---

Fremmedgjøring er et grunnleggende begrep i Marx’ analyse av samfunnet. Marx ser fremmedgjøring og privateiendom som to sider av samme sak. Hvordan skal vi forstå dette begrepet? Kan vi forstå dagens virkelighet ut fra det? Angår det oss?

 

En stø kurs ut av kapitalismen forutsetter god kjennskap til hvordan samfunnet er laga og hva som er i veien med det. Marx ga et grundig bidrag til denne kjennskapen, et bidrag det lønner seg å kjenne. Dessverre har de tidligste skriftene hans vært undervurdert blant de som mente å være hans rette arvtakere. Det gjenstår derfor en jobb å gjøre. Denne artikkelen gir ikke en fullstendig presentasjon av Marx’ begrep om fremmedgjøring, men søker å oppmuntre deg til å lese Marx’ egen framstilling og ta den i bruk.

Begrepet fremmedgjøring er ikke nytt med Marx. Det kan spores tilbake til Det gamle testamentet (for eksempel i tilknytning til dansen rundt gullkalven) og før, og kan følges fra gresk filosofi fram til Rousseau, Hegel, Feuerbach og Marx m.fl. (Khan 1995).

At noe er – eller oppleves som – fremmed betyr ikke nødvendigvis at det er gjort fremmed. Uttrykket fremmedgjøring brukes særlig når noe som er laget av mennesker, ikke erkjennes som det (jfr. religion), synes å være havnet utenfor menneskers kontroll (jfr. markedet) osv. Marx beskriver fremmedgjøring på flere plan i det kapitalistiske samfunnet. Leser vi de tidligste skriftene hans, kan vi se hvordan han forflytter oppmerksomheten fra religion til filosofi, fra filosofi til stat og politikk, og derfra til samfunnet og økonomien. Ifølge Marx skjer den grunnleggende fremmedgjøringa i den kapitalistiske produksjonen.

Opplevd og materiell fremmedgjøring
Som barn opplever vi å gjøre nye områder til våre egne, til del av vår indre verden og våre tilgjengelige ressurser, ved å ta dem i bruk. Vi opplever omgivelsene som muligheter for aktivitet, og når vi tar dem i bruk, setter vi vårt eget stempel på dem, innreder dem etter våre egne behov, knytter forventninger til dem, lager oss steder.

Så blir vi gjerne skuffet når andres planer, regler, gjerder, dører stenger oss ute fra disse mulighetene – på godt og vondt. Det kan dreie seg om å ta hensyn til andre og oss selv. Men allerede tidlig lærer dette samfunnet oss at frihet til å gjøre som vi vil, forutsetter at vi eier. Den som eier, bestemmer. Privateiendom kommer tidlig inn i livet vårt, om ennå i begrensa betydning.

Vi fantaserer også om alt vi skal gjøre bare vi blir store nok. Så vokser vi opp – og opplever at skrankene er der fortsatt: «Adgang forbudt»-områder. Saker og forhold vi «ikke har noe med», som er fremmede for oss, der vi er uvedkommende – enda de samme sakene setter betingelser for våre egne liv. Vi lærer at en rekke ting ikke angår oss, og vi erfarer privateiendom i utvida betydning: Som eiendom av produksjonsmidler. Som forutsetning for å ha noe å leve av.

Det Marx setter fingeren på er ikke opplevelsen av fremmedgjøring. Selvsagt utelukker han ikke opplevelsen, men først og fremst viser han fremmedgjøring som et objektivt samfunnsmessig forhold – nedfelt i handlingsmønstre og avhengighetsforhold menneskene imellom. Derfor kaller vi det Marx snakker om også for materiell fremmedgjøring.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn, der det å jobbe for andre – eller ha andre til å jobbe for seg – er en hverdagslig sak og virker som et naturlig forhold: Hvordan drive masseproduksjon uten at noen jobber for andre? Er ikke kapital en uomgjengelig forutsetning for industri og all moderne produksjon? Hvor naturlig det enn kan virke, så rører daglige uttrykksmåter som «privat eiendom», «styringsrett», «å være lønnsom», «å bli overflødig», «jeg bare jobber her» alle ved det Marx kaller fremmedgjort arbeid.p> Tenk over følgende tre ting:
-Hva er det typiske innholdet i å «jobbe for andre» under kapitalismen?
-I hvilken grad er dette et nødvendig innhold, og i hvilken grad er denne nødvendigheten forbigående?
-Hvilke følger har det for arbeideren, kapitalisten og samfunnet ellers når produksjon normalt foregår på denne måten?

Lønnsarbeidet
Arbeidet er ikke historieløst. Mennesker fødes inn i et bestemt samfunn, i klassesamfunn også inn i en bestemt klasse, og med et – der og da – begrensa utvalg måter å livnære seg på. Under kapitalismen er det store flertallet henvist til lønnsarbeid – så langt det er lønnsarbeid å få tak i. I motsetning til den som eier jord eller kapital av noe omfang, er den som livnærer seg ved å arbeide for lønn avhengig av å arbeide for andre – vedvarende. De som eier jord eller kapital kan leve av sin eiendom ved å la andre arbeide på den, og kan som fysiske individ klare seg lenge – også om dette stopper opp. Dette gir dem et overtak i forhold til lønnsarbeideren. I lønnsarbeiderens avhengighet av andres privateiendom – både i form av arbeidsgjenstander (råmaterialer, redskaper) og livsmidler – ligger fremmedgjøringen innebygd som en arbeidsbetingelse, ufravikelig under kapitalismen.

Fremmedgjort arbeid handler om hvordan et produkt – i det det lages – blir fremmed for den som lager det. Produktet, gjenstanden, blir noe arbeideren ikke lenger bestemmer over, men som tvert om synes å bestemme over arbeideren. Jo fler gjenstander arbeideren lager, og jo mer effektivt han/hun jobber med å lage salgbare gjenstander – jo mer vokser kapitalen, jo mektigere blir arbeidskjøperen, og jo fattigere blir arbeideren, relativt eller også absolutt.

Lønna, det arbeideren mottar i bytte for denne avståelsen av tid og produkt, beregnes ikke i forhold til omfanget eller verdien av produktet (eller den enkelte arbeiderens bidrag til verdien av produktet). Lønna avgjøres av arbeidskraftens markedspris – som svinger rundt det det i snitt koster å produsere varen arbeidskraft. Dette er utførlig behandlet av Marx i «Kapitalen».

Kapitalisten, arbeidskjøperen, den som eier arbeidsgjenstandene og produktet, er på sin side henvist til å betrakte produktet bare som et middel til gevinst målt i penger, økt kapital = økonomisk makt, makt til å kommandere arbeid og arbeidsprodukter. Alle andre egenskaper ved produktet blir underordna denne ene. Markedet forutsetter privat eiendom – at du eier det du vil bytte bort. Privat eiendom er (produktet av) fremmedgjort arbeid, ifølge Marx:

«Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer [..] fram til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid … Riktignok har vi, med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, nådd fram til begrepet fremmedgjort arbeid … som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men når vi analyserer dette begrepet, viser det seg at selv om privateiendommen framtrer som grunnen, som årsaken til det fremmedgjorte arbeidet så er den i virkeligheten tvert om en følge av det … Senere slår dette forholdet om i en vekselvirkning.» (Økonomisk-filosofiske manuskripter, Falken, s.204)

Hegels bidrag
Begrepet «fremmedgjort arbeid» henta Marx først og fremst hos filosofen Hegel, som i et tidlig utkast til sitt filosofiske system skriver følgende om arbeid og fremmedgjøring:

«a)Jeg gjør meg umiddelbart til en ting, en form, som eksisterer, i arbeidet.
b)Denne min eksistens gjør jeg likeledes til noe ytre, gjør den til noe for meg fremmed, og forsørger dermed meg selv.» … «Gjennom avhendelse av hele min konkrete arbeidstid og av alt hva jeg skap/i> virksomhet og virkelighet, min personlighet, til et annet menneskes eiendom.» (Næss: «Filosofiens historie 2», s.185)

Sagt på annet vis: Jeg er det jeg gjør. Det jeg gjør er å forme materialer til en gjenstand, utenfor meg selv. Denne gjenstanden inneholder (resultatet av) mine intensjoner, mine evner og kunnskaper, mine gjerninger – den er meg, gjort til noe ytre. Ved å avhende den, mottar jeg i bytte det jeg trenger for å kunne holde meg i live. Ved å avhende min arbeidstid, er jeg en annen persons eiendom i denne arbeidstida.

Hegel er en mangetydig og tidvis ganske uklar filosof, der tilhengere har trukket politiske konklusjoner i stikk motsatte retninger. Den som orker å lese ham, kan lett la seg fascinere av strevet hans for å sette ord på verdens foranderlighet. Hegel dominerte filosofimiljøet i Tyskland på 1840-tallet da Marx begynte å skrive, og flere av Marx’ artikler har derfor form av et kritisk oppgjør med Hegel. Samtidig har Marx hos Hegel funnet mange tankeredskaper til sin egen analyse – med en vesentlig forskjell: Der Hegel forankrer sine begrep i filosofihistorien og den abstrakte «verdensåndens» egenutvikling, forankrer Marx sine tilsvarende begrep i menneskenes praktiske handlinger. Inspirert av Feuerbach, snudde Marx mange av Hegels synsmåter «på hodet», men i motsetning til Feuerbach nøyde Marx seg ikke med kritikk av religionen. Også den samfunnsmessige virkeligheten som ga grobunn for religionen måtte kritiseres, og endres i praksis.

Fremmedgjort arbeid
La oss gå litt nøyere inn på dette begrepet. I kapitlet om Fremmedgjort arbeid (ØFM) tar Marx utgangspunkt i det han kaller «en økonomisk kjensgjerning av i dag:

«Arbeideren blir fattigere jo mer rikdom han produserer, og jo mer produksjonen hans øker i effektivitet og omfang. Arbeideren blir en stadig billigere vare jo mer varer han produserer. Menneskenes verden synker i verdi i samme grad som tingenes verden øker i verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer, det produserer også seg selv og arbeiderne som vare og dette i samme grad som det i det hele tatt produserer varer.»Og han fortsetter:

«Denne kjensgjerningen innebærer ganske enkelt at det objektet arbeidet frambringer, arbeidets produkt, står overfor arbeidet som noe fremmed, som en makt uavhengig av den som har laget det. Arbeidets produkt er legemliggjort, materialisert, i en ting, det er objektivering, tingliggjøring av arbeid. Å virkeliggjøre arbeid er å objektivere det. Fra den politiske økonomiens synsvinkel framstår virkeliggjøringen av arbeid som et tap av virkelighet for arbeideren, objektiveringen framstår som tap av og slaveri under objektet, og tilegnelsen framstår som fremmedgjøring, som avståelse.

I den grad framstår virkeliggjøringen av arbeid som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt til det punkt der han dør av sult. I den grad framstår objektiveringen som tap av objektet at arbeideren er fratatt de objektene han trenger mest, ikke bare for å leve, men også for å arbeide. Selve arbeidet blir noe han bare kan skaffe seg ved enorm innsats og med uberegnelige avbrudd. I den grad framstår tilegnelsen av objektet som avståelse at jo flere objekter arbeideren produserer, jo færre kan han eie, og jo mer er han dominert av sine produkter, av kapitalen.» (Oversatt fra Marx: «Early Writings», s.323-24.)

Marx viser hvordan fremmedgjøringen som begynner i selve produksjonshandlingen kommer til uttrykk i fire ulike aspekt:

-Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.

-Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.

Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke, avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.

-Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

Marx utbroderer dette i langt rikere detalj i ØFM, øser av de mange paradokser han ser i sin egen samtid, og viser flere konsekvenser enn de som er nevnt. Vi skal ikke følge ham videre her, men runder av denne delen med en av hans mange tankevekkende spissformuleringer:

«Prostitusjon er bare et enkeltstående uttrykk for arbeiderens universelle prostitusjon, og siden prostitusjon er et forhold som inkluderer ikke bare den prostituerte men også den prostituerende – som er enda mer æreløs – er også kapitalisten inkludert i denne kategorien.» (Oversatt fra Marx: «Early Writings», fotnote s.350. Se også Falken s.228.)

Det var da, det …
Så må vi spørre: Angår begrepet fremmedgjort arbeid oss i dag? Kjenner vi det igjen i vår egen samtid?

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom europeisk industrialisering på Marx’ tid og dagens norske tilstander, som noen ynder å kalle post-industrielle eller postmoderne. Men vi trenger ikke skrape lenge på overflaten av dagens globale tilstander før paralleller kommer til syne.

La oss likevel titte på noen forhold som idag tilsynelatende opphever, motvirker, eller dekker til den avståelsen av arbeid Marx’ snakker om.

Yrkesstolthet
En lokomotivmekaniker (er det fortalt meg) uttalte i et TV-program at han betraktet alle lokomotivene som hadde forlatt hans hender som «sine», og han var synlig stolt av dem og av arbeidet sitt. Er forekomsten av yrkesstolthet en innvending mot eksistensen av materiell fremmedgjøring?

Marx kan iblant gi inntrykk av at yrkesstolthet er en umulighet for proletariatet. Det er i så fall en regel med viktige unntak. Men det ligger en motsigelse i yrkesstoltheten: Den er både en positiv kraft og en illusjon. Også som lønnsarbeider søker mennesket verdighet. Du er hva du gjør; din identitet er sterkt avhengig av hva du vet du er i stand til å gjøre. Men samtidig er denne verdigheten og identiteten innsirklet av avhengighet til andres eiendom: Du er og blir den dyktige tjener. Og din yrkesstolthet, som i ene øyeblikket kan gi deg høy markedsverdi, kan i neste omgang gjøre deg arbeidsløs – når det ikke lenger er bruk for dine evner og kunnskaper. Intervjuet med lokomotivmekanikeren ovenfor skjedde da verkstedet han jobbet i skulle nedlegges.

Kapitalen drar fordel av yrkesstoltheten. Ta for eksempel såkalte produktivitetsgrupper: Du får lov å gi av din oppfinnsomhet. Du kan legge din ære i produktenes bruks- eller bytteverdi og bedriftens konkurranseevne; til sjuende og sist er du bare en utgiftspost i bedriftens regnskap.

Gyldne håndjern
Hva om du er medeier? Som alternativ eller tillegg til lønninger er det gjort ulike framstøt for å få arbeidere/funksjonærer/teknisk personale til å knytte seg sterkere til kapitalen – ved å bli småkapitalister. Dette kan ta ulike former.

I Norge er det nå sterk markedsføring av aksjefond som alternativ til banksparing. På denne måten blir du knytta til kapitalen på indirekte vis, og du får en personlig interesse av at lønnsomheten, det vil si profitten, er høy.

Langt mer direkte er for eksempel Microsoft Corporation i USA, der viktige grupper ansatte ikke får lønn, men aksjer i Microsoft – noe de ansatte kaller «golden handcuffs», gyldne håndjern.

For å si det kort: Dette opphever ikke fremmedgjøringa. Du får lov å dele risikoen, slik småaksjeeiere stort sett gjør. Du stiller fortsatt arbeidskrafta di til disposisjon, til aksjene evt. kaster nok av seg til å frita deg for dette. Du er fortsatt underlagt markedets anarki, selv med Microsofts relative monopol innafor programvare. Lotteriet går sin gang, framstilt som «fri» konkurranse.

Intellektuelle
Hva med de intellektuelle? Å være intellektuell var opprinnelig et overklasse- og embetsverksfenomen. I siste halvdel av dette århundret har den teknologiske utviklinga tvunget kapitalen til å slippe langt større grupper inn i utdanning og yrker med intellektuelt preg. (Inntekta og anseelsen for flere av disse yrkene har da sunket tilsvarende.)

De intellektuelle av yrke er en svært sammensatt gruppe, og deres situasjon virker ved første blikk også mer sammensatt enn arbeidernes. Her finnes for eksempel alt fra disiplinerte tjenere og helstressa samlebåndsskapere via bestselgende halvguder til rene varespekulanter, her finnes kulturinstitusjoner og hele medie/kulturindustrier. Å omtale dem i noen få avsnitt vil, som for arbeiderklassen, bare kunne gi noen få knagger og omtrentlige perspektiv.

I forhold til industriarbeideren er den intellektuelle oftest friere til å forme, om ikke sin egen virkelighet, så iallfall sitt eget produkt. Men intellektuelle fanges også inn av markedet. De har andre varer å selge, og noen har utsikt til å rykke opp som kapitaleiere, men de vil likevel kunne kjenne igjen trekk fra det fremmedgjorte arbeid i sin egen situasjon.

For noen grupper intellektuelle finnes riktignok en viss beskyttelse av eiendomsretten til det de lager. Skapende kunstnere har lovbeskyttet opphavsrett, oppfinneren skaffer seg om mulig patent på oppfinnelsen, designere kan oppnå mønsterbeskyttelse osv. Åndsverkslov, patentrettigheter, mønsterbeskyttelse er likevel tveeggede sverd. De tar privateiendom og marked som en gitt forutsetning. De innebærer samtidig en viss inngjerding av allmenningen, da «plagiat er grunnlaget for all kultur» (Charles Seeger). Patentrettigheter til plantevarianter og genmateriale er i ferd med å sette privateiendom på spissen, og det er de store selskapene som setter seg på disse rettighetene.

Intellektuelles markedsverdi er i noen grad avhengig av deres troverdighet, som av publikum lett forveksles med personlig integritet. Men hvilken frihet har journalisten, som veit at avisa må selge? Hvilken frihet har forskeren, som veit at forskningsmidler må hentes fra næringslivet eller fra en stat som har næringslivets interesser som første bud? Hvilken frihet har kunstneren, forfatteren, musikeren, som veit at de store inntektene ligger i hennes egen salgbarhet, kombinert med flaks og forbindelser? Også de intellektuelle lever i avhengighetsforhold til kapitalen – og det er stadig noen som gjør penger på dine ideer.

Staten, partier, organisasjoner
Men staten er vel likevel noe annet, hevet over dette? Å forsvare velferdsstaten er en motsetningsfylt sak. Det synes mer rettferdig å fordele goder etter like borgerrettigheter enn etter størrelsen på bankkontoen. I kapitalismens kløft mellom statsborgeren og privatindividet, satser venstreorienterte på statsborgeren. Samtidig er det lett å score poeng på begrensningene i den borgerlige likhet og det offentlige sikkerhetsnettet. Staten framstiller seg selv som forvalter av fellesinteresser og fellesgoder. Marx viser oss derimot staten som et fremmedgjort fellesskap, vokst ut av motsigelsene i ‘det sivile samfunn’, den økonomiske hverdagen.

Fremmedgjør staten? Står staten imot oss som noe fremmed? Det er vel kjent hvordan den allmenne retten til «frimodige ytringer» om rikets styrelse og tilstand i praksis kanaliseres og monopoliseres inn blant et sjikt av yrkespolitikere, som så vurderer sakenes salgbarhet med tanke på taburettplass, i et parlament som alltid logrer for kapitalen (unnskyld: næringslivet). Vi kan observere hersketeknikkene, svadaen om ansvarlighet og pålitelighet, saksforberedelsene og hvem som har siste ordet. Vi ser politikernes redsel for at grasrotorganisasjoner skal overta initiativet, vi ser kampen mot aktivistdemokrati og for politikerdominert representantskap osv. Er du hverken næringslivstopp, yrkespolitiker eller autorisert politisk reporter er politikken ikke for deg, egentlig.

En viktig del av dette bildet er også hvordan arbeiderkulturen temmes: Marcus Thranes opprørske og kunnskapstørste arbeiderforeninger ble erstattet med dannelsesforeninger der arbeiderne skulle læres opp som gode samfunnsborgere; perspektivet måtte dreies. DNA endte opp som statsbærende parti under kapitalismen. Resultat: Arbeiderkulturen fanget og passé. Men også i Sovjet ble arbeiderens rolle endret fra å være leder av samfunnsovergang til å mobiliseres som produsent. Lignende eksempler kan sikkert hentes fra andre land som i perioder er blitt omtalt som sosialistiske. Ser vi hvordan arbeidernes egne organisasjoner og kultur fremmedgjøres?

Det er mer enn nok av områder der sjikt, grupper, klasser høster ære og gevinst av den innsatsen mer «usynlige» mennesker yter. Vi trenger ikke gå til visa «Arbeidslaget hass Johannes Johansen» (Hans Rotmo) eller novellesamlingen «Veldedighetens ofre» (Solvejg Eriksen) for å studere materiell fremmedgjøring i organisasjonslivet. I alle organisasjoner etableres (i mer eller mindre overført betydning) det vi med Marx kan kalle produksjonsforhold, sett i forhold til organisasjonens formål. En organisasjon vil inneholde motsigelser mellom mobilisering og kontroll, mellom demokrati og sentralisme, mellom å representere og å eie, osv. Enhver organisasjon gjenskaper spontant de sosiale forholdene som rår i samfunnet forøvrig – så langt deltakerne mangler innsikt og ressurser til å hindre dette, til å gå fram på annet vis.

Hva må til?
Hva må til for å oppheve fremmedgjøringa i produksjonen?

«Den politiske frigjøring (fra føydalismen) er reduksjon av mennesket på den ene siden til et medlem av det borgerlige samfunn, det egoistiske, uavhengige individ. På den andre siden er det reduksjon av mennesket til en statsborger, til en moralsk person.

Først når det virkelige individuelle mennesket opptar i seg igjen den abstrakte statsborger og har, som individuelt menneske, blitt et artsvesen i sitt daglige liv, i sitt individuelle arbeid og i sin spesielle situasjon, først når mennesket har erkjent og organisert sine «forces propres» (egne krefter) – som samfunnsmessige krefter, og derfor ikke lenger skiller samfunnsmessig kraft fra seg selv i form av politisk kraft, først da er den menneskelige frigjøring fullbragt.» («Om jødespørsmålet», Falken s.55-.)

I ØFM (kapitlet Privateiendom og kommunisme) beskriver Marx kommunisme (som teori) på tre ulike utviklingsplan:

1)Den grove og primitive kommunisme, som bare synes å gjøre alle til lønnsarbeidere, og fellesskapet til kapitalist – noe som verken opphever privateiendommen eller fremmedgjøringa.

2)»En kommunisme som a) etter sin politiske natur er enten demokratisk eller despotisk; og b) går inn for opphevelse av staten, men samtidig ennå er ufullbyrdet og fortsatt står under innflytelse av privateiendommen, det vil si fremmedgjøringen av mennesket. …

3)En kommunisme som står for en positiv opphevelse av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og følgelig går inn for en virkelig tilegnelse av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket; følgelig som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som et samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingens rikdom bevares. Denne kommunismen er som fullendt naturalisme = humanisme, og som fullendt humanisme = naturalisme, den står for den sanne oppløsningen av motsigelsen mellom mennesket og naturen, mellom det ene mennesket og det andre, for den sanne oppløsningen av striden mellom tilvære og vesen, mellom tingliggjøring og selvbekreftelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. …» (Falken s.230-)

Tekster som dette sier ved første blikk mer om resultatet som ønskes enn om metodene for å oppnå dem. Forutsatt at Marx har rett om målet: Hvordan opphever vi så privateiendommen? Oppskriften blant kommunister har (grovt skissert) til nå vært:

Arbeiderklassen overtar statsmakta, det vil si erstatter den statsmakta som beskytter den kapitalistiske privateiendommen med en statsmakt som skal beskytte arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene (det forutsettes at dette er mulig). Produksjonsmidlene fratas borgerskapet. Arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene praktiseres gjennom andre former for representativt demokrati enn det vi ser under kapitalismen, for eksempel valgte råd, men med behov for et politisk/juridisk/militært apparat (iallfall innledningsvis) til å beskytte dette demokratiet. Produksjonen legges om, til planmessig å skulle dekke alle menneskers grunnleggende og voksende behov, for systematisk å redusere «nødvendighetens rike» (den arbeidsdeling og arbeidstid som skal til for å dekke grunnleggende behov) til fordel for «frihetens rike» (innsiktsfull frihet til å utvikle og ta i bruk allsidige evner hos individene og fellesskapet, m.m.).

Revolusjonære har lenge diskutert hvor langt de «sosialistiske» landa – det vil si de landa som gjennomførte revolusjon med kommunismen som uttalt mål – kom i å gjennomføre noe slikt i praksis, og hva som hindret dem. Men det er også behov for å se på oppskriftene nok en gang, i lys av Marx’ begrep om fremmedgjøring – for å styrke forståelsen som må ligge til grunn for enhver slik strategi:

Hvilke betingelser må oppfylles for å gi mennesket virkeligheten tilbake? Er masseproduksjon uten fremmedgjøring mulig? Hva er alternativene til å monopolisere produksjonsmidler – alternativene til å eie? Hvilke følger må dette ha for samfunnsorganisasjon, og for menneskene som skal gjennomføre dette i praksis? Hvordan unngå fremmedgjøring av de sammenslutningene vi inngår for å oppheve fremmedgjøringa? Og – hvordan stille disse spørsmåla riktig?

Det kan lønne seg å diskutere dette nå, mens det fortsatt er åpne kanaler og ørens lyd å få.

Litteratur:

«Økonomisk-filosofiske manuskripter» finner du i:
-Karl Marx: «Verker i utvalg 1. Filosofiske skrifter.» Pax Forlag 1972. ISBN 82 530 0258 0. (Ikke alle eksisterende manuskripter.)
-K.Marx/F.Engels: «Økonomisk-filosofiske manuskript og andre ungdomsverker.» Progress, Moskva/Falken Forlag, Oslo 1991. ISBN 82-7009-184-7 og 82-7009-185-5.
-Marx: «Early Writings.» Penguin Books 1975. ISBN 0 14 02.1668 5

Annen relevant litteratur:
-Nasir Khan: «Development of the Concept and Theory of Alienation in Marx’s Writings.» March 1843 to August 1844. Solum Forlag, 1995. ISBN 82-560-0976-4.
-Karl Marx: «Selected Writings in Sociology and Social Philosophy». Redigert av Bottomore og Rubel. Penguin Books, Harmondsworth 1979 (1956). ISBN 0 14 02.0563 2
-Arne Næss: «Filosofiens historie 2 – Fra renessansen til vår tid.» Universitetsforlaget, 6. utgave, 1980. ISBN 82-00-05417-9.
-Terje Valen: «Marxistisk renessanse – Kommunistisk offensiv.» Vestanbok Forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1.
-Ingrid Åberg: «Folkrörelse – mobilisering eller kontroll. Studier i historisk metode 13: Magt, normer og sanktioner.» Universitetsforlaget 1978. ISBN 82-00-09471-5. S.83-105.
-Solvejg Eriksen: «Veldedighetens ofre – og andre historier om mennesker i livets hverdag. En annerledes novellesamling.» Forlaget Oktober A/S 1982. ISBN 82-7094-321-5.
-Jon Egil Brekke: «Marxistisk filosofi – en kort innføring.» Bilag til Røde Fane nr. 3/96.

 

---

 

Om å abstrahere.

Teori er alltid abstrakt. Er abstrakt det samme som vanskelig? Å abstrahere vil si å legge vekt på noen utvalgte, viktige egenskaper, og midlertidig se bort fra andre, mindre viktige egenskaper ved det vi snakker om. Abstraksjon gjør det enklere for oss å tenke og snakke: Vi tenker på og vi snakker om de bestemte egenskapene som er viktige for sammenhengen. Ordene viser til trekk som er felles, mønstre som går igjen. «Firkant», «menneske», «ord», «fremmedgjøring» er alle abstraksjoner. Når en abstraksjon forekommer vanskelig, er det ikke alene fordi den er abstrakt, men kanskje på grunn av graden av abstraksjon, fordi synsvinkelen det abstraheres fra er uvant, fordi du kjenner for lite til den konkrete virkeligheten det abstraheres fra, fordi tolkningsmulighetene blir for mange osv. Iblant må vi da tåle å ta med oss denne usikkerheten videre, til vi finner nye holdepunkt og får en sjanse til å «krysspeile» oss fram til en klarere oppfatning.

---

 

Marx

En systematisk framstilling av hva Marx mente med «fremmedgjort arbeid» ga han selv i «Økonomisk-filosofiske manuskripter» (ØFM), skrevet i Paris sommeren 1844. «Økonomisk-filosofiske manuskripter» ble først publisert i 1932, lenge etter Marx’ død, og deler var gått tapt. Begrepet fremmedgjøring – eller avhending, avståelse – er på tysk omtalt vekselvis som «Entfremdung», «Entäusserung» eller «Veräusserung», på engelsk som «alienation» eller «estrangement».

---

 

Falsk bevissthet

Fremmedgjøringa i produksjonen har følger for menneskers bevissthet om hvordan samfunnet er innretta, mente Marx. Istedenfor virkelig innsikt, dominerer ideologi, falsk bevissthet om forholdene. Å popularisere Marx’ teori om fremmedgjøring kan slik godt mislykkes: Forenklet beskrivelse av kompliserte sammenhenger – som i denne artikkelen – forveksles lett med rådende fordommer. Artikkelen erstatter selvsagt ikke originalframstillinga. Marx’ teorier må du tilegne deg kritisk, etterprøvende, hvis ikke resultatet bare skal bli å erstatte gamle religioner med en ny, det vil si gi fremmedgjøringa ny form.

---

---

 

 

 

---

Viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Folkeopplysinga er truga; på den eine sida av politiske og byråkratiske vedtak som vil styre det heile i lei av eksamensretta vaksenopplæring – gjerne på ein marknad der folk lyt betale av eigen pung. I bakgrunnsmaterialet for vaksenopplæringspostane på statsbudsjettet for 1997 var ikkje ordet folkeopplysning nemnt. I tillegg er sjølve opplysningsideen under eld frå all slags «postmodernistiske dekonstruktørar» som vil fragmentere og løyse opp alle «store samanhengar» og «store forteljingar». Fleire av desse går ope til åtak på rasjonaliteten, den objektive vitskapen og tanken om framsteget for menneskeslekta. Opplysningsprosjektet er daudt, seier dei, folkeopplysninga er avlegs. Dette høver godt inn i ei samfunnsutvikling der det eigentleg ikkje trengst store mengder folk med god allmenn(ut)danning. Såleis er folkeopplysing i ordet si rette forstand eigentleg uønskjeleg, sett ut frå behova til den noverande kapitalismen. Dette skreiv Terje Valen om i «Materialisten» alt på 80-talet. Det er all grunn til å lese desse artiklane om att.

Postmodernisme
Kva er postmodernisme? Det er eit omgrep som blir brukt om så mangt. Eg har sett det brukt i filosofisk samanheng, i litteraturteoretisk samanheng og som eit samlenamn på meir eller mindre nye idear som til einkvar tid dukkar opp i intellektuelle krinsar i våre dagar. Somme ser ein samanheng mellom utviklinga av kapitalismen i vår tid og trongen for ein ny teori som er tilpassa nye materielle vilkår. Om postmodernismen då kan seiast å vere den nye måten å forklare forandringar i kapitalismen på, eller om det er det vestlege borgarskapet sin ideologi og filosofi i 90-åra, er eg usikker på. Men den rådande vinden blant mange akademikarar ser ut til å vere ein slags skeptisisme og skrekk for å dra omfattande konklusjonar med vidtgåande konsekvensar. Ålle teoriar er «like rette», det er viktig med fleire tolkingar, kriteriet på sanning synest å vere samforståing (intersubjektivitet). Kva ein er samforstått om ser ikkje ut til å vere så viktig.

Dette byrja alt på 70-talet. Eg hugsar eg las ei bok om vitskapsteori innanfor arkeologien som eg er interessert i på amatørbasis. Der skreiv ein kjent norsk arkeolog i fullt alvor at det har ikkje funnest nokon forhistorisk røyndom som det er eit ideal å nærme seg i den arkeologiske forskninga. Unge akademikarar eg har snakka med dei seinare åra, meiner også at omverda er noko som blir konstruert av mennesket sjøl. Som Noam Chomsky skriv (Røde Fane 1/97), så har vi også fått eit omfattande åtak på vitskapen, fornuften og rasjonaliteten og dei prosjekta som vil leite etter og vedlikehalde samanhengar og system i naturen og samfunnet. I nokre krinsar kjem dette ofte til uttrykk som polemikk mot det som blir kalla maskulin, instrumentell rasjonalitet. I USÅ snakker dei jamvel om «herstory» i motsetnad til «history»! Somme vil ha det til at det skal finnast ein særskilt feministisk fysikk som skal vere likare enn den såkalla «maskuline». Eg veit ikkje på kva måte det skulle vere, men viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Fornuftens tidsalder
Folkeopplysningstanken har bakgrunnen sin i opplysningstida på slutten av 1700-talet. I Frankrike var denne rørsla representart ved filosofar som Diderot, Voltaire, Rousseau og Helvétius. Opplysningsfilosofane ville setje fornuften i høgsetet og gjere denne til rettesnor for det meste. Difor kallar mange opplysningstida for rasjonalismens eller fornuften sin tidsalder. Frå denne perioden kjenner vi det store leksikalske verket «Encyklopedie» med Diderot i spissen. Opplysningsfilosofane arbeidde ihuga for å gjere nye resultat frå naturvitskapen allmennt tilgjengelege. Dei var liberalistar og individualistar og trudde fullt og fast på at kunnskap og fornuft er vegen til framsteg. Immanuel Kant formulerte seg slik: «Opplysning er menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet.» I Norden vil mange av dei som har gått på folkehøgskule kjenne att N.F.S.Grundtvig si velkjende formulering av opplysningsideen: «Hvad solskind er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets frænde.» Idear frå opplysningsfilosofane kom til å setje sitt merke både på den franske revolusjonen og på den norske grunnlova av 1814.

I Noreg er det dei store folkerørslene som tradisjonelt har vore grunnleggjarane og berarane av folkeopplysninga. Eg tenkjer då på norskdomsrørsla, arbeidarrørsla, fråhaldsrørsla og den kristne lekmannsrørsla. Det var desse meir eller mindre godt organiserte kreftene som sette folks sosiale, økonomiske og kulturelle kår på dagsorden og fekk arbeidarar, husmenn, bønder og fiskarar inn i samfunnslivet og politikken. Det er folkerørslene som har vore berarar av dei store «forteljingane» som postmodernistane no meiner er daude eller «metta» (saturated), som ein finsk sosiolog har sagt. Eg synest elles det er greitt å bruke uttrykket «forteljingar», for det har faktisk vore det, og eg kjenner meg også overtydd om at desse forteljingane har vore svært viktige for det folk flest trass alt har oppnådd av betra kår og innverknad i samfunnet. Kva er så desse forteljingane som det no skal vere slutt på?

Forteljinga om framsteget
Forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vart først og best fortalt meg av bestefar min då eg var smågut. Han tok oss med i potetåkeren om våren. Der laut vi gå med bøtter og setje ei og ei potet ned i kvar fore som han spadde opp med ein vanleg spade. Før han grov ned potetene, gjødsla vi – med sauegjødsel og kunstgjødsel. Kvar vil eg no, undrast du? Jau, bestefar var folkeopplysar han og, på sin måte. Han fortalde om kunstgjødsla som kom frå Norsk Hydro og som var laga av luft og elektrisk kraft! Forteljinga var så levande og så dramatisk at vi ungane til slutt tenkte på kunstgjødsla og Norsk Hydro med same andakt som 17.mai og 1814. Dette, som tok seg opp att kvar einaste vår, var bestefar sin versjon av den store forteljinga om vitskapen, teknologien og framsteget.

I tillegg flagga han og nokre andre gamlingar på 1. mai. Han hadde berre eitt atterhald, berre ein einaste dempar på den elles altoppslukande entusiasmen som forteljinga vart boren fram med: Vi måtte berre leggje tre- fire gjødselkorn ved kvar potet, for elles vart gjødsla gift og ville øydeleggje poteta og i verste fall forgifte oss ved middagsbordet. Gamlingen hadde det økologiske perspektivet med seg også, lenge før nokon her til lands sette dei rette moteorda på det.

Forteljinga til bestefar er i dag ute i hardt ver. Bodskapen hans var jo at det var til beste for menneska å skaffe seg kunnskap og innsikt i naturen for å ta han i bruk til eigne føremål. Kritikken mot denne forteljinga kan ha noko for seg om han er meint som eit korrektiv til ei blind og grådig ytnytting av naturen utan å tenkje på konsekvensane. Men å kaste på båten heile forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vil vere å forkaste eit viktig grunnlag for sivilisasjonen og kulturen vår.

Forteljinga om helse og velferd for alle
Tuberkulosen var ein politisk sjukdom blir det sagt. Og det er truleg rett i den forstand at han vart nedkjempa meir gjennom opplysning og hygiene enn som ein effekt av TBC-vaksinen. No skal han visstnok vere på frammarsj att fleire stader i verda, også i Noreg. Kva har postmodernistane tenkt å gjere med det? I heimbygda mi gjekk ein eldre kar rundt og sette opp skilt på butikkar, verkstader og andre plassar der folk samlast. På skilta stod det: «Sputta ikkje på golvet!» Om sommaren lærte han oss å symje.

I dag er postmodernistane komne så langt i sin iver etter å gjere om inkjes denne forteljinga om helse, tryggleik og velferd at det finst dei som i ramme alvor diskuterer om det er føremålstenleg med aktiv dødshjelp. Åndre att vil legalisere narkotika under ei slags misforstått fridomsfane. Det må i så fall vere den frie marknaden si fane det då er tale om. Narkotika er elles ei stor vekstnæring i Europa. Ulike utrekningsmåtar tyder på at mafiaen omset narkotika til ein gateverdi på om lag 1500 milliardar kroner pr. år i Europa.

Vi ser ut til å trenge både folkeopplysning og folkeleg organisering i ei verd der velmeinande fridomselskande intellektuelle vil gjere oss til offer for dødshjelparar og narkohaiar.

Forteljinga om kulturarven, det nasjonale og nasjonalstaten
Dette er norskdomsrørsla si store forteljing. I fjor var det Ivar Åasen-år, og tallause møte, seminar, utstillingar og festivalar vart tilskipa i namnet hans og til ære for ettermælet hans. Kva er dette uttrykk for? Sjølv om nynorsken og det norske elles er under hardt press frå alle slags anglomane tendensar, amerikansk kulturimperialisme og CNN, så lever det vidare ei forteljing om at vi er nordmenn, at vi har ein felles kulturbakgrunn, eit felles landområde, språk og økonomi. Truleg er mange glade for dette når vi no ser korleis det har gått etter EU-neiet i 1994. Men ei anna side ved dyrkinga av kulturarv og regional og nasjonal identitet er sjåvinismen. Difor er norskdomsforteljinga kan hende den som treng mest av alt å stø seg på kunnskap og innsikt.

Forteljinga om kunnskap og makt
I norsk folkeopplysning har vi hatt forteljinga om det rasjonelle, medvitne, kunnskapsrike og handlande menneske som organiserer seg i verksame kollektiv og forandrar verda med å kaste av seg svolt, naud, krig og undertrykking av alle slag. Dette er framleis visjonen dei deler dei som arbeider aktivt med folkeopplysning i dag, og såleis ved ulike høve fortel denne forteljinga vidare.

I ei lita handbok utgjeven av eit organ i den norske fråhaldsrørsla i 1992 står det:
…»I flere andre kapitler har vi understreket betydningen av god dokumentasjon og gode kvalifikasjoner. Slike kvaliteter oppnås ikke på noen enkel måte. Vi må arbeide hardt med dette, og alltid være innstilt på forbedring og fornyelse. … Hvis vi arbeider systematisk med dette, er det egentlig ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med. … Gjør bruk av egne ressurspersoner og prøv å utveksle erfaringer.»

Her gjer forfattaren av boka det klart at kunnskap, innsikt, oppsummering av erfaring og samarbeid er ein viktig føresetnad for innverknad og utvikling. Sitatet er henta frå eit avsnitt som er om lag ei halv Å5-side. Med enkle ord poengterer han verdien av dokumentasjon og skolering. Legg merke til at det står: «ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med.» Med det meiner han sjølsagt ikkje at vi skal flyte ut over alle grenser og ikkje konsentrere kreftene. Det han vil, er å understreke at vi kan greie svært mykje dersom vi skaffar oss kunnskap og samarbeidspartnarar. Åltså: søkje kunnskap og organiserere oss! Med få ord får vi her presentert noko av kjernen i det vi kjenner som folkeleg opplysning og folkeleg organisering. Sjå berre på frigjeringsrørslene ute i den tredje verda. Skule og opplysing driv dei alt frå første stund, om det så er utandørs under ei palme eller eit sedertre! Dette gjer dei same kva nyorienterte akademikarar i Vesten seier eller prøver å lære dei om at oplysningsprosjektet er daudt, rasjonaliteten er farleg, kvit, mannleg og instrumentell og at – dei som Noam Chomsky skriv i RF nr 1/97 – helst burde slutte med det for å kome i pakt med dei aller nyaste filosofiske trendar og motar!

Folkerørslene
Åttende til folkerørslene, og først ei lita historie frå våre dagar. Eg skulle for ei tid sidan halde eit foredrag på eit ungdomskurs i fråhaldsrørsla. Emnet var alkoholpolitikkens historie. I utgangspunktet tenkte eg at dette måtte vere eit keisamt tema for desse ungdommane, men at eg måtte ta det som eit slags pliktløp likevel. Saka er at dette fenga, og det som fenga mest var bodskapen om at det nyttar å gjere noko, det nyttar å søkje kunnskap og innsikt og organisere seg og kjempe for forandring av samfunnet og at ikkje alt berre har blitt verre med tida. Seinare har eg fått høyre at slike foredrag er med på å skape identitet, sjølforståing og handlingspotensiale. Og det vil alle kurs, seminar og foredrag gjere der vi greier å vise samanhengar, kontinuitet og liner i historia til den folkelege kampen. Vilkåra for dette er ikkje gode i dag. Postmodernistane skrik utan tvil høgast og breier seg over store avis- og tidsskriftsider med ordrikdommen sin om det eine «prosjektet» etter det andre som dei dømmer til undergang.

Men altså folkerørslene. Trass i ulikskapar og ulike måtar å fortelje dei store forteljingane på, så må vi kunne seie at dei folkerørslene eg har nemnt ovanfor, drog lasset same vegen.

Trass i tidvis stor usemje om ulike spørsmål var det til dømes nære band mellom fråhaldsrørsla og den organiserte politiske arbeidarrørsla i Noreg. Det Norske Årbeidarpartiet vart skipa i 1887 på eit losjelokale ved Ormetjern utanfor Årendal. Initiativet til stiftingsmøtet kom frå arbeidarforeninga «Samhold» som året før vart sett i gong av samtalelaget i IOGT-losjen. Kan hende noko å tenkje over for dagens alkoholliberalar i ÅP-gruppa i Stortinget?

Både fråhaldsrørsla og norskdomsrørsla starta leselag og samtalelag frå midten av 1800-talet og utover. På heimtraktene mine var desse inspirerte dels av Olaus Fjørtoft, Rasmus Steinsvik og Synnøve Riste. Til desse samtalelaga vart det kjøpt inn bøker som gjekk på omgang mellom medlemene. Etter kvart utvikla fleire slik boksamlingar seg til små folkebibliotek.

Fråhaldsrørsla var tidleg ute med å få fram kvinnelege talarar og agitatorar. Ei av dei mest kjende er Elisabeth Edland frå Ryfylke. Ho var ein uredd og fengjande agitator som gjerne steig opp på talarstolen framfor tusentals menneske. Ho samarbeidde nært med Ida Wedel Jarlsberg og Birgitte Esmark frå kvinnesaksrørsla. Diverre døydde ho i 1901 berre 31 år gamal.

Lydia Åmundsen
I 1901 gjekk folk i Haugesund saman og laga ei eiga liste ved bystyrevalet der hovudparolen var stenging av brennevinsalet i byen. Lista fekk 23 av dei 44 bystyreplassane. Ei av dei var ei kvinne, Lydia Åmundsen, som stod på kumulert plass på lista. Og dette skal vi hugse på var i Haugesund – ein by der Pauli ord om at kvinner skal teie i forsamlinga sikkert var gjeldande teologi. Kva vi skulle gjort med kvinneperspektiv i dag som kan måle seg med å få Lydia Åmundsen inn i Haugesund bystyret i 1901, er eg usikker på.

Kvifor dreg eg fram desse spreidde eksempla, og jamvel frå bedehus- og fråhaldsrørsla og ikkje frå dramatiske streikekampar som Menstad eller Åustmarka? Fordi det trengst ei vekkjingspreike mot postmodernistane. Dei er altfor høgmælte og har fått lov til vere det altfor lenge! Og kva er då meir naturleg enn å la seg inspirere av bedehusmannen Lars Oftedal som i si tid samla 400 menneske på bedehuset på Rennesøy. Dei laut gå inn i puljer i det vesle huset, for at alle skulle få høyre. Kvifor kom folk dit? Ikkje berre for å å høyre «Ordet», men kanskje like mykje for å samlast, for å oppleve at det er vi som kjem saman her. Hurra for oss! Vi vil ha preika ned på bedehusgolvet, vi vil fram i lyset, vi vil vere med i det offentlege livet.

Syn og Segn fortel om ei dame som blei, spurt kva ho tykte om at Sputnik samla 800 menneske på samfunnshuset på Rennesøy og delte ut truser til fleire av dei. «Det er det største som har hendt på Rennesøy», svara ho. Heilt feil, seier eg. Det største som har hendt på Rennesøy, er utan tvil då Oftedal samla sine 400 tilhøyrarar i og utanfor bedhuset.

Konserna sitt tiår?
Når mange intellektuelle i dag skal beskrive trendar og straumdrag i utviklinga av samfunnet, bruker dei ofte omgrepet «globalisering», og då gjerne i samanheng med økonomi og kultur. Globalisering av økonomien er ikkje noko nytt i 80-90 åra. Det har pågått lenge, men det er først no at kapitalen verkeleg trengjer inn i dei mest bortgøymte avkrokane og områda av verda og av menneskesamfunnet og menneskelivet. Ellen Meisings Wood tek opp dette i Røde Fane 1/97.

I globaliseringsprosessen er det viktig for storkonserna å øydeleggje eller leggje under seg nasjonalstaten. Direktøren i Nestle sa i fjor ein gong at «Nittiåra er konserna sitt tiår». Han meiner at dette er tiåret då dei store konserna gjer eit gjennombrot i å skaffe seg omfattande innverknad i store delar av verda. Nasjonalstaten står oftast i vegen for dette. Konserna er rett nok ikkje mot regionalisering, men det må vere på deira vilkår.

Opp mot, eller snarare ved sida av, globaliseringa ser vi ei slags rørsle av lokale og regionale initiativ for å gjere noko ut av eigen bakgrunn, historie og kulturarv. Dette synest særleg aktuelt der tradisjonell industriproduksjon og primærnæring har gått i stå, slik at det trengst alternativ. Målet er å levandegjere kulturarven som reiskap for innverknad og sosial, kulturell og økonomisk utvikling. Men også dette regionale og lokale perspektivet kan storkonserna vere med på og freiste å profitere på. Dei vil gjerne skaffe seg eit lokalt andlet, må vite, ha ei lokal tilhøyrsle og ein identitet, dei også. Difor deltek det franske oljeselskapet ELF, som no driv på den nordnorske sokkelen millionsummar i tilskot til bygginga av Trondarnes Historiske senter utanfor Harstad, i eit omfattande kulturprosjekt i Niger-dalen i Vest-Åfrika. Ja, i Newcastle vil storkonserna og dei lokale styresmaktene no ha Åndy Capp på plass att etter at dei i første omgang ikkje tykte han var fin nok til å profilere den store satsinga på Newcastle som eit av Europas store kjøpesentra! Såleis er monopolkapitalens direktørar og fruene deira dei til stades når det vert tala vakkert om identitet og kultur både under ørkensola i Sahel og i snødrevet på Trondarnes. Kulturelt har dei kan hende skaffa seg mange eksotiske andlet og alibi, men føremålet er alltid eitt og det same: maksimalprofitt!

Nye tider – nye vilkår for organisering
Dei gamle kollektiva vert borte, dei gamle folkelege og medlemskapsbaserte organisasjonane får problem – jamvel om dei held etter måten godt stand. Nærmiljø løysest opp og vert erstatta av nettverk baserte på telekommunikasjon og informasjonsteknologi kjem i staden? Tid, rom og plass opplevast annleis i ei slik verd enn i den mange av oss har vakse opp i. Færre av oss vil delta i produktiv arbeid. Eit stykke inn i neste hundreår vil 20 prosent av den arbeidsføre befolkninga kunne ta seg av produksjon av både varer og avanserte tenester spår ein skribent i Der Spiegel 39/1996 etter å ha snakka med leiarar i eit asiatisk storkonsern. Det tradisjonelle arbeidarkollektivet slik vi kjenner det raknar i samumane.

Eg registrerer at fagforeningsfolk skriv artiklar i Klassekampen der dei drøftar om såkalla «virtuelle kollektiv» baserte på informasjonsteknologi og datanettverk kan kome i staden for kontakten andlet til andlet og det levande ordet og samtalen menneske i mellom. Ikkje veit eg, men eg likar ikkje omgrepet virtuelt nettverk. Er det eit nettverk som fungerer, som kan materialisere seg i handling og forandring, så er det vel verkeleg nok? Eg trur det er viktig å ikkje konstruere opp ei eiga «virtuell» sfære av omverda. Ålt som er skapt av informasjonsteknologien er like verkeleg som andre materielle og samfunnsmessige tilhøve rundt oss.

Databaserte nettverk strekkjer seg i dag frå Berkeley-universitetet og heilt inn i småbrukarheimar i Odalen. Dette har berre så vidt byrja å gje kulturelle utslag som vi må rekne med blir store etter kvart. Utfordringane til oss som driv folkeopplysning, vil bli svære. Er vi budde på dette?

Om kunnskskap og læring
Å lære – kva er det? Det er å forandre åtferd, få nytt handlingsrom eller handlingspotensiale. Det er å finne fram til og ta i bruk eigne ressursar, erfaringar, samarbeide med andre, kjempe, stå saman, slå tilbake, endevende, «leggje all urett og lygn i grav» (det motsette av Kardemommelova), «spegle ein himmel av», om du vil bruke orda til salmediktaren Ånders Vassbotn!

Skulen: Siling og oppaling
Folkeopplyninga må gje folk høve til å ta til seg og utvikle «teori»! Berre når kunnskapen blir oppsummert, konsentrert og gjort til allmenne omgrep, kan han bli reiskap for handling og forandring. Dette krev at det blir laga teori. Mange kvir seg når dei høyrer ordet teori. Dei tenkjer på skulen og erfaringane sine derifrå. Men skulen er ikkje teoretisk; det er ei mistyding at han er det. Skulen er for ein stor del ein silingsanstalt og elles eit reir for oppaling av medløparar som tygg opp att det som blir sagt i timane og som står i bøkene og knapt nok det. Det å lære seg tysk språk på den eine sida, og det å få god karakter i skulefaget tysk er ofte to ulike ting. Det siste er eit handverk som smarte elevar kan lære seg utan å kunne så mykje tysk språk at det gjer noko.

Dei som har ansvaret for den organiserte folkeopplysninga, bør også interessere seg for kunnskapsteori og stendig drøfte kva vi meiner med kunnskap og kva slags kunnskap som trengst for å nå dei måla dei arbeider mot. I ei teknologiprega tid må vi lære av bedehusfolket som ville ha preika og gudsordet ned på bedehusgolvet. Vi vil ha teknologien ut til folket saman med kunnskapen om korleis vi skal ta han i bruk.

Det kan sjølvsagt rettast kritikk mot folkeopplysninga dersom denne tek mål av seg til å opplyse folk eller lære folk noko i tydinga «å tre det nedover hovudet» på dei.Eit godt foredrag er noko anna. Det kan vere eit høve til å få del i ein person sin kunnskap og innsikt som i neste omgang kan knytast saman med våre eigne røynsler og praksis. Om foredraget i tillegg til å formidle fakta og sakleg informasjon også greier å rive oss med, trollbinde oss, vekke kjenslene våre, så kan det i mange høve vere noko av det mest opplysande vi kan utsetje oss for. Difor er ikkje foredraget i form av eit levande og engasjert innlegg noko avlegs arbeidsmåte i folkeopplysninga.

I denne forstand har det meining i å snakke om det levande ordet. Ei anna form for levande ord menneske imellom er samtalen, enten mellom to eller i ei gruppe. Mange som arbeider med folkeopplysning og skolering ser at samtalen er viktig også i vår tid og tek opp att dei gamle formene med samtalegrupper. Lærarar i vidaregåande skule har byrja med noko dei kallar «kollegabasert vegleiing»; det er berre eit anna namn på eit samtalelag.

Visjonar om samfunnet
Eit skrekkscenario som kan synest fjernt for oss, men som like fullt er mogleg slik kapitalismen utviklar seg i dag, er det vi ser i fleire av bileta kunstmålaren Odd Nerdrum måla på 80-talet. Her ser vi ukultiverte, usiviliserte hjelpelause vesen kledde i katteskinn med US-karabin i reim over skuldra. Ei av desse tomøygde figurane er ei kvinne som står der og knip seg fast i ein messingdørvridar. Problemet er at ho held han oppned! Det ser ut som ho ikkje veit kva ho skal gjere med dørvridaren sin, der ho står. Nærdrums 80-tals bilete viser oss menneske som har mist grepet fullstendig. Dei synest å vere heilt framande både overfor seg sjølve og dei andre figurane på biletet. Ålt dei gjer ser ut til å vere blotta for samanheng. Dette er eit postmodernistisk scenario.

Kunsten og litteraturen har ikkje så mange gode og positive samfunnsvisjonar å vise fram i dag. Eg vil likevel nemne boka «Hilal» av Torgrim Eggen – ikkje som ein visjon – men som eit døme på at litteraturen kan hjelpe oss til å trengje inn i vanskelege spørsmål i samfunnet. I dette høvet handlar det om kulturkollisjonane i dei austlege bydelane i Oslo. Eggen poengterer at han ikkje «tek opp noko spørsmål til drøfting» i boka si, men han får ha meg orsaka; det er få bøker som i same grad vågar og å inn på eitt av dei mest aktuelle og og vanskeleg spørsmåla i dag: Korleis skal vi med ulik geografisk og kulturell og religiøs bakgrunn kunne nærme oss kvarandre utan at fåkunne, fordommar og redsla for Dei Åndre tek overhand? Eg trur dette berre kan realiserast i eit samfunn der folkeopplysninga og den folkelege organiseringa har vore med og skapt vilkår for at dei menneske som lever der kan realisere det som er mennesket sitt vesen. Det er å skape livsvilkåra sine på medviten vis og på den måten skape seg sjølv som menneske. Dette er ingen postmodernistisk visjon, men ein kommunistisk.

 

 

 

---

Hensikten med en klasseanalyse er å vurdere hvem som er venner og fiender. Hvem er strategisk allierte i kampen for å styrte kapitalismen? Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper.

Det er flere måter å fornekte klassene på. For borgerskapet har det vært en viktig strategi å få det til å se ut som om klassene er forsvunnet. Det har igjen gjort at kommunistene ikke bare må utvikle en klasseanalyse som holder som et strategisk våpen i klassekampen, men også må kjempe for å vise at klassene finnes. For å holde bevisstheten om klassegrunnlaget for vår tolking av historia, og for å holde den praktiske politikken levende, må vi ta opp debatten med borgerlige sosiologer og historikere som hevder at klassene ikke lenger eksisterer.(1)

I rommet rundt AKP har vi opplevd minst to viktige faser i forskning og offentlig politikk som har hatt innflytelse på vår tenking og vår aktive innsats på dette analysearbeidet:
-Sosialdemokratisk utjevningspolitikk på 60-70 tallet.
-Avskriving av klassenes betydning på 80- og 90-tallet.

Når partiet nå går inn for et nytt klasseanalyseprosjekt, er det viktig å diskutere om disse tradisjonene også preger mye av vår egen tenking og praksis.

Lagdelingstenking
Jeg vil påstå at:
AKPs syn på klasseanalyser i dag er utvannet, prega av sosiologisk tenking. Vi tolker Lenins klassekriterier(2) på samma måte som den sosiologiske lagdelingstenkinga, og bærer med oss rester av føydal ordning av samfunnet når vi studerer makt og undertrykking.

Uttrykket dobbel undertrykking, og at arbeiderkvinnene kommer nederst på rangstigen viser dette. Slike uttrykk har rot i gamle, føydale modeller av stendene i samfunnet før den borgerlige revolusjonen. Den gangen var utbyttinga i samfunnet styrt av direkte maktforhold og tilskrevne rettigheter. Makttrekanten (se figuren) som vi ennå bruker, skriver seg fra denne tida. Det er stendene i det føydale samfunnet som utbytter leilendinger med makt og disiplin. Det som er typisk for kapitalismens framvekst, er lønnsarbeidet med frihet til å selge arbeidskrafta eller sulte ihjel. Rester av føydal organisasjon finnes fortsatt i konkrete hierarkier, i organiseringa av deler av samfunnet, men det preger ikke lenger forholdet mellom klassene.

Restene av føydalisme fører til moralistisk tankegang av typen «hvem som er mest ekte arbeider», og kanskje også taktiske og strategiske feilvurderinger når det gjelder å vurdere:
-Hvem som er venner og fiender?
-Hvem som er strategisk allierte, eller en del av den klassen som vil styrte kapitalismen?
-Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper?

Vi må tenke dialektisk, se klassemotsetningene som motsetninger mellom de interesser og samfunnskrefter som faktisk driver historia. Det kan være en hjelp å snu figuren 90 grader, motsigelsene går på tvers.

Kjønn og klasse
Det er flere motsigelser som påvirker hverandre. For eksempel slik at det er en sammenheng mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking, eller raseundertrykking og klasse, og resultatet er gjerne at kvinnelige, svarte arbeidere kommer dårligst ut. Men uttrykket dobbel, eller tredobbel undertrykking kan likevel hindre oss i å analysere det særegne ved disse motsigelsene, og få oss til å tenke mekanisk på undertrykking som et sett av vekter. Det er gjennom diskusjon og kamp innafor arbeiderklassen at kvinnelige arbeidere blir regna med til arbeiderklassen.

Marx lanserte tanken om at kapitalen har forvandlet massen av folket til lønnsarbeidere. Den nye industriarbeiderklassen stod i spissen for denne utviklinga. Selv i «Kapitalen» er ikke bildet av klassene mer nyansert enn at arbeiderklassen på den ene siden står overfor ulike kapitalisttyper. På Lenins tid var produksjonen ennå prega av rester av ikke kapitalistisk produksjon, og klasseforholdene av dette. Taktikken overfor bøndene i Sovjet måtte preges av analyser av deres klassemessige stilling.

Hovedmotsigelsen
I den nåværende fasen av kapitalismen er det kapitalismens dominans over alle former for produksjon som danner grunnlaget for den objektive situasjonen til klasser og grupper. Derfor vil hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital bestemme livsvilkår og objektive interesser for grupper som tidligere sto fjernt fra arbeiderklassen. Men vårt samfunn er komplisert, mange går ikke direkte inn i den kapitalistiske produksjonen på en måte som gjør det mulig å gi en entydig bestemmelse av den objektive stillinga. Lønnsforskjeller spiller en stor rolle for å splitte. Dette er det materielle grunnlaget for at store deler av befolkninga allierer seg med kapitalen i en eller flere roller i livet sitt.

Dessuten må vi fri oss fra kravet/forestillinga om at klasseinndeling er en inndeling av enkeltpersoner (eller roller i samfunnet) som etter et sett kjennetegn skal passe inn i atskilte bokser, slik at vi kan forutsi meningene og handlingene deres på et objektivt grunnlag. Klasseanalysen er mer en analyse av forholdet mellom folk, enn av folk sjøl.

Klasseanalyse før Marx
Sosiologien og den borgerlige sosialstatistikken etablerte inndelinger av allmuen i ulike klasser lenge før, og helt uavhengig av hva Marx og Engels la i sine begreper om klassene. For dem betød klasser rett og slett inndeling i grupper som var ulike. Linnés botanikk og Eilert Sundts inndelinger dreier seg om å ordne kaoset i naturen og samfunnet, å klassifisere. For Eilert Sundt ble det naturlig å ordne klassene over hverandre:
-Bestillingsmandsklassen
-Svendeklassen
-Arbeidsmandsklassen
-Enkeklassen
-Pigeklassen

Inndelingen gjelder foreldre til barn i almueskolene i Piperviken og Ruseløkkbakken, og er en del av en undersøkelse av arbeiderklassens kår og sæder i Christiania. Den ble første gang utgitt i 1858. Da som nå kom de enslige mødrene nederst både i levekår og anseelse. Sundts prosjekt gikk ut på å heve klassens moral og levekår, blant annet gjennom folkeopplysning. Han finner systematiske forskjeller i alt fra boligforhold til barnas skoleferdigheter som bekrefter nettopp denne rangeringen. Altså blir medisinen en bevegelse oppover, et bilde som stadig preger sosiologisk tenking om sosial mobilitet og sosialdemokratisk utdanningspolitikk.

Ellers er det store likheter med Engels(4), Sundts(5) og andre borgerlige filantropers beskrivelser av arbeiderklassen vilkår tidlig på 1800 tallet. Engels’ bok er rent empirisk, beskrivende. Det var arbeiderklassens lidelser som fanget hans oppmerksomhet. Den kjempende arbeiderklassen oppstod seinere, også i Engels bevissthet.

Klassene etableres
Fram til 2. verdenskrig hadde arbeiderklassen konstituert og organisert seg. I følge noen historikere nådde denne konstitueringa et høydepunkt da, for seinere å forsvinne.(6) Riktignok fortsatt med klare grenser mellom yrkesgrupper som kanskje objektivt har felles interesser overfor kapitalen. Fra først av var skillet mellom dagarbeidere og faste arbeidere – og arbeidere og funksjonærer – av stor betydning for levekår, mulighet for å etablere seg med hus, hjem og familie. Disse skillene fikk stor betydning for kulturen, den subjektive klassebevisstheten, og til syvende og sist kampkrafta, og mulighetene for å presse lønningene gjennom mobilitet. Det at flertallet i dag eier sine boliger, og bruker 30 % av lønna til bolig, mot rundt 15% i 1967 viser at arbeiderklassen nødvendigvis er mindre fri til å slåss enn de var før. Det er et av resultatene av den sosialdemokratiske boligpolitikken, der den norske varianten av selveie er verdens mest vellykka.(7)

Organisering som klasse for seg ble også prega av kjønn og objektive forhold ved utviklinga av produktivkreftene, og den faktiske organiseringa av produksjonen. Tradisjonelle skiller mellom arbeider og funksjonær, faglært ufaglært etc. preger ennå organiseringa på grunnplanet. Samordning på organisasjonsnivå, på tvers av yrker og lag i arbeiderklassen har først og fremst vært drevet fram av sosialdemokratiet som gjennomførte såkalt industriforbundsformen fram for fagforbund på de fleste områder.

60-70-tallet: Klassene usynliggjøres
Et hundre år etter at arbeiderklassen i Norge begynte å komme til syne, skal arbeiderklassen forsvinne i det offisielle bildet. Formelt hadde arbeiderklassen hatt statsmakta i Norge siden krigen. De politiske måla både i samarbeidsprogrammet som NKP skulle gått inn i, og Arbeiderpartiets politikk var å temme kapitalen/få statlig styring med produksjonen. Olstad beskriver ganske godt hvordan forsøkene på å styre kapitalen gjennom pris- og rasjoneringslover, produksjonsutvalg osv. falt sammen tidlig på femtitallet. Gjennom produksjonsutvalgene skulle arbeiderne få være med å bestemme utviklingen i det økonomiske liv, men grunnplanet i fagbevegelsen viste lite interesse, eller lot seg ikke lure. På syttitallet fikk vi en ny runde med bedriftsforsamliger og styrerepresentasjon, som heller ikke har ført til reell kontroll med noe som helst.

Det andre viktige målet var å fjerne klasseskillene gjennom statlig omfordeling av merverdien. Dette skjedde med oppbygging av enhetsskolen, trygdeordninger med universelle kriterier, og skatteregler. I det minste ble klasseforskjellene gjort usynlige. I offentlig statistikk og gjengs sosiologi forsvant klasseskillene fordi man rett og slett ikke brukte klasseinndelinger. Kjønn var heller ikke en viktig forklaringsvariabel. Av folke- og boligtellingene kunne en ikke lenger lese at arbeiderklassen bodde dårligere enn funksjonærer, men heller ikke at dette skillet mellom deler av arbeiderklassen faktisk ble utviska. I praktisk boligpolitikk ble det fokusert på like vilkår for alle, sanering og utflytting fra arbeiderstrøk i sentrum til klasseløse drabantbyer med samme boligtyper for alle. Det vil si at en konsentrerte seg om ulikheter i levestandard og de mest synlige framtredelsesformene, framfor å ta for seg tingenes vesen.

Gata og puben
I England kunne en registrere at utflytting fra arbeiderstrøkene i storbyen også førte til en nedbryting av arbeiderklassens kultur og lokale fellesskap. Gata og puben var viktige arenaer for klassens bevissthet. Slekts- og omsorgstradisjoner som eksisterte i Øst-London, lot seg vanskelig bygge opp igjen i de nye drabantbyene.(8)

Bortforklaringen av klassene ble møtt med kritisk forskning som viste sprekkene i velferdssystemet. Etterhvert ble det klart at noen virkelig omfordelingen faktisk ikke fant sted, men det ble færre skikkelig fattige, og fler som har det måtelig bra. Nå kom «sosio-økonomiske grupper» inn for alvor. Den sosiologiske lagdelingstradisjonen er i grunnen det samme som Sundts inndeling. Inntekt og utdanning og eventuelt yrke settes sammen på en slik måte at vi får samfunnslag som rangeres. Høy, lav og mellom. Grensene fastsettes slik at alle grupper blir passe store, og det normale bestemmes av gjennomsnittsbetraktninger. Fattigdomsgrensen bestemmes av hva som er normalt, og vi bruker gjennomsnittlig inntekt, og levestandard knytta til denne som målestokk for normer. Mange av resultatene blir lite overraskende fordi lagdelingen bare viser at de som har mye av det ene, kan kjøpe mye av det andre. Lagdelingsteorien tar bare for seg det Lenin sier om fordelinga av mengden av samfunnets rikdom. Det er jo en følge av de andre kriteriene, ikke et grunnleggende utgangspunkt.

SUF – seinere AKP – og studenter med tilknytning til dette miljøet gikk i spissen for å vise klassesamfunnet med utgangspunkt i forskjellige forhold til eiendom og produksjon. Vi tolket det vi kunne skaffe av opplysninger, og brukte alle Lenins kriterier for å konstruere variable og spørreskjemaer som gjorde det mulig å analysere samfunnet med utgangspunkt i klassene.

Makt, grupper og roller
Det ble også gjort internasjonale undersøkelser på dette grunnlaget(9), slik at en fikk sammenliknbare opplysninger mellom flere land, og slik at en til dels kunne beskrive den historiske utviklinga. Wright la først mest vekt på hvilken kontroll med egen økonomisk situasjon, og hvilken makt den enkelte er tildelt gjennom sin posisjon. Moderne sosiologi beskjeftiger seg i det hele tatt mye med makt slik den utspiller seg på ulike områder i samfunnet. Men maktutøvelsen er i hovedsak knytta til offentlig virksomhet, voldsapparatet, fengsler, planlegging og sosialapparatet. Makta kjennetegner store grupper som er tildelt roller i det kapitalistiske systemet. Dette koples til oppkjøp, belønninger som vi også måler som klassekriterier.

Bourdieu må også mevnes når vi studerer moderne oppfatninger av klassene. Han bruker materielle kriterier, og snakker om kulturell kapital. Ved å vise at kultur og intellektuell kompetanse holdes innenfor sosiale grupper og skikt, kan man se at den store betydninga som nye kunnskaper har fått, fortsatt fordeles ulikt – selv om utdanningssystemet skulle gjøre det mulig for alle å nå like langt.

Må alle tilhøre en klasse?
Den nye klasseforskninga avslørte også problemene med å klassifisere alle individer på et gitt tidspunkt. Det er også trekk som preger våre klasseanalyser i dagliglivet: Vi har ikke løst oss fra tanken om at familien er konstituerende for klassebestemmelsen, dersom det ikke er mulig å bestemme ut fra kilde til livsopphold. Ungdom og gifte kvinner blir definert ut fra familietilhørighet. Folk som skifter yrke, eller tvinges til å drive for seg sjøl med en egen maskin og lån i banken, i stedet for å være ansatt, omdefinerer sin egen klasse over natta.

I sosiologien må alle kunne plasseres. Derfor får vi problemer med alle dem som ikke framtrer som tydelige deler av de klassene, som preger den historiske utviklinga. Men Marx la vekt på at store deler av økonomien er overlevninger av gamle samfunnsformer. Derfor er mange individer også representanter for slike historiske levninger. Inntil kapitalismen dominerer alt i vårt samfunn vil det være slik.

Velferd, adferd og klasse
Selv med nypussa klassedefinisjoner blir det krangel om klassene eksisterer eller har betydning. Men nå er det fordi forskerne ikke finner målbare forskjeller i velferd eller adferd som kan forklares med klasseforskjeller.

På midten av 80-tallet laget Jon Ivar Elstad en analyse som viste sammenhengen mellom helse og klasse. Gudmund Hernes laget en utredning som viste at det ikke var noen sammenheng mellom helse og klasse. Dette resultatene snudde seg om en forandret litt på inndelingene.

Som politisk virkemiddel kan slike feil få store konsekvenser. I Oslo fordeles kommunens budsjett til bydeler etter et kriteriesystem som til en viss grad forutsetter at kjennetegn ved befolkninga har sammenheng med ulike behov for ressurser. Her bygger en også bare på den tilgjengelige statistikken. Men kritikken av fordelingssystemet bygger på at vi regner med at arbeiderklassen – og eller lavere sosio-økonomiske grupper – er sykere og trenger mer helsetilbud og pleie-ressurser.

Statsvitere og historikere finner ikke lenger samsvar mellom klasser og politisk stemmegivning. Det faller dem ikke inn at partiene endrer klassekarakter, og at det parlamentariske systemet i seg sjøl virker inn på partibyggingen. Det er det parlamentariske systemet som har skapt bildet av 2/3-samfunnet, ikke omvendt.

Olstad konkluderer med at arbeiderklassen ikke lenger fins fordi de store konfliktene er borte. Selv om streik/lockout på åttitallet var mer omfattende enn noen sinne, var dette ikke lenger en klassekonflikt fordi staten er motpart, ikke kapitalen eller arbeidsgiverne.

Konklusjoner
Jeg sier ikke lenger at de sosio-økonomiske grupperingene som brukes i offentlig statistikk er forkastelige fordi de ikke er klasseanalyser. I praktisk politikk er det tvert om viktig å kunne vise at forskjeller i livsvilkår og levestandard fins, og at de øker nettopp når makthaverne mener de har gjort tiltak for å fjerne dem.

De moderne forskerne som har forsøkt å utvikle marxistiske analyser, eller alternativer er interessante, men de har også gjort vondt verre. De forleder oss til å tro at selve klassebegrepet er avleggs, og at det er andre motsigelser enn motsigelsen mellom arbeid og kapital samfunnet bestemmer utviklinga i samfunnet. De gir ingen politisk analyse, samtidig som de sprer en farlig politisk forestilling om at klassene ikke fins.

Det mest påfallende er at ingen av disse metodene lar oss analysere kapitalens, eller fiendens struktur. Det eneste man oppnår er å dele inn folket, og å vise hvordan grupper og skikt her kjøpes opp og forvalter makt og utbytting. De rikeste og mektigste i samfunnet lar seg ikke avgrense i slike analyser fordi de er for få til å beskrives som grupper. Deres evne til å skjule de avgjørende kjennetegnene er enorm.

AKP og Røde Fane gjorde en stor innsats her for endel år siden. Edderkoppnett ble bildet på hvordan eierskap og makt i Norge var forgrenet. Erling Folkvord og Espen Mathiesen utviklet «møkkagraver»-tradisjonen som avdekket forbindelseslinjene til det parlamentariske systemet. Strategien i EU-kampene i 1972 og på 90-tallet bygde på konkrete analyser av venner og fiender. En dypere analyse av den siste EU-kampen bør være en del av AKPs klasseanalyseprosjekt. Til nå har vi nesten bare konsentrert oss om den produktive kapitalen, og forskjeller mellom sektorer og hjemmeproduserende, eksporterende industrier. I dagens situasjon er ikke bare internasjonaliseringen gått mye lenger når det gjelder produksjon og distribusjon av varer. Vi må også vurdere om finanskapitalens har en sjølstendig rolle i dagens politiske og økonomiske utvikling.

Fotnoter:
1)Se bare titler som:Colbjørnsen T. m.fl. (1987): «Klassesamfunn på hell» og Olstad F. (1991): «Arbeiderklassens vekst og fall.

2)»Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de inntar i et historisk bestemt system for samfunnsmessig produksjon ved sitt 1)Forhold (i de fleste tilfeller fastslått og formulert ved lover) til produksjonsmidlene, ved 2) sin rolle i den samfunnsmessige organisasjon av arbeidet, og følgelig 3) omfanget av og måten å tilegne seg den delen av den samfunnsmessige rikdommen de rår over.» Fra Lenin V.I. (1919): «En stor begynnelse». Tallene i parentes er tilføyd av oss når vi vi vil ordne i tre eller fire kriterier. Det fjerde farmkommer når vi skiller på størrelsen på utbyttet og måten man får det på.

3)Marx (1958): Forordet til «Kritikk av den politiske økonomien» og (1947): «Filosofiens elendighet».

4)Engels F. (1844): «The condition of the working class in England.»

5)Sundt E. (1858): «Om Piperviken og Ruseløkken. Undersøkelser om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania.»

6)Olstad F. (1991): «Arbeiderklassens vekst og fall»

7)Hanse T. (1997)

8)Young M og Wilmott P. (1957): «Family og Kinship in East London».

9)Erik Olin Wright har utviklet flere måter å gjøre dette på, og samarbeidet blant annet med Hernes m.fl. Se Elstad J.: «Et klassebegrep for 90-årene. En kritisk oversikt over tre sosiologiske klasseteorier.» TSF 3-26 1992

---

For å legitimere seg som et demokrati må et kapitalistisk system ha luftehull og sikkerhetsventiler. Det må ha metoder som forteller all verden at det er et demokrati, at det er i stand til å håndtere og debattere også skamplettene.

Sist det var en gjennomgang av de hemmelige tjenestene ved et offentlig utvalg, Melbye-utvalget for ca. tjue år siden, ble rapporten hemmeligstemplet. Det var kamp rundt spørsmålet om offentliggjøring, men ellers førte det ikke til så mye, utover at forskriftene ble skjerpet inn noe, først og fremst ved en presisering av grunnlaget for overvåking: Politisk virksomhet i seg selv skulle ikke gi slikt grunnlag.

Lund-kommisjonens rapport derimot har ført til mye offentlig ståk. Her var forøvrig heller ikke offentliggjøring gitt i utgangspunktet, men det ble politisk umulig å la være. Hadde man visst på forhånd hva dette skulle føre til, blant annet at en justisminister, en ekspedisjonssjef og en overvåkingssjef måtte gå, hadde nok kampen om offentliggjøring av rapporten stått atskillig hardere. Det hele er et interessant lærestykke om innholdet i det borgerlige demokratiet, og ikke minst hulheten i det.

Sikkerhetsventiler
For å legitimere seg som et demokrati må et kapitalistisk system ha luftehull og sikkerhetsventiler. Det må ha metoder som forteller all verden at det er et demokrati, at det er i stand til å håndtere og debattere også skamplettene. Blir det for pinlig, kan det legges lokk på saken i forhold til offentligheten, eller den kan på forskjellig vis pakkes inn eller avledes. Hemmelige tjenester og overvåking er naturligvis sensitive saker i et borgerlig demokrati. Alt som er skjedd i etterkant gir mye av forklaringen på hvorfor Lund-kommisjonen ble nedsatt, og ikke minst, hvorfor det ble umulig å legge lokk på rapporten. I tillegg til at det innafor systemets spilleregler var på tide med en utredning om de hemmelige tjenestene, herunder spørsmålet om den såkalte demokratiske kontrollen over disse tjenestene, er det mye som har ulmet i det skjulte. Det har vært et klart tilløp til «brann i rosenes leir». De to borgerlige blokkene har vært ute etter å plukke hverandres fjær, samtidig som det innafor hver enkelt blokk har utviklet seg motsetninger. Hammerstad mot Willoch i Høyre, Ronald Bye og andre mot maktsenteret i AP, for å uttrykke det litt skjematisk. Høyre ville plukke ned AP, deler av Høyre mente seg overvåket av AP og state n i spann.

Det har, særlig etter at rapporten kom, utviklet seg en viss kamp mellom Storting og Regjering om makt og kontroll. I seg selv et interessant fenomen som det kunne være verdt å studere nærmere for å forstå det moderne borgerlige demokratiet, men det får ligge her. Mye har ulmet under overflaten, og det som skulle være et vanlig borgerlig-demokratisk løp, har eksplodert i ansiktet på makta, med avsløringer, hoderullinger og blottlegging av systemet. Det startet som en vanlig utredning, inneholdt for mye krutt til å hindre offentliggjøring – sagt med andre ord måtte sikkerhetsventilen åpnes, men trykket var fortsatt for stort og det borgerlig-demokratiske utstillingsvinduet har fått noen alvorlige sprekker.

Revolusjonære – ulovlige?
Det er to områder som etter mitt syn påkaller størst oppmerksomhet nå. Det ene er innholdet og dybden i spørsmålet om det i prinsippet er ulovlig å være revolusjonær innafor rammene av det borgerlige demokratiet i Norge. Det andre området er utviklingen av de hemmelige tjenester etter Lund-kommisjonen. Det bør også sees i sammenheng med bestrebelsene på å få Norge inn i Schengen.

Etter Lund-rapporten har en del jurister og politikere gått i felten for å få gjennomslag for at det er ulovlig å ha revolusjon på programmet. Det rammer naturligvis AKP og RV. Det er interessant i seg sjøl at dette spørsmålet reises nå – i etterkant av rapporten. Kampanjen tar tydeligvis ikke sikte på å få erklært AKP og RV for ulovlige som organisasjoner. Det er litt mer finurlig. Gjennom en i praksis politisk fortolkning av straffeloven blir konklusjonen omtrent slik: Organisasjonene er ikke i seg sjøl ulovlige, men de har et ulovlig formål og må derfor finne seg i bli overvåket. Videre er det heller ikke i seg selv grunnlag for overvåking at de har et ulovlig formål, men de er i tillegg en potensiell trussel mot rikets sikkerhet og må derfor overvåkes. Skulle et slikt syn få gjennomslag, tar det brodden av Lund-kommisjonen: det har ikke foreg ått noen ulovlig eller instruksstridig overvåking. Og: det vil selvfølgelig legge grunnlaget for fortsatt overvåking, alt etter behov og uten pinlige spørsmål.

Væpna revolusjon
Det er ikke plass her til å gå i detalj om hvilke løgner og omskrivinger som må til for å få denne argumentasjonen til å henge sammen, men et poeng som brukes hyppig er begrepet væpna revolusjon. Essensen i dette er å holde oppe bildet av revolusjonære som kuppmakere og potensielle terrorister. Revolusjonære er en fare for «vårt demokrati», og Grunnloven og Straffeloven blir redskaper som pr. definisjon forsvarer demokratiet. Denne kampanjen er i sin tur et alvorlig angrep på ytrings- og organisasjonsfriheten. Dersom dette skulle bli konklusjonen etter behandlingen av Lund-rapporten, er det et stort tilbakeslag for alle slag opposisjonelle i dette landet.

Det er ikke helt tilfeldig at det kommer nå. Det passer godt inn i et mønster. Systemet har fått noen sprekker. Lenge før Stortinget er ferdig med sin behandling har regjeringa satt i gang en såkalt full gjennomgang av de hemmelige tjenestene, som også skal sikre «demokratisk kontroll» i framtida. Det skal tjene som et godt eksempel på at demokratiet tar sine problemer på alvor. For revolusjonære og andre opposisjonelle er det et ganske annet alvor over dette.

Mens dette går sin gang, er det nå i tur og orden kommet tre utvalgsinnstillinger som handler om politi- og hemmelige tjenester. Her er det forslag som kan utvide grunnlaget for rom- og telefonavlytting. Det presenteres under dekke av kampen mot narkotika og MC-terrorisme. Det skjer samtidig med at AP og allierte frenetisk prøver å få Norge knytta til Schengen. Innholdet i Schengen, bortsett fra det som stadig er hemmeligholdt, er godt dokumentert, blant annet i Klassekampen, og viser økte muligheter for raffinert overvåking – mindre muligheter for demokratisk kontroll.

Borgerlig-demokratiet
Hvis man maler fanden på veggen, og det bør man av og til, så kan altså virkeligheten etter at Lund-rapporten til dels har rystet både det norske samfunnet og det norske folk bli – trangere rammer for ytrings- og organisasjonsfriheten, revolusjonære er udemokratiske og kan og bør overvåkes, utvida grunnlag for overvåking og vesentlig utvida muligheter for overvåking. For ikke å glemme den moderne teknologien, som gjør at vi legger igjen spor etter oss overalt, og som gir de som har eiendomsretten over teknologien nye muligheter for avansert overvåking.

Det borgerlige demokratiets veier er uransakelige, eller hva? Denne historien viser hulheten i dette «demokratiet», og stiller oss overfor viktige prinsipielle politiske kamper.

---

Da SV høsten 1996 arrangerte sin Millenium-konkurranse ble mye av medieoppmerksomheten tatt av venstre-opposisjonen i partiet under ledelse av Rune Skarstein og Hans Ebbing som ga ut et nytt nummer av Vardøger. Spørsmålet som ble stilt, var om SV lå på sotteseng.

Den 7. desember 1996 opplevde SV sin laveste gallup-oppslutning på 14 år: 4,7 %. Tendensen har vært nedadgående siden sommeren 1993. SV er det partiet i Norge som har færrest medlemmer i forhold til velgere. Hele 19 % av velgerne stemmer partiet i fravær av noe bedre, og bare 9 % mener partiet er meget bra, en klar jumbo i den norske partifloraen. Det er disse symptomene Vardøger tar utgangspunkt i, når de skal komme med en kritikk av dagens SV.

Redaksjonen beskriver i forordet problemet som tredelt. Det har en strategisk, en ideologisk og en organisatorisk side. Det strategiske er trolig det mest åpenbare. Under EU-kampen hadde ikke SV en like klar nei-profil som SF hadde under EEC-kampen i 1972.

EU-pause
Signaler fra partiledelsen, og særlig Erik Solheim, kunne tyde på at en tilnærming til DNA og ønsket om regjeringssamarbeid var viktigere enn kampen mot EØS og EU. Midt under EU-kampen gikk han ut sammen med DNAs byrådsleder i Oslo Rune Gerhardsen og oppfordret til regjeringssamarbeid etter mønster fra byrådet i Oslo. Og som om det ikke var nok, så erklærte Solheim 29.november 1994 en «EU-pause,» som utvetydig var en ny samarbeidsinvitt til DNA.

I motsetning til i 1972 var det nå også EU-tilhengere i sentrale stillinger i partiet. To av SVs tre byråder i Oslo, Raymond Johansen og Terje Kalheim, erklærte seg som EU-tilhengere sammen med blant annet tidligere stortingsrepresentant Arent M. Henriksen. Dette gjorde at SV ikke ble det naturlige nei-partiet, slik de ble det i 1972. Tvert imot, oppslutningen gikk sikkert nedover, og det tradisjonelt borgerlige Senterpartiet tok opp mye av EU-motstanden, også blant tradisjonelt venstreorienterte velgergrupper. Disse strategiske feilene ser Vardøger uløselig knyttet til SVs stadig svakere ideologiske, systemkritiske profil. EU-motstanden i SV bygger ikke på motstand mot EU som system, men heller på dets form, at ikke hele Europa er med.

NATO og DNA
Parallelt med at uklarheten i forholdet til EU har utbredt seg, har det også oppstått en uklarhet i forholdet til NATO. Målet er fremdeles en oppløsing av organisasjonen, men norsk utmelding er ikke lenger programfestet. Med dette har SV, i følge Vardøger, i stor grad forlatt sin opprinnelige parole om den «tredje vei,» og har begynt å akseptere stadig større deler av den vestlige kapitalismens apparat. Solheim har gått så langt at han i boka si, «Den Store Samtalen», har erstattet kapitalismebegrepet med en vag formulering om «teknologisamfunnet». Samtidig erklærer han deler av SVs program for dødt og maktesløst, midt i valgkampen.

Samarbeidsbestrebelsene med DNA har også ført til en nedtoning av betydningen av klasseskillene i samfunnet. SVs program i Oslo i 1991 var å ta «et felles løft» for å rydde opp etter 16 år med Høyre-styre. De sosiale aspektene ved dette løftet ble i stor grad lagt til side. For å oppnå byrådsmakt ble de nødt til å forlate tidligere kampsaker, store politiske kameler måtte svelges. Slik har strategiske vurderinger avvæpnet og ufarliggjort SV politisk og ideologisk. Vardøgers kritikk på dette punktet går på at i stedet for å være et venstrekorrektiv til DNA, har SV valgt å bli et venstre-vedheng på DNAs flukt mot høyre.

Det organisatoriske var en av de viktigste grunnene til at en del av venstrefløyen forlot DNA i 1961 og dannet SF. De hadde sett seg lei på at DNA ble styrt av et snevert toppsjikt (les: Haakon Lie m/venner), og at innflytelse i partiet var avhengig av underkastelse for dette toppsjiktet. Som en motsetning til dette ble SF bygget som et åpent og fritt parti med full fraksjonsfrihet. Men det kanskje viktigste organisatoriske prinsippet, var at partiet skulle styres nedenfra; det var lokallagene som skulle avgjøre partiets fremdrift. Vardøger mener dette prinsippet er forlatt. Solheim forkaster alle demokratisk fattede vedtak og lager sitt eget program. Medieutspill i SVs navn har i stor grad i realiteten vært soloutspill fra folk som Solheim og Paul Chaffey, uten virkelig støtte fra grunnplanet i partiet. Ved at SV har manifestert seg som et parlamentarisk parti, har medlemmene blitt organisatorisk uviktige i og med at det aller meste av partiets inntekter kommer fra statsstøtte og lønn til en håndfull heltidspolitikere, som på sin side igjen naturlig nok legger store føringer på den politiske kursen til partiet.

RVere om byrådsamarbeid
Dette nummeret av Vard&oslashger tar for seg disse problemstillingene og vurderer dem fra forskjellige vinkler. Ett naturlig og viktig punkt, er byrådsamarbeidet SV hadde med DNA i Oslo. Vegard Nore mener i artikkelen han har skrevet sammen med kommunestyrerepresentanten i Bærum, Anders Ekeland fra RV, at det var riktig å gå inn i dette byrådsamarbeidet, noe de begrunner med å sammenligne med det å ta posisjoner innen arbeiderbevegelsen. Men SV tok makten på DNAs premisser.

Kritikken av DNAs posisjoner forsvant i stor grad, og med SVs velsignelse kjøpte SWEBUS seg inn i Sporveiene, og Renholdsverket A/S og verneverdige Gaustad Gård ble revet. «Gerhardsen må ha f¢lt», skriver de, «at han hadde SV i et halsbånd.» Likevel, mener de, var det riktig og det er riktig av SV å gå i byrådsamarbeid med DNA for å hindre høyrekreftenes framferd i hovedstaden. Radikale krav som stilles i byrådsamarbeidet, vil utvilsomt bli feid vekk av DNA. Dette er de klar over, men det synes ikke årokke ved ståstedet. De går med dette god for at det er riktig sosialistisk politikk å være med på å forvalte kapitalen – å gå god for kapitalismen for å hindre mer brutale kapitalister. Slik går Nore og Ekeland inn for at SV skal bli et maktas parti, et parti for kapitalen slik DNA ble det på 30-tallet. Dette stiller også spørsmål ved hva Ekeland og hans Revolusjonær Samling ønsker med RV. Vil det også være riktig for RV å akseptere kapitalismen for å oppnå mer makt?

Anders Todal Jensen tar i sin artikkel opp dette sporet. Han påpeker at SV aldri har hatt så vidt stor parlamentarisk makt som i perioden 1973-77 da de hadde 16 stortingsrepresentanter som alle stilte på et radikalt grunnlag. SVs framgang, skriver han, skremte Arbeiderpartiet som justerte den politiske kursen mot venstre for å vinne tilbake «sine» velgere.

Skyggenes dal
Da SV atter i 1989 etter tolv års «vandring i skyggenes dal», som Hanna Kvanmo uttrykte det, oppnådde stor oppslutning fikk ikke SV samme funksjonen. Den store oppslutningen må nok utvilsomt tilskrives den grønne bølgen som på den tiden red over hele Europa. I motsetning til i 1973 valgte nå SV-ledelsen å gå etter parlamentariske posisjoner heller enn å være en pressgruppe i forhold til regjeringa.

Valget i 1991 brakte SV til makta i Oslo, og Solheim var rask til å ville overføre dette til riksplan. Men for å få en reell mulighet til dette, måtte partiet gi fra seg mange tidligere standpunkter og i stor grad akseptere DNAs. En slik stadig tilnærming gjør SV mer og mer politisk unødvendig, noe som i særlig grad har ført til en velgerflukt til Senterpartiet som kan se ut til å ha overtatt flere av SVs tidligere synspunkter på for eksempel distriktspolitikk og miljøpolitikk, og i større byer også en del til RV.

Torstein Hjellum velger i sin artikkel å trekke linjene tilbake til 1930-tallets DNA, en sammenligning som politisk sett ikke er helt på jordet. Men det er derimot flere faktorer som taler mot å overføre 30-tallets DNAs sosialistiske massebevegelse, bevegelsen som organiserte tusener i Arbeidernes Idrettsforbund, Arbeidernes Opplysningsforbund, Arbeiderteatre med mer, til SV.

Hjellum – i feil ende
For det første var DNA etter at NKP gjennom en lang prosess var blitt marginalisert, så å si alene som parti for arbeiderne, på tross av en konsekvent klassesamarbeidslinje. I dag har både DNA og FrP langt større oppslutning blant arbeiderklassen enn SV, og disse er konkurrenter som trolig ikke vil forsvinne i den forholdsvis korte tidsrammen Vardøger arbeider i forhold til. For det andre er LO knyttet til et annet parti, og har endret karakter fra en kamporganisasjon for arbeidere til et organ for klassesamarbeid og styring av staten. For det tredje har måten ådrive politisk kamp på, i takt med endringer i samfunnet som helhet, endret seg adskillig siden 30-tallet. For det fjerde var DNA adskillig større enn det SV er i dag. DNA hadde nok folk til å dekke sine verv i folkevalgte organer samtidig som det var nok folk til å drive utenomparlamentarisk arbeid. Hjellum er selv klar over det siste, han kommer med et eksempel fra Hordaland der to lag med til sammen 20 (passive og aktive) medlemmer fikk til sammen 10 verv etter valget i 1991. Med en så sterk vektlegging på parlamentarisk arbeid blir utenomparlamentarisk arbeid ganske umulig. Men Hjellum synes å ta problemet i feil ende. Det er nettopp ut fra de parlamentariske posisjonene han vil bygge massebevegelsen.

Vardøger lever, og det er bra. Dette nummeret er absolutt å anbefale for såvel SVere som RVere, AKPere og andre på venstresiden i Norge. Det angriper krisa i SV på en bra måte, men gjør samtidig enkelte feil. Torstein Hjellum påpeker at det i et parti med såvidt begrensede ressurser som SV, i større grad må gjøres et valg av vektlegging på henholdsvis parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid dersom SV skal kunne bli et ledende parti innen folkelige bevegelser. Dette står i kontrast til Nore og Ekeland som mener at den beste måten SV kan bygge seg opp på er å gå inn i posisjoner for å «vise ansvar» for å vise velgerne at SV er noe å satse på. De ser ikke ut til å ha sett at ved å gjøre det på vilkårene de selv forsvarer, forkaster de det grunnlaget SV som «venstresosialistisk» parti nettopp bygger på; et parti som representerer et alternativ til det bestående. Heftet presenterer en del problemstillinger i forhold til hva det vil si å være et parti som skal jobbe parlamentarisk og utenomparlamentarisk i dag, uten at de kommer med noen fullgode svar på det. Men som utgangspunkt for en diskusjon, er det meget bra.

---

Marx kristeori består av flera aspekter.
-Marx började Kapitalet med produktions- och reproduktionsprocessen, dvs. med produktionen av mervärde, som i sig är en orsak av den privata äganderätten.
-Marx diskuterar den privata äganderätten till mark, maskiner, hus och fabriker från och med de ekonomiska filosofiska manuskripten från 1844.
-Marx tes är att den privata äganderätten är skapad av människan, och hela tiden återverkar på människan.
Samma sak menar Marx gäller de periodiskt återkommande kriserna.

Dessa är skapade av människan, och återverkar på människan. Nästa steg är att dela upp människorna i klasser, som står i motsättning tilll varandra. Men detta motsatsförhållande, dvs. klasskampen är också skapad (och kan upphävas) av människan. Marx går sedan vidare med att i tredje bandet av Kapitalet visa hur olika grupper av kapitalister inom olika länder står i motsättning tilll varandra.

Nu vet vi att konkurrensen inom de mest utvecklade kapitalistländerna var upphävd omkring sekelskiftet, men att denna konkurrens hade förts över tilll ett internationellt plan dvs. mellan olika monopolkapitalistiska grupper inom olika länder. Detta gällde år 1900 framför allt för Storbritannien, USA, Tyskland och Japan. Marx inför samtidigt termen nationell profitkvot. Att profitkvoter kan utvecklas olika, kan man förstå av Marx beskrivning av kapitalackumulationen i Band Ett.(1) Marx för även in en penningaspekt i sin analys. Pengar skapas av människan för att kunna sälja varor och pengar kommer sedan i sin tur att påverka människan.

Pengarna får hos Marx en stor betydelse, och namnet Kapitalet återspeglar att Marx ansåg att pengarna (eller ägarna tilll pengarna) hade tagit den verkliga makten i samhället. Idag gäller det för penningägarna att upprätthålla värdet på allt det man har samlat ihop (dvs allt är ursprungligen mervärde från arbetarklassen). Kriserna är i Marx analys det yttre tecknet, manifestationen på att ekonomin går i en konjunkturcykel. Krisen är det skede när arbetslösheten ökar snabbt och värdet på maskiner och aktier går ner. Det finns flera beskrivningar av Marx på hur krisen ser ut, och jag tolkar Marx som att han ser krisen som orsakad av flera faktorer: att marknaden inte växer lika snabbt som ökningen i produktionen, att det har skett en stockning i penningcirkulationen, att produktionen ökar ojämnt, samt att arbetslöshet, högre skatter och lägre löner sänker konsumtionen.

När ett företag upplever att man inte kan sälja t ex lika många bilar som tidigare, så drar man ner på investeringarna (2), dvs. på kapitalackumulationen och påverkar på så sätt krisens omfattning och djup. Orsakerna tilll krisen är både soppkök (som i Sverige idag) och ett överflöd på utbud av varor och tjänster. Enligt min mening så är nog Marxismens kris idag, att marxisterna har lagt ner för lite tid på att förklara krisen dvs. vändningen i den ekonomiska konjunkturen, från en blomstrande ekonomi tilll en ekonomi i kris.

Blomstringen, de riktiga guldåren varade bara åren 1945-70. Marx själv inför skrankor och barriärer för «blomstringen», dvs för hur långt denna kan gå och detta är de textställen som brukar användas, oftast som stöd, för Marx själv (3).

Skrankorna och barriärerna blir hos Marx den yttre gräns som kapialismen kan nå, men dessa barriärer kan kapialet hela tiden flytta eller bryta igenom. Paul Sweezy har skrivit flera artiklar i Monthly Review om detta.

Howard Sherman (1991) kallar Marx kristeori för en nötknäckarteori (4). Den ena sidan av knäckaren är faktorer, som framkallar nedgång eller kris i ekonomin, och där den andra sidan av knäckaren är faktorer som får ekonomin att blomstra, dvs det som hos Marx kallas för motverkande krafter. Det senare är ju en fråga som Marx ägnar stora delar av band ett av Kapitalet åt dvs att visa hur kapitalet rationaliserar, försöker sänka löner, öka produktionen osv.

Marx tes om tendensen tilll sjunkande profitkvot tolkar jag som att Marx menar att nötknäckaren gäller dvs i det långa loppet är tendenserna tilll nedgång och kris starkare än kapitalets åtgärder att öka sina vinster. Engels skriver så här i ett brev 12 mars 1895 tilll C. Schmidt om profitkvoten och ekonomiska lagars allmänna natur:

«De kan endast redovisa tendenser och genomsnittsvärden -inte gälla som omedelbar verklighet. Delvis beror detta på att de i sina konsekvenser kolliderar med andra lagars samtidiga verkningar, men i viss mån hör det också ihop med deras karaktär av föreställningsbilder.»(5)

Fotnoter:
1) Kapitel 23 i volym 1 i Kapitalet, är enligt min mening Marx egen introduktion tilll teorin om den fallande profitkvoten. Här tar Marx upp den motsättning som är fundamental inom den kapitalistiska ekonomin, dvs att kapitalet hela tiden måste föröka sig ( och sälja alltmer varor och tjänster) medan antalet arbetare i produktion dels minskar, och dels får relativt sänkta löner. Detta innebär att utbudet växer snabbare än efterfrågan. Det senare stoppar hela tiden upp ekonomin och utlöser kriser.

2) Det som saknas hos Marx är en uttrycklig (explicit) teori om investeringar eller en investeringscykel, dvs hur investeringarna fördelas inom olika områden under konjunkturcykeln. Marx tar upp spekulationen utifrån sin tid, spekulationen ökar när vinsterna har nått toppen. Men denna spekulation har nått en ny nivå in på 1970-talet. Sweezy och Magdoff skriver i Monthly Review i dec 1985 på sid 3-4 följande:
«Med start så tidigt, som på 1820-talet, blev spekulativa överdrifter av den här typen ett vanligt kännetecken för den kapitalistiska affärscykeln, speciellt under de sista stadierna av uppgången, som förespeglade kolapsen och paniken som var på väg. Det var faktiskt detta regelbundet återkommande mönster som ledde tilll att man bildade FED (USAs riksbank), vilket skedde efter paniken 1907. Dagens situation är däremot långt ifrån slutet av ett uppgångs-fenomen. Dagens ursprung kan tänkbart dateras även tidigare än mitten av 1970-talet, och den här situationen har byggts upp mer eller mindre jämt sedan dess. Eftersom det här också är en period med stagnation efter det långa efterkrigsuppsvinget på 1950- och 60- talet, behöver vi uppenbarligen identifiera en orsaksmekanism, som är annorlunda än den som utmärkte affärscykeln före andra världskriget.»»

3) Marx utförligaste diskussion om hinder eller barriärer för den kapitalistiska ekonomin finns i Grundrisse från 1857-58, i den delen som kallas «Notebook 4». Här tar han bl.a. upp att det måste finnas ett behov för en vara. En familj behöver tilll exempel bara en spis eller en bil. När man har detta, så köper man ingen ny spis eller bil, förrän de gamla är förbrukade. Samma sak gäller med hus och vägar.

Ytterligare material, som kompletterar teorin om tendensen tilll den fallande profitkvoten finns i Marx anteckningsböcker från 1861-63, som har kommit att kallas Teorier om mervärdet. Kapitel 17 heter «Kapitalets natur leder tilll kriser» och är en kritik av ekonomen Ricardo. Detta kapitel finns på svenska i «Ekonomiska skrifter» av Marx på sid 329-398.

För övrigt, så finns det fortfarande anteckningsböcker av Marx som inte är publicerade.

4) I AKP(ml)s sympatiska broschyr från 1983, <\#199>Kriser i kapitalismen<\#200>, skriver man följande: «Og derfor finner vi hos Marx og Engels flere beskrivelser av ulike mekanismer som kan före till kriser og sammanbrott.» Dvs. man tar bara upp nötknäckarens ena sida, dvs. tendensen tilll nedgång i ekonomin, som på sikt leder tilll ett sammanbrott för ekonomin. Det man glömmer är den andra sidan av nötknäckaren, som är de åtgärder kapitalet vidtar för att sänka sina kostnader, och som alltså motverkar de nedåtgående krafterna.

Kapitalets samlade åtgärder för att sänka sina kostnader: lägre arbetsgivaravgifter, lägre företagsskatter, lägre löner och ökad skuldsättning för hushållen, samt färre anställda, dvs. en mycket hög arbetslöshet, sänker en stor del av folkets köpkraft, och har i Sverige givit upphov tilll loppmarknader, välgörenhet och soppkök. Ett sakfel i denna ovan nämnda broshyr är att det på sid 19 påstås att kapitalisterna anställer mer arbetare under uppgångar i konjunkturen. Så vitt jag kan förstå, så stämmer inte detta för Sverige under de senaste åren. Kapitalet rationaliserar just nu bort personal både under hög och lågkonjunkturer.

5) Diskussionen om en hierarki av profitkvoter, där de största företagen har de högsta profitkvoterna, och om mekaniska (eller ensidiga) tolkningar av teorin om den fallande profitkvoten finns i Paul Sweezys, «Four lectures on Marxism». (1981). Dessa diskussioner förs även i Sherman (1991): Business cycles.

Om att studera teorin om tendensen tilll den fallande profitkvoten

Det jag tror jag försöker visa (eller utgår ifrån) i artikeln om Marx kristeori, är att Marx har ett kretsloppstänkande när det gäller orsak och verkan. Det som är orsak ger ett resultat, men resultatet kan sedan bli orsak tilll något annat.

Marx analyserar i band ett, oftast enkla kausalsamband dvs. A orsakar B. Och Marx antar ofta att A är konstant. Till exempel att arbetarens behov inte ändras. Marx syfte var att i band tre (och i böckerna om lönearbetet, staten och världsmarknaden) knyta ihop dessa, enkla kausalsamband och visa på dialektiken och helheten. Och visa på att A, inte var konstant eller oföränderligt. För det andra så fattas det vissa begrepp hos Marx, till exempel konjunkturcykel och investeringscykel. Och en teori om en likviditetscykel.

På 1960-talet hade företagen (och regeringar, banker och hushåll) god likviditet, dvs. lite skulder. Detta kom sedan att ändras under 1970-80-talet. Med detta menar jag att det behövs nya begrepp och teorier för att beskriva den ekonomiska verkligheten för att vi ska kunna utveckla Marxismen.

För det tredje, att kapitalismen är omöjligt som system, det utgår jag ifrån, men det gäller att förklara varför!

Artikkelen er oversatt av Morten Falck

---

Debatten fortsatte i magasinet «Z» også etter Chomskys artikkel i 1992. Dette er et svar til en av debattantene, Mark Raskins.
Mark Raskins svar til mine kommentarer om hans opprinnelige artikkel unngår dem fullstendig – iallfall slik de faktisk ble presentert. Hans første to henvisninger til dem kan tjene til å illustrere.

Det første har å gjøre med den selvfølgeligheten at rasjonell undersøkelse kan føre til umoralske resultater. Dette benekter han, eller snarere tror han feilaktig at han benekter det, idet han tar byggingen av atombomben som eksempel. De som skapte den, mestret sikkert den relevante fysikken og ingeniørkunnskapene, og lyktes i det de hadde satt seg fore. Men, argumenterer Mark, konsekvensene var umoralske og derfor kan ikke arbeidet betraktes som rasjonelt.

Det er ikke noe vesentlig spørsmål som står på spill. Mark foreslår ganske enkelt en ny betydning av ordet «rasjonell». Slik ordet vanligvis blir brukt, kan forskning og utvikling være fullstendig rasjonell uavhengig av enhver moralsk bedømmelse av resultatene deres. Hvis vi skal gjøre som Mark foretrekker, kan vi finne opp et nytt begrep «M-rasjonell» («rasjonell i Marks betydning»), som vi gir betydningen: rasjonell (i vanlig betydning) og samtidig moralsk. Hvis vi fjerner den terminologiske tvetydigheten, er Marks poeng at arbeidet som førte fram til atombomben var rasjonelt men M-irrasjonelt, det vil si umoralsk. Mark tror han ser en motsigelse i det jeg sa, men det er igjen, når hans tvetydighet blir oppklart og vi rydder av veien en annen feillesning: Jeg har ikke noe sted antydet at «å innbefatte metoder for å overbevise bombemakerne…er…irrasjonelt» – jeg diskuterte faktisk ikke spørsmålet. En som går seriøst inn for å «overbevise bombemakerne» vil gjøre det ut fra rasjonelle grunner med rasjonelle «metoder», vil gi gode begrunnelser og argumenter og søke et felles moralsk grunnlag. Fornuftige folk prøver ikke å overbevise andre ved å gi dem piller, slå dem i hodet eller fortelle dem eventyr.

Steinøkser og AIDS
Vi kan forøvrig notere oss at Marks nye begrep «M-rasjonell» er ubrukelig til ethvert formål, fordi all undersøkelse, forskning, utvikling, oppdagelse osv. er M-irrasjonell: Utformingen av en stein&slash;ks, oppdagelsen av en kur mot AIDS, eller enhver annen menneskelig virksomhet. Resultatet kan uten unntak brukes for å skade, og derfor er de «irrasjonelle» i Marks betydning.

Marks annen henvisning til det han tror jeg skrev (eller mener), er hans forsikring om at jeg «sverger til» loven om det utelukkede mellombegrep, som er «under angrep fra dem som har oppfunnet den rotete logikken». Her er det mange misforståelser. For det første har jeg aldri nevnt loven om det utelukkede mellombegrep, men snarere loven om motsigelsen. Fornuftige mennesker vil være opptatt av konsekvens. De vil for eksempel bli urolige hvis de oppdager at konklusjonene deres strider mot premissene deres. Hva loven om det utelukkede mellombegrep ang6aring;r, er det ingen som «sverger til den». I vanlig bruk mangler uttrykk ofte sannhetsverdi (de kan for eksempel hvile på falske forutsetninger), slik at loven ikke gjelder. I de formelle vitenskapene blir den uttrykkelig forkastet av den kjente logikken (d.v.s. den intuitive), som er fullstendig rasjonell og for alvor er blitt foreslått som grunnlag for kvantefysikken. Rotete logikk og dens anvendelse har ingen relevans til noe i denne diskusjonen. Jeg er redd det fortsetter slik. Å nøste opp det som gjenstår punkt for punkt er neppe verdt bryet og tida for noen – Mark, meg eller leserne.

Men vi kan imidlertid spørre hvem som kan tenkes å være interessert i denne mislykkede dialogen, eller i de tankebanene som Mark foreslaring;r. I hvertfall ikke folk med intellektuell nysgjerrighet, som vil vite hvorfor metaller beholder formen, eller hvorfor sola er varm og himmelen mørk om natta, eller hvorfor et kyllingfoster utvikler seg i sin spesielle retning mens et menneskefoster blir en person med intrikate og forunderlige kjennetegn, inkludert spesielle måter å skape, samhandle, uttrykke tanker, fortolke og vurdere på, eller hvorfor Kennedy sendte USAs flyvåpen for å bombe vietnamesiske landsbyer. Og så videre. For folk som vil forstå verden, finnes det ikke noe alternativ til de framgangsmåtene som er preget av sunn fornuft og som vi kaller «vitenskap» når de blir brukt med større omhu og når dypere innsikt – prøver å sette opp forklaringsprinsipper som gir innsikt og forståelse, tester dem mot relevant bevismateriale, holder sinnet åpent for alternativer, samarbeider med andre, osv.

Feil eller sludder
I mine kommentarer ba jeg Mark (og hans med-anti-rasjonalister) om å hjelpe meg med å «overskride» de begrensningene de føler at jeg og andre lider av. Jeg bemerket at «ingen er i stand til å forklare meg hvorfor det nyeste post-ditt-og-datt (for det meste) er noe annet enn selvfølgeligheter, feil eller sludder». Hvordan skal jeg for eksempel gå fram for å besvare spørsmålene om menneskenaturen eller utformingen av politikken eller den intellektuelle kulturen som opptar meg, utover den defekte metoden med rasjonell undersøkelse? I slike enkle spørsmål ser Mark «betydelige følelser», «inkvisitorenes brennende hengivelse», «heftighet» professoral «utskjelling» av «en annen tankeretning som stupid og irrasjonell», frykt for en utfordring til spesialisering (en anklage som vil være særlig latterlig for enhver som er kjent med mine egne erfaringer og praksis), osv. Men spørsmålet mitt forblir ubesvart: Han byr ikke noen forklaring av det jeg ikke forstår, ingen hjelp til å overskride begrensningene i rasjonell undersøkelse, ingen nye idéer om hvordan man skal tilnærme seg noe problem eller oppgave.

En annen gruppe av mennesker som vil forkaste alt dette, er de som har et mål de vil oppnå: å bygge broer som blir stående, å øke sin velstand og makt, å redde de millioner av barn som hvert år dør av meslinger, å arbeide for et mere fritt og rettferdig samfunn, å hanskes med de vanskelige problemene som gjelder en bærekraftig utvikling som kan stille menneskenes behov, og så videre. For dem vil Marks råd om å «restituere virkeligheten» og «utvikle historier» være av liten interesse.

Det finnes selvfølgelig folk som ikke faller i noen av disse gruppene: folk som er så ulykkelige å mangle intellektuell nysgjerrighet og interesse for hvordan verden virker, bondesamfunn som er blitt traumatisert av terror og desperat fattigdom og har gitt opp håpet, folk som leter etter måter å holde seg på avstand fra den harde kampen for å lære og forstå, å organisere og oppnå, og utvilsomt andre med andre slags bekymringer.

Jeg sluttet mine tidligere kommentarer med å minne om at «for ikke så altfor lenge siden tok mange vitenskapsfolk aktivt del i dagens livlige arbeiderklassekultur, og prøvde å kompensere for de kulturelle institusjonenes klassekarakter gjennom programmer for utdannelse av arbeidere, eller ved å skrive bøker om matematikk, vitenskap, og andre emner for det allmenne publikum. Heller ikke har de venstre-intellektuelle på noen måte vært aleine i sånt arbeid. Det slår meg som bemerkelsesverdig at de som tilsvarer dem i dag søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også våpnene for frigjøring, mens de forteller oss at «Opplysningsprosjektet» er dødt, at vi må oppgi vitenskapens og rasjonalitetens «illusjoner» – et budskap som vil glede de mektiges hjerter, som er lykkelige over å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk. … Man minnes de dager da den evangeliske kirken preket ikke ulike lekser for de uregjerlige massene som en del av det E. P. Thompson kalte «kontra-revolusjonens psykiske prosess», slik deres arvinger gjør i dag i bondesamfunnene i Mellom-Amerika. »

Marks reaksjon bekrefter bare at disse påstandene dessverre er altfor passende.

 

 

(Artikkelen er oversatt av Morten Falck

---

Det er bemerkelsesverdig at intellektuelle i dag søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også våpnene for frigjøring. De forteller at «Opplysningsprosjektet» er dødt, at vitenskapens og rasjonalitetens «illusjoner» må oppgis. Dette budskapet gleder de mektiges hjerter, som er lykkelige for å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk.

Denne diskusjonen omfatter folk med et stort spektrum av felles forhåpninger og engasjement, og i det minste i noen tilfeller, venner som har arbeidet og kjempet sammen i mange år. Derfor håper jeg at jeg kan være helt oppriktig. Og personlig, for hvis jeg skal være ærlig ser jeg ikke mye med selvstendig substans å diskutere.

Jeg vil ikke villede, og derfor bør jeg si med én gang at jeg slett ikke er sikker på at jeg deltar i diskusjonen. Jeg tror jeg forstår noe av det som blir sagt i de seks artiklene, og er enig i mye av det. Det jeg ikke forstår, er emnet: berettigelsen av «rasjonalitet», «vitenskap» og «logikk» (kanskje modifisert med «vestlig») – kall sammensetninga for «rasjonell undersøkelse», for korthets skyld. Jeg leser artiklene og håper å bli opplyst om saken, men for å sitere en bidragsyter: «blikket blir glassaktig, og takk, men jeg vil ganske enkelt ikke delta. » Da Mike Albert ba meg å kommentere artikler som går inn for at vi gir avkall på eller overskrider rasjonell undersøkelse, nektet jeg, og det ville antakelig ha vært klokt av meg å holde meg til den avgjørelsen. Etter en god del overtalelse vil jeg gi noen få kommentarer, men ærlig talt begriper jeg ikke hva temaet skal være.

Det er blitt reist mange interessante spørsmålsstillinger over rasjonell undersøkelse. Det er problemer som dreier seg om å rettferdiggjøre tro, om den matematiske sannhetens stilling og om teoretiske enheter, hvilken bruk som blir gjort av rasjonell undersøkelse under bestemte sosiale og kulturelle vilkår og måten slike vilkår influerer på retningen av den rasjonelle undersøkelsen, osv. Men det er ikke denne typen spørsmål vi skal ta stilling til, men snarere ett eller annet som dreier seg om det berettigede ved hele foretakendet. Det finner jeg forbløffende, av flere grunner.

Argumenter uaktuelle?
For det første: For å ta del i en diskusjon, må man forstå grunnreglene. I dette tilfellet gjør jeg ikke det. Jeg vet ikke svaret på slike elementære spørsmål som disse: Skal konklusjonene stemme overens med premissene (kanskje til og med følge av dem)? Spiller fakta noen rolle? Eller kan vi knytte sammen tanker som vi ønsker det, kalle det et «argument», og finne på fakta ettersom vi lyster og regne enhver historie for like god som en annen? Det finnes visse kjente grunnregler: De som hører til rasjonell undersøkelse. De er på ingen måte fullstendig klare, og det har vært gjort interessante forsøk på å kritisere og klargjøre dem, men vi har tilstrekkelig grep til å gå fram over et bredt felt. Det som ser ut til å være under diskusjon her, er om vi skal følge disse grunnreglene i det hele tatt (og prøve å forbedre dem ettersom vi går framover). Hvis svaret er at vi skal følge dem, så er diskusjonen over: Da har vi implisitt godtatt at rasjonell undersøkelse er berettiget. Hvis vi skal gi dem opp, kan vi ikke fortsette før vi lærer det som erstatter forpliktelsen til konsekvens, ansvarligheten overfor fakta, og andre foreldede begreper. Uten noe undervisning om disse tingene, har vi ikke annet å ty til enn primalskrik. Jeg ser ikke noen antydning i disse artiklene her til noen nye framgangsmåter eller ideer som kan erstatte de gamle, og derfor forblir jeg forvirret.

Et annet problem har å gjøre med henvisningene til «vitenskap», «rasjonalitet» osv. i disse artiklene. Disse blir gjort til skyteskive for skarp kritikk, men de blir ikke tydelig beskrevet. De blir ganske riktig tillagt visse egenskaper. Men disse er enten irrelevante for saken som diskuteres eller ugjenkjennelige for meg. I mange tilfeller er de egenskapene som blir tillagt rasjonell undersøkelse, antitetiske til den, iallfall slik jeg alltid har forstått denne virksomheten.

Kanskje min manglende gjenkjennelse av det som her kalles «vitenskap» osv. gjenspeiler personlige begrensninger. Det kan godt være, men jeg undres. I noe sånt som 40 år har jeg vært aktivt opptatt med hva jeg og andre oppfatter som rasjonell undersøkelse (vitenskap, matematikk). I nesten alle de årene har jeg vært midt i uhyrets hjerte, ved MIT (Massachusetts Institute of Technology). Når jeg deltar i seminarer, leser tekniske artikler på mitt eget eller andre fagområder, og arbeider med studenter og kolleger, har jeg ikke noe problem med å gjenkjenne det jeg har for meg som rasjonell undersøkelse. Stikk i strid med dette ligner beskrivelsene som blir presentert her, knapt nok på noe i min erfaring på disse områdene, eller i min forståelse av dem. Så et annet problem finnes.

Rasjonell undersøkelse – eller intuisjon?
Hva det første problemet gjelder, er jeg redd jeg bare ser én måte å komme videre på: Å anta at rasjonell undersøkelse er berettiget. Sett at slike egenskaper som konsekvens og ansvarlighet overfor fakta er gammeldagse misforståelser, som må erstattes av noe annerledes – noe som kanskje skal gripes med intuisjon, som jeg ser ut til å mangle. Da kan jeg bare bekjenne min utilstrekkelighet, og på forhånd informere leseren om at det som følger er irrelevant. Jeg erkjenner at ved å akseptere berettigelsen av rasjonell undersøkelse og dens grunnregler lager jeg et sirkelbevis, diskusjonen er over før den starter. Det er utvilsomt urettferdig, men jeg ser ikke noe alternativ.

Så til det andre problemet. Siden det som kalles «vitenskap» osv. stort sett er ukjent for meg, så la meg erstatte det med «X»>, og se om jeg kan forstå argumentet mot X. La oss se på flere slags egenskaper som blir tillagt X, og så vende oss mot forslagene om en ny retning. Sitatene nedenfor er fra artiklene som kritiserer X.

Første kategori. X er dominert av «hvite menn». Den er «begrenset av kulturelle, rasemessige og kjønnsmessige fordommer, » og «oppretter og bevarer en samfunnsorganisasjon med skjulte politiske, sosiale og økonomiske formål». «Flertallet i Sør har ventet i de siste fire hundre år på medfølende menneskelige anvendelser av X», som står «utenfor og over den demokratiske prosessen». X er «grundig gjennomsyret av den kapitalistiske kolonialismen» og «får ikke slutt på rasismen eller opphever patriarkatet». Sovjetiske kommissærer har påkalt X for å få folket til å «godta ensretting, morderisk kollektivisering og det som verre er». Selv om ingen nevner det, har nazi-ideologer brukt X til samme formål. «Ingen har utfordret» X sitt herredømme. Den er blitt «brukt til å skape nye former for kontroll ved hjelp av politisk og økonomisk makt». Latterlige krav på X har vært gjort av «statssystemer» som «brukte X til forbløffende ødeleggende formål … for å skape nye former for kontroll ved hjelp av politisk og økonomisk makt etter som den dukket opp i hvert system».

Konklusjon: Det er «noe iboende galt» med X. Vi må forkaste eller overskride den, og erstatte den med noe annet; og vi må gi fattige og lidende folk beskjed om å gjøre det samme. Det følger at vi må oppgi litteratur og kunst, som helt klart tilfredsstiller forutsetningene til X like mye som vitenskapen gjør. Helt allment må vi sverge taushet og få alle verdens ofre til å gjøre likeså, siden språket og bruken av det helt typisk har alle disse egenskapene -kjensgjerninger som er for velkjent til å diskuteres.

Enda mere klart er det at håndverk og teknologi må bli totalt avskaffet. Det er forbløffende at flere av disse kritikerne ser ut til å hylle «den praktiske logiske tenkninga» hos «teknologene», som konsentrerer seg om «tingenes mekanikk», «T-kunnskapen», som er «nedfelt i praksis» og har sine røtter i «erfaringen». Det vil si den typen tenkning og praksis som notorisk har v&aerlig;rt brukt i tusenvis av år for å skape redskaper for ødeleggelse og undertrykkelse, under kontroll av hvite menn som behersker dem. (Jeg sier «ser ut til», fordi hensikten ikke er helt klar). Inkonsekvensen er slående, men jeg innrømmer at hvis konsekvensen skal oppgis eller overskrides, er det ikke noe problem.

Det er tydelig at det jeg har gjennomgått ikke kan være argumentet. Dette kan ikke være egenskapene ved rasjonell undersøkelse som får oss til å gi avkall på (eller overskride) den. Så la oss vende oss mot en annen kategori av egenskaper som blir tillagt X.

X er «E-kunnskap» «som oppnås ved logisk slutning fra fast etablerte grunnprinsipper». Erklæringene i X må være «beviselige». X forlanger «absolutte bevis». Den «mest utpregede bestanddelen av vestlig E-kunnskap» er kan hende dens «utførlige prosedyrer for å komme fram til akseptable grunnprinsipper». Dette er blant de få forsøkene her på å definere eller identifisere skurken.

Skolisser, himmel og skog
Hva mere er, X «gjør krav på monopol på kunnskap». Den benekter således for eksempel at jeg vet hvordan jeg skal knytte skolissene mine, eller at jeg vet at himmelen er mørk om natta eller at det er nydelig å gå i skogen, eller vet navnet på barna mine og noe om hva de er opptatt av, osv. Alle slike sider ved min (intuitive) kunnskap er langt hinsides det som kan «nås ved logiske slutninger fra fast etablerte grunnprinsipper, » ja virkelig langt utenfor rekkevidden av rasjonell undersøkelse nå og kanskje for alltid, og er derfor bare «overtro, tro, fordommer», ifølge tilhengerne av X. Eller, hvis den ikke rett og slett fornekter slik kunnskap, «marginaliserer og sverter» X den. X postulerer dogmatisk at «et forutsigelig sluttpunkt kan bli kjent på forhånd som et uttrykk for X-oppnådd sannhet», og insisterer på å «basere verdier på denne objektive sannhet. » Den benekter det «forbigående og subjektive grunnlaget» enighet er for menneskelig liv og handling, og betrakter seg selv som «det endelige organiserende prinsipp og den endelige kilde for legitimitet i det moderne samfunn», en doktrine som X tillegger «status som aksiom». X er «arrogant» og «absolutistisk». Det som ikke «omfattes av begrepene i dens herredømme. … -sinne, begjær, glede og smerte, for eksempel – blir et område for disiplinær handling. » Variantene av X presenteres som «trylleformularer som skal få oss gjennom en innviklet verdens mørke», som gir et «hvilested» som tilbyr en «sikker måte å ‘kjenne’ verden eller sin stilling i den på «. Utøveren av X «kobler ut følelsene, og gjenskaper Den Andre som en gjenstand som kan manipuleres», en framgangsmåte «som blir gjort lettere fordi det subjektive blir beskrevet som irrelevant eller u-X. » «Å føle var å være anti-X». «Ved midten av det tjuende århundre ble frasen ‘det virker’ nok for X-istene», som ikke lenger brydde seg om «hvorfor det virket» og mistet interessen for «hva det innebar». Og så videre.

Jeg er helt enig i at X bør dømmes til bålet. Men hva det har å gjøre med vårt tema, unnslipper meg, ettersom disse attributtene knapt nok hever seg til nivået av en karikatur av rasjonell undersøkelse (vitenskap osv.), i det minste sånn som jeg kjenner den.

Ta begrepet «E-kunnskap», den eneste definisjonen av vitenskap som blir presentert her. Ikke engang obligatorisk teori (deriblant konvensjonell matematikk) tilfredsstiller den definisjonen vi blir budt. Ingenting i vitenskapen ligner på den, engang. Hva angår «beviselighet» eller «absolutte bevis», er begrepene fremmede for naturvitenskapene. De forekommer i studiet av abstrakte modeller, som er en del av den reine matematikken inntil de blir anvendt i de empiriske vitenskapene, og på det punktet har vi ikke lenger noe «bevis». Hvis det finnes «utførlige prosedyrer» eller overhodet generelle prosedyrer, «for å komme fram til akseptable grunnprinsipper, har de vært bevart som en dyster hemmelighet.

Vitenskapen er tentativ, undersøkende, spørrende, og læres stort sett gjennom handling. En av verdens ledende fysikere var berømt for å åpne begynnerkursene sine med å si at det spiller ingen rolle hva vi dekker, men hva vi AVdekker, kanskje noe som vil utfordre rådende oppfatninger, dersom vi er heldige. Mere framskredent arbeid er i stor utstrekning fellesforetak hvor det ventes at studentene kommer fram med nye idéer, for å stille spørsmål ved og ofte undergrave det de leser og blir lært, og på en eller annen måte ved erfaring og felles undersøkelser lære seg knepet (som ingen begynner å forstå) med å oppdage viktige problemer og deres mulige løsninger. Videre er det selv i de enkleste tilfeller slik at de foreslåtte løsningene (teorier, store eller små) «går ut over empirismen», hvis vi med «empirismen» mener det som kan avledes av erfaring ved en eller annen prosedyre. Man trenger neppe gå til Einstein for å vise dette universelle trekket ved rasjonell undersøkelse.

Naturen og logikken
Hva de siterte egenskapene ved X angår, gjelder de for noen sider av menneskelig tenkning og virksomhet: Deler av den organiserte religionen, områder innenfor humaniora og «samfunnsvitenskapene» hvor forståelse og innsikt er tynne og det derfor er lettere å slippe unna med dogmatisme og forfalskninger, og kanskje på andre felt. Men vitenskapen er, iallfall slik jeg kjenner den, så fjernt fra disse beskrivelsene som noe i menneskelivet. Det er ikke det at vitenskapsfolk medfødt er mere ærlige, åpne og spørrende. Det er ganske enkelt det at naturen og logikken tvinger igjennom en stram disiplin: På mange områder kan man ustraffet veve fantasifulle eventyr eller holde på med det kjedeligste kontorarbeid (som noen ganger kalles «lærdom»). Men i vitenskapen vil eventyrene dine bli gjendrevet og du vil bli latt tilbake av studenter som ønsker å forstå noe om verden, og ikke er tilfreds med å «overlate det til andre». Videre, alt dette ser ut til å være helt opplagt.

Andre egenskaper blir tillagt X, inkludert noen som øyensynlig er ment som en karikatur, for eksempel at utøverne av X hevder «at syttenhundretallets Europa besvarte alle menneskehetens grunnleggende spørsmål for all framtid «. Jeg har prøvd å gjøre et rettferdig utvalg, og ber om unnskyldning hvis jeg har mislykkes. Så vidt jeg kan se, faller de egenskapene som blir tillagt rasjonell undersøkelse, i to kategorier. Noen gjelder for menneskelig virksomhet forholdsvis generelt og er dermed irrelevant for temaet (med mindre vi har til hensikt å gi opp språket, kunsten osv. også), de gjelder tydeligvis for de sosiale og kulturelle vilkåra som fører til det resultatet man med rette beklager. Andre gjelder ikke for rasjonell undersøkelse, de blir til og med direkte avvist av den, og der de blir oppdaget, fører de til intern kritikk.

En rekke skribenter ser ut til å betrakte det leninsk-stalinske tyranniet som en legemliggjøring av vitenskap og rasjonalitet. Slik «har sammenbruddet av politiske systemer som ble forutsatt å skulle ha frambragt Det nye sosialistiske mennesket og Det nye postkoloniale mennesket underminert troen på en universell fortelling grunnet på sannhet». Og «statssystemene» som «brukte positiv rasjonalitet til forbløffende destruktive formål» var ledet av «sosialistiske og kapitalistiske ideologier» – det virker som dette er en henvisning til radikalt anti-sosialistiske (leninistiske) og anti-kapitalistiske (statskapitalistiske) ideologier. Siden «vitenskapelig og teknologisk framgang var feltropet til sosialistiske og kapitalistiske ideologier», ser vi at deres feil og forvrengninger er dype, og vi må gi avkall på dem, sammen med enhver interesse for frihet, rettferdighet, menneskerettigheter, demokrati og andre av «feltropene» til det verdslige presteskapet som i herrenes interesse har forvrengt opplysningstidas idealer.

Noen av kommentarene virker mere kjent for meg. En bidragsyter roper på «pluralistisk engasjement og klar integrasjon hvor alle sitter ved bordet og deler en felles bevissthet, » inspirert av «et moralbegrep som er knyttet til sosial tillit og kjærlighet, hvor folk sier hva de tror de ser og gjør, og tillater at de grunnleggende data og konklusjoner blir krysseksaminert av både likemenn og ikke-likemenn» -ingen dårlig beskrivelse av mange seminarer og arbeidsgrupper som jeg har vært heldig nok til å delta i gjennom årene. I dem har det dessuten vært tatt for gitt at «kunnskap blir frambragt, ikke funnet, kjempet for -ikke gitt», en følelse som vil bli bifalt av enhver som har vært opptatt av kampen for å forstå vanskelige spørsmål, like mye som av aktivistene den er rettet til.

Vi ser sola går ned …
Det er også minst et element av sannhet i uttalelsen om at naturvitenskapene er «løsrevet fra kroppen, fra den billedlige tenkning, fra etisk tenkning og fra verden» – til deres fordel. Selv om rasjonell undersøkelse er full av metaforer og (helt ukontroversielt) knyttet sammen med verden, er dens hensikt å forstå, ikke å konstruere doktriner som sammenfaller med enkelte etiske eller andre preferanser, eller som tilsløres av metaforene. Selv om vitenskapsfolk er menneskelige og ikke kan gå ut av skinnet sitt, så vil de, såfremt de er ærlige, helt sikkert så langt som mulig prøve å overvinne de begrensningene som «kroppen» (spesielt menneskets kognitive strukturer, med sine spesifikke egenskaper) setter. Hvor sentrale overflatisk utseende og «naturlige kategorier» enn er i menneskelivet, kan de villede, og det er også ukontroversielt. Vi «ser» sola gå ned og månens blendverk, men vi har lært at det ligger mer i det enn som så.

Det er også sant at «fornuften skiller det ‘virkelige’ eller det som kan erkjennes…og det ‘ikke virkelige’», eller i det minste prøver (uten å identifisere det «virkelige» med «det som kan erkjennes») -igjen, til dens fordel. I det minste vet jeg at jeg prøver å gjøre dette skillet, enten jeg studerer spørsmål som er vanskelige, som den menneskelige kunnskapens opprinnelse, eller lette, som kildene til og karakteren av USAs utenrikspolitikk. I det siste tilfellet ville jeg for eksempel prøve, og tilskynde andre til å prøve, å skille de virkelig virksomme faktorene fra de mange slags eventyr som blir vevd i maktas og privilegienes interesser. Hvis det er en feil, så erkjenner jeg skyld, og vil øke min skyld ved å tilskynde andre til å feile på samme måte.

For å holde meg på det personlige plan. Jeg har brukt en god del av mitt liv til å arbeide med slike spørsmål som dette, og har brukt de eneste metodene jeg kjenner til – de som blir fordømt her som «vitenskap», «rasjonalitet», «logikk» og så videre. Derfor leser jeg artiklene med et visst hååp om at de vil hjelpe meg med å «overskride» disse begrensningene, eller kanskje foreslå en helt annen kurs. Jeg er redd jeg ble skuffet. Jeg innrømmer at det kan være min egen begrensning. Ganske regelmessig «blir blikket mitt glassaktig» når jeg leser mangestavelsers diskusjoner over poststrukturalismens og postmodernismens temaer. Det jeg forstår er for en stor del selvfølgeligheter eller feil, men det er bare en brøkdel av den totale ordmengden. Det er sant at det er mange andre ting jeg ikke forstår: artiklene i de nye utgavene av matematikk- og fysikktidsskrifter, for eksempel. Men det er en forskjell. I det sistnevnte tilfellet vet jeg hvordan jeg skal bli i stand til å forstå dem, og har gjort det i tilfeller som interesserer meg særskilt. Og jeg vet også at folk som arbeider på disse feltene kan forklare innholdet for meg på mitt nivå, slik at jeg kan nå den (del)forståelsen jeg ønsker. I kontrast til dette ser det ut som ingen er i stand til å forklare meg hvorfor det nyeste post-ditt-og-datt (for det meste) er noe annet enn selvfølgeligheter, feil eller sludder, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre. Kanskje forklaringen ligger i en personlig utilstrekkelighet, som tonedøvhet. Eller det kan være andre grunner. Spørsmålet er strengt tatt ikke relevant her, og jeg vil ikke forfølge det.

Post-ditt-og-datt
Når jeg fortsetter med min personlige jakt på hjelp til å hanskes med problemer som jeg har viet en stor del av livet mitt til, leser jeg her at jeg bør erkjenne at «det er grenser for hva vi vet» (noe jeg har påstått i mange år, i samsvar med en gammel rasjonalistisk tradisjon). Jeg bør gå ut over den «panoptiserte rasjonaliteten» (noe jeg kunne gjøre med glede, om jeg visste hva det var), og burde ikke «overføre Gud til den erkjennbare naturen» (takk). Siden «det nå er tydelig» at dens «egen snevre og overflatiske idé om rasjonalitet og rasjonalisme» har undergravd «den vestlige tenkningas kanon», burde jeg tilegne meg «et nytt tegnsystem som la fram moralske og historiske forslag» i en «rasjonalitet som er fordypet» (takk igjen). Jeg bør holde meg til «gjendrivelige aksiomer», som etter det jeg forstår betyr hypoteser som det forutsettes at man kan stille spørsmål ved » den virksomheten som brukes uten baktanker i alt vitenskapelig arbeid, med mindre hensikten er at jeg skal forkaste Modus Ponens og artimetikkens aksiomer. Men det er tydeligvis tilfelle, siden jeg også skal gi avkall på «absolutismen eller absolutte bevis», noe som er ukjent i vitenskapen, men, det må tilstås, noen ganger blir forutsatt når det gjelder de mest elementære delene av logikken og aritmetikken (noe som også er gjenstand for mange interne kontroverser i grunnlagsundersøkelser).

Vegetabilsk bevissthet
Jeg bør også la meg lede av dem som «forsikrer at det er en felles bevissthet i all tenkning og materie», fra menneskelig til «vegetabilsk og mineralsk», et forslag som direkte skulle ramme presis mine egne mangeårige forsøk på å forstå hva Hume kalte «de hemmelige kilder og utspring som den menneskelige bevissthet tilskyndes av i sine bevegelser» -eller kunne, hvis jeg hadde den minste idé om hva det betyr. Jeg blir også invitert til å forkaste idéen om at «tall er hevet over den menneskelige historien» og å betrakte Gösdels ufullstendighetsteorem som «en maktesløshetssituasjon» for det 20. århundre. For mitt gammeldagse øre høres dette som å si at irrasjonaliteten i kvadratroten av to – som var en forstyrrende oppdagelse den gang – var «en maktesløshetssituasjon» for det klassiske Hellas. Hvordan menneskelig historie eller måten rasjonaliteten «for øyeblikket defineres på » rammer disse sannhetene (for det trodde jeg de var), er jeg ikke i stand til å se.

Jeg bør betrakte «Sannheten» ikke «som et vesen» men «som en sosial heuristikk», en som er «framsatt på intersubjektiv tillit og historiefortelling enten det er gjennom beretning eller tall og tegn. » Jeg bør erkjenne at «vitenskapelige bestrebelser også befinner seg i historie- og mytefrembringelsens verden», og ikke er verken bedre eller verre enn andre «historier og myter». Moderne fysikk har kanskje «bedre finanser og mer effektiv PR» enn astrologien, men ellers står de likt. Det forslaget hjelper faktisk til med å løse mitt problem. Hvis jeg bare kan fortelle historier om de spørsmålene jeg har kjempet med i mange år, vil livet virkelig bli lettere. Forslaget «har alle tjueriets fordeler framfor ærlig arbeid, » som Bertrand Russel en gang sa i en lignende sammenheng.

Jeg bør også «foretrekke spesielle retninger i vitenskapelige og sosiale undersøkelser på grunn av deres sannsynlige positive sosiale resultater», og slik slutte meg til den overveldende mengden av vitenskapsfolk og ingeniører – skjønt vi vanligvis er uenige om hva som er «positive sosiale resultater», og det ikke blir gitt noen antydning her om hvordan det spørsmålet skal løses. Det ser også ut til å være implisitt at vi bør oppgi «teorier og eksperimenter» som blir foretrukket «på grunn av deres antatte skjønnhet og eleganse». Dette er jevngodt med å si at vi skal gi opp forsøket på å forstå verdens mysterier, og etter samme logikk bør vi antakelig heller ikke lenger la oss villede av litteratur, musikk og bildende kunst.

Jeg er redd jeg ikke lærte mye av disse formaningene. Og det er vanskelig for meg å se hvordan venner og kolleger i den «ikke-hvite verden» skal lære mer av de rådene som blir gitt av «en håndfull vitenskapsfolk» som så forteller dem at de ikke bør «gå i sporene til vestlig vitenskap og teknologi», men bør foretrekke andre «historier» og «myter» – hvilke blir vi ikke fortalt, selv om astrologien blir nevnt. De vil nok finne ut at disse rådene er til stor hjelp med deres problemer, og den «ikke-hvite verdens» problemer generelt. Jeg tilstår at mine personlige sympatier ligger hos de frivillige fra Tecnica.

Hvit, mannlig vitenskap
Jeg er redd hele idéen om «hvit mannlig vitenskap» faktisk minner meg om «jødisk fysikk». Kanskje det er en annen av mine utilstrekkeligheter, men når jeg leser en vitenskapelig artikkel, kan jeg ikke si om forfatteren er hvit eller mann. Det samme gjelder for diskusjoner om arbeidet i klasserommet, på kontoret, eller andre steder. Jeg tviler på at de ikke-hvite, ikke-mannlige studentene, vennene og kollegene som jeg arbeider sammen med ville være særlig imponert over den læresetningen at deres tenkning og forståelse er annerledes enn «hvit mannlig vitenskap» på grunn av deres «kultur eller kjønn og rase». Jeg har en mistanke om at «overraskelse» ikke vil være noe passende ord for deres reaksjon.

Jeg finner det rett ut sagt deprimerende å lese lærd diskusjon på venstresida om at vitenskapen og teknologien er et domene for hvite menn, og så gå gjennom korridorene på MIT og se de betydelige resultatene av forsøkene på å endre dette tradisjonelle mønsteret som blir gjort av vitenskapsfolk og ingeniører, mange av dem svært fjernt fra den forståelsen av «positive sosiale resultater» som vi stort sett deler. De har ytt alvorlige og ofte vellykkete anstrengelser for å overvinne den tradisjonelle eksklusiviteten og privilegiene fordi de heller mot å være enige med Descartes (som jeg også er) i at evnen til forståelse innenfor de «dypeste vitenskaper» og «høye følelser» er en felles menneskelig egenskap, og at de som mangler muligheten til å utøve evnen til å undersøke, skape og forstå går glipp av noen av livets mest vidunderlige erfaringer. En bidragsyter fordømmer denne humanistiske overbevisningen for å kalle andre «defekte». Med samme logikk burde vi fordømme idéen om at evnen til å gå er et menneskelig felleseie over en meget bred skala.

For ikke så altfor lenge siden tok mange vitenskapsfolk, som handlet ut fra samme overbevisning, aktivt del i dagens livlige arbeiderklassekultur, og prøvde å kompensere for de kulturelle institusjonenes klassekarakter gjennom programmer for utdannelse av arbeidere, eller ved å skrive bøker om matematikk, vitenskap, og andre emner for det allmenne publikum. Heller ikke har de venstre-intellektuelle på noen måte vært aleine i sånt arbeid. Det slår meg som bemerkelsesverdig at de som tilsvarer dem i dag, søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også v&aringpnene for frigjøring, mens de forteller oss at «Opplysningsprosjektet» er dødt, at vi må oppgi vitenskapens og rasjonalitetens «illusjoner» – et budskap som vil glede de mektiges hjerter, som er lykkelige over å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk. De vil ikke bli mindre henrykt over å høre at vitenskapen (E-kunnskap) i sitt vesen er «et kunnskapssystem som legitimerer sjefens autoritet», slik at enhver utfordring mot en slik autoritet er et overgrep mot rasjonaliteten selv. Det er en radikal forandring fra de dager da arbeiderutdanning ble betraktet som et middel for emansipasjon og frigjøring. Man minnes de dager da den evangeliske kirken preket ikke ulike lekser for de uregjerlige massene som en del av det E. P. Thompson kalte «kontra-revolusjonens psykiske prosess», slik deres arvinger gjør i dag i bondesamfunnene i Mellom-Amerika.

Jeg er lei for det hvis konklusjonen høres hard, men det spørsmålet vi bør ta stilling til er om den er riktig. Jeg tror den er det.

Fra enhver etter evne …
Det er særlig slående at disse selvdestruktive tendensene skal dukke opp i en tid da det overveldende flertallet av befolkninga betrakter det økonomiske systemet som «grunnleggende urettferdig» og ønsker å endre det. Gjennom Reagan-årene fortsatte offentligheten sin drift mot sosialdemokratiske idéer, mens restene av det eksisterende ble revet bort. Dessuten er troen på de grunnleggende moralske prinsippene i den tradisjonelle sosialismen overraskende høy. For bare å nevne ett eksempel betrakter nesten halvparten av befolkninga setningen «fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov» som en så åpenbar sannhet at de tror den står i Den amerikanske grunnloven, en tekst som blir sett på som beslektet med Den hellige skrift. Hva mere er, når Sovjet-tyranniet endelig er styrtet er en gammel hindring for å virkeliggjøre disse idealene nå fjernet. Med begrensete bidrag fra venstre-intellektuelle har store deler av befolkninga engasjert seg i viktige og presserende problemer: undertrykking, miljøproblemer og mye annet. 1980-åras solidaritetsbevegelse med Mellom-Amerika er et dramatisk eksempel, med det direkte engasjementet i ofrenes liv som var et nytt og bemerkelsesverdig trekk ved protester og aktivisme. Disse folkelige anstrengelsene har også ført til en god del forståelse for hvordan verden fungerer, igjen med svært begrensete bidrag fra venstre-intellektuelle, hvis vi skal være ærlige.

Særlig verdt å merke seg er hvordan folkelige holdninger avviker fra den ideologiske hovedstrømmen. Etter 25 år med uopphørlig propaganda, inkludert ti år med reaganisme, betrakter fortsatt over 70% av befolkninga Vietnam-krigen som «grunnleggende feil og umoralsk» og ikke en «feil». Bare dager før USA og Storbritannias bombing begynte i Gulfen, var to av tre i befolkninga tilhengere av en forhandlingsløsning med «kopling» framfor krig. I disse og i tallrike andre tilfeller er tankene individuelle og private, folk har sjelden eller aldri hørt dem ytret offentlig. Til dels gjenspeiler det effektiviteten av det kulturelle forvaltningssystemet, til dels de venstre-intellektuelles valg.

Helt generelt finnes det et grunnlag for å gå løs på de menneskelige spørsmålene som lenge har vært en del av «Opplysningsprosjektet». Ett element som mangler er de venstre-intellektuelles deltakelse.

Makta triumferer
Hvor fortjenstfulle motivene enn kan være, så gjenspeiler det at disse bestrebelsene er oppgitt etter min mening enda en triumf for maktas og privilegienes kultur, og bidrar til den. Den samme oppgivelsen gir et merkbart bidrag til det endeløse prosjektet for å skape en historieversjon som vil tjene de regjerende institusjonene. I perioder med folkelig aktivisme er mange mennesker i stand til å skjelne de sannhetene som de kulturelle administratorene skjuler, og å lære en god del om verden. Indokina og Mellom-Amerika er to slående aktuelle eksempler. Når aktivismen avtar, gjenvinner kommissarklassen kommandoen, og den vakler aldri i sin oppgave. Etterhvert som venstre-intellektuelle forlater slagmarka, blekner sannheter som en gang ble forstått, til individuelle minner, historien blir omskapt til et instrument for makta, og grunnen blir lagt for tiltak som skal komme.

Den kritikken som blir rettet mot «vitenskap» og «rasjonalitet», har mange fortrinn som jeg ikke har diskutert. Men der hvor den er gyldig og nyttig er den så vidt jeg kan se rettet mot forvrengninger av den rasjonelle undersøkelsens verdier slik de blir «feilaktig brukt» under bestemte institusjonelle omstendigheter. Det som blir framstilt her som en dypere kritikk av deres natur ser for meg ut til å være basert på en tro om virksomheten og dens førende verdier, som det er lite grunnlag for. Så vidt jeg kan skjelne, blir det ikke lagt fram noe sammenhengende alternativ, kanskje fordi det ikke er noe. Det som blir foreslått er en vei som fører direkte til katastrofe for folk som trenger hjelp – og det betyr alle, før lang tid er gått.

 

 

---

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert.» Det skriver Asta B. Håland og Leikny Øgrim om kvinneopprøret i AKP i artikkelen «Kunnskap, kvinneopprør og noen spørsmål om metode for ledelse» i forrige Røde Fane.

Kvinneopprøret i AKP var mangfoldig, det resulterte i ny marxistisk teori, ny politikk og mange nye kvinnelige ledere både i AKP og ulike interesseorganisasjoner for å nevne noe. Det er mulig artikkelforfatterne er uenige i kvinnepolitikken AKP utvikla, men å si at «kvinneopprøret var teoriløst» blir for drøyt. Det er heller ikke riktig at kvinneopprøret aldri er oppsummert. I november 1990 oppsummerte AKPs kvinneutvalg «Kvinneopprørets plass i AKPs historie» i Opprør. Denne oppsummeringa er seinere gjengitt i heftet «AKPs kvinnepolitikk – utdrag fra prinsipprogrammet som ble vedtatt i 1990», utgitt av AKPs kvinneutvalg i 1992. Hva handla så kvinneopprøret om?

Mot kvinneundertrykking – for kvinnefrigjøring
Mange av AKPs medlemmer har vært aktive støttespillere i arbeidet med å utvikle og bygge opp Kvinnefronten, en frigjøringsorganisasjon som brøyt med likestillingstankegangen, som blant annet vektla arbeiderkvinners krav og betydninga av kollektiv kamp, som organiserte pornobålaksjoner og som gjenreiste 8. mars som en internasjonal kampdag. Den kunnskapen vi fikk om kvinneundertrykkingas vesen og karakter gjorde at vi stilte mange nye spørsmål ved marxismens og marxistiske bevegelsers (inkludert AKPs) håndtering og analyse av kvinnepolitiske spørsmål. Vi begynte å stille spørsmål om ikke kjønnsmotsigelsen er en grunnleggende motsigelse under kapitalismen, på linje med motsigelsen mellom klassene, mellom by og land og mellom åndsarbeid og kroppsarbeid.

Feministisk marxisme
«En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst.» ifølge Håland/Øgrim. Det er ikke slik jeg husker det. Vi studerte, arrangerte seminarer og diskuterte livlig marxismens analyser av kvinneundertrykkinga, kvinners lønna og ulønna arbeid, familiens rolle, mannen som venn og fiende og sosialismens erfaringer. AKPs kvinneutvalg oppsumerte det slik:

«Kvinner i AKP fortsatte sosialismediskusjonene etter landsmøtet i 1980. Diskusjonene tok utgangspunkt i erfaringene fra Øst-Europa, og isteden for å måle sosialismens framganger i tonn stål, tok vi utgangspunkt i hvordan situasjonen for kvinnene hadde utvikla seg. Vi studerte både Marx, Stalin, Luxemburg, Hilda Scott og nyere amerikanske feminister.

Noen gikk løs på arbeidet med å analysere kvinnenes situasjon i Norge, leste statistikk for å finne ut av vilkåra for kvinners stilling i arbeidslivet, særlig med blikk for lønnsnivå og arbeidstid. Kvinneutvalget og studieutvalget organiserte egne studier for kvinner på Kapitalen (Marx). »

Dette arbeidet foregikk over det ganske land. Mange ble trekt med i diskusjonene både i og utafor AKP. Vi presenterte og diskuterte AKPs kvinnepolitiske analyser med tusenvis av kvinner på bøllekursa. AKPs kvinneutvalg arrangerte jevnlig konferanser hvor arbeidet ble oppsummert og diskutert. Denne diskusjonsbevegelsen resulterte i parola «Opphev familien som økonomisk enhet», teorien om at arbeiderklassen har to spisser, de som jobber i industrien og den kvinnelige delen av arbeiderklassen og sist men ikke minst, Kjersti Ericssons bok «Søstre, kamerater! » som ble utgitt i 1987.

Kvinneopprøret forandra AKP
«Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologiske utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør. » Ifølge Håland/Øgrim er dette også erfaringer fra kvinneopprøret. Det kan godt tenkes at enkelte mente det eller at slike synspunkter er blitt hevda. Men at det på noen måte var representativt for kvinneopprøret, er latterlig å hevde.

På syttitallet var det få kvinnelige ledere i AKP. Kvinnene i AKP gjorde mye av det usynlige arbeidet. Dette ble godt dokumentert i en undersøkelse Kvinneutvalget gjorde i 1982-83, om levekåra og det politiske livet til damer i AKP.

Bøllekursa stilte som oppgave for kvinnene å bli ledere, også i AKP. Særegen kvinneorganisering i AKP hvor vi støtta og oppmuntra hverandre gjorde det mulig for kvinnene å ta makta i AKP. I 1984 ble Kjersti Ericsson valgt til leder i AKP, 50 % av Sentralstyrets medlemmer var kvinner og våren 1988 var mer enn 50 % av lederne av distriktsstyrene kvinner.

«Sommeren 1988, med Nordisk Forum, var et høydepunkt i kvinneopprøret, både eksternt og internt. Vi svømte som fisken i vannet blant 10.000 kvinner, vi organiserte oss kollektivt, tok vare på hverandre og var i stor grad enige. » (Fra Kvinneutvalgets oppsummering 1990.) Ett år seinere var det store uenigheter i AKP og blant kvinnene i AKP om valgtaktikken i Stortingsvalget og Kvinnefrontens holdning til bruk av pornobilder i pornokampen, den såkalte sladdedebatten.

Fra kvinneinitiativ til topplansdiplomati
Etter Nordisk Forum lanserte Siri Jensen, Kjersti Ericsson og Taran Sæther, tre kvinnelige ledere i AKP, ideen med kvinneinitiativ, alternative valglister til Stortingsvalgkampen i 1989. Ideen vant gjenklang i breie kvinnemiljøer og arbeid ble satt igang i Oslo, Østfold, Nord-Trøndelag og Troms. Kvinneinitiativa samla kvinner fra ulike kvinnepolitiske miljøer og partier, og motsigelsene var mange. Skulle det være reine kvinnelister, hva slags politisk profil ville det bli og hvilke krav skulle stilles til listetoppene? Kvinneinitiativet var vanskelig å kontrollere og ble fort skremmende for mange av de mannlige lederne i AKP/RV. Vi ble møtt med argumenter om at kvinnelister ville splitte arbeiderklassen og de sto i motsetning til målsettinga om å få en kommunist på Stortinget. Kvinneinitiativet i Oslo ble stoppet i en tidlig fase, mens initiativet i Østfold ble ofret på topplansdiplomatiets alter til fordel for en allianse med Reidar T. Larsen og NKP. Bare i Nord-Trøndelag og Troms ble kvinneinitiativa en realitet.

Mange kvinner i og utafor AKP/RV var forbanna på behandlinga av kvinneinitiativa, og skuffa over AKP/RV-ledelsen. Lederen i AKP og nestlederen i RV hadde tross alt vært med på å lansere ideen. De aller fleste var lojale mot de vedtak partiet gjorde. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser mange av oss hadde til partiets politikk eksternt. Vi tok på oss ansvaret for å holde partiet sammen. Diskusjonene innad i AKP etter Stortingsvalget var mange og harde. Det var ikke «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere, og vi som satt i ledelsen i AKP var slett ikke enige i ett og alt. Men mange opplevde det naturlig nok som vanskelig og frustrerende å få sin egen ledelse i mot seg, og kviet seg for å kritisere «kvinneledelsen» i AKP. Enkelte vil kanskje hevde at vi var feige som ikke brukte de maktposisjonene vi hadde fullt ut. Etter min mening var det ikke sp¢rsmål om feighet, men om at vi ikke ønska en splittelse i AKP. Om det var vi som burde tatt det initiativet, er en annen sak.

Det immanente eller myten om det kvinnelige
Ifølge Håland/Øgrim var kvinneopprøret med på «å undertrykke motsigelser» internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel! Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. »

Dette er sterk kost. Asta B. Håland var som kjent en av lederne bak splittelsen i Kvinnefronten og grunnleggerne av Ottar. Hun var også medlem av AKP og med på møter i AKP-regi hvor motsigelsene såvisst ikke ble forsøkt feid under teppet, og hvor kvinnekollektivet såvisst ikke støttet opp om alt. Flertallet i kvinnekollektivet var uenig med Asta Håland i synet på pornomodeller. Vi var kommet til at ved å bruke pornoens egne bilder, gjentok vi overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Kvinneutvalget i AKP tok ledelsesansvar og i tråd med den demokratiske sentralismen ba de alle medlemmer av AKP om å støtte flertallets syn på Kvinnefrontens landsmøte. Det innebar å skjule pornomodellenes identitet og jobbe aktivt for å unngå splittelse av Kvinnefronten. Asta Håland fulgte ikke den demokratiske sentralismen.

Det er riktig at vi hadde som målsetting å utvikle en kollektiv lederstil. Det er også riktig at vi ønska å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser, og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål. AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Eli Aaby sier det slik i forrige nummer av Røde Fane: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare «nei» på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. » (Røde Fane nr.4/96, side 19)

Diskusjonsstilen i AKP endra seg. Vi ble mer opptatt av å lære av hverandres erfaringer og lytte til hverandres argumenter enn å skulle «vinne» diskusjonene. Det ble større rom for mangfold og kreativitet, vi utvida det demokratiske rommet. Betyr det at vi var enige med alle og støttet opp om alt? Sjølsagt ikke. Også blant kvinnene i AKP var det og er det motsigelser og diskusjoner. Det er bra, sjøl om det ikke oppleves slik. Det var nok en periode vi som jobba i kvinnebevegelsen, forventa støtte fra de andre kvinnene i AKP, og ble skuffa når vi ikke fikk det. Det var også slik at folk flest, inkludert menna i AKP, gikk ut fra at vi kvinner var stort sett mer enige. Når ikke omgivelsene skjønner eller respekterer at også vi kvinner er individer med egne tanker og følelser, så blir det et problem for den enkelte. Det blir en lojalitetskonflikt.

Det er viktig at vi kvinner blir synlige, også for hverandre. Kvinnepolitiske fora er en måte å synliggjøre kvinner på. Kvinner som jobber på ulike felt kommer sammen, erfaringer utvekslees, meninger brytes og støttegrupper dannes. Vi trenger egne kvinnefora for å hente styrke og inspirasjon til den videre kampen.

Kvinnekamp har mange likhetstrekk med husarbeid. Det skal et vedvarende arbeid til for at ikke skiten skal legge seg og gro fast. Vi oppnådde mye med kvinneopprøret. Vi har all grunn til å være stolte. Men kvinnepolitikken må hele tida videreutvikles for å være et egna redskap i klassekampen. Kvinners situasjon og krav blir hørt når vi er mange og sterke.

Ellen M. Wood er forfatter av «Democracy Against Capitalism», Cambridge University Press, 1995. Artikkelen er oversatt av Morten Falck.

---

Hva innebærerer det å periodisere kapitalismens historie i to hovedfaser, modernitet og postmodernitet? Hjelper eller hindrer det vår forståelse av kapitalismen?

Forfatteren mener teorien om postmoderniteten er basert på en historieteori som nedtoner forskjellen mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det er en teori for at kapitalismen er uungåelig og umulig å erstatte.

Omtrent siden begynnelsen av 1970-tallet skal vi ha levd i en ny historisk epoke. Den epoken er blitt beskrevet på forskjellige måter. Noen framstillinger legger vekt på kulturelle endringer («postmodernisme»), mens andre fokuserer mer på økonomiske overganger, endringer i produksjonen og markedsføringen, eller i korporativ og finansiell organisering («senkapitalisme», «multinasjonal kapitalisme», «post-Fordisme», «fleksibel akkumulasjon» og så videre). Disse beskrivelsene har det til felles at de er opptatt av nye teknologier, nye kommunikasjonsformer, internett, «informasjonssupermotorveien». Hva enn denne nye tidsalderen ellers må være, er den «informasjonsalderen». Og hvilke faktorer som enn forutsettes å ha spilt en rolle for dette epokeskiftet, så har de nye teknologiene vært dets uunnværlige forutsetning. Alle disse faktorene – kulturelle og økonomiske, med deres teknologiske forutsetninger – har vært samlet i begrepet «postmodernitet» og påstanden om at vi de siste to eller tre tiåra har vært vitne til en historisk overgang fra modernitet til postmodernitet.

Fra modernitet til postmodernitet
Jeg vil se på hva det innebærer å periodisere kapitalismens historie i disse to hovedfasene, modernitet og postmodernitet. Så vil jeg se nærmere på hva som for meg virker galt ved selve begrepet modernitet. Hvis det begrepet ikke kan opprettholdes, vil det antakelig følge at det ikke vil være mye igjen av postmoderniteten. Mitt hovedanliggende er å se på om denne periodiseringen hjelper eller hindrer vår forståelse av kapitalismen.

La meg like godt gjøre det klart med én gang: Det er selvfølgelig viktig å analysere de ustoppelige endringene i kapitalismen. Men periodisering innebærer mer enn bare å spore endringsprosessen. Å foreslå periodisering av epokeskifter betyr å si noe om hva som er vesentlig når man definerer en samfunnsform som kapitalismen. Epokeskifte har å gjøre med grunnleggende omdanninger i et vesentlig konstituerende element i systemet. Med andre ord, hvordan vi periodiserer kapitalismen, avhenger først og fremst av hvordan vi definerer systemet. Da blir spørsmålet slik: Hva forteller begreper som modernitet og postmodernitet oss om måten de personene som bruker dem forstår kapitalismen på?

Jeg bør nok også forklare at jeg ikke kommer til å snakke om ideene hos de menneskene som vi løselig kaller, eller som selv kaller seg, postmodernister. Det jeg i hovedsak er opptatt av her er den politiske økonomien i det noen mennesker, inkludert marxister som Fred Jameson og David Harvey, kaller postmoderniteten. Så la meg svært kort skissere hva de har i tankene.(1) I følge teoretikere som Jameson og Harvey representerer moderniteten og postmoderniteten to forskjellige faser i kapitalismen. Skiftet fra den ene til den andre har ikke vært et skifte fra kapitalismen til en postkapitalistisk eller «postindustriell» tidsalder, og den kapitalistiske akkumulasjonens grunnleggende logikk gjelder fortsatt. Men det har ikke desto mindre vært et tidevannsskifte i kapitalismens natur, et skifte fra en materiell konfigurasjon til en annen, uttrykt i overgangen fra en kulturell formasjon til en som er annerledes.

For Jameson, for eksempel, svarer postmoderniteten til «senkapitalismen» eller en ny, multinasjonal informasjons- og konsumentfase av kapitalismen. David Harvey, som følger den franske reguleringsskolen, ville beskrive den som en overgang fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. En lignende ide dukker opp i en heller mindre nyansert form i visse teorier om «desorganisert kapitalisme». (2) Postmoderniteten tilsvarer da en fase av kapitalismen hvor masseproduksjon av standardiserte varer, og de arbeidsformene som er knyttet til den, er erstattet av fleksibilitet: nye produksjonsformer som «slank produksjon», «team-konseptet» og «just in time»-produksjon, diversifisering av varer for nisjemarkeder, en «fleksibel» arbeidsstyrke, mobil kapital, og så videre, alt sammen muliggjort av den nye informasjonsteknologien.

I følge disse teoriene har det vært større kulturelle endringer som svarer til disse forskyvningene. En viktig måte å forklare disse endringene på, særlig i Harveys framstilling av postmoderniteten, har å gjøre med en «tid-rom-sammentrekning», en aksellerasjon av tida og en sammentrekning av rommet som nye teknologier gjør mulig gjennom nye former for telekommunikasjon, gjennom hurtige nye produksjons- og markedsføringsmetoder, nye forbruksmønstre, nye former for finansiell organisering. Resultatet har blitt en ny kulturell og intellektuell konfigurasjon, med merkelappen «postmodernisme», som etter sigende har erstattet modernismens kultur og de intellektuelle mønstrene som er knyttet til «det moderne prosjektet».

I følge disse framstillingene hadde det moderne prosjektet sin opprinnelse i opplysningstida, skjønt det bar fruktene sine i det nittende århundre. Det såkalte opplysningstids-prosjektet forutsettes å representere rasjonalisme, teknosentrisme, standardisering av kunnskap og produksjon, en tro på lineært framskritt og universelle, absolutte sannheter. Postmodernismen forutsettes å være en reaksjon på det moderne prosjektet -skjønt man også kan betrakte det som om det har sine røtter i modernismen, i skeptisismen, følsomheten for forandring og tilfeldighet som allerede fantes i opplysningstida. Postmodernismen ser verden som grunnleggende oppsplittet og ubestemt, og forkaster enhver «totaliserende» diskurs, alle såkalte «metaframstillinger», allsidige og universalitiske teorier om verden og historien. Den forkaster også alle universalistiske politiske prosjekter, til og med universalistiske frigjøringsprosjekter – med andre ord, prosjekter for en generell «menneskelig frigjøring» framfor svært særegne kamper mot svært særegne og spesielle tilfeller av undertrykking.

Hva betyr det da å dele inn kapitalismens historie i disse fasene, moderniteten og postmoderniteten? Det første viktige punktet vi må ha klart for oss, er at moderniteten blir identidifsert med kapitalismen. Denne identifikasjonen kan virke temmelig harmløs, men jeg vil argumentere for at den er et grunnleggende feilgrep, og at det moderne prosjektet kanskje har lite med kapitalismen å gjøre.

Det andre viktige punktet er at denne periodiseringa ser ut til å bety at det virkelig er to hovedfaser i kapitalismen, og ett stort brudd. For det første ser moderniteten ut til å være alt fra det attende århundre inntil (antakelig) 1970-åra (Harvey gir det faktisk en meget presis datering: 1972). Man kan underinndele modernitetens lange fase i mindre faser (som både Jameson og Harvey gjør), men postmoderniteten ser ut til å representere et slags distinkt brudd. Folk kan være uenige om nøyaktig når bruddet fant sted, eller om dets størrelse. Men de ser ut til å være enige om at dette bruddet skiller seg fra andre epokeskifter i kapitalismens historie. Det ser ut til å være et brudd ikke bare i forhold til en umiddelbart foregående fase, men i forhold til hele kapitalismens forutgående historie. Det ser i det minste ut til å være den uunngåelige følgen av å spore moderniteten tilbake til opplysningstida. Så ett eller annet sted i kapitalismens historie er det et grunnleggende avbrudd mellom modernitet og postmodernitet. Jeg kommer til å argumentere for at dette avbruddet, eller i det minste denne måten å se det på, også er problematisk.

Jeg skal ta for meg hvert av disse punktene for seg: Først begrepet modernitet og identifiseringa av modernitet med kapitalisme, og så spørsmålet om det historiske bruddet i siste halvpart av det tjuende århundre. Jeg kommer til å argumentere for at teorien om postmoderniteten, som legger vekt på diskontinuiteten innen kapitalismen, eksplisitt eller implisitt er basert på en historieteori som nedtoner diskontinuiteten mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn, en teori som skjuler kapitalismens historiske særtrekk.

Moderniteten og kapitalismens ikke-historie
La oss først se på identifiseringa av moderniteten med kapitalismen. For å gjøre det, må vi begynne med begynnelsen, med opprinnelsen av det kapitalistiske systemet.(3) Mitt hovedpoeng er dette: I de fleste framstillinger av kapitalismen er det ingen egentlig begynnelse. Kapitalismen synes alltid å ha vært der, ett eller annet sted, og den trenger bare å slippes fri fra sine bånd, fra føydalismens lenker (eller hva det måtte være), for å kunne vokse og modnes. Kimene til kapitalismen ser ut til å ligge i det mest primitive varebytte, i enhver form for handel eller markedsvirksomhet. Denne forutsetningen er typisk forbundet med en annen, nemlig at historien har vært en nesten naturlig prosess av teknologisk utvikling. På en eller annen måte kommer kapitalismen mer eller mindre naturlig til syne når og hvor de ekspanderende markedene og den teknologiske utviklingen når det riktige nivået. En mengde marxistiske forklaringer sier stort sett det samme – med tillegg av borgerlige revolusjoner for å hjelpe til med å bryte lenkene.

Virkninga av disse forklaringene er å understreke kontinuiteten mellom ikke-kapitalistiske og kapitalistiske samfunn og å benekte eller tilsløre særtrekkene ved kapitalismen. Byttehandel har eksistert i uminnelige tider, og det ser ut som det kapitalistiske markedet bare er mer av det samme. I denne typen argumentasjon er kapitalismens behov for å revolusjonere produktivkreftene bare en utvidelse og en aksellerasjon av universelle og transhistoriske, nesten naturlige, tendenser. Så kapitalismens stamtre går naturlig fra den tidligste kjøpmann gjennom middelalderens borger til opplysningstidas borgerskap og endelig til industrikapitalisten.

Jeg synes det er en lignende logikk i visse marxistiske versjoner av denne historien, selv om framstillinga i nyere versjoner ofte skifter fra by til landsbygd, og kjøpmenn blir erstattet av landsens vareprodusenter. I disse versjonene vokser småproduksjon av varer mer eller mindre naturlig inn i kapitalismen når den er frigjort fra føydalismens bånd. Med andre ord: Når små vareprodusenter får den minste sjanse, vil de slå inn på den kapitalistiske veien.

Det som går tapt i disse framstillingene er oppfatninga av det kapitalistiske markedet som en spesifikk samfunnsform, produktet av et dramatisk historisk brudd. Det kapitalistiske markedet ser mer ut som en mulighet enn som en tvang -akkumulasjonens og profittmaksimeringas imperativ – som har sine røtter i særegne samfunnsmessige eiendomsforhold og som skaper sitt eget særegne behov for å forbedre arbeidets produktivitet ved tekniske midler.

Jeg mener at begrepet modernitet slik det vanligvis brukes hører til i dette standardsynet på historien, som tar kapitalismen for gitt som resultat av allerede eksisterende tendenser, eller til og med naturlover, hvor og når de bare får sjansen. I utviklingsprosessen som leder fra tidlige former for byttehandel til moderne industrikapitalisme, slår moderniteten gjennom når disse lenkede økonomiske kreftene, borgerskapets økonomiske rasjonalitet, blir frigjort fra de tradisjonelle begrensningene.

Så dette modernitetsbegrepet hører til i et historiesyn som skjærer tvers igjennom det store skillet mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det behandler særegne kapitalistiske bevegelseslover som om de var allmenne historiske lover. Og det slår sammen svaelig;rt forskjellige historiske utviklinger, kapitalistiske og ikke-kapitalistiske. På sitt verste gjør dermed dette historiesynet kapitalismen historisk usynlig. I det minste gjør det kapitalismen naturlig.

Det er også viktig å legge merke til at også anti-modernismen kan ha den samme virkningen med å gjøre kapitalismen naturlig. Man kan se dette allerede i de sosiologiske teoriene til Max Weber: Den moderne historien, sier han, har vært en lang prosess med rasjonalisering, rasjonalisering av staten til en byråkratisk organisasjon og rasjonalisering av økonomien til industrikapitalisme. Virkningen av denne prosessen – fornuftens og frihetens framgang som er forbundet med opplysningstida – har vært å frigjøre menneskeheten fra tradisjonelle begrensninger, men samtidig produserer og tilslører rasjonaliseringa en ny undertrykkelse, de moderne organisasjonsformenes «jernbur». Den paradoksale implikasjonen her er at kapitalismen og det byråkratiske herredømmet bare er en naturlig utvidelse av fornuftens og frihetens framgang. I Webers teori kan vi allerede se et av de karakteristiske paradoksene i dagens postmodernisme: I anti-modernismen er det ofte liten avstand mellom klage og jubel.

Moderniteten og «opplysningstids-prosjektet»
Jeg har antydet at sammenblandingen av kapitalismen med moderniteten har den virkning at den tilslører kapitalismens særtrekk, om den ikke begrepsdanner den helt vekk. Men mitt poeng er ikke bare at kapitalismen er historisk særegen. Den andre sida av medaljen er at hvis denne såkalte moderniteten ikke har så mye å gjøre med kapitalismen, så kan identifiseringa av kapitalismen med moderniteten også tilsløre det særegne ved moderniteten.

Jeg skal illustrere hva jeg mener ved å gå like til utspringet for den såkalte moderniteten, opplysningstida. Her er enda en gang noen av de særtrekka ved moderniteten som antas å gå tilbake til opplysningstida: Rasjonalismen og en besettelse for rasjonell planlegging, en forkjærlighet for «totaliserende» verdensbilder, standardisering av kunnskap, universalisme – en tro på universelle sannheter og verdier – og en tro på lineært framskritt, særlig framskritt for fornuft og frihet. Disse trekkene antas å henge sammen med utviklinga av kapitalismen, enten fordi den tidlige kapitalismen skapte dem da den utviklet seg selv, eller fordi fremmingen av disse prinsippene, slik som rasjonalismen, førte kapitalismen med seg.

Som vi alle veit har det blitt høyeste mote å angripe det såkalte opplysningstids-prosjektet. Disse opplysningstids-verdiene som jeg nettopp har ramset opp, menes å være – og her vil jeg sitere en av de mildere dommene -«roten til de ulykkene som har ridd menneskeheten som en mare gjennom dette århundret, (4) alt fra verdenskriger og imperialisme til økologisk ødeleggelse. Jeg har ingen plass her til å gå inn på alt det sludderet som blir utgytt om opplysningstida i våre dager. Så jeg skal bare slå fast ett enkelt poeng: Sammenblandinga av «moderniteten» med kapitalismen oppmuntrer oss til å slå ut barnet med badevannet, eller mer presist, å beholde badevannet og slå ut barnet. Postmodernistene inviterer oss til å kaste over bord alt det beste i opplysningstidsprosjektet – særlig dets engasjement for en universell menneskelig frigjøring – og ber oss om &arin; klandre disse verdiene for de destruktive virkningene vi bør tilskrive kapitalismen. Marxistiske postmodernismeteoretikere som Harvey og Jameson g6aring;r vanligvis ikke i denne fella, men periodiseringa deres er ikke til mye hjelp for å unngå den. Det jeg vil foreslå her er at det kan være nyttig å skjelne mellom opplysningstidsprosjektet og de sidene ved våre nåværende forhold som med overveldende tyngde ikke tilhører «modernitetsprosjektet», men kapitalismen. Dette kan, forøvrig, være nyttig ikke bare for å imøtegå en postmodernisme som er mot opplysningstida, men også en kapitalistisk triumfalisme (skjønt kanskje det viser seg å være det samme). Den åpenbare måten å starte på er i alle fall å se historisk på spørsmålet.

For å si det direkte, så er mitt eget argument at mye av opplysningstidsprosjektet tilhører et utpreget ikke-kapitalistisk samfunn – ikke bare før-kapitalistisk, men ikke-kapitalistisk. Mange trekk ved opplysningstida har med andre ord sin rot i ikke-kapitalistiske samfunnsmessige eiendomsforhold. De tilhører en samfunnsform som jeg mener ikke bare er et overgangsfenomen på veien mot kapitalismen, men en alternativ vei ut av føydalismen.

Jeg skal prøve å gi et raskt eksempel på hva jeg tenker på. Først en rask skisse av den relevante historiske sammenhengen: Den eneveldige staten i det attende århundres Frankrike. Hovedsaken med den franske eneveldige staten var at den ikke fungerte bare som en politisk form, men som en økonomisk ressurs for en vesentlig del av den herskende klassen. I den forstand representerer den ikke bare den politiske, men den økonomiske eller materielle kontekst for opplysningstida. Den eneveldige staten var et sentralisert instrument for ekstra-økonomisk utvinning av overskudd, og et embete i staten var en form for eiendom som ga sine eiere adgang til det bondeproduserte overskuddet. Det var også andre, desentraliserte former for ekstra-økonomisk tilegnelse, levningene av føydalismen og dens såkalte «parsellerte suverenitet». Disse formene for ekstra-økonomisk tilegnelse sto med andre ord i direkte motsetning til den reint økonomiske formen på den kapitalistiske utbyttinga.

Tenk så på det faktum at det såkalte modernitetsprosjektets viktigste hjemland, det attende århundrets Frankrike, er et overveiende bondeland, med et begrenset og fragmentert indre marked, som fortsatt opererer etter ikke-kapitalistiske prinsipper: Ikke tilegnelse av merverdi fra arbeidskraft som er gjort til vare, ikke verdiskaping i produksjonen, men heller den århundregamle praksisen med å ta ut profitten kommersielt – profitt ved overdragelse, kjøpe billig og selge dyrt, en handel som typisk foregår med luksusvarer eller forsyninger til staten – med en befolkning som i overveldende grad består av bønder, antitesen til et massekonsumpsjonsmarked. Hva borgerskapet angår, som så å si antas å være opplysningstidas viktigste materielle kilde, så er det ikke en klasse av kapitalister. For det meste er det faktisk ikke engang en tradisjonell kjøpmannsklasse. De viktigste borgerlige aktørene er her, og seinere i Den franske revolusjon, handverkere, embetsmenn og intellektuelle. Deres krangel med aristokratiet har lite å gjøre med åfrigjøre kapitalismen fra føydalismens lenker.

Så hvor kommer den såkalte modernitetens prinsipper fra? Skriver de seg fra en ny men voksende kapitalisme? Representerer de en håpefull kapitalistklasse som kjemper mot et føydalt aristokrati? Kan vi i det minste si at kapitalismen er den ufrivillige konsekvensen av modernitetsprosjektet? Eller representerer det prosjektet noe annet?

Ta i betraktning det franske borgerskapets klasseinteresser. Én måte å fokusere dem på er å projisere forover til Den franske revolusjon, opplysningstidsprosjektets kulminasjon. Hva var borgerskapets revolusjonære hovedmål? Kjerna i deres program var samfunnsmessig likhet, angrepet på privilegiene, og kravet om at «karrierer skal være åpne for talenter». Dette betydde for eksempel lik adgang til de høyeste statlige embetene, som aristokratiet hadde en tendens til å monopolisere, og truet med å stenge adgangen til fullstendig. Det betydde også et mere rettferdig skattesystem, slik at ikke tredjestanden måtte bære byrdene i uforholdsmessig stor grad til fordel for de priviligerte stender, som regnet skattefritak blant sine viktigste privilegier. Hovedmålene for disse klagene var aristokratiet og kirken.

Så hvordan ga disse borgerlige interessene seg ideologiske uttrykk? Ta universalismen som eksempel, troen på visse universelle prinsipper som gjelder for menneskeheten generelt til alle tider og på ethvert sted. Universalismen har riktig nok hatt en lang historie i Vesten, men den hadde en helt spesiell betydning og framtredende egenskap for det franske borgerskapet. For å si det kort, så uttrykte borgerskapets utfordring av privilegiene og de priviligerte stender, adelen og kirken, seg i å hevde universalismen mot den aristokratiske særegenheten. Borgerskapet utfordret adelen ved å hevde de universelle prinsippene om statsborgerskap, sivil likerett, og «nasjonen». en universalistisk identitet som overskred særegne og eksklusive identiteter som slektskap, stamme, landsby, posisjon, gods eller klasse.

Med andre ord sto universalismen i motsetning til privilegier i sin bokstavelige forstand som spesiell eller privat lov -universalismen i motsetning til særskilte privilegier og hevdvunne rettigheter. Det var et ganske enkelt skritt fra å utfordre tradisjonelle privilegier og hevdvunne rettigheter til å angripe vanlige og tradisjonelle prinsipper generelt. Den slags utfordring ble lett en historieteori, hvor borgerskapet og dets organiske intellektuelle fikk seg tildelt en hovedrolle som de historiske handlende i et brudd med fortida, legemliggjøringa av fornuften og friheten, framskrittets fortropp.

Hva den borgerlige holdninga til den eneveldige staten angår, er den noe mer tvetydig. Så lenge borgerskapet hadde rimelig adgang til lukrative statlige karrierer, passet den monarkiske staten helt fint, og selv seinere var det den såkalte borgerlige revolusjonen som fullførte eneveldets sentraliseringsprosjekt. På noen måter utvidet faktisk den borgerlige utfordringa mot den vante orden de eneveldige prinsippene snarere enn å forkaste dem.

Ta igjen prinsippet om universalitet. Den monarkiske staten hadde allerede i det sekstende århundre utfordret adelens krav -ofte med st¢tte av tredjestanden og spesielt borgerskapet -nettopp ved å gjøre krav på å representere universaliteten mot det særskilte ved adelen og andre konkurrerende domsmyndigheter. Borgerskapet tok også i arv og utvidet andre av eneveldets prinsipper, for eksempel opptattheten av rasjonell planlegging og standardisering, som den eneveldige staten og dens ledende embetsmenn som Richelieu og Colbert hadde vært pionerer for. Når det kommer til stykket var til og med standardiseringen av det franske språket et ledd i statens sentraliseringsprosjekt – et «rasjonaliseringsprosjekt» som fikk sitt klassiske kulturelle uttrykk i de formelle hagene i Versailles. (5)

En interessant fotnote her: Folk som David Harvey (og Marshall Berman (6)), som har gitt oss noen av de viktigste framstillingene av moderniteten og postmoderniteten, liker å understreke den modernistiske bevissthetens tvetydighet. Den modernistiske fornuften, sier de, kombinerer universalitet og uforanderlighet med en følelse for det forbigående, tilfeldighet, fragmentering. De foreslår at denne tvetydigheten går tilbake til opplysningstida. Argumentet ser ut til å være at fordypelsen i universalitet og absolutt sannhet i virkeligheten var et forsøk på å skape fornuft i det moderne livets flytende, forbigående og konstant bevegelige og skiftende erfaringer – som de assosierer med kapitalismen.

Berman siterer noen passasjer fra Rousseaus «La Nouvelle Héloise», som ett av de tidligste uttrykk for den modernistiske fornuft (han kaller Rousseau «den arketypisk moderne r¢st i modernitetens tidlige fase»). (7) Den mest talende passasjen kommer fra et brev hvor Rousseaus figur St. Preux nedtegner sine reaksjoner ved å komme til Paris. Det Berman ser her er den modernistiske sansen for nye muligheter kombinert med det ubehag og den usikkerhet som kommer av konstant bevegelse, forandring og diversitet. Det er en erfaring som Berman assosierer med en tidlig fase i kapitalismen.

Men når jeg leser St. Preux’ ord i La Nouvelle Héloise, eller til og med når jeg leser Bermans egen skildring av det moderne livets «malstr&oslashm», oppdager jeg noe ganske annet. Ikke så mye erfaringene av den moderne kapitalismen, men den urgamle frykten og fascinasjonen som vekkes av storbyen. Så mye av det Rousseaus St. Preux og Marshall Berman selv har å si om erfaringene av «det moderne livet» ser for meg ut til å kunne være sagt av den italienske bonden som kom til den antikke storbyen Roma. Det kan ha betydning at den tenkeren Rousseau selv uttrykker spesielt slektskap med er den romerske filosofen Seneca – og fornuften i La Nouvelle Héloise har kanskje mer til felles med den antikke stoisismen enn med kapitalistisk modernisme. Men i alle fall ser det for meg ikke ut til å være tilfeldig at disse såkalte «modernistiske» litterære talemåtene -Rousseaus og andre europeiske forfatteres -ikke kommer fra et høyt utviklet urbant samfunn, men fra samfunn hvor et overveldende flertall av befolkningen fortsatt bor på landet.

Mitt hovedpoeng er at det franske borgerskapets ideologi i det attende århundre ikke hadde mye å gjøre med kapitalismen, men mye mer å gjøre med kampene om ikke-kapitalistiske former for tilegnelse, konflikter som dreide seg om ekstra-økonomisk makt til utbytting. Jeg ønsker ikke å redusere opplysningsfilosofien til grov klasseideologi, men poenget er at under disse spesielle historiske omstendighetene, under avgjort ikke-kapitalistiske vilkår, tok selv borgerskapets klasseideologi form av en større visjon om allmenn menneskelig frigjøring, ikke bare frigjøring av borgerskapet men av menneskeheten generelt. Med andre ord var dette med alle sine begrensninger en frigjørende universalisme – noe som sjølsagt er årsaken til at den kunne bli tatt opp av mye mer demokratiske og revolusjonære krefter.

Modernitet mot kapitalisme
For å se hvor sammensatt dette er, trenger vi bare å sammenligne Frankrike med England. England blir vanligvis ikke betraktet som «modernitetens» hjemland, slik som det nå er moderne å bruke ordet, men det blir sannelig knyttet til kapitalismens framvekst. England i det attende århundre, da «agrarkapitalismen» sto på det høyeste, hadde en voksende bybefolkning, som utgjorde en mye større andel av totalbefolkninga enn i Frankrike. Små eiendomsbesittere ble gjort eiendomsløse, ikke bare med tvang, men også med økonomisk press. London var den største byen i Europa. Det fantes et mye mer integrert – og konkurransepreget – indre marked, det første nasjonale markedet i Europa eller i verden. Begynnelsen på et massekonsumpsjonsmarked eksisterte allerede for billige dagligvarer, spesielt mat og tekstiler, og en økende proletarisert arbeidsstyrke. Englands produktive basis i jordbruket fungerte allerede etter grunnleggende kapitalistiske prinsipper, med et aristokrati som var dypt involvert i jordbrukskapitalismen og nye former for handel. Og England var i ferd med å skape en industrikapitalisme.

Hva er så det karakteristiske og særegne ideologiske uttrykket for den engelske kapitalismen i samme periode? Ikke kartesiansk rasjonalisme og rasjonell planlegging, men den klassiske politiske økonomiens «usynlige hånd» og den britiske empirismens filosofi. Ikke Versailles’ formelle hager, men den uregelmessige, tilsynelatende planløse og «naturlige» landskapshagen. Det fantes riktignok interesse for vitenskap og teknologi. Når det kommer til stykket sto den franske opplysningsfilosofien i stor gjeld til folk som Bacon og Locke. Men her, i England, var den karakteristiske ideologien, den som skilte landet fra andre europeiske kulturer, framfor alt «forbedringens» ideologi – ikke opplysningsfilosofiens ide om forbedring av menneskeheten, men forbedring av eiendommen, produktivitetens og profittens etikk, og faktisk vitenskap – et engasjement for å øke arbeidets produktivitet, innestengthetens og eiendomsløshetens etikk.

Ideen om forbedring og produktivitet i denne betydning går tilbake til det syttende århundre og fikk sitt tidligste teoretiske uttrykk hos den politiske økonomen William Petty og hos John Locke. Denne ideologien – og spesielt tanken om forbedringer i jordbruket og forbedringslitteraturen som ble produsert i England, er påfallende fraværende i Frankrike på samme tid, hvor bøndene dominerer produksjonen og jordeierne bevarer sin rentierinnstilling – noe forøvrig hele borgerskapet gj¢ø.Her beviser forresten unntaket regelen, særlig fysiokratene, de franske samfunnsøkonomene som hadde det engelske jordbruket som modell.

Hvis du nå søker røttene til en destruktiv «modernitet» – la oss kalle det teknosentrismens og den økologiske nedbrytingens ideologi – så kan du begynne med å lete her. Ikke i opplysningsfilosofien men i «forbedrings»-prosjektet, som setter produktivitet og profitt over alle menneskelige verdier. Våger jeg aring; si at det ikke er noen tilfeldighet at kugalskap-skandalen forekom i Storbritannia, «forbedringens» fødested, og ikke noe annet sted i Europa?

Epokeskifte?
Så mye for moderniteten. La meg nå vende tilbake til det større spørsmålet om periodisering og skiftet fra modernitet til postmodernitet. Jeg har forsøkt å plassere moderniteten innafor en bestemt historieoppfatning som jeg mener er dypt feilaktig, som jeg mener har den virkning at den tilslører kapitalismens historiske særtrekk og nøytraliserer kapitalismen eller gjør den naturlig, om den ikke rett og slett definerer den bort.

Imidlertid må vi stadig hanskes med endringene i kapitalismen. Vi veit alle at kapitalisme per definisjon betyr konstant endring og utvikling, for ikke å nevne sykliske kriser. Men foregikk det et historisk brudd av noe spesielt slag -kanskje på 1960-tallet eller 1970-tallet?

Jeg må si med det samme at jeg bare har begynt å få klarhet i mine egne tanker om dette. Den ene tingen jeg er temmelig sikker på, er at begrepene modernitet og postmodernitet, og periodiseringa av kapitalismen i disse termene, ikke vil hjelpe oss til å forstå om det har vært noe historisk brudd, og hvis det har, nøyaktig hva det består i, hvor dyptgående det er, hvor varig og avgjørende, eller hvilke konsekvenser det kan ha for noe som helst politisk prosjekt. Jeg mener at disse ideene og denne periodiseringa får oss til å se på alle de gærne stedene.

Jeg har sagt at begrepet modernitet slik det for tida blir brukt, henger sammen med et syn på den kapitalistiske utviklinga som kombinerer teknologisk determinisme med kommersiell uunngåelighet, slik at kapitalismen ganske enkelt blir en utvidelse av visse transhistoriske, nesten naturlige prosesser: Utvidelsen av handelen og teknologisk framskritt. Hva slags periodisering av kapitalismen skulle vi vente av en slik måte å se historien på? Hva ville være merkesteinene for store, epokegjørende endringer? Man kunne vente at milepælene ville markere en eller annen større endring i markedet og/eller en eller annen teknologisk omveltning. Det er faktisk stort sett det de aktuelle teoriene om overgangen fra moderniteten til postmoderniteten gir oss. Og mens disse teoriene kanskje forteller oss mange interessante ting, er jeg ikke så sikker på at de forteller oss mye om noe større historisk brudd i kapitalismen.

Se på den saring;kalte overgangen fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. Jeg skal la spørsmålet ligge om hvor utbredt disse endringene i arbeidsprosessen og i markedsstrategiene virkelig er. Men jeg har spurt meg selv om nøyaktig hva som er nytt med dette skiftet. Jeg mener ikke at det ikke er noe nytt. Men hva er så nytt at det rettferdiggjør snakket om en epoke-overgang fra modernitet til postmodernitet, ja til og med fra hele kapitalismen fram til dette punktet og til en virkelig ny slags kapitalisme?

Den gamle fordismen brukte samlebåndet som erstatning for dyrere utdannete arbeidere og for å stramme kapitalens kontroll over arbeidsprosessen, med den tydelige hensikt å utvinne større verdier av arbeidet. Nå blir de nye teknologiene brukt for samme formål: å gjøre produktene lette og billige å sette sammen (hvordan skulle det forresten ellers være mulig med outsourcing og lignende?), for å kontrollere arbeidsprosessen, for å eliminere eller kombinere ulike ferdigheter både i produksjonen og i service-sektoren, for &ring; erstatte høytlønna med lavtlønna arbeidere, i det hele tatt for å «kue» arbeiderne – nok en gang, for å utvinne større verdier av arbeidet. Så det som er nytt med denne såkalte nye økonomien er ikke at de nye teknologiene representerer et enestående slags epokeskifte. Tvert imot, de ganske enkelt gjør det mulig at den gamle masseproduksjonsøkonomiens logikk blir diversifisert og utvidet. Nå kan den gamle logikken nå inn på hele nye sektorer, og den kan berøre typer av arbeidere som var mer eller mindre uberørt av den tidligere.

For å se denne utviklinga som et større epokegjørende brudd, må man fokusere på teknologiens mer eller mindre autonome logikk, enten det er arbeidsprosessens eller markedsføringas teknologi. Mitt tyngepunkt her ligger på kapitalismens logikk, ikke på noen spesiell teknologi eller arbeidsprosess, men logikken til spesielle samfunnsmessige eiendomsforhold. Det har ganske visst vært konstante teknologiske endringer og endringer i markedsstrategiene. Men disse endringene utgjør ikke noe st¢rre epokeksifte i kapitalismens bevegelseslover.

Eller kanskje vi kan si at fordismen i seg selv utgjorde en slags epokeskifte, i det minste i den betydning at den representerer fullføringa av den prosessen som Marx kalte arbeidets reelle, i motsetning til den formelle, underkastelse under kapitalen. I den betydning representerer de nye teknologiene ikke så mye et epokeskifte som en utvidelse av fordismen. Det jeg mener her er at den kapitalistiske akkumulasjonens logikk ikke bare fortsatt gjelder i en eller annen generell forstand for de nye teknologiene eller nye former for produksjon og markedsføring, men at de helt spesielt følger fordismens logikk.

Så hva er nytt?
I det hele tatt heller jeg mot å avvise den «postmoderne tilstand» som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarer en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand som svarer til en periode i biografien til Vestens venstre-intelligentsia. Den henger riktig nok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen. For noen i denne generasjonen føltes slutten på oppgangen som slutten på normaliteten, og derfor har den sykliske nedgangen siden 1970 hatt en spesiell, katastrofal betydning for dem. Andre, særlig «postmodernistene», ser fortsatt ut til å sitte fast i den såkalte forbrukerkapitalismens velstående fase.

Hvis det har vært noen spesiell slags endring i epoke i den siste halvdelen av det tjuende århundre, må vi se etter det et annet sted. Hvis vi ser etter omdanninger som er dypere enn endringer i teknologi og markedsstrategier, da er forklaringer som har å gjøre med fleksibel akkumulasjon eller forbrukersamfunn ganske enkelt ikke gode nok. Hvis det har vært et epokeskifte i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted enn i den fleksible akkumulasjonen, forbrukersamfunnet, informasjonsteknologien, postmodernismens kultur, eller hos noen av de andre mistenkte. Eric Hobsbawm snakker i sin nylig utgitte historie om det tjuende århundre om en enorm endring ved midten av det tjuende århundret, han kaller det faktisk «den største, raskeste og mest grunnleggende [økonomiske, sosiale og kulturelle omveltning] i den skriftlige historien. » (8) Han mener at dens mest dramatiske symptom har vært bondestandens død. Jeg tror at det som ligger under denne endringen er at dette er den perioden da kapitalismen selv for første gang har blitt noe som nærmer seg et universelt system.Jeg mener at kapitalismen, selv i såkalte avanserte kapitalistiske samfunn, for første gang virkelig har gjennomsyret ethvert aspekt av livet: staten, de herskende og produserende klassenes praksis og ideologi, og den herskende kulturen.

I min bok, «The Pristine Culture of Capitalism», og andre steder har jeg foreslått at kapitalismen på noen måter har vært sein til å absorbere staten og den dominerende kulturen til og med i Vest-Europa (og i motsetning til visse konvensjoner, mer i det kontinentale Europa enn i Storbritannia), men på de siste tiåra kan man si at prosessen har blitt så godt som fullført. Og selvfølgelig ble kapitalismen også i samme periode en virkelig global foreteelse. Men la meg ile til med åtilføye at jeg ikke med dette mener det samme som vanligvis menes med det trøtte, gamle uttrykket «globalisering». Jeg snakker ikke her om bare veksten av de multinasjonale selskapene eller om nasjonalstatens svakhet – jeg har mine tvil om dem begge. Jeg snakker her om universaliseringa av selve kapitalismen, dens samfunnsforhold, dens bevegelseslover, dens motsetninger – det at logikken i å gjøre alt til varer, akkumulasjonens logikk og profittmaksimeringas logikk gjennomtrenger alle aspekter av våre liv.

Hvis vi har sett noe nytt siden 1970-åra, er det ikke en grunnleggende diskontinuitet i kapitalismen, men tvert imot, at kapitalismen selv har nådd moden alder. Det kan være vi ser de første virkelige virkningene av kapitalismen som et altomfattende system. Vi ser konsekvensene av kapitalismen som et system som ikke bare er uten effektive rivaler men også uten virkelige utveier. Kapitalismen lever alene med sine egne iboende motsigelser. Den har liten utvei utover sine egne indre mekanismer til å rette opp eller kompensere for de motsigelsene og deres ødeleggende virkninger. Selv imperialismen, som mange så som kapitalismens siste tilflukt, er ikke hva den var: i de gamle formene for territoriell eller koloni-imperialisme pleide de kapitalistiske maktene å utkjempe sine rivaliseringer og motsigelser på ikke-kapitalistisk grunn. Nå har selv denne korrektive mekanismen for det meste blitt erstattet av den reint kapitalistiske mekanismen med økonomisk dominans og finansiell imperialisme.

Så dette er ikke bare en fase av kapitalismen. Dette er kapitalismen. Hvis «modernitet» har noe med det å gjøre, så er moderniteten godt og vel over, ikke skapt, men ødelagt av kapitalismen. Opplysningstida er død. Kanskje sosialismen vil gjenopplive den, men for tida hersker «forbedringens» kultur eneveldig. Og hvis det er det historien handler om, trenger vi virkelig ikke ideen om postmoderniteten. Det eneste begrepet vi trenger for å hanskes med denne nye virkeligheten er kapitalisme. Antitesen til det er sjølsagt ikke postmodernisme, men sosialisme. Så hvis mine påstander er riktige, så er kapitalismens universalitet ikke en grunn til å oppgi det sosialistiske prosjektet, slik kapitalistiske triumfalister ville like å tro. Tvert imot, «totaliseringa» av kapitalismen betyr også at den i økende grad blir sårbar for sine egne iboende motsigelser og for opposisjonspolitikk.

Jeg hørte nylig Daniel Singer snakke om et interessant sammentreff. For ikke lenge siden, sa han, begynte den herskende klassen i Frankrike å gratulere seg selv med at de endelig hadde gjort Frankrike til et «normalt» land – det vil si et moderne kapitalistisk samfunn. Dette var, for eksempel, ett av hovedtemaene ved Mitterrands begravelse. Han var jo hovedarkitekten for den franske «normaliteten», som hadde beveget Frankrike i retning av de ny-konservative regjeringene andre steder i Europa og i USA. Men i selve dette øyeblikk av sjølgratulasjoner gikk det franske folket ut i gatene, noen steder i et antall som var større enn noen gang. Jeg gjetter på at det var virkningen av møtet med kapitalismen uten dekorasjoner eller raffinementer, i all dens nakne og usminkede realitet. La oss håpe at det også var et symptom på et virkelig epokeskifte.

Fotnoter: 1) Se for eksempel: Frederic Jameson: <\#199>Five Theses on Actually Existing Marxism<\#200>, Monthly Review 47, nr. 11 (Mai 1996) og David Harvey: The Condition of Postmodernity, (Oxford and Cambridge, Mass., 1990).

2) Om teorien om <\#199>desorganisert kapitalisme<\#200>, se S. Lash og J. Urry, The End of Organized Capitalism (Madison, WI: University of Wisconsin Press, 1987).

3) Jeg har utviklet noe av argumentasjonen i dette avsnittet i artikkelen <\#199>From Opportunity to Imperative: The History of the Market<\#200>, Monthly Review 46 nr. 3 (juli/august 1994).

4) Roger Burbach: <\#199>For a Zapatista Style Postmodernist Perspective<\#200>, Monthly Review 47, nr. 10 (mars 1996): 37.

5) Jeg har diskutert noen av poengene i dette avsnittet mer omfattende i The Pristine Culture of Capitalism: A historical Essay on Old Regimes and Modern States (London: Verso, 1991).

6) Marshall Berman: All That is Solid Melts ino Air: The Experience of Modernity (New York: Penguin Books, 1988).

7 Samme sted, s. 18.8 Eric Hobsbawm: The Age of Extremes: A History of the World, 1914-1991 (New York, Pantheon, 1994), pp. 8, 289.

(Artikkelen er en revidert og utvidet utgave av et foredrag som opprinnelig ble holdt i en paneldiskusjon som det amerikanske tidsskriftet, Monthly Review, organiserte på «Konferansen for sosialistiske forskere» i april ifjor.)

 

Forfatteren er førsteamenuensis i medisin.

---

Innskrenkningene i velferdsstaten har vært mer enn en suksess, sett fra regjeringens side. Den nye sosialpolitikken trenger begrunnelser. «Generasjonsregnskapet» er én av dem. Dette slagordet kan betraktes som en konsekvens av de » vellykkede» innstrammingene.

Figuren viser det voksende antallet nye ufø0repensjonister mot slutten av 80-tallet. Uførepensjonering ble brukt som en metode til å holde arbeidsløsheten nede fram til politikken med tilnærmet full sysselsetting ble oppgitt i 1987. Vi allmennpraktikere som skriver mesteparten av legeattestene, synes ofte dette er en utestenging av folk som helst ønsker arbeid. Søkerne skjønner gjerne på jobben om at de må søke uførepensjon. For flertallet er det opplagt at de er for sjuke til å fortsette i arbeid, men for mange er det leitt at de er uønsket på arbeidsmarkedet. Da er uførepensjonen et tryggere og bedre alternativ enn dagpenger eller attføringspenger, for ikke å snakke om sosialhjelp eller familieforsørging.

Da arbeidsløsheten ble akseptert, gjaldt det å finne kriterier for hvem som skulle ha en fast uførepensjon og hvem som skulle gåledige (1). Regjeringen valgte å stramme inn de medisinske vilkårene for uførepensjon. En reduksjon av nye uførepensjonister på 5-10% var målet (2). Figuren viser at resultatet var et fall fra vel 30.000 i 1990 til vel 19.000 tre år senere, eller 34% (3).

Tabellen viser mer om konsekvensene. Den bygger på egen undersøkelse av sakene til 509 uførepensjons&oslahs;kere fra Møre og Romsdal (3).

» Diffuse lidelser»
Antallet søkere falt dramatisk etter myndighetenes kampanje mot uførepensjonen, hele 39% i dette fylket. Kampanjen ble rettet spesielt mot søkere med såkalte diffuse lidelser, særlig muskelsmerter, ryggsmerter og neuroser. Regjeringen antydet at mange søkte uførepensjon uten å være særlig sjuke. Man støttet seg til medisinens sjukdomsbegrep, som om en lidelse kan være diffus for den lidende selv om leger flest ikke skjønner den bakenforliggende sjukdommen. Begrepet » diffuse lidelser» har regjeringen måttet tygge i seg igjen etter mye motstand, ikke minst fra Trygderetten (4).

Men til tross for kampanjen mot visse sjukdommer lot folk med alle slags sykdommer (unntatt kreft) være å søke, slik tabellen viser. Den antyder at dette i noen grad kan ha betydd en utsetting av uførepensjonen, fordi antallet nye pensjonister økte igjen fra 1994. Men fortsatt er antallet lavt, også internasjonalt sett (5).

Den andre dramatiske forandringen var at andelen avslag økte fra 8% til 21% i det valgte fylket. Det første tallet kjenner vi ikke for hele landet, men det var omlag det samme. Avslagene i 1993 utgjorde 18% for hele riket, altså litt mindre enn i dette materialet. Her ligger de viktigste konsekvensene. Hardest rammer de nye reglene søkere med muskelsmertesyndromer og artroser. Folk med neuroser fikk en blidere mottakelse på trygdekontorene enn søkere med andre «diffuse lidelser». Kvinner, enslige og dem med kort utdanning møtte oftest økt avslagsfrekvens. Innstrammingene var medisinsk begrunnet, men rammet den svakere delen av søkerne, dem som gjerne har vanskeligst for å få arbeid og inntekt.

Dette gjenspeiler seg i situasjonen tre år etter for dem som fikk avslag i 1990. Bare 15% av dem syntes da å ha hovedinntekten sin fra arbeid. 40% var forsørget av ektefellen, flest kvinner. 6% hadde antakelig sosialhjelp som viktigste inntekt og dertil hadde 13% sosialhjelp ved siden av andre inntekter. 26% hadde fått uførepensjon, 5% var på attføringspenger, 3% hadde etterlattepensjon og 1% var på sysselsetting.

Hvordan kan den norske staten som verdens mest velstående være så smålig mot så mange vanskeligsstilte mennesker? Røde Fanes lesere vet mye om dette allerede. Her skal jeg bare ta opp en mindre kjent grunn som antakelig er viktig, nemlig generasjonsregnskapet.

Dette er et nytt økonomisk program som synes å ha kommet fra USA, og som er blitt begjærlig grepet av sosialøkonomene rundt regjeringen. Den grunnleggende ideen er å bruke forsikringsselskapenes modell på stat og nasjon, se boksen. Først må vi spare, så investere og dernest bruke, slik som når vi betaler til et forsikringsselskap for en fremtidig pensjon.

I årets nasjonalbudsjett heter det at staten har spart for lite de siste årene til at generasjonsregnskapet er i balanse (6). Derfor må det spares ekstra mye noen år framover. For ikke å få for høy aktivitet i Norge, må disse pengene investeres i utlandet.

Formue på 300 milliarder
Sagt med andre ord er statens nåværende formue på omlag 300 milliarder kroner ikke stor nok, selv om all gjeld er nedbetalt og alle investeringer betales kontant. Bare i 1997 skal det spares ytterligere 50-100 milliarder, avhengig av oljeprisen. Planer om utbygging av fastlands-Norge foreligger knapt.

Generasjonsregnskapet har den fordelen at programmet minner om vår personlige pengepung. Det er tryggere å spare enn å låne. Penger «på bok» er det godt å ha råd til. Dette er forståelige og akseptable slagord.

Det mest betenkelige med generasjonsregnskapet er at det viser et nytt syn på statens økonomi. Før gjaldt det aring; bygge ut landet, særlig produksjonen og utdanningen, det som gjerne kalles realkapital. Penger, som vi privatpersoner strever med å skaffe oss, ble bare sett på som et middel for staten. De kan staten manipulere etter behov, trykke nye, trekke dem inn i form av skatt og låne dem ut. Staten og nasjonen kan ikke spare i form av penger, bare som utbygging av realkapital.

Norge – en privatperson?
Nå kan det hevdes at det lille Norge betraktes som en privatperson i forholdet til internasjonale banker. Men hvis den norske staten sparer penger utenlandsk, vil andre oppfatte oss som en trussel. Vårt overskudd betyr underskudd for andre land. De vil svare med i hvertfall to virkemidler. Den norske kronen blir dyrere slik at endel norske bedrifter ikke lenger er konkurransedyktige. Dermed blir overskuddet mindre. For det andre presses den norske renten ned slik at mye av formuen blir mindre verd i generasjonsregnskapet. Men det kan også tenkes mer alvorlige problemer om den norske staten vil opptre som privatperson. I urolige tider er det slett ikke sikkert at vi får lov å ta pengene ut av de amerikanske og tyske bankene. Det er tross alt snakk om store beløp, kanskje et par tusen milliarder kroner. I rolige tider vil det ikke være behov for å ta ut pengene, til tross for eldrebølge og pensjonsforpliktelser, slik Roar Eilertsen og medarbeidere har vist i en fin utredning fra «de Facto». (7)

Konklusjonen er at «generasjonsregnskapet» er en av tidens mange sosialøkonomiske ideer som lover mer enn den kan holde. Den er en tilbakevending til mellomkrigstidens forsikringside om at folk må spare om de vil sikre alderdommen, en ide som arbeiderbevegelsen gjennomskuet og nedkjempet ved å utvikle velferdsstaten. Nå kommer jappene med den igjen. Det er ingen grunn til å stole på dem denne gangen heller. Når de ikke vil betale enmannsrom på aldershjemmene i dagens rike Norge, er det lite trolig at de vil ta oljeformuen hjem i framtida.

Fotnoter:
1)St.melding nr. 39 (1991-92): «Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sykepenger og uførepensjon» (Attføringsmeldingen).

2)Odelstingsproposisjon nr. 62 (1990-91): «Om midlertidig lov om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden og om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd».

3)Claussen B, Due H, Lunde S, Moen B.: «Hvem søker uførepensjon, hvordan behandles søknadene og hvordan går det med dem som får avslag? » Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Oslo 1995.

4)Bruusgaard D, Heiberg AN, Lie RK, Malterud K, Noreik K, Westin S.: «Sykdomsbegrepet i Folketrygdloven (§8-3). Konsensusrapport til Trygderetten. » Oslo. Trygderetten. 1994.

5)Bruusgaard D, Claussen B.: «1,2 millioner nordmenn på trygd, er det for mye? «> Sosial Trygd, nr. 6/96.

6)Finans- og Tolldepartementet. St.meld. nr. 1 (1996-97): vNasjonalbudsjettet 1997. » Oslo 1996.

7)Eilertsen R.: «Velferdsstaten etter 2000 – har vi råd til den? » Oslo. De Facto 1996.

Søkere på uførepensjon fra Møre og Romsdal i første kvartal 1990 og 1993 etter sosiale kjennetegn og utvalgte diagnoser (316 og 193 søkere):

		Søkere pr 100.000	Avslag i prosent
	1990	1993	1990	1993
Kvinner	2,67	1,68	8,3	27,4
Menn	1,82	1,08	8,1	12,5
16-29 år	0,11	0,21	25,0	16,7
30-49 år	0,86	0,55	16,4	44,2
50-59 år	4,94	3,31	5,4	23,1
60-67 år	12,10	5,96	5,4	6,8
7-9 år skolegang	1,95	1,18	6,7	24,7
10 år skolegang	3,99	3,05	11,7	17,2
11-12 år skolegang	2,03	0,45	0,0	20,0
Høyskole	0,56	0,38	7,7	0,0
Bor alene	4,21	1,81	7,2	9,1
Ektefelle/samboer	2,24	1,57	6,8	13,6
Partner og barn	1,08	0,69	13,6	37,3
Alene med barn	3,06	3,65	0,0	60,0
Fibromyalgi, muskelsmerter	0,26	0,13	14,3	55,6
Lumbago	0,12	0,15	5,9	14,3
Neuroser	0,15	0,13	9,1	11,1
Leddgikt og bekterev	0,09	0,08	7,7	11,1
Artrose	0,23	0,19	3,2	30,8
Isjias	0,01	0,01	0,0	0,0
Psykose	0,09	0,04	7,7	0,0
Misbruk	0,05	0,04	14,3	60,0
Andre kroppslige sykdommer	0,99	0,48	9,2	11,8
Alle	2,23	1,37	8,2	21,2

Hva er et generasjonsregnskap?

Generasjonsregnskap er et relativt omfattende beregningsopplegg som er utviklet for å belyse de generasjonsmessige fordelingene av finanspolitikken, heter det i Nasjonalbudsjettet side 72.

Man lager da et regnestykke for én generasjon framover og bruker dagens regler for det vi betaler inn og får igjen fra staten, blant annet pensjonene. Det anslås en fast rente for statens formue, nå 4%. Produksjonen antas å øke 1% i året. En viss befolkningsvekst anslås. Da kan det beregnes hva staten må spare i dag forat ikke vår generasjon skal belaste fremtidige generasjoner med vårt forbruk.

Et slikt regnestykke viser at vi brukte fra 20 til 40 milliarder for mye i 1996. Hvis staten sparer 10 til 30 milliarder mer enn i 1996 for hvert år fra 1997 til 2000, vil generasjonsregnskapet balansere, heter det i Nasjonalbudsjettet.

 

---

Den angloamerikanske pop/rock-industrien er imperialismens kulturelle uttrykk. Konsumentene blir knytta an til en lojalitet til det vestlige imperialistiske system.

På syttitallet gikk en intens diskusjon i Klassekampen. Diskusjonen var om det var folkemusikk eller rock som var den progressive musikken. Bølgende gikk høyt, og mange lå i skyttergravene i lange tider. Siden den gangen har det vært lite diskusjon om sjangere innen musikk i den revolusjonære bevegelsen. Jeg mener at det er på tide å trekke opp en diskusjon igjen, og se på hva slags funksjon musikk og kultur har i det kapitalistiske Norge anno 1997. Ja, for den sakens skyld i hele den vestlige kapitalistiske verden, og i forhold til imperialismen.

Rett etter at amerikanske soldater inntok Sarajevo, opprettet de en rockeradiostasjon. Denne kommersielle musikken skulle symbolisere «den frie verden» og fortrenge den tradisjonelle kulturen med folkemusikk og dans.

Den angloamerikanske pop/rock-industrien er imperialismens kulturelle uttrykk. Det tekstlige innholdet er en del av dette, med de verdier som blir formidla. Konsumentene blir knytta an til en lojalitet til det vestlige imperialistiske system. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning blei det fra USAs side satt i gang en storoffensiv for hamburgerbarer, Coca Cola, jeans og pop/rock. Dette skulle symbolisere frihet og åpne det russiske markedet for den vestlige storindustri. Holywoodfilmer som glorifiserer den Amerikanske imperialismen har med seg sin filmmusikk som distribueres ut på markedet. Jeg mener at den påvirkningen dette kulturkonseptet gir, baner vei for at folk identifiserer seg med «den Vestlige frie verden» og godtar imperialistiske overgrep som USA og EU foretar seg. Golf-krigen er et eksempel på dette.

Barnekulturen
Når den angloamerikanske pop/rock kommer inn, fortrenges den nasjonale kulturen. Dette betyr ikke at all rock er reaksjonær. Det finnes eksempler på at rock har blitt benyttet i kampen mot det bestående samfunn, men det jeg tar opp her, er den kommersielle plateindustriens rolle.

Jeg vil i det videre ta utgangspunkt i barnekulturen slik jeg møter den som førskolelærer i barnehagen. Jeg mener ikke ungenes eget kulturuttrykk, men den kulturen som blir servert til unger gjennom TV, kassetter, cd-er, bøker og filmer. Unger er et attraktivt marked. Vi har i de siste tiåra fått en eminent kobling mellom barneTV-serier og kles- og leiketøyprodusenter. Ungene bli presentert for en figur gjennom BarneTV, og denne figuren bli plassert på gensere, jakker, caps, sengetøy og håndklær osv. Hvilke foreldre vil være så grusomme at ungene ikke får med seg Kaptein Sabeltann eller Simba i senga. Disney konsernet var f&oslashrst ute med denne koblinga. Siden har andre fulgt etter. Ungene ser de kjente figurer i leiketøyskataloger eller på klesplagg i klesbutikkene og maser om å få denne kjente figuren. Og foreldre, onkler og tanter og besteforeldre kjøper.

Ståle Dokken og Puls
Malen for den musikken som ungene fores opp på, er angloamerikansk pop/rock. Dette gjør at ungene blir oppdratt til akkurat denne sjangeren innen musikk. Det foregår en massiv smakspåvirking på unger fra de er en neve store til å bli et marked for de kommersielle plateselskapas angloamerikanske popmusikk. Også innen den revolusjonære bevegelsen har rocken den sentrale rollen. Jeg henviste til den store diskusjonen på syttitallet. I den diskusjonen blei rocken trukket fram som arbeiderklassens musikk av enkelte. Er det derfor at Puls har blitt bilag til Klassekampens onsdagsnummer? Sosialdemokratiet, med Flesbergingen Ståle Dokken i spissen, fikk inn bevilgninger til rocken på statsbudsjettet. Der har den blitt en fast budsjettpost.

Så tilbake til det som blir servert ungene. *Disney produksjonene er mange. De kommer først i filmversjon til kino, deretter kommer videoen og alle leike og klesproduktene, og kassett med billedbok hvor ungene på et visst signal på kassetten veit at de skal bla om. Boka og fortellingene bærer preg av – reint språkmessig – at dette er et produkt som er laget slik at det lett kan brukes overalt i verden. Fortellingene er platte og banale, og hadde neppe blitt kjøpt inn hvis det ikke var for markedsføringen rundt.
*BarneTV har sine utenlandske tegnefilmer som har noenlunde samme apparat rundt seg – med sengetøy, joggedresser, leiker og bøker. Jeg vil nevne Postman Pat og Sesam Stasjon som eksempler på dette.

Terje Formo og apen Julius
*Så har vi våre hjemmesnekra norske varianter med det samme konseptet. I Dyreparken i Kristiansand har Terje Formo skapt seg ei gullgruve med først den arme apen Julius, og seinere Kaptein Sabeltann. Jeg vil ikke her komme med ei djupere analyse av Kaptein Sabeltann med hensyn til det dens reaksjonære kvinnesyn, platte og dårlige tekster osv. Jeg vil her trekke fram hvordan dette produktet får en sentral plass som smakspåvirker for norske unger.

Det er et enormt markedsføringsopplegg rundt Kaptein Sabeltann. Forestillingene i Kristiansand er smekkfulle hele sesongen. De er en del av ei opplevelsespakke sammen med besøk i dyreparken. Og de er et «must» for alle småbarnsforeldre slik som Legoland i Danmark var det før. Terje Formo kan spy ut det han vil. Solgt blir det. Plateproduksjonene får støtte av Kassettavgiftsfondet, produktet blir presentert på TV, både i Dagsrevyen og på BarneTV. Og alle unger blir i besittelse av produktene. Teateroppsettingen med Kaptein Sabeltann inneholder en del elementer som gjør at han fenger:
-Forestillingene er lagt til kveldstid, og med spesiell lyssetting blir det et stort spenningsmoment i den.
-Den klassiske kamp mellom «det gode mot det onde» fenger.
-Den inneholder «grøss».

Formen selger
Når noen argumenterer med at ungene vil ha dette, er det ikke kvaliteten men formen som gjør det så salgbart.

Når Kaptein Sabeltann og lignende produkter får monopol på ungenes huer, så er det annet stoff som blir fortrengt. Dette gjelder blant annet folkeeventyr, gamle barnesanger, ballader og viser, historier og sagn. Min påstand er at mye av dette har en betydelig høyere kvalitet med hensyn til språklig innhold og melodier enn det som nå har blitt nærmest enerådende, og ikke minst, det gir ungene viktige kunnskaper om livet.

Jeg har jobba i barnehage i over 20 år, og har en del erfaringer på området. I den barnehagen jeg jobber i, har vi bevisst gjennom år jobba med en motkultur, det vil si at vi har jobba for å lære ungene det de går glipp av ved at den kommersielle kulturen er enerådende. Vi lærer ungene eventyr og sagn slik at de får ta del i fortellertradisjonen. Dette kobler vi til å lære dem gamle barnesanger, stev, middelalderballader og småstubber. Det er vel så mye spenning i eventyr, sagn og ballader som det er i de kommersielle filmer og barneserier, og det fenger. I barnehagen der jeg jobber, har Liti Kjersti og Margit Hjukse stort sett utkonkurrert Kaptein Sabeltann. Det gjelder bare å gi ungene alternativer. De fleste norske unger går glipp av dette stoffet som har blitt overlevert i muntlig tradisjon gjennom århundrer. Det blir fortrengt av den angloamerikanske pop/rock industrien. Ungene vil ha det om de får det.

Stevet er den eldste diktingen vi kjenner her i landet. Ungene jeg jobber med dikter sjøl i stevform. Dette gir dem mulighet for å lage noe sjøl isteden for å sitte som passive konsumenter av den kommersielle barnekulturen. Den nasjonale kulturen har en sentral plass i et lands kamp for uavhengighet og sjølstendighet. I 1972 var de fleste EEC motstandere klare på dette spørsmålet. Nå derimot opplever jeg en likegyldighet blant revolusjonære på dette området. Man lar kapitalkreftene ta hånd om ungenes smak og oppdragelse. Er det ikke på tide å diskutere dette spørsmålet?

---

Er den moderne familien som institusjon en del av den økonomiske basisen for kapitalismen og en integrert del av den kapitalistiske produksjonsformen, eller bare en overlevning av den borgerlige familien, og følgelig bare har ideologisk betydning?

Uenighet om dette har både betydning for vår diskusjon av konkrete paroler for politikken idag, og for de forestillingene vi gjør oss om et framtidig kommunistisk samfunn. Både RV og Kvinnefronten diskuterer de enkelte framstøtene fra statens side, og alle synes enige om at kampen mot nedbygginga av velferdsstaten er sentral, og at den borgerlige offensiven for å styrke familien, den enkeltes ansvar for å forebygge kriminalitet, og omsorgslønn, er kvalmt. Men langt fra alle slutter opp om at familien som institusjon må oppløses, eller at familien må tømmes for oppgaver som bidrar til å opprettholde den som en undertrykkende institusjon.

Kjerna i vår analyse er at det er en sammenheng mellom staten, den kapitalistiske produksjonsforma og familien som samfunnsinstitusjon. Med bakgrunn i Engels hevdes det at den borgerlige familien bare har som funksjon å sikre privateiendommen, men arbeiderklassefamilien er fri for dette åket og dermed fritt kan velge samlivsformer som er bygd på kjærlighet og gjensidig respekt. (Lysestøl 1992)

Min påstand er at arbeiderklassefamilien er utforma og blir styrt av offentlig politikk fordi kapitalismen trenger et reproduksjonssystem og et system som effektivt avleder og nøytraliserer arbeiderklassens frustrasjoner og opprør. Historia om utviklinga av arbeidervernlover, skolevesen, velferdssystemer og sosial boligpolitikk under kapitalismens oppbygging forteller mye om dette. Diskusjoner om å ha kontroll over reproduksjonen er velkjent for oss i AKP, mens analyser av den undertrykkende funksjonen ofte blir avvist som spekulative.

Denne artikkelen skal konsentrere seg om hvordan familien eller husholdningen er av avgjørende betydning i den fasen da velferdsstaten i Skandinavisk modell ble fullt utbygd, og nå etterhvert bygges ned. I løpet av de siste nesten femti årene har utviklinga vært preget av store endringer i sammensetning av husholdninger, barnetall, og av produktiviteten i ulike sektorer av varer, tjenester og bruksverdiproduksjonen. Dermed er også verdien av forbruksvarer endret i forhold til tjenester.

Like viktig er endringene i kapitalens krav til arbeidskrafta. Da velferdsstaten ble bygget opp var det stort behov for arbeidskraft som var alminnelig godt kvalifiserte, og det var nødvendig at alle var fornøyde og trodde på trygghet i alderdommen. Derfor trengtes universelle ordninger og stor tro på likhet. I denne tida ble det lagt stor vekt på utvikling av husmødrenes oppgaver, og opplysning og opplæring av foreldre, samtidig som husmødrene fikk mindre å gjøre på grunn av at de fikk færre barn og på grunn av den teknologiske utviklinga. I tillegg økte tilbudet om arbeid. I denne klemma oppsto husmordebattene, og resultatet ble flere yrkesaktive og dobbeltarbeidende kvinner.

I dag trengs færre arbeidere, men de må ha mer utdanning og det stilles store krav til såkalte sosiale evner. Man har oppdaga at reservearmeen (den ideelle arbeidsløsheten) må holdes ved like, mens samfunnet kan tåle en viss andel som faller utenfor. Bare flertallet er rolig, 2/3 samfunnet, gir det rom for å fremme selektive tiltak, kommersialisere omsorgen og dyrke et mer konkurranseprega oppdragelses- og utdanningssystem.

Vi kan dele reproduksjonsarbeidet i tre deler: Det å skape og oppdra nye generasjoner, det daglige arbeidet for å gjenvinne arbeidskrafta, (det vi vanligvis forstår som husarbeid), og det saring;kalte resultatløse omsorgsarbeidet: omsorgen for gamle og funksjonshemmede.

Familiens reproduksjonsansvar

Reproduksjonen av generasjonene, mødrefunksjonen, er den delen av reproduksjonsarbeidet som i størst grad faller på kvinnene. Dette fører både direkte og indirekte til lavere inntekter i løpet av livet. I land uten velferdsordninger er barna en økonomisk sikring for alderdommen, og også mens de er små, i form av barnearbeid. I velferdsstaten gjelder prinsippet om at barna er et kollektivt gode som seinere går inn i både betalt og ubetalt arbeid. Familiepolitikk, skattefordeling og direkte støtte til fødende og enslige mødre må sees i denne sammenheng. På tross av disse ordningene kommer kvinnene daring;rligere ut enn menn. Dette er særlig fordi pensjonsordningene bygger på yrkesinntekt. Velferdsstaten er ikke i stand til å kompensere for arbeidet med å føde barn. (Dale 1995)

Resultatene kan måles i antall barn som blir født. Det fødes ikke nok barn til å opprettholde befolkningen ved egen produksjon i disse landene. I rene markedsøkonomier er f&oslashdselstallene enda lavere enn i utbygde velferdsstater. Regulering av prevensjon og adgang til abort blir ikke brukt som midler til å styre befolkningsveksten i Norge. Men slike motiver ligger til grunn for debatten om dette på verdensbasis. Hos oss er det viktigere å styre oppvekstvilkårene for de barna som blir født.

Samfunnets krav til sosialisering

Normene for barneoppdragelse kommer fram gjennom signaler fra barnehagen, skolen, barnevernet og gjennom offentlig debatt. Mulighetene for å falle utenfor er reelle, og ansvaret for å unngå at barna taper i konkurransen og blir en byrde for samfunnet, legges mer og mer tydelig på familien.

Dette gjør det for det første nødvendig for foreldre å legge mye mer tid og oppmerksomhet i et eller to barn enn foreldre tidligere la i en hel barneflokk. Her kommer deltaking i frivillige organisasjoner inn i tillegg til det arbeidet foreldrene gjør hjemme. Dette krever planlegging og beslutninger og det stiller krav til familiens kunnskaper og evne til å fungere sosialt. Evnen til følelsesmessig innlevelse og personlig tilpassing blir viktig både i skolen, barnehagen og i barneoppdragelsen hjemme. (Holter m.fl. 1975) I Aftenposten 12/1-97 framstilles dette kravet om empati som en ny trend som har avløst tidligere fokusering på selvtillit og selvrealisering. Det er kanskje heller slik at familien er utsatt for motsatte signaler, og at mange ser den umiddelbare fordelen i å lære ungene sine å klare seg i konkurransen.

Det offentlige har også utviklet et hjelpeapparat med profesjonelle rådgivere og tilbud om familiebehandling som dels direkte overtar tidligere familiefunksjoner, dels forsøker å utvide familiens egne muligheter til å klare seg. Kjersti Ericsson viser at utviklinga av barnevernet baring;de speiler de alminnelige kravene til familiene som samfunnet stiller og fungerer direkte som korrektiv, som riset bak speilet for langt flere familier enn de som til enhver tid kommer i kontakt med det. (Ericsson 1996)

Den sterkere vekten på det nesten terapeutiske innholdet i ekteskap og familieliv, og de profesjonelle normene for barneoppdragelse er ikke nøytrale. Det vitenskapelige grunnlaget er gjerne bygd på hva som anses som normal utvikling, og normal fordeling av evner og egenskaper. Skolen og barnehagen og barnevernet melder fra når ungen ikke viser aldersadekvat utvikling, og det gir familien mer å bekymre seg over. (Ericsson 1996)

Normene framføres av kvinnelig personale, men de er utformet av menn, og i forståelse med det kapitalistiske samfunnet vi lever i. De rettes ikke til familier som kollektiv, men i stor grad som forventninger overfor mødrene.

Kjernefamiliemodellen klarer det ikke

Skilsmisser, og veksten i antallet familier med en kvinne som overhode kan sees som resultat av kvinnenes selvstendighet og mulighet for å velge dette som alternativ til å leve sammen med menn som ikke stiller opp likevel.

Den store bekymringa over oppløsning av kjernefamilien og det livslange ekteskapet gjelder først og fremst barnas oppvekstvilkår. Samtidig som staten vil begrense ansvaret for dette. Derfor innskrenking i overgangsstønad, og omdefinering av forsørgeransvaret. Det at enslige mødre mister trygd når de bor sammen med en mann som ikke er far til barnet, er bare et av eksemplene på at staten definerer husholdningen og ikke familien som økonomisk ansvarlig for gjensidig underhold, samtidig som forkorting av stønadstida har til formål å presse flere enslige mødre til å stifte ny familie.

På den annen side: Med de kravene som stilles til familien, blir den i stadig mindre grad i stand til å ivareta oppgavene som konfliktløser og følelsesmessig buffer. Familiesituasjonen har utviklet sine bortstøtingsmekanismer som gjør at de som ikke greier oppgaven ikke bare blir skilt, men blir bostedsløse og faller utenfor det normale livet. Samfunnet må ta over og det blir oppfattet som uttrykk for familiens og individets maktesløshet.

Denne faktiske motsigelsen, mellom det vi så som press på familien fra samfunnet, angrep på levevilkårene som rammet familiene som forbruksenheter osv. og familien som et redskap for undertrykkelse, førte i sin tid til en hissig debatt om parolen: Forsvar familien. Alle underparoler til dette kravet gikk på velferdspolitiske krav.

Verdi og verdsetting av det ubetalte husarbeidet

Noen hevder at mye av husarbeidet er forsvunnet med den teknologiske utviklinga, og at menn nå bidrar så pass at den kjønnsmessige ulikheten også er i ferd med å forsvinne. Oppgavene er flytta ut i barnehage, sjukeheimer og næringsmiddelindustrien, der de utføres mer rasjonelt der enn i den enkelte heimen.

I de seinere årene har Statistisk sentralbyrå laget et sattelittregnskap over verdiskapningen i husholdningene, basert på tidsnyttingsundersøkelsene som gjennomføres hvert tiende år siden 1971.

Bakgrunnen for dette er at en del land allerede på førtitallet beregnet husholdningsarbeidets bidrag til samfunnets verdiskapning, men de måtte seinere gi opp dette fordi det var vanskelig å beregne, og fordi nasjonalregnskapene skulle være bygd opp på samme måte i alle land for å kunne sammenliknes. Sattelittregnskapet er kanskje et resultat av at boka til Marylin Warring, » Hvis Kvinner fikk telle» (Warring 1991), fikk en voldsom oppmerksomhet verden rundt.

Husarbeidet og nasjonalprodukt

De første beregningene fra 1946 viste at husarbeidet utgjorde 15% av bruttonasjonalprodukt (BNP). I dette inngår både hushjelpenes arbeid og arbeidet til husmødrene og de hjemmeværende døtrene. Dette var alt for lavt og det skyldes både beregningsmåten, at en ikke regnet med andre enn helt hjemmeværende, og at verdien ble satt til lønn, kost og losji for hushjelper og tjenestejenter.

I de beregningene som er gjort siden 1972 med grunnlag i tidsnyttingsundersøkelsene har en brukt lønna til husmorvikarer til å verdisette husarbeidet. De viser at husarbeidet totalt har sunket fra 53% til 38% av BNP. Idag utgjør det altså ca. 40% av BNP hvis vi godtar at tida vår er verd en husmorvikarlønn. Forskjellen mellom 40-tallets beregninger skyldes i hovedsak endringen i lønnssatser, ikke at omfanget av husarbeidet er endret. (Aslaksen og Koren 1995)

Nødvendig og unødvendig husarbeid

Beregningene av husarbeidet skiller mellom arbeid og fritid på den måten at det er bare aktiviteter som kan utføres av en annen, sånn som barnepass, rengjøring osv som teller.

Den samfunnsfunksjonen som husarbeidet dekker, er reproduksjonen av arbeidskrafta, og omsorgen for gamle og sjuke. Mye av dette arbeidet ligger i grenselandet mellom arbeid og fritid. Nivået på dette arbeidet er sammen med lønningene samfunnsmessig og kulturelt bestemt. Levestandarden, boligforholdene og utdanningsnivået bestemmes kulturelt, og det får konsekvenser for den enkeltes muligheter for å hevde seg i konkurransen om arbeid og andre goder. Både arbeidslivet og miljøet rundt den enkelte familien er med på å bestemme hva som er nødvendig. Jeg vil hevde at den tiden og kompetansen som kreves til de nødvendige oppgavene øker, mens det som ikke er samfunnsmessig nødvendig kan reduseres. Men det blir likevel opprettholdt fordi forbrukspresset er så høyt i kapitalistiske samfunn.

Det er i hovedsak de heltids hjemmeværende husmødrene som har redusert den tida de bruker på husarbeid. De kan ha oppdaget at de gjorde unødvendige oppgaver, og de har hatt de samme mulighetene for å kjøpe halvfabrikata som andre. Mange av de tjenestene som kvinner gjør i heimen, er rene tjenester overfor voksne menn. Mye av dette servicearbeidet er unødvendig, men hyggelig når det inngår i et likeverdig og gjensidig forhold.

Men det ser ut som mange nødvendige oppgaver i heimen har økt, som resultat av økte krav til oppfølging av barn og omsorgen for gamle og funksjonshemmede. Tid til vedlikehold har økt som følge av økt forbruk. Vi bruker like mye tid på å vaske tøy med moderne tekstiler og maskiner, som folk før brukte over vaskestampen. Vi bruker mye av tida på vedlikehold av bolig, bil og sportsutstyr.

Videre ser det ut som om den statlige politikken og offentlig debatt i stor grad er rettet mot å binde de samfunnsmessig nødvendige oppgavene til familien framfor å utvikle de kollektive og profesjonelle måtene å gjøre det på.

Omsorgen for eldre og funksjonshemmede(1)

Privat omsorg utgjør minst like mange årsverk som den offentlige omsorgen. Omtrent 49 000 årsverk privat omsorg overfor syke og funksjonshemmede eldre er like mye som årsverk i syke og aldershjem og hjemmbaserte tjenester tilsammen. Denne beregningen gjelder bare eldre. Yngre funksjonshemmede som bor sammen med noen, får nesten all hjelp innen egen husholdning. Det forekommer nesten ikke at det offentlige har hovedansvaret for hjelp og pleie i familier med barn, selv ikke hos eneforsørgere. Den viktigste private omsorgen foregår innenfor den enkelte familien, eller husholdningen, det vil si av ektefeller, foreldre og samboere. Denne delen av omsorgsarbeidet er vanskelig å definere og måle som en særegen byrde fordi det inngår i vanlig husarbeid og gjerne kalles kjærlighetsarbeid. Men det kan også føles som en nødvendighet, som til og med styrer valg av livsform, reduserer mulighetene for å jobbe full tid, og føles som tvang. Når man tar familiehusholdningen for gitt, er det også en selvfølge at den relativt friskeste av flere personer tar ansvaret for de oppgavene som syke og funksjonshemmede ikke greier.

Samspill mellom offentlig og privat

Ellers er det slekta som stiller opp. Ikke nabonettverket som myndighetene stadig roper på. Hjelp fra familiemedlemmer (mest døtre og sønner) som ikke bor i samme husholdning har stor betydning for å få det hele til å gå, å sy sammen det offentlige og de private systemet. Den Skandinaviske velferdsmodellen er særlig godt utvikla med tanke på å utvikle samvirke mellom offentlig og privat omsorgsarbeid. Kampanjene for omsorgsboliger istedet for sykehjem og andre institusjoner for sterkt hjelpetrengende er bevisste trekk for å redusere den offentlige hjelpen, og skape boforhold som gjør det mulig og nødvendig for familien å stille opp.

Det er vanlig å hevde at bosettingsmønster og små barnekull har gjort det vanskeligere for de gamle å få hjelp fra sine egne barn. Men slik er det ikke. I femtiåra da velferdsstatens eldreomsorg ble planlagt, var det mange enslige som ikke hadde egne barn. Idag er det er stadig færre av de eldre som ikke har egne barn (Szebehely 1993).(2)

I Norge er det gjort en undersøkelse som viser at flere deltar i omsorgsarbeid på 90-tallet enn i 1980, mens omsorgen som gis er mindre intensiv. Det er med andre ord blitt mer vanlig at noen må trå til, og at de eldre har noen å få hjelp av, men det brukes ikke så mange timer på å hjelpe. Kvinner utfører en større andel av arbeidet enn før Lingsom (1993). (3)Det er de middelaldrende kvinnene, mellom 50 og 59 år som gjør det meste omsorgsarbeidet. Mens de yngre yter mindre tid i gjennomsnitt enn før, har denne gruppa øket både i antall og i antall timer som ytes.

Det er de enslige som bruker det meste av den offentlige omsorgen. 3/4 av de hjelpetrengende enslige har den offentlige hjelpen som hovedkilde. (4) Men det er grunn til å tro at den uformelle omsorgen spiller en stor rolle også for disse. I følge Ivar Brevik og Susan Lingsom er kombinasjoner av hjelp fra flere kilder mest vanlig for de mest hjelpeavhengige blant eldre personer. (NOU 1992:1) (Lingsom 1991 ). I f¢lge Szebehely (1993) har nedskjæringene i løpet av 80-årene ført til at enslige menn har beholdt sin høye andel hjemmehjelp, mens kvinner, også enslige kvinner stor sett har mistet den.

Hun mener dette ikke skyldes kommunenes bevisste oppsøking av familiemedlemmer som kan påta seg omsorgsoppgaver. Kvinnene, og de med lav utdanning har tapt i konkurransen om offentlig hjelp når en må forhandle seg fram til en løsning.

Husholdningene og hjelpebehov

Familieomsorg er altså først og fremst et kjernefamilieforhold. Husholdninger der en eller flere er avhengig av særlig hjelp fra andre, er noe oftere sammensatt på utradisjonelt vis. Det kan være søsken eller folk som ikke er i slekt som deler husholdning.

Privat omsorg til gamle uten egne barn gis av nieser og nevøer, søsken eller personer utenfor slekt. Slike konstruerte familier trår til og yter nesten like mye omsorg som egne barn. Hjelperen er gjerne en som har hatt et spesielt godt forhold til den hjelpetrengende fra barndommen av. (Gautun 1993)

Blant husholdninger som bruker husbanklån og offentlig bistand til å planlegge boligutbedring er det også påfallende mange konstruerte familier. Disse brukte også lite hjemmehjelpsressurser. (5)

Jeg tolker det slik at familiemodellen blir helt nødvendig i vårt samfunn slik at de som har behov for hjelp i dagliglivet må tenke taktisk når de velger husholdningsform og bygger opp sitt familienettverk. Familien blir en tilpasningsform i et samfunn som ikke klarer å ivareta omsorg og sosial trygghet for eldre og funksjonshemmede.

Arbeidsdelinga – og eldre menn
Fordelinga mellom menns og kvinners husarbeid er slik at det fortsatt er kvinnene som gjør det meste. I 1990 ca tre ganger så mye som menn. I 1972 var forholdet mer enn 4-1. Dette skyldes at kvinnene bruker mindre tid på oppgaver som blir regnet med i denne statistikken, mens mennene nesten ikke har økt sitt bidrag. Det er utviklinga i løpet av de ca 20 år som har vært prega av kvinnekamp og en enorm øking av kvinnenes deltaking i arbeidslivet. Det er småbarnsfedre og mannlige pensjonister om har stått for økingen av mennenes innsats i husarbeidet.

Det er kvinnene som oftest har hovedansvaret for å hjelpe den hjelpetrengende innen husholdningen. Men i forhold til våre vanlige forestillinger er det er påfallende at så mye som en tredel av omsorgspersonene innen husholdningene er menn. Men menn hjelper bare ektefeller/ samboere og egne foreldre. Kvinnene er omsorgsytere også i kraft av å være foreldre, og de har omsorg for en rekke andre personer utenom den nære kjernefamilien. Det er bare i barnefamilier at omsorgs- og hjelpeansvaret deles på flere personer.

Kvinnene begynner tidlig som omsorgspersoner og når toppen i 50-59 års alder. Fram til vanlig pensjonsalder er bare en liten del av omsorgspersonene menn. I tidlig pensjonsalder derimot er det nesten like mange menn som kvinner blant omsorgsyterne. En fjerdedel av omsorgspersonene er sjøl funksjonshemmet. Enda flere når omsorgspersonen er mann. Den sterke økningen av antallet menn som tar slikt ansvar «passer» godt med mønsteret i yrkesdeltakelse og faktisk pensjonering. Menn inngår i omsorgsreserven når de ikke lenger er aktuelle på arbeidsmarkedet. Kvinner med omsorgsansvar dominerer sterkest over menn i utdanningsperioden, og i den kritiske mellomalderen 50-59 år.

Reproduksjonskostnadene
Verdien av arbeidskrafta (lønna) er lik reproduksjonskostnadene og disse er kulturelt bestemt og lar seg ikke variere så mye innen en og samme kultur.

Ved å beregne verdien av husarbeidet og legge det til inntektene pr forbruksenhet for de ulike familiegruppene kan en vise at husarbeidet jevner ut inntektsforskjeller.(6) En nærmere analyse viser at denne utjevningen særlig gjelder inntektsforskjellene innen hver husholdningstype, mens den bidrar lite til forskjellene mellom de ulike husholdningstypene. Mengden husarbeid er omvendt proporsjonalt med antall heltidsinntekter. Enslige menn gjøre minst husarbeid og par med to barn og en inntekt mest.

Det er et kjent fenomen at husmødrene kunne ri av kriser og arbeidsløshet ved å øke innsatsen hjemme. Men det var i en tid da det var mye å spare på å produsere hjemme framfor å kjøpe mat og klær osv. I etterkrigsåra kunne man også skaffe seg bolig gjennom en stor grad av selvbygging, selv om dette i det lange løp fører til at lønningene blir lavere. I dag er det knapt lønnsomt med egenproduksjon av varer. Privatarbeidet er mer knytta til omsorg for barn og gamle.

Under sosialismen og kommunismen

Kapitalismen har gjort den moderne familien til en integrert del av økonomien over alt i verden. Det er lite som tyder på at kapitalistisk produksjon kan fungere over lang tid uten slike organiserte reproduksjonsenheter, og et samfunnsmessig utdanningssystem. Om deler av helse- omsorgsarbeidet og utdanningsystemet blir kapitalistisk, vil det bare komme den dyreste arbeidskrafta til gode.

Vi sier gjerne at vi finner grunnlaget for samfunnsorganiseringa av produksjonen under sosialismen i den høyt utvikla kapitalismen (Kapitalen bok 3 kap 27) Er det også slik med privathusholdningen som basis for reproduksjonssektoren? Nei jeg mener reproduksjonen kan gjøres samfunnsmessig. Det er særlig fordi forutsetninga for kapitalismen er en fri, det vil si privat arbeider. Under kommunismen har arbeideren en virkelig frihet, og all produksjon er både samfunnsmessig organisert og eid.

Det gir først og fremst mulighet for å oppheve det private forsørgeransvaret som vi har sett fortsatt fungerer gjennom familien. I Sovjet ble det fra først av utviklet en radikal sosial og familiepolitikk, men dette brøt fort sammen. På mange felt er den norske velferdsstaten i dag mer avansert. Selv i sovjet-tida opplevde aldri russerne at barn ikke hadde forsørgeransvar for sine gamle foreldre.

Det alminnelige husarbeidet og den daglige restituering av arbeidskrafta kan gjøres enklere om boformer, matlaging og transport var bedre organisert. Kollektiver, desentralisert arbeid og kantiner kan erstatte mye av den tida som går med til produksjon og vedlikehold i den enkelte familiehusholdninga. Det kan redusere forbruk og vedlikehold av dagliglivskapitalen, hus, bil og husholdningsmaskiner, og det vil redusere energiforbruket og forurensningene. Disse argumentene er alle åpne for, men forsøk under kapitalismen har ikke hatt stor spredning.

Hvis sosialisering, oppdragelse og utdanning skal være en ren samfunnsoppgave, må det være fordi vi mener at det er mer hensiktsmessig og at det gir bedre resultater enn når ansvaret er lagt helt og holdent på den private familien. Da må vi forutsette at arbeidet bygger på et profesjonelt og vitenskapelig grunnlag. Vi må regne med at det fortsatt er noen konflikter mellom individenes ønsker og de samfunnsmessige målene. Vi vil bruke de best egnete folkene til disse oppgavene, og vi vil ønsker å diskutere det grunnlaget de arbeider etter. Men i den vitenskapen og de normene som gjelder i den kapitalistiske velferdsstaten ser vi mange ulike og motstridende tendenser som viser at vi har en lang vei å gå før vi finner gode løsninger.

Eldreomsorgen må vi også se i et annet lys. Saka har to sider:
-Hva er konsekvensene for mottakeren, hvordan ønsker den gamle eller funksjonshemmede å leve, i familie eller i familieliknende grupper, kollektiver osv. eller i institusjoner
-Hva er best for omsorgsyteren. Her blir det også snakk om profesjonalisering, ikke bare for å yte god omsorg, men også for å verne om arbeidsvilkårene.

Under kapitalismen er det en motsigelse mellom disse interessene, kan vi løse dem i et sosialistisk samfunn? Så vidt jeg kan se finnes det ikke noen marxistisk analyse av hvordan man skal ordne et samfunn som tar vare på mennesker som trenger mye hjelp, og kanskje aldri kan produsere noe selv.

Fotnoter:
1)Avsnittet bygger på egne analyser av Boforholdsunders¢kelsen 1988. En mer uttømmende artikkel med alle litteraturreferanser ble publisert i «Materialisten» nr.2/3-94.

2)Szebehely har analysert data fra de svenske levekårsunders¢kelsene i 1989/81 og 1988/89.

3)Lingsom bruker de norske tidsnyttingsundersøkelser fra 1980 og 1990, altså noenlunde samme tidsrom som Szebehely. Hun har bare analysert hjelp som ytes mellom husholdninger.

4)Opplysninger fra Boforholdsundersøkelsen 1988.

5)Bull, Lange og Grut: «Råd for uråd, en undersøkelse av boligrådgivning i Aust-Agder fylke. » (1992) 6)Påstanden bygger på en artikkel i «Tidsskrift for samfunnsforskning» av Julie Aslaksen og Charlotte Koren (1995). Inntekt pr forbruksenhet betyr at disponibel inntekt er fordelt på barn og voksne etter en internasjonal modell. Verdien av husarbeidet er antall timer i følge tidsnyttingsunsersøkelsene er ganget med husmorvikarlønn. Summen kalles utvidet inntekt pr. forbruksenhet.

Tips til litteratur hvis du vil lese mer:
-Amott, Teresa: «Caught in the Crisis – Women and the U.S. Economy Today. » Monthly Review Press, 1993.
-Aslaksen, Julie Koren, Charlotte: «Det ubetalte husarbeidet – omfang og fordeling», Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 1/95.
-Bull, Grete: «Familieomsorgen, frivilligheten og velferdsstaten», Materialisten 2/3-94.
-Dale, Kristin «Kvinneperspektiv på økonomisk politikk i velferdsstaten. Kjønn og samfunn i endring, konferanserapport 100 Norges Forskningsråd, Program for grunnleggende samfunnsvitenskapelig kvinneforskning 1995
-Engels, Friedrich: «The housing Question». 1872. Progress Publishers, Moscow 1970
-Engels, Friedrich: «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» I tilslutning til Lewis H. Morans forskning. 1884. Elan, Forlaget Ny Dag, Oslo 1970
-Ericsson, Kjersti: «Barnevern som samfunnsspeil». Pax, 1996.
-Fox, Bonnie i Fox Bonnie ed.: «Womens double Workday: -Twentieth century changes in the reproduction of daily Life. Hidden in the household» s.172-216. Womens Educational Press, Toronto, 1980
-Gautun, Heidi: «Gammel, barnløs og alene – En sammenlikning av omsorg til eldre med og uten barn. Rapport 5. » Institutt for Sosialforskning, Oslo, 1993.
-Holter, Henriksen, Gjertsen og Hjort: » Familien i klassesamfunnet. » Pax, 1975.
-Lingsom Susan: «Fra studentopprør til eldreomsorg. Hvordan er 68-ere som omsorgsgivere? » Tidsskrift for Samfunnsforskning 34, s.297-317, 1993.
-Lingsom, Susan: «Hjelp etter behov? Offentlig og privat omsorg for hjemmeboende eldre.» Inas-rapport 1991:5 Institutt for Sosialforskning, 1991.
-Lysestøl, P.M.: «Husholdets politiske økonomi». Universitetsforlaget, 1992.
-Seccombe, Walley: «The Housewife and Her Labour under Capitalism. » New Left Review nr. 83. 1974, fra side 3.
-Sosial- og Helsedepartementet: «Våre velferdsordninger – En gjennomgang foretatt av en intern arbeidsgruppe. » 1994.
-Sosial og Helsedepartementet: «Fornyelse av velferdsstaten. En invitasjon til debatt fra Sosial- og Helsedepartementet om våre sosiale velferdsordninger. » 1994.
-Szebehely, Marta: «Hemtjänst eller anhörigvård? Förändringar under 80-talet. » 1993-00-30. Socialstyrelsen. 1993.
-Thorsen, Kirsten og Dyb, Halvard: «Er det noen som bryr seg? Uformell omsorg for eldre og offentlig støtte til omsorgsgiverne. Rapport 1993-1. » Norsk gerontologisk institutt. 1993
-Wærness Kari: «Kvinneperspektiver på sosialpolitikken. » Universitetsforlaget. 1982
-Wærness Kari: «Kommentar til Aslaksen og Koren: «Det ubetalte husarbeidet – omfang og fordeling»». Tidsskrift for samfunnsforskning. 1995

Denne artikkelen sto i det svenske Clartè (nr. 1 1996) der artikkkelforfatteren er medlem. Artikkelen er oversatt av Arne Hedemann.

Forfatteren er redaksjonsmedlem i det svenske Clartè

---

Nøyaktig som i Austens romaner, virker det som jentene går i bresjen for noe nytt. De har med Anthony Giddens ord, «forberedt veien for en ekspansjon av det intime gjennom sin rolle som moderne, følelsesmessige revolusjonære».

En av de store revolusjonene på slutten av 1900-tallet er den seksuelle. Reproduksjonens reduserte betydning har rystet følelseslivet og familieinstitusjonene grunnleggende. I denne prosessen skjer en radikal omdanning av intimiteten som også bør få konsekvenser for det offentlige livet, hevder sosiologen Anthony Giddens.

Lengselen etter å oppleve den romantiske kjærlighetens understøttende kraft preger muligens det postindustrielle nåtidsmennesket i høyere grad enn den gjorde blant 1800-tallets romanleserinner. Tross skilmissestatistikken hyller de fleste av oss innerst inne ideen om et radikalt,følelsesmessig brudd i tilværelsen som underminerer og fornyer alt liv. En tilstand verdt å streve etter. Den skal i sin tur helst lede til et livslangt ekteskap der sinnsstemning og ikke økonomi forventes å være det sammenholdende kittet. Om det blir problematisk, disponerer vi atskillige hyllemeter med veiledende håndbøker, psykoterapi eller løssalgsavisenes helgbilag. Både menn og kvinner, men spesielt kvinner fra alle skikt, fantaserer stadig om den rette og drømmer om et gjensidig sjelelig fellesskap – et dyp forhold. For i dette riket dominerer det opphøyde over det seksuelle.

Austenfeber

Aviser og blader proklamerer «Austenfeber»(1). I alle fall vi kvinner sitter klistret foran fjernsynsserier og filmlerret for å bli oppslukt av disse aristokratiske, men akk såå brilliante skildringer av den reaksjonære romantikkens seier over tradisjonens leie makt. Til og med i et forherdet «clartèisthjerte» skjelver det til av det kyskeste kyss…

Lidenskapens revolusjonære potensiale har selvsagt mennesker til alle tider vært klar over, og derfor har man i alle samfunnsformer ansett den som en ubrukbar del av byggingen av et solid samfunn som hviler på privat eiendomsrett. Ekteskap, hjertekjærlighet og erotikk har blitt holdt godt atskilt, framfor alt av menn i de fleste klasselover i historiens gang, og særlig hos aristokratiet har diverse sidesprang vært vanlig. Men i de andre skikt kunne til og med en og annen kvinne tillate seg det samme – i det minste dersom hun leverte et betryggende antall ektefødte. Med de borgerlige kvinnenes behov for en romantisk dimensjon i sine småtriste liv på attenhundretallet ble hjertets krav og forventning ført inn i ekteskapsinstitusjonen. Men erotikken var et emne som knapt kunne omtales i slike kretser. Jane Austen kan ikke ha vært i nærheten av ett mannfolk. I dag betyr ikke lenger seksualitet reproduksjon. Bare på noen få tiår har prevensjonsmidlenes sikkerhet snudd opp ned på de vilkår og tradisjoner som i uminnelig tid har bestemt reglene for den kroppslige kjærlighetens uttrykksmuligheter. Dermed er det satt et grunnleggende spørsmålstegn ved ideen om ekteskapets sammenheng med det åå ha kontroll over kvinnen. Til hverdags tenker vi knapt over hva en slik tilsynelatende selvfølgelighet faktisk betyr for relasjonene i et parforhold, i familieinstitusjonen og for intimitetens vilkår.

Anthony Giddens

En som har gjort dette grundig og særlig tankevekkende, er den meget veletablerte engelske sosiologen Anthony Giddens som for noen år siden skrev boka «Intimitetens omvandling – sexualitet, kärlek och erotik i det moderna samhället» (oversatt til svensk 1995, Nya Doxa). Giddens analyserer dagens seksuelle kartverk og konstanterer:

«Avhengigheten (av forelskelsen/romantikken, K.H.s anm.) må settes i sammenheng med det faktum at vi i dag lever i et samfunn hvor tradisjonens makt i større utstrekning enn tidligere er fjernet. I tilsvarende grad får det instinktmessige jeg-prosjektet en spesiell betydning. Når store områder av en persons liv ikke lenger bestemmes av herskende mønstre og vaner, er individene stadig tvunget til å overveie valg mellom ulike livsstiler. Dessuten – og dette er av sentral betydning – er slike valg ikke bare «eksterne» eller marginale sider av individets holdninger, men bestemmer hvem individet er.»

Kvinner i Vesten kan i prinsippet bestemme over sine kropper. Vi kan avstå fra barn og samtidig ha seksuelle forhold. Rett ut sagt kan vi velge seksuell identitet eller eksperimentere med den. Vi er ikke lenger henvist til noenslags «natur» – det står oss i tilfelle fritt å velge naturen om skjebnen også vil. Vil ikke skjebnen, kan vi la oss bli prøverørsbefruktet med eller uten mann (i det minste i teorien). «Seksualiteten» – som naturligvis ikke eksisterte som begrep – var tidligere forbundet med stadige svangerskap og en stor risiko for å dø i barselseng, og bygde nærmest på en fornektelse av kvinnens seksuelle utbytte. I dagens samfunn har den blitt utviklet til et fritt uttrykk for individualitet. En oppførsel som i prinsippet likner mannens nytelsesinnretta seksualitet. For å slippe den «naturlige» elendigheten – å være en ren eller uren kvinne – fantes det to andre muligheter: å gå i kloster eller kle seg ut som mann og håpe på at ingenting skulle avsløres, dette kunne lykkes fordi den sosiale rollen i praksis alltid veide tyngre enn naturen.

Selv om aidstrusselen stadig finnes i bakgrunnen i denne sammenheng, gjenstår i dag noe som Giddens kaller for «den plastiske seksualiteten». Et livsområde som har valgt bort reproduksjonen og som står stadig åpnere for utforskning og eksperimenter, og åpner døren for flere mennesker enn de i «undergrunn-«, «>outsider-» og kunstnerkretser som tradisjonelt har prøvd disse rom. Sannsynligvis kommer flere mennesker i denne samfunnsfasen derfor til å si ja til og utvikle for eksempel homoseksualitet og tokjønnethet fordi det helt enkelt begynner å bli sosialt funksjonelt, og stuerent når reproduksjonen har blitt et sekundært mål for begge kjønn. Oppførsel som i en tidligere samfunnsfase ville bli betegnet som perverst, kan i den nåværende samfunnsfasen fungere som en «radikal pluralisme», befridd fra moralisering og er sannsynligvis nødvendig for framveksten av en fullstendig emansipasjon.

Når det gjelder økingen av homoseksualitet blant menn (i følge amerikanske forskere har over 40% av gifte menn hatt sex med andre menn) framfører Giddens en teori verd å merke seg:

«Innslaget av psykologisk forsvar synes åpenbart i denne form for tilfeldig seksualitet. Den kan sees som en mannlig masseflukt fra det som forener seksualitet, jeg-identitet og intimitet. I en tid når kvinnen ikke lenger spiller med, blir den et uttrykk for menns hemmelige motstand mot konsekvensene av likhet mellom kjønnene.»

Tilsvarende resonnement, skjønt motsatt, forekommer blant kvinner som velger å være lesbiske. Giddens moraliserer ikke, men iakttar dette spekter av stadig vanligere «grenseovertredelser» som et symptom på at kjønnsrollene radikalt holder på å oppløses. Men jakten på de ekstraordinære opplevelsene skaper selvsagt behov og avhengighet som i lengden motvirker «det instinktmessige jeg-prosjektet» og et virkelig møte mellom kjønnene. For ikke å glemme de kommersielle kreftenes enorme interesse av å utbytte denne typen drifter.

Den kvinnelige seksualiteten

Selv om den kvinnelige seksualiteten fortsatt bærer preg av de gamle redslene for graviditet og den sterotype underkastende holdningen, holder den drastisk på å forandres. Det er ikke lenger selvsagt at ekteskapet er den sentrale erfaringen i vestens kvinners liv. I det minste i Skandinavia er det mer selvsagt for både middelklasse- og arbeiderklassekvinnen å ha egnen penger, arbeidsliv og et sosialt liv utenfor hjemmet. For middelklassen er dessuten god utdanning en like selvsagt sak. I verdens mest emansiperte land er det en ti år gammel situasjon, mens det er utopi for majoriteten av verdens fattige kvinner. Det må legges til at underklassekvinner i vest med lav utdanning der spesielt arbeidsløse alenemødre utgjør et absolutt nederste sosialt skikt, i dag befinner seg i en klart defensiv situasjon.

I sosiologiske undersøkelser som har intervjuet tenåringer om deres forhåpninger for framtida, merkes det blant jenter en forskyving fra et ønske om å «bli gift» til et ønske om et møte som innebærer et dypt likestilt forhold. Derimot snakker gutter oftere (og stadig) om en pen «frue» som inngår som en del av eneboligen og toppjobben (dette kan jeg bekrefte fordi jeg har lest en videregående klasses stiler om temaet nylig). Nøyaktig som i Austens romaner virker det som om jentene også her går i bresjen for et nytt syn. De har «forberedt veien for en ekspansjon av det intime gjennom sin rolle som moderne følelsesmessige revolusjonære», som Giddens uttrykker det.

For denne nye situasjonen innfører Giddens et sentralt begrep; «det rene forhold» – der båndet mellom mennesker opprettes i former som er gjensidig forhandlet fram, og bare varer så lenge begge parter får tilstrekkelig ut av alliansen – en rullerende kontrakt. Kjærligheten og behovet for samliv er dermed mer avhengig av dette rene forholdet som ramme, enn det ekteskaplige løftet. Selve ekteskapsformen blir da mer et symbol på trofasthet enn en faktor som definerer trofasthet. Den plastiske seksualiteten inngår her som en utfylling og en fordypning av en slik fortrolighet, og reproduksjon finnes der som en mulighet. Men mannen slentrer etter i denne prosessen, påstår Giddens, og mener at mannen har holdt seg unna det intimes utviklingsområdet og framfor alt betraktet forelskelsen og det følgende ekteskapet som en «adgang» til kvinnens kropp på en attenhundretalls måte. I boka refereres en undersøkelse hvor nesten alle intervjuede kvinner ønsket større verbal nærhet i forholdet med sine menn, og de oppga at de merket motstand eller følelsesmessig likegyldighet når de forsøkte å få til en mer intim kommunikasjon.

Giddens utvikler ikke noen tanker om viktigheten av de åpenbart meget fordelaktige praktiske og økonomiske vilkår som et samliv innebærer. Fortsatt er økonomi selvsagt et meget vesentlig kitt i et samliv, med den forskjell at det i dag bygger på begge partenes innsats. Men mannens økonomiske innsats utgjør allment den dominerende delen for de fleste forhold både i middel- og arbeiderklasse, dette innebærer at kvinner spesielt ved en skilsmisse havner i uhjelpelig underlegenhet.

Det rene forholdet

«Det rene forholdet»-resonnementet overføens også til andre områder i livet. Om det tilpasses på vennskaps- og slektsforhold, blir det for eksempel ikke selvsagt at barna (oftest jentene) tar hånd om sine gamle foreldre dersom det gjensidige forholdet ikke finnes. Det romantiske kravet på gjensidighet innenfor ekteskapet og individenes behov har dermed utviklet seg til å sprenge de forventede sosiale konvensjonene. En slik splittelse kan man også studere i de stadig vanligere tilfeller av at foreldre i dag faktisk svikter sine barn (dessverre hverdagskost for dagens skolerådgivere) når de finner et nytt og «mer givende» forhold som barnet ikke passer inn i. Giddens gir ingen slike eksempler.

Refleksjonen er nærliggende; når konvensjonens forventninger begynner å oppløses, åpner det utvilsomt muligheten for at flere mennesker handler i grov egeninteresse. Diskusjonen om det sivile samfunnet får her ytterligere en dimensjon; krever ikke et tradisjonsoppløsende samfunn en sterk profesjonell offentlig sektor som motkraft og demokratisk garantist? For spørsmålet er om det finnes noe alternativ. Et forsvar og vern om kjernefamilen virker konserverende og havner meget lett i en kristeligdemokratisk felle. For Giddens utgjør «det rene forholdet» et svar på et økt personlig moralsk ansvar for sine handlinger, men ut i fra andre utgangspunkt enn tradisjon og institusjon. En slags eksistensialistisk tankegang, om man vil.

Alkoholisme, narkomani – og sex

I et samfunn hvor normene er i oppløsning forsterkes fenomener som seksualfiksering og tilfeldig sex. Den ekstreme avhengigheten og følgende misbruket av dette emansipatoriske (2) løft, sammenlikner Giddens med alkoholisme eller narkomani. Han ser paralleller med det såkalte «kick», «fix» og «time-out» med følgende jeg-tap og destruktive skamfølelser: «alle avhengighetsformer er forsvarsreaksjoner og flukt, et uttrykk for svikt på autonomi som kaster en skygge over jegets evner». Følgelig er det vanligst blant menn (selv om fenomenet også kan iakttas blant stadig flere kvinner), der erobringen i seg selv er drivkraften » intenst begjærte kvinner blekner til ingenting når affæren er fullbyrdet. På denne måten dyrkes ideen om kvinnen som et bunnl&oslashst (biologisk…) mysterium – en oppfatning som framfor alt florerte nåår 1800-tallets borgerlige kvinnnesyn ble formet.

«Disse menn er ikke i stand til å opprette båndet mellom seksualitet og intimitet. En slik mann bygger hele sin identitet på sin innsats i arbeidslivet og derpå følgende status blant andre menn – og i svært liten utstrekning på en følelsesmessig rekonstruksjon av det forgangne. Prisen mennene må betale for sin stilling på det offentlige området er at de er utestengt fra omdanningen av intimiteten. »

Giddens studerer og gransker den freudianske teoribyggingen på området og diskuterer selvstendig. Først og fremst hva den sterke morsdominansen i et lite barns liv sannsynligvis får av konserverende psykologiske konsekvenser for konstruksjonen av de ulike kjønnsrollene – både bra og dårlig for begge. Han stiller seg befriende kritisk til Freuds tidspregede analyse av den passive kvinnelige «uutviklede» seksualitet, og den temmelig bisarre teori om den såkalte «penismisunnelse». Menns og kvinners åpenbart delvis forskjellige seksuelle behov utgjør naturligvis et komplisert vekselspill av tidlige foreldreholdninger og samfunnskonvensjoner, mens Giddens tilskriver den biologiske faktoren relativt liten rolle. Giddens ideologiserer aldri, eller hengir seg til overflatiske karakteristikker av kvinnelig og mannlig. Derimot konstanterer han at jenter absolutt ikke er «nærmere til følelsene» i noen nedarvet betydning, men at de allment ikke oppmuntres til å utvikle sine tekniske evner – en egenskap som uten tvil bekrefter guttenes behov for å bli verdsatt og elsket. Jenter lærer seg som kjent å bli elsket av helt andre årsaker. Den samfunnskonservative Freud må naturligvis være et gitt utgangspunkt for en psykologisk teori slår Giddens fast. Deretter gransker han de seksualteoretikere som oppfattes å tilhøre en progressiv tradisjon, framfor alt Michel Foucault, Wilhelm Reich og Herbert Marcuse. En radikal holdning til Freud skulle innebære å vise at det han oppfattet som sivilisasjon i allmennhet i praksis er noe spesielt for den moderne orden:

Marcuse

«Og modernitetens problem, som jo Marcuse oftest betoner, hører i meget stor utstrekning til en mannsdominert sfære. Man får anta at kjærligheten enda en gang forvises bak kulissene, som den kvinnelige spesialiteten den faktisk kom til å bli. I forgrunnen finnes bare lønnsarbeidets verden, som tas for gitt som et mannlig prosjekt. »

Både Reich og Marcuse formulerer eldgamle utopiske teorier om den fullstendige emansipasjonen i den moderne tidsalder i opposisjon mot de utbyttende, kapitalistiske kjønnsstrukturer. De har i følge Giddens mangler i sin evne til å sammenkoble teoriene med en analyse av den faktiske kvinnekampen i et kjønnspolitisk undersøkende perspektiv.

Som nestor i disse spørsmålene troner Michel Foucault, selv om han bare rakk å påbegynne sitt store livsprosjekt: å skrive seksualitetens historie. Foucault er den sentrale teoretikeren når det gjelder diskusjonen om hvilken rolle seksualiteten spilte i ulike samfunnsformer. Giddens vier et særskilt kapittel til delvis å punktere Foucaults teori om samfunnsinstitusjonene som i prinsippet seksuelt repressive. En tanke som motsies ganske grundig av Giddens sosiologiske tilstandsbeskrivelse, som tvertimot nærmest gjenspeiler en relativt smidig og tilpasningsdyktig samfunnsmoral.

«Utviklingen av demokratiet på det offentlige området var i begynnelsen først og fremst et mannlig prosjekt – som kvinnene til slutt fikk del i, framfor alt som en følge av deres egen kamp. Demokratiseringen av privatlivet er ikke en like synlig prosess – delvis nettopp fordi den ikke finner sted offentlig – men dens konsekvenser er like dyptgående. Det er en prosess hvor kvinnene hittil har spilt hovedrollen, selv om de oppnådde resultatene på samme måte som i den offentlige sfaelig;ren til slutt vil bli tilgjengelig for alle. »

Slik sammenfatter Giddens forholdet mellom de to verdener, som så merkelig holdes atskilt i vår sivilisasjon – en konstatering som samtidig fører til en sluttdiskusjon om at en fullstendig demokratisering av privatlivets helligholdelse er nødvendig for emansipasjonen.

Dobbeltmoralens mørke

Framfor meg ser jeg et opprinnelses bilde: borgerskapets mørke og tunge fløyelsbekledde interiør der frustrerte fruer og foraktede prostituerte holdes gjemt i dobbeltmoralens mørke. Her finnes rommet for Strindbergs familiehelvete og de borgerlige kvinnenes fengsel – det tradisjonelle privatlivets hellighet rommer store deler av borgerlig reaksjonært og konservativt tankegods. Fascinasjonen for seksualiteten i vår tid henger naturligvis sammen med at den utgjør nettopp et siste privat rom dit vi ikke eier innsyn. Den utgjør «en kontaktflate mot alt det som ble ofret for den tekniske trygghet som det daglige livet kan tilby».

Ingen tidligere epoke i historien har spekulert så voldsomt i hva som kan utspille seg hjemme hos tenåringsjentene og hjemmefruene i deres lukkede kammer. De fleste av oss vet at det er falsk støy. Det finnes nettopp ingen hemmeligheter, men derimot mye lengsel og tomhet – den håpefulle får hver gang legge sammen løssalgsavisens helgbilag utilfredsstilt. Men helliggjøring og mystifisering av privatlivet mørklegger og gjør intimsfæren utilgjengelig for diskusjon og spørsmålsstilling. Her skjuler ikke bare nøkkelen til kvinnens emansipasjon seg, men også muligheten til en politisering av livet som helhet. Tidligere innfører Giddens begrepet livspolitikk, en politikk som forener abstrakt filosofi, etiske tanker og åpenbare praktiske gjøremål.

Intimitet og demokrati

Intimiteten i seg selv inneholder et løfte om demokrati. Et løfte som forutsetter individenes autonomi og mulighet til virkeliggjøring i en ånd av respekt og generøs åpenhet for den andre, grunnlagt på like rettigheter og plikter, og dessuten å alltid ha gode hensikter for handlinger som berører et annet menneskes liv. Det vil si at den intime sfæren må preges av de prinsipper som vi pååstår å følge for det offentlige livet – kun slik kan den vanskelig tilgjengelige falliske makten bekjempes.

«Tanken om at det finnes trosforestillinger som er riktig for en mann, men feil for en kvinne – eller tvert om – kommer sannsynligvis til å tvinges bort ved at fallos krymper til penis » er vel en ganske tiltalende og befriende visjon for oss alle – eller?

Fotnoter:
1) «Austenfeber», kommer av Jane Austen, som skrev romaner på 1800 tallet. Hun var ugift. En rekke romaner av henne er nyutgitt sist år og dramatisert for fjernsyn. (A.H.)

2) Emansipasjon betyr likestilling og frigjøring. (A. H.)

 

---

En brukbar teori om et samfunnssystem skal gi en forståelse av hvordan den virkelige verden er. Den politiske kampen om å vinne hodene og hjertene til folk avgjør om flertallet slåss mot undertrykking og utbytting – eller om resultatet er apati.

Kampen mellom ulike teoretiske retninger har mer enn teoretisk interesse. Det er i høy grad et spørsmål med store praktiske konsekvenser: om folk reiser seg til kamp, slåss for demokratiske rettigheter, høyere lønn, kortere arbeidstid og bedre vilkår for kvinner, innvandrere og homofile.

Marxismen hevder at kapitalismen består av klasser og klassekamp, kvinneundertrykking og kvinnekamp, imperialisme og kamp mot imperialismen, økonomiske kriser og kamp mot nedlegging av arbeidsplasser, privatisering, og en tredje verden der et flertall lever i fattigdom og der undertrykkinga avler motstand.

Reaksjonære politikere forsvarer kapitalismen som historias sluttpunkt, om enn med feil. Marxister kritiserer dem for å ha en feilaktig teori som tilslører virkeligheten. Det blir en politikk for samarbeid med undertrykkerne og for å få de undertrykte til å nedlegge kampen. De har påtatt seg den politiske oppgava å være talerør for den virkelige makta, monopolkapitalen.

Den betydelig oppfatning blant folk er defaitisme: Det nytter ikke å gjøre noe. Makta rår. Marxister bruker tid og krefter på å utvikle en teori som gir en riktig forståelse av samfunnet. Tanken er at kunnskap er en viktig faktor for å forandre, en avgjørende faktor for å avvise ideene om at det ikke nytter å organisere seg og slåss.

En teori er en abstraksjon fra virkeligheten. Den er ikke virkeligheten. Men teorien kan få høyst praktiske konsekvenser og få virkelig betydning for folks liv. Noen eksempler:
–Kvinnekamp. Teorien om arbeiderkvinner som dobbelt undertrykt, både som kjønn og klasse og teorien om utbyttinga av kvinner som kjønn, har skapt begrepet kvinnelønn. Det er et strategisk syn at arbeiderklassen -ikke minst arbeiderkvinner – har felles interesser uavhengig av hvilket forbund du er fagorganisert i. Det styrker kampkrafta når organisasjonssjåvinismen legges til side. Et sånt ståsted har gjort at «Kvinner på tvers» har hatt avgj&olsash;rende betydning for kvinners mer offensive rolle i tariffoppgjørene de siste åra.
–Analysa av EU som imperialistisk og at medlemskap i EU svekker den nasjonale sjølråderetten, var viktige forutsetninger for å utløse den kampkrafta som gjorde at vi har sagt NEI to ganger – så langt.

Postmodernismen har vunnet stor oppslutning blant intellektuelle på lærestedene i den vestlige verden. Den kritiserer marxismen på de mest sentrale spørsmåla. Det er to grunner for et marxistisk, teoretisk tidsskrift til å ta postmodernistene på alvor.

Selv om postmodernismen spriker fra person til person og mellom ulike miljøer, er det noen grunnleggende trekk den har felles og som gjør at den kan kalles en helhetlig teori:
1)Den understreker at samfunnet og menneskets plass må forstås som fragmenter, deler. Den har derfor ikke en helhetlig forståelse eller analyse av samfunnet.
2)Som en konsekvens er deres forståelse av dagens kapitalismen – som de gjerne kaller «den postmoderne tid», – uten de viktigste marxistiske begrepene. Den kan beskrive ulike grupper (kvinner, menn, homofile, innvandrere osv.), men forstår ikke disse delene av virkeligheten og deres rolle som en del av det kapitalistiske samfunnet med klasser, klassekamp og imperialisme. Fordi de avviser samlebegrep – ikke bare de marxistiske oppløser postmodernismen den vitenskapelige analysa i tenkinga si. Postmodernismen har, i marxistisk forstand, en idealistisk historieoppfatning som er mer opptatt av å forklare samfunnet ut fra kulturelle foreteelser, språk, seder og skikker enn å forklare disse og andre deler av samfunnet med en hovedvekt på et samfunns åkonomiske struktur og derfor klasseforhold.
3)Den har ingen helhetlig visjon om at undertrykkinga som skjer i de ulike, fragmenterte delene under kapitalismen, kan opphøre under et annet samfunnssystem som sosialisme og kommunisme. Det er derfor en teori som stopper ved det nåværende samfunnssystemet: kapitalismen.
4)Begrepet diskurs er sentralt i deres språkbruk, forståelse og begrepsavklaring av de ulike fragmentene av virkeligheten.

Postmodernismen er en «moderne», liberal og skeptisk, politisk retning. Den er opptatt av at delene, forskjellene, skal slippe til. Også politiske motstandere av postmodernismen skal ha sin rett til å presentere sitt syn. Men den utarter lett til at alle er salige i sin tro.

Liberalismen har to sider:
–Den demokratiske. Liberalismen vil ha like regler for alle, og slippe alle til.
–Den udemokratiske. Fordi kapitalismen er et klassesamfunn der like regler favoriserer dem med makt og penger, bidrar liberalismen til å dekke over at noen er likere enn andre. Liberalismen mangler en kritikk av det systemet som opprettholder utbytting og undertrykking. En prinsipiell kritikk av den herskende klassen, borgerskapet, utbyttere og undertrykkere, er fraværende. Fordi liberalismen er en teori som ikke har, og derfor skjuler, denne grunnleggende forståelsen av maktforholda under kapitalismen, er dens konsekvens at den er med å opprettholde/legitimere et udemokratisk samfunnssystem som kapitalismen.

Postmodernismen er innadvendt og defaitistisk, tror ikke at det nytter å vinne, og lammer alt opprør og all organisering av motstand.
Når postmodernistisk forståelse preger undervisninga på de høyere lærestedene, betyr det at arbeiderklassen nå kan forvente seg mindre støtte fra studentene enn for noen år siden.

Postmodernismen reflekterer noe virkelig. Utviklinga av kapitalismen med ny teknologi, stadige forandringer, internasjonalisering av økonomien, murer som faller, strømmen av informasjon/desinformasjon osv. gjør at det er lett å henfalle til forsøk på delforståelse – og la systemet bestå. Men kapitalismen idag er ikke mindre kapitalisme. Tvert imot er den mer fullkommen og griper mer om seg. Derfor er den viktigere å forstå enn noensinne.

Ellen Meiksins Wood sier i artikkelen, «Modernitet, postmodernitet eller kapitalisme?»:

» I det hele tatt heller jeg mot å avvise den postmoderne tilstand som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarende en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand svarende til en periode i biografien til vestens venstre-intellektuelle. Den henger riktignok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen.»

Kjersti Jacobsen: Er spredt bosetning reaksjonært?

Kapitalengruppa: Teorien om jordrenta

Rolv Rynning Hanssen: Arbeiderklassen pulveriseres og forsvinner fra distriktene

Frode Bygdnes: Hvem eier fisken i havet?, Svein Lund: Retten til ressursane i samiske område

Rachel Haarseth: Rovdyr, markedsliberalisme og urban logikk

Solveig Aamdal: Kampen om distriktene – før og nå

Frode Bygdnes og Rolv Rynning Hanssen: SND – Statens nærings- og distriktsutviklingsfond

Ellen Meiksins Wood: Arbeid, klasse og stat i verdenskapitalismen

Johan Petter Andresen: Kapitalismen universal?

Pål Steigan: Bruk hodet mot Hagen

Marte Ryste: En generasjon av kvikksølv (omtale av Tron Øgrims bok)

Bøker fra Monthly Review Press

Aslak Sira Myhre: Sentrumsalternativ og hjemmesittere

Torill Nustad: Individenes frigjøring

Birger Thurn-Paulsen: Kollektiv ulykke – eller personlig lykke?

Kristine Mollø-Christensen: Unionsveien

Kaia Storvik: Når marked går foran mennesket

Jan Manseth: Hvem sitt forsvar?

Ellen Meiksins Wood: Tilbake til Marx

Einar Gullord: Lærdommer etter avisa Glåmdalen

Espen Løkeland-Stai: Okkupasjon og anti-imperialisme

Demokrati, rettigheter og marxisme

Benny Anderson: Uklart om rettighetene

Hans Isaksson: Tre generasjoner rettigheter

Kurt Nilsen: Historisk fremmedgjøring

Geir Hem: Med markedet som motor

 

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør), Birger Thurn-Paulsen, Pål Steigan, Taran Sæther, Arne Hedemann, Audun Haaland og Mathias Bismo. Forsideillustrasjon: Jan Roger Bodin

---

Jon Arne Jørstad: Himmelstormar?

Jorun Gulbrandsen: Til kamp mot sosiobiologenes offensiv!,

Grete Bull: Klassene som «forsvant»

Jose Maria Sison: Lovlige og ulovlige kampformer

Siri Jensen: Familien som økonomisk enhet

Harald Dyrkorn: Folkeopplysning, eit daudt prosjekt?

Birger Thurn-Paulsen: Overvåking, demokrati og revolusjon

Jon Egil Brekke: Fremmedgjøring

Sigurd Jorde: Guatemala, på vei mot fred?

Asta B. Håland og Leikny Øgrim: Egenutvikling – alle kampers mål?

 

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør)Birger Thurn-Paulsen Pål Steigan, Tor Otto Tollefsen, Taran Sæther, Arne Hedemann, Audun Haaland, Mathias Bismo og Anne Sissel Slaatsveen

Forsidebilde: Sigurd Jorde

---

Erik Ness: Teori for handling

Karin Hedbrant: Sex, lønn og familebånd

Grete Bull: Familien og husholdningen

Veslemøy Fjerdingstad: Liti Kjersti eller Kaptein Sabeltann?

Bjørgulf Claussen: Generasjonsregnskap – et tomt løfte

Ellen Meiksins Wood: Modernitet, postmodernitet eller kapitalisme?

Torill Nustad: Kampen om historia – lærdommer fra et kvinneopprør

Noam Chomsky: Rasjonalitet og vitenskap

Noam Chomsky: Et svar, 1993

Paul Brosché: Om suppekjøkken og Marx’ kriseteori , Mathias Bismo: Vardøger om SV

Redaksjon for dette nummeret:

Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Arne Hedemann, Anne Sissel Slaatsveen, Mathias Bismo, Audun Haaland, Ove Bengt Berg og Torbjørn Lurås.

av Asta B. Håland og Leikny Øgrim

Vi har i noen nummer av Røde Fane prøvd å dra i gang en ideologisk debatt om kvinnepolitikk. Men vi har ikke fått en eneste reaksjon, før vi tydeligvis traff en øm tå: «Lær av kvinneopprøret i AKP!» Vi stilte spørsmål om hva vi skal lære, og kom med noen forslag. Vi står fremdeles igjen med det samme spørsmålet. Hva skal framtidas generasjoner av opprørske jenter lære av kvinneopprøret?

Vi hevda noen meninger om marxistisk erkjennelsesteori og om metoder for ledelse, på bakgrunn av en elendig artikkel om temaet i et tidligere nummer av Røde Fane, der åtte lederdamer i AKP og Rød Ungdom var samla rundt ei suppegryte for å fortelle om sine erfaringer – en artikkel som ikke sa noenting, bortsett fra det evige mantra: Lær av kvinneopprøret.

Torill Nustad syns vi serverer drøy kost med vår oppsummering av kvinneopprøret. Vi har aldri hevda å presentere hele sannheten. Vi presenterer en bit, ut fra vårt ståsted. Vi oppsummerer våre erfaringer med kvinneopprøret. Nustad forsvarer sin posisjon i forhold til det samme.

Hun er opprørt, og vil gjerne diskutere hvem som sa hva rundt 1990, hvem som splitta, hvem som brøyt den demokratiske sentralismen, hvem som var snille og hvem som er slemme. Det er vanskelig for dem som ikke var med, og betent for oss som var. Så vi velger å la det ligge.

Vi vil heller diskutere ideologi, og tar tak i det vi oppfatter som en viktig uenighet mellom Nustad og oss, nemlig forholdet mellom individ og kollektiv.

Torill Nustad siterer Eli Aaby: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen?» Nustad svarer nei. Vi svarer stort sett ja.

Organisasjoner består av individer. Men hele vitsen med å organisere seg, er nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål. Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide. Virkelig demokrati forutsetter at individene forstår og deltar i utforminga av kollektivets politikk og linjer. Medlemmene blir skolert gjennom organisasjonliv, studier, diskusjoner og praksis. Hvis organisasjonen skal fungere må alle ledd – lag og medlemmer – bidra både politisk og praktisk. Sånn har individet stor betydning. Sånn er individene også et mål for organisasjonen, ikke bare et middel.

Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot.

Privatlivet og den personlige lykken kommer foran det meste. I de utskjelte 70-åra ble private valg om arbeid, utdanning og levesett diskutert kollektivt som politiske linjer. Og på nesten alle vis sto både kollektivet og individet sterkere i den revolusjonære bevegelsen da. Å bli konfrontert med sine private valg kan nok føles ubehagelig, men i bunn og grunn sier det at du er viktig og betyr noe for helheten.

Holdningen at alle er like gode, alle kan like mye, alle er like viktige, er misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemomme-typen. Den har slått inn i organisasjonslivet, særlig i kvinnebevegelsen, som en holdning om at alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning. Det burde være åpenbart for enhver at Molotov hadde større betydning for Sovjet under krigen enn de fleste andre, eller at Kristen Nygaard var viktigere i EU-kampen enn Asta Håland og Leikny Øgrim. Samtidig er ledelse uten grunnplan ingenting. Nustad skriver: «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.»

«Alle mennesker» – nei, vi bryr oss ikke om «alle mennesker». Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er «tråkke på» noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan! Eller la oss tenke et øyeblikk på anti-bordell-kampen. Det går ut over individer! Det er ikke hyggelig å være hore, når noen står utafor og roper. Horene liker det ikke. Det tar kundegrunnlaget. Vi gjør det likevel, fordi vi tenker på kollektivet. Vi vil verne flertallet av jenter mot prostitusjon. Vi vil hindre at hotellresepsjonister ukentlig blir tilbudt horepenger. Og så får vi gjøre som best vi kan for å rette skytset mot kunder og halliker, og ikke horene.

Eller la oss tenke på streik. Det er ikke hyggelig å være streikebryter og bli behandla som sådan, eller å være gift med en, eller barn av en! Enten streikebrytere handler som de gjør av nød eller overbevisning, er det nødvendig for streikende arbeidere å forsvare seg mot streikebryteri.

Vi mener altså at vi er et middel. Det er jo derfor vi er organiserte! Hvis vi bare er et mål, da har vi tatt feil i alle år. Feil når vi har avvist individorienterte bevisstgjøringsgrupper som hovedmetode i kvinnekampen.

Feil når vi organiserte Kvinnefronten i opposisjon til slike linjer. Feil når vi har hevda klassesolidaritet og kollektiv kamp også for damene. Feil når vi organiserte de utmeldte fra Kvinnefronten i Ottar for å ta vare på aktivismen og aktivistene.

Nustad siterer mer fra Aaby: «Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsen sammen med våre personligheter.»

Når vi slåss mot horehus, så gjør vi ikke det for å utvikle personligheten – vi bruker det vi har lært for å kvitte oss med horehusa! Når vi kjemper mot en motorvei eller for en tunnel gjennom et boligstrøk likeså. Eller skal vi stoppe, da, midtveis i lønnsforhandlinger, og si at – «nei, jeg utvikler meg visst ikke nå, vi må slutte». Hva er dette?

Avhengig av situasjonen handler organisering og klassekamp, for ikke å snakke om krig, om at individene underordner seg kollektivet. I dag skjer det i liten grad – for liten etter vår forstand. Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og under krig er underordninga mer eller mindre total.

Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling? Eller lederne, som måtte sende ungdommer inn i livsfarlige operasjoner – tror du de tenkte på sitt eget individ? Nei, de tenkte på landet, og på friheten, og på å kjempe mot okkupant-makta, koste hva det koste ville! Hele samfunnet oversvømmes av individorientering. Den økonomiske og politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi. Innen kvinnepolitikken kan vi se de verste utslaga av liberalismen som fettsuging, Kvinner for porno og idyllisering av sadomasochisme. Det hele gjøres til et spørsmål om personlig lykke og egne, private valg: Hvis jeg mener det er best for meg å ta skjønnhetsoperasjon, for å fotograferes for Cupido eller Lek eller å bli slått og piska, så skal da vel ingen legge seg opp i det! Mot dette har kvinnebevegelsen de siste 20 åra stilt den kollektive parolen «Det personlige er politisk!» Private skjønnhetsoperasjoner er en politisk sak. Porno blir betrakta både ut fra overgrep mot modellene og som oppskrift på overgrep mot kvinner generelt.

Begrepene «husbråk» og «ekteskapelige rettigheter» er erstatta med «kvinnemishandling» og «voldtekt». Privat vold betraktes som en offentlig sak. Det sier noe om samfunnet at skjønnhetsoperasjoner øker i antall. Det er en kollektiv sak, en kollektiv kamp! Individet har ansvar for egne handlinger, fordi de angår kollektivet og hele samfunnet.

Ideen om individets uendelige muligheter under kapitalismen står stadig sterkere. Dette er motsatt av sosialismens og kommunismens ide om at arbeiderklassen ikke kan bli fri som individer, men bare som klasse – som kollektiv. Individorientering er virkelig ikke det den sosialistiske bevegelsen i dag trenger.

av Jan Manseth

Det skjer store endringer innafor både det norske forsvaret og Nato. Dette er endringer som angår oss og vårt forhold til militæret. Hvem Norge allierer seg med, og i hvilken vei utviklinga styres, er et spørsmål som er for viktig til at det skal overlates til generaler og Brussel-lobbyister. Spørsmålene krever at den progressive bevegelsen har både kunnskap om endringene, og driver kamp for å drive utviklinga i en fornuftig retning.

Hva er kjerna i vår analyse av det norske militæret, og hvordan vi skal forholde oss til det? Det er hele tiden viktig å være klar over militærets betydning for borgerskapet. Militæret er den viktigste delen av maktapparatet som sørger for at det er mindretallet, og ikke flertallet som har makta i samfunnet. Militæret har opp gjennom norsk historie gjentatte ganger blitt satt inn mot streiker og opptøyer. De har hatt en funksjon som har gått utover det å sikre landet mot ytre fiender. De indre fiendene har tidvis blitt sett på som vel så viktige for militæret. Det er militæret som settes inn mot folket når klassekampen blir tilstrekkelig skjerpa. Militæret kan og få en rolle som undertrykker av andres lands folk. Sovjets armeer slo ned det tsjekkiske folks ønske om frihet i 1968. USA førte krig mot hele det vietnamesiske folket på 60- og 70-tallet.

Norsk vekst

Den norske økonomiske veksten i utlandet kommer fra et sted, verdiene blir stjælt fra noen. Norge får økonomiske interesser av å fortsette utbyttinga av andre land. Statens, Hydros og Statoils ekspansjon i andre deler av verden har også en militær side. Norge kan bli nødt til å forsvare sine investeringer militært. Norske soldater kan finne seg i en situasjon hvor de forsvarer en norske oljerigger i Nigeria fra en bevegelse som ønsker å nasjonalisere de nigerianske naturrikdommene.

Dette er den ene sida ved det norske militærapparatet. Den reaksjonære sida.

Folkeforsvaret

Det norske forsvaret har også en annen side. Jeg velger å kalle den for en latent progressiv side. Denne sida kom til syne 9. april 1940. Forsvaret i Norge før den tid hadde brukt mesteparten av tida og ressursene på å motvirke en eventuell arbeiderstyrt maktovertagelse. De delene av det norske forsvaret som ytte motstand mot den tyske invasjonen, kjempa likevel enn rettferdig kamp. Det norske folket hadde tjent på om det norske forsvaret i 1940 var innretta på å slå tilbake en ytre fiende.

Hovedsyn

Kort oppsummert mener jeg dette må være hoved innrettinga i en militærpolitikk:

• Gå imot de delene av militærapparatet som retter seg inn mot enten egen eller andres befolkning.
• Gå inn for å styrke de delene som forsvarer folket mot en ytre fiende.

Ut av Nato!

Utfra denne analysa må vi sette opp en politikk for dagens forsvarssituasjon. Hvis vi skal jobbe for et mest mulig uavhengig forsvar må ei hovedparole være «Norge ut av Nato!» Nato binder Norges politikk opp mot politikken til land som USA og Englands forsvarspolitikk. Deres interesser er sjelden i samsvar med interessene til det norske folk.

I dag er to nye forhold som aktualiserer parola om en oppsigelse av Norges Nato-medlemsskap:

• Nato har fått en «out of area»-klausul i sin traktat. Dette gir Nato en åpning for å drive utadretta aggressiv militær politikk.
• Natos nære tilknytning til utviklinga i EU. Fra Nato-hold er det klart at omlegginga av Natos struktur skjer ut fra Europaunionens sikkerhetspolitiske behov. EU knytter seg nærmere til tidligere østblokkland økonomisk. Nato har nettopp tatt inn tre øst-europeiske land i alliansen. I tillegg har Nato den såkalte «Partnership for peace»-avtalen som Nato-tjenestemenn omtaler som Natos svar på EØS-avtalen. I «Partnership for peace» inngår alle de øst-europeiske landene, inkludert Russland. Å knytte seg opp til EUs militærpolitikk så nært, samsvarer ikke med resultatet av folkeavstemninga i 1994.

Telemarks-bataljonen

Telemarksbataljonen inngår i den såkalte brannkorpsstyrken til Nato. I løpet av kun få dager skal bataljonen tjenestegjøre under Nato-kommando hvor som helst i verden. Norge har og satt av F16-fly til denne IRF-styrken. Dette betyr at Norge har økt sannsynligheten for å delta i en offensiv militær operasjon under ledelse av for eksempel USA betraktelig. Å gå imot Telemarksbataljonen vil være en viktig spiss-sak mot både norsk imperialisme, og imot en profesjonalisering av forsvaret.

Styrking av Forsvaret?

Hvilke sider av det norske forsvaret er det viktig å forsvare, og til og med utvide idag? En viktig grunnstein i det norske forsvaret har vært verneplikten. Alle menn har hatt retten til å forsvare landet. Denne retten/plikten er det viktig å forsvare av flere grunner:

1) Sjølstendighet

Forsvaret av Norge kan ikke basere seg på hjelp fra utenlandske styrker. Dagens forsvarsstrategi hviler på at amerikanske tropper skal lande i Trøndelag og Nord-Norge. Det norske forsvarets rolle er å holde disse landingsplassene til hjelpen kommer. Dette er en forsvarsdoktrine som ikke holder vann. Oppgaven til et nasjonalt forsvar må være å forsvare de folka som bor i det landet, ikke depoter for andre allierte. Til det trenger vi et forsvar som er der hvor den norske befolkningen er, og er i stand til å føre krig lenger enn et par døgn. Å svekke verneplikten vil gjøre forsvaret enda mindre egna til å forsvare befolkninga.

2) Mot profesjonalisering

Med en redusering av antallet vernepliktige kommer forsvaret til å bli mer profesjonalisert. En økt profesjonalisering av de som er inne gjør det enklere å bruke forsvaret både mot egen og andres befolkning. Det at forsvaret i dag består av et bredt tverrsnitt av den mannlige befolkninga gjør det vanskeligere å bruke militæret mot egen befolkning. Det er vanlige norske gutter fra Bøler og Vinstra som utgjør den norske vernepliktshæren i dag. Å bruke disse mot en streik i Tromsø kan bli vanskelig. Så lenge forsvaret består av folket, må forsvaret ha et fiendebilde som består av noen andre, en ytre fiende. Har man en gruppe atskilt fra folk, går det lettere å bygge opp et bilde av egen befolkning som fiender. Spørsmålet er om vi skal overlate oppgava med å forsvare landet, til borgerbarna og våpen-idiotene?

3) Kvinnelig verneplikt

Den politiske makta vokser utafra geværet. Det er de som sitter med makta til å utøve vold som dikterer hvilken vei samfunnet skal gå. Å delta i de væpna styrkene er en demokratisk rettighet som alle skal kunne ta del i, uansett kjønn. Det er en rettighet å kunne forsvare landet. Det er flere argumenter for hvorfor vi burde ha en allmenn kvinnelig verneplikt idag:

• Ved at også jenter tok del i Forsvaret ville Forsvaret bli allment styrka. Flere soldater betyr flere folk som skal kunne forsvare landet. Ikke bare vil det styrke forsvaret. Det vil være en spiker i kista for profesjonaliseringen av militæret, misforstå meg rett. Et ekte folkeforsvar må bestå av hele folket, ikke bare det sterkeste kjønnet.
• I kriger blir damer ofte henvist til de bakre linjer i konflikten. De for å ta seg av oppgaver som sanitet, kommunikasjon og med å holde i gang produksjonen i fabrikkene. I en samfunnssituasjon hvor sidene avgjøres med militærmakt, skal altså damene være henvist til å stelle de sårede og koke suppe. Hva vil det bety for hvordan landet skal organiseres i etterkant?

Hvem vil bestemme hvordan utviklinga skal skje. De som har kjempa ved fronten, eller de som har stelt hjemme?

av Solveig Aamdal

Kapitalstaten er ikke lenger avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der det har vært mulig opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, men naturen har også påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med sjølrealisering, med sjølrespekt og sjølerkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet å gjøre.

Denne tilhørigheta hindrer en i å flytte, denne tilhørigheta er sterkere enn byenes dra-effekt. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som flytter. Denne draeffekten ligger lenge hos dem som har måttet flytte.

Flytting til byene, flytting sørover er som regel framkommet av nødvendighet og nød. Fødselsoverskuddet fra bygdene har naturlig blitt dyttet til byene, dytteeffekten. Men også hos disse «overskuddsfolka» er lengsel og omstilling et problem. Det er odelssønnene og deres familier som har fått bygge på de ressursene som ligger i distriktene.

I dag er det også odelsbarn som flytter, og de flytter ikke frivillig. De kommunene der flyttinga har flata ut, er kommuner som har så mange gamle, at de mest har bestemt seg for hvor de skal dø. De flytter ikke, men de reproduserer heller ikke. Gjennomsnittsalderen i de verst stilte utkantkommunene er dramatisk høy.

For første gang i norsk i historie blir det nå født flere barn i bystrøk enn det blir født på landsbygda. Tidligere har overskuddet fra landsbygda finni veien til byene, og etterhvert har så mange flytta at avfolking har blitt et problem. Men de som flytta har fremdeles følt tilhørighet til bygdenorge, de har hatt familie der, de har reist dit på ferie, de har visst åssen en levde utafor byene, de har visst åssen en skal utnytte naturressursene. Når fler og fler av de som blir født bare har tilknytning til byen, fører det til at forståelsen for det særegne med utkantnorge blir borte hos stadig fler. Dette kan i neste omgang føre til enn enda mindre forståelse for hvor nødvendig det er å opprettholde bosettinga i distriktene.

Flyttinga fra distriktene har gått i flere bølger. Den forrige store bølga med fraflytting var i slutten av 60-åra. Fra regjeringshold blei det utarbeida en konkret politikk over hvor det skulle bo folk. Områder blei erklært som fraflyttingsområder, de som bodde der fikk fraflyttingsbidrag for å flytte, skoler og postkontor blei lagt ned. I disse områdene blei det umulig for folk å bo. Denne politikken førte til «distriktsopprør», politikken blei vanskelig å gjennomføre. Kampen mot EU kom i begynnelsen av 70-åra. Gjennom denne fikk folk i distriktene økt sjøltillit og folk generelt fikk en økt forståelse for betydninga av distriktene.

Politikken blei lagt om, ikke fordi de som hadde makta ønska det, men fordi det blei nødvendig utifra folks motstand.

Spredt bosetting, naturlige forutsetninger og bevisst politikk

Utnytting av ressursene har i hele historia, fram til den moderne tida, vært en av hovedgrunnene til at vi har så spredt bosetting i Norge. Når regjeringa nå fører en politikk som på sikt vil føre til avfolking og av distriktsnorge, er det fordi ressursene ikke lenger utnyttes på samme måte som før. Både behovet for ressurser, utvinningsmåten og transportmulighetene har forandra seg.

Norge er ekstremt rikt på naturressurser, og disse er spredt ut over hele landet. Vi har fisk, landbruk, skogbruk, utmarksnæringer, kraft, malm.

Fisken

Fisken kommer i enorme mengder hvert år inn til kysten for å gyte. Fisken blei tidligere fanga når den for egen maskin svømte inn til kysten, en dro ikke lang til havs for å få tak i den. Eksport av tørrfisk fra Norge har vært, og er fremdeles, sammen med oppdrettsnæringa, en viktig økonomisk faktor i handelsbalansen med utlandet. For å utnytte denne ressursen måtte folk bo langs kysten. I tillegg blei det bygd fabrikker som kunne utnytte fiskeressursene. Disse blei bygd der hvor fisken blei tatt i land. På den måten var primærnæringa fiske med på å skape en arbeiderklasse langs kysten. Og skillet mellom fiskere og arbeidere var ikke klart, folk jobba i fiske og på fabrikkene ettersom hvor det var jobb å få.

Det var nødvendig med skoler for ungene, sjuke folk måtte ha steder og bli behandla, gamle folk steder å bo. Samfunna som vokste fram bygde på fisket, men blei fort langt mer sammensatt. Men i og med at samfunna bygde på fisket, blei de sårbare. Resten av bosettinga vil forsvinne viss folk ikke lenger kan leve av fisket, en kan ikke i lengden opprettholde samfunn uten at det produseres noe der.

Nå er det ikke lenger nødvendig å ha folk som lever langs kysten og fanger fisken der, de er bare i veien og har blitt en plage. Vi har fabrikktrålere, fisken trenger ikke lenger å foredles på land. Og mens de store havtrålerne soper havet tomt for fisk og ikke utnytter all den fisken de får opp, og mens norske fiskeredere ikke bare fisker i norske farvann, men over hele verden, blir det forbudt å fiske utover det en trenger til eget bruk langs kysten.

Landbruket

Norge ligger godt til rette for landbruk. blant annet betyr vinteren at jorda holder seg frisk for sjukdommer.

De fleste steder i landet ligger til rette for kombinasjonsbruk, for eksempel mellom jordbruk og fiske. Fiskebonden var den familien som kunne klare seg med lite jord, nettopp fordi de hadde fisken i tillegg.

Men også i innlandet kunne små bønder utnytte utmarka og drive i skogen. Når det de siste 30 åra har blitt nedlagt 100.000 gårdsbruk i Norge, sier det mye hva som har skjedd.

Krava til avkasting har gjort at det er nødvendig med en stor maskinpark og økt bruk av kunstgjødsel og kraftfor. Skogbruket har blitt maskinbasert. Det kreves enorme investering skal en drive landbruk i Norge i dag.

Mat kan produseres i store mengder på flatbygdene på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag, eller den kan kjøpes fra utlandet. Utviklinga av transportmulighetene betyr at mat kan fraktes kloden rundt, handelshindringer er fjerna. Maten blir stråla for å tåle denne transporten, og nå kommer den genspleisa maten som ikke råtner.

For makta er det ikke lenger nødvendig å opprettholde landbruksnæringa i Norge på samme nivå. Ressursene må ikke lenger utnyttes, maten kan produseres fabrikkmessig.

Også landbruket var med på å skape fabrikkmessig produksjon rundt i distrikta, maten måtte videreforedles der den grodde. Med utviklinga av transportmulighetene har muligheten for å sende mat rundt hele jordkloden blitt en mulighet. I forlengelse av denne muligheten ser vi de store handelssammenslutningene, enkelte med overnasjonal styring.

Langs kysten ser vi husa og gårdene som er fraflytta, eller har blitt landsteder, de nedlagte fiskemottaka, alle veiene som før førte til steder hvor det bodde mange mennesker, men hvor det nå enten er tomt eller bor noen få, alle de nedlagte skolene. På Sørlandet har folk som er født og oppvokst der, ikke lenger råd til å bo der. Gamle hus blir solgt for så mange millioner at det bare var de rike som kunne kjøpe. Før var det å leie ut til «sommergjester» ei inntekt i tillegg til det de fikk fra jordbruk og fiske. Langs kysten i Trøndelag blir småbruka satt i stand, får TV og fryseboks, og leies ut til tyskere som kommer for å fiske. Den gamle kystkulturen forsvinner, men kan fremdeles oppleves, den har kommet på museum.

Skogbruk

For å utnytte tømmerressursene var det også nødvendig med spredt bosetting. Tømmer og vannkraft førte igjen til industri, som igjen blei lagt der det var tilgang på naturressurser. Arbeidsplassene i skogen har blitt borte, elvene brukes ikke lenger til tømmerfløting, slik Rolv Rynning Hanssen forteller i sin artikkel i dette nummer av Røde Fane.

Norge som kraftnasjon

Norges kraftrikdom begynner ikke med olja. Ved å utbygge fossene fikk Norge tidlig tilgang på billig kraft. Utviklinga av vannkraftutbygginga i Norge kom tidlig og var i sterk økning fram til 1920. Fra 1910 til 1920 var det mer enn ei fordobling. Fra 1920 til 1950 2,5 ganger og fra 1950 var det en eksplosiv vekst.

Etter krigen kunne Norge bygge opp en industri som krevde store energimengder, slik som innafor elektrometallurgisk industri. Dette var en politisk strategi for industriutbygging. I Stortingsmelding nr. 54 fra 1948 står det:

«En antar at ekspansjonen i norsk eksportindustri først og fremst bør foregå i elektrometallurgisk industri. Grunnlaget for denne ekspansjonen vil være Norges fossekraft. Det inngår som et ledd i de norske planer at den skal utbygges i et langt hurtigere tempo enn før krigen. Utbyggingen vil samtidig kunne skaffe elektrisk kraft til mange som i dag savner disse goder i Norge.»

Gruvedrift

Malmen var også spredt. Vi fikk på grunnlag av den gruvesamfunn rundt om i landet.

Distriktspolitikken var planøkonomi. Det blei også ført en politikk som gjorde at det var mulig å bo i distriktene. Under krigen laga regjeringa i London store skrivebordsplaner om at det skulle satset på større og færre tettsteder både når det gjaldt bosetting og næringsliv. Denne politikken ble først prøvd ut under gjenoppbygginga av Finnmark.

Men, vi har jo aldri levd av det som blir produsert i de store byene, ikke engang da det var industriproduksjon der. Arbeiderklassen som vokste fram i Norge, var en arbeiderklasse som hadde rota si i primærnæringene, enten ved at de kom direkte fra den, eller ved at de bodde i områder hvor primærnæringene var viktige.

Eksempelet Finnmark

Oktober 1944 gikk ordren om å evakuere den nordlige delen av Norge. Finnmark blei brent vinteren 1944-45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkninga med våpenmakt. Dette er okkupasjonshistorie. Hva skjedde når landsdelen skulle bygges opp igjen?

For at gjenreisingspolitikken skulle kunne gjennomføres som en streng reguleringspolitikk, skaffa regjeringa seg grunnlag ved Lex Thagaard. I 1947 blei denne loven avløst av en tilsvarende lovgivning i Lex Brofoss. Et nytt samfunn skulle bygges på bar bakke, eller rettere sagt brent jord, uten hefte av det som hadde vært. regjeringas regulering- og planleggingspolitikk skulle settes ut i livet.

Det skulle bygges et nytt Finnmark, med større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få til dette skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Folk skulle ikke lenger bo så spredt i Finnmark, det skulle satset på Båtsfjord og ikke Berlevåg, Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkets sentraladministrasjon skulle flyttes fra Vadsø til Kåfjord.

Gjenreisingskontoret for Finnmark og dets eksperter lå i Harstad. I september 1945 krevde fagbevegelsen at fordi det enda ikke var fart i boligbygginga i Finnmark, måtte de konservative menn som hadde ledelsen ved gjenreisingskontoret byttes ut.

Men planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. men folk ville ikke, tross trussler om politi og militære så flyttet 20.000 mennesker tilbake allerede i 1945. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med 25.000 mennesker som hadde unngått evakueringa laga de tak over hodet av det de fant, rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på den samme jordflekken. Og så måtte planene endres. En kunne ikke satse på noen få tettsteder i Finnmark.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London blei stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen. Vi skal ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse. Det finnes paralleller til dagens distriktspolitikk. den samme demagogien brukes, de samme virkemidlene. En forskjell er folks holdninger, folk er mer redde nå for å trosse maktas planer, mindre fandenivoldske og mindre dristige.

Sikkerhetspolitikken

Norge har vært i en spesiell militærpolitisk situasjon. Vi er medlem av NATO og har grense mot det tidligere Sovjetunionen. Det har vært viktig å ha en spredt bosetting i Norge, også utifra sikkerhetspolitiske grunner. I Troms, Nordland og Trøndelag har det vært høy militær aktivitet, militærleire, flyplasser, forhåndslagre. Dette har igjen ført til bosetting, de militære aktivitetene var avhengig av at det var sivil bosetting.

Også her har det vært store forandringer. Med sammenbruddet i det tidligere Sovjet er trusselbildet til NATO forandra. Det gjør at det ikke lenger er nødvendig med militær aktivitet i samme grad som tidligere. Arbeidsplasser forsvinner, også innafor militær virksomhet.

Vi ser at den utviklinga som har skjedd innafor alle sektorer som er basert på naturressurser, gjør at kapitalstaten ikke lenger er avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Harald Dyrkorn

Viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Folkeopplysinga er truga; på den eine sida av politiske og byråkratiske vedtak som vil styre det heile i lei av eksamensretta vaksenopplæring – gjerne på ein marknad der folk lyt betale av eigen pung. I bakgrunnsmaterialet for vaksenopplæringspostane på statsbudsjettet for 1997 var ikkje ordet folkeopplysning nemnt. I tillegg er sjølve opplysningsideen under eld frå all slags «postmodernistiske dekonstruktørar» som vil fragmentere og løyse opp alle «store samanhengar» og «store forteljingar». Fleire av desse går ope til åtak på rasjonaliteten, den objektive vitskapen og tanken om framsteget for menneskeslekta. Opplysningsprosjektet er daudt, seier dei, folkeopplysninga er avlegs. Dette høver godt inn i ei samfunnsutvikling der det eigentleg ikkje trengst store mengder folk med god allmenn(ut)danning. Såleis er folkeopplysing i ordet si rette forstand eigentleg uønskjeleg, sett ut frå behova til den noverande kapitalismen. Dette skreiv Terje Valen om i Materialisten alt på 80-talet. Det er all grunn til å lese desse artiklane om att.

Postmodernisme

Kva er postmodernisme? Det er eit omgrep som blir brukt om så mangt. Eg har sett det brukt i filosofisk samanheng, i litteraturteoretisk samanheng og som eit samlenamn på meir eller mindre nye idear som til einkvar tid dukkar opp i intellektuelle krinsar i våre dagar. Somme ser ein samanheng mellom utviklinga av kapitalismen i vår tid og trongen for ein ny teori som er tilpassa nye materielle vilkår. Om postmodernismen då kan seiast å vere den nye måten å forklare forandringar i kapitalismen på, eller om det er det vestlege borgarskapet sin ideologi og filosofi i 90-åra, er eg usikker på. Men den rådande vinden blant mange akademikarar ser ut til å vere ein slags skeptisisme og skrekk for å dra omfattande konklusjonar med vidtgåande konsekvensar. Alle teoriar er «like rette», det er viktig med fleire tolkingar, kriteriet på sanning synest å vere samforståing (intersubjektivitet). Kva ein er samforstått om ser ikkje ut til å vere så viktig.

Dette byrja alt på 70-talet. Eg hugsar eg las ei bok om vitskapsteori innanfor arkeologien som eg er interessert i på amatørbasis. Der skreiv ein kjent norsk arkeolog i fullt alvor at det har ikkje funnest nokon forhistorisk røyndom som det er eit ideal å nærme seg i den arkeologiske forskninga. Unge akademikarar eg har snakka med dei seinare åra, meiner også at omverda er noko som blir konstruert av mennesket sjøl. Som Noam Chomsky skriv (Røde Fane nr 1, 1997), så har vi også fått eit omfattande åtak på vitskapen, fornuften og rasjonaliteten og dei prosjekta som vil leite etter og vedlikehalde samanhengar og system i naturen og samfunnet. I nokre krinsar kjem dette ofte til uttrykk som polemikk mot det som blir kalla maskulin, instrumentell rasjonalitet. I USA snakker dei jamvel om «herstory» i motsetnad til «history»! Somme vil ha det til at det skal finnast ein særskilt feministisk fysikk som skal vere likare enn den såkalla «maskuline». Eg veit ikkje på kva måte det skulle vere, men viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Fornuftens tidsalder

Folkeopplysningstanken har bakgrunnen sin i opplysningstida på slutten av 1700-talet. I Frankrike var denne rørsla representart ved filosofar som Diderot, Voltaire, Rousseau og Helvétius. Opplysningsfilosofane ville setje fornuften i høgsetet og gjere denne til rettesnor for det meste. Difor kallar mange opplysningstida for rasjonalismens eller fornuften sin tidsalder. Frå denne perioden kjenner vi det store leksikalske verket Encyklopedie med Diderot i spissen. Opplysningsfilosofane arbeidde ihuga for å gjere nye resultat frå naturvitskapen allmennt tilgjengelege. Dei var liberalistar og individualistar og trudde fullt og fast på at kunnskap og fornuft er vegen til framsteg. Immanuel Kant formulerte seg slik: «Opplysning er menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet.» I Norden vil mange av dei som har gått på folkehøgskule kjenne att N F S Grundtvig si velkjende formulering av opplysningsideen: «Hvad solskind er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets frænde.» Idear frå opplysningsfilosofane kom til å setje sitt merke både på den franske revolusjonen og på den norske grunnlova av 1814.

I Noreg er det dei store folkerørslene som tradisjonelt har vore grunnleggjarane og berarane av folkeopplysninga. Eg tenkjer då på norskdomsrørsla, arbeidarrørsla, fråhaldsrørsla og den kristne lekmannsrørsla. Det var desse meir eller mindre godt organiserte kreftene som sette folks sosiale, økonomiske og kulturelle kår på dagsorden og fekk arbeidarar, husmenn, bønder og fiskarar inn i samfunnslivet og politikken. Det er folkerørslene som har vore berarar av dei store «forteljingane» som postmodernistane no meiner er daude eller «metta» (saturated), som ein finsk sosiolog har sagt. Eg synest elles det er greitt å bruke uttrykket «forteljingar», for det har faktisk vore det, og eg kjenner meg også overtydd om at desse forteljingane har vore svært viktige for det folk flest trass alt har oppnådd av betra kår og innverknad i samfunnet. Kva er så desse forteljingane som det no skal vere slutt på?

Forteljinga om framsteget

Forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vart først og best fortalt meg av bestefar min då eg var smågut. Han tok oss med i potetåkeren om våren. Der laut vi gå med bøtter og setje ei og ei potet ned i kvar fore som han spadde opp med ein vanleg spade. Før han grov ned potetene, gjødsla vi – med sauegjødsel og kunstgjødsel. Kvar vil eg no, undrast du? Jau, bestefar var folkeopplysar han og, på sin måte. Han fortalde om kunstgjødsla som kom frå Norsk Hydro og som var laga av luft og elektrisk kraft! Forteljinga var så levande og så dramatisk at vi ungane til slutt tenkte på kunstgjødsla og Norsk Hydro med same andakt som 17. mai og 1814. Dette, som tok seg opp att kvar einaste vår, var bestefar sin versjon av den store forteljinga om vitskapen, teknologien og framsteget.

I tillegg flagga han og nokre andre gamlingar på 1. mai. Han hadde berre eitt atterhald, berre ein einaste dempar på den elles altoppslukande entusiasmen som forteljinga vart boren fram med: Vi måtte berre leggje tre-fire gjødselkorn ved kvar potet, for elles vart gjødsla gift og ville øydeleggje poteta og i verste fall forgifte oss ved middagsbordet. Gamlingen hadde det økologiske perspektivet med seg også, lenge før nokon her til lands sette dei rette moteorda på det.

Forteljinga til bestefar er i dag ute i hardt ver. Bodskapen hans var jo at det var til beste for menneska å skaffe seg kunnskap og innsikt i naturen for å ta han i bruk til eigne føremål. Kritikken mot denne forteljinga kan ha noko for seg om han er meint som eit korrektiv til ei blind og grådig ytnytting av naturen utan å tenkje på konsekvensane. Men å kaste på båten heile forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vil vere å forkaste eit viktig grunnlag for sivilisasjonen og kulturen vår.

Forteljinga om helse og velferd for alle

Tuberkulosen var ein politisk sjukdom blir det sagt. Og det er truleg rett i den forstand at han vart nedkjempa meir gjennom opplysning og hygiene enn som ein effekt av TBC-vaksinen. No skal han visstnok vere på frammarsj att fleire stader i verda, også i Noreg. Kva har postmodernistane tenkt å gjere med det? I heimbygda mi gjekk ein eldre kar rundt og sette opp skilt på butikkar, verkstader og andre plassar der folk samlast. På skilta stod det: «Sputta ikkje på golvet!» Om sommaren lærte han oss å symje.

I dag er postmodernistane komne så langt i sin iver etter å gjere om inkjes denne forteljinga om helse, tryggleik og velferd at det finst dei som i ramme alvor diskuterer om det er føremålstenleg med aktiv dødshjelp. Andre att vil legalisere narkotika under ei slags misforstått fridomsfane. Det må i så fall vere den frie marknaden si fane det då er tale om. Narkotika er elles ei stor vekstnæring i Europa. Ulike utrekningsmåtar tyder på at mafiaen omset narkotika til ein gateverdi på om lag 1500 milliardar kroner pr. år i Europa.

Vi ser ut til å trenge både folkeopplysning og folkeleg organisering i ei verd der velmeinande fridomselskande intellektuelle vil gjere oss til offer for dødshjelparar og narkohaiar.

Forteljinga om kulturarven, det nasjonale og nasjonalstaten

Dette er norskdomsrørsla si store forteljing. I fjor var det Ivar Aasen-år, og tallause møte, seminar, utstillingar og festivalar vart tilskipa i namnet hans og til ære for ettermælet hans. Kva er dette uttrykk for? Sjølv om nynorsken og det norske elles er under hardt press frå alle slags anglomane tendensar, amerikansk kulturimperialisme og CNN, så lever det vidare ei forteljing om at vi er nordmenn, at vi har ein felles kulturbakgrunn, eit felles landområde, språk og økonomi. Truleg er mange glade for dette når vi no ser korleis det har gått etter EU-neiet i 1994. Men ei anna side ved dyrkinga av kulturarv og regional og nasjonal identitet er sjåvinismen. Difor er norskdomsforteljinga kan hende den som treng mest av alt å stø seg på kunnskap og innsikt.

Forteljinga om kunnskap og makt

I norsk folkeopplysning har vi hatt forteljinga om det rasjonelle, medvitne, kunnskapsrike og handlande menneske som organiserer seg i verksame kollektiv og forandrar verda med å kaste av seg svolt, naud, krig og undertrykking av alle slag. Dette er framleis visjonen dei deler dei som arbeider aktivt med folkeopplysning i dag, og såleis ved ulike høve fortel denne forteljinga vidare.

I ei lita handbok utgjeven av eit organ i den norske fråhaldsrørsla i 1992 står det:

«I flere andre kapitler har vi understreket betydningen av god dokumentasjon og gode kvalifikasjoner. Slike kvaliteter oppnås ikke på noen enkel måte. Vi må arbeide hardt med dette, og alltid være innstilt på forbedring og fornyelse. … Hvis vi arbeider systematisk med dette, er det egentlig ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med. … Gjør bruk av egne ressurspersoner og prøv å utveksle erfaringer.»

Her gjer forfattaren av boka det klart at kunnskap, innsikt, oppsummering av erfaring og samarbeid er ein viktig føresetnad for innverknad og utvikling. Sitatet er henta frå eit avsnitt som er om lag ei halv A5-side. Med enkle ord poengterer han verdien av dokumentasjon og skolering. Legg merke til at det står: «ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med.» Med det meiner han sjølsagt ikkje at vi skal flyte ut over alle grenser og ikkje konsentrere kreftene. Det han vil, er å understreke at vi kan greie svært mykje dersom vi skaffar oss kunnskap og samarbeidspartnarar. Altså: søkje kunnskap og organiserere oss! Med få ord får vi her presentert noko av kjernen i det vi kjenner som folkeleg opplysning og folkeleg organisering. Sjå berre på frigjeringsrørslene ute i den tredje verda. Skule og opplysing driv dei alt frå første stund, om det så er utandørs under ei palme eller eit sedertre! Dette gjer dei same kva nyorienterte akademikarar i Vesten seier eller prøver å lære dei om at oplysningsprosjektet er daudt, rasjonaliteten er farleg, kvit, mannleg og instrumentell og at – dei som Noam Chomsky skriv i RF nr 1, 1997 – helst burde slutte med det for å kome i pakt med dei aller nyaste filosofiske trendar og motar!

Folkerørslene

Attende til folkerørslene, og først ei lita historie frå våre dagar. Eg skulle for ei tid sidan halde eit foredrag på eit ungdomskurs i fråhaldsrørsla. Emnet var alkoholpolitikkens historie. I utgangspunktet tenkte eg at dette måtte vere eit keisamt tema for desse ungdommane, men at eg måtte ta det som eit slags pliktløp likevel. Saka er at dette fenga, og det som fenga mest var bodskapen om at det nyttar å gjere noko, det nyttar å søkje kunnskap og innsikt og organisere seg og kjempe for forandring av samfunnet og at ikkje alt berre har blitt verre med tida. Seinare har eg fått høyre at slike foredrag er med på å skape identitet, sjølforståing og handlingspotensiale. Og det vil alle kurs, seminar og foredrag gjere der vi greier å vise samanhengar, kontinuitet og liner i historia til den folkelege kampen. Vilkåra for dette er ikkje gode i dag. Postmodernistane skrik utan tvil høgast og breier seg over store avis- og tidsskriftsider med ordrikdommen sin om det eine «prosjektet» etter det andre som dei dømmer til undergang.

Men altså folkerørslene. Trass i ulikskapar og ulike måtar å fortelje dei store forteljingane på, så må vi kunne seie at dei folkerørslene eg har nemnt ovanfor, drog lasset same vegen.

Trass i tidvis stor usemje om ulike spørsmål var det til dømes nære band mellom fråhaldsrørsla og den organiserte politiske arbeidarrørsla i Noreg. Det Norske Arbeidarpartiet vart skipa i 1887 på eit losjelokale ved Ormetjern utanfor Arendal. Initiativet til stiftingsmøtet kom frå arbeidarforeninga «Samhold» som året før vart sett i gong av samtalelaget i IOGT-losjen. Kan hende noko å tenkje over for dagens alkoholliberalar i AP-gruppa i Stortinget?

Både fråhaldsrørsla og norskdomsrørsla starta leselag og samtalelag frå midten av 1800-talet og utover. På heimtraktene mine var desse inspirerte dels av Olaus Fjørtoft, Rasmus Steinsvik og Synnøve Riste. Til desse samtalelaga vart det kjøpt inn bøker som gjekk på omgang mellom medlemene. Etter kvart utvikla fleire slik boksamlingar seg til små folkebibliotek.

Fråhaldsrørsla var tidleg ute med å få fram kvinnelege talarar og agitatorar. Ei av dei mest kjende er Elisabeth Edland frå Ryfylke. Ho var ein uredd og fengjande agitator som gjerne steig opp på talarstolen framfor tusentals menneske. Ho samarbeidde nært med Ida Wedel Jarlsberg og Birgitte Esmark frå kvinnesaksrørsla. Diverre døydde ho i 1901 berre 31 år gamal.

Lydia Amundsen

I 1901 gjekk folk i Haugesund saman og laga ei eiga liste ved bystyrevalet der hovudparolen var stenging av brennevinsalet i byen. Lista fekk 23 av dei 44 bystyreplassane. Ei av dei var ei kvinne, Lydia Amundsen, som stod på kumulert plass på lista. Og dette skal vi hugse på var i Haugesund – ein by der Pauli ord om at kvinner skal teie i forsamlinga sikkert var gjeldande teologi. Kva vi skulle gjort med kvinneperspektiv i dag som kan måle seg med å få Lydia Amundsen inn i Haugesund bystyret i 1901, er eg usikker på.

Kvifor dreg eg fram desse spreidde eksempla, og jamvel frå bedehus- og fråhaldsrørsla og ikkje frå dramatiske streikekampar som Menstad eller Austmarka? Fordi det trengst ei vekkjingspreike mot postmodernistane. Dei er altfor høgmælte og har fått lov til vere det altfor lenge! Og kva er då meir naturleg enn å la seg inspirere av bedehusmannen Lars Oftedal som i si tid samla 400 menneske på bedehuset på Rennesøy. Dei laut gå inn i puljer i det vesle huset, for at alle skulle få høyre. Kvifor kom folk dit? Ikkje berre for å å høyre «Ordet», men kanskje like mykje for å samlast, for å oppleve at det er vi som kjem saman her. Hurra for oss! Vi vil ha preika ned på bedehusgolvet, vi vil fram i lyset, vi vil vere med i det offentlege livet.

Syn og Segn fortel om ei dame som blei, spurt kva ho tykte om at Sputnik samla 800 menneske på samfunnshuset på Rennesøy og delte ut truser til fleire av dei. «Det er det største som har hendt på Rennesøy», svara ho. Heilt feil, seier eg. Det største som har hendt på Rennesøy, er utan tvil då Oftedal samla sine 400 tilhøyrarar i og utanfor bedhuset.

Konserna sitt tiår?

Når mange intellektuelle i dag skal beskrive trendar og straumdrag i utviklinga av samfunnet, bruker dei ofte omgrepet «globalisering», og då gjerne i samanheng med økonomi og kultur. Globalisering av økonomien er ikkje noko nytt i 80-90 åra. Det har pågått lenge, men det er først no at kapitalen verkeleg trengjer inn i dei mest bortgøymte avkrokane og områda av verda og av menneskesamfunnet og menneskelivet. Ellen Meisings Wood tek opp dette i Røde Fane nr 1, 1997.

I globaliseringsprosessen er det viktig for storkonserna å øydeleggje eller leggje under seg nasjonalstaten. Direktøren i Nestle sa i fjor ein gong at «Nittiåra er konserna sitt tiår». Han meiner at dette er tiåret då dei store konserna gjer eit gjennombrot i å skaffe seg omfattande innverknad i store delar av verda. Nasjonalstaten står oftast i vegen for dette. Konserna er rett nok ikkje mot regionalisering, men det må vere på deira vilkår.

Opp mot, eller snarare ved sida av, globaliseringa ser vi ei slags rørsle av lokale og regionale initiativ for å gjere noko ut av eigen bakgrunn, historie og kulturarv. Dette synest særleg aktuelt der tradisjonell industriproduksjon og primærnæring har gått i stå, slik at det trengst alternativ. Målet er å levandegjere kulturarven som reiskap for innverknad og sosial, kulturell og økonomisk utvikling. Men også dette regionale og lokale perspektivet kan storkonserna vere med på og freiste å profitere på. Dei vil gjerne skaffe seg eit lokalt andlet, må vite, ha ei lokal tilhøyrsle og ein identitet, dei også. Difor deltek det franske oljeselskapet ELF, som no driv på den nordnorske sokkelen millionsummar i tilskot til bygginga av Trondarnes Historiske senter utanfor Harstad, i eit omfattande kulturprosjekt i Niger-dalen i Vest-Afrika. Ja, i Newcastle vil storkonserna og dei lokale styresmaktene no ha Andy Capp på plass att etter at dei i første omgang ikkje tykte han var fin nok til å profilere den store satsinga på Newcastle som eit av Europas store kjøpesentra! Såleis er monopolkapitalens direktørar og fruene deira dei til stades når det vert tala vakkert om identitet og kultur både under ørkensola i Sahel og i snødrevet på Trondarnes. Kulturelt har dei kan hende skaffa seg mange eksotiske andlet og alibi, men føremålet er alltid eitt og det same: maksimalprofitt!

Nye tider – nye vilkår for organisering

Dei gamle kollektiva vert borte, dei gamle folkelege og medlemskapsbaserte organisasjonane får problem – jamvel om dei held etter måten godt stand. Nærmiljø løysest opp og vert erstatta av nettverk baserte på telekommunikasjon og informasjonsteknologi kjem i staden? Tid, rom og plass opplevast annleis i ei slik verd enn i den mange av oss har vakse opp i. Færre av oss vil delta i produktiv arbeid. Eit stykke inn i neste hundreår vil 20 prosent av den arbeidsføre befolkninga kunne ta seg av produksjon av både varer og avanserte tenester spår ein skribent i Der Spiegel 39, 1996 etter å ha snakka med leiarar i eit asiatisk storkonsern. Det tradisjonelle arbeidarkollektivet slik vi kjenner det raknar i samumane.

Eg registrerer at fagforeningsfolk skriv artiklar i Klassekampen der dei drøftar om såkalla «virtuelle kollektiv» baserte på informasjonsteknologi og datanettverk kan kome i staden for kontakten andlet til andlet og det levande ordet og samtalen menneske i mellom. Ikkje veit eg, men eg likar ikkje omgrepet virtuelt nettverk. Er det eit nettverk som fungerer, som kan materialisere seg i handling og forandring, så er det vel verkeleg nok? Eg trur det er viktig å ikkje konstruere opp ei eiga «virtuell» sfære av omverda. Alt som er skapt av informasjonsteknologien er like verkeleg som andre materielle og samfunnsmessige tilhøve rundt oss.

Databaserte nettverk strekkjer seg i dag frå Berkeley-universitetet og heilt inn i småbrukarheimar i Odalen. Dette har berre så vidt byrja å gje kulturelle utslag som vi må rekne med blir store etter kvart. Utfordringane til oss som driv folkeopplysning, vil bli svære. Er vi budde på dette?

Om kunnskap og læring

Å lære – kva er det? Det er å forandre åtferd, få nytt handlingsrom eller handlingspotensiale. Det er å finne fram til og ta i bruk eigne ressursar, erfaringar, samarbeide med andre, kjempe, stå saman, slå tilbake, endevende, «leggje all urett og lygn i grav» (det motsette av Kardemommelova), «spegle ein himmel av», om du vil bruke orda til salmediktaren Anders Vassbotn!

Skulen: Siling og oppaling

Folkeopplyninga må gje folk høve til å ta til seg og utvikle «teori»! Berre når kunnskapen blir oppsummert, konsentrert og gjort til allmenne omgrep, kan han bli reiskap for handling og forandring. Dette krev at det blir laga teori. Mange kvir seg når dei høyrer ordet teori. Dei tenkjer på skulen og erfaringane sine derifrå. Men skulen er ikkje teoretisk; det er ei mistyding at han er det. Skulen er for ein stor del ein silingsanstalt og elles eit reir for oppaling av medløparar som tygg opp att det som blir sagt i timane og som står i bøkene og knapt nok det. Det å lære seg tysk språk på den eine sida, og det å få god karakter i skulefaget tysk er ofte to ulike ting. Det siste er eit handverk som smarte elevar kan lære seg utan å kunne så mykje tysk språk at det gjer noko.

Dei som har ansvaret for den organiserte folkeopplysninga, bør også interessere seg for kunnskapsteori og stendig drøfte kva vi meiner med kunnskap og kva slags kunnskap som trengst for å nå dei måla dei arbeider mot. I ei teknologiprega tid må vi lære av bedehusfolket som ville ha preika og gudsordet ned på bedehusgolvet. Vi vil ha teknologien ut til folket saman med kunnskapen om korleis vi skal ta han i bruk.

Det kan sjølvsagt rettast kritikk mot folkeopplysninga dersom denne tek mål av seg til å opplyse folk eller lære folk noko i tydinga «å tre det nedover hovudet» på dei.Eit godt foredrag er noko anna. Det kan vere eit høve til å få del i ein person sin kunnskap og innsikt som i neste omgang kan knytast saman med våre eigne røynsler og praksis. Om foredraget i tillegg til å formidle fakta og sakleg informasjon også greier å rive oss med, trollbinde oss, vekke kjenslene våre, så kan det i mange høve vere noko av det mest opplysande vi kan utsetje oss for. Difor er ikkje foredraget i form av eit levande og engasjert innlegg noko avlegs arbeidsmåte i folkeopplysninga.

I denne forstand har det meining i å snakke om det levande ordet. Ei anna form for levande ord menneske imellom er samtalen, enten mellom to eller i ei gruppe. Mange som arbeider med folkeopplysning og skolering ser at samtalen er viktig også i vår tid og tek opp att dei gamle formene med samtalegrupper. Lærarar i vidaregåande skule har byrja med noko dei kallar «kollegabasert vegleiing»; det er berre eit anna namn på eit samtalelag.

Visjonar om samfunnet

Eit skrekkscenario som kan synest fjernt for oss, men som like fullt er mogleg slik kapitalismen utviklar seg i dag, er det vi ser i fleire av bileta kunstmålaren Odd Nerdrum måla på 80-talet. Her ser vi ukultiverte, usiviliserte hjelpelause vesen kledde i katteskinn med US-karabin i reim over skuldra. Ei av desse tomøygde figurane er ei kvinne som står der og knip seg fast i ein messingdørvridar. Problemet er at ho held han oppned! Det ser ut som ho ikkje veit kva ho skal gjere med dørvridaren sin, der ho står. Nerdrums 80-tals bilete viser oss menneske som har mist grepet fullstendig. Dei synest å vere heilt framande både overfor seg sjølve og dei andre figurane på biletet. Alt dei gjer ser ut til å vere blotta for samanheng. Dette er eit postmodernistisk scenario.

Kunsten og litteraturen har ikkje så mange gode og positive samfunnsvisjonar å vise fram i dag. Eg vil likevel nemne boka Hilal av Torgrim Eggen – ikkje som ein visjon – men som eit døme på at litteraturen kan hjelpe oss til å trengje inn i vanskelege spørsmål i samfunnet. I dette høvet handlar det om kulturkollisjonane i dei austlege bydelane i Oslo. Eggen poengterer at han ikkje «tek opp noko spørsmål til drøfting» i boka si, men han får ha meg orsaka; det er få bøker som i same grad vågar og å inn på eitt av dei mest aktuelle og og vanskeleg spørsmåla i dag: Korleis skal vi med ulik geografisk og kulturell og religiøs bakgrunn kunne nærme oss kvarandre utan at fåkunne, fordommar og redsla for Dei Andre tek overhand? Eg trur dette berre kan realiserast i eit samfunn der folkeopplysninga og den folkelege organiseringa har vore med og skapt vilkår for at dei menneske som lever der kan realisere det som er mennesket sitt vesen. Det er å skape livsvilkåra sine på medviten vis og på den måten skape seg sjølv som menneske. Dette er ingen postmodernistisk visjon, men ein kommunistisk.

av Kaia Storvik

I dagens Norge har vi ei akutt boligkrise. Det er ikke så forferdelig mange som ikke har bolig, men det er i overkant av seks tusen boligløse. Men det finnes ingen vilje til å skaffe disse menneskene et sted å bo. Derfor vil de stadig bli flere. Og krisa stadig større. Som vanlig lar det rike Norge de fattigste få det verre.

Det finnes så godt som ingen offentlig styring av det norske boligmarkedet. Vi har ikke lenger så mange borettslag, men selveier- og andelsleiligheter, og regulering av husleie er noe du bare trenger å bry deg om dersom du er en spesielt moralsk utleier. Men før 1980 var norsk boligpolitikk en ganske regulert affære.

Hvor mye en leilighet skulle koste og hvem som hadde lov til å kjøpe den, var det stat og kommune som bestemte. Regulering av boligmarkedet omfattet husleier og priser ved omsetting av innskuddsboliger (borettslagboliger), romnormer ved utleie og hvor mye en utleid leilighet skulle koste. I tillegg var det slik at kommunene i stor grad bare solgte eller festet bort tomter til boligkooperasjonene. Dette gjaldt særlig Oslo, der Obos var en ekstremt viktig boligbygger. Boligkooperasjonene hadde andre økonomiske og juridiske rammer enn andre utbyggere.

Sosialdemokrater før og nå

Boligpolitikk ble tidligere ansett som et viktig nasjonalt anliggende, særlig på grunn av den akutte boligmangelen etter krigen. I 1997 har regjeringa for første gang lagt fram et langtidsprogram uten et eget kapittel om boligpolitikk. Dette på tross av at det er 6.000 bostedsløse i Norge (Bostedsløshet i Norge (prosjektrapport 1997 fra Byggforsk av L. M. Ulfrstad)). Det finnes altså ingen «naturlig» årsak til det store frisleppet i det norske boligmarkedet. Det er ikke slik at alle problemer er løst og det ikke lenger er behov for noen offentlig styring. Men de siste 15-20 årene har det vært et politisk mål i Norge med et marked som styrer seg sjøl, altså mest mulig markedsliberalisme på boligfronten.

Uten bolig – intet liv

Årsaken til at boligpolitikk i så stor grad har vært et offentlig anliggende, er selvfølgelig at bolig er veldig viktig. Prøv å forestille deg ditt eget liv uten den ramma boligen din setter for det. Det er veldig vanskelig å følge de reglene samfunnet forutsetter at du skal følge dersom du ikke har noe sted å bo. Det blir vanskelig å ha en jobb, det blir nesten umulig å ha ansvar og omsorg for andre, særlig barn, det er nesten umulig å opprettholde det sosiale kontaktnettet de fleste er helt avhengige av for å fungere. Uten bolig faller du utenfor. 6 tusen bostedsløse er derfor svært mange.

Det er sånn at en god del av de bostedsløse har falt utenfor i utgangspunktet, slik at det er problemene som er årsaken til at de ikke har bolig, i stedet for omvendt. Det er flere med alkohol og rusproblemer, flere med alvorlige psykiske lidelser som ikke har bolig, enn det er andre. Men selv om bostedsløsheten i utgangspunktet ikke er hovedårsaken til problemene, gjør den vellykka rehabilitering så godt som umulig. Ved å la folk først bli bostedsløse og deretter forbli uten noen egna bolig, skaper samfunnet mange uløselige problemer for seg sjøl.

De fattige bostedsløse

For en god del mennesker er bostedsløsheten i seg sjøl problemet. I Bostedsløshet i Norge utgjør ca. 10% av de bostedsløse en gruppe som verken misbruker rusmidler eller har psykiske problemer. Denne gruppa er bostedsløs først og fremst på grunn av fattigdom. Og denne gruppa består av 55% med fødeland utafor Norden og 36% kvinner. Kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn er de som først og fremst er boligløse på grunn av fattigdom, ikke av andre årsaker. Kvinner er også mer bostedsløse i dag enn de var tidligere, og bostedsløse kvinner er yngre enn bostedsløse menn. Det er viktig at flere bostedsløse kvinner i praksis også betyr flere bostedsløse barn. Dette er en del av den generelle trenden vi ser i Norge og i hele Europa. Den nye underklassen er i stor grad enslige kvinner, og mennesker med minoritetsbakgrunn. Typiske såkalt svake grupper, med dårligere mulighet til å slåss for rettighetene sine enn mange andre.

Eie, ikke leie

Jeg mener at en viktig årsak til problemene på det norske boligmarkedet skyldes at alt er lagt opp rundt å eie – ikke å leie. Det er selvfølgelig mange fordeler ved å eie sin egen bolig. Det er mer stabilt, du bestemmer selv over hvordan du vil ha boligen din, alle investeringer tilfaller deg sjøl. Men dersom du har lite penger, eller er i en litt ustabil situasjon, kan eie framfor å leie fort bli et stort problem. Å kjøpe en bolig er en stor investering. For de aller fleste av oss den største vi gjør i vårt liv. I perioder med lav rente har mange muligheten til å fullfinansiere en bolig ved hjelp av lån. Men dersom renta stiger, får mange store problemer med å betjene låna sine. Og dersom boligprisene har sunket, og du av en eller annen runn blir tvunget til å flytte, blir resultatet gjeldskrise. Slik vi så på slutten av 80-tallet.

Derfor vil det for mange være en fordel å leie i kortere eller lengre perioder. Problemet med det er bare at leiemarkedet er veldig lite, uregulert og veldig uoversiktlig. Det gir et ustabilt og urimelig dyrt leiemarked, der de som trenger å leie bolig har vanskelig for å hevde seg.

Kommunale utleieboliger

En løsning på det kunne vært de kommunale utleieboligene. (Alle mine tall og referanser på dette området kommer fra Oslo.) Oslo kommune eier omtrent 15 tusen boliger. Halvparten av dem er personalboliger. Det betyr at omtrent 7.500 boliger leies ut av kommunen til de som trenger det. Problemet med dett er bare at det er altfor få boliger. I realiteten betyr 7.500 boliger at det deles ut mellom 2-300 boliger i året. Og det er forferdelig mange flere søkere til disse boligene, søkere som helt klart har krav på et sted å bo.

Det er en del regler for hvem som har krav på kommunal bolig. Du kan for eksempel være enslig forsørger, ha en psykisk lidelse, være arbeidsløs, være sosialklient, rusmisbruker eller noe annet som setter deg i gruppen vanskeligstilt. I tillegg er det sånn at ungdom generelt sett regnes som en vanskeligstilt gruppe i boligmarkedet fordi de i liten grad har egenkapital eller stabil inntekt. Før i tida var det sånn at du faktisk kunne få kommunal bolig hvis du oppfylte ett av disse kriteriene. I dag er det litt annerledes. Du bør helst være arbeidsledig rusmisbruker med en psykisk lidelse, og i tillegg enslig mor og sosialklient. Da kan du få kommunal bolig.

Ikke fattig nok, ikke flink nok

Men du må også kunne bevise at du har boevne. Det vil si evne til å bo – ta vare på leiligheten din, betale husleie også videre. Slik kutter kommunen inn på alle sider. Hvis du ikke har det vondt nok, er det ikke snakk om kommunal bolig. Men har du alvorlige problemer som hindrer deg i å fungere normalt, får du det heller ikke. Dette er en effektiv måte å kutte køene av godkjente søkere til de kommunale boligene på, men det er veldig lite egna til å løse boligproblemene.

Hospits

Løsninga for de som ikke får kommunal bolig, blir i mange tilfeller hospits eller såkalt hybelhus. Det er nemlig sånn at sosialkontoret bare vil betale opp til en viss sum for leie av leiligheter på det private markedet, fordi de ikke vil skyve markedsprisene oppover. I tillegg er det sånn at mange ikke vil leie ut til sosialklienter. Noen fordi de er forstokka, men i alle fall er Oslos sosialkontorer kjent som notorisk dårlige betalere.

Men hvis du noen gang har vært på et hospits, veit du at det ikke er boliger som er egna for mennesker. Dette er et av de områdene man trygt kan feste sin lit til skandalepressa i Akersgata. Oppslag om møkk og vold og 5 mennesker på 20 kvadratmeter er stort sett sanne. Hit sender altså Oslo kommune enslige mødre, arbeidsledige med minoritetsbakgrunn og folk med alvorlige psykiske lidelser. I tillegg er hospits og hybelhus rådyrt. Man betaler mange tusen kroner i måneden for 10-15 kvadratmeter. Oslo kommune bruker mellom 40-120 millioner i året på dette tilbudet, og noen få bakmenn tjener penger som gress.

RVs ideelle løsning

RV har lenge sloss for at kommunen skal kjøpe inn flere kommunale boliger. Vi mener at det kunne løse mange av de største problemene på boligmarkedet. Men realiteten er at kommunen selger unna kommunal boligmasse for omkring 40 millioner hvert år. Dersom kommunen valgte å kjøpe inn og leie ut flere boliger ville det for det første løst de akutte boligproblemene for dem som ikke har noe sted å bo. I tillegg kunne en forsvarlig prispolitikk fra kommunen hindre private utleiere i å ta blodpris for sine krypinn, og slik skape et leiemarked der prisene ikke var altfor urimelige. Kommunen ville ha spart penger over sosialhjelpsbudsjettet, for med en rimelig leie vil folk i mye større grad klare seg på egen inntekt. Dermed ville vi også sluppet å klientifiserer folk som egentlig ikke trenger noe annet enn et rimelig sted å bo. Man ville i stor grad slippe utbetalingene til hospits. Og dessuten ville vi antakelig hatt en høyere rehabiliteringsgrad blant psykisk sjuke og avvent narkomane som kommer ut fra institusjon. De som bor på hospits, går det veldig sjelden bra med i så måte.

De kommunale boligene

Det er ikke dermed sagt at det ikke har vært problemer i forhold til de kommunale boligene i Norge. Kommunen har ofte vært en dårlig eiendomsforvalter. I tillegg er det sånn at bystyret har pålagt Oslo Kommunale Boligbedrift som driver de kommunale boligene, å gå med overskudd. Dette innebærer å selge unna boliger, og det har også ført til at OKB tar urimelig høye priser for en del av sine egne boliger. Kommunen og staten er unntatt fra det lille vi har igjen av husleieregulering, så de kan fritt ta den husleia de vil. OKB har også drevet byfornyelse på en slik måte at folk har blitt tvunget til å flytte. Men dette er ikke et argument mot at kommunen skal eie boliger, bare mot måten det organiseres på. I det siste har vi også sett en del eksempler på at leietakere i kommunale boliger har satt seg i mot urettferdig behandling og vunnet fram. Dette er verdifulle erfaringer, og tvinger kommunen til å holde seg mer innafor rammene av hva som er akseptabelt og ikke. Slike aksjoner som de vi har sett blant annet i Søren Jaabæks gate i Oslo er utvilsomt viktige skritt på veien for å tvinge kommunene til en bedre eiendomsforvaltning.

Hvorfor fornuft ikke vinner fram

Det er ikke sånn at de løsningene som skisseres opp her, er utopiske og ikke kan realiseres før under sosialismen. Disse løsningene er ikke revolusjonære, de er fornuftige. Men så lenge Arbeiderpartiet vil investere alle oljepengene i utlandet, og Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo er mer opptatt av hvor viktig det er å ikke blande sammen sosialpolitikk og boligpolitikk, enn av å løse folks problemer kommer vi ingen vei. Dessuten mener de alle sammen at det er viktig at markedet får utvikle seg helt naturlig. Selv om det betyr at en del folk må klare seg uten et sted å bo.

av Svein Lund

AKP stødde fullt ut kampen for oppretting av samerettsutvalget (SRU), som ein integrert del av Altakampen. Det har tatt utvalet 17 år å komme fram til eit forslag, som bare tar for seg delar av mandatet, spørsmålet om retten til land og vatn i Finnmark. Arbeidet med å avklare rettstilstanden i resten av det samiske busettingsområdet har enno ikkje starta opp.

AKP sine samepolitiske program av 1973 og 1988 har krevd anerkjenning avsamisk eigedomsrett til samiske område, men utan å konkretiserekordan dette skal gjennomføras. Når no Samerettsutvalet er kome, måvi ta opp igjen diskusjonen og forsøke å komme vidare. I åretsvalkamp har RV som einaste parti gitt ei klar støtte til mindretalet iSRU som ønsker Finnmark grunnforvaltning med lik representasjon avSametinget og fylkestinget, og samtidig retten til å opprette Samiskgrunnforvaltning for dei områda som ønsker det.

Men dette er ikkje meir enn eit førebels standpunkt, der vi harforsvart det vi såg som det einaste akseptable av dei alternativa som liggføre.

Spørsmålet om rettstilstanden i samiske område er mye størreenn som så og gjeld mye meir enn Finnmark. No må også restenav landet komme på banen. Denne artikkelen er derfor eit forsøk påå få igang ein debatt over heile landet. Eg vil ikkje forsøkeå finne enkle politiske svar på kompliserte spørsmål,men stille problemstillingar til debatt og heller vise kor vanskeleg det er.

Eg vil starte med å problematisere overskrifta: Retten til ressursane i samiske område.

• Ka er ein rett eller rettigheit?
• Kas ressursar snakkar vi om?
• Ka er samiske område?

Ingen av spørsmåla har opplagte svar. Eg skal ta dei i omvendtrekkefølge ettersom vi i første rekke diskuterer rettar som erknytta til eit geografisk område.

Ka er samiske område?

Kong Harald sa ved opninga av Sametinget i oktober 1997 at den norske statener tufta på territoriet til to folk, nordmenn og samar. Nøyaktigdet samme har tidlegare høgsterettsjustitiarius Carsten Smith sagt.Denne markeringa frå to av dei øvste representantane for den norskestaten er svært viktige prinsipielle uttrykk for utviklinga i norsksamepolitikk. Dette ville vore utekkeleg for 20 år sidan og er framleisikkje aktuell politikk verken i Sverige eller Finland.

Kongen sine ord betyr anerkjenning av at det finst eit samisk territorium,eit område der samane har retten til land og vatn. Det er eit signal om atdagens rettstilstand ikkje kan fortsette.

Spørsmålet er kordan ein avgrensar samisk område og omein kan snakke om grader av samisk område.

Samiske område i vid tyding er geografiske område medtradisjonell samisk busetting gjennom mange hundreår opp til nyare tid, ialle fall til dette hundreåret. I Noreg omfatter dette det aller meste avNord-Noreg og vel halve Trøndelag, samt ein snipp av Hedmark. Dettefaller i stor grad saman med grensene for samisk reindrift, men reindrifta erbare ei av mange næringstilpassingar som har gitt samane rettar i detteområdet.

I tillegg er det store samiske område i Sverige, Finland og Russland.Samisk område, Sameland eller Sápmi i denne tydinga omfattar eitområde omlag like stort som Noreg. I heile dette området er detaktuelt å snakke om samiske rettar i ei eller anna form.

I størstedelen av området er samane idag eit lite mindretal. Derfor er det aktuelt å avgrense mindre område innafor dette, der samane får sikra sterkare rettar enn i området som heilskap. Eit opplagt døme her er Indre Finnmark, men det er langt i frå det einaste område der dette er aktuelt. ILO-konvensjonen om urfolk opererer med eit skile mellom dei områda som urfolka har utnytta aleine eller vore heilt dominerande og område som dei i lang tid har brukt i lag med andre folkeslag. I nokre av dokumenta frå Samerettsutvalet (NOU 1994:43 Rett til forvaltning av land og vann i Finnmark) opereras det med eit liknande skile. I ei utreiing for Kommunaldepartementet for nokre år sidan blei det gjort eit forsøk på å definere «samisk region» etter samme mønster.

Det finst og andre definisjonar av samisk område for språklegeog økonomiske føremål, som «forvaltningsområdetfor samisk språk» og «virkeområdet for SamiskUtviklingsfond». Disse må ikkje blandast inn i spørsmåletom avgrensing av samisk område når det gjeld retten til land ogvatn.

Blei du ikkje klokare?

Konklusjon: Det finst ikkje ein eintydig definisjon elleravgrensing av ka som er samisk område. Det er eit spørsmål ompolitisk kamp og om medvitet til den samiske befolkninga i fornorska område.

Ka for ressursar?

• Fornybare og ikkje-fornybare ressursar

  Dei fornybare er slikt somvilt, fisk, trevirke, bær eller i det heile flora og fauna.

  Dei ikkje-fornybare er mineralar, stein og grus, olje og gass.

  Samerettsutvalet skil skarpt mellom disse to ressurstypene og vil hafelles forvaltning for Finnmark av dei ikkje-fornybare og lokal / kommunalforvaltning av dei fornybare.

  Ikkje alle er samde i dette skilet. Foreksempel har Venstre gått inn for ein «kommunemodell» der ogsåforvaltninga av dei ikkje-fornybare ressursane skal leggas til kommunane. Sjølvville eg heller vurdere å gå andre vegen; å legge alleressursar under Finnmark grunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verkenFinnmark RV eller eg har så langt noko fastlåst syn på dette.Ikkje alle er samde i dette skilet. For eksempel har Venstre gått inn forein «kommunemodell» der også forvaltninga av dei ikkje-fornybareressursane skal leggas til kommunane. Sjølv ville eg heller vurdere ågå andre vegen; å legge alle ressursar under Finnmarkgrunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verken Finnmark RV eller eg har sålangt noko fastlåst syn på dette.

• Land og vatn, over og under jorda, i og under sjøen

  Dei som forvaltar ressursane, kan avgjøre inngrep eller freding i høvetil for eksempel vasskraftutbygging, militære øvingsområde,vegbygging, hyttebygging, oppdyrking, oljeutvinning, oppdrettsanlegg osv. Sålangt har landressursane vore det dominerande diskusjonstema, men SRU tar og oppspørsmålet om fiskerettar. Spørsmålet om oljeutvinninghar så langt vore lite framme, men det er klart at sameretten må inni biletet når vi no står foran oljeutvinning utafor Finnmarkskystenog foredlingsanlegg i Sállánnuorri/Sørøysundet vedHammerfest.

• Menneskelege ressursar, kunnskapar

  Diskusjonen om patent på genar og generegistrering av urfolk har gjort spørsmåletom retten til menneskelege ressursar aktuelt. Klassekampen viste i september atgenar frå urfolk no er lagt ut på sal og multinasjonale selskap gjørenorme fortenester utan at urfolka sjølve får noko igjen. Detnorske Sametinget har sagt klart nei til innsamling av genprøver fråden samiske befolkninga.

Eit anna spørsmål er retten til økonomisk utnytting sombygger på urfolka sin kultur og tradisjonelle naturbruk. Særleg iFinland har turistindustrien tent stort på billige etterlikningar avsamiske husflidsprodukt og anna falsk samekultur.

Alle disse ressursane er slike som gir den som rår over dei betreeller eksklusive konkurranseføremoner. Samane og andre urfolk vil aldrikunne konkurrere økonomisk med den internasjonale monopolkapitalen. Deter derfor snakk om både retten til å bruke og retten til ånekte anna bruk.

Ka er ein juridisk rett?

Jus er ikkje ein nøytral vitskap. Han er ein samfunnsmessig reiskapforma av dei herskande klassene, og ein del av statsapparatet, ein reiskap til åoppretthalde, vinne og/eller avgrense makt. Men jussen er og påverka avkampen mellom dei herskande og dei som blir herska over.

Jusen er forma av kampen mellom:

• klassar
• kjønn
• nasjonale og etniske grupper
• religionar
• kulturar

Finst det ein kommunistisk rettsfilosofi?

Eg kan ikkje sjå at vi har ein klar, oppdatert kommunistiskrettsfilosofi som vi kan bruke både i den daglege kampen og i kampen forsosialisme / kommunisme.

Ein slik rettsfilosofi må etter mitt syn bygge på to tildelsmotstridande tradisjonar

Prinsippa i dei vil eg demonstrere med to klassiske sitat frå norsklitteratur:

1. Med lov skal land byggjast
   – og ikkje med ulov øydast(Håvamål)

2. Tvers igjennom lov til seier –
   ikkje går det andre veier
   til vårt drømte, frieland(Rudolf Nilsen)

Rettskjelder

For sameretten finst det 3 rettskjelder:

1. Norsk rett
2. Internasjonal folkerett
3. Samisk rettsoppfatning

For motstandarar av samiske rettar har det vore viktig å reduseretydninga av dei to siste og einsidig legge vekt på norsk jus. Denne har isvært liten grad tatt opp i seg dei samiske rettsoppfatningane.Motstandarane har bare anerkjent folkeretten som eit abstrakt prinsipp. Pådet eine området etter det andre ser vi at denne er ikkje er blitt nedfelti norsk lov og praktisk politikk.

Jo lengre vi går bakover i historia, jo sterkare vern harurfolket/lokalbefolkninga og den tradisjonelle bruken av ressursane hatt. Dettepeikar klart tilbake til ei tid da denne brukeren var einerådande.Etterkvart som kolonistar og innflyttarar pressa på, sørgde dei ogfor å få endra lovverket til å fjerne rettsvernet som samaneog lokalbefolkninga forøvrig hadde.

Nokre merkesteinar i utviklinga av lovene:

• Finneodelen fram til 1700-talet
• Lappekodisillen 1751
• Fiskeriloven 1830
• Reindriftslovane frå midten av 1800-talet
• Jordsalgsloven 1902
• EØS-avtalen
• Statskog 1993

Alle disse lovendringane har kome som resultat av politiske kampar og førttil nye kampar. Nokre har slått fast det juridiske grunnlaget for samane,men hovudretninga har vore at lovane har blitt brukt til å fjerne rettarsom samane tradisjonelt har hatt.

Ei stor utfordring ville vere å lage ei oversikt som viser denhistoriske samanhangen mellom disse lovendringane og fordelinga av rikdommen,for eksempel kordan endringane i fiskerilovgivinga har redusert finnmarkinganesin andel av fisket og fjordfiskarane sin andel.

Eit sentralt omgrep i debatten er «alders tids bruk». Ka som er konsekvensen av dette er avhengig av

• tolking av historia (Anno 1997 går det hissig diskusjon om etnisiteten til befolkninga i Finnmark i eldre steinalder.) Om ein les forskjellige historiebøker vil ein få heilt forskjellig oppfatningar av busettingshistoria til samer, kvenar og nordmenn.
• tolking av konvensjonar
• rettsinnhald (eigedomsrett, bruksrett, forvaltningsrett)

Hovudformer for landrettar

Juridisk kan ein skile mellom tre hovudformer for landrettar: bruksrett,eigedomsrett og forvaltningsrett.

Bruksretten ligg historisk før eigedomsretten, men i dag ereigedomsretten overordna alle andre rettar. Eigedomsretten er det same someksklusiv rett til økonomisk utnytting. Eigedomsretten er «hellig»under kapitalismen, men det er på papiret. Det er mange avgrensingar påeigaren sin rett til å disponere/nekte bruk av eigedomen sin. Stat ogkommune kan ekspropriere og bergverksloven, friluftsloven, bygningsloven osv.set grenser for ka eigaren kan gjøre med sin eigen eigedom. Konfliktarmellom eigar og andre interesser kan vere av mange slag; ofte står einkapitalist sine private interesser opp mot staten som felleskapitalist.Individuelle rettar må avgrensast for å hindre anarki. Staten kangripe inn i eigedomsretten for å ivareta f.eks. miljøomsyn ellermotsett for å presse gjennom kraftutbygging eller militæranlegg.

Det gamle samiske kravet (NSR, Sametinget) har vore samisk eigedomsrett tilland og vatn. Av dei norske partia har bare RV støtta dette kravet.Samerettsutvalet har vore sterkt splitta på dette, med to utreiingar somstår stikk mot kvarandre. I den endelege konklusjonen vik dei unna spørsmåletog gjør forvaltningsretten til hovudsaka.

I dag er det bare samane sin bruksrett som tildels er anerkjent i lova.Denne er i første rekke knytt til reindrifta. Når det gjeldfiskeria, er heller ikkje bruksretten anerkjent. Bruksrett er ofte ein delrettsom ein brukar har på eigedom som andre (offentlege organ ellerprivatpersonar) har eigedomsretten til. Ein slik bruksrett framstår da somei avgrensing på eigaren sin eigedomsrett. Dei mest samefientligepolitikarane (FrP) ønskjer å fjerne all innskrenking av råderettentil eigaren, og med det til og med å fjerne sør-samane sinbeiterett for rein på fjellområde som er eigd av private bønder.SV seier at samane skal ha «utvida bruksrett» og nøye seg meddet. Forvaltningsrett vil seie å kunne regulere bruken av eit område,som eigar eller på vegne av eigaren.

Utgangspunktet er at Staten påberopar seg den juridiske eigedomsrettentil utmarka i Finnmark.

Den juridiske situasjonen i Finnmark idag er at Den norske staten hareigedomsretten, mens det statskapitalistiske foretaket, Statskog SF, harforvaltningsretten. Medlemmane i SRU er samde om å overføreforvaltningsretten til Finnmark Grunnforvaltning, men usamde om dette og skalgjelde eigedomsretten. SRU foreslår ei styrka forvaltningsrett, dvs. atforvaltningsorganet/-organa får rett til å hindre naturinngrep i størregrad enn private eigarar kan gjøre i dag. For eksempel skal Finnmarkgrunnforvaltning kunne nekte mineralutvinning, noko ein privat eigar ikkje kanetter bergverkslova. Forvaltningsrett kan derfor faktisk vere både svakareog sterkare enn eigedomsrett.

Moralsk rett og folkeleg rettsoppfatning

I tillegg til de juridiske lover og regler, og det etablerte rettsapparatet finst det ein moralsk rett. Folk har sine oppfatningar av ka som er rett og galt, moralsk og umoralsk. Nokre av disse er relativt universelle, mens andre kan variere frå land til land eller folk til folk. Disse rettsoppfatningane kallas og uskrivne lover. Hos samane har det lenge vore klart at det på ein del område eksisterer rettsoppfatningar som i større eller mindre grad bryt med det som er juridisk rett i dei statane der samane bur. Ein del av disse blei samla og skreve ned på 1930-talet av Erik Solem (Lappiske rettsstudier). Å samle samiske rettsoppfatningar var ein vesentleg del av Samerettsutvalet sitt mandat, men dette blei medvete sabotert og det er no sett ned eit nytt utval som skal sjå på dette. I mellomtida er 17 år gått tapt, og med det er mange av dei levande tradisjonane borte.

Kamp om ressursforvaltninga

I samiske område er det kamp om ressursforvaltninga på alle område.Tildels er disse kampane knytt til sameretten, tildels blir dei vel så myeoppfatta som ein kamp mellom landsdelar eller mellom lokale brukarar og sentralestyresmakter. Ikkje minst er det og konflikt mellom næringar der ofte ersamar på begge sider.

I denne samanhang blir det ikkje plass til meir enn ein kort oversikt overnokre av disse motsetningane:

• fiske i sjøen
  Frå hanseatertida. Aldri harfinnmarkingane fiska så liten del av fisken utafor Finnmarkskysten som idag.
• jordbruk
  kombinasjonsnæring/stordrift/ferskvassfiske/lokalbefolkning/turisme
• jakt
  lokalbefolkning/turisme
• bær
  moltebær for lokalbefolkninga eller alle? forpaktingtil bygdelag?
• mineraler
  internasjonale gruveselskap
• olje/gass
  all utvinning av internasjonale konsern. Ingen regionalstyring
• reindrift
• brukskonfliktar med jordbruk, hyttebygging, kraftutbygging osv.

Politiske reaksjonar på SRU

Ein gjennomgang av Samerettsutvalet si innstilling er det ikkje plass tilher. Eg vil bare vise til heftet «Samerett og ressurskamp i nord» og gårett over til å kommentere reaksjonane på innstillinga.

Etter at SRU si innstilling blei lagt fram i mars 1997 starta reaksjonen einoffensiv mot alt som smakar av samiske rettar. Dei aller fleste parti i Finnmarker djupt splitta, bare FrP og RV er nokolunde samla på kvar si side.

I FrP sin valkamp i 1997 gjorde ein kampen mot samiske rettar til eihovudsak, noko som slo kraftig ut på gallupen i Finnmark, og det var likeved at FrP kom inn på Stortinget frå det fylket der partiettidlegare har skjelt ut befolkninga som latsabbar og snyltarar.

Men det var ikkje FrP, men derimot SV, som klarte kunststykket å kommepå Stortinget på å kjøre fram kampen mot samiskerettar. SV sin overgang frå eit i hovudsak pro-samisk til eit i hovudsakanti-samisk parti i rettigheitskampen er eit tragisk eksempel pågrenselaus opportunisme hos delar av den såkalla venstresida. Dettehamskiftet har ikkje skjedd utan sverdslag. Den anti-samiske fløya fikkfleirtal på nominasjonsmøte med ei røyst i overvekt. Dennefløya har og klart å få støtte frå den nyesentrale SV-leiinga. SV har blitt omfamna av høgrefolk og gamleborgarvernarar frå Alta-kampen. Men SV sine lokallag i indre Finnmark erlagt ned i protest.

Diskusjonen om sameretten har og ført til at reaksjonæreanti-samiske krefter igjen har stått fram med krav om å fjernesamisk kultur og språk i alle samanhangar. Det har blitt fritt fram forhets mot alt samisk og i Tana er det danna ein eigen aksjon «Nei tilSameland» som i skrivande stund aksjonerer mot samiske læreplanar forgrunnskolen.

Siste tilskotet til reaksjonen er Lærarforbundet som har kravd deisamiske læreplanane trukke tilbake for å ¨endre dei slik at deianti-samiske kreftene kan godta dei.

Ikkje bare samerett

Ressursrettskamp i Noreg gjeld ikkje bare sameretten, men til no har detmangla ei samla framstilling av ressurrett i Noreg, som ser på saker som:

• allmenningsrett til fjell og hei-område
• jaktrett og fiskerett (ferskvatn og sjø)

Ei av dei største utfordringane til rettsomgrepa våre kjem no ispørsmålet om retten til ressursane i Noreg og verda. Det gårpå retten til å øydeleggje naturen og retten til åskjerme ikkje kapitalistisk produksjon, produksjon som er tilpassa den lokalekulturen. Denne kampen står særleg skarpt i spørsmåletom urfolksretten, i Norden sameretten.

Grunnlaget for urfolka sine krav og for folkeretten er tanken at bruk av eitområde gjennom mange generasjonar gir rett til å fortsette åbruke området økonomisk og til å verne det mot konkurrerandeog øydeleggjande bruk.

Det er i første rekke urfolka sine organisasjonar og internasjonalefolkerettsekspertar som har vore pådrivarar og lagt premissar i debatten.Så langt har vi som er kommunistar i for liten grad vore med å drivedebatten framover.

Spørjeteiknet som har blitt reist ved det juridiske grunnlaget forstatens rett til jorda i Finnmark er noko av bakgrunnen for nedsetjinga avSamerettsutvalet. Men er det ikkje og grunnlag for å stille spørjeteiknved både statleg og privat eigedomsrett i anna samisk område?

Og ka med dei uomtvisteleg heilnorske områda?

Ka slags juridisk og historisk grunnlag og rettsoppfatning kviler eigentlegeigedomsretten på til dei enorme skog- og fjellområda til familianeTreschow, Løvenskjold og Cappelen?

Og her overlet eg debatten til dokker.

Les meir:

• Samerett og ressurskamp i nord. Hefte utgitt av RV og AKP i Troms og Finnmark (1997), særleg artikkelen om samerett av Heaika Skum og Svein Lund. I dette heftet står det og ei fyldig litteraturliste.
• Svein Lund: «Med AKP for samisk stat og etnisk reinsking?» Artikkelen sto i Røde Fane nr 3, 1996.

av Jon Arne Jørstad

Noreg er eit kapitalistisk land. Noreg er eit Nato-land. Noreg er fremst i tilpassinga til den nye europeiske orden. Noreg er eit lite imperialistisk land med ambisjonar om å bli eit større.

Noreg er eit sosialdemokratisk land og dei sosialdemokratiske leiarane er den fremste drivkrafta i forminga av Noreg si framtid. Det finst opposisjon innafor arbeidarrørsla mot sosialdemokratiet sine leiarar.Opposisjonen er mangslungen og marxistane har hatt ei relativ sterk stilling. Men marxismen har dei siste ti-åra hatt nokså magre kår og 70-talet sine framstormande revolusjonære ungdomar er stort sett blitt veletablerte og eldre. Det livnar liksom ikkje i lundane lenger. Marxismen og kommunismen har ikkje vore dei store «in»-sakene og moderne menneske uffar seg (som dei gjorde på 60-talet og byrjinga av 70-talet) over å måtte diskutere med innpåslitne rabulistar som trur dei kan redde verda.

-Stalin, seier dei og endar diskusjonen. «Jau», seier dei, «sett i frå din ståstad så …» og endar diskusjonen. «Vi veit kva vi har», seier dei og er redd revolusjon og sånn. Det er lettare å diskutere aromaterapi, drøymetyding, sex, Vegard Ulvang si rumpe og stjernene sin innverknad på vår personlege framtid. Og ein kan då ikkje ta på seg ansvaret for alt her i verda. Nei, det er ikkje på moten å vera himmelstormar.

Jean-Francais Lyotard var ein av fransk åttitals fremste postmodernistar og hadde «orientert» seg dit via freudianismen frå sin opprinnelege marxistiske ståstad. Dei «store fortellingane», ideen om «den universelle frigjeringa», hadde mista sin legitimitet. Det var eit par av poenga hans i ei lita bok som fekk den sympatiske danske tittelen Det postmoderne forklaret for børn. Eit lite sitat: «Kanskje menneskeheten kun er en meget sofistikeret knude i den generelle interaktion mellom stråler som konstituerer universet.»

Som eit lite fiberfnugg i denne sofistikerte kuten, har eg ofte følt at dei postmoderne vindane, meir enn å vera stormar som røsker opp i fordomar og dogmatisme, har vore kvalmande vindpust frå gravkamra til dei gamle filosofiske anti-materialistane. Historia gjentar seg ikkje, men det er ikkje tilfeldig at likskapen i den filosofiske debatten på starten av 1900-talet og no er slåande. Ved århundreskiftet, då kapitalismen for alvor trådte inn i sin imperialistiske fase, tydde borgarskapet i Europa til skjerpa reaksjon med vekt på sosial demoralisering og demobilisering. «Høgrebølga» den gongen fekk sitt ideologiske utslag i anti-revolusjonære teoriar og oppblomstring av religiøs mystisisme. I filosofien blomstra idealismen. «Moderniteten» då var avvising av objektive lovar for utviklinga i naturen såvel som samfunnet.

Også innfor den revolusjonære rørsla skapte høgrebølga «marxistiske» kritikarar som ville «modernisere» den filosofiske, vitskapelege og politiske tenkinga.

Lenin si bok frå 1908, Materialismen og empiriokritisismen, var eit flengande oppgjer med frontfigurane i denne «ny-marxistiske» oposisjonen og med deira anti-revolusjonære forbilde. Fornøyeleg og lærerik lesing som eg gjerne oppmoder Røde Fane sine lesarar å lese (om så på ny). Det nye gjenombrotet for kapitalismen på 80-/90-talet har ført med seg ei globalisering både geografisk og samfunnsmessig. Alle formar for menneskelege aktivitetar blir prisa for kjøp og sal på verdsmarknaden. Jan Myrdal lanserte på 60-talet uttrykket «dei overflødige» i samband med sine India-studiar. Idag veks talet på overflødige raskt over heile verda med veksande arbeidsløyse og fattigdom også i dei imperialistiske landa. Krisetendensane og konkurransen gjer at borgarskapet vrir om skrustikka for å sikre profitten.

Muren sitt fall og Aust-Europa sin overgang til marknadsøkonomi blir nytta som bakgrunnskulissar for nok ein gong å lansere ei sosial demoraliserings- og demobiliseringskampanje. For sjølvsagt veks motstanden mot «overflødiggjeringa» og trugar med å skape uorden i borgarskapet sitt globale prosjekt.

I kjølvatnet av borgarskapet sin nye offensiv mot marxismen og kommunismen dukkar på ny opp ideologiske og politiske «revisjonistar» og sluttar seg til borgarskapet sin kampanje.

For ein Erik Solheim blir forsvar av marxismen «museums-vaktarar» og historisk politiske sinkar.

For ein Eivind Røssaak blir marxismen og kommunismen umoralsk og forsvararane medskuldige i folkemord. Deira (og mange andre) sin bodskap er at marxismen er dau. Attende står å gjere det beste ut av den globale kapitalismen.

Medan Dubcek i 1968 lanserte uttrykket «sosialisme med eit menneskeleg anlet», blir uttrykket «kapitalisme med eit menneskelg anlet» no lansert (t.d. Ottar Brox). Dei småborgarlege intellektuelle har gått trøytt og gitt opp. Difor må den ideologiske og politiske latskapen gjerast universell: – Marxismen er dau, kapitalismen har sigra. – Legg i årane og nyt livet så godt du kan.

Denne intelligensiaen har aldri «følt seg bekvem» når arbeidsfolk har ytra seg om politikk, kultur og andre «andelege» tema. Ein sånn form for «infiltrasjon» på deira område vil dei gjerne «ha seg frabedt». I sånne tider gjer det godt å sjå AKP si satsing med Røde Fane. Tidsskriftet trengst og langt fleire burte nytte høvet til å gjere ein innsats for å utvikle tidskriftet vidare og vere med på å auke spreiinga av bladet.

av Kristine Mollø-Christensen

Da regjeringssjefene i EU hadde sitt toppmøte i Amsterdam 16. og 17. juni i år, markerte ble det foreløpige «høydepunktet» markert i den prosessen som har foregått det siste året. Amsterdam-traktaten innebærer en klar dreining i retning av mer integrasjon.

De forskjellige regjeringskonferansene har alle hatt som mål å rydde unna forskjellige vanskeligheter på veien mot en traktat som peker fram mot en tett Union, en forbundsstat, et Europas Forente Stater.

Ideen om Europas Forente Stater er ikke ny – heller ikke kampen mot den. Allerede ved begynnelsen på dette århundret, i 1915, skrev Lenin: «… sjøl om slagordet om et republikansk Europas Forente Stater er uangripelig som politisk slagord, gjenstår likevel det uhyre viktige spørsmålet om dets økonomiske innhold og betydning. Ut fra imperialismens økonomiske forutsetninger – dvs. kapitaleksporten og de «avanserte» og «siviliserte» kolonimaktenes oppdeling av verden – er Europas Forente Stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.» Og Lenin fortsetter: «Selvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne forstand er Europas Forente Stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene – men for hvilket formål? Bare i den hensikt å få til en felles undertrykkelse av sosialismen i Europa, og en felles beskyttelse av det koloniale byttet mot Japan og USA «. (Fra artikkelen «Om parolen Europas Forente Stater»)

Hvem sa at verden har forandret seg.

Overnasjonalitet

Maastricht-traktaten opererer med tre søyler som relaterer seg til måten beslutningene tas på. I den første søylen er beslutningene overnasjonale, dvs. at de tas ved flertallsavgjørelser. I søyle to og tre er beslutningene mellomstatlige, dvs. at de tas ved enstemmighet.

Hvis ett av landene er mot et direktiv, kan det altså nedlegge veto og dermed unnlate å binde opp seg selv eller andre. Tidligere har følgende saksområder vært under første søyle: Det indre marked, jordbruks- og fiskeripolitikken, handelspolitikk, regionalpolitikk, den sosiale dimensjon, miljøpolitikk, forskning og utdanning og Den økonomiske og monetære union (ØMU). Søyle to har inneholdt den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Søyle tre har stort sett bestått av felles justis- og politisamarbeid med blant annet asyl- og flyktningepolitikken.

Amsterdam-toppmøtet vedtok at asyl- og flyktningedelen og derigjennom mesteparten av Schengen-avtalen skulle flyttes fra søyle tre og til søyle en. Prosessen skal ta 5 år. Schengen-avtalen er dermed blitt en del av unionstraktaten. På rettsområdet er det også et uttalt mål om harmonisering av lovverket. I flere år har det vært en trend å legge nye områder (for eksempel spørsmål om faglige rettigheter/arbeidsspørsmål) til Det indre marked og dermed blir disse spørsmålene gjenstand for overnasjonale beslutningsformer.

Enda viktigere er spørsmålet om fleksibilitet. Dette har lenge vært diskutert i EU og har med Amsterdam-traktaten kommet ordentlig ned på papiret. Det gir i første rekke Tyskland og Frankrike (og andre integrasjonsvillige) muligheter til «et tettere samarbeid» enn det flertallet av EU-landene går inn for. Dermed har en også slått beina inn under medlemslandenes muligheter til å stoppe en videre integrasjonslinje. Veto-retten er i ferd med å bli EU-historie.

For en riktig union er det viktig også å ha en felles politikk utad. Amsterdam-traktaten er et skritt i retning av dette. EU får en utenrikspolitisk talsmann, sjef for en utenriksavdeling som ligner et utenriksdepartement. Det ligger en reservasjon i traktaten om at hvis «viktige nasjonale interesser er involvert «, så vil disse gå foran flertallsbeslutningene.

Mer makt til institusjonene

Den nye traktaten overfører mer makt til EUs ministerråd som på stadig flere områder vil fatte flertallsbeslutninger. Lederen av Kommisjonen får mer makt og innflytelse og kan også flytte rundt på kommisjonærene á la regjeringsutskiftninger. Europaparlamentet, tidligere også kalt Mikke Mus-parlamentet, får mer beslutningsrett og forslagsmuligheter. Et nytt toppmøte i forkant av opptakelsen av nye medlemsland skal diskutere fordelingen mellom de enkelte land i forhold til størrelsen. Alt i alt går EUs institusjoner også mer i retning av å være instrumenter for en EU-stat.

Militærpolitikken og Vestunionen

Det eneste området hvor EU ikke fikk full klaff på integrasjonslinja, var på spørsmålet rundt militærspørsmålet. Her er det motsetninger i det europeiske borgerskapet som kommer til overflaten. Noen ønsker et tettere forhold til USA, mens andre mener at EU-Europa i høy grad er sterkt nok nå til også å stå på militære egne bein. Likevel har en i Amsterdam-traktaten fått med et større militærpolitisk spillerom for Vestunionen i og med passusen om såkalte humane krigsaksjoner. Det er også et mål om «gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk, som vil kunne føre til et felles forsvar». Vestunionen som en naturlig del av EU, kommer også klart fram i bestemmelsene om at når EU bruker Vestunionen har alle EU-land rett til å delta i beslutningen – altså også EU-land som ikke er medlemmer av Vestunionen. At imperialistblokken EU kommer til å trenge sitt eget militærapparat, er opplagt. Derfor vil også Vestunionen bli en del av EU-traktaten, selv om USA ikke vil. Tyskland går på sokkelesten for ikke å provosere USA. I overgangsfasen forsøker Tyskland å framstå som USAs fremste «partner» i Nato, men det er tegn som tyder på at rivaliseringa øker. Var Bill Clintons Danmark-besøk i juli også en advarsel til den tysk/franske overivrigheten med hensyn til integrasjonsprosessen? Danmark har hittil vært en «bremsekloss» i EU.

Utvidelse østover

Også i forholdet til Øst-Europa anes rivaliseringa mellom i første rekke USA (gjennom Nato) og Tyskland. Av de ledende EU-landene er det først og fremst Tyskland som på kort sikt vil tjene på en øst-utvidelse. Tyskland vil få et adskillig større hjemmemarked.

Lokket av muligheten av å sitte ved de rikes bord skal Øst-Europa endres. De øst-europeiske finansministrene møter krav fra EU om å liberalisere kapitalmarkedet, privatisere statsbankene, gjøre det lettere for utenlandske investeringer og i det hele tatt vise en betingelsesløs tilpasning til Det indre marked. Men Amsterdam-toppmøtet slo fast at det ikke blir noen utvidelse før en del institusjonelle saker er ordnet opp i. Kjernen av EU-land ønsker å sikre sin egen innflytelse over EUs utvikling først. Eller som Luxembourgs utenriksminister uttalte i redegjørelsen for Europaparlamentet: «Ingen utvidelse av EU – ikke en eneste – vil være mulig før en har fått en løsning på størrelsen av EU-kommisjonen og vektfordelingen av stemmer i Rådet.»

ØMU på skinner?

Tidlig i juni var det mye sabelsrasling vedrørende Den økonomiske og monetære union og den såkalte stabilitetspaktens krav (fra toppmøtet i Dublin 1996) til lave offentlig utgifter og budsjettdisiplin. I den europeiske pressa ble det framstilt som om Frankrike og Tyskland sto steilt imot hverandre og at det gjennom harde forhandlinger og innspill om krav til å få ned arbeidsløsheten endelig lyktes å komme til enighet. «Kampen mot arbeidsløsheten» består stort sett av gamle «tradisjonelle» tiltak som:

• senking av arbeidsgiveravgiften
• mindre reguleringer på arbeidsmarkedet
• mer fleksibel arbeidskraft
• begrensete muligheter for sosialstøtte
• og krav om flere muligheter vedrørende utdanning.

Når EU har en arbeidsløshet på 11%, sier det seg selv at dette er et brennbart tema. I noen regioner (for eksempel i Belgia og Luxembourg) er den oppe i 30%.

Men dette var spill for galleriet. Er det noe Frankrike og Tyskland er enige om, så er det nødvendigheten av ØMU.

Den økonomiske og Monetære Union er et politisk prosjekt i den forstand at den skal sikre EU-staten økonomisk handlefrihet og styrke. Tenk bare på hvor viktig det er at alle EU-landenes gullreserver blir samlet i en sentralbank. Tenk på hvilken enorm makt det vil gi de europeiske kapitalistene – og kanskje først og fremst den tyske storkapitalen? Tenk på hvordan nasjonal råderett over økonomien – selv om den under kapitalismen er svært begrenset – blir overflyttet til overnasjonal kontroll blant annet gjennom innføringen av en valuta – euroen. Og at ØMU og euro blir en realitet – det stadfestet i hvertfall Amsterdam-toppmøtet.

Uten folkelig støtte

Folket i EU kommer i året som kommer virkelig til å føle på kroppen den nedskjæringspolitikken som følger av konvergenskravene. Eller som EU-kommissæren for utenrikshandel, Leon Brittan har sagt: «ØMU vil tvinge EU-landene til å måtte vedta Thatcher-politikk» (The Economist 15.03.97).

Folk i EU har liten tro på at en felles mynt og en økonomisk union vil kunne føre til noen forbedring for dem. I 1990 mente 72% av EUs befolkning at unionen var en «god ting» for dem. Nå er tallet nede på 48%. Hele 77% av alle velgere i EU mener at de har fått for lite informasjon om valutaunionen. I Tyskland er faktisk 52% av befolkningen mot innføringen av EUROEN. Ikke bare for folket men også for bankene vil overgangen til en valuta kjennes. Et rådgivningsfirma i London mener at overgangen til en myntenhet vil koste bankene mellom 280 millioner og 3,5 milliarder.

Hva med Norge?

EØS og Schengen-avtalen er begge sklibrett inn i EU. Nå i enda større grad enn før. Etter at Schengen-avtalen ble en del av unionstraktaten må den norske avtalen reforhandles. Dessverre er det liten grunn til å tro at regjeringa eller EU vil synes dette er problematisk. Begge er eksperter på konstruksjoner av avtaler som skal unnslippe konstitusjonelle problemer. Men Nei-sida har fått flere kort på hånden og vil aktualisere spørsmålet i valgkampen og resten av høsten.

EØS-avtalen er for alvor igang med å få gjennomslag i Norge. Den slår beina under «nasjonal styring» og gjennom konkurranseutsetting og anbudsdirektiv driver den fram a.s.-ifisering og privatisering. Statlige selskaper divisjoneres og markedstilpasses. Det indre marked har en religion, og det er prinsippet om «fri konkurranse». Samfunnshensyn og alle andre hensyn må vike for dette. Derfor ser en nå en aldeles sinnsyk politikk i når det gjelder post, telefon og strøm.

Krysssubsidiering innenfor statlige foretak er forbudt i EØS. Derfor må alle enheter/divisjoner være økonomisk selvbærende. Hva det har å si for den norske bosettingsstrukturen, trengs det liten fantasi for å se. Nå står «lik pris»-prinsippet for posttjenester for fall sammen med gjennomføringen av en rekke andre distriktfiendtlige omorganiseringer.

Telenor planlegger å fjerne de fleste telefonkioskene utenfor byene. Det diskuteres seriøst å kutte strømmen i områder hvor ledningsnettet ikke gir ønsket inntjening. Nesten all samfunnsmessig endring som skjer om dagen kan relateres til EØS-avtalen.

Sammen med utviklingen i Det indre marked blir stadig flere områder underlagt EØS-avtalen. Til høsten står den endelige kampen om Norge også skal komme inn under EUs veterinærregime. Gjennom Den utvidede EØS-avtalen vil da grensekontrollen for kjøtt og levende dyr falle bort med fare for kraftig økning av smitterisikoen i Norge som resultat. Etterhvert som EØS-avtalen endrer Norge er det muligheter for å reise en ny EØS-motstand, ikke minst i fagbevegelsen. LO må utfordres på sine krav til EØS og grunnlaget for Nei-vedtaket fra 1994.

Militært er Norge knyttet til Vestunionen. Siden det formelt skjedde lite med dette på toppmøtet i Amsterdam, vil det fortsatt være enkelt for regjeringa å opprettholde det assosierte medlemskapet. Når det gjelder Vestunionen har Nei-sida ligget nede. For at denne viktige sida ved Nei-kampen skal få mer vind i seilene, er det viktig at den knyttes både til anti-atomvåpenkampen og den fredsbevegelsen som finnes i EU-landene.

ØMU og Norge

Norge er faktisk med i ØMUs første fase gjennom EØS-avtalen/Det indre marked. Og administrerende direktør i Den norske Bankforening, Trond Reinertsen, mener norsk tilknytning til ØMU er en logisk konsekvens av EØS-avtalen. «Ut fra at vi har EØS-avtalen og er en del av det indre marked, følger behovet for valutastabilitet som en nødvendig del. Felles valuta er dermed det eneste logiske». Han fortsetter: «Hele det private næringsliv og også offentlig sektor har glede av en stabilitetslinje. » Reinertsen sa dette på et seminar hvor boka om Flerhastighets-Europa – konsekvenser for Norge ble presentert. En annen av artikkelforfatterne, Arne Jon Isachsen, sa i samme anledning at det ikke ville være noen tekniske hindringer for Norges deltakelse i ØMU. Det var bare å bestemme vekslingsforholdet mellom kroner og euro og ikke tillate noen avvik. Norge fører allerede en politikk for stabil valutakurs, og hele det inntektspolitiske samarbeidet er basert på dette, mente Isachsen.

Disse herrene er nok ikke alene om å mene at norsk tilknytning til ØMU er uproblematisk og nødvendig. Uansett vil ØMU påvirke den norske økonomien og samfunnet. For den norske Nei-sida vil Den økonomiske og monetære union bli den store utfordringen framover.

Etter som EUs utvikling som imperialistmakt blir tydeligere vil også EU-motstanden måtte ta mer stilling til kapitalismen og være mer systemoverskridende. Dette er en klar utfordring til oss på venstresida.

Protester og nettverk

Samtidig med EU-toppenes møte ble det avholdt et «annerledes toppmøte». Den nederlandske komiteen av Initiativet for et annet Europa hadde lagt opp en rekke seminarer og debatter om alt fra ØMU, kvinnepolitikk, faglige spørsmål, anti-rasisme, freds- og militærspørsmål til miljøspørsmål. Debattanter fra TEAM, grasrotorganisasjoner og fagforeninger satte hverandre i stevne. Det var deltakere fra alle EU-land og en del ikke-EU-land som Norge og Øst-Europa. På disse møtene kom det fram mye enighet – men også store uenigheter. Den største uenigheten går på hvorvidt EU kan reformeres eller må oppløses. Her har den nordiske EU-motstanden en stor oppgave å fylle. Den gjorde jo også en markant jobb i Amsterdam ved å reise spørsmålet i alle sammenhenger. Det var også tydelig at synet på nasjonalstaten som utelukkende en politisk sak for ultrahøyre har fått gjennomslag. I det hele tatt er det betenkelig og tildels overraskende at så mye av unionens tankegods har slått inn i folkelige protestorganisasjoner i EU.

Det en var enige om, var betydningen av nettverk. Spesielt kom dette til uttrykk på kvinnemøter og faglige møter. Det ble diskutert hvilke typer av nettverk en trenger. Mens det på kvinnesiden nærmest er tale om for mange nettverk uten kontakt seg imellom, har det på den faglige siden vært svært lite. Behovet for et slikt nettverk ble blant annet synligjort på et faglig møte hvor Cloe Morris fra Women of the Waterfront (havnearbeiderkoner fra Liverpool) poengterte at havnearbeiderstreiken umulig kunne ha fortsatt uten den store støtten den har mottatt fra foreninger utenfor Englands grenser. På det samme møte skrev folk seg på liste for deltakelse i nettverk. Den nederlandske komiteen har ansvar for videreutvikling av dette nettverket.

Trass i motsetninger og tildels store meningsforskjeller er bygging av nettverk viktig. Det er den eneste måten den folkelige motstanden mot EU kan utvikle seg.

Amsterdam var ikke bare et skritt på unionsveien, men også starten på noe helt nytt i den europeiske EU- og Maastricht-motstanden. Den 50.000 store internasjonale og fargerike demonstrasjonen lørdag 14. juni viste det allsidige opprøret som er mot kapitalens EU. Oppgaven både i EU og Norge blir å bygge ut og videreutvikle denne motstanden.

av Jon Egil Brekke

Fremmedgjøring er et grunnleggende begrep i Marx’ analyse av samfunnet. Marx ser fremmedgjøring og privateiendom som to sider av samme sak. Hvordan skal vi forstå dette begrepet? Kan vi forstå dagens virkelighet ut fra det? Angår det oss?

En stø kurs ut av kapitalismen forutsetter god kjennskap til hvordan samfunnet er laga og hva som er i veien med det. Marx ga et grundig bidrag til denne kjennskapen, et bidrag det lønner seg å kjenne. Dessverre har de tidligste skriftene hans vært undervurdert blant de som mente å være hans rette arvtakere. Det gjenstår derfor en jobb å gjøre. Denne artikkelen gir ikke en fullstendig presentasjon av Marx’ begrep om fremmedgjøring, men søker å oppmuntre deg til å lese Marx’ egen framstilling og ta den i bruk.

Begrepet fremmedgjøring er ikke nytt med Marx. Det kan spores tilbake til Det gamle testamentet (for eksempel i tilknytning til dansen rundt gullkalven) og før, og kan følges fra gresk filosofi fram til Rousseau, Hegel, Feuerbach og Marx m.fl. (Khan 1995).

At noe er – eller oppleves som – fremmed betyr ikke nødvendigvis at det er gjort fremmed. Uttrykket fremmedgjøring brukes særlig når noe som er laget av mennesker, ikke erkjennes som det (jfr. religion), synes å være havnet utenfor menneskers kontroll (jfr. markedet) osv. Marx beskriver fremmedgjøring på flere plan i det kapitalistiske samfunnet. Leser vi de tidligste skriftene hans, kan vi se hvordan han forflytter oppmerksomheten fra religion til filosofi, fra filosofi til stat og politikk, og derfra til samfunnet og økonomien. Ifølge Marx skjer den grunnleggende fremmedgjøringa i den kapitalistiske produksjonen.

Opplevd og materiell fremmedgjøring

Som barn opplever vi å gjøre nye områder til våre egne, til del av vår indre verden og våre tilgjengelige ressurser, ved å ta dem i bruk. Vi opplever omgivelsene som muligheter for aktivitet, og når vi tar dem i bruk, setter vi vårt eget stempel på dem, innreder dem etter våre egne behov, knytter forventninger til dem, lager oss steder.

Så blir vi gjerne skuffet når andres planer, regler, gjerder, dører stenger oss ute fra disse mulighetene – på godt og vondt. Det kan dreie seg om å ta hensyn til andre og oss selv. Men allerede tidlig lærer dette samfunnet oss at frihet til å gjøre som vi vil, forutsetter at vi eier. Den som eier, bestemmer. Privateiendom kommer tidlig inn i livet vårt, om ennå i begrensa betydning.

Vi fantaserer også om alt vi skal gjøre bare vi blir store nok. Så vokser vi opp – og opplever at skrankene er der fortsatt: «Adgang forbudt»-områder. Saker og forhold vi «ikke har noe med», som er fremmede for oss, der vi er uvedkommende – enda de samme sakene setter betingelser for våre egne liv. Vi lærer at en rekke ting ikke angår oss, og vi erfarer privateiendom i utvida betydning: Som eiendom av produksjonsmidler. Som forutsetning for å ha noe å leve av.

Det Marx setter fingeren på er ikke opplevelsen av fremmedgjøring. Selvsagt utelukker han ikke opplevelsen, men først og fremst viser han fremmedgjøring som et objektivt samfunnsmessig forhold – nedfelt i handlingsmønstre og avhengighetsforhold menneskene imellom. Derfor kaller vi det Marx snakker om også for materiell fremmedgjøring.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn, der det å jobbe for andre – eller ha andre til å jobbe for seg – er en hverdagslig sak og virker som et naturlig forhold: Hvordan drive masseproduksjon uten at noen jobber for andre? Er ikke kapital en uomgjengelig forutsetning for industri og all moderne produksjon? Hvor naturlig det enn kan virke, så rører daglige uttrykksmåter som «privat eiendom», «styringsrett», «å være lønnsom», «å bli overflødig», «jeg bare jobber her» alle ved det Marx kaller fremmedgjort arbeid.

Tenk over følgende tre ting:

• Hva er det typiske innholdet i å «jobbe for andre» under kapitalismen?
• I hvilken grad er dette et nødvendig innhold, og i hvilken grad er denne nødvendigheten forbigående?
• Hvilke følger har det for arbeideren, kapitalisten og samfunnet ellers når produksjon normalt foregår på denne måten?

Lønnsarbeidet

Arbeidet er ikke historieløst. Mennesker fødes inn i et bestemt samfunn, i klassesamfunn også inn i en bestemt klasse, og med et – der og da – begrensa utvalg måter å livnære seg på. Under kapitalismen er det store flertallet henvist til lønnsarbeid – så langt det er lønnsarbeid å få tak i. I motsetning til den som eier jord eller kapital av noe omfang, er den som livnærer seg ved å arbeide for lønn avhengig av å arbeide for andre – vedvarende. De som eier jord eller kapital kan leve av sin eiendom ved å la andre arbeide på den, og kan som fysiske individ klare seg lenge – også om dette stopper opp. Dette gir dem et overtak i forhold til lønnsarbeideren. I lønnsarbeiderens avhengighet av andres privateiendom – både i form av arbeidsgjenstander (råmaterialer, redskaper) og livsmidler – ligger fremmedgjøringen innebygd som en arbeidsbetingelse, ufravikelig under kapitalismen.

Fremmedgjort arbeid handler om hvordan et produkt – i det det lages – blir fremmed for den som lager det. Produktet, gjenstanden, blir noe arbeideren ikke lenger bestemmer over, men som tvert om synes å bestemme over arbeideren. Jo fler gjenstander arbeideren lager, og jo mer effektivt han/hun jobber med å lage salgbare gjenstander – jo mer vokser kapitalen, jo mektigere blir arbeidskjøperen, og jo fattigere blir arbeideren, relativt eller også absolutt.

Lønna, det arbeideren mottar i bytte for denne avståelsen av tid og produkt, beregnes ikke i forhold til omfanget eller verdien av produktet (eller den enkelte arbeiderens bidrag til verdien av produktet). Lønna avgjøres av arbeidskraftens markedspris – som svinger rundt det det i snitt koster å produsere varen arbeidskraft. Dette er utførlig behandlet av Marx i Kapitalen.

Kapitalisten, arbeidskjøperen, den som eier arbeidsgjenstandene og produktet, er på sin side henvist til å betrakte produktet bare som et middel til gevinst målt i penger, økt kapital = økonomisk makt, makt til å kommandere arbeid og arbeidsprodukter. Alle andre egenskaper ved produktet blir underordna denne ene. Markedet forutsetter privat eiendom – at du eier det du vil bytte bort. Privat eiendom er (produktet av) fremmedgjort arbeid, ifølge Marx:

«Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer […] fram til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid … Riktignok har vi, med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, nådd fram til begrepet fremmedgjort arbeid … som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men når vi analyserer dette begrepet, viser det seg at selv om privateiendommen framtrer som grunnen, som årsaken til det fremmedgjorte arbeidet så er den i virkeligheten tvert om en følge av det … Senere slår dette forholdet om i en vekselvirkning.» (Økonomisk-filosofiske manuskripter, Falken, side 204)

Hegels bidrag

Begrepet «fremmedgjort arbeid» henta Marx først og fremst hos filosofen Hegel, som i et tidlig utkast til sitt filosofiske system skriver følgende om arbeid og fremmedgjøring:

«a) Jeg gjør meg umiddelbart til en ting, en form, som eksisterer, i arbeidet.
b) Denne min eksistens gjør jeg likeledes til noe ytre, gjør den til noe for meg fremmed, og forsørger dermed meg selv.» … «Gjennom avhendelse av hele min konkrete arbeidstid og av alt hva jeg skaper gjennom mitt arbeid, ville jeg gjøre det substansielle ved dette, min almene virksomhet og virkelighet, min personlighet, til et annet menneskes eiendom.» (Næss: Filosofiens historie 2, side 185)

Sagt på annet vis: Jeg er det jeg gjør. Det jeg gjør er å forme materialer til en gjenstand, utenfor meg selv. Denne gjenstanden inneholder (resultatet av) mine intensjoner, mine evner og kunnskaper, mine gjerninger – den er meg, gjort til noe ytre. Ved å avhende den, mottar jeg i bytte det jeg trenger for å kunne holde meg i live. Ved å avhende min arbeidstid, er jeg en annen persons eiendom i denne arbeidstida.

Hegel er en mangetydig og tidvis ganske uklar filosof, der tilhengere har trukket politiske konklusjoner i stikk motsatte retninger. Den som orker å lese ham, kan lett la seg fascinere av strevet hans for å sette ord på verdens foranderlighet. Hegel dominerte filosofimiljøet i Tyskland på 1840-tallet da Marx begynte å skrive, og flere av Marx’ artikler har derfor form av et kritisk oppgjør med Hegel. Samtidig har Marx hos Hegel funnet mange tankeredskaper til sin egen analyse – med en vesentlig forskjell: Der Hegel forankrer sine begrep i filosofihistorien og den abstrakte «verdensåndens» egenutvikling, forankrer Marx sine tilsvarende begrep i menneskenes praktiske handlinger. Inspirert av Feuerbach snudde Marx mange av Hegels synsmåter «på hodet», men i motsetning til Feuerbach nøyde Marx seg ikke med kritikk av religionen. Også den samfunnsmessige virkeligheten som ga grobunn for religionen måtte kritiseres, og endres i praksis.

Fremmedgjort arbeid

La oss gå litt nøyere inn på dette begrepet. I kapitlet om Fremmedgjort arbeid (ØFM) tar Marx utgangspunkt i det han kaller «en økonomisk kjensgjerning av i dag:

«Arbeideren blir fattigere jo mer rikdom han produserer, og jo mer produksjonen hans øker i effektivitet og omfang. Arbeideren blir en stadig billigere vare jo mer varer han produserer. Menneskenes verden synker i verdi i samme grad som tingenes verden øker i verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer, det produserer også seg selv og arbeiderne som vare og dette i samme grad som det i det hele tatt produserer varer.»

Og han fortsetter:

«Denne kjensgjerningen innebærer ganske enkelt at det objektet arbeidet frambringer, arbeidets produkt, står overfor arbeidet som noe fremmed, som en makt uavhengig av den som har laget det. Arbeidets produkt er legemliggjort, materialisert, i en ting, det er objektivering, tingliggjøring av arbeid. Å virkeliggjøre arbeid er å objektivere det. Fra den politiske økonomiens synsvinkel framstår virkeliggjøringen av arbeid som et tap av virkelighet for arbeideren, objektiveringen framstår som tap av og slaveri under objektet, og tilegnelsen framstår som fremmedgjøring, som avståelse.

I den grad framstår virkeliggjøringen av arbeid som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt til det punkt der han dør av sult. I den grad framstår objektiveringen som tap av objektet at arbeideren er fratatt de objektene han trenger mest, ikke bare for å leve, men også for å arbeide. Selve arbeidet blir noe han bare kan skaffe seg ved enorm innsats og med uberegnelige avbrudd. I den grad framstår tilegnelsen av objektet som avståelse at jo flere objekter arbeideren produserer, jo færre kan han eie, og jo mer er han dominert av sine produkter, av kapitalen.» (Oversatt fra Marx: Early Writings, side 323-324.)

Marx viser hvordan fremmedgjøringen som begynner i selve produksjonshandlingen kommer til uttrykk i fire ulike aspekt:

• Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
• Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
• Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke, avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
• Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

Marx utbroderer dette i langt rikere detalj i ØFM, øser av de mange paradokser han ser i sin egen samtid, og viser flere konsekvenser enn de som er nevnt. Vi skal ikke følge ham videre her, men runder av denne delen med en av hans mange tankevekkende spissformuleringer:

«Prostitusjon er bare et enkeltstående uttrykk for arbeiderens universelle prostitusjon, og siden prostitusjon er et forhold som inkluderer ikke bare den prostituerte, men også den prostituerende – som er enda mer æreløs – er også kapitalisten inkludert i denne kategorien.» (Oversatt fra Marx: Early Writings, fotnote side 350. Se også Falken side 228.)

Det var da, det …

Så må vi spørre: Angår begrepet fremmedgjort arbeid oss i dag? Kjenner vi det igjen i vår egen samtid?

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom europeisk industrialisering på Marx’ tid og dagens norske tilstander, som noen ynder å kalle post-industrielle eller postmoderne. Men vi trenger ikke skrape lenge på overflaten av dagens globale tilstander før paralleller kommer til syne.

La oss likevel titte på noen forhold som idag tilsynelatende opphever, motvirker, eller dekker til den avståelsen av arbeid Marx’ snakker om.

Yrkesstolthet

En lokomotivmekaniker (er det fortalt meg) uttalte i et TV-program at han betraktet alle lokomotivene som hadde forlatt hans hender som «sine», og han var synlig stolt av dem og av arbeidet sitt. Er forekomsten av yrkesstolthet en innvending mot eksistensen av materiell fremmedgjøring?

Marx kan iblant gi inntrykk av at yrkesstolthet er en umulighet for proletariatet. Det er i så fall en regel med viktige unntak. Men det ligger en motsigelse i yrkesstoltheten: Den er både en positiv kraft og en illusjon. Også som lønnsarbeider søker mennesket verdighet. Du er hva du gjør; din identitet er sterkt avhengig av hva du vet du er i stand til å gjøre. Men samtidig er denne verdigheten og identiteten innsirklet av avhengighet til andres eiendom: Du er og blir den dyktige tjener. Og din yrkesstolthet, som i ene øyeblikket kan gi deg høy markedsverdi, kan i neste omgang gjøre deg arbeidsløs – når det ikke lenger er bruk for dine evner og kunnskaper. Intervjuet med lokomotivmekanikeren ovenfor skjedde da verkstedet han jobbet i skulle nedlegges.

Kapitalen drar fordel av yrkesstoltheten. Ta for eksempel såkalte produktivitetsgrupper: Du får lov å gi av din oppfinnsomhet. Du kan legge din ære i produktenes bruks- eller bytteverdi og bedriftens konkurranseevne; til sjuende og sist er du bare en utgiftspost i bedriftens regnskap.

Gyldne håndjern

Hva om du er medeier? Som alternativ eller tillegg til lønninger er det gjort ulike framstøt for å få arbeidere/funksjonærer/teknisk personale til å knytte seg sterkere til kapitalen – ved å bli småkapitalister. Dette kan ta ulike former.

I Norge er det nå sterk markedsføring av aksjefond som alternativ til banksparing. På denne måten blir du knytta til kapitalen på indirekte vis, og du får en personlig interesse av at lønnsomheten, det vil si profitten, er høy.

Langt mer direkte er for eksempel Microsoft Corporation i USA, der viktige grupper ansatte ikke får lønn, men aksjer i Microsoft – noe de ansatte kaller «golden handcuffs», gyldne håndjern.

For å si det kort: Dette opphever ikke fremmedgjøringa. Du får lov å dele risikoen, slik småaksjeeiere stort sett gjør. Du stiller fortsatt arbeidskrafta di til disposisjon, til aksjene evt. kaster nok av seg til å frita deg for dette. Du er fortsatt underlagt markedets anarki, selv med Microsofts relative monopol innafor programvare. Lotteriet går sin gang, framstilt som «fri» konkurranse.

Intellektuelle

Hva med de intellektuelle? Å være intellektuell var opprinnelig et overklasse- og embetsverksfenomen. I siste halvdel av dette århundret har den teknologiske utviklinga tvunget kapitalen til å slippe langt større grupper inn i utdanning og yrker med intellektuelt preg. (Inntekta og anseelsen for flere av disse yrkene har da sunket tilsvarende.)

De intellektuelle av yrke er en svært sammensatt gruppe, og deres situasjon virker ved første blikk også mer sammensatt enn arbeidernes. Her finnes for eksempel alt fra disiplinerte tjenere og helstressa samlebåndsskapere via bestselgende halvguder til rene varespekulanter, her finnes kulturinstitusjoner og hele medie/kulturindustrier. Å omtale dem i noen få avsnitt vil, som for arbeiderklassen, bare kunne gi noen få knagger og omtrentlige perspektiv.

I forhold til industriarbeideren er den intellektuelle oftest friere til å forme, om ikke sin egen virkelighet, så iallfall sitt eget produkt. Men intellektuelle fanges også inn av markedet. De har andre varer å selge, og noen har utsikt til å rykke opp som kapitaleiere, men de vil likevel kunne kjenne igjen trekk fra det fremmedgjorte arbeid i sin egen situasjon.

For noen grupper intellektuelle finnes riktignok en viss beskyttelse av eiendomsretten til det de lager. Skapende kunstnere har lovbeskyttet opphavsrett, oppfinneren skaffer seg om mulig patent på oppfinnelsen, designere kan oppnå mønsterbeskyttelse osv. Åndsverkslov, patentrettigheter, mønsterbeskyttelse er likevel tveeggede sverd. De tar privateiendom og marked som en gitt forutsetning. De innebærer samtidig en viss inngjerding av allmenningen, da «plagiat er grunnlaget for all kultur» (Charles Seeger). Patentrettigheter til plantevarianter og genmateriale er i ferd med å sette privateiendom på spissen, og det er de store selskapene som setter seg på disse rettighetene.

Intellektuelles markedsverdi er i noen grad avhengig av deres troverdighet, som av publikum lett forveksles med personlig integritet. Men hvilken frihet har journalisten, som veit at avisa må selge? Hvilken frihet har forskeren, som veit at forskningsmidler må hentes fra næringslivet eller fra en stat som har næringslivets interesser som første bud? Hvilken frihet har kunstneren, forfatteren, musikeren, som veit at de store inntektene ligger i hennes egen salgbarhet, kombinert med flaks og forbindelser? Også de intellektuelle lever i avhengighetsforhold til kapitalen – og det er stadig noen som gjør penger på dine ideer.

Staten, partier, organisasjoner

Men staten er vel likevel noe annet, hevet over dette? Å forsvare velferdsstaten er en motsetningsfylt sak. Det synes mer rettferdig å fordele goder etter like borgerrettigheter enn etter størrelsen på bankkontoen. I kapitalismens kløft mellom statsborgeren og privatindividet, satser venstreorienterte på statsborgeren. Samtidig er det lett å score poeng på begrensningene i den borgerlige likhet og det offentlige sikkerhetsnettet. Staten framstiller seg selv som forvalter av fellesinteresser og fellesgoder. Marx viser oss derimot staten som et fremmedgjort fellesskap, vokst ut av motsigelsene i ‘det sivile samfunn’, den økonomiske hverdagen.

Fremmedgjør staten? Står staten imot oss som noe fremmed? Det er vel kjent hvordan den allmenne retten til «frimodige ytringer» om rikets styrelse og tilstand i praksis kanaliseres og monopoliseres inn blant et sjikt av yrkespolitikere, som så vurderer sakenes salgbarhet med tanke på taburettplass, i et parlament som alltid logrer for kapitalen (unnskyld: næringslivet). Vi kan observere hersketeknikkene, svadaen om ansvarlighet og pålitelighet, saksforberedelsene og hvem som har siste ordet. Vi ser politikernes redsel for at grasrotorganisasjoner skal overta initiativet, vi ser kampen mot aktivistdemokrati og for politikerdominert representantskap osv. Er du hverken næringslivstopp, yrkespolitiker eller autorisert politisk reporter er politikken ikke for deg, egentlig.

En viktig del av dette bildet er også hvordan arbeiderkulturen temmes: Marcus Thranes opprørske og kunnskapstørste arbeiderforeninger ble erstattet med dannelsesforeninger der arbeiderne skulle læres opp som gode samfunnsborgere; perspektivet måtte dreies. DNA endte opp som statsbærende parti under kapitalismen. Resultat: Arbeiderkulturen fanget og passé. Men også i Sovjet ble arbeiderens rolle endret fra å være leder av samfunnsovergang til å mobiliseres som produsent. Lignende eksempler kan sikkert hentes fra andre land som i perioder er blitt omtalt som sosialistiske. Ser vi hvordan arbeidernes egne organisasjoner og kultur fremmedgjøres?

Det er mer enn nok av områder der sjikt, grupper, klasser høster ære og gevinst av den innsatsen mer «usynlige» mennesker yter. Vi trenger ikke gå til visa «Arbeidslaget hass Johannes Johansen» (Hans Rotmo) eller novellesamlingen Veldedighetens ofre (Solvejg Eriksen) for å studere materiell fremmedgjøring i organisasjonslivet. I alle organisasjoner etableres (i mer eller mindre overført betydning) det vi med Marx kan kalle produksjonsforhold, sett i forhold til organisasjonens formål. En organisasjon vil inneholde motsigelser mellom mobilisering og kontroll, mellom demokrati og sentralisme, mellom å representere og å eie, osv. Enhver organisasjon gjenskaper spontant de sosiale forholdene som rår i samfunnet forøvrig – så langt deltakerne mangler innsikt og ressurser til å hindre dette, til å gå fram på annet vis.

Hva må til?

Hva må til for å oppheve fremmedgjøringa i produksjonen?

«Den politiske frigjøring (fra føydalismen) er reduksjon av mennesket på den ene siden til et medlem av det borgerlige samfunn, det egoistiske, uavhengige individ. På den andre siden er det reduksjon av mennesket til en statsborger, til en moralsk person.

Først når det virkelige individuelle mennesket opptar i seg igjen den abstrakte statsborger og har, som individuelt menneske, blitt et artsvesen i sitt daglige liv, i sitt individuelle arbeid og i sin spesielle situasjon, først når mennesket har erkjent og organisert sine «forces propres» (egne krefter) – som samfunnsmessige krefter, og derfor ikke lenger skiller samfunnsmessig kraft fra seg selv i form av politisk kraft, først da er den menneskelige frigjøring fullbragt.» (Om jødespørsmålet, Falken side 55-.)

I ØFM (kapitlet «Privateiendom og kommunisme») beskriver Marx kommunisme (som teori) på tre ulike utviklingsplan:

1. Den grove og primitive kommunisme, som bare synes å gjøre alle til lønnsarbeidere, og fellesskapet til kapitalist – noe som verken opphever privateiendommen eller fremmedgjøringa.
2. «En kommunisme som a) etter sin politiske natur er enten demokratisk eller despotisk; og b) går inn for opphevelse av staten, men samtidig ennå er ufullbyrdet og fortsatt står under innflytelse av privateiendommen, det vil si fremmedgjøringen av mennesket. …
3. En kommunisme som står for en positiv opphevelse av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og følgelig går inn for en virkelig tilegnelse av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket; følgelig som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som et samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingens rikdom bevares. Denne kommunismen er som fullendt naturalisme = humanisme, og som fullendt humanisme = naturalisme, den står for den sanne oppløsningen av motsigelsen mellom mennesket og naturen, mellom det ene mennesket og det andre, for den sanne oppløsningen av striden mellom tilvære og vesen, mellom tingliggjøring og selvbekreftelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. …» (Falken side 230-)

Tekster som dette sier ved første blikk mer om resultatet som ønskes enn om metodene for å oppnå dem. Forutsatt at Marx har rett om målet: Hvordan opphever vi så privateiendommen? Oppskriften blant kommunister har (grovt skissert) til nå vært:

Arbeiderklassen overtar statsmakta, det vil si erstatter den statsmakta som beskytter den kapitalistiske privateiendommen med en statsmakt som skal beskytte arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene (det forutsettes at dette er mulig). Produksjonsmidlene fratas borgerskapet. Arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene praktiseres gjennom andre former for representativt demokrati enn det vi ser under kapitalismen, for eksempel valgte råd, men med behov for et politisk/juridisk/militært apparat (iallfall innledningsvis) til å beskytte dette demokratiet. Produksjonen legges om, til planmessig å skulle dekke alle menneskers grunnleggende og voksende behov, for systematisk å redusere «nødvendighetens rike» (den arbeidsdeling og arbeidstid som skal til for å dekke grunnleggende behov) til fordel for «frihetens rike» (innsiktsfull frihet til å utvikle og ta i bruk allsidige evner hos individene og fellesskapet, m.m.).

Revolusjonære har lenge diskutert hvor langt de «sosialistiske» landa – det vil si de landa som gjennomførte revolusjon med kommunismen som uttalt mål – kom i å gjennomføre noe slikt i praksis, og hva som hindret dem. Men det er også behov for å se på oppskriftene nok en gang, i lys av Marx’ begrep om fremmedgjøring – for å styrke forståelsen som må ligge til grunn for enhver slik strategi:

Hvilke betingelser må oppfylles for å gi mennesket virkeligheten tilbake? Er masseproduksjon uten fremmedgjøring mulig? Hva er alternativene til å monopolisere produksjonsmidler – alternativene til å eie? Hvilke følger må dette ha for samfunnsorganisasjon, og for menneskene som skal gjennomføre dette i praksis? Hvordan unngå fremmedgjøring av de sammenslutningene vi inngår for å oppheve fremmedgjøringa? Og – hvordan stille disse spørsmåla riktig?

Det kan lønne seg å diskutere dette nå, mens det fortsatt er åpne kanaler og ørens lyd å få.

Litteratur:

Økonomisk-filosofiske manuskripter finner du i:

• Karl Marx: Verker i utvalg 1. Filosofiske skrifter, Pax forlag 1972. ISBN 82 530 0258 0. (Ikke alle eksisterende manuskripter.)
• K Marx / F Engels: Økonomisk-filosofiske manuskript og andre ungdomsverker«, Progress, Moskva/Falken forlag, Oslo 1991. ISBN 82-7009-184-7 og 82-7009-185-5.
• Marx: Early Writings, Penguin Books 1975. ISBN 0 14 02 1668 5.

Annen relevant litteratur:

• Nasir Khan: Development of the Concept and Theory of Alienation in Marx’s Writings (March 1843 to August 1844), Solum forlag 1995. ISBN 82-560-0976-4.
• Karl Marx: Selected Writings in Sociology and Social Philosophy, redigert av Bottomore og Rubel, Penguin Books, Harmondsworth 1979 (1956). ISBN 0 14 020563 2
• Arne Næss: Filosofiens historie 2 – Fra renessansen til vår tid, Universitetsforlaget, 6. utgave, 1980. ISBN 82-00-05417-9.
• Terje Valen: Marxistisk renessanse – Kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1.
• Ingrid Åberg: «Folkrörelse – mobilisering eller kontroll», i Studier i historisk metode 13: Magt, normer og sanktioner, Universitetsforlaget 1978. ISBN 82-00-09471-5. Side 83-105.
• Solvejg Eriksen: Veldedighetens ofre – og andre historier om mennesker i livets hverdag. En annerledes novellesamling, Forlaget Oktober 1982. ISBN 82-7094-321-5.
• Jon Egil Brekke: Marxistisk filosofi – en kort innføring, bilag til Røde Fane nr 3, 1996.

av Kurt Nilsen

Slik arbeidet organiseres under kapitalismen skaper dette en fremmedgjort tilværelse for arbeideren. Men denne form for fremmedgjøring er ikke den eneste. Det fremmedgjorte arbeidet opptrer innenfor et system hvor en allmenn fremmedgjøring grunnet det kapitalistiske samfunnets særegne måte å «se» verden dominerer.

I Røde Fane nr 2, 1997 har Jon Egil Brekke skrevet en interessant artikkel om fremmedgjøring. Brekke tar utgangspunkt i Marx’ Økonomisk-filosofiske manuskripter, og søker som Marx å vise hvordan fremmedgjøringa oppstår som resultat av arbeidets varekarakter under kapitalismen. Spørsmålet Brekke stiller og som han selv utfra flere eksempler svarer ja på, er om nåtidas samfunnsforhold fortsatt skaper fremmedgjorte mennesker.

Tilleggseffekt

I det kapitalistiske samfunnet består arbeidets fremste mening i dets merverdiskapende rolle. Noen egenverdi utover dette siktemålet er mer en bisak, en «heldig» tilleggseffekt som bidrar til at utøveren av arbeidet finner en mening i det han gjør. Produktet av arbeidet har arbeideren ingen eiendomsrett til, det framstår på markedet som en uavhengig makt, – som kapital. Marx analyse av det fremmedgjorte arbeidet, tar for seg den fremmedgjøringa som oppstår som følge av de vilkår produksjonen foregår under.

Brekkes artikkel er bygd på Marx, og kommer bare innledningsvis inn på andre forhold enn arbeidets organisering som årsak til fremmedgjøring. Ikke noe merkverdig i seg selv.

Fordi, og som Brekke nevner, ser Marx nettopp arbeidet, og de forhold arbeidet foregår under som de helt sentrale ved den menneskelige aktiviteten. Det som gjør mennesket til hva det er, har sitt utgangspunkt eller basis om en vil i nettopp arbeidet. Gjennom arbeidet forandrer mennesket de fysiske betingelsene for sitt liv, samtidig som det og forandrer seg selv. Mennesket skaper med andre ord seg selv som menneske. Årsaken til fremmedgjøringa knyttes derfor naturlig til kapitalismens særegne organisering av arbeidet, hvor mennesket frarøves eiendoms- og råderetten til sitt eget arbeidsprodukt, og derfor fremmedgjøres. Spørsmålet er allikevel om det ikke nå hvor arbeidets fremmedgjøring nærmest kan sies å ha nådd sin absolutte form, er tid for å se problemet ut fra mer enn denne ene synsvinkelen.

Produktets skaper

Produktivkreftenes utvikling, har ført til at identiteten mellom produktet og dets skaper for alltid er brutt, i tillegg faller stadig større grupper direkte utenfor i den kapitalistiske produksjonen. Dette gjør det nødvendig å se fremmedgjøringa ut fra et annet perspektiv enn bare ut fra de forhold som er betinget av denne.

Mens fremmedgjøringa som skapes i produksjonsprosessen er den umiddelbare virkningen av dette forholdet, så foregår den kapitalistiske produksjonen innenfor en ramme av en allmenn fremmedgjøring, ikke direkte knyttet til vareproduksjonen, – men med røtter i denne. Den allmenn fremmedgjøringas årsak, er den grunnet i at kapitalismens fremvekst førte til at en helt ny måte å «se» verden på ble dannet. Denne måte å «se» verden på er en kollektiv bevissthet, og ikke betinget ut fra den enkeltes plassering i produksjonen, og har ikke sammenheng med de ulike teorier som søker å legitimere utbyttingsforholdet.

Herredømmet

For selv om herredømmet og herredømmets form varierer over tid, er det allikevel ikke vanskelig å avsløre dets tilstedeværelse der det mer eller mindre åpent kommer til uttrykk. Problemet består mer i å kartlegge de betingelser som mer enn den direkte maktutøvelse er med på å skape grunnlag for, og fortsatt opprettholdelse av et hvert samfunn. Samfunnskritikken, blir derfor å søke å etablere et ståsted hvorfra ens samtid kan betraktes i et større perspektiv, mer enn det rent umiddelbare. I hvilken grad det er mulig er høyst diskutabelt. Det er som regel først i ettertid «forklarelsens lys» skinner.

Fordi våre forestillinger angående virkelighetens innhold i hovedsak er skapt ut fra det samfunn vi lever i, endres disse samtidig som samfunnet forandres. På den annen side vil enhver samfunnsform ha en grunnstruktur som gjerne vedvarer over flere århundrer. Den føydale samfunnsstrukturen i europeisk middelalder varte i nærmere 1.000 år, og selv om menneskenes forestillinger endret seg mellom år 500 og 1500 er det temmelig sikkert at visse «sannheter» ble bevart omtrent uendret gjennom store deler av dette tidsrommet. Det er kanskje riktig å hevde at forestillingenes verden viste en større stabilitet, enn eiendoms og maktforholda. Det «moderne» synet på verden, det som i hovedsak er rådende også i våre dager, ble dannet ut fra de ideer som fikk sitt gjennombrudd på 1600-tallet. Sola, ikke jorda, ble omsider anerkjent som himmelrommets senter, og den nye tids naturforskere fra Galilei til Newton snudde opp ned på hva man hittil hadde hevdet var sant om den fysiske verden. Denne tida blir med rette kalt for banebrytende i menneskets evne til å skaffe seg forståelse om naturen og de prosesser som virker i den. Ved hjelp av eksperiment, og metodiske undersøkelser ble mye av den rådende aristoteliske naturlæren tilbakevist. Denne hadde i århundrer vært ansett som den riktige lære om naturens organisering og oppbygging. Aristotelismen, særlig i den form som den katolske munken Thomas Aquinas utviklet den til, ble en svært viktig del av føydalsamfunnets idemessige legitimering. Men for oss virker påstander som for eksempel at alle ting egentlig består av fire element – jord, ild, luft og vann – og at disse har en iboende streben etter å søke til sin naturlige plassering i verdenssaltet, besynderlige. Men dette synet var på samme vis som trua på at jorda var det faste urørlige omdreiningspunkt i kosmos, ikke så merkverdig, dersom verden var slik som den umiddelbart framtrer.

Bacon

Så skulle man forvente at tidsalderen som ble innledet med en stadig økende viten om naturens hemmeligheter, også førte til at menneskene ved hjelp av denne kunnskapen fikk et mindre fremmedgjort forhold til tilværelsen. At iverksettelsen av Francis Bacons program om å tvinge naturen inn under menneskenes vilje, for å erobre den kom til menneskets nytte. Samt at fjerningen av alle mystiske forhold knyttet til naturen, skulle føre til at menneskets forhold til verden ble mindre fremmedgjort. 1600-tallet varslet derimot innledningen på perioden i den europeiske sivilisasjon hvor menneskes forhold til naturen, og seg selv som menneske ble stadig mer problemfylt. Klarest kommer dette til uttrykk i de nye tankeretninger som lanseres i denne tida. Det er nå det for alvor reises tvil om menneskets muligheter til å erkjenne virkelighetens innhold. Om det er fornuften eller sanseerfaringene som skal være retningsgivende. Konflikten mellom «rasjonalister» og «empirikere» virker kanskje noe søkt i dag. Men dersom man ser denne ut fra en samfunnsmessig synsvinkel, kan man vanskelig unngå å legge merke til sammenfallet mellom de filosofiske problemstillingene og fremveksten av det borgerlige samfunn. Og det er en ny form for fremmedgjøring som skapes samtidig med – og som en nødvendig følge av – at et nytt samfunn er i emning.

Rene Descartes

Den franske filosofen Rene Descartes tanker kan gjøre nytte som en god framstilling av den fremmedgjøring det her dreier seg om. Selv om det neppe var dette som var hensikten med det han skrev. Rene Descartes (1596-1650) ble berømt i sin samtid for den filosofiske metoden han utvikla, og i ettertid for virkningene av denne. Descartes har gått over i historia som skaperen av det dualistiske skillet mellom ånd og materie. Slik blir han framstilt i borgerlig historieskriving, som typisk nok kun evner å fokusere enkeltmennesket, geniets innsats. Som om enerens tanker i seg selv skulle være tilstrekkelig til å forandre hele befolkningens syn på omverden. Det som imidlertid må sees som Descartes’ store innsats er hans evne til å sette ord til de endringene i tankene som følger av at en ny samfunnsklasse, borgerskapet, er i ferd med å vinne fram. Og fordi borgerskapets framvekst etter hvert brøt ned de samfunnsmessige bånd som middelalderens føydale samfunn hadde utvikla, skjer endringene i tenkningen.

Det særegne med Descartes’ filosofi er at han ut fra ønsket om å skaffe seg sann og sikker viten, ser det som en tvingende nødvendighet å kaste vrak på alt det han tidligere hadde lært. Metoden blir derfor å stille all tidligere «sannhet» under «tvilens» lys. Fordi både sanser og tidligere erfaringer kan vise seg å være utsatt for bedrag og falske forestillinger, betyr det at Descartes ender opp med kun en sikker påstand. Vissheten om et «jeg» som tenker denne tvilens tanker, kan ikke betviles. Descartes’ berømte setning «Cogito ergo sum» – «jeg tenker, altså er jeg» – virker umiddelbart som en nokså platt og selvfølgelig konklusjon på det hele, men faktisk rommer disse orda veldig mye som ikke var selvfølgelig den gang.

Tvilende «jeg»

For Descartes’ tenkende og tvilende «jeg», er et «jeg» som reflekterer de særskilte historiske og samfunnsmessige omstendighetene det er dannet ut fra. Det er resultatet av disse som har skapt det verdensbildet vi tar for gitt. Men på 1600-tallet var dette en ny måte å tenke på. Det er ut fra denne sammenhengen man må se Descartes’ «jeg». Ved å skille menneskets ånd eller bevissthet fra resten av naturen, ja ved å betrakte menneskets bevissthet «jeget» som en særskilt substans, fremmedgjøres mennesket fra den helheten det inngår i. Det enkelte individ blir det sentrale i en verden som oppfattes som spill mellom enheter uten direkte forbindelse seg i mellom. Naturen er kun en materiell substans, med en primær egenskap utstrekning. Farger, lukt og smak er ikke egenskaper som tilhører materien, men «sekundære» egenskaper knyttet til menneskets sinn. «Naturen er menneskets uorganiske legeme» sier Marx. For det fremmedgjorte mennesket har naturen ingen annen verdi enn som objekt for instrumentell utnyttelse.

Det «opplyste» mennesket

Så man kan selvsagt innvende med å si at denne form for fremmedgjøring egentlig er den nødvendige pris menneskeheten må betale for framskritt og sivilisasjon. At det «opplyste» mennesket som med sin vitenskap har fralurt naturen de fleste hemmeligheter, dermed har stilt seg selv over og utenfor en «naturlig» sammenheng.

Dessuten er menneskets beherskelse av sine omgivelser et helt nødvendig steg mot et «frihetens rike», hvor mennesket kan virkeliggjøre seg fullt ut.

Poenget må imidlertid ikke være å avkreve den historiske utviklinga noe svar, eller ansvar for den saks skyld, men derimot forsøke å vise hvordan framveksten av et særskilt samfunnssystem, kapitalismen, medførte avgjørende endringer i menneskets oppfatning av verden omkring seg. At utviklinga av en ny naturvitenskap og en ny måte å «se» verden på, var en del av den samme bevegelse som førte til at borgerskapet ble den herskende klasse. Uten kapitalismen ingen Newton, men heller ingen kapitalisme uten Newton.

Det fremmedgjorte i middelaldersamfunnets måte å «se» verden på virker enkelt for oss å påpeke. Verre er det å tenke seg at et annet samfunn, et kommunistisk samfunn nødvendigvis må føre til at store deler av vårt «syn» på verden kommer til å endre karakter. Ikke slik å forstå at jeg tror at tyngdekraften kommer til å bli opphevet derav, men allikevel at deler av det som ansees som vitenskapelig sant i dag ikke kommer til å være det for bestandig.

Sagt på en annen måte, vil et nytt samfunn bygd på et annet grunnlag enn dagens bety mer enn en ren videreføring av det vi nå anser for det mest objektive og vitenskapelige syn på verden.

av Bjørgulf Claussen

Innskrenkningene i velferdsstaten har vært mer enn en suksess, sett fra regjeringens side. Den nye sosialpolitikken trenger begrunnelser. «Generasjonsregnskapet» er én av dem. Dette slagordet kan betraktes som en konsekvens av de «vellykkede» innstrammingene.

Figuren viser det voksende antallet nye uførepensjonister mot slutten av 80-tallet. Uførepensjonering ble brukt som en metode til å holde arbeidsløsheten nede fram til politikken med tilnærmet full sysselsetting ble oppgitt i 1987. Vi allmennpraktikere som skriver mesteparten av legeattestene, synes ofte dette er en utestenging av folk som helst ønsker arbeid. Søkerne skjønner gjerne på jobben om at de må søke uførepensjon. For flertallet er det opplagt at de er for sjuke til å fortsette i arbeid, men for mange er det leitt at de er uønsket på arbeidsmarkedet. Da er uførepensjonen et tryggere og bedre alternativ enn dagpenger eller attføringspenger, for ikke å snakke om sosialhjelp eller familieforsørging.

Merknad til grafen: Denne er omtrentlig rekonstruert etter den trykte utgaven. Den gir et bilde av utviklinga, men ikke nøyaktige tall. (Vevredaksjonen)

Da arbeidsløsheten ble akseptert, gjaldt det å finne kriterier for hvem som skulle ha en fast uførepensjon og hvem som skulle gå ledige (1). Regjeringen valgte å stramme inn de medisinske vilkårene for uførepensjon. En reduksjon av nye uførepensjonister på 5-10% var målet (2). Figuren viser at resultatet var et fall fra vel 30.000 i 1990 til vel 19.000 tre år senere, eller 34% (3).

Tabellen viser mer om konsekvensene. Den bygger på egen undersøkelse av sakene til 509 uførepensjonssøkere fra Møre og Romsdal (3).

«Diffuse lidelser»

Antallet søkere falt dramatisk etter myndighetenes kampanje mot uførepensjonen, hele 39% i dette fylket. Kampanjen ble rettet spesielt mot søkere med såkalte diffuse lidelser, særlig muskelsmerter, ryggsmerter og neuroser. Regjeringen antydet at mange søkte uførepensjon uten å være særlig sjuke. Man støttet seg til medisinens sjukdomsbegrep, som om en lidelse kan være diffus for den lidende selv om leger flest ikke skjønner den bakenforliggende sjukdommen. Begrepet «diffuse lidelser» har regjeringen måttet tygge i seg igjen etter mye motstand, ikke minst fra Trygderetten (4).

Men til tross for kampanjen mot visse sjukdommer lot folk med alle slags sykdommer (unntatt kreft) være å søke, slik tabellen viser. Den antyder at dette i noen grad kan ha betydd en utsetting av uførepensjonen, fordi antallet nye pensjonister økte igjen fra 1994. Men fortsatt er antallet lavt, også internasjonalt sett (5).

Den andre dramatiske forandringen var at andelen avslag økte fra 8% til 21% i det valgte fylket. Det første tallet kjenner vi ikke for hele landet, men det var omlag det samme. Avslagene i 1993 utgjorde 18% for hele riket, altså litt mindre enn i dette materialet. Her ligger de viktigste konsekvensene. Hardest rammer de nye reglene søkere med muskelsmertesyndromer og artroser. Folk med neuroser fikk en blidere mottakelse på trygdekontorene enn søkere med andre «diffuse lidelser». Kvinner, enslige og dem med kort utdanning møtte oftest økt avslagsfrekvens. Innstrammingene var medisinsk begrunnet, men rammet den svakere delen av søkerne, dem som gjerne har vanskeligst for å få arbeid og inntekt.

Dette gjenspeiler seg i situasjonen tre år etter for dem som fikk avslag i 1990. Bare 15% av dem syntes da å ha hovedinntekten sin fra arbeid. 40% var forsørget av ektefellen, flest kvinner. 6% hadde antakelig sosialhjelp som viktigste inntekt og dertil hadde 13% sosialhjelp ved siden av andre inntekter. 26% hadde fått uførepensjon, 5% var på attføringspenger, 3% hadde etterlattepensjon og 1% var på sysselsetting.

Hvordan kan den norske staten som verdens mest velstående være så smålig mot så mange vanskeligsstilte mennesker? Røde Fanes lesere vet mye om dette allerede. Her skal jeg bare ta opp en mindre kjent grunn som antakelig er viktig, nemlig generasjonsregnskapet.

Dette er et nytt økonomisk program som synes å ha kommet fra USA, og som er blitt begjærlig grepet av sosialøkonomene rundt regjeringen. Den grunnleggende ideen er å bruke forsikringsselskapenes modell på stat og nasjon, se boksen. Først må vi spare, så investere og dernest bruke, slik som når vi betaler til et forsikringsselskap for en fremtidig pensjon.

I årets nasjonalbudsjett heter det at staten har spart for lite de siste årene til at generasjonsregnskapet er i balanse (6). Derfor må det spares ekstra mye noen år framover. For ikke å få for høy aktivitet i Norge, må disse pengene investeres i utlandet.

Formue på 300 milliarder

Sagt med andre ord er statens nåværende formue på omlag 300 milliarder kroner ikke stor nok, selv om all gjeld er nedbetalt og alle investeringer betales kontant. Bare i 1997 skal det spares ytterligere 50-100 milliarder, avhengig av oljeprisen. Planer om utbygging av fastlands-Norge foreligger knapt.

Generasjonsregnskapet har den fordelen at programmet minner om vår personlige pengepung. Det er tryggere å spare enn å låne. Penger «på bok» er det godt å ha råd til. Dette er forståelige og akseptable slagord.

Det mest betenkelige med generasjonsregnskapet er at det viser et nytt syn på statens økonomi. Før gjaldt det aring; bygge ut landet, særlig produksjonen og utdanningen, det som gjerne kalles realkapital. Penger, som vi privatpersoner strever med å skaffe oss, ble bare sett på som et middel for staten. De kan staten manipulere etter behov, trykke nye, trekke dem inn i form av skatt og låne dem ut. Staten og nasjonen kan ikke spare i form av penger, bare som utbygging av realkapital.

Norge – en privatperson?

Nå kan det hevdes at det lille Norge betraktes som en privatperson i forholdet til internasjonale banker. Men hvis den norske staten sparer penger utenlandsk, vil andre oppfatte oss som en trussel. Vårt overskudd betyr underskudd for andre land. De vil svare med i hvertfall to virkemidler. Den norske kronen blir dyrere slik at endel norske bedrifter ikke lenger er konkurransedyktige. Dermed blir overskuddet mindre. For det andre presses den norske renten ned slik at mye av formuen blir mindre verd i generasjonsregnskapet. Men det kan også tenkes mer alvorlige problemer om den norske staten vil opptre som privatperson. I urolige tider er det slett ikke sikkert at vi får lov å ta pengene ut av de amerikanske og tyske bankene. Det er tross alt snakk om store beløp, kanskje et par tusen milliarder kroner. I rolige tider vil det ikke være behov for å ta ut pengene, til tross for eldrebølge og pensjonsforpliktelser, slik Roar Eilertsen og medarbeidere har vist i en fin utredning fra De Facto (7).

Konklusjonen er at «generasjonsregnskapet» er en av tidens mange sosialøkonomiske ideer som lover mer enn den kan holde. Den er en tilbakevending til mellomkrigstidens forsikringside om at folk må spare om de vil sikre alderdommen, en ide som arbeiderbevegelsen gjennomskuet og nedkjempet ved å utvikle velferdsstaten. Nå kommer jappene med den igjen. Det er ingen grunn til å stole på dem denne gangen heller. Når de ikke vil betale enmannsrom på aldershjemmene i dagens rike Norge, er det lite trolig at de vil ta oljeformuen hjem i framtida.

Noter:

1. Stortingsmelding nr. 39 (1991-92): Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sykepenger og uførepensjon (Attføringsmeldingen).
2. Odelstingsproposisjon nr. 62 (1990-91): Om midlertidig lov om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden og om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd.
3. Claussen B., Due H., Lunde S. og Moen B.: Hvem søker uførepensjon, hvordan behandles søknadene og hvordan går det med dem som får avslag?, Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Oslo 1995.
4. Bruusgaard D., Heiberg A. N., Lie R. K., Malterud K., Noreik K. og Westin S.: Sykdomsbegrepet i Folketrygdloven (§8-3). Konsensusrapport til Trygderetten, Oslo: Trygderetten 1994.
5. Bruusgaard D. og Claussen B.: «1,2 millioner nordmenn på trygd, er det for mye?», i Sosial trygd nr. 6, 1996.
6. Finans- og tolldepartementet: St.meld. nr. 1 (1996-97): Nasjonalbudsjettet 1997, Oslo 1996.
7. Eilertsen R.: Velferdsstaten etter 2000 – har vi råd til den?, Oslo: De Facto 1996.

Søkere på uførepensjon fra Møre og Romsdal i første kvartal 1990 og 1993
etter sosiale kjennetegn og utvalgte diagnoser (316 og 193 søkere):

Hva er et generasjonsregnskap?

Generasjonsregnskap er et relativt omfattende beregningsopplegg som er utviklet for å belyse de generasjonsmessige fordelingene av finanspolitikken, heter det i Nasjonalbudsjettet side 72.

Man lager da et regnestykke for én generasjon framover og bruker dagens regler for det vi betaler inn og får igjen fra staten, blant annet pensjonene. Det anslås en fast rente for statens formue, nå 4%. Produksjonen antas å øke 1% i året. En viss befolkningsvekst anslås. Da kan det beregnes hva staten må spare i dag forat ikke vår generasjon skal belaste fremtidige generasjoner med vårt forbruk.

Et slikt regnestykke viser at vi brukte fra 20 til 40 milliarder for mye i 1996. Hvis staten sparer 10 til 30 milliarder mer enn i 1996 for hvert år fra 1997 til 2000, vil generasjonsregnskapet balansere, heter det i Nasjonalbudsjettet.