ville ha beskyttelse slik at de kunne få mest mulig ro til det intense strevet med å livberge seg.

De store folkevandringene var delvis skyld i at Romerriket falt. Det oppstod store kamper mellom folkegruppene. Det var også kamper innenfor folkegruppene for å opprette en slags stater.

Karl den store ble keiser i år 800. På de britiske øyer var det blodige kriger mellom kelterne og de innvaderende anglosakserne (400-600).

Skandinavia var slett ikke noe «rolig hjørne» av Europa i år 800, selv om de germanske folkegruppene var forholdsvis ensartet. Det oppstod tre hovedsentra for statsdannelse som etterhvert ble til Norge, Sverige og Danmark. Det var konstant spenning mellom disse sentra som ble løst med kriger og unioner. I Norge husker vi spesielt Harald Hårfagre, 1814 og 1905, selv om Harald Hårfagres makt aldri nådde så langt nord som Lille Molla.

Min gjetning er at folk på Lille Molla var mindre passive overfor den første opptakten til statsdannelse enn de var seinere. Da var det hele i fast gjenge. Alt ble styrt utenfra. Samene, derimot, fikk ingen stat. De måtte betale skatt og fikk ingenting igjen – bortsett fra å beholde livet.

Det står ennå glans over Saga-Norge, fordi folk ikke var passive som treller, selv om de «objektivt» var fattigere enn noen gang seinere. Ordet «kraftutfoldelse» blir brukt om vikingtogene av Erik Gunnes i bind 2 av Cappelens historie og Kåre Lunden i bind 3 om de praktfulle monumentale steinkirkene fra høymiddelalderen. Det er et ord som ikke blir brukt seinere i Norges historie. Det er tvilsomt om vi på noe tidspunkt kan bruke ordet «kraftutfoldelse» om menneskenes strev på Lille Molla. Det må ha vært et voldsomt slit bare å holde seg i live på en skrinn jord og greie å få fisken opp av havet. Stormen lå alltid på lur. De åpne båtene kunne fylles eller veltes på et kort sekund. Vi vet at fiskerne brukte krok og snøre – ikke så forskjellig fra dagens juksefiske – men vi vet ikke hvor mye fisk det var. Ingen anslag av fiskerikdommen forekommer i historiebøkene, heller ikke noe riss av torskens historie. Det var først G.O. Sars som i 1878 fant ut at skreien kom fra Barentshavet.

Jegere og samlere i varmere strøk jobbet ikke hardt. Det var lett å finne den maten de trengte. På Lille Molla må det ha vært ytterst vanskelig. Så å si alt måtte de gjøre selv, for til dyrene – det vil si høy på enger de hadde laget, også løv og høy de fant i utmark, tang og tare i strandkanten. Det lå mye arbeid i klærne de trengte. Vi vet ikke hvor hardt de jobbet i år 800, men denne form for tilværelse fortsatte helt opp til vår tid. Da var døgnet en nesten uavbrutt arbeidsdag. Kvinnehender i ro var en synd.

Vi kjenner ikke gledene folk hadde. «Fager er lien» heter det i sagaen. Så folk at Lille Molla var en vakker øy? De hadde fester. Vin laget de ikke. Hadde de noen glede av maten eller mjøden eller ølet de drakk?

Religionsskifte

Mange former for religion har fulgt homo sapiens sapiens så langt vi kan spore tilbake. Den norrøne religion oppstod ikke på Lille Molla. Likevel kan vi gå ut fra at den var levende der også.

På Hov på Gimsøya var det et offersted. Det er drama i Bibelen, særlig i Det Gamle Testamentet. Gjennom den tragiske fortellingen om Jesus er det forsøk på å skape harmoni som omfatter hele verden, selv om kristendommen gjør det klart at homo sapiens sapiens er et farlig og syndig vesen. Likevel virker Lille Molla som et bedre hjemsted for den norrøne religionen enn kristendommen. I vinterstormene på den vakre, men fjellfylte øya må folk ha forstått sagnet om Ragnarokk og guden Tor med hammeren. Norske historikere har stort sett behandlet kristendommen som historiens endestasjon og tatt lett på en «hedningereligion» som den norrøne. Sars er unntaket.

Hvis vi sammenlikner statsdannelsen og religionsskiftet, så er det min gjetning at opptaket til statsdannelse ble støttet på Lille Molla, mens kristendommen ble godtatt fordi den ble båret frem av sterkere krefter utenfra. Vi har ikke kunnet spore noen kirke på Lille Molla, men Reformatsen av 1589 nevner anneks på Skrova under Lødingen prestegjeld. Vi må derfor gå ut fra at det var til Skrova folk dro for å delta i gudstjenesten. Den første kirke i Lofoten som er nevnt i skriftlige kilder, var i Vågan i 1120.

Lofotfisket

Lille Molla var og er en utkant, men gjennom Lofotfisket blir øya en del av en historisk prosess som forandrer Norge og Europa. En viss handel har det vært mellom menneskene til alle tider. Den storhandelen som begynte i seinmiddelalderen, ble derimot begynnelsen på et nytt samfunn som på 1700-tallet førte til den industrielle revolusjon.

Reidar Bertelsen går nokså nøye inn på kildene som omtaler Vågastemnet først på 1000-tallet. Vi må gå ut fra at de årvisse innsig av skrei i Lofoten var kjent lenge før – såvel i nord som i sør. Det er da naturlig at andre fiskere enn de som bodde i Lofoten, dro hit for å få del i havets rikdommer. Vi vet ikke når det begynte eller når den første rorbua ble satt opp, eller om fiskerne utenfra greide seg uten noe slikt. Sagakildene forteller om Vågastemner og kongebesøk. I dag foregår det en arkeologisk «jakt» på en «by» på 12-1300-tallet. På 1200-tallet er det anført fire bebodde steder på Lille Molla: Grundstad, Haverdalen, Vikan og Helland, mens hundreåret etter er bebyggelsen på Grundstad og i Haverdal forsvunnet. Det er utenkelig at fiskerne på Lille Molla skulle være uten kontakt med handelen ved Vågastemnet.

Nord-Norge har ofte blitt ansett som den fattige landsdel i Norge – i visse perioder med rette. Det er derfor ikke til å undres at selv i Lofoten er vi ikke klar over hvor viktig tørrfisken har vært i vår historiske utvikling. Hanseatene var pionerer når det gjaldt å snu Europa ut av føydal stagnasjon. De slo seg ned i Bergen som ble Norges største by til langt ut på 1800-tallet (18.127 innbyggere i 1801, Kristiania bare 9.211). Jordbruket ble aldri ledende i den moderne næringsutviklingen i Norge. Det ble tørrfisken sammen med skipsfart, trelast og bergvesen.

Svartedauden

Grundstad og Haverdalen forsvant fra kartet i perioden 1350-1500, sannsynligvis på grunn av Svartedauden 1349-50 som førte til utryddelse av store deler av befolkningen (30 % eller 70 % ?). Mennesket som biologisk vesen har en formidabel reproduksjonsevne. For 10.000 år siden var vi bare omtrent 10 millioner mennesker. I dag er vi på vei fra 5-6 milliarder til 10 milliarder hvis jorda tåler det. Mennesket har også svakheter. Vår verste fiende er ikke andre rovdyr som bjørn, tiger eller ulv, men andre mennesker og småkryp som virus og bakterier. Disse usynlige småkrypene fikk ikke menneskene grep om før ut på 1800-tallet. Det var da befolkningsøkningen begynte for alvor i Norge og Europa.

1300-1814

Jeg nevnte at det var en viss glans over Saga-Norge. Både sagaene og Snorre hører blant de fremste skriftene fra europeisk middelalder. Den glansen lever videre i flere skuespill av Bjørnson og Ibsen og i vår nasjonalsang. I vår historiebevissthet har det festet seg et bilde av maktesløshet og fattigdom når det gjelder tiden 1300 til 1814. Det er vanskelig å få bekreftet et slikt bilde på Lille Molla. Disse stedene blir bebodd: Grundstad, Gulbrandsøy, Sandøy, Haverdalen, Bjørndalen (helt uten strand til å trekke opp båtene. At det kunne bo folk der, er mer enn mystisk), Vikan og Helland med Skjoldvær. Båtene var de samme, men noen hadde helt sikkert seil. Jordbruket og feholdet var det samme gamle slitet. Derimot ble mer tørrfisk solgt for penger.

I bind 5 av Cappelens historie refererer Ole Jørgen Benedictow en undersøkelse av 364 individer på en kirkegård i Jemtland som viser en gjennomsnittlig livslengde på høyst 20 år. Han oppsummerer slik: «For mennesker som daglig levde med døden i øynene, i stadig angst for sitt eget liv, for sine barns, sin ektefelles, for sin nærmeste families og sine venners, var Gud og håpet om et bedre liv etter dette en god trøst – iallfall en trøst.»

I 1591 utgav Erik Hansen Schønnebøl en beskrivelse av Lofoten og Vesterålen som også var en elendighetsbeskrivelse av lofotfiskernes kår:

«Jeg tror visseligen at ingen menniske paa jorden lider saa meget ondt for deres fattige føde, som det arme fattige folk giør her udi Nordland, og jeg tror ogsaa visselig, at ingen menniske paa jorden søger deres livsnæring med større fare, og livfarlighed, med større møde og umage end dette arme folk…»

Også hos Petter Dass er den fattige fisker meget nærværende, selv om høvdingen viser stor kraft og optimisme i sin tro på Gud og det systemet han er en del av.

Eiendomsforhold

Eiendomsforholdene på Lille Molla var uklare i år 800. Vi vet at bøndene i stort antall ble leilendinger etter rikssamlingen, at kirken ble en større og større jordeier, spesielt etter Svartedauden. Etter reformasjonen ble kirkegods til krongods og adelsgods.

Ifølge et lensregnskap for Vågan på 1600-tallet eier Kongen og «Jochen Irgens gods» følgende: Bjørndalen, Gulbrandsøy, Haverdal og Helland. Om Grundstad heter det: «Steegens Kierche Bygger». I Vikan er det «Kanicherne i Trundh., Bispen ibid» som dominerer. En matrikkel fra 1886 viser for eksempel at Bjørndalen ble eid av G.L. Størmer og kommunen!

Det skulle være trygt å trekke den slutning at på Lille Molla bodde det «småfolk» eller «allmue». Konge, kirke og adel nådde frem hit også.

Etter Svartedauden ble jord billig og arbeidskrafta dyr. På 1700-tallet var befolkningen økt så mye at jord ble dyr og arbeidskraft billig. Det var nå husmannsvesenet ble fullt utviklet. I Lofoten hadde man en spesiell avart som ble kalt strandsittere.

Fra 1500-tallet var Grundstad, Haverdalen, Bjørndalen, Vikan og Helland med Skjoldvær bebodd. Sandøy og Gulbrandsøy kom seinere. På 1900-tallet kan vi regne med at «bufaste» folk var blitt selveiere. Men da fikk eiendommene mindre og mindre verdi!

Ingen skrift fra Lille Molla

I historien skiller vi mellom historisk og forhistorisk tid. Skillet betyr skrift og ikke skrift. Fra Lille Molla har vi ikke et eneste skrift bortsett fra skatte- og tiendeoppgaver som begynte å komme fra embetsmenn og kirken på 15- og 1600-tallet. Reidar Bertelsens befolkningskart er bygget på arkeologiske undersøkelser. I bind 3 av Lofotens og Vesterålens historie fins det tre personnavn fra Lille Volla: Hans Jensen, Grundstad (side 146). Han ble vervet som soldat til Tordenskjold (liste fra 1711). De fleste av de vervede soldatene ble syke og døde. Dessuten Ole Caspersen og Mons Erichsen, Gulbrandsøy (side 239). De var med i en liten jekt fra Skrova som reddet en større jekt fra Saltdal i en storm på Folda i 1818. Det er de tre som er kommet inn i historieboka.

1800-tallet

Det begynte dårlig. Napoleonskrigene var verre for Lofoten og Vesterålen enn for resten av landet. Det oppstod en «demografisk» krise. Det vil si at befolkningstallet sank. Lofoten var så nært knyttet til verdenshandelen at da den engelske marinen hindret frakten av tørrfisk til Bergen og frakten av korn nordover, måtte det gå på livet løs.

Fra 1814 til 1914 var det stort sett fred i Europa. Det betydde økt etterspørsel etter fisk. Derfor er 1800-tallet blitt et spesielt århundre i Vågans historie. Fra Svein Smaaskjærs Lofotbilder 2 gjengir jeg noen oppsiktsvekkende befolkningstall:

Disse befolkningstallene gir en klar konklusjon. Det blir flere og flere folk rundt på småstedene i Vågan. Industrialiseringen av Norge banker på døra i Brettesnes i form av sildeolje- og sildemelfabrikk, som seinere går over til guano. Svolvær kommer som en komet. 41 innbyggere i 1801 og 889 i 1900. Kabelvåg kommer, men går litt tilbake på slutten av hundreåret. Dampskipskaia i Svolvær var farlig!

Det fins mange forklaringer på folkeøkningen både i Norge og resten av verden. Både Lofoten og Vesterålens historie og Cappelens Norgeshistorie kretser rundt barnedødelighet, kosthold (poteten), selve de epidemiske sykdommer, hygieniske forhold med helsestell og bedre hus osv. Jeg holder på etterspørsel etter fisk og seier i kampen mot småkrypene. I dag er den seieren også vunnet i de fattige land, mens i de rike land er befolkningsøkningen stoppet opp på grunn av fall i fødselshyppigheten.

Det er ett spesielt forhold i Lofoten som må kommenteres. I 1762 ble den første gjestgiverbevillingen gitt i Lofoten. I 1821 ble det besluttet å selge det offentlige jordegodset i Norge. Selvfølgelig ble det gjestgiverne som kjøpte det, og de ble til væreiere. Lofotloven av 1816 trygget deres stilling.

Nå får vi en underlig situasjon. Liberalismen var på fremmarsj i Norge og Europa. Gjestgiverbevillingene, salget av jordegodset, Håndverksloven av 1839, Handelsloven av 1842 og den nye Lofotloven av 1857 hadde klare liberalistiske trekk. Resultatet i første omgang var imidlertid at den lokale væreier fikk utrolig makt, ikke bare over rorbuene, men over Lofothavet, spesielt i øst. Væreieren kunne også hindre andre å drive handel i sitt «vær». Liberalismens resultat var altså en føydal baron!

Noen væreier på Lille Molla har jeg ikke greid å oppspore. Gjestgiverne kom imidlertid til Lille Molla. På en liste i Lofoten og Vesterålens historie står fem nevnt: Jens P. Grønbech, Jon Røst Schjelderup på Skjoldvær og Andreas Ursin, Christoffer Bernhoft og Andreas Falch på Sandøy. Hvis det fins en storhetstid på Lille Molla, må det være tidlig på 1800-tallet. I 1823 ble det landet 1.039.200 fisk til sammen på Sandøya og Gulbrandsøy, Grundstad, Skjoldvær og Vikan. Det var litt mindre i Svolvær, litt mer i Kabelvåg og 1.512.000 i Skrova.

Lille Molla ligger tett opp til Skrova. Skrova blir registrert som fiskevær i perioden fra 1350 til 1500, men ble seinere bebodd enn Lille Molla, fordi det knapt fantes dyrkbar jord der. På tross av at brua til Kuholmen først kom i 1985, var Skrova mye mer ett sted. Bebyggelsen på og rundt Lille Molla var spredt på 7-8 steder som ikke hadde umiddelbar kontakt med hverandre. Unntaket var kanskje pollen mellom Grundstad, Sandøy og Gulbrandsøy. Kirken eller kapellet kom til Skrova. Det er en interessant spørsmålsstilling å sette opp naturlige forutsetninger mot menneskelig initiativ. Var det bare dampskipskaia og havnen som gjorde Svolvær større enn Kabelvåg? I 1875 var det 186 innbyggere på Lille Molla mot 162 på Skrova. I 1946 var det 503 på Skrova, men bare 50 på Lille Molla. Hva var skjedd?

I perioden 800 til 1960 da Lille Molla ble forlatt, er det bare to relevante teknologiske endringer: seilet omtrent år 1000 og motoren (med dekk) 1900 til 1920-30. Fra 1875 synker stadig folketallet på Lille Molla mens det stiger på Skrova. Havna er ikke noen dårlig forklaring. Skrova fikk molo i 1911 og forlengelse i 1939. Det er mulig at med molo ved SandøyGrundstad kunne pollen innenfor blitt en ypperlig havn og pollen blitt et nytt sentrum. Det skjedde ikke. Skjoldvær er for lite, og de andre stedene har dårlige forutsetninger for en skikkelig havn. Det offentlige krevde mer i form av skoler og ga mer. Resultatet ble avfolkning. Det store dramaet kom først etter 1945.

1900-tallet

Dette er et dramatisk hundreår med to verdenskriger og den kalde krigen. Det mest dramatiske som skjedde ved Lille Molla var hurtigruta Mira som ble senket 4. mars 1941, og et sandtak som ble drevet av russiske krigsfanger under tysk ledelse i Haverdalen. Det fins ennå jernskrap etter det sandtaket.

1900-tallet begynte dårlig. I 1900 fanget lofotfiskerne i gjennomsnitt 369 st. fisk (1186 kilo). Det var først på slutten av 1920-årene at det ble gode fiskeår. Imidlertid var det god avsetning på fisken under den 1. verdenskrig, og prisene var bedre. Så ble det store vanskeligheter. Først avsetningskrise rett etter krigen, så den store krisen etter 1929 med de «harde trettiåra». En grunn til at folk ikke dro sin vei var at det ikke var bedre andre steder i Norge. I 1933 var det 31.905 fiskere på Lofothavet. Det var i stor grad nødsarbeid. Det er nå Norges Fiskarlag blir aktivt, og arbeiderbevegelsen får sitt store oppsving.

Den 2. verdenskrig var neppe en helt dårlig tid på Lille Molla. Det var lett å selge fisken og prisene var bedre. Det var heller ikke så vanskelig å intensivere jordbruket. Det var lettere enn i Henningsvær der en begynte å holde kuer og griser. Likevel kom Lille Molla i en defensiv situasjon på 1900-tallet. Bjørndalen ble forlatt etter 1910 og Haverdalen etter 1930. Vi vet ikke om folk på Lille Molla var aktive i fiskarlaget eller arbeiderbevegelsen som var kystfolkets svar på de «harde trettiåra». Det fins drastiske skildringer av rorbuene på Skrova. Kildene er tause om Lille Molla.

Avfolkningsdramaet kom etter krigen. Bilen kom aldri til Lille Molla. Bare Ulvåg av småstedene i Vågan har overlevd uten bilvei eller fergeforbindelse. Et annet unntak er Storfjell som nå er i ferd med å få vei. Fra båt til bil er den store strukturendringen som ikke bare har forandret Lofoten, men hele Kystnorge. I Vågan ble det først fart på bilen etter 1960. Da var allerede Lille Molla forlatt av «bufaste» folk. Skrova overlevde med fergeforbindelse og bru til Kuholmen. Henningsvær fikk først fergeforbindelse og så bru i 1983.

Det er en annen strukturendring som vi ikke må glemme. l løpet av 30 år etter krigen forsvant jordbruket som hovedbeskjeftigelse over hele jorda. det er så å si bare India og Kina som ennå i dag kan kalles jordbruksland. Det er på mange måter den største historiske endringen siden steinalderen. Vi produserer mer mat, men færre folk er med i produksjonen. Av de nordiske land er Finland det mest dramatiske eksemplet. Prosessen begynte tidligere i Norge, men sluttresultatet er enda klarere. For Lille Molla betydde dette kroken på døra. Jordbruket ble ulønnsomt. Den store historien når frem over alt!

Mot slutten

I 1960 bodde det fire fiskere med familier på Gulbrandsøy. Det var brødrene Linchausen, Håkon, Paul, Idar og Fredrik. De hadde en sjark på 43 fot, og de likte seg godt på øya.

Jeg har snakket med Vigdis Jensen, født Linchausen, og Rigmor Linchausen som forlot Gulbrandsøy i 1960 da de var 5 og 4 år gamle. Det er lyse barndomsminner de har fra øya. Det var så mye å leke med på hauger og brygger. Det var vannpytter de kunne bruke til lekebåter. De var vel for små til å lure seg ut i de ordentlige båtene. Det var dyr som ble fraktet over til selve Lille Molla i båter. De husker lite av slitet. Fattigdom var noe de absolutt ikke forbandt med øya. Det var et strålende forhold mellom brødrene. «De var så snille!» Pollen var aldri islagt. Jula var en strålende fest med mange sammenkomster som de ennå husker.

Det var ikke bilen som jaget de fire fiskerfamiliene fra øya. Det var skolen. Omgangsskole var ikke nok. På Skrova, dit de dro, var det skole som møtte tidens krav. I bakgrunnen skimter vi den store utdanningseksplosjonen som ble mer synlig i 1970-årene.

Familiene tok en felles beslutning om å dra, alle for en og en for alle. Det var konene som var de ivrigste. De kom fra forskjellige steder i Lofoten og var vant til livet som bonde og fiskerkone. Likevel var det langt til butikken.

Mange vil nok se på det som en historisk bagatell at en håndfull mennesker må flytte fra en liten øy til en litt større øy, selv om Lille Molla er den vakreste øya i Lofoten.

Det er her jeg gjør et lite opprør mot all historisk determinisme. Alt må ikke gå som det går. Vi er ikke treller under historien. Kanskje menneskene har levd sine lykkeligste øyeblikk på denne øya, selv om det ikke har resultert i store dikt, malerier eller musikk. Det harde blodslitet er lett å forestille seg. De gode og lykkelige menneskene kan vi bare ane.

I 1960 var det fire lykkelige familier på Gulbrandsøy. Den sommeren var en av de få strålende somrene i Lofoten. La oss holde fast ved dette øyeblikksbildet. Lykkelige mennesker på en vakker øy en strålende sommerdag.

La dette bildet kaste lys bakover og gjøre oss stolte av vår egen historie! «og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.» Dessverre, historien går og går og tar aldri slutt!

Kilder:

• R. Bertelsen: Lofoten og Vesterålens historie, bind 1
• K. Lindbekk: Lofoten og Vesterålens historie, bind 2
• Ø. Bottolfsen: Lofoten og Vesterålens historie, bind 3
• E. Hobsbawn: Age of Extremes. The Short Twentieth Century 1914-1991
• P.K.A. Jensen: Menneskets oprindelse og udvikling
• S. Smaaskjær: Lofotbilder 1 og 2
• Cappelens Norgeshistorie SKOLP 1981/82
• Folketellinger av 1801 og 1865
• Lensregneskap for Vågan fra 1600-tallet

av Jorun Gulbrandsen

Borgerskapet gjør svært mye for at bestemte sett med ideer skal bli arbeiderklassens og folkets, slik at de holder seg sjøl nede. Skolen og mediene er viktige redskaper for borgerskapet, som de eier og bruker. Redskapene brukes også til å bekjempe ideer som er farlige for borgerskapet, det jeg kaller «farlige ideer».

Arbeiderklassens makt ligger i deres evne til å organisere seg – nettopp for å få fram det de mener i tale og handling, sine egne «ytringer». Derfor forsøker borgerskapet å hindre eller vanskeliggjøre arbeiderklassens organisasjons- og ytringsfrihet. Borgerskapets snakk om at menneskerettighetene er allmennmenneskelige og ukrenkelige, er hykleri. Rettigheter har et klasseinnhold som det er viktig å avsløre.

Jeg skal snart komme inn på de farlige ideene. Men la meg først ta en tur innom menneskerettighetene som ytrings- og organisasjonsfriheten er en del av. Hva er klasseinnholdet?

Vi lever i et klassesamfunn. Derfor definerer borgerskapet, kapitalen, makta, overklassen, hva som er menneskets rettigheter, eller rettere sagt, hvilke rettigheter som gjelder for hvem. Det er ingen rettigheter som gjelder for alle i virkelighetens verden. Det er først og fremst overklassens rett til å eie kapital, naturressursene, finansinstitusjonene, kommunikasjonssystemene og fabrikkene, som er den aller mest grunnleggende retten. Mens retten til å være mett ikke finnes.

Overklassen verden over er så opptatt av å sikre sin egen ytringsfrihet, at de sørger for at det må store penger til for å bruke den på en måte at den betyr noe, – i masseomfang. Det handler om hvem som eier mediene. Overklassen sørger dessuten alltid for å ha sterke militære og økonomiske organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt, som tjener deres interesser. Mens de i mange land sørger for å få forfulgt, fengsla eller drept fattigfolk som forsøker å organisere seg til kamp for et bedre liv, som å få jord. USA har full frihet til å sende fly over havet og bombe folk i Sudan og Afghanistan, for å bekjempe angivelige terrorister, noe den norske utenriksministeren synes er helt på sin plass. Hvem som skal leve og hvem som skal dø, det bestemmer imperialismen, – en tankegang som den norske imperialistiske staten er fullt ut inneforstått med fordi den er en imperialiststat sjøl.

Borgerskapet hykler

Den internasjonale overklassens snakk om «menneskeretter» og «frihet» til å organisere og ytre seg, er hult og hyklersk. De er mot at slike rettigheter skal gjelde for folkene i verden. Det viser deres handlinger. I land etter land bryr deg seg heller ikke om å innlemme kvinner i begrepet «menneske». Kvinner slåss for retten til å være menneske for å kunne bruke «Erklæringa om menneskerettighetene» som våpen i en kamp. Unicef sa i 1997 at 60 millioner kvinner som skulle vært i live i verden, er «forsvunnet» på grunn av kvinnediskriminering. Noen aborteres bort mens de ennå er fostre fordi foreldrene oppdager at de vil bli jentebarn, andre blir drept som barn, andre dør av forsømmelse og mishandling i barndommen. Det er fordi de er kvinner. Dagsavisen skreiv 7. april 1998: 1600 kvinner dør i mødredød i verden, hvert døgn, noe som tilsvarer seks fulle jumbojet som styrter. Dødbringende fattigdom! Er det dette som menes med at «kapitalismen har vist sin overlegenhet over sosialismen»?

Asgeir Bell sammenfatter Erklæringa om menneskeretter slik: «Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et utall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang er blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen» (Røde Fane nr 2, 1998).

Erklæringa kan brukes for å organisere kamp mot undertrykking, slik altså kvinner i mange land gjør. Amnesty Internasjonal støtter seg på den når de setter søkelyset på enkeltpersoner som blir forfulgt for å si meninga si eller for å organisere opposisjon mot makta i sitt land.

Kapitalisme betyr ufrihet

Jeg tror at mange radikale har en følelse av at det er de borgerlige som er mest opptatt av demokratiske rettigheter og den slags. Det er heldigvis slik at også borgerlige demokrater går på barrikadene når journalister blir forfulgt og drept. Det er veldig bra. Men dette må ikke forveksles med hva borgerskapet, kapitalistiske land, imperialismen, driver med. For disse er folkets rettigheter et taktisk spørsmål. Når det kommer til det harde, som i juntaens Chile eller i dagens Tyrkia, drepes dem som snakker mot makta. I tusenvis. Kapitalismen har lenge forsøkt å framstille navnet sitt som synonymt med frihet. Og sosialisme med terror og ufrihet. Men kapitalismen som system har utbytting og undertrykking som sjølve drivkrafta si, mens kommunismen har størst mulig frihet som mål, uten at det går på bekostning av andre. At også revolusjonære mennesker har begått forbrytelser i sosialismens navn, rokker ikke ved dette.

Folket har bare seg sjøl

Borgerskapet har makta fordi de har kapitalen. Folket har sin egen organisering. Det vet borgerskapet. Det er derfor det er om å gjøre for dem å hindre og begrense innflytelsen til folkets organisasjoner. For når folk kommer sammen og ytrer seg, når de snakker om sine felles erfaringer og sin vilje til å skape et bedre liv for seg sjøl, og når de organiserer seg for å slåss for tre øre mer i lønn eller for en ny fordeling av jorda, når de gjør alt dette, er de sjølsagt en virkelig trussel. Folk blir drept for å snakke. For når disse «rettene», som ikke sitter fast på mennesket som hår og øyne, brukes til å true makta, kommer maktas våpen ubønnhørlig: Overvåking og forfølgelse, yrkesforbud, fengsling, politi og soldater. Borgerskapets diktatur blir synlig for alle. I Norge viste Lund-rapporten klasseinnholdet i begrepene ytrings- og organisasjonsfrihet. De uttrykker ikke et sett av «ukrenkelige verdier», «rettigheter som er allmennmenneskelige og hevet over klassene» osv. I stedet er det slik at noen har makt til å bruke dem sjøl og hindre andre i å gjøre det samme. Mens vi må delta i kampen for at ytrings- og organisasjonsfriheten skal gjelde også for underklassen, de venstreorienterte, fagforeningsfolk, fattigfolk og kvinnene.

Hvorfor gjør ikke folk opprør?

Det er egentlig et feil spørsmål, for i mange land i den tredje verden gjør folk virkelig opprør. Politisk framskredne folkemasser organiserer seg og fører kamp mot utbytting og diktatur i årevis, sjøl om de også blir trampa ned. Men de fleste stedene i verden er folk passive, tross de mest forferdelige levekår. Arbeiderklassen i Europa gjør heller ikke opprør. Borgerskapet setter svært mye inn på å lære folket å holde seg sjøl nede ved hjelp av bestemte ideer eller tenkemåter eller forklaringsmodeller. Derfor foregår den revolusjonære kampen i Norge i dag ikke med våpen, men med papir! Altså ord! En ideologisk kamp.

Det er en del ideer som borgerskapet mener er farlige for dem sjøl. Det kan virke søkt eller pompøst å kalle dem «farlige ideer». Men borgerskapet tar dem alvorlig! Disse ideene forsøker de å bekjempe, få vekk, undertrykke. De har et stort apparat for å fremme andre. De bruker svært mange penger og folk på dette. På sommerleiren var den en som sa: «Borgerskapet styrer ikke med maskingeværer, men med ideer!»

Hva er de farlige ytringene i Norge nå?

Hvilke er de farlige ytringene som borgerskapet forsøker å bekjempe? Det skulle jeg ønske at vi fikk en diskusjon om. Hva mener du? På Rød front sommerleir i Sandefjord i 1998 diskuterte vi det.

Farlig ide: Sjølråderett er bra

Ideen om alle nasjoners rett til å bestemme over sin egen framtid, nasjonal sjølråderett, er en svært farlig ide for imperialismen. Den blir derfor også svært aktivt og intenst bekjempa. Kapitalistenes behov for EU og EØS, redskaper for kapitalens frie flyt, trenger minst av alt at ideen om sjølråderetten er sterk hos folkene. MAI-avtalen er et nytt tilskudd på stammen. MAI gir rettigheter til dem som vil investere, og tar vekk rettigheter som regjeringene har hatt. Det er helt utrolig, men MAI gir de som investerer i et land, rett til å sette seg over de lovene som finnes i landet, som for eksempel omhandler miljø og regler i arbeidslivet.

Nasjonal sjølråderett og imperialisme er som ild og vann. Derfor blir samepolitiske samer kalt sameekstremister og sameseparatister av myndighetenes etterretning, og de blir overvåka. Derfor blir kurdere og palestinere i Norge overvåka som en viktig del av statens fiendebilde. For perspektivet på disse folkenes kamp er frigjøring fra imperialismens utbytting.

Derfor blir de som forsvarer sjølråderetten, som EU-motstanderne, forsøkt knytta til den mest forakta ideologien i norsk historie, nemlig nazismen. EU-motstandere er angivelig reaksjonære nasjonalister. Anne Enger Lahnsteins navn ble under EU-kampen uttalt Laaanstain på tysk vis av enkelte urbane AUFere som med stolthet gikk imperialismens ærend.

Farlig ide: Gjør fagforeningene til kamporganisasjoner!

Overklassen har sikra makta si ved at den er knytta til eiendom, voldsapparat og stat. Arbeiderklassen har makta si knytta til organisasjon. Fagforeningene er de viktigste masseorganisjonene til arbeiderklassen. De blir trua fra to fronter: Fra borgerskapets angrep utenfra. Og fra borgerskapets angrep innenfra. Utenfra kommer angrepet som resultat av borgerskapets behov for omstillinger uten for mange hindringer. Det skal bli vanskeligere å lage fagforeninger og tariffavtaler.

Angrepa på fagforeningene innenfra er klassesamarbeidet som de sosialdemokratiske lederne har solgt seg til gjennom sammensmeltinga av stat, LO-ledelse og AP-ledelse. Ingen kan vente annet av LO-toppen enn at den hindrer kamp. I tillegg er det vanlig med en borgerlig og undertrykkende organisasjonskultur. Borgerlige ledere mener om seg sjøl at de kan alt. De er eksperter og må bestemme. Medlemmene skal betale kontingent og «bække opp sine ledere» som de sier. Medlemsdemokratiet og aktiviteten er ikke så viktig. Samtidig er det en realitet at du som tillitsvalgt, sjøl på ganske lokalt nivå, må ha stor kunnskap om et omfattende avtaleverk, lover og personalsaker. Dette tar det tid å lære, den tillitsvalgte blir flink og dyktig og nærmest uerstattelig, – og avstanden til medlemmenes kunnskap øker. Medlemmene venner seg til at «ledelsen ordner alt», og mange synes det er helt fint.

Dette er en vanskelig sak å jobbe med, men fryktelig viktig. Den peker framover. Når en driver med endringsarbeid i fagforeninga, for å forsøke å få til at medlemmene har mer makt, er det lett å se paralleller til diskusjonen om sosialismen. Det er med erfaringene fra kapitalismen at sosialismen blir bygd, så det er helt relevant å trekke inn parallellen. Spørsmålet er for lengst stilt: «Kan kokkepikene styre staten?»

Farlig ide: Samfunnet er menneskeskapt

Folk skal tro at klassesamfunn er naturlig, at de som bestemmer nok kan være dumme, men at de egentlig har mest greie på tingene, at kapitalister kan være egoistiske og tenke for mye på profitt, men det er tross alt de som har muligheten til å investere og sette i gang ting og lage arbeidsplasser. Mot denne alminnelige meningen kommer den undertrykte kunnskapen om at samfunnet er menneskeskapt, at kapitalismen derfor kan fjernes av mennesker, at det ikke er nødvendig med kapitalister i det hele tatt, at det ikke er nødvendig med klassesamfunn over hodet.

Denne farlige ideen er så undertrykt at det er nesten umulig å tenke seg at det går an å erstatte den barbariske kapitalismen med kommunisme, det strider til de grader mot alt vi har lært! Det er nesten som da alle trodde at jorda var flat, og så kom det førti stykker som mente at rund nok var mulig! Derfor holder vi studiesirkler med tre og fem og sju deltakere og studerer og diskuterer akkurat dette. Det er bra. Mer av det. For det er vanskelig å forstå. Men det går smått. Vi revolusjonære må bli flinkere til å argumentere i større målestokk for at det er mulig å avskaffe kapitalismen og lage et klasseløst samfunn!

Farlig ide: Mennesket er ikke født egoistisk!

I diskusjoner i klasserom, i skolegårder og på møter, høres ofte påstanden: «Det nytter ikke å dele, folk er egoistiske». «Det nytter ikke å tenke på et klasseløst samfunn, noen vil alltid herske over andre». «Det ligger i mennesket». «Enhver er seg sjøl nærmest». Denne kristne propagandaen om det grunnleggende onde mennesket, blir effektivt brukt av borgerskapets ideoligiprodusenter.

Men det er ganske vanlig rundt omkring i verden at fattigfolk går sammen og organiserer praktiske ordninger i slumområder, skaffer elektrisk strøm, organiserer dyrking av jord, transport og skoler, fordi myndighetene ikke gjør det, eller i kamp mot myndighetene. Eller lager frigjøringshærer der menn og kvinner organiserer, arbeider, forsaker og kjemper i årevis, ikke for å bli rike sjøl, men for å skape forutsetninger for et bedre liv for alle. Eller tenk på lokalsamfunnet der du bor: Der er det hundrevis (tusenvis) av folk som driver arbeid i organisasjoner eller privat, gratis og mye, fordi de synes det er viktig. Problemet er ikke at folk ikke vil ofre og yte. Problemet er at kapitalismen hindrer folk i å få bruke seg! Det gjelder alle slags folk: Barn, ungdom, voksne og gamle. Tenk hvilke menneskelige ressurser et sosialistisk samfunn kan frigjøre! Og de er de viktigste ressursene. Det er ikke egoismen som er folkets problem. Det er undertrykkinga og utbyttinga som er problemet.

Farlig ide: Kvinner kan alt, kvinner har ei historie

Ideen om at kvinner kan alt, blir motarbeida. Hele kvinnehistoria er ei ikke-historie. På samme måte som det arbeidende folkets historie skal være usynlig. For når kvinnene og arbeiderne og alle andre fattigfolk får lære den sanne historia om arbeidet, om oppfinnelsene, om samfunnene som er laget, så lærer de om sin egen store betydning. Det gir stolthet. Men stolthet hos folket er farlig for overklassen. Overklassen vil at alle skal lære at det er de som skaper historia, og at vanlige folk ikke passer til annet enn å være slaver i en eller annen forstand. Denne læren er med på at kvinnene og resten av arbeiderklassen holder seg sjøl nede. Uten sjøltillit, ingen kamp. Viktig jobb: Få fram kvinnenes og resten av underklassens historie!

Farlig ide: Nei til religionstvang!

Kravet om religionsfrihet blir motarbeida. Nå har staten for eksempel lagt ned det alternative livssynsfaget i grunnskolen, slik at alle tvinges til å ha kristendomsundervisning. Kristne skoler synes de er fint, også AP-ledelsen synes det, men muslimske skoler synes de er noe helt annet og forferdelig. Dette er for at borgerskapet vil ha sterkere kontroll over tenkninga til folk. Og de snakker om «menneskerettigheter»! Til å spy av.

Men religion er skadelig. Trua på en høyere makt som styrer, gud, gjør det lettere å tru på andre høyere makter, som Jens Stoltenberg. Mens kunnskap om at samfunnet og historia er et resultat av klassekamp og menneskenes arbeid, gir visshet om at samfunnet kan endres bestandig – av mennesker.

Farlig ide: Parlamentarismen er lureri

Arbeiderklassen kan stemme, men ikke bestemme. Makta sitter andre steder enn på stortinget og i kommunestyrene. Men arbeiderklassens opprør og revolusjonsvilje skal over hele verden styres inn i organiserte baner som borgerskapet kontrollerer. (Nettopp fordi revolusjonære vet dette, stiller revolusjonære opp i parlamentariske valg når de er sterke nok til det. Stikkord: Avsløre hvor makta egentlig sitter, fremme folks krav, bli kjent med mange, øke egen kunnskap om lokalsamfunnet, se på dem som bor i kommunen som en stor masseorganisasjon).

Det er så om å gjøre for overklassen å fremme parlamentarisk tankegang, at de har bestemt at innlæringa skal begynne med 6-åringene på skolen. Skoleelevene skal lære at elevrådet, det er tingen. Har du noe å klage over, ta det opp i elevrådet. Bare du argumenterer godt for deg, går saka di igjennom. Får du ikke svar på en tre-fire år, er det synd, men det er slik det er. Kanskje du ikke la fram saka så fint likevel?

Slik skal barn, nærmest sammen med morsmjælka, lære at veien å gå er «systemets vei», at veien ikke fungerer, og at det er greit, for det finnes ingen annen vei!

Farlig ide: 70-åra var bra!

Hvorfor har det vært så viktig for borgerskapet å forsøke å omdanne folks hukommelse om 70-åra? Jeg tror det er fordi 70-åra var prega av optimisme, en tro på at det gikk an å forandre ting. «Det nytter å gjøre opprør!» Det fattige vietnamesiske folket hadde vunnet over super-imperialistmakta USA, folket i Norge vant EEC-kampen (EU-kampen), det var mange streiker, antikapitalistiske holdninger i breie kretser, det var aksjoner for veier, mot riving av hus, Vømmøl og folkets kultur, mye lokal aktivitet. Jeg tror at grunnen til at så mange kaller seg med glede for «68-ere» (et begrep jeg mener er helt på trynet), er at de egentlig snakker om 70-åra og all aktiviteten! Det er betegnende at en del borgerlige folk er vanvittig opptatt av, år etter år, å få stempla alt dette folkelige, politiske, demokratiske mylderet nærmest som ml-terror, hvor det nesten antydes en slags politisk torpedovirksomhet.

Farlig ide: Kommunismen er nødvendig og mulig

Kommunismen, det klasseløse samfunnet, innebærer frigjøring av menneskets skaperkraft. Det har ingen stat, ikke klasser, ikke utbytting, ikke produksjon av varer, men bruksverdier. Folk skal skape ei nåtid og ei framtid sammen med hverandre. Endelig skal den enkeltes krefter få komme til sin rett. Mennesket skal skape muligheter for sin egen frigjøring. Kommunismen kalles «frihetens rike». Kommunismen er målet. Marx og Engels sier i Manifestet (side 70) om kommunismen: «I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling». Legg merke til at de sier «hver enkelt».

Over hele verden kjemper folk for å realisere et samfunn uten fattigdom, krig og undertrykking. Imperialismen sjøl skaper det behovet og de ideene om og om igjen. Millioner av mennesker i verden har lest «Det kommunistiske manifest» og annen marxistisk litteratur. Det finnes digre revolusjonære partier. Derfor må borgerskapet opprettholde et standhaftig mottrykk. De må spre et «kommunismen er død, og er den ikke død, så er den i hvert fall uoppnåelig, og er den ikke uoppnåelig, så er den i hvert fall grusom»-bilde. Som de har fått mange intellektuelle i Vest-Europa til å tro på.

Farlig ide: Et kommunistparti er nødvendig

DNA-ledelsen, redskapet for overklassen, har bygd makta si på støtte fra USA-imperialismen og på terror mot all opposisjon i det norske samfunnet. De har utvikla et finmaska tysternett. I dette landet går flere tusen folk omkring som er oppdratt til å være tystere for makta. Etterretninga og overvåkinga er til innvortes bruk. De visste hvor anti-Sovjet vi var! Lundkommisjonen viste nettopp at det IKKE bare var kommunister som blei forfulgt. Tvert imot, det mest slående var alle de andre! Folk som hadde uttalt seg mot høyere husleie i borettslaget, de som organiserte 8. mars-demonstrasjoner, som var aktive i fagforeninga, som var mot Nato, som deltok i aksjoner mot trafikken i ei gate. Folk som var aktive i klassekampen mot makta! Jeg regner med at bakkvinnene for «Kvinner på tvers» er grundig registrert av politiets overvåkingstjeneste (POT).

AKP ble og blir overvåka og registrert. Kommunistpartiet, og i dette tilfellet AKP, er farlig fordi det ikke bare igangsetter eller støtter den enkelte kampen, men fordi partiet har som oppgave å forene alle kamper og alle grupper i arbeiderklassen og folket og gi den felles kampen en politisk retning. Det er en virkelig trussel.

Jeg tror ingen seriøse borgere mener at AKPere har tenkt å løpe rundt med våpen sånn helt for seg sjøl og skyte rundt og lage «revolusjon» og terrorisere folk. Det de er redde for, er heller AKP og AKPernes vilje til å ikke være lydige og deres vilje til å organisere aksjoner, protester, enhetlige aksjoner. Det er lister over AKPere som skal interneres i en «krisesituasjon». Viktig krav: Vi vil vite hva kriteriene er, for å komme på den lista!

Hvilke ideer får du?

På Rød Front sommerleir førte diskusjonen om hva som var «farlige ideer» til at mange av oss fikk stor fantasi om hva som burde skrives, i hefter, i artikler, på Nettet, i Klassekampen. Hva tenker du?

Nå har jeg tenkt å kommentere to aktuelle diskusjoner i forbindelse med ytringsfriheten. Den ene handler om ytringsfrihet for nazister, og den andre om ytringsfriheten under sosialismen.

Ytringsfrihet for nazister?

Når Eva i klassen sier at alle tyrkere stikker med kniv, og Tarik gråter, løses det ved å tålmodig, med fakta og ideologisk kamp, mobilisere alle elevene og Eva til å forstå at slike ideer er feilaktige. Altså, ytringsfrihet, massemobilisering, ideoligisk kamp, diskusjon, opplysningsarbeid. Evas ytring blir ikke bare et ensidig angrep på Tarik, men også en mulighet til å utnytte angrepet til noe positivt for alle.

Men når Eva deler ut løpesedler på skolen om at alle tyrkere stikker med kniv, blir hun fratatt løpesedlene av meg. Der ute i skolegården har ikke jeg muligheter til å diskutere tålmodig, drive folkeopplysning og ideologisk kamp. Så der blir Evas løpeseddel bare et ensidig angrep på Tarik. Da vil jeg at hensynet til Tariffs muligheter til å få venner, skolegang, jobb, trygghet, og ikke politiforfølgelse, og i verste fall, ikke bli skada eller drept av nazister, skal gå foran Evas frihet til å fortelle løgner om Tarik. Hun deler ikke løpesedlene ut i et vakuum, men i et samfunn der hun føyer seg inn i maktas brede elveløp. På hennes side står organisasjoner som ikke nødvendigvis sier at alle tyrkere stikker med kniv, men som aktivt fremmer holdninger om at Tarik er et problem, til dels farlig problem. Det er for eksempel Høyre, DNA-ledelsen, regjeringa, Utendingsdirektoratet, EU, deler av pressa, pluss rasistiske og nazistiske organisasjoner, hva mer vil du ha? På Tariks side – hvem er det? Her har vi ikke en situasjon med «fri meningsutveksling, ideer som brytes på like fot i et demokratisk atmosfære». Her har vi rå makt fra gigantene mot en gutt, og hvor Eva legger en stein i gigantenes vektskål.

Paragraf 135 a

Så kan noen si: Men å beskytte Tarik handler ikke om å begrense ytringsfriheten, han kan beskyttes ved å henvise til «personvern». Men handler ikke begrensningene i ytringsfriheten om å verne personer? Det er akkurat det de handler om. Se Straffelovens § 135 :

«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.

På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd.»

Hvem skal beskyttes? Eva eller Tarik?

Samtidig er det vanskelig mange ganger å vurdere den ene og den andre sida. Det er bra, for det viser at en diskusjon om slike spørsmål alltid er viktig. Praktiseringa av rettigheter er når alt kommer til alt, et spørsmål om politisk kamp og makt. De motsatte formuleringene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene viser det:

Artikkel 1 i sier: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Hvordan skal denne paragrafen brukes for å beskytte Tarik?

Artikkel 19 i samme: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser».

Skal Eva kunne bruke denne paragrafen til å angripe Tarik? Eller er hun forhindra fordi § 30 sier noe om premissene for alle rettighetene: «Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen».

Og i innledninga sier Erklæringa noe om det: Frihet, rettferdighet og fred. Dette er sjølsagt mest tomt snakk, for FN har mye erfaring i å aktivt støtte imperialismens angrep på folkene i verden under dekke av fredsprat. Men teksten kan likevel, i en diskusjon om rettigheter, vise at sjøl i denne erklæringa kan f.eks. ytringsfriheten ikke ses atskilt fra hele erklæringas mål.

Hvorfor skal ikke alle få si hva de vil?

I Norge har diskusjonen om menneskerettigheter handla mest om ytringsfrihet. Og når det gjelder ytringsfrihet, har en del radikale vært mest opptatt av at nazister skal ha ytringsfrihet: Hvorfor bare nazister? Hvis det er et prinsipielt spørsmål at ideer skal møtes med ideer, og ikke forbud, hvorfor får vi ikke et angrep på hele § 135 a? Hvorfor skal vi kreve forbud mot porno, for eksempel? Hvorfor skal ikke folk få lov til å sjikanere homofile offentlig? Jeg mener: Hvor er sammenhengen og konsekvensen av standpunktet?

Sosialismen

I denne artikkelen skal jeg ikke ta opp erfaringene og diskusjonene om hvordan sosialismen kan og ikke kan utvikles til kommunismen. Jeg skal bare nevne noen problemstillinger i sammenheng med frihet.

Sosialismen er veien fra kapitalismen til kommunismen. Kapitalismen avløses av sosialismen når arbeiderklassen og folket tar makta gjennom en revolusjonær omveltning, en revolusjon. Under sosialismen er det klasser, stat og partier. Utfordringa er å utvikle sosialismen i riktig retning, nemlig i retning kommunismen, det klasseløse samfunnet.

Frihet for å skape kommunisme

Mars og Engels sier dette i Manifestet: » … første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis på fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.» (Det kommunistiske manifestet, Røde Fane 1998, s.68)

Det kan ikke bli kommunisme uten en veldig bevegelse under sosialismen. Sosialismen åpner for store muligheter for åpenhet og demokrati. Men det er også betingelsen for å komme ut av sosialismen og videre til kommunismen! Jeg mener at hovedlinja må være: Mest mulig demokrati, frihet, skriving, snakking, diskusjoner, liv og røre, lokal organisering, myldring.

Problemet blir at vi sitter fast i de gamle måtene å gjøre tingene på, at vi vil ha for dårlig fantasi til å se alle mulighetene. Måla for samfunnet må diskuteres for at de skal stemme med det mulige og hva folk er villige til å gjøre, folk må få lede og delta i prosesser som gjør at de er motiverte og får skapende ideer og har det fint. Det blir vanskelig å få til. For ikke å snakke om: Hvis den første generasjonen er motiverte fordi de var med på den revolusjonære bevegelsen som styrta kapitalismen: Hva med neste generasjon? Hva vil de? Mange vanskelige spørsmål. Men jeg er helt sikker på at ingen av dem kan løses uten en kamp om ideer, og for å få til det, må det være trygt å mene noe. Og skal et folk stille seg et så høyt mål som å skape et kommunistisk samfunn, må de ha stor sjøltillit!

De nye sosialistiske samfunnene i Sovjet og Kina tok folk på alvor. De organiserte folk til å delta i styring, ga dem utdanning, ga tillit gjennom å stille svære oppgaver. Men når (etter hvert) overklassen ikke lenger ville utvikle sosialismen, men tvert imot utvikle kapitalisme, lukka de dørene for folkets deltakelse. Da ble folket bare plunder og heft. Det kjenner jo VI til, med våre erfaringer fra kapitalismen.

Masseorganisasjoner er nødvendig

Hilda Scott forteller fra Tsjekkoslovakia etter krigen at det fantes en kvinneorganisasjon som var en masseorganisasjon. Så kom den offisielle analysa: Når arbeiderklassen var kommet til makta (det var slik det ble sagt), var automatisk kvinnene kommet til makta, så det trengtes ikke noen kvinneorganisasjon på grunnplanet. Organisasjonen ble lagt ned, og det ble oppretta kommunale utvalg som skulle gi råd. Så ble også disse lagt ned, og det ble oppretta et rådgivende likestillingsutvalg på statlig plan. Kvinnene hadde altså ikke noe sted å organisere seg. Deres våpen var vekk.

Det som skjedde i Øst-Europa for en 10 år sida og framover er et godt eksempel på hva som kan skje når folk ikke er organisert. Sosiale rettigheter ble på område etter område feid til side, og arbeidsfolk ble fort mye fattigere. Alle leser i avisene om hvordan folk ikke får lønn i flere år! Et stort spørsmål er: Hadde overklassen kunnet herje så voldsomt dersom arbeiderklassen hadde vært organisert i aktive fagforeninger eller andre masseorganisasjoner?

Under sosialismen må det skje en kraftig utvidelse av organisasjonslivet. Barn, gamle, folk i boligområdene i byene, i kommunene, på bygdene, – det må myldre. Det er nødvendig å ta på alvor at folk vil ha både motstridende og felles interesser, og at motsigelsene må løses gjennom diskusjon.

Materielle forutsetninger

Hilda Scott beskriver at kvinnene hadde mye å slåss for, som retten til å fortsette i alle slags jobber da krigen var over, og kampen for å prioritere høyere den produksjonen i samfunnet som hadde mest å si for å lette kvinners slitsomme og lange hverdag. Kvinnene (som mennene) hadde lange arbeidsdager, kvinnene hadde husarbeidet og familieorganiseringa i tillegg, og de hadde ansvaret for handlinga som betydde å stå lenge i køer hver dag.

Hvor skulle disse kvinnene ta tid fra, til å «styre staten», lese papirer og gå på møter? Umulig. Derfor et det en forutsetning for å delta i styring, at skillet mellom de styrende og de styrte systematisk blir utviska – også når det gjelder tid! To timers nødvendig arbeidstid om dagen er i meste laget.

Familien

Tiltak for å gradvis oppløse familieorganiseringa slik vi kjenner den i dag, vil fremme friheten til individene, slik at ethvert menneske får et sjølstendig forhold til samfunnet. Dette har jeg ikke plass til å argumentere for her, men henviser til Røde Fane-heftet Feministisk sosialisme av Kjersti Ericsson.

Informasjon

Vil nettet gjøre det lettere å praktisere demokrati i et sosialistisk Norge?

For demokrati handler ikke minst om å ha tilgang på den informasjonen en trenger. Det blir mye vanskeligere eller umulig å hindre at folk får den informasjonen de vil ha, ikke bare i Norge, men i hele verden.

Vitenskap

En sosialistisk stat må være på vakt mot å karakterisere vitenskapelig arbeid som den ikke liker, som reaksjonær og lite ønskelig. Det er nok av eksempler fra historia, også fra sosialistiske land, at politiske standpunkter har bestemt over hva som har vært vitenskap. Sånn er det vel hele tida. Slik som da presteskapet forlangte at jorda var flat og drepte dem som holdt på den runde varianten. Eller, som nå, når kritiske (mot kapitalen) vitenskapsfolk blir innesperra, når de mister forskerjobber og bevilgninger, når det blir drevet kampanjer mot dem. Eller når Darwins utviklingslære er forbudt i skolen i flere stater i USA. Derfor har det stadig vært kamp for ytringsfrihet innafor vitenskapen.

Partiet i opposisjon

Kommunistpartiet må være i opposisjon også under sosialismen. Det må være en drivkraft for det langsiktige målet. Den sosialistiske staten vil være konservativ i forhold til å kunne legge til rette for oppløsninga av institusjonene og bryte ned arbeidsdelinga i samfunnet. Det er en sak som har vært lite diskutert i den revolusjonære bevegelsen i Norge: Hvis kommunistpartiet skal se de langsiktige interessene som Marx og Engels skriver om i Manifestet, og hvis det er slik at partiet derfor ikke bare må være, men faktisk også i realiteten blir i opposisjon til den sosialistiske staten, vil da partiet fortsatt bli sett på som uønska? Som et hår i suppa, eller til og med overvåka eller forfulgt? Vil et virkelig revolusjonært parti under sosialismen ha et harmonisk forhold til den sosialistiske staten? Vil kanskje forholdet være prega av både motsatte og felles interesser?

Hvis det er tilfelle, gjør det ikke saka lettere for det revolusjonære partiet, at deres medlemmer blir tillitsvalgte innafor den sosialistiske staten. Medlemmer av kommunistpartiet blir valgt til ledelser på grunn av lang erfaring, stor kunnskap og fordi folk har stor tillit til dem. Men samtidig skal de være i opposisjon til seg sjøl. Tenk på paralleller i fagforeningsarbeidet.

Kontrarevolusjon?

Ingen av oss veit hvordan situasjonen vil være i tida etter revolusjonen, hvilke og hvor sterke motkreftene er. Det kan hende folk har nok å gjøre en stund med å holde kontrarevolusjonære farlige folk unna livet. Dette kan vi diskutere opp og ned. Det viktigste mener jeg likevel er, at vi skal ha en tydelig holdning som ikke er til å trekke i tvil: Hovedlinja må være: Mest mulig informasjon, diskusjon, organisasjonsfrihet! Er det virkelig sånn at «folket skaper historia», så må folket få lov til å tenke og handle sjølstendig.

Derfor må en spørre: Hvilke krefter og situasjonen kan føre til at sosialismen blir redd for demokratiske prosesser? Og hva vil være «farlige ideer» under sosialismen?

Oppvurder kampen om ideologi og organisering

Vi må oppvurdere kampen for organisasjons- og ytringsfriheten og den ideologiske kampen om disse spørsmåla både under kapitalismen og under sosialismen. For arbeiderklassen handler demokratiske rettigheter om å kunne organisere seg som klasse for å ta og beholde makt som et middel til å skape en god tilværelse. Johan Petter Andresen sier: «Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlige demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.»

Avisa Klassekampen

Borgerskapet har laget regler som sørger for at det er dem som har muligheter til å spre sine meninger, sin ideologi, sitt verdensbilde, til alle, hver dag og time. De eier mediene, skolen, institusjonene, det som kalles overbygninga. Folk gjennomskuer mye, men finner seg i mye og gjør ikke revolusjon.

I kampen om tenkninga: Hvilke redskaper har radikale, revolusjonære, opprørske mennesker og organisasjoner i dag, i Norge, for å utfordre maktas tenkning og propaganda?

For det første har vi hver og en som diskuterer med venner og arbeidskamerater. Det gjør vi. Men det stiller store krav til hver enkelts skolering, det blir ikke mye samlende og organiserende framstøt. Det samme gjelder bruken av lokalaviser.

For det andre har vi Nettet. Mer og mer organisering og informasjon går over Internett. Dette er en undervurdert mulighet i den revolusjonære bevegelsen, vi er for konservative.

For det tredje har vi Klassekampen. Nå er det Klassekampen som er mest effektiv i kampen om verdensbildet.

Hvorfor Klassekampen ble starta

Da Klassekampen ble starta, var det nettopp for å føre kamp om beskrivelsen av virkeligheten og for å organisere fram handlinger, forandring. Det var ingen aviser som støtta Vietnams folk mot USA-imperialismen. Eller som støtta PLO. På den tida var det feil å si at Norge var et klassesamfunn og at det fantes en arbeiderklasse. Sjølbestemt abort var et feil utsagn. Kampen for religionsfrihet på skolene. Kamp for elevenes demokratiske rettigheter. For å fremme de sosialistiske ideene mot kapitalismen. Avisa Klassekampen skulle være aktiv på riktig side i klassekampen.

Avisas jobb i dag

Klassekampen gjør mye mer enn å framføre meninger. Den organiserer venstresida på den måten at radikale, sjølstendige, kritiske mennesker går sammen om å støtte den, selge den, samle inn penger, verve abonnenter. Aksjekampanja våren 1998 viste fram en del av Klassekampens potensiale. Avisa kan også organisere mange tusen folk til handling ved å være talerør for aksjonskomiteer, som «Bli med på streik og møter 10. oktober i forbindelse med statsbudsjettet …»

Tilbake til meningene. Stort sett har avisa fungert organiserende og antikapitalistisk. Men ikke alltid. Også den utsettes for borgerlig påvirkning og kan til tider bli pressa til å være tilbakelent og betraktende i stedet for foroverlent og agiterende, den kan slutte å avsløre det kapitalistiske barbariet og nøye seg med overflatediskusjoner blant de mer velstående, den kan slutte å agitere for sosialisme og kommunisme og glemme å se verden fra de fattigstes perspektiv. Avisa med ansatte og venner er en organisasjon eller prosess med sine egne konflikter, motsigelser, ideologiske brytninger. Ser vi positivt på dem, er det mulig å beholde avisa som det viktigste redskapet på den rette sida.

I kampen for de farlige ideene!

av Agnete Strøm

Kvinneforskning er ikke bare er en akademisk disiplin på linje med andre, men noe det er bruk for. Når det gjelder kvinneforskningens forhold til kvinnekamp og kvinneaktivisme, så er der skott, men heldigvis ikke vanntette skott. Hovedproblemet er at forskningen blir offentliggjort i en ofte vanskelig tilgjengelig form, i vanskelige tilgjengelige medier og at vi ikke lenger har treffsteder.

Jeg skal i denne artikkelen gi en rekke konkrete eksempler på hvordan kvinneforskningen har støttet kvinneaktivismen. Samtidig har jeg en liste over tema der kvinneforskningen ennå ikke har gjort noe tydelig gjennombrudd og hvor vi ønsker at kvinneforskningen skal gå inn med større tyngde.

Hvorfor er kvinneforskning tilgjengelig for kvinneforskerne, men oftest lite tilgjengelig for kvinnepolitiske aktivister?

Hos kvinneforskerne synes det å eksistere en uvilje mot popularisering og uvilje mot å ta del i kvinnekampen. Selv på Backlash-konferansen i høst ble et opprop om nei til kutt i trygdeytelsene til aleneforeldre/alenemødre avvist som ikke passende.

Kvinneforskerne arbeider innenfor det akademiske miljø, men jeg aksepterer ikke at seriøs forskning betyr et farvel til offentlig å tilkjennegi kvinnepolitiske standpunkt. Når jeg tenker på alle de mannlige økonomiprofessorene som til stadighet uttaler seg om diverse statsbudsjett-tiltak, så må da kvinneforskere kunne uttale seg offentlig om saker de har god greie på, for eksempel mot statsbudsjettets forslag om bortfall av ekstra barnetrygd for enslige mødre.

I 15-20 år har kvinneforskerne deltatt i statlige utredninger og fremmet de sakene de brenner for der. De har vært premissleverandører. Dette er en måte å arbeide på, men med klare begrensninger. I dag har vi også begrepet statsbyråkratifeminisme. Det synes å være på tide å skifte fokus til kvinnefrigjøring. Hvordan skal kvinner ellers kunne stå imot nå når det norske samfunnet er på full vei inn i markedsliberalismen?

To bein – bruke og støtte

Kvinneforskere må stå på to bein:

• bruke forskningsresultatene for fortsatt å påvirke og endre, ved å prøve å bli premissleverandører for beslutningstakere, men også
• støtte aktivister og massebevegelser i og rundt kvinnespørsmål.

For meg er det viktigste å finne måter å styrke dette siste: Kvinneforskningsmiljøene må bli flinkere til å formidle sine prosjekt og resultater også utenfor sine miljøer, og bli mer klar over at aktivistmiljøer også har svært mye innsikt og kunnskap som forskere trenger.

Personlig har jeg arbeidet med følgende kvinnepolitiske temaer i Kvinnefronten i Bergen: abort, barnehager, porno, prostitusjon, toppløsbarer, kvinner og aids, kvinner og arbeid/lønn, 6-timersdagen, oppløs familien, kvinner og helse, spesielt graviditet, fødsel, reproduktive rettigheter, kvinner og EF, befolkningsproblematikk, internasjonal kvinnesolidaritet. Under det hele ligger oppgaven om videreutvikling av feministisk ideologi.

Hva har jeg fått av kvinneforskningen på disse områdene, og hva vil jeg få i framtiden?

De fleste som arbeider med kvinneforskning har hatt sin bakgrunn i kvinneaktivistmiljø. Etter hvert som tiden har gått, har de fleste som tilhører den første generasjon av kvinneforskere, trukket seg tilbake fra barrikadene.

Vi heiet på kvinneforskningen

Vi som ble igjen i Kvinnefronten, heiet på kvinneforskningen og syntes det var en seier for kvinnekampen og ventet spendt på forskningsresultatene. Det tok lang tid. Først da Universitetsforslaget lanserte sin kvinneforskningsserie begynte vi å kunne ta forskningen i bruk. Men det var jo så forferdelig dyrt. Men likevel har vi fått med oss det meste på vårt vis. Jungeltelegrafen gikk hvis noen hadde oppdaget noe viktig på trykk. Totalt sett har Kvinnefrontens medlemmer vært mer opplest på utenlandske forskeres bøker. Her har vi et stort problem som kvinneforskningen ennå ikke har løst: Skriftlig formidling av forskningens resultater.

Når jeg ser på den kvinnepolitiske emnelisten min, kan jeg kalle fram alle de norske og utenlandske kvinneforskere som har gitt vesentlige bidrag til oss, når vi skulle utvikle konkret kvinnepolitikk. Jeg kan huske lettelsen, sjokket, raseriet når vi fikk fakta og sammenhenger på bordet. Lettelsen var størst, for vi hadde famlet i blinde, vi var tvilrådige og svært usikre på egne erfaringer og fakta. Og vi fikk økt selvrespekt som kvinne. Jeg vil nevne tre eksempler:

Kvinnelønna

Det viktigste kvinneforskningen har gitt meg som ansatt i et kvinneyrke, er den nye kunnskapen om kvinnelønna. Ser jeg tilbake på disse 20 årene, har dette vært et langt lerret å bleke. Først nå synes jeg at forskningen på dette området er så omfattende og grundig at man kan begynne å foreslå konkrete tiltak. Bevisstheten om kvinnelønna har økt voldsomt innen min faggruppe de siste 10 årene. Å si at «vi vil ha en lønn å leve av», «vi vil ha en lønn vi kan forsørge oss selv og våre barn på», var uhørt tale i min kvinnedominerte fagforening for bare 10 år siden. Så begynte det sakte å løsne, og sommeren 1992 streiket over 10.000 kommunalt ansatte i Bergen. Vi tapte. Men for oss var den fem uker lange streiken for kvinnelønna en seier.

Den lave kvinnelønna red oss som en mare, både personlig og ideologisk innad i Kvinnefronten. Vi så jo at vi tjente lite penger, enten vi jobbet på akkord, i helsevesenet eller på kontor, men hvorfor? Vi ble konfrontert med mange teoretiske forklaringer, og skjønte mer, men likevel var mye diffust. Men så fikk vi napp. På Norges Handelshøyskole, var det noen jenter som hadde interessante hovedfagsoppgaver, og de kunne man bare ringe til. Og opp gjennom årene har de stilt opp på 8. mars-møter og på «Kvinnenes Tariffaksjon». Siden den gang har da endelig brikkene begynt å falle på plass litt etter litt når det gjelder kvinnelønna.

Kvinneyrke

Er det flaut å ha et kvinneyrke? Jeg vil nevne en episode lenge, for mer enn 10 år siden, lenge før Astrid Gjertsens tid. Vi hadde lenge heiet på alle kvinner som brøt over tvert og gikk inn i mannsyrker. Så var det en gang vi hadde gruppemøte og diskuterte økonomisk uavhengighet og kvinnelønna, kvinners valg av yrke, vårt eget valg av yrke og hvordan skal kvinner få høyere lønn. En var helsearbeider på attføring; en var kontorassistent, men nå halvt uføretrygdet; tre var i full jobb som henholdsvis postbud, kontorassistent, kunsthåndverker, alle med lav lønn/inntekt sammenliknet med faglærte menn. Det lå i kortene at vi skulle oppsummere gruppediskusjonen med at kvinner, også vi, måtte velge andre yrker. Diskusjonen endte med at vi skrev et langt brev til Kvinnefronten hvor vi stilte spørsmålet: Hvem skal gjøre drittjobbene, kvinnejobbene, og hvorfor vurderes disse jobbene som drittjobber? Egentlig syntes vi at vi hadde dummet oss ut, men vi hadde bestemt oss, at alle skiftet yrke var ingen løsning.

Kari Wærnes sin forskning på kvinner i omsorgsyrker, og alle kvinneforskerne og hovedfagsstudenter som har jobbet videre med dette temaet og temaet kvinneyrker, gav oss og mange, mange andre uvurderlig materiale til selvinnsikt, selvrespekt og kvinnepolitisk samfunnsengasjement og faglig aktivitet.

Arbeidsdeling i heimen

Det var et sjokk da tidsstudiene på kvinner og menns arbeidsinnsats i hjemmet ble offentliggjort. De ble pugget på rams, og vi både lo og gråt. Ut fra disse og andre viktige impulser fra kvinneforskningen ble kravet om 6-timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon, reist i 1982. I år starter det første prosjektet blant helsearbeidere i Oslo med 6-timers dag med full lønnskompensasjon.

Tilbake til tidsstudiene. Den gav oss timene og minuttene, men forklarte ikke hvorfor. Vi fikk forklaringer som:

• Kvinner er oppdratt slik.
• Kvinner har utviklet en omsorgsevne.
• Kvinner har den store oversikten.
• Etc, etc.

Vel og bra, men forklaringene traff oss ikke i sjelen, de traff ved siden av. Det store «Hvorfor?» forble ubesvart? Først med Hanne Haavinds bok Liten og stor, så jeg meg selv: Når jeg alene vasket gulvet, var kjærligheten med som en stor drivkraft. Etter å ha lest boka fikk jeg fred i min sjel, for jeg hadde sett meg selv i speilet. Kjærlighetsuttrykk går det an å endre på. Gulvvask ble igjen til gulvvask, greitt med det.

Jeg liker den forskningen som behandler kjærligheten som noe veldig positivt og viktig for oss mennesker. Men som aktivistorganisasjon har vi arbeidet med seksualisert vold, salg av kvinner og gått mot heteroseksualitet som norm, moralisme og puritanisme.

Kvinneaktivisten Eva Lundgren

Når man arbeider med disse emnene offentlig, tiltrekker man seg voldelige og hatske menn. Det samme skjer for kvinneforskere som arbeider innenfor samme tema og har som utgangspunkt å dokumentere kvinneundertrykkingen i forholdet. I tillegg til å bli truet på livet fikk Eva Lundgren store innflytelsesrike miljøer på nakken som satte spørsmål ved hennes forskningskompetanse. Eva Lundgren og alle som arbeider med dette temaet har tilført oss uvurderlig viten. Men i Bergen savner vi kvinneaktivisten Eva Lundgren.

Disse eksemplene var ment å tydeliggjøre hvordan Kvinneforskningen har grepet avgjørende inn i vårt arbeid som kvinnepolitiske aktivister. Mange, mange flere kan nevnes, jeg har en hel liste.

Vi deler en rekke viktige kunnskaper, og derfor er det et tankekors at vi, kvinneaktivister, ofte er så helt alene når store kamper pågår. Kvinner – pent kledd og i voksen alder – er ofte avgjørende for at politiet skal oppføre seg høvelig ved store demonstrasjoner. I ni uker demonstrerte vi hver uke foran Tropicana, hvor det var stripping i bur, og vi vant til slutt. Men bare en kvinneforsker markerte sitt syn i avisen og bare to kvinnelige politikere var med på en demonstrasjon. Hvorfor? Er det ikke viktig for kvinneforskerne som kvinner? Har det kommet så langt at det har blitt en arbeidsdeling blant kunnskapsrike og aktive kvinner? Skal likestillingsombudet Kjersti Graver være den som tar den offentlige fighten for oss andre, være den som blir latterliggjort i TV, radio og presse? Være den som får grov kjeft og sjikane: beskyldninger om politisk propaganda, hurperi, overreaksjon, når hun utfører jobben sin ifølge sin instruks? Heldigvis gikk leder av Senter for kvinneforskning i Oslo ut i Aftenposten og oppfordret til reaksjoner mot fru Smith-kampanjen.

Gjennom Kvinneforskningssenteret i Oslo sitt blad holder jeg meg orientert om det som skjer i Oslo. Formålsparagrafen har jeg også lest. Det er voldsomt som det stresses at all samhandling og formidling kun skal skje innen instituttene og blant forskerne. Må kvinneforskere leies inn av Friundervisningen for at andre skal få bli informert?

Jeg deltok på «Backlash»-konferansen i høst, og det var enormt. Innleggene var klare, informative og engasjerende. En panelseanse var enorm. Uten manus og med to minutters taletid klarte kvinneforskerne å få fram sin kunnskap på en poengtert og kraftfull måte. Det var nerve, det var vilje til å ta en fight for sine standpunkter, journalistene ble blåst over ende og de snakket direkte til 900 tilhørere. Det gav et sus av kvinneforskere som folketalere. Hvorfor brøyter de seg ikke fram i alle idiotiske TV-program og tar omkostningen med å være i selskap med Stutumer? Kvinnelige seere vil ønske dem velkommen.

Målsetting: kvinnefrigjøring

Så er det alt jeg savner. Aller viktigst er en kontinuerlig utvikling av feministisk ideologi, dvs. en ideologi som har som målsetting kvinnefrigjøring, store forandringer.

Videre ønsker jeg at vi i Bergen får konkret støtte fra kvinneforskere i Bergen på temaet kvinner og helse. I tre år har vi arbeidet med kvinner, graviditet og fødsel, samt kvinnen som gynekologisk pasient. Vi har rettet søkelyset på Haukeland Sykehus og krever endring, og har fått mye motbør fra den medisinske ekspertise. Den støtten vi har fått, er fra kvinneforskere i Oslo.

Så er det alle enkeltområdene som mangler. Har kvinneforskningen stoppet halvveis på den akademiske fagstigen, lagt begrensninger på seg selv? Hvor er sammenlignende politikk, hvor er den internasjonale økonomi, demografi?

Når jeg ser på den listen som jeg som internasjonalt ansvarlig i Kvinnefronten skal arbeide med de neste tre årene, blir jeg bekymret. Jeg er ikke forsker, jeg skal bygge opp et materiale på det de gjør på disse feltene:

• Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet
• Kvinner og befolkningsproblematikk
• Kvinner og markedsliberalisme i Øst-Europa
• Kvinner og demokrati: fra ledere i folkelige organisasjoner til kaffekokere i partidiktatur (Latin-Amerika) og fra frigjøringskamp til kjøkkenbenken i et fritt land (Eritrea).

For øyeblikket har jeg bedre kontakt med latin-amerikanske feminister på spørsmålet demokrati og kvinner, enn jeg har her i Norge. Det dreier seg om kjønn og makt og klasse. Demokratiene i Latin-Amerika etablerer seg på menns premisser, og knuser kvinnestyrte folkelige organisasjoner. Vi kan se på Øst-Europa og Eritrea, og vi kan følge Verdensbanken. Staten Norge bevilger penger på den gamle måten, hjelper til å gjenninnsette demokratiet etter vestlig patriarkalsk modell.

Her som på mange andre temaer, trenger vi for det første offensive strategier fra feministisk orienterte forskere og for det annet trenger vi samhandling. For ofte blir vi ikke trodd, når vi kommer med det vi har av kunnskap. Kvinneforskerne må ikke ta patent på sannheten. Da blir de kvinneforskere i patriarkatets bilde. Så vi har den gamle historien om igjen:

Det var på den tiden at veterinær J.J. Fjeld Pedersen herjet i Norge. Gutta på Handelshøyskolen inviterte henne til å innlede på et debattmøte, motinnleder var en fra Kvinnefronten. Temaet var «Prostitusjon».

Drosjesjåføren ble trodd

Kvinnefrontens innleder arbeidet tilfeldigvis med kvinner som prostituerte seg på gaten, og hadde mye fakta å komme med om salg av kvinner, horekunder og om prostitusjonen i Bergen. Forsamlingen trodde henne ikke. Prostitusjon fantes ikke i Bergen. Kvinnefronten var ekstrem. Da reiste en student seg, han arbeidet som drosjesjåfør på si. Han kunne bekrefte at prostitusjon fantes i Bergen, han kjørte kundene. Forsamlingen trodde drosjesjåføren, men fikk ikke større respekt for Kvinnefronten.

Da jeg begynte å arbeide med denne artikkelen hadde jeg følgende problemstilling i bakhodet: Er kvinneforskningen blitt Tornerosen innesperret i sitt tårn?

Etter å ha arbeidet meg igjennom problemet har jeg kommet til at dette heldigvis ikke har skjedd. Kvinneforskningen er i stor grad relevant for situasjonen og kampen som kvinner i Norge og verden over står oppe i, dette i motsetning til mye annen akademisk forskning. Men det er en viktig oppgave for forskere og aktivister å være på vakt mot tendenser som får eføyen til å vokse og til slutt sperrer kvinneforskningen inne i det akademiske elfenbenstårn.

av Jens Andvig

Jeg skulle ha skrevet «marxistisk lokalhistorie». Det liker jeg lite, spesielt av to grunner:

1. Det låter pretensiøst.
2. Det kan oppfattes som å trykke et ferdiglaget skjema ned på en ukjent virkelighet, da blir all grubling, undring og forskning borte.

Min hovedtese er: Det er alltid nå som ser på da. I dag er jeg en slags «dobbeltkommunist», spesielt etter Sovjets fall og kampen i Klassekampen, men jeg drømmer om å hive tre byer i glemselens storhav: Aten, Roma og Jerusalem. De har gjort menneskelivet for kort og snevert. Likevel dukker de opp i alle slags lure forkledninger. Det er revolusjonært, også i forhold til Marx, selv om han dediserte Das Kapital til Darwin. En hvilken som helst menneskeknokkel i Svolvær eller New York gir et vitnesbyrd om jorda som iallfall er over 100 tusen år gammel. Denne visjonen mennesket – homo sapiens, sapiens – er helt fraværende i de fleste historiebøker. I dag – ikke minst takket være den globale kapitalismens voldsomme kraft – begynner vi å se at alle mennesker på jorda har en felles skjebne. Denne skjebne frykter jeg mer enn jeg håper på, en form for jordisk menneskeparadis.

I innledningen til Cappelens Norgeshistorie har Knut Mykland noen bra setninger: «Vi har tatt skrittet inn i en fjerde, den globale. Vi har nådd frem til et nytt «udsiktspunkt» for å bruke Ernst Sars’ uttrykk. Dermed kommer fortiden på mange måter til å fremtre i et nytt lys.»

Dessverre ble den tanken borte i selve verket. Første gangen jeg leste gjennom verket, oppsummerte jeg litt hånlig:

1. At far min kunne gjera det, vilde han ha gjort.
2. «Vi lever alle i den beste av alle verdener» (Leibnitz), enten det var under Svartedauden eller 2. verdenskrig.

Da jeg leste hele verket gjennom for annen gang i forbindelse med Lille Molla, fant jeg mye fin empirisk forskning som jeg selv ikke har bedrevet, og tok litt sjølkritikk for min egen arroganse.

Faghistorikere har ei hellig ku: kilder og kildekritikk. Å jukse med dette er typisk for propagandahistorie. Derfor er kildekritikk ei bra ku, men kua har to negative sider:

1. En blir fanget inn i et usynlig nett som ikke noen greier å rive seg løs fra. Det er svært karakteristisk for Lofoten og Vesterålens historie og delvis for Cappelens Norgeshistorie.
2. En glemmer sitt «udsigtspunkt», sitt nå. En blir filosofisk død.

Lille Molla er en liten øy som jeg ser daglig fra Svolvær. I 1972 lå jeg der i 14 dager med kona og fire barn. Det var strålende sommervær, og vi ble fanget inn av øyas magi. Øya ble forlatt av «bufaste» folk i 1960. Mitt prosjekt ble å gi et riss av menneskenes historie på den øya. Jeg jobbet med det i over ett år, så de ni sidene i Vågans Årbok ble virkelig et eksempel på berget som fødte en mus. Men i dette risset ble min ambisjon om å få med hele norgeshistorien og verdenshistorien som en levende virkelighet. Det betydde også at på ni sider om over 1000 års historie, blir det ikke plass til mange detaljer. Ideen om væreieren som en «føydal baron» fikk jeg fra Walderstein som understreket at Spania, Portugal og Øst-Europa fikk en forsterket føydal utvikling da England og Nederland begynte på sin kapitalistiske marsj mot den industrielle revolusjon.

Slutten er verken «marxistisk» eller utkantsromantikk. Det var Goethe, det gyldne øyeblikk i en dyster virkelighet. «Verwile doch, du bißt so schön.» Jeg trodde setningen stod i diktet Über alle Gibfeln, men jeg fant den i Faust, som jeg leste nokså intenst i min ungdom.

Jeg ble valgt til leder av Vågan Historielag i 1983, etter at jeg hadde arbeidet med en skoleklasse om Henningsværs historie. Etter at jeg ble pensjonert, har jeg gitt meg selv 6 måneders studieoppgaver som utgangspunkt for små artikler i årboka. Det har vært arkitektur, kunst, data, G.O. Sars, Darwin og geologi. Nå holder jeg på med oppdrettsnæringen i Vågan. Der begynte jeg med Lenins Development of capitalism in Russia. Det er et meget imponerende forskningsverk, men litt for ensidig polemisk.

Min profil som lokalhistoriker er å se i det små, selv om faren for luftige spekulasjoner er til stede. Detaljer er viktige!

av Jorun Gulbrandsen

En dag sto Petter i klassen og spurte de andre elevene:
«Hva er elefanten?»
Det kom mange forslag.
«Det største landdyret på jorda!»

«Nei», sa Petter.
«Den bor i India og Afrika!»
«Nei!» sa Petter.
«Si det!» ropte de.

«Elefanten er en skikkelig storeter!» sa Petter glad.
For det var det som sto i boka, vet du: «Elefanten er en skikkelig storeter».

Slik viste Petter at han hadde skjønt poenget:
Finne ut hva slags svar læreren eller boka vil ha.
Og veit du det, går det deg godt.

12 argumenter mot karakterer:

• 1) Karakterene øver opp elevene i å ikke tenke sjøl, som eksemplet med elefanten.
• 2) Karakterene (og som en følge av dem, eksamen,) bestemmer hva som skal læres. De styrer undervisninga. Hvorfor skulle skolen legge vekt på å trene elevene i sjølstendig arbeid eller i samarbeid, når de til eksamen hovedsaklig får prøvd evnen til å lære utenat? Elever vil ofte ikke diskutere rasismen, kvinneundertrykkinga, krigen, livet de sjøl lever, – hvis det ikke er «pensumrelevant». Slik blir tenkninga deres innestengt og trang. Livet buldrer forbi – og elevene spør om de får om det på eksamen …
• 3) Karakterene sorterer elevene: Hvem skal få komme inn på det neste skoleslaget? Men det er aldri noen som bryr seg om hva du fikk i karakterer når du søker jobber seinere.
• 4) De bruker Gausskurven. Den heter «Normalfordelingskurven». Da den ble innført, var grunnen at de skulle lage et system som var mest mulig rettferdig for elevene, uansett hvor i landet de bodde, når de skulle søke på neste skoletrinn som det var for få plasser i. 4% skulle ha S, 24 % M, 44 % G, 24 % Ng, 4 % LG. Dette systemet gjelder fortsatt og er et bevis på at karakterene er et sorteringsredskap: Elevene vurderes i forhold til hverandre. Om alle elevene ble 100% bedre, ville fordelinga være den samme!
• 5) Karakterer (og eksamen) uttrykker et merkelig syn på læring. Hvis du har en prøve på skolen i november, og fikk en dårlig karakter som blir lagt sammen med de andre gjennom året, kan du ikke komme i februar og si at du har lært det som prøven i november handla om. Da er det for seint! Men i samfunnet kan du forsøke til du klarer det, som å ta sertifikat.
• 6) Karakterpresset fører til en enorm sløsing med den enkeltes og samfunnets penger/ressurser når elever går et år ekstra for å «forbedre» karakteren sin noen tideler.
• 7) Mange elever har frykt hver dag: Blir jeg hørt? I dag er det prøve! Dette er et voldsomt psykisk press som ingen voksne blir utsatt for. Sterk undertrykking.
• 8) Karakterene er et middel til å bli opphøyet eller fornedret. Mange som får Ng i matte, tror at de ER Ng, det sitter ofte fast på dem til de blir gamle. En disiplinering.
• 9) Karakterene lærer elever til å tro at hvis de ikke trues med pisken og lokkes med gulrota, som et annet esel, vil de ikke jobbe. Dette er et borgerlig syn på folk, passe for kapitalismen. Men i de første 7 åra på skolen er det ikke karakterer. Elevene lærer likevel! Og tenk over sjøl: Hvis du driver med idrett, Rød Ungdom, løser oppgaver på sommerleir, bruker PC, hvis du er veldig interessert, kan du være konsentrert og jobbe hardt, timesvis hver dag, helt frivillig!
• 10) Karakterer virker ikke motiverende, unntatt kanskje på dem som vanligvis ikke får dårlige karakterer. De kan bli skremt til økt innsats av en dårlig karakter.
• 11) Karakterene fører til en ond sirkel: Jo større betydning karakterene har, desto mer vekt må det legges på stoff som er viktig for prøvene og forberedelser til eksamen. Dette fører til kjedelig og ensformig undervisning og mer stress. Skolen tyr derfor til enda flere prøver, for å disiplinere elever som mistrives og er lite motiverte. Osv. osv.
• 12) Elevene får bare i begrensa grad vite «hvor de står». Elevene veit egentlig best sjøl. De veit hva de kan og hva de ikke kan, hva de liker godt å gjøre og hva de avskyr. Problemet er at elever ofte undervurderer seg sjøl. Det er ikke sånn at uten karakterer, vil alle sammen bli hjernekirurger. På den andre sida: Hva er det elevene får vite om seg sjøl med karakterene? Om de husket at elefanten er «en skikkelig storeter?»

Har du lagt merke til at en lærer som har ett fag i mange klasser ikke kjenner elevene, ikke en gang deres navn? Denne læreren setter karakterer på deg, – og er med på å bestemme utdanninga di i framtida … . Er det veldig objektivt?

Finnes det alternativer?

1) Ja! Ingen karakterer i det hele tatt! Alternativet til voldtekt er «ikke voldtekt», det er ikke «voldtekt på en litt lettere måte» eller «sjeldnere voldtekt nå». Husk at en del av skolens mål er å hjernevaske elevene til å tru at skolens metoder er «objektive», «nødvendige».

2) Blir du urolig ved tanken på ikke-karakterer, kan du få noen alternativer:

• Når du går ut av ungdomsskolen, kan neste skole få vite hvilke bøker dere har brukt i de ulike fagene. Det forteller neste lærer veldig mye.
• Du kan få «deltakerbevis» hvor det ikke står noen vurdering av deg, men en rapport om hva du har gjort.
• Du kan få ei liste som du har vært med på å lage, som ikke er en vurdering, men hvor det står hva du kan.

Så må rådgivinga i u-skolen styrkes veldig, så du får mere hjelp til hva du skal gjøre etterpå.

Og ikke minst: Det må bli nok plasser i videregående skole!

I mens vil en kø-ordning, vente på tur, være bedre enn opptak etter karakterer. Det gjelder også fra videregående skole til høyere utdanning. Noen høyere utdanninger kan ha opptaksprøver som du kan forsøke deg på mange ganger.

Slike ting blir diskutert blant lærere som er karaktermotstandere. Og dem er det mange av! Du kan for eksempel lese: Karakterboka av Kaare Skagen (red).

Pass opp for trynefaktoren!

Deler av næringslivet veit at karakterer er noe tull. De forteller ikke hva du KAN. Staten starter forsøk med noen karakterfrie u-skoler. Dette gjør det ikke mindre viktig å få i gang en diskusjon.

Vi må gå imot forslag om at «samarbeidsevne» og slike ting kommer inn i karaktergrunnlaget, sjøl om forslaget kan være snilt ment og komme fra karaktermotstandere. Det er høyst urimelig at den ene parten (læreren) skal sette karakter i samarbeid på den andre parten (eleven).

Noen vil ha detaljerte rapporter om hva eleven kan, i stedet for karakterer, særlig på yrkesfag, og det kan være mye bra med det. Men listene kan bli veldig lange og detaljerte, ta mye tid å lage og virke for kontrollerende de også.

Kamp er nødvendig!

Noen sier at det ikke er noen vits i å gå mot karakter, for de er bare en del av hele den borgerlige skolen. Ja, jeg er for at det sosialistiske samfunnet etter hvert finner helt andre måter å lære på. Det meste bør flyttes ut av det kunstige lære-huset: Ut i samfunnet, ut i naturen, gjøre arbeid og vitenskapelige undersøkelser og være nytting sammen med andre som kan mer enn deg! Men hvis vi ikke kan aksjonere mot karakterer fordi det er så mye annet feil med skolen, så blir vi pratmakere. Da kan vi ikke slåss. Argumentet likner på det som noen på venstresida sa i starten på EU-kampen: EU er bare et resultat av kapitalismen, så det gir folk illusjoner, eller det nytter ikke, å slåss mot EU. Veldig bra at deres «radikale» syn ikke fikk flertall!!

Vi kan slåss mot porno sjøl om kvinneundertrykkinga handler om mye mer. Karakterene er på skolens område det som pornoen er på kvinneundertrykkingas område!

Hei, Rød Ungdom!

Rød Ungdom burde ha kampen mot karakter- og eksamenssystemet som en viktig parole. Fordi:

• De fleste elevene hater karakter- og eksamenspresset fordi det rett og slett plager dem! Det er god nok grunn! De voksne har en Arbeidsmiljølov, det har ikke elevene! Fram for et bedre arbeidsmiljø for elever, også det psykiske!
• Diskusjonen om karakterer er en døråpner til en diger kritikk av hele den kapitalistiske skolens mål og metoder. For revolusjonære som skal bidra til at ungdommen skal bli mer radikale, skal utvikle seg i venstreretning, er det viktig å finne døråpnere.
• Det går an å handle, ikke bare prate og prate og prate! Elevene kan skrive under på papir: Vi krever at karakterene fjernes! Det kan lages aksjonsgrupper på hver skole. Begynn gjerne med ungdomsskolen.
• Et dårlig argument, men ikke uviktig: Høyresida som Unge Høyre har alltid vært for karakterer. Venstresida har vært imot. Det gjelder både voksne og ungdom.
• Det blir mer diskusjon om karakterer i mediene, om vi vil eller ikke. En gunstig situasjon for et angrep.
• Rød Ungdom må mene noe! Og gjøre noe! Gå i bresjen mot karakterer i Norge! Tjen folket!

Rød Ungdom hadde for mange år sida ei parole som mange likte godt:
Bort med karakter og tvang!
Gjør skolen interessant!

av Agnete Strøm

I byen Oz, i Victoriaprovinsen i Australia, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller. Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling.

Menneskerettighetserklæringen er 50 år i år. De siste ti årene har spesielt kvinnebevegelsen arbeidet aktivt med å få inkorporert en kvinnedimensjon. På FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 ble følgende tatt med i sluttdokumentet: «Kvinners meneskerettigheter omfatter også kvinners rett til selv å kontrollere og bestemme over forhold som er relatert til deres seksualitet, for å få en seksuell og reproduktiv helse fri fra tvang, diskriminering og vold.» (Pkt. 96) Beijing-konferansen var et stort sprang framover i å konkretisere viktige områder som brudd på kvinners menneskerettigheter. Men samtidig arbeidet mange frivillige organisasjoner, også kvinneorganisasjoner, som Women’s Global Leadership, hardt for å forhindre at prostitusjon ble karakterisert slik. De ser tvert imot på prostitusjon som en menneskerett, en kvinnes rett til å gjøre det hun ønsker med sin egen kropp. Filosofien bak dette har blitt fremmet i internasjonale fora ved å trekke skillelinjer mellom tvungen og frivillig, voksen og barn, 3. verden og 1. verdens prostituerte og mellom prostitusjon og handel med kvinner (trafficking). Disse «skillelinjene» brukes så til å gjøre noen former for prostitusjon akseptable og legitime, gjøre om den skaden som påføres kvinner i prostitusjon til en frivillig handling, og ekskludere prostitusjon fra kategorien vold mot kvinner. Sexindustrien vokser på bakgrunn av denne ordbruken og disse «skillelinjene». Nå arbeides det for å få anerkjent prostitusjon som arbeid. Det er dessverre et faktum at arbeidet med å få legalisert prostitusjon er kommet faretruende langt. Nå må norske fagforeninger engasjere seg og gjøre en motoffensiv nasjonalt og internasjonalt.

Hvor var fagbevegelsen?

Men først er det nødvendig med en liten gjennomgang av fagbevegelsens forhold til seksualpolitiske tema. Da kvinner gikk ut i mannsdominerte yrker, hadde de en ensom, personlig kamp på arbeidsplassen for å få «utbrettpikene» ned fra veggene. Hvor var fagbevegelsen? Men opp gjennom de siste 20 årene har det vært positive unntak, unntak som viser at situasjonen skjerper seg i Norge og at fagbevegelsen har kommet, om enn nølende, på banen. Eksempler er arbeidet med temaet sexpress på arbeidsplassen og kampen mot toppløsbarer og stripping i bur. Men stort sett har kampen mot porno og prostitusjon, kampen mot den seksuelle undertrykkingen av kvinnen, vært definert ut av fagorganisasjonenes interesseområde. Som enkeltpersoner kan medlemmer vite mye om temaet, være opptatt av det, men det arbeides ikke metodisk med spørsmålet i fagbevegelsen.

Jeg har tenkt litt på det, er det fordi noen definerer det som tilhørende den private sfære, og dermed definerer det ut? Men også det private er politisk, sier den feministiske kvinnebevegelsen.

Kvinnebevegelsen har konsentrert seg mye om «en lønn å leve av, og en dag å leve med», og når vi drøfter kvinners levekår i Norge har vi stort konsentrert oss om kroner og ører, barnehager, arbeidstid, rentenivå, pensjon, ubetalt arbeid etc. Viktige kampområder for kvinner, men bare en del av en helhet og helheten må vi ha med.

Når vi spesielt peker på at antall fattige kvinner og fattige barn i Norge øker, trekker vi ikke alle konsekvenser, selv om vi vet at slike forhold sammen med andre forhold kan skape situasjoner som ikke bare får kvinner til å selge kroppen sin, men også fører til at barn i Norge selger kroppen sin.

Prostitusjon i Norge

I Oslo er ca. 500 kvinner innom gateprostitusjonen i løpet av et år, 100 av dem går fast. Det er 1.000 kvinner i massasjeprostitusjon. Jeg tror at våre private og usystematiske refleksjoner er farget av begreper som: «narkomane ungjenter og kvinner», «tilhører filleproletariatet». Vi lar tabloidavisene være våre informanter og vi leser om: «Luksus-prostituerte med millioninntekt», «Bordell på St. Hanshaugen», «Historien om ung thailandsk kvinne som var fange i massasjestudio i tre måneder, betjente ti klienter om dagen, kom på turistvisum, utvist fra Norge». Motaksjoner fra beboerforeninger og kvinnebevegelsen blir like overflatisk omtalt. Vi fortsetter å la oss lure av en patriarkalsk løgn og ser på kvinnene som «de andre», for eksempel som kvinner med store individuelle problemer. Vi sier ikke «vi».

Vi har muligheten til å søke annen kunnskap fordi Norge har en unik posisjon i prostitusjonsforskningen, spesielt i Liv Finstad og Cecilie Høigårds banebrytende forskningsarbeide, boka Bakgater. Les også Å sette pris på kvinner. Menn som kjøper sex av Annick Prieur og Arnhild Taksdal og artikkelen «Lykkelige horer og andre arbeidere» av May-Len Skilbrei, trykt i Materialisten nr. 1-2/97.

Kathleen Barry, forfatteren av boka The Female Sexual Slavery, utga i 1996 The Prostitution of Sexuality. Hun er også en av grunnleggerne av det internasjonale nettverket Coalition Against Trafficking in Women (Nettverket mot salg av kvinner) som nå bygger opp avdelinger i Asia, Stillehavsregionen, Afrika, Australia, Europa, Nord- og Sør-Amerika.

Avkriminalisering

I Norge er det ikke kriminelt, dvs. straffbart, å prostituere seg. Derimot er det straffbart å utnytte prostituerte gjennom hallikvirksomhet, inkludert utleie av lokaler til bordeller. Det er ikke straffbart å være horekunde, men Kvinnefronten mener at horekunderi skal kriminaliseres. I mange andre land er det straffbart å være prostituert, Kvinnefronten støtter alle forslag om avkriminalisering, dvs. å ikke straffeforfølge prostituerte. Når det snakkes om å legalisere prostitusjon, så går det mye lenger enn å avkriminalisere. Det betyr å anerkjenne/godta, og er en forutsetning for det neste skrittet, å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Liv Finstad og Cecilie Høigård har i sin reviderte engelske utgave flere steder kommentert legaliseringskravet og gir viktige argumenterer (oversettelse ved A.S.):

• Legalisering gir menn det selvsagte retten til å være horekunder.
• Å legalisere prostitusjon og anerkjenne prostitusjon som yrke vil bety å anerkjenne den delingen av arbeid som menn har skapt. En deling av arbeidet hvor kvinners yrkesvalg er langt færre enn menns.
• Legalisering av prostitusjon vil ikke fjerne de skadevirkningene som blir påført kvinnene. Kvinner vil fremdeles være tvunget til å beskytte seg selv mot den massive invasjonen av fremmede menn og mot fysisk vold.
• Legalisering vil gjøre det lettere å dekke til menns enorme undertrykking av prostituerte og fjerne perspektivet fra den prostituerte som offer.
• Å legalisere prostitusjon vil medføre økning av og bevaring av lokale og nasjonale markeder som er en forutsetning for den internasjonale handelen med kvinner.
• Legalisering betyr at den prostituerte vil måtte betale skatt, dvs. den prostituerte må betjene flere kunder for å få nok penger.
• Legalisering betyr at flere menn vil bli horekunder, flere kvinner trengs som prostituerte, og flere kvinner, spesielt fattige kvinner, vil bli tvunget inn i prostitusjon.
• Legalisering av prostitusjon vil tjene menn, ikke kvinner.

Anti-slaveri

Mange av de frivillige organisasjoner som arbeider for å få prostitusjon legalisert, og prostitusjon anerkjent som arbeid/yrke har samme ordbruk som oss og analyserer verdens elendighet på samme måte, men trekker andre konklusjoner om hva som må gjøres. Dette er frivillige organisasjoner, kvinneorganisasjoner, anti-slaveri organisasjoner: akademisk institusjoner, menneskerettighetsorganisasjoner.

I februar 1997 ble det holdt et kvinnemøte for Asia-Stillehavsregionen hvor menneskerettighetsaktivister, «sexarbeidere», jurister og akademikere deltok. Møtet sendte ut en erklæring: «Anerkjenn arbeidet, verdigheten og menneskerettighetene til kvinner i prostitusjon. Anerkjenn kvinner i prostitusjonen som arbeidere.» (…) «Mye av kvinners arbeid i den private og reproduktive sfære har vært usynlig og undervurdert, derfor er det viktig å anerkjenne kvinners reproduktive arbeid som arbeid som utføres forskjellige steder, blant annet kvinners arbeid i prostitusjon.» (…) «Talskvinne Nelia Sancho sa at stigmatiseringen som er heftet til kvinner i prostitusjon bare avspeiler den lave statusen og vurderingen som samfunnet gir kvinner generelt. Sex-arbeidere er utsatt for noen av de mest ekstreme formene for nedverdigelse, misbruk og vold som alle kvinner er utsatt for, og som springer ut av sosiale, politiske og økonomiske strukturer som nedverdiger og usynliggjør kvinners arbeid, kvinners individualitet og kvinners bidrag.»

Vi har hørt den før. «Det er ikke noen forskjell på å stå ved samlebåndet på Freia, eller dra på en vaskebøtte på en skole, eller å selge kroppen sin gjennom ekteskapet for å bli forsørget av en ektemann, eller selge kroppen sin til ukjente menn.» La oss ikke bli moralsk eller politisk forarget over dette utsagnet. La oss ta det på alvor, la det være en utfordring. Det hadde vært fantastisk om fagbevegelsen hadde gitt seg selv som oppgave å analysere utsagnet og komme med et svar tilbake.

Kathleen Barry kan gi oss noen ledetråder i dette arbeidet: «Pornografi er eksplisitt seksuell undertrykking av kvinner. Kvinner betyr her alle kvinner. Seksuell undertrykking av kvinner, gjelder ikke noen få kvinner, det gjelder alle kvinner. Dette er et kollektivt kvinnelig klasseforhold. Det samme gjelder prostitusjon. Det er seksuell undertrykking av alle kvinner, er med å definere kvinner som klasse. Dette er undertrykkelsesmekanismer som slavebinder alle kvinner. (…) Det er viktig å huske på fra første stund at prostitusjon ikke handler om kvinner i det hele tatt. Faktum er at uansett om kvinner hevder at prostitusjon er en rettighet eller fordømmer prostitusjon som utbytting av kvinner, så er dette irrelevant. Prostitusjon og salg av kvinner er ikke grunnleggende basert på hvorvidt kvinner vil eller ikke vil prostituere seg eller er tvunget inn i det. Kvinner er i prostitusjonen fordi menn kjøper dem for å ha sex, menn kjøper barn for sex, og menn kjøper andre menn for sex. (…) Prostitusjon er den mannlige forbrukers marked. Den intense fokuseringen på kvinners vilje, hennes valg eller hennes «rett til prostitusjon» fjerner oppmerksomheten fra det innlysende faktum at prostitusjon eksisterer først og fremst på grunn av mannlige kunders etterspørsel. Sex-industriens oppgave er bare å framskaffe kvinnelige kropper for å tilfredsstille det markedet. Det avgjørende, og det må vi se i øynene, er at menn endrer sitt atferdsmønster.»

Varer for salg

Kathleen Barry gir oss også ledetråder til å ta en nødvendig grenseoppgang.Ta hele spekteret av menneskelig aktivitet, hva av alt dette skal bli sett på som arbeid? Det er ikke spørsmål om det kan, men om hvorvidt også følelser, sex og reproduktivitet bør bli tilgjengelig som varer for salg. Jeg tror det er viktig at vi tar dette spørsmålet opp til drøfting og kommer med noen klare standpunkt som kan være veivisere i videre arbeid.

Organisasjonen Anti-Slavery International som har gitt ut kompendiet Redefining Prostitution as Sex Work on the International Agenda, henviser til:

• 11 FN-konvensjoner. Blant annet Konvensjonen mot diskriminering av kvinner, Barnekonvensjonen, Menneskerettighetskonvensjonen.
• 26 ILO-konvensjoner. Blant annet ILO-lover om lønn, fridager med lønn, nattarbeid, helse, bedriftshelsetjeneste, arbeidsmiljøspørsmål, minimumsalder for kunne å ta lønnet arbeid.

Anti Slavery International, Global Alliance Against Trafficking in Women (GAATW) og det Juridiske fakultet ved Leiden universitet arbeider målrettet i forhold til ILO. Ja, et av deres prosjekter har sågar tittelen «Å få ILO til å engasjere seg i forhold til sex-arbeid». Her skal det utarbeides strategier for å få ILO til å sette saken på sin dagsorden. Å få en sak på dagsorden er noe av det viktigste ved lobbyvirksomhet. Da er saken kommet langt. Så langt er man ennå ikke kommet, men hvis ikke vi bruker det vi vet og lager motoffensiv, bruker våre kanaler inn til ILO, så kan ILO av ren sløvhet bli bondefanget.

Fagforeninger rekrutterer

Parallelt med at frivillige organisasjoner arbeider for å få prostitusjon anerkjent som yrke, finnes det en tradisjonell fagforening som selv aktivt går ut for å rekruttere prostituerte for å sikre seg medlemmer. Eksemplet er fra Australia. I byen Oz, i Victoriaprovinsen, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller.

Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling etc.

Så kan man gjøre seg noen tanker. Hva er det som skjer med en kvinne i prostitusjon viss «jobb» som «kommersiell sex-arbeider» består i det som på andre arbeidsplasser ville blitt omtalt som seksuell trakassering og utnytting? Er det pengetransaksjonen i prostitusjonen som endrer det som faktisk er seksuell trakassering, seksuell utnytting og seksualisert vold, til en «jobb», en «jobb» som primært utføres av kvinner som økonomisk og rasemessig tilhører de underpriviligerte enten de lever i første eller tredje verden.

Jeg tipper at neste framstøt fra en fagforening blir i Nederland. Der ble prostitusjon og bordeller legalisert og regulert i 1996, og det er verdt å merke seg at den seksuelle lavalder i Nederland nylig har blitt senket til 12 år. Nederland gir for øvrig millioner av kroner hvert år i støtte til organisasjoner som arbeider for å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Hva kan vi gjøre?

Vi må begynne arbeidet i egen fagforening, kjøre den opp gjennom forbundet, informere LO sekretariatet, YS og AF og hjelpe hverandre med å få til et informativt opplysningsarbeid, og gjennom våre kontakter be om informasjon om hva som skjer i ILO.

I 1994 sendte Kvinnefronten brev til forsvarsledelsen om at det skulle reageres mot FN-soldater som brukte prostituerte. Vi fikk ikke svar. Vi tenkte ikke på å kontakte Norsk Tjenestemannslag, NTL. I april i år gikk NTL selv ut med at de krever at FN-soldater som benytter seg av prostituerte, skal sendes hjem. Forsvarsledelsen svarte tilbake med å avvise kravet om forbud. Mener Forsvarsledelsen at prostitusjon skal anerkjennes som arbeid? Vi har en konkret sak i Norge som vi kan arbeide med. NTL har tatt opp hansken, hva kan andre fagforeninger gjøre?

Fagforeninger kan også søke direkte kontakt med Coalition Against Trafficking in Women, eller med den norske avdelingen som Kvinnefronten har tatt initiativ til.

av Johan Petter Andresen

I Norge råder det i realiteten lovløse tilstander når det gjelder menneskerettigheter. Dessverre er det få mennesker som er klar over dette, og den ideologiske kampen foregår nesten bare i det juridiske miljø. Om kort tid vil regjeringa legge fram en Stortingsproposisjon om innarbeiding av tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov. Dette vil bli framstilt som en seier for menneskerettighetenes plass i Norge, men slik er det ikke.

For at ingressen (introduksjonen til denne artikkelen) skal gi leseren noen mening, må vi litt tilbake i tid og prøve å rulle opp en historie. En historie som jeg kan lite om, derfor må denne artikkelen betraktes som en amatørs forsøk på å forstå hva de juridiske ekspertene krangler om. Etter andre verdenskrig ble FN danna, og noe av det første den gjorde, var å sette i gang arbeidet med å lage en menneskerettighetskonvensjon. Demokratiet hadde seira over fascismen og nazismen. Det gjaldt å styrke arbeidet med å stadfeste grunnleggende rettigheter som alle mennesker skal ha i alle land, uavhengig av politisk system. I 1948 ble den første menneskerettighetserklæringa til FN vedtatt.

Siden den gang har ulike internasjonale fora vedtatt internasjonale avtaler (konvensjoner) om menneskerettigheter. Viktige fora for Norge er FN, ILO og Europarådet. Disse foraene har vedtatt konvensjoner om organisasjonsfrihet, streikerett, barns rettigheter, likebehandling av kvinner og menn osv.

Etter hvert som disse konvensjonene har blitt godkjent (ratifisert) i mange land, har de fått større betydning i det juridiske systemet til landa i verden. Men, de enkelte statene prøver ofte å vri seg unna disse demokratiske forpliktelsene når de kommer i motsetning til statenes behov for å sikre borgerskapets diktatur.

Økonomisk stagnasjon (mindre demokrati)

Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlig demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.

I dag stagnerer den internasjonale økonomien. Dette fører til at borgerskapet får behov for å øke utbyttinga, som igjen fører til motstand fra befolkninga, som i igjen fører til at borgerskapet undergraver de borgerlig demokratiske rettighetene. Eksempler på dette er:

• Den nye lovgivninga i Storbritannia når det gjelder arbeidslivet.
• Endringer i arbeidsrettslovgivninga i Ny Zealand, Sør-Korea, Australia.
• Arbeidsrettsrådets innstilling her i Norge.

Situasjonen i Norge

Norge har ofte hatt som utgangspunkt med hensyn til de menneskerettighetskonvensjoner det har ratifisert, at man har forutsatt at norsk lovgivning ikke er i strid med disse konvensjonene. Derfor har ikke en ratifikasjon av en menneskerettighetserklæring nødvendigvis ført til at Norge har foretatt noe som helst med sin lovgivning. Norge har også hatt den holdninga at dersom det norske Storting tolker en konvensjon annerledes enn ett av de internasjonale organene, så går den norske tolkninga foran. Norge har fram til i dag ikke innarbeida noen menneskerettighetskonvensjoner i egen lovgivning, men oppfatta disse konvensjonene som ekstern rett som er underordna norsk lov.I og med at disse internasjonale konvensjonene spiller en mer aktiv rolle, har dette tvunget fram et behov for avklaring i Norge om i hvor stor grad Norge er bundet av de konvensjonene det undertegner. (Vi kjenner godt til den relativt omfattende kritikken Norge har fått for misbruket av tvungen lønnsnemnd i internasjonale fora.)

I 1989 ble det nedsatt et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan internasjonal lovgivning om menneskerettigheter skal forholde seg til norske lover. Forslaget fra utvalget (NOU 1993:18) kom i 1993. Her foreslår man en grunnlovsbestemmelse som lyder:

«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsettes ved Lov.» (Vedtatt i Stortinget 15/7-94)

Den andre setninga i denne bestemmelsen må forstås som at hva det betyr å «respektere og sikre Menneskerettighederne», skal bestemmes gjennom egne lover. Så Grunnloven overlater til den vanlige lovgivninga å bestemme dets innhold.

Høyesterettsdom i 1987

Mange jurister mente at denne bestemmelsen nå må bety at menneskerettighetenes stilling var styrka i Norge. Man så fram til den videre lovbehandlinga gjennom en innarbeiding, som altså er det som det sies kommer som Stortingsproposisjon i slutten av april 1998. Men den øverste lovtolker i riket, Høyesterett, var av en annen mening. I forbindelse med OFS sin anke av en tvungen lønnsnemnd, som ga enstemmig støtte til staten, skrev Høyesterett i sin domsslutning av 10. april 1997: «Dersom det er en klar motstrid mellom folkerettslige bestemmelser og norsk rett, vil imidlertid utgangspunktet måtte være at den interne rett går foran. «Dermed ble verdien av den nye grunnlovsbestemmelsen satt til: null.

I november 1997 ble OFS utsatt for nok en lønnsnemnd, og her skriver den avtroppende DNA-regjeringa: «Dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener departementet at det uansett vil være uforsvarlig ikke å gripe inn i konflikten.» (Dette var det samme som staten hevdet i OFS-saken, og som staten fikk medhold i av Høyesterett). Og flertallet på Stortinget stemte dette igjennom. Dermed har man nok en gang slått fast hvor lite forpliktende den nye grunnlovsbestemmelsen er av lovgiver.

Den nye grunnlovsbestemmelsen er altså ikke verdt det papiret den er skrivi på. En masse demokratisk innstilte jurister er fortørna over dommen. Et uttrykk for denne demokratiske strømninga er artiklene i tidsskriftet Lov og rett nr 10, 1997. Men, som sagt, Høyesterett har talt. Skal man få et styrka vern av menneskerettighetene i Norge, må Høyesterett endre mening (som er svært lite sannsynlig) eller så må grunnlovsbestemmelsen om menneskerettigheter endres.

Likevel fortsetter arbeidet med den såkalte innarbeidinga av menneskerettighetene. Regjeringas forslag vil være i tråd med innstillinga fra utvalget som lagde NOU-en. Den vil lage en lov som henviser til de tre mest generelle menneskerettighetskonvensjonene, og som sier at disse er å betrakte som norsk lov. Problemet er at en slik innarbeidingslov vil vedtas med alminnelig flertall på Stortinget. Dersom et tilfeldig flertall seinere vil sette til side innholdet i dette vedtaket, er det helt uproblematisk. Stortinget kan for eksempel vedta tvungen lønnsnemnd og henvise til at særlige omstendigheter gjør at en lov om tvungen lønnsnemnd må vedtas på tross av motstrid til loven om innarbeiding. Og en eventuell ankesak til Høyesterett vil være nytteløs, da nye stortingsvedtak går foran eldre, og mer spesielle stortingsvedtak går foran yngre.

Grunnlovsvern av menneskerettighetene

Skal menneskerettighetene få større styrke i Norge, må man altså gi de konvensjonene Norge har ratifisert, grunnlovsvern. En grunnlovsbestemmelse må fremmes i en stortingsperiode og vedtas med kvalifisert flertall i neste. En grunnlovsbestemmelse kan altså ikke settes til side av et tilfeldig stortingsflertall. En måte å gi menneskerettighetene grunnlovsvern på er å stryke den andre setninga i den nåværende teksten. Da overlater ikke Grunnloven til et alminnelig stortingsflertall å bestemme hvordan Norge skal reelt forholde seg til de konvensjonene det har ratifisert. Da vil disse konvensjonene gå foran alminnelige lover som Stortinget eventuelt skulle vedta.

I dag har de organisasjonene som har hatt noen utspill rundt menneskerettighetene, først og fremst reist krav om at flere konvensjoner skal «innarbeides» slik at de utgjør en del av norsk lovgivning. (Redd Barna har for eksempel krevd at foruten de tre generelle konvensjonene, skal også en av FNs barnekonvensjoner innarbeides.) De har ikke tatt inn over seg det faktum at en slik innarbeiding er lite verdt.

Et annet stort problem ved at regjeringa velger å fremme et forslag om å innarbeide kun tre av over tredve menneskerettighetskonvensjoner, er at de konvensjonene som ikke blir innarbeida vil få en enda lavere status enn de hadde tidligere. De er ikke ansett som viktige nok til å innarbeides. I den grad noen vil velge å ta hensyn til disse konvensjonene, vil de vite at det ikke er så farlig når det gjelder å etterleve dem, dersom det for eksempel er motstrid mellom statens interesser og befolkningas.

Det er nå 50 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Er det ikke på tide at Norge får grunnlovsvern av menneskerettighetene?

av Line Brendberg

Til å vera eit industriland har Noreg enno ein del att av kystflåten sin, ikkje minst av di utviklinga i kyst-Noreg har vore eit politisk interessant tema også i nyare tid.

Fram til no har det funnest brei semje om at kysten skal ha båtar i alle storleikar, og ein desentralisert og allsidig mottaksstruktur. Forsvaret av Råfisklova har stått sterkt, ettersom ho synleg vernar retten til alle deltakarar i fisket gjennom fiskekjøparane sin mottaksplikt og garanterte minsteprisar.

For oss som tykkjer den mindre kystflåta vår er verdt å ta med inn i framtida, finnest det enno noko å redda, men det er grunn til å tru at det kjem til å skje strukturendringar i nær framtid som overgår alt vi har sett til no. I den stoda kan det vera av verdi å tenkja etter korfor kystflåta har livets rett i effektiviseringas tidsalder, og kva utvikling vi bør streva for å unngå. Den overflatesurfinga som fylgjer er ikkje ein freistnad på å gje eit totaloversyn over kva som skjer. I staden er det viktig for meg å syna fram nokre av dei prinsippa som eg meiner ligg til grunn for å ynskja levande kystsamfunn ei ljos framtid.

Motsett det norske landbruket er fiskeria stort sett eksportretta og marknadsfølsame. Biletet mange har av norsk landsbygd, er prega av det trauste og uforanderlege, noko som er underleg når ein tenkjer på korleis heile kysten til alle tider har måtta leva med raske omstillingar og marknadstilpassingar. Ikkje berre varierer pris, omsetnad og råvaremotar, men fisket er i seg sjølv eit lotteri der produksjonen i havet, innsiget til kysten og kvaliteten på råvaren svingar kraftig i kortare og lengre periodar.

Ved fyrste blikk verkar dei minste kystfiskebåtane veldig sårbare og avleggs.

Fartya er småe og lite geografisk mobile, mange av dei er av eldre årgang, og fiskaren ombord er så avhengig av ver og fiskeførekomstar at han knapt veit kva han skal gjera neste dag. Difor er det forførande politikk å skulla frelsa fiskaren frå denne levemåten, om det så var mot hans eigen vilje.. («dei heng jo att i slikt nostalgisk bakstrev der ute i Utvær …»)

På kva måtar byggjer løysingane som skal lokka og pressa dei sjølveigande småfiskarane vekk, på premiss som ikkje vil stå seg i framtida?

1) Småe investorar er ikkje slavar av kapitalen. Ein fiskar med ein eldre liten båt kan tola skilnader i inntekter frå år til år. Han har kalkulert inn i marginane sine at fisket og prisane ikkje alltid er gunstige og jamnt fordelte. Overgangen til store, dyre farty som tilbyr faste heilårsarbeidsplassar til mannskapet er avhengige av jamn avkastning for å betala ned gjelda si (noko det har synt seg at mange av dei ikkje klarer utan hjelp i alle fall). Det fører til meir press på fiskebestandane, sterkare påtrykk for at privat storkapital skal få kjøpa eigedomsretten til ressursane i havet, og at fleire tek sjansen på å gå på havet i ver som eigentleg er for dårleg til å fiska trygt i.

2) Stadbundne fiskarar sit inne med uvurderleg kunnskap om dei økologiske samanhengane og utviklinga over tid i dei områda der dei driv til dagleg. Det har mange gonger undra meg at denne ressursen er teken så lite i bruk. Innsikten til kystfiskarane er ein database som absolutt burde liggja til grunn for framtidig arbeid med fiskeriforvalting og overvaking av dei marine miljøa.

3) Kystfiskaren er omstillingsdyktig. Utan store kostnader og tidheft kan han skifta frå fisket etter ein art til ein annan. Den største artsrikdomen finn vi i grunthavsområde, og mange av dei tenkeleg utnyttbare ressursane i sjøen kan berre hentast ut med småe, stadeigne båtar.

4) Måten å ta ut ressursar på er meir økologisk berekraftig. Fisket er selektivt, det vil seia at reiskapen er meint å ta ut berre ein eller nokre fåe artar, og problemet med store bifangstar og undermåls fangst er mindre. Reiskapen er dessutan passiv; han står i sjøen og ventar på at fisken går på sjølv. Med god råvarehandsaming i alle ledd er det dermed mogleg å plukka ut prima menneskeføde utan å gjera for stor skade på anna som lever i sjøen. Kystfiskaren har eigeninteresse av ikkje å gjera vald på naturen i området der han fiskar, ettersom han ikkje har så stor rekkevidde at han berre kan gå ein annan stad. Aktiv reiskap på større farty gjer det mogleg å fylgja fisken dit han går, også i det som har vore friområde for artane utanom sesongane i tidlegare tiders fiske. Havfiskeflåten kjenner inkje lokalt ansvar, og det mest effektive for dei er dessutan å tøma fangsten på store sentraliserte mottak, ettersom dei kan gå særs langt i open sjø for levering. Nettverka som levde i pakt med svingningane i naturen i dei bufaste kystsamfunna vil då bryta saman og mista funksjonen sin.

5) Fiskeriallmenningen har gjeve vanlege folk makt over sin eigen situasjon. Allmenningen er ein interessant forvaltingsmåte som inneber at naturgodane er felleseige, eller snarare at ingen eig dei, slik at alle skal oppføra seg som ansvarlege gjester. Han fungerer ålment slik at ingen har rett til å stengja ute nokon som høyrer til ei gruppe som tradisjonelt har hatt nytta av å bruka ressursen i området, slik vi kjenner til det frå ferdselsretten i utmark, uskuldig nyttesrett ved sanking av bær, sopp og bålved, beitesameige og skogsallmenning. Brukt med vet er allmenningen eit pusterom for dei som i utgangspunktet har lite å ta av, og i periodar kan visse allmenningar tyda mykje, til dømes for austlandsdølane som rudde i landbruksalllmenningen i Troms då tilhøva vart tronge heime.

Lofotfisket er kanskje den økonomisk viktigaste allmenningen vår. Etter fordelingsnøklar får alle som vil delta ein kvote i fisket, slik at dei tilgjengelege ressursane blir fordelte etter bestemte kriteria. Ein god lofotsesong tyder sutlaust år, og kanskje investering i båtbyte eller eige småbruk. Mang ein har funne ein veg opp til eit meir sjølvstendig liv og mindre pengesut etter å ha starta med berre ein båt , tollekniv og arbeidsvilje.

6) Tryggleik mot utbytting. Tilgangen til fisket gjer at kystmannen kan seia nei takk til arbeidstilhøve som underklassen i meir føydalt innretta samfunn kanskje hadde måtta ta til takke med. Sjølv ikkje den mest sjølvgode storkar kunne finna ein levande sjel til å gjera dritarbeid for seg når det hadde gått ut rop om sild i fjorden. Vi er kjente med at industrien i Nord-Noreg aldri har klart å halda på arbeidskraft til låg betaling, ettersom nokre gode fiskevær alltids kunne gje same inntekta utan at nokon åtte tida di. Såleis er opne fiskeriar ein sosial tryggjingsventil. Difor meiner eg det er viktig at allmenningen alltid er open for sesongfiskarar, småbåteigarar, ungdom og andre som kan tenkjast å gå inn og ut av yrket.

Det vi risikerer å få i staden, er ein proletarisert fiskarstand som må arbeida motstandslaust for store reiarar med ressurskontroll. Det trur eg er noko av det verste som kan skje, sjølv om argumenta for å føra oss dit kan høyrast tillokkande ut kvar for seg.

I slagordform må krava våre vera:

1. Fiskeriallmenningen skal vera open! Forskriftsvesen, eigartilhøve og deltakarlov må ikkje stengja nokon ute som vil ta del i fisket.
2. Fordelingsnøklane skal til ein viss grad favorisera dei minste båtane!
3. Mottaks- og transportstruktur skal vera desentralisert, slik at stadbunden kystflåte får levert fangsten sin også i framtida!
4. Nei til proletarisering av fiskaren!
5. Lytt til sakkunnskapen i kystsamfunna!
6. Ikkje sats på overinvesteringsprosjekt! Store krav til kapitalavkastning og betaling av enorme gjeldssummar legg for stort press på naturressursane og arbeidskrafta.
7. Ressursane i havet må ikkje hamna i hendene på nokre fåe! Ressurskontrollen er grunnleggjande for framtidig forvalting. Unngå tendensen til vertikal integrering i fiskerinæringa.
8. Vekk den politiske interessen for fordelingssystemet i fisket og forvaltinga av den viktigste varige ressursen vi har!

av Frode Bygdnes

I løpet av de tre første kvartalene i fjor flyttet over 5.000 personer fra Troms. Fylkesmannen i Troms, Leif Arne Heløe, uttrykte i et nyttårsintervju stor bekymring for strømmen av folk sørover, og antok at nettonedgangen i folketallet i Troms vil være på minst 1.000 personer ved årsskiftet.

Selv storbyen Tromsø bokføres nå i 1997 med befolkningsnedgang. For å stoppe den strie flyttestrømmen sørover, fylkesmannen en ny Nord-Norge-plan anno 1998. Heløe trekker i sitt forslag paralleller over 50 år tilbake i tiden, til gjenreisingen etter krigen. Dog med en vesentlig forskjell: «Denne gangen slipper vi gjenreisningen, vi kan klare oss med vedlikehold av det vi har for å hindre at alt rauser sammen.»

Finnmark og Nord-Troms ble brent vinteren 1944/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkningen med våpenmakt. Under krigen satt regjeringa i London og laga store skrivebordsplaner om at det skulle satses på større tettsteder, både når det gjaldt bosetting og næringsliv. De skulle bygge opp en korporativ stat. Gjenreisinga av Finnmark skulle gjennomføres som en streng reguleringspolitikk. Regjeringa skaffa seg grunnlag ved lovregulering «Lex Thagaard» som i 1947 ble avløst av «Lex Brofoss». I gjenreisinga av Finnmark og Nord-Troms skulle regulerings- og planleggingspolitikken prøves ut. Her skulle et nytt samfunn bygges på bar bakke, eller rettere sagt på brent jord. Fordelen var at man slapp å ta hensyn til det som hadde vært. 

Et nytt Finnmark etter krigen

Sosialdemokratenes planer var at en rådgivende statsråd og et Finnmarkskontor i Harstad skulle lede dette arbeidet. Det skulle bli et nytt Finnmark, større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få dette til, skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Det skulle satses på Båtsfjord isteden for Berlevåg. Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkesadministrasjonen skulle flyttes til Kåfjord fra Vadsø.

Planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. Men folket ville ikke. Tross trusler om politi og militære, så flyttet 20.000 mennesker allerede i 1945 tilbake. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med de 25.000 menneskene som hadde unngått evakueringen, laga de tak over hode av det de fant: rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på samme jordflekken. Og så måtte planene endres for at folk ikke skulle fryse ihjel.

Fordi det ikke ble fart i boligbyggingen i Finnmark, krevde fagbevegelsen allerede i 1945 at de konservative menn som hadde ledelsen av gjenreisningskontoret i Harstad, måtte byttes ut.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London, ble i første omgang stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen sjøl om det var ute i distriktene. Det var her de kunne livnære seg, det var her de kunne skaffe seg et levebrød.

Vi bør ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse planene. Det fins store paralleller til dagens distriktspolitikk. Nå satses det igjen på større mottak, større båter og større sentra. Den samme demagogien brukes og de samme virkemidlene brukes. Offentlig støtte og offentlige planer legger opp til sentralisering. Forskjellen er kanskje mest folks holdninger; folk er mer redd nå for å trosse planer, mindre fandenivoldsk og mindre dristige. Nå flytter folk mest den andre vegen. 

Planstyring

Sannsynligvis tenkte dagens fylkesmann mer på Nord-Norge-planen av 1952 hvor målsettinga var å utjevne levekårsforskjellene med å gjenreise, utvikle og modernisere landsdelen. Den gang var planstyring et akseptert og godtatt begrep. Nå er det markedsstyring med EU-filosofi og de fire frihetene hvor statlig innblanding langt på veg er forbudt.

I det perspektivet, kan statens mann sitt utspill bli interessant. Og enda mer spenstig blir hans uttalelse når alle fylkesordførerne i landsdelen tar avstand fra nye eksplisitte planer for Nord-Norge. De krever heller handling, men er det noen som er politisk handlingslammet her, så er det fylkespolitikerne.

Troms har forholdsvis høy andel av primærnæringer, 7,8% mot landet 5%. Fiske og fangst er omtrent like stor som landbruksnæringene. Troms har en meget lav andel industriarbeidsplasser med unntak av næringsmiddel hvor fylket ligger 1% over landsgjennomsnittet. Det er fiskeindustrien som drar fylket opp.

Fylket har langt flere sysselsatte i statlig tjenesteyting enn landet som helhet. Forklaringa skyldes Forsvaret. Statlig og kommunal tjenesteyting i Troms utgjør over 40%, det vil si betydelig større enn landet som helhet. Endringer innenfor denne sektoren vil ha særlig stor betydning.

Spredt bebyggelse og lange avstander er et hinder for etablering av private tjenester. De såkalte terskelverdier for befolkningsgrunnlaget er i mange sammenhenger for lav til at tjenestene vil kunne bli etablert privat. Her må det offentlige tilby tjenestene. 

Oslo bestemmer

Bosettinga i vårt fylke er prisgitt hva regjeringa og Stortinget gjør. Privatisering og EU-tilpasning avgjøres i Oslo, det samme er det med forsvarspolitikken. Fiskeripolitikkens reguleringer avgjøres også der. Offentlige støtteordninger avgjøres i Oslo sjøl om SND har bygd opp fylkeskontor.

Fiskeomsettinga gjennom dagens fryseterminaler på kysten, vil sentralisere fiskerinæringa i tråd med de gamle planene. Noen få fryseterminaler langs kysten skal basere seg på auksjon av frossenfisk. Målet er at minst 20% av fiskeomsettinga i landet skal foregå gjennom slike terminaler. Da vil de mindre fiskemottakene som primærnæringas kystfiskere er så avhengig av, bukke under for mangel på råstoff og økte transportkostnader.

Strukturendringer innen post og tele vil føre til ulik pris på tjenestene fra by til land. Når det gjelder posttjenesten innebærer endringene forskjellig tilgjengelighet og ulik leveringstid mellom by og land. Befolkning og næringsliv i distriktene vil få tjenester som relativt sett blir dyrere enn i sentrale strøk, og støtteordninger som har virket utjevnende fjernes systematisk. Statlige transportstøtteordninger svekkes, utjevningsordninger for bensin svekkes. Statlige distriktsstøtten til utkantbutikkene er fjernet.

Modellen for økonomisk overføringer fra staten til fylkeskommunene og kommunene er lagt om i tråd med Rattsø-utvalgets forslag. Overføringene fra staten til kommunene er etter endringene lagt om slik at det er gjennomført en omfordeling i favør av mellomstore og større, sentrale senterkommuner, mens mindre og spredtbygde kommuner får en tilsvarende reduksjon. Kommuner med reduksjon i folketallet erfarer at elementene som er knyttet til innbyggertallet veier tyngre enn det såkalte kompenserende regionaltilskuddet. Nord-Norge-tilskuddet er videreført, men prisjusteres ikke, så effekten av tilskuddet svekkes. Signalene fra Norsk Vei og Veitrafikkplan, er fortsatt svekkede rammebetingelser for vår virksomhet her nord. Og EØS-liberaliseringen innenfor transportsektoren vil medføre anbud som først og fremst raserer tilbudet i distriktene. Og forventa innsparinger på anbudsordninger inndrar staten i form av reduserte overføringer. 

Flyttinga personifisert

At folk under disse rammebetingelsene flytter, er da selvsagt. Men det er selvfølgelig mer makelig å lese flyttetallene som uttrykk for folks egne ønsker og drømmer og som ikke kan gjøres noe med. Fremstillinga nå er at flyttestrømmen ikke kan snu, fordi folk nå har fått smaken på storbylivet, har et eget ønske om å leve bedre og få opplevelser. Dette er kort sagt en måte å personifisere flyttinga med å individualisere samfunnsproblemet vårt på. At debatten skal ta den form at en begynner å debattere opplevelsesbehov og karrierelyst hos de som flytter, er mest en avsporing av statens ansvar for distriktspolitikken.

Flyttinga er materielt betinga. I de store arbeidsledighetsårene 1991 og 1992, var tilflyttinga til Nord-Norge større enn fraflyttinga. Tilflyttinga til vår landsdel har for så vidt vært forbausende stabil. Det er først og fremst fraflyttinga som har svinget. Utflyttinga øker med økt sysselsetting. Forklaringa er helt enkelt, den avhenger av hvor folk får seg arbeid. Nedgangen i Nord-Norge som i andre perifere deler av landet vårt, har ikke skjedd på grunn av forholdene der de flytter fra. Den må forklares ene og alene ut fra sysselsettingsøkingen i Oslo-området. Lokalisering av arbeidsplasser er kjernefaktoren for flyttestrømmen både i dag og tidligere. Det er endringene i Oslo-området – som de store byggeprosjektene i Oslo og omland – som nå tapper utkantene for ressurser. Disse er politisk styrt på samme måte som en politisk for eksempel har valgt å ikke bygge Nord-Norge-banen.

Ressursdimensjonen

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har. Vi har tilpassa oss de naturgitte forhold. Det er distriktenes styrke, i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur må være mangfoldig og vidt forskjellig nettopp fordi naturen er mangfoldig. Det er ikke bare torsk og sild i havet, eller potet og gress som vokser på land. Stordriftsformer er tilsynelatende økonomisk lønnsomme på store ressurser, men sløser med bifangst og tilleggsvekster. Stordrift blir rovdrift på de mest lønnsomme ressursene. En snever industrialisering av primærnæringene kan gi profittutbytte, men det er en dårlig utnyttelse av naturressursene. Det er mest å sammenligne med at vi skulle skumme fløten og kaste melka. «Melbu-kuttet» kan stå som eksempel på denne politikken: en Melbu-tråler ble tatt i å kappe fisken ved gattåpninga for å forenkle foredlinga av fisken.

Naturen har så mange små og spesielle ressurser som krever et mangfold av produksjonsmåter. Mister vi disse marginale ressursene, da blir vi alle fattigere. Da blir ikke vår landsdel i stand til å fø flere folk. Flytting vil bli en nødvendighet. Vi vil stå igjen med noen få byer. Storbyer som Tromsø vil aldri kunne utnytte naturressursene godt nok. En optimal utnyttelse av naturen her nord, krever mangfold av produksjonsmåter. Og jeg snakker ikke om nostalgiske gamle produksjonsmåter med alt slitet som var. Her er det snakk om å utnytte en moderne teknologi for å lette slitet og strevet samtidig som vi kan bevare naturens allsidige produktivitet. 

Standardisering

Det er mangfoldet som er kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer, tjenester, arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer for å industrialisere våre primærnæringer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vår kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Gunnar Album hadde en meget interessant artikkel i Klassekampen, «Rødspette og ulven» (20. juni 1997). «Vår kulturmangfold er et resultat av vår tilpasning til mangfoldet av naturgitte forhold vi har måttet tilpasse oss.» Og denne mangfoldigheten er et problem for kapitalens strategi. Verdenshandelens krav til standardisering er uforenlig med god ressursforvaltning. «Jordas mangfold krever et mangfold av tiltak, det er nettopp naturens mangfold som er bakgrunnen for det mangfold av menneskelige kulturer kloden kan fremvise».

Det er dette mangfoldet som er til hinder for en åpen verdensøkonomi, og den viktigste konklusjonen til Album: «En viktig del av globaliseringen av verdensøkonomien er derfor å bryte ned slike lokale tilpasninger. Dette har vært en viktig del av utviklingen i hele vår teknologiske tidsalder.»

Det er vårt eget politiske system som nå lager økonomiske lover, som nå tvangsflytter folk. Det er ikke ny teknologi eller ei ny tid som gjør at folk bare må flytte. Det er ikke naturbestemt, det er bare samfunnsbestemt. Men samfunnet kan vi da endre.

Hvis vi ikke gjør det, så kommer vi i den situasjonen at våre rikeste naturressurser bare blir fritt vilt for den internasjonale kapital. Hvis det ikke bor folk langs kysten, så vil det heller ikke være noen til å holde i hevd kystfolkets rett til ressursene.

Høstingsretten av ressursene er i ferd med å overlates til de kapitalsterke selskapene. En svekka bosetting langs kysten, vil være en svekka hevd for allmenningen. Slik vil forholdene bli lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser og landsdelen bli lagt øde. Kapitalen er best tjent med det. 

Den sosiale dimensjonen

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der de har kunnet opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, og naturen har påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Og jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med selvrealisering, med selvrespekt og selverkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet.

Denne tilhørigheta hindrer en å flytte, denne tilhørigheta er sterk. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som har måttet ta det tunge skritte å flyttet. Denne lengselen ligger lenge hos dem som har måttet flytte. Den er med på å få mange til å flytte tilbake igjen. Av flyttetallene kan vi og lese at om 5 flytter sørover, så har også 4 flyttet nordover.

I Harstad Tidende så jeg et innlegg av Anne M. Winge, Ås 1997:

«Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i ekse og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ? Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken telhørighet el’ tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord. Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel. Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnare eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde, og trivsel e meire enn godstol og seng. Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Man gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tung å dra med.»

Fylkesmannens ønske om en ny Nord-Norges-plan har skapt en diskusjon om offentlig ansvar for å opprettholde en bosetting. Og den debatten er bra, ære være Heløe for det. Men jeg er av den oppfatning, at det er bare en plan som kan hjelpe på for en spredt bosetting, optimal utnyttelse av naturressursene, økt trivsel og tilhørighet rundt om i landet. Det er en plan for et sosialistisk Norge.

avKurt Nilsen

Herbert Marcuses bok Det en-dimensjonale menneske har fortsatt kvaliteter som gjør det aktuelt å på ny diskutere de problemstillingene Marcuse framsatte. Kontroversielle? Ja, – men ikke uinteressante og utdebatterte.

Det en-dimensjonale menneske (1) kom i norsk oversettelse på Pax Forlag i det i ettertid berømte året 1968, fire år etter den amerikanske originalen. Herbert Marcuse fikk fra da av en nærmest «gurulignende» status innenfor den radikale og opprørsvillige student- og ungdomsbevegelsen. Hans teorier om det moderne kapitalistiske samfunn ble et viktig bidrag i den radikale bølgen som gikk over Vest-Europa og USA fra midten av 60-tallet. Sånn sett kan det selvsagt være fornuftig å spørre, om ikke Marcuses budskap var for mye knyttet til de bevegelsene som var på gang der og da, og derfor ikke har annet enn en rent nostalgisk interesse. Men ingen må forledes til å tro at hans rolle var begrenset til å være hippie-ideolog. Marcuse hadde uten tvil evne til å ta pulsen på sin samtid, men var allikevel fast forankret innenfor den marxistiske tradisjonen, dog uten å ha et dogmatisk forhold til denne. At en del tradisjonelle marxister hadde et noe anstrengt forhold spesielt til hans teorier om teknologi, er vært å merke seg. Likens hans nokså vage, for ikke å si pessimistiske forestillinger om arbeiderklassens aktive rolle, og evne til opprør mot det altomfattende herredømmet som foreningen av avansert teknologi og økonomi representerte i borgerskapets hender.

Den vellykkede undertrykkingen i form av effektiv administrering, hvor også samfunnskritikken inngår i ordnede former, som en nødvendig sermoniell del av den kontrollerte helhet, synes å bekrefte dette ytterligere.

Ser hvordan evnen til å sette samfunnsutviklingen under en kritisk debatt i løpet av disse tre ti-åra stadig har blitt mindre. Hvordan medias hovedfunksjon synes å begrense seg til å være leverandør av intetsigende skvalder – som repeterer status quo om og om igjen – og hvor kapitalismen breier seg i en global seiersrus. På denne bakgrunn virker Marcuses beskrivelse av det en-dimensjonale samfunn mer passende på dagens virkelighet, enn det i våre øyne adskillig mer idylliske 60-tallssamfunnet, som boka er skrevet på bakgrunn av.

Biografisk oppfrisking

Siden en del år er henrullet – og ikke alle har lest boka – er det er det kanskje bra med en liten biografisk oppfriskning før omtalen av boka. Å gi Marcuses liv samt et så omfattende og innholdsrikt verk som Det en-dimensjonale menneske rettferdig omtale på få sider lar seg vanskelig gjøre, men her er et forsøk.

Herbert Marcuse (1898-1979) var født i Tyskland, foreldrene var jøder. Marcuse deltok som soldat i første verdenskrig, han sympatiserte med opprøret, den «Tyske Revolusjonen», som fikk keiseren til å gå av i 1918. I sin første publiserte artikkel i 1928 skrev Marcuse at marxismen hadde degenerert til et dogmatisk system, som trengte fornying. Marcuse skrev i 1933 den første større anmeldelsen av Marx’ Økonomisk-filosofiske manuskripter hvor han forutså tendensen til å skille synspunktene til den unge Marx fra de senere skriftene.

Fra 1933 av var Marcuse å regne som medlem av Instituttet for sosialforskning i Frankfurt, den såkalte Frankfurterskolen. Til dette instituttet var det knyttet kjente navn som Theodor Adorno, Max Horkheimer og Erich Fromm. Frankfurterskolen sto for utviklinga av en samfunnskritisk teori som i hovedsak var bygd på et marxistisk grunnlag. Det var derfor en selvsagt forutsetning å bygge analysen av samfunnet ut fra dets materielle og økonomiske forhold. Som Marcuse sier om Frankfurterskolen: «Etter grunnleggernes overbevisning er den kritiske teori om samfunnet vesentlig forbundet med materialismen. Men det betyr ikke at den derved, som et filosofisk system, stiller seg opp mot andre filosofiske systemer. Samfunnsteorien er et økonomisk, ikke et filosofisk system. Det er framfor alt to momenter som forbinder materialismen med den riktige samfunnsteori: omsorgen for menneskenes lykke, og overbevisningen om at denne lykke bare kan oppnås ved en forandring av de materielle livsforhold.»

I dagens «frie» samfunn, hvor også friheten fra slike «vanskelige problemstillinger» rår, blir det neppe snakk om å starte opp en lignende virksomhet. Men det er vel og tvilsomt om Frankfurterskolen ville blitt til dersom det ikke hadde vært for at den rike Felix Weil (2), sønn av en tysk storkapitalist, hadde stilt familieformuen til rådighet for dette formålet. «Edelkommunist» eller «Salongbolschevik» som Weil selv betegnet seg som. At Frankfurterskolen med sitt marxistiske grunnsyn, og med sine mest framtredende medlemmer av jødisk herkomst, ble en torn i øyet på Hitler-regimet er neppe så underlig. Derfor flyktet disse fra Tyskland i 1934, og instituttet fikk fra da av plass ved Columbia University i New York.

Marcuses første verk på engelsk, Reason and Revolution fra 1941, tok for seg forbindelsen mellom Hegel og Marx. Marcuse argumenterte for brudd mellom den hegelianske teorien om staten, og fascismen, og plasserte Hegel inn i en liberal konstitusjonell ramme. Mange engelskspråklige lesere fikk med denne boka et innblikk i den hegelianske- marxistiske dialektikken, og Marcuse ble kjent som en viktig fortolker av Hegel og Marx.

Marx og Freud

Fra 1942 tjenestegjorde Marcuse i den amerikanske etterretningstjenesten som spesialist på nazismen og i forberedelsen av «denazifiseringa» av Tyskland. Etter krigen fram til 1951 som seksjonssjef i Department of State i Washington. Deretter var det tilbake til universitetet, først Brandeis, senere California University. I 1955 kom boka Eros and Civilization, en dristig syntese av Marx og Freud. Og i 1958 ble den kritiske Sovjet-marxismen utgitt. Denne var på mange måter et oppgjør med hvordan utviklinga av kommunismen i Sovjet hadde foregått. Marcuse kritiserte det sovjetiske byråkratiet, og forskjellene mellom den marxistiske teorien og den sovjetiske versjonen av denne.

Så i 1964 kom Marcuses viktigste verk Det en-dimensjonale menneske. Boka som søkte å gi en grunnleggende kritikk først og fremst av vestens avanserte kapitalisme, men også av de forsøk på å bygge kommunismen som var blitt gjort, særlig etter den sovjetiske modellen. Selv om boka er skrevet på bakgrunn av samtiden, og at noe av problematikken derfor dreier seg om forhold som mer angikk «Den kalde krigen», er det vesentligste innholdet knyttet til de allmene forhold innen den moderne kapitalisme. I Det en-dimensjonale menneske er imidlertid et av Marcuses hovedanliggende å påvise som tittelen henspeiler på – samfunnets en-dimensjonale karakter. Dette begrepet bruker Marcuse nettopp for å synliggjøre de særegne trekk innen de mest avanserte, og teknologisk mest fullkomne stater. Disse kjennetegnes ved at vitenskap og teknologi helt har overtatt rollen som samfunnets viktigste produktivkraft. Samtidig tjener denne vitenskapen, eller dens anvendelse som teknologi, til å legitimere og opprettholde det økonomiske system den virker innenfor. Teknologiens triumf viser seg i den veldige produktivitetsøkningen som har funnet sted i de vestlige industriland, og som innebærer at det moderne samfunn langt på vei makter å dekke flertallets primære behov. På dette stadium, hvor individene identifiserer seg med den eksistens som har blitt pålagt dem, hevder Marcuse at fremmedgjøringa nærmest har blitt total, det fremmedgjorte subjekt blir oppslukt av sin fremmedgjorte eksistens.

«Det finnes bare en dimensjon og den er overalt og i alle former. Framskrittets resultater trosser så vel ideologisk tiltale som rettferdiggjøring; foran deres domstol blir den falske bevissthet ved disse resultater til sann bevissthet.» (side 31)

«Denne oppslukingen av ideologien i virkeligheten betyr ikke «ideologiens død». Tvert imot er den avanserte industrielle kulturen i en spesiell betydning mer ideologisk enn dens forgjenger, så meget mer som ideologien i dag ligger i selve produksjonsprosessen.» (side 32)

Mekanisering og automatisering

Marcuse hevder dermed at kapitalismen i vesten på grunn av dette langt på vei makter å hindre utviklinga av en opposisjon som evner å stille opp alternativer til det bestående. Økende mekanisering og automatisering endrer formen på utbyttinga. Proletaren er ikke lenger det synlige «lastedyret» i samfunnet, den som bruker og utmatter sin fysiske energi til arbeidet, men inntar mer rollen som overvåker av automatiske prosesser, hvor det er den mentale snarere enn den fysiske energien som utnyttes. Trellen blir gitt herrens form, og fordi den teknologiske forandringen er i ferd med å avskaffe maskinen som individuelt produksjonsinstrument, inngår den enkelte i en større produksjonssammenheng, hvor skillet mellom dødt og levende arbeid utviskes.

«Det nye teknologiske arbeidsliv fører uunngåelig til at arbeiderklassens negerende stilling blir svekket: arbeiderklassen syns ikke lenger å være den levende motsigelsen til det etablerte samfunn. Denne tendensen blir bestyrket av den virkning den teknologiske produksjonsordningen har bak skranken: på ledelsen og direksjonen. Herredømmet blir omformet til administrering. Direktører og kapitaleiere mister sin identitet som ansvarlig handlende personer, de antar funksjonen av byråkrater i en felles maskin. I det kjempemessige hierarki av råd og direksjoner som strekker seg langt utover den enkelte bedrift og inn i vitenskapelige laboratorier, forskningsinstitutter, regjeringer og nasjonale formål, forsvinner den synbare kilde for utbytting bak en fasade av objektiv rasjonalitet. Hat og skuffelse blir fratatt sine bestemte mål, og det teknologiske slør skjuler den stadig reproduserte ulikhet og trelldom. Med det tekniske framskritt som instrument bli ufriheten i betydning av menneskets underkastelse under sitt produksjonsapparat, forlenget og styrket i form av mange friheter og bekvemmeligheter.» (side 46)

Som Marx mener Marcuse at den teknologiske utviklinga nødvendigvis må føre systemet fram mot yttergrensen for sin ekspansjon.

«Det synes som om automatisering inntil grensen av det som er teknisk mulig, er uforenelig med et samfunn bygd på den private utbyttingen av menneskelig arbeidskraft i produksjonsprosessen.» (side 49)

«Men samtidig som mulighetene for en kvalitativ forandring synes nær, øker motstanden mot en slik mulighet.»

«Oppdemmingen av det tekniske framskritt går hånd med veksten i den etablerte retning. Jo mer teknologien synes å være i stand til å skape betingelsene for livskampens bileggelse, dess mer er menneskets kropp og sjel organisert til kamp mot dette alternativ og dette til tross for de politiske lenker dette status quo fører med seg.» (side 35)

«De mest utviklede områder i det industrialiserte samfunn framviser fullt ut disse to trekk: en tendens mot fullendelsen av teknisk rasjonalitet og intense anstrengelser for å holde denne tendens innenfor de etablerte institusjoner. Her er den indre motsigelse i denne sivilisasjonen: det irrasjonelle element i dens rasjonalitet.» (side 35)

Tilsynelatende kan det se ut som om det vesentligste hinder for å utnytte hele det foreliggende teknologiske potensiale ligger i det økonomiske og politiske systemets begrensninger.

Teknologien

Marcuse mener noe av men ikke hele sannheten ligger her, for teknologien kan ikke sees som ren og nøytral i seg selv. Det er ikke bare dens anvendelse, men også formen den antar som er samfunnsmessig bestemt. Dens basis og utviklingshistorie er en del av det borgerlige samfunnets historie, og virker ikke bare til å utvide dette samfunnets grenser, men også til å konservere de rådende forhold.

«Ren så vel som anvendt vitenskap vil derfor ha en stabiliserende, statisk og bevarende funksjon overfor de institusjonaliserte livsformer. Selv dens mest revolusjonerende resultater vil bare bety oppbygging og nedriving i tråd med en spesiell erfaring og ordning av virkeligheten. Vitenskapens stadige korrigering av seg selv – den revolusjonen av dens hypoteser som er innebygget i dens metode – driver videre og utvider det samme historiske univers, den samme grunnleggende erfaring.» (side 152)

Vi befinner oss innenfor en teknologisk virkelighet som i hovedsak bygger videre på det samme vitenskapelige fundament som fikk sitt gjennombrudd i løpet av 1600 tallet.

Starten for det som Marcuse betegner som galileisk vitenskap. Denne har vært banebrytende for den naturvitenskapelig forståelse og utvikling, og er nok det viktigste instrument for å legge naturen inn under menneskets vilje. Vitenskapen rev ned middelalderens myte om en formålsrettet natur, og søkte å etablere en objektiv viten med universell gyldighet. Spørsmålet er om vitenskapens abstraksjon fra virkelighetens konkrete innhold, hvor denne erstattes med matematikkens symboler, også medfører etableringen av en ny myte. En mal for å innordne tilværelsen i kontrollerbare former, der det herredømmet som vinnes over naturen, også gir retning for menneskets herredømme over mennesket. Det synes som om Marcuse har den oppfatning at dette danner grunnlag for at tenkningen tvinges inn i en form som ikke fremmer evnen til å tenke i baner som overskrider den positivt gitte virkelighet. Overført på de samfunnsmessig områder vil for eksempel historisk oppståtte forhold som klasser, vareøkonomi, marked etc være elementer av den naturgitte orden som det ikke stilles spørsmål om berettigelsen av.

Platon

Karakteristisk for den en-dimensjonale tenkning er at problemstillinger som stiller seg tvilende til det bestående, enten ansees som utopiske eller irrelevante, eller aller helst at alternativet ikke er mulig å tenke. Som motsetning og ideal framhever Marcuse den dialektiske tenkning slik han finner den hos Platon. Overraskende, men i denne sammenheng forståelig. I Platons idealistiske dialektikk ansees tingene i den materielle verden for å være mangelfulle framtredelsesformer for det som kun er fullkomment i ideenes verden. Å fortape seg i platonsk idealisme var trolig ikke hensikten, men Marcuse framhever denne for å vise at tankens utvikling skjer i «spenningsfeltet» mellom det som er, og hvordan det bør være. Det bestående må alltid vurderes ut fra forholdet mellom de eksisterende og de antatte, men ikke virkeliggjorde muligheter.

Det er ikke lett å forutsi hvordan historias hjul vil dreie, men med disse 30 åra som bakgrunn syns de trekk ved kapitalismen som Marcuse påpeker å ha skjerpet seg ytterlig. De tekniske evner til å bidra til opprettelsen av et mer rettferdig og fornuftig innretta samfunn, har økt dramatisk siden den gang. Samtidig ser man hvordan teknologiens antatt frigjørende potensiale under de rådende samfunnsforhold nærmest får den motsatte virkning. Og da melder igjen spørsmålet seg om forholdet mellom teknologiens form og anvendelse. Presset på «den menneskelige faktoren» i vårt avpolitiserte – høyst politiske samfunn – bare øker. For desto tydeligere framstår misforholdet mellom det mulige og virkeligheten i et system, som i kraft av tyngden av egen suksess hevder å framstå som den eneste mulighet.

Fotnoter

• 1) Originalens tittel: One-dimentional man, 1964. Oversatt av Thomas Krogh og Hans Petter Aastorp, Pax Forlag 1968.
• 2) Fra Frankfurt til Hollywood. Thomas Krogh, Aschehoug 1991.

av Bjørn Olav Utvik

«Eit spøkelse er på ferde i Europa», skreiv Karl Marx og Friedrich Engels i 1848, og tenkte på kommunismen. Nå om dagen verkar det som det meir er islamismens ektoplasma som sender skjelverier gjennom eit oljesugent Wall Street og gir løfte om framtidige jobbar for Natos Ghost Busters.

Venstresida og arbeidarrørsla i vår del av verda er stilt overfor eit dilemma: Korleis forholda seg til denne kraftige islamske «fundamentalistiske» rørsla, som ser ut til å ha tatt monopol på å uttrykka folkeleg misnøye med materielt elende, autoritære regime og utanlandsk økonomisk, militær og kulturell dominans i den islamske verda?

Denne artikkelen er to kapittel frå heftet Dei andre sitt opprør. Kapittel 1 gir eit kort riss av utviklinga av islam som politisk alternativ, med særleg vekt på hovudkravet til islamistane: innføring av den heilage loven, Sharica, som gjeldande lov. Kapitla (2 som vi ikkje trykker her) og 3 drøftar korleis me best kan forstå bakgrunnen for den sterke oppslutninga islamistane vinn i dag.

Kapittel 1: Guds lov skal rå

Kva står eigentleg islamismen for?

Fyrst av alt må me gjera klart: kven er det me snakkar om? I dette heftet brukar eg uttrykk som islamistar og den islamistiske rørsla slik at det femnar om dei som oppfyller følgjande krav:

1. Dei refererer til seg sjølv som ein del av den islamske (eller islamistiske) rørsla (al-haraka al-islamiyya).
2. Dei krev ein islamsk stat. Det som gjer ein stat islamsk er framfor alt at han skal styrast etter Sharica, Guds lov for menneskas liv på jorda, slik han er gitt oss gjennom den bodskapen profeten Muhammad fekk openberra.
3. Dei organiserer seg i sosiale og politiske rørsler for å oppnå dette målet.

Etter denne definisjonen kan islamismens historie førast tilbake til danninga av «Foreninga av muslimske brør» i Egypt i 1928. Grunntanken til stiftaren, Hasan al-Banna, var at problema i dei islamske samfunna skuldast at styret var blitt verdsleggjort, og ikkje lenger bygde på islam. Det sentrale kravet var derfor at Sharica, den islamske loven bygd på Koranen og Sunna (tradisjonen om livet til Profeten), måtte gjeninnførast på alle felt av samfunnslivet. Etter ein tidleg propagandafase, blei Dei muslimske brørne ein masseorganisasjon og ein sentral politisk faktor i Egypt frå 40-talet av.

Under Nasser-regimet (1952-70) blei Dei muslimske brørne hardt undertrykt. Organisasjonen blei forbode, tusenvis av medlemmer fengsla, og fleire av leiarane blei hengde, skulda for forsøk på å styrta Nasser. I fengsel utvikla ein av dei gjenverande leiarane, Sayyid Qutb, ideane til al-Banna i meir radikal retning. Han hevda at det i land som Egypt var inntrått ein ny tilstand av Jahiliyya. Dette omgrepet syner i islamsk terminologi til ein tilstand av heidensk uvitenheit som herska i Arabia frå Muhammad fekk sine åpenbaringar frå Gud. Qutb sjølv blei avretta i 1965, men då Sadat slapp dei fengsla islamistane ut tidleg på 1970-talet, danna Qutbs idear utgangspunkt for ytterleggåande grupper som erklærte krig mot dei rådande statsinstitusjonane. Eit typisk døme er den såkalla «Takfir wal-hijra»-gruppa under leiing av Shukri Mustafa, som blei avretta i 1978. Dei erklærte samfunnet for å vera vantru, og ønska å trekka seg tilbake frå det for å bygga eit sant islamsk samfunn. Sidan skulle dei komma tilbake og erobra makta. Ei anna av desse gruppene var Jihad som tok livet av Sadat i 1981.

Undertrykkinga i Egypt under Nasser førte elles mange tilhengarar av Dei muslimske brørne i eksil i ulike arabiske land. På 50-og 60-talet bidro dette til at rørsla spreidde seg til land som Jordan, Syria, Tunisia og Sudan.

Etter at den arabiske nasjonalismen fekk ein avgjerande knekk gjennom nederlaget for Israel i 1967, fekk islamismen for alvor vind i segla utover på 70- og 80-talet. Nederlaget demonstrerte for mange at dei nasjonalistiske regima ikkje var i stand til å forsvara landa mot sionistane med vesten i ryggen. Samstundes var utviklingspolitikken til Nasserregimet i ferd med å møta veggen. Når seinare regime opna dørene for vare- og kapitalimport for vesten betra vilkåra seg ikkje for det store fleirtalet, derimot blei dei synlege sosiale skiljene dramatiske ettersom overklassen og eit sjikt av nyrike ope demonstrerte sin overflod. Dei sosiale spenningane auka, det same gjorde hatet mot oversvømminga av vestlege varer og vestleg kultur. Alt dette skapte rik grobotn for ei islamsk rørsle som appellerte til stolthet over eigne kulturelle tradisjonar og andelege verdiar.

I andre delar av den islamske verda skjedde det parallelle utviklingar. I India/Pakistan utvikla Abul-Ala’ al-Mawdudi frå 40-talet av eit program for det ideelle islamske samfunnet med Sharica som grunnlov og oppretta ein politisk organisasjon, Jamaat-e Islami for å slåst for dette. Ein shica-variant var Khomeinis skrift Vilayet-e faqih, eit bilete av eit samfunn der dei leiande skriftlærde skulle styra i kraft av sin innsikt i Guds lov.

Medan Mawdudi og Khomeini stort sett hadde ei konservativ haldning til dei sosiale skiljene i samfunnet, fanst det meir radikale haldningar til sosial endring hjå ideologar som Ali Sharicati i Iran og Mahmud Taha i Sudan. Desse siste var samstundes mykje meir opne for at den islamske bodskapen måtte tolkast i høve til dei aktuelle problema i samtida. Særleg Taha inntok og ei radikal haldning til kvinnas stilling i samfunnet. Tunisiske islamske leiarar som Rashid al-Ghannushi står i ei mellomstilling her, med ein ortodoks profil, men samstundes med eit sterkt engasjement i fagrørsla og viljug til å setja kvinnas stilling under debatt.

Under inntrykket frå m.a. den iranske revolusjonen har eit nytt element blitt tilført den islamske rørsla på 80-talet i form av tidlegare marxistar, som Adil Husayn i Egypt og palestinaren Munir Shafiq.

I dag sit islamistar ved makta i Iran og i Sudan, der Dei muslimske brørne gjennom Den nasjonale islamske fronten er den dominerande krafta bak militærregimet. I viktige land som Algerie, Egypt og Jemen, er dei den dominerande opposisjonskrafta mot sitjande regime. Blant palestinarane utfordrar islamistane i Hamas den sekularistiske PLO-leiinga. Også i land som Jordan, Irak, Tunisia og Marokko er tilsvarande grupper sentrale i opposisjonen. Det same gjeld ikkje-arabiske land som Pakistan og Bangladesh. Afghanistan blir styrt av ein brokete allianse der ulike islamistgrupper dominerer, rett nok i intens indre konflikt. Islamistgrupper har også begynt å reisa hovudet i dei tidlegare sovjetiske republikkane i Sentral-Asia.

Guds lov

Det sentrale kravet til islamistane er altså at den islamske Loven, Sharica, skal bli gjeldande lov på alle felt av samfunnslivet, inkludert økonomi og politisk styring. Slik dei ser det har Gud ein gong for alle gitt dei lovene menneska har å følgja. Å tillata menneske å laga lovar vil seia å setja menneske på line med Gud. Dessutan svekkjer det tryggleiken til individa ved at dei blir avhengige av lunene til dei som til ei kvar tid har makta. I ein del av verda som i tallause generasjonar berre har kjent despotiske herskarar, militærregime eller eittpartistatar, vinn desse argumenta djup gjenklang i folks erfaringar.

Basert på ideen om lovgiving som Guds privilegium, erklærer nokre islamistar at dei er imot demokrati, sidan demokratiet er eit system som legg suvereniteten og derfor også retten til å gi lovar til folket. I seg sjølv seier dette likevel lite om desse islamistanes syn på styringsformer, slik me skal sjå. For kva er det alternative islamske systemet for å gi lover i praksis?

Sharica er ikkje ei lovbok på line med Norges Lover. Han er bygd på Koranen og på Profetens føredøme slik det er nedteikna i forteljingane (entall: hadith og flertall: ahadith) som er brakt vidare om kva han gjorde og sa medan han levde. Desse hadithane er kollektivt kjent som Profetens Sunna, og innafor sunni-islam (av Sunna) finst det seks samlingar som er rekna som autoritative.

Tradisjonelt var Sharicas funksjon avhengig av det fanst eit sjikt av lærde menn (culama) som var spesialistar i å tolka Loven. Dei kom med fråsegner om kva Loven sa i ulike saker (fatwaar) og dei fungerte som dommarar. Desse lovekspertane, på arabisk kalla fuqaha, utleia den korrekte avgjerda i konkrete saker på basis av visse prinsipp som var fullt utvikla på nihundretalet:

I saker der Koranen eller Sunnaen ikkje gav noko utvitydig svar, gjekk dei fram ved hjelp av analogislutningar. Dei leita altså etter saker som likna den aktuelle, der dei heilage skriftene gav klare regler. Slik kunne til dømes forbodet mot å drikka vin utvidast til å gjelda alle rusmiddel.

Det fanst også eit prinsipp kjent som ijmac (konsensus). I følgje ein hadith skulle Profeten ha sagt at «mine tilhengarar vil aldri bli samde om noko som er feil». Dette blei tolka slik at om heile samfunnet av truande, eller i det minste alle fuqaha, var samstemte om korvidt ein viss praksis var lovleg eller ulovleg, så galdt dette som ei rett tolking av Sharica.

Det er to viktige punkt å merka seg når det gjeld korleis dagens islamistar praktisk ser for seg innføringa av Sharica som gjeldande lov i dagens samfunn. Desse punkta syner at ein ikkje kan rekna dei islamistiske rørslene som ein rein konservativ, tradisjonalistisk reaksjon:

Kodifisering

Tradisjonelt var Sharica det me har skildra over: lærde ekspertar som tolka dei heilage skriftene i tråd med visse prinsipp og med støtte i ein enorm litteratur av tidlegare tolkingar og kommentarar som var produsert av forgjengarane denne ned gjennom hundreåra. I Saudi-Arabia er dette offisielt lovsystemet også i dag – det finst i prinsippet ikkje lover som staten har vedtatt. Men dei moderne islamistane ser annleis på det. For dei inneber det å innføra Sharica ein prosess der ein formulerer moderne skrivne lover, men basert på prinsippa frå Koranen og Sunnaen. Dette er eit viktig punkt, sidan skrivne lover gir større forutsigbarhet i rettsvesenet og i handhevinga av loven generelt, men ikkje minst fordi det vil seia at ei eller anna gruppe av menneske må ta avgjerder når det gjeld den konkrete utforming av paragrafane i slike lover.

Spørsmålet er sjølvsagt kven, og generelt er svaret frå islamistar i land som Egypt, Tunisia, Algerie at dette må utførast av ei folkevalt forsamling. Culama må spela ei viktig rolle, anten som medlemmer av forsamlinga, eller gjennom eit kontrollorgan, som skal sikra at det forsamlinga vedtek ikkje er i strid med Loven. Men det er ikkje eit allment syn at dei skal ha noko monopol over denne lovgivinga, eller lovtolkinga, som islamittane foretrekk å kalla henne. (Nokre omtaler denne prosessen som «lovgiving av andre orden».)

Ijtihad

Så blir spørsmålet: kor stort rom skal ei vald forsamling av lovgjevarar ha til å tolka Loven. Skal dei kopiera dei gamle ekspertane eller har dei retten til å gjera eigne nytolkingar? Dette er knytt til den tusen år gamle debatten om ijtihad.

Ijtihad er eigentleg ei forkorting av uttrykket ijtihad al-ra’y, det vil seia noko slikt som å «anstrenga tanken» for å finna den rette tolkinga i saker der ein ikkje finn klare anvisningar i Koranen eller Sunna. Frå og med det ellevte hundreåret fanst det ein sterk tendens til å meina at «ijtihads portar var stengte». Dei store juristane hadde alt funne svar på alle tenkjelege spørsmål som kunne dukka opp, og desse svara var styrkte gjennom ijmac.

Likevel har det alltid funnest retningar som forsvara retten eller tilmed plikta til ijtihad, til at kvar ny generasjon av lærde skulle gå direkte til dei heilage skriftene og utleia konkrete reglar gjennom uavhengig tolking.

Det som er å merka seg med islamistane er at dei betonar sterkt at ein ny ijtihad er naudsynt for å gjennomføra Sharica i dagens samfunn. I den forstand stiller dei seg i tradisjonen frå dei sentrale figurane i den såkalla islamske renessansen frå slutten av det nittande hundreåret, Jamal al-Din al-Afghani og Muhammad Abduh. Desse tenkjarane la vekt på å skilja mellom den essensielle bodskapen i Koranen og Sunna og dei konkrete formene for å setja denne bodskapen ut i livet. Det var det fyrste, prinsippa, ein skulle ta direkte frå skriftene. Dei konkrete formene måtte tillempast etter tid og stad. Og nett denne haldninga er det viktige trendar innan dagens islamistiske landskap som framhevar, t.d. Arbeidarpartiet i Egypt og al-Nahda i Tunisia.

For å oppsummera: Sjølv om islamistane aldri går på kompromiss med prinsippet om at Gud er den einaste som har rett å gi lover, så er det menneske som må stå for oppgåva med å utarbeida prinsippa i Sharica i form av skrivne lover for det moderne samfunnet. Og i følgje dei fleste av dei må dei menneska som skal gjera denne jobben vera folkevalde.

Vidare: prinsippet om ijtihad gir monaleg fridom for lovgivarane sjølv om dei ikkje kan vedta lover som strir ope mot dei heilage skriftene.

Kapittel 3:
Fundamentalisme – Guds revansj?

I tida 1910-1915 kom det ut i USA ein serie på 12 små bøker med fellestittelen The Fundamentals. A Testimony to Truth. Gjennom i alt 90 artiklar gjekk forfattarane gjennom og forsvarte det dei meinte var fundamenta i den kristne trua, spørsmål det ikkje gjekk an å inngå kompromiss om, om ein framleis skulle kalla seg kristen. Jomfrufødselen, Jesu stedfortredande daud på krossen, hans fysiske oppstandelse, er døme på kva slag spørsmål det gjekk om. Og grunnen til dette forsvaret var det trugsmålet mot trua ein såg representert i vitskapstrua og rasjonalismen som ikkje åtte respekt for dei openberra sanningane.

«Aperettssaka» i Tennessee, der ein lærar blei stilt under tiltale for å ha undervist i Darwins utviklingslære var eit utslag av det same forsvaret for Bibelens sanningar, slik den rørsla som etter kvart blei kjent som «fundamentalistane» såg det.

I løpet av dei siste femten åra har omgrepet «fundamentalisme» hatt stor suksess og blir i dag brukt om ei rad politiske og sosiale rørsler rundt om i verda som har ein religiøs plattform.

I tillegg til den gamle amerikanske protestantiske fundamentalismen, snakkar ein nå om fundamentalisme i den katolske verda, innafor islam, jødedommen, sikhismen, hinduismen og sikkert mange andre som ikkje eg har oversikt over.

Det er skrive ei rad bøker som forsømer å analysera desse rørslene som ulike uttrykk for eitt og same fenomen: det skal dreia seg om eit siste forsvar for absolutt, openberra sanning mot modernismen, mot alle typar tenking som er prega av rasjonalismen frå Opplysningstida og som vil underkasta alle spørsmål vitskapen kritiske lys. Dette meiner fundamentalistane, i følgje denne analysen, vil leia til nihilisme, til ei fornekting av alle normer og til eit forfall i samfunnet i retning av egoisme, tyranni og dekadanse.

Men held denne parallellen til USA på 20-talet, og denne analysen av kva som er det sentrale i vidt forskjellige rørsler, vatn ved nærare gransking?

Eg vil hevda at han er meir misvisande enn opplysande, men før me drøftar det nærare kan det vera på sin plass å reisa spørsmålet: kor skarpt er strengt tatt skiljet mellom sekularisme(1) og fornuftstenking på eine sida og religion og fundamentalisme på den andre?

Den engelske filosofen og samfunnsvitaren Ernest Gellner har gitt ut ei bok han kalla Postmodernism, Reason and Religion. Her fortel han oss at i vår tid finst det tre dominerande retningar når det gjeld å forstå verda: postmodernistisk relativisme, religiøs fundamentalisme og ein rasjonalisme med røter i Opplysingstida på 1700-talet. Han erklærer ironisk seg sjølv som ein fundamentalistisk tilhengar av den siste.

Dei to sistnemnde retningane har det til felles at dei trur det finst ei objektiv sanning. Men medan dei religiøse fundamentalistane meiner at denne sanninga er tilgjengeleg for oss gjennom openberra heilage skrifter, hevdar rasjonalistane at ingen person eller gruppe nokon gong vil ha absolutt kunnskap om sanninga. Det einaste dei ser på som absolutt, skriv Gellner, er reglane for korleis ein skal søka kunnskap.

Denne inndelinga til Gellner kan vel vera rimeleg om me held oss til sjølvoppfatninga til dei gruppene han snakkar om, kva dei meiner er våre kjelder til kunnskap om verda. Men om me ser på korleis dette fungerer i praksis blir skiljene mindre. Tenk på haldninga til Marx og Lenin sine skrifter i store deler av den kommunistiske rørsla i mellom- og etterkrigstida, eller på haldninga til Milton Friedmans tankar hos politikarar og økonomar i Aust-Europa etter 1989. Begge er utmerka døme på korleis «Skrifta» kan ha ein svært sterk posisjon i politiske kulturar kor ein i prinsippet oppfattar at vitskapen har tatt religionens plass som kjelde til sann kunnskap.

Det er sjølvsagt slik at i desse døma ser ein ikkje Gud som opphavet til sanninga. Ein søker henne i det vitskaplege arbeidet til framståande menneskelege tenkjarar. Men denne skilnaden kan lett overdrivast. For me skal også hugsa på at mellom dei som forsvarer Gud og dei heilage skriftene som eit naudsynt grunnlag for sanning og (derfor) for moral, finst det viktige grupper som ikkje vil tolka og anvenda desse skriftene på bokstavtru vis. Dei vil hevda at det me kan finna i skriftene er ein kjerne av allmenne moralske prinsipp som rettleier vår individuelle og kollektive framferd her på jorda. Me har vore inne på dette når det gjeld ulike haldningar til den islamske loven Sharica mellom islamistiske grupper. (Du kan lese mer om dette i kapitlene i heftet Dei andre sitt opprør, som går meir inn på dei einskilde islamske rørslene). Det viktige å få med seg her er at kor bokstavtru ein er i haldninga til skriftene varierer sterkt både blant dei som reknar seg som ikkje-religiøse rasjonalistar, og mellom dei som står for ei religiøs tolking av livet på jorda.

Eit nærskyldt spørsmål dreier seg om i kva grad religion og politikk kan skiljast frå kvarandre. Er religion i seg sjølv apolitisk, noko som kan brukast eller ikkje brukast til politiske formål? I minst 99 prosent av menneskas historie ville dette ha virka som ein absurd tanke, fordi religionen omfatta summen av idear om denne verda og kva som fanst utafor. Det var og den som gav svaret på korleis livet på jorda skulle organiserast. Ei kvar politisk rørsle var samstundes ei religiøs rørsle, eller ho måtte i det minste legitimera ideane sine religiøst. Eit sentralt aspekt ved all religion er nett det å gi symbolsk uttrykk for fellesskapet mellom det einskilde individet og samfunnet. Derfor har alle religionar noko å seia om korleis folk skal oppføra seg mot kvarandre. Kor mange og kor rigide reglar kvar religion set opp, og kor mykje det å følgja desse reglane influerer på håpet om frelse, er ulikt frå tru til tru. Men alle har slike reglar, og dei kan vanskeleg unngå å ha politiske implikasjonar om dei skal tast på alvor. Det at «Guds forkjemparar» har blitt trengt i bakgrunnen av den politiske scena i mange land, og at det har blitt utvikla versjonar av t.d. kristendommen som godtar eit skilje mellom religion og politikk, betyr ikkje at religionen i seg sjølv har blitt ikkje-politisk.

Og kva har skjedd med politikken? I kva forstand kan me verkeleg snakka om ikkje-religiøs politikk? I eit land som Norge, som vanlegvis blir rekna som sekularisert, slår framleis Grunnloven fast at ein bestemt variant av kristendom er statens religion. Me har ei statskyrkje som godt over 90 prosent av oss blir medlemmer av ved fødselen. Og i dei fleste vestlege land finst det sentrale politiske parti med merkelappen «kristen» i namnet, som hevdar å følgja ei politisk line som er basert på grunnsetningane i kristenlæra.

Det finst sjølvsagt erklært sekularistiske statar som Frankrike, og ikkje minst ei rad politiske rørsler som ikkje nemner religion som ein del av sin ideologiske plattform. Likevel må me spørja: På kva måte skil dei seg kvalitativt frå rørsler og statar som ope baserer seg på ei religiøs forståing av verda? Ein openlys skilnad er at sekularistiske rørsler og regime ikkje syner til heilage skrifter som formidlar ei absolutt sanning frå ein personleg Gud, når dei skal legitimera det dei står for. Men kva om ein går dei på klinga og spør etter kva for moralske grunnhaldningar som styrer dei politiske vala deira? Oftast vil dei presentera ei liste over «grunnverdiar» som skil seg fælt lite frå det dei religiøse hevdar Gud har befalt oss å leva etter. Og sekularistane har ikkje utleia desse verdiane gjennom vitskaplege studiar eller logiske resonnement. Det dreier seg om verdiar som har djupe røter i dei samfunna det gjeld, verdiar som tradisjonelt blei forstått i religiøse termar.

Det sentrale i denne diskusjonen er følgjande: Me treng å tenkja opp igjen om kva som eigentleg er innhaldet i det som er sett på som eit stort historisk skilje – at religion og politikk blei skild frå kvarandre. I vårt samfunn har nok religionen i tydinga direkte referansar til Gud og Skrifta i politisk debatt blitt redusert til eit åtte prosents-parti. Men under den politiske debatten ligg det eit sett av nedarva verdiar, som nok kan stillast under debatt, men som stort sett blir tatt for gitt. Og i denne forstand er «religionen» like sentral som før. Kanskje kunne ein tilmed seia at han er sterkare ettersom klassepolitikken er på retur, og «verdidebatten» tar over. Slik «religion» er heller ikkje eit nytt fenomen. Konfusianisme er eit døme på eit slikt overgripande sett av moralske verdiar, som ikkje er diktert av Gud, men av ein stor menneskeleg tenkjar.

Om det religiøse rammeverket for politikken blir borte, så blir ikkje dei spørsmåla religionen er eit forsøk på å besvara borte. Og omvend, dagens religiøse politiske aktivistar i ulike deler av verda bringer ikkje nye spørsmål inn i politikken. Det dei gjer er å diskutera dei same politiske spørsmåla i eit nytt språk.

Kombinerer me dette med det me før har sagt: at bokstavtru og fri tenking er rimeleg likt fordelt mellom sekularistar og religiøse, har me inga spesiell grunn til å lage ei religiøs ramme. Dei må målast me same mål som alle andre: kor gode er dei konkrete svara dei gir?

Vil dette seia å viska ut skiljet mellom ei idealistisk (religiøs) og ei materialistisk verdsoppfatning? For meg tyder det tvert om å ta eit materialistisk standpunkt på alvor. Ein kan meina (og eg meiner) at det å tilkjenna bestemte skrifter guddommeleg opphav og evig sanning er eit stengsel for tanken, og for å utvikla vår forståing av verda. Men ein kan ikkje med krav på å vera materialist slutta frå det at ein person eller ei rørsle står på eit religiøst grunnlag til at deira oppfatning av eit bestemt spørsmål må vera feil. Ein må undersøkja konkret.

Fundamentalisme?

Om me går tilbake til utgangspunktet: kan islamismen forståast som del av ein verdsomspennande fundamentalistisk reaksjon, eit forsvar for Absolutt Sanning, ein Guds revansj over sekularismen?

På bakgrunn av det me har drøfta så langt i dette hefte, kan det reisast meir ad kritiske innvendingar mot ei slik forståing:

– Valet av omgrep. «Fundamentalisme» kunne i og for seg vera treffande som ei beskriving av islamistane i den forstand at dei faktisk går inn for å venda tilbake til fundamenta for trua, til dei heilage skriftene.- Men dette inneber ikkje slik som kristen fundamentalisme primært eit forsvar for ein serie dogme, heller ikkje i seg sjølv eit konservativt standpunkt. Islamistanes åtak rettar seg ikkje berre mot vestlege idear, men og mot mange culama’s blinde gjentaking av korleis dei skriftlærde har tolka Koranen ned gjennom hundreåra. Og dermed blir fundamentalisme-merkelappen problematisk, for ut frå den kristne samanhengen han oppstod i, har han i vår del av verda framfor alt ein klang av ei bokstavtru haldning til skriftene. Men dette er altså ikkje generelt typisk for islamismen, tvert om vil mange islamistar framheva skriftas and i motsetning til bokstaven.

– Å leggja vekta på at islamistane forsvarar ideen om at det finst ei absolutt sanning, treff heller ikkje kjernen i saka. Franèois Burgats sin tese (Sjå meir om det på side 13 i heftet Dei andre sitt opprør) er at det fyrst og fremst dreier seg om å gjenerobra eit heimleg referansesystem. Om me aksepterer dette, blir det klart at sjølv om islamistane heilt klart meiner at det finst ei absolutt sanning som er openberra av Gud gjennom Skriftene, så handlar ikkje rørslas frammarsj om eit forsvar for nokre spesielle politiske standpunkt som blir tilkjent å vera absolutte. Det handlar om å endra reglane for den politiske debatten: Løysningar må bli søkt gjennom ein diskusjon som hentar sine meiningsfylte omgrep frå islamsk tradisjon, i staden for som til nå innafor eit vestleg språk. Dette ser islamittane som ein føresetnad som ei kulturell frigjering som må til om ikkje reelt politisk og økonomisk sjølvstende skal forbli ein fåfengd draum.

– Analysen om den verdsomspennande fundamentalismen tar og feil i det at han set i same bås politisk-religiøse grupper i land så ulike som til dømes USA og Egypt. Den islamistiske revolten er ikkje minst ein kraftfull reaksjon mot det kulturelle og ideologiske presset frå ei aggressiv og dominerande vestleg verd. Det er ein kamp for retten til å forstå den moderne verda på sine eigne premiss. Amerikansk protestantisk fundamentalisme på si side står i ein heilt annan samanheng, om så berre fordi det gjeld ein intern ideologisk kamp innafor den same kulturstyra.

Dette tyder ikkje at det overhovudet ikkje finst interessante felles trekk mellom politisk-religiøse rørsler i nord og sør. I neste kapittel skal me gå inn på ei interessant samanlikning.

Eg trur det me er vitne til i den islamske verda heng saman med ein meir generell tendens i Sør til at den politiske og økonomiske frigjeringa frå kolonialismen blir ført vidare i breie rørsler for kulturell frigjering. Desse rørslene utfordrar vestens sjølvutnemnde monopol på å ha oppdaga universelt gyldige sanningar om korleis verda og samfunnet best skal forståast og organiserast.

Denne kulturelle frigjeringsrørsla handlar primært om dette enkle: å vinna retten til å skapa si eiga utvikling på basis av sin eigen kultur og historie. Men i det dei strevar for å frigjer seg sjølv frå vestlege modellar kan islamittane ikkje unngå å stilla spørsmål ved det som er noko av kjernen i det kulturelle hegemoniet det ekspanderande, moderniserande Europa etablerte over heile verda: ideane frå Opplysingstida. Og dette spørsmålet blir stilt i ei tid kor desse ideane er i djup krise i sine eigne heimland.

I denne forstand er det sant at det finst tankegods som er felles for islamittane og mange kristne rørsler i Europa og Nord-Amerika. Men spørsmålet er: Kor essensielle er desse fellestrekka? For det finst gode argument for å seia at skriftene til leiande islamittar som Adel Hussein i Egypt, tunisiaren Rashid al-Ghannushi og sjefideologen til regimet i Sudan, Hasan al-Turabi, på mange vis representerer ei rasjonalistisk tilnærming til politikk som er heilt ulik det meir tradisjonalistiske culama står for. Og i den utstrekning ideane deira blir lesne og debatterte i relativt vide krinsar, må ein tru at dei bidreg til ei modernisering av politisk tenking blant store grupper som dei islamistiske rørslene dreg inn i politisk liv for fyrste gong. For å bruka eit av Burgats bilete kunne ein seia at ulydane frå islamismens strupe ikkje skuldast at den muslimske verda er i ferd med å kasta opp moderniteten, men at ho er i ferd med å svelga han.

Hvis du leser hele heftet, Dei andre sitt opprør, vil du sjå at det innafor den islamistiske rørsla finst eit vidt spekter av haldningar til korleis skrifta skal forståast og mange ulike syn på konkrete politiske spørsmål. Slik eg ser det er løyndomen bak den sterke veksten i støtte til dei islamistiske rørslene å finna ikkje i det at dei «forsvarer Gud», men i at dei blir sett på som verkeleg uavhengige av korrupte regjeringar og imperialistiske stormakter.

Ordforklaring

Sekularisme betyr verdslig, ikkje-religiøs.

Litteratur for vidare lesing. Studieopplegg

På norsk:

• Bjørn Olav Utvik: Dei andre sitt opprør
• Kari Vogt: Islams hus. Verdensreligion på frammarsj, Cappelen, Oslo 1993
• Knut Vikør: Ei verd bygd på Islam, Samlaget, Oslo 1993

På engelsk:

• Franèois Burgat and William Dowell: The Islamic Movement in North Africa, Center for Middle Eastern Studies, University of Texas at Austin, Austin 1993
• Gilles Kepel: The Prophet and Pharaoh, Al-Saqi Books, London 1985
• John L. Esposito: The Islamic Threat – Myth or Reality?, Oxford University Press, New York 1992
• Nazih Ayubi: Political Islam, Routledge, London 1991
• Valentine M. Moghadam: Modernizing Women. Gender and Social Change in the Middle East, Lynn Rienner Publishers, Boulder and London 1993
• Se også Bjørn Olavs artikkel «Kommunistar og Gud» (Røde Fane nr 3, 1989)

Forslag til studieopplegg:

Religion = reaksjon?

Kva har det å seia at religionen vinn fram som ideologisk grunnlag for politiske rørsler i vår tid.

Vil det å knyta sitt politiske program til eit religiøst fundament hindra fornuftig debatt og utvikling? Er det eit stengsel for vitskapleg samfunnsanalyse?

Er religionen i sitt vesen konservativ, eller kan han like gjerne vera ei kraft for frigjering?

Materialet til denne diskusjonen er i og for seg heile heftet.

av Guro Bakke Håndlykken og Johanne Bergkvist

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien. Vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyranniet vi slåss mot.

Kampen mot skjønnhetstyranniet har blitt satt på dagsorden av unge jenter de siste åra. Slanking er den vanligste dødsårsaken blant unge jenter i dag, og de fleste jenter er misfornøyde med utseendet sitt. 100.000 jenter i Norge har alvorlige spiseforstyrrelser. Dette er virkeligheten til jenter i dag. Men hva med oss revolusjonære og radikale jenter?

Opp gjennom historia har kvinners utseende blitt brukt for å øke deres verdi. Snøring av føtter, hoder, bruk av jernkorsett for å se slank ut og arsenikk for å bleike hud har lært kvinner at deres oppgave er å ta seg godt ut, som ei porselensdokke på ei hylle. Kvinner har blitt fratatt kontrollen over sin egen kropp. Ei kvinnes helse har spilt liten rolle, så lenge hun har økt i verdi. Det er lett å karakterisere tidligere skjønnhetsidealer som groteske, men dagens jenter møter et skjønnhetstyranni som er mer omfattende og brutalt. I motsetning til mange tidligere idealer, rammes alle jenter av dagens skjønnhetstyranni.

Det er ikke lenger overklassens kvinner som er porselensdokker på ei hylle, men alle jenter. 90-åras skjønnhetsideal er et oppkonstruert og uoppnåelig bilde, fullt av motsetninger. Vi skal måle oss med og etterlikne modeller som er konstruert på en dataskjerm. Vi blir møtt med reklameplakater, motebransje og musikkindustri med anorektiske damer med silikon i pupper og lepper. Misseshow-deltakere fettsuges, opereres og fjerner deler av skjelettet. Unge jenter får på denne måten pressa på seg falske og uoppnåelige idealer og resultatet er dårlig selvtillit og slankepress. Da er det ikke så rart at resultatet av «kampen mot kaloriene» og kampen for det perfekte er dødelig for unge jenter.

En million jenter og kvinner i Norge slanker seg. Over 100.000 lider av seriøse spiseforstyrrelser. Den vanligste dødsårsaken blant unge jenter idag er slanking. Allerede som små barn er dette en del av jenters hverdag. Hver tredje norske 13-åring har slanket seg. I Sverige har undersøkelser avslørt at hver fjerde jente har slanka seg før hun er 7 år.

De andre?

Radikale jenter slåss mot skjønnhetstyranniet, vi godtar ikke reklamens løgner om hvordan vi skal se ut, vi lærer jenter å slå tilbake. Men er det sånn at når vi slåss mot skjønnhetstyranniet, så tenker vi ofte at dette gjelder «de andre jentene», og ikke oss sjøl? Er det sånn at radikale jenter er så sterke og frigjorte at vi ikke blir utsatt for den enorme utseendefikseringa som gjennomsyrer samfunnet rundt oss? Nei! Presset mot radikale jenter er like stort som mot jenter ellers i samfunnet. Vi er i like stor grad utsatt for spiseforstyrrelser, kroppsfiksering og sjølforakt.

Men i tillegg til dette presset, er det også et press på hvordan vi skal se ut som radikale jenter. På venstresida forventes det at vi skal være frigjorte og ikke opptatt av å følge skjønnhetsidealene. Reaksjonene har vært at det har blitt skapt en egen protestmote uten sminke, uten pynt. Men vi er på ingen måte isolerte fra reklamens krav og idealer.

Skjønnhetstyranniet gjennomsyrer dermed også vår virkelighet. Resultatet er et umulig dobbelt press, med krav om at vi skal være pene, slanke og vellykka, samtidig som vi skal være sjølsikre og stolte av hengepuppene, appelsinhuden og valkene våre. For radikale jenter som ikke klarer å møte krava om å være pene og slanke samtidig med å være frigjorte, blir dette en umulig situasjon.

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien, men vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyranniet vi slåss mot. Vi hater oss sjøl fordi vi ikke ser perfekte ut, men også fordi vi som radikale ikke godtar tanken om et perfekt ytre. Derfor hater vi oss sjøl enda mer hvis vi slanker oss. Å være radikal og ha spiseforstyrrelser eller slanke seg blir uutholdelig fordi vi hverken føler oss som «ekte» revolusjonær eller at problemet vårt blir akseptert.

Tapper oss for kampkraft

Skjønnhetstyranniet tapper radikale jenter for krefter og kampkraft. Vi bruker tid på å hate oss sjøl i stedet for å knuse skjønnhetstyranniet. Derfor må kampen vi fører mot skjønnhetstyranniet, ikke bli kampen for «de andre jentene», men like mye vår egen kamp. For at dette også skal bli kampen om radikale jenters liv, må vi sette problemet om det dobbelte presset vi blir utsatt for, på dagsorden. Vi må styrke den kollektive jentekampen. Kampen mot det skjønnhetstyranniet vi kjenner på kroppen, må bli alles kamp, ikke en individuell kamp for de sterke jentene. Skjønnhetstyranniet er ikke et privat problem, men undertrykking av jenter. Derfor må vi styrke jentekollektivet på venstresida og kampen mot skjønnhetstyranniet.

Kilder:

• Dagbladet 19. januar 1998
• Rød Ungdoms hefte Kvinneundertrykking og kvinnekampen
• Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser

Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål, da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse, da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene, da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskeverd og på like rett for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre levevilkår under større Frihet, da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt,da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse, kunngjør GENERALFORSAMLINGEN nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

• Artikkel 1
  Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
• Artikkel 2
  Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold.Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
• Artikkel 3
  Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
• Artikkel 4
  Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
• Artikkel 5
  Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
• Artikkel 6
  Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
• Artikkel 7
  Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.
• Artikkel 8
  Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
• Artikkel 9
  Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
• Artikkel 10
  Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes,og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.
• Artikkel 11.1
  Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
• Artikkel 11.2
  Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.
• Artikkel 12
  Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
• Artikkel 13.1
  Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
• Artikkel 13.2
  Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.
• Artikkel 14.1
  Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
• Artikkel 14.2
  Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
• Artikkel 15
  Enhver har rett til et statsborgerskap. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
• Artikkel 16.1
  Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
• Artikkel 16.2
  Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
• Artikkel 16.3
  Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.
• Artikkel 17
  Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
• Artikkel 18
  Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
• Artikkel 19
  Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
• Artikkel 20
  Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
• Artikkel 21
  Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
• Artikkel 22
  Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
• Artikkel 23.1
  Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
• Artikkel 23.2
  Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
• Artikkel 23.3
  Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
• Artikkel 23.4
  Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.
• Artikkel 24
  Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.
• Artikkel 25.1
  Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
• Artikkel 25.2
  Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.
• Artikkel 26.1
  Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
• Artikkel 26.2
  Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
• Artikkel 26.3
  Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.
• Artikkel 27.1
  Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
• Artikkel 27.2
  Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.
• Artikkel 28
  Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
• Artikkel 29.1
  Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
• Artikkel 29.2
  Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike egrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
• Artikkel 29.3
  Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
• Artikkel 30
  Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.

av David McNally

Et år betyr sannelig mye. Så seint som i fjor sommer hyllet økonomiske profeter og globale investorer de «asiatiske tigrene». Verdensbanken solte seg i glansen fra sin rapport fra 1993, Det asiatiske mirakel. De herskende framhevet den «asiatiske modellen» som bevis for at åpne markeder og fri kapitalflyt vil være redningen for menneskeheten.

I dag, mer enn ett år siden regionens ødeleggende økonomiske krise begynte, forbereder Verdensbanken en ny rapport. Den skal hete Nytenkning om Asias mirakel. Ikke rart at nytenkning er på sin plass. Hver dag får 10.000 sørkoreanske arbeidere varsel om oppsigelse – 300.000 hver måned. Den indonesiske økonomien er nærmest i en tilstand av totalt sammenbrudd bare 22 av 282 selskap på Jakartabørsen ser ut til å overleve. Japan henger fast i sin dypeste depresjon på 25 år.

Malaysia og Thailand er fortsatt i finansiell sjokktilstand. Alt i alt har regionens børser falt i verdi med 600 milliarder dollar. Statsbudsjett og politikk dikteres i økende grad av det internasjonale pengefondet (IMF), slik at Øst-Asias økende integrering i verdensmarkedet nå ser ut som veien mot en ny form for avhengighet.

Reklamefraser om globalisering har dominert økonomisk analyse selv på venstresiden, men ideen har nå fått en alvorlig knekk. Riktig nok har kapitalens ubønnhørlige tendens til omstrukturering – reduksjon og «slanking» av produksjonen, outsourcing, økt bruk av leiearbeidere, opprettelse av nye kapitalmarkeder, vedtak om nye handels- og investeringsavtaler – omformet terrenget der kampen og motstanden foregår. Men i stedet for å forandre kapitalens dynamikk og motsigelser avslører krisen i Asia hvor eksplosive disse motsigelsene kan være. Krisen i Asia forteller oss faktisk mye om de to grunnleggende motsigelsene i kapitalismen i «globaliseringens» tidsalder. For det første avslører krisen det alvorlige problemet med overakkumulering og overkapasitet som rir globaliserende kapital som en mare. For det andre illustrerer den hvordan økende kapitalakkumulering kan avle mektige nye arbeiderklasser som evner å slåss mot kapitalens diktat.

Globalisering under lupen

Om noen region kan regnes som prøveklut for næringslivets påstander om globalisering må det være Øst-Asia og de nylig industrialiserte landene – Sør-Korea, Thailand, Indonesia, Malaysia og særlig Taiwan. Se på størstedelen av verden og påstander om globalisering virker latterlige. Tross alle fraser om fri global flyt av kapital fortsetter den internasjonale kapitalen å konsentrere produksjon og handel i de industrielt utviklete landene. Med få unntak er det bare deler av Asia som er trukket med i de globale kapitalbevegelsene. For eksempel: fra 1980 til 1991 steg Asias (Japan ikke medregnet) andel av verdenshandelen fra 9 til 15 prosent, mens de utviklete landenes andel falt fra 72 til 63 prosent. Men resten av verdensøkonomien – de «mindre utviklete landene» i Afrika, Latinamerika, og særlig i Karibia opplevde et katastrofalt fall fra 28 til 13 prosent av internasjonal handel (FNs Oversikt over verdensøkonomien, 1993). I 1994 mottok Øst-Asia mer enn halvparten av investeringsstrømmen til utviklingsland.

Om man altså ser bort fra Asia finnes det ingen globaliseringstese; Asia var det eneste eksempelet på suksess. Og Øst-Asias krise gjør eksemplet tvilsomt. Mer enn det: hendelsene i Asia utgjør en alvorlig trussel mot verdens kapitalistiske økonomi i sin helhet, «den største trusselen mot global framgang» siden 70-årene som Business Week skrev (2. januar 1998).

I motsetning til den overflatiske beskrivelsen i næringslivspressen handler sammenbruddet i Asia ikke grunnleggende om korrupsjon, kameratkapitalisme eller overdrevent regulerte markeder. Det dreier seg om det klassiske problemet som kalles kapitalistisk overakkumulering (og en ledsagende profittreduksjon). Den enorme kapitalstrømmen inn i Sørøst-Asia de seinere årene har bidratt til en svær oppbygging av produksjonskapasitet som for en stor del ikke kan utnyttes lønnsomt. Med andre ord stanger kapitalismens utvikling av produktivkreftene mot sin egen iboende grense. På tross av det har konsernene svart på økt markedskonkurranse med ytterligere økning av kapasiteten – nye fabrikker, gruver, produksjonsanlegg og kjempefarmer, ny infrastruktur og nye tjenesteindustrier.

Å øke kapasiteten i en periode med overkapasitet virker irrasjonelt – og for systemet som helhet er det det. Men for det enkelte kapitalistforetak, fanget i markedkonkurransens logikk, er det den eneste rasjonelle veien å gå. Målet er tross alt å sikre at noen andre bukker under i den uryddige kampen om markedsandeler. De som overlever, vil sannsynligvis være de som har den rette kombinasjonen av slanket produksjon, ny teknologi, arbeidsdisiplin, forholdvis lavt lønnsnivå og god markedsadgang. Derfor økes kapasiteten for å oppnå dette for å lage de mest effektive kapitalistiske foretakene, på tross av det overordnete problemet med overakkumulering. I mange tilfeller har Asia vært område for utprøving av mye av den siste bølgen med kapitalakkumulering. Produksjonsanlegg for biler, stål, elektronikk, databrikker og fiberoptikk er blitt bygget hulter til bulter i håp om at billig arbeidskraft, enkel finansiering og næringslivsvennlige regjeringer som med hard hånd regulerer fagforeningsvirksomhet ville garantere god profitt. Så snart oppgangen kulminerte var resultatene forutsigbare: enorm overkapasitet og svære lønnsomhetsproblemer.

La oss som et eksempel se på bilindustrien. Global overkapasitet er i dag på omkring 21-22 millioner biler. Det utgjør rundt regnet 36 prosent overkapasitet på verdensbasis, noe som svarer til 80 veldrevne bilfabrikker. På tross av dette – ja etter kapitalistisk logikk på grunn av dette – har bilselskapene med stor iver bygget ut kapasiteten i hele Asia. Faktisk planla selskapene før krisen brøt ut å investere i prosjekter som ville ha doblet asiatisk produksjonskapasitet utenom Korea og Japan, land som allerede vaklet på grunn av overkapasiteten.

Tilsvarende overakkumuleringsproblemer – å skape produktivkrefter som ikke kan utnyttes profitabelt – herjer i databrikke-, halvleder-, fiberoptikk-, kjemisk og stål-industri. Verdensmarkedet for dynamiske RAM-brikker (DRAMs) er et annet godt eksempel. Analytikere anslår at produksjonen av DRAMs vil ligge 18% over etterspørselen i år, mot 0 så seint som 1995. Resultatet har vært et katastrofalt prisfall (spesielt ille for Sør-Korea som kontrollerer 40% av verdensmarkedet for DRAMs). Prisen på 64 megabit DRAMs falt som en stein fra 60 dollar i begynnelsen av 1997 til 20 dollar ved utgangen av året. I år har prisen falt ytterligere til 8 dollar (Wall Street Journal 4. juni 1998). Den egentlige årsak til den økonomiske krisen i Asia finnes i denne typen press nedover på prisene og på profitten som følge av overproduksjon.

Noen investorer fikk kalde føtter fordi de regnet med at lønnsomhet fra fortsatte investeringer i disse sektorene var usannsynlig. De begynte å sikre seg ved å redusere sine plasseringer i Asia. Langsomt men sikkert trakk de seg ut av akkurat slike områder som Øst-Asia der hektisk akkumulering, forverret av en kraftig strøm av spekulativ kapital, hørte til dagens orden. Med andre ord: «markedskreftene» reagerte på reelle problemer knyttet til overakkumulering av kapital. Den asiatiske krisen er altså ikke et resultat av at samfunnet ikke er tiltrekkelig markedsorientert, men handler om de innebygde motsigelsene i et kapitalistisk marked. Kort sagt er krisen et produkt av kapitalistisk globalisering, av at kapitalistiske motsigelser spres og forsterkes i hele verden.

Alt dette er blitt ytterligere forverret av strømmer av kortsiktig finanskapital. Mens latinamerikanske markeder vaklet og japanske aksje- og eiendomsmarkeder falt sammen, så internasjonale banker og kredittinstitusjoner muligheter for å gjøre stor profitt i Øst-Asia. De så fabrikker vokse opp, med ny teknologi i kjølvannet, eksplosiv vekst i veianlegg, flyplasser, telekommunikasjoner og luksushotell – og de ville være med på oppgangen. Etter hvert som finanskapital strømmet til regionen, og dermed ga billige og lett tilgjengelige lån, lanserte produksjonsselskaper og entreprenører stadig nye prosjekter. Øst-Asias økonomiske oppsving fikk dermed alle de klassiske tegnene på en spekulativ høykonjunktur. Etter hvert som nye megaprosjekter ble lansert med uhemmet optimisme, vokste boblen seg større.

Det var uunngåelig at noen investorer valgte å satse pengene sine på at boblen ville sprekke. De erkjente at for mye jordbruksindustri, for mange fabrikker, gruver, hoteller og veier ble bygget sett i sammenheng med overkapasiteten i verden. De trakk seg ut, først stillferdig, fra nye investeringsprosjekter i Asia. De trakk pengene ut av aksjemarkedene; de solgte unna asiatiske valutaer. Når prosessen først var i gang, vokste den som en snøball. Privat kapitalstrøm til Indonesia, Malaysia, Filippinene, Sørkorea og Thailand ble nesten femdoblet fra 1990 til 1996, fra 20 til 95 milliarder dollar året. Men i 1997 opplevde disse landene en netto negativ kapitalstrøm i størrelsesorden 20 milliarder dollar. Krakket startet, først i form av spekulasjon mot den thailandske valutaen baht i fjor sommer.

Plutselig oppdaget næringslivet at Øst-Asias gjeld – den gjelden som skyldes tilbudet av global kapital – var et stinkende problem. Så seint som i fjor sommer, selv etter at thailandsk baht hadde begynt å falle som en stein, hevdet økonomene i Verdensbanken, IMF og en rekke utenlandske banker at indonesisk økonomi var grunnleggende sunn. De thailandske problemene ville ikke spre seg til Indonesia. Få måneder seinere begynte kapitalflukten, og verdensmarkedet felte sin dom over landets utenlandsgjeld på 80 milliarder dollar. Så ille var kapitalflukten at devalueringen som den globale kapitalen påla, førte landet til kanten av stupet ved at forholdet mellom utenlandsk bankgjeld og brutto nasjonalpodukt steg fra 35% til 140% (Economist, 7 mars 1998).

Alles øyne vendte seg mot Sør-Korea. Øst-Asias sterkeste industrimakt utenom Japan virket nå svært sårbar, spesielt sett i lys av japanske yens langvarige fall som følge av krisen i Japan. Siden Sør-Korea konkurrerer direkte med Japan i bilindustri, stålindustri og elektronikkindustri m.m, har landet mye å frykte når japanske eksportpriser går nedover på grunn av svakere yen. Sør-Korea befant seg altså i en underlig situasjon: tross svær eksportvekst stagnerte eksportinntektene på grunn av fallende priser. I perioden 1996-97 steg Sør-Koreas eksport med 37% i volum, mens eksportinntektene steg med bare 5%. Men en så svak økning var ikke tilstrekkelig til å finansiere lånene koreansk næringsliv hadde tatt opp for å bygge og modernisere fabrikker.

Ved utløpet av 1996 hadde de tretti største chaebol – industrikonglomeratene som dominerer økonomien – et gjennomsnittlig gjeld-/egenkapitalforhold på 400%. Etter hvert som krisen rammet, og eksport og overskudd krympet, ble utsiktene til å betjene gjelden stadig mørkere. Mer enn en firedel av chaebolene har kollabert, blant annet bilkonglomeratet Kia og Halla-guppen som er engasjert i skipsbygging, ingeniørarbeid og bildeler.

Og så slo krisen i Øst-Asia tilbake på Japan, hvor den hadde startet. Lavkonjunkturen i Japan begynte tidlig på 1990-talet med store fall i aksje- og eiendomsmarkedet. Etter et fall på 1% i 1997 fortsatte fallet med formidable 5,3% første kvartal i år. Konsernenes profitt og kapitalinvesteringer ligger ned, tallet på konkurser stiger til himmels, og privat forbruk har falt betydelig. Varehusenes omsetning faller i størrelsesorden 15% månedlig. Samtidig overstiger misligholdte lån i japanske banker 1.000 milliarder dollar, og konsernenes gjeld utgjør i gjennomsnitt 4 ganger egenkapitalen mot 1,5 ganger i USA (Business Week 18. mai 1998).

Dette skjer til tross for en innsprøyting på 1.000 milliarder dollar i form av statlig forbruk i løpet av de siste seks årene for å få fart på økonomien. Næringslivets syn på Japan er blitt så pessimistisk at sjeføkonom Paul Summerville i RBC Dominion Securities (datterselskap til Royal Bank of Canada, oversetters anm.) spår (som han har gjort siden 1992) at Japans lavkonjunktur vil vare i femten år. Det er da unødvendig å si at dette er dårlig nytt for de «asiatiske tigrene» med sin avhengighet av eksport til Japan og av japanske investeringer. Og det er en grunn til at det er usannsynlig at krisen tar en rask slutt. (1)

Hele regionen opplever en bølge av kriser i aksjemarkedene, nedleggelse av fabrikker, masseoppsigelser, reduksjon av statlig forbruk og valutauro. Alt dette fører til nød og elendighet for millioner av mennesker. Massive investeringer og akkumulering av kapital kolliderer med tanken om å produsere for profitt. Resultatet er at Øst-Asia nå opplever en «farsott som i alle tidligere tider ville blitt oppfattet som en absurditet – overproduksjonens farsott.» (2) Den farsotten påfører folk store prøvelser – og avler motstand og opprør.

Arbeidsfolk og miljø: Krisens omfang

Mer enn fem millioner indonesiske arbeidere er blitt oppsagt siden juli 1997. Antallet arbeidsløse i landet vil trolig komme opp i 20 millioner ved utgangen av 1998, og samtidig ventes tre millioner arbeidsløse i Thailand, nesten 2 millioner i Sør-Korea, en million i Malaysia i tillegg til 1,5 millioner fremmedarbeidere som kan vente å bli kastet ut.

Oppsigelsene ledsages av ødeleggelse av levestandarden. Fra august til desember 1997 ble gjennomsnittlig inntekt halvert i Sør-Korea. Det blekner mot det som skjedde i Indonesia der årlig gjennomsnittsinntekt falt fra 1.200 dollar til 300 dollar. I Indonesias største industriby Surabaya falt minimumslønnen pr. dag fra to dollar for et år siden til under 0,3 dollar. Dette skjer samtidig som pengefondet IMF beordrer matvare- og brenselsubsidiene fjernet, og prisene stiger til himmels. Innen utgangen av 1998 vil antallet mennesker som lever under fattigdomsgrensen bli doblet til 58 millioner. Men det er like ille andre steder. I Thailand steg prisene på ris og mel med 40% i februar; en katastrofe for de fattige. Den økonomiske krisen er noe langt mer enn endringer i handels- og investeringstall. I bunn og grunn handler det om økende fattigdom, arbeidsløshet, underernæring og økt sykelighet.

Nødhjelpsarbeidere i Indonesia rapporterer at mange mødre som ikke lenger har råd til melk som er blitt tre ganger så dyrt, gir sine nyfødte te. Antallet underernærte stiger, likeså antallet som slutter skolen før tiden. Unge kvinner rammes særskilt hardt når fabrikker og butikker stenger og jenter blir tatt ut av skolen. I Thailand fører krisen til at mange familier på landsbygda blir presset til å selge døtrene til prostitusjon i Bangkok der enkelte eksperter hevder at så mange som 1 million unge kvinner arbeider i sexindustrien. Mange av disse blir ofre for den AIDS-krisen som myndighetene prøver å benekte.

Miljøødeleggelser bidrar også betydelig til lidelsen. Hektisk industrialisering og storslåtte megaprosjekter har alt påført miljøet enorm skade. Den asiatiske utviklingsbanken i Manila beskriver kontinentet som det «mest forurensete og miljømessig forringete» i verden. Asias elver fører med seg gjennomsnittlig 20 ganger mer bly enn elver i Vesten. Prisen mennesker må betale for dette, er enorm. I følge Verdens Helseorganisasjon dør mer enn 1,5 millioner mennesker årlig i Asia på grunn av luftforurensning. Ytterligere 500.000 liv går tapt på grunn av forurenset vann og dårlige sanitære forhold. Den økonomiske krisen vil føre til ytterligere forverring av miljøet etter hvert som selskapene for å overleve reduserer kostnadene og ignorerer sikkerhetsforskrifter og forurensningskontroll. Ferske begivenheter i Indonesia gir et skremmende forvarsel om hva som kan skje.

I omfang overgår kommersiell skogdrift all annen industrivirksomhet i Indonesia som har 10% av verdens regnskog. Omkring 60 millioner mennesker bor og arbeider i disse skogene. En tredel av disse praktiserer svidyrkingsbruk i en form som har vært bærekraftig i tusener år. Likevel blir millioner av disse tvangsflyttet på grunn av kommersiell tømmerhogst og gruvedrift osv. En tredel av landarealet – rundt regnet 64 millioner hektar – er beslaglagt av tømmerselskap som rutinemessig setter fyr på skogen som ledd i hogst og nyplanting. Privatisering og ødeleggelse av land- og skogområder har ført til massiv tvangsflytting av folk. For eksempel ble 2,5 millioner av urbefolkningen i Kalimantan (den indonesiske delen av Borneo, o.anm) tvangsflyttet på 1970-tallet. Innen midten av 1980-tallet var kanskje 10 millioner mennesker «omplassert» fra Java til andre øyer. I fjor sommer ble nesten to millioner hektar av Sumatras og Kalimantans tropiske lavlandsregnskoger stukket i brann. Resultatene har vært ødeleggende: global oppvarming, klimaforandringer og skadevirkninger for kaffe- og kakaoavlingene og fiskeriene.

Så mye som 70 millioner mennesker i Indonesia, Singapore, sørlige Thailand, Brunei, Malaysia og sørlige Filippinene er blitt rammet, og tusener har måttet få behandling for luftveisplager, astma og irritasjon i hud og øyne. (3)

Like ødeleggende har mega-gruveprosjekt vært. Verst i så måte har kopper- og gullgruvene som drives av New-Orleans-selskapet Freeport McMoRan. Selskapet driver verdens rikeste gruve i Vest-Papua, og blir anklaget for bortføring av, tortur mot og drap på urinnvånerne. Dette selskapet utvinner svære malmmengder fra Puncuk Jaya-fjellet, og slaggproduktene har forgiftet elven Ajkwa og ført til fiskedød og skogsdød. Nå planlegger selskapet å doble gruveproduksjonen. Slikt vil vi nok se mer av etter hvert som gjeldstyngete regjeringer selger ut naturressurser for å skaffe midler til å betale IMF og globale investorer. (4)

Intensivert miljøødeleggelse er en direkte følge av intensiveringen av markedets uunngåelige krav i hele Øst-Asia. Industriell overakkumulering parallellt med finanskapitalens konjunktursvingninger har ført til det klassiske kapitalistiske overfallet på arbeiderklassen og miljøet, «på samme tid underminerer de opprinnelige kildene til all rikdom – jorden og arbeideren» som Marx uttrykker det. (5)

Fotnoter

• 1) Denne artikkelen tar ikke sikte på å utforske den enestående dynamikken i Kinas utvikling. Ferske meldinger om dramatisk fall i Kinas vekstrate og oppsigelse av enda flere millioner offentlig ansatte etter hvert som titusentalls statsforetak stenger dørene antyder at enorme problemer er i anmarsj, problemer som vil gi gjenlyd over hele regionen og verdensøkonomien som helhet.
• 2) Karl Marx og Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest, side 54, utgitt av Røde Fane 1998
• 3) Dianne Feeley, «Hvem tente på?» Against the Current 72 (januar-februar, 1998), side 17; and Curtis Runyan, «Indonesia’s Discontent,» World Watch, mai-juni 1998, side 12-23.
• 4) Informasjon om Freeport McMoRan stammer fra Runyan.
• 5) Karl Marx, Kapitalen, bind 1.

av Kirsten Holstad og Randi Solberg

Dette er tittelen på et mini-hefte lagd av Roar Eilertsen ved De Facto til Kvinner på tvers-konferansen 20. til 21. september ifjor. Heftet fortjener oppmerksomhet fordi det på en enkel måte gjennomgår det folk flest oppfatter som komplisert, nemlig utviklinga i norsk økonomi. Dette blir gjort på elleve lettleste sider under seks stikkord:

• Et rikt land – i sterk vekst.
• Staten «drukner i penger».
• Rekordoverskudd i næringslivet.
• Innstramningspolitikken skapte massearbeidsløshet.
• Moderasjonslinja og «Solidaritetsalternativet».
• Ulikhetene i samfunnet øker.

Det vises til at Norge er et av verdens rikeste land, og at i årene 1994-96 var veksten i norsk økonomi (BNP) betydelig. For alle disse årene viser statistikken at de sterkeste vekstbidragene kommer fra fastlandsøkonomien, ikke fra petroleumssektoren, slik mange tror. Og mens det meldes at stat og næringsliv får stadig større overskudd, presenteres forskningsrapporter som viser at de med lavest inntekt i Norge har blitt enda fattigere på 90-tallet. På en grei måte vises at fordelinga mellom de som lever av å selge arbeidskrafta si, og de som lever av andres arbeid, er i sterk endring til de sistnevntes fordel.

Deretter følger en gjennomgang av kvinnenes plass i arbeidslivet hvor dette også blir sett i europeisk sammenheng. Hovedvekta blir lagt på kvinnene som lever av å selge arbeidskrafta si til offentlig sektor. Det sies lite om kvinnene som arbeider i privat sektor, sjøl om nær 50 % av de yrkesaktive kvinnene arbeider der. Dersom det planlegges en oppfølger av dette heftet bør det styrkes på dette området.

På de neste 10 sidene omtales «kvinnekravene»:

• Ei lønn å leve av – likelønn.
• Lav lønn eller arbeidsløshet?
• Ei arbeidstid å leve med – 6-timersdagen.
• En velferdsstat som fungerer.
• Trygdesystemet – med- eller motspiller?

Spørsmålet om likelønn ser statistisk ut til å henge sammen med at kvinnelige arbeidere befinner seg i sektorer hvor det er lav lønn for alle. Dette kombinert med at forskjellene i lønn øker, stiller flertallet av alle arbeidere i en vanskeligere situasjon. Erfaringer fra Norge og andre høyt utvikla kapitalistiske land viser at det er noen få som får økt lønn, og de har over gjennomsnittslønn fra før. Det store flertallet, og spesielt kvinnene som er konsentrert i de lavtlønte sektorene, faller enda lenger ned. Dette stiller nå nye oppgaver for kvinne- og fagbevegelsen.

Avsnittet inneholder også mye av interesse om kostnadene ved 6-timersdagen, og viser at det er snakk om en kamp om fordelinga av verdiene som blir skapt, mellom de som selger arbeidskrafta si, og de som kjøper den. Om 6-timersdagen er «realistisk» avgjøres først og fremst av styrkeforholdet mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, og ikke så mye av hva «vi har råd til».

Og til slutt fremmes påstanden om at privatisering truer velferdsstaten.

Hovedargumentet er at politikerne frasier seg innflytelse og overfører styringa av offentlige tjenester fra politikkens til markedet. Det er først og fremst kvinnene som taper på dette.

Det er befriende å få konkrete eksempler som viser at det ikke er den hellige, frie konkurransen og markedet som styrer utviklinga alene som en «gud», men at det er menneskeskapt. Heftet viser at mye av den økonomiske utviklinga er politisk bestemt.

For eksempel ble arbeidsledigheten i perioden 1987 til 1993 økt fra 40.000 til 180.000 fordi myndighetene satte i verk kraftige innstramninger i 1986-87. Det førte til at det private forbruket sank med 6 % fra 1987-89. Sparebankforeningen påviste at mange husholdninger tapte kjøpekraft tilsvarende en hel månedslønn i årene 1986-89. Eierinntektene økte i årene 1988-90 med om lag 35 % som en sammenlikning.

Brekkstanga for å få dette til, var kutt i offentlige budsjetter, deflasjon (prisnedgang på en del varer) og sterk økning i rentene på lån.

Noen tanker etter å ha lest heftet

Heftet gir en del gode argumenter som kan gi nye innfallsvinkler for å fremme krav om 6-timersdagen med ny stryke, for eksempel på bakgrunn av den omfordelinga som har skjedd mellom arbeid og kapital.

Mange kvinner i privat sektor tør ikke stille kravet om 6-timersdagen. 6-timersdagen er et helt riktig krav å stille, men likevel er det slik at få kvinner i industrien gjør det. Det kan blant annet skyldes redselen for å miste jobben: blir lønnskrava for høye er mange bekymra for at det skal bli for dyrt for bedriften, slik at bedriften ikke klarer konkurransen og må gi opp. 6-timersdagen er et ulønnsomt krav for bedriftene. Derfor er folk redde for å stille dette kravet.

De kvinnedominerte arbeidsplassene i privat sektor er ofte små og mellomstore bedrifter som ikke får de gigantoverskuddene som de store mannsdominerte bedriftene.

Har Norge råd til kvinner? spør artikkelforfatteren. Ja, vil vi svare, men det kapitalistiske samfunnssystemet som vi har i dag, har så langt ikke vært i stand til å gi kvinner gode og likeverdige leveforhold.

De parolene for krav som Eilertsen fremmer virker litt vanskelig å fremme med enkle ord. Det er få som har tro på at overføringer via staten for å heve lønningene i enkelte bransjer er gjennomførbart i det samfunnssystemet vi lever under. Men kravene er greie som et utgangspunkt for en diskusjon om hva slags samfunn dette egentlig er. Et samfunn hvor arbeidskrafta er mindre verdt når den utfører kontorarbeid, enn arbeid i kjemisk industri. Egentlig er det jo helt fjernt siden arbeidsfolks behov for mat og husvære ikke er vestlig forskjellig i de to bransjene.

Hva skal vi som lever av å selge arbeidskrafta vår, egentlig med staten viss den ikke kan omfordele midler i forhold til så grunnleggende behov?

Heftet er fullspekket med informasjon som er godt anvendelig både for kvinnelige og mannlige arbeidere.

(Heftet kan bestilles hos De Facto, Dronningensgate 22, 0154 Oslo eller på telefon: 22 33 33 35.)

av Morten Falck

Etter den franske revolusjonens stormende år og Napoleons omveltninger over Europakartet inntrådte en periode av knugende reaksjon. Dette var Metternichs glanstid, den hellige alliansens tid, da målet var å bevare freden for enhver pris. Det vil si fyrstenes fred, reaksjonens fred. Alle opprør, alle forsøk på demokratiske omveltninger ble slått ned med hard hånd.

Men rett etter midten av 1840-åra blei det tydelig at denne tida var omme. Det var som om det lå vår i lufta. To tyske intellektuelle, den mørke, unge filosofiprofessoren Karl Marx (29 år) og hans fire år yngre venn Friedrich Engels, hadde utarbeidet sitt filosofiske grunnsyn, den dialektiske og historiske materialismen. Nå arbeidet de for å forene flest mulig av de tyske arbeiderne som var spredt i eksil i Europas byer, og bygge en demokratisk bevegelse som kunne lede en kommende omveltning. Hvor aktiv rolle de to spilte i dette arbeidet har ikke blitt kjent før i moderne tid.

Det kommunistiske manifest, som var programdokumentet til Kommunistenes forbund, er et dristig dokument, skrevet av unge menn med glødende viljer og tro på framtida. De har sett og opplevd undertrykkelsen, og de hater den intenst. Skarpt og malende beskriver de tida og de grunnleggende motsigelsene, og peker ut målet for arbeiderklassen: Det kommunistiske samfunn, uten klassemotsigelser, uten privateiendom, uten undertrykkelse. Veien til frihet går gjennom arbeiderklassens herredømme.

Manifestet blei skrevet av de to på oppdrag fra den andre kongressen til Kommunistenes forbund, som blei holdt i London fra 29. november til 8. desember 1847. Kongressen hadde diskutert et utkast til programdokument, og vedtok de prinsippene Marx og Engels la fram og som Marx endelig førte i pennen i januar 1848. I slutten av februar blei Manifestet gitt ut – og så kom februarrevolusjonens stormende vårløsning.

Organisasjonen som sto bak dette blei grunnlagt blant tyske håndverkere og arbeidere i Paris i 1836-37. Den bar navnet «De rettferdiges forbund» og var et hemmelig selskap, med oppbygging omtrent som frimurerlosjene – naturlig nok, for frimurerne var opprinnelig også en hemmelig, revolusjonær organisasjon, innrettet på å kjempe mot adelens herredømme. Engels beskriver utviklinga av Forbundet fra hemmelig selskap til det blei omdannet i 1847 og tok navnet «Kommunistenes forbund» og til nedleggelsen i 1852 etter Kommunistprosessen i Køln. Den som vil, kan lese om dette i Engels’ artikkel Om historien til Kommunistenes forbund fra 1885. Men den grundige boka han hadde planlagt å skrive om dette emnet, fikk han aldri tid til.

Mye av arbeidet med omdanninga av «De rettferdiges forbund» har vært skjult i historiens mørke. Men på slutten av 1960-tallet forsket sveitseren Bert Andréas i arkivene i Stats- og universitetsbiblioteket i Hamburg. Her kom han over arkivene til Joachim Friedrich Martens, som hadde vært aktivt medlem av forbundet. Gjennom to verdenskriger og nazistenes herjinger var disse papirene blitt bevart, kanskje fordi ingen kjente til hva de inneholdt.

Her fant Andréas nemlig dokumenter fra prosessen med å omdanne «De rettferdiges forbund» til «Kommunistenes forbund» i 1847. Blant dokumentene var programutkast og vedtektsutkast fra Forbundets første kongress, 2.-9. juni 1847, som ikke var kjent fra før. Programutkastet, Utkast til en kommunistisk trosbekjennelse, er skrevet med Engels’ håndskrift.

Siden vi kjenner de vedtektene som Kommunistenes forbund vedtok i desember 1847, gir utkastet fra juni oss mulighet til å se litt av den prosessen som foregikk for å omdanne forbundet. Engels deltok aktivt på begge kongressene. Han arbeidet for å gi organisasjonen et demokratisk grunnlag, og fjerne alle elementer av konspirasjon og sekterisme. Målet var en organisasjon med et sterkt medlemsdemokrati, og med en sterk sentralisme. Altså det vi i våre dager kaller demokratisk sentralisme.

Det er interessant å sammenligne de to versjonene. Allerede i juni-versjonen er forbundets navn slått fast og mottoet er forandret fra det tidligere «Alle mennesker er brødre» til parolen vi kjenner fra Manifestet: «Proletarer i alle land, foren dere!» Organisasjonen er bygd på klare demokratiske prinsipper, og på sentralismen. Men omdanningen er ikke ferdig. Fortsatt var det spor av det hemmelige selskapet. Det syns i formålsparagrafen (artikkel 1) og i flere av formuleringene i artikkel 3 (medlemmene skal oppføre seg mandig og overholde ærens lover), ikke minst i sekterismen i punkt e. Det henger tydelig igjen som en begrensning av kongressens makt i artikkel 21, en småborgerlig ultrademokratisme som gir fellesskapene rett til å forkaste kongressens beslutninger. Og det viser seg som et opptaksrituale med fast formulerte spørsmål i artikkel 36. Alt dette blei endra på kongressen i desember.

Mellom disse to kongressene lå det en demokratisk diskusjon på grunnplanet, som førte til at Forbundet godtok formuleringene til Marx og Engels. Kampen sto ikke mellom noen få kloke hoder på en kongress, men den sto om medlemmenes bevissthet i de lokale organisasjonene. Marx og Engels gikk skrittvis fram, og tok hensyn til tenkinga hos medlemmene. Skulle de vinne organisasjonen, måtte medlemmene vinnes over til de kommunistiske prinsippene, gjennom tålmodig diskusjon.

Det er interessant å legge merke til at alle medlemmene har dekknavn, at lokalorganisasjonene ikke kjenner hverandre, og at medlemmene har taushetsplikt utad om forbundssaker. Det var en dyd av nødvendighet. Da denne tausheten sprakk i 1852, gikk Forbundet mot sin oppløsning.

I våre dager hender det folk vil ha oss til å tro at den demokratiske sentralismen er noe Lenin oppfant, og som vi bør ta avstand fra. Vedtektene til Kommunistenes forbund viser at prinsippet ikke bare er eldre enn Lenin, men at det har sin rot i den proletariske bevegelsens barndom, i kampen for å forene den internasjonale arbeiderklassen foran de første store slagene for frihet og demokrati. Den demokratiske sentralismen er et organisasjonsprinsipp som bryter med de konspiratoriske tradisjonene til borgerskapets hemmelige selskaper. Det er uløselig knyttet til arbeiderbevegelsen. Men legg merke til at ikke bare er de lokale organisasjonene underlagt de sentrale og de sentrale underlagt kongressen. Medlemmene har også den demokratiske retten til å tilbakekalle representanter de er misfornøyd med – på ethvert tidspunkt. Og velge nye. Og de kan gi sine delegater til kongressen bundet mandat. Uten sentralisme fungerer ikke demokratiet – men demokratiet ligger alltid på bånn. Det er massene som er de virkelige heltene – i 1847 som i 1871, i 1917 som i 1949, i 1972 som i 1994. Og i 1998.

av Asta Beate Håland og Leikny Øgrim

Overtro er uvesentlig. Det finnes mange viktigere emner som trenger undersøkelse, læring og debatt. Men nettopp derfor må vi bruke tid på det.

Det er et problem at mange folk blir overtroiske eller religiøse isteden for revolusjonære. Dette er særlig viktig i forhold til kvinnebevegelsen, med dyrking av det urkvinnelige, og til miljøbevegelsen, med tro på naturens egen vilje og hensikt overordna mennesket.

Med denne artikkelen ønsker vi å diskutere materialisme og idealisme, og vi ønsker å beskrive og forklare en bestemt retning innen overtro, nemlig astrologi. Vi ser astrologi som overtro, og vi ser overtro som religion. Vi mener at all religion er skadelig.

Hva er sannhet?

I diskusjoner om overtro er det ikke alltid enkelt å skille sant fra usant, rett fra galt og vitenskap fra overtro. Virkeligheten kan oppfattes totalt forskjellig av ulike personer i akkurat de samme fysiske omgivelsene. Hva er da sannheten?

Enhver subjektiv oppfatning av virkeligheten er ikke like riktig, like sann og like verdifull. Hvis A hevder at 2+2 er 4 og B hevder at det er 5, så er det forskjell på de to utsagnene. Det ene er riktig, det andre er galt. Sånn er det på noen områder, men ikke på alle.

Hvis A sier at det er varmt og B at det er kaldt, så kan de ha rett begge to. For varme og kulde er ikke objektive størrelser, sånn som tall er det. Hvis du har vaska opp i varmt vann og deretter stikker fingeren i en kopp nykokt kaffe, så virker kaffen kald, men hvis du tar fingeren fra et glass isvann til den samme kaffekoppen, så føles den varm. Kaffen er både varm og kald, det spørs på hva du sammenlikner den med. Varme og kulde er ikke objektivt. Temperatur derimot, kan vi måle objektivt.

Det samme kan vi si om kort og lang. En linje er kort eller lang i forhold til noe. Armen din er kort i forhold til en biltur, men lang i forhold til en meitemark. Men en meter er en meter. Det er objektivt. Problemet når vi diskuterer overtro, er at vi ofte diskuterer om en meter er en meter, om 20 grader celsius er 20 grader celsius, eller egentlig 50 i en annen dimensjon?

Vi må altså ha klare kriterier eller retningslinjer som er grunnlaget for diskusjonen om hva som er sant. Vi hevder at den eneste måten vi kan skaffe oss riktig kunnskap er gjennom praksis.

Vi nærmer oss et problem eller et område med en eller annen forhåndsteori, eller ide eller forestilling. Den teorien prøver vi ut i praksis: ved å prøve om virkeligheten oppfører seg etter teorien. Resultatet av praksisen er ny teori: enten er teorien bekrefta og forsterka, eller den blir endra eller forkasta.

Et eksempel: en liten gutt gikk på tur med oldemora si og så på planter og trær. Han hadde en forhåndsteori om hvordan ting utvikler seg i naturen: valp blir hund når den vokser, lam blir sau, fole blir hest, kalv blir ku. Så han pekte logisk på eineren og spurte oldemora om den ble furu når den ble stor. Klokt. Teorien var ikke dum, men den holdt ikke i forhold til praksis, og måtte revideres. Etter hvert som han får prøvd teoriene, endra dem og prøvd dem igjen, finner han trolig ut at også dyra er de samme når de er små og når de er store, men noen endrer navn underveis. Dette er en brukbar teori, inntil han en dag finner ut om larver og pupper og sommerfugler, da må teorien revideres igjen.

Dette gjelder individuell kunnskap. Men verden er nå så viselig innretta at menneskene ikke lever aleine. Vi trenger ikke finne ut alt helt på egenhånd. Vi trenger ikke finne opp alle teorier eller prøve dem ut i praksis sjøl. Vi lærer av andres erfaringer, av andres teorier og av andres eksperimenter og forsøk som kan bekrefte eller avkrefte teorier.

Når vi skal vurdere om noe er sant, så må vi måle det mot praksis, ikke nødvendigvis vår egen, men praksis som kan gjentas, eller som er godtgjort på et eller annet vis. Med andre ord, teoriene prøves ut gjennom forsøk som er etterprøvbare og kontrollerbare. Hvis ett forsøk viser at teorien ikke gjelder, må den forandres. Teorien skal gjelde under bestemte betingelser, eksperimenter skal kunne kontrolleres og gjentas av andre med samme resultat. Dette gjelder innen naturvitenskap. Innen samfunnsvitenskap gjelder andre krav til teorier. Astrologene hevder at de driver med vitenskap. Siden stjerner og planeter er en del av naturen må vi forutsette at det er naturvitenskapelige prinsipper som skal ligge til grunn for diskusjonen.

Teorien: Astrologi

Astrologi er læren om hvordan himmellegemer påvirker menneskenes liv. De fleste av oss kjenner til astrologien først og fremst gjennom ukebladhoroskopene, platte generelle beskrivelser som vi kan lese høyt og le av i festlig lag. Men mange betaler i dyre dommer for å få stilt sine personlige horoskoper, ut fra fødselsøyeblikket og nøyaktig fødselssted, solas, månens og de forskjellige stjernenes stilling i forhold til hverandre og til deg. Dette bestemmer dine egenskaper og ditt livsløp. En hobbyastrolog sier for eksempel: «Hva gjør deg unik? Planetenes stilling på fødselstidspunkt og sted. Hvor er ascendanten din? Den som forteller hvordan andre oppfatter deg.»

Det er selvfølgelig forskjellig hvor mye folk legger i dette. Noen tror fult og fast på det: alt er lagt i stjernenes makt, alt er forutbestemt. Langt flere tror «litt». Det betyr at de tror stjernene bestemmer noen av karaktertrekkene til en nyfødt baby, og at det er opp til foreldrene å styre oppdragelsen slik at de stjernestyrte evnene blir utnytta og de mindre heldige karaktertrekkene blir bekjempa. Horoskopene kan også, hevder mange, brukes til å forstå deg sjøl bedre, fortelle om dine egne muligheter, og hvilke farer og fallgruver du bør styre unna.

En av forfatterne er etter vestlig astrologi vekt, og kjennetegnes dermed ved sitt lune vesen og sans for ærlighet. Hun strever etter en varig livsbalanse og opphøyer likevektighet til et ideal. Hvis vi derimot skal tro på kinesisk astrologi, der alle som er født i samme år har grunnleggende samme egenskaper, er hun slange, som kjennetegnes ved å være rik på visdom og sjarme, romantisk og dypttenkende, styrt av intuisjon, og med en tendens til intrigemakeri.

Ikke mange tror virkelig på ukebladastrologi. Det oppfattes av de fleste som uskyldig moro. Men i Dagbladet eller på internett kan du se hvor mange som lever av å stille horoskoper, og så kan du begynne å fatte hvor utbredt denne troen er. Hva synes du om dette lille eksemplet fra en som tilbyr sine «vitenskapelige» tjenester på internett:

«Ingenting kan bli mer nøyaktig enn en kalkulasjon på data. Horoskopet du får, tar ikke bare hensyn til planetene og farten disse beveger seg i. Du får også tolkning av lykkepunktet, måneknuter, øst og nordpunkt, viktigste ressursstjerne osv. Pluto bruker f.eks. 247 år og 7 mnd. på sin ferd rundt solen. Vårt horoskop viser dette med 10 min. intervaller.

Astrologer som ikke bruker disse metoder vil bruke timer på å regne ut med tilsvarende nøyaktighet. Enkelte har uttalt at dataprogrammet som ligger til grunn for horoskoptolkningen er blitt et av verdens mest avanserte program for astrologer.»

Stjernene skal altså påvirke mennesket i fødselsøyeblikket. Det som påvirker kan dermed enten være lys eller gravitasjon.

La oss se litt på den første muligheten: Hvis det er lyset, må sola, den nærmeste stjernen, være det viktigste. Om fødselsen foregår om dagen eller natta er vesentlig, og om du blir født bak nedrulla gardiner, bak tjukke vegger eller under åpen himmel, og på hvilken side av jorda. Det siste er jo riktig: blir du født i sør, er sjansen for å bli fattig stor. Vi trenger ikke astrologi for å slå fast det.

Den andre muligheten er gravitasjon, altså tyngdekraft eller tiltrekning mellom ulike himmellegemer. Tiltrekningen mellom babyen og stjernene er ubetydelig. Gravitasjonen mellom jorda og sola er mye viktigere, og mellom dem som er til stede på fødestua. Med hensyn på gravitasjon, så har det større betydning om det er fire eller en til stede på fødestua enn hvilke stjerner som skinner i øyeblikket.

Praksis: Forsøk

Det finnes ingen kontrollerte forsøk som viser at astrologien virker. Derimot finnes mange undersøkelser som tyder på det motsatte. For spesielt interesserte kan vi henvise til stiftelsen Skepsis, som har spesialisert seg på konkret tilbakevisning av ulike former for overtro. Deres internettside http://www.skepsis.no/tema/#astrologi inneholder noen artikler om emnet og en oversikt over de viktigste undersøkelsene av fenomenet.

Et eksempel henta fra ovennevnte nettsted, et kåseri om astrologi av Oddbjørn Engvold, professor i astrofysikk:

«»Men», sier astrologen, «forutsigelsene stemmer jo!» Da så! – Nå har det seg så at det er blitt gjort seriøse eksperimenter for å etterprøve akkurat dette med hvor godt forutsigelsene stemmer. Den trolig best kjente undersøkelsen ble lagt opp og utført av en gruppe anerkjente fysikere, statistikere, psykologer, i samarbeid med velrenommerte astrologer. Astrologene uttalte på forhånd at forsøkene var blitt tilrettelagt slik at de ville gi en rettferdig test på horoskopenes holdbarhet. Resultatene fra denne testen er fremlagt og detaljert beskrevet i det internasjonale tidsskriftet Nature i desember 1985. Kort fortalt var resultatet at treffprosenten i forutsigelsene om menneskers personlighet var den samme som forventet ved ren tilfeldighet. Forutsigelsene viste seg å være totalt verdiløse.» (http://www.skepsis.no/tema/astrologi/engvoldkaaseri1.html)

Selvfølgelig blir de som lever av spådomskunst etter hvert blir ganske gode menneskekjennere. De ser an folk, vurderer dem i forhold til klær, dialekt, utseende.

Du kan gjøre et enkelt forsøk sjøl: Hvis du er generell nok, kan du stille de flotteste horoskoper! Sånn gjør du: Lag en generell beskrivelse av typen: «Du kan av og til virke bråsint, men innerst inne er du glad i alle mennesker. Du har et pent ytre, men er likevel ikke helt tilfreds med utseendet ditt. Du er glad i det som er pent. Du er svært glad i dyr. Du avskyr urettferdighet. Du liker å omgås mennesker, men føler deg ofte ensom midt i mengden. Du er svært sosial, men dine innerste tanker vil du ha for deg selv. Du er selvstendig, kreativ, men liker godt å arbeide sammen med andre. Du blir oppfattet som lystig, men er også ofte trist.» Sånn kan du fortsette i samme spor. Beskrivelsen bør ta alle forbehold, men helst sånn at det ikke er alt for tydelig. Det må alltid være flest positive egenskaper – ellers kjenner ikke folk seg igjen! Si til vennene dine at du har blitt kjent med en astrolog, og at du har gitt henne deres fødselsdatoer, evt at du har lært astrologi sjøl. Se hvor mange som syns horoskopet passer for dem! Dette kan du gjenta med håndlesing, ansiktslesing, tyding av auraen – enten bare med å se, eller med å kjenne på den med hendene, bevegelse av pendel over kroppen eller hodet osv. Mulighetene er uendelige – det eneste du trenger er noen generelle ord om gode egenskaper, og øvelse så du høres overbevisende ut! Prøv sjøl, så skal du se at det virker!

Stemmer teorien?

Ingen ting tyder på at astrologi virker. Astrologene sier for eksempel: «Når folk hører at dette er mitt yrke, kommer ofte replikken: Tror du på dette? Svaret er: Nei, men jeg ser det fungerer!» Det hele ender altså opp som et spørsmål om tro. Og tro går det egentlig ikke an å argumentere mot. Men når troen blir opphøyd til teori, og til rettesnor for handling, og de troende forlanger å bli tatt alvorlig, så må vi kunne forlange beviser, eller i det minste sterke indisier, som sannsynliggjør teorien.

Forleden år var det forresten noen som fant et nytt stjernetegn: slangebærerens tegn dukka plutselig fram på dyresirkelen, til stor glede for oss, og til fortvilelse for enkelte astrologer: det viste seg altså at det var 13 stjernetegn isteden for 12. Vi hadde blitt lurt i alle år!! De som trodde de var jomfru, var nå plutselig blitt for eksempel løve. Så alle forandra karakter og personlige egenskaper.

Fra spøk til alvor: hvordan stjernetegnene bestemmes er selvsagt et menneskelig verk. Hvorvidt det er 12 eller 13 eller 4 eller 87 stjernetegn er et spørsmål om gruppering og perspektiv. Hvis vi skulle lage stjernetegn i dag, ville vi sannsynligvis ha lagd telefon, bil, fly, datamaskin og kanskje sykkel?

På bildet er stjernetegnet Løven enkelt gjort om til vårt nydefinerte stjernetegn Båten.

Damer og astrologi

Den delen av overtrua som presenterer seg sjøl som alternativ og antiautoritær er som sådan knytta til ventetida. Samtidig er funksjonen at folk blir trukket vekk fra politisk virksomhet og over mot det individuelle. Mystisisme er en privat måte å løse problemer på: I steden for å tro at vi kan endre verden gjennom kollektiv handling, håper mystikerne at stjernenes stilling, linjene i handa eller fargen på auraen vil være grei, og løse alt til det beste for den enkelte. Slike forsøk på å bruke løsninger fra middelalderen, og til og med fra førkristen tid, for å løse vår tids problemer, er ekstremt skadelig for alle opprørere.

Arbeidsløshet, økologiske katastrofer, kjernefysisk trussel, rasisme og vold er materielle betingelser for frykt. I denne situasjonen, der radikale, revolusjonære og feministiske bevegelser ikke er like populære som før, og sosialsimen har lidd et historisk nederlag, må folk finne håp og tro et annet sted. I steden for å forandre verden gjennom samfunnsmessig handling, prøver særlig kvinnene nå å kontrollere den gjennom magi.

Moderne overtro er i stor grad et kvinneproblem. Kvinnebevegelsen har likevel ikke ønsket, turt eller prioritert å gjøre noe med det. Eller skal vi si at det er enda verre: at kvinnebevegelsen flørter med ideer om det urkvinnelige, om kvinners naturlige okkulte opprinnelige egenskaper? Denne tendensen er godt beskrevet i boka Sjelen som turist av Bjørg Vindsetmo.

Det finnes til og med en egen retning innen feminismen som baserer seg på hekseri. I Norge er ikke dette så tydelig, men tendensene finnes her også, mest i form av lefling med ideene, og manglende aktiv avstandtagen! For oss med interesse for naturvitenskap og teknikk, er det underlig at natur blir assosiert med overtro heller enn med naturvitenskap!

Noen harde ord til slutt

Overtro er uvitenskapelig og tåpelig, idealistisk og metafysisk og står i motstrid til alt hva vi mener som materialister. Men hva så? Folk må vel få mene hva de vil uten at vi skal komme som tankepoliti og fortelle at alt de tenker er feil? Det skader da ingen om noen tror litt på stjerner eller krystaller? Folk må kunne engasjere seg i hva de vi, – sultne villkatter, burhøns eller astrologi.

Vi mener det er forskjell på å bruke livet på katte- og hønesaken i forhold til astrologi. Vi syns det er tåpelig å bruke livet sitt til forsvar for burhøns så lenge det sitter mange mennesker i bur over hele verden. Men det er ikke skadelig å kjempe for burhøns! Det gjør ikke mennesker dumme! Overtro derimot er et tankesett som gjør folk mindre i stand til å prøve å forandre livet sitt.

Les mer:

• James Randy er en amerikansk tryllekunstner som har via livet sitt til å kjempe mot overtro, og blant annet stadig vinner rettssaker mot den israelske bløffmakeren Uri Geller (som er særlig kjent for å bøye teskeier med viljekraft). Randy har skrevet flere bøker. De er morsomme.
• Jon Sandvik har skrevet boka Moderne overtro. Det er en materialistisk og vitenskapelig bok, som til tider er veldig god. Boka er ikke lett å få tak i.
• Bjørg Vindsetmo: Sjelen som turist, Aschehoug, Oslo, 1995, er særlig god på renselsesterapier, sjamanisme og andre moderne ting, samt på feministisk overtroisk. Boka preges av at forfatteren er kristen.
• Bladet Skepsis, gis ut av stiftelsen med samme navn. De har et glimrende nettsted: http://www.skepsis.no/ I denne sammenhengen er http://www.skepsis.no/tema/#astrologi særlig interessant. Det inneholder blant annet noen morsomme artikler og en oversikt over de viktigste kjente vitenskapelige studier om astrologi.
• Artikkelforfatterne har tidligere hatt en kort artikkel i Rød Ungdoms blad Rebell om overtro. En litt lengre versjon finnes på http://home.hio.no/~leiknyo/astro.htm.
• Og for ikke å være urimelige kan vi ta med et par startsteder for dem som vil leite fram mer om overtro på nettet: http://nettvik.no/nettloekka/altnett og http://nettvik.no/nettloekka/mystisketaarn/intro/introast.html. [Nettstedet finnes ikke lenger.]

av Johanne Bergkvist

Hvorfor kan ikke gutter få ligge i fred under dyna med pornobladene sine? Når gutter ikke har tilgang på «ekte vare», må de få kåte seg opp på blader uten å stå til rette for pornoindustri, kvinnefornedring og utbytting. Spøkefullt ment fra forfatteren Arne Berggren og psykolog Dagfinn Sørensen kanskje? (Dagbladet søndag 9. november 1997)

Vi ser i dag en legitimering av porno gjennom nyhetsbildet og underholdningsbransjen i Norge, og ikke minst fra akademiske miljøer som har begynt å forsvare porno.

I mange år har anti-pornokampen stått sterkt i Norge. Pornobålene har brent i byer over hele landet og kvinnebevegelsen har satt inn kjempekrefter i å bevisstgjøre, informere og avsløre pornoindustrien og pornoens undertrykkende kvinnesyn. Misseshow, stripping og seksualisert reklame har blitt møtt med høylydte protester. Denne kraftige mobiliseringa mot porno har gjort at det har vært vanskelig å være for porno og samtidig være for likeverd mellom kjønnene. Det har vært vanskelig å konsumere porno uten å ta stilling til innholdets ideologi. Men dette har forandra seg. Det er ikke lenger pornomotstanderne som er på barrikadene. Mye av kampen mot porno ligger nede, mens pornoindustrien er på offensiven over hele verden.

Sexhandelen blomstrer. Bordeller og pornoproduksjon øker i takt med økonomisk krise og feminisering av fattigdommen. Samtidig tar pornoindustrien et stadig kraftigere grep om nye markedsgrupper. Pornoindustrien og pornoens budskap blir stadig råere og mer brutal, samtidig som det normaliseres gjennom en økende pornofisering av samfunnet rundt oss. Ta en tur innom Narvesen, videobutikken eller søk deg gjennom tilbudene på internett, og du vil møte en verden av sprikende jenter som proklamerer for all verden at jenter er til for å kjøpes, brukes og kastes. H&M sine reklamekampanjer fyller byveggene med reklamedamer, hvor halvparten er pornomodeller og som framstilles på samme måte som jentene i pornoindustrien. Slå opp i Dagbladet og bli tilbudt porno i glorete farger fra blader som melder at jenter lever for å bli voldtatt, knulle 300 forskjellige menn om dagen eller bli klypi med klyper og slått i festlig sm-lek.

Pornoen finner nye markeder

Salg av kvinnekroppen gjør deg rik. Verdens tredje største industri, etter narkotika- og våpenindustrien, er porno og prostitusjonsindustrien. I USA er pornoindustrien større enn hele film- og plateindustrien til sammen. FN anslår at 200 millioner mennesker i verden i dag lever som slaver. Flertallet er hushjelper eller fabrikk- og landarbeidere, men en stadig økende andel er kvinner og barn i sexhandelen. Salg av sex og kropp er en genial investering fra et kapitalistisk synspunkt. Det betyr ubegrensa tilgang på både arbeidskraft og vare.

Samtidig øker fattigdommen i verden i rekordfart, hvor jenter og kvinner rammes hardest, og dermed øker også tilgangen på unge jenter til den gigantiske pornoindustrien. Unge jenter fra tredje verden importeres til Europa, som postordrekoner, til bordeller og til pornoproduksjon. Sexhandlerne får tak i jenter ved kidnapping og ved kjøp av jenter. Mange jenter lures med falske løfter om arbeid, som «underholdere», hushjelper eller «vertinner» og har liten anelse om at de tvinges inn i prostitusjon. Andre jenter lokkes med ekteskapstilbud slik som det er tilfelle med vietnamesiske kvinner, som reiser til Kina eller de thailandske og filippinske jentene som fraktes til Australia. Her møter de en virkelighet i prostitusjons- og pornoindustri, uten pass og papirer og uten rettigheter.

Gjennom det menneskefiendtlige synet som pornoen sprer er det lettere i neste omgang å rekruttere en ny generasjon unge jenter til pornoindustrien. Det å selge underlivet sitt blir ufarliggjort gjennom pornoens lykkehistorier om «den lykkelige hora som selger kroppen sin fordi hun liker det».

Samtidig som kapitalismen gjennom salg av jenter har nærmest ubegrensa tilgang på vare og arbeidskraft, har pornoindustrien starta offensiven for å få innpass på et umetta marked. Forbruket av porno og prostituerte kan alltid økes, markedet kan alltid utvides, for salg av kropp er en lønnsom geskjeft. Dette vet både porno og reklameindustriens bakmenn, og vi blir derfor nå møtt med en enorm offensiv for å normalisere porno. For å utvide markedet må pornoindustriens bakmenn innta «nytt territorium», og å nå ut til grupper som tidligere kanskje ikke har identifisert seg med porno eller har vært målgruppe for pornooffensiven. Grovt skissert er de nye målgruppene ungdom, damer, radikale, akademikere og intellektuelle.

Porno er blitt mote

Unge jenter i dag er flaska opp på en myte om likestilling. Vi har lært at kampen for kvinnefrigjøring i stor grad var noe som hørte 70-åra til og at kampene er vunnet. Dagens ungdom er avpolitiserte og ser på seg selv som likestilte, frigjorte og liberale. Pornoen har fått innpass i denne frigjorte ungdomskulturen. Blant moteriktig ungdom i Norge er porno «in». Lakk og lær er mote, voldelig sex er spennende. Det mest direkte eksemplet på dette er at ordet «porno» i mange ungdomsmiljø er synonymt med «stilig». «For ei porno bukse, for en porno konsert». Porno preger musikkindustrien gjennom kvinnefiendtlige tekster, musikkvideoer eller gjennom seksualiseringa av idolene som er tilfellet med den konstruerte popgruppa Spice Girls.

Siden porno er mote, så leser du porno om du vil være en hipp og trendy ungdom. Alt som er gøy, er lov. I frihetens og ytringsfrihetens navn sier de ja til dop, seksualisert reklame og sm. De er frie, moderne, åpne mennesker som velger sjøl.

Pornotrenden har sammenheng med den utstrakte liberalseringa på alle plan, som er presset fram av en markedsliberalistisk offensiv. Alle hindringer for økt profitt og makt til kapitalen skal fjernes. For pornoindustrien er standpunkt mot undertrykking og vold en slik hindring. For kapitalistene er krav om likeverd mellom kjønnene og dermed høyere kvinnelønn en slik hindring. Dette henger altså sammen med ideologien om at alt som er gøy er lov og individuell frihet til enhver pris. Vi ser den samme trenden gjøre seg synlig i debatten om narkotika. Liberalismen har knytta spørsmålet til ytringsfrihet. Også deler av venstresida diskuterer ytringsfrihet uten å nevne et ord om hva pornoen omhandler, kvinner, og hva slags syn på kvinner pornoens mannsverden formidler. I USA blei filmen om Hustler-kongen Larry Flynt, et «folk mot makta»-symbol. Spørsmålet om porno blei gjort til et spørsmål om «retten til å skrive hva du vil», selv om det er «uspiselig og usedelig». Hva porno egentlig er, blir holdt i bakgrunnen. Kvinneperspektivet er sørgelig fraværende og fører kvinneundertrykkingsperspektivet ut av den offentlige debatten.

Jenter for porno?

Men det er ikkje bare ungdom som har blitt en viktig målgruppe for porno og den seksualiserte reklameindustrien. Kvinner har også blitt en mere tydelig del av det publikum som pornoen nå ønsker å nå. Men for at kvinner som gruppe skal bli en enda større inntektskilde for pornoprofitørene, må pornoen tilrettelegges for sitt kvinnelige publikum. Derfor har mange pornoblader skaffet seg kvinnelige redaktører. Porno blir på den måten framstilt som noe som ikke bare menn driver med, men som er vel så legitimt for kvinner å lese og tenne på. Kvinner er de beste gallionsfigurene for den pillråtne pornoindustrien, for de er vanskelige å angripe. Med dem i spissen for pornobransjen forsvinner stemplet av den onde dollarmannen som tjener seg styrtrik på kvinners fornedrelse. Sten Ture Jensen, den norske eieren av Playboy, Lek og Cocktail, uttalte i et intervju i Arbeiderbladet om Linda Johansen: «Det intelligente har vært å bruke henne og andre kvinner som redaktører i Lek, Cocktail og Mann. På den måten har ikke Kvinnefronten og andre kunnet angripe så hardt.» En gjennomtenkt og effektiv strategi for å avvæpne pornomotstanderne.

Forsker Bente Træen ved statens Institutt for folkehelse mener at den viktigste endringen de siste 20 åra er at porno nå aksepteres av flere kvinner. Hun sier: «Kvinner har blitt mer lik mennene, på de fleste områder. De tar samme utdanning, tjener like mye og gjør karriere. Dette ser pornoindustrien, som nå helt tydelig henvender seg til kvinnene. Det er nytt at pornoindustrien nå tar hensyn til at kvinner og menn har ulike behov i forhold til porno.» Det amerikanske pornobladet Hustler har vært en av drivkraftene i denne nye strategien. De hevder at det er fordi mange menn og de nye kvinnelige leserne er lei av tradisjonell «vulgær» porno, at de nå har satset på estetisk porno og porno med handling. Et eksempel på et vellykket forsøk på å gjøre vanlig porno spiselig for en mer kresen leserkrets er Cupido. Cupido framstår som et erotisk blad som til og med kjøpes inn av biblioteker rundt om i landet. Cupido trykker «kunstneriske» bilder i svart/hvitt. De retter seg mot akademikere og kunstnere og siler smakfullt ut de mest kvinnefornedrende frasene, samtidig som innholdet er minst like pornografisk som et hvert annet dagligvare pornoblad. Slik blir den eneste forskjellen mellom Lek og Cupido lesermålgruppen.

Sjefredaktør av det norske Playboy, Wenche Steen har uttalt til Dagbladet om Playboy: «Dette bladet har ingen ting med pornografi å gjøre. Vi driver med ren kunst som du gjerne kan sammenlikne med Vigeland.»

Kampanje retta mot jenter

Vi og gutta – et ungdomsblad som leses av en rekke unge jenter, presenterer en holdning om at det er bra og frigjørende at jenter leser porno. Liberalistiske jenter har organisert seg i Jenter for porno. Men pornoens kampanje er i hovedsak ikke retta mot jenter som enslige pornolesere eller porno kun på jenters premisser, men for at jenter og gutter skal lese porno sammen. Det er de tradisjonelle pornobladene som legger til litt handling og estetikk, mens innholdet stort sett er det samme. Markedet for «jenteporno» som Playgirl er lite. Klarer pornoindustrien å få jenter til å ikke bare akseptere porno, men også gjøre dem til pornokonsumenter, har de gjort en genistrek – de har utvida markedet til det dobbelte samtidig som det åpner muligheter for flere jenter til industrien til å selge kroppen sin. Konsekvensene vil trolig være en økt pornofisering av jenterolla og økt aksept for pornoens ekstreme kjønnsrollemønster hvor kjøp og salg av jenter er en av hovedingrediensene.

Også enkelte feminister har markert seg for porno. Kvinneforskere som Wenche Mühleisen har blitt presentert som en viktig kvinneideolog gjennom spalteplass i Klassekampen. Hun framstiller damer for porno som modernisert kvinnekamp.

Spørsmålet vi da må stille oss, er om det er tilfelle at pornoen nå tar hensyn til kvinners behov og seksualitet eller om forandringene innen pornoen kun er overflatiske forsøk for å få innpass hos en ny markedsgruppe. Kan man skille mellom god og dårlig porno, mellom kvinnefiendtlig porno og kvinnefrigjørende porno? Er det sånn at pornomotstanderne har blitt puritanske og seksualfiendtlige, har pornoinnholdet forandra seg med at damer blei redaktører, med at Porno-Hagen og hans venner blei bytta ut med Lek-Linda? Nei! Budskapet, innholdet og ideologien i pornoen har ikke forandra seg selv om damer også nå finnes BAK kamera. Porno blir ikke mindre kvinnefiendtlig selv om bildene blir trykket i svart/hvitt og at romantiske effekter som brennende stearinlys og blafrende gardiner brukes som bakgrunn. Ideologien forsvinner ikke selv om pornoprodusentene legger inn replikker utover orgasmestønn og et dryss med handling for å gjøre pornoen mindre støtende. Innholdet i pornoen anno 1998 er det samme som det har vært, kvinnefiendtlig og fornedrende!

Alternativ porno?

Anti-pornokampen har vært ført an av revolusjonære, mot seksualisert undertrykking, for seksuell frigjøring og mot puritanisme. Men i det siste har pornomotstanderne kommet med ulike svar på hva som må gjøres i kampen mot den seksualiserte undertrykkinga. Tanker om alternativ porno har spredd seg omfattende inn i det anarkistiske miljøet i Norge og miljøet rundt Internasjonale Sosialister. Jenter i disse miljøene som for bare to tre år sida sto på barrikadene mot porno, er blant de fremste til å forsvare og lage alternativ kvinnefrigjørende porno. Spørsmålet for oss på venstresida blir da om det er mulig å lage kvinnefrigjørende porno (hvis vi som disse miljøene karakteriserer porno som kommersielt seksuelt materiell) under kapitalismen? Er det mulig å møte pornoindustriens undertrykking med vår egen porno? Den som trur at det er mulig, har du misforstått pornoens rolle i den omfattende kvinneundertrykkinga, misforstått det ideologiske budskapet i pornoen og viktigheten for resten av kvinneundertrykkinga. Det standpunktet bærer preg av en ganske typisk individualistisk tenking som vi ser fra visse typer miljøer på venstresida.

Konsekvensene av denne individualismen er å godta alt det pornoen ødelegger for kvinner, for sin egen seksuelle nytelse. Problemet med de som står på denne linja, er at de bruker akkurat samme argumentasjon som pornomotstanderne, men de havner ned på en annen konklusjon. Det er reaksjonært innhold i radikal form. Derfor må de tas på alvor. Hvis tankene om at vi aleine og individuelt kan bryte den seksualiserte undertrykkinga gjennom å lage bilder som gjør radikale kåte får innpass på venstresida, har vi latt oss slå kraftig tilbake av pornoindustriens ideologiske offensiv for å normalisere undertrykking overfor deres nye målgrupper.

Vi trenger en kraftig motoffensiv

Det står en ideologisk kamp om seksualiteten, om hva som skal være erotisk. Pornoen har et klart budskap: Mennesker som varer er erotisk. Voldtekt og sm er erotisk. Hva er alternativet? Erotisering av likeverd er det venstresida må stå for. Vi kan ikke godta at undertrykking er en del av seksualiteten for at det skal finnes noe å tenne på. For det er pornoindustrien og dens kvinnefiendtlige seksualitet som er tjent med at vold og undertrykking gjøres erotisk. Kapitalen er tjent med dette. De henter profitt fra kvinneundertrykkinga hver eneste dag; gjennom lav kvinnelønn og gratisarbeid i familien. Derfor er porno nødvendig ideologisk undertrykking for å stadfeste kjønnsrollene og legitimere kvinneundertrykkinga, ja til og med gjøre den til underholdning.

Samtidig som pornoindustrien er på offensiven, pornofiseres reklame og mote. Summen av pornofiseringa og seksualiseringa er at kampen mot porno har blitt satt kraftig tilbake.

Vi ser altså at pornoen går ut offensivt på nye områder, og møter oss i samfunnet gjennom nye kanaler hele tiden. Og samtidig ser vi at vi som pornomotstanderne ikke har klart å møte dette på en god nok måte. Vi ser at vi er på defensiven. Det er mulig å stoppe pornoens framtog. Men for at det skal skje, kreves det at vi pornomotstandere er klare, at vi veit hva vi kjemper mot. Vi må møte pornoindustriens offensiv med en enda kraftigere motoffensiv av sinte unge jenter og gutter. Venstresida må ikke la seg lure av pornoindustriens gallionsfigurer og alibier, selv om de er kvinnelige redaktører, feminister eller radikalere som lager egen porno. Vi har ikke tenkt til å la gutta få ligge i fred under dyna med pornobladene sine. Vi har ikke tenkt til å la pornoindustrien ture fram. Vi vil forsette å mobilisere til kamp mot porno og prostitusjon.

Kilder:

• Dagsavisen 7. november 1997
• Arbeiderbladet 12. juli 1997, 16. juli 1997, 26. juli 1997, 26. oktober 1997
• Klassekampen 22. november 1998, 14. januar 1998
• Opprør nr 2, 1997
• Rebell nr 2 og 3, 1997