av Kjersti Jacobsen

Utviklinga av produktivkreftene og sentraliseringa av kapitalen gjør det «ulønnsomt» å ha folk boende der de engang bosatte seg for å være i nærheten av ressursene. Er det umarxistisk å kjempe for Grisgrendt-Norge? Er denne kampen å sammenlikne med maskinstorming? Svaret på de to spørsmålene er sjølsagt et klart nei.

Det er for å styrke kampen for distriktene at distriktspolitikk er hovedtema i det bladet du nå leser, Røde Fanes julenummer.

Å kjempe mot sentraliseringa er progressivt. Mitt hovedargument er basert på primærnæringenes betydning: Vi kan ikke legge det norske folkets matvaresikkerhet i henda på de multinasjonale selskapene som i større og større grad kontrollerer verdenshandelen med mat!

Ved å opprettholde den nasjonale matproduksjonen og motarbeide liberaliseringa av verndenshandelen med basis-matvarer, støtter vi samtidig folkene i den 3. verden som i større grad enn vi i Nord har tatt kampen opp mot GATT/WTO og de multinasjonale matvareselskapene.

En gang i framtida skal folk styre dette landet sjøl. Da må vi bevare så mye som mulig av generasjoners kunnskap, kultur, næringer og kombinasjoner som er tilpassa de lokale ressurser og naturgitte forhold forøvrig. Et system basert på et smidig verdensmarked for alle slags varer, ekstremt billig og frittflytende transport og kjemikalier/gentilpassinger som utvisker geografiske forskjeller, er ekstremt sårbart!

Kapitalisme er «fri flyt» på pengemaktas premisser der millioner dør av sult og av usunn mat. Men det behøver ikke være sånn.

avPaul Brosché

Marx kristeori består av flera aspekter.

• Marx började Kapitalet med produktions- och reproduktionsprocessen, dvs. med produktionen av mervärde, som i sig är en orsak av den privata äganderätten.
• Marx diskuterar den privata äganderätten till mark, maskiner, hus och fabriker från och med de ekonomiska filosofiska manuskripten från 1844.
• Marx tes är att den privata äganderätten är skapad av människan, och hela tiden återverkar på människan. Samma sak menar Marx gäller de periodiskt återkommande kriserna.

Dessa är skapade av människan, och återverkar på människan. Nästa steg är att dela upp människorna i klasser, som står i motsättning till varandra. Men detta motsatsförhållande, dvs. klasskampen är också skapad (och kan upphävas) av människan. Marx går sedan vidare med att i tredje bandet av Kapitalet visa hur olika grupper av kapitalister inom olika länder står i motsättning till varandra.

Nu vet vi att konkurrensen inom de mest utvecklade kapitalistländerna var upphävd omkring sekelskiftet, men att denna konkurrens hade förts över till ett internationellt plan dvs. mellan olika monopolkapitalistiska grupper inom olika länder. Detta gällde år 1900 framför allt för Storbritannien, USA, Tyskland och Japan. Marx inför samtidigt termen nationell profitkvot. Att profitkvoter kan utvecklas olika, kan man förstå av Marx beskrivning av kapitalackumulationen i Band Ett (1). Marx för även in en penningaspekt i sin analys. Pengar skapas av människan för att kunna sälja varor och pengar kommer sedan i sin tur att påverka människan.

Pengarna får hos Marx en stor betydelse, och namnet Kapitalet återspeglar att Marx ansåg att pengarna (eller ägarna till pengarna) hade tagit den verkliga makten i samhället. Idag gäller det för penningägarna att upprätthålla värdet på allt det man har samlat ihop (dvs allt är ursprungligen mervärde från arbetarklassen). Kriserna är i Marx’ analys det yttre tecknet, manifestationen på att ekonomin går i en konjunkturcykel. Krisen är det skede när arbetslösheten ökar snabbt och värdet på maskiner och aktier går ner. Det finns flera beskrivningar av Marx på hur krisen ser ut, och jag tolkar Marx som att han ser krisen som orsakad av flera faktorer: att marknaden inte växer lika snabbt som ökningen i produktionen, att det har skett en stockning i penningcirkulationen, att produktionen ökar ojämnt, samt att arbetslöshet, högre skatter och lägre löner sänker konsumtionen.

När ett företag upplever att man inte kan sälja t ex lika många bilar som tidigare, så drar man ner på investeringarna (2), dvs. på kapitalackumulationen och påverkar på så sätt krisens omfattning och djup. Orsakerna tilll krisen är både soppkök (som i Sverige idag) och ett överflöd på utbud av varor och tjänster. Enligt min mening så är nog marxismens kris idag, att marxisterna har lagt ner för lite tid på att förklara krisen, dvs. vändningen i den ekonomiska konjunkturen, från en blomstrande ekonomi till en ekonomi i kris.

Blomstringen, de riktiga guldåren varade bara åren 1945-70. Marx själv inför skrankor och barriärer för «blomstringen», dvs för hur långt denna kan gå och detta är de textställen som brukar användas, oftast som stöd, för Marx själv (3).

Skrankorna och barriärerna blir hos Marx den yttre gräns som kapialismen kan nå, men dessa barriärer kan kapialet hela tiden flytta eller bryta igenom. Paul Sweezy har skrivit flera artiklar i Monthly Review om detta.

Howard Sherman (1991) kallar Marx kristeori för en nötknäckarteori (4). Den ena sidan av knäckaren är faktorer, som framkallar nedgång eller kris i ekonomin, och där den andra sidan av knäckaren är faktorer som får ekonomin att blomstra, dvs det som hos Marx kallas för motverkande krafter. Det senare är ju en fråga som Marx ägnar stora delar av band ett av Kapitalet åt dvs att visa hur kapitalet rationaliserar, försöker sänka löner, öka produktionen osv.

Marx tes om tendensen till sjunkande profitkvot tolkar jag som att Marx menar att nötknäckaren gäller dvs i det långa loppet är tendenserna till nedgång och kris starkare än kapitalets åtgärder att öka sina vinster. Engels skriver så här i ett brev 12 mars 1895 till C. Schmidt om profitkvoten och ekonomiska lagars allmänna natur:

«De kan endast redovisa tendenser och genomsnittsvärden -inte gälla som omedelbar verklighet. Delvis beror detta på att de i sina konsekvenser kolliderar med andra lagars samtidiga verkningar, men i viss mån hör det också ihop med deras karaktär av föreställningsbilder.» (5)

Noter:

1) Kapitel 23 i volym 1 i Kapitalet är enligt min mening Marx’ egen introduktion till teorin om den fallande profitkvoten. Här tar Marx upp den motsättning som är fundamental inom den kapitalistiska ekonomin, dvs att kapitalet hela tiden måste föröka sig (och sälja alltmer varor och tjänster) medan antalet arbetare i produktion dels minskar, och dels får relativt sänkta löner. Detta innebär att utbudet växer snabbare än efterfrågan. Det senare stoppar hela tiden upp ekonomin och utlöser kriser.

2) Det som saknas hos Marx är en uttrycklig (explicit) teori om investeringar eller en investeringscykel, dvs hur investeringarna fördelas inom olika områden under konjunkturcykeln. Marx tar upp spekulationen utifrån sin tid, spekulationen ökar när vinsterna har nått toppen. Men denna spekulation har nått en ny nivå in på 1970-talet. Sweezy och Magdoff skriver i Monthly Review i dec 1985 på sid 3-4 följande:

«Med start så tidigt, som på 1820-talet, blev spekulativa överdrifter av den här typen ett vanligt kännetecken för den kapitalistiska affärscykeln, speciellt under de sista stadierna av uppgången, som förespeglade kolapsen och paniken som var på väg. Det var faktiskt detta regelbundet återkommande mönster som ledde tilll att man bildade FED (USAs riksbank), vilket skedde efter paniken 1907. Dagens situation är däremot långt ifrån slutet av ett uppgångs-fenomen. Dagens ursprung kan tänkbart dateras även tidigare än mitten av 1970-talet, och den här situationen har byggts upp mer eller mindre jämt sedan dess. Eftersom det här också är en period med stagnation efter det långa efterkrigsuppsvinget på 1950- och 60- talet, behöver vi uppenbarligen identifiera en orsaksmekanism, som är annorlunda än den som utmärkte affärscykeln före andra världskriget.»

3) Marx utförligaste diskussion om hinder eller barriärer för den kapitalistiska ekonomin finns i Grundrisse från 1857-58, i den delen som kallas «Notebook 4». Här tar han bl.a. upp att det måste finnas ett behov för en vara. En familj behöver till exempel bara en spis eller en bil. När man har detta, så köper man ingen ny spis eller bil, förrän de gamla är förbrukade. Samma sak gäller med hus och vägar.

Ytterligare material, som kompletterar teorin om tendensen till den fallande profitkvoten finns i Marx anteckningsböcker från 1861-63, som har kommit att kallas Teorier om mervärdet. Kapitel 17 heter «Kapitalets natur leder till kriser» och är en kritik av ekonomen Ricardo. Detta kapitel finns på svenska i Ekonomiska skrifter av Marx på sid 329-398.

För övrigt, så finns det fortfarande anteckningsböcker av Marx som inte är publicerade.

4) I AKP(ml)s sympatiska broschyr från 1983, Kriser i kapitalismen, skriver man följande: «Og derfor finner vi hos Marx og Engels flere beskrivelser av ulike mekanismer som kan føre til kriser og sammanbrott.» Dvs. man tar bara upp nötknäckarens ena sida, dvs. tendensen till nedgång i ekonomin, som på sikt leder till ett sammanbrott för ekonomin. Det man glömmer är den andra sidan av nötknäckaren, som är de åtgärder kapitalet vidtar för att sänka sina kostnader, och som alltså motverkar de nedåtgående krafterna.

Kapitalets samlade åtgärder för att sänka sina kostnader: lägre arbetsgivaravgifter, lägre företagsskatter, lägre löner och ökad skuldsättning för hushållen, samt färre anställda, dvs. en mycket hög arbetslöshet, sänker en stor del av folkets köpkraft, och har i Sverige givit upphov tilll loppmarknader, välgörenhet och soppkök. Ett sakfel i denna ovan nämnda broshyr är att det på sid 19 påstås att kapitalisterna anställer mer arbetare under uppgångar i konjunkturen. Så vitt jag kan förstå, så stämmer inte detta för Sverige under de senaste åren. Kapitalet rationaliserar just nu bort personal både under hög och lågkonjunkturer.

5) Diskussionen om en hierarki av profitkvoter, där de största företagen har de högsta profitkvoterna, och om mekaniska (eller ensidiga) tolkningar av teorin om den fallande profitkvoten finns i Paul Sweezys Four lectures on Marxism (1981). Dessa diskussioner förs även i Sherman (1991): Business cycles.

Om att studera teorin om tendensen till den fallande profitkvoten

Det jag tror jag försöker visa (eller utgår ifrån) i artikeln om Marx kristeori, är att Marx har ett kretsloppstänkande när det gäller orsak och verkan. Det som är orsak ger ett resultat, men resultatet kan sedan bli orsak till något annat.

Marx analyserar i band ett, oftast enkla kausalsamband dvs. A orsakar B. Och Marx antar ofta att A är konstant. Till exempel att arbetarens behov inte ändras. Marx syfte var att i band tre (och i böckerna om lönearbetet, staten och världsmarknaden) knyta ihop dessa, enkla kausalsamband och visa på dialektiken och helheten. Och visa på att A, inte var konstant eller oföränderligt. För det andra så fattas det vissa begrepp hos Marx, till exempel konjunkturcykel och investeringscykel. Och en teori om en likviditetscykel.

På 1960-talet hade företagen (och regeringar, banker och hushåll) god likviditet, dvs. lite skulder. Detta kom sedan att ändras under 1970-80-talet. Med detta menar jag att det behövs nya begrepp och teorier för att beskriva den ekonomiska verkligheten för att vi ska kunna utveckla marxismen.

För det tredje, att kapitalismen är omöjligt som system, det utgår jag ifrån, men det gäller att förklara varför!

av Einar Gullord

Den grafiske klubben i Glåmdalen, Kongsvinger, har 34 medlemmer. De har kommet såpass langt i kampen om å bevare arbeidsplassene sine fordi de har brukt utradisjonelle metoder. Først og fremst har de brukt samarbeidspartnere i fagbevegelse og politiske partier lokalt. I hele denne prosessen har tommelfingerregelen vært å stole på egne krefter – og alltid ha reserveveier å gå – uansett lovnader fra andre.

Det startet med at Glåmdalen inntil i høst ikke var tatt med i noen regionalplaner for Sør-Østlandet.

Først da rapporten om Media Mjøs ble lagt fram på et allmøte i de tre avisene Hamar Arbeiderblad, Dagningen, Lillehammer og Oppland Arbeiderblad på Gjøvik den 26. september i fjor, fant noen i konsernledelsen ut hvor Glåmdalen skulle høre til. Arkitekten bak Media Mjøs-modellen, adm.dir. i Hamar Arbeiderblad, Roger Bjurling, ville ikke ha med Glåmdalen for å få trykkinga av Glåmdalen til Lillestrøm.

Behandlinga vakte voldsomme reaksjoner både i avisa og i fagbevegelsen i Kongsvinger. Området er ikke vel beslått med arbeidsplasser, og en nedlegging av 10,5 årsverk i Glåmdalen vil få store konsekvenser for lokalsamfunnet.

Samorganisasjonen ble satt i sving, og en begynte å bearbeide fagforeningene, DNA og SV lokalt for å få til en støttebevegelse. Likeså ble LOs distriktskontor underrettet, distriktslagene i Handel og Kontor (HK), Norsk Grafisk Forbund (NGF) samt fylkespartiene til DNA og SV. Saken ble reist på samarbeidskonferansen til LO i november av Handel og Kontor og NGF, men møteldelsen avviste dette fordi saken ikke var satt opp på dagsorden på forhånd.

Sammen med NGF, distriktslaget og foreningene/klubbene i Østfold hadde vi en rekke møter i Oslo. Vi hadde ett møte med Oxholm og Hågensen, og ett møte med Hågensen, Oxholm og Moe Gustavsen før styremøtet i A-pressa den 17. desember der styret skulle vedta prinsippet om regionalisering og felles trykking av avisene i Lillestrøm. Vi planla en demonstrasjon foran styremøtet denne dagen i Oslo og mobiliserte folk fra de berørte avisene samt fra Gjøvik og Oslo. Men demonstrasjonen ble avblåst like før, fordi en fikk signaler om at LO-ledelsen ville stemme mot forslaget. Dette skjedde dessverre bare delvis. Vedtaket om regionalisering ble fattet. Vedtaket om trykkeristruktur ble utsatt til neste styremøte den 31.januar, mens en gruppe i mellomtida skulle utrede konsekvenser ved slik flytting.

Hågensen var invitert til Kongsvinger og var til stede en hel dag der, uten at det kom noe ut av det.

På styremøtet den 31. januar fattet A-pressen sitt vedtak om trykkeristruktur, mot de ansattes representanters stemmer, der alle avisene på Lillestrøm, i Østfold og Glåmdalen skal trykkes på Lillestrøm.

Klubben i Glåmdalen hevdet at vedtaket var fattet på feil grunnlag. Ut fra deres beregninger ville trykkekostnadene bli større ved å flytte trykking av avisa til Lillestrøm. Forbundet koblet inn LOs beredskapsgruppe for å få en vurdering av påstandene.

I mellomtida hadde faglig/politisk utvalg i Hedmark vedtatt uttalelse mot flytting. Det samme hadde styret i Hedmark Arbeiderparti gjort. Representantskapsmøtet i distriktslaget til NGF vedtok en kraftig fordømmelse av flyttingen, og denne uttalelsen ble delt ut til delegatene på LOs ekstraordinære representantskapsmøte i Oslo. Dessuten stilte klubben på Glåmdalen sammen med Kongsvinger Samorg., faglig/politisk utvalg i Hedmark, Norsk Grafisk Forbund og distriktslaget med en delegasjon til Stortinget der vi møtte Hedmark APs sine stortingsrepresentanter og la fram våre synspunkter.

Hågensen deltok på en samarbeidskonferanse i Hedmark der saken igjen ble reist, og det ble vedtatt en støtteuttalelse til klubben i Glåmdalen fra konferansen til tross for at LOs distriktskontor hadde gått mot en slik uttalelse i utgangspunktet. Hågensen var like unnvikende på denne konferansen som han var seinere på LO-kongressen da han skulle svare for LO-ledelsens ansvar og mangel på troverdighet i denne saken. Årsmøtet i Hedmark Arbeiderparti vedtok også en støtteuttalelse til Glåmdalen.

LOs beredskapsgruppe konkluderte som kjent med at klubben i hovedsak hadde rett i sine påstander, og at konsernet hadde opptrådt arrogant da beredskapsgruppa ba om opplysninger i saken. I den forbindelse krevde NGF ny gjennomgang av trykkeristrukturen, garanti for fortsatt trykking av Glåmdalen på Kongsvinger og manglende tillit til direktør Øivind Taugbøl.

Da Grafisk sine delegater tok opp saken på LO-kongressen, var holdningen fortsatt en støtte til A-presse-konsernets administrasjon fra LO-hold. LO-ledelsen har med dette valgt å kompromittere sin egen beredskapsgruppe til fordel for A-presse-konsernets administrasjon.

Klubben i Kongsvinger, sammen med lokal fagbevegelse, stilte på trappa utafor LO-kongressen med sine krav om at vedtaket om trykking av avisa på Lillestrøm måtte utsettes. Foreløpig har ikke LO-ledelsen vært villig til å bøye av, så fortsatt har ikke klubben på Glåmdalen vunnet. Men en gir ikke opp. Det en har oppnådd, er offentlig løfte fra Hågensen om at ingen vil bli sagt opp. Og forbundet har varslet rettssak mot enhver oppsigelse i bedrifter som går med overskudd, dersom omplasseringer ikke skjer frivillig for dem som blir berørt.

Erfaringene som er gjort hittil, er at det er helt nødvendig å søke støtte alle steder der dette er mulig, og sørge for at denne støtten er mest mulig forpliktende. Støtten søkes i lokalmiljøet, i fagbevegelsen, hos politikere og så langt oppover i systemene som mulig. For en må hele tida bare stole på seg sjøl. Løfter om støtte må følges opp og kontrolleres.

Mediene er viktig å få på banen, sjøl om det ikke ser ut til å være noen fordel å arbeide i en mediebedrift for å få sitt syn fram i mediene. Men i denne saken har vi høstet gode erfaringer med mediene.

Sjøl om en ikke har kommet i mål, har en oppnådd å få sjefene i A-presse-konsernet til å vise sitt sanne ansikt. Direktør Taugbøl i Media Øst skjeller ut LOs beredskapsgruppe og NGF. Konsernsjef Hildrum skjeller ut NGF og Glåmdalens redaksjonelle linje. Han skjeller også ut styreleder Oxholm fordi LO lot NGF få bruke beredskapsgruppa i LO.

Angrepene på arbeidsplasser i distriktene, også på lønnsomme arbeidsplasser med høy kompetanse, fra konsernene vil bli trappet opp. Når det skjer, må en være forberedt på det verste. Som ellers i landet kommer kjøret nå for fullt overfor de resterende avisene i vårt distrikt, og avisene skjæres over en kam. Det er ikke lenger forskjell på borgerlige og a-aviser. Profitten styrer uansett.

Det må derfor hele tida søkes breiest mulig allianser i kampen mot konsernene, først og fremst i lokalsamfunnet, og deretter så høyt opp i systemene som mulig.

Hildrum Blues

Mel: Når en liten mus skal ut og gå.

Når Alf Hildrum han skal ut på by’n
har han lomma full av andres gryn
og han smiler når han tenker på
hvilken typograf som nå skal sparken få
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som bli sagt opp i en fei!

Når Alf Hildrum «byner» å bli trett,
og magen hans er langt fra mett
– Jeg vil ikke ha salat,
men en deilig liten typograf
til middagsmat
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som blir spist opp i en fei!

Men Alf Hildrum gir seg ei så lett,
det skal mere til før han er mett
no dessert det vil han ikke ha
men en Glåmdalstrykker smaker kanskje like bra
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som blir spist opp i en fei!

(Denne sangen ble sendt den grafiske klubben i Glåmdalen, Kongsvinger, fra klubben på Østlands-Posten, Larvik.

Tirsdag den 1. juni kunne man lese i Østlands-Posten (ØP) at representanter for klubben til Grafisk i avisa og forbundsledelsen hadde hatt et møte med LO-formann, Yngve Hågensen. Vi leser: «Norsk Grafisk Forbund gjorde det under møtet klart at man reagerte sterkt på nedbemanningsprosessen i ØP og LOs dobbeltrolle som konsernmedeier og hovedorganisasjon for de fagorganiserte. «Vi synes lite om profittjaget i A-pressen som LO stiller seg bak, og som fører til at arbeidsplasser går tapt, samtidig som LO skal arbeide for å opprettholde og skape nye arbeidsplassetr, ble det hevdet.» (red.)

av Marte Ryste

Tron Øgrim har laga en bok hvor han spår om framtida; om hva den 3. industrielle revolusjonen vil bety for jorda og menneskene på den. Som representant for de som sakker akterut i læren om den nye teknologien, de unge jentene, er jeg bedt om å skrive en slags anmeldelse eller kommentar til boka. Jeg velger å kalle det en kommentar.

Det er ikke bare, bare å skulle si noe om andres spådommer, man kan så lett bli lurt til å spå selv – og det har jeg ikke tenkt til. Jeg er også klar over at jeg stiller meg i en utsatt posisjon for ettertida. For like mye som ettertida ler av de som har prøvd å se inn i framtida, ler den av de som har stått på sida, skeptiske og vurdert spådommene. Men den sjansen får jeg ta.

På kanten av den teknologiske revolusjonen

Aller først; hvis du ikke har lest boka – les den! Tron Øgrim har skrivi en bok han ønsker skal irritere sitt publikum. Det vet jeg ikke om han har fått til. Men han tvinger i alle fall leserne til å ta stilling til en del spørsmål om framtida, og ikke minst om samtida. Tron Øgrim sitt utgangspunkt er at vi står foran den teknologiske revolusjonen. Databoksene er over stadiet da de revolusjonerte dataverden og datanerdene. Nå begynner teknologien å forandre ting i samfunnet og påvirke livene til oss helt vanlige. Og det går fort. «Bissniss og Byråkrati» er utstyrt med bokser. «Hus og Heim» kjøper bokser. Om få år har vi telefon og tv og nett i samme kasse. Papirpost blir historie.

Men dette er bare starten sier Tron, til de av oss som trodde e-post var resultatet av den teknologiske revolusjonen. Vi har så vidt begynt, og snart vil ting skje som snur opp ned på verden. Kanskje Kina blir verdens dominerende stormakt i begynnelsen av neste århundre? EU kan gå hjem å legge seg – de har bygd en stormakt på gårdsdagens teknologi.

Hva vil skje med samfunnet

Tron Øgrim er ikke så opptatt av teknikken, hvordan de nye boksene vil se ut eller hva slags nye maskiner og oppfinnelser som vil komme. Det er bra. Boka er spennende å lese fordi den tar opp samfunnsorganisering.

Det viktige er hva bruken av den nye teknologien vil bety for menneskene. Ikke minst kommunister bør diskutere det. Når produksjonsmidlene forandrer seg, forandrer også samfunnet seg. Men i hvilken retning?

Tron Øgrim tror på desentralisering. Folk kan jobbe hvor de vil. Storbyer, fabrikker og kontorlandskap er dyrt, upraktisk og hører hjemme i en tidligere tidsalder. «Den teknologiske revolusjonen vil utvide feltet for arbeid som kan flyte fritt, uavhengig av hvor både arbeidsstedet og arbeideren er», sier han. «Kirurgen vil kunne bo i Tromsø og operere i Katmandu. Unge jenter i Hedmark kan kjøre brannvesenets røykdykkerroboter i Oppland og betjene vanndykkerroboter utafor Rogaland. Ingen av disse mulighetene er så fjerne, heller.»

Hva tror vi? Vi lever i et Norge, i en verden hvor sentralisering er hovedregelen, hvor arbeidsgiverne, ja hele systemet er avhengig av et kjønnsdelt arbeidsmarked og hvor hudfargen din bestemmer hva slags jobb du kan få. Kan den nye teknologien løse dette? Kan den sikre at folk får bo i hele det langstrakte Norge, eller ta fra arbeidsgiverne muligheten til å kontrollere om den de ansetter har pupper eller er fra Afrika, fordi de bare kjenner dette mennesket gjennom en datamaskin? Kanskje den KAN det. Men VIL den det? Her må det være lov å være en smule skeptisk. Og uten å skeie helt ut og bruke resten av kommentarplassen på å diskutere dette, vil jeg komme med et par kritiske bemerkninger.

Jentenes verdenshistoriske framtid

Tron Øgrim tipper at jentene vil dominere nettet en gang uti det 21. århundre og betegner internett som «jentenes verdenshistoriske framtid». Han argumenterer for dette på flere måter; nettet kommer ikke til å handle om kabler og skruer i all evighet. Salg og sosialarbeid kommer, og sammen med det kommer jentene. For det er vi som kommuniserer og er flinke med mennesker. Nettet gjør det umulig å dele opp folk etter kjønn. Derfor kan ikke jenter holdes borte fra de spennende jobbene lenger. Og tilslutt; jenter vil bli sjefene. Det er vi som tar mest høyere utdanning og vi gjør det bedre enn gutta. Ergo vi vil bli så smarte at det lønner seg mer å ansette oss.

Hva betyr slag- og sosialarbeid?

Jeg mener det blir for enkelt. Jeg tror ikke databoksene vil bryte opp i den mest grunnleggende formen for kvinneundertrykking; den økonomiske. Eller at datarevolusjonen i seg sjøl kan hamle opp med patriarkatets tusenårige undertrykking. Data er fremdeles gutters verden, det er de som leder i kampen – se på hvem som tar datautdannelse i dag. Dataen vil ikke fjerne hus og barn. Kvinner og jenters arbeidsliv vil fremdeles styres av at de skal administrere og passe på andre sine daglige liv. Eldre, barn og syke forsvinner ikke – hvem skal ta seg av dem? Den nye teknologien fører med seg sitt eget rutinearbeid. Tron Øgrim snakker om salg- og sosialarbeid. Men hva betyr det? Det høres kjent ut for meg, og det pleier ikke å være spesielt godt betalt. Og hvorfor i all verden skulle bedriftslederne plutselig se at jenter er så smarte at de burde vært sjefer? Problemet i dag er ikke at jenter ikke er smarte nok, eller at vi ikke har god nok utdannelse.

Det blir for enkelt. Jeg tror internet kan bli jenters verktøy, og jeg deltar helhjerta i kampen om å få oss ut på nettet. Men skal vi kvitte oss med en så grunnleggende del av kvinneundertrykkinga, mener jeg det trengs andre analyser og kampformer.

Kom igjen – vi må erobre nettet!

Boka til Tron Øgrim er sammensatt av seks forskjellige foredrag/artikler hvor han spår om utviklinga i Norge og i verden, om framtida til industrisamfunnet Høyanger, hva som vil skje med arbeiderklassen (når fabrikkene forsvinner og fjernarbeidet tar over), hva med jentene, 3.verden og tilslutt; hva i all verden betyr alt dette for sosialismen. De som er ute etter å finne ut om Tron er for eller mot denne datarevolusjonen, finner det ikke her. Boka argumenterer verken for eller mot utviklinga, men den fastslår at den foregår. Og den oppfordrer oss gang på gang til å forholde oss til dette. Teknologien bryter gjennom i sprang. Nå har det skjedd og da forandrer verden seg fort! roper Tron i boka. Vi må gjøre noe! Vi må bry oss om det! Datamaskiner til alle elever! Fagbevegelsen ut på nett! Jenter kan vinne internett!

Sprøyt eller fakta

Hva med spådommene? Er de sprøyt eller fakta? Sannsynligvis er det mye sprøyt, men det er ikke så farlig. For hvis du vil lese boka for å finne ut om Tron Øgrim gjetter riktig eller galt om framtida er det egentlig ikke så mye vits å lese den. Boka har betydning hvis den fører til at vi diskuterer og gjør noe. Vi må kreve skikkelig dataopplæring i skolen! Vi må diskutere hvordan data og nett kan være god distriktspolitikk. Hvordan revolusjonære kan bruke teknologien i kampen for et annet samfunn. osv. osv. osv.

Jeg tror ikke på de som ser et 1984-samfunn med overvåking, genmanipulering og tv-skadde barn som framtida. Men jeg tror heller ikke på en teknologi som VIL gjøre slutt på kjønnsundertrykkinga på arbeidsmarkedet. Ikke uten kamp. Det er menneskene som forandrer verden og historia – ikke teknologien. Den er redskapet vi bruker. Framtida MÅ ikke bli et kaldt databoks samfunn, hvor gårder og åkre er erstatta med syntetisk, genmanipulert produksjon, eller hvor leger utfører operasjoner ved hjelp av roboter (for det synes jeg ikke høres noe ålreit ut). Det spørs jo hva vi bestemmer – og hva vi gjør! Les boka og diskuter!

av Torill Nustad

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert.» Det skriver Asta B. Håland og Leikny Øgrim om kvinneopprøret i AKP i artikkelen «Kunnskap, kvinneopprør og noen spørsmål om metode for ledelse» i forrige Røde Fane. Kvinneopprøret i AKP var mangfoldig, det resulterte i ny marxistisk teori, ny politikk og mange nye kvinnelige ledere både i AKP og ulike interesseorganisasjoner for å nevne noe. Det er mulig artikkelforfatterne er uenige i kvinnepolitikken AKP utvikla, men å si at «kvinneopprøret var teoriløst» blir for drøyt. Det er heller ikke riktig at kvinneopprøret aldri er oppsummert. I november 1990 oppsummerte AKPs kvinneutvalg «Kvinneopprørets plass i AKPs historie» i Opprør. Denne oppsummeringa er seinere gjengitt i heftet AKPs kvinnepolitikk – utdrag fra prinsipprogrammet som ble vedtatt i 1990, utgitt av AKPs kvinneutvalg i 1992. Hva handla så kvinneopprøret om?

Mot kvinneundertrykking – for kvinnefrigjøring

Mange av AKPs medlemmer har vært aktive støttespillere i arbeidet med å utvikle og bygge opp Kvinnefronten, en frigjøringsorganisasjon som brøyt med likestillingstankegangen, som blant annet vektla arbeiderkvinners krav og betydninga av kollektiv kamp, som organiserte pornobålaksjoner og som gjenreiste 8. mars som en internasjonal kampdag. Den kunnskapen vi fikk om kvinneundertrykkingas vesen og karakter gjorde at vi stilte mange nye spørsmål ved marxismens og marxistiske bevegelsers (inkludert AKPs) håndtering og analyse av kvinnepolitiske spørsmål. Vi begynte å stille spørsmål om ikke kjønnsmotsigelsen er en grunnleggende motsigelse under kapitalismen, på linje med motsigelsen mellom klassene, mellom by og land og mellom åndsarbeid og kroppsarbeid.

Feministisk marxisme

«En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst,» ifølge Håland/Øgrim. Det er ikke slik jeg husker det. Vi studerte, arrangerte seminarer og diskuterte livlig marxismens analyser av kvinneundertrykkinga, kvinners lønna og ulønna arbeid, familiens rolle, mannen som venn og fiende og sosialismens erfaringer. AKPs kvinneutvalg oppsumerte det slik:

«Kvinner i AKP fortsatte sosialismediskusjonene etter landsmøtet i 1980. Diskusjonene tok utgangspunkt i erfaringene fra Øst-Europa, og isteden for å måle sosialismens framganger i tonn stål, tok vi utgangspunkt i hvordan situasjonen for kvinnene hadde utvikla seg. Vi studerte både Marx, Stalin, Luxemburg, Hilda Scott og nyere amerikanske feminister.

Noen gikk løs på arbeidet med å analysere kvinnenes situasjon i Norge, leste statistikk for å finne ut av vilkåra for kvinners stilling i arbeidslivet, særlig med blikk for lønnsnivå og arbeidstid. Kvinneutvalget og studieutvalget organiserte egne studier for kvinner på Kapitalen (Marx).»

Dette arbeidet foregikk over det ganske land. Mange ble trekt med i diskusjonene både i og utafor AKP. Vi presenterte og diskuterte AKPs kvinnepolitiske analyser med tusenvis av kvinner på bøllekursa. AKPs kvinneutvalg arrangerte jevnlig konferanser hvor arbeidet ble oppsummert og diskutert. Denne diskusjonsbevegelsen resulterte i parola «Opphev familien som økonomisk enhet», teorien om at arbeiderklassen har to spisser, de som jobber i industrien og den kvinnelige delen av arbeiderklassen og sist men ikke minst, Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! som ble utgitt i 1987.

Kvinneopprøret forandra AKP

«Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologiske utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør.» Ifølge Håland/Øgrim er dette også erfaringer fra kvinneopprøret. Det kan godt tenkes at enkelte mente det eller at slike synspunkter er blitt hevda. Men at det på noen måte var representativt for kvinneopprøret, er latterlig å hevde.

På syttitallet var det få kvinnelige ledere i AKP. Kvinnene i AKP gjorde mye av det usynlige arbeidet. Dette ble godt dokumentert i en undersøkelse Kvinneutvalget gjorde i 1982-83, om levekåra og det politiske livet til damer i AKP.

Bøllekursa stilte som oppgave for kvinnene å bli ledere, også i AKP. Særegen kvinneorganisering i AKP hvor vi støtta og oppmuntra hverandre gjorde det mulig for kvinnene å ta makta i AKP. I 1984 ble Kjersti Ericsson valgt til leder i AKP, 50% av sentralstyrets medlemmer var kvinner og våren 1988 var mer enn 50% av lederne av distriktsstyrene kvinner.

«Sommeren 1988, med Nordisk Forum, var et høydepunkt i kvinneopprøret, både eksternt og internt. Vi svømte som fisken i vannet blant 10.000 kvinner, vi organiserte oss kollektivt, tok vare på hverandre og var i stor grad enige.» (Fra Kvinneutvalgets oppsummering 1990.) Ett år seinere var det store uenigheter i AKP og blant kvinnene i AKP om valgtaktikken i stortingsvalget og Kvinnefrontens holdning til bruk av pornobilder i pornokampen, den såkalte sladdedebatten.

Fra kvinneinitiativ til topplansdiplomati

Etter Nordisk Forum lanserte Siri Jensen, Kjersti Ericsson og Taran Sæther, tre kvinnelige ledere i AKP, ideen med kvinneinitiativ, alternative valglister til stortingsvalgkampen i 1989. Ideen vant gjenklang i breie kvinnemiljøer og arbeid ble satt igang i Oslo, Østfold, Nord-Trøndelag og Troms. Kvinneinitiativa samla kvinner fra ulike kvinnepolitiske miljøer og partier, og motsigelsene var mange. Skulle det være reine kvinnelister, hva slags politisk profil ville det bli og hvilke krav skulle stilles til listetoppene? Kvinneinitiativet var vanskelig å kontrollere og ble fort skremmende for mange av de mannlige lederne i AKP/RV. Vi ble møtt med argumenter om at kvinnelister ville splitte arbeiderklassen og de sto i motsetning til målsettinga om å få en kommunist på Stortinget. Kvinneinitiativet i Oslo ble stoppet i en tidlig fase, mens initiativet i Østfold ble ofret på topplansdiplomatiets alter til fordel for en allianse med Reidar T. Larsen og NKP. Bare i Nord-Trøndelag og Troms ble kvinneinitiativa en realitet.

Mange kvinner i og utafor AKP/RV var forbanna på behandlinga av kvinneinitiativa, og skuffa over AKP/RV-ledelsen. Lederen i AKP og nestlederen i RV hadde tross alt vært med på å lansere ideen. De aller fleste var lojale mot de vedtak partiet gjorde. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser mange av oss hadde til partiets politikk eksternt. Vi tok på oss ansvaret for å holde partiet sammen. Diskusjonene innad i AKP etter stortingsvalget var mange og harde. Det var ikke «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere, og vi som satt i ledelsen i AKP var slett ikke enige i ett og alt. Men mange opplevde det naturlig nok som vanskelig og frustrerende å få sin egen ledelse i mot seg, og kviet seg for å kritisere «kvinneledelsen» i AKP. Enkelte vil kanskje hevde at vi var feige som ikke brukte de maktposisjonene vi hadde fullt ut. Etter min mening var det ikke sp¢rsmål om feighet, men om at vi ikke ønska en splittelse i AKP. Om det var vi som burde tatt det initiativet, er en annen sak.

Det immanente eller myten om det kvinnelige

Ifølge Håland/Øgrim var kvinneopprøret med på «å undertrykke motsigelser» internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel! Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. «

Dette er sterk kost. Asta B. Håland var som kjent en av lederne bak splittelsen i Kvinnefronten og grunnleggerne av Ottar. Hun var også medlem av AKP og med på møter i AKP-regi hvor motsigelsene såvisst ikke ble forsøkt feid under teppet, og hvor kvinnekollektivet såvisst ikke støttet opp om alt. Flertallet i kvinnekollektivet var uenig med Asta Håland i synet på pornomodeller. Vi var kommet til at ved å bruke pornoens egne bilder, gjentok vi overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Kvinneutvalget i AKP tok ledelsesansvar og i tråd med den demokratiske sentralismen ba de alle medlemmer av AKP om å støtte flertallets syn på Kvinnefrontens landsmøte. Det innebar å skjule pornomodellenes identitet og jobbe aktivt for å unngå splittelse av Kvinnefronten. Asta Håland fulgte ikke den demokratiske sentralismen.

Det er riktig at vi hadde som målsetting å utvikle en kollektiv lederstil. Det er også riktig at vi ønska å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser, og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål. AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Eli Aaby sier det slik i forrige nummer av Røde Fane: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare «nei» på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. » (Røde Fane nr 4, 1996, side 19.)

Diskusjonsstilen i AKP endra seg. Vi ble mer opptatt av å lære av hverandres erfaringer og lytte til hverandres argumenter enn å skulle «vinne» diskusjonene. Det ble større rom for mangfold og kreativitet, vi utvida det demokratiske rommet. Betyr det at vi var enige med alle og støttet opp om alt? Sjølsagt ikke. Også blant kvinnene i AKP var det og er det motsigelser og diskusjoner. Det er bra, sjøl om det ikke oppleves slik. Det var nok en periode vi som jobba i kvinnebevegelsen, forventa støtte fra de andre kvinnene i AKP, og ble skuffa når vi ikke fikk det. Det var også slik at folk flest, inkludert menna i AKP, gikk ut fra at vi kvinner var stort sett mer enige. Når ikke omgivelsene skjønner eller respekterer at også vi kvinner er individer med egne tanker og følelser, så blir det et problem for den enkelte. Det blir en lojalitetskonflikt.

Det er viktig at vi kvinner blir synlige, også for hverandre. Kvinnepolitiske fora er en måte å synliggjøre kvinner på. Kvinner som jobber på ulike felt kommer sammen, erfaringer utvekslees, meninger brytes og støttegrupper dannes. Vi trenger egne kvinnefora for å hente styrke og inspirasjon til den videre kampen.

Kvinnekamp har mange likhetstrekk med husarbeid. Det skal et vedvarende arbeid til for at ikke skiten skal legge seg og gro fast. Vi oppnådde mye med kvinneopprøret. Vi har all grunn til å være stolte. Men kvinnepolitikken må hele tida videreutvikles for å være et egna redskap i klassekampen. Kvinners situasjon og krav blir hørt når vi er mange og sterke.

av Ellen Meiksins Wood

Det historiske øyeblikket vi lever i nå, er det beste – ikke det verste. Det er det mest – ikke det minst riktige – tidspunktet for å trekke fram Marx igjen. Dette er tidspunktet da Marx bør og kan komme til sin egen rett fullt og helt. For første gang – hans egen historiske tid medregna.

Jeg fremmer dette standpunktet av en enkel grunn: Vi lever i ei tid da kapitalismen for første gang er blitt et virkelig altomfattende system. Det er ikke bare fordi den er verdensomspennende at den er altomfattende. Heller ikke fordi så å si hver eneste økonomiske aktør i dagens verden opererer etter kapitalismens logikk. Til og med de som er på den ytterste randen av den kapitalistiske økonomiens periferi, er på ett eller annet vis underlagt dens logikk. Kapitalismen er altomfattende også i den forstand at dens logikk – akkumulasjonslogikken, logikken med at alt blir omgjort til varer, profittmaksimeringas og konkurransens logikk – Denne logikken har trengt inn i så å si hvert eneste område av den menneskelige eksistens og av naturen sjøl. Og på måter som var ukjente for bare to eller tre tiår sida til og med i de såkalt avanserte kapitalistiske landa. Så Marx er mer relevant enn noensinne, fordi han mer effektivt enn noe annet menneske i nåtida eller på sin egen tid, brukte sitt liv til å forklare kapitalismens systembundne logikk.

Manifestet

I Det kommunistiske manifest finner vi et slående profetisk bilde av kapitalismen som sprer seg over hele verden, som velter alle kinesiske murer, slik Marx og Engels uttrykte seg. Men da Marx skrev Kapitalen la han, med rette, vekt på det spesifikke ved kapitalismen som et meget spesielt og den gang lokalt fenomen. Han mente naturligvis at kapitalismen allerede da hadde verdensomfattende innvirkning, gjennom det internasjonale markedet, kolonialismen og så videre. Men sjølve systemet var langt fra å være universelt. Det var uunngåelig at kapitalismen ville spre seg, men for øyeblikket var den svært lokal, ikke bare avgrensa til Europa eller Nord-Amerika, men i dens modnete industrielle form var den lokalisert til spesielt et sted: England. Han følte til og med behov for å forklare for tyskerne at en dag ville også de følge i Englands fotspor: de te fabula narratur, advarte han dem. Du kan tenke at dette er en historie som bare omhandler England, men om du vet det eller ei, handler denne historia også om deg.

Marx’ verk Kapitalen får sin spesielle karakter fra dette enkle faktum: At den handler om et kapitalistisk system som om det var et lukka system, og om dette systemets indre logikk. Jeg kommer tilbake til dette snart, og til hvorfor den lokaliserte kvaliteten til Marx sin analyse gjør den mer, ikke mindre, relevant sett i forhold til vår situasjon nå. Til tross for at, eller fordi kapitalismen er blitt så altomfattende. Men først vil jeg si litt om marxismens utvikling etter Marx, og også om de nye formene til det antimarxistiske venstre.

Ikke-kapitalisme

Mitt hovedpoeng er: Nesten hvert eneste av marxismens større utviklingssprang i det tjuende århundret har ikke først og fremst handla om kapitalismen, men om det som ikke er kapitalistisk. (Jeg skal forklare hva jeg mener om et øyeblikk). Dette gjelder spesielt den første halvdelen av det tjuende århundret, men jeg vil påstå at tendensen som jeg omtaler, har påvirka marxismen siden den gang. Det jeg mener, er at de viktigste marxistiske teoriene i likhet med Marx, tok utgangspunkt i premisset om at kapitalismen var langt fra altomfattende; men der Marx begynte med det mest modne eksemplet og abstraherte ut fra kapitalismens systematiske logikk, begynte hans etterfølgere så å si i den andre enden. De var først og fremst – av veldig konkrete historiske og politiske grunner – opptatt av forhold som sett under ett ikke var kapitalistiske. Og det var en enda mer grunnleggende forskjell: Hva enn Marx måtte ha tenkt om kapitalismens verdensomspennende ekspansjon, eller begrensningene til denne ekspansjonen, så var det ikke dette han var mest opptatt av. Han var først og fremst opptatt av systemets indre logikk og dets evne til å fullstendiggjøre seg sjøl. Dets evne til å trenge inn i alle livets forhold der det fikk slått rot. Ved sida av å være opptatt av mindre modne kapitalismer, hadde seinere marxister generelt som utgangspunkt at kapitalismen ville gå i oppløsning før den modna, eller helt sikkert før den blei altomfattende og total; og deres hovedanliggende var hvordan å navigere i en i hovedsak ikke-kapitalistisk verden.

Tenk bare på de viktigste milepælene i marxismen fra det tjuende århundret. For eksempel, ble de viktigste revolusjonsteoriene lagd under forhold der kapitalismen knapt eksisterte, eller forble uutvikla. Og der det ikke fantes et godt utvikla proletariat, der revolusjonen var avhengig av allianser mellom arbeidere som var i minoritet og spesielt en førkapitalistisk fattigbondemasse. Enda mer slående er de klassiske marxistiske imperialismeteoriene. Det er faktisk slående at imperialismeteorien fra det tidlige tjuende århundret nesten erstatter eller blir kapitalismeteorien. Med andre ord blir interesseområdet for marxismens økonomiske teori det man kan kalle kapitalismens eksterne forhold, kapitalismens gjensidige påvirkning med ikke-kapitalismen og den gjensidige påvirkninga mellom kapitalistiske stater og den ikke-kapitalistiske verden.

Høyeste stadium

På tvers av alle grunnleggende uenigheter mellom imperialismens klassiske teoretikere delte de et fundamentalt premiss: At imperialismen handla om kapitalismens lokalisering i en verden som ikke var – og aldri kunne bli – fullt ut, eller til og med først og fremst kapitalistisk. Ta for eksempel Lenins ide om at imperialismen representerte «kapitalismens høyeste stadium». Bak denne definisjonen lå antakelsen om at kapitalismen hadde nådd et stadium der den viktigste aksen når det gjelder internasjonal konflikt og militær konflikt, ville være den mellom imperialistiske stater. Men denne konkurransen var pr. definisjon konkurranse om deling og nydeling av verden, det vil si en verden som først og fremst var ikke-kapitalistisk. Jo mer kapitalismen (ujamt) spredde seg, jo mer akutt ville rivaliseringa mellom hovedmaktene bli. Samtidig ville de stå overfor økende motstand. Hele poenget – og årsaken til at imperialismen var kapitalismens høyeste stadium – var at den var kapitalismens siste stadium. Dette betydde at kapitalismen ville ende før de ikke-kapitalistiske ofrene til imperialismen ble fullstendig fortært av kapitalismen.

Dette poenget blir fremma mest eksplisitt av Rosa Luxemburg. Essensen i hennes klassiske verk Kapitalakkumulasjonen er å gi et alternativ til Marx’ egen innfallsvinkel. Det er ment å være et alternativ til Marx’ analyse av kapitalismen som et slutta system. Hennes argument er at det kapitalistiske systemet trenger et utløp (outlet) til ikke-kapitalistiske formasjoner – som igjen betyr at kapitalismen uunngåelig betyr militarisme og imperialisme. Kapitalistisk militarisme, som har gått igjennom ulike stadier hvorav det første rett og slett er erobring av land, har nå nådd sitt «siste» stadium som «et våpen i konkurransekampen mellom kapitalistiske land om områder som er ikke-kapitalistiske sivilisasjoner». Men en av kapitalismens grunnleggende motsigelser, foreslår hun, er at «Til tross for at den streber etter å bli altomfattende, og faktisk på grunn av denne tendensen, må den bryte sammen fordi den har egenskaper som gjør den ute av stand til å bli en altomfattende produksjonsform». Den er den første økonomiske formen som tenderer til å sluke opp hele verden, men den er også den første som ikke kan eksistere alene fordi den «trenger andre økonomiske systemer som elementer og jord» (note 1). Så i disse imperialismeteoriene forutsetter kapitalismen per definisjon et ikke-kapitalistisk miljø. For å overleve er faktisk kapitalismen avhengig ikke bare av at disse ikke-kapitalistiske formasjonene eksisterer, men i grunnen av førkapitalistiske instrumenter av «utenom-økonomiske» krefter, militær og geopolitisk tvang og av tradisjonelle former for kolonikrig og territorial ekspansjon.

Trotsky og Gramsci

Og slik fortsetter det, også når det gjelder andre sider ved marxistisk teori. Trotskys idé om kombinert og ujamn utvikling, som med logisk konsekvens fører til idéen om permanent revolusjon, forutsetter antakelig at universaliseringa av det kapitalistiske systemet ikke vil fullføres. Igjen fordi kapitalismens egen bortgang vil komme først. Gramsci skreiv svært bevisst innafor konteksten til en mindre utvikla kapitalisme, med en betydelig førkapitalistisk fattigbondekultur. Og dette hadde sikkert stor betydning for den vekt han la på ideologi, kultur og intellektuelle, fordi det trengtes noe som kunne dra klassekampen lengre enn dens materielle begrensninger. Det trengtes noe som kunne gjøre en sosialistisk revolusjon mulig til og med når man savna de modna, materielle betingelsene til en velutvikla kapitalisme og et avansert proletariat. Det samme gjelder, på en annen måte for Mao. Og så videre.

Det jeg sier er at ikke- eller førkapitalismen trenger gjennom alle disse kapitalismeteoriene. Nå er jo alle disse teoriene fulle av visdom og opplysende på mange måter. Men det ser ut som om de på én måte beviselig er feil. Kapitalismen har blitt altomfattende. Den har gjort seg sjøl total både ekstensivt og intensivt. Den er verdensomspennende i utstrekning, og den trenger inn i hjertet og sjela til det sosiale livet og naturen. Dette betyr forresten ikke at nasjonalstaten forsvinner. Det betyr kanskje at nasjonalstatene bare får nye roller fordi konkurransens logikk tvinger seg på både kapitalistiske firmaer og hele nasjonale økonomier, som ved statens hjelp fremmer sin konkurranse. Noe som gjøres i mindre grad med de gamle «eksternøkonomiske» og militære metodene enn med reint «økonomiske» former. Til og med imperialismen har nå en ny form. Folk kaller den gjerne «globalisering», men dette er bare et kodeord, som dessuten er villedende for et system der kapitalismens logikk har blitt mer eller mindre altomfattende. Et system der imperialismen oppnår sine mål ikke så mye gjennom de gamle formene for militær ekspansjon som ved å slippe løs og manipulere det kapitalistiske markedets destruktive impulser. Til tross for at kapitalismens universalisering helt klart har avdekka en del grunnleggende motsigelser i systemet, må vi erkjenne at det ikke er noen tegn til dets bortgang i den nære framtid.

Frankfurterskolen

Hva slags teoretiske svar har den nye virkeligheten fått? For det første kan man si at vi har fått et virkelig paradoks: jo mer altomfattende kapitalismen er blitt, jo mer har folk bevega seg vekk fra klassisk marxisme og dens teoretiske hovedområder. Dette gjelder særlig for postmarxistiske teorier og deres etterfølgere, men jeg tror man kan si at dette også gjelder for de seinere marxistiske formene. Som for eksempel «Frankfurterskolen» eller den vestlige marxistiske tradisjonen generelt. For eksempel det famøse skiftet fra marxismens tradisjonelle fokus på politisk økonomi til kultur og filosofi, som i noen tilfeller ser ut til å henge sammen med en overbevisning om at kapitalismens altomfattende krefter har trengt gjennom enhver side ved tilværelsen og kulturen – og at arbeiderklassen har blitt sugd opp i den kapitalistiske kulturen. (Forresten så mener jeg at det kan være en annen årsak til dette skifte, som ikke har med det at kapitalismen blir altomfattende, men tvert imot med måtene som de førkapitalistiske formene fortsatt trenger gjennom i bevisstheten til for eksempel Frankfurterskolens tenkere – men jeg har ikke tid til å gå inn på dette her, og uansett er jeg langt fra å lage en sammenhengende begrunnelse for dette synet.) (note 2)

Mitt poeng er: Jeg tror at det er to måter å reagere på kapitalismens universalisering. Den ene er å si at dersom kapitalismen mot alle forventninger likevel har blitt altomfattende, i stedet for å oppløses før den fikk muligheten til å gjøre seg total, så er dette virkelig slutten. Dette kan bare være systemets endelige seier. Jeg skal komme tilbake til den andre reaksjonsmåten etter hvert. Men denne reaksjonsmåten, den defaitistiske, den som representerer baksida av medaljen for den kapitalistiske seiersideologien, er måten som venstresida generelt reagerer på i dag.

Det er her postmarxistiske teorier får sin plass – og for at vi skal forstå dem, tror jeg det er nyttig å vurdere dem i forhold til de marxistiske teoriene som jeg har omtalt her. Dersom du ser på historia til den såkalte postmarxismen, vil du finne at den hadde som premiss at kapitalismen virkelig var blitt altomfattende. Det er faktisk slik for postmarxistene at det er kapitalismens universalisering som er grunnen til å gå fra marxismen. Dette kan virke litt rart, men tankegangen er omtrent som følger: Etterkrigstidas altomfattende kapitalisme er dominert av liberalt demokrati og demokratisk forbrukerideologi. Og begge disse trekka har åpna helt nye områder for demokratisk opposisjon og kamp som er mye mer mangfoldige enn de gamle klassekampene. Den ofte gjemte, men noen ganger uttalte konklusjonen er at disse kampene ikke kan være mot kapitalismen – og at kapitalismen vel er den beste av alle mulige verdener uansett. Derfor kan det innafor kapitalismens universelle system bare være ulike fragmenterte særkamper.

Postpostmarxistiske – eller kanskje postmodernistiske – teorier har gått et skritt videre. Nå er det ikke lenger bare et spørsmål om altomfattende kapitalisme. Nå har kapitalismen blitt så altomfattende at den grunnleggende sett har blitt usynlig. Som luft for mennesker, eller som vann for fisk. Vi kan leike oss i dette mediet og vi kan kanskje skjære ut våre egne små enklaver, små fristeder med privatliv, avsondrethet og frihet. Men vi kan ikke rømme fra – ikke en gang se – sjølve det universelle mediet.

Universalitet

Er dette den riktige konklusjonen å trekke av kapitalismens universalitet? Jeg regner ikke med å overraske noen med å si at jeg er overbevist om at dette er en helt feilaktig konklusjon. Jeg tror at hangen til denne konklusjonen skyldes de historiske røttene til den generasjonen – som jeg erkjenner er min egen – som har produsert disse ulike typene postmarxisme og postmodernisme. Jeg tror det har mye å gjøre med det faktum at de fortsatt sitter fast i den lange etterkrigsboomens gyldne æra. Det har lenge gjort inntrykk på meg hvor sterkt de såkalte 60-talls generasjonens teoretikere og til og med deres studenter er blitt forma av antakelsene fra etterkrigsboomen. Med andre ord har de ennå ikke evna å skjelne mellom kapitalismens universalitet og kapitalistisk vekst, velferd og suksess eller tilsynelatende suksess. Og de tar dens totale hegemoni for gitt.

Men det at disse ideene kan ha kjøpt en del av kapitalismens seiersideologi, kan også ha å gjøre med den intellektuelle bakgrunnen til marxismen i det tjuende århundret. Sett mot denne bakgrunnen og dens antakelser om kapitalismens begrensninger, er det kanskje vanskelig å ha noen annen målestokk for kapitalismens suksess enn dens evne til å spre seg over hele verden. Det er som om kapitalismens begrensninger kun kan måles av ekspansjonens geografiske grenser. Og dersom den viser seg å kunne bryte disse geografiske grensene – som det ser ut til at den har klart – må den helt sikkert vurderes som en uovervinnelig suksess.

Men la oss gå tilbake til Marx og hans internanalyse av kapitalismen som et slutta system – som jeg synes at kapitalismens totalitet virkelig gir oss anledning til. Da kan vi begynne å se på verden, ikke som et forhold mellom det som er i og det som er utafor kapitalismen, men som utviklinga av kapitalismens indre bevegelseslover. Og det kan hende det gjør det enklere å se universaliseringa av kapitalismen ikke bare som en målestokk på suksess, men som en kilde til svakhet. Kapitalismens impuls til å gjøre seg altomfattende er ikke bare et styrketegn. Den er en sjukdom, en kreftsvulst. Den ødelegger det samfunnsmessige vevet på samme måte som den ødelegger naturen. Den er en motsigelsesfull prosess, akkurat slik Marx alltid sa den var. De gamle teoriene om imperialismen hadde kanskje ikke helt rett når de antok at kapitalismen ikke kunne bli altomfattende, men det er helt sikkert at den ikke kan være universelt suksessrik og velstående. Den kan bare gjøre sine motsigelser altomfattende, dens polarisering mellom rik og fattig, utbyttere og utbytta. Dens seire er også dens tap.

Rømningsveier

Nå har ikke kapitalismen flere rømningsveier, ingen flere sikkerhetsventiler eller korrigerende mekanismer på utsida av sin egen interne logikk. Også når den ikke kriger, til og med når den ikke deltar i de gamle formene for rivalisering, er den underlagt de uavbrutte spenningene og den kapitalistiske konkurransens motsigelser. Nå, når den mer eller mindre har nådd sine geografiske grenser og avslutta ekspansjonen i rom som understøtta dens tidligere suksesser, kan den bare livnære seg på seg sjøl; og jo mer framgangsrik den er ut fra sine egne vilkår – med andre ord, jo mer den maksimerer profitt og såkalt vekst – jo mer sluker den opp sitt eget menneskelige og naturgitte grunnlag. Så nå er det kanskje på tide for venstresida å se på kapitalismens universalisering ikke bare som et nederlag for oss, men også som en åpning – og det betyr naturligvis nye åpninger for det ikke-moteriktige fenomenet kalt klassekamp.

Noter:

1. Rosa Luxemburg: The Accumulation of Capital (London: Routledge and Kegan Paul, 1963, side 467) [Tilbake]

2. For de få leserne som kanskje er interessert i dette poenget, la meg bare gi et riss av ideen min. Jeg tror at Frankfurtskolen for eksempel var mer opptatt av det borgerlige samfunn enn av kapitalismen (som for meg ikke er det samme, som jeg påsto i for eksempel artikkelen «Modernitet, Postmodernitet eller Kapitalisme?» Monthly Review 48, nr. 3, juli/august 1996). Så det vidgjetne skiftet av fokus fra politisk økonomi til kultur og filosofi kan ha hatt med en fokusering på en annen del av den materielle virkeligheten og ikke bare med et skifte fra det materielle til det ideologiske. Det hadde i hvert fall noe å gjøre med et syn på samfunnet der den viktigste delingsaksen var ikke-kapitalistisk borgerskap (spesielt den tyske modellens borgerskap av intellektuelle og byråkrater) mot «massene» og ikke aksen kapital mot arbeid. Og problemet blir videre komplisert av det faktum at disse kritikerne av det borgerlige samfunn og kultur sjøl hørte til akkurat dette spesielle borgerskap, var støpt i dets kultur, og (tør jeg si det?) i blant delte dets forakt for massene. Men om man ser bort fra denne komplikasjonen, er poenget at denne typen teori ikke bare ser kapitalismen fra en annen vinkel, men kanskje har et øye fiksert mot en annen førkapitalistisk sosial verden. [Tilbake]

Røde Fanes lesere vil vite at tidsskriftet Monthly Review utgir mange spennende artikler. Også i dette nummeret av Røde Fane finner du en oversatt artikkel – av Ellen Meiksins Wood. Det du kanskje ikke visste, var at de også har et forlag, Monthly Review Press, som utgir en mengde bøker. Men først til tidsskriftet:

Monthly Review kommer med elleve nummer i året. Et abonnement koster 56 dollar, og du kan bestille på to måter:

1) Gå inn på Monthly Reviews hjemmeside

2) Skriv til: Monthly Review, Promotion Dept., 122 West 27th Street, New York, NY 10001, USA. Oppgi Visa-kort-nummer og når kortet går ut.

Monthly Review Press

Røde Fane presenterer her noen av bøkene som forlaget utgir.

Du kan bestille på to måter:

1) Gå inn på deres hjemmeside. Flere av de bøkene som er nevnt nedenfor, får du 20% rabatt på hvis bestiller over internett.

2) Skriv på samme måte til adressa som er nevnt ovenfor. I tillegg til prisen for boka legges det til for fraktutgifter tre dollar for den første boka, og en dollar for de neste. Erfaringsmessig tar det en stund før boka havner hos deg.

Så til bøkene som er på engelsk, og omtales på engelsk:

In defense of history: Marxism and the postmodern agenda

edited by Ellen Meiksins Wood and John Bellamy Foster

Are we now in an age of «postmodernity»? Even as some on the right have proclaimed the «end of history» or the final triumph of capitalism, we are told by some left intellectuals that the «modern» epoch has ended, that the «Enlightenment project» is dead, that all the old verities and ideologies have lost their relevance, that the old principles of rationality no longer apply, and so on. Yet what is striking about the current diagnosis of postmodernity is that it has so much in common with older pronouncements of death, both radical and reactionary versions. What has ended apparently, is not so much another, different epoch but the same one all over again. In response, the best of today’s new intellectuals on the left are returning to historical materialism, to class analysis. This collection reflects that move, pinning postmodernism in its place and time. The contributors challenge the limits imposed on action and resistance by those who see liberating «new times» in the contradictions of contemporary capitalism.

($16.00 paper/$38.00 cloth/224 pp.)

Ruthless criticism of all that exists: Socialist Register 1997

edited by Leo Panitch

«But if constructing the future and settling everything for all times are not our affair, it is all the more clear what we have to accomplish at present: I am referring to ruthless criticism of all that exists, ruthless both in the sense of not being afraid of the results it arrives at and in the sense of being just a little afraid of the powers that be.» — Karl Marx 1843

Contents:

• A world market of opportunities? Capitalist obstacles and left economic policy, Greg Albo
• Financial crises on the threshold of the 21st century, Elmar Altvate
• Green imperialism: pollution, penitence, profits, Larry Pratt & Wendy Montgomery
• China’s communist capitalism: the real world of market socialism, Gerard Greenfield & Apo Leong
• Taking stock of a century of socialism, George Ross
• The marginality of the american left: the legacy of the 1960s, Barbara Epstein
• Clinton’s liberalism: no model for the left, Doug Henwood
• The ideology of «family and community»: New labor abandons the welfare state, Joan Smith
• The decline of social democracy:the spanish experience, 1982-1996, Vicente Navarro
• Cardoso’s political project in Brazil: The limits of social democracy, Paul Cammack
• The state as charade: Political mobilization in today’s India, Ananya Mukherjee-Reed
• Marxism, film, and theory, Scott Forsyth
• Cyborg fictions: the cultural logic of post-humanism, Scott McCracken
• Restoring the real: rethinking social constructivist theories of science, Meera Nanda
• Postcolonial theory and the «post»-condition, Aijaz Ahmad

($18.00 paper/318 pp.)

Gender politics in Latin America: Debates in theory and practice

edited by Elizabeth Dore

This wide-ranging multidisciplinary collection is essential reading, bringing together theoretical reflection and case study material on the different meanings given to politics in Latin America today.

Contents:

• Introduction: Controversies in gender politics, Elizabeth Dore
• Women, work, and empowerment: Romanticizing the reality, Sharon McClenaghan
• Nicaraguan women: legal, political, and social spaces, Anna Fernandez Poncela
• Public and private spheres: The end of dichotomy, Tessa Cubitt and Helen Greenslade
• Engendering human rights, Elizabeth Jelin
• «Desde la protesta a la propuesta»: The institutionalization of the women’s movement in Chile, Ann Matear
• The holy family: Imagined households in Latin American history, Elizabeth Dore
• The charm of family patterns: Historical and contemporary change in Latin America, Ricardo Cicerchia
• Sex/gender arrangements and the reproduction of class in the Latin American past, Muriel Nazzari
• Reading gender in history, Carmen Ramos Escandon
• Problems of definition in theorizing Latin American women’s writing, Deborah Shaw
• The subversive languages of Carmen Ollè: Irony and imagination, William Rowe
• From the margins to the center: Recent trends in feminist theory in the United States and Latin America, Jean Franco
• Gender politics: Luisa Valenzuela’s «Cola de lagartija,» Claudine Potvin
• Conclusion: Post binary bliss: A new materialist synthesis? Nanneke Redclift

($18.00 paper/$38.00 cloth/288 pp.)

How to read Karl Marx

by Ernst Fischer with Franz Marek with historical notes by John Bellamy Foster

To introduce new readers to Marx’s contributions, Monthly Review Press presents How to Read Karl Marx. The noted Austrian critic Ernst Fischer has crafted a brief, clear, and faithful exposition of Marx’s major premises, with particular attention to historical context. This new edition of the English translation of Was Marx wirklich sagte (1968) includes new commentary by John Bellamy Foster that sharpens Fischer’s focus for 1990s readers. Also included are a biographical chronology, extracts from major works of Marx, and «Marx’s Method,» an early and valuable essay by Paul M. Sweezy.

$12.00 paper/$26.00 cloth/224 pp.

Green guerrillas: Environmental conflicts and initiatives in Latin America and the Caribbean, a reader

edited by Helen Collinson

«This remarkable collection is just what we needed. Its diverse viewpoints share a respect for the rich complexity of the social/natural environment and a willingness to challenge received wisdom.» — Richard Levins

Green Guerrillas brings together leading environmental writers on both sides of the Atlantic to highlight struggles that have previously received little publicity outside Latin America. Vivid reports of the situation at the grassroots level – urban and rural – and concise analysis of the problems faced by community, governmental, and international environmental organizations makes this an authoritative volume that is essential reading for those concerned with environmental issues everywhere.

$19.00 paper/250 pp./A Latin America Bureau Book

The art of democracy: A concise history of popular culture in the United States

by Jim Cullen

The novels of the late eighteenth and early nineteenth centuries, the theater and minstrel shows of the mid-nineteenth century, the movies and television of the twentieth century are the building blocks that Jim Cullen uses to demonstrate how unique and vibrant popular cultural forms have overcome initial resistance from the elites and enabled historically marginalized groups to gain access to the fruits of society and recognition from the mainstream.

$18.00 paper/$36.00 cloth/352 pp.

Beyond capital: Toward a theory of transition

by Istvàn Mèszàros

In Beyond Capital, the internationally esteemed Marxist philosopher Istvàn Mèszàros provides a major contribution to the task of reassessing the socialist alternative and the conditions for its realization in the light of twentieth-century developments and disappointments. Mèszàros brings original Marxist thinking to bear on the most fundamental issue facing the left: how to move theoretically Beyond Capital – beyond the project that Marx began and which he articulated under a specific form of commodity capitalism, as well as beyond the power of capital itself.

$25.00 paper/994 pp.

Let them eat ketchup: The politics of poverty and inequality

by Sheila Collins

Let Them Eat Ketchup! – the title comes from a Reagan administration decision to classify ketchup as a vegetable in federal school lunch programs – begins with an examination of how governments define and measure poverty. Sheila Collins discusses the political controversies that have raged over social policies targeted at the poor, and graphically shows the gap between the official definition of poverty and the real inequality and suffering of the poor.

$13.00 paper/160 pp.

Longer hours, fewer jobs: Employment and unemployment in the United States

by Michael D. Yates

Using charts, graphs, and cartoons, Michael Yates describes how unemployment, or the fear of it, is part of the life of every American worker. He outlines the changes in the structure of the labor market that have undermined the living standards of the employed. Tying these together, he provides an easily understood analysis of the economy and the social destruction brought on by its everyday functions.

$13.00 paper/160 pp.

Red cat, white: China and the contradictions of «market socialism»

by Robert Weil

Weil offers a timely analysis of the growing tensions between China and the United States and their roots in China’s push to lead in the world market. He also describes the continuing contention between the legacies of Mao Zedong and Deng Xiaoping. Finally, making the case for the inherent instability of «market socialism,» Weil offers a challenging perspective on China after Deng, and the implications for the economic and political situation worldwide.

$16.00 paper/$32.00 cloth/288 pp.

Township politics: Civic struggles for a new South Africa

by Mzwanele Mayekiso. Foreword by Mel King

«Mayekiso’s is an insider’s story, one of the few and one of the very best that has emerged from the crucible of opposition to apartheid during the 1980s … This is a serious, stirring, personal account of commitment, within a framework that emphasizes class and gender struggles and the importance of maintaining a civic consciousness in South Africa.» – Choice, American Library Association. This insider’s account of an extraordinary period of national political transition is also a primer on a new radical philosophy, the street-smart Marxism that developed in South Africa’s sprawling townships between 1985 and 1995 and rendered them ungovernable for the apartheid state.

$15.00 paper/$30.00 cloth/288 pp.

Under attack, fighting back: Women and welfare in the United States

by Mimi Abramovitz

Outlining the history of AFDC, starting with the 1935 Social Security Act, Abramovitz shows how the manipulation of gender, race, and class, have made welfare vulnerable to attack.

$13.00 paper/$26.00 cloth/160 pp.

The vulnerable planet: A short economic history of the environment

by John Bellamy Foster

In this clearly written and accessible book, Foster grounds his discussion of the global ecological crisis in the inherently destructive nature of our world economic system. His argument leads inexorably to the conclusion that basic changes, not marginal adjustments, are urgently needed.

$13.00 paper/160 pp.

Windows on the workplace: Computers, jobs, and the organization of office work in the late twentieth century

by Joan Greenbaum

Joan Greenbaum tells the story of changes in management policies, work organization, and the design of office information systems from the 1950s to the present. Using examples from many types of workplaces and the voices of the office workers themselves, Greenbaum shows how it is not the introduction of technology, but the restructuring of the economy and management reengineering of the workplace that have produced the transformations sweeping through the world of office work.

$13.00 paper/160 pp.

Yugoslavia dismembered

by Catherine Samary, translated by Peter Drucker

In this important study, rooted in the complex realities of the region’s history, Catherine Samary describes how the Yugoslav federation was ripped apart – not brought down by internal collapse as is routinely argued. Samary recounts how intervention by foreign military forces in the name of international security speeded the bloodbath that followed reckless ventures into marketization and a collapse in living standards.

$16.00 paper/$30.00 cloth/224 pp.

Blues for America: A critique, a lament, and some memories

by Doug Dowd

Blues for America combines an historical critique of the «American Century» with journalistic reports and personal anecdotes. Doug Dowd, an economics professor and long-time troublemaker, traces the socioeconomic history of our country decade by decade in a style reminiscent of Dos Passos’ U.S.A.

$18.00 paper/$38.00 cloth/392 pp./photos

av Veslemøy Fjerdingstad

Den angloamerikanske pop/rock-industrien er imperialismens kulturelle uttrykk. Konsumentene blir knytta an til en lojalitet til det vestlige imperialistiske system. På syttitallet gikk en intens diskusjon i Klassekampen. Diskusjonen var om det var folkemusikk eller rock som var den progressive musikken. Bølgende gikk høyt, og mange lå i skyttergravene i lange tider. Siden den gangen har det vært lite diskusjon om sjangere innen musikk i den revolusjonære bevegelsen. Jeg mener at det er på tide å trekke opp en diskusjon igjen, og se på hva slags funksjon musikk og kultur har i det kapitalistiske Norge anno 1997. Ja, for den sakens skyld i hele den vestlige kapitalistiske verden, og i forhold til imperialismen.

Rett etter at amerikanske soldater inntok Sarajevo, opprettet de en rockeradiostasjon. Denne kommersielle musikken skulle symbolisere «den frie verden» og fortrenge den tradisjonelle kulturen med folkemusikk og dans.

Den angloamerikanske pop/rock-industrien er imperialismens kulturelle uttrykk. Det tekstlige innholdet er en del av dette, med de verdier som blir formidla. Konsumentene blir knytta an til en lojalitet til det vestlige imperialistiske system. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning blei det fra USAs side satt i gang en storoffensiv for hamburgerbarer, Coca Cola, jeans og pop/rock. Dette skulle symbolisere frihet og åpne det russiske markedet for den vestlige storindustri. Holywoodfilmer som glorifiserer den amerikanske imperialismen har med seg sin filmmusikk som distribueres ut på markedet. Jeg mener at den påvirkningen dette kulturkonseptet gir, baner vei for at folk identifiserer seg med «den vestlige frie verden» og godtar imperialistiske overgrep som USA og EU foretar seg. Golf-krigen er et eksempel på dette.

Barnekulturen

Når den angloamerikanske pop/rock kommer inn, fortrenges den nasjonale kulturen. Dette betyr ikke at all rock er reaksjonær. Det finnes eksempler på at rock har blitt benyttet i kampen mot det bestående samfunn, men det jeg tar opp her, er den kommersielle plateindustriens rolle.

Jeg vil i det videre ta utgangspunkt i barnekulturen slik jeg møter den som førskolelærer i barnehagen. Jeg mener ikke ungenes eget kulturuttrykk, men den kulturen som blir servert til unger gjennom tv, kassetter, cd-er, bøker og filmer. Unger er et attraktivt marked. Vi har i de siste tiåra fått en eminent kobling mellom barne-tv-serier og kles- og leiketøyprodusenter. Ungene bli presentert for en figur gjennom barne-tv, og denne figuren bli plassert på gensere, jakker, caps, sengetøy og håndklær osv. Hvilke foreldre vil være så grusomme at ungene ikke får med seg Kaptein Sabeltann eller Simba i senga. Disney konsernet var først ute med denne koblinga. Siden har andre fulgt etter. Ungene ser de kjente figurer i leiketøyskataloger eller på klesplagg i klesbutikkene og maser om å få denne kjente figuren. Og foreldre, onkler og tanter og besteforeldre kjøper.

Ståle Dokken og Puls

Malen for den musikken som ungene fores opp på, er angloamerikansk pop/rock. Dette gjør at ungene blir oppdratt til akkurat denne sjangeren innen musikk. Det foregår en massiv smakspåvirking på unger fra de er en neve store til å bli et marked for de kommersielle plateselskapas angloamerikanske popmusikk. Også innen den revolusjonære bevegelsen har rocken den sentrale rollen. Jeg henviste til den store diskusjonen på syttitallet. I den diskusjonen blei rocken trukket fram som arbeiderklassens musikk av enkelte. Er det derfor at Puls har blitt bilag til Klassekampens onsdagsnummer? Sosialdemokratiet, med flesbergingen Ståle Dokken i spissen, fikk inn bevilgninger til rocken på statsbudsjettet. Der har den blitt en fast budsjettpost.

Så tilbake til det som blir servert ungene. Disney-produksjonene er mange. De kommer først i filmversjon til kino, deretter kommer videoen og alle leike og klesproduktene, og kassett med billedbok hvor ungene på et visst signal på kassetten veit at de skal bla om. Boka og fortellingene bærer preg av – reint språkmessig – at dette er et produkt som er laget slik at det lett kan brukes overalt i verden. Fortellingene er platte og banale, og hadde neppe blitt kjøpt inn hvis det ikke var for markedsføringen rundt.

Barne-tv har sine utenlandske tegnefilmer som har noenlunde samme apparat rundt seg – med sengetøy, joggedresser, leiker og bøker. Jeg vil nevne Postman Pat og Sesam Stasjon som eksempler på dette.

Terje Formo og apen Julius

Så har vi våre hjemmesnekra norske varianter med det samme konseptet. I Dyreparken i Kristiansand har Terje Formo skapt seg ei gullgruve med først den arme apen Julius, og seinere Kaptein Sabeltann. Jeg vil ikke her komme med ei djupere analyse av Kaptein Sabeltann med hensyn til det dens reaksjonære kvinnesyn, platte og dårlige tekster osv. Jeg vil her trekke fram hvordan dette produktet får en sentral plass som smakspåvirker for norske unger.

Det er et enormt markedsføringsopplegg rundt Kaptein Sabeltann. Forestillingene i Kristiansand er smekkfulle hele sesongen. De er en del av ei opplevelsespakke sammen med besøk i dyreparken. Og de er et «must» for alle småbarnsforeldre, slik som Legoland i Danmark var det før. Terje Formo kan spy ut det han vil. Solgt blir det. Plateproduksjonene får støtte av Kassettavgiftsfondet, produktet blir presentert på tv, både i Dagsrevyen og på barne-tv. Og alle unger blir i besittelse av produktene. Teateroppsettingen med Kaptein Sabeltann inneholder en del elementer som gjør at han fenger:

• Forestillingene er lagt til kveldstid, og med spesiell lyssetting blir det et stort spenningsmoment i den.
• Den klassiske kamp mellom «det gode mot det onde» fenger.
• Den inneholder «grøss».

Formen selger

Når noen argumenterer med at ungene vil ha dette, er det ikke kvaliteten men formen som gjør det så salgbart.

Når Kaptein Sabeltann og lignende produkter får monopol på ungenes huer, så er det annet stoff som blir fortrengt. Dette gjelder blant annet folkeeventyr, gamle barnesanger, ballader og viser, historier og sagn. Min påstand er at mye av dette har en betydelig høyere kvalitet med hensyn til språklig innhold og melodier enn det som nå har blitt nærmest enerådende, og ikke minst, det gir ungene viktige kunnskaper om livet.

Jeg har jobba i barnehage i over 20 år, og har en del erfaringer på området. I den barnehagen jeg jobber i, har vi bevisst gjennom år jobba med en motkultur, det vil si at vi har jobba for å lære ungene det de går glipp av ved at den kommersielle kulturen er enerådende. Vi lærer ungene eventyr og sagn slik at de får ta del i fortellertradisjonen. Dette kobler vi til å lære dem gamle barnesanger, stev, middelalderballader og småstubber. Det er vel så mye spenning i eventyr, sagn og ballader som det er i de kommersielle filmer og barneserier, og det fenger. I barnehagen der jeg jobber, har Liti Kjersti og Margit Hjukse stort sett utkonkurrert Kaptein Sabeltann. Det gjelder bare å gi ungene alternativer. De fleste norske unger går glipp av dette stoffet som har blitt overlevert i muntlig tradisjon gjennom århundrer. Det blir fortrengt av den angloamerikanske pop/rock industrien. Ungene vil ha det om de får det.

Stevet er den eldste diktingen vi kjenner her i landet. Ungene jeg jobber med dikter sjøl i stevform. Dette gir dem mulighet for å lage noe sjøl isteden for å sitte som passive konsumenter av den kommersielle barnekulturen. Den nasjonale kulturen har en sentral plass i et lands kamp for uavhengighet og sjølstendighet. I 1972 var de fleste EEC-motstandere klare på dette spørsmålet. Nå derimot opplever jeg en likegyldighet blant revolusjonære på dette området. Man lar kapitalkreftene ta hånd om ungenes smak og oppdragelse. Er det ikke på tide å diskutere dette spørsmålet?

av Espen Løkeland-Stai

Kurdistan er eit oljerikt område. Landet har nokre av dei viktigaste vannressursane i Midt-Austen, med Eufrat og Tigris som har utspring i landet. Kontrollen over vannressursane i Kurdistan vil gje kontroll over store delar av vannforsyninga til resten av Midt-Austen, og dermed mykje av produksjonen i desse landa.

Om du tek bussen gjennom den tyrkisk-okkuperte delen av Kurdistan, vil du sjå milevis med oljerøyrledningar som snor seg gjennom det kurdiske landskapet. Desse oljerøyra er lagt ned utan at det kurdiske folket som bur der, nokon gong er spurt om kva dei tykkjer om å få matjord øydelagt for at Vesten skal få frakta olje ut av Kurdistan og land lenger sør.

Dette er berre eit av uttrykka for imperialismen i Kurdistan i dag, og følgjer ein tusenårgamal tradisjon kor det kurdiske folket har blitt frarøvd ressursane i landet.

Heilt sidan den fyrste store imperialistiske omfordelingskrigen, 1. verdskrigen, har kurdarane systematisk blitt freista splitta og ofra for Vesten sine interessar. Kurdistan har alltid vore eit for viktig strategisk og økonomisk område i kampen om kontrollen med ressursane i Midt-Austen. Kurdarane har difor, gong etter gong blitt snytt for retten til eigen stat.

Kirkuk-oljefelta

For det fyrste er Kurdistan eit oljerikt område, med Kirkuk-oljefelta og andre internasjonalt viktige oljefelt. For det andre har Kurdistan nokre av dei viktigaste vannressursane i Midt-Austen, med Eufrat og Tigris som har utspring i landet. Kontroll over vannressursane i Kurdistan vil gje kontroll over store delar av vannforsyninga til resten av Midt-Austen, og med det mykje av produksjonen.

Når den nye verdsordnen skulle opprettast etter 1. verdskrigen, freista dei allierte frå krigen å skaffa seg kontroll over området mellom anna gjennom Sevrés-avtala med Tyrkia som ikkje gav Tyrkia særleg kontroll over Kurdistan. Tyrkia gjekk til krig og okkuperte store delar av Kurdistan. Starten på det nye Tyrkia som vart oppretta etter verdskrigen, hadde vore vassal for Tyskland under krigen, og England sto istaden i spissen for oppretting av eit protektorat kalla Irak, som skulle innlemma mellom anna Kirkuk-oljefelta i Kurdistan. I 1925 fikk dei som dei ville, Irak vart oppretta. Frankrike fikk sin del av kaka gjennom den franske kolonien Syria som hadde okkupert ein del av Kurdistan. Kurdarane sitt land var no delt millom Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Sidan har Tyrkia blitt nytta av vesten som eit bolverk mot Sovjet, gjennom tonnevis med våpen som har gått frå vesten til Tyrkia og gjennom Nato-medlemsskapet.

Strategisk omfordeling

Kurdistan er framleis eit like strategisk og økonomisk viktig område i den nye fasen i den imperialistiske omfordelinga av verda. Midt-Austen, med naboar, står i dag for opp mot halvparten av oljeproduksjonen i verda. Kampen om desse ressursane vil stå sentralt i tida som kjem, og Tyrkia si rolle vera avgjerande for dei vestlege imperialistmaktene.

USA og Tyrkia

Etter at USA har freista skaffa seg kontroll over Midt-Austen med alle middel og fiendar/allierte, har USA etter kvart bygd opp ein maktallianse i området med Israel og Tyrkia. Tyrkia har blitt stadig viktigare i USA sin regionale strategi i landet.

Verkeleg viktig byrja Tyrkia bli for USA etter Khomeini si maktovertaking i Iran i 1979. Då vart Tyrkia viktig ikkje berre som bolverk mot Sovjet men og mot ei islamsk maktovertaking som kunne få store konsekvensar for USA sitt fotfeste i regionen.

Heilt sidan militærkuppet i Tyrkia i 1980 har USA hatt stor kontroll i Tyrkia gjennom generalkorpset som styrer landet. 70-talet var ei kaotisk tid for Tyrkia med militante aksjonar frå opposisjonsgrupper, og ikkje minst var det gigantiske arbeidarmobiliseringar. Mellom januar og september 1980 toppa det seg med streikar som samanlagt utgjorde 7,7 millionar arbeidsdagar.

Ei rekke observatørar gjekk på denne tida ut og sa at dei leiande høgrepolitikarane i landet ikkje var i stand til å tøyla denne oppreisten og dei økonomiske problema landet var i. Dei viktigaste av observatørane var det tyrkiske militæret og USA.

USA og generalane

Med militærkuppet i 1980 var det mulig for USA og generalane i Ankara å gjennomføra reformar som sikra dei makta. Dei tre viktigaste var:

1. Statskontrollert islamisering.
2. Oppretting av eit nasjonalt tryggingsråd som skulle ha veto over alle viktige politiske spørsmål. I rådet skulle militæret vera dominerande.
3. Gjennomføring av strukturtilpassingsprogram under det internasjonale pengefondet.

Tidlegare utanriksminister i USA, Henry Kissinger – mellom anna kjent frå Vietnam-krigen – la i Newsweek tidlegare i år fram sine tankar om framvegar for USA sin politikk på verdsmarknaden, ei slags kokebok i amerikansk imperialisme mot år 2000. Der mana han USA til å dreia blikket meir mot det strategisk viktige Tyrkia. Han skriv:

«Tyrkia (…) er sentral i strategien i Golfen. Ser ein mot Iran og Irak som ein front på den eine sida, og mot Europa som ein front på den andre sida, har Tyrkia vore «anchor of our Mediterranean policy». Men det føler seg svikta av gjentatt press frå USA og Europa mot politikken deira mot Kypros og kurdarane. Det er no ein stor fare for at fundamentalistane vinn eit demokratisk val, sett tilbake reformane frå Kemal og orienterer seg mot den arabiske verda. (…) Det er på høg tid å handsama Tyrkia på grunnlag av kor viktig landet er strategisk før ein fundamentalistisk siger gjer det umogleg.»

Kort sagt ber han USA leggja all kritikk av Tyrkia på is før muslimane vinn eit val demokratisk, og tar makta frå militæret. Og USA må skaffa seg kontroll fort, seier Kissinger. Dei må gjera det før Europa får bygd seg opp som ei økonomisk blokk som vil skjerpa den økonomiske krigen i verda.

Ikkje lenge etter at Kissinger gjekk ut med sin lovtale over Tyrkia, gjekk Tyrkia over grensa til Nord-Irak/Sør-Kurdistan med titusener væpna soldatar. Hjå dei tyrkiske generalane lever framleis draumen om eit Tyrkia med makt og utstrekning som det gamle osmanske riket, og med hjelp frå USA var/er dei klare til å ta makta over nye område. Like før invasjonen var det eit møte i det nasjonale tryggjingsrådet i Tyrkia. Dei tyrkiske generalane var ikkje særleg nøgd med at det muslimsk-retta Refah-partiet, med Erbakan i spissen, byrja gjera ting på eiga hand og køyra fram ein omfattande islamiseringspross. Erbakan vart bede om å stogga islamiseringa og fekk krav som til dømes å trekkja attende alle stipend til tyrkiske muslimar som studerte i utlandet. USA sto heile tida bak generalane og applauderte det heile. Da invasjonen var i gang, applauderte USA han offentleg trass i at Tyrkia gjekk inn i ein FN-beskytta sone, og at heile den arabiske verda fordømte invasjonen, millom andre dei få USA-allierte arabiske landa som er att, som til dømes Saudia Arabia og Jordan.

Flyforbud

Mindre enn eit år før invasjonen, 4. september 1996, gjekk USA til militært åtak på Irak og fulgte på med utviding av «no fly sonen» kor Saddam sine styrker ikkje har lov frå verdspolitiet, USA, til å fly. Tyrkia vart fortørna over at dei ikkje vart konsultert før åtaket. Til gjengjeld krevde Tyrkia å få «lov» til å oppretta ein «tryggjings sone» i Sør-Kurdistan/Nord-Irak. Denne tryggjingssonen var det uttalte målet frå Tyrkia under den siste invasjonen.

Invasjonen vart gjennomført med støtte frå det kurdiske partiet KDP, som har bygd opp styrken sin med støtte frå USA. Gjennom CIA har USA pumpa pengar inn i partiet og bidratt både til ei splitting kurdarane mellom, og sikra seg ein nyttig alliert i området. Samstundes har dei sikra at Irak ikkje får kontrollen over Kirkuk-oljefelta. Pengane KDP sikra seg frå USA, gjorde sitt til at KDP på byrjinga av 90-talet, etter Golf-krigen, fikk okkupert mellom anna Kirkuk-felta og smugla olja ut frå Irak til Tyrkia.

Det viktigaste med samarbeidet med KDP for USA vil likevel vera splittinga av kurdarane. Det største håpet for eit sjølvstendig Kurdistan ligg i dag i at dei klarer å samla seg til ein samla, kjempande nasjon. Dette arbeidet er godt igang, og USA veit det.

EU/Tyskland og Tyrkia

EU, med Tyskland i spissen, satsar og på Tyrkia. Men går ikkje berre vegen om generalane for å få kontroll over landet. Vestunionen og tollunion med EU skal integrera Tyrkia økonomisk med Europa og gjera vegen til Midt-Austen open for dei europeiske selskapa. For å halda orden i Tyrkia har heile Europa, med Tyskland ved roret, pumpa tonnevis med våpen inn i landet. Våpeneksporten til Tyrkia har sendt Tyskland opp frå femte til andre største våpenprodusent i verda. Størstedelen av den gamle øst tyske hæren er millom det som har blitt sendt ned til Tyrkia. Drømmen om eit Stor-Tyskland er ikkje fråverande hjå makta i Tyskland, og på tampen av 1994 vart det vedteke eit investeringsprogram frå Tyskland til Tyrkia som reiser «draumen om eit Euro-middelhavs-ervervrum». Oljerøyr, ein middelhavstunnel og ei jarnbaneline mellom Istanbul og Kairo er mellom innhaldet i draumen.

At det er Tyrkia som no står i søkelyset, er ikkje særs overraskande. For Vesten har Tyrkia tradisjonelt sett vore den viktigaste allierte på veg til Austen. Særs under 1. verdskrigen, men og under 2. synte Tyrkia seg som den viktigaste vassalstaten for Tyskland. I dag er landet alliert, gjennom Nato-medlemsskap, tollunion med EU og som ein av dei tre assosierte medlemslanda i Vestunionen.

Ikkje berre er Tyrkia tradisjonelt sett den viktigaste allierte for vesten sin veg inn til Austen. Krigen mot det opprørske kurdiske folket har kosta Tyrkia mykje. Omlag 50% av brutto nasjanlproduktet i Tyrkia har blitt nytta til militære føremål. Tyrkia sine militærutgifter var eksempelvis i 1984 3,5 milliardar dollar, i 1990 5,5 milliardar dollar. Tyrkia er kasta inn i eit økonomisk kaos som gjer at dei må selja ut det som er. Samstundes har landet funne nye store gassfelt. Privatiseringa skyt fart og heile landet blir opna med ein invitt til vesten om å investera i landet. Dette gjer sitt til at vestleg kapital blir pumpa inn i landet. Tyrkiske selskap blir kjøpt opp og den tyrkisk okkuperte delen av Kurdistan blir lagt ope for nedlegging av oljerøyr som kan frakta olja frå landa lenger sør til vesten.

Noreg er med

Er det noko Noreg kan, er det olje. Dei rike oljeressursane har gjort det mogleg for Noreg å leggja kursen mot tredje verda, og bli ei agressiv imperialistmakt gjennom selskap som Statoil og Hydro. Mykje tyder no på at Tyrkia og Kurdistan vil koma nærare og nærare Noreg framover.

Jo større oljeoverskotet er blitt i Noreg, jo større har trongen blitt til å investera pengane i utlandet for å få større avkastning. Det er ikkje rart at Noreg no har blitt netto kapitaleksportør. Dei norske oljeselskapa står med millionkontraktar i oljesektoren i andre land. Statoil er allerede fullt inne i eit land som Aserbajdsjan, og no står resten av Midt-Austen for tur.

Olje- og energiminister, Ranveig Frøiland, har no lagt fram sine planar som oljeminister, gjennom ei innstilling kalt Intsok. Utvalet som har laga innstillinga, er leda av konserndirektør Johan Nic. Vold. Ein av dei mektigaste næringslivstoppane i Noreg. I innstillinga er det lagt eit mål om å auke omsettinga for oljerelatert industriverksemd i utlandet frå i underkant av 20 milliardar kroner i år til 50 milliardar i år 2005.

Nye muligheter

Under kapittelet «Nye muligheter» i innstillinga lanseres land som Irak, Libya, Nordvest-Russland med fleire. Intsok sitt arbeid skal fyrst og fremst være samarbeid mellom næringsliv og regjering, kor politikarane si rolle er å vera døråpnarar for næringslivet. Ingenting skal stå i vegen for den norske imperialismen. Om tilhøvet til menneskerettar seier utvalet følgande:

«Dersom norsk næringsliv ikke kan få stabile og langsiktige politiske rammebetingelser, vil ikke bare norsk næringsliv miste adgangen til viktige utviklingsområder, men også risikere å bli oppfattet som en ustabil og lite seriøs samarbeidspartner i internasjonalt, industrielt samarbeid. Dette er realiteter som også må vektlegges i den politiske debatt og i bedriftenes egne vurderinger.»

I tillegg til desse landa er Statoil altså fullt inne i Aserbajdsjan og uttalte til næringslivet tidlegare i år at dei ser på Tyrkia som ein særs interessant marknad. Om dei no vil etablera seg i Tyrkia vil dei få god hjelp. I mai etablerte Norsk Eksportråd seg med kontor i Istanbul.

Det mest synlege av norsk kapital i Kurdistan/Tyrkia i dag er ein oljerøyrledning som no skal byggjast. I juni vart det skrivd under ein kontrakt som gjev Noreg høve til å frakta olje frå Aserbajdsjan gjennom Kurdistan til Tyrkia.

Noreg må halda seg på god fot med Tyrkia. Noreg treng, som resten av Vesten, eit alliert Tyrkia. Fram til no har Noreg vore med å bygd opp det tyrkiske militæret gjennom eit omfattande våpensal. Etter den forrige store tyrkiske invasjonen i Sør-Kurdistan i 1995 vart det lagt press på at Noreg skulle stogga det norske våpensalet til Tyrkia så lenge Tyrkia var i krig mot det kurdiske folket. Dette vann igjennom. Men kva skjedde? I 1996 solgte Noreg meir militært materiell til Tyrkia enn nokon gong før. Forklaringa var at det berre var delar til våpen Noreg tidlegare hadde solgt til Tyrkia, og at Noreg ville mista truverd som leverandør om vi ikkje fulgte opp med sal av våpendelar.

Noreg sitt militære samarbeid med Tyrkia stogger ikkje der. Som alle imperialistmakter alltid har gjort, gjer Noreg seg klåre til å nytta det norske militæret om dei norske interessane skulle bli trua. Over heile Europa blir militæret lagt om frå vernepliktshær, til mobile, profesjonelle styrker. Noreg har Telemarksbataljonen. Desse styrkene skal bli brukt – i krise eller krigsområde – som dei sjølve seier. I år var desse styrkene til Nato på øving i byen Erzurum. Byen er kurdisk og er okkupert av Tyrkia. Noreg sendte 150 mann og 12 F16 fly til øvinga. I tida som kjem vil Kurdistan koma nærare og nærare Noreg, men frå staten si side ikkje på fredeleg vis som dei sjølve vil framstille det som.

Vi vil no sjå både den tyrkiske storkapitalen, gjennom arbeidsgjevarorganisasjonen Tüsiad, og vestlege makter reisa krav om menneskerettar og demokratisering i Tyrkia. At den tyrkiske storkapitalen kjem med sånne krav er ikkje så rart. Dei treng ein borgarleg revolusjon i det halvføydale Tyrkia for å få fritt spelerom i profittkappløpet. At Europa stiller seg bak desse krava, er heller ikkje så rart. At ein del folk i Europa faktisk vil reisa det for menneskerettane si skuld, er det ingen tvil om. At ein må stø slike krav, er det heller ingen tvil om. Men når desse krava kjem med full styrke frå dei europeiske styresmaktene, vil det vera andre ting som gjer dei viktige.

Tyrkia – ustabilt

Tyrkia er i dag eit av dei viktigaste, men samstundes veikaste ledda i den imperialistiske kjeda, med borgarkrig, militærkupp, nær total mangel på menneskerettar osb. Det vil vera naudsynt for Vesten å stabilisera Tyrkia. For Europa kan det samstundes vera strategisk å stø opp om den tyrkiske storkapitalen, samstundes som USA har kontroll over generalkorpset. Når krava veks fram på dette grunnlaget, vil det ha ein tyrkisk synsstad, og ikkje gripa det djuptgåande problemet for folka i området: okkupasjonen, og den påfølgande økonomiske, militære og nasjonale undertrykkinga i Kurdistan. Vesten er framleis tent med eit okkupert Kurdistan og er livande redde for at det kurdiske folket skal ta makta over landet sitt. Og aldri før har det vore så nære eit sjølvstendig Kurdistan som i dag. Den kurdiske frigjeringsrørsla med Det Kurdiske Arbeidarpartiet, PKK i spissen har i dag støtte frå omlag 80% av kurdarane i tyrkisk Kurdistan og støtta i resten av Kurdistan veks stadig. Ikkje berre kjempar dei for nasjonalt sjølvstende, dei kjempar for sosialisme i Midt-Austen. Dette kobla med ein stor suksess har gjort sitt til at vesten har satt PKK opp som ein av dei viktigaste fiendane for verdsordnen.

Difor gjennomførast det ei massiv klappjakt på kurdarane, både i Kurdistan og i Vesten. Opp mot ein million kurdarar bur i dag i Europa. Dei er organisert med eksilparlament, TV-kanal på kurdisk, representasjonskontor i omlag alle europeiske land, og eit organisert nettverk av kurdarar på alle plan. PKK er i dag truleg den sterkaste krafta i Europa mot imperialismen. I Tyskland, kor det bur 700.000 kurdarar, har PKK 40.000 medlemmar og mobiliserer 100.000-150.000 sympatisørar.

PKK

Difor er det satt i gang ei klappjakt på kurdarane sine organisasjonar, og PKK særskilt. Kurdisk MED-TV blir stadig freista stengt, PKK er forbode i Tyskland og Frankrike, dansk TV avslørte at dansk overvakingspoliti tok opp det kurdiske eksilparlamentet sitt møte i Danmark på bånd, i Sverige vart PKK beskyldt for å ha stått bak mordet på Olof Palme. Med oppbygginga av det europeiske overvakingssystemet, Schengen, blir kurdarane via ei særskilt rolle. Under oppbygginga av TREVI, samarbeidet mot terrorisme, radikalisme, ekstremisme og vald vart det utarbeida eit eige program for kriminalisering av kurdiske rørsler som stør PKK. Utan at PKK var ulovleg i England, og hadde gjort noko ulovleg der, vart i slutten av 1994 ei rekke kurdarar fengsla, millom dei den europeiske representanten for ERNK, Kani Yilmaz. Alle desse vart framstilt som ein trussel for riket sin tryggleik.

Noreg er med her óg. Det har fleire gongar blitt avslørt overvaking av kurdarar i Noreg. Tidlegare i år vart representanten for den kurdiske frigjeringsfronten ERNK satt i politisk avhøyr av toll-betentar på veg inn i landet med spørsmål som: er du med i PKK? Noreg er klåre for Tyrkia og Kurdistan, og då skal ingenting stå i vegen.

Anti-imperialistar i Noreg må no nok ein gong stilla seg spørsmålet: Korleis stiller vi oss til den norske imperialismen? Så må vi ta stilling for den kurdiske frigjeringskampen, kreva stogging av alt sal av norsk militært materiell til Tyrkia, og kreva at Noreg ikkje skal finansiera den skitne krigen mot kurdarane gjennom etableringar frå norske selskap. For imperialismen er ingenting anna enn ein kolos på leirføtter. Han kan – og vil – bli stogga.

av Pål Steigan

Da Carl I. Hagen stilte opp i Birkelunden på Grünerløkka i kommunevalgkampen i 1995, måtte han søke dekning for egg og andre gjenstander som unge demonstranter kastet mot ham. Jeg er overbevist om at han takket av hele sitt hjerte for hvert eneste egg. Bedre markedsføring kunne han knapt få for penger. Carl I. Hagen, Den Dannete og Velkledde Mannen som taler den lille manns sak møter Den Røde Pøbelen. Eggkasterne burde ha fått penger fra Hagens valgkampfond.

Hvordan møte en dyktig demagog?

Åpningsordene betyr ikke at undertegnede har noen annen vurdering av Hagen enn eggkasterne. Når jeg ser hans arrogante oppsyn der han systematisk setter undertrykte grupper opp mot hverandre, sier ryggmargen at han fortjener dårligere føde enn egg der han står. Men politikk bør fortrinnsvis drives med noe mer enn ryggmargen. Eggkasterne undervurderer Hagen. De skjønner at han er farlig, men de skjønner ikke hvor farlig. De skjønner ikke at han er så farlig at han også kalkulerer inn eggkastinga i sin demagogiske strategi. Hver gang Hagen blir angrepet, føyer han et nytt kapittel til selvbiografien «Min Kamp» der han, Hagen står fram som den ene, ærlige, som står fast mot alle slags angrep, mens alle de andre kaster seg over denne sanne Messias. Og så godt kan han dette spillet at journalister og politiske motstandere ofte går rett inn i de rollene han har skrevet for dem. Venstresida er dessverre ikke noe unntak.

Demagogen og underklassen

Peter Normann Waage i Dagbladet refererte under valgkampen en venn med islamsk bakgrunn som sa at Hagen og Khomeiny hadde mange ting felles og at en av de mest slående er at Hagen på samme måte som Khomeiny har vist en fabelaktig evne til å få oppslutning fra de menneskene som vil bli de første ofrene for hans politikk. Hagen får fattige arbeidere til å stemme for et parti som vil ta fra arbeiderne de mest elementære rettigheter. Han får fattige, gamle kvinner til å stemme for et parti som vil knuse velferdsordningene og overlate alt til markedet. Dette er et demagogisk mesterstykke og slik sett er Hagen den norske politikeren som har mest til felles med Adolf Hitler.

Adolf Hitler kalte ikke sitt parti Det Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti for ingenting. Overfor arbeiderklassen framstilte han seg som en sosialist som ville ta fra de «jødiske plutokratkapitalistene» for å sikre velferden til tyske arbeidere. Han spilte på arbeidsløsheten og nøden og ga et inntrykk av at nazismen hadde løsninga på disse problemene. Han utnyttet mesterlig frustrasjonen over de korrupte og udugelige politikerne i Riksdagen. Han utnyttet det at seierherrene i den første verdenskrigen på en hårreisende måte hadde kastet alle byrdene fra krigen over på taperne, og da særlig på Tyskland. Og mange undertrykte og fattige tyskere trodde på budskapet. At «løsninga» var å knuse fagbevegelsen, avskaffe demokratiet, utrydde jødene og starte krig, fikk de ikke med seg. Samtidig var den tyske storkapitalen ikke i tvil om at Hitler var deres mann. De så bak den folkelige retorikken til innholdet i politikken og så en mann som kunne fremme deres imperialistiske interesser, samtidig som han framsto som en samlende representant for det tyske folket. Hitler tok opp virkelige frustrasjoner og virkelige problemer i Tyskland. Samtidig hentet han fram de mest grumsete fordommene i det tyske folket, mot jødene, de homofile, sigøynerne osv.

Overfor denne typen demagogi, hjelper det ikke bare å angripe demagogen. Man må prøve å nå fram til hjertene til de samme menneskene i underklassen som demagogen og gi dem riktigere svar.

Forakter vi deler av arbeiderklassen?

To tredeler av Hagens velgere har en klassetilhørighet, en sosial situasjon, som gjør at de burde ha stemt RV. Men det er andre ting enn politikk som hindrer dem i det. Jeg vil påstå at vi venstreintellektuelle, som på mange måter preger RV, har sterke fordommer mot, ja langt på vei forakter vi den delen av arbeiderklassen som stemmer Hagen. Kulturelt føler vi oss bedre enn dem. Vi har en følelse av at dette er en del av arbeiderklassen som leser Se og Hør, liker svensktoppar og fyller hjemmene sine med Princess-gardiner og prismekroner fra postordrekatalogene. De er Harry, mens vi er kule. Dessuten er de mannssjåvinister, liker porno og misliker pakistanere. Dette er stilt på spissen, men kjenn etter om det ikke er noe i det.

Vi venstreintellektuelle synes vi er så fordømt mye bedre. Vi har riktige meninger, riktig smak og riktig livsstil. For eksempel synes vi synd på innvandrerne og asylsøkerne. Men snakker vi med dem? Avisa Klassekampen har kontorer i en del av Oslo som kalles lille Karachi. Men kan man se det i spaltene til avisa? (NB. Dette er like mye AKPs problem som KKs problem. Dette er ikke et innlegg i den store debatten som nettopp har hjemsøkt vårt land.) Mange innvandrere fra den tredje verden har erfaringer fra revolusjonære kamper som har gått på livet løs. Men gjenspeiles det i revolusjonære organisasjoner i Norge? Ser vi på innvandrerne som ei revolusjonær kraft, eller har vi også fordommer mot dem? Er vi riktig heldige, kan vi komme til å oppleve at de fattigste og dårligst organiserte hvite arbeiderne går til Carl I. Hagen, mens fattigste innvandrerne går til Hamas.

Hvordan bryte ut av fella?

AKP og RV har en mulighet til å bryte ut av denne fella. Erling Folkvord har vist at han kan snakke slik at folk på Oslo Øst føler at han er deres mann. Aslak Sira Myhre viste fabelaktige evner som agitator og taktiker. Det samme gjorde Charlotte i Tromsø og Torstein i Bergen. Og for all del, det finnes mange, mindre kjente som har gjort mye bra. Det kan vi se av skolevalgresultater og lokalvalgene. Men det gjenstår mye.

Mye av dette handler om form. AKPs og RVs retorikk må endres ganske kraftig for å svare til den tida vi lever i. I dag er det faktisk mye farligere for borgerskapet om vi sier at vi er for «fredelig revolusjon» enn om vi sier at vi er for «væpna revolusjon». Det kommer av at verden i dag er så skakkjørt at det faktisk er flere enn før som synes at revolusjon, i betydninga total endring av samfunnet, er fornuftig. La borgerskapet stå som voldens representanter, slik det alltid har vært. (Og vi er jo også tilhengere av fredelig revolusjon. Det ville jo være langt å foretrekke at borgerskapet ga fra seg makta frivillig, så slipper man vold og tragedier. Når vi har vært helt klare på dette, kan vi føye til at vi ikke har store illusjoner om borgerskapets vilje til å gi avkall på rikdommene når flertallet av folket krever dem, men da plasserer vi ansvaret for dette der det hører hjemme. Og folk vil skjønne hva vi sier.) Legg til side så mye som mulig av den retorikken som vekker motstand hos de folka vi vil nå, konsentrer om innholdet i politikken. Vi må glemme at vi ikke liker samme musikk som Hagens tilhengere på Stovner eller i Flekkefjord. Vi må prøve å finne ut hva det er de tente på i budskapet til Hagen, og så må vi nå fram med vårt alternativ, sagt på en måte som gjør at de skjønner at det er dem vi snakker til.

RV har sjansen

På det nevnte møtet på Grünerløkka i forrige valgkamp, prøvde Kristin Halvorsen å ta konfrontasjonen med Carl I. Hagen på sak. Det lyktes ikke, blant annet på grunn av demonstrasjonene. Dessuten er ikke SVs program et godt nok redskap for å nå fram til arbeidsfolk. Men RV kunne valgt en slik taktikk, slik Jon Michelet gjorde i Østfold. Argumentet med at en slik taktikk vil være å legitimere Hagen holder ikke. 25% av det norske folket har sagt seg villige til å stemme på Hagen. Skal vi ta fra Hagen legitimiteten overfor dem, må vi være dyktigere enn ham i direkte konfrontasjon og vi må kunne vise at vi har en bedre politikk. Å slå Hagen på hjemmebane er det som teller.

Situasjonen er for så vidt gunstig. Aldri før i etterkrigstida har lojaliteten overfor det tradisjonelle partisystemet vært så lav som den er nå. De 25% som vurderte å stemme Hagen er fritt vilt. De har ikke solgt sjela si til noen, og kan når som helst svikte Hagen. Nå er det klart at noen av dem er gamle Høyrevelgere som går til Hagen siden FrP gir dem fri fart, null skatt og fri fyll, mens Petersen fortsetter å prate i lovotten sin. Dem kan vi bare glemme, men de andre bør RV prøve å nå. Et annet gunstig forhold er at de unge folka som er i ferd med å overta RV og forhåpentlig snart også AKP, har helt andre evner til å ta nåtida på pulsen enn hva min generasjon har.

Birger Thurn-Paulsen

For å legitimere seg som et demokrati må et kapitalistisk system ha luftehull og sikkerhetsventiler. Det må ha metoder som forteller all verden at det er et demokrati, at det er i stand til å håndtere og debattere også skamplettene.

Sist det var en gjennomgang av de hemmelige tjenestene ved et offentlig utvalg, Melbye-utvalget for ca. tjue år siden, ble rapporten hemmeligstemplet. Det var kamp rundt spørsmålet om offentliggjøring, men ellers førte det ikke til så mye, utover at forskriftene ble skjerpet inn noe, først og fremst ved en presisering av grunnlaget for overvåking: Politisk virksomhet i seg selv skulle ikke gi slikt grunnlag.

Lund-kommisjonens rapport derimot har ført til mye offentlig ståk. Her var forøvrig heller ikke offentliggjøring gitt i utgangspunktet, men det ble politisk umulig å la være. Hadde man visst på forhånd hva dette skulle føre til, blant annet at en justisminister, en ekspedisjonssjef og en overvåkingssjef måtte gå, hadde nok kampen om offentliggjøring av rapporten stått atskillig hardere. Det hele er et interessant lærestykke om innholdet i det borgerlige demokratiet, og ikke minst hulheten i det.

Sikkerhetsventiler

For å legitimere seg som et demokrati må et kapitalistisk system ha luftehull og sikkerhetsventiler. Det må ha metoder som forteller all verden at det er et demokrati, at det er i stand til å håndtere og debattere også skamplettene. Blir det for pinlig, kan det legges lokk på saken i forhold til offentligheten, eller den kan på forskjellig vis pakkes inn eller avledes. Hemmelige tjenester og overvåking er naturligvis sensitive saker i et borgerlig demokrati. Alt som er skjedd i etterkant gir mye av forklaringen på hvorfor Lund-kommisjonen ble nedsatt, og ikke minst, hvorfor det ble umulig å legge lokk på rapporten. I tillegg til at det innafor systemets spilleregler var på tide med en utredning om de hemmelige tjenestene, herunder spørsmålet om den såkalte demokratiske kontrollen over disse tjenestene, er det mye som har ulmet i det skjulte. Det har vært et klart tilløp til «brann i rosenes leir». De to borgerlige blokkene har vært ute etter å plukke hverandres fjær, samtidig som det innafor hver enkelt blokk har utviklet seg motsetninger. Hammerstad mot Willoch i Høyre, Ronald Bye og andre mot maktsenteret i AP, for å uttrykke det litt skjematisk. Høyre ville plukke ned AP, deler av Høyre mente seg overvåket av AP og state n i spann.

Det har, særlig etter at rapporten kom, utviklet seg en viss kamp mellom Storting og Regjering om makt og kontroll. I seg selv et interessant fenomen som det kunne være verdt å studere nærmere for å forstå det moderne borgerlige demokratiet, men det får ligge her. Mye har ulmet under overflaten, og det som skulle være et vanlig borgerlig-demokratisk løp, har eksplodert i ansiktet på makta, med avsløringer, hoderullinger og blottlegging av systemet. Det startet som en vanlig utredning, inneholdt for mye krutt til å hindre offentliggjøring – sagt med andre ord måtte sikkerhetsventilen åpnes, men trykket var fortsatt for stort og det borgerlig-demokratiske utstillingsvinduet har fått noen alvorlige sprekker.

Revolusjonære – ulovlige?

Det er to områder som etter mitt syn påkaller størst oppmerksomhet nå. Det ene er innholdet og dybden i spørsmålet om det i prinsippet er ulovlig å være revolusjonær innafor rammene av det borgerlige demokratiet i Norge. Det andre området er utviklingen av de hemmelige tjenester etter Lund-kommisjonen. Det bør også sees i sammenheng med bestrebelsene på å få Norge inn i Schengen.

Etter Lund-rapporten har en del jurister og politikere gått i felten for å få gjennomslag for at det er ulovlig å ha revolusjon på programmet. Det rammer naturligvis AKP og RV. Det er interessant i seg sjøl at dette spørsmålet reises nå – i etterkant av rapporten. Kampanjen tar tydeligvis ikke sikte på å få erklært AKP og RV for ulovlige som organisasjoner. Det er litt mer finurlig. Gjennom en i praksis politisk fortolkning av straffeloven blir konklusjonen omtrent slik: Organisasjonene er ikke i seg sjøl ulovlige, men de har et ulovlig formål og må derfor finne seg i bli overvåket. Videre er det heller ikke i seg selv grunnlag for overvåking at de har et ulovlig formål, men de er i tillegg en potensiell trussel mot rikets sikkerhet og må derfor overvåkes. Skulle et slikt syn få gjennomslag, tar det brodden av Lund-kommisjonen: det har ikke foreg ått noen ulovlig eller instruksstridig overvåking. Og: det vil selvfølgelig legge grunnlaget for fortsatt overvåking, alt etter behov og uten pinlige spørsmål.

Væpna revolusjon

Det er ikke plass her til å gå i detalj om hvilke løgner og omskrivinger som må til for å få denne argumentasjonen til å henge sammen, men et poeng som brukes hyppig er begrepet væpna revolusjon. Essensen i dette er å holde oppe bildet av revolusjonære som kuppmakere og potensielle terrorister. Revolusjonære er en fare for «vårt demokrati», og Grunnloven og Straffeloven blir redskaper som pr. definisjon forsvarer demokratiet. Denne kampanjen er i sin tur et alvorlig angrep på ytrings- og organisasjonsfriheten. Dersom dette skulle bli konklusjonen etter behandlingen av Lund-rapporten, er det et stort tilbakeslag for alle slag opposisjonelle i dette landet.

Det er ikke helt tilfeldig at det kommer nå. Det passer godt inn i et mønster. Systemet har fått noen sprekker. Lenge før Stortinget er ferdig med sin behandling har regjeringa satt i gang en såkalt full gjennomgang av de hemmelige tjenestene, som også skal sikre «demokratisk kontroll» i framtida. Det skal tjene som et godt eksempel på at demokratiet tar sine problemer på alvor. For revolusjonære og andre opposisjonelle er det et ganske annet alvor over dette.

Mens dette går sin gang, er det nå i tur og orden kommet tre utvalgsinnstillinger som handler om politi- og hemmelige tjenester. Her er det forslag som kan utvide grunnlaget for rom- og telefonavlytting. Det presenteres under dekke av kampen mot narkotika og MC-terrorisme. Det skjer samtidig med at AP og allierte frenetisk prøver å få Norge knytta til Schengen. Innholdet i Schengen, bortsett fra det som stadig er hemmeligholdt, er godt dokumentert, blant annet i Klassekampen, og viser økte muligheter for raffinert overvåking – mindre muligheter for demokratisk kontroll.

Borgerlig-demokratiet

Hvis man maler fanden på veggen, og det bør man av og til, så kan altså virkeligheten etter at Lund-rapporten til dels har rystet både det norske samfunnet og det norske folk bli – trangere rammer for ytrings- og organisasjonsfriheten, revolusjonære er udemokratiske og kan og bør overvåkes, utvida grunnlag for overvåking og vesentlig utvida muligheter for overvåking. For ikke å glemme den moderne teknologien, som gjør at vi legger igjen spor etter oss overalt, og som gir de som har eiendomsretten over teknologien nye muligheter for avansert overvåking.

Det borgerlige demokratiets veier er uransakelige, eller hva? Denne historien viser hulheten i dette «demokratiet», og stiller oss overfor viktige prinsipielle politiske kamper.

av Geir Hem

Privat profittjag er premisset. Organisasjonsformen er privat eierskap. Sånn fungerer markedet som motor.

Markedstilpasning fører til privatisering! Dette var min påstand i en artikkel i Røde Fane-heftet Veivalg for fagbevegelsen, laget av AKPs faglige utvalg våren 1997. Jeg trekker fram utviklingen i tele- og post-sektoren. En konkret utvikling i retning mere privatisering kan arte seg forskjellig i andre sektorer. For eksempel virker presset på kommuneøkonomien som en drivkraft for ulike private markedsløsninger nedenfra. Denne regionale privatiseringen synes jeg nesten virker som en miniatyr av EØS. Når jeg kommenterer utviklingen for post og tele, er det fordi jeg selv jobber i den statlige sektoren – post.

Det er mange former for privatisering. Mitt utgangspunkt har vært at individuelt (privat) styrt profittjag er premisset, og at organisasjonsformen – privat eierskap – følger etter. Sånn sett fungerer markedet som en motor.

Markedskonkurranse tvinger fram behov for kapitalplasseringer og rop om friere rammebetingelser. Når sjefen i Telenor, Tormod Hermansen, skriker ut og ønsker seg privat kapital, blir han sånn sett et uttrykk for markedets behov. Oppretting av aksjeselskaper bli nærmest framstilt som en nødvendig naturlov – for å klare seg i konkurransen.

Posten på sporet

Postens direktør, Anders Renolen, sa når særlovsselskapsformen ble innført, at organisasjonsformen lå «helt opp til a/s-formen når det gjelder den rene styringen av bedriften og Postens frihetsgrad» (fra bladet Post 1996). Nå følges det opp.

Posten BA har (som alle andre) sin strategiprosess – Strategi-97. I denne inngår en total omstrukturering fra distrikt/region-organisering til forretningsområder. Disse forretningsområdene skal forhandle med hverandre om pris og kvalitet. Postledelsen sjøl kaller det a/s-ifisering med konkret mål om å opprette aksjeselskaper. Formelt sett skal utskilling av aksjeselskaper i særlovsselskapene godkjennes av Stortinget. Posten selv er nå i ferd med å trekke strikken så langt som mulig. (Etter initiativ fra RV med støtte fra SP og SV vil omorganiseringen i posten eventuelt bli behandlet i Stortinget i høst!)

Denne utviklingen har følge med økt fart i nedleggelse av postkontor og utskilling av posttjenester til såkalte kontraktspartnere. En aktuell kontraktspartner er Narvesen. Det har vært fremme som kontraktsvilkår fra Narvesen at det må skje en omfordeling av eierandeler i Posten som vilkår. Dette betinger a/s! Markedsmotoren slår til igjen. En politisk legitimitet for dette følger gjerne i forbindelse med statsbudsjettbehandlinger. Vent å se!

Postbanken som alle andre

Postbanken skummet noe av fløten under forrige bankkrise. Begrensete markedstyrte kapitalplasseringer ga en ekstra trygghet for småsparerne – kundetilgangen vokste. Dagens bank i et åpent konkurransemarked må selvsagt konkurrere på lik linje med de andre. Dette betyr full fart på gebyrer og samtidig ønsket frihet til markedstyrte kapitalplasseringer. Gjett hva? Selvsagt følges dette opp med et ønske om å bli fullverdig a/s. Dette er direkte uttalt av konsernledelsen. Ja, det heter konsernledelse nå siden man alt har fått et eget underselskap som driver med fonds og aksjer. Igjen, vær obs når statsbudsjettet kommer!

Som et resultat av tidligere forvaltning er Postgiro nå blitt fullstendig markedsstyrt og skal ikke lenger subsidiere postkontornettet (staten fjernet 1,2 milliarder kroner nesten over natta som subsidier). Det er det nå harde forhandlinger mellom Postbanken og Posten om betalinger for bruk av postnettet. Begge parter drives av rene lønnsomhetsberegninger. Hvis det blir påvist at Posten gjennom sin lønnsomme brevpost subsidierer et ekspedisjonsnett til bruk for Postbanken, kan man få EØS på nakken – ulovlig kryssubsidiering. Nye selskapsdannelser kan jo være en god løsning? Og selvsagt færre postkontor!

Posten og Postbanken har omsider kommet til enighet om en ny modell for betaling for bruk av postnettet. Modellen går ut på at Postbanken ikke lenger skal betale pr. transaksjon (ekspedisjon), men i forhold til inntektene av tjenestene. Dette vil forsterke presset for å nedlegge såkalte ulønnsomme postkontorer ytterligere.

Markedets velsignelse

Siste skudd på AP-stammen som åpent flytter ideologiske grenselinjer er planleggingsminister Bendik Rugaas. Han uttaler: «Det offentlige skal fortsatt ha ansvaret for å finansiere og tilby tjenester til befolkningen, men hvem som utfører oppgavene er ikke så viktig.» (Kristiansand 2. juni)

I teorien heter det fint at flere (private) kan utføre oppgavene. I praksis betyr dette overføring av oppgaver til markedet. I lovtekster og stortingsmeldinger følger en formell deregulering med slike overføringer. Det er en del av det politiske spillet å dekke over dette med fraser om fortsatt offentlig ansvar og tilbud. En del av det politiske grunnlaget for å bruke markedet som motor, er ikke å si det. Dessverre for Rugaaser og Myrvollere åpenbares det i praksis. Og en skal ikke lese mange sidene hos klassiske markedsøkonomer før en ser at det er den ujevne utviklingen, labiliteten som er dynamikken i markedsøkonomien. Dette står i motsetning til plan og styring.

«Markedet skaper det materielle grunnlaget for økonomisk vekst. En vekst som er nødvendig for at vi skal bære velferdssamfunnet videre.» Slike formuleringer kommer mere og mere som en grammofonplate fra Jagland og Stoltenberg. En tilsvarende ideologi brukes lokalt på arbeidsplassene. «Det er bedriftens konkurranseevne som skaper trygge arbeidsplasser.»

En side ved disse påstandene kan tilbakevises empirisk. Det er relativt lett å vise til statistikk som avkrefter en direkte sammenheng mellom markedsvekst og velferd eller lønnsomhet og antall arbeidsplasser (ofte viser statistikken motsatte tendenser). Det kan også forholdsvis lett stilles spørsmålstegn ved Jaglands og Stoltenbergs vitenskapelighet og syn på verdiskapning. Men på den andre siden er denne politikken uttrykk for kapitalens løsningsforslag/omfordeling i et markedsøkonomisk system. Det blir da et poeng å få fram dette. Og at Jagland & co med disse teoriene og praksis er nettopp kapitalens representanter.

En farlig taktikk

Når jeg trekker fram telesektoren som eksempel på hvordan a/s-ifisering og markedet virker i retning av privatisering, er jeg blitt møtt med svar av typen: Ja, men telesektoren er så spesiell og det må være viktig å få fram nettopp dette for å hindre at løsninger derfra blir brukt i andre sektorer.Dette er farlig. Visst er det spesielle forhold innen teleområdet (sattelittoverføringer), men i denne sammenhengen er det nettopp de felles politisk/økonomiske rammene som er typisk. En taktikk som bygger på å åpne sektor for sektor for mere marked, passer som hånd i hanske til regjeringen/Aps strategi. Det er en sånn taktikk SV har lagt seg på hvor de hele tiden blir tvunget på defensiven av markedsmotorens innpass. Først falt telesektoren med SVs velsignelse. Nå har SVs Inge Myrvolls brukt en tilsvarende begrunnelse i Stortinget for å stemme for særlovsselskapsformer for post og NSB. Kommunestyrerepresentanter følger opp og åpner for private løsninger på skanse etter skanse – eksempelvis private barnehager.

En slik sektorbasert forsvarskamp undergraver både bredden i kampen mot privatisering og svekker muligheten for å få fram en helhetlig politiske plattformen for motstand. Det skaper illusjoner om markedsmotoren innen enkelte sektorer for eksempel tele – det er en «naturlov», teknologien gjør det «nødvendig».

Pragmatisme

En variant av taktikken over er den såkalt politisk pragmatisme. En har ikke noe valg, markedet er der alt. Dette er nettopp det geniale ved å bruke markedet som motor. Noe som i utgangspunktet er politisk betinget og styrt, framstår som upolitisk og lovbestemt.

En parallell kan her også trekkes til privatiseringsforslag i kommuner og bydeler, hvor budsjettekniske rammer om balanse legges til grunn. Det blir «nødvendig» å kutte kommunale driftsutgifter og la private overta driften for å sikre budsjettbalansen. Dette er en pragmatiske som SV i stor grad har tilpasset seg. Dette innsnevrer igjen den politiske plattformen for motstanden mot privatiseringen og tilslører hvordan markedet blir brukt som motor.

Jeg skriver bevisst «blir brukt som motor». Markedsmotoren har flere sider. En sak er hvordan organiseringen tilpasser seg sine (markeds)økonomiske rammer. En annen sak er hvordan regjering/AP bruker dette politisk for å undergrave en folkelig motstand mot rasering av velferdsstaten.

Klassedeling

Kuttene i offentlig sektor og overføring av oppgaver til markedet fører faktisk til en relativ (kortsiktig) funksjonell privatisering. Med funksjonell mener jeg her lønnsom/operativ sett fra eierhold. Det er ikke bare behov, men også reell etterspørsel. Etterspørselen gjenspeiler både privat opphoping av kapital, og at folk blir tvunget til å snu på flisa når det ikke finnes alternativer. Klassedelinga i tilbud, pris og tjenestenivå (kvalitet) er lett å oppdage på den andre sida.

Noen av de funskjonelle operative nyprivate virksomhetene er labile aktører i et svært aggressivt marked. Det får følge av omstrukturering og raske konsentrasjoner – nye selskapsdannelser. Det kan bli litt vel spennende for vanlige folk hvordan et voksende klasseskille vil slå ut i forhold til etterspørsel på sikt, innen sektorer hvor tilbudet har vært preget at universalitet og likhet. Jeg tror det vil endre kvalitetsnivå betraktelig, noe som alt er synlig på flere områder – ikke bare postkontornedleggelser på østkanten/distrikter og samtidig dør til dør henting/bringing for de kjøpekraftige postkundene, men tilsvarende forskjeller innen helse, skole osv.

Individualisering/kollektivisering

Ideologisk kjører borgerskapet en storstilt individualiseringskampanje. En side er løsningsforslag a’ la økt hustrubidrag og individuelle forsikringsordninger. En annen side er fokuseringen på forbrukssida. Vi er alle tilsynelatende bare blitt forbrukere/kunder. Produsentrollen og et potensielt arbeiderkollektiv skal tilsløres. I aviser og media omtales enkeltskjebner som de største nyhetssaker.

Sprengstoffet i å bryte denne individualiseringen og knytte en helhetlig analyse og aksjoner til enheten mellom forbruk- og produsent-rolla er åpenbar. Her ligger også grunnlaget for å utvikle budsjettaksjoner, sykeshusaksjoner, EØS, gasskraft etc. sammen med lønns- og arbeidskamper til et politisk opprør mot borgerskapet.

Gammel medisin

Selv om privatiseringen/markedsmotoren er midlertidig operativ, betyr ikke det at den gamle tradisjonelle medisinen til kapitalen fortsatt virker på samfunnsmessig plan. Noen viser til at de strukturelle endringene i produksjonsprosessene ikke lenger gir rom for (dekning til) økning av arbeidsplasser og velferd. Et annet forhold som trekkes fram (Myrdal) er at med en permanent arbeidsledighet, har ikke lenger kapitalen behov for velferdssatsing for å holde reservearbeidskraften ved like som før.

I dette politiske landskapet lever sosialdemokratiet/AP farlig. En sak er nærheten til Høyre og FrP ideologisk. Et annet forhold er nettopp medisinens manglende virkning i forhold til det tradisjonelle velgergrunnlaget.

Venstresosialdemokratene i fagbevegelsen og SV er i stor grad med på å sikre legitimitet til den politikken regjering/AP fører. Ved delvis å avpolitisere markedstilpasningen og samtidig gjøre kritikken til en avviksdiskusjon i forhold til annen påstått egentlig sosialdemokratisk ideologi, svekkes motstanden. Hvis markedstilpasningen bare blir kritisert som avvik/feil i forhold til «arbeiderbevegelsen» (AP-SV), opprettholdes legitimiteten til regjeringens politikk selv om motstanden på enkeltsaker er stor. Dette har en klar parallell til regjeringens evne til EU-tilpasninger – EØS-Schengen – til tross for folkets nei. Her gjelder altså, som for EU-saken, at en omfattende massebevegelse må til for å presse makta. Slike massebevegelser vil også gi rom for frustrerte venstresosialdemokrater til å markere motstand mot markedsliberalismen mere aktivt.

av Rachel Haarseth

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre. Makteliten har brukt dem ut fra ønsket om økt fortjeneste. Rovdyrforvaltninga er urban logikk på tvers av klasseinteresser.

Bakgrunnen for å forstå en sak ligger ikke i tillærte kunnskaper alene, men i en helhetlig vevnad der fortida er renningstråder, tilegnet kunnskap og erfaring er innslagstråder. Som i de fleste vevnader er det innslagstrådene som er de mest synlige. Hverdagen former menneskene. Hver dag skaffer vi oss kunnskaper og erfaringer, finner årsaksforhold og løser oppgaver ut fra det som ligger lagret i vår egen database. Mennesker med forskjellige hverdager utvikler forskjellig logikk. En undersøkelse fra den svenske Riksdagen viser at det mest brukte ordet blant mennene var «jeg», mens blant kvinnene var ordet «barn» mest brukt.

I 1960 bodde 57% av landets befolkning i byer og tettbygde strøk, i dag er denne andelen økt til 75%. Med byrelatert erfaringsgrunnlag vil en ikke kunne forstå bygdenes problemer, og omvendt. Når mennesker vevd av urbane elementer, med renningstråder spent opp mellom husene i tettbygde strøk, skal bestemme vilkårene for mennesker som er vevd av omsorgen for dyr og jord, med renningstråder fra fjell til fjøsvegg, blir det et sammenstøt mellom to ulike virkelighetsoppfatninger.

Det kan synes som om rovdyrkonflikten er en by-land-konflikt. Men når samfunnet tilbyr bybefolkninga livsvilkår som ikke gjør de i stand til å forstå bygdenes situasjon (jamfør norskeksamen-stilene fra Oslo-skolene i vår), havner store deler av den urbane befolkningen på et standpunkt i rovdyr-/beitebrukskonflikten som egentlig gjør de til forsvarere av de samfunnskreftene som de er i mot. Dette er motsetningen i folket.

Ulike mål – felles strategi

Rovdyrforvaltning er viltforvaltning, er forankret i Viltloven og er Miljøverndepartementet (MD) sitt ansvarsområde. Den konkrete utforminga av politikken gjøres i Direktoratet for naturforvaltning (DN), som skal være MDs arbeidsredskap på dette området. Rovdyrforvaltning er ikke landbruksforvaltning. Men Arbeiderpartiet har svingt partipisken og fått til et samarbeid mellom Miljøvern- og Landbruksdepartementene som går ut på at LD skal betale det meste for å forebygge mot de skadene som MD/DNs politikk fører med seg. APs strategi er forståelig når vi vet at det er større politisk aksept for å redusere statens økonomiske overføringer til LD enn til MD.

Det er kjekt å ha noen som kan være med å betale, men som ikke krever å få være med og bestemme, for eksempel definisjonen av «betydelig skade». Grunnlaget for dette kjekke kompaniskapet mellom DN og LD ligger ikke i felles mål. Målet for forvaltningsgutta, både innenfor og utenfor DN, er et mål om uberørt natur, urskog og rovdyr når de skal ut fra sine kontorer i ferier og helger, et resultat av identitetskrisen som det urbane samfunnet har ført med seg, blandet med uerfaren idealisme.

Målet for APs landbrukspolitikk er et landbruk som er mest mulig likt landbruket i de landene som vi skal konkurrere med – like regelverk, kjøp og salg, større og færre enheter, reduserte overføringer – alt oppsummert til robuste enheter som skal styres av markedet. Det som er så kjekt, er at APs landbruksansvarlige og DNs rovdyransvarlige kan benytte samme strategi for å nå ulike mål. Strategien er en rovdyrforvaltning som inneholder mange fine ord, men som i praksis er så mangelfull og elendig at gardbrukere resignerer og slutter med sau, og de minste gardsbrukene forsvinner. Resultatet blir færre sauer på beite, færre rovdyrkonflikter og reduserte kostnader. Både AP og gutta i DN når sine mål.

DN, som et forvaltningsorgan som skal utføre Stortingets valgte politikk, avslørte sin rolle som noe mer enn et forvaltningsorgan da de var både mannsterke og svært aktive i stortingskorridorene den dagen den nye rovdyrmeldinga ble behandlet. Det var særlig Kr.F., som satt med nøkkelen til å få en forandring av politikken, som ble omringet av DN-folkene.

Økonomi og formuleringer en del av strategien

Det er ikke tilfeldig at økonomiske kostnader og konsekvenser er utelatt i den nye rovdyrmeldinga, eller at en økonomisk konsekvensanalyse ble avvist av AP i 1992. Rovdyrmeldingene har inneholdt mange fine ord slik at politikerne kan kjøpe forvaltningspolitikken. De har ingen mulighet til å sette seg inn i konsekvensene, men økonomi hadde de forstått. I 1992 ble det sagt at saueeiere skulle holdes økonomisk skadesløse. Hvis dette hadde blitt gjennomført, hadde det kostet så mye at den valgte politikken ikke ville ha blitt akseptert. Det ble også sagt at skadedyr skulle kunne tas ut, men overlatt til gutta i DN å bestemme hvordan. I det største skadefylket, Hedmark, har dette resultert i at ingen skadedyr er tatt ut etter 1992.

De fine ordene er beholdt i den nye rovdyrmeldinga hvor det blant annet heter at beitebruken skal opprettholdes. Samtidig skal det satses på omstilling til annen næring, nisjeproduksjoner, redusert beitetid i utmarka, frivillig reduksjon av antallet sau, osv. Tiltakene er enten svært kostnadskrevende, forskyver skadene til naboene, eller de mangler dokumentert tapsreduserende effekt; de bidrar overhodet ikke til å opprettholde beitebruken. Det økonomiske ansvaret flyttes i stor grad over på den enkelte sauebrukeren. Hvis ikke saueeierne gjennomfører de foreslåtte tiltakene, kan de miste rovdyrskadeerstatninga.

Ingen forskning er objektiv

Mellom 50 og 75% av midlene til forebyggende tiltak brukes årlig til andre formål enn praktiske tiltak, svært mye går til forskning. Fordi rovdyrforvaltningen er formet ut fra urban logikk, er dette forskning som AP og forvaltningen trenger for å underbygge sin politikk. Det er også forskning som bestilles for å få den ønskede utviklingen. Som eksempel ble det antatte antallet bjørn i Norge redusert fra 100 til 20 (1992-94), fordi forskerne fant at bjørner kunne vandre svært langt. En rapport sier at det er lite aktuelt å felle skadedyr i kjerneområdet. Det reduserer ikke tapsomfanget året etter. Vår logikk sier at en død bjørn ikke dreper flere sauer.

En annen rapport konkluderer med at vi må gjete sauene slik som de gjorde i gamle dager, for å unngå rovdyrskader. Dette er historieforfalskning. Gjetinga ble praktisert av andre grunner enn å forhindre rovdyrskader. Den gang som nå var rovdyrene mest aktive om natta. For noen år siden ble sauenæringa i Hedmark stemplet som lite samarbeidsvillig fordi vi ikke ville flytte sauen vest for Glomma og utenfor kjerneområdet. I 1996 skjedde 36% av de dokumenterte bjørneskadene i Hedmark vest for Glomma.

Politi og rettsapparat mot beitebrukere

Statens naturoppsyn ble opprettet for ett år siden med miljøkriminalitet som arbeidsområde og med 26 nyopprettede stillinger med begrenset politimyndighet. Dette var en naturlig følge av at det i flere år har vært utdannet utmarksforvaltere ved distriktshøyskolen i Hedmark, der forvaltningas og forskningas egne folk har vært forelesere. De veletablerte ordningene som grunneierlag og allmenninger har med oppsynsmenn, har blitt satt til side. Økokrim og politiet, som har klagd over små ressurser, hadde plutselig økonomi til seks etterforskere og helikopterbruk da de fant et halsbånd fra en radiomerket bjørn i Hedmark i sommer. Før etterforskninga startet, ble det slått fast at bjørnen var skutt, og lokale saueeiere ble utpekt som mistenkte. Bjørnen ble ikke funnet. Det er ikke første gangen at vi opplever at verneinteressene bruker skitne knep for å sverte oss.

Endringen av nødvergeparagrafen i 1993 skjedde etter påtrykk fra riksadvokaten. Et lovendringsforslag om å øke maksimalstraffen ved miljøkriminalitet fra ett til to år førte til en økning til seks år, etter henstilling fra riksadvokaten alene, under høringsrunden. Riksadvokaten har gjentatte ganger gått ut i media og truet med seks års fengsel for ulovlig felling av fredet rovvilt, og også opptrådt som pådriver overfor påtalemyndighet og rettsapparat. I de rettssakene som har vært ført ved påberopt bruk av nødverge, har retten lagt mest vekt på de teoretiske framstillingene av hendelsene. På herredsrettsnivå har vanlig praksis med bruk av lokale domsmenn vært fraveket. Det synes klart at dette er gjort for å finne domsmenn som har lik holdning til problemstillingen som påtalemyndighetene.

Både i saken mot Eidsberg og mot Nerhagen (Hedmark) ble bygdefolk oppfattet som lite troverdige. I Herredsrettssaken mot Nerhagen forelå det ingen avvikende vitneprov fra de tre som var tilstede ved hendelsen. Det fantes heller ingen tekniske bevis som tilsa at vitneprovene var ukorrekte. Til tross for dette la retten påtalemyndighetens teoretiske betraktninger til grunn for domsavsigelsen.

Kortsiktig urban sektortenkning

Eldre viltforvaltere, som både har andre røtter, historiske kunnskaper og annen logikk, er bekymret over utviklinga i rovdyrforvaltninga. Bekymringen skyldes i hovedsak to områder som forvaltninga ikke forholder seg til, eller tier ihjel. Det første er at alle rovdyrartene er revirhevdende dyr. Desto flere dyr, desto større areal vil de legge beslag på. Hvis vi bruker forskningas egne tall om bjørnetettheten i reproduksjonsområdene i Sverige, og attpåtil bruker de minste størrelsene på revirene, vil en bjørnebestand med fem reproduserende binner kreve et areal som er like stort som Hedmark fylke. Målet er å ha åtte til ti binner i kjerneområdet, som dekker bare halve Hedmark.

Det andre området er kunnskapen om hva som skjer i en viltbestand etter noen år med fredning, noe alle viltforvaltere kjenner til, men som forvaltningen ikke forholder seg til. En bestand vokser raskest når det skjer en reduksjon i bestandtettheten ved svakt jaktutttak, og ved utvandring til ledige arealer, samtidig med at det er nok mat (logistisk populasjonsvekst). Alle disse faktorene er tilstede for de skandinaviske rovdyrbestandene. Vi står ikke rustet til å møte denne eksplosive veksten.

Som eksempel noen erfaringer fra årets beitesesong i Østerdalen: En jerv drepte mer enn 25 sauer på ei natt utafor kjerneområdet. Fire forskjellige ulver drepte sauer på fire forskjellige steder samme døgnet. Flere sauebrukere har mistet 30-50% av sin besetning, og for enkelte er dette tredje til åttende året på rad at de mister så mange sauer.

Bygdefolkets historiske erfaringer sier at det nesten utelukkende er i situasjoner med sporsnø vi er i stand til å felle rovvilt. Forvaltningsmyndighetene gjør politikere og andre blinde, når de sier at det skal bli lettere å få fellingstillatelse, og å ta ut skadedyr i beitesesongen. I tillegg er kostnadene med å regulere bestanden i all hovedsak overført til bygdefolket.

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre enn en selv. Makteliten og deres allierte har brukt naturressursene ut fra ønsket om økt fortjeneste i et kortsiktig perspektiv, uten omsyn til skadelige bieffekter, og i de siste tiårene for å tekkes internasjonale kapitalkrefter, framfor å vise ansvarlighet overfor verdens befolkning.

av Grete Bull

Hensikten med en klasseanalyse er å vurdere hvem som er venner og fiender. Hvem er strategisk allierte i kampen for å styrte kapitalismen? Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper.

Det er flere måter å fornekte klassene på. For borgerskapet har det vært en viktig strategi å få det til å se ut som om klassene er forsvunnet. Det har igjen gjort at kommunistene ikke bare må utvikle en klasseanalyse som holder som et strategisk våpen i klassekampen, men også må kjempe for å vise at klassene finnes. For å holde bevisstheten om klassegrunnlaget for vår tolking av historia, og for å holde den praktiske politikken levende, må vi ta opp debatten med borgerlige sosiologer og historikere som hevder at klassene ikke lenger eksisterer. (1)

I rommet rundt AKP har vi opplevd minst to viktige faser i forskning og offentlig politikk som har hatt innflytelse på vår tenking og vår aktive innsats på dette analysearbeidet:

• Sosialdemokratisk utjevningspolitikk på 60-70 tallet.
• Avskriving av klassenes betydning på 80- og 90-tallet.

Når partiet nå går inn for et nytt klasseanalyseprosjekt, er det viktig å diskutere om disse tradisjonene også preger mye av vår egen tenking og praksis.

Lagdelingstenking

Jeg vil påstå at:

AKPs syn på klasseanalyser i dag er utvannet, prega av sosiologisk tenking. Vi tolker Lenins klassekriterier (2) på samma måte som den sosiologiske lagdelingstenkinga, og bærer med oss rester av føydal ordning av samfunnet når vi studerer makt og undertrykking.

Uttrykket dobbel undertrykking og at arbeiderkvinnene kommer nederst på rangstigen viser dette. Slike uttrykk har rot i gamle, føydale modeller av stendene i samfunnet før den borgerlige revolusjonen. Den gangen var utbyttinga i samfunnet styrt av direkte maktforhold og tilskrevne rettigheter. Makttrekanten (se figuren) som vi ennå bruker, skriver seg fra denne tida. Det er stendene i det føydale samfunnet som utbytter leilendinger med makt og disiplin. Det som er typisk for kapitalismens framvekst, er lønnsarbeidet med frihet til å selge arbeidskrafta eller sulte ihjel. Rester av føydal organisasjon finnes fortsatt i konkrete hierarkier, i organiseringa av deler av samfunnet, men det preger ikke lenger forholdet mellom klassene.

Restene av føydalisme fører til moralistisk tankegang av typen «hvem som er mest ekte arbeider», og kanskje også taktiske og strategiske feilvurderinger når det gjelder å vurdere:

• Hvem som er venner og fiender?
• Hvem som er strategisk allierte, eller en del av den klassen som vil styrte kapitalismen?
• Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper?

Vi må tenke dialektisk, se klassemotsetningene som motsetninger mellom de interesser og samfunnskrefter som faktisk driver historia. Det kan være en hjelp å snu figuren 90 grader, motsigelsene går på tvers.

Kjønn og klasse

Det er flere motsigelser som påvirker hverandre. For eksempel slik at det er en sammenheng mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking, eller raseundertrykking og klasse, og resultatet er gjerne at kvinnelige, svarte arbeidere kommer dårligst ut. Men uttrykket dobbel, eller tredobbel undertrykking kan likevel hindre oss i å analysere det særegne ved disse motsigelsene, og få oss til å tenke mekanisk på undertrykking som et sett av vekter. Det er gjennom diskusjon og kamp innafor arbeiderklassen at kvinnelige arbeidere blir regna med til arbeiderklassen.

Marx lanserte tanken om at kapitalen har forvandlet massen av folket til lønnsarbeidere. Den nye industriarbeiderklassen stod i spissen for denne utviklinga. Selv i Kapitalen er ikke bildet av klassene mer nyansert enn at arbeiderklassen på den ene siden står overfor ulike kapitalisttyper. På Lenins tid var produksjonen ennå prega av rester av ikke kapitalistisk produksjon, og klasseforholdene av dette. Taktikken overfor bøndene i Sovjet måtte preges av analyser av deres klassemessige stilling.

Hovedmotsigelsen

I den nåværende fasen av kapitalismen er det kapitalismens dominans over alle former for produksjon som danner grunnlaget for den objektive situasjonen til klasser og grupper. Derfor vil hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital bestemme livsvilkår og objektive interesser for grupper som tidligere sto fjernt fra arbeiderklassen. Men vårt samfunn er komplisert, mange går ikke direkte inn i den kapitalistiske produksjonen på en måte som gjør det mulig å gi en entydig bestemmelse av den objektive stillinga. Lønnsforskjeller spiller en stor rolle for å splitte. Dette er det materielle grunnlaget for at store deler av befolkninga allierer seg med kapitalen i en eller flere roller i livet sitt.

Dessuten må vi fri oss fra kravet/forestillinga om at klasseinndeling er en inndeling av enkeltpersoner (eller roller i samfunnet) som etter et sett kjennetegn skal passe inn i atskilte bokser, slik at vi kan forutsi meningene og handlingene deres på et objektivt grunnlag. Klasseanalysen er mer en analyse av forholdet mellom folk, enn av folk sjøl.

Klasseanalyse før Marx

Sosiologien og den borgerlige sosialstatistikken etablerte inndelinger av allmuen i ulike klasser lenge før, og helt uavhengig av hva Marx og Engels la i sine begreper om klassene. For dem betød klasser rett og slett inndeling i grupper som var ulike. Linnés botanikk og Eilert Sundts inndelinger dreier seg om å ordne kaoset i naturen og samfunnet, å klassifisere. For Eilert Sundt ble det naturlig å ordne klassene over hverandre:

• Bestillingsmandsklassen
• Svendeklassen
• Arbeidsmandsklassen
• Enkeklassen
• Pigeklassen

Inndelingen gjelder foreldre til barn i almueskolene i Piperviken og Ruseløkkbakken, og er en del av en undersøkelse av arbeiderklassens kår og sæder i Christiania. Den ble første gang utgitt i 1858. Da som nå kom de enslige mødrene nederst både i levekår og anseelse. Sundts prosjekt gikk ut på å heve klassens moral og levekår, blant annet gjennom folkeopplysning. Han finner systematiske forskjeller i alt fra boligforhold til barnas skoleferdigheter som bekrefter nettopp denne rangeringen. Altså blir medisinen en bevegelse oppover, et bilde som stadig preger sosiologisk tenking om sosial mobilitet og sosialdemokratisk utdanningspolitikk.

Ellers er det store likheter med Engels’ (4), Sundts (5) og andre borgerlige filantropers beskrivelser av arbeiderklassen vilkår tidlig på 1800-tallet. Engels’ bok er rent empirisk, beskrivende. Det var arbeiderklassens lidelser som fanget hans oppmerksomhet. Den kjempende arbeiderklassen oppstod seinere, også i Engels bevissthet.

Klassene etableres

Fram til 2. verdenskrig hadde arbeiderklassen konstituert og organisert seg. I følge noen historikere nådde denne konstitueringa et høydepunkt da, for seinere å forsvinne (6). Riktignok fortsatt med klare grenser mellom yrkesgrupper som kanskje objektivt har felles interesser overfor kapitalen. Fra først av var skillet mellom dagarbeidere og faste arbeidere – og arbeidere og funksjonærer – av stor betydning for levekår, mulighet for å etablere seg med hus, hjem og familie. Disse skillene fikk stor betydning for kulturen, den subjektive klassebevisstheten, og til syvende og sist kampkrafta, og mulighetene for å presse lønningene gjennom mobilitet. Det at flertallet i dag eier sine boliger, og bruker 30 % av lønna til bolig, mot rundt 15% i 1967 viser at arbeiderklassen nødvendigvis er mindre fri til å slåss enn de var før. Det er et av resultatene av den sosialdemokratiske boligpolitikken, der den norske varianten av selveie er verdens mest vellykka (7).

Organisering som klasse for seg ble også prega av kjønn og objektive forhold ved utviklinga av produktivkreftene, og den faktiske organiseringa av produksjonen. Tradisjonelle skiller mellom arbeider og funksjonær, faglært ufaglært etc. preger ennå organiseringa på grunnplanet. Samordning på organisasjonsnivå, på tvers av yrker og lag i arbeiderklassen har først og fremst vært drevet fram av sosialdemokratiet som gjennomførte såkalt industriforbundsformen fram for fagforbund på de fleste områder.

60-70-tallet: Klassene usynliggjøres

Et hundre år etter at arbeiderklassen i Norge begynte å komme til syne, skal arbeiderklassen forsvinne i det offisielle bildet. Formelt hadde arbeiderklassen hatt statsmakta i Norge siden krigen. De politiske måla både i samarbeidsprogrammet som NKP skulle gått inn i, og Arbeiderpartiets politikk var å temme kapitalen/få statlig styring med produksjonen. Olstad beskriver ganske godt hvordan forsøkene på å styre kapitalen gjennom pris- og rasjoneringslover, produksjonsutvalg osv. falt sammen tidlig på femtitallet. Gjennom produksjonsutvalgene skulle arbeiderne få være med å bestemme utviklingen i det økonomiske liv, men grunnplanet i fagbevegelsen viste lite interesse, eller lot seg ikke lure. På syttitallet fikk vi en ny runde med bedriftsforsamliger og styrerepresentasjon, som heller ikke har ført til reell kontroll med noe som helst.

Det andre viktige målet var å fjerne klasseskillene gjennom statlig omfordeling av merverdien. Dette skjedde med oppbygging av enhetsskolen, trygdeordninger med universelle kriterier, og skatteregler. I det minste ble klasseforskjellene gjort usynlige. I offentlig statistikk og gjengs sosiologi forsvant klasseskillene fordi man rett og slett ikke brukte klasseinndelinger. Kjønn var heller ikke en viktig forklaringsvariabel. Av folke- og boligtellingene kunne en ikke lenger lese at arbeiderklassen bodde dårligere enn funksjonærer, men heller ikke at dette skillet mellom deler av arbeiderklassen faktisk ble utviska. I praktisk boligpolitikk ble det fokusert på like vilkår for alle, sanering og utflytting fra arbeiderstrøk i sentrum til klasseløse drabantbyer med samme boligtyper for alle. Det vil si at en konsentrerte seg om ulikheter i levestandard og de mest synlige framtredelsesformene, framfor å ta for seg tingenes vesen.

Gata og puben

I England kunne en registrere at utflytting fra arbeiderstrøkene i storbyen også førte til en nedbryting av arbeiderklassens kultur og lokale fellesskap. Gata og puben var viktige arenaer for klassens bevissthet. Slekts- og omsorgstradisjoner som eksisterte i Øst-London, lot seg vanskelig bygge opp igjen i de nye drabantbyene (8).

Bortforklaringen av klassene ble møtt med kritisk forskning som viste sprekkene i velferdssystemet. Etterhvert ble det klart at noen virkelig omfordelingen faktisk ikke fant sted, men det ble færre skikkelig fattige, og fler som har det måtelig bra. Nå kom «sosio-økonomiske grupper» inn for alvor. Den sosiologiske lagdelingstradisjonen er i grunnen det samme som Sundts inndeling. Inntekt og utdanning og eventuelt yrke settes sammen på en slik måte at vi får samfunnslag som rangeres. Høy, lav og mellom. Grensene fastsettes slik at alle grupper blir passe store, og det normale bestemmes av gjennomsnittsbetraktninger. Fattigdomsgrensen bestemmes av hva som er normalt, og vi bruker gjennomsnittlig inntekt, og levestandard knytta til denne som målestokk for normer. Mange av resultatene blir lite overraskende fordi lagdelingen bare viser at de som har mye av det ene, kan kjøpe mye av det andre. Lagdelingsteorien tar bare for seg det Lenin sier om fordelinga av mengden av samfunnets rikdom. Det er jo en følge av de andre kriteriene, ikke et grunnleggende utgangspunkt.

SUF – seinere AKP – og studenter med tilknytning til dette miljøet gikk i spissen for å vise klassesamfunnet med utgangspunkt i forskjellige forhold til eiendom og produksjon. Vi tolket det vi kunne skaffe av opplysninger, og brukte alle Lenins kriterier for å konstruere variable og spørreskjemaer som gjorde det mulig å analysere samfunnet med utgangspunkt i klassene.

Makt, grupper og roller

Det ble også gjort internasjonale undersøkelser på dette grunnlaget (9), slik at en fikk sammenliknbare opplysninger mellom flere land, og slik at en til dels kunne beskrive den historiske utviklinga. Wright la først mest vekt på hvilken kontroll med egen økonomisk situasjon, og hvilken makt den enkelte er tildelt gjennom sin posisjon. Moderne sosiologi beskjeftiger seg i det hele tatt mye med makt slik den utspiller seg på ulike områder i samfunnet. Men maktutøvelsen er i hovedsak knytta til offentlig virksomhet, voldsapparatet, fengsler, planlegging og sosialapparatet. Makta kjennetegner store grupper som er tildelt roller i det kapitalistiske systemet. Dette koples til oppkjøp, belønninger som vi også måler som klassekriterier.

Bourdieu må også mevnes når vi studerer moderne oppfatninger av klassene. Han bruker materielle kriterier, og snakker om kulturell kapital. Ved å vise at kultur og intellektuell kompetanse holdes innenfor sosiale grupper og skikt, kan man se at den store betydninga som nye kunnskaper har fått, fortsatt fordeles ulikt – selv om utdanningssystemet skulle gjøre det mulig for alle å nå like langt.

Må alle tilhøre en klasse?

Den nye klasseforskninga avslørte også problemene med å klassifisere alle individer på et gitt tidspunkt. Det er også trekk som preger våre klasseanalyser i dagliglivet: Vi har ikke løst oss fra tanken om at familien er konstituerende for klassebestemmelsen, dersom det ikke er mulig å bestemme ut fra kilde til livsopphold. Ungdom og gifte kvinner blir definert ut fra familietilhørighet. Folk som skifter yrke, eller tvinges til å drive for seg sjøl med en egen maskin og lån i banken, i stedet for å være ansatt, omdefinerer sin egen klasse over natta.

I sosiologien må alle kunne plasseres. Derfor får vi problemer med alle dem som ikke framtrer som tydelige deler av de klassene, som preger den historiske utviklinga. Men Marx la vekt på at store deler av økonomien er overlevninger av gamle samfunnsformer. Derfor er mange individer også representanter for slike historiske levninger. Inntil kapitalismen dominerer alt i vårt samfunn vil det være slik.

Velferd, adferd og klasse

Selv med nypussa klassedefinisjoner blir det krangel om klassene eksisterer eller har betydning. Men nå er det fordi forskerne ikke finner målbare forskjeller i velferd eller adferd som kan forklares med klasseforskjeller.

På midten av 80-tallet laget Jon Ivar Elstad en analyse som viste sammenhengen mellom helse og klasse. Gudmund Hernes laget en utredning som viste at det ikke var noen sammenheng mellom helse og klasse. Dette resultatene snudde seg om en forandret litt på inndelingene.

Som politisk virkemiddel kan slike feil få store konsekvenser. I Oslo fordeles kommunens budsjett til bydeler etter et kriteriesystem som til en viss grad forutsetter at kjennetegn ved befolkninga har sammenheng med ulike behov for ressurser. Her bygger en også bare på den tilgjengelige statistikken. Men kritikken av fordelingssystemet bygger på at vi regner med at arbeiderklassen – og eller lavere sosio-økonomiske grupper – er sykere og trenger mer helsetilbud og pleie-ressurser.

Statsvitere og historikere finner ikke lenger samsvar mellom klasser og politisk stemmegivning. Det faller dem ikke inn at partiene endrer klassekarakter, og at det parlamentariske systemet i seg sjøl virker inn på partibyggingen. Det er det parlamentariske systemet som har skapt bildet av 2/3-samfunnet, ikke omvendt.

Olstad konkluderer med at arbeiderklassen ikke lenger fins fordi de store konfliktene er borte. Selv om streik/lockout på åttitallet var mer omfattende enn noen sinne, var dette ikke lenger en klassekonflikt fordi staten er motpart, ikke kapitalen eller arbeidsgiverne.

Konklusjoner

Jeg sier ikke lenger at de sosio-økonomiske grupperingene som brukes i offentlig statistikk er forkastelige fordi de ikke er klasseanalyser. I praktisk politikk er det tvert om viktig å kunne vise at forskjeller i livsvilkår og levestandard fins, og at de øker nettopp når makthaverne mener de har gjort tiltak for å fjerne dem.

De moderne forskerne som har forsøkt å utvikle marxistiske analyser, eller alternativer er interessante, men de har også gjort vondt verre. De forleder oss til å tro at selve klassebegrepet er avleggs, og at det er andre motsigelser enn motsigelsen mellom arbeid og kapital samfunnet bestemmer utviklinga i samfunnet. De gir ingen politisk analyse, samtidig som de sprer en farlig politisk forestilling om at klassene ikke fins.

Det mest påfallende er at ingen av disse metodene lar oss analysere kapitalens, eller fiendens struktur. Det eneste man oppnår er å dele inn folket, og å vise hvordan grupper og skikt her kjøpes opp og forvalter makt og utbytting. De rikeste og mektigste i samfunnet lar seg ikke avgrense i slike analyser fordi de er for få til å beskrives som grupper. Deres evne til å skjule de avgjørende kjennetegnene er enorm.

AKP og Røde Fane gjorde en stor innsats her for endel år siden. Edderkoppnett ble bildet på hvordan eierskap og makt i Norge var forgrenet. Erling Folkvord og Espen Mathiesen utviklet «møkkagraver»-tradisjonen som avdekket forbindelseslinjene til det parlamentariske systemet. Strategien i EU-kampene i 1972 og på 90-tallet bygde på konkrete analyser av venner og fiender. En dypere analyse av den siste EU-kampen bør være en del av AKPs klasseanalyseprosjekt. Til nå har vi nesten bare konsentrert oss om den produktive kapitalen, og forskjeller mellom sektorer og hjemmeproduserende, eksporterende industrier. I dagens situasjon er ikke bare internasjonaliseringen gått mye lenger når det gjelder produksjon og distribusjon av varer. Vi må også vurdere om finanskapitalens har en sjølstendig rolle i dagens politiske og økonomiske utvikling.

Fotnoter:

1) Se bare titler som T Colbjørnsen m.fl. (1987): Klassesamfunn på hell og F Olstad (1991): Arbeiderklassens vekst og fall. [Tilbake]

2) «Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de inntar i et historisk bestemt system for samfunnsmessig produksjon ved sitt (1) forhold (i de fleste tilfeller fastslått og formulert ved lover) til produksjonsmidlene, ved (2) sin rolle i den samfunnsmessige organisasjon av arbeidet, og følgelig (3) omfanget av og måten å tilegne seg den delen av den samfunnsmessige rikdommen de rår over.» Fra V I Lenin (1919): En stor begynnelse. Tallene i parentes er tilføyd av oss når vi vil ordne i tre eller fire kriterier. Det fjerde framkommer når vi skiller på størrelsen på utbyttet og måten man får det på. [Tilbake]

3) Marx (1859): Forordet til Kritikk av den politiske økonomien og (1847) Filosofiens elendighet. [Tilbake]

4) F Engels (1844): The condition of the working class in England. [Tilbake]

5) E Sundt (1858): Om Piperviken og Ruseløkken. Undersøkelser om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania. [Tilbake]

6) F Olstad (1991): Arbeiderklassens vekst og fall. [Tilbake]

7) T Hanse (1997). [Tilbake]

8) M Young og P Wilmott (1957): Family and Kinship in East London. [Tilbake]

9) Erik Olin Wright har utviklet flere måter å gjøre dette på og samarbeidet bl.a med Hernes m.fl. Se J Elstad: «Et klassebegrep for 90-årene. En kritisk oversikt over tre sosiologiske klasseteorier», TSF 3-26 1992. [Tilbake]

Demokrati, rettigheter og marxisme

av Hans Isaksson

Sammenhengen mellom den unge Marx sin Feuerbach-avhengighet og den modne Marx sine eventuelle blinde flekker gjenstår å bevise (note 1).

Det er nok heller ikke slik en rekke kritikere, fra Popper, Hayek til Bernhard-Levy og nå Benny Andersson påstår, at det er Marx’ og Hegels feilaktige tanker som bærer ansvaret for Gulag. Det er nok heller ikke slik at en eventuell neglisjering av demokrati-spørsmålet og en nedtoning av spørsmålet om elementære menneskelige rettigheter hos senere tiders marxister eller regimer i tredje verden først og fremst kommer av svakheter hos lærefaderen – man bør vel heller søke svaret i den tida der de levde/vi lever? I f.eks. tilfellet Russland bør ikke dette være så vanskelig. Ikke minst har jo den post-sosialistiske utviklingen i Russland kastet et i mine og i mange russeres øyne – skarpere og forklarende – lys over Stalin-æraen.

Men vi behøver overhodet ikke å dra inn Marx i diskusjonen om menneskelige rettigheter og demokratiets problem – vi er ansvarlige for vår egen politikk.

Når man diskuterer menneskelige rettigheter bør man være konkret: hvilke rettigheter prater man om – rettet mot hvem og for hvem? Skaper rettighetene en motsetningsfri helhet? I hvor stor grad har de klassekarakter? Har vi vært blinde for demokratiets problem? Og, framfor alt, hva er demokratiets problem i verden i dag?

Man pleier å skille mellom tre generasjoner av menneskelige rettigheter:

Første generasjon

Den første generasjonens menneskelige rettigheter – f.eks. tanke og ytringsfrihet, garantier mot tilfeldig fengsling, religionsfrihet, møtefrihet, trykkefrihet, beskyttelse av privat eiendom osv. vokste fram i 16- og 1700-tallets borgerlige revolusjoner som en reaksjon mot de gamle – eller koloniale-regimene. De sto i god samklang med den liberale nasjonaløkonomiske teorien og dens laissèz-faire-ånd på slutten av 1700-tallet (note 2)

Enhver regjering (grunnlagt på god empiri) ble oppfattet som fiendtlig til friheten. Å begrense regimenes maktmuligheter mot den enkelte var bl.a. derfor et legitimt overordnet mål for forfatningsskriverne. Men disse ur- menneskelige rettigheter kjennetegnes også av tredje standens behov for å beskytte seg mot folkeflertallet (dvs. mot fjerde standen) – det oppleves stadig mer nødvendig etter hvert som statsmakten i økende grad, i det minste i teorien, ble grunnlagt på mer eller mindre demokratiske valg. Retten til å delta i slike – egentlig en medborgerlig rettighet – skulle etterhvert sidestilles med de elementære menneskelige rettighetene og bli nedfelt i FN-erklæringen.

At det ikke bare dreide seg om noen dypt demokratisk vekkelse som dro fram over verden framgår f.eks. av det forhold at flertallet av underskriverne på den amerikanske forfatningene Bill of Rights var slaveeiere og fortsatte å være det (Georg Washington slapp først sine slaver i testamentet). Først 13. og 14. tillegg til den amerikanske forfatningen (1865-1870) avskaffet slaveriet i demokratiets foregangsland USA, og utvidet den fulle medborgerretten til alle (lesekyndige og myndige) medborgere uavhengig av rase.

At disse friheter ble enstemmig inkludert i FNs charter i 1948 har på det filosofiske planet blitt oppfattet som en seier for den Hobbes-Lockeske individualismen over den hegelianske ètatismen (gruppe/stand/klasse som viktigste enhet – oversetters anmerkning) – men FN-erklæringen inneholder også andre innslag som innebærer nederlag for samme filosofi.

Det er trolig at denne seier ble gjort lettere gjennom erfaringene som ble vunnet gjennom fascismens og særlig nazismens herjinger under den andre verdenskrig. Fordi de individuelle, negative frihetene, som i begynnelsen var naturrettslig begrunnet, i løpet av forrige århundre hadde tapt noe av sin attraksjonskraft og aktualitet under innflytelsen av bl.a. de ideer som direkte eller indirekte sprang ut av arbeiderbevegelsen (i Sverige f.eks. den hägerströmske rettspositivismen).

Andre generasjon

Den andre generasjon av menneskelige rettigheter som i stedet har vunnet oppmerksomhet, berørte så vidt de folkelige demokratiske bevegelsene fra midten på 1800-tallet og et godt stykke inn i vårt århundre. De ble bebudet i ideene til saintsimonistene på tidlig 1800-tall og utgjør tyngdepunktet i de kommende marxistenes tenkning på området. Disse rettighetene – f.eks. rett til sosial trygghet, rett til arbeid, rett til hvile og fritid, rett til en verdig levestandard, utdanning og beskyttelse for vitenskapelig, litterær og kunstnerisk utfoldelse, er i stor grad såkalte positive rettigheter, dvs. de stiller krav til staten fra medborgernes side til forskjell fra den første generasjonen – som krevde at staten skulle la være å intervenere. De handler i mangt og meget om likhet mellom individer og grupper og retter seg i mangt mot de overgrep som privateiendommen begår mot de mindre bemidlede. Man kan med en halsbrekkende analogi si, at fjerde standen søker beskyttelse hos staten mot tredje standen, nettopp slik tredje standen en gang allierte seg med kongemakten mot adelen. Mye av reformene i de så kalte velferdsstatene (husker dere dem?) ble grunnlagt på disse krav.

Også denne gruppen av menneskelige rettigheter inngår heretter i FN-erklæringen på likestilt basis.

Tredje generasjon

Den tredje generasjon av menneskelige rettigheter som gjennom permanent strid holder på å bli kodifisert i FNs statutter speiler nasjonalstatens oppgang i de første to tredjedeler av 1900-tallet, men også dennes tilbakegang i siste delen av vårt århundre. Artikkel 28 i FN erklæringen hevder derfor, at «vær og en har rett til en samfunnsmessig og internasjonal orden som tillater att de rettigheter som her fastslås kan benyttes». Det dreier seg derfor i mangt og mye om tredje verden-krav som rett til politisk, sosial og kulturelt selvbestemmelse og til utvikling, detten til å delta i og dra nytte av «menneskehetens felles arv» (dvs. vitenskapelige framskritt, kultur, kunstformål, monumenter). Det gjeller retten til fred, et sunt miljø, til internasjonal katastrofehjelp.

Alle disse rettighetene er kollektive rettigheter, som krever internasjonalt samarbeid.

Hvis første generasjon av rettigheter hadde sin brodd både mot det gamle regimet samtidig som den truet folkeflertallet (folkesuvereniteten) og den andre generasjon av rettigheter var rettet mot det uhemma herreveldet til kapitalismen, har den tredje generasjonen i mange tilfeller en klart anti-imperialistisk brodd.

Å snakke om et «tilbakefall» til hegeliansk eller føydalt organisme-tenkning hos de personer og bevegelser som forsøker å se de menneskelige rettighetene i deres sammenheng og som en helhet er derfor å gjøre det vel enkelt for seg sjøl.

Dersom man ser er mer konkret på spørsmålet om demokrati og menneskelige rettigheter kan man observere:

1. Innføringen av individuelle menneskelige rettigheter i tillegg til medborgerlige rettigheter i de demokratiske revolusjonene hadde minst to sider. I en viss forstand utgjør de individuelle menneskelige rettighetene ikke en fordypning, men en begrensning av demokratiet, og var bevislig ment slik. Dette er et problem som skyves under teppet i dag, men som er underliggende i aktuelle konflikter f.eks. i forholdet USA – Kina.

2. Innsikten om det skrøpelige fundamentet (og klassekarakteren) hos den første generasjonens menneskelige rettigheter var ikke begrenset til marxistene blant de progressive gruppene, men har vært allmengods innafor arbeiderbevegelsen – uansett retning – i mer enn et århundre. Det er heller Komintern som befant seg på denne rettsoppfatningens hovedvei enn de liberale, natur-rettslige tenkere, som på nytt har hatt vind i seilene i ett et par årtier – . i en tid med nedgang for arbeiderbevegelse og anti-imperialisme.

3. At arbeiderbevegelsen tradisjonelt har valg å konsentrere seg om den «andre generasjonens» kollektive og «positive» rettigheter, og at Tredje verdens land i dag er talerør for den tredje generasjonenes anti-imperialistiske rettigheter (noe som de facto konsekvent krenkes av vestimperialistene i EU og USA) bygger ikke på noe tilbakefall til hegeliansk tenkning. Det er avhengig av de ulike kravenes forskjellige klassekarakter. Å hevde dette innebærer ikke å fornekte verdien av mesteparten av den første generasjonens rettigheter til og med for arbeiderklassen og folkene i Tredje verden. Men det innebærer å forsøke å se helheten og å innse, at alle disse rettigheter ikke bare samvirker, men i praksis også havner i konflikt. Det er ikke noe merkelig med det.

4. Uten tvil inngår propagandaen som USA i dag bedriver for og om menneskelige rettigheter (og som ble innledet under Carter-regimet etter årtier med aktiv støtte til regimer som konsekvent gjorde vold på nettopp disse rettigheter) somi en ideologisk krig framfor alt mot Tredje verden. Den har til hensikt å gi ammunisjon spesielt til alle ny-kapitalistiske og liberalt-vestligsinnede dissidenter i de enkelte land. For ikke å tro at det er tilfellle, må man se tegn på at USA i større utstrekning skulle sponse andre, og framfor alt tredje generasjonenes rettigheter i disse landa. Men fram for alt når det gjelder det siste tilhører USA og EU i praksis de mest aktive motstanderne.

Også en del propaganda fra vestimperialistene for andre generasjonens rettigheter, f.eks. frihet fra barnearbeid osv. kan nok tilbakeføres til denne krigføring.

5. Det er på denne bakgrunn man som anti-imperialist ikke uten udelt begeistring kan slutte seg til den internasjonale kampanjen for første generasjonens menneskelige rettigheter i f.eks. Kina. Og det er på denne bakgrunn man kan innse, at virksomheter som Amnestys i enkelte betydninger – hvor berettiget den kan være i det enkelte tilfelle – faktisk bevisst eller ubevisst kan være instrumenter for den pågående kampanjen. Det er en risiko som den politisk uskyldige humanismen alltid utsetter seg for.

Til slutt, på denne bakgrunn synes jeg at Benny Anderssons framstilling av demokrati problemet slår feil, hvor givende hans historiske og teoretiske grep om spørsmålet enn kan være for leseren.

Noter:

1) Om Benny Anderssons «marxexegetikk»?: For det første er Marx’ lære ingen «arbeidsverdilære». Som han selv, bl.a. i Sidebemerkninger til Wagner fyldig utvikler, er subjektet i hans analyse av kapitalen (ikke kapitalismen) ikke verdien, men varen, «cellen» i den kapitalistiske økonomiens organisme. I den grad han som et moment i denne utvikling anvender verdibegrepet, og dermed knytter dette til arbeidet så utgjør jo ikke dette kjennetegnene for marxismen – arbeidsverdi-læren tilhørte jo han lånegods. Arbeidskraften analyseres jo deretter som en hvilken som helst vare når det gjelder verdisammensetningen. Denne analysen bygger riktignok, og må gjøre det, på en viss (gjerne provisorisk) oppfatning av menneskelige behov. Disse oppfattes derimot ikke som noen fikserte, overhistoriske storheter men diskuteres ut fra sin historiske utvikling og sine sosiale og kulturelle forutsetninger. Se f.eks. Marx’ resonnement i Innledning til kritikken av den politiske økonomien om behovenes historiske utvikling, og hans polemikk mot Bentham når det gjelder menneskelige behov og menneskelig natur.

Allerede i Feuerbach-tesene 1845 var Marx ferdig med Feuerbachs oppfatning om menneskenes «artsvesen»: «Men menneskenes natur (vesen) er ingen abstraksjon som er innebygd i hvert enkelt individ. Det er i virkeligheten totaliteten av de samfunnsmessige forholdene. …»

Her snakkes det derfor ikke spesifikt om arbeidet som «menneskenes påståtte vesen». Når Marx diskuterer menneskelige behov kan man derfor gå ut fra at han ikke gjør det ut fra en snever idealistisk oppfatning om menneskenes «Gattungswesen», ikke en gang om han dermed kuttet ut et arbeidsvesen. [Tilbake]

2) Marx om første generasjonens menneskelige rettigheter: «Den først punkt som vi bør legge merke til er at de såkalte menneskelige rettighetene til forskjell fra de medborgerlige rettighetene helt enkelt er rettighetene hos medlemmene i det sivile samfunnet, dvs. av den egoistiske mennesket, av menneske skilt fra andre mennesker og fra det samfunnsmessige fellesskapet».

«Men menneskets rett til frihet (i den franske revolusjonens mening bl.a.) ble ikke grunnlagt på menneskenes forening, derimot på hennes avskilling fra andre mennesker. (…) Den praktiske tilpasningen av menneskenes rett til frihet er hennes rett til privateiendom.

Hva innebærer menneskets rett til privateiendom? (Det er) retten til å være i besittelse av og bestemme over sine inntekter som en ønsker, uten hensyn til andre mennesker og uavhengig av samfunnet; retten til egeninteresser. Den individuelle frihet i overstående betydning utgjør med sine tillempninger grunnlaget for det sivile samfunnet. Det medfører at hvert menneske i alle andre mennesker ikke ser en virkeliggjøring, tvert imot en begrensning av ens egen frihet …» (Fra Karl Marx: Om jødespørsmålet) [Tilbake]

av Rolv Rynning Hanssen

Jeg er oppvokst på bygda, i Solør, få mil fra svenskegrensa. Vi hadde et nært forhold til Sverige. Det gikk et klart skille mellom norsk og svensk Finnskog. Mer enn grensegata vi var så fascinert av.

Flere av klassekameratene mine fra folkeskolen hadde livsoppgaven klar. De brøyt ny åkerjord. Det var en livsoppgave, og de trudde på ei god framtid – et helt livsverk. De gjorde en viktig jobb, kornproduksjonen hadde høy status. Jorda var lettdyrka. I parentes å bemerke brøyt et lag på 10-11 unge bønder tilsammen 6.000 mål. Og det var sterkt oppmuntra av myndighetene. Det var viktige tilskudd til nydyrking. Det var viktige tilskudd til drifta.

Men vi skjønte – det politisk oppegående finnskogens skogsarbeiderproletariat lærte meg – at dette var resultat av politiske beslutninger. Politiske beslutninger om at sjølberging og arbeidsplasser i hele landet var viktig. Vi så det klart, for 1½ mil lenger øst i de svenske finnskogene, ga myndighetene tilskudd til skogplanting. På dyrka mark. Det var for dyrt å gi produksjonstilskudd. Det var store svenske jordbruksareal i Skåne som var mye mer produktive og som kunne erstatte gläsbygdens beskjedne produksjon. Og gläsbygden blei enda gläsere. Og Sverige trengte mye arbeidskraft til den sterkt voksende industrien.

Derfor er folketettheten 10 ganger så høy i utkantene på Åsnes Finnskog som i Bograngen Finnskog 1 mil lenger øst. Derfor dreiv – og til dels driver – norske finnskoginger småbruk og skogsdrift. På svensk side ser du enorme sletter med kalhogst av store skogsmaskiner, ingen småbrukere med attåtnæring. (Utviklinga går dit i Norge og – når Borregård i sin glede over å slå under seg mesteparten av grenseskogene forærer de stakkars innfødte en rank skogskirke).

Det er ikke naturlig at det bor og lever folk i et så ekstremt miljø som norsk landsbygd. I alle fall ikke annet enn einstøinger som kan vises fram for turistene. I alle fall ikke i et kapitalistisk samfunn, knytta til et EØS-marked.

Mitt poeng er å vise at det dreier seg om politiske valg. I et kapitalistisk marked uten politisk styring er, det ikke rasjonelt å forvente at et samfunn på grensa til ødemarka skal opprettholdes.

Det er ei ny utvikling på gang. ikke bare i hodene på folk? Tidligere var det nødvendig å opprettholde bosetting og virksomhet i distrikta. For det første var ideen om by og land hand i hand en nødvendighet – reint kommunikasjonsmessig var det viktig å drive en viss videreforedling i utkantene. Råvarer kunne ikke fraktes over lengre distanser uten å bli kraftig forringa, om det i det helet tatt var mulig. Dette gjorde det vanskeligere å avfolke utkantene, og sørga for at mye av verdiskapinga forblei i utkanten.

Mest typisk er denne utviklinga når det gjelder energi. Ikke bare de store industriene, men mange lokale vekstsenter grodde opp rundt kraftverka. De skaffa lokale industriarbeidsplasser, og ga kommunene gode inntekter. Samtidig utvikla slike rike kommuner gode velferdsordninger, da det ofte var mangel på arbeidskraft og det gjaldt å lokke til seg arbeidskraft. Grunnen til at industrien blei lagt ved sida av fossen, var at det ikke var teknologisk mulig å overføre energi uten enormt krafttap over lengere distanser. Det var faktisk enklere å sende råstoffene halve jorda rundt – for eksempel bauxitt til aluminiumproduksjonen fra Sør-Amerika. Slik sett kom Norge i en særstilling med et energioverskudd i forhold til faktisk resten av verden som hungra etter energi.

Men idyllen tok slutt – teknologien gjør det i dag mulig å sende norsk fossekraft omtrent hvor du vil. Men fremdeles hungrer verden etter mer energi. Nå ligger det mer profitt i å selge energi enn å foredle bauxitt o.l. Det betyr at all industri knytta til kraftproduksjonen er i fare. Det er ikke nødvendig å legge produksjonen i distrikta.

Det er flere liknende eksempler på at teknologiutviklinga har fjerna arbeiderklassen fra distriktene. Jeg husker for eksempel fra 60-tallet det røde skogsarbeidermiljøet på Finnskogen. Landsbygdas proletarer var skogsarbeiderne. De var tallrike, jobba med enkle verktøy, sleit hardt og tømmeret ble frakta miljøvennlig i elver og tømmerrenner. Skogsarbeiderne var som oftest både lønnsmottakere og hadde svært små bruk i tillegg. De drev kombinasjonsbruk slik som fiskerbønder. Mekanisering og nå til slutt store skogsmaskiner har gjort at skogsarbeiderne i dag bare utgjør noen promille av sin tidligere styrke. I hjembygda mi står mange nesten nye hus tomme, skogsarbeidera reiste til byen og grov ut T-banen og snekra forskaling. Bruket var for lite å til å leve av når lønnsarbeidet forsvant.

Med dem forsvant den revolusjonære arbeiderklassen fra landsbygda, i alle fall her i sør-øst. Tilbake satt de gamle NKPerne som fremdeles stotret seg gjennom Pravda på russisk. Skog og landarbeiderforbundet var LOs største forbund. I dag er det en parentes i Fellesforbundet.

Flere eksempler kunne nevnes, for eksempel gruvedrifta og alle verftene langs kysten, men det typiske er at den best organiserte arbeiderklassen forsvinner fra distriktene.

Samtidig eller noe seinere forsvinner også andre «lettere» deler av arbeiderklassen fra distriktene. Det gjelder offentlig ansatte. I posten, televerket og NSB. Disse har ikke vært konsentrert i så stor grad, men tilsammen er det mange tusen arbeidsplasser som forsvinner. Rett nok ble det gjort forsøk på å erstatte disse arbeidsplassene ved å plassere ut for eksempel nummeropplysning osv. til distriktene. Dette er etter mi meining bare en overgang, disse utplasserte står nå også i fare for å bli nedlagt og effektivisert bort med ny datateknologi.

For hver enhet i jordbruket var det også mange arbeidere i videreforedling og distribusjon av jordbruksproduktene. Sentralisering av landbrukssamvirkets bedrifter drar i samme retning. Utviklingen fører til at arbeiderklassen i distriktene etter hvert forsvinner, eller blir selvstendig næringsdrivende. De som er igjen opererer i svært små enheter. De distriktspolitiske virkemidlene er også basert på svært små arbeidsplasser. Det gis ikke lenger støtte til stor bedriftsetableringer eller å opprettholde de store arbeidsplassene i distriktene som Rena Kartong. Etableringsstøtte gis til småbedrifter, og helst til de som kun skaper sin egen arbeidsplass. Turistnæring? Resultatet er at arbeiderklassen pulverisereres og forsvinner fra distriktene.

Hovedårsaken til denne endringen av arbeiderklassen i distriktene er liberaliseringa, deregulering, privatisering, økt konkurranse og teknologisk utvikling.

Offentlig sektor er (ved sida av primærnæringene) grunnstammen i distriktskommunene. I mange mindre kommuner står kommunen for de fleste eller alle lønnsarbeidsplassen. Og offentlig sektor er under hardt press, men ikke på samme måte som i storbyene hvor det er de store profittinteressene som presser på en nedbygging. Distriktskommunene blir pressa gjennom en bevisst nedprioritering/omfordeling og sentralisering.

Sentralisering er ikke bare kommunesammenslåinger osv., offentlig sektor blir stadig mer gjennomrasjonalisert. Det siste nå er at små kommuner ikke nødvendigvis skal ha eget likningskontor, men at disse kontorene skal regionaliseres, et første skritt til full sentralisering. Det blir gjennomført omfattende såkalte reformer, som egentlig er en overføring av ansvaret fra staten til kommunene, eksempelvis PU-reformen og Reform -97. Et nærmest enstemmig kommune-norge klager over at det ikke følger økonomiske midler med de nye oppgavene.

Kommunene utarmes økonomisk. Skatteinntektene for AS er i ferd med å bli flytta fra utkantkommuner til kommunene som huser hovedkontorene. Kraftkommunene tjener for godt og det er ønske om å stramme inn på deres inntekter.

Undersysselsetting tvinger folk til å flytte

Grovt sett kan en si at distriktskommunene på de fleste områder tynes, sjøl om mye av dette også gjelder de store, sentrale kommunene. Til tross for fraflytting, er det fremdeles distriktene som har størst registrert arbeidsledighet. I selve ledighetstalla er det ikke oppsiktsvekkende store forskjeller mellom det sentrale østland og de mest perifere fylkene (forskjellen i arbeidsledighetsgrad er bare 20-25%). Men ser en på det som er minst like viktig, om du har ei lønn du kan leve av, så utgjør antall delvis sysselsatte, eller undersysselsatte, en tre ganger så stor andel i Nord-Norge som i Oslo/Akershus. Jeg veit av egen erfaring at dette ofte er offentlig ansatte kvinner i lavt lønna jobber. Ukentlig møter jeg i jobben min folk som spekulerer på å flytte sørover for å «skikkelig» jobb, ikke bare noen timer på sjukehjemmet, skolen eller butikken.

Undergraving av den offentlige omsorgen

Med så mange arbeidsledige, og undersysselsatte (særlig kvinner), ligger det godt an til at mer og mer omsorg kan privatiseres. Ikke som konkurranseutsetting til andre firma, men tilbake til heimene. Her kommer de siste nasjonale reformene inn. Bygging av omsorgsboliger istedet for sykehjem, og nedlegging av psykiatriske institusjoner er spesielt egna til en omsorg som bæres oppe av lokalmiljøet og de undersysselsatte kvinnene i distriktene. I byene er det ikke noe lokalmiljø å bygge på. I bygdene. Med skrantende kommunebudsjett er innsparte sykehjemsplasser gull verd.

Hele offentlig sektor er prega av EU-tilpasningen. Ikke at vi som Frankrike sliter med å redusere budsjettunderskuddet til 3%, i Norge har du det dobbelte som overskudd, men de liberalistiske ideene om at offentlig sektor må reduseres for enhver pris kjøres fram for fullt. Politisk er det flertallets ønske å innføre EU-regler og verre: EU-politikk, på alt. Også det man ikke er forplikta til etter EØS-avtalen.

Jeg merker dette godt i mitt fagforeningsarbeid med jordbrukstilsatte i offentlig sektor. Her skyter privatiseringen fart. Bøndenes velferdsordninger (landbruksvikarordningen) er under sterkt press. Kommuneforbundets medlemmer på landbrukskontora og i rådgivningsfunksjoner (som er viktig for utviklinga av landbruket) blir mer og mer usynlig. De får mindre og mindre landbruksoppgaver, blir lagt inn under teknisk sektor eller blir en del av næringsutviklingskontorene. Det landbruksfaglige er i ferd med å dø ut i store deler av norsk offentlig sektor.

Spredt bosetting er ikke lenger et viktig poeng for makta

I Norge har det lenge vært politisk vilje og politisk rom til å opprettholde bosetting i distriktene. Denne viljen svekkes raskt hos myndighetene, norske distrikt er i ferd med å bli spennende turistattraksjoner, omtrent som et gigantisk naturreservat hvor utlendinger kan komme og få se uberørt natur, spredt bebyggelse og se gammeldags jordbruksproduksjon og spise rein mat. Godt ispedd nyanlagte golfbaner. Hvem av skogsarbeidera i det knallrøde Åmot ville trudd de skulle få en nyanlagt golfbane i bygda for 20 år sida? I mye agitasjon for landsbygda blir det fra styresmaktene (og flere) lagt vekt på det unike i norsk matproduksjon osv. Det blir noe eksotisk over norsk landsbygd. Men målet for norske distrikt er ikke å bli et stort naturreservat eller folkemuseum, et pust av gammel tid. Målet må være levende distrikt, med et allsidig næringsgrunnlag som gjør at det er mulig å bli boende. Også næring i distriktene må satse på høyt kvalifisert arbeidskraft.

Som jeg skrev innledningsvis meiner jeg for så vidt at det nærmest er naturstridig å overleve i norske utkanter i ei tid med høy teknologisk utvikling og stadig sterkere konkurranse over heile verden. Det viser seg at det ikke er høyteknologien som gir folk mulighet til å bosette seg hvor de vil. Bortsett fra enkelte sjølstendige og intellektuelle som kan etablere seg med PC og fax hvor som helst, trekker kapitalen nettopp den mest utdanna arbeidskrafta til sentre. Bosettinga i Norge er som ei skjør plante som vokser i overgangen til snaufjellet. Den tåler ikke mye. Små endringer i vekstvilkåra kan ta knekke på den.

Nå er det heller ikke politisk rom lenger for distriktspolitiske tiltak. Det er nok ungdom i byene, man trenger ikke lenger distriktene som arbeidskraftsreserve slik de har fungert helt fram til det siste. Den militærstrategiske betydninga av bosetting i nordområdene er kanskje også svekka. Da kan makta godt leve med EØS-reglene som i praksis forbyr alle de virkemidlene som distriktspolitikken består av. Støtte til norske små og store verft langs kysten er i strid med konkurransereglene. Transportstøtta er tvilsom og til og med gradert arbeidsgiveravgift er det stilt spørsmålstegn ved. Alle økonomiske virkemidler og reguleringer av markedet er konkurransevridende.

Norsk jord- og skogbruk har vært prega av ekstremt regulerte markeder for å sikre gode priser som igjen sikre tilstrekkelig livsgrunnlag.

Samvirkeorganisasjoner, leveringsplikt, sentrale prisavtaler og prissamarbeid, kvoter, transportstøtte, tollbarrierer. Alt dette er i strid med EØS – og for eksempel WTO. Hele det norske systemet for å sikre bærekraftige distrikt er blitt til lenge før ordet bærekraftig, ut fra et ønske om å opprettholde bosettinga. Når man i tillegg til å rive ned slike innvikla støttesystemer og markedssystemer også fjerner det viktigste argumentet for å støtte norsk landbruk blant bybefolkningen – at vi har så rein og sikker mat – gjennom å la mat og dyr flyte fritt i EØS-området. Dersom folk ikke trur på at norsk mat er reinere enn EU-maten, hvorfor da støtte norsk landbruk? Slik rives en allianse opp. Målet er internasjonal arbeidsdeling, og det vil ikke tilsi at det skal produseres særlig mat i Norge. Import av mat er framtida med fri konkurranse i EØS. Myndighetene stoler på at Rema og Rimi skal skaffe Norge mat, ikke norske bønder.

av Asta B. Håland og Leikny Øgrim

Vi har i noen nummer av Røde Fane prøvd å dra i gang en ideologisk debatt om kvinnepolitikk. Men vi har ikke fått en eneste reaksjon, før vi tydeligvis traff en øm tå: «Lær av kvinneopprøret i AKP!» Vi stilte spørsmål om hva vi skal lære, og kom med noen forslag. Vi står fremdeles igjen med det samme spørsmålet. Hva skal framtidas generasjoner av opprørske jenter lære av kvinneopprøret?

Vi hevda noen meninger om marxistisk erkjennelsesteori og om metoder for ledelse, på bakgrunn av en elendig artikkel om temaet i et tidligere nummer av Røde Fane, der åtte lederdamer i AKP og Rød Ungdom var samla rundt ei suppegryte for å fortelle om sine erfaringer – en artikkel som ikke sa noenting, bortsett fra det evige mantra: Lær av kvinneopprøret.

Torill Nustad syns vi serverer drøy kost med vår oppsummering av kvinneopprøret. Vi har aldri hevda å presentere hele sannheten. Vi presenterer en bit, ut fra vårt ståsted. Vi oppsummerer våre erfaringer med kvinneopprøret. Nustad forsvarer sin posisjon i forhold til det samme.

Hun er opprørt, og vil gjerne diskutere hvem som sa hva rundt 1990, hvem som splitta, hvem som brøyt den demokratiske sentralismen, hvem som var snille og hvem som er slemme. Det er vanskelig for dem som ikke var med, og betent for oss som var. Så vi velger å la det ligge.

Vi vil heller diskutere ideologi, og tar tak i det vi oppfatter som en viktig uenighet mellom Nustad og oss, nemlig forholdet mellom individ og kollektiv.

Torill Nustad siterer Eli Aaby: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen?» Nustad svarer nei. Vi svarer stort sett ja.

Organisasjoner består av individer. Men hele vitsen med å organisere seg, er nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål. Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide. Virkelig demokrati forutsetter at individene forstår og deltar i utforminga av kollektivets politikk og linjer. Medlemmene blir skolert gjennom organisasjonliv, studier, diskusjoner og praksis. Hvis organisasjonen skal fungere må alle ledd – lag og medlemmer – bidra både politisk og praktisk. Sånn har individet stor betydning. Sånn er individene også et mål for organisasjonen, ikke bare et middel.

Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot.

Privatlivet og den personlige lykken kommer foran det meste. I de utskjelte 70-åra ble private valg om arbeid, utdanning og levesett diskutert kollektivt som politiske linjer. Og på nesten alle vis sto både kollektivet og individet sterkere i den revolusjonære bevegelsen da. Å bli konfrontert med sine private valg kan nok føles ubehagelig, men i bunn og grunn sier det at du er viktig og betyr noe for helheten.

Holdningen at alle er like gode, alle kan like mye, alle er like viktige, er misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemomme-typen. Den har slått inn i organisasjonslivet, særlig i kvinnebevegelsen, som en holdning om at alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning. Det burde være åpenbart for enhver at Molotov hadde større betydning for Sovjet under krigen enn de fleste andre, eller at Kristen Nygaard var viktigere i EU-kampen enn Asta Håland og Leikny Øgrim. Samtidig er ledelse uten grunnplan ingenting. Nustad skriver: «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.»

«Alle mennesker» – nei, vi bryr oss ikke om «alle mennesker». Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er «tråkke på» noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan! Eller la oss tenke et øyeblikk på anti-bordell-kampen. Det går ut over individer! Det er ikke hyggelig å være hore, når noen står utafor og roper. Horene liker det ikke. Det tar kundegrunnlaget. Vi gjør det likevel, fordi vi tenker på kollektivet. Vi vil verne flertallet av jenter mot prostitusjon. Vi vil hindre at hotellresepsjonister ukentlig blir tilbudt horepenger. Og så får vi gjøre som best vi kan for å rette skytset mot kunder og halliker, og ikke horene.

Eller la oss tenke på streik. Det er ikke hyggelig å være streikebryter og bli behandla som sådan, eller å være gift med en, eller barn av en! Enten streikebrytere handler som de gjør av nød eller overbevisning, er det nødvendig for streikende arbeidere å forsvare seg mot streikebryteri.

Vi mener altså at vi er et middel. Det er jo derfor vi er organiserte! Hvis vi bare er et mål, da har vi tatt feil i alle år. Feil når vi har avvist individorienterte bevisstgjøringsgrupper som hovedmetode i kvinnekampen.

Feil når vi organiserte Kvinnefronten i opposisjon til slike linjer. Feil når vi har hevda klassesolidaritet og kollektiv kamp også for damene. Feil når vi organiserte de utmeldte fra Kvinnefronten i Ottar for å ta vare på aktivismen og aktivistene.

Nustad siterer mer fra Aaby: «Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsen sammen med våre personligheter.»

Når vi slåss mot horehus, så gjør vi ikke det for å utvikle personligheten – vi bruker det vi har lært for å kvitte oss med horehusa! Når vi kjemper mot en motorvei eller for en tunnel gjennom et boligstrøk likeså. Eller skal vi stoppe, da, midtveis i lønnsforhandlinger, og si at – «nei, jeg utvikler meg visst ikke nå, vi må slutte». Hva er dette?

Avhengig av situasjonen handler organisering og klassekamp, for ikke å snakke om krig, om at individene underordner seg kollektivet. I dag skjer det i liten grad – for liten etter vår forstand. Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og under krig er underordninga mer eller mindre total.

Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling? Eller lederne, som måtte sende ungdommer inn i livsfarlige operasjoner – tror du de tenkte på sitt eget individ? Nei, de tenkte på landet, og på friheten, og på å kjempe mot okkupant-makta, koste hva det koste ville! Hele samfunnet oversvømmes av individorientering. Den økonomiske og politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi. Innen kvinnepolitikken kan vi se de verste utslaga av liberalismen som fettsuging, Kvinner for porno og idyllisering av sadomasochisme. Det hele gjøres til et spørsmål om personlig lykke og egne, private valg: Hvis jeg mener det er best for meg å ta skjønnhetsoperasjon, for å fotograferes for Cupido eller Lek eller å bli slått og piska, så skal da vel ingen legge seg opp i det! Mot dette har kvinnebevegelsen de siste 20 åra stilt den kollektive parolen «Det personlige er politisk!» Private skjønnhetsoperasjoner er en politisk sak. Porno blir betrakta både ut fra overgrep mot modellene og som oppskrift på overgrep mot kvinner generelt.

Begrepene «husbråk» og «ekteskapelige rettigheter» er erstatta med «kvinnemishandling» og «voldtekt». Privat vold betraktes som en offentlig sak. Det sier noe om samfunnet at skjønnhetsoperasjoner øker i antall. Det er en kollektiv sak, en kollektiv kamp! Individet har ansvar for egne handlinger, fordi de angår kollektivet og hele samfunnet.

Ideen om individets uendelige muligheter under kapitalismen står stadig sterkere. Dette er motsatt av sosialismens og kommunismens ide om at arbeiderklassen ikke kan bli fri som individer, men bare som klasse – som kollektiv. Individorientering er virkelig ikke det den sosialistiske bevegelsen i dag trenger.

av Jan Manseth

Det skjer store endringer innafor både det norske forsvaret og Nato. Dette er endringer som angår oss og vårt forhold til militæret. Hvem Norge allierer seg med, og i hvilken vei utviklinga styres, er et spørsmål som er for viktig til at det skal overlates til generaler og Brussel-lobbyister. Spørsmålene krever at den progressive bevegelsen har både kunnskap om endringene, og driver kamp for å drive utviklinga i en fornuftig retning.

Hva er kjerna i vår analyse av det norske militæret, og hvordan vi skal forholde oss til det? Det er hele tiden viktig å være klar over militærets betydning for borgerskapet. Militæret er den viktigste delen av maktapparatet som sørger for at det er mindretallet, og ikke flertallet som har makta i samfunnet. Militæret har opp gjennom norsk historie gjentatte ganger blitt satt inn mot streiker og opptøyer. De har hatt en funksjon som har gått utover det å sikre landet mot ytre fiender. De indre fiendene har tidvis blitt sett på som vel så viktige for militæret. Det er militæret som settes inn mot folket når klassekampen blir tilstrekkelig skjerpa. Militæret kan og få en rolle som undertrykker av andres lands folk. Sovjets armeer slo ned det tsjekkiske folks ønske om frihet i 1968. USA førte krig mot hele det vietnamesiske folket på 60- og 70-tallet.

Norsk vekst

Den norske økonomiske veksten i utlandet kommer fra et sted, verdiene blir stjælt fra noen. Norge får økonomiske interesser av å fortsette utbyttinga av andre land. Statens, Hydros og Statoils ekspansjon i andre deler av verden har også en militær side. Norge kan bli nødt til å forsvare sine investeringer militært. Norske soldater kan finne seg i en situasjon hvor de forsvarer en norske oljerigger i Nigeria fra en bevegelse som ønsker å nasjonalisere de nigerianske naturrikdommene.

Dette er den ene sida ved det norske militærapparatet. Den reaksjonære sida.

Folkeforsvaret

Det norske forsvaret har også en annen side. Jeg velger å kalle den for en latent progressiv side. Denne sida kom til syne 9. april 1940. Forsvaret i Norge før den tid hadde brukt mesteparten av tida og ressursene på å motvirke en eventuell arbeiderstyrt maktovertagelse. De delene av det norske forsvaret som ytte motstand mot den tyske invasjonen, kjempa likevel enn rettferdig kamp. Det norske folket hadde tjent på om det norske forsvaret i 1940 var innretta på å slå tilbake en ytre fiende.

Hovedsyn

Kort oppsummert mener jeg dette må være hoved innrettinga i en militærpolitikk:

• Gå imot de delene av militærapparatet som retter seg inn mot enten egen eller andres befolkning.
• Gå inn for å styrke de delene som forsvarer folket mot en ytre fiende.

Ut av Nato!

Utfra denne analysa må vi sette opp en politikk for dagens forsvarssituasjon. Hvis vi skal jobbe for et mest mulig uavhengig forsvar må ei hovedparole være «Norge ut av Nato!» Nato binder Norges politikk opp mot politikken til land som USA og Englands forsvarspolitikk. Deres interesser er sjelden i samsvar med interessene til det norske folk.

I dag er to nye forhold som aktualiserer parola om en oppsigelse av Norges Nato-medlemsskap:

• Nato har fått en «out of area»-klausul i sin traktat. Dette gir Nato en åpning for å drive utadretta aggressiv militær politikk.
• Natos nære tilknytning til utviklinga i EU. Fra Nato-hold er det klart at omlegginga av Natos struktur skjer ut fra Europaunionens sikkerhetspolitiske behov. EU knytter seg nærmere til tidligere østblokkland økonomisk. Nato har nettopp tatt inn tre øst-europeiske land i alliansen. I tillegg har Nato den såkalte «Partnership for peace»-avtalen som Nato-tjenestemenn omtaler som Natos svar på EØS-avtalen. I «Partnership for peace» inngår alle de øst-europeiske landene, inkludert Russland. Å knytte seg opp til EUs militærpolitikk så nært, samsvarer ikke med resultatet av folkeavstemninga i 1994.

Telemarks-bataljonen

Telemarksbataljonen inngår i den såkalte brannkorpsstyrken til Nato. I løpet av kun få dager skal bataljonen tjenestegjøre under Nato-kommando hvor som helst i verden. Norge har og satt av F16-fly til denne IRF-styrken. Dette betyr at Norge har økt sannsynligheten for å delta i en offensiv militær operasjon under ledelse av for eksempel USA betraktelig. Å gå imot Telemarksbataljonen vil være en viktig spiss-sak mot både norsk imperialisme, og imot en profesjonalisering av forsvaret.

Styrking av Forsvaret?

Hvilke sider av det norske forsvaret er det viktig å forsvare, og til og med utvide idag? En viktig grunnstein i det norske forsvaret har vært verneplikten. Alle menn har hatt retten til å forsvare landet. Denne retten/plikten er det viktig å forsvare av flere grunner:

1) Sjølstendighet

Forsvaret av Norge kan ikke basere seg på hjelp fra utenlandske styrker. Dagens forsvarsstrategi hviler på at amerikanske tropper skal lande i Trøndelag og Nord-Norge. Det norske forsvarets rolle er å holde disse landingsplassene til hjelpen kommer. Dette er en forsvarsdoktrine som ikke holder vann. Oppgaven til et nasjonalt forsvar må være å forsvare de folka som bor i det landet, ikke depoter for andre allierte. Til det trenger vi et forsvar som er der hvor den norske befolkningen er, og er i stand til å føre krig lenger enn et par døgn. Å svekke verneplikten vil gjøre forsvaret enda mindre egna til å forsvare befolkninga.

2) Mot profesjonalisering

Med en redusering av antallet vernepliktige kommer forsvaret til å bli mer profesjonalisert. En økt profesjonalisering av de som er inne gjør det enklere å bruke forsvaret både mot egen og andres befolkning. Det at forsvaret i dag består av et bredt tverrsnitt av den mannlige befolkninga gjør det vanskeligere å bruke militæret mot egen befolkning. Det er vanlige norske gutter fra Bøler og Vinstra som utgjør den norske vernepliktshæren i dag. Å bruke disse mot en streik i Tromsø kan bli vanskelig. Så lenge forsvaret består av folket, må forsvaret ha et fiendebilde som består av noen andre, en ytre fiende. Har man en gruppe atskilt fra folk, går det lettere å bygge opp et bilde av egen befolkning som fiender. Spørsmålet er om vi skal overlate oppgava med å forsvare landet, til borgerbarna og våpen-idiotene?

3) Kvinnelig verneplikt

Den politiske makta vokser utafra geværet. Det er de som sitter med makta til å utøve vold som dikterer hvilken vei samfunnet skal gå. Å delta i de væpna styrkene er en demokratisk rettighet som alle skal kunne ta del i, uansett kjønn. Det er en rettighet å kunne forsvare landet. Det er flere argumenter for hvorfor vi burde ha en allmenn kvinnelig verneplikt idag:

• Ved at også jenter tok del i Forsvaret ville Forsvaret bli allment styrka. Flere soldater betyr flere folk som skal kunne forsvare landet. Ikke bare vil det styrke forsvaret. Det vil være en spiker i kista for profesjonaliseringen av militæret, misforstå meg rett. Et ekte folkeforsvar må bestå av hele folket, ikke bare det sterkeste kjønnet.
• I kriger blir damer ofte henvist til de bakre linjer i konflikten. De for å ta seg av oppgaver som sanitet, kommunikasjon og med å holde i gang produksjonen i fabrikkene. I en samfunnssituasjon hvor sidene avgjøres med militærmakt, skal altså damene være henvist til å stelle de sårede og koke suppe. Hva vil det bety for hvordan landet skal organiseres i etterkant?

Hvem vil bestemme hvordan utviklinga skal skje. De som har kjempa ved fronten, eller de som har stelt hjemme?

av Solveig Aamdal

Kapitalstaten er ikke lenger avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der det har vært mulig opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, men naturen har også påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med sjølrealisering, med sjølrespekt og sjølerkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet å gjøre.

Denne tilhørigheta hindrer en i å flytte, denne tilhørigheta er sterkere enn byenes dra-effekt. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som flytter. Denne draeffekten ligger lenge hos dem som har måttet flytte.

Flytting til byene, flytting sørover er som regel framkommet av nødvendighet og nød. Fødselsoverskuddet fra bygdene har naturlig blitt dyttet til byene, dytteeffekten. Men også hos disse «overskuddsfolka» er lengsel og omstilling et problem. Det er odelssønnene og deres familier som har fått bygge på de ressursene som ligger i distriktene.

I dag er det også odelsbarn som flytter, og de flytter ikke frivillig. De kommunene der flyttinga har flata ut, er kommuner som har så mange gamle, at de mest har bestemt seg for hvor de skal dø. De flytter ikke, men de reproduserer heller ikke. Gjennomsnittsalderen i de verst stilte utkantkommunene er dramatisk høy.

For første gang i norsk i historie blir det nå født flere barn i bystrøk enn det blir født på landsbygda. Tidligere har overskuddet fra landsbygda finni veien til byene, og etterhvert har så mange flytta at avfolking har blitt et problem. Men de som flytta har fremdeles følt tilhørighet til bygdenorge, de har hatt familie der, de har reist dit på ferie, de har visst åssen en levde utafor byene, de har visst åssen en skal utnytte naturressursene. Når fler og fler av de som blir født bare har tilknytning til byen, fører det til at forståelsen for det særegne med utkantnorge blir borte hos stadig fler. Dette kan i neste omgang føre til enn enda mindre forståelse for hvor nødvendig det er å opprettholde bosettinga i distriktene.

Flyttinga fra distriktene har gått i flere bølger. Den forrige store bølga med fraflytting var i slutten av 60-åra. Fra regjeringshold blei det utarbeida en konkret politikk over hvor det skulle bo folk. Områder blei erklært som fraflyttingsområder, de som bodde der fikk fraflyttingsbidrag for å flytte, skoler og postkontor blei lagt ned. I disse områdene blei det umulig for folk å bo. Denne politikken førte til «distriktsopprør», politikken blei vanskelig å gjennomføre. Kampen mot EU kom i begynnelsen av 70-åra. Gjennom denne fikk folk i distriktene økt sjøltillit og folk generelt fikk en økt forståelse for betydninga av distriktene.

Politikken blei lagt om, ikke fordi de som hadde makta ønska det, men fordi det blei nødvendig utifra folks motstand.

Spredt bosetting, naturlige forutsetninger og bevisst politikk

Utnytting av ressursene har i hele historia, fram til den moderne tida, vært en av hovedgrunnene til at vi har så spredt bosetting i Norge. Når regjeringa nå fører en politikk som på sikt vil føre til avfolking og av distriktsnorge, er det fordi ressursene ikke lenger utnyttes på samme måte som før. Både behovet for ressurser, utvinningsmåten og transportmulighetene har forandra seg.

Norge er ekstremt rikt på naturressurser, og disse er spredt ut over hele landet. Vi har fisk, landbruk, skogbruk, utmarksnæringer, kraft, malm.

Fisken

Fisken kommer i enorme mengder hvert år inn til kysten for å gyte. Fisken blei tidligere fanga når den for egen maskin svømte inn til kysten, en dro ikke lang til havs for å få tak i den. Eksport av tørrfisk fra Norge har vært, og er fremdeles, sammen med oppdrettsnæringa, en viktig økonomisk faktor i handelsbalansen med utlandet. For å utnytte denne ressursen måtte folk bo langs kysten. I tillegg blei det bygd fabrikker som kunne utnytte fiskeressursene. Disse blei bygd der hvor fisken blei tatt i land. På den måten var primærnæringa fiske med på å skape en arbeiderklasse langs kysten. Og skillet mellom fiskere og arbeidere var ikke klart, folk jobba i fiske og på fabrikkene ettersom hvor det var jobb å få.

Det var nødvendig med skoler for ungene, sjuke folk måtte ha steder og bli behandla, gamle folk steder å bo. Samfunna som vokste fram bygde på fisket, men blei fort langt mer sammensatt. Men i og med at samfunna bygde på fisket, blei de sårbare. Resten av bosettinga vil forsvinne viss folk ikke lenger kan leve av fisket, en kan ikke i lengden opprettholde samfunn uten at det produseres noe der.

Nå er det ikke lenger nødvendig å ha folk som lever langs kysten og fanger fisken der, de er bare i veien og har blitt en plage. Vi har fabrikktrålere, fisken trenger ikke lenger å foredles på land. Og mens de store havtrålerne soper havet tomt for fisk og ikke utnytter all den fisken de får opp, og mens norske fiskeredere ikke bare fisker i norske farvann, men over hele verden, blir det forbudt å fiske utover det en trenger til eget bruk langs kysten.

Landbruket

Norge ligger godt til rette for landbruk. blant annet betyr vinteren at jorda holder seg frisk for sjukdommer.

De fleste steder i landet ligger til rette for kombinasjonsbruk, for eksempel mellom jordbruk og fiske. Fiskebonden var den familien som kunne klare seg med lite jord, nettopp fordi de hadde fisken i tillegg.

Men også i innlandet kunne små bønder utnytte utmarka og drive i skogen. Når det de siste 30 åra har blitt nedlagt 100.000 gårdsbruk i Norge, sier det mye hva som har skjedd.

Krava til avkasting har gjort at det er nødvendig med en stor maskinpark og økt bruk av kunstgjødsel og kraftfor. Skogbruket har blitt maskinbasert. Det kreves enorme investering skal en drive landbruk i Norge i dag.

Mat kan produseres i store mengder på flatbygdene på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag, eller den kan kjøpes fra utlandet. Utviklinga av transportmulighetene betyr at mat kan fraktes kloden rundt, handelshindringer er fjerna. Maten blir stråla for å tåle denne transporten, og nå kommer den genspleisa maten som ikke råtner.

For makta er det ikke lenger nødvendig å opprettholde landbruksnæringa i Norge på samme nivå. Ressursene må ikke lenger utnyttes, maten kan produseres fabrikkmessig.

Også landbruket var med på å skape fabrikkmessig produksjon rundt i distrikta, maten måtte videreforedles der den grodde. Med utviklinga av transportmulighetene har muligheten for å sende mat rundt hele jordkloden blitt en mulighet. I forlengelse av denne muligheten ser vi de store handelssammenslutningene, enkelte med overnasjonal styring.

Langs kysten ser vi husa og gårdene som er fraflytta, eller har blitt landsteder, de nedlagte fiskemottaka, alle veiene som før førte til steder hvor det bodde mange mennesker, men hvor det nå enten er tomt eller bor noen få, alle de nedlagte skolene. På Sørlandet har folk som er født og oppvokst der, ikke lenger råd til å bo der. Gamle hus blir solgt for så mange millioner at det bare var de rike som kunne kjøpe. Før var det å leie ut til «sommergjester» ei inntekt i tillegg til det de fikk fra jordbruk og fiske. Langs kysten i Trøndelag blir småbruka satt i stand, får TV og fryseboks, og leies ut til tyskere som kommer for å fiske. Den gamle kystkulturen forsvinner, men kan fremdeles oppleves, den har kommet på museum.

Skogbruk

For å utnytte tømmerressursene var det også nødvendig med spredt bosetting. Tømmer og vannkraft førte igjen til industri, som igjen blei lagt der det var tilgang på naturressurser. Arbeidsplassene i skogen har blitt borte, elvene brukes ikke lenger til tømmerfløting, slik Rolv Rynning Hanssen forteller i sin artikkel i dette nummer av Røde Fane.

Norge som kraftnasjon

Norges kraftrikdom begynner ikke med olja. Ved å utbygge fossene fikk Norge tidlig tilgang på billig kraft. Utviklinga av vannkraftutbygginga i Norge kom tidlig og var i sterk økning fram til 1920. Fra 1910 til 1920 var det mer enn ei fordobling. Fra 1920 til 1950 2,5 ganger og fra 1950 var det en eksplosiv vekst.

Etter krigen kunne Norge bygge opp en industri som krevde store energimengder, slik som innafor elektrometallurgisk industri. Dette var en politisk strategi for industriutbygging. I Stortingsmelding nr. 54 fra 1948 står det:

«En antar at ekspansjonen i norsk eksportindustri først og fremst bør foregå i elektrometallurgisk industri. Grunnlaget for denne ekspansjonen vil være Norges fossekraft. Det inngår som et ledd i de norske planer at den skal utbygges i et langt hurtigere tempo enn før krigen. Utbyggingen vil samtidig kunne skaffe elektrisk kraft til mange som i dag savner disse goder i Norge.»

Gruvedrift

Malmen var også spredt. Vi fikk på grunnlag av den gruvesamfunn rundt om i landet.

Distriktspolitikken var planøkonomi. Det blei også ført en politikk som gjorde at det var mulig å bo i distriktene. Under krigen laga regjeringa i London store skrivebordsplaner om at det skulle satset på større og færre tettsteder både når det gjaldt bosetting og næringsliv. Denne politikken ble først prøvd ut under gjenoppbygginga av Finnmark.

Men, vi har jo aldri levd av det som blir produsert i de store byene, ikke engang da det var industriproduksjon der. Arbeiderklassen som vokste fram i Norge, var en arbeiderklasse som hadde rota si i primærnæringene, enten ved at de kom direkte fra den, eller ved at de bodde i områder hvor primærnæringene var viktige.

Eksempelet Finnmark

Oktober 1944 gikk ordren om å evakuere den nordlige delen av Norge. Finnmark blei brent vinteren 1944-45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkninga med våpenmakt. Dette er okkupasjonshistorie. Hva skjedde når landsdelen skulle bygges opp igjen?

For at gjenreisingspolitikken skulle kunne gjennomføres som en streng reguleringspolitikk, skaffa regjeringa seg grunnlag ved Lex Thagaard. I 1947 blei denne loven avløst av en tilsvarende lovgivning i Lex Brofoss. Et nytt samfunn skulle bygges på bar bakke, eller rettere sagt brent jord, uten hefte av det som hadde vært. regjeringas regulering- og planleggingspolitikk skulle settes ut i livet.

Det skulle bygges et nytt Finnmark, med større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få til dette skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Folk skulle ikke lenger bo så spredt i Finnmark, det skulle satset på Båtsfjord og ikke Berlevåg, Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkets sentraladministrasjon skulle flyttes fra Vadsø til Kåfjord.

Gjenreisingskontoret for Finnmark og dets eksperter lå i Harstad. I september 1945 krevde fagbevegelsen at fordi det enda ikke var fart i boligbygginga i Finnmark, måtte de konservative menn som hadde ledelsen ved gjenreisingskontoret byttes ut.

Men planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. men folk ville ikke, tross trussler om politi og militære så flyttet 20.000 mennesker tilbake allerede i 1945. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med 25.000 mennesker som hadde unngått evakueringa laga de tak over hodet av det de fant, rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på den samme jordflekken. Og så måtte planene endres. En kunne ikke satse på noen få tettsteder i Finnmark.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London blei stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen. Vi skal ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse. Det finnes paralleller til dagens distriktspolitikk. den samme demagogien brukes, de samme virkemidlene. En forskjell er folks holdninger, folk er mer redde nå for å trosse maktas planer, mindre fandenivoldske og mindre dristige.

Sikkerhetspolitikken

Norge har vært i en spesiell militærpolitisk situasjon. Vi er medlem av NATO og har grense mot det tidligere Sovjetunionen. Det har vært viktig å ha en spredt bosetting i Norge, også utifra sikkerhetspolitiske grunner. I Troms, Nordland og Trøndelag har det vært høy militær aktivitet, militærleire, flyplasser, forhåndslagre. Dette har igjen ført til bosetting, de militære aktivitetene var avhengig av at det var sivil bosetting.

Også her har det vært store forandringer. Med sammenbruddet i det tidligere Sovjet er trusselbildet til NATO forandra. Det gjør at det ikke lenger er nødvendig med militær aktivitet i samme grad som tidligere. Arbeidsplasser forsvinner, også innafor militær virksomhet.

Vi ser at den utviklinga som har skjedd innafor alle sektorer som er basert på naturressurser, gjør at kapitalstaten ikke lenger er avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Harald Dyrkorn

Viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Folkeopplysinga er truga; på den eine sida av politiske og byråkratiske vedtak som vil styre det heile i lei av eksamensretta vaksenopplæring – gjerne på ein marknad der folk lyt betale av eigen pung. I bakgrunnsmaterialet for vaksenopplæringspostane på statsbudsjettet for 1997 var ikkje ordet folkeopplysning nemnt. I tillegg er sjølve opplysningsideen under eld frå all slags «postmodernistiske dekonstruktørar» som vil fragmentere og løyse opp alle «store samanhengar» og «store forteljingar». Fleire av desse går ope til åtak på rasjonaliteten, den objektive vitskapen og tanken om framsteget for menneskeslekta. Opplysningsprosjektet er daudt, seier dei, folkeopplysninga er avlegs. Dette høver godt inn i ei samfunnsutvikling der det eigentleg ikkje trengst store mengder folk med god allmenn(ut)danning. Såleis er folkeopplysing i ordet si rette forstand eigentleg uønskjeleg, sett ut frå behova til den noverande kapitalismen. Dette skreiv Terje Valen om i Materialisten alt på 80-talet. Det er all grunn til å lese desse artiklane om att.

Postmodernisme

Kva er postmodernisme? Det er eit omgrep som blir brukt om så mangt. Eg har sett det brukt i filosofisk samanheng, i litteraturteoretisk samanheng og som eit samlenamn på meir eller mindre nye idear som til einkvar tid dukkar opp i intellektuelle krinsar i våre dagar. Somme ser ein samanheng mellom utviklinga av kapitalismen i vår tid og trongen for ein ny teori som er tilpassa nye materielle vilkår. Om postmodernismen då kan seiast å vere den nye måten å forklare forandringar i kapitalismen på, eller om det er det vestlege borgarskapet sin ideologi og filosofi i 90-åra, er eg usikker på. Men den rådande vinden blant mange akademikarar ser ut til å vere ein slags skeptisisme og skrekk for å dra omfattande konklusjonar med vidtgåande konsekvensar. Alle teoriar er «like rette», det er viktig med fleire tolkingar, kriteriet på sanning synest å vere samforståing (intersubjektivitet). Kva ein er samforstått om ser ikkje ut til å vere så viktig.

Dette byrja alt på 70-talet. Eg hugsar eg las ei bok om vitskapsteori innanfor arkeologien som eg er interessert i på amatørbasis. Der skreiv ein kjent norsk arkeolog i fullt alvor at det har ikkje funnest nokon forhistorisk røyndom som det er eit ideal å nærme seg i den arkeologiske forskninga. Unge akademikarar eg har snakka med dei seinare åra, meiner også at omverda er noko som blir konstruert av mennesket sjøl. Som Noam Chomsky skriv (Røde Fane nr 1, 1997), så har vi også fått eit omfattande åtak på vitskapen, fornuften og rasjonaliteten og dei prosjekta som vil leite etter og vedlikehalde samanhengar og system i naturen og samfunnet. I nokre krinsar kjem dette ofte til uttrykk som polemikk mot det som blir kalla maskulin, instrumentell rasjonalitet. I USA snakker dei jamvel om «herstory» i motsetnad til «history»! Somme vil ha det til at det skal finnast ein særskilt feministisk fysikk som skal vere likare enn den såkalla «maskuline». Eg veit ikkje på kva måte det skulle vere, men viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Fornuftens tidsalder

Folkeopplysningstanken har bakgrunnen sin i opplysningstida på slutten av 1700-talet. I Frankrike var denne rørsla representart ved filosofar som Diderot, Voltaire, Rousseau og Helvétius. Opplysningsfilosofane ville setje fornuften i høgsetet og gjere denne til rettesnor for det meste. Difor kallar mange opplysningstida for rasjonalismens eller fornuften sin tidsalder. Frå denne perioden kjenner vi det store leksikalske verket Encyklopedie med Diderot i spissen. Opplysningsfilosofane arbeidde ihuga for å gjere nye resultat frå naturvitskapen allmennt tilgjengelege. Dei var liberalistar og individualistar og trudde fullt og fast på at kunnskap og fornuft er vegen til framsteg. Immanuel Kant formulerte seg slik: «Opplysning er menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet.» I Norden vil mange av dei som har gått på folkehøgskule kjenne att N F S Grundtvig si velkjende formulering av opplysningsideen: «Hvad solskind er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets frænde.» Idear frå opplysningsfilosofane kom til å setje sitt merke både på den franske revolusjonen og på den norske grunnlova av 1814.

I Noreg er det dei store folkerørslene som tradisjonelt har vore grunnleggjarane og berarane av folkeopplysninga. Eg tenkjer då på norskdomsrørsla, arbeidarrørsla, fråhaldsrørsla og den kristne lekmannsrørsla. Det var desse meir eller mindre godt organiserte kreftene som sette folks sosiale, økonomiske og kulturelle kår på dagsorden og fekk arbeidarar, husmenn, bønder og fiskarar inn i samfunnslivet og politikken. Det er folkerørslene som har vore berarar av dei store «forteljingane» som postmodernistane no meiner er daude eller «metta» (saturated), som ein finsk sosiolog har sagt. Eg synest elles det er greitt å bruke uttrykket «forteljingar», for det har faktisk vore det, og eg kjenner meg også overtydd om at desse forteljingane har vore svært viktige for det folk flest trass alt har oppnådd av betra kår og innverknad i samfunnet. Kva er så desse forteljingane som det no skal vere slutt på?

Forteljinga om framsteget

Forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vart først og best fortalt meg av bestefar min då eg var smågut. Han tok oss med i potetåkeren om våren. Der laut vi gå med bøtter og setje ei og ei potet ned i kvar fore som han spadde opp med ein vanleg spade. Før han grov ned potetene, gjødsla vi – med sauegjødsel og kunstgjødsel. Kvar vil eg no, undrast du? Jau, bestefar var folkeopplysar han og, på sin måte. Han fortalde om kunstgjødsla som kom frå Norsk Hydro og som var laga av luft og elektrisk kraft! Forteljinga var så levande og så dramatisk at vi ungane til slutt tenkte på kunstgjødsla og Norsk Hydro med same andakt som 17. mai og 1814. Dette, som tok seg opp att kvar einaste vår, var bestefar sin versjon av den store forteljinga om vitskapen, teknologien og framsteget.

I tillegg flagga han og nokre andre gamlingar på 1. mai. Han hadde berre eitt atterhald, berre ein einaste dempar på den elles altoppslukande entusiasmen som forteljinga vart boren fram med: Vi måtte berre leggje tre-fire gjødselkorn ved kvar potet, for elles vart gjødsla gift og ville øydeleggje poteta og i verste fall forgifte oss ved middagsbordet. Gamlingen hadde det økologiske perspektivet med seg også, lenge før nokon her til lands sette dei rette moteorda på det.

Forteljinga til bestefar er i dag ute i hardt ver. Bodskapen hans var jo at det var til beste for menneska å skaffe seg kunnskap og innsikt i naturen for å ta han i bruk til eigne føremål. Kritikken mot denne forteljinga kan ha noko for seg om han er meint som eit korrektiv til ei blind og grådig ytnytting av naturen utan å tenkje på konsekvensane. Men å kaste på båten heile forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vil vere å forkaste eit viktig grunnlag for sivilisasjonen og kulturen vår.

Forteljinga om helse og velferd for alle

Tuberkulosen var ein politisk sjukdom blir det sagt. Og det er truleg rett i den forstand at han vart nedkjempa meir gjennom opplysning og hygiene enn som ein effekt av TBC-vaksinen. No skal han visstnok vere på frammarsj att fleire stader i verda, også i Noreg. Kva har postmodernistane tenkt å gjere med det? I heimbygda mi gjekk ein eldre kar rundt og sette opp skilt på butikkar, verkstader og andre plassar der folk samlast. På skilta stod det: «Sputta ikkje på golvet!» Om sommaren lærte han oss å symje.

I dag er postmodernistane komne så langt i sin iver etter å gjere om inkjes denne forteljinga om helse, tryggleik og velferd at det finst dei som i ramme alvor diskuterer om det er føremålstenleg med aktiv dødshjelp. Andre att vil legalisere narkotika under ei slags misforstått fridomsfane. Det må i så fall vere den frie marknaden si fane det då er tale om. Narkotika er elles ei stor vekstnæring i Europa. Ulike utrekningsmåtar tyder på at mafiaen omset narkotika til ein gateverdi på om lag 1500 milliardar kroner pr. år i Europa.

Vi ser ut til å trenge både folkeopplysning og folkeleg organisering i ei verd der velmeinande fridomselskande intellektuelle vil gjere oss til offer for dødshjelparar og narkohaiar.

Forteljinga om kulturarven, det nasjonale og nasjonalstaten

Dette er norskdomsrørsla si store forteljing. I fjor var det Ivar Aasen-år, og tallause møte, seminar, utstillingar og festivalar vart tilskipa i namnet hans og til ære for ettermælet hans. Kva er dette uttrykk for? Sjølv om nynorsken og det norske elles er under hardt press frå alle slags anglomane tendensar, amerikansk kulturimperialisme og CNN, så lever det vidare ei forteljing om at vi er nordmenn, at vi har ein felles kulturbakgrunn, eit felles landområde, språk og økonomi. Truleg er mange glade for dette når vi no ser korleis det har gått etter EU-neiet i 1994. Men ei anna side ved dyrkinga av kulturarv og regional og nasjonal identitet er sjåvinismen. Difor er norskdomsforteljinga kan hende den som treng mest av alt å stø seg på kunnskap og innsikt.

Forteljinga om kunnskap og makt

I norsk folkeopplysning har vi hatt forteljinga om det rasjonelle, medvitne, kunnskapsrike og handlande menneske som organiserer seg i verksame kollektiv og forandrar verda med å kaste av seg svolt, naud, krig og undertrykking av alle slag. Dette er framleis visjonen dei deler dei som arbeider aktivt med folkeopplysning i dag, og såleis ved ulike høve fortel denne forteljinga vidare.

I ei lita handbok utgjeven av eit organ i den norske fråhaldsrørsla i 1992 står det:

«I flere andre kapitler har vi understreket betydningen av god dokumentasjon og gode kvalifikasjoner. Slike kvaliteter oppnås ikke på noen enkel måte. Vi må arbeide hardt med dette, og alltid være innstilt på forbedring og fornyelse. … Hvis vi arbeider systematisk med dette, er det egentlig ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med. … Gjør bruk av egne ressurspersoner og prøv å utveksle erfaringer.»

Her gjer forfattaren av boka det klart at kunnskap, innsikt, oppsummering av erfaring og samarbeid er ein viktig føresetnad for innverknad og utvikling. Sitatet er henta frå eit avsnitt som er om lag ei halv A5-side. Med enkle ord poengterer han verdien av dokumentasjon og skolering. Legg merke til at det står: «ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med.» Med det meiner han sjølsagt ikkje at vi skal flyte ut over alle grenser og ikkje konsentrere kreftene. Det han vil, er å understreke at vi kan greie svært mykje dersom vi skaffar oss kunnskap og samarbeidspartnarar. Altså: søkje kunnskap og organiserere oss! Med få ord får vi her presentert noko av kjernen i det vi kjenner som folkeleg opplysning og folkeleg organisering. Sjå berre på frigjeringsrørslene ute i den tredje verda. Skule og opplysing driv dei alt frå første stund, om det så er utandørs under ei palme eller eit sedertre! Dette gjer dei same kva nyorienterte akademikarar i Vesten seier eller prøver å lære dei om at oplysningsprosjektet er daudt, rasjonaliteten er farleg, kvit, mannleg og instrumentell og at – dei som Noam Chomsky skriv i RF nr 1, 1997 – helst burde slutte med det for å kome i pakt med dei aller nyaste filosofiske trendar og motar!

Folkerørslene

Attende til folkerørslene, og først ei lita historie frå våre dagar. Eg skulle for ei tid sidan halde eit foredrag på eit ungdomskurs i fråhaldsrørsla. Emnet var alkoholpolitikkens historie. I utgangspunktet tenkte eg at dette måtte vere eit keisamt tema for desse ungdommane, men at eg måtte ta det som eit slags pliktløp likevel. Saka er at dette fenga, og det som fenga mest var bodskapen om at det nyttar å gjere noko, det nyttar å søkje kunnskap og innsikt og organisere seg og kjempe for forandring av samfunnet og at ikkje alt berre har blitt verre med tida. Seinare har eg fått høyre at slike foredrag er med på å skape identitet, sjølforståing og handlingspotensiale. Og det vil alle kurs, seminar og foredrag gjere der vi greier å vise samanhengar, kontinuitet og liner i historia til den folkelege kampen. Vilkåra for dette er ikkje gode i dag. Postmodernistane skrik utan tvil høgast og breier seg over store avis- og tidsskriftsider med ordrikdommen sin om det eine «prosjektet» etter det andre som dei dømmer til undergang.

Men altså folkerørslene. Trass i ulikskapar og ulike måtar å fortelje dei store forteljingane på, så må vi kunne seie at dei folkerørslene eg har nemnt ovanfor, drog lasset same vegen.

Trass i tidvis stor usemje om ulike spørsmål var det til dømes nære band mellom fråhaldsrørsla og den organiserte politiske arbeidarrørsla i Noreg. Det Norske Arbeidarpartiet vart skipa i 1887 på eit losjelokale ved Ormetjern utanfor Arendal. Initiativet til stiftingsmøtet kom frå arbeidarforeninga «Samhold» som året før vart sett i gong av samtalelaget i IOGT-losjen. Kan hende noko å tenkje over for dagens alkoholliberalar i AP-gruppa i Stortinget?

Både fråhaldsrørsla og norskdomsrørsla starta leselag og samtalelag frå midten av 1800-talet og utover. På heimtraktene mine var desse inspirerte dels av Olaus Fjørtoft, Rasmus Steinsvik og Synnøve Riste. Til desse samtalelaga vart det kjøpt inn bøker som gjekk på omgang mellom medlemene. Etter kvart utvikla fleire slik boksamlingar seg til små folkebibliotek.

Fråhaldsrørsla var tidleg ute med å få fram kvinnelege talarar og agitatorar. Ei av dei mest kjende er Elisabeth Edland frå Ryfylke. Ho var ein uredd og fengjande agitator som gjerne steig opp på talarstolen framfor tusentals menneske. Ho samarbeidde nært med Ida Wedel Jarlsberg og Birgitte Esmark frå kvinnesaksrørsla. Diverre døydde ho i 1901 berre 31 år gamal.

Lydia Amundsen

I 1901 gjekk folk i Haugesund saman og laga ei eiga liste ved bystyrevalet der hovudparolen var stenging av brennevinsalet i byen. Lista fekk 23 av dei 44 bystyreplassane. Ei av dei var ei kvinne, Lydia Amundsen, som stod på kumulert plass på lista. Og dette skal vi hugse på var i Haugesund – ein by der Pauli ord om at kvinner skal teie i forsamlinga sikkert var gjeldande teologi. Kva vi skulle gjort med kvinneperspektiv i dag som kan måle seg med å få Lydia Amundsen inn i Haugesund bystyret i 1901, er eg usikker på.

Kvifor dreg eg fram desse spreidde eksempla, og jamvel frå bedehus- og fråhaldsrørsla og ikkje frå dramatiske streikekampar som Menstad eller Austmarka? Fordi det trengst ei vekkjingspreike mot postmodernistane. Dei er altfor høgmælte og har fått lov til vere det altfor lenge! Og kva er då meir naturleg enn å la seg inspirere av bedehusmannen Lars Oftedal som i si tid samla 400 menneske på bedehuset på Rennesøy. Dei laut gå inn i puljer i det vesle huset, for at alle skulle få høyre. Kvifor kom folk dit? Ikkje berre for å å høyre «Ordet», men kanskje like mykje for å samlast, for å oppleve at det er vi som kjem saman her. Hurra for oss! Vi vil ha preika ned på bedehusgolvet, vi vil fram i lyset, vi vil vere med i det offentlege livet.

Syn og Segn fortel om ei dame som blei, spurt kva ho tykte om at Sputnik samla 800 menneske på samfunnshuset på Rennesøy og delte ut truser til fleire av dei. «Det er det største som har hendt på Rennesøy», svara ho. Heilt feil, seier eg. Det største som har hendt på Rennesøy, er utan tvil då Oftedal samla sine 400 tilhøyrarar i og utanfor bedhuset.

Konserna sitt tiår?

Når mange intellektuelle i dag skal beskrive trendar og straumdrag i utviklinga av samfunnet, bruker dei ofte omgrepet «globalisering», og då gjerne i samanheng med økonomi og kultur. Globalisering av økonomien er ikkje noko nytt i 80-90 åra. Det har pågått lenge, men det er først no at kapitalen verkeleg trengjer inn i dei mest bortgøymte avkrokane og områda av verda og av menneskesamfunnet og menneskelivet. Ellen Meisings Wood tek opp dette i Røde Fane nr 1, 1997.

I globaliseringsprosessen er det viktig for storkonserna å øydeleggje eller leggje under seg nasjonalstaten. Direktøren i Nestle sa i fjor ein gong at «Nittiåra er konserna sitt tiår». Han meiner at dette er tiåret då dei store konserna gjer eit gjennombrot i å skaffe seg omfattande innverknad i store delar av verda. Nasjonalstaten står oftast i vegen for dette. Konserna er rett nok ikkje mot regionalisering, men det må vere på deira vilkår.

Opp mot, eller snarare ved sida av, globaliseringa ser vi ei slags rørsle av lokale og regionale initiativ for å gjere noko ut av eigen bakgrunn, historie og kulturarv. Dette synest særleg aktuelt der tradisjonell industriproduksjon og primærnæring har gått i stå, slik at det trengst alternativ. Målet er å levandegjere kulturarven som reiskap for innverknad og sosial, kulturell og økonomisk utvikling. Men også dette regionale og lokale perspektivet kan storkonserna vere med på og freiste å profitere på. Dei vil gjerne skaffe seg eit lokalt andlet, må vite, ha ei lokal tilhøyrsle og ein identitet, dei også. Difor deltek det franske oljeselskapet ELF, som no driv på den nordnorske sokkelen millionsummar i tilskot til bygginga av Trondarnes Historiske senter utanfor Harstad, i eit omfattande kulturprosjekt i Niger-dalen i Vest-Afrika. Ja, i Newcastle vil storkonserna og dei lokale styresmaktene no ha Andy Capp på plass att etter at dei i første omgang ikkje tykte han var fin nok til å profilere den store satsinga på Newcastle som eit av Europas store kjøpesentra! Såleis er monopolkapitalens direktørar og fruene deira dei til stades når det vert tala vakkert om identitet og kultur både under ørkensola i Sahel og i snødrevet på Trondarnes. Kulturelt har dei kan hende skaffa seg mange eksotiske andlet og alibi, men føremålet er alltid eitt og det same: maksimalprofitt!

Nye tider – nye vilkår for organisering

Dei gamle kollektiva vert borte, dei gamle folkelege og medlemskapsbaserte organisasjonane får problem – jamvel om dei held etter måten godt stand. Nærmiljø løysest opp og vert erstatta av nettverk baserte på telekommunikasjon og informasjonsteknologi kjem i staden? Tid, rom og plass opplevast annleis i ei slik verd enn i den mange av oss har vakse opp i. Færre av oss vil delta i produktiv arbeid. Eit stykke inn i neste hundreår vil 20 prosent av den arbeidsføre befolkninga kunne ta seg av produksjon av både varer og avanserte tenester spår ein skribent i Der Spiegel 39, 1996 etter å ha snakka med leiarar i eit asiatisk storkonsern. Det tradisjonelle arbeidarkollektivet slik vi kjenner det raknar i samumane.

Eg registrerer at fagforeningsfolk skriv artiklar i Klassekampen der dei drøftar om såkalla «virtuelle kollektiv» baserte på informasjonsteknologi og datanettverk kan kome i staden for kontakten andlet til andlet og det levande ordet og samtalen menneske i mellom. Ikkje veit eg, men eg likar ikkje omgrepet virtuelt nettverk. Er det eit nettverk som fungerer, som kan materialisere seg i handling og forandring, så er det vel verkeleg nok? Eg trur det er viktig å ikkje konstruere opp ei eiga «virtuell» sfære av omverda. Alt som er skapt av informasjonsteknologien er like verkeleg som andre materielle og samfunnsmessige tilhøve rundt oss.

Databaserte nettverk strekkjer seg i dag frå Berkeley-universitetet og heilt inn i småbrukarheimar i Odalen. Dette har berre så vidt byrja å gje kulturelle utslag som vi må rekne med blir store etter kvart. Utfordringane til oss som driv folkeopplysning, vil bli svære. Er vi budde på dette?

Om kunnskap og læring

Å lære – kva er det? Det er å forandre åtferd, få nytt handlingsrom eller handlingspotensiale. Det er å finne fram til og ta i bruk eigne ressursar, erfaringar, samarbeide med andre, kjempe, stå saman, slå tilbake, endevende, «leggje all urett og lygn i grav» (det motsette av Kardemommelova), «spegle ein himmel av», om du vil bruke orda til salmediktaren Anders Vassbotn!

Skulen: Siling og oppaling

Folkeopplyninga må gje folk høve til å ta til seg og utvikle «teori»! Berre når kunnskapen blir oppsummert, konsentrert og gjort til allmenne omgrep, kan han bli reiskap for handling og forandring. Dette krev at det blir laga teori. Mange kvir seg når dei høyrer ordet teori. Dei tenkjer på skulen og erfaringane sine derifrå. Men skulen er ikkje teoretisk; det er ei mistyding at han er det. Skulen er for ein stor del ein silingsanstalt og elles eit reir for oppaling av medløparar som tygg opp att det som blir sagt i timane og som står i bøkene og knapt nok det. Det å lære seg tysk språk på den eine sida, og det å få god karakter i skulefaget tysk er ofte to ulike ting. Det siste er eit handverk som smarte elevar kan lære seg utan å kunne så mykje tysk språk at det gjer noko.

Dei som har ansvaret for den organiserte folkeopplysninga, bør også interessere seg for kunnskapsteori og stendig drøfte kva vi meiner med kunnskap og kva slags kunnskap som trengst for å nå dei måla dei arbeider mot. I ei teknologiprega tid må vi lære av bedehusfolket som ville ha preika og gudsordet ned på bedehusgolvet. Vi vil ha teknologien ut til folket saman med kunnskapen om korleis vi skal ta han i bruk.

Det kan sjølvsagt rettast kritikk mot folkeopplysninga dersom denne tek mål av seg til å opplyse folk eller lære folk noko i tydinga «å tre det nedover hovudet» på dei.Eit godt foredrag er noko anna. Det kan vere eit høve til å få del i ein person sin kunnskap og innsikt som i neste omgang kan knytast saman med våre eigne røynsler og praksis. Om foredraget i tillegg til å formidle fakta og sakleg informasjon også greier å rive oss med, trollbinde oss, vekke kjenslene våre, så kan det i mange høve vere noko av det mest opplysande vi kan utsetje oss for. Difor er ikkje foredraget i form av eit levande og engasjert innlegg noko avlegs arbeidsmåte i folkeopplysninga.

I denne forstand har det meining i å snakke om det levande ordet. Ei anna form for levande ord menneske imellom er samtalen, enten mellom to eller i ei gruppe. Mange som arbeider med folkeopplysning og skolering ser at samtalen er viktig også i vår tid og tek opp att dei gamle formene med samtalegrupper. Lærarar i vidaregåande skule har byrja med noko dei kallar «kollegabasert vegleiing»; det er berre eit anna namn på eit samtalelag.

Visjonar om samfunnet

Eit skrekkscenario som kan synest fjernt for oss, men som like fullt er mogleg slik kapitalismen utviklar seg i dag, er det vi ser i fleire av bileta kunstmålaren Odd Nerdrum måla på 80-talet. Her ser vi ukultiverte, usiviliserte hjelpelause vesen kledde i katteskinn med US-karabin i reim over skuldra. Ei av desse tomøygde figurane er ei kvinne som står der og knip seg fast i ein messingdørvridar. Problemet er at ho held han oppned! Det ser ut som ho ikkje veit kva ho skal gjere med dørvridaren sin, der ho står. Nerdrums 80-tals bilete viser oss menneske som har mist grepet fullstendig. Dei synest å vere heilt framande både overfor seg sjølve og dei andre figurane på biletet. Alt dei gjer ser ut til å vere blotta for samanheng. Dette er eit postmodernistisk scenario.

Kunsten og litteraturen har ikkje så mange gode og positive samfunnsvisjonar å vise fram i dag. Eg vil likevel nemne boka Hilal av Torgrim Eggen – ikkje som ein visjon – men som eit døme på at litteraturen kan hjelpe oss til å trengje inn i vanskelege spørsmål i samfunnet. I dette høvet handlar det om kulturkollisjonane i dei austlege bydelane i Oslo. Eggen poengterer at han ikkje «tek opp noko spørsmål til drøfting» i boka si, men han får ha meg orsaka; det er få bøker som i same grad vågar og å inn på eitt av dei mest aktuelle og og vanskeleg spørsmåla i dag: Korleis skal vi med ulik geografisk og kulturell og religiøs bakgrunn kunne nærme oss kvarandre utan at fåkunne, fordommar og redsla for Dei Andre tek overhand? Eg trur dette berre kan realiserast i eit samfunn der folkeopplysninga og den folkelege organiseringa har vore med og skapt vilkår for at dei menneske som lever der kan realisere det som er mennesket sitt vesen. Det er å skape livsvilkåra sine på medviten vis og på den måten skape seg sjølv som menneske. Dette er ingen postmodernistisk visjon, men ein kommunistisk.

av Kaia Storvik

I dagens Norge har vi ei akutt boligkrise. Det er ikke så forferdelig mange som ikke har bolig, men det er i overkant av seks tusen boligløse. Men det finnes ingen vilje til å skaffe disse menneskene et sted å bo. Derfor vil de stadig bli flere. Og krisa stadig større. Som vanlig lar det rike Norge de fattigste få det verre.

Det finnes så godt som ingen offentlig styring av det norske boligmarkedet. Vi har ikke lenger så mange borettslag, men selveier- og andelsleiligheter, og regulering av husleie er noe du bare trenger å bry deg om dersom du er en spesielt moralsk utleier. Men før 1980 var norsk boligpolitikk en ganske regulert affære.

Hvor mye en leilighet skulle koste og hvem som hadde lov til å kjøpe den, var det stat og kommune som bestemte. Regulering av boligmarkedet omfattet husleier og priser ved omsetting av innskuddsboliger (borettslagboliger), romnormer ved utleie og hvor mye en utleid leilighet skulle koste. I tillegg var det slik at kommunene i stor grad bare solgte eller festet bort tomter til boligkooperasjonene. Dette gjaldt særlig Oslo, der Obos var en ekstremt viktig boligbygger. Boligkooperasjonene hadde andre økonomiske og juridiske rammer enn andre utbyggere.

Sosialdemokrater før og nå

Boligpolitikk ble tidligere ansett som et viktig nasjonalt anliggende, særlig på grunn av den akutte boligmangelen etter krigen. I 1997 har regjeringa for første gang lagt fram et langtidsprogram uten et eget kapittel om boligpolitikk. Dette på tross av at det er 6.000 bostedsløse i Norge (Bostedsløshet i Norge (prosjektrapport 1997 fra Byggforsk av L. M. Ulfrstad)). Det finnes altså ingen «naturlig» årsak til det store frisleppet i det norske boligmarkedet. Det er ikke slik at alle problemer er løst og det ikke lenger er behov for noen offentlig styring. Men de siste 15-20 årene har det vært et politisk mål i Norge med et marked som styrer seg sjøl, altså mest mulig markedsliberalisme på boligfronten.

Uten bolig – intet liv

Årsaken til at boligpolitikk i så stor grad har vært et offentlig anliggende, er selvfølgelig at bolig er veldig viktig. Prøv å forestille deg ditt eget liv uten den ramma boligen din setter for det. Det er veldig vanskelig å følge de reglene samfunnet forutsetter at du skal følge dersom du ikke har noe sted å bo. Det blir vanskelig å ha en jobb, det blir nesten umulig å ha ansvar og omsorg for andre, særlig barn, det er nesten umulig å opprettholde det sosiale kontaktnettet de fleste er helt avhengige av for å fungere. Uten bolig faller du utenfor. 6 tusen bostedsløse er derfor svært mange.

Det er sånn at en god del av de bostedsløse har falt utenfor i utgangspunktet, slik at det er problemene som er årsaken til at de ikke har bolig, i stedet for omvendt. Det er flere med alkohol og rusproblemer, flere med alvorlige psykiske lidelser som ikke har bolig, enn det er andre. Men selv om bostedsløsheten i utgangspunktet ikke er hovedårsaken til problemene, gjør den vellykka rehabilitering så godt som umulig. Ved å la folk først bli bostedsløse og deretter forbli uten noen egna bolig, skaper samfunnet mange uløselige problemer for seg sjøl.

De fattige bostedsløse

For en god del mennesker er bostedsløsheten i seg sjøl problemet. I Bostedsløshet i Norge utgjør ca. 10% av de bostedsløse en gruppe som verken misbruker rusmidler eller har psykiske problemer. Denne gruppa er bostedsløs først og fremst på grunn av fattigdom. Og denne gruppa består av 55% med fødeland utafor Norden og 36% kvinner. Kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn er de som først og fremst er boligløse på grunn av fattigdom, ikke av andre årsaker. Kvinner er også mer bostedsløse i dag enn de var tidligere, og bostedsløse kvinner er yngre enn bostedsløse menn. Det er viktig at flere bostedsløse kvinner i praksis også betyr flere bostedsløse barn. Dette er en del av den generelle trenden vi ser i Norge og i hele Europa. Den nye underklassen er i stor grad enslige kvinner, og mennesker med minoritetsbakgrunn. Typiske såkalt svake grupper, med dårligere mulighet til å slåss for rettighetene sine enn mange andre.

Eie, ikke leie

Jeg mener at en viktig årsak til problemene på det norske boligmarkedet skyldes at alt er lagt opp rundt å eie – ikke å leie. Det er selvfølgelig mange fordeler ved å eie sin egen bolig. Det er mer stabilt, du bestemmer selv over hvordan du vil ha boligen din, alle investeringer tilfaller deg sjøl. Men dersom du har lite penger, eller er i en litt ustabil situasjon, kan eie framfor å leie fort bli et stort problem. Å kjøpe en bolig er en stor investering. For de aller fleste av oss den største vi gjør i vårt liv. I perioder med lav rente har mange muligheten til å fullfinansiere en bolig ved hjelp av lån. Men dersom renta stiger, får mange store problemer med å betjene låna sine. Og dersom boligprisene har sunket, og du av en eller annen runn blir tvunget til å flytte, blir resultatet gjeldskrise. Slik vi så på slutten av 80-tallet.

Derfor vil det for mange være en fordel å leie i kortere eller lengre perioder. Problemet med det er bare at leiemarkedet er veldig lite, uregulert og veldig uoversiktlig. Det gir et ustabilt og urimelig dyrt leiemarked, der de som trenger å leie bolig har vanskelig for å hevde seg.

Kommunale utleieboliger

En løsning på det kunne vært de kommunale utleieboligene. (Alle mine tall og referanser på dette området kommer fra Oslo.) Oslo kommune eier omtrent 15 tusen boliger. Halvparten av dem er personalboliger. Det betyr at omtrent 7.500 boliger leies ut av kommunen til de som trenger det. Problemet med dett er bare at det er altfor få boliger. I realiteten betyr 7.500 boliger at det deles ut mellom 2-300 boliger i året. Og det er forferdelig mange flere søkere til disse boligene, søkere som helt klart har krav på et sted å bo.

Det er en del regler for hvem som har krav på kommunal bolig. Du kan for eksempel være enslig forsørger, ha en psykisk lidelse, være arbeidsløs, være sosialklient, rusmisbruker eller noe annet som setter deg i gruppen vanskeligstilt. I tillegg er det sånn at ungdom generelt sett regnes som en vanskeligstilt gruppe i boligmarkedet fordi de i liten grad har egenkapital eller stabil inntekt. Før i tida var det sånn at du faktisk kunne få kommunal bolig hvis du oppfylte ett av disse kriteriene. I dag er det litt annerledes. Du bør helst være arbeidsledig rusmisbruker med en psykisk lidelse, og i tillegg enslig mor og sosialklient. Da kan du få kommunal bolig.

Ikke fattig nok, ikke flink nok

Men du må også kunne bevise at du har boevne. Det vil si evne til å bo – ta vare på leiligheten din, betale husleie også videre. Slik kutter kommunen inn på alle sider. Hvis du ikke har det vondt nok, er det ikke snakk om kommunal bolig. Men har du alvorlige problemer som hindrer deg i å fungere normalt, får du det heller ikke. Dette er en effektiv måte å kutte køene av godkjente søkere til de kommunale boligene på, men det er veldig lite egna til å løse boligproblemene.

Hospits

Løsninga for de som ikke får kommunal bolig, blir i mange tilfeller hospits eller såkalt hybelhus. Det er nemlig sånn at sosialkontoret bare vil betale opp til en viss sum for leie av leiligheter på det private markedet, fordi de ikke vil skyve markedsprisene oppover. I tillegg er det sånn at mange ikke vil leie ut til sosialklienter. Noen fordi de er forstokka, men i alle fall er Oslos sosialkontorer kjent som notorisk dårlige betalere.

Men hvis du noen gang har vært på et hospits, veit du at det ikke er boliger som er egna for mennesker. Dette er et av de områdene man trygt kan feste sin lit til skandalepressa i Akersgata. Oppslag om møkk og vold og 5 mennesker på 20 kvadratmeter er stort sett sanne. Hit sender altså Oslo kommune enslige mødre, arbeidsledige med minoritetsbakgrunn og folk med alvorlige psykiske lidelser. I tillegg er hospits og hybelhus rådyrt. Man betaler mange tusen kroner i måneden for 10-15 kvadratmeter. Oslo kommune bruker mellom 40-120 millioner i året på dette tilbudet, og noen få bakmenn tjener penger som gress.

RVs ideelle løsning

RV har lenge sloss for at kommunen skal kjøpe inn flere kommunale boliger. Vi mener at det kunne løse mange av de største problemene på boligmarkedet. Men realiteten er at kommunen selger unna kommunal boligmasse for omkring 40 millioner hvert år. Dersom kommunen valgte å kjøpe inn og leie ut flere boliger ville det for det første løst de akutte boligproblemene for dem som ikke har noe sted å bo. I tillegg kunne en forsvarlig prispolitikk fra kommunen hindre private utleiere i å ta blodpris for sine krypinn, og slik skape et leiemarked der prisene ikke var altfor urimelige. Kommunen ville ha spart penger over sosialhjelpsbudsjettet, for med en rimelig leie vil folk i mye større grad klare seg på egen inntekt. Dermed ville vi også sluppet å klientifiserer folk som egentlig ikke trenger noe annet enn et rimelig sted å bo. Man ville i stor grad slippe utbetalingene til hospits. Og dessuten ville vi antakelig hatt en høyere rehabiliteringsgrad blant psykisk sjuke og avvent narkomane som kommer ut fra institusjon. De som bor på hospits, går det veldig sjelden bra med i så måte.

De kommunale boligene

Det er ikke dermed sagt at det ikke har vært problemer i forhold til de kommunale boligene i Norge. Kommunen har ofte vært en dårlig eiendomsforvalter. I tillegg er det sånn at bystyret har pålagt Oslo Kommunale Boligbedrift som driver de kommunale boligene, å gå med overskudd. Dette innebærer å selge unna boliger, og det har også ført til at OKB tar urimelig høye priser for en del av sine egne boliger. Kommunen og staten er unntatt fra det lille vi har igjen av husleieregulering, så de kan fritt ta den husleia de vil. OKB har også drevet byfornyelse på en slik måte at folk har blitt tvunget til å flytte. Men dette er ikke et argument mot at kommunen skal eie boliger, bare mot måten det organiseres på. I det siste har vi også sett en del eksempler på at leietakere i kommunale boliger har satt seg i mot urettferdig behandling og vunnet fram. Dette er verdifulle erfaringer, og tvinger kommunen til å holde seg mer innafor rammene av hva som er akseptabelt og ikke. Slike aksjoner som de vi har sett blant annet i Søren Jaabæks gate i Oslo er utvilsomt viktige skritt på veien for å tvinge kommunene til en bedre eiendomsforvaltning.

Hvorfor fornuft ikke vinner fram

Det er ikke sånn at de løsningene som skisseres opp her, er utopiske og ikke kan realiseres før under sosialismen. Disse løsningene er ikke revolusjonære, de er fornuftige. Men så lenge Arbeiderpartiet vil investere alle oljepengene i utlandet, og Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo er mer opptatt av hvor viktig det er å ikke blande sammen sosialpolitikk og boligpolitikk, enn av å løse folks problemer kommer vi ingen vei. Dessuten mener de alle sammen at det er viktig at markedet får utvikle seg helt naturlig. Selv om det betyr at en del folk må klare seg uten et sted å bo.

av Svein Lund

AKP stødde fullt ut kampen for oppretting av samerettsutvalget (SRU), som ein integrert del av Altakampen. Det har tatt utvalet 17 år å komme fram til eit forslag, som bare tar for seg delar av mandatet, spørsmålet om retten til land og vatn i Finnmark. Arbeidet med å avklare rettstilstanden i resten av det samiske busettingsområdet har enno ikkje starta opp.

AKP sine samepolitiske program av 1973 og 1988 har krevd anerkjenning avsamisk eigedomsrett til samiske område, men utan å konkretiserekordan dette skal gjennomføras. Når no Samerettsutvalet er kome, måvi ta opp igjen diskusjonen og forsøke å komme vidare. I åretsvalkamp har RV som einaste parti gitt ei klar støtte til mindretalet iSRU som ønsker Finnmark grunnforvaltning med lik representasjon avSametinget og fylkestinget, og samtidig retten til å opprette Samiskgrunnforvaltning for dei områda som ønsker det.

Men dette er ikkje meir enn eit førebels standpunkt, der vi harforsvart det vi såg som det einaste akseptable av dei alternativa som liggføre.

Spørsmålet om rettstilstanden i samiske område er mye størreenn som så og gjeld mye meir enn Finnmark. No må også restenav landet komme på banen. Denne artikkelen er derfor eit forsøk påå få igang ein debatt over heile landet. Eg vil ikkje forsøkeå finne enkle politiske svar på kompliserte spørsmål,men stille problemstillingar til debatt og heller vise kor vanskeleg det er.

Eg vil starte med å problematisere overskrifta: Retten til ressursane i samiske område.

• Ka er ein rett eller rettigheit?
• Kas ressursar snakkar vi om?
• Ka er samiske område?

Ingen av spørsmåla har opplagte svar. Eg skal ta dei i omvendtrekkefølge ettersom vi i første rekke diskuterer rettar som erknytta til eit geografisk område.

Ka er samiske område?

Kong Harald sa ved opninga av Sametinget i oktober 1997 at den norske statener tufta på territoriet til to folk, nordmenn og samar. Nøyaktigdet samme har tidlegare høgsterettsjustitiarius Carsten Smith sagt.Denne markeringa frå to av dei øvste representantane for den norskestaten er svært viktige prinsipielle uttrykk for utviklinga i norsksamepolitikk. Dette ville vore utekkeleg for 20 år sidan og er framleisikkje aktuell politikk verken i Sverige eller Finland.

Kongen sine ord betyr anerkjenning av at det finst eit samisk territorium,eit område der samane har retten til land og vatn. Det er eit signal om atdagens rettstilstand ikkje kan fortsette.

Spørsmålet er kordan ein avgrensar samisk område og omein kan snakke om grader av samisk område.

Samiske område i vid tyding er geografiske område medtradisjonell samisk busetting gjennom mange hundreår opp til nyare tid, ialle fall til dette hundreåret. I Noreg omfatter dette det aller meste avNord-Noreg og vel halve Trøndelag, samt ein snipp av Hedmark. Dettefaller i stor grad saman med grensene for samisk reindrift, men reindrifta erbare ei av mange næringstilpassingar som har gitt samane rettar i detteområdet.

I tillegg er det store samiske område i Sverige, Finland og Russland.Samisk område, Sameland eller Sápmi i denne tydinga omfattar eitområde omlag like stort som Noreg. I heile dette området er detaktuelt å snakke om samiske rettar i ei eller anna form.

I størstedelen av området er samane idag eit lite mindretal. Derfor er det aktuelt å avgrense mindre område innafor dette, der samane får sikra sterkare rettar enn i området som heilskap. Eit opplagt døme her er Indre Finnmark, men det er langt i frå det einaste område der dette er aktuelt. ILO-konvensjonen om urfolk opererer med eit skile mellom dei områda som urfolka har utnytta aleine eller vore heilt dominerande og område som dei i lang tid har brukt i lag med andre folkeslag. I nokre av dokumenta frå Samerettsutvalet (NOU 1994:43 Rett til forvaltning av land og vann i Finnmark) opereras det med eit liknande skile. I ei utreiing for Kommunaldepartementet for nokre år sidan blei det gjort eit forsøk på å definere «samisk region» etter samme mønster.

Det finst og andre definisjonar av samisk område for språklegeog økonomiske føremål, som «forvaltningsområdetfor samisk språk» og «virkeområdet for SamiskUtviklingsfond». Disse må ikkje blandast inn i spørsmåletom avgrensing av samisk område når det gjeld retten til land ogvatn.

Blei du ikkje klokare?

Konklusjon: Det finst ikkje ein eintydig definisjon elleravgrensing av ka som er samisk område. Det er eit spørsmål ompolitisk kamp og om medvitet til den samiske befolkninga i fornorska område.

Ka for ressursar?

• Fornybare og ikkje-fornybare ressursar

  Dei fornybare er slikt somvilt, fisk, trevirke, bær eller i det heile flora og fauna.

  Dei ikkje-fornybare er mineralar, stein og grus, olje og gass.

  Samerettsutvalet skil skarpt mellom disse to ressurstypene og vil hafelles forvaltning for Finnmark av dei ikkje-fornybare og lokal / kommunalforvaltning av dei fornybare.

  Ikkje alle er samde i dette skilet. Foreksempel har Venstre gått inn for ein «kommunemodell» der ogsåforvaltninga av dei ikkje-fornybare ressursane skal leggas til kommunane. Sjølvville eg heller vurdere å gå andre vegen; å legge alleressursar under Finnmark grunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verkenFinnmark RV eller eg har så langt noko fastlåst syn på dette.Ikkje alle er samde i dette skilet. For eksempel har Venstre gått inn forein «kommunemodell» der også forvaltninga av dei ikkje-fornybareressursane skal leggas til kommunane. Sjølv ville eg heller vurdere ågå andre vegen; å legge alle ressursar under Finnmarkgrunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verken Finnmark RV eller eg har sålangt noko fastlåst syn på dette.

• Land og vatn, over og under jorda, i og under sjøen

  Dei som forvaltar ressursane, kan avgjøre inngrep eller freding i høvetil for eksempel vasskraftutbygging, militære øvingsområde,vegbygging, hyttebygging, oppdyrking, oljeutvinning, oppdrettsanlegg osv. Sålangt har landressursane vore det dominerande diskusjonstema, men SRU tar og oppspørsmålet om fiskerettar. Spørsmålet om oljeutvinninghar så langt vore lite framme, men det er klart at sameretten må inni biletet når vi no står foran oljeutvinning utafor Finnmarkskystenog foredlingsanlegg i Sállánnuorri/Sørøysundet vedHammerfest.

• Menneskelege ressursar, kunnskapar

  Diskusjonen om patent på genar og generegistrering av urfolk har gjort spørsmåletom retten til menneskelege ressursar aktuelt. Klassekampen viste i september atgenar frå urfolk no er lagt ut på sal og multinasjonale selskap gjørenorme fortenester utan at urfolka sjølve får noko igjen. Detnorske Sametinget har sagt klart nei til innsamling av genprøver fråden samiske befolkninga.

Eit anna spørsmål er retten til økonomisk utnytting sombygger på urfolka sin kultur og tradisjonelle naturbruk. Særleg iFinland har turistindustrien tent stort på billige etterlikningar avsamiske husflidsprodukt og anna falsk samekultur.

Alle disse ressursane er slike som gir den som rår over dei betreeller eksklusive konkurranseføremoner. Samane og andre urfolk vil aldrikunne konkurrere økonomisk med den internasjonale monopolkapitalen. Deter derfor snakk om både retten til å bruke og retten til ånekte anna bruk.

Ka er ein juridisk rett?

Jus er ikkje ein nøytral vitskap. Han er ein samfunnsmessig reiskapforma av dei herskande klassene, og ein del av statsapparatet, ein reiskap til åoppretthalde, vinne og/eller avgrense makt. Men jussen er og påverka avkampen mellom dei herskande og dei som blir herska over.

Jusen er forma av kampen mellom:

• klassar
• kjønn
• nasjonale og etniske grupper
• religionar
• kulturar

Finst det ein kommunistisk rettsfilosofi?

Eg kan ikkje sjå at vi har ein klar, oppdatert kommunistiskrettsfilosofi som vi kan bruke både i den daglege kampen og i kampen forsosialisme / kommunisme.

Ein slik rettsfilosofi må etter mitt syn bygge på to tildelsmotstridande tradisjonar

Prinsippa i dei vil eg demonstrere med to klassiske sitat frå norsklitteratur:

1. Med lov skal land byggjast
   – og ikkje med ulov øydast(Håvamål)

2. Tvers igjennom lov til seier –
   ikkje går det andre veier
   til vårt drømte, frieland(Rudolf Nilsen)

Rettskjelder

For sameretten finst det 3 rettskjelder:

1. Norsk rett
2. Internasjonal folkerett
3. Samisk rettsoppfatning

For motstandarar av samiske rettar har det vore viktig å reduseretydninga av dei to siste og einsidig legge vekt på norsk jus. Denne har isvært liten grad tatt opp i seg dei samiske rettsoppfatningane.Motstandarane har bare anerkjent folkeretten som eit abstrakt prinsipp. Pådet eine området etter det andre ser vi at denne er ikkje er blitt nedfelti norsk lov og praktisk politikk.

Jo lengre vi går bakover i historia, jo sterkare vern harurfolket/lokalbefolkninga og den tradisjonelle bruken av ressursane hatt. Dettepeikar klart tilbake til ei tid da denne brukeren var einerådande.Etterkvart som kolonistar og innflyttarar pressa på, sørgde dei ogfor å få endra lovverket til å fjerne rettsvernet som samaneog lokalbefolkninga forøvrig hadde.

Nokre merkesteinar i utviklinga av lovene:

• Finneodelen fram til 1700-talet
• Lappekodisillen 1751
• Fiskeriloven 1830
• Reindriftslovane frå midten av 1800-talet
• Jordsalgsloven 1902
• EØS-avtalen
• Statskog 1993

Alle disse lovendringane har kome som resultat av politiske kampar og førttil nye kampar. Nokre har slått fast det juridiske grunnlaget for samane,men hovudretninga har vore at lovane har blitt brukt til å fjerne rettarsom samane tradisjonelt har hatt.

Ei stor utfordring ville vere å lage ei oversikt som viser denhistoriske samanhangen mellom disse lovendringane og fordelinga av rikdommen,for eksempel kordan endringane i fiskerilovgivinga har redusert finnmarkinganesin andel av fisket og fjordfiskarane sin andel.

Eit sentralt omgrep i debatten er «alders tids bruk». Ka som er konsekvensen av dette er avhengig av

• tolking av historia (Anno 1997 går det hissig diskusjon om etnisiteten til befolkninga i Finnmark i eldre steinalder.) Om ein les forskjellige historiebøker vil ein få heilt forskjellig oppfatningar av busettingshistoria til samer, kvenar og nordmenn.
• tolking av konvensjonar
• rettsinnhald (eigedomsrett, bruksrett, forvaltningsrett)

Hovudformer for landrettar

Juridisk kan ein skile mellom tre hovudformer for landrettar: bruksrett,eigedomsrett og forvaltningsrett.

Bruksretten ligg historisk før eigedomsretten, men i dag ereigedomsretten overordna alle andre rettar. Eigedomsretten er det same someksklusiv rett til økonomisk utnytting. Eigedomsretten er «hellig»under kapitalismen, men det er på papiret. Det er mange avgrensingar påeigaren sin rett til å disponere/nekte bruk av eigedomen sin. Stat ogkommune kan ekspropriere og bergverksloven, friluftsloven, bygningsloven osv.set grenser for ka eigaren kan gjøre med sin eigen eigedom. Konfliktarmellom eigar og andre interesser kan vere av mange slag; ofte står einkapitalist sine private interesser opp mot staten som felleskapitalist.Individuelle rettar må avgrensast for å hindre anarki. Staten kangripe inn i eigedomsretten for å ivareta f.eks. miljøomsyn ellermotsett for å presse gjennom kraftutbygging eller militæranlegg.

Det gamle samiske kravet (NSR, Sametinget) har vore samisk eigedomsrett tilland og vatn. Av dei norske partia har bare RV støtta dette kravet.Samerettsutvalet har vore sterkt splitta på dette, med to utreiingar somstår stikk mot kvarandre. I den endelege konklusjonen vik dei unna spørsmåletog gjør forvaltningsretten til hovudsaka.

I dag er det bare samane sin bruksrett som tildels er anerkjent i lova.Denne er i første rekke knytt til reindrifta. Når det gjeldfiskeria, er heller ikkje bruksretten anerkjent. Bruksrett er ofte ein delrettsom ein brukar har på eigedom som andre (offentlege organ ellerprivatpersonar) har eigedomsretten til. Ein slik bruksrett framstår da somei avgrensing på eigaren sin eigedomsrett. Dei mest samefientligepolitikarane (FrP) ønskjer å fjerne all innskrenking av råderettentil eigaren, og med det til og med å fjerne sør-samane sinbeiterett for rein på fjellområde som er eigd av private bønder.SV seier at samane skal ha «utvida bruksrett» og nøye seg meddet. Forvaltningsrett vil seie å kunne regulere bruken av eit område,som eigar eller på vegne av eigaren.

Utgangspunktet er at Staten påberopar seg den juridiske eigedomsrettentil utmarka i Finnmark.

Den juridiske situasjonen i Finnmark idag er at Den norske staten hareigedomsretten, mens det statskapitalistiske foretaket, Statskog SF, harforvaltningsretten. Medlemmane i SRU er samde om å overføreforvaltningsretten til Finnmark Grunnforvaltning, men usamde om dette og skalgjelde eigedomsretten. SRU foreslår ei styrka forvaltningsrett, dvs. atforvaltningsorganet/-organa får rett til å hindre naturinngrep i størregrad enn private eigarar kan gjøre i dag. For eksempel skal Finnmarkgrunnforvaltning kunne nekte mineralutvinning, noko ein privat eigar ikkje kanetter bergverkslova. Forvaltningsrett kan derfor faktisk vere både svakareog sterkare enn eigedomsrett.

Moralsk rett og folkeleg rettsoppfatning

I tillegg til de juridiske lover og regler, og det etablerte rettsapparatet finst det ein moralsk rett. Folk har sine oppfatningar av ka som er rett og galt, moralsk og umoralsk. Nokre av disse er relativt universelle, mens andre kan variere frå land til land eller folk til folk. Disse rettsoppfatningane kallas og uskrivne lover. Hos samane har det lenge vore klart at det på ein del område eksisterer rettsoppfatningar som i større eller mindre grad bryt med det som er juridisk rett i dei statane der samane bur. Ein del av disse blei samla og skreve ned på 1930-talet av Erik Solem (Lappiske rettsstudier). Å samle samiske rettsoppfatningar var ein vesentleg del av Samerettsutvalet sitt mandat, men dette blei medvete sabotert og det er no sett ned eit nytt utval som skal sjå på dette. I mellomtida er 17 år gått tapt, og med det er mange av dei levande tradisjonane borte.

Kamp om ressursforvaltninga

I samiske område er det kamp om ressursforvaltninga på alle område.Tildels er disse kampane knytt til sameretten, tildels blir dei vel så myeoppfatta som ein kamp mellom landsdelar eller mellom lokale brukarar og sentralestyresmakter. Ikkje minst er det og konflikt mellom næringar der ofte ersamar på begge sider.

I denne samanhang blir det ikkje plass til meir enn ein kort oversikt overnokre av disse motsetningane:

• fiske i sjøen
  Frå hanseatertida. Aldri harfinnmarkingane fiska så liten del av fisken utafor Finnmarkskysten som idag.
• jordbruk
  kombinasjonsnæring/stordrift/ferskvassfiske/lokalbefolkning/turisme
• jakt
  lokalbefolkning/turisme
• bær
  moltebær for lokalbefolkninga eller alle? forpaktingtil bygdelag?
• mineraler
  internasjonale gruveselskap
• olje/gass
  all utvinning av internasjonale konsern. Ingen regionalstyring
• reindrift
• brukskonfliktar med jordbruk, hyttebygging, kraftutbygging osv.

Politiske reaksjonar på SRU

Ein gjennomgang av Samerettsutvalet si innstilling er det ikkje plass tilher. Eg vil bare vise til heftet «Samerett og ressurskamp i nord» og gårett over til å kommentere reaksjonane på innstillinga.

Etter at SRU si innstilling blei lagt fram i mars 1997 starta reaksjonen einoffensiv mot alt som smakar av samiske rettar. Dei aller fleste parti i Finnmarker djupt splitta, bare FrP og RV er nokolunde samla på kvar si side.

I FrP sin valkamp i 1997 gjorde ein kampen mot samiske rettar til eihovudsak, noko som slo kraftig ut på gallupen i Finnmark, og det var likeved at FrP kom inn på Stortinget frå det fylket der partiettidlegare har skjelt ut befolkninga som latsabbar og snyltarar.

Men det var ikkje FrP, men derimot SV, som klarte kunststykket å kommepå Stortinget på å kjøre fram kampen mot samiskerettar. SV sin overgang frå eit i hovudsak pro-samisk til eit i hovudsakanti-samisk parti i rettigheitskampen er eit tragisk eksempel pågrenselaus opportunisme hos delar av den såkalla venstresida. Dettehamskiftet har ikkje skjedd utan sverdslag. Den anti-samiske fløya fikkfleirtal på nominasjonsmøte med ei røyst i overvekt. Dennefløya har og klart å få støtte frå den nyesentrale SV-leiinga. SV har blitt omfamna av høgrefolk og gamleborgarvernarar frå Alta-kampen. Men SV sine lokallag i indre Finnmark erlagt ned i protest.

Diskusjonen om sameretten har og ført til at reaksjonæreanti-samiske krefter igjen har stått fram med krav om å fjernesamisk kultur og språk i alle samanhangar. Det har blitt fritt fram forhets mot alt samisk og i Tana er det danna ein eigen aksjon «Nei tilSameland» som i skrivande stund aksjonerer mot samiske læreplanar forgrunnskolen.

Siste tilskotet til reaksjonen er Lærarforbundet som har kravd deisamiske læreplanane trukke tilbake for å ¨endre dei slik at deianti-samiske kreftene kan godta dei.

Ikkje bare samerett

Ressursrettskamp i Noreg gjeld ikkje bare sameretten, men til no har detmangla ei samla framstilling av ressurrett i Noreg, som ser på saker som:

• allmenningsrett til fjell og hei-område
• jaktrett og fiskerett (ferskvatn og sjø)

Ei av dei største utfordringane til rettsomgrepa våre kjem no ispørsmålet om retten til ressursane i Noreg og verda. Det gårpå retten til å øydeleggje naturen og retten til åskjerme ikkje kapitalistisk produksjon, produksjon som er tilpassa den lokalekulturen. Denne kampen står særleg skarpt i spørsmåletom urfolksretten, i Norden sameretten.

Grunnlaget for urfolka sine krav og for folkeretten er tanken at bruk av eitområde gjennom mange generasjonar gir rett til å fortsette åbruke området økonomisk og til å verne det mot konkurrerandeog øydeleggjande bruk.

Det er i første rekke urfolka sine organisasjonar og internasjonalefolkerettsekspertar som har vore pådrivarar og lagt premissar i debatten.Så langt har vi som er kommunistar i for liten grad vore med å drivedebatten framover.

Spørjeteiknet som har blitt reist ved det juridiske grunnlaget forstatens rett til jorda i Finnmark er noko av bakgrunnen for nedsetjinga avSamerettsutvalet. Men er det ikkje og grunnlag for å stille spørjeteiknved både statleg og privat eigedomsrett i anna samisk område?

Og ka med dei uomtvisteleg heilnorske områda?

Ka slags juridisk og historisk grunnlag og rettsoppfatning kviler eigentlegeigedomsretten på til dei enorme skog- og fjellområda til familianeTreschow, Løvenskjold og Cappelen?

Og her overlet eg debatten til dokker.

Les meir:

• Samerett og ressurskamp i nord. Hefte utgitt av RV og AKP i Troms og Finnmark (1997), særleg artikkelen om samerett av Heaika Skum og Svein Lund. I dette heftet står det og ei fyldig litteraturliste.
• Svein Lund: «Med AKP for samisk stat og etnisk reinsking?» Artikkelen sto i Røde Fane nr 3, 1996.

av Jon Arne Jørstad

Noreg er eit kapitalistisk land. Noreg er eit Nato-land. Noreg er fremst i tilpassinga til den nye europeiske orden. Noreg er eit lite imperialistisk land med ambisjonar om å bli eit større.

Noreg er eit sosialdemokratisk land og dei sosialdemokratiske leiarane er den fremste drivkrafta i forminga av Noreg si framtid. Det finst opposisjon innafor arbeidarrørsla mot sosialdemokratiet sine leiarar.Opposisjonen er mangslungen og marxistane har hatt ei relativ sterk stilling. Men marxismen har dei siste ti-åra hatt nokså magre kår og 70-talet sine framstormande revolusjonære ungdomar er stort sett blitt veletablerte og eldre. Det livnar liksom ikkje i lundane lenger. Marxismen og kommunismen har ikkje vore dei store «in»-sakene og moderne menneske uffar seg (som dei gjorde på 60-talet og byrjinga av 70-talet) over å måtte diskutere med innpåslitne rabulistar som trur dei kan redde verda.

-Stalin, seier dei og endar diskusjonen. «Jau», seier dei, «sett i frå din ståstad så …» og endar diskusjonen. «Vi veit kva vi har», seier dei og er redd revolusjon og sånn. Det er lettare å diskutere aromaterapi, drøymetyding, sex, Vegard Ulvang si rumpe og stjernene sin innverknad på vår personlege framtid. Og ein kan då ikkje ta på seg ansvaret for alt her i verda. Nei, det er ikkje på moten å vera himmelstormar.

Jean-Francais Lyotard var ein av fransk åttitals fremste postmodernistar og hadde «orientert» seg dit via freudianismen frå sin opprinnelege marxistiske ståstad. Dei «store fortellingane», ideen om «den universelle frigjeringa», hadde mista sin legitimitet. Det var eit par av poenga hans i ei lita bok som fekk den sympatiske danske tittelen Det postmoderne forklaret for børn. Eit lite sitat: «Kanskje menneskeheten kun er en meget sofistikeret knude i den generelle interaktion mellom stråler som konstituerer universet.»

Som eit lite fiberfnugg i denne sofistikerte kuten, har eg ofte følt at dei postmoderne vindane, meir enn å vera stormar som røsker opp i fordomar og dogmatisme, har vore kvalmande vindpust frå gravkamra til dei gamle filosofiske anti-materialistane. Historia gjentar seg ikkje, men det er ikkje tilfeldig at likskapen i den filosofiske debatten på starten av 1900-talet og no er slåande. Ved århundreskiftet, då kapitalismen for alvor trådte inn i sin imperialistiske fase, tydde borgarskapet i Europa til skjerpa reaksjon med vekt på sosial demoralisering og demobilisering. «Høgrebølga» den gongen fekk sitt ideologiske utslag i anti-revolusjonære teoriar og oppblomstring av religiøs mystisisme. I filosofien blomstra idealismen. «Moderniteten» då var avvising av objektive lovar for utviklinga i naturen såvel som samfunnet.

Også innfor den revolusjonære rørsla skapte høgrebølga «marxistiske» kritikarar som ville «modernisere» den filosofiske, vitskapelege og politiske tenkinga.

Lenin si bok frå 1908, Materialismen og empiriokritisismen, var eit flengande oppgjer med frontfigurane i denne «ny-marxistiske» oposisjonen og med deira anti-revolusjonære forbilde. Fornøyeleg og lærerik lesing som eg gjerne oppmoder Røde Fane sine lesarar å lese (om så på ny). Det nye gjenombrotet for kapitalismen på 80-/90-talet har ført med seg ei globalisering både geografisk og samfunnsmessig. Alle formar for menneskelege aktivitetar blir prisa for kjøp og sal på verdsmarknaden. Jan Myrdal lanserte på 60-talet uttrykket «dei overflødige» i samband med sine India-studiar. Idag veks talet på overflødige raskt over heile verda med veksande arbeidsløyse og fattigdom også i dei imperialistiske landa. Krisetendensane og konkurransen gjer at borgarskapet vrir om skrustikka for å sikre profitten.

Muren sitt fall og Aust-Europa sin overgang til marknadsøkonomi blir nytta som bakgrunnskulissar for nok ein gong å lansere ei sosial demoraliserings- og demobiliseringskampanje. For sjølvsagt veks motstanden mot «overflødiggjeringa» og trugar med å skape uorden i borgarskapet sitt globale prosjekt.

I kjølvatnet av borgarskapet sin nye offensiv mot marxismen og kommunismen dukkar på ny opp ideologiske og politiske «revisjonistar» og sluttar seg til borgarskapet sin kampanje.

For ein Erik Solheim blir forsvar av marxismen «museums-vaktarar» og historisk politiske sinkar.

For ein Eivind Røssaak blir marxismen og kommunismen umoralsk og forsvararane medskuldige i folkemord. Deira (og mange andre) sin bodskap er at marxismen er dau. Attende står å gjere det beste ut av den globale kapitalismen.

Medan Dubcek i 1968 lanserte uttrykket «sosialisme med eit menneskeleg anlet», blir uttrykket «kapitalisme med eit menneskelg anlet» no lansert (t.d. Ottar Brox). Dei småborgarlege intellektuelle har gått trøytt og gitt opp. Difor må den ideologiske og politiske latskapen gjerast universell: – Marxismen er dau, kapitalismen har sigra. – Legg i årane og nyt livet så godt du kan.

Denne intelligensiaen har aldri «følt seg bekvem» når arbeidsfolk har ytra seg om politikk, kultur og andre «andelege» tema. Ein sånn form for «infiltrasjon» på deira område vil dei gjerne «ha seg frabedt». I sånne tider gjer det godt å sjå AKP si satsing med Røde Fane. Tidsskriftet trengst og langt fleire burte nytte høvet til å gjere ein innsats for å utvikle tidskriftet vidare og vere med på å auke spreiinga av bladet.

av Kristine Mollø-Christensen

Da regjeringssjefene i EU hadde sitt toppmøte i Amsterdam 16. og 17. juni i år, markerte ble det foreløpige «høydepunktet» markert i den prosessen som har foregått det siste året. Amsterdam-traktaten innebærer en klar dreining i retning av mer integrasjon.

De forskjellige regjeringskonferansene har alle hatt som mål å rydde unna forskjellige vanskeligheter på veien mot en traktat som peker fram mot en tett Union, en forbundsstat, et Europas Forente Stater.

Ideen om Europas Forente Stater er ikke ny – heller ikke kampen mot den. Allerede ved begynnelsen på dette århundret, i 1915, skrev Lenin: «… sjøl om slagordet om et republikansk Europas Forente Stater er uangripelig som politisk slagord, gjenstår likevel det uhyre viktige spørsmålet om dets økonomiske innhold og betydning. Ut fra imperialismens økonomiske forutsetninger – dvs. kapitaleksporten og de «avanserte» og «siviliserte» kolonimaktenes oppdeling av verden – er Europas Forente Stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.» Og Lenin fortsetter: «Selvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne forstand er Europas Forente Stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene – men for hvilket formål? Bare i den hensikt å få til en felles undertrykkelse av sosialismen i Europa, og en felles beskyttelse av det koloniale byttet mot Japan og USA «. (Fra artikkelen «Om parolen Europas Forente Stater»)

Hvem sa at verden har forandret seg.

Overnasjonalitet

Maastricht-traktaten opererer med tre søyler som relaterer seg til måten beslutningene tas på. I den første søylen er beslutningene overnasjonale, dvs. at de tas ved flertallsavgjørelser. I søyle to og tre er beslutningene mellomstatlige, dvs. at de tas ved enstemmighet.

Hvis ett av landene er mot et direktiv, kan det altså nedlegge veto og dermed unnlate å binde opp seg selv eller andre. Tidligere har følgende saksområder vært under første søyle: Det indre marked, jordbruks- og fiskeripolitikken, handelspolitikk, regionalpolitikk, den sosiale dimensjon, miljøpolitikk, forskning og utdanning og Den økonomiske og monetære union (ØMU). Søyle to har inneholdt den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Søyle tre har stort sett bestått av felles justis- og politisamarbeid med blant annet asyl- og flyktningepolitikken.

Amsterdam-toppmøtet vedtok at asyl- og flyktningedelen og derigjennom mesteparten av Schengen-avtalen skulle flyttes fra søyle tre og til søyle en. Prosessen skal ta 5 år. Schengen-avtalen er dermed blitt en del av unionstraktaten. På rettsområdet er det også et uttalt mål om harmonisering av lovverket. I flere år har det vært en trend å legge nye områder (for eksempel spørsmål om faglige rettigheter/arbeidsspørsmål) til Det indre marked og dermed blir disse spørsmålene gjenstand for overnasjonale beslutningsformer.

Enda viktigere er spørsmålet om fleksibilitet. Dette har lenge vært diskutert i EU og har med Amsterdam-traktaten kommet ordentlig ned på papiret. Det gir i første rekke Tyskland og Frankrike (og andre integrasjonsvillige) muligheter til «et tettere samarbeid» enn det flertallet av EU-landene går inn for. Dermed har en også slått beina inn under medlemslandenes muligheter til å stoppe en videre integrasjonslinje. Veto-retten er i ferd med å bli EU-historie.

For en riktig union er det viktig også å ha en felles politikk utad. Amsterdam-traktaten er et skritt i retning av dette. EU får en utenrikspolitisk talsmann, sjef for en utenriksavdeling som ligner et utenriksdepartement. Det ligger en reservasjon i traktaten om at hvis «viktige nasjonale interesser er involvert «, så vil disse gå foran flertallsbeslutningene.

Mer makt til institusjonene

Den nye traktaten overfører mer makt til EUs ministerråd som på stadig flere områder vil fatte flertallsbeslutninger. Lederen av Kommisjonen får mer makt og innflytelse og kan også flytte rundt på kommisjonærene á la regjeringsutskiftninger. Europaparlamentet, tidligere også kalt Mikke Mus-parlamentet, får mer beslutningsrett og forslagsmuligheter. Et nytt toppmøte i forkant av opptakelsen av nye medlemsland skal diskutere fordelingen mellom de enkelte land i forhold til størrelsen. Alt i alt går EUs institusjoner også mer i retning av å være instrumenter for en EU-stat.

Militærpolitikken og Vestunionen

Det eneste området hvor EU ikke fikk full klaff på integrasjonslinja, var på spørsmålet rundt militærspørsmålet. Her er det motsetninger i det europeiske borgerskapet som kommer til overflaten. Noen ønsker et tettere forhold til USA, mens andre mener at EU-Europa i høy grad er sterkt nok nå til også å stå på militære egne bein. Likevel har en i Amsterdam-traktaten fått med et større militærpolitisk spillerom for Vestunionen i og med passusen om såkalte humane krigsaksjoner. Det er også et mål om «gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk, som vil kunne føre til et felles forsvar». Vestunionen som en naturlig del av EU, kommer også klart fram i bestemmelsene om at når EU bruker Vestunionen har alle EU-land rett til å delta i beslutningen – altså også EU-land som ikke er medlemmer av Vestunionen. At imperialistblokken EU kommer til å trenge sitt eget militærapparat, er opplagt. Derfor vil også Vestunionen bli en del av EU-traktaten, selv om USA ikke vil. Tyskland går på sokkelesten for ikke å provosere USA. I overgangsfasen forsøker Tyskland å framstå som USAs fremste «partner» i Nato, men det er tegn som tyder på at rivaliseringa øker. Var Bill Clintons Danmark-besøk i juli også en advarsel til den tysk/franske overivrigheten med hensyn til integrasjonsprosessen? Danmark har hittil vært en «bremsekloss» i EU.

Utvidelse østover

Også i forholdet til Øst-Europa anes rivaliseringa mellom i første rekke USA (gjennom Nato) og Tyskland. Av de ledende EU-landene er det først og fremst Tyskland som på kort sikt vil tjene på en øst-utvidelse. Tyskland vil få et adskillig større hjemmemarked.

Lokket av muligheten av å sitte ved de rikes bord skal Øst-Europa endres. De øst-europeiske finansministrene møter krav fra EU om å liberalisere kapitalmarkedet, privatisere statsbankene, gjøre det lettere for utenlandske investeringer og i det hele tatt vise en betingelsesløs tilpasning til Det indre marked. Men Amsterdam-toppmøtet slo fast at det ikke blir noen utvidelse før en del institusjonelle saker er ordnet opp i. Kjernen av EU-land ønsker å sikre sin egen innflytelse over EUs utvikling først. Eller som Luxembourgs utenriksminister uttalte i redegjørelsen for Europaparlamentet: «Ingen utvidelse av EU – ikke en eneste – vil være mulig før en har fått en løsning på størrelsen av EU-kommisjonen og vektfordelingen av stemmer i Rådet.»

ØMU på skinner?

Tidlig i juni var det mye sabelsrasling vedrørende Den økonomiske og monetære union og den såkalte stabilitetspaktens krav (fra toppmøtet i Dublin 1996) til lave offentlig utgifter og budsjettdisiplin. I den europeiske pressa ble det framstilt som om Frankrike og Tyskland sto steilt imot hverandre og at det gjennom harde forhandlinger og innspill om krav til å få ned arbeidsløsheten endelig lyktes å komme til enighet. «Kampen mot arbeidsløsheten» består stort sett av gamle «tradisjonelle» tiltak som:

• senking av arbeidsgiveravgiften
• mindre reguleringer på arbeidsmarkedet
• mer fleksibel arbeidskraft
• begrensete muligheter for sosialstøtte
• og krav om flere muligheter vedrørende utdanning.

Når EU har en arbeidsløshet på 11%, sier det seg selv at dette er et brennbart tema. I noen regioner (for eksempel i Belgia og Luxembourg) er den oppe i 30%.

Men dette var spill for galleriet. Er det noe Frankrike og Tyskland er enige om, så er det nødvendigheten av ØMU.

Den økonomiske og Monetære Union er et politisk prosjekt i den forstand at den skal sikre EU-staten økonomisk handlefrihet og styrke. Tenk bare på hvor viktig det er at alle EU-landenes gullreserver blir samlet i en sentralbank. Tenk på hvilken enorm makt det vil gi de europeiske kapitalistene – og kanskje først og fremst den tyske storkapitalen? Tenk på hvordan nasjonal råderett over økonomien – selv om den under kapitalismen er svært begrenset – blir overflyttet til overnasjonal kontroll blant annet gjennom innføringen av en valuta – euroen. Og at ØMU og euro blir en realitet – det stadfestet i hvertfall Amsterdam-toppmøtet.

Uten folkelig støtte

Folket i EU kommer i året som kommer virkelig til å føle på kroppen den nedskjæringspolitikken som følger av konvergenskravene. Eller som EU-kommissæren for utenrikshandel, Leon Brittan har sagt: «ØMU vil tvinge EU-landene til å måtte vedta Thatcher-politikk» (The Economist 15.03.97).

Folk i EU har liten tro på at en felles mynt og en økonomisk union vil kunne føre til noen forbedring for dem. I 1990 mente 72% av EUs befolkning at unionen var en «god ting» for dem. Nå er tallet nede på 48%. Hele 77% av alle velgere i EU mener at de har fått for lite informasjon om valutaunionen. I Tyskland er faktisk 52% av befolkningen mot innføringen av EUROEN. Ikke bare for folket men også for bankene vil overgangen til en valuta kjennes. Et rådgivningsfirma i London mener at overgangen til en myntenhet vil koste bankene mellom 280 millioner og 3,5 milliarder.

Hva med Norge?

EØS og Schengen-avtalen er begge sklibrett inn i EU. Nå i enda større grad enn før. Etter at Schengen-avtalen ble en del av unionstraktaten må den norske avtalen reforhandles. Dessverre er det liten grunn til å tro at regjeringa eller EU vil synes dette er problematisk. Begge er eksperter på konstruksjoner av avtaler som skal unnslippe konstitusjonelle problemer. Men Nei-sida har fått flere kort på hånden og vil aktualisere spørsmålet i valgkampen og resten av høsten.

EØS-avtalen er for alvor igang med å få gjennomslag i Norge. Den slår beina under «nasjonal styring» og gjennom konkurranseutsetting og anbudsdirektiv driver den fram a.s.-ifisering og privatisering. Statlige selskaper divisjoneres og markedstilpasses. Det indre marked har en religion, og det er prinsippet om «fri konkurranse». Samfunnshensyn og alle andre hensyn må vike for dette. Derfor ser en nå en aldeles sinnsyk politikk i når det gjelder post, telefon og strøm.

Krysssubsidiering innenfor statlige foretak er forbudt i EØS. Derfor må alle enheter/divisjoner være økonomisk selvbærende. Hva det har å si for den norske bosettingsstrukturen, trengs det liten fantasi for å se. Nå står «lik pris»-prinsippet for posttjenester for fall sammen med gjennomføringen av en rekke andre distriktfiendtlige omorganiseringer.

Telenor planlegger å fjerne de fleste telefonkioskene utenfor byene. Det diskuteres seriøst å kutte strømmen i områder hvor ledningsnettet ikke gir ønsket inntjening. Nesten all samfunnsmessig endring som skjer om dagen kan relateres til EØS-avtalen.

Sammen med utviklingen i Det indre marked blir stadig flere områder underlagt EØS-avtalen. Til høsten står den endelige kampen om Norge også skal komme inn under EUs veterinærregime. Gjennom Den utvidede EØS-avtalen vil da grensekontrollen for kjøtt og levende dyr falle bort med fare for kraftig økning av smitterisikoen i Norge som resultat. Etterhvert som EØS-avtalen endrer Norge er det muligheter for å reise en ny EØS-motstand, ikke minst i fagbevegelsen. LO må utfordres på sine krav til EØS og grunnlaget for Nei-vedtaket fra 1994.

Militært er Norge knyttet til Vestunionen. Siden det formelt skjedde lite med dette på toppmøtet i Amsterdam, vil det fortsatt være enkelt for regjeringa å opprettholde det assosierte medlemskapet. Når det gjelder Vestunionen har Nei-sida ligget nede. For at denne viktige sida ved Nei-kampen skal få mer vind i seilene, er det viktig at den knyttes både til anti-atomvåpenkampen og den fredsbevegelsen som finnes i EU-landene.

ØMU og Norge

Norge er faktisk med i ØMUs første fase gjennom EØS-avtalen/Det indre marked. Og administrerende direktør i Den norske Bankforening, Trond Reinertsen, mener norsk tilknytning til ØMU er en logisk konsekvens av EØS-avtalen. «Ut fra at vi har EØS-avtalen og er en del av det indre marked, følger behovet for valutastabilitet som en nødvendig del. Felles valuta er dermed det eneste logiske». Han fortsetter: «Hele det private næringsliv og også offentlig sektor har glede av en stabilitetslinje. » Reinertsen sa dette på et seminar hvor boka om Flerhastighets-Europa – konsekvenser for Norge ble presentert. En annen av artikkelforfatterne, Arne Jon Isachsen, sa i samme anledning at det ikke ville være noen tekniske hindringer for Norges deltakelse i ØMU. Det var bare å bestemme vekslingsforholdet mellom kroner og euro og ikke tillate noen avvik. Norge fører allerede en politikk for stabil valutakurs, og hele det inntektspolitiske samarbeidet er basert på dette, mente Isachsen.

Disse herrene er nok ikke alene om å mene at norsk tilknytning til ØMU er uproblematisk og nødvendig. Uansett vil ØMU påvirke den norske økonomien og samfunnet. For den norske Nei-sida vil Den økonomiske og monetære union bli den store utfordringen framover.

Etter som EUs utvikling som imperialistmakt blir tydeligere vil også EU-motstanden måtte ta mer stilling til kapitalismen og være mer systemoverskridende. Dette er en klar utfordring til oss på venstresida.

Protester og nettverk

Samtidig med EU-toppenes møte ble det avholdt et «annerledes toppmøte». Den nederlandske komiteen av Initiativet for et annet Europa hadde lagt opp en rekke seminarer og debatter om alt fra ØMU, kvinnepolitikk, faglige spørsmål, anti-rasisme, freds- og militærspørsmål til miljøspørsmål. Debattanter fra TEAM, grasrotorganisasjoner og fagforeninger satte hverandre i stevne. Det var deltakere fra alle EU-land og en del ikke-EU-land som Norge og Øst-Europa. På disse møtene kom det fram mye enighet – men også store uenigheter. Den største uenigheten går på hvorvidt EU kan reformeres eller må oppløses. Her har den nordiske EU-motstanden en stor oppgave å fylle. Den gjorde jo også en markant jobb i Amsterdam ved å reise spørsmålet i alle sammenhenger. Det var også tydelig at synet på nasjonalstaten som utelukkende en politisk sak for ultrahøyre har fått gjennomslag. I det hele tatt er det betenkelig og tildels overraskende at så mye av unionens tankegods har slått inn i folkelige protestorganisasjoner i EU.

Det en var enige om, var betydningen av nettverk. Spesielt kom dette til uttrykk på kvinnemøter og faglige møter. Det ble diskutert hvilke typer av nettverk en trenger. Mens det på kvinnesiden nærmest er tale om for mange nettverk uten kontakt seg imellom, har det på den faglige siden vært svært lite. Behovet for et slikt nettverk ble blant annet synligjort på et faglig møte hvor Cloe Morris fra Women of the Waterfront (havnearbeiderkoner fra Liverpool) poengterte at havnearbeiderstreiken umulig kunne ha fortsatt uten den store støtten den har mottatt fra foreninger utenfor Englands grenser. På det samme møte skrev folk seg på liste for deltakelse i nettverk. Den nederlandske komiteen har ansvar for videreutvikling av dette nettverket.

Trass i motsetninger og tildels store meningsforskjeller er bygging av nettverk viktig. Det er den eneste måten den folkelige motstanden mot EU kan utvikle seg.

Amsterdam var ikke bare et skritt på unionsveien, men også starten på noe helt nytt i den europeiske EU- og Maastricht-motstanden. Den 50.000 store internasjonale og fargerike demonstrasjonen lørdag 14. juni viste det allsidige opprøret som er mot kapitalens EU. Oppgaven både i EU og Norge blir å bygge ut og videreutvikle denne motstanden.

av Jon Egil Brekke

Fremmedgjøring er et grunnleggende begrep i Marx’ analyse av samfunnet. Marx ser fremmedgjøring og privateiendom som to sider av samme sak. Hvordan skal vi forstå dette begrepet? Kan vi forstå dagens virkelighet ut fra det? Angår det oss?

En stø kurs ut av kapitalismen forutsetter god kjennskap til hvordan samfunnet er laga og hva som er i veien med det. Marx ga et grundig bidrag til denne kjennskapen, et bidrag det lønner seg å kjenne. Dessverre har de tidligste skriftene hans vært undervurdert blant de som mente å være hans rette arvtakere. Det gjenstår derfor en jobb å gjøre. Denne artikkelen gir ikke en fullstendig presentasjon av Marx’ begrep om fremmedgjøring, men søker å oppmuntre deg til å lese Marx’ egen framstilling og ta den i bruk.

Begrepet fremmedgjøring er ikke nytt med Marx. Det kan spores tilbake til Det gamle testamentet (for eksempel i tilknytning til dansen rundt gullkalven) og før, og kan følges fra gresk filosofi fram til Rousseau, Hegel, Feuerbach og Marx m.fl. (Khan 1995).

At noe er – eller oppleves som – fremmed betyr ikke nødvendigvis at det er gjort fremmed. Uttrykket fremmedgjøring brukes særlig når noe som er laget av mennesker, ikke erkjennes som det (jfr. religion), synes å være havnet utenfor menneskers kontroll (jfr. markedet) osv. Marx beskriver fremmedgjøring på flere plan i det kapitalistiske samfunnet. Leser vi de tidligste skriftene hans, kan vi se hvordan han forflytter oppmerksomheten fra religion til filosofi, fra filosofi til stat og politikk, og derfra til samfunnet og økonomien. Ifølge Marx skjer den grunnleggende fremmedgjøringa i den kapitalistiske produksjonen.

Opplevd og materiell fremmedgjøring

Som barn opplever vi å gjøre nye områder til våre egne, til del av vår indre verden og våre tilgjengelige ressurser, ved å ta dem i bruk. Vi opplever omgivelsene som muligheter for aktivitet, og når vi tar dem i bruk, setter vi vårt eget stempel på dem, innreder dem etter våre egne behov, knytter forventninger til dem, lager oss steder.

Så blir vi gjerne skuffet når andres planer, regler, gjerder, dører stenger oss ute fra disse mulighetene – på godt og vondt. Det kan dreie seg om å ta hensyn til andre og oss selv. Men allerede tidlig lærer dette samfunnet oss at frihet til å gjøre som vi vil, forutsetter at vi eier. Den som eier, bestemmer. Privateiendom kommer tidlig inn i livet vårt, om ennå i begrensa betydning.

Vi fantaserer også om alt vi skal gjøre bare vi blir store nok. Så vokser vi opp – og opplever at skrankene er der fortsatt: «Adgang forbudt»-områder. Saker og forhold vi «ikke har noe med», som er fremmede for oss, der vi er uvedkommende – enda de samme sakene setter betingelser for våre egne liv. Vi lærer at en rekke ting ikke angår oss, og vi erfarer privateiendom i utvida betydning: Som eiendom av produksjonsmidler. Som forutsetning for å ha noe å leve av.

Det Marx setter fingeren på er ikke opplevelsen av fremmedgjøring. Selvsagt utelukker han ikke opplevelsen, men først og fremst viser han fremmedgjøring som et objektivt samfunnsmessig forhold – nedfelt i handlingsmønstre og avhengighetsforhold menneskene imellom. Derfor kaller vi det Marx snakker om også for materiell fremmedgjøring.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn, der det å jobbe for andre – eller ha andre til å jobbe for seg – er en hverdagslig sak og virker som et naturlig forhold: Hvordan drive masseproduksjon uten at noen jobber for andre? Er ikke kapital en uomgjengelig forutsetning for industri og all moderne produksjon? Hvor naturlig det enn kan virke, så rører daglige uttrykksmåter som «privat eiendom», «styringsrett», «å være lønnsom», «å bli overflødig», «jeg bare jobber her» alle ved det Marx kaller fremmedgjort arbeid.

Tenk over følgende tre ting:

• Hva er det typiske innholdet i å «jobbe for andre» under kapitalismen?
• I hvilken grad er dette et nødvendig innhold, og i hvilken grad er denne nødvendigheten forbigående?
• Hvilke følger har det for arbeideren, kapitalisten og samfunnet ellers når produksjon normalt foregår på denne måten?

Lønnsarbeidet

Arbeidet er ikke historieløst. Mennesker fødes inn i et bestemt samfunn, i klassesamfunn også inn i en bestemt klasse, og med et – der og da – begrensa utvalg måter å livnære seg på. Under kapitalismen er det store flertallet henvist til lønnsarbeid – så langt det er lønnsarbeid å få tak i. I motsetning til den som eier jord eller kapital av noe omfang, er den som livnærer seg ved å arbeide for lønn avhengig av å arbeide for andre – vedvarende. De som eier jord eller kapital kan leve av sin eiendom ved å la andre arbeide på den, og kan som fysiske individ klare seg lenge – også om dette stopper opp. Dette gir dem et overtak i forhold til lønnsarbeideren. I lønnsarbeiderens avhengighet av andres privateiendom – både i form av arbeidsgjenstander (råmaterialer, redskaper) og livsmidler – ligger fremmedgjøringen innebygd som en arbeidsbetingelse, ufravikelig under kapitalismen.

Fremmedgjort arbeid handler om hvordan et produkt – i det det lages – blir fremmed for den som lager det. Produktet, gjenstanden, blir noe arbeideren ikke lenger bestemmer over, men som tvert om synes å bestemme over arbeideren. Jo fler gjenstander arbeideren lager, og jo mer effektivt han/hun jobber med å lage salgbare gjenstander – jo mer vokser kapitalen, jo mektigere blir arbeidskjøperen, og jo fattigere blir arbeideren, relativt eller også absolutt.

Lønna, det arbeideren mottar i bytte for denne avståelsen av tid og produkt, beregnes ikke i forhold til omfanget eller verdien av produktet (eller den enkelte arbeiderens bidrag til verdien av produktet). Lønna avgjøres av arbeidskraftens markedspris – som svinger rundt det det i snitt koster å produsere varen arbeidskraft. Dette er utførlig behandlet av Marx i Kapitalen.

Kapitalisten, arbeidskjøperen, den som eier arbeidsgjenstandene og produktet, er på sin side henvist til å betrakte produktet bare som et middel til gevinst målt i penger, økt kapital = økonomisk makt, makt til å kommandere arbeid og arbeidsprodukter. Alle andre egenskaper ved produktet blir underordna denne ene. Markedet forutsetter privat eiendom – at du eier det du vil bytte bort. Privat eiendom er (produktet av) fremmedgjort arbeid, ifølge Marx:

«Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer […] fram til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid … Riktignok har vi, med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, nådd fram til begrepet fremmedgjort arbeid … som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men når vi analyserer dette begrepet, viser det seg at selv om privateiendommen framtrer som grunnen, som årsaken til det fremmedgjorte arbeidet så er den i virkeligheten tvert om en følge av det … Senere slår dette forholdet om i en vekselvirkning.» (Økonomisk-filosofiske manuskripter, Falken, side 204)

Hegels bidrag

Begrepet «fremmedgjort arbeid» henta Marx først og fremst hos filosofen Hegel, som i et tidlig utkast til sitt filosofiske system skriver følgende om arbeid og fremmedgjøring:

«a) Jeg gjør meg umiddelbart til en ting, en form, som eksisterer, i arbeidet.
b) Denne min eksistens gjør jeg likeledes til noe ytre, gjør den til noe for meg fremmed, og forsørger dermed meg selv.» … «Gjennom avhendelse av hele min konkrete arbeidstid og av alt hva jeg skaper gjennom mitt arbeid, ville jeg gjøre det substansielle ved dette, min almene virksomhet og virkelighet, min personlighet, til et annet menneskes eiendom.» (Næss: Filosofiens historie 2, side 185)

Sagt på annet vis: Jeg er det jeg gjør. Det jeg gjør er å forme materialer til en gjenstand, utenfor meg selv. Denne gjenstanden inneholder (resultatet av) mine intensjoner, mine evner og kunnskaper, mine gjerninger – den er meg, gjort til noe ytre. Ved å avhende den, mottar jeg i bytte det jeg trenger for å kunne holde meg i live. Ved å avhende min arbeidstid, er jeg en annen persons eiendom i denne arbeidstida.

Hegel er en mangetydig og tidvis ganske uklar filosof, der tilhengere har trukket politiske konklusjoner i stikk motsatte retninger. Den som orker å lese ham, kan lett la seg fascinere av strevet hans for å sette ord på verdens foranderlighet. Hegel dominerte filosofimiljøet i Tyskland på 1840-tallet da Marx begynte å skrive, og flere av Marx’ artikler har derfor form av et kritisk oppgjør med Hegel. Samtidig har Marx hos Hegel funnet mange tankeredskaper til sin egen analyse – med en vesentlig forskjell: Der Hegel forankrer sine begrep i filosofihistorien og den abstrakte «verdensåndens» egenutvikling, forankrer Marx sine tilsvarende begrep i menneskenes praktiske handlinger. Inspirert av Feuerbach snudde Marx mange av Hegels synsmåter «på hodet», men i motsetning til Feuerbach nøyde Marx seg ikke med kritikk av religionen. Også den samfunnsmessige virkeligheten som ga grobunn for religionen måtte kritiseres, og endres i praksis.

Fremmedgjort arbeid

La oss gå litt nøyere inn på dette begrepet. I kapitlet om Fremmedgjort arbeid (ØFM) tar Marx utgangspunkt i det han kaller «en økonomisk kjensgjerning av i dag:

«Arbeideren blir fattigere jo mer rikdom han produserer, og jo mer produksjonen hans øker i effektivitet og omfang. Arbeideren blir en stadig billigere vare jo mer varer han produserer. Menneskenes verden synker i verdi i samme grad som tingenes verden øker i verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer, det produserer også seg selv og arbeiderne som vare og dette i samme grad som det i det hele tatt produserer varer.»

Og han fortsetter:

«Denne kjensgjerningen innebærer ganske enkelt at det objektet arbeidet frambringer, arbeidets produkt, står overfor arbeidet som noe fremmed, som en makt uavhengig av den som har laget det. Arbeidets produkt er legemliggjort, materialisert, i en ting, det er objektivering, tingliggjøring av arbeid. Å virkeliggjøre arbeid er å objektivere det. Fra den politiske økonomiens synsvinkel framstår virkeliggjøringen av arbeid som et tap av virkelighet for arbeideren, objektiveringen framstår som tap av og slaveri under objektet, og tilegnelsen framstår som fremmedgjøring, som avståelse.

I den grad framstår virkeliggjøringen av arbeid som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt til det punkt der han dør av sult. I den grad framstår objektiveringen som tap av objektet at arbeideren er fratatt de objektene han trenger mest, ikke bare for å leve, men også for å arbeide. Selve arbeidet blir noe han bare kan skaffe seg ved enorm innsats og med uberegnelige avbrudd. I den grad framstår tilegnelsen av objektet som avståelse at jo flere objekter arbeideren produserer, jo færre kan han eie, og jo mer er han dominert av sine produkter, av kapitalen.» (Oversatt fra Marx: Early Writings, side 323-324.)

Marx viser hvordan fremmedgjøringen som begynner i selve produksjonshandlingen kommer til uttrykk i fire ulike aspekt:

• Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
• Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
• Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke, avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
• Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

Marx utbroderer dette i langt rikere detalj i ØFM, øser av de mange paradokser han ser i sin egen samtid, og viser flere konsekvenser enn de som er nevnt. Vi skal ikke følge ham videre her, men runder av denne delen med en av hans mange tankevekkende spissformuleringer:

«Prostitusjon er bare et enkeltstående uttrykk for arbeiderens universelle prostitusjon, og siden prostitusjon er et forhold som inkluderer ikke bare den prostituerte, men også den prostituerende – som er enda mer æreløs – er også kapitalisten inkludert i denne kategorien.» (Oversatt fra Marx: Early Writings, fotnote side 350. Se også Falken side 228.)

Det var da, det …

Så må vi spørre: Angår begrepet fremmedgjort arbeid oss i dag? Kjenner vi det igjen i vår egen samtid?

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom europeisk industrialisering på Marx’ tid og dagens norske tilstander, som noen ynder å kalle post-industrielle eller postmoderne. Men vi trenger ikke skrape lenge på overflaten av dagens globale tilstander før paralleller kommer til syne.

La oss likevel titte på noen forhold som idag tilsynelatende opphever, motvirker, eller dekker til den avståelsen av arbeid Marx’ snakker om.

Yrkesstolthet

En lokomotivmekaniker (er det fortalt meg) uttalte i et TV-program at han betraktet alle lokomotivene som hadde forlatt hans hender som «sine», og han var synlig stolt av dem og av arbeidet sitt. Er forekomsten av yrkesstolthet en innvending mot eksistensen av materiell fremmedgjøring?

Marx kan iblant gi inntrykk av at yrkesstolthet er en umulighet for proletariatet. Det er i så fall en regel med viktige unntak. Men det ligger en motsigelse i yrkesstoltheten: Den er både en positiv kraft og en illusjon. Også som lønnsarbeider søker mennesket verdighet. Du er hva du gjør; din identitet er sterkt avhengig av hva du vet du er i stand til å gjøre. Men samtidig er denne verdigheten og identiteten innsirklet av avhengighet til andres eiendom: Du er og blir den dyktige tjener. Og din yrkesstolthet, som i ene øyeblikket kan gi deg høy markedsverdi, kan i neste omgang gjøre deg arbeidsløs – når det ikke lenger er bruk for dine evner og kunnskaper. Intervjuet med lokomotivmekanikeren ovenfor skjedde da verkstedet han jobbet i skulle nedlegges.

Kapitalen drar fordel av yrkesstoltheten. Ta for eksempel såkalte produktivitetsgrupper: Du får lov å gi av din oppfinnsomhet. Du kan legge din ære i produktenes bruks- eller bytteverdi og bedriftens konkurranseevne; til sjuende og sist er du bare en utgiftspost i bedriftens regnskap.

Gyldne håndjern

Hva om du er medeier? Som alternativ eller tillegg til lønninger er det gjort ulike framstøt for å få arbeidere/funksjonærer/teknisk personale til å knytte seg sterkere til kapitalen – ved å bli småkapitalister. Dette kan ta ulike former.

I Norge er det nå sterk markedsføring av aksjefond som alternativ til banksparing. På denne måten blir du knytta til kapitalen på indirekte vis, og du får en personlig interesse av at lønnsomheten, det vil si profitten, er høy.

Langt mer direkte er for eksempel Microsoft Corporation i USA, der viktige grupper ansatte ikke får lønn, men aksjer i Microsoft – noe de ansatte kaller «golden handcuffs», gyldne håndjern.

For å si det kort: Dette opphever ikke fremmedgjøringa. Du får lov å dele risikoen, slik småaksjeeiere stort sett gjør. Du stiller fortsatt arbeidskrafta di til disposisjon, til aksjene evt. kaster nok av seg til å frita deg for dette. Du er fortsatt underlagt markedets anarki, selv med Microsofts relative monopol innafor programvare. Lotteriet går sin gang, framstilt som «fri» konkurranse.

Intellektuelle

Hva med de intellektuelle? Å være intellektuell var opprinnelig et overklasse- og embetsverksfenomen. I siste halvdel av dette århundret har den teknologiske utviklinga tvunget kapitalen til å slippe langt større grupper inn i utdanning og yrker med intellektuelt preg. (Inntekta og anseelsen for flere av disse yrkene har da sunket tilsvarende.)

De intellektuelle av yrke er en svært sammensatt gruppe, og deres situasjon virker ved første blikk også mer sammensatt enn arbeidernes. Her finnes for eksempel alt fra disiplinerte tjenere og helstressa samlebåndsskapere via bestselgende halvguder til rene varespekulanter, her finnes kulturinstitusjoner og hele medie/kulturindustrier. Å omtale dem i noen få avsnitt vil, som for arbeiderklassen, bare kunne gi noen få knagger og omtrentlige perspektiv.

I forhold til industriarbeideren er den intellektuelle oftest friere til å forme, om ikke sin egen virkelighet, så iallfall sitt eget produkt. Men intellektuelle fanges også inn av markedet. De har andre varer å selge, og noen har utsikt til å rykke opp som kapitaleiere, men de vil likevel kunne kjenne igjen trekk fra det fremmedgjorte arbeid i sin egen situasjon.

For noen grupper intellektuelle finnes riktignok en viss beskyttelse av eiendomsretten til det de lager. Skapende kunstnere har lovbeskyttet opphavsrett, oppfinneren skaffer seg om mulig patent på oppfinnelsen, designere kan oppnå mønsterbeskyttelse osv. Åndsverkslov, patentrettigheter, mønsterbeskyttelse er likevel tveeggede sverd. De tar privateiendom og marked som en gitt forutsetning. De innebærer samtidig en viss inngjerding av allmenningen, da «plagiat er grunnlaget for all kultur» (Charles Seeger). Patentrettigheter til plantevarianter og genmateriale er i ferd med å sette privateiendom på spissen, og det er de store selskapene som setter seg på disse rettighetene.

Intellektuelles markedsverdi er i noen grad avhengig av deres troverdighet, som av publikum lett forveksles med personlig integritet. Men hvilken frihet har journalisten, som veit at avisa må selge? Hvilken frihet har forskeren, som veit at forskningsmidler må hentes fra næringslivet eller fra en stat som har næringslivets interesser som første bud? Hvilken frihet har kunstneren, forfatteren, musikeren, som veit at de store inntektene ligger i hennes egen salgbarhet, kombinert med flaks og forbindelser? Også de intellektuelle lever i avhengighetsforhold til kapitalen – og det er stadig noen som gjør penger på dine ideer.

Staten, partier, organisasjoner

Men staten er vel likevel noe annet, hevet over dette? Å forsvare velferdsstaten er en motsetningsfylt sak. Det synes mer rettferdig å fordele goder etter like borgerrettigheter enn etter størrelsen på bankkontoen. I kapitalismens kløft mellom statsborgeren og privatindividet, satser venstreorienterte på statsborgeren. Samtidig er det lett å score poeng på begrensningene i den borgerlige likhet og det offentlige sikkerhetsnettet. Staten framstiller seg selv som forvalter av fellesinteresser og fellesgoder. Marx viser oss derimot staten som et fremmedgjort fellesskap, vokst ut av motsigelsene i ‘det sivile samfunn’, den økonomiske hverdagen.

Fremmedgjør staten? Står staten imot oss som noe fremmed? Det er vel kjent hvordan den allmenne retten til «frimodige ytringer» om rikets styrelse og tilstand i praksis kanaliseres og monopoliseres inn blant et sjikt av yrkespolitikere, som så vurderer sakenes salgbarhet med tanke på taburettplass, i et parlament som alltid logrer for kapitalen (unnskyld: næringslivet). Vi kan observere hersketeknikkene, svadaen om ansvarlighet og pålitelighet, saksforberedelsene og hvem som har siste ordet. Vi ser politikernes redsel for at grasrotorganisasjoner skal overta initiativet, vi ser kampen mot aktivistdemokrati og for politikerdominert representantskap osv. Er du hverken næringslivstopp, yrkespolitiker eller autorisert politisk reporter er politikken ikke for deg, egentlig.

En viktig del av dette bildet er også hvordan arbeiderkulturen temmes: Marcus Thranes opprørske og kunnskapstørste arbeiderforeninger ble erstattet med dannelsesforeninger der arbeiderne skulle læres opp som gode samfunnsborgere; perspektivet måtte dreies. DNA endte opp som statsbærende parti under kapitalismen. Resultat: Arbeiderkulturen fanget og passé. Men også i Sovjet ble arbeiderens rolle endret fra å være leder av samfunnsovergang til å mobiliseres som produsent. Lignende eksempler kan sikkert hentes fra andre land som i perioder er blitt omtalt som sosialistiske. Ser vi hvordan arbeidernes egne organisasjoner og kultur fremmedgjøres?

Det er mer enn nok av områder der sjikt, grupper, klasser høster ære og gevinst av den innsatsen mer «usynlige» mennesker yter. Vi trenger ikke gå til visa «Arbeidslaget hass Johannes Johansen» (Hans Rotmo) eller novellesamlingen Veldedighetens ofre (Solvejg Eriksen) for å studere materiell fremmedgjøring i organisasjonslivet. I alle organisasjoner etableres (i mer eller mindre overført betydning) det vi med Marx kan kalle produksjonsforhold, sett i forhold til organisasjonens formål. En organisasjon vil inneholde motsigelser mellom mobilisering og kontroll, mellom demokrati og sentralisme, mellom å representere og å eie, osv. Enhver organisasjon gjenskaper spontant de sosiale forholdene som rår i samfunnet forøvrig – så langt deltakerne mangler innsikt og ressurser til å hindre dette, til å gå fram på annet vis.

Hva må til?

Hva må til for å oppheve fremmedgjøringa i produksjonen?

«Den politiske frigjøring (fra føydalismen) er reduksjon av mennesket på den ene siden til et medlem av det borgerlige samfunn, det egoistiske, uavhengige individ. På den andre siden er det reduksjon av mennesket til en statsborger, til en moralsk person.

Først når det virkelige individuelle mennesket opptar i seg igjen den abstrakte statsborger og har, som individuelt menneske, blitt et artsvesen i sitt daglige liv, i sitt individuelle arbeid og i sin spesielle situasjon, først når mennesket har erkjent og organisert sine «forces propres» (egne krefter) – som samfunnsmessige krefter, og derfor ikke lenger skiller samfunnsmessig kraft fra seg selv i form av politisk kraft, først da er den menneskelige frigjøring fullbragt.» (Om jødespørsmålet, Falken side 55-.)

I ØFM (kapitlet «Privateiendom og kommunisme») beskriver Marx kommunisme (som teori) på tre ulike utviklingsplan:

1. Den grove og primitive kommunisme, som bare synes å gjøre alle til lønnsarbeidere, og fellesskapet til kapitalist – noe som verken opphever privateiendommen eller fremmedgjøringa.
2. «En kommunisme som a) etter sin politiske natur er enten demokratisk eller despotisk; og b) går inn for opphevelse av staten, men samtidig ennå er ufullbyrdet og fortsatt står under innflytelse av privateiendommen, det vil si fremmedgjøringen av mennesket. …
3. En kommunisme som står for en positiv opphevelse av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og følgelig går inn for en virkelig tilegnelse av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket; følgelig som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som et samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingens rikdom bevares. Denne kommunismen er som fullendt naturalisme = humanisme, og som fullendt humanisme = naturalisme, den står for den sanne oppløsningen av motsigelsen mellom mennesket og naturen, mellom det ene mennesket og det andre, for den sanne oppløsningen av striden mellom tilvære og vesen, mellom tingliggjøring og selvbekreftelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. …» (Falken side 230-)

Tekster som dette sier ved første blikk mer om resultatet som ønskes enn om metodene for å oppnå dem. Forutsatt at Marx har rett om målet: Hvordan opphever vi så privateiendommen? Oppskriften blant kommunister har (grovt skissert) til nå vært:

Arbeiderklassen overtar statsmakta, det vil si erstatter den statsmakta som beskytter den kapitalistiske privateiendommen med en statsmakt som skal beskytte arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene (det forutsettes at dette er mulig). Produksjonsmidlene fratas borgerskapet. Arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene praktiseres gjennom andre former for representativt demokrati enn det vi ser under kapitalismen, for eksempel valgte råd, men med behov for et politisk/juridisk/militært apparat (iallfall innledningsvis) til å beskytte dette demokratiet. Produksjonen legges om, til planmessig å skulle dekke alle menneskers grunnleggende og voksende behov, for systematisk å redusere «nødvendighetens rike» (den arbeidsdeling og arbeidstid som skal til for å dekke grunnleggende behov) til fordel for «frihetens rike» (innsiktsfull frihet til å utvikle og ta i bruk allsidige evner hos individene og fellesskapet, m.m.).

Revolusjonære har lenge diskutert hvor langt de «sosialistiske» landa – det vil si de landa som gjennomførte revolusjon med kommunismen som uttalt mål – kom i å gjennomføre noe slikt i praksis, og hva som hindret dem. Men det er også behov for å se på oppskriftene nok en gang, i lys av Marx’ begrep om fremmedgjøring – for å styrke forståelsen som må ligge til grunn for enhver slik strategi:

Hvilke betingelser må oppfylles for å gi mennesket virkeligheten tilbake? Er masseproduksjon uten fremmedgjøring mulig? Hva er alternativene til å monopolisere produksjonsmidler – alternativene til å eie? Hvilke følger må dette ha for samfunnsorganisasjon, og for menneskene som skal gjennomføre dette i praksis? Hvordan unngå fremmedgjøring av de sammenslutningene vi inngår for å oppheve fremmedgjøringa? Og – hvordan stille disse spørsmåla riktig?

Det kan lønne seg å diskutere dette nå, mens det fortsatt er åpne kanaler og ørens lyd å få.

Litteratur:

Økonomisk-filosofiske manuskripter finner du i:

• Karl Marx: Verker i utvalg 1. Filosofiske skrifter, Pax forlag 1972. ISBN 82 530 0258 0. (Ikke alle eksisterende manuskripter.)
• K Marx / F Engels: Økonomisk-filosofiske manuskript og andre ungdomsverker«, Progress, Moskva/Falken forlag, Oslo 1991. ISBN 82-7009-184-7 og 82-7009-185-5.
• Marx: Early Writings, Penguin Books 1975. ISBN 0 14 02 1668 5.

Annen relevant litteratur:

• Nasir Khan: Development of the Concept and Theory of Alienation in Marx’s Writings (March 1843 to August 1844), Solum forlag 1995. ISBN 82-560-0976-4.
• Karl Marx: Selected Writings in Sociology and Social Philosophy, redigert av Bottomore og Rubel, Penguin Books, Harmondsworth 1979 (1956). ISBN 0 14 020563 2
• Arne Næss: Filosofiens historie 2 – Fra renessansen til vår tid, Universitetsforlaget, 6. utgave, 1980. ISBN 82-00-05417-9.
• Terje Valen: Marxistisk renessanse – Kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1.
• Ingrid Åberg: «Folkrörelse – mobilisering eller kontroll», i Studier i historisk metode 13: Magt, normer og sanktioner, Universitetsforlaget 1978. ISBN 82-00-09471-5. Side 83-105.
• Solvejg Eriksen: Veldedighetens ofre – og andre historier om mennesker i livets hverdag. En annerledes novellesamling, Forlaget Oktober 1982. ISBN 82-7094-321-5.
• Jon Egil Brekke: Marxistisk filosofi – en kort innføring, bilag til Røde Fane nr 3, 1996.

av Kurt Nilsen

Slik arbeidet organiseres under kapitalismen skaper dette en fremmedgjort tilværelse for arbeideren. Men denne form for fremmedgjøring er ikke den eneste. Det fremmedgjorte arbeidet opptrer innenfor et system hvor en allmenn fremmedgjøring grunnet det kapitalistiske samfunnets særegne måte å «se» verden dominerer.

I Røde Fane nr 2, 1997 har Jon Egil Brekke skrevet en interessant artikkel om fremmedgjøring. Brekke tar utgangspunkt i Marx’ Økonomisk-filosofiske manuskripter, og søker som Marx å vise hvordan fremmedgjøringa oppstår som resultat av arbeidets varekarakter under kapitalismen. Spørsmålet Brekke stiller og som han selv utfra flere eksempler svarer ja på, er om nåtidas samfunnsforhold fortsatt skaper fremmedgjorte mennesker.

Tilleggseffekt

I det kapitalistiske samfunnet består arbeidets fremste mening i dets merverdiskapende rolle. Noen egenverdi utover dette siktemålet er mer en bisak, en «heldig» tilleggseffekt som bidrar til at utøveren av arbeidet finner en mening i det han gjør. Produktet av arbeidet har arbeideren ingen eiendomsrett til, det framstår på markedet som en uavhengig makt, – som kapital. Marx analyse av det fremmedgjorte arbeidet, tar for seg den fremmedgjøringa som oppstår som følge av de vilkår produksjonen foregår under.

Brekkes artikkel er bygd på Marx, og kommer bare innledningsvis inn på andre forhold enn arbeidets organisering som årsak til fremmedgjøring. Ikke noe merkverdig i seg selv.

Fordi, og som Brekke nevner, ser Marx nettopp arbeidet, og de forhold arbeidet foregår under som de helt sentrale ved den menneskelige aktiviteten. Det som gjør mennesket til hva det er, har sitt utgangspunkt eller basis om en vil i nettopp arbeidet. Gjennom arbeidet forandrer mennesket de fysiske betingelsene for sitt liv, samtidig som det og forandrer seg selv. Mennesket skaper med andre ord seg selv som menneske. Årsaken til fremmedgjøringa knyttes derfor naturlig til kapitalismens særegne organisering av arbeidet, hvor mennesket frarøves eiendoms- og råderetten til sitt eget arbeidsprodukt, og derfor fremmedgjøres. Spørsmålet er allikevel om det ikke nå hvor arbeidets fremmedgjøring nærmest kan sies å ha nådd sin absolutte form, er tid for å se problemet ut fra mer enn denne ene synsvinkelen.

Produktets skaper

Produktivkreftenes utvikling, har ført til at identiteten mellom produktet og dets skaper for alltid er brutt, i tillegg faller stadig større grupper direkte utenfor i den kapitalistiske produksjonen. Dette gjør det nødvendig å se fremmedgjøringa ut fra et annet perspektiv enn bare ut fra de forhold som er betinget av denne.

Mens fremmedgjøringa som skapes i produksjonsprosessen er den umiddelbare virkningen av dette forholdet, så foregår den kapitalistiske produksjonen innenfor en ramme av en allmenn fremmedgjøring, ikke direkte knyttet til vareproduksjonen, – men med røtter i denne. Den allmenn fremmedgjøringas årsak, er den grunnet i at kapitalismens fremvekst førte til at en helt ny måte å «se» verden på ble dannet. Denne måte å «se» verden på er en kollektiv bevissthet, og ikke betinget ut fra den enkeltes plassering i produksjonen, og har ikke sammenheng med de ulike teorier som søker å legitimere utbyttingsforholdet.

Herredømmet

For selv om herredømmet og herredømmets form varierer over tid, er det allikevel ikke vanskelig å avsløre dets tilstedeværelse der det mer eller mindre åpent kommer til uttrykk. Problemet består mer i å kartlegge de betingelser som mer enn den direkte maktutøvelse er med på å skape grunnlag for, og fortsatt opprettholdelse av et hvert samfunn. Samfunnskritikken, blir derfor å søke å etablere et ståsted hvorfra ens samtid kan betraktes i et større perspektiv, mer enn det rent umiddelbare. I hvilken grad det er mulig er høyst diskutabelt. Det er som regel først i ettertid «forklarelsens lys» skinner.

Fordi våre forestillinger angående virkelighetens innhold i hovedsak er skapt ut fra det samfunn vi lever i, endres disse samtidig som samfunnet forandres. På den annen side vil enhver samfunnsform ha en grunnstruktur som gjerne vedvarer over flere århundrer. Den føydale samfunnsstrukturen i europeisk middelalder varte i nærmere 1.000 år, og selv om menneskenes forestillinger endret seg mellom år 500 og 1500 er det temmelig sikkert at visse «sannheter» ble bevart omtrent uendret gjennom store deler av dette tidsrommet. Det er kanskje riktig å hevde at forestillingenes verden viste en større stabilitet, enn eiendoms og maktforholda. Det «moderne» synet på verden, det som i hovedsak er rådende også i våre dager, ble dannet ut fra de ideer som fikk sitt gjennombrudd på 1600-tallet. Sola, ikke jorda, ble omsider anerkjent som himmelrommets senter, og den nye tids naturforskere fra Galilei til Newton snudde opp ned på hva man hittil hadde hevdet var sant om den fysiske verden. Denne tida blir med rette kalt for banebrytende i menneskets evne til å skaffe seg forståelse om naturen og de prosesser som virker i den. Ved hjelp av eksperiment, og metodiske undersøkelser ble mye av den rådende aristoteliske naturlæren tilbakevist. Denne hadde i århundrer vært ansett som den riktige lære om naturens organisering og oppbygging. Aristotelismen, særlig i den form som den katolske munken Thomas Aquinas utviklet den til, ble en svært viktig del av føydalsamfunnets idemessige legitimering. Men for oss virker påstander som for eksempel at alle ting egentlig består av fire element – jord, ild, luft og vann – og at disse har en iboende streben etter å søke til sin naturlige plassering i verdenssaltet, besynderlige. Men dette synet var på samme vis som trua på at jorda var det faste urørlige omdreiningspunkt i kosmos, ikke så merkverdig, dersom verden var slik som den umiddelbart framtrer.

Bacon

Så skulle man forvente at tidsalderen som ble innledet med en stadig økende viten om naturens hemmeligheter, også førte til at menneskene ved hjelp av denne kunnskapen fikk et mindre fremmedgjort forhold til tilværelsen. At iverksettelsen av Francis Bacons program om å tvinge naturen inn under menneskenes vilje, for å erobre den kom til menneskets nytte. Samt at fjerningen av alle mystiske forhold knyttet til naturen, skulle føre til at menneskets forhold til verden ble mindre fremmedgjort. 1600-tallet varslet derimot innledningen på perioden i den europeiske sivilisasjon hvor menneskes forhold til naturen, og seg selv som menneske ble stadig mer problemfylt. Klarest kommer dette til uttrykk i de nye tankeretninger som lanseres i denne tida. Det er nå det for alvor reises tvil om menneskets muligheter til å erkjenne virkelighetens innhold. Om det er fornuften eller sanseerfaringene som skal være retningsgivende. Konflikten mellom «rasjonalister» og «empirikere» virker kanskje noe søkt i dag. Men dersom man ser denne ut fra en samfunnsmessig synsvinkel, kan man vanskelig unngå å legge merke til sammenfallet mellom de filosofiske problemstillingene og fremveksten av det borgerlige samfunn. Og det er en ny form for fremmedgjøring som skapes samtidig med – og som en nødvendig følge av – at et nytt samfunn er i emning.

Rene Descartes

Den franske filosofen Rene Descartes tanker kan gjøre nytte som en god framstilling av den fremmedgjøring det her dreier seg om. Selv om det neppe var dette som var hensikten med det han skrev. Rene Descartes (1596-1650) ble berømt i sin samtid for den filosofiske metoden han utvikla, og i ettertid for virkningene av denne. Descartes har gått over i historia som skaperen av det dualistiske skillet mellom ånd og materie. Slik blir han framstilt i borgerlig historieskriving, som typisk nok kun evner å fokusere enkeltmennesket, geniets innsats. Som om enerens tanker i seg selv skulle være tilstrekkelig til å forandre hele befolkningens syn på omverden. Det som imidlertid må sees som Descartes’ store innsats er hans evne til å sette ord til de endringene i tankene som følger av at en ny samfunnsklasse, borgerskapet, er i ferd med å vinne fram. Og fordi borgerskapets framvekst etter hvert brøt ned de samfunnsmessige bånd som middelalderens føydale samfunn hadde utvikla, skjer endringene i tenkningen.

Det særegne med Descartes’ filosofi er at han ut fra ønsket om å skaffe seg sann og sikker viten, ser det som en tvingende nødvendighet å kaste vrak på alt det han tidligere hadde lært. Metoden blir derfor å stille all tidligere «sannhet» under «tvilens» lys. Fordi både sanser og tidligere erfaringer kan vise seg å være utsatt for bedrag og falske forestillinger, betyr det at Descartes ender opp med kun en sikker påstand. Vissheten om et «jeg» som tenker denne tvilens tanker, kan ikke betviles. Descartes’ berømte setning «Cogito ergo sum» – «jeg tenker, altså er jeg» – virker umiddelbart som en nokså platt og selvfølgelig konklusjon på det hele, men faktisk rommer disse orda veldig mye som ikke var selvfølgelig den gang.

Tvilende «jeg»

For Descartes’ tenkende og tvilende «jeg», er et «jeg» som reflekterer de særskilte historiske og samfunnsmessige omstendighetene det er dannet ut fra. Det er resultatet av disse som har skapt det verdensbildet vi tar for gitt. Men på 1600-tallet var dette en ny måte å tenke på. Det er ut fra denne sammenhengen man må se Descartes’ «jeg». Ved å skille menneskets ånd eller bevissthet fra resten av naturen, ja ved å betrakte menneskets bevissthet «jeget» som en særskilt substans, fremmedgjøres mennesket fra den helheten det inngår i. Det enkelte individ blir det sentrale i en verden som oppfattes som spill mellom enheter uten direkte forbindelse seg i mellom. Naturen er kun en materiell substans, med en primær egenskap utstrekning. Farger, lukt og smak er ikke egenskaper som tilhører materien, men «sekundære» egenskaper knyttet til menneskets sinn. «Naturen er menneskets uorganiske legeme» sier Marx. For det fremmedgjorte mennesket har naturen ingen annen verdi enn som objekt for instrumentell utnyttelse.

Det «opplyste» mennesket

Så man kan selvsagt innvende med å si at denne form for fremmedgjøring egentlig er den nødvendige pris menneskeheten må betale for framskritt og sivilisasjon. At det «opplyste» mennesket som med sin vitenskap har fralurt naturen de fleste hemmeligheter, dermed har stilt seg selv over og utenfor en «naturlig» sammenheng.

Dessuten er menneskets beherskelse av sine omgivelser et helt nødvendig steg mot et «frihetens rike», hvor mennesket kan virkeliggjøre seg fullt ut.

Poenget må imidlertid ikke være å avkreve den historiske utviklinga noe svar, eller ansvar for den saks skyld, men derimot forsøke å vise hvordan framveksten av et særskilt samfunnssystem, kapitalismen, medførte avgjørende endringer i menneskets oppfatning av verden omkring seg. At utviklinga av en ny naturvitenskap og en ny måte å «se» verden på, var en del av den samme bevegelse som førte til at borgerskapet ble den herskende klasse. Uten kapitalismen ingen Newton, men heller ingen kapitalisme uten Newton.

Det fremmedgjorte i middelaldersamfunnets måte å «se» verden på virker enkelt for oss å påpeke. Verre er det å tenke seg at et annet samfunn, et kommunistisk samfunn nødvendigvis må føre til at store deler av vårt «syn» på verden kommer til å endre karakter. Ikke slik å forstå at jeg tror at tyngdekraften kommer til å bli opphevet derav, men allikevel at deler av det som ansees som vitenskapelig sant i dag ikke kommer til å være det for bestandig.

Sagt på en annen måte, vil et nytt samfunn bygd på et annet grunnlag enn dagens bety mer enn en ren videreføring av det vi nå anser for det mest objektive og vitenskapelige syn på verden.

av Bjørgulf Claussen

Innskrenkningene i velferdsstaten har vært mer enn en suksess, sett fra regjeringens side. Den nye sosialpolitikken trenger begrunnelser. «Generasjonsregnskapet» er én av dem. Dette slagordet kan betraktes som en konsekvens av de «vellykkede» innstrammingene.

Figuren viser det voksende antallet nye uførepensjonister mot slutten av 80-tallet. Uførepensjonering ble brukt som en metode til å holde arbeidsløsheten nede fram til politikken med tilnærmet full sysselsetting ble oppgitt i 1987. Vi allmennpraktikere som skriver mesteparten av legeattestene, synes ofte dette er en utestenging av folk som helst ønsker arbeid. Søkerne skjønner gjerne på jobben om at de må søke uførepensjon. For flertallet er det opplagt at de er for sjuke til å fortsette i arbeid, men for mange er det leitt at de er uønsket på arbeidsmarkedet. Da er uførepensjonen et tryggere og bedre alternativ enn dagpenger eller attføringspenger, for ikke å snakke om sosialhjelp eller familieforsørging.

Merknad til grafen: Denne er omtrentlig rekonstruert etter den trykte utgaven. Den gir et bilde av utviklinga, men ikke nøyaktige tall. (Vevredaksjonen)

Da arbeidsløsheten ble akseptert, gjaldt det å finne kriterier for hvem som skulle ha en fast uførepensjon og hvem som skulle gå ledige (1). Regjeringen valgte å stramme inn de medisinske vilkårene for uførepensjon. En reduksjon av nye uførepensjonister på 5-10% var målet (2). Figuren viser at resultatet var et fall fra vel 30.000 i 1990 til vel 19.000 tre år senere, eller 34% (3).

Tabellen viser mer om konsekvensene. Den bygger på egen undersøkelse av sakene til 509 uførepensjonssøkere fra Møre og Romsdal (3).

«Diffuse lidelser»

Antallet søkere falt dramatisk etter myndighetenes kampanje mot uførepensjonen, hele 39% i dette fylket. Kampanjen ble rettet spesielt mot søkere med såkalte diffuse lidelser, særlig muskelsmerter, ryggsmerter og neuroser. Regjeringen antydet at mange søkte uførepensjon uten å være særlig sjuke. Man støttet seg til medisinens sjukdomsbegrep, som om en lidelse kan være diffus for den lidende selv om leger flest ikke skjønner den bakenforliggende sjukdommen. Begrepet «diffuse lidelser» har regjeringen måttet tygge i seg igjen etter mye motstand, ikke minst fra Trygderetten (4).

Men til tross for kampanjen mot visse sjukdommer lot folk med alle slags sykdommer (unntatt kreft) være å søke, slik tabellen viser. Den antyder at dette i noen grad kan ha betydd en utsetting av uførepensjonen, fordi antallet nye pensjonister økte igjen fra 1994. Men fortsatt er antallet lavt, også internasjonalt sett (5).

Den andre dramatiske forandringen var at andelen avslag økte fra 8% til 21% i det valgte fylket. Det første tallet kjenner vi ikke for hele landet, men det var omlag det samme. Avslagene i 1993 utgjorde 18% for hele riket, altså litt mindre enn i dette materialet. Her ligger de viktigste konsekvensene. Hardest rammer de nye reglene søkere med muskelsmertesyndromer og artroser. Folk med neuroser fikk en blidere mottakelse på trygdekontorene enn søkere med andre «diffuse lidelser». Kvinner, enslige og dem med kort utdanning møtte oftest økt avslagsfrekvens. Innstrammingene var medisinsk begrunnet, men rammet den svakere delen av søkerne, dem som gjerne har vanskeligst for å få arbeid og inntekt.

Dette gjenspeiler seg i situasjonen tre år etter for dem som fikk avslag i 1990. Bare 15% av dem syntes da å ha hovedinntekten sin fra arbeid. 40% var forsørget av ektefellen, flest kvinner. 6% hadde antakelig sosialhjelp som viktigste inntekt og dertil hadde 13% sosialhjelp ved siden av andre inntekter. 26% hadde fått uførepensjon, 5% var på attføringspenger, 3% hadde etterlattepensjon og 1% var på sysselsetting.

Hvordan kan den norske staten som verdens mest velstående være så smålig mot så mange vanskeligsstilte mennesker? Røde Fanes lesere vet mye om dette allerede. Her skal jeg bare ta opp en mindre kjent grunn som antakelig er viktig, nemlig generasjonsregnskapet.

Dette er et nytt økonomisk program som synes å ha kommet fra USA, og som er blitt begjærlig grepet av sosialøkonomene rundt regjeringen. Den grunnleggende ideen er å bruke forsikringsselskapenes modell på stat og nasjon, se boksen. Først må vi spare, så investere og dernest bruke, slik som når vi betaler til et forsikringsselskap for en fremtidig pensjon.

I årets nasjonalbudsjett heter det at staten har spart for lite de siste årene til at generasjonsregnskapet er i balanse (6). Derfor må det spares ekstra mye noen år framover. For ikke å få for høy aktivitet i Norge, må disse pengene investeres i utlandet.

Formue på 300 milliarder

Sagt med andre ord er statens nåværende formue på omlag 300 milliarder kroner ikke stor nok, selv om all gjeld er nedbetalt og alle investeringer betales kontant. Bare i 1997 skal det spares ytterligere 50-100 milliarder, avhengig av oljeprisen. Planer om utbygging av fastlands-Norge foreligger knapt.

Generasjonsregnskapet har den fordelen at programmet minner om vår personlige pengepung. Det er tryggere å spare enn å låne. Penger «på bok» er det godt å ha råd til. Dette er forståelige og akseptable slagord.

Det mest betenkelige med generasjonsregnskapet er at det viser et nytt syn på statens økonomi. Før gjaldt det aring; bygge ut landet, særlig produksjonen og utdanningen, det som gjerne kalles realkapital. Penger, som vi privatpersoner strever med å skaffe oss, ble bare sett på som et middel for staten. De kan staten manipulere etter behov, trykke nye, trekke dem inn i form av skatt og låne dem ut. Staten og nasjonen kan ikke spare i form av penger, bare som utbygging av realkapital.

Norge – en privatperson?

Nå kan det hevdes at det lille Norge betraktes som en privatperson i forholdet til internasjonale banker. Men hvis den norske staten sparer penger utenlandsk, vil andre oppfatte oss som en trussel. Vårt overskudd betyr underskudd for andre land. De vil svare med i hvertfall to virkemidler. Den norske kronen blir dyrere slik at endel norske bedrifter ikke lenger er konkurransedyktige. Dermed blir overskuddet mindre. For det andre presses den norske renten ned slik at mye av formuen blir mindre verd i generasjonsregnskapet. Men det kan også tenkes mer alvorlige problemer om den norske staten vil opptre som privatperson. I urolige tider er det slett ikke sikkert at vi får lov å ta pengene ut av de amerikanske og tyske bankene. Det er tross alt snakk om store beløp, kanskje et par tusen milliarder kroner. I rolige tider vil det ikke være behov for å ta ut pengene, til tross for eldrebølge og pensjonsforpliktelser, slik Roar Eilertsen og medarbeidere har vist i en fin utredning fra De Facto (7).

Konklusjonen er at «generasjonsregnskapet» er en av tidens mange sosialøkonomiske ideer som lover mer enn den kan holde. Den er en tilbakevending til mellomkrigstidens forsikringside om at folk må spare om de vil sikre alderdommen, en ide som arbeiderbevegelsen gjennomskuet og nedkjempet ved å utvikle velferdsstaten. Nå kommer jappene med den igjen. Det er ingen grunn til å stole på dem denne gangen heller. Når de ikke vil betale enmannsrom på aldershjemmene i dagens rike Norge, er det lite trolig at de vil ta oljeformuen hjem i framtida.

Noter:

1. Stortingsmelding nr. 39 (1991-92): Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sykepenger og uførepensjon (Attføringsmeldingen).
2. Odelstingsproposisjon nr. 62 (1990-91): Om midlertidig lov om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden og om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd.
3. Claussen B., Due H., Lunde S. og Moen B.: Hvem søker uførepensjon, hvordan behandles søknadene og hvordan går det med dem som får avslag?, Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Oslo 1995.
4. Bruusgaard D., Heiberg A. N., Lie R. K., Malterud K., Noreik K. og Westin S.: Sykdomsbegrepet i Folketrygdloven (§8-3). Konsensusrapport til Trygderetten, Oslo: Trygderetten 1994.
5. Bruusgaard D. og Claussen B.: «1,2 millioner nordmenn på trygd, er det for mye?», i Sosial trygd nr. 6, 1996.
6. Finans- og tolldepartementet: St.meld. nr. 1 (1996-97): Nasjonalbudsjettet 1997, Oslo 1996.
7. Eilertsen R.: Velferdsstaten etter 2000 – har vi råd til den?, Oslo: De Facto 1996.

Søkere på uførepensjon fra Møre og Romsdal i første kvartal 1990 og 1993
etter sosiale kjennetegn og utvalgte diagnoser (316 og 193 søkere):

Hva er et generasjonsregnskap?

Generasjonsregnskap er et relativt omfattende beregningsopplegg som er utviklet for å belyse de generasjonsmessige fordelingene av finanspolitikken, heter det i Nasjonalbudsjettet side 72.

Man lager da et regnestykke for én generasjon framover og bruker dagens regler for det vi betaler inn og får igjen fra staten, blant annet pensjonene. Det anslås en fast rente for statens formue, nå 4%. Produksjonen antas å øke 1% i året. En viss befolkningsvekst anslås. Da kan det beregnes hva staten må spare i dag forat ikke vår generasjon skal belaste fremtidige generasjoner med vårt forbruk.

Et slikt regnestykke viser at vi brukte fra 20 til 40 milliarder for mye i 1996. Hvis staten sparer 10 til 30 milliarder mer enn i 1996 for hvert år fra 1997 til 2000, vil generasjonsregnskapet balansere, heter det i Nasjonalbudsjettet.

av Jorun Gulbrandsen

Sosiobiologien er ikke en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser. I USA er det sosiobiologer som bruker mye tid på å forklare at voldtekt er naturlig.

Nå skal du få høre om ei jente som var født med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Hun ble som mange andre operert som liten, og ble oppdratt som jente. Dette forteller en mann som heter Asbjørn Medhus i boka Hvor ulike er vi? Om biologiske kjønnsforskjeller (1996). Poenget med å fortelle historia er at han regner med at jenta hadde en større mengde mannlige kjønnshormoner enn det som er vanlig. Det er da Medhus viser hva han ser som kvinnelig og abnormt ukvinnelig oppførsel:

«Hun oppførte seg hele tiden som en gutt. Hun likte ikke å sitte inne og leke med dukker. I steden deltok hun i tøffe leker sammen med gutter, og hun kom ofte i slagsmål. I tenårene nektet hun å sitte barnevakt, og hun avslo å være brudepike, og hun var heller ikke opptatt av klær. Hun ble senere gift og fikk barn. Hennes hobby var orientering, der man som kjent må ha kroppslig utholdenhet og god retnings- og stedsans. Denne kvinnen hadde klart maskuline tendenser. Hun var helt ulik sin yngre søster, selv om de hadde vokst opp under likeartet forhold. Hva hadde gått galt med denne jenten?»

Sosiobiologien er en ideologi

Jeg har ikke greie på midd, fluer og høner, hvis liv blir brukt av sosiobiologer til å forklare menneskelig oppførsel. Jeg har en viss faglig bakgrunn for å vurdere det som skrives om hvordan jenter og gutter blir oppdratt og om undervisningas betydning. Ut fra en vurdering der jeg sjøl har fagkunnskap, må jeg si at det jeg har lest til nå, viser meg at sosiobiologien ikke er en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser, og at dens propagandister ikke trenger å føre bevis for sine påstander. Medhus har skrevet en sosiobiologisk bok. Det betyr at han ikke behøver å dokumentere sine ville påstander.

Det er vi andre som får den vanskelige jobben å motbevise det vi mener er feil. Og det er det viktig å gjøre! For denne ideologien blir aktivt spredd i samfunnet. Jeg innleder til diskusjon om skolespørsmål, gutt/jente-problemstillinger, utdanningsreformer m.m. på store og små møter gjennomsnittlig en gang i uka, og har i det siste halvannet året stadig oftere fått spørsmål som viser at den som spør, lurer på om ingenting nytter, om alt er nedlagt i vår biologiske arv. Og om både jenter og gutter blir ulykkelige hvis vi forsøker å rokke ved naturen. Gutter er født slik, og jenter er født sånn. Henvendelser jeg får fra ulike miljøer, kan tyde på at sosiobiologien står ganske sterkt på universitetene i Norge.

Sosiobiologiske argumenter kan virke veldig logiske i starten, særlig hvis man ikke er religiøs, fordi de minner om at menneskene er et slags dyr. Vi som er naturvitenskapelig interesserte, kan tenke at sosiobiologien må ha mye for seg. Men problemet er at sosiobiologene ofte overfører den atferden de liker hos dyrene, rett over på menneskene. For eksempel så banalt som at hvis høner sitter på vagle, den ene høyere enn den andre, så viser det at menneskene på en naturlig måte trives i og lager et hierarkisk samfunnssystem. De har en teori eller ideologi om samfunnet, og velger atferd hos dyr eller menneskenes svært fjerne fortid som de liker. Og det er atferd som skal vise at svarte, fattige eller kvinner fortsatt skal holde seg på den plassen de har nå – eller verre steder.

Guttene krabber over prærien

I denne artikkelen rekker jeg bare å komme med noen eksempler som viser det lave nivået i boka til Medhus. Jeg har ikke plukket det dummeste, bare det vanligste. Så skal jeg gå nøyere inn på en påstand om jenter og språk, som det er vanskeligere å forholde seg lettvint til. Husk at her har vi å gjøre med en mann med høy utdanning. Bak på boka står det at Medhus er lege ved Volvat Medisinske Senter i Oslo (nok en grunn til å ikke gå dit), og at han er dr.med. i sosialmedisin og spesialist i psykiatri. Han har vel derfor en forskerutdanning, regner jeg med. Han er et levende eksempel på at for sosiobiologene er ikke fakta viktig, men ideologien.

Har du små barn? Bor du i et hus med to etasjer og ei trapp? Det er ikke sikkert at du trenger å sette på grind øverst og nederst i trappa hvis du har ei jente: «Det viser seg også at gutter som krabber omkring, eller som har begynt å gå, gjerne vil teste ut grensene for sitt område. De har en tendens til å ville begi seg langt bort fra den voksne, til et siderom eller ut en åpen dør. Den lille gutten har tydeligvis arvet litt av de samme egenskapene som menn hadde også for titusener av år siden.» (s. 31)

Kvinner står dyrene veldig nær

Forvekslinger på barselavdelinga? Ikke noe problem: «Det er også verdt å merke seg at kvinner som nettopp har født kan gjenkjenne sine egne barn blant mange andre, utelukkende ved hjelp av luktesansen». (s. 42)

Kvinnenes passe-barn-øyne

«Kvinner ser en aning skarpere enn menn i svak belysning, og det er i den røde delen av spekteret at hun oppfatter mer enn ham. … I godt dagslys er forholdet mellom kjønnene omvendt, da ser mennene best, selv om forskjellen er svært beskjeden.» (Ingen kilde.) Grunn: «For riktig lenge siden var det naturligvis en fordel for kvinnene å kunne ta hånd om barn og annet selv om det var mer eller mindre mørkt. For mennenes del var det nok viktigere å kunne se maksimalt godt i dagslys for å kunne oppdage byttedyr og fiender. Disse egenskapene har vi så fått i vuggegave». (s. 43).

Folk gikk kanskje ikke på jakt om natta når dyrene var ute? Og hva er «en aning» og «svært beskjeden»? Hva er de praktiske konsekvensene av teorien? Å «bevise» at mennene fortsatt er de beste jegerne? At kvinnene passer best til å stå opp om natta når et barn er sykt og gråter – fordi hun har best nattsyn? Spesielt når strømmen har gått? At mennene ikke burde være drosje- og trailersjåfører ettersom de må kjøre så mye om natta? Eller at kvinner egentlig passer best til å stå ved bålet med barna og vente på kjøtt – i tussmørke?

Kvinner er utilregnelige

Medhus forklarer at kvinner er noe utilregnelige i nesten halvparten av livet. Vanligvis varer menstruasjonen ei ukes tid. Men alle veit at vi også har problemer ei uke før. Når ei jente på ti år er sint på skoleveien bare fordi noen kaster ranselen hennes i bekken, roper guttene: «Skal du ha mens, eller!!» På folkemunne, etter at vi har lært om «premenstruelt syndrom», hører vi om «uka før». Altså «uka før» og «uka». Halvparten av måneden i mesteparten av vårt liv. Medhus skriver: «Studier har vist at av de kvinner som blir innlagt på psykiatriske eller medisinske avdelinger, befinner grovt regnet halvparten seg i den premenstruelle fasen eller i selve menstruasjonsperioden. Cirka halvparten av kvinnelige innsatte har begått sine kriminelle handlinger i den samme perioden. Man vet også at kvinner i denne fasen ikke er så gode bilførere og piloter som ellers, med øket risiko for uhell og ulykker.» (s. 64. Ingen kilder.)

Spørsmål: Hvor mange hadde drukket kaffe? Hvem er «Man vet»? Hvilket kjønn koster forsikringsselskapene mest når det gjelder trafikkulykker? Hvor mange kvinnelige flygere finnes det, og hvor er statistikken over deres uhell og ulykker?

Kroppen bestemmer

Det går an å le av dette. Men ikke av det neste: «I en del land oppfatter domstolene dokumentert premenstruell tensjon (dårlig oversettelse fra amerikansk, min anm.) som en formildende omstendighet ved lovovertredelser. Iblant har dette hatt betydning for selve tiltalen og for straffeutmålingen» (s. 64). Medhus drøfter ikke dette. Men det gjør en biologiprofessor som heter Anne Fausto-Sterling. Hun har skrevet boka Myths of Gender. Biological theories about women and men. Den boka kan jeg virkelig anbefale. Her går hun grundig inn på alle sosiobiologenes «bevis» fram til 1992. En av de tingene hun bekymrer seg over, er hvorvidt vi skal få et samfunn der menneskene bare blir sett på som en slags agenter for sine kropper. Hun refererer til en rettssak hvor en kvinne kjørte over og drepte kjæresten sin med bil. Kvinnen fikk betinget fengsel fordi hun hadde lidd av PMS i g jerningsøyeblikket. Sterling sier at dette er et rettsgrunnlag i Frankrike. Hun forteller videre om USA, der en mann ble frikjent for voldtekt, fordi kvinnen hadde anklaget ham mens hun var i en tilstand av «premenstruell irrasjonalitet». Kvinner kan også skade seg selv, – og deretter si at de ble mishandlet av mannen sin, – de tror det, men det er ikke sant, de er bare forvirret av PMS …

Medhus er absolutt inne på «det ustyrlige mennesket» når han beskriver mannen: «Mang en ung jente har nok feilberegnet mannen her. Hun hadde kanskje tenkt seg litt pirrende klining og ikke noe mer. Men hans respons ble kanskje raskt så voldsom at han ikke var til å snu.» Hvis han ikke var til å snu: Hva gjør mannen når han fortsetter? Hva gjør mang ei ung jente da? Går hun til legen med sine skader? Hva skjer hvis legen er sosiobiolog? Hun ba om det, kanskje?

Det er sykt å være kvinne

I hvor stor grad er påstanden om at kvinner er syke eller gale i halvparten av sitt liv, fremma av «big business»? Ingen kvinner kan heller komme unna det faktum at menstruasjonen en gang slutter å komme, – og det er sykdomstegn nok til å få en resept. Kvinnelivet utgjør et stabilt marked som består av halve verdens befolkning. Medhus er nok klar over det. Han forteller først at p-piller kan ha en gunstig effekt «blant annet på den premenstruelle hodepinen». «På samme måte kan kvinner som nærmer seg menopausen med fordel ta hormoner som finnes i …» (Så nevner han tre bestemte preparater) Er det noen som sponser Medhus?

Voldtekt er naturlig

I USA er det sosiobiologer som bruker mye tid på å forklare at voldtekt er naturlig. De beskriver hvordan blomster, stokkender og midd parrer seg, og forklarer at de har observert voldtekt. Dette er også typisk. De forandrer ordenes innhold, slik som voldtekt, og når de har fått en definisjon som de synes passer, sier de at den er naturlig og derfor også menneskelig. Sterling har vært nødt til å gå inn i grunnlagsmaterialet om stokkendene og andre for å avsløre propagandaen.

«Jenter er ikke så intelligente»

Sosiobiologene har strevd i flere år for å «bevise» at jenter er født dårligere i matematikk enn gutter. De synes at matematiske ferdigheter (ikke språk) er det tegnet på virkelig intelligens. Medhus repeterer: «Innen høyere matematikk og fysikk er de suverent dyktigste studentene alltid gutter», «sjakk-eliten er mannlig», «også gutters og menns gjennomsnittlige overlegenhet når det gjelder kartlesing føyer seg inn i dette realfagmønsteret» (s. 35). Som kilde nevner han bare den amerikanske psykologen Benbow, som allerede for mange år siden er møtt med sterk kritikk for måten hun gjorde undersøkelsene sine på, men som sosiobiologer siterer om og om igjen som om ingenting var skjedd. Dagbladet 8. mars: «Sammenliknet med kvinner utmerker menn seg stort sett på områder som matematikk og fysikk». Dagbladets kilde: Medhus.

Men vi kan jo bare gå til Norge: Den siste store internasjonale matematikkundersøkelsen (1996, Universitetet i Oslo) viser at jenter og gutter er like gode i matematikk. Noen ganger er jenter bedre: Handelshøyskolen i Bergen ga i fjor for første gang på seksti år toppkarakteren 9 i matematikk. Tre fikk full pott, og de var kvinner. Den fjerde var rett bak.

Sunni Ese undersøkte i 1996 765 elever fordelt på 25 videregående skoler som hadde valgt faget fysikk. Jentene hadde best karakterer. Det går i hvert fall ikke an å fortsette å prate om at gutter alltid er best fordi de er gutter. Hva er hensikten til Medhus når han ikke går til aktuell kunnskap, og ikke til den rikelige faglitteraturen som finnes på området «matematikk og kjønn», men bruker de gamle amerikanske historiene? Dårlig forlagsarbeid er dette også.

Hjernen er igjen på moten

Det er veldig vanlig for tida å hevde at jenter er språklig mye mer framskredne enn gutter, og at dette kommer av at jenter har en annen hjerne enn gutter. (For hundre år sida var det omvendt, så hjernen forandrer seg nokså fort, antakelig.) Dagbladet 8. mars i år: «Kvinnehjernen har større evne til å oppfatte og lære språk. Kvinnen bruker også begge hjernehalvdelene når hun snakker. Mannen bruker bare en. To områder i hjernen er viktige for talegavene. Kvinnen har flere celler i disse områdene enn mannen, opplyser forskere ved universitetet i Baltimore».

Bladet Illustrert vitenskap nr. 12, 1996: «Kvinner har bedre snakketøy og språklige ferdigheter enn menn.» Og kvinner har «en større konsentrasjon av den attraktive grå hjernemassen i hjernens to språksentre». I følge disse to publikasjonene skulle hjernen til kvinner og menn være temmelig ulike. Og så har vi ikke minst Asbjørn Medhus. Først slår han fast at jentene tilhører det rolige kjønnet, og så fortsetter han (s. 33): «Dessuten vet vi at jenter har klare fortrinn når det gjelder å oppfatte ord og andre lyder. Lesing og skriving har noe med hørsel å gjøre, ikke bare syn. Jenter er noe dyktigere når det gjelder å oppfatte og skille mellom forskjellige lyder. Denne feminine følsomhet for lydinntrykk blir av mange pedagoger oppfattet som grunnleggende for jenters gjennomsnittlige overlegenhet når det gjelder lesing og skriving.»

Jeg kan ikke uttale meg om antallet celler i hjernen, for det er virkelig ikke mitt fag. Jeg kan si noe om leseopplæring og stille noen spørsmål om metode og de praktiske konsekvensene. Jeg er ingen leseforsker heller, og har ikke full oversikt, men jeg har måttet skolere meg i leseopplæring og leseprosesser fordi jeg skriver lærebøker om dette. Det finnes en omfattende faglitteratur. Jeg må si at Medhus sin påstand om lesing og skriving, som han kamuflerer som «mange pedagogers», er ukjent for meg. Det er gjort mye arbeid i Norge for å finne ut hva som fremmer god leseutvikling hos barn. Det er viktig å finne svaret på det, slik at forholdene han legges til rette for at de aller, aller fleste barn kan lære å lese uten for mye strev. Målet er jo at de fortest mulig kan konsentrere kreftene sine om innholdet i det de leser, om lesegleden.

Betydninga av det språklige miljøet

Bente Eriksen Hagtvet undersøkte i sitt doktorarbeid hva tidlige lesere mestret. Kunnskap om hvilken språklig bevissthet tidlige lesere har, kan fortelle noe om hva som skal til. Og da kan de barna som strever, kanskje få hjelp. De tidlige leserne hadde blant annet bedre fortellerevne, snakka mer flytende, fortalte ofte vitser med poeng, kunne analysere lyder i ord, sette sammen lyder til ord, forklare ord som kunne bety ulike ting som hønas kam og hårets kam, kunne syntaktiske regler som «i den ene garasjen sto det en bil. I den andre sto det to … » (barna sa biler), – og mye mer. Dette kalles ofte «språklig bevissthet».

I et nytt leseprosjekt i Stavanger, Jåttenprosjektet, ble den sida av norskundervisninga som handler om trening i språklig bevissthet styrket, med gode resultater for leseferdighetene. Liknende aktiviteter er kjent fra blant annet Bornholmprosjektet og andre. Mange barn med vansker slutter å ha vansker. I sitt doktorgradsarbeid viste Vebjørn Skjelfjord at barna ikke først og fremst «lyttet ut lydene», men at de artikulerte dem for å finne dem (som når barnet skal skrive MOR og sitter og mumler og smaker: mmm…oooo…rrr, mmmmoooo, mmmmor…)

Medhus skriver om «følsomheten for lydinntrykk». Men barn lærer ikke å lese og skrive hvis de ikke er i et skriftspråkstimulerende miljø – uansett hvor gode de til å høre de fineste lyder! Medhus skriver om noe som har virkelig ikke har greie på.

Gutter og lesing

Gutter blir ofte framstilt som om de er nerder når det gjelder språk, av biologiske grunner. Det er sant at gutter leser mindre enn jenter. For eksempel er omtrent tre firedeler av bokklubbmedlemmene jenter og kvinner. Jeg kan ikke skjønne at det finnes holdepunkter som viser at dette kommer av biologi.

Professor Høyen og Lundberg skriver i boka Dysleksi (1992), litt om jenter og gutter. De regner alvorlige dyslektiske forstyrrelser hos 5-10% av befolkninga og drøfter ulike årsaker og definisjoner. Når det gjelder kjønn, sier de at det vanligvis registreres flere gutter enn jenter i forholdet 4:1. Samtidig viser de til forskere som hevder at hyppigere registrering av gutter kan komme av at guttenes problemer får større oppmerksomhet, slik at det finnes en underregistrering av jenter.

Jeg veit ikke svaret. Men hvis det er flere dyslektiske gutter enn jenter, er tallet likevel for lite til at det kan forklare hvorfor så mange gutter ikke leser bøker. Og det er hvor mange som leser bøker, som bruker språket, som er interessant. Hvis så mye som 10% av et årskull (ett årskull i Norge er nå vel 60.000 barn) har dysleksi, tilsvarer det vel 6.000 barn. Hvis 4.000-5.000 av dem er gutter, skulle det være en 25.000 gutter igjen uten spesielle vansker.

Hvorfor leser gutter lite?

Hvorfor leser disse 25.000 guttene så lite bøker (til sammen kanskje 250.000 gutter i grunnskolen)? Det kan antakelig bare skyldes kulturelle forhold og viser hvor stor betydning nettopp kulturen har. Men hva består denne «kulturen» eller læringa i? Blir jenter lest mer for enn gutter? Får jenter oftere bøker som gave? Snakker voksne mer med jenter enn med gutter når barna er små? Han språk liten prestisje i samfunnet, og skjønner gutter derfor at språk er en jenteting? Synes voksne at «gutter er gutter» og sender dem lettere ut og opp i trærne og vekk fra de voksne? Er det mer språk i jenters lek enn i gutters i vår kultur? Ser barna at kvinner oftere tar ansvaret for den sosiale snakkinga? Ser barna at mødre leser mer enn fedre? Summa summarum: Får jenter vanligvis mer trening i og motivasjon til å bruke språket, enn gutter?

Høna eller egget?

Jeg lurer også på: Hvordan kan de som måler språklige ferdigheter, vite om det er høna eller egget, de måler? Hvis de måler taleferdighetene til et to-tre års gammelt barn: Hva er det de måler? Hjernens mulighet (natur) eller barnets trening (miljøet, læringen, kultur)? For det går vel ikke an å måle taleferdighet før barnet har lært å tale … Og da har allerede læring skjedd. Og læring lager spor i hjernen. Så hvis forskere finner mer språklig aktivitet i jenters hjerner: Kommer det av at jenter er blitt utsatt for flere språklige aktiviteter? Og hvis forskjellene er så små at forskerne må krangle om dem: Hva er den praktiske betydninga?

Hva er de praktiske konsekvensene?

Hvis det skulle være forskjeller i språklige evner hos kjønnene, bør det viktigste spørsmålet være hva så? Men de som hevder alt dette med språk og kjønn, kommer aldri med noen forslag til tiltak. En skulle tro at de ville forsterke språkundervisninga til guttene på skolen. Men det kommer ingen slike forslag. Og det er egentlig også i tråd med ideologien: Siden alt er medfødt, er det ingen vits i å gjøre noe! Det nytter jo ikke likevel! Dette er synd. Jeg har sjøl god erfaring med å dele jenter og gutter noen timer i uka på skolen. Jeg har tenkt: Hva kan jeg nå gi gutter, som de får lite av i sin kultur her vi bor? Det har vært språk! Snakke, lese, bli lest for.

Kron og mynt, jenter taper

En skulle kanskje tro at sosiobiologene ville trekke konklusjoner om at gutter ikke burde ha visse jobber som har med språk å gjøre, så dårlige som de framstilles. Det er jo slik de skriver om jenter (jenter er dårlige i matematikk, at de er dårligere bilførere og flygere …). Men de trekker ikke slike konklusjoner når det gjelder gutter. De sier ikke at gutter ikke burde settes til å lese instruksjoner som flygeledere, lede industri, lese analyser om bankutviklinga, være journalister eller forfattere. Det er naturligvis bra. Men det viser at de biologiske forskjellene på forunderlig vis alltid viser hva gutter kan og hva jenter ikke kan. For gutter lager de muligheter. For jenter lager de hindringer.

Den dumme språkhjernen

Hvorfor er det så viktig for sosiobiologene å fortelle at jenter er så gode i språk? Jeg veit ikke. Min teori er: Alt snakket om jenters dyktighet i språk er ikke for å gi jenter jobber der språk er viktig, eller for å gi språkferdigheter status, men for å gi jenter en feminin natur, nettopp fordi språk defineres som det motsatte av den maskuline matematikken. (I tillegg kan en jo mistenke dem for å ville ha ingeniør- og teknikerjobbene sine for seg sjøl.) De lager aksen språk-matematikk som faller sammen med kvinnelig-mannlig som overraskende (!) faller sammen med følsom/sosial-intelligent og kropp-ånd.

Kvinners dyktighet ødelegger guttene

Det skrives mye om de dyktige språkkvinnene. Men det hjelper dem lite. For det første gir det ikke kvinnejobber med høy lønn.

For det andre er for mye av det gode ikke bra. Språket i en kvinnes hånd (munn), har nemlig en ødeleggende virkning på gutter. Grunnen til at gutter leser lite bøker i USA, er at det er så mange kvinnelige bibliotekarer. I Norge har jeg hørt at grunnen er at det er så mange kvinner i forlagene. Og ikke minst: Det er så mange kvinnelige lærere i barneskolen, at guttene får det veldig vanskelig der.

For det tredje får skrivende kvinner likevel dårligere kritikker enn menn, og færre får være med i Forfatterforeninga. Alt dette skulle kanskje vise at biologien (hvis den har noe å si her) ikke greier å slå seg igjennom maktforhold og undertrykking, bare for å nevne det!

Hormonene bestemmer samfunnet

Steven Goldberg er en erkereaksjonær sosiobiolog som mener at patriarkatet, mannsmakta, er hormonelt bestemt og sosialt uunngåelig. Medhus refererer til Goldberg: «Den amerikanske psykologen sier at higen etter makt er et generelt mannlig trekk. … I menneskehetens lange utviklingshistorie var det uten tvil nødvendig for mannen å holde fiender og motstandere borte fra boplassen eller leiren. For kvinnene, som ikke var like sterke fysisk, var det nok mer hensiktsmessig å bruke andre metoder å beskytte seg selv og ungene. Det var barna til disse mennene og kvinnene som klarte seg og som vokste opp. Dagens mennesker har overtatt deres gener.» (s.79)

Her har vi Medhus i en nøtteskall.

Kvinners blide ro

Det er ikke plass her til å gå inn på påstandene om den naturlige mannlige aggressivitet og den naturlige kvinnelige mildhet og følsomhet. Men påstandene blir brukt til å propagandere for at mennene skal lede samfunnet og bestemme, mens kvinnene skal passe barna på sin skjønne måte. Og alle blir glade da.

Ikke rasisme, men natur …

Sosiobiologene er forøvrig kjent for å bruke de samme argumentene mot svarte mennesker. Svarte er mer uintelligente enn hvite. Det er derfor ikke noen vits i å la svarte få høy utdanning, ettersom det er bortkasta penger osv. Steven Jay Gould har like grundig som Sterling gått inn i grunnlagsmaterialet til sosiobiologene i boka The Mismeasure of Man. Han avslører rasismen. Han kritiserer grundig teorien om en genetisk basert, uforanderlig intelligens. Anbefales!

De individuelle forskjellene er viktigst

I følge Dagbladet 8. mars 1997 sier professor i nevrofysiologi ved Universitetet i Oslo, Per Andersen: «Sannheten er at det råder full likestilling mellom kjønnene når det gjelder hjernekapasitet. Mannens og kvinnens hjerne fungerer tilnærmet likt på de viktigste områdene: Intelligens, kreativitet og evnen til medfølelse. … De individuelle forskjellene på oss mennesker gir mye større utslag enn knapt målbare forskjeller mellom menns og kvinners hjerne.»

Det er også mitt poeng: Folk er først og fremst individer. Det er samfunnet som oppdrar gutter til å bli guttete og jenter til å bli jentene, eller som danner kulturer eller mønstre som folk skal presses inn i (eller tilpasse seg, som det penere heter). Det er samfunnets maktforhold som bestemmer at den ene blir en uskolert fattig faen og at den andre kan velte seg i penger eller bøker.

Konklusjoner

Det er mulig at Medhus sin hensikt bare er å gjøre penger på å selge medisiner og på å være familierådgiver som skal få folk til å bli lykkeligere ved å godta «de naturlige forskjellene». Han er uansett i dårlig selskap.

Sosiobiologien er en gunstig ideologi for den oppråtnende kapitalismen. Det er ikke rart at den har et oppsving. Nå for tida blir flere og flere mennesker kasta ut i fortvilelse og fattigdom, også i USA og Europa. Ungdom og kvinner med barn bor under bruene i storbyene. Tiggernes skare vokser. Verden skriker på rettferdighet. «Solskinn og brød og ånd eies av alle,» skreiv Nordahl Grieg. Men for å få til det, må hele det kapitalistiske systemet kastes, styrtes, knuses, jevnes med jorda. For at folk ikke skal bry seg så mye om det, trengs ideologier som baner vei for angrep på fattige og som demper viljen til opprør. Da kommer også sosiobiologene, som i USA ofte er finansiert av de aller mest reaksjonære kreftene, de som vil ha raskere sosiale nedskjæringer, de som mener at fattigdom er medfødt («naturen sørger for at de beste klarer seg»), da kommer de med sine tilforlatelige forklaringer og påstander. Og som blir gjentatt og gjentatt av folk som ikke gidder å stille et eneste kritisk spørsmålstegn. Jeg blir fortvila når jenter som er flinkest i matematikk, tror de er dummest – fordi de hører de voksne til stadighet gjentar den gamle løgnen. Jeg blir fortvila når voksne folk som Medhus forteller gutter og jenter at «gutter ikke er til å snu» og at jenter ofte er utilregnelige når de har mens.

Jeg har gjort små forsøk på å ta opp kampen på møtene jeg er. Se også bladet til Humanetisk Forbund nr 2, 1997, Bedre Skole nr 2, 1997 (Norsk Lærerlag), Likestillingsrådets årsmelding for 1996. Men min tid er knapp. Jeg ønsker kontakt med andre interesserte som kan bidra.

Litteratur:

• Asbjørn Medhus: Hvor ulike er vi? Om biologiske kjønsforskjeller, (1996) Gyldendal
• Anne Fausto-Sterling: Myths of Gender. Biological theories about women and men, (1992) ISBN 0-465-04792-0
• Stephen Jay Gould: The Mismeasure of Man, (1996) ISBN 0-393-31425-1

av Torill Nustad

Asta Håland/Leikny Øgrim vil diskutere erfaringene fra kvinneopprøret i AKP, men reduserer det til et spørsmål om metoder for ledelse. Dette blir for snevert, for kvinneopprøret i AKP var så mye mer.

Det viktigste vi gjorde var å utvikle en feministisk marxisme, en teori og et analyseredskap for kvinnekampen og klassekampen i Norge. En teori for å forandre verden. Derfor er det hårreisende at to tilsynelatende oppegående damer kan hevde at kvinneopprøret var teoriløst og henfalt til spontanisme. Dette tok jeg opp i Røde Fane (nr 1, 1997) i artikkelen «Kampen om historia – lærdommer fra et kvinneopprør». Siden de ikke kommenterer dette spørsmålet i Røde Fane nr 2, 1997 i artikkelen «Egenutvikling – alle kampers mål?», vil jeg utdype det litt mer. Deretter vil jeg ta for meg forholdet mellom individ og kollektiv.

Ny feministisk marxisme

Kvinnekampens oppsving i Norge på 1970- og 80-tallet førte til masse spennende diskusjoner om familiens rolle og den særegne kvinneundertrykkinga, både i samfunnet og i AKP. Diskusjonene avslørte at både AKPs program og marxistisk teori hadde klare mangler i analysen av kvinners posisjon og rolle i samfunnet, familiens rolle som en bærebjelke i den kapitalistiske produksjonsmåten og kvinnekampens revolusjonære potensiale. Kvinnene i AKP stilte seg som målsetting å utvikle en revolusjonær marxistisk kvinnepolitikk. En politisk rettesnor i kampen for et kommunistisk samfunn uten kvinneundertrykking.

Kvinnene i AKP organiserte studiegrupper for kvinner på Kapitalen av Marx, vi undersøkte og analyserte kvinners situasjon i det norske samfunnet, vi arrangerte seminarer om kvinner og arbeidsliv, om familiens rolle, om den kjønnsbestemte arbeidsdelinga, den seksualiserte undertrykkinga osv. Vi arrangerte bøllekurs for tusenvis av kvinner. Vi deltok aktivt i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og tok med oss diskusjoner og lærdommer derfra tilbake til partiet. Dette arbeidet ble oppsummert på interne kvinnekonferanser, konkretisert av Kjersti Ericsson i boka Søstre, kamerater og ble AKPs program. AKPs kvinnepolitikk har vært en viktig premissleverandør for debatter i kvinne- og fagbevegelsen. «Oppløs familien som økonomisk enhet», begrepet kvinnelønn, arbeiderklassens kvinner som en revolusjonær spydspiss og at menns undertrykking av kvinner er klassesamarbeid med borgerskapet, for å nevne noe.

Håland/Øgrim kjenner til dette arbeidet. Allikevel hevder de at kvinneopprøret i AKP var teoriløst og henfalt til spontanisme. Dette er tull.

Forholdet mellom individ og kollektiv

Kvinneopprøret førte også til store forandringer i AKP. Kvinnepolitikken fikk en sentral plass i partiets arbeid og kvinnene fikk stor innflytelse i partiet. Vi fikk kvinnelig leder, og 50% av sentralstyret var kvinner. Partiet ble mer tolerant. Forståelsen for at vi gjør ulike erfaringer og dermed utvikler ulike oppfatninger, og respekten for den enkeltes meninger ble større. Uenighet var ikke lenger farlig, men ble sett på som en kilde til ny kunnskap. Det enkelte medlem fikk større spillerom. Det ble vanskeligere for partiet å kommandere og dirigere medlemmene. Dette kan oppfattes som en undergraving av kollektivet. Men skolerte medlemmer med stor grad av sjølstendighet og sjøltillit, kan også være en viktig måte å styrke kollektivet på. Det stiller krav til ledelsen om å være lydhøre, og de trenger ikke lenger være allvitere.

Personlig lykke og kollektiv kamp

Håland/Øgrim mener det å slåss for egne rettigheter og utvide sitt eget rom står i veien for innsatsen i den kollektive kampen. «Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot.» (RF nr 2, 1997, side 43.) Det må vel bety at vi ofrer den kollektive kampen for vår personlige lykke. Hvem er så de gamle revolusjonære? Er det vi over 40 år som enda er aktive, er det de som har meldt seg ut av den revolusjonære bevegelsen og satsa på karriere i yrkeslivet, er det medlemmer av den revolusjonære bevegelsen som ikke er så aktive fordi de skriver akademiske avhandlinger, er det de som er utslitt etter 20 år i yrkeslivet og har fått seg en lettere og bedre betalt jobb, eller er det de som sliter med to betalte jobber for å kunne betale alle regningene?

Kollektiver består av enkeltpersoner og enkeltpersoner danner kollektiver. Politiske kollektiver dannes for å stå sammen om noe, et sted du henter mot og kraft til å forandre på tingenes tilstand, slik at vi som enkeltpersoner får det bedre. Den politiske massebevegelsen i Norge siden 70-tallet har reist kampsaker på en rekke områder som har fått store konsekvenser for mange mennesker. Mitt liv er blitt bedre og lettere å leve takket være disse kampene.

Når jeg deltar i arbeidet for 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, i kampen mot kvinnelønna, mot porno, mot usynliggjøring av lesbiske, for sjølstendig status for innvandrerkvinner osv., gjør jeg det sjølsagt også for min egen del.

Noen er viktigere enn andre

Ifølge Håland/Øgrim har kvinnebevegelsen en «misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemommetype» om at «alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning.»

Jeg skjønner ikke helt hva dere mener. I alle demokratiske organisasjoner har alle medlemmer 1 stemme. Medlemmene diskuterer og vedtar det politiske programmet og velger ledelse. Det er ledelsens oppgave og ansvar å følge opp vedtak og sette flertallets linjer ut i livet. Ledelsen er alltid viktigere i betydning av at de har større makt enn andre, også eventuelle «superaktivister». Etter mitt syn må det være et større problem at for eksempel en organisasjon som Ottar ikke avholder landsmøter og velger ledelse. I slike organisasjoner er det ofte «superaktivistene» som bestemmer, og resten blir med på lasset. Blir ikke dette en sjølbestalta ledelse? Hvor blir det av demokratiet, de politiske diskusjonene og skolering av medlemmene her?

«Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide,» skriver Håland/Øgrim. Og ut ifra tanken om å opptre kollektivt i klassekampen praktiserer et kommunistparti den demokratiske sentralismen. Det som er viktig i denne sammenhengen er at ifølge den demokratiske sentralismen skal individet underlegge seg kollektivet, og medlemmene underlegge seg ledelsen. Dette skjer i for liten grad i dag, skriver Håland/Øgrim. I min forrige artikkel Røde Fane (nr 1, 1997), tok jeg opp det paradoksale i at Håland, som fremstiller seg som kollektivets og disiplinens forsvarer, var den som nekta å underlegge seg kollektivet og den demokratiske sentralismen i forbindelse med splittelsen i Kvinnefronten. Jeg er ikke interessert i å diskutere hvem sa hva, hvem hadde rett/feil osv. Men det er jo et uomtvistelig faktum at Håland var i mindretall i AKP på dette spørsmålet og nekta å bøye seg for flertallet. Betyr din vektlegging av at individet må underlegge seg kollektivet, en erkjenning av du handla feil i 1989? Hvis ikke, etterlyser jeg en vurdering av når dere mener det er legitimt av individet å trosse kollektivet og trosse den demokratiske sentralismen.

Forholdet mellom grupper og kollektivet

I de aller fleste organisasjoner og kollektiver fins det undergrupper. Mennesker med ulik klasseposisjon, kvinner og menn, samer og nordmenn, svarte og hvite, homser/lesber og heterofile, religiøse og ateister osv. Hvilke holdninger og standpunkter en organisasjon har til spørsmål som berører for eksempel disse gruppene, er det i utgangspunktet landsmøter og ledelsen som vedtar. Det er imidlertid viktig at de berørte parter trekkes med i arbeidet og blir hørt. Ofte er disse gruppene i mindretall, og de er ikke alltid organisert. Flertallet bør derfor vokte seg for å fatte vedtak som undertrykker mindretallets rettigheter. Det kan lett føre til maktmisbruk. Den berømmelige «Fråsegna om homofili» fra AKPs ledelse i 1977(?) er et slikt eksempel. Homser og lesber i AKP følte seg tråkka på av partiet, og de ble møtt med stor skepsis og til dels hets i homsebevegelsen pga «fråsegna».

Det er viktig med særorganisering for å utvikle politikk og arbeid på ulike områder. Den kvinnepolitiske organiseringa i AKP er et godt eksempel på dette. Ved at vi organiserte oss, ble vi synlige for hverandre, vi diskuterte politikk og stilte målsettinger for arbeidet. Vi ble en pressgruppe innafor partiet.

Dette resulterte i at AKPs analyser, politikk og arbeidsmetoder blei videreutvikla slik jeg tidligere har beskrevet. Dette var mulig fordi vi fikk politisk og organisatorisk spillerom i partiet. Det har ikke kvinner alltid fått innafor kommunistiske partier. Hovedregelen har vært at kvinnene har vært underlagt en mannlig ledelse både i partiet og fagbevegelsen som har fokusert på den mannlige delen av arbeiderklassen. Kvinnearbeid ble akseptert så lenge det lojalt fulgte partilinja og partiets politikk. Særegne kvinnekrav som brøyt med partilinja ble ofte stempla som borgerlig feminisme.

Ifølge Håland/Øgrim er «hele vitsen med å organisere seg (…) nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål». Hvem som definerer kollektivets vilje og mål er gjenstand for diskusjoner og kamp og gjenspeiler rådende maktforhold og ideologi. Kvinnekamp og kvinnepolitisk arbeid har alltid vært en opposisjonsbevegelse og en mindretallsbevegelse. Hvis kvinner opp gjennom historia hadde underlagt seg «kollektivets vilje og mål», hadde vi ikke kommet langt. Vitsen med å organisere seg må vel heller være å sloss for å forandre verden slik at vi en dag kan leve som frigjorte mennesker. Når kvinner kommer sammen slik som i «Kvinner-på-tvers», blir vi synlige for hverandre, vi blir synlige innafor fagbevegelsen og vi utfordrer den rådende ideologien.

Er alle midler tillatt i kampen for det gode?

I debatten om kvinneopprøret i AKP skrev jeg (RF nr 1, 1997): «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.» Dette kommenterer Håland/Øgrim slik: «Alle mennesker – nei vi bryr oss ikke om alle mennesker. Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er «tråkke på» noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!»

For det første har ingen av disse personene noen gang vært medlemmer i den revolusjonære bevegelsen, og var derfor ikke i mine tanker. Men dette er en viktig debatt.

Hvordan behandle våre motstandere?

Skal vi ta i bruk våre motstanderes metoder i kampen for et bedre samfunn? Jeg mener nei! Opp gjennom årene har streikebrytere blitt utsatt for rå behandling. De er blitt banka opp, de og deres familie er blitt utstøtt fra det sosiale fellesskapet. Noen ganger har dette vært nødvendig. Men det er etter mitt syn blitt utøvd for mye vold også fra undertrykte grupper. Streikebrytere er sjelden ei ensarta gruppe. Derfor bør vi ha som linje å splitte dem opp og gjøre det mulig for dem å forandre praksis. Dette betyr ikke at jeg er uenig i at arbeidsfolk må forsvare seg mot streikebryteri. Men jeg mener at det er kommunisters oppgave og plikt å innrømme også våre fiender menneskerettigheter.

Vi har vokst opp i en sosialdemokratisk tradisjon hvor alle skulle være like, og avvikere og mindretall er blitt undertrykt med hard hand. Et grotesk eksempel på dette er behandlinga av de såkalte «tyskertøsene» etter krigen. Norske jenter som hadde hatt et seksuelt forhold til tyske soldater, ble skamklipt og måtte gå kanossagang gjennom folkemassene. De ble behandlet som streikebrytere.

Nei, jeg vil ikke ha som rettesnor for kampen: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!» Dette er en farlig parole, som kan redusere oss til kriminelle overgripere.

Individets underordning og egenutvikling

«Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og i krig er underordninga mer eller mindre total. Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling?» (Håland/Øgrim) Mitt poeng er at det ikke er snakk om enten underordning eller egenutvikling, men at begge deler er viktig. Enhetlig opptreden forutsetter at individet må underlegge seg kollektivet, og et sterkt kollektiv er avhengig av at ledelsen er lydhør og tar ansvar for å skolere sine medlemmer og tilhengere. Dette gjelder både i krig og fredstid.

Revolusjonære frigjøringsbevegelser som for eksempel den kinesiske under ledelse av Mao og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF, er gode eksempler på dette. Både i Kina og Eritrea ble folk fratatt elementære menneskerettigheter, utsatt for grove overgrep og store deler av befolkninga var analfabeter. Disse frigjøringsbevegelsene la stor vekt på å skolere soldatene og sivilbefolkningen under krigen. Frigjøringssoldatene ble satt på skolebenken for å lære å lese og skrive, de fikk lære om landets historie og kultur, viktigheten av å utvikle allianser også med folk som samarbeidet med fienden, og viktigheten av å behandle soldater som ble tatt til fange, skikkelig. Mao sa ikke til sine soldater: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!» Det var det japanerne og de reaksjonære føydalherrene som sa. Mao vektla respekt for sivilbefolkninga og enhetsfrontpolitikk. Dette gjorde også EPLF i Eritrea.

Både KKP og EPLF hadde nasjonal uavhengighet og kampen for et demokratisk samfunn som mål. De frigjorte områdene ble baser for sosiale eksperimenter og forandring. Dette hadde ikke vært mulig uten diskusjoner, skolering og egenutvikling av både soldater og sivilbefolkning. Slik sett er egenutvikling alle kampers mål.

av Ellen Meiksins Wood

Hva innebærerer det å periodisere kapitalismens historie i to hovedfaser, modernitet og postmodernitet? Hjelper eller hindrer det vår forståelse av kapitalismen? Forfatteren mener teorien om postmoderniteten er basert på en historieteori som nedtoner forskjellen mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det er en teori for at kapitalismen er uungåelig og umulig å erstatte.

Omtrent siden begynnelsen av 1970-tallet skal vi ha levd i en ny historisk epoke. Den epoken er blitt beskrevet på forskjellige måter. Noen framstillinger legger vekt på kulturelle endringer («postmodernisme»), mens andre fokuserer mer på økonomiske overganger, endringer i produksjonen og markedsføringen, eller i korporativ og finansiell organisering («senkapitalisme», «multinasjonal kapitalisme», «post-Fordisme», «fleksibel akkumulasjon» og så videre). Disse beskrivelsene har det til felles at de er opptatt av nye teknologier, nye kommunikasjonsformer, internett, «informasjonssupermotorveien». Hva enn denne nye tidsalderen ellers må være, er den «informasjonsalderen». Og hvilke faktorer som enn forutsettes å ha spilt en rolle for dette epokeskiftet, så har de nye teknologiene vært dets uunnværlige forutsetning. Alle disse faktorene – kulturelle og økonomiske, med deres teknologiske forutsetninger – har vært samlet i begrepet «postmodernitet» og påstanden om at vi de siste to eller tre tiåra har vært vitne til en historisk overgang fra modernitet til postmodernitet.

Fra modernitet til postmodernitet

Jeg vil se på hva det innebærer å periodisere kapitalismens historie i disse to hovedfasene, modernitet og postmodernitet. Så vil jeg se nærmere på hva som for meg virker galt ved selve begrepet modernitet. Hvis det begrepet ikke kan opprettholdes, vil det antakelig følge at det ikke vil være mye igjen av postmoderniteten. Mitt hovedanliggende er å se på om denne periodiseringen hjelper eller hindrer vår forståelse av kapitalismen.

La meg like godt gjøre det klart med én gang: Det er selvfølgelig viktig å analysere de ustoppelige endringene i kapitalismen. Men periodisering innebærer mer enn bare å spore endringsprosessen. Å foreslå periodisering av epokeskifter betyr å si noe om hva som er vesentlig når man definerer en samfunnsform som kapitalismen. Epokeskifte har å gjøre med grunnleggende omdanninger i et vesentlig konstituerende element i systemet. Med andre ord, hvordan vi periodiserer kapitalismen, avhenger først og fremst av hvordan vi definerer systemet. Da blir spørsmålet slik: Hva forteller begreper som modernitet og postmodernitet oss om måten de personene som bruker dem forstår kapitalismen på?

Jeg bør nok også forklare at jeg ikke kommer til å snakke om ideene hos de menneskene som vi løselig kaller, eller som selv kaller seg, postmodernister. Det jeg i hovedsak er opptatt av her er den politiske økonomien i det noen mennesker, inkludert marxister som Fred Jameson og David Harvey, kaller postmoderniteten. Så la meg svært kort skissere hva de har i tankene (1). I følge teoretikere som Jameson og Harvey representerer moderniteten og postmoderniteten to forskjellige faser i kapitalismen. Skiftet fra den ene til den andre har ikke vært et skifte fra kapitalismen til en postkapitalistisk eller «postindustriell» tidsalder, og den kapitalistiske akkumulasjonens grunnleggende logikk gjelder fortsatt. Men det har ikke desto mindre vært et tidevannsskifte i kapitalismens natur, et skifte fra en materiell konfigurasjon til en annen, uttrykt i overgangen fra en kulturell formasjon til en som er annerledes.

For Jameson, for eksempel, svarer postmoderniteten til «senkapitalismen» eller en ny, multinasjonal informasjons- og konsumentfase av kapitalismen. David Harvey, som følger den franske reguleringsskolen, ville beskrive den som en overgang fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. En lignende ide dukker opp i en heller mindre nyansert form i visse teorier om «desorganisert kapitalisme» (2). Postmoderniteten tilsvarer da en fase av kapitalismen hvor masseproduksjon av standardiserte varer, og de arbeidsformene som er knyttet til den, er erstattet av fleksibilitet: nye produksjonsformer som «slank produksjon», «team-konseptet» og «just in time»-produksjon, diversifisering av varer for nisjemarkeder, en «fleksibel» arbeidsstyrke, mobil kapital, og så videre, alt sammen muliggjort av den nye informasjonsteknologien.

I følge disse teoriene har det vært større kulturelle endringer som svarer til disse forskyvningene. En viktig måte å forklare disse endringene på, særlig i Harveys framstilling av postmoderniteten, har å gjøre med en «tid-rom-sammentrekning», en aksellerasjon av tida og en sammentrekning av rommet som nye teknologier gjør mulig gjennom nye former for telekommunikasjon, gjennom hurtige nye produksjons- og markedsføringsmetoder, nye forbruksmønstre, nye former for finansiell organisering. Resultatet har blitt en ny kulturell og intellektuell konfigurasjon, med merkelappen «postmodernisme», som etter sigende har erstattet modernismens kultur og de intellektuelle mønstrene som er knyttet til «det moderne prosjektet».

I følge disse framstillingene hadde det moderne prosjektet sin opprinnelse i opplysningstida, skjønt det bar fruktene sine i det nittende århundre. Det såkalte opplysningstids-prosjektet forutsettes å representere rasjonalisme, teknosentrisme, standardisering av kunnskap og produksjon, en tro på lineært framskritt og universelle, absolutte sannheter. Postmodernismen forutsettes å være en reaksjon på det moderne prosjektet -skjønt man også kan betrakte det som om det har sine røtter i modernismen, i skeptisismen, følsomheten for forandring og tilfeldighet som allerede fantes i opplysningstida. Postmodernismen ser verden som grunnleggende oppsplittet og ubestemt, og forkaster enhver «totaliserende» diskurs, alle såkalte «metaframstillinger», allsidige og universalitiske teorier om verden og historien. Den forkaster også alle universalistiske politiske prosjekter, til og med universalistiske frigjøringsprosjekter – med andre ord, prosjekter for en generell «menneskelig frigjøring» framfor svært særegne kamper mot svært særegne og spesielle tilfeller av undertrykking.

Hva betyr det da å dele inn kapitalismens historie i disse fasene, moderniteten og postmoderniteten? Det første viktige punktet vi må ha klart for oss, er at moderniteten blir identidifsert med kapitalismen. Denne identifikasjonen kan virke temmelig harmløs, men jeg vil argumentere for at den er et grunnleggende feilgrep, og at det moderne prosjektet kanskje har lite med kapitalismen å gjøre.

Det andre viktige punktet er at denne periodiseringa ser ut til å bety at det virkelig er to hovedfaser i kapitalismen, og ett stort brudd. For det første ser moderniteten ut til å være alt fra det attende århundre inntil (antakelig) 1970-åra (Harvey gir det faktisk en meget presis datering: 1972). Man kan underinndele modernitetens lange fase i mindre faser (som både Jameson og Harvey gjør), men postmoderniteten ser ut til å representere et slags distinkt brudd. Folk kan være uenige om nøyaktig når bruddet fant sted, eller om dets størrelse. Men de ser ut til å være enige om at dette bruddet skiller seg fra andre epokeskifter i kapitalismens historie. Det ser ut til å være et brudd ikke bare i forhold til en umiddelbart foregående fase, men i forhold til hele kapitalismens forutgående historie. Det ser i det minste ut til å være den uunngåelige følgen av å spore moderniteten tilbake til opplysningstida. Så ett eller annet sted i kapitalismens historie er det et grunnleggende avbrudd mellom modernitet og postmodernitet. Jeg kommer til å argumentere for at dette avbruddet, eller i det minste denne måten å se det på, også er problematisk.

Jeg skal ta for meg hvert av disse punktene for seg: Først begrepet modernitet og identifiseringa av modernitet med kapitalisme, og så spørsmålet om det historiske bruddet i siste halvpart av det tjuende århundre. Jeg kommer til å argumentere for at teorien om postmoderniteten, som legger vekt på diskontinuiteten innen kapitalismen, eksplisitt eller implisitt er basert på en historieteori som nedtoner diskontinuiteten mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn, en teori som skjuler kapitalismens historiske særtrekk.

Moderniteten og kapitalismens ikke-historie

La oss først se på identifiseringa av moderniteten med kapitalismen. For å gjøre det, må vi begynne med begynnelsen, med opprinnelsen av det kapitalistiske systemet (3). Mitt hovedpoeng er dette: I de fleste framstillinger av kapitalismen er det ingen egentlig begynnelse. Kapitalismen synes alltid å ha vært der, ett eller annet sted, og den trenger bare å slippes fri fra sine bånd, fra føydalismens lenker (eller hva det måtte være), for å kunne vokse og modnes. Kimene til kapitalismen ser ut til å ligge i det mest primitive varebytte, i enhver form for handel eller markedsvirksomhet. Denne forutsetningen er typisk forbundet med en annen, nemlig at historien har vært en nesten naturlig prosess av teknologisk utvikling. På en eller annen måte kommer kapitalismen mer eller mindre naturlig til syne når og hvor de ekspanderende markedene og den teknologiske utviklingen når det riktige nivået. En mengde marxistiske forklaringer sier stort sett det samme – med tillegg av borgerlige revolusjoner for å hjelpe til med å bryte lenkene.

Virkninga av disse forklaringene er å understreke kontinuiteten mellom ikke-kapitalistiske og kapitalistiske samfunn og å benekte eller tilsløre særtrekkene ved kapitalismen. Byttehandel har eksistert i uminnelige tider, og det ser ut som det kapitalistiske markedet bare er mer av det samme. I denne typen argumentasjon er kapitalismens behov for å revolusjonere produktivkreftene bare en utvidelse og en aksellerasjon av universelle og transhistoriske, nesten naturlige, tendenser. Så kapitalismens stamtre går naturlig fra den tidligste kjøpmann gjennom middelalderens borger til opplysningstidas borgerskap og endelig til industrikapitalisten.

Jeg synes det er en lignende logikk i visse marxistiske versjoner av denne historien, selv om framstillinga i nyere versjoner ofte skifter fra by til landsbygd, og kjøpmenn blir erstattet av landsens vareprodusenter. I disse versjonene vokser småproduksjon av varer mer eller mindre naturlig inn i kapitalismen når den er frigjort fra føydalismens bånd. Med andre ord: Når små vareprodusenter får den minste sjanse, vil de slå inn på den kapitalistiske veien.

Det som går tapt i disse framstillingene er oppfatninga av det kapitalistiske markedet som en spesifikk samfunnsform, produktet av et dramatisk historisk brudd. Det kapitalistiske markedet ser mer ut som en mulighet enn som en tvang -akkumulasjonens og profittmaksimeringas imperativ – som har sine røtter i særegne samfunnsmessige eiendomsforhold og som skaper sitt eget særegne behov for å forbedre arbeidets produktivitet ved tekniske midler.

Jeg mener at begrepet modernitet slik det vanligvis brukes hører til i dette standardsynet på historien, som tar kapitalismen for gitt som resultat av allerede eksisterende tendenser, eller til og med naturlover, hvor og når de bare får sjansen. I utviklingsprosessen som leder fra tidlige former for byttehandel til moderne industrikapitalisme, slår moderniteten gjennom når disse lenkede økonomiske kreftene, borgerskapets økonomiske rasjonalitet, blir frigjort fra de tradisjonelle begrensningene.

Så dette modernitetsbegrepet hører til i et historiesyn som skjærer tvers igjennom det store skillet mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det behandler særegne kapitalistiske bevegelseslover som om de var allmenne historiske lover. Og det slår sammen svaelig;rt forskjellige historiske utviklinger, kapitalistiske og ikke-kapitalistiske. På sitt verste gjør dermed dette historiesynet kapitalismen historisk usynlig. I det minste gjør det kapitalismen naturlig.

Det er også viktig å legge merke til at også anti-modernismen kan ha den samme virkningen med å gjøre kapitalismen naturlig. Man kan se dette allerede i de sosiologiske teoriene til Max Weber: Den moderne historien, sier han, har vært en lang prosess med rasjonalisering, rasjonalisering av staten til en byråkratisk organisasjon og rasjonalisering av økonomien til industrikapitalisme. Virkningen av denne prosessen – fornuftens og frihetens framgang som er forbundet med opplysningstida – har vært å frigjøre menneskeheten fra tradisjonelle begrensninger, men samtidig produserer og tilslører rasjonaliseringa en ny undertrykkelse, de moderne organisasjonsformenes «jernbur». Den paradoksale implikasjonen her er at kapitalismen og det byråkratiske herredømmet bare er en naturlig utvidelse av fornuftens og frihetens framgang. I Webers teori kan vi allerede se et av de karakteristiske paradoksene i dagens postmodernisme: I anti-modernismen er det ofte liten avstand mellom klage og jubel.

Moderniteten og «opplysningstids-prosjektet»

Jeg har antydet at sammenblandingen av kapitalismen med moderniteten har den virkning at den tilslører kapitalismens særtrekk, om den ikke begrepsdanner den helt vekk. Men mitt poeng er ikke bare at kapitalismen er historisk særegen. Den andre sida av medaljen er at hvis denne såkalte moderniteten ikke har så mye å gjøre med kapitalismen, så kan identifiseringa av kapitalismen med moderniteten også tilsløre det særegne ved moderniteten.

Jeg skal illustrere hva jeg mener ved å gå like til utspringet for den såkalte moderniteten, opplysningstida. Her er enda en gang noen av de særtrekka ved moderniteten som antas å gå tilbake til opplysningstida: Rasjonalismen og en besettelse for rasjonell planlegging, en forkjærlighet for «totaliserende» verdensbilder, standardisering av kunnskap, universalisme – en tro på universelle sannheter og verdier – og en tro på lineært framskritt, særlig framskritt for fornuft og frihet. Disse trekkene antas å henge sammen med utviklinga av kapitalismen, enten fordi den tidlige kapitalismen skapte dem da den utviklet seg selv, eller fordi fremmingen av disse prinsippene, slik som rasjonalismen, førte kapitalismen med seg.

Som vi alle veit har det blitt høyeste mote å angripe det såkalte opplysningstids-prosjektet. Disse opplysningstids-verdiene som jeg nettopp har ramset opp, menes å være – og her vil jeg sitere en av de mildere dommene -«roten til de ulykkene som har ridd menneskeheten som en mare gjennom dette århundret (4), alt fra verdenskriger og imperialisme til økologisk ødeleggelse. Jeg har ingen plass her til å gå inn på alt det sludderet som blir utgytt om opplysningstida i våre dager. Så jeg skal bare slå fast ett enkelt poeng: Sammenblandinga av «moderniteten» med kapitalismen oppmuntrer oss til å slå ut barnet med badevannet, eller mer presist, å beholde badevannet og slå ut barnet. Postmodernistene inviterer oss til å kaste over bord alt det beste i opplysningstidsprosjektet – særlig dets engasjement for en universell menneskelig frigjøring – og ber oss om å klandre disse verdiene for de destruktive virkningene vi bør tilskrive kapitalismen. Marxistiske postmodernismeteoretikere som Harvey og Jameson går vanligvis ikke i denne fella, men periodiseringa deres er ikke til mye hjelp for å unngå den. Det jeg vil foreslå her er at det kan være nyttig å skjelne mellom opplysningstidsprosjektet og de sidene ved våre nåværende forhold som med overveldende tyngde ikke tilhører «modernitetsprosjektet», men kapitalismen. Dette kan, forøvrig, være nyttig ikke bare for å imøtegå en postmodernisme som er mot opplysningstida, men også en kapitalistisk triumfalisme (skjønt kanskje det viser seg å være det samme). Den åpenbare måten å starte på er i alle fall å se historisk på spørsmålet.

For å si det direkte, så er mitt eget argument at mye av opplysningstidsprosjektet tilhører et utpreget ikke-kapitalistisk samfunn – ikke bare før-kapitalistisk, men ikke-kapitalistisk. Mange trekk ved opplysningstida har med andre ord sin rot i ikke-kapitalistiske samfunnsmessige eiendomsforhold. De tilhører en samfunnsform som jeg mener ikke bare er et overgangsfenomen på veien mot kapitalismen, men en alternativ vei ut av føydalismen.

Jeg skal prøve å gi et raskt eksempel på hva jeg tenker på. Først en rask skisse av den relevante historiske sammenhengen: Den eneveldige staten i det attende århundres Frankrike. Hovedsaken med den franske eneveldige staten var at den ikke fungerte bare som en politisk form, men som en økonomisk ressurs for en vesentlig del av den herskende klassen. I den forstand representerer den ikke bare den politiske, men den økonomiske eller materielle kontekst for opplysningstida. Den eneveldige staten var et sentralisert instrument for ekstra-økonomisk utvinning av overskudd, og et embete i staten var en form for eiendom som ga sine eiere adgang til det bondeproduserte overskuddet. Det var også andre, desentraliserte former for ekstra-økonomisk tilegnelse, levningene av føydalismen og dens såkalte «parsellerte suverenitet». Disse formene for ekstra-økonomisk tilegnelse sto med andre ord i direkte motsetning til den reint økonomiske formen på den kapitalistiske utbyttinga.

Tenk så på det faktum at det såkalte modernitetsprosjektets viktigste hjemland, det attende århundrets Frankrike, er et overveiende bondeland, med et begrenset og fragmentert indre marked, som fortsatt opererer etter ikke-kapitalistiske prinsipper: Ikke tilegnelse av merverdi fra arbeidskraft som er gjort til vare, ikke verdiskaping i produksjonen, men heller den århundregamle praksisen med å ta ut profitten kommersielt – profitt ved overdragelse, kjøpe billig og selge dyrt, en handel som typisk foregår med luksusvarer eller forsyninger til staten – med en befolkning som i overveldende grad består av bønder, antitesen til et massekonsumpsjonsmarked. Hva borgerskapet angår, som så å si antas å være opplysningstidas viktigste materielle kilde, så er det ikke en klasse av kapitalister. For det meste er det faktisk ikke engang en tradisjonell kjøpmannsklasse. De viktigste borgerlige aktørene er her, og seinere i Den franske revolusjon, handverkere, embetsmenn og intellektuelle. Deres krangel med aristokratiet har lite å gjøre med åfrigjøre kapitalismen fra føydalismens lenker.

Så hvor kommer den såkalte modernitetens prinsipper fra? Skriver de seg fra en ny men voksende kapitalisme? Representerer de en håpefull kapitalistklasse som kjemper mot et føydalt aristokrati? Kan vi i det minste si at kapitalismen er den ufrivillige konsekvensen av modernitetsprosjektet? Eller representerer det prosjektet noe annet?

Ta i betraktning det franske borgerskapets klasseinteresser. Én måte å fokusere dem på er å projisere forover til Den franske revolusjon, opplysningstidsprosjektets kulminasjon. Hva var borgerskapets revolusjonære hovedmål? Kjerna i deres program var samfunnsmessig likhet, angrepet på privilegiene, og kravet om at «karrierer skal være åpne for talenter». Dette betydde for eksempel lik adgang til de høyeste statlige embetene, som aristokratiet hadde en tendens til å monopolisere, og truet med å stenge adgangen til fullstendig. Det betydde også et mere rettferdig skattesystem, slik at ikke tredjestanden måtte bære byrdene i uforholdsmessig stor grad til fordel for de priviligerte stender, som regnet skattefritak blant sine viktigste privilegier. Hovedmålene for disse klagene var aristokratiet og kirken.

Så hvordan ga disse borgerlige interessene seg ideologiske uttrykk? Ta universalismen som eksempel, troen på visse universelle prinsipper som gjelder for menneskeheten generelt til alle tider og på ethvert sted. Universalismen har riktig nok hatt en lang historie i Vesten, men den hadde en helt spesiell betydning og framtredende egenskap for det franske borgerskapet. For å si det kort, så uttrykte borgerskapets utfordring av privilegiene og de priviligerte stender, adelen og kirken, seg i å hevde universalismen mot den aristokratiske særegenheten. Borgerskapet utfordret adelen ved å hevde de universelle prinsippene om statsborgerskap, sivil likerett, og «nasjonen». en universalistisk identitet som overskred særegne og eksklusive identiteter som slektskap, stamme, landsby, posisjon, gods eller klasse.

Med andre ord sto universalismen i motsetning til privilegier i sin bokstavelige forstand som spesiell eller privat lov -universalismen i motsetning til særskilte privilegier og hevdvunne rettigheter. Det var et ganske enkelt skritt fra å utfordre tradisjonelle privilegier og hevdvunne rettigheter til å angripe vanlige og tradisjonelle prinsipper generelt. Den slags utfordring ble lett en historieteori, hvor borgerskapet og dets organiske intellektuelle fikk seg tildelt en hovedrolle som de historiske handlende i et brudd med fortida, legemliggjøringa av fornuften og friheten, framskrittets fortropp.

Hva den borgerlige holdninga til den eneveldige staten angår, er den noe mer tvetydig. Så lenge borgerskapet hadde rimelig adgang til lukrative statlige karrierer, passet den monarkiske staten helt fint, og selv seinere var det den såkalte borgerlige revolusjonen som fullførte eneveldets sentraliseringsprosjekt. På noen måter utvidet faktisk den borgerlige utfordringa mot den vante orden de eneveldige prinsippene snarere enn å forkaste dem.

Ta igjen prinsippet om universalitet. Den monarkiske staten hadde allerede i det sekstende århundre utfordret adelens krav -ofte med st¢tte av tredjestanden og spesielt borgerskapet -nettopp ved å gjøre krav på å representere universaliteten mot det særskilte ved adelen og andre konkurrerende domsmyndigheter. Borgerskapet tok også i arv og utvidet andre av eneveldets prinsipper, for eksempel opptattheten av rasjonell planlegging og standardisering, som den eneveldige staten og dens ledende embetsmenn som Richelieu og Colbert hadde vært pionerer for. Når det kommer til stykket var til og med standardiseringen av det franske språket et ledd i statens sentraliseringsprosjekt – et «rasjonaliseringsprosjekt» som fikk sitt klassiske kulturelle uttrykk i de formelle hagene i Versailles (5).

En interessant fotnote her: Folk som David Harvey (og Marshall Berman (6)), som har gitt oss noen av de viktigste framstillingene av moderniteten og postmoderniteten, liker å understreke den modernistiske bevissthetens tvetydighet. Den modernistiske fornuften, sier de, kombinerer universalitet og uforanderlighet med en følelse for det forbigående, tilfeldighet, fragmentering. De foreslår at denne tvetydigheten går tilbake til opplysningstida. Argumentet ser ut til å være at fordypelsen i universalitet og absolutt sannhet i virkeligheten var et forsøk på å skape fornuft i det moderne livets flytende, forbigående og konstant bevegelige og skiftende erfaringer – som de assosierer med kapitalismen.

Berman siterer noen passasjer fra Rousseaus La Nouvelle Héloise, som ett av de tidligste uttrykk for den modernistiske fornuft (han kaller Rousseau «den arketypisk moderne r¢st i modernitetens tidlige fase») (7). Den mest talende passasjen kommer fra et brev hvor Rousseaus figur St. Preux nedtegner sine reaksjoner ved å komme til Paris. Det Berman ser her er den modernistiske sansen for nye muligheter kombinert med det ubehag og den usikkerhet som kommer av konstant bevegelse, forandring og diversitet. Det er en erfaring som Berman assosierer med en tidlig fase i kapitalismen.

Men når jeg leser St. Preux’ ord i La Nouvelle Héloise, eller til og med når jeg leser Bermans egen skildring av det moderne livets «malstrøm», oppdager jeg noe ganske annet. Ikke så mye erfaringene av den moderne kapitalismen, men den urgamle frykten og fascinasjonen som vekkes av storbyen. Så mye av det Rousseaus St. Preux og Marshall Berman selv har å si om erfaringene av «det moderne livet» ser for meg ut til å kunne være sagt av den italienske bonden som kom til den antikke storbyen Roma. Det kan ha betydning at den tenkeren Rousseau selv uttrykker spesielt slektskap med er den romerske filosofen Seneca – og fornuften i La Nouvelle Héloise har kanskje mer til felles med den antikke stoisismen enn med kapitalistisk modernisme. Men i alle fall ser det for meg ikke ut til å være tilfeldig at disse såkalte «modernistiske» litterære talemåtene -Rousseaus og andre europeiske forfatteres -ikke kommer fra et høyt utviklet urbant samfunn, men fra samfunn hvor et overveldende flertall av befolkningen fortsatt bor på landet.

Mitt hovedpoeng er at det franske borgerskapets ideologi i det attende århundre ikke hadde mye å gjøre med kapitalismen, men mye mer å gjøre med kampene om ikke-kapitalistiske former for tilegnelse, konflikter som dreide seg om ekstra-økonomisk makt til utbytting. Jeg ønsker ikke å redusere opplysningsfilosofien til grov klasseideologi, men poenget er at under disse spesielle historiske omstendighetene, under avgjort ikke-kapitalistiske vilkår, tok selv borgerskapets klasseideologi form av en større visjon om allmenn menneskelig frigjøring, ikke bare frigjøring av borgerskapet men av menneskeheten generelt. Med andre ord var dette med alle sine begrensninger en frigjørende universalisme – noe som sjølsagt er årsaken til at den kunne bli tatt opp av mye mer demokratiske og revolusjonære krefter.

Modernitet mot kapitalisme

For å se hvor sammensatt dette er, trenger vi bare å sammenligne Frankrike med England. England blir vanligvis ikke betraktet som «modernitetens» hjemland, slik som det nå er moderne å bruke ordet, men det blir sannelig knyttet til kapitalismens framvekst. England i det attende århundre, da «agrarkapitalismen» sto på det høyeste, hadde en voksende bybefolkning, som utgjorde en mye større andel av totalbefolkninga enn i Frankrike. Små eiendomsbesittere ble gjort eiendomsløse, ikke bare med tvang, men også med økonomisk press. London var den største byen i Europa. Det fantes et mye mer integrert – og konkurransepreget – indre marked, det første nasjonale markedet i Europa eller i verden. Begynnelsen på et massekonsumpsjonsmarked eksisterte allerede for billige dagligvarer, spesielt mat og tekstiler, og en økende proletarisert arbeidsstyrke. Englands produktive basis i jordbruket fungerte allerede etter grunnleggende kapitalistiske prinsipper, med et aristokrati som var dypt involvert i jordbrukskapitalismen og nye former for handel. Og England var i ferd med å skape en industrikapitalisme.

Hva er så det karakteristiske og særegne ideologiske uttrykket for den engelske kapitalismen i samme periode? Ikke kartesiansk rasjonalisme og rasjonell planlegging, men den klassiske politiske økonomiens «usynlige hånd» og den britiske empirismens filosofi. Ikke Versailles’ formelle hager, men den uregelmessige, tilsynelatende planløse og «naturlige» landskapshagen. Det fantes riktignok interesse for vitenskap og teknologi. Når det kommer til stykket sto den franske opplysningsfilosofien i stor gjeld til folk som Bacon og Locke. Men her, i England, var den karakteristiske ideologien, den som skilte landet fra andre europeiske kulturer, framfor alt «forbedringens» ideologi – ikke opplysningsfilosofiens ide om forbedring av menneskeheten, men forbedring av eiendommen, produktivitetens og profittens etikk, og faktisk vitenskap – et engasjement for å øke arbeidets produktivitet, innestengthetens og eiendomsløshetens etikk.

Ideen om forbedring og produktivitet i denne betydning går tilbake til det syttende århundre og fikk sitt tidligste teoretiske uttrykk hos den politiske økonomen William Petty og hos John Locke. Denne ideologien – og spesielt tanken om forbedringer i jordbruket og forbedringslitteraturen som ble produsert i England, er påfallende fraværende i Frankrike på samme tid, hvor bøndene dominerer produksjonen og jordeierne bevarer sin rentierinnstilling – noe forøvrig hele borgerskapet gjør. Her beviser forresten unntaket regelen, særlig fysiokratene, de franske samfunnsøkonomene som hadde det engelske jordbruket som modell.

Hvis du nå søker røttene til en destruktiv «modernitet» – la oss kalle det teknosentrismens og den økologiske nedbrytingens ideologi – så kan du begynne med å lete her. Ikke i opplysningsfilosofien men i «forbedrings»-prosjektet, som setter produktivitet og profitt over alle menneskelige verdier. Våger jeg å si at det ikke er noen tilfeldighet at kugalskap-skandalen forekom i Storbritannia, «forbedringens» fødested, og ikke noe annet sted i Europa?

Epokeskifte?

Så mye for moderniteten. La meg nå vende tilbake til det større spørsmålet om periodisering og skiftet fra modernitet til postmodernitet. Jeg har forsøkt å plassere moderniteten innafor en bestemt historieoppfatning som jeg mener er dypt feilaktig, som jeg mener har den virkning at den tilslører kapitalismens historiske særtrekk og nøytraliserer kapitalismen eller gjør den naturlig, om den ikke rett og slett definerer den bort.

Imidlertid må vi stadig hanskes med endringene i kapitalismen. Vi veit alle at kapitalisme per definisjon betyr konstant endring og utvikling, for ikke å nevne sykliske kriser. Men foregikk det et historisk brudd av noe spesielt slag – kanskje på 1960-tallet eller 1970-tallet?

Jeg må si med det samme at jeg bare har begynt å få klarhet i mine egne tanker om dette. Den ene tingen jeg er temmelig sikker på, er at begrepene modernitet og postmodernitet, og periodiseringa av kapitalismen i disse termene, ikke vil hjelpe oss til å forstå om det har vært noe historisk brudd, og hvis det har, nøyaktig hva det består i, hvor dyptgående det er, hvor varig og avgjørende, eller hvilke konsekvenser det kan ha for noe som helst politisk prosjekt. Jeg mener at disse ideene og denne periodiseringa får oss til å se på alle de gærne stedene.

Jeg har sagt at begrepet modernitet slik det for tida blir brukt, henger sammen med et syn på den kapitalistiske utviklinga som kombinerer teknologisk determinisme med kommersiell uunngåelighet, slik at kapitalismen ganske enkelt blir en utvidelse av visse transhistoriske, nesten naturlige prosesser: Utvidelsen av handelen og teknologisk framskritt. Hva slags periodisering av kapitalismen skulle vi vente av en slik måte å se historien på? Hva ville være merkesteinene for store, epokegjørende endringer? Man kunne vente at milepælene ville markere en eller annen større endring i markedet og/eller en eller annen teknologisk omveltning. Det er faktisk stort sett det de aktuelle teoriene om overgangen fra moderniteten til postmoderniteten gir oss. Og mens disse teoriene kanskje forteller oss mange interessante ting, er jeg ikke så sikker på at de forteller oss mye om noe større historisk brudd i kapitalismen.

Se på den saring;kalte overgangen fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. Jeg skal la spørsmålet ligge om hvor utbredt disse endringene i arbeidsprosessen og i markedsstrategiene virkelig er. Men jeg har spurt meg selv om nøyaktig hva som er nytt med dette skiftet. Jeg mener ikke at det ikke er noe nytt. Men hva er så nytt at det rettferdiggjør snakket om en epoke-overgang fra modernitet til postmodernitet, ja til og med fra hele kapitalismen fram til dette punktet og til en virkelig ny slags kapitalisme?

Den gamle fordismen brukte samlebåndet som erstatning for dyrere utdannete arbeidere og for å stramme kapitalens kontroll over arbeidsprosessen, med den tydelige hensikt å utvinne større verdier av arbeidet. Nå blir de nye teknologiene brukt for samme formål: å gjøre produktene lette og billige å sette sammen (hvordan skulle det forresten ellers være mulig med outsourcing og lignende?), for å kontrollere arbeidsprosessen, for å eliminere eller kombinere ulike ferdigheter både i produksjonen og i service-sektoren, for å erstatte høytlønna med lavtlønna arbeidere, i det hele tatt for å «kue» arbeiderne – nok en gang, for å utvinne større verdier av arbeidet. Så det som er nytt med denne såkalte nye økonomien er ikke at de nye teknologiene representerer et enestående slags epokeskifte. Tvert imot, de ganske enkelt gjør det mulig at den gamle masseproduksjonsøkonomiens logikk blir diversifisert og utvidet. Nå kan den gamle logikken nå inn på hele nye sektorer, og den kan berøre typer av arbeidere som var mer eller mindre uberørt av den tidligere.

For å se denne utviklinga som et større epokegjørende brudd, må man fokusere på teknologiens mer eller mindre autonome logikk, enten det er arbeidsprosessens eller markedsføringas teknologi. Mitt tyngepunkt her ligger på kapitalismens logikk, ikke på noen spesiell teknologi eller arbeidsprosess, men logikken til spesielle samfunnsmessige eiendomsforhold. Det har ganske visst vært konstante teknologiske endringer og endringer i markedsstrategiene. Men disse endringene utgjør ikke noe større epokeskifte i kapitalismens bevegelseslover.

Eller kanskje vi kan si at fordismen i seg selv utgjorde en slags epokeskifte, i det minste i den betydning at den representerer fullføringa av den prosessen som Marx kalte arbeidets reelle, i motsetning til den formelle, underkastelse under kapitalen. I den betydning representerer de nye teknologiene ikke så mye et epokeskifte som en utvidelse av fordismen. Det jeg mener her er at den kapitalistiske akkumulasjonens logikk ikke bare fortsatt gjelder i en eller annen generell forstand for de nye teknologiene eller nye former for produksjon og markedsføring, men at de helt spesielt følger fordismens logikk.

Så hva er nytt?

I det hele tatt heller jeg mot å avvise den «postmoderne tilstand» som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarer en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand som svarer til en periode i biografien til Vestens venstre-intelligentsia. Den henger riktig nok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen. For noen i denne generasjonen føltes slutten på oppgangen som slutten på normaliteten, og derfor har den sykliske nedgangen siden 1970 hatt en spesiell, katastrofal betydning for dem. Andre, særlig «postmodernistene», ser fortsatt ut til å sitte fast i den såkalte forbrukerkapitalismens velstående fase.

Hvis det har vært noen spesiell slags endring i epoke i den siste halvdelen av det tjuende århundre, må vi se etter det et annet sted. Hvis vi ser etter omdanninger som er dypere enn endringer i teknologi og markedsstrategier, da er forklaringer som har å gjøre med fleksibel akkumulasjon eller forbrukersamfunn ganske enkelt ikke gode nok. Hvis det har vært et epokeskifte i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted enn i den fleksible akkumulasjonen, forbrukersamfunnet, informasjonsteknologien, postmodernismens kultur, eller hos noen av de andre mistenkte. Eric Hobsbawm snakker i sin nylig utgitte historie om det tjuende århundre om en enorm endring ved midten av det tjuende århundret, han kaller det faktisk «den største, raskeste og mest grunnleggende [økonomiske, sosiale og kulturelle omveltning] i den skriftlige historien » (8). Han mener at dens mest dramatiske symptom har vært bondestandens død. Jeg tror at det som ligger under denne endringen er at dette er den perioden da kapitalismen selv for første gang har blitt noe som nærmer seg et universelt system.Jeg mener at kapitalismen, selv i såkalte avanserte kapitalistiske samfunn, for første gang virkelig har gjennomsyret ethvert aspekt av livet: staten, de herskende og produserende klassenes praksis og ideologi, og den herskende kulturen.

I min bok The Pristine Culture of Capitalism og andre steder har jeg foreslått at kapitalismen på noen måter har vært sein til å absorbere staten og den dominerende kulturen til og med i Vest-Europa (og i motsetning til visse konvensjoner, mer i det kontinentale Europa enn i Storbritannia), men på de siste tiåra kan man si at prosessen har blitt så godt som fullført. Og selvfølgelig ble kapitalismen også i samme periode en virkelig global foreteelse. Men la meg ile til med å tilføye at jeg ikke med dette mener det samme som vanligvis menes med det trøtte, gamle uttrykket «globalisering». Jeg snakker ikke her om bare veksten av de multinasjonale selskapene eller om nasjonalstatens svakhet – jeg har mine tvil om dem begge. Jeg snakker her om universaliseringa av selve kapitalismen, dens samfunnsforhold, dens bevegelseslover, dens motsetninger – det at logikken i å gjøre alt til varer, akkumulasjonens logikk og profittmaksimeringas logikk gjennomtrenger alle aspekter av våre liv.

Hvis vi har sett noe nytt siden 1970-åra, er det ikke en grunnleggende diskontinuitet i kapitalismen, men tvert imot, at kapitalismen selv har nådd moden alder. Det kan være vi ser de første virkelige virkningene av kapitalismen som et altomfattende system. Vi ser konsekvensene av kapitalismen som et system som ikke bare er uten effektive rivaler men også uten virkelige utveier. Kapitalismen lever alene med sine egne iboende motsigelser. Den har liten utvei utover sine egne indre mekanismer til å rette opp eller kompensere for de motsigelsene og deres ødeleggende virkninger. Selv imperialismen, som mange så som kapitalismens siste tilflukt, er ikke hva den var: i de gamle formene for territoriell eller koloni-imperialisme pleide de kapitalistiske maktene å utkjempe sine rivaliseringer og motsigelser på ikke-kapitalistisk grunn. Nå har selv denne korrektive mekanismen for det meste blitt erstattet av den reint kapitalistiske mekanismen med økonomisk dominans og finansiell imperialisme.

Så dette er ikke bare en fase av kapitalismen. Dette er kapitalismen. Hvis «modernitet» har noe med det å gjøre, så er moderniteten godt og vel over, ikke skapt, men ødelagt av kapitalismen. Opplysningstida er død. Kanskje sosialismen vil gjenopplive den, men for tida hersker «forbedringens» kultur eneveldig. Og hvis det er det historien handler om, trenger vi virkelig ikke ideen om postmoderniteten. Det eneste begrepet vi trenger for å hanskes med denne nye virkeligheten er kapitalisme. Antitesen til det er sjølsagt ikke postmodernisme, men sosialisme. Så hvis mine påstander er riktige, så er kapitalismens universalitet ikke en grunn til å oppgi det sosialistiske prosjektet, slik kapitalistiske triumfalister ville like å tro. Tvert imot, «totaliseringa» av kapitalismen betyr også at den i økende grad blir sårbar for sine egne iboende motsigelser og for opposisjonspolitikk.

Jeg hørte nylig Daniel Singer snakke om et interessant sammentreff. For ikke lenge siden, sa han, begynte den herskende klassen i Frankrike å gratulere seg selv med at de endelig hadde gjort Frankrike til et «normalt» land – det vil si et moderne kapitalistisk samfunn. Dette var, for eksempel, ett av hovedtemaene ved Mitterrands begravelse. Han var jo hovedarkitekten for den franske «normaliteten», som hadde beveget Frankrike i retning av de ny-konservative regjeringene andre steder i Europa og i USA. Men i selve dette øyeblikk av sjølgratulasjoner gikk det franske folket ut i gatene, noen steder i et antall som var større enn noen gang. Jeg gjetter på at det var virkningen av møtet med kapitalismen uten dekorasjoner eller raffinementer, i all dens nakne og usminkede realitet. La oss håpe at det også var et symptom på et virkelig epokeskifte.

Noter:

• 1) Se for eksempel: Frederic Jameson: «Five Theses on Actually Existing Marxism», i Monthly Review 47, nr. 11 (mai 1996) og David Harvey: The Condition of Postmodernity (Oxford and Cambridge, Mass., 1990). [Tilbake]
• 2) Om teorien om «desorganisert kapitalisme», se S. Lash og J. Urry: The End of Organized Capitalism (Madison, WI: University of Wisconsin Press, 1987). [Tilbake]
• 3) Jeg har utviklet noe av argumentasjonen i dette avsnittet i artikkelen «From Opportunity to Imperative: The History of the Market», i Monthly Review 46 nr. 3 (juli/august 1994). [Tilbake]
• 4) Roger Burbach: «For a Zapatista Style Postmodernist Perspective», i Monthly Review 47, nr. 10 (mars 1996): 37. [Tilbake]
• 5) Jeg har diskutert noen av poengene i dette avsnittet mer omfattende i The Pristine Culture of Capitalism: A Historical Essay on Old Regimes and Modern States (London: Verso, 1991). [Tilbake]
• 6) Marshall Berman: All That is Solid Melts into Air: The Experience of Modernity (New York: Penguin Books, 1988). [Tilbake]
• 7) Samme sted, s. 18. [Tilbake]
• 8) Eric Hobsbawm: The Age of Extremes: A History of the World, 1914-1991 (New York, Pantheon, 1994), s. 8, 289. [Tilbake]